Embed Size (px)
Citation preview
1
Refleksjonsnotat til INF 3700
Svein Hovde 3.mars 2015
2
Våren 2014 var denne reklameplakaten for Jørn Lier Horsts krimbok å se på bytrikken. Strengt tatt er det en slags multireklame, for boka ’Hulemannen’, for Google Play, for App Store, for e-‐bok og for IPad. Indirekte kanskje også for de avisene som har delt ut terningkast og mer subtilt for ”institusjonen” terningkast som en kvalitetsmåling. Den vekket min interesse fordi plakaten kunne leses som et samfunns(informatisk) tegn. Bildet kan vekke ulike reaksjonene og det kan kanskje brukes som en kognitiv test. Hvis bildet tiltaler deg og frister til å tenke ”du verden hvilke muligheter og friheter livet byr på i våre dager” er du antakelig teknologi-‐optimist. Om du blir litt trist til sinns og synes det er noe ved konstellasjonen e-‐bok og fjæresteiner som skurrer er det sannsynlig at du tilhører teknologi-‐skeptikernes leir. Men hvorfor ville vi eventuelt tenkt annerledes om dette hvis mannen leste en gammeldags papirbok? Å ta med bok på tur betrakter de fleste som vanlig og trivelig. Skeptikeren vil si at en e-‐bok lager et større spenn mellom naturomgivelse og boklesing ved å utgjøre høyteknologi og dermed virker som et fremmedelement. Papirbok utgjør lavteknologi sjøl om boktrykkerkunsten er omtalt som den mest banebrytende oppfinnelse i menneskehetens historie og til tross for at det i framstilling av en bok i papirutgave definitivt inngår høyteknologi. Kanskje det vil vise seg at denne formen for teknologiskeptisisme bunner i en form for nostalgi og mest handler om tilvenning? Forskjellen på I-‐Pad som e-‐bok og en papirbok er ikke bare en grads-‐forskjell. Mens I-‐Pad er multiverktøy og kompleks IKT er boka monoverktøy og enkel IKT. Bokas tekst snakker til oss og setter i gang tenkning, vekker minner, utløser fantasi eller lokker fram kunnskap og erfaringer. Bok på IPad kan gjøre det samme, men i tillegg forbinde oss med en elektronisk verden. Den kan raskt vippe oss ut av bokas univers og friste oss til å sjekke epost, oppdatere oss på Facebook, lese VG på nett, Google etter innfallsmetoden, høre på musikk, spille litt dataspill, se en morsom filmsnutt på You-‐tube, skrive dagboksnotater eller kose oss med bilder fra siste ferietur. Kanskje blir vi distrahert av måkeskrik om vi sitter i fjæresteinene og leser p-‐bok. Men e-‐bok er et systematisk integrert element i en distraksjonsmaskin. Og vi velger jevnt og trutt og mer og mer å la oss distrahere. Gjennomsnittsnordmannen sjekker epost flere ganger i timen. Å være i bøkenes verden enten ordene er på trykk eller skjerm dreier seg uansett om en slags flukt eller et friminutt fra den virkelige verden. En kan identifisere seg med skikkelser i en roman eller en kan ta stilling til ideer eller argumenter som framsettes i en fagbok. Dermed blir lesing også en form for abstrakt sosialitet. En forbindes med verden, men ikke ens eget hverdagsliv. Samtidig kan en velge omstendigheter for boklesing der noe fra ens fysiske omverdenen siver inn. Kanskje mannen på plakatbildet kjenner duften av salt sjø eller hører bølgeskvulp som akkompagnement i bakgrunnen eller han merker stadig at han er litt ukomfortabel siden sittemøblet er en stein? I så fall er dette
3
et eksempel på en sansemessig ”multitasking” – en er både i en bokverden og en naturverden og får med seg elementer fra begge. Kanskje ville en vært mer konsentrert om boka om en satt hjemme i en behagelig lenestol, men en skal ikke se bort fra at naturomgivelsen totalt sett beriker ut over at en puster frisk luft. I sin analyse av ”de overfladiske” (The Shallows) vurderer Nicholas Carr hvordan Internett endrer måtene vi leser, tenker og husker. (Carr 2010) I sammenligningen mellom p–bøker og e-‐bøker er hans utgangspunkt at ”as a device for reading the book retains some compelling advantages over the computer” (Carr 2010:99) Samtidig tar han til etterretning at den bedrede funksjonaliteten i e-‐bøker har svekket noen av de tradisjonelle motforestillingene. De har høy lesbarhet på grunn av god skjermoppløsning, de er lette, de gir muligheter for å gjøre notater i teksten, de muliggjør å ”forstørre” teksten og gjøre det lettere å lese uten briller. Og en e-‐boktekst er vesentlig billigere enn papirutgaven. Carr refererer til Steven Johnsen som framholder at ”the book’s migration to the digital realm would not be a simple matter of trading ink for pixels, but would likely change the way we read, write, and sell books in profound ways (…..) I fear that one of the great joys of reading – the total immersion in another world of the author’s ideas – will be comprised. We all may read books the way we increasingly read magazines and newspapers: a little bit here, a little bit there.” (Carr 2010: 103) En e-‐bok har i seg samme tekst som en p-‐bok. I tillegg har den mye mer. Det er dette mye mer som Carr betrakter med bekymring. Ut fra egne erfaringer sier han at han det er vanskelig å holde konsentrasjonen når en leser e-‐bøker. Som en følge av det opplevde han også at det var å huske hva han hadde lest bare kort tid etter. Derfor blir e-‐boka i Carrs øyne et eksempel på omgang med distraksjonsteknologi som medfører mer overfladiske lesemåter som gir mer forgjengelig kunnskap. Plakaten dukket opp noen uker etter at jeg hadde hatt forelesning om Eli Parisers kritikk av personliggjøringen av nettsøk – det han kaller ”the filter bubble”. (Pariser 2011) Den unge mannen på bildet leser hulemannen, men han kunne også være en slags digital hulemann som hadde krøpet inn i sin hule for å lese krim på nettbrett. Hule eller boble – begge er bilder på former for avsondrethet. I boka ”organisasjonsbilder” skriver Gareth Morgan: Mennesker har en egne evne til å la seg fange i nett som de selv har spunnet. (Morgan 1988: 205) Morgan refererer til en klassisk utlegning av dette: Platon hulelignelse. Der taler Sokrates om forholdet mellom hvordan ting framtrer, deres virkelige vesen og kunnskapen om det sanne. Hulelignelsen beskriver forestillingsverdenen til mennesker som er lenket fast og som bare ser skyggen av flammene fra et bål utenfor hulen. For dem blir skyggeverdenen virkeligheten og sannheten. De har ikke kjennskap til
4
noen annen verden. Dette er et bilde på en totalt innestengt tilværelse og muligheten for at mennesker kan bli helt fanget av sine egne illusjoner. Parisers boble og det han kaller ”the you loop” er en moderat variant av menneskets tilbaketrekning. inn i en verden det sjøl har regissert basert på hva en er interessert i, hva en liker og verdsetter, hva som har appell og gir en eller annen form for sjølbekreftelse. Pariser problematiserer primært at det personliggjorte søk institusjonaliserer og forsterker en problematisk menneskelig tilbøyelighet – den at vi foretrekker at vår forestillingsverden bekreftes og ikke utfordres. Når Google og Facebook tar regien geleides du vennlig inn i en verden der du møter likesinnede, meningsfeller og kjente ting, enten dette er heavy metal, lappeteknikk eller skøytenostalgi. Som nettsurfer ”nudges” (smodultes) folk så å si inn i en verden der de blir mer og mer overbevist om at de finner sitt sanne jeg. Fra Parisers deg-‐sløyfe er en nærliggende assosiasjon til den selvutvik-‐lingsbølgen som mange mener skyller over moderne samfunn. Denne handler om å understøtte og forsterke utviklingen av det sterke og individualiserte selv blant annet gjennom den såkalte raushetsbevegelsen og ”framsnakking” på sosiale medier. Med forbindelseslinje tilbake til den positive psykologien eller humanistisk psykologi knytter dette an til Maslow og hans forståelse av selvrealisering som menneskets mest avanserte drivkraft, og også det behovet som er vanskeligst å tilfredsstille. (Maslow 1943) Om en trekker trådene helt tilbake til gresk mytologi, slik Aasarød gjør, kan dette forbindes med Narcissus, halvguden som forelsket seg pladask i sitt eget speilbilde. (Aasarød 2014) Det å bli henført (forført) i møtet med sitt selv er ikke et produkt av de mulighetene til å få respons som de nye sosiale mediene tilbyr. Kanskje oppildnes den selvdyrkende ved heiaropene fra sine beundrere som ”liker” alt det denne presenterer og presterer på Facebook. Sosiale medier blir en forsterker ved at raushetskulturen dreier seg om å heie hverandre fram. Det er derfor ikke et fenomen der Narcissus ensidig lukker seg om seg selv, men der han inngår i et stort jublende team som har som sin primære oppgave å forsterke hverandres fram-‐ og oppdrift. En annen assosiasjon til plakaten er at den er et bilde på menneskelig ensomhet. En mann og hans Ipad. Mennesket overlatt til seg selv. Kanskje kan plakatens begeistrede utrop ”hele Norge leser e-‐bok” få oss til å tenke at vi inngår i noe større, den enorme digitale bevegelsen som går over landet. Det er en fornemmelse en kan få om en sitter på trikken og knatrer på en SMS og ser alle rundt seg som også er beskjeftiget med noe tilsvarende. Dette fellesskapet er ”tynt” på den måten at det mange gjør omtrent det samme, men ikke gjør noe sammen. Det er som å være på en fotballbane der alle står og trikser med hver sin ball. Sherry Turkle (2011) reflekterer over det paradoks at vi utstyrt med
5
stadig mer kommunikasjonsteknologi og mer intensive horisontale sosiale bånd kan komme til å føle oss ensomme: ”Alone together”. En klassisk sosiologisk tekst handler om at intensivering av sanseinntrykk og redusert fysisk avstand mellom mennesker kan ha den paradoksale effekt at den forsterker følelsen av eksistensiell ensomhet. I Georg Simmels ”storbyene og åndslivet” reflekteres det over hvordan menneskene påvirkes eller forvandles av storbylivet. (Simmel 1950) Han observerer at det ligger til grunn for en personlig subjektivitet (individualisering), en kalkulerende livsholdning og også en blasert måte å forholde seg til alle inntrykk og påvirkningskilder. En kunne tenke seg at det Simmel forbinder med metropolen (storbyen) ville gjelde mer generelt for det moderne mennesket når en ser for seg Internett som en slags global landsby der lysene aldri slukkes eller lydene aldri dempes. Carr, Pariser og Turkle inntar alle en teknologiskeptisk posisjon der de tar for seg ulike sider ved det digitale samfunn. Kort oppsummert framholder Carr at de digitale måtene å tilegne seg informasjon og tekst på gjør oss mer overfladiske. Pariser argumenterer for at det personliggjørte søk hensetter oss i en filterboble som innebærer en form for avsondring eller sneversyn. Turkle ser tendenser til utvikling av sosial ensomhetsfølelse som en følge av at vi trekker oss tilbake fra våre nære menneskelige relasjoner og hengir oss til et liv på nett. De tre teknologiskeptiske bidragene er alle basert på at forfatterne inntar et bestemt perspektiv, forfekter bestemte verdier og argumenterer ut fra eksempler og empiri de har valgt ut. Andre kan komme med motforestillinger og komme fram til andre konklusjoner. Parisers kritikk av personliggjøringen er blant annet imøtegått av Greg Linden som mener at Pariser har misforstått hva personliggjøring dreier seg om: He (Pariser, m.a.) talks about personalization as narrowing and filtering. But that is not what personalization does. Personalization seeks to enhance discovery, to help you find novel and interesting things. Recommendations and personalization exist to enhance discovery. They improve serendipity. If you just want people to find things they already know about, use search or let them filter things themselves. If you want people to discover new things, use recommendations and personalization. (http://glinden.blogspot.no/2011/05/eli-‐pariser-‐is-‐wrong.html) Nicholas Carr’s samtidsdiagnose er blant annet kritisert av Milo Yiannopoulos. Han spør ”Is the internet making Nicholas Carr stupid?” Spørsmålet er i og for seg berettiget siden Carr sjøl faktisk har som utgangspunkt for sitt prosjekt at han opplevde å ha store konsentrasjonsvansker og at disse var forbundet med distraksjonsmaskinen Internett. Yiannopoulos på sin side mener at Carr er selektiv i sitt valg av kilder og dokumentasjon. For sin egen del framholder han følgende erfaring: ”Sure for the first half an hour reading, I do get distracted, wondering what’s happening on Facebook, or who’s chatting to whom
6
on Twitter. But after that, once I get settled, I can read ”proper” books” for literally days on end. It feels to me more like parallel ”modes of thinking”, which you can develop independently and which complement each other”. (http://www.telegraph.co.uk/technology/internet/7966050/Is-‐the-‐internet-‐making-‐Nicholas-‐Carr-‐stupid.html) Er det digitale samfunn en overveldende samling av fristelser og fluktmuligheter som svekker våre nære sosiale bånd? Sherry Turkle argumenterer for det, men her er det selvfølgelig også rom for tvisyn og motforestillinger. I diskusjonen om hvordan Internett påvirker vennskaps-‐relasjoner kan det skilles ut to alternative og motstridende antakelser. Den ene, erstatningshypotesen, sier at overfladiske onlinerelasjoner erstatter ansikt-‐til-‐ansikt kontakt mellom venner og bidrar dermed til å forringe kvaliteten i vennskap. Stimuleringshypotesen går ut på at online-‐kommunikasjon tjener til å forsterke omfanget av og øke kvaliteten på kommunikasjon mellom venner og dermed understøtte nærhet og intimitet mellom venner. I en litteratur-‐gjennomgang av forskningen om vennskapsrelasjoner online og ansikt til ansikt viser Amichai-‐Hamburger, Kingsbury og Schneider at konklusjonene i forskningen på dette området spriker og kan gi støtte til ulike syn. Deres konklusjon blir derfor ikke entydig, men åpen og nyansert: ”The digital world has dramatically changed the logistics of many friendships, but whether their very essence has changed is still unclear. It would seem that just as in the past there remain deep, close friendships and shallower ones: frienships of different degrees of closeness occur both on and offline.” (Amichai-‐Hamburger, Kingsbury og Schneider, 2013:38). En salomonisk løsning på spørsmålet om digitalisering og informasjonssamfunnet er en velsignelse eller en forbannelse er at det nokså åpenbart er mye av begge deler. For å komme et skritt lengre i retning av et mer spesifikt og tilfredsstillende svar kan en spørre når, for hvem og under hvilke omstendigheter det er det ene eller det andre. Og dersom det oppstår feil (”faults”) – hvor skal en plassere ansvaret? I modellen Interaksjonsprosesser, design, bruk belyses hvordan en kan forstå aktørene i omgangen med digital teknologi:
7
Bruk er oppdelt i tre former knyttet til ”abstraksjonsnivå”: Bruksideal eller foretrukket bruksstil (hva ønsker du skal kjennetegne din måte å bruke teknologi?) Bruksmåter (hva kjennetegner normalt de måtene du bruker teknologi på i dagliglivet – et slags gjennomsnitt) Brukssituasjoner (hvordan opptrer du i konkrete situasjoner og hvordan forholder du deg til et problem der og da?) Å markere stil dreier seg om å inngå en avtale med seg selv om hvilken type digital teknologi som skal inngå i ens repertoar, hvor mue tid en skal bruke og hva slags aktivitetsprofil en skal ha. Enkelt sagt hva slags databruker vil jeg være. En kan bestemme seg for å være en aktiv blogger, men ikke på Facebook. En kan tilbringe det meste av sitt våkne liv online eller en kan være gjerrig med tid brukt foran skjermer. En kan velge å bruke mye tid på sosiale medier, men da som betrakter og informasjonssøker og ikke en som bidrar mye og produserer informasjon, legger ut bilder osv. Endelig kan en se valg av identitet i form av selvframstillinger og måter å oppføre seg på online. Noen vil være veloppdragne, forsiktige og ha en høy grad av selvsensur, mens andre vil være selvutleverende eller hemningsløse også i måten de forholder seg til og kommenterer andre på. En bruksstil eller bruksidentitet kan også handle om hvordan en vil framstå i som samfunnsborger. En side ved dette som er sentral i våre dager er valget å være miljøbevisst og å yte sitt bidrag til det vi forstår som en bærekraftig utvikling. Mange vil tenke at vi etterlater et mer forsiktig ”fotavtrykk” om vi leser e-‐bøker sammenlignet med p-‐bøker. Dette bringer oss inn i et komplisert regnestykke og Astra Taylor referer til beregninger som ikke
8
taler i e-‐bokas favør: ”…if every American abandoned paper for digital and bought a dedicated e-‐reader, the environmental impact of reading would go up not down, doubling, using the Time’s low estimate of forty books and assuming the device lasts a full two years.” (Taylor 2014, s.181) Uansett usikkerheten i denne typen beregninger sier det noe om hvor vanskelig det er å bedømme konsekvensene av egne valg under en videre horisont. Det reflekterte valg er krevende, ikke bare fordi det innebærer en høy grad av selvbeherskelse eller selvdisiplin, men også i høy grad forutsetter at vi kan overskue eller skaffe oss informasjon om hva valgene innebærer. Disse konsekvensene er for det meste skjult for oss, det ville kreve enormt med tid og energi å bringe klarhet i det og vi ville kanskje sett ikke likt det vi oppdaget. I figuren har jeg poengtert at individuelle bruk må forstås på bakgrunn av en sosiale kontekst. Carr framholder i en kommentar til spørsmålet om hvorfor en rett og slett ikke kan slippe unna Internett at dette ikke lenger bare er et personlig spørsmål og dreier seg om sjøldisiplin. Våre individuelle valg er flettet inn i sosiale prosesser der en utsettes for sosiale forventninger og valg. Et personlig prosjekt som handler om moderasjon, tilbaketrekning eller frikobling er en kamp fordi en ikke er autonom, verken i arbeidsliv, i utdanningssystemene og heller ikke i privatlivet. En avtale en inngår med seg sjøl om å endre digitale vaner innebærer derfor også at det blir nødvendig å reforhandle sine sosiale avtaler og få ”tillatelse” til å være mer frakoblet. (http://bigthink.com/videos/why-‐you-‐cant-‐escape-‐the-‐internet) Som borger i et samfunn på nett må en forholde seg til hva som er gruppeinterne regler og vurderinger av hva som er gangbar kunnskap, høyverdige fora eller aktiviteter. Eksempelvis baserer en seg i vitenskapssamfunnet i høy grad på vitenskapelige artikler og etablerte oppslagsverk som kilder, men en er skeptisk til blogginnlegg og artikler på Wikipedia. Sosiale medier rangordnes i en del sammenhenger slik at LinkedIn står høyere i kurs enn Facebook. Slike gruppenormer utgjør i en viss grad distinksjoner og gjør at ved valg av profil som data-‐ og internettbruker slutter seg til grupper og markerer avstand til andre. Internett gjør det også mulig å engasjere seg i grupper basert på ”sære” spesialinteresser. De som deltar i gruppen for skøytehistorie på Facebook utgjør en gjeng med en lidenskap for hurtigløp skøyter slik det var før. Sammen bidrar de til å vedlikeholde en felles hukommelse om skøyteløpere og ikke minst skøytetider og konserverer dermed denne delen av vår kulturhistorie. I en viss forstand blir de også hulemennesker fordi de søker ly for informasjons-‐bombardementet ved å velge ut en liten kunnskapsbit og fordype seg i den. Om en går langt i retning av emnespesialisering vil en kanskje også sette pris på den personliggjøringen av nettet som Pariser kritiserer.
9
Teknologiskeptiske bidrag er nyttige ved at de utfordrer etablerte forestillinger der en setter likhetstegn mellom teknologiutvikling og menneske-‐lige framskritt. Et aktuelt og konkret eksempel er den problematisering som nå om dagen gjøres når det gjelder bruk av IKT i norsk skole. Den gjør det nødvendig å spørre under hvilke betingelser informasjonsteknologi kan være hensiktsmessig og når den gjør det vanskeligere å oppnå mål. Det synliggjør det problematiske i at digitalisering og massiv satsing på teknologibruk i skole-‐sammenheng kan bli en besvergelse og et mål i seg sjøl. Samtidig ville det være en feilslutning å konkludere med at vi må reversere prosesser og vende tilbake til den gode, gamle tavleundervisningen. I Dag og Tid var det nylig et intervju med kunnskapsminister Røe Isaksen der han betegner innføring av IKT i norsk skole som preget av ”ein stor og naiv entusiasme”. (Dag og Tid, 20.februar 2015) Digital teknologi og informasjonssamfunnet er ikke dømt til verken å redusere eller forsterke vår menneskelige ensomhetsfølelse, vår konsentrasjons-‐evne eller vår til å inngå i forpliktende sosiale fellesskap. Den setter alt dette og mye mer inn i en annen ramme og stiller våre muligheter og livsvalg, vår mentalitet og opptreden til skue på en annen måte. Dette er interessant formulert i en omtale av bøkene ”The Shallows” av Carr og ”Born digital” av Palfrey og Gasser. Anmelderen, Steven Poole vurderer Carrs bidrag som alt for pessimistisk og resignert og konkluderer slik: While discussing the challenges of ”information overload”, for example, Palfrey and Gasser also contextualise that fear historically: information overload was originally, they write, considered to be ”the disease of cities”, as people were bombarded with so many competing stimuli in the urban environment. The difference between the two books boils down to this: Carr wants to flee screaming to the country, whereas Palfrey and Gasser think we could try to make the city a nicer place to live. http://www.theguardian.com/books/2010/sep/11/shallows-‐internet-‐changing-‐way-‐think. Det helt sentrale poenget med modellen er å gi bakgrunn for en ikke-‐deterministisk forståelse av teknologiutvikling. På den ene side er ikke teknologi-‐ og programutviklerne i stand til å programmere brukerne. På den andre er ikke svaret på ikke-‐determinisme dets motsats, voluntarisme, at vi står fullstendig fri til å ta for oss av informasjonssamfunnets ”smørgåsbord”. Dette kan betraktes som en implikasjon av den sosiologiske forståelse som oppfordrer oss til å se på hvordan folk ordner seg når mye er ordnet på forhånd. Om vi beskjeftiger oss med samfunnsinformatikk kunne vi gå til verket ved å undersøke konkret hvordan ulike mennesker i forskjellige posisjoner velger å ta seg fra i informasjonsjungelen. Vi måtte også reflektere over og undersøke både de umiddelbare og langsiktige konsekvenser av hva disse strabasene fører med seg.
10
Referanser til pensum Aasarød, Askild Matre (2014): Ny-‐narsissistene, i Plot #18, Dybdeforlaget A/S,
Oslo, s.80-‐90 Carr, Nicholas (2010): The shallows. How the Internet is changing the way we
read, think and remember. Atlantic Books London: 201-‐223 Pariser, Eli (2011): The Filter Bubble. What the Internet is Hiding from You,
2011. Penguin: 1-‐20. (kopieres i biblioteket) Taylor, Astra 2014: The People’s platform: Taking back power and culture in the
digital age, Metropolitan Books, New York. Kap 7, s. 214-‐232 Turkle, Sherry (2011): Alone together. Why we expect more from technology
and less from each other. Basic Books, New York: 1-‐20 Referanser til annen litteratur
Amichai-‐Hamburger, Kingsbury og Schneider (2013): Frienship: An old concept
with a new meaning? I Computers in Human Behavior 29 (33-‐39) Maslow, Abraham (1943): A theory of human Motivation. Psychological Review,
50, s.370-‐396 Morgan, Gareth (1988): Organisasjonsbilder, Oslo, Universitetsforlaget
Simmel, Georg (1950) The metropolis and Mental Life, adapted from Kurt Wolf (Trans.) The sociology of Georg Simmel. New York: Free Press, s.409-‐424 (finnes også i norsk oversettelse)
Referanser til Web-‐adresser.
(Kontrollert 2.mars 2015, kronologisk etter teksten) http://glinden.blogspot.no/2011/05/eli-‐pariser-‐is-‐wrong.html
http://www.telegraph.co.uk/technology/internet/7966050/Is-‐the-‐internet-‐making-‐Nicholas-‐Carr-‐stupid.html
http://bigthink.com/videos/why-‐you-‐cant-‐escape-‐the-‐internet http://www.theguardian.com/books/2010/sep/11/shallows-‐internet-‐changing-‐way-‐think. Andre referanser
Dag og Tid, 20.februar 2015
