EirikJensen

På innsidenHistorien om mitt politiliv

Skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord

Dokumentar

© 2015 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion & Prose

Omslagsfoto: Ragna Lise Vikre

Layout: Dag Brekke | akzidenz as

Research: Anders Mølster Galaasen og Thomas Winje Øijord

Papir: Holmen Book Cream 80 g.

Boka er satt med: Warnock Pro 12 | 15,5

Trykk og innbinding: Scandbook | Falun

ISBN: 978-82-489-1328-3

Kagge Forlag AS

Stortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Av personvernmessige hensyn er noen av personene som opptrer i boka anonymisert.

Prosjektet har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Innhold

Kapittel 1 | Verdens tryggeste sted . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Kapittel 2 | På dypt vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Kapittel 3 | Kald krig på vidda. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33

Kapittel 4 | Med gummikølle i Pipervika . . . . . . . . . 45

Kapittel 5 | Evne til å skape uro. . . . . . . . . . . . . . . . . . 63

Kapittel 6 | På ville veier fra Nesodden . . . . . . . . . . . 81

Kapittel 7 | En rød Omega i gata. . . . . . . . . . . . . . . . . 85

Kapittel 8 | Krig på to hjul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115

Kapittel 9 | Helt spesielle operasjoner . . . . . . . . . . . 137

Kapittel 10 | På tur ut av byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

Kapittel 11 | Gjengenes nemesis . . . . . . . . . . . . . . . . 161

Kapittel 12 | Straffbart forhold?. . . . . . . . . . . . . . . . . 189

Kapittel 13 | Spor i snøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197

Kapittel 14 | Pater familias . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219

Kapittel 15 | En plass i hylekoret . . . . . . . . . . . . . . . . 241

Kapittel 16 | Dolken i ryggen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255

Kapittel 17 | En høyere pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269

Kapittel 1| Verdens tryggeste sted

9

VEKKERKLOKKA RINGER KLOKKA seks. Det gjør den alltid.

Og Harley får umiddelbart noe å tygge på. Harley er på mange

måter min beste venn, halvt rottweiler og halvt schæfer. Et-

ter fôringa går vi vår faste morgentur, det er hyggelig nok, jeg

setter pris på å starte dagen med en frisk luftetur. Men det er

ikke i rollen som turkompis at Harley er unik, det er i rollen

som vaktbikkje.

Han ser tøff ut, men det er varslinga som er det viktigste.

Harley er en del av et enkelt, men omhyggelig varslingssystem

som jeg har etablert – han skaper trygghet og gir meg ro når

jeg er hjemme. Han sier ifra når noe rører seg på grusen uta-

for huset – det kan selvsagt være en elg eller en katt, men det

kan også være noe helt annet. Da vet jeg at Harley stikker en

kald snute innunder dyna mi, eller begynner med en lavmælt

knurring. Det gir meg tid til å se hva som skjer utafor vinduet

eller i området rundt. Det er betryggende, for i årenes løp har

jeg skaffet meg en del seriøse uvenner.

Huset mitt ligger midt mellom E6 og svenskegrensa. Det er

luftig mellom naboene – de spredte boligene står så langt fra

hverandre at du knapt kan kalle området et nabolag – så det

er enkelt å leve anonymt og enkelt å ha oversikt. Stedet er ikke

spesielt spennende, det er ikke noe kulturelt midtpunkt, men

det er bedre for meg å bo her sammenlignet med å bo i byen.

Jeg får en følelse av trygghet, jeg får det armslaget jeg trenger

og muligheten til å kunne være ute i naturen når jeg vil. Nett-

opp dette er faktorer som gjør at jeg aldri kunne ha bodd i en

10

— PÅ INNSIDEN —

liten leilighet i Oslo. Jeg trenger plass og luft. Da jeg fant ei-

endommen, var det enkelt å slå til. Beliggenheten var perfekt.

Jeg har rundt 20 mål tomt, inkludert beitemark, som jeg

leier ut til en dame som driver med travhester. Jeg har også

fått plass til et lite verksted, ei furtebu der jeg kan mekke på

motorsyklene mine. Motorsykler er en lidenskap jeg har hatt

med meg helt fra barndommen.

Jeg og Harley følger som regel en fast rute om morgenen,

og han bruker turene til å finne igjen kjente lukter. Det er ikke

bare elg her, både rev og rådyr holder til i nærheten. Om vin-

teren ligger tussmørket tett rundt oss når vi går, men i år har

februar vært mild, og i dag slipper vi å vasse gjennom løssnø

og tjukke fonner. Det hadde for så vidt vært greit det også.

Bare jeg får vært ute, spiller været mindre rolle. Morgentu-

rene gjør uansett at jeg våkner, og på en måte faller til ro før

dagen begynner. Det setter jeg pris på. Det kommer godt med.

I flere år har jeg hatt et beskyttelsesopplegg rundt meg. Jeg

vet ikke hvor mange trusler om død og lemlestelse jeg har fått

i løpet av mine over 30 år i Oslo-politiet, men jeg har jobba

opp mot noen av de tyngste kriminelle miljøene og de antake-

lig mest potente kriminelle i landet. Flere av truslene har vært

mer enn tomme ord. Jeg har vært effektiv og fått være med

på å utvikle nye arbeidsmetoder, som har bidratt til å knekke

en rekke kriminelle nettverk. I kjølvannet av dette er det nok

flere fornærma lovbrytere som gjerne skulle sett meg med litt

lavere puls. Det er derfor jeg bor på et småbruk i skogen, det

er derfor Harley passer på, og det er derfor eiendommen er

sikret.

Slike forhold er en del av hverdagen, jeg har selv satt meg i

denne situasjonen, og etter hvert som jeg er blitt eldre og har

11

KAPITTEL 1 | VERDENS TRYGGESTE STED

tenkt over karrieren min, er jeg mindre opptatt av truslene og

mest av alt takknemlig for menneskene jeg har møtt og skjeb-

nene jeg har fått høre om over en kaffekopp.

Trusler på jobb har ført til at jeg ofte har flytta. Jeg bru-

ker ikke offentlig transport, og har gjerne kjørt en omvei eller

to på vei til eller fra arbeidsplassen. Jeg har alltid hatt et helt

bevisst forhold til mitt eget bevegelsesmønster og min egen

kommunikasjon.

Etter turen fortsetter morgenen som vanlig. Jeg får i meg et

par brødskiver, trakter kaffe, fyller termokoppen og pakker sa-

kene mine. I løpet av åra har jeg bytta biler oftere enn de fleste.

I dag kjører jeg en Volvo V70. Bilen oppfyller de fleste krav jeg

har til et kjøretøy: Den er passe anonym, det er mange av dem

på veiene, den har gode kjøreegenskaper og er generelt lite

oppsiktsvekkende.

Jeg låser døra bak meg, tusler over tunet og setter meg i bi-

len. Sjekker at jeg har med alt jeg trenger. Vanligvis kjører jeg

hjemmefra til Oslo sentrum på en snau time om morgenen.

Det kommer litt an på køen og hvor tett trafikken står ved

Arteig bru. Som regel bruker jeg den daglige pendlinga til å

forberede meg mentalt på det som skal skje i løpet av dagen.

Denne dagen har jeg mappa full av foredragsnotater i tillegg

til et par mobiltelefoner og en notatblokk.

Jeg skal holde et foredrag på Sentrum politistasjon. Temaet

er bekjempelse av gjengkriminalitet, og det er noe jeg kan mye

om. Målgruppa for innsatsen min har vært alt fra torpedo-

kulturer til etniske gjenger og MC-bander som Bandidos og

Hells Angels. Jeg var med på å bygge opp og lede et av de

mest potente gjengprosjektene vi har hatt – kjent under nav-

net X-ray. Prosjektet var ikke bare intenst og målretta, men

12

— PÅ INNSIDEN —

ubeskjedent sagt var det et av de mest vellykka tiltakene poli-

tiet har satt inn mot gjengkriminelle i hovedstaden. Vi hadde

grupperinger som Young Guns og B-gjengen i knestående, og

vi bygget opp en omfattende kunnskapsbase om enkeltperso-

ner, arbeidsmetoder og strukturer. Vi hadde gode forebyggen-

de strategier som hindret rekruttering, og vi var i dialog med

medlemmene. Dialogen gjorde at vi kunne gå direkte inn i es-

kalerende konflikter og roe gemyttene før det utartet til vold

i det offentlige rom – en potensielt stor trussel for uskyldige.

Det var unikt og står altså fortsatt uten sammenligning fram

som et av tidenes mest vellykka tiltak mot gjengkriminalitet i

Norge.

Prosjektet ble lagt ned etter fem veldrevne år. Det skjedde

nærmest over natta, og jeg har fortsatt ikke skjønt hvorfor.

Konsekvensen av nedleggelsen er at den positive trenden vi

jobba fram, er i ferd med å snu. Uroen bygger seg opp igjen i

forsteder som Holmlia og Furuset, men politiet er ikke lenger

til stede slik som før. Vi vet ikke hva som skjer. Det bekymrer

meg, og det er ingen tvil om at foredraget om bekjempelse av

gjenger vekker et dypt og personlig engasjement i meg.

Selv om jeg har sittet i strategisk stab siden 2013, som råd-

giver for politimesteren, er jeg en gategutt og mine første prø-

velser som fersk betjent hadde jeg på Sentrum politistasjon

og på gamle Pipervika på slutten av 1970-tallet. Det var da

jeg fikk erfaringer som la grunnlaget for det jeg i dag define-

rer som polititjenestemannens fremste egenskaper: evnen til å

kommunisere, evnen til å prate med folk og vilje til å se hvert

enkelt individ.

Politigjerningen gir ingen rett til å dømme, du må være et

romslig menneske, selv om du har helt klare holdninger til alle

13

KAPITTEL 1 | VERDENS TRYGGESTE STED

former for kriminalitet. I foredraget vil jeg understreke vik-

tigheten av dette verdisynet, og i tillegg argumentere for det

som har vært betingelsen for suksess i alt jeg har drevet med:

dialog.

Jeg ser på meg selv som en steinplukker. Jeg har vært ute

i felt og snudd steiner, kikka under dem, prata med folk og

funnet ut hva som skjer. Noen steiner har jeg plukka med meg

i lomma og med det knyttet en ny kontakt. Kunnskapen og er-

faringen fra denne pionervirksomheten har jeg tatt med meg

videre i mitt politivirke. Og viktigheten av å besitte korrekt

informasjon har jeg videreført til mine medarbeidere. Det å

oppnå kontakt og skape tillit i miljøer som er belasta, eller

på andre måter aktuelle, er noe av det viktigste en kan gjøre.

Informasjon må alltid prioriteres høyest. Det handler om å

bruke dialog som metode og alltid holde samtalen i gang.

Det er et kjernepunkt i foredraget. Vi gjorde mye riktig

under Gjengprosjektet, og fikk til mye med forholdsvis enkle

midler: Vi etablerte et stort handlingsrom og gode rammer,

deretter fokuserte vi på dialog og informasjon. Vi drilla tjenes-

temennene i betydningen av å kjenne motstanderen, gjerne

bedre enn de kjente seg selv: vite hvem motstanderen er, hvor

de er og hvordan de bedriver kriminaliteten sin. Kanskje også

søke å forstå noe av det vanskelige som ligger i spørsmål som

begynner med hvorfor. Det er bare dialog som gir svar på sån-

ne spørsmål.

Dialogmodellen bidrar til å sette en effektiv demper på

konfliktnivå generelt og er spesielt god på å forebygge uønske-

te handlinger og konfrontasjoner. Det er viktig. Politiet skal

ikke bare løpe rundt og slukke branner, for det å bekjempe

alvorlig kriminalitet handler i stor grad om å drive langsiktig

14

— PÅ INNSIDEN —

forebyggende arbeid. Det høres kjedelig og teoretisk ut, og det

er det kanskje, men det er sant.

Dette dreiv vi med i Gjengprosjektet, og det fungerte. Vi

hadde overtaket, vi var smartest og sterkest – og alle visste

det.

Trafikken flyter lett innover mot byen. Asfalten er tørr og fin,

det ligger bare noen spredte snøflekker her og der utover i

landskapet. Å tenke på suksess kan få en morgengretten type

i godt humør, men alle som har en viss kjennskap til politiet,

vet at det ikke bare er enkelt. Det er en unik etat, full av sterke

personligheter med sterke meninger. Selv om et prosjekt fun-

gerer, betyr ikke det at tiltaket har livets rett. Politiet er ikke

alltid en rasjonell bedrift. Vi har gode ledere og vi har dårlige

ledere – ledere i maktposisjon med særinteresser og uforstå-

elige agendaer. Det var erfaring med dårlig ledelse i militæret

som gjorde at jeg valgte å begynne i politiet, og nå, mange år

og flere visjonære og inspirerende sjefer senere, kan det se ut

som om nettopp forhold knyttet til ledelse igjen vil være med

på å avslutte et kapittel i livet mitt.

I staben i sjuende etasje på Grønland er arbeidsoppgavene

annerledes enn det jeg tidligere har definert meg selv ut fra.

Påkjenninger og reaksjoner merkes bedre på kroppen. Jeg er

blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spe-

sielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede

i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte

opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at

du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kri-

ger med omhu.

15

KAPITTEL 1 | VERDENS TRYGGESTE STED

Som politi kan du gå av med pensjon når du fyller 57 år

– det er en særaldersgrense for yrker der belastningen anses

å være spesielt stor. Det er ingen tvil om at belastningen har

vært der også for meg. Jeg har jobba tusenvis av netter, holdt

kontakt med hundrevis av informanter og kilder og vært gjen-

nom flere samlivsbrudd. Trusler har gjort at jeg i perioder

har følt det nødvendig å distansere meg fra familien. Da jeg

jobba som mest, ble det nesten en besettelse, jeg trodde jeg

var uunnværlig. Jeg ville bli en politimann som utgjorde en

forskjell, jeg ville bli best på det jeg dreiv med. I de tidligere

årene jobba jeg i et miljø og en kultur der alle tenkte slik, og

det prega valgene jeg gjorde. I dag ser jeg at det har hatt kost-

nader. Jeg har barn, men valgte dem bort. Det sliter på meg

nå, det er vanskelig å ta igjen det tapte. Jeg var aldri der som

en normal far. Barna gikk glipp av mye, jeg har gått glipp av

mye. Dessverre var det et enkelt valg den gangen, og det føltes

nødvendig. Jeg hadde et samfunnsoppdrag – et høyere mål å

jobbe mot – og jeg elska arbeidet mitt.

Det er ikke lett å innstille seg på pensjonisttilværelsen etter

å ha vært på innsiden så lenge som jeg har vært, men det ser

mer og mer ut som at jeg beveger meg i den retningen. Det

er også positive sider ved pensjonistlivet: tid til å kunne skyte

til prøven før elgjakta, reise til torpet i Sverige og bruke over-

skudd på venner og familie framfor jobb, konsentrere meg om

å være bestefar. Det er faktisk ikke så ille.

Kaffen i termokoppen begynner å få en drikkbar tempera-

tur. På E6 ved Kløfta er den gode flyten over. Her tetner ofte

trafikken om morgenen og du må finne din plass blant andre

trøtte pendlere. Jeg har ofte hastverk når jeg treffer køen og

forbanner gjerne meg selv for ikke å være tidligere ute. I dag

16

— PÅ INNSIDEN —

har jeg tid nok, jeg kan skru opp anlegget og høre på musikk

mens jeg tråkler meg gjennom Groruddalen. Pensjonisttilvæ-

relsen virker langt unna, og når jeg forsøker å se for meg hvor-

dan foredraget vil bli, slår en oppløftende tanke ned i meg: Jeg

er fortsatt med og kan fortsatt bidra.

Det er en god følelse.

En annen god følelse er å treffe sentrumskjernen etter å

ha vært på landet. Oslo er en ålreit by, den har sin særegne

skjønnhet og sjarm i tillegg til de mørkere sidene. Mørket vet

jeg en hel del om. Nesten hver morgen når jeg kjører gjen-

nom Gamle Oslo drar jeg kjensel på en kriminell fra tida da

jeg jobba mer operativt, en som går tur med bikkja eller tar

en røyk ved et veikryss – albanerhøvdinger, gjengmedlemmer

eller kjente narkopushere.

På radioen snakker de om hvordan flere tusen europeere

har reist til Syria for å slåss og at trusselnivået i Norge øker.

Det er kjente ord, og tankene går til 22. juli og beredskaps-

mangelen som viste seg i all sin tydelighet, for ikke å snakke

om den totale avkledningen av politiet i ettertid. Det var en

situasjon som kunne ført til en nødvendig omorganisering og

omprioritering. Og det gjorde det nesten. Men hva er egentlig

blitt gjort? I praksis? Fint lite. Sjefen for Beredskapstroppen

var en av få som turte å si det høyt. På TV. «I min verden kun-

ne 22. juli ha skjedd igjen.»Det er nok mange av oss som tenker det samme. Men slike

klare utsagn blir sjelden tatt godt imot. Det kan ofte ende med

en karrieremessig bråstopp.

I et kryss stopper jeg for en dame som på død og liv skal

omorganisere alt innholdet i veska si – midt i fotgjengerfeltet.

Narkomane gjør gjerne det, omorganiserer uten å bry seg om

omgivelsene sine. Det tar sin tid, men etter en stund kan jeg

blinke til høyre i Borggata og rulle opp bakken til Grønlands-

leiret 44: klossen av et hus, bygningen som blir mer og mer

tettpakka av betjenter bak skrivebord, meg selv inkludert. Jeg

tenker at jeg heldigvis fortsatt har kilder jeg må betjene på ut-

siden. Folk som henger igjen fra gamle dager og som kommer

med viktige innspill og informasjon om kriminalitetsbildet i

byen. Jeg er ikke lenka til pulten, jeg har fortsatt bevegelses-

frihet.

Jeg er heldig og har lenge hatt parkeringsplass i garasjen.

Den er en del av sikkerhetstiltakene rundt meg. Nå glir jeg

sakte mot den store porten, drar kortet gjennom leseren og

kommer inn i det underjordiske anlegget, kanskje et av Nor-

ges tryggeste steder. Døra lukker seg.

Dagen er i gang, foredraget vil gå som planlagt, kaffekop-

per skal drikkes, e-poster skal skrives og telefoner ringes. Alt

er som vanlig, bortsett fra en mørk kassevogn som står kei-

tete parkert til venstre for inngangen. Det er merkelig, men

ikke uvanlig, folk kan ha dårlig tid i politiyrket. Plutselig må

en løpe, det har jeg forståelse for, men selv har jeg god tid, de

nærmeste timene skal jeg bare gjøre en siste finpuss på fore-

draget.

Tror jeg.

Det tar ikke mange sekunder fra jeg parkerer til alt rakner

rundt meg. Livet tar en bråvending jeg aldri kunne forutsett,

og jeg skjønner at foredraget ikke kommer til å gå som plan-

lagt, kaffekopper kommer ikke til å bli drukket og e-poster vil

ikke bli sendt.

Ingenting skal bli som før.