TfK 1-2-2007 ombrukket.qxd:TfK 1-2-2007 25-06-07 13:23 Side 5 … · 2020. 1. 19. · The presentation of the wars between the Boers and the Ndebele and Zulus does not nec-essarily

Apartheidideologi ogmateriell kultur– en analyse av Voortrekkermonumentet i Pretoria

Nils GiljeInstitutt for kulturstudier og kunsthistorieUniversitetet i [email protected]

AbstractThe article discusses some of the controversies related to the Voortrekkermonument locat-ed on the hills south of Pretoria (Tswane) in South Africa. The monument was inaugu-rated in 1949 during the installation of the new apartheid regime. For many years it wascelebrated as an icon of apartheid and was used by the National Party and extreme rightwing groups honoring Afrikaner history and the politics of apartheid. The presence of anapartheid ideology in the historical friezes in the Hall of Heroes is, however, not obvious.The presentation of the wars between the Boers and the Ndebele and Zulus does not nec-essarily represent the ideology and politics of apartheid. The complete absence of the so-called “colored” population in the friezes may, on the other hand, be interpreted as a signof apartheid. This makes it difficult to see how the Voortrekkermonument successfullycan become part of the national cultural heritage of the new, democratic South Africa.

Tidsskrift for kulturforskning. Volum 6, nr. 1-2 • 2007, s. 5-25 5

Nøkkelord:Apartheidboerkulturafrikandermonumenterrasismelaagermentalitet

InnledningI mars 2004 var jeg på et kortere forsk-ningsopphold i Sør-Afrika blant annet for åintervjue Gert Opperman, tidligere general

i den sørafrikanske hæren, som nylig varblitt direktør for det store Voortrekker -monumentet i Pretoria.1 Opperman fortal-te om bestrebelsene på å gjøre boernes

Man kan skyve fra seg de innfødte, men ikke de far-gede. De innfødte kan man avfeie fordi de er kom-met sent, de er innvandrere nordfra og har ingen retttil å være her … Men mot de fargede har man ingenslik tilflukt … Ikke bare hører de til landet, landethører til dem, det er deres, har alltid vært det.

J.M. Coetzee, Barndom.

TfK 1-2-2007 ombrukket.qxd:TfK 1-2-2007 25-06-07 13:23 Side 5

Voortrekkermonument – et klassisk ikon iden politiske apartheidkulturen – til enturistattraksjon og en legitim del av densørafrikanske kulturarven. Han fremhevetat monumentet de siste årene hadde fåttøkonomisk støtte fra ANC-regjeringen, oghan viste stolt fram et brev – i glass ogramme – fra Nelson Mandela hvor den tid-ligere presidenten uttrykte sympati for detarbeidet som ble gjort for å skape et inklu-derende monument. Jeg ble overrasket overat Voortrekkermonumentet, som har værtsvært omstridt i Sør-Afrika, var den bestbesøkte turistattraksjonen i landet. IfølgeOpperman var det i perioden 1998 – 2003flere mennesker som besøkte Voortrekker -monumentet enn Robben Island, hvorNelson Mandela satt fengslet. I 2003 haddemonumentet vel 200 000 besøkende –blant dem mange utenlandske turister(Intervju med Opperman 28. mars 2004).Sett fra Oppermans perspektiv var det storeboermonumentet på åsryggen syd forPretoria kommet helskinnet gjennom”transformasjonsperioden” og var i ferdmed å sikre seg status som kulturarv. Ogsom en del av den sørafrikanske kulturar-ven vil monumentet trolig fortsette med åtrekke til seg turister og andre besøkende.Ifølge Opperman er det ingenting somtyder på at Voortrekkermonumentet vil lidesamme skjebne som mange av de politiskemonumentene i det tidligere kommunistis-ke Øst-Europa (Intervju med Opperman28. mars 2004).

Et par dager senere, mer presist 1. april,hadde jeg avtalt å møte en av mine nøkkel-informanter, Alain du Toit, og noen av ven-nene hans til lunsj i en restaurant som lig-ger like ved Voortrekkermonumentet.2

Alain du Toit er en pensjonert professor vedUniversity of the Witwaterstrand (”Witts”).Navnet forteller at hans familie har røttertilbake til de franske hugenottene som kom

til Sør-Afrika i 1680-årene, men Alainkjenner ikke sine franske stamfedre. Oghan har aldri besøkt Frankrike. Han er enrødmusset, undersetsig mann i slutten av60-årene, bruker alltid bukseseler og gårvanligvis med rutet, kortermet skjorte.Alain er på mange måter sinnbildet på enboer (bonde) – selv om han aldri har drevetmed jordbruk.3 I mine første samtaler medAlain fikk jeg også bekreftet mange av minestereotype forestillinger om hva som skjulerseg bak en ”ekte boer”: Alain la aldri skjulpå at han, som de fleste afrikandere, haddesluttet helhjertet opp om apartheidpolitik-ken. Han hadde også – i likhet med storedeler av den intellektuelle eliten blant boer-ne – vært medlem av Broederbund, en vik-tig ideologisk premissleverandør og støtte-spiller for apartheidregimet i tiden etter1948. I begynnelsen av 1980-årene haddehan imidlertid meldt seg ut av Broederbundmed den begrunnelse at apartheid ikke lotseg realisere: ”Det var en utopi laget av teo-loger og filosofer uten sans for økonomiskeog praktiske realiteter” (Intervju 12. januar2003). Alain mente imidlertid at grunntan-ken bak apartheid – separat utvikling –ikke var så ille som mange ville ha det til,og at den strengt tatt aldri var blitt satt ut ilivet. ”I stedet produserte man en rekkerasistiske lover og forordninger for å skillemennesker. Separat utvikling kom alltid iandre rekke” (Intervju 12. januar 2003).Dette er en posisjon som jeg har støtt påhos flere afrikandere med akademisk bak-grunn: Apartheid kan ikke reduseres til enbiologisk fundert rasisme. Ideelt sett skulleulike etniske grupper få anledning til utvik-le seg i samsvar med egne skikker og tradi-sjoner i sine respektive ”hjemland”. Det varden hardhendte og lite pragmatiske imple-menteringen av dette programmet somførte galt av sted. I et slikt perspektiv redu-seres apartheidstatens raselover til et middel

6 Nils Gilje


Apartheidideologi og materiell kultur 7

for å realisere et overordnet mål, nemligseparat utvikling for alle folkeslag i Sør-Afrika.

Politisk sett tilhører Alain i dag sen-trum innenfor boerpolitikken, men han erikke lenger politisk aktiv. Han er skeptisktil ANC (African National Congress –regjeringspartiet i Sør-Afrika), men har iflere sammenhenger gitt uttrykk for at haner positivt overrasket over regjeringens øko-nomiske politikk (”Heller ikke de kommu-nistiske medlemmene av regjeringen snak-ker lenger om revolusjon og sosialisme”).Alain hadde advart meg om at de afrikan-dere vi skulle treffe på restauranten påMonument Hill sto noe til høyre for hamselv – men samtidig understreket han at jegtrengte å treffe noen ”virkelige boere”, ikkebare liberale akademikere.

Da vi kom fram til restauranten, varAlains tre venner (og deres koner) alleredepå plass. Stemningen ved bordet var dårlig.En av de fremmøtte, Adrian Cronje, som errektor ved en barneskole i nærheten avPretoria, holdt opp dagens utgave av DieBeeld – en relativt urban og åpen dagsavispå afrikaans. På førstesiden var det et stortbilde av Voortrekkermonumentet. Fraover skriften skjønte jeg at ANC haddebestemt at monumentet skulle skifte navn.Fra 1. april 2005 skulle det hete ”Tswane -museet for apartheid og raseundertryk-kelse” (Tswane er det nye navnet på pro-vinsen der Pretoria ligger).4 Den nye nav-neendringen ble ikke godt mottatt av Alainog hans venner. De var svært kritiske til aten rekke byer, elver og universiteter haddefått nye afrikanske navn: Pietersburg varblitt Polokwane, University of the Northvar blitt Limpopo University og nå skullealtså Voortrekkermonumentet bli ”Tswane -museet for apartheid og raseundertryk-kelse”. Johannes Meyer – eier av et reiseby-rå i Hatfield – ga uttrykk for et synspunkt

Alains venner syntes å dele: ”Vi skal hellersprenge hele monumentet i luften enn åoppleve denne skammelige navneendring-en. En skikkelig ladning med dynamitt gjørjobben! (Feltdagbok 1. april 2004). Densiste kraftsalven var trolig ikke alvorligment, men oppslaget Die Beeld hadde vir-kelig satt sinnene i kok.

Også jeg ble overrasket over navneen-dringen. Et par dager tidligere hadde jegsnakket med direktør Opperman. Hanhadde åpenbart ikke hørt noe om dette – ialle fall hadde han ikke sagt noe til meg.Opperman hadde snarere understreket atden private stiftelsen som hadde overtattmonumentet hadde et godt forhold tilmyndighetene. Plutselig slo det meg atdette måtte være en meget vellykket april-spøk. Alle stirret forbauset på meg. Kunnevirkelig Die Beeld spøke med så alvorligeting? Etter et par telefonsamtaler var altoppklart. Det hadde vært en aprilspøk. Allelo godt – om ikke så hjertelig. Aprilspøkenble imidlertid et godt utgangspunkt for åsnakke om boernes nasjonalmonument.

Voortrekkermonumentet – historisk kon-tekstLa meg innledningsvis si et par ord omVoortrekkermonumentet. Monumentet blereist til minne om 15 000 Voortrekkere –pionerer – som dro ut fra Capeprovinsen i1835 for å finne nytt land i det indre avSør-Afrika. Det ble planlagt i 1920-årene,og skulle stått ferdig 16. desember 1938 –til minne om boernes seier over zulueneved Bloedrivier (Nicome) 16. desember1838. Av økonomiske og politiske grunnerble ikke monumentet ferdig i tide. Det bleførst innviet 16. desember 1949 – året etterat Det nasjonale parti (NP) hadde overtattden politiske makten i Sør-Afrika. Mer enn250 000 mennesker var samlet til innvi-


elsen. Det ble den største festen i Sør-Afrikas historie (Grobler 2001:28).Oppføringen av monumentet var et ledd iboernes bestrebelser på å bygge en nynasjon etter nederlaget for britene i anglo-boerkrigen i 1899–1902. I dette tilfellet erdet imidlertid vanskelig å skille nasjonsbyg-ging og apartheid. Allerede ved åpningenav monumentet ble det – på ulike måter –

assosiert med apartheidstaten. Piet Cillié,en av Sør-Afrikas skarpeste politiske kom-mentatorer, skrev i en kommentar til fest-lighetene at ”vårt folk er blitt stort og sterktved å vokse atskilt fra andre”. Afrikanderevil ikke absorberes i andre folkeslag. Det erderes isolasjon, deres ”atskilte utvikling ogvekst som har blomstret så spektakulært oggripende ved denne festen” (Die Burger, 20.

Voortrekkermonumentet. FraAfrikanerbakens, NasionaleBoekdrukkerey, Kaap 1989,

side 171.

8 Nils Gilje


og 24. desember 1949, sitert etter Giliomee2003:491). Sett fra boernes synsvinkel villeapartheid – separat utvikling – være en styr-ke og fordel for alle folk.

Det var ikke tilfeldig at Voortrekker -monumentet ble knyttet til apartheidideolo-gien etter 1949. Det nasjonale parti bruktebåde monumentet og det store amfiteateretpå Monument Hill til politiske markeringerog samlinger. Det samme gjorde høyreorien-terte partier og grupperinger fram til begyn-nelsen av 1990-årene. Monument Hill harderfor vært en sterkt politisert plass i snart 60år. Som vi skal se, er det imidlertid ikke heltinnlysende at Voortrekkermonumentet er etapartheidmonument. Setter man parentesom hvordan monumentet har vært brukt, erdet ikke så lett å bruke merkelapper som”apartheid” og ”rasisme” om Voortrekker -monumentet. Dersom Det nasjonale partiikke hadde vunnet valget i 1948 og fått poli-tisk hegemoni i Sør-Afrika, ville troligVoortrekkermonumentet fremstått som etnasjonalistisk boermonument, men ikkenødvendigvis som et apartheidmonument.

Voortrekkermonumentet står altså på enhøyde utenfor Pretoria. Det er en stor kubiskbygning. Den er 41 meter høy og hver avsidene er 40,5 meter. Et laager bestående av64 vogner i granitt danner en stor sirkelrundt monumentet. Vognene symboliserer64 vogner trukket av okser som utgjordeboernes ”forsvarsverk” i kampene mot zulu-ene ved Bloedrivier (Blodelven). I JackieGroblers bok om Voortrekkermonumentetheter det at die laer (eller laager på engelsk –afrikandere bruker begge uttrykkene) harflere symbolske dimensjoner:

Vognleiren [die laer] ble senere symbo-let på en mekanisme for å beskytte afri-kanderkulturen mot ytre innflytelse.Vognleiren ved Voortrekker monu men -tet tjener som et symbol som utelukker

ethvert element som kommer i motset-ning til idealene og målene til Voor -trekkerne (Grobler 2001:36).

Hvert av hjørnene på monumentet har firemassive hoekwagte – hjørnevakter. Her stårde mest kjente lederne for Voortrekker -bevegelsen: Piet Retieff, Andries Pretorius(som Pretoria ble oppkalt etter), AndriesPotgieter og ”Den ukjente Voortrekker”.Trappen opp til monumentet fører til DieHeldesaal – heltenes sal. Veggene her erdekket av en 94 meter lang og 2,3 meterhøy frise. Frisen, som er laget av italienskmarmor, viser Voortrekkernes utmarsj fraCapekolonien og dramatiske episoder ogslag under ”Det store trekket”. I undereta-sjen finner vi Die Senotaaf – en kenotaf(gresk: tom grav), det vil si et minnesmerkesom er reist over en død person som ergravlagt et annet sted. Kenotafen er detsymbolske mausoleet for Piet Retieff oghans menn som er gravlagt i nærheten avUMgunggundlovu. Den har innskriften”Ons vir jou Suidafrika” (Oss for deg Syd-Afrika). Dette er åpningsordene i den førstesørafrikanske nasjonalsangen Die Stem(Kallet). Øverst i taket på bygningen er deten liten åpning (som i Pantheon i Roma).Den 16. desember – som er høysommer iPretoria – kommer en lysstråle inn åpnin -gen og treffer kenotafen. Dette er det storesakrale øyeblikket i Voortrekker monu -mentet. 16. desember har derfor også værtSør-Afrikas nasjonaldag).5

Alain hadde uttalt seg i sterke ordelagom kenotafen første gang vi besøkteVoortrekkermonumentet: ”Den er en delav vår politiske religion.” Han hadde helleringen problemer med å plassere den tommegraven i en større religiøs og kulturellsammenheng: ”Vi er alle gammeldagse,reformerte kristne. Vi liker ikke katolikker.Det finnes ingen helgener eller relikvier i

9Apartheidideologi og materiell kultur


våre kirker [boerne er kalvinister]. Men erikke denne sarkofagen [kenotafen] et hel-genskrin? Er ikke denne hallen det helligstestedet i Sør-Afrika? ... Vår historie er kon-sentrert i denne bygningen, og ånden tilafrikanderne (the spirit of the Afrikaners)er lokalisert til denne sarkofagen” (Felt -dagbok 20. desember 2002).

Det har ofte vært hevdet at reformasjo-nen åpnet for en sakralisering av staten(”sakralstaten”) – der kongemakten blir kir-kens leder (Hsia 1989; Schilling 1992).Noe slikt skjedde selvfølgelig aldri i Sør-Afrika. En moderne statsdannelse ble førstetablert i det 20. århundre. Hos boerne vardet imidlertid historien og fortiden som blesakralisert. Den presenteres alltid i analogitil fortellinger fra bibelhistorien. Boerne eret utvalgt folk som har inngått en pakt medGud (Akenson 1992). På denne måtenfinner det sted en sakralisering av kulturar-ven. ”Det store trekket” blir boernes utferdfra undertrykkelsen i Egypt (britenes kolo-nipolitikk i Capeprovinsen).6 De er Gudsutvalgte folk, og deres historie må tolkes ilys av bibelhistorien. Fordi Voortrekker -monumentet legemliggjør denne historien,fremstår det for boerne som et sakraltmonument. Kenotafen er ikke bare en tomgrav; den er også et alter. Slik blir monu-mentet også en kirkebygning. I dag er detdessuten mulig å gifte seg i Voortrekker -monumentet. Ifølge Gert Opperman pas-ser ikke slike vielser for brudepar som harhastverk. Det er lange ventelister! (Intervjumed Opperman 28. mars 2004). Voor -trekker monumentet er altså ikke bare etverdslig og politisk monument – det harogså sterke sakrale og religiøse dimensjoner.

Like ved kenotafen står den ”evigeflamme”. Den symboliserer sivilisasjonenslys som boerne tok med seg til det indre avSør-Afrika” (Grobler 2001:54). Die vlamble brakt til Pretoria fra UMgunggundlovu

og Cape Town i desember 1938 av dieVoortrekkerbeweging – en halvmilitær ung-domsorganisasjon.7 Tusenvis av unge men-nesker deltok i den symbolske fakkelstafet-ten. I slutten av 1930-årene ble dieVoortrekkerbeweging knyttet til høyreorien-terte og nasjonalistiske partier.

Oksevognene og laager-mentalitetenEt av poengene med å møte Alains vennervar å snakke om den såkalte laager-menta-liteten blant boerne. Noen dager tidligerehadde jeg intervjuet en hvit barnehagebe-styrer for en mer eller mindre svart barne-hage i Pretoria. Gideon Malherbe introdu-serte meg til det han kalte boernes ”laager-mentalitet”: ”Vi føler alltid at vi må for-svare oss bak et laager – ja, det hvite Sør-Afrika er i seg selv en stor vognleir. Voor -trekker monumentet forteller derfor ikkebare noe om vår fortid. Det sier også noeom vår nåværende situasjon. Vi føler at vibefinner oss bak en vognleir omgitt av svar-te mennesker. Slik bygger vi også våre hus –bak høye murer med piggtråd og strømfø-rende ledninger. Ved inngangsporten stårdet vanligvis et skilt som varsler ’Armedresponse’ for å skremme vekk inntrengere”(Feltdagbok 24. mars 2004). Jeg ønsket ågå videre med den problemstillingen – oghadde planlagt å få i gang en samtale med”ekte boere” om dette temaet.

Fra restauranten kunne vi se baksiden avVoortrekkermonumentet, men ikke noe laa-ger. For noen år siden hadde man plantettrær foran sirkelen med granittvogner.Følgelig kan man ikke lenger se vognene”utenfra”. Men når man er ”innenfor” vogn-leiren, er det ingen trær som dekker vogne-ne. De står der som en ugjennomtrengeligmur. Vognene har ”autentiske” dimensjoner.Lengden er 4,60, høyden er 2,70. En kake-beenwa har små hjul foran og store hjul bak

10 Nils Gilje


og er dekket av seilduk. En slik vogn finnesi museet i Voortrekkermonumentet – dengir et langt skjørere inntrykk enn granittvog-nene utenfor.

Rundt lunsjbordet var alle enige om atdet fantes en sterk laager-mentalitet blantboerne, en følelse av at man stadig måttevære på vakt og være villig til å forsvare sittog sine. Men det var også enighet om atdenne mentaliteten var minst like sterkblant den hvite, engelsktalende delen avbefolkningen som blant boerne. KarenCronje, som eier en frisørsalong i Pretoria,pekte på at også engelsktalende sørafrika-nere har et problematisk forhold til ”verdender ute”: ”Vi har levd i Afrika i over 300 år– vi kjenner afrikanerne, og de kjenner oss.Mange afrikandere kan snakke litt zulu – idet minste kan de gjøre seg forstått. Deengelske er nykommere – de har et myemer konfliktfylt forhold til zuluene enn detvi har. Mange sier at engelskmenn er merliberale og mindre rasistiske enn boere. Jegtror ikke et øyeblikk på det” (Feltdagbok 1.april 2004).

Andreas Herzog – en tidligere idrettsle-der – mente at boernes laager-mentalitetikke bare var rettet mot den svarte befolk-ningen, men like mye mot de engelskta-lende: ”Det er ingen som har påført afri-kandere større lidelser og nederlag enn bri-tene. Under anglo-boerkrigen [1899–1902,NG] døde mer enn 28 000 kvinner og barni britiske konsentrasjonsleirer, mens 7000commandos ble drept. Det glemmer vi aldri.Britene ville ikke bare ta landet vårt, deville også eliminere vår kultur og vårtspråk” (Feltdagbok 1. april 2004). ”Mankan si hva man vil,” fortsatte Andreas,”men valgseieren i 1948 reddet afrikander-kulturen og afrikaans som språk.”(Feltdagbok 1. april 2004).

Alain og flere av de andre rundt lunsj-bordet bifalt dette perspektivet. Alain kom

imidlertid selv med et interessant syns-punkt som jeg ikke hadde støtt på tidligere:”Kanskje er det slik at alle folkegrupper[races] som lever i Sør-Afrika har etablertsine laager. Det er ikke bare vi som leverbak en vognleir. Se på forholdet mellomzuluene og xhosaene, de hater hverandre –i alle fall hvis det dreier seg om politikk. Duskal være forsiktig med å si at du er ANC-medlem i Zululand, eller at du er IFP-med-lem i Port Elisabeth [Inkatha FreedomParty er det største politiske partiet blantzuluene]”. Her ble Alain avbrutt av enkommentar om at Port Elisabeth sto for turtil å bli omdøpt til ”Nelson MandelaCity”… (Feltdagbok 1.april 2004).8

Jeg kjente godt til konfliktene mellomANC og IFP i KwaZuluNatal, men jeg

Vognene som ”beskytter”Voortrekkermonumentet. FraJackie Grobler, Ondek dieVoortrekkermonument,Grourie, Pretoria 2001, side37.



hadde aldri tenkt på denne konflikten somen variant av en laager-mentalitet. Blantboere pleier slike diskusjoner nesten alltid åta en spesiell vending. Som ”uvitende out-sider” blir man minnet om at apartheid -regimet ikke var så voldelig som mange vilha det til: Apartheidregimet var voldelig ogundertrykkende. Massakeren i Sharpevillevil alltid være et bilde på dette regimetsrasistisk motiverte voldsbruk.9 Men det erogså riktig at kampene mellom ANC ogIFP – særlig i KwaZuluNatal – resulterte ilangt flere politisk motiverte drap enn detapartheidregimet gjorde seg skyldig i. Baremellom september 1984 og desember 1993døde 18 997 mennesker (blant disse var det600 hvite – mest politifolk) i politiske kam-per mellom ANC og IFP (Giliomee 2003:632). Foran hvert valg blusser disse kon-fliktene opp – også under det siste parla-mentsvalget var det en rekke episoder sommå karakteriseres som politisk motivertvoldsbruk. Det er lett å glemme at hvit-hvit-konflikter og svart-svart-konflikter harkrevd langt flere dødsoffer enn hvit-svart-konflikter i Sør-Afrika i det 20. århundre.

Det var imidlertid ikke denne tematik-ken som skulle være i fokus i disse samta-lene. Jeg var interessert i afrikandernes for-ståelse av die laer og hva granittvogneneforan Voortrekkermonumentet betydde fordagens boere. Johannes Meyer bemerket at i1970- og 1980-årene var hele Sør-Afrika etstort laager. Ikke bare var nasjonen omgitt avkommunistiske nabostater – Mozambique,Angola og Namibia –, men de internasjona-le sanksjonene gjorde at afrikanderne på nymåtte forsvare sine posisjoner bak en vogn-leir: ”Det har aldri vært et øyeblikk i vår his-torie hvor vi ikke har hatt behov for å for-svare oss. Det vil alltid være skjebnen til etlite folk” (Feltdagbok 1.april 2004).

Alain og hans venner snakket vekselvisafrikaans og engelsk. Når de snakket seg

imellom, gikk praten ofte på afrikaans. Detvar åpenbart at oksevognene engasjertedem, men det var andre sider ved oksevog-nene som interesserte dem enn det jeghadde forventet. Jeg skjønte at de et parganger diskuterte forholdet mellom okse-vognene og den sørafrikanske nazismen i1930-årene. Jeg spurte derfor forsiktig omVoortrekkermonumentet kunne knyttes tilnazismen. Men ingen ville være med på atmonumentet var et nazistisk eller fascistiskkulturuttrykk. Flere understreket at det bleplanlagt allerede i 1920-årene, og at arki-tektens forbilder hadde vært Hôtel desInvalides i Paris (som inneholder NapoleonBonapartes sarkofag) og Völker schlacht -denkmal i Leipzig (som ble opprettet tilminne om seieren over Napoleon).Dessuten hadde arkitekten, Gerhard Moer -dijk, hentet mange ideer fra de gamle afri-kanske mur- og festningsverkene i Zim -babwe (se også Vermeulen 1999:127 –137). Likevel var det en kopling mellomoksevognene og den sørafrikanske nazis-men – men den lå på et annet plan enneste tikk og formspråk.

Ifølge Johannes Meyer representerteoksevognene et vanskelig og ubehageligproblem i moderne boerpolitikk: ”Okse -vognene har en annen betydning for ossenn prærievognene har for amerikanerne,selv om de ble brukt på samme måten […]De amerikanske settlernes trefninger medindianerne lignet selvfølgelig på boernesstrid med ndebelefolket og zuluene (…)Indianerne endte i reservater, vi forsøkte ålage homelands – og ble kritisert av heledet internasjonale samfunnet for dennepolitikken” (Feltdagbok 1. april 2004).Dette var en del av den ”klassiske fortel-lingen” som jeg hadde hørt mange gangertidligere – og jeg prøvde meg derfor engang til: ”Hvorfor er oksevognene såomdiskuterte symboler i afrikanderkultu-

12 Nils Gilje


ren? Hvorfor er de så an ner ledes enn deamerikanske prærievognene?” Det bleAlain som åpnet den ”interne” debattenom oksevognene: ”Du skjønner … prærie-vognene ble egentlig aldri brukt i ameri-kansk politikk: ’Go west young man’, ja vel… men de ble strengt tatt ikke politiskesymboler. Innenfor afrikanderkulturen bleoksevognene kidnappet av det ekstremehøyre i slutten av 1930-årene og under kri-gen, av en organisasjon som kalte segOssewabrandwag – ’Den som vokter okse-vognen’. Det var en fascistisk organisasjonsom hadde stor oppslutning blant afrikan-dere. Det er et av de store problemene iafrikanderkulturen: at så mange av våreminnesmerker og symboler er blitt kidnap-pet av ekstreme grupperinger … Ikke alle iOssewabrandwag var like ille – John Vorstervar medlem av organisasjonen. Nesten allegikk inn i NP etter krigen. Men de gjordeoksevognen til et slags fascistisk symbol –ikke hakekorset, men oksevognen”(Feltdagbok 1. april 2004). Jeg hadde lærtnoe nytt om Ossewabrandwag, men kanskjeikke så mye om Voortrekker monumentet –bortsett fra at dette var en sensitiv materie.

Blant afrikandere hadde det vært stormotstand mot å delta på alliert side under2. verdenskrig. Møtet med den britiskekoloni makten og anglo-boerkrigen haddegjort mange boere protyske. Sør-Afrikagikk likevel inn i krigen på alliert side ogflertallet av soldatene var afrikandere. Deter likevel et faktum at mange afrikanderesympatiserte med Tyskland (som D.F.Malan og hans såkalte ”malanazis”). Entysk seier ville uten tvil ha gjort slutt på bri-tenes politiske og økonomiske hegemoni iSør-Afrika. Det kunne åpnet for en ”ren”boerrepublikk – en Boernasie (boernasjon).I denne politiske konteksten hadde flerehøyreorienterte og profascistiske gruppe-ringer betydelig folkelig støtte.

Ossewabrandwag ble dannet i 1938.Den politiske målsettingen var å ”videreføreånden fra oksevognene”. Organisasjonenble grunnlagt i forbindelse med feiringen avhundreårsjubileet for Die Groot Trek. I deførste krigsårene fikk Ossewabrandwag –med oksevognen og voortrekkerne som sym-boler – stor oppslutning blant boerne.Ossewabrandwag var mot Sør-Afrikas delta-kelse i krigen på alliert side, forsvarte Hitlerog nazismen og kritiserte landets ”britisk-jødiske demokrati”. På det meste – rundt1942 – hadde organisasjonen nærmere100 000 medlemmer – de aller fleste afri-kandere. John Vorster, som var aktivist iorganisasjonen, ble internert under kri-gen.10 Det samme skjedde med andre mili-tante medlemmer. Enkelte kjente politikere,som senere statsminister J.G. Strijdom, gabetinget støtte til bevegelsen i første del avkrigen (se Furlong 1991, Gilomee 2003:441–443). Selv om Ossewabrandwag mistetmye innflytelse mot slutten av krigen ogaldri opptrådte som selvstendig politiskparti etter 1945, så greide den ekstremehøyresiden å kuppe et viktig afrikandersym-bol, nemlig oksevognen. Slik sett ble ogsåinnvielsen av Voortrekkermonumentet asso-siert med Ossewabrandwag. Flere av de”gamle” boerpolitikerne fra krigsårene somhadde samarbeidet med britene, ble entenikke invitert til åpningen eller ønsket ikke ådelta. Oksevognene har slik sett vært etsterkt politisert symbol i sørafrikansk poli-tikk. Boernes monument ved Bloedrivier(Nicome) til minne om seieren over zulu-kongen Dingane består også av oksevogner.Fram til i dag har dette vært et samlingsstedfor høyreorienterte og ekstreme grupperin -ger.



Subjektivitetsprinsippet, metodologiskrelativisme og apartheidDet byr på mange utfordringer å gjøre felt-arbeid blant afrikandere. En utfordring eropplevelsen av manglende samsvar mellomhumanistiske og kristne grunnverdier og enmer eller mindre åpen tilslutning til de”gode” sidene ved apartheid. Boere har ogsåen annen forståelse av hva som er politiskkorrekt enn europeere. I sosiale sammen-henger forutsetter de ofte at ”alle hvite”deler de samme negative oppfatningene avdet svarte flertallsstyret i Sør-Afrika. Detmå imidlertid også understrekes at de flesteboere jeg har truffet har vært vennlige,hjelpsomme og svært imøtekommende. Erman først blitt kjent med boere, er det van-skelig å demonisere dem som folkegruppe –selv om de på mange områder er ”annerle-des”. Når man forsker på boerkulturen, fårman derfor en mulighet for å prøve ut bær-barheten til de metodologiske prinsippermye av kulturforskningen bekjenner seg til.Et slikt prinsipp er det såkalte ”subjektivi-tetsprinsippet”. Det sier at handling måstuderes og beskrives ved hjelp av termersom tilhører den handlendes situasjonsori-entering eller aktørens definisjon av situa-sjonen (jf. Skjervheim 1974, Gilje 2006).

Hva vil det si å forstå boerens situa-sjonsorientering? Det betyr at vi må ta påalvor boerens definisjon av situasjonen. Deter ikke tilstrekkelig å beskrive aktører”utenfra”; de må også beskrives ”innenfra”.Det som virkelig gjør forskjell i våre fag erhva aktørene tror og mener, eller deres sub-jektive oppfatning av situasjonen. I prinsip-pet er denne tilnærmingsmåten like rele-vant om vi studerer boernes kultur, lokalheksejakt i Mbualanga, indiske kjøpmenn iDurban eller den engelsktalende overklas-sen i Hout Bay (Cape Town). I alle disse til-fellene må vi lære å forstå aktørenes defini-sjon av situasjonen og deres måte å beskri-

ve verden på. Subjektivitetsprinsippet erslik sett en nøkkel til ”thick description”(Geertz 1973:3–30).

Det er ingen som krever at en kultur-forsker skal dele aktørenes oppfatninger. Åforstå en handling eller et trossystem erikke det samme som å akseptere handlin -gen eller trossystemet. En kulturforskerkan analysere flere trossystemer – og haneller hun trenger ikke å gi sin tilslutningtil noen av dem. Jeg kan lære å forstå hvor-for unge menn driver heksejakt iMbumalanga og hvorfor eldre menn drevheksejakt i Bergen i tidlig nytid – uten åha sympati for disse praksisene.Kulturforskeren skal heller ikke sette oppfilosofiske sannhetstabeller og klassifisereinformantenes utsagn som sanne eller fal-ske – og han eller hun skal heller ikke deleut moralske karakterer i tide og utide. Sliksett er kulturforskeren en metodologiskrelativist med hensyn til informantenessynspunkter. Det forhindrer ikke at kul-turforskeren kan ha et politisk og moralskengasjement i forhold til forskningstemaog problemstillinger.

Et viktig aspekt ved min forskning harvært å prøve å forstå hvordan fornuftigemennesker – som i de fleste andre sakerikke har ekstreme synspunkter – likevel kanha sympati for apartheid og fremdeles kangi en viss støtte til denne ideologien. Jeg eraltså interessert i boernes situasjonsoriente-ring: Hvordan ser boerne på apartheid? Serde noen sammenheng mellom apartheid ogden materielle afrikanderkulturen? Det eringen grunn til å tro at boere flest oppfattetapartheid som en ”forbrytelse mot mennes-keheten”.11 Men hva var det egentlig boer-ne ga sin tilslutning til når de støttet apar-theid? På hvilken måte var apartheid en delav deres situasjonsforståelse? Det er natur-ligvis ikke mulig å svare utfyllende på slikespørsmål i denne artikkelen, men jeg skal

14 Nils Gilje


likevel forsøke å skissere konturene av et”tynt” svar.

Jeg vil ta utgangspunkt i en fremstillingav sørafrikansk historie skrevet av denrenommerte apartheidhistorikeren F.A. vanJaarsveld fra 1975: From Van Riebeeck toVorster 1652–1974. An Introduction to theHistory of the Republic of South Africa. Detdreier seg om en populærvitenskapeligfremstilling på et godt akademisk nivå. VanJaarsveld var selv deltaker i de siste kapit-lene i boken – som aktiv talsmann for sepa-rat utvikling.

Van Jaarsvelds utgangspunkt er at kolo-nialismen i Afrika går mot sin slutt, og atman overalt er vitne til en ”afrikanisering”av Afrika. Ifølge van Jaarsveld er apartheiden del av denne prosessen. Siktemålet medapartheid er å sikre at alle befolkningsgrup-per i Sør-Afrika skal få anledning til åbevare sin identitet og få mulighet til åutvikle seg ut fra egne forutsetninger og tra-disjoner. Denne politikken omtales sommultinasjonal utvikling og forutsetter at allede store folkegruppene i Sør-Afrika utgjørsæregne nasjonale enheter. I tråd med enslik tankegang har den svarte befolkningenet rettmessig krav på stemmerett og selvsty-re innenfor rammen av åtte homelands, foreksempel Transkei, Ciskei, Venda, Zulu -land osv. Tilsvarende har den hvite befolk-ningen et rettmessig krav på å leve i samsvarmed sine tradisjoner innenfor hvite home-lands, for eksempel Capeprovinsen, Trans -vaal og Natal. Dette er apartheid eller sepa-rat utvikling.

Det er imidlertid et faktum at den svar-te befolkningen av økonomiske og historis-ke grunner også er innvevd i det hvite sam-funnet. Blant urbaniserte svarte har denneutviklingen ført til en ”avtribalisering” (de-tribalisation) og ”avnasjonalisering” (de-nationalisation) som undergraver de svarteskultur og tradisjoner. Det er derfor nød-

vendig å reversere denne integrasjonspro-sessen og skaffe arbeid til de svarte i deresrespektive ”hjemland”. Det er også nødven-dig å unngå ”rasemessig integrasjon” (racialintegration) slik at hver befolkningsgruppekan sikre og opprettholde sin egen iden-titet.12 Som van Jaarsveld påpeker, var detmange lokale høvdinger som støttet dennepolitikken. De ønsket mer autonomi oglokalt selvstyre. Kongen av Zululand haddefor eksempel i mange år et nært samarbeidmed apartheidregimet i Pretoria (Jf. VanJaarsveld 1975:383–384).

Sett fra van Jaarsvelds synsvinkel eraltså apartheid et slags sørafrikansk svar påavkolonisering og de svartes krav omnasjonsbygging. Men apartheid og multi-nasjonal utvikling er også svært viktig forden hvite befolkningen. En vellykket apart -heidpolitikk vil bidra til å sikre den hvitebefolkningens identitet og selvbevarelse i etsvart Afrika der kolonimaktene har trukketseg ut:

Det er å håpe at en politikk basert påmultinasjonal utvikling vil gjøre detmulig for Sør-Afrika å forbli en bastionfor vestlig sivilisasjon i Afrika. Samtidigskal den føre bantuen [fellesbetegnelsefor den svarte befolkningen] til en stør-re grad av sivilisasjon. Utdannings syst -emet og atskilte universiteter skal hjelpetil med å nå dette målet. Det er et sterktønske blant de hvite om å opprettholdederes vestlige livsstil og sivilisasjonsstan-dard. De ønsker å holde på sin historis-ke og kulturelle arv. Det politiske pro-grammet for atskilt nasjonal utvikling erikke bare konstruert for å tjene de hvi-tes interesser, men også for å fremme desvartes sosiale, kulturelle og politiskeutvikling. De skal gis anledning til åutvikle seg som atskilte nasjonale enhe-ter hvor deres karakter, språk og tradi-



sjoner blir opprettholdt (Van Jaarsveld1975:384).

Disse formuleringene gir et godt bilde avhvordan mange afrikaanstalende hvite frem-deles vurderer apartheidpolitikken fra 1948.Selv om formuleringene gir et glansbilde avapartheidideologien, forteller de mye omboernes situasjonsorientering under og etterapartheidregimet. Dette er heller ikke enmindretallsposisjon. I 1973 underskrev detstore flertallet av afrikaanstalende akademi-kere (1165) et opprop for multinasjonalutvikling – i protest mot 11 liberale afri-kaanstalende akademikere som hadde lagtfram en petisjon til støtte for større integra-sjon av den fargede befolkningen (jf. VanJaarsveld 1975:461). I disse spørsmålene vardet store flertallet av boere verkrampte ellerkonservative. Bare en håndfull verligte ellerliberalere kritiserte åpent grunntanken bakapartheidpolitikken. Men samtidig skalman være klar over at apartheidpolitikken iSør-Afrika ble formulert i et politisk språksom mange kunne gi sin tilslutning til:multinasjonal utvikling, flerkulturelt sam-funn, selvbestemmelsesrett og selvstyre fornasjonale enheter, politiske rettigheter i denenkeltes hjemland, styrking av språk, tradi-sjoner og kulturarv. I mange kretser var deten utbredt oppfatning at svarte ”home-lands” over tid ville få samme status somLesotho og Swaziland. Samtidig var detmange hvite som oppfattet apartheid somen ”radikal plan for å overleve (survivalplan)” (Giliomee 2003:447). Endelig er detgrunn til å understreke at apartheidpolitik-ken fikk full støtte fra de reformerte kirkenei Sør-Afrika: Apartheid er i samsvar medGuds ord. Gud ønsker at ulike raser ogetniske grupper skal leve atskilt. Derforskapte han ulike språk (Babels tårn) (jf.Hofmeyer, Lombaard og Maritz (eds.)2001).

Denne situasjonsorienteringen var påmange måter grunnleggende problematisk.Den fortrengte alle ubehagelige spørsmålom hvorvidt det var mulig å reversere fluk-ten fra landsbygda og realisere en multina-sjonal utvikling i Sør-Afrika. Den tok hel-ler ikke inn over seg hva de menneskeligekostnadene ved et slikt prosjekt ville være.

I van Jaarsvelds presentasjon av program-met for separat utvikling, er det i alle fall femviktige punkter som ikke tematiseres:

1) Alle sørafrikanere måtte klassifiseres iforhold til rase og identitet – bare slikkunne man få et homeland. Dette gaopphav til nedverdigende passlover ogumenneskelige tragedier knyttet tiltvangsflytting og oppløste familier.

2) Multinasjonal utvikling og homelandsvar uforenlig med ekteskap (og seksuel-le relasjoner) mellom mennesker somtilhørte ulike etniske grupper. Dette blederfor forbudt ved lov.

3) Geografisk avgrensede ”hjemland”med førte at millioner av mennesker ikkevar hjemme, men befant seg som ”gjes-tearbeidere” eller lignende i andres”hjemland”. I prinsippet skulle dissemenneskene bringes ”hjem” (repatrie-ring) – enten de ønsket det eller ikke.

4) Tanken om multinasjonal utvikling varet grunnleggende paternalistisk pro-gram: Det var ikke den svarte befolk-ningen som ønsket seg homelands – detvar den hvite apartheidregjeringen somønsket å etablere homelands for densvarte befolkningen.

5) Programmet for separat utvikling bleunderbygget av en serie rasistiske loversom utelukket den svarte og fargedebefolkningen fra restauranter, transport-midler, skoler, universiteter, sykehus,badestrender, sport, offentlige toaletterosv. (”bare for hvite”).

16 Nils Gilje


I van Jaarsvelds redegjørelse for apart -heid og multinasjonal utvikling finnes deten omfattende diskusjon av den svartebefolkningen i Sør-Afrika, men ingenomtale av de fargede eller ”colored” (jf. vanJaarsveld 1975:380–400). De er totalt fra-værende (i likhet med inderne i Natal).Boernes forhold til de fargede har også værtet sårt punkt i mine samtaler medafrikaans talende hvite. Grunnen er trolig atde fargede utgjorde et uløselig spørsmål forapartheidpolitikken. Vendaer kunne plasse-res i Venda, zuluer i KwaZulu, xhosaer iTranskei og Ciskei, men hvor skulle mangjøre av den fargede befolkningen? De far-gede hadde – ut fra de kriterier som blebenyttet for å etablere ”hjemland” – utentvil sitt hjemland i Capeprovinsen. Mendenne provinsen var et av de hvite kjerne-områdene. Selv de mest konservative blantde verkrampte hadde ingen planer om åflytte 3 millioner fargede ut av Cape -provinsen. Følgelig måtte Cape provin senfortsette å være en multietnisk enhet. Detvar en anomali i apartheidpolitikken. Deneneste løsningen var at de fargede skulledanne en slags konsentrerte ”embryoniskestater” i Capeprovinsen, det vil si at denfargede befolkningen skulle konsentreres tilbestemte, avgrensede områder. Det var etviktig argument i den offisielle begrun-nelsen for å flytte den fargede befolkningeni District Six (Cape Town) til MitchelsPlain utenfor byen.

Men den fargede befolkningen utgjor-de også et annet problem for boerne.Denne befolkningen var uløselig knyttet tilboerkulturen – og hadde vært det fra slut-ten av 1600-tallet. I det før-industrielleSør-Afrika var den fargede befolkningenofte arbeidskraft i landbruket og i huset.Den fargede befolkningen har afrikaanssom morsmål, og i likhet med boerne er desom regel reformerte kristne (kalvinister). I

apartheidperioden hadde de ingen politiskerettigheter (politiske institusjoner for defargede hadde ingen legitimitet). De varogså offre for de samme raselovene som densvarte befolkningen. De fleste boere somjeg har snakket med, har vært av den opp-fatning at den fargede befolkningen har enspesiell plass innenfor afrikanderkulturensamtidig som de må plasseres utenfordenne kulturen. Mange hvite har derfortvetydige og motstridende syn på fargede:De fargede er plassert innenfor det hvitesamfunnet, men de er likevel ikke til stedei det hvite samfunnet – de er der og de erikke der: De deler vårt språk, vår kultur ogvår historie – men de er likevel ikke en delav oss. Denne formen for apartheid er van-skeligere å legitimere enn tanken om enmultinasjonal utvikling med vektlegging avsæregne språk, tradisjoner og kulturarv.

Fraværets kultur og apartheid – de histo-riske friseneI påsken 2003 besøkte jeg Voortrekker -monumentet sammen med John Usuela.Han er en ung jurist fra en middelklasse -familie i Soweto. John er zulu, men haraldri besøkt Zululand. Han tilhører en nygenerasjon svarte som har skaffet seg ene-bolig i et tradisjonelt hvitt boligområde,kjører BMW og tjener bedre enn de flesteuniversitetsprofessorer (noe han stadigminnet meg på). Jeg ble kjent med Johngjennom hans kone, en doktorgradsstudentfra Swaziland. John hadde aldri tidligerebesøkt Voortrekkermonumentet. Det varikke politisk motivert. Han var ganskeenkelt ikke interessert i monumenter, min-nesmerker og museer. Han hadde hellerikke sett gravlunden og monumentet til ærefor Shaka Zulu, Afrikas Napoleon og haddeingen planer om å dra til Stanger hvor denstore zulukongen er gravlagt. Han var over-



rasket over at jeg hadde vært i Stanger for åse graven til Shaka Zulu og kraalen tilDingane i UMgunggundlovu. I likhet medboerne, minnet John meg om at Stangervar en ”farlig plass”. Selv ville han aldridratt dit.

Jeg visste at John ikke var særlig politiskinteressert. Han stemte ved valg og haddeklare meninger om ANC, men politikkville han ikke bruke tid på. Han hadde enlignende holdning til Voortrekker monu -mentet, men vi ble likevel enige om å reiseopp for å se på fremstillingen av zuluene ide historiske frisene. Da vi kom inn i hel-tenes sal og begynte å følge historien omdet store trekket, begynte John å kommen-tere kampscenene og fremstillingen avzulukongen Dingane. Vi snakket litt omfrisene, og jeg nevnte at mange kulturfor-skere oppfattet både monumentet og fri-sene som rasistisk ”apartheidkunst”. Johnville ikke uten videre være med på det. Hankjente godt denne delen av historien – somalle sørafrikanere – og påpekte at Dinganehadde lurt Piet Retieff og hans menn inn ikraalen (leiren) under påskudd om å for-handle om jord og beiterettigheter. Alle bledrept. Slaget ved Bloedrivier ble ifølge John

vunnet av Voortrekkerne fordi de haddehester og mer avanserte våpen: ”Jeg synesikke at zuluene blir fremstilt som mer bru-tale enn de hvite – selvfølgelig er ikke bil-dene av zuluer som dreper kvinner og barnnoe hyggelig syn. Men det var det somskjedde – var det ikke? Det er heller ikkenoe pent syn å se hvite som meier ned fleretusen zuluer, men er det apartheid? Jegsynes ikke det. Apartheid dreide seg omandre ting – ikke om krig mellom hvite ogzuluer. Zuluene blir ikke fremstilt somsecond class people – de var et krigerfolk,og vi kan se at de er krigere” (Feltdagbok26. mars 2003).

En av mine andre nøkkelinformanterQueeneth Mkabela hadde en lignende inn-stilling. Hun er swazi og har et problema-tisk forhold til zulunasjonalismen. Da jegintervjuet Mkabela var hun universitetslæ-rer ved University of Zululand. Hun haddevært i Pretoria mange ganger, men haddealdri besøkt Voortrekkermonumentet.Mkabela mente at jeg burde finne meg etannet studieobjekt – for eksempel ”klokekoner” og indigenous knowledge i Mpum -alanga. Ved en anledning så vi imidlertid påbilder av frisene i Voortrekker monumentet,og jeg spurte henne om hun syntes at de varrasistiske. Svaret var kanskje ikke så over-raskende: ”Zuluene er et krigerfolk. De haralltid slåss med naboene sine. De ødela vårkultur, og vårt folk måtte flykte tilZimbabwe og Mozambique. Zuluene erogså macho – se på Buthulezi [lederen forInkata Freedom Party] som stiller i parla-mentet med skinnfell, spyd og skjold! Jegsynes ikke disse bildene er spesielt rasistis-ke. Boerne fremstår jo i et heroisk lys, mendet er vel også meningen. Dette er tegnese-rier for boere!” (Intervju med Mkabela iBergen 2. juni 2005).

De to svarte informantene mine er tro-lig ikke representative for holdningen til

Kamper mellom boere ogzulufolket. Fra JackieGrobler, Ondek die Voor -trekkermonument,Grourie, Pretoria 2001, side109.

18 Nils Gilje


Voortrekkermonumentet blant de svartebefolkningsgruppene i Tswane. JohnMatshikiza – som var en av de lokale leder-ne for ANC i slutten av 1980-årene – for-teller i et intervju med ukeavisen ”Mail andGuardian” at det var intense diskusjoner iorganisasjonen om Voortrekker monu men -tets fremtid mot slutten av apartheidperio-den:

Noen foreslo at dette forhatte symboletpå Afrikandermakt skulle lide en sakte,pinefull død ved at stein for stein bletatt bort. Deretter skulle alle steinenekastes på sjøen, eller i den nærmestebunnløse innsjø. Et annet forslag somvi diskuterte var å bruke all den steinensom hadde gått med til å konstruere detavskyelige byggverket til å bygge hus formassene. Det tredje og mest populæreforslaget var at monumentet skulle blistående akkurat som det var, menomformes til et offentlig toalett til eks-klusiv bruk for den svarte befolknin -gen” (”Mail and Guardian”, 18. juni2002).

Det siste forslaget var nok det mest popu-lære, men det er vanskelig å forestille seg atnoen ville gå langt opp i åsene over Pretoriafor å besøke et toalett. En engelskspråkligstudent, Tim, mente at en ”først fikk av -mys tifisert Voortrekkermonumentet hvisdet ble holdt en skikkelig rockekonsert på’Monument Hill’ og et skikkelig sprøtt rave-party i Heltenes sal” (Feltdagbok 22. mars2004). Det har heller ikke skjedd.

Blant kulturforskere har det vært vanligå ta for gitt at Voortrekkermonumentetikke bare er en del av apartheidkulturen,men at det i mer snever forstand er et apart -heidmonument. Den engelske kulturhisto-rikeren Annie E. Coombes har inntatt enslik posisjon. Ifølge Coombes er Voor -

trekker monumentet ”et grunnleggendeikon for apartheidstaten”. Det har også”fascistiske overtoner” som vanskelig lar segforene med den nye middelklassens selvbil-de og internasjonale pretensjoner (Coom -bes 2003:23). For Coombes er selve monu-mentet – og hele ikonografien – gjennom-syret av apartheidideologi. Det er derforvanskelig å tenke seg at den svarte befolk-ningen i lengden vil akseptere eksistensenav en slik ”undertrykkende påminnelse omapartheid” (Coombes 2003:23). MenCoombes sier aldri noe konkret om hvor-dan apartheidideologien kommer tiluttrykk i monumentet – eller hvorfor fri-sene i Heltenes Sal gir uttrykk for en idéom atskilt utvikling.

I utgangspunktet tror jeg at JohnUsuela og Queeneth Mkabela har et poeng

Folkemassene river nedVoortrekkermonumentet. Fraen ANC-brosjyre.



når de er skeptiske til tesen om at de histo-riske frisene uttrykker en apartheidideolo-gi. Krig mellom to folkegrupper er ikke detsamme som apartheid – heller ikke krigmellom hvite og svarte. Og selv om frisenei Voortrekkermonumentet skulle ha rasis-tiske undertoner (de fremstiller ndebelefol-ket og zuluene i et lite flatterende lys), så erheller ikke det uten videre det samme somapartheid. Apartheid er en form rasisme,men ikke all rasisme er apartheid. De storeassyriske alabasterrelieffene i KongAssurnasirpal II’s palass i Nimrod (9.århundre f.Kr.) er også et ideologisk pro-sjekt som forteller om kriger, helter og fien-der, men vi vil neppe omtale dem somrasistiske – og definitivt ikke som aparthei-drelieffer (jf. Trolle-Larsen 1996). Vi finnerbåde herskerideologi og propagandamoti-ver i relieffene på Trajansøylen i Roma,men ingen ville bruke termer som”rasisme” og ”apartheid” om fremstillingenav Trajans nedslakting av dakerne (seScheiper 1982).

Voortrekkermonumentet har uten tvilvært en del av afrikandernes apartheidkul-tur, og det har vært brukt innenfor en slikkontekst. Som informantene mine påpeker,ble symboler som oksevognen kuppet avhøyreorienterte grupper. Men et monu-ment kan ikke reduseres til bruk – eller sagtpå enn måte: Hvis brukstesen er riktig, fårmonumenter ny mening når det inngår inye brukssammenhenger. Slik sett kanVoortrekkermonumentet slutte å være etapartheidmonument og bli en del av densørafrikansk ”kulturarven”. Dette synes åvære et overordnet kulturpolitisk siktemål iSør-Afrika (Intervju med Gert Opperman,28. mars 2004). Men denne politikken erproblematisk. Det er noe ved de historiskefrisene som gjør motstand mot slike tolk-ninger og som ikke lar seg relativisere medhenvisning til bruk og kontekst. Det erimidlertid vanskelig å peke på hva som erdet urovekkende meningsinnholdet i fri-sene, den snikende følelsen av at disse fri-sene likevel fortjener merkelappen ”apart -

Boernes seier over zulueneved Blodeleven. Fra JackieGrobler, Ondek die Voor -

trekker monument, Grourie,Pretoria 2001, side 129.

20 Nils Gilje


heid”. Som vi allerede har hørt, ville ingenav informantene mine felle en slik dom. Erdet noe de ikke får øye på? En form forapartheid som er fraværende, men like fullttil stede i frisene – for å uttrykke det littparadoksalt.

Voortrekkermonumentet og den ”fargede”befolkningenDa jeg traff Alain du Toit første gang, varhan meget kritisk til den måten apartheid -regimet hadde behandlet den fargedebefolkningen på, men rettet også et sparkmot ANC: ”De fargede ble behandlet på enskammelig måte. De kunne ikke sendes til-bake til noe ’homeland’. Capeprovinsenhar alltid vært deres ’homeland’. De farge-de har alltid vært en del av boerkulturen.De er kalvinister, snakker afrikaans og serpå SABC 2 [en afrikaansspråklig fjernsyns-kanal]. I realiteten er de en del av vår kul-tur. Det virker ikke som ANC har lært noeav våre feil. Også de behandler de fargedesom nesten hvite og som nesten svarte – dehører ikke hjemme noen steder” (Intervju22. januar 2002).

Alain var imidlertid også villig til å gålangt i forsvaret for de ”positive” idealenesom lå til grunn for apartheid: ”Det allerbeste for Sør-Afrika hadde vært om de svar-te på et tidlig tidspunkt – allerede i 1950-årene – hadde fått sine egne nasjonalstater,som Lesotho og Swaziland. De såkalte ’ho-melands’ manglet infrastruktur, kunne ikkebrødfø en voksende befolkning og haddeen dårlig legitimitet blant de svarte.Dessuten var den svarte befolkningen alle -rede så integrert i den hvite økonomien – igruvene, i fabrikkene og på gårdene – at detvar fullstendig urealistisk å sende dem til-bake til de områdene de opprinnelig komfra. Hvem skulle overta jobbene deres? Vivar altfor avhengige av de svarte. Derfor

klarte vi aldri å realisere apartheid – dethele ble et absurd lappeteppe av urimeligeforordninger, hjerteskjærende praksiser ograsistiske lover. Denne politikken rammetsærlig den fargede befolkningen – dendelen av Sør-Afrikas befolkning som harmest til felles med vår egen kultur” (Inter -vju, 22. januar 2002).

Historisk sett var det mange former forsamkvem mellom boere og den fargedebefolkningen. Av lett forståelige grunnerfikk den fargede befolkningen afrikaanssom morsmål (i dag er det trolig flere farge-de enn hvite som snakker afrikaans). I sinselvbiografi forteller F.D. de Klerk at hanstippoldemor var ”farget” – dette var imange år en godt bevart familiehemmelig-het (De Klerk 1998). Mange boerfamilierhadde fargede familiemedlemmer. Underapartheidregimet førte dette til at mangefamilier ble splittet og oppløst.

Men hva har de fargede å gjøre medVoortrekkermonumentet? De konfliktenesom utspilles i de historiske frisene dreierseg jo om kamper mellom den hvite og densvarte befolkningen. De fargede har ingenplass her. Men når man arbeider med boer-kulturen, er det alltid nyttig å vri litt påBertolt Brechts gamle spørsmål: Hvem vardet som tok seg av klesvasken? Hvem vardet som passet dyrene? Hvem fjernet stei-ner og trær slik at oksevognene kunne pas-sere Drakensberg? Hvem hjalp til med mat-laging og ungepass? Det var boernes hus-folk og slaver. Slik var det også under DieGroot Trek. Mange av dem som tok del iden første migrasjonsbevegelsen var gjetere,husfolk, slaver etc. Den fargede befolknin -gen i Capeprovinsen – enten de var etter-kommere etter ”buskmenn” (san), ”hotten-totter” (khoikhoi) eller malayslaver – spiltederfor en svært sentral rolle i det store trek-ket. Historikeren W.A. de Klerk mener atden første fasen i migrasjonsbevegelsen ikke



hadde mer enn 10 000 deltakere. Av dissevar 6000 boere og 4000 fargede (De Klerk1976: 34). Nyere undersøkelser kan tyde påat forholdstallet var 3:1 (jf. Visagie 2000).Poenget i denne sammenhengen er at denfargede befolkningen var en viktig del av”Det store trekket”. Også her var boere ogfargede uløselig knyttet sammen på mangeplan.

Det fins ikke mye materiale om de ”far-gedes” rolle i den store migrasjonsbeve-gelsen i andre halvdel av 1830-årene. Detteer en fullstendig underkommunisert del avSør-Afrikas historie. Det er likevel mulig åpeke på et visst mønster. Minnesøylen overPiet Retieff i UMgunggundlovu har navnpå 70 boere som ble myrdet av Dingane 6.februar 1838. Var det noen andre som blemyrdet? Hvem passet hestene da boerneforhandlet med Dingane? Historikeren F.A.van Jaarsveld mente allerede i 1970-åreneat de fargede hadde en viktig plass i dieGroot Trek. Han påpekte at det er funnetlevninger etter 30 fargede tjenere/slaver iUMgunggundlovu (van Jaarsveld 1975:121). De er navnløse og er heller ikkeomtalt på minnesøylen. I februar 1839 blevoortrekkere angrepet av zuluer i nærhetenav Bloukranz. Under dette angrepet mistet280 hvite og vel 200 fargede livet – og25 000 dyr ble bortført. Den fargedebefolkningen var altså minst like utsatt forangrep som de hvite trekkerne (jf. vanJaarsveld 1975:123). De fargede var ogsåaktivt med i kampene mot svarte befolk-ningsgrupper. I slaget ved Bloedrivier del-tok 468 boere, 3 engelskmenn og 60 farge-de/svarte (jf. Giliomee 2003:165). Det erviktig i denne sammenheng å understrekeden fargede befolkningens nærvær underDie Groot Trek. De var innenfor boerneslaager.

Mens de historiske frisene i Voor -trekkermonumentet viser scener fra daglig -

livet til boerne og kamphandlinger mellomboere og ulike svarte folkeslag, så er den far-gede befolkningen totalt fraværende i dissefrisene. Det finnes ingen friser med fargedemennesker. Jeg vet ikke hvorfor det er slik.Her kan jeg bare spekulere: Allerede i1920-årene var det sannsynligvis utenkeligat en ”uren” kategori skulle bringes inn ivognleiren. Jeg tror ikke at dette dreide segom bevisst historieforfalskning. Det dreideseg snarere om en bestemt måte å brukehistorien på. Det kan nok være riktig at bil-der av kamper mellom svarte og hvite per seikke gir uttrykk for noen apartheidmenta-litet, like lite som bilder av kamper mellomboere og briter. Spørsmålet om apartheid iVoortrekkermonumentet gjelder strengttatt ikke det som blir fremstilt, men detsom ikke blir fremstilt i frisene.

Apartheidpolitikken ga inntrykk av atdet var politisk mulig – ved hjelp av loverog forordninger – å gjenopprette en ”opp-rinnelig” tilstand i Sør-Afrika der de ulikeetniske gruppene skulle leve fredelig sideom side, uten ”raseblanding” og innenforsine respektive homelands. Dersom de his-toriske frisene hadde plassert den fargedebefolkningen innenfor vognleiren, villedette forstyrret bildet. Vi ville fått et”urent” laager. Slike friser ville dessutenskapt et inntrykk av at hvite og fargedekjempet sammen mot de svarte angriperne,og at hvite og fargede utgjorde et sosialt fel-lesskap innenfor vognleiren. Det ville værtfullstendig i strid med ideen om separatutvikling. Det er ikke sikkert at GerardMoerdijk og kunstnerne som planla frisene,tenkte i slike termer. Men vi ser at de farge-de er systematisk ekskludert. Frisene fortel-ler ikke en historie om hvordan noe var,men om hvordan noe burde ha vært. Fordifargede og hvite skal leve atskilt, skal detikke være fargede innenfor vognleiren. Ogsiden de heller ikke kan plasseres utenfor

22 Nils Gilje


leiren, så er det ikke plass til dem i frisene.De svarte er utenfor leiren – slik skal detvære. Når de kommer innenfor leiren, erhelvete løs. De fargede er ingen steder.

Det samme argumentet har også rele-vans for mange fremstillinger av anglo-boer-krigen (1899–1902) – både i bilder oglitteratur. Vi vet at ca. 28 000 kvinner ogbarn døde i de britiske konsentrasjonslei-rene og ca. 7000 boersoldater døde i kamp.Men hvor mange fargede mistet livet? Desiste årene har yngre forskere begynt åundersøke massegraver med fargede. Talletpå døde vil trolig komme opp i flere tusen(Scholtz 1999). Også under anglo-boer-krigen var de fargede og boernes skjebnerknyttet sammen.

Det finnes også andre måter å lese defargedes fravær på: Subalterne klasser,lavere sosiale sjikt og undertrykte etniskegrupper har aldri hatt noen sentral plass iheroiske friser. Det er fullt mulig at dette ernoe av bakgrunnen for de fargedes fravær,og at fraværet ikke primært er basert på enapartheidlogikk. Men også fra et slikt per-spektiv gjenstår det flere ubesvarte spørs-mål. Vi vet at mange boere som dro ut fraCapeprovinsen i 1830-årene hadde giftetseg med fargede kvinner. I det 18. og 19.århundre eksisterte det en betydelig ”rase -blanding”. Men heller ikke dette fangesopp i frisene. Alle kvinner er ”rene” oghvite. Det er ingen plass til fargede kvinnerinnenfor de hvites laager.

Sett på denne bakgrunn mener jeg atde historiske frisene har bygget inn etbilde av relasjoner mellom hvite og farge-de som langt på vei svarer til apartheidre-gimets syn på hvordan det egentlig var iSør-Afrika i gamle dager. Et samtidig bildeav apartheid er projisert inn i 1830-årenesboerkultur. Siden de fargedes fravær erprojisert inn i frisene før apartheidideolo-gien fikk politisk fotfeste i Sør-Afrika, er

det grunn til å tro at denne mentalitetenhar en opprinnelse utenfor det politiskeliv. Skal man få et adekvat grep om apar-theidideologien, er det sannsynligvis vik-tig å se nærmere på utviklingen av desegregerte kirkene fra slutten av 1800-tal-let.13 Innenfor den reformerte kirkenkunne fargede og svarte aldri tilhøre desamme menigheter som boerne. Det fan-tes fargede reformerte kirker og svartereformerte kirker – og disse kirkene skullei prinsippet utvikle seg atskilt fra de hvitekirkene (se bidragene i Hofmeyer,Lombaard og Maritz (eds.) 2001).Evange lisering måtte ikke føre til avnasjo-nalisering og svekkelse av kulturelle tradi-sjoner. Derfor var det nødvendig medatskilte kirker. Apartheid var følgelig inn-ført i det religiøse liv lenge før denne ide-ologien ble praktisk politikk. Kanskje erdet denne før-politiske kulturelle og religi-øse apartheidmentaliteten som reflekteresi den fargede befolkningens fravær i de his-toriske frisene i Voortrekkermonumentet.

Noter1. Artikkelen er basert på fire feltarbeid i Sør-Afrika

i perioden 2002–2005. Alle oversettelser av sita-ter er mine.

2. Alle informanter – med et unntak – er anonymi-sert. Unntaket er Queeneth Mkabela som dadenne undersøkelsen ble utført, arbeidet somuniversitetslærer ved University of Zululand.Direktør Gert Opperman ønsket å bli omtaltmed navn og tittel.

3. Boer er i dag en problematisk term (de flesteboere er ikke lenger bønder). En boer omtalergjerne seg selv som Afrikaner (og de svarte somafricans). På norsk oversetter vi vanligvis”Afrikaner” med afrikander. I det følgende blirimidlertid boer og afrikander brukt som synony-mer. Boernes språk heter Afrikaans (norsk afri-kaans). Afrikaans brukes også av den fargededelen av befolkningen, særlig i Capeprovinsen.

I dag er det flere fargede enn hvite som snak-ker og skriver afrikaans.

4. I 2006 endret også Pretoria navn til Tswane. 5. En skjebnens ironi gjorde at ANC ble grunnlagt

16. desember 1912 (South African Native



National Congress – i 1923 omdøpt til AfricanNational Congress). 16. desember er derforfremdeles ”nasjonaldag” i Sør-Afrika.

6. Disse bildene og analogiene brukes også i dag.F.D. de Klerk kalte – typisk nok – sin selvbiografifor The Last Trek (1998). I dette perspektivet blirovergangen til flertallsstyret (det ”lovede landet”)den siste store trekkbevegelsen.

7. Die Voortrekkerbeweging kan karakteriseres somen militant utgave av speiderbevegelsen. Del -takerne har militære grader (menige og offiserer).

8. Det er trolig en riktig prediksjon. I 2001 fikk detre byene Port Elisabeth, Uitenhage og Despatchen ny fellesbetegnelse, nemlig Nelson MandelaMetropolitan Municipality. 1. januar 2005 bleUniversity of Port Elisabeth slått sammen med totekniske høyskoler og fikk navnet NelsonMandela Metropolitan University.

9. Den 21. mars 1960 ble 67 svarte afrikanere skuttned av hvite politifolk under en demonstrasjonmot rasistiske passlover i den lille byen Sharpe -ville.

10. John Vorster ble senere Sør-Afrikas statsminister.Flere medlemmer av de første apartheidregje-ringene hadde en bakgrunn fra høyreekstremegrupperinger fra slutten av 1930-årene.

11. Generalforsamlingen i FN vedtok i 1976 at densystematiske undertrykkelsen av de svarte underde sørafrikanske apartheidlovene var å regne somen forbrytelse mot menneskeheten.

12. I september 1944 formulerte D.F. Malan for før-ste gang apartheid som et eksplisitt politisk pro-gram for Sør-Afrika. Programerklæringen lyderslik: ”Det er både i den hvite og den ikke-hvitebefolkningens interesse i Sør-Afrika at en apar-theidpolitikk blir fulgt, slik at hver av de ikke-hvite befolkningsgruppene får mulighet til åutvikle seg i samsvar med sine egne særtrekk,innenfor sitt eget område, slik at gruppen til sluttkan få full kontroll over sine egne saker … Deter en kristen plikt for de hvite å handle sombeskyttere i forhold til de ikke-hvite rasene til dehar nådd et nivå hvor de kan styre seg selv” (sitertetter de Klerk 1976: 220).

13. Det er også grunn til å minne om at skolesyste-met var segregert lenge før apartheidregimetbefestet sin maktposisjon i Sør-Afrika.

ReferanserAkenson, D.H. 1992. God’s Peoples.

Covenant and Land in South Africa,Israel and Ulster. Ithaca, CornellUniversity Press.

Coetzee, J.M. 2004. Barndom. Oslo,Cappelen.

Coombes, A.E. 2004. History afterApartheid. Visual Culture and PublicMemory in a Democratic South Africa.Johannesburg, Witts University.

De Klerk, F.D. 1998. The Last Trek – ANew Beginning. London, Macmillan.

De Klerk, W.A. 1976. The Puritans ofAfrica. A Story of Afrikanerdom.Harmonds worth, Penguin.

Furlong, P.J. 1991. Between Crown andSwastika. The Impact of the Radical Righton the Afrikaner Nationalist Movementin the Fascist Era. WitwaterstrandUniversity Press.

Geertz, C. 1973. The Interpretation ofCultures. New York, Basic Books.

Giliomee, H. 2003. The Afrikaners.Biography of a People. Cape Town,Tafelberg.

Gilje, N. 2006. ”Fenomenologi, konstruk-tivisme og kulturforskning. En viten-skapsteoretisk diskusjon”, Tidsskrift forkulturforskning, nr. 1, vol. 5, s. 5–22.

Grobler, J. 2001. Ontdek die Voortrekker -monument. Pretoria, Grourie Publish -ers.

Hsia, R. Po Chia. 1989. Social Discipline inthe Reformation. London, Routledge.

Hofmeyer, J.H., G.J.S. Lombaard og P.J.Maritz (eds.) 2001. 1948 Plus FiftyYears. Theology, Apartheid and Church:Past, Present and Future (= Perspectiveson Christianity, Series 5, Volume 1),Pretoria.

Jaarsveld, F.A. van. 1975. From VanRiebeeck to Forster. Pretoria, Perskor.

”Mail and Guardian” 2002. 18. juni.Scheiper, R. 1982. Bilderpropaganda der

römischen Kaizerzeit. Bonn, Habelt.Schilling, H.1992. Religion, Political

Culture and the Emergence of EarlyModern Society. Leiden, E.J. Brill.

Skjervheim, H. 1974. Objektivismen og stu-diet av mennesket. Oslo, Gyldendal.

24 Nils Gilje


Trolle-Larsen, M. 1996. Sunkne Paladser.Historien om Orientens oppdagelse.København, Gyldendal.

Vermeulen, I. 1999. Man en monument.

Die lewe en werk van Gerard Moerdijk.Hatfield, Schaik.

Visagie, J.C. 2000. Voortrekkerstamouers.Pretoria, Unisa.



Pris kr 285,-Novus forlag

[email protected]://www.novus.no


Documents

TfK 1-2-2007 ombrukket.qxd:TfK 1-2-2007 25-06-07 13:23 Side 5 … · 2020. 1. 19. · The presentation of the wars between the Boers and the Ndebele and Zulus does not nec-essarily