Triangel

Eystein Hanssen

Triangel

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-39041-91. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Anders BergersenOmslagsfoto: Fredrik Arff

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012

Satt i 10,3/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Snøen la seg hvit og dekkende over trærne og gresset i Bir-kelunden. Været var typisk for Oslo i desember, noen gra-der minus. Om noen timer eller døgn ville gradestokkenkrype over null, kanskje pluss, og la byen falle tilbake tilvinterhammen av gråtoner.

Kai Magnussen speidet etter en taxi. Det var ikke væretå gå hjem i. Dessuten ville han raskt hjem. Jenta ved sidenav ham på Bar Boca hadde gitt de riktige signalene under-veis i de fargerike drinkene. Han følte seg sikker på at hunville bli med helt inn på soverommet.

«Taxi!» ropte han verdensvant etter en bil fra Norges-Taxi. Selv om taklyset var på stoppet den ikke.

«Drittsekk,» ropte jenta, som het Janne, etter taxien.Nok en taxi kom rullende nedover i snøføyka. Kulda

var i ferd med å gjøre overkroppen nummen. Det hastetvirkelig med transport hjem.

«Hei!» ropte han.Heller ikke den fant det for godt å stoppe. Etter ytterli-

gere to passeringer så Kai at jenta begynte å miste motet.«Er det ingen pirater her? De er jo overalt ellers?» spurte

hun.Klokka var halv to, det begynte å tynnes ut med folk.

Kai speidet rundt. Der! På hjørnet to kvartaler nedoverThorvald Meyers gate sto en eldre Toyota med parklysenetent.

Kai og Janne stabbet seg krumbøyde nedover til bilen.

5

Ettersom de kom nærmere så Kai at mannen i førersetetvar fra Midtøsten eller deromkring. Kai banket på vin-duet. «Taxi?» hutret han.

«Sir,» sa araberen og gestikulerte serviceinnstilt. Et tyktteppe i vinrød plysj dekket hele baksetet, inkludert låsenetil sikkerhetsbeltene.

Takknemlige hoppet Kai og Janne inn.

En halv time tidligere kjørte Puenthai Sriyanonda rolignedover Østre Aker vei. Vinternatta var mørk og kaldutenfor vinduene på den gamle Mazdaen. Temperaturenvar ikke noe bedre inni bilen. Det gamle varmeapparatethadde for lengst tatt kvelden. Et islag hadde dannet seg påinnsiden av vinduene. Det var ikke mer enn en liten timesiden sist Puenthai hadde skrapt dem.

Man kunne få bot i dette overorganiserte landet for åkjøre med is på vinduet. Det var en risiko han ikke likte.Puenthai hadde vært i Norge i sytten år. Lenge å leve un-der radaren, og en av grunnene til at han ikke hadde blittoppdaget var at han var ekstremt nøye med ikke å vekkeoppsikt. Om noen minutter skulle han stoppe igjen. Dafikk han skrape på nytt.

Ved Økern svingte han av østover på Ring 3 og derettermot sentrum, før han igjen tok av på Ensjø. Et par minut-ter senere parkerte han foran idrettsarenaen Valhall. Detvar det faste møtestedet. Øde, lite gjennomgangstrafikk,dårlig opplyst. Klokka viste 01.10.

Han snudde seg i setet, lente seg bakover mellom forse-tene, vippet ned bakseteryggen og fisket fram to bager frabagasjerommet. Rutinen var at kontakten hans satte seginn ved siden av ham i passasjersetet foran, sjekket innhol-det i den ene bagen samtidig som han tok den andre medseg, den med pengene i. Det tok sjelden mer enn ett mi-nutt.

Omtrent en million var det i pengebagen denne gangen.Da han hadde plassert bagene ved siden av seg, tente

6

Puenthai en røyk. Lente seg tilbake og ventet mens handro inn den kraftige tobakkssmaken. Fem–ti minutter såkunne han kjøre videre.

Men bare noen sekunder etter kvakk han til av at detbanket hardt på vinduet. Samtidig ble han blendet av detkraftige lyset fra en lommelykt på utsiden av vinduet.

Politi? Vekter? Her? Tankene for gjennom hodet hans.«Er alt ok der inne?» spurte en mannsstemme.Puenthai nølte, et øyeblikk rådvill.Han hørte et dunk, så lyset forsvinne og hørte den

kjente lyden av en kropp som traff bakken utenfor.Kort etter ble døra på passasjersiden revet opp.«Det var en vekter,» sa kontakten hans mens han sjek-

ket innholdet i bagene. «Vi må endre planene.»

Kai begynte umiddelbart tilnærmelsene i baksetet. Medmyke, vennlige bevegelser dempet Janne ham samtidigsom hun lente seg mot ansiktet hans med halvåpen munn.«Vi vil det samme,» sa hun sløvt. «Men ikke her.»

Over alkoholtåken kjente Kai virkningen av det sen-suelle kysset. Reisningen varte i rundt sju sekunder før debegge ble slynget framover av at sjåføren bråstoppet.

«Gærning!» skrek Kai.Han kjente seg ør i hodet av sammenstøtet med den

harde Toyota-plasten. Janne stønnet omtumlet på gulvetved siden av ham med en blodstrime rennende fra venstremunnvik.

«Du kan jo faen ikke kjøre!» snøvlet Kai idet han stab-let seg opp i setet igjen.

«Look!» sa sjåføren og pekte ut gjennom frontruta.Kai myste. De var i en tunnel, Ekebergtunnelen trodde

han. Kai fokuserte noen sekunder og så en bil som sto påskrått over begge filene med fronten mot dem.

«Round and round,» forklarte sjåføren.«Hva er det?» hikstet Janne, som nå hadde karet seg

opp i setet.

7

Kai ristet på hodet. «Bilen foran må ha snurret.» Hanknep øynene sammen, ristet på hodet. «Eh … vi må sjekkesjåføren,» sa han. Legeeden slo inn på autopilot.

«No license,» opplyste sjåføren med skingrende stem-me. «No stay permit!»

Kai klapset ham på skulderen. «Don’t worry, me fix,»sa han, åpnet døra og gikk mot bilen. En blå Mazda,kunne han se. Lysene var av, ikke noe kupélys, heller ikkenoe blod på innsiden av frontruta. Enda godt.

«Kai!»Han snudde seg og så at Janne hadde gått ut og sto nø-

lende foran pirattaxien.«Bli der,» kommanderte han. «Jeg roper hvis det er be-

hov for hjelp.»Janne ble stående.Han fortsatte å gå. Da han var fem meter unna Maz-

daen hørte han plutselig startmotoren gå. Kai skvatt til ogstoppet, men bilens motor tente ikke.

«Er dere ok?» ropte han.Ingen respons.Bak de rimete vinduene så Kai konturene av en skikkelse

i forsetet. Han tok retning mot passasjersiden, registrerteat personen der inne beveget seg. Kai åpnet døra på gløtt.Innenfor skimtet han en mannsperson. Han hadde en hettegodt trukket fram på sidene av ansiktet. Samtidig vendtehan ansiktet bort fra Kai.

«Er du ok?» spurte han.«Gå vekk!» svarte sjåføren hardt og konsist.Kai ble så overrumplet av svaret at han rygget og ble

stående litt unna døra. Oslo var sannelig blitt en fiendtligby.

«Vi bør ringe en ambulanse,» sa Kai høyt.Mannen i bilen ristet på hodet. «Gå vekk! Ikke ring.»Kai pustet tungt. «Jeg er lege. Jeg må forsikre meg om

at du er ok.»Igjen gikk startmotoren, denne gangen hostet motoren

8

noen runder og fikk bilen til å bykse fram et par meter førden igjen døde.

Kai bestemte seg for at han måtte handle. Fyren kunnevære i sjokk, eller kanskje var han full. Han gikk beslutt-somt bort og rev opp døra.

Mannen satt fortsatt like rolig. Kai rakk å registrere atdet var en kjølig besluttsomhet i blikket hans, at han holdten eller annen metallgjenstand i hånda – var det et våpeneller et verktøy? – og at det som lå på passasjersetet i bilenvar noe han absolutt ikke skulle se.

«Unnsk…» stotret Kai.Så skjøt armen mot ham. En vanvittig smerte ved nese-

roten ble avløst av munningsflammen.

2

«Han bare skjøt ham rett ned?» spurte Kurt Fjeld ut i ne-onlysene i Ekebergtunnelen. På tross av at han hadde værtleder for Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt i flere år, entypisk administrasjonsjobb, hadde han det med å rykke utved større hendelser. «Skal jeg lede en avdeling som løservolds- og drapssaker, må jeg kjenne det på kroppen,» varmantraet hans.

Fjeld, med stålblå øyne og kortklipt, grå manke, haddegått gradene i politiet. Fra gata og opp til sjefsjobben viaen periode i Delta, deretter som etterforsker og etterforsk-ningsleder. Nå var han femtién.

Jan Nereng, etterforsker ved Voldsavsnittet, kremtet.«Ifølge vitnet,» sa han og pekte på en patruljebil der JanneStenseth satt inntullet i et av politiets ulltepper, «haddehun truffet avdøde, Kai Magnussen ser det ut til at hanheter, på en bar på Grünerløkka. De tok pirattaxi, me-ningen var å dra hjem til avdøde. Så kom de over en bilsom hadde snurret på glatta i tunnelen. Ifølge vitnet gikkavdøde ut for å sjekke tilstanden til sjåfør og eventuellepassasjerer. Magnussen var lege, de er jo forpliktet til åsjekke.»

«Og da smalt det?»Nereng nikket. «Ja, det vil si, etter at Magnussen rev

opp døra på bilen.»Fjeld så på ham noen sekunder, før han flyttet blikket

10

til åstedet der teknikerne hadde fått opp et hvitt telt for åholde vanndryppet fra tunneltaket unna.

«Herregud så unødvendig,» sukket Fjeld. Han blestående og stirre på Nerengs hode. «Har du strikket luaselv?»

Én nitti over bakken, dandert på toppen av Nerengsfregnete hode, og i flukt med et par grønne øyne, satten oransje topplue med lilla dusk. Nereng klødde seg littbrydd i nakken.

«Mutter’n,» forklarte han.«Sikkert god og varm,» sa Fjeld.En latter borte fra teltet der teknikerne holdt på fortalte

at spøken gikk inn.Nereng myste mot Fjeld. «Jeg kan godt be henne strikke

en maken til deg. I rosa kanskje?»«Nei takk,» smilte Fjeld.Nereng gestikulerte mot teltet. «Skal vi?»Fjeld svarte ikke, men beveget seg møysommelig etter

anvisning fra kriminalteknikerne mot teltet.«Ingen andre vitner?» spurte Fjeld.«Trafikksentralen må ha opptak,» repliserte Nereng.

«Jeg har sendt et par betjenter ned dit for å hente utmaterialet. Ove Sigurdssønn fra Voldsavsnittet koordine-rer dør til dør i området rundt tunnelutløpene, men det ernok ikke mye vi får ut av det nå midt på natta. Han sjek-ker om det er andre videokilder, og vi har begynt sporingav mobiler i området i det aktuelle tidspunktet.» Han blestående og betrakte åstedet en stund, tilsynelatende uaffi-sert av den ufyselige desembervinden som trakk gjennomtunnelen.

Fjeld skuttet seg. «Bilene?»«Vitnet forteller at pirattaxien rygget vekk da skuddet

falt. Vitnet løp selv vekk fra åstedet og etter pirattaxien,men stoppet da hun hørte at drapsmannen fikk startet bi-len igjen. Han forsvant i motsatt retning.»

«Hun har selvsagt ikke reg-nummeret til piraten?»

11

Nereng ristet på hodet. «Ingen nummer. Rød bil og blåbil.» Han stirret på kriminalteknikerne. De samlet prøverav det blodige slapset der Kai Magnussen hadde falt dødom. Prosjektilet – eller prosjektilene – hadde truffet vedsiden av neseroten, men ikke kommet ut på andre siden.Sannsynligvis hadde de rikosjettert inne i skallen og lagetstuing av Magnussens hjerne.

«Merkelig inngangssår,» sa han. «To skudd?»Fjeld tok et skritt fram. «Kan være vinkelen, men det ser

liksom … litt upresist ut?»«Det var det jeg tenkte også,» sa Nereng. «Enten et vel-

dig stort kaliber, men da hadde vi hatt utgangssårene også.Prosjektilene er der inne et sted. Vi får se hva obduksjonenkan gi oss.»

De sto slik en stund og observerte krimteknikernes niti-dige arbeid.

«Noen teorier?» spurte Fjeld.«Ifølge vitnet tilkjennega Magnussen seg som lege,» sa

Nereng. «Kan være en bevæpnet fyllekjører kanskje, somhar mye å tape hvis han får kontakt med hjelpeapparat,politi, sykehus … Eller at det var noe i bilen Magnussenikke burde se. Ikke kunne se.»

Fjeld masserte tinningene. «Snakk om uflaks.»Nereng rettet på lua. «Ja, snakk om.»

3

Akerselva rant som en svart krusedull gjennom det stadighvitere landskapet utenfor Elisabeth Sunee Rathkes leilig-het på Bjølsen. Hun satt sammenkrøpet i sofaen sammenmed Zenith, hennes snart seks år gamle rhodesian ridge-back.

«Ikke noe vær å gå ut i nå, gutt,» sa hun og rusket hamkjærlig i nakkeskinnet. Han lå i motsatt ende av sofaenmed alle sine førtiåtte kilo. Tjueto kilo mindre enn Elli.Hun var femti prosent norsk, femti prosent thai. Hundreprosent politi.

Zenith løftet det ene øyenbrynet og skottet bort påhenne. «Og heller ikke tidspunktet,» slo hun fast etter etraskt blikk på klokka, som viste 01.45.

Zenith gryntet og strakte på potene.Elli tok en slurk rødvin fra et kjøkkenglass i håp om å

bli litt mer døsig. For vel tre uker siden hadde hun kom-met tilbake fra Uganda og det tøffeste oppdraget i sin kar-riere som etterforsker. Fortsatt satt strabasene i kroppen.Fortsatt våknet hun om natta etter livaktige drømmer omdet som hadde skjedd. Den unge mannen som stormetmot henne med våpenet hevet, skuddene hun avfyrte, blik-ket hans som mistet alt liv før muskulaturen i kroppen etsekund senere sluttet å fungere og gjorde at han klappetsammen som en filledukke.

Det var alltid på dette punktet i drømmen hun våknet.Da kroppen klappet sammen. Det ene sekundet en ung

13

mann med livet foran seg, i det neste var livet hans avslut-tet. Og det var hun selv, Elisabeth Rathke, Elli, som haddeavsluttet det.

To mennesker hadde hun drept i løpet av dette oppdra-get. Far og sønn, Michael og Bernhard Croukamp. På dag-tid plaget tankene henne om begge to, men i drømmenevar det kun den yngste som hjemsøkte henne.

På et rasjonelt nivå kunne hun forsvare begge hendel-sene. Det hadde stått om hennes eget liv. Hun hadde værtnødt til å forsvare seg med alle tilgjengelige midler. Sjefenhennes, Fjeld, hadde kvernet om og om igjen på at det varnaturlig å føle skyld, og at hun burde bearbeide dette. Påhans instruks var hun nå i permisjon, fram til nyttår. «Forå komme til hektene», som Fjeld sa. Psykologen haddeogså antydet at det var en god idé med en liten pause.

Hun tok en ny slurk av vinen og stakk de bare føtteneinn under Zeniths varme mage.

Lyset fra vinduet var intenst da hun åpnet øynene. Såtrengte lyden av mobilen inn i bevisstheten.

«Ja,» presterte hun med rusten stemme.«Vært på fest?»Makkeren Jan Nerengs stemme var både lystig og nys-

gjerrig.«Vil ikke akkurat si det. Hva er klokka?»«Kvart over ni.»Elli knep øynene sammen. Hun var på sofaen, Zenith

lå på gulvet. Det tomme vinglasset sto på det lille bordetsom egentlig var en glassplate oppå en sinkbøtte med ele-fantmotiver fra Thailand. Hodet var tungt, men kroppenkjentes deilig uthvilt. Rødvin var åpenbart god sovemedi-sin, men neppe noen permanent løsning.

«Er du der?» fortsatte Nereng.«Ja, ja … jeg sovnet på sofaen sammen med Zenith i

natt.»«Fortsatt drømmer?»

14

«Ja. Samme greia hver gang. Han kommer mot meg, såskyter jeg og våkner idet han faller.»

Nereng tok en kort pause. «Du må gjennom det. Jeghadde det på samme måte i fjor.» Han hadde selv værtmed på å skyte en mistenkt i en sak. Også han hadde fåttet våpen rettet mot seg, og måtte ta et valg der og da. Ner-eng var fortsatt blant de levende.

Elli myste og så at himmelen var klar. «Ja, jeg må gjen-nom det,» sa hun utålmodig. «Men jeg lurer på om det erbedre for meg å jobbe i stedet for å sitte her med drøm-mene og tankene.»

«Jeg kan stikke innom hvis du vil i ettermiddag, så tarvi en tur ut? Rundt Sognsvann for eksempel?»

Elli tygde kort på det og kom til at det selvsagt var engod idé. De avtalte klokka to, før det hadde Elli en annenavtale.

4

Med thailandsk mor og norsk far hadde Elli og lillesøste-ren Anne fått en annerledes oppvekst. Moren, Dee PorntipPraphasirirat Rathke, traff faren Lars Rathke i Thailandtidlig på syttitallet, og hadde bodd i Norge siden 1974. El-lis barne- og ungdomsår på Nordstrand hadde vært pre-get både av farens liberale holdninger, og morens budd-histiske. På noen områder var de svært ulike, på andreområder var de forbausende like. Dee hadde innprentethos Elli og Anne at det å være en god buddhist først ogfremst var en sinnstilstand, som ville føre til riktige ordog gjerninger. Og god karma. I Dees buddhisme kunne altrettes opp, men det ville ta tid, avhengig av karmabalan-sen. Oppdraget i Uganda hadde sendt Elli langt på minus-siden når det gjaldt karma.

Helt siden ungdomsskolen hadde hun hatt et avmåltforhold til buddhismen, og i lange perioder definert seghelt ut av den. Men den kom alltid tilbake. Slik som nå.

Elli og Zenith gikk rolig inn i det lille buddhistiske tem-pelet i Gamlebyen. Behovet for et buddhistisk tempelromøkte i takt med at norske menn lot seg bergta av kultu-ren og kvinnene fra smilets land. Elli gjorde en dyp wai tilmunken som møtte dem i hallen der man tok av seg på føt-tene.

«Pra-song,» sa hun, slik moren hadde lært henne at mantiltalte en munk.

Munken hilste tilbake, deretter til Zenith, før Elli pre-

16

senterte seg med sitt thailandske navn, Sunee. Greiest slik,tenkte hun.

Munken var kledd i den klassiske rødoransje draktenog hadde det typiske barberte hodet, men var vesentlighøyere enn thaier flest, vel én åtti anslo Elli. Han gestiku-lerte at de skulle bli med videre inn i templet. Det ble aldristilt noe spørsmål ved at Zenith var med. Elli gjorde noken wai foran alteret og stappet en tohundreseddel ned i ga-veboksen. Munken takket og førte dem videre innover tilet rom der de tok plass på gulvet med beina i kors. Rom-met hadde kun ett lite vindu, veggene var malt i en dyp rødfarge, gullborder med typiske thaimønstre løp i overgan-gen mellom vegg og tak. Noen innrammede bønneteksterhang i massive rammer på alle fire veggene. Zenith ga segtil å snuse rundt på teppene som dekket gulvet.

«Du kan kalle meg for Ajahn,» opplyste munken da desatte seg.

«Lærer,» konstaterte Elli og smilte forsiktig.Ajahn nikket til betydningen av navnet. «Hva kan jeg

hjelpe med?» De brune øynene hans utstrålte en åpenvennlighet.

Elli trakk usikkert på skuldrene. «Jeg skal være ær-lig med deg, Ajahn. Jeg sliter med noen dårlige erfaringerfra et oppdrag jeg var på. Men jeg sliter også med troenpå …» hun gestikulerte rundt seg, «… dette.»

Ajahn smilte. «Vi sliter alle med våre tanker, Sunee,» sahan.

Zenith hadde snust ferdig, gikk rundt seg selv noen gan-ger og la seg til ved siden av Ajahn.

«En vennlig hund,» konstaterte han.Zenith smattet.«Hva jobber du med?» fortsatte Ajahn.«Jeg er politi.»«I Norge er det en respektabel jobb.»«…Jeg forsøker å gjøre det rette, det er ikke alltid en-

kelt.»

17

Ajahn la håndflatene mot hverandre. «Å skulle skillemellom rett og galt er ikke enkelt for noe menneske.»

Elli trakk pusten dypt. «Det er jo rettsapparatet som harden jobben, vi samler bare bevis for tiltalen.» Hun slo ar-mene forsiktig ut, gjorde seg flid med å bruke myke, venn-lige bevegelser. «Mitt siste oppdrag var komplisert. Rettog galt var ikke bare svart-hvitt. Mange gråtoner, om duvil.»

Ajahn holdt blikket hennes. Vennlig, uten at det virketpåtrengende. Elli så likevel bort.

«Jeg har drept et menneske,» sa hun og vendte seg motham. «Vel, faktisk to.»

Ajahn så fortsatt på henne, den samme snillheten i øy-nene. «Fortell, Sunee.»

Elli fortalte. Ajahn lyttet. Hun var omstendelig, men såaldri så mye som et bitte lite tegn til utålmodighet i Ajahnsansikt.

«Så du tenker at du ikke hadde noe valg, og måtte reddeditt eget liv?» spurte Ajahn.

Elli nikket vagt. «Som politi er man trent på å ta slikeavgjørelser.»

Ajahn lot kroppen svaie forsiktig, nærmest asketisk,men han sa ingenting. Ble bare sittende der og bruke tid.

Etter en god stund, Elli tenkte det måtte være flere mi-nutter, kremtet hun vagt.

Ajahn så forventningsfullt på henne. «Noe du vil føyetil, Sunee?»

Elli spilte scenene igjen i hodet. Konklusjonen var densamme: Hun var sikker på at hun ikke kunne gjort detannerledes.

«Nei.»Ajahn strøk seg over det glattbarberte hodet. «Hvorfor

kommer du og ber om råd da, Sunee?»«Men …»«Innerst inne … tviler du kanskje på din egen konklu-

sjon?»

18

Elli stirret rett framfor seg, men lot blikket gli ut av fo-kus. Var hun bare opptatt av å rettferdiggjøre sine egnehandlinger, i stedet for å være kritisk til dem?

«Hva kunne du gjort annerledes?» spurte Ajahn, litthardere i stemmen.

«Jeg vet ikke … jeg har mest tenkt at det var viktig åforstå hvorfor jeg måtte handle som jeg måt… som jeggjorde.»

Ajahn strøk Zenith over ridgen, partiet på ryggen derhåret vokste motsatt vei av den øvrige pelsen. «Det må dukanskje tenke litt mer på?»

Elli så ned.«Vil du ha litt te?» spurte Ajahn.Hun ble litt forvirret av temaskiftet, men takket ja.En yngre munk dukket straks opp med en kanne grønn

te, to krus og noen kjeks på et fat. Ajahn gestikulerte tilhenne at hun skulle forsyne seg. Elli helte opp til dembegge.

«Du vil vite hva jeg tenker om dette?» spurte Ajahn.«Ja.»«Jeg har ingen svar nå. Vi får snakkes igjen. Tenk på

karmaen som ringer i et vann. Ti eller femten år fram – hvamener andre om denne handlingen? Hvordan vil du av-speiles i disse handlingene?»

Elli forsøkte å se for seg ringer i et vann, men endte oppmed å forestille seg to lik som lå og duppet i vannskorpa.De lå med ansiktet ned. «Jeg tenker at … hva slags spørs-mål er det, Ajahn?» Hun så frustrert på ham. «Jeg jobberjo med å løse drapssaker. Gjør det jeg må gjøre for å løseen sak. Når vi får en drapsmann dømt er han en draps-mann også etter femten år. Eller kvinne.»

Frustrert lukket hun øynene. Forsøkte å forestille segandre situasjoner der hun kunne komme til å drepe noen.Måtte drepe noen. «Jeg vet jo ikke hvilke oppdrag jegkommer til å få. Men det er en jobb jeg må gjøre.»

Ringer i vannet.

19

Femten år fram.Femten år tilbake.Søsteren hennes Anne fløt inn i tankerekken. Ansiktet

opp.Ajahn hevet øyenbrynene en tanke. «Hvorfor er det et

kall, Sunee?»«Hm?»«Å være politi.»«Søsteren min ble drept.»Hun overrasket seg selv med svaret.Ajahn grep rundt den ene hånda med den andre, mas-

serte forsiktig fingrene. «Og de har aldri tatt drapsman-nen?»

«Nei.»

En gruppe på ti–tolv joggere passerte Elli og Nereng inordenden av Sognsvann. Zenith lusket ved siden av dem.Nereng fortalte kort om saken i Ekebergtunnelen.

«Drapsmannen skjøt legen som ville hjelpe ham etter enbilulykke?» spurte Elli forundret. Hun hadde lest om sa-ken på nettet, men detaljene i pressen var selvsagt langtfærre enn det Nereng kunne gi.

«Det neste i voldsspiralen,» sa Nereng, «blir vel at legenskyter pasienten som ber om hjelp?»

Elli ristet på hodet. «Helt absurd … har dere noen teo-rier?»

De tuslet et stykke før han svarte. «Enten så er det engærning, eller så må han ha blitt overrasket i noe. Kanskjefått panikk.»

«Dere er sikre på at det ikke er noen forbindelse mellomgjerningsmann og offer?»

«Ja, helt utelukket. Offeret er en helt vanlig person– ikke innblandet i noen som helst konflikter eller ulovlig-heter. Det eneste vi fant på ham var en fartsbot.»

Elli skottet inn i skogen, der Zenith hadde tatt en avstik-ker og var opptatt med et interessant luktbilde. De disku-

20

terte saken litt mer før Elli kom inn på møtet med mun-ken.

«Nordmenn flest er vel heller ikke så inderlige i sin stats-kirketro,» fastslo Nereng i et forsøk på å komme mak-keren i møte, som refererte buddhistmunkens spørsmål ien frustrert tone. Hun ristet på hodet til Nerengs replikk.«Men som religion er kristendom konkret. Og dermedenklere. Det er definert rett og galt, og så tror de at angrerman, så er alt greit.»

«Hm,» sa Nereng. «Jeg er vel som nordmenn flest:Statskirkemedlem av gammel vane, har ikke vært i kir-ken siden konfirmasjonen, som i hovedsak ble gjennom-ført fordi jeg trengte penger til et stort stereoanlegg.»

Nereng kastet en pinne til Zenith, som bare kikket dumtpå Nereng og lusket uinteressert videre.

«Smart bikkje,» sa Nereng. «Søsteren min har en retrie-ver. Den gjør ikke annet enn å hente pinner.»

Elli laget en smattelyd. Zenith trasket inntil henne ogholdt seg der mens en ny gruppe joggere passerte. «Rho-desian ridgeback er avlet fram med egenskaper som at deskal foreta egne vurderinger. Hva får den igjen for å henteen pinne?»

«Jeg kaster den på nytt,» lo Nereng.«Nettopp. Det er meningsløst.»«Som sagt: Zenith er smart.»Resten av turen gikk de stort sett i taushet. Det var snaut

to år siden hun og Nereng hadde begynt å jobbe sammen.Han hadde vokst fort med oppgavene, og nå betraktethun ham som en likeverdig partner. Ubønnhørlig var denå også knyttet sammen av et skjebnefellesskap: De haddebegge tatt liv.

Mens de gikk der reiste tankene tilbake til karma og hvahun ville bidra til i kretsløpet, samsara. Om livet fortsatteslik det nå gjorde, ble det nok et stort minusregnestykke.