Spenningsnytt - Norsk Fysioterapeutforbund · Spenningsnytt nr. 3, oktober 2008 5 Informasjon fra styret Styret har så langt i denne årsmøteperioden konsentrert sitt arbeide om

SpenningsnyttMedlemsblad for NFF´s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Oktober 2008, årgang 26

Prosjekt fysioterapi i BUP VesterålenInvitasjon til årsmøteseminar i Bergen Kroppen som nøkkel til nærhet i livetSkriv mer! Intervju med Berit Heir Bunkan

MIDT IBLANT OSS

OSSOSSOSSOSSOSSOSSOSSOSSOSS



OSSOSSOSSOSS OSSOSSOSSOSS

OSSOSSOSS SOS OSSOSSOSS

OSSOSSOSSOSS OSSOSSOSSOSS




Kristoffer Jørgensen Fra Heartattack, 1993 Forlaget Avvik

Spenningsnytt nr. 3, oktober 2008 3

Kjære leserBadekar er en god ting, et varmt bad hjelper mot det meste her i huset. Akkurat nå ha jeg veldig behov for et bad; ridning over flere timer er en dårlig idé når det er år siden sist! Lårene mener bestemt de har gjort sitt for lang tid fremover, og protesterer mot all bevegelse. Selv sykkelturen til jobb mener de er langt over hva jeg bør utsette meg for. Det er merkelig dette med kroppen, det er som om den snakker mer og mer i klartekst for hvert år jeg lever. Eller er jeg en bedre lytter? Jeg husker ikke at jeg hadde de samme tydelige signalene fra kroppen å manøvrere etter i tenårene. Kaotisk var det da, og jeg kjenner meg veldig igjen i denne beskrivelsen; “ Ungdomstiden er forvirrende. Den virker til tider som en uoversiktlig storm man bare gleder seg til skal ta slutt, sånn at man kan se tilbake og tenke: jeg er glad jeg overlevde. En storm der den intellektuelle forståelsen av rett og galt frontkolliderer med ustyrlig virilitet og kortsiktig utforskertrang. Nei, jeg har gledet meg til å bli gammel. Å sitte ubekymret i min gyngestol, belært av mine feil og gjøret av erfaring, etter å ha kavet omkring i denne sviende laken kalt livet “. Ytringen er innledningen til et kåseri, skrevet av en 18 åring. (“Historien om en av mange eldre herrer på kafé” av Krister Kanck, Bodø Nu nr 35, 16.oktober 2008). Jeg har ofte lurt på hvor mye vi kan forvente av evne til å vende oppmerksomhet innover, til å merke fornemmelser og grenser, når en er tenåring og står midt i stormen. Fokuset er utover, på å manøvrere i ukjent terreng som stadig endrer seg. Er det kurs i overlevelse i ekstremvær de unge trenger, så får en ta heling av skader senere?

Har du tanker på dette eller hint, del de med oss! Dikt vil vi også gjerne ha, både selvskrevne og andres. Å fylle et blad med kun redaksjonskomiteens stemmer blir lett en smule ensidig over tid. I dette nummeret har jeg tatt frem fra skuffen et forsøk jeg gjorde for en del år tilbake på å omskrive oppgaven min på videreutdanningen til artikkel. Håper det kan inspirere andre til å sammenfatte kunnskap skvist frem gjennom svette og tårer og presentere den her i bladet vårt. Føl deg fri til å leke med sjangere og form, så lenge du overholder de absolutte kravene vi har satt i retningslinjene for artikler i Spenningsnytt (se side 16).

Nyt høstmørket!

Med hilsen redaksjonskomiteen ved Borghild

Ellinor Alstad Ringvålv.348 7089 Heimdal 41 32 09 99 [email protected]

Borghild ViemVestre Grønnåsen 8D8074 Bodø97 96 39 [email protected]

Forsidefoto: Vebjørn KarlsenIllustrasjon: www.istock.com

André KarlsenKreklingveien 27600 Levanger41 22 47 [email protected]

Innhold Kjære leser 3

Noen ord fra leder 4 Informasjon fra styret 5

Informasjon fra valgkomiteen 6 Prosjekt fysioterapi i BUP Vesterålen 7

Stafetten 12

Kroppen som nøkkel til nærhet i livet 13

Skriv mer! 17

Bokomtale 20

Årsmøteseminar Bergen 21

Oversikt hovedfag / masteroppgaver 23 Kriterier for tildeling av støtte til fag-utvikling for faggruppens medlemmer 25

Kurs og konferanser 26

Annonser 27

Frist for innsendelse av stoff til februar-utgaven av

Spenningsnytt:

30.januar

Vi oppfordrer til å sende bidrag per e-post!

mailto:[email protected]




http://www.istock.com




4 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2008

Styret i faggruppen:

Leder:Mona Lønning KjosJohan Fastingsgt.23, 2318 [email protected] tlf.priv: 62 52 41 16mob: 99 73 21 81tlf.arb: 62 53 82 82

Økonomiansvarlig:Else MølbachHuitfeldtsgt. 9, 0253 [email protected]: 22 56 17 95

Sekretær:Jannicke SmithBregnevn.19 B, 0875 [email protected]: 23 47 46 50tlf.priv. 22 23 30 44mob: 93 08 42 17

Ansvarlig for psykisk helsevern:Tine MøllerHerland, 3275 [email protected]. 95805630

Ansvarlig for barn og unge:Gro Cecilie Meisingseth Montarou, Solåsv. 1, 1450 Nesoddtangen [email protected]: 45 24 34 52tlf.priv: 66 91 54 27

Ansvarlig for utdanning:Inger Anita HerheimVetleflaten 8, 5700 [email protected]: 56 51 32 53tlf.arb: 56 51 77 99

Faggruppens nettside: www.fysio.no/psyk

Planlagte styremøter:

* 12.desember* medio januar

Noen ord fra leder`nKjære faggruppemedlem,hvordan står det til med deg? Har du det bra? Syns du dagene er travle eller har du for lite å gjøre? Føler du deg SETT? Har du fått noen støttende eller oppmuntrende ord om at du gjør en viktig jobb? At DU utgjør en stor forskjell? Ikke?

I så fall vil jeg gjerne gjøre det! Du utgjør en stor forskjell. Uten deg hadde det manglet noe vesentlig! Tusen takk for den innsatsen du gjør hver dag. -Overfor pasientene, kollegaene, arbeidsplassen din, nærmiljøet ditt, i kommunen, i fylket, i NFF, i faggruppen, i fagmiljøet, i styret, i faget! Uten deg hadde det ikke vært det samme. Takk for at du bidrar med din synliggjøring av fagfeltet vårt, det trenger vi!

Faggruppen vår har kjempet mange kamper for å gjøre psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi til en synlig og selvfølgelig del av helsetjenesten landet rundt. Stadig får vi påminnelser om at det fortsatt er utfordringer. En av de seneste kom i form av en leder i Aftenposten fredag 19.09.08. (den står gjengitt her i Spenningsnytt side 6). Der beskriver en utenlandsk psykiater utfordringer i helsevesenets måte å oppfange innvandreres psykiske plager, grunnet kultur-forskjeller og mangel på ord. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen uttaler i den forbindelse at vi mangler undersøkelsesmetoder for å avdekke slike sammenhenger. Vi vet at han der tar sørgelig feil... Vi har fortsatt en stor utfordring nettopp med å synliggjøre oss selv som viktige fagutøvere og vise at vårt fagfelt er gode på å ivareta dette helseministeren mener det mangler kunnskap om. En pasient uttalte i den forbindelse at «Kunnskapen finnes jo, men viljen til å søke denne kunnskapen mangler dessverre». Vi kommer derfor uoppfordret til å sende helseministeren et hyggelig brev og presentere fagfeltet vårt, i tillegg til flere ekemplarer av vår nyreviderte faggruppebrosjyre og håper på positiv respons.

EABP, som dere kanskje kjenner til, har slått seg sammen med CSI, og arrangerer en inter-nasjonal konferanse i kroppspsykoterapi i Paris, 8.-11.11.08. Styret i faggruppen reiser og vil ha en stand på vegne av faggruppen. Vi har også gleden av å overvære våre norske og svenske kollegaer som vil presentere faget vårt på kongressen. De er:Kirsten Ekerholt: How can breathing give opportunities for reflections and changes?Kina Meurle-Hallberg: Relationships between bodily characteristics and mental attitudes: Bodily examined and self adressed ratings of ill health.Berit Heir Bunkan; A process-oriented Comprehensive Body Examination ( CBE) in Norwegian Psychomotor Physiotherapy.

Vi gleder oss til å overvære og delta med flere norske kollegaer fra flere fagfelt og vil omtale kongressen utfyllende i neste nummer av Spenningsnytt.

Det har også kommet oss for øret at vi har en kollega i Bodø, Kari Steinsvik, som skal avholde sin doktordisputas i Stockholm neste helg. Vi gratulerer så mye og ønsker lykke til, alle sammen!

Innen dette nummeret går i trykken har dessuten Anne Gretland holdt et innlegg på en nasjonal konferanse om psykisk helsevern, i Oslo, arrangert av NSH- Norsk sykehus og helsetjenesteforening.

Tusen takk til dere alle for at dere tar utfordringen med å synliggjøre fagfeltet vårt!

Vi tar gjerne imot tips og informasjon om andre små og store begivenheter og måter å vise oss frem på fra dere, som vi kan formidle til allmennheten. Støtte og klapp på ryggen er, som vi vet, viktig :-) Så noen små ord til slutt, fra helgens flytur inkludert SAS' småsjokolader;

«Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne»

Med ønske om en fortsatt fin høst!

Med hilsen fra Mona Lønning Kjos og styret











http://www.fysio.no/psyk

http://www.fysio.no/psyk


Informasjon fra styretStyret har så langt i denne årsmøteperioden konsentrert sitt arbeide om å følge opp vedtaket i målstyringsdokumentet fra årsmøtet 2008.

Det er imidlertid en utfording å få raske resultater innenfor målstyringsarbeidet, når den løpende aktiviteten skal ivaretas parallelt. Likevel, enkelte arbeidsoppgaver er avsluttet. Styret har siden januar 2008 arbeidet med å revidere faggruppens brosjyre. Den nye versjonen ligger nå på nettsiden, og ris og ikke minst ros mottas gjerne med takk!

Kompetansekravet til takst A9 har vært oppe i Fag-og spesialistrådet enda engang, og kravet har fått ytterligere presiseringer.Vedtaket fra Fag-og spesialistrådet ligger på www.fysio.no Det nye kravet til takst A9 gjelder fra 01.07.08. Det er vedtatt en overgangsperiode fram til 01.07.09, der gammelt regelverk kan gjelde. Det planlagte masterstudiet i Bergen er fortatt under arbeid og er i innspurten med å ferdigstille en studieplan. Oppstartsdato for studiet vil annonseres så snart vi vet noe konkret.

For øvrig arbeider styret med målene om å synliggjøre fagfeltet og å gjøre våre tilbud og tjenester mer tilgjengelige for våre brukere og samarbeidspartnere. Synliggjøringen er bl.a.tenkt ivaretatt gjennom deltakelse på helsepolitiske konferanser. Det arbeides med å få en oversikt over konferanser som skal ligge på faggruppens hjemmeside. Styret vil gi økonomisk støtte til medlemmer som deltar på slike konferanser på bakgrunn av en søknad. Gjenytelsen er at fagfeltet promoteres aktivt og at det skrives en rapport som skal publiseres i Spenningsnytt.

Det arbeides parallelt med ideen om å få fram våre kunnskaper og tilbud i tidsskrifter som Dagens medisin, Psykisk helse og Magasinet. Tanken er å engasjere en freelancejournalist som kan kobles opp mot aktuelle prosjekter, kasuistikker ol.Ønske om møter med sentrale helsepolitiske aktører og presentasjon av vårt tilbud til ulike interessegrupper innenfor psykisk helse er også i ferd med å få en fastere form.

Tilgjengeligheten er tenkt ivaretatt ved en oppdatering av hjemmesiden og at vi oppnår en bransjeregistrering på gule sider. Det arbeides derfor med en nettbasert quest-back som vi håper at dere alle vil besvare, slik at vi kan få gjort nødvendig informasjon så tilgjengelig som mulig.

Det mangler derfor fortsatt ikke på arbeidsoppgaver, men nøl ikke med å ta kontakt med styret dersom du har innspill til vårt arbeide. Slike innspill blir vi svært glade for!

Har du saker du ønsker å fremme for årsmøtet? Fristen er 15. januar 2009! Saker må meldes skriftlig til styret, ved leder.

Med hilsen Jannicke, for styret.

Foto: Fysioterapeuten

Styret: Jannicke, Mona, Inger Anita, Gro Cecilie, Else og Tine

http://www.fysio.no/

http://www.fysio.no/


Informasjon fra valgkomiteenDet er 9 verv som står på valg ved årsmøtet i Bergen mars 2009. Alle kan ta gjenvalg / forlenge vervene. Ved nyvalg velges leder for 3 år, de øvrige for 2 år.

Styret : Leder, sekretær, kasserer og ansvarlig for psykisk helse Valgkommiteen : 2 representanterSpenningsnytt: 3 representanter Frist for forslag til nye kandidater må være valgkomiteen i hende innen 20. januar 2009. Forslag til kandidater til Styret sendes til Inger Randi Dahl, mob. 90601807 epost: [email protected] Forslag til kandidater til Spenningsnytt sendes til Sarah Martin, mob. 99556821 epost: [email protected]

Forslag til kandidater til Valgkomiteen sendes til Anne Bjørg Lie, mob.99796599 epost: [email protected]

Hilsen valgkomiteen ved leder Inger Randi Dahl

Vi gjengir her lederen Mona henviste til i sin leder. Den sto i Aftenposten 19.09.2008:

Psykiatri uten spesialkunnskapSKAL VI TRO helseminister Bjarne Håkon Hanssen, har psykisk helsevesen blitt "veldig mye bedre" de siste ti årene. Det er å ta svært hardt i.

I går relanserte Hanssen den ett år gamle kampanjen Et åpent sinn. En prisverdig aksjon, som skal bidra både til større åpenhet og mer kunnskap om psykiske problemer. Da kampanjen ble sparket i gang i fjor, var ungdom den viktigste målgruppen. I år sikter Helsedirektoratet seg særlig inn på menn. Menn med psykiske lidelser er hverken åpne nok om sine problemer, eller flinke nok til å søke profesjonell hjelp.

MEN DET ER ANDRE grupper som oftere rapporterer om psykiske problemer. Fra sine inkluderingsår har helseministeren helt sikkert fått med seg at mennesker som er født i lavinntektsland, er den gruppen som er aller mest utsatt for psykiske lidelser i dette landet.

Folkehelseinstituttet har tidligere lagt frem tall som viste at mens 9,8 prosent av alle norskfødte voksne rapporterer om psykiske plager, rapporterer 23,6 prosent av innvandrere født i fattige land om det samme. Det er et dramatisk høyt tall.

Ifølge Folkehelseinstituttet er det ikke selve immigrasjonen som er en belastning for den mentale helsen, men forhold som oppstår i Norge. Manglende sosialt nettverk og problemer på arbeidsmarkedet fører til flere økonomiske problemer og maktesløshet.

FOR 14 ÅR SIDEN etablerte fagfolk nettverket Internasjonal helse- og sosialgruppe (IHSG). De arrangerer kurser og seminarer der imamer og homoaktivister, psykisk syke innvandrere og leger og psykologer snakker med hverandre. Det er fem år siden psykiater Hala Binte Saad Syed, i regi av IHSG, fortalte om hvordan psykiske lidelser gir forskjellig utslag i forskjellige kulturer. En deprimert pakistaner blir ikke nødvendigvis innadvendt. Han kan like gjerne få "vondter" i hele kroppen. Det har fastlegen og den psykiske helsetjenesten sjelden kompetanse til å forstå. Derfor kan de hverken diagnostisere eller behandle.

I går etterlyste helseministeren flere fagfolk med kunnskap innen psykisk helsevern. Men hvilke fagfolk og hvilken kunnskap sa han ingenting om.

UNNTAKSVIS kan psykiske lidelser gjøre oss farlige for vår neste. Langt oftere kan lidelsene invalidisere oss. Om Bjarne Håkon Hanssen ønsker å inkludere og friskmelde en stor gruppe mennesker med psykiske sykdommer, må han sørge for at fagfolk får mer kunnskap om innvandrerbefolkningen. IHSG kan vise ham veien.








Fysioterapeuter har i årevis strevd for å få innpass i barne-og ungdomspsykiatrien. Hvordan kom dette prosjektet i gang? Elsa: To ansatte ved BUP gikk ned i 80 % stilling i en periode, og jeg så en mulighet til å få inn fysioterapi ved avdelingen. Hvorfor ville jeg som leder ha inn fysioterapi? Ann-Britt og jeg har samarbeidet i ulike fora i snart 20 år. Rundt 90-tallet samarbeidet jeg også med Eli i forbindelse med be-handling av voksne kvinner med ADHD, og ble kjent med mulighetene innen psykomotorisk fysioterapi. Disse erfaringene var sentrale for at jeg tok initiativ til samarbeids-prosjektet. Vi har alt som er av psykiatriske diagnoser på poliklinik-ken, og å få tilgang på begge disse to spesialområdene i fysioterapi har vært viktig for å dekke hele området. De har sklidd rett inn i miljøet på alle måter, det har vært stor entusiasme. Det var heller ikke innsigelser fra administrasjonen på å bruke de ledige lønnsmidlene på fysioterapi. Vi har et godt faglig ry, og det skal mye til for å gå imot en avdelingsleders faglige vurderinger.

Hvorfor tror dere det er så vanskelig å få fysioterapi inn i

barne-og ungdomspsykiatrien? Elsa: I barne- og ungdomspsykiatrien har det helt fra starten vært fire faggrupper definert inn: psykolog, barnepsykiater, sosionom og pedagog. Det er de faggruppene en BUP må ha for å være godkjent. Denne grunn-stammen har vært slik fra 60-tallet. Men hvilke grupper som henvises endres stadig, feltet står jo ikke i ro. I fjor gikk staten ut med føringer om at BUP skal jobbe mer med barn fra 0-6 år, en viss prosent skal være henvist i førskolealder. Fokus skal spesielt være på 0-3 år. Med bakgrunn i den faglige utviklingen mener jeg fysioterapeuter har en kompetanse vi har bruk for i feltet. Skal jeg se fremover noen år mener jeg dere vil ha en selvsagt plass.

Mangelfull samhandling be-grenser barnets utvikling på alle områder, og motoriske problem forvansker barnets mulighet til samhandling. Hvordan kan en arbeide med spedbarn uten å ha fysioterapeuts spesialkompe-tanse på å vurdere barnets motoriske forutsetninger? Elsa: Sånn tenker ikke byråkrater, de tenker at vi i psykiatrien skal reparere noe i hodet, og da trenger vi psyko-

loger. Vi har laget et internt sped-barnsteam på BUP Vesterålen, (lege psykolog og pedagog). Og hadde vi hatt fysioterapeut, hadde hun vært med.

Jeg opplever at et argument som blir brukt mot det å ansette en fysioterapeut når det blir ledig stilling, er at en heller ansetter en psykolog, sykepleier eller klinisk sosionom som kan ta unna be-handlingskøen, mens en fysio-terapeut er noe ved siden av? Elsa: Dette stemmer, og er knyttet opp til betalingssystemet og til hvor mye kompetanse du skal ha for å forstå og utrede for å velge riktig tiltak i forhold til et barn. Dette er en psykiatrisk poliklinikk, så vi trenger folk som kan psykiatri ved disse av-gjørelsene.

Kan ikke en fysioterapeut med videreutdanning i psykiatri ta unna køen på lik linje med for eksempel en klinisk sosionom?Elsa: Det er et spennende spørsmål. Dette er noe fagfeltet deres må ta ut-fordringene med. Jeg mener det må opprettes stillinger for fysioterapeuter, ikke at det skal erstatte andre fag-grupper. Men helt klart, i enkelte

tekst og foto: Borghild Viem [email protected]

I barne- og ungdomspsykiatrien er fysioterapeut en sjeldenhet. Ved BUP Vesterålen har de nylig evaluert et 2-årig prosjekt med fysio-terapeuter tilknyttet poliklinikken. Barnefysioterapeut Ann-Britt Bastesen var ansatt i 20% stilling, mens Eli Rongved, psykomotorisk fysioterapeut, arbeidet på honorarbasis. Nysgjerrig på å høre mer om erfaringene som ble gjort gjennom dette samarbeidsprosjektet, dro Spenningsnytt til Stokmarknes og snakket med leder for BUP Vesterålen, Elsa Risjord, og de to fysioterapeutene.

Elsa Risjord: psykologspesialist og avdelingsleder ved BUP Vesterålen, Nordlandssykehuset Helseforetak [email protected]

Ann-Britt Bastesen: barnefysioterapeut. Kommunefysioterapeut I og leder for Ergo- og fysioterapitjenesten/Rehabilitering i Hadsel kommune [email protected]

Eli Rongved: privatpraktiserende fysioterapeut med kompetanse i psykomotorisk fysioterapi. Driver Rex helse og Miljø i Melbu [email protected] www.rexhelse.no

Om BUP Vesterålen: Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Vesterålen ligger på Stokmarknes, og hører innunder Nordlands-sykehuset Vesterålen, Helse Nord. De er i alt 13 ansatte: 2 kontorpersonale, 6 psykologer, 2 kliniske pedagoger, 2 barne-psykiatere og 1 klinisk sosionom. BUP har ansvar for barn og unge i aldersgruppen 0-18 år i hele Vesterålen.

Prosjekt fysioterapi ved BUP Vesterålen









http://www.rexhelse.no

http://www.rexhelse.no


saker kan fysioterapeut ta unna køen. Ann-Britt: I veldig mange saker ser vi at om vi får frem en forståelse som øker bredden en ser barnet på, kommer vi raskere i mål. Det kan være en skjult språkvanske som kommer hit på grunn av adferds-problem. Språkvansken avdekkes i møte med klinisk pedagog. Men så vet vi jo at noe sånt sjelden står alene. Barn som sliter, må utredes på alle utviklingsområdene, ellers overses viktige problemområder. Ungene som kommer hit har sjelden god motorikk. Og mange ungdommer jeg har møtt her er passive og har lite bevegelses-erfaring. Det er veldig synlig i denne populasjonen sammenlignet med den populasjonen jeg møter i min kommunejobb. De aller fleste ungene

jeg tester, uansett henvisningsgrunn, har skjulte motoriske vansker. Da blir det svært viktig å bringe informasjon tilbake til primærbehandler som har ansvar, slik at miljøet rundt ungen kan forstå. Det er jo ikke alt du kan endre på, men forståelsen gjør en forskjell. Foreldre sier ofte ”herregud, egentlig har vi jo sett det, men ikke skjønt det”. Elsa: I barnepsykiatrien tenker vi i alle fall utviklingsområder: språk, motorikk, sosial utvikling. Og det at det ene området er motorikk, må vi ta inn over oss. Et eksempel jeg kom til å tenke på når det gjelder avlastning av kø: Ei jente jeg jobbet med i mange år hadde ADHD-diagnosen, fikk senere diagnosen atypisk autisme. Jeg satt i veiledning etter veiledning i ansvars-gruppa, og for foreldre og skole var

gjennomgangstemaet: hvorfor klarer hun ikke å vaske håret, nå må hun snart klare disse ADL-ferdighetene! Og jeg tenkte “det må hun da vel klare, er det noe med autisme, at hun har aversjon mot det?” Jeg overlater saken til Ann-Britt, da jeg ikke har mer å tilby. Hun roer ned, ber dem slutte å trene på disse ferdighetene da jenta ikke har forutsetning for å klare dem. Ann-Britt: Ja det var en veldig synlig sak. Det viste seg at jenta hadde så spesifikke motoriske vansker at det å krysse midtlinja var umulig. Hun hadde aldri gjort det, og det ga ingen mening for henne. Hun kunne godt gre håret på ene siden, men da var hun ferdig. Hun kunne heller ikke holde i et brød og samtidig skjære, men kunne holde i kniv og holde et brød. Hun var for stor og ikke i stand til å begynne og terpe på kryssing av midtlinje. Det toget var gått, om det noensinne hadde vært en mulighet der. Så det å si at det ikke skulle trenes mer på det, og kutte brødet i kutte-maskin, kjøpe oppskjært ost osv, var en stor lettelse. Da kunne hun ta seg mat selv, og slapp å bli frustert og irritabel over å vente på hjelp. Når dette ble forstått, fikk hele arbeidet rundt individuell plan og skole og bolig en ny vending. Vi bladde om et kapittel, og brukte ikke mer energi på det forrige kapittelet. Elsa: Jenta gikk ut av BUP -systemet og over i habiliteringen etter dette. Fysioterapeutens vurdering bidro til at hun raskere kom videre i systemet. Også i ADHD -utredningene er barnefysioterapeuten sin vurdering vesentlig for å bidra til å avgjøre om det er en ADHD det dreier seg om. Alltid når det kommer nye diagnoser har det tendens til å bli overdiagnost-isering. Vi har forstått at en god del av de som kan virke som ADHD er traumatiserte barn og barn som er offer for omsorgssvikt. Ann-Britt: Liv Larsen Stray er snart i ferd med å doktorere på temaet skjulte motoriske vansker i Bergen, og det er hennes testapparat vi har brukt. I forhold til medisinering har vi til-bydt foreldre å finne ut av om barnet deres via medisinering får en positiv motorisk effekt. Larsen Stray har vist at noen barn, de hun kaller medisin-respondere, med medisinering mestrer motoriske ferdigheter de uten medisin ikke klarer. Medisinen er brillene til barnet. Jeg har testet dem med og uten medisin, og dette har hjulpet for-eldre og avdelingen å avgjøre om medisin er riktig. Responsen er umid-delbar, du ser det tydelig i funksjonelle ferdigheter, den kontrollen de som Else Risjord og Ann-Britt Bastesen


responderer får. Elsa: Ja, det hjelper oss i vår diagnost-isering, og i å kunne ta beslutninger raskere, som igjen virker inn på køen. Det er noe av lærdommen på denne poliklinikken, at når vi utnytter hver-andres kompetanse kommer vi raskere i mål. Vi er alltid to behandlere på hvert barn, noe som ikke er vanlig. Men vår erfaring er at vi kommer fortere til beslutninger på hva vi skal gjøre, og det ligger også en kvalitets-sikring i det å være to. Vi er den poli-klinikken med høyest behandlings-prosent i Helse Nord. Ann-Britt: Vi har hatt møtepunkter fast ved første undersøkelse, og neste når undersøkelsene er avsluttet. Da har de involverte i saken faglige drøftinger. Så er det en lik drøfting med foresatte til stede, og gjerne en til med det nær-meste miljøet for barnet, slik at det skapes en felles forståelse for barnets situasjon som plattform for videre tiltak. De kommer til BUP, eller vi reiser ut.

Fordeling av sakene, hva har av-gjort valgt av psykomotorisk fysioterapeut eller barnefysio-terapeut? Ann- Britt: I inntaksteamet har noe blitt fordelt ut fra opplysningene som har kommet frem, og så har fysio-terapeuten sett på opplysningene og bekreftet at det var aktuelt, evt. vært uenig. Ofte har det vært etter inn-komstsamtale eller etter behandler har jobbet en stund med saken, at en har tenkt at her må også fysioterapeut inn. Sånn grovmasket har vi tenkt barne-fysioterapi inn i ADHD problematikk og utviklingsforstyrrelser, og psyko-motorisk fysioterapi ved spisefor-styrrelser og selvbildeproblematikk. Eli: Jeg behandlet i hovedsak ung-dommer, eller barn i alderen 12 - 18 år. Jeg har fått mest tenåringer, og Ann-Britt mest barn. Men det er nok også fordi det er de alderstrinn vi har hatt mest erfaring med hver for oss. Ann-Britt: Vi har bevisst jobbet med at tidlig hjelp er god hjelp, og sett at vi har dreid mer mot yngre. Vi har diskutert mye på dette med å reelt senke alderen på barna du tar inn. I mitt felt, barnefysioterapi, er det klart best påvirkningsmulighet når du kommer inn tidlig. Og fersk forskning viser at man ved å kikke på spesifikke bevegelser helt ned på de premature før de har nådd korrigert alder, har tegn som viser seg å være prognostisk pålitelige opp i ungdomsalder.

Jeg tror vi fysioterapeuter kan være usikker på hvilken rolle vi skal ha i psykiatrien, at det ikke

bare er samarbeidspartnere som er usikker på hva de skal bruke oss til. Hvilken rolle har dere fått i dette samarbeidsprosjektet? Eli: De første månedene brukte vi begge mye tid på deltakelse i møter ved avdelingen.Vi underviste internt, la frem relevante samarbeidsområder og presenterte faglige innlegg. Det var en grei måte å bli kjent med avdelingens rutiner, arbeidsmåter, kultur og arbeidsmiljø på. Etter hvert gikk vi over til å disponere tiden selv-stendig, kalle inn klienter, skrive osv. Jeg har både gjort vurderinger, be-handlet og vært bindeledd mellom avdeling og lokale behandlere i kommunene. Ann-Britt: 20% er en liten stilling, for å få noe ut av det for pasienten, valgte

jeg å jobbe smalt. Jeg har vært med på vurderinger, utredninger, diagnostikk, differensialdiagnostikk, veiledning og samarbeid med 1.linjetjenesten og andre instanser. Det siste har vært et kjempebehov, siste året kom det hen-visninger fra 1.linjetjenesten som ville ha rene motoriske utredninger. Dette ønsket kom også fra foreldre. I små kommuner er det umulig for en fysioterapeut å ha kompetanse på alle områder, og det at 2.linjetjenesten da kan bidra med utredning og vei-ledning i forhold til dette er viktig. Jeg har ikke behandlet, det har det ikke vært kapasitet til, heller ikke fasiliteter. Eli: Det var ingen rom innredet for eller utstyrt slik at de var ideelle for fysioterapi. Ann-Britt hadde et lite skrivekammers, og brukte lekerommet

Eli Rongved, privat foto


til testing og undersøkelse. Jeg hadde to midlertidige rom i løpet av det første året, det var ingen ledige rom som kunne innredes for fysioterapi. Det var heller ingen rom som ga mulighet for å drive med grupper eller bevegelsesterapi som krevde god plass. Gruppepotensialet er stort og ikke ut-nyttet. Romforholdene ble etter hvert en klar begrensning for psykomotorisk fysioterapi, derfor valgte jeg etter et år å gå over til å behandle BUP-klienter ved instituttet mitt i Melbu. Fra da av deltok jeg kun på et månedlig møte på avdelingen. Ann-Britt: Min erfaring gjennom år er at uten å behandle mangler du et viktig redskap for å følge med barnet, og jeg kan vanskelig veilede på noe jeg ikke gjør selv. Jeg ser for meg at jeg i en full stilling ved BUP både er ute i barnets miljø sammen med 1.linjen, men også har noen behandlinger her ved BUP, for å følge med og sjekke ut hva som skjer. Veksle mellom be-handling her og hjemmeperioder, sånn at saker følges over tid. Å ha eneansvar for behandling vil ikke være aktuelt. Elsa: Vi skal være en sømløs tjeneste, de skal over til 1.linjetjenesten når den kan overta. Barnets beste er der. Ann-Britt: Det å kunne slå fast i en utredning at disse vanskene faktisk er biologisk betinget, hjelper oss til å kunne være mer spesifikk i hvor en setter inn trykket. Å si at dette handler ikke om at barnet ikke gidder, men at det søler og roter er betinget av et biologisk problem. Da må en se barnets ressurser i forhold til det. Elsa: Vi hadde en sak hvor en 15åring med lett CP, i tillegg til en del tung psykiatrisk problematikk, snublet mye i trappen. Det ble diskutert om hun gjorde det for å få oppmerksomhet. Ann-Britt så raskt at jenta slet med stor diplegi. De motoriske problemene hennes var aldri tatt med i det store bildet, det var bare noe som ble nevnt i bisetninger, men ikke forstått. Ellers når det gjelder fysioterapeutens rolle i teamet, har det at behandler har vært sammen med fysioterapeut i alle fall første time vært viktig, for å unngå at vi bare henviser til fysioterapi uten at det kommer med i resten av arbeidet rundt barnet. I denne samgangen ligger også et opplæringspotensiale, vi får frisket opp hvor viktig kroppen er i forhold til psyken. Ann-Britt: En spøkefull bemerkning som har gått mye i rommene her er ”Ups, er det noe under halsen også?” Elsa: I starten satt vi behandlerne og lurte på hvem som skulle henvise. I og med at fysioterapeutene deltok når vi gjennomgikk henvisningene, stilte de

spørsmål ut fra sin faglige vinkling på saken. Det ligger mye opplæring i å diskutere slik. Det er viktig at fysio-terapeutene ikke blir en satellitt der ute, i alle fall må de inkluderes til alle kjenner til hverandres faglighet. Jeg har ikke tro på satelittprosjekter, da kunne de like godt sitte i kommunen.

Hvordan er din erfaring med dette å bli kjøpt inn på timebasis, Eli?Å arbeide på timebasis er mer likt en vanlig instituttsituasjon, noe som passer meg godt. Men samtidig går man da glipp av samarbeidsmøter, daglig utveksling av info, tverrfaglige "ad hoc"-møter etc. Man må når man jobber på timebasis bruke tid på å skrive, samarbeide ved hjelp av telefon, mail, fysiske møter osv. Og da ikke minst passe på å fakturere for all medgått tid. Her var jeg ikke flink

nok.... Men alt i alt foretrakk jeg timeavtalen, også fordi romforholdene var så dårlige på sykehuset.

Hvordan foregikk det i praksis når andre behandlere var til stede under fysioterapivurderinger eller behandlinger? Eli: Det varierte, oftest så de på, og gjorde sine ting etterpå. Men jeg hadde også behandlere til stede hvor vi arbeidet samtidig, byttet på å snakke og å bevege oss, snakket om det som skjedde under bevegelses-behandlingen. At behandlerne ved BUP var til stede under vurderinger og behandlinger var en stor fordel, både for klienten, den videre be-handlingen og for meg. Dette fort-satte vi med også etter jeg flyttet aktiviteten til mine lokaler på Melbu. Ann-Britt: Vi måtte jobbe for å få til samarbeidet, for tempoet er høyt. Jeg har lært veldig mye av å ha andre fag-grupper med meg. Jeg har konkret fått hjelp, det har vært situasjoner hvor jeg ikke har visst hva jeg skulle gjøre. For eksempel ved avvisning og motstand, hvor jeg ikke har hatt mer å spille på,

Ann-Britt i “skrivekammerset”, trangt men fin utsikt!

En spøkefull bemerkning som har gått mye i rommene her er ”Ups, er det noe under halsen også?”


har den andre behandleren hjulpet meg med en ny innfallsvinkel. De har mye erfaring jeg ikke har, for eksempel i adferdsterapi. Å bli fullstendig avvist når jeg skulle gjøre en undersøkelse var en ny erfaring. Elsa: Vi som jobber her er vant til å møte slike problemstillinger, og har lært oss ulike knep. Vi møter alle typer tilstander, bl.a.angsttilstander hvor de nesten ikke tørr komme inn i rommet.

Og nettopp dette med ulike typer psykiske vansker, kan gjøre at fysioterapeuter kanskje vegrer seg for å gå inn i psykiatrien? Jeg har ofte tenkt at for å arbeide i barne og ungdomspsykiatrien bør en være spesialist i både barne-fysioterapi og psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Ann-Britt: Jeg kan komme inn med en type kunnskap, og så må jeg bygge på med det som trengs videre ut fra be-hovene som dukker opp. Sånn må det være. Men utredningskompetanse, gode tester, og ryddigheten i å kunne være eksakt på motorisk vurderinger mener jeg er vesentlig. Barnefysio-terapeuter bruker tester der de kan bruke det.

Hvordan opplever foreldre å få utredet motoriske vansker, og så mangler det ofte et apparat i kommunen som kan følge opp? Ann-Britt: Det er en balansegang, jeg må være veldig forsiktig med å skape forventninger til noe som overhodet ikke finns. Jeg har bevisst ikke sagt noe om hva som skal skje, men at vi skal se hva vi kan gjøre. Og her har sykehuset et ansvar i å påvirke kom-munene til for eksempel å opprette stillinger. Jeg har brukt tid på å forstå barnets miljø og tilgang på hjelp. Der jeg har kunnet påvirke, har jeg invitert meg til å høre om det er noe det lokale hjelpeapparatet mener jeg kan bidra med. Jeg har lagt veldig vekt på å skrive, for å legge igjen konkrete ting nærmiljøet kan bruke videre. Men like viktig er det å si hva de ikke skal terpe videre på.

Hvordan var erfaringen med behandling av denne pasient-gruppen med psykomotorisk fysioterapi som utgangspunkt?Eli: Å arbeide med psykomotorisk fysioterapi ved avdelingen var på alle måter stimulerende og nyttig. Det opplevdes veldig meningsfullt å arbeide fysioterapeutisk med barn og unge, kanskje spesielt fordi det ga så umiddelbar og rask effekt. Det skjed-de endringer i bevegelsesmessig ad-

ferd, opplevelser og innsikt veldig raskt. Og de unge omsatte sine ferske erfaringer gjerne ganske så kjapt i endrete måter å bevege seg på, eller i måter å "tolke" sine kroppsfunn på. For eksempel var det ei ung jente som plutselig opplevde at hun fikk mindre angst når hun sto breibeint; hun bare sluttet der og da med å stå med bena tett sammen, og dermed ble hun i stand til å takle hånlige kommentarer fra "venninner" uten å få angst. Hun bare sluttet med å gjøre det som ikke funket. Og slike eksempler var det en del av. De unge skifter spor mye raskere enn voksne gjør, er mitt inn-trykk. Jeg opplevde ellers at jeg kunne bidra til en større forståelse av saks- eller problemforhold hos en klient eller familien. Innspill angående somatiske aspekter ble tatt godt imot, og var utgangspunkt for nyttige refleksjoner med og rundt klienten.

Elsa: Det er noe med måten dere fysioterapeuter møter ungene og tenåringene på. Dere møter dem på kropp, og det er ikke så stressende, som oss psykologer som sitter og terper på vanskelige ting.

Så hva skjer videre, blir det fast fysioterapeut ved BUP Vesterålen? Elsa: Foreløpig er det satt bom stopp på nyansettelser. Så i dag har vi ikke midler, men vi har et klart langsiktig mål på å få inn fysioterapi, og jobber aktivt for å få det til. Og her er de erfaringene vi har gjort oss disse to årene viktig for å vite hva vi trenger fysioterapi til, og kunne argumentere med bakgrunn i konkrete erfaringer. Vi ønsker oss helst 2 stillinger, hvor vi får begge kompetanseområdene fra prosjektet inn. Men å få to stillinger er urealistisk, vi skal være svært glad om vi får til en. Så får en se på om en kan videreføre modellen med å kjøpe inn tjenester for å få dekt begge behov. Det optimale er uten tvil at fysioterapeuten er ansatt ved BUP, ut fra en helhetstenkning om hva BUP bør inneha av kompetanse. Ved å kjøpe tjenester integreres ikke fysio-terapien i avdelingen, og fysiotera-

peuten får ikke samme mulighet til å være med på å utvikle fagmiljøet. Ann-Britt: Nærhet til miljøet er en viktig del av det som gjorde dette prosjektet til en god erfaring for min del.

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det som la grunnlag for dette prosjektet, var ildsjeler fra ulike fagfelt som gjennom praktisk samarbeid har lært å verdsette hverandres faglige bidrag. Ann-Britt: Dette og andre prosjekt skyldes så klart genuin faginteresse. Påvirkning skjer som oftest fra fag til organisasjon til økonomi, det går sjelden andre veien.

Rereranser til forskning Ann-Britt refererte til ang. tidlige motoriske funn og prognose:General movements in early infancy predict neuromotor development at 9 to 12 years of age. Sabina E Groen, Alida CE de Blécourt, Klaas Postema and Mijna Hadders-Algra Developmental Medicine & Child Neurology, Volume 47, Issue 11, Nov 2005, pp 731-738doi: 10.1017/S0012162205001544, Published online by Cambridge University Press 17 Oct 2005

Quality of general movements in infancy is related to neurological dysfunction ADHD and aggressive behaviour. Mijna Hadders-Algra and Annelies M C Groothuis Developmental Medicine & Child Neurology, Volume 41, Issue 06, Jun 1999, pp 381-391 doi: 10.1017/S0012162299000845,

“Det opplevdes veldig menings-fullt å arbeide fysioterapeutisk med barn og unge, kanskje spesielt fordi det ga så umid-delbar og rask effekt”


Takk for tilliten Anette!

Jeg er fysioterapeut. Jeg er også spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Jeg har yrkeserfaring fra 1976 og livserfaring fra 1952. 26 å som fysioterapeut og 6 år med psykomotorisk kompetanse. Jeg er minimalist, 3 år på sykehus, de resterende årene på samme institutt i Trysil, attpåtil på landsbygda!

Kan man være faglig aktiv når en “driver på landet” og er en av “de gamle som tviholder på sin driftsavtale”?

Min påstand er: Sykdomspanorama er like variert i Trysil som i Trondheim eller Alta. Da jeg oppdaget at mine verktøy ikke passet på de nye problemstillingene som pasientene presenterte, måtte jeg gjøre noe. Livserfaring hjalp meg i kontakt med pasienter, men det var ikke nok. det var hovedårsaken til at jeg tok videreutdanning da den tverrfaglige delen startet opp på HIO Ullevål. Jeg ville ikke vært foruten den tverrfaglige delen, som oppdaterte meg på dagens psykiatri og de ulike yrkes-utøvere jeg møter innen psykiatritjenesten. En forutsetning for å kunne jobbe tverrfaglig er at vi kjenner hverandres kjerne-områder og samarbeider i “gråsonene” hvor vi overlapper hverandre.

Fordypningsdelen på fysioterapiskolen krevde mer enn de 20 vekttall vi fikk for innsatsen. “Steintunge vekttall” skrev Jannicke Smith og Gro Cecilie Meisngseth Montarou i en artikkel i Spenningsnytt, jeg er enig! Og jeg sier som Edith Piaff: “Non, je ne regrette rien”. Jeg har 1000 fold igjen for de årene!

På Lia Terapi AS, i Trysil, har jeg kolleger med manuell terapi, idrettsmedisin, akupunktur, SET-trening, MTT etc. Jeg er alene psykomotoriker. Vi bruker hverandres kompetanse og “bytter” pasienter rett som det er. Jeg mener at det er mange fordeler ved å se pasienten fra flere vinkler.

Å ha flere verktøy er meget tilfredsstillende. Jeg er stolt av å være “vanlig” fysioterapeut med mange gamle verktøy å bruke som supplement til de nye. Jeg kan fortsat undersøke en pasient med diagnosen angst om skuldersmerten han har er impingement eller spenningsrelatert, dersom det kreves. Tittelen psykomotorsik fysioterapeut betyr for pasienten også “vanlig” fysioterapeut.

Anette etterlyste synliggjøring - vi må åpne vår dør! Jeg tror at vi først må fortelle våre kolleger hva vi gjør bak døren.

Traumatiserte pasienter hvor tillit, trygghet og relasjonsbygging er alfa og omega; dem skal vi ha bak lukket dør, men hva med alle de andre? Er det ikke på tide å avmystifisere og ufarliggjøre kropp og sjel og følelser? Klumpen i magen som ikke vil slippe taket, er det så mye annerledes enn tennisalbu? Vi resonerer sammen med pasienten om mulig årsakssammenheng ut i fra det pasienten formidler. Bevegelser, muskelspenninger, erfaring i smerteopplevelse / måter å ha mindre plager på finner vi sammen. Mindre smerter frigjør følelser som gir pasienten en helhetsforståelse av hva det er å ha en kropp som sier i fra!

Å delta i basismøter med NAV er også en måte å synliggjøre oss. Vi har alle pasienter som faller utenfor sosialt og / eller i yrkeslivet. Jeg mener at vi kan være en viktig brikke for NAV. Vi kan gjøre en funksjonsvurdering om pasientens ressurser, og vi kan være en støtte for pasienten i tilbakeføringen til arbeidslivet eller den sosiale arenaen. Jeg finner samarbeidet med NAV som meget helhetlig og til pasientens beste. I dette forum kan pasienten nå frem og komme videre. Dette fungerer meget bra i lille Trysil!

Jeg regner med at disse linjer provoserer noen, men fører ikke flere veier til rom?

Stafettpinnen til Merete Simonsen - der ble du overrasket??! Merete?

Hilsen Ingrid Brattestad

[email protected]

Stafetten Illustrasjon: www.istock.com

Ingrid ønsker deg velkommen inn! Privat foto.






Artikkelen bygger på en oppgave skrevet under videreutdanning i psykisk helse-arbeid, fagspesifikk fordypning i fysio-terapi. I forbindelse med utdanningen var jeg to uker i observasjonspraksis hos en fysioterapeut som jobbet i rusom-sorgen. Hun var ansatt som fag-konsulent. I praksisperioden observerte jeg noen behandlingstimer som grep meg sterkt, da jeg opplevde fysioterapien direkte berørte viktige tema for pasienten. Og jeg fikk en del tanker rundt fysioterapi for mennesker med rusproblemer. I denne artikkelen tar jeg for meg deler av den fysioterapien jeg observerte. Selv om behandlingen var i forbindelse med opphold i rusav-venningsinstitusjon, mener jeg aspektene som vektlegges er relevant for fysioterapi generelt.

Ask, som jeg har kalt pasienten, er rundt 30 år og hadde vært på klinikken i tre måneder. Bakgrunnen for at han la seg inn, var at han så klare sammenhenger mellom drikkemønstret sitt og de psykiske problemene han slet med. Han innså at han hadde behov for å be-arbeide følelser knyttet til en oppvekst med mye vold. Det Ask ønsket hjelp til, var å våge å stole på andre, og å våge inngå i nære relasjoner med andre. Han beskrev sin situasjon i form av et bilde en av de første ukene han var på klinikken, det er hentet fra lesing av journalen: ” Det står en dør åpen til et stort rom. Innerst i rommet befinner det seg et skap, skapet er låst med en nøkkel. Ellers er det tett med møbler her. Nøkkelen ligger gjemt en eller annen plass i rommet, den er vanskelig å finne. Møblene er hindringer som representerer redselen;

redselen for å bli skuffet, sviktet, forlatt og ensom.”

Under evalueringen før utreise brukte han samme bilde som før, men nå hadde det endret seg: ” Han er inni et rom som er fullt av mange møbler og innerst i rommet står det et skap. Han har hele tiden tidligere lett etter en nøkkel til det skapet, fordi han har visst at den fantes i rommet. Han har stengt ute alle som har prøvd å hjelpe han med å finne den nøkkelen. Nå har han turt å slippe behandlerne her inn i rommet slik at de kan lete sammen med han. Han tror han har funnet nøkkelen og at den har vært inni han hele tiden, men han har ikke våget å ta den fram, ikke våget å be om noe på egne behov”.

Hva var det som skapte endringen i hans opplevelse av sin situasjon? Å gi et full-stendig svar på det er umulig. Men Ask trakk selv fram fysioterapien som svært viktig for at han nådde så langt denne

gangen. Jeg får dermed bekreftet det inntrykket jeg satt med etter observasjon av to behandlinger; at dette var sterke situasjoner som berørte og skapte rom for endring. Hva var det med situasjonene som bidrog til dette? Det spørsmålet ønsker jeg å gi noen svar på i artikkelen. Først vil jeg si litt om hvordan jeg innhentet opplysninger og hva jeg er inspirert av.

Metode og faglig ståstedInnsikt i fysioterapien fikk jeg ved å observere behandlingstimer, snakke med fysioterapeuten og lese klientens journal. Ask fikk i samtale med fysioterapeuten og meg min oppsummering av den første behandlingstimen jeg overvar. Han ga da tilbakemelding på at det jeg hadde fanget opp ved å betrakte situasjonen utenfra, stemte godt med hans opplevelse av timen. Både han og fysioterapeuten har gitt skriftlig sam-tykke til at jeg kan bruke opplysningene til oppgave og artikkel under forut-setning av anonymisering. Av plass-messige hensyn gjengir jeg bare utdrag av behandlingen.

En observasjon vil alltid kun fange opp deler av det som blir observert. Hva som fanges opp og hva som utelates kommer an på hvem som observerer (1). Momentene jeg har vektlagt fra obser-vasjon, tekstmateriale og samtaler vil med andre ord være farget av meg som person og min faglige bakgrunn. Relasjonsteori, hvor behandlings-situasjonen betraktes som et møte mellom to mennesker hvor begge er med å skape det som skjer, er en synsvinkel

SammendragI forbindelse med videreutdanning i psykisk helsearbeid, fagspesifikk fordypning i fysioterapi, gjennomførte jeg en to ukers praksisperiode hos en fysioterapeut ansatt som fagkonsulent i rusomsorgen. Jeg valgte å basere avsluttende oppgave på erfaringene jeg gjorde meg i praksisen, og og denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i oppgaven. Den kroppsterapien jeg fikk innblikk i, var preget av nærvær. Jeg opplevde at timene virkelig berørte og skapte rom for endring, og ønsket å se nærmere på ulike aspekter ved behandlingen for å forsøke finne ut av hva som bidro til dette. De tema jeg konsentrerer meg om, er hvordan fysioterapeuten har fokus på det som skjer her og nå, og hvordan hun tilpasser behandlingen til det som de to sammen skaper av situasjoner. Videre ser jeg på hvordan det skapes trygghet via bruk av rommet og å arbeide konkret med grenser. Trygghet skapes også ved at fysioterapeuten bruker den asymmetrien som ligger i et terapeut – pasientforhold på en ansvarsfull måte. Siste tema tar opp hvordan klienten gjennom kropps-terapien får hjelp til å komme seg fra kaotiske fornemmelser til ord på følelser.

KROPPEN SOM NØKKEL TIL NÆRHET I LIVET - et eksempel fra fysioterapi i rusomsorgen.av Borghild [email protected]





som har preget utvelgelsen. Videre har tanker fra fenomenologien påvirket meg. Noe av det vesentlige for oss fysio-terapeuter mener jeg Thornquist får fram i sitatet nedenfor: ”...langt fra alt vi utsettes for, erfarer og foretar oss i livet, foregår på et bevisst og villet plan. Kroppen har en form for hukommelse, og en viten som den enkelte ikke alltid kan gi uttrykk for med ord. Det vi erfarer, blir med oss videre i livet – men i forskjellig form og på forskjellig måte. En slik forståelse innebærer å erkjenne at kroppslige vaner og væremåter er integrerte aspekter av en persons identitet og selvfølelse” (1, side131).

Med et annet perspektiv ville en selv-følgelig kunne trekke andre slutninger og vektlegge andre momenter ved behand-lingen. Poenget mitt er ikke å presentere noen sannhet, men å sette ord på hva jeg med mitt utgangspunkt erfarte og i etter-tid reflekterte over.

Grenser, styrke og tilstedeværelseI det følgende refereres noe av hva fysio-terapeuten forteller fra tidligere behandlingstimer.

* Grenser / det personlige rom: Kjenne etter hvor stor avstand Ask trenger for å føle seg trygg. Han plasserer seg da i motsatt ende av gymsalen. Ask og fysio-terapeuten laget seg hvert sitt personlige rom ved hjelp av garnnøste. Det skulle være passe stort så en følte seg trygg og kunne utfolde seg der, og plassert i passe avstand til den andre. Ask så kun mulig-heten av å forminske seg selv og sitt private rom når fysioterapeuten kom for nær. Han tenkte ikke på at han kunne stikke, eller spørre den andre om å trekke seg tilbake. Grenser var kontinuerlig tema, de brukte ofte hver sin matte som friområde

* Kjenne på og øke styrke og stabilitet: De startet stort sett hver time med styrkende øvelser for musklene rundt bekken, rygg, mage og lår. Dette gjorde de ved å holde ulike stillinger over tid for å få kontakt med muskulaturen og øke evnen til å holde stillingen. Like viktig var det her å la Ask få kontakt med egen styrke og erfaringen av å ha noe å stå oppreist i livet med. Dette var øvelser Ask likte godt, og han kjente god framgang. Etter hvert som han behersket øvelsene, ble stabiliteten utfordret ved å bruke mer krevende utgangsstillinger og ved å føye til bevegelse.

* Takle dissosiering: Asks måte å beskytte seg på når det ble for nært eller vanskelig var å bli fjern, dissosiere. De snakket fra starten av mye om hva de skulle gjøre når Ask ble fjern. De avtalte at begge hadde ansvar for å si i fra når de merket fjernhet, og stoppe opp ved det.

Et innblikk i fysioterapien Det følgende er min observasjon fra nest siste time før utskrivning. Det var avtalt med Ask på forhånd at jeg skulle være til stede. Timen foregår som de foregående i gymsalen med klærne på. Jeg sitter i ro i ene enden av gymsalen. Ask kommer inn, lett fleipete i væremåte. De setter seg på hver sin matte med ca to meter mellom seg. Fysioterapeuten sier at i og med at det er nest siste time skal han få velge selv hva han vil gjøre i dag, ved å kjenne etter hva han har be-hov for. Fysioterapeuten oppsummerte hva de hadde gjort i timene. Ask synker noe sammen i kroppen. Han ligner på en usikker liten gutt, og får noe hjelpe-løst over seg. Fysioterapeuten uttrykker det hun ser hos Ask ved å si ”skummelt” og samtidig krølle seg sammen og trekke seg bort. Han bekrefter at det er vanskelig å velge. De sitter i taushet litt mens han vrir på seg. Fysioterapeuten foreslår at de kan varme opp med å danse swing. De har danset en gang tidligere, og begge vet Ask behersker det fullkomment. Mens de danser er Ask tydelig i bevegelsene, og samtidig ledig og fri i kroppen.

Etter dansen går de bort til mattene. Fysioterapeuten legger seg på rygg og puster ut. Ask begynner å gå urolig rundt i rommet. Fysioterapeuten spør hva han har lyst til nå, men han har ikke noe svar. Hun spør hva det ser ut som hun har lyst til. ”Avspenning” svarer han og fortsetter å gå i sirkler rundt henne. Hun ligger rolig og lar han gå. Så foreslår hun at han skal massere henne med ball. Han går og henter ballen, og setter seg ned ved siden av fysiotera-peuten som nå ligger på magen. Han ruller ballen rolig og fast rundt på ryggen og på beina hennes. Fysiotera-peuten sier at han kan stoppe når han vil, men at det er veldig godt. Det er en vàr, nær stemning i rommet. De fleiper så med at hun har litt av en jobb som kan danse sving og få massasje.

De avslutter etter litt, og fysioterapeuten spør om Ask vil ha massasje. Han sier klart ja, og får valget mellom ball eller med hendene. Han velger hendene, og tilføyer at det er best. Videre velger han at det er føttene og ryggen som skal masseres, og legger seg ned på magen på matta. Fysioterapeuten står nede ved føttene hans, bruker sin fot til å massere han under venstre fotsåle med rolige tråkk ca et halvt minutt. Hun spør hvor-dan det kjennes. Han sier foten føles god og tung. Hun spør om han vil ha det samme på høyre fot, og han svarer ja. Hun gjentar det samme der i stillhet. Deretter foreslår hun at hun skal gå på

ryggen hans. De diskuterer om det vil la seg gjøre og bestemmer seg for å prøve. Hun støtter hendene på hans skuldre og trår forsiktig langs ryggraden i rolig tempo. Det knaker litt, og hun spør om det går bra. Ask puster litt og sier det er godt. Han kommenterer der han kjenner at han er øm. Han stønner så lett, og fysioterapeuten sier han sjøl må ta ansvar for å be henne gå av, ellers blir hun stående. Etter litt sier han at ”det er kanskje bra nå”. Fysioterapeuten går av og setter seg ved siden av Ask. De er stille noen sekunder før hun spør hvordan det kjennes. Ask svarer at det kjennes godt ut i ryggen, at den er bredere. Stemmen er nærværende og åpen. Igjen er det taust et øyeblikk før fysioterapeuten kommenterer at Ask ser ut til å være på vei bort. Han bekrefter at han var på vei til å fjerne seg. Hun spør hva som skjedde, om det ble for mye. Han bekrefter at det ble litt over grensa. Hun spør om det ble skummelt å kjenne på at det var godt, og Ask bekrefter det. Fysioterapeuten sier at det er fint han tørr å innrømme det, og foreslår at han setter seg opp. Ask strekker seg opp på armene og beveger prøvende på ryggen. Overrasket gjentar han flere ganger at det kjennes mye bedre ut i ryggen.

Fysioterapeuten sier at hun ønsker å se hvordan han står på beina nå. De reiser seg opp, og begge bøyer seg framover og står og gynger litt med armene og hodet hengende fram mot gulvet. Fysiotera-peuten instruerer ”slipp deg ned i beina, skyv nå knærne litt fram og kom opp på en pust”. Begge ruller seg opp. Fysio-terapeuten spør hvordan Ask står. Han svarer at han står godt og kjenner seg stødig. Han ser stødig og trygg ut igjen. Fysioterapeuten sier det kan være nok for denne gang, og takker for i dag. Hun spør hvordan det var for han å massere henne. Ask svarer at det gikk fint etter hvert. Hun gir han alternativer ved å foreslå at det kanskje var vanskelig da det ble nært. Ask bekrefter det, men sier at det gikk lettere enn han hadde trodd. Hun spør videre hvordan det hadde vært at jeg satt der. Ask svarer at han glemte det, og at det ikke påvirket han i timen. Han knytter skoene, og tar igjen på seg den lett fleipete ”entertainer” -rollen han hadde da han kom inn.

Refleksjoner etter timenTimen rommet Ask i svært ulike roller, eller måter å være i verden på. Fra den fleipete muntre rollen han var vant til å bruke, til hjelpeløsheten da han ikke klarte velge ut fra egne behov. Videre til en rolle hvor han var sterk, trygg og mestrende. Derfra våget han å være nær en annen person uten den beskyttelsen som ligger i å kunne fleipe eller ha prøvd


situasjonen før. Etter dette kunne han kjenne på en god opplevelse i kroppen sin. Det ble for sterkt, men med hjelp av fysioterapeuten klarte han å avbryte før han brukte de vanlige forsvars-mekanismene sine med å fjerne seg fra kroppen sin. Han kunne gå ut av situasjonen, og til tross for at han hadde strukket grenser kraftig i timen sto han stødig etterpå. Timen ga Ask mulighet til å våge å være til stede i vanskelige situasjoner. Han fikk erfare nye måter å være på sammen med en trygg annen. Han hadde fortsatt behov for tryggheten den vante rollen som underholder ga når han skulle ut i ”virkeligheten” igjen.

Ask og fysioterapeutens evaluering av terapienSiste samtaletime bruker Ask og fysio-terapeuten til å evaluere oppholdet. Jeg får tilgang til innholdet i timen ved samtale med fysioterapeuten etterpå, og ved å lese hennes journalskriv. Ask forteller han har opplevd seg sett og møtt. Han opplevde det meningsfullt å arbeide med en kroppslig tilnærming samtidig som han arbeidet med følelses-bevissthet i et ”her og nå” perspektiv. Da ble det konkret nok for han. Han fikk nye erfaringer med sine grenser. Han kunne tøye grensene når han ble trygg på at de ble respektert. Han uttrykte at det var i fysioterapien han hadde strukket grensene sine mest. Han kjente seg mer våken, til stede og stødigere etter hvert. De første timene sto han ustødig på beina og dissosierte lett. Han fikk kontakt med sine ressurser og sin være-måte, som var preget av at han fungerte utenfor seg selv. I starten hadde han kun to måter å være i verden på, hvor han vekslet mellom å være ”underholder” og å være deprimert og fjern. Han hadde nå begynt å utforske det landskapet som lå mellom, og hadde fått et større spekter å spille på. Ask gir tilbakemelding om at han opplevde behandlingen endret seg underveis. De begynte å snakke hans ”språk”. Han hadde satt pris på å møte mennesker som ikke tok seg selv så høy-tydelig. Dette hadde hjulpet han til å ikke kjenne seg for forskjellig.

Det er mange aspekter å gripe fatt i fra behandlingsforløpet til Ask, og jeg har valgt noen tema jeg ønsker utdype.

Å gi rom for det som er I en samhandling med andre mennesker tar vi inn den andre via alle sanser, og ikke alt vi fanger opp er bevisst for oss i form av klare tanker. Mye handler om at jeg med min kropp gjenkjenner den andres kroppslige uttrykk. For å kunne fange opp hva som skjer i den andre, må vi derfor ha tilgang på ulike fornem-

melser som dukker opp i oss under sam-handlingen. Vi må videre kunne for-holde oss til fornemmelsene og våge å gjenkjenne dem. Å la tiltakene komme som et resultat av det som rører seg der og da krever nærvær og fokus både innover i en selv og på det som skjer i den andre. Fysioterapeuten trenger dessuten en rikholdig tiltaksbank å ta av, og en velutviklet vurderingsevne.

Timen jeg observerte var tydelig preget av at fysioterapeuten var fleksibel i valg av tiltak. Hun var oppmerksom på hva som skjedde, og tilpasset tiltakene til situasjonen. Her tror jeg mye av kjernen ligger til at Ask opplevde fysioterapien hjalp han godt. Øvelsene ble ikke gjort i den tro at de har en virkning som kommer av seg selv nærmest som magi etter et visst antall ganger. De ble gjort med vekt på opplevelsen. Da fysiotera-peuten gikk på Asks rygg, var ikke det kun ment som stimuli til å kjenne kroppens grenser. Like viktig var det å klare si fra når det var nok, og å være oppmerksomt til stede i seg selv samtidig som han forholdt seg til fysioterapeuten.

Terapi kan ha likhetstrekk med “som-om”-kvaliteten i lek, det er en situasjon som er litt på siden av det ”virkelige” livet og gir derfor rom for utprøving og utforskning i større grad enn en kan tillate seg i virkelighetens verden (2). Timen med Ask var i høy grad preget av at dette var et rom hvor det var lov å prøve seg fram. I det han skulle forlate rommet tok han opp igjen den være-måten han brukte ute blant folk. Han hadde i timen kunnet leke seg med andre måter å være på, men foreløpig var de forbeholdt dette trygge rommet hvor det liksom ikke var helt på ordentlig. Hva bidro til å skape et rom hvor det var mulig å være nærværende for Ask? Det skal jeg forsøke si noe om i de to neste tema jeg har valgt ut.

Skape trygghet via bruk av rommet og konkrete grenserAsk hadde problem med nærhet. For at han skulle kunne føle seg helt trygg plasserte han seg i andre enden av salen. Ved å bruke det som skjedde mellom dem der og da ble Ask mer bevisst på hvordan han reagerte i ulike situasjoner. Derfra kunne han sammen med fysio-terapeuten utforske nye handlings-muligheter. Dette ble svært tydelig for han da de i den første timen bygde seg hver sitt personlige rom, og han fikk prøve ut andre måter å beskytte seg på enn å forminske sitt rom. Å gjøre grensene konkrete ga også trygghet. Ved å bruke hver sin matte som frirom hvor den andre ikke hadde lov å komme

innpå, hadde Ask et sted hvor han var beskyttet. Han trengte ikke fjerne seg fra situasjonen når han følte seg truet. For Ask som var vokst opp i en virkelighet hvor trygge rom ikke fantes, vil jeg tro dette var noe nytt. Han erfarte at det går an å skape seg trygghet i stedet for å flykte ut av seg selv i vanskelige situa-sjoner. Han fikk en konkret opplevelse av å sette grenser for andre for hvor nært de har lov å komme. Å ha den kontrollen la grunnlaget for å kunne strekke grensene mer enn noen gang før. Det at de tidlig satte ord på og var oppmerksom på hvordan Ask reagerte når noe ble for vanskelig, mener jeg var vesentlig for at Ask kunne strekke grenser. Det ga trygg-het å vite at hun oftest så han og hjalp han å stoppe når han ikke klarte det selv, eller manglet ord. Da er vi over i et annet moment som bidrog til å skape rom for endring, nemlig terapeutens bruk av sin maktposisjon som fagperson.

Skape trygghet via ansvarsfull bruk av maktposisjon Vektlegging av pasienters aktive del-takelse i egen behandling, og det at vi skal møte pasienter subjekt til subjekt, kan lett føre til at vi ikke utnytter de mulighetene som ligger i rolleasym-metrien i en behandlingssituasjon (3). Skulle Ask tørre slippe litt av sin vante måte å beskytte seg på, var han avhengig av at en annen tok kontroll. Fysiotera-peutens bruk av sin autoritet som fag-person ga Ask den tryggheten han trengte til å våge seg litt lenger, til å slippe litt av sin kontroll. Hun ga han trygghet med at hun tok ansvar og regulerte situasjonene så det ble passe annerledes, passe tøft, passe nært. Det gikk ikke på bekostning av hans aktive deltagelse. Det var heller en forutsetning for at han kunne delta med hele seg.

Fra kaotiske fornemmelser til ord på følelserDa Ask satt der som en hjelpeløs gutt og ikke klarte å velge hva han ønsket, kjente jeg en sterk lyst til å hjelpe han ut av situasjonen. Jeg ville hjelpe ham å dekke over den nakne usikkerheten han ut-strålte. I stedet lot hun ham være i det, og hjalp ham via bevegelse og ord til å få tak i følelsen han satt med. Dermed ga situasjonen Ask en mulighet til å kjenne på en vanskelig følelse, få ord på den og ikke minst aksept. Ved å gi rom for hjelpeløsheten, viste fysioterapeuten at den ikke var noe skammelig som måtte gjemmes bort. Monsen omtaler følelsene som ”…en slags indre kompassnål eller en slags medfødt, gryende orienterings-evne” (4, s143). Han understreker videre at selv om følelser er aktivert, er det ikke sikkert at personen bevisst opplever sine følelser.


Det å bli sett, anerkjent og bekreftet følelsesmessig styrker evnen til å legge merke til og kunne stole på egne følelser. I situasjonen hvor Ask sitter hjelpeløs i et valg, tolker fysioterapeuten Asks uttrykk og gir det tilbake. Ikke som en bastant tolkning, men en tilbakemelding på hva hun ser ut fra sitt ståsted. Ask bekrefter følelsen, og jeg vil tro at dette og lignende episoder er noe av grunnlaget for at Ask i sin evaluering sier han opplever seg sett.

Ask hadde brukt alkohol til å døyve vanskelige følelser tidligere. Sann-synligvis hadde han liten evne til å håndtere sterke og truende følelser. Barn som vokser opp under forhold hvor de må tilpasse seg andres behov for å over-leve, mister gjerne muligheten til å kjenne og forholde seg til egne følelser (4). De mister dermed den indre kompassnåla som skal hjelpe dem å orientere seg og kunne handle ut fra egne behov. I hvor stor grad personen bevisst kan integrere sitt følelsesmessige innhold, avhenger av evnen til å legge merke til, gjenkjenne og iaktta egne følelsesreaksjoner. Og videre hvordan en klarer la følelsene virke i seg, og tåle bære virkningene over tid (4). I timene med fysioterapi var det rom for å kjenne på det som rørte seg av følelser og for-

nemmelser i de ulike situasjonene. Og han fikk hjelp til å ta de i så pass små porsjoner at det ble overkommelig. Ved at de grep fatt i det som skjedde i øye-blikket, ble det mulig å få tak i fornem-melsene i kroppen. Ordene for ulike følelser ble på den måten forankret i kroppslige erfaringer, både erfaringer der og da og erfaringer han kunne gjen-kjenne fra tidligere i livet.

SluttkommentarNår et menneske som har rusa seg i årevis blir rusfri over lengre tid, vil det skje en endring i form av ”oppvåkning” på mange områder, også rent kroppslig. Mange med rusproblem har overgreps-erfaringer, og av den grunn er det sann-synlig at mange har et problematisk forhold til egen kropp. Å møte denne pasientgruppen med en kroppslig til-nærming i en slik sårbar oppvåknings-fase kan være en gylden mulighet for dem til endring. Vi fortjener alle å bli møtt av et hjelpeapparat som er i stand til å se problemene våre i et større perspektiv, hvor våre kroppslige uttrykk og vår mer eller mindre veltilpassede livsførsel ses på som vår måte å mestre livet, og ikke bare som oppstykkede symptomer.

Litteraturliste

1. Thornquist E. Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori for helsefag. Bergen: Fagbokforlaget, 2003.

2. Røed Hansen B. Psykoterapi som utviklingsprosess: Sentrale bidrag fra to utviklingspsykologiske kunnskapsfelt. I: Holte, Rønnestad, Nielsen, red: Psykoterapi og psykoterapiveiledning. Teori, empiri og praksis. Oslo: Gyldendal, 2000. s. 91-111.

3. Thornquist E. Klinikk, kommunikasjon, informasjon. Oslo: Gyldendal, 1998.

4. Monsen J. Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Utdrag fra klinisk psykologi.Oslo: Tano, 1990.

Retningslinjer for artikler i SpenningsnyttFor oversikt over oppbygging av ulike artikkelsjangre, henvises til www.fysioterapeuten.no . Der beskrives følgende sjangre: Vitenskapelig artikkel, oversiktsartikkel, fagartikkel, kasusrapport, fagessay, fagkronikk. Vi ønsker først å fremst å stimulere til utveksling av erfaring og kunnskap innen fagfeltet vårt, og krever ikke at kravene til ulike sjangere følges til punkt og prikke. Punktene under vil vi uansett være strenge på, og manuskript som ikke oppfyller de krav returneres. Dersom noen ønsker det, kan vi lese gjennom og komme med tips underveis. Men i utgangspunktet legger vi oss ikke opp i det som skrives. Vi overlater til leserne å komme med tilbakemeldinger, både ris, ros og refleksjoner. Dette enten direkte til forfatter, eller som innlegg i neste Spenningsnytt. Det er likevel god trening å forsøke tilfredstille kravene Fysioterapeuten stiller, i forhold til å skulle publisere artikler senere.

Absolutte krav:*Informanter / deltagere i artikkelen må ha samtykket i at den blir publisert. *Informanter må være anonymisert. *Eventuelle medforfattere må samtykke i publiseringen.*Maksimalt 4500 ord inkludert litteraturhenvisninger.*Inneholde sammendrag, maks 200 ord. *Har artikkelen vært publisert i annet tidsskrift, må det være avklart med dette at det også kan publiseres hos oss.

http://www.fysioterapeuten.no

http://www.fysioterapeuten.no


Skriv mer! Det finnes jo ikke bøker om faget vårt! Folk skulle skrevet mye mer! Vi må skjerpe oss!” sier en engasjert Berit Bunkan som tross sine 79 år er langt fra noen vanlig pensjonist. Hun møter meg på Høgskolen i Oslo, der hun er seniorforsker, og følger meg til senioravdelingen der hun hver dag drar for nettopp å skrive og forske. Den ene hånda er lagt i gips. Slik kan det gå når man er glad i sykkelen. Men det er ingenting som tyder på at verken gips, alder eller dysleksi har satt ned produktiviteten: På hjemmesiden hennes (http://home.hio.no/~berithb/) finnes en lang liste med både norske og utenlandske publikasjoner som består av både artikler og bøker. En ny utgave av ”Medisinsk massasje” skal snart utgis. Det samme gjelder et hefte om Norsk psykomotorisk fysioterapis historie. I tillegg jobber hun for tida med en metodebok om psykomotorisk fysio-terapi. Men dagens aktuelle tema er hennes ”Kropp, respirasjon og kroppsbilde” som er kommet ut i ny og drøye hundre sider lengre utgave. Det er en bok hun har jobbet med siden midten av sekstitallet! Den ble første gang utgitt i 1971, og Bunkan forteller at bare en fagbok har vært solgt over et lengre tidsrom, og det er Nils Retterstøls bok om psykiatri. Lite er tatt ut av den gamle utgaven, men Bunkan fremholder at den nå er ”oppjustert til akademisk nivå.” I

dette ligger det at hun underbygger påstander med referanser. Selv sier hun: ” Vi må ha referanser skal vi bli tatt alvorlig!” Og hun sørger over fysioterapibøker som mangler dette og dermed er lite verdt. For det å ikke bli tatt på alvor har vært mye av drivkraften bak Bunkans årelange arbeid både som forsker, underviser og forfatter.

Utviklingen av Den Ressursorienterte Kropps-undersøkelsen (ROK)Hun forteller om Norsk psykomotorisk fysioterapi (PMFR) at det er en behandling som ble utviklet for egosterke personer som tåler inngripende behandling der man rokker ved det kroppslige forsvaret. Man må altså tåle å slippe pusten til. Først var det leger og psykiatere som vurderte om pasienten var egosterk nok for denne behandlingen, men de hadde ikke alltid nok greie på det. Da fysioterapeutene tok over vurderingen, oppstod kritikk fordi undersøkelsen ikke var vitenskapelig fundert. Blant annet på dette grunnlaget utarbeidet Bunkan ROK-en og har etter det opplevd en annen forståelse for den fysioterapeutiske (psyko-motoriske) undersøkelsn og vurderingen, enten denne ble brukt for pasienter generelt eller for pasienter til PMF, men hun sier: Både på 70 og 80 tallet og senere også ble fysioterapeutene

Skriv mer!Berit Heir Bunkan intervjues i forbindelse med ny utgivelse av ”Kropp, respirasjon og kroppsbilde”. En samtale med Spenningsnytt.

ved Ellinor Alstad. [email protected]

Berit Heir Bunkan, privat foto

http://%22

http://%22




som profesjon rasende på tallsettingen, for man skulle ikke sette tall på mennesker”. Derfor laget Bunkan behandlingskontinumet. Der er tallene tatt bort, men pasientens ressurser plasseres på en linje i stedet. Dette med å finne pasientens ressurser er for Bunkan viktig for å kunne vite hvor inngripende behandling pasienten kan tåle. I ”Kropp, respirasjon og kroppsbilde” omtales en rekke ulike behandlingsformer nettopp fordi ikke alle pasienter har godt av den samme behandlingen ut fra hvor de befinner seg på ressurskontinumet. Noen av metodene som presenteres i boken er inngripende - andre er støttende. Ut over dette skal en metode passe både for terapeut og pasient. Bunkan forteller at flere metoder hun beskriver i boka ikke har sin opprinnelse i fysioterapi, uten at hun ønsker å definere hva som er fysioterapi og ikke. Det som er viktig, hevder hun, er å bruke vår fysioterapeutiske forståelsesramme og den har elementer av psykomotorisk forståelse i seg..

Døden og Gud Innenfor vår psykomotoriske forståelsesrammen kan vi bruke ulike metoder. Boken hennes starter derfor med å sette leseren inn i denne forståelsesrammen. Jeg lurer på om denne forståelsesrammen har endret seg siden hun begynte på boka. Hun mener at denne forståelses-rammen som omhandler en helhetlig kropps- og menneskefilosofi tvert imot har blitt bekreftet i de senere år. Dette gjelder ikke minst berøringens betydning og respekten for det enkelte mennesket. Da jeg leste dette kapittelet, la jeg merke til at Bunkan ikke bare snakker om kropp og sjel, men også om ånd. Når jeg ber henne begrunne dette, fremholder hun at vi som fysiotera-peuter må tørre å møte pasientenes åndelige lengsler og eksistensielle spørsmål. Hun forteller om sitt tidligere arbeid blant døende kreftpasienter der pasienter spurte om hun trodde at de kom til Gud når de døde. Så lenge mennesket får en bedre død ved å tro de kommer til himmelen eller Gud, hadde Bunkan ingen betenkelig-heter med å støtte troen på dette uten selv å være religiøs. Hun sier også at eksistensielle spørsmål er viktige for mennesker også før de ligger på dødsleiet, og at dette kan være spørsmål det er viktig å ta opp som terapeut. Tre ting er viktige tema for mennesket, hevder hun: ” Seksualitet, aggresjon og religion.” I det hele tatt kommer det tydelig frem i samtalen med Bunkan at vi må kunne samtale når vi driver kroppterapi. Dette har jo vært et tema i faggruppen vår, og Bunkan hevder at det kan være betenkelig med kroppsbehandling uten å ivareta det emosjonelle. Aadel Bulow-Hansen samtalte lite med pasienter, i følge Bunkan. Hun var heller en klagemur. Likevel viser Bunkan til at Bulow fikk resultater, og at en god terapeut kan ha god ”non-verbal” kommunikasjon og komme langt uten samtale. Den dag i dag behandler Bunkan fremdeles studenter på videreutdanningen og også ferdig utdannede – selv med hånden i gips! Hun har opplevd at noen av studentene velger å ikke snakke i løpet av de tjue timene med egen-behandling. Men så kan det skje at de i ettertid, når ting har modnet, kan komme tilbake for å fortelle og be-arbeide ting gjennom samtale. Bunkan følte selv et behov for å samtale med psykolog da hun gikk i behandling hos Bülow-Hansen, men Bülow-Hansen mente at det ikke var aktuelt så lenge hun ikke var psykiatrisk pasient.

DOK og GFMI ”kropp, respirasjon og kroppsbilde” er særlig under-søkelsesdelen utvidet ved at en del ny kunnskap fra

Bunkans egen doktorgrad har fått plass. Bunkan har tatt med noen søylediagram. Hun håper fysioterapeuter blir flinkere til å lese søyler med tida. Jeg lurer på om det ikke har blitt noe av sammenslåingen av DOK og GFM. Da kan hun fortelle at arbeidet er godt i gang og at den første av forhåpentligvis mange artikler er underveis. For å komme frem til sammenslåingen av ROK og GFM har hun og Alice Kvaale undersøkt de samme pasientene – hele 132! - med hver sin undersøkelse. Og under-søkelsene viser stort sett det samme! Slik har de på ny fått bekreftet tidligere funn! Bunkan har altså fått like resultater på disse 132 pasientene som består av tre undergrupper: friske, pasienter med smerte eller psykose, som hun fikk med andre informanter (men med samme undergrupper) som hun undersøkte for doktorgraden sin!

”Bettet” eller den frie pustenSom forholdsvis fersk i faget har jeg grunnet over psyko-motorikkens ”Slipp pusten til!” i forhold til andre kroppsterapier og bevegelsesretninger som styrer pusten og som regel bruker aktiv ekspirasjon. Bunkan nevner flere slike retninger, som for eksempel yoga og Tai Chii i boka si, samtidig som hun sier at disse metodene kan brukes innenfor en psykomotorisk forståelsesramme. Hun forstår straks hva jeg sikter til når jeg spør om den aktive ekspirasjonen og sier ”Ja, de ”blåser” dvs puster aktivt ut. Samtidig legger hun hånda i epigastriet og presser pusten ut. Jeg lærer et nytt ord: ”bettet”. ”Bettet” er det svenske ordet for bittet. Dette viser til at de nederste ribbene trekkes nedover og magen inn mens du puster aktivt ut. Og Bunkan er enig med meg: ”Det er helt motsatt av respirasjonen i psykomotorisk fysio-terapi.” Samtidig mener hun dette er riktig der pasienten trenger å beholde indre kontroll og ikke bør slippe følelsene så mye til.

Andre land trenger vår kunnskap og vi trenger deres!Bunkan forteller også om sitt arbeid for å formidle vår psykomotoriske tradisjon til andre land. Særlig Sverige og Danmark har hatt glede av hennes kompetanse. Men Bunkan forteller at vi også har fått noe fra dem: Basal Kroppskjennskap fra Sverige og behandling av voldsofre fra Danmark. Også lengre vekk er de interessert i faget vårt. Bunkan sier at det er viktig at vi skriver på engelsk, og at artikler sendes til internasjonale tidsskrift. Selv har hun til og med forelest på tysk i Sveits! Bunkan ivrer også for at fysioterapeuter i Norge som har sin utdan-nelse fra utlandet bør få mulighet til å bli satt inn i den psykomotoriske forståelsesrammen som også har satt sitt preg på grunnutdanningene i Norge, men som uten-landsstudenter går glipp av.

Aadel Bülow-HansenJeg lurer på hvem som har vært Bunkans inspiratorer. Uten å nøle svarer hun Aadel Bülow-Hansen. Så for-teller hun om Gudrun Øvrebergs viktige arbeid for faget. Dette nevnes i ”Kropp, respirasjon og kropps-bilde”, men vil bli nærmere omtalt i det historiske heftet hun skriver på nå. I løpet av intervjuet nevner Bunkan også mange andre navn, og det er spennende å høre hennes ros og fascinasjon, men også noen sukk over hva ulike personer har bidratt med for faget vårt. Selv om Bunkan klager på dårlig hukommelse, gleder jeg meg over de historiske innblikk i beslektede kroppsterapi-tradisjoner hun gir meg, samt persongalleri knyttet til disse. Men dette får vi altså lese om senere! Det


historiske heftet er like om hjørnet, og inntektene fra det skal gå til faggruppen vår, har ridderen bestemt. Bunkan ble nemlig slått til ridder av St.Olavs orden av første klasse i 2004. Dette ser hun som en viktig anerkjennelse av faget vårt. Bunkan forteller at hun i den forbindelse fikk en fin samtale med kronprinsen, og at hun gleder seg over hans interesse og kunnskap om fysioterapi.

SensualitetFor meg har det vært en opplevelse å få innblikk i Bunkans opplevelse av hvordan faget vårt har utviklet seg. Det er også fascinerende å møte et menneske som er så oppslukt av kroppens som innfallsvinkel i terapien, og av at vi må hevde og vise fram vår unike kompetanse. Hun ivrer for at psykomotorisk fysioterapi og andre metoder der vi bruker samme forståelsesramme må mer inn i psykiatrien og tas i bruk på stadig nye områder. Hun nevner for eksempel spiseforstyrrelser og voldsofre hvor PMF lenge har vist seg nyttig. På spørsmål om hvordan hun vil bli husket, gjentar hun bare at hun håper vi vil videreføre arbeidet hennes med dokumentering og formidling. Når jeg

går ut fra kontoret hennes, svinger jeg litt ekstra på hoftene. Det er ikke lenge siden Bunkan gikk over gulvet foran meg og demonstrerte svært levende hvordan mange kvinner i dag går uten bevegelse i truncus. ”Når bevegelsen i truncus kommer, så kommer med-bevegelsene i hele columna og så frasparket. Vi motarbeider stivhet og smerter ved ledige bevegelser” sier hun og sukker. “Norske jenter fornekter sin sensualitet”! ”Heaven forbid” tenker jeg, og svinser videre ut i høstregnet.

Illustrasjon: www.istock.com




Bokomtale:

Kropp, respirasjon og kroppsbildeav Berit Heir Bunkan

Oslo : Gyldendal akademiskISBN: 978-82-05-35184-4Sidetall: 452 Pris:495 kr

Boka er 4. utgave og kom første gang ut i 1971. Boka er skrevet som en grunnbok for fysioterapeuter og er oppjustert til akademisk nivå med sine 16 sider med referanser. Forståelsen boka bygger på er norsk psykomotorisk tradisjon. Norsk psykomotorisk fysioterapi er bare kort omtalt fordi dette er en fysioterapimetode på videreutdanningsnivå. Mange andre behandlingsmetoder og tilnærminger omtales i bokas fjerde del – alt fra hvilestillinger til Tai chi chuan og kognitiv terapi. I denne delen finnes mange illustrasjoner - også nye i forhold til gamle utgaver av boka – og beskrivelse av øvelser. Her kan man altså få en viss oversikt over de muligheter man har som fysioterapeut i forhold til behandlingsmetoder.

Boka starter med å fortelle om forskjellige måter å forstå kropp på. Her representeres antikkens forståelse av det helhetlige menneske som uttrykkes i kropp, Merleau-Ponty og Antonovsky. Bunkans ”Nøkkelhullmodell” som handler om sammenhengen mellom psykisk belastning og kroppens indre organer og ytre kropp.

Andre del av boka dreier seg om kroppsundersøkelse og det anatomisk fysiologiske grunnlaget for undersøkelsene og utføringen og standardiseringen av dem. Her henvises det til forskning, spesielt Den Omfattende kroppsundersøkelse som Bunkan disputerte på i 2003. Denne kroppsundersøkelsen kan skille mellom grupper av pasienter og friske individer. Denne delen av boka er meget grundig med både nøye beskrivelser av alle tester samt fotografier og tegninger. Søylediagrammer er tatt med for å vise hvordan ulike deltester skiller mellom grupper av syke og friske.

Tredje del av boken går inn på innsikt som er vesentlig for at behandlingen skal lykkes. Her understrekes blant annet hva kroppsmønstrene kan bety og hvordan gå frem i forhold til kroppsfunn. Terapeut-pasientrelasjonen understrekes samt terapeutens forhold til seg selv.

Gjennom boka ønsker Bunkan å formidle at mennesker er født med forskjellig robusthet og har forskjellige livserfaringer. Det medfører en varierende toleranse for stress. Livet setter forskjellige spor i kroppen. Disse nedfeller seg både i ytre kropp og i indre kropp. I ytre kropp som først og fremst er fysioterapeutens område. Der avspeiler sporene seg i: Kroppsholdning, respirasjon, bevegelser, muskulatur og autonome reaksjoner. Når fysioterapeuten tar en helhetlig kroppsundersøkelse og ser funnene fra disse områdene i relasjon til hverandre, fremkommer personens kroppslige ressurser. Behandlingsplanen legges opp i henhold til kroppsressursene og sykehistorie. Personer kan komme til behandling for samme symptom, men kan trenge ulik behandling ut fra hvor belastede kroppsressurser de har.

Ellinor Alstad

Har du en bok du ønsker å tipse kolleger om? Lag en liten omtale, anmeldelse eller bare send oss tips, så kan vi lage en egen side med tips om bøker, filmer, eller andre ting du tror andre også vil ha glede av å vite om.


ÅRSMØTESEMINAR

VELKOMMEN TIL ÅRSMØTESEMINAR I BERGENSAS Royal Bryggen 12. - 14. mars 2009

Tema: BEVEGELSE OG ENDRING

Seminaret tar sikte på å belyse hvordan bevegelse skaper endring og hvilke livsbetingelser og hendelser som kan hindre utvikling og endring.

Bevegelse er sentral i all fysioterapi. Vi har tatt som utgangspunkt at bevegelse er praksis, og at det finnes mange måter å utøve denne praksisen på. Vi har tillatt oss også å invitere fagfolk utenfor egne rekker, slik at det kan bli mulig å delta i andre bevegelsespraksiser enn de vi vanligvis erfarer. Vi vil ha hele 5 parallellsesjoner med bevegelse. Vi har fått en forsker med bred kompetanse og lang erfaring til å snakke om sine oppfølgingsstudier om ettervirkninger etter traumer. Hvilke helsemessige konsekvenser har det å oppleve vold, krig og traumer?Vi vil også få belyst kronisk trøtthet, som er et relativt nytt, og kanskje ukjent felt for oss fysioterapeuter.

Komiteen gleder seg til å ha kolleger som våre gjester her i Bergen. Vi presenterer her et foreløpig program.

SEMINARAVGIFT: ved påmelding før 10. januar 09: kr 2300.- ved påmelding etter 10. januar : kr 3000.-

Vi disponerer 50 enkeltrom og 50 dobbeltrom ved SAS Royal Bryggen.

Arrangementskomiteen ved Målfrid Klingenberg

Foto: Laila Røberg, www.istockphoto.com

http://www.istockphoto.com

http://www.istockphoto.com


ÅRSMØTESEMINAR

BEVEGELSE OG ENDRING

Seminar faggruppen psykiatrisk/psykosomatisk fysioterapi 2009

Fredag 13.03.09

08.00 – 09.00 Registrering

09.00 – 09.30 Velkommen og kulturelt innslag

09.30 – 11.00 Dagfinn Winje. Ettervirkninger av traumer. Spes. Klin. Psykologi, førsteamanuensis UiB, Dr. psychol.

11.00 – 11.30 Pause

11.30 – 13.00 Bjarte Stubhaug. Kronisk tretthetssyndrom. Spesialist i psykiatri, dr.med.

13.00 – 14.15 Lunsj

14.15 – 16.45 Parallelle sesjoner Kaffepause 15.15 – 15.45

Pilates Pilates Bevegelse Bevegelse Tai Chi Psykiatri-prosjekt solli

Odd Katlapsykomotorisk fysioterapeut

EldridNatvigmanuell terapeut

Liv BasbergLaban School of Dance & Movement, fysioterapeut

GunnEngelsrudSeksjonsleder NIH, proffessor II, UIODr. polit.

KnudJørgen Holckmangeårig elev av Jaques Dropsy

Bente Årskog GjerstadfysioterapeutAnders Hovland,psykolog

.20.00 Festmiddag

Lørdag 14.03.09

09.00 – 09.15 Kulturelt innslag

09.15 – 10.45 Ingar Kvebæk. Bevegelse og endring. Spesialist i psykiatrisk/psykosomatisk fysioterapi

10.45 – 11.15 Pause

11.15 – 12.45 Synnøve Kåresen. Kronisk tretthetssyndrom + spørsmål Spesialist i psykiatrisk og psykiatrisk fysioterapi, MSc

13.00 Avskjedslunsj


2007Abazari, Akram : Psykomotorisk undersøkelse av pasienter med kroniske mageveggsmerter. UiT

Ahlsen, Birgitte: "Et sted å være". Noen kvinners erfaringer med å delta i behandlingsgruppe. UiO.

Eldøy, Aashild : Feldenkraismetoden i praksis –erfaringar med å delta i rørslegrupper. Ein kvalitativ studie. UiB

Sundal, Mary-Anne: Measurement properties of the body Awareness Rating Scale (BARS). UiB

Swan, Inge R. : Ulike måter å tenke helse og sykdom på. Med menneske i sentrum. UiB

2006Corneliussen, Trine Lill: erfaringer med fysioterapi som del av palliativ behandling. En kvalitativ studie av hvordan pasienter opplever å motta fysioterapi i palliativ fase, og fysioterapeuters erfaringer med å gi palliativ behandling. UiB

Kåresen, Synnøve : Kronisk tretthetssyndrom. Et fysioterapeutisk perspektiv. UiT

Grav, Siv: Å ta inn den andre. Kan moralsk praksis bidra til å fremprovosere utagering i en psykiatrisk avdeling? Hvordan kan en slik praksis forstås? UiT

2005Kydland, Anne Grethe (sykepleier): Legevisitten i endring. Hvordan gjøre legevisitten til et møte mellom pasient, lege og sykepleier som ivaretar taushetsplikten og pasientens autonomi. UiO

Langerød, Hilde (vernepleier): Oppfølging av mennesker som har forsøkt å bryte livet. En utforskende studie omkring hjelpernes opplevelse av å stå i en arbeidssituasjon til andres selvmordsprosess. UiO

Sviland, Randi: Om å komme til seg selv gjennom sansing, bevegelse og forståelse. UiB Øyeflaten, Irene: Kjennetegn ved langtidssykmeldte personer som kommer tilbake i yrkesaktivitet etter arbeidsrettet rehabilitering. UiO

Wanvik, Anne Kristin Grønn : ” Sammenhengen mellom kvinners kroppslige erfaringer og utviklingen av fibromyalgi”. NTNU

2004 Anderson, Bodil : Psykomotorisk fysioterapi som gruppetrening. Et langvarig oppfølgingstilbud til pasienter med kroniske utbredte smerter etter et tverrfaglig rehabiliteringsopplegg. UiB

Berg, Kjersti Hognes. Bevissthet i bevegelse. Afrikansk dans og meningsskapning. UiO

Frøyen, Gro : Pasientstemmer fra en døgnavdeling i et distriktspsykiatrisk senter. En kvalitativ studie om pasienterfaringer. UiT

Hauksdottir, Nanna : Berøring – bevegelse, tale og taushet. En studie av kommunikasjon i fysioterapipraksis. UiT

Lunåsmo, Mette Jorun (sykepleier): Kvinner og psykiske lidelser sett i lys av Simone de Beauvoirs filosofi. UiO

Møyner, Elisabeth: ”Jeg har gått mer i meg selv” Gange anvendt i en fysioterapeutisk behandlingsprosess. UiO

Rugseth, Gro : Når perspektivet endres: fra fett til erfaring. UiO

Sylliaas, Hilde. Hva med relasjonen mellom pasienten og fysioterapeuten i behandlingssituasjonen. En kvalitativ studie med fokus på hvordan en gruppe fysioterapeuter omtaler og vektlegger relasjonen i behandlingssituasjonen. UiO

Sætrang ,Tone: Deltakelse - et sentralt og mangetydig begrep i habilitering. En kvalitativ studie med fokus på hvordan deltakelse kommer til utrykk i relasjonen mellom fysioterapeut og barn i klinisk praksis. UiO

Tveten, Kjell Erik: Møte med den kroniske smertepasient. 2003Bunkan, Berit H.: Comprehensive Body Examination (CBE). A psychometric evaluation.

Steinsvik, Kari : Fysioterapi – praktisk metode og profesjonell balansekunst. Senter for praktisk kunnskap. Profesjonshøgskolen. Høgskolen i Bodø

2002Ekerholt, Kirsten: psykomotorisk fysioterapi – behandling og samhandling. UiB

Heiberg, Kirsti Elisabeth: Dypdykk i praksis. En kvalitativ videoanalyse av utvalgte aspekter ved fysioterapibehandlinger. UiO

Doktorgrader, hovedfag - og masteroppgaver perioden 1993 - 2007Kurs-og fagutviklingskomiteen har samlet en oversikt over hovedfagsoppgaver / masteroppgaver / doktorgrader relevant for fagfeltet vårt. Meld fra til dem om noen mangler på listen.

Kurs - og Fagutviklingskomiteen:Karl-Fredrik Skjørshammer [email protected] Lisbeth Lyngaas Borelly [email protected] Jorunn Almaas Helgesen [email protected]







24 Spenningsnytt nr. 1 mars 2008

2001Drivdal, Eli: Når gammel sykdom rammer på nytt. Et forsøk på å utvikle innsikt om postpolio-rammedes kroppsforståelse og mestringsstrategier. UiO

Giske, Liv:. Smerte, hjertefrekvens og hormonelle responser under dynamisk arbeid hos fibromyalgi-pasienter og friske .UiO

Langaas, Anne: Ulike forståelser av kroppen i ukebladet ”Kvinner og Klær” en analyse av meningsendring fra 1972 til 1990. UiO

Olsen, Kari Birkelund : Det er ikke hvordan du tar det, men hvordan du har det? En studie om det å leve med kroniske smerter, med eksempler hentet fra kvinner med bekkenløsning. UiT

Råheim, Målfrid: Kvinners kropps-erfaring og livssammenheng. En fenomenologisk - hermeneutisk studie av friske kvinner og kvinner med kroniske muskelsmerter.

1999-2000Elvestad, Elin: Fibromyalgi og mestring – en pasient - kontroll studie. UiO

Sjursen, Gunnar : Teorigrunnlag i psykomotorisk fysioterapi. En kvalitativ studie. UiB

Skjærven, Liv Helvik : ”Å være seg selv – mer fullt og helt”. En tilnærming til bevegelseskvalitet. En feltstudie av en bevegelsespraksis ved bevegelsespedagog og psykoterapeut Jacques Dropsy, Paris. UiB

Øien, Aud Marie : Å utvikle kunnskap om egen kropp. En kvalitativ studie av psykomotoriske behandlingsforløp. UiB 1997-1998Aubert, Anne-Marie : Hvordan kan kroppen være en kilde til kunnskap i veiledning. UiO

Smedbråten, Bente Kristin: ”alle musklene og tankene roet seg…” Fragmenter til forståelse av kroppens betydning i unges livsverden. En fenomenologisk- hermeneutisk studie. UiB

Stokkenes, Grete : Erkjennelse og anerkjennelse i psykomotorisk fysioterapi. En studie av verbal- og nonverbal kommunikasjon mellom pasient og fysioterapeut i to behandlingsforløp. UiB

Thornquist, Eline: Conceiving function: an investigation of the epistemological preconditions, conceptualizations and methodologies in physiotherapy.

1995-1996Emaus, Nina : Den levende kroppen, i filosofen og i fysioterapien. UiB

Gunnari, Birgit : Et behandlingsforløp. En case-studie med psykomotorisk fysioterapi. UiO

Tamber, Anne Lise: Gangmønster og diagonalitet. En kvalitativ studie om ikke- diagonalt gangmønster hos menneske. UiB

Aars, Marianne : Om å lære av pasientene. UiT

1993-1994Haugland, Mildrid : roller og relasjoner i fysioterapibehandling. Ei analyse av kommunikasjon mellom fysioterapeut og pasient i ein behandlingsserie. UiB

Radøy, Lise : Psykosomatikk – affekter på avveie? UiO





Formålet med å tildele støtte til faggruppens medlemmer er å stimulere til

• Kompetanseutvikling• Kursutvikling• Prosjektarbeid

innen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi.

Søknaden kan gjelde• Forsknings- og fagutviklingsprosjekter • Kurs- og læremiddelprosjekter • Deltakelse på kongresser, kurs og seminarer i

inn- og utland • Hospitering ved fysioterapiavdelinger eller hos

fysioterapeuter innen fagområdet.

Det gies ikke stønad til• Ordinære utgifter ved kompetansegivende

studier (studieavgift, reise, opphold)• Utdanninger, kurs og seminarer arrangert av

høyskoler og universitet.

Søkere må være medlem av faggruppen for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Søknad sendes styret ved økonomiansvarlig som legger søknadene fram på styremøte.

Styret fordeler midlene 2 ganger i året, med søknadsfrist 1. mai og 1. november. Styremedlemmer som har søkt går ut under saksbehandlingen.

Faggruppen har begrensede midler og anmoder derfor søkere om også å søke andre steder, for eksempel Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter. Individuell deltakelse på aktuelle arrangementer støttes med maksimum kr. 1000.

Søknad sendes gjerne på forhånd og senest 1 måned etter avsluttet kurs eller avslutning av prosjektet. Med søknaden legges budsjett med finansieringsplan. Ved tildeling sendes regnskap og kvitteringer som styret har bedt om før utbetaling av stønaden.

Mottaker av økonomisk støtte plikter å gi en kort rapport til ”Spenningsnytt” om den virksomhet som midlene ble anvendt til, spesielt om det faglige utbyttet. Fagartikler trykkes gjerne også.

Oversikt over tildelte fagutviklingsmidler følger med styrets årsberetning.

Kriterier for tildeling av støtte til fagutvikling for faggruppens medlemmer

NB! Retningslinjene er revidert høst 2008




26 Spenningsnytt nr. 1 mars 2008

KURS OG KONFERANSER

Helse i Utvikling 08 - Nasjonal konferanse om kvalitet og prioritering i helsetjenesten

Velkommen til årets viktigste konferanse om kvalitet og prioritering i helsetjenesten, den 3 og 4 desember: "Helse i Utvikling 08" på Lillestrøm. Konferansen vil gi klinikere, beslutningstakere, politikere og andre interesserte en arena for å lære og å utveksle erfaringer om arbeid med kvalitet og prioritering.

Om konferansenNasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjensten arrangerer en nasjonal konferanse om kvalitetsarbeid og prioriteringsspørsmål i helsetjenesten: Helse i Utvikling 08. Konferansen er en videreføring av de tidligere kvalitetskonferansene, ....og bedre skal det bli, som var arrangert av Helsedirektoratet i flere år.

I konferansen Helse i Utvikling 08 vil fokus være både på kvalitetsarbeid og prioriteringer i helsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har opprettet Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, med utgangspunkt i Nasjonal Helseplan, for å bidra til en mer helhetlig tilnærming til problemstillinger om kvalitet og prioritering i helsetjenesten. Rådet skal medvirke til dialog mellom myndigheter, tjenesteytende virksomheter, brukerorganisasjoner og faglige organisasjoner/fagforeninger.Konferansen Helse i Utvikling 08 vil være en arena for slik dialog.

Program: Konferansens første dag vil ha fokus på prioritering, mens andre dagen har kvalitetsforbedring som tema. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen åpner konferansen. Programmet er spennende og vi har fått med gode foredragsholdere. Mer info på www.kvalitetogprioritering.no

Velkommen til to interessante dager om prioritering og kvalitetsarbeid.

PSYKISK HELSE 2009 Ved opptrappingsplanens slutt

resultater - muligheter - forventninger- det er nå det begynner!

Radisson SAS Royal Garden HotelTrondheim, 19. - 21. januar 2009

Arrangør: Helsedirektoratet, Trondheim kommune og Faglig Forum

Vi tar nå imot påmeldinger som deltager, bidragsyter i en av parallellsesjonene, med poster eller kanskje også en egen workshop!

Se progam og mer info www.ffhs.noring 23114500

mail: [email protected]

http://www.kvalitetogprioritering.no

http://www.kvalitetogprioritering.no

http://www.ffhs.no

http://www.ffhs.no




ANNONSER

Retningslinjer for annonsering i Spenningsnytt Faggruppens medlemmer kan sette inn ”stilling ledig” – annonse i Spenningsnytt gratis.

Annonsering av møter og kurs hvor faggruppen eller faggruppemedlemmer står som arrangør, eventuelt andre av NFFs interessegrupper, er gratis.

Annonsene skal ha faglig relevans/interesse.

Pris på øvrige annonser, i farger: -1/3 side pris kr 800,- -1/2 side, pris kr 1500,- - hel side, pris kr 2500,-


Faggruppens brosjyre i ny utgave

NFFs brosjyre om psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi er tilbake i nytt og oppdatert opplag. Bestill brosjyren fra NFFs nettbutikk på www.fysio.no, helt gratis!

Ledig plass i veiledningsgruppe! Vi er en gruppe psykomotoriske spesialister, som trenger noen flere medlemmer til vår kollegabaserte veiledningsgruppe. Vi holder til på Os, utenfor Bergen. Dersom noen skulle ønske å være med, vennligst kontakt Bente Brøvig Strømme på tlf. 90 63 41 56, eller Vivi-Ann Moberg på tlf. 90 58 32 88

Jobber du med forebygging i ungdomsskolen?

Jeg er nylig ansatt i en kommunal fysioterapistilling knyttet til forebyggende helsearbeid i ungdoms-skolen. Er også tilstede på helsestasjon for ungdom. Ønsker kontakt med andre som har erfaring med denne type arbeid, for å få høre erfaringer med ulike tiltak.Borghild Viem, Bodø Rehabiliteringssentertlf 755 54319 eller mobil 97963913mail [email protected]

PSYKIATRISK OG PSYKO SOMATISK FYSIOTERAPI

Kurs i PDK / Affektbevissthet

Vi ønsker å starte opp med kurs i PDK/Affektbevissthet dersom det melder seg nok deltakere.

Intersserte kan melde fra til:[email protected] eller tlf. 996 19 311 [email protected] eller tlf.926 55 788



http://www.fysio.no

http://www.fysio.no







Returadresse:Else MølbachHuitfeldtsgate 90253 Oslo

B

Foto: Vebjørn Karlsen

Documents

Spenningsnytt - Norsk Fysioterapeutforbund · Spenningsnytt nr. 3, oktober 2008 5 Informasjon fra styret Styret har så langt i denne årsmøteperioden konsentrert sitt arbeide om