RISSEt arkeologisk tidsskrift Nr. 1 2010

38RISS Nr. 1 2010

Helvetes historie og utvikling går igjennom i alle fall fem ulike faser som kan identifiseres og disse kan grovt klassifiseres som: 1) Gud straffer menneskeheten med syn-defloden, 2) Sheol, 3) Gehenna, 4) middelalderens evige torturkammer av ild, og 5) helevete som fravær av Gud.

SyndeflodenI dag tar vi det for gitt at det er både

en himmel og et helvete i kristen-dommen, men disse sfærene hvor de rettroende blir belønnet og syndere straffet er i seg selv et historisk produkt. Etter syndefallet hvor Adam og Eva ble utvist fra Paradiset starter menneskehetens historie på jorden i følge kristendommen, men denne hendelsen medførte også kosmologiske endringer i endetids-forestillingene. Så lenge menneske-heten var i Edens hage, var det

Helvetes inferno av ild – fra ingenting til fravær av Gud

Terje Østigård

Helvete er vanligvis sett på som et diabolsk torturkammer hvor syndere i et inferno av et flammehav skal pines til evig tid med de mest uutholdelige og grusomme smertene som er mulig å oppleve og tenke seg. Denne forestillingen har stått sentralt i kristendommen og frykten for å brenne i helvete har for mange kristne vært sterkere enn troen på et evig liv i himmelen. Tanken på å kunne ende i en tilværelse hvor man skal brenne til evig tid er den mest ekstreme konstruksjonen eller ideologien mennesket har skapt. De som kon-trollerte denne sannheten hadde all makt i sine hender og bestemte hvem som ville komme til himmelen og hvem som ville for evig tid havne i fortapelsens ild. Opp gjennom kristendommens historie har prester truet med helvete som straff hvis allmuen ikke fulgte kirkens lære og moral. Helvete har skapt uendelig frykt og utbroderingen av de uendelige, uutholdelige og ugudelige smertene har illustrert den verste skjebnen som kan ramme et menneske. Denne forestillingen er likevel et historisk produkt som det fins lite belegg for i Bibelen.

39RISS Nr. 1 2010

ikke noe behov for et helvete og en annen himmel. Med menneskenes inntreden på jorden endret dette seg.

I den tidlige jødisk-kristne tradis-jonen hadde troen på et individuelt liv etter døden liten religiøs betyd-ning. Selv om det er noen referanser i Bibelen som kan indikere et liv i en annen eksistens etter døden, så fant det sted en utvikling av forestill-inger angående både et separat sted for belønning og et separat sted for straff etter døden.

I den tidlige fasen av den jødisk-kristne eskatologien var det ikke en eksplisitt skjebne som ventet en person i det øyeblikket da han eller hun døde. I følge de tidlige skrift-ene må udødelighet ses mer som en kontinuitet i slektsleddende enn en individuell eksistens i en himmelsk sfære. En individuell død ville ikke bringe han eller hun nærmere Gud, og det var ingen steder for person-lig belønning (himmel) eller straff (helvete). Den rettroende mann beskyttet sin slekt og etterkommere gjennom rettskafne handlinger mens onde mennesker skadet sin frem-tidige slekt og arvtakere som ville bli straffet. Udødelighet var derfor ikke et individuelt anliggende, men kontinuitet gjennom sine barn.

Guds vrede rammet ikke på indi-vidnivå, men inkluderte en persons familie og samfunn. Gud straffet menneskene kollektivt hvis de hadde syndet, og straffen slik det er beskre-vet i Bibelen var i form av epidemier, sykdom, hungersnød, beleiring og til-værelse i eksil. Straffen var kollektiv og jordisk. Et guddommelig system hvor menneskene ble kollektivt straff-et eller belønnet på jorden i form av ulykker og katastrofer eller velferd og suksess for familien og samfunnet innebærer at det ikke eksisterte en separat himmel og et helvete i en an-nen sfære eller dimensjon. Himmelen og helvete var ikke skapt. Gud kunne ikke belønne og straffe menneskene på et individuelt nivå i en annen eksistens, men belønnet og straffet menneskene kollektiv på jorden. Syn-defloden kan ses i et slikt perspektiv.

I løpet av de syv dagene fra Noahs Ark ble lukket til flommen startet, så samlet både mennesker og dyr seg rundt Arken. Da syndefloden begyn-te å stige, prøvde de å storme Arken for å komme seg om bord. Ville dyr angrep og drepte mange av disse menneskene, men skjebnen for dem som ikke ble tatt av dyrene var enda verre. Flommen var kokende varm.

Syndefloden er interessant i et helvetesperspektiv av flere grunner.

40RISS Nr. 1 2010

Dette var den hardeste straffen Gud noen gang har påført menneskene på jorden. Målet var ikke at syn-derne skulle lide for evig, men at jorden skulle bli renset for synd og gjenoppstå i en ren tilstand hvor verden med dens mennesker var døpt på nytt. I ettertid angret Gud og lovte at han ikke ville utradere menneskeheten igjen. Dette kan ses på som starten på den videre eska-tologiske utviklingen av himmelen og helvete som separate lokaler i en ikke-jordisk tilværelse hvor de rettroende blir belønnet og synderne straffet. Løfte fra Gud om ikke å utradere hele menneskeheten inne-bærer også at han ikke ville straffe kollektivt.

Syndefloden kan derfor ses på som begynnelsen av en teologisk prosess som kuliminerte med forestillingene om individuell belønning eller straff i ikke-jordiske lokaler – himmelen eller helvete. Det skulle imidlertid ta lang tid før dette eskatologiske tenkesettet var fullt utviklet.

SheolI Det Gamle Testamente er begrepet ”Sheol” tolket som ”helvete”. Den vanligste tolkningen av Sheol er derimot ”grav”, som impliserer at det var en form for dom etter døden, men hvordan straffen foregikk og hva som karakteriserte tilværelsen i denne eksistensen, er mer usikkert. Det har på den andre siden blitt hev-det at dødens sfære, ritualer knyttet til død og begravelse samt skjebnen til sjelen, har ingen plass i religionen til YHWH.

Begrepet ”Sheol” opptrer 65 ganger i Det Gamle Testamentet, men etymol-ogien er usikker og tolkningen av betydningen av ordet avhenger av hvilken kontekst det opptrer i. Det står at den døde ”går ned til Sheol”. Sheol har blitt forstått som et land av mørke og 31 ganger har det blitt tolket som ”grav”, 31 ganger som ”helvete” og 3 ganger som ”grop”. Ezekiel assosierer Sheol med grop og dypt vann.

Figur 1: Syndefloden. Fra Doré 1880.

41RISS Nr. 1 2010

Hvordan Sheol var og om det var et underjordisk rike eller et ikke-jordisk, hva som kjennetegnet ulike former for straff, hvis det var forskjellige, og om denne tilværelsen var evig, er vanskelig å si noe sikkert om. I denne sammenhengen er det interessante at forestillingen om et liv etter døden i de nedre regionene har begynt å utkrystallisere seg hvor syndere eller de fortapte soner en individuell straff.

GehennaI den nye Bibeloversettelsen dis-kuteres det nå hvorvidt ordet ”hel-vete” skal byttes ut med ”Gehenna”, som det opprinnelig er referert til i Bibelen. Gehenna refererer til en dal

utenfor Jerusalem hvor barneofringer fant sted. Dalen ble til en søppelfyl-ling som brant kontinuerlig, og lik av forbrytere ble også kastet på ilden. Ideen om et sted karakterisert av ild begynte å ulme.

Det er bare tolv referanser til gehen-na/helvete i Det nye testamente (Mat-teus 5:22, 5:29 og 30, 10:28, 18:9, 23:15, 23:33, Markus 9:43-44, 9:45, 9:47-48, Lukas 12:5 og Jakob 3:6). Flesteparten av forestillinger om helvete kommer derfor ikke fra Bibelen, men er senere kulturelle fortolkninger som kristen-dommen vanskelig klarer å fri seg fra. Sentralt i utviklingen av helvete er identifiseringen og spesifiseringen av skjærsilden.

Figur 2: Gehenna i dag. (Kilde: Deror Avi, Wikimedia Commons)

42RISS Nr. 1 2010

Ideer utvikles over tid, men det kan argumenteres for at de to ”oppfinnerne” av skjærsilden var Clement fra Alexandria (d. ca. 215) og Origen (d. ca. 252/254). I det 4. århundre var alle de store kirkefe-drene enige om, med små forskjeller, at noen syndere kunne bli frelst, men først etter å ha gjennomgått en dom hvorpå de måtte renses gjen-nom en smertefull prosess før de kunne komme til himmelen.

I følge Augustin var ikke de eks-treme smertene i helvete kun en passende straff for de fortapte, men det var også en belønning og glede for de frelste som kunne glede seg enda mer over å være frelst og leve til evig tid i himmelen.

I Europas hadde helvete, skjærsilden og Satan en mindre rolle frem til 12. og 13. århundre, men i denne perioden ble det mest dogmatiske og grusomme helvete som noen gang har eksistert i kristendommen: det klassiske brennehelvete hvor de fortapte lider de mest uutholdelige smerter til evig tid.

Det evige torturkammeret av ildFor at dette helvete skulle se dagens lys, eller rettere sagt avgrunnens mørke, så krevde det intellektuell og teologisk nytenking, og forståelsen

av helvete henger nøye sammen med forståelsen av skjærsilden. Skjærs-ilden er et helvete av begrenset tid og omfang. Teologisk sett så kan skjærsilden enten oppfattes som et forkammer til himmelen eller en egen avdeling i helvete, siden smerten i skjærsilden skiller seg ideelt sett fra smerten i helvete ved at den første er karakterisert av håp og frelse mens den siste av fortvilelse. Skjærsilden er videre en rensende ild mens helve-tesilden er en straffende ild selv om begge er smertefulle.

Ideen om at skjærsilden fantes startet først blant allmuen for siden å bli et teologisk spørsmål som måtte avklares. For at skjærsilden skulle ha en virkelig eksistens, så skjedde det en endring fra å forstå denne smerten som symbolsk til at den faktisk fant sted rent fysisk. Siden denne pros-essen var virkelig og fant sted etter døden, måtte det skapes et eget sted i en ikke-jordisk tilværelse hvor de døde gikk gjennom skjærsilden. Det måtte skapes et ”rom” eller et sted hvor de døde fysisk kunne brenne. Syndene måtte brennes i et eget ”pur-gatorium”.

Basert på historisk materiale har den franske historikeren Jeaque Le Goff foreslått at en virkelig, fysisk skjærs-ild ikke fantes før tidligst rundt 1170.

43RISS Nr. 1 2010

Før 1170 brukte Peter Comestor det vanlige uttrykket ”skjærsild” som var symbolsk forstått. Comestors intellektuelle refleksjoner om dette temaet fant sted mellom 1170 og hans død i 1178 eller 1179. Begrepet ”purgatorium” som han senere brukte må derfor ha blitt introdusert i tiåret 1170-1180. ”Purgatorium” var et eget fysisk sted med skjærsild.

Kirken gjorde en formell godkjenn-else av doktrinen om skjærsilden i 1253, og før dette hadde det vært lite intellektuell fremskritt og tanker om helvete. I prosessen med å utvikle og begrepsfeste et ordentlig hel-vete så måtte problemet angående hvilken type ild som eksisterte i helvete løses. Problemet var at hvis det var vanlig ild som her på jorden,

Figur 3: Helvete. Hortus Deliciarum. (Wikimedia Commons)

44RISS Nr. 1 2010

så ville de fortapte brenne opp, og da ville ikke helvete være evig. Det var denne typen ild de frelste måtte gjennom i skjærsilden. Syndene skulle brennes bort. Helvetesilden måtte derfor være kvalitativt for-skjellig fra vanlig ild og skjærsilden. Hvis helvete ikke var evig, ville det ikke være noe helvete, og tilværelsen i de nedre regionene ville ikke skille seg fra de som gikk gjennom skjærsilden bortsett fra at de ble innlemmet i himmelen etter denne prosessen.

Det var den franske biskopen i Paris, William av Auvergne (1228-49), som løste dette problemet. Helvetesilden var forskjellig fra den ilden som vi kjenner her på jorden. Siden de fortapte skulle tortureres med ild til evig tid i helvete, kunne den ikke brenne og konsumere slik den jord-iske ilden gjør. Helvetesilden brant uten å konsumere. Smerten i hel-vetesilden var like uutholdelig som med vanlig ild, men i motsetning til vanlig ild ville ikke de fortapte ta fyr. Denne ilden påførte de verste smertene tenkelige uten å forringe det fysiske kjødet på legemet til de døde. Helvetesilden kunne derfor brenne de fortapte til evig tid. De ville alltid forbli i helvetes inferno av ild.

”Purgatorium” og skjærsilden hadde en sentral plass i arbeidene til Thom-as Aquinas, som døde i 1274 på vei til Det 2. kirkekonsilet i Lyon, og det var på dette konsilet at den katolske kirken gjorde de endelige vedtakene som en gang for alle slo fast virke-ligheten og eksistensen av ”Purgato-rium”, skjærsilden og helvete.

Fravær av GudPave Johannes Paul 2. imøtegikk 28. juli 1999 forestillingen om at helvete er et diabolsk inferno av flammer hvor de fortapte brennes til evig i smerter. Han sa at “Bildene av helve-te som Den Hellige Skrift presenterer oss må tolkes korrekt. De viser den komplette frustrasjonen og tomheten i livet uten Gud. I motsetning til et sted, indikerer helvete tilstanden til de som frivillig og definitivt atskiller seg fra Gud, kilden til alt liv og glede […] Denne tilstanden av definitiv selvekskludering fra fellesskapet med Gud og de frelste kalles ‘helvete’.” Det er altså ikke en fysisk straff og pinsler i helvete. De få beskrivelsene i Bibelen om ild skal derfor forstås billedlig som den åndelige smerten det er å ikke ta del i Guds kjærlighet. Helvete er altså fravær av Gud og ikke et brennende inferno som piner kroppen med de verst tenkelige smer-tene til evig tid.

45RISS Nr. 1 2010

Videre lesning:

Le Goff, J. 1984. The Birth of Purgatory. Scolar Press. London.

Oestigaard, T. 2003. An Archaeology of Hell: Fire, Water and Sin in Christianity. Bricoleur

Press. Lindome.

Oestigaard, T. 2009. “The materiality of hell: The Christian hell in a world religion context. “

Material religion, Vol. 5, No. 3: 312-331.

AvslutningDen tradisjonelle forståelsen av helvete som et evig, brennende inferno er et produkt av en lang historisk prosess, som fremdeles pågår. Den Norske Kirke vil i liten grad konkretisere hva som karakter-iserer helvetes eksistens, men kirken er entydig på at etter døden er det to veier; en innenfor og en utenfor Guds rike, hvor den sistnevnte er negativ.

Biskop Olav Skjevesland fastholder at helvete i en eller annen form må eksistere siden Jesus døde på korset for menneskeheten, fordi “frelse er frelse fra fortapelse. Hva var poenget med Jesu fødsel, lidelse, død og opp-standelse dersom utgangspunktet er at alt ender godt, uansett? Uansett menneskers holdning til Guds gjern-ing i Jesus Kristus?”