Stortingsliv

Olav Gunnar Ballo

Stortingsliv

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-38495-1

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Tora AasenOmslagsfoto: John Petter Reinertsen

Omslagsidé: Olav Gunnar BalloRedaksjon: Lene Evensen/Bokpilotene

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 10,2/12 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Tine og Frida

Innhold

Herfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I. Fra Sameland til Stortinget (1993–2001)

All makt i denne salMøtet som vararepresentant i Stortinget i 1994 ga mersmak . . .

Mercedes ingen hindringKanskje man blir mer ønsket hvis man ikke vil? . . . . . . . . . . . .

Urfolk og andre folkFinnmark SVs stortingsnominasjon var preget av ufred og lite

fordragelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ballo – en katastrofe for FinnmarkÅ snakke om like rettigheter for alle er å be om juling . . . . . . . .

Sareptas krukkeÅ tilby alt til alle er ikke rettferdighet, men dumskap . . . . . . . .

Kan du ikke finne deg et annet parti å ødelegge?Museumsvokterne hadde nok å ta tak i på SV-landsmøtet i

1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forskjellen på revmatisme og Rema 1000Spontanitet i en fjernsynsdebatt krever grundige forberedelser. .

Libresse med vingerDet måtte et fly til for å løfte SV over sperregrensen . . . . . . . . .

17

23

33

41

47

57

61

67

75

Det lykkelige valgValget for SV i Finnmark var bedre enn motstanderne hadde

håpet på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Så samles vi på valenI SVs nye stortingsgruppe var ambisjonene mange og posisjonene

få . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nå må det bli slutt på dette tøvet!Sosialkomiteens nye leder John Alvheim satte ikke av tid til

tomprat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

36,9SVs julebord er ikke som andre bord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det står skrevet i geneneVar det riktig å lete etter mer sykdom, når så mye alt var

funnet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Olé, olé, oléFerien med familien i Frankrike ga tid til avkobling og et under i

Marseille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vi er alle kommunisterPå kinareisen ble ginseng viktigere enn regimekritikk . . . . . . . .

Høytidsstemt besvimelseIkke alle klarer å holde seg våkne under Stortingets offisielle

åpning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En fremmed banker påDet nye livet drev meg bort fra familien . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Børsnoterte katedralerDen som innlegges på sykehus, bør slippe å bli møtt av en

klovn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et annet livMøtet med Heidi Sørensen forandret tilværelsen . . . . . . . . . . .

Trøbbel i paradisHadde ikke Sri Lanka vært en krigssone, hadde det vært en bra

plass å være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

83

88

93

96

103

109

114

118

123

128

133

Bomber og granaterKosovo-vedtaket i SVs stortingsgruppe skapte rabalder i partiet

Den som ikke vilNorge fikk en ny lov om psykiatri, også for dem som ikke ville

ha behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Så nært, så fjerntEriks bok Nærmere skapte bølger i og rundt SV . . . . . . . . . . . .

Sortering eller hjelp?Et forsøk med bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet skapte

debatt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I revolusjonens fotsporSosialkomiteen dro til Cuba for å lære av Castro. . . . . . . . . . . .

Slipp Elian fri!John Alvheims appeller til USA fra Havana vakte oppsikt. . . . .

Spurv med kanonMange kunne fått bedre behandling i hjemkommunen enn på

sykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Full gassDet sto respekt av regjeringen Bondeviks avgang . . . . . . . . . . .

Nye koster på gamle golvMed regjeringen Stoltenberg fikk jeg to nye statsråder å forholde

meg til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Storebror behøver ikke å se degLoven om helseregistre viste Stortingets evne til selv å ta

beslutningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Unionen i våre hjerterEUs svakheter og andres svakheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En milliard her og en milliard derBehandlingskapasitet er et tøyelig begrep . . . . . . . . . . . . . . . . .

143

150

157

165

173

181

187

191

194

200

205

208

Ingen vei tilbakeFinnmark SVs årsmøte førte til ny nominasjon på topp, men ikke

uten kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det blir ikke hull i en tann som er renDrømmen om en tannhelsereform ble nesten oppfylt. . . . . . . . .

Stiller du spørsmål ved min integritet?Tore Tønne fikk ansvar for fastlegereformen og for å overføre

sykehusene til staten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Helstekt sameSelv i mitt eget bryllup lurte det urfolk i kulissene . . . . . . . . . . .

GjenvalgtValget gjorde at både Heidi og jeg ble stortingsrepresentanter . .

II. Innenfor – utenfor (2001–2005)

Dagen derpåTerrorhandlingene i USA 11. september gjorde alt annet

uvesentlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grunn til bekymringKajas sykdom forandret tilværelsen for hele familien. . . . . . . . .

Vi skal ta deg, du skal døMin kritikk av USAs planlagte krig i Afghanistan medførte

drapstrusler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På vippenSVs framgang gjorde at det var slutt med å leke politikk . . . . . .

Styr klarLeger unngår helsevesenet hvis de kan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lys i sikteKajas sykdom preget familien, men gradvis gikk det bedre . . . .

211

215

220

225

228

235

243

249

256

263

266

Ingen ild uten røykSamarbeidet med Dagfinn Høybråten ga SV innflytelse over

helsepolitikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livet i egne henderTore Tønnes dødsfall gjorde et sterkt inntrykk og ga grunn til

ettertanke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grunnen under mine føtterForslaget om ny finnmarkslov provoserte både tilhengere og

motstandere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Finnmark for folk flestDet er ikke genene, men minnene som skaper tilhørighet . . . . .

Hvor mye bør en tvangsinnleggelse koste?Carl I. Hagen var en spennende person å diskutere helsepolitikk

med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den som frykter ulvenNorge trengte rovdyr, og Finnmark hadde plass til dem. . . . . . .

Når celler blir til livBehandlingen av bioteknologiloven var full av utfordringer og

fallgruver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det var en gang – et menneskeMehmet-saken snudde standpunkter på hodet og endret

mellommenneskelige relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra skanse til skanseMedienes makt ga fornuften trange kår i Mehmet-sakens siste

fase . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Framgang – og nye utfordringerMens Kaja ble friskere, merket jeg at jeg hadde lite å gå

på. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mann for sin tannDet er ikke alle angrep som bør besvares. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gråt, elskede landHvis du tror på noe, vil du helst bli trodd . . . . . . . . . . . . . . . . .

269

271

281

287

292

301

305

313

320

329

332

337

En reise til IndiaDalai Lama var en gud man kunne ta på. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk for segÅtte år var nok – synd jeg hadde sagt ja til fire til . . . . . . . . . . .

Inn i oljetåkaValgkampen 2005 handlet om én ting; å legge den bak seg . . . .

Villmarken kallerValgnatten 2005 ble tilbrakt hos Sysselmannen på Svalbard . . .

III. Høye fjell og dype daler (2005–2009)

Det forjettede landSelv om valgresultatet var skralt, var SV klar for regjering . . . .

Inn i maktens korridorerIveren etter å få sitte i regjering var stor blant mange i SV. . . . .

Nye kort og nye sjanserByttet til justiskomiteen og medlemskapet i presidentskapet ga

meg nye og spennende arbeidsoppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . .

På plenenSVs stortingsrepresentanter fikk massiv kritikk for å delta under

demonstrasjonen mot bruk av norske jagerfly i Afghanistan .

Herfra har jeg ingen veier å gåOgså ved John Alvheims begravelse var det plass til politiske

markeringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

RollebytteNår noen ber deg om en tjeneste, forventer du ikke å møte

statsministeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dager i presidentskapetThorbjørn Jagland ville ha slutt på statsrådsprivilegier . . . . . . .

345

351

355

361

367

376

382

389

395

401

407

Jeg overlever ikke detteJon Lilletun døde et knapt år etter at han ble medlem i

presidentskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Representasjon og løst snakkMedlemskapet i presidentskapet innebar mange spennende

møter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Snakk med advokaten min om detSVs partiskatt var en anakronisme noen likte å plage seg selv og

andre med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Målrettet utilregnelighetBør en person som har handlet med forsett, fritas fra skyld? . . .

Stortinget som reservebenkRegjeringen Stoltenberg hentet statssekretærer fra Stortinget. . .

Familien vokserRomjulen 2006 kom Oda til verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forbilledlig politiarbeid – arrestanten dødObiora-saken utløste sterke følelser, også hos justisministeren. .

På tide med et statsrådsskifteØystein Djupedal og Helen Bjørnøy burde byttes ut, og noen

burde si det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nei, nei, guttHvis man skal si det man mener, bør man kanskje bare si det til

seg selv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ved veiskilletKaja dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Yes we canSom valgobservatør kunne jeg følge det amerikanske

presidentvalget på nært hold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På verdens takBesøk i Kina og Tibet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

413

417

420

425

430

435

437

445

455

462

469

479

6. avdelingInnleggelsen ved Ullevål sykehus var lærerik og nyttig . . . . . . .

Ned med norske kommunerViljen til endring er avhengig av sjansen til å bli gjenvalgt . . . . .

NiceTilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilværelsens uutholdelige tretthetEtt år etter Kajas død var alt overskudd borte . . . . . . . . . . . . . .

Min tanke er friDen står sterkt som står alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Falling or flyingFotfestet glipper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hit. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

484

487

497

498

503

509

514

519

521

531

I 1997 ble jeg valgt inn på Stortinget. Jeg satt der i tolv år. Dette er be-retningen om hvordan jeg kom dit, og om hvordan det gikk, fortalt såsant som jeg klarer å huske det.

Herfra

Det regnet da Oda og jeg kom ut av Tøyenbadet. Vi hadde god tid ogtøyset litt i den slake bakken ned fra bassenget.

Vognen begynte å bli liten til Oda, og hun var sterk og kvikk i beinanå som hun hadde blitt fire. Hun likte å hoppe og sprette rundt menshun nynnet på en liten sang hun nylig hadde lært seg. «Her kommerPippi Langstrømp, tjollahopp tjollahei, tjollahopsahei. Her kommerPippi Langstrømp, her kommer faktisk jeg.»

Vi ble enige om at det ikke var noen vits i å kjøpe vafler oppe påhjørnet ved Sofienbergparken, slik vi gjerne brukte på søndager, sidenkafeen der vi skulle treffe Tor Øivind lå like borti gaten.

Mens jeg trillet vognen og Oda skvatt hit og dit ved siden av, hørtejeg en kjent stemme i det fjerne. Den grøtete lyden kom fra en høyttaleret sted der framme. Da vi nådde miljøstasjonen ved Sofienberg kirke,kunne vi se at det sto en lang, svart buss inne i parken. Det hørtes uttil at høyttalerlyden kom fra et sted bak bussen.

En liten menneskemengde var samlet ved siden av bussen. Noenhadde slått opp paraplyer, andre sto under parasoller ved bussen. Nåkunne jeg dra kjensel på stadig flere av dem. Der var Bård Vegar ogInga Marte, Audun og Heikki, Silje og Kine, og gjengen med Rogerersom Kristin hadde plukket ut ved regjeringsdannelsen i 2005.

De sto i en tett klynge foran kvinnen som tok et fast tak om mikro-fonen og oppildnet dem til kamp. «Nå skal vi stå på, helt til alle valg-lokaler er stengt!» sa hun, bestemt, energisk, insisterende til dem somhadde møtt opp.

Kristin var kledd i rødt, slik hun pleide. Statssekretær Roger Sandumholdt en paraply over henne og så til at hun hadde alt hun trengte, slikhan hadde gjort hver dag siden SV ble et regjeringsparti i 2005.

17

Oda dro i meg og ville videre. Men jeg ble stående og se på dem,på den svarte bussen med bildet av de fire smilende ansiktene: Kristin,Bård Vegar, Audun og Inga Marte.

Det var fortsatt godt med tid. Hvis jeg ville, kunne vi krysse gatenog gå bort og hilse på, lytte til hva Kristin sa.

Oda kikket opp på meg. «Kom da, pappa,» sa hun. «Vi skal spisenå.»

Det var allerede gått to år siden jeg forlot Stortinget, og fjorten årsiden jeg ble valgt inn dit første gang. Den gangen ville jeg vært en avdem som sto slik, kampklar og ivrig. Men ikke nå.

«Ja, vi skal spise, Oda,» svarte jeg. «Vi går nå.»

I.

Fra Sameland til Stortinget(1993–2001)

All makt i denne sal

Møtet som vararepresentant i Stortinget i 1994 ga mersmak

I oktober 1994 fikk jeg en telefon fra Stortinget. De sa at jeg skullemøte der i to dager som vararepresentant. Reidar Johansen var påutenlandsreise, og første vara Kari Meløy skulle delta på en jubileums-markering i Vadsø.

Få dager senere dro jeg av gårde.Det finnes beretninger fra gamle dager om stortingsrepresentanter

fra Finnmark som tok farvel med familien på høsten, fylte reisekistenmed klær og mat og dro av gårde, først med lokalbåten, og derettermed Hurtigruten til Trondheim. Der satte de seg på toget til hovedsta-den. De kunne være på reise i en uke før de nådde fram.

For meg var det litt lettere. Etter endt arbeidsdag som kommune-lege tok jeg ettermiddagsflyet til Oslo. Flyturen, med mellomlanding iTromsø, var over på snaut tre timer, og fra Fornebu brukte drosjen etkvarter inn til Stortinget.

Jeg ringte på ved hovedinngangen og ble sluppet inn til resepsjonen,der jeg ble utstyrt med en nøkkel til hotelldelen, tidligere Savoy Hotell,på andre siden av Eidsvolls plass. Det viste seg at jeg ikke behøvde å gåut igjen, for gjennom tunneler under bakken kunne man nå alle stor-tingsbygningene på kryss og tvers. Det var noe katakombeaktig overdisse tunnelene. Kanskje stortingsrepresentantene ikke behøvde å be-vege seg ute i det hele tatt? Kanskje hele liv kunne leves i og mellomdisse byggene, frikoblet fra verden utenfor? Jeg håpet ikke det.

Neste morgen tok jeg på meg blådressen og prøvde å få slipsknutentil ikke å se altfor skjev ut, før jeg bega meg til stortingsbygningen gjen-nom tunnelen. Jeg var langt fra alene; det var bare å følge strømmenav representanter til heisen under parlamentsbygningen og ta den opp

23

til tredje etasje. Så befant jeg meg plutselig i vandrehallen rett utenforstortingssalen.

Det var ennå tid til frokost og en kopp kaffe, så jeg fant veien tilstortingsrestauranten vegg i vegg med salen. Etter kort tid kom ReidarSandal fra Ap bort til meg. Han var kommet inn som fast møtende va-rarepresentant fra Sogn og Fjordane, siden Kjell Opseth satt i regjerin-gen som samferdselsminister. Det viste seg at Sandal i tillegg var blittutnevnt til første varapresident i Stortinget, og i dag skulle han ledemøtet fra presidentplass.

«Velkommen inn, Ballo!» sa han hjertelig og strakk fram hånden,enda vi ikke kjente hverandre. Han hadde tydeligvis sjekket varalisten.Jeg senket skuldrene og slappet litt mer av.

Så begynte det å ringe i en klokke. Jeg skjønte at det var møtet somsnart skulle begynne, og etter hvert som andre mennesker i restauran-ten begynte å reise seg og gå mot vandrehallen, gjorde jeg det samme.Fra vandrehallen er det dører inn til stortingssalen for begge ender. Jegvalgte den som var nærmest restauranten, og fulgte strømmen over detrøde golvteppet.

Det var første gang jeg satte mine bein i stortingssalen. Men det varikke første gang jeg så salen fra innsiden. Jeg hadde vært oppe på gal-leriet nesten tjue år tidligere.

22. april 1977 ble landet rystet av en ukontrollert utblåsning av olje fraet borehull på norsk sokkel. Det var på Ekofisk B-feltet i Nordsjøen,på oljeplattformen Bravo. Saken førte til stor debatt om sikkerhetenved norsk oljeboring. Bjartmar Gjerde var industriminister på det tids-punktet og ble landets første olje- og energiminister året etter.

Jeg befant meg på mellomreise i Oslo, på vei tilbake til studiene iTyskland, da debatten om konsekvensene av ulykken kom opp i stor-tingssalen. Jeg stakk innom Stortinget og fant meg en plass på galle-riet, der jeg kunne sitte og høre på de ulike innleggene. Jeg ble sittendeganske lenge.

Statsminister Odvar Nordli så dradd ut i ansiktet. Han hadde enbekymret mine og store ringer under øynene. Bjartmar Gjerde satt påførste rad med sveisen rett til værs, mens han så seg mistenksomt rundt,som om han forventet at noen skulle komme og angripe ham bak-fra.

Mistanken var ikke ubegrunnet, for etter hvert dukket Berge Furre

24

opp på talerstolen. Han siterte industriminister Gjerde på noe hanhadde sagt en stund tidligere: at en utblåsning i Nordsjøen var likeusannsynlig som at et norsk foreldrepar skulle føde et kinesisk barn.Dette hadde Gjerde sagt som et sleivspark til SV, som ifølge ham mis-brukte statistikken til å overdrive faren for en blowout i Nordsjøen. Si-den hvert tredje fødte barn i verden var kineser, måtte vel SV-erne meneat norske par som fikk tre barn, ville få en kineser, hånte Gjerde.

Nå kunne Berge Furre med et element av triumf konstatere at det varfødt en kineser i Nordsjøen.

Under en pause i debatten klarte jeg på forunderlig vis å komme megfra tilhørerbenken på galleriet ned i vandrehallen uten å bli stoppet avsikkerhetsvaktene. Her hørte jeg Kjell Magne Bondevik spørre Bjart-mar Gjerde om han hadde tenkt å ta på seg gummistøvler og dra ut ogskyfle oljesøl når møtet var slutt. Industriministeren lo ikke av spørs-målet.

Nå var jeg altså selv på vei inn i den samme salen. Den gang, somnå, ble jeg slått av hvor flott den var. Arkitekten bak bygget, som stoferdig i 1866, Emil Victor Langlet (1824–1898), hadde skapt et miljøsom mer minnet om et sirkus enn et parlament, med klare, skarpe far-ger: rødt, hvitt og bladgull. Den gigantiske lysekronen som hang ned imidten av den halvsirkelformede salen, forsterket inntrykket.

Jeg satte meg til på det smale, polstrede tresetet. Det var da svært såkort seteputen var! Det var altså ikke sant, som Celius sier til sin konei stykket Det lykkelige valg av Nils Kjær, at «på Stortinget, Lavinia,der er det godt å sitte». Nei, her var det ikke godt å sitte i det heletatt.

Etter å ha tittet under setet oppdaget jeg imidlertid at det var mon-tert på små hjul, og at det lot seg trekke fram. Det hjalp.

Parallelt med debatten i salen foregikk det høringer om statsbudsjet-tet i de ulike fagkomiteene. Reidar Johansen, som jeg nå møtte som va-rarepresentant for, satt i næringskomiteen. En betjent var vennlig ogviste meg veien gjennom teppelagte ganger med store malerier langsveggene, til den delen av stortingsbygningen som vendte ut mot Akers-gata. Her lå de ulike komitérommene i andre og tredje etasje.

Svein Ludvigsen fra Høyre, som var leder av næringskomiteen, øns-ket meg velkommen og viste meg hvor jeg skulle sitte: ganske langtnede ved bordet, et godt stykke fra komitélederen. SV hadde åpenbart

25

en plass i baksetet i denne komiteen, og ikke akkurat noen hånd på rat-tet.

Før møtet startet, kom William Engseth fra Ap bort og hilste påmeg. Som Ludvigsen var han stortingsrepresentant fra Troms. Engsethhadde jeg aldri møtt før, men jeg kjente godt til ham fra mediene.Først hadde han vært kommunal- og administrasjonsminister og der-etter samferdselsminister i Gro Harlem Brundtlands andre regjering.Nå hadde han nylig gått av som leder for Norges Idrettsforbund.

Engseth kommenterte at det så vidt han visste ikke hadde vært noenfast valgte stortingsrepresentanter fra Alta på mange tiår, på tross avat kommunen var den desidert største i Finnmark. Det hadde han heltrett i. Selv om det hadde møtt vararepresentanter fra kommunen, måtteman faktisk helt tilbake til 1924 for å finne en direkte innvalgt repre-sentant fra Alten herred, Finnmarken.

Møtet startet, og komitéleder Ludvigsen inviterte den første delega-sjonen inn til høringen om statsbudsjettet. Han ga en kort innføring ihvordan det hele foregikk: Delegasjonene hadde femten minutter til rå-dighet. De gjorde lurt i å sette av tid på slutten til spørsmål fra komi-témedlemmene. «Og spørsmål bruker det å være mange av,» la han tilmed et smil, «for dette er en forsamling som heller snakker enn lytter.»

Den første delegasjonen var fra Rederiforbundet og besto av femmenn og én kvinne. Mennene satte seg på stoler for enden av rommet,bak komitélederens rygg. Kvinnen stilte seg foran dem og henvendteseg til oss. «Jeg må berømme komiteen for å ha bidratt til å iverksetteordningen med tilskudd til norske sjømenn på skip i utenriksfart,» sahun.

De fem mennene bak ryggen hennes var kledd i svarte dresser, hviteskjorter og stripete slips. På beina hadde de svarte, nypussede sko. Deså uniformskledde ut der de satt med beina i samme stilling og så rettframfor seg. De sa ingenting.

Kvinnen fortsatte: «De 200 millionene har ført til at en rekke nord-menn som ellers ville ha arbeidet på utenlandske skip, nå i stedet er inorsk tjeneste og skatter til Norge. Rederiforbundet vil, ut fra de godeerfaringer tilskuddsordningen har hatt, anbefale at man forsterker ef-fekten ved å doble innsatsen på dette feltet. Da vil ringvirkningene fornorsk skipsfart, og for norske arbeidsplasser på norske skip, venteligkunne bli en enda større suksess.»

Hun trakk pusten akkurat lenge nok til at William Engseth rakk å

26

få inn en kommentar: «Her har dere allerede fått 200 millioner i gavefra den norske staten, og nå vil dere pinadø ha 200 millioner til. Derehar sannelig frekkhetens nådegave. Det må jeg si!»

Kvinnen virket fullstendig uaffisert, hun smilte fortsatt like blidt.Men Ludvigsen så på sin kollega fra Ap og repliserte: «Så så, William,nå må ikke du legge deg ut med fagbevegelsen.»

Engseth lot ikke det stå uimotsagt: «Æ har et bedre forhold til fag-bevegelsen enn du nån gang kan drømme om å få, Svein.»

De fem mennene i svarte dresser forble tause mens andre rundt bor-det stilte spørsmål om hvordan nesten en halv milliard fra staten tilsøkkrike redere kunne bidra til å tjene noen andre enn rederne selv.

«Her må det åpenbart foreligge en misforståelse,» sa kvinnen. «Deter ikke rederne som skal berike seg på dette, men tvert imot mannska-pet på skipene som skal få ivaretatt sine arbeidstakerrettigheter.»

Det ble nok en gang mumlet noe langs bordet om «frekkhetens nå-degave», men ingen flere ba om ordet.

Idet seansen var over, ringte det fra salen. «Votering,» erklærte Lud-vigsen og hevet møtet. Fra alle komitérommene strømmet det nå dress-,drakt- og kjolekledde representanter til vandrehallen og stortingssaleninnenfor, noen med tykke papirbunker under armen, andre i livlig dis-kusjon om spørsmål voteringen akkurat hadde hindret dem i å få svarpå.

Voteringen i salen gjaldt hvorvidt Fredrikstad skulle forbli en stor-kommune eller ikke. Det var SV som hadde fremmet et forslag om atkommunene Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy skulle få sin selvsten-dighet tilbake, etter å ha tapt den ved sammenslåingen med Fredrik-stad 1. februar samme år.

Stortingspresidenten leste opp en rekke forskjellige formuleringersom jeg hadde store problemer med å henge med på. Ved voteringensom fulgte, antok jeg at jeg fikk trykke på den grønne knappen, som velmåtte bety et ja til at kommunene på ny skulle få puste i sin egen luft,frigjort fra storkommunens klamme grep. Overraskende nok, siden SVvar alene om å fremme forslaget, viste det seg at det lyste i grønne knap-per på nesten alle pultene.

Nei, jeg hadde stemt feil! Hva nå? Jeg gjorde gode miner til slett spill,og så til min lettelse at de avslørende pultlysene ble slukket straks vo-teringsresultatet kom opp på skjermene ved utgangene. Det viste 100

27

stemmer for å holde kommunene samlet, og bare 6 for å la dem gå hvertil sitt.

Jeg skulle til å snike meg ut da jeg så at Børre Rønningen, som haddeført saken for SV, bestemt gikk fram til presidenten og pekte ned påmin plass. Presidenten nikket, og så forandret tallet på skjermene segfra 6 til 7. Jeg var tilbake i folden. Selv om jeg ikke hadde gjort det medvilje, skjønte jeg at heller ikke i SV gjorde man som man ville. Det fan-tes noen lenger oppe som passet på.

Fra stortingssalen bar det rett tilbake til høringen. Nå var det Han-dels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon som skulle klage sinnød. Lederen fortalte oss hvilken katastrofe som ville ramme handels-næringen dersom Norge sa nei til EU og Sverige sa ja. Hans utlegnin-ger var maleriske. Hele svenskegrensen kom ifølge ham til å bli en gi-gantisk handledisk: «Hvis Sverige får åpen tilgang til hele Europa, ogvi ikke får det, vil turist- og handelslekkasjen bare gå en vei,» sa dennerepresentanten for dagligvarebransjen.

I den påfølgende redegjørelsen forklarte han at turistene garantertville forlate den norske fjellheimen. Det kom fortsatt til å bli røkt ogdrukket i de tusener av norske hjem, men med sigaretter kjøpt på rea ogvodka hamstret inn på Systembolaget i Strømstad. Svenskefylla komtil å få et nytt meningsinnhold, og lungekreften kom til å bli en svenskeksportartikkel.

Komitéleder Ludvigsen lyttet oppmerksomt. Var det noen spørsmål?Han tittet nysgjerrig bort på meg. Også førstereisgutter var velkomnetil å ta ordet. «Jeg har vel egentlig ikke noe spørsmål,» sa jeg, «mer enkommentar. Det må foreligge en misforståelse dersom HSH har opp-fattet at næringskomiteen bestemmer hvorvidt Norge blir medlem avEU eller ei.»

Nei, selvsagt trodde ikke Handels- og Servicenæringens Hovedorga-nisasjon at næringskomiteen satt og avgjorde norsk EU-medlemskap(hva tok jeg dem for, idioter?). De trengte bare noen å dele sine sorgerog bekymringer med.

Anne Enger Lahnstein hadde advart mot svenskesuget – altså at viikke måtte la oss lede inn i EU bare fordi Sverige ble med. HSH advarteogså mot svenskesuget, men det var svenske sigaretter de snakket om.

Mens jeg satt og hørte på, tenkte jeg på hvor trøblete demokratietmåtte fortone seg for de mest ihuga EU-tilhengerne. Jeg tenkte ogsåpå med hvilken glede jeg skulle legge nei-stemmen min i urnen 28. no-

28

vember. Denne stemmen alene, tenkte jeg, ville nøytralisere Gro Har-lem Brundtlands ja. Hun hadde bedt meg og vel tre millioner andrestemmeberettigede nordmenn om råd, og det skulle hun sannelig få.

Høringene gikk videre, og på kort tid kunne jeg hente ny innsikt ombåde kjøtt og fiskebåter, om handelslekkasje og om prisen på tobakkog brunt brennevin. Flere av representantene behersket temaene til fin-gerspissene. Lars Gunnar Lie fra KrF korrigerte flere ganger tall frafjorårets budsjett i møte med ulike delegasjoner, som om han satt medbudsjettet foran seg. Men han gløttet ikke i et dokument.

Gang på gang ble høringen avbrutt av nye voteringer i salen. Jøss,tenkte jeg, det var da upraktisk at de ikke kunne samle avstemningenetil slutten av dagen, i stedet for å fly fram og tilbake sånn som dette?De hyppige voteringene førte til at tidsrammen for høringen sprakkganske ettertrykkelig, og på gangen utenfor komitérommet hopet detseg opp med ventende delegasjoner.

Endelig var det tid for lunsj. Jeg slo meg ned ved et bord der BørreRønningen og noen andre SV-ere satt, og fikk beklaget tabben min isalen tidligere på dagen. Jeg fikk ingen kritikk.

Diskusjonen gikk ivrig blant mine partifeller rundt bordet. Jeg fikkhøre at flere var lei av partileder Erik Solheims ulike soloutspill. Nå vardet på tide å få ham erstattet. Børre Rønningen fortalte at han haddetenkt å stille som motkandidat på neste års landsmøte, noe som så uttil å møte velvillighet fra de andre rundt bordet.

Jeg lyttet forbauset. Var Erik så upopulær blant sine egne? Jeg haddemøtt ham noen ganger nå, blant annet på et valgmøte i Alta kort tid førstortingsvalget året før. Erik hadde trukket fulle hus, og talen hans blemøtt med stor begeistring også av folk som vanligvis ikke stemte SV.

Erik hadde vært partileder fra 1987, og under hans ledelse haddeSV gjort to av sine beste valg. Vi hadde fått inn hele 17 representanterved stortingsvalget i 1989, partiets høyeste antall noensinne. Mitt inn-trykk av Erik fra han overtok som partileder etter Theo Koritzinsky i1987, var at han ganske raskt hadde klart å skape ny oppmerksomhetom SV langt utenfor de tradisjonelle kjernevelgerne. På fjernsynsskjer-men hadde jeg opplevd Erik som en pragmatisk partileder, som haddetatt et oppgjør med gamle sannheter og argumentert for at venstresi-den langt fra hadde hatt rett i alt.

Den interne uroen i partiet var noe den jevne velger ikke hadde noe

29

forhold til. Den motstanden som kom til uttrykk rundt bordet underdenne lunsjen, ville dermed, dersom den førte til at Erik ble avsatt sompartileder på landsmøtet i 1995, bare skade SV, slik jeg så det. Menselv om jeg ble bekymret, ble jeg bare sittende og lytte, uten å ta Eriki forsvar.

Etter hvert dukket Kristin Halvorsen og Stein Ørnhøi opp. Samta-letemaet ble endret. Stein fortalte historier om Finn Gustavsen og SVsførste landsmøte i 1975 da brannalarmen hadde gått sent om kveldenog rommene måtte evakueres. Ifølge Stein var det ikke mange av dele-gatene som hadde befunnet seg på sine egne rom da de parvis kom uti nattøyet.

En stund etter lunsj tok høringen slutt, og jeg satte meg i stortingssalenfor å følge debatten der. Det var utdanningskomiteen som diskutertelæreplaner og ressursfordeling til de videregående skolene.

Jon Lilletun hadde ordet da jeg kom inn. Han sa: «Med henvisningtil de spørsmål statsråden stiller, får jeg lyst til å trekke fram et sitat fraBibelen. Her er det slik at en vis kan spørre mer enn ti dårer kan svare.»

Utdanningsminister Gudmund Hernes fikk umiddelbart anledningtil å parere: «Når jeg nå hører Lilletun, vil jeg velge å gå over i rollensom kirkeminister. Og jeg må da få lov til å korrigere Lilletuns bibelsi-tat. For det riktige sitatet er at en dåre kan spørre mer enn ti vise kansvare.»

Lilletun fikk ordet igjen til en ny replikk. Han svarte: «Jeg er full-stendig klar over at statsrådens sitat er det korrekte, men jeg ville nø-dig selv komme i skade for å karakterisere statsråden som en dåre.»

Det var tilløp til latter i salen, en latter jeg aldri ville kunne obser-vert ved å følge debattene på fjernsyn hjemme. Dette var i det hele tattganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble sittende.

En meget opphisset Jan Tore Sanner ga deretter utdanningsministe-ren det glatte lag. Så langt jeg kunne forstå av det han sa, var Hernesnå i ferd med å legge privatskolene i ruiner, og spesielt ille sto det tilmed montessoriskolene.

Utdanningsministeren samlet opp kommentarer fra salen. Hanskulle ikke ha ordet på en stund, noe som førte til at Sanner fikk an-ledning til å holde nok et innlegg. Nå virket det som om han hadde fåttridd av seg det verste agget, for tonen denne gangen var mildere og merforsonlig.

30

Etter litt debatt var det Hernes’ tur. «Jeg kjenner godt til montesso-riskolene,» sa han, «for jeg har selv sittet i styret for en av dem. Under-visningsprinsippet for disse skolene er at man skal intensivere under-visningen overfor den enkelte elev når intellektet er på topp, og slappemer av når det ikke er det. Og at prinsippet om at intellektet kan væresterkt varierende, er Jan Tore Sanners to innlegg gode eksempler på.»

Det var tilløp til latter i salen igjen, men Sanner var ikke blant demsom lo. Han virket tvert imot ganske fortørnet. Da Hernes forlot taler-stolen, gikk han forbi Sanner og klappet ham vennskapelig på armen,uten at det så ut til å hjelpe.

Etter en middagspause var det tid for nye saker og nye debatter i sa-len. Det overrasket meg at flere av sakene var så jordnære at jeg godtkunne kjenne meg igjen i dem. Én slik sak var en diskusjon om nød-meldesentralene, som Sosial- og helsedepartementet planla å sentrali-sere til én eller bare noen få i hvert fylke, i stedet for stort sett én i hverkommune.

Jeg tenkte på hvordan det var i min egen hjemkommune. At nød-meldesentralen lå hos legevakten i Alta, hvor sykepleierne hadde godkjennskap til nærmiljøet, sikret at personellet visste hvor ambulansenetil enhver tid skulle sendes. Det ville ikke fungert like bra om nødmel-desentralen hadde ligget i nabokommunen eller enda lenger unna.

Det var fristende å kaste seg inn i diskusjonen, men jeg torde ikke, ogble sittende. Men engasjementet som representantene viste, fikk megtil å lytte interessert. Helt uavhengig av parti tok hver representant tilorde for nærhet til disse tjenestene. Planer om å nedlegge en rekke nød-meldesentraler ble møtt med stor skepsis, men helseminister WernerChristie virket forbausende lite opptatt av meningene fra salen.

Også miljøvernminister Thorbjørn Berntsen og samferdselsministerKjell Opseth hadde saker i salen denne ettermiddagen. Berntsen så uttil å kunne tillate seg å si hva som helst og slippe unna med det.

RVs Erling Folkvord rettet krass kritikk mot Opseth for veier somaldri burde vært bygd, for penger som heller burde vært brukt på trik-ker og jernbaner. Folkvord hadde på seg en ustrøket bomullsskjorte ognoen dongeriaktige bukser. Den krøllete kragen var åpen, og på beinahadde han sandaler.

Da Opseth entret talerstolen for å svare på kritikken, var det som åse en bamse i skogen tømme bikuben mens en enslig liten bie svermetrundt og prøvde å hindre ham. Statsråden møtte kritikken fra Folkvord

31

med noe som, hvis man så godt etter, kunne minne om en skuldertrek-ning.

I to dager fulgte jeg debattene i stortingssalen. Jeg trivdes godt i lege-yrket, men det var ingen tvil om at det virket forlokkende å drive medpolitikk på heltid.