På norsk Les 1

Helene Uri

Jon Rolland

Ingrid Slettevoll

KAP:01-10:SIDE:1-269

DESTINASJON > 01/10

1LES

nynorsk

Jon Rolland • Ingrid Slettevoll • Helene Uri

På norsk – LES 1

CAPP E L EN

00LES-BOKA KAP> 00/10

© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2006

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med J.W. Cappelens Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det erhjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

På norsk 1–3 følger læreplanene for Kunnskapsløftet i faget norsk og er laget til bruk på grunnskolens ungdomstrinn.

Forfatterne har fått støtte til arbeidet fra Det faglitterære fond.

Omslagsdesign: MotorfingerOmslagsillustrasjon: MotorfingerPrinsippdesign: MotorfingerBilderedaktør: Una Thoresen DimolaOmbrekking: Renessanse Media ASForlagsredaktører: Unni Wiel og Hege Rødahl

Trykking/innbinding: Zoom Grafisk as, 2006

Utgave 1Opplag 1

ISBN-13: 978-82-02–25080–5ISBN-10: 82-02–25080–3

www.cappelen.nohttp://panorsk.cappelen.no


Innhold0


SUPER – JEG?Per Knutsen: Supergutt (utdrag)Selma Lønning Aarø: Fortvilet kreps ‘72 (utdrag)Carolyn Keene: Frøken Detektiv på spøkelsesjakt (utdrag)Fucking Åmål (intervju med Alexandra Dahlström)På to raske hjul (filmomtale)Jon Rolland: Filmens historieOm å skrive filmmanus (intervju med Hans Petter Blad)Ragnhild Margretha Taranger: Poesi frå telefonkatalogenTorvald Sund: Siste ytre (utdrag)

«SLANG I SLYNGELALDEREN»Alf Kjetil Waldermo: Slang i slyngelalderenHenrik Wergeland: Sproglære (grammatik)Ravi: BagatellerI ettermiddag får artisten Ravi Norsk Målungdom sin dia-lektpris! (pressemelding)Dialektpris til Are og Odin (artikkel)Dialektpris til Tungtvann (artikkel)Helle Lange: Hamlets bog om smørrebrød (utdrag)Leppestift på samiskJan Erik Vold: Tale for loffenAndré Bjerke: Ursproget«NÅ, SÅ BANN PÅ DET ERSANT!»Henrik Ibsen: Peer Gynt (utdrag)Anton Tsjekov: Løgnen (utdrag)Bertolt Brecht: BokbrenningenLudvig Holberg: Erasmus Montanus (utdrag)Roald Dahl: VertinnenErna Osland: Giftige tenner

«FLYG VILDA FÅGEL»Lars Saabye Christensen: IdealtidLars Saabye Christensen: Beatles (utdrag)Bjørn Sortland: 12 ting som må gjerast rett før verda gårunder (utdrag)Joachim Nielsen / Jokke & Valentinerne: Lei av degLisa Ekdahl: Flyg vilda fågelKjartan Kristiansen / DumDum Boys: EnglefjesMichael Krohn / Raga Rockers: Tingenes tilstandJan Erik Vold: Være en flueInger Hagerup: Han tørMerima Maja Brkic: Ikkje spør!Merima Maja Brkic: Ingen vandrar lenger

TENKE SJÆLTrond Viggo Torgersen: Tenke sjælArne Svingen: Svart elfenben (utdrag)Ahmet Kizilarslan: SpikerenHilde Hagerup: Løvetannsang (utdrag)Dikken Zwilgmeyer: Magrete Kind (utdrag)Oskar Stein Bjørlykke: I lys logeMari Boine: Hør stammødrenes stemme (Gula gula)Einar Økland: Pinnsvinet

«VÆR GOD»Verdenserklæringen om menneskerettigheteneVictor Hugo: PaddenLudvig fortellerRoald Dahl: Matilda (utdrag)

REKANDE PÅ EI FJØLKarsten Alnæs: Siidaen i endringJ.K. Quigstad: Veiviseren som ble kongeKarsten Alnæs: Dødt folk å bære til jordenOlav Sande: JostedalsrypaJonas Rasmus: JostedalsrypaBalders dødKjerringa mot strømmenPetter Dass og hinmannenDen fåfengelege AjagagaRønnaug Kleiva: Pan (utdrag)Terje Nordby: NarcissusEn gutt og læreren hansVandrehistorie på dansk: Den uheldige hundeejerVandrehistorie på svensk: Det elskande paret påAutobahnKongsdottera som ingen kunne målbindeDei tolv villendene

Forord

Kvifor skal du lese bøker?Forfattaren Arne Svingen svarte slik i intervjuet i På norsk – NO 1:

”Leser man ikke litteratur som barn, er sjansene mindre for at manleser som voksen. Dessuten er det i disse årene personligheten vår blirskapt, og ingen leseopplevelser blir viktigere enn de skjellsettendebøkene man leser som ung. Ikke bare er skjønnlitteratur den bestesnarveien til å bli en god leser, men bøkene gir dessuten påfyll til fanta-sien, livskunnskap og innsikt i andres tanker og andres kulturer”.

I dette svaret finn du mange gode grunnar for å begynne å lese littera-tur i ung alder. Er du einig med Arne Svingen? Kva svar ville du ha gittpå det same spørsmålet?Har du opplevd lesing på ein slik måte, eller har du andre erfaringarmed det å lese?

Det finst altså mange gode grunnar til å lese mykje, både skjønnlittera-tur og sakprosa. Vi har sett opp nokre av dei punktvis:

Lesing- er viktig for å utvikle din eigen personlegdom- er viktig for å kunne følgje med på det som skjer rundt deg - er nødvendig for å kunne ta del i samfunnsdebatten- gir god fantasi- gir kunnskap om livet- gir innsikt i andre sine tankar- gir kunnskap om andre kulturar- gir makt

Kort sagt: Lesing kan gjere livet ditt både meir interessant og morosamt!

5


6

I denne leseboka vil du finne tekstar som kanskje kan gi deg nye opp-levingar. Du vil finne tekstar i mange sjangrar både frå det vi kallarskjønnlitteratur og frå sakprosa. Vi har valt å samle tekstane i ti kapittelder overskrifta på kvart kapittel seier noko om kva tekstane handlar om.Mange av overskriftene er sitat frå ein av tekstane i kapitlet. Dei tekstane som er henta frå aviser og nettstader, er merka med ei stiplalinje. Nokre av tekstane i denne boka kan du også høyre på cd-en På norsk – LYTT 1. Dei har vi merka ved teksten inne i boka.

Når du les, må du ta med deg alt du har opplevd og veit frå før inn iteksten. Du er nemleg medforfattar i alt du les! Ein tekst er ikkje ferdigfør nokon har lese han. Dine tankar og dine erfaringar blir dikta inn idet du les, og påverkar korleis du oppfattar teksten. Difor kan det vereveldig spennande å snakke med andre som har lese det same. Kanskjevil du oppleve det som om de ikkje har lese den same teksten?

Å lese kan vere så mykje forskjellig. Nokre tekstar gir deg kunnskap omeit emne eller noko som skjer i verda. Kanskje kan dei få deg til åreflektere rundt dine eigne meiningar og haldningar. Andre tekstar tardeg med til ein annan situasjon, ein annan stad, ei anna tid eller kan-skje ei heilt anna verd. Du kan få sjå inn i nokon andre sitt liv, og vereein del av det ei stund.

Du får mykje meir ut av det du les, dersom du blir medspelar i teksten.Kanskje diktar du vidare der teksten sluttar? Eller kanskje kunne duheller tenkje deg ein annan slutt? Ofte vert du sjølv inspirert til å skrivenår du les. Ein tekst kan gi deg dei første orda til ein annan tekst elleridear til ein ny tekst, kanskje i ein annan sjanger. Kvifor ikkje skrive e-post til Skammarens dotter eller Peer Gynt?

Velkomen som medforfattar i På norsk – LES 1!


FANTASIREISER


8

Kvifor Gud ikkje drar på fisketurIngrid Husavåg Døskeland, 9. klassingen frå Kannik skole i Stavanger som vann Cappelens konkurranse «Skriv til 1000» i 2005

«Gud! Gud!» Ein kvitkledd skikkelse kom halsande inn og bort tiltrona.«Kva er det no då Gabriel?» spurde Gud irritert.«Dei har begynt å bli uvener på jorda igjen! Det går temmelig heitt forseg.»«Åh, Herre Gud, gjev meg styrke! Å, vent … det er meg det. Kven er detsom slost i dag? Nei, vent! Ikkje sei det! La meg gjette … Kan det vere …Israel og Palestina?»«Nei, staten Israel er ikkje oppretta enno.»«Ja, det er sant … Er det ny borgarkrig i USA?»«Nei, der har alt vore greitt etter at du gjorde George Washington tilpresident.»«Men kven er det då?!» brølte Gud. Engelen Gabriel krympa seg.«– Det er Tyskland, Herre, dei er ikkje nøgde med avtalen du fekklanda til å lage etter 1. verdskrigen. Dei andre landa heldt Tysklandutanfor, og no svelt tyskarane.»«ARRG!» brølte Gud, og no var han så arg at han måtte laga ein digerstorm på jorda for å roa seg igjen.«Kan dei då aldri gjere noko riktig?! Her lagar eg fred og gir dei løy-singa på eit sølvfat, og kva gjer dei? Dei misbrukar han!» Auga hanslynte, og Gabriel vegra seg i frykt for at meisteren hans skulle sprengjenoko i nærleiken. Omsider roa Gud seg, etter å ha lirt av seg dei versteleksene han kunne tillate seg, som herskar av universet og det heile.Han hadde reist seg under raseriutbrotet, men no sank han ned i tronaigjen, matt etter anfallet.«Eg orkar berre ikkje meir. Eg har via heile livet mitt til menneska ogdeira velferd, og sette alt anna til sides, men no er det slutt! Slutt seiereg! Gabriel!»«Ja, meister?»«Finn sonen min! Eg har forsømt han fordi eg har brukt all tida mi på

arbeidet, men no, min ven, no skal eg og Jesus på fisketur!»«Ahh! Dette er livet! Berre du og eg, Jesus, på fisketur saman slik somvanlege fedrar og søner! Er du ikkje einig?»«Joda pappa,» svarte Jesus, og unnlét å nemne at vanlege fedrar ogsøner gjorde dette i løpet av barndomen, i staden for å vente til sonenvar 1939 år gammal.«Eg trur eg har napp» utbraut plutseleg Gud.«Å, falsk alarm. Det var berre litt sjøgras.»

Imens i himmelen var englane travelt opptekne med å forsøke å hindrajorda frå å gå under. Alt var totalt kaos. Englar, sjeler og helgenarsprang om kvarandre og hylte av skrekk. Midt i kaoset sto Gabriel mednokre få av dei som ikkje hadde gått heilt amok og prøvde å roa deiandre.«Ikkje få panikk! Ikkje få panikk! Alt er under kontroll,» skreik Gabriel.Men det hjelpte ikkje, for om han hadde klart å overdøyve alle røysteneog all skrikinga, så klarte han iallfall ikkje å overdøyve den skjerandelyden av alarmen som begynte å pipe i same sekund.«Å nei,» sa han, men det blei ikkje meir enn ei kviskring, så skrekk-slagen var han, «dei har funne opp atombomba!» Saman med St. Peterkjempa han seg veg mot kontrollbordet og begynte å fikle med knap-pane.

«Far,» sa Jesus, «no har vi sete her i snart seks år utan å få eit einastenapp. Er det ikkje på tide å dra heim?»«Jooo, kanskje det. Den litle ferien vår har vel vart lenge nok. Nestegang kan vi prøve å putte agn på krokane! Kva seier du til at vi stikkinnom ein fiskebutikk på heimvegen og kjøper ein diger laks vi kanvise fram heime?»«God idé!»

«Hallo! Vi er heime! Neimen, kva har skjedd?!»«Å, meister! Meister! Du er tilbake! Takk og pris! 2. verdskrig har broteut, og dei har funne opp atombomba!»«Kva er det du seier?!» skreik Gud og sette seg på trona si.«Gje meg oversiktene! Englar! Eg treng englar som kan dra ned til


9

jorda før menneska rekk å gjere for stor skade …»Og slik lærte Gud at han aldri måtte la menneska styre sjølve, for dåville dei gå til grunne, og Jesus lærte å gøyme seg dersom Gud nokongong ville dra på fisketur igjen!

Hektet på fantastisk litteratur

Marianne Gauslaa i Fædrelandsvennen, lørdag 3. desember 2005

En bok var nok, og denne gjengen fra Karuss skole i Vågsbygd ble hektet påfantasy-sjangeren. Nå leser de flere hundre sider i uken.

Kristiansand: – Vi trenger å komme vekk fra hverdagen i blant og«chille». Fantasy består av et magisk univers, en helt annen verden ennvår. Du blir bare sugd inn. En reise dit gjør susen. Jeg glemmer at jegfinnes. Det er bare sjelen som lever, sier Alexander Bjorvatn Øien (15)med dødsalvorlig mine.

Hittil har han hylt, ledd, grøsset og grått seg gjennom 60 bøker oghar ikke tenkt å gi seg med det.

Alexander er ikke den eneste som leser «fantastisk litteratur» fortiden og digger sjangeren.

Skolene i Kristiansand går nye veier og avler lesehester som aldri før:– Fantasy-sjangeren er «in» og vi nøler ikke med å følge opp det

sporet. Målet er å få flere til å bli glad i å lese. Vi er på riktig vei, siernorsklærer Tore Einarsen ved Karuss skole.

Tenner barn og unge

Prosjektleder Marianne Lillesvangstu følger opp:– Fantasylitteraturen er en trend. Den kom i kjølvannet av Ringenes

Herre og Harry Potter: Fantasy tente barn og unge. Vi ville inn på feltet.Spørsmålet var hvordan vi skulle hekte oss på, forteller hun. Sammen med kolleger på Pedagogisk Senter inviterte hun i fjor eleverog lærere til samlinger i biblioteket i Kristiansand, lagde et


10

større og omfattende prosjekt og tilbød kurs med fantasy-litteratur somtema.

– Lærere, bibliotekarer og høyskole-ansatte er i sving. Vi ser at når vihar engasjerte formidlere, tenner de unge og vil lese. Vi ser de hiver segpå fantasybølgen som aldri før. Også guttene er med, sier Lillesvangstu.

– Nå lar de seg ikke stoppe selv om utenlandske forfattere blir over-satt på nynorsk, sier hun en smule overrasket.

Den store forfatteren i øyeblikket er danske Lene Kaaberbøl.– Da vi oppdaget at hun ble oversatt til nynorsk, rev vi oss i håret.

Hva gjør vi?Vi valgte å følge opp og opplever at bøkene hennes leses som varmt

hvetebrød. Både svake og sterke elever fra 5. til 10. klasse leser i skjønnforening. Spenningen og magien driver dem. Denne litteraturen vil deha, nynorsk eller ikke, sier hun.

En magisk verdenLine Johannessen er helfrelst.

– Fantasy er en verden helt utenom det vanlige. Magisk og spen-nende. Jeg får ikke nok. Sluker en bok i uken, minst, forteller hun.

Scenen består av mennesker og andre raser. Alver, troll, enorme,fryktinngytende drager, dverger, hekser og trollmenn. Bildene jeg får ihodet er helt utrolige.

15-åringen har rukket å lese 2500 sider på tre måneder, altså over200 bøker.

Fra Donald til fantasy– Kampen mellom det onde og det gode appellerer. Verden er alltid ifare, det er alltid en ond hersker som vil ta makten eller har tatt mak-ten. En mirakuløs verden. Du må bare lese dette, altså, sier ElisabethLien.

Klassekameraten Lars Fredrik Kile er minst like ivrig.– Helten med hjelpere klarer alltid å redde verden – eller litt av den.

Jeg kunne godt tenkt meg å levd i fantasyverden noen dager og værtmed på magiske hendelser. Men ikke hele tiden. Jeg vil tilbake til detvirkelige livet. Et liv uten tv, McDonald, pc og kino er dødfødt, sier han.

– Men uten en dose Tolkien, Christopher Paolini, Ruben Eliassen


11

eller Robert Joden, hadde hverdagen vært grå og veldig kjip, synesMartin Andersen.

Ungdommene liker ikke alltid å se fantasy på film. Ringenes Herreog Harry Potter for eksempel, stemmer ikke med bildene i deres egethode.

Selv om mange av dem også leser moderne litteratur, holder dennegjengen seg for det meste til fantasy-sjangeren.

– Jeg gikk rett fra Donald til fantasy. Det kan anbefales, smilerAlexander.

Moderne lærere

15-åringene fra Karuss skole i Kristiansand leser mer enn noen gang.– Vi merker vi bor i en kommune som satser på økt lesing. Vi er

omgitt av flinke lærere, som ikke tar alt så dødsseriøst. De følger med itiden og sier ja til nye prosjekter. Og de vet hva de gjør. Vi merker viskriver bedre også, og vi leser mer engelsk, sier Martin.

– Jeg har aldri lest så mye engelsk som nå. Jeg har nemlig ikke tidtil å vente på de norske oversettelsene. Harry Potter er faktisk gøyere påengelsk, sier Alexander.

– Spenningen er vanvittig. Å pugge verb er ikke alt her i verden.Ikke Hamsun og Ibsen heller. Klart vi skal, men den tid den sorg. Vi erikke helt blåst selv om vi leser fantasy. Vi har selvsagt hørt om de storenorske forfatterne. Men akkurat nå føler vi oss privilegerte som får lesefantasy i skoletiden, sier Alexander og klassevennene.

Fantasyens ti på toppHer er fantasyens 10 på topp, slik bibliotekar Hanne Dahll-Larsson serdet. Bøkene er ikke gradert etter popularitet:

• J.R.R. Tolkien: «Ringenes Herre», «Hobbiten», «Silmarillion» m.fl.• Ruben Eliassen: «Phenomena»-serien, hittil tre bind• Lene Kaaberbøl: «Skammar»-serien, fire bind i serie• Emily Rodda: «Deltoras Belte», Åtte bind i serie• J.K. Rowling: «Harry Potter»-bøkene• C.S. Lewis: «Narnia»-serien, sju bind• Eoin Colfer: «Artemis Fowl»-serien, tre hittil


12

• Robert Jordan: «Tidshjulet»-serien• Hans Fredrik Follestad: «De Fire og Han Som Gjør Galt Verre», to i

serie hittil• Terry Pratchett: «DiscWorld»-serien, mange bind

Slangens gåve (utdrag)

Lene Kaaberbøl, omsett frå dansk av Øystein Rosse

Ein framand mann

Første gongen eg såg den framande, visste eg ikkje at han skulle kometil å forandre livet vårt. Det var ikkje slik at jorda rista under meg. Detkom ikkje så mykje som eit iskaldt vindkast, og eg fekk ikkje eingonggåsehud. Kjende berre eit lite stikk av uro som fort gjekk over att. Eg saikkje noko til mor eingong. Kanskje eg skulle ha gjort det? Eg veit ikkje.Eg trur ikkje det ville ha endra noko. Frå den augneblinken han sågmeg, var det nok i alle høve for seint.

Eg hadde elles gledd meg slik til den dagen. Det skulle vere midtsom-marmarknad i Høglandet, og klanane var komne frå fjern og nær for åhandle med kvarandre, prate og more seg og kappast med kvarandreom kven som kunne ri fortast, skyte best eller klippe ein sau på kortastmogeleg tid. Mor og eg hadde strevd i vekevis med å samle og tørkeurter og bryggje lækjedrikker og lage salver, og pleiesyster mi, Rosa,hadde skore ut skåler og skeier og hylleknektar og slikt, dessutan smådyr og dokker til barna. Ho var flink med kniven og kunne forvandleein vedkubbe til ei ku eller ein hund så det verkeleg likna. Storebrormin, Davin, hadde ikkje noko å selje, men han håpa på å vinne einpremie i eit av veddeløpa med Falk, den svarte vallaken vår.

Det var den første midtsommarmarknaden min i Høglandet. Sistsommar vart det ikkje halde nokon ordentleg marknad, for det haddevore så mykje ufred mellom klanane – Kensie-klanen, som vi buddehos, var komen i krig med Skaya-klanen, og det var i siste sekund vi


13

fekk stansa det store slaget i Skaradalen før alle drap kvarandre. Og altsaman var Drakans skuld – Drakan som sat nede i Dunark og kalla segDrakefyste, etter å ha myrda den gamle borgfyrsten. Han var sleip,Drakan. I staden for å føre krig mot klanane sjølv fekk han narra dei til åkrige mot kvarandre. Og den gongen han drap fyrst Ebnezer og svigerdot-tera og barnebarnet hans, fekk han lagt skulda for morda over på fyrstenseigen son Nicodemus, så det faktisk berre var takk vere mor at ikkje Nicovart halshoggen. Og kanskje litt takk vere meg òg. Sidan den dagen haddeDrakan vore fienden vår, og det var ikkje nokon ufarleg fiende å ha.

Men i dag ville eg ikkje tenkje på det. Eller iallfall ikkje meir ennhøgst nødvendig, for vi kunne framleis ikkje dra nokon stad utan å hamed oss Callan Kensie, store, rolege, staute Callan, som no hadde vorelivvakta til mor i snart to år.

«For ein vrimmel,» sa mor og måtte halde godt fast i taumane, forFalk, som drog kjerra, var ikkje van med så mykje leven. «Kvar skal vigjere av oss?»

Eg såg ut over vrimmelen. Til å begynne med verka alt uoverskode-leg som ei maurtue, men det var faktisk gater og torg og plassar der,akkurat som i ein ordentleg by, jamvel om marknadsbyen var bygd avbuer og vogner og telt i staden for hus. «Kanskje der?» spurde eg ogpeika. «Oppe i enden? Der er det vel plass til oss.»

«Vi prøver,» sa mor og hyppa på Falk. Den svarte hesten vår gjekkstivbeint og mistruisk bortover ei av marknadsgatene.

«Kjøp kopar!» ropte ei kone. «Finaste kopar!»«Tre skilling,» klaga ein breibaka Skaya-mann, «e’kje det litt dyrt for

eit par sokkar?»«Villsvinpølser! Røykte dyrelår! Kom og smak!»Falk la surt på øyra og vart endå meir stivbeint. Det var berre så vidt

kjerra flytta seg.«Kan du ikkje få han til å gå fortare? sa eg til mor. «Det kjem til å

ende med at ein annan tek plassen før vi er framme.»«Han likar ikkje alt dette ståket,» sa mor. «Eg trur det er best du

dreg han, Dina.»Eg hoppa ned frå kuskesetet og tok tak i hovudlaget til Falk. Då gjekk

det litt betre, men ikkje mykje. Og nett då vi var nesten framme, kom eikjerre frå den andre sida og svinga inn på den plassen eg hadde tenkt å ta.


14

«Hallo,» ropte eg. «Der skulle vi vere!»«No då,» sa kjerrekusken. «Då sku’ de ha skunda dykk litt meir!»Eg glodde olmt på han. Han var ein kraftig mann med krøllet, brunt

hår og eit slags smedforkle rundt livet, eit fangskinn, heitte det visst.Og han såg ikkje det minste skuldtyngd ut.

«Du såg oss! Du skjønte godt at det var her vi ville vere!»«Eg e lei for det, jenta mi. Men i dag var det altså eg som kom fyrst

til mølla.»«Det er urettferdig …»«Berre tei still, Dina,» sa mor oppe frå kuskesetet. «Vi finn ein

annan plass.»Kjerrekusken fekk for første gong ordentleg auge på mor, eller kan-

skje snarare på skammarteiknet som hang på brystet hennar. Det varikkje anna enn ei tinnplate emaljert i svart og kvitt så det likna eit auge,men mannen endra heilt framferd då han såg det.

«Å, unnskyld,» sa han, og den eine handa sleppte taumane og gleidbak på ryggen. «Eg såg ikkje … viss madama vil ha plassen, så …» Handrog i taumane, så den vesle grå høglendarhesten måtte svinge skarpt tilhøgre.

«Nei, det gjer ikke noko …» begynte mor, men han var alt på vegbort, så fort han kom seg opp gjennom marknadsmylderet.

«Såg de kva han gjorde med handa?» sa Rosa opprørt. «Såg de det?»«Hekseteiknet,» sa eg tonlaust. «Men han heldt då i det minste

handa bakpå ryggen. Somme gjer det rett opp i synet på deg.»Mor sukka. «Ja. Det er trist. Og det verkar som det blir verre og

verre.» Ho tok seg til skammarteiknet med den eine handa, men saikkje det vi alle tenkte: at det var blitt mykje verre etter at Drakan haddebegynt å brenne skammarar som hekser nede i Låglandet. «Ja ja. Vi kanvel like godt ta plassen. Kom, jenter. La oss setje opp teltet.»

«Viss det då er nokon som tør kjøpe noko av Skammarheksa ogfamilien hennar,» sa eg sint.

Mor smilte, men det var som om auga hennar ikkje heilt smiltemed. «Å jo, dei kjøper nok. Av ein eller annan grunn trur dei at urtenemine verkar betre enn andre sine.»Mor mi veit mykje om kva for planter som verkar mot dei sjukdom-mane menneske kan få, men det er ikkje trolldom ho driv med. Andre


15

kan bryggje dei same lækjedrikkene, og mange gjer det. Men fordi mormi er Skammaren òg, så trur sjølvsagt folk at det er heksekunst med ispelet. I røynda er det berre éin ting mor mi kan som andre ikkje kan:Ho kan sjå eit menneske inn i auga og få det til å tilstå ugjerninganesine og skamme seg over dei.

Vi spente Falk frå og skauv kjerra på plass i rekkja av andre buer ogvogner.

«Vil du gå opp med Falk?» spurde eg Rosa. Vi hadde gått frå men-nene – det vil seie Callan, Davin og venen Krutnarr – eit stykke oppe iskråninga, der dei var i ferd med å setje opp teltet vårt i ly av nokreberg, litt unna det verste mylderet.

Rosa såg litt usikker ut. «Kan ikkje du gjere det? Med alle dei folkaog sånn … tenk om han slår seg vrang.» Rosa var ikkje så van med hes-tar. Slikt var det ikkje så mange som hadde råd til der Rosa kom frå. Førvi møttest, hadde ho nemleg budd i Gråbyen, den fattigaste og uslastedelen av Dunark.

Eg nikka. «Det kan eg godt. Du har jo dine eigne ting å stille ut òg.»

Oppe ved berga var mennene nettopp ferdige med å setje opp teltet.Dei stod side om side og såg stolt på det, som om det skulle vore eitfireetasjes hus dei nett hadde bygd.

«Sjå der,» sa Davin og gneid seg i hendene. «Slik skulle det gjerast.Det hjelpte sanneleg å få litt arbeidsro.» Han sende meg eit av dei store-brorblikka som betydde at det einaste jenter verkeleg duger til, er å gå ivegen.

Eg lét som om eg ikkje såg det, og tjora Falk så han kunne gå ogbeite saman med dei tre andre: Callans brune vallak, den gulblakke tilKrutnarr og min eigen nydelege vesle Silke, som Helena Laclan haddegitt meg sommaren før.

«Har de sett noko til Nico?» spurde eg.Callan rista på hovudet. «Ikkje enno. Men han er vel her ein stad.»Eigentleg hadde planen vore at Nico skulle bli med oss til markna-

den. Men då vi kom for å hente han den morgonen, var han i full gangmed å krangle med meister Maunus så skjellsorda fauk om øyra på dei.Vi kunne høyre dei på lang avstand. Stemmene inne frå huset skargjennom morgonstilla, og meister Maunus ropte så høgt at den brune


16

hoppa ved tjoringsbommen utanfor heldt på å setje seg på bakbeina avskrekk.

«Skjønar du ikkje det, då, gut?! Det er di forbanna plikt …»«Det er det slett ikkje. Kom ikkje her med den pliktpreika. Eg vil …»«Du vil berre blåse i det, ja, det har eg skjønt. Du vil syngje og

danse og rave rundt saman med ein gjeng fulle bønder. Du vil drikkedeg sørpe full. Det er det du vil – ikkje sant, meister Drukkenbolt?»

«Ikkje kall meg det!» No ropte Nico nesten like høgt som meisterMaunus.

«Du toler kanskje ikkje å høyre sanninga?»«Kan eg ikkje for ein gongs skuld få lov til å more meg? Utan at du

straks trur det berre handlar om å drikke seg full? Du stolar ikkje påmeg.»

«Har eg grunn til det, då?»Det vart stilt der inne i nokre augneblinkar. Så kom Nico ut, heilt

kvit i ansiktet. Og like etter kom meister Maunus.«Gi deg no, gut. Du kan ikkje stikke av på den måten.»«Kvifor ikkje?» sa Nico. «Du høyrer jo ikkje på det eg seier likevel.

Og kvifor skulle du det? Eg er jo berre ein uansvarleg drukkenbolt somdu ikkje kan stole på.»

«Nico …» Maunus rekte handa fram, som om han ville ta Nico iarmen.

Men Nico lét seg ikkje stanse. Han kasta eit kort blikk på Rosa ogDavin og meg, men det var som om han mest ikkje såg oss, og han saikkje eit ord. Med hissige rørsler løyste han taumane til hoppa frå bom-men og svinga seg opp på hesteryggen utan å bry seg med å bruke stig-bøylane. Hoppa, som frå før var opphissa av alt bråket, stegla og sette avstad oppover bakken i ei blanding av galopp og bukkesprang. Det tokikkje lang tid før dei begge var ute av syne.

Tilbake på gardsplassen stod meister Maunus og såg merkeleg hjelpe-laus ut. Han var ein stor mann med gråsprengt, raudt hår og skjegg ogviltre, buskete augebryn. Det kledde han absolutt ikkje å stå der medtomme hender og rådvilt blikk.

«Forbanna gutunge,» mumla han. «Kvifor vil han aldri høyre?»No var ikkje Nico akkurat nokon gutunge lenger. Han var nitten og einvaksen ung mann. Attpåtil ein vaksen ung fyrsteson. Men meister


17

Maunus hadde vore huslæraren hans i heile oppveksten, og han haddevanskar med å venje seg av med å skulle bestemme over han. Hanhadde sine heilt bestemte meiningar om kva Nico burde og ikkje burde.Og dermed var det krangel.

Meister Maunus såg på oss som om det var først no han fekkordentleg auge på oss. Han tørka panna med dei slitne, grøne fløyels-armane og prøvde å få tilbake fatninga.

«God morgon, jenter,» sa han. «God morgon, Davin. Korleis harmor dykkar det?»

Det spurde han alltid om. Han hadde stor respekt for mor – dethadde dei fleste. Respekt eller beintfram frykt.

«God morgon, meister,» sa eg. «Ho har det fint, takk.»«Det var godt å høyre. Kva kan eg gjere for dykk?»Vi skotta litt på kvarandre. Etter krangelen å dømme ville nok ikkje æren-

det vårt vekkje jubel akkurat. Det var Davin som tok seg saman og svarte.«Vi kom for å høyre om du og Nico ville bli med oss på midtsom-

marmarknaden.»«Ja vel, ja. Midtsommarmarknaden.» Han myste mot morgonsola og

såg tvilrådig ut. «Eg … ja, eg har ikkje så veldig lyst sjølv. Og nokon må jovere heime og ta seg av dyra. Men unge Nicodemus … Den unge herrenhar nok alt drege dit. Eller, det vil seie, eg trur då det er dit han rir. Og egtenkte … kanskje de kunne gjere meg den tenesta å … halde litt auge medhan. Viss han er saman med dykk, så … så vil eg kjenne meg rolegare.»

Då treng du ikkje vere så redd for at han drikk seg frå sans og sam-ling, tenkte eg. Men eg sa det ikkje høgt.

Davin såg litt irritert ut. Storebror min kom ikkje alltid så godt ut avdet med Nico, så han var nok ikkje særleg glad for å bli utnemnd tilbarnepassar på den måten.

«Det skal vi nok,» sa eg før Davin rakk å kome med nokon innven-dingar.

No var det like før eg angra på det løftet, for det vart visst ikkje lett åfinne Nico i dette mylderet.

«Det er vel ikkje meininga at vi skal bruke all tida på å renne ihælane på han,» sa Davin. «Han er jo ikkje noko pattebarn som ikkjekan klare seg sjølv.»


18

«Nei,» sa eg. «Men – vi lova jo meister Maunus.»«Så sjå etter han, du då. Eg vil bort og sjå veddeløpsplassen.»«Det ville vore betre om de gjekk to og to,» sa Callan. «Eg kan jo’kje

halde auge med dykk alle saman på ein gong.»«Det skal du då ikkje heller,» sa eg. «Men Callan – her er så mykje

folk. Det skjer nok ingenting her. Og skulle nokon prøve seg på noko,så kan eg berre rope på hjelp.»

Callan brumma. «Ja. Det kan du vel.» Han prikka meg på skuldramed peikefingeren. «Men du må passe deg. E du med? Du går’kjenokon stad med nokon du ikkje kjenner.»

«Sjølvsagt ikkje.»Eg skjønte godt at han var uroleg. Då Drakans fetter Valdracu bort-

førte meg i fjor, var det Callan som måtte seie til mor mi at eg var blittborte, og at dei var redde for at eg var død. Det hadde han sikkert aldrigløymt. Og stundom var eg jo redd sjølv òg – redd for at noko sliktskulle skje igjen. Men her, i mylderet av høglendarar og marknadsfolk,kjende eg meg trygg. Det var som eg sa til Callan – det var jo berre årope på hjelp.

Callan hadde ikkje heilt sleppt meg enno. «Kanskje eg heller skulle …Det e best du ikkje går åleine.»

«Callan. Det skjer ingen ting.» Eg såg det for meg – viss eg ikkjekunne gå nokon stad utan å ha Callan i hælane, ville det bli ein sværtkeisam marknad.

Han sukka. «Nei. Og eg kan jo’kje setja deg i bur. Greitt. Av stadmed deg, jente. Men pass deg!»

«Ja då.»Davin og Krutnarr sette kursen mot veddeløpsplassen, og eg van-

dra ut i marknadsmylderet for å leite etter Nico. Der var nok å sjå på.Til å begynne med verka det så overveldande at det flimra for auga påmeg. Lydar og lukter, menneske og dyr … kremmarane ropte dethøgaste dei kunne, og mellom buene stod gjøglarar og underheldtmed alskens kunster berre nokon gav dei ein skilling. Det var einmann som stod og sjonglerte med tre flammande faklar. Han haddeein dressert hund som sette seg framfor den eine tilskodaren etter denandre. Hunden hadde ein boks i eit band kring halsen, og viss til-skodaren ikkje putta ein skilling i den, tok han til å bjeffe og hyle og


19

lage eit veldig leven. Det såg morosamt ut, men eg skunda meg likevelvidare, for eg ville ikkje ta sjansen på at hunden sette seg framformeg.

Eg speida rundt mellom alle dei framande ansikta, men ingen stadfekk eg auge på Nico. Han var ikkje på veddeløpsplassen, der Davin ogKrutnarr stod og tok dei deltakande hestane i augesyn med overdrivenkjennarmine. Han var heller ikkje mellom tilskodarane ved brytering-en. Eg kikka også inn i alle dei øltelta eg såg, men heller ikkje der fanneg han. Derimot sprang eg bokstaveleg talt rett inn i kjerrekusken, hansom ville rappe plassen vår rett framfor nasen på oss. Eg var så opp-teken av å sjå på gjestene i ølteltet at eg ikkje vart merksam på han føreg støytte inn i den digre forklevomma hans.

«Sjå deg for, då, jente,» sa han. Og så kjende han meg att. «Det ersvært som du pressar deg fram, kva?»

«Unnskyld,» mumla eg og såg av gammal vane ned i marka. «Egsåg ikkje …»

«Nei, det ska’vera sikkert. Men sjølv om mor di e skammar, så hardu vel’kje rett til å springe ned skikkelege folk.»

«Det var ikkje med vilje,» sa eg og freista lirke meg forbi han.«Vent no litt, ikkje så fort,» snerra han og greip meg i armen. «Eller

e du kanskje for fin til å be om unnskyldning?»«Eg har bede om unnskyldning,» sa eg og prøvde å rive meg laus.«Jaså? Det høyrde eg ikkje. Det kan’kje ha vore særleg høgt. Faktisk

heilt lydlaust, trur eg.»Å, så irriterande han var. Eg begynte å bli skikkeleg sur på han.«Slepp meg,» sa eg. «Elles …» Elles skrik eg, tenkte eg, men det

rakk eg ikkje å seie.«Elles kva då? Kanskje du vil få mor di til å kaste ei forbanning på

meg? Har du tenkt å truge ein ærleg mann òg, no?»Eg var ikkje redd. Ikkje ordentleg. Eg kasta eit raskt blikk rundt meg

for å sjå om Callan var i nærleiken, men det var han ikkje.«Eg trugar ingen,» sa eg i eit meir roleg tonefall. «Og mor mi kan

ikkje forbanne folk. Og hadde ho kunna, så ville ho ikkje ha gjort det.»«Og det vi’du at eg ska’ tru på.»«Ja, det vil eg faktisk!» Eg glodde olmt på han. Og nett då kom det.

Det var ikkje fordi eg ville det. Det er ikkje noko eg sjølv kan styre.


20

Ikkje no lenger. Eg kjende det berre i hovudet, ei plutseleg, sviandesmerte, så var det borte.

Han gav frå seg eit halvkvelt utbrot og sleppte meg som om eg varglødande.

«Hekseførkje!» kveste han og rygga, og denne gongen gjorde hanhekseteiknet fullt synleg, rett opp i nasen på meg.

Eg hadde sett på han med skammarauge. Det var ikkje med vilje;kan hende var det fordi eg var blitt så sint, eller fordi han ikkje ville lameg gå. No ville han ikkje sjå på meg og endå mindre ta på meg.

«Vik frå meg!» skreik han så høgt at folk tok til å snu seg etter oss.«Hald deg langt unna meg med djevelskapen din.» Ei kone med egge-korg gjorde same teiknet som kjørekusken, og ein svarthåra mann iraud skjorte stirte på meg som om eg var eit troll eller ei hulder.

Det var visst på tide å stikke av.«Berre la meg vere i fred,» sa eg og snudde meg for å gå.Framfor meg stod den svarthåra mannen og sperra vegen. Først

trudde eg det var tilfeldig og ville gå forbi han. Men han stod framleis ivegen for meg.

«Unnskyld, kan eg få kome forbi?» spurde eg høfleg. Éin krangelom dagen fekk vere nok, tykte eg.

Han flytta seg framleis ikkje. Og han såg på meg med eit merkeleguttrykk i ansiktet, som om … Ja, eg kan faktisk ikkje heilt seie korleis.Som om han hadde funne noko, kanskje.

«Kva heiter du?» spurde han, og stemma hans høyrdest rar og fram-andarta ut. Høglendar var han iallfall ikkje, og han snakka heller ikkjesom dei eg kjende nede i Låglandet. Og frå det eine øyret dingla eitsmykke, ein liten sølvslange med grøne steinar til auge. Eg var ikkjevan med å sjå menn gå med øyrering.

Hjartet mitt tok til å slå litt for fort. Kven var han, og kvifor var hanså interessert i meg? Var det på grunn av det kjerrekusken hadde ropt,om djevelskap og slikt? Eg hadde ikkje lyst til å seie namnet mitt tilhan.

«Unnskyld, eg har det litt travelt …»Brått la han begge hendene rundt kinna mine og såg meg rett inn i

auga. Grepet hans var ikkje hardt, det kom berre så uventa. Eg tok eitsteg tilbake, og han sleppte meg straks.


21

Ein augneblink stod vi og stirte på kvarandre. Så snurra eg rundt ogtok til å gå, den vegen eg var komen frå.

«Vent,» sa han.Eg kasta eit blikk over skuldra. Han følgde etter meg. Å, kvifor

hadde eg ikkje venta på Callan? Eg tok til å springe så godt det lét seggjere i menneskemylderet. Kvar var det bua vår var? Eg pressa meg innmellom to telt, hoppa over eit par vognskjæker og dukka under eit bordmed keramikk, så pottemakaren sette i eit forskrekka rop og kalla megein «forbanna dritunge». Eg stoppa ikkje. Eg berre sprang. Var ikkje dettevår gate? Jo, der nede kunne eg sjå Rosa, i finklede med grønt skjørt ogkvit, brodert bluse. Eg såg meg igjen tilbake, og vart letta over at detdenne gongen ikkje var nokon raudskjorta, svarthåra framand i sikte.

«Hei sann,» sa Rosa. «Eg har alt selt tre av dei små hestane og eiskål. Og urtene sel òg godt.»

Mor stod og snakka med ein kunde om ei salvekrukke. Ho var nøyemed å sjå på krukka og ikkje på kunden, men dei smilte, begge to, ogdet såg ut til at vi heldt på å gjere endå ein god handel.

«Flott,» sa eg. Eg strauk håret vekk frå panna og freista få kontrollover den raske pusten min.

Rosa såg litt nøyare på meg. «Kva er det med deg?»Eg opna munnen for å fortelje om den framande i den raude skjorta,

men eg ombestemte meg før orda kom ut av munnen min.«Nei, eg har berre sprunge. Eg gjekk rett på han som heldt på å

rappe plassen vår, og han var ikkje akkurat venleg av seg.»«Nei, det var han vel ikkje,» sa Rosa og fniste litt, «for han gjekk

glipp av ein god plass. Og det har han jammen godt av.»Eg veit ikkje kvifor eg ikkje sa noko. Kanskje var det fordi mor såg

så glad ut nett då og eg ikkje hadde lyst til å gjere henne uroleg. Meneg trur det var litt meir enn det. Det var som om eg enno kunne kjennehendene hans mot kinna mine. Handflatene hadde vore ru og varme.Håret og skjegget var kolsvart. Og dei auga som hadde sett så inntreng-jande inn i mine, var grøne. Nett som mine eigne.

«Såg du noko til Nico?» spurde Callan.«Nei,» sa eg. «Kanskje han ikkje har kome enno.»


22

Gullivers reiser (utdrag)

Jonathan Swift

Om innbyggerne i Lilliput, deres vitenskap, lover og skikker og deres måte åoppdra barn på. Hvordan forfatteren levde der i landet. Han tar en høyt-stående dame i forsvar.

En nærmere beskrivelse av dette landet har jeg tenkt å reservere for enspesiell avhandling, men inntil videre skal jeg gjerne tilfredsstille lese-rens nysgjerrighet med noen alminnelige opplysninger.Gjennomsnittlig er innbyggerne altså litt over seks tommer høye, ogstørrelsen på alle dyr, planter og trær står i nøyaktig forhold til dette.For eksempel er de største hestene og oksene mellom fire og fem tom-mer høye, sauene er halvannen tomme (litt mer eller litt mindre), gjes-sene er omtrent på størrelse med en spurv, og slik videre nedover til dealler minste, som var nesten usynlige for meg. Men naturen har tilpas-set lilliputianernes øyne til alt det de trenger å se; de har et skarpt synunntagen på lang avstand. Som et bevis på hvor skarpsynte de er, kanjeg nevne at jeg hadde stor fornøyelse av å se på en kokk rense en lerkesom ikke engang var på størrelse med en vanlig flue, eller en ung piketre en usynlig silketråd i en usynlig nål. De høyeste trærne er godt ogvel syv fot høye – jeg tenker nå på noen jeg så i den keiserlige park,dem kunne jeg såvidt nå toppen på med knyttneven. Men dette over-later jeg til leserens fantasi å brodere videre på.

Her og nå skal jeg ikke si stort om deres vitenskap, som gjennomlange tider har blomstret i alle sine grener. Men jeg må nevne at deresmåte å skrive på er høyst selsom: skriften går nemlig verken fra venstre tilhøyre, som hos europeerne, eller fra høyre til venstre, som hos araberne,heller ikke ovenfra og nedover, som hos kineserne, eller nedenfra ogopp, som hos kaskagianerne, men på skrå fra det ene hjørnet av papirettil det andre, akkurat som hos engelske damer.

De begraver sine døde med hodet rett ned, for de mener at om ellevetusen måner skal de alle oppstå igjen, og i løpet av denne tiden vil jorden(som de tror er flat) snu opp ned; slik skal de altså alle sammen finnes


23

stående oppreist på oppstandelsens dag. De lærde blant dem innrøm-mer at denne læren er absurd, men skikken opprettholdes allikevel forå stille folket tilfreds.

Det finnes endel høyst merkelige skikker og lover i landet, og haddedet ikke vært fordi de sto direkte i strid med dem i mitt eget land, såkunne jeg være fristet til å si ett og annet for å rettferdiggjøre dem. Detville bare vært å ønske at de ble samvittighetsfullt overholdt. Den førstejeg vil nevne, gjelder angivere. Alle forbrytelser mot staten blir straffetmed den største strenghet. Men hvis anklagede under rettsaken kanbevise at han er uskyldig, blir anklageren straks henrettet på vanærendevis; og av hans jord og øvrige eiendom får den uskyldig anklagede fire-dobbelt erstatning for sitt tap av tid, for den fare han har vært utsatt for,for savn og plager under fengselstiden og for alle de utgifter han harhatt for å føre sin sak. Eller om anklageren ikke efterlater seg tilstrekke-lige midler, blir erstatningen rundhåndet utredet av Kronen. Keiserengir ham et eller annet offentlig bevis på sin gunst, og hans uskyld blirproklamert for hele byen.

De ser på bedrageri som en større forbrytelse enn tyveri, og unn-later derfor sjelden å straffe det med døden. De hevder nemlig at hvisen mann er årvåken og påpasselig nok, så kan han verge sitt gods mottyver; men ærlighet trygger ingen mot durkdreven sluhet. Og eftersomdet nødvendigvis må være kjøp og salg og handel på kreditt, så ville denærlige part alltid sitte med tapet og skurken med utbyttet, dersom manså gjennom fingre med bedrageri eller ikke hadde noen lov om strafffor det. Jeg husker jeg en gang gikk i forbønn hos keiseren for en for-bryter som hadde bedratt sin herre for en større pengesum: han haddehevet den på fullmakt og så stukket av med den. Jeg kom da til å si tilHans Majestet, som en formildende omstendighet, at dette jo bare varet tillitsbrudd. Keiseren syntes det var uhyrlig av meg å forsvare man-nen ved å fremheve den verste siden ved hans forbrytelse. Og sant å sihadde jeg lite å svare til det, bortsett fra den alminnelige frasen at for-skjellige folk har forskjellige skikker – for jeg må innrømme at jegskammet meg eftertrykkelig.

Skjønt vi vanligvis kaller belønning og straff de to hengsler alt stats-styre hviler på, har jeg aldri sett noe annet folk enn lilliputianerneomsette dette ordtaket i praksis. Enhver som kan legge frem tilstrekkelig


24

bevis for at han strengt har overholdt landets lover i tre og sytti måner,har krav på visse privilegier, alt efter sin stand og stilling. Han får utbe-talt en tilsvarende sum penger av et fond som er avsatt til det bruk,dessuten får han tittelen Snilpall eller Lovlydig, som føyes til hans navn,men som ikke går i arv til hans efterkommere. Og menneskene hermente det var en alvorlig politisk feil hos oss, da jeg fortalte dem atlovene bare blir påtvunget oss under trusler om straff, mens det aldri ersnakk om belønning. Ut fra denne betraktning er også det bildet avRettferdigheten som pryder deres rettssaler, utstyrt med seks øyne, toforan, to bak og et på hver side, hvilket betyr at den kan se til alle kan-ter. Den har også en åpen pose gull i den høyre hånden og et dragetsverd i den venstre, for å vise at den er mer tilbøyelig til å belønne enntil å straffe.

Når de skal utse folk til forskjellige stillinger, legger de mer vekt påmoralske egenskaper enn på dyktighet. For eftersom det nødvendigvismå finnes et statsstyre, så mener de at alminnelig sunn menneskefor-stand må være tilstrekkelig for å kunne inneha en hvilken som helststilling: det har aldri vært Forsynets mening at offentlig styre og stellskulle være et mysterium som bare noen få, høyt begavede personerkunne forstå – dem blir det nemlig sjelden født mer enn noen ytterst fåav i hver generasjon. Derimot mener de at sannhet, rettferdighet, måte-hold og denslags er noe ethvert menneske kan makte. Om et menneskepraktiserer disse dyder, støttet av erfaring og god vilje, så er det tilstrek-kelig til at det kan tjene sitt land, unntagen i de tilfelle hvor det krevesen helt spesiell innsikt. De ser det slik, at moralsk svikt ikke på noenmåte kan oppveies av høy begavelse, og at offentlig makt aldri bør leg-ges i så farlige hender. Og ihvertfall at feil som et moralsk høytståendemenneske begår av ren uvitenhet, aldri vil få så skjebnesvangre følgerfor det offentlige vel, som de ulykker en høyt begavet mann avstedkom-mer hvis han først har tilbøyelighet til å være korrupt. For da vil hansbegavelse bare hjelpe ham til å bli enda mer korrupt, samtidig som hanvil være utspekulert nok til alltid å finne forsvar for sine handlinger.

På samme vis hevder de at en mann som ikke tror på etGuddommelig Forsyn, heller ikke er egnet til å inneha en offentlig stil-ling. For når konger og keisere mener de er innsatt av Forsynet og styrerpå dets vegne, så synes lilliputianerne at det ville være fullstendig


25

meningsløst om en fyrste gjorde bruk av mennesker som ikke aner-kjenner den autoritet han handler under.

Når jeg nevner disse og endel andre lover, så vil jeg understreke atjeg sikter til deres opprinnelige ånd og mening, og ikke til de skandaløseforvrengninger disse menneskene gjør seg skyldige i på grunn av men-neskets fordervede natur. For når det gjelder den skammelige praksis åoppnå høye stillinger ved å danse på line, eller gunstbevisninger ogutmerkelser ved å hoppe over en stokk eller krype under den, så vil jegleseren skal være oppmerksom på at den først ble innført av den nå-værende keisers bestefar, og at den har fått det omfang den nå har pågrunn av tiltagende splittelse og partivesen.

Utakknemlighet er hos dem en forbrytelse som straffes med døden,som vi også kan lese om at det har skjedd i enkelte andre land. Deresonnerer nemlig som så, at den som lønner en velgjører ille, nødven-digvis også må være en alminnelig fiende av menneskeheten for øvrig,som han ikke står i noen takknemlighetsgjeld til, og derfor er et sliktmenneske ikke egnet til å leve.

Niels Klims underjordiske reise (utdrag)

Ludvig Holberg

Ludvig Holberg skreiv den sarkastiske romanen Niels Klims underjordis-ke reise i 1741. Du kan lese om forfattaren og romanen på 5. stopp i Pånorsk – FØR. Den danske biletkunstnaren og forfattaren Hans Scherfig(1905–1979) har tolka romanen på sin eigen måte når han leikar segmed sjangeren teikneserie. Teksten til teikningane er henta frå roma-nen til Holberg. Her kan du sjå korleis kunstnaren Sherfig ser for segein av dei underjordiske byane Niels Klim kom til. Alle dei som bur påden underjordiske planeten Nazar, er framstilte som tre både avHolberg og Scherfig.


26


27

Niels Klim forlot derfor denne byen taus og stille, skjel-vende av skrekk for å komme til å måtte unngjelde for sineegne øynes form eller bli brennmerket med det forhattenavnet kjetter og jaget ut av byen med hån og spott.

Kongeriket Kimal ble regnet for det mektigste av dem allepå grunn av dets store rikdommer. Der finnes det masse-vis av sølvgruver og det er gullsand i elvene, og haveneomkring er alle sammen rike på perler.

Så snart han var kommet ut av dette landet, som var detbesværligste for ham å komme gjennom på hele reisen,dro han mot øst. Han traff overalt selskapelige og venn-lige, men samtidig meget besynderlige folk, som hanunderholdt seg med.

Mest undret han seg over innbyggerne i det bitte lille riketKvamboja, som naturen hadde skapt aldeles bakvendt. Joeldre de ble, jo ufornuftigere ble de. Alle de feil som følgermed ungdommen viste seg her bare hos de gamle.

Men da han nøyere studerte dette folkets tilstand, lærteNiels Klim at det var meget ulykkelig. For innbyggerneunderkastet seg gjerne slaveri for pengenes skyld. Landetvar så fullt av røvere at ingen våget å reise uten bevæpnedeledsagere.

Ikke noe påfunn virket mer redselsfullt, barbarisk ogutålelig enn dette, da bare hykleri og løgnaktighet kunnebane veien til viktige stillinger i samfunnet. Men da eteinebærtre spurte Niels Klim om hvordan det sto til ihans verden, ble han aldeles rød i hodet.


28

Derfor turde man ikke gi noe embete til folk som varover 40 år. Straks en mann kom opp i denne alderen blehan som en kåt guttunge. Niels Klim så gamle grånedemenn drive med spillopper på gatene og kaste bort tidamed barneleker.

Hvis en ung mann giftet seg med en meget eldre kone,spådde alle at hun nok snart ville sette horn på ham. Detble også fortalt at en gammel dame hadde hengt seg,fordi en ung bøk som hun hadde forelsket seg i, haddegitt henne kurven.

Denne bakvendte orden krevde også bakvendte lover.Ingen kunne råde over egne midler når han var fylt 40 år,men måtte ha en formynder. Og gamle menn og kvinnermåtte ære og adlyde sine barn.

I landet som het Kokleku hersket de forunderligste skikker,som en europeer måtte fordømme. Innbyggerne var allesammen einebærbusker av begge kjønn, men menneneble bare brukt til kjøkkenarbeid og andre uviktige sysler.

Niels Klim så også to gamle utlevde menn somduellerte, og da han undret seg over så stor fyrrighet i såhøy alder spurte han om årsaken. Det viste seg at de togamle var kommet i krangel om ei jente de hadde truffetpå et bordell.

Niels Klim så en eldgammel mann som hoppet tau påtorvet og han hadde i sin ungdom vært en meget verdigog betydelig person og president i det høye råd. Dethendte ofte at de unge måtte gi de gamle ris når de opp-førte seg upassende.

Tegneseriens historie

Jon Rolland

Av alle typer lesestoff i verden topper tegneserier salgsstatistikken.Nordmenn tar andreplassen på denne verdensstatistikken. Omtrenthver 20. bok eller magasin som selges i Norge er en tegneserie.Japanerne tar en klar førsteplass. Der er omtrent hver andre bok ellermagasin som selges en tegneserie.

Film og tegneserierMange av virkemidlene i tegneserier finner vi igjen i film. Filmen ogtegneserien har også utviklet seg parallelt siden slutten av 1890-årene.

Likevel vil det ikke være riktig å påstå at tegneserien bare er litt overhundre år, slik som filmer. Vi kan sammenlikne både hulemalerier ogde 5000 år gamle egyptiske gravmaleriene, som forteller historier fraFaraos liv, med det vi i dag kjenner som tegneserier. Og på det 70meter lange Bayeux-teppet fra 1100-tallet kan vi se en bildefortellingover hertug Wilhelms erobringer av England i 1066.

Mange regner tegneseriens offisielle fødsel for å være 5. januar1896 i avisen The New World. Serien het Hogans Alley der lesernekunne følge en vilter figur som fikk navnet The Yellow Kid. Forfatterenvar Richard Felton Outcault.

Man regner USA som tegneseriens hjemland. Det var i dagsaviseneat tegneseriene først kom på trykk på slutten av 1800-tallet, og aviseneble trykket i store opplag. Avisene The New World og New York Journalkjempet en hard kamp om å få overtaket på markedet. De hadde opplagpå ca. en million eksemplarer. Det var særlig søndagsutgavene de bruk-te i kampen om å nå leserne. Eksperimenter med fargetrykk var en delav konkurransen, så det var en seier at The New World i søndagsutgaven5. januar 1896 kunne utstyre The Yellow Kid med gul skjorte.

Selv om det bare var ett bilde hver søndag, regner vi det allikevel foren tegneserie fordi den hadde et fast persongalleri og tekst inne i bildet.Ganske raskt fikk den gulkledte, umulige gutten flere ruter å boltre segi hver søndag.


29

Knoll og Tott, trykket i New York Journal fra 1897, regnes som den førsteegentlige tegneserien, blant annet fordi det var den som først besto avflere bilder. Andre vil utrope de to tyske umuliusene Max und Moritz –Knoll og Totts forbilder – som den første tegneserien. Dem kunne manlese om allerede i 1865.

ComicsEtterspørselen etter tegneserier vokste fort på begynnelsen av 1900-tallet.Alle aviser ville ha det, og det ble etter hvert mye penger å tjene på seriene.Avisene ville ha det som solgte best. I den harde konkurransen førte dettil at mange tegneserieforfattere «solgte seg» til de store tegneseriebe-driftene som leverte tegneserier til avisene. Tegneserieforfatterne mistetsin kunstneriske frihet. Allikevel blir mange av seriene betegnet sommesterverker. Noen av de mest berømte seriene fra denne tiden er LilleNemo i Drømmeland av Windsor McCay og Krazy Kat av GeorgHerriman.

Fram til slutten av 1920-årene ble det nesten bare produsert ufarligehumoristiske serier, derav betegnelsen «comics» på engelsk. Fram tildenne tiden var tegneseriene bare blitt trykket i aviser. I dag blir flere avdisse humorseriene betraktet som noen av de beste og viktigste tegne-seriene noensinne. Dels hadde de gode og underholdende historier, ogdels var noen av dem små kunstverk.

Superhelt i eget hefteI årene etter det store økonomiske krakket i 1929 opplevde USA økono-miske nedgangstider med svært høy arbeidsledighet og påfølgende fryktog uro i befolkningen. Eventyrseriene ble mer populære enn de humoris-tiske. Eventyrfortellinger er jo en form for virkelighetsflukt, og kanskjedet var det folk trengte akkurat da.

I disse nye eventyrseriene ble den uovervinnelige superhelten intro-dusert. Mange av heltefigurene som ble skapt på den tiden, lever frem-deles i beste velgående: Tarzan, Fantomet, Lyn Gordon, Dick Tracy,Agent X-9, Batman og Supermann som ble skapt tidlig i 1930-årene,ble fort svært populære, noe de fortsatt er i dag – over 70 år etter.Humoren ble ikke helt borte, for både Blondie (1930), Walt Disneys


30

Mikke Mus (1928) og Donald Duck (1936) ble også skapt i denne perio-den. Og først nå ble serieheftene produsert. Det aller første serieheftetvar Supermann (1938). I dag er det nok Spider-Man som er den størstesuperhelten i USA, takket være de nyeste filmene om Edderkoppmannensom han het på norsk.

Det er nesten ingen ende på superheltenes evner og krefter.Opprinnelig er de ofte helt alminnelige mennesker som har kommet utfor en hendelse som har gitt dem en eller annen form for spesielleevner, og de lever ofte et dobbeltliv med en hemmelig identitet. Noenganger vil de derfor gjerne vende tilbake til et normalt liv igjen, mendet er ikke så lett når pliktene kaller. For de er de eneste som virkeligkan hamle opp med alle slags forbrytere; gale vitenskapsmenn, ondenazister, slimete rommonstre, superroboter og superskurker.

Parallelt med serier om superheltene kom det også ut science fiction-serier og fantasy-serier. Science fiction er fortellinger om hendelser iframtiden, ute i verdensrommet og gjerne preget av teknologi vi barekan drømme om. Den første egentlige science fiction-serien utkom i1929. Det var Buck Rogers av Richard Calkins. Han er en pilot som etteren ulykke våkner i år 2500. Der forsvarer han de gode krefter mot deonde. Lyn Gordon er også en stor tegneseriehelt fra 1934.

Fantasy er gjerne preget av barske menn, store sverd, vakre og farligekvinner, magi og gode og onde trollmenn. Historiene foregår i en fjernfortid eller i andre verdener hvor alt kan skje. En hemmelig port kanvære det eneste som skiller oss fra fantasy-verdener av mange slag. Ofteer det mye ondskap der.

«Code of the comics»Fram til tidlig i 1950-årene utviklet tegneserieheftene seg enormt ogfikk et stort publikum. Samtidig skjedde det en merkbar forandring.Mange tegneserier inneholdt mer og mer vold og sadisme. En del forel-dre ga tegneseriene skylden for ungdomskriminaliteten i USA. Tegne-serier ble boikottet og brent på bål. Salget gikk dramatisk ned, og fleretegneserieprodusenter gikk konkurs. For å imøtekomme kritikerne lan-serte produsentene en del regler som skulle styre utgivelsene. Regleneble kalt «Code of the comics» og ble lansert 26. oktober 1954.


31

Her er utdrag av de mest sentrale reglene:• Tegneseriene måtte ikke skape sympati med forbrytere og framstille

dem som forbilder eller inspirere til kriminelle handlinger ved blantannet å vise kriminelle metoder i detalj. Det gode måtte seire over det onde.

• Unngå voldsscener.• Ikke bruke stygge ord.• Ikke diskriminere rase eller religion.• Vise respekt for politi, lærere og foreldre.• Enhver form for nakenhet var forbudt.

De seriene som fulgte reglene, fikk et stempel på forsiden. Mange forlag valgte å følge reglene, rett og slett for å få solgt bladene sine og tjene penger. De «snille» seriene klarte seg derfor best.

Masseproduksjon eller kunst?På grunn av moderne teknikk og effektive trykkemetoder kunne tegne-seriene trykkes i millionopplag, og vi snakker derfor om masseproduk-sjon. Mange serier produseres som et samlebåndsprodukt med mangedeltakere i produksjonen. Den ensomme forfatteren og tegneren ererstattet av en gruppe der hver har sin oppgave. Øverst sitter redaktørensom er sjefen for det hele, så kommer forfatteren(e) som lager selve histo-rien. Deretter kan det være en egen tegner som lager skissetegningene, entusjer som trekker opp de endelige strekene, en egen fargelegger og til slutten bokstavtegner. Jo flere som er med, desto mindre personlig blir uttryk-ket i fortellingen og måten å fortelle på. Kanskje det er derfor mange sernegativt på denne masseproduksjonen. I dag masseproduseres det enkletegneserier side om side med serier som blir anerkjent som kunst.

Den amerikanske tegneserieforfatteren Bill Watterson, som står bakTommy og Tigern, hevder med rette at han skaper kunst. Tommy ogTigern hadde sin storhetstid i 1990-årene og utgis stadig i nye opplag.

EuropaFram til ca. 1960 var de amerikanske seriene omtrent enerådende påverdensmarkedet. Det har forandret seg kraftig de siste 40–50 årene.


32

Går du i dag i en butikk med et godt utvalg av tegneserier, vil du se atutvalget langt fra er ensidig amerikansk. Du vil blant annet finne flottenorske tegneserier. Historisk sett har tegneserier først og fremst hen-vendt seg til barn og ungdom (10–15 år), men i dag henvender tegne-serier seg like mye til voksne som til barn.

Den belgiske tegneren Hergé ga ut det første Tintin-albumet i 1930.Men utover i 1930-årene var det allikevel seriene fra USA som domi-nerte det europeiske markedet, noe som fikk en bråstopp med denandre verdenskrigen. Dermed kunne lokale tegneseriekunstnere i størregrad dekke etterspørselen etter tegneserier. En rekke nye tegneserie-skapere dukket opp: Edgar Pierre Jacobs, Jacques Laudy, RaymondReding, René Goscinny, Albert Uderzo og Willy Wandersteen. Flere avdisse lagde serier som ble oversatt til norsk, blant annet Astérix ogLucky Luke.

Fra og med 1920-årene var det et aktivt tegneseriemiljø i Norge meden topp fra 1935 til 1950. Det ble utgitt flere populære norske serier:Jens von Bustenskjold, Smørbukk, Vangsgutane og 91 Stomperud. I 1970-og 1980-årene var det flere som prøvde seg, men det ble ofte bare éneller få utgivelser før de ble borte. I dag ser det ut til at noen norskeserier har greid å etablere seg: Pondus (Frode Øverli), InkaLill (SiriDokken, Karine Håland), Nemi (Lise Myhre), og Vent litt m.fl.(Jason). Ide senere årene er det flere kvinner som har greid å slå gjennom medsine tegneserier. De nye norske seriene har også gjort seg gjeldendeinternasjonalt.

Årlig arrangeres Raptus Tegneseriefestival i Bergen. Det er Norgesstørste og viktigste samling for tegneserieinteresserte. Festivalen harfått internasjonal oppmerksomhet. 18. mars 2006 ble den norske prisenfor tegneserier, Sproing, delt ut for 15. gang. Prisen gikk til ChristopherNielsen for Uflaks.

Vi har bare nevnt noen av de aktive tegneserieskaperne i Norge idag. Det finnes mange flere. Interesserte kan finne mer på NorskTegneserieforums hjemmesider: www.tegneserier.no/ntf

Fra Finland kjenner de fleste Mummitrollet av Tove Jansson.Allerede fra 1954 ble Moomin publisert i den britiske kveldsavisenEvening News. Senere har serien spredt seg over hele verden og er over-satt til 20 språk.

LES-BOKA KAP> 01/10

33

Walt Disney (1901–1966)Walt Disney startet et lite filmstudio sammen med broren sin Roy. Derlaget de tegnefilmer, blant annet Alice i Eventyrland. I 1928 skapte hanMikke Mus som han laget tegnefilm av. Den første het Steamboat Willy.Mikke ble så populær at han allerede i 1930 dukket opp som tegneserie.

Snøhvit og de syv dverger er verdens første helaftens tegnefilm, enproduksjon som dannet skole for samtlige senere tegnefilmer fraDisney, og som også ble en økonomisk gullgruve for Disney-konsernet.

Disney har aldri selv tegnet de mest berømte seriene. Han var førstog fremst idémaker og forretningsmann. OpplevelsesparkeneDisneyworld både i USA og Europa er beviser på det. Historiefortellingog tegning overlot han til dyktige medarbeidere. Det var FloydGottfredson som tegnet Mikke Mus i 45 år, og Al Taliaferro som tegnetde daglige avisstripene med Donald Duck i 27 år. Don Rosa er kjent forsine historier om Onkel Skrue, Donald og Ole, Dole, Doffen.

Men den mest berømte av alle tegnerne til Disney er nok CarlBarks, som står bak de mest kjente fantasifulle historiene om Donaldog hans oppdagelsesreiser.

Carl Barks (1901–2000)Carl Barks skapte Donald Duck-historier som skilte seg ut, og som barnog voksne elsket å lese. Carl Barks gjorde alt selv. Fortellingene hanshar i dag fått kultstatus og regnes som kunst. Den kjente norske forfat-teren Jan Kjærstad har ham som sitt litterære forbilde.

Mange sammenlikner Carl Barks med H.C. Andersen og JulesVernes. Gjennom magasiner og tidsskrifter skaffet han seg nøyaktigekunnskaper om de miljøer han skulle skildre. Det er derfor vi oftefinner igjen mye faktastoff i Carl Barks historier. Men vi kan allikevelikke stole helt på informasjonen fordi den er brukt svært fantasifullt.

Carl Barks hadde et meget strengt krav til seg selv. Hver eneste rute,hver bevegelse og hver snakkeboble skulle bringe historien videre. Altuviktig tok han vekk. Han tværet ikke historiene ut.

«Jeg har aldri vært noen steder. Jeg har aldri sett noen ting. Jeg haraldri opplevd noe nervepirrende. Jeg har bare lest et fåtall bøker og settenda færre filmer», har Carl Barks sagt om seg selv. Allikevel haddehan fantasi nok til å skape 6300 sider med Disney-historier i perioden


34

1942 til 1966. Først i 1964, to år før han pensjonerte seg, ble det offent-lig kjent hvem den anonyme skaperen av Andeby egentlig var.

Som 15-åring dro han til San Francisco for å søke lykken. Han gjordemye forskjellig inntil han i 1935 fikk jobb som animatør ved Walt DisneyStudio i Los Angeles. Ganske fort oppdaget Disney hans talent som for-teller og flyttet ham over i manusavdelingen i 1937. Der klekket han og etpar medarbeidere ut storyboards (bildemanus) til 36 Donald-filmer. I1942 kom Carl Barks første lange Donald-historie, Jakten på sjørøvergullet.Den var opprinnelig storyboard til en tegnefilm som ikke ble produsert.

Det er Carl Barks som har funnet opp Fetter Anton, Petter Smart,Magica fra Tryll og B-gjengen. Men det er først og fremst Donalds fan-tastiske eventyr og reiser til de underligste steder han er blitt berømt for.

En fortelling som satte sinnene i kok her i Norge, var Eggmysteriet.Donald oppsøker et samfunn i Andesfjellene hvor det meste er firkantet– også eggene. I den norske versjonen snakker folket der nynorsk. Folksom brukte og kjempet for nynorsken, følte seg diskriminert. Debattenher i landet ble lagt merke til verden over. Carl Barks lagde historienallerede i 1948. Den sto på trykk i USA første gang i 1949, men nåddehit til landet først våren 1963 i form av en fortsettelseshistorie over femepisoder. I originalversjonen snakket firkantfolket sørstatsdialekt.

Jon Gisle, ekspert på Donald Duck & Co, gjenforteller historien slik:«Under støvtørking i avdelingen for indiansk kunst i Andeby Museumfaller en firkantet stein i gulvet. Steinen blir knust! Den forskrekkedemuseumsvakten (Donald) konstaterer at det man trodde var steiner, ikkeer steiner, men egg; 100 år gamle firkantede egg. Firkanteggene vekkerstor oppmerksomhet. Eggprodusentene fester seg ved at de lettere vil laseg stable enn egg av tradisjonell fasong. Den nødvendige kapital skaffestil veie for å ruste ut en ekspedisjon til Andesfjellene.»

Manga – japansk tegneseriekulturManga betyr skisse eller tegneserie. Her i Skandinavia er det ikke lengesiden japansk tegneseriekunst slo gjennom for fullt. De modernejapanske tegneseriene har røtter langt tilbake i historien og en langthøyere status enn i Vesten. I japanske templer finnes det 800 år gamleveggmalerier som kalles manga.

Den berømte japanske kunstneren Hokusai Katasushika


35

(1760–1849) var den første som brukte ordet manga på noen av sinekunstverk.

Senere er Tezuka Osamu (1928–1989) blitt regnet som den moder-ne tegneseriens far. Han debuterte i 1947, og i Europa er han i dagmest kjent for seriene Kimba the White Lion og Astro Boy.

Tezuka Osamu lot seg inspirere av filmens fartsfylte fortellerstil.Dermed ble tegneseriene hans mer levende. Han er spesielt kjent forbruken av varierende perspektiv, fartsstreker og lydord. I dag er dettekarakteristiske kjennetegn for manga. En annen viktig ting er at japansketegneserier stort sett må leses fra høyre mot venstre.

Andre typiske trekk ved manga: Figurene har store øyne, fyldigehårmanker, små neser, små munner og spisse haker. Personene er ikkestereotype. Det vil si at de ikke bare er onde eller bare snille, baredumme eller bare kloke. En helt kan dumme seg ut, en slem personkan vise gode sider, og er det en som har overnaturlige krefter, så betyrikke det at han fikser alt; han kan ha sine hverdagsproblemer. Serienehandler om vanlige mennesker med vanlige problemer. Personene iseriene gjennomgår ofte en personlig utvikling gjennom de konfliktenede må løse. Manga kan ta opp politiske eller filosofiske spørsmål, brytemed alvorlige tabuer eller vise fram døden på en realistisk måte.

De to mest utbredte stilartene er Shonen og Shojo. Shonen er action-serier med superhelter og roboter. Shojo er snillere serier for både gut-ter og jenter.

Manga brukes i mange sammenhenger og finnes både i skolebøker,reklame og bruksanvisninger. Manga henvender seg altså til mangegrupper og begge kjønn.

Noen populære serier: Astro Boy, Kimba the White Lion, Dragon Ball,Akira, One Piece, DNAngel, Ranma 1/2, Love Hina, Neon GenesisEvangelion, Sandland, Kajika, Tokyo Mew Mew, Mesterdetektiven Conan,Yu-Gi-Oh.


36

37

Gamle teikneseriar

luktarsommardagar,jentelus og marsvin,klesvaskar, hundehus,soveposar, badehetter,

luktarmormor, luktarsunlightsåpe,kattungar som nett fårauga opp, utslepptekaninar.

Klare høgstøvlar,grøne jentesokkar.

Luktarferjekaiar, onklar medpiper, ryggsekkar,

hytte-svingar, ein

gauk som gjel i lia, derregnbogen

landar forå dekka eit

streif sol.

Luktarsommarsongar,sommarmorgonarlangt på daggjennomhyttegluggar,

sommarfuglar, sommeopnar seg i det dugrip dei, sommekvitrar og flyg bort.


Gamle teikneseriar luktar

Arnt Birkedal


38

Ungt teiknetalent med ny serie

Anders Malm

No skal Vangsgutane få bank! Med dette slagordet skal dei tre tøffejentene i «3 Chix» prøve å erobre den norske teikneseriemarknaden.

Bak står det unge teiknetalentet Natalya Kochergova (17). Inspirert avmangateikneseriar begynte ho å teikne eigne seriar alt som 11–12-åring.Serien er meint å appellere til unge jenter, eller folk som ein ellerannan gong har vore i kontakt med unge jenter.– Eg hentar inspirasjon til historiene frå alt – frå eige liv til filmar ogsituasjonar eg ser rundt meg, fortel russiskfødde Natalya, som til vanleggår på Nordstrand Videregående skole i Oslo.Seriane teiknar ho når ho har tid: I friminutta på skulen, heime i stua,eller om natta når ho ikkje får sove.

Ulike hovudpersonarHovudpersonane i serien er dei tre venninnene Lydia, Natasha og Sonya.Alle tre har forskjellige personlege eigenskapar og sinnelag, noko somkjem tydeleg til uttrykk i ei stripe der dei tre presenterer ulike versjonarav det gode, gamle ordtaket «Smil til verda og verda smiler til deg».Sonya er den mest ordinære:

– Smil til verda og verda smiler igjen, seier Sonya i stripa. Lydia erlitt skarpare i kantane. Ho er skapoppfinnar og interessert i naturvit-skap. Ho har mellom anna funnen opp ein ekstra sterk tyggis som gjevenorme tyggisbobler, og ho kan koke vatn ved 20 grader Celsius vedhjelp av vakuum.

– Smil til verda, det irriterer alle, seier Lydia.Natasha er den mørkaste av dei tre. Ho er som oftast sur, ho seier

ikkje så mykje, og ho blir lett irritert.– Ikkje smil for mykje, du får rynker, åtvarar Natasha.Samtidig som Natasha har eit litt dystert sinn, så hender det at ho

ser syner. Mellom anna dukkar ein grøn fe opp. Desse hallusinasjonaneoppstår etter inntak av den ikkje spesielt familievennlege drikkenabsint: Ein ikkje heilt ufarleg, alkoholhaldig drikk som inspirerte kunst-

naren Vincent van Gogh til å kutte av seg det eine øyra. Den unge serie-teiknaren les sjeldan norske serieteiknarar. Ho hentar inspirasjon fråmålarkunsten.

– Eg er veldig fascinert av kunstnaren Leonardo Da Vinci. Han erein av mine heltar, fortel den unge serieteiknaren.

Absint blir tranMen i dei redigerte teikneseriestripene som når norske avislesarar, ernok absinten bytta ut med Møllers tran, noko serieskaparen sjølv ikkjeer heilt nøgd med.

– Korleis skal den grøne feen dukke opp viss ho ikkje drikk absint?spør Natalya. Sjølv om mange sikkert ville vere einig i at tran også kankalle fram heller ubehagelege biverknader.

Ein av dei som tek til orde for å bytte ut alkoholen med tran, er GuriSkeie.

– Eg synest stripa blir artigare om ho drikk tran, seier Skeie. Ho erassistenten til Natalya, og omset «3 Chix» til nynorsk. Samtidig er hoein såkalla «coach», som er med og diskuterer fram historier og plotsom Natalya så teiknar ut i striper. Til vanleg er Skeie tilsett i Barne- ogungdomsavdelinga til NRK, der ho har vunne prisar for gode radiopro-gram. Natalya og Guri møtest ei gong i veka. Skeie fortel at serien er istadig utvikling.

– Det er veldig spennande, for ingen av oss veit eigentleg kor serienendar. Den tek stadig nye vendingar, og personar kjem og går, seier ho.


39

Fem vinder over Tamalon (utdrag)

Gro Dahle

En hviskingSigne, hvisket det. Signe. Signe.

Signe dro på øyelokkene. En del av henne sloss for å våkne. Hunsvømte opp mot overflaten. En annen og dypereliggende del trakkhenne tilbake til søvnen. Det var ingenting hun ønsket mer enn å fort-sette å sove. Fortsette … å … sove.

Signe. Signe.– Ja da, mamma, mumlet hun halvt i søvne. – Jeg skal stå opp. Jeg

er bare så innmari trøtt.Noe banket. Nei, ikke banket. Noe smalt mot vindusruta. Hardt som

en stein mot glasset. Hun registrerte det langt bortefra. Plutselig varhun klar og våken. Hun satte seg opp så raskt at det snurret i hodet.

– Mamma? sa hun med uklar stemme og så seg rundt i det mørkesoverommet. Det var ikke morgen ennå.

Hun så på digitaluret på nattbordet. Halv to? Det var jo midt på natta.– Mamma? sa Signe enda en gang og ventet og lyttet. Men rommet

var stille. Døra ut til gangen var lukket. Hviskingen hang ennå i ørenehennes. Den hadde virket så nærme. Kanskje det bare var en drøm. Hunble sittende og klø på føflekken. Den hadde klødd så veldig den siste tida.

Hun smøg føttene raskt ut av dyna og satte dem forsiktig ned pågulvet, kjente de kalde plankene under fotsålene, åpnet døra. Gangen låstille og tom rundt henne.

– Mamma? hvisket Signe og skrudde på lyset. – Mamma?Hun listet seg bort til foreldrenes soverom. Lyset fra gangen rant

inn over senga deres. Det luktet innestengt og nattepust. Der lå morenog sov på siden. Faren lå på ryggen. Han snorket lavt.

På rommet til Andreas var det helt rolig. Hun hørte ikke et pust engang.– Andreas, hvisket hun.Plutselig kjente hun seg urolig. Det var så stille. Hun tente taklampa.

Lyset fylte rommet, og rotet hans kom til syne. Pulten svaiet under stab-ler av papir, kort, bøker, blader. Tøyet hans lå i en haug på gulvet, skole-


40

sekken var veltet over på siden, og gymtøyet hadde krøpet ut av plast-posen sin, den ene gymskoen lå midt på gulvet. Andreas lå på magen isenga med det ene beinet over dyna. Det gikk ikke an å ligge sånn ogvære våken. Ikke sånn med underbuksa på skjeve. Han ville ikke likt athun så ham slik.

– Andreas, hvisket hun igjen, høyere.Han knep øynene igjen mot lyset, gryntet og trakk dyna over hodet.– Vil ikke på skolen, mumlet han.Signe slukket lyset igjen. Det var i hvert fall ikke han som hadde

hvisket.– Bare sov, du, sa hun. Rotet der inne beroliget henne. Det var hver-

dagslig og helt ufarlig. Da hørte hun det igjen.Signe … Signe … Signe …Det kom fra alle kanter, lavt og inntrengende. – Signe!Med ett fikk hun det for seg at det kom utenfra. Hun åpnet vinduet.

Det knirket i hengslene. Det friske luftdraget slo mot henne med en rålukt av epler og våte blader. Utenfor var det bare nattevinden. Bare natte-vinden og en fjær. En stor, hvit fjær som lå på brettet under vinduet.Hun plukket den opp. Den var fin og myk og hvit som en svanefjær.

Det kjedeligste stedet i hele verdenAlt hadde vært så normalt at det var kjedelig. Moren pleide å lage mat ogvaske over bordet og mase. Faren pleide å bla gjennom avisene og se pådagsrevyen, og av og til klippet han plenen. Andreas pleide å ha kameraterpå besøk. Skoene pleide å ligge hulter til bulter i gangen, det var umuligikke å snuble i dem. Og det pleide å være løping i trappa og slamring meddører. Nå var det så stille i huset. Det var som om huset holdt pusten.

Før hadde bare den ene dagen gått over i den neste, og det var barelekser og skole og lekser og skole. Og det var bare den samme gamle,vanlige skolen med de to parallellene på hvert trinn. Det var bare detdumme posthuset og matvarebutikken. Radene med potetgull, hyllenemed brus. Og så var det den store, gamle steinkirken, som de påsto varhelt fra middelalderen. Og kiosken, den gule kiosken, og telefonboksenpå hjørnet og bensinstasjonen på den andre siden av krysset der riks-veien gikk forbi. Og så var det trelasten rett bak huset. Hver eneste daghørte hun lyden av saga, det var en sånn kattemjauende skingring.


41

Husene lå i klynger langs de to veiene som møttes ved kiosken. Og bakkirken, der den lille sideveien gikk opp, lå skogen tett av mørk gran.Det var rett og slett et helt alminnelig, dødsens kjedelig småsted. Detvar ikke kino engang, det var bare noen hyller med video innerst i kios-ken. Og alle kjente alle.

Det var de vanlige jentene i treningsdrakt som syklet til håndballtre-ningen. Det var de vanlige guttene som løp etter hverandre rundt butik-ken og klatret på gjerdet og spyttet om kapp. Det var de vanlige tøffing-ene som hang rundt kiosken med rullebrett og en pakke røyk i bryst-lomma og mobiltelefon, selvfølgelig, de store guttene som sto bakcontaineren med hemmelige ølbokser og sprit på colaflasker. Og Signevisste hvor alle bodde, og hun visste hva nesten alle het. Det var såhverdagslig og kjedelig og gjennomsiktig alt sammen at Signe av og tilønsket seg vekk. Hadde de bare bodd i byen, tenkte hun. Hadde detbare skjedd noe. Hva som helst. Gjerne en katastrofe. En storm somrev låver over ende og tak av husene. Et ran. Hva som helst.

Det tenkte hun ikke lenger. Nå skulle hun gitt alt for å få verden til-bake slik den hadde vært. Uskyldig og kjedelig og dum. Før var klassenhennes det eneste som var et problem, hvordan hun skulle forholde segtil de andre, og ikke minst hvordan hun skulle overleve morens evinne-lige masing. Skal du ikke besøke noen venninner, da? pleide moren åsi. Har du ikke lyst til å be med noen hjem? Skal vi ikke lage en klasse-fest? Hvorfor sitter du bare inne på rommet ditt? Hvorfor vil du ikke påhåndballen lenger? Alle de vanlige spørsmålene. Alt det maset. Nå skullehun gjerne gjenopprettet alt sammen akkurat slik det hadde vært. Mendet var for seint. Og Signe klarte ikke å slippe tanken på at det kanskjevar hun som var skyld i det. At det kanskje var hennes ønsker om for-andring som hadde blitt bønnhørt av en eller annen høyere makt.

Det hadde gått så sakte. Det var mange små ting som hun i begyn-nelsen ikke tenkte over. Hviskingen, for eksempel. Og fjærene hunstadig fant. Og steinene som av og til smalt mot ruta. De hadde skremthenne. Det kunne være innbilning, selvfølgelig, hun hadde tenkt på det.Det kunne også være noen fra klassen som ville plage henne. Det varmange som plaget henne, spesielt noen av guttene. Hun var vant til det.Når hun nå hørte noe på ruta, våget hun ikke å se etter om det virkeligvar noen der. Da trakk hun bare gardinene for, eller gikk ut av rommet.


42

Fins det noe verre enn å ikke vite?Og så var det de andre. Hva skulle hun kalle dem? De fremmede? Huntrodde hun kjente alle på stedet, men disse hadde hun aldri sett før. Detvar seks eller åtte av dem, kanskje flere. De var så like at det godtkunne være de samme hun så. De lange frakkene var helt like. Bare detvar litt merkelig. Og de gikk alltid to og to, side om side. De var huløydeog bleke og hadde underlige, sky blikk som de raskt trakk til seg. De varnesten som skygger. Hun kunne se dem skynde seg forbi, eller ståmellom to hus, eller vente på bussholdeplassene med en notatblokk.Når bussen kom, gikk de ikke på, men ble stående.

Først var Signe nysgjerrig på dem, hva de gjorde der, hvor de komfra og hvorfor det var så mange av dem. Hun var temmelig sikker på atdet ikke var Jehovas vitner. Etter hvert ble hun redd. Hun kunne liggevåken og se dem for seg slik de gikk fra hus til hus. Det var noe uhyg-gelig over dem, noe stivt og fremmed.

En dag hadde de vært hjemme hos Signe også. Da hun kom hjemfra skolen, hadde hun hørt stemmer fra kjøkkenet, og døra hadde værtlukket ut til gangen. Bare det var unaturlig. Den døra pleide da aldrivære lukket. Og Signe ble stående ute i gangen og vente urolig og lytte.Hun skulle selvfølgelig gått inn. Det ville vært helt naturlig. Men hungjorde det ikke, for noe bød henne imot. Det var noe med de lave stem-mene der innefra. Hun hørte dem snakke, men hun klarte ikke å skjelnehva de sa. Og det tok lang tid før døra ble åpnet og noen kom ut.

Hun visste det før hun så dem, at det var to slike fremmede somhadde snakket med moren. Og en ting var hun i hvert fall sikker på: Devar ikke bare ute etter å måle strømmen eller sjekke telefonen. Det varnoe annet. Men hva da?


43

Fem vinder over Tamalon

Bokomtale av Marte Østmoe i Vårt land, omsett av Ingrid Slettevoll

Jakta på den stolne livsgneistenFolk blir tekne til fange rett framfor nasen på oss. Dei blir tappa forkraft og livsgneiste.

Nokre blir sitjande å stire på ein flimrande tv-skjerm. Mammaen tilSigne er berre ein av mange. No er oppgåva til Signe å redde henne.

Fem vinder over Tamalon er den første fantasy-romanen til Gro Dahle,men med temaet kampen mellom det gode og det vonde trekkjer forfat-taren klare parallellar til vår eiga verd.

Bavalar og salilar. I landet på den andre sida ventar folk på ein red-ningsmann. Eller nærare bestemt ei heilt spesiell jente. Dei som bur ilandet er folkegruppene bavalar, salilar, imanar og bilalar, og alle trurdei at den velsigna Ashaba ein dag skal kome og fri dei frå Opa, denvonde herskaren i landet. Ved hjelp av dei fem vonde vindane vinn Opastadig makt. Han utnyttar englar som lysande lyslykter i dei mørkehòlene sine, og han stel livsgneisten frå menneska.Men kven er denne Ashaba som skal stoppe alle krigar? Kan det verke-leg vere den heilt vanlege Signe? Signe trur det ikkje sjølv, men blirhenta av engelen Emiel og kongssonen Shakan. Saman reiser dei overpå den andre sida til det fantastiske landet Tamalon. Profetien seier atAshaba har ein hjarteforma flekk på ryggen, ho skal ha lækjande evnerog hender som toler eld. Kan Signe innfri desse forventningane?

Vår eigen kvardag. Det ber over sumpete sletter, djupe skogar, bruneelvar og tronge portalar. Dei fysiske hindringane, utprøvingane og alletestane skremmer sjølvsagt Signe, men mest uroleg blir ho av den kvis-krande stemma i hovudet sitt. Nokon ropar på henne, men det er ingenannan som kan høyre det: «Jeg ser deg Signe. Rett inn i armene mineSigne. Snart er du min.»


44

Gro Dahle gir oss alt vi måtte ønskje av verkemiddel henta frå eventyra,fablane og ei fantastisk fantasiverd. Eit tankekors er det likevel at dei partiai boka som gjer oss mest redde, har mange like trekk med vår eigen kvar-dag: Folk interesserer seg meir for figurar på tv enn medlemer i sin eigenfamilie, og sjølv om sysken er glade i kvarandre, greier dei ikkje å verevener.

Tamalons fire folkeslag vender seg mot kvarandre, set tru mot tru,språk mot språk og blir meir og meir grådige. Til og med englane mis-tar det dei har trudd på.

Håpet som kan redde oss frå undergangen forsvinn litt etter litt, og sliksom på jorda er likesæle og mangel på tiltak den største faren. Kanskjeer ikkje Signe den jenta som alle har venta på, men ho symboliserer eisterk tru. Ved hjelp av håpet kan kanskje innbyggjarane drive vekk denmørke hæren til Opa. Men dersom Opa lykkast med terrorhandlinganesine og greier å skremme folket slik at dei blir redde, kan han gjere alletil vondskapens læresveinar.

Lettlesen og drivande. Fem vinder over Tamalon passar inn i same hyllasom Den uendelige historien av Michael Ende, Ringenes herre av JohnRonald Ruel Tolkien og den populære Harry Potter av Joanne K. Rowling.Vi møter hærskarar av folkeslag, figurar og språk, og forfattar Gro Dahlehar korkje spart på skildringar, dramatikk eller dei store kjenslene.

Trass i ei komplisert og mangesidig forteljing har Dahle likevel klart åskrive ein lettlesen og drivande tekst – ei forteljing som lett går langt utover dei 450 sidene i boka.

Ukjende ord og tusenvis av namn gjer det ikkje lett for lesaren å orien-tere seg i eit elles ulendt litterært terreng, men kvar figur vi møter harein verdi for framdrifta i forteljinga. Fem vinder over Tamalon utfordraross til å møte framande folk og kulturar, prøve å forstå, tolke og dyrketrua og håpet framfor den hypnotiserande krafta i likesæla.


45

Documents

På norsk Les 1