STRAFFERETT - våren 2012

Jo Stigen, UiO

NB: Disposisjonen kan bli endret på noen punkter underveis i forelesningene

GENERELT OM STRAFF

• Hva er straff?

”Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde”

(Andenæs i 1976, Rt. 1977 s. 1207)

• Påført av staten

- ikke private sanksjoner,

- konvensjonalbøter i kontrakt

- ”straff” for medlemmer i foreninger

• For en begått lovovertredelse

- Ikke inngrep for å avverge:

- Tvangsinnleggelse- Isolering av smittet- Drukkenskapsarrest- Varetektsfengsling

• Et tilsiktet onde

- Skiller straffen fra erstatning (men likheter)- Ikke barnevernstiltak (arbeidsskole/u.fengsel)- Ikke tvangsinnleggelse

- Skal vise samfunnets misbilligelse - I dag fremheves behandlingsformålet

• Straffebegrepet i Grl. § 96 vs. folkeretten

• Handlingsregler vs. sanksjonsregler • Straffebudenes oppbygging: ”den som … straffes” • Er straff et kulturelt betinget fenomen - i så fall

hvordan? • Et lands strafferett forteller noe om landet

”Vi behøver blot at vide, at Tyveri af en hest og Forurensning af Drikkevand er de største Forbrydelser i Arabien, for ligesom i et Glimt at se det hele Samfunds Liv og Forhold for os.”

(Den danske riksadvokat Goll i 1940.)

STRAFFENS FORMÅL

• Hvordan kan straff forsvares? – Absolutte strafferettsteorier: Rettferdighet

(gjengjeldelse/soning); Moseloven – Relative strafferettsteorier: Straffens nytte

(indirekte gjengjeldelse..) – Grunnleggende prinsipp: straffverdighet

• Straff som styringsmiddel

•Reglenes autoritet i seg selv er ikke nok

•Belønninger og sanksjoner trengs

•Alternativer til straff?

Ot.prp. Nr. 90 (2003-2003):

• Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål

• Straffens formål må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således forebyggelse - prevensjon - som sitt formål. Prevensjonsformålet er dobbelt: å forebygge uønsket atferd og å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel måtte skje.

• Tankegods kan hentes fra den internasjonale strafferetten:

– Preventiv effekt?– Fred og forsoning– Historieskriving – sannhet– Gjenopprette en rettsstat– Verdenssamfunnets perspektiv

• Hvem bestemmer hva som skal være straffbart?

- Grl. § 96 Stortinget (§ 76)

- Nykriminalisering

- Avkriminalisering

• Betydningen av et samfunns politiske utvikling

- Dagens forbrytere – morgendagens helter?

• Religions- og sedelighetsforbrytelser, moral

- Eks. forbudet mot homofili (opph. 1972)

• Norge kan ha en folkerettslig forpliktelse til å straffe

- menneskerettigheter

- internasjonal strafferett

STRAFFENS VIRKNINGER

• Almenprevensjon vs. individualprevensjon

–Avskrekking (før: offentlige henrettelser)

–Kost- og nyttevurdering

–Holdningsskaping (moralpåvirkning); promillekjøring..

– Lar vi oss påvirke av straffetrusselen? –Varierer det mellom ulike forbrytelsestyper?

–Hva med andre faktorer som påvirker

atferden?

–Determinisme – Erfaring fra ekstremsituasjoner:

• Tyskerne arresterte hele det danske

politikorps (”Syv mnd. uden politi”)

• Etter naturkatastrofer

– Straffens strenghet• Eks. narkotikasmugling

–Oppdagelsesrisikoen• Eks. promillekjøring (Engelsk studie)

–Variasjoner mellom ulike persongrupper

• Individualprevensjon

–Avskrekking vs. forbedring (skille 60-årene)

–Blir man et ”bedre” menneske etter straff?

–Raskolnikov i ”Forbrytelse og straff”

• Straffens betydning for ofrene (Baneheia..)

• Fred og forsoning –Mentalhygiene for samfunnet

– Eks. rettsoppgjørene i Norge etter krigen

• Straffen er et signal fra samfunnet

BESLEKTEDE VITENSKAPER

• Strafferett

• Kriminologi (omfang, årsaker mm.) • Rettssosiologi (hvordan påvirker rettsreglene

oss?)

- Begrepet ”kriminalvitenskap”

KRIMINALITETENS ÅRSAKER

• Miljøfaktorer

• Mentale avvik (intelligens, psykopati)

• Rusmidler

• Kjønnsforskjeller?

• Ledighets- og vanekriminalitet

• Ungdomskriminalitet

FAGETS STRUKTUR

• Alminnelig strafferett

- Ansvarslæren- Reaksjonslæren- Fullbyrdelseslæren

• Ansvarslæren• Om systematikken med fire straffbarhetsvilkår

• Reaksjonslæren• Reaksjonsformer• Kombinasjon av reaksjonsformer• Strafferammer og –utmåling

• Fullbyrdelseslæren

• Forholdet til spesiell strafferett

• Forholdet til straffeprosessen • Undervisningen – læringskilder

Læringskrav:

• God forståelse av de særegne metodiskeforhold og problemstillinger på strafferettens område, herunder ved tolking av straffebud

• God forståelse av ansvarslæren ogreaksjonslæren.

- God forståelse av hovedvilkårene for straff- lovstridig handling- fravær av straffrihetsgrunner- subjektiv skyld- personlige forutsetninger for straff

- Kjennskap til teorier om straffens formål, begrunnelser og virkninger, fullbyrdelseslæren og til straffelovgivningens virkeområde i tid og rom

STRAFFELOVEN 1902 - 2005

• 1885: Straffelovkommisjonen (Getz)

• 1980: Ny kommisjon (Bratholm)

– 1983: NOU (Str.lovgivningen under omforming)– 1992: NOU (Ny straffelov – alm. Bestemmelser)

• 1994: Ny kommisjon (Høgtveit)– 2002: Innstilling til ny lov

• Forholdet til spesiallovgivningen • Straffelovens oppbygging • Del I – alminnelig del; del II – forbrytelser; del

III - forseelser • Forbrytelser vs. forseelser

• Straffeloven § 1:

”Denne Lovs første Del finder, forsaavidt intet modsat er bestemt, Anvendelse paa alle strafbare Handlinger.

• Strl. § 2:

De strafbare Handlinger, som omhandles i denne Lovs anden Del, er Forbrydelser. Hvor intet modsat er bestemt, gjælder det samme om de strafbare Handlinger, som omhandles i andre Love…De strafbare Handlinger, som omhandles i denne Lovs tredje Del, er Forseelser; ligesaa de, som omhandles i andre Love, forsaavidt de ikke ifølge det ovenstaaende er Forbrydelser.

• Straffeloven av 2005

–Når trer den i kraft? 2017?

NORSK STRAFFERETT OG FOLKERETTEN

Strl. § 1 annet ledd:

”Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig”

• Sammenlikn med presumsjonsprinsippet

• ”Sektormonisme”

• Folkeretten har forrang ved motstrid

• Tidligere bestemmelse bare beregnet på spørsmål om immunitet – nå generell regel

• menneskerettigheter

• internasjonal strafferett

• jurisdiksjon og immunitet

• Konvensjoner begrenser Norges frihet:

– EMK art 3/SP art 7 – forbyr ”umenneskelig eller nedverdigende straff”

• Prohibition of tortureNo one shall be subjected to torture or to inhuman or degrading treatment or punishment.

– Tilleggsprotokoll nr. 6 til EMK – forbyr dødsstraff

– EMK art. 6/SP art 10 – minstekrav til behandling av domfelt

– EMK art 7/SP art 15 – forbyr tilbakevirkning

Art 7. No punishment without law1. No one shall be held guilty of any criminal

offence on account of any act or omission which did not constitute a criminal offence under national or international law at the time when it was committed. Nor shall a heavier penalty be imposed than the one that was applicable at the time the criminal offence was committed.

• EMD tolkning av art. 7: Straffebudet må ha et presisjonsnivå som gir forutberegnelighet

– EMK art 6/SP art 14 – uskyldspresumsjon

Art. 6. Right to a fair trial

Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.

STRAFFERETTENS METODE

• Gjelder en egen metode?

• Legalitetsprinsippet – Grl. § 96 – Formell norsk lov; Grl. § 76 flg.

• Krav til klar utforming (også EMK art 7)

• Strafferettens viktigste rettskilder:

– Lovteksten

– Forarbeider

–Rettspraksis

–Reelle hensyn

– Folkerett

• Avveie rettskildene – har ordlyden forrang?

• Uskyldspresumsjonen

• Tolkning av straffebud

- Krav om klar lovhjemmel

- Innskrenkende tolkning

- Utvidende og analogisk tolkning

DE FIRE STRAFFBARHETSVILKÅRENE

1. Handlingen må rammes av et straffebud2. Ingen straffrihetsgrunn3. Skyld4. Strafferettslig tilregnelighet

Begrunnelser:

• Forutberegnelighet• Den som skal straffes, må kunne bebreides

PROSESSUELLE BETINGELSER FOR BEHANDLING VED EN GITT DOMSTOL

• Jurisdiksjon

• Immunitet

• Foreldelse eller annen bortfallsgrunn

• Påtale

Bevisbyrden for vilkårene

• Påtalemyndigheten har bevisbyrden

• Ved tvil om faktum – frifinnelse

• Ikke lovfestet, men uomtvistet

• EMK art 6; SP art 14

• Begrunnelse:

”Bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt”

• Tvil ved alle de fire straffbarhetsvilkårene

• Annerledes ved tvil om f.eks. foreldelse, jurisdiksjon

–Da er det ikke snakk om å dømme en uskyldig

DEN STRAFFBARE HANDLINGEN (lovskravet)

• Grl. § 96: Ingen kan dømmes uten etter lov

• Atferd = handling eller unnlatelse

–Bruker gjerne bare ”handling”

• Skadedelikter

Strl. § 233:

– ”Den som forvolder en annens død straffes med fengsel i minst 6 år”

• Faredelikter

Strl. § 156:

Den, som vidende om, at han derved volder Fare for, at en smitsom Sygdom finder Indgang eller almindelig Udbredelse blandt Mennesker eller Husdyr, overtræder de Regler, der lovlig er givne til Forebyggelse eller Motarbeidelse af Sygdommen

• Rene handlingsdelikter:

Strl. § 185

Den, som forfalsker en offentlig Protokol eller medvirker hertil, straffes som i § 182 bestemt, men efter § 183 saafremt det er skeet som Middel til Forøvelsen af en Forbrydelse, der kan medføre 2 Aars Fængsel eller strengere Straf.

• Noen straffebud retter seg mot bestemte personer

Strl. § 111

Fordrer en offentlig Tjenestemand enten for sig selv eller en anden Tjenestemand eller for det offentlige en ulovlig Skat, Afgift eller Godtgjørelse for Tjenestehandling eller modtager han, hvad der af Vildfarelse tilbydes ham som saaledes skyldigt, straffes han med Fængsel indtil 5 Aar.

Forsøk

– Straffebudene retter seg stort sett mot fullbyrdet forbrytelse, men forsøk er straffbart etter § 49

Medvirkning

Nevnes noen ganger i straffebudet; ellers beror straffansvaret på en tolkning

(Forsøk og medvirkning drøftes nærmere senere.)

TELEFONSJIKANE-SAKEN (Rt. 1952 s. 989):• Et ektepar plages av en person som over en periode

på ca. to måneder stadig vekk ringer hjem til dem og kommer med fornærmeligheter og obskøne lyder som pusting og stønning. Noen ganger presenterer han seg, og andre ganger kjenner ekteparet ham bare igjen på stemmen. Oppringningene skjer fra kl. 8 om morgenen til kl. 22 om kvelden. De foretas åpenbart i ren sjikanehensikt.

• Til slutt kontakter ekteparet politiet, og mannen blir

arrestert.

Passer denne?§ 350. Den som ved slagsmål, støy eller annen utilbørlig

atferd forstyrrer

a) den alminnelige fred og orden, b) den lovlige ferdsel, c)omgivelsenes nattero eller d) omgivelsene på et sted hvor han uberettiget forblir tross

pålegg om å fjerne seg, straffes med bøter eller fengsel inntil to måneder.

”Jeg er enig med byretten i at de handlinger den har funnet bevist, er forkastelige og at de burde være belagt med straff, men jeg er kommet til at de ikke rammes av straffelovens § 350 første ledd. Jeg kan i motsetning til byretten ikke finne at domfelte har forstyrret « den alminnelige fred og orden », slik jeg forstår dette uttrykk.”

”Byretten har antatt at «den alminnelige fred og orden» vil si den grad av fred og orden som i alminnelighet bør kunne kreves på det sted og til den tid hvor disse borgerlige goder ved anledningen blir forstyrret, og det heter videre: «Anvendes denne forståelse av loven på det her omhandlede tilfelle, må det sies å være alminnelig at menneskers private telefon ikke blir misbrukt til utidige oppringninger, som skjer med vilje og tydeligvis i den hensikt å forstyrre dem».”

”Jeg antar at denne byrettens oppfatning av uttrykket «den alminnelige fred og orden» ikke er riktig, og at ordet «alminnelig» ikke sikter til det forhold som byretten går ut fra, men derimot til stedet der forstyrrelses- handlingen foregår eller virker.”

”Når forstyrrelsen foretas helt på privat område og i sine virkninger ikke strekker seg utover et beboelsesværelses fire vegger eller eventuelt til naboværelset, kan man etter min mening ikke si at «den alminnelige fred og orden» er forstyrret. Det fremgår da også av lovens motiver at § 350 første ledd forutsettes å være uanvendelig når forstyrrelsen ikke når utover et begrenset privat territorium. At den er befordret frem dit gjennom en offentlig telefonledning, kan i denne henseende ikke bevirke noen forskjell.”

”Støtte for denne forståelse av § 350 første ledd har man også deri at påtalen for overtredelse av denne bestemmelse er ubetinget offentlig, jfr. paragrafens siste ledd. En slik påtaleregel ville man neppe gitt hvis straffebestemmelsen i første ledd skulle ramme så vidt som byretten har gått ut fra. Min forståelse stemmer for øvrig også med en avgjørelse av Kjæremålsutvalget i Rt. 1932 s. 720.”

”Domfelte er videre dømt etter § 350 annet ledd, fordi oppringningene til dels er foregått til sådan tid at de har forstyrret «omgivelsenes nattero». Jeg antar at byretten har tolket uttrykket «nattero» for vidt når den har antatt at det også omfatter «den tid før de går til sengs, da folk i alminnelighet gjerne vil ha fred for å hvile fra dagens arbeid og hygge seg litt, før de sovner».”

”Etter min mening kan uttrykket ikke omfatte tiden før folk går til ro for natten, jfr. Kjerschow side 832, og jeg antar derfor at den fellende dom må oppheves også for så vidt § 350 annet ledd er brakt til anvendelse. Det er etter byrettens dom ikke klart om og i tilfelle i hvilken utstrekning § 350 annet ledd er overtrådt.”

”Etter min forståelse rammes domfeltes handlinger således overhodet ikke av straffelovens § 350 første ledd, og iallfall bare for en dels vedkommende av § 350 annet ledd. Jeg vil tilføye at jeg heller ikke kjenner noen annen bestemmelse i straffeloven som forholdet kan henføres under, for så vidt annet ledd i § 350 ikke kan anvendes og der heller ikke er brukt ukvemsord eller lignende som kan rammes på annen måte. Dommen vil derfor måtte bli å oppheve.”

Passbåtdom I (Rt. 1973 s. 433):

• En 49 år gammel snekker er med familien på sitt landsted på Valer. Etter at han har drukket en del øl, kommer hans to sønner til ham og spør om han ikke kan kjøre dem med båt til en hytte på en øy i nærheten hvor noen venner holder fest. Snekkeren bestemmer seg for å gjøre dette, selv om han er ganske beruset. Båten er en 17 fots plastbåt med en motor på 115 hk.

• Et stykke ute i fjorden blir han stanset av politiet, og han blir to uker senere tiltalt for overtredelse av straffeloven § 422 annet ledd.

Passer denne?

§422(2):

”Fører av skip, maskinist, styrmann, stuert, telegrafist, skipselektriker eller los som forsettlig eller uaktsomt beruser seg under tjenesten eller når denne forestår, straffes med bøter eller med fengsel i inntil ett år.”

”Spørsmålet om hva som menes med uttrykket skip i straffelovens § 422 annet ledd… i Straffelovrådets innstilling …«Straffelovrådet er av den oppfatning at paragrafen ikke bør være begrenset til å gjelde fører av «skip» i motsetning til båt eller annet fartøy. Som bemerket foran i avsnittet om en legaldefinisjon av begrepet skip, bør uttrykket skip forståes som omfattende alle fartøyer uansett størrelse, såfremt ikke noe annet fremgår av sammenhengen eller bestemmelsens formål.”

”Som nevnt i avgjørelsen i Rt. 1966 s. 916 må det ved tolkingen av ordet skip legges avgjørende vekt på formålet med straffebestemmelsen. Det primære formål med bestemmelsen i § 422 annet ledd er å skape sikkerhet og avverge fare i trafikken til sjøs. 1 det tilfelle som er behandlet i den nevnte avgjørelse i Rt. 1966 s. 916 dreide det seg om en 25 fots motorsjark med en motor på 15--18 hk. I vårt tilfelle har man å gjøre med en 17 fots plastbåt med motor på 115 hk. Domfelte har anslått toppfarten til 30 knop, men retten har antatt at fartøyet går atskillig raskere.”

”Det er ikke tvilsomt at et fartøy av denne art representerer et betydelig faremoment i trafikken - et større faremoment enn det fartøy man hadde å gjøre med i den før nevnte sak - og spesielt betyr det et stort faremoment dersom føreren er beruset. Jeg mener etter det som er sagt at herredsretten med rette har lagt til grunn at det fartøy saken gjelder, er «skip» i lovens forstand. Når man bygger på at fartøyet er å anse som skip, kan det ikke være tvilsomt at domfeltes handling fant sted «under tjenesten» i lovens forstand.”

Passbåtdom II (Rt. 1995 s. 1734):

”Til tross for de formåls- og risikosynspunkter som må anses lagt til grunn i lovforarbeidet, og som senere er fulgt opp i rettspraksis, kan man ved tolkingen av § 422 annet ledd etter min mening ikke se bort fra at betegnelsen ”skip” i alminnelighet er forbeholdt de noe større fartøy.

”For så vidt angår straffeloven § 422 annet ledd gir også ordlyden for øvrig støtte for at bestemmelsen gjelder de noe større båter. Den gjelder "fører av skip som beruser seg under tjenesten eller når denne forestår". Likestilt med fører er maskinist, styrmann og enkelte andre stillingskategorier som alle må forbindes med større fartøy.”

”Jeg mener for min del at begrepet "skip" i denne sammenheng i alle fall innebærer en viss nedre grense for hvilke fartøy som omfattes av bestemmelsen. … Under forutsetning av at det gjelder en nedre grense, har jeg vanskelig for å se at en båt som denne sak gjelder, omfattes av bestemmelsen.”

”Når det gjelder rettspraksis, viser jeg til at ikke noen av de saker vedrørende § 422 annet ledd som Høyesterett tidligere har tatt til behandling, har gjeldt en så liten båt som i denne sak. Jeg ser da også hen til båtens vekt og særlig dens motorkraft. Man har i rettspraksis etter min mening lagt til grunn en utvidende tolking av denne straffebestemmelse i forhold til dens ordlyd. Å anvende bestemmelsen i den foreliggende sak vil innebære et vesentlig skritt mot slike lavere faregrader som er knyttet til allmennhetens daglige ferdsel på innsjøer og langs kysten.”

”Etter min mening er generelle formåls- og risikobetraktninger, og de avgrensningsproblemer som kan oppstå, ikke tilstrekkelig grunnlag for en så sterkt utvidende tolking av en straffebestemmelse. Jeg tilføyer at en anvendelse av § 422 annet ledd på mindre fritidsbåter, er et praktisk viktig spørsmål som bør vurderes av lovgiver.”

• Småbåtloven av 1995:

§ 33. Alkoholpåvirkning av småbåtfører Under påvirkning av alkohol eller annet

berusende eller bedøvende middel må ingen føre eller forsøke å føre en småbåt som har: 1. motor som fremdriftsmiddel, 2. seil som fremdriftsmiddel og en største lengde på 4,5 meter eller mer, eller 3. brukes til passasjertransport i næring.

- RETTSLIGE STANDARDER

• Eks: ”utuktig skrift”

• ”Sangen om den røde rubin” (Rt. 1958 s. 479)

• ”Uten en tråd” (Rt. 1967 s. 1502)

• Rettslig standard, rettslig begrep som innebærer at normer utenfor begrepet selv er avgjørende for hvordan begrepet skal tolkes og anvendes. Slike normer kan være av for eksempel samfunnsmessig, forretningsmessig og moralsk art. Det fins en rekke slike standarder innenfor ulike deler av jussen. Eksempler er «god forretningsskikk», «urimelig pris», «uaktsom», «utilbørlig», «utuktig skrift». Typisk for slike standarder er at de kan forandre innhold i takt med samfunnsutviklingen, noe som får konsekvenser for hvordan de anvendes av domstolene og andre rettsanvendere.

• Utukt i norsk, juridisk sammenheng var inntil 10. august 2008 inntatt i straffelovens kapittel 19, som omhandlet såkalte «Forbrydelser mod Sædeligheden».

• ”Utukt” (mangel på eller fravær av tukt) er en betegnelse som i første rekke er brukt og dels brukes i bibelsk, religiøs og juridisk sammenheng om seksuelle handlinger. Handlingene det refereres til kan stride mot gjeldende moral eller norm for sedelighet.

• Utuktig skrift var en juridisk formulering for pornografi som ble tatt inn i straffeloven i 1902 for å presisere det tidligere (fra 1799) brukte begrepet «trykt skrift som krenker Sædelighed og Blufærdighed». Bluferdigheten forsvant fra lovteksten i 1889 og i 1985 ble språkbruken i disse straffebestemmelsene modernisert.

”Sangen om den røde rubin” (Rt. 1958 s. 479)

”Hva som er utuktig, vil være avhengig av en skjønnsmessig vurdering. … [Det er] etter min mening ikke er tvilsomt at Høyesterett har prosessrettslig kompetanse til å foreta en slik vurdering.”

”Når det gjelder spørsmålet om hvilken norm man skal legge til grunn, mener jeg det må legges avgjørende vekt på hva som kan antas å være oppfatningen innen den krets av voksne lesere som boken normalt må forutsettes å nå.”

”Hva så angår «Sangen om den røde rubin», så legger jeg, som byretten, til grunn at det er en bok av litterær verdi. Jeg er også enig i at når man skal avgjøre om boken er utuktig eller ikke, så må boken bedømmes som en helhet. Skulle man bare lese - eller bare legge vekt på - de avsnitt som i en eller annen form skildrer seksuelle forhold, er det, så vidt jeg har forstått, ingen uenighet om at disse ville kvalifisere til betegnelsen utuktig.”

”Et moment av vesentlig betydning i denne forbindelse er den liberalisering som i de siste årtier har foregått i retning av større åpenhet når det gjelder kjønnslivet og erotiske skildringer. Hva som er utuktig må, som jeg før har fremholdt, bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, og den utvikling som har funnet sted, må selvsagt få en vesentlig betydning ved denne vurdering. Friheten på dette område har nå et betydelig større omfang enn før.”

”«Sangen om den røde rubin» går etter min mening - til tross for de momenter jeg har nevnt i forfatterens favør når det gjelder vurderingen av et slikt verk - betenkelig langt. Det gjelder både mengden og arten av de skildringer som på en eller annen måte har med kjønnslige forhold å gjøre.”

”Når jeg allikevel viker tilbake for å karakterisere boken som et utuktig skrift, har det vært avgjørende for meg at domstolene på dette område bør vise den ytterste tilbakeholdenhet. Prinsippet i Grunnlovens § 100 tilsier etter min mening at man hvor det - som her - er tvil, heller bør frifinne enn felle.”

• ”Uten en tråd”, Rt. 1967 s. 1502:

”Jeg finner det som byretten uten videre klart at Bjørneboes bok er «utuktig» i straffelovens forstand hvis man skal anvende samme målestokk som i Mykle- og Millerdommene. [B]oken fremstiller en praktisk talt sammenhengende rekke kjønnsakter av den karakter jeg har nevnt. Å si at byretten har dømt Bjørneboe for hans meninger, er etter mitt syn ikke riktig. Spørsmålet blir så om utviklingen i tiden etter at Millersaken ble pådømt i 1959, er gått så fort og så langt at Bjørneboes bok må godtas. Jeg kan ikke anta det.”

”Jeg kan ikke tillegge det avgjørende vekt at pornografisk litteratur har fått en stor lesekrets som sies å « godta » genren. … Man må vokte seg vel for å se den såkalte pornobølge som bevis for en endret rettsoppfatning på dette område. Hvis Bjørneboes bok skal anerkjennes som lovlig, er det vanskelig å se hva som blir tilbake av § 211.”

”Det er ganske visst så at domstolene må legge den betydning i ordet « utuktig » som skiftende tiders oppfatning tilsier, men domstolene kan ikke praktisere § 211 på en måte som kan likestilles med opphevelse. Svært meget av det som er anført i diskusjonen omkring Bjørneboes bok, har adresse til de lovgivende myndigheter og ikke til domstolene. Domstolene må akseptere loven selv om det kan gjøre seg gjeldende delte meninger om den er «riktig» eller hensiktsmessig.”

• Forgjeves prosedert på at slike standarder ikke kunne godtas, jf. klarhetskravet

• Ble vist til tysk rett som i forfatningen oppstiller krav om en viss bestemthet

• Andenæs: et standard som ”utilbørlig eller samfunnsskadelig atferd” ville neppe kunne godtas

• Årsakssammenheng - adekvans

• Sml. erstatningsretten

•Ved forsett: Avgjørende for om det er forsøk eller fullbyrdet

•Ved uaktsomhet: Avgjørende for straffbarhet overhodet

• Eks strl. § 233 – har tiltalte virkelig ”forvoldt”

• Eller strl. § 239 – uaktsomt bildrap

•Hva hvis uhellet uansett ikke kunne vært unngått?

(eks. v/ promillekjøring)

• ÉN SKADEVOLDER:

–Betingelseslæren:

– Enhver nødvendig betingelse (conditio sine qua non) – svarer for forskjellen..

–Men likevel nok at en ”vesentlig endring” mht. tid, sted eller måte

•Dreper en person på vei til et fly som senere styrter

• Tenner på et hus som uansett ville brent ned

•Det viser seg at den drepte var uhelbredelig syk

Tenk handlingen bort:

• Ville resultatet ikke inntruffet?

• Ville resultatet inntruffet på nøyaktig samme måte?

• Ville resultatet inntruffet men på en annen måte tid eller sted?

Hovedregel:

• Enhver vesentlig endring mht tid sted eller måte gir tilstrekkelig årsakssammenheng

• Jf. den som dreper en passasjer før en flystyrt

• Moren som legger asfyktisk barn ut i kulden

• FLERE SKADEVOLDERE:

– Også her en betingelseslære?

– Ikke avgjørende at forbrytelsen likevel ville ha skjedd

– Er det et felleshandling?

Hva med offeret som knivstikkes av fire gjerningspersoner?

– Et fellesforetak

– Eventuelt medvirkning

• Flere selvstendig virkende årsaker

• Banevokteren bedøves av én og bindes av en annen – så skjer en togulykke

• Begge gir en drepende giftdose

• Betingelsesteorien ville gitt to frifinnelser

• Men begge kan antakelig straffes

• Dog bare når begge årsakene har vært virksomme

–Motsatt: A forgifter C, men før C dør dreper B ham med et øksehugg (drapsforsøk + fullbyrdet drap)

– Eller en naturbegivenhet avbryter hendelsesforløpet

• Kameleksempelet:

• A, B og C vandrer gjennom ørkenen på kamel. A forgifter Bs drikkevann. C heller ut Bs vann for at han skal dø av tørst…

• Hvem kan dømmes for fullbyrdet drap?

• Overtallige årsaker– A og B gir C 3 gram gift hver, uavhengig av

hverandre. Det skal 5 til for å drepe.

– Hva hvis A gir 6 gram og B gir 3 gram?

• Flere skyter, men bare én (uvisst hvem) treffer, kan noen straffes?

• Knivstikkingen på Oslo S

• Hvis det er et samvirke, kan alle straffes

• Men hvis personene uavhengig av hverandre har f.eks. skutt for å drepe, blir det bare drapsforsøk

ADEKVAT årsakssammenheng

• Andenæs’ eksempel om kusken som sovner

• Sender svigermor på ferie; flyet styrter

• Strekker straffansvaret seg like langt som (den logiske) årsakssammenhengen?

• Hvordan er det i erstatningsretten?

• Er handlingen i det hele tatt ulovlig + foreligger skyld? (jf. svigermor)

• Hva hvis: ulovlig handling + skyld + upåregnelig hendelsesforløp:

A skyter B for å drepe. Han bommer, men B dør av skrekk (jf. kusken)

• Er resultatet en konsekvens av det farlige med handlingen? (Ikke tilfellet med kusken..)

• PÅREGNELIGHET (adekvat årsakssammenheng)

• Påregnelighet kreves i § 43

• Kreves også ellers – det følger av sikker praksis

• Hva menes med påregnelighet/adekvans?

1) Handlingen må ha skadevoldende evne (den må være en ”begunstigende” omstendighet for skadens inntreden; dvs. fremme den)

2) Risikoen må ha realisert seg på en noenlunde normal måte

• Skadevoldende evne

Er det en handling som samfunnet ønsker å hindre? En ”farlig” handling?

Cf. eksempelet med han som sender svigermor på ferie, og så styrter flyet

Husk at det også kreves forsett (men det er ikke nok..)

• Påregnelighet

Eks. - skuddet som bommer, men hjerteanfall- kusken som sovner

I disse tilfellene forligger hhv. forsett og uaktsomhet.

Kan man straffes for forsettlig/uaktsomt drap?

• Har skaden sammenheng med handlingens farlige egenskaper?

For kuskens del blir det forskjell om vognen kjører utfor et stup eller går feil og blir truffet av et lyn..

Eksempelet med øksehugget som gir nedsatt hørsel...

• Test: Er årsakssammenhengen for søkt?

STRAFFBAR UNNLATELSE

• Ingen alminnelig handlingsplikt til å hindre skade

• Det kreves særlige omstendigheter for at en unnlatelse skal kunne likestilles med en aktiv handling

• Lovlig virksomhet som volder fare (eks. sprengning)

• En lege som har påbegynt en operasjon

• § 139. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og innebærer en plikt til å avverge mytteri, krigsforræderi, spionasje eller forbund om rømning etter militær straffelov eller en forbrytelse mot lov om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4 eller en forbrytelse som nevnt

i denne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99a, 100, 104a, 148, 149, 150, 151a, 151b første og tredje ledd, 152, 152a, 153, 153a, 154, 159, 169, 192, 193, 195, 197, 199, 200 annet ledd, 217, 219, 223 annet og tredje ledd, 225, 229 annet og tredje straffalternativ, 231, 233, 233a, 234, 242, 243, 267, 268 eller 269 eller følgene av en av disse handlingene. Ved forbrytelse mot §§ 197 og 199 gjelder plikten likevel bare når fornærmede er under 16 år. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 387. Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som undlader, uagtet det var ham muligt uden særlig Fare eller Opofrelse for ham selv eller andre,

1. efter Evne at hjælpe den, der er i øiensynlig og overhængende Livsfare, eller

2. gjennem betimelig Anmeldelse for vedkommende Myndighed eller paa anden Maade efter Evne at afverge Ildsvaade, Oversvømmelse, Sprængning eller lignende Ulykke, der medfører Fare for Menneskeliv. Saafremt paa Grund af Forseelsen nogen omkommer, kan Fængsel indtil 6 Maaneder anvendes.

§ 327. Med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 4 Maaneder straffes den, som, skjønt det kunde ske uden særlig Fare eller Opofrelse, undlader paa Opfordring at bistaa en offentlig Tjenestemand, naar Hjælp er fornøden til Afvendelse af en Forbrydelse eller Ulykke, eller afholder en anden fra at yde saadan Bistand. Med Bøder straffes den, som ellers uberettiget negter nogen offentlig Tjenestemand sin Bistand.

• Ekte unnlatelsesdelikter

• Uekte unnlatelsesdelikter

Uekte: Når et aktivt beskrevet straffebud overtres gjennom unnlatelse

• Kan f.eks ”forvolde” noens død..

• Eks. Moren som lar et nyfødt barn ligge og dø

• Mannen som unnlater å slukke en sigarettsneip og det blir skogbrann

Betingelser for ansvar:

• Må ha mulighet til å avverge følgen

• Må være en forventning om handling

• Må foreligge særlige omstendigheter

• En rettsplikt (eks. etter § 387)

• Gjerningspersonen har skapt faren

• Tilsynsplikter

• Kontraktforhold

Rt 1978 s 147:

To menn var ute i båt. En 68-åring gjorde homoseksuelle tilnærmelser. Den andre avverget dette med et slag. 68-åringen falt i vannet, mens den andre kjørte videre. 68-druknet.

• Forsvareren prosederte på at den som hadde fremkalt en fare ved en lovlig nødverge handling, ikke hadde noen strengere omsorgsplikt enn en utenforstående tredjemann – og at tiltalte derfor ike kunne straffes for drap, bare for forsømmelse av hjelpeplikt etter § 387.

• Høyesterett: § 233 – forsettlig drap forvoldt ved unnlatelse (6 års fengsel).

• Rt. 1992 s. 810:– A overlot rattet til B som var beruset. B begynte å

kappkjøre og kolliderte med en annen bil hvor sjåføren ble drept. A ble dømt for å ha medvirket til uaktsomt drap – ikke ved å overlate kjøringen til B, men ved å unnlate å gripe inn etterpå.

–Tilsynsplikter:• Ansvar ved forsømmelse

• Eks: Oppbevarer sprengstoff uforsvarlig

STRAFFRIHETSGRUNNER • Selv om gjerningsbeskrivelsen er overtrådt

med den nødvendige skyld, kan det foreligge omstendigheter som gjør at handlingen totalt sett ikke fremstår som straffverdig

–Hører logisk sett til gjerningsbeskrivelsen

–Det er ikke mulig å ta alle hensyn med i gjerningsbeskrivelsen

–Alle rettssystemer har; lovfestede og ulovfestede

– Straffrihetsgrunner som gjør handlingen lovlig – rettmessighetsgrunner (justifications)

–Grunner som bare utelukker straffbarheten

- unnskyldningsgrunner (excuses)

• Rettmessig: Eks. drap i selvforsvar – handlingen er samfunnsgavnlig; vi vil at man skal forsvare seg

• Unnskyldelig: Eks. drap begått av en sinnsyk – ikke samfunnsgavnlig, men kan ikke bebreides

• Lovfestede generelle straffrihetsgrunner:• Nødverge• Nødrett

• Ulovfestede straffrihetsgrunner:• Uanmodet nødhjelp• Lovlig selvtekt

- Mellomstilling:• Samtykke (bare regulert for enkelte

handlinger, jf. strl. § 235)

• Rettsvirkningen av en straffrihetsgrunn

• Sammenlikn straffritaksgrunn

– strl. § 228 tredje ledd (provokasjon):

”Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.”

• Noen straffebud har ”innbakt” en straffrihetsgrunn i beskrivelsen:

– Str. § 167 om falsk forklaring fra en siktet:

§ 167. Straf efter §§ 163 og 166 kommer ikke til Anvendelse paa den, der som sigtet for en strafbar Handling har afgivet falsk Forklaring.

Det samme gjelder hvis noen gir falsk forklaring når han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg eller noen av sine nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse. Den som har gitt falsk forklaring under avgitt forsikring i et slikt tilfelle, straffes likevel med bøter eller fengsel inntil 2 år. Hadde vedkommende plikt til å forklare seg trass i at det kunne utsette ham eller noen av hans nærmeste for tap av borgerlig aktelse, gjelder §§ 163 og 166 på vanlig måte.

§ 364. Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som anvender noget Middel eller nogen Fremgangsmaade, hvorved en anden med sit Samtykke hensættes i hypnotisk Tilstand eller i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstande.

Denne bestemmelse er ikke til hinder for, at en læge eller en psykolog benytter hensettelse i sådan tilstand i videnskabelige øiemed eller ved sygebehandling.

• Når en straffrihetsgrunn ikke er lovbestemt, kan straffrihet likevel følge av en innskrenkende tolkning

–Dette er ikke i strid med legalitetsprinsippet

• Kan noen ganger være en ”smakssak” om det skal sies å foreligge en straffrihetsgrunn eller om handlingen overhodet ikke dekkes

– Eks. Legen som gjennomfører en muligens livreddende operasjon på en ellers dødssyk pasient – har legen ”forvoldt” pasientens død?

–Den generelle rettsstridsreservasjonen

Det er ikke lovgivers mening å ramme alle handlinger som ellers ville falle inn under ordlyden

• Rt. 1979 s. 1499: ”Reservasjonen om at §90 og §91 bare rammer en handlemåte som er rettsstridig eller uberettiget må - på samme måte som når det gjelder tilsvarende reservasjoner i andre straffebud - forstås slik at det kan tenkes tilfelle hvor en handling ikke er straffbar selv om den går inn under ordlyden i straffebudene. Men loven gir ingen nærmere veiledning om når det foreligger slike tilfelle.”

”Dette må bero på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og andre hensyn som det er grunn til å beskytte. Det vil i det enkelte tilfelle bli domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig og derfor ikke rammes av vedkommende straffebud.”

”A har anført at hans innsamling av materialet og overleveringen til de to journalister måtte være berettiget ut fra ønsket om å skape mulighet for kritisk vurdering og kontroll av de hemmelige tjenesters virksomhet. Slik som denne saken ligger an, kan jeg ikke se at A's argumentasjon kan føre frem.”

”Som tidligere nevnt er A ved byrettens dom funnet skyldig i å ha foretatt en systematisk innsamling av opplysninger som til sammen gir en nokså fullstendig oversikt over alle ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten med tillegg blant annet av oppgaver over biler som ble brukt i tjenesten.”

• Den tillatte risiko

–Mange slags lovlig virksomhet medfører en risiko for skade

• Eks produksjon og salg av biler; tobakk

–Ofte kunstig å holde straffansvarlig når en skade inntreffer (rettsstridreservasjon)

– Slags ”samtykke” fra samfunnet..

• Rt 1946 s 1169: Mann hadde leiet ut hester til tyskerne. Motivet var å hjelpe tyskerne i å vinne krigen

• Ellers: Et klanderverdig motiv gjør ikke en ellers helt lovlig handling straffbar (eks arrangerer boksestevner fordi man liker å se folk bli skadet)

§ 48. NØDVERGE

(1) Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget i Nødverge.

(2)Det er Nødverge, naar en ellers strafbar Handling foretages til Afvergelse af eller Forsvar mod et retsstridigt Angreb, saafremt Handlingen ikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det i Betragtning af Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebne Retsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsigtet.

(3)Hvad ovenfor er bestemt om Afvergelse af retsstridigt Angreb, kommer ogsaa til Anvendelse med Hensyn til Handlinger, der foretages i Hensigt at iverksætte en lovlig Paagribelse eller hindre, at Straf- eller Varetægtsfanger rømmer.

(4)Har nogen overskredet Grænserne for Nødverge, er han dog straffri, hvis Overskridelsen alene har fundet Sted paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse.

- Rett står mot urett – betydning for handlingsrom (sml. nødrett)

- Rettmessig eller unnskyldelig?

• Hvilken betydning har sondringen?

• En form for privat rettshåndhevelse

• Avvergende, ikke gjenopprettende (sml. provokasjon, berettiget harme, selvtekt)

• Sml: Preventivt – avvergende – provokasjon – selvtekt.. (eksempelet med sperring av vei)

• Må foreligge et ”angrep” – hva menes? (grense mot selvtekt)

• Forsvar av alle slags rettsgoder (også når jeg f.eks hindrer en promillekjører med makt)

• Vilkåret ”ubetinget utilbørlig” (sml. nødrett; ”særdeles betydelig i Forhold til den Skade…”)

• ICCs regel (Romavedtektene art. 31 bokstav c):

”The person acts reasonably to defend himself or herself or another person … against an imminent and unlawful use of force in a manner proportionate to the degree of danger to the person or the other person or property protected.”

• Nødverge mot framtidige angrep?

• To saker på 80-tallet (sml. ”den brennende sengen” i USA)

• Svensk og dansk lov krever påbegynt eller overhengende

• USAs anførsel om ”preventive strike”

• Norsk rett: Jo fjernere angrepet er, jo mindre er tillatt

• § 48 tredje ledd

Rt 1958 s 604 om lensmannen som sperret for en motorsykkel i fart; frikjent i HR

Gjelder også hvis private forsøker å pågripe en gjerningsmann

Traktorsaken...

• Et rettsstridig angrep - Rt. 1948 s. 75: Verkstedsinnehaver gjorde motstand mot norske sabotører.

”Det var norske sabotasjemenn som handlet etter ordre fra motstandsbevegelsens ledelse, og tiltalte hadde som nordmann å lystre ordre. Når han handlet som han gjorde og i virkeligheten ødela aksjonen, opptrådte han til bistand for fienden således at det her ikke bare er tale om forsøk på drap, men også i virkeligheten bistand til fienden, straffbart etter straffelovens §86.”

”Jeg kan ikke finne at herredsretten har anvendt de nevnte bestemmelser uriktig til skade for tiltalte. Etter det folkene i sabotasjegruppen hadde sagt fra, hadde tiltalte ikke grunn til å gå ut fra annet enn at de var ute i et - fra norsk synspunkt - lovlig oppdrag, som ikke ville utsette ham eller hans familie for personlig fare og heller ikke ville føre til annen skade på hans bedrift enn det - likeledes fra norsk synspunkt - i betraktning av det av herredsretten konstaterte arbeid for tyskerne måtte ansees berettiget.”

• Angrep fra dyr?

–Nødrett etter § 47 (ikke rettsstridig angrep)

–Problem når dyr angriper dyr (analogi til § 48?) – naboens schäfer angriper min pekingeser... krever ikke interesseovervekt?

–Rt. 1978 s. 553:

”Spørsmålet blir så om domfeltes avliving av isbjørnene var straffri etter bestemmelsene om nødrett eller nødverge i straffelovens §§ 47 og 48. I likhet med byretten antar jeg at den sistnevnte bestemmelse i en viss utstrekning må få analogisk anvendelse ved angrep fra dyr, jfr. tilsvarende Andenæs: Alminnelig strafferett, 2. utg. side 168.”

”Straffrihet kan således foreligge selv om det gode som reddes ikke har en betydelig verdi i forhold til det som ofres ved nødshandlingen, i motsetning til det som kreves for å fastslå nødrett etter straffelovens § 47.”

”Ved den avveining som skal finne sted etter de nevnte straffrihetsbestemmelser, har byretten lagt til grunn at domfeltes liv eller helbred ikke var i direkte fare ved noen av de anledninger han skjøt isbjørnene fra vinduet i fangsthytta. Heller ikke forelå en slik situasjon for hans hunder. Men byretten har funnet at tilstedeværelsen av isbjørnene måtte ses som en trusel mot A's overvintringsopphold. Jeg er enig med byretten i at domfeltes interesse i å fullføre dette opphold må anses som en verdi han hadde rett til å verne.”

”Ved sin vurdering av situasjonene har byretten i begge tilfelle funnet at domfelte har tatt for hurtige avgjørelser, idet han før han skjøt bjørnene burde gjort mer for å jage dem unna. Jeg er enig med byretten i at domfeltes handlinger ikke kan anses straffri i medhold av bestemmelsene om nødrett eller nødverge.”

”Jeg legger som utgangspunkt vesentlig vekt på at domfelte slo seg ned som fangstmann i et område hvor han var klar over at det ferdes isbjørn og at denne - selv om den må anses som et farlig rovdyr - var fredet. Han pliktet da på forhånd å forberede seg på den mulighet som forelå for en kollisjon mellom hans fangstinteresser og vernet av isbjørnen.”

”Dette ble ikke gjort, og byrettens dom må forstås slik at domfelte ved det første besøk av isbjørn den 12. september 1977 var helt uforberedt på hvordan denne situasjon skulle behandles. Noe spesielt skremmeutstyr var ikke anskaffet, og domfelte gjorde intet forsøk på å bruke skremmeskudd. Det eneste han foretok seg, var omgående å skyte bjørnen fra sitt vindu da den kom gående mot hytta.”

Dommer Blom:

”[I] motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner, for så vidt angår de subjektive vilkår for straff. Byretten har om dette anført:

”A anfører videre at han selv mente han var i fare da han i det første tilfellet så bjørnen komme fresende mot seg. Dette blant annet på bakgrunn av episoden i Magdalenafjorden sommeren 1977 der en mann ble spist av isbjørn. Retten har kommet til at så lenge han befant seg i hytta med våpen, var han ikke i fare. Denne faktiske villfarelse med hensyn til faren var etter rettens mening uaktsom. Dette fordi det som ovenfor nevnt, er lite sannsynlig at en bjørn ville greid å trenge seg inn i hytta.”

”Jeg må forstå dette slik at byretten har lagt til grunn at tiltalte selv følte seg i fare ved den første avlivingen og handlet som han gjorde fordi han følte seg i fare. Skal han da kunne straffes, må det foreligge en straffbar uaktsom feilbedømmelse av faren, og jeg kan ikke se at byrettens knappe domsgrunner er tilstrekkelige til å - konstatere dette.”

• Selve nødvergehandlingen

–Hva var ”fornødent”?

–Handlingens motiv ikke relevant?

– Skade på en utenforstående tredjemann (nødrett)

–Villfarelse om angrep (strl. § 42)

• Augdahl:

– ”Til feighet er ingen forpliktet”

–Hva betyr det?

• Overskridelse av nødverge:

– Strl. § 48 fjerde ledd:

”Har nogen overskredet Grænserne for Nødverge, er han dog straffri, hvis Overskridelsen alene har fundet Sted paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse.”

–Rt. 1996 s. 141:”Domfelte hadde gjennom deler av åttende klasse og i tiltagende grad i niende klasse regelmessig blitt plaget av flere medelever. Fornærmede hadde vært en av de mest aktive.” …”Fornærmede som var 180 cm høy mot domfeltes 165, gikk bort til domfelte og stilte seg oppå føttene hans og spurte om domfelte hadde snakket "dritt" om ham, samtidig som han dyttet til domfelte og slo ham i ansiktet med åpen hånd og dunket ham i pannen med albuen.”

”Da domfelte kom seg løs, kom fornærmede med hånlige tilrop. Domfelte gikk ut i garderoben og hentet en forskjærkniv, som han siden midten av desember hadde hatt med seg på skolen i den bagen hvor han hadde sitt gymnastikktøy. Fornærmede begynte å løpe da han så domfelte med kniv, men stanset igjen, og domfelte tilføyet ham de stikk som jeg allerede har beskrevet.”

”Straffeloven §48 om nødverge [må] i prinsippet også kunne anvendes hvor det dreier seg om et fremtidig angrep, som ikke lar seg avverge på annen måte. Når det dreier seg om fremtidige angrep, vil imidlertid muligheten for å avverge det på annen måte enn ved nødvergehandlinger, vanligvis være større enn i en akutt angrepssituasjon, og det bør skje en streng vurdering av hvilke andre muligheter som foreligger.”

”Selv om det for domfelte skulle ha fortonet seg slik at knivangrepet på fornærmede var hans eneste mulighet for å komme ut av sin ulykkelige situasjon, dreier det seg om et så farlig middel fra hans side at det foreligger en klar overskridelse av grensene for nødverge.”

”Bestemmelsen i §48 fjerde ledd om overskridelse av nødverge kan ikke komme til anvendelse. Etter herredsrettens bevisvurdering skyldtes domfeltes handlemåte ikke bare at domfelte ville avverge fremtidige angrep, men også et ønske om hevn og gjengjeldelse for tidligere plaging. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse dersom overskridelsen av nødvergeretten alene har funnet sted på grunn av en ved angrepet voldt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Jeg finner etter dette at det ikke er grunnlag for frifinnelse etter straffeloven §48.”

Straffnedsettelse pga. berettiget harme:§ 56. Retten kan sette ned straffen under det

lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart:

a. når handlingen er foretatt for å redde noens person eller gods, men grensen for retten til dette etter §§ 47 og 48 er overskredet;

b. når handlingen er foretatt i berettiget harme, under tvang eller overhengende fare;

• Vurdering i flere trinn i voldssaker:

– Nødverge? (straffrihet; § 48, 1.)

– Straffri overskridelse (straffrihet; § 48, 3)

– Provokasjon? (mulig straffritak; § 228, 3)

– Berettiget harme? (straffnedsettelse; § 56, b)

– Skjønnsmessig straffeutmåling

• LOVLIG SELVTEKT

– Straffrihetsgrunn

– Ikke lovregulert

– En slags ”privat rettshåndhevelse”

• Når nødverge ikke lenger er aktuelt

– Hva har vi lov til?

• Utgangspunkt: Selvtekt er ikke tillatt

– N.L. 1-1-3 (opphevet): ”Ingen maa tage sig selv Ret, men en hver skal tale og dele sig til Rette.”

– Ikke noe generelt straffebud mot selvtekt– Ulovlig selvtekt straffbar når rammes av straffebud– Selvtekt som etablerer en nyordning vs.

gjenoppretting

Rt. 1989 s. 64: ”A, som driver gullsmedforretning i X, hadde i lengre tid vært utsatt for tyverier i sin forretning. Han hadde etter hvert fått mistanke om at D var den skyldige. Den 8. desember 1986 iakttok han henne i ferd med å begå butikktyveri i en naboforretning, og han ble da sikker i sin sak. Han bragte henne til lensmannskontoret og observerte der at fru D også hadde enkelte smykker med seg som han mente stammet fra hans forretning.”

”A fikk vite ... at vilkårene for ransaking etter hans ikke var til stede. A bestemte seg da for selv å forsøke å fremskaffe bevis.Om kvelden samme dag reiste de tre domfelte sammen ut til Ds bolig i Y. B og C foregav at de kom fra vannverket for å kontrollere vannrørene i huset og ble sluppet inn. Mens D og andre som var til stede i boligen ble oppholdt med dette, tok A seg usett inn i soveværelset for å lete etter stjålne smykker. I et smykkeskrin fant han en del smykker som skrev seg fra hans forretning.”

”Man kan nok, som også herredsretten gir uttrykk for, som vanlig borger ha forståelse for at de domfelte handlet som de gjorde. Domstolene må imidlertid trekke grensene for den private selvtekt som kan ansees lovlig, ut fra en vurdering av hvilke konsekvenser det kan få om borgerne tar rettshåndhevelsen i egen hånd når de - med eller uten grunn - er utilfreds med politiets eller påtalemyndighetens rettshåndhevelse. … De domfelte … har gått lenger i retning av privat rettsforfølgning enn samfunnet kan tillate, og domfellelsen må opprettholdes.”

• NØDRETT

– Strl. § 47:

”Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget for at redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig Fare, naar Omstændighederne berettigede ham til at anse denne som særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling kunde forvoldes.”

• Likner nødverge, men her står rett mot rett

• Ikke ”privat rettshåndhevelse” (nødverge), men en form for ”ekspropriasjon”; den lille interesse må vike for den større

• Nødrettshandlingen er ”rettmessig”, dvs. helt lovlig

–Kan ikke straffes–Kan ikke møtes med nødverge

• Men likevel: kanskje erstatningsansvar..

• Nødrettssituasjonen

– ”fare”

–Kan være et angrep som truer

–Men også for eksempel storm på fjellet, brann etc.

Noen blir akutt syk (eks. Rt. 1979 s. 507):”Som utgangspunkt for drøftelsen i denne sak må det fremholdes at en lege som kjører i sykebesøk, er bundet av hastighetsbestemmelsene i vegtrafikkloven og trafikkreglene. Dette følger klart av trafikkreglenes § 2 nr. 4 og § 1 nr. 9. En lege under slik utrykning som tiltalte i denne sak foretok er da bare berettiget til å overskride fartsgrensene dersom det etter bestemmelsen i straffelovens § 47 foreligger en nødssituasjon.”

”Det vil etter min oppfatning bare være i de unntakstilfeller hvor legen har grunnlag for å mene at det vil medføre betydelig fare for pasienten om han ikke når raskt frem, at han vil kunne overskride hastighetsgrensene og dermed skape fare for andre veifarende.”

– ”på anden Maade uafvendelig Fare”

– Ikke alle alternativer kan kreves forsøkt – rimelighetsvurdering (sml. 2005-loven)

Rt. 1961 s. 12:

”Retten finner ikke at strl. § 47 kan komme til anvendelse, idet retten finner at det ikke var nødvendig for tiltalte å kjøre hustruen når han selv var påvirket av alkohol. Det måtte etter rettens mening være gode muligheter for å få hustruen med til byen med en annen bil, eller eventuelt å rekvirere en drosje til henne eller en legevaktbil.”

- ”nogens Person eller Gods”

- Også på vegne av andre – og alle rettsgoder

- Kreves anmodning? Bare når det er snakk om verdier som vedkommende rår over; ikke liv..

- Sml. nødhjelpsbestemmelsen – strl. § 387:

”Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som undlader, uagtet det var ham muligt uden særlig Fare eller Opofrelse for ham selv eller andre, 1. efter Evne at hjælpe den, der er i øiensynlig og overhængende Livsfare, ...”

NB: Altså både en rett og en plikt

• Om det forelå en ”fare” må vurderes etter tiltaltes oppfatning, jf. strl. § 42

• Rt. 1983 s. 58”Herredsretten har lagt til grunn at det for tiltalte fortonet seg slik at hans søster var utsatt for et livstruende hjerteanfall, og at tiltalte ikke kan bebreides som uaktsomt at han vurderte situasjonen slik at det var nødvendig med legebehandling snarest mulig. ... Situasjonen var akutt, og dette ville lett kunne ha tatt for lang tid midt på natten i påsken.”

”Retten har endelig tatt i betraktning at kjøringen foregikk klokken 2 natt til første påskedag over en strekning på bare 2 km. Det var helt stille over alt og ingen trafikk. Herredsretten uttaler at den fare kjøringen innebar, måtte anses som liten i forhold til at tiltalte måtte gå ut fra at det var livsviktig med øyeblikkelig legebehandling.”

- Nødshandlingen

- inngrep i annen manns eiendom

- legemskrenkelse

- krenkelse av offentlig interesse (promillekjøring; eks. Rt. 1961 s. 12 og Rt. 1983 s. 58)

- Kan være en unnlatelse (Rt. 1955 s. 608, uteblivelse fra militærtjeneste pga. syk familie)

- Hva med sivil ulydighet som en ”siste utvei”?

Rt. 1981 s. 21 (Alta-vassdraget):

”[D]e berørte hadde den utvei å ta spørsmålet om forbud mot veianlegget på grunn av manglende samtykke opp med namsretten med krav om midlertidig forføyning. … Straffelovens § 47 kommer bare til anvendelse når faren er uavvendelig på annen måte.”

”[D]et hevdes at denne utbyggingen representerer en så betydelig fare og rammer så særegne og beskyttelsesverdige interesser at den motstandsform som er valgt - sivil ulydighet - derfor under enhver omstendighet bør anses straffri.”

”Jeg kan ikke se at de tiltalte kan frifinnes på dette grunnlag. [D]et kan ikke aksepteres at andre som er uenige i vedtak som Stortinget og regjeringen har truffet, søker å motvirke gjennomføringen av vedtakene ved ordensforstyrrelser eller ulydighet mot bindende pålegg fra politiet. De som griper til slike midler for å presse sine synspunkter igjennom, følger ikke rettsordenens spilleregler.”

- ”særdeles betydelig” interesseovervekt

- En ”fare” stilles opp mot en ”skade” – en matematisk beregning

- 25% fare for en skade på 10.000 og skadevoldelse ved nødshandlingen volder skade på 1.000

- Teoretisk: Kr. 2.500 måles mot kr. 1.000

–Vanskelig med inkommensurable størrelser

• Eks. Liv og helbred vs. penger

– Forarbeidene:

”Domstolene [vil] naturligen netop tage Hensyn til, om en sund Betraktning maatte lede til, at man burde tilføie hin for at afverge denne.”

• Kan nødrett påberopes når uskyldig liv er tatt?

–Rt. 1950 s. 377:

De tiltalte ble tvunget av tyskerne til å delta i en eksekusjonsspelotong for å henrette en nordmann som var dømt til døren av en nazistisk domstol. De tiltalte forklarte at hvis de ikke hadde adlydt, ville både de og den dødsdømte blitt drep.

”For at en ellers straffbar handling skal bli rettmessig etter det nevnte lovsted kreves det først og fremst at det rettsgode som reddes, ut fra en objektivt berettiget vurdering skal være verdifullere enn det som ofres. At det ut fra en slik vurdering ikke i alminnelighet vil være berettiget å ta en annens liv for å redde sitt eget, forekommer meg klart.”

”Men forsvarerne har gjort gjeldende at det i denne sak foreligger den særskilte omstendighet at den dødsdømte D's liv ikke sto til å redde. Om de tiltalte hadde nektet å utføre eksekusjonen, ville det ha resultert i at de var blitt skutt og at D var blitt henrettet av andre.”

”Jeg finner det overveiende sannsynlig at dette i faktisk henseende er riktig, og ved bedømmelsen av de tiltaltes straffeskyld må det etter min mening tillegges stor vekt at det for dem måtte fremstille seg slik at de ved å nekte å lystre ordre ville ofre sitt liv forgjeves.”

”Men jeg finner det i det foreliggende tilfelle ikke forsvarlig på grunnlag av dette resonnement å erklære at de tiltaltes handlemåte var rettmessig. Og når dette ikke kan fastslåes, åpner straffeloven ikke adgang til å la straff bortfalle på grunn av at de tiltalte handlet under tvang, selv når denne var av så alvorlig natur som i det foreliggende tilfelle...”

• Dette er en klassisk debatt i den internsajonsle strafferetten:

• Eks. Erdemovicsaken (ICTY, 1997):

–Ankekammeret fant at nødrett aldri kunne føre til straffrihet når uskyldig liv var tatt.

– Flertallet viste bl.a til angloamerikansk strafferett som kateorisk utelukker slik straffrihet

- Kan vi kreve at tiltalte skal leve opp til en standard som vi ikke selv ville ha klart å leve opp til?

- Det kan tenkes ekstreme tvangsmetoder

• Et grotesk eksempel – Mignonettesaken (England, 1884):

De tre tiltalte hadde forlist og drevet på havet i lange tider. Til slutt bestemte to av dem seg for å drepe skipsgutten for å spise ham. Retten fant det bevist at de ikke ville overlevet uten å gjøre dette. Men handlingen ble ikke ansett som rettmessig. Dømt til døden, men benådet til seks måneders fengsel.

• Jf. Også U.S. vs. Holmes (USA, 1841): Kastet mannlige passasjerer ut av livbåt. 6 mnd fengsel.

• §42 om faktisk villfarelse gjelder også her

– Jf. Rt 1983 s 58 (trodde søsteren kunne dø)

- Kan dog bli uaktsomhetsansvar

SAMTYKKE• Særlig ved legemskrenkelser, men også generelt

• En kirurg gjenomfører en operasjon

• Barmhjertighetsdrap

• Boksekamp

• F.ek. S/M-aktivitet

• Dokumentforfalsk

• Fra romerretten: ”Volenti non fit injuria”

–Den som samtykker lider ingen urett

– Tvilsomt ved alvorlige inngrep

–Beskytte fornærmede

–Omverdenens interesser

• Ingen generell lovfestet regel

• Prinsippet i § 235 må gjelde også ellers

• Vil bero på en tolkning av straffebudet

• Betyr ikke nødvendigvis rettmessighet (eks. ved dokumentfalsk)

Rt. 1936 s. 459:

Det ville ”være stridende mot den almindelige rettsfølelse hos oss at behandle det forhold som dokumentfalsk at man underskriver en annens navn med dennes samtykke, men uten angivelse av fullmaktsforholdet. Det er en almidelig kjent sak at dette er noe som foregår i stor utstrekning...”.

- Kritisert av Andenæs: Hva med tredjemann som stoler på dokumentet?

• Legemskrenkelser - § 235:

”Straf efter §228 og §229 kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.

Er nogen med eget Samtykke dræbt eller tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred, eller har nogen af Medlidenhed berøvet en haabløs syg Livet eller medvirket hertil, kan Straffen nedsættes under det ellers bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.”

• Barmhjertighetsdrap ikke lovlig

- Rt. 2000 s. 646: ”Lagmannsretten har lagt til grunn at As handling ble utført etter sterke og vedvarende oppfordringer fra B selv. Det er videre lagt til grunn at B da de dødbringende sprøytene ble satt, var håpløst syk, og at medlidenhet eller barmhjertighet var et avgjørende motiv for A. Han besluttet å etterkomme hennes innstendige og gjentatte ønske om å bli befridd fra en uhelbredelig sykdom som medførte fullstendig invaliditet og vedvarende sterke smerter.”

”Jeg mener at [§ 235 annet ledd] må forstås slik at lovgiveren her har tatt uttrykkelig stilling til hvorledes drap med samtykke og drap forøvet av medlidenhet overfor den håpløst syke skal bedømmes strafferettslig. Loven åpner for en nedsettelse av straffen under den minstestraff som ellers gjelder etter §233, og også for anvendelse av en annen straffereaksjon enn fengselsstraff. Men det åpnes ikke for straffrihet, slik §235 første ledd gjør for legemskrenkelser etter §228 og §229 mot noen som har samtykket i dette.”

”Det fremgår her at man under lovforberedelsen så hen til enkelte andre lands lovbestemmelser om straffen for drap som var begått etter begjæring av den drepte. Det ble særskilt vurdert om en tilsvarende bestemmelse om straffnedsettelse burde gjelde for barmhjertighetsdrap overfor håpløst syke. En slik bestemmelse ble så utformet i §235 annet ledd, som åpner for en betydelig straffnedsettelse. Noen bestemmelse om straffrihet for medlidenhetsdrap av den håpløst syke synes ikke å ha vært i lovgiverens tanker, heller ikke på nødrettsgrunnlag.”

”Jeg ser det slik at lovgiveren ved å innføre bestemmelsen i §235 annet ledd i straffeloven, har truffet det bevisste valg at det for en drapshandling som foretas for å befri en håpløst syk fra hans eller hennes lidelser, og som eventuelt også skjer med den dreptes samtykke, kan idømmes en lavere straff enn den som ellers gjelder for drap, men ikke at handlingen skal være straffri.”

DEN SUBJEKTIVE SKYLD

• Begrunnelse–Man må ha valgt å gjøre det gale

• Hvilken skyldgrad kreves? – Strl. § 40

• En tilregnelig person som forvolder en annens død ved for eksempel bilkjøring uten at det foreligger noen straffrihetsgrunn, kan ikke straffes uten at den nødvendige skyld foreligger.

– I dette tilfellet kreves enten forsett (§ 233) eller uaktsomhet (§ 239).–Hvis påkjørselen er et uhell, kan

vedkommende ikke bebreides–Det kunne ”skjedd oss alle”

• Begrepet skyld har i strafferetten et rent juridisk innhold (men stemmer stort sett nokså godt med vår moral: kan vedkommende bebreides?)

• I strafferetten opererer vi med to hovedformer for skyld: forsett og uaktsomhet

• Også i resten av Norden + på kontinentet

• Annerledes i angloamerikansk rett: Intent + negligence; men også recklessness (og extreme indifference)

• Vi må strekke forsettsbegrepet lenger hos oss

• Derfor har vi sannsynlighetsforsett + eventuelt forsett (dolus eventualis)

• Begge disse forsettsformene kan kritiseres

• I primitiv rett: rent objektivt ansvar

–Gjenopprette en skade (uavhengig av skyld)

– Etter hvert avløst av straff som moralsk gjengjeldelse

• Hvorfor kreve subjektiv skyld?

–Bare da virker gjengjeldelsen rettferdig

– Straffer gjerningspersonen for sitt valg

– Ingen preventiv effekt uten skyldkrav

– Et objektivt straffeansvar ville gjort tilværelsen vår utrygg

• Skylden må

–Dekke hele gjerningsbeskrivelsen

– Foreligge i gjerningsøyeblikket

Eks: Jeg kjøper tyvegods i aktsom god tro og får etterpå vite at det er tyvegods. Har ikke begått heleri, men det er forsettlig underslag om jeg beholder tyvegodset

• Hvilken skyldgrad kreves?

–§ 40: som hovedregel forsett

–Noen straffebud krever en bestemt hensikt

–Overlegg kan gi strengere straff

–Uaktsomhet – f.eks § 239

• Noen ganger kan det være tvil om det kreves bevisst uaktsomhet eller bare uaktsonhet

– Eks. strl. § 352, 2:

”de, som volder Fare for Ildsvaade ved uforsiktig Omgang med Ild eller ildsfarlige Stoffe” – ubevisst uaktsomhet nok (ligger vel i ”uforsiktig”)

- Typisk to forskjelligestraffebud for hhv. forsett og uaktsomhet (eks. §§ 233 og 239)

• Hvorfor er bare noen straffebud gjort straffbare i uaktsom form?

– Først og fremst fordi uaktsomhet bare noen ganger spiller en praktisk rolle

– Lite praktisk f.eks. med uaktsom frihetsberøvelse, jf. § 223

– Hva med ”grovt uaktsomt bedrageri”, jf. § 271a – kan begrunnes med bevisvansker med forsett

• Unntak for unnlatelser – her er som hovedregel også uaktsomhet straffbar

– § 40 annet ledd:

” Forseelse, der bestaar i Undladelse, straffes, ogsaa naar den er forøvet af Uagtsomhed, medmindre det modsatte er udtrykkelig bestemt eller utvetydig forudsat.”

– Begrunnelse: vanskelig å bevise forsett, eks. ved unnlatelse av å møte som vitne i rettssak (”jeg glemte det…”)

• Hva må skylden omfatte?

– Alle de momenter som gjør handlingen straffbar

– NB: Ved følgesdelikter betyr dette at følgen må være forsettlig fremkalt, men ikke at den må være fremkalt nøyaktig slik gjerningspersonen har tenkt

– Jeg binder er person fast til toglinjen for at han skal bli påkjørt. Toget kommer ikke, og han fryser i stedet i hjel…

• Abberatio ictus – feiltreff

– Enklest: Jeg skyter og dreper A som jeg tror er min fiende B

–Vanskeligere: Jeg sender forgiftet konfekt til A for å drepe ham, men A serverer den til B som dør

–Hva om jeg sikter på A, men treffer B som dør?

• Rt. 2000 s. 970:

”Noe før kl. 2 reiste A i drosje til diskoteket Snorre Kompagniet i Rosenkrantzgt. 11, Oslo. Han ble stanset av dørvakten, B, i det vakten opplyste at han var for beruset til å komme inn. … Under samtalene uttalte tiltalte ved flere anledninger at han ville skyte vaktene hvis han ikke ble sluppet inn. Tiltalte ... trakk frem en pistol av fabrikat Mauser, 7,65 mm. Pistolen hadde tiltalte kjøpt for ca kr 4000,- en uke i forveien. … Pistolen var ladet med et magasin med 6 skarpe patroner. Dertil satt 1 patron i kammeret. Tiltalte tok ladegrep med pistolen.”

”Dette førte til at den patronen som var i kammeret falt ut. Tiltalte avfyrte deretter 2 skudd med pistolen gjennom diskotekets inngangsdør. Skuddene falt med 2-4 sekunders mellomrom. Etter det 2. skuddet oppstod forkiling slik at ytterligere skudd ikke kunne avfyres. B forstod at tiltalte overveiet å skyte med pistolen og fikk kastet seg bakover og innover i diskoteket. Han ble ikke truffet. Det ble derimot en gjest, C. Han ble truffet i hodet og døde den etterfølgende dag.”

Skulle dette straffes som:

- drapsforsøk på B + uaktsomt drap på C, jf. § 233, jf. § 49 + § 239?

eller

- forsettlig drap på C, jf. § 233?

I rettspraksis var feiltreff blitt bedømt forskjellig.

Rt. 1950 s. 2 gjelder en sak hvor gjerningspersonen forsøkte å drepe elskerinnens ektemann med en sprengladning, men hvor hennes datter ble drept i stedet. Lagmannsretten dømte vedkommende for forsøk på overlagt drap på ektemannen, og forsettlig drap på datteren.

• Rt. 1951 s. 498 gjelder et tilfelle hvor en lærerskolestudent først forsøkte å drepe sin rival ved å sende ham en flaske med forgiftet likør. Da forsøket mislyktes, sendte han en ny sending med fire forgiftede konfekter. Rivalen spanderte tre av konfektene på tre forskjellige personer. En av dem døde, men rivalen overlevde. Studenten ble dømt for forsøk på drap med overlegg, straffeloven § 233 første og annet ledd, jf. § 49, det siste med døden til følge for en tredje person, § 51 annet ledd.

Førstvoterende (med tilslutning fra to dommere):

”Etter min mening vil en logisk tilnærming til feiltreff være en oppdeling av handlingen som i Rt. 1950 s. 2: Forsøk på overlagt drap overfor den person som overlegget gjaldt, og fullbyrdet drap - forsettlig eller uaktsomt - overfor den som faktisk blir rammet. Dette fører til at både den som overlegget omfattet, og den drepte, vil være å anse som fornærmet, noe som vil være en fordel.” |

”Ut fra de reelle forhold kan meget tale for å behandle feiltreff-tilfellene likt med personforveksling, der en annen blir rammet enn den gjerningspersonen har tenkt. Her synes det å være bred enighet om at personforvekslingen ikke innvirker på den strafferettslige bedømmelse av drapet, jf. Andenæs…”

”Hvilken tilnærmingsmåte som velges for feiltreff-tilfellene, kan etter mitt syn avhenge av de nærmere omstendigheter. I vårt tilfelle, der overlegget i mindre grad synes å ha vært konsentrert om en spesiell person - jf. at A ifølge lagmannsretten ville skyte «vaktene» - har jeg ingen innvendinger mot den lovanvendelsen lagmannsretten har anvendt.”

Andrevoterende (med tilslutning fra én dommer):

”På bakgrunn av en totalvurdering av ovenstående har jeg kommet til at de beste grunner taler for at man ved feiltreff behandler handlingen som to forbrytelser - dels et forsøk, og dels en fullbyrdet forbrytelse hvor skyldformen normalt vil være uaktsomhet. Retten kan deretter ved straffutmålingen trekke inn straffeloven § 51 annet ledd slik at straffen ikke blir mildere av denne grunn.”

• Faktisk villfarelse:

– Følger allerede av et krav til forsett, men er sagt eksplisitt i § 42

– Både omstendigheter som betinger straffbarheten, og som forhøyer den

– Øver vold mot en offentlig tjenestemann i den tro at han er privatperson; kan ikke straffes etter § 127, men bare etter § 228

• Straffskjerpende følger

–§ 43 ”kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge”

–Culpa levissima – skal lite til

– Ikke videreført i 2005-loven; bare moment ved vurderingen av grov uaktsomhet

Rt. 1994 s. 1240:

”I forbindelse med at den fornærmede skulle passere, slo den domfelte ham en gang med knyttneven i ansiktet. Slaget er betegnet som relativt hardt. Den fornærmede falt bakover, landet med bakhodet i asfalten og besvimte. Som følge av betydelige hodeskader etter fallet døde han på sykehuset fire dager senere, etter en operasjon.”

”Den domfelte og den fornærmede kjente ikke hverandre på forhånd. Det er ikke blitt klarlagt hva som var skjedd mellom dem før slaget, men herredsretten har ikke funnet noe grunnlag for å bygge på at noen av dem har provosert den andre. Begge var ganske sterkt beruset.”

”Saken er både alvorlig og tragisk. - Det er ikke tvilsomt etter norsk rett at de uforsettlige følgene av en legemsfornærmelse virker straffskjerpende, - straffeloven § 228 annet ledd jf § 43. Etter mitt syn er det ikke grunn til å skjerpe den straffen herredsretten har idømt. Saken må sies å ligge i den nedre delen av det som rammes av straffeloven § 228 annet ledd 2. straffalternativ. Det er åpenbart at et slikt slag som det her gjelder, sjelden vil få en så alvorlig følge.”

Forsett

• Hensiktsforsett

• Visshets- og sannsynlighetsforsett

• Eventuelt forsett (dolus eventualis)

§ 22. Forsett Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a) med hensikt, b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

• Forsett dreier seg altså om en bestemt viten (om en risiko) og en bestemt holdning til overtredelsen

• Når er denne viten eller holdning så straffverdig at vi velger å kalle det forsett?

• Hensiktsforsett

–Basert på viljen (volitivt)

–Kjernen i forsettsbegrepet; rent språklig

–Opplagt straffverdighet

• Visshetsforsett

– Basert på viten (volitivt)

– House of Lords vinglet:

• Vil visshet være forsett eller bare en sterk indikasjon på hensikt?

• I dag: Visshet er forsett (i Norge anses dette som helt opplagt)

• Sannsynlighetsforsett

–Basert på viten - helt ned til sannsynlighetsovervekt

– Teoretisk: 51% sannsynlighet for overtredelse er nok

–Vanskelig å løsrive seg fra en objektiv vurdering gjort i ettertid

– Eskeland:

”Hvilken sannsynlighet gjerningspersonen regnet med, er vi henvist til å slutte oss til ut fra de faktiske, ytre omstendighetene i saken. Dermed vil uvegerlig vurderingen av sannsynligheten få et objektivt preg: Den sannsynligheten som det ut fra de konkrete omstendighetene er rimelig å regne med, legger vi til grunn når vi skal avgjøre hva gjerningspersonen måtte regne med. I virkeligheten er derfor vurderingen av sannsynlighetsgraden av objektiv karakter.”

– Sannsynlighetsforsettet kan kritiseres:

–Har i bemerkelsesverdig grad unndratt seg kritikk hos oss

– Ikke noe krav om noen bestemt holdning

–Når sannsynligheten nærmer seg visshet, mindre problematisk

–Kan lettere anta at gjerningspersonen innså den høye risikoen (og presumere vilje..)

–Ved lavere sannsynlighetsovervekt – ikke like opplagt

• Dolus eventualis - risiko uten sannsynlighet eller hensikt

• Den positive innvilgelsesteori (sml. hypotetisk):

– To kriterier:

• Erkjennelse av en risiko• Positiv innvilgelse av overtredelsen

– Fravær av kritikk i domstolene

– Straffelovkommisjonens kritikk

– Teoriens hypotetiske karakter

• Forutsetter at vedkommende i situasjon S1 har tatt stilling til hva han ville gjort i S2

• Straffes ikke for hva man har gjort, men hva man ville ha gjort…

– Problemene med å bevise en positiv innvilgelse

• Hva gjerningspersonen forstod og tenkte må også ellers utledes fra ytre omstendigheter

• Hva en person faktisk har gjort i en bestemt situasjon forteller oss normalt nokså mye

• Men hva kan vi slutte av handlingen i S1 om hva vedkommende ville ha gjort i S2?

• Lagmannsrettssak 2004:

Det var ”fremkommet få og uklare opplysninger om hvilke tanker og forestillinger tiltalte skal ha gjort seg”

• Tysk rett: Hemschwellentheorie (Jf. ”Karatesparksaken”)

– Formuleringsvansker – avgrensning mot bevisst uaktsomhet

• I Rt. 2009 s. 1014 hadde lagmannsretten sagt:

”Tiltalte innså derfor muligheten av t det kunne være så mye som 15 kilo amfetamin. Allikevel har han bevisst tatt det standpunkt at han ville skaffe garasje og vise litauerene en skog hvor partiet kunne gjemmes og gjort dette”

• I Ot.prp. Nr. 90 (2003-2004):

”Det er ikke denne lagmannsretts erfaring at skyldformen dolus eventualis i praksis reiser spesielt vanskelige bevisproblemer … Domfellelse … forutsetter bevist at gjerningspersonen har regnet det som mulig at det straffbare resultat vil inntre og at han i den situasjonen likevel har valgt å utføre handlingen.”

• Et eget problem her er at juryens kjennelse ikke begrunnes

• Teoriens snevre bevistema

• Hva skiller den positivt innvilgende fra den likegyldige – forskjell i straffverdighet

• Hva menes med likegyldighet?

• Hva tilfører innvilgelsen?

• Det essensielle er vel manglende respekt for den rettsbeskyttede interessen

• Også den likegyldige er villig til å ofre den rettsbeskyttede interessen

• Forskjellen er bare at den positivt innvilgende har reflektert over sin egen likegyldighet

• Hvis vedkommende først reflekterer, gir innvilgelsen seg selv

• Dette betyr at den positive innvilgelsesteori favner snevert

• Hvorfor krever vi så positiv innvilgelse?

• Knytter vurderingen tilsynelatende til en uttrykt holdning hos gjerningspersonen

• Skal unngå å straffe karakterskyld – men gjør vi det?

• Løsningen i Sverige – HIV-dommen

• Andre teorier om forsettets nedre grense:• Mulighetsteorien

• Sannsynlighetsteorien

• Likegyldighetsteorien

• Forebyggingsteorien

• Den normative risikoteori

• Angloamerikansk rett:

– Egne skyldformer for hensynsløshet

– Et mer fingradert skyldbegrep

–Recklessness: (Grov) bevisst uaktsomhet

–Amerikanske extreme indifference: Grov hensynsløshet

• Strafferettslige konstruksjoner for å ramme risikohandlinger:

– STRAFF FOR RISIKOSKAPING

• Vi har en del spesialregler, men ingen generell

• Sverige: Brottsbalken kap. 3 § 9 straffer den som:

”[u]tsätter ... av grov uaktsomhet annen for livsfara …”

• Risikostraff må ikke gå for langt, jf den ”tillatte risiko”

• Tilstrekkelig å bebreide?

• Sml. HIV-dommen i Sverige

• Bare de viktigste interesser i samfunnet kan beskyttes mot risikoskaping

• LIKESTILLE BEVISST UVITENHET MED KUNNSKAP

- Narkotikakurersakene

- Sml USAs ”wilful blindness”

- RT. 2001 s. 58:”Når en gjerningsperson har valgt å holde seg i bevisst uvitenhet, vil det i dette valget ofte ligge en sterk bevispresumsjon for at han regnet med muligheten og … og aksepterte…”

- Kan i dag ikke likestilles med kunnskap

– SE BORT FRA FAKTISK VILLFARELSE

• Narkotikakurersaker

• Sml. seksuell omgang med noen under 14 år

• Dog fersk HR-dom om uskyldspresumsjonen

–KRIMINELT SAMVIRKE: straff for handlinger utenfor planen

–Dolus eventualis begrunnes ofte med at det er vanskelig å bevise bakmennenes forsett

– Samvirker er uoversiktlige

– Særlig farlig virksomhet

–Kan vi bruke læren om kriminalt samvirke i Norge?

– Felles kriminalt formål

–Handling uten for dette formålet

– Tadic: The appelant was aware that in the actions of the group … there might be killings, but he nevertheless willingly took that risk

–Krever ikke positiv innvilgelse - aksept av risiko

– JD antar i Ot.prp. at Andrawessaken reflekterer en slik regel

–Rt. 1995 s. 1057:

”[D]e som deltar i en flykapring … må ha et medvirkeransvar for drap som skjer under kapringen med mindre spesielle omstendigheter peker i motsatt retning.”

–Departementet fant derfor at det ikke var nødvendig med endringer i forbindelse med tilslutningen til ICC

– Slik lære må anvendes med varsomhet

–Bare de mest farlige og notoriske samvirkene

• Straff for uforsettlig følge av forsettlig forbrytelse

1902-loven, § 228 andre ledd:

”Har Legemsfornærmelsen tilfølge Skade paa Legeme eller Helbred eller betydelig Smerte, kan Fængsel indtil 4 Aar anvendes, men indtil 6 Aar, hvis den har Døden tilfølge, eller Skaden er betydelig.”

§ 43. ”Hvor Loven bestemmer en forhøiet Straf i Tilfælde af, at en strafbar Handling medfører nogen uforsætlig Følge, indtræder denne Straf dog alene, hvor den handlende kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge, eller saafremt han har undladt efter Evne at afverge den, efterat han er bleven opmerksom paa Faren.”

• Ikke videreført i 2005-loven

• Er det en betenkelig regel?

• I 2005-loven bare et moment i grov uaktsomhet-vurdering

§ 24. Uforsettlig følge

En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre.

• Eks. grovt ran

• Burde vi innføre en egen skyldform mellom uaktsomhet og forsett? Rettstradisjon?

• Positiv innvilgelse eller likegyldighet som vilkår for et eventuelt forsett?

• Hvordan kan gjerningspersonens likegyldighet bevises?

– Erkjent relativt stor risiko (men ikke sannsynlighet)

– Særlig hensynsløs opptreden

–Veloverveid eller impulshandling

– Stor interesse i å gjennomføre handlingen

– Forsøk på å forebygge?

• PERSONLIGE FORUTSETNINGER FOR STRAFF

– Strafferettslig skyldevne

– Tre forutsetninger:

• Ikke sinnssyk• Ikke bevisstløs• Ikke under 15 år

• Begrunnelser for tilregnelighetskravet

– Forutsetning for bebreidelse

–Almenpreventiv effekt

– Individualpreventiv effekt

• Når må tilregnelighet foreligge?

–I gjerningsøyeblikket

–Hva hvis senere sinnssyk?

§ 251. Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 og innkalling til hovedforhandling blir unnlatt etter reglene i § 84 annet ledd, kan det bare fremmes sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a eller om inndragning. Er det grunn til å anta at hindringen er av forbigående art, kan spørsmålet om tiltale stilles foreløpig i bero. Ellers innstilles forfølgingen. Stilles saken foreløpig i bero, gjelder regelen i § 250 annet ledd tilsvarende.

§ 459. Fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff skal utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig.

• KRIMINELL LAVALDER

§ 46. Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år.

- I realiteten vil den enkeltes modenhet ved en gitt alder variere

- Behov for en generell regel

§ 224. Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Etterforskningsplikten etter første ledd gjelder også der en mulig lovbryter ikke kan straffes fordi vedkommende var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet. Riksadvokaten kan gi retningslinjer om den nærmere gjennomføringen og om begrensninger i plikten. Har et barn som ikke er fylt 12 år, forøvet en ellers straffbar handling, kan det foretas så vel rettslig som utenrettslig etterforskning.

• PSYKOSE, PSYKISK UTVIKLINGSHEMMING OG BEVISSTLØSHET

§ 44. Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.

Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

• Psykose + psykisk utviklingshemming dekker det som tidligere ble kalt sinnssykdom

– Hva menes med psykotisk?

– Virkelighetsforstyrrelse

–Manglende evne til å vurdere forholdet til omverdenen, konsekvenser av handlinger

– Eks. Schizofreni og manisk-depressiv lidelse

• Kreves en årsakssammenheng?

–Diagnosen er avgjørende

–Vedkommende kan naturligvis handle rasjonelt

–Psykotiske og psykisk utviklingshemmede kan aldri straffes i Norge

– Erstatningsansvar kan tenkes

• Begrunnelse for at det ikke kreves årsakssammenheng:

–Man kan ikke være helt sikker på om årsaken er psykosen eller ikke

–Psykisk helsevern kan anvendes i stedet

• Psykisk utviklingshemming

– Ingen sykdom - en ervervet tilstand

– Tradisjonelt en grense omkring en IQ på 50

–Nedsatt inelligens kan uansett også være et moment i straffeutmålingen

• BEVISSTLØSHET

– Ikke bare total koma

–Også en søvngjenger

– Epileptisk anfall

–Poenget er at man ikke kan kontrollere sine handlinger med bevisstheten

• Bevisbyrden angående psykose og bevisstløshet

– De sakkyndige konkluderer med ja/nei

– Gir samtidig uttrykk for eventuell tvil

– Retten må ta hensyn til tvilen

– Ikke så streng bevisbyrde som når spørsmålet er om tiltalte foretok handlingen eller ikke

• RUSHANDLINGER

–§ 45. Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler), utelukker ikke straff.

• Svært vanlig at gjerningspersonen er beruset

–Derfor er det et viktig spørsmål hvordan bevisstløshet som følge av rus skal vurderes

– Ikke bare alkohol

–Også kokain, morfin, heroin etc.

• Begrunnelsen for § 45

–Moralske holdninger?

–Hva straffes gjerningspersonen egentlig for?

–Bevisstløshet betyr jo at vedkommende ikke rås over sine handlinger

• Ved bevisstløshet som følge av selvforskyld rus må forsettet fingeres

• Forarbeidene slår fast at et eventuell hensikt som straffebudet krever, ikke kan fingeres

• Høyesterett har tolket § 45 i samsvar med dette

• Vanskelig å dømme en selvforskylt bevisstløs for ran som krever vinnings hensikt

• Internasjonal strafferett – en annen løsning:

ICC art. 31(b): ”The person is in a state of intoxication that destroys that person's capacity to appreciate the unlawfulness or nature of his or her conduct, or capacity to control his or her conduct to conform to the requirements of law, unless the person has become voluntarily intoxicated under such circumstances that the person knew, or disregarded the risk, that, as a result of the intoxication, he or she was likely to engage in conduct constituting a crime within the jurisdiction of the Court;”

• MEDVIRKNING

– Felles forberedelse

– Fysisk medvirkning

–Psykisk medviskning

– Etterfølgende bistand

• 1902-loven har ingen generell bestemmelse om straffbarheten av medvirkning

• Bare en utmålingsregel:

§ 58. Hvor flere har samvirket til et strafbart Øiemed, kan Straffen nedsættes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart for deres Vedkommende, hvis Medvirken væsentlig har været foranlediget ved deres afhængige Stilling til nogen anden af de skyldige eller har været af ringe Betydning i Forhold til andres. Hvor Straffen ellers kunde have været fastsat til Bøder, og ved Forseelser kan den helt bortfalde.

2005-loven:

§ § 15. Medvirkning

Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.

• Etter 1902-loven er det to muligheter

–Medvirkning er nevnt i straffebudet

– ”Medvirkerens” handling kan sies å opfylle gjerningsbeskrivelsen (vedkommende har begått den handlingen som beskrives)

• De fleste alvorlige straffebud nevner medvirkning

– Behøver ikke å fylle hele gjerningsbeskrivelsen

– Nok at man har ”vært med på foretakendet”

– Behøver ikke å ha vært en nødvendig betingelse, men må være en medvirkende årsak

• Andenæs: ”Har tiltalte vært med på foretagendet?”

• Eks. jeg står vakt utenfor banken som ranes..

§ 267. For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person. For ran straffes også den som i hensikt og ved midler som nevnt, tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Medvirkning straffes på samme måte.

• Jeg har ikke begått et ran, jf. ”bemektiger seg en gjenstand ... ved å øve vold”

• Noen ganger trekkes medvirkningsansvaret langt:

– Eks. Andrawes-saken, Rt. 1995 s. 1228:

”Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at det er avgjørende at A "ikke har påvirket det videre hendelsesforløp frem til C skjøt flykapteinen". Påtalemyndigheten anfører at medvirkningsalternativet i straffeloven §233 ikke forutsetter noen årsakssammenheng mellom medvirkers rolle og hovedmannens straffbare handling.”

”Det er vist til Johs Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave, side 290 hvor det heter at "det ikke kreves til straffbarhet at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet". Andenæs fremholder på side 290:"Enhver som medvirker ved en slik fellesaksjon, er medansvarlig for følgene i den utstrekning de omfattes av forsettet".”

”Når det gjelder medvirkeransvaret etter straffeloven §233, er det kjæremålsutvalgets oppfatning at de som deltar i en flykapring - eller iallfall en flykapring av den karakter som det her dreier seg om - må ha et medvirkeransvar for drap som skjer under kapringen med mindre det foreligger spesielle omstendigheter som peker i motsatt retning.”

”Utvalget viser til de avgjørelser som er referert i Andenæs: Alminnelig strafferett side 290 nederst om det strafferettslige medvirkeransvar ved ulovlige eksekusjoner og andre aksjoner med drap til følge under den annen verdenskrig. Den enkelte deltaker kan ikke fralegge seg sitt ansvar ved å underordne seg en leder, som har absolutt kommandomyndighet.”

• Hva om to personer blir enige om å begå lovbrudd, men den ene velger å forholde seg passiv ved gjennomføringen?

Rt. … :”Herredsretten har funnet det bevist at domfelte og hans venn, samt en tredjemann som ikke har betydning for saken, ble enige om å ta den bil det er tale om. De gikk så bortover mot bilen for å gjennomføre dette forsett. Så langt er det etter min mening klart at domfelte har lagt grunnen for et medvirkningsansvar. Spørsmålet er imidlertid om dette kan anses brutt ved det som deretter skjer.”

”Rettens uttalelse om det er mulig at tiltalte på vei bort til bilen fikk betenkeligheter og gav uttrykk for at han ikke ville være med og ta bilen, er uklar. Det samme er uttalelsen om at han ikke gjorde noe særlig for å hindre sin venn i å ta bilen. Det for domfelte gunstigste innhold man kan legge i disse uttalelser, er imidlertid at han gjorde gjeldende visse verbale motforestillinger mot å ta bilen. Han ble likevel på stedet, og etter at vennen hadde brutt seg inn i bilen, ble domfelte med som passasjer.”

”Det er ikke i denne sak nødvendig å ta noe generelt standpunkt til under hvilke forutsetninger den som er til stede ved et bilbrukstyveri og i umiddelbar tilknytning til dette blir med som passasjer når bilen kjøres bort, kan straffes for medvirkning. Som nevnt deltok domfelte i beslutningen om å utføre bilbrukstyveriet. Selv om han deretter skulle ha gitt uttrykk for betenkeligheter og motforestillinger, har han dog fulgt med på ferden. Etter min mening måtte han på en klarere måte ha distansert seg fra det straffbare forhold dersom han skulle frigjøre seg fra det medvirkningsansvar han la grunnen for.”

• Når straffebudet ikke har noe medvirkningstillegg:

– Faller ”medvirkerens” handling inn under gjerningsbeskrivelsen?

Strl. § 385: ”Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som under slagsmål griper til kniv eller annet særlig farlig redskap.”

• A gir B som slåss med C en kniv. B stikker og dreper C. Kan A straffes etter § 383?

• Nei, A kan ikke sies å ha ”grepet til kniv”, og bestemmelsen har ikke noe medvirkningstillegg.

• A kan derimot etter omstendighetene kanskje straffes for medvirkning til drap, jf. § 233: ” Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 8 Aar.”

• Andre bestemmelser har vagere beskrivelse enn ”griper til kniv”; eks. strl. § 407:

”Den, som krænker andens Ret ved at fiske, jage, sætte Fangstredskaber for, fange eller dræbe Dyr, som ikke er i nogens Eie, straffes med Bøder.”

• Her rammes ikke bare den som holder fiskestanga, men også den som ror båten

• Merk at uttrykket ”forvolder noens død” i § 233 er ganske vagt.

• § 239 har ikke noe medvirkningstillegg

Rekkevidden av § 239 ble diskutert Bouchikisaken, Rt. 1974 s. 382:

”A hevdet at ”hennes forhold om aftenen lørdag 21. juli 1973 da F ble drept, faller utenfor en naturlig forståelse av ordene «forvolder en annens død» i straffelovens §239. Hun peker på at den oppgave hun var tildelt alene medførte at hun passet på ved kinoens ene utgang og at hun fulgte etter ekteparet F fra kinoen opp mot Storgaten. Det var en annen av gruppens medlemmer som så ektefellene stige på bussen, og som meldte fra om dette til aksjonsledelsen. Selv foretok hun seg intet annet enn en viss skygging som forble betydningsløs for utfallet av aksjonen.”

”Hun peker på at straffelovens §239 i motsetning til §233 ikke nevner medvirkning, og selv om dette ikke begrenser rekkevidden av §239 til den umiddelbare gjerningsmann, tilsier det dog at §239 må være snevrere enn §233 når det gjelder kretsen av de straffansvarlige personer. Det avgjørende hevdes å være om den handlende faktisk har bidratt årsaksmessig til offerets død. Det er ikke tilfellet her, hevder hun.”

”[A] var klar over at oppgaven var å skygge et fremtredende medlem av «Svart september» for å finne frem til et enda mer fremtredende medlem av denne organisasjon, og så å skygge denne person med henblikk på å finne ut hans planer. ... Hennes forklaring om at vaktholdet rundt kinolokalet tok sikte på å fortsette skyggingen til Fs formodede bolig et helt annet og ukjent sted, har lagmannsretten karakterisert som helt usannsynlig.”

”Lagmannsretten sier at «hele situasjonen utenfor kinoen lørdag kveld pekte tydelig i den retning at nå skulle det skje et angrep mot Fs liv, og deretter skulle gruppen forsvinne». Lagmannsretten har allikevel akseptert at hun ikke forstod at aksjonen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Fs død, men har samtidig karakterisert hennes oppfatning dels slik at hun ikke var «fullt» klar over betydningen av det som skjedde utenfor kinoen, dels slik at hennes uaktsomhet ligger «nær opp til forsett».”

• Medvirkningsbegrepet strukket langt også her:

Rt. 1982 s. 1315 (Hasjseilerdom I):Lagmannens rettsbelæring: ”Etter min mening foreligger det ikke medvirkning hvis vedkommende har forholdt seg helt passiv. Hvis B og/eller A etter at hasjisjen kom ombord har forholdt seg helt passive har de ikke fysisk eller psykisk medvirket til innførsel av hasjisjen, men hvis de, da hasjisjen var kommet ombord, var klar over at hensikten fra C's side og/eller D's side nå var å innføre narkotika til Norge, så har de etter min mening medvirket til innførselen på en straffbar måte, når de senere har utført det arbeid og de gjøremål som var naturlige for dem også på hjemturen.”

”Også det å koke mat, holde tingene i orden og i det hele bistå med seilingen må i den situasjonen som forelå sees å være en straffbar medvirkning. Det er ikke opplyst at de underveis til Norge på en klar måte eller gjentatte ganger tok avstand fra smuglingen. De har derved ved sin holdning styrket C og/eller D i deres forsett og jeg ser på dette som psykisk medvirkning. Det kreves ikke at deres medvirkning i og for seg var nødvendig for å få hasjisjen til Norge og det kreves heller ikke at de hadde noe spesielt ønske om å hjelpe de andre.”

• Førstvoterende godtok dette som riktig lovtolkning.

Andrevoterende (i mindretall): ”[Det] legges til grunn at straffbar medvirkning foreligger ved at de under hjemturen utførte de funksjoner som var naturlig for dem - konkretisert ved «det å koke mat, holde tingene i orden og i det hele bistå med seilingen». Dette er etter min mening en ufullstendig problemstilling. Den etterfølges av en setning om at det ikke er opplyst «at de underveis til Norge på en klar måte eller gjentatte ganger tok avstand fra smuglingen».

”Isolert sett er det klart at det ikke foreligger medvirkning bare ved at de ikke klart eller gjentatt protesterte, og jeg kan heller ikke se at den gjengitte setning sammen med det som står foran - og som jeg også har gjengitt - får en riktig problemstilling. Disse mangler trekkes over i den avsluttende setning hvor det sies at de derved styrket hovedmennene i deres forsett.”

• Hva med ren passivitet (unnlatelse)?

Rt. 1998 s. 459 (Hasjoppbevaringsdommen): En kvinne hadde kjennskap til at hennes ektefelle oppbevarte hasj i kjelleren i deres felles leilighet. Hun ble dømt for medvirkning til oppbevaringen.

• Mindretallet (2 dommere): ”Etter min mening er det heller ikke i vår sak tilstrekkelig grunnlag for å dømme for medvirkning når det gjelder oppbevaringen i kjelleren. Jeg nevner først at den domfeltes mann - som selv bodde i leiligheten - ikke trengte noe samtykke fra sin kone til å oppbevare hasj i sin egen kjellerbod. Jeg kan videre ikke finne tilstrekkelige holdepunkter for å se den domfeltes atferd som en positiv tilskyndelse til oppbevaringen.”

• Hvordan bedømmes den enkeltes straffbarhet?

–Bedømmes selvstendig for hver deltaker

– Forsøk på å overtale en annen til å drepe kan straffes som forsøk på medvirkning til drap (selv om den andre ikke foretar skritt for å drepe

• A planlegger et ran og ber om hjelp fra B som skaffer ransutstyr

• A skrinlegger så planene, og kan ikke straffes fordi forholdet ikke er kommet langt nok til at det kan kalles ransforsøk

• B kan likevel sraffes for forsøk på medvirkning til ran, siden B har gjort ferdig sin innsats

• Også andre straffbarhtsvilkår må vurderes isolert for hver enkelt deltaker

• Om hovedmannen er psykotisk, kan den tilregnelige medvirkeren likevel straffes

• Egen regel for straffeutmålingen i § 58:

§ 58. Hvor flere har samvirket til et strafbart Øiemed, kan Straffen nedsættes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart for deres Vedkommende, hvis Medvirken væsentlig har været foranlediget ved deres afhængige Stilling til nogen anden af de skyldige eller har været af ringe Betydning i Forhold til andres.

STRAFFBART FORSØK

§ 49. Strafbart Forsøg foreligger, naar en Forbrydelse ei er fuldbyrdet, men der er foretaget Handling, hvorved dens Udførelse tilsigtedes paabegyndt.

Forsøg paa Forseelse er ikke strafbart.

• To viktige grenser:

–Nedad mot straffri forberedelse

–Oppad mot fullbyrdet forbrytelse

• Grensen oppad er i prinsippet lett å trekke

• Er alle momentene i gjerningsbeskrivelsen oppfylt?

• Følgesdelikter: er den straffbetingende følgen inntrådt?

• Grensen nedad er vanskeligere å trekke

– Andenæs: ”Nå er overveielsenes tid forbi, nå skrider han til verket”

• Det må for det første foreligger fullbyrdelsesforsett

• Dessuten må forsettet ha manifestert seg i en handling

• ”tilsiktet påbegynt”

• Gjenstår det en psykologisk barriere som må overvinnes?

• Sak fra Frankrike:

– Tiltalte hadde klatret i en stige p åvei opp for å drepe sin elskerinnes ektemann

– Domstolen fant at dette ikke var drapsforsøk

– Hvordan ville det stilt seg hvis tiltalte skulle begå et innbrudd?

• Rt. 1995 s. 1738:A ble idømt 15 år ubetinget fengsel for en lang rekke lovovertredelser, herunder drapsforsøk overfor politimann som var tatt som gissel etter et postran, jfr. straffeloven §233 første og annet ledd jfr. §49. I 20 minutter holdt domfelte en usikret pistol mot politibetjentens hode og truet med å drepe hvis ikke ransmannen innen en viss frist fikk stillet til disposisjon et fly og et meget stort pengebeløp. Han ble avvepnet i en politiaksjon 5 minutter før fristen gikk ut.

”Det må i dette tilfellet legges til grunn at A ville realisert sin drapshensikt hvis han ikke var blitt hindret av politiets aksjon. Dette er etter min mening en naturlig tolking av lagrettens kjennelse. Jeg legger da først og fremst vekt på gjerningsbeskrivelsen i spørsmålet, men også andre momenter har betydning. Jeg minner om forutsetningen i lagman nens rettsbelæring om at As beslutning om å drepe måtte være endelig. Situasjonen var dessuten meget dramatisk allerede da politiets aksjon ble gjennomført. De vilkår om fly og penger som var satt fra As side, må anses åpenbart urealistiske, noe politiets aksjon bekrefter. Dessuten var det bare fem minutter igjen av As tidsfrist da aksjonen fant sted.”

• Mindretallet: ”Spørsmålet er imidlertid også om man ut fra de ytre omstendigheter er kommet "så langt frem mot forbrytelsens utførelse at det ikke reiser sig grunnet tvil om at han i umiddelbar forbindelse med de allerede utførte handlinger vilde ha bragt forbrytelsen til utførelse hvis om han ikke var blitt hindret ved tredjemanns inngripen”, jf Rt-1939-890. Det som i denne forbindelse er av betydning, er at det dreier seg om å gjennomføre en straffbar handling som de aller fleste vil vike tilbake for. ... Det var noen tid igjen av fristen, og det skal ikke utelukkes at erkjennelsen av ikke å kunne lykkes også kunne ha betydning for gjennomføring av trusselen om drap.”

• Rettesnor: Det vi straffer er ikke den onde vilje i seg selv, men det at en person faktisk har forsøkt å overtre loven

– Mao. Føler vi oss sikre nok på at vedkommende var i ferd med å overtre loven?

• Sondring mellom – fullbyrdet forsøk og – avbrutt forsøk

• Noen lovbrudd er i selve gjerningsbeskrivelsen gjort straffbare som forsøk

Eks. vegtrafikkl. § 22:”Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er

påvirket av alkohol.”

Dette betyr to ting:- Forsøk på promillekjøring er straffbart, selv om dette er en

forseelse

- Forseelsen er fullbyrdet i og med forsøket, og da er det ikke mulig med tilbaketreden fra forsøket.

• Hvor lenge det vil være før forbrytelsen blir fullbyrdet, eller usikkerhet om dette, behøver ikke å få betydning for straffeansvaret

Hvis jeg legger en livsfarlig pille blant 100 piller i et pilleglass, kan det ta veldig lang tid før offeret dør, men jeg har gjort det som skal til for at offeret en gang i fremtiden vil dø.

Her vil det imidlertid være mulig med tilbaketreden.

• Ellers er det en veldig skjønnsmessig vurdering: Hvor sikre er vi på at tiltalte virkelig ville komme til å fullbyrde forbrytelsen?

Rt. 1939 s. 890: Tiltalte hadde lokket en 5 år gammel pike opp på et loft i en leiegård i Kristiansand. Han ble forhindret fra å ta piken med seg inn på rommet sitt, fordi en bekjent oppdaget ham og tok piken med seg.

• Høyesterett fant at ”tiltaltes opptreden sett i sammenheng fører så langt frem mot forbrytelsens utførelse at det ikke reiser seg grunnet tvil om at han i umiddelbar forbindelse med de allerede utførte handlinger ville ha bragt forbrytelsen til utførelse hvis han ikke var blitt hindret ved tredjemanns inngripen. Og vår straffelovs § 49 må forståes således at dette er tilstrekkelig til straffbart forsøk.”

• Også rene forberedelseshandlinger kan være selvstendige forbrytelser

§ 162c. ”Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, og som skal begås som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, straffes med fengsel inntil 3 år, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.”

• Det er et rettspolitisk spørsmål om man vil gjøre visse forbrytelser straffbare allerede på forberedelsesstadiet.

• En tendens i dag til å gjøre flere former for alvorlig kriminalitet straffbar på dette stadiet.

• § 162c. Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, og som skal begås som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, straffes med fengsel inntil 3 år, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.

Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger.

• Utjenelig forsøk

– Rt. 1932: Forsøkte å åpne et pengeskrin med en takstein. HR uttalt at straffbarheten avhenger

”ikke av om handlingen i sig selv var tjenelig, men alene om den av angjeldende ansaaes for tjenelig”.

Flere smuglersaker hvor ”heroin” viser seg å være et svakere stoff eller til og med ikke narkotika i det hele tatt.

• Rt 1971 s. 416:Fengselsstraffen (21 dager) ble gjort betinget med tillegg av en ubetinget bot på 500 kroner, da det var umulig for domfelte å komme igang med kjøring, fordi bilen satt fast i grusen utenfor veibanen.

Domfelte anket prinsipalt på grunn av lovanvendelsen, idet han mente at man sto overfor et tilfelle av utjenlig forsøk, subsidiært over straffutmålingen. Kjæremålsutvalget bemerket:

• «Etter det saksforhold herredsretten har funnet bevist, kan det ikke være tvilsomt at det i lovens forstand foreligger forsøk på å føre motorvogn. Anken over lovanvendelsen kan derfor ikke føre frem.”

• Andenæs antar dog at følgende tilfeller i realiteten aldri vil bli straffet:

Jeg tar en sykkel som jeg tror tilhører en annen, men det viser seg at den er min egen.

Jeg vil forgifte min uvenn og heller det jeg tror er arsenikk i kaffen hans, men det er bare sukker.

- Slike saker kan etter vår lære i teorien straffes, men de vil i praksis ikke bli straffeforfulgt.

• Dog kan handlinger som bygger på ren overtro, ikke straffes

– Jeg forsøker å ta livet av noen ved bruk av en wodoo-dokke

– Slike handlinger gir nok uttrykk for en forbrytersk vilje, men de er ikke farlige for samfunnet

• Putativ (imaginær) forbrytelse

– Vedkommende tror f.eks. det er straffbart å gifte seg med sin nevø, men det er det ikke

– Her kan det ikke straffes, selv om det kan sies å foreligge en ”forbrytersk vilje”

– Omvendt: En rettsvillfarelse om at noe straffbart er lovlig, innebærer ikke at gjerningspersonen slipper straff (annerledes enn faktisk villfarelse)

• Skyldkravet ved straffbart forsøk

Det kreves forsett, men er enhver form for forsett tilstrekkelig?

– Språklig og logisk sett kunne man tro at det kreves hensiktsforsett, jf. ”tilsiktes påbegynt”

– 2005-loven: … foretatt ”noe som er ment å lede direkte til utføringen”

– Forarbeidene til 1902-loven: ”tilsigtedes” innebærer ikke krav om hensikt

• Forarbeidene til 2005-loven:

”Ordlyden i § 49 første ledd (”tilsigtedes”) kan tyde på at det må ha vært utvist en kvalifisert form for forsett i form av hensikt. Men det går fram av lovforarbeidene med tilslutning fra rettspraksis at det er tilstrekkelig med vanlig forsett for å kunne dømmes for forsøk.”

- Sml. skytingen mot huset på Østerås

• En forklaring på hvorfor man kombinerer forsøksstraff med eventuelt forsett er nok at ”forsøk på uaktsom overtredelse” ikke kan straffes

• I ”Østeråssaken” ville alternativet til drapsforsøk dermed vært skadeverk på huset..

• Kvalifisert forsøk

I mitt forsøk på å drepe en annen overtrer jeg et annet straffebud, f. eks. legemsbeskadigelse

Kan jeg dømmes for både for drapsforsøket og legemsbeskadigelsen? (Se nedenfor om idealkonkurrens)

• Straffen for forsøk:

§ 51. Forsøg straffes mildere end den fuldbyrdede Forbrydelse; Straffen kan nedsættes under det for denne bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.

• Regelen har vært kritisert i strafferettsteorien under henvisning til at straffverdigheten kan være den samme som ved fullbyrdet forbrytelse, og at det ofte kan bero på en tilfeldighet at forbrytelsen ikke ble fullbyrdet.

• Her unnlater man altså ikke å se hen til at det ”tross alt gikk bra”. Dette kan hevdes å være en primitiv betraktning.

• Det er også slik at men ved straffeutmålingen helt generelt legger vekt på hva resultatet av handlingen ble.

• Egen regel om skjerpet straff ved en uforsettlig følge av et forsøk

• § 51 annet ledd: ”Den for den fuldbyrdede Forbrydelse bestemte høieste Straf kan anvendes, saafremt Forsøget har medført nogen Følge, der, om den havde ligget indenfor den skyldiges Forsæt, kunde have berettiget til Anvendelse af en saa høi Straf.”

I skytesaken på Snorre Compagniet (Rt. 200 s. 970) uttalte mindretallet at tiltalte burde vært dømt for uaktsomt drap på diskotekgjesten og forsøk på drap på dørvakten, idet han la til at retten kunne ”ved straffutmålingen trekke inn straffeloven § 51 annet ledd slik at straffen ikke blir mildere av denne grunn.”

• Tilbaketreden fra forsøk:

§ 50. Forsøgets Strafbarhed bortfalder, saafremt den skyldige af egen fri Vilje enten afstaar fra den forbryderske Virksomhed, før endnu fuldendt Forsøg foreligger, eller forebygger den Følge, ved hvis Indtrædelse Forbrydelsen vilde være fuldbyrdet, forinden han endnu ved, at den forbryderske Virksomhed er opdaget.

• Gjerningspersonen har f.eks. helt bensin på offeret og skal til å tenne på, men ombestemmer seg.

• Her er grensen til straffbart forsøk overskridt, men drapet er ennå ikke fullbyrdet.

• Her vil vedkommende slippe straff for drapsforsøk.

• Men det vil naturligvis likevel bli straff etter andre bestemmelser, som ulovlig frihetsberøvelse, legemsfornærmelse m.v.

• Regelen er god, siden den oppfordrer en som er i gang med å bryte loven til å avstå fra virksomheten. Belønningen er straffrihet.

• Betingelsene er:

– Ikke fullbyrdet– Av egen fri vilje– Før han vet at han er oppdaget

• Ikke straffrihet dersom man forsøker, men gir opp

• Voldtektsmannen gir for eksempel opp fordi offeret gjør kraftig motstand eller skriker høyt

• Tilbaketreden også mulig ved fullendt forsøk

– Ikke mulig når gjerningspersonen har bommet på offeret

– Men kan stanse en utvikling han har satt i gang mot fullbyrdelse

– NB: Forskjellen mellom ”fullendt forsøk” og ”fullbyrdet forbrytelse”

• Har jeg først stjålet en bok i butikken og går tilbake med den neste dag fordi jeg angrer, kan jeg likevel straffes for tyveri

• Hva ligger i ”forinden han endnu ved, at den forbryderske Virksomhed er opdaget”

• Ikke nok at gjerningspersonen er sett, det må være avslørt at det er snakk om ”forbrytersk virksomhet”

Rt. 1964 s. 675: A knuste med en sten et vindu ”i hensikt å stjele, men deretter oppga sitt forehavende og samtidig hermed ble oppdaget av folk som kom til stede.” I sine betraktninger om straffutmålingen nevner forhørsretten som et formildende moment «at siktede avsto fra sitt videre forehavende da ruten var knust, uavhengig av at han da allerede var iakttatt». A' egen forklaring om dette punkt i saksforholdet er i rettsboken protokollert slik:

• «Imidlertid krøp han ikke inn, men var i ferd med å oppgi sitt forehavende og fjerne seg da det kom folk til stede.» [Det var] en feil at forhørsretten ikke har gått inn på spørsmålet om straffrihet på grunn av tilbaketreden fra forsøk.

• Rt. 1963 s. 25: Tiltalte dømt for å forsøke å bevirke at en varetektsfange rømte. ”Forsvareren har antydet at strl. § 50 kan komme til anvendelse, idet tiltalte var på vei til vakten med B da nattvaktmesteren oppdaget dem … Det er etter rettens oppfatning intet som tyder på at tiltalte ville ha varslet om rømningen dersom alt hadde gått etter planen og B av tiltalte hadde vært låst ut på taket. Tiltalte låste opp døren til det tidligere nevnte vaskerom, men kom ikke så langt at han låste opp døren videre ut mot taket.

• Tiltalte har ikke av fri vilje avstått fra å låse opp den siste døren ut til taket, jfr. strl. § 50, 1. alternativ. Han har heller ikke forebygget den følge ved hvis inntreden forbrytelsen ville ha vært fullbyrdet, jfr. strl. § 50, 2. alternativ. Det er et vilkår for straffrihet etter dette alternativ at følgen faktisk blir forebygget av den tiltalte, hvilket ikke er tilfelle her, likesom retten heller ikke har kunnet anta at det virkelig var tiltaltes bestemte hensikt å avlevere B til vakten.”

FAKTISK VILLFARELSE

§ 42. Har nogen ved Foretagelsen af en Handling befundet sig i Uvidenhed angaaende Omstændigheder ved denne, der betinger Strafbarheden eller forhøier Strafskylden, bliver disse Omstændigheder ikke at tilregne ham. Saafremt Uvidenheden selv kan tilregnes som uagtsom, kommer i de Tilfælde, hvor Uagtsomhed er strafbar, den herfor bestemte Straf til Anvendelse. Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru. Vildfarelse med Hensyn til en Gjenstands Værdi eller til det Beløb, hvortil en voldt Skade maa ansættes, kommer alene i Betragtning, hvor Strafbarheden betinges deraf.

• Egentlig en overflødig regel pga. § 40

• Gjelder både omstendigheter som betinger straffen og som forhøyer den

• Eks: Jeg vet ikke at den jeg slår er en offentlig tjenestemann (§ 228, jf. § 127)

• Gjelder også uriktig forklaring fra en som feilaktig tror han risikerer straff, jf. § 167 (”når han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg eller noen av sine nærmeste for straff...”)

• Også eks. den som tror han er utsatt for en provokasjon, eller forveksler personer i den forbindelse (jf. dog unntak for uaktsomhet)

Rt. 1983 s. 1268: En kvinne som var på hjemvei fra en restaurant hvor hun hadde drukket 2-3 halvlitere øl, ble krenket med ukvemsord av en meget beruset mann som også fulgte etter henne. Det kom til et håndgemeng og en annen kvinne sa til den førstnevnte kvinne at hun måtte kutte ut, slutte e. lign. Denne misforsto situasjonen og trodde hun ble kalt et ludder og påførte den annen kvinne en legemsfornærmelse. Det ble utferdiget forelegg etter straffeloven §228 første ledd og løsgjengerloven §17, men tiltalte ble frifunnet i herredsretten.

”Det kan ... fremstille seg som noe tvilsomt om man kan likestille en innbilt provokasjon med en reell. Jeg har imidlertid kommet til at den rettsoppfatning herredsretten på dette punkt har lagt til grunn, bør anses riktig. Det må etter min oppfatning legges avgjørende vekt på at det er et generelt prinsipp i vår strafferett at en person skal bli bedømt etter de forestillinger vedkommende selv har om den faktiske situasjon.”

• Ikke relevant når villfarelsen gjelder strafferettslig likeverdige momenter

• Jeg tror jeg utnytter den annens lettsinn, men i virkeligheten utnytter jeg hans nød, jf. strl. § 295

RETTSVILLFARELSE

§ 57. For den, som ved Handlingens Foretagelse befandt sig i Vildfarelse med Hensyn til dens retsstridige Beskaffenhed, kan, saafremt Retten ikke finder af denne Grund at burde frifinde ham, Straffen nedsettes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.

• Rettsvillfarelse kan gi straffrihet eller redusert straff

• Overlatt til rettens skjønn

• Gjeldende lære: Bare unnskyldelig rettsvillfarelse er straffriende

• Altså – ikke når villfarelsen er uaktsom

• Det skal noe helt spesielt til – vi forutsettes å kjenne loven

– Er loven ny?

– Er gjerningsmannen utenlandsk?

• § 22. Alkoholpåvirkning av motorvognfører. (Annet ledd):

Fører av motorvogn må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter at han er ferdig med kjøringen, når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.

– Forståelsen av loven er tvilsom

–Hva om til og med noen av Høyesteretts dommere har samme oppfatning som tiltalte hadde?

Rt. 1945 s. 13: (Medlemsskap i NS)

Mindretallet (7-4): ”Til straff etter §86 kreves at man selv har båret våpen mot Norge eller at man selv på annen måte har ytet fienden bistand i råd eller dåd. Det vil igjen si at man i ord eller gjerning, altså ved en positiv virksomhet, har skaffet den fiendtlige krigsmakt eller den fiendtlige stat en påviselig fordel.”

”Der er imidlertid objektivt sett en vesentlig forskjell mellom den direkte understøttelse av fienden som lederne og andre medlemmer av partiet kan ha gjort seg skyldig i, og de handlinger som omhandles i denne del av tiltalen. Partiorganisasjonen som helhet var uten tvil en sterk støtte for ledernes samarbeid med fienden, men de nevnte handlinger av tiltalte har ikke hatt annen følge enn at partiet har fått et enkelt nytt medlem.”

• Det har vært kritisert at man i Rt. 1945 s. 13 ikke disuterte om tiltalte hadde handlet i unnskyldelig rettsvillfarelse

REAL- OG IDEALKONKURRENS

• Realkonkurrens:

• Flere forbrytelser er begått suksessivt, men pådømmes samtidig

• Idealkonkurrens:

– Flere forbrytelser er forøvet samtidig

• § 62. Har noen i samme eller i forskjellige handlinger forøvet flere forbrytelser eller forseelser som skulle ha medført frihetsstraff, anvendes en felles frihetsstraff. Den felles frihetsstraffen må være strengere enn det høyeste lavmål som er fastsatt for noen enkelt av forbrytelsene eller forseelsene og må ikke overstige det dobbelte av den høyeste straff som for noen av dem er lovbestemt. Den felles frihetsstraffen fastsettes som regel til fengsel, hvis noen enkelt av de straffbare handlinger ville ha medført slik straff.

REALKONKURRENS

• Spørsmålet om realkonkurrens er som regel ikke så vanskelig

• Flere saker mot tiltalte; typisk av samme slag (likeartet realkonkurrens)

• ”Har noen ... i forskjellige handlinger forøvet flere forbrytelser eller forseelser som skulle ha medført frihetsstraff, anvendes en felles frihetsstraff.”

• Rasjonell behandling

• ”Strafferabatt”:

• Inntil det dobbelte av straffen for den mest alvorlige forbrytelsen

• Et problem kan være om flere tilfeller i stedet skal straffeforfølges som én fortsatt forbrytelse

– Det kan være rasjonelt, samtidig som det betyr at straffen ikke kan bli like streng som hvis tilfellene var vurdert som flere isolerte forhold; hvis disse ble pådømt i realkonkurrens, kunne straffen bli inntil 1 ½ gang den normale maksimumsstraffen

• Rt. 1994 s. 203: ”Spørsmålet om en står overfor ett fortsatt straffbart forhold eller enkeltstående lovovertredelser, beror på en helhetsvurdering, der sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og et eventuelt felles forsett er momenter av betydning.

Tiltalen gjelder til dels svært ulike lovovertredelser, begått over en lang tidsperiode. Noe felles forsett som skulle gjelde samtlige poster, er det vanskelig å finne. Det er ikke anført at tiltalte generelt har unnlatt å følge opp anmeldelser av straffbare handlinger innenfor sitt politidistrikt - tvert i mot har herredsretten lagt til grunn at han er faglig dyktig, men at han har arbeidet "overdrevent og ukritisk grundig". Ut fra en helhetsvurdering er jeg, under noen tvil, blitt stående ved at det i denne saken ikke er naturlig å anse alle postene i tiltalebeslutningen som ett fortsatt straffbart forhold.”

IDEALKONKURRENS

• Når kan to forbrytelser pådømmes i idealkonkurrens?

• Avgjørende: hvilke interesser de respektive straffebudene skal beskytte

• ”Konsumerer” det ene straffebudet det andre?

• Eks. gjerningspersonen voldtar sin datter

– § 197 om incest– § 192 om voldtekt

– Ved bare å dømme for incest, får man ikke tatt hensyn til at det også var voldtekt

– Ved bare å dømme for voldtekt, får man ikke tatt hensyn til at det også var incest

• Hva med den som bryter seg inn i et hus og stjeler en pc der?

§ 258. Grovt tyveri straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 år. Medvirkning straffes på samme måte.

Ved avgjørelsen av om tyveriet er grovt skal det særlig legges vekt på om tyveriet er forøvd ved innbrudd (§ 147, første ledd) eller fra person på offentlig sted, om gjerningsmannen har vært forsynt med våpen, sprengstoff eller lignende, om tyveriet gjelder en betydelig verdi eller om gjerningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art.

• § 147. Straffbart innbrudd foreligger når noen baner seg eller en annen uberettiget adgang til hus, fartøy, jernbanevogn, motorvogn eller luftfartøy eller til noe rom i sådanne eller til lukket gårdsrom eller lignende oppbevarings- eller tilholdssted ved å beskadige gjenstand som er egnet til beskyttelse mot inntrengen, eller ved hjelp av dirk, falsk nøkkel eller rett nøkkel som ulovlig er fravendt besitteren.

• Kan straffebudene om grovt tyveri (§ 258) og innbrudd (§ 147)?

• Nei, fordi § 258 konsumerer § 147 – det er innbruddet som gjør tyveriet grovt

• Å anvende disse to bestemmelsene i idealkonkurrens ville bety å straffe vedkommende to ganger for innbruddet

• Tilfellet ovenfor om drapsforsøket som også var en fullbyrdet legemsbeskadigelse.

– Antatt i teorien at jeg kan straffes både for drapsforsøk og legemsbeskadigelse, siden en straff for drapsforsøk ikke vil konsumere den fullbyrdede beskadigelsen

– Men her varierer praksis.

– Man vil jo også kunne ta stilling til legemsbeskadigelsen i straffeutmålingen

REAKSJONSSYSTEMET

§ 15. De alminnelige straffer er: fengsel, forvaring, hefte, samfunnsstraff, bøter og rettighetstap som nevnt i §§ 29 og 33.

§ 17. Fængsel kan idømmes: (a) fra 14 dager inntil 15 år eller i de i §§ 60 a, 61 og 62 omhandlede tilfelle inntil 20 år; (b) i tilfelle hvor det er særlig bestemt, inntil 21 år. Hvor Loven bestemmer Fængsel, menes dermed tidsbegrænset, medmindre det modsatte udtrykkelig er sagt.

2005-loven: § 77. Skjerpende omstendigheter Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning især tas i betraktning at lovbruddet:

a) er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial,

b) har satt menneskers liv eller helse i fare eller voldt velferdstap,

c) er tilsiktet et vesentlig mer alvorlig resultat eller det lett kunne ha blitt følgen,

d) er begått på en særlig hensynsløs måte,

e) er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet,

f) er begått av flere i fellesskap,

g) er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til lovbryteren,

h) har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd,

i) har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern,

j) er begått i offentlig tjeneste eller er forøvet ved brudd på en særlig tillit,

k) er begått av noen som tidligere er ilagt en strafferettslig reaksjon for liknende handlinger eller andre handlinger som er av betydning for saken,

l) er begått i nærvær av barn under 15 år.

§ 78. Formildende omstendigheter Ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at:

a) det foreligger en situasjon eller tilstand som nevnt i § 80 bokstav b, c, d, e, i eller j,

b) lovbryteren har forebygget, gjenopprettet eller begrenset skaden eller velferdstapet voldt ved lovbruddet, eller søkt å gjøre det,

c) lovbruddet i betydelig grad er foranlediget av den skadelidtes forhold,

d) lovbryteren på handlingstidspunktet har redusert evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen på grunn av psykisk lidelse, psykisk utviklingshemming, bevissthetsforstyrrelse som ikke er en følge av selvforskyldt rus, eller en sterk sinnsbevegelse,

e) det har gått lang tid siden lovbruddet, eller saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette,

f) lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd,

g) lovbryteren selv er hardt rammet av lovbruddet, eller straffreaksjonen vil bli en sterk belastning på grunn av høy alder, sykdom eller andre omstendigheter,

h) det er gode utsikter til rehabilitering.

§ 27. Når bot idømmes, bør det foruten til det straffbare forhold tas særlig hensyn til den dømtes formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne utrede. Boten tilfaller statskassen.

§ 28a. Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når a) det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år, b) hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet, og c) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.

§ 29. Den som har begått en straffbar handling som viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling, virksomhet eller aktivitet, kan, når allmenne hensyn tilsier det, a) fratas stillingen, eller b) fratas retten til for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet.

§ 33. Den som har begått en straffbar handling, kan ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil

a) begå en straffbar handling overfor en annen person, b) forfølge en annen person, eller c) på annet vis krenke en annens fred. Kontaktforbudet

kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys a) å oppholde seg i bestemte områder, eller b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan den skyldige forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

§ 34. Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig. Inndragning foretas selv om lovovertrederen ikke kan straffes fordi han var utilregnelig (§§ 44 eller 46) eller ikke utviste skyld.

§ 39. Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel 5. Avgjørelsen i sak om overføring treffes ved dom, og overføring kan bare skje når vilkårene i nr 1 eller nr 2 er oppfylt:

1. Lovbryteren har begått eller førsøkt1 å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

2. Lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1, og tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der, og det må antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen. I tillegg må faren for tilbakefall til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, antas å være særlig nærliggende.

§ 39c. Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff når vilkårene i nr. 1 eller nr. 2 er oppfylt:

1. Lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum.

2. Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr. 1, og har tidligere begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der. I tillegg må det antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen, og faren for tilbakefall til en ny forbrytelse som nevnt i nr. 1 må antas å være særlig nærliggende.

§ 39e. I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige femten år, og ikke kan overstige enogtyve år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil fem år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest tre måneder før forvaringstidens utløp.

Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år.

Tidligere idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes.

STRAFFEJURISDIKSJON

• En funksjon av statens suberenitet

• Tre former for jurisdiksjon

• Lovgivningsmyndighet• Domsmyndighet• Utøvende jurisdiksjon

• Kreves en positiv hjemmel eller bare fravær av et forbud?

• Lotusdommen (PCIJ, 1925) ”[International law] leaves [States] ... a wide measure o discretion which is only limited in certain cases by prohibitive rules; as regards other cases, every State remains free to adopt the principles which it regards as best and most suitable.”

• Synspunktet i Lotusdommen er nå forlatt; de kreves positiv hjemmel i folkeretten for å straffeforfølge

• Straffeloven § 1 annet ledd:

”Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig.”

• Dette er ”sektormonisme” – norsk lovtekst må vike ved motstrid

• Vår § 12 går svært langt

• Også 2005-loven går for langt

• Folkerettens fem jurisdiksjonsprinsipper:

– Territorialprinsippet–Personalprinsippet–Det passive personalprinsippet–Beskyttelsesprinsippet–Universalprinsippet

• Territorialprinsippet

– Ukontroversielt

– Statens territorialhøyhet

– Klar interesse for staten i å styre

• Personalprinsippet

– Statens personalhøyhet

– Ukontroversielt

– Eldre prinsipp enn territorialprinsippet

– Ulemper med prinsippet? (Eks. Leipzigsakene)

• Det passive personalprinsippet

– Var tidligere kontroversielt

– 1886: Cuttingsaken i USA (”a citizen of the United States [cannot be prosecuted in Mexico] for an offence committed ... In his own country, merely because the person offended happened to be a Mexican

– 1986: USAs Omnibus Diplomatic Security and Anti-Terrorism Act

– Achille Lauro-saken; Italia ville ikke utlevere til USA

– Lotussaken delvis basert på prinsippet

– Ulemper med prinsippet?

– Sml. Eichmannsaken

• Beskyttelsesprinsippet

– Ukontroversiel i dag

– Men skal staten selv avgjøre?

– Gonzalessaken: Angikk ”drug trafficing” statens sikkerhet?

• Universalprinsippet

– Menneskerettighetsforkjempere hevder det gjelder for alle ”internasjonale forbrytelser”

– Folkemordkonvensjonen (1948)

– Genevekonvensjonene (1949)

– Torturkonvensjonen (1984)

• Folkerettslig sedvane?

– Staters lovgivning

– Staters rettspraksis

– Foreløpig relativt lite praksis

– Nevnt i Repaksaken (men norsk borger)

• En folkerettslig sedvane er under utvikling

• Den norske 2005-loven er progressiv

• Legitimt for stater å søke å ekspandere folkeretten

• Mulige betingelser for universaljurisdiksjon

– Tiltaltes tilstedeværelse?

– Subsidiaritet (førsterett for berørte stater)?

– Politisk uavhengig beslutning?

– Og: Respektere immunitetsreglene

– Vil vi få en konvensjon om slik jurisdiksjon?

FORETAKSSTRAFF

• Kan ikke handle uavhengig av mennesker

• Når noen handler på vegene av foretaket: Kan foretaket holdes straffeansvarlig?

• Hva slags straffe er i så fall aktuelt?

• Bot, rettighetstap

• I den internasjonale strafferetten – bare individene straffes (eks. I.G. Farben)

• Kan et foretak sies å ha vilje (dvs. bebreides)?

– En slags fellesvilje som er noe annet en hver enkelt deltakers vilje

– Kan foretaket sies å leve ”sitt eget liv”?

• Slike betraktninger er uansett ikke avgjørende

• Et rettspolitisk spørsmål: Er det formålstjenelig å ha foretakesstaff

– Vil det virke kriminalitetsforebyggende?

– Kan det virke ved siden av individuelt straffeansvar?

• Et viktig poeng: Foretak er ofte store og uoversiktlige

• Vanskelig å lokalisere + bevise skyld hos den enkelte

• En enkelt deltaker kan ”ofres”

• En straff av foretaket kan ramme hele virksomheten – økonomisk effektivt

• Innvending: Aksjonærene må lide

• Men aksjonærene blir i hvert fall ikke stigmatisert

• Særlig effektivt i næringslivet

§ 48a. Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.

Med foretak menes her selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.

Straffen er bøter. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. § 29.

• Først og fremst bedrifter som driver økonomisk virksomhet

• Men kan også være idrettsforeninger, fagorganisasjoner eller konkursboer

• Både private og offentlige foretak

– Altså også staten– Eks. UiO

Rt. 1989 s. 733:Kommunen hadde konsesjon for drift av et mindre forbrenningsanlegg for avfall. Kommunen ble dømt for å ha foretatt åpen forbrenning utenfor anlegget, for at forbrenning skjedde ved for lave temperaturer og for at den foreskrevne instrumentering ikke var skaffet.

”Det er etter min mening nødvendig at boten i et tilfelle som dette settes så høyt at forurenseren ikke av økonomiske eller andre grunner fristes til å velge å sette seg ut over de regler som han er bundet av.”

• Et straffebud må være overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket

• Ikke noe krav om at den enkelte kan straffes

• Foretaket svarer for anonyme feil

• Man vet ikke hvem som har handlet

• Foretaket svarer for kumulative feil

– Flere personer har handlet på vegne av foretaket

• Det kreves skyld

• Men ikke nødvendig å påvise hvem som har utvist skyld

Rt. 2000 s. 1312: Saken gjaldt bruk av foretaksstraff ved unnlatt flagging etter verdipapirlovgivningen av aksjeinnehav og rettigheter til aksjer i form av konvertible obligasjoner, jf straffeloven §48a og §48b.

”Straffeloven §48a fastsetter at et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av dette. Det er i vår sak klart at det objektivt sett foreligger overtredelse av de relevante handlingsregler etter verdipapirlovgivningen, at disse brudd er belagt med straff, og at B har handlet på vegne av A. Anken gjelder lagmannsrettens behandling av de subjektive straffbarhetsvilkår.

Det gjelder et skyldkrav også i relasjon til anvendelse av foretaksstraff etter straffeloven §48a. En ren konstatering av at det foreligger en objektiv overtredelse av det aktuelle straffebudet, er ikke tilstrekkelig.

For at foretaksstraff skal kunne anvendes, må det etter dette enten foreligge skyld - forsett eller uaktsomhet - hos en enkeltperson som handler på vegne av foretaket, eller anonyme og/ eller kumulative feil. Lagmannsretten har ved sin drøftelse av straffeloven §48a uttalt at bestemmelsen hjemler et objektivt straffansvar for selskapet, og at bestemmelsen i «utgangspunket ikke krever at også de subjektive skyldkrav er innfridd hos den som handlet på foretakets vegne».

Videre har retten konstatert at vilkårene for å anvende bestemmelsen var oppfylt ved at «det således forelå en objektiv overtredelse av et straffebud foretatt av noen som handlet på vegne av selskapet». Dette siste er isolert sett klart utilstrekkelig med hensyn til de subjektive straffbarhetsvilkår.

Det fremgår av det jeg har uttalt om skyldkravet ved anvendelse av straffeloven §48a, at lagmannsretten i det minste har gitt en uheldig formulering av sin generelle lovforståelse.

De relevante faktiske forhold er beskrevet i dommen, og det fremgår av beskrivelsen at både flertall og mindretall har lagt til grunn at det er utvist i hvert fall uaktsomhet fra Bs side.

• Ikke noe positivt krav om tilregnelighet

• Men hvis en utilregnelig har begått handlingen og overordnete ikke kan klandres, lite rimelig

• Må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn

• ”på vegne av” foretaket

– Sml arbeidsgiveransvaret i erstatningsretten

• Gikk arbeidstakeren utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten/arbeidet?

– Straffeansvaret kan ikke gå lenger

– Bærer handlingen preg av illojalitet?

– Eks: En ansatt dumper industriavfall i strid med instruksen

– Men: Fare for at foretaket ”dekkes” av den ansatte

– Hva om foretalet har hyret en annen næringsdrivende til å handle for seg?

– Spm: Har foretaket reell myndighet/kontroll?

Rt. 1982 s. 645:Et aksjeselskap, A, engasjerte utbygningsavdelingen ved firma B til å utføre et arbeid på en bygning som A leide av B. Arbeidet ble ledet av en ingeniør ansatt i B. Under arbeidet tok han i bruk en ikke sertifisert kran tilhørende A og lot kranen kjøre av en ansatt hos B uten kranførerbevis. Herredsretten dømte ingeniøren, men frifant A.

” På bakgrunn av formålet med den her aktuelle straffebestemmelse, må det være en naturlig forutsetning for ansvar for selskapet at det har hatt en reell myndighet til instruksjon og kontroll. Videre må det legges vekt på om selskapet kan ha hatt noen økonomisk interesse i overtredelsen.”

Det beror på rettens skjønn om foretaket skal straffes når det er mulig, jf. strl. § 48b

§ 48b. Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak etter § 48 a, og ved utmålingen av straffen overfor foretaket skal det særlig tas hensyn til a) straffens preventive virkning, b) overtredelsens grovhet, c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,

d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen, f) foretakets økonomiske evne, g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.

Rt. 2000 s. 234: Aftenposten ble i lagmannsretten ilagt en bot på kr. 500.000,- som rettergangsstraff og foretaksstraff for å ha nektet å etterkomme et rettskraftig pålegg om å utlevere upublisert fotomateriale som hadde betydning som bevis i etterforskningen av en drapssak i motorsykkelklubb-miljøet, jfr. domstolloven §206, jfr. straffeprosessloven §210, jfr. straffeloven §48a og §48b.

”[S]elv om det prosessuelt hører til straffespørsmålet å ta stilling til om foretaksstraff skal ilegges, jf. straffeloven §48b, vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende her. Når straffansvaret er fakultativt, får selve den skjønnsmessige avgjørelse av om ansvar skal statueres, eller om foretaket skal frifinnes, mange likhetspunkter med skyldspørsmålet. Materielt sett har dette langt på vei karakter av å være sakens egentlige skyldspørsmål.”

• Straffen er som regel bot

• Denne vil ikke har subsidiær fengselsstraff

• Boten må inndrives gjennom sivil tvangsfullbyrdelse

• I Bølgepappdommen (Rt. 1995 s. 1922) ble fire selskaper ilagt bot på tilsammen 14,9 millioner.

FORELDELSE

• Blir vanskeligere å bevise• Dog DNA-bevis

• Preventive hensyn gjør seg mindre gjeldende

• Behovet for straff avtar

• Den skyldige er kanskje blitt et annet menneske

§ 66. En handling er ikke lenger straffbar når foreldelse er inntrådt etter reglene i §§ 67-69. Tap av offentlig stilling kan dog idømmes selv om annen straff er foreldet.

§ 67. Fristen for foreldelse er: 2 år når den høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år, 5 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år, 10 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år, 15 år når tidsbestemt straff inntil 15 år kan idømmes, 25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes.

Hefte anses like med fengsel ved beregning av fristen. At bøter eller rettighetstap kan idømmes ved siden av annen straff, har ikke betydning ved beregning av fristen. Har noen i samme handling begått flere lovovertredelser, som etter første ledd skulle foreldes til ulike tid, gjelder den lengste foreldelsesfrist for alle overtredelser. Fristen for foreldelse av straffansvaret for foretak beregnes ut fra strafferammen for enkeltpersoner i det straffebudet som er overtrådt.

Beregningen av fristene:

• Maksimumsstraffen er avgjørende, ikke straffen i det konkrete tilfellet

• Når en straffebestemmelse har en forhøyet strafferamme ved ”skjerpende omstendigheter”. Rt. 1995 s. 1577

Rt. 1995 s. 1577:”Det er den høyeste straffesatsen i en straffebestemmelse som er avgjørende for foreldelsesfristens lengde etter straffeloven §67. Når en straffebestemmelse har en forhøyet strafferamme som kommer til anvendelse i særlige tilfeller etter domstolenes skjønn, er det denne høyere strafferammen som er avgjørende, uavhengig av om det foreligger slike omstendigheter i den konkrete saken.”

• Ved realkonkurrens og idealkonkurrens?

• Realkonkurrens: Vurderes isolert fo rhver enkelt handling

• Idealkonkurrens: Strl. § 67 fjerde ledd:”Har noen i samme handling begått flere lovovertredelser, som etter første ledd skulle foreldes til ulike tid, gjelder den lengste foreldelsesfrist for alle overtredelser.”

• Ved fortsatt forbrytelse?

Rt. 2002 s. 917:”En mann hadde gjennom flere år forgrepet seg seksuelt mot sin adoptivdatter. Høyesterett fant at mannen hadde tvunget seg til den utuktige omgangen ved å fremkalle frykt for datterens psykiske helse, jf straffeloven §192. Trass i et opphold på åtte til ni måneder, ble overgrepene ansett som et fortsatt straffbart forhold. Forholdet var nær ved å bli foreldet ...”

”Dette innebærer at de overgrepene som fant sted julen 1985 og sommeren 1986, ikke er foreldet. Etter straffeloven §68 første ledd begynner foreldelsesfristen å løpe først når det straffbare forhold opphører. De tidligere straffbare handlingene vil derfor ikke være foreldet i den utstrekning de handlingene som saken gjelder, anses som et fortsatt straffbart forhold.”

§ 68. Fristen for foreldelse regnes fra den dag det straffbare forhold er opphørt. Ved overtredelse av §§ 195, 196 eller lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse §§ 1 eller 2 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år.

§ 68 andre ledd:

”Når straffbarheten avhenges eller påvirkes av en inntrådt virkning, regnes fristen først fra den dag virkningen er inntrådt. Det samme gjelder når påtalen er avhengig av en senere inntrådt begivenhet.”

• Avbrytelse av foreldelsen:

§ 69. Fristen for foreldelse avbrytes ved rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får stilling som siktet. Skjer siktelsen ved utenrettslig erklæring eller ved utferdigelse av forelegg, avbrytes foreldelsesfristen ved meddelelse til mistenkte om at han er siktet. For slik meddelelse gjelder regelen i domstolsloven § 146 annet ledd tilsvarende. Avbrytes fristen overfor noen som har handlet på vegne av et foretak, gjelder avbrytelsen også overfor foretaket.

§ 71. Idømt frihetsstraff faller bort ved foreldelse etter følgende frister: 5 år for fengsel inntil 1 år, 10 år for fengsel i mer enn 1 år men høyst 4 år, 15 år for fengsel i mer enn 4 år men høyst 8 år, 20 år for tidsbestemt fengsel i mer enn 8 år, men høyst 20 år, 30 år for fengsel i mer enn 20 år.

§ 75. Adgangen til å fullbyrde straff faller bort ved den skyldiges død.

IMMUNITET FRA STRAFF

• Hvem kan nyte immunitet?

• Diplomater• Statsoverhoder• Regjeringssjefer• Urenriksministere

• Straffeforfølgning i hjemstaten

– Ikke noe folkerettslig hinder

–Ofte konstitusjonelle internrettslige hindre

• Grl. § 5:”Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.”

• Straffeforfølgning ved internasjonale straffedomstoler

• Må være eksplisitt bestemt

• Må være gyldig vedtatt

• Versaillestraktaten

• Nürnberg- og Tokyodomstolene

• Jugoslavia- og Rwandadomstolene

• ICC

Article 27 Irrelevance of official capacity1. This Statute shall apply equally to all persons without any distinction based on official capacity. In particular, official capacity as a Head of State or Government, a member of a Government or parliament, an elected representative or a government official shall in no case exempt a person from criminal responsibility under this Statute, nor shall it, in and of itself, constitute a ground for reduction of sentence.2. Immunities or special procedural rules which may attach to the official capacity of a person, whether under national or international law, shall not bar the Court from exercising its jurisdiction over such a person.

Straffeforfølgning ved en annen stats domstol

• Personlig immunitet

Gjelder alle forhold (også tidligere og private) mens vedkommende sitter på sin post

Begrunnelse – legge til rette for utenrikssamarbeid + fred og sikkerhet

• Funksjonell immunitet

Gjelder bare offisielle handlinger foretatt på vegne av staten

Gjelder også etter at vedkommende forlater sin post

Begrunnelse – avledet fra statsimmuniteten som ikke får omgås ved at en annen stat straffeforfølger individet som utførte statshandlingen

PÅTALEN

• Privatrettslig eller offentlig påtale?

• Vanligvis er det offentlig påtale

• Har sammenheng med begrunnelsen for/formålet med straff

• Samfunnet har en interesse i at forbrytelser straffeforfølges, uavhengig av hva fornærmede ønsker

• Offentlig påtale kan beskytte fornærmede mot utilbørlig atferd fra gjerningspersonen

– Press– Økonomisk godtgjørelse

• Likevel, fornærmedes syn på saken kan få betydning også når påtalen er offentlig

• Og: Hvis fornærmede ikke gjør noen oppmerksom på forholdet, så blir det ingen påtale

• Hovedregelen: Ubetinget offentlig påtale

§ 77Strafbare Handlinger er offentlig Paatale undergivet, medmindre noget modsat er bestemt.

• Dog gjelder et opportunitetsprinsipp

• Evt. påtaleunnlatelse, jf. strpl. §§ 69 og 70

• Betinget offentlig påtale– Eks. strl. § 228 fjerde ledd:

Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre (a) forbrytelsen har hatt døden til følge, eller (b) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, eller (c) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, eller (d) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje, eller (e) allmenne hensyn krever påtale

• ”almene hensyn” – loven overlater til påtalemyndigheten å velge ut forhold

• Påtalen og ikke unnlatelsen må begrunnes

• Hvis ikke forfølgning – ingen påtaleunnlatelse

• Er handlingen grovere enn vanlig?

• Har saken vakt oppsikt?

• Grunner til å overlate spørsmålet til fornærmede

– Spare fornærmede for belastningen

– Siktede og fornærmede er bekjente (men ikke noe avhengighetsforhold)

– Veie mot samfunnsinteressen

– Prosessøkonomiske hensyn

– Ikke kjøre omfattende prosess i liten sak

• Hensyn mot:

–Kan svekke tilliten til rettssystemet

– Svekker effektiviteten til systemet

• En del straffebud :

– Enten fornærmedes begjæring

– Eller almene hensyn krever det

– (F. eks. § 228 fjerde ledd)

Andre straffebud krever begge deler

Eks. § 251 første ledd om ærekrenkelser: ”Forbrytelser som omhandles i dette kapitel, påtales alene av det offentlige når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av almene hensyn.”

PÅTALEUNNLATELSE

§ 69. Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtale unnlates såfremt slike særlige forhold er til stede at påtalemyndigheten etter en samlet vurdering finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen.

• Det som skal til for å få den skyldige dømt, står ikke i forhold til det man oppnår

• Legalitetsprinsippet (i en tysk betydning) vs. opportunitetsprinsippet

• Mothensyn– Kan svekke tilliten til rettsapparatet– Åpner for illegitime hensyn?– Korrupsjon?– Kan undergrave lovens preventive virkning?

• Hva skal til for påtaleunnlatelse?

• Straffeskyld er ”bevist”• Lang tid siden overtredelsen• Særdeles formildende omstendigheter

• Uansett: ”særlige forhold” – ikke kurant

• NB: Avgrense mot forhold der det ikke foreligger ”almene hensyn” – henleggelse, ikke påtaleunnlatelse

• Påtaleunnlatelse kan gjøres betinget

Strpl. § 69 andre ledd: ”Unnlatelse av påtale etter første ledd kan gjøres betinget av at siktede i prøvetiden ikke gjør seg skyldig i noen ny straffbar handling. Prøvetiden er to år fra den dag det blir besluttet å unnlate påtale, men ikke lenger enn foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak for handlingen.”

• Ved lovbrudd i prøvetiden kan det bli reist sak

• Også andre vilkår:

Strpl. § 69 tredje ledd: Unnlatelse av påtale kan også gjøres betinget av slike vilkår som er nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstavene a – h, nr. 4 og nr. 5. Den siktede skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene. Når den siktedes forhold gir grunn til det, kan påtalemyndigheten i prøvetiden oppheve eller endre vilkår som er fastsatt og sette nye vilkår.

• Den skyldige må:

– Yte erstatning– Søke arbeid– Ikke drikke alkohol– Ta opphold i kuranstalt– Ha meldeplikt til politiet

Bare de vilkårene som er nevnt i strl. § 53 nr. 2, nr. 3 a-h, nr. 4 og nr. 5

• Ved hvilke lovovertredelser?

– Loven setter ingen grenser, men sjelden ved alvorlige forbrytelser

– Typisk: Tyveri, naskeri, hærverk

• Når spesielle omstendigheter gjør straff lite hensiktsmessig, kan det gis påtaleunnlatelse også ved alvorlige forbrytelser

Sak fra 1948: Eldre mann hadde tatt livet av sin sinnslidende datter fordi han fryktet for hvordan det skulle gå med henne når han var død og ikke lenger kunne sørge for henne.

Sak fra 1993: Lege hadde etter innstendig anmodning fra en uhelbredelig kreftsyk pasient med store smerter gitt en dødelig sprøyte.

• Vilkår: Siktedes skyld må være bevist

• Ved utilstrekkelig bevis skal saken i stedet henlegges etter bevisets stilling

• Som regel er det en tilståelse (men ikke alltid)

• Hvis siktede ikke vil godta påtaleunnlatelsen:

§ 71. Dersom siktede hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter §§ 69 eller 70, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen.

• På 60-taller endte 30% av alle saker med påtaleunnlatelse

• I dag: Relativt få saker

– Langt videre adgang til å gi forelegg/bot

– Saker som går til mekling i konfliktråd registreres ikke lenger som påtaleunnlatelser

INTERNASJONALE STRAFFEOMSTOLER

• Versailles-traktaten (1919); Leipzigsakene

• Nürnbergdomstolen (1945)

• Tokyodomstolen (1946)

• Jugoslaviadomstolen (1993)

• Rwandadomstolen (1994)

• ICC (2002)

ICCs JURISDIKSJONSREGIME

- Hvilke forbrytelser?

Article 5 Crimes within the jurisdiction of the Court1. The jurisdiction of the Court shall be limited to the most serious crimes of concern to the international community as a whole. The Court has jurisdiction in accordance with this Statute with respect to the following crimes:(a) The crime of genocide;(b) Crimes against humanity;(c) War crimes;(d) The crime of aggression.

• Hvem kan straffes?

Article 12 Preconditions to the exercise of jurisdiction1. A State which becomes a Party to this Statute thereby accepts the jurisdiction of the Court with respect to the crimes referred to in article 5.2. In the case of article 13, paragraph (a) or (c), the Court may exercise its jurisdiction if one or more of the following States are Parties to this Statute or have accepted the jurisdiction of the Court in accordance with paragraph 3:(a) The State on the territory of which the conduct in question occurred or, if the crime was committed on board a vessel or aircraft, the State of registration of that vessel or aircraft;(b) The State of which the person accused of the crime is a national.

• ”kriminell lavalder”?

Article 26 Exclusion of jurisdiction over persons under eighteenThe Court shall have no jurisdiction over any person who was under the age of 18 at the time of the alleged commission of a crime.

• Hvordan reises en sak?

Artikkel 13:

- Statspart

- FNs sikkerhetsråd

- ICCs hovedanklager

• Forholdet til nasjonale domstoler

Artikkel 17:

- Når ingen nasjonal sak

- Når nasjonal sak, men

• Manglende evne

• Manglende vilje

• Hovedanklagerens skjønn (Artikkel 53)

- Straffeforfølgning ved ICC må tjene “theinterests of justice”

• Ofrenes interesse

• Mistenktes skyld

• Streng prioritering

• Alternative mekanismer

Article 25 Individual criminal responsibility1. The Court shall have jurisdiction over natural persons pursuant to this Statute.2. A person who commits a crime within the jurisdiction of the Court shall be individually responsible and liable for punishment in accordance with this Statute.3. In accordance with this Statute, a person shall be criminally responsible and liable for punishment for a crime within the jurisdiction of the Court if that person:(a) Commits such a crime, whether as an individual, jointly with another or through another person, regardless of whether that other person is criminally responsible;(b) Orders, solicits or induces the commission of such a crime which in fact occurs or is attempted;

(c) For the purpose of facilitating the commission of such a crime, aids, abets or otherwise assists in its commission or its attempted commission, including providing the means for its commission;(d) In any other way contributes to the commission or attempted commission of such a crime by a group of persons acting with a common purpose. Such contribution shall be intentional and shall either:(i) Be made with the aim of furthering the criminal activity or criminal purpose of the group, where such activity or purpose involves the commission of a crime within the jurisdiction of the Court; or(ii) Be made in the knowledge of the intention of the group to commit the crime;

(e) In respect of the crime of genocide, directly and publicly incites others to commit genocide;(f) Attempts to commit such a crime by taking action that commences its execution by means of a substantial step, but the crime does not occur because of circumstances independent of the person's intentions. However, a person who abandons the effort to commit the crime or otherwise prevents the completion of the crime shall not be liable for punishment under this Statute for the attempt t commit that crime if that person completely and voluntarily gave up the criminal purpose.

• Skyldkrav

– Artikkel 30: forsett

– Kommandoansvaret

• Militært• Sivilt

– Ansvaret innen kriminelle samvirker

Article 28 Responsibility of commanders and other superiorsIn addition to other grounds of criminal responsibility under this Statute for crimes within the jurisdiction of the Court: (a) A military commander or person effectively acting as a military commander shall be criminally responsible for crimes within the jurisdiction of the Court committed by forces under his or her effectivecommand and control, or effective authority and control as the case may be, as a result of his or her failure to exercise control properly over such forces, where:

(i) That military commander or person either knew or, owing to the circumstances at the time, should have known that the forces were committing or about to commit such crimes; and(ii) That military commander or person failed to take all necessary and reasonable measures within his or her power to prevent or repress their commission or to submit the matter to the competent authorities for investigation and prosecution.

• Straffeprosessregler

• Utmåling av straff (art. 77)

• Inntil 30 år

• Veldig alvorlig: Livstid

• Fullbyrding av straff

Article 103 Role of States in enforcement of sentences of imprisonment1. (a) A sentence of imprisonment shall be served in a State designated by the Court from a list of States which have indicated to the Court their willingness to accept sentenced persons.

• ICCs rolle nå og i framtiden

• ICCs engasjement i Afrika – et problem?

• Den spesielle strafferetten vil bli behandlet på kursene

• Spørsmål kan rettes til: jo.stigen@jus.uio.no

LYKKE TIL!