Perspektiv Nr 1 2011

PROFILEN

Presidentkandidaten Eva Joly

REPORTASJEN

«Vi skyter for å drepe»

NANSEN 150 ÅR

Var også en humanitærkonge

ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2011 KR. 79

ISSN 1891-2230 RETURUKE 24

ISSN 1891-2230

Velutdannet ungdom i den arabiske verden nekter å la seg kue av udemokratiske regimer. Flere diktaturer står for fall.

MIDT- ØSTENS NYE ANSIKT

www.if.no/bedrift02400

Det aller viktigste med en forsikring er det som skjer etter at en skade har skjedd. Hvordan du blir møttav forsikringsselskapet, hvor smidig det fungerer, og hvor raskt du kan få i gang virksomheten igjen. Deter dette som er vår spesialitet, skadeoppgjør slik det burde være:

1. Du melder enkelt fra om skaden på vår hjem me side (vil du heller ringe, går det selvfølgelig like bra).

2. Vi tar over ansvaret. Vi løser mer enn halvparten av alle saker innen 24 timer, og ved en større skade er vi på plass innen tre timer. Dessuten får du en egen kontakt person som tar hånd om saken din hele veien.

3. Vi kontakter de spesialistene du trenger og sørger for at de kommer til deg. Ettersom vi tar hånd om flere skader enn noen andre (1,4 millioner i året) har vi skaffet oss bransjens aller beste partnere.

4. Du får hele tiden informasjon om hva som skjer og kan konsentrere deg om bedriftens egentlige virksom het i ro og mak.

UNN BEDRIFTEN DIN SKADEOPPGJØR

SLIK DET BURDE VÆRE.

3PERSPEKTIV NR. 01.2011

Innhold 011106 KRONIKK

Generalsekretær Elisabeth Rasmussen i Flyktninghjelpen mener at vi må forvalte arven etter Fridtjof Nansen på en langt bedre måte.

22 PROFILEN:EVA JOLYSkredderdatteren fra Oslo stiller som presidentkandidat for De Grønne i Frankrike.

38 KOREAKoreanerne er tvunget til å bo i to land, men de regner seg som ett folk. Perspektiv har møtt nordkoreanske flyktnin-ger i Sør-Koreas hovedstad Seoul.

56 KINA I VERDENKinas behov for mat, olje og råvarer øker dramatisk. Kine-serne investerer nå som aldri før i Afrika og Latin-Amerika.

66 NANSEN-JUBILEETDet er i år 150 år siden Frid-tjof Nansen ble født. Mange kjenner hans polare bragder, men få kjenner hans humani-tære innsats.

26 PÅ FLUKTEgyptiske grensevakter skyter for å drepe afrikanske flykt-ninger som forsøker å krysse grensen til Israel.

08 ARABISK INTIFADAUngdom i den arabiske verden mobiliserer og krever frihet, arbeid og brød. Flere

diktaturer, fra Marokko i vest til Iran i øst står for fall.

PERSPEKTIV – ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN

FOTO

: Sca

npix

4 PERSPEKTIV NR. 01.2011

LederDiplomati i revolusjonenes tidn 17. desember i fjor brente den 26 år gamle universitetsutdannede tunisie-ren Mohamed Bouazizi seg til døde. Han hadde fått nok av ydmykelsen fra det tu-nisiske regimet, arbeidsledigheten og fat-tigdommen. Han hadde mistet alt håp om en bedre framtid. n Dette var gnisten som tente et opprør i store deler av den arabiske verden. I janu-ar måtte den forhatte tunisiske presiden-ten Zine al-Abidine Ben Ali flykte landet og søkte dekning i Saudi-Arabia. I februar ble Egypts eneveldige president Hosni Mubarak tvunget til å si takk for seg. I mars erklærte Libyas mangeårige diktator Muammar Gaddafi krig mot sitt eget folk, som krevde hans avgang. Dominoeffekten truer nå flere regimer - fra Marokko i vest til Iran i øst. n Det var velutdannede ungdommer, man-ge uten arbeid, som satte i gang og ledet an i demonstrasjonene. Ved hjelp av sosiale medier, som Facebook og Twitter, klarte de å mobilisere millioner. Tørsten etter fri-het og et bedre liv hadde vokst seg større enn frykten for sikkerhetspolitiet og kravet om arbeid og brød ble raskt utvidet til krav om demokrati og regimenes avgang. n Opprøret kom overraskende på både de arabiske diktatorene og vestlige re-gjeringer, men det hadde ikke manglet på advarsler. En sterkt voksende andel utdannede ungdommer uten arbeid el-ler framtidshåp preger landene i Nord-Afrika og Midtøsten. Samtidig styres de samme landene av en korrupt og faststiv-net maktelite, som er mest opptatt av å berike seg selv og sikre status quo. Men dette var et varslet opprør, og Vesten sov timen.

n Våren 2009 rapporterte amerikanske diplomater i Egypt, Tunisia, Libya og Al-gerie om misnøye på grunn av økte brød-priser og utbredt korrupsjon, samtidig ble det framhevet at sikkerhetspolitiet i de aktuelle landene var fullt kompetente og i stand til å slå ned på demonstrasjoner og oppstand. I følge Wikileaks var det ingen som meldte om faren for de voldsomme folkelige protestene som skulle komme.

n Vestlige land, inklusive Norge, har i stor grad støttet opp om diktaturene for å sikre billig olje, demme opp for islamis-tiske krefter og sikre stabilitet i regionen. Selskaper som Statoil, Yara og Jotun har heller ikke hatt noe imot å drive handel med regimene til Mubarak eller Gaddafi. Og den norske våpengiganten Kongsberg Gruppen har i en årrekke forsynt arabis-ke land som Egypt og Saudi-Arabia med krigsmateriell.

n Demokrati og menneskerettigheter er blitt ofret på realpolitikkens alter. Ton-nevis av rapporter har avdekket vilkår-lige fengslinger, tortur og drap. Tusenvis er tvunget i eksil. Alt dette har i liten grad påvirket vår gode forhold til våre «nære allierte», slik vår regjering velger å beskri-ver disse regimene. Når våre statsledere møtte representanter fra de undertryk-kende regimene i Midtøsten var det olje og ikke menneskerettigheter og demokra-ti som stod øverst på dagsorden.

n n Demokrati og menneskerettigheter er blitt ofret på real-politikkens alter.

Perspektiv er et utenriks-magasin fra Flykninghjelpen,som ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitæ-re organisasjon med 2600 an-satte i over 20 land.

UtgiverFlyktninghjelpenPostboks 6758 St. Olavs Plass0130 Oslowww.flyktninghjelpen.no

Ansvarlig redaktørErik Giercksky

RedaktørRoald Hø[email protected]

ProduksjonssjefErik Tresse

RedaksjonEirik ChristophersenRichard SkrettebergSiri ElverlandHarriet RuddAstrid SehlRolf A. VestvikLinda Jeanette Gresslien

Distribusjonsansvarlig:Naweed [email protected]

AnnonsesalgLinda Jeanette GresslienTlf. 930 63 284

DesignTeft Design as

TrykkGamlebyen Grafiske

Opplag20 000

Forsidefoto: Scanpix

For spørsmål om Flyktning-hjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik [email protected]

Perspektiv er trykket på G-Print, som står på listen over miljømerket papir og er EMAS-godkjent. Det benyttes natur-gass i produksjonen, og oppla-gene fraktes i container på tog.Trykkeriet er Svanemerket.

www.nrcfadder.no

LOS&

CO / G

ETTY IMAG

ES

BLI FADDER SEND “FADDER” TIL 1960

NRC Fadderannonse PERSPEKTIV helside.indd 1 28.02.11 12.46


ELISABETH RASMUSSON er generalsekretær

i FlyktninghjelpenKronikk

Inngangen til Nansenåret startet med massiv kritikk mot den rødgrønne regje-ringen. Trekløveret som tok over etter «Jern-Erna» blir beskyldt for å være mer til høyre enn Høyre i asylpolitikken. Mens debatten her hjemme raste om Norge skulle gi opphold til papirløse Maria Ame-lie eller ikke, møtte jeg folk på flukt langs grensen mellom Elfenbenskysten og Li-beria. Hver eneste dag kom det 600 flykt-ninger til Liberia, som følge av politiske uroligheter i nabolandet. Før det interna-sjonale samfunnet hadde fått hjelpeinn-satsen skikkelig i gang, hadde flyktninge-ne allerede fått tak over hodet av fattige landsbybeboere. De åpnet sine dører da flyktningene kom og delte det lille de had-de av mat og vann. En mann jeg snakket med hadde tatt imot ti flyktninger. En an-nen 20. De bodde så trangt at de sov på skift. Nå ba de til Gud og FN om å få mer mat på deling.

GODE ANBOERLike etter reiste jeg til Somalia, som i år passerer 20 år med vanstyre og krig. Hver måned flykter 5000 somaliere til nabo-landet Kenya. Der er over 320 000 soma-liere er stuet sammen i verdens største flyktningleir. Det er langt flere enn det totale antallet asylsøkere som kommer til Europa hvert år. Det er viktig at vi som in-ternasjonale aktører støtter opp om det fattige kenyanske samfunnet og at vi selv tar imot flere overføringsflyktninger.

Pakistanske myndigheters tålmodighet og raushet overfor flyktninger mangler sidestykke i historien, kritikkverdige for-

hold tatt i betraktning. 30 år etter at Sov-jetunionens okkupasjon av Afghanistan drev millioner av folk på flukt, bor fort-satt 1,7 millioner afghanske flyktninger i det fattige nabolandet. Mange kan ikke reise hjem på grunn av den nåværende konflikten og har for lengst etablert seg med bolig og arbeid.

STÅR TIL STRYKNansen tok egenhendig initiativet til at millioner av europeiske flyktninger fikk hjelp. Og mens han fikk verden til å god-kjenne «Nansenpasset» for statsløse flykt-ninger, forfekter Norge i dag en streng praktisering av europeisk asylpolitikk, som har vært gjenstand for en kraftig inn-stramming de siste årene. Det er viktig å verne om asylinstituttet for å sikre at de som har behov for og rett til beskyttel-se får det, men det er feilslått politikk å legge opp til en praksis som kompromit-terer menneskers anerkjente rettighet til å søke om asyl. Norske myndigheter igno-rerte lenge varselropene fra grasrota og sluttet først nylig med å sende asylsøkere tilbake til Hellas, etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast at forholdene der likner tortur. Og Norge fortsetter å tvangsreturnere irakere til Bagdad, selv om de ikke kommer derfra, i strid med anbefalingene fra FN.

Mens Nansen i 1922 fikk Nobels freds-pris for sin humanitære innsats, står den norske regjeringen til stryk for prakti-seringen av flyktning- og asylpolitikk i Norge.

Heldigvis lever Nansens ånd videre i

verdens rikeste og fredeligste land, gjen-nom enkeltmennesker som engasjerer seg i flyktningsaken. Ildsjeler i kommune-Norge gjør også en viktig jobb i å tilrette-legge en ny hverdag for flyktninger.

ARV TIL INSPIRASJONNansen var en enkeltperson som kunne flytte fjell med sitt engasjement og sin gjennomføringsevne. Nåtidens krisere-spons er blitt institusjonalisert. Når jeg lø-per i møter med direktører og diplomater i New York, Genève og Brussel for å mo-bilisere for en større innsats for verdens flyktninger, virker veien lang til Nansens arv. Ikke minst når det handler om å nå fram gjennom det enorme FN-byråkratiet eller få donorstøtte til neglisjerte kriser. Det hender at jeg må minne meg selv om at Flyktninghjelpens 65 år lange virksom-het følger i sporet som Nansen gikk opp i mellomkrigstiden.

Utfordringene er de samme: Folk fort-setter å bli jaget på flukt og de får ikke den hjelpen de trenger. Derfor er Nan-sens ånd fortsatt etterspurt i 2011, året da vi også markerer jubileum for FN-kon-vensjonene for flyktninger og statsløse. Nansen var en pioner på mange områder, deriblant for en ny type humanisme i sin samtid. Arven etter ham gir inspirasjon til hvordan vi kan håndtere flyktningkri-ser i dag og i morgen. Det er kun gjen-nom et bredt folkelig engasjement, poli-tisk vilje og effektivt humanitært arbeid at vi sammen kan få til en solid interna-sjonal innsats for verdens 43 millioner mennesker på flukt. n

Nansen anno 2011

150 år etter Nansens fødsel må vi ut av Festning Europa for å finne storskala solidaritet med mennesker på flukt.



■ TEMA Det arabiske ungdomsopprøret

JORDAN FOLKET HEDRER SINE MARTYRER

JEMEN LEI AV VANNSTYRE OG KORRUPSJON

LIBYA SEIERSRUS I DELER AV LANDET

EGYPT DEMONSTRANTENE SIERET


Arabisk intifadaDe siste tiårene har arabisk ungdom med beundring sett hvordan palestinsk ungdom har utfordret en mektig fiende med steiner og slagord. Så ble rollene byttet om.

TEKST: Roald HøvringFOTO: Scanpix

BAHRAIN KAMP MOT FORSKJELLSBEHANDLING



P å noen få uker i løpet av årets første to måneder hadde rasende ung-dommer i både Tunisia og Egypt

ristet av seg frykten for politi og sikker-hetsstyrker. En arabisk intifada var født.

Det hele startet 17. desember, da den 26 år gamle universitetsutdannede tuni-sieren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv. Han hadde fått nok av ydmykelsen fra det tunisiske regimet, arbeidsledighe-ten og fattigdommen. Han hadde mistet alt håp om en bedre framtid.

Dette var gnisten som tente et opprør ledet an av velutdannede ungdommer. Resten av folket sluttet seg til.

Kravet om arbeid og brød ble raskt ut-videt til krav om demokrati og regimenes avgang. 14. januar måtte den forhatte tu-nisiske presidenten Zine al-Abidine Ben Ali flykte landet og søkte dekning i Saudi-Arabia. 11. februar, etter 18 dager med store demonstrasjoner, ble Egypts presi-dent Hosni Mubarak tvunget til å si takk for seg og dominoeffekten truet flere re-gimer - fra Marokko i vest til Iran i øst.

UNGDOMSOPPRØR Egyptiske og tunisiske myndigheter ble utfordret av en ny generasjon velutdanne-de mennesker som drømte om et bedre liv, men som hadde fått drømmen knust av økonomisk stagnasjon og politisk un-dertrykkelse.

– Det vi har sett i Egypt og andre arabis-ke er i stor grad et ungdomsopprør. Det er ressurssterk ungdom med utdanning, men som ikke klarer å forsørge seg selv. De krever arbeid og brød, men også fri-

het og demokrati, sier forsker Jocob Høi-gilt ved forskningsstiftelsen FAFO.

Ungdomsopprør har gått i bølger i Ves-ten, ettersom strukturelle og kulturelle endringer har presset på. Nå er turen kom-met til Midtøsten og Nord-Afrika (Midle East and North Afrika – MENA). Høigilt me-ner at det sosiale opprøret i MENA springer ut av befolkningsmessige og økonomiske problemer som stikker svært dypt.

CATCH 22– Disse landene er i stor grad preget av strukturelle økonomiske problemer. Den økonomiske utviklingen har ikke greid å holde tritt med befolkningsøkningen. Det har blitt en slags Catch 22-tilstand, forkla-rer Høigilt. Han viser til at frustrasjonen i stor grad skyldes stor arbeidsledighet, økte matvarepriser og redusert kjøpekraft og utstrakt korrupsjon. Samtidig er landene lammet av en korrupt og faststivnet mak-telite, som er mest opptatt av å berike seg selv og sikre status quo. Høigilt peker også på den manglende viljen og evnen til å sat-se på ungdom.

– I de fleste samfunn vil store ungdoms-kull bli sett på som en «gave». Men i mot-setning til mange asiatiske land har ikke araberlandene klart å nyttiggjøre seg denne ressursen. Samtidig har ungdom i liten grad hatt mulighet til å påvirke sin egen situasjon gjennom politisk deltakel-se, det sivile samfunn og ytringsfrihet.

«SABAB ATILEEN»Frustrerte ungdommer med god utdan-ning, men som ikke finner arbeid og kan forsørge seg selv er noe vi er blitt vant til å se i Vesten. I USA kalles de «boome-rangs», studenter som etter endt utdan-ning ikke får jobb og må flytte hjem til foreldrene igjen. I Storbritannia går de under navnet «nets» (not in education, employment or training). Ungdom som ikke er i utdanning, arbeid eller opplæ-ring. I Tunisia og Algerie kalles de «hittis-tes», som er fransk-arabisk slang for «de som lener seg opp etter murveggen» eller på godt norsk: henger gatelangs. I Egypt kalles de kort og godt «shabab atileen», som betyr arbeidsledig ungdom.

Selv om man kan trekke paralleller fra arbeidsledig ungdom i Europa til «shabab ateileen» i Egypt, er problemet av et helt annet omfang. I MENA er én av 4 under 25 år arbeidsledige, mange med utdan-ning. Og myndighetene fungerer selv som en bremsekloss for sosial mobilitet.

ET VARSLET OPPRØROpprøret overrasket mange – inkludert vestlige lands regjeringer og den arabis-ke makteliten. Men det har ikke manglet på advarsler. Arabiske forskere har i fem ulike FN-rapporter forutsett opprøret i re-gionen. «Hvis ingenting blir gjort kan det føre til sosialt og politisk sammenbrudd i en rekke arabiske land», sa regionaldirek-tør Zahir Jamal i FNs utviklingsprogram (UNDP) sommeren 2002, da den første Arab Human Development Report ble of-fentliggjort.

Dataene som ble lagt fram var sjokke-rende og viste at alle de 22 medlemslande-ne i Den arabiske liga hadde faretruende lav økonomisk vekst, høy andel analfabe-ter, stor arbeidsledighet og en sterk be-folkningsvekst. En meningsmåling viste at 51 prosent av unge mellom 13 og 20 år i re-gionen ønsket å emigrere og ungdommen hadde mistet alt framtidshåp.

FLERE LAND I FARESONENDen siste FN-rapporten som kom i 2009

ARBEIDSLØSHETEN I PROSENT BLANT UNGE UNDER 25. (ANSLAG)

*EU, USA og andre rike land Kilde: ILO Global Employment Trends 2011

Industri- landene*

Sørøst-AsiaØst og Sør-Europa utenfor EU

Sør- og Mellom-Amerika

Nord- Afrika

Øst-Asia Midtøsten Afrika sør for Sahara

18,2%

0

5

10

15

20

25

25

18,9%

8,3%

14,2%15,2%

25,1%23,6%

12,3%

■ ■ Det vi har sett i Egypt og andre arabiske land er i stor grad et ungdomsopprør.JOCOB HØIGILT forsker ved forskningsstiftelsen FAFO


var enda dystrere lesing. Alle levekårsin-dekser viste at utviklingen hadde gått i feil retning. «Den berømte oljerikdommen i arabiske land tegner et misvisende bilde av den økonomiske situasjonen, som dek-ker over de strukturelle svakhetene og fø-rer til utrygghet» het det i rapporten for to år siden. Zahir Jamals spådommer så ut til å gå i oppfyllelse.

Også en rapport fra Hebrew Universi-ty i Jerusalem i 2008 forutså at land som Egypt og Iran gikk en urolig tid i møte på grunn av borgernes krav om demokrati-sering. Og flere land var i faresonen.

De israelske forskerne pekte på et stort «demokratisk gap» mellom eksisterende frihet og folks ønske om mer frihet, og at dette gapet var i ferd med å underminere styresettene i disse landene. Når folk øn-sker mer frihet og demokrati enn hva re-gimene tilbyr, vokser sjansene for at opp-rør kan bryte ut.

OVERVANT FRYKTEN FAFO-forsker Kjetil Selvik viser til at fi-nanskrisen også førte til store ringvirk-ninger for økonomiene i de arabiske lan-dene, ikke minst i landene som har gått lengst i å markedsliberalisere; som Tuni-sia og Egypt. Den økonomiske nedgangen har rammet de fattige og middelklassen i en periode hvor matvareprisene samtidig har steget raskt.

Han forklarer det som har skjedd med at frykten for herskerne er svekket, men at frykten for det ukjente fortsatt er sterk.

– Det er to ting som har skjedd. Det ene er at dette uovervinnelighetstempelet til disse regimene er blitt borte. Det andre er at folket har fått tilbake troen på at de kan endre politikken ved å gå ut i gatene, sier Selvik, som nettopp er kommet med en revidert engelsk utgave av sin bok Stabili-tetens pris. Stat og politikk i Midtøsten.

– Det andre som har holdt folk tilbake er frykten for det ukjente. Denne fryk-

Case 1

Case 2

BAHRAIN: Rasende demonstranter krever den aldrende kong Abdullah Al Saud og hans families avgang, slik det står skrevet på plakaten til de-monstranten på bildet: «Gå!». Khalifah-familen har styrt den lille øystaten siden 1783. Opprøret, som startet i hovedstaden Manama14. februar, ble forsøkt

slått ned av regjeringsstyrkene som satte inn tanks og skjøt med skarp ammunisjon mot demonstrantene. Flere demonstranter ble drept og såret. Sjiamuslimene utgjør over to tre-deler av befolkningen, men diskrimineres av et sunnimuslimsk mindretall, både politisk, økonomisk og sosialt. Men også sunnimuslimer har deltatt i opprøret med krav om over-gang til et representativt demokrati.

LIBYA: 16. februar ble gatene i Libyas nest største by, Benghaz, fylt av rasende demonstranter. De krevde at oberst Moammar Gadhafi måtte gi fra seg makten etter 42 år. Afrikas lengst regjerende statsoverhode svarte med å mobilisere motdemonstrasjoner i hovedstaden Tripoli og slo hardt ned på demokratiforkjemperne. Hæren og flyvåpenet ble satt

inn mot fredelige demonstranter. Deler av hæren har gått over til opprørerene, som kon-trollerer store deler av landet. Over tusen sivile skal være drept og et par hundre tusen har flyktet fra landet.

■ ■ Disse landene er i stor grad preget av strukturelle økon-omiske problemer.JOCOB HØIGILT forsker ved forskningsstiftelsen FAFO



ten har vært minst i Tunisia, mens den er størst i Syria, hvor vi heller ikke har sett gatedemonstrasjoner ennå. I Algerie er det stor grobunn for endring, men man-ge frykter kaos. Mer enn 150 000 men-nesker ble drept i voldelige opptøyer og landet var på randen av borgerkrig etter at regimet underkjente islamistenes valg-seier i 1992, minner Selvik om.

GROBUNN FOR KONFLIKTUtviklingsøkonom og rektor Tarik Yousef ved The Dubai School of Government ad-varte for flere tiår siden mot den såkalte ungdomsbølgen. Han oppfordret arabiske ledere til å demme opp for den voksende utdannede, kvalifiserte og ivrige arbeids-styrken som flommet inn på arbeidsmar-kedet. Hans budskap var at dersom ikke myndighetene i de arabiske landene klar-te å skape nye jobber, ville det oppstå al-vorlige konflikter. Hans skremmende for-mel var at store utdannede ungdomskull + stor arbeidsledighet = konflikt.

I årtier forsøkte president Mubarak å løse ungdomsledigheten i Egypt ved å ta opp flere studenter. En strategi som måtte gå galt. Men Mubarak viste aldri tegn til å forstå den alvorlige situasjonen, selv om han fikk flere advarsler fra sine ministre, som pekte på at landet trengte rask økono-misk vekst for å absorbere nye jobbsøkere.

FEIL MEDISINBåde Egypt og Tunisa har gått i gal ret-ning. Ifølge Harvard University’s Center for International Development var det i 1990 kun to prosent av de over 15 år som hadde videregående skole. I 2010 var for-holdet 6,7 prosent for Tunisia og 6 pro-sent for Egypt. Dette har skjedd uten at tilsvarende nye jobber er etablert.

En mislykket økonomisk politikk sammen med et autokratisk styresett har brakt Egypt der det er i dag, mener den amerikanske sosiologen Jack A. Golds-tone ved George Mason universitetet i USA. Han sier til Bloomberg Busi-nessweek, at når man utdanner arbeidstakerne skaper du også mennesker som ikke er villig til å følge autoritetene. Han mener at demokratier er langt bedre til å håndtere en utdannet befolk-ning. Goldstone viser til at ungdomsledigheten i Spania er langt høyere enn i dagens Egypt, men spanjolene prøver ikke på å kaste regjeringen.

ALGERIE

TUNISIAMAROKKO

MAURITANIA

32,4 47,7 4,7

3,4 59,3 1,9

35,9 47,5 8,2

10,4 42,1 8,6

Det har vært tilløp til protester etter at en mann satte fyr på seg selv i nærhe-ten av presidentpalasset i protest mot president Mohamed Ould Abdel Aziz, som kom til makten ved et militærkupp I 20808.

Jevnlige demonstrasjoner og krav om at regjeringen må gå av og at kong Mohammed må dele makten med folket og slå ned på korrup-sjonen.

President Abdelaziz Bouteflika har lovet å oppheve den 19 år lange unntakstilstanden i landet, men de-monstrasjonene om politiske og økonomiske reformer fortsetter.

Demokrati-aktivistene følger nøye med på hva overgangsregjeringen, til president Zine al-Abidne foretar seg, etter at den forhatte presiden-ten Ben Ali ble jaget i eksil. Demon-strantene har ikke gitt seg.


LIBYA EGYPT BAHRAIN

JEMEN

JORDAN

6,5 47,4 18,7

SUDAN43,2 59,0 2,3

24,3 65,4 2,9

6,4 54,3 5,284,6 52,3 5,9

6,4 54,3 5,2

Oberst Muammar Gadaffi slo ned på fre-delige demonstranter og erklærte krig mot alle som våger å protestere. Utlendinger og tusenvis av flyktniger har forlatt landet, som preges av krigslignende tilstander.

Omfattende demonstrasjoner fikk Kong Abdullah til å danne ny regjering, der også ungdom, kvinner og opposisjonelle er tatt med. Han har i tillegg lovet økonomiske og demokratiske reformer.

Det som startet som en Facebook-aksjon vokste til en revolusjon, som fjernet president Hosni Mubarak. Hæren forbereder et nytt midlertidig styre og nyvalg sammen med op-posisjonen.

President Omar al-Bashir, som er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har slått ned alle tilløp til demonstrasjoner fra studeter og ung-dom som krever økonomiske og politiske reformer.

Ungdom, demokratiforkjempere og den under-trykte sjiamuslimske delen av befolkningen krever at kong Hamad bin Isa al-Khalifa innfører et kon-stitusjonelt monarki og innfører reelt demokrati. Mindre demonstrasjoner blir nå tolerert.

Voldsomme demonstrasjoner førte til at president Ali Abdul-lah Saleh sa fra seg gjenvalg og lovet å gå i dialog med opposisjonen for å gjennom-føre politiske og økonomiske reformer.

IRAK22,5 55,3 4,7

Frustrerte og utålmodige ungdommer, arbeidsledige og andre demonstrerer og krever slutt på utsrakt korrupsjon og snarlige forbedringer i økonomien. De fleste har fått forverret økonomi et-ter invasjoenen i 2001.

BEFOLKNING I MILL.UNGE UNDER 25 I PROSENTBNP PR PERS I 1000 DOLLAR

KILDE: The Economist



HAR ULMET LENGEDe siste årene har vi sett en rekke tilløp til opprør blant unge i den arabiske ver-den. Allerede for snart tre år siden, 6. april, knuste den egyptiske regjeringen en streik blant tekstilarbeidere i byen Ma-halla. I solidaritet med arbeiderne dannet en gruppe velutdannede ungdommer 6. april-bevegelsen. Ved hjelp av Facebook og andre sosiale medier hadde de i løpet av få timer fått over 70 000 støttespille-re. Regjeringen reagerte med å fengsle og dømme flere av aktivistene.

På ett-årsdagen for streiken i Mahalla hadde 6. april-bevegelsen klart å mobili-sere tusenvis av aktivister for å markere angrepet mot de streikende tekstilarbei-derne og demonstrere mot regjeringen. Under overskriften «The Day of Anger in

Egypt» krevde demonstrantene minste-lønn på 1200 egyptiske pund (tilsvarende 350 norske kroner) i måneden og oppret-telse av et råd, som skulle utarbeide et nytt forslag til grunnlov.

Også disse demonstrasjonene endte i arrestasjoner, men bevegelsen overlevde

og var sammen med andre unge aktivister en drivende kraft i mobiliseringen av de-monstrasjonene mot president Mubarak i januar. Men ungdommene hadde lært av det som skjedde i kjølevannet av 6. april-opprøret. Nå var de forberedt og tok sine forhåndsregler.

GODT FORBEREDTDe unge demokrati-aktivistene hadde for-beredt seg godt til demonstrasjonene som skulle komme. I et par år hadde de trent og bygget opp kompetanse på hvordan de skulle organisere seg, og ikke minst hvor-dan de skulle bruke kommunikasjons- og online-tjenester.

De egyptiske aktivistene hadde også lært av de blodige demonstrasjonene et-ter valget i Iran i 2009. De måtte være

@Ghonim Wael Ghonim Dear Western Governments, You’ve been silent for 30 years supporting the regime that was supressing us. Please don’t get involved now#Jan25WAEL GHONIM: Under pseudonymet «El Shaheed» («martyren») etablerte Wael Ghonim (30) Facebook-siden »We are All Khaled Said» og fikk millio-ner av unge egyptere til å komme ut på ganten og demonstrere. Via Twitter kommuniserte han til en hel verden og meldingen over var en klar beskjed om utenlandsk innblanding. Han gjorde det klart at dette var ungdommens og folkets revolusjon. Da president Mubaraks dager gikk mot slutten, av-slørte han sin identitet og lot seg hylle av demokrotiforkjemperne på Tahir-plassen i Kairo.

■ ■ I de fleste samfunn vil store ungdomskull bli sett på som en «gave».JOCOB HØIGILT forsker ved forskningsstiftelsen FAFO

Foto

: Sca

npix


bedre organisert og ikke minst: de måtte ha gode bilder og videoer som de kunne få ut til de store tv-stasjonene.

Enkelte av cyberaktivistene hadde so-gar vært på studieturer til USA for å få opplæring hos organisasjonen Cyber dis-sident. Og amerikanske bloggere og vi-deoprodusenter hadde hatt workshops i Egypt. Amerikanske myndigheter skal også ha finansiert deler av denne virk-somheten.

VESTEN SOV I TIMENMen det gikk lang tid før amerikanerne våknet. USA og Nato-landene har vært mest opptatt med å sikre stabile oljeforsy-ninger og bekjempe terrorisme. Arabiske diktatorer har sikret seg langsiktig støtte ved å spille på terrorfrykt og demonise-

ring av opposisjonsgrupper som f. eks. Det muslimske brorskap.

Våren 2009 ba det amerikanske uten-riksdepartementet utestasjonene i en rekke arabiske land om å rapportere hjem vedrørende sikkerhet og stabili-tet. Ambassadene i Egypt, Tunisia, Libya og Algerie var blant de som rapporterte. Ifølge Wikileaks var det ingen som meld-te om eller forutså de voldsomme folkeli-ge protestene som skulle komme. Det ble rapportert om misnøye på grunn av økte brødpriser og utbredt korrupsjon, samti-dig ble det framhevet at sikkerhetspolitiet i de aktuelle landene var fullt kompeten-te og i stand til å slå ned på demonstra-sjoner og oppstand.

29. januar offentliggjorde WikiLeaks et dokument som viste at amerikansk et-

terretning ikke anså 6. april-bevegelsen som en del av den tunge politiske opposi-sjonen og kjerneaktivistene. Demokrati-bevegelsens mål ble også beskrevet som «urealistisk». Tre dager senere mobiliser-te 6. april–bevegelsen over én million de-monstranter på Tahrir-plassen i Kairo.

FACEBOOK-GENERASJONENEn studie av sosiale medieplattformer ut-ført ved Dubai School of Governement kon-kluderte nylig med at Facebook og Twitter vil spille en avgjørende rolle i organiserin-gen av sosiale og sivile bevegelser i den ara-biske verden. Ifjor økte antallet Facebook-brukere i denne delen av verden med 78 prosent – til over 21 millioner brukere.

Og det er Facebook-generasjonen som har leder an den arabiske revolten. De

FACEBOOK: Sosiale medier som Facebook, Twitter og Youtube var sentrale i mobili seringen av opprøret i Egypt, der velutdannede ungdommer ledet an.



både startet og organiserte opprøret og Youtube, Facebook, Twitter og SMS var avgjørende verktøy for å mobilisere mas-sene. Det til tross for at myndighetene tidvis blokkerte tilgangen.

Tjenestene ble ikke bare brukt til å mo-bilisere og dirigere demonstranter. De ble også brukt til å villede sikkerhetspolitiet samt til å organisere støttegrupper av ad-vokater og andre som kunne bistå de som ble arrestert. Å få ut bilder og video fra demonstrasjonene var avgjørende. Akti-vistene bygget også opp et mediesenter på Tahrir-plassen for å samle opp og vide-reformidle dokumentasjonsmateriell.

Da myndighetene forsøkte å stenge av de digitale kanalene fikk aktivistene hjelp av blant annet Google og Youtube. Goo-gle bidro ved å opprette en krise-side for Egypt. På samme måte som Google opp-retter egne sider under naturkatastrofer.

STYRT AV SOSIALE MEDIER Professor Daniel Heradstveit ved Norsk Utenrikspolitiske Institutt (NUPI) mener det i stor grad er internett som har gjort massene i araberverden oppmerksomme på urettferdigheten som rår.

– Vi lever også nå i den digitale revolu-sjon, og den har synliggjort for den ara-biske grasrota den urettferdigheten som ligger i sensur og manglende offentlig dis-kusjon av ulike oppfatninger. Den digitale revolusjonen har også synliggjort den elendigheten den arabiske massen lever under, sier han.

– Eksempelvis kan vi si at for en arabisk gutt som vokser opp og kjenner til inter-nett, så er sjansene store for at han blir arbeidsledig, og ikke får råd til å kjøpe pc. Den digitale revolusjonen bringer også inn

Case 3

JEMEN: 27. januar demonstrerte titusener av opposisjonstilhengere og ungdomsaktivister mot president Ali Abdullha Saleh, som har vært Jemens eneveldige hersker i 32 år. De krevde demokratiske og økonomiske refor-mer og en slutt på korrupsjonen. Landet har den yngste og fattigste be-folkningen i Midtøsten.

Regjeringsvennlige aktivister organiserte motdemonstrasjoner, men de var i mindretall. Vol-delige sammenstøt, der også sikkerhetsstyrkene deltok, førte til flere drepte og sårede. At presidenten fikk kalde føtter allerede i begynnelsen av februar og forkynte at han ikke vil søke gjenvalg og at han heller ikke vil at sønnen skal overta makten, hadde ingen dempende effekt på oppstanden. Han forsøkte også å roe ned protestene ved å love halvering av skat-tene og innføre priskontroll på matvarer. Men protestene bare økte i omfang og intensitet.

Vesten i den arabiske kulturen på en helt annen måte enn før. Den synliggjør hvor-dan man lever i Vesten, sier Heradstveit.

«WE ARE ALL KHALED SAID»Sentralt i mobiliseringen av aktivister stod Fasebook-siden «We are All Khaled Said». Khaled Said var en internett-aktivist som skal ha blitt arrestert og slått i hjel av egyp-tisk sikkerhetspoliti i Alexandria 6. juni i fjor. Facebook-siden, som har nærmere én million medlemmer, ble opprettet til minne om Said og ble raskt et viktig møtested og en ressursbase for demokrati- og menneskeret-tighetsaktivister i hele den arabiske verden. Fram til 8. februar var det ukjent hvem som stod bak aktivist-siden på Facebook.

Men 23 dager etter at opprøret i Egypt startet, brøt Wael Ghonim tausheten. Han hadde nettopp sluppet ut etter 12 da-ger i sikkerhetspolitiets varetekt. Foran tusenvis av demonstranter på Tahrir-plassen forkynte han: «We are all Khaled Said» og avslørte at det var han som stod bak Facebook-siden med samme navn.

Ghonim hadde opprettet og redigert Facebook-siden under pseudonymet «El Shaheed» (Martyren). Anonymiteten var avgjørende for å ikke å bli avslørt av egyp-tisk sikkerhetspoliti og for å få flest mulig tilhengere. Ghonim var redd for at leder-personifisering tok oppmerksomheten bort fra budskapet og at «prosjektet» ville bli tatt over av andre med en helt annen agenda. Da han ble tilbudt penger av en amerikansk NGO svarte han «F - - k You».

Fredag 11. februar, klokken 16:20 sendte Ghonim ut denne twittermeldingen: «@Ghonim Wael Ghonim Dear Western Go-vernments, You’ve been silent for 30 years supporting the regime that was supressing us. Please don’t get involved now#Jan25»

I en annen melding skrev han: «I said one year ago thet the Internett will chan-ge the political scene in Egypt and some Friends made fun of me :)». I en tredje melding skrev han: «Revolution 2.0: Mis-sion Accomplished».

«UNGDOMMENS OPPRØR»Etter fengslingen hadde den 30 år gamle dataeksperten stått fram på egyptisk tv og forkynt at «tiden ikke er inne for splitten-de ideer, fraksjoner eller ideologi». Han oppfordret alle til å slutte seg til demon-strasjonene, men understreket at dette først og fremst var ungdommens opprør.

Ghonim ble helt over natten og mange så på han som en fremtidig leder. Men

■ ■ Det muslimske brorskapet består av en betydelig andel ung dom og mange av dem var også ute i ga-tene og demonstrerte.BJØRN OLAV UTVIK, førsteamanuensis ved Insti-tutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo


Case 4

Case 5

ALGERIE: Ungdommen i Algeries hovedstad Alger var de første til å kopi-ere demokratiaktivistene i Tunisia, men militærregimet slo hardt tilbake og tungt bevæpnet sikkerhetspoliti har forsøkt å stoppe alle tilløp til opp-stand. Flere titals sivile er drept og mange såret. 19. februar braket tusen-vis av demonstranter på ny sammen med sikkerhetspoliti i Alger. Kravene

har vært krystallklare fra første dag: Regimet må gå! 72 år gamle Abdelaziz Bouteflika har styrt landet med en jernhånd siden han med god hjelp av generalene vant presidentvalget i 1999. Han lovet fred og harmoni og ga amnesti til fengslede islamister. Etter press fra demonstrantene har regjeringen vedtatt å oppheve den 19 år lange inntakstilstanden, men presidenten har vendt det døve øret til alle krav om mer demokrati og ytringsfrihet. For å lette på trykket har han lovet reduserte matprisene.

JORDAN: Jordanerne var raske med å vise sin solidaritet med sine arabiske brødre i Tunisia og Egypt. Men det som begynte som støt-tedemonstrasjoner utviklet seg snart til demonstrasjoner mot eget regime. Et hovedkrav har vært demokratiske reformer og overgang til et konstitusjonelt monarki, hvor makten overføres til de folkevalg-

te. Misnøyen har også vært rettet mot høye priser på mat og energi. Kong Abdullah, som har regjert siden 1999, svarte med å skifte ut medlemmer av regjerin-gen og inkludere både en islamist, venstreradikale fagforeningsledere og to kvinner. Men protestene har ikke stilnet. Demonstrantene krever at den nyinnsatte statsministeren Marouf al-Bakhit går av og at det utskrives parlamentsvalg.

han er først og fremst en aktivist og en entreprenør. Hans ønske er at egyptisk ungdom skal få anledning til å leve som ungdom andre steder, hvor de kan få job-ber som svarer til deres kvalifikasjoner. Hans helter er ikke Muhammed eller an-dre profeter, men IT-gründerne som Ste-ve Jobs (Apple) og Bill Gates (Microsoft).

Ghonim, som er ansatt som markedsdi-rektør i Google i Dubai, har også fungert som teknisk rådgiver for demokrati-kam-panjen til Muhamed ElBaradei. Han ble også invitert inn i varmen, da hæren star-tet samtaler med opposisjonen om hvem som skulle sitte i den nye overgangsregje-ringen.

BRORSKAPETS UNGDOMSelv om det var en gruppe revolusjonære dataprogrammere, markedskonsulenter og nerder fra Kairos øvre middelklasse som initierte og ledet an i opprøret, var de ikke alene.

– Det muslimske brorskapet har, sammen med andre elementer i opposi-sjonen, vært en drivende kraft, sier Bjørn Olav Utvik, som er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Han viser til at Brorskapet også be-står av en betydelig andel ungdom og at mange av dem var ute i gatene og demon-strerte. – Da «koalisjonen av revolusjo-nens ungdom» møtte representanter for hæren etter at Mubarak gikk av, var to av Brorskapets ungdomer representert, opplyser Utvik, som i disse dager er aktu-ell med boken «Islamismen».

DOMINOEFFEKTENDa den unge tunisieren Mohamed Bouazi-zi satte fyr på seg selv for tre måneder si-den oppildnet han ungdom og demokra-tiforkjempere i en rekke land og antente hele den arabiske verden. Diktatorene i Tunisia og Egypt ble avsatt, men flere re-gimer står for fall.

– Det som har skjedd i Tunisia og Egypt kan beskrives som et politisk jordskjelv. Og regionen kommer til å være preget av dette i lang tid framover. Svært få hadde forutsett at det som skjedde skulle skje så raskt og bli så dramatisk, sier FAFO-for-sker Høigilt.

Derfor er han forsiktig med å spå om framtiden. Han viser imidlertid til at flere regimer har reagert med å sette ned pri-sene på flere matvarer og love politiske reformer for å stagge gemyttene. ■


■ GAZA I spenning

Frykt og tvil preger palestinerne i Gaza. De er usikre om regimeskiftet i nabolandet Egypt vil snu situasjonen fra verre til bedre.

Usikker framtidTEKST OG FOTO: Mohammed Omer/GAZA

Regimeendringen i Kairo har gitt nytt håp til palestinerne i Gaza, men alt avhenger av hvor Israel-vennlig den nye regjering vil være.

Gaza deler en 12 kilometer lang grense med Egypt. Denne har så og si vært her-metisk lukket de siste fem årene, etter at Hamas vant valgene i 2006. Israel og dets allierte svarte med isolasjon og kollektiv avstraffelse av palestinerne, som hadde valgt sine egne ledere.

EN DOBBEL MUBARAKPresident Mubarak, som fryktet at radi-kale egyptiske islamister skulle få blod på tann, fulgte lojalt opp om Israels iso-lasjonspolitikk. I praksis har egyptiske grensevaktene kun tillatt reisende med gyldig visum til tredjeland og alvorlig syke å krysse grensen. Mat, drivstoff, bygge-materialer og forbruksvarer har palesti-nerne i Gaza måttet smugle inn gjennom tunneler under grensen. Egyptiske myn-digheter har likevel sett mellom fingrene på store deler av denne trafikken. Kun vå-pentransport har blitt stoppet resolutt.

Palestinerne følger spent med på dra-maet som utspiller seg i nabolandet og de håper at egypterne ikke vil bli straffet for å velge sine ledere, slik de selv er blitt. Men mange frykter også at regimet som etterfølger Mubarak vil føre en strengere isolasjonspolitikk.

EN PORT MOT VERDENTrebarnsmoren Nimaa Tefesh (42) fra Dier Al Balah i Gaza er bekymret: – Egypt har alltid vært vår port mot verden. Jeg håper det fortsatt vil være slik, sier hun.

Abu Abdelrahman (43) driver tunnel-trafikk i den såkalte Philadelphia Corri-dor. Et ingenmannsland mellom Rafah og den egyptiske grensen. Før israelerne

jevnet alle husene med jorden, var dette et livlig handelsområde. I dag sørger isra-elske skarpskyttere for at ingen nærmer seg den egyptiske grensen.

– Egypt kjenner til alle tunnelene og smuglingen, men de er sensitive nok til å se mellom fingrene på trafikk av livsvik-tige varer som mat, drikke, klær og driv-stoff. Tunneler som brukes til å frakte våpen blir avstengt så snart de blir oppda-get, forteller Abdelrahman og legger til;

– Vi er kun folk med verdighet som øn-sker å ta vare på våre familier – ikke noe mer. De som vil sloss må gjøre det, men ikke vi. Egypt har alltid vært den eneste støttespilleren for oss under den israel-ske blokaden. Disse tunnelene har vært selve livslinjen vår.

Etter å ha gravd ut en 680 meter lang tunell 25 meter under jorden, har han med livet som innsats drevet denne virk-somheten de to siste årene. Han kjenner til mange som har ofret livet i tunnelene etter å ha blitt bombet av israelsk artil-leri.

President Mubarak balanserte hårfint da han lukket øynene for deler av grense-smuglingen samtidig som han samarbei-det med Israel om å stoppe våpensmug-lingen inn til Gaza.

FRA VONDT TIL VERREDet bor om lag 1,5 millioner mennesker på Gazastripen. Nærmere syv av ti inn-byggere er under 18 år. I dag er de helt avhengig av internasjonal hjelp for å over-leve. Den eldre generasjonen husker en annen tid. Før Seksdagerskrigen i 1967 var Gaza en livlig og selvforsynt kysten-klave med blomstrende handel, fiskerier og tekstil- og næringsmiddelindustri. I dag anslår man at 80 prosent av befolk-ningen lever under fattigdomsgrensen

med mindre enn 12 kroner dagen å leve av. De siste årene har alt gått fra vondt til verre.

Tunnelsmugleren Abdelrahman er, som mange andre usikker på om et nytt styre i Egypt vil snu denne trenden.

– Egypt har alltid gitt oss en hjelpende hånd, sier han og legger til at egypterne ikke må glemme alle de gode tingene Mu-barak har stått for.

KUTTET LIVSLINJENDa opptøyene startet i Egypt svarte myn-dighetene med å stenge all grensetrafikk, inkludert tunneltrafikken og kuttet der-med palestinernes livslinje. I ettertid har de lettet noe på restriksjonene.

Abdelrahman har måttet permittere sine ansatte. Han har ikke lenger penger til å betale lønnen deres. Det begynner å bli kritisk mangel på flere livsnødvendi-ge varer, særlig gass og drivstoff. Lokale myndigheter opplyser om at det snart ikke vil være drivstoff igjen til busser, drosjer og ambulanser.

Taxisjåføren Medhat Swaliem (33) for-tviler: – Selv ikke gass er å oppdrive len-ger. Snart er vi ute av stand til å koke mat for våre barn.

Det israelske angrepet Operation Cast Lead i desember 2008 ødela kloakksys-temer og store deler av infrastrukturen. Siden den gang har husholdningene vært avhengige av å koke alt vann.

KRITISKStrømforsyningen er like kritisk. Rasjo-nering fører til at de ulike distriktene kun har et par timer med strøm hver dag. Taxisjåføren Swaliem forteller at han kun har syv liter drivstoff igjen til ge-neratoren.

– Etter at dette er brukt opp vil vi leve i


mørket og mine barn vil måtte gjøre sine hjemmelekser i lyset av stearinlys, sier han og legger til: – Ja, hvis vi er heldige og har flere stearinlys igjen.

Folk liker ikke å snakke om morgen-dagen i Gaza. De kan bare si «Inshallah» (Hvis Gud vil) og håpe at alt vil ordne seg, og at de på en eller anen måte vil klare å skaffe det de trenger for å overleve.

Min journalistkollega Fathi Sabbah oppsummerte det slik: – Den israelske ok-kupasjonen innebærer at vi må leve fra det ene måltidet til det andre. Du kan ikke tenke på annet enn hvordan du skal overleve morgendagen.

Men palestinerne i Gaza øyner et visst håp og få tror at situasjonen kan bli verre enn den er nå. Derfor følger de utviklin-gen i Egypt med argusøyne. ■

GAZA: Fremdeles er det kun et fåtall som er i stad til å forlate den isolerte palestinske enklaven. Nå setter de sin lit til det framtidige regimet i naboladet Egypt.

FAKTA■■ Okkupert av Israel under

seksdagerskrigen i 1967.

■■ I 1993 fikk Den palestin-ske selvstyremyndigheten kontroll over mesteparten av enklaven, som et resultat av Osloavtalen.

■■ I 2005 tvangsevakuerte Israel de siste bosetterne fra området og trakk ut soldate-ne som hadde voktet dem.

■■ I 2006 vant Hamas valget i de palestinske områdene, men greide ikke å få kontroll over de Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrkene og milits-gruppene på Gazastripen.

■■ I 2007 kom det til væpnet

kamp som endte med at Ha-mas jaget de palestinske sik-kerhetsstyrkene ut av Gaza.

■■ Palestinernes president og Fatahs leder, Mahmoud Abbas, svarte med å oppløse den Hamas-dominerte regje-ringen, men Hamas fortsatte å styre på Gazastripen.

■■ Militante palestinske grup-per har de siste årene skutt hundrevis av hjemmelagde raketter mot Israel, som har svart med tungt skyts og med å stenge grenseovergangene.

■■ Den humanitære situasjo-nen for Gazastripens 1,5 mil-lioner innbyggere, de fleste av dem flyktninger, er ifølge

FN kritisk. Ettersom Israel blokkerer grenseovergan-gene, er det mangel på mat, medisiner, drivstoff, kontanter og andre nødvendigheter.

■■ Vinteren 2008 – 2009 gjennomfører Israel en mili-tær offensiv for å redusere Hamas militært og politisk. Angrepene rammer i stor grad palestinske sivile og in-frastruktur. Israel forsterker blokaden av Gaza.■■ Våren 2010 border israel-

ske kommandosoldater seks skip som er på vei til Gaza med humanitær hjelp. Ni akti-vister blir drept og flere skadd. PERSPEKTIV FAKTA

På speidernes verdenskonferanse i Brasil i år møttes 800 unge og voksne speiderledere. Vi var sammen – og fra 161 land. Vi bar speiderskjorte og speiderskjerf. Vi hadde sammenfall-ende minnerike historier om vennskap og opplevelser. Vi hadde samme valg-språk: Alltid Beredt.

Mens vi var der, var det flom i Rio.Representantene fra Australia og Pakistan forsto fort hva det innebar og fortalte om hendelser i sine hjem-land. Vi hørte om hvordan speiderne i Haiti bisto i hjelpearbeidet etter jord-skjelvkatastrofen, hvordan en ung leder brukte førstehjelpskunnskap jeg bare har lest om for å redde et menneske fra ruinhaugen. Vi hørte beretningen om speiderne fra Løve-patruljen som ble gjenforent etter en tid som barne-soldater i Sierra Leone.Bildene av de smilende speiderne i Løve-patruljen gjorde uutslettelig in-ntrykk. De hadde mat. Rent vann. Tak over hodet. Og vennskap. Bak seg hadde de opplevelser jeg knapt kunne

forestille meg hvordan det må ha vært å komme gjennom.Jeg forteller om dette når jeg kommer hjem. Tenåringsdatteren min utbryter: “Jeg trodde speideren var et sted vi lærte praktiske ting. Men det handler om verdier og meningen med livet også, jo!”

Speideren handler om å gjøre verden til et litt bedre sted å være, om inter-nasjonalt vennskap på tvers av alle grenser, om å hjelpe, og om å gjøre hverandre gode. For en speider i Pakistan kan det handle om å delta i redningsarbeidet etter en flomkata-strofe. For speiderne på Haiti var det å gjøre det rette når sekundene tellet i ruinhaugene. For norske speidere betyr det å finne mening utenfor det materielle. Å bry seg om andre. Om å verdsette vennskap.

I april har speiderne sin årlige aksjon til inntekt for et av Flyktninghjelpens viktige prosjekter. Denne gangen til ar-beidet i Liberia. Det er bra for de unge i

Liberia å vite at noen bryr seg. Det er bra for unge i Norge å bry seg. Flyktninghjelpen er eksperter på livsviktig nødhjelpsarbeid. Vi kan bli eksperter på å virkelig bry oss – legge overfloden litt til side og gjøre en skikkelig innsats for at mennesker andre steder i verden kan få noe av det vi tar for gitt.

Karen Johanne StrømstadGeneralsekretær Norges speiderforbund

ANNONSE

Speideraksjonen er en årlig innsamling som Norges speiderforbund arrangerer i samarbeid med Flyktning-hjelpen. Siden samarbeidet startet i 2003 har vi samlet inn omkring 7 millioner kroner til Flyktninghjelpens arbeid for mennesker på flukt. Fra 26. april til 1. mai 2011 skal speidere i hele Norge gjøre en innsats og bry seg om ungdom i Liberia. Landet har et av verdens verste utdanningssystemer, og bare én tredjedel av barna her får begynne på skole. Speideraksjonen 2011 skal gi ungdom utdanning, muligheter og tro på framtida.

26. april - 1. mai 2011

820 44 747Ring 820 44 747og gi kr 200 eller bruk konto

HJeLP uNGDOM I LIBeRIA

En liten, men viktig historie om engasjement

Foto

: Kar

en Jo

hann

e St

røm

stad

/Birg

itte

Hen

eide


Millioner av arabere har brutt fryktens mur, men veien fram til reelt demokrati kan bli lang.

Slugger’n

Brev fra et opprørt ArabiaJeg kom til et kokende Kairo fra et noe mindre opprørt Beirut. I Libanon hadde unge menn sper-ret gatene i protest mot at den proamerikanske og sunnimuslimske statsministeren Saad Hariri mistet makten. Men det tok ikke mange timene før flam-mene døde ut og demonstrantene gikk hjem. Sun-nimuslimene fikk ikke de andre gruppene med seg.

I Kairo fant jeg hundretusener av unge menn og kvinner i gatene som ikke hadde tenkt å gi seg. De krevde president Hosni Mubaraks avgang. Politiet brukte køller, tåregass og vannkanoner. Demokra-tiforkjemperne kastet molotovcocktails mot politi-ets kjøretøy og satte dem i brann. Jeg så hvordan hovedkvarteret til det regjerende nasjonaldemo-kratiske partiet gikk opp i flammer.

MED ETT trakk politistyrkene seg tilbake fra gatene. I stedet rullet hærens stridsvogner og armerte kjø-retøy inn i sentrum av Kairo. De militære forholdt seg tilsynelatende nøytrale, men arresterte og ban-ket opp demonstranter i det skjulte.

I Tunisia hadde et tidligere folkeopprør fått pre-sident Zine Al Abedine Ben Ali til å flykte til Sau-di Arabia. I Egypt tok det 18 dager før president Hosni Mubarak gikk av og gjemte seg i Sharm el Sheikh. Noen timer senere tok demokratiforkjem-pere i Iran, Jordan, Jemen, Libya og Bahrain til gatene.

I de fleste land ble demonstrantene møtt med brutal makt. Flere ble drept. Særlig hardt gikk det utover demokratiforkjemperne i Libya, Bahrain og Jemen.

Nord-Jemen fikk selvstendighet etter 1. verdens-krig, mens britene beholdt Sør-Jemen fram til 1967. I det samlede Jemen har presidenten sittet med makten i over 30 år.

BAHRAIN fikk sin selvstendighet fra britene i 1971, og har siden vært et kongedømme.

Mens flertallet i Jemen er sunnimuslimer, er sji-

amuslimene i flertall i Bahrain, men de blir styrt av et korrupt sunnimuslimsk kongedømme.

Sjiamuslimene i Bahrain har nær kontakt med sine undertrykte trosfeller i Saudi-Arabia, som i oljekongedømmet er i mindretall. Bare tanken om revolusjon i Bahrain er et mareritt for eliten i Saudi.

Det var vinnerne av 1. verdenskrig, kolonimak-tene England og Frankrike, som tegnet grense-ne i Midtøsten og skapte nye arabiske statssyste-mer etter at osmanene hadde regjert store deler av araberverdenen i seks hundre år, og dermed skapte et stort vannskille.

EN NY FASE kom under «den kalde krigen» mellom kommunismen og Vesten. På 1970- og 80-tallet ut-viklet mange av araberlandene seg til politistater som overlevde av pengehjelp fra USA og Sovjetu-nionen.

Nå er vi inne i den tredje fasen. Millioner av arabere har brutt fryktens mur. Mens europe-erene trengte 500 år på å gå fra Magna Carta til Den franske revolusjonen, og amerikanerne brukte 300 år på veien fra slaveri til sivile men-neskerettigheter, er det bare 80 år siden Egypt ble selvstendig stat, og 55 år siden tunisierne fikk styre selv.

Uansett hva som skjer i de kommende måne-der, viser revolusjonene i Tunisia og Egypt at ara-bernes postkoloniale orden er i ferd med å rakne. Dette er klart en vekker for USA, Europa og Israel. I årtier har Vesten foretrukket stabilitet i araber-verden framfor demokratier som svinger. Araber-ne er blitt tappet for både frihet og stolthet, men ennå er det langt fram til fullt folkestyre i denne delen av verden. n

n n Dette er klart en vekker for USA, Europa og Israel.

ODD KARSTEN TVEIT er forfatter og

utenrikskorrespondent for NRK


■ PROFILEN Eva Joly

Fra au-pair til presidentkandidatTEKST: Birgit Vartdal/BRUSSEL

Rettferdighet blir tema for valgkampen når Eva Joly, skredderdatteren fra Oslo, stiller som presidentkandidat for De Grønne i Frankrike. Perspektiv møtte henne nylig i Brussel og Strasbourg.

– Dette er en stor dag for meg, sier Eva Joly og lukker døren bak seg til ett av de mange møterommene i Europaparlamentet i Brussel, hvor hun nettopp har ledet et møte i utviklingskomite-en. Entusiasmen ligger tykt utenpå henne, for en av sakene som var oppe til avstemning var hennes varslede rapport om skatte-paradiser.

– Jeg fikk gjennom nesten alle mine poeng, smiler hun og leg-ger til:

– Utviklingspolitikk er ikke meningsfult så lenge vi tillater vestlige firmaer å plyndre utviklingsland ved å benytte seg av skatteparadiser. Denne rapporten er grunnen til at jeg ble fol-kevalgt. Jeg har jobbet for dette i 14 år. Nå er jeg glad, men sli-ten. Jeg har nesten ikke sovet. Klokka 16 i ettermiddag reiser jeg til Tunisia, men før det skal jeg holde flere taler, sier hun, før hun løper til heisen for å rekke neste møte og blir borte.

TRAVEL DAMETimeplanen hennes er ikke for pyser. Så smekkfull er den at hun har flere assis-tenter ved Europaparlamentene både i Brussel og i Strasbourg, for å hjelpe seg med å holde styr på henvendelser og av-taler og lese de rundt 4000 e-postene hun får hver måned. Når hun ikke er på reise andre steder i verden, pendler hun mel-lom de to byene og Paris, hvor hun har leiligheten sin, barn og barnebarn. Euro-parlamentarikeren fikk det ikke mindre hektisk da hun i fjor ble utpekt som favoritt til å representere De Grønne ved neste presi-dentvalg i Frankrike. Forberedelsene til valgkampen prioriteres.

En uke tidligere møter vi henne på hennes kontor i 12. etasje i den runde parlamentsbygningen i Strasbourg. Hun er kledd i svart og har tatt av seg de strenge røde lesebrillene. Stemmen er mild og hyggelig, kanskje bortsett fra når hun nevner presi-dent Sarkozy, som hun har kritisert for det meste han har gjort

siden han kom til makten. Nå sikter kritikeren selv mot presi-dentpalasset. Hva er det som får henne, en kvinne født i Norge, til å tro at hun kan bli president i Frankrike?

OVERMODIG– Det er jo et ganske overmodig mål ikke sant, ler hun, mens hun lener seg over den store pulten hvor dokumentene ligger sortert i ryddige hauger.

– Men min idé er at politikken han blitt konfiskert av profesjo-nelle politikere som har vært i «businessen» i over 40 år. Jeg synes at deres måte å drive politikk på er gammeldags. Selv opplever jeg meg som en representant for sivilsamfunnet, som skal vise at det

går an å drive politikk på en annen måte. Politikk er ikke bare for folk som har drevet partivirksomhet. Det er også for borgere med idéer og meninger. Om jeg skulle bli president, ville jeg ikke utøve embetet mitt på samme måte som Sarkozy. Jeg ville re-spektert konstitusjonen, og satt sammen en regjering som gjør jobben sin. Jeg vil ha et parlament som fungerer, institusjoner som fungerer, og rettsapparatet skal bli to-talt uavhengig. Det er målet.

– Og hvorfor meg? spør hun seg selv og svarer.

– På grunn av det vitnemålet jeg bærer med meg. Jeg møtte det franske samfun-nets blokkeringer i etterforskningen min, men jeg klarte å komme videre til tross for

alle de tusen menneskene som sa at jeg burde gi meg, sier hun.

MOTSTANDSKRAFTNår Eva Joly først har begynt å prate, er hun vanskelig å avbryte. Ordvalgene hennes er farget av at hun har bodd det meste av sitt liv i Frankrike. Derfor sier hun konstitusjon og artikkel i stedet for grunnlov og paragraf, og det er det franske ordet resilience hun kommer på først, når hun blir bedt om å beskrive seg selv.

■ ■ Utviklingspolitikk er ikke menings fullt så lenge vi tillater vestlige firmaer å plyndre utviklingsland ved å benytte seg av skatteparadiser.


PRIVAT: Når Eva Joly bevilger litt tid til seg selv og familien drar hun til landstedet sitt i Ile de Groix i Bretagne. Her leker hun med barnebarna, leser og samler krefter til nye politiske slag. Foto: Scanpix.


■ PROFILEN Eva Joly

– Det er evnen til å starte på nytt som om ingenting har skjedd, selv om det har vært aldri så slitsomt. En ganske stor psykisk motstandskraft! Hjemme lærte jeg at ting egentlig er ganske enkle. Det er bare å sette seg et mål, og så sette en fot foran den andre. Da kommer du fram, forteller hun.

Det var ved å følge denne leveregelen Eva Joly skaffet seg ut-dannelse som jurist. To timer per dag, ved siden av jobben som sekretær, studerte hun. Først som 38-åring tok hun embetseksa-men. Etter noen år i jobb for Ciri, en organisasjon som hjelper selskaper i vanskeligheter, skjøt karrieren fart. På 1990-tallet var hun forhørsdommeren ledet saken mot det franske oljesel-skapet Elf. Hun og fikk fremtredende franske politikere og in-dustrimenn dømt for korrupsjon.

HAR LÆRT SKIKK OG BRUKNår Joly presenteres i franske medier, blir det ofte lagt stor vekt på den klassereisen hun har gjort, fra au-pair til presidentkan-didat. Men i hvilken grad har denne klassereisen endret henne som person?

– Jeg føler jo at jeg er den samme. Forskjellen er bare at jeg har lært meg skikk og bruk. Jeg har tatt eksamener og lært meg reglene for hvordan man tar ordet offentlig. I tillegg er det blitt åpnet en del dører som var lukket for meg tidligere. Nå setter jeg pris på god musikk, litteratur, kunstopplevelser og skjønn-

het. Det franske systemet raffinerer deg på en måte, men det endrer ikke essensen av hvem du er, mener Joly.

– I enkelte franske aviser blir du beskrevet som kald. Har du en formening om hvorfor?

– Det var veldig sjokkerende for meg, da det bildet begynte å sirkulere. Det kleber jo ved meg. Jeg tror det kommer av rollen jeg hadde. Det å være etterforskningsleder eller dommer er au-toritære funksjoner. Men det er ikke bare det. Jeg tror også at dette er karakteristikker som bevisst blir kommunisert av dem som ønsker å ødelegge for meg, sier Joly.

MENINGSMÅLINGERFiendene fra 1990-tallet har ikke forsvunnet, selv om det nå er mange år siden hun trengte livvakter. Så spørs det da om hun må ansette dem igjen. De siste meningsmålingene, publisert i avisa Liberation, gir henne åtte eller ti prosent oppslutning i et eventuelt presidentvalg, litt avhengig av hvem som stiller som motkandidat for sosialistene.

– Meningsmålinger kan man ikke henge seg opp i, smiler hun og legger til: - Om jeg blir president kommer jo an på valgkam-panjen og om jeg klarer å få franskmennene til å tro på mine løsninger, at alle disse små tingene du kan gjøre for å beskytte klimaet nytter. Jeg må få dem til å skjønne at det er meningsløst å jobbe for mer vekst i dag. Ressursene er begrenset. Den vekst-

PIKENAVN: Gro Eva Farseth

FØDT: i 1943 i Oslo

UTDANNING: Au-pair i Paris. Senere jurist.

FAMILIE: Fikk fransk statsborgerskap gjennom ekteskapet med Pascal Joly, eldste sønn i fami-lien hvor hun var au-pair.

KORRUPSJONSJEGER: Ledet på 1990-tallet Elf-

saken, hvor fremtredende franske politikere og industrimenn ble dømt for korrupsjon.

NORGE: Spesialråd for korrupsjon- og hvitvasking for norske myndigheter og for Norad fra 2002-2008.

POLITIKK: Representant for det grønne partiet, Europe Écologie i Europaparlamentet siden 2009.

EVA JOLY

KONGELIG BESØK: Eva Joly hilser på den spanske dronningen Sofia og vår egen dronning Sonja på en middag på Grand Hotel i Oslo. Foto: Scanpix

SEIER: Eva Joly feirer valgseieren i 2009 sammen med sine partifeller i De Grønne, etter at hun var valgt inn Europaparlamentet. Foto: Scanpix.


modellen som liksom skulle gi velstand til våre borgere, virker ikke lenger. Derfor må vi begynne å leve annerledes. Vi må ta vare på kloden vår for å sikre vår egen fremtid og for å sikre våre barn og våre barnebarns fremtid.

SOLGTE BILENSelv fortsetter hun å fly jorden rundt som leder av utviklings-komiteen i Europaparlamentet, men på hjemmebane har hun gjort noen grep for å pynte på CO2-regnskapet sitt.

– Jeg har solgt bilen min. Eller det er ikke helt sant. Jeg har en bil på landstedet mitt, men den bruker jeg bare til å kjøre baby-er, barnebarn, strandstoler og parasoller til stranden om som-meren. Ca 300 kilometer i året kjører den. I Paris tar jeg trikken ofte, selv om jeg sjelden får sitte i fred. Leiligheten min på 60 kvadratmeter har bare en radiator. Jeg har sydvendte vinduer, så jeg fyrer lite. Landstedet mitt bruker jeg hovedsaklig om sommeren, så energikonsumet er lavt. Men selvfølgelig, når jeg reiser til Norge, tar jeg fly. Jeg synes det er veldig viktig å ta mil-jøhensyn, men jeg representerer ikke en økologisk versjon av et trist liv, poengterer miljøpolitikeren.

RETTFERDIGHETRettferdighet blir temaet for valgkampen, røper Eva Joly. Ikke bare rettferdighet i rettsvesenet, men også sosial rettferdighet.

Noe av det første hun vil gjøre på det innenrikspolitiske området om hun blir president, er å sette ned en komité som skal se på fordelingen av skattetrykket i landet. Joly ønsker å innføre topp-skatt på kapitalinntekter.

– Hvordan kan man ha et rettferdig samfunn, når det er mulig å tjene 400 ganger så mye i en bedrift som mannen som arbei-der på gulvet? spør hun retorisk før hun fortsetter.

– Dersom du tjener over en halv million euro i året, kan du betale en høy skattesats. I dag er det de lavtlønnede og de med midlere inntekter som betaler mest skatt. Folk med kjempeinn-tekter betaler svært lite. Dette vil jeg forandre på.

Det er ikke bare rettferdighet som gjør innkreving av mer skatt tvingende nødvendig i Frankrike. Statsbudsjettet taler sitt klare språk, med underskudd på rundt 150 milliarder euro.

– Politikerne i Frankrike har de siste 30 årene ikke hatt poli-tisk mot til å drive inn skatter. De har finansiert samfunnet med lån, sier Joly.

– Hva er de viktigste utfordringene for Europa og EU i dag?– Det er å henge sammen, ikke sprekke på den finansielle kri-

sen, men å fortsette å bygge fredsprosjektet og forbedre institu-sjonene. Vi har vært i en bakevje. Jeg er ikke stolt over Europa akkurat nå. Nasjonalpopulismen er økende, men det betyr jo ikke at vi gir opp. Vi vil kjempe videre og vi vil reformere, sier en kampklar Eva Joly. ■

FRANSK OST ELLER NORSK BRUNOST?� Begge deler. Jeg spiser norsk brunost hver morgen på knekke-brød. Det har jeg gjort i 40 år.

FACEBOOK ELLER POSTKORT?� Facebook

BBC ELLER CNN?� BBC

HAGEN ELLER KJØKKENET?� Hagen

YOGA ELLER JOGGING?� Jogging

OBAMA ELLER SARKOZY?� Obama

HAV ELLER FJELL?� Hav

EN KVINNES BESTE ALDER, 30-ÅRENE ELLER 60-ÅRENE?� Mitt liv er i alle fall bedre i 60-årene enn det var i 30-årene.

8 RASKE:

GRASROTA: Eva Joly representerer grasrota i det europeisk politiske landskapet. Foto: Scanpix.

SEIER: Eva Joly feirer valgseieren i 2009 sammen med sine partifeller i De Grønne, etter at hun var valgt inn Europaparlamentet. Foto: Scanpix.


■ PÅ FLUKT «Skyt for å drepe»

ABDEL-WAHID TELLER SKUDDSÅRENE

1 – 2 – 3 – 4 – 6 – 7.

MINST 85 MIGRANTER ER DREPT AV EGYPTISKE GRENSEVAKTER I SINAI-ØRKENEN SIDEN 2007.

TEKST: Marianne Alfsen og Robin Hammond/Panos/Felix FeaturesFOTO: Robin Hammond/Panos/Felix Features




S tadig flere migranter, flyktnin-ger og asylsøkere har de siste årene krysset Sinai-ørkenen med kurs for Israel. Særlig si-den 2009, da Libya og Italia

inngikk en avtale som i praksis stengte en av de mest brukte reiserutene for afrika-nere til Europa – sjøveien over Middelha-vet. Ifølge William Tall, UNHCRs stedlige representant i Israel, krysset mer enn 1000 mennesker grensen mellom Egypt og Israel hver eneste måned i 2010.

I Israel søker de bedre levekår og en trygg havn fra vold og overgrep. Få finner det de leter etter.

Abdel-Wahids historie er like vanlig som den er urovekkende. Han kommer fra Darfur, en av Sudans mest konflikt-mettede regioner – der volden har eska-lert siden 2003. Da Janjaweed-militsen braste inn i landsbyen med sitt terror-velde, gjemte moren ham under sengen. Opprørerne tok med seg alle landsbyens menn mellom 15 og 40 år. Abdel-Wahid ble liggende under sengen hele dagen. I skumringen gjallet skuddsalver gjennom kveldsluften. De gjenværende landsby-beboerne fryktet det verste. Dagen etter var marerittet et faktum. De 40 bortførte mennene ble funnet skutt i ryggen og drept. Abdel-Wahid var den eneste over-levende. Han visste hva han måtte gjøre for å holde seg i live. Flykte.

DEN LANGE REISENEn lang og farefull ferd lå foran ham, tvers gjennom Sudan – Afrikas største land – inn i Egypt, gjennom den ugjestmilde Sinai-ørkenen og til den israelske grensen. Til trygghet. Til en fremtid. Håpet han. Be-duinen som smuglet ham gjennom sand-dynene stjal alt han eide, men det gjorde ikke noe. Knappe ti meter foran ham, gjennom mørket og bak et mylder av pigg-trådgjerder lå drømmen. Et nytt liv. Israel. Han hoppet, kravlet og akte seg forbi de

siste taggete hindrene, sammen med åtte reisekamerater. Plutselig smadret skudd-salver nattestillheten. Reisekameratene sprang til alle kanter. Abdel-Wahid forsøk-te å komme seg unna, men hang seg fast i piggtrådgjerdet. Klærne revnet og pig-gene grov seg inn i huden. Plutselig ble alt stille. Skytingen stoppet. I ti minutter lå Abdel-Whaid musestille, for ikke å tiltrek-ke seg oppmerksomhet fra de egyptiske grensevaktene. Han kunne høre hvordan de søkte etter overlevende. Så hørte han skritt. Nærmere og nærmere. Plutselig ble han blendet av lyset fra en lommelykt og en stemme ropte på arabisk: «Hei, du, drittsekk! Dette blir din siste dag». Med de ordene pepret grensevakten Abdel-Wa-hids kropp med syv kuler.

– Jeg tenkte at nå dør jeg. Jeg tenkte på min mor og far. Hvordan skulle de over-leve? De to brødrene mine ble drept og i dag dør jeg også. De har ingen som kan ta vare på dem, forteller Abdel-Wahid fra sykesengen på et kvinneherberge i Israel, der han har fått bo den siste måneden og får hjelp av frivillige for å komme til hek-tene igjen etter sykehusoppholdet. En fysioterapistudent hjelper en skjelvende Abdel-Wahid på beina. Han griper rulla-toren men kollapser på sengen igjen, for svak til å stå oppreist. Hikstende legger han hodet i hendene.

– Jeg pleide å løpe og hoppe, og jeg var god i fotball. Nå kan jeg ikke engang stå.

MANGE DØDEHan føler det kanskje ikke selv, Abdel-Wa-hid, men han var heldig. Han overlevde. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har minst 85 men-nesker blitt skutt og drept på grensen mellom Egypt og Israel mellom juli 2007 og desember 2010. Minst 28 bare i 2010. Det yngste ofret så langt er sannsynligvis en jente på bare syv år. Ingen har etterfor-sket skyteepisodene eller dødsfallene.

Kona til Charles overlevde ikke. De to tilhørte rivaliserende stammer i El-fenbenskysten. De forlot hjemlandet i frykt for sine liv etter at deres kjærlig-het hadde fyrt opp under den seiglive-de stammekonflikten. Charles og kona, som var gravid, reiste tvers over hele det afrikanske kontinentet for å nå Israel. De var 13 mennesker som skulle krysse gren-sen den natten. Plutselig hørte de at det skranglet i tomme hermetikkbokser – fes-tet til gjerdet av egyptiske grensevakter for å avsløre «infiltratører».

– Det var som ild, ild og flammer over-alt. Det var krig. Vi hørte noen rope: «De skjøt meg, de skjøt meg», forteller Char-les. Midt i kaoset forsøkte han å hjelpe kona over de siste piggtrådhindrene i in-genmannsland. Men så falt hun om.

– Jeg løftet henne opp og det var blod overalt.

Charles bar henne over det siste gjer-det til soldatene fra det israelske forsva-ret, som nettopp hadde ankommet etter å ha hørt skuddsalvene.

Kona ble kjørt bort i en ambulanse. Tre dager senere fikk han vite at hun var død.

INNRØMMER DRAPENEHvorfor i all verden skyter egyptiske sol-dater på mennesker som forsøker å for-late landet deres?

General Muhammad Shousha, guver-nøren i Nord-Sinai, har uttalt at det er «nødvendig» å skyte migrantene:

– Vi skyter dem selvsagt ikke ved en feiltagelse. Det er nødvendig å skyte dem. For å stoppe en infiltratør, må vi skyte på ham. Dersom vi sier: «Stopp, hvor skal du?», så stopper han ikke. Derfor må vi skyte ham, sa generalen til den engelsk-språklige, uavhengige egyptiske avisen Masry Al Youm 9. september 2009.

I mars 2010 uttalte en representant for egyptiske myndigheter at «bare» fire pro-sent av dem som krysser grensen ulovlig er blitt drept, ifølge rapporten «Rights on the Line» fra Human Rights Watch, som tar for seg overgrep mot migranter.

I en offisiell uttalelse 11. august 2007, hevdet egyptiske myndigheter at den harde linjen er valgt for å ivareta landets sikkerhet.

– Vi skyter ikke migranter, vi skyter in-filtratører, sa Yasser Ahmed Ali i septem-ber 2008, ifølge Christian Science Moni-tor. Han er øverstkommanderende for avdelingen i det egyptiske militæret som håndterer multinasjonale styrker i Sinai.

■ ■ Dersom vi sier: «Stopp, hvor skal du?», så stopper han ikke. Derfor må vi skyte ham.GENERAL MUHAMMAD SHOUSHA, guvernøren i Nord-Sinai til avisen Masry Al Youm

■ ■ Vi skyter dem selvsagt ikke ved en feiltagelse. Det er nødvendig å skyte dem.GENERAL MUHAMMAD SHOUSHA, guvernøren i Nord-Sinai til avisen Masry Al Youm


Målet er å stoppe kriminelle smugler-bander generelt, og våpensmugling og trafikken av palestinske motstandsfolk inn og ut av Gaza-stripen spesielt. Egyp-tiske myndigheter hevder også det er et antiterrortiltak – i lys av angrepene mot turistmål og myndighetsinstanser som har rystet landet siden 2004, ifølge Hu-man Rights Watch.

SKYTER FOR Å STOPPE ELLER Å DREPE?– Vi har fått inntrykk av at egyptiske grensevakter har ordre om å skyte for å stoppe, ikke skyte for å drepe. Men alle migranter, potensielle asylsøkere og flykt-ninger rammes av denne politikken, fordi de krysser grensen ulovlig og blir ansett som infiltratører, forteller UNHCRs stedli-ge representant i Egypt, Mohamed Dayri.

– Den rettslige bakgrunnen for politikken er at asylsøkere og flyktninger, selv om de tar seg ulovlig inn i Egypt fra for eksem-pel Libya eller Sudan, skal henvende seg til egyptiske myndigheter eller UNHCR for å

få assistanse i Egypt. Isteden bruker de fles-te av dem vi antar er asylsøkere og flyktnin-ger Egypt som transittland på vei til Israel. På veien tar de seg inn i avgrensede mili-tærsoner og bruker smuglere som av og til skyter, skader og dreper egyptiske grense-vakter, fortsetter Dayri.

Ifølge egyptiske myndigheter har gren-sevaktene ordre om å først skyte var-selskudd. Men ingen av de mer enn 100 asylsøkerne, migrantene og flyktningene vi snakket med hadde hørt varselskudd før grensevaktene åpnet ild mot dem.

Sara Robertson arbeider som frivil-lig på en klinikk i Tel Aviv, som drives av organisasjonen Physicians for Human Rights (Leger for menneskerettigheter) og tilbyr gratis helsehjelp til asylsøkere. Hun er ikke i tvil om hensikten bak den egyptiske grensepolitikken:

– Vi har hatt to tilfeller der vedkom-mende er blitt skutt syv ganger. Det er ingen grunn til å skyte et menneske mer enn én gang, dersom du virkelig bare for-

søker å stoppe ham. Det viser at grense-vaktene skyter disse menneskene for å drepe, sier hun.

Robertsons syn støttes av FNs høykom-misær for menneskerettigheter, Navi Pil-lay:

– Antallet ofre i seg selv viser at i det minste noen egyptiske grensevakter ope-rerer med en skyt-for-å-drepe politikk. Det er lite trolig at så mange drap ville skjedd av andre årsaker, skrev Pillay i The Huffington Post 2. mars 2010.

– Migranter mister ofte livet i ulykker når de reiser i overbefolkede båter el-ler krysser avsidesliggende grenser. Men jeg kjenner ikke til noe annet land der så mange ubevæpnede migranter og asylsø-kere tilsynelatende bevisst er blitt drept på denne måten av myndighetene.

INTERNASJONALT PRESS«Bruken av dødelig makt, som begynte i midten av 2007, kan være et resultat av press fra Israel om at Egypt må redusere

INVALIDISERT: Egyptiske grensevakter gjennomhullet Abdel-Wahid med syv geværskudd. Nå bekymrer han seg over hvem som skal ta vare på og forsørge familien i krigsherjede Darfur. Hvordan han selv skal klare seg framover vet han heller ikke.


■ PÅ FLUKT

strømmen av mennesker uten autorisa-sjon som krysser grensen inn i deres ter-ritorium,» sa Amnesty International i en uttalelse fra 2009.

Israel og USA har lagt press på Egypt for å stoppe flyten av varer og mennes-ker over den porøse grensen i Sinai. I juni 2007 møttes de daværende lederne i Israel og Egypt, statsminister Ehud Ol-mert og president Hosni Mubarak, for å diskutere hvordan de skulle håndtere det begge parter kaller infiltratører. Ifølge et notat lagt ut på det israelske utenriksde-partementets nettside 1. juli 2007, kom

de to frem til en avtale om at Egypt skulle ta tilbake migranter som krysset grensen, samt ta grep for å stoppe ytterligere infil-trering.

Det første, kjente dødsfallet skjedde få uker senere, ifølge Human Rights Watch. Haja Abbas Haroun, som var gravid i sy-vende måned og på flukt fra konflikten i Darfur, ble drept den 22. juni i det hun forsøkte å krysse grensen mellom Egypt og Israel.

Det finnes ingen offisiell egyptisk statis-tikk på hvor mange som er blitt skadet og drept av grensevaktenes kuler langs den

266 kilometer lange grensen, som i sin helhet er definert som et avgrenset, mili-tært område. Av de 85 rapporterte døds-fallene var samtlige ofre ubevæpnede. Det er sannsynligvis store mørketall når det gjelder drepte og skadde.

FRUSTRERTE SOLDATERTo rader med piggtråd, som skjærer gjen-nom et ørkenlandskap med sanddyner og karrige fjell, markerer hvor Egypt ender og Israel begynner.

– Menneskene som kom var utslitte, sultne og totalt dehydrerte, forteller

MENNESKESMUGLERE: Gabriel hadde betalt 2 500 amerikanske dollar til en gruppe beduiner som skulle ta dem trygt fram til grensen. Nå er han lenket til sykesengen, uten penger, men fortsatt med et visst håp om at han skal komme seg på beina og klare seg videre i livet.

SKUTT: Gabriel ble skutt fem ganger av egyp-tiske grensevakter, mens han forsøkte å klatre over grensegjerdet til Israel. Han var sammen med syv landsmenn fra Eritrea. Alle ble tatt. En av dem skutt og drept.


Tommy. Han ble nylig ferdig med sin tre-årige verneplikt i det israelske forsvaret, der han tjenestegjorde ved grensen til Egypt.

– Vi ble oppmerksomme på at noen var på vei igjennom da vi hørte skuddsalver. Ved hver eneste grensepassering måtte vi anta at det var skader, forteller Tommy. Han minnes særlig én hendelse: 16 men-nesker hadde klart å krysse grensen hel-skinnet. To hadde ikke. Ett av ofrene var svært ung, kanskje bare 14 år. En kule had-de gjennomboret hjertet hans.

– Jeg holdt ham mens han tok sine siste

åndedrag og lukket øynene hans da det var over, forteller Tommy, og legger til:

– Uansett hva du mener om imigrasjon, flyktninger eller flyktningpolitikk, uan-sett hvilket land eller grense det gjelder og uansett hvilke problemer det skaper for et land: Intet land har råd til å ha blod på hendene på denne måten. Ingen kan forsvare dødsstraff for simpelthen å krys-se fra ett land til et annet.

UNHCR er i dialog med egyptiske myn-digheter om forholdene på grensen.

– Vi har oppfordret myndighetene til å finne andre måter å hindre slike beve-

gelser på. Vi har tatt initiativet til disku-sjoner med myndighetene om konkrete tiltak for å håndtere de ulovlige grense-passeringene mellom Israel og Egypt, basert på humanitære prinsipper. Feno-menet «irregulære bevegelser» av men-nesker er økende langs den egyptisk-israelske grensen, og konsekvensene bekymrer oss, forteller Mohamed Dayri.

INGEN TRYGG HAVNFor dem som kommer seg helskinnet over grensen til Israel, er problemene langt fra over. Mange blir summarisk returnert til

■ ■ Jeg holdt ham mens han tok sine siste åndedrag og lukket øynene hans da det var over.TOMMY tjenestegjorde i den israelske hæren ved grensen til Egypt

MENNESKESMUGLERE: Gabriel hadde betalt 2 500 amerikanske dollar til en gruppe beduiner som skulle ta dem trygt fram til grensen. Nå er han lenket til sykesengen, uten penger, men fortsatt med et visst håp om at han skal komme seg på beina og klare seg videre i livet.



Vold og overgrep på reisenÅ bli skutt er ikke den eneste faren som truer mennesker som krysser grensen mellom Egypt og Israel ulovlig. Smuglerne som «hjelper» dem begår også grove overgrep.

I slutten av november og tidlig i desember 2010 ble seks eritreere drept av menneskesmuglere i Sinai. De var del av en gruppe på fle-re hundre eritreere som var blitt holdt fanget i underjordiske huler i nærheten av den israelske grensen siden oktober. Ifølge Human Rights Watch ble eritreerne, som allerede hadde betalt store penger for eskorten, holdt fanget av sine «hjelpere» i påvente av løsepen-ger fra landsmenn som allerede er i Israel.

Human Rights Watch har gått gjennom 30 intervjuer med men-nesker som tidligere er blitt holdt fanget. De forteller at de ble holdt i lenker, brent med varme jernstenger, pisket med ledninger og slått. Kvinner er særlig sårbare. Mange er blitt voldtatt.

– I det siste har vi fått alvorlige rapporter om overgrep, tortur og seksuelle overgrep i regi av smuglerne, bekrefter William Tall, UN-HCRs stedlige representant i Israel.

Egypt, til tross for at israelske myndighe-ter vet at Egypt bryter med sine forpliktel-ser i henhold til Flyktningkonvensjonen. Egypt har for eksempel tvangsreturnert asylsøkere til Eritrea og Sudan, hvor de risikerer forfølgelse og tortur. Mange har aldri fått sjansen til å søke asyl, andre er blitt returnert til tross for at de har fått status som flyktninger. Egypt internerer også flyktninger og dømmer dem til mel-lom ett og tre års fengsel i militærtribunal for å ha krysset grensen illegalt.

For dem som får bli i Israel, venter et liv i limbo.

– Israel tilbyr en slags midlertidig be-skyttelse for sudanere og eritreere, for-teller William Tall, UNHCRs stedlige re-presentant i Israel.

De får et visum som må fornyes hver tredje måned, men de får ingen arbeids-tillatelse.

– Myndighetene er redde for at arbeids-tillatelser vil virke som et insentiv til at flere mennesker kommer, forklarer Tall.

ET LIV VERDT Å LEVE– Vet du, noen ganger når jeg sover drøm-mer jeg at jeg gjør det jeg gjorde før. Dag-ligdagse ting sammen med familien. Når drømmen er ferdig våkner jeg og ser den ødelagte kroppen min. Jeg våkner og ten-ker at jeg er en annen person, forteller Gabriel fra Eritrea.

Han ble skutt fem ganger da han for-søkte å krysse grensen. Hvorfor han flyk-tet fra Eritrea orker han ikke snakke om. I syv måneder har Gabriel ligget i en sy-kehusseng i Israel. Uten helseforsikring har han kun tilgang på helt grunnleggen-de helsehjelp. Fysioterapi eller mental helsehjelp, som kan gi ham et slags liv til-bake, kan han se langt etter. Han frykter hva som vil skje med ham når han forla-ter sykehuset. Mennesker som flykter fra det brutale eritreiske regimet risikerer fengsling og til og med døden dersom de blir sendt hjem.

– Det er bra å være optimist, men dette livet....det er bedre å dø. ■

KILDER: Research og intervjuer gjennomført av Robin Hammond i Israel. Tillggsresearch og in-tervjuer med William Tell (Israel) og Mohamed Dayri (Egypt) i UNHCR, gjennomført av Ma-rianne Alfsen. Amnesty International, Human Rights Watch (særlig rapportene «Sinai Perils» og «Rights on the Line»), Christian Science Mo-nitor, BBC Online, Huffington Post, rapporten «African Migration to Israel» fra Feinstein Inter-national Center.

FRA SUDAN: To sundanesiske flyktninger på vei over grensen mellom Egypt og Israel. Mange utsettes for vold og overgrep fra menneskesmuglere.


Israels dilemmaFrem til 2005 bodde det bare noen hundre ikke-jødiske, afrikanske flykt-ninger og asylsøkere i Israel. I dag er tallet 35 000. De utgjør et dilemma for myndighetene.

Majoriteten, 85 prosent, er fra Eritrea og Sudan. Mange, særlig sudanerne, har len-ge klamret seg fast til et slags liv i Egypt. Andre har reist direkte til Israel.

– Israel er et land med en særlig tilknyt-ning til flyktninger, sier William Tall, UN-HCRs stedlige representant i Israel. Han vi-ser til det faktum at Israel historisk har vært en trygg havn for forfulgte jøder og at den jødiske befolkningen identifiserer seg med andre som flykter fra vold og forfølgelse.

– Israel er stolt av sin sofistikerte inte-greringspolitikk for flyktninger, men de har ingen erfaring med ikke-jødisk immi-grasjon, sier Tall.

INGEN LOKAL INTEGRERING– Lokal integrering av ikke-jødiske im-migranter er ikke en mulighet, mener UNHCR-representanten, og viser til at ikke-jødisk immigrasjon i det lange løp vil være en trussel mot statens jødiske fun-dament.

Israel har signert Flyktningkonvensjo-nen, men politikken som regulerer ikke-jødiske asylsøkere er underutviklet og ubesluttsom. Mindre enn 200 mennes-ker har fått flyktningstatus, og selv de må

søke om årlig fornyelse av oppholdstilla-telsen.

BYGGER MURIfølge Tall er israelske myndigheter be-kymret over den store økningen i antal-let mennesker som kommer til Israel. Mer målrettede tiltak planlegges i skri-vende stund. Blant de ferske tiltakene er konstruksjonen av en mur på grensen til Egypt. Arbeidene begynte i slutten av 2010. Israel planlegger også å bygge inter-neringssentre.

– Vi vet ennå ikke hvordan disse sen-trene vil bli, forteller Tall, og legger til at UNHCR er bekymret for utviklingen. ■

UNDER ÅPEN HIMMEL: Levinsky-parken, et steinkast fra Tel Avivs busstasjon, er nå hjemmet til flere hundre flyktninger og immigranter fra Afrika.


■ VERDEN I DAG

UGANDA

Homo-aktivist dreptReligiøse ledere, parlamentsmed-lemmer og tabloidpressen har slått seg sammen i kampen mot homofili i Uganda. I januar ble homo-aktivisten David Kato drept i sitt eget hjem.

TEKST: Agnete Moland klevstrand

– Han er den som har kjempet i frontlin-jen, vært mest i media og fått flest trusler.

Gerald Sentongo, fra organisasjonen Sexual Minorities Uganda, forteller om sin venn og kollega. Homoaktivisten David Kato har tidligere talt i FN og på internasjo-nale konferanser, og stått fram som homo-fil i ugandisk presse.

– Han levde et ubehagelig liv, men mot-gangen gjorde David bare sikrere på å kjempe for homofile. Han kjempet for de som ikke visste om sine rettigheter, eller ikke turte kjempe for dem.

Sexual Minorities Uganda flytter nå kon-toret til hemmelig adresse. Etter at Katos begravelse ble overført på nasjonale me-dia, har mange som deltok blitt identifisert og senere oppsøkt og truet på livet.

– Drapet sender flere homofile tilbake i skapet, mener Sentongo.

I dag må ugandiske homofile holde seg unna markeder og visse strøk i hovedsta-den Kampala. Volden har bare økt siden et lovforslag om dødsstraff for homofile ble lagt fram for parlamentet i 2009. Det er uvisst om forslaget vil bli vedtatt.

DREPT: En homo-aktivist bærer bilde av David Kato under begravelsen i Mataba 28. januar. Foto: Scanpix.

■ ■ Hele det Libyske folket elsker meg.OBERST MUAMMAR GADDAFI til utenlandske journalister 28. februar i år.

Bild

e: W

ikim

edia

SAKEN:

OKTOBER 2009: Parlaments-medlem David Bahati legger fram lovforslag om dødsstraff for homofile

MAI 2010: Perspektiv skriver om lesbiske Kasha Jacqu-eline, som ble kastet ut av universitetet på grunn av sin legning, og ble truet og tra-kassert daglig.

OKTOBER 2010: Den ugandis-ke avisen Rolling Stone tryk-ker bilder, navn og adresser til 100 homofile ugandere, under overskriften «Hang them». David Katos ansikt var på forsiden av avisen.

DESEMBER 2010: De ugandis-ke homoforkjemperne David Kato, Kasha Jacqueline og

Onziema Patience fra Sexual Minorities Uganda går til sak mot avisen som trykket bil-dene – og vinner fram.

26. JANUAR 2011: Homofor-kjemperen David Kato blir drept i sitt eget hjem.

PERSPEKTIV FAKTA

■ ■ Drapet sender flere homofile tilbake i skapet.GERALD SENTONGO fra organisasjonen Sexual Minorities Uganda.


NATURKATASTROFER 2010

KINA

Kina større enn VerdensbankenSØR-AFRIKA

Danner bistandsorgan

VEST-SAHARA

Massedrap på sivileMarokkanske myndigheter er an-svarlig for drap på totalt 352 sivile fra det okkuperte Vest-Sahara i årene mellom 1958 – 1992, ifølge en rapport fra den marokkanske meneskerettighetsorganisasjonen The Royal Advisory Council for Human Rights (CCDH).

Over 200, inkludert flere barn, skal ha blitt drept i militærbaser og internerings-leirer. Representanter for saharawiene krever at en internasjonal domstol etter-forsker påstandene, mens marokkanske myndigheter avviser anklagene.

Den marokkanske okkupasjonsmak-ten har i årevis blitt anklaget for å stå bak forsvinninger og drap, særlig på aktivister som har motsatt seg okkupasjonen. Rap-porten fra CCDH, som har kunnet arbeide med myndighetenes velsignelse de siste årene, er lekket ut og var ikke ment for of-fentligheten.

Av de 352 persoenene som er navngitt i rapporten skal 144 ha blitt drept i kamp-handlinger, men familiene ble aldri infor-mert om hva som hadde skjedd. De aller fleste ble imidlertid drept mens de var i marokkanske myndigheters forvaring.

Kina har utnyttet finanskrisen til å bygge seg om til en finansi-ell stormakt. De siste to årene har kinesiske banker lånt ut mer penger til utviklingsland enn Verdensbanken har, ifølge Financial Times. Mens krise-rammede kommersielle banker har holdt på pengene de siste

årene, har Kina lånt ut penger som aldri før. De to statseide bankene China Development Bank og China Export-Import Bank har lånt ut till sammen 110 milliarder dollar (omkring 650 milliarder kroner) til myn-digheter og selskaper i utvi-klingsland i 2009 og 2010.

Sør-Afrika satser på bistand og oppretter eget direktorat for ut-viklingsbistand. De håper det vil profilere landet som en ledende vekstnasjon på det afrikanske kontinentet. I løpet av de nær-meste månedene skal South African Development Partners-hip Agency begynne å jobbe.

Sør-Afrika begynte allerede i 2001 å støtte mindre utviklings-prosjekter forskjellige steder i Afrika gjennom fondet African Renaissance Fund, adminis-trert av Utenriksdepartementet i Tswane/Pretoria. Pengene ble brukt på konfliktløsning i Bu-rundi, DR Kongo og Mali.

DRAP: Et ukjent antall mennesker ble drept da marokkanske sikkerhetsstyrker 7. november i fjor angrep saharawiske demonstranter.. Foto: Scanapix.

295 000 DØDE. 950 NATURKATASTROFER FØRTE TIL 295 000 DØDE I 2010. ALDRI FØR HAR SÅ

MANGE MISTET LIVET I NATURKATASTROFER. I FJOR DØDE KUN 10 000 I 850 NATURKATASTROFER. I 2008 MISTET 220 000 LIVET I NATURKATASTROFER. GJEN-NOMSNITTLIG HAR OM LAG 75 000 MISTET LIVET I NATURKATASTROFER DE SISTE TI ÅRENE. KILDE: Munich Re

AMERIKA: 365ASIA: 310EUROPA: 120 AFRIKA: 90AUSTRALIA/OCEANIA: 65


■ LIBERIA / ELFENBENSKYSTEN

Fattige landsbybeboere i krigsherjede Liberia har åpnet sine hjem for flyktningene fra nabolandet Elfenbenskysten, som står på randen av full krig.

FRYKTER KRIG I ELFENBENSKYSTENTEKST OG FOTO: Astrid Sehl /LIBERIA

– De skjøt ham rett ned. Foran øynene på oss i landsbyen. De sa vi skulle la ham lig-ge der og råtne, slik at stanken skulle min-ne oss på hva som kom til å skje med oss, dersom vi ikke ville gjøre som de sa.

Stemmen tilhører en 19-åring med et alvorlig, intenst blikk. Han ser livredd ut, der han står i en landsby i Liberia sammen med lillebror på 13. Mange av kameratene ble tatt, men selv klarte brødrene å flykte fra Elfenbenskysten, da rebeller stormet landsbyen for å tvangsrekruttere soldater. Etter siste runde i presidentvalget på El-fenbenskysten i slutten av november, har begge presidentkandidatene rustet opp sine militære styrker ved bruk av tvang el-ler krøllete dollarsedler. Allerede har det vært flere blodige sammenstøt utenfor po-litikkens arena.

FLYKTER FRA ELFENBENSKYSTENTil tross for valgnederlaget nekter fortsatt den sittende presidenten Laurent Gbag-bo å gå av. Hans sikkerhetsstyrker og mi-litsgrupper har de siste månedene stått bak drap, tortur, voldtekt og forsvinnin-ger av sivile, ifølge menneskerettighets-organisasjonen Human Rights Watch. FN bruker sterke ord som etniske drap. Tankene går tilbake til Rwanda-massa-kren. Det ryktes om massegraver. Og om at husdører i områder der motstanderen har støtte blir markert, slik at det blir let-tere å ta dem. Det er en opphisset stem-ning på Elfenbenskysten nå og situasjo-nen er i ferd med å tilspisse seg med en

FN-styrke som tilskuer. Minst 315 perso-ner er blitt drept, ifølge FN. Volden har drevet flere titusener mennesker på flukt internt i landet og mer nærmere 80 000 har flyktet til nabolandet Liberia.

– Det kommer tusenvis av nye flyktnin-ger hver dag. Flyktninghjelpen har over 70 ansatte på plass ved grensestasjone-ne der flyktningene kommer, for å regis-trere dem og tilrettelegge hjelpeinnsat-

sen etter deres behov, sier Astrid Everine Sletten.

Hun leder Flyktninghjelpens arbeid i Liberia. Egentlig skulle hun til å fase ut prosjektene i landet, der Flyktninghjel-pen har jobbet siden den lange og bru-tale borgerkrigen tok slutt i 2003. Nå er hun i stedet i en landsby i Nimba-distrik-tet vest i Liberia og lytter til tenåringens og andres historier. Hun er omringet av over 100 nyankomne flyktninger. Blant dem er alvorlig feilernærte babyer og barn, enslige unge mødre, eldre og syke. Sletten fra Tromsø har mange års felter-faring med flyktningkriser. Det kommer

godt med der hun veileder internasjona-le og nasjonale kolleger i hvordan de skal håndtere den akutte situasjonen med svært begrensende midler.

LOKALBEFOLKNINGEN HJELPER– Flyktningene trenger mat, vann, tak over hodet, helsehjelp og beskyttelse. Lo-kalsamfunnene har vist en enestående gjestfrihet og sjenerøsitet. Men det lille de har å dele strekker ikke langt. Derfor har det vært enormt frustrerende at FN lenge var veldig trege med å følge opp ansva-ret for å mobilisere mer innsats. Det tok skammelig lang tid før matutdeling kom skikkelig i gang, sier Sletten.

I februar kunne de første flyktningene flytte ut fra vertsfamilier, til en flyktning-leir satt opp av Flyktninghjelpen i samar-beid med Liberiske myndigheter og FN. Målet er å bygge en leir til, før regntiden setter inn i april og gjør jungelen enda mer ufremkommelig.

Det sitter hardt inne å få oppmerksom-het og donorstøtte fra det internasjonale samfunnet for flyktninger i Vest-Afrika, når verdens oppmerksomhet er rettet mot Midtøsten og Afghanistan. Sammen med Flyktninghjelpens generalsekretær Elisa-beth Rasmusson, taler Sletten flyktninge-nes sak overfor liberiske og internasjonale myndigheter og FNs hovedkvarterer.

BEKYMRET PRESIDENTI Liberias hovedstad Monrovia møtte de to-president Ellen Johnson Sirleaf, fredsaktivist

■ ■ Jeg har innsten-dig bedt mitt folk om ikke å involvere seg i naboens konflikt.ELLEN JOHNSON SIRLEAF Liberias president


og Afrikas første kvinnelige president. Hun lyttet bekymret til meldingene om at stadig flere gutter og menn kommer flyktende i frykt for tvangsrekruttering. Liberiske leie-soldater bosatt i Elfenbenskysten skal alle-rede ha vervet seg til kamp. Med, i praksis, åpen grense i jungelen, er bekymringen at rekrutteringen også skjer på liberisk jord.

– Jeg har innstendig bedt mitt folk om ikke å involvere seg i naboens konflikt, sier Sirleaf, som har nok av innenrikspo-litiske kamper å kjempe i forkant av høs-tens presidentvalg.

Liberia ligger fortsatt med brukket rygg, åtte år etter at krigen sluttet. En ny krig i nabolandet i øst er det siste landet trenger. Og i Guinea i nord er det risiko for ustabilitet. Heller ikke Sierra Leone i vest er på bena igjen etter borgerkrig. Og nå vakler hele Vest-Afrika i spørsmå-let om hva som bør gjøres på Elfenbens-kysten. Felles uttalelser til støtte for valg-

vinner Alassane Ouattara er vannet ut. Trusler om militær intervensjon av den vestafrikanske sammenslutningen ECO-WAS har vist seg å være tomme. Og selv om sanksjoner er innført og bankkonti stengt for å tvinge Gbagbo til å gi opp, sørger hans støttespillere for nye tilførs-ler av kontanter og våpen.

– For hver dag som går uten en løsning, er vi én dag nærmere borgerkrig. Det vil være katastrofalt for sivilbefolkningen på Elfenbenskysten og vil også ha nega-tiv innvirkning på nabolandene. Det er svært bekymringsfullt at hovedaktører i det internasjonale samfunnet er split-tet og ikke ser ut til å ha mekanismer til å stanse den negative utviklingen. Denne splittelsen resulterer også i at FN er para-lysert. Samtidig skal flere vestafrikanske land avholde valg i år, noe jeg frykter vil bidra til å ta fokuset bort fra Elfenbens-kysten, sier Elisabeth Rasmusson. ■

REGISTRERING: Flyktninger fra Elfenbenskysten stimler sammen for å bli registrert som flyktninger av Flyktninghjelpens medarbeidere. T.v. landdirektør i Flyktninghjelpen, Astrid Everine Sletten.

■ Den sittende presidenten i Elfenbens-kysten, Laurent Gbagbo, nektet å gå av da Alassane Ouattara fikk flertall av stemmene i omvalget 28. november 2010.

■ Valgresultatet er anerkjent av FN, AU og EU, mens Gbagbos støttespiller og le-der i landets Grunnlovsråd underkjente re-sultatet.

■ FN har hatt en fredsbevarende styrke i Elfenbenskysten siden 2003. I dag består styrken av 11 142 personer.

■ Forsiktig anslag fra FN sier at rundt 42 000 personer er blitt internt fordrevet i El-fenbenskysten. Minst 315 personer er drept.

■ Omlag 80 000 har flyktet ut av landet, de aller fleste til Liberia.

■ Det er store udekkede behov for mat, vann, helsehjelp, husly, vann- og sanitærfa-siliteter, utdanning og beskyttelse.

■ Flyktninghjelpen har i mange år gitt hu-manitær hjelp til folk på flukt i Elfenbens-kysten og Liberia.

PERSPEKTIV FAKTA


■ KOREA Xxx


To land – ett folkEn 248 km lang og 4 km bred demilitarisert sone og tungt bevæpnede soldater på begge sider tvinger koreanerne til å bo i to land, men de oppfatter seg som ett folk.

TEKST: Richard Skretteberg/SEOUL


■ KOREA To land – ett folk

S elv om koreanerne ser på seg selv som «han nara», ett folk - en nasjon, så er adskillelsen i ferd med å sette

dype spor. Språket er ett eksempel, ikke bare er aksenten ulik, men antallet engel-ske ord i sør har økt voldsomt og gjør det ofte vanskelig for folk fra nord å forstå. Både mentalt og utviklingsmessig er det to svært ulike verdener som kanskje en gang skal møtes. Per i dag er det ingen kom-munikasjon mellom befolkningene i de to delene av Korea, verken telefonforbindel-se, posttjeneste eller e-post. Flykter du fra Nord-Korea, er det ingen vei tilbake og du tar avskjed med hele din fortid.

Den eldre generasjon koreanere øn-sker ikke et delt Korea. De henviser til at før delingen hadde Korea i 1300 år vært ett land styrt av Chosun–dynastiet. De hadde heller ikke vært aggressorer under krigen, slik tyskerne hadde vært. Tvert imot: de var ofre for en grusom okkupa-sjon av det japanske keiserdømme. Sam-tidig er de realister og vet at de også i dag er krystet av stormaktenes rivalisering. Med amerikanske, kinesiske og japanske interesser på spill er det lett å forstå kore-anerne, når de sier de «føler seg som re-ker blant hvaler».

LUKKET LANDUnder mitt besøk i Nord-Korea i 2001 hadde jeg en underlig følelse av å være på et sted hvor jeg hele tiden ble manipu-lert til ikke å se det jeg burde se. Hadde det ikke vært for en dør jeg uforvarende åpnet på et sykehus i byen Haeju, mel-lom hovedstaden Pyongyang og grensen til Sør-Korea, hadde lidelsen i Nord-Korea

forblitt noe jeg bare hadde hørt om gjen-nom FN og skrevet ned som tørre tall på notatblokka:

Jeg hørte et gisp fra guidene, da rekken av barn i 4-5 års alderen med innsunk-ne kinn og tufsete brunt hår åpenbarte seg på innsiden av døra. Det var for sent å hindre oss å se det vi ikke skulle sett. Raskt ble barna beordret til å reise seg og hilse. Gutten nærmest bukker dypt før han falt sammen av utmattelse. Jeg glem-mer det aldri.

De verste årene var på slutten av 1990-tallet. Nord-Korea fortsatte som før, selv om Berlin-muren for lengst var hak-ket i stykker og plassert på suvenirhyller i tusenvis av europeiske hjem. Da Sov-jetunionen brøt sammen, fikk ikke len-ger Nord-Korea subsidierte varer og uten billig olje og reservedeler til industrien stoppet Nord-Korea opp. Satellitt-bilder fra Øst-Asia om natten viste et landom-råde på størrelse med England i nesten totalt mørke. Det var Nord-Korea. Mangel på elektrisitet, bensin, kunstgjødsel, bil-lige matvarer og medisiner rammet den nordkoreanske sivilbefolkningen som et knyttneveslag. I tillegg ble landet ut-satt for flom og uår. Nord-Korea var i fritt fall. Årsinntekten per innbygger sank fra 2460 dollar i 1991 til 719 dollar i 1995. Samtidig kom politiske tilbakeslag, som da Sovjetunionen åpnet diplomatiske for-bindelser med Sør-Korea i 1990 og Kina fulgte etter to år senere.

FAMILIEDYNASTIKim il-Sung døde 82 år gammel 8. juli 1994, akkurat tidsnok til å bevare en viss legitimitet etter sin død. Alle voksne i Nord-Korea husker denne dagen. Over hele landet samlet folk seg rundt bronse-statuene av den store leder der de la ned buketter med krysantemum, blomsten for sorg i Asia. Landets far var død, men ble utnevnt til president til evig tid. I fa-deren, sønnen og partiets navn tok Kim il-Jong over.

Kim il-Sung hadde en gang lovet alle nordkoreanere hvit ris og kjøttsuppe hver dag. Men på 1990-tallet gikk alt i re-vers. Måltidene ble færre og dårligere. Mange skoler sluttet å gi elevene mat. Mindre og mindre ris var tilgjengelig, og folk blandet gress og planter i suppen. Alt som kunne spises, frosker og småfugler, ble fanget. Det offentlige distribusjons-systemet falt sammen, og FN ble ønsket velkommen i 1995. På dette tidspunktet

var folk avhengig av egen kløkt for å over-leve. Ris og mat har samme ord, «bap», på koreansk, og viser at ris er basis i all koreansk mat. Nå var den plutselig ikke lenger tilgjengelig. I løpet av 1990-tallet hadde et sted mellom 600 000 og 2 mil-lioner nordkoreanere dødd. Folk døde ikke bare av sult. Kronisk underernæ-ring reduserer kroppens motstand mot infeksjoner. Ikke-dødlige sykdommer blir fatale. Diaré blir dysenteri og forkjølel-

SØR-KOREA: I 2001 besøkte Flyktninghjelpens seniorrådgiver Richard Skretteberg Nord-Korea. Ti år etter treffer han nordkoreanske flyktninger i Sør-Koreas hovedstad Seoul. De forteller om sin dramatiske og lange flukt, og om hungersnøden og fattigdommen i nord. Foto: Flyktninghjelpen.

NORD-KOREA: Ved grenseelven Yalu losser nordkoreanske soldater sekker av mat fra Kina. Landet har også tatt imot matvarehjelp fra Sør-Korea. Foto: Scanpix.

■ ■ 5 millioner mennes-ker er avhengig av matvarehjelp.


se blir lungebetennelse. Sammenbrudd i kloakksystemet på grunn av manglen-de elektrisitet førte til utbrudd av ty-foid. Dette kan kureres med antibiotika. Problemet var at antibiotika ikke var å oppdrive. Magen til små barn tålte ikke supper med gress og ulike planter og mødrene hadde ikke nok brystmelk på grunn av lite mat.

TVINGES PÅ FLUKTVårsola begynner å varme opp iskalde hus i Nord-Korea. Men det er om våren mange-len på mat er størst. Det er lenge til neste avling. I følge Verdens matvareprogram er 5 millioner mennesker avhengig av matva-rehjelp. Rasjonene per person i 2010 var under 2/3 av hva et menneske trenger.

I mars smelter også isen på grense-

elvene til Kina. Færre forsøker å flykte når vårflommen er på sitt verste. Noen vil likevel forsøke. Mellom 1953 og 1998 hadde kun 923 nordkoreanere flyktet til Sør-Korea. I november 2010 hadde tal-let passert 20 000. I tillegg befinner over 100 000 nordkoreanere seg i Kina. Av disse er ¾ kvinner og halvparten av dem lever med kinesiske menn, ifølge boka «Ordinary lives in North-Korea» av Bar-bara Demick.

Jeg treffer to koreanske kvinner på en liten restaurant ved Hotel Plaza midt i sentrum av Seoul. Begge flyktet fra hun-gersnøden i Nord-Korea.

Jae- Hee Kim er blek og virker sliten. Hun setter seg ytterst på stolen og knyt-ter hendene. Så bøyer hun hodet og en tåre renner nedover kinnet. – Jeg fikk

en sønn, men kommer aldri til å se ham igjen, sier hun stille.

BLE SOLGT I KINADet var i februar 1999 Jae-Hee Kim krys-set den islagte Tumen-elva, som danner grensen mellom Nord-Korea og Kina. Tu-men er smal, isen fryser fort om høsten og elva er lett å svømme over om som-meren. Tusenvis av nordkoreanere har siden nittitallet ankommet Kina midt på natten eller i grålysningen etter å ha tatt seg over Tumen-elva. Pengesedler eller kinesiske varer har blitt stukket i lomme-ne på nordkoreanske politimenn og sol-dater, mens smuglere på den andre siden har betalt kinesiske vakter for å se en an-nen vei, mens de selv speider etter skyg-ger på elvebredden.

NORD-KOREA: Ved grenseelven Yalu losser nordkoreanske soldater sekker av mat fra Kina. Landet har også tatt imot matvarehjelp fra Sør-Korea. Foto: Scanpix.

KOLLEKTIV: En nordkoreansk kvinne tar vare på innhøstingen ved et kollek-tivbruk utenfor hovedstaden Pyongyang. Kvinnen er gammel nok til å huske 60-årene, da koreanerne nord hadde mer mat enn sine brødre og søstre i sør. Foto: Scanpix.

NORD-KOREA

FOLKETALL: 23,9 MILL

AREAL: 120 540 KM2

FORVENTET LEVEALDER: 66,8

FLYKTNINGER FRA NORD-KOREA I 2O10: 1010

STYRESETT: Kommunistisk ettpartistat

■ Landets autoritære leder Kim Jong-il er sønn av forrige leder Kim Il-Sung som styrte landet fra 1948.

■ Koreakrigen mellom kommu-nistene i Nord-Korea og det vest-ligstøttede Sør-Korea kostet i åre-ne 1950 til 53 rundt 2,5 millioner menneskeliv.

■ Krigen endte med våpenhvile, men ingen fredsavtale.

■ Nord-Korea erklærte seg som atomvåpenmakt i 2005.

■ Gjennom de såkalte sekslands-samtalene med Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland har landet fått tilbud om omfattende bistand og sikkerhetsgarantier mot å skrin-legge sitt atomprogram.

PERSPEKTIV FAKTA



GIFTET SEG: Den funksjonshemmede kineseren Li giftet seg med en nord-koreansk flyktning for flere år siden. Nå har kona forlatt han og dradd til ho-vedstaden Beijing for å tjene til livets opphold. Sønnen er blitt igjen hos faren. Foto: Qilai Shen/Panos Pictures/Felix Features

HANAWON: 77 kilometer sør for den sørkoreanske hovedstaden Seoul lig-ger Hanawon: et mottak og rehabiliteringssenter der nordkoreanske flykt-ninger blir tatt hånd om og får opplæring i praktiske og kulturelle forhold. Foto: Scanpix.

EKSAMEN: Nordkoreanske Lee Ryeon-hee (20) kom til Sør-Ko-rea som flyktning da hun var barn. I februar i år ble hun, sammen med 43 nordkoreanske medstudenter, uteksaminert ved Hangy-eore Middle and High School i Anseong. Skolen ble bygget for å utdanne nordkoreanske flyktninger. Med hånden på hjertet og foran det sørkoreanske flagget mottar hun sin æresbevisning un-der seremonien. Foto: Scanpix.


Jae-Hee Kim flyktet sammen med ti an-dre personer. Da de endelig fant guiden som ventet på den andre siden, visste Jae-Hee Kim hva som ventet. Etter tolv timers marsj kom de frem til et hus. Der ble hun solgt til en kinesisk mann.

Det er stort overskudd av menn på landsbygda i Kina og nordkoreanske kvinner blir ofte solgt til eldre, enslige menn. Før smuglerne forsvant hvisket de Jae-Hee i øret, at hun burde flykte et-ter en stund slik at de kunne selge henne flere ganger.

– Men jeg gjorde ikke det. Han jeg ble solgt til var snill i begynnelsen og jeg trodde jeg var heldig, fortsetter Jae-Hee.

KVINNENE DRAR TIL KINAEgentlig håpet Jae-Hee å treffe slektnin-ger i Kina som kunne hjelpe henne videre til Sør-Korea. Det er en stor koreansk be-folkning i Manchuria, og i grenseområ-dene er skiltingen både på kinesisk og koreansk. Som en skjebnens ironi flyktet mange koreanere bosatt i Kina til Nord-Korea på begynnelsen av 1960-tallet, da Mao lanserte «Det store spranget», som fikk katastrofale konsekvenser for sivil-befolkningen. På denne tiden var økono-mien i Nord-Korea bedre enn både i Kina og Sør-Korea. Til og med fra Japan reiste mange koreanere tilbake for å bosette seg i Nord-Korea. Dette er viktig å forstå også i dagens situasjon. Nord-Korea har ikke vært et underutviklet land, men et land som har opplevd et kraftig fall i levestan-dard. Den eldste generasjonen nordko-reanere husker en tid, da de hadde mer strøm og mat enn folk i sør.

Jae-Hee forteller om en lykkelig barn-dom. Hun bodde i hovedstaden Pyongy-ang til hun var 14 år, før familien flyttet til Chengjin på østkysten. Her begynte hun på universitetet og utdannet seg til læ-rer. Hun underviste i faget Kim il Sungs historie og var forsanger i partiets pro-pagandateam. Jae-Hee ventet med å gifte seg fordi hun ville arbeide for partiet. I

Nord-Korea oppfordres folk til å gifte seg sent. De bør først tjene landet. Den ide-elle alder er 30 år for menn og 28 år for kvinner.

KASTE-SAMFUNNMen partimedlemskap var vanskelig å oppnå for Jae-Hee, siden besteforeldre-ne opprinnelig kom fra Sør-Korea. De hadde flyktet nordover under Korea-kri-gen. Dermed hadde familien «urent» blod og barna må betale for både fedrenes og besteforeldrenes «synder» i Nord-Korea. Myndighetenes inndeling av befolknin-gen har lite eller ingenting med marxisme å gjøre. Derimot passer det godt inn i et konfusiansk tankesett om at alle mennes-ker passer inn i en sosial pyramide.

Nederst står de med bakgrunn fra land-eierfamilier, religiøse ledere og de som har vist pro-japanske eller pro-ameri-kanske synspunkter. For eksempel ble mange sørkoreanske krigsfanger aldri satt fri etter krigens slutt. I 1956 fikk disse fangene utstedt nordkoreansk statsbor-gerskap. Mange av dem endte opp som gruvearbeidere eller i arbeidsleire. Som kastesystemet i det gamle Korea går fa-milienes status i arv gjennom generasjo-ner og det er nesten umulig for en person med lav status å forbedre sin situasjon. Eneste mobiliteten i denne rigide sam-funnsstrukturen går nedover.

LEVDE MED FRYKTEN– Kim il Sung var en konge og marxismen ble erstattet med Kim il Sung’ismen på 1970-tallet. Det var ingen fremtid for meg. Jeg måtte ut, selv om det innebar at jeg ble solgt, sier Jae-Hee.

Men den vennlige kinesiske mannen forandret seg straks hun hadde født en sønn. Jae-Hee ble kastet ut, og hun måtte ta seg jobb på en restaurant. Slektnin-gene hun håpet å komme i kontakt med, fant hun aldri. Hver dag var hun livredd for å bli oppdaget av kinesisk politi og sendt tilbake til Nord-Korea. Hadde det skjedd, ville hun i beste fall havnet i en omskoleringsleir, kyohuaso, der folk som har krysset grensen på jakt etter mat eller drevet smugling havner. I verste fall had-de hun blitt sendt til livstidsstraff i en ar-beidsleir, kwanliso, der folk som er skyl-dig i politiske forbrytelser sperres inne.

Jae-Hee hadde grunn til å være nervøs. Kinesiske myndigheter hadde på denne tiden skjerpet sikkerhetstiltakene som et ledd i forberedelsene til OL i Beijing i

■ ■ Den eneste mobiliteten i denne rigide samfunns-strukturen går nedover.



2008. Veisperringer ble satt opp i gren-seområdene og ved enkelte tilfeller slapp nordkoreansk politi inn på kinesisk terri-torium for å infiltrere flyktningmiljøene. Lokalbefolkningen ble tilbudt 40 dollar hvis de kunne avsløre samboerforhold mellom kinesiske menn og nordkorean-ske kvinner. Desperat la Jae-Hee ut på sitt livs reise i april 2007 - gjennom hele Kina, deler av Vietnam og helt til Kam-bodsja. Via den sørkoreanske ambassa-den kom hun til Seoul 31. oktober 2007.

FLYKTET I FJORJi-Yeon Kim er 19 år gammel. Hun vokste opp i Musan nær grensen til Kina og kom til Sør-Korea for under ett år siden.

– Livet vi levde var hardt og en dag i 2001 da jeg kom hjem fra skolen var mor borte. Ett år etter skaffet faren min seg ny kone. Hun laget Toufu, bønnestuing, som hun solgte. Den lille ekstra inntek-ten gjorde livet lettere. Mange familier solgte nesten alt de eide for å skaffe mat. Det eneste som hang igjen på veggene var portrettet av Kim iL-Sung. Det var for-budt å selge, forteller Ji-Yeon.

Overvåkingen var hard. – Jo, mer det var å klage over, jo viktigere var det at ingen klaget. Myndighetene var redde for at svar-tebørsen fylt med kinesiske varer skulle forvitre myndighetenes makt, sier hun.

Et absolutt regime krever absolutt makt og alle goder skulle skaffes av myn-dighetene. «Inminban», nabolagenes an-givere, samarbeidet med og rapporterte til ministeriet for beskyttelse av statens sikkerhet, og det var minst en informant for hver 50. innbygger.

Ji-Yeon ble tvunget til å ta et hjerteskjæ-rende valg da hun fikk vite at moren var i Kina.

– Jeg var glad i faren min, stemoren og lillesøsteren, men savnet også moren min forferdelig, medgir hun.

3. februar 2010 krysset hun isen over Tumen- elva. På den andre siden ventet

moren. Ji-Yeon snudde seg. Nord-Korea og resten av familien var fremdeles ikke langt unna. Likevel visste hun at avskje-den var endelig.

Ved hjelp av koreanske misjonærer, som lever i skjul i Kina, ble Ji-Yeon og mo-ren smuglet til Thailand. Der ble de først arrestert for ulovlig innvandring, før de fikk hjelp fra den sørkoreanske ambassa-den og sendt til Seoul 1. april 2010.

HANAWONSiden kineserne ikke lar nordkoreanske flyktninger komme i kontakt med den sørkoreanske ambassaden i Beijing, er veien sørover til Sørøst-Asia eller eventu-elt nordvestover til Mongolia, de viktigste fluktrutene. I Seoul ble Ji-Yeon sendt til Hanawon, et gjenbosettingssenter en ti-mes biltur sørover fra Seoul. Her blir alle nordkoreanske flyktninger satt i lange av-hør for å hindre infiltratører å slippe gjen-nom. I tillegg må de lære seg alt fra den sørkoreanske versjonen av Korea-krigen til praktiske saker som å bruke en mini-bank. Vanligvis tar oppholdet på Hana-won nærmere tre måneder. ■

■ ■ Et absolutt regime krever absolutt makt.

Vegg: LADY Pure CoLor 10249 Sober

God smak fortjener det beste

Vår vakreste veggmaling noensinne.- den eneste helmatte malingen som også er slitesterk

lady pure colorNyhet!

Lady Pure Color er fraværet av glans. Supermatte overflater gir en jevn, rolig

og sanselig opplevelse. Fargene får et nytt uttrykk, de oppleves som mykere og

ærligere. Vi kaller det ”stille luksus”.

Opplev de nye fargene og les mer om årets trender i vårt nye fargekart.

bestill gratis på jotun.no

LO er Norges største arbeidstakerorganisasjon, med rundt 870.000 medlemmer i 21 fagforbund. Arbeid til alle er LOs hovedkrav, og nøkkelen til å løse felles samfunnsoppgaver og velferd til alle.

Landsorganisasjonen i Norge støtter Flyktninghjelpens arbeid!


■ SUDAN

Mange fryktet et blodbad i Sudan. Men spådommene ble gjort til skamme. Folkeavstemningen ble en suksess og Afrika er i ferd med å få sin 54. stat.

Afrikas 54. statTEKST: Erik R. Selmer/KHARTOUM

Grunnen til det var nok at Khartoum had-de forsonet seg med tanken om et uavhen-gig Sør-Sudan. Nå trenger både nord og sør hjelp fra det internasjonale samfunnet. Utviklingen i nord er like viktig som den i sør, dersom løsrivelsen skal bli vellykket.

Norges ambassadør til Sudan, Jens-Pet-ter Kjemprud, tar imot Perspektiv på kon-toret sitt i hovedstaden Khartoum like et-ter valget. Han ser muligheter, men også store utfordringer med en separasjon.

TO LEVEDYKTIGE STATER– Fra norsk side legger vi stor vekt på å bi-dra til to levedyktige stater, som også er grunnformelen for AU-panelets (AUHIP) arbeid til støtte for prosessen. Dette betyr at Nord-Sudans gjeldsproblemer og fortsatt positive økonomiske utvikling vil være en viktig faktor for politisk stabilitet. Fra norsk side ser vi på forskjellige muligheter for å bidra til slik økonomisk stabilitet i nord. Samtidig som vi øker vårt sterke engasje-ment for statsbygging og kapasitetsbygging i den nye staten i sør, sier Kjemprud.

Sør-Sudan er et av de mest underut-viklede områdene i verden. Nord på sin side vil miste en tredel av landterritoriet, rundt 80 prosent av beviste oljeforekom-ster og 60 prosent av valutainntektene. Mange subsidier er allerede fjernet, pri-ser på bensin og matvarer har gått opp, og et sosialt opprør kan ikke utelukkes. Tunisia og Egypt smitter. De første de-monstrasjonene er allerede kommet, med krav om at president Omar al-Bashir må gå av.

Ekstremistiske krefter er i arbeid i Nord-Sudan, ikke bare politisk, men også sosialt og kulturelt. Darfur-konflikten må løses og det er spenning i øst. Vestlige kil-der i Sudan frykter at mer ekstreme poli-tikere kan overta dersom al-Bashir skulle falle. Derfor ser både Obama-administra-sjonen og USAs partnere i Sudan det som avgjørende å sikre stabiliteten i nord.

ØNSKER BELØNNINGAl-Bashir satte tonen under et møte i Sør-Sudans hovedstad Juba en knapp uke før folkeavstemningen, da han sa han ønsket et «broderlig» forhold dersom sør skulle velge selvstendighet. Dette gjentok han et-ter at valgresultatet ble offisielt. - Et modig valg, sa sørs leder Salva Kiir. Men det kom nok i erkjennelsen av at Sudan hadde mest å oppnå ved å være konstruktiv. Nord har et sterkt ønske om å være en normal del av det internasjonale samfunn. Nå ønsker al-Bashir sin belønning, fra USA i første rekke.

Det viktigste for Khartoum er at sank-sjonene mot Sudan oppheves. Men som utviklingsminister Erik Solheim påpe-ker, «USA tyr lett til sanksjoner, men har langt vanskeligere for å komme seg ut av dem igjen». Hilde Frafjord Johnson, som sto sentralt i framforhandlingen av CPA i 2005, sier seg enig i det, og føyer til at al-Bashir nok er mer opptatt av hva som skjer med forholdet til Vesten enn det som skjer i sør. Han vil se resultater i form av en konstruktiv tilnærming fra vestlig side.

– Hvis ikke kan vi få en tilstramming i

FAKTAINTERNT FORDREVNE: 1,6 millioner

FLYKTNINGER FRA SUDAN: 250 000

■■ Av 3,7 millioner stemmeberet-tigede avla 90 prosent sin stemme. Av dem stemte nesten 99 prosent for et selvstendig Sør-Sudan.

■■ 9. juli vil den nyeste staten i Afrika, verdens 194. land, være et faktum.

■■ En ny hovedstad vil på sikt bli bygget et annet sted enn Juba.

■■ 2009: Sudan er på 150. plass av 182 land i FNs indeks for men-neskelig utvikling (HDI).

■■ Vekst siste ti år er stor: Inntekt per capita opp fra USD 506 i 2003 til USD 1 199 i 2007

■■ Oljeinntekter til sør gjennom CPA, halvparten av Sudans oljeinn-tekter, rundt 2 USD milliarder årlig.

■■ Det siste tiåret har Sudan vært den suverent største mottakeren av norsk bistand.

PERSPEKTIV FAKTA


Khartoum. Det er nok av dem som øn-sker det, sier Frafjord Johnson. Faren for fragmentering er like stor der som i sør, framholder hun.

Al-Bashir selv går nødvendigvis ikke fri. Den internasjonale straffedomstolen i Haag vil nødig slippe ham av kroken, men sjansene er blitt større. USA har let-tet presset betraktelig de siste månedene, og USA og Frankrike er blitt enige om å vurdere å utsette tiltalen med ett år. Poli-tisk gevinst i Sør-Sudan er viktigere enn å få al-Bashir til Haag. AU vil også at straffe-forfølgelsen av al-Bashir skal stanse. Kiir har også sagt at al-Bashir og hans parti NCP, fortjener en belønning.

USA har lovet å fjerne Sudan fra listen over stater som sponser terrorisme al-lerede i juli, dersom folkeavstemningen

gikk bra og de mange utestående for-handlingsspørsmålene blir løst. Da den nye staten ble anerkjent 7. februar, lovte al-Bashir at disse spørsmålene skal bli løst innen selvstendighetsdagen i juli. Men sanksjonene firer USA foreløpig ikke på.

DARFUR-LØSNINGNord og Sør er helt avhengige av hveran-dre i uoverskuelig framtid; et samarbeid tvinger seg fram. Det understreket både al-Bashir og Kiir i februar. Stabilitet er sen-tralt for begge. Men det finnes nok av snu-bletråder som gir grunn til uro. Også i sør er det strid, mellom SPLA og ulike opp-rørsgrupper og mellom ulike stammer.

Sjefredaktør i avisa Sudan Vision, Saif Adeen Al-Bashir, understreker i en sam-tale med Perspektiv, at det er et sterkt

behovet for utenlandske investeringer i Sudan.

– Men stabilitet og utenlandske investe-ringer er helt avhengig av en avtale i Dar-fur. Fred der er mulig, om bare det inter-nasjonale samfunn viser litt tålmodighet, sier sjefredaktøren. Han ser for seg en løsning allerede i inneværende år, etter at Sør-Sudan er blitt en egen stat.

Det er flere vanskelige spørsmål parte-ne må løse: Grensedragning og fordeling av oljeinntekter, statsborgerskap, vann-rettigheter og fordeling av Sudans stats-gjeld. Og sist men ikke minst, Abyei, der folkeavstemningen ble utsatt pga. uenig-het om hvem som er stemmeberettigede, og der det har vært flere voldelige episo-der. Men med en løsning kan Sør-Sudan bli et brohode til Afrika for Khartoum. ■

UAVHENGIGHET: Omlag 99 prosent stemte for at Sør-Sudan fra juli av skal bli en egen stat. Når seiersrusen er over, er det en hard hverdag som melder seg med store uløste oppgaver for Afrikas 54. stat. Foto Scanpix


■ MIKROLÅN

Mikrolån var i mange år trylleformelen som skulle løfte folk ut av fattigdommen. Nå er troen på dette sterkt svekket.

Hvorfor mikrolån ikke fungerer TEKST: Grete Gaulin

«Mikrofinansiering ble briljant markeds-ført og var en politisk potent idé. Men hele konseptet viste seg å være en tom tønne,» skriver Milford Bateman i «Why Doesn’t Microfinance Work?» Han er ikke alene om å vende tommelen ned for den grandiose ideen til fredsprisvin-neren Muhammad Yunus og Grameen Bank.

Vi liker å tenke smått om de fattige. Noen organisk dyrkede jordlapper her og der. Litt Reodor Felgen i strømforsynin-ga. Noen få dollar til å starte en systue el-ler selge telefonkort.

Det siste kalles mikrofinansiering. Og det er akkurat dette puslete småskalaper-spektivet som Milford Bateman tar et ra-sende oppgjør med i sin bok.

NEGATIVE RAPPORTER I KØ Siden boka kom ut i 2010 har det regnet en god del eder og galle over forfatteren. Men Bateman er ikke alene om å stem-me ut mikrofinansiering fra fattigdoms-bekjempelsen. To uavhengige rappor-ter* fra i fjor konkluderer med at denne type lån ikke er noe vidundermiddel for å løfte mennesker ut av fattigdom. Andre går lenger, og argumenterer med at mikrofinansiering sluser penger vekk fra en produktiv fattigdomsbekjempel-se og dermed sender mange års innsats i revers.

Bildet som trer fram etter tretti år med mikrolån er oppsiktsvekkende negativt. I rapportene og boka legges de fleste opp-fatninger døde:• Mikrolån hjelper noen få gründere, og

bidrar til at enkelte mikrobedrifter blir mer vellykket. Men disse små lyspunk-tene blir ikke omsatt til gevinst i inn-tekt, forbruk, helse og utdanning.

• De fleste mikrolånekundene bruker ikke pengene til å starte opp eller vi-dereføre en virksomhet, men til for-bruksvarer som «mat, tv eller et datter-bryllup.» Mellom 50 og 90 prosent av mikrofinansieringen blir kanalisert inn i et helt vanlig forbruk.

• Mikrolån fører ikke til flere ansatte, men til færre – studiene antyder at det-te skyldes oppsigelser av uproduktive medarbeidere som er hentet inn etter ønske fra lokale lånehaier.

• Mikrolån fører ikke til at kvinnene får mer makt, men derimot til at mannen i huset overtar hele eller deler av virk-somheten.

• Mikrolån hjelper ikke de aller fattigste, men de som ikke er fullt så fattige pluss de moderat formuende.

Dette slår beina under mytene om at fatti-ge tjener på mikrolån i det lange løp. Sam-tidig har en ny generasjon lån vokst fram som ikke bare tar sikte på ensidig hjelp til

fattige, men som er designet slik at både de fattige og vestlige låneinstitusjoner skal tjene på det.

DYRE LÅNDe siste årene har kommersielle banker i og utenfor Wall Street, hegde funds og an-dre kastet seg på en lukrativ lånehandel der rentene til tider kryper opp mot 100 prosent og der snittrenten er 20 - 40 pro-sent. Det skyldes at disse små lånene er relativt dyre å administrere, hevder ban-kene. Men det fører også til at fattige men-nesker pådrar seg gjeldsbyrder som er langt dyrere å nedbetale enn det vi i den vestlige verden ville akseptert.

Ikke uventet har det ført til hard kri-tikk fra institusjoner som fortsatt ser på mikrofinansiering som en ideell og idea-listisk virksomhet. Den ikke helt ukjente Muhammad Yunus i Grameen Bank har blant annet gått hardt ut mot en av de aller største aktørene i dette markedet, nemlig meksikanske Compartamos, som ligger aller øverst på rentestigen og som av den grunn blir anklaget for å bedrive en «monopolistisk utbytting av fattige mennesker.»

LIKE FATTIGE SOM FØR For Milford Bateman betyr mikrofinan-siering for profitt at ressurser går fra de fattige til to grupper av rike: institusjo-


nelle investorer fra den vestlige verden, og aksjeeiere i mikrofinansinstitusjoner. Verre er det at mikrolån ikke fungerer i sin ubesmittede form heller.

En studie i regi av avisa Bhorer Kagaj viser at landsbyen Jobra i Bangladesh, der Muhammad Yunus begynte sin mi-krolån-revolusjon, var like fattig i 2007 som da programmet startet på 1970-tal-let. På det tidspunktet hadde Grameen Banks første kunde, Sufiya Begum, alle-rede dødd i ekstrem fattigdom etter en rekke negative erfaringer med mikrolån-prosjekter.

Det lille bildet bekreftes av det store. Går man til Afrika, ser man en aksele-rerende tendens mot avindustrialise-ring og manglende satsing på jordbruk, kombinert med at hele byer dreies fra storskala-økonomi over til private små-sjapper. I Mexico er små og mellomstore bedrifter i ferd med å bli skjøvet ut, og i august 2009 kunne Asia Times online rapportere at fattige bønder med høy mikrogjeld i Kambodsja sto i kø for å sel-ge jorda si. I India slår tidligere verdens-bankanalytiker, Sudhirendar Sharma ved det Delhi-baserte Ecological Foundation

fast at mikrolån må bære deler av skyl-den for at 87 000 indiske bønder begikk selvmord i perioden 2002-2006.

Overalt betyr mikrolån at verdens fat-tige låses fast i mindreverdige posisjoner snarere enn å bryte ut av dem.

SLØSING MED KAPITAL «For majoriteten av menneskene i utvi-klingsland, har hjemlandets satsing på miniatyrlån underminert fordums an-strengelser for å redusere fattigdom, ar-beidsløshet, ulikhet og underutvikling,» skriver Bateman. «Heller enn å kjempe

LÅNEFINANSIERT FRAMTID: Denne frisørsalongen i Senegal er en av 16 millioner foretak som er etablert ved hjelp av såkalte mikrolån på verdensbasis iføl-ge Verdensbanken. Foto: Alfredo Caliz/ Panos Pictures/Felix Features


■ MIKROLÅN

kollektivt gjennom fagforeninger og so-siale grupper, eller arbeide for jordrefor-mer og verdiomfordeling, har fattige blitt oppfordret til å nøye seg med uformelle mikroaktiviteter.»

I bunn og grunn handler mikrolån om at fattige skal betale for sin egen flukt fra fattigdommen, mener kritikerne. På et globalt plan handler det om at knappe ressurser allokeres til en lite effektiv fat-tigdomsbekjempelse. Mikrofinanspro-grammer absorberer verdifulle finansielle ressurser som ellers ville ha gått til indus-triell utvikling, infrastruktur og teknolo-gisk kompetanseheving, lyder ordene til Bateman. I praksis betyr det at kapital blir ødslet vekk på 500 kvinner med hver sin systue i stedet for å støtte opp om en lokal tekstilfabrikk med 500 ansatte.

Dermed er man midt oppe i den meget robuste debatten om småskalautvikling kontra modernisering, kompetanseutvik-ling og industrialisering. For hva er best?

I hvert fall ikke mikrofinansiering, me-ner forfatterne bak studien ved Massa-chusetts Institute of Technology. «40 ar-beidere i en tekstilbedrift vil være langt mer produktive enn 40 arbeidere hver for seg,» heter det i rapporten. «Det er kanskje en plass for mikrokreditt i kam-pen mot fattigdom, men den bør ikke være særlig stor,» sier forsker og profes-sor i økonomi Dean Karlan.

Det er et standpunkt Bateman slutter seg til: «Hvis fattige afrikanske, latiname-rikanske og sørøstasiatiske land virkelig ønsker å kopiere de rike, vestlige nasjo-nene, noe som innebærer en tålmodig

bygging av industrielle strukturer og et moderne jordbruk; ja, da er den økende satsingen på mikrofinansiering som utvi-klingsmodell et skritt i helt feil retning,» skriver han.

GODE BETALERE Slike ord har resonans i et Øst-Europa der mellomstore bedrifter gikk under til fordel for en rekke småbedrifter etter Sovjetunio-nens sammenbrudd. «Africanizacija,» var den bitre reaksjonen blant mennesker som tidligere hadde deltatt i en ganske avansert økonomi, men som nå ble avspist med pus-lelån. Afrikanisering, er altså en en neglisje-ring av industriell utvikling og en storsat-sing på bittesmå og individuelle initiativ.

Det har ikke fått bistandsmiljøene til å endre standpunkt. Der er skepsisen fort-

REKLAME: Et skilt markedsfører lån i Kiber-slummen. Baren én prosent av verdens mikrofinsnistitusjoner er finansielt stabile. Foto: Jacob Silberberg/Panos Pictures /Felix Features


satt stor til å bytte ut mikrofinansiering med en økonomisk modernisering på linje med den vestlige, som kritikerne tar til orde for. Mantraet fra den kanten er at mikrofinansiering har virket altfor kort til at man kan evaluere dets utviklingspo-tensial.

Likevel er det forbausende hvor få tro-verdige estimater man har i forhold til mikrolån og dens effekter på fattigdom, skriver tidsskriftet The Economist. Men noe vet man:

Det er hevet over tvil at mange fattige entreprenører har lavere rente på sine mikrolån enn de får hos lokale lånehaier. Det er også hevet over tvil at mange fatti-ge mennesker har kunnet starte egne be-drifter, og kanskje sover bedre om natta fordi de ikke er i andres vold.

Tidligere studier har også oppsummert at mikrolånekunder sender barna sine på skolen langt oftere enn andre – 62 pro-sent mot 34 prosent av familiene. Men forskere har egentlig plukket denne høna og eggargumentasjonen fra hverandre, siden familier med barn i skolen er langt ivrigere lånekunder enn andre.

Fortsatt er mikrolån etterspurte. I Latin-Amerika står fattige i kø for å bli finansiert av Compartamos, tross de sky-høye rentene. Mikrofinansinstitusjoner springer opp som paddehatter over hele verden, og det blir antatt at 150 millioner fattige har slike lån. Hele 98 prosent av mikrolånekundene betaler tilbake det de skylder, skriver The Economist.

Det er en enorm score, og langt høy-ere enn for de såkalte subprime-lånene.

Så kanskje spørsmålet burde vært et helt annet? Med 98 prosent solide kunder og mer eller mindre garantert tilbakebeta-ling: hvorfor kan ikke de fattige få lån i helt ordinære banker til helt ordinære renter? ■

*Forskere tilknyttet Massachusetts Institute of Technology (MIT) Poverty Action Lab laget to uavhengige rapporter som målte virkningen av mikrolån. Den ene rapporten ble utarbeidet av økonomene Dean Karlan ved Yale University og Jonathan Zinman ved Dartmouth College. Den andre var i regi av økonomene Abhijit Banerjee og Esther Duflo ved MIT, pluss doktorgradssti-pendiat Cynthia Kinnan og lederen av Poverty Action Lab, Rachel Glennerster.

FAKTA

■■ Minst 30 millioner mennesker hadde tilgang til mikrolån i 2006. I dag er tallet langt høyere; opp mot kanskje 150 millioner.

■■ Rundt regnet ti tusen mikrofi-nansinstitusjoner når bare fire pro-sent av det potensielle markedet (2001: Verdensbanken).

■■ 90 prosent av verdens selvsys-selsatte har ingen tilgang til mikro-lån. Det udekkede behovet er på 270 millioner mennesker.

■■ I Afrika utgjør kvinnene 60 pro-sent av landsbygdas arbeidskraft, bidrar til 80 prosent av matproduk-sjonen men mottar bare 10 prosent av kreditten til bøndene.

■■ Verdensbanken anslår at det fins over syv tusen mikrofinansinsti-

tusjoner som betjener 16 millioner mennesker i utviklingsland.

■■ Studier indikerer at kvinner tilsy-nelatende tjener på mikrolån, men at mange av disse lånene blir brukt av menn.

■■ 94 prosent av alle som tar opp lån i Grameen Bank i Bangladesh er kvinner. 98 prosent av låntaker-ne betaler tilbake.

■■ Det trengs 21,6 milliarder dol-lar for å mikrofinansiere de ett hun-dre millioner fattigste familiene i verden.

■■ Det fins 13 millioner mikrokre-ditt (et snevrere begrep enn mikro-finansiering) låntakere i verden. De har til sammen syv milliarder dollar utestående. Andelen som betaler

tilbake er på 97 prosent. Veksten er på 30 prosent årlig.

■■ Mindre enn to prosent av fattige har tilgang til finansiering (kreditt eller sparing) utenom pengeutlå-nere.

■■ Under ti millioner av 500 mil-lioner mennesker som driver mi-kro- eller liten bedrift har tilgang til finansiering.

■■ Studier av virkningen av mikro-kreditt i mer enn 24 land viser dra-matiske forbedringer i husholdnin-genes inntekter.

■■ De fem største mikrofinansinsti-tusjonene dekker nesten halvpar-ten av markedet (2001: Verdens-banken)

■■ Bare én prosent av mikrofinans-institusjonene er finansielt stabile (2001: Verdensbanken)

■■ Antall fattige med tilgang til mi-krokreditt økte fra 7,6 millioner i 1997 til 26,8 millioner i 2001. 21 millioner av disse var kvinner.

■■ Bare i perioden 1999-2001 økte antallet veldig fattige kvin-ner som hadde tilgang til mikrolån fra 10,3 millioner til 21 millioner. (2002: Microcredit Summit Report)

■■ I perioden 1997-2001 økte an-tall veldig fattige lånekunder med 350 prosent, fra 7,6 millioner til 26,8 millioner.

KILDE: United Nations Capital De-velopment Fund. 2006-tall, hvis ikke annet er angitt.

■■■ For majoriteten av menneskene i utviklingsland, har hjemlandets satsing på miniatyrlån underminert fordums anstrengelser for å redusere fattigdom, arbeidsløshet, ulikhet og underutvikling.MILFORD BATEMAN i «Why Doesn’t Microfinance Work?»

UtdanningsforbundetNorsk SykepleierforbundForskerforbundetPolitiets FellesforbundNorsk FysioterapeutforbundNorsk ErgoterapeutforbundAkademikerforbundetPresteforeningenSkatterevisorenes ForeningDiakonforbundet

Unio betyr ”jeg forener”. Ti forbund og om lag 300 000 medlemmer er forent i Unio, Norges nest største hovedorganisasjon.

Unio ivaretar interessene til universitets- og høyskoleutdannede.Unio forener kunnskap og kraft, ansvar og arbeid, til beste for medlemmer, enkeltmennesker og samfunn.

Unio representerer mange yrkesgrupper: lærere, førskolelærere, sykepleiere, forskere, politi, prester, fysioterapeuter, ergoterapeuter, skatterevisorer, diakoner, ledere og administrativt personell. Unio representerer ansatte innen forskning, høyere utdanning og kultur.

Unio arbeider for solidaritet mellom ulike grupper, kulturer og generasjoner i vårt eget samfunn og over landegrensene.

Unio samarbeider med kollegaer i Norden og i Europa for øvrig, og deltar i den internasjonale fagbevegelsen.

Vi har mot til å mene.Vi har kunnskap til å vise vei.Vi har kraft til å gjennomføre.

Sammen er vi sterke. Unio og Flyktninghjelpen er samarbeidspartnere.


FOTOGRAFEN ■

OSLO«ROMFOLKET»

Etter at Romania ble en del av EU i 2007, har romfolket inntatt Storby-Norge. Mange av romfolkene som kommer til Norge for å tigge er fra Romania. Romfolket er den mest diskriminerte minori-teten i Europa og anerkjennes ikke som flyktninger. De lever ofte i samfunnets nederste sjikt på utsiden av det etablerte. Andrea (25) er gravid og er sliten etter to måneder med tigging i Oslo, magen har blitt større og hun gruer seg til reisen hjem. Minibussen har vært hjemmet hennes i Norge, men nå skal hun hjem til Romania.

Dette bilde betyr mye for meg, fordi det står som et gjennom-brudd i arbeidet med romfolket. Denne gruppen er spesielt vanskelig å fotografere, fordi de er redd for å bli enda mer dis-kriminert.

Dette var et av de første bildene jeg tok etter at jeg fikk den tillitten jeg trengte for å følge romfolk i Norge. Endelig hadde jeg vært sammen med de lenge nok til at forsvaret var nede og jeg kunne ta bilder i mer intime situasjoner. ■

LINDA BOURNANE ENGELBERTH (34) er utdannet fotograf. Hun er i dag deltidsstudent i kunsthistorie på UiO samtidig som hun arbeider i Klassekampen. Hun er aktuell med en fotodokumentar om romfolket.


■ SOMALIA Piratjakt

Krigsherjede Somalia sliter med sosiale problemer, økonomisk krise og etniske spenninger.

Feilslått piratsatsingTEKST: Olaf Gunnar Alteren

– Jeg regnet på det i 2009, når man sendte nedover det norske marinefartøyet KNM Fridtjof Nansen. Man kunne fått 100 000 politifolk i Puntland for samme prisen av et marinefartøy, forteller Stig Jarle Hansen, som er førsteamanuensis ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB).

Hansen mener også at det er feil at inn-satsen på land i for stor grad er fokusert på å bygge opp sentralstaten i stedet for å sat-se på virkemidler der piratvirksomheten utspiller seg. Han mener at hvis man hadde fått 10 000 godt lønna politifolk i Puntland, med motivasjon til å stoppe piratvirksom-heten hadde dette utgjort en stor forskjell.

– De beste antipiratoperasjonene i verden har vært gjort av Somaliland, med kun ett vellykket piratangrep annet hvert år. De har flest pirater i sine fengsler og de har etter-retningsbaserte aksjoner som kan slå til lo-kalt og ta piratene på bakken, sier Hansen.

STATSBYGGING IKKE NOKHan mener at det går an å bygge lokale in-stitusjoner som ikke nødvendigvis er en del av den somaliske staten, for den eksis-terer ikke, ifølge Hansen

– I beste fall så er statsbyggingen i So-malia som sådan et langsiktig prosjekt. Den somaliske regjeringen kontrollerer kun en liten del av hovedstaden og poli-tiet er gjennomkorrupt. Hvis du skal be-kjempe piratvirksomheten må det gjøres der piratene er. Puntland har hatt en po-litistyrke som har fungert for Puntland.

Ifølge Hansen er det ikke tropper som trengs, men politieksperter eller diplo-mater. Er man ikke villig til å gå den vei-en, kan man bli sittende med piratvirk-somheten i lang tid fremover.

Norge har vært bidragsyter med utdan-ning av politi både i Irak og Afghanistan. Et lignende prosjekt med norsk støtte har vært utført i Mogadishu i regi av FNs utvi-klingsprogram (UNDP).

– Dette har feilet stort, fordi man ikke har greid å få ut lønn til politifolkene. Man har trenet politifolkene i Kenya og Uganda og sendt dem hjem til Somalia, men man har ikke klart å følge opp. Noen har solgt utstyret og hoppet av. Det har blitt litt bedre, men fortsatt er det en del av politistyrken som ikke får betalt. Og de er langt vekk fra piratvirksomheten. Kan-skje EU skulle tatt over disse politistøtte-programmene, foreslår Hansen.

NORGE VIL SATSE MER PÅ LANDDen norske regjeringen vil også satse mer på tiltak på land.

– Vi må arbeide langsiktig for å sette myndighetene i stand til å gripe inn over-for sjørøvere. Det er en av grunnene til at Norge hvert år gir mer enn 200 millioner kroner til stabilisering i Somalia, forteller

PIRATKRIGEN: Norge og andre sjøfartsnasjoner har erklært krig mot piratene. Men selv om mange blir anholdt og avvæpnet til sjøs, settes de fri på land og er klar for nye røvertokt. Foto: Scanpix.

statssekretær Erik Lahnstein i Utenriks-departementet.

Lahnstein poengterer at den norske re-gjeringen også er opptatt av å styrke loka-le domstoler, politi og fengsler slik at sjø-røvere kan straffeforfølges i regionen.

– Det er etablert et støttefond mot sjørø-veri som finansierer hastetiltak i hele re-gionen. Norge er en av fondets største bi-dragsytere, og har bidratt til opplæring av dommere og påtalemyndighet, utvikling av fengsler, tolking og fangetransport. Det er kun gjennom en kombinasjon av tiltak på mange fronter vi kan bekjempe sjørø-veriet, forteller Lahnstein.

KIRKENS NØDHJELPKirkens Nødhjelp har prosjekter i Puntland som skal bidra til å forebygge og gi unge

■ ■ Hvis du skal bekjempe piratvirk-somheten må det gjøres der piratene er.STIG JARLE HANSEN, førsteamanuensis ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB)


mennesker ett alternativ til piratvirksom-heten, men Hansen tror ikke dette vil stop-pe rekrutteringen til piratvirksomheten, til det er profitten for stor. I dag kan en pirat tjene 50 000 USD for et vellykket angrep.

– Dette er et pilotprosjekt som startet i mai 2010. Vi vil høste av erfaringene og håper dette kan være til inspirasjon til prosjekter i en større skala, sier Kirsten Engebak, som er seksjonsleder for Øst-Afrika i Kirkens Nødhjelp. Hun mener det ikke er noen samsvar mellom ressursbru-ken på land og til havs, men forstår at det er et akutt beskyttelsesbehov for skipene og mannskapene.

– Vi kunne utrettet mye viss pengene til KNM Fridjof Nansen hadde blitt brukt på disse tiltakene. Vi forstår ikke at man ikke matcher innsatsen på land, sier Engebak.

Kirkens Nødhjelps prosjekt i Puntland har en budsjettramme på 14 millioner over 3 år, og er finansiert av Norges Rede-riforbund, Norsk krigsforsikring for skip og norsk UD. KNM Fridjof Nansen knapt 6 måneder lange oppdrag kostet over 200 millioner kroner.

– Gjennom en treårsperiode kommer vi til å nå 50 000 mennesker gjennom vårt kampanje- og holdningsarbeid for å bekjempe piratvirksomheten. Og 600 ungdommer vil få yrkesfaglig opplæring og en mulighet for et alternativ levebrød, forteller Engebak. Hun legger til at pirat-virksomheten for øvrig har liten aksept blant somaliere flest.

– Befolkningen ønsker ikke å bli asso-siert med pirater. Døtre nektes å inngå ekteskap med pirater. Befolkningen tar

på alvor når religiøse ledere advarer mot samarbeid med pirater, sier Engebak.

NORSK BIDRAG1. august 2009 satte norske regjeringen inn KNM Fridjof Nansen i jakten på pira-tene i Adenbukta. Det norske marine-skipet avverget i løpet av seks måneder minst ett piratangrep og gjennomført en rekke inspeksjoner av mulige piratfartøy-er i det utsatte området. Skipet havnet i flere konfrontasjoner hvor spesialsolda-tene om bord både har pågrepet antatte pirater og havnet i skuddvekslinger. To pi-rater skal ha blitt skutt og drept.

Regjeringen vurderer på ny å sende ma-rinefartøyer til Afrikas Horn og det norske forsvaret vurderer også å sende orionfly for å overvåke piratvirksomheten. ■

FAKTA ■ Somalia består i

dag av de to selver-klærte områdene So-maliland og Puntland i nord samt den sørlige delen med hovedsta-den Mogadishu.

■ Fra oktober 2009 til oktober 2010 har totalt 20 fartøy med en besetning på 409 sjø-folk blitt kapret utenfor Afrikas Horn.

■ Over 20 000 skip passerer gjennom Adenbukten hvert år.

■ Totalt 33 marine-fartøy med tilhørende 37 helikoptre befinner seg nå i området uten-for Afrikas Horn.

■ Løsesum per fartøy er på rundt 5 millioner dollar.

■ Til nå har tre nor-ske fartøy blitt kapret utenfor Afrikas Horn.

■ KNM Fridjof Nan-sen jaktet i 6 måneder på pirater. Prislappen var over 200 millioner kroner.

PERSPEKTIV FAKTA

PIRATKRIGEN: Norge og andre sjøfartsnasjoner har erklært krig mot piratene. Men selv om mange blir anholdt og avvæpnet til sjøs, settes de fri på land og er klar for nye røvertokt. Foto: Scanpix.


■ KINA I VERDEN Afrika

KINA- effektenTEKST: Marianne Alfsen

Er kineserne Afrikas nye koloniherrer, som suger ut kontinentets ressurser til egen berikelse? Eller bidrar deres økende engasjement til reell utvikling?

– Muligheten for at Kina har bidratt mer i Afrika de siste 10 årene enn vi de siste 50 årene, rokker ved våre grunnleggende so-sialdemokratiske verdier, sier seniorråd-giver Kari Trædal Thorsen i Norad.

Den erfarne bistandsarbeideren er ikke alene om å vri seg litt ubekvemt i stolen over muligheten for at eksport av ren-dyrket kapitalisme kan få større effekt for fattige lands utvikling enn eksport av idealer som menneskerettigheter, godt styresett og likestilling.

For med Kinas engasjement i Afrika føl-ger ingen krav om demokratisering eller andre føringer om styresett og forvalt-ning – slik det gjør fra de tradisjonelle bi-standsaktørene i Vesten.

– Kina understreker at de ikke legger

seg opp i «indre forhold». Dette er dypt rotfestet i Kinas egne erfaringer og foran-kret i troen på at økonomisk vekst er en forutsetning for utvikling, sier seniorfor-sker Elling Tjønneland ved Christian Mic-helsens institutt.

I Afrika er derfor «ikke-innblanding» Kinas mantra i alt samkvem. Dermed bekymrer Kina seg lite om samarbeids-partneren er en krigsforbrytertiltalt pre-sident fra Karthoum eller en diktator fra Kairo som undertrykker egen befolkning.

– Det er ikke slik at Kina aktivt søker å støtte autoritære regimer. De ønsker å gjøre forretninger med alle der det er mu-lig. Styresett er ikke en viktig faktor – så fremt rammevilkårene er stabile og inves-teringene trygge, påpeker Tjønneland.


PARTNERE: Kinesere og afrikanere har funnet hverandre. Mange mener kompaniskapet er en vin-vinn-situa-sjon mens andre er mer skeptiske til kinesernes motiver og framgangs-måte. Foto: J Carrier/Redux/Felix Features



EN KINESISK MODELL?På folkemunne i Kina heter det «Vil du bli rik, bygg en vei», ifølge professor De-obrah Brautigam, som i 2009 ga ut bo-ken: «The Dragon’s Gift: The Real Story of China in Africa». Og det er nettopp det Kina gjør i Afrika. Landets myndigheter satser på samme oppskrift for utvikling i Afrika som de har hatt suksess med på hjemmebane: Først av alt må infrastruk-turen på plass – veier, bygninger, broer, jernbane, telekommunikasjon, vannfor-syning, energiproduksjon.

Som «takk» for pengeoverføringene fra Kina, det være seg direkte bistand, inves-teringer eller lån, krever kinesiske myn-digheter tilgang til å kjøpe råvarer fra Afrika – særlig olje og mineraler.

– Koblingen mellom infrastruktur og råvareeksport er hentet fra Kinas erfarin-ger med Japan på slutten av 1970-tallet, forteller Tjønneland.

Da Kina i 1978 åpnet dørene for øko-nomisk samkvem med utlandet og igjen

tillot privat entreprenørskap hjemme, tilbød nemlig Japan den samme pak-ken: Investeringer i og lån til utbygging av infrastrukturen Kina trengte for å snu samfunnet fra et fattig bondesam-funn til en moderne industristat – i byt-te mot råvarer som olje og kull. I Afrika har Kina særlig fokusert på jernbaner og vannkraft, ifølge Verdensbanken, som påpeker at Kinas investeringer er så store at de gir et «vesentlig bidrag» til å løse Afrikas massive infrastruktur-behov.

TRADE NOT AIDDen direkte støtten fra Kina til Afrika ble tidoblet fra 2000 til 2009 ifølge det kine-siske handelsdepartementet.

Ved utgangen av 2009 hadde Det ki-nesiske utviklingsfondet øremerket 700 millioner dollar til over 30 prosjekter innen blant annet jordbruk, gruvedrift og kraftproduksjon.

– Men den kinesiske bistanden er fort-

satt forholdsvis beskjeden. Den er på størrelse med det Norge gir til Afrika, sier Tjønneland.

Kina er isteden en sterk eksponent for prinsippet om «trade not aid» – handel, ikke bistand. Kinesiske myndigheter kal-ler det «gjensidig nytte», og hevder at deres beste bidrag til utviklingsland er å oppfordre kinesiske selskaper til å inves-tere i Kina, samt åpne sine egne marke-der for import. For å øke handelen med Afrika har Kina lansert en serie tiltak – blant annet tollfrihet og definerte han-delssoner.

På 1990-tallet utgjorde handelen med Kina bare én prosent av Afrikas samlede handel. I 2008 var tallet 10 prosent. Fra 2000 til 2009 økte den bilaterale hande-len mellom Afrika og Kina dramatisk – fra nesten 11 milliarder til over 91 milliarder dollar, med en topp på nesten 107 milli-arder i 2008. I samme periode økte Kinas investeringer fra 220 millioner til langt over 1,4 milliarder dollar, ifølge kinesiske

■ ■ Drivkraften er økonomiske behov. Kina har sterkt behov for å sikre seg tilgang på olje og andre råvarer.ELLING TJØNNELAND seniorforsker ved Christian Michelsens institutt.

VENNSKAP: Kineserne har bygget «Friendship Cetre» i Sudans hovedstad Khartoum. Kina er i dag Sudans viktigste handelspartner og investerer blant annet iI oljerafenerier, veier og broer. Foto: J Carrier/Redux/Felix Features

TIDSFORSKJELL: Det kan være nyttig å vite hva klokka er hos handelspartneren. Foto: J Carrier/Redux/Felix Features


myndigheters årsrapport om Kina-Afrika-samarbeidet 2010.

I dag har Kina handelsforbindelser med samtlige land i Afrika. En handel som stort sett går i balanse, med et lite handelsoverskudd for Kina. I tillegg til handel og direkteoverføringer, tilbyr Kina Afrika store lån.

HVA VIL KINA I AFRIKA?Noen mener Kinas interesse for Afrika dreier seg mer om å utvikle den kinesiske økonomien enn om å utvikle landene i Afrika.

– Drivkraften er økonomiske behov. Kina har sterkt behov for å sikre seg til-gang på olje og andre råvarer, bekrefter Elling Tjønneland.

– Kina legger vekt på at de skal ha et li-keverdig forhold til alle afrikanske land, men de økonomiske relasjonene er helt dominert av forholdet til et knippe olje-eksporterende land, med Angola, Nigeria og Sudan i spissen. Anogla er i dag den

største leverandøren av olje til Kina, sier Tjønneland.

13 prosent av all olje eksportert fra Afrika havner nå i Kina. Det internasjona-le energibyrået forventer at Kina vil tre-doble sin oljeimport innen 2030.

Den tilsynelatende fraværende altru-ismen, oljehungeren og «ikke-innblan-ding» bekymrer kritikerne.

Mange er redde for at Kina skal bli Afri-kas nye kolonimakt; som suger ressur-sene ut av Afrika i ren egeninteresse, som spenner bein under de vestlige donore-nes krontanke om at økonomisk liberali-sering og demokratiske reformer må gå hånd i hånd for å sikre en stabil og reell utvikling; som inspirerer afrikanske le-dere til å snu ryggen til vestlige normer; som eksporterer rå menneskeutnyttelse og forakt for miljøet til profittens fremme til et nytt kontinent; som påfører Afrika ny, uhåndterbar lånebyrde og som til sy-vende og sist bare vil skape mer korrup-sjon, undertrykking og ustabilitet.

TRENGER IKKE VESTEN?Spørsmålet mange i bistandsmiljøet stiller seg, er også om Kina på sikt vil skyve vest-lige donorer av banen.

– Jeg tror vi kommer til å bli utfordret på etterspørselen. Afrika får flere mulig-heter, flere aktører å spille med, sier Kari Trædal Thorsen.

– Frykten er ikke helt grunnløs, skrev The Economist i en spesialrapport fra 2008, og peker på blant andre Angola. I 2006 takket landet nei til støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF), og de-res plagsomme krav til gjennomsiktig-het og sunn økonomihåndtering – fordi de fikk nok hjelp fra Kina. The Economist beskriver også hvordan Sudans ledere under Darfur-konflikten kunne riste ube-kymret på hodet av verdenssamfunnets sanksjoner i kjølvannet av overgrepene i Darfur. «I stor grad takket være Kinas vil-lighet til å investere i Sudans oljefelt og til å kjøpe oljen de produserer».

Samtidig konkluderer The Economist

■ ■ Jeg tror vi kommer til å bli utfordret på etterspørselen. Afrika får flere muligheter, flere aktører å spille på.KARI TRÆDAL THORSEN seniorrådgiver i Norad

VENNSKAP: Kineserne har bygget «Friendship Cetre» i Sudans hovedstad Khartoum. Kina er i dag Sudans viktigste handelspartner og investerer blant annet iI oljerafenerier, veier og broer. Foto: J Carrier/Redux/Felix Features

KINESISK KLONDIKE: I Khartoum åpner kineserne hoteller, restauranter og foretninger på rekke og rad. Foto: J Carrier/Redux/Felix Features


med at frykten for negative ringvirknin-ger er overdrevet. Professor Deborah Brautigam nyanserer i sin bok det mye brukte Angola-eksempelet – og stempler det heller som et eksempel på vestlige mediers tendens til å svartmale Kinas fremferd i Afrika.

Brautigam skriver at den angolanske regjeringen faktisk fikk langt større ol-jebaserte lån fra vestlige banker enn fra Kina – samtidig som Angola forhandlet om reformer og gjeldslette med IMF og Paris-klubben. Samtidig var det kinesiske lånet mer utviklingsorientert og korrup-sjonssikkert enn den vestlige kreditten, fordi det i sin helhet var bundet til utbyg-ging av infrastuktur i regi av kinesiske selskaper. Angola fikk i praksis lånet i form av veier, havner og liknende, ikke kontanter. Og tilbakebetaling kommer som oljeleveranser.

– Generelt sett er det positivt at Kina engasjerer seg i Afrika, mener Tore Ned-

rebø, seniorrådgiver og leder for Kina i Afrika-prosjektet i Utenriksdepartemen-tet. Men han understreker at den positive effekten avhenger av at totalinvesteringe-ne øker. Dersom resultatet er at afrikan-ske ledere i større grad velger bort Vesten til fordel for Kina og Vestens engasjement trappes ned, vil det bety en maktforskyv-ning vi ennå ikke vet konsekvensen av.

– Men Afrikas behov er så store at det er plass til flere aktører, mener Nedrebø.

– Den viktigste konsekvensen av det kineserne gjør i Afrika er at også andre givere er blitt mer opptatt av næringsut-vikling og infrastruktur. En annen konse-kvens er at afrikanerne har fått litt større spillerom, supplerer Tjønneland.

Trædal Thorsen understreker på sin side at hun har tro på den vestlige måten å engasjere seg på: – Men vi sitter ikke lenger alene med makten til å define-re hva som er godt og dårlig, riktig eller galt. Derfor må vi bli flinkere til å formid-

le hvorfor vi mener vår måte er riktig. Og vi må være nysgjerrige, lyttende og spør-rende – og ikke bare avvise den kinesiske fremgangsmåten.

FREMTIDEN VIL VISEKina er blitt en økonomisk og politisk maktfaktor i Afrika – hvor de er blitt tatt imot med åpne armer. Spørsmålet er hvordan de vil bruke denne posisjonen i fremtiden.

Både Tjønneland og Nedrebø ser faren i at det kan bli mindre fokus på ansvarlig styre og demokratisering i Afrika, men ser ingen automatikk i at det blir slik.

– Kina er inne i en bratt lærekurve, der ønsket om å fremme økonomiske egen-interesser stadig vil komme i konflikt med andre kinesiske prinsipper, som ikke-innblanding eller det å stå frem som en ansvarlig stormakt og partner i sør-sør-samarbeid. Kina er dessuten også avhengig av politisk stabilitet og gode

Afrika i KinaVed utgangen av 2009 hadde 50 afrikanske land investert i 4 269 prosjekter i Kina. Særlig Mauritius, Sør-Afrika, Nigeria, Egypt, Namibia, Tunis og Seychellene har betydelige interesser i landet. Afrikanske investeringer representerer foreløpig kun én prosent av utenlandske investe-ringer i Kina, men øker stadig, ifølge det kinesiske Handelsdepartementet. Foto: Mark Henley/Panos Pictures/Felix Features

rammevilkår og vil måtte forholde seg til utfordringer skapt av konflikter og dårlig styresett, sier Tjønneland.

Et annet spørsmål er hvordan Afrika vil svare på utfordringene i samarbeidet med Kina.

– Tette politiske bånd er bygget opp og et eget institusjonelt rammeverk, Foru-met for kinesisk-afrikansk samarbeid, er skapt. Men svært mye av dette er drevet frem og holdes oppe av Kina. Det er også påfallende at Afrika i liten grad har snak-ket med én stemme, påpeker Tjønne-land, og fortsetter:

– Diskusjonen om Kinas rolle i Afrika kan kanskje oppsummeres slik: Kinas inntog har skapt muligheter for utvikling og nye utfordringer for Afrika, men det er i første rekke opp til Afrika å utnytte de muligheter som åpner seg. Klarer de ikke det, vil de raskt kunne bli taperne, der gevinsten av det kinesiske «vinn-vinn-samarbeidet» bare går én vei.

– Det viktigste for Afrikas utvikling er uansett hva som skjer i afrikansk politikk, avslutter Nedrebø. ■

KILDER: Verdensbanken, 2008: Building Bridges: China’s growing role as infrastructure financier for SubSaharan Africa. Chinese Academy of International Trade and Economic Corporation, 2010: ChinaAfrica Trade and Economic Relationship Annual Report 2010. The Economist, 2008: The New Colonialist. Foredrag av professor Deborah Brautigam på University of Califorina, 2010, basert på boken: The Dragon’s Gift: The Real Story of China in Africa.


Perspektiv kommer ut med fire numre i året, og er et rendyrket utenriksmagasin. Magasinet er i løssalg i Narvesen over hele landet. Nå har du sjansen til å få det rett hjem i postkassen for kun 299,- i året.

abonner på

Send en e-post [email protected]

299,- I åreT

KUn

Flyktninghjelpen har over 2600 egne ansatte i nær 20 land, i noen av verdens verste konfliktområder. Dette betyr også at vi er i en unik posisjon til å fortelle om hva som skjer i verden. Gjennom Perspektiv forsøker vi å belyse både den politiske og menneskelige sammenhengen vårt arbeid er en del av.

ISSN 1891-2230 PROFILEN

Åsne Seierstad– Historien skrives nå

AKTUELT

Sri Lankamellom tiger og løve

TEMA

Narkotika som drivkraft i krigog konfl ikt

ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2009 KR. 79,-

HOPE?Generalsekretær Ban Ki-moon ville reformere FN. – Men det nye led-erskapet har ikke innfridd de store forventningene, sier Raymond Johansen.– FN TRENGER EN OBAMA

ISSN 1891-2230 Profilen

ThorvaldStoltenberg – fredskrigeren

fotorePortasje

Hellas – et tøft møte med Europa

land

Nord-Korea – mer ennraketter

Et utEnriksmagasin fra flyktninghjElpEn 02/2009 kr. 79,-

Krigen mot talibanKrigen i afghanistan har satt siKKerheten i PaKistan På sPill. nå traPPes KonfliKten oPP.

3PERSPEKTIV NR. 03.2009 3PERSPEKTIVNR. 03.2009


VEIEN MOT

FREDISSN 1891-2230 PROFILEN

Johan Galtung– fredsrabulisti 50 år

FOTOREPORTASJEN

Øst-Timor– muligheter og håp

NYHET

Oljefondetkritiseresi Vest-Sahara

ILLU

STRA

SJON

: Aril

d S

æth

er

Vi vil gjøre en forskjellSom bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur.

Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger.

På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial — både på kort og lang sikt.

Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over — 1 500 i Norge — har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no

Et utEnriksmagasin fra flyktninghjElpEn 04/2009 kr. 79

ISSN 1891-2230

Illu

stra

sjon

: Tor

finn

Sol

brek

ke, T

eft D

esig

n as

Dette er konfliktene verdens ledere vil stri med de neste årene.

NORGES SKYGGESIDE


ISSN 1891-2230 PROFILEN

Afghanistans ansikt i Norge

AKTUELT

Skjebneår for Irak

KLIMA

Hva skjer etterKøbenhavn?

Norge liker å framstå som enfredsnasjon og best på bistand. Nå kaster våpenindustri, olje-eksport og uetisk handel mørke skygger, og vårt gode selvbilde er i ferd med å rakne.


ISSN 1891-2230 NEDRUSTING

Avtale mellom USA og Russland

PROFILEN

Avhopperen fra Iran

SØR-AFRIKA

VM i fotball og flyktninger

BOOM!AFRIKAS ØKONOMISKEEt kontinent

preget av fattig

dom og krig er

i ferd med å

reise seg.

7 090023 291007

0 2


ISSN 1891-2230

7 090023 291007

0 2RETURUKE 48

7 090023 291007

0 2

ISSN 1891-2230

COLOMBIA

Indianere fordrives

PAKISTAN

De usynlige kvinnene

MIDTØSTEN

Bulldosere mot palestinske bønder

NØDHJELPI VERDENS FARLIGSTE LAND Mens norske soldater med skuddsikre vester og skarpladde våpen bygger skoler i land som Afghanistan, er norske hjelpearbeidere kun beskyttet av sin egen nøytralitet.



7 090023 291007

0 4

ISSN 1891-2230

DET NYE KINAKina er i ferd med å bli en økonomisk og politisk stormakt og utfordrer nå resten av verden.

THORBJØRN JAGLAND

Aviser kritikken mot Nobelkomiteen

KAI EIDE

Avslører aktørene i spillet om Afghanistan

SIVERT HØYEM

Om livet, engasje-mentet og sangen

GULLBESTE OPPSLAG

PIN-PRISEN 2010

BESTE OPPSLAG

PIN-PRISEN 2010

GULLBESTE COVER

PIN-PRISEN 2010

DET NYE KINA

ILLU

STRA

SJON

: Tef

t Des

ign

as (B

ilder

fra

Sca

npix

og

Felix

Fea

ture

s)

PROFILEN

Presidentkandidaten Eva Joly

REPORTASJEN

«Vi skyter for å drepe»

NANSEN 150 ÅR

Var også en humanitærkonge



ISSN 1891-2230

Velutdannet ungdom i den arabiske verden nekter å la seg kue av udemokratiske regimer. Flere diktaturer står for fall.

MIDT- ØSTENS NYE ANSIKT


■ KINA I VERDEN Latin-Amerka

Kina rykker også med stormskritt inn i USAs bakgård. Det skjer ikke uten konflikter.

PÅ RÅVAREJAKT I USAs BAKGÅRDTEKST: Erik R. Selmer

Langsomt beveger Kina seg fra å være verdens fabrikk til å bli verdens største forbrukermarked. Landet tørster etter råvarer, og har nå også kastet sine øyne på Latin-Amerika. Allerede på 1990-tallet opprettet Kina et strategisk partnerskap med Brasil. Det er siden utvidet til Vene-zuela, Argentina, Chile og Peru. Kina er blitt Brasils største handelspartner, og do-nor i Den interamerikanske utviklingsban-ken (BID). Det siste et tydelig tegn på at Kina legger stor vekt på å styrke båndene til regionen. I Latin-Amerika som på andre kontinenter, står energiressurser i fokus.

Land etter land får kinesiske lån til energiprosjekter. Verden går mot ener-gikrise, mener Fatih Birol, sjeføkonom i Det internasjonale energibyrået. USA og Kina fører i dag en global kamp om ver-dens oljeressurser.

Kina har overtatt USAs rolle som ver-dens største energikonsument. Oljefor-bruket har rast oppover. Og en stadig mindre del dekkes av egen produksjon.

USAs energidepartement anslår at Ki-nas energiforbruk vil øke med 133 pro-sent i årene 2007-2035. Økningen de neste 25 årene tilsvarer det totale energi-forbruket i Europa og Midtøsten i 2007. Allerede i 2030 regner man med at Kina vil gå forbi USA som verdens største olje-importør.

Utfordringen er enorm. Kampen om energiressurser vil stå på alle kontinen-ter. Dette vil endre Kinas geopolitikk, me-ner eksperter. Kina kan komme på kolli-sjonskurs med USA.

I Colombia har USA styrket sitt militæ-re nærvære med bruk av sju baser. Dette har skapt uro i Sør-Amerika. Brasils forri-ge utenriksminister, Celso Amorim, etter-

lyser formelle garantier om bruken av ba-sene. Avgåtte president Lula har knyttet basene og den økte aktiviteten til USAs 4. flåte i regionen til oljeressurser utenfor de Columbianske delstatene Santa Catari-na og Espíritu Santo.

LATINAMERIKANSK OLJEI oktober i fjor la Kinas største olje- og petrokjemiselskap Sinopec 7,1 milliarder dollar på bordet for å kjøpe 40 prosent av aksjene i spanske Repsols brasilianske datterselskap. Målet med denne aksje-emisjonen var å danne et gigantisk offsho-reselskap i Latin-Amerika.

Det første kinesiske framstøtet i latina-merikansk oljeindustri skjedde i mars i fjor. Da kjøpte offshoregiganten CNOOC 50 prosent av argentinske Bridas for 3,1 mil-liarder dollar. Gjennom Bridas fikk CNOOC innpass i Pan American, et selskap Bridas deler med BP. Pan American var i 2009 Ar-gentinas største oljeeksportør, og landets nest største oljeprodusent. «Et veldig godt brohode for oss til å komme inn i Latin-Amerika», uttalte Yang Hua, CNOOCs pre-sident da avtalen var klar.

I november i fjor kjøpte så CNOOC hardt prøvede BPs andel på 60 prosent i Pan American for 7 milliarder dollar. Det gir CNOOC full kontroll over selskapet. CNOOC konkurrerer også med et annet kinesisk oljeselskap om kjøp av 20 pro-sent i det brasilianske Campos-feltet fra selskapet OGX. Statoil har også bidratt til kinesiske oppkjøp i Brasil, da Sinochem kjøpte 40 prosent av Peregrinofeltet for 3 milliarder dollar i mai i fjor. Kinesiske myndigheter har imidlertid fortsatt ikke godkjent kjøpet. På tampen av fjoråret ble US Occidental Pertroleum Corpora-

tions argentinske datterselskap overtatt av Sinopec for 2,45 milliarder dollar.

Det er imidlertid Venezuela – med ver-dens største påviste oljereserver - som i dag står for den største oljeeksporten til Kina. Landets oljeindustri har fått 20 milliarder dollar i lån fra Beijing, slik at CNOOC kunne undertegne en avtale med det statlige oljeselskapet PDVSA om felles utvikling av olje- og gassreser-ver i Orinoco-beltet. Også det brasilian-ske statsoljeselskapet Petrobras har fått 10 milliarder dollar i kinesiske statsbank-lån, mot å undertegne en langsiktig leve-ringsavtale.

PARTNERE: ChileS president Sebastian Pinera (nummer 5 fra venstre) ved siden av sin kinesiske kollega Hu Jintao under en seremoni i Beijing 16. november ifjor. Foto: Scanpix


GRUVESTRIDSoyabønner og industrimetaller er andre svært etterspurte varer i Latin-Amerika. På det siste området har Kina skapt kon-flikter og uro i flere land. Her er et eksem-pel: I et ørkenområde i det sørlige Peru har det i mange år pågått en hard konflikt mellom Beijing-selskapet Shougang og gruvearbeidere og lokalsamfunn i byen San Juan de Marcona, som huser Perus viktigste jernmalmgruve.

Da de kom, ble kineserne sett på som redningsmenn. Det varte ikke lenge. «Vi skjønte fort at vi ble utbyttet for å hjel-pe til med å bygge det nye Kina, men

uten å få noen belønning for å gjøre det», sier fagforeningsleder Honorato Quispe.

Konflikten står om lønn, miljøforuren-sing og Shougangs behandling av lokal-befolkningen. Den svarer ikke til Kinas visjoner om at alle vil tjene på det forgjet-tede sør-sør-samarbeidet. I San Juan de Marcona har løftene til den kinesiske stål-produsenten vært som skrift i sand.

Streiker, demonstrasjoner og sammen-støt med politiet har vært gruvearbeider-nes hverdag. Konflikten startet allerede på 1990-tallet, da Shougang nærmest halverte arbeidsstokken samtidig som

kinesiske arbeidere ble hentet til Peru. Etter streiker og protester ble de kine-siske arbeiderne sendt hjem. Shougang holdt heller ikke et løfte om å investere 150 millioner dollar i gruva og byens in-frastruktur, og valgte i stedet å betale en bot på 14 millioner dollar for å bryte løf-tet. Giftig kjemisk avfall skal ha gått di-rekte i havet.

«Det eneste vi nå vil, er at selskapet drar hjem igjen», sier fagforeningsleder Félix Díaz García. «Kineserne ser på oss som ikke stort mer enn slaver», sier Her-milia Zamudio, gift med en gruvearbei-der som fikk sparken fra gruva. ■

FAKTA ■ For 20 år siden var Kina

LatinAmerikas 12. største handelspartner med 8 milliarder dollar.

■ I 2007 var Kina på andreplass med over 100 milliarder dollar.

■ I 2008 var kinesiske investeringer i LA på 3,68 milliarder dollar; i 2009 nesten fordoblet med 7,33 milliarder, 13 prosent av Kinas samlede utenlandsinvesteringer.

■ I 2009 var Brasils eksport til Kina større enn eksporten til USA, som var nærmest halvert etter finanskrisen. Brasil solgte for 20 milliarder dollar til Kina, for 15,6 milliarder til USA. To tredeler av varene til Kina var soyabønner og jernmalm.

■ Chile var det første land i LatinAmerika som opprettet en frihandelsavtale med Kina, i 2006.

■ Det var den store kinesiske etterspørselen etter kopper som gjorde at den livsfarlige San Joségruva i Copiapó i Chile ble gjenåpnet.

PERSPEKTIV FAKTA

PARTNERE: ChileS president Sebastian Pinera (nummer 5 fra venstre) ved siden av sin kinesiske kollega Hu Jintao under en seremoni i Beijing 16. november ifjor. Foto: Scanpix


OSLOFORHANDLINGER: Fra venstre: Leder for GPH Alexander Padilla, statsekretær Espen Barth Eide og NDFP-leder Luis Jalaandoni. Foto: Scanpix

UTENRIKSHANDEL

Handler mer med Afrika og AsiaMAT

Superplanter skal redde verden

FILIPPINENE

Gjenopptar freds-forhandlinger

Importen fra Afrika økte med over syv prosent i løpet av fjor-året. Det er hovedsakelig Sør-Afrika og Botswana som øker handelen med Norge, mens handelen med det øvrige Afrika minker, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Importen fra an-dre afrikanske land sank med over 40 prosent i fjor, mens norske bedrifters eksport av va-rer til Afrika økte med over 37

prosent. Selv om Norge både kjøper og selger mer fra Afrika, er handelen med kontinentet svært marginal for Norge. Im-portverdien endte på 7,7 milli-arder, mens eksporten utgjorde 7,9 milliarder kroner. Hande-len med Afrika utgjør om lag to prosent av den norske uten-rikshandelen, og er såpass liten at enkeltkontrakter kan gjøre merkbare utslag på statistikken.

Norge vil gi om lag 315 millioner kroner til et initiativ for utvik-ling av klimarobuste matplanter i regi av Global Crop Diversity Trust (GCDT). Pengene skal i løpet av de neste ti årene bru-kes til å finne, samle inn, kate-gorisere, bruke og bevare de ville slektningene til 23 viktige matplanter, deriblant hvete, ris, bønner, poteter, bygg, linser og kikerter, ifølge Bistandsaktuelt.

Klimaforandringene gjør fremtidsutsiktene dystre for verdens matproduksjon. Et var-mere klima kan få risproduksjo-nen til å falle med 15 prosent i utviklingsland frem mot 2050, mens maisavlingene er forven-tet å synke med 30 prosent de neste 20 årene. Å få samlet inn genmaterialet haster, ifølge initi-ativtakerne. Vanligvis tar det 7 - 10 år å utvikle en ny matplante.

21. februar avsluttet Norge en vel-lykket første forhandlingsrunde mellom filippinske myndigheter og kommunistbevegelsen i landet. Dette er de første formelle for-handlingene mellom partene si-den 2004.

Formelle forhandlinger mellom kommu-nistbevegelsen, National Democratic Front of the Philippines (NDFP), og filippinske myndigheter ble sist avholdt så langt til-bake som i 2004. Den avsluttede forhand-lingsrunden i Norge anses derfor å være et betydelig gjennombrudd og et stort skritt i riktig retning for fredsprosessen.

Partene har kommet med en fellesutta-lelse der man blant annet er enige om en ambisiøs tidsplan for videre forhandlin-ger. Ved hjelp av Norge som tilrettelegger ser partene for seg at man over de neste 12-18 månedene utarbeider delavtaler på grunnleggende og substansielle temaer som sosiale, økonomiske, politiske og konstitusjonelle reformer. Partene ser det som mulig å komme frem til en en-delig fredsavtale i løpet av en treårs-pe-riode.

n n Måten å løse problemet på, er å senke piratene og deres skip med mann og mus… Den eneste måten å få piratvirksomheten til å avta på er å henge piratene…HAUGESUNDSREDEREN JACOB STOLT-NIELSEN (79) i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv 15. februar om hvordan man best kan stanse de somaliske piratene.

n NORGE I VERDEN


FN: Norge skal være med å styrke FNs fredsbevarende arbeid. Her er det brasilianske FN-styrker som sikrer ro og orden i Haitis hovedstad Port-au-Prince. Foto: REUTERS/Eduardo Munoz/AlertNet.org

38 % FLERE

DEPORTERT I 2010

NORSKE TANKESMIER

Blant de beste i verdenPALESTINERNE

Oppretter ambassade i Oslo

FN/NORGE

Styrker fredsinnsatsen

Ingen norsk tenketank er blant verdens 25 ledende institusjo-ner, men vi henger ikke langt etter. Brookings Institution og Council of Foreign Relations betraktes i en fersk rapport ut-gitt av University of Pennsyl-vania som verdens beste tan-kesmier. Hvis man luker bort USAs beste, kommer Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) på 25 plass, mens Norsk uten-

rikspolitisk institutt havner på en 47 plass blant ikke-ameri-kanske tankesmiene. Senter for utvikling og miljø ved Univesi-tetet i Oslo er på listen over de 25 beste tankesmier innen in-ternasjonal utvikling og innen miljø. PRIO er blant de 25 beste på internasjonal politikk og sik-kerhet, mens NUPI kommer på listen over «Best Government Affiliated Think Thanks».

Norge har besluttet å oppgrade-re den palestinske representa-sjonen i Norge. Siden august i år har flere andre land, blant annet Frankrike, Spania, Hellas og Por-tugal, oppgradert den stedlige palestinske representasjonen.

Bakgrunnen for oppgrade-ringen er at de palestinske selv-styremyndigheter de siste tre årene har kommet så langt i å legge grunnlaget for en pales-

tinsk statsdannelse at Verdens-banken har slått fast at de pales-tinske myndigheter er rede til å påta seg statsbærende ansvar. Oppgraderingen er således en anerkjennelse av de palestinske myndigheters innsats, heter det i en uttalelse fra regjeringen.

I praksis betyr det at den pa-lestinske sendemannen vil bli omtalt som Head of Mission, med ambassadørs rang.

Norge ble i desember valgt inn som medlem i FNs fredsbyg-gingskommisjon.

– Gjennom dette kan vi bidra til å styr-ke FNs evne til å hjelpe krigsherjede land i den viktige overgangen fra krig til va-rig fred, sier statssekretær Espen Barth Eide.

I 2005 identifiserte Kofi Annan et stort hull i FNs organisasjon: FN-systemet var ikke tilfredsstillende satt opp til å koordi-nere og holde fokus på fredsbygging og stabilisering etter konflikt. Mens FN har over 100 000 kvinner og menn i uniform over hele verden i fredsbevarende opera-sjoner, har verdenssamfunnet liten kapa-sitet til å følge opp den skjøre freden et-ter at fredsbevarende styrker trekkes ut.

– I Soria Moria-erklæringen lovet regje-ringen å styrke Norges bidrag til freds-bygging og utvikling i sårbare stater og ytterligere systematisere vår innsats på dette feltet. Vår deltakelse i FNs freds-byggingskommisjon er et viktig bidrag for å innfri dette løftet, sier statssekretær Espen Barth Eide.

ASYLSØKERE: 4 615 ASYLSØKERE BLE DEPORTERT FRA NORGE I 2010. DETTE ER EN ØKNING PÅ 38 PROSENT FRA ÅRET FØR. DE FLESTE BLE DEPORTERT TIL EUROPEISKE LAND.

KILDE: Politiets utlendingsenhet.

LAND:ITALIA 895SERBIA 403HELLAS 283SPANIA 2574615

■ FRIDTJOF NANSEN 150 ÅR

De aller fleste kjenner til Fridtjof Nansens heroiske polare ekspedisjoner. Vel så viktig var hans humanitære innsats og «Nansenpasset».

Arven etter NansenTEKST: Dag Hareide

Et pass med navnet til en norsk privat-person. Godkjent av alle stater i verden, som et identitetsbevis og reisepass for statsløse flyktninger. Ble utstedt til ca 450 000 mennesker og reddet antagelig livet til flere tusen.

Dette er kortversjonen om «Nansen-passet». Antagelig er denne historien ukjent for de aller fleste i Norge. Det er 150-år siden Fridtjof Nansens ble født i år. Dette er den viktigste historien om Nan-sen som må fortelles og diskuteres i jubi-leumsåret. Det krever en forklaring:

MENNESKERETTIGHETERMange tenker at menneskerettighets-erklæringen i 1948 var en videreføring av den vestlige tradisjon fra den amerikan-ske og franske revolusjonen. Men det var en avgjørende forskjell: Menneskerettig-hetene i vestlige demokratier var knyttet til statsborgerskapet. Et land brydde seg om sine borgere, men ikke andres. Der-med kunne vestlige demokratier, uten å oppleve inkonsekvensen, erobre andre land og styre dem som kolonier. Denne nasjonalismen var overordnet og ble en felles ideologi i Europa som førte oss ut i to verdenskriger.

Vi så bare fliker av en virkelig interna-

sjonal menneskerettighetstenkning før andre verdenskrig. Det var særlig tre om-råder hvor det kom vesentlig gjennom-brudd: Slaverimotstanderne, som lyktes i å få internasjonale konvensjoner som forbød slavehandel og slaveri. Røde Kors og Genévekonvensjonene, som fikk gjen-nom regler for krigføring, hvor også fien-dens sårede soldater skulle behandles like bra som ens egne. Og: Folkeforbundet og Fridtjof Nansen, med Nansenpasset for flyktninger. Disse var forløpere for men-neskerettighetenes grunnleggende idé: «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Det betyr at jeg har menneskerettigheter for-di jeg er menneske, ikke fordi jeg har et statsborgerskap eller betaler skatt.

UNIVERSALGENIET NANSENFridtjof Nansen var en kjendis før han var 30 år på grunn av sine polare ferder. Han brukte senere det meste av livet på banebrytende forskning innen zoologi og oceanografi. Han spilte en helt avgjøren-de rolle for Norges frigjøring i 1905, og var Norges første superdiplomat. Han var en habil tegner, en fremragende forfatter og taler – et slags universalgeni. Men det

viktigste startet først når han rundet 60 år. Folkeforbundet ba han lede repatri-ering av politiske fanger etter første ver-denskrig. I 1922 kunne han rapportere at de hadde ført 427 866 krigsfanger tilbake til 30 forskjellige hjemland. En av Folke-forbundets få suksesser. Samtidig var Nan-sen leder for en stor hjelpeaksjon for mil-lioner hungersnødsrammede i Russland, og ga ut et nytt stort vitenskapelig verk.

FLYKTNINGERSå dukket det opp et annet problem: Flyktninger som ikke kunne returneres. Lenin bestemte med et pennestrøk at ca én million russiske flyktninger ble stats-løse. Også andre steder var det ureturner-bare flyktninger – ikke minst armenere. Nansen ble utnevnt av Folkeforbundet som den første høykommissær for flykt-

NANSENS HISTORIE

1882: Ansatt som konservator ved Bergen museum

1860: Født

10. oktober

1884: Gikk på ski fra Bergen

til Kristiania

1888: På ski over Grønland.

1889: Giftet seg med konsert sangerinnen Eva Nansen

(de fikk fem barn)

1884 18881885 18891886188318821860 18901887

■ ■ Nansen ble utnevnt av Folke-forbundet som den første høykommis-sær for flyktninger.


1893: Ledet Fram-

ekspedisjonen

1902: Blir leder for internasjonal

havforskning

1897: Professor i Zoologi ved

Universitetet i Oslo.

1898 190218991892 1900 19041897 19031896 19011893 1894 18951891

HUNGERSNØD I RUSSLAND: I begynnelsen av 1920-årene organiserte Nansen nødhjelp som reddet millioner fra å sulte i hjel. Foto: Frammuseet



■ FRIDTJOF NANSEN 150 ÅR

ninger. Dette var et moderne problem i et Europa, hvor nasjonalstaten hadde økt sin kontroll, og folk ikke lenger kunne be-vege seg fritt. Eller for å sitere en russisk aforisme: «Et menneske er: legeme + sjel + et pass».

Det var antagelig Eduoard Frick som kom på ideen. Navnet på passet klebet seg naturlig til lederen og frontfiguren Nansen. Det ble først utstedt av den en-kelte stat i alle slags fysiske utforminger. Fra 1925 fant Nansen ut at det skulle for-nyes hvert år med et felles frimerke som kostet noe, og slik kunne finansiere flykt-ningarbeidet. Passet reddet mange fra å gå til grunne som illegale og identitets-løse. Blant disse var maleren Chagall og musikere som Stravinsky og Rachmanin-off. Etter Nansens død ble Nansenpasset og flyktningarbeidet organisert av Det Internasjonale Nansenkontoret i Genève, noe de fikk Nobels Fredspris for i 1938.

NANSENPASS I DAG?Etter annen verdenskrig har FNs Høy-kommissær for flyktninger (UNHCR) overtatt arbeidet, og fikk Nobels fredspris i 1954. UNHCR deler selv ut en pris hvert år, som regnes som den mest prestisjefyl-te pris innen FN-systemet: Nansenprisen.

Dette er historien. Så kommer dis-kusjonen: Hvem trenger Nansenpas-set i dag? De finnes. De er millioner og på alle kontinenter. Men vi trenger ikke lete langt uti en elendig verden. Vi finner dem i skyggene i norske byer. De er «pa-pirløse». De kan eller tør ikke returneres til sine hjemland. De har levd her i årevis. Tør vi være like stolte av Nansenspasset som Nansens polferd? ■

(Dag Hareide er rektor ved Nansenskolen på Lillehammer, Norsk Humanistisk Akademi)

1905 19091906 191319101907 19111908 1914 19161915 191819171912

1906: Utnevnt til ambassadør

i London

1908: Professor i

Oseanologi ved Universitetet

i Oslo

1907: Hans kone Eva

Nansen dør

1911: Utgir boken Nord i tåkeheimen

1911: Utgir boken Gjennem

Sibirien

ARMENERE: Etter at Kemal Atatyrk hadde opprettet den Tyrkiske staten i kjølevannet av oppløsningen av det Ottomanske riket ble millioner av armenere fordrevet. Nansen sørget for at hundre tusener reddet livet og kom seg i sikkerhet i dagens Armenia. Foto: Frammuseet

NANSENPASSET: Var et internasjo-nalt anerkjent identitetsbevis ut-stedt av Folkeforbundet til stats-løse flyktninger. Nansenpasset ble innført i 1922 etter initiativ av Frid-tjof Nansen og var i 1942 godkjent av 52 land. Nansenpasset var det første godkjente reisedokumentet for statsløse flyktninger. Fra 1931 ble Nansenpassene utstedt av Det internasjonale Nansenkontoret i Genève i Sveits. Totalt 450 000 pass ble utstedt og på bakgrunn av innsatsen for statsløse flyktninger ble Nansenkontoret tildelt Nobels Fredspris i 1938.



JAN EGELAND:

– En humanitær kongeFridtjof Nansen dannet grunnlaget for internasjonalt flyktningarbeid. Utgangspunktet hans var å hjelpe flyktningene hjem.TEKST: Olaf Gunnar Alteren

– Fridtjof Nansen la i sin levetid grunn-laget for det som i dag er det moderne humanitære arbeidet, sier direktør Jan Egeland ved Norsk Utenrikspolitisk Insti-tutt (NUPI).

Egeland mener at Nansen var en pio-ner i det humanitære hjelpearbeidet. Han viste at det nytter å hjelpe mennes-ker i nød midt i kaos og krig.

– Han er uten sammenligning den eu-ropeer som personlig har stått for den største internasjonale hjelpeinnsatsen for flyktninger, fordrevne, krigsfanger og sultrammede, mener Egeland, som var FNs visegeneralsekretær for humanitæ-re spørsmål og koordinator for nødhjelp (OCHA) fra 2003 – 2006.

FOLKEFORBUNDETNansen var sentral i dannelsen av Folke-forbundet og fikk flere store oppgaver som banet veien for humanitært arbeid.

– Han klarte personlig å samle inn enor-me pengesummer, mobilisere nye hjelpe-operasjoner og store nødhjelpsleveranser som bidro til å redde hundretusener av menneskeliv under hungersnøden i Russ-land og Ukraina. Han var også den som klarte å få europeiske regjeringer til å en-gasjere seg for millioner av flyktninger et-ter første verdenskrig og de påfølgende

regionale konfliktene, blant annet mel-lom Hellas og Tyrkia og etter alle overgre-pene mot armenerne, forteller Egeland.

FNs høykommissær for flyktninger er inspirert av den modellen Nansen skapte i mellomkrigstida.

Ifølge Egeland flyttet Nansen i sin tid politiske fjell, fordi han alltid ønsket poli-tiske og grunnlegende løsninger på pro-blemene.

INTERNASJONALIST– Nansens politiske bidrag er først og fremst knyttet til ideen om at den in-ternasjonale politikken, statene og opi-nionen ikke kan stille seg likegyldig til massiv lidelse utenfor våre grenser, sier Egeland.

Han mener at det er feil å si at det er i strid med Nansens ånd at Norge ikke bør ta imot flere flyktninger.

– Meg bekjent tok ikke Nansen en enes-te nødstedt til fjerntliggende områder. Hele hans poeng var at flyktninger måtte hjelpes hjem. De måtte få midlertidige reisedokumenter og så statsborgerskap, enten der de kom fra eller der de hadde slått seg ned. Flyktningene måtte også få nødhjelp inntil de kunne hjelpes i gang med bærekraftig utvikling der de var, av-slutter Egeland. ■

19271920 1924 19281921 19291922 19261919 1925 19301923

1920: Sørget for at 450 000 krigsfanger (ble

utvekslet og) kom seg hjem etter

første verdenskrig

1921: Organiserte nødhjelp til millioner av russere som var rammet av hungersnød

Utnevnt av Folkeforbundet til Høykommissær for Flyktninger Hjalp nærmere 2 millioner russiske flyktninger

Bidro til utveksling av fordrevne folkegrupper mellom Tyrkia og Hellas

1919: Giftet seg på nytt med Sigrun Munthe

1922: Tildelt Nobels

Fredspris

1925: Reddet armenske flyktninger

1930: Død

13. mai

NANSENPRISEN

Nansenprisen ble opprettet i 1954 for å hedre minnet om Fridtjof Nansen og FNs første høykommissær for flyktninger. Nansenprisen deles ut årlig til et individ, eller en organisasjon, for fremragende arbeid for verdens flyktninger. Prisen består av en medalje samt 600 000 kroner bevilget av Norge og Sveits.

NORSKE PRISVINNERE Fire ganger har en nordmann fått Nansenprisen

■ Kong Olav fikk prisen i 1961 for sitt lederskap i Norges arbeid for å finne løsninger på flykt-ningproblemer. Prisen var også en anerkjennelse av den norske regjeringen og det norske folks vedvarende støtte til flyktninger.

■ I 1976 fikk misjonæren Olav Hodne prisen for sitt mange-årige arbeid for flyktninger på grensen mellom Pakistan og da-gens Bangladesh.

■ I 1982 fikk daværende kron-prinsesse Sonja prisen for å ha satt fokus på flyktningers situa-sjon i Norge og for sine besøk til flyktningleire i kriserammende områder. Prisen var også en an-erkjennelse av arbeidet til Flykt-ninghjelpen.

■ I 2001 reddet kaptein Arne F. Rinnan og mannskapet hans på containerskipet Tampa 438 båtflyktninger på det indiske hav. Han delte prisen med rederiet Wilh. Wilhelmsen.

PERSPEKTIV FAKTA

Foto

: Fra

mm

usee

t



20 SPØRSMÅL

VERDEN I DAG1. Hvilket flagg er dette.2. Når kom oberst Muammar Gaddafi til makten i Libya? 3. Revolusjonen i Tunisia fikk navnet etter en blomst - hvilken? 4. Nevn tre store norske selskaper som nylig måtte trekke seg ut av Libya? 5. Hvilke fem land er valgt til å sitte i FNs sikkerhetsråd i 2011?

GEOGRAFI6. Hvilket land i Midtøsten har Manema som hovedstad? 7. Hvilke fem land grenser Libya til? 8. Hvilket språk snakkes i det søramerikanske landet Surinam og hva heter hovedstaden? 9. Hvilket land okkuperer Vest-Sahara? 10. Hva er Kabardino-Balkaria?

HISTORIE11. Når ble EEC – forløperen til EU opprettet? 12. Bulgaria og Romania sluttet seg til EU etter tusenårsskiftet. Hvilket år var dette? 13. Når stod Suez-kanalen ferdig? 14. Hvem var det Hosni Mubarak avløste som president i Egypt?15. Når kom potetplanten til Norge?

NORGE I VERDEN 16. Sikkerhetsrådssalen i FN har et tilnavn. Hva kalles salen? 17. Hvor stor prosentandel av befolkningen utgjør innvandrere i Norge? 18. Når ble den såkalte «Innvandringsstoppen» innført? 19. Hvilken kandidat har SV’s Snorre Valen foreslått til årets Nobel fredspris? 20. Hvilke to afrikanske land importerer Norge mest fra?

VERDEN I DAG: 1. Egypt 2. 1969 3. Jasmin (Jasminrevolusjonen) 4. Statoil, Yara og Jotun 5. Bosnia og Hercegovina, Brasil, Gabon, Libanon og Nigeria

GEOGRAFI: 6. Bahrain 7. Tunisia, Algerie, Tsjad, Niger og Egypt 8. Nederlandsk, Pa-ramaribo 9. Marokko siden 1975 10. Russisk republikk i Nord-Kaukasus

HISTORIE: 11. 1958 12. 2007 13. 1869 14. Anwar Sadat i 1981 15. Rund 1750

NORGE I VERDEN: 16. The Norwegian Room 17. 11,4 % (2010 SBB) 18. 1975 19. Wikileaks 20. Botswana og Sør-Afrika

HVILKET FLAGG ER DETTE?�

FOTO: Espen Rasmussen

2 000 000 000

BOK

«Libanon farvel»ODD KARSTEN TVEIT tar for seg Israels lengste krig og før-ste nederlag. Her kan du lese historien om den sjiamuslim-ske geriljaen Hezbollah som presset den jødiske statens mi-litærmakt ut av Sør-Libanon etter 22 års okkupasjon, om Irans forsøk på å gjøre Libanon om til en islamsk republikk, og få et innblikk i USAs fiasko i Li-banon. Her fortelles videre om FN-styrken UNIFIL, som kom for å skape fred, men som selv

ble skyteskive. Og du får his-torien om hvordan norske FN-offiserer spilte en avgjørende rolle i en enestående flukt fra et isra-elskkontrollert fange- og tor-tursenter i Sør-Libanon.

FORLAG: Aschehoug

UTSTILLING

«Transit»NOBEL FREDSSENTER: Hvor-dan er det å dra hjemmefra uten å vite om man vil komme tilbake? Hvordan kan man overleve på nesten ingenting? Hvordan er livet for et barn som er tvunget til å flykte fra hjemmet sitt? Hvordan er det å leve i konstant frykt for både sitt eget liv og for å miste de man er mest glad i?

13. mai 2011 åpner No-bels Fredssenter utstillingen TRANSIT i samarbeid med den prisbelønte fotografen Es-pen Rasmussen. Utstillingen

vil fortelle historier om flykt-ninger og internt fordrevne i forskjellige deler av verden. Gjennom bilder, film- og lyd-opptak, samt gjennom Ras-mussens personlige samtaler med flyktninger, vil TRANSIT formidle hverdagen for men-nesker på flukt. Hvilke utfor-dringer møter dem og hva får dem til å holde motet oppe?

TRANSIT handler også om Fridtjof Nansen og hans inn-sats for å hjelpe krigsfanger, hungersrammede og flyktnin-ger tidlig i forrige århundre.

INTERNETTBRUKERE: Over 2 milliarder mennesker er nå på nett i verden. Kilde: ITU


KULTUR OG MEDIA ■

BOK-INTERVJUETBJØRN OLAV UTVIK

«Islamismen»

BOKTIPSET

BJØRN OLAV UTVIK kom tilbake til sin jobb som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo like før opp-standen i Egypt startet. Da hadde han tilbrakt fire måneder i landet.

– Det var ingenting som tydet på at et opprør av slike dimensjoner var på gang. Jeg er like overrasket som alle andre. At det har vært omfattende og dyp misnøye over tid har vi vært klar over, sier Utvik, som har fulgt utviklingen i Egypt og Midt-østen over lang tid.

Han har særlig forsket på framveksten av islamismen i denne del av verden. Og innrømmer at boken hans er høyaktuell.

– Selv om islamistene og Det muslimske brorskapet ikke har stått i fremste rekke i de folkelige opprørene vi ser i Egypt og Midtøsten, utgjør de en viktig del av folke-opinionen og de har alltid utgjort den vik-tigste organiserte formen for motstand,

sier Utvik, som mener at frykten for isla-mistene er sterkt overdrevet i Vesten.

Ifølge Utvik er ikke de revoltene som nå ruller over Midtøsten islamistiske opp-stander. Det handler om frihet, kamp mot korrupsjon og økonomiske reformer og ikke minst en mer rettferdig fordeling.

– Dette er de samme kravene islamis-tene har forfektet i en årrekke, sier han, og tror ikke at islamistene vil bli en enerå-dende makt i politikken framover. - Isla-mismen er jo strømninger som med fredli-ge midler jobber for å skape demokratiske strukturer i samfunnet, med Det islamske brorskapet i Egypt som et eksempel.

I boken tar han for seg islam fra Marok-ko til Iran. Han beskriver hva islamismen representerer og setter den i en historisk og politisk sammenheng.

FORLAG: Unipub

■ ■ Alle som en ser de dessuten ut og oppfører seg som deltakere i en Se og Hør-sponset mykporno-bransjegalla i Oslo Spektrum…REGISSØR OG KUNSTNER MORTEN TRAAVIK anmelder i Morgenbladet 18. februar Redd Barnas kampanje «Rødnesedagen» og beskriver kjendiser som Ari Behn, Jan Thomas, Aune Sand mf. Traavik er aktuell med prosjektet «Pimp My Aid Worker».

DET MUSLIMSKE BRORSKAP: Tilhengere av Det jordanske brorskapet og Islamic Action Front demonstrerer i hovedstaden Amman i februar. Foto: Scanpix.

– I kjølvannet av revolusjo-nen i Egypt kan det være på sin plass å bli opp-lyst om forti-dens Egypt, sier NRKs påtrop-pende Midtøs-ten-korrespon-dent Sigurd Falkenberg Mik-

kelsen, som anbefaler denne triologien på det varmeste.

Kairo-triologien er romanene «Pa-lace Walk», «Palace of Desire» og «Su-gar Street» av Naguib Mahfouz. Han er den eneste arabiske forfatteren som har fått Nobelprisen i litteratur.

– Boken gir et innblikk i Kairo som få andre bøker og danner et historisk bakteppe for hendelsene som nå ut-spiller seg der, forteller han.

Boken er en slags familiesaga som begynner i 1917 fram til 1950-tallet. Den forteller historien om Gawad-familien og patriarken som prøver å styre fami-lien sin. Dramaet begynner når hans kone forlater huset og blir oppdaget. Det er en stor og gammeldags roman i tradisjonen etter Dickens og Balzac.

SIGURD FALKENBERG MIKKELSEN blir NRKs nye Midtøsten-korre-spondent. Foto: Anne Liv Ekroll/ NRK

«Kairo-trilogien»Forfatter: Naguib Mahfouz Utgivelsessår: 1956 – 57 Forlag: Random House Inc.


DEMARKASJONSLINJE er en grenselinje mellom to parter i et omstridt område som ingen av dem må overskride. Ofte blir en demarkasjonslinje fastlagt ved en våpenstillstand. Et eksempel er grensen mellom Nord- og Sør-Korea som er der fronten sto da våpenhvileavtalen ble signert. Betegnelsen ble første gang brukt allerede på slutten av 1400-tallet og repre-senterte da den linjen pave Alexander 6 satte som et skille mellom Spanias og Portugals interesseområder i Amerika.ILO er den internasjonale arbeidsorganisasjonen og har som oppgave å ivareta arbeidstakeres rettigheter. ILO ble stiftet i 1919 som en del av Folkeforbundet og er i dag en del av FN-systemet. ILO fikk fredsprisen i 1969.

INTIFADA er arabisk og betyr egentlig «å riste av seg», men er mest kjent som betegnelse på den palestinske motstands-kampen mot Israel. Den første intifadaen startet i 1987 og på-gikk med varierende styrke fram til de palestinske selvsty-remyndighetene ble opprettet i 1993. Den andre intifadaen, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, startet i 2000 da Ariel Sharon foretok et kontroversielt besøk på Tempelberget i Je-rusalem.

KAMPALAKONVENSJONEN er en afrikansk konvensjon for beskyttelse og assistanse til internt fordrevne. Konvensjonen ble vedtatt av den Afrikanske union (AU) i Ugandas hoved-stad, Kampala, i 2009. Det er det første regionale beskyttel-sesinstrumentet for internt fordrevne i verden. Konvensjo-nen blir imidlertid ikke formelt rettskraftig før minst 15 av AUs medlemsland har ratifisert konvensjonen.

MUSLIMBRØDRENE er en fundamentalistisk islamsk organi-sasjon som ble opprettet i Egypt i 1928, og har senere spredt seg til en rekke andre arabiske land. Med et bredt sosialt nettverk og betydelig folkelig oppslutning ble Muslimbrødre-ne en sterk og innflytelsesrik bevegelse i mange arabiske og muslimske samfunn. Dens politiske mål er opprettelsen av den islamske staten, bygd på sharia. Brorskapet legger stor vekt på å bekjempe moralsk forfall, og har vært sterkt anti-kommunistisk så vel som anti-vestlig. Det er stor usikkerhet knyttet til hvilken rolle Muslimbrødrene vil spille i Egypt et-ter Mubaraks fall.

WORLD ECONOMIC FORUM er en sveitsisk stiftelse som er mest kjent for å arrangere det årlige toppmøtet i Davos. Toppmøtet samler næringslivsledere, toppolitikere og ut-valgte forskere, intellektuelle og journalister for å diskutere de viktigste utfordringene verden står ovenfor. Forumet har også etablert fellesskapet Young Global Leaders, bestående av ledere under 40 år fra hele verden og forskjellige fag og sektorer.

TEKST: Eirik Christophersen

URIX FOR DUMMIES– SAKER DU LURER PÅ, MEN IKKE TØR SPØRRE OM

SKRÅBLIKKMED KOMIKER DAG SØRÅS

Skamløshetens ekkokammerAftenposten kunne 19. februar avsløre at Jonas Gahr Støre og norske myndigheter ville legge lokk på all offentlig debatt om si-vile tap i Afghanistan. Støres politiske hykleri kom også tydelig frem etter revolusjonen i Egypt.

REALPOLITIKKENS MODERNE TALSMANN er Henry Kissinger, som selv et-ter avsløringer om oppfordring til folkemord i Kambodsja («anyt-hing that flies on anything that moves») og lite flatterende uttalelser om russiske jøder («if they put Jews into gas chambers in the Soviet Union, it is not an American concern») fortsatt nyter respekt blant offentligheten. Hans mest minneverdige uttalelse kom allikevel da han slo fast at utenrikspolitikk ikke må forveksles med misjonsar-beid, og den siste tids hendelser har vist at skillet mellom politikk og idealisme også er noe norske myndigheter er bevisst på. DAGEN ETTER REVOLUSJONEN i Egypt skrev Jonas Gahr Støre på Twit-ter at «en bred folkevilje vant frem», og at dette var «et vikrig skritt mot demokrati». Dette er den samme Støre som har kalt Mubarak en partner for fred i Midstøsten, og som i 2005 på regjeringens egne hjemmesider skrev at tyrannen styrer Egypt «med en myn-dig hånd». Mest hyklersk var uansett Vestens påståtte frykt for at islamister skal ta over makten i Egypt, når de samme landene har nære relasjoner med Saudi-Arabia, kanskje verdens verste religiø-se diktatur. Det Vesten er redd for er selvsagt et selvstendig Egypt, og dominoeffekten dette kan ha i regionen. Ingenting av dette må forveksles med misjonsarbeid. SOM BRINGER OSS TILBAKE til krigen i Afghanistan, en tiårs jubilant som ikke blir visere med årene. Etter en absurd debatt om termi-nologi, hvor statssekretær Espen Barth Eide for eksempel sa at Norge ikke kan være i krig i Afghanistan fordi det ville gjøre nor-ske soldater til legitime militære mål, kommer Erna Solberg nå på banen med debattboken «Mennesker, ikke milliarder». Under et intervju i Dagsrevyen forklarte Jern-Erna at hun i boken tar et oppgjør med regjeringens motvilje mot å inn-rømme realitetene rundt det som foregår i Afghanistan. I følge Solberg er de norske soldatene så absolutt med i en krig... det er Norge som ikke er i krig. LE ELLER GRÅT. Realpolitikkens realiteter forblir uansett de samme for ofrene som våre myn-digheter helst vil holde hemmelig. ■

KOMIKER DAG SØRÅS har skråblikk på verdenog bidrar til nye perspektiver.


Flyktningene fra Vest-Papua ber om at verden ikke lenger snur ryggen til dem.

Et rop om hjelpNy Guinea er verdens nest største øy. Den ligger nord for Australia og delt mellom øst og vest. Den vestlige halvdelen er Papua Ny Guinea. Den østlige halvdelen ble annektert av Indonesia i 1969. Over 3 millioner mennesker lever i Vest-Papua, majorite-ten papuanere.

I et forsted til Port Moresby i Papua Ny Guinea, en av verdens farligste byer, ligger flyktningleiren Rainbow. Her bor 169 flyktninger fra Vest-Papua. Totalt er det om lag 10 000 flyktninger fra Vest-Pa-pua i Papua Ny Guinea. Alle har flyktet for å unn-slippe undertrykkelsen fra indonesiske myndighe-ter, som har okkupert landet i over 40 år. Denne tragedien og urettferdigheten er ukjent for de fleste i Norge og i Vesten. For flyktningene er dette den brutale hverdagen.

INGEN HJELPFlyktningene i Rainbow-leiren lever under uver-dige forhold. De er avskåret fra alle helsetilbud og skolegang. Mange lider av underernæring. Folk har mentale lidelser, tuberkulose og andre syk-dommer, samtidig som det florerer av rotter og insekter. Ingen hjelpeorganisasjoner finnes i om-rådet. Under årets regntid ble flyktningleiren nær-mest jevnet med jorden. Noen få heldige har klart å komme seg til et tredjeland ved hjelp av FNs høy-kommissær for flyktninger i Port Moresby.

Til tross for at mange har tilbrakt sin eksiltilvæ-relse her i over 30 år, har de ingen rettigheter. In-gen har ennå fått innvilget politisk asyl. De er ikke velkomne i Papua Ny Guinea, de har ingen legal oppholdstillatelse og de lever i konstant frykt for å bli sendt tilbake. Myndighetene gjør alt de kan for å bli kvitt flyktningene og de må stadig flytte på seg. I tillegg ser myndighetene mellom fingrene på diskriminering og angrep fra lokale militsgrupper.

LEVER I FRYKTNylig startet politiet en ny offensiv: Operasjon «Sunset Merona». Ved grensebyen Vanimo har

politiet brent ned leirer og ødelagt avlinger. Ak-sjonene er satt i verk for å tvinge flyktningene til-bake til Vest-Papua, et område som er lukket for journalister og menneskerettighetsorganisasjo-ner. Om lag 50 000 indonesiske soldater holder befolkningen i et jerngrep, men rapporter om grove og systematiske menneskerettighetsbrudd mot papuanerne lekker jevnlig ut. Hvert år blir flere hundre sendt hjem. Noen av dem flykter til-bake igjen over grensen.

Befolkningen er i ferd med å bli utryddet i Vest-Papua, på samme måte som USA og Australia ut-ryddet sine urbefolkninger. Naturressursene fra-røves urbefolkningen, som lever i konstant frykt for det militære. Kritiske røster blir møtt med fengsling, tortur og også drap. De indonesiske spe-sialstyrkene Kopassus anvender forsvinning som virkemiddel for å skape frykt i befolkningen.

FOLKEMORDDette er en form for sakte folkemord. På grunn av avskoging tvinges papuanerne inn i bosettingen i byene. Øya Ny Guinea er et av de mest ressursrike områdene i verden. Regnskogen hugges ned og mi-litæret beskytter utenlandske selskapers utbytting av ressurser. Folk fra andre deler av Indonesia blir tildelt gratis jord og subsidier.

I november i fjor besøkte Barak Obama den indonesiske hovedstaden Jakarta. Møtet var his-torisk, ikke bare fordi Obama vendte tilbake til landet han tilbrakte sin barndom i, men fordi møtet innebar en gjenoppretting av USAs og Indonesias militære samarbeid. I 1999 la USA ned forbud mot å gi Indonesia militærstøtte. Bakgrunnen var at folkemordet i Øst-Timor ble kjent for en hel verden.

I Rainbow-leiren er det nå tredjegenerasjon flyktninger som vokser opp. For å forhindre at nye generasjoner skal oppleve denne tragedien, ber de om hjelp og at resten av verden ikke snur ryg-gen til dem lenger. ■

■ ■ Dette er sakte folkemord.

OLE JOHAN MOE er filosof, skribent og

frilansjournalist. Han besøkte nylig

flyktningene i Rainbow Camp.

Stemmen utenfra

Folkestad&

Co

08Folkestad

&C

o08 ®

Helt Opplagt® på jobben

Tid er penger, la oss servere lunsjen til ditt spiserom hver dag før kl. 11.00

Prøv oss i to uker og få den første dagen gratis!

Ring 0 23 46

www.HeltOpplagt.no

LunsjFra 5 - 150 personer.

Fra ca kr 22,- per pers/dag.

®

RANA KOMMUNE

Kristiansund kommune GAMLEBYEN GRAFISKE

Flora kommune

Du kan også tegne abonnement direkte på www.bistandsaktuelt.no

bistandsaktuelt NoradPostboks 8034 Dep.0030 OSLO

PORTO

Litt mer enn krig og katastrofer…Er du opptatt av utviklingslandenes situasjon?

Er du interessert i å lese om den økonomiske og politiske utviklingen? Om de mange små skrit-tene for å unngå sult-katastrofer og krig? Nå har du muligheten.

27.000lesere!

JA, jeg vil ha et gratis-abonnement på fagbladet Bistandsaktuelt.

✗

Navn

Gate- og/eller leilighetsadresse (etasje og leilighetsnummer, hvis mulig)

Postboks

Postnummer Poststed NB! Vennligst oppgi gate-/leilighets- og evnt. postboksadresse. Hoveddelen av opplaget distribueres med avisbud.

Documents

Perspektiv Nr 1 2011