60

Allerede under krigshandlingen de førsteukene etter 9. april 1940 fikk en i Selbu støttefra svensk hold. Elleve svenske frivillige del-tok i kampene i Innbygda i dagene 29/4 – 5/5.Det var i alt, iberegna dem, to polakker og tjuefrivillige fra Selbu, ca. 75 soldater med der.Det var viktig å sikre forsyning til Hegra fest-ning som delvis gikk via Innbygda i Selbu.Den 2. mai kapitulerte de norske styrkene iSør-Norge, bortsett fra i Vinjesvingen i

Telemark, i Selbu og Hegra festning, der deennå kjempa for fullt. Et par dager seinere, dade også overga seg i Hegra festning, så de detnytteløst også i Selbu å fortsette kampene.Soldatene trakk seg tilbake oppover mot Tydal.De fleste, nær 50 mann, fortsatte til Sverigevia Nedalen til Sylstugan, Blåhammarstuganog Storlien. Planen var å dra til Narvik for ådelta i kampene der, men bare noen få lyktes iå ta seg fram dit.

De som kjempa i Selbu, hadde vist mot oginnsatsvilje og at det var mulig å ta kampenopp mot den overlegne fienden. I likhet medde ungdommene som kjempa ved Gratangen,Hegra festning og andre steder i landet iaprildagene i 1940, betydde de mye for denholdning folk fikk overfor fienden og viljen tilå yte motstand.

Om samkvem Norge – Sverige 1940–45.Los- og kurervirksomheten via Selbuøkte fram mot freden Av Haldor Morset

I løpet av de vel 100 åra som er gåttsiden unionsoppløsningen, har sam-kvemmet mellom Norge og Sverige neppevært større og viktigere enn under sisteverdenskrig. I tida 1940 – 45 ble svenskhjelpsomhet til stor gagn for oss i Selbu.

Norsk – svensktreff i Sylene i1942. Nr. 2 fravenstre er NilsAftret. Året tilsiervel at det neppevar et helt vanligsosialt samværturister imellom.

61

Det vart snakka mye om de tapre svenske sol-datene den gang. Vi husker med ærefrykt navnsom Åke Sjøgren, Erik W. Råberg, ConnyAndersson. Sistnevnte ble hardt skadd, og komseg med nød og neppe i sikkerhet med godhjelp av to ungdommer. Resten av krigen og sålenge han levde, var han en god Norges-venn.

Svensk støtte økte etter hvert

Støtten fra den svenske stat til Norge underkrigen var ikke alltid den beste. Sverige satsaalt på å holde seg nøytral, og kunne derforikke handle imot tyske interesser. Både i 1940da det pågikk kamper i Norge og seinere,kunne tyske soldater reise nokså fritt gjennomSverige. En gang kunne en hel divisjon medfullt utstyr reise med tog fra Norge til Finland. Svenskene var for tyskerne så lenge de varsterkest. Men fra begynnelsen av 1943 begynte de allierte å få overtaket, og da fikkde også mer støtte fra svensk hold. Sjøl omforholdet til den svenske konge og regjering til tider var svært dårlig, var det enkelt-personer i Sverige som hadde stor betydningfor Norge og norsk motstandsvilje. Da densvenske regjeringen ville innføre sensur avpressens kritikk av tortur fra Gestapo i norskefengsler, gjorde redaktøren i Gøteborgs størsteavis, Torgny Segerstedt, det motsatte av detregjeringen bestemte. Han skrev en rekkeartikler mot nazi-styret og NS. Disse ble sendtillegalt med tog til Norge og spredt videre her,og inspirerte til økt motstandskamp. Han dødefør freden kom, men hans datter, Ingrid, fort-satte i farens fotspor.

For Norge var det svært viktig at Sverige varnøytral, slik at det vart et fristed for mangenorske motstandsmenn og flyktninger. I defem åra var det i alt vel 50.000. De som flyktai første del av krigen, hadde det verre enn desom rømte over seinere. Det var også forskjellpå hvor i landet de kom. I Jämtland ogHärjedalen tok de vanligvis godt imot flykt-ningene. Det har vel sammenheng med atdette området en gang hørte Norge til.

Viktig for kurerer og flyktninger å kunne

komme til et nøytralt land.

Kurerer bar ofte med seg våpen, ammunisjon,radiosendere, illegale skrifter, proviant ogdiverse andre varer til motstandsgrupper. Debar på ryggsekker på 35 kg eller mer, og noenkunne ha turer opp til en 20 – 30 mil. Ole B.Garberg og Magnus Uglem gjorde hver for segflere kurerturer. De måtte flykte til Sverige i1942, og fikk nok erfare forskjellen på densvenske holdningen før og etter 1943.

Flere motstandsmenn tok mange svært hardeog slitsomme turer fra Trondheim til Sverigeog tilbake via Selbu i siste del av krigen. En kan nevne Knud Brodtkorp Danielsen,Oddmund Solberg, Kjell Lindboe, TrygveEidem, Anker Pedersen og Per Dybvik. Ruta de brukte var lang, ca. sju mil, men vartrekna for å være noenlunde sikker. De kunneenten ta opp ifra Innbygda over Prestøyene,der Prestøyhytta nå ligger, til setrene Liavolleneller Stormoen i Rotldalen, der Schulzhytta nå ligger. De to setrene var åpne hele året.Videre gikk turen kanskje om Ramsjøen, derRamsjøhytta nå ligger og til elva Lødølja, ellerover Saufjellet og langs Gåstjønne, som etteroppdemningen er inn-lemma i Finnkoisjøen,og til Lødølja. Derifra gikk turen overFinnkoihøgda og til Endalsstugan ogBlåhammarstugan, eller direkte til Storlien. De som valgte den ruta kunne også ta opp ifraMebond eller Øverbygda, og videre derifra tilRotldalen.

Kåre Nøstvold, en av de mest aktive kurerer ogetterretningsmenn, brukte ofte den ruta oppifra Selbu. Han var godt kjent med landsfiskal(lensmann) Bergmann i Storlien, og fikk bohos han, kvile ut og ellers få hjelp og støtte omdet knep.

En ny stor motstandsvirksomhet oppstod

I 1943 vart så å si all organisert motstands-kamp i Midt-Norge rulla opp av Gestapo ogRinnan-banden. Men fra da vart det bygd oppen ny stor motstandsvirksomhet. Den måtteforegå helt i det skjulte, så folk flest fikk ikke

62

Tre kurerer. Fra v: Carl Breida, Tormod Morsetog Torleif Hårstad, i Rotldalen mars 1944. De to førstnevnte er på veg til Sverige etter atderes radiosender ved Litl-Kalvsjøen var peilainn. Hårstad måtte rømme kort tid seinere underrazziaen i påskehelga.

63

kjennskap til den. Da det vart fred, vart detnaturlig nok snakka lite om det. Myndighetenenedla også nærmest forbud mot å fortelle omdet som hadde skjedd.

En kan spørre seg hvorfor det var motstands-kamp. Den viktigste grunnen var nok å skaffeopplysninger om den voldsomme militæreaktiviteten og skipstrafikken i Trondheims-området, Trondheimsfjorden og utenfor kystenvår, og bringe dem til den norske legasjon iStockholm og til London. Trondheim var den viktigste byen for tyskerne i hele Nord-Europa. De satsa voldsomt på utbygging av U-båthavn, andre havneanlegg og fest-ningsverk i Trondheim. Hitler sendte noen avsine mest betydningsfulle menn, bl.a. AlbertSpeer og Himmler, hit for å lede planleggingaog sette fart i virksomheten. De aller flinkeste og slueste etterretningsfolka leda Gestapo her.Henry Rinnan og hans bande fikk fritt spille-rom i etterretningsarbeidet for tyskerne. Det var uhyre viktig at det ikke kom ut opp-lysninger til de allierte om hva som foregikk.Rinnan brukte de mest utspekulerte og infer-nalske metoder for å infiltrere motstands-kampen, men ble heldigvis avslørt av Heime-fronten. Dette fikk motstandsgruppene i Selbuogså rede på.

Sentralt i den nye virksomheten som kom igang, var XU, en organisasjonen for etterret-ning. Milorg hadde sin egen. XU i Trøndelag,TXU, skulle gi opplysninger om virksomhetenpå havna i Trondheim, ubåthavna, jernbane-stasjonen, flyplassene på Lade og Øysand ogpå militære anlegg. Meldinger måtte sendesvidere først og fremst med kurerer til lega-sjonen i Stockholm eller via radiosendere tilLondon

Viktige meldinger gikk via Selbu til legasjonen i Stockholm

Der kom Selbu inn i bildet. Tormod Morsetvar med og starta den nye virksomheten her.Hans tidligere virksomhet vart knust storm-natta 1. mars 1943. Han og hans familie på

Kleset, som bestod av mor og far og i alt sjusønner, hadde da drevet illegal virksomhetsiden sommeren 1941. Men Rinnan og hansbande var ute med sitt spill. Virksomheten påKleset ble delvis avslørt ved hjelp av negativekontakter. Den forferdelige stormnatta 1. mars1943 slo de til – Gestapo, med Rinnan sjøl ispissen. Oddmund ble skutt under flukt. Faren,Peder, ble tatt til fange og seinere henretta. 16-åringen Helge ble hardt såra, tatt til fange ogsatt på Falstad og seinere på Grini. Mora Maritog yngste sønnen Trond ble boende i Selbu.De andre sønnene klarte å flykte til Sverige.

Tormod valgte ruta fra Mebond via Rotldalen,og fikk en fryktelig hard tur over. Han vartsjuk og lagt inn på sjukehus der, men fikkneppe noen krisehjelp. Han ble spurt om å tapå seg en ny oppgave i motstandskampen. Davart han frisk! Han kom tilbake til Selbu i junii 1943 og tok inn hos Jon Valli i Innbygda. Derhos Jon, mor hans Helga og søstera Ragnhildog broren Egil vart det oppretta en stasjon forkurerer. Det samme vart det på Myråsen iØverbygda hos Brynhild og John Lilleevjen ogbror hans Olaus. De to brødrene var aktivebåde som kurerer og grenseloser. Nils Aftret,Torleif Hårstad og Trygve Nervik var nå sterkt

engasjert. Etterretning ble nå organisert gjen-nom TXU. Kurerpost kom fra Trondheim tilSelbu Sparebank. Nils Aftret, som var enestebankfunksjonær der da, sendte den til Ole Lieni Stugudal. Han bar posten videre 35 km tilGröndalen i Sverige. Derifra vart den frakta avsvenskene Paul Middagsfjäll, Ante og ArneNordfjäll, som hver sin gang brakte den tillandsfiskal Larsson i Fjällnäs. Han sørga for atden ble frakta til legasjonen i Stockholm.Sommeren 1944 fulgte Aftret Ole Lien på enslik tur til Gröndalen og de tok inn hosMiddagsfjäll. Dit kom også landsfiskalLarsson og skulle ta imot posten og sørge forat den kom fram til Stockholm. Det virka somom han ikke var noe særlig begeistra for opp-gaven, men han sa: ”Har man tagit Fanden ibåten, så får man ro honom i land!”

Den norske legasjonen i Stockholm ble mer ogmer sentral i motstandskampen. Den 4. april1940 bestod den av fire personer. I slutten avkrigen var ca. 1100 personer knytta til den,fordelt på en rekke avdelinger. Mye av mot-standsvirksomheten ble organisert her. Det var viktig også for Sveriges status som nøytralmakt at den vart knytta til ”legasjonen”. Kurer-og flyktningtrafikken var sentrale arbeidsoppgaver de fikk der.

Høsten 1944 var det meget travelt for mot-

standsmenn i Selbu. I september ble det gjen-nomført sendinger med walkie talkie fraSkarvene. Trygve Nervik var kommet over fra Sverige. Han oppholdt seg på Liavollen.Høgskolestudenter sendte meldinger fraGråkallen, og Nervik videresendte dem tilmottaker i Sverige og til ”legasjonen”.Sammen med bl.a. Anders og IngebrigtTjernvoll var Aftret med og skaffa forsyningerm.m. Trygve Nervik bodde i lengre tid i et huspå Storlien, kalt Norges-hytta, som varutgangspunktet for hans illegale virksomhet.

Det var om sommeren 1944 at Nervik måtteflykte, og han kom fram til Blåhammarstuganhelt utmatta. Der ble han tatt imot på bestemåte. Han fikk det stell og den ro og kvile han så sårt trengte.

Det var godt å komme fram til Blåhammarstugan

For mange flyktninger gikk turen om Stormoeni Rotldalen, der Schulzhytta nå ligger. Førstestopp på svensk side var ofte Endalsstugan, eilita hytte som var åpen, men ubetjent. Derifravar det oppmerka rute til Blåhammarstugan.Alle som kom dit når den var betjent, ble godtmottatt. Der ble de tatt hand om av svenskemilitære som på en høflig og fin måte ledsaget

Trygve Nervik ogNils Aftret utafor”Norskhytta” påStorlien i april1945. Nervik haddetilhold der når hanikke var på illegaleoppdrag.

64

De har grunntil å le, det erjo blitt fred. I Stockholm imai 1945. Nr. 3 og nr. 4fra venstre:Birger Hårstadog TormodMorset. Lengst tilhøyre: Jon Valli ogNils Aftret.

65

dem til Storlien. Så gikk turen med tog tilDuved, der det var ”avlusing”. Ei trivelig eldredame kom inn i avkledningsrommet til dusjen,og sa at hun egentlig skulle vaske dem på ”allahåriga stellen”. Turen videre gikk til Kjesätersør i Sverige. Der var det samlingsstasjonunder norsk administrasjon for alle flyktninger.

Høsten 1944 var det voldsomt stor flyktning-trafikk. Den mest dramatiske turen var da seksMilorg-gutter rømte. De rodde over sjøen fraSelbustrand til Mebond. Derifra ble de losa innpå fluktruta om Rotldalen. Det ble uvær og et fryktelig slit å komme seg videre. Før dedro, hadde de blitt orientert om at tysk grense-politi ofte patruljerte mellom Skarpdalen ogStordalen i Meråker. Men likevel kom detuventa på dem da tyskere plutselig begynte åskyte. To av dem ble skutt og en tatt til fange.Jon Valli, Torleif Hårstad og Aftret lå mye idekning etter dette. Ingebrigt Fuglem blearrestert og hardt torturert.

De hadde vurdert det som enda farligere åbruke sykkel eller bil til Stugudal. Den rutavar mye lettere, men svært risikabel. Det varstatspoliti stasjonert i Heggset. Uten at det varnoen stor risiko for flyktninger, stod det borg-ervakt ved Hilmo-krysset. Dersom det passerteflyktninger der, var de som stod vakt, ille uteom de ble tatt. I ungdomshuset Spongtun iGræsli kunne det være stasjonert tyskere, og

ovenfor der, på Sersjanthaugen, like ved derGræslihytta nå ligger, hadde tyskerne vaktpost.I Stugudal var det stasjonert tysk grensepolitipå Væktarstua. De tok turer til Storerikvollenog ofte til Nedalen, der de overnatta på dengamle Nedalshytta. På Nedalen gård fikk deofte besøk av flyktninger, og der ble de godttatt vare på. Det hendte at det kom tyskere ditfor å kjøpe melk, mens det satt flyktningerinne i stua, eller gjømte seg i fjøset eller oppepå låven. Der var bare noen få kilometer tilgrensa, og ikke så langt til Sylstasjonen.Men flyktninger som var etterlyst, ville ha hatt liten sjanse om de hadde valgt den ruta. To familier Kvam, med bl.a. et ti uker gam-melt barn, kom seg på en nesten mirakuløsmåte over grensa via Myråsen, der de ble godttatt vare på, og flere ledsaget dem til Rotldalenog videre. I god behold, men svært slitne komde fram til Blåhammarstugan, der de på allemåter fikk en storveies mottakelse. Aftret fikkgod hjelp av Hans Myklebost i organiseringenav deres flukt.

Milorg-grupper kunne, etter som det høvdebest, veksle mellom å ha tilhold i Sverige eller Norge. Gruppa Dunkerton, som SigmundHårstad var i spissen for, fikk opplæring iSverige, og hadde vinteren 1944/45 tilhold i ei skogshytte i Selbu. De skulle bl.a. sikrekraftverk i området mot sabotasje fra tysk hold når freden kom, og verve mannskap til

heimestyrkene. Etter utført oppdrag, drogHårstad like før påske i 1945 igjen over tilSverige. For da ville det overalt bli mye folkute. Han tok inn hos Otto Gundersson medfamilie som bodde ei mils veg fra Storlien.

Da skjedde i Selbu en av de mest dramatiskehendinger under krigen. I påskhelga vart detstor razzia. Tyskere og nazister med Gestapo i spissen slo til. Ca. 20 menn vart arrestert. 12 av dem vart sendt til Trondheim og satt påVollan til krigen var slutt. De mest ettersøkteklarte å rømme. Det var fem av brødrene tilSigmund Hårstad: Arne, Bernhard, Birger,Ingebrigt og Olav, likens Nils Aftret oghalvbrødrene hans Georg og Haldor, TorleifHårstad og Jon Valli. Tormod Morset og CarlBreida hadde fra seint på høsten i 1944 medradiosender tilhold i ei hytte ved Litl-Kalvsjøen. De var klar over at den var peilainn, så de hadde forlatt stedet kort tid før.

Det var godt endelig å komme fram tilBlåhammarstugan – å få varm dusj, før enkunne sette seg til matbordet og forsyne seg så mye en ville av finbrød med smør ogappelsinmarmelade eller anna godt pålegg på –

og drikke gloheit kakao! Omsider gikk det velogså opp for en at her var det trygt og fritt, ogen kunne si hva en ville. Ja, kunne en det?Nei, krigen var ikke slutt ennå, og det kunnevære spioner overalt også der.

Litt om polititroppene i Sverige

I Sverige var det organisert såkalte politileirefor nordmenn. Det er først og fremst HarrySöderman, sjefen for den kriminaltekniskeanstalten i Stockholm, som har æren for at deble oppretta. Han fikk ideen i en samtale medden norske justisministeren i London, TerjeWold. Allerede sommeren 1943, før densvenske regjering visste det, ble den førstestyrke av det seinere såkalte rikspolitietoppretta. Dette skjedde etter initiativ fra de to.Så kom også den norske legen Karl Sembsterkt inn i bildet, med oppretting av ”helse-leire” På slutten av året ga de svenske myn-dighetene også tillatelse til å utdannelse avreservepoliti. De fikk ren militær opplæring,og var fordelt på rundt 15 forlegninger. Det varmye anstrengende trening, særlig var det hardemanøvrer. Så det var godt å kunne koble av eihelg iblant med dans på Folkparken med

Fra en sammenkomst for veteraner høsten 1993 i Oslo for å markere at det var 50 år sia Polititroppeneble oppretta. Kong Harald, Erik Bye og Ingrid Segerstedt bl.a. gjør honnør foran statuen til Norges-ven-nen Torgny Segerstedt.

66

Mange av dem er gamle i alle fall. Noen har etfjernt årstall skåret inn i en stokk, gjerne overdøra så alle skulle se. Av og til ble det til ogmed spikket forseggjorte tall som ble malt ogspikret opp, slik en ser på Detlistua fra Oppdalsom nå står på Trøndelag folkemuseum. I hvittpå rødt står årstallet 1817 over den doble dørapå den solbrune tømmerlåna.

I tillegg til årstallet skar byggherren ofte innnavnet sitt på et synlig sted, som Knut OlsenLoe på Bekkastugu i Oppdal i året 1816.

Andre nøyde seg med forbokstavene, entensnittet rett i en stokk eller skåret pent til av etemne og spikret opp sammen tallene, slik viòg kan se det over den røde døra på Detlistua.Bokstavene er formet til på en uvanlig, gammeldags måte, der formen i seg sjøl vitner om betydelig alder.

Arkitekter og museumsfolk kan et stykke påvei lese alder uten slike hjelpemidler. De serpå byggemåte og bygningsform, rominndeling,plassering av ildsted, lafteteknikk og andredetaljer. Men nærmest en nøyaktig dateringkommer likevel forskerne som kan si hvorgammelt treverket er; de som har lært å lesetreets alder av de spor som naturen sjøl harsatt. Det er i årringene denne hemmelighetenligger, og den faglige metoden har fått navnetdendrokronologi.

Årene setter sine spor Av Per Christiansen

”Dei gamle fjell i syningom er alltideins å sjå,” heter det hos Ivar Aasen.Men de gamle grå husene som ståroppetter liene og langs fjellveien,– har ikke de òg stått der til alle tider?

I lange tider har sol og vind, regn og snø tæret på tømmeret i Bekkastugu. Prøver av stokkene har vist nøyaktig hvor gamle de er, her og på flere andre fjellgårder i Trøndelag. Bildet er tatt før huset ble flyttet til Oppdal bygdemuseum i 1938.

67

musikk til melodier av til dømes Povel Ramel,Evert Taube, Kai Gullmar, Jules Sylvain; ogkanskje, om en var ekstra heldig med opptre-den av Karl Gerhard, Harry Brandelius, UllaBillkvist, Alice Babs. En kunne i hvert falllytte til dem på radio.

13000 svensksoldater, av dem ca. 20 fra Selbu,var klar da freden kom til å dra tilbake ogvære med og sikre ro og orden i heimlandet.Sammen med Heimestyrkene og soldater fraEngland og Amerika lyktes det over all for-ventning, når en tenker på at det var en350.000 tyskere og tusenvis av russiske, polskeog jugoslaviske krigsfanger her i landet da.Men også de fleste tyskere var sikkert lettaover å være kvitt nazi-åket, så de bidrog sterkttil at det gikk så greit.

Når en ser på de 100 åra fra 1905 under ett,

er det vel i krigsåra at samkvemmet mellom deSverige og Norge var mest betydningsfullt.Her i Selbu har vi mye å takke svenskene for.Det gjelder enkeltpersoner, men det gjelderogså myndighetene. De gav den støtte som varnødvendig og forventa da det trengtes sombest, og da samkvemmet var viktigst og størst, nemlig i de siste åra av krigen.

To veteraner, begge tidligere svensksoldater, hilser på hverandre utafor Akershus festning høsten 1993.Idet bildet blir tatt sier Erik Bye: ”Ska du ikke hilse på Ingrid åsså, da?” Ingrid Segerstedt fortsatte sittvirke for Norges sak etter at faren Torgny døde i 1945 før freden kom.

Kilder: Haldor Morset: ”Motstandskamp1940 – 1945 i Neadalføret”, KnutMykland: ”Norges Historie, bd. 13”,Asbjørn Øksendal: ”Sluttspill i RinnansBandekloster”, S. Ekman og O. K.Grimnes: ”Broderfolk i ufredstid”, HarrySøderman: ”Polititroppene i Sverige”,Anders Buraas: ”Sverige tur – retur”.