Riktig bruk av legemidler - Forlaget VettViten...Riktig bruk av legemidler 36 Riktig bruk av legemidler 37 Dosering av legemidler Når vi håndterer legemidler til daglig er det ikke

Riktig bruk av legemidler

Kapittel 4

Kompetansemål: Eleven skal kunne veilede om riktig legemiddelbruk og gi eksempler på år-saker til og konsekvenser av feil legemiddelbruk.

Når du har lest dette kapitlet skal du kunne forklare: • sammenhengen mellom dose og effekt

• hvordan dosering av et legemiddel henger sammen med egenskapene til hvert enkelt legemiddel

• hva vi mener med terapeutisk og toksisk område

• hva en legemiddelinteraksjon er, ha kunnskap om konsekvensen av lege-middelinteraksjon, og ha kunnskap om hvorvidt andre stoffer enn lege-midler kan gi interaksjon med legemidler

• hva vi mener med compliance og kunne redegjøre for årsaker til dårlig compliance

• hva vi mener med begrepet legemiddelform og hvordan de forskjellige legemiddelformene brukes, og ha kunnskap om legemiddelformene og hvilke egenskaper de har

• ha kunnskap om bruk av legemiddel til gravide og ammende, og om hvor-dan legemidler virker på barn og eldre


36


37

Dosering av legemidler

Når vi håndterer legemidler til daglig er det ikke naturlig å tenke over bakgrunnen for fastsettelsen av dosestørrelsen. Hvis vi har be-hov for det, slår vi opp i Felleskatalogen og finner de opplysnin-gene vi er ute etter.

For legemidler som selges i håndkjøp er det også opplysninger om dosering på pakken eller i vedlegget som ligger inni pakken.

Hvordan et legemiddel doseres avhenger av virkestoffets egenska-per. Halveringstiden påvirker doseringshyppigheten slik at en lang T ½ tilsier at dosen tas sjelden, mens kort T ½ tilsier at dosen tas ofte.

For legemidler med kort T ½ som skal tas ofte kan det være lett å glemme å ta medisinen, og det er litt upraktisk også fordi du må ha med deg legemidlet på jobb, i barnehagen eller på skolen. Av og til er det mulig å få disse legemidlene som depotpreparater. Det vil si at legemidlet er «pakket» inn på en måte som gjør at det gradvis frigir virksomt stoff, og dermed kan doseringshyppigheten reduseres.

Vi kommer tilbake til depotpreparater senere i kapitlet under temaet «Legemiddelformer».

Når et legemiddel skal tas kontinuerlig, som for eksempel ved be-handling av høyt blodtrykk, bør dosen tas til samme tid hver dag. Da vil konsentrasjonen i blodet være tilnærmet stabil og vi får det vi kaller en likevektskonsentrasjon. Det er en situasjon hvor mengde legemiddel som absorberes er lik den mengden legemiddel som elimineres. Det er best med en mest mulig jevn mengde legemiddel i blodet både med tanke på virkning og bivirkninger.

En situasjon der likevektskonsentrasjonen er nådd kalles steady state. Det kreves gjentatte doseringer før et gitt legemiddel oppnår steady state, og i praksis skjer dette etter ca. fem halveringstider.

De doseringsforslagene vi finner i Felleskatalogen tar ikke hen-syn til individuelle forskjeller. Men av og til er det spesielle hensyn å ta, f.eks. når nyre- eller leverfunksjonen er redusert. Vekt kan også være viktig når riktig dose skal fastsettes. Det er ikke nød-vendigvis korrekt å gi samme dose til en mann på 100 kilo og en spedbygd kvinne selv om de er like gamle.

Selv om de fleste leger forholder seg til doseringsforslagene iFelleskatalogen, ser vi også at en del individualiserer dosene og beveger seg utenfor disse rammene. Dette forekommer oftest på resepter fra spesialister og sykehusleger.

Alt etter type legemiddel og mål med behandlingen doseres lege-midler etter:

• Standarddosering som f.eks. ved lungebetennelse. Da rekvi-rerer legen et legemiddel som normalt følger en bestemt do-sering

• Ønske om en bestemt klinisk virkning. En pasient med høyt blodtrykk må prøve seg fram til den dosen som gir ønsket effekt.

• Målinger av legemiddel i blodet. Dette er tilfellet med det blodfortynnende legemidlet Marevan.

Terapeutisk og toksisk område Vi vet at et legemiddel må være til stede i tilstrekkelig mengde for at det skal kunne gi effekt på målorganet. Da vet vi også at for lite gir ingen effekt. Men dette må ikke forstås slik at det ikke finnes noenøvre grense, for det gjør det!

Vi sier at et legemiddel har et spesifikt terapeutisk område. Hvisdosen gir en konsentrasjon som ligger innenfor det terapeutiske området vil legemidlet kunne utøve effekt og eventuelle bivirknin-ger vil kunne oppstå. Hvis dosen er for høy, vil konsentrasjonen av legemidlet havne over det terapeutiske området (toksisk område) og i beste fall kunne gi en uønsket eller for kraftig virkning, og i verste fall en forgiftning.

Størrelsen på det terapeutiske området varierer og har betyd-ning for hvor nøyaktig doseringen må være. Et legemiddel med et lite terapeutisk område må doseres svært nøyaktig fordi det er store muligheter for å gi enten for lite eller for mye. Hvis legemidlet derimot har et stort terapeutisk område er det mindre fare for å havne utenfor.

OppgaveLegemidler som selges uten resept har et relativt stort terapeutisk område. Hva tror du kan være årsaken til det?

Sammenheng mellom (innatt) dose og effektForslag til dosering av et legemiddel kan lyde slik: 1–3 tabletter 2 ganger daglig

Dette gir en mulighet for å variere mellom en og tre tabletter hver gang dosen tas. I en slik situasjon vil det være naturlig å begynne med den laveste dosen og øke dersom effekten ikke blir slik vi ønsker.

Husker du hva absorpsjon og eliminasjon er? Se eventuelt til-bake på kapittel 2.

Terapeutisk område

87654321

9

HFA 4.2

Tenkt deg et pilespill, der ni poeng og blink tilsvarer et legemiddel med lite terapeu-tisk område og legemidlet med stort terapeutisk område tilvarer hele poengområdet.Hva er lettest å treffe?


38


39

Med utgangspunkt i dette eksemplet vil det være slik at hver inntatt enhet opptil tre tabletter gi en økning i effekten. Et naturlig spørs-mål er da: Gir alle dosene like stor effekt? Svaret er nei. Nedenfor ser du en illustrasjon som viser variasjonen i utbytte fra første dose til tredje dose. En tilsvarende kurve gjelder også om maksimal dosering for et legemiddel er to tabletter, eller om den er ti tabletter.

Vi konsentrer oss nå om størrelsen på hver inntatte dose og ikke om hvor ofte doseringen skal gjentas. Det har med andre egenska-per hos legemidlet å gjøre som T ½ og er beskrevet tidligere i kapit-telet.

Denne kurven kalles en dose/respons kurve, og viser hvor stor nytte hver dose gir regnet i %. Vi ser at den før-ste dosen gir omtrent 60 % av mulig virkning. Det er viktig å merke seg at en dobling av dosen ikke gir den samme økningen målt i effekt. Kur-ven viser at en økning av dosen gir økt virkning, men at økningen blir forholdsvis mindre og mindre for hver ny dose som legges til (kurven flater ut).

Tegningen viser at om dosen økes utover tre tabletter (maksimal dose i vårt eksempel), er det fare for at konsentrasjonen av legemid-del overstiger terapeutisk område og kommer over i det vi kaller toksisk område som kan gi forgiftning.

Ved å ta tre tabletter utnyttes det potensialet legemidlet har for å utøve virkning, og en økning av dosen utover dette vil ikke gi bedre effekt. Derimot vil risikoen for sterkere bivirkninger og en eventu-ell forgiftning absolutt være til stede.

Interaksjoner

En legemiddelinteraksjon er når effekten av et legemiddel endres som følge av at vi har tatt et annet legemiddel før, samtidig eller et-ter. Vanligvis knytter vi legemiddelinteraksjoner opp mot samtidig bruk, men på grunn av halveringstiden vil også bruk før og etter kunne gi endret effekt.

Den endrede effekten en legemiddelinteraksjon gir, kan være at virkningen reduseres, økes eller faktisk endres.

Interaksjoner kan også forekomme mellom legemidler om mat og legemidler og alkohol. Vi må også være oppmerksom på at droger og natur(lege)midler har et interaksjonspotesiale.

Interaksjon med andre legemidler Det kan være ulike årsaker til interaksjoner mellom legemidler. Et legemiddel kan endre effekten av et annet legemiddel ved å påvirke absorpsjonen, distribusjonen eller eliminasjonen. Da kaller vi det farmakokinetiske interaksjoner.

Om påvirkningen skjer på virkestedet, for eksempel ved binding til samme reseptor, er interaksjonen farmakodynamisk. De flesteveldokumenterte legemiddelinteraksjoner er farmakokinetiske.

Hva tror du skjer om dosen økes til firetabletter?

Ønske� effekt i %

100

90

1 tablett 2 tabletterDose

HFA 4.3

3 tabletter

60

Toksisk område

Ingen effekt

Terapeutiskt område

1 2 3 4

> 3 tabletter

< 1 tablett

Dose (antall tabletter)

Plasmakonsentrasjon

HFA 4.4

1–3 tabletter

5

+

HFA 4.5

= ?

Det kan være flereenn to legemidler involvert i en lege-middelinteraksjon.


40


41

Naturmidlet johannesurt kan gi raskere nedbryting (metabolisme) av p-piller enn normalt, og den preventive effekten kan bli redusert.

Årsak: Johannesurt stimulerer til økt aktivitet av det enzymet som er aktivt i nedbrytingen av p-pille.

En type antibiotika som heter tetracyklin kan i kombinasjon med syre-nøytraliserende preparat få redusert opptak (absorpsjon).

Årsak: Tetracyklin og aluminium i det syrenøytraliserende midlet binder seg til hverandre og gir en kobling som er for stor til å kunne absorberes.

De fleste alvorlige interaksjoner skjer med legemidler som har ty-piske egenskaper som:

• liten terapeutisk bredde • lang T ½• kontinuerlig bruk over lang tid

Det er viktig at legen kjenner til alle medikamenter pasienten bru-ker slik at eventuelle uheldige kombinasjoner unngås. En av far-masøytenes oppgaver i forbindelse med reseptekspedisjon er også å vurdere eventuelle tiltak dersom det kan være fare for interaksjon. Heldigvis har det i de senere årene blitt utviklet programvare som gjør arbeidet med interaksjoner mer effektivt både for legene og farmasøytene. Imidlertid må den legen som har rekvirert legemid-let kontaktes og foreta eventuelle endringer i forskrivningen.

Ikke alle kombinasjoner er like farlige, og alt etter alvorlighetsgrad kan det være en god løsning å ta legemidlene til forskjellig tid. An-dre ganger kan samtidig bruk av to legemidler få så alvorlige følger for pasienten at det absolutt må unngås.

Men det kan faktisk også være slik at en interaksjon er tilsiktet og at hensikten er å få en forsterket virkning (synergieffekt).

Stoffende forsterker hverandres effekt: 1+1 = 3.

Interaksjon med næringsmidler Et legemiddel som tas peroralt og sammen med mat får vanligvis en forsinket absorpsjon. Den mengde legemiddelstoff som tas opp er imidlertid omtrent lik enten legemidlet tas sammen med mat eller uten mat.

Hvis en ønsker hurtig effekt, f.eks. ved hodepine, bør legemidlet bare tas sammen med rikelig med drikke. Når en behandling strek-ker seg over lang til vil ikke samtidig inntak av mat ha betydning. Legemidlet vil i en slik situasjon ha en konstant konsentrasjon (li-kevektskonsentrasjon, se foran i kapitlet) i blodet, og effekten på-virkes ikke av om absorpsjonen forsinkes.

Grapefruktjuice/grapefrukt kan påvirke effekten av mange lege-midler og omtales hyppig som næringsmiddel i samband med interaksjoner. Kolesterolsenkende midler og legemiddel mot høyt blodtrykk er medisiner som gir interaksjoner med grapefrukt. Re-sultatet er vanligvis økt effekt av legemidlene fordi grapefrukt hem-mer enzymene som bryter ned (metaboliserer) stoffene i midlet. Melk og melkeprodukter kan også gi interaksjon. F.eks. hemmes opptaket av tetracyklin hvis pasienten samtidig drikker melk (utvi-kler en sammenbinding som er for stor til å kunne absorberes).

På apoteket selger vi kalsiumtilskudd som er tilsatt vitamin D. D-vitamin forbedrer opptak av kalsium fra tarmen. Dette er også en (tilsiktet) interaksjon.

Synergieffekt


42


43

Det bør neves at røyking kan øke nedbrytingen av enkelte legemid-del. Derfor bør apoteket oppfordre kunder som bruker legemiddel fast og planlegger å slutte å røyke, om å kontakte legen sin. Det kan være nødvendig å endre doseringen.

Det finnes ingen generelle retningslinjer for om legemidler bør tassammen med mat eller uten mat. For enkelte legemidler vil oppta-ket reduseres betydelig om de tas samtidig med mat mens andre vil det være hensiktsmessig å ta sammen med mat, enten fordi slim-hinnen i magesekken skånes, eller fordi opptaket av legemidlet vil bedres. I Felleskatalogens preparatomtaler finner du opplysningerom samtidig matinntak er hensiktsmessig, eller om det påvirker opptaket negativt.

Når vi omtaler de ulike legemidlene vil vi gå gjennom de interak-sjonene som er relevante for en apotektekniker å vite om.

Mange som tar legemidler regelmessig, velger å ta dosen samti-dig med et av dagens måltider (oftest kveld og/eller morgen) av den enkle grunn at det da er lettere å huske. Dette er uproblematisk så lenge maten ikke påvirker opptaket av legemidlene.

Interaksjon med alkoholAlkohol kan forsterke eller nedsette virkningen av legemidler. Imid-lertid er det slik at de fleste legemidler ikke påvirkes av alkohol,men det finnes også legemidler som absolutt ikke bør tas sammenmed alkoholholdig drikke.

Interaksjoner med alkohol ses ofte når det gjelder legemidler som i likhet med alkohol har en sløvende effekt på sentralnervesys-temet, blant annet sterke smertestillende midler, reisesykemidler, en del sovemedisiner og beroligende midler (legemidler som ofte er merket med en rød trekant).

Avhengig av hvor stort inntaket er, vil en kombinasjon av alkohol og disse legemidlene forsterke den sløvende effekten.

Hvis alkohol misbrukes, kan nedbrytingen av en del legemidler endres fordi alkoholen og legemidlene konkurrerer om de samme nedbrytingsmekanismene i leveren. Resultatet kan bli at mengden legemiddel i blodet øker, og dette er av betydning for doseringen.

Det er også en mulighet for at legemidler påvirker nedbrytingen av alkohol i leveren. Dette gir en situasjon vi kaller alkoholintole-ranse.

Hva tenker du om bilkjøring og inntak av legemidler merket med rød trekant?

Medisin

Medisin


44


45

Tidligere ble et stoff som utløste en slik intoleranse mye brukt i behandlingen av alkoholmisbruk. Prinsippet var enkelt: Ubehaget ved å kombinere alkohol med dette stoffet (disulfiram) ble så stort at de rusavhengige lot være å drikke alkohol.

Av de legemidlene som selges på apotek i dag er det et medika-ment mot visse typer infeksjon, metrondiazol, som er kjent for å gi alkoholintoleranse. Selv om det er snakk om en mildere form for ubehag, er det likevel viktig at apoteket informerer om dette.

Compliance

Begrepet compliance oversettes best med etterlevelse, føyelighet. Compliance handler om å følge de råd og retningslinjer som er gitt i forbindelse med legemiddelbruk. Det hjelper ikke hvor godt vi informerer pasientene hvis de ikke er villige til eller har evne til å følge de rådene de får. For å beskrive hva som skjer om pa-sienten følger rådene i større eller mindre grad, brukes begrepet non-compliance. Non-compliance defineres som manglende viljeeller evne til å ta legemidler i overensstemmelse med legens ordi-nasjon. Det finnes studier som viser at non-compliance kan liggemellom 20–80 %, avhengig av type behandling. Selv ved en enkel dosering som en tablett daglig, er det 1/3 av pasientene som ikke følger den anvisningen. Som apotekansatt er det viktig at vi har dette i tankene når vi veileder kundene – at compliance skal bli best mulig.

Å bruke et legemiddel korrekt er avgjørende for å oppnå ønsket ef-fekt. Når et legemiddel blir tatt på feil måte, kan ett av to skje:

• pasienten får for lite legemiddel (underforbruk)• pasienten får for mye legemiddel (overforbruk)

En antibiotikakur som avsluttes for tidlig kan lett føre til at infek-sjonen blusser opp igjen, og om lusemidlet ikke får sitte lenge nok i håret, er det ikke sikkert lusene dør.

En situasjon der pasienten tar mer enn det legen har forordnet fordi han ikke opplever effekt umiddelbart, vil fort kunne gi en opphopning av legemiddel i kroppen og føre til forgiftning.

Årsaker til at pasienten ikke følger legens ordreDet kan være mange grunner til at pasienten bruker legemidlene feil. Det kan være relatert til sykdommen, legemiddelet, pasien-ten eller legen. Kulturell eller religiøs tilhørighet kan også påvirke motivasjonen for riktig legemiddelbruk. Nedenfor finner du noenårsaker som kan knyttes opp mot feil bruk av legemidler

• pasienten glemmer og/eller har dårlig syn • nedsatt motorikk i fingrene• praktiske problemer• medisinen smaker vondt • frykt for avhengighet • redsel for bivirkninger • høy alder • liten motivasjon fordi sykdommen er uten symptom• opplever ingen umiddelbar effekt• dosering mange ganger daglig • mistillit til lege, apotek eller selve behandlingen• økonomisk evne• behandlingen er i strid med religiøse / kulturelle prinsipper

Feilbruk er vanligst blant eldre. Økt glemsomhet kan være en del av forklaringen, men det faktum at eldre i gjennomsnitt bruker fle-re legemidler enn resten av befolkningen har like stor betydning. Et godt tillitsforhold mellom lege og pasient er viktig for å oppnå god compliance. Det er også viktig at legen informerer om sykdom-men og virkning og bivirkning av legemidlet slik at kunden er mest mulig forberedt det som skjer med kroppen. Det er også viktig at apoteket spiller på «lag» med legen og understøtter og eventuelt utfyller den informasjonen som er gitt.


46


47

En situasjon der pasienten opplever at hun ikke stoler på legen sin gir liten forståelse for behandlingen, og da er det økt mulighet for at medisinene ikke blir brukt riktig.

Hva kan gjøres for at brukeren tar legemidlene riktig: • Legen og/eller apoteket kan gi god veiledning før behandlin-

gen starter.• Begrense antall legemidler så mye som mulig.• Bruke legemidler som gir kort behandlingstid.• Bruke legemidler som er enkle å dosere og håndtere.• Bruke doseringshjelpemidler.• Understøtte muntlig veiledning med skriftlig informasjons-

materiell.

Ti regler for medisinvett• Bruk medisinen slik som legen har bestemt. Dette betyr at du skal

ta medisinen i riktige mengder. • Tabletter skal svelges med rikelig drikke! • Medisin skal inntas på de tidspunktene du har fått beskjed om og i

den perioden som er bestemt.• Følg bruksanvisningen nøye!• Ta kontakt med legen hvis du føler deg uvel på grunn av den medi-

sinen du bruker. • Skriv opp navnet hvis det er en medisin du ikke tåler. Da vil du

kunne gi sikker beskjed når du senere søker lege, eller hvis du skulle bli innlagt på sykehus.

• Informer alltid legen din om alle medisiner du bruker. Ta med de medisinene du bruker hvis du oppsøker en ny lege eller blir innlagt på sykehus.

• Bruk ikke medisiner som er blitt til overs etter en kur, uten at du har snakket med legen om det. På apoteket kan du få vite hvordan du blir kvitt gamle medisiner.

• Oppbevar medisiner slik at barn ikke kan få tak i dem. • Lån aldri bort medisiner som er kjøpt på resept. Lån heller ikke selv

slike medisiner av andre. • Vær særlig forsiktig med - medisiner når du gir dem til barn - når du er gravid eller ammer - når du bruker andre medisiner fra før• Du bør ikke bruke alkohol og søvndyssende eller beroligende mid-

ler samtidig. • Medisiner merket med rød varseltrekant betyr at du skal være

varsom i trafikken/ved risikofylt arbeid. Andre medisiner kan ogsåpåvirke evnen bl.a. til å kjøre bil. Er du i tvil, spør legen.

• Spør hos legen eller på apoteket hvis du er i tvil om hvordan du skal bruke en medisin.

Legemiddelformer

Med legemiddelform mener vi den preparatformen et legemiddel foreligger i. Norsk legemiddelstandarder (NLS) beskriver standard-betegnelser for alle legemiddelformer og hvilke krav som stilles til dem.

Hvis et legemiddel skal komme dit kroppen trenger det, må det tilberedes på en spesiell måte. Derfor er det ingen tilfeldighet hvilke stoffer de enkelte legemidlene er sammensatt av.

Ved formuleringen av et preparat tas det hensyn til legemid-delstoffets egenskaper. Noen få legemiddelstoffer blir ødelagt når det passerer gjennom mage-tarmkanalen og gir ingen effekt om de tas peroralt. Da må det velges en annen administrasjonsmåte, for eksempel rektal eller parenteral.

I tillegg til stoffets egenskaper må også ønsket effekt være med på å avgjøre hvilken legemiddelform som er hensiktsmessig. Hvis det er behov for en hurtig og kortvarig virkning velges en annen lege-middelform enn hvis vi ønsker en langvarig og sent innsettende effekt. Noen ganger er en lokal effekt hensiktsmessig, og da er le-gemiddelformen en annen enn om legemidlet skal absorberes over i blodbanen.

Pasientens tilstand er en viktig faktor i valg av legemiddelform. En pasient med svelgeproblemer kan kanskje benytte en mikstur eller en stikkpille i stedet for tabletter. Ved krampe eller bevisstløs-het kan det være farlig å gi legemidler peroralt, så da må vi finne etannet alternativ.

To hovedformer for administrasjon (bruk) av legemidler:• Lokal administrasjon Her bringes legemidlet direkte i kontakt med virkestedet. Salver

og øyedråper er eksempler på legemiddelformer som benyttes på denne måten. Enkelte legemidler har lokal effekt selv om de tasperoralt.

• Systemisk administrasjon Ved systemisk behandling brukes det en legemiddelform som brin-

ger legemidlet over i blodbanen, og blodet transporterer legemid-let frem til virkestedet. De mest aktuelle måtene å ta legemidlet på er gjennom munnen og ved injeksjon.

Det finnes flere applikasjonmåter (bruksmåter) som kan brukes både til lokal og systemisk administrasjon. For eksempel kan en-detarmen benyttes til legemidler som virker lokalt eller systemisk. Nesehulen er et annet eksempel.

Administrasjons-måte er måten legemidlet blir gitt på.


48


49

Slår vi opp i «Norske legemiddelstandarder» vil vi finne at utvalget avlegemiddelformer er svært omfattende. I denne boka skal vi omtale et utvalg som dekker de fleste legemidlene som er tilgjengelige i Norge.Spesielle legemiddelformer som brukes til dyr vil ikke bli omtalt.

Legemiddelformer inndelt etter applikasjonsmåte (bruksmåte):• perorale legemiddelformer (tas gjennom munnen)• rektale legemiddelformer (tas gjennom endetarmen)• legemiddelformer til inhalasjon (innånding)• parenterale legemiddelformer (til injeksjon eller infusjon)• transdermale legemiddelformer (transporteres gjennom hu-

den)• legemidler til lokal applikasjon (Legemidler til bruk i nesen

vil bli omtalt under denne gruppen)

Flere detaljer om den praktiske anvendelsen av legemiddelformene finner du sammen med produktomtalen i kapittel 7.

Perorale legemiddelformerPerorale legemidler tas gjennom munnen og virker enten lokalt i mage/tarmkanalen eller det tas opp fra mage/tarmkanalen. De flestelegemidler tas på denne måten. Tabletter er den vanligste legemid-delformen fordi den er lett å ta og gir nøyaktig dosering.

I apotekets vareutvalg vil du også finne preparater til oral bruk.

Dette er legemidler og andre preparater som virker lokalt i munn-hulen eller det tas opp i blodbanen fra munnhulen. Sugetabletter og resoribletter er eksempler på legemiddelformer til oral bruk. Du får vite mer om disse litt senere i kapitlet.

TabletterTabletter er til peroral bruk og inneholder legemidler i dosert mengde beregnet slik at de kan frigjøres raskt og absorberes fra ma-gesekk og/eller tarm, eller for at de skal virke lokalt i magesekken og/eller tarmen. I hovedsak skjer absorpsjon fra tynntarmen. Disse tablettene framstilles vanligvis ved komprimering og kan være for-synt med overtrekk. Tabletter som skal løses opp i vann før de tas og som ikke er brusetabletter, betegnes oppløselige tabletter.

Tabletten består av virkestoffet sammen med hjelpestoffer, ofte melkesukker (laktose) og stivelse. Pulverblandingen blir forarbei-det til en kornet masse, et granulat, som komprimeres (presses sammen) til tabletter. Hensikten med hjelpestoffene er at de skal være fyllstoff (ved små mengder virkestoff) og binde sammen ta-bletten, gjøre den glattere på overflaten, og lette oppløsningen avtabletten i magesekken/tarmen.

Applikasjonmåter

Komprimering = når virkestoff (aktivsubstans) og hjel-pestoffer blandessammen til en masse hvor små mengde av mas-sen presses hardt sammen (komprime-res) til enheter som kalles tabletter.


50


51

I magesekken vil tabletten oppløses til små korn når den kommer i kontakt med væske. Et av hjelpestoffene, stivelsen (kalles også sprengmiddel) gjør at tabletten oppløses raskere fordi stivelseskor-nene trekker til seg væske og sveller. Etter hvert vil legemidlet løsne fra hvert enkelt korn, absorberes gjennom tarmveggen og over i blodbanen. (Det som skjer videre har du lest om i kapittel 2.)

Frigjøringen av virkestoff skjer raskest når tabletter tas med ri-kelig drikke, helst vann. Om du ikke tar tabletten sammen med væske kan den sette seg fast i spiserøret, eller i verste fall gi etse-skader.

Tabletter den vanligste legemiddelformen, og fordelen med tablet-ter er at de:

• har god holdbarhet• krever liten plass• egner seg til masseproduksjon• er rimelige å produsere• er lett å ta med seg

Brusetabletter En brusetablett skal oppløses i væske (vann eller saft) og drikkes. Siden virkestoffet er oppløst før det kommer ned i magesekken vil virkningen komme raskt. Dette gjør at denne tablettypen kan være et godt valg når du ønsker rask smertelindring.

De fleste brusetablettene inneholder natriumhydrogenkarbonat (også kalt natron) og sitronsyre. I reaksjon med vann vil natriumhy-drogenkarbonat reagere med sitronsyre og utvikle karbondioksid. Det blir en klar oppløsning som ligner mineralvann. Brusetabletter må ikke svelges hele. Da kan de gi etseskader på slimhinnene.

TyggetabletterFor at du skal oppnå full effekt av en tyggetablett må den tygges før den svelges. Tyggingen gjør at virkestoffet blir raskt fordelt i magesaften fordi det allerede er løst fra resten av tabletten i mote-setning til en vanlig tablett. Om vi tar en titt i apotekets hyller, ser vi at tyggetabletter ofte blir brukt til vitaminpreparater, spesielt til mindre barn. Blant syrenøytraliserende preparatene finner vi ogsåtyggetabletter som et alternativ til miksturer. Etter tyggingen bør vi skylle med ½ –1 glass vann.

Smeltetabletter Dette er en forholdsvis ny legemiddelform som gir hurtig frisetting av legemidlet. En smeltetablett skal du plassere på tungen, eller løse opp i vann. Fordelen med denne legemiddelformen er at den kan tas uten vann, og i noen situasjoner kan det være hensiktsmessig,

for eksempel hvis du oppholder deg på et sted hvor rent vann ikke er tilgjengelig. Smeltetabletter kan også være en hensiktsmessig til litt større barn og til personer som ikke liker/kan svelge tabletter. Ved lagring av slike preparater er det viktig at vi tar hensyn til at de tåler fuktighet dårlig. Paracetamol (smertestillende) og enkelte migrenemidler finnes som smeltetabletter.

Medisinsk tyggegummi Medisinsk tyggegummi er faste, ferdig doserte preparater som skal tygges. De består av et basestoff av gummi og inneholder ett el-ler flere legemidler. Ved tygging frigjøres legemidlene fra gummi-basen og oppløses i spyttet. Legemidlene kan utøve effekt lokalt i munnhulen eller de kan absorberes fra munnslimhinnen eller mage/tarmkanalen og gi en sentral virkning. Vi finner ikke mangeprodukter i apotekets sortiment i tyggegummiform. De som er best kjent er kanskje nikotinpreparater. Dette er legemidler som brukes av personer som ønsker å slutte og røyke, eller som opplever behov for nikotin i røykfrie perioder. Disse produktene krever vanligvis en spesiell tyggeteknikk for at virkestoffet skal frigis på riktig måte. Dette er det viktig at du som apotektekniker kan informere om.

Drasjerte tabletter Mange tabletter er utstyrt med et overtrekk, drasjering. Det kan være ulike årsaker til at tabletten får dette overtrekket:

• Virkestoffet har vond smak og lukt som ønskes kamuflert.• Virkestoffet kan ha kraftige fargestoffer som ønskes kamu-

flert.• Det kan være hensiktsmessig å beskytte virkestoffet mot lys

og luft.• Drasjeringen gjør overflaten på tabletten glatt slik at den blir

lettere å svelge.• Drasjeringen kan beskytte slimhinnene i munn, hals og ma-

gesekk mot lokale bivirkninger av det virksomme stoffet. • Det virksomme stoffet kan beskyttes mot å bli ødelagt av det

sure mageinnholdet.• Drasjeringen kan påvirke absorpsjonen slik at hastigheten

nedsettes eller absorpsjonen forsinkes.

EnterotabletterEn enterotablett er overtrukket med et magesyreresistent lag. Det innebærer at tabletten passerer magesekken uten at det skjer noe som helst med den, og at tabletten først løser seg opp i tarmen.


52


53

Årsakene til at man benytter dette enterosoluble overtrekket er at vi:

• unngår/reduserer irritasjon av slimhinnene i magesekken • unngår at magesyren bryter ned og ødelegger virkestoffet • oppnår høy konsentrasjon av et legemiddel som bare skal

virke lokalt i tarmen• forsinker absorpsjon og utsetter virkning i situasjoner hvor

det er hensiktsmessig

Fordi enterotabletten passerer magesekken i uendret tilstand vil virkningen kommer noe senere enn for en vanlig tablett. Det er viktig å være klar over at den totale virketi-den ikke forlenges.

Enterotabletter må ikke deles eller knuses, det vil ødelegge enteroeffekten. Enterota-bletter skal derfor alltid merkes med «Svel-ges hele». Det er også viktig å gjøre kunden oppmerksom på dette.

KapslerKapsler inneholder legemiddel i dosert mengde beregnet for å fri-gjøres raskt og så absorberes fra magesekk og/eller tarm, eller for lokal virkning i magesekk og/eller tarm.

Kapslene er vanligvis laget av gelatin. De kan være hele og elas-tiske, eller de kan bestå av to sylindriske halvdeler som er skjøvet inn i hverandre. De førstnevnte kan også brukes til flytende stoff,for eksempel trankapsler, mens de andre brukes til faste eller halv-faste stoff.

Fordelene med å bruke kapsler er at:• Vi kan lage flytende legemidler i dosert form.• Legemidlet er godt beskyttet mot luft og fuktighet.• De er lette å ta dersom vi først fukter dem med vann.• Dårlig lukt eller smak kan maskeres.• Vi unngår ubehag av legemidler som fester seg til slimhin-

nene i munn og svelg.• Det er mulig for apotek som har preparasjonsrom å lage

kapsler med innhold spesielt tilpasset kunden. Ev. kan de bestilles fra produksjonsapoteket.

Selv om kapslene kan åpnes og innholdet fordeles, for eksempel utover mat, bør de likevel svelges hele hvis det lar seg gjøre.

Kapsler kan være formulert som entero- eller depotkapsler.

DepotpreparaterDepotpreparater er laget slik at virkestoffet av-gis over tid. Det medfører forlenget virkning av preparatet.

Hensikten med å lage depotpreparater kan blant annet være å:

• Redusere antallet doser som skal tas i løpet av en dag fordi flere doser kan være pakket inn i en depottablett. For pasien-ten innebærer dette at han kanskje kan ta medisinen sin en eller to ganger i døgnet i stedet for tre til fire ganger.

• Unngå høye konsentrasjonstopper av legemidler som kan gi irritasjon i mage/tarmkanalen.

• Oppnå en jevnere konsentrasjon av legemidlet i blodet, noe som er spesielt viktig for preparater som har liten terapeutisk bredde. Disse preparatene kan lett gi bivirkninger ved for høy plasmakonsentrasjon.

For de fleste depotpreparater vil det være slik at vi får virkningen noe senere enn om vi tar en vanlig tablett. Når vi opplever at virkningen ikke svarer til forventingene kan det være fristende å ta en tablett til. Det kan imidlertid være farlig, og vi kan få en forgiftning av legemidlet.

Vi finner depotformuleringer i bl.a. tabletter, kapsler og granu-later. Injeksjonsvæsker kan også lages med depoteffekt, men fram-stilles etter andre prinsipper enn de førstnevnte.

Pla

smak

onse

ntra

sjon

Tid

4.8

Vanlig tablett

Enterotablett

Pla

smak

onse

ntra

sjon

Vanlig tablett

Depottablett

Tid

Side 55


54


55

I tillegg til preparatnavnet har depotpreparatene et «etternavn» som forteller oss noe om hvordan preparatet er oppbygd. Disse betegnelsene kan være «retard», «depot», «prolongatum», «duret-ter», «SR» (sustained release) for å nevne noen.

Alt etter måten depotpreparatet er oppbygd på, vil virkestoffet ut-løses jevnt eller i porsjoner. Vi skal nå se litt nærmere på noen av prinsippene som blir brukt når depotpreparater produseres.

Depotpreparater med jevn utløsningshastighet (matrixtabletter)En forlenget virkning kan oppnås ved å bygge legemidlet inn i et slags skjelett som vi kaller matrix. Matrixen fungerer som en bære-substans for virkestoffet og absorberes ikke, men føres ut via mage- og tarmkanalen når den ikke lenger har noen funksjon.

Matrixen virker etter ulike prinsipper alt etter hva den er laget av og hvordan den er laget: Virkestoffet kan være innleiret i en matrix av fett eller plast. Matrixen smelter gradvis ved kroppstempratur eller løses etter hvert i kontakt med fordøyelsesvæsken. Virkestof-fet frisettes langsomt og matrixen (med en noe endret form) føres ut gjennom mage-/tarmkanalen etter hvert som den ikke lenger har noen funksjon. Vi kaller dette en eroderbar matrix.

En annen formuleringsmåte er å legge virkestoffet inne i et skjelett, en matrix, som tillater av virkestoffet uten at skjelettet blir ødelagt. Hvor raskt legemidlet diffunderer ut av skjelettet avhenger av vir-kestoffets løsningsevne og hvordan skjelettet er bygd, for eksempel porenes størrelse. Tomme skjelett kan komme ut med avføringen.

Tabletter som er laget etter ma-trixprinsippet må ikke knuses og normalt heller ikke deles da bæresubstansen kan bli øde-lagt.

Depotpreparater med ujevn utløsningshastighetFlerlagsprinsippet: En tablett er bygd opp av flere lag. Det yt-

terste laget henfaller på vanlig måte – ganske raskt. Det indre laget (kjernen) løses opp senere fordi det gjerne er overtrukket med et enterosolubilt lag. Dette blir som å ta to tabletter med noen timers mellomrom. Prinsippet er brukt i allergitablettene Polaramin pro-longatum. Slike preparater må ikke deles eller knuses fordi vi da vil frigjøre flere doser samtidig.

MikrodrasjeerPrinsippet for denne formuleringen er at legemidlet består av små korn med drasjélag utenpå. Kornene kan ha ulike drasjélag med forskjellige egenskaper, eller det kan være ulik tykkelse på drasjéla-gene. Det medfører at det virksomme stoffet utløses på forskjellige tidspunkter, og vi dermed oppnår en forlenget virketid av legemid-let. Disse drasjerte legemiddelkornene kan enten samles i kapsler eller slås til tabletter. Tablettene kan vanligvis deles og kapslene åpnes, men innholdet må ikke knuses eller tygges, for det vil øde-legge virkningen.

Resoribletter Resoribletter er tabletter som avgir det virksomme stoffet i munnen slik at det tas opp i blodet gjennom munnslimhinnen. De plasseres under tungen (sublingualt) hvor slimhinnen er godt forsynt med blodårer og det virksomme stoffet absorberes raskt over i blodba-nen. Resultatet er en effekt som inntrer mye hurtigere en den du får ved bruk av vanlige tabletter. I tillegg til hurtig effekt unngår vi også at legemidlet blir ødelagt av first pass effekt fordi det går direktetil virkestedet. Resoribletter tåler ikke fuktighet, og det er viktig tablettene blir håndtert på en måte som beskytter mot luft.

Resoribletter skal alltid være merket «legges under tungen». Det er viktig at du som apotektekniker forsikrer deg om at vedkommende som skal bruke medisinen har forstått det ved utelevering av denne type preparat. Eksempler på slike legemidler er Nitroglycerin, som brukes ved hjertekrampe og Temgesic, som er et sterkt smertestil-lende legemiddel. (Nitroglycerin finnes også som en sublingualmunnspray.)

Sublingval tabletterSublingvaltabletter har samme egenskaper som resoribletter. Niko-tinerstatningsproduktet (NEP, et begrep som brukes om legemidler

med nikotin) Nicorette har en sublingvaltablett i sitt sortiment. Subutex, som er et av de legemidlene som brukes i behandlingen opia-tavhengighet, personer som er avhengig av heroin, er også en sublingvaltablett.

Diffunderer i den-ne sammenhengen betyr at virkestof-fet vandrer ut fra skjellettet.

Må ikke knuses eller tygges.

Sublingvalt betyr under tungen.

Tabletten ved inntak

Etter ca. 2 timer

Etter ca. 5 timer

HFA 4.9

2. dose 1. dose

HFA 1.10

HFA 4.11

Fargekodene illustrerer korn med uli-kedrasjélag slik at virkestoffet frigis på ulike tidspunkt.


56


57

SugetabletterSugetabletter virker lokalt i munn eller svelg. Legemidlet får lengre kontakttid med slimhinnene i munn og svelg når vi suger på tablet-ten. Dersom tabletten tygges vil virkningen reduseres eller utebli. Sugetabletter er for det meste brukt til «halstabletter», soppmidler og tannmidler. De vi kjenner best er kanskje fluortabletter i ulikesmaksvarianter og styrker. Imidlertid virker de på tannemaljen og ikke på slimhinnen i munnen.

DosepulverDosepulver er legemiddel i pulverform i dosert mengde. Pulveret ligger i små papirposer kalt papirkapsler. Dosepulver kan bestå av et enkelt stoff eller flere stoff i blanding. Pulveret kan som regelrøres ut i litt vann eller saft.

Fordelen med dosepulver:• Er lette å innta for dem med svelgeproblemer fordi de kan

røres ut i vann.• Kan lages dersom det ikke er mulig å lage tabletter eller kaps-

ler.

Dosepulver er en legemiddelform som er lite brukt i dag, men vi har noen avføringsmidler som har denne formuleringen. Det er heller ikke uvanlig at det rekvireres dosepulver med natriumhydro-genkarbonat til personer med nyresvikt. Apotek som har prepara-sjonsrom kan lage dette selv. Hvis pulveret ikke er ferdigdosert fra produsenten, må vi bruke en måleskje eller annet egnet målered-skap for å få målt opp riktig dose

Granulater Betegnelsen «granulat» kommer av det latinske ordet granulum som betyr lite korn. Ofte blir pulveret granulert slik at det blir let-tere å håndtere. Dette kalles da dosegranulat. For granulat som ikke er ferdigdosert er det nødvendig å bruke tilpasset måleredskap for å få målt opp dosen. For at pulverblandingen skal bli et granulat må vi tilsette fukte- og bindemidler. Den videre bearbeidingen går ut på å presse blandingen gjennom en sil før den tørkes. Til slutt står vi igjen med et kornete produkt som er enklere å smakskorrigere og innta enn vanlig pulver. Dette er også en legemiddelformsom som blir lite brukt i dag.

MiksturerMiksturer er flytende legemidler som doseres etter volum. De fram-stilles som oppløsninger, emulsjoner eller . Dette får du vite mer om i faget «Yrkesutøvelse».

Det aktive stoffet er som oftest løst i vann som er tilsatt sukker, smaksstoffer og konserveringsmiddel. Styrken på flytende legemid-ler oppgis som regel som mg/ml.

Miksturer er en velegnet legemiddelform til barn fordi de ofte smaker godt og er lette å dosere. Alle miksturer doseres med medi-sinmål.

Legemidler som kan benyttes for å behandle infeksjoner hos barn finnes som oftest som miksturer. Paracetamol, som er detsmertestillende legemidlet som anbefales til de minste barna, finnesogså som mikstur. Miksturer som er uklare skal være merket «ristes før bruk« eller «omrystes».

DråperDråper er flytende legemidler som doseres etter volum. De flestedråper er beregnet til barn. Fordelen med dråper er at de er mer konsentrert enn miksturer og da trenger vi et mindre volum. Vita-min D og noen typer antibiotika til de minste barna finnes i drå-peform. Dråper doseres ved hjelp av en målepipette eller annen hensiktsmessig dryppeanordning.


58


59

Parenterale legemidlerVed parenteral bruk føres legemidlet inn i kroppen ved hjelp av en kanyle som stikkes gjennom huden. Gjennom kanylen føres det væske som inneholder legemiddel. Når vi gir små mengder væske heter det injeksjon, større mengder gitt over et lengre tidsrom kal-ler vi infusjon. En spesiell type tabletter, implantat, som plasseres i underhuden ved hjelp av et lite kirurgisk inngrep, hører også til de parenterale legemiddelformene. Implantat blir ikke omtalt nær-mere.

Parenteral betyr «ved siden av tarmen». Når et legemiddel blir gitt på denne måten unngår vi at det tas opp gjennom tamen. Da vet vi fra det vi leste om i kapittel 2 at legemidlet unngår firstpass meta-bolisme.

Depotplastre som avgir legemiddel til blodet via huden er i prin-sippet også en parenteral legemiddelform. Men det er vanlig å bare ta med de midlene som injiseres eller implanteres når vi snakker om parenterale legemidler. Parenterale legemidler skal være sterile.

Parenterale legemidler brukes når:• Vi ønsker rask virkning.• Pasienten ikke er i stand til å svelge legemidlet, for eksempel

ved bevisstløshet.• Det virksomme stoffet blir ødelagt gjennom høy first pass ef-

fekt.

InjeksjonsvæskerOm vi slår opp i NLS finner vi følgende definisjon på injeksjons-væsker:Injeksjonsvæsker er flytende preparater beregnet til innføring i orga-nismen ved innsprøyting gjennom hud, slimhinner eller serøse hin-ner. (Slimhinne som danner tyntflytende væske.)

Injeksjonsvæsker er som regel oppløsninger i vann, men det kan også være suspensjoner eller emulsjoner. (Dette får du vite mer om i faget «Yrkesutøvelse».) Noen få injeksjonsvæsker er formulert som depotpreparater.

Styrken på injeksjonsvæsker oppgis som regel i mg/ml, men i noen tilfeller (insulin) ser vi at styrken oppgis i Internasjonale En-heter (IE).

Injeksjonsvæsker finnes i flerdosebeholdere (hetteglass) ellerendosebeholdere (ampuller). Injeksjonsvæsker i flerdosebehol-dere er tilsatt konserveringsmiddel for å hindre bakterievekst etter at beholderen er tatt i bruk. Injeksjonsvæsker i ampuller innehol-der vanligvis ikke konserveringsmidler og er beregnet til engangs-bruk.

Når vi skal injisere et legemiddel kan det skje på forskjellige måter alt etter hva som er hensiktsmessig. Vi skal se på de måtene som brukes mest og som det er viktig at du som apotektekniker har kunnskap om.

Intravenøs injeksjon (i.v.)Legemidlet sprøytes direkte inn i en vene. Siden det virksomme stoffet kommer direkte over i blodbanen får vi en nesten umiddelbar effekt. Det vil si at legemidlet når de flesteav kroppens organer i løpet av ett minutt. Intravenøs injeksjon bru-kes når vi ønsker rask effekt.

Intramuskulær injeksjon (i.m.)Legemidlets sprøytes inn i en mus-kel og suges opp i blodet derfra. Ef-fekten setter inn etter fra ca. 3–10 minutter og varer lengre enn ved intravenøs injeksjon. Vanligvis settes i.m.-injeksjoner i overarmen eller baken (setemuskelen).

Subcutan injeksjon (s.c.)Ved subcutan injeksjon (s.c.) føres legemidlet til binde- og fettvevet under huden. Injeksjonen settes på steder som ytterside av overarm og lår hvor det er liten risiko for å ramme blodkar eller nerver. Sub-cutan injeksjon brukes for å administrere insulin.

InfusjonsvæskerIfølge(NLS) er infusjonsvæsker flytende preparater beregnet til inn-føring i organismen i relativt store mengder ved innsprøyting.

Infusjonsvæsker brukes bl.a. for å erstatte væske og elektrolyt-tap (salter) for eksempel etter ulykker. Infusjonsvæsken kan også inneholde glukose for å tilføre energi. Ved behov for legemidler kan de også tilsettes infusjonsvæsken. Da er det lett å styre do-seringen av legemiddel og pasienten unngår nok et stikk i huden.

Personer som ligger i koma eller av andre årsaker ikke kan spise på vanlig måte, må få næring tilført gjennom infusjon. Infusjonsvæsker gis ofte intravenøst og leveres i pakninger (poser) på ½ og 1 liter.

Blod som tilføres (blodoverføring) på denne måten kal-les transfusjon.

Kanyle er en hel nål som brukes sammen med en sprøyte til å tilsette eller fjerne væskefra menneske- eller dyrekroppen.

HFA 4.14

HFA 5

Intramuskulært

IntravenøstSubkutantIntrakutant

Epidermis

Dermis

Muskel og vene

Hypodermis(bindvæv, fedtvæv)


60


61

Rektale legemiddelformerRektale legemidler brukes i endetarmen (rektum). De brukes både til lokalbehandling og til systemisk behandling.

I situasjoner hvor det ikke er hensiktsmessig eller mulig å me-disinere peroralt, kan rektal administrasjon være et godt alternativ. Vi skal imidlertid være klar over at absorpsjonen fra endetarmen ofte er ufullstendig og varierer fra person til person. Absorpsjonen fra rektale preparater som er lagd som vandige oppløsninger er ofte bedre enn fra stikkpiller.

Stikkpiller (suppositorier)Stikkpiller inneholder legemidler i dosert mengde og er beregnet til innføring i endetarmen, hvor de smelter. Hjelpestoffet i stikkpillene er vanligvis voks eller fett med egenskaper som gjør at de smelter raskt ved kroppstemperatur. Etter smelting frigjøres det virksomme stoffet og kan virke lokalt eller absorberes over i blodbanen å gi systemisk effekt.

Stikkpiller er nyttig i behandling av barn som ikke kan eller vil ta tabletter, og til voksne som har svelgeproblemer, eller er kvalme.

Stikkpillene har som regel avlang fasong som gjør at det er en-kelt å føre dem inn i endetarmen. Et tips er å sitte på huk, sitte framoverbøyd på toalettet eller ligger på siden når stikkpillen skal plasseres.

For å unngå feilbruk skal stikkpiller merkes med «Innføres i endetarmen«.

RektalsalveRektalsalve brukes til innsprøyting i endetarmen eller påsmøring i og rundt endetarmsåpningen. Den brukes i forbindelse med lo-kalbehandling, som regel av hemoroider. I pakningen ligger det en plastspiss som kan festes på tubeåpningen. Denne spissen benyttes når salven skal brukes innvendig. Salven bør innføres mens man sitter på huk eller ligger.

KlysterKlyster er flytende preparater vanligvis i dosert form beregnet tilå helle eller sprøyte inn i endetarmen. De vanligste klysterene er de som brukes mot forstoppelse eller for å tømme nederste del av tarmen i forbindelse med undersøkelse. I apoteket finner vi dissepreparatene i små plasttuber på ca. 5 ml (miniklyster) eller større plastflasker som rommer opptil 240 ml. Dette er preparater somvirker lokalt.

Noen legemidler som gis som klyster har systemisk effekt, f.eks. midler til behandling av kramper. Virkningen kommer raskt – etter ca. 10 minutter.

Ved bruk av klyster bør pasienten ligge på siden med lett bøyde ben. Klysterspissen kan med fordel fuktes med litt vann eller vase-lin. Til barn under tre år bør bare halve klysterspissen føres inn i endetarmen.

Transdermale legemiddelformerDepotplasterDepotplaster er preparater som er beregnet til applikasjon på intakt

hud. De inneholder legemidler i dosert mengde, beregnet til å frigis langsomt og absorberes gjennom huden.

Depotplaster har etter hvert blitt mer vanlig, men ikke alle lege-midler kan lages på denne måten fordi det forutsettes at virkestof-fet kan absorberes gjennom huden. Blant legemidler på markedet i dag finner vi depotplaster med kvinnelige kjønnshormoner somprevensjonsmiddel og for plager i overgangsalder. Mange kjenner til nikotinplaster, og for pasienter med store, vedvarende smerter finnes morfinplastre. Fordelen med depotplastre er at legemiddel-konsentrasjonen i blodet kan holdes på et jevnt nivå over et lengre tidsrom.

Depotplaster skal festes på et tørt, hårfritt område hvor det avgir virkestoff i opptil en uke før det byttes. Hvor lang effekt vi får av ett enkelt plaster varier fra legemiddel til legemiddel. Det bør imid-lertid gå minst en uke før et nytt plaster festes på nøyaktig samme hudområde og huden må ikke vise tegn til irritasjon. Plasteret tar ikke skade av vann, fuktighet eller fysisk aktivitet, forutsatt at det er festet på riktig måte. Her er det viktig at vi som jobber på apoteket oppfordrer brukeren til å lese bruksveiledningen nøye.

Legemidler til inhalasjonInhalasjonspreparater er faste eller flytende legemidler som inha-leres for å gi lokal effekt i luftveiene, eller for å gi systemisk effekt. Problemstillinger knyttet til astmabehandling er det vi normalt vil møte i vår hverdag på apoteket. Som apotektekniker er det viktig at du har gode kunnskaper om legemiddelformene slik at du kan veilede kundene i praktisk bruk. Systemisk bruk er som regel i forbindelse med narkose og er lite relevant for en apotektekniker å ha kunnskaper om.

Partikkelstørrelsen av legemiddelstoffet er av stor betydning for effekten av inhalasjonspreparater. De må ikke være for store, da når de bare fram til de øvre luftveiene, og er de for små vil de lett kunne forsvinne med utåndingsluften.

Legemidler til inhalasjon kan gis i pulverform eller blandet med drivgass som spray.

Intakt hud er hel hud.

HFA 4.15


62


63

Inhalasjonspreparater som brukes forebyggende inneholder gluko-kortikoider (streoider) som kan gi soppinfeksjon. Derfor er det vik-tig skylle munnen etter bruk for å fjerne rester av legemidlet.

I tillegg til forebyggende glukokortikoider finnes også hurtigvir-kende astmamedisin. Mer om astma kommer senere i boka (kapit-tel 8).

InhalasjonsaerosolerInhalasjonsaerosoler er legemidler i overtrykksbeholdere med do-seringsanordning. Legemidlet kan i utgangspunktet være fast stoff eller væske som er finfordelt (dispergert) i en drivgass. Drivgassener flytende på grunn av det høye trykket som er inne i beholde-ren.

Når vi trykker på doseringsanordningen (ventilen) fordamper litt av drivgassen ut og tar med seg noe legemiddel ut. Hvert trykk utløser en bestemt mengde legemiddel. Det er viktig å inhalere sam-tidig som du trykker slik at du får i deg hele dosen. Dette kan imid-lertid være vanskelig å koordinere, spesielt for barn. Men det finneshjelpemidler for de som har problemer med inhalasjonsteknikken som kalles inhalasjonskamre. Det finnes ulike typer på markedet.

Inhalasjonsaerosol må holdes borte fra direkte sollys, og stiger temperaturen til over 40 °C er det en viss risiko for at beholderen kan eksplodere.

InhalasjonsvæskerInhalasjonsvæsker er flytende legemidler som inhaleres ved hjelpav et motordrevet forstøverapparat, et pariapparat. Dosen med le-gemiddel inhaleres ved vanlig pusting gjennom en maske som er festet til forstøverapparatet. Masken settes over både nese og munn. Dette egner seg godt til barn fordi den ikke setter krav til spesiell inhalasjonsteknikk. Inhalasjonen tar vanligvis 5–15 minutter.

Inhalasjonsvæsker er vanligvis astmamidler eller slimløsende midler. De finnes i endosebeholder som er klare til bruk, eller i het-teglass som må fortynnes med saltvann før bruk. Det går også an å blande flere legemidler i samme dose.

InhalasjonspulverInhalasjonspulver inneholder doserte legemidler beregnet til appli-kasjon på de nedre luftveiers slimhinner. De består av pulver som er beregnet til forstøving ved hjelp av egnet aggregat.

De to typene pulverinhalatorer som brukes mest er turbuhaler og diskus. I turbuhaleren er det kun virksomt stoff, ingen hjelpe-stoffer. Diskusen er tilsatt laktose.

Når du bruker pulverinhalator suger du dosen i deg og behø-ver ikke fokusere på å koordinere slik som for aerosolene. Men på

grunn av partikkelstørrelsen kan det likevel være en utfordring å få virkestoffet helt ned i de ytterste forgreiningene i lungene (lun-gealveolene). Inhalasjonspulvere har derfor høyere styrke enn in-halasjonsaerosoler/-væsker. En annen ulempe er at brukeren ikke kjenner at han har fått i seg dosen. Derfor er det viktig å forklare kunden at ved riktig bruk vil man få i seg dosen, selv om man ikke kjenner noe.

Av og til kan det kjennes en søtsmak på grunn av hjelpestoffet som er tilsatt, men slett ikke alltid. På turbuhaleren vil du se et rødt merke når det nærmer seg slutten på de 200 dosene. Diskusen har telleverk som til enhver tid viser hvor mange av de 60 dosene som er igjen

Både turbuhaler og diskus er lukkede systemer til engangs-bruk.

Andre pulverinhalatorerInhalatoren Ingelheim: Legemidlet ligger i gelatinkapsler. Inhalato-ren må lades med en gelatinkapsel for hver ny dose.

Legemidler til bruk i nesenLegemidler til nesen brukes som oftest for å oppnå en lokal virk-ning i nesehulen, men de kan også brukes for å oppnå systemisk effekt. Nesepreparater til lokal behandling brukes for å få hovene slimhinner til å trekke seg sammen (tett nese). Noen av disse le-gemidlene skal brukes i en kort periode, ikke mer enn ti dager. Dette er for å unngå såkalt «rebound»-effekt som nesetetthet, og kan skape avhengighet.

Nesepreparater til systemisk behandling har foreløpig begrenset utbredelse, men som nevnt tidligere er slimhinnen i nesen godt egnet for denne administrasjonsformen.

Syntocinon er et preparat som brukes for å lette amming. Virkestof-fet i dette midlet brytes ned i mage-/tarmkanalen når det gis per-oralt. Det finnes også migrenemidler som gis som nesespray.

Nesedråper er flytende preparater beregnet til å dryppe i nesen elleretter forstøving, å appliseres på nesens slimhinne. Nesedråper i be-holdere med mekanisk forstøvningsanordning betegnes nesespray. Tradisjonelt tenker man gjerne på nesedråper og nesespray som to forskjellige legemiddelformer. I følge NLS sin beskrivelse hører de til samme form. Nesespray er bare en annen måte å gi nesedråper på; ved hjelp av en mekanisk pumpe med doseringsventil.

HFA 4.18

HFA 4.19

HFA 4.19

Munnstykke

Doseindikator

Dreieskive

HFA 4.20

Munnstykke

Doseindikator

Dreieskive

HFA 4.20

HFA 4.22


64


65

NesedråperNesedråper dryppes inn i en godt pusset nese mens man ligger, sitter eller står med hodet godt bakoverbøyd. Noe av legemidlet vil forsvinne ned i munnhulen og svelget og kan føles litt ubehagelig, men er helt normalt også ved korrekt bruk.

Nesedråper i flerdosebeholdere finnes ikke lenger. Endosebehol-dere eller dosepipetter brukes også relativt sjelden, men vi finnersaltvann og preparater mot tett nese. Dette er preparater som fås kjøpt uten resept. Ut fra et hygienisk perspektiv er endosebehol-dere å foretrekke og flere familiemedlemmer kan bruke av sammepakning. Endosebeholder er uten konserveringsmiddel.

NesesprayVed bruk av nesespray fordeler legemidlet seg bedre i nesehulen enn ved bruk av dråper, og risikoen for at deler av virkestoffet for-svinner ned i munnhulen og svelget er redusert. Nesespray bør tas mens man står eller sitter og har hodet litt foroverbøyd. I dag er nesespray den vanligste formen å gi nesedråper på. Det finnes ne-sesprayer på markedet i dag som er uten konserveringsmiddel og for de av oss som opplever irritasjon i neseslimhinnen av konser-veringsmiddel, er det et framskritt. Av hygieniske årsaker bør en flaske brukes av bare en person.

NesepulverDette er en legemiddelform som brukes lite. Pulveret er i en turbu-haler og brukes på samme måte som tidligere omtalte turbuhaler bare at pulveret «sniffes» inn i nesen. Det er viktig å holde for det neseboret som ikke medisineres.

Legemidler til øyneneLegemidler til øynene brukes for å oppnå lokal effekt. Det finnesto legemiddelformer til bruk på øynene, øyendråper og øyensalver. I tillegg finnes øyenbadevann som er fysiologisk saltvann til skyl-ling.

Alle legemidler til øynene skal være sterile for å unngå infeksjoner og eventuelle skader på øyet. Av samme grunn bør ikke legemidler brukes i mer fire uker etter at flasken/tuben er åpnet.

Legemidler til øynene dryppes eller legges ofte i konjunktival-sekken, det vil si at vi drar i nedre øyelokk og legger eller drypper oppi.

ØyendråperØyendråper er flytende preparater som skal dryppes i konjunkti-valsekken.

Øyendråper kan finnes som vandige oppløsninger, emulsjoner,suspensjoner (du kan lese mer om dette i faget «Yrkesutøvelse»)

eller viskøse dråper. Med suspensjoner og viskøse dråper oppnår man økt kontakttid med øyet. Disse må ristes før bruk.

Øyendråper finnes i endose- og flerdosebeholdere. Endosebehol-derne er uten konserveringsmiddel og et godt alternativ til kontakt-linsebrukere fordi konserveringsmidlet kan misfarge kontaktlinse-ne. Ved bruk av «vanlige» konserverte øyendråper må du vente i ca. 15 minutter med å sette inn kontaktlinser.

Øyendråper er tilpasset forholdene til tårevæsken for ikke å ir-ritere eller skade øyet. Ved drypping av øyendråper er det ikke all-tid like lett å kontrollere antall dråper som kommer ut av flasken.Imidlertid rommer konjunktivalsekken kun en dråpe og oversky-tende renner ut.

ØyensalverØyensalver er preparater av halvfast konsistens, beregnet til å leg-ges i konjunktivalsekken eller smøres på øyelokkranden. De fram-stilles som salve, kremer eller geler.

Øyensalver finnes i tuber og mer sjelden i endosebeholdere. Nårdu bruker øyensalve i øyet og blunker, legger det seg en hinne over øyet som gir et «tåkete» syn. Av den grunn egner øyensalve seg best til natten. Øyensalver som skal brukes på øyelokkranden smøres på i et tynt lag og masseres inn.

Legemidler til ørene

Legemidler til ørene virker på det ytre øret, enten i øregangen eller på trommehinnen. Det er to legemiddelformer som brukes i øret; øredråper og øresalve. I tillegg finner vi midler som løser opp øre-voks i apotekets vareutvalg. Dette er ikke legemidler.

ØredråperØredråper er flytende preparater beregnet til inndrypping i ytreøregang.

Fysiologisk salt-vann har samme saltkonsentrasjon som vevsvæske, dvs. tilsvarende 0,9 % oppløsning av natriumklorid (vanlig koksalt).

Med konjunktival-sekken menes ned-re øyelokksrand.

Med viskøse øyedråper menes øyedråper som er noe mer tyktfly-tende enn vann.

Barn Voksen

HFA 4.24

Konjunkativalsekken

HFA 4.23


66


67

Øredråper kan være klare oppløsninger, emulsjoner eller suspen-sjoner. De skal være sterile dersom de skal brukes i skadet øre. Dette er spesielt viktig dersom trommehinnen er perforert, for infeksjoner i det indre øret i kan i verste fall føre til redusert hørsel.

Øredråper dryppes inn i øret mens man ligger på siden. En vatt-dott kan brukes for å hindre at øredråpene renner ut igjen. Et tips for å unngå ubehag er å varme øredråpene til kroppstemperatur før de dryppes inn i øret.

Øresalver Øresalver brukes til behandling av lidelser i det ytre øret eller øre-gangen. Salven kan påføres med vattpinne eller lignende, men det må gjøres svært forsiktig på grunn av faren for å perforere trom-mehinnen.

Legemidler til bruk på hudenLegemidler som brukes på huden er først og fremst ment til lo-kal behandling i forbindelse med hudlidelser. Når vi tar et lege-middel på huden, er målet at virkestoffet skal trenge gjennom hornlaget uten at det skal absorberes videre. Hornlaget varierer i tykkelse avhengig av alder og sted på kroppen. Det betyr at gjen-nomtrengeligheten og eventuell absorpsjon avhenger av hornla-gets beskaffenhet. Som regel vil noe legemiddel absorberes gjen-nom huden, men det er sjelden nok til at vi får systemisk effekt. Vi må være spesielt forsiktige overfor barn og dersom huden ikke er intakt (hel).

Vi har forskjellige legemiddelformer til bruk på huden. Prepa-ratene er flytende, halvfaste eller faste og det er konsistensen somavgjør legemiddelformen – selve legemidlet. For å dekke ulike be-hov finnes mange legemidler både som salve, krem og liniment, ogsom nesten alltid skal påføres huden i et tynt lag. Virkestoffet må komme i berøring med huden for å gi effekt og derfor vil ikke et tykt lag kunne gi noen «plusseffekt».

Husk å vaske hendene etter påsmøring av et legemiddel til hu-den.

SalveNLS beskriver salver som preparater vanligvis beregnet til utvortes bruk. De har ved romtemperatur.

Salver består som oftest av fettstoffer som er blandinger av oljer, fettarter og vaselin og som tilfører huden fett på en effektiv måte. Fettstoffene danner salvegrunnlaget og i dette kan selve legemidlet blandes. På tørr hud er salver et hensiktsmessig valg

KremKremer er salver med særlig bløt konsistens, står det i NLS. De framstilles vanligvis som emulsjonssalver. Det vil si de består av en fettfase og en vannfase som bandes sammen ved hjelp av en emul-gator. Dette får du lære mer om i faget «Yrkesutøvelse».

Siden kremer inneholder mer vann enn salver gjør, er de lettere å smøre utover. De etterlater heller ikke huden glinsende i samme grad som salver og brukes derfor mye i ansiktspleiemidler. På en væskende hud anbefales også krem framfor salve.

PastaerPastaer er salver med særlig fast konsistens. De framstilles vanligvis med et stort innhold av faste stoffer. Pastaer inneholder mye tørr-stoff som gjør at de kan være vanskelige å smøre utover.

Salvegrunnlaget er som regel vaselin eller oljer. De vanligste pas-taene består bl.a. av sink, og brukes for å tørke ut sår og beskytte mot sol. Når vi smører pastaen på huden, ser vi at huden blir dek-ket av et hvitt lag.

LinimenterLinimenter er flytende preparater til utvortes bruk. De framstillessom oppløsninger, emulsjoner eller suspensjoner.

Ved bruk i hodebunnen og andre behårete deler av kroppen er linimenter å foretrekke. Eksemmidler til hodebunnen er linimenter, og mange solbeskyttende midler finnes som liniment. Den flytendekonsistensen gjør at linimenter er lett å fordele utover.

GelGeler inneholder mye vann og brukes til ulike formål i hodebun-nen, i ansiktet og på hendene. Produkter til behandling av uren og kvisete hud er ofte geler. Mange after sun-produkter tilbys også som gel fordi de har en kjølende effekt på huden. I tillegg brukes gel på huden i forbindelse med enkelte undersøkelser med elektroniske apparater på sykehus (elektrodegel), for eksempel ved ultralyd.

Legemidler til vaginal brukLegemidler til vaginal bruk er beregnet til innføring i, eller utskyl-ling av skjeden (vagina). Vaginale legemidler finnes som vagitorier,vaginalkrem, vaginalkapsel og vaginaltablett. Vaginalkapsel og va-ginaltablett omtaler vi ikke nærmere her, men du finner det underdet som blir skrevet under vagitorier.

Vaginale legemiddelformer er beregnet til å utøve lokal effekt i skjeden. Absorpsjonsforholdene er imidlertid gode og en sentral påvirkning vil være til stede.


68


69

VagitorierVagitorier inneholder legemidler i dosert mengde og er beregnet til innføring i skjeden (vagina). De framstilles ved pressing, støping eller komprimering, eller som kapsler. Noen vagitorier kan minne om stikkpiller fordi hjelpestoffet er fett, mens andre i ligner tablet-ter. Når disse «tablettene» har størrelse som en vanlig tablett, blir de kalt vaginaltablett.

Vagitorier brukes kun til lokalbehandling og finnes som østro-gentilskudd og til behandling av skjedesopp. Vagitoriene tas ved leggetid og føres inn med fingrene eller ved hjelp av en applikator(innføringshylse). Dette er enklest hvis en ligger på ryggen med bøyde knær. Gravide bør unngå å bruke applikator ved innføring av vagitorier.

Vagitorier skal merkes med «Til innføring i skjeden». Denne opplysningen er viktig fordi vagitorier ofte omtales som stikkpiller og det kan virke forvirrende.

VaginalkremVaginalkrem er beregnet til innføring i skjeden, som oftest ved hjelp av en doseringssprøyte. Dette er en legemiddelform som ikke er ferdig dosert, så derfor er det viktig å følge bruksanvisningen nøye slik at avmålt dose blir korrekt.

Mange legemidler tilbys i både vagitorier og vaginalkrem.

Spesielle brukergrupper Legemidler og svangerskap

Selv om bare et fåtall legemidler framkaller misdannelser hos men-neskefostre skal legemidler alltid brukes med forsiktighet under graviditet. I praksis betyr dette at det er to forhold som må veies opp mot hverandre:

• risikoen for, eller mistanken om teratogen effekt• nødvendigheten av å behandle morens sykdom eller plage

(Tetratogen effektbetyr fosterskade-lig effekt.

Blære

Livmor

Skjede

HFA 4.17

Tarm

AB


70


71

De aller fleste legemidler som brukes av gravide passerer over pla-centamembranen (morkaken) fra morens blod til fosterets blod. Hvor stor denne passasjen er varierer fra legemiddel til legemid-del. Fosteret blir med andre ord påvirket i større eller mindre grad. Heldigvis vil denne påvikningen i de fleste tilfeller være ufarlig forfosteret. Det finnes imidlertid en del legemidler som vi sikkert vetkan gi teratogene effekter: kjønnshormoner, midler mot epilepsi, blodfortynnende midler, enkelte antibiotika, retinoider (A-vitamin og lignende stoffer) og midler til behandling av kreft (cytostatika). Alle disse legemidlene er reseptpliktige.

Når det gjelder legemidler som selges uten resept, vil det være mange som kan benyttes i mindre mengder gjennom hele svanger-skapet, mens andre bare bør brukes i siste del av svangerskapet. Når vi kommer til gjennomgangen av de ulike reseptfrie legemidle-ne, skal dere finne opplysninger om bruk i svangerskapet for hvertenkelt legemiddel.

Risikoen for å framkalle misdannelser hos fosteret er størst i før-ste trimester (de tre første månedene). I løpet av denne perioden dannes alle indre organer og ekstremitetene.

Skader i de aller første ukene av fosterlivet kan føre til spontana-bort eller misdannelser i hjerne, hjerte, nyrer eller andre viktige organer. Legemiddelbruk senere i 1. trimester kan føre til skader på tannemalje, til medfødt brokk, leppe- og ganespalte, grå stær, hjertefeil, nedsatt hørsel eller ryggmargsbrokk. Dersom legemid-ler brukes mot slutten av svangerskapet kan det også få alvorlige konsekvenser, men disse er som oftest forbigående. Barnet kan få funksjonsskader som pustevansker, døsighet, slapphet og gulsott etter fødselen. Vi kan også oppleve at barnet får redusert vekst.

Noen kvinner står på fast medisin og dette behovet endrer seg ikke selv om hun blir gravid. I disse tilfellene kan det være lurt, iden grad det er mulig, å planlegge graviditeten. Da kan kvinnen i samråd med legen, diskutere om det er nødvendig med endringer i medisi-neringen eller om hyppige kontroller kan være en god løsning.

Som en generell regel er prinsippet om lavest mulig legemid-delforbruk i svangerskapet det beste. Det innebærer at terskelen for å behandle små «vondter» og plager bør være særlig høy i denne perioden.

Amming og legemidler De fleste legemidler passerer over i morsmelken i mindre meng-der. Hvor mye legemiddel som finnes igjen i melken avhenger avlegemidlets egenskaper og melkens sammensetning. Det er viktig å forstå at konsentrasjonen av legemiddel i morsmelken er mye mindre enn i morens blod.

Nyfødte barn har begrenset evne til å bryte ned og kvitte seg med avfallsstoffer i forhold til andre barn og voksne. Derfor skal vi utvi-se spesiell aktsomhet i forhold til legemiddelbruk i de første ukene etter fødselen. I de tilfellene hvor det er nødvendig at mor bruker medisiner, er en god regel å innta legemidlet så lenge før amming som mulig.

På samme måte som gravide bør også ammende bruke legemid-ler kun når det er høyst nødvendig. Selv om mor retter seg etter det overnevnte budskapet, finnes ett legemiddel som er vanlig å brukei ammeperioden. Det heter Syntocinon, og letter utdrivningen av melken fra brystet slik at barnet suger mindre anstrengt.

Barn og legemidler Når det gjelder bruk av legemidler til barn er det viktig å tenke over at barn ikke betraktes som små voksne. Det tar tid før et barns orga-ner og farmakokinetikk er ferdig utviklet. Med andre ord er det viktig å ta hensyn til barnets alder og utviklingstrinn når det er aktuelt å gi legemidler fordi absorpsjon, distribusjon og eliminasjon er anner-ledes enn hos voksne. I noen tilfeller absorberes legemidler i større grad enn hos voksne og i andre tilfeller i mindre grad. Barn har for-holdsvis stor kroppsoverflate i forhold til kroppsvolumet. Dette gjørat opptaket av legemidler som smøres på huden kan bli forholdsvis større enn hos voksne. Mengden fett er liten i en barnekropp og det påvirker distribusjonen, og på grunn av mangelfullt utviklede enzy-msystemer i leveren er eliminasjonskapasiteten også mindre enn hos voksne. Dette kan føre til opphopning av legemiddel og forgiftning.

Ekstremitetene er lemmene på krop-pen som armer og bein.

Barn må ikke regnes som små

voksne.


72


73

Legemidler til barn doseres vanligvis etter kroppsvekt. De overne-vnte forskjeller innebærer at det, med få unntak, må gis relativt mindre legemiddel per kg kroppsvekt til barn sammenlignet med voksne.

Noen ganger kan barn faktisk få motsatt reaksjon av legemidler sammenlignet med voksne. For eksempel kan det oppkvikkende stoffet amfetamin benyttes i behandlingen av hyperaktive barn.

I den grad det er mulig bør vi bruke legemiddelformer som er egnet til barn. Miksturer, stikkpiller og smeltetabletter er legemiddelfor-mer som er gode alternativer til barn. De litt større barna har gjerne litt motforestillinger mot å bruke stikkpiller. Det behøver de da hel-ler ikke hvis legemidlet også finnes som mikstur eller smeltetablett.

Dersom det ikke finnes noe alternativ til tablett, må vi forsikre ossom at deling eller knusing av tablettene ikke ødelegger virkningen. Når vi skal lage til en dose fra en flaske med flytende legemiddel,er det viktig å bruke et medisinmål som gir korrekt oppmåling. På apoteket har vi måleskjeer og målebeger som gir en nøyaktig dose, og skjeer fra kjøkkenskuffen anbefales ikke. Til en del legemidler følger det også med doseringsutstyr. Du som jobber på apotek skal påse at kunden har nødvendig utstyr for måle opp doser.

Noen ganger smaker legemidlet så vondt at barnet nekter å ta le-gemidlet eller brekker seg. For å kamuflere den vonde smaken kande fleste legemidler blandes i litt saft eller mat. Da er det viktig atvi forsikrer oss om at alt blir oppspist. Mange barn får en eller flereganger en infeksjon som gjør at de må bruke antibiotikamikstur. Som apotekansatt bør du da huske å gi beskjed om at barnet må skylle munnen etter medisineringen

Legemidler kan ha fine farger og form som sukkertøy slik at dekan virke fristende for barna og forsyne seg av. Husk derfor alltid å oppbevare medisiner på et sted hvor barna ikke har tilgang. Dette gjelder også besteforeldre som har hyppige besøk av barnebarn. Alle legemidler skal være merket med «Oppbevares utilgjengelig for barn».

Legemidler og eldre Geriatri handler om sykdom hos eldre. Med økende alder øker hyppigheten av sykdommer og plager og dermed behov for be-handling. Eldre utgjør en stadig større andel av befolkningen og de er klart den gruppen med høyest forbruk av legemidler. Når vi her snakker om eldre tenker vi oss aldersgruppen fra 65 år.

Kroniske lidelser opptrer ofte blant de eldste i befolkningen og medfører kontinuerlig bruk av legemiddel og gjerne flere typersamtidig. Denne polyfarmasien øker faren for bivirkninger og feil-bruk. Det foregår både overforbruk og underforbruk av legemidler blant eldre, men overforbruk er mest vanlig.

Med aldringsprosessen utløses fysiologiske endringer(for eksempel redusert nyrekapasitet) i kroppen vår - noen er naturlige, andre er sykelige. Dette gjør at kroppen håndterer legemidlene annerle-des, og effekten av mange legemidler påvirkes. Noen legemidler som beroligende midler og blodfortynnende midler, kan få ster-kere effekt enn før, mens andre legemidler får svakere effekt. Eldre er også mer utsatt for bivirkninger som forvirring, svimmelhet og blodtrykksfall. Spesielt kan kombinasjon av sterke smertestillende, sovemidler og psykofarmaka føre til forvirringstilstander.

Legemiddel til barn doseres vanlig-vis etter kroppsvekt.

Polyfarmasi betyr bruk av mange le-gemidler samtidig.


74


75

«Bruk liten pille til liten dame» er det et geriatrisk slagord som sier. Og når den lille damen i tillegg er gammel blir dette enda viktigere.

De fysiologiske endringene som følger med det å bli eldre gjør at en tynn, liten dame på 50 kilo ikke bør få samme dose legemid-del som en stor kraftig mann. Under preparatomtalene i FK hører begge disse til under doseringforslag til voksne.

Årsaker til endrede legemiddeleffekter:• Redusert kroppsvekt som gjør at eldre lettere får opphopning av

legemidler, som igjen kan før til forgiftning.• Redusert nyrefunksjon som medfører nedsatt evne til å skille ut

legemidler gjennom nyrene. Dette er av størst betydning for le-gemidler som skilles ut uomdannet gjennom nyrene, fordi det kan skje opphopning og i verste fall forgiftning av legemidlet.

• Redusert leverfunksjon kan føre til endret eller redusert evne til å metabolisere legemidler. I verste fall kan det medføre opphopning og forgiftning.

• Bruk av flere legemidler samtidig kan fører til økt sannsynlighetfor feilbruk.

• Svekket hukommelse medfører at viktig informasjon blir glemt. • Dårligere fingerførlighet medfører vansker med å håndtere og

åpne pakninger

Hovedbudskapet blir etter det vi nå har lært: Legemidler må ofte doseres lavere hos gamle enn hos unge og mid-delaldrende.

Oppgaver 1. På hvilken måte er halveringstiden avgjørende for hvor ofte et legemid-

del må doseres? 2. Hva er «Steady state»? 3. Hva er et terapeutisk område? 4. Tror du legemidler som selges uten resept har stort eller lite terapeutisk

område? Begrunn svaret. 5. Forklar sammenhengen mellom inntatt dose og den virkningen vi opp-

når. 6. Forklar hva en legemiddelinteraksjon er. 7. Kan interaksjoner forekomme bare mellom legemidler? Forklar. 8. Hvilke egenskaper finner vi ofte hos legemidler som gir de alvorligste

interaksjonene? 9. Fortell litt om hvordan apoteket arbeider med interaksjoner. 10. Forklar begrepet compliance.

Geriatri handler om sykdom hos eldre.

11. I teksten er det nevnt noen forhold som kan påvirke compliance. Drøft hvordan vi på apoteket kan være med på å fremme riktig legemiddel-bruk gjennom å påvirke disse forholdene.

12. Hva menes med en legemiddelform? 13. I teksten er det nevnt noen av de fordelene tabletter har. Diskuter hva

de ulike punktene innebærer. 14. Diskuter hva som kan være årsaken til at legemiddel i Norge inneholder

lite fargestoff sammenlignet med andre land. 15. Hvorfor kan ikke en tablett bare inneholde virksomt stoff? 16. Når kan det være hensiktsmessig å bruke en smertetablett? 17. Hva er spesielt med en enterotablett? 18. Hvordan er en depottablett bygd opp, og hva er fordelen med en denne

type tabletter? 19. Hva skal en resoritablett merkes med, og hvorfor? 20. Hva mener vi med ikke-doserte legemiddelformer? 21. Hvilken aldersgruppe bruker mye mikstur? Begrunn svaret. 22. Hva menes med legemidler til parenteral bruk? Gi noen eksempler. 23. Når kan det være aktuelt å gi et legemiddel rektalt? 24. Hva er en suppositorie? 25. Har et depotplaster systemisk eller lokal virking? Forklar. 26. Hva er et inhalasjonspreparat og hvilken sykdom forbinder du helst med

disse legemiddelformene? 27. Lag en kortfattet beskrivelse av hvordan henholdsvis turbuhaler og

diskus skal brukes. (For å løse oppgaven må du ha tilgang på demonstra-sjonsmateriell.)

28. Hva menes med legemiddelformer som gir lokal effekt? Gi noen eksem-pler.

29. Kjenner du noen legemiddelformer som kan utnyttes til både lokal og systemisk effekt?

30. Hva er teratogen effekt? 31. Hvilke skadevirkninger kan legemidler ha på et foster i: a. Begynnelsen av svangerskapet? b. De siste månedene av svangerskapet? 32. Hvorfor er det nødvendig å ta hensyn til bruk av legemidler i ammepe-

rioden? 33. Hva er bakgrunnen for at barn ikke skal betraktes som «små voksne»

når det gjelder bruk av legemidler? 34. Hva er årsaken til at eldre bruker betydelig mer legemidler enn resten

av befolkningen? 35. Hva er bakgrunnen for at eldre ofte bør ha lavere legemiddeldoser enn

unge og middelealdrende?

Kapittel 5

Folkemedisin

Kompetansemål:Eleven skal kunne redegjøre for folkemedisinsk tradisjon.

Når du har lest dette kapitlet skal du kunne forklare hva vi mener med be-grepet folkemedisin, og redegjøre for legemiddelkulturen og den folkeme-disinske tradisjonen i Europa og andre deler av verden gjennom tidene og fram til nå.

Folkemedisin

78

Folkemedisin

79

Legemidler og remedier i oldtiden

Legemidler og remedier har vært en viktig del av ulike kulturer helt tilbake til oldtiden. Historier og funn fra Kina, India og ara-biske områder viser at ganske avanserte medisinske tradisjoner var utviklet for tusener av år siden. Folk levde ofte i nær kontakt med naturen og hadde gode kunnskaper om hvilke planter som var gif-tige, hvilke som kunne brukes som medisiner, kosmetikk, farge-stoffer og mat. Denne kunnskapen bygde på mange generasjoners samlede erfaring og visdom. I tillegg til å bruke den kunnskapen de hadde, var behandling av syke ofte forbundet med magi og overtro. Det var ikke nok at man kjente til riktig plante, man måtte også tilbrede «medisinen» i henhold til/følge de riktige ritualer og be-skrivelser, og medisinen måtte kanskje inntas på spesielle måter, for eksempel i forbindelse med fullmåne.

Fra oldtiden og fram til midten av forrige århundre utgjorde medisiner laget av planter en viktig del av det legene hadde å tilby pasientene sine. Bruken av urtene (uklart) konsentrerte seg etter hvert om de symptomene pasientene hadde, hva som kunne være årsaken og de forskjellige plantenes virkning. Fra ca. 2700 år f.Kr. har det blitt funnet leirtavler i biblioteket i Ninive (i Irak, i dag heter byen Mosul) som inneholder resepter og opptegnelser over mange legemidler. Blant annet omtales «brun droge» (opium) og kardemomme, som ble brukt mot tannverk. De kjente også til for-skjellige legemiddelformer, og på disse steintavlene finner vi be-skrivelser av hvordan legemidlene lages og brukes.

I Egypt som ofte kalles farmasiens vogge, ble det for 3500 år siden laget en beskrivelse av sykdommer og legemidler mot dem. Dette er sannsynligvis «verdens første farmakopé».

Dette dokumentet ble oppdaget i Luxor i Egypt i 1873–74 og er oppkalt etter en tyske vitenskapsmann Georg Ebers, og kalles derfor Papyrus Ebers. Papyrus Ebers inneholder 811 resepter og mer enn 700 droger fra plante-, dyre- og mineralriket. Den beskri-ver også tilberedning av legemidlene og hvordan og hvorfor de skal brukes. Den er på mange måter moderne, men i tillegg til fornuftig legekunst trylleformularer finnes det også oppskrifter på magiskebehandlingsmåter. Det finnes blant annet beskrivelser av hvordanbønner skal leses under tilberedning av legemidler.

Gamle tradisjoner i Hellas, India, Kina, og RomerriketDen kjente greske legen og filosofen Hippokrates (ca. 300 f.Kr.)blir omtalt som «legekunstens far» fordi han var den som la funda-mentet for medisin som en vitenskapelig gren. Hippokrates mente at sykdom ikke var av guddommelig opprinnelse, men hadde en naturlig forklaring. Han overførte tankegangen fra læren om de

fire elementer til menneskekroppen, medsin lære om kroppsvæskene. Han mente at sykdom var et uttrykk for ubalanse mellom kroppsvæskene, og at man ved hjelp av lege-midler skulle gjenopprette balansen, og han la stor vekt på balansert kosthold, gymna-skikk, luft, sol, vann og god hygiene. Han beskrev også omkring 400 medisiner laget av planter.

I det første hundreåret av vår tidsregning skrev den greske legen Diskorides et fem-binds verk om medisinplanter og bruken av

En farmekopé er en samling skrifter som fastsetter hvilke kvalitetskrav som gjelder for droger, kjemikalier o.l., og for framstilling av legemiddel.

Papyrus Ebers’ Behandling av astma: En beskrivelse av hvordan vi skal varme en blanding av urter på en steinhelle, og den som lider skal inhalere røyken.

Hippokrates’ fireelementer overført til kroppsvæskene.

ILD

LUFT JORD

VANN

varm

fuktig kald

tørr

Lever

Blod

Hjerne Slim

HFA 5.2

Hjerte

Milt

Svart galle

Gul galle

Folkemedisin

80

Folkemedisin

81

dem – De materica medica. Bøkene inneholder også tegninger av plantene og en detaljert beskrivelse. De omtaler i alt ca 500 arter. Disse bøkene kom til å ligge til grunn for praktisk talt alle euro-peiske bøker om dette emnet de neste 1600 år.

I Roma ble farmasien videreutviklet. Mange av legene der ble hentet fra Hellas, og en av dem het Galenos (131–201 e.Kr). Gale-nos holdt seg til Hippokrates sine teorier og satte spor etter seg i le-gevitenskap og farmasi i flere hundre år gjennom sin beskrivelse ogsystematisering av sykdommer og legemidler. I dag har vi uttrykket galenisk farmasi – læren om legemiddelformene som er oppkalt etter Galenos. Romerriket vokste seg sterkt på begynnelsen av 100-tallet og dette førte til at en lang rekke urter og medisinplanter ble spredd utover store deler av Europa. Urter som for eksempel dill, sar, rosmarin, persille, hvitløk, sennep, mynte, isop, timian, salvie og basilikum som vi også bruker i dag. Klostrene tok vare på disse urtene, og på kunnskapen om bruken av dem også etter romerri-kets fall. I de gamle klosterhagene ble de tradisjonelle urtene, som munkene var blitt avhengige av i sin legepraksis, tatt godt vare på. Klostrene kunne ha både sykehus og apotek. Det ble også undervist i medisinske emner. I en opptegnelse fra et kloster i St. Gallen fin-nes 16 bed med medisinske planter. Klosterskolene anses som en forløper til middelalderens mest berømte medisinske skole Salerno, skolen som ble et mønster for vitenskap og forskning i Europa.

Gamle tradisjoner i NorgeI Norge var det få leger og lite utbygd helsestell. Derfor var det ofte katolske prester som praktiserte medisinske kunnskaper. Ellers var det kvakksalvere og såkalte kloke koner som ga folk flest hjelp vedsykdom.

Disse kloke konene hadde kunnskap om urters virkning og bruk ved forskjellige lidelser, og ble ofte oppfattet som overnaturlige på grunn av sine evner og sin kunnskap om trolldommens innviklede system. Det var ofte en oppfatning at den syke kunne være invadert av onde makter og at en del av det å helbrede gikk ut på å drive ut disse onde maktene. Det var derfor viktig at de ulike urtene ble inn-samlet og tilberedt på spesielle måter for at de skulle ha virkning.

KjerringrådI dag har vi en lang rekke av det vil kaller kjerringråd for ulike plager som kan trekkes tilbake til disse kloke konene selv om kanskje ikke alle er like gode, kan flere av disse kjerringrådene hanoe for seg. Det har blitt utgitt flere bøker, og er stadig program-mer både på TV og i radio hvor vi tar for seg ulike kjerringråd, og ikke minst i dersom vi leser i ulike ukeblader vil vi finne dennetypen tips og råd.

Det finnes kjerringråd for nesten alt, og en del av disse har ofteutspring i bruk av urter og planter som vi også i dag kjenner til har effekt mot disse plagene. Bruk av karve mot luft i magen, ingefær mot kvalme og bruk av hvitløk i ulike varianter, etc. kan vi finnei mange kjerringråd. Dette er droger som vi senere skal se har en erfaringsmessig effekt på disse problemene.

Det er også en del kjerringråd som kan virke litt «snåle» eller kanskje spesielle.

I boka Kjerringråd for små og store plager finner en bl.a. et kjer-ringråd mot forkjølelse og tette bihuler. Rådet er å bruke fiskepud-ding: «Usaltet, hjemmelaget fiskepudding brukt som varmt omslagover panna ved tette bihuler. Man skal dampkoke fiskepuddingen(den skal ikke vær våt), pakke den inn i et klede og legge den på panna ned mot nesa. Der skal den ligge til den begynner å bli kald. Den samme fiskepuddingen kan varmes opp igjen og behandlingen

Folkemedisin

82

Folkemedisin

83

kan gjentas etter behov. Fiskepuddingen kan også brukes som lin-drende varmepakning om du skulle være plaget med stiv nakke og vond rygg.»

At et varmt omslag skal kunne hjelpe er forståelig, men hvorfor det absolutt må være usaltet, hjemmelaget fiskepudding, kan virkelitt merkelig.

Legemidler i moderne tidFra 1600–1700-tallet ble det stadig større skille mellom folkeme-disin og skolemedisinen. Det ble gjort store oppdagelser innen re-alfag som kjemi og dette ga grunnlag farmakologien. Farmakologi er læren om hvordan legemidler framstilles, lagres, virker, doseres og omdannes i kroppen (legemiddelvitenskap). Man konsentrerte seg om å skille ut ulike virkestoffer fra plantene, og studerte videre virkningen disse stoffene hadde på menneskekroppen.

Flere av de legemidlene vi bruker i dag er utviklet på grunnlag av gamle urtemedisiner, et av de mest kjente er digitoxin som bru-kes i behandling av hjertesvikt. Digitotalisglykoksidene kommer fra planten revebjelle (digitalis purpurea). En annen plante som har gitt og fortsatt gir råstoff til forskjellige legemidler er opiumsval-muen (papaver somniferum). Vi har morfin og kodein som brukessom smertestillende, kodein som brukes som hostedempende, no-skapin som hostedempende, loperamid som har peristaltikkhem-mende virkning og er virkestoffet i f.eks. Imodium som brukes ved akutt diaré. I tillegg blir den produsert i stor målestokk illegalt til bl.a. heroinproduksjon.

I de senere årene har flere land godkjent røyking av cannabis for ådempe kvalme og stimulere matlyst hos kreftpasienter i siste fase. Cannabis blir også forsøkt brukt til å dempe spasmer hos de med multippel sklerose (MS) og andre nervelidelser. I Norge ble can-nabis brukt som legemiddel mot søvnløshet, nervøsitet, astma og andre lidelser fram til 1965.

I dag er cannabis ikke en lovlig plante å dyrke i Norge, men det har blitt oppdaget flere illegale «cannabisfarmer». I tillegg kannevnes kinin som brukes til behandling av malaria og kommer fra kinabark.

På 1800-tallet begynte den organiske kjemien å skyte fart, dette førte til at ble i stand til å lage syntetiske legemidler. Omkring 1845 kom anestesimidler som eter, kloroform og lystgass. Rundt 1900 kom acetylsalisylsyre som har en forløper i naturen, salisylsyre, som finnes i barken på piletrær og som ble bruk som smertestil-lende middel i mer enn 1000 år. Vi kan også nevne penicillinet som ble oppdaget i 1929 av Alexander Flemming, dette var en svært viktig oppdagelse som førte til at mange liv ble reddet. Videre ut-

over kom stadig nye og mer spesifikt virkende legemidler og i tidenetter 1945 kom en masse nye legemidler på markedet.

I 1971 ble fant en sveitsisk legemiddelfirma en sopp i jorda påhardangervidda i Norge. Fra denne ble det isolert et stoff som heter ciclosporin som er et stoff som hemmer immunforsvaret. Denne oppdagelsen førte bl.a. til at transplantasjoner av fremmede orga-ner til mennesker ble mer vellykket. Den som fikk det nye organetville ikke så lett støte dette fra seg. Ciclosporin blir i dag som de fleste andre legemidler produsert syntetisk

I dag blir nesten alle de skolemedisinske legemidlene produsert syntetisk. Det brukes i dag mye penger på legemiddelforskning og det er bare en brøkdel av de legemiddelstoffene som det forskes på som gir resultater.

Begrepet folkemedisin kan vi si er summen av kunnskaper, erfa-ringer og tanker folk gjennom tidene har gjort seg om sykdommer og helbredelsesmåter

Interessen for bruk av urter og andre folkemedisinske tradisjo-ner har økt kraftig rundt om i verden. Man ser ofte at en del av disse midlene har virkning, de er ikke så sterktvirkende og risikoen for bl.a. bivirkninger blir ofte heller ikke så stor.

Oppgaver 1. Hvorfor tror du det kalles kjerringråd? 2. Finn ulike kjerringråd, for eksempel for forkjølelse, tannpine, luft i ma-

gen og andre mageplager.

Når du har lest dette kapitlet skal du:• kunne forklare forskjellen på et naturmiddel og et naturlegemiddel, og ha

kunnskap om hvilke krav som stilles til et naturlegemiddel

• kunne forklare hva en droge er, og kunne redegjøre for innsamling, fored-ling og lagring av droger

• kunne enkelte latinske navn inklusive navn på plantedeler

• kunne redegjøre for hvordan de ulike plantedelene tillages for å trekke ut de virksomme stoffene

• kunne redegjøre for hva vi mener med finhetsgrad, og når de ulike fin-hetsgradene skal brukes

• ha kunnskap om de vanligste urtene

• hva noe kunnskap om alternative behandlingsformer

Kompetansemål:Eleven skal kunne informere om bruk av droger, naturlegemidler og natur-midler og andre alternative midler som selges i apotek.

Naturlegemidler, naturmidler og droger

Kapittel 6


86


87

Forskjellen mellom naturlegemidler og natur-midler

Hva er et naturlegemiddel?Et naturlegemiddel inneholder stoffer fra naturen som har vært brukt i folkemedisin. Som oftest inngår planter, men det kan også vær stoffer fra dyreriket, i visse tilfeller også mikroorganismer, salter og mineraler i sin opprinnelige form eller i bearbeidet form. Natur-legemidler er godkjent og merket med «Naturlegemiddel godkjent av Statens legemiddelverk».

I dag er alle naturlegemidlene som er godkjent, basert på plan-ter.

Hva er naturmidler?Det selges også i apotek, helsekostforretninger og andre steder en del produkter som er merket naturmidler. Disse har ikke godkjen-ning fra Statens legemiddelverk, men er også produkter som er ba-sert på folkemedisinske tradisjoner.

Hvilke krav stilles, og hvem skal godkjenne naturlegemidlene?• Det må kunne dokumenteres at naturlegemidlets innholdsstoffer

har vært tradisjonelt brukt i Europa eller Nord-Amerika i minst 30 år, har anerkjent effekt og er tilstrekkelig sikre. Det kan gjøres unn-tak fra regelen om 30 år hvis forskning støtter den tradisjonelle bruken.

• Krav til godkjenning av naturlegemiddels kvalitet er like strenge som for vanlige legemidler.

• Naturlegemiddel må være egnet til egen behandling. Det betyr at legemidlet skal brukes til «lettere» sykdomstilstander som ikke krever legekontakt.

• Naturlegemidler som brukes for plager som er vanskelig å vurdere på egen hånd eller som kan skyldes alvorlig bakenforliggende sykdom, skal være merket med en anbefaling om å ta kontakt med lege før preparatet benyttes.

• Det er kun stoffer som kan tas gjennom munnen, påføres hud ellersom brukes lokalt på slimhinner som kan være naturlegemidler.

• Naturlegemidlene skal ikke være tilsatt rene kjemisk definerte,virksomme stoffer eller blandinger av slike stoffer, og det omfatterogså isolerte kjemiske definerte bestanddeler fra planter eller dyr.

• Naturlegemidler skal ikke inneholde reseptfrie stoffer/droger.

Tillatelse til salg av naturlegemidlerHelsekost og dagligvarebutikker, og andre steder som har tillatelse til å selge matvarer har lov til å selge naturlegemidler. Naturlege-midler kan også selges på postordre.

Det er imidlertid ett unntak for salg av godkjente naturlegemidler og det gjelder produkter som inneholder johannesurt (prikkperi-kum, hyperikum perforatum). Johannesurt kan påvirke effekten av en god del andre legemidler (har interaksjoner med andre lege-midler), ofte slik at de brytes raskere ned og dermed får kortere virketid, og naturmidler med innhold av johannesurt kan derfor bare selges gjennom apotek.

Bivirkninger av naturlegemidlerSelv om dette er produkter som kommer fra naturen kan de ha uheldige effekter. Som oftest er bivirkningene av naturlegemidlene milde. Lett magebesvær eller allergiske reaksjoner kan forekomme for de fleste matvarer, og det gjelder også naturlegemidler. Enkeltenaturlegemidler har flere bivirkninger enn andre, og visse gruppermennesker er mer utsatt for bivirkninger enn andre. Naturlegemid-lene har vær brukt i lengre tid i folkemedisin før de godkjennes, men innrapportering av bivirkninger fra midler som har vært brukt uten legetilsyn er ofte mer mangelfull enn for legemidler som har vært foreskrevet av lege slik at vi vet mindre om bivirkninger av na-turlegemidler enn fra andre legemidler. I dag skal også farmasøyter rapportere inn bivirkninger til Bivirkningsnemnda og det kan nok føre til at det også kommer mer innrapportering av bivirkninger fra naturlegemidler.

Folk med spesielle helseproblemer vil ofte være mer utsatt for al-vorlige bivirkninger ved bruk av naturlegemidler og liknende pro-dukter (naturmidler, helsekostpreparater etc.). Følgende grupper bør derfor være litt mer forsiktig med ukritisk bruk av naturlege-midler. Det gjelder personer med:

• allergier• alvorlige sykdommer• nedsatt nyrefunksjon• nedsatt leverfunksjon• transplantasjoner• høy alder (eldre)

Personer som bruker andre legemidler eller har spesielle helsetil-stander bør rådføre seg med lege før bruk av naturlegemidler og liknende produkter.

På grunn av manglende dokumentasjon for sikkerheten av mange naturlegemidler og liknende midler til gravide, ammende og barn, bør ikke naturlegemidler anbefales brukt til disse. Vi ser at det på pakningene står at de ikke skal brukes av barn under 12 år, gravide eller ammende uten etter råd fra lege.


88


89

Interaksjoner mellom naturlegemidler og andre legemidlerSom sagt tidligere bør en som bruker andre legemidler rådføre seg med legen før man begynner med et naturlegemiddel. Naturlege-midler, matvarer, helsekostprodukter og stoffer fra naturen kan også påvirke effekten av enkelte typer legemidler. F.eks. kan inntak av grønne grønnsaker (brokkoli, spinat etc.), mye hvitløk, gingko biloba (kinesisk tempeltre), tranebær etc påvirke effekten av det blodfortynnende legemidlet Marevan. Grapefruktjuice kan også påvirke effekten av visse typer legemidler f.eks. immunosuppres-sive midler (ciclosporin, tacrolimus) som ofte brukes i forbindelse med transplantasjoner.

Det naturlegemidlet som vi imidlertid vet kan virke inn på en rekke andre legemidler, er som tidligere nevnt johannesurt, og mange ty-per legemidler vil kunne få en redusert virkning, som for eksem-pel:

• immunosuppressive midler• blodfortynnende midler (warfarin)• HIV-midler• digitoxin• teofyllin• litium• epilepsimedisiner• prevensjonsmidler (hormonelle)

Visse antidepressive midler og midler mot migrene kan sammen med johannesurt få en forsterket effekt og dermed økt risiko for alvorlige bivirkninger eller forgiftninger.

Godkjente naturlegemidler i NorgeDet er i dag (2009) 28 ulike preparater som er godkjent av Statens legemiddelverk og har markedsføringstillatelse, men det er ikke sikkert at alle er i handelen, det bestemmes av den enkelte produ-sent/importør.

Disse inneholder til sammen 15 ulike planter som vi skal nevne kort her, en mer utfyllende beskrivelse av de forskjellige naturlege-midlene finner du på www.legemiddelverket.no. I kapittel 7 fin-ner du mer om naturlegemiddel.

Immunsuppresive legemidler virker dempende på im-munforsvaret. De brukes ofte for å forhindre at organ støtes bort etter en transplantasjon.

Felles for alle naturlegemidler er at de bare kan gis til voksne og barn over 12 år, og de skal heller ikke brukes av gravide og ammende. Det er fordi vi ikke kjenner til virkningene hos barn, og vi har heller ingen garanti for at de ved bruk ikke kan skade foster eller spedbarn.

Eføy, timian og lakris finnes i samme naturlegemiddel og brukes ved forbigående hoste ogkatarr i øvre luftveger.

Løvetann finnes i to ulikenaturlegemidler for urinve-iene. I det ene som brukes ved mildt urinvegsbesvær finnes løvetann sammenmed melbærblad, og i det andre som har en mild vanndrivende effekt finnesløvetann sammen med kjer-ringrokk.

Peppermynteolje finnes i etnaturlegemiddel som brukes ved milde forkjølelses-symptomer som nysing, hoste, tett nese og sår hals (irritasjon i luftveiene), samt ved oppblåst mage og som slimløsende middel.

Purpursolhatt finnes i ulikenaturlegemidler som fly-tende dråper og tabletter. Purpursolhatt virker fore-byggende og lindrende ved forkjølelse og irritasjon i øver luftveier.

90

Naturlegemidler, naturmidler og droger Naturlegemidler, naturmidler og droger

91

Ginko-Biloba: Kinesisk tem-peltre bedrer blodsirkula-sjonen og finnes i naturlege-midler som hjelper for kalde hender og føtter.

Hestekastanje finnes inaturlegemiddel som brukes ved hevelse og uro i beina.

Johannesurt: Prikkperikum er det eneste naturlegemid-let som bare er tillatt solgt i apotek. Johannesurt blir brukt ved lett uro forbigå-ende innsovningsbesvær og nedstemthet.

Salvie finnes i et naturle-gemiddel som brukes ved forbigående overdreven svetting, både nattsvette og om dagen.

Valerianarot finnes entenalene eller sammen med melisse og humle i ulike na-turlegemidler som har søvn-framkallende, beroligende, avstressende og avslappende virkning


92


93

Endringer i legemiddellovgivningenDet har kommet nye forenklede søknadsprosedyrer for plantelege-midler i EU, og samme regelverk vil komme til å gjelde for EØS-området.

Norge og de andre nordiske landene har lenge hatt naturlege-midler som en kategori legemidler, og denne nye ordningen med tradisjonelle plantelegemidler har mange fellestrekk med den nå-værende ordningen for naturlegemidler. Hensikten med dette EU-regelverket er å gjøre markedet for tradisjonelle plantelegemidler i Europa relativt likt. Det har vært store forskjeller mellom lovgiv-ningen i de ulike EU- og EØS landene. Regelverket vil gi forbruker-ne økt sikkerhet fordi det på sikt vil øke tilgangen til tradisjonelle plantelegemidler med forhåndsgodkjent kvalitet.

Det vil da komme litt nye krav i forhold til godkjenningen enn det er i dag. Det vil kreves at et produkt har vært medisinsk brukt i 30 år når søknaden leveres, hvorav 15 år skal være innen EU. Ellers er det mye likt dagens ordning.

Bestemmelsene innebærer at naturlegemidlene som er godkjent i dag vil miste sin godkjenning som naturlegemiddel 31. mars 2011, og dersom det ønskes ny markedsføringstillatelse må det søkes på ny etter det nye regelverket om plantelegemidler.

Naturlegemidler som ikke er plantebaserte vil sannsynligvis fortsatt følge dagens krav til naturlegemidler.

Droger

Fra frisk urt til tørket drogeNår vi snakker om en droge, mener vi at vi bruker en lite bear-beidet råvare fra planteriket, mineralriket eller dyreriket. Det aller mest brukte er fra planteriket der vi bruker forskjellige planter og urter.

Drogene kan i mange tilfeller brukes direkte slik som vi finnerde på vokseplassen, eller etter enkel bearbeiding som f.eks. tørking. Kvaliteten på de ulike drogene er avhengig av vokseplass, jords-monn og klimatiske forhold sol, regn og temperatur. Det er i tillegg viktig for kvaliteten hvordan plantene er høstet, samlet og senere behandlet. De fleste urter vil gradvis tape sitt innhold av virksommeog aromatiske stoffer ved lengre tids lagring f.eks. ved fordampning og kjemisk nedbrytning. Dette vil gi drogen et lavere eller dårligere innhold av de stoffene vi ønsker å bruke når vi anvender denne urten. Har vi f.eks. kjøpt en stor pakke med krydder vil den tape seg over tid, og vi vil gjerne automatisk bruke litt mer av krydderet. Kjøper vi så en ny pakke og bruker den mengden vi brukte av den gamle, kan vi fort merke at det blir sterkt krydret mat.

Det er derfor viktig for at det skal bli et best mulig produkt at ur-tene behandles skånsomt på de ulike trinn i framstillingsprosessen. De bør f.eks. oppbevares på lufttett emballasje beskyttet mot lys og fuktighet.

InnsamlingFor at urtene skal få best mulig kvalitet, og for at tørkeprosessen skal bli enklere, bør de høstes når det er tørt i været. Blir de høstet når de er fuktige eller i regnvær vil tørkeprosessen bli mer omfat-tende og det kan lett dannes mugg på urtene under tørking. En annen faktor som påvirker innhøstningen er når planten er rikest på de stoffene vi ønsker. Høstetidspunktet er avhengig av hva slags plante det er og hvilken del av planten som skal brukes. Skal vi bruke roten, bør denne høstes om høsten eller om våren før plan-ten har begynt å vokse. Skal vi bruke blomstene bør disse høstes når de akkurat har sprunget ut, og bladene bør høstes når de er friske og nye og rett før planten skal blomstre, frø høstes når de er modne, men før de har begynt å drysse.

Bearbeiding Etter at en plante er høstet vil den langsomt visne og dø siden den ikke lenger har tilgang på vann og næringsstoffer. For at ikke plan-tene skal bli ødelagt er det viktig at de blir omdannet til en mer holdbar form så raskt som mulig. Etter at de er høstet må de renses og bearbeides videre. Den mest vanlige formen for bearbeiding er tørking. Under tørking vil vanninnholdet i planten eller plantede-len reduseres forholdsvis raskt. Tørking ned til 5 % vanninnhold vil gi en holdbar droge. Plantene tørkes under ulike forhold etter hva slags plante det er og hvilken del av planten det gjelder. Plan-ter og urter som inneholder aromatiske stoffer, som f.eks. kryd-derurter, tørkes ved 20–40 °C, mens plantedeler som bark, ved og røtter ofte tåler høyere temperaturer. For kvaliteten av de tørkede drogene er det viktig at de har samme utseende, smak og lukt som friske planter, men vekten skal bare være en åttedel av vekten plan-ten hadde i frisk tilstand. Det finnes også andre måter å bearbeideplantematerialet på f.eks. ved en slags gjæring eller fermentering som det gjerne kalles. Da legges plantematerialet i tykke lag og det tilføres fuktighet og varme. Denne gjæringsprosessen vil få fram aromatiske stoffer med god smak og lukt, eller omdanne stoffer med vond smak.

Eksempler på stoffer som har blitt fermentert er kakao, tobakk og vaniljestang.


94


95

Lagring og holdbarhetGenerelt bør de fleste drogene oppbevart i godt lukkede beholdere,beskyttet mot lys og høy temperatur.

En droge med innhold av eteriske oljer vil ha kortere holdbarhet da disse lett vil fordampe.

En droge som er hel vil gjerne ha bedre holdbarhet enn en dro-ge i pulverform. En oppmalt droge i pulverform vil ha mye større overflate som kan suge til seg fuktighet, og de eteriske oljene vilogså fordampe raskere. Derfor bør findelingen av en droge gjøresså nær bruken som mulig.

Nomenklatur

Med nomenklatur mener vi hvordan navnet på den enkelte droge er satt sammen på latin. Drogenavnet forteller ofte noe om selve drogen. Det gir alltid en opplysning om plantens opprinnelse i for-hold til artsnavn, og hvilke del av planten drogen er hentet fra. I til-legg kan navnet på drogen gi opplysninger om f.eks. form og farge

En oversikt over norsk /latin som sier noe om der forskjellige delen av drogen som brukes:

Norsk LatinLøk BulbusRot RadixRotstokk RhizomaBark CortexVed, tre LignumBlomst FlosBlad FoliumFrukt FructusFrø SemenHele urten HerbaFet olje OleumAromatisk olje Aetherolum

Tilberedning av drogerEn teblanding av urter består ofte av en eller flere hoveddroger medvirksomme stoffet og gjerne noen mindre støttedroger som skal for-sterke effekten av hoveddrogene. Ofte er det også tilsatt tilleggsdro-ger for å bedre smaken, lukten eller utseendet.

Når vi skal bruke en droge som oftest finnes i form av en tørketplante eller plantedel lager vi ofte et uttrekk med vann. Da trek-kes den som te eller kokes, avhengig av hvilke del av planten vi bruker.

UttrekkSkal vi lage te av myke plantedeler som blomst eller blad, lager vi gjerne et uttrekk. Da kan vi lage en kopp te av 1 teskje tørket urt som overhelles kokende vann. Dette lar vi trekke i ca. 10 minutter før vi siler av drogen.

Har vi urter med høyt sliminnhold, de mest vanlig brukt her er loppefrø og linfrø, tilbredes disse som kaldtvannsutrekk, ellers kan virkestoffene bli ødelagt. Da heller vi kaldt vann over urten og lar den stå å trekke i 10–12 timer.

Slike vandige uttrekk har begrenset holdbarhet pga vekst av mi-kroorganismer, men de kan holde seg i kjøleskap i ca. en uke.


96


97

AvkokBruker vi harde, vedete plantedeler som bark, frø, rotstengler og nøtter kreves mer varme for at det skal avgis virkestoffer til vannet. Dette gjelder også for urter som inneholder tungt løselige forbin-delser f.eks. kiselsyre og garvestoffer. Kjerrinrokk er eksempler på en urt som må småkoke under lokk i 15 minutter for å få med de ønskede virkestoffene bl.a. kiselsyren. De harde plantedelen hak-kes eller knuses i biter, overhelles kaldt vann og kokes opp, der-etter skal de småkoke i 10–15 minutter med lokk, før vi siler av drogen.

Det er viktig at vi ikke bruker kokekar av aluminium ved tilbe-redning av urteavkok.

Det finnes også flere andre metoder for å trekke ut virkestoff fradrogene. Vi nevner noen:

• Tinkturer som er spritholdige uttrekk av droger, det kanskje mest kjente her er solhatt-tinktur.

• Vi kan lage ekstrakter som er vandige eller spriholdige ut-trekk som er dampet inn gjerne til en bestemt konsentrasjon, f.eks. lakrisekstrakt som brukes mye i hostesafter.

• Eteriske oljer er utvunnet av planter som gjerne har en aro-matisk duft, og mange av de samme plantene brukes i tørket form som krydder. De kan bli utvunnet på ulike måter ved f.eks. destillasjon, kaldpressing, enfleruance (dette er en spe-siell måte å trekke ut eteriske oljer med en fet olje som siden skilles fra) eller til teknisk bruk ekstraksjon med organiske løsemidler.

• Aromatiske vann er en eterisk olje der vi løser opp en eterisk olje i vann, f.eks. rosenvann.

• Fete oljer som ofte blir utvunnet av nøtter eller frø, f.eks. jordnøttolje og soyaolje.

• Sirup. Da har vi et tyktflytende sukkerholdig uttrekk, f.eks.polygala sirup som vi kan finne i en del hostesafter.

FinhetsgraderDe ulike drogene som har blitt innsamlet, tørket og bearbeidet skal ofte brukes til forskjellige ting. Skal vi trekke en te av en droge bru-ker vi helst drogen lett oppkappet, den kvaliteten som ofte brukes sier vi er 4 mm, det vil si at drogen passerer en sikt hvor hullene i sikten er 4 x 4 mm.

Bruker vi drogen som krydder vil vi gjerne ha den mer pulve-risert, og de fleste drogene vi bruker som krydder, er drogen maltslik at den passerer en sikt hvor hullene er 0,2–0,7 mm i størrelse.

Vi bruker også en del droger hele, eller vi kjøper de hele og maler de selv før bruk. Gjør vi det, vil vi gjerne bevare aromaen og

smaken i drogen (krydderet) bedre. De eteriske oljene vil fordampe raskere fra en allerede malt droge enn en som er hel slik at kryd-deret taper seg i smak.

Legemiddelklassifisering

Om en urt (droge) skal regnes som legemiddel eller ikke bestem-mes av Statens legemiddelverk.

I Forskrift om legemiddelklassifisering fra 01|.01.2000 er detlistet opp hva som regnes som legemiddel(legemiddellisen), hva som regnes som urter (urtelisten), og en del spesifiserte unntak fralegemiddellisten (unntakslisten).

Om et stoff regnes som legemiddel avhenger av hva det utgir seg for å være. Tenker vi på definisjonen av et legemiddel: Med legemidlerforstås stoffer, droger og preparater som er bestemt for eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssympto-mer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller ved innvortes eller utvortes bruk påvise sykdom.

§ 1 Legemiddellisten er en eksempelliste og med det menes at stof-fer som i kjemisk sammensetning, ved egenskaper eller ved medi-sinsk virkning kan sies å være svært like på stoffer på listen, regnes også disse som legemidler.

§2 Unntakslisten tar for seg en del stoffer, droger eller preparater som omfattes av den alminnelige legemiddeldefinisjonen, men somlikevel ikke regnes som legemidler. F.eks. kan nevnes preparater til tilberedning av medisinske bad som gytjebad, svovelbad, og dessu-ten tran.

§3 Urtelisten er en fullstendig liste over alle urter som er vurdert. Her kan vi finne ut om en urt er vurdert og om den er klassifisertsom legemiddel, og i så fall om den er reseptpliktig, eller om den er klassifisert som handelsvare. Her kan vi bl.a. finne at en del urterer klassifisert som legemiddel, men det er gjort unntak for bruk tilkrydder. Denne listen finnes både i en latinsk/norsk og en norsk/latinsk versjon. Dersom en urt ikke står på denne listen må den vurderes av Legemiddelverket før den kan tillates omsatt.


98


99

Noen av de mest brukte og omtalte drogene i Norge i dag

Bruken av droger og naturbaserte produkter blir stadig mer popu-lær, mange vil helst unngå syntetisk framstilte stoffer og sverger til naturmidler, naturlegemidler og andre droger. Hvilke droger som er mest «populære» i bruk kan variere, ofte kan det komme omtale i ulike aviser og ukeblader samt på ulike TV-programmer som på-virker bruken av disse.

Her er det listet opp noen av de i dag kanskje mest kjente og brukte drogene, men det finnes mange flere. Er du interessert i bruk avplanter og urter til medisinsk bruk finnes mange ulike nettstederog bøker om dette temaet.

AloearterAloe vera kommer fra en plantetype som kalles sukkulenter, det er planter der stengler og blad er tykke og rike på plantesaft, aloe vera gel. Vi kan bruke denne gelen direkte fra planten og mange har en aloeplante til medisinsk bruk som de kapper av og tapper for plan-tesaft f.eks. til å smøre på ved sår, brannskader o.l. I apoteket får du kjøpt aloe vera som gel til bruk på huden til bruk ved ulike hudli-delser som solbrenthet, eksem, sår, irritert hud, insektbitt etc. Aloe vera er også tilsatt en forskjellige etter sol produkter og også i en del

solkremer. Det finnes i dag utrolig mange forskjellige produsenterav ulike Aloe vera produkter (her finnes mange forskjellige og alleer kanskje ikke like seriøse) og det er et svært populært naturmid-del. Aloe er ikke reseptpliktig brukt kosmetisk og i f.eks. juice der den brukes utblandet med vann, men brukes drogen som legemid-del etter at den er inndampet er den å regne som et legemiddel. Den har en avførende virkning og effekten øker med dosen.

Anis (Anisi fructus) Her brukes tørre modne frukter (frø) fra anisplanten. Disse har en aromatisk duft og en behagelig, søt smak og brukes gjerne som krydder eller smaktilsetning i drops (Kongen av Danmark), bak-verk, likører og konfekt. Anis har en slimløsende virkning og bru-kes i en del hostesafter, den stimulerer fordøyelsen, har en krampe-løsende virkning og øker sekresjonen i kjertlene og er derfor en av ingrediensene i ammete.

Stjerneanis(Anisi stellati) brukes som hele belger ofte for det fine utseende oger populære brukt i krydderbinding og dekorasjoner fordi de luk-ter godt og har et fint utseende.

Belladonna(Atropa belladonna folium) Her bruker vi bladene fra planten. Navnet belladonna betyr vak-ker dame og planten har fått dette navnet fordi den har en pu-pilleutvidende virkning som damene i eldre tider brukte for å få store vakre og skjelfulle øyne. Dessverre førte denne bruken til at de vakre da-mene mistet synet, men hva gjorde man ikke for skjønnheten. Innholdsstoffene i belladonnabladene er atropin, hyoscya-min og skopolamin som alle virker av-slappende på glatt muskulatur. Atropin brukes i dag i øyendråper for å utvide pupillene ved undersøkelser etc. Det er en sterktvirkende droge og selv i små doser kan den gi munntørrhet pga ned-satt kjertelfunksjon, tar en større doser kan en få hallusinasjoner og det er fare for lammelse av pusteorganene. Skopo-lamin blir brukt i plaster mot reisesyke og en av bivirkningene der er nettopp hallusinasjoner.


100


101

Blåbær(Myrtilli fructus)Blåbær er en av våre kraftigste antioksidanter. (Se kapittel 7 for mer om antioksidanter.) Blåbær har i tillegg en rekke andre anvendelser til medisinsk bruk. Tørket blåbær blir på grunn av høyt innhold av garvestoff brukt mot diaré, vi kan enten tygge 15–20 tørkede bær, eller vi kan bruke et avkok av de tørkede bærene. Blåbær innehol-der vitamin A, B-kompleks og C i tillegg til en rekke andre stoffer. Ønsker vi å spise blåbær for vitaminene og mineralene skyld an-befales friske bær eller blåbærsaft. Friske blåbær har ikke samme stoppende effekten på diaré som tørkede bær, de kan heller være lett avførende. Blåbær inneholder også det vi kaller flavoner somhar en gunstig effekt på forskjellige øyenlidelser da disse styrker blodsirkulasjonen og dermed oksygentilførselen til øynene. På grunn av de antioksidative virkningene i blåbær har de også god ef-fekt på øyenlidelser som grå stær og netthinneforkalkning. Bladene på blåbærplanten (Myrtilli folia) har også blitt brukt i medisinsk øyemed, bl.a. som avkok til behandling av diabetes.

Brekkrot(Ipecacuana radix) Her brukes som navnet sier roten av planten som er en liten urt som voksen i regnskogene. Roten blir samlet inn når planten er ca. 3 år, da har den høyest innhold av virksomme stoffer. I små doser blir drogen brukt som slimløsende middel i hostesafter f.eks. Frølich hostemikstur til barn som på latin heter Mixtura ipecacua-na. I større doser brukes brekkrot i det som heter Brekkmiddel til barn som brukes til å framkalle brekninger f.eks. ved forgiftninger. Brekkmiddel til barn er reseptpliktig og brekninger i forbindelse med forgiftninger skal kun framkalles med helsepersonell tilstede.

Dvergpalme(Sabal fructus)Fruktene av dvergpalmen høstes når de er modne og tørkes for bruk i flytende uttrekk og tabletter. Friske frukter benyttes til fram-stilling av et homøopatisk preparat som heter Sabal som i homøo-patien brukes ved blære og urinvegsproblemer.

Virkestoffene i dvergpalme antas å hemme omdannelsen av te-stosteron til dihydrotestosteron, og siden man mener at godartet prostatakjertelforstørrelse (Beningn prostatahyperplasi, BHP) er knyttet til dannelsen av dihydrotestosteron som fører til at pro-stata vokser brukes dvergpalme som middel mot fortstørrelse av prostata. Dvergpalme har også en antiøstrogen virkning, noe som ytterligere bidrar til å gjøre urten effektiv i behandling av forstørret prostata. Den er med andre ord en hormonundertrykker.

Dvergpalme blir også brukt ved andre underlivsplager som be-tennelser i prostata eller bitestiklene, smerter i eggstokkene, urin-vegsinfeksjoner, nyrelidelser og impotens.

Einebær (Juniperi fructus)Bærene fra einerbusken er søte med en besk ettersmak. De brukes enten til utvinning av eterisk olje (Juniperi aeterolum) som har en bakteriehemmende, fordøyelsesfremmende, nyrestimulerende og hudstimulerende effekt. Den eteriske olje brukes gjerne i midler til utvortes bruk ved revmatiske plager. En må være forsiktig med overdosering av einebær for store doser kan være skadelige for ny-rene og bærene skal ikke spises av gravide.

Einebær brukes også som krydder, ofte i viltsauser ol, og i bren-nevin som gin og genever.

Fennikel(Foeniculi fructus)Her brukes også hovedsaklig frøene. Fennikel hører til samme plantefamilie som anis, karve og koriander. Fennikel har siden middelalderen vært brukt mot kolikk og nyrestein, utrekk av frø-ene har vært brukt som øyenvann. Virkningen av fennikel er lik anis og fennikel er også en av ingrediensene i ammete. Fennikel har også en slimløsende og beroligende effekt på ved hoste og har vært brukt i mildt hostestillende miksturer.


102


103

Ginseng(Ginseng radix)Ginseng betyr mannsrot på kinesisk og har vært regnet som kongen over alle styrkende legeplanter. Ginseng er en av de eldste drogene i kinesisk medisin, og den har vært brukt i over 500 år. Ginseng vokste opprinnelig vilt i Asia (Nord-Kina, Nord-Korea, Japan og Russland), men blir i dag dyrket både i disse landene og andre land bl.a. Danmark. Her brukes også roten av planten og den bør tidligst høstes etter fire år for at den skal ha tilstrekkelig innhold avvirksomme stoffer.

Ginseng har en adaptogen virkning og kan derfor gjenopprette kroppslig balanse og øke motstandskraften mot stress og sykdom-mer. Den har i østasiatiske land blitt brukt i tusener av år til å dem-pe stress, styrke konsentrasjonen og øke den fysiske og mentale yteevnen. Ginseng kan også virke som et afrodisiakum (middel til å vekke eller øke kjønndriften).

Ginseng i dag brukes hovedsaklig som et sterkende middel når man føler seg trett eller fysisk og mentalt svekket, som stressdem-per og generelt når det er behov for mer energi. Ginseng finnes imange ulike produkter, også i sammensetning med f.eks. vitami-ner. Man bør gjerne unngå koffein og andre sentralstimulerende midler samtidig som man tar ginseng, og ginseng bør bare brukes

i kortere perioder, helst ikke mer enn 2–3 måneder, og anbefales i primært til personer som er 45–50 år eller eldre. Ginseng bør ikke brukes av barn, gravide og ammende.

Gul voks(Cera flava)Bivoks utvinnes når vokstavler som er produsert av honningbien blir smeltet. Etter smelting blir massen renset og «støpt» igjen i plater. Den gule voksen lukter og smaker honning, og blir brukt til støping og rulling av honninglys og andre naturprodukter.

Hvit voks(Cera alba)Gul voks blir blekt, og denne prosessen fører til at smak og lukt av honning blir borte. Hvit voks brukes i enkelte kremer og lep-pepomader.

Humle(Lupuli fructus)Humle er en flerårig klatrende plante som vi kan se vokse på trær,store busker og hus. Det finnes både hann- og hunnplanter på sam-me plante, og det er hunnplantens kongleliknende blomster som er frukten som brukes. Humle brukes som krydder ved ølbrygging pga. innhold av bitterstoffer. Humle har en svakt beroligende og søvnfremmende virkning og inngår i naturlegemidler mot uro og søvnvansker.

Hvetekimolje(Tritici germinis oleum raffin)Hvetekimolje er en fet olje som utvinnes av kimen (den delen av kornet som danner nytt korn) på hvetekornet, og denne oljen har et høyt innhold av vitamin E, som er en antioksidant og har en gunstig virkning på kroppen. E-vitamin er et fettløslig vitamin og bør ikke overdoseres.

Hvitløk (Allium bulbus)Hvitløk kan brukes enten i fersk tilstand, som vandig uttrekk, som uttrekk i sprit (tinktur), i oljeuttrekk, tørket i tabletter og som olje i myke kapsler. I hvitløk finner vi alliin som har en bakteriedrependevirkning, og som hemmer gjæringsprosessen i mage- og tarmka-nalen, er galledrivende, krampeløsende, bedrer blodfettbalansen (kolesterolet) og virker blodtrykksregulerende.

Hvitløk brukes for å bedre kroppens immunforsvar og finnes iet utall forskjellige kjerringråd.

Et adaptogen er en substanse som øker kroppens motstand mot stress, og fremmer en balanserende effekt på kroppensulike systemer.


104


105

Ingefær(Zinziberis rhizoma)Ingefær har vært og blir fortsatt brukt mye som krydder. Som droge bruker vi roten – eller rotstokken av planten enten som tørket droge eller som fersk ingefær. Ingefær har en intens og sterk smak, den har en stimulerende virk-ning på kretsløpet, virker luftdrivende, styrker fordøyelsen og kan øke svette-sekresjonen. Ingefær kan i tillegg virke

avførende, slimløsende og kan brukes i gurglevann til å motvirke sår hals. Ingefær har også effekt mot kvalme og oppkast og dette kan brukes ved reisesyke.

Jordnøttolje(Arachidis oleum)Jordnøttolje er en fet olje som framstilles ved kaldpressing av skrel-te frø til peanøttplanten. Jordnøttolje har mild smak og er uten lukt og den vil ved kjølig lagring stivne og bli litt salveaktig, men settes den i varmt vann vil den raskt smelte igjen. Jordnøttolje bruke en del utvortes i ulike kremer og salver samtidig som den brukes som matolje. En del allergikere kan reagere på peanøtter og vil da også reagere på jordnøttolje, noe en bør ta hensyn til i matlagingen.

Johannesurt/prikkperikum(Hyperici herba)Johannesurt eller prikkperikum som den ofte kalles vokser vilt i store deler av Norge. Det har vært knyttet mye magi og trolldom til bruk av denne urten. Man kan bl.annet finne at hvis man barprikkperikum på seg, beskyttet det mot feber og forkjølelse, gjorde soldater usynlige og tiltrakk seg kjærlighet. Planter som ble sam-les på midtsommeraften eller på en fredag og båret på kroppen holdt mentale sykdommer på avstand og kurerte melankoli. Når prikkperikum ble plassert i et vindu beskyttet den mot lynnedslag, brann og onde ånder. Både blomstene og bladene kan brukes til dette formålet. Urten kunne også tørkes over midtsommerbålet og henges nær et vindu for å holde spøkelser, trollmenn og andre som vil en vondt borte fra huset, og den kunne brennes for å forvise ånder og demoner.

Hvis planten ble lagt under hodeputen til en ugift kvinne, ville hun drømme om sin tilkommende mann. Urten kunne brukes i ritualer, eller bæres for å oppdage andre magikere, og en gang i tiden ble den holdt mot munnen på anklagde hekser i et forsøk på å tvinge dem til tilståelse.

I folkemedisin ble prikkperikum brukt som uttrekk i te eller bren-nevin som nærmest et universalmiddel bl.a. mot fordøyelsesbe-svær, kolikk, sykdommer i lever, galle og urinveger, ved kvinne-sykdommer og mot snuer. I dag er det som antidepressivt middel prikkperikum har størst anvendelse. Prikkperikum er registrert som naturlegemiddel i Norge, og er det eneste naturlegemiddelet som kun kan selges i apotek. Dette fordi en vet at prikkperikum kan påvirke en del andre legemidler dersom de brukes samtidig (se under naturlegemidler).

Johannesbrød(Ceratonia siliqua fructus)Johannesbrød kommer fra i området rundt Middelhavet og på den Arabiske halvøy. Den er en belgfrukt og er beslektet med bønner og erter. I følge kristendommen skal døperen Johannes i løpet av sitt opphold i ørkenen, kun ha spist denne frukten, derfor har den fått navnet Johannesbrød.

Johannesbrød er rik på karbohydrater og kalorier, har lite pro-teiner og fett, men mye kalsium, i tillegg til å inneholde litt fosfor, kalium og jern. Den har en søt smak. Blir mye brukt i desserter og kaker, og kan spises som snacks. Johannesbrød har bevist seg å være effektiv for å lette diaré hos småbarn. Johannesbrødmel som er mel fra den tørkede frukten finner vi i Arobon som brukes ved diaré hos barn.


106


107

Kamille(Matricria flos)Brukes enten som tørket plante eller som eterisk olje. Den viktigste bruken av kamille i våre dager er som middel mot magesår og sår på tolvfingertarmen, ved mage- og tarmkatarr, til å lindre kolikk, tilheling av utvortes sår og andre hudplager, som et avslappende mid-del, og til å lette symptomene ved forkjølelse og influensa. Gikt-smerter kan dempes ved å gni inn eterisk olje av kamille utblandet i en vegetabilsk olje på det gjeldende stedet. Slik olje, eller salver som inneholder oljen, er rensende og lindrer kløende hudlidelser som for eksempel eksem. Et kompress av kamilleblomster har vært brukt til behandling av isjias, og kan også hele sprukne og ømme brystvorter. Avkok av kamille blir også brukt som gurglevann mot betennelse i munn og svelg.

Kanel(Cinnamomi cortex)Ekte kanel er det vil kaller ceylonkanel. Drogen kommer fra inner-barken på greinene til kanelbusken. Barken er hvit når den høstes, men rulles sammen og blir brune under tørking og blir slik vi kjen-ner de som kanelstenger. Kanelbark ble i antikkens Hellas brukt til te og drukket for å dempe en urolig mage, dempe kvalme og klarne synet. I dag kjenner vi kanel mest brukt som krydder i bakverk og i annen mat og drikke. Hvem spiser vel grøt uten å strø på kanel og sukker. Kanel har også blitt brukt som smaktilsetning i hostesafter og i munn og gurglevann samt utrørt i vann mot diaré.

Kardemomme(Cardiamomi fructus)Kardemomme tilhører samme plantefamilie som ingefær, men her bruker vi frøene som ligger inne en frøkapsel. Disse frøene innehol-der en eterisk olje som gir kardemomme en karakteristisk lukt og smak. Kardemomme skal ha en fordøyelsesfremmende effekt, og vi kjenner den mest brukt som krydder i bakverk og drikker f.eks. sammen med ingefær, nellik og kanel i gløggkrydder.

Karve(Carvi fructus)Karveplanten er i samme familie som anis og fennikel, og også her er det frøene vi bruker. Karve er en gammel medisin og krydder-plante som har vært brukt gjennom tidene for ulike lidelser i for-døyelsessystemet. Karve hindrer gassansamlinger i tarmen og mot-virker oppblåsthet. Karve er en av drogene som inngår i ammete sammen med fennikel og anis. De som har stomi(pose på magen) får ofte tips om å tygge litt karve for å unngå luft i tarmen siden de ikke har kontroll over luften som kommer i posen. Karve brukes også som krydder i ost- og kålretter.

Kjerringrokk(Equeseti herba)Kjerringrokk, eller åkersnelle som vi ofte kaller den, vokser som ugras i veikanter, åkrer og hager, er en av de mest solgte og brukte drogene vi har i apoteket i dag. Kjerringrokk inneholder kiselsyre og i dag benyttes drogen hovedsaklig som et middel ved ulike pla-ger i urinvegene på grunn av den vanndrivende effekten. Skal en lage te av kjerringrokk må planten kokes i ca. 15 minutter for at en skal få trukket ut de virksomme stoffene (kiselsyren).

Kjerringrokk har også en adstringerende effekt, og den kan brukes til sårbehandling, å stanse neseblod og andre blødninger. På grunn den gunstige virkningen på hud, hår og negler tilsettes gjerne kjerringrokk i urtebaserte kosmetiske produkter og sjampo. Den har også blitt brukt til ulike omslag og bad til behandling av utslett og andre hudproblemer.

Av friske planter lages det et homøopatisk preparat som heter Equesetum. Dette brukes mest til behandling av blærekatarr og plager knyttet til urinvegssystemet, samt at det gis til barn som har problemer med sengevæting.


108


109

Kryddernellik(Cariophylli flos)Drogen er brune, tørkede blomsterknopper fra planten, og de må derfor samles inn før planten blomstrer. Kryddernellik har en sterk aromatisk duft, og vi kjenner den kanskje best som nellikspiker som vi setter i appelsin til jul. Den inneholder en eterisk olje, Cari-ophylli aetherolum, som inneholder et stoff som heter eugenol som brukes av tannleger som desinfeksjonsmiddel ved bl.a. rotfylling, og som et lokalt smertestillende middel ved infiserte, overfølsommetannhalser. Et kjerringråd for tannpine er å tygge på en nellikspiker eller ta litt nellikolje på en bomullsdott å legge på tannen.

Kryddernellik brukes mest som krydder, og sammen med ka-nel, kardemomme og ingefær brukes den bl.a. i gløggkrydder, samt i bakverk, syltetøy, desserter mm.

Den eteriske oljen brukes en del innen aromaterapi, hvor den har en varmende og stimulerende effekt. Den kan være irriterende på huden, og må derfor fortynnes mye i en baseolje før den bru-kes

Lakrisrot(Liquirita radix)Her brukes drogen for det meste i form at et oppløselig ekstrakt. Vi ekstraherer lakrisrot med vann og damper inn dette uttrekket, da får vi et sort stoff med en søt og karakteristisk smak (extractum glycyrriza). Lakrisekstrakt blir igjen løst opp og brukes i ulike hos-tesafter som slimløsende middel og som smakstilsetning, samt i en rekke halspastiller og drops for å lindre ved forkjølelse, hoste og sår hals.

Linfrø(Lini semen)I frøskallet på linfrøene finnes 3–6 % slim, og dette fører til at linfrøhar en volumøkende effekt på tarminnholdet fordi vannet blir tatt opp. Linfrø blir derfor regnet som et volumøkende avføringsmiddel siden det økte volumet på tarminnholdet fører til at peristaltikken (tarmbevegelsene) øker. Slimet vil også virke smørende på tarmen slik at det blir lettere for avføringen og passere. Det er viktig at man drikker rikelig med væske for at den avførende virkningen av linfrø skal bli optimal.

Oljen i linfrøende inneholder omega-3 og er en plantekilde til denne fettsyren. Linolje ble tidligere tilsatt fargestoffer og brukt som bindemiddel i maling. Linfrø bør ikke brukes i for store mengder da de også inneholder cyanid glukosider som omdannes til blåsyre og i større mengder kan gi forgiftning.

Loppefrø(Psylli semen)På samme måte på som linfrøene sitter det slimstoffer i skallet til loppefrøene. Sliminnholdet her er på 18–20 %. Loppefrø blir i lik-het med linfrø brukt som et volumøkende avføringsmiddel. Det finnes også volumøkende avføringsmidler basert på loppefrøskall,Vi-siblin og Lunelax.

Løvetann(Taraxaci herba: løvetannurt, Taraxaci ra-dix: løvetannrot, Taraxaci radix cum herba: løvetannrot med skudd).Løvetann er ikke bare et utidig ugress, det er også en medisinplante som har blitt brukt i hundrevis av år. De unge løvetannbladene kan brukes som salat, blomstene kan bru-kes til å legge vin og løvetannrøttene har blitt brukt til bl.a. kaffeerstatning. Planten er rik på mineraler, særlig kalium og jern, og på vitaminene B, C og betakaroten. Lø-vetann har blitt brukt for sin vanndrivende virkning, den har også en stimulerende ef-fekt på fordøyelsen og stoffskiftet og virker rensende for kroppen. Et kjerringråd mot vorter har vært å bruke den hvit saften i stengelen, men den kan også virke irriterende på huden.

Løvetann er også en av ingrediensen som inngår i ammete.Av løvetann lages et homøopatisk preparat som kalles Taraxa-

cum. Midlet benyttes bl.a. ved fordøyelsesbesvær, betennelse i gal-leblæren og ved gallestein.

Mandelolje(Amygdalae oleum)Mandelolje er kaldpresset olje fra fruktene på mandeltreet, disse inneholder ca. 50 % fet olje. Mandelolje blir ofte brukt som en ba-seolje i aromaterapi og ellers som massasjeolje.

Misteltein(Viscum album)Hippokrates omtalt misteltein som et godt middel mot epipepsi. Misteltein har også en blodtrykksendende effekt og har som droge blitt brukt til behandling av høyt blodtrykk

Misteltein er innholdstoffet i Iscador, et antropsofisk legemiddelsom har blitt brukt som tilleggsbehandling behandling av kreftpa-sienter for å forlenge levetiden.


110


111

Nype(Cynpspati fructus sine seminibus)Det finnes både dyrket og ville nyperoser og frukten inneholderaskorbinsyre – C-vitamin og den gir derfor et C-vitamintilskudd. Vi bruker gjerne tørket nype uten frø til nypete, eller nypeekstrakt som under 2. verdenskrig var med å danne grunnlaget for legemiddlefa-brikken Weifa. Weifa produserer fortsatt nypeekstrakt, men er i dag mer kjent for Paracet, Ibux og andre legemidler.

Opiumsvalmue(Papaver somniferum)Den smertestillende effekten av opiumsvalmuen har vært kjent siden antikkens tid. Til å begynne med brukte man hele plan-ten som smertestillende middel, men etter hvert fant man ut at man kunne framstille råopium av melkesafta i frøkapslene. Etter at planten er avblomstret snittes frøkapslene og plantesafta siver ut som en brunlig seig masse, denne blir så skrapet av og hver kapsel kan gi 0,02–0,05 g opium. Opium er grunnlaget for flereviktige legemiddelstoffer som f.eks. morfin, kodein, papaverin ognoskapin.

Morfin brukes som smertestillende, kodein som smertestillendeog hostedempende, og begge disse vil kunne gi rus og tilvenning. Noskapin som bruke som hostetillende har ikke rusfremmende ef-fekt og vil heller ikke føre til tilvenning.

Det dyrkes også en stor del opiumsvalmue som går til produk-sjon av heroin og i enkelte land som Burma, Afghanistan, Laos og Pakistan foregår en stor illegal produksjon av opium som brukes til å produsere heroin som smugles inn i Europa og USA.

Pepper svart/hvit(Piperis nigri/albi fructus)Svart pepper får vi når de umodne fruktene av pepperbuksen høstes og tørkes raskt. Hvit pepper fås ved at de modne fruktene legges i vann noen dager, deretter fjernes det ytterste skallet og de tørkes. Hvit pepper får derfor en finere smak og aroma ennsort pepper. Pepper er en av de mest brukte krydder vi har i dag.

Revebjelle(Digitalis purpurea folium)Bladene fra Revebjelle inneholder digitalisglykosidene digitoksin og digoksin som i dag finnes i hjertemedisinen Digitoxin. Drogenstimulerer hjertet til roligere og mer økonomisk hjerterytme, sam-tidig som hjertemusklene trekker seg bedre sammen og blodgjen-nomstrømningen øker. Digitalis i større mengder kan være svært


112


113

giftig, 2–3 gram tørket digitalisblad, eller 12–18 gram friske blad er tilstrekkelig dose til å ta livet av et voksent menneske, og revebjelle regnes som en svært giftig plante.

Ricinusolje(Ricini oleum)Ricinusolje er en fet olje fra frøene til planten Ricinus communis. Ri-cinusolje er også kjent under navn som amerikansk olje og lakser-olje og bruken av oljen har vært som et effektivt tarmstimulerende avføringsmiddel. Før i tiden tok gravide kvinner ricinusolje for å påskynde fødselen, men slik brum hører historien til.

Rosmarin(Rosmarini folium/aetherolum)Rosmarin brukes enten frisk eller tørket som krydder. Den ete-riske oljen i rosmarin har stimulerende virkning på nervesyste-met og virker hudstimulerende ved ulike typer smerte. Den har også en oppkvikkende virkning og virker fordøyelsesfremmende, krampeløsende og bakteriehemmende derfor blir den mye brukt i aromaterapi.

Safran(Stigma croci)Drogen kommer fra plantens arr og griffelspisser som tørkes ved svak varme og det trenges 80 000 blomster for å få samlet 100 g av drogen. Dette gjør at safran har en svært høye kilopris og er verdens dyreste krydder. Som krydder har safran en mild, men meget aromatisk og spesiell aroma som ikke minner om noe

annet krydder, og det setter derfor karakteristisk smak og farge til kjente retter som den franske fiskesuppen bouilabaisse, span-ske paella, risotto og lussekatter. På grunn av den høye prisen på safran brukes ofte gurkemeie som en erstatning, men den har ikke den samme aromaen og smaken. Brukt i urtemedisin har safran en varmende og hjertestyrkende effekt, den bedrer fordøyelsen og er svettedrivende og beroligende. Safran er giftig i større doser og var tidligere brukt som et abortframkallende middel, derfor bør gravide være forsiktig med bruken av safran. (Dødelig dose angis til 20 g daglig, mens 10 g kan vær abort-framkallende.)

Salvie(Salvie folium)Salvie er en av de aller eldste legeplantene vi kjenner til. Den om-tales visstnok for første gang på 6000 år gamle leirtavler, og har vært benyttet og omtalt opp gjennom århundrene helt til vår egen tid. Planten ble spredt rundt i Europa, først av romerne og siden av munkene. Salviens vitenskapelige navn kommer av det latin-ske ordet salvare, som betyr «å helbrede». Det finnes flere klas-siske utsagn som forteller at salvien var høyt verdsatt og kunne brukes til det meste. Medisinsk brukes salvie i dag blant annet mot halsonde, treg mage, uregelmessig menstruasjon, nattesvet-ting, og som mildt varmende tonikum. Urten har en litt varm, bitter og astringerende smak. Den eteriske olje i salvie kan gi en lettere forgiftning dersom den blir brukt over lengre tid. Et natur-legemiddel som finnes på markedet inneholder salvie og brukesfor å forhindre svette.

Senegarot(Polygalee radix)Senegarot har en karakteristisk lukt og en skarp smak. Den inne-holder ca. 10 % av det vi kaller saponiner som er et «såpeliknende» stoff og som har god effekt til gjøre slim mer tyntflytende og lettereå hoste opp. Senegaroten finner vi i apoteket i polygalae syrupus som brukes som slimløsende i en del hostesafter.

Sennep svart/hvit(Sinapis semen/sinapis albae semen)I dag selger apotekene sennep til jul, og de fleste bruker kanskjesennep sammen med ketsjup på maten.

Sennep har en hudirriterende virkning og øker blodgjennom-strømningen i vevet. Den har derfor blitt brukt i plaster og i smø-relser til reumatiske plager og muskelsmerter.


114


115

Senna(Senna folium/senna fructus angustifoliae (sennesbelg))Senna regnes som en av våre mest avførende legeplanter, og bru-kes både innen skolemedisinen og naturmedisinen. Bladene bru-kes som te og er et kraftig tarmstimulerende avføringsmiddel. Det finnes i dag flere avførende preparater som inneholder de aktivesennaglykosidene, bl.a. kan vi nevne Pursennid og Sennokot som vi kjenner som tarmstimulerende avføringsmidler. Sennaglykosi-dene inneholder en gruppe glykosider som kalles antrakinongly-kosider.

Solhatt(Encinacea radix)Solhatt har vært som antiseptisk og blodrensende middel mot giftige bitt og stikk, og mot tannverk og som blodrensende mid-del. Et av virkestoffene er echinakosid, som er et antibiotisk gly-kosid, dette stoffet finnes i hele planten, ikke bare i roten. En-cinaceauttrekk har i eksperimenter vist å ha en viss hemmende virkning på ulike typer virus, spesielt på virus av influensatyper.Solhattuttrekk vil også virke aktiverende på kroppens immun-system slik at det blir gjerne anbefalt å bruke ved første tegne på influensa eller forkjølelse, eller som forebyggende i influensati-der. Mange hevder at en del av denne effekten er placeboeffekt, men solhatt er bevist å være lite skadelig så det dersom man øn-sker å unngå en influensa eller forkjølelse kan det være forsøketverdt. Purpursolhatt er registrert som naturlegemiddel i Norge, og vi finner også tilsetning av solhatt i ulike sugetabletter sombrukes ved forkjølelse.

Tempeltre – Gingko biloba(Gingko biloba folium)Tempeltre er det eldste levende tre i verden og det har vist seg at det er et svært hardført tre som er motstandsdyktig mot foru-rensning. I de særegne bladene på tempeltreet, som egentlig er et bartre, finnes de virksomme stoffene ginkoflavonglukosidene.De er karutvidende, samtidig som de fremmer gjennomblødning i vevene, og de har en gunstig virkning på gjennomblødning bl.a. i hjernen. De blir derfor brukt ved senilitetsproblem, svimmelhet og hodepine.

Tetreoje(Melaleucae aetheroleum) Den eteriske olje fra tetreplanten regnes som et legemiddel og det er satt krav til salg av denne utenfor apotek. Brukt i kosmetiske produkter og munnvann etc kan den brukes i konsentrasjoner

opp til 0,5 % uten at det blir regnet som legemiddel og i hud-pleiemidler er det tillatt med konsentrasjoner opp til 2 %. Denne klassifiseringen kom fra SLV i 2000 pga innrapporterte bivirknin-ger som svie, kløe og allergiske reaksjoner som følge av bruk av tetreolje.

Tetreolje virker antiseptisk på sopp, virus og bakterier og har vært brukt som antiseptikum ved sårbehandling, mot akne og an-dre hudproblemer, den har også blitt brukt som insektmiddel og i massasjeoljer for ømme og stive muskler.

Timian(Thymi herba, Thymi aetherolum)Timian brukes i dag hovedsaklig som krydder. Den har medisinsk vært brukt ved ulike plager som hoste, astma og magebesvær, og vi kan finne timian i hostemiksturer og munnvann. Bladene på ti-mianplanten inneholder en eterisk olje, tymol, som har en sterkt desinfiserende virkning.

Tranebær(Vaccinum macrocarpon)Tranebær vokser vilt i Norge på myrer over store deler av landet, de er relativt små og ikke så lette å finne. De ulike tranebærpro-duktene som vi har i Norge er imidlertid laget på en type tranebær som kalles amerikansk tranebær, disse er større og gir mer bær enn de viltvoksende tranebærene. De norske artene av tranebær har samme egenskapene som den dyrkede, men de er som sagt vanskelige å finne.

Tranebær har en bakteriehemmende, vanndrivende og blodsuk-kersenkende effekt, og brukes i dag i ulike produkter til behandling og forebygging av urinvegsinfeksjoner enten som tranebærjuice el-ler i ulike kapsler med tørket ekstrakt.

Ullfett(Adeps lanae)Ullfett er et voksprodukt fra hårcellene til sauen. Ullfett kalles også lanolin og vi finner bl.a. lanolin i kremer beregnet på sårebrystknopper. Lanolin kan ta opp (emulgere) vann og brukes der-for en god del i ulike salver. Ammeinnlegg av lanolin-ull anbefales spesielt om vinteren, da de vil absorbere lekkasjen av morsmelk og gjøre slik at man kjennes tørr og varm, og unngår brystbeten-nelser. Det har også blitt populært å bruke klær av lanolin-ull til spedbarn.


116


117

Valeriane/legevendelrot/baldrianrot(Valerianae radix)Det er de delene av planten som vokser under jorda, roten (radix) og rotstammen (rhizoma) som brukes medisinsk og røttene samles av planter som er to til tre år gamle. De graves vanligvis opp om høsten etter at planten har begynt å visne, men de kan også samles om våren før bladutviklingen. Røttene av vendelrot lukter lite når de er friske, men får en sterk lukt når de tørker, ofte beskrevet som lukten av sure sokker. De fleste mennesker synes det er en vond lukt, men en av ti sy-nes roten lukter godt. Mange katter, rotter og meitemark blir tiltrukket av denne lukten. Vendelrot virker nerveberoligende, og brukes som beroligende middel (sedativ) ved søvnløshet og nervøse hjertelidelser. Som sovemiddel har planten vist seg å gi både bedre søvnkvalitet og lengre søvn, uten å gi «hangover» neste morgen, slik som mange syn-tetiske sovemedisiner kan gi. Planten er heller ikke vanedannende ved lang tids bruk. Valeriane eller legevendlerot som den gjerne kalles er registrert som naturlegemiddel i Norge og inngår i ulike legemidler med mildt beroligende og mildt søvnframkallende effekt.

Ølgjær(Faex medicinale)Ølgjær oppstår som et biprodukt ved ølbrygging og samler seg som et slamlag på bunnen av gjæringskaret. Medisinsk gjær er utvasket og tørkede gjærceller fra gjærsoppen Saccharomyces cerevisae, og det har en karakteristisk lukt og smak. Ølgjær inneholder B-vitami-ner, men ikke B12, som kun finnes i animalske produkter.

Alternativ medisin og behandling

Når vi snakker om alternativ behandling, er det som alternativ til skolemedisinsk behandling. Begrepet alternativ medisin omfatter mange ulike ikke-skolemedisinske behandlingsformer. I dag reg-nes at det finnes ca. 15 000 personer som driver med alternativbehandling i Norge, mens det finnes ca. 20 000 leger i Norge i dag.Når det gjelder alternativ behandling kan det være vanskelig å skil-le mellom de som er seriøse og de som er mer spekulative, og det finnes liten eller ingen kontroll med de som driver med alternativebehandlingsopplegg. Skal man vurdere alternativ behandling bør man tenke på om det skal gjøres i stedet for tradisjonell skoleme-disinsk behandling, eller om det kanskje heller bør gjøres som et supplement til tradisjonell skolemedisinsk behandling.

Vi skal se litt nærmere på et par av disse alternative behand-lingsformene som vi kjenner til og som vi kommer i kontakt med på apoteket.

HomøopatiOrdet homøopati stammer fra de to greske ordene homois, som be-tyr liknende, og pathos, som betyr lidelse eller sykdom. Dette av-speiler homøopatiens hovedprinsipp nemlig at en sykdom kan leges av et stoff som framkaller liknende symptomer som pasientens.

For å illustrere dette kan det gjøres et forsøk med rød løk, al-lium cepa.

Når man kutter og hakker rød løk i små biter vil man etter hvert kjenne ulike symptomer fra nese og øyne. Kjenn godt etter hvilke symptomer du kjenner. I homøopati brukes allium cepa til behand-ling av høysnue der man ofte har blanke, hovne rennende øyne, tett rennende nese og konstant nysing, og dette er gjerne de samme symptomene vi kjenner når vi kutter løk.

Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann (1755–1843) som først satte homøopatien i system, Hippokrates hadde allerede 400 år f.Kr. uttalt at «sykdom elimineres gjennom midler som kan framkalle liknende symptomer» og Parcelsus hevdet at «det samme må helbredes med det samme».

Hahnemann arbeidet som lege, men mente at en del av behand-lingsformene som ble brukt den gang bl.a. årelating, tarmskylling med avføringsmidler og store doser av legemidler som ga alvorlige bivirkninger, ikke var å foretrekke. Hahnemann argumenterte hel-ler for bedre allmenn hygiene, bedre kosthold, frisk luft, mosjon og bedre boforhold. Han begynte å oversette medisinske artikler og under dette arbeidet kom han over en beskrivelse av legemiddelet kinin, som ble brukt til å kurere malariafeber, hvor det kom fram at kinin også kunne framkalle malarialiknende symptomer. Han testet ut dette og flere andre teorier om andre legende stoffer (somarsenikk og belladonna) på seg selv og andre friske forsøksperso-ner. Hovedprinsippet for homøopati er at et stoff, som i normale eller store doser er i stand til å framkalle visse symptomer, i små doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med tilsvarende symptombilde.

Hahnemann fortynnet hvert middel ved å riste det kraftig eller støte det hardt mot en fast overflate etter hver fortynning. Midlenevirket fortere og var mer effektive enn de mer konsentrerte løsnin-gene – de hadde sterkere virkning (var mer potente) selv om de var svakere.

Etter mange års prøving og feiling kom Hahnemann, som også var farmasøyt, fram til en totrinns framstillingsmetode som førte til at medisinenes skadelige virkning ble fjernet, samtidig som den legende effekten ble bevart.

I homøopatien blir potens brukt for å beskrive et middels opp-løsningsgrad eller styrke.


118


119

Råstoffet (f.eks. en plante eller deler av en plante) løses i en blan-ding av 90 % alkohol og 10 % destillert vann. Blandingen oppbe-vares i 2–4 uker, ristes innimellom og blir til slutt presset sammen, den væsken en da får kalles mortinktur. Mortinkturen fortynnes videre med en blanding av alkohol og vann etter det vi kaller desimalserien(D) 1 del mortinktur og 9 deler fortynningsmiddel, eller etter centimalserien (C) hvor det brukes 1 del mortinktur og 99 deler fortynningsmiddel. Mellom hver fortynning ristes den for-tynnede tinkturen kraftig. Nummeret til en homøopatisk middel viser hvor mange ganger denne fortynningen er foretatt. Har et le-gemiddel betegnelsen D6, betyr det at det har blitt fortynnet 1/10, 6 ganger, og har det betegnelsen C 30 har fortynningen 1/100 blitt

foretatt 30 ganger. Disse fortynningene (potenseringene) fører til at legemidlene blir mer potente når det gjelder deres evne til å stimulere kroppens legende krefter, jo flereganger de er fortynnet. Dette fører til at mange av de ho-møopatiske midlene er fortynnet så kraftig at det ikke kan påvises noe molekyl av det oppløste og fortynnede stoffet i løsningen. En lov som heter Avogadros lov hvor det er vist at en fortynning over 6 x 10 23 ikke vil inneholde noen molekyler, en fortynning på D24, altså at den er fortynnet 1/10 24 ganger vil derfor ikke inneholde et eneste mole-kyl av de opprinnelige stoffene.

Homøopati er en holistisk form for medisin, det vil si at det tas hensyn til hele mennesket. Man tar hensyn til den individuelle fysiske og psykiske tilstanden til den personen som skal behandles og alle vil få en individuell behand-ling. Homøopatiske midler hjelper kroppens immunsys-tem til å hjelpe seg selv, når en sykdom bryter ut, ses det i homøopatien på som et tegn på at kroppen prøver å rette opp eller fjerne en ubalanse i kroppen. Den homøopatiske farmakopeen inneholder over 2000 stoffer, av disse benyt-tes 200–300 hyppig av norske homøopater.

Homøopater har ikke etter loven ikke lov til å behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer eller andre alvor-lige sykdommer eller lidelser.

Homøopatiske midler er klassifisert som legemidler avStatens Legemiddelverk og fås kun på apotek. De fleste erreseptfrie, men midler til injeksjon er reseptpliktige. Homø-opatiske medisiner er produsert ved farmasøytiske fabrik-ker bl.a. i Tyskland, England og Sverige og produsentene tilfredstiller strenge farmasøytiske krav og retningslinjer. Fortynningene blir som regel tilsatt melkesukker og lege-midlene foreligger som som små piller eller kuler.

Homøopatisk medisin kan brukes både av mennesker og dyr. De fleste midlene skal løses opp i munnen. Mat og drikke bør unngås iminst en halv time før og en halv time etter inntak av homøopatisk medisin, og man bør ofte holde seg borte fra kaffe, sort te, pepper-mynte og sterke krydder når man tar homøopatisk medisin, siden dette er ting som kan svekke virkningen av de homøopatiske mid-lene. Det er ofte vanlig at en som bruker homøopatiske midler vil oppleve det vi kaller en førstgangsforverring, dvs at man opplever sykdommen enda verre før den går over til å bli bedre.

Det har også blitt utviklet en serie homøopatiske midler til bruk i egenomsorg og enkelte apotek har, gjerne etter avtale med en ho-møopat, ulike homøopatiske midler på lager.

Apotekene bestiller i dag homøoatisk medisin fra Norges Na-turmiddel Sentral (NNS) som er hovedgrossist for homøopatiske midler.

På hjemmesiden til Norges Naturmiddelsentral www.nn-s.no kan du finne mer informasjon om homøopatiske midler og andreprodukter til alternativ behandling.

AromaterapiAromaterapi er en fellesbenevnelse for ulike bruksmåter av eteriske oljer. Den første som brukte ordet «aromaterapi» var den franske kjemikeren Rene Maurice Gattefosse da han i 1928 ga ut en bok med samme navn. Han oppdaget de eteriske oljenes egenskaper da han engang brant seg på hånden og ved en tilfeldighet fikk stukkethånden i et kar med eterisk lavendelolje, og det viste seg at hånden ble leget raskere og bedre enn forventet.

De eteriske oljene brukes først og fremst ved massasje, men også til bad, kompresser, inhalering osv. Oljene skal virke både fysisk og psykisk, og bidra til å gjenopprette pasientens balanse. Når vi bruker eteriske oljer til massasje må disse blandes ut i en baseolje, mest brukt her er mandelolje eventuelt blandet med hvetekimolje, avokadoolje, druekjerneolje eller jojobaolje. Eteriske oljer må ikke brukes direkte på huden da de kan virke svært hudirriterende. Til barn bør eteriske oljer brukes med forsiktighet, og ikke mer enn halvparten av dosering til voksen. Gravide bør også generelt være forsiktige med bruk av eteriske oljer og en del oljer bør ikke brukes av gravide. Det kan nevnes basilikum, einebær, fennikel, kamille (ikke første halvdel av svangerskapet), kanel, lavendel (ikke første halvdel av svangerskapet), merian, nellik, pelargonium, pepper-mynte, rose, rosmarin, timian og sjasmin.

De eteriske oljene deles gjerne inn etter hvor raskt de fordamper. Høye toner fordamper raskest og kvikker opp hjernen, de bruke da oppkvikkende. Mellomtoner virker avbalanserende og vil ha en av-slappende virkning, men lave toner avgis langsommere og vil virke

9/10 oppløsningsstoff

S1/10

9/10 oppløsningsstoff

Ristingsprosess

Ristingsprosess

D11/10

D3

D6

D12

D30

D200

1M

10M


120


121

beroligende. Når en aromaterapeut skal velge eteriske oljer vil han ta hensyn til hele mennesket og de samme oljene vil nødvendigvis ikke bli valgt til forskjellige personer.

Aromaterapi er i dag en relativt anerkjent alternativ behand-lingsform, men det finnes ingen krav til godkjenning eller autorisa-sjon for å kalle seg aromaterapeut.

AkupunkturAkupunktur er en av de mest brukte alternative behandlingsfor-mene i Norge. Nær én million nordmenn har oppgitt å ha prøvd akupunktur. Akupunktur praktiseres i hovedsak utenfor helsetje-nesten, men flere sykehus tilbyr akupunktur og behandlingsformenpraktiseres mer og mer av leger. Akupunktør er ikke en beskyttet tittel. Det betyr at hvem som helst kan kalle seg akupunktør uav-hengig om behandleren har utdanning i faget eller ikke.

Ordet akupunktur er sammensatt av de to latinske ordene acus som betyr nål, spiss og punctura som betyr å punktere, stikke. På kinesisk kalles akupunktur Zhen Jiu som betyr nåling og varming (moxa). Dette er de to mest brukte teknikkene innen akupunktur. Akupunktur brukes i dag om behandling praktisert etter tradisjo-nell kinesisk medisin, men også om nyere former for akupunktur.

I akupunktur forklares sykdommer/lidelser som ubalanser el-ler blokkering i livsenergien, Qi. Qi sirkulerer i menneskekroppen gjennom meridianene og gir næring til kroppens livsprosesser. Når Qi ikke lenger flyter fritt, stopper opp eller kommer i ubalanse kanvi bli syk. Hensikten med behandlingen er å få energien (Qi) til å flyte fritt i meridiankretsløpet slik at vitale organer får næring fraenergien.


122


123

Teoretisk grunnlagYin og Yang er helt sentrale begreper. Yin representerer mørke, kul-de og passivitet mens Yang står for lys, varme og aktivitet. I følge denne teorien vil vekselvirkningen mellom de to utfyllende kref-tene gjennomsyre og styre alt i universet, også menneskekroppen.

Meridianene forklares som et kanalsystem i kroppen. Meridia-nene står i forbindelse med akupunkturpunkter på huden. Det er i disse punktene det er mulig å manipulere Qi for å gjenopprette balanse i kroppen. Meridianene regnes som bindeleddet mellom akupunkturpunktene og kroppens indre organer. De skal forbinde alle kroppens deler, alle vev og organer til hverandre.

Qi kan oversettes med energi eller livsenergi og anses i tradi-sjonell kinesisk medisin å være den energi som gir alt liv og all bevegelse. Under påvirkning av Yin og Yang blir alt liv skapt og opprettholdt av Qi.

Virkninger og bivirkningerDet er registrert få komplikasjoner etter bruk av akupunktur. Aku-punktur regnes som en sikker behandlingsmetode når den utøves korrekt. Etter de første akupunkturbehandlingene kan symptome-ne bli forverret. Dette regnes ikke for å være bivirkninger i vanlig forstand, men heller et uttrykk for en normal helbredelsesprosess som settes i gang i kroppen. De fleste bivirkninger er forbigåendesom ømhet rundt stikket, små blødninger eller små blodutredninger under huden. Andre eksempler på reaksjoner etter behandlingen er trøtthet, kvalme, svimmelhet, besvimelse eller kløe/nummenhet rundt stikket. Du kan også oppleve å få mer energi og føle større velvære. Når det gjelder alvorlige komplikasjoner kan de fleste til-bakeføres til utilstrekkelige medisinske kunnskaper, dårlig hygiene og manglende akupunkturfaglig bakgrunn.

UtøvereAkupunktur praktiseres av et stort antall alternative utøvere over hele verden. Akupunktør er ikke en beskyttet tittel. Det betyr at hvem som helst kan kalle seg akupunktør uavhengig av om ved-kommende har utdanning i faget eller ikke. Praktisering av aku-punktur reguleres av Lov om alternativ behandling av sykdom. Det er opprettet en frivillig registreringsordning for alternative utøvere i Brønnøysundregistrene. Registeret gir i seg selv ikke noe kvali-tetsstempel til behandlerne. De som er registrert må være medlem i en godkjent utøverorganisasjon. Disse organisasjonene har ulike opptakskrav til sine medlemmer. Du kan kontakte organisasjonene for å finne ut hvilken kompetanse en behandler har. Det er relativtfå behandlere som er registrert per i dag.

Akupunktur praktiseres i all hovedsak utenfor den norske helse-tjenesten, men brukes også i deler av helsetjenesten. For eksempel brukes akupunktur, på smerteklinikker og fødeavdelinger på norske sykehus og av allmennpraktiserende leger. Akupunktur brukes ofte for å lindre smerter, spesielt muskel/skjellettproblematikk og hode-pine/migrene. Akupunktur brukes også mot ulike kvinneplager som menstruasjonsplager, infertilitet, svangerskapskvalme og klimakte-rieplager. Andre tilstander behandlingsformen brukes mot er:

• postoperativ kvalme • kvalme etter cellegiftbehandling • astma og luftveislidelse • fordøyelsessykdommer • spedbarnskolikk • urinveisproblemer • problemer med blodtrykk • lettere former for angst og depresjon • stress/søvnproblemer

Når det gjelder valg av alternativ behandler kan man på hjemmesi-den til Nifab (Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behand-ling) www.nifab.no få råd og veiledning om ulike alternative be-handlingsmåter, og hvordan vi skal gå fram for å finne de seriøseaktørene.

OppgaverGå inn på hjemmesiden til Staten legemiddelverk; www.legemiddelverket.no og finn svar på følgene spørsmål: 1. Hvilke krav stilles til naturlegemidlene som godkjennes av Statens lege-

middelverk? 2. Hvor kan naturlegemidler kjøpes? 3. Har naturlegemidler bivirkninger? 4. Hvem kan i tilfelle være mest utsatt for disse bivirkningene? 5. Kan naturlegemidler virke inn på andre legemidler, og er det noen spesi-

elle vi bør ta hensyn til? 6. Hvilke naturlegemidler finnes på markedet? 7. Finn ut om innholdsstoffer, bruk og virkning av naturlegemidler. 8. Besøk et apotek, og se hva du kan finne av naturmidler i hyllene der. 9. Lag en oversikt over de forskjellige produktene, hvilke planter de inne-

holder og hvordan de skal brukes. 10. Finn ut hvilke forskjellige droger som finnes i ammete. Hvilken del av

de ulike plantene brukes og hvilken virkning har de forskjellig drogene i teen?

Documents

Riktig bruk av legemidler - Forlaget VettViten...Riktig bruk av legemidler 36 Riktig bruk av legemidler 37 Dosering av legemidler Når vi håndterer legemidler til daglig er det ikke