NOU 2013: 13 - LovdataEtt politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9. Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11. Kommunal- og regionaldepartementet: Kulturdepartementet:

NOU Norges offentlige utredninger 2013: 13

NO

U 2

01

3: 1

3

Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi


Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes servicesenterInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 12/2013

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2013

Seriens redaksjon:Departementenes servicesenter

Informasjonsforvaltning

1. Det livssynsåpne samfunn. Kulturdepartementet.

2. Hindre for digital verdiskaping. Fornyings-,administrasjons-ogkirkedepartementet.

3. Pensjonslovene og folketrygdreformen III. Finansdepartementet.

4. Kulturutredningen 2014. Kulturdepartementet.

5. Når det virkelig gjelder … Justis-ogberedskapsdepartementet.

6. God handelsskikk i dagligvarekjeden. Landbruks-ogmatdepartementet.

7. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. Arbeidsdepartementet.

8. Med los på sjøsikkerhet. Fiskeri-ogkystdepartementet.

9. Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer.

Justis-ogberedskapsdepartementet.

10. Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester.

Miljøverndepartementet.

11. Festekontrakter og folkerett. Justis-ogberedskapsdepartementet.

12. Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. Finansdepartementet.

13. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

Finansdepartementet.

Norges offentlige utredninger2012 og 2013

Statsministeren:Rapport fra 22. juli-kommisjonen. NOU 2012: 14.

Arbeidsdepartementet:Arbeidsrettede tiltak. NOU 2012: 6.Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012. NOU 2012: 11.Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. NOU 2013: 7.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:Bedre beskyttelse av barns utvikling. NOU 2012: 5.Politikk for likestilling. NOU 2012: 15.

Finansdepartementet:Fripoliser og kapitalkrav. NOU 2012: 3.Pensjonslovene og folketrygdreformen II. NOU 2012: 13.Samfunnsøkonomiske analyser. NOU 2012: 16.Pensjonslovene og folketrygdreformen III. NOU 2013: 3.Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. NOU 2013: 12. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. NOU 2013: 13.

Fiskeri- og kystdepartementet:Med los på sjøsikkerhet. NOU 2013: 8.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet:Mer effektiv konkurranselov. NOU 2012: 7.Ventetid – et spørsmål om tillit. NOU 2012: 12.Hindre for digital verdiskaping. NOU 2013: 2.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:Om kjærlighet og kjøletårn. NOU 2012: 17.

Justis- og beredskapsdepartementet:Trygg hjemme. NOU 2012: 4.Ny utdanning for nye utfordringer. NOU 2012: 8.Gjennomføring av Rotterdamreglene i sjøloven. NOU 2012: 10.Når det virkelig gjelder… NOU 2013: 5.Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9.Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11.

Kommunal- og regionaldepartementet:

Kulturdepartementet:Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013: 1.Kulturutredningen 2014. NOU 2013: 4.

Kunnskapsdepartementet:Til barnas beste. NOU 2012: 1.

Landbruks- og matdepartementet:God handelsskikk i dagligvarekjeden. NOU 2013: 6.

Miljøverndepartementet:Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10.

Nærings- og handelsdepartementet:Rett om bord. NOU 2012: 18.

Olje- og energidepartementet:Energiutredningen – verdiskaping, forsyningssikkerhet og miljø. NOU 2012: 9.

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:Utenfor og innenfor. NOU 2012: 2.


Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomiUtredning fra et utvalg oppnevnt av regjeringen Stoltenberg II 14. desember 2012Avgitt til Finansdepartementet 3. desember 2013

Departementenes servicesenterInformasjonsforvaltning

Oslo 2013

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1187-1

07 Aurskog AS

Til Finansdepartementet

Utvalget ble opprettet ved kongelig resolusjon den 14. desember 2012 av regje-ringen Stoltenberg II. Utvalget har hatt som mandat å vurdere erfaringer medlønnsdannelsen gjennom de tolv årene som er gått siden handlingsregelen oginflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført. Utvalget ble også bedt om ådrøfte makroøkonomiske utviklingstrekk som kan skape utfordringer fornorsk økonomi og lønnsdannelsen framover. Utvalget legger med dette framsin utredning og anbefalinger. Utvalgets innstilling er enstemmig.

Oslo, 3. desember 2013

Steinar Holden (leder)

Torill Lødemel Stein Reegård Helle Stensbak

Greta Torbergsen Erik Orskaug Per Richard Johansen

Lars Haartveit Lars Haukaas Brita Bye

Målfrid Bjærum Arent Skjæveland

Yngvar Tveit

Ingvild Wold Strømsheim

Frank Emil Jøssund

Karsten Marshall Elseth Rieck

Siri Amalie Holte Wingaard

Synnøve Nymo

Tormod Belgum

Torbjørn Eika

Innhold

1 Utvalgets mandat og sammensetning ........................... 7

2 Utvalgets vurderinger og hovedkonklusjoner ..................... 9

2.1 Bakgrunn og hovedkonklusjoner 92.2 Institusjonelle forhold ved

lønnsdannelsen (Kapittel 3) .......... 122.3 Utfordringer for konkurranse-

utsatt sektor (Kapittel 4) ............... 142.4 Petroleumsnæringen og norsk

økonomi (Kapittel 5) ..................... 162.5 Arbeidsinnvandring (Kapittel 6) .. 182.6 Produktivitet og omstillinger

(Kapittel 7) ...................................... 222.7 Nærmere om noen viktige

utfordringer i lønnsdannelsen (Kapittel 8) ...................................... 24

3 Institusjonelle forhold ved lønnsdannelsen ........................... 29

3.1 Innledning ...................................... 293.2 Organisasjonene i arbeidslivet ..... 293.3 Tariffavtalene .................................. 333.4 Arbeidstvistlov og tviste-

behandling ...................................... 363.5 Hovedkursteorien og frontfags-

modellen ......................................... 393.6 Koordinering i lønnsoppgjørene .. 443.7 Andre områder med utstrakt

trepartssamarbeid .......................... 503.8 Det europeiske arbeids-

markedet ......................................... 523.9 Internasjonale erfaringer med

organisering av lønnsdannelsen ... 573.10 Utvalgets vurderinger ................... 60

4 Utfordringer for konkurranse-utsatt sektor ................................. 62

4.1 Norsk eksport og import ............... 624.2 Konkurranseutsatte næringer ...... 644.3 Utviklingen i kostnadsmessig

konkurranseevne og i k-sektor ..... 704.3.1 Kostnadsutviklingen ...................... 724.3.2 Utviklingen i k-næringer langs

ulike dimensjoner .......................... 734.3.3 Verdiskaping .................................. 754.3.4 Lønnskostnader ............................. 774.3.5 Lønnsomhet .................................... 804.3.6 Investeringer .................................. 814.4 Utvalgets vurderinger ................... 81

5 Petroleumsvirksomhetens betydning for norsk økonomi .. 83

5.1 Ulike kanaler for påvirkning ......... 835.2 Petroleumsvirksomhetens bidrag

til oppgangen etter 2002 ................ 855.3 Hvem leverer til petroleums-

virksomheten? ................................ 875.4 Utsiktene for norsk økonomi i lys

av en forventet nedbygging av oljevirksomheten ............................ 89

5.5 Hvor sårbar er norsk økonomi for et oljeprisfall? ............................ 94

5.5.1 Etterspørselsdrevet oljeprisfall ..... 945.5.2 Tilbudssidedrevet oljeprisfall ........ 975.6 Styring av petroleums-

virksomheten? ................................ 975.7 Utvalgets vurderinger .................... 99

6 Arbeidsinnvandring .................... 1026.1 Arbeidsmarkedstilknytning .......... 1036.2 Lønns- og arbeidsvilkår ................. 1086.3 Virkninger av arbeidsinnvandring

på lønnsdannelsen og arbeids-markedet ......................................... 110

6.4 Virkninger av lønnsdannelsen på arbeidsinnvandring ........................ 113

6.5 Virkninger av lover og regler for arbeidsmobilitet på lønns-dannelsen ........................................ 114

6.6 Samfunnsøkonomiske konsekvenser av arbeids-innvandring ..................................... 115

6.7 Utvalgets vurderinger .................... 119

7 Produktivitetsvekst og omstillinger ................................... 124

7.1 Utviklingen i arbeids-produktiviteten i Norge ................. 125

7.2 Produktivitetsvekst og rommet for reallønnsvekst ........................... 126

7.3 Lønnsdannelse, produktivitet og koordinering ................................... 128

7.4 Produktivitet i offentlig sektor ...... 1317.5 Deltid, midlertidige ansettelser og

produktivitet .................................... 1327.6 Geografisk fleksibilitet ................... 1337.7 Omstillinger i økonomien og

frontfagsmodellen .......................... 1347.8 Utvalgets vurderinger .................... 135

8 Noen viktige utfordringer i lønnsdannelsen ........................ 137

8.1 Frontfagsmodellen og frontfagets sammensetning .............................. 137

8.1.1 Frontfagsmodellen ......................... 1378.1.2 Frontfagets sammensetning ......... 1388.1.3 Nærmere om lønnsveksten

i frontfaget som norm .................... 1408.1.4 Lønnsendringer som skyldes

sammensetningen av syssel-settingen ......................................... 144

8.1.5 Lønn og lønnskostnader ............... 1458.2 Fordeling av lønn mellom ulike

grupper arbeidstakere ................... 1478.3 Konflikter ........................................ 152

Vedlegg1 Hovedkursteorien og frontfags-

modellen .......................................... 1582 Tidslinje for noen viktige

utviklingstrekk av betydning for lønnsdannelsen siden 1962 .......... 167

3 Store tariffavtaler etter næring/sektor ................................ 168

Referanser ....................................................... 170

Utrykte vedleggUtvalget har fått utarbeidet fire eksterne utredninger:1. Konkurranseutsatte næringer i Norge (Torbjørn Eika, Birger Strøm og Ådne Cappelen, Statistisk

sentralbyrå)2. Virkninger av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten og økt bruk av oljepenger 2003–2012

(Torbjørn Eika og Marie Sneve Martinussen, Statistisk sentralbyrå)3. Petroleumsvirksomhetens virkning på norsk økonomi og lønnsdannelse, framtidig nedbygging og

følsomhet for oljeprissjokk (Ådne Cappelen, Torbjørn Eika og Joakim Blix Prestmo, Statistisk sentralbyrå)

4. Vekst og internasjonalisering i norsk storforetak (Per Heum, Senter for næringslivsforskning)

Utredningene finnes på følgende internettadresse: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2013/nou-2013-13

NOU 2013: 13 7Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi Kapittel 1

Kapittel 1

Utvalgets mandat og sammensetning

Ved kongelig resolusjon av 14. desember 2012satte regjeringen Stoltenberg II ned et ekspertut-valg som skulle vurdere utfordringer for konkur-ranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i åreneframover. Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Norge er en liten, åpen økonomi. Vår velstandog velferd avhenger bl.a. av vår handel medutlandet og at våre bedrifter kan hevde seg iden internasjonale konkurransen. For tiden girolje- og gassvirksomheten store valutainntek-ter til Norge. Etter hvert vil disse inntekteneavta, og vi vil ha behov for inntekter fra andreeksportnæringer for å kunne betale for ønsketimport. Dette stiller krav om tilstrekkelig lønn-somhet i konkurranseutsatte virksomheter.Det inntektspolitiske samarbeidet og den nor-ske lønnsforhandlingsmodellen må støtte oppunder en balansert utvikling over tid med lavledighet og høy samlet sysselsetting.

Frontfagsmodellen har lang tradisjon iNorge. Modellen innebærer at konkurranseut-satte næringer forhandler først, slik at det gisen rettesnor for oppgjørene i de delene avnorsk økonomi som ikke er i konkurranse medutlandet. Dersom konkurranseutsatte nærin-ger skal kunne holde på arbeidskraften, kanikke lønnsveksten i andre næringer overstigelønnsveksten i konkurranseutsatt sektor.

Lønnsdannelsen i Norge er blitt drøftet iflere offentlige utvalg, sist i NOU 2003: 13 Kon-kurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs(Holden II-utvalget). Holden II-utvalget drøftetlønnsdannelsen i lys av innføringen av infla-sjonsmål i pengepolitikken og handlingsrege-len i finanspolitikken i mars 2001. Utvalget støt-tet opp om frontfagsmodellen.

Utvalget som nå settes ned, skal ha somutgangspunkt at frontfagsmodellen skal videre-føres. Utvalget skal vurdere erfaringene medlønnsdannelsen gjennom de 12 årene som ergått siden handlingsregelen og inflasjonsmåletfor pengepolitikken ble innført. Utvalget skalogså drøfte makroøkonomiske utviklingstrekk

som kan skape utfordringer for norsk økonomiog lønnsdannelsen framover, herunder:– Lønnsveksten har over flere år vært langt

høyere i Norge enn hos våre handelspart-nere. Det har vært mulig bl.a. på grunn avat bytteforholdet mot utlandet har blittbedre. Et høyt kostnadsnivå gjør norskebedrifter sårbare for et fall i bytteforholdet,svakere produktivitetsutvikling enn hoskonkurrentene og en sterkere kronekurs.

– Petroleumsnæringens virkning på norskøkonomi har vært voksende. Dette er ensektor med høy lønnsevne. Næringen harbidratt til å øke lønningene også ellers iøkonomien, bl.a. ved at frontfaget omfatterleverandører til petroleumsvirksomheten.

– Forholdene i arbeidsmarkedet har endretseg etter EU-utvidelsen i 2004, som har førttil at Norge har fått betydelig økt tilgang påarbeidskraft utenfra.

– Veksten i produktiviteten har falt de senereårene. Dette påvirker rommet for vekst ireallønningene.

Utvalget skal levere sin innstilling til Finans-departementet innen 15. desember 2013.»

Utvalget fikk følgende sammensetning:– Professor Steinar Holden (Økonomisk

institutt, Universitetet i Oslo) (utvalgsleder)– Sjeføkonom Stein Reegård

(Landsorganisasjonen i Norge)– Sjeføkonom Erik Orskaug (Unio)– Sjeføkonom Helle Stensbak

(Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)– Assisterende forhandlingssjef Greta

Torbergsen (Akademikerne)– Avdelingsdirektør Torill Lødemel

(Næringslivets Hovedorganisasjon)– Sjeføkonom Per Richard Johansen

(Kommunesektorens organisasjon)– Direktør Lars Haartveit (Hovedorganisasjonen

Virke)– Prosjektdirektør Lars Haukaas

(Arbeidsgiverforeningen Spekter)

8 NOU 2013: 13Kapittel 1 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi

– Forsker Brita Bye (Statistisk sentralbyrå)– Assisterende departementsråd Målfrid

Bjærum (Arbeidsdepartementet)– Avdelingsdirektør Arent Skjæveland

(Finansdepartementet)

Sekretariatet har vært ledet av avdelingsdirektørYngvar Tveit, Finansdepartementet. Følgende hardeltatt i sekretariatet: Underdirektør Ingvild WoldStrømsheim, underdirektør Frank Emil Jøssund,rådgiver Karsten Marshall Elseth Rieck, rådgiverSiri Amalie Holte Wingaard (alle Finansdeparte-mentet), seniorrådgiver Synnøve Nymo, senior-rådgiver Tormod Belgum (begge Arbeidsdeparte-mentet) og forskningsleder Torbjørn Eika (Statis-tisk sentralbyrå).

Utvalget har hatt elleve møter. For å få inn-blikk i hvordan konkurranseutsatte virksomheteropplever sin egen situasjon i dag og hvilke utfor-dringer de står overfor framover, har utvalgetmøtt flere ledere og tillitsvalgte i næringslivet.Utvalget har også hatt samtaler med økonomer ogforskere med innsikt i de problemstillinger utval-get er blitt bedt om å se nærmere på. Videre harutvalget møtt flere sentrale aktører i inntektsopp-gjørene.

Utvalget har møtt følgende personer: adminis-trerende direktør Per A. Sørlie (Borregaard), dag-lig leder Svein Terje Strandlie (Benteler Alumi-nium Casting) og konserndirektør Thor Simon-sen (Manpower). I tillegg hadde utvalget møtemed følgende representanter fra sammenslutnin-gen IndustriCluster Grenland (ICG): prosjektle-der Helge Wesseltoft (Yara), administrerendedirektør Bjørn Kolbjørnsen (Eramet), fabrikksjefDavid Verdu (Norcem), administrerende direktør

Magnar Bakke (Ineos), hovedtillitsvalgt TomJacobsen (Norcem) og hovedtillitsvalgt WencheTveitan (Ineos). Regiondirektør Nikolai Boye(NHO Telemark) og avdelingsdirektør ChristianAubert (NHOs regionforeninger) bidro til å koor-dinere møtet med grenlandsbedriftene. Utvalgethar hatt samtaler med følgende økonomer og for-skere: sjefsøkonom Roger Bjørnstad (Econ Pöyry,nå Samfunnsøkonomisk analyse), partner SveinHarald Øygard (McKinsey), selvstendig nærings-drivende Eivind Reiten og forsker Jon Erik Dølvik(Fafo). Av aktører fra partene i arbeidslivet harutvalget møtt direktør Knut E. Sunde (NorskIndustri), leder Arvid Bakke og avdelingslederSvein Spilling (Fellesforbundet), personaldirektørMerethe Foss Liverud (Staten) og direktør SiriRøine (NITO). Utvalget har også hatt møte meddirektør Kjetil Olsen (Norges Bank).

Som grunnlag for utvalgets vurderinger harutvalget satt ut fire utredningsoppdrag. Statistisksentralbyrå (SSB) har sett nærmere på hvilkenæringer som kan kategoriseres som konkurran-seutsatt og hvorvidt de er leverandører til petrole-umsvirksomheten, basert på andre former fornaturressurser eller ikke-stedbundne virksomhe-ter. SSB har i to utredninger også sett nærmere påpetroleumsvirksomhetens betydning for norskøkonomi fram til nå, og hvilke implikasjoner ennedbygging på et senere tidspunkt kan få. For å fået innblikk i graden av internasjonalisering i norsknæringsliv har Senter for næringslivsforskning(SNF) sett på hvordan utviklingen i omsetning ogsysselsetting i henholdsvis Norge og i utlandethar vært i de største norske foretakene de senereårene.


Kapittel 2

Utvalgets vurderinger og hovedkonklusjoner

2.1 Bakgrunn og hovedkonklusjoner

Utvalget har hatt som mandat å vurdere erfarin-ger med lønnsdannelsen gjennom de tolv årenesom er gått siden handlingsregelen og inflasjons-målet for pengepolitikken ble innført. Utvalgetskal også drøfte makroøkonomiske utviklings-trekk som kan skape utfordringer for norsk øko-nomi og lønnsdannelsen framover. Mandatetpeker på det høye og økende kostnadsnivået,petroleumsvirksomhetens økende betydning inorsk økonomi, at arbeidsinnvandringen fra EU/EØS-området har økt markert, og at veksten i pro-duktiviteten har falt noe tilbake de senere årene.Utvalget har samlet seg om følgende hovedkon-klusjoner:1. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom par-

tene i arbeidslivet og myndighetene og høy gradav koordinering i lønnsdannelsen har bidratt tilen god utvikling i Norge, med høy verdiskaping,lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling oggjennomgående høy reallønnsvekst. Lønnsfor-handlingene er partenes ansvar. Flere institu-sjoner og mekanismer bidrar til koordinering iden norske lønnsdannelsen, både internt i ogmellom ulike organisasjoner, gjennom lovverkog gjennom konsensusbygging. Her spillermyndighetene også en viktig rolle. Flere for-hold har gjort koordineringen mer krevende,som avtakende organisasjonsgrad blantarbeidstakere i organisasjoner med sentralsamordning, endringer i næringssammenset-ningen, økt internasjonalisering og økt arbeids-innvandring. For å opprettholde en koordinertlønnsdannelse må den vedlikeholdes både avinstitusjonene i inntektspolitikken og organisa-sjonene selv. Høy organisasjonsgrad kan lettekoordineringen og gi en lønnsdannelse sombedre ivaretar hensynet til høy sysselsetting oglav ledighet. Både partene og myndighetenemå støtte opp om koordineringen.

2. Utvalget slutter opp om frontfagsmodellen, somer en viktig bærebjelke i lønnsdannelsen i Norge.Selv om nye utviklingstrekk i økonomien og

endrede retningslinjer i den økonomiske poli-tikken har brakt inn nye mekanismer i måtenøkonomien virker på, gjelder de grunnleg-gende sammenhengene som frontfagsmodel-len og hovedkursteorien bygger på også i dag.Det betyr at lønnsveksten i den sektoren somer utsatt for internasjonal konkurranse, måavspeile pris- og produktivitetsveksten i dennesektoren. Lønnsveksten i konkurranseutsattsektor må så gjelde som en norm forlønnsveksten ellers i økonomien.

3. Et vesentlig høyere kostnadsnivå enn i andreland reflekterer høy produktivitet og store bytte-forholdsgevinster, men innebærer samtidig enutfordring for konkurranseutsatte virksomheter.Økte priser på olje og andre viktige eksportpro-dukter og fallende priser på varer vi importe-rer, har gitt norsk økonomi store bytteforholds-gevinster på 2000-tallet. Høy og økende aktivi-tet i petroleumsvirksomheten og økt bruk avoljepenger over statsbudsjettet har trukket oppkostnadsnivået i Norge sammenlignet medandre land, både gjennom høyere lønnsvekstenn hos handelspartnerne og gjennom en styr-king av kronen. Det høye lønnskostnadsnivåetinnebærer samtidig at mange har fått glede avbytteforholdsgevinsten og det høye produktivi-tetsnivået.

4. Et tilstrekkelig omfang av internasjonalt konkur-ranseutsatte virksomheter er nødvendig for enbalansert økonomisk utvikling. For at konkur-ranseutsatt sektor skal være tilstrekkelig storsamlet sett, vil vi ha behov for et visst omfangav ikke-stedbundne næringer, dvs. konkurran-seutsatte næringer som ikke er avhengig avnorske naturressurser og dermed i større gradkan flyttes til andre land. Dette krever at detover tid er balanse mellom kostnadsnivå ogproduktivitetsnivå målt mot relevante han-delspartnere. Også virksomheter på andreområder i økonomien blir utsatt for økendekonkurranse fra utlandet, og en sterk avskal-ling av slike virksomheter kan svekke denunderliggende balansen i utenriksøkonomien.


Hvis dette oppdages for sent, kan kostnadeneknyttet til en nødvendig kursendring bli store.Et høyt kostnadsnivå kan gjøre det mer kre-vende å starte og drive virksomheter som skalkonkurrere i et internasjonalt marked.

5. For å redusere risikoen for en sterk nedbyggingav konkurranseutsatt sektor, bør den kostnads-messige konkurranseevnen ikke svekkes. På len-gre sikt er det trolig nødvendig med en forbe-dring, særlig dersom oljeprisen skulle fallemarkert. En moderat lønnsvekst vil bidra tilbedre konkurranseevne både direkte, og indi-rekte gjennom lavere rente og svakere krone-kurs. Det vil gi tryggere grunnlag for høy sys-selsetting og lav arbeidsledighet framover.

6. Nedtrappingen av petroleumsvirksomheten somfør eller senere vil komme, vil kunne utfordre sta-biliteten i norsk økonomi. Dersom petrole-umsaktiviteten bygges gradvis ned, vil virknin-gen på fastlandsøkonomien delvis bli motvirketav en gradvis økt bruk av oljeinntekter overstatsbudsjettet, i takt med økningen i fondska-pitalen. Dette forutsetter en forholdsvis jevninnfasing og tilbakeholdenhet med å øke bru-ken av oljeinntekter opp mot fireprosentbanen,særlig i en periode der fondet vokser raskt.Siden petroleumsvirksomheten forventes åligge på et høyt nivå i noen år framover, for så åfalle, vil en forskyvning i tid av deler av virk-somheten isolert sett kunne bidra til en jevnereutvikling og til å redusere størrelsen på kom-mende negative impulser.

7. Konsekvensene for norsk økonomi vil bli vesent-lig kraftigere om betydelig svakere vekst i verden-søkonomien skulle føre til et kraftig fall i oljepri-sen. Det vil kunne gi en brå nedgang i oljevirk-somheten både i Norge og internasjonalt, ogannen norsk eksport vil også bli rammet.Arbeidsledigheten vil da stige markert. En slikutvikling vil kreve vesentlige tilpasninger bådei den økonomiske politikken og i lønnsdannel-sen. Norges Bank vil trolig redusere styrings-renten, kronekursen vil trolig svekkes betyde-lig, finanspolitikken må etter hvert strammesinn som følge av lavere vekst i fondskapitalen,og lønnstakerne må trolig godta en vesentligsvakere utvikling i kjøpekraften. Over tid vilsvekkelsen av kronekursen og en laverelønnsvekst bidra til ny vekst i tradisjonelle kon-kurranseutsatte næringer, og til at ledighetenetter hvert går ned igjen. Frontfagsmodellen eretter utvalgets mening godt egnet til å bidra tilen tilpasning til et lavere kostnadsnivå for åbedre konkurranseevnen.

8. De ulike politikkområdene må virke sammen forå bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi.Handlingsregelen og Statens pensjonsfondutland bidrar til å skjerme kronekursen ogindustrien på fastlandet fra de store og varier-ende valutastrømmene fra oljevirksomheten.Handlingsregelen åpner for å ligge under fire-prosentbanen for bruk av oljeinntekter i perio-der med høy kapasitetsutnyttelse og lavarbeidsledighet, og i perioder med kraftigvekst i fondskapitalen. Store oljeinntekter, enkraftig vekst i fondet, et lavt rentenivå og ethøyt kostnadsnivå taler for å holde bruken avoljepenger klart under fireprosentbanen denærmeste årene, slik det også er blitt gjort desiste årene. Det gir større handlefrihet til åkunne møte virkningene av et fall i oljeprisenpå norsk økonomi. Fremtidige statsfinansielleutfordringer knyttet til blant annet aldringen avbefolkningen og usikkerheten rundt den lang-siktige avkastningen av pensjonsfondet trek-ker i samme retning. En fleksibel inflasjonssty-ring, der Norges Bank fortsetter å ta hensyn tilbåde stabilitet i produksjon, sysselsetting ogkronekurs i utøvelsen av pengepolitikken, erogså viktig.

9. Lønnsveksten i industrien for arbeidere og funk-sjonærer samlet bør være normgivende for restenav økonomien. Dette er i tråd med Kontaktut-valgets uttalelse i mars 2003. Ved forbundsviseoppgjør er det Industrioverenskomsten som erfrontfaget, og dermed forhandles først. Detteoppgjøret har i stor grad direkte gjennomslag ien rekke andre oppgjør. Siden utfallet av delokale forhandlingene ikke er avklart, børNHO, i forståelse med LO, angi en troverdigramme for den samlede årslønnsveksten iindustrien. En troverdig ramme skal verkenvære gulv eller tak for lønnsveksten, men ennorm som andre forhandlingsområder skal for-holde seg til. Ved utarbeidelsen av anslaget mådet tas tilstrekkelig hensyn til de økonomiskeutsiktene. Drøfting av de økonomiske utsiktenei Det tekniske beregningsutvalget for inntekts-oppgjørene (TBU) i forkant av lønnsopp-gjørene vil gi grunnlag for en felles virkelig-hetsoppfatning blant alle parter i lønnsopp-gjørene.

10. Utvalget ser ikke behov for å endre sammenset-ningen av frontfaget nå. Høy aktivitet og godlønnsomhet i oljerelatert virksomhet har ført tilhøy lønnsvekst i denne typen virksomheter, ogfor å unngå at lønnsveksten blir høyere enn detkonkurranseutsatte virksomheter tåler, kandet argumenteres for at oljerelaterte virksom-


heter ikke bør inngå i frontfaget. Men i en vur-dering av hvilke bedrifter som bør inngå i front-faget, må det tas hensyn til hva som vil fungeresom en troverdig norm for lønnsdannelsen iNorge. Frontfagets sammensetning gjenspei-ler også i betydelig grad sammensetningen avkonkurranseutsatt sektor. I tillegg kan økendeinternasjonal konkurranse innen leverandør-næringene og forventet svakere utvikling i olje-aktiviteten innebære lavere lønnsvekst i oljere-latert virksomhet i årene framover. Organisa-sjonsmessige forhold og tradisjon taler ogsåfor å videreføre det nåværende frontfaget.

11. Partene i de ulike forhandlingsområdene harselv ansvar for fordelingen av rammen mellomulike grupper innen sitt område. Det innebærerblant annet at profilen i oppgjøret i frontfagetikke skal overføres til andre sektorer, menbestemmes på bakgrunn av behovene i deenkelte sektorene. Særlig kan prioriteringenevære en utfordring i offentlig sektor, hvorlønnsforskjellene er mindre enn i privat sektor.I den grad sosiale reformer og andre forholdutover lønn er en del av inntektsoppgjørene, erdet ønskelig med koordinering i forkant blanthovedorganisasjoner på arbeidstaker- ogarbeidsgiversiden. Årslønnsveksten bør fort-satt være den viktigste referansen når parteneforhandler i de årlige lønnsforhandlingene.TBU bør imidlertid synliggjøre alle viktigelønnskostnader så langt det er mulig.

12. Et lavt konfliktnivå i arbeidslivet krever godtsamarbeid, felles mål og en felles virkelighetsfor-ståelse. Antall arbeidskonflikter i Norge er rela-tivt lavt, mens antall tapte arbeidsdager er høy-ere enn i mange andre europeiske land. Bådeorganisasjonene og myndighetene har etansvar for å holde konfliktnivået nede, noe somkan bli mer krevende i perioder med mindrerom for reallønnsvekst. Forhandlingssys-temene bør innrettes på en måte som gir bestmuligheter til å oppnå enighet uten konflikt.Det er viktig at partene i påfølgende oppgjørikke lar usikkerhet og uenighet om anslagetfor lønnsveksten i frontfaget slå ut i en arbeids-konflikt. Ved sekvensielle forhandlinger børområder som kommer etter, vurdere å utsetteforhandlingsprosessen framfor å gå til konflikt,dersom det er oppstått konflikt i forhandlings-området som forhandlet først.

13. Arbeidsinnvandring skaper nye utfordringer forlønnsdannelsen. Omfanget av arbeidsinnvand-ring bestemmes i stor grad av mulighetene forinnvandrere til å få jobb i Norge. Slik vil det tro-lig også være i tiden framover. Arbeidsinnvand-

ringen følger som en konsekvens av det felleseuropeiske arbeidsmarkedet, og at det går såmye bedre i norsk økonomi enn i mange andreland. Forskjellen i levestandard og arbeidsle-dighet taler for at mange europeere vil ønske åkomme til Norge for å søke arbeid også i åreneframover. Arbeidsinnvandringen har avhjulpetflaskehalsproblemer i arbeidsmarkedet og der-med dempet lønnspresset i økonomien. Gevin-sten ved arbeidsinnvandring, både for innvan-drerne selv og det norske samfunnet, avhengerimidlertid av at de kommer og forblir i produk-tive jobber. Høy innvandring kan gjøre det merkrevende å opprettholde organisasjonsgradenog at vanlige standarder følges i arbeidsmarke-det.

14. Selv om myndighetene ikke kan styre arbeidsinn-vandringen fra EØS-land direkte, bør det tilgjen-gelige handlingsrommet brukes for å bidra til atinnvandringen fungerer best mulig. Det er nød-vendig med ordninger for å motvirke sosialdumping og lavlønnskonkurranse i lang tidframover. Allmenngjøringsinstituttet spiller enviktig rolle ved å motvirke svært lave lønningeri en del bransjer, men kan også ha problema-tiske sider. Myndighetene og partene børløpende vurdere om allmenngjøringsordnin-gen fungerer tilfredsstillende. Også gode kon-trollordninger under Arbeidstilsynet og andrerelevante instanser som politiet og skatteeta-ten, og godt samspill mellom instansene, er vik-tig.

15. Utformingen av arbeidsmarkeds- og velferdspoli-tikken må ta hensyn til den høye arbeidsinnvand-ringen. Brochmannutvalget foreslo å dreie vel-ferdsordningene i en mer aktivitetsorientertretning, og utvalget støtter på generelt grunn-lag Brochmannutvalgets forslag om økte kravtil aktivisering. Trygdeordninger må gi insenti-ver til å jobbe, både for de som allerede erbosatt i Norge og for innvandrere. En utfor-dring i arbeidsmarkedspolitikken, er at en poli-tikk som gjør Norge mer attraktiv for arbeids-innvandrere, i seg selv kan bidra til å øke inn-vandringen. Det er viktig å fortsette arbeidetmed å mobilisere allerede bosatte arbeidsta-kere og opprettholde en høy yrkesdeltakelse.

16. Arbeidsinnvandring kan motvirke kapasitets-skranker i høykonjunkturer, men samtidig bidratil å forsterke konjunkturbevegelsene, særlig iboligmarkedet. Dette kan øke sårbarheten hviskonjunkturene snur. Trolig vil ordninger sommotvirker svært lave lønninger og dårligearbeidsvilkår, både redusere tilbøyeligheten tiltrygdeytelser og bidra til at vi får kvalifiserte og


produktive arbeidsinnvandrere. Dette vil ogsåredusere svingninger i innvandringsstrøm-mene og dermed sårbarheten for norsk øko-nomi.

17. Lønnsdannelsen må bidra til økt produktivitet ialle sektorer. Mer effektiv bruk av samfunnetsressurser er den viktigste kilden til økt vel-stand. Derfor er det viktig med innsats for åøke produktiviteten, både i offentlig og privatsektor. Det er positivt at avdempingen av pro-duktivitetsveksten de siste årene skal utredesav en egen produktivitetskommisjon. Også ioffentlig sektor er det viktig at lønnsoppgjø-rene bidrar til gode tjenester og høy produkti-vitet. Lønnsdannelsen må være fleksibel nok tilå understøtte en effektiv allokering av arbeids-kraften og gi rom for nødvendige strukturelleendringer.

18. Hyppigere og mer omfattende statistikk gir bedreinformasjonsgrunnlag for lønnsdannelsen. Dettegjelder lønnsstatistikk, statistikk om arbeids-markedstilknytning og lønnsforhold blant inn-vandrere, og mer statistikk om organisasjons-og avtaleforholdene i arbeidslivet. Det vil gibedre grunnlag for forståelse av den faktiskeutviklingen og for empirisk basert forskning.

2.2 Institusjonelle forhold ved lønnsdannelsen (Kapittel 3)

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partenei arbeidslivet og myndighetene har vært en viktigdel av den økonomiske politikken i Norge gjen-nom store deler av etterkrigstiden. Dette har etterutvalgets mening bidratt til en god utvikling iNorge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledig-het, en jevn inntektsfordeling og gjennomgåendehøy reallønnsvekst.

Lønnsforhandlingene er partenes ansvar. Detnorske systemet for lønnsdannelse bygger påfrontfagsmodellen, der den samlede lønnsveksteni frontfaget danner en norm for de øvrige forhand-lingsområdene. Utvalget slutter opp om frontfags-modellen. Hva som inngår i frontfaget er nærmereomtalt i boks 2.1.

Frontfagsmodellen er inspirert av hovedkur-steorien, som ble formulert av Odd Aukrust m.fl.på 1960-tallet. For å sikre en tilstrekkelig stor kon-kurranseutsatt sektor, må kapitalavkastningen isektoren være på et tilfredsstillende nivå. Detbetyr at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektormå tilpasses pris- og produktivitetsveksten idenne sektoren. Konkurransen om arbeidskrafteninnebærer at lønnsveksten vil være den samme

også i skjermet sektor. Flere forhold i norsk øko-nomi har endret seg siden Aukrust fremstiltehovedkursteorien. Retningslinjene i pengepolitik-ken innebærer at kronen nå flyter. I tillegg er detblitt bygget opp en stor oljenæring, handlingsre-gelen for bruk av oljeinntekter i statsbudsjettet eretablert, og arbeidsinnvandringen har økt mar-kert. Selv om dette innebærer at det er brakt innnye mekanismer i økonomien, mener utvalget atde grunnleggende sammenhengene som hoved-kursteorien bygger på, også gjelder i dag.Lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor måavspeile pris- og produktivitetsveksten i dennesektoren, og den må gjelde som en norm forlønnsveksten ellers i økonomien. Hvis konkurran-seevnen overfor utlandet er for svak, vil det værenødvendig å bedre konkurranseevnen, noe somnormalt vil skje gjennom moderat lønnsvekst.

Den norske lønnsdannelsen er karakterisertved høy grad av koordinering. Internasjonale sam-menligninger tyder på at høy grad av koordine-ring i lønnsdannelsen innebærer mindre lønnsfor-skjeller, høyere sysselsetting og lavere arbeidsle-dighet enn det som kan bli resultatet med en merdesentralisert lønnsdannelse. Dette er også Nor-ges erfaring, se figur 2.1. Få andre land har enstørre andel sysselsatte, lavere andel arbeidsle-dige og en jevnere inntektsfordeling enn Norge.Videre har fordelingen av inntekt mellom arbeids-takere og kapitaleiere vært relativt stabil gjennomlang tid.

Koordinering i lønnsdannelsen krever noenfelles mål som lønnsdannelsen skal oppfylle, sær-lig målene om høy sysselsetting og lav arbeidsle-dighet. Det innebærer også at organisasjonene ervillige til, og i stand til, å samordne seg for å reali-sere disse målene. Flere institusjoner og mekanis-mer bidrar til koordinering i den norske lønnsdan-nelsen, både internt i og mellom ulike organisasjo-ner, gjennom lovverk og gjennom konsensusbyg-ging, hvor myndighetene også spiller en viktigrolle. Frontfagsmodellen og sammenfall i varighetog utløpstidspunkt for tariffavtalene i de ulikeområdene er viktig for koordineringen.

Lønnsdannelsen i Norge har bidratt til en jevninntektsfordeling. Dette er en ønsket utvikling, ogtrolig også en forutsetning for en omfattendekoordinering. Samtidig kan sammenpressingenav lønnsstrukturen skape spenninger. Dette ertydeligst kommet til uttrykk i offentlig sektor, derlønnsforskjellene er mindre enn i privat sektor.Derfor er det bl.a. blitt fremmet krav om at det mågis spesielle tillegg utenfor rammen. Mens front-fagsmodellen innebærer at det er rammen i kon-kurranseutsatt sektor som skal gjelde som en


norm for andre forhandlingsområder, er det parte-nes ansvar å fordele rammen mellom ulike grup-per i forhandlingsområdet. Det er viktig at par-tene i lønnsoppgjørene i privat og offentlig sektorsikrer at prioriteringer kan variere over tid, slik atselve frontfagsmodellen ikke undergraves.

De siste tiårene har også flere andre utvik-lingstrekk utfordret koordineringen i lønnsopp-gjørene, herunder avtakende organisasjonsgrad,særlig i organisasjoner med sentral samordning,endringer i næringssammensetningen i økono-mien, økt internasjonalisering i næringslivet ogflere arbeidsinnvandrere. Etter utvalgets mening

har disse forholdene gjort koordineringen merkrevende. Så langt har en likevel greid å opprett-holde en koordinert lønnsdannelse. Men for atdette skal kunne fortsette, må den koordinertelønnsdannelsen vedlikeholdes både av institusjo-nene i inntektspolitikken og av organisasjoneneselv. Det er viktig at koordineringen så langt sommulig omfatter alle grupper, også ledere og grup-per utenfor det organiserte arbeidslivet. Høy orga-nisasjonsgrad og høy dekningsgrad for tariffavta-lene er også viktig for å få til en koordinert lønns-dannelse. Myndighetene må også støtte oppunder dette.

Boks 2.1 Hva er frontfaget?

Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten ikonkurranseutsatte virksomheter skal gjeldesom en norm for øvrige forhandlingsområder.Dette ivaretas ved at avtaleområder med stortinnslag av konkurranseutsatte virksomheter for-handler først (det såkalte frontfaget), og at resul-tatet fra dette oppgjøret danner en norm forandre avtaleområder. Sammensetningen avfrontfaget kan endres over tid, og den avhengerav om det er et forbundsvist eller samordnetoppgjør.

Ved forbundsvise hovedoppgjør er det for-handlingene mellom Norsk Industri og Felles-forbundet om revisjon av Industrioverenskom-sten, tidligere Verkstedoverenskomsten, somutgjør frontfaget. Denne avtalen har derfor ensentral posisjon i frontfagsmodellen og inntekts-oppgjørene. I Industrioverenskomsten kan min-stelønnssatser endres og det kan gis generelletillegg. Tilleggene har i stor grad direkte gjen-nomslag i en rekke andre forhandlingsområder iprivate sektor. Senere føres det lokale forhand-linger for arbeiderne, basert på de fire avtaltekriteriene; bedriftens økonomi, produktivitet,framtidsutsikter og konkurranseevne. I Indus-trioverenskomsten er det også et femte krite-rium om bedriftens aktuelle arbeidskraftsitua-sjon. Tilleggene som gis, vil variere fra bedrift tilbedrift. Ved mellomoppgjør og samordnedehovedoppgjør forhandler NHO og LO for heleområdet samlet.

Funksjonærene i industrien forhandler i allhovedsak lokalt, enten individuelt eller kollek-

tivt. Funksjonærene utgjør om lag 45 pst. av sys-selsettingen og 55 pst. av lønnsmassen i indus-trien. Også for funksjonærene vil størrelsen påde sentrale tilleggene i Industrioverenskomstenog de fire kriteriene være viktige føringer for delokale forhandlingene.

I 2003 ga Kontaktutvalget en felles erklæringom at det var den samlede lønnsveksten somavtales sentralt og lokalt i de næringer som erutsatt for konkurranse fra utlandet, som måvære normgivende for de rammer som forhand-les i de øvrige oppgjørene. Kontaktutvalget byg-get sin erklæring på NOU 2003: 13 Konkurran-seevne, lønnsdannelse og kronekurs (Holden II-utvalget). Kontaktutvalgets vurdering inne-bærer at det er den samlede lønnsveksten iindustrien, for både arbeidere og funksjonærer,som skal danne normen for etterfølgende opp-gjør.

Siden de lokale forhandlingene foregårutover i tid, og basert på de fire/fem kriterier, vilutfallet av disse være noe usikre. I ettertid fram-kommer denne lønnsveksten i rapportene fraDet tekniske beregningsutvalget for inntekts-oppgjørene (TBU), ved lønnsveksten for NHO-bedrifter i industrien samlet. Andre forhand-lingsområder som skal følge normen fra frontfa-get, må derfor basere seg på et anslag for densamlede årslønnsveksten i industrien. NHO bør,i forståelse med LO, gi et troverdig anslag forden samlede rammen for oppgjøret, inklusivresultatet fra de lokale forhandlingene og over-henget fra året før.


2.3 Utfordringer for konkurranseutsatt sektor (Kapittel 4)

Norge er en liten åpen økonomi som har storegevinster av handel med utlandet. Utvalget vilpeke på at en balansert økonomisk utvikling, dervi drar full nytte av denne handelen, vil kreve atkonkurranseutsatt sektor utenom petroleumsvirk-somheten er tilstrekkelig stor. For å få til dette målønnsdannelsen bidra til et kostnadsnivå som ikkeavviker for mye fra våre handelspartnere. Dette ernødvendig for å sikre høy sysselsetting og lavarbeidsledighet også i et langsiktig perspektiv.

Konkurranseutsatt sektor bør også være vari-ert, for å unngå stor sårbarhet mot enkeltmarke-der. I 2012 utgjorde samlet eksport om lag 40 pst.av BNP, mens importen tilsvarte i underkant av 30pst. Eksport av olje og gass utgjør for tiden rundthalvparten av samlet eksport og bidrar til detstore overskuddet i utenriksøkonomien. Industri-varer utgjorde nesten halvparten av eksportenutenom petroleumsprodukter i 2012, og ekspor-ten av tjenester litt mindre. Eksport av tjenesterfra fastlandet har økt betydelig i omfang de senereårene.

Figur 2.1 En god utvikling i arbeidsmarkedet og reallønnsveksten1 Årslønnsvekst for hele økonomien deflatert med konsumdeflatoren beregnet av OECD.Kilde: OECD, Macrobond og Statistisk sentralbyrå.

0102030405060708090100

0102030405060708090

100

Isla

ndS

veits

Nor

geN

eder

land

Sve

rige

Tysk

land

Dan

mar

kØ

ster

rike

Aus

tralia

Can

anda

New

Zea

land

Sto

rbrit

anni

aFi

nlan

dU

SA

Fran

krik

eB

elgi

aP

ortu

gal

Irlan

dIta

liaS

pani

a

A. Sysselsetting. Andel av befolkningen i alderen 15-64 år i 2012. Prosent

B. Arbeidsledighet. Sesongjustert. Prosent av arbeidsstyrken

0

3

6

9

12

15

0

3

6

9

12

15

1 991 1 996 2 001 2 006 2 011

Norge USA

Sverige Tyskland

90

100

110

120

130

140

150

160

170

90

100

110

120

130

140

150

160

170

1991 1996 2001 2006 2011

Sverige Tyskland

Norge USA

C. Reallønn.¹ Indeks 1991=100 D. Lønnskostnadsandel i fastlandsøkonomien

60

65

70

75

80

85

90

95

100

1970 1980 1990 2000 201060

65

70

75

80

85

90

95

100Industri

Markedsrettet virksomhet

Arbeidsmarkedet og lønn


I en utredning for utvalget har Eika m.fl.(2013) foretatt en klassifisering av norsk nærings-liv etter hvor utsatt de ulike næringer er for inter-nasjonal konkurranse. Inndelingen er basert påandelen av næringenes verdiskaping som går tileksport eller i hvilken grad de konkurrerer motimport. Selv om det er store forskjeller mellombedrifter i samme næring, og det er mange bedrif-ter som er internasjonalt konkurranseutsatte ogsåi andre næringer, er en slik inndeling nyttig, fordiden gir kunnskap om hvilke aktører som i hoved-sak er internasjonalt konkurranseutsatte. Ifølgeutredningen stod de fastlandsbaserte konkurran-seutsatte næringene for nær 15 pst. av verdiska-pingen i Norge i 2012, og 11 pst. av sysselsettin-gen. De konkurranseutsatte næringene i fast-landsøkonomien kan deles i tre: Leverandørvirk-somhet til petroleumsvirksomheten, næringerbasert på andre former for naturressurser, ogsåkalte ikke-stedbundne næringer, dvs. konkur-ranseutsatte næringer som ikke er avhengig avnorske naturressurser, og dermed i større gradkan flyttes til andre land. Metallindustrien ereksempel på en næring basert på naturressurser,mens produksjon av metallvarer, elektrisk utstyrog maskiner er en ikke-stedbunden næring. I 2012stod leverandørvirksomheten for 3 pst. av samletsysselsetting, mens de to andre gruppene stod forrundt 4 pst. hver.

Mange konkurranseutsatte bedrifter har vriddsin produksjon mot leveranser til petroleumssek-toren de senere årene, jf. figur 2.2A som viser atproduksjonen i leverandørnæringene har øktvesentlig sterkere enn i andre næringer. Samtidiger det ikke så mange næringer der slike leveran-ser utgjør hoveddelen av produksjonen. For atkonkurranseutsatt sektor skal bli stor nok samletsett, vil vi ha behov for et visst omfang av ikke-stedbundne næringer. I dag er det betydelig akti-vitet i slike næringer, men for at den skal værestor nok også i fremtiden, er det vanskelig å se forseg at kostnadsnivået korrigert for produktivitets-forskjeller i vid forstand kan være mye høyere iNorge enn hos våre handelspartnere.

På lengre sikt må lønnsomheten av å etablereog drive konkurranseutsatte bedrifter væresåpass god at tilstrekkelig med investeringer ognyetableringer finner sted. Lønnsomheten i deikke-stedbundne næringene har økt gjennom desiste 20 årene, men utviklingen i investeringene ermer bekymringsfull. Den svake utviklingen iinvesteringene i fastlandsbedriftene de senereårene er i noen grad en følge av den markerte lav-konjunkturen hos våre handelspartnere etterfinanskrisen, men trolig spiller også vårt høyekostnadsnivå en viktig rolle.

Stadig flere deler av næringslivet møter inter-nasjonal konkurranse. Det er dels et resultat av at

Figur 2.2 Høyt kostnadsnivå og sterk vekst i leverandørvirksomheten1 Fastlandsbaserte næringer inkluderer ikke utvinning av råolje og naturgass, rørtransport og utenriks sjøfart.Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Relative timelønnskostnader og bruttoprodukt A. Bruttoprodukt i fastlandsbaserte¹ næringer,

faste priser. Indeks 2000 = 100

90

100

110

120

130

140

150

160

170

180

190

200

90

100

110

120

130

140

150

160

170

180

190

200

2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012

Ressursbaserte næringer

Ikke-stedbundne næringer

Leverandørvirksomhet

90

100

110

120

130

140

90

100

110

120

130

140

2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012

Nasjonal valuta

Felles valuta

B. Timelønnskostnader i industrien i Norge relativt til hos våre handelspartnere. Indeks 2000 = 100


teknologisk utvikling gjør det mulig, for eksempelinnen regnskap og IKT, men også at virksomheteri økende grad konkurrerer i andre land, sominnen transport, bygg og anlegg, og matindus-trien. I flere tjenesteytende næringer ser viøkende konkurranse fra utlandet og en klarøkning i importen. Denne økningen kan i noengrad henge sammen med høyere kostnader iNorge enn hos nære handelspartnere. Selv omimportandelen i disse næringene samlet sett errelativt liten, er andelen betydelig høyere i delerav næringene. Samtidig er dette næringer somvokser mer enn BNP samlet sett, slik at økteimportandeler her vil gi stadig større utslag i sam-let import. Økende import på nye områder inne-bærer isolert sett at vi trenger en ytterligereøkning i aktiviteten i ikke-stedbundne næringerfor å sikre langsiktig balanse i utenrikshandelen,eller at eksporten fra andre næringer øker.

I 2012 var timelønnskostnadene i norsk indus-tri nesten 70 pst. høyere enn hos våre han-delspartnere i EU. I perioden 2000 til 2012 har derelative timelønnskostnadene steget med rundt 35pst. målt i felles valuta, jf. figur 2.2B. Nær halvpar-ten av dette skyldes en styrking av kronen. For-skjellen i timelønnskostnader er også stor i for-hold til nære handelspartnere som Sverige ogDanmark, med henholdsvis 28 og 43 pst. Det høyelønnsnivået reflekterer et høyt produktivitetsnivå,som dels skyldes produktive arbeidstakere ogvirksomheter, og dels henger sammen med omfat-tende utnyttelse av verdifulle naturressurser hvorprisene har økt kraftig siden årtusenskiftet. Selvom naturressurser og ulik næringssammenset-ning innebærer at Norge samlet sett har et bety-delig høyere produktivitetsnivå enn våre nabo-land, er ikke produktivitetsnivået like høyt i allenæringer.

Til nå har lønnskostnadsandelen i industriensamlet holdt seg rimelig stabil, til tross for densterke veksten i kostnadene. Utviklingen de sisteti årene må imidlertid sees i sammenheng med ensvært gunstig prisutvikling på norske eksportpro-dukter. Det er vanskelig å vurdere hva som vilvære et opprettholdbart kostnadsnivå framover,men det er en risiko for at kostnadsnivået er forhøyt til å opprettholde en tilstrekkelig stor kon-kurranseutsatt sektor utenom petroleumsnærin-gen. En avskalling av bedrifter og næringer kanskje gradvis ved at tilfanget av ny aktivitet er forlite til å erstatte det som blir borte, men det kan iperioder også gå mye raskere, slik vi så i 2002–2003. Kostnadene ved en nødvendig kursendringblir større jo lenger en venter med nødvendigejusteringer. Et høyt kostnadsnivå kan gjøre det

mer krevende å starte opp og drive virksomhetersom skal konkurrere i et internasjonalt marked.Utvalget vil også peke på at en slik avskalling vilgjøre norsk næringsliv mindre variert og økono-mien mer sårbar for nedgang i utlandet eller ensvekkelse i bytteforholdet. Ettersom stadig nyedeler av næringslivet møter internasjonal konkur-ranse, vil betydelig høyere kostnader i Norge ennute innebære en utfordring for stadig flere.

Gjennom 2013 har svakere kronekurs bidratttil en forbedring av konkurranseevnen, men kost-nadene er fortsatt langt over nivået hos våre han-delspartnere. For å redusere risikoen for en sterknedbygging av konkurranseutsatt sektor, menerutvalget at den kostnadsmessige konkurranseev-nen ikke bør svekkes. På lengre sikt er det trolignødvendig med en forbedring. En moderatlønnsvekst vil bidra til dette, både direkte og indi-rekte gjennom lavere renter og svakere krone-kurs. Dersom oljeprisen og andre råvarepriserskulle falle betydelig, kan det bli nødvendig meden markert forbedring av konkurranseevnen.

2.4 Petroleumsnæringen og norsk økonomi (Kapittel 5)

Petroleumsvirksomheten har fra en sped begyn-nelse for 45–50 år siden vokst markert og fått ensentral rolle i norsk økonomi. Petroleumsproduk-sjonen gir store inntekter til staten, og oljeselska-penes etterspørsel etter varer og tjenester har gittgrobunn for økt produksjon i mange bedrifter ifastlandsøkonomien. Leverandørnæringen kon-kurrerer også i økende grad om leveranser til olje-utvinning andre steder i verden. Samtidig har denhøye veksten i aktiviteten i oljesektoren og denøkte bruken av oljepenger bidratt til å trekke oppkostnadsnivået i Norge. Det innebærer utfordrin-ger for andre konkurranseutsatte virksomheter, jf.over. I en utredning som er utført for utvalget(Eika og Martinussen, 2013), beregnes det atøkningen i etterspørselen fra petroleumsvirksom-heten etter 2002 har trukket opp lønningene iNorge i 2012 med 5,6 pst. og styrket kronekursenmed 4,3 pst. Sammen med økningen i bruken avoljepenger over offentlige budsjetter, har detteifølge deres beregninger økt det norske lønn-skostnadsnivået med 12–13 pst., regnet i uten-landsk valuta. Selv om det er betydelig usikkerhetrundt slike beregninger, er det liten tvil om atdisse impulsene har vært svært betydningsfullefor utviklingen i norsk økonomi.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. I tiå-rene framover er det grunn til å vente at etterspør-


selen fra petroleumsvirksomheten mot fastlands-økonomien vil avta. Dette kan skje brått hvis olje-prisen faller, eller det kan skje mer gradvis hvisdet er ressursene på norsk kontinentalsokkel sombegrenser aktiviteten. I det siste tilfellet er detgrunn til å tro at virkningene på norsk økonomi itiårene framover blir begrensede. Framskrivnin-ger i Cappelen m.fl. (2013) legger til grunn envedvarende, men forholdsvis gradvis, nedbyggingav aktiviteten i petroleumsvirksomheten. Virknin-gen på norsk økonomi som følge av nedgangen idenne aktiviteten vil i så fall delvis bli motvirket avgradvis økt bruk av oljeinntekter over statsbud-sjettet. Dette forutsetter imidlertid en forholdsvisjevn innfasing gjennom tilbakeholdenhet med åøke bruken av oljeinntekter opp mot fireprosent-banen, særlig i den perioden vi nå er inne i, derfondet vokser raskt.

Konsekvensene for norsk økonomi vil blivesentlig større og mer dramatiske om nedgan-gen i aktiviteten i oljevirksomheten skulle kommebrått. Dette kan skje om vi skulle få et etterspør-selsdrevet fall i oljeprisen, for eksempel som følgeav markert nedgang i veksten i Kina og andreframvoksende økonomier. Et slikt sjokk vil inne-bære både lavere oljepriser og lavere vekst i inter-nasjonal økonomi. Beregninger både i Cappelenm.fl. (2013) og Bjørnland og Thorsrud (2013a)illustrerer at dette kan gi et markert tilbakeslag inorsk økonomi og en vesentlig oppgang i arbeids-

ledigheten. Det vil kreve betydelige tilpasningerbåde i den økonomiske politikken og lønnsdannel-sen. Norges Bank vil trolig redusere styringsren-ten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig,finanspolitikken må etter hvert strammes inn somfølge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnsta-kerne må trolig godta en vesentlig svakere utvik-ling i kjøpekraften. Over tid vil svekkelsen av kro-nekursen og en lavere lønnsvekst bidra til nyvekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer,og til at ledigheten etter hvert går ned igjen.

Hvor store omstillingskostnadene kan bli veden kraftig nedgang i oljeprisen, vil bl.a. avhenge avfleksibiliteten i lønnsdannelsen. Historisk harNorge hatt høy reallønnsfleksibilitet, og dette lig-ger også til grunn for beregningene i Cappelenm.fl. (2013). Det betyr at reallønnsnivået historiskhar tilpasset seg raskt når det har vært behov fordet. Hvis vi får til dette også i årene framover, vilde realøkonomiske kostnadene ved et fall i oljepri-sen begrenses. Det vil dempe nedgangen i syssel-settingen og verdiskapingen, og dermed ogsådempe økningen i ledigheten. I en slik situasjonvil det være viktig med en felles virkelighetsforstå-else, og at partene i arbeidslivet bidrar til nødven-dige tilpasninger i kostnadsnivået uten at arbeids-ledigheten går mye opp. En rask tilpasning vilvære lettere å oppnå hvis partene er bevisste på atde siste tiårs svært gode reallønnsvekst i stor grad

Figur 2.3 Økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten og en markert forbedring i bytteforholdet

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå, Cappelen m.fl. (2013) og egne beregninger.

Etterspørsel fra petroleumsvirksomheten og bytteforholdet

80

130

180

230

280

80

130

180

230

280

1900 1915 1930 1945 1960 1975 1990

B. Bytteforhold. Indeks 1990=100

0

2

4

6

8

10

12

14

0

2

4

6

8

10

12

14

1970 1980 1990 2000

A. Nettoetterspørsel fra petroleumsvirksomheten målt som andel av BNP Fastlands-Norge

Investeringer

Produktinnsats

Lønnskostnader

2012 2012


er blitt drevet av betydelige bytteforholdsgevin-ster som ikke kan betraktes som det normale.

Den høye aktiviteten i oljesektoren og deutfordringer dette har medført for lønnsdannelsenog annet konkurranseutsatt næringsliv, har ført tilspørsmål om aktiviteten på sokkelen bør regule-res for å dempe presset i økonomien. Fra etmakroøkonomisk perspektiv ville det etter utval-gets mening vært ønskelig med en jevnere utvik-ling i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten.Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten for-ventes å ligge på et høyt nivå i noen år, for så åfalle. En forskyvning i tid av deler av virksomhe-ten vil derfor kunne bidra til en jevnere makro-økonomisk utvikling og redusere størrelsen påkommende negative impulser. Et svært høyt nivåpå petroleumsinvesteringene innebærer også atde negative impulsene kan bli store dersom olje-prisen skulle falle. Det er imidlertid flere utfor-dringer knyttet til å styre petroleumsvirksomhe-ten. En stor del av etterspørselen etter varer ogtjenester går til felt som allerede er i drift. Åstoppe eller utsette aktivitet på felt i drift vil kunneinnebære betydelige kostnader. Kostnadene viltrolig være mindre ved å utsette åpning av nyeområder eller begrense tildelinger av nye leteli-senser. Ved valg av tiltak må en vurdere muligegevinster ved tiltakene mot kostnadene de inne-bærer. Konkrete anbefalinger om dette faller uten-for utvalgets mandat. Utvalget vil imidlertid pekepå at det er klare makroøkonomiske argumenterfor å tilstrebe en jevn utvikling i petroleumsvirk-somheten. Det vil også bidra til å dempe kost-nadspresset og styrke konkurranseevnen blantnorske leverandører til oljevirksomhet på norsksokkel og i utlandet.

De ulike politikkområdene må virke sammenfor å bidra til en stabil og god utvikling i norskøkonomi. Handlingsregelen og Statens pensjons-fond utland bidrar til å skjerme kronekursen ogindustrien på fastlandet fra de store og varierendevalutastrømmene fra oljevirksomheten. Hand-lingsregelen åpner for å ligge under fireprosentba-nen for bruk av oljeinntekter i perioder med høykapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Storeoljeinntekter, kraftig vekst i fondet, et lavt ren-tenivå og et høyt kostnadsnivå taler også for åholde bruken av oljepenger klart under firepro-sentbanen. Dette er i tråd med handlingsregelenog er allerede blitt gjort i flere år for å lette pressetpå kronekursen og konkurranseutsatt sektor. Detgir også større handlefrihet til å kunne møte et falli oljeprisen og virkningene det vil ha på norsk øko-nomi. Fremtidige statsfinansielle utfordringerknyttet til aldringen av befolkningen og usikker-

het rundt størrelsen på den langsiktige avkastnin-gen av fondet trekker i samme retning. Det eretter utvalgets mening viktig at det legges betyde-lig vekt på hensynet til kronekurs og konkurran-seutsatt sektor også i kommende budsjetter.Utvalget mener derfor det er positivt at oljepenge-bruken i den nåværende økonomiske situasjonenmed bl.a. sterk vekst i fondskapitalen, er blittholdt i underkant av 3 pst. av fondskapitalen. Enfleksibel inflasjonsstyring der Norges Bank fort-setter å ta hensyn til både stabilitet i produksjon,sysselsetting og kronekurs i utøvelsen av penge-politikken er også viktig.

2.5 Arbeidsinnvandring (Kapittel 6)

Arbeidsmarkedet i Norge har gjennomgått storeendringer det siste tiåret. Utvidelsen av EØS-området i 2004 førte til en kraftig økning i inn-vandringen til Norge. Fra 2004 til 2012 utgjordenettoinnvandringen til Norge hele 315 000 perso-ner, og i 2011 var Norge blant landene i OECDmed høyest innstrømming av innvandrere måltsom andel av befolkningen. Den viktigste innvand-ringsårsaken det siste tiåret har vært arbeid, jf.figur 2.4A. Bosatte innvandrere og arbeidstakerepå korttidsopphold har stått for om lag to tredelerav sysselsettingsveksten i Norge fra 2004 til 2012,jf. figur 2.4B. Innvandrere fra de ti øst- og sentral-europeiske landene som ble medlem i EØS i 2004og 2007, har stått for hhv. om lag 40 pst. og 46 pst.av befolknings- og sysselsettingsveksten siden2004.

Arbeidsinnvandringen følger som en konse-kvens av det felles europeiske arbeidsmarkedetog at det går så mye bedre i norsk økonomi enn imange andre land. Det er grunn til å regne med atdet også i årene fremover vil være mange europe-ere som ønsker å komme til Norge for å søkearbeid. Det materielle velstandsnivået er betydelighøyere i Norge, og tidligere innvandrere vil fun-gere som brohoder for videre innvandring. Troligvil det være høy arbeidsledighet i mange euro-peiske land i lang tid fremover. I tillegg er befolk-ningen i EØS-området omtrent 100 ganger størreenn den norske, slik at en svært liten andel avEØS-befolkningen blir mange for et lite land somNorge.

Det er derfor grunn til å regne med at omfan-get av innvandringen i lang tid i stor grad vil blibestemt av mulighetene for innvandrere til å fåjobb i Norge.

Sammenlignet med andre land er lønnsfor-skjellene i Norge relativt små og velferdssystemet


godt. Derfor vil jobb i Norge økonomisk sett væremeget gunstig for arbeidstakere med lav utdan-ning. Innvandrere med høy kompetanse har imange tilfeller mindre å tjene på å komme tilNorge, fordi lønnsforskjellene er mindre i Norgeog fordi de kan ha gode jobbmuligheter i egeteller andre land. Men i mange land er jobbmulig-hetene mye dårligere og lønnsnivået betydeliglavere enn i Norge også for høyt utdannet arbeids-kraft, slik at det også blant disse vil være mangesom ville ønske å få en jobb i Norge.

Arbeidsinnvandringen har gitt Norge tilgangpå arbeidskraft i næringer der knappheten harvært stor, som bl.a. i bygg og anlegg og helse- ogomsorgssektoren. Dette har dempet flaske-halsproblemer i enkeltnæringer i perioder medstor aktivitet i økonomien, og dermed også dem-pet presset på lønningene både i disse næringeneog i økonomien samlet. Arbeidsinnvandring harogså gitt muligheter for virksomheter til å hentespesielt kvalifiserte arbeidstakere fra andre land.

Men arbeidsinnvandringen innebærer ogsåviktige utfordringer. Gevinsten ved arbeidsinn-vandringen, både for innvandrerne selv og detnorske samfunnet, avhenger av at innvandrernekommer og forblir i produktive jobber. Arbeids-innvandrere er særlig utsatt for å miste jobben vedøkonomiske tilbakeslag, fordi de gjerne har sva-kere tilknytning til arbeidsmarkedet og har dårli-

gere språkkunnskaper. Empiriske studier tyder påat ny arbeidsinnvandring til en viss grad utkonkur-rerer lokal arbeidskraft, både norske arbeidsta-kere og tidligere arbeidsinnvandrere. Arbeidsta-kere med liten kompetanse er særlig utsatt. Real-lønnsveksten i næringer med høy andel syssel-satte innvandrere har vært betydelig lavere enn inæringer med lite bruk av utenlandsk arbeids-kraft. Det skyldes både at arbeidsinnvandrere oftehar lavere lønninger og dermed trekker gjennom-snittet ned, men også at lønnsveksten i dissenæringene mer generelt er blitt dempet.

Politiske myndigheter har ingen direkte virke-midler til å styre arbeidsinnvandringen fra EØS-land. Men samtidig er det klart at politiske ogadministrative beslutninger på ulike områder kanha vesentlig betydning for arbeidsinnvandringen,både når det gjelder omfang og sammensetning.Derfor er det viktig at beslutningstakerne også tarslike virkninger med i sine vurderinger. Myndig-hetene bør bruke tilgjengelig handlingsrom ogvirkemidler for å bidra til at innvandringen funge-rer best mulig.

Tiltak som er iverksatt mot sosial dumping, måsees i lys av målet om å få arbeidsinnvandringentil å fungere godt. Arbeidsinnvandrere har gjen-nomgående lavere lønn enn norske arbeidstakere.Men hvis lønns- og arbeidsbetingelsene blir fordårlige, vil konsekvensene av innvandringen

Figur 2.4 Markert oppgang i innvandringen til Norge etter 20041 Omfatter ikke-nordiske innvandrere som er registrert i Folkeregisteret. Omfatter ikke lønnstakere på korttidsopphold eller dag-

pendlere.Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

A. Bruttoinnvandring etter innvandringsgrunn. 1000 personer. Årlige tall1

0

5

10

15

20

25

30

35

0

5

10

15

20

25

30

35

2003 2005 2007 2009 2011

ArbeidFluktUtdanningFamilie

B. Sysselsatte personer etter bostatus (i 1000). Akkumulert vekst fra 2004 (4. kvartal hvert år)

Innvandring etter bakgrunn og sysselsetting etter bostatus

0

100

200

300

400

500

0

100

200

300

400

500

2004 2006 2008 2010 2012

Innvandrere på korttidsopphold

Bosatte innvandrere

Befolkningen ekskl. innvandrere


kunne bli negative. Innvandrerens egen gevinstved jobben blir liten, samtidig som risikoen blirstørre for at lokale arbeidstakere og virksomhetersom i stor grad bruker lokal arbeidskraft, blirutkonkurrert. Dette vil også kunne føre til økteinntektsforskjeller og større sosial ulikhet. Ogsåfor bedrifter kan en slik lavlønnskonkurranse omarbeidskraft være lite ønskelig. Det har blitt iverk-satt flere tiltak mot sosial dumping, som innføringav id-kort i flere næringer, krav om norske lønns-og arbeidsvilkår i offentlig kontrakter og bransje-programmer for å fremme seriøsitet i særligutsatte bransjer.

Allmenngjøringsinstituttet spiller en viktig rolleved å motvirke svært lave lønninger innen debransjer der allmenngjøring er blitt vedtatt. Dettebidrar trolig til at arbeidsinnvandringen fungererbedre både for Norge og for innvandrere som fin-ner arbeid. Ettersom stort omfang av lavlønnskon-kurranse i enkelte næringer også kan svekke tro-verdigheten til frontfagsmodellen, kan allmenn-gjøringsinstituttet medvirke til å bevare legitimite-ten til denne modellen. Jobbmulighetene kan økefor lokal arbeidskraft som konkurrerer om job-bene mot arbeidsinnvandrere som får høyere lønnpga. allmenngjøringen, men hvis minstesatsenesettes for høyt kan det også ramme lokal arbeids-kraft. Allmenngjøringen kan også trekke opp kost-nadsnivået for enkelte virksomheter. Allmenngjø-ringsinstituttet slik det fungerer i dag har ogsåbegrensninger. Allmenngjøring er i utgangspunk-tet et midlertidig inngrep, men det virker litesannsynlig at lavlønnskonkurransen fra nye inn-vandrere er et midlertidig fenomen. Allmenngjør-ing er nå i bruk i fire bransjer, men det er mangearbeidsinnvandrere med svært lave lønningerogså i andre bransjer. I disse bransjene er det iliten grad effektive virkemidler for å forhindresvært lav lønn for innvandrere. Utvalget menerdet er nødvendig med ordninger for å motvirkesosial dumping og lavlønnskonkurranse på områ-der med betydelig innvandring i lang tid framover.Myndighetene og partene bør løpende vurdereom allmenngjøringsordningen fungerer tilfreds-stillende.

Det er etter utvalgets mening også viktig medgode kontrollordninger. Arbeidstilsynet bør sikrestilstrekkelige ressurser slik at de kan kontrollereom gjeldende regelverk blir fulgt. Erfaringer viserat det i en del virksomheter forekommer kritikk-verdige forhold langs flere dimensjoner. Det erderfor viktig med et godt samarbeid med andrerelevante instanser som politi, skatteetaten, tollve-senet mv. Blant annet vil det være aktuelt med fel-les kontroller. Kontroller kan motvirke at useriøse

bedrifter utkonkurrerer andre virksomheter ved åomgå eller bryte regelverket, og vil også kunnebidra til å redusere omfanget av svart arbeid. Stat-lig kontrollvirksomhet kan imidlertid ikke erstatterollen et organisert arbeidsliv med et virksomt til-litsvalgtapparat kan utøve for å motvirke sosialdumping i utsatte bransjer.

Enkelte sektorer har særskilte problemer medå få tak i arbeidskraft. Dette gjelder bl.a. helse- ogomsorgssektoren, som har relativt høyt omfang avdeltidsarbeid. Problemet har delvis blitt avhjulpetmed arbeidsinnvandring, men det er samtidig vik-tig at man ikke svekker innsatsen for å økearbeidstilbudet fra de allerede bosatte, gjennomøkt omfang av heltid og redusert helserelatert fra-vær. Økt omfang av heltid og redusert sykefraværvil være viktig framover av hensyn til tilgangen påkvalifisert arbeidskraft, av hensyn til arbeidsta-kerne selv, og av hensyn til offentlige finanser ogmuligheten til å videreføre et høyt velferdsnivå.

Bemanningsselskapene har vært viktig for denøkte innvandringen de siste årene gjennom utleieog andre rekrutteringsmekanismer. Denne bran-sjen har spilt en viktig rolle for å tilrettelegge forarbeidsinnvandring. Men bemanningsselskape-nes rolle innebærer også utfordringer. Isolert setter bemanningsbyråene tjent med økt arbeidsinn-vandring, mer eller mindre uavhengig av hvordandette virker på det norske arbeidsmarkedet. Inn-vandrere ansatt gjennom bl.a. bemanningsbyråerer mer utsatt for å bli arbeidsledige enn andre,samtidig som det er det offentlige som må bæredeler av kostnadene for usikkerheten som følgermed den økte fleksibiliteten som bemanningssel-skaper gir bedriftene (Friberg m.fl., 2013). Øktinnslag av arbeidsutleie har også gjort arbeidslivs-strukturene mer komplisert. Det kan påvirkelønnsdannelsen så vel som arbeidslivsrelasjonenemer generelt. Det er etter utvalgets mening viktigå følge med på utviklingen etter iverksettelsen avVikarbyrådirektivet og de tiltak som ble innført avregjeringen Stoltenberg II for etterlevelse av like-behandlingsprinsippet (handlingsplanene motsosial dumping).

Arbeidsinnvandringen har også statsfinansi-elle virkninger. Arbeidsinnvandrere som kommertil Norge, er gjerne i de mest arbeidsdyktigealdersgruppene, noe som er gunstig for offentligefinanser. Imidlertid er sysselsettingsandeleneblant bosatte innvandrere fra EØS-landene i Sen-tral- og Øst-Europa1 nå lavere enn for sammealdersgrupper i resten av befolkningen. Ordnin-

1 Polen, Litauen, Latvia, Estland, Slovakia, Tsjekkia, Slo-venia, Ungarn, Romania og Bulgaria.


ger som motvirker svært lave lønninger og dårligearbeidsvilkår, vil trolig bidra til at de innvandreresom kommer, i større grad blir værende i jobb ogderfor er mindre tilbøyelige til å gå over på tryg-deordninger. Det vil redusere risikoen for økttrygdetilbøyelighet som svekker statsfinansene.

For å dempe presset fra innvandring på de nor-ske velferdsordningene foreslo Brochmannutval-get å dreie velferdsordningene i en mer aktivitets-orientert retning, og pekte særlig på helserela-terte ytelser, overgangsstønaden til enslige forsør-gere og økonomisk stønad til livsopphold i dennesammenhengen. Utvalget støtter på genereltgrunnlag Brochmannutvalgets forslag om øktekrav til aktivisering. Norge har et relativt høytomfang av helserelaterte utgifter for personer iyrkesaktiv alder, til tross for økende levealder.Etter utvalgets mening er det viktig med trygde-ordninger som gir insentiv til å jobbe, både for desom allerede er i Norge og for innvandrere.

Utvalget mener at hensynet til å holde arbeids-innvandrere i arbeid må vektlegges i arbeidsmar-kedspolitikken. Ved utforming av politikken måen imidlertid også ta hensyn til at en strategi somgjør Norge mer attraktiv for arbeidsinnvandrere,også kan bidra til mer innvandring.

Etter EØS-utvidelsen i 2004 har real-lønnsveksten i næringer med høy andel syssel-satte innvandrere, som forretningsmessig tjenes-teyting og hotell- og restaurantbransjen, værtlangt svakere enn i næringer med mindre bruk avutenlandsk arbeidskraft, jf. figur 2.5A og Nordbø(2013). Lavere lønnsvekst henger i stor gradsammen med at arbeidsinnvandrere har laverelønn enn de norske arbeidstakerne, og dermedtrekker gjennomsnittslønnen ned. Innvandringenkan også ha bidratt til å dempe lønnsveksten forandre arbeidstakere. Den observerte lønnsutvik-lingen vil imidlertid også påvirkes av andre fakto-rer som ikke er knyttet til innvandring, som andresammensetningseffekter (se TBU, 2013), her-under større bruk av ung arbeidskraft med lavansiennitet og høy turnover.

Arbeidsinnvandringen har ulike virkninger påstabiliteten i økonomien. I høykonjunkturer vil inn-vandringen isolert sett avhjelpe flaskehalser, ogdermed dempe lønns- og prisveksten. Men høyinnvandring i en høykonjunktur kan også bidra tiløkt investeringsbehov, særlig i boligmarkedet,noe som kan forsterke høykonjunkturer. Dettekan gi betydelig sårbarhet hvis konjunkturenesnur, der en kan risikere overkapasitet og øktarbeidsledighet. Dette innebærer at kraftige kon-junkturoppganger kan være problematisk selv omdet ikke slår ut i høy lønns- og prisvekst. I situasjo-

ner med en midlertidig, men betydelig økning ibehovet for arbeidskraft, vil det kunne være bedremed tjenesteimport, snarere enn regulær arbeids-innvandring, siden tjenesteimporten i større gradkan la seg reversere. Dette vil imidlertid værevanskelig å styre direkte, da det i liten grad er til-gjengelige virkemidler til å styre innvandringenpå en slik måte. Trolig vil likevel ordninger sommotvirker svært lave lønninger og dårlige arbeids-vilkår, både redusere tilbøyeligheten til trygdey-telser og bidra til at vi kan få kvalifiserte og pro-duktive arbeidsinnvandrere, samtidig som detteogså vil redusere svingninger i innvandrings-strømmene og sårbarheten for norsk økonomi.Det kan også bidra til at økt etterspørsel etterarbeidskraft i større grad slår ut i bedre mulighe-ter til å få allerede bosatte arbeidssøkere i jobb,slik at knapphet på arbeidskraft ikke bare slår ut iøkt arbeidsinnvandring. Et utdanningssystem til-passet arbeidsmarkedets behov kan også virkedempende på arbeidsinnvandringen. En annenmulig destabiliserende effekt av et høyt nivå påarbeidsinnvandringen er at usikkerheten omfremtidig sysselsetting og befolkning blir større,som illustrert ved det store spennet i befolknings-prognosene fra Statistisk sentralbyrå, jf. figur2.5B. Dermed kan det bli større usikkerhet rundtinvesteringsbehovet og økt risiko for å gjøre feilved investeringsbeslutninger.

Arbeidsinnvandringen kan også gi nye utfor-dringer for penge- og finanspolitikken. I en sterkkonjunkturoppgang vil økt arbeidsinnvandringbidra til å holde lønns- og prisveksten nede. Dettereduserer behovet for å heve renten for å mot-virke økt inflasjon. Likevel kan pressproblemerbygge seg opp i bolig- og eiendomsmarkedene, ogdette kan i neste omgang true realøkonomisk ogfinansiell stabilitet. Økt arbeidsinnvandring girogså høyere underliggende vekst i skatteinntek-tene, noe som gjerne slår ut i økte offentlige utgif-ter eller reduserte skattesatser, som igjen kanbidra til økt etterspørsel og økt innvandring. Der-som arbeidsinnvandringen skulle snu, noe somkan skje ved et økonomisk tilbakeslag, kan detvise seg at trendveksten i sysselsettingen og denunderliggende veksten i skatteinntektene igjen vilkunne svekkes. Stabiliseringspolitikken kan dess-uten bli mindre effektiv til å påvirke sysselsettin-gen til de arbeidstakerne som bor i Norge, fordiendringen i etterspørselen også vil rette seg motarbeidskraft fra utlandet. Ekspansiv økonomiskpolitikk vil derfor bli mindre egnet til å øke syssel-settingen blant utsatte grupper, og tiltak for dissemå derfor målrettes i større grad.


I Norge er statistikken om innvandring delsmangelfull, både når det gjelder arbeidsmarked-stilknytning og lønnsforhold. Dette gjør det van-skelig å tallfeste og evaluere hvordan innvandreretilpasser seg, og hvilke forhold de lever og arbei-der under. Utvalget ser at det hadde vært fordel-aktig med bedre og hyppigere tallgrunnlag pådisse områdene, slik at man kan øke kunnskapenom innvandring gjennom statistikk og empiriskbasert forskning. Bedre og hyppigere statistikkom innvandring vil også gi nyttig informasjon omutviklingen i arbeidsmarkedet og økonomien.

Det «grenseløse arbeidsmarkedet» i Europahar gitt både nye muligheter og nye utfordringerfor norsk økonomi. Utenlandske individer kanjobbe i Norge som direkte ansatte i norske virk-somheter, som innleid arbeidskraft, som ansatte iutenlandske bedrifter som yter tjenester her, ellersom selvstendig næringsdrivende som selger sinarbeidskraft til virksomheter i Norge. For arbeids-giverne kan det være lønnsomt å bruke de billig-ste alternativene, som innebærer de laveste kost-nadene for virksomhetene. Dette kan imidlertidundergrave ordninger som motvirker lavlønns-konkurranse, og dermed føre til sterkere for-trengning av bosatte arbeidstakere, både norsk-fødte og tidligere innvandrere, og ramme virk-

somheter med vanlig norsk lønnsnivå. Det vilvidere etter utvalgets mening være behov for sta-dig forskning og evaluering av hvordan ulike ord-ninger rettet mot innvandrere fungerer og vilje tilå endre regelverk og ordninger som ikke funge-rer så godt.

2.6 Produktivitet og omstillinger (Kapittel 7)

Mer effektiv bruk av samfunnets ressurser er denviktigste kilden til vedvarende velstandsvekst.Avdempingen av produktivitetsveksten de sisteårene gir derfor grunn til oppmerksomhet. Denneavdempingen er samtidig et trekk vi deler medmange andre land, og den må sees i sammenhengmed konjunkturelle forhold, lavere vekst i kapital-beholdning per timeverk i etterkant av finanskri-sen og økt tilgang på rimelig arbeidskraft. Engrundig gjennomgang av årsaker til avdempingenog tiltak for høyere produktivitetsvekst liggerutenfor dette utvalgets mandat, og bør utredesnærmere av produktivitetskommisjonen somRegjeringen har varslet at den vil nedsette. I trådmed mandatet har dette utvalget konsentrert seg

Figur 2.5 Lavere reallønnsvekst i bransjer med høy innvandring og stor usikkerhet om befolkningsfram-skrivingene1 Alternativet med høy innvandring innebærer en nettoinnvandring på om lag 30 000 personer i året fra 2012 til 2100, og middelal-

ternativet innebærer en nettoinnvandring på om lag 8 000 personer i året. Til sammenligning var nettoinnvandringen i 2012 lik47 000 personer. For dødelighet og andre faktorer er kurvene basert på middelalternativene i framskrivingene til Statistisk sen-tralbyrå (se Bruborg og Texmon, 2011).

Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

Lønnsutvikling i utvalgte bransjer og befolkningsframskriving B. Folketallet i Norge. Registrert 1850-2013 og

framskrevet 2013-2100. Millioner mennesker1

2012 80

100

120

140

160

180

80

100

120

140

160

180

1995 1998 2001 2004 2007 2010

Industri

Bygg og anlegg

Forretningsmessig tjenesteyting

Overnatting og servering

A. Reallønn per utførte timeverk etter næring. Indeks (1995=100)

0

2

4

6

8

10

12

0

2

4

6

8

10

12

1846 1896 1946 1996 2046 2096

Registrert

Høy innvandring

Middel nasjonal vekst

Lav innvandring

Ingen nettoinnvandring


om sammenhengen mellom lønnsdannelse ogproduktivitet.

Gunstig utvikling i bytteforholdet etter årtu-senskiftet har bidratt til at lønnsveksten i Norgehar holdt seg oppe til tross for avdempingen i pro-duktivitetsveksten, jf. figur 2.6A. Den gunstigeutviklingen i relative priser har også bidratt til høyvekst i BNP per innbygger i Norge, sammenlignetmed andre OECD-land, jf. figur 2.6B. Samtidig erfordelingen av faktorinntekt mellom arbeidskraftog kapital i Fastlands-Norge lite endret. Avviketmellom reallønnsvekst og produktivitetsvekst kanlikevel innebære en usikkerhet for norsk økonomiog sysselsetting, særlig dersom bytteforholdsge-vinstene skulle bli reversert.

Økt produktivitet og effektivitet må tilstrebes ialle sektorer, selv om frontfagsmodellen inne-bærer at lønnsveksten i økonomien over tidbestemmes av vekst i priser og produktivitet i kon-kurranseutsatt sektor. God produktivitetsutviklingi privat skjermet sektor er avgjørende for lav pris-vekst og dermed for utvikling i kjøpekraften. Ioffentlig sektor betyr produktivitetsutviklingenmye for kvaliteten på og omfanget av det offent-lige tjenestetilbudet for gitt skattenivå. Kvaliteten itjenestetilbudet i offentlig sektor har også betyd-ning for produktivitetsveksten i privat sektor. Godproduktivitetsvekst i offentlig sektor er særlig vik-tig for å kunne videreføre gode offentlige velferds-

ordninger i tiårene framover, når aldringen avbefolkningen legger press på offentlige finanser.

Et høyt lønnskostnadsnivå og koordinertlønnsdannelse stiller krav til produktivitets-veksten i bedriftene. Høye lønninger gir sterkeinsentiver til å investere i arbeidsbesparende kapi-tal og forbedre produksjonsprosessene. Koordine-ring i lønnsdannelsen bidrar til likere lønn i bedrif-ter og sektorer som benytter samme type arbeids-kraft, også om bedriftene har ulik produktivitet.Det gir insentiver til investeringer og modernise-ring, og leder til avskalling av virksomheter medlav produktivitet.

Ved å kombinere koordinering med både sen-tral og lokal lønnsdannelse, kan en i noen gradoppnå fordelene ved alle typer lønnsdannelse.Koordinering av lønnsdannelsen kan dempelønnspresset og begrense lønnsforskjellene, sam-tidig som tilstrekkelig lokal fleksibilitet kan givirksomhetene redskaper til å rekruttere, moti-vere og beholde arbeidskraften.

I privat sektor er det gjerne nær sammenhengmellom produktivitetsveksten og lønnsveksten.Høyere produktivitetsvekst i den enkelte virksom-het gir rom for høyere lønnsvekst. Også i offentligsektor er det viktig at lønnsoppgjørene brukesmed sikte på å bedre tjenestetilbudet og øke effek-tiviteten. I hovedavtalene i offentlig sektor er detingen eksplisitte formålserklæringer som under-

Figur 2.6 Avdemping i produktivitetsveksten fra et høyt nivå, og høy reallønnsvekst1 Lønnskostnader per time deflatert med KPI.2 Bruttoprodukt per time i faste priser.Kilde: Statistisk sentralbyrå og OECD.

A. Utvikling i produktivitet og reallønninger i fastlandsøkonomien. Indeks 1990 = 100

Produktivitet og lønnskostnader

90

100

110

120

130

140

150

160

170

180

190

90

100

110

120

130

140

150

160

170

180

190

1990 1995 2000 2005 2010

Reallønn¹

Produktivitet²

0,8

1,0

1,2

1,4

1,6

1,8

2,0

0,8

1,0

1,2

1,4

1,6

1,8

2,0

1970 1980 1990 2000 2010

Norge eksklusivepetroleumsrente/OECD

Norge/OECD

B. BNP per innbygger i Norge relativt til OECD. Kjøpekraftspariteter


streker betydningen av samarbeid mellom par-tene om produktivitetsfremmende arbeid, slik deter i hovedavtalene der NHO, Virke og Spekter erpart på arbeidsgiversiden. Det er gjennomgåendestørre geografiske forskjeller i lønningene i privatsektor enn i offentlig sektor. Privat sektors lønns-lederposisjon er sterkest for arbeidstakere medhøy utdanning, lang yrkeserfaring og/eller høylønn. Kommunene og staten er lønnsledere fornoen grupper med lav lønn, lav utdanning og kortyrkeserfaring. Det er viktig at det er tilstrekkeligfleksibilitet i lønnsdannelsen i offentlig sektor tilat det offentlige kan beholde og rekruttere kvalifi-sert arbeidskraft i områder med sterk konkur-ranse fra private arbeidsgivere. Samtidig må manunngå at det offentlige blir lønnsledende forenkelte områder eller yrkesgrupper. Konkurran-sen om å rekruttere og beholde arbeidskraft forprivate bedrifter kommer først og fremst fra andreprivate bedrifter, og i liten grad fra offentlig sek-tor. For kommunene og staten kommer konkur-ransen om å rekruttere og beholde arbeidskraftbåde fra andre offentlige virksomheter og fra pri-vat sektor.

Frontfagsmodellen innebærer en viss rigiditetog styring, ved at lønnsveksten skal være om lagden samme i store områder av økonomien. Like-vel er det viktig at det er rom for å bruke lønns-dannelsen med sikte på nødvendige omstillinger iarbeidslivet, og for å legge til rette for gode tjenes-ter og høy produktivitet. Det innebærer bl.a. atprofilen i oppgjøret i frontfaget ikke skal overførestil andre sektorer, men derimot bestemmes i denenkelte sektor ut fra forholdene i sektoren.

2.7 Nærmere om noen viktige utfordringer i lønnsdannelsen (Kapittel 8)

Lønnsveksten i frontfaget som norm for andre områder

Frontfagsmodellen og en koordinert lønnsdan-nelse bidrar til høy sysselsetting, lav arbeidsledig-het og en jevn inntektsutvikling. Frontfagsmodel-len bidrar også til en god fordeling av verdiskapin-gen mellom arbeidstakere og kapitaleiere. Lønns-utviklingen har vært svært sammenfallende mel-lom ulike forhandlingsområder over tid, jf. figur2.7.

Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksteni konkurranseutsatte virksomheter skal gjeldesom en norm for andre forhandlingsområder. Itråd med Kontaktutvalgets felles erklæring i 2003skal dette forstås som at det er den samledelønnsveksten i industrien, for både arbeidere og

funksjonærer, som skal danne normen for etterføl-gende oppgjør. Frontfaget er det forhandlingsom-rådet som innleder oppgjøret. Ved forbundsviseoppgjør er det forhandlingene mellom NorskIndustri og Fellesforbundet om revisjon av Indus-trioverenskomsten, tidligere Verkstedoverens-komsten, som utgjør frontfaget. Denne avtalenhar derfor en sentral posisjon i frontfagsmodellenog inntektsoppgjørene. Ved mellomoppgjør ogsamordnede hovedoppgjør er det NHO og LOsom forhandler for hele området samlet.

Resultatet fra frontfaget har i stor grad direktegjennomslag i en rekke andre forhandlingsområ-der i privat sektor. De lokale forhandlingene lig-ger fram i tid, og er basert på de fire avtalte kriteri-ene; bedriftens økonomi, produktivitet, framtids-utsikter og konkurranseevne. De lokale tilleggenevil variere fra bedrift til bedrift og den samledelønnsveksten i frontfaget vil være noe usikker.Over tid er bare om lag 15 pst. av den samledelønnsveksten for arbeidere og funksjonærer gittsentralt. Men ettersom overhenget fra året førutgjør en betydelig del av årslønnsveksten, vil nor-malt om lag halvparten av årslønnsveksten værekjent ved avslutningen av de sentrale forhandlin-gene. TBU sikrer transparens om dette. Utvalgetmener at NHO, i forståelse med LO, bør gi et tro-verdig anslag på den samlede årslønnsveksten iindustrien.

Et troverdig anslag på lønnsveksten i indus-trien må bygge på resultatet fra frontfagsoppgjø-ret, erfaringene fra den lokale lønnsdannelsen i desenere år, og ta tilstrekkelig hensyn til de økono-miske utsiktene framover. I denne vurderingen vilinformasjon fra bedriftene selv og anslag om denmakroøkonomiske utviklingen fra sentrale prog-nosemiljøer være viktige bidrag. Ved at slik infor-masjon og prognoser drøftes gjennom TBU i for-kant av lønnsoppgjørene, vil det gi grunnlag for enfelles virkelighetsoppfatning blant alle parter ilønnsoppgjørene. Ved store endringer i de økono-miske utsiktene er det dessuten naturlig at regje-ringen og partene møtes i Kontaktutvalget, slikdet ble gjort høsten 2008. Kontaktutvalget møtesogså rutinemessig i forkant av lønnsoppgjørene.

Forhandlingsområdene som kommer etterfrontfaget må bygge på et troverdig anslag for hvalønnsveksten i industrien vil bli i forhandlingsåret.Resultatet fra frontfagsoppgjøret og et troverdiganslag fra NHO, i forståelse med LO, på den sam-lede årslønnsveksten vil være sentralt her.

En slik koordinering og implementering avfrontfagsmodellen er etter utvalgets mening ogsågodt egnet til å bidra til en tilpasning til et laverekostnadsnivå for å bedre den kostnadsmessige


konkurranseevnen ved behov for dette. Utfordrin-gene i lønnsdannelsen kan bli betydelige i en tidmed behov for lave lønnstillegg. Koordinerte opp-gjør, utstrakt samarbeid og en felles virkelighets-forståelse blant alle involverte parter er særlig vik-tig i en slik prosess. Det er også viktig med til-strekkelig fleksibilitet i lønnsdannelsen for åunderstøtte en effektiv allokering av arbeidskraf-ten.

Statsoppgjøret har en særlig viktig rolle ilønnsdannelsen, siden dette er det første oppgjø-ret der hele rammen blir fastlagt i sentrale for-handlinger. Oppgjøret i staten tjener som en viktigreferanse for flere forhandlingsområder som kom-mer etter staten.

For å bedre fange opp lønnsutviklingen forbl.a. funksjonærene i industrien gjennom året, vildet være ønskelig med hyppigere rapporteringerom lønnsstatistikk. Innføring av A-ordningen2 i2015 vil etter alt å dømme på sikt gi bedre kvalitetog hyppigere oppdaterte tall for lønnsutviklingen.I overgangsperioden vil det imidlertid også giutfordringer med hensyn til tolkning av talleneettersom endring i innrapportering vil måtte med-føre et brudd i statistikken.

Anslaget på den samlede lønnsveksten forarbeidere og funksjonærer i industrien presente-res fra enkelte hold som et gulv for lønnsveksten,mens andre fremstiller det som et tak, dvs. atlønnsveksten i andre sektorer ikke skal overstigedet som frontfaget får. Utvalget vil understreke atet troverdig anslag på rammen for lønnsveksten iindustrien ikke skal betraktes som et gulv ellertak for lønnsveksten, men gi en norm for hvaandre forhandlingsområder skal forholde seg til.

Holden II-utvalget (NOU 2003: 13) pekte på athensikten med frontfagsmodellen er å fastleggetotalrammen for lønnsoppgjørene. Det er ikkegrunn til at andre forhold ved lønnsoppgjørene,slik som profil og gjennomføring av sosiale refor-mer, skal bestemmes gjennom oppgjørene i front-faget alene. Dette utvalget er enig i denne vurde-ringen. Frontfagsmodellen innebærer atlønnsveksten i ulike forhandlingsområder skalvære om lag den samme over tid, men partene ide ulike forhandlingsområdene har selv et ansvarfor fordelingen av rammen innenfor sitt område.Dette utvalget er også enig med Holden II-utval-gets konklusjon om at det er ønskelig med koordi-nering i forkant blant hovedorganisasjonene påarbeidstaker- og arbeidsgiversiden i den grad

sosiale reformer og andre forhold utover lønn inn-går som en del av lønnsforhandlingene.

Frontfagets sammensetning

Siden det er forhandlingene om Industrioverens-komsten som innleder oppgjøret ved forbundsviseoppgjør, er sammensetningen av denne overens-komsten av stor betydning for lønnsdannelsen.

En kan argumentere for at en overenskomstsom omfatter om lag 30 000 arbeidstakere er rela-tivt lite, og at et mer omfattende oppgjør ville hattstørre tyngde. Etter utvalgets vurdering er detteikke et tungtveiende hensyn. Oppgjøret i frontfa-get har stor gjennomslagskraft i resten av NHO-systemet og ellers i privat og offentlig sektor.Videre er det lønnsveksten i industrien samletsom skal være normgivende for lønnsveksten iandre områder.

Et viktigere spørsmål er om bedriftene somomfattes av Industrioverenskomsten er represen-tative for konkurranseutsatt sektor, og derforbidrar til at lønnsveksten i økonomien er i sam-svar med hva konkurranseutsatt sektor kan tåle.Ifølge Eika m. fl. (2013) er om lag en tredel av desysselsatte i Industrioverenskomsten innen ikke-stedbundne næringer, drøyt en tredel innen leve-randørvirksomhet til petroleumssektoren, om lagen femdel i skjermede næringer, og en mindre deli andre ressursbaserte konkurranseutsatte nærin-ger. I fastlandsbaserte konkurranseutsatte nærin-ger samlet sett står ikke-stedbundne næringer foromtrent en tredel av sysselsettingen, leverandør-virksomhet er i underkant av en tredel, og andreressursbaserte næringer en drøy tredel. Syssel-settingsandelen er dermed om lag den samme forikke-stedbundne næringer, som ut fra hovedkur-steorien er den viktigste typen næringer i dennesammenheng. Selv om leverandørvirksomhetenutgjør en noe større del av Industrioverenskom-sten, og andre ressursbaserte næringer utgjør enmindre del, er Industrioverenskomsten likevelrimelig representativ for fastlandsbasert konkur-ranseutsatt sektor.

Oljesektorens betydning for lønnsveksten harfått stor oppmerksomhet. Høye oljepriser ogøkende aktivitet i oljesektoren har ført til gjen-nomgående god lønnsomhet og god lønnsevne ivirksomheter som leverer til oljesektoren, og inoen slike næringer har lønnsveksten vært klarthøyere enn ellers i konkurranseutsatt sektor. Detvil være et problem hvis høy lønnsvekst i bedrifterinnen utvinning av olje og leverandørvirksomhetfører til at lønnsveksten i økonomien blir høyereenn tradisjonelle konkurranseutsatte virksomhe-

2 A-ordningen er en ny felles ordning for innrapportering avansettelses- og inntektsopplysninger fra arbeidsgivere ogandre opplysningspliktige som trer i kraft 1. januar 2015.


ter tåler. Isolert sett taler dette for at frontfaget iminst mulig grad omfatter oljerelaterte virksom-heter.

Det er imidlertid også argumenter i motsattretning. I en vurdering av hvilke bedrifter som børinngå i det forhandlingsområdet som innlederlønnsoppgjøret, må en også ta hensyn til hva somvil fungere som en troverdig norm for lønnsdan-nelsen i Norge over tid. Dersom man skulledesigne frontfaget med sikte på å oppnå lavlønnsvekst, ved bare å inkludere virksomhetermed presset lønnsomhet, kunne man risikere atlønnsveksten der ble for lav til å kunne fungeresom en norm for resten av arbeidsmarkedet. Detville undergrave frontfagsmodellen. Den godelønnsomheten i fastlandsbaserte ikke-sted-bundne næringer samlet sett de senere årene,

taler for at disse virksomhetene gjennomgåendehar tålt det høye kostnadsnivået gjennom denneperioden. Utvalget vil også peke på at leverandø-rindustrien nå møter økende internasjonal kon-kurranse fra virksomheter i land med lavere kost-nadsnivå, og det kan tale for lavere lønnsvekst idenne næringen i årene framover. Leverandørnæ-ringen er dessuten i økende grad også eksportori-entert, noe som isolert sett taler for at den børinngå i frontfaget. Også organisasjonsmessige for-hold og tradisjon gir gode grunner til å videreføredet nåværende frontfaget.

Sammensetningen av frontfaget er ikke sta-tisk, men vil kunne endre seg når det skjerendringer i næringsstrukturen i norsk økonomi.Petroleumsvirksomheten vil etter hvert avta ibetydning. Etter hvert som andre næringer i

Figur 2.7 Utviklingen i årslønnsvekst i ulike forhandlingsområder. Gjennomsnittlig årlig vekst 2000–20121 Lønn per årsverk2 Gjennomsnittlig årlig vekst 2002–2012.3 Lønnsveksttallene er for heltidsansatte.4 Forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og for-

sikring. Lønnsveksttallene er for heltidsansatte. Bortsett fra i 2009 og 2012 trakk bonusutbetalinger opp lønnsveksten i perioden2005–2012. For finanstjenester reflekterer den høye lønnsveksten bl.a. særlig høy lønnsvekst for enkelte grupper og sammen-settingseffekter.

5 Eksklusiv de statlig eide helseforetakene.6 Omfatter ansatte i kommunene, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlem-

mer. Fram til 2005 er Oslo kommune ikke inkludert. Fra og med 2004 omfatter tallene også stillinger med hovedsakelig lokallønnsdannelse og undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse.

7 Beregnet på Spekters tallmateriale til 2009. Fra 2010 beregnet på tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå.8 Lønnsveksten fra og med 2008 er etter ny næringsstandard. Sammenlignet med veksten fra 2007 til 2008 og tidligere år, vil det

være et brudd i tidsserien. Omtale av ny næringsstandard er gitt i vedlegg 2 i NOU 2013: 7. For varehandel bidrar bruddet troligtil å trekke ned lønnsveksten betydelig i 2009.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst1 2000 – 2012

4,6

4,3

4,8

4,0

5,1

4,6

4,4

4,5

4,4

Spekter - Øvrige bedrifter 2

Spekter - Helseforetak2,7

Kommune i alt 6

Stat5

Industri i alt8

Finanstjenester 4,8

Varehandel (virke)3,8

Industriarbeidere8

Industrifunksjonærer 8


økende grad blir utsatt for internasjonal konkur-ranse, vil dette også kunne påvirke hvilke områ-der som inngår i frontfaget. Det er partene somhar ansvaret for å sette sammen frontfaget. Samti-dig er det lønnsveksten for arbeidere og funksjo-nærer i industrien totalt som skal være normgi-vende for lønnsveksten ellers i økonomien. Samletser utvalget ikke behov for å endre sammenset-ningen av frontfaget nå.

Lønnsendringer som skyldes sammensetningen av sysselsettingen

Veksten i gjennomsnittlig årslønn i den enkeltesektor vil være påvirket av strukturelle endringeri sammensetningen av arbeidskraften, som foreksempel et økt innslag av unge og personer medlav utdanning. Ideelt sett er det lønnsutviklingenkorrigert for slike virkninger som bør sammenlig-nes. Det kan imidlertid være vanskelig å fastslåvirkningen av strukturelle endringer i de løpendelønnsoppgjørene. Derfor er det trolig mest rele-vant å vurdere slike strukturelle endringer nårman i ettertid ser hva lønnsveksten har vært iulike områder, og det er i første rekke aktuelt vedbetydelige endringer som gir store utslag. Dettekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjø-rene (TBU) har en viktig rolle for å belyse slikeforhold så langt dette er mulig.

Lønn eller lønnskostnader

I lønnsforhandlingene er det først og fremstårslønnsveksten som sammenlignes. Frontfags-modellen innebærer en sterk tendens til sammeårslønnsvekst for alle arbeidstakergrupper. Forarbeidsgivere er det imidlertid de samlede lønn-skostnadene som teller. Også for arbeidstakere erandre betingelser enn årslønnsveksten viktig, her-under arbeidstidsbestemmelser og pensjonsbe-tingelser. Arbeidstakergrupper med en sterk for-handlingsposisjon vil kunne oppnå forbedringerav arbeidsforholdene, som kortere arbeidstid ellerbedre pensjonsbetingelser, uten at dette slår ut ihøyere vekst i årslønnen. Tilsvarende vil andrearbeidstakergrupper kunne risikere forverringerav arbeidsforholdene, som dårligere pensjonsbe-tingelser, uten at dette slår ut i lavereårslønnsvekst. Ifølge frontfagsmodellen er detendringen i de samlede lønnskostnadene, inklu-sive endringer i arbeidsvilkår, som bør være densamme i alle sektorer, og ikke veksten i årsløn-nen.

Når det skjer endringer i organisering, sosialereformer, arbeidstidsbestemmelser eller pen-

sjonsbetingelser, bør man etterstrebe at virknin-gen på inntekt for arbeidstaker og kostnader forarbeidsgiver synliggjøres. En bør også ta hensyntil slike forhold ved sammenligning av inntektsut-viklingen over tid og ved sammenligning av inn-tektsnivå mellom ulike sektorer. Det tekniskeberegningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU)og Statistisk sentralbyrå har en sentral rolle idenne sammenhengen.

Det vil imidlertid være vanskelig å fange oppalle slike forhold i de løpende lønnsoppgjørene.Etter utvalgets mening bør årslønnsveksten fort-satt være den viktigste referansen som ligger tilgrunn for partene når de forhandler i de årligelønnsforhandlingene.

Fordeling av lønn mellom ulike grupper arbeidstakere

Frontfagsmodellen og høy grad av koordinering ilønnsdannelsen bidrar til en jevn inntektsutviklingmellom de ulike forhandlingsområdene. Iutgangspunktet innebærer dette betydelig stabili-tet i relative lønninger over tid. Samtidig er detrom for visse justeringer og tilpasninger i lønns-strukturen og endringer i relative lønningerinnenfor rammen i de enkelte forhandlingsområ-dene. Partene i de ulike forhandlingsområdenehar ansvaret for fordelingen mellom ulike grupperinnen forhandlingsområdene.

I et internasjonalt perspektiv er det en jevnlønns- og inntektsfordeling i Norge. Internasjo-nale studier viser en klar tendens til at koordine-ring og samordning i lønnsdannelsen går sammenmed mindre lønnsforskjeller. Det bidrar til at flerefår ta del i verdiskapingen i økonomien. Lønnsfor-skjellene er mindre i offentlig enn i privat sektor. Ien rekke forhandlingsområder har flere år medlav- og likelønnsprofil i oppgjørene bidratt til åløfte lavtlønte og redusere forskjellene i lønn mel-lom kvinner og menn, og dermed bidratt til størregrad av sammenpressing av lønnsstrukturen ioffentlig sektor hvor grupper med høy utdanninghar hatt en svakere lønnsvekst.

Konflikter

Antallet arbeidskonflikter i Norge har gått ned på2000-tallet. Sammenlignet med andre land erantall konflikter i Norge relativt lavt, mens antalltapte arbeidsdager fra konflikter er høyere enn imange andre europeiske land.

I tillegg til belastningen for partene i konflik-ten, kan en streik også innebære en betydeligbelastning for tredjeparter. Frie lønnsforhandlin-ger vil imidlertid alltid måtte innebære en risiko


for at streik kan inntreffe, fordi faren for streik eren viktig drivkraft for å få partene til enighet i for-handlingene. Belastningen på tredjepart inne-bærer likevel at det hviler et stort ansvar på par-tene i å unngå konflikt. Riksmekler har også etansvar for å bidra til at konflikt unngås gjennomsin funksjon som tilrettelegger for fortsatt dialog.Forhandlingssystemene bør innrettes på en måtesom gir best muligheter til å oppnå enighet utenkonflikt.

Usikkerheten om hva som er et troverdiganslag for den samlede årslønnsveksten i indus-trien vil variere. Det er viktig at partene i påføl-gende oppgjør ikke lar usikkerhet og uenighet omanslaget slå ut i en arbeidskonflikt. Ved uenighetom et slikt anslag, er det mulig å avtale at man tarhensyn til et feilaktig anslag i forhandlingene i depåfølgende årene. En mer formalisert etterregule-ringsordning vil imidlertid kunne vanskeliggjøretilpasninger ved endringer i realøkonomiske for-hold. Frontfagsmodellen innebærer at lønns-

veksten over tid skal være om lag den samme iulike forhandlingsområder, og utvalget mener his-torien gir grunn til å ha tillit til dette, jf. figur 2.7og 2.8.

Reallønnsveksten har vært svært god i Norgedet siste tiåret. Å holde konfliktnivået nede kan blimer krevende i perioder med mindre rom for real-lønnsvekst. Det vil da være viktig med godt sam-arbeid og en felles virkelighetsforståelse blant alleinvolverte parter i lønnsoppgjørene. Å bidra til enslik felles virkelighetsforståelse er et sentralt sik-temål for det inntektspolitiske samarbeidet. Bådeorganisasjonene og myndighetene har et ansvarfor å bidra til dette.

Ved sekvensielle forhandlinger bør områdersom kommer etter vurdere å utsette forhandlings-prosessen framfor å gå til streik, dersom det eroppstått konflikt i forhandlingsområdet som harforhandlet først. I offentlig sektor kan dette gjeldefor kommunene, som normalt forhandler etter sta-ten.

Figur 2.8 Stor grad av sammenfall i årslønnsveksten mellom forhandlingsområder i perioden 1973–20121 Lønn per heltidsansatt for industrifunksjonærer i perioden 1974–2001. Lønn per årsverk ellers.2 Lønnsveksten fra og med 2008 er etter ny næringsstandard. Sammenlignet med veksten fra 2007 til 2008 og tidligere år, vil det

være et brudd i disse tidsseriene. Omtale av ny næringsstandard er gitt i vedlegg 2 i NOU 2013: 7.3 Eksklusiv de statlig eide helseforetakene.Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Årslønnsvekst1

0

5

10

15

20

0

5

10

15

20

1974 1979 1984 1989 1994 1999 2004 2009

Alle grupper Industriarbeidere²

Industrifunksjonærer² Statsansatte³

2012


Kapittel 3

Institusjonelle forhold ved lønnsdannelsen

3.1 Innledning

En velfungerende lønnsdannelse er viktig i enmarkedsbasert økonomi. Gjennom lønnsdannel-sen fordeles inntektene fra verdiskapingen mel-lom arbeidstakere og eiere og mellom ulike grup-per av arbeidstakere. Lønnen utgjør det viktigstegrunnlaget for de fleste personers og husholdnin-gers inntekt. Lønnen inklusive sosiale utgifter erogså den enkeltfaktoren som betyr mest for kost-nadene i mange næringer, og for norske bedriftersmuligheter til å hevde seg i konkurransen interna-sjonalt. Lønnsdannelsen skal videre sikre samsvarmellom tilbud og etterspørsel etter ulike typerarbeidskraft, og bidra til at arbeidskraften anven-des der den har høyest samfunnsøkonomiskavkastning.

Mange arbeidstakere i Norge får sin lønn i storgrad bestemt gjennom sentrale, kollektive avtaler,eller som en kombinasjon av sentrale og lokalekollektive avtaler. Unntak fra dette er funksjonær-grupper med lang utdanning i privat sektor, stillin-ger med kun lokal lønnsdannelse i kommunal sek-tor, og arbeidstakere i uorganiserte bedrifter. Forlønnstakere under ett er tariffavtaledekningen omlag 67 pst. Organisasjoner på arbeidstaker- ogarbeidsgiversiden er ansvarlige for gjennomførin-gen av lønnsforhandlingene. Myndighetene haren rolle som lovgiver og gjennom trepartssamar-beidet med partene i arbeidslivet. Staten er ogsåen viktig arbeidsgiver.

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom par-tene i arbeidslivet og myndighetene har vært enviktig del av den økonomiske politikken i Norgegjennom store deler av etterkrigstiden. Modellenfor lønnsforhandlinger bygger på at lønnsvekstenskal tilpasses hva internasjonalt konkurranseut-satt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretasgjennom frontfagsmodellen som innebærer at deter avtale- og forhandlingsområder med store inn-slag av internasjonalt konkurranseutsatte virk-somheter som forhandler og slutter avtaler først(frontfaget), og at resultatet der virker som ennorm for lønnsoppgjørene i andre områder.

Inntektspolitikken sikrer stor grad av koordi-nering i inntektsoppgjørene. Møter i Kontaktutval-get mellom regjeringen og organisasjonene iarbeidslivet og i Det tekniske beregningsutvalgetfor inntektsoppgjørene (TBU), bidrar til at par-tene i arbeidslivet og myndighetene har en fellesforståelse av situasjonen og utviklingen i norskøkonomi. Det finnes også en rekke andre institu-sjoner og mekanismer som bidrar til koordinerin-gen i det norske lønnsfastsettelsessystemet, bådeinternt i og mellom ulike organisasjoner, gjennomlover, regelverk og tariffavtaler, og gjennom insti-tusjoner som Riksmekleren, Arbeidsretten, Riks-lønnsnemnda, Tariffnemnda og ulike avtaleba-serte tvistenemnder.

Det inntektspolitiske samarbeidet og den nor-ske lønnsforhandlingsmodellen kan hjelpe par-tene med å bevare en tilstrekkelig stor konkurran-seutsatt sektor. Dette kapitlet går gjennom noenviktige institusjonelle trekk ved lønnsdannelsen iNorge, med vekt på utviklingen siden 2000. Tilslutt i kapitlet drøftes kort også noen utviklings-trekk i lønnsdannelsen internasjonalt.

3.2 Organisasjonene i arbeidslivet

På arbeidstakersiden er det fire hovedorganisasjo-ner: Landsorganisasjonen (LO), Unio, Akademi-kerne og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund(YS). Disse har et tariffavtaleforhold til fem orga-nisasjoner på arbeidsgiversiden: NæringslivetsHovedorganisasjon (NHO), Kommunenes Sen-tralforbund (KS), Spekter, Virke og Staten somarbeidsgiver. Det er disse organisasjonene somdeltar i trepartssamarbeidet med myndighetene,herunder i Kontaktutvalget og Det tekniskeberegningsutvalget for inntektsoppgjørene.

På arbeidstakersiden er det rundt 70 forbundsom er tilsluttet hovedorganisasjonene. I tilleggkommer rundt 20 frittstående forbund som dels harsamarbeidsavtaler med, og dels er uten formell til-knytning til hovedorganisasjonene. Arbeidstakeresom er organiserte, er medlemmer i ett forbund.


På arbeidsgiversiden er det bedrifter, foretak ogkommuner/fylkeskommuner som er medlemmer.

I NHO er bedriftene medlemmer i både NHOog i en av NHOs 21 landsforeninger, mens Spek-ter og Virke organiserer virksomheter direkte. KSorganiserer kommuner, fylkeskommuner og kom-munale foretak, bortsett fra Oslo kommune somer eget tariffområde, mens Staten er arbeidsgiver-part for alle som er ansatt i statlig forvaltnings-virksomhet og omfattet av tjenestemannsloven. I

tillegg er det arbeidsgiverforeninger for avgren-sede bransjer som ikke har noen formell tilknyt-ning til noen av hovedorganisasjonene.

Det har skjedd betydelige endringer i organi-sasjons- og avtaleforholdene etter år 2000, både påarbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Mens organi-sasjonsgraden har falt noe på arbeidstakersiden,har medlemstallet i organisasjonene på arbeidsgi-versiden samlet sett vokst både absolutt og i for-hold til sysselsettingen, jf. tabell 3.2. I boks 3.1 gis

Boks 3.1 Endringer i organisasjons- og avtaleforhold siden 2000

Det har funnet sted betydelige endringer i orga-nisasjons- og avtaleforholdene både på arbeids-taker- og arbeidsgiversiden siden 2000, særlig iårene fram til 2004. Før dette ble Akademikernestiftet i 1997. De største endringene har vært ioffentlig sektor. Gjennom hele perioden harmedlemstallet i organisasjonene på arbeidsgi-versiden i privat sektor vokst både absolutt og iforhold til sysselsettingen i privat sektor. Detgjelder både NHO og Virke.

De mest sentrale endringene i perioden er:– Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) ble

nedlagt i 2001.– Lærerforbundet og Norsk Lærerlag ble i okto-

ber 2001 slått sammen i en ny organisasjonmed navnet Utdanningsforbundet. Utdan-ningsforbundet har medlemmer fra barneha-ger, grunnskole, videregående opplæring,høgskoler og universiteter.

– Unio (tidligere UHO) ble etablert 1. januar2002 med Utdanningsforbundet, Norsk Syke-pleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund,Norsk Ergoterapeutforbund og Politiets Fel-lesforbund som medlemsforbund. Senerehar Forskerforbundet, Akademikerforbun-det, Presteforeningen, Skatterevisorene, Detnorske Diakonforbund, Radiografforbundetog Maskinistforbundet sluttet seg til Unio.

– Norsk Helse- og Sosialforbund, som organi-serte hjelpepleiere og omsorgsarbeidere,gikk ut av YS i 2001. Forbundet dannet i 2003Fagforbundet sammen med Norsk Kommu-neforbund, og det nye forbundet ble tilknyttetLO.

– Arbeidsgiverforeningen Spekter har vokstbetydelig siden 2000. Posten Norge BA ogNSB BA sluttet seg fra 1.11.2001 til Spekter.Disse bedriftene var tidligere en del av detstatlige tariffområdet. Fylkeskommunale,statlige og Oslo kommunes sykehus ble

omdannet til statlig eide helseforetak, ogdisse ble etter beslutning i regjeringen sam-let tilsluttet Spekter fra 1. januar 2002. Spek-ter ble da arbeidsgiverpart og fikk avtale- ogforhandlingsansvaret for de ansatte i syke-husene fra KS, Oslo kommune og staten(Fornyings-, administrasjons- og kirkedepar-tementet).

– Forhandlingsansvaret for undervisningsperso-nell ble overført fra staten til KS og Oslo kom-mune fra 1. mai 2004.

– Endringene i arbeidsgivertilknytningen i hel-sesektoren og forhandlingsansvaret forundervisningspersonell medførte betydeligeendringer i KS-området, både når det gjaldtantall arbeidstakere og sammensetningen avarbeidsstokken. I KS-området ble det i 2002-oppgjøret enighet om å endre lønnssystemetfor det store flertallet til et system med min-stelønn for stillinger med sentral lønnsdan-nelse, og der vel 10 pst. av stillingene kun fikklokal lønnsdannelse uten streikerett i tariffpe-rioden. Stillingene omfatter høyere lederstil-linger, langtidsutdannede og ingeniører. Dealler fleste arbeidstakergrupper som omfat-tes av dette nye lønnssystemet, er medlem-mer av Akademikerne og NITO.

– I det statlige tariffområdet er NITO og Nor-ges Farmaceutiske Forening tilsluttet Akade-mikerne stat. I KS-området forhandler Aka-demikerne også for NITOs medlemmer,samt medlemmer av Norges FarmaceutiskeForening og Den norske Jordmorforening.

– Norsk Industri ble dannet i 2006 ved sam-menslåing av Teknologibedriftenes Lands-forening (TBL) og Prosessindustriens Lands-forening (PIL).

– Fellesforbundet fusjonerte med Norsk Gra-fisk Forbund i 2006 og med Hotell- og Restau-rantarbeiderforbundet i 2007.


en kort oversikt over de mest sentrale endringeneetter år 2000. Videre i avsnitt 3.2 omtales organisa-sjonene på arbeidsgiverog arbeidstakersidenmer utførlig.

Arbeidstakersiden

Organisasjonsgraden i Norge har falt, fra 57 pst. i1990 til 53 pst. i 2000 og knapt 52 pst. i 2012.1 Sam-menlignet med andre vestlige land er organisa-sjonsgraden i Norge på arbeidstakersiden likevel

fortsatt relativt høy, jf. avsnitt 3.9. De ansatte harorganisert seg i ulike forbund som er tilsluttet defire hovedorganisasjonene, samt en del mindre,frittstående forbund, jf. tabell 3.1. Av disse er Nor-ges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO)den største organisasjonen med om lag 72 000medlemmer totalt i 2012.

Endringer i næringsstrukturen og i arbeidsta-kernes utdanningsnivå har medvirket til at detrelative styrkeforholdet mellom organisasjonenemålt ved medlemstall, har endret seg over tid, jf.figur 3.1. LOs andel av yrkesaktive som er fagor-ganisert har falt fra over 80 pst. på 1950-tallet til1 Definert som andelen lønnstakere som er medlem av en

arbeidstakerorganisasjon.

Kilde: Medlemstall totalt: SSB Medlemer i arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonar 2012 og de enkelte hovedorganisasjonene.Antall yrkesaktive medlemmer: Fafo-rapport 2010:47 «Arbeidslivets organisasjoner 2008/2009». Fafo-rapport 2013:9 «Labour Relati-ons in Norway» og opplysninger fra hovedorganisasjonene.

Tabell 3.1 Medlemstall i de fire hovedorganisasjonene og i frittstående forbund per 31.12.2012 og ande-len yrkesaktive medlemmer

Medlemstalltotalt

Yrkesaktivemedlemmer

Andelen yrkes-aktive medlem-

mer

Yrkesaktive medlemmersom andel av alle syssel-

satte lønnstakere. Pst.

Landsorganisasjonen (LO) 895 257 628 000 70,2 26,0

Unio 311 111 238275 76,6 9,9

YS 226 624 162 319 71,6 6,7

Akademikerne 170 387 123 956 72,7 5,1

Frittstående forbund 123 770 97 778 79,0 4,1

Sum/gjennomsnitt 1 727 149 1 250 328 72,4 51,9

Figur 3.1 Andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2012. Yrkes-aktive medlemmer

Kilde: Fafo (2013).

Organisasjonsgrad

1972 1976 1980 1984 1988 1992 1996 2000 2004 2008 20120

10

20

30

40

50

60

70

80

90

100

0

10

20

30

40

50

60

70

80

90

100

LO

FrittståendeAF

YS

Unio

Akademikerne


50,5 pst. i 2012 (Nergaard og Stokke, 2010, ogLøken m.fl., 2013).

Hovedorganisasjonene organiserer stort settulike grupper arbeidstakere, både når det gjeldernæringstilhørighet, utdanningsnivå og til delsogså kjønn. LO har en stor del av sine medlemmerblant brede arbeidstakergrupper uten høyereutdanning. Blant LOs medlemmer er det omtrentlike mange i offentlig som i privat sektor. YS orga-niserer mange av de samme gruppene arbeidsta-kere som LO, men med en overvekt innen bank-og forsikringsvirksomhet. Til sammen organise-rer LO og YS hovedtyngden av arbeidstakere utenhøyere utdanning (Nergaard og Stokke, 2006).

Unio organiserer universitets- og høyskoleut-dannede arbeidstakere, i overveiende grad ioffentlig sektor. Lærere, sykepleiere, forskere ogpoliti er store medlemsgrupper i Unio. Akademi-kerne organiserer i hovedsak langtidsutdannedemed mastergrad eller mer, hvorav en liten del erselvstendig næringsdrivende.

Kvinneandelen varierer mellom de fire organi-sasjonene. Ifølge en tilleggsundersøkelse til Statis-tisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse i 2012,var 51 pst. av LOs og 55 pst. av YS’ yrkesaktivemedlemmer kvinner. I Unio, som organiserermange arbeidstakere i en del tradisjonelle kvin-neyrker, var andelen kvinner 76 pst., mens om lag46 pst. av Akademikernes medlemmer var kvin-ner.

Organisasjonsgraden blant personer med inn-vandrerbakgrunn2 utenom de fra typiske vestligeland, er lavere enn blant lønnstakere generelt bl.a.fordi de i større grad er ansatt i områder med lavorganisasjonsgrad. Ifølge levekårsundersøkelsenfor innvandrerbefolkningen var 41 pst. organiserti 2006/2007. Blant annet er organisasjonsgradenblant ikke-vestlige innvandrerkvinner i offentligsektor lavere enn for øvrige kvinner i offentligsektor. Forskjellene i privat sektor under ett ermindre enn i offentlig sektor (Nergaard ogStokke, 2010).

Organisasjonsgraden varierer sterkt mellomulike sektorer og bransjer. Organisasjonsgradener høy i offentlig sektor, der fire av fem arbeidsta-kere er organisert. I privat sektor er organisa-sjonsgraden klart høyere innen vareproduksjonenn i privat tjenesteyting, og den er samlet sett omlag 40 pst.

Arbeidsgiversiden

Som nevnt over domineres arbeidsgiversiden iNorge av fem store aktører. I privat sektor ogoffentlig eide selskaper er Næringslivets Hoved-organisasjon (NHO), ArbeidsgiverforeningenSpekter og Hovedorganisasjonen Virke de mestsentrale. NHO er sammen med NHOs ulike lands-foreninger part i 235 overenskomster og med-lemsbedriftene sysselsatte ved utgangen av 2012om lag 574 000 ansatte ifølge tall fra SSB, tilsva-rende om lag 515 000 årsverk, jf. tabell 3.2. Spek-ters 219 medlemsbedrifter sysselsatte om lag189 000 ansatte på det samme tidspunktet, hvoravhelseforetakene sysselsatte om lag 124 000. Vir-kes medlemsbedrifter har om lag 211 000 ansatte.I offentlig sektor er KS arbeidsgiverpart i kommu-nene, fylkeskommunene (utenom Oslo kom-mune) og kommunale foretak, mens Fornyings-,administrasjons- og kirkedepartementet (Kommu-nal- og moderniseringsdepartementet fra 1. januar2014) er arbeidsgiverpart i staten. Det statligetariffområdet omfatter om lag 149 000 ansatte, KS-området om lag 414 000 og Oslo kommune 50 000ansatte. I tillegg har Finans Norges medlemsbe-drifter til sammen om lag 40 000 ansatte innenbank- og forsikring, mens Norges Rederiforbundsmedlemsbedrifter sysselsetter om lag 45 000 sjø-folk og offshorearbeidere.

NHOs medlemsmasse dekker et bredt spek-ter, fra industri og bergverk, byggfag og håndverktil reiseliv, naturbruk og transport, samt oljevirk-somhet, kunnskapsbedrifter og etter hvert etbetydelig antall servicebedrifter. Virke organise-rer primært bedrifter innen tjenesteyting, her-under ideelle virksomheter, og er dominerendeinnen varehandelen. En voksende tjenestesektorhar ført til at NHO og Virke i økende grad konkur-rerer om de samme medlemmene, og en viss kon-kurranseflate er det også mot Spekter innen områ-dene helse, utdanning og kultur. Spekter har sittutspring som arbeidsgiverorganisasjon for virk-somheter som drives eller eies av staten. De stør-ste medlemsvirksomhetene i dag er helseforeta-kene (sykehusene), Posten, NSB og NRK. 173 avSpekters medlemsbedrifter har private eiere ogde har i overkant av 15 000 ansatte. Helseforeta-kene er i nasjonalregnskapet definert som offent-lig sektor. Ut over det er de fleste av Spektersmedlemmer mer eller mindre i konkurranse i etmarked.

Enkelte virksomheter kan velge å skiftearbeidsgiverorganisasjon ut fra et ønske om å haen tariffavtale med annen struktur og lavere kost-

2 Omfatter personer født i utlandet eller av to utenlandskeforeldre i Norge.


nader, for eksempel knyttet til hvilke pensjonsløs-ninger som er avtalt.

Det har skjedd store endringer i det statligetariffområdet på 2000-tallet. Produksjonsbedriftersom Posten, NSB, Avinor, m. fl. har gått over tilSpekter og lærerne har gått til KS, jf. boks 3.1.Arbeidstakere med høyere akademisk utdanninger i dag den største gruppen i staten.

3.3 Tariffavtalene

Tariffavtalene er det viktigste virkemidlet partenehar i inntektspolitikken. En tariffavtale er en kol-lektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariff-avtaler inngås mellom en fagforening og enarbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bin-dende for avtalens parter og deres medlemmer.Tariffavtalene har derfor fundamental betydningfor hvordan lønnsdannelsen finner sted i Norge. Itillegg til lønn, regulerer tariffavtalene ogsåbestemmelser om forhold som sosiale rettigheter,pensjon for de som har dette avtalefestet, arbeids-tidsspørsmål, samt oppsigelsesfrister, medbe-stemmelse og permittering. Hva som inngår, vari-erer mellom de ulike tariffavtalene. Avtalene inn-gås på ulike nivåer i de ulike sektorene; mellomarbeidstakernes hovedorganisasjoner og enarbeidsgiverforening, mellom et fagforbund og enarbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå eller mel-

lom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte.Tariffavtalene er nærmere omtalt i boks 3.2.

Tariffavtalene har ulike prinsipper for fastset-telse av lønn og lønnsutvikling, der det sentraleskillet er om reguleringen skjer på sentralt ellerlokalt nivå, eller i kombinasjoner av disse. Kon-fliktretten i tradisjonell forstand ligger som hoved-regel på sentralt nivå. Det kan i hovedsak skillesmellom tre hovedtyper av tariffavtaler:1. Minstelønnsavtaler

Minstelønnsavtaler er den vanligste lønns-fastsettende mekanisme i tariffavtalene i privatsektor, særlig blant arbeidere. Minstelønnsav-taler fastsetter minimumsavlønning for ulikekategorier av arbeidstakere. I tillegg forhand-les det lokalt i bedriftene/virksomhetene omtillegg. Den vanligste måten å utforme lokaletillegg på er etter «de fire kriteriene»; virksom-hetens økonomi, produktivitet, framtidsutsik-ter og konkurranseevne. I Industrioverens-komsten er det i tillegg et femte kriterium; denaktuelle arbeidskraftsituasjonen.

Standardoverenskomsten mellom NHO ogLO er eksempel på en minstelønnsavtale forfunksjonærer. Lønnsfastsettelsen skjer ved enkombinasjon av sentrale og lokale lønnsfor-handlinger. Lønnstillegg utover minstelønnfastsettes ved lokale forhandlinger. Standard-overenskomsten inneholder et stillingsbasertgarantilønnssystem og bestemmelser om

1 Andelen deltidsansatte varierer mellom organisasjonene/virksomhetene. Det er mange deltidsansatte i kommunene, Virkeom-rådet og i helseforetakene. Stillingsandel eller deltidsbrøk kan også variere mellom områdene.

2 Omfatter ansatte i kommunene inklusive Oslo kommune, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS,herunder bedriftsmedlemmer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Tabell 3.2 Sysselsatte1 i staten og medlemsvirksomheter i arbeidsgiverorganisasjoner. 2003 og 2012

Antall sysselsatte 1 000 personer

Sysselsatte som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst.

AlleI virksomheter med tariffavtale Alle

I virksomheter med tariffavtale

2003 2012 2003 2012 2003 2012 2003 2012

Næringslivets Hovedorganisasjon 503 574 389 427 24 24 19 18

Kommunesektoren2 393 466 393 466 19 19 19 19

Hovedorganisasjonen Virke 115 211 88 95 5 9 4 4

Arbeidsgiverforeningen Spekter 165 189 16 187 8 8 8 8

Staten som arbeidsgiver 125 149 125 149 6 6 6 6

Øvrige organisasjoner (Norges Rederiforbund, Finans Norge m.fl.) 160 212 126 156 8 9 6 6

Sum 1 461 1 801 1 286 1 480 70 75 61 61


lønnsfastsettelse basert på individuelle vurde-ringer.

Det er stor forskjell på minstelønnsavtalenemellom ulike områder. I noen områder harman én eller to minstelønnssatser for unge/nyansatte lønnstakere som dermed gjelder foren liten andel av de ansatte, mens i andre områ-der avtales det minstelønnsstiger som omfatterrundt halvparten av de ansatte på det aktuelleområdet. Hvor mye som avtales sentralt oghvor mye lokal lønnsdannelse det er, variererogså mye fra område til område.

Lønnssystemet i kommunesektoren erogså et minstelønnssystem for de flestearbeidstakergrupper, men i motsetning til iminstelønnsavtaleområder i privat sektor blirrammene for de lokale tilleggene fastsatt i desentrale forhandlingene. Det kan dessutenføres særskilte lokale forhandlinger, bl.a. nårdet er foretatt betydelige organisatoriske og/eller bemanningsmessige endringer, ved bety-delige endringer i en stillings arbeids- ogansvarsområde, dersom det er nødvendig for årekruttere og beholde arbeidskraft eller vedgjennomført relevant etter- og videreutdan-ning.

2. NormallønnsavtalerNormallønnsavtaler regulerer både nivå og

endringer i forbindelse med tariffoppgjør.Lønnsfastsettelsen i slike avtaler er dermed idet alt vesentligste sentralisert. Tariffavtalermed fast lønnsregulativ kalles ofte normal-lønnsavtaler. Slike avtaler forutsetter i utgangs-punktet at det ikke skal avtales tillegg utovernormallønnen. Staten og Oslo kommune harnormallønnsavtaler, men også i deler av privatsektor, som bussbransjen, renhold, hotell- ogrestaurantvirksomhet (Riksavtalen), elektro-fag, og for vektere.

I det statlige tariffområdet er det også hjem-mel for lokale forhandlinger, men det forutset-tes at slike forhandlinger gjennomføres innen-for den sentralt avtalte rammen, og bare der-som de sentrale parter blir enige om å avsettepenger til dette. I mellomoppgjør har det vari-ert om det har blitt satt av økonomiske midlertil lokale forhandlinger eller ikke. Virksomhe-ten kan også selv tilføre egne midler som til-legg til den sentralt avsatte potten. I tillegg kanpartene lokalt føre forhandlinger på individnivåpå særlig grunnlag, f.eks. som følge avendringer i ansvarsforhold, omorganiseringeller på grunn av vanskeligheter med å rekrut-tere og beholde arbeidskraft, så lenge virksom-heten finner dekning på eget budsjett til dette.

I statsforhandlingene inngår også et anslag påbidraget fra lønnsglidning i den sentralt avtalterammen. Glidningen består bl.a. av effekten avansiennitetstillegg og lokale forhandlingsakti-viteter som ikke følger av avtalte tarifftillegg.

3. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelserI avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser

foregår lønnsfastsettelsen i sin helhet lokalt,med unntak for HK-funksjonærer tilsluttet LOog enkelte tariffavtaler for funksjonærer i YS-forbund. Avtaler uten sentrale lønnsbestem-melser er dominerende blant annet for funk-sjonærgrupper med lang utdanning i privatsektor og for YS’ funksjonæravtaler med NHO.Det inngås også funksjonæravtaler mellomsentrale parter, men disse er snarere prosedy-reregler for hvordan lønns- og arbeidsvilkårkan bestemmes i den enkelte bedrift, både somkollektive og individuelle avtaler.

Tariffavtalenes varighet

Tariffavtalene er i all hovedsak toårige, men somregel med adgang til å forhandle om lønn forannet avtaleår (mellomoppgjør). De utløper nor-malt om våren. I NHO, Virke og i Spekter medunntak av helseforetakene utløper de fleste tariff-avtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder erutløp gjerne tidligst 30. april. Mekanismene forrevisjon av tariffavtaler er nøye regulert i partenesavtaleverk og i lovgivingen. Arbeidstvistloveninneholder bestemmelser om hvem som kaninngå tariffavtaler og hvordan de reforhandles.Arbeidstvistloven dekker hele arbeidslivet, bort-sett fra staten. I staten gjelder tjenestetvistloven,som i hovedsak bygger på de samme prinsippenesom arbeidstvistloven, men som er tilpasset desærlige forholdene i staten.

Avtaledekning

Tariffavtalene omfatter flere enn de arbeidstake-rene som er organisert. Det skyldes bl.a. atarbeidsgivere som er tariffbundet gjennom avtale-og rettspraksis, forpliktes å legge til grunn tariff-avtalens vilkår også for ansatte i bedriften somikke er organisert, hvis de faller inn under tariffav-talens virkeområde. Tariffavtaledekningen i privatsektor er dermed om lag 50 pst., mens det er fullavtaledekning i offentlig sektor. Som gjennomsnittfor alle arbeidstakere, er tariffavtaledekningenrundt 67 pst.

Andelen arbeidstakere som oppgir at dereslønn fastsettes gjennom tariffavtale, er høyere i


spørreundersøkelser enn det en kan forvente utfra registerbaserte kilder. Dette kan forklares vedmisforståelser eller manglende kunnskap, menogså ved at lønnssatsene i tariffavtalene benyttes ibedrifter som ikke formelt er bundet av disse avta-lene (frivillig tilslutning). Det er vanskelig å vitehvor stort omfang dette har, men det antas at detsærlig gjelder mindre virksomheter. I tilleggbidrar allmenngjøring i noen bransjer til å gjøreenkelte av tariffavtalens bestemmelser gjeldendefor flere.

Offisiell statistikk i Norge har lite beskrivelseav organisasjoner og avtaleforhold i arbeidslivet.SSB publiserer data om medlemstall i arbeids-taker- og arbeidsgiverorganisasjoner. For arbeids-takere inkluderer tallene både yrkesaktive, stu-denter og pensjonister. Det gis for eksempel ikkedata for hvor mange som omfattes av tariffavtaler.En sentral datakilde for slike forhold er tilleggsun-dersøkelsen til arbeidskraftsundersøkelsen, somSSB med jevne mellomrom gjennomfører på opp-drag fra Arbeidsdepartementet. Den siste var i 4.kvartal 2012. I disse undersøkelsene stilles detspørsmål om fagorganisering, om lønnen fastset-tes gjennom tariffavtale eller gjennom individuellavtale, om det er tillitsvalgte eller fagforening tilstede på arbeidsplassen mv. Fafo bearbeider oggir ut rapporter på grunnlag av tilleggsunder-søkelsene. Den statistikkmessige dekningen avlønnsdannelsen i Norge er mindre omfattendeenn for eksempel i Sverige. Der har den statligemeklingsinstitusjonen en omfattende statistikksom beskriver institusjoner og mekanismer ilønnsdannelsen.

Tabell 3.3 viser andelen arbeidstakere i ulikebransjer og sektorer som omfattes av tariffavtaler,og at tariffavtaledekningen øker med bedriftsstør-relsen. Det framgår at tariffavtaledekningen erlavest i næringen Faglig, vitenskapelig og teknisktjenesteyting og i engroshandel. Tallene er basertpå en utvalgsundersøkelse og de er derfor behef-tet med usikkerhet. Det kan dessuten være storeforskjeller innenfor enkelte bransjer. I transport erfor eksempel tariffavtaledekningen høy innenbuss, men lav innen langtransport med gods.

Fordeling mellom sentrale og lokale lønnsmekanismer

I industrien bygger minstelønnsavtalene på atmye av lønnsdannelsen skal foregå i den enkeltevirksomhet og gi rom for å reflektere deres situa-sjon. De siste 12 årene har i gjennomsnitt om lag70 pst. av samlet lønnsvekst for arbeidere i indus-trien i NHO-bedrifter kommet gjennom lokale til-legg/lønnsglidning og om lag 30 pst. gjennomsentralt avtalte tillegg. For de fleste industrifunk-sjonærer i NHO-området avtales stort sett alle til-legg lokalt, og ofte gjennom såkalte lokale kollek-tive lønnsforhandlinger, og her defineres nestenall lønnsvekst som lønnsglidning. Dette betyr atsamlet for arbeidere og funksjonærer i industrieni NHO-området er det om lag 15 pst. avårslønnsveksten som bestemmes sentralt, jf. figur3.2.

I normallønnsområdene og i avtaler med nor-mallønnslignende minstelønnsnivåer, for eksem-

1 Det er usikkerhet knyttet til dette tallet. I utvalgsundersø-kelsen svarer 56 pst. av arbeidstakere i overnattings- og ser-veringsvirksomhet at de har tariffavtale, mens registerdata(jf. Fafo-rapport 2010:47) tilsier at tariffavtaledekningen ervesentlig lavere.

Kilde: Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse 4. kvar-tal 2012.

Tabell 3.3 Andelen arbeidstakere med tariffavtale etter bransje/sektor og bedriftsstørrelse. Privat sektor. 2012. Prosent.

Bransje/sektor

Transport og lagring 71

Privat undervisning, helse og sosial omsorg 69

Industri, olje, bergverk 63

Finansierings- og forsikringsvirksomhet 62

Detaljhandel 57

Overnattings- og serveringsvirksomhet1 56

Bygg, anlegg, el. og kraft 51

Annen tjenesteyting 51

Forretningsmessig tjenesteyting og fast eiendom 43

Informasjon og kommunikasjon 39

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjeneste-yting 34

Engroshandel 31

Bedriftsstørrelse

1–4 ansatte 32

5–9 ansatte 44

10–19 ansatte 54

20–49 ansatte 56

50–99 ansatte 60

100–199 ansatte 59

Over 200 ansatte 64


pel i varehandelen, vil forholdet kunne være etannet. For Spekters virksomheter i privat sektorer forholdet det samme som i minstelønnsavta-lene i industrien i NHO-området. For helseforeta-kene i Spekter er om lag 60 pst. av tilleggeneavtalt sentralt, og 40 pst. lokalt. I det statlige tariff-området kommer om lag 77 pst. av samletlønnsvekst fra sentralt avtalte lønnstillegg ogresten fra lønnsglidning. I den sentralt avtaltelønnsrammen kan det settes av lokale potter somskal fordeles i de enkelte etater og virksomheter.Glidningen i staten består av to elementer;endringer som følge av endringer i sysselsettin-gens sammensetning og ansiennitetstillegg samtlokale tillegg som virksomhetene finansierer medegne midler, for eksempel i tilknytning til forhand-linger på særlig grunnlag. Ansiennitetstillegg ogforhandlinger på særlig grunnlag bidrar mest tillønnsglidning i staten. I staten gis det i etterkantav forhandlingene en beregnet ramme for lønns-oppgjøret inklusive et anslag på bidraget fra lønns-glidningen. I kommunene avtales omtrent 78 pst.av lønnsveksten sentralt. Økning i gjennomsnittliglønnsnivå som skyldes endringer i sammensetnin-gen av sysselsettingen bidrar til lønnsglidningen istaten, i kommunene og i andre områder.

Skillet mellom arbeidere og funksjonærer erknyttet til ulike typer tariffavtaler, ved at de grup-pene som omfattes av en arbeidsoverenskomst erarbeidere, mens øvrige arbeidstakere er funk-sjonærer. Skillet mellom arbeidere og funksjonæ-rer går med andre ord ikke nødvendigvis påutdanning. Det kan godt være lavt utdannedearbeidstakere som er omfattet av funksjonæravta-ler, mens arbeidstakere med betydelig utdanningkan være omfattet av en arbeideravtale. Arbeider-avtalene har en sentral forankring, der den lands-omfattende avtalen er avtalt sentralt og der strei-keretten er knyttet til de beslutninger som tas sen-tralt.

3.4 Arbeidstvistlov og tvistebehandling

Partene i arbeidslivet har ansvar for lønnsdannel-sen, og det viktigste virkemidlet de har er tariffav-talene. Arbeidstvistlovgivningen gir det rettsligerammeverket omkring tariffavtalene, sammenmed avtaleverket mellom partene og rettspraksis.Arbeidstvistloven (lov 27. januar 2012 nr. 9 omarbeidstvister) gir regler om inngåelse av tariffav-

Figur 3.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2003 til 2012 (gjennomsnitt per år)1

1 Tallene i figur 3.2 er framkommet ved at den totale lønnsveksten mellom de årlige tellingspunktene for lønnsstatistikken erdekomponert i sentralt avtalte tarifftillegg og lønnsglidning. Det som ikke er fastsatt sentralt, består i hovedsak av lokal lønns-dannelse, men også endringer i gjennomsnittlig lønnsnivå som følge av bl.a. endringer i sammensetningen av sysselsettingen(strukturendringer) er med.

2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten for industrifunksjonærer er utvalgets anslag.3 For finanstjenester medførte langt lavere bonusutbetalinger i 2009 enn året før til at lønnsveksten (målt fra 1. september 2008 til

1. september 2009) ble negativ. Dette året er veksten i avtalt lønn (eksklusive bonus og uregelmessige tillegg) lagt til grunn. I deandre årene er bonus og uregelmessige tillegg med.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og Statistisk sentralbyrå.

Det sentrale bidraget til lønnsveksten

0,02

0,29 0,32

0,42

0,77 0,78

0,00

0,10

0,20

0,30

0,40

0,50

0,60

0,70

0,80

0,90

0,00

0,10

0,20

0,30

0,40

0,50

0,60

0,70

0,80

0,90

Industri- funksjonærer 2 3

Industri- arbeidere

Kommunene Finans- tjenester

Virke-bedrifter i varehandel

Staten


taler, rettsvirkninger og om prosedyrer og institu-sjoner for konfliktløsning. Arbeidstvistloven gjel-der for hele arbeidslivet, bortsett fra staten der tje-nestetvistloven (lov 18. juli 1958 nr. 2 om offent-lige tjenestetvister) gjelder. Hovedavtalene i deulike tariffområder gir utfyllende/alternativeregler til lovgivningen på dette området.

For arbeid som er dekket av en tariffavtale, ertariffavtalen etter arbeidstvistloven ufravikelig.Det betyr at det ikke kan inngås individuellarbeidsavtale som strider mot tariffavtalen, verkentil gunst eller ugunst, jf. arbeidstvistloven § 6.

Det gjelder fredsplikt for tariffpartene iløpende tarifforhold. Arbeidskamp kan ikke

Boks 3.2 Nærmere om tariffavtalene i privat og offentlig sektor

Privat sektor

Det er snart 80 år siden den første Hovedavtalen(1935) ble inngått mellom LO og daværendeNAF (nå NHO). Det ble etablert spilleregler forhvordan forhandlinger skulle gjennomføres, ognår og hvordan det kunne anvendes kampmid-ler. Det ble etablert sentrale tariffavtaler pånivået over den enkelte bedrift. Begrunnelsenfor en slik sentral avtalekonstruksjon var atarbeidsgiverne og de fagorganiserte hadde enfelles interesse i å avtalefeste prisen på arbeids-kraften. For arbeidsgiver betydde dette at detikke skulle være mulig å drive prisen opp i tiderdet var stramhet i arbeidsmarkedet. For de fag-organiserte var det viktig at arbeidstakerne ikkeunderbød hverandre i tider med høy arbeidsle-dighet. Dette benevnes i dag som bransjeavtalerog omfatter de arbeidstakerne som historisk erbetegnet som arbeidere.

Arbeideroverenskomstene bestemmer i utgangs-punktet lønns- og arbeidsvilkårene for etbestemt fag eller arbeid. De inngås mellom detforbundet som organiserer de aktuelle arbeids-takere, og en arbeidsgiverorganisasjon somorganiserer de bedriftene som anvender detaktuelle faget. Slike avtaler betegnes ofte sombransjeavtaler, horisontale tariffavtaler ellerlandsomfattende bransjeavtaler. Med horisontalemenes at de omfatter en definert del av enbedrifts ansatte og skjærer likt gjennom de orga-niserte bedriftene som anvender faget. Røttenefor disse avtalene ligger i industrien. Verksted-overenskomsten ble etablert i 1907. Avtaleneinnebærer også at alle bedrifter som omfattes,må tåle konsekvensene ved konflikter.

De landsomfattende bransjeavtalene er frem-deles viktige i privat sektor, selv om andelenansatte i bedriftene som omfattes av avtalenehar falt over tid, og utviklingen i teknologi ogutdanningssystemet har ført til at det ikke erlike klare skiller mellom de ulike fagene som tid-ligere. I tillegg har flere bedrifter valgt å stå

utenfor det organiserte arbeidslivet for å stå fri-ere mht. hvilke lønns- og arbeidsvilkår de viltilby i konkurransen om arbeidskraften. Dettehar ført til at de landsomfattende, bransjevisearbeideravtalene etter hvert har omfattet stadigfærre arbeidstakere og at det har vokst framalternative avtaler, som funksjonæravtaler i pri-vat sektor og hovedtariffavtaler i offentlig sek-tor. Det ble videre etablert flere nye fagfore-ninger, hovedorganisasjoner og arbeidsgiver-foreninger. Se bl.a. Stokke m.fl. (2013) for ennærmere gjennomgang av dette.

For funksjonærer er lønns- og arbeidsvilkårikke på samme måte knyttet opp i landsomfat-tende bransjeavtaler, slik som for arbeiderne.Det inngås likevel såkalte funksjonæravtalermellom sentrale parter, men disse er snarere etrammeverk der lønns- og arbeidsvilkår kanbestemmes i den enkelte bedrift, både som kol-lektive og individuelle avtaler. Avtalene for inge-niørene (Tekna og NITO) er eksempler på funk-sjonæravtaler som er knyttet opp til faget/utdan-ningen. Disse avtalene hjemler kollektive lønns-forhandlinger lokalt for medlemmene. Det er idag om lag like mange arbeidere som funksjo-nærer i de bedriftene som omfattes av de lands-omfattende bransjeavtalene i industrien. Skilletmellom arbeidere og funksjonærer er mindrerelevant i store deler av tjenesteytende sektor,som varehandelen. For funksjonærer medlavere og midlere utdanning i denne sektorenskjer en større andel av lønnsdannelsen sentralt.

Opprinnelig var begrepet tariff knyttet til engitt lønnssats – en normallønnsavtale. Ettersomdette kunne komme i motstrid til prinsippet omen rimelig fordeling av verdiskapingen i bedrif-ter mellom arbeidstakere og kapitaleiere, vokstedet fram minstelønnsavtaler.

Minstelønnsavtalene innebar at det i bedrif-ter som gikk godt kunne tas ut mer enn normal-satsen, samtidig som ingen skulle lønnes undernormaltariffen.


Boks 3.2 forts.

Minstelønnsavtalene er landsomfattende tariff-avtaler som garanterer et gitt lønnsnivå. Det vilvære tariffstridig i henhold til ufravikelighets-prinsippet for en bedrift som er bundet av tariff-avtalen å avvike fra denne garantien til ugunstfor en arbeidstaker (uavhengig av om arbeidsta-ker er organisert eller ei). Ut over minstelønns-satsene forhandles det lokalt i den enkeltebedrift. Hvor stor andel av lønnsutviklingen somskjer lokalt, varierer mye fra område til område.Lønnsnivåene kan derfor variere avhengig avom bedriften går godt eller dårlig, hvordan mar-kedssituasjonen er for de produktene som pro-duseres, og hvilke marginer som tåles. Delokale forhandlingene foregår under fredsplikt.Men i enkelte landsomfattende overenskomsterer det likevel avtalt såkalte dagingsbestemmelser iforbindelse med lokale forhandlinger, som girorganiserte arbeidstakere rett til å senke pro-duktiviteten under forhandlingene for å settetrykk på arbeidsgiver.

Selv om minstelønnsavtaler nå er mestutbredt i privat sektor, eksisterer det fremdeleslandsomfattende normallønnsavtaler. Den mestomfattende av disse avtalene er bussbransjeavta-len, hvor lønns- og arbeidsvilkårene til bussjåfø-rer avtales mellom partene. Normallønnsavtalebetyr i dette tilfellet at når en fylkeskommuneinviterer til konkurranse ved å utlyse anbud, erprisen på arbeidskraften regulert og vil ikkevære en del av de kostnadsvariablene som skalkunne utgjøre en forskjell mellom anbudene.

I vedlegg 3 vises en oversikt over de lands-omfattende fag/bransjeavtalene, hvem som erparter og hvor mange som direkte omfattes avavtalene.

Permitteringsinstituttet og arbeidsgiversadgang til å permittere er ikke regulert i lov ellerforskrift, men framforhandlet mellom partene iarbeidslivet. Hovedavtalens bestemmelser ompermittering har dannet mønster for praksisogså utenfor avtalens område. Arbeidsgiverslønnsplikt under permittering og arbeidstakersrett til dagpenger under permittering er lovfes-tet og hører inn under Arbeidsdepartementetsansvarsområde.

Offentlig sektor

Lønnsforhandlinger i staten og Oslo kommuneskiller seg fra de fleste i privat sektor. Hovedta-

riffavtalene omfatter de langt fleste arbeidsta-kergrupper, i mange tilfeller også ledelsen. Slikeavtaler betegnes som vertikale tarif favtaler. Vik-tige kriterier for lønnsrelasjoner i offentlig sek-tor har tradisjonelt vært stillingenes funksjon,herunder krav til utdanning, ansiennitet ogansvar. Ved forhandlinger sentralt vil det oftedreie seg om hvordan den disponible rammenskal fordeles mellom generelt tillegg, sentralelønnstiltak og avsetning til lokale forhandlinger.I staten er dommerne og noen toppledere ikkeomfattet av hovedtariffavtalen og får sine lønns-og arbeidsvilkår regulert etter egne retningslin-jer. Formelt sett er det fire selvstendige hovedta-riffavtaler i staten, én med hver av hovedsam-menslutningene (LO Stat, Unio, Akademikerneog YS Stat). Avtalene har imidlertid likelydendeinnhold.

Også kommunesektoren bygger i hovedsakpå vertikale avtaler, der én vertikal tariffavtaleomfatter alle arbeidstakere og alle arbeidsgi-vere. Hovedtariffavtalen i KS-området har, i mot-setning til i staten, inndelt avtalen i kapitler, hvorenkeltgrupper har fått tilpassede bestemmelser.Disse gruppene er bl.a. fagarbeidere og høysko-leutdannede, lærere, ledere og andre arbeidsta-kere med kun lokal lønnsdannelse.

Oslo kommune står utenfor dette samarbei-det, men bygger sine avtaler opp etter mønsterav hovedtariffavtalene i staten. I tariffoppgjøret i2012 fikk tariffavtalen i Oslo inn en bestemmelseom kun lokal lønnsdannelse for ansatte hosKommuneadvokaten.

For private virksomheter som er etablertmed formål å levere tjenester som tidligere varoffentlige oppgaver, og som er organiserte somegne juridiske rettssubjekter, er tariffavtaleneorganisert ulikt og representerer en blanding avhistoriske forutsetninger som har sine røtterbåde i privat og offentlig sektor. For flere avvirksomhetene forhandles det etter samme prin-sipper som i privat sektor, mens i de fleste avvirksomhetene innen helse-, utdannings- og kul-tursektoren fungerer forhandlingene mer som ide deler av offentlig sektor der virksomhetenhar sin bransjemessige tilknytning. I Spekter-området er det etablert egne forhandlingsord-ninger for slike virksomheter som skiller seg fraforhandlingssystemene både i offentlig og privatsektor.


benyttes til løsning av rettstvister (tvister om gyl-dighet og fortolkning av tariffavtaler mv.).Arbeidsretten er etablert som særdomstol tilbehandling av slike rettstvister. I interessetvister(tvister om opprettelse eller revisjon av tariffavta-ler) er fredsplikten relativ i den forstand atarbeidskamp kan iverksettes, men først etter atarbeidstvistlovens regler for fremgangsmåte ogfrister er overholdt.

Arbeidstvistloven kapittel 3 omhandler mek-ling. Her gis regler om Riksmeklerens kompetanseog myndighet og for saksbehandling i meklings-saker. Reglene gjelder tilsvarende for statssekto-ren, men med enkelte særregler som følger av tje-nestetvistloven.

Meklingsinstitusjonen består av Riksmeklerenog lokale kretsmeklere som oppnevnes for tre årav gangen. I tillegg oppnevnes et korps av sær-skilte meklere for to år som bistår for å hindrekødannelse hos mekleren under lønnsoppgjørene.Institusjonen skal til enhver tid sørge for at par-tene kommer til mekling uten unødig ventetid.

Riksmeklerens oppgave er å mekle i interes-setvister mellom partene i arbeidslivet, dvs. tvisterom opprettelse eller revisjon av tariffavtaler.Hovedoppgaven er å forsøke å oppnå enighet mel-lom partene, slik at konflikt unngås og arbeidsfre-den bevares.

Når plassoppsigelse (oppsigelse av arbeidsfor-holdet ved streik eller lockout) foretas i forbin-delse med tvist om opprettelse eller revisjon avtariffavtale, skal melding om dette straks sendestil Riksmekleren. På grunnlag av plassoppsigelsenforetar Riksmekleren en vurdering av konsekven-sene av en eventuell arbeidsstans. Dersomarbeidsstansen vil medføre skade for allmenneinteresser, nedlegger Riksmekleren forbud motarbeidsstans inntil tvungen mekling er gjennom-ført. Ti dager etter at forbudet er nedlagt, kanhver av partene kreve meklingen avsluttet. Mekle-ren har så fire dager på å bringe partene til enig-het. Er enighet ikke oppnådd etter fire dager,avsluttes meklingen, og streik eller lockout kanlovlig iverksettes. Systemet etter tjenestetvistlo-ven er i hovedsak det samme, men med bl.a. noelengre meklingsfrister enn i arbeidstvistloven.

I tilknytning til krav om opprettelse eller revi-sjon av tariffavtaler gjelder fri streikerett i Norgefor de som er omfattet av tariffavtaler, med unntakfor embetsmenn og militære styrker. Retten tillockout er sidestilt med retten til streik. Samfun-net og tredjepart må i utgangspunktet tåle deulemper en arbeidskonflikt fører med seg.

Dersom en arbeidskonflikt fører til fare for livog helse eller andre alvorlige skader for samfun-

net, kan det likevel være aktuelt å gripe inn iarbeidskonflikten med tvungen lønnsnemnd.Regjeringen fremmer i slike situasjoner en propo-sisjon for Stortinget med forslag til en særlov somforbyr fortsatt arbeidskamp og overlater tilRikslønnsnemnda å behandle tvisten. Rikslønns-nemndas kjennelse får virkning som tariffavtalemellom partene.

Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemndsom oppnevnes for tre år av gangen. Nemnda stårtil disposisjon for partene i arbeidslivet dersom deønsker en tvist løst ved frivillig lønnsnemnd, menden brukes også når det vedtas en særlov omtvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda består iden enkelte sak av fem medlemmer som oppnev-nes av Kongen (tre nøytrale og to som represente-rer henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverin-teresser). I tillegg deltar partene i tvisten som ertil behandling med to medlemmer hver.

Rikslønnsnemnda er et uavhengig organ sombehandler den enkelte tvist den får til behandlingpå grunnlag av det materiale partene i tvistenfremlegger.

3.5 Hovedkursteorien og frontfagsmodellen

En sentral del av det norske systemet for lønns-dannelse er at frontfaget forhandler først og dan-ner en norm for de øvrige oppgjørene. Dettebidrar til at lønnsveksten i økonomien samlet ikkeblir høyere enn det næringer som er utsatt forinternasjonal konkurranse kan leve med over tid.Frontfagsmodellen er inspirert av hovedkursteo-rien som ble formulert av Odd Aukrust m.fl. på1960-tallet.

Et sentralt element i hovedkursteorien er skilletmellom konkurranseutsatte og skjermede nærin-ger. Konkurranseutsatt sektor (k-sektor) består avbedrifter som produserer produkter som kaneksporteres/importeres, og som derfor konkurre-rer med utenlandske virksomheter. I teorien antasdet at prisen på disse produktene blir bestemt påverdensmarkedet. I skjermet sektor (s-sektor) kanproduktene ikke eksporteres eller importeres, slikat bedriftene her ikke har utenlandske konkurren-ter. Dersom det innenlandske kostnadsnivået øker,kan bedriftene i s-sektor følgelig la dette slå ut iøkte priser. Selv om en inndeling av økonomien i tosektorer selvsagt er en forenkling av virkeligheten,gir den interessant innsikt.

Hovedkursteorien beskriver flere sentralemekanismer som legger føringer på lønns- ogprisutviklingen. I utgangspunktet er dette beskri-


velser som gjelder uansett hvordan lønnsdannel-sen er organisert. En viktig mekanisme er knyttettil hvordan lønnsomheten i k-sektor opprettholdesover tid. Hvis lønnsomheten i k-sektor er lav, slikat eiere og investorer får lavere avkastning på sinkapital enn det de kan oppnå ellers i økonomien,vil investeringsnivået falle. Det vil igjen føre tilmindre etterspørsel etter arbeidskraft, slik at sys-selsettingen avtar og arbeidsledigheten øker.Lønnsveksten vil da etter hvert falle slik at lønn-somheten øker og investeringsnivået igjen stiger.Og motsatt, hvis lønnsomheten er særlig høy, vildet bli mangel på arbeidskraft og lønnsveksten vilstige slik at lønnsomheten faller. Over tid vil der-med lønnsomheten og kapitalavkastningen liggenær et normalnivå.

En annen mekanisme i hovedkursteorien føl-ger av at de to sektorene konkurrerer om densamme arbeidskraften. Lønnsnivåene kan væreforskjellige i de to sektorene hvis arbeidsopp-gavene er ulike, men hvis denne lønnsforskjellenskal opprettholdes på lengre sikt, må lønns-veksten over tid være like høy i de to sektorene.Hvis lønnsveksten er lavere i én sektor, vil dennesektoren tape i kampen om arbeidskraften, ogetter hvert vil det måtte føre til høyere lønnsveksti denne sektoren.

Hovedkursen for lønnsveksten innebærer der-med at lønnsveksten blir bestemt av summen avprisvekst og produktivitetsvekst for konkurran-seutsatt sektor. Både høyere prisvekst og høyereproduktivitetsvekst gir økt lønnsomhet, og det vil

igjen slå ut i høyere lønnsvekst. Siden lønns-veksten er lik i de to sektorene, betyr dette at ogsålønnsveksten i s-sektor følger hovedkursen. Dettebetyr at vi kan vi ha høyere lønnsvekst enn i utlan-det hvis produktivitetsveksten i norsk k-sektor erhøyere enn i utlandet, eller dersom vi eksportererandre typer produkter enn våre handelspartnere,og de produktene som vi eksporterer har høyereprisvekst enn de produktene som våre han-delspartnere produserer.

Aukrust (1977) sier ingenting om hva normal-nivået eller kapitalavkastningen skal være, menhan ble inspirert av at dette forholdstallet haddeholdt seg nokså stabilt på 1950- og 1960-tallet. Sta-biliteten over tid forhindrer likevel ikke at det erkortsiktige svingninger. Aukrust observerte atkapitalavkastningen typisk svingte med konjunk-turene, og han snakket om en korridor somlønnsveksten ville variere innenfor, jf. figur 3.3.

Aukrust pekte også på flere mekanismer somkan bidra til at avvik fra hovedkursen reverseres.Hvis lønningene ligger under hovedkursnivået, villønnsomheten i k-sektor være relativt høy, og vi vilha en god kostnadsmessig konkurranseevne.Etterspørselen etter arbeidskraft vil øke, ogsammen med den høye lønnsomheten vil dettenormalt føre til økte lønnstillegg. Dermed vil løn-ningene nærme seg hovedkursnivået, og konkur-ranseevnen nærmer seg sitt normalnivå. Tilsva-rende vil lønninger over hovedkursnivået inne-bære dårligere lønnsomhet i k-sektor og dårligerekonkurranseevne. Det vil slå ut i lavere etterspør-

Figur 3.3 Hovedkursen og utviklingen i lønnskostnadsandel

Kilder: Aukrust (1977), Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Hovedkursen og utviklingen i lønnskostnadsandel B. Lønnskostnadsandel i markedsrettet

virksomhet

0

20

40

60

80

100

1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 20100

20

40

60

80

100

A. Hovedkursen

Hovedkurs

Tid

Lønnsnivå


sel etter arbeidskraft, som vil føre til lavere lønn-stillegg, slik at lønningene igjen nærmer seghovedkursnivået.

Hvordan påvirkes modellen av de endringer som har skjedd?

Siden årtusenskiftet har flere av forutsetningenefor hovedkursteorien blitt endret. I 2001 ble detinnført et eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitik-ken. Samtidig startet vi å fase inn oljepenger inorsk økonomi i tråd med handlingsregelen. Byt-teforholdet med utlandet har bedret seg markertgjennom perioden, og oljesektorens betydning fornorsk økonomi har økt. Vi vil nå kort drøfte hvor-

dan disse endringene påvirker sammenhengene ihovedkursteorien. En mer utførlig gjennomganggis i et vedlegg til denne rapporten.

De grunnleggende sammenhengene i hoved-kursteorien gjelder på samme måte som før. For åsikre en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sek-tor, må kapitalavkastningen i sektoren på lang siktvære på et tilfredsstillende nivå, noe som igjenbetyr at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektormå avspeile pris- og produktivitetsveksten i dennesektoren. Konkurransen om arbeidskraften inne-bærer som før at lønnsveksten vil være densamme også i s-sektor. Det vil derfor fortsatt værekonkurranseutsatt sektor som har en førenderolle for lønnsfastsettelsen, for å sikre en balan-sert utvikling av økonomien, med tilstrekkeliggod konkurranseevne og lav ledighet.

Inflasjonsmål i pengepolitikken og flytendevalutakurs innebærer imidlertid også at noen nyemekanismer får betydning. For det første inne-bærer et inflasjonsmål at valutakursen blir en merløpende kilde til endring i konkurranseevnen.Erfaringene viser at valutakursen kan varierebetydelig. Dette kan gi store utslag i konkurranse-evnen målt ved lønnskostnader målt i felles valuta,og dermed også store utslag i lønnsomheten i k-sektor. Svak konkurranseevne kan skyldes at kro-nen har styrket seg, og behøver derfor ikke væreknyttet til at lønnsveksten har vært for høy.

For det andre innebærer et inflasjonsmål atpengepolitikken kan få en stabiliserende rolle ikonjunkturutviklingen. Dersom innenlandsketterspørsel blir for høy eller for lav, vil sentralban-ken bruke renten for å stabilisere etterspørselen.Det vil også kunne gjøre det lettere å stabiliserelønnsveksten. Pengepolitikken kan også bidra til ådempe virkningene av svingninger i kronekursen.Sterk krone vil føre til lavere importprisvekst, ogdermed lavere inflasjon. Sentralbanken vil da van-ligvis senke renten for å motvirke at inflasjonenblir for lav, noe som normalt vil redusere etter-spørselen etter kroner i valutamarkedet, og der-med motvirke styrkingen av kronen.

For det tredje kan sammenhengen mellomlønnsvekst og konkurranseevne bli mindredirekte med inflasjonsmål og flytende valutakursenn med fast valutakurs. En endring ilønnsveksten vil ikke ha noen automatisk virkningpå konkurranseevnen, fordi valutakursen jo ogsåkan endres. På den annen side vil virkningen avlønnsveksten på konkurranseevnen normalt væresterkere ved inflasjonsmål enn den er ved fastvalutakurs, fordi den direkte virkningen vanligvisblir forsterket gjennom endring i kronekursen.Hvis lønnsveksten blir for høy, vil sentralbanken

Boks 3.3 Konkurranseevne

Et lands konkurranseevne uttrykker evnen tilå opprettholde en rimelig balanse i utenriks-økonomien over tid, samtidig som en har fullog effektiv ressursutnyttelse og en akseptabelinntektsfordeling. Et land har ikke god kon-kurranseevne selv om det har balanse i uten-riksøkonomien, mens for eksempel store delerav landets arbeidsstyrke er arbeidsløs. Menfull sysselsetting og lav ledighet sammen medstore underskudd i utenriksøkonomien, tilsierogså at et land har svakere konkurranseevneenn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranse-evnen for enkeltnæringer og for Norge somhelhet. Konkurranseevnen for en næringberor på næringens lønnsomhet og dens evnetil å belønne innsatsfaktorene. En lønnsomnæring må både kunne hevde seg i konkur-ranse med utenlandske bedrifter på produkt-markedene og med andre norske næringer iarbeidsmarkedet.

En økonomi i vekst og med en høy omstil-lingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvik-ling i konkurranseevnen for de enkelte nærin-gene. I konkurransen om knappe faktorer månoen næringer trappe ned sin virksomhet,mens andre kan ekspandere i takt med øktlønnsomhet. Dersom en næring mottar subsi-dier i tilknytning til sin virksomhet, kan dettebedre næringens konkurranseevne, men detfører normalt til en dårligere utnyttelse av res-sursene samlet sett, og dermed ikke bedrekonkurranseevne i samfunnsøkonomisk for-stand. En godt fungerende lønnsdannelse vilvære viktig både for landets og enkeltnærin-gers konkurranseevne.


vanligvis heve renten for å motvirke økt inflasjon.Høyere rente fører i sin tur vanligvis til at krone-kursen styrkes. Dermed vil konkurranseevnenkunne svekkes gjennom to kanaler, dvs. både vedøkt lønnsnivå i kroner og ved en styrking av kro-nekursen. Tilsvarende vil virkningen av laverelønnsvekst vanligvis bli forsterket gjennom lavererente og svakere kronekurs. Dette innebærer atbetydningen av lønnsveksten for konkurranseev-nen kan bli vel så sterk med flytende valutakurssom med fast.

Samtidig med at pengepolitikken ble lagt om i2001, ble handlingsregelen for bruk av oljeinntek-tene innført. Den økte bruken av oljepenger harført til økt samlet etterspørsel i Norge. Sammenmed den økte aktiviteten i petroleumsnæringenog bedringen av bytteforholdet overfor utlandet,har dette bidratt til markert høyere lønnsvekst iNorge enn hos våre handelspartnere, jf. omtale ikapittel 5. Betydelig lavere arbeidsledighet iNorge enn hos handelspartnerne har også bidratttil høyere lønnsvekst her. Resultatet har vært enkraftig svekkelse av den kostnadsmessige kon-kurranseevnen. En del konkurranseutsatte bedrif-ter har fått svekket lønnsomhet. God produktivi-tetsvekst og bedring i bytteforholdet har likevelbidratt til at lønnsandelen i markedsrettet virk-somhet har vært relativt stabil.

På lang sikt er det grunn til å tro at reallønns-utviklingen i norsk økonomi må følge veksten iproduktiviteten. Bruken av oljeinntekter overstatsbudsjettet vil utgjøre en liten del av økono-mien når vi ser mange år framover i tid. På langsikt er det vanskelig å tenke seg at en stadigøkning i omfanget av oljetilknyttet virksomhet,eller særlig høy lønnsomhet i denne virksomhe-ten, skal kunne bidra til fortsatt høyerelønnsvekst. Det virker også lite realistisk å regnemed at en stadig skal kunne hente ut nye byttefor-holdsgevinster.

Likevel vil det kunne være lange perioder medinnfasing av oljeinntekter og/eller endringer i byt-teforholdet der reallønnsveksten er høyere ellerlavere enn produktivitetsveksten, og høyere ellerlavere enn reallønnsveksten i utlandet. Som vi harsett over, kan dette skyldes særskilte trekk vednorsk økonomi. Det kan også skyldes at konjunk-turelle svingninger i produksjon og sysselsettinggir varierende press på lønninger og priser.

Frontfaget i praksis, rekkefølgen i lønnsoppgjørene og oppgjørsform

Hovedkursteorien er i utgangspunktet en deskrip-tiv modell for lønns- og prisutviklingen, der mantar sikte på å beskrive hvordan lønninger og pri-ser utvikler seg over tid. Men modellen kan også

1 Tabellen gir ikke uttømmende oversikt over alle tariffoppgjørene.

Tabell 3.4 Tidslinje i lønnsoppgjørene1 ved forbundsvise oppgjør i privat sektor

Forhandler med ny virkningsdato 1. april

Følgere av frontfaget I – ny virkningsdato 1. april

Følgere av frontfaget II – ny virkningsdato 1. mai eller senere

Fellesforbundet og Norsk IndustriParat og Norsk Industri

1. Andre forbund i LO og YS og lands-foreninger i NHO med virkningsdato 1. april, bl.a. byggfag, bussbransjen og hotell- og restaurantvirksomhet.

2. Landsoverenskomsten Handel og Kontor (HK) og Virke. Funksjonær-overenskomstene mellom Negotia, Parat, YTF og Virke. Grossistoverens-komsten NTF og Virke, YTF og Virke og Parat og Virke.

3. LO Stat, YS Spekter og Spekter. A-delen og de bedriftsvise forhandlin-gene.

4. Bussbransjeavtalen. Parter: NTF, LO Stat, YTF, NHO Transport og Spekter.

5. Norsk Journalistlag (frittstående) og Mediebedriftenes landsforening (NHO).

1. Stat og kommune2. Finansforbundet og Finans Norge.3. Helseforetakene – Sykepleierne m.fl.

og Spekter. LO-forbund og Spekter. YS-forbund og Spekter. Den norske legeforening og Spekter.

4. Funksjonærer med lang utdanning. NHO og Tekna, NHO og NITO

5. Matindustrien, LO/NNN og NHO/flere landsforeninger. Landbasert prosessindustri, LO/Fellesforbundet og NHO/Norsk Industri.

6. Bedrifter i Virke som samhandler med offentlig sektor

7. Sokkelavtalene. Parter: Industri Energi (LO), Safe (YS) og Norsk olje og gass (NHO).


sees fra et normativt synspunkt, ved at den sierhvilke krav som stilles til lønnsveksten dersomman skal opprettholde høy sysselsetting ogbalanse i utenrikshandelen.

Frontfagsmodellen bygger på en slik normativbruk ved at lønnsveksten i k-sektor (industrien)skal bestemmes ut fra hensynet til lønnsomhet ogsysselsetting i k-sektor, samtidig som lønns-veksten i k-sektor skal fungere som en norm forlønnsveksten ellers i økonomien.

Den norske lønnsforhandlingsmodellen byg-ger på denne måten på at lønnsveksten må tilpas-ses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan levemed. Dette ivaretas ved at avtaleområder medstort innslag av konkurranseutsatte virksomheterslutter avtaler først, og at dette så virker som ennorm for andre avtaleområder. Det er vanlig åomtale frontfaget som de arbeidergruppene somforhandler først. Funksjonærgruppene i dissevirksomhetene forhandler senere på året. Det erlønnsveksten for både arbeidere og funksjonærersom skal være normgivende for resten av økono-mien.

Frontfaget har tradisjonelt vært Verkstedover-enskomsten ved forbundsvise oppgjør og det bre-dere LO-NHO-området ved sentrale/samordnedeoppgjør, jf. boks 3.4. Gjennom 1990-årene og framtil og med 2002 var Verkstedoverenskomsten deneneste overenskomsten i frontfaget ved forbunds-vise oppgjør.

De siste årene har frontfaget ved forbundsviseoppgjør også omfattet andre overenskomster, jf.tabell 3.5. Siden 2002 har det, med unntak av20083, vært forbundsvise oppgjør i alle hovedopp-gjør (2004, 2006 osv.).

I 2012-oppgjøret ble det enighet mellom NorskIndustri og Fellesforbundet om at Verkstedover-enskomsten, Tekooverenskomsten, Nexansover-enskomsten og Teknologi- og dataoverenskom-sten skulle slås sammen til én overenskomst mednavnet Industrioverenskomsten. Vel en tredel avalle industriarbeidere i NHO-bedrifter omfattes avdenne overenskomsten. Verkstedsbransjen utgjørover 90 pst. av Industrioverenskomsten. Gjennom2012-oppgjøret har omfanget av Industrioverens-komsten og dermed også frontfaget økt ved at engruppe bedrifter fra byggevirksomhet har sluttetseg til avtalen. Tariffavtalene i frontfaget har, i lik-het med mange avtaler i privat sektor ellers, avta-leutløp 31. mars. I tillegg har noen avtaler utløp

30. april (prosessindustri) og 31. mai (sokkelavta-lene).

I forbundsvise forhandlinger i LO-NHO-områ-det følger forhandlinger og eventuelle meklingerfor andre overenskomster i industrien rett etter atde sentrale frontfagsforhandlingene er ferdig. Detsamme gjelder områder utenom industrien, som f.eks. transport og hotell- og restaurantvirksomhet.Blant normallønnsfagene er det Riksavtalen forHotell og Restaurant mellom Fellesforbundet ogNHO Reiseliv som tradisjonelt har satt standardenfor forhandlingene i normallønnsfag som følgeretter frontfaget, men innenfor den rammen front-faget har kommet fram til. Også andre områder iprivat sektor med avtaleutløp 31. mars starter daopp, bl.a. Virke og Handel og Kontor og de sen-trale forhandlingene i Spekter-området. Tariffavta-lene i staten og i kommunesektoren har avtaleut-løp 30. april.

Når de sentrale frontfagsforhandlingene er fer-dige, kjenner man størrelsen på det generelle til-legget, lavlønnstillegg samt eventuelle nye ellerforbedrede velferdsordninger. I tillegg kjennerman størrelsen på overhenget fra lønnsvekstenåret før, og man vet at det skal forhandles lokalt,både for arbeidere og funksjonærer, med bak-grunn i situasjonen for den enkelte bedrift etter defire/fem kriterier. Ved forbundsvise forhandlingeroppgir vanligvis ikke partene i de sentrale front-

3 I 2008 var det samordnet oppgjør med forbundsvise tilpas-ningsforhandlinger mellom LO og NHO, slik det også var i1990, 1992 og 2000. Kilder: LO og NHO.

Tabell 3.5 Overenskomster som har inngått i front-faget i hovedoppgjør siden 1994

1994 Verkstedoverenskomsten



2000 Samordnet oppgjør


2004 Verkstedoverenskomsten og Teko-overenskomsten

2006 Verkstedoverenskomsten, overenskom-sten for byggeindustrien, Tekooverens-komsten og Kartonasjeoverenskomsten

2008 Samordnet oppgjør

2010 Verkstedoverenskomsten, Tekoover-enskomsten, Kartonasjeoverenskomsten, Nexansoverenskomsten og Teknologi- og dataoverenskomsten

2012 Verkstedoverenskomsten, Tekooverens-komsten, Nexansoverenskomsten og Teknologi- og dataoverenskomsten


fagsforhandlingene anslag på total ramme ellerårslønnsvekst etter de sentrale forhandlingene.Ifølge Fellesforbundet skyldes dette at en slikuttalelse ville kunne bli oppfattet som et gulv forde lokale forhandlingene. NHO og LO har i størregrad gitt uttrykk for hva resultatet i sentrale opp-gjør kan innebære for lønnsveksten for industriar-beidere i frontfaget. Det har bidratt som en viktigreferanse for de tariffområder som kommer etter.Det vil imidlertid fortsatt være en usikkerhet omlønnsglidningens størrelse det enkelte år, her-under hva bl.a. lønnsveksten til funksjonærene iindustrien vil bli. Funksjonærene forhandler ihovedsak lokalt og på et senere tidspunkt.

Forhandlingene i staten er viktige bl.a. fordiresultatet i dette området er førende for flereandre sektorer som kommer etter. Først ogfremst gjelder dette alle offentlig finansierte virk-somheter som for eksempel kommuner og fylkes-kommuner og helseforetakene i Spekter-området,og også en rekke bedrifter i Virke-området. Ogsåfor lokale forhandlinger i privat sektor, både forarbeidere og funksjonærene, har resultatet i sta-ten innflytelse. Betydningen av oppgjøret i statenhenger i noen grad sammen med at man får etmer sikkert tall for den samlede lønnsveksten, ogikke bare en del av den, slik det sentrale oppgjøreti frontfaget gir. Det statlige tariffområdet får der-med en rolle som «fortolker» av frontfaget, sekapittel 8 for en nærmere drøfting av dette.

Velferdsordninger som blir framforhandlet ifrontfagsforhandlingene, har historisk i stor gradblitt tatt inn i de etterfølgende forhandlingene.Slike reformer øker som regel arbeidskraftkostna-dene på samme måte som lønnstillegg, jf. eksem-pler som er gitt i boks 3.4. Større endringer ergjerne blitt behandlet gjennom samordnede opp-gjør, som for eksempel i forhandlingene om ferie-dager og tilpasning av AFP til pensjonsreformen.

3.6 Koordinering i lønnsoppgjørene

Ifølge en rekke internasjonale studier er sysselset-tingen høyere og arbeidsledigheten lavere i landmed koordinert lønnsdannelse enn i land uten enslik koordinering. En grunn for dette kan være atpartene i arbeidsmarkedet gjennom koordinerin-gen i større grad tar hensyn til hvordanlønnsveksten påvirker sysselsetting og arbeidsle-dighet i økonomien samlet sett (se bl.a. Calmforsm.fl., 2001). Koordinert lønnsfastsettelse inne-bærer dermed at partene realiserer en lønnsutvik-ling som muliggjør en lavere arbeidsledighet ennuten koordinering.

Den norske lønnsfastsettelsen har tradisjoneltblitt karakterisert ved stor grad av koordinering.Frontfagsmodellen bidrar til dette. Når lønnsopp-gjørene i de ulike områdene bygger på resultatet ifrontfaget som en norm for hva resultatet bør bliogså i eget område, bidrar det til at resultatene ide ulike tariffavtalene generelt blir nokså sam-menfallende. Slik implementeres prinsippet om enlønnsvekst tilpasset konkurranseutsatt sektorsbærekraft. Også det at det praktiseres stor grad avsammenfall av varighet og utløpstidspunkt fortariffavtalene mellom de ulike områdene, samt atdette ligger fast over tid, bidrar til å styrke koordi-neringen i lønnsdannelsen. Når avtaleperioder og

Boks 3.4 Forbundsvise og samordnede oppgjør

Oppgjørsform dreier seg om hvilken forhand-lingsstruktur partene i privat sektor skal velgei tariffrevisjonen. Ved forbundsvise oppgjør erdet forbundene i LO og YS som forhandlermed landsforeningene i NHO eller Virke. Vedsamordnet oppgjør er det LO og YS som for-handler med NHO og Virke. Kombinasjonerav oppgjørsform kan også forekomme. I prak-sis er det LO som fastlegger oppgjørsformengjennom sitt vedtak i Representantskapet førlønnsoppgjørene starter. LOs største forbund iindustrien, Fellesforbundet, har tradisjoneltavgjørende innflytelse på dette.

Mellomoppgjør gjennomføres vanligvissom samordnede oppgjør. I mellomoppgjø-rene er alle overenskomstene underlagt freds-plikt, med unntak av spørsmålet om regule-ring av lønnssatser. De gangene det er vedtattsamordning for hovedoppgjør, har gjerne ogsåviktige sosiale reformer vært en del av oppgjø-ret:

1986 – en alminnelig arbeidstidsreduksjonpå 2,5 timer

1988 – AFP innføres og nasjonal samord-ning gjennom lønnsreguleringslov

1990 og 1992 – samordning for å gjennom-føre Solidaritetsalternativet

2000 – to-årig avtale uten mellomoppgjør,med innføring av den femte ferieuken ved atalle ansatte fikk to ekstra feriedager i 2001 ogde resterende to dagene i 2002

2008 – betydelig endring av AFP- ordnin-gen i privat sektor fra førtidspensjon til livs-lang tilleggspensjon


lønnsforhandlingene i ulike områder foregåromtrent parallelt, er det lettere å sammenligne påtvers av avtaleområder, og partene i de ulike opp-gjørene sitter med den samme virkelighetsforstå-elsen av den økonomiske situasjonen.

Til grunn for slike sammenligninger og for enfelles virkelighetsforståelse er det viktig med etpålitelig tallgrunnlag. Statistisk sentralbyrå eransvarlig for utarbeidelse av lønnsstatistikk iNorge. SSB bidrar også til å utarbeide relevanttallgrunnlag for TBUs forberedelser av de årligeinntektsoppgjørene. I tillegg bygger TBU på tallfor forhandlingsområder fra de enkelte organisa-sjonene. Organisasjonene spiller en viktig rolle iutviklingen av lønnsstatistikk.

Samordning av lønnsutvikling hviler på en kol-lektiv handling iverksatt av organisasjoner påarbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Samordnin-gen understøttes av at det er brede organisasjonerpå begge sider. Organisasjonsgraden er derforviktig både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.Forhandlingsmakt gjør det attraktivt for lønnsta-kere å organisere seg, og stor medlemsmasse kangi større forhandlingsmakt. Organisasjonsgradenpå arbeidstakersiden er også viktig for å kunneoppnå en omfattende tariffavtaledekning som harlegitimitet i store deler av arbeidslivet. Uravstem-ninger kan bidra til økt legitimitet og forankringfor de fremforhandlede resultatene, og kan der-med styrke tilliten til forhandlingsmodellen. Urav-stemming kan også bidra til at forhandlerne istørre grad anvender mekling for å gjennomføresluttforhandlingene, slik at medlemmene kan seat alle muligheter for et bedre resultat er utprøvd.Det er også mange forbund som ikke gjennomfø-rer uravstemming.

Også på arbeidsgiversiden er organisasjons-graden viktig ettersom det er langt vanskeligere åfå til en avtaleregulering med bred dekning avarbeidstakere dersom fagforeningene må for-handle med enkeltstående arbeidsgivere. Organi-sasjonsgraden på arbeidsgiversiden har derforstor betydning for koordineringen i oppgjørene.Som medlem i arbeidsgiverorganisasjoner, kanarbeidsgivere til en viss grad ta lønns- og arbeids-vilkår ut av konkurransen seg imellom.

Koordinering i lønnsdannelsen innebærer atpartene har en felles forståelse av noen sentralemål som lønnsdannelsen skal oppfylle, særligmålene om høy sysselsetting og lav arbeidsledig-het. Det innebærer også at organisasjonene er vil-lige til, og i stand til, å samordne seg for å reali-sere disse målene. Flere institusjoner og mekanis-mer bidrar til koordinering i det norske lønnsfast-settelsessystemet, både internt i og mellom ulike

organisasjoner, gjennom lovverk og gjennom kon-sensusbygging. Koordinering kan ivaretas bådegjennom sentrale og lokale tillegg.

Koordinering gjennom lovverk

Lovregulerte institusjoner kan også bidra til koor-dineringen. Lov- og avtaleverk bidrar til at for-handlingsprosess og eventuelle konflikter kanskje i former som balanserer ulike samfunnsmes-sige hensyn, jf. omtale av arbeidstvistloven, tjenes-tetvistloven og Arbeidsretten over. Blant de mestsentrale institusjonene ellers er Riksmekleren ogRikslønnsnemnda:– Riksmekleren, etablert gjennom lov om arbeids-

tvister, har som oppgave å mekle i interesset-vister mellom partene i arbeidslivet. Riksme-kleren har spilt en viktig rolle i gjennomførin-gen av lønnsoppgjørene i Norge, jf. kapittel 8 iNOU 2001: 14 Vårens vakreste eventyr…? (Sta-bel-utvalget). Antallet avtaler som kommer tilmekling, har vært nokså stabilt over lang tid,med unntak av i mellomoppgjør der omfangetav avtalerevisjoner som har endt i mekling, hargått ned i årene etter 2000. Riksmekleren leg-ger i sine meklingsforslag stor vekt på lønns-rammen som er blitt fremforhandlet i de tariff-avtalene som allerede er inngått, herunder ifrontfaget. Riksmeklingsinstituttet støtter såle-des opp under frontfagsmodellen og koordine-ringen i lønnsdannelsen.

– Rikslønnsnemnda: Hvis partene ikke kommertil enighet og det blir streik eller lockout somtruer liv og helse eller andre vitale samfunnsin-teresser, kan myndighetene stoppe konfliktengjennom tvungen lønnsnemnd. Ved tvungenlønnsnemnd trer Rikslønnsnemnda i funksjon.Den fatter en kjennelse som er bindende forpartene. Rikslønnsnemnda har i sine kjennel-ser i hovedsak fulgt de tariffavtalene som erinngått på det området som den aktuelle tvistenbefinner seg på. Disse beslutningene har der-med bidratt til at lønnsveksten har fulgtlønnsveksten i frontfaget. Stabel-utvalget pektepå at norske myndigheter har blitt mer restrik-tive med å bruke tvungen lønnsnemnd i desenere årene, blant annet fordi bruken av detteinstrumentet i enkelte tilfeller kan være i stridmed ILO-konvensjoner Norge har sluttet segtil.

Det norske arbeidsmarkedet følges dessuten oppav en rekke andre institusjoner, som ulike avtalte-baserte tvistenemnder, Tariffnemnda, Arbeidsret-ten, Arbeidstilsynet og NAV. Disse institusjonene


bidrar til et godt fungerende arbeidsmarked oggir et grunnlag for koordinering i lønnsdannelsen.

Koordinering gjennom dialog og konsensusbygging

Organisasjonenes adferd i lønnsdannelsen avhen-ger av hvilken virkelighetsforståelse de har, hvor-dan de avveier ulike hensyn, og hvilken legitimitetog oppslutning dette har blant medlemmene. Opp-fatningen om hva som er en rimelig lønnsvekst, erviktig.

Spesielt er det viktig at partene i hovedsak erenige om hovedmålene for den økonomiske poli-tikken, økonomiens virkemåte og om rolle- ogansvarsdelingen i den økonomiske politikken. INorge spiller Kontaktutvalget og Det tekniskeberegningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU)en viktig rolle for å bidra til dette. I Kontaktutval-get møtes regjeringen og hovedorganisasjonene iarbeidslivet for å drøfte spørsmål knyttet til denøkonomiske politikken og det inntektspolitiskesamarbeidet. Utvalget ledes av statsministeren.Kontaktutvalget møtes normalt om våren førlønnsoppgjøret starter og om høsten i forbindelsemed framleggelsen av regjeringens forslag tilstats- og nasjonalbudsjett. Kontaktutvalget møtesogså utenom disse faste møtene dersom særskilte

forhold i økonomien og arbeidsmarkedet tilsierdet.

TBU skal i tilknytning til inntektsoppgjørenelegge fram det best mulige tallmessige bak-grunnsmateriale, og presentere det i en slik format uenighet partene i mellom om økonomiske for-hold så langt det er mulig kan unngås. Førsteleder av TBU var Odd Aukrust, den gang direktøri Statistisk sentralbyrå, og utvalget er også i etter-følgende år blitt ledet av en representant fra SSB.Utvalget består ellers av representanter fra allehovedorganisasjonene, flere departement og Sta-tistisk sentralbyrå. TBU har en relativt omfattendemøtevirksomhet hver vår, og legger fram tre rap-porter med vurderinger og tallgrunnlag for lønns-oppgjørene. TBU har hatt en viktig funksjon i inn-tektsoppgjørene siden 1960-tallet.

I Norge har en sentral del av den felles virke-lighetsforståelsen i arbeidslivet vært at konkur-ranseutsatt sektor spiller en nøkkelrolle i lønns-dannelsen, jf. omtale av hovedkursteorien ogfrontfagsmodellen over. Dette har bidratt til åskape forståelse for at det over tid er en forbin-delse mellom det som er bedriftsøkonomisk lønn-somt og det som er gunstig ut fra makroøkono-miske hensyn. Frontfagsmodellen ble implemen-tert av LO og NHO (tidligere NAF), og hovedor-

Boks 3.5 Nærmere om lokal kollektiv lønnsdannelse

Lokal kollektiv lønnsdannelse har sin historiskeopprinnelse i Tekna og NITOs hovedavtale medNHO i privat sektor. Etter hvert har også andregrupper fått denne formen for lønnsdannelse,bl.a. akademikergrupper i KS-området, jf.hovedtariffavtalens kap. 5. Teknas og NITOsavtaler hjemler lokal kollektiv lønnsdannelse forom lag 40 000 funksjonærer.

Lokal kollektiv lønnsdannelse betyr at bedrif-ten og de tillitsvalgte årlig framforhandler enøkonomisk ramme på vegne av sine medlem-mer. Disse forhandlingene kommer i tillegg tilde sentrale forhandlingene om endring i over-enskomstene. Funksjonæravtalene i NHO-områ-det har ikke lønnssatser og disse fastsettes i denenkelte bedrift. Rammen viser hva gruppensgjennomsnittlige lønnsregulering skal være oger vanligvis et prosenttillegg basert på medlem-menes lønnsmasse. Forhandlingene om ram-men skjer med grunnlag i virksomhetens øko-nomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkur-ranseevne. Det sentrale spørsmålet er hvilkenlønnsevne den enkelte bedriften har. Forhand-

lingene skjer under fredsplikt og bedriften fast-setter den endelige rammen. Dersom de lokalepartene ikke kommer til enighet i forhandlin-gene, kan saken i enkelte tilfeller behandlesorganisatorisk.

Innenfor funksjonærområdene er detarbeidsgivers ansvar å fordele den avtalte ram-men mellom medlemmene etter framforhand-lede kriterier. Prestasjoner, kompetanse ogarbeidsgivers mulighet til å rekruttere ogbeholde nødvendig arbeidskraft, er typiske kri-terier. Det gjennomføres noen ganger «lønns-samtaler» med den enkelte medarbeider somgrunnlag for arbeidsgivers fordeling av ram-men. Tariffavtalen sikrer at ansatte i foreldreper-misjoner inkluderes i forhandlingene, og kan habestemmelser om at kjønnsmessige skjevhetereller annen forskjellsbehandling rettes opp.

Lokal kollektiv lønnsdannelse skiller seg fraindividuell lønnsfastsettelse ved at arbeidsta-ker/tillitsvalgte har rett til å forhandle om lønns-rammen.


ganisasjoner som har kommet til senere, har i allhovedsak sluttet opp om den.

Denne felles virkelighetsforståelsen blanthovedorganisasjonene i arbeidslivet for hva som iet makroperspektiv er en fornuftig lønnsutvikling,blir spredt ut til de som forhandler lokalt og bidrartil en lønnsvekst i tråd med dette. Organisasjons-graden er derfor viktig for mulighetene for koor-dinering. Det er imidlertid også mange bedrifterog virksomheter som følger mange av bestemmel-sene – særlig de som omhandler lønn – selv om deikke er bundet av eller part i avtalene. Dette inne-bærer at lønnsveksten i frontfaget får gjennom-slag også i de deler av arbeidsmarkedet som ikkeer dekket av tariffavtalene.

Bedriftskultur og tillit

I internasjonal sammenheng er det norskearbeidslivet preget av nærhet mellom arbeidsta-kere og ledere og godt samarbeid i bedriftene.Forskere har pekt på at dette sammen med enrelativt flat og demokratisk bedriftskultur, bidrartil tillit mellom enkeltpersoner, mellom ansatte ogledelse og til myndighetene (Putnam, 1995).Ifølge Hernes (2006) har dette skapt en egen typesosial kapital i det norske arbeidslivet, kjenneteg-net av tillit og gjensidighet i utvikling av løsninger.Ifølge en undersøkelse blant tillitsvalgte fra 2012mente de at driften ble mer hierarkisk og byråkra-tisk ved utenlandsk eierovertakelse, og at medbe-stemmelsen blant de ansatte ble svekket (Tryg-stad S. C. og Vennesland T. E. 2012). Den norsketilnærmingen kan bidra til økt fellesskapsfølelsefor bedriften. En demokratisk bedriftskultur oghøy tillit bidrar trolig til at arbeidstakere i størregrad enn ellers jobber for bedriftens interesser, ogdet leder til bedre samarbeid mellom arbeidsta-kerorganisasjoner og ledelsen i virksomhetene.

Det er også viktige forskjeller mellom ulikedeler av arbeidslivet i Norge. I privat sektor inne-bærer lønnsdanningen en klar sammenheng mel-lom bedriftens lønnsomhet og arbeidstakerneslønn og jobbsikkerhet. Dette gir arbeidstakerneøkt motivasjon til å arbeide for at bedriften gårgodt. I offentlig sektor er sammenhengen mellomhvor godt virksomheten samlet sett fungerer ogarbeidstakernes lønn og jobbsikkerhet mye sva-kere. Offentlige virksomheters framtid og ramme-vilkår avhenger av politiske beslutninger på enannen måte enn det som er tilfelle for private virk-somheter, noe arbeidstakerorganisjonene i offent-lig sektor vil legge vekt på. Det fellesprosjektetsom i privat sektor er tydelig knyttet opp i bedrif-tenes mulighet for å lykkes i sine markeder, er

derfor ikke like tydelig i offentlig sektor. I offent-lig sektor er det en viss åpning for individuelle til-legg bl.a. avhengig av den enkeltes utdanning,kompetanse og ansvar. Interesse for virksomhe-tens formål og lojalitet til virksomheten er ogsåviktige motivasjonskilder.

Flere studier viser at det generelt er høy tillitmennesker imellom og menneskers forhold tilsentrale institusjoner i Norge (World Values Sur-vey, 2005–2008)). En jevn inntektsfordeling bidrartil slik tillit (se bl.a. Inglehart og Baker (2000)).Den norske modellen for lønnsdannelse bidrar tilen slik jevn inntektsfordeling. Et system basert påtillit og frivillighet kan likevel være sårbart, ved atdet er avhengig av at deltakerne føler at systemetgagner dem. Tilliten til det norske systemet forlønnsdannelse er blitt bygget opp over mange år,understøttet av at systemet over tid har vist segforenlig med høy sysselsetting, lav arbeidsledig-het og jevn inntektsfordeling. Gode resultater påmakronivå vil også bidra til at tilliten befester segpå bedrifts- og individnivå.

Nærmere om den interne samordningen på arbeidstakersiden

Avtalesystemene i både privat og offentlig sektorbefordrer og dels tvinger fram koordinering påarbeidstakersiden. For eksempel har alle hoved-sammenslutningene likelydende hovedtariffavta-ler med henholdsvis staten og med KS/Oslo kom-mune. Dette har i en årrekke ført til at flere avhovedorganisasjonene (LO Stat, YS Stat og Unio)har koordinert seg og fremmet felles krav overforstaten.

Organisasjonene favner bredt i det norskearbeidsmarkedet. I mange land mangler organisa-sjonene et lokalt ledd ute på arbeidsplassene sliknorske organisasjoner har. Andre steder er bådehovedorganisasjonsnivået og forbundsnivåetvesentlig svakere enn i Norge. I tillegg manglerarbeidsgiverne mange steder landsdekkendeorganisasjoner som er involvert i tarifforhandlin-ger.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) har lands-omfattende forbund som medlemmer. Forbun-dene er på sin side sammenslutninger av lokalefagforeninger. Både i oppbygging og i praktiskgjennomføring er LO den av arbeidstakersidenshovedorganisasjoner som går lengst i sentral sam-ordning. Her skal både inngåelse av tariffavtale,oppsigelse av denne og bruk av kampmidler god-kjennes av LOs styre (Sekretariatet). Represen-tantskapet i LO vedtar retningslinjer foran tariff-oppgjøret. I praksis er det LO ved behandlingen i


Representantskapet som avgjør oppgjørsformen ihovedoppgjør, dvs. om oppgjøret skal være sam-ordnet eller forbundsvist, jf. boks 3.4. Mellomopp-gjørene skjer med hjemmel i den enkelte overens-komst, som fastslår at LO og NHO forhandler.Avtalene sies med andre ord ikke opp i forkant avforhandlingene.

I privat sektor er LO/forbundene i LO part itariffavtaler med alle de store arbeidsgivermotpar-tene, som NHO og Virke m.fl. I staten og i virk-somheter tilknyttet Spekter er LO Stat avtalepart.I KS-området forhandles det gjennom LOK, somer de LO-organisertes forhandlingssammenslut-ning i dette området. I Oslo kommune forhandlesdet for LO-organiserte gjennom Kommuneansat-tes Hovedsammenslutning i Oslo (KAH).

I Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) erdet fem ulike sektorer avhengig av hvilketarbeidsgiverforhold medlemmene i de enkelteforbundene har, henholdsvis sektor privat (YS-P),sektor finans (YS-F), sektor kommune (YS-K),sektor stat (YS-S) og sektor Spekter (YS−Spek-ter).

For de medlemmer som har staten somarbeidsgiver, er det YS-S som er part i tariffavta-lene. For medlemmer med arbeidsgiver i NHO-området og i Virke-området er både YS og detrespektive forbundet innen YS-P part i tariffavta-lene. Her forhandles det vanligvis forbundsvist ihovedoppgjør og samordnet i mellomoppgjør.

I Spekter-området forhandler forbundenedirekte med sine arbeidsgivermotparter i størregrad enn i statlig sektor. Det er likevel slik at deter YS ved YS Spekter som er overordnet part i alleoverenskomstene i Spekter-området.

Innenfor YS-K forhandler forbundene fellesgjennom YS Kommune som forhandlingssam-menslutning, mens det er det enkelte forbundsom er part i avtalene. YS Finans består av Finans-forbundet, og forhandler sine tariffavtaler medFinans Norge.

YS’ sentralstyre har det overordnede ansvaretfor YS’ inntektspolitiske retningslinjer. Disse ret-ningslinjene vedtas av YS’ Representantskap i for-kant av inntektsoppgjørene. Selv om retningslin-jene har karakter av anbefalinger, vil de respektivesektorer/forbund i praksis anse seg forpliktet til åfølge dem.

I Unio er det forbundene som har inngåtthovedtariffavtaler på de fleste områder. I de tariff-områder hvor Unio-organisasjonene er part, gisvedkommende forhandlingsutvalg fullmakt til åvedta eller forkaste et forhandlingsresultat ogavgjøre hvorvidt medlemmer skal tas ut i streik i

tråd med grunnlaget for Unios inntektspolitiskeretningslinjer som Unios styre har vedtatt.

I staten er Unio som hovedsammenslutningavtalepart for sine medlemsgrupper, i hovedsakfra Politiets Fellesforbund, Presteforeningen ogForskerforbundet. I KS-sektoren er Unio en for-handlingssammenslutning, og de enkelte med-lemsforbund er avtalepart. Utdanningsforbundetog Norsk Sykepleierforbund er de største Unio-forbundene her. På sykehusene er Norsk Syke-pleierforbund det største forbundet som forhand-ler med Spekter.

Akademikerne er den av hovedorganisasjo-nene på arbeidstakersiden som i minst utstrek-ning har samordnet sitt tariffarbeid. Med unntakfor normallønnsavtalen mellom Legeforeningenog Spekter, har Akademikerne valgt et system dertariffavtalene ikke inneholder lønnsbestemmelser.I privat sektor er dette tilfellet bl.a. i NHO-områ-det. For de privatansatte medlemmene fører følge-lig ikke Akademikerne eller deres medlemsfore-ninger sentrale forhandlinger, og de er heller ikkepart i tariffavtalene. De enkelte medlemsforenin-gene forhandler her om lønns- og arbeidsvilkår oginngår selvstendige tariffavtaler. Både i det stat-lige tariffområdet og i KS-området forhandlerAkademikerne for NITOs og Farmaceutenesmedlemmer og i KS-området i tillegg også forJordmorforeningens medlemmer.

I privat sektor er det blant annet inngått enHovedavtale mellom NHO og Tekna, som er denstørste medlemsforeningen i Akademikerne, ogmellom NHO og NITO. Hovedavtalen regulererbl.a. etableringen av lokale bedriftsgrupper, tillits-valgtes plikter og rettigheter, hvordan generellelønnsspørsmål skal håndteres, kriterier for indivi-duell lønnsfastsetting og prosedyrer ved brudd ogtvister. På den måten danner avtalen en ramme forsamarbeid i bedriften og for gjennomføring avlokale kollektive lønnsforhandlinger, se boks 3.5.

Akademikerne opptrer som hovedsammen-slutning overfor staten ved forhandlinger omgenerelle tariffspørsmål, mens medlemsforenin-gene selv ivaretar egne medlemmers interesserlokalt.

Også for akademikergruppene i Spekter-områ-det, eksklusive medlemmer av Legeforeningen,avtales lønnstilleggene i sin helhet lokalt. Akade-mikerne er part i alle overenskomster med Spek-ter.

Intern samordning på arbeidsgiversiden

I Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) erbedriftene medlemmer både i NHO og i en av


NHOs 21 landsforeninger. NHO sentralt og lands-foreningene er begge parter i tariffavtalene, noesom legger til rette for stor grad av koordinering. Iforbundsvise oppgjør forhandler NHOs landsfore-ning Norsk Industri i de sentrale frontfagsfor-handlingene med utgangspunkt i Industrioverens-komsten. Sammenslåingen mellom PIL og TBL tilNorsk Industri i 2006 bidro til å samle mer avindustrien og frontfaget i samme organisasjon.Treforedling som lå i PIL, er imidlertid ikke en delav frontfaget. I sentrale/samordnede oppgjør for-handler NHO for alle under ett. Mange av detariffavtalene NHO er part i, herunder Indus-trioverenskomsten, er avtaler med lokal forhand-lingsrett. Slike avtaler omfatter om lag ¾ av deansatte i NHOs medlemsbedrifter. NHO har ogsåen del avtaler som er såkalte normallønnsavtaleruten lokal forhandlingsrett, for eksempel Buss-bransjeavtalen, avtalen for Renholdsbedrifter ogVekteroverenskomsten.

Forut for lønnsoppgjørene vedtar Represen-tantskapet i NHO retningslinjer for tariffoppgjøretsom også omfatter landsforeningene og forbunds-vise forhandlinger.

I Virke er bedriftene direkte tilsluttet organisa-sjonen. Virke har inngått hovedavtaler med LO ogYS, og parallellavtaler med Unio-organisasjonene,Akademikerne-organisasjonene og flere frittstå-ende arbeidstakerorganisasjoner.

Virke vedtar tariffpolitiske retningslinjer foranhvert tariffoppgjør. Retningslinjene er styrendefor forhandlingsutvalgenes fullmakter og inne-holder både overordnede prinsipper og konkretestandpunkter. Virkes sentralstyre har myndighettil å vedta eller forkaste forhandlings- og mek-lingsresultat. Virke avventer forhandlingene i LO-NHO-området eller frontfaget før de avslutter sineforhandlinger. På noen områder – særlig innenforhelse, utdanning og kultur – avventer Virke ogsåoppgjørene i offentlig sektor.

I Spekter-området forhandles det fram overens-komster med hovedorganisasjonene LO, YS,Unio-organisasjonene, Akademikerne og SAN(Sammenslutningen av akademikerorganisasjo-ner i Spekter). I forhandlingene kan en skille mel-lom Spekter-Helse og øvrige bedrifter i Spekter-området. For alle forhandles det først på nasjonaltnivå mellom Spekter og hovedorganisasjoneneom overenskomstens generelle bestemmelser,samt eventuelle generelle lønnstillegg. Generelletillegg avtalt på nasjonalt nivå tilsvarer normalt detgenerelle tillegget som blir avtalt på sentralt nivå ide sentrale frontfagsforhandlingene mellom Fel-lesforbundet og Norsk Industri i forbundsviseoppgjør og mellom LO og NHO i sentrale/sam-

ordnede oppgjør. Deretter vil forhandlingene foroverenskomstområdene utenom helse foregå pålokalt nivå, dvs. mellom den enkelte virksomhetog lokale arbeidstakerorganisasjoner. Forhandlin-gene sluttføres sentralt.

For Spekter-Helse er det i tillegg avtalt etnasjonalt nivå II med LO Stat, YS, Unio og Dennorske legeforening i Akademikerne. Det inne-bærer at det for dette området forhandles på trenivåer. På nivå II forhandles det mellom Spekter-Helse og noen forbund i hovedorganisasjoneneom særskilte lønns- og arbeidsvilkår for detenkelte forbunds medlemmer. Deretter kan detogså forhandles på lokalt nivå. SAN-helse og Aka-demikerne (utenom Legeforeningen), samtenkelte YS- og Unio forbund, forhandler imidler-tid ikke på nivå II.

Ifølge vedtektene vedtar styret i Spekter ret-ningslinjer for forhandlinger om hovedavtaler ogoverenskomster. Før styret treffer sin avgjørelseskal spørsmålet forelegges de berørte medlem-mene til drøfting på et medlemsmøte.

Spekters medlemmer er for tiden delt inn i tioverenskomstområder. De store områdene innenSpekter er Spekter-Helse, Posten, NSB og NRK.

I staten følger det av tjenestetvistloven athovedtariffavtalen skal inngås med hovedsam-menslutningene på arbeidstakersiden, dvs. LOStat, Unio, YS Stat og Akademikerne.

I kommunal sektor er den formelle samordnin-gen mindre vidtgående enn i staten, blant annetved at ulike organisasjoner kan ha hver sine tariff-avtaler. Hovedtariffavtalen i KS-området er deltopp i lønnskapitler, der lederne og ingeniører/langtidsutdannede har sentrale prosedyrereglerog lokal lønnsdannelse. Øvrige stillinger er regu-lert med sentralt fastsatte minstelønnssatser, medunntak av undervisningsstillinger som har sen-tralt fastsatte minstelønnssatser. Gjennomsnittligårslønnsvekst for ledere og ingeniører/langtidsut-dannede har i alle årene siden lønnssystemet bleendret i 2002, vært høyere enn i øvrige stillinger.

KS forhandler med forhandlingssammenslut-ninger innen hovedorganisasjonene, dvs. LOKommune, YS Kommune, Akademikerne ogUnio. Disse kan ikke som i staten treffe bindendeavgjørelser om revisjon av hovedtariffavtalen,men leder forhandlingene og anbefaler/forkasterforhandlings- og meklingsforslag. Det er deenkelte forbundene som har den endelige myn-digheten til å ta stilling til forhandlings- eller mek-lingsforslag og inngå ny tariffavtale, eventuelt gåtil egen arbeidskamp. Det er utbredt koordineringpå arbeidstakersiden, særlig internt i den enkelte


hovedorganisasjon. Oslo kommune er et egetavtaleområde.

Noen utfordringer for koordineringen i lønnsdannelsen

NOU 2003: 13 (Holden II-utvalget) påpekte atendringer i organisasjonslandskapet og sammen-setningen av arbeidsstyrken gir utfordringer foren koordinert lønnsdannelse. Utvalget trakk framat sysselsettingen i tradisjonell konkurranseutsattvirksomhet har gått gradvis ned over de siste 30årene, mens sysselsettingen i privat og offentligtjenesteyting har vokst kraftig. Samtidig harutdanningsnivået i arbeidsstyrken økt sterkt gjen-nom de siste 10–20 årene. Videre pekte utvalgetpå at styrkeforholdet mellom organisasjonene erogså blitt endret, ved at at LO har en mindre domi-nerende rolle på arbeidstakersiden enn tidligere,og nye hovedorganisasjoner, som i stor grad orga-niserer høyt utdannet arbeidskraft, har kommettil. Disse utviklingstrekkene har fortsatt ogsåetter at Holden II-utvalget la fram sin rapport i2003. Etter 2004 har dessuten arbeidsinnvand-ringen økt markert, jf. omtale i kapittel 6.

I perioden fra 2000 til og med 2004 endretorganisasjons- og avtaleforholdene seg betydelig,både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden (seoversikt over endringene i boks 3.1). Endringenehar vært størst i offentlig sektor. For eksempelinnebar omdanningen av sykehusene til statligeide helseforetak og tilknytning til Spekter (daNAVO), den samtidige endringen i KS-området i2002 der drøyt 10 pst. av stillingene fikk all lønnfastsatt lokalt og den senere overføringen av for-handlingsansvaret for undervisningspersonell tilKS/Oslo kommune, en mindre sentralisert lønns-dannelse for svært mange arbeidstakere i norskmålestokk. Dette har bedret muligheten forarbeidsgiversiden til en lønnspolitikk mer tilpas-set lokale variasjoner. Blant frontfagsforhandlerneble både Norsk Industri dannet og Fellesforbun-det ble større i 2006.

Organisasjonsgraden og tariffavtaledeknin-gen har falt over tid, jf. omtale i avsnitt 3.2. Hvisandelen organiserte går videre ned i årene somkommer, kan dette svekke grunnlaget for koordi-nering. En fallende deltakelse i uravstemminger iLO-området de senere årene kan trekke i sammeretning. Derimot har økningen i antall sysselsattei medlemsbedriftene i Virke og NHO trolig bidratttil å styrke koordineringen.

Mange innvandrere som ansettes i bedrifter iNorge, kan utfordre koordineringen i lønnsdan-nelsen. Arbeidsinnvandrere er ofte villige til åjobbe til en lavere lønn enn allerede bosatte

arbeidstakere. Samtidig kan de bidra til at organi-sasjonsgraden går ned, siden det kan være van-skelig å få organisert utenlandsk arbeidskraft.Over tid kan dette føre til at nytteverdien av åvære fagorganisert oppleves som mindre. Påarbeidsgiversiden vil en varig mulighet til åansette arbeidskraft til en lavere timelønnskost-nad enn det tariffavtalen gir, gjøre det mindreaktuelt for bedrifter å delta i arbeidsgiverorganisa-sjoner som kan inngå tariffavtaler.

Allmenngjøring av tariffavtaler bidrar til attariffavtalene i praksis regulerer flere arbeidsfor-hold enn det overenskomstene dekker, og detminsker bedriftenes mulige gevinst ved å stå uten-for overenskomstene for å betale lavere lønn. All-menngjøringsinstituttet bidrar på denne måten tilå opprettholde koordineringen i lønnsdannelsen ien situasjon der arbeidsinnvandringen til det nor-ske arbeidsmarkedet er høy, jf. omtale i avsnitt 3.8og i kapittel 6 om arbeidsinnvandring.

Markedskreftene i arbeidsmarkedet kan væresterke. De kan vise seg bl.a. ved at grupper avhøyt etterspurte arbeidstakere i perioder vilkunne heve sin lønn ut over det som oppfattes åvære innenfor rammen av frontfagsmodellen. Der-som slike mekanismer fører til at lønnsforskjel-lene i det norske arbeidsmarkedet øker for mye,kan tilliten til systemet bli svekket, både i makroog blant bedrifter og arbeidstakere. I denne sam-menheng kan nevnes at Holden II-utvalget trakkfram betydningen av lønnsmoderasjon blantledere. Frontfagsmodellen og koordinering ilønnsdannelsen bygger på tillit mellom ledelse ogansatte. Godtgjørelsen til ledere bør også følgeintensjonen bak frontfagsmodellen. Avlønning avledere har smitteeffekter, der høy avlønning fornoen trekker opp avlønningen for andre, akkuratsom for andre arbeidstakere. Lederlønn er nær-mere omtalt i kapittel 8.

Tilliten til systemet kan også bli utfordret der-som norsk økonomi blir utsatt for et sjokk somfører til en langvarig høy arbeidsledighet i norskøkonomi. Utfordringer for lønnsdannelsen ogfrontfagsmodellen er nærmere drøftet i kapittel 8.

3.7 Andre områder med utstrakt trepartssamarbeid

I de fleste demokratiske land har myndighetenemedvirket til å regulere arbeidsmarkedet.4 Detorganiserte – og regulerte – arbeidsliv har imid-lertid ulik plass og betydning landene imellom. INorge og Norden har myndighetene samarbeidetmed organisasjonene om lønnsdannelsen, og


anerkjent den nære forbindelsen lønnsdannelsenhar til hovedmålene for den økonomiske politik-ken. Tidligere i dette kapitlet beskrives ulikemåter staten bidrar til lønnsdannelsen på somarbeidsgiver, myndighet, lovgiver og forvalter avviktige institusjoner. I dette avsnittet omtaler vienkelte andre viktige områder hvor det er tettsamarbeid mellom partene i arbeidslivet og myn-dighetene for å få arbeidsmarkedet til å fungerebest mulig og mer generelt for å trekke organisa-sjonene inn i politiske beslutningsprosesser.

I tillegg til formaliserte institusjoner og eta-blert praksis for dialog om lønnsdannelsen, kanmyndighetene samarbeide med partene om sakermed indirekte betydning for lønnsdannelsen.Dette kan være høringsprosesser, deltakelse ogrepresentasjon i politikkutvikling og praktiseringav regelverk av betydning for arbeidsgivere ogarbeidstakere. Temaene kan ha nær tilknytning tillønnsområdet, som f.eks. pensjon og trygder, menogså samfunns- og næringslivsspørsmål fjernerefra lønnsdannelsen.

Slike prosesser bidrar til kvalitetssikring ogdemokratisk forankring, men også til en bedreavveining av henholdsvis arbeidsgiverog arbeids-takerinteresser mot andre hensyn enn man villefått uten slike prosesser. De kan bidra til å dempetransaksjonskostnader og konfliktnivå, bygge til-lit, understøtte effektiviteten i forvaltning og økeforståelsen for makroøkonomiske hensyn i denøkonomiske politikken. De gunstige makrovirk-ninger som følger av den koordinerte lønnsdan-nelsen er et kollektivt gode som kommer allearbeidstakere og hele norsk økonomi til gode.Samarbeidet bidrar også til å styrke organisasjo-nene, noe som igjen kan støtte opp under denkoordinerte lønnsdannelsen.

Skattemessig fradrag for kontingent i fag- og arbeidsgiverforeninger

Fradragsrett for fagforeningskontingent ble inn-ført i forbindelse med mellomoppgjøret i 1977.Samtidig med fagforeningsfradraget ble det inn-ført inntektsfradrag for arbeidsgiveres kontin-gent til arbeidsgiverforening tilsvarende 0,2 pst.av bedriftens samlede lønnsutbetaling i året forutfor inntektsåret. Fradragene er bl.a. begrunnet i at

dette er utgifter til inntekts ervervelse, men ogsåmed organisasjonenes betydning i det inntektspo-litiske samarbeidet og for lønnsdannelsen iNorge. En koordinert lønnsdannelse er viktig forå holde sysselsettingen høy og ledigheten lav, ogorganisasjonene bidrar til slik koordinering. Høyoppslutning om organisasjonene blant aktørene iarbeidsmarkedet er en forutsetning for å få dettetil.

Også land som Danmark og Finland har fra-dragsrett for fagforeningskontingent, mens i Sve-rige ble denne ordningen fjernet i 2007.

Størrelsen på fradraget, og dermed den øko-nomiske verdien for arbeidstakerne, har variertover tid. Da fradraget ble innført i mellomoppgjø-ret i 1977 lå det på 1400 kroner, dvs. betydeligover dagens nivå målt i kjøpekraft. I tillegg kunnefradraget trekkes fra på bruttoinntekten, noe somytterligere økte skatterabatten. Skattereformen i1992 innebar at fradrag skulle trekkes fra på denalminnelige inntekten, der skattesatsen var 28prosent. Dette reduserte den økonomiske verdienav fradraget. I 1998 ble fradraget redusert til 900kroner. Fra og med 2003 har fradraget blitt øktgradvis, til 3850 kroner i 2013, og for myndighe-tene var skatteutgiften 1250 mill. kroner (Prop. 1LS (2012–2013)). Høsten 2013 ble fradragsrettenutvidet til å gjelde alle fagforeninger, slik at detikke lenger er et vilkår for fradragsrett at fagfore-ningen er tilsluttet en hovedorganisasjon.

Samarbeid om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen)

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er et eksempel på et viktig trepartssamar-beid i Norge. Bakgrunnen var å søke å motvirkeårsakene til vekst i sykefraværet og tilgangen tiluførepensjon. Den første intensjonsavtalen ble inn-gått mellom partene i arbeidslivet og regjeringen i2001. Avtalen hadde en varighet på fire år, og ersenere blitt reforhandlet i 2005 og 2010. IA-avtaleninnebærer økte forpliktelser for arbeidstaker ogarbeidsgiver til aktivisering og samarbeid. Sykefra-værsmålet i IA- avtalen er å redusere sykefraværetmed 20 pst. i forhold til nivået i 2. kvartal 2001 (del-mål 1). Dette innebærer at sykefraværet samletikke skal overstige 5,6 pst. Sykefraværet har falt,men det er fortsatt et godt stykke igjen før man haroppnådd målet i IA-talen. Avtalen inneholder ogsåmål om økt sysselsetting av personer med redu-sert funksjonsevne (delmål 2) og økt yrkesaktivitetfor arbeidstakere over 50 år (delmål 3). I tilknyt-ning til IA-arbeidet er det etablert en faggruppesom på arbeidslivsområdet har en liknende funk-sjon som TBU har for inntektsoppgjørene.

4 Et uttrykk for dette er at arbeidsmarkedet i Norge, som imange andre land, er unntatt fra konkurranselovens virke-område. Samarbeid om å fastsette lønn er en form for pris-samarbeid som i hovedsak er forbudt i andre markeder.Dannelse av fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjonersom forhandler, har således vært akseptert og/eller opp-muntret.


Avtalefestet pensjon (AFP)

I forbindelse med hovedoppgjøret i 1988 ble det iprivat sektor avtalt en ordning med avtalefestetpensjon, AFP. I avtalen het det at formålet er å gi«et verdig alternativ til de ordninger som i dagpraktiseres» for pensjonering mellom 62 og 67 år.Den har senere inngått i forhandlinger i fleresenere lønnsoppgjør. Tilsvarende ordninger harsamtidig blitt innarbeidet i pensjonssystemet foroffentlig ansatte. Ved hovedoppgjøret i 2008 bleordningen i privat sektor endret slik at den støtteropp under reformen av folketrygdens alderspen-sjon. Ytelsen ble gjort livsvarig, med fleksibelalder for uttak etter fylte 62 år.

I tillegg til å representere et samarbeid mel-lom myndigheter og partene i arbeidslivet om ensosial ordning, vil AFP også understøtte et organi-sert arbeidsliv. Staten bidrar med rundt 1/3 avutgiftene til AFP i privat sektor, i 2014 om lag 1,7mrd. kroner, mens øvrige utgifter dekkes avbedriftene. Vel halvparten av 61-årige arbeidsta-kere i privat sektor er ansatt i virksomheter medAFP. I offentlig sektor er alle arbeidstakere omfat-tet av ordningen.

Samarbeid om permitteringsordning

Adgangen til å permittere er ikke lovfestet, menforankret i tariffavtaler, etter mønster fraHovedavtalen mellom LO og NHO. Hovedavtalensregler er normgivende også for arbeidsforholduten tariffregulering. Arbeidsgivere har lovbe-stemt lønnsplikt under permittering i en periode istarten av permitteringsperioden. Etter arbeidsgi-verperioden kan de permitterte motta dagpenger imedhold av folketrygdloven kapittel 4, i en peri-ode fram til arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrereller permitteringen avsluttes.

Hensikten med permitteringsordningen er atarbeidsgiver skal kunne beholde kompetentearbeidstakere og raskt normalisere driften nårkonjunkturene igjen bedres. For arbeidstaker sik-rer ordningen at man får beholde jobben også iøkonomisk vanskelige tider. For at ordningenikke skal benyttes utover det som er hensikten,må det være en viss terskel for å benytte den.

I Norge har partene i det organiserte arbeidsli-vet en sentral rolle i å vurdere bruk av permitte-ringsordningen. Dette gir aktørene innflytelseover egne forhold, bidrar til organisering og kon-fliktløsning, samtidig som en kan dra nytte avkompetansen som er ute i virksomhetene.

Som svar på det økonomiske tilbakeslaget somfulgte av den internasjonale finanskrisen i 2008,

har flere europeiske land, herunder Tyskland, iutstrakt grad benyttet ordninger som likner påden norske permitteringsordningen. OECD har iøkende grad stilt seg positivt til dette, men samti-dig understreket at utvidelsene må reverseres nårkonjunkturene bedres (se bl.a. OECD, 2012a).

Arbeidstidsbestemmelser

Samspillet mellom lov- og avtaleverk som regule-ringsmekanisme kommer også til uttrykk når detgjelder arbeidstid. Arbeidsmiljøloven angirbestemmelser for arbeidstiden, herunder almin-nelig arbeidstid, overtid, arbeidsfri og søndags- ognattarbeid. Disse bestemmelsene er bl.a. begrun-net i hensynet til helse, miljø og sikkerhet ogarbeidstakeres behov for forutsigbarhet omarbeidstiden. Arbeidstiden er regulert i arbeidsmi-ljøloven. Loven gir imidlertid en vid adgang forpartene til å gjøre unntak fra de generelle reglene,noe som i mange tilfeller gir økt fleksibilitet. Påarbeidstakersiden krever dette at organisasjonenhar innstillingsrett til Arbeidsretten etter arbeidst-vistloven §11, dvs. at det kreves minst 10 000 med-lemmer.

Regjeringen har varslet at den vil nedsette etarbeidstidsutvalg (etter modell fra skift-/turnusut-valget) for å utrede hvordan arbeidskraften kantas i bruk best mulig i de kommende tiårene.

3.8 Det europeiske arbeidsmarkedet

Norges deltakelse i EØS-avtalen og særlig utvidel-sen av EØS-området i 2004 og dermed det felleseuropeiske arbeidsmarked, har hatt voksendebetydning for det norske arbeidsmarkedet ogderigjennom lønnsdannelsen. I kjølvannet av dettehar Tariffnemnda gjort vedtak om allmenngjøringav tariffavtaler og Vikarbyrådirektivet er gjennom-ført i norsk rett. Disse to institusjonelle nyskap-ningene i norsk arbeidsliv omtales nærmere i detfølgende.

Allmenngjøring

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler mv. (all-menngjøringsloven) trådte i kraft samtidig medEØS-avtalen 1. januar 1994. Lovens formål er åsikre utenlandske arbeidstakere lønns- ogarbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkårnorske arbeidstakere har, og slik hindre konkur-ransevridning til ulempe for bedrifter med norskearbeidstakere.


Loven åpner for at en uavhengig nemnd meddeltakelse fra partene, Tariffnemnda, etter kravfra en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjonkan fastsette at en landsomfattende tariffavtalehelt eller delvis skal gjelde alle arbeidstakere i etfag eller et geografisk område, enten de er organi-serte eller ikke og både for norske og utenlandskearbeidstakere. Det er i hovedsak overenskomste-nes minstelønnssatser som er blitt allmenngjort,men også bl.a. arbeidstidsbestemmelser, kompen-sasjon for reise, kost og losji. Allmenngjøringinnebærer således at det settes et gulv for hvorlavt arbeidstakere i den aktuelle bransjen kan løn-nes.

Bakgrunnen for loven var at man fryktet sosialdumping ved at EØS-avtalen ville føre til at detkom et stort antall arbeidstakere fra EØS-områdetsom ville ta arbeid til langt lavere lønn enn nor-malt for norske arbeidstakere. Norske bedriftermed tariffavtale ville få en svekket konkurranse-evne i kampen om oppdrag/kontrakter, og norskearbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår ville bli sattunder press.

Inngåelsen av EØS-avtalen førte ikke til at detkom noe stort antall arbeidstakere til Norge fra deandre EØS-landene i den første tiårsperioden etter1994. Det var først etter utvidelsen av EU og EØS-området fra 1. mai 2004 til Øst-Europa at lønns- ogarbeidsvilkårene til arbeidsinnvandrerne framstosom en utfordring. Innvandringen fra nye EU-landøkte kraftig, og etter hvert ble det dokumentert atmange av innvandrerne mottok lønninger langtunder tariffavtalenes minstesatser. Dette førte tilat fagbevegelsen fremmet forslag om allmenngjør-ing i flere bransjer, og Tariffnemnda har gjortflere allmenngjøringsvedtak siden 2004.

Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring fast-settes i forskrift og gjelder for alle arbeidstakeresom utfører arbeid av den art forskriften omfatter.Forskriftens lønns- og arbeidsvilkår vil såledesgjelde som ufravikelige minstevilkår i alle bedrif-ter med arbeidsforhold som omfattes av den aktu-elle allmenngjøringsforskriften. Dersom arbeids-takerne allerede er bundet av en tariffavtale, vildenne avtalens vilkår bare måtte vike i den gradvilkårene som følger av allmenngjøringsforskrif-ten samlet sett er gunstigere for arbeidstakerne.Allmenngjøringen kan dermed ha betydelige virk-ninger for arbeidstakere som ikke er dekket av entariffavtale, dvs. om lag halvparten av alle arbeids-takere i privat sektor. Gjeldende forskrifter om all-menngjøring av tariffavtaler er omtalt i boks 3.6. Itillegg til disse er det blitt gjort vedtak om all-menngjøring av tariffavtaler for enkelte petrole-umsanlegg på land, som senere er blitt opphevet.

Allmenngjøringen ser ikke ut til å ha hatt noenvesentlig betydning for den vanlige dekningsgra-den av tariffavtalene, dvs. den som ikke følger avallmenngjøringen. For eksempel var tariffavtale-dekningen innen bygg og anlegg, el-forsyning ogkraftforsyning om lag uendret fra 2004 til 2008ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsunder-søkelse, selv om allmenngjøring omfattet bl.a.byggeplasser i Oslo-regionen fra 1. september2005, i Hordaland fra 26. juni 2006 og i hele landetfra 1. januar 2007. En årsak til at effekten trolig erliten, kan være at en forskrift fra Tariffnemnda iliten grad blir assosiert med en tariffavtale.

Allmenngjøring av tariffavtaler er et sentraltelement i lønnsfastsettelsen i mange europeiskeland, i tillegg til at det også finnes innslag av nasjo-nale eller bransjevise minstelønnsordninger (Eld-ring og Alsos, 2012). Allmenngjøringen i andreeuropeiske land er imidlertid ikke begrunnet medarbeidsinnvandring.

Høyesteretts dom i Verftssaken

Tariffnemnda vedtok i 2008 forskrift om delvis all-menngjøring av Verkstedoverenskomsten forskips- og verftsindustrien. Ved forskriften fikkogså uorganiserte og utenlandske arbeidstakererett til lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdigemed de vilkår norske arbeidstakere har innenfortariffavtalens virkeområde.

En gruppe verft, med NHO og Norsk Industrisom partshjelpere, saksøkte staten v/Tariffnem-nda for å få kjent forskriften ugyldig. De gjordegjeldende at EØS-avtalen artikkel 36 og utsen-dingsdirektivet er til hinder for å kunne allmenn-gjøre avtalevilkår om utenbystillegg, arbeidstid,overtidstillegg og kostnadsdekning ved overnat-ting utenfor hjemmet. Verftene tapte saken i bådetingretten og i lagmannsretten og anket saken tilHøyesterett. Under lagmannsrettens saksforbere-delse ble de sentrale EØS-rettslige spørsmåleneforelagt for EFTA-domstolen, som blant annetuttalte at dekning av utgifter til reise, kost og losjibare kunne tildeles dersom det kunne rettferdig-gjøres av hensynet til «den offentlige orden», ogvidere at den informasjonen EFTA-domstolenhadde, ikke tydet på at de aktuelle ytelsene kunnerettferdiggjøres av hensynet til den offentligeorden.

5. mars 2013 avsa Høyesterett dom om hvor-vidt forskriften om delvis allmenngjøring av Verk-stedoverenskomsten for skips- og verftsindustrienvar i strid med EØS-avtalen artikkel 36 og EU-direktivet om utsendte arbeidstakere (utsendings-direktivet). Utsendingsdirektivet er gjennomført i


Boks 3.6 Gjeldende forskrifter om allmenngjøring av tariffavtaler

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

Forskriften er fastsatt på grunnlag av overens-komsten for jordbruks- og gartnerinæringene2012–2014 mellom Næringslivets Hovedorgani-sasjon og NHO Mat og Landbruk på den enesiden og Landsorganisasjonen i Norge og Fel-lesforbundet på den annen side. Forskriftenomfatter jordbruks- og gartneriarbeid, hagesen-ter, planteskolearbeid og lager-/terminalarbeid,samt alle fag innenfor området landbruk, natur-bruk og naturforvaltning som naturlig utføresinnenfor næringen.

For ferie- og innhøstingshjelp er det vedtattfølgende minstelønnssatser per time gjeldendefra 1. april 2013: for arbeidstakere som er 16–17år: 85,90 kroner, arbeidstakere som er 17–18 år:88,90 kroner, for arbeidstakere over 18 år ogsom er ansatt inntil 12 uker: 107,40 kroner og forde over 18 år som er ansatt mellom 12–24 uker(3–6 måneder): 112,90 kroner. Arbeidstakereover 18 år som er ansatt mer enn 6 måneder skalha lønn som ufaglært fast ansatt, der satsene er125,30 kroner for ufaglærte arbeidstakere, 93,90kroner for arbeidstakere som er 16–17 år, 97,90kroner for arbeidstakere i aldersgruppen 17–18år. Fagarbeidere skal gis et tillegg på 8 kronerper time. I tillegg er det allmenngjort hellig- oghelgedagstillegg.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge

Denne forskriften er fastsatt på grunnlag av Fel-lesoverenskomsten for byggfag (FOB) 2012–2014 mellom Næringslivets Hovedorganisasjonog Byggenæringens Landsforening på den eneside og Landsorganisasjonen i Norge og Felles-forbundet på den annen side. Forskriften gjelderfor faglærte og ufaglærte arbeidstakere somutfører bygningsarbeid på byggeplasser. Minste-lønnssatsene per time er fra 1. april 2013 174,10kroner for faglærte, 156,60 kroner for ufaglærteuten bransjeerfaring, 163,20 kroner forufaglærte med minst ett års bransjeerfaring og105,10 kroner for arbeidstakere under 18 år.

Minstelønnssatsen for faglærte utgjør ifølgeNHO om lag 87 pst. av gjennomsnittlig grunn-lønn for faglærte i byggeoverenskomsten, som

omfatter rundt 2/3 av byggog anleggsnærin-gen i NHO-området.

Forskrift om delvis allmenngjøring av Verkstedoverenskomsten for skips- og verftsindustrien

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Verksted-overenskomsten (VO) 2012–2014 mellomNæringslivets Hovedorganisasjon og NorskIndustri på den ene siden og Landsorganisasjo-nen i Norge og Fellesforbundet på den annenside. Forskriften gjelder fagarbeidere, spesialar-beidere og hjelpearbeidere som utfører produk-sjons-, montasje- og installasjonsarbeid i skips-og verftsindustrien. Minstelønnssatsene pertime er 149,04 kroner for fagarbeidere, 142,28kroner for spesialarbeidere og 135,60 kroner forhjelpearbeidere. Det er i tillegg allmenngjortsatser for kost, losji, skifttillegg og overtidsar-beid.

Minstelønnssatsen for fagarbeidere utgjørifølge NHO om lag 77 pst. av gjennomsnittliggrunnlønn for fagarbeidere i Verkstedoverens-komsten. Allmenngjorte tillegg for ulike typerskiftarbeid er om lag de samme satsene somgjelder i Verkstedoverenskomsten.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Overens-komst for Renholdsbedrifter 2012–2014 mellomNæringslivets Hovedorganisasjon og NHO Ser-vice den ene side og Landsorganisasjonen iNorge og Norsk Arbeidsmandsforbund på denannen side. Forskriften gjelder for privatebedrifter som driver salg av renholdstjenester,og omhandler de ansatte i slike bedrifter somutfører renhold. Forskriften innebærer at deberørte arbeidstakere skal minst ha en lønn pertime på 161,17 kroner og arbeidstakere under 18år minst 121,01 kroner. For arbeid mellom klok-ken 2100 og 0600 avtales lønnstillegg i hvertenkelt tilfelle. Lønnstillegget skal være minst 25kroner per time. De allmenngjorte satsene idenne bransjen utgjør ifølge NHO 98 pst. avgjennomsnittlig lønn i bransjen, noe som hengersammen med at den allmenngjorte tariffavtalener en normallønnsavtale.


norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven. Høyeste-rett kom enstemmig til at de omstridte bestem-melsene i forskriften oppfyller de EØS-rettsligekrav til allmenngjøring og at forskriften er gyldig.

Et sentralt spørsmål for Høyesterett var om all-menngjøring av kravet om dekning av reise, kostog losji var forenlig med utsendingsdirektivet. Sta-ten, med LO og Fellesforbundet som partshjel-pere, anførte at allmenngjøring av dette vilkåretkunne begrunnes i hensynet til offentlig orden.Staten viste til at dersom de utenlandske arbeids-takerne selv måtte dekke utgiftene forbundet medutførelsen av arbeidet, ville den reelle lønnen blivesentlig lavere enn den minstelønnssatsen all-menngjøringsforskriften stiller krav om. Detteville undergrave den allmenngjorte minstelønnen,og i vesentlig grad øke forskjellene mellomutsendte arbeidstakeres lønn og gjennomsnitts-lønnen til norske arbeidstakere, som igjen villeføre til et todelt arbeidsliv og manglende stabiliteti lønnsdannelsen.

Høyesterett konkluderte med at allmenngjør-ing av dekning av utgifter til reise, kost og losjikan begrunnes i hensynet til offentlig orden, og atforskriften derfor er forenlig med EØS-retten. Isin vurdering la Høyesterett betydelig vekt påhvilken betydning bortfall av utgiftsdekning vil fåfor stabiliteten i den norske arbeidslivsmodellen,herunder frontfagsmodellen. Høyesterett fant dettilstrekkelig dokumentert at et bortfall av retten tilkostnadsdekning vil få negative konsekvenser forstabiliteten i den norske arbeidslivs- og frontfags-modellen på en slik måte at allmenngjøring kunnebegrunnes i hensynet til offentlig orden.

Høyesteretts dom i verftssaken har ogsåbetydning for allmenngjøring på andre tariffområ-der enn verftsindustrien. Høyesterett uttaler idommen at bortfall av kostnadsdekning i verftsin-dustrien vil ha en dominoeffekt for andre allmenn-gjorte tariffavtaler med likelydende ordninger.Tariffnemnda har lagt til grunn at Høyesterettsargumentasjon har relevans for vurderingen avom det er forenelig med EØS-retten å allmenn-gjøre regler om kostnadsdekning i andre bransjer,jf. Tariffnemndas vedtak 24. april 2013 om all-menngjøring av tariffavtale for byggeplasser iNorge 2012–2014.

Vikarbyrådirektivet – gjennomføring i Norge

Ut- og innleie av arbeidskraft har fått en voksendebetydning i europeiske arbeidsmarkeder. Fram tilca år 2000 var dette sterkt begrenset gjennomlovregulering i mange land, noe som innebar at ut-og innleie var begrenset til enkeltbransjer eller

yrker, ofte basert på unntak fra et generelt forbud.Over tid oppstod en nasjonal avregulering avdenne virksomheten, og da oppstod også spørs-målet om regulering av grenseoverskridende akti-vitet innen EU og EØS-området i lys av den gene-relle åpningen for fri flyt av arbeidskraft og tjenes-ter.

I Norge avga Blaalid-utvalget en utredningmed forslag til liberalisering i 1998 (NOU 1998: 15Arbeidsformidling og arbeidsleie). Arbeids- ogadministrasjonsdepartementet fremmet i mai1999 lovendringsforslag på grunnlag av utrednin-gen (Ot.prp. nr. 70 (1998–99)). Lovendringer blegjort i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven ogsysselsettingsloven, og trådte i kraft 1. januar2000. Fram til 2000 gjaldt en hovedregel om for-bud mot utleie, men med enkelte begrensede unn-tak og mulighet til å søke om dispensasjon.Endringene innebar at det som hovedregel ble til-latt med utleie av alle typer arbeidskraft. Dette føl-ger nå av regler i arbeidsmarkedsloven. Samtidigble det innført nye regler om innleie av arbeids-kraft fra virksomhet som har til formål å driveutleie i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven,som oppstiller vilkår for slik innleie.

Vikarbyrådirektivet (Europaparlaments- ogrådsdirektiv 2008/104/EF om vikararbeid) blevedtatt i 2008. EØS-komiteen vedtok 13. juli 2012 åinnlemme direktivet i EØS-avtalen. Direktivetomfatter generelt utleie/innleie fra vikarbyrå ogikke bare utleie/innleie i forbindelse med vikarar-beid. Stortinget vedtok 12. juni 2012 lovendringerfor å gjennomføre direktivet i norsk rett. De vik-tigste lovendringene trådte i kraft 1. januar 2013.Nye bestemmelser om innleiers solidaransvartrådte først i kraft 1. juli 2013, da disse ikkedirekte gjennomfører direktivets krav.

Direktivets formål er todelt. Dels er formålet åbeskytte vikarbyråansatte og forbedre kvalitetenav arbeid utført ved utleid arbeidskraft, ved åsikre at prinsippet om likebehandling gjennomfø-res overfor vikarbyråansatte. Det er også et for-mål å anerkjenne vikarbyråer som arbeidsgivereog etablere egnede rammer for utleie fra vikar-byrå med sikte på å skape arbeidsplasser og åutvikle fleksible former for arbeid.

Direktivet får anvendelse for arbeidstakeresom har inngått et ansettelsesforhold med etvikarbyrå, og som leies ut til en virksomhet formidlertidig å utføre arbeid under dennes ledelseog kontroll. Innleie innebærer dermed at arbeids-forholdet har tre parter, bestående av et vikarbyrå(utleiervirksomheten), oppdragsgiver (innleier-virksomheten) og arbeidstaker (den innleide).Dette kan medføre problemer ved at arbeidstaker


må forholde seg til både oppdragsgiver ogarbeidsgiver.

På engelsk opereres det med termen «tempo-rary- agency work». Arbeidsmiljøloven og tjenest-emannloven benytter betegnelsen «innleie fravirksomhet som har til formål å drive utleie(bemanningsforetak)». Ved innleie fra vikarbyrå/bemanningsforetak gjelder samme vilkår som formidlertidig ansettelse. Dette innebærer at innleieav arbeidstaker fra bemanningsforetak er tillatt isamme utstrekning som det kan avtales midlerti-dig ansettelse, eller etter avtale med de tillits-valgte. Slik innleie er med andre ord ikke begren-set til vikariater. Begrunnelsen for dette er at inn-leie og midlertidig ansettelse ofte vil være alterna-tive tilknytningsformer. Hovedvilkår for innleie ernår arbeidets karakter tilsier det og arbeidetatskiller seg fra det som ordinært utføres i virk-somheten, samt arbeid i stedet for en annen (vika-riat). Det er videre adgang til å leie inn arbeids-kraft fra bemanningsforetak/vikarbyrå, dersomdet er inngått tariffavtale om det i tariffbundetvirksomhet.

Vikarbyrådirektivet krever at det innføres etlikebehandlingsprinsipp ved innleie av arbeidsta-kere. Prinsippet innebærer at arbeidstakere somleies ut fra bemanningsforetak, minst skal sikresde vilkår som ville kommet til anvendelse dersomarbeidstaker hadde vært ansatt direkte av innleierfor å utføre samme arbeid. Regler om dette er inn-ført i arbeidsmiljøloven § 14-12 a og tjenestemann-sloven § 3B. Likebehandlingen skal etter lovenskje med hensyn til arbeidstid, overtid, pauser oghvileperioder, ferie, fridager, lønn og utgiftsdek-ning. Det er bemanningsforetaket som skal sørgefor at de utleide får de vilkår som de har krav på.Likebehandlingsprinsippet gjelder også forutsendte arbeidstakere til Norge fra andre land, jf.forskrift 16.12.2005 nr. 1566 om utsendte arbeids-takere § 2 første ledd a. I bransjer der tariffavta-lene er allmenngjort, vil krav etter allmenngjø-ringsforskrift kunne bortfalle dersom arbeidstake-ren samlet sett vil få gunstigere lønns- og arbeids-vilkår i henhold til likebehandlingsreglene over.

Det inngår også i likebehandlingsprinsippet atinnleid arbeidstaker fra bemanningsforetak skalha samme tilgang til virksomhetens felles goderog tjenester som virksomhetens egne arbeidsta-kere, med mindre objektive grunner tilsier noeannet. Det er innleievirksomheten som skal sørgefor at den innleide får slik tilgang.

Direktivet åpner for unntak fra likebehand-lingsreglene dersom arbeidstaker er fast ansatt ibemanningsforetaket og/eller gjennom tariffav-tale. Unntaksadgangen er ikke benyttet direkte i

arbeidsmiljøloven, men det er inntatt en hjemmel iloven for forskrift om unntak ved tariffavtale. Deter hittil ikke gitt slik forskrift. Tjenestemannslo-ven åpner for sentral tariffavtale om unntak fralikebehandlingsprinsippet innen sitt område.

Det er samtidig innført en rekke plikter somskal bidra til etterlevelse av likebehandlingsprin-sippet i arbeidsmiljøloven § 14-12 b,§ 14-12 c (soli-daransvar) og tjenestemannsloven § 3C. Innleierskal gi bemanningsforetaket de opplysninger somer nødvendige for at bemanningsforetaket skalkunne ivareta kravet om likebehandling.

Når arbeidstaker ber om det, skal beman-ningsforetaket gi arbeidstaker de opplysningenesom er nødvendige for at arbeidstaker skal kunnevurdere om egne lønns- og arbeidsvilkår oppfyllerkravet om likebehandling.

Når tillitsvalgte hos innleier ber om det, skalinnleier dokumentere hvilke lønns- og arbeidsvil-kår som er avtalt mellom innleid arbeidstaker ogdennes arbeidsgiver.

Når innleier ber om det, skal bemanningsfore-taket dokumentere hvilke lønns- og arbeidsvilkårsom er avtalt med arbeidstaker som leies ut til inn-leier. Dette må ses i sammenheng med oven-nevnte regel om innsynsrett for de tillitsvalgte.

Solidaransvar for innleievirksomheter for utbetaling av lønn, feriepenger og evt. annen godtgjøring etter kravet om likebehandling

Reglene om solidaransvar er inntatt i arbeidsmil-jøloven § 14-12 c. Solidaransvaret vil inntre såsnart arbeidstakers krav er misligholdt. Det erikke et krav at arbeidstaker først må forsøke å fådekket sitt krav hos arbeidsgiver før solidaransvarkan gjøres gjeldende. Solidaransvaret omfatterforfalte krav på lønn, feriepenger og evt. annengodtgjøring etter likebehandlingsprinsippet, opp-tjent i tilknytning til det aktuelle innleieforholdet.Eventuelle krav på lønn mv. utover hva som følgerav kravet om likebehandling, omfattes ikke av soli-daransvaret. Ved utløsning av solidaransvar vilinnleievirksomheten også være ansvarlig for ferie-penger opptjent i tilknytning til det misligholdtekravet. I samsvar med alminnelig pengekravsrettved selvskyldnerkausjon, skal solidaransvarligkunne kreve regress av arbeidstakerens arbeids-giver. Arbeidstaker må fremme sitt krav skriftligoverfor solidaransvarlig innen en frist på tremåneder etter kravets forfallsdato. Solidaransvar-lig skal betale i henhold til kravet senest innen treuker etter at det er kommet frem. Det er inntatt enegen bestemmelse for åpenbare misbrukstilfeller,som fastslår at solidaransvarlig skal kunne nekte å


dekke kravet dersom arbeidstaker visste at forut-setningen for arbeidsoppdraget var at lønn mv.etter likebehandlingsprinsippet helt eller delvisskal dekkes av den solidaransvarlige. Solidaran-svaret gjelder ikke når det er åpnet konkurs ivikarbyrået.

3.9 Internasjonale erfaringer med organisering av lønnsdannelsen

Organisasjonsgrad og avtaledekning

Siden 1990 har organisasjonsgraden falt i alleOECD land, bortsett fra i Spania (OECD, 2012b).Det er imidlertid stor variasjon mellom land. Ned-gangen har vært minst i Norge, Finland, Belgia,Frankrike, Italia og Nederland. De nordiske lan-dene og Belgia skiller seg ut ved at de har en høy-ere organisasjonsgrad enn de andre OECD lan-dene.

Det kan ifølge OECD være flere grunner til atorganisasjonsgraden har falt. Generelt kanendringer i næringssammensetningen føre tillavere organisasjonsgrad, som når industrisyssel-settingen med høy organisasjonsgrad reduserestil fordel for tjenesteytende sektor (Hayter, 2011).I mange land har også privatisering av offentligeide selskaper og/eller økende bruk av deltid ogmidlertidige kontrakter bidratt til å redusere orga-nisasjonsgraden. Økt mobilitet av arbeidstakeremellom land, særlig i Europa, kan trekke i sammeretning.

I mange land har nedgangen i organisasjons-grad likevel ikke ført til lavere dekningsgrad avtariffavtalene. De siste 20 årene har avtaledeknin-gen gått noe opp i Norge og Finland, mens denhar holdt seg nokså stabil i Sverige og i flere kon-tinentaleuropeiske land. Ifølge OECD avhengeravtaledekningen også bl.a. av hvilken forhand-lingsmodell som praktiseres, herunder i hvilkengrad arbeidsgiversiden samordner seg i forhand-lingene. Allmenngjøring har bidratt til å holdeavtaledekningen oppe i flere land. I tillegg er myn-dighetenes rolle viktig, herunder hvordan de leg-ger til rette for koordinerte forhandlinger.

Sentraliserte og desentraliserte forhandlinger

Særlig på 1980-tallet var det internasjonalt en ten-dens til mer desentralisert lønnsdannelse. Etter1990 er det ifølge OECD bare New Zealand ogAustralia som har endret lønnsforhandlingsmo-dellen sin radikalt (OECD, 2012b). I disse lan-dene, sammen med Canada, Japan, Korea, Polen,USA og Storbritannia, er det nå svært desentrali-

serte forhandlinger, for det meste på bedriftsnivå,med små muligheter til koordinering. I andreOECD-land har endringene i forhandlingsstrukturvært mindre, men i flere land har det vært en ten-dens i retning av større innslag av desentraliserteforhandlinger. Dette kommer til uttrykk bl.a. vedat avtaler i økende grad inneholder unntaksklau-suler som tillater bedrifter å avvike fra de sentraltforhandlede avtalene dersom de har behov fordet. Det har videre vært en tendens til at avtalersom inngås sentralt, begrenser seg til å angi noenretningslinjer for lokale forhandlinger eller gjen-nomsnittlige eller minimumslønnsøkninger, ogder fordelingen og lønnsøkning ut over en mini-mumssats blir overlatt til lokale forhandlinger.

Hva betyr koordinering for sysselsetting og arbeidsledighet?

Internasjonale sammenligninger tyder på at sys-selsettingen er høyere og arbeidsledighetenlavere i land med koordinert lønnsdannelse enn iland uten en slik koordinering.5 En grunn fordette kan være at partene i arbeidsmarkedet gjen-nom koordineringen tar hensyn til at høylønnsvekst for en gruppe av arbeidstakere vanlig-vis er til ulempe for andre grupper arbeidstakere,herunder de arbeidsledige (Calmfors og Driffill,1988). Koordinert lønnsfastsettelse innebærerdermed at partene realiserer en lønnsutviklingsom muliggjør en lavere arbeidsledighet enn utenkoordinering.

Internasjonale sammenligninger tyder også påat land med svært desentralisert lønnsdannelsehar lavere ledighet enn land der lønnsfastsettelsenforegår på sektor- eller bransjenivå. Dette kanskyldes at fagforeninger i slike mellomløsningerer sterke nok til å forhandle fram store lønnstil-legg, men samtidig for små til å ta hensyn til hvil-ken effekt dette har på ledigheten. Ifølge Nunziata(2001) kan det imidlertid også skyldes at landmed svært desentralisert lønnsdannelse hararbeidslivsordninger som bidrar til å reduserearbeidstakernes forhandlingsposisjon, herunderbl.a. svakt stillingsvern, lav ledighetstrygd og dår-lig offentligfinansierte sosiale ordninger og helse-tjenester.

Internasjonale sammenligninger viser noksåentydig at koordinerte oppgjør gir mindre lønns-forskjeller. Dette er gunstig av fordelingsmessigehensyn, mens det kan ha både positive og nega-tive virkninger på effektiviteten i økonomien.

5 Se oversikt over empiriske studier i tabell 3.9 i OECD(2006), Calmfors m.fl. (2001) og OECD (2012b).


Lønnsdannelse og produktivitet er nærmereomtalt i kapittel 7. OECD (2012) peker imidlertidpå at man skal være varsom med å trekke klarekonklusjoner om betydningen av lønnsdannelsepå arbeidsledighet og sysselsetting. Det kan bl.a.være vanskelig å avdekke hvilken forhandlings-struktur ulike land praktiserer, samtidig som ettog samme institusjonelle rammeverk i lønnsdan-nelsen kan slå forskjellig ut i ulike land, avhengigav økonomisk og politisk kontekst forøvrig. For-skjeller i hvordan velferdsordninger er innrettet

på, ulik konkurranse- i produktmarkedene, og for-skjeller i utdanningspolitikken, kan også være vik-tige faktorer som kan variere mellom land.

Koordinering og reallønnsfleksibilitet

Analyser i bl.a. OECD (2012b) trekker i retning avat koordinerte lønnsforhandlinger i tillegg til åbidra til en lavere strukturell ledighet, også bidrartil å dempe virkningen på sysselsetting og arbeids-ledighet dersom økonomien utsettes for sjokk.

Figur 3.4 Organisasjonsgrad og avtaledekning i OECD-området 1990 og siste år med tilgjengelig data1

1 Østerrike, Kanada, Estland, Finland, Tyskland, Italia, Japan, Mexico, New Zealand, Polen, Portugal, Sverige, Storbritannia ogUSA; 2009 for Belgia, Chile, Tsjekkia, Danmark, Irland, Norge, Spania, Sveits og Tyrkia; og 2008 for Frankrike, Hellas, Ungarn,Luxembourg and Slovakia. Data refererer til 1995 i stedet for 1990 for Tsjekkia og Ungarn; 1992 for Mexico og 1994 for Slovakia.

Kilde: OECD.

Organisasjonsgrad og avtaledekning i OECD-området

0

10

20

30

40

50

60

70

80

90

100

0

10

20

30

40

50

60

70

80

90

100

ISL

FIN

DN

KSW

EN

OR

BEL

LUX

ITA

IRL

OEC

DAU

TC

AN

GBR

GR

CN

ZLN

LDPR

TD

EU

JPN

AUS

CH

EC

ZESV

KH

UN

ESP

MEX

POL

CH

LU

SA

KOR

FRA

TUR

Siste år 1990

A. Organisasjonsgrad

B. Avtaledekning

0

20

40

60

80

100

120

0

20

40

60

80

100

120

AUT

BEL

SWE

FIN

FRA

ISL

ESP

NLD

DN

K

ITA

NO

R

GR

C

OEC

D

DE

U

LUX

ISR

*

CH

E

PRT

IRL

CZE

AUS

SVK

HU

N

GBR

CA

N

EST

NZL

JPN

US

A

MEX

Siste år 1990


Det skyldes at koordinering mellom partene leg-ger til rette for at makrovirkninger kan tas hensyntil (internaliseres), og at byrden kan fordeles påhele arbeidsstyrken gjennom justeringer i lønnin-ger og/eller arbeidstid. Koordinering legger pådenne måten til rette for at bedrifter kan beholdearbeidere i påvente av at veksten skal ta seg oppigjen.

OECD peker samtidig på at også andre for-hold er viktige for hvor robust et land er motsjokk. Finanskrisen i 2008–09 viste at også lande-nes næringssammensetning, hvor robust detfinansielle systemet var i utgangspunktet og styr-ken i de offentlige finansene, har vært av storbetydning for hvordan landene har taklet krisen.

En lærdom fra tidligere kriser er at land medbredt samarbeid mellom myndighetene og par-tene i arbeidslivet lettere kan skape bred sam-funnsmessig aksept for nødvendige reformer der-som et land har havnet i en krise. Dette så en bl.a.i flere av de nordiske landene på begynnelsen av1990-tallet. Høy grad av koordinering som bidrartil en jevn inntektsfordeling gjør at flere får ta del iverdiskapingen. Det kan også gi aksept for nød-vendige tiltak.

Nærmere om lønnsdannelsen i Sverige og Danmark

Lønnsdannelsen i Norge har både betydelige lik-hetstrekk og noen forskjeller sammenlignet medlønnsdannelsen i Sverige og Danmark. Felles foralle landene er en modell der lønnsveksten i kon-kurranseutsatt sektor skal være retningsgivendefor lønnsveksten i resten av økonomien. Dek-ningsgraden for tariffavtaler er høyere i Sverigeog Danmark enn i Norge. De største endringene ilønnsdannelsen de siste tiårene har funnet sted iSverige.

Sverige har de siste 40 årene gått gjennomperioder med store forandringer i lønnsdannel-sen. På 1970-tallet og fram til begynnelsen av1980-tallet var det høy grad av koordinering, derLO og SAF fastsatte lønningene gjennom femå-rige, landsomfattende avtaler. Hensynet tilbalanse i utenriksøkonomien ble tillagt stor vekt,bl.a. med referanse til det arbeidet som OddAukrust gjorde i Norge på 1960-tallet om å la kon-kurranseutsatt sektor være retningsgivende forlønnsveksten også for andre sektorer (Gottfries,2010).

I 1983 inngikk imidlertid Sveriges Verkstadin-dustrier og Svenska Metall-industriarbetarförbun-det en egen avtale og forlot de sentrale lønnsfor-handlingene. Gjennom resten av 1980-tallet varkoordineringen i lønnsdannelsen svakere og inn-

slaget av lønnsglidning økte klart. Disse årene vartil dels preget av lav økonomisk vekst, sterkt sti-gende arbeidsledighet og en svekking av konkur-ranseevnen. Dette var bakgrunnen for at regjerin-gen i 1990 la fram en proposisjon med forslag omlønns- og prisstopp. Riksdagen nedstemte imidler-tid forslaget, noe som ledet til at regjeringen gikkav.

Det er grunn til å tro at striden mellomarbeidstaker- og arbeidsgiversiden rundt de såkaltelønnstakerfondene, som Regjeringen Palme eta-blerte i 1983, bidro til at samordningen i lønnsdan-nelsen i Sverige ble svekket. Lønnstakerfondenegikk ut på at halvparten av avkastningen til størrebedrifter skulle kanaliseres inn i offentlige fond.Disse skulle styres av politisk oppnevnte repre-sentanter, som skulle sørge for at investeringenela særlig vekt på samfunnsmessig lønnsomhet.Arbeidsgiversiden, ved bl.a. Svenska Arbetsgivar-föreningen (SAF), Industriförbundet og andrebedriftsorganisasjoner var sterkt imot denne ord-ningen, og tiltaket vakte stor strid. Lønnstakerfon-dene ble avskaffet da den nye borgerlige regjerin-gen til Carl Bildt tiltrådte i 1992.

I samråd med partene i arbeidslivet nedsatteden nye regjeringen den såkalte Rehnberg-kom-misjonen. Målet var å få ned lønns- og pris-veksten, og kommisjonen la fram forslag om en«stabiliseringsavtale» som skulle gjelde for årene1991–1993. Alle arbeidsgiverforeningene og defleste organisasjonene på arbeidstakersiden slut-tet seg til avtalen. Den såkalte Rehnberg-avtaleninnebar at praktisk talt hele arbeidsmarkedet inn-gikk avtaler med sammenfallende innhold for densamme tidsperioden. Avtalen bidro til at lønns- ogprisveksten gikk markert ned.

Rehnberg-avtalen ble imidlertid en engangs-foreteelse, og i årene som fulgte gikk lønnsdan-nelsen mer over mot bransjevise forhandlingerigjen. Dette sammenfalt med at lønnsvekstenigjen tok seg opp, og for å unngå en utvikling medøkende arbeidsledighet ba regjeringen i 1996 par-tene om å gå gjennom avtale- og forhandlingssys-temet for å få en bedre fungerende lønnsdannelse.

I 1997 ble industriavtalen inngått under navnet«Samarbetsavtal för industrin». Denne avtalengikk bl.a. ut på at lønnsveksten skulle være foren-lig med de makroøkonomiske forholdene. En nøy-tral formann skulle lede forhandlingene. Det bleogså inngått avtaler i andre sektorer om at indus-trioppgjøret skulle være normen for øvrige opp-gjør. Oppgjørene etter 1997 har i hovedsak fulgtopp at industrien har vært normgivende for lønns-utviklingen ellers i økonomien, og industrioppgjø-


ret omtales ofte som «märket». I 2013 ble det inn-gått en treårig avtale.

Modellen er på denne måten sammenlignbarmed frontfagsmodellen i Norge. Det gjennomfø-res imidlertid ikke sentraliserte forhandlinger iSverige, de fleste forhandlinger er forbundsvise.Sterke sammenslutninger av forbund gjør imidler-tid at skillet mellomforbundsvise og sentrale for-handlinger ikke er så tydelig. For industriarbei-derne utgjør det sentrale bidraget om lag to-trede-ler av samlet lønnsvekst i Sverige, mot én-tredel iNorge. For funksjonærene er forskjellen endastørre, ettersom sentrale tillegg i Sverige utgjøromtrent halvparten av lønnsveksten, mot nær nulli Norge. I Norge er det kun en liten gruppe funk-sjonærer som har sentral lønnsdannelse. I offent-lig sektor er lokal lønnsdannelse derimot merutbredt enn det er i Norge

I 2000 ble Medlingsinstitutet etablert bl.a. for åstyrke samordningen i lønnsoppgjøret. Viderefikk Konjunkturinstitutet i oppdrag å utarbeideårlige rapporter om de samfunnsøkonomiske for-utsetningene for lønnsdannelsen som faktagrunn-lag for lønnsforhandlingene, tilsvarende det Dettekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjø-rene (TBU) gjør i Norge.

Arbeidsgiversiden i staten forvaltes i Sverigeav Arbetsgivarverket. Arbetsgivarverket ble eta-blert i 1979, og bygget da på det tidligere Statensavtalsverk. Organisasjonen har ansvaret for åutvikle og samordne den statlige arbeidsgiverpoli-tikken, herunder utføre forhandlingene for stat-lige myndigheter og forberede dem i arbeidstvis-ter. Arbetsgivarverket sorterer under Socialdepar-tementet, men opererer uten politisk innflytelse.Dette skiller seg fra Norge, der arbeidsgiveran-svaret er organisert i en arbeidsgiveravdeling iFornyings- og administrasjonsdepartementet(FAD), direkte under FAD-ministerens ledelse(Kommunal- og moderniseringsministeren fra1.1.2014).

Dagens avtalemodell i Danmark er blitt grad-vis utviklet fra tidlig 1990-tallet. Industrien inngåravtaler først, og så følger resten av privat sektor.Offentlig sektor forhandler normalt året etter pri-vat sektor.

Et vesentlig trekk ved modellen er at det for-handles lokalt, men innenfor overordnede ram-mer forhandlet på bransjenivå. Det gjelder ikkebare lønn, men også arbeidstid og andre velferds-relaterte tariffavtaletemaer. Etter en konflikt idansk arbeidsliv i 1998 fremforhandlet Landsorga-nisasjonen (LO) og Dansk Arbejdsgiverforening(DA) den såkalte Klima-avtalen i 1999. Avtalen

styrket koordineringen på bransjenivå igjen, ogdenne har vært gjeldende siden.

Forhandlingene i privat sektor skjer forbunds-vist. For de fleste områdene gjelder de forbunds-vise avtalene bare lavtlønte, mens de øvrige løn-ningene avtales lokalt. Det finnes også områder,såkalte normallønnsområder, der lønningenebestemmes sentralt eller forbundsvist. Over tidhar den lokale lønnsdannelsen økt i betydning.

De fleste avtaler på 1990-tallet var toårige,mens avtalene på 2000-tallet har vart tre eller fireår. Siden 2010 er det inngått toårige avtaler.

Offentlig sektor forhandler normalt året etterprivat sektor. Systemet skal sikre at lønningene ioffentlig sektor ikke får et etterslep sammenliknetmed lønnsutviklingen i privat sektor. En etterre-guleringsordning skal sikre at minst 80 pst. aveventuelle forskjeller i lønnsutviklingen mellomoffentlig og privat sektor jevnes ut. Reguleringenkan imidlertid gå begge veier, som illustrert i2011. Finanskrisen og det etterfølgende tilbake-slaget i danske økonomi førte til lav lønnsvekst iprivat sektor, og offentlig ansatte fikk dermed enbetydelig bedre lønnsutvikling enn ansatte i privatsektor i den foregående avtaleperioden 2008–2010. Oppfatningen var derfor at offentlig sektorgikk inn i forhandlingene i 2011 med en slags«lønnsgjeld». Resultatet av forhandlingene ioffentlig sektor i 2011 ble frys av lønningene i før-ste avtaleår og moderate tillegg i det andre avtale-året.

3.10 Utvalgets vurderinger

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partenei arbeidslivet og myndighetene har vært en viktigdel av den økonomiske politikken i Norge gjen-nom store deler av etterkrigstiden. Dette har etterutvalgets mening bidratt til en god utvikling iNorge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledig-het, en jevn inntektsfordeling og gjennomgåendehøy reallønnsvekst.

Lønnsforhandlingene er partenes ansvar. Detnorske systemet for lønnsdannelse bygger påfrontfagsmodellen, der den samlede lønnsveksteni frontfaget danner en norm for de øvrige forhand-lingsområdene. Utvalget slutter opp om frontfags-modellen.

Frontfagsmodellen er inspirert av hovedkurs-teorien, som ble formulert av Odd Aukrust m.fl.på 1960-tallet. For å sikre en tilstrekkelig stor kon-kurranseutsatt sektor, må kapitalavkastningen isektoren være på et tilfredsstillende nivå. Detbetyr at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor


må tilpasses pris- og produktivitetsveksten idenne sektoren. Konkurransen om arbeidskrafteninnebærer at lønnsveksten vil være den sammeogså i skjermet sektor. Flere forhold i norsk øko-nomi har endret seg siden Aukrust fremstiltehovedkursteorien. Retningslinjene i pengepolitik-ken innebærer at kronen nå flyter. I tillegg er detblitt bygget opp en stor oljenæring, handlingsre-gelen for bruk av oljeinntekter i statsbudsjettet eretablert, og arbeidsinnvandringen har økt mar-kert. Selv om dette innebærer at det er brakt innnye mekanismer i økonomien, mener utvalget atde grunnleggende sammenhengene som hoved-kursteorien bygger på, også gjelder i dag.Lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor måavspeile pris- og produktivitetsveksten i dennesektoren, og den må gjelde som en norm forlønnsveksten ellers i økonomien. Hvis konkurran-seevnen overfor utlandet er for svak, vil det værenødvendig å bedre konkurranseevnen, noe somnormalt vil skje gjennom moderat lønnsvekst.

Den norske lønnsdannelsen er karakterisertved høy grad av koordinering. Internasjonale sam-menligninger tyder på at høy grad av koordine-ring i lønnsdannelsen innebærer mindre lønnsfor-skjeller, høyere sysselsetting og lavere arbeidsle-dighet enn det som kan bli resultatet med en merdesentralisert lønnsdannelse. Dette er også Nor-ges erfaring. Få andre land har en større andelsysselsatte, lavere andel arbeidsledige og en jev-nere inntektsfordeling enn Norge. Videre har for-delingen av inntekt mellom arbeidstakere og kapi-taleiere vært relativt stabil gjennom lang tid.

Koordinering i lønnsdannelsen krever noenfelles mål som lønnsdannelsen skal oppfylle, sær-lig målene om høy sysselsetting og lav arbeidsle-dighet. Det innebærer også at organisasjonene ervillige til, og i stand til, å samordne seg for å reali-sere disse målene. Flere institusjoner og mekanis-mer bidrar til koordinering i den norske lønnsdan-nelsen, både internt i og mellom ulike organisasjo-ner, gjennom lovverk og gjennom konsensusbyg-

ging, hvor myndighetene også spiller en viktigrolle. Frontfagsmodellen og sammenfall i varighetog utløpstidspunkt for tariffavtalene i de ulikeområdene er viktig for koordineringen.

Lønnsdannelsen i Norge har bidratt til en jevninntektsfordeling. Dette er en ønsket utvikling, ogtrolig også en forutsetning for en omfattendekoordinering. Samtidig kan sammenpressingenav lønnsstrukturen skape spenninger. Dette ertydeligst kommet til uttrykk i offentlig sektor, derlønnsforskjellene er mindre enn i privat sektor.Derfor er det bl.a. blitt fremmet krav om at det mågis spesielle tillegg utenfor rammen. Mens front-fagsmodellen innebærer at det er rammen i kon-kurranseutsatt sektor som skal gjelde som ennorm for andre forhandlingsområder, er det parte-nes ansvar å fordele rammen på ulike grupper iforhandlingsområdet. Det er viktig at partene ilønnsoppgjørene i privat og offentlig sektor sikrerat prioriteringer kan variere over tid, slik at selvefrontfagsmodellen ikke undergraves.

De siste tiårene har også flere andre utvik-lingstrekk utfordret koordineringen i lønnsopp-gjørene, herunder avtakende organisasjonsgrad,særlig i organisasjoner med sentral samordning,endringer i næringssammensetningen i økono-mien, økt internasjonalisering i næringslivet ogflere arbeidsinnvandrere. Etter utvalgets meninghar disse forholdene gjort koordineringen merkrevende. Så langt har en likevel greid å opprett-holde en koordinert lønnsdannelse. Men for atdette skal kunne fortsette, må den koordinertelønnsdannelsen vedlikeholdes både av institusjo-nene i inntektspolitikken og av organisasjoneneselv. Det er viktig at koordineringen så langt sommulig omfatter alle grupper, også ledere og grup-per utenfor det organiserte arbeidslivet. Høy orga-nisasjonsgrad og høy dekningsgrad for tariffavta-lene er også viktig for å få til en koordinert lønns-dannelse. Myndighetene må også støtte oppunder dette.


Kapittel 4

Utfordringer for konkurranseutsatt sektor

Norge er i dag blant de land i verden som har høy-est inntektsnivå per innbygger. Olje- og gassvirk-somheten har bidratt betydelig til dette, men ogsåom vi ser på fastlandsøkonomien kommer vi godtut i internasjonal målestokk. Det høye inntekts-nivået skyldes at vi i flere tiår har hatt relativt høyproduktivitetsvekst, og at vi har omstilt oss tilnæringer med et høyt produktivitetsnivå. Særligetter årtusenskiftet. Vi har også nytt godt av engunstig prisutvikling på viktige eksportvarer.

Veksten i norsk økonomi har vært høy ogsåetter årtusenskiftet, og vi er i mindre grad ennmange andre land blitt rammet av finanskrisen ogdet etterfølgende økonomiske tilbakeslaget. Høyeoljepriser og høy aktivitet i oljevirksomheten harbidratt til store inntekter og gitt betydeligevekstimpulser til fastlandsøkonomien.

God lønnsomhet i mange næringer har gitthøyere lønnsvekst i Norge enn i de fleste andreland det siste tiåret. Når også den norske kronengjennomgående har styrket seg i perioden, harresultatet blitt et høyere nivå på timelønnskostna-dene i Norge enn i andre land. Dette har etterhvert gjort situasjonen krevende for mange kon-kurranseutsatte bedrifter, og særlig for virksom-heter som ikke leverer til oljenæringen.

En stabil økonomisk utvikling krever blantannet en rimelig balansert utvikling i utenriksøko-nomien. I dette kapitlet ser vi først litt nærmere pånorsk utenrikshandel. Dernest identifiserer ogkategoriserer vi hvilke næringer som er mestutsatt for konkurranse fra utlandet. Til slutt bely-ser vi den økonomiske utviklingen i disse nærin-gene langs flere dimensjoner.

4.1 Norsk eksport og import

Norge er en liten åpen økonomi som har stor for-del av handel med utlandet. I 2012 utgjorde samleteksport 41 pst. av BNP og importen 27 pst. Detstore handelsoverskuddet bidro til en betydeligøkning i Norges fordringer på utlandet. På 2000-tallet har petroleumseksporten stått for rundt

halvparten av eksporten, og i 2012 utgjorde indus-trivarer nesten halvparten av den resterendeeksporten, jf. figur 4.1B. Andre varer stod for 7pst., slik at tjenester totalt stod for vel 44 pst. aveksporten utenom råolje, naturgass og rørtrans-porttjenester. Den største tjenestekomponentener utenriks sjøfart med knappe 14 pst., mensdiverse tjenester i forbindelse med oljevirksomhetstod for 5 pst.

Det foregår eksportaktiviteter i de fleste nor-ske næringer, men det er stor variasjon i andelenav næringenes produksjon som går til eksport, jf.de to første kolonnene i tabell 4.1. Tabellen erbasert på tall for 2010, som var siste år med ende-lige nasjonalregnskapstall da dette ble skrevet. Detre fastlandsnæringene med størst eksportandeler alle basert på naturressurser. Det er industri-næringene Produksjon av metaller og Produksjonav papir og papirvarer, samt Fiske og akvakultur,med eksportandeler på hhv. 87 pst., 55 pst. og 52pst. To andre næringer stod for noe mer av samleteksport; Oljeraffinering, kjemisk og farmasøytiskindustri og Produksjon av metallvarer, elektriskutstyr og maskiner, men i disse næringene vareksportandelen noe under 50 pst.

Eksportbedrifter bruker gjerne betydelig pro-duktinnsats fra andre virksomheter både i Norgeog fra utlandet (import). En stor del av verdiska-pingen (bruttoproduktet), definert som produk-sjonen minus produktinnsatsen, vil derfor ofteskje i andre bedrifter enn selve eksportbedriften.Tabell 4.2 viser hvor stor andel av verdiskapingeni ulike næringer som direkte og indirekte går tileksport. Siden alle næringer leverer noe av sinproduksjon til andre næringer, og noe av detteender opp som eksport, blir eksportandelen avverdiskapingen høyere for alle næringer. Det erimidlertid store forskjeller mellom ulike næringer.For industrien samlet stiger eksportandelen fraknappe 34 pst. av produksjonen til over 50 pst. avverdiskapingen. Det blir også flere næringer medeksportandeler over 50 pst. med dette målet.

Dersom man måler med verdiskaping, får manet litt annet bilde av eksportmarkedets betydning


Boks 4.1 Noen sentrale begrep brukt i dette kapitlet

• Bruttoprodukt (verdiskaping) – Verdien avproduksjonen fratrukket produktinnsats(løpende produksjonskostnader utenomlønn). Summen av alle næringer betegnesBrutto nasjonalprodukt (BNP). Næringersandel av BNP måles gjerne i basisverdi, dvs.i de priser som selger mottar, uten at avgifterer lagt til og uten at eventuelle produktsubsi-dier er lagt til kjøperverdien. Samlet BNPmåles i markedsverdi, eller kjøperverdi, sominnebærer at man legger til produktskatterog trekker fra produktsubsidier. Etterspør-selskomponenter vil normalt ses i forhold tilBNP i markedsverdi. Bruttoprodukt i fastepriser innebærer at man justerer for prisut-viklingen på produksjonen og produktinnsat-sen. Dette innebærer samtidig at man fjernerforskjeller i prisutvikling mellom ulike nærin-ger, slik at man ikke får fram at høy prisveksti en konkurranseutsatt næring gir økte inn-tekter. I dette kapitlet har vi derfor deflatertbruttoproduktet med prisutviklingen på hus-holdningenes forbruk, slik at vi finner hvormye konsumgoder som kan kjøpes for inn-tektene fra næringen.

• Fastlandsbaserte næringer – Alle næringerutenom Petroleumsutvinning, Rørtransport

og Utenriks sjøfart. Dette skiller seg litt fraSSBs definisjon av Fastlands-Norge som ogsåtar ut næringen Tjenester i tilknytning tilutvinning.

• K-sektor og k-næringer – Næringer som i storgrad er utsatt for internasjonal konkurranse.K-næringene kan deles i ulike grupper etterviktige karakteristika ved produksjonen (setabell 4.4 for hvilke næringer som er i deulike gruppene):– Ikke-stedbundne næringer – Konkurran-

seutsatte næringer som ikke er avhengigav norske naturressurser, og dermed istørre grad kan flyttes til andre land. Iden-tisk med begrepet «Rotløse næringer» fraRødseth (2000). Begrepet blir også for-klart som næringer som ikke kreverandre lokale innsatsfaktorer enn arbeids-kraft.

– Leverandørvirksomhet – Næringer som istor grad er basert på leveranser til petro-leumsvirksomheten.

– Ressursbaserte næringer – Næringer somdirekte eller indirekte er basert på brukav lokale naturressurser.

Figur 4.1 Sammensetningen av norsk eksport etter produktgrupper

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

A. Fordeling av verdien av norsk eksport. Prosent.

B. Fordeling av verdien av norsk eksport utenom råolje, naturgass og rørtransport i 2012. Prosent.

Norsk eksport etter produkt

Industriprodukter og bergverk

49 %

Andre varer 7 %

Bruttofrakter,utenriks sjøfart 14 %

Oljevirksomhet, diverse tjenester

5 %

Øvrige tjenester

25 %

0

20

40

60

80

100

0

20

40

60

80

100

1970 1980 1990 2000 2010

Råolje og naturgass

Resten


for ulike næringer. For eksempel stod industrienfor 44 pst. av den samlede eksporten utenompetroleum, men bare 24 pst. av den samlede verdi-skapingen til eksport utenom petroleum, jf. sistekolonne i tabell 4.1 og 4.2. Mange tjenesteytendenæringer leverer derimot omfattende produktinn-sats til eksportbedrifter, og står dermed for enbetydelig del av verdiskapingen til eksport, selvom det er liten direkte eksport fra næringen selv.

På det norske markedet er det store forskjelleri hvilken grad ulike produkter leveres fra utlandet.Reisetrafikk som utgjør nordmenns bruk i utlan-det, er per definisjon bare import. Men også forklær utgjør importen en meget stor andel avinnenlands anvendelse, jf. tabell 4.3 som viser pro-duktgrupper hvor over 20 pst. av den innenland-ske anvendelsen er importert. Produktgruppeneer her satt sammen slik at de tilsvarer hovedva-rene i produksjonsnæringene.

4.2 Konkurranseutsatte næringer

Konkurranseutsatt sektor (k-sektor) består i prin-sippet av bedrifter som produserer produkter somkan eksporteres/importeres, og som derfor kon-kurrerer mot utenlandske virksomheter. Bedrif-ter og virksomheter som ikke konkurrerer motutenlandske virksomheter betegnes gjerne somskjermede, uavhengig av konkurransesituasjonenmellom slike bedrifter på det innenlandske marke-det. Produktene fra skjermet sektor (s-sektor) kandet i teorien ikke handles med over landegren-sene, de er lokale og må konsumeres i sammeland som de produseres. Hindringen mot handelkan være politisk, men også praktisk/teknisk. Denteknologiske utviklingen har kontinuerlig øktmulighetene for handel. For eksempel har utvik-lingen av informasjons- og kommunikasjonstekno-logi muliggjort handel over landegrenser med tje-nester som før var stedbundne.

Skillet mellom k- og s-sektor i hovedkursteo-rien er stilisert, jf. omtale i kapittel 3. Det er nåsvært få varer og tjenester som det teknisk settikke kan handles med, og det er lite av norsk mar-kedsrettet virksomhet som ikke på en eller annenmåte er utsatt for konkurranse fra utlandet. Stør-relsen på transportkostnader kan imidlertid ipraksis være et hinder. Inndelingen mellom kon-kurranseutsatte og skjermede næringer blir ogsåpåvirket av hvordan produkter klassifiseres. Foreksempel kan tannhelsetjenester reelt sett impor-teres ved at man får behandlet tennene sine iutlandet, men det norske nasjonalregnskapetfører dette som Reisetrafikk.

I Eika m.fl. (2013) skjelnes det mellom konkur-ranseutsatte og skjermede næringer basert påandelen av verdiskapingen som går til eksport,importandelen av hovedvarer i næringen, samtsummen av importandelen og eksportandelen.Konkret defineres næringene hvor over 50 pst. avverdiskapingen gikk til eksport i 2010, som ute-konkurrerende, jf. tabellene 4.2 og 4.4. Videre blenæringer med hovedvarer hvor importen somandel av innenlandsk anvendelse utgjorde over 50pst. (tabell 4.3), eller at summen av denneimportandelen og eksportandelen var over 50 pst.,regnet som konkurranseutsatte. Disse kriterieneer ikke opplagte. Det synes naturlig å kategori-sere en næring som leverer mer til utlandet enn tilhjemmemarkedet, som utekonkurrerende. Gren-sen på 50 pst. er basert på skjønn, men klassifise-ringen virker rimelig ut i fra andre kriterier.

Resultatet av denne klassifiseringen vil ogsåpåvirkes av hvilket år man tar utgangspunkt i.Som det fremgår av tabellene 4.1–4.3, hareksport- og importandelene økt for de flestenæringer og produkter fra 2003 til 2010. To nærin-ger, Skogbruk og Nærings-, drikkevare- ogtobakksindustri, ville ikke blitt klassifisert somkonkurranseutsatte med utgangspunkt i 2003-tall.Ellers ville næringen Produksjon av metallvarer,elektrisk utstyr og maskiner ikke blitt betraktetsom utekonkurrerende, men ville opprettholdtstatusen som konkurranseutsatt. Økte eksport- ogimportandeler henger sammen med en generelltendens til økt handel og mindre handelshind-ringer. De økte importandelene kan imidlertidogså skyldes et økende kostnadsnivå i Norge sam-menlignet med andre land.

De konkurranseutsatte næringene kan igjendeles i ulike grupper etter viktige karakteristikaved produksjonen, se tabell 4.4. En viktig gruppeer virksomheter der produksjonen er basert pånaturressurser, og for en stor del ikke-fornybaresom råolje og naturgass. En annen viktig gruppeav næringer er de som leverer mye til petrole-umsvirksomheten. Mange av bedriftene i dissenæringene er utsatt for konkurranse fra utenland-ske bedrifter på hjemmemarkedet, i tillegg til atde gjerne også leverer en god del til utlandet.Dette gjør det vanskeligere å definere i hvilkenkategori konkurranseutsatt næring de hørerhjemme. En kan også stille spørsmål om i hvilkengrad de vil kunne hevde seg på eksportmarke-dene uten utgangspunkt i et stort hjemmemarked.

En tredje gruppe omfatter «ikke-stedbundne»næringer, dvs. konkurranseutsatte virksomhetersom ikke er avhengig av norske naturressurser,og dermed i større grad kan flyttes til andre land.


1 Produksjon er målt i basisverdi. Bare næringer med mer enn 2 pst. eksport er tatt med i tabellen. Det innebærer at følgendenæringer ikke er med: Jordbruk mv, Trykking og reproduksjon av innspilte opptak, Bygge- og anleggsvirksomhet, Overnat-tings- og serveringsvirksomhet, Omsetning og drift av fast eiendom, Boligtjenester, egen bolig eiendom, Offentlig administra-sjon og forsvar, Helse- og sosialtjenester, Undervisning og Kultur, underholdning og annen tjenesteyting.

2 Utvinning og Rørtransport.Kilde: Eika m.fl. (2013).

Tabell 4.1 Næringers produksjon for eksport som andel av deres samlede produksjon (eksportandel) og forholdet mellom eksport og bruttoprodukt.1 Prosent.

EksportandelEksport i 2010 som andel av

Bruttoproduktet i 2010 som andel av

2003 2010Samlet

eksport

Eksportutenom

petro2 BNP

BNPuten

petro2

Rørtransport 95,9 96,3 2,0 0,8

Produksjon av metaller 81,4 86,6 5,4 10,4 0,4 0,6

Utvinning av råolje og naturgass 88,1 84,4 46,2 20,8

Utenriks sjøfart 76,9 81,8 8,4 16,2 1,2 1,6

Produksjon av papir og papirvarer 51,7 55,4 0,9 1,8 0,1 0,1

Fiske, fangst og akvakultur 41,8 52,4 2,5 4,8 1,0 1,2

Oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri 53,8 46,5 5,9 11,3 0,9 1,2

Produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner 37,2 36,5 5,3 10,2 2,2 2,9

Tjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass 30,1 35,0 3,4 6,6 1,8 2,2

Bergverksdrift 36,5 30,8 0,4 0,7 0,2 0,3

Produksjon av møbler og annen industriproduksjon 23,2 26,0 0,3 0,6 0,2 0,3

Nærings-, drikkevare- og tobakksindustri 13,7 20,1 2,9 5,6 1,5 1,9

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting 12,1 17,3 3,2 6,2 4,4 5,6

Verftsindustri og annen transportmiddelindustri 20,5 16,4 1,0 1,9 0,9 1,1

Tekstil-, beklednings- og lærvareindustri 23,5 15,6 0,1 0,2 0,1 0,1

Gummivare- og plastindustri, mineralproduktindustri 16,3 13,7 0,4 0,9 0,5 0,6

Transport utenom utenriks sjøfart 12,1 12,4 2,3 4,4 2,8 3,6

Varehandel og reparasjon av motorvogner 12,1 12,1 4,1 8,0 8,0 10,3

Reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr 6,1 10,9 0,4 0,7 0,6 0,7

Forretningsmessig tjenesteyting 10,9 10,0 1,2 2,2 2,6 3,3

Informasjon og kommunikasjon 4,8 8,0 1,5 2,9 3,8 4,9

Trelast- og trevareindustri, unntatt møbler 11,2 7,2 0,2 0,3 0,3 0,4

Vannforsyning, avløp og renovasjon 2,9 7,1 0,3 0,5 0,6 0,8

Finansierings- og forsikringsvirksomhet 7,8 6,9 1,1 2,1 4,5 5,7

Post og distribusjonsvirksomhet 3,4 5,1 0,1 0,2 0,5 0,6

Skogbruk mv 2,7 4,8 0,0 0,1 0,2 0,3

Elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning 3,8 4,4 0,3 0,6 2,6 3,3

Memo

Industri 31,7 33,8 22,7 43,8 7,9 10,1


1 Bruttoprodukt er målt i basisverdi. Bare næringer med mer enn 10 pst. eksport er tatt med i tabellen. Følgende næringer er der-med ikke med: Boligtjenester, egen bolig eiendom, Helse- og sosialtjenester og Undervisning.

2 Utvinning og Rørtransport.Kilde: Eika m.fl. (2013).

Tabell 4.2 Bruttoprodukt i næringer1 som direkte og indirekte går til eksport. Andeler i prosent.

Av næringens bruttoprodukt

Av samletverdiskaping

til eksport

Av verdiskapingtil eksport

utenom verdi-skapingen

i petro2

2003 2010 2010 2010

Rørtransport 98,2 98,2 2,2

Produksjon av metaller 91,6 96,1 1,2 2,5

Fiske, fangst og akvakultur 71,8 89,4 2,4 5,3

Utvinning av råolje og naturgass 92,9 89,1 51,7

Utenriks sjøfart 87,5 88,3 3,1 6,7

Oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri 69,2 75,8 2,0 4,3

Produksjon av papir og papirvarer 74,7 71,6 0,2 0,5

Reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr 49,5 59,9 0,9 2,1

Produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner 47,2 58,0 3,6 7,9

Bergverksdrift 65,5 54,1 0,3 0,6

Skogbruk mv. 19,5 49,7 0,3 0,7

Produksjon av møbler og annen industriproduksjon 31,5 38,2 0,3 0,6

Tekstil-, beklednings- og lærvareindustri 39,2 37,7 0,1 0,2

Tjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass 35,5 35,6 1,7 3,8

Nærings-, drikkevare- og tobakksindustri 28,3 34,1 1,4 3,0

Verftsindustri og annen transportmiddelindustri 38,1 32,9 0,8 1,7

Transport utenom utenriks sjøfart 30,4 32,8 2,6 5,7

Gummivare- og plastindustri, mineralproduktindustri 30,3 32,6 0,4 0,9

Forretningsmessig tjenesteyting 33,1 31,9 2,3 4,9

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting 33,6 28,6 3,5 7,5

Elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning 26,2 26,8 1,9 4,2

Vannforsyning, avløp og renovasjon 17,9 26,5 0,4 1,0

Varehandel og reparasjon av motorvogner 26,2 27,4 6,1 13,3

Informasjon og kommunikasjon 22,2 23,8 2,5 5,5

Trykking og reproduksjon av innspilte opptak 17,8 23,8 0,1 0,3

Finansierings- og forsikringsvirksomhet 24,1 23,6 3,0 6,4

Post og distribusjonsvirksomhet 26,4 22,9 0,3 0,7

Overnattings- og serveringsvirksomhet 21,1 22,2 0,8 1,7

Jordbruk mv. 16,7 21,9 0,3 0,6

Omsetning og drift av fast eiendom 19,4 20,1 1,6 3,4

Trelast- og trevareindustri, unntatt møbler 21,8 15,6 0,1 0,3

Memo Industri 45,1 50,6 11,1 24,2

Norge totalt utenom utvinning og rørtransport 18,2 18,8 47,3 100,0


Disse defineres også som virksomheter som ikkekrever andre lokale innsatsfaktorer enn arbeids-kraft, og Rødseth (2000) benevnte dem som «rot-løse». Rødseth argumenterte for at konkurran-seutsatt produksjon som kun er basert på utnyt-telse av norske naturressurser, ikke vil kunnevære tilstrekkelig i en langsiktig balansert utvik-ling. Konsekvensen av dette er at Norge også måha produksjonsaktivitet i «ikke-stedbundne nærin-ger». For at ikke-stedbundne næringer skal fort-

sette å være lønnsomme i Norge, må de ha etkostnadsnivå, korrigert for produktivitet i vid for-stand, som ikke er høyere enn i andre land somproduserer de samme produktene. Denne grup-pen av konkurranseutsatte næringer er dermedden som er mest i tråd med k-sektor slik denbeskrives i hovedkursteorien.

I så godt som alle næringer vil det trolig finnesvirksomheter som er eksponert for konkurransefra utenlandske bedrifter, men bedriftene i de

1 Kun produktgrupper med importandel over 5 pst.i 2010 er tatt med i tabellen.Kilde: Eika m.fl. (2013).

Tabell 4.3 Import etter produkt som andel av innenlandsk anvendelse og som andel av samlet import1. Prosent.

Innenlandsk anvendelse Samlet import

2003 2010 2010

Reisetrafikk 100,0 100,0 11,1

Tekstiler, bekledningsvarer og skotøy 83,2 86,1 5,5

Metaller 83,4 83,7 6,0

Produksjon av møbler og annen industriproduksjon 61,2 74,7 4,2

Produkter fra verftsindustri, samt transportmidler 57,4 69,0 9,3

Utenriks sjøfart 76,0 65,1 3,5

Metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner 66,6 63,5 19,4

Treforedlingsprodukter 49,7 60,7 1,5

Raffinering, kjemiske- og farmasøytiske produkter 66,9 60,1 9,1

Gummivare- og plastprodukter, mineralske produkter 44,7 48,3 3,4

Oljevirksomhet, diverse tjenester 30,5 41,7 3,7

Bergverksprodukter 40,4 39,0 0,7

Trevarer unntatt møbler 29,4 35,0 1,5

Produkter fra jordbruk mv 21,9 23,7 1,7

Nærings- og nytelsesmidler 15,0 22,2 3,8

Produkter fra skogbruk mv. 18,4 18,3 0,2

Råolje og naturgass 15,9 17,5 1,6

Faglige, vitenskapelige og tekniske tjenester 6,5 11,1 2,3

Transport utenom utenriks sjøfart 6,2 12,1 2,0

Post og distribusjonstjenester 1,5 10,5 0,2

Andre forretningsmessige tjenester 15,6 11,5 2,0

Informasjons- og kommunikasjonstjenester 8,4 9,9 2,4

Elektrisk kraft, gass og varmtvann 8,7 8,3 0,8

Reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr 5,8 7,6 1,1

Vannforsyning, avløp og renovasjon 9,9 7,5 0,4

Finansierings- og forsikringstjenester 11,8 6,4 1,4


næringene som her er definert som konkurran-seutsatte, er formodentlig gjennomgående mereksponert enn andre. Dette kan arte seg ved at dei stor grad selger sine varer på verdensmarkedetog at de må ta prisene for gitt, eller at de har litespillerom i prisfastsettelsen på det innenlandskemarkedet på grunn av konkurransen fra utlandet.Med et slikt utgangspunkt vil lønnsomheten i k-næringer være mindre stabil enn i mer skjermedenæringer. Som en sjekk på klassifiseringen harEika m.fl. (2013) vurdert stabiliteten til lønnsom-heten i næringene. Figur 4.2 viser eksportandelenog standardavviket til driftsresultatandelen (storttall betyr liten stabilitet) de siste 20 år for nærin-gene. Som det framgår av figuren, er det en ten-dens til at lønnsomheten i de konkurranseutsattenæringene varierer mer enn i de andre nærin-gene, og at næringer som eksporterer mye, harstørre variasjon enn andre.

Det er særlig tre tjenesteytende næringer somligger nær grensen for å bli kategorisert som kon-kurranseutsatte, men som ikke «nådde opp». Deter Transport utenom utenriks sjøfart, Forret-ningsmessig tjenesteyting og Faglig, vitenskape-lig og teknisk tjenesteyting, jf. også boks 4.1.Dette er næringer som er inne i en periode hvornye teknologiske muligheter og liberalisering avtransportmarkeder gjør produktene mer interna-sjonale. Direkte eksport utgjorde i 2010 i området10–18 pst. av næringenes produksjon, mens rundt

30 pst. av verdiskapingen gikk til eksport.Importandelen for næringenes hovedvarer varimidlertid bare rundt 10 pst. SSB opplyser at deter en del usikkerhet i tallene for import/utenriks-handel for enkelte av undergruppene av Trans-port utenom utenriks sjøfart. For enkelte av grup-pene er det trolig en viss undervurdering avimporten. Den registrerte import- og eksportan-delen for denne næringen har også økt fra 2003 til2010, noe som kunne pekt i retning av å reklassifi-sere næringen. Lønnsomheten i alle disse nærin-gene er imidlertid mer enn gjennomsnittlig stabil,og kostnadene er mer enn gjennomsnittlig korre-lert med produktprisene. Dette er egenskapersom en normalt forbinder med skjermede nærin-ger. Samlet sett er disse næringene klart mindreeksponert for internasjonal konkurranse enn desom er klassifisert som konkurranseutsatte. Deter likevel liten tvil om at deler av disse tre nærin-gene i stor grad konkurrerer ute eller er utsatt forbetydelig konkurranse fra utlandet på hjemme-markedet, og i to av næringene har importandelenøkt betydelig. Dette er også næringer som utgjøren stadig større andel av BNP. I 1970 utgjorde ver-diskapingen i disse næringene knappe 7 pst. avBNP (i basispriser) og en tredel av verdiskapin-gen i industrien. I 2012 stod de derimot for 10 pst.av BNP (i basispriser), mens industrien stod forlitt under 8 pst.

Figur 4.2 Eksportandeler1 og standardavvik i driftsresultatandelen 1993–2012 for fastlandsbaserte næringer1 Verdiskapingen i norske næringer som direkte eller indirekte går til eksport.Kilde: Eika m.fl (2013).

Eksport og variasjoner i lønnsomhet

0,0

0,2

0,4

0,6

0,8

1,0

1,2

0 0,05 0,1 0,15 0,2 0,25 0,3 0,35 0,4 0,45

Eksportandel

Standardavvik

Konkurranseutsatte næringer Skjermede næringer

0,0

0,2

0,4

0,6

0,8

1,0

1,2


I 2012 stod de konkurranseutsatte næringeneinkludert petroleumsvirksomheten for nær 36 pst.av BNP i Norge og 14 pst. av de sysselsatte. Ser vibort fra petroleumsvirksomheten, stod de konkur-ranseutsatte næringene for 15 pst. av BNP. Petro-leumsvirksomheten sysselsetter relativt få perso-ner direkte, vel 1 pst. i 2012. Leverandørvirksom-heten stod for 3 pst. av sysselsettingen1, mensandre ressursbaserte k-næringer og de ikke-sted-bundne næringene utenom utenriks sjøfart stod

også hver for seg for i overkant av 4 pst. av syssel-settingen. Antall sysselsatte i utenriks sjøfartutgjorde noe under 2 pst. av den samlede syssel-settingen i økonomien, men dette er i stor gradutlendinger som jobber på norske skip. Målt somandel av BNP utgjorde verdiskapingen i gruppeneav fastlandsbaserte k-næringer i 2012 henholdsvis4,3 pst. for leverandørvirksomheten, 3,1 pst. forressursbaserte næringer og 3,9 pst. for de ikke-stedbundne næringene. Figur 4.3 sammenlignerulike kategorier fastlandsbaserte konkurranseut-satte næringer med skjermet markedsrettet virk-somhet.

De fastlandsbaserte konkurranseutsatte nær-ingene er klart mindre enn skjermet virksomhet,og bruttoproduktet utgjorde i 2012 om lag 20 pst.av bruttoproduktet for fastlandsbasert markeds-rettet virksomhet i alt.

1 Dette er altså sysselsettingen i de omtalte næringer. Ikkealle sysselsatte i leverandørnæringene vil arbeide med leve-ranser til den norske petroleumsvirksomheten. Samtidig erdet sysselsatte i andre næringer som gjør det. Eika m.fl.(2010) beregnet at 8 pst. av samlet norsk sysselsetting i2009 var direkte eller indirekte knyttet til leveranser tilpetroleumsvirksomheten og i selve petroleumsvirksomhe-ten. Ifølge Fjose m.fl. (2013) var dette i 2012 192?000 syssel-satte, som utgjør vel 7 pst. av samlet sysselsetting.

Figur 4.3 Sammensetningen av fastlandsbasert markedsrettet virksomhet i 2012, fordelt på tre katego-rier konkurranseutsatte næringer og skjermet virksomhet, prosent.


5 % 6 %

7 %

81 %

RessursbasertLeverandørvirksomhetIkke-stedbundneMarkedsrettet skjermet

Bruttoprodukt Timeverk

6 % 5 %

6 % 82 %

Ressursbasert


Ikke-stedbundne

Markedsrettet skjermet

9 % 3 %

5 %

83 %

RessursbasertLeverandørvirksomhetIkke-stedbundneMarkedsrettet skjermet

Realinvesteringer


Tradisjonelt har man satt likhetstegn mellomindustri og k-sektor. I Eika m.fl. (2013) er Tryk-king og reproduksjon av innspilte opptak deneneste industrinæringen som ikke er definert somkonkurranseutsatt. De konkurranseutsatte indu-strinæringene stod i 2012 for 7,5 pst. av BNP,mens verdiskapingen i k-næringer utenom indu-stri og petroleumsvirksomheten stod for 3,8 pst.

4.3 Utviklingen i kostnadsmessig konkurranseevne og i k-sektor

Et lands konkurranseevne kan defineres somevnen til å opprettholde en rimelig balanse i uten-riksøkonomien over tid, samtidig som det har fullog effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inn-tektsfordeling. Hovedbildet etter de første 13årene av 2000-tallet er at arbeidsledigheten er lav,sysselsettingen høy og inntektsfordelingen jev-nere enn i de fleste andre land. Samtidig har lønn-somheten i næringslivet vært relativt stabil. Dette

Boks 4.2 Stadig nye næringer utsettes for internasjonal konkurranse

Stadig nye deler av næringslivet møter interna-sjonal konkurranse. Blant annet har teknologiskutvikling gjort det mulig å kjøpe tjenester innenregnskap og IKT fra selskaper i andre land. Dethar videre vært tiltakende bruk av netthandel,noe som har økt omfanget av utenlandsk kon-kurranse for flere virksomheter innen varehan-delen. Husholdningenes økte kjøp i utlandet desenere årene trekker i samme retning. Fra 2009til 2012 steg husholdningenes samlede forbrukmed litt under 10 pst., mens deres forbruk iutlandet økte med nærmere 40 pst. Når ogsåbakeren merker konkurranse fra økende importav halvfabrikata, er det en illustrasjon på at detblir færre og færre som er skjermet fra konkur-ranse mot bedrifter i utlandet.

Bedrifter i flere bransjer søker i økende gradoppdrag i andre land. Innen transportsektorener det nå et stort innslag av utenlandskregistrertelastebiler på norske veier. Ifølge NHO Logistikkog transport utfører hovedvekten av disse bileneinternasjonal, grensekryssende transport. Import-andelen for transporttjenester utenom sjøfartble doblet fra 2003 til 2010, jf. tabell 4.3. Fore-komsten av utenlandske aktører innen transportmellom ulike destinasjoner innenfor Norgesgrenser har også økt de siste årene, men nivåeter fremdeles lavt.

Ifølge analyser foretatt av Menon BusinessEconomics økte andelen bedrifter med uten-landske eiere innen det de definerer som tjene-stevirksomhet knyttet til godstransport fra 11pst. i 2003 til 19 pst. i 2009 (Ulstein m.fl., 2012).Ifølge Menon sto selskaper med utenlandskeierskap for 54 pst. av den samlede verdiskapin-gen i disse bedriftene i 2009. Det er særlig destore selskapene som er utenlandsk eide.

Også i bygge- og anleggsnæringen er det sta-dig mer vanlig med anbud fra utenlandske entre-prenørselskaper. Mens utenlandske selskapervant én av 26 anbud om kontrakter på over 100millioner kroner fra Statens Vegvesen i 2009,vant utenlandske selskaper 12 av 21 konkurran-ser i 2012.

I de tilfeller der prosjektene som tilfallerutenlandske aktører er store, settes det gjerneopp norske produksjonsenheter. Arbeidstakere iprosjektene kan være i den norske arbeidsstyr-ken fra før, eller de kan komme fra utlandet. INasjonalregnskapet vil produksjonen uansettbetraktes som norsk, uavhengig av eierskapet tilbedriften. Denne typen konkurranse fanges der-med ikke opp i utenrikshandelen. Dette bidrarogså til at både bygge- og anleggsnæringen ogtransport utenom utenriks sjøfart er klassifisertsom skjermede næringer i denne rapporten.Hvis derimot arbeidskraften og produksjonska-pitalen leies inn fra utlandet, vil det registreressom import av tjenester og produktinnsats, slikat bruttoproduktet kun tilsvarer driftsresultatet.

Økt internasjonal konkurranse kan ha ulikeårsaker i de ulike næringene. En felles driver erimidlertid kostnadsforskjeller mellom Norge ogandre land. Vedvarende høyere kostnader iNorge bidrar trolig isolert sett til å forsterkedisse globaliseringstrendene. Eichengreen ogPoonam (2013) finner at den kostnadsmessigekonkurranseevnen målt ved realvalutakursen erviktig for eksportveksten, og at virkningen ersterkere for eksport av tjenester enn for vareek-sport.


taler for at Norges konkurranseevne i denne peri-oden har vært god.

Dersom balanse i utenriksøkonomien og høysysselsetting skal kunne opprettholdes over tid, erdet nødvendig at konkurranseutsatt sektor er til-strekkelig stor. På lengre sikt krever dette atavkastningen av investeringer i slik virksomhetikke vurderes å være dårligere i Norge enn i

andre land. Utviklingen i konkurranseutsatt sek-tors internasjonale konkurranseevne avhengerikke bare av forhold i sektoren selv, men også avproduktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrigedeler av norsk næringsliv. Disse næringene leve-rer produktinnsats, energi og kapitalvarer til kon-kurranseutsatt sektor. Jo billigere disse leveran-sene er, desto bedre blir k-sektors kostnadsmes-

1 Verdiskaping direkte og indirekte til eksport som andel av bruttoproduktet i næringen.2 Import som andel av innenlandsk anvendelse av produkter assosiert med de enkelte næringene.Kilde: Eika m.fl. (2013).

Tabell 4.4 Ulike kategorier konkurranseutsatte næringer, eksport- og importandeler i 2010.

U = Ute-konkurrerende Eksportandel1 Importandel2

Sum import- ogeksportandel


Utvinning av råolje og naturgass U 89,1 17,5 106,6

Bergverksdrift U 54,1 39,0 93,1

Fiske, fangst og akvakultur U 89,4 2,9 92,3

Skogbruk 49,7 18,3 68

Trelast- og trevareindustri, unntatt møbler 15,6 35,0 50,6

Produksjon av metaller U 96,1 83,7 179,8

Produksjon av papir og papirvarer U 71,6 60,7 132,3

Nærings-, drikkevare- og tobakksindustri 34,1 22,2 56,3


Tjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass 35,6 41,7 77,3

Reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr U 59,9 7,6 67,5

Verftsindustri og annen transport-middelindustri 32,9 69,0 101,9

Rørtransport U 98,2 0,0 98,2


Utenriks sjøfart U 88,3 65,1 153,4

Oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri U 75,8 60,1 135,9

Produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner U 58,0 63,5 121,5

Tekstil-, beklednings- og lærvareindustri 37,7 86,1 123,8

Gummivare- og plastindustri, mineral-produktindustri 32,6 48,3 80,9

Produksjon av møbler og annen industriproduksjon 38,2 74,7 112,9


sige konkurranseevne. Videre konkurrerer allenæringer om arbeidskraften. Lavere lønninger iandre næringer kan bidra til en bedring i konkur-ranseutsatt sektors konkurranseevne ved at detblir lettere og billigere å skaffe produktinnsats ogkapitalvarer. Under diskuteres utviklingen i noenviktige forhold for industriens og fastlandsøkono-miens samlede konkurranseevne.

4.3.1 Kostnadsutviklingen

Lønn er den komponenten som betyr mest forkostnadene i store deler av næringslivet. Ogsåandre komponenter som energikostnader, kapital-kostnader, transportkostnader og andre kostna-der til innenlandsk produsert produktinnsats vilha betydning for norske bedrifters muligheter til åkunne hevde seg i den internasjonale konkurran-sen. Det samme gjelder offentlig politikk i form avskatter, avgifter og støtteordninger. I tillegg erkronekursen svært viktig for bedriftenes kost-nadsmessige konkurranseevne.

Siden årtusenskiftet har lønnsveksten i Norgevært høy i internasjonal sammenheng. Ifølge tallfra Det tekniske beregningsutvalget for inntekts-oppgjørene (TBU), økte lønnskostnadene pertime i industrien i gjennomsnitt 2,6 pst. mer per årenn i industrien hos våre handelspartnere i peri-oden 2000–2012, målt i felles valuta, jf. figur 4.4B.Dette har bidratt til at gjennomsnittlige timelønns-kostnader i norsk industri i 2012 var nesten 70 pst.høyere enn for et handelsvektet gjennomsnitt av

våre handelspartnere i EU, jf. figur 4.5. I 2012 lå vinesten 30 pst. høyere enn Sverige og nesten 40pst. høyere enn Danmark. Høyere lønnsvekst ennhos handelspartnerne stod for vel halvparten avsvekkelsen i den kostnadsmessige konkurranse-evnen, målt med relativ lønn i felles valuta, menssterkere kronekurs bidro med resten.

Fluktuasjonene i valutakursen har vært klartstørre på 2000-tallet sammenlignet med tiåret før,jf. figur 4.4A. Samlet sett styrket kronekursen segmed 14 pst. i perioden fra 2000 til 2012. Gjennom2013 har kronekursen imidlertid svekket segbetydelig, og i første halvdel av november 2013var den i området 5,5–9 pst. svakere enn gjen-nomsnittsverdien i 2012. For perioden januar-oktober i 2013 var kronekursen i gjennomsnitt 1,6pst. svakere enn i samme periode året før. Isolertsett bidrar dette til en bedring av den kostnads-messige konkurranseevnen tilsvarende et lønn-skutt av samme størrelse som svekkelsen av kro-nekursen.

Styrkingen av kronekursen etter 2000 hengersammen med høyere oljepris og den gode utvik-lingen i norsk økonomi sammenlignet med vårehandelspartnere. Økende aktivitet i petroleums-næringen og innfasing av oljepenger i norsk øko-nomi har bidratt til relativt høy etterspørsel og lavarbeidsledighet, mens mange av våre handels-partnere har slitt med svak økonomisk vekst ogstigende ledighet gjennom perioden.

Kronekursen blir også påvirket av pengepoli-tikken. I pengepolitikken har Norges Bank avveid

Figur 4.4 Valutakurs og lønninger

Kilder: Norges Bank og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

A. Konkurransekursindeksen. Stigende kurve betyr sterkere krone. Indeks 2000=100

Valutakurs og lønninger

70

80

90

100

70

80

90

100

jan.90 jan.95 jan.00 jan.05 jan.10

Inflasjonsmål for pengepolitikken

100

110

120

130

140

100

110

120

130

140

2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012

Nasjonal valuta

Felles valuta

B. Timelønnskostnader i industrien i Norge relativt til hos våre handelspartnere. Indeks 2000 = 100


hensynet til prisstigningen mot hensynet til stabi-litet i produksjon og sysselsetting, slik bankenskal med et fleksibelt inflasjonsmål for pengepoli-tikken. Lav importert prisstigning og høy arbeids-innvandring har bidratt til å dempe inflasjonsim-pulsene i norsk økonomi, samtidig som en tredob-ling av oljeprisen siden 2001 har gitt store etter-spørselsimpulser inn i norsk økonomi, jf. drøftin-gen av dette i kapittel 5. Prisstigningen i Norgehar siden inflasjonsmålet ble innført i mars 2001,ligget noe under inflasjonsmålet. I motsetning til imange andre land med lav prisstigning har imid-lertid ikke dette vært noe tegn på deflasjonslig-nende tilstander i norsk økonomi. Tvert i mot harlav, og til dels negativ, importprisvekst på ferdig-varer gitt norske husholdninger og bedrifter engod utvikling i kjøpekraften, og det har gjennom-gående vært god vekst i norsk økonomi. Vekstener blitt understøttet av sterk vekst i etterspørselenfra oljevirksomheten, god prisutvikling på våreeksportprodukter og lave renter. Norges Bankhar således stått overfor motstridende hensyn irentesettingen. Lav inflasjon og sterk kronekurshar talt for lavere renter, mens gjennomgåendehøy etterspørsel og god vekst, samt stigendebolig- og eiendomspriser, har talt for høyere ren-ter. Styrkingen i kronekursen må slik sett ses påsom et tegn på at det samlet sett har vært sterkvekst i etterspørselen i norsk økonomi.

Gjennom det siste tiåret har petroleumsvirk-somheten bidratt til å øke kostnadsnivået i Norge

gjennom flere kanaler, jf. kapittel 5. Spesielt godlønnsomhet for bedrifter som leverer mye tilpetroleumsvirksomheten, kan ha medført spesielthøy lønnsvekst i disse bedriftene. Grünfeld m.fl.(2013) finner at den årlige lønnsveksten fra 2001til 2012 var betydelig høyere i industribedriftersom leverer mye til petroleumsvirksomheten oglavere i andre industribedrifter. Selv om tallene erusikre, tyder dette på at tapet i kostnadsmessigkonkurranseevne siden årtusenskiftet har værtnoe mindre for industribedrifter utenom leveran-dørbedrifter, enn det gjennomsnittstallene viser.For leverandørbedriftene har kostnadsnivået i såfall steget mer, noe som kan være med på å for-klare at mange store kontrakter har gått til utlan-det i den senere tid.

4.3.2 Utviklingen i k-næringer langs ulike dimensjoner

Gjennom de siste 45 årene har framveksten avpetroleumsvirksomheten vært av stor betydningfor utviklingen av k-næringene. Øvrige endringer igraden av konkurranseutsatthet og aktivitetsut-viklingen i konkurranseutsatte næringer har blantannet sammenheng med nye muligheter fra nyteknologi, endringer i handelsrestriksjoner oginternasjonale priser. I tillegg kommer selvfølge-lig utviklingen i norske næringers konkurranse-evne, herunder kostnadsutvikling og produktivi-tet i vid forstand (markedsføring, innovasjoner,

Figur 4.5 Timelønnskostnader i industrien i Norge relativt til industrien hos handelspartnerne i EU i 2012. Felles valuta. Handelsvektet snitt av handelspartnerne i figuren = 100


Timelønnskostnader i industrien

0 20 40 60 80 100 120 140 160 180

NorgeSverige

BelgiaDanmarkFrankrikeTyskland

FinlandØsterrike

NederlandIrlandItalia

SpaniaStorbritannia

TsjekkiaPolen


produktspekter, leveransedyktighet, stabilitet/tro-verdighet etc.).

Endringer i konkurranseutsatte næringer kanskje langs mange dimensjoner: Bedrifter kan leg-ges ned eller slutte å eksportere, bedrifter kanflyttes til utlandet, deler av produksjonsvirksom-heten kan flyttes ut eller «outsources», og bedrif-tene kan redusere produksjonen for eksport. Enkan selvsagt også ha økning i eksporten og aktivi-teten med utgangspunkt i tilsvarende forhold, i til-legg til nyetableringer og produksjon av nye pro-dukter.

Utflytting av deler av produksjonsvirksomhe-ten reduserer verdiskapingen som finner sted iNorge, og vil dermed isolert sett redusere netto-eksporten. Samtidig kan slik utflytting være nød-vendig for å sikre lønnsomheten i den gjenvæ-rende produksjonen, og for eierne kan resultatetgjerne bli økte inntekter. Noe av reduksjonen ieksporten kan dermed bli kompensert ved økt

eierinntekt og dermed bedre rente- og stønadsba-lanse.

I en undersøkelse Senter for næringslivsfors-kning (SNF) har gjort for utvalget, er det samletinn opplysninger om hvordan omsetningen ogsysselsettingen til de største foretakene i Norgefordeler seg mellom Norge og utlandet (Heum,2013). Dette er en oppdatering av tilsvarendeundersøkelser for 1996 og 2006. En betydelig delav sysselsettingen og omsetningen til store nor-ske foretak finner sted i utlandet. De siste 25årene har stadig flere kjøpt og etablert dattersel-skap i utlandet, og en økende del av aktivitetenhar funnet sted i utlandet. Dette er imidlertid ikkenoe særnorsk fenomen, men har også gjort seggjeldende i alle de nordiske landene.

Ifølge Heum (2013) er de aller fleste av de 30største foretakene i Norge å betrakte som multina-sjonale foretak, som driver verdiskaping i flereland, og som betjener markeder i langt flere land

Boks 4.3 Møte med konkurranseutsatte bedrifter

For å få et bedre bilde av situasjonen i norskøkonomi har utvalget hatt møter med flerebedrifter det siste året. Utvalget har møtt ledel-sen i Borregaard, Benteler Aluminium CastingAS, og med ledelsen i de fire foretakene Yara,Eramet, Norcem og Ineos som samarbeidergjennom IndustriClusteret Grenland (ICG). Frade sistnevnte foretakene deltok også de ansattestillitsvalgte. Foretakene produserer ulike pro-dukter og opererer i ulike markeder, men er allefastlandsbedrifter som konkurrerer i eksport-markedene.

Tema for møtene var situasjonen for konkur-ranseutsatt sektor i Norge, og hvilke utfordrin-ger virksomhetene står overfor. Selv om det varulikheter fra bedrift til bedrift, ble det også pektpå flere felles utfordringer:– Kostnadsnivået er en stor utfordring. Et høy-

ere kostnadsnivå i Norge enn det konkurren-tene står overfor, gjør situasjonen krevende.Høye lønnskostnader og en sterk krone erviktige grunner til dette.

– Bedriftene påvirkes av rammen i frontfaget,selv om de har lokal lønnsdannelse medutgangspunkt i de fire kriterier. Hvis de leg-ger seg under det vil de miste arbeidskraftover tid. Arbeidstakere anser lønnsveksten ioffentlig sektor som et gulv, noe som bidrartil å trekke opp forventninger og krav også ibedriftene.

– Enkelte bedrifter konkurrerer om arbeids-kraft med oljesektoren, der lønnsnivået erlangt høyere. Det er til tider betydelig lekka-sje av arbeidere som søker seg dit.

– En krevende konkurransesituasjon og usik-kerhet gjør at utdanning og rekruttering tilverkstedsindustrien og øvrig industri fram-over kan bli vanskeligere.

– Noen pekte på at tilgang på kreditt i norskebanker har blitt vanskeligere.

Bedriftene satser og investerer for å drive ogvokse i Norge også framover. Enkelte av bedrif-tene opererer i nisjemarkeder der etable-ringskostnaden for potensielle nykommere erstore, samtidig som den potensielle økonomiskegevinsten er begrenset. Bedriftene har gjennom-gående investert mye, både i kapital og kompe-tanse. Det har bidratt til å gjøre dem konkurran-sedyktige. På lengre sikt kan likevel vedvarendehøyere kostnader i Norge enn ute bli en utfor-dring.

Et godt samarbeid mellom ledelse og deansatte ble av alle bedriftene trukket fram somet konkurransefortrinn. I Norge er det en flat ogdemokratisk bedriftskultur, der ansatte blir hørtog rådført av ledelsen i større grad enn i mangeandre land. Dette bidrar til å fremme innovasjonog produktivitet. Også samarbeidet med fagfore-ningene ble berømmet.


enn bare i Norge. Utviklingen med internasjonali-sering har gått over mange år, og ifølge undersø-kelsen er det lite som tyder på at den har aksele-rert som følge av de senere års høye vekst i detnorske kostnadsnivået. Den faktoren som gjen-nomgående synes å være den viktigste driveren,er investeringer for å betjene markeder som van-skelig lar seg betjene fra Norge. De store foreta-kene har i mange tilfeller vokst det som er muliginnenfor sine kjerneområder i Norge, hvilket gjørat de søker til utlandet for videre vekst.

4.3.3 Verdiskaping

Verdiskapingen i de konkurranseutsatte nærin-gene inkludert petroleumsvirksomheten, målt vednæringenes bruttoprodukt i løpende priser defla-tert med konsumprisene fra nasjonalregnskapet2,har siden 1970 økt klart mer enn i skjermede mar-kedsrettede3 næringer samlet, jf. figur 4.6A.Denne utviklingen kan føres tilbake til den kraf-tige økningen i oljeprisen i 1979 og rundt årtusen-skiftet. Til tross for at petroleumsproduksjonen

har falt etter 2004, har økte priser bidratt til øktverdiskaping når den måles på denne måten. Enforeløpig topp ble nådd i 2008, men nivået i 2012var det nest høyeste noen gang.

Petroleumsvirksomhetens store betydning fornorsk økonomi er av flere grunner av en annenkarakter enn andre konkurranseutsatte næringer,og vil belyses nærmere i neste kapittel. Utenrikssjøfart skiller seg også klart ut fra andre næringer,ved liten tilknytning til Norge og norsk økonomi.Gunstige skattebetingelser innebærer også ataktiviteten i utenriks sjøfart er av liten direktebetydning for offentlige finanser. I 2012 stod brutto-produktet i utenriks sjøfart for knapt 0,5 pst. avBNP (i basisverdi). I det videre vil vi derfor kon-sentrere oss om det vi betegner som fastlandsba-serte næringer. Med fastlandsbaserte næringerforstår vi i det følgende alle næringer utenomUtvinning av råolje og naturgass, Rørtransport ogUtenriks sjøfart4.

Bruttoproduktet i fastlandsbaserte konkurran-seutsatte næringer var relativt stabilt fra 1970 tilmidt på 1990-tallet. Deretter har veksten værtlangt høyere, men likevel gjennomgående lavereenn i skjermet markedsrettet virksomhet. Utvik-lingen i k-næringene har de siste 20 årene i storgrad fulgt konjunkturutviklingen hos våre han-delspartnere. Et fall i kjølvannet av finanskrisenble raskt erstattet av ny oppgang i Norge. Målt itimeverk var det derimot et kraftig fall i fastlands-

2 Fra et nasjonaløkonomisk synspunkt er konkurranseutsattsektor først og fremst interessant ut fra de inntekter somgenereres, som kan brukes til å kjøpe konkurranseutsatteprodukter, norske eller utenlandske. Når vi deflaterer medkonsumprisene, viser figuren utviklingen i hvor mye kon-sumgoder som kan kjøpes for inntektene. Figurene vil der-med også vise endringer som skyldes endrede produktpri-ser, i motsetning til statistikk som viser bruttoproduktet ifaste priser, som er mer å betrakte som et volummål.

3 Markedsrettet virksomhet er her definert som hele økono-mien utenom offentlig forvaltning og boligtjenester fraegen bolig, og adskiller seg litt fra SSBs definisjon.

Kilde: Heum (2013).

Tabell 4.5 Sysselsettingen i de 10 og 30 største konsern i privat sektor, fordelt på enheter de har i Norge og i utlandet, 1996–2012. Antall i 1000

1996 2006 2012

10 største 214 222 204

Norge 95 83 81

Utlandet 119 139 123

11–30 største 87 95 146

Norge 61 54 62

Utlandet 26 41 84

30 største 301 317 350

Norge 156 138 143

Utlandet 145 179 207

4 Tjenester i tilknytning til utvinning omtales med andre ordsom fastlandsbasert, noe som innebærer at dette begrepetadskiller seg fra SSBs definisjon av Fastlands-Norge.


baserte k-næringer fra 1970 til begynnelsen av1990-tallet. Figur 4.6D viser at dette hang sammenmed en kraftig nedgang i sysselsettingen i res-sursbaserte og ikke-stedbundne næringer. I desenere år har sysselsettingen i de konkurranseut-satte næringene svingt en del, men var i 2012 sam-let sett på omtrent samme nivå som i 2000. I skjer-met markedsrettet virksomhet har sysselsettin-gen derimot økt en god del i dette tidsrommet.

Fram til 1990 var det en relativt lik utvikling iikke-stedbundne og ressursbaserte k-næringer i

fastlandsøkonomien, både for verdiskaping ogsysselsetting, jf. figur 4.6B og 4.6D. I de siste 10årene har aktivitetsnivået imidlertid utviklet segklart svakere i de ressursbaserte k-næringene, ogi 2012 var verdiskapingen på samme nivå som i2000. I de ikke-stedbundne næringene har deri-mot verdiskapingen økt betydelig, men likevelnoe mindre enn i skjermet markedsrettet virk-somhet. Antall timeverk i ikke-stedbundne nærin-ger har likevel falt noe siden år 2000. Leverandør-virksomheten har hatt en kraftig vekst fra tidlig på

Figur 4.6 Bruttoprodukt og timeverk


Bruttoprodukt og timeverk

A. Bruttoprodukt deflatert med deflatoren for husholdningenes konsum. 2000 = 100

0

20

40

60

80

100

120

140

160

180

200

0

20

40

60

80

100

120

140

160

180

200

1970 1980 1990 2000 2010

Fastlandsbasertekonkurranseutsatte næringer

Konkurranseutsatte næringer,inkl. petro. og utenriks sjøfart

Skjermet markedsrettetvirksomhet

B. Bruttoprodukt i fastlandsbaserte næringer deflatert med deflatoren for husholdningenes konsum. 2000 = 100

0

50

100

150

200

250

300

350

400

0

50

100

150

200

250

300

350

400

1970 1980 1990 2000 2010



Ressursbaserte k-næringer

Skjermet markedsrettet virksomhet

60

80

100

120

140

160

180

60

80

100

120

140

160

180

1970 1980 1990 2000 2010

Utekonkurrerende

Øvrige

I alt

C. Bruttoprodukt i ikke-stedbundne fastlandsbaserte næringer deflatert med deflatoren for husholdningenes konsum. 2000 = 100

80

100

120

140

160

180

200

80

100

120

140

160

180

200

1970 1980 1990 2000 2010

Skjermet markedsrettet virksomhetRessursbaserte k-næringerLeverandørvirksomhetIkke-stedbundne næringer

D. Timeverk selvstendige og lønnstakere i noen grupper av fastlandsbaserte næringer. 2000 = 100


1990-tallet, og særlig etter 2000 har veksten i ver-diskaping og i timeverk vært svært mye kraftigereenn i andre hovedgrupper av markedsrettet virk-somhet, jf. figur 4.6B og 4.6D. Med denne spesi-elle måten å måle bruttoproduktet på, bidrar enkraftig økning i prisene for leverandørvirksomhe-ten samlet, til en svært sterk vekst. Det er særlignæringen Tjenester i tilknytning til utvinning avråolje og naturgass som bidrar til veksten.

Figur 4.6C viser at av de ikke-stedbundnenæringene var veksten i verdiskapingen klartstørst i de utekonkurrerende fram til midten av1990-tallet og i årene etter 2006. I den mellomlig-gende perioden var veksten omtrent den samme iutekonkurrerende som øvrige ikke-stedbundnenæringer.

4.3.4 Lønnskostnader

Figur 4.7A viser at lønningene i fastlandsbasertekonkurranseutsatte næringer og skjermet mar-kedsrettet virksomhet har utviklet seg ganskeparallelt fra 1970 og fram til litt inn på 2000-tallet.Fra 2000 til 2012 har imidlertid timelønnskostna-dene i de konkurranseutsatte næringene økt klartmer enn i skjermet markedsrettet virksomhet.Dette henger i første rekke sammen med utviklin-gen i leverandørvirksomheten, se figur 4.7B.

I ressursbaserte k-næringer på fastlandet harlønnskostnadene gjennomgående steget noe min-dre enn i øvrige kategorier markedsrettet virk-somhet, jf. figur 4.7B. Fra 1970 til 2012 var øknin-gen i timelønnskostnadene i de ikke-stedbundnenæringene tilnærmet identisk med skjermet mar-kedsrettet virksomhet, dog litt større fra 2000 til2012. Veksten i gjennomsnittlig timelønnskostnadi leverandørvirksomheten var derimot klart høy-ere i 40-årsperioden sett under ett, og spesielt framidten av 1990-tallet etter noen år med en svakutvikling. Utviklingen må ses på bakgrunn av engunstig prisutvikling for denne virksomhetensamlet sett. Produksjon av metallvarer, elektriskutstyr og maskiner leverer også en god del tilpetroleumsvirksomheten, selv om den i endastørre grad er rettet mot eksportmarkeder5. Somdet fremgår av figur 4.7B, er det intet spor av entilsvarende kraftig lønnsøkning i denne næringen.Tvert imot følger den lønnsutviklingen til ikke-stedbundne næringer nært.

De tre fastlandsbaserte næringene som leve-randørvirksomheten består av, er av samme stør-relsesorden når det gjelder sysselsetting, men pågrunn av høyt lønnsnivå stod næringen Tjenestertilknyttet utvinning av råolje og naturgass for halv-parten av leverandørvirksomhetens samlede lønn-skostnader. Figur 4.7C indikerer at det er dennenæringen som bidrar til den høye lønnsveksten ileverandørvirksomheten i de senere årene. Fra2000 til 2012 var økningen i realtimelønnskostna-dene der 51 pst., det vil si 13,5 prosentenhetermer enn i skjermet markedsrettet virksomhet.Timeverkene i denne næringen har i de siste 20årene økt svært kraftig og ettersom lønnsnivået erom lag det dobbelte av nivået i andre fastlandsba-serte næringer, fører økte timeverk i denne nærin-gen til en kraftig økning i gjennomsnittslønnen forhele gruppen av leverandørnæringer. Denne sam-mensetningseffekten er faktisk så sterk atlønnsveksten for hele gruppen av leverandørnæ-ringer er klart større enn veksten i hver enkelt avleverandørnæringene isolert, også enn i denne tje-nestenæringen selv. Lønnsveksten i de to andreleverandørnæringene har fra 2000 til 2012 ikkevært høyere enn i de ikke-stedbundne næringene,snarere litt lavere. Dette kunne tyde på at det,med unntak av Tjenester i tilknytning til utvin-ning, ikke har vært noen direkte lønnsdrivendevirkning av å levere mye til petroleumsvirksomhe-ten.

Grünfeld m.fl. (2013) har med utgangspunkt iet eget innsamlet materiale beregnet lønnsutvik-lingen i bedrifter som leverer mye til petrole-umsvirksomheten, og finner som nevnt over klarthøyere lønnsvekst i slike bedrifter enn i resten avindustrien. Disse tallene er ikke direkte sammen-lignbare med våre, men det kvalitative bildet ernokså likt.

Figur 4.7D viser at lønnsveksten i de fastlands-baserte utekonkurrerende, ikke-stedbundnenæringene i de siste ti årene har vært klart høyereenn de øvrige ikke-stedbundne næringene. Fra1970 til 1990 var det motsatte tilfellet. De merhjemmekonkurrerende næringene har åpenbartslitt mer enn de utekonkurrerende næringene, ogproduksjonsnivået var i 2012 nærmere 20 pst.lavere enn i 1970, jf. figur 4.6C. Med næringersom Tekstil, beklednings- og lærvareindustri ogProduksjon av møbler og annen industriproduk-sjon inkluderer denne gruppen næringer som i endel år har fått et tøft møte med konkurranse fradiverse fremvoksende økonomier, med svært lavelønnskostnader.

5 Ifølge Grünfeld m.fl. (2013) var 40 pst. av næringens syssel-setting rettet mot petroleumsleveranser i 2011.


Figur 4.7 Realtimelønnskostnader1 Timelønnskostnader deflatert med deflatoren for konsum i husholdninger.Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

Realtimelønnskostnader¹

A. Fastlandsbaserte næringer. 2000 = 100

0

20

40

60

80

100

120

140

160

0

20

40

60

80

100

120

140

160

1970 1980 1990 2000 2010

Skjermet markedsrettet virksomhetKonkurranseutsatte næringer

B. Fastlandsbaserte næringer. 2000 = 100

0

20

40

60

80

100

120

140

160

180

0

20

40

60

80

100

120

140

160

180

1970 1980 1990 2000 2010

Skjermet markedsrettet virksomhet


Leverandørnæringer


0

20

40

60

80

100

120

140

160

180

0

20

40

60

80

100

120

140

160

180

1970 1980 1990 2000 2010

Reparasjon og installasjon avmaskiner og utstyr

Tjenester tilknyttet utvinningav råolje og naturgass

Verftsindustri og annentransportmiddelindustri

C. Fastlandbasert leverandørvirksomhet. 2000 = 100

20

40

60

80

100

120

140

160

20

40

60

80

100

120

140

160

1970 1980 1990 2000 2010

Utekonkurrerende

Øvrige

I alt

D. Fastlandsbaserte ikke-stedbundne næringer. 2000 = 100


1 N

omin

elle

tim

eløn

nsko

stna

der

defla

tert

med

kon

sum

pris

inde

ksen

.2

Vi h

ar k

un ta

ll fo

r sk

ogbr

uk fr

am ti

l 201

1. G

jenn

omsn

itt fo

r de

nne

stør

rels

en e

r de

rfor

ber

egne

t for

åre

ne 2

001–

2011

og

ikke

200

1–20

12.

Kild

e: E

gne

bere

gnin

ger

base

rt p

å ta

ll fr

a St

atis

tisk

sent

ralb

yrå.

Tab

ell 4

.6 V

ekst

i re

allø

nn

sko

stn

ader

per

tim

e i f

astl

and

sbas

ert

virk

som

het

1

1971

–19

8019

81–

1990

1991

–20

0020

01–

2012

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Res

surs

base

rte

k-næ

ring

er2

3,7

1,1

1,8

2,2

2,3

3,1

5,1

0,9

3,8

2,3

2,5

2,8

1,1

2,4

-1,5

3,1

3,8

Ber

gver

ksdr

ift3,

70,

31,

82,

84,

75,

23,

72,

87,

95,

41,

94,

51,

2-3

,0-1

,65,

83,

3

Fisk

e, fa

ngst

og

akva

kultu

r3,

83,

02,

94,

00,

82,

73,

10,

24,

46,

66,

86,

44,

32,

83,

12,

43,

4

Skog

bruk

23,

60,

31,

32,

12,

22,

42,

94,

61,

32,

34,

21,

90,

02,

5-1

,03,

8-

Tre

last

- og

trev

arei

ndus

tri,

unnt

att m

øble

r3,

60,

81,

82,

62,

56,

14,

91,

12,

92,

32,

93,

40,

91,

7-0

,52,

92,

4

Prod

uksj

on a

v m

etal

ler

4,1

0,9

1,8

2,2

3,2

1,1

10,2

-4,4

11,2

-4,2

1,1

3,6

1,3

4,4

-1,5

5,0

5,6

Prod

uksj

on a

v pa

pir

og p

apir

vare

r4,

01,

22,

02,

02,

52,

00,

86,

8-0

,64,

64,

91,

30,

23,

5-3

,13,

21,

4

Næ

ring

s-, d

rikk

evar

e- o

g to

bakk

sind

ustr

i3,

61,

61,

82,

12,

03,

05,

70,

72,

43,

51,

72,

80,

72,

6-1

,72,

54,

3

Leve

rand

ørvi

rkso

mhe

t 4,

11,

02,

43,

92,

44,

93,

83,

43,

06,

24,

93,

42,

64,

62,

05,

64,

7Ve

rfts

indu

stri

og

anne

n tr

ansp

ortm

idde

lindu

stri

3,8

0,9

2,1

2,4

3,3

2,3

3,4

3,2

1,5

5,1

1,3

3,9

1,1

-1,0

2,8

3,8

3,5

Rep

aras

jon

og in

stal

lasj

on a

v m

aski

ner

og u

tsty

r3,

80,

81,

72,

71,

91,

84,

82,

86,

32,

310

,3-2

,31,

9-4

,84,

32,

44,

1

Tje

nest

er ti

lkny

ttet

utv

inni

ng a

v rå

olje

og

natu

rgas

s0,

73,

13,

32,

02,

5-2

,12,

92,

68,

710

,1-1

,63,

79,

2-2

,26,

95,

3

Ikke

-sted

bund

ne n

æri

nger

3,

91,

22,

02,

72,

73,

34,

51,

52,

61,

84,

83,

71,

43,

9-0

,53,

33,

4O

ljera

ffin

erin

g, k

jem

isk

og fa

rmas

øytis

k in

dust

ri4,

60,

72,

23,

46,

44,

24,

50,

75,

61,

58,

04,

00,

53,

61,

82,

83,

5

Prod

uksj

on a

v m

etal

lvar

er, e

lekt

risk

uts

tyr

og m

aski

ner

3,5

0,9

2,0

2,7

1,9

3,1

4,2

1,9

1,7

2,3

4,5

4,3

2,1

4,5

-1,6

3,2

3,5

Teks

til-,

bekl

edni

ngs-

og

lærv

arei

ndus

tri

3,9

1,7

1,8

2,5

1,4

3,2

2,1

3,2

4,1

3,6

2,4

4,7

-2,1

3,8

0,1

4,3

1,3

Gum

miv

are-

og

plas

tindu

stri

, min

eral

-pr

oduk

tindu

stri

3,7

1,6

2,1

1,4

2,7

2,1

4,7

0,3

0,2

0,9

2,0

1,9

0,2

3,6

-1,2

3,6

3,6

Prod

uksj

on a

v m

øble

r og

ann

en in

dust

ri-

prod

uksj

on3,

21,

11,

92,

42,

63,

65,

9-1

,32,

7-0

,35,

33,

72,

30,

31,

84,

04,

1

Skje

rmet

mar

keds

rette

t vir

ksom

het

3,8

1,3

2,2

2,5

2,9

3,6

3,9

1,8

1,8

2,4

3,3

5,1

1,3

2,2

-0,2

2,7

3,4


4.3.5 Lønnsomhet

Lønnsomheten og lønnsomhetsutviklingen i ennæring kan vurderes etter avkastningen på inves-teringene. Det er imidlertid krevende å måle stør-relsen på kapitalavkastning nøyaktig. Driftsresul-tatets andel av faktorinntekten fanger opp sentralemakroøkonomiske forhold som påvirker bedrifte-nes lønnsomhet, men endringer i driftsresul-tatsandelen kan også ha bakgrunn i andre fakto-rer som variasjon i kapitalintensiteten (dvs. kapitalsett i forhold til produksjonen). Ved økt kapitalin-tensitet må en større del av faktorinntekten gå til

kapitaleierne, ettersom de bidrar med en størredel. Slik kan driftsresultatsandelen øke selv omavkastningen på kapitalen er uendret.

De konkurranseutsatte næringene har gjen-nomgående hatt et klart lavere driftsresultat somandel av faktorinntekt enn skjermet markedsrettetvirksomhet, jf. figur 4.8A. Det kan blant annethenge sammen med at de samlet sett er noe min-dre kapitalintensive og at selvstendige utgjør enmindre andel av sysselsettingen i k-næringene6.

6 Selvstendiges inntekt knyttet til arbeid i egen virksomhetkategoriseres som driftsresultat.

Figur 4.8 Driftsresultatandel og brutto realinvesteringer1 Netto driftsresultat som andel av faktorinntekt i prosent.Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

Driftsresultatandel og brutto realinvesteringer

A. Driftsresultatandel¹ i fastlandsbaserte næringer

-10

0

10

20

30

40

50

60

70

-10

0

10

20

30

40

50

60

70

1970 1980 1990 2000 2010

Ressursbaserte k-næringerKonkurranseutsatte næringerLeverandørvirksomhetSkjermet markedsrettet virksomhet

B. Driftsresultatandel¹ i fastlandsbaserte ikke-stedbundne næringer

0

5

10

15

20

25

30

35

40

0

5

10

15

20

25

30

35

40

1970 1980 1990 2000 2010

UtekonkurrerendeØvrigeI alt

C. Brutto realinvesteringer i fastlandsbaserte næringer. Faste priser 2000=100

-50

0

50

100

150

200

250

300

350

1970 1980 1990 2000 2010-50

0

50

100

150

200

250

300Skjermet markedsrettet virksomhetRessursbaserte k-næringerLeverandørvirksomhetIkke-stedbundne næringer

D. Brutto realinvesteringer i fastlandsbaserte ikke-stedbundne næringer. Faste priser 2000=100

0

50

100

150

200

250

300

350

400

0

50

100

150

200

250

300

350

400

1970 1980 1990 2000 2010

UtekonkurrerendeØvrigeI alt


Svingningene i driftsresultatandelen har derimotvært større i k-næringene.

Driftsresultatsandelen har vist en svært for-skjellig utvikling i de ulike delene av de fastlands-baserte k-næringene. I de ressursbaserte k-nærin-ger har driftsresultatandelen svingt betydeligrundt et ganske stabilt nivå. Driftsresultatandeleni de fastlandsbaserte, ikke-stedbundne næringenehar derimot svingt rundt en fallende trend i de før-ste ti årene og svingt rundt en stigende trend gjen-nom de siste 20 årene, jf. figur 4.8B. Lønnsomhe-ten målt på denne måten har knapt vært så godnoen gang som i 2012.

I leverandørvirksomheten har driftsresul-tatsandelen steget kraftig etter 2004. Det måunderstrekes at nasjonalregnskapstallene for 2012er foreløpige, og det kan erfaringsmessig bli bety-delige revisjoner i driftsresultatene.

Figur 4.8B viser at det er de utekonkurrerendenæringene som har bidratt mest til at lønnsomhe-ten i de fastlandsbaserte ikke-stedbundne nærin-gene har holdt seg oppe, og til og med bedret seglitt etter 2006. Dette gjelder både Oljeraffinering,kjemisk og farmasøytisk industri og Produksjonav metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner. Dettehenger primært sammen med at produktivitets-veksten i disse næringene har vært høy. Den rela-tivt svake reallønnsveksten i de mer hjemmekon-kurrerende næringene henger altså sammen medsvak lønnsomhet i disse næringene.

4.3.6 Investeringer

Svingningene i realinvesteringene i de fastlands-baserte konkurranseutsatte næringene har i desiste 40 årene vært større enn i skjermet mar-kedsrettet virksomhet, jf. figur 4.8C7. I ikke-sted-bundne næringer økte investeringene kraftig frammot finanskrisen, for så å falle tilsvarende mye.Investeringene har vært mer stabile i de res-sursbaserte k-næringer. Leverandørvirksomhetener preget av spesielle forhold, og svingningene ersvært store. Salg av borerigger (som går sammenmed eksport av brukt realkapital) medfører foreksempel at bruttoinvesteringene sogar kan blinegative, som i 2011.

Figur 4.8D viser at av de fastlandsbaserte,ikke-stedbundne næringene har investeringenesvingt noe mer i de som er utekonkurrerende. I et

40-årsperspektiv har investeringene også vokstmer i disse næringene. I både utekonkurrerendeog øvrige ikke-stedbundne næringer økte investe-ringsnivået kraftig gjennom 2000-tallet fram tilfinanskrisen, for så å falle tilsvarende mye.


Norge er en liten åpen økonomi som har storegevinster av handel med utlandet. Utvalget vilpeke på at en balansert økonomisk utvikling, dervi drar full nytte av denne handelen, vil kreve atkonkurranseutsatt sektor utenom petroleumsvirk-somheten er tilstrekkelig stor. For å få til dette målønnsdannelsen bidra til et kostnadsnivå som ikkeavviker for mye fra våre handelspartnere. Dette ernødvendig for å sikre høy sysselsetting og lavarbeidsledighet også i et langsiktig perspektiv.

Konkurranseutsatt sektor bør også være vari-ert, for å unngå stor sårbarhet mot enkeltmarke-der. I 2012 utgjorde samlet eksport om lag 40 pst.av BNP, mens importen tilsvarte i underkant av 30pst. Eksport av olje og gass utgjør for tiden rundthalvparten av samlet eksport og bidrar til det storeoverskuddet i utenriksøkonomien. Industrivarerutgjorde nesten halvparten av eksporten utenompetroleumsprodukter i 2012, og eksporten av tje-nester litt mindre. Eksport av tjenester fra fastlan-det har økt betydelig i omfang de senere årene.

I en utredning for utvalget har Eika m.fl.(2013) foretatt en klassifisering av norsk nærings-liv etter hvor utsatt de ulike næringer er for inter-nasjonal konkurranse, jf. foran. Inndelingen erbasert på andelen av næringenes verdiskapingsom går til eksport eller i hvilken grad de konkur-rerer mot import. Selv om det er store forskjellermellom bedrifter i samme næring, og det ermange bedrifter som er internasjonalt konkurran-seutsatte også i andre næringer, er en slik innde-ling nyttig, fordi den gir kunnskap om hvilke aktø-rer som i hovedsak er internasjonalt konkurran-seutsatte. Ifølge utredningen stod de fastlandsba-serte konkurranseutsatte næringene for nær 15pst. av verdiskapingen i Norge i 2012, og 11 pst. avsysselsettingen. De konkurranseutsatte nærin-gene i fastlandsøkonomien kan deles i tre: Leve-randørvirksomhet til petroleumsvirksomheten,næringer basert på andre former for naturressur-ser, og såkalte ikke-stedbundne næringer, dvs.konkurranseutsatte næringer som ikke er avhen-gig av norske naturressurser, og dermed i størregrad kan flyttes til andre land. Metallindustrien ereksempel på en næring basert på naturressurser,mens produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr

7 Investeringene er målt i faste kroner og ikke som andel avbruttoproduktet for å unngå at svingninger i bruttoproduk-tet gir svingninger i investeringsandelen. Økningen i inves-teringene over tid må dermed ses i sammenheng med atdet er behov for økte investeringer for at produksjonen skalkunne vokse i takt med økningen i økonomien ellers.


og maskiner er en ikke-stedbunden næring. I 2012stod leverandørvirksomheten for 3 pst. av samletsysselsetting, mens de to andre gruppene stod forrundt 4 pst. hver.

Mange konkurranseutsatte bedrifter har vriddsin produksjon mot leveranser til petroleumssek-toren de senere årene og produksjonen i leveran-dørnæringene har økt vesentlig sterkere enn iandre næringer. Samtidig er det ikke så mangenæringer der slike leveranser utgjør hoveddelenav produksjonen. For at konkurranseutsatt sektorskal bli stor nok samlet sett, vil vi ha behov for etvisst omfang av ikke-stedbundne næringer. I dager det betydelig aktivitet i slike næringer, men forat den skal være stor nok også i fremtiden, er detvanskelig å se for seg at kostnadsnivået korrigertfor produktivitetsforskjeller i vid forstand kanvære mye høyere i Norge enn hos våre han-delspartnere.

På lengre sikt må lønnsomheten av å etablereog drive konkurranseutsatte bedrifter væresåpass god at tilstrekkelig med investeringer ognyetableringer finner sted. Lønnsomheten i deikke-stedbundne næringene har økt gjennom desiste 20 årene, men utviklingen i investeringene ermer bekymringsfull. Den svake utviklingen iinvesteringene i fastlandsbedriftene de senereårene er i noen grad en følge av den markerte lav-konjunkturen hos våre handelspartnere etterfinanskrisen, men trolig spiller også vårt høyekostnadsnivå en viktig rolle.

Stadig flere deler av næringslivet møter inter-nasjonal konkurranse. Det er dels et resultat av atteknologisk utvikling gjør det mulig, for eksempelinnen regnskap og IKT, men også at virksomheteri økende grad konkurrerer i andre land, sominnen transport, bygg og anlegg, og matindus-trien. I flere tjenesteytende næringer ser viøkende konkurranse fra utlandet og en klarøkning i importen. Denne økningen kan i noengrad henge sammen med høyere kostnader iNorge enn hos nære handelspartnere. Selv omimportandelen i disse næringene samlet sett errelativt liten, er andelen betydelig høyere i delerav næringene. Samtidig er dette næringer somvokser mer enn BNP samlet sett, slik at økteimportandeler her vil gi stadig større utslag i sam-let import. Økende import på nye områder inne-bærer isolert sett at vi trenger en ytterligereøkning i aktiviteten i ikke-stedbundne næringerfor å sikre langsiktig balanse i utenrikshandelen,eller at eksporten fra andre næringer øker.

I 2012 var timelønnskostnadene i norsk indus-tri nesten 70 pst. høyere enn hos våre han-delspartnere i EU. I perioden 2000 til 2012 har de

relative timelønnskostnadene steget med rundt 35pst. målt i felles valuta. Nær halvparten av detteskyldes en styrking av kronen. Forskjellen i time-lønnskostnader er også stor i forhold til nære han-delspartnere som Sverige og Danmark, med hen-holdsvis 28 og 43 pst. Det høye lønnsnivået reflek-terer et høyt produktivitetsnivå, som dels skyldesproduktive arbeidstakere og virksomheter, ogdels henger sammen med omfattende utnyttelseav verdifulle naturressurser hvor prisene har øktkraftig siden årtusenskiftet. Selv om naturressur-ser og ulik næringssammensetning innebærer atNorge samlet sett har et betydelig høyere produk-tivitetsnivå enn våre naboland, er ikke produktivi-tetsnivået like høyt i alle næringer.

Til nå har lønnskostnadsandelen i industriensamlet holdt seg rimelig stabil, til tross for densterke veksten i kostnadene. Utviklingen de siste10 årene må imidlertid sees i sammenheng meden svært gunstig prisutvikling på norske eksport-produkter. Det er vanskelig å vurdere hva som vilvære et opprettholdbart kostnadsnivå framover,men det er en risiko for at kostnadsnivået er forhøyt til å opprettholde en tilstrekkelig stor kon-kurranseutsatt sektor utenom petroleumsnærin-gen. En avskalling av bedrifter og næringer kanskje gradvis ved at tilfanget av ny aktivitet er forlite til å erstatte det som blir borte, men det kan iperioder også gå mye raskere, slik vi så i 2002–2003. Kostnadene ved en nødvendig kursendringblir større jo lenger en venter med nødvendigejusteringer. Et høyt kostnadsnivå kan gjøre detmer krevende å starte opp og drive virksomhetersom skal konkurrere i et internasjonalt marked.Utvalget vil også peke på at en slik avskalling vilgjøre norsk næringsliv mindre variert og økono-mien mer sårbar for nedgang i utlandet eller ensvekkelse i bytteforholdet. Ettersom stadig nyedeler av næringslivet møter internasjonal konkur-ranse, vil betydelig høyere kostnader i Norge ennute innebære en utfordring for stadig flere.

Gjennom 2013 har svakere kronekurs bidratttil en forbedring av konkurranseevnen, men kost-nadene er fortsatt langt over nivået hos våre han-delspartnere. For å redusere risikoen for en sterknedbygging av konkurranseutsatt sektor, menerutvalget at den kostnadsmessige konkurranseev-nen ikke bør svekkes. På lengre sikt er det trolignødvendig med en forbedring. En moderat lønns-vekst vil bidra til dette både direkte, og indirektegjennom lavere renter og svakere kronekurs. Der-som oljeprisen og andre råvarepriser skulle fallebetydelig, kan det bli nødvendig med en markertforbedring av konkurranseevnen.


Kapittel 5

Petroleumsvirksomhetens betydning for norsk økonomi

Petroleumsvirksomheten har betydd mye forutviklingen i norsk økonomi de siste 40 årene. Daden første norske oljen ble produsert i 1971, varNorges BNP per innbygger korrigert for forskjel-ler i prisnivå litt lavere enn OECD-gjennomsnittet.Siden da har verdiskapingen i norsk økonomi øktraskere enn i de fleste andre OECD-land, og i2012 var BNP per innbygger i Norge hele 80 pst.over OECD-gjennomsnittet. Utviklingen av petro-leumsvirksomheten har i betydelig grad bidratt tildette, men kan ikke direkte forklare hele denneforskjellen: Hvis petroleumsrenten trekkes ut1,ligger verdiskapingen fortsatt 50 pst. over OECD-gjennomsnittet i 2012, og om vi holder hele petro-leumsnæringen og utenriks sjøfart utenom varBNP for Fastlands-Norge fortsatt nær 20 pst. overOECD-gjennomsnittet. Noe av forklaringen kanligge i at petroleumsvirksomheten har bidratt til åøke produktiviteten i fastlandsøkonomien, gjen-

nom teknologioverføring og satsing på produk-sjon av produkter som har hatt en gunstig prisut-vikling, og ved at et høyere lønnsnivå har ført til atmindre produktiv virksomhet er blitt lagt ned.Oljeinntektene har også bedret mulighetene til ådrive aktiv motkonjunkturpolitikk.

5.1 Ulike kanaler for påvirkning

Utnyttelsen av de norske petroleumsressursenevirker på norsk økonomi på en rekke forskjelligemåter. To hovedkanaler er:– Næringens etterspørsel etter varer og tjenester– Offentlig bruk av oljeinntekter

I to rapporter som Statistisk sentralbyrå (SSB) harutarbeidet på oppdrag fra utvalget studeres virk-ningene gjennom disse kanalene ved hjelp avSSBs modeller Kvarts og MODAG, se kort omtalei boks 5.1. Analysene viser blant annet hvordanetterspørsel etter varer og tjenester fra petroleum-

1 Petroleumsrenten utgjør den delen av bruttoproduktet iutvinningsnæringen som overstiger normal faktoravlønning.

Figur 5.1 Norsk kjøpekraftskorrigert BNP per innbygger i forhold til OECD. OECD=100

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Kjøpekraftskorrigert BNP per innbygger i Norge relativt til OECD

80

100

120

140

160

180

200

80

100

120

140

160

180

200

1970 1980 1990 2000 2010

I alt

Uten petroleumsrente

Fastlands-Norge


snæringen og bruk av oljeinntekter slår ut i øktproduksjon og sysselsetting i andre deler av øko-nomien. Økt etterspørsel fører blant annet tillavere arbeidsledighet og høyere lønnsvekst, somigjen leder til høyere prisvekst, høyere rentenivåog sterkere kronekurs. Dette vil igjen påvirke pro-duksjonen og sysselsettingen.

Petroleumsressursene vil trolig også ha andrevirkninger enn det som direkte følger av økt etter-spørsel. Noen mulige mekanismer er at oljeprisenkan ha en direkte virkning på kronekursen ogaksjemarkedet, den spesielle arbeidskulturen påsokkelen kan tenkes å påvirke forholdene i andredeler av økonomien, og befolkningens utdan-ningsvalg og holdninger kan påvirkes av å ha enrik velferdsstat i ryggen. Noen studier som drøf-ter slike forhold eller har andre tilnærmingsmåterenn SSB til problemstillingene rundt petrole-umsvirksomhetens virkninger på økonomien, erBjørnland og Thorsrud (2013a), Mork (2013) ogdiverse artikler i Isachsen (2002).

I løpet av det første tiåret med oljeutvinningfikk Norge bygget opp en betydelig leverandør-virksomhet med høy kompetanse på mange områ-der, direkte og indirekte knyttet til petroleumsut-vinning. Høy kompetanse og geografisk og kultu-rell nærhet til markedene har bidratt til at hoved-delen av disse leveransene har kommer fra norskeleverandører de siste 30 årene. Dette har bidratttil at det er skapt mange høyproduktive arbeids-plasser i norsk økonomi.

Figur 5.2A viser utviklingen i de tre etterspør-selskomponentene investeringer, produktinnsatsog sysselsetting. I de siste 30 årene har denneetterspørselen tilsvart mellom 7,9 pst. og 12,4 pst.av BNP Fastlands-Norge.2 Investeringene utgjørhovedparten, og er også den klart mest volatile

komponenten. Figur 5.2B viser nivået på etterspør-selen fra petroleumsvirksomheten i faste priser.

Det aller meste av petroleumsrenten tilfallerstaten gjennom skatter, SDØE og utbytte fra Sta-toil. Mesteparten av disse inntektene spares uten-for Norge i Statens pensjonsfond utland (SPU), ogpåvirker ikke i seg selv norsk økonomi direkte.Det gjør derimot bruken av inntektene, gjernemålt med det strukturelle, oljekorrigerte budsjett-underskuddet. Handlingsregelen for finanspolitik-ken legger bånd på oljepengebruken ved at detstrukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddetover tid skal tilsvare den forventede realavkastnin-gen av SPU, anslått til 4 pst. av kapitalen i fondetved inngangen til budsjettåret. Dette sikrer atstore og svingende oljeinntekter blir «omdannet»til en mer gradvis økning i bruken av oljepengene.Handlingsregelen åpner samtidig for at oljepenge-bruken skal kunne tilpasses aktiviteten i økono-mien. I år med et generelt lavt aktivitetsnivå ogrelativt høy arbeidsledighet kan det brukes merenn forventet avkastning, mens det i år med høyaktivitet bør brukes mindre. Ved store endringer ifondskapitalen skal bruken jevnes ut over tid.

Mens ressursbruken knyttet til petrole-umsvirksomheten tilsvarte 12,4 pst. av BNP Fast-lands-Norge i 2012, var det strukturelle oljekorri-gerte budsjettunderskuddet under halvparten avdette. Oljepengebruken er også mye mindre vola-til enn etterspørselen fra petroleumsvirksomhe-ten, jf. figurene 5.2 og 5.3.

Etterspørselen fra petroleumsvirksomhetenog statens bruk av oljepenger vil generelt ha ulikvirkning på økonomien. Sammensetningen avhenholdsvis etterspørselen og bruken er av storbetydning for virkningene. Importinnhold er etviktig stikkord. Omfanget av og i hvilken gradskatteendringer fører til endringer i etterspørseletter varer og tjenester og tilbud av arbeidskraft eret annet. Samlet sett er etterspørselen fra petrole-umsvirksomheten langt mer importintensiv ennbruk over offentlige budsjetter. Både nivået ogsvingningene tyder likevel på at det er etterspør-selen fra petroleumsvirksomheten som gir dekraftigste impulsene mot det norske konjunktur-forløpet. Mens svingningene i oljepengebrukendels er ønsket politikk ut fra stabiliseringshensyn,er det mer tilfeldig hvordan etterspørselen frapetroleumsvirksomheten virker inn på konjunktu-rene. Av Cappelen m.fl. (1996) og Johansen ogEika (2000) går det fram at etterspørselen frapetroleumsvirksomheten både har skapt egnekonjunkturbevegelser, og henholdsvis forsterketog virket dempende på konjunkturimpulser fraandre deler av økonomien.

2 Figuren viser produktinnsats, lønnskostnader og investe-ringer i Utvinningsnæringen og Rørtransport. Trolig kom-mer omtrent en tredel av produktinnsatsen og investerin-gene fra import, men dette kan variere betydelig fra år tilår. Tallene i figuren er lavere enn det man har operert medtidligere, for eksempel i Nasjonalbudsjettet 2013 og i Eikam.fl. (2010), der man også inkluderte næringen Tjenester itilknytning til utvinning, som en del av oljenæringen. Der-med inkluderte man også faktorbruk knyttet til eksport franæringen Tjenester i tilknytning til utvinning. I noen gradinnebar det også en dobbelttelling ved at man både haddemed hele faktorbruken i denne tjenestenæringen og delerav leveransene fra næringen i totalsummen. I beregnin-gene bak tallene i figur 5.2 har vi også korrigert bortinterne leveranser av produktinnsats i utvinningsnæringen(derfor «netto»), da disse ikke representerer noen impulsmot resten av økonomien. Tallene angir etterspørselen frapetroleumsvirksomheten skalert i forhold til BNP Fast-lands-Norge i markedsverdi. En skalering mot BNP Fast-lands-Norge i basisverdi (selgerverdi), vil øke andelenpetroleumsvirksomhetens etterspørsel tilsvarer med omlag 2 prosentpoeng i 2012.


5.2 Petroleumsvirksomhetens bidrag til oppgangen etter 2002

I løpet av 2003 ble nedgang snudd til oppgang inorsk økonomi. Til tross for finanskrise og denpåfølgende kraftigste internasjonale konjunktur-nedgangen siden annen verdenskrig, har årene2003 til 2012 gjennomgående vært preget av rela-tivt høy vekst og lav arbeidsledighet. Også inter-

nasjonalt var perioden før finanskrisen, som brøtut for fullt høsten 2008, preget av oppgang. Vek-sten i Kina og andre framvoksende land var spesi-elt sterk, og bidro til en kraftig økning i oljeprisen.Utviklingen i oljeprisen var en viktig faktor bak atbåde etterspørselen fra petroleumsnæringen ogoljepengebruken gjennomgående har økt i perio-den. Fra 2002 til 2012 økte etterspørselen frapetroleumsvirksomheten med 4½ prosentpoeng

Figur 5.2 Etterspørsel fra petroleumsvirksomheten

Kilde: Cappelen m.fl. (2013).

Etterspørsel fra petroleumsvirksomheten

0

50

100

150

200

250

300

0

50

100

150

200

250

300

1978 1988 1998 2008

ProduktinnsatsInvesteringerLønnskostnaderSamlet etterspørsel

A. Nettoetterspørsel fra petroleumsvirksomheten målt som andel av BNP Fastlands-Norge

0

2

4

6

8

10

12

14

0

2

4

6

8

10

12

14

1970 1980 1990 2000 2010

B. Nettoetterspørsel fra petroleumsvirksomheten i milliarder 2010-kroner

Investeringer

Produktinnsats

Lønnskostnader

Figur 5.3 Strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd, forventet fondsavkastning og Statens netto kontantstrøm som andel av trend-BNP Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

1970 1980 1990 2000-5

0

5

10

15

20

25

-5

0

5

10

15

20

25

SOBU

Forventet fondsavkastning

Statens netto kontantstrøm

Bruk av oljepenger over statsbudsjettet.

2012


målt som andel av BNP Fastlands-Norge, jf. figur5.2a. Oljepengebruken økte i samme periode med2 prosentpoeng, jf. figur 5.3. Ifølge de to figureneer impulsen fra disse to faktorene ikke eneståendei en historisk sammenheng. Målt som andel avBNP var etterspørselen fra petroleumsvirksomhe-ten særlig lav i 2002, og det strukturelle budsjett-underskuddet var også svært lavt, sammenlignetmed de foregående tjue årene. Det er likevel inter-essant å studere hvilken betydning disse to impul-sene har hatt for utviklingen i norsk økonomi etter2002.

Ifølge Eika og Martinussen (2013) som harutført kontrafaktiske beregninger med SSBsstrukturelle makromodell KVARTS, kan om lagen femdel av økningen i BNP Fastlands-Norge fra2002 til 2012 tilskrives den økte etterspørselen frapetroleumsvirksomheten og bruken av oljeinntek-ter over statsbudsjettet, jf. tabell 5.1. Dersometterspørselen fra petroleumsvirksomheten ogbruken av oljeinntekter hadde blitt liggende på2002-nivået, målt i faste priser, ville den gjennom-snittlige årlige veksten i BNP Fastlands-Norgevært 2,2 pst., og ikke 2,8 pst. slik den faktisk ble3.Ifølge beregningene kan om lag 30 pst. av øknin-gen i samlet sysselsetting på 345 000 personer iperioden tilskrives disse to impulsene, og utenimpulsene ville arbeidsledigheten i gjennomsnittvært ett prosentpoeng høyere. Dette tegner etbilde av en vesentlig svakere utvikling i norsk øko-nomi dersom vi ikke hadde hatt petroleumsvirk-somheten. Det er klare paralleller mellom detteog Cappelen m.fl. (1996) som på bakgrunn av enliknende modellberegning konkluderte med atutviklingen i norsk økonomi i perioden 1973–93neppe hadde atskilt seg veldig mye fra andreOECD-land i den perioden dersom vi ikke haddehatt oljen.

Beregningene er gjort under forutsetning avat den økte oljepengebruken i hovedsak har gåtttil å øke offentlig etterspørsel, men i noen gradogså til å redusere skattenivået. Resultatene ersåledes både utsatt for den vanlige usikkerhetenknyttet til makroøkonomiske modellberegninger,men også usikkerhet knyttet til forutsetningeneom hvordan finanspolitikken ville blitt innrettetuten økningen i bruk av oljepenger. Den kontra-faktiske analysen uten økt bruk av oljeinntekterinnebærer dermed også at vi ser bort i fra at sva-kere økonomisk vekst kunne blitt kompensert

med mer ekspansiv finanspolitikk. Derimot tarberegningene hensyn til at Norges Banks sty-ringsrente ville blitt justert.

Ifølge beregningene har den økte etterspørse-len fra petroleumsvirksomheten og den økte olje-pengebruken hatt omtrent like stor virkning pånorsk økonomi gjennom de siste ti årene. Aktivi-tetsøkningen i petroleumsvirksomheten harbidratt mest til økningen av BNP, mens sysselset-tingsveksten i større grad er en følge av øktoffentlig oljepengebruk.

Den økte etterspørselen har ifølge beregnin-gene bidratt til at lønningene i 2012 var nær 9 pst.høyere enn det de ellers ville vært. Den gjennom-snittlige årslønnsveksten i denne perioden villedermed vært 3,4 pst. uten disse impulsene, ogikke 4,3 pst. som den faktisk ble. Høyerelønnsvekst skyldes sterkere press i arbeidsmarke-det, og i de første fire årene bidro også høyerelønnsomhet i industrien til høyere lønnsvekst.Men ifølge beregningene førte etter hvert høyerelønninger, økte kostnader på leveranser fra andrenæringer og en sterkere krone til at lønnsomhe-ten i industrien ble lavere enn den ville vært utenimpulsene fra petroleumsvirksomheten. Samletsett bidro derfor virkningen på lønnsomheten iindustrien til å dempe økningen i lønnsveksten iperioden.

Økningen i etterspørsel fra petroleumsvirk-somheten har i stor grad vært rettet mot indu-strien, og har bidratt til økt produksjon og økt lønn-somhet i næringen i de fire første årene. Økningeni offentlig etterspørsel gjennom bruk av oljepen-ger har i mindre grad vært rettet mot industrienog derfor isolert sett bidratt til en svekkelse avlønnsomheten i næringen i nesten hele perioden.På grunn av industriens lønnsledende rolle harøkningen i etterspørselen fra petroleumsvirksom-heten ifølge modellberegningene bidratt langtmer til den økte lønnsveksten enn det økningen ioljepengebruken har gjort.

Petroleumsvirksomheten har samlet sett bidrattbetydelig til å løfte verdiskaping, inntekter og vel-stand i norsk økonomi. Petroleumsnæringen harogså bidratt til at vi har klart oss bedre enn defleste land gjennom den internasjonale finanskri-sen. Den betydelige veksten i næringen har imid-lertid også medført ulemper for deler av økono-mien. Den kostnadsmessige konkurranseevnener blitt svekket ved at timelønnskostnadene harblitt høyere og kronekursen sterkere enn hva deellers ville vært. Ifølge Eika og Martinussen(2013) ville kronekursen i 2012 vært 3,4 pst. sva-kere og lønningene 8,8 pst. lavere uten de direkteog indirekte etterspørselsimpulsene fra petrole-

3 Siden disse komponentene holdes uendret i faste priser, vilde falle som andel av BNP når BNP vokser. Dette inne-bærer dermed en viss kontraktiv effekt i den kontrafak-tiske analysen.


umsnæringen4. Dette har resultert i at aktiviteteni tradisjonelle konkurranseutsatte virksomheter

er blitt redusert, noe som isolert sett bidrar til ågjøre norsk økonomi mer ensidig og mindre mot-standsdyktig for negative konjunktursjokk. På denannen side har den høye sparingen på statenshånd bidratt til å gjøre statsfinansene megetrobuste. Mens stram finanspolitikk i flere andreland har bidratt til å forsterke nedgangen desenere årene, har norske myndigheter kunnet sti-mulere økonomien i nedgangen etter 2008, uten åha måttet reversere politikken i etterkant.

Økt rikdom som de økte oljeinntektene repre-senter, fører til at vi etterspør mer tjenester ogvarer til både offentlig og privat forbruk. Ettersomen del av tjenestene ikke kan importeres fra utlan-det er det nærmest en uunngåelig konsekvens atressurser overføres fra tradisjonelle konkurran-seutsatte næringer til både petroleumsrelaterte

4 I beregningene er styrkingen av kronen i 2012 mindre somfølge av begge impulsene enn for hver av dem enkeltvis.Dette skyldes at styringsrenten i de kontrafaktiske baneneer forutsatt ikke å bli satt til under 0. Mot slutten av bereg-ningsperioden blir styringsrenten i de to enkeltvise kontra-faktiske beregningene nær 0. Mens virkningen på mangeandre størrelser om lag dobler seg når man beregner virk-ningene av begge impulsene, endres effektene på rentendermed nesten ikke. Det er fordi styringsrenten er 0 fra ogmed 2. kvartal 2009 i den kontrafaktiske banen uten noenav impulsene. Ettersom styringsrenten var lavere i 2012enn i 2011, kunne renten settes mer ned i den kontrafak-tiske banen i 2011 i forhold til i 2012. I de enkeltvise kontra-faktiske beregningene var det derimot rom for at rentenkunne settes mer ned i 2012 enn i 2011. Kronekursen i denkontrafaktiske banen uten noen av impulsene blir i 2012mye sterkere enn i de enkelte kontrafaktiske beregningenefordi rentenedgangen reduseres. Dermed blir inflasjonensvært lav, og dette bidrar til å styrke kronen.

Boks 5.1 Hva er KVARTS og MODAG?

KVARTS og MODAG1 er makroøkonomiskemodeller utviklet i SSB gjennom mer enn 30 år.Modellene er på de fleste områder nærmestidentiske, bortsett fra at KVARTS er basert påkvartalsdata og MODAG på årsdata.

Modellene består av rundt 4000 likningersom beskriver sammenhenger i norsk økonomi,og er basert på økonomisk teori og nasjonal-regnskapets data, begrepsapparat og definisjo-ner. Modellen har 23 produksjonsnæringer og45 produkter, og er således en disaggregertmodell i internasjonal sammenheng. Modellenhar en kjerne med kryssløpssammenhenger,som er basert på data for leveranser mellomnæringer i ett enkelt år. Ut over kryssløpssam-menhengene beskrives aktørenes atferd avlikninger som bygger på økonomisk teori, kom-binert med statistisk analyse av historiske sam-menhenger i norsk økonomi.

Modellene åpner for at keynesianske meka-nismer har betydning i økonomien ved at aktivi-tetsnivået på kort sikt styres av den samledeetterspørselen. På lengre sikt har forhold på til-budssiden stor betydning for utviklingen, mendet er ingen mekanismer i modellene som sik-rer full ressursutnyttelse verken på kort ellerlang sikt.

Arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen er enviktig del av modellene. Det skilles imidlertidikke mellom ulike typer arbeidskraft i modelle-

nes standardversjon som er benyttet i studienedet refereres til her.

Lønnsdannelsen er en litt modifisert versjonav hovedkursteorien.2 Frontfaget representeresmed hele industrien. Svært forenklet kan man siat lønnsnivået i industrien bestemmes av lønn-somheten i næringen, arbeidsledigheten og avinnvandringen. I de to andre hovedgruppene avnæringer (Markedsrettet tjenesteyting inklu-dert Bygg og anlegg og Offentlig forvaltning) erden primære forklaringsfaktoren «alternativløn-nen», som i hovedsak er det gjennomsnittligelønnsnivået utenfor egen næring. I Markedsret-tet tjenesteyting blir lønningene også påvirket avnivået på innvandringen. I petroleumsvirksom-heten bestemmes lønningene først og fremst avlønnsnivået i industrien direkte, men påvirkes inoen grad også av lønnsomheten i næringen.

Modellene fanger opp mange viktige meka-nismer i norsk økonomi, men er, som allemodeller, forenklinger av virkeligheten. Model-lene er kanskje aller sterkest på kort- og mel-lomlangsiktige analyser. På lengre sikt vil betyd-ningen av andre faktorer enn de som er med imodellene øke, og det er grunn til å tro at usik-kerheten knyttet til modellresultatene øker overtid. For eksempel vil ledige ressurser kunne gistørre rom for andre etterspørselsimpulser, noesom igjen kan bidra til økt aktivitet.

1 Se Boug og Dyvi (2008) for mer detaljert beskrivelse av en tidligere versjon av MODAG hvor det aller meste også er gyldig for KVARTS.

2 Se vedlegg D i Cappelen m.fl. (2013) for en nærmere gjennomgang av lønnsdannelsen i MODAG.


næringer og til næringer som dekker etterspørsel-søkningen av skjermede produkter. Den øktearbeidskraftsetterspørselen fører også til økt yrke-saktivitet blant allerede bosatte og økt arbeidsinn-vandring. Ifølge beregningene i Eika og Martinus-sen (2013) økte arbeidstilbudet med 55 000 perso-ner og arbeidsinnvandringen med 25 000 i peri-oden fra 2002 til utgangen av 2012 som følge avpetroleumsvirksomheten.

Også Bjørnland og Thorsrud (2013a) analyse-rer petroleumsvirksomhetens og oljeprisensbetydning for norsk økonomi. Deres analyse haren renere statistisk tilnærming (en Bayesianskdynamisk faktormodell) enn Eika og Martinussen(2013), som er basert på en tradisjonell makro-økonometrisk modell. Resultatene i Bjørnland ogThorsrud (2013a) kan tyde på at aktiviteten ipetroleumsvirksomheten stimulerer produktivite-ten i øvrig markedsrettet virksomhet direkte.

For hver variabel viser første linje den faktiske utviklingen, og de tre påfølgende linjene anslag på virkningen av de to impulseneseparat og samlet.1 Virkningen av begge impulsene er generelt ikke summen av enkelt-impulsene. Det er en egen beregning og i den kontrafaktiske

banen uten disse impulsene stoppes rentenedgangen i forhold til referansebanen av at styringsrenten er forutsatt å være positiv.2 Positive tall betyr svakere krone.Kilde: Eika og Martinussen (2013) og SSB.

Tabell 5.1 Noen makroøkonomiske hovedstørrelser. Anslag på virkningen av den økte etterspørselen fra petroleumsvirksomheten og den økte oljepengebruken etter 20021

Gjennomsnittligårlig vekst/nivå

2003–2012

Nivå 2012,2002 = 100der annet

ikke framgår

BNP utenom petroleumsutvinning, faktisk 2,8 131,3

Virkning av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten, prosentpoeng/pst. 0,3 2,9

Virkning av økt oljepengebruk, prosentpoeng/pst. 0,3 2,5

Virkning av begge impulser, prosentpoeng/pst. 0,6 5,9

Arbeidsledighetsrate (prosentpoeng), faktisk 3,5 3,2

Virkning av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten -0,5 -0,8

Virkning av økt oljepengebruk -0,5 -1

Virkning av begge impulser -1,0 -2,1

Årslønn, faktisk 4,3 152,5

Virkning av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten, prosentpoeng/pst. 0,6 5,6

Virkning av økt oljepengebruk, prosentpoeng/pst. 0,3 3,2

Virkning av begge impulser, prosentpoeng/pst. 0,9 8,8

Kronekurs2, importveid 44 land, 1995 = 100, faktisk 91,3 87,1

Virkning av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten, pst. -2,4 -4,3

Virkning av økt oljepengebruk, pst. -2,1 -4,4

Virkning av begge impulser, pst. -3,6 -3,4

Pengemarkedsrente (prosentpoeng), faktisk 3,3 2,2

Virkning av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten 0,7 1,5

Virkning av økt oljepengebruk 0,6 1,4

Virkning av begge impulser 1,1 1,6


Ifølge Bjørnland og Thorsrud (2013b) kan 30pst. av veksten i BNP Fastlands-Norge fra 1996 til2012 og 10 pst. av veksten i lønningene i Fast-lands-Norge i samme periode tilskrives økt aktivi-tet i petroleumsvirksomheten. Hvis man legger tilvirkningen av høyere oljepris som skyldes forholdpå tilbudssiden i energimarkedet, kan disse impul-sene forklare 20 pst. av økningen i sysselsettingog lønn i fastlandsøkonomien, og 35 pst. av øknin-gen i BNP Fastlands-Norge i perioden. I tillegg vilen økning i oljeprisen som skyldes økt globaletterspørsel, også stimulere norsk økonomi ytter-ligere. Dette gjorde seg særlig gjeldende i åreneforut for finanskrisen. I størrelsesorden og rentkvalitativt samsvarer disse funnene rimelig bramed resultatene fra Eika og Martinussen (2013).Men siden Bjørnland og Thorsrud ser på virknin-gene fra 1996, da både oljepengebruken og etter-spørselen fra petroleumsnæringen var høyere enni 2002, kunne en ventet at de fant mindre virknin-ger enn Eika og Martinussen (2013). På denannen side inkluderer beregningene til Bjørnlandog Thorsrud (2013) i prinsippet alle virkninger avhøyere oljepriser, og dermed også effekter somikke fanges opp av Eika og Martinussen. Direkteeffekter av økt oljepris på lønninger i og utenforpetroleumsvirksomheten og prisene på produk-tene fra leverandørvirksomheten, samt spillover-effekter på produktiviteten utenom oljevirksom-heten, er eksempler på noen slike.

5.3 Hvem leverer til petroleumsvirksomheten?

I 2012 var om lag 11 pst. av bruttoproduktet i mar-kedsrettet virksomhet utenom petroleumsvirk-somheten leveranser til investeringer og pro-duktinnsats til den norske petroleumsvirksomhe-ten. Mesteparten av dette kom trolig5 fra ulike tje-nesteytende næringer på fastlandet, men det varogså betydelig leveranser fra industrien og franæringen Tjenester i tilknytning til utvinning.Utenriks sjøfart, som inkluderer supply-virksom-heten på norsk sokkel, og bygg og anlegg har ogsåen god del leveranser til petroleumsvirksomheten.

Som omtalt i kapittel 4, var det bare to avindustrinæringene, Verftsindustri og annen trans-portmiddelindustri og Reparasjon og installasjonav maskiner og utstyr, som til sammen utgjør 20pst. av verdiskapingen i industrien, som ble klassi-

fisert til i stor grad å være basert på leveranser tilpetroleumsvirksomheten.

Norske leverandørbedrifter eksporterer også iøkende grad varer og tjenester til petroleumsvirk-somhet i andre land. Nasjonalregnskapsstatistikkgir imidlertid få holdepunkter for å bedømmestørrelsesorden på dette utenom det som er regis-trert som salg av oljeplattformer (som ikke ermye), og diverse tjenester knyttet til oljevirksom-het. Sistnevnte leveres i stor grad fra næringenTjenester i tilknytning til utvinning. Mellbye m.fl.(2012) har blant annet gjennom direkte kontaktmed en del foretak og gjennomgang av årsrappor-ter anslått eksporten fra leverandørvirksomhetentil 107 mrd. kroner i 2011. Dette utgjør 18,5 pst. avden samlede norske eksporten utenom råolje ognaturgass. Det har vært en klar økning i andelenetter 2003, men en liten nedgang fra 2009 til 2011som er det siste året de har tall for.

Eksporten av produkter som er relatert tilpetroleumsvirksomhet innebærer at norske virk-somheter blir mindre avhengige av aktivitetsni-vået i norsk petroleumsvirksomhet, fordi en ned-gang her vil kunne kompenseres ved økte leveran-ser til andre land. På den annen side øker det olje-prisens betydning for norsk økonomi, fordi et per-manent fall i oljeprisen vil redusere etterspørselenetter slike produkter i hele verden, noe som vilforsterke de negative impulsene på norsk øko-nomi. På lengre sikt kan det også bli mer utfor-drende å opprettholde store leveranser til oljevirk-somhet i andre land, når norsk petroleumsvirk-somhet avtar, og dermed også fordelen av et bety-delig hjemmemarked for leverandørvirksomhe-ten. På den annen side kan en del av teknologiensom utvikles i tilknytning til petroleumsnæringenog kompetansen blant de ansatte trolig brukes påandre områder og dermed gi muligheter for nyvirksomhet.

5.4 Utsiktene for norsk økonomi i lys av en forventet nedbygging av oljevirksomheten

En balansert økonomisk utvikling krever en passestor konkurranseutsatt sektor i tillegg til petrole-umsvirksomheten. Er konkurranseutsatt sektorstor nok nå, når vi tar hensyn til den fremtidigenedgangen i petroleumsvirksomheten?

I det følgende vil vi belyse dette spørsmåletmed utgangspunkt i beregninger gjennomført iStatistisk sentralbyrå, med bruk av modellenMODAG (Cappelen m.fl., 2013). Først vises resul-tater fra en beregning med ganske stabile impul-

5 I det vi antar at hovedmønsteret for 2006 ifølge Eika m.fl.(2010) gjelder fortsatt.


ser mot norsk økonomi fram til 2040. Etterspørse-len fra petroleumsvirksomheten avtar markert,men dette motvirkes av en gradvis økt innfasingav oljeinntekter i tråd med handlingsregelen.Beregningen tar hensyn til at de offentlige petro-leumsinntektene reduseres og at befolkningeneldes, slik at antall pleietrengende øker, og det blirfærre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Iavsnitt 5.5 vises to alternative baner, der et kraftigfall i oljeprisen får mer omfattende virkninger fornorsk økonomi.

I beregningene til Cappelen m.fl. (2013) antasetterspørselen fra petroleumsvirksomheten åbegynne å falle i 2016, og deretter å falle ut bereg-ningsperioden som slutter i 2040, jf. figur 5.4B. Denegative impulsene i 25-årsperioden 2016–2040ventes i gjennomsnitt å tilsvare 0,4 prosentpoengav BNP Fastlands-Norge. Isolert sett vil detteinnebære betydelig utfordringer for norsk øko-nomi, selv om norsk økonomi har stått overfornegative etterspørselsimpulser fra petrole-umsvirksomheten i en slik størrelsesorden tidli-gere. Fra 1993 til 2002 falt etterspørselen fra petro-leumsvirksomheten tilsvarende 4,6 prosentpoengav BNP Fastlands-Norge. I gjennomsnitt blir det0,5 prosentpoeng per år.

Fallet i etterspørselen fra petroleumsvirksom-heten motvirkes imidlertid i stor grad av økt olje-pengebruk. Petroleumsproduksjonen ventes iberegningene å holde seg ganske stabil i om lag tiår, før den begynner å falle. I Cappelen m.fl.

(2013) legges det til grunn at oljeprisen faller noede første årene, men at den deretter holder segreelt sett uendret fra 2015 på 94 USD/fat. Dettemedfører at det kan fases inn mer oljepenger inorsk økonomi i lang tid framover. Ifølge bereg-ningene i Cappelen m.fl. (2013) kan dette inne-bære ekspansive budsjettimpulser i nesten tjue årfremover, med i gjennomsnitt tilsvarende 0,2 pro-sentpoeng av BNP Fastlands-Norge hvert år.Dette er til forskjell fra midten av 1990-tallet, da denegative impulsene fra petroleumsvirksomhetenble forsterket av en reduksjon i det strukturelleoljekorrigerte budsjettunderskuddet, jf. figur 5.3.Det var imidlertid en periode der betydelig vekst ieksporten og industriinvesteringene bidro til enoppgang i norsk økonomi.

I de kommende tjue årene kan altså impulsenefra petroleumsvirksomhetens etterspørsel og olje-pengebruk i stor grad komme til å motvirke hver-andre med hensyn til den samlede aktivitetsutvik-lingen i norsk økonomi utenom petroleumsvirk-somheten. En forutsetning for dette er at oljepen-gebruken bare beveger seg langsomt opp mot 4-prosentbanen. Med en slik innretning av finanspo-litikken forlenges perioden hvor finanspolitikkenkan gi ekspansive impulser i forhold til en politikkhvor det strukturelle budsjettunderskuddet ras-kere bringes opp mot 4-prosentbanen.

Når vi kommer fram til rundt 2030, vil utfor-dringene bli større, ettersom Statens pensjons-fond utland ikke lenger tilføres nok midler til at

Figur 5.4 Etterspørsel fra petroleumsvirksomheten i Norge og utlandet

Kilder: Melbye m.fl (2013), Statistisk sentralbyrå og Eika m.fl (2013).

Etterspørsel fra petroleumsvirksomheten i Norge og utlandet

0

5

10

15

20

25

0

5

10

15

20

25

2003 2005 2007 2009 2011 0

2

4

6

8

10

12

14

16

0

2

4

6

8

10

12

14

16

1970 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040

Faktisk

Prognose

A. Eksport fra leverandørnæringene. Andel av samlet eksport utenom råolje og naturgass. Prosent

B. Etterspørsel fra petroleumsvirksomheten. Prosent av BNP Fastlands-Norge.


avkastningen holder tritt med veksten i BNP. Iberegningene i Cappelen m.fl. (2013) ligger bru-ken av oljeinntekter (det strukturelle underskud-det) fortsatt under 4-prosentbanen i 2030, og bud-sjettunderskuddet kan derfor utover i dette tiåretlikevel vokse om lag i takt med BNP Fastlands-Norge. Etter 2040 ligger det an til at politikken målegges om i kontraktiv retning.

Aldringen av befolkningen har allerede med-ført et skifte i retning av høyere vekst i pensjons-utbetalingene. Når de store fødselsgruppene frarett etter krigen kommer opp i 80-årene om vel tiår, vil behovet for helse- og omsorgstjenester stigeklart. Innrettingen av finanspolitikken i referanse-banen til Cappelen m.fl. (2013) er likevel slik atdet gjennom hele beregningsperioden fram til2040 er en viss økning av nivået på offentlig vel-ferdstjenester, men vesentlig lavere enn vekstenhar vært historisk.6

Framskrivningene i Cappelen m.fl. (2013)fram til 2040 viser en ganske stabil realøkonomiskutvikling, med en ledighetsrate som svinger mel-lom 3,1 og 3,7 pst. Stabiliteten henger blant annetsammen med at konjunkturimpulsene fra utlandeter forutsatt å være svært beskjedne og at nedgan-gen i etterspørselen fra petroleumsvirksomhetenforutsettes å være jevn7. En får likevel fram inter-essante strukturelle tilpasninger i økonomien iprognosebanen. BNP utenom petroleumsvirk-somheten per innbygger vokser i gjennomsnittmed 1,2 pst. fram til 2040, 0,5 prosentpoeng lavereenn i de foregående 25 årene.

I beregningene går overskuddet på handelsba-lansen over til et underskudd i 2033. Som andel avBNP utenom petroleumsvirksomheten kommerden ned i -3 pst. i 2040. For driftsbalansen medutlandet, hvor også utbytte og renteinntekter påutenlandske verdipapirer regnes med, går ogsåoverskuddet gradvis ned, og i 2040 er det på 4 pst.av BNP utenom petroleumsvirksomheten. Rente-og stønadsbalansen bedres over tid i takt med

økte fordringer på utlandet. Driftsbalansen medutlandet fratrukket eksportverdien av råolje ognaturgass er i utgangpunktet negativ, men denbedres gradvis fra -11 pst. i 2013 til -1 pst. i 2040.

Statens pensjonsfond utland utgjør en betyde-lig del av norske fordringer på utlandet. Avkast-ningen av fondet kommer dels i form av renter ogutbytte, men også som kapitalgevinster (omvurde-ringer). Målt i utenlandsk valuta dreier det seg omprisene på fondets aktiva, mens avkastningen inorsk valuta også påvirkes av kronekursen. Nor-ges netto fordringer overfor utlandet som andel avBNP utenom petroleumsvirksomheten øker der-for gjennom hele perioden, og mer enn det somfølger av den positive rente og stønadsbalansen.Med de forutsetninger som gjøres i framskrivin-gene, bl.a. at realavkastningen av fondet er 4 pst.,vil nettofordringene i 2040 være nær dobbelt såstore som i 2012, målt som andel av BNP utenompetroleumsvirksomheten.

Eksportvolumet utenom råolje og naturgassantas å vokse framover, men mindre enn veksten ietterspørselen i norske eksportmarkeder. Import-volumet kan komme til å øke noe mindre enneksportvolumet. Et strukturelt forhold som trek-ker importvolumet ned, er nedgang i petroleum-snæringen som er spesielt importintensiv. Aldrin-gen av befolkningen vil også føre til at privat ogoffentlig konsum vris i retning av mer tjenesteet-terspørsel, og dermed mindre import. Fallet i olje-prisen innebærer en klar svekkelse av bytteforhol-det på kort sikt. Det er lagt til grunn en gjennom-gående svak bedring av bytteforholdet for andreprodukter enn petroleum fram mot 2040, slik atman da om lag er tilbake på nivået før finanskri-sen.

Ifølge beregningene vil bruttoproduktet iindustrien gjennomgående stige noe i årene fram-over. Målt som andel av BNP utenom petrole-umsvirksomheten faller imidlertid bruttoproduk-tet i industrien ganske jevnt fra 9,0 i 2012 til 7,7pst. i 2040. Dette er en fortsettelse av en langvarigtrend som vi har sett både i Norge og andre vest-lige land.

Beregningen viser en balansert utvikling iutenriksøkonomien. Rente og valutakurs bestem-mes i modellen, og kronekursen svinger litt oppog ned, men er hele tiden svakere enn gjennom-snittet i 2012. I 2040 er kronen 4 pst. svakere enn i2012. Forutsatt samme nominelle lønnsvekst iNorge og hos handelspartnerne, vil det isolertsett bringe gjennomsnittlige timelønnskostnader inorsk industri, ned fra 69 til 62 pst. høyere ennvåre handelspartnere i EU målt i felles valuta.

6 Disse beregningene avviker noe fra Perspektivmeldingen2013, som i referanseframskrivningen kun forutsatte envidereføring av dagens velferdsordninger. En forskjell er atreferanseframskrivningen i Perspektivmeldingen ikke varment som en prognose, men et utgangspunkt for analyser.Noen spesifikke årsaker til forskjeller er ellers at oljepenge-bruken i Perspektivmeldingen var forutsatt å følge 4-pro-sentbanen, og at handlingsrommet ble brukt til skattelette.Forutsetninger knyttet til behovet for produktinnsats for åopprettholde nivået på velferdstjenestene ble også vurdertulikt. De offentlige finanser som er utgangspunktet forberegningene, fremstår nå som bedre enn de gjorde daberegningene til perspektivmeldingen ble gjennomført.

7 Mork (2013) argumenterer for at det er mer sannsynligmed et bratt fall i etterspørselen fra petroleumsvirksomhe-ten enn en lengre periode med mer moderat nedgang.


Norsk inflasjon ventes å ligge nær inflasjonen ieuro-området.

Disse framskrivingene gir med andre ord ennokså smidig og balansert utvikling framover, selvom kostnadsnivået forblir godt over nivået til kon-kurrenter i andre land. Nedgangen i petrole-umsvirksomheten behøver derfor ikke skapealvorlige problemer for norsk økonomi. Men deter også betydelig risiko for at utviklingen for kon-kurranseutsatt sektor og norsk økonomi ikke vilutvikle seg så gunstig som disse framskrivnin-

gene viser. Et viktig premiss er forutsetningeneom den internasjonale økonomiske utviklingen ogden økonomiske politikken. En annen vesentligusikkerhetsfaktor er forløpet for oljeprisen, som vikommer tilbake til i avsnitt 5.5.

Et tredje viktig premiss for analysen er atmodellen fanger opp de sentrale mekanismenesom vil virke i økonomien i tiden framover på entilfredsstillende måte. Modellen bygger på histo-riske erfaringer i norsk økonomi, og mange avsammenhengene i modellen endres relativt lang-

Figur 5.5 Budsjettunderskudd og utvinning av råolje og naturgass.

Kilder: Nasjonalbudsjettet 2014 og Cappelen m.fl. (2013).

Budsjettunderskudd og utvinning av råolje og naturgass

-4

-2

0

2

4

6

8

10

-4,0

-2,0

0,0

2,0

4,0

6,0

8,0

10,0

1970 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040

Strukturelt budsjettunderskudd

Prognose for oljekorrigert budsjettunderskudd

0

100

200

300

400

500

600

700

0

100

200

300

400

500

600

700

1970 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040

Faktisk

Prognose

B. Utvinning av råolje og naturgass i milliarder 2010-kroner

A. Budsjettunderskudd som andel av trend-BNP Fastlands-Norge

Figur 5.6 Drifts- og handelsbalanse overfor utlandet. Prosent av BNP


Drifts- og handelsbalanse overfor utlandet.

-15

-10

-5

0

5

10

15

20

-15

-10

-5

0

5

10

15

20

2013 2018 2023 2028 2033 2038

Driftsbalansen

Handelsbalanse

Handelsbalanse utenom råolje og gass


somt. Samtidig er det klart at det skjer storeendringer i både norsk og internasjonal økonomi,og det er grunn til å tro at disse endringene ogsåvil kunne påvirke de sammenhengene som er sen-trale i modellen. Et viktig moment her er den kost-nadsmessige konkurranseevnen, som har forver-ret seg markert gjennom det siste tiåret. IfølgeDet tekniske beregningsutvalget for inntektsopp-gjørene (NOU 2013: 7) var gjennomsnittlig time-lønnskostnader i norsk industri i 2012 nær 70 pst.høyere enn gjennomsnittet av våre handelspart-nere i EU, målt i felles valuta.

Det høye kostnadsnivået innebærer en fare forat vi mister mer av vårt konkurranseutsattenæringsliv og at det etableres færre nye virksom-heter enn framskrivingene over tyder på, selv omoljeprisen holder seg høy. En slik utvikling kanvære vanskelig å oppdage tidsnok, fordi eksis-terende virksomheter og kompetanse kan gi lønn-som drift i lang tid, selv om kostnadsnivået er forhøyt til å være bærekraftig på lengre sikt. En

eventuell avskalling skjer ikke nødvendigvis jevnt,men etappevis dersom for eksempel foretak eta-blerer seg utenfor Norge istedenfor å fornye mas-kinparken og investere i annen realkapital iNorge. Når industribedrifter først legges ned, kandet være vanskelig å få dem tilbake. Tilsvarendekan det være vanskelig å ta igjen det tapte dersomnivået på nyetableringer har vært for lavt i en peri-ode.

Et variert næringsliv er viktig for å ha flere benå stå på, og for mange lokalsamfunn er industri-virksomheter det viktigste næringsgrunnlaget. Enavskalling av konkurranseutsatte virksomheter vilgjøre norsk næringsliv mindre variert og mer sår-bart for negative konjunktursjokk og fall i bytte-forholdet. Enkelte lokalsamfunn vil kunne bli ram-met ekstra hardt. I tillegg møter stadig nye delerav næringslivet internasjonal konkurranse, jf.kapittel 4. Høyere kostnader i Norge enn ute vilderfor innebære en utfordring for stadig flereområder av økonomien.

1 Positiv vekst betyr svekkelse.Kilde: Cappelen m.fl. (2013).

Tabell 5.2 Makroøkonomiske hovedstørrelser i referansebanen. Periodegjennomsnitt. Årlig vekst i pst. der annet ikke framgår

2013–2020 2021–2030 2031–2040

Konsum i husholdninger 3,4 2,7 2,5

Offentlig konsum 2,4 1,8 1,3

Bruttoinvesteringer i alt 2,2 0,7 0,9

Utvinning og rørtransport 1,9 -2,4 -3,5

Næringer Fastlands-Norge 2,5 2,8 2,3

Eksport utenom petroleum og rørtransport 3,5 3,0 3,1

Import 3,8 2,7 2,8

BNP 2,1 1,3 1,4

Utenom petroleumsutvinning 2,6 1,8 1,8

Industri 2,3 0,9 0,6

Sysselsatte personer 1,1 0,7 0,6

Arbeidsledighetsrate,prosentpoeng 3,6 3,6 3,2

Gjennomsnittlig timelønn 3,7 4,0 3,9

Konsumprisindeksen 2,3 2,1 2,1

Importveid valutakurs1 1,0 -0,1 -0,3

Oljekorrigert budsjettunderskudd, andel av Statens pensjonsfond utland (SPU), pst. 3,3 3,3 3,6


5.5 Hvor sårbar er norsk økonomi for et oljeprisfall?

Et kraftig fall i oljeprisene kan være et resultat aven negativ utvikling i verdensøkonomien, eller detkan være en effekt av forhold på tilbudssiden ienergimarkedet. Som påpekt i Bjørnland ogThorsrud (2013) og Cappelen m.fl. (2013), vildette gi svært ulike virkninger på norsk økonomi.Hvis et fall i internasjonal etterspørsel fører tillavere oljepris, vil norsk økonomi motta negativeimpulser langs mange dimensjoner samtidig. Hvisderimot prisnedgangen skyldes forhold på til-budssiden, vil aktiviteten i land som ikke selv pro-duserer olje bli stimulert, og dermed løfte deninternasjonale etterspørselen etter andre norskeeksportprodukter. Det vil motvirke de negativeinitiale impulsene.

Brander m.fl. (2013) har analysert hvordanomsetningen i norske bedrifter på kort sikt kan blipåvirket av et eventuelt fall i oljeprisen gjennomen spørreundersøkelse blant nær 600 bedrifterutenom oljeselskaper og offentlig virksomhet iNorges Banks regionale nettverk. Rundt 40 pst. avbedriftene i undersøkelsen har petroleumsrelatertomsetning. Et flertall av bedriftene med slikomsetning rapporterte at den utgjør inntil 25 pst.av den samlede omsetningen i bedriften. Deanslåtte konsekvensene avhenger av hvilket nivåprisen faller til. Et mindre prisfall vil gi små utslagi aktiviteten fordi det i liten grad vil endre vurde-ringen av lønnsomheten på investeringsprosjek-ter. Bedriftene i undersøkelsen rapporterte at etfall i oljeprisen ikke vil ha store negative konse-kvenser for den petroleumsrelaterte omsetningeni egen bedrift dersom oljeprisen holder seg over100 USD per fat. En del av omsetningen vil deri-mot bli påvirket dersom oljeprisen faller under 90USD per fat, og et prisfall til 70 USD per fat ellerlavere vil få store negative konsekvenser for denpetroleumsrelaterte omsetningen i norsk øko-nomi. Effekten av lavere oljepris anslås å kommeetter 3–4 kvartaler for hoveddelen av den petrole-umsrelaterte omsetningen. Bedriftene anslår sam-let sett at de bare i begrenset grad kan erstatte etbortfall av petroleumsrelatert omsetning ved åøke omsetningen i andre markeder på 1–2 årssikt.

I de neste avsnittene vil vi rapportere noenhovedresultater fra Cappelen m.fl. (2013), somved hjelp av MODAG-modellen studerer hvilkeomstillinger som vil finne sted i norsk økonomi ito mulige scenarioer med negative oljeprissjokk;et etterspørselsdrevet og et tilbudssidedrevet.

5.5.1 Etterspørselsdrevet oljeprisfall

Et negativt internasjonalt etterspørselssjokk vilredusere etterspørselen også etter petroleum, ogoljeprisen vil falle. I beregningen forutsettes olje-prisen målt i USD å falle kraftig ved inngangen til2015, for så å stabiliseres fra og med 2016 på ioverkant av 60 2015-USD per fat, ned fra 94 i refe-ransebanen. Etterspørselssjokket forutsettes åinnebære et varig lavere internasjonalt BNP-nivåsammenlignet med referansebanen. I likhet medforløpet under finanskrisen er fallet kraftigst før-ste år. Deretter stiger det internasjonale aktivitets-nivået gradvis og etter ti år stabiliseres etterspør-selen fra utlandet på et nivå 7 pst. under referanse-banen. Internasjonale priser kommer i likhet medoljeprisen varig ned. En del av forutsetningene ogresultatene er gjengitt i tabell 5.3.

«Nøysomheten» i oljepengebruken i referan-sebanen, ved at budsjettunderskuddet er lavereenn det handlingsregelens fireprosentbane girrom for, medfører at finanspolitikken ikke måstrammes så mye til som ellers ville vært nødven-dig. Det internasjonale etterspørselssjokket redu-serer verdien på SPU, og reduksjonen i SPU er såstor at det oljekorrigerte budsjettunderskuddetkommer over handlingsregelens fireprosentbane ien periode. Oljeinntektene reduseres i forhold tilreferansebanen i alle år, og dermed blir ogsåavsetningene i SPU klart mindre enn i referanse-banen. Aktivitetsfallet i økonomien redusererogså statens inntekter utenom olje. Det er lagt tilgrunn at den nødvendige innstrammingen delvisgjøres i form av redusert etterspørsel og delvisgjennom økt skatt. Sivil offentlig sysselsetting ogproduktinnsats reduseres slik at det innebæreruendret standard og dekningsgrad på offentligetjenester i alternativbanen etter 2016. Det blir der-med ikke noe av bedringen som ligger i referanse-banen.

Oljeprisfallet vil gi en rekke ulike impulsermot norsk økonomi. I første omgang er det dengenerelle svikten i eksporten som kraftigst bidrartil redusert aktivitet i norsk økonomi, men alt i detandre året forutsettes fallet i etterspørselen frapetroleumsvirksomheten å være av sammeomfang. Dette kortsiktige forløpet for etterspørse-len fra petroleumsvirksomheten kan synes åværerimelig i tråd med funnene i Brander m.fl. (2013).Arbeidsledigheten stiger ganske raskt og er i detfemte året 1,4 prosentpoeng over nivået i referan-sebanen. Lavere lønnsvekst og sysselsettingbidrar til et markert fall i husholdningenes realdis-ponible inntekt sammenlignet med referanseba-nen til tross for at konsumprisnivået blir lavere og


rentene reduseres. Fall i boligprisene bidrar ytter-ligere til at husholdningenes konsum faller, og atdet samme skjer med boliginvesteringene. Lavererenter bidrar imidlertid til at investeringene i fast-landsnæringene blir litt høyere enn i referanseba-nen.

I 2019 er BNP utenom petroleumsvirksomhe-ten 6,2 pst. lavere enn i referansebanen. Det er detmaksimale utslaget. For industrien er avviketstørst året før, da bruttoproduktet er nær 10 pst.under nivået i referansebanen. Økt ledighet ogsvekket lønnsomhet i industrien trekker lønnin-gene ned i forhold til referansebanen. Aller mestreduseres lønningene i petroleumsnæringene.Deretter kommer industrien, mens lønningene i

markedsrettet tjenesteyting faller minst. En årsaktil dette er at innvandringen reduseres, noe somisolert sett fører til mindre reduksjon i lønnin-gene, og særlig i disse næringene.

Den reduserte lønnsveksten i kjølvannet avoljeprisnedgangen og fallet i eksportnæringenebidrar til omstilling gjennom mange mekanismer.Kronekursen svekkes normalt når oljeprisen fal-ler. I beregningen bidrar svekkelse av kronen påkort sikt klart mest til bedringen av den kostnads-messige konkurranseevnen, som isolert sett bidrartil økt aktivitet i konkurranseutsatte næringer.Likeledes vris faktorbruken i retning av arbeids-kraft. Redusert inflasjon bidrar til lavere rente ogsvakere kronekurs. Økte investeringer som følger

Figur 5.7 Modellberegnede virkninger av oljeprisnedgang.


80

100

120

140

160

80

100

120

140

160

2014 2018 2022 2026 2030 2034 2038

Referansebane

Tilbudsdrevet oljeprisnedgang

80

100

120

140

160

80

100

120

140

160

2014 2018 2022 2026 2030 2034 2038

Referansebane

Tilbudsdrevet oljeprisnedgang

Etterspørselsdrevetoljeprisnedgang

80

100

120

140

160

80

100

120

140

160

2014 2018 2022 2026 2030 2034 2038

ReferansebaneTilbudsdrevet oljeprisnedgangEtterspørselsdrevet oljeprisnedgang

0

1

2

3

4

5

6

0

1

2

3

4

5

6

2014 2018 2022 2026 2030 2034 2038

ReferansebaneTilbudsdrevet oljeprisnedgangEtterspørselsdrevet oljeprisnedgang

A. Samlet konsum per innbygger. Indeks 2014=100

B. BNP utenom petroleumsvirksomheten per innbygger. Indeks 2014=100

C. Reallønn. Indeks 2014=100 D. Arbeidsledighet. Prosent

Modellberegnede virkninger av oljeprisnedgang

Etterspørselsdrevet oljeprisnedgang



Tabell 5.3 Forutsetninger og modellberegnede virkninger av en etterspørselsdrevet nedgang i oljeprisen på noen makroøkonomiske hovedstørrelser. Avvik fra referansebanen i pst. der ikke annet framgår

2015 2016 2020 2025 2030 2035 2040

Konsum i husholdninger -0,1 -1,2 -6,7 -9,8 -5,1 -4,8 -9,6

Bruttoinvesteringer i alt -2,0 -8,6 -12,1 -10,7 -4,9 -5,1 -8,3Utvinning og rørtransport -5,3 -24,5 -30,2 -19,2 -22,1 -29,7 -21,2Fastlands-Norge -0,1 -0,5 -4,1 -7,3 0,5 0,4 -5,7Næringer 0,2 1,1 7,0 0,4 8,6 4,0 0,8

Eksport i alt -3,9 -5,2 -4,7 -0,7 -1,2 -2,6 -2,8Eksport av olje og naturgass 0,0 -0,3 -1,5 -3,0 -6,9 -9,7 -9,7Eksport utenom petroleum og rørtransport -6,8 -8,6 -6,6 0,4 0,8 -1,0 -1,7Import -3,4 -6,6 -10,5 -11,1 -5,8 -5,9 -9,9

BNP -0,9 -2,4 -5,0 -5,0 -3,6 -4,0 -6,0Utenom petroleumsutvinning -1,4 -3,1 -6,1 -5,5 -3,0 -3,2 -5,5Industri -4,5 -7,3 -5,7 3,1 5,8 6,4 8,7

Sysselsatte personer -0,6 -1,4 -4,0 -4,2 -3,3 -3,2 -3,9Arbeidstilbud -0,3 -0,8 -2,8 -3,1 -2,6 -2,5 -2,9Samlet netto innvandring fom. 2015, prosentpoeng av befolkningen -0,1 -0,2 -1,0 -1,7 -2,1 -2,2 -2,3Arbeidsledighetsrate (prosentpoeng) 0,3 0,7 1,3 1,3 0,8 0,9 1,2Gjennomsnittlig timelønn -1,2 -3,1 -7,5 -6,9 -8,1 -10,4 -13,3Husholdningenes disponible realinntekt -0,7 -2,9 -7,4 -8,9 -7,0 -7,7 -11,7Konsumprisindeksen -0,6 -0,9 -2,8 -2,3 -4,5 -6,7 -8,4Boligpris -3,0 -8,2 -25,2 -22,4 -4,3 0,8 -16,6Importpris -2,2 -2,0 -1,6 4,6 0,1 -3,6 -5,1Kronekurs 4,9 3,7 5,1 15,1 9,4 4,8 4,0Pengemarkedsrente (prosentpoeng) -0,9 -1,8 -3,0 -1,9 -2,6 -2,3 -2,6Oljekorr. budsjettunderskudd, andel av BNP uten petroleumsvirksomheten, prosentpoeng 0,7 1,2 1,4 0,6 -1,2 -1,3 -1,2SPU som andel av BNP utenom petroleumsvirksomheten -37,1 -15,0 -17,2 -13,8 -34,6 -41,8 -35,1

ForutsetningerRealoljepris, USD -57,0 -35,0 -33,3 -33,2 -33,2 -33,2 -33,2Eksportmarkedsindikator -15,9 -12,8 -10,6 -6,8 -7,2 -7,2 -7,2Endring i skattesatser: Skatt som andel av inntekt før skatt, prosentpoeng 0,0 0,0 0,3 0,4 0,4 0,6 2,2Offentlig konsum 0,0 0,0 -3,9 -5,8 -6,7 -7,1 -7,7Sivile offentlige investeringer 0,0 0,0 -3,9 -8,0 -11,2 -17,5 -23,5


av lavere renter, bidrar etter hvert til å økearbeidskraftproduktiviteten. Redusert press iarbeidsmarkedet og generelt lavere inntektsnivåenn i referansebanen demper innvandringen slikat arbeidstilbudet blir lavere enn hva det ellersville ha vært. Lavere lønnsvekst i offentlig forvalt-ning og lavere priser generelt trekker isolert sett iretning av at «budsjett-tilskuddet» fra Statens pen-sjonsfond utland øker i kjøpekraft, og det sammegjør effekten av at kronen svekkes.

5.5.2 Tilbudssidedrevet oljeprisfall

I tabell 5.4 er mange av forutsetningene og resul-tatene av det tilbudssidedrevet oljeprisfallet gjen-gitt, med samme nominelle prisfall som i det etter-spørselsdrevne alternativet. Hovedforskjellen ieffektene er at k-næringene her stimuleres initialtfordi aktiviteten i internasjonal økonomi øker,mens det motsatte var tilfellet i det andre scenari-oet. Tradisjonell eksportvirksomhet stimuleresdermed i hele beregningsperioden. Aktivitetsfalleti industrien som følger av fallet i etterspørselen frapetroleumsvirksomheten de første årene, blir der-for mye mindre i den beregningen og økningenderetter større. Det samlede aktivitetsnivået i øko-nomien utenom petroleumsvirksomheten reduse-res mindre og dermed blir også økningen iarbeidsledigheten mindre. Ettersom de ikke-olje-relaterte inntektene til myndighetene reduseresmindre, og avkastningen av SPU ikke reduseres,blir behovet for innstramming av offentlige bud-sjetter mindre i dette oljeprisfall-scenarioet. IfølgeCappelen m.fl. (2013) er dermed et oljeprisfallmed utspring i tilbudssiden i oljemarkedet klartmindre utfordrende for norsk økonomi enn omdet kommer fra etterspørselssiden. Dette resulta-tet er helt tråd med Bjørnland og Thorsrud(2013).

5.6 Styring av petroleumsvirksomheten?

Petroleumsvirksomheten har omfattende virknin-ger for norsk økonomi, gjennom etterspørsel ogressursinnsats, og gjennom bruken av oljeinntek-tene. Den samlede effekten er åpenbart megetgunstig. Petroleumsvirksomheten gir lønnsom ogverdifull næringsvirksomhet og arbeidsplasser, ogbruken av oljeinntektene over statsbudsjettet girhøyere offentlig velferd og lavere skatter enn viellers ville hatt. Samtidig er det klart at det nåvæ-rende høye nivået på petroleumsaktiviteten ogsåfører til et høyere kostnadsnivå, slik at deler av

tradisjonell konkurranseutsatt sektor blir pressetut. Noe annet ville ikke vært mulig så lenge enhelt ny næring skulle bygges opp. Den storebetydningen av petroleumssektoren innebærer atsvingninger i denne sektoren i stor grad slår ut ikonjunktursvingninger i hele økonomien, med deulemper det kan innebære. Den sterke veksten ileverandørvirksomheten til petroleumssektoreninnebærer at en større del av vår næringsvirksom-het er avhengig av oljeprisen, slik at vi blir mersårbare ved en nedgang i oljeprisen.

Slik prognosene nå ser ut, vil etterspørselenfra petroleumsvirksomheten øke noe i de nestepar årene, for deretter å falle gradvis, men betyde-lig over tid, se figur 5.4B. Basert på historiskeerfaringer er det grunn til å tro at den realisertebanen vil bli mer volatil, blant annet på grunn avvariasjon i oljepris og ressurstilgang. Vi må derforregne med perioder med kraftig nedgang. Fra etmakroøkonomisk perspektiv er det ønskelig meden jevnest mulig utvikling i petroleumsvirksomhe-ten. Hvis noe aktivitet kan forskyves fra periodermed svært høy aktivitet til perioder med lavereaktivitet, kan det gi mindre press i økonomienunder toppene, og mindre tap av arbeidsplasser inedgangsperiodene. Oljeselskapene kan også hafordeler av dette, fordi det reduseres kostnadeneved utbygginger. Fra et makroøkonomisk stabili-seringsperspektiv vil det dermed være ønskeligom noe av toppen de nærmeste årene kunne for-skyves noe ut i tid, for å gi en jevnere utvikling.

Styring av petroleumsvirksomheten ville inne-bære utfordringer. Etterspørselen fra petroleums-sektoren har i økende grad gått til investeringerog kjøp av andre varer og tjenester til felt som alle-rede er i drift, og i mindre grad til utbygging avnye felt jf. figur 5.8. Myndighetene har vist til atdet å stoppe eller utsette aktivitet på felt i drift erkostbart, fordi det vil skape stor usikkerhet blantaktører som vurderer å investere på norsk sokkel.Forutsigbare og stabile rammebetingelser er enforutsetning for at oljeselskaper skal være interes-sert i å investere så mye som de gjør på norsk sok-kel, samtidig som staten gjennom skattesystemetog SDØE legger beslag på en så stor andel avpetroleumsrenten som den gjør i dag.

Ifølge Fæhn m.fl.( 2013) er lønnsomheten vedå utnytte den såkalte halekapasiteten i felt som er isluttfasen av sin produksjonsperiode lav, gjennomrelativt høye driftskostnader i tillegg til nødven-dige investeringer. Slike investeringsprosjekter vilimidlertid være av et begrenset omfang. Trolig erprosjekter av denne type også bare aktuelle mensfeltet fortsatt er i drift, slik at det i liten grad ermulig å utsette prosjektene til senere.



Tabell 5.4 Forutsetninger og modellberegnete virkninger av en tilbudssidedrevet nedgang i oljeprisen på noen makroøkonomiske hovedstørrelser. Avvik fra referansebanen i pst. der ikke annet framgår

2015 2016 2020 2025 2030 2035 2040

Konsum i husholdninger -0,2 -1,6 -6,2 -4,1 -2,4 -3,9 -4,8

Bruttoinvesteringer i alt -2,1 -9,0 -13,1 -4,8 -5,0 -6,4 -5,9Utvinning og rørtransport -5,3 -24,7 -30,6 -20,7 -25,7 -33,1 -24,7Fastlands-Norge -0,5 -1,5 -6,0 0,6 0,8 -0,9 -2,7Næringer -0,8 -2,3 -1,7 10,7 4,4 2,1 3,2

Eksport i alt 0,0 0,3 1,0 2,7 1,8 2,1 3,3Eksport av olje og naturgass -0,1 -0,3 -1,6 -3,1 -7,0 -9,8 -9,9Eksport utenom petroleum og rørtransport 0,0 0,8 2,6 5,5 4,8 4,8 5,4Import -0,8 -3,7 -7,9 -4,2 -1,8 -3,1 -3,7

BNP -0,3 -1,5 -3,6 -2,0 -2,5 -3,1 -2,9Utenom petroleumsutvinning -0,7 -2,1 -4,5 -2,2 -1,8 -2,3 -2,3Industri -1,6 -2,6 -1,6 3,9 4,0 6,5 9,6

Sysselsatte personer -0,2 -0,8 -3,0 -2,6 -2,7 -2,8 -2,6Arbeidstilbud -0,1 -0,5 -2,2 -2,1 -2,1 -2,2 -2,0Samlet netto innvandring fom. 2015, prosentpoeng av befolkningen 0,0 -0,2 -0,9 -1,6 -1,9 -2,1 -2,1Arbeidsledighetsrate (prosentpoeng) 0,1 0,4 1,0 0,6 0,6 0,7 0,7Gjennomsnittlig timelønn -0,6 -1,3 -2,4 -1,7 -2,8 -4,6 -6,4Husholdningenes disponible realinntekt -0,6 -2,3 -6,1 -4,6 -4,3 -5,3 -5,5Konsumprisindeksen -0,1 0,3 1,2 -0,1 -1,7 -2,8 -4,3Boligpris -1,4 -4,4 -16,4 -7,3 4,2 -1,8 -9,7Importpris -1,8 -0,4 3,5 3,2 -0,6 -1,5 -2,7Kronekurs 2,5 3,1 9,0 8,9 4,6 3,9 3,1Pengemarkedsrente (prosentpoeng) 0,5 0,4 -1,0 -1,9 -1,6 -1,6 -1,9Oljekorr. budsjettunderskudd, pst. av BNP uten petroleumsvirksomheten 0,1 0,5 0,5 -1,2 -1,5 -1,1 -1,1SPU som andel av BNP utenom petroleumsvirksomheten -2,4 -3,8 -5,1 -19,0 -30,6 -31,6 -30,8

ForutsetningerRealoljepris, USD -57,3 -35,6 -35,6 -35,6 -35,6 -35,6 -35,6Eksportmarkedsindikator 1,0 2,0 2,0 2,0 2,0 2,0 2,0Endring i skattesatser: Skatt som andel av inntekt før skatt, prosentpoeng 0,0 0,0 0,3 0,4 0,4 0,3 0,3Offentlig konsum 0,0 0,0 -3,9 -5,8 -6,7 -7,0 -7,3Sivile offentlige investeringer 0,0 0,0 -3,9 -8,0 -10,3 -12,5 -14,6


Kostnadene ved regulering av ny virksomhetvil trolig være mye lavere, særlig hvis man dem-per aktiviteten ved å utsette åpning av nye områ-der eller tildelinger av nye letelisenser. Dette vil iså fall gjøres før myndighetene eksplisitt ellerimplisitt har forpliktet seg og før oljeselskapenehar lagt ned store ressurser i noen prosjekter.Hvis myndighetene i tider med stor knapphet påborerigger utsatte tildeling av nye letelisenser,kan det også bidra til å lette tilgangen til rigger foreksisterende produksjonsbrønner der det kanvære mer tidskritisk å bore for å øke utvinningen.

Før nye felt blir åpnet for leting skal det utfø-res konsekvensutredninger. Konsekvensutrednin-gene er ment å favne bredt, og dermed også inklu-dere virkningen for økonomien. Det er viktig atogså makroøkonomiske hensyn tillegges vekt islike utredninger.

Å begrense åpning av nye områder og tildelingav nye letelisenser vil påvirke leteaktiviteten tid-ligst to-tre år fram i tid. Slike investeringer utgjøren begrenset del av de samlede investeringene pånorsk sokkel. Virkningen på økonomien ville der-med trolig ikke være svært stor. En bevissthetrundt kapasitetsutnyttingen ved åpning av nyeområder og tildeling av letelisenser vil likevelkunne bidra til å ta bort «toppene» i en situasjonder knapphet på rigger, ingeniører og operatørermv. er stor. Det ville bidra til mindre press i øko-nomien og arbeidsmarkedet.

Det er i noen grad også kapasitetsproblemer itilknytning til petroleumsvirksomheten. Norskeleverandører har tapt kontrakter på grunn av høyt

kostnadsnivå, og det har vært oppslag i medieneom at oljeselskapene vurderer om de vil la bedrift-søkonomisk lønnsomme prosjekter ligge, fordi dehar «begrenset kapasitet». Dette taler også for atdet er ønskelig med en forsiktig utsettelse avdeler av ny aktivitet, slik at petroleumsressursenekan utnyttes bedre og at etterspørselen mot leve-randørindustrien kan strekkes over et lengre tids-rom.


Petroleumsvirksomheten har fra en sped begyn-nelse for 45–50 år siden vokst markert og fått ensentral rolle i norsk økonomi. Petroleumsproduk-sjonen gir store inntekter til staten, og oljeselska-penes etterspørsel etter varer og tjenester har gittgrobunn for økt produksjon i mange bedrifter ifastlandsøkonomien. Leverandørnæringen kon-kurrerer også i økende grad om leveranser til olje-utvinning andre steder i verden. Samtidig har denhøye veksten i aktiviteten i oljesektoren og denøkte bruken av oljepenger bidratt til å trekke oppkostnadsnivået i Norge. Det innebærer utfordrin-ger for andre konkurranseutsatte virksomheter, jf.over. I en utredning som er utført for utvalget(Eika og Martinussen, 2013), beregnes det atøkningen i etterspørselen fra petroleumsvirksom-heten etter 2002 har trukket opp lønningene iNorge i 2012 med 5,6 pst. og styrket kronekursenmed 4,3 pst. Sammen med økningen i bruken avoljepenger over offentlige budsjetter, har dette

Figur 5.8 Fordeling av investeringene i petroleumsvirksomheten på aktivitet

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Fordeling av investeringene i petroleumsvirksomheten

1985 1990 1995 2000 20050

20

40

60

80

100

0

20

40

60

80

100

RørtransportLandvirksomhetFelt i driftFeltutbyggingLeting

2012


ifølge deres beregninger økt det norske lønn-skostnadsnivået med 12–13 pst., regnet i uten-landsk valuta. Selv om det er betydelig usikkerhetrundt slike beregninger, er det liten tvil om atdisse impulsene har vært svært betydningsfullefor utviklingen i norsk økonomi.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. I tiå-rene framover er det grunn til å vente at etterspør-selen fra petroleumsvirksomheten mot fastlands-økonomien vil avta. Dette kan skje brått hvis olje-prisen faller, eller det kan skje mer gradvis hvisdet er ressursene på norsk kontinentalsokkel sombegrenser aktiviteten. I det siste tilfellet er detgrunn til å tro at virkningene på norsk økonomi itiårene framover blir begrensede. Framskrivnin-ger i Cappelen m.fl. (2013) legger til grunn envedvarende, men forholdsvis gradvis, nedbyggingav aktiviteten i petroleumsvirksomheten. Virknin-gen på norsk økonomi som følge av nedgangen idenne aktiviteten vil i så fall delvis bli motvirket avgradvis økt bruk av oljeinntekter over statsbud-sjettet. Dette forutsetter imidlertid en forholdsvisjevn innfasing gjennom tilbakeholdenhet med åøke bruken av oljeinntekter opp mot fireprosent-banen, særlig i den perioden vi nå er inne i, derfondet vokser raskt.

Konsekvensene for norsk økonomi vil blivesentlig større og mer dramatiske om nedgan-gen i aktiviteten i oljevirksomheten skulle kommebrått. Dette kan skje om vi skulle få et etterspør-selsdrevet fall i oljeprisen, for eksempel som følgeav markert nedgang i veksten i Kina og andreframvoksende økonomier. Et slikt sjokk vil inne-bære både lavere oljepriser og lavere vekst i inter-nasjonal økonomi. Beregninger både i Cappelenm.fl. (2013) og Bjørnland og Thorsrud (2013)illustrerer at dette kan gi et markert tilbakeslag inorsk økonomi og en vesentlig oppgang i arbeids-ledigheten. Det vil kreve betydelige tilpasningerbåde i den økonomiske politikken og lønnsdannel-sen. Norges Bank vil trolig redusere styringsren-ten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig,finanspolitikken må etter hvert strammes inn somfølge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnsta-kerne må trolig godta en vesentlig svakere utvik-ling i kjøpekraften. Over tid vil svekkelsen av kro-nekursen og en lavere lønnsvekst bidra til nyvekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer,og til at ledigheten etter hvert går ned igjen.

Hvor store omstillingskostnadene kan bli veden kraftig nedgang i oljeprisen, vil bl.a. avhenge avfleksibiliteten i lønnsdannelsen. Historisk harNorge hatt høy reallønnsfleksibilitet, og dette lig-ger også til grunn for beregningene i Cappelenm.fl. (2013). Det betyr at reallønnsnivået historisk

har tilpasset seg raskt når det har vært behov fordet. Hvis vi får til dette også i årene framover, vilde realøkonomiske kostnadene ved et fall i oljepri-sen begrenses. Det vil dempe nedgangen i syssel-settingen og verdiskapingen, og dermed ogsådempe økningen i ledigheten. I en slik situasjonvil det være viktig med en felles virkelighetsforstå-else, og at partene i arbeidslivet bidrar til nødven-dige tilpasninger i kostnadsnivået uten at arbeids-ledigheten går mye opp. En rask tilpasning vilvære lettere å oppnå hvis partene er bevisste på atde siste tiårs svært gode reallønnsvekst i stor grader blitt drevet av betydelige bytteforholdsgevin-ster som ikke kan betraktes som det normale.

Den høye aktiviteten i oljesektoren og deutfordringer dette har medført for lønnsdannelsenog annet konkurranseutsatt næringsliv, har ført tilspørsmål om aktiviteten på sokkelen bør regule-res for å dempe presset i økonomien. Fra etmakroøkonomisk perspektiv ville det etter utval-gets mening vært ønskelig med en jevnere utvik-ling i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten.Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten for-ventes å ligge på et høyt nivå i noen år, for så åfalle. En forskyvning i tid av deler av virksomhe-ten vil derfor kunne bidra til en jevnere makro-økonomisk utvikling og redusere størrelsen påkommende negative impulser. Et svært høyt nivåpå petroleumsinvesteringene innebærer også atde negative impulsene kan bli store dersom olje-prisen skulle falle. Det er imidlertid flere utfor-dringer knyttet til å styre petroleumsvirksomhe-ten. En stor del av etterspørselen etter varer ogtjenester går til felt som allerede er i drift. Åstoppe eller utsette aktivitet på felt i drift vil kunneinnebære betydelige kostnader. Kostnadene viltrolig være mindre ved å utsette åpning av nyeområder eller begrense tildelinger av nye leteli-senser. Ved valg av tiltak må en vurdere muligegevinster ved tiltakene mot kostnadene de inne-bærer. Konkrete anbefalinger om dette faller uten-for utvalgets mandat. Utvalget vil imidlertid pekepå at det er klare makroøkonomiske argumenterfor å tilstrebe en jevn utvikling i petroleumsvirk-somheten. Det vil også bidra til å dempe kost-nadspresset og styrke konkurranseevnen blantnorske leverandører til oljevirksomhet på norsksokkel og i utlandet.

De ulike politikkområdene må virke sammenfor å bidra til en stabil og god utvikling i norskøkonomi. Handlingsregelen og Statens pensjons-fond utland bidrar til å skjerme kronekursen ogindustrien på fastlandet fra de store og varierendevalutastrømmene fra oljevirksomheten. Handlings-regelen åpner for å ligge under fireprosentbanen


for bruk av oljeinntekter i perioder med høy kapa-sitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Store olje-inntekter, kraftig vekst i fondet, et lavt rentenivåog et høyt kostnadsnivå taler også for å holde bru-ken av oljepenger klart under fireprosentbanen.Dette er i tråd med handlingsregelen og er alle-rede blitt gjort i flere år for å lette presset på kro-nekursen og konkurranseutsatt sektor. Det girogså større handlefrihet til å kunne møte et fall ioljeprisen og virkningene det vil ha på norsk øko-nomi. Fremtidige statsfinansielle utfordringerknyttet til aldringen av befolkningen og usikker-het rundt størrelsen på den langsiktige avkastnin-

gen av fondet trekker i samme retning. Det eretter utvalgets mening viktig at det legges betyde-lig vekt på hensynet til kronekurs og konkurran-seutsatt sektor også i kommende budsjetter.Utvalget mener derfor det er positivt at oljepenge-bruken i den nåværende økonomiske situasjonenmed bl.a. sterk vekst i fondskapitalen, er blittholdt i underkant av 3 pst. av fondskapitalen. Enfleksibel inflasjonsstyring der Norges Bank fort-setter å ta hensyn til både stabilitet i produksjon,sysselsetting og kronekurs i utøvelsen av penge-politikken er også viktig.


Kapittel 6

Arbeidsinnvandring

Arbeidsmarkedet i Norge har gjennomgått storeendringer det siste tiåret. Den største enkelthen-delsen som har påvirket forholdene i arbeidsmar-kedet, er utvidelsen av EØS-området i 2004 somførte til en kraftig økning i innvandringen tilNorge. Fra 2004 til 2012 utgjorde nettoinnvand-ringen til Norge hele 315 000 personer, i gjennom-snitt 35 000 personer per år, hvor om lag 40 pst. avinnvandrerne er statsborgere fra de nye EU-lan-dene i Øst- og Sentral-Europa, jf. figur 6.1A.1 I2011 var Norge blant landene i OECD med høyestinnstrømming av innvandrere målt som andel avbefolkningen. Den viktigste innvandringsårsakensiden 2004 har vært arbeid, og i 2012 oppga iunderkant av halvparten av de ikke-nordiske inn-

vandrerne som kom til Norge arbeid som opp-holdsgrunnlag, jf. figur 6.1B. I tillegg til de somhar bosatt seg i Norge, har det kommet arbeids-innvandrere på korttidsopphold og grensegjen-gere fra Sverige og Finland som ikke blir regis-trert i folkeregisteret. Innad i EU har ogsåarbeidsmigrasjonen økt betydelig siden EØS-utvi-delsen, og særlig fra øst til vest.

Innvandringsbølgen det siste tiåret skiller segklart fra tidligere migrasjonsmønstre. På 1960-tal-let kom innvandrere i hovedsak fra Norden ellerandre vestlige land, mens på starten av 1970-talletøkte arbeidsinnvandringen fra utviklingsland.Særlig migrerte det menn fra Pakistan og Tyrkiatil Norge. I 1975 ble det innført stopp i nyearbeidstillatelser i Norge, som varte fram til 1991.På 1980-tallet bestod derfor innvandringen i hoved-sak av familiegjenforeninger tilknyttet arbeidsinn-

1 Polen, Litauen, Latvia, Estland, Slovakia, Tsjekkia, Sloveniaog Ungarn ble medlem av EU/EØS i 2004, mens Romaniaog Bulgaria ble medlemmer i 2007.

Figur 6.1 Innvandring1 Omfatter ikke lønnstakere på korttidsopphold eller dagpendlere. EØS-landene i Sentral- og Øst-Europa er Polen, Litauen, Latvia,

Estland, Slovakia, Tsjekkia, Slovenia, Ungarn, Romania og Bulgaria.2 Omfatter ikke-nordiske innvandrere som er registrert i Folkeregistret, og ikke lønnstakere på korttidsopphold eller dagpend-

lere.Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

A. Nettoinnvandring etter statsborgerskap. 1000 personer. Årlige tall1

0

5

10

15

20

25

30

35

0

5

10

15

20

25

30

35

2003 2005 2007 2009 2011

ArbeidFluktUtdanningFamilie

B. Bruttoinnvandring etter innvandringsgrunn. 1000 personer. Årlige tall2

Innvandring

-5

0

5

10

15

20

25

30

-5

0

5

10

15

20

25

30

2003 2006 2009 2012

Norden unntatt NorgeEU-land i Sentral- og Øst-EuropaVest-Europa unntatt NordenResten av verden

2012


vandrerne som kom på 1970-tallet og opphold påhumanitært grunnlag, dvs. asylsøkere og flyktnin-ger. Selv om innvandringsstoppen ble opphevet i1991, fortsatte dette migrasjonsmønsteret på 1990-tallet og inn på 2000-tallet. Det store skillet imigrasjonsmønsteret inntraff i forbindelse medEØS-utvidelsen i 2004. Siden da har innvand-ringen skutt fart, først og fremst av arbeidsinnvan-drere fra de nye EU-landene, og senere også somfølge av familiegjenforeninger med disse.

Innvandring er blitt drøftet i flere tidligereoffentlige utredninger og i forskning. I NOU2011: 7 Velferd og migrasjon (Brochmannutval-get) drøftes både konsekvenser av innvandring oghvilke tiltak som bør iverksettes for å integrereinnvandrere i det norske samfunnet, jf. boks 6.1. IBrochmannutvalget vises det også til en omfat-tende liste av både norsk og internasjonal littera-tur på området.

Med bakgrunn i vårt utvalgs mandat leggesdet her vekt på å drøfte virkningen på arbeidsmar-ked og lønnsdannelse av arbeidsinnvandring iNorge på 2000-tallet.2 I mandatet til utvalget pekesdet særlig på at utvidelsen av EØS-området i 2004har bidratt til å endre forholdene i arbeidsmarke-

det betydelig ved å øke tilgangen på arbeidskraftutenfra. Vi drøfter også hvordan institusjonelleforhold i arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen kanvirke på omfang og sammensetning av arbeidsinn-vandringen.

6.1 Arbeidsmarkedstilknytning

Sysselsetting

Ifølge registerbasert sysselsettingsstatistikk harbosatte innvandrere og arbeidstakere på korttids-opphold stått for om lag to tredeler av sysselset-tingsveksten i Norge fra 4. kvartal 2004 til 4. kvar-tal 2012, jf. figur 6.2A og boks 6.2. Innvandrere frade ti øst- og sentraleuropeiske landene som blemedlem av EU/EØS i 2004 og 2007, de såkalteEU10-landene, utgjorde om lag 46 pst. av dette.Ser vi på enkeltland, er Polen, Sverige og Litauende største avsenderlandene. Sverige har særlig

2 Når vi bruker begrepet arbeidsinnvandring i denne rappor-ten, sikter vi til innvandrede personer som har kommet tilNorge på grunn av arbeid, og ikke på humanitært grunnlagsom f.eks. flukt eller familiegjenforening, selv om også desom regel vil bli en del av arbeidsstyrken.

Boks 6.1 Velferds- og migrasjonsutvalget (Brochmannutvalget)

Velferds- og migrasjonsutvalget ble oppnevnt i2009 og avga sin rapport i 2011. Utvalgets man-dat var bl.a. å beskrive og vurdere elementer iden norske velferdsmodellen som påvirker ogpåvirkes av en økende migrasjon. Herunderskulle utvalget vurdere om velferdsordningeneog integreringsvirkemidlene støtter opp undermålene om høyest mulig yrkesdeltakelse, omøkt innvandring kan påvirke lønnsdannelsen ogom inn- og utvandring vil kunne gi et press på denorske velferdsordningene.

I sin rapport pekte utvalget på at den norskevelferdsmodellen er avhengig av høy yrkesdelta-gelse for å opprettholde et sjenerøst, universeltvelferdstilbud. Det innebærer at innvandrere måintegreres på arbeidsmarkedet. Samtidig betyren sammenpresset lønnsstruktur at også delaveste lønningene er relativt høye, og terskeleninn i arbeidslivet blir dermed høy.

Utvalget foreslo å dreie velferdsordningene ien mer aktivitetsorientert retning, med vekt påat rett til ytelser bør følges av en plikt til å gjørebruk av arbeidsevne. Videre anbefalte utvalgetsom en hovedmekanisme å vri offentlig forbrukder det er mulig bort fra kontantytelser over til

tjenester, siden tjenester i mindre grad er muligå ta med seg ut av landet. Utvalget var mest kon-kret på aktiviseringsalternativet når det gjaldthelserelaterte ytelser, overgangsstønaden tilenslige forsørgere og økonomisk stønad til livs-opphold. Utvalgets aktiviseringsstrategi i de hel-serelaterte ytelsene består av en kombinasjon avfølgende virkemidler: (i) Gjennomgang av inn-gangsvilkår, (ii) økt bruk av gradering i alle dehelserelaterte ytelsene for å synliggjøre arbeids-evne, (iii) innføre et trangere nåløye for å fast-sette 100 pst arbeidsudyktighet, (iv) framskyndeden aktive attføringsinnsatsen til sykepengeperi-oden, og (v) utvikle flere tilbud til personer medvarig nedsatt arbeidsevne og utvikling av trover-dige sanksjoner. Utvalget pekte også på at nor-ske kontantytelser har en relativt høy verdi imange av de nye EU-landene, og at dette kanpåvirke omfanget av bruk av disse midlene uten-lands. Utvalget la vekt på at kvalifiseringen avnyankomne innvandrere skal være arbeidsret-tet. Utvalget la også vekt på kvalifisering gjen-nom utdanning, arbeidsmarkeds- og inte-greringstiltak.


høy andel innvandrere på korttidsopphold, medom lag halvparten i 4. kvartal 2012, mens dettegjaldt bare tre av ti personer fra Polen og Litauen.

Det har vært gjennomgående høy aktivitet inorsk økonomi siden 2004, og innvandringen har ihovedsak gått til sektorer med stor etterspørseletter arbeidskraft. Den største tilstrømningen avnye innvandrere har kommet i bygg og anlegg ogdeler av industrien, spesielt i verft- og nærings-middelindustrien, og innen servicesektoren, jf.figur 6.2C. En stor andel som jobber i disse bran-sjene, har blitt ansatt gjennom vikar- og beman-

ningsbyråer, og er i statistikken klassifisert somansatte innen forretningsmessig tjenesteyting. I 4.kvartal 2012 jobbet til sammen nærmere to trede-ler av innvandrerne fra EU10-landene innen byggog anlegg, industri og forretningsmessig tjeneste-yting. Av disse var det flest som jobbet i bygg oganlegg. Innvandrere fra Sverige er derimot spesi-elt representert i tjenesteytende næringer, bl.a. ihotell- og restaurantbransjen. Innvandrere fraandre land er også godt representert innenforvarehandel, helse- og sosialtjenester, overnattingog servering og renhold.

Figur 6.2 Sysselsetting1 Korrigert med kjønns- og alderssammensetningen til befolkningen eksklusive innvandrere.2 Sysselsatte innvandrere omfatter både bosatte innvandrere og personer på korttidsopphold. Total sysselsetting omfatter norsk-

fødte personer, bosatte innvandrere og personer på korttidsopphold.Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

C. Sysselsatte innvandrere i utvalgte næringer. Pst. av total sysselsetting i næringene. 4. kvartal hvert år2

Sysselsetting

A. Sysselsatte personer etter bostatus (i 1000). Akkumulert vekst fra 2004 (4. kvartal hvert år)

B. Sysselsatte personer 15(16)-64 år. Prosent av befolkningen i hver gruppe. 4 kvartal hvert år1

0

100

200

300

400

500

0

100

200

300

400

500

2004 2006 2008 2010 2012

Innvandrere på korttidsopphold

Bosatte innvandrere


0

20

40

60

80

100

0

20

40

60

80

100

2001 2003 2005 2007 2009 2011


Innvandrere

Innvandrere korrigert

EU-land i Sentral- og Øst-Europa

EU-land i Sentral- og Øst-Europakorrigert

0

10

20

30

40

50

60

0

10

20

30

40

50

602008

2012


Innvandrernes fordeling mellom ulike nærin-ger har også sammenheng med hvilke innvan-drere som kommer hit. Ifølge Friberg m.fl. (2013)skiller de som kommer til Norge fra Polen seg frapolske utflyttere til England. Mange av de somhar reist fra Polen til England og Irland etter EU-

utvidelsen, er unge, universitetsutdannede fra destore byene som behersker engelsk, og som der-med har muligheter til å jobbe innenfor et bredtspekter av serviceyrker i engelskspråklige land.De som reiser til Norge, er i gjennomsnitt eldreog i større grad menn, de kommer sjeldnere fra

Boks 6.2 Hvordan fanges innvandring opp i sysselsettingsstatistikken

Sysselsettingen i Norge måles i flere statistik-ker, men ingen av dem gir en helhetlig oversiktover alle typer innvandring. Nasjonalregnskapet(årlig og kvartalsvis) er den mest omfattendestatistikken og dekker all sysselsetting i innen-landske bedrifter, dvs. bedrifter lokalisert iNorge og som forventes å fortsette å drive virk-somhet i Norge i minst ytterligere 12 måneder.Innvandrere som er ansatte i innenlandskebedrifter eller som er selvstendig næringsdri-vende, er dermed inkludert i nasjonalregnska-pets sysselsetting. Innvandrere som jobber iNorge i firmaer hjemmehørende i utlandet, elleri norske bedrifter som innleide fra utenlandskefirmaer, inngår ikke i sysselsettingstallene. Tje-nestene de innleide personene utfører blir deri-mot ført som import i nasjonalregnskapet.

Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) er enmånedlig utvalgsundersøkelse basert på perso-ner bosatt i Norge ifølge folkeregisteret. Perso-ner som forventer å oppholde seg i Norge i seksmåneder eller lenger, skal melde seg til folkere-gisteret og bli registrert som bosatt i landet.AKU dekker dermed ikke personer på korttids-opphold, jf. nedenfor. På den annen side er per-soner bosatt i Norge, men som arbeider i bedrif-ter hjemmehørende i utlandet, med i AKU, selvom antallet antakeligvis er forholdsvis lavt.

Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i til-legg en årlig registerbasert sysselsettingsstatistikk.Som i AKU dekker denne statistikken kun sys-selsatte personer som er bosatt i Norge. I tilleggdekker den innvandrere sysselsatt i innenland-ske bedrifter, men ulikt fra nasjonalregnskapetblir bedrifter hjemmehørende i utlandet regis-trert som innenlandske etter noen uker medvirksomhet i Norge. Dette gjør at flere bosattesysselsatte innvandrere blir dekket av denne sta-tistikken enn i nasjonalregnskapet. Statistikkener meget nyttig fordi den gir informasjon ombosatte innvandrere fordelt på landbakgrunn,bosettingsstatus, næring m.m. Både AKU ogden registerbaserte statistikken er viktige kilderfor sysselsetting i nasjonalregnskapet.

Det foreligger også en egen årlig registerba-sert statistikk over sysselsatte på korttidsopphold,dvs. personer som arbeider i Norge uten å væreregistrert bosatt fordi de forventer å oppholde segmindre enn seks måneder i landet. Denne statis-tikken er også fordelt på landbakgrunn, næringm.m., og følger samme inndeling av innenlandskeog utenlandske bedrifter som registerstatistikkenover bosatte innvandrere. I motsetning til deandre statistikkene inngår ikke nivåtall for selv-stendige næringsdrivende i tallene for personerpå korttidsopphold, men det gis tall for nyregistre-ringer siste år. I en analyse av sysselsatte på kort-tidsopphold finner Berge (2011) at halvparten avom lag 38 000 korttidsinnvandrere i 2005 var fort-satt i Norge fire år senere. Flesteparten av dissevar fortsatt registrert som korttidsinnvandrere.

Av de ulike statistikkene er det kun denregisterbaserte statistikken (over bosatte ogpersoner på korttidsopphold) som offentliggjøregne tall for sysselsatte innvandrere. Verkennasjonalregnskapet eller AKU skiller mellomsysselsatte innvandrere og befolkningen forøvrig, selv om gruppene inngår i statistikkene.De registerbaserte statistikkene publiseres imotsetning til AKU og nasjonalregnskapet kunen gang i året (4. kvartal hvert år). I tillegg erdet ikke mulig å skille mellom utenlandskearbeidstakere, innleide og tjenesteytere. Dettemedfører at det kan være vanskelig å følge utvik-lingen i sysselsettingen blant innvandrere gene-relt og mellom ulike undergrupper som f.eks.innleide og arbeidstakere. Den mangelfulle sta-tistikken over innvandrere bør imidlertid ses isammenheng med at grunnlagsregistrene ikkeskiller klart mellom disse gruppene. SSB harnylig gjennomført et arbeid for å kunne gi en deldata fra AKU hvor innvandrere er skilt ut (Rap-port 49/2013). I tillegg arbeider SSB med et pro-sjekt hvor man ser på mulighetene for å skillemellom ikke-bosatte sysselsatte som kommersom individuelle arbeidstakere, og de som kom-mer i forbindelse med at deres utenlandske fore-tak har et oppdrag i Norge.


de store byene, de har oftere yrkes- og fagutdan-ning, og mange snakker ikke engelsk. Innvan-drere fra Sverige har i større grad bestått av yngrevoksne som kommer i kortere perioder. Lavt kom-petansekrav i deler av servicesektoren samtlavere språkbarriere for personer fra nordiskeland bidrar trolig til å forklare at svenske arbeids-innvandrere dominerer i tjenesteytende næringer.

Ettersom innvandrere fra øst- og sentraleuro-peiske land stort sett kommer for å arbeide, ersysselsettingen blant disse innvandrerne relativthøy og nesten på nivå med befolkningen for øvrig,jf. figur 6.2B. Sysselsettingsandelen blant bosatteinnvandrere fra EU10-landene økte kraftig medutvidelsen av EØS-området i 2004, mens finanskri-sen og ettervirkninger av den medførte en mode-rat nedgang. De senere årene har andelen liggetmer stabil, og i 2012 var vel 73 pst. av innvandrerefra EU10-landene i alderen 15–64 år sysselsatt. Tilsammenligning var sysselsettingsandelen forbefolkningen ekskl. innvandrere 76 pst. Innvan-drere fra EU10-landene er imidlertid gjennomgå-ende yngre enn befolkningen for øvrig. Gjennom-snittsalderen blant sysselsatte i denne gruppenvar om lag 36 år i 2012, mens den var 42 år forbefolkningen ekskl. innvandrere. Korrigert foralders- og kjønnsforskjeller har veksten i syssel-settingsandelen blant innvandrere fra EU10-lan-dene vært moderat, og i 2012 tilsvarte den om lag67 pst. Blant andre innvandringsgrupper som harkommet til Norge med bakgrunn i flukt, familie-gjenforening eller andre humanitære årsaker, ersysselsettingen lavere. Andelen sysselsatte i heleinnvandrerbefolkningen i alderen 15–64 år var omlag 65 pst. i 2012 og rundt 60 pst. korrigert foralders- og kjønnsforskjeller. Det er særlig innvan-drere fra land i Afrika og Asia som har lav syssel-settingsandel, men variasjonen er stor både mel-lom enkeltland og etter hvor lenge de utenlandskestatsborgerne har bodd i Norge.3

Om lag tre firedeler av sysselsatte innvandrerefra EU10-landene i 2012 var menn, mot om lag 65pst. når vi ser på innvandrere fra alle land. Høyetterspørsel etter arbeidskraft i typiske mannsdo-minerte yrker bidro til at om lag 9 av 10 arbeids-innvandrere fra EU10-landene de første årene varmenn (Ødegård m.fl., 2007). Kvinner har i størregrad kommet med bakgrunn i familiegjen-forening, og deretter tatt del i arbeidsmarkedet.Det er en overvekt av menn i bygg og anlegg og

industri, mens det er flest kvinner som arbeiderinnen offentlig tjenesteyting og renhold.

Tilknytningsform for arbeidsinnvandrere på arbeidsmarkedet

Arbeidsinnvandrere deltar i det norske arbeids-markedet på ulike måter. De kan bl.a. være fasteller midlertidig ansatt, innleide eller utsendtearbeidstakere, jf. boks 6.3. Det foreligger ikke enoversikt som gir et samlet bilde av hvilken tilknyt-ningsform arbeidsinnvandrere i Norge har, menenkelte studier har redegjort for organiseringsfor-mene i et utvalg av næringer.

Arbeidsutleiefirmaer, også kalt bemanningsby-råer eller vikarbyråer, har vært tungt involvert iarbeidsinnvandringen fra Øst- og Sentral-Europade senere årene, både i form av aktiv rekrutteringi avsenderland og som arbeidsgivere for en bety-delig andel av de nye innvandrerne (Friberg m.fl.,2013). Det har vært en betydelig økning i antalletarbeidsutleievirksomheter som har spesialisertseg på utleie av arbeidskraft fra de nye EØS-lan-dene. Dette har bidratt til at en stor andel avarbeidsinnvandrerne fra de nye EU-landene ikkeer ansatt direkte i virksomhetene de jobber i, meninnleid gjennom bemanningsselskaper. IfølgeHervik m.fl. (2009) var om lag halvparten av sys-selsettingen ved norske verft innleid arbeidskraft i2008, en betydelig økning siden utvidelsen avEØS-området i 2004. Ifølge Ødegård og Andersen(2011) benyttet både verftsindustrien og fiske-industrien seg i betydelig grad av innleid arbeids-kraft i 2010. De påpeker at det har vært en bevisststrategi fra verftenes side å ha en kjernearbeids-styrke av norske arbeidstakere og en større andelinnleide tjenesteytere hos underentreprenørersom i hovedsak er fra de nye EU-landene. IfølgeØdegård og Andersen (2011) benyttet også hotell-næringen og kjøttindustrien seg av innleidarbeidskraft i 2010, men i et mindre omfang ennverftsindustrien.

Ifølge to arbeids- og levekårsundersøkelserblant om lag 300–400 polske arbeidstakere, desåkalte Polonia-undersøkelsene, oppga 55 pst. avde intervjuede polske arbeiderne i byggebransjeni Oslo-området at de var ansatt i norske firmaer,hovedsakelig på midlertidig basis, i både 2006 og2010 (Friberg og Tyldum, 2007; Friberg og Eld-ring, 2011).4 De resterende 45 pst. var innleide og

3 Se Brochmannutvalget (NOU 2011: 7) for mer utfyllendebeskrivelse av arbeidsmarkedstilknytning fordelt på enkelt-land, botid og andre kjennetegn.

4 Usikkerheten i Polonia-undersøkelsene kan imidlertidvære stor bl.a. fordi utvalgsstørrelsen er lav og utvalgeneikke nødvendigvis er representative for alle innvandrere ibygg og anlegg og renhold.


Boks 6.3 Lovregulering av lønns- og arbeidsvilkår

I utgangspunktet gjelder de fleste arbeidsretts-lige regler, ikke minst arbeidsmiljølovgivningen,for arbeidstakere som arbeider i Norge, bådenorskfødte og innvandrere, uavhengig av hvilkentilknytningsform arbeidstakeren har til arbeids-giver. De vanligste tilknytningsformene er gjen-nom ordinær ansettelse og tjenestekjøp, her-under leie av arbeidskraft (Friberg m.fl., 2013).De arbeidsrettslige bestemmelsene dekker somhovedregel ikke lønn, verken for norskfødte ellerinnvandrere. Lønn blir fastsatt av arbeidslivetsparter gjennom tariffavtaler og/eller individuelleavtaler, og de arbeidsrettslige reglene om lønn eri hovedsak begrenset til bestemmelser om lønns-utbetaling og overtidsbetaling. Unntak fra detteer allmenngjøringsloven, jf. kapittel 3, og forskrif-ter som fastsatter krav om lønns- og arbeidsvil-kår i offentlige kontrakter.

For individuelle arbeidstakere som blir ansatti norske virksomheter – fast eller midlertidig –gjelder den norske arbeidsrettslige lovgivningenfullt ut og de skal som hovedregel likebehandlesmed de øvrige ansatte i virksomheten. EttersomNorge ikke har lovbestemte minstelønnssatser,er det i prinsippet ingen nedre grense for avløn-ning av arbeidstakere med mindre de blir berørtav en tariffavtale eller de blir ansatt i en bransjehvor en forskrift om allmenngjøring av tariffavta-ler gjelder (fram til 2009 og 2012 gjaldt over-gangsregler, se nedenfor).

For arbeidstakere som er utsendt fra enutenlandsk virksomhet i forbindelse med mid-lertidig tjenesteyting, er det gitt særlige reglerom arbeids- og ansettelsesvilkår i en egen for-skrift (forskrift om utsendte arbeidstakere).Denne forskriften foreskriver at utsendtearbeidstakere omfattes av vertslandets reglerom nærmere angitte arbeids- og ansettelsesvil-kår. Utsendte arbeidstakere vil omfattes av all-menngjøringsloven dersom de jobber innenforet område hvor den gjelder. I tillegg har de ihenhold til vikarbyrådirektivet som ble innført i2013, krav på samme lønns- og arbeidsvilkårsom om de var ansatt i innleiebedriften, dersomde kommer som innleide. Vikarbyrådirektivet ernærmere omtalt i kapittel 3.

Under EUs regler om fri etableringsrett kanutenlandske firmaer og enmannsbedrifter eta-

blere næringsvirksomhet på fast basis i Norge,hvor de blir underlagt de samme lover og reglersom norske virksomheter. Friberg m.fl. (2013)påpeker at det har oppstått en gråsone mellommidlertidig tjenesteyting og etablering hvorutenlandske firmaer og enmannsforetak kandrive på permanent basis i Norge, men opptresom midlertidige tjenesteytere, og dermedunngå visse kostnader og forpliktelser.

I forbindelse med utvidelsen av EØS-områdeti 2004 innførte Norge midlertidige overgangs-ordninger for arbeidstakere fra alle de nye EU-medlemmene, unntatt Malta og Kypros. Desamme overgangsordningene ble innført for Bul-garia og Romania i 2007. Overgangsordningeneinnebar at arbeidstakere måtte ha et konkret til-bud om fulltidsstilling med norske lønns- ogarbeidsvilkår for å få adgang til å arbeide i Norgede første tolv månedene som arbeidstaker, dvs.allmenngjort lønn, tarifflønn eller «vanlig» lønnfor en norskfødt arbeidstaker med samme yrke.Overgangsordningene omfattet imidlertid bareindividuelle arbeidsinnvandrere med ansettel-sesforhold i Norge, enten direkte eller i norskebemanningsforetak, og ikke arbeidstakere somvar utsendt i forbindelse med tjenesteyting. Fordisse arbeidstakerne ble det ikke stilt særskiltekrav til lønns- og arbeidsvilkår ved utvidelsen avEØS-området, men også disse var omfattet av all-menngjorte tariffavtaler etter hvert som disseble vedtatt i enkelte bransjer. En betydelig andelav arbeidsinnvandringen den første tiden fantderfor sted som tjenestekjøp, herunder utleie avarbeidskraft, framfor ansettelse i norske bedrif-ter (Friberg m.fl., 2013).

Da overgangsordningene ble opphevet i2009, og for Bulgaria og Romania i 2012, ble deallmenngjorte tariffavtalene i enkelte bransjerden eneste formen for offentlig lønnsreguleringogså for individuelle arbeidstakere. Unntaket erfor utsendte arbeidstakere som blir innleid gjen-nom vikarbyrå, der vikarbyrådirektivet gjelder.Dette gjelder også selvstendig næringsdrivendesom har opprettet enkeltmannsforetak i Norge,men de omfattes derimot ikke av allmenngjøringav tariffavtaler.


utsendte arbeidstakere. Rundt 25 pst. av de inter-vjuede polske bygningsarbeiderne oppga at dearbeidet uten skriftlig kontrakt og uten å betaleskatt i 2010. Innen renhold var mer enn 75 pst. avde polske arbeiderne innleide eller utsendte i2006 og om lag 60 pst. i 2010. Av de intervjuedepersonene i 2010 som arbeidet i private hushold-ninger, hadde knapt halvparten verken kontrakteller betalte skatt. I bedriftsmarkedet jobbet deri-mot om lag 90 pst. renholdere hvitt.

Arbeidsledighet og andre trygdeordninger

Arbeidsledigheten i Norge er lav både i et histo-risk perspektiv og sammenlignet med andre land.For innvandrere er det imidlertid store forskjellermellom ulike grupper. Ledigheten blant innvan-drere fra vestlige land er litt høyere enn i befolk-ningen for øvrig, mens den er klart høyere for inn-vandrere fra land i Asia og Afrika som i størregrad har kommet på humanitært grunnlag, bl.a.som asylsøkere og flyktninger. For innvandrerefra EU-land i Sentral- og Øst-Europa har ledighe-ten økt markert etter 2007 som en følge av kon-junkturnedgangen etter finanskrisen, jf. figur 6.3.Sysselsettingen har tatt seg opp igjen etter dette,men ledigheten for denne gruppen har forblitt pået høyere nivå enn før finanskrisen. Ifølge Brats-berg m.fl. (2013) var arbeidstakere fra Polen ogLitauen langt mer utsatt for å bli arbeidsledige ikjølvannet av finanskrisen enn norske arbeidsta-kere i samme bransje. I studien anslås det at sann-synligheten for at en polsk eller litauisk arbeidsta-ker ble arbeidsledig i 2009–2010 var 25 pst. høy-ere enn for en norsk arbeidstaker, hvorav 11 pro-sentpoeng kan spores til forskjeller i ansiennitet,næring og yrke. For innvandrere som var arbeids-ledige i 2009–2010, var sannsynligheten også min-dre for å bli sysselsatt i løpet av 2011 enn tilfelletvar for norske arbeidstakere.

Innvandrere ansatt gjennom bemanningsbyråer mer utsatt for å bli arbeidsledige enn andre.Blant arbeidsinnvandrere fra nye EU-land med toårs botid hadde over 40 pst. av de bemanningsan-satte mottatt dagpenger i løpet av 2009, nesten detdobbelte av gjennomsnittet uavhengig av bransje(Friberg og Djuve, 2013). Friberg m.fl. (2013)skriver at analysene tyder på at det offentlige måbære deler av kostnadene for usikkerheten somfølger med den økte fleksibiliteten som beman-ningsselskaper gir bedriftene.

Når det gjelder tilstrømningen til mer varigetrygdeordninger som arbeidsavklareringspengerog uføretrygd, er det ennå for tidlig å si noe klart

om hvordan arbeidsinnvandringsbølgen etter2004 vil slå ut. Studier av tidligere migrasjons-strømmer viser at sysselsettingen var høy i denførste botiden i Norge, men at sysselsettingsande-lene falt over tid og at innvandrerne ble overrepre-sentert som mottakere av forskjellige trygdeord-ninger (Bratsberg m.fl., 2010, 2013). Dette vartydeligst for arbeidsinnvandrere som kom på1970-tallet, mens det er større spredning i trygde-tilbøyeligheten blant innvandringsgruppene somfikk innvilget oppholdstillatelse på humanitærtgrunnlag på 1980- og 1990-tallet.

Den økte arbeidsmigrasjonen i EØS-områdethar også ført til debatt i enkelte EU-land om virk-ninger av innvandring. En studie presentert avEU-kommisjonen i oktober i år viste at EØS-bor-gere hittil i liten grad har benyttet seg av trygde-og sosialytelser, samt helsetilbud, i andre EØS-land (Europakommisjonen, 2013).

6.2 Lønns- og arbeidsvilkår

Lønn og arbeidsforhold blant innvandrere

Foruten enkelte undersøkelser som dokumente-rer avlønning og arbeidsvilkår i et utvalg av nærin-ger og for enkelte innvandringsgrupper, fore-ligger det ingen systematisk oversikt eller statis-tikk av lønn og arbeidsvilkår for arbeidsinnvan-drere i Norge.

Figur 6.3 Registrerte arbeidsledige i prosent av befolkning 15(16)–64 år i hver gruppe. 4. kvartal hvert år


0

2

4

6

8

10

0

2

4

6

8

10

2001 2003 2005 2007 2009 2011


Innvandrere

EU-land i Sentral- og Øst-Europa

Arbeidsledighet

2012


Ifølge Polonia-undersøkelsene tjente polskebygningsarbeidere i Oslo i gjennomsnitt 73 pst. avlandsgjennomsnittet for innenlandske arbeidsta-kere i 2010 (Friberg og Tyldum, 2007; Friberg ogEldring, 2011). I tillegg ble det funnet brudd på deallmenngjorte minstelønnsbestemmelsene i byg-gebransjen – én av fem av de polske arbeidsta-kerne tjente mindre enn tariffavtalenes minste-lønn for ufaglærte arbeidere (den laveste minste-lønnssatsen). Siden det ifølge undersøkelsen errimelig å anta at mange av arbeidsinnvandrerne ibyggebransjen har yrkeserfaring og relevant fag-utdanning, og dermed skulle vært avlønnet etteren høyere minstelønnssats, er den reelle andelenbrudd trolig høyere. Ifølge undersøkelsen varskjevhetene i lønningene like framtredende i ren-holdsbransjen.

Også andre studier og rapporter har avdekketavlønning under minstelønnssatsene blant innvan-drere i enkelte næringer og bransjer. Ifølge EconPöyry (2010) ble det gitt lavere lønn enn minste-lønnssatsene i bygge- og anleggsbransjen mellom2004 og 2007, mens det var ingen indikasjoner pålavere timelønn enn de tariffbestemte minstesat-sene blant ansatte innvandrere i petroleumsnærin-gen før 2004. Ifølge Eldring m.fl. (2011) var det i2009 få arbeidstakere under de allmenngjorteminstesatsene i bygg (4 pst.), mens det var bety-delig flere under de tariffbestemte lønnssatsene ihotell og restaurantvirksomheter (13 pst.) og ren-hold (om lag 22 pst.). I alle tre bransjer var innvan-drere mer utsatt for å ligge under disse satsene.

Det har også blitt avdekket store forskjeller iavlønningen mellom innvandringsgrupper medulik tilknytningsform til det norske arbeidsmarke-det. Generelt har tjenesteytere og utsendtearbeidstakere mottatt en lavere timelønn ennarbeidstakere som er ansatt i norske bedrifter(Friberg og Tyldum, 2007; Friberg og Eldring,2011). Dette må ses i sammenheng med at båderegelverk og kontrollsystemer for avlønning harvært forskjellig for ulike innvandringsgrupper, jf.nærmere omtale i boks 6.3. Overgangsordnin-gene som ble innført med EØS-utvidelsene i 2004og 2007, innebar at arbeidsinnvandrere som varansatt i norske virksomheter, måtte søke om opp-holdstillatelse og fremvise arbeidskontrakt medlønnsvilkår på linje med norske arbeidstakere førde fikk adgang til å arbeide i Norge. Tjenesteytereog utsendte arbeidstakere var imidlertid ikkeomfattet av overgangsordningene og hadde ikkeden samme foreleggelsesplikten. For disse perso-nene var Arbeidstilsynets stikkontroller deneneste formen for håndheving av lovverket. Dettekan ha bidratt til at avlønningen til enkelte

arbeidsinnvandrere reelt sett har vært lavere ennhva som har vært foreskrevet i lovverket. I 2009og 2012 opphørte overgangsordningene for denye EU-landene, og da opphørte også kravet omoppholdstillatelse for ansatte innvandrere fradisse landene. Arbeidstilsynet mistet dermedogså hjemmelen til å kontrollere i tilfellene detikke foreligger allmenngjort tariffavtale. Det fore-ligger ikke forskning på om dette har ført til dårli-gere lønns- og arbeidsvilkår for ansatte arbeids-innvandrere i Norge.

Det er videre blitt avdekket tilfeller hvor inn-vandrere har dårligere arbeidsforhold enn norsk-fødte arbeidstakere, også for andre faktorer ennlønn (Eldring m.fl., 2011). Det er store forskjellermellom innvandrere med ulik tilknytning tilarbeidsplassen. Ifølge Polonia-undersøkelsen fra2010 arbeidet utsendte arbeidsinnvandrere i Oslo-området langt oftere svart, hadde lengre arbeids-dager og stod svakere til å kreve sine rettigheterenn arbeidsinnvandrere som var fast eller midler-tidig ansatt.

Økt innslag av arbeidsinnvandrere på korttids-opphold, innleide og tjenesteytere gjør det merkrevende med kontroll og tilsyn, og sammen medspråkproblemer kan dette bidra til at arbeidsinn-vandrere står svakt i forhold til å kreve sine rettig-heter. Arbeidstilsynet gjennomførte i fjor nesten2 800 tilsyn mot sosial dumping, hvorav over enfjerdedel var i byggebransjen. De mest vanligebruddene var lang arbeidstid og manglende regis-trering av arbeidstid, samt at mange opplevde atde ikke fikk godskrevet og utbetalt overtid(Arbeidstilsynet, 2013). Tilsynene har resultert iat mange arbeidsinnvandrere har fått skriftligearbeidskontrakter, lovlig og regulert arbeidstid,allmenngjort lønn og betalt overtid. En rapport fraArbeidstilsynet viser at utenlandske arbeidstakerehar 47 pst. større risiko for å bli alvorlig skadet påjobb enn norske yrkesaktive (Winge, 2012). Risi-koen for dødsfall relatert til arbeidsskade er 26pst. høyere blant utenlandske arbeidstakere. Årsa-kene til dette later til å være sammensatte. Rap-porten peker på at det dels kan skyldes språkpro-blemer og at flere av arbeiderne er innleid og der-med ikke en del av sikkerhetskulturen på arbeids-plassen. Men i følge den samme rapporten kandet også skyldes at utenlandske arbeidere i størregrad jobber mye, har lange arbeidsdager og at dearbeider i næringer og yrker med høy skaderi-siko.

Myndighetene har iverksatt tre handlingspla-ner for å begrense problemene med sosial dum-ping og useriøse aktører.5 Den første handlings-planen mot sosial dumping kom i 2006 og inne-


holdt bl.a. innføring av id-kort i byggenæringen,forbedringer i allmenngjøringsordningen og utvi-det byggherreansvar (informasjons- og påsepliktfor oppdragstakere og innsynsrett for tillitsvalgte)og krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i offent-lige kontrakter. Den andre handlingsplanen fra2008 omhandlet bl.a. solidaransvar for oppdragsgi-vere for lønn og feriepenger etter allmenngjø-ringsforskrifter, innføring av id-kort i renholds-bransjen, utvidelse av ordningen med regionaleverneombud til nye bransjer og etablering av ser-vicesentre for utenlandske arbeidstakere. Dentredje handlingsplanen fra mai 2013 omhandlerbl.a. effektivisering av allmenngjøringsordningenog etablering av nye bransjeprogrammer for åfremme seriøsitet og gode arbeidsforhold i særligutsatte bransjer, og inneholder flere tiltak for åstyrke etterlevelsen av arbeidsmiljøregelverket.Alle de tre handlingsplanene har inneholdt tiltakfor å styrke tilsynsmyndighetene, med både nyesanksjonsmidler og flere ressurser.

6.3 Virkninger av arbeidsinnvandring på lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet

Virkning på lønn og lønnsdannelse

På kort og mellomlang sikt vil økt arbeidstilbudsom følge av arbeidsinnvandring medføre økt kon-kurranse om jobbene, og dermed lavere lønnin-ger. Virkningen vil imidlertid variere mellom ulikejobber og for ulike typer arbeidskraft. Generelthar norske arbeidstakere en fordel ved «lokalekvalifikasjoner», som ferdigheter i norsk, kjenn-skap til norske forhold, og spesielle norske utdan-nings- og yrkesmessige kvalifikasjoner. Det erimidlertid stor forskjell mellom ulike yrker når detgjelder betydningen av fordelen ved lokale kvalifi-kasjoner. I yrker der fordelen ved lokale kvalifika-sjoner er relativt liten, som mange jobber innenbygg, jordbruk, industri og hotell og restaurant,vil konkurransen fra innvandrere presse lønnin-gene nedover. Derimot kan etterspørselen og løn-ningene stige for arbeidstakere som har kompe-tanse som er komplementær til arbeidsinnvan-drernes kompetanse, eller som er i yrker som erskjermet fordi lokale kvalifikasjoner er særlig vik-

tige. For eksempel kan etterspørselen etter rør-leggere og elektrikere øke når det ansettes flereutenlandske snekkere og tømrere.

Lavere lønninger generelt vil være gunstig forarbeidsgiverne, som kan oppnå økt lønnsomhetgjennom høyere produksjon uten tilsvarendeøkning i lønnskostnadene. Forbrukerne vil ogsåkunne tjene på dette, ved at lavere lønnskostnadergjerne slår ut i lavere prisvekst. Lavere prisvekstkan igjen slå ut i ytterligere reduksjon i den nomi-nelle lønnsveksten. Nettovirkningen på kjøpekraf-ten for den enkelte vil dermed avhenge av omvirkningen av lavere prisvekst er større enn deneventuelle virkningen av lavere lønnsvekst.

Siden arbeidsinnvandringen særlig har kom-met i bransjer med mange ledige jobber, har denbidratt til å dempe lønnsveksten i bransjer medknapphet på arbeidskraft. Etter hvert vil effektenepå lønnsdannelsen bl.a. avhenge av hvor lengearbeidsinnvandrerne blir værende. Mens syssel-satte på korttidsopphold først og fremst har behovfor basisprodukter og midlertidig bolig, vil innvan-drere som bosetter seg og blir værende i Norge, istørre grad etterspørre samme varer og tjenestersom resten av befolkningen, herunder helsetje-nester, utdanning, samferdsel og velferdsgoder.Den negative effekten på lønnsveksten fraarbeidsinnvandring kan også bli dempet gjennom.institusjonelle forhold som fagforeningstilknyt-ning og kollektive lønnsforhandlinger (Bratsbergog Raaum, 2013). I mange områder i privat sektorer likevel dekningsgraden av tariffavtalenebegrenset, slik at betydningen av dette momentetsvekkes.

Arbeidsinnvandringen kan også påvirke detinstitusjonelle rammeverket for lønnsdannelsenved at andelen bedrifter og arbeidstakere utenfordet organiserte arbeidslivet vokser. Innvandrereer i mindre grad fagorganiserte enn resten avbefolkningen. Dette kan svekke innflytelsen tilorganisasjonene og muligheten til koordinering ilønnsdannelsen. Hvis arbeidsgivere gjennomarbeidsinnvandring kan få tak i arbeidskraft tilvesentlig lavere lønn, vil det kunne gjøre det min-dre aktuelt å delta i arbeidsgiverorganisasjonersom inngår kollektive tariffavtaler. En slik utvik-ling ville igjen kunne svekke legitimiteten til front-fagsmodellen (Nymoen, 2013). Frontfagets norm-dannende rolle for andre deler av arbeidsmarke-det kan også bli svekket dersom store forskjeller iarbeidsinnvandringen mellom ulike bransjer førertil betydelige bransjevise forskjeller i lønns-veksten. Allmenngjøringsinstituttet bidrar imidler-tid til å dempe denne virkningen av innvandring,se drøfting i avsnitt 6.5 nedenfor, og de senere

5 Sosial dumping av utenlandske arbeidstakere er her for-stått som brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, her-under regler om arbeidstid og krav om bostandard, og nårlønn og andre ytelser er uakseptabelt lave sammenlignetmed hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er itråd med allmenngjøringsforskrifter der slikt gjelder(St.meld. nr. 18, 2007–2008).


årene har oppslutningen til enkelte arbeidsgiver-organisasjoner vokst.

Økt innvandring kan videre bidra til mer kom-pliserte strukturer gjennom nye kontraktsformer,f.eks. gjennom ut- og innleie og mer mangfold ikretsen av tjenesteleverandører. Økt innslag avarbeidsutleie innebærer et mer komplisertarbeidsforhold, bl.a. fordi det kan skape usikker-het om hvem som har det reelle arbeidsgiveran-svaret, og vanskeligjøre mulighetene til å inngåavtaler og til felles organisering. Økt bruk avunderleverandører i flere ledd gjør det mer kre-vende å kontrollere at lønns- og arbeidsvilkår er itråd med avtaler og regelverk.

Det har blitt gjennomført flere empiriske stu-dier som ser på virkningen av innvandring pålønnsutviklingen.6 Det er betydelige metodiskeutfordringer knyttet til slike studier. En årsak er atlønnsdannelsen også påvirkes av andre forholdenn innvandring, bl.a. konjunkturutviklingen. I enkonjunkturoppgang øker innvandringen gjernemest i bransjer der etterspørselen etter arbeids-kraft er høy og hvor det er stort press på lønnin-gene. Da kan det være vanskelig å skille mellomhva som skyldes innvandring og hva som skyldesandre forhold. Et annet problem er at innvand-ringen kan påvirke hvem som faller ut av arbeids-markedet, og at de som faller ut i større grad erpersoner med lavere lønn og utdanning enn gjen-nomsnittsbefolkningen. Ulike studier håndtererdisse problemene på ulike måter.

Resultatene fra de empiriske studiene variererbetydelig, men en overvekt av studiene konklude-rer med at arbeidsinnvandring fører til laverelønnsvekst for tidligere innvandrere og i noengrad for innfødte arbeidstakere med lav kompe-tanse, utdanning og yrkeserfaring. Manacordam.fl. (2012), som har sett på virkningen av inn-vandring til Storbritannia de siste 40 årene, finneri hovedsak at det er lønnsveksten for tidligereankomne innvandrere som har blitt redusert somfølge av innvandring, mens lønnveksten for engel-ske arbeidstakere ikke har gått tilsvarende ned.Dette forklares med at de innfødte ikke i like storgrad er substitutter for nye innvandrere som dettidligere innvandrere er. Ottaviano og Peri (2012)finner tilsvarende negative lønnseffekter forarbeidstakere som innvandret til USA på 1990- og2000-tallet, men små positive lønnseffekter for inn-fødte arbeidstakere som er komplementære til

innvandrerne. Glitz (2012) har studert innvand-ringen fra Øst-Europa til Tyskland etter oppløsnin-gen av Sovjetunionen, men finner ingen effekt påde relative lønningene mellom innvandrere ogbefolkningen for øvrig. Dustmann m.fl. (2013) fin-ner at hoveddelen av innvandrerne som migrertetil Storbritannia på deler av 1990- og 2000-tallet,endte i den lavere delen av inntektsfordelingen,og at dette førte til en svekkelse av lønnen for inn-fødte arbeidstakere som hadde en inntekt under20-persentilen. For de som hadde en inntekt over40-persentilen, finner de derimot en svak vekst ilønningene da disse står i et komplementært for-hold til innvandrere. Card (2009) finner at innen-landske arbeidstakere med lavere utdanning får etlavere lønnsnivå, men at effekten på de relativelønningene er små.

I Norge studerer Bratsberg og Raaum (2012,2013) lønnseffekter av arbeidsinnvandring ibygge- og anleggssektoren i perioden 1998–2011.De finner at en økning i innvandrerandelen på 1prosentpoeng innebærer en reduksjon i lønnen påmellom 0,5 og 1 pst. for arbeidstakere i sammeyrkesgruppe. Den negative lønnseffekten er ster-kest for innenlandske arbeidstakere som ikke harfullført videregående skole, og for tidligereankomne innvandrere. Bratsberg m.fl. (2013) stu-derer innvandringen til Norge i sin helhet i perio-den 1992–2006, og finner at lønnsnivået til norskearbeidstakere i gjennomsnitt falt med 0,5 pst. nårinnvandrerandelen økte med 1 prosentpoenginnenfor samme kompetansegruppe. Den nega-tive lønnseffekten blir vesentlig større når innvan-drere kom fra Norden (2,7 pst.) enn fra Storbritan-nia, Tyskland og Polen (0,6 pst.). Også i dennestudien finner forskerne en sterkere negativ virk-ning på lønnsnivået til tidligere ankomne innvan-drere enn for innenlandske arbeidstakere.

Bratsberg og Raaum (2013) ser nærmere påkonsekvensene av den store økningen i innvand-ring blant svenske ungdommer i perioden 1990–2010. Dette er typisk arbeidsinnvandrere somkommer på korttidsopphold og søker arbeid i ser-vicesektoren, oftest i varehandel, hotell og restau-rant, og i jobber med et lavt kompetansekrav.Resultatene fra studien viser at når andelen sven-ske 17-åringer øker med 1 prosentpoeng, fallerårsinntekten til norske 17-åringer med 2½ pst. Tilsammenligning finner Bratsberg m.fl. (2013) atden tilsvarende årslønnseffekten for alle norskearbeidstakere er 1 pst.

Etter EØS-utvidelsen i 2004 har reallønns-veksten i næringer med høy andel sysselsatte inn-vandrere som forretningsmessig tjenesteyting oghotell- og restaurantbransjen, vært langt svakere

6 Se NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon (Brochmannutval-get) og f.eks. Bratsberg m.fl. (2013) for en gjennomgang avrelevant litteratur. I dette kapittelet vil vi i hovedsak foku-sere på studier har kommet de senere årene.


enn i næringer med mindre bruk av utenlandskarbeidskraft, jf. figur 6.4 og Nordbø (2013). Laverelønnsvekst henger i stor grad sammen med atarbeidsinnvandrere har lavere lønn enn de norskearbeidstakerne, og dermed trekker gjennom-snittslønnen ned. Innvandringen kan også habidratt til å dempe lønnsveksten for andre arbeids-takere, i tråd med de empiriske funnene nevntover. Den observerte lønnsutviklingen vil imidler-tid også påvirkes av andre faktorer som ikke erknyttet til innvandring, som andre sammen-setningseffekter i de ulike næringene (TBU,2013). Ifølge TBU var gjennomsnittlig alder foransatte i hotell og restaurant i 2012 om lag 10 årlavere enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte iNHO-bedrifter. Hotell- og restaurantbransjen er itillegg preget av høy turnover – vanligvis er bareom lag halvparten av de samme arbeidstakernemed i lønnsstatistikken fra ett år til et annet.Strukturelle endringer i arbeidskraften mellomgrupper og virkninger via høy turnover har ifølgerapporten trukket gjennomsnittlig lønnsvekst noened i alle de fire siste årene. Innslaget av svenskearbeidstakere har økt markert i disse årene idenne bransjen. For arbeidere i bygg og anlegg iNHO-bedrifter har endringer i sammensetningenifølge TBU (2013) trukket lønnsveksten ned i stør-relsesorden 1½ prosentpoeng fra oktober 2011 tiloktober 2012, tilsvarende som ved den sterkeøkningen i sysselsettingen i sektoren i 2007 og2008.

Virkning på sysselsetting og arbeidsledighet

På samme måte som for lønn, vil virkningen avarbeidsinnvandring på sysselsetting og arbeidsle-dighet variere mellom ulike innenlandske arbeids-takere. Konkurransen om arbeidsplassene vilstrammes til for arbeidstakere som er substituer-bare med arbeidsinnvandrere, siden innvandrerevanligvis er villige til å jobbe for en lavere lønn.Derimot vil jobbmulighetene kunne øke for innen-landske arbeidstakere som står i komplementærtforhold til arbeidsinnvandrerne.

På lengre sikt kan arbeidsinnvandring påvirkeinnenlandske investeringer i utdanning og kompe-tanse blant annet ved at norske skoleelever velgerbort yrker og utdanning forbundet med høyarbeidsinnvandring (Friberg m.fl., 2013). Dettekan bidra til å forsterke en strukturell knapphet ivisse typer arbeidskraft som i dag danner grunn-lag for rekruttering av utenlandske arbeidstakere.Brekke m.fl. (2013) har undersøkt hvorvidt dettehar funnet sted i byggog anleggsnæringen, ogresultatene tyder på at det er en negativ sammen-heng mellom innvandring til bygg og anlegg ogtilstrømningen til fagutdanninger i næringen.Dette later til å henge sammen med endringer inorske skoleelevers valg og redusert antall lær-lingplasser i bygg og anlegg.

I internasjonal forskning er det ingen entydigsammenheng mellom innvandring og sysselset-tingseffekter. Studier som Angrist og Kugler(2003) og Glitz (2012) finner negative sysselset-tingseffekter for innfødte som følge av innvand-

Figur 6.4 Reallønn per utførte timeverk etter næring. Indeks (1995 = 100)


120

140

160

180

120

140

160

180

1995 1998 2001 2004 2007 2010

Industri

Bygg og anlegg

Forretningsmessig tjenesteyting

Overnatting og servering

2012

Lønn


ring, mens for eksempel Dustmann m.fl. (2005)og D’Amuri og Giovanni (2011) konkluderer medliten eller ingen effekt. Også på dette området måimidlertid resultatene tolkes med varsomhet somfølge av metodiske problemer, som seleksjon,konjunktureffekter og et høyt aggregeringsnivå.

I Norge ser Bratsberg og Raaum (2013) påpotensielle sysselsettingseffekter av svenskarbeidsinnvandring i perioden 1990–2010. Ifølgestudien fortrenger svensk ungdom norske ung-dommer i arbeidsmarkedet, både for de som erunder utdanning og de som ikke er i et utdan-ningsforløp. De negative effektene er sterkest forde yngste i datautvalget, hvor det er tilnærmet en-til-en forhold mellom svenske og norske 17-årin-ger. Dette tyder på at det er høy grad av substitu-erbarhet mellom norsk og svensk ungdom. Brats-berg og Raaum (2013) ser også på arbeidsinn-vandring i bygge- og anleggssektoren, og resulta-tene viser tilsvarende fortrengningseffekter avinnvandring, om enn i et noe mindre i omfang.Effektene er nesten like for innenlandske arbeids-takere med lav utdanning og tidligere ankomneinnvandrere, noe som indikerer at det er en høygrad av substitusjon mellom disse gruppene. Stu-dien viser også at en økt innvandrerandel på 1 pst.gir økt overgang til velferdsytelser på bortimot 0,2prosentpoeng for innenlandske arbeidstakere.Effekten er sterkest for de med lavest utdanning.Dette indikerer at de norske arbeidstakerne somblir fortrengt på arbeidsmarkedet, i noen grad blirskjøvet over på velferdsytelser.

Virkningen på arbeidsledigheten samlet settvil avhenge av flere mekanismer som dels virkermot hverandre. På den ene siden vil innvand-ringen være klart størst til de yrker og geo-grafiske områder der det er knapphet på arbeids-kraft, siden det er her det er lettest å finne jobb.Røed og Schøne (2013) finner også at innvandrereer mobile og at de i større grad enn norskfødtepåvirkes av regional variasjon i lønn og arbeidsle-dighet. Dette gir mindre mistilpasning i arbeids-markedet, noe som isolert sett vil bidra til laverearbeidsledighet samlet sett.

Det er imidlertid også mekanismer i motsattretning. Innvandrere har høyere risiko for å bliarbeidsledige bl.a. pga. forskjeller i språk, kvalifi-kasjoner og kultur, og dette vil også bidra til høy-ere arbeidsledighet totalt. Stadig ny innvandringkan også gjøre det vanskelig å komme i jobb forallerede bosatte individer med svak arbeidstil-knytning både norske og tidligere innvandrere,fordi arbeidsgivere kan foretrekke nye arbeidsinn-vandrere fremfor allerede bosatte med lavere pro-duktivitet. Dette samstemmer med studier om

viser at innvandring i særlig grad rammer lønn ogsysselsetting for tidligere innvandrere og perso-ner med lav utdanning eller lønn, jf. omtale over.

6.4 Virkninger av lønnsdannelsen på arbeidsinnvandring

Hittil har vi sett på hvordan arbeidsinnvandringpåvirker lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet iNorge. Det vil imidlertid også være virkningermotsatt vei ved at lønnsdannelsen i Norge kanpåvirke omfanget og sammensetningen avarbeidsinnvandringen.

Det høye lønnsnivået i Norge i forhold tilandre vesteuropeiske land gjør Norge til et attrak-tivt land for arbeidsinnvandrere. I tillegg er Norgeblant de landene med høyest kjøpekraft for inn-byggere blant OECD-landene. Målt i Fastlands-BNP per innbygger var det kun i Luxemburg,Sveits og USA at innbyggerne hadde høyere kjø-pekraft enn i Norge i 2011. Når arbeidsledigheteni tillegg er høy i mange europeiske land, og EØS-området har en befolkning som er omtrent 100ganger større enn Norge, er det grunn til å regnemed at svært mange vil ønske å jobbe i Norge der-som de får mulighet til det. Tidligere innvandreretil Norge vil ofte fungere som «brohoder» for merinnvandring, ved at de gir informasjon til potensi-elle innvandrere og kan være viktige kontakt-punkter i Norge (Friberg m.fl., 2013). For eksem-pel vil innvandrerne som kan norsk eller engelsk,kunne opptre som bindeledd mellom arbeidsgiverog andre utenlandske arbeidere som har mindrespråkkunnskaper, og de kan bistå i rekrutteringenav nye arbeidsinnvandrere gjennom sine nettverki hjemlandet.

Dette taler for at den sentrale begrensningenpå arbeidsinnvandringen er innvandrernes job-bmuligheter i Norge. Innvandrere med høy kom-petanse har i mange tilfeller mindre å tjene på åkomme til Norge fordi lønnsforskjellene er min-dre i Norge og fordi de kan ha gode jobbmulighe-ter i eget eller andre land. Men i mange land erjobbmulighetene mye dårligere og lønnsnivåetbetydelig lavere enn i Norge også for høyt utdan-net arbeidskraft, slik at det også blant disse vilvære mange som ville ønske å få en jobb i Norge. Itillegg åpner regelverket for at arbeidstakere kansøke og arbeidsgivere kan hente arbeidskraft medhøy kompetanse også fra land utenfor EØS-områ-det, jf. boks 6.4. De senere årene har det vært enøkt tilstrømning av innvandrere fra søreuropeiskeland som søker etter arbeid, hvor andelen medhøyere utdanning trolig er høyere enn blant inn-


vandrere fra Sentral- og Øst-Europa. Antallarbeidssøkere fra de søreuropeiske landene, dvs.Hellas, Italia, Portugal, Slovenia og Spania, erimidlertid fortsatt svært lavt, og mindre enn entidel av registrerte arbeidssøkere fra EU10-lan-dene i 2012.

Innvandreres jobbmuligheter i Norge vil ogsåavhenge av om private og offentlige arbeidsgiverefinner den ønskede arbeidskraft og kompetanseblant allerede bosatte arbeidstakere. Innvand-ringen vil dermed også avhenge av utdannings-systemet og de unges valg i samsvar med arbeids-markedets behov.

En viktig faktor for innvandrernes jobbmulig-heter i Norge er hvilken lønn norske bedrifter måbetale for arbeidskraften. I Norge er det ingen all-menn minstelønnsordning, slik at bedrifter somikke er bundet av en tariffavtale i utgangspunktethar anledning til å fastsette lønnen fritt. Tariffavta-lene kan imidlertid i praksis bli fulgt også av uor-ganiserte bedrifter.

I noen bransjer (for tiden jordbruk, byggeplas-ser, renhold og skips- og verftsindustrien) ertariffavtalen blitt allmenngjort, noe som grovt settinnebærer at minstelønnssatsen i tariffavtalengjelder som minstelønn for arbeidstakere i bran-sjen, bortsett fra innen renhold der det er normal-lønnsavtaler. Minstelønnen vil kunne gjøre detmindre lønnsomt å ansette arbeidsinnvandrere,

noe som kan begrense tilbudet av jobber. Troligvil også minstelønnen føre til at arbeidsgiverneblir strengere i sine krav til arbeidsinnvandrernenår det gjelder kompetanse, yrkeserfaring og pro-duktivitet. Men siden norske arbeidstakere vanlig-vis tjener mer enn minstelønnssatsen og det i flerebransjer og yrker er vanskelig å få tak i tilstrekke-lig kvalifisert norsk arbeidskraft, vil arbeidsinn-vandrerne fortsatt være attraktive for bedriftene.Allmenngjorte minstelønnssatser for faglærte påbyggeplasser utgjør ifølge NHO om lag 87 pst. avgjennomsnittlig grunnlønn for faglærte i byggeo-verenskomsten som omfatter rundt 2/3 av bygg-og anleggsnæringen i NHO-området. I verk-stedsoverenskomsten utgjør minstelønnssatsenfor fagarbeidere om lag 77 pst. av gjennomsnittliggrunnlønn i bransjen. I renholdsbransjen utgjørde allmenngjorte satsene 98 pst. av gjennomsnitt-lig lønn i bransjen.

6.5 Virkninger av lover og regler for arbeidsmobilitet på lønnsdannelsen

Lover og regler for arbeidskraftmobilitet og tiltakmot sosial dumping som f.eks. allmenngjortetariffbestemmelser, innføringen av vikarbyrådi-rektivet og forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i

Boks 6.4 Regler for arbeidsmigrasjon

EØS-borgere og rett til arbeid

EØS-avtalen gir EØS-borgere rett til å ferdesfritt mellom EØS-landene. Retten til fri bevege-lighet gjelder for alle typer arbeidskraft innenforEØS-området og gir EØS-borgere og deres fami-liemedlemmer rett til å komme til Norge ogarbeide her i inntil tre måneder.

EØS-borgere som ønsker å oppholde seg herutover tre måneder, må ha et oppholdsgrunnlag(arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, tje-nesteyter, råde over tilstrekkelige midler til åforsørge seg selv og eventuelle medfølgendefamiliemedlemmer eller student) og registrereseg hos politiet eller ved et servicesenter forutenlandske arbeidstakere. Kravet til oppholds-grunnlaget er ment å sikre at EØS-borgeren ihovedsak kan finansiere sitt eget opphold, entenved lønnsarbeid eller ved andre finansielle kil-der. EØS-borgere kan få varig oppholdsrett etter5 års sammenhengende lovlig opphold.

Nordiske borgere kan fritt bo og arbeide iNorge og er unntatt fra kravet om registrering.

Arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området

Borgere fra land utenfor EØS-området må somhovedregel ha oppholdstillatelse for å kunnearbeide i Norge. Oppholdstillatelse kan gis tilarbeidstakere som har arbeidsgiver i Norge, ogtil tjenesteytere. Følgende vilkår må være opp-fylt: (i) Det foreligger et konkret arbeidstilbudpå norske lønns- og arbeidsvilkår, som hovedre-gel tilbud om heltidsarbeid/et konkret tilbudom oppdrag, (ii) søkeren er fylt 18 år, (iii) søke-ren er faglærte (dvs. har fullført utdanning påminst treårig videregående skoles nivå, har fag-brev eller har fullført utdanning fra universiteteller høyskole) og (iv) søkerens kompetanseanses relevant for stillingen/oppdraget.


offentlige kontrakter (ILO-94), er med på å regu-lere lønns- og arbeidsvilkår i områder med omfat-tende innvandring.7 Flere studier har vist at det ienkelte bransjer og næringer er mange arbeidsta-kere som har lavere lønn enn minstesatsene itariffavtalen (jf. Econ Pöyry, 2010; Friberg og Tyl-dum, 2007; Friberg og Eldring, 2011; Eldring m.fl.,2011). Dette indikerer at allmenngjøringsinstitut-tet vil bidra til å øke lønningene. Høyere lønningerfor arbeidsinnvandrere vil som nevnt over, troligføre til mindre arbeidsinnvandring fordi høyerelønn gjør det mindre lønnsomt å ansette dem. Forallerede bosatt arbeidskraft, norske og tidligereinnvandrere, vil det være motstridende virknin-ger. Jobbmulighetene kan øke for lokal arbeids-kraft som konkurrerer om jobbene mot arbeids-innvandrere som får høyere lønn pga. allmenn-gjøringen, men hvis minstesatsene settes for høytkan det også ramme lokal arbeidskraft. Økte lønn-skostnader for bedriftene på grunn av allmenngjø-ring kan også føre til at de reduserer sin virksom-het. Det kan igjen føre til redusert etterspørseletter komplementær, lokal arbeidskraft.

Allmenngjøring av tariffbestemmelser bidrartil å motvirke presset i retning av økte lønnsfor-skjeller. Innvandrerne vil tjene mer per time, ogavstanden mellom de utenlandske og innenland-ske arbeidstakere vil derfor minke. Dette kanbidra til å minske økonomisk ulikhet i Norge.

Allmenngjøringsinstituttet kan som nevnt overha betydning for legitimiteten til frontfagsmodel-len, både ved å styrke gjennomslaget for tariffavta-lene og ved å motvirke at arbeidsinnvandringeninnebærer sterkt press nedover på lønningene ideler av arbeidsmarkedet med stort innslag avarbeidsinnvandring. Frontfagsmodellen bygger påat lønningene i store områder av arbeidsmarkedetendres noenlunde i takt, slik at relative lønningerer nokså stabile over tid. Dersom omfattendearbeidsinnvandring trekker ned lønningene inoen områder eller næringer, vil denne stabilite-ten kunne rokkes. Dette kan svekke troverdig-heten til frontfagsmodellen. Med allmenngjorteminstelønnssatser som sikrer arbeidsinnvan-drerne en avlønning mer på linje med innenland-ske arbeidstakere, vil bedriftene i og utenfor front-faget i større grad stå overfor de samme betingel-sene på arbeidsmarkedet. Arbeidsinnvandring villikevel kunne bidra til å løse opp i flaskehalser ogdempe presset på lønningene i perioder med høy

aktivitet, bl.a. innen frontfaget. Det kan også bidratil å dempe lønnsveksten generelt i økonomien.

Allmenngjøringen innebærer at arbeidsinnvan-drere er sikret visse lønns- og arbeidsvilkår utenat de trenger å være organisert i en fagforeningeller arbeide i en bedrift med tariffavtale. Dettekan gjøre det mindre attraktivt å være organisert,noe som kan føre til en lavere organisasjonsgradog svekke fagforeningenes innflytelse i lønnsfor-handlingene. På den annen side vil allmenngjør-ing innebære at gjennomslaget for fagforeninge-nes tariffavtaler blir større. Allmenngjøring vildessuten bidra til å begrense konkurransen fordet organiserte arbeidslivet fra bedrifter medlavere lønn, noe som kan styrke sysselsettingen iorganiserte bedrifter. Den samlede virkningen avallmenngjøring på organisasjonsgraden er der-med uviss.

6.6 Samfunnsøkonomiske konsekvenser av arbeidsinnvandring

Innvandringen til Norge har økt markert etterEØS-utvidelsen i 2004. Dette har økt produksjons-kapasiteten i norsk økonomi og bidratt til økt ver-diskaping i landet. Samtidig har det blitt flere ådele verdiskapingen på.

Norge er tilknyttet et felles europeisk arbeids-marked gjennom EØS-avtalen, slik at innbyggereinnen EØS-området fritt kan søke arbeid i Norge.Arbeidsinnvandringen blir dermed bestemt veddet antall personer som finner jobb hos enarbeidsgiver i Norge. Myndighetene har derforingen virkemidler som direkte styrer omfanget ogsammensetningen av arbeidsinnvandringen fradette området. Derimot vil økonomisk politikkgenerelt og tiltak rettet mot arbeidsmarkedet spe-sielt likevel indirekte kunne ha betydelig virkningpå arbeidsinnvandringen til Norge.

I utgangspunktet vil arbeidsinnvandringenskje i det omfang de direkte involverte parter, dvs.arbeidsinnvandrer og arbeidsgiver, ser seg tjentmed. Arbeidsinnvandreren tar sikte på en jobb iNorge med betydelig høyere lønn enn det haneller hun ville fått i eget land. Innvandreren og eneventuell familie får også etter hvert rettigheterog jobbmuligheter i Norge som materielt sett nor-malt vil være betydelig bedre enn det innvan-drerne ville fått i eget land. Det kan imidlertidvære betydelige informasjonsproblemer slik atnoen innvandrere kan få mye dårligere lønns- ogarbeidsvilkår enn det de regnet med. Arbeidsgiverkan få ønsket arbeidskraft til en lav lønn der alter-

7 For tredjelandsborgere er det krav om at disse skal halønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn gjeldendetariffavtale eller regulativ for bransjen (utlendingsloven).Det finnes ingen tilsvarende bestemmelser for arbeidsinn-vandrere fra EØS-land.


nativet kanskje var ingen arbeidstaker, evt. atbedriften måtte betalt betydelig høyere lønn forlokal arbeidskraft.

Arbeidsinnvandringen har også andre viktigekonsekvenser for andre parter enn de direkteinvolverte, herunder:– Bedriften som ansetter innvandrere vil få økt

sin produksjon. Dette har gitt verdifull verdi-skaping i Norge, f.eks. innen bygg og anleggog helse- og omsorgsektoren, og det harbidratt til at vi har kunnet beholde industribe-drifter rettet mot eksportmarkedet. Dissebedriftene gir jobber til lokal arbeidskraft ogdet gir skatteinntekter til det offentlige.

– Flaskehalsproblemer i deler av arbeidsmarke-det er blitt dempet, noe som ellers ville ha gitthøyere lønns- og prisvekst, særlig i de mestberørte næringene.

– Økt arbeidsinnvandring gir økt konkurranseom jobbene for allerede bosatte arbeidstakere.Bedrifter med vanlig norsk lønnsnivå vil ogsåmøte økende konkurranse fra bedrifter medinnvandret arbeidskraft og lavere lønninger.Det holder lønnsveksten nede og det kan føretil at allerede bosatte arbeidstakere ikke fårjobb, enten fordi lønnsnivået er høyere fordisse arbeidstakerne eller fordi de er dårligerekvalifisert. Studier viser bl.a. at unge arbeidsta-kere fra Sverige i betydelig grad fortrengernorske arbeidstakere i hotell og restaurant-bransjen.

– Arbeidsinnvandrerne og eventuell familie vilha en videre yrkeskarriere i Norge med andrejobber og der de betaler skatt, samtidig som deogså får trygde- og andre rettigheter i Norge.

– Økt konsentrasjon av innvandrere i enkeltbran-sjer kan føre til økt segregering og skjevereinntektsfordeling.

– Produktiviteten i økonomien kan bli påvirket.Den kan bli trukket ned på grunn av problemermed språk og andre kvalifikasjoner, og ved atlave lønninger som vrir langtidstilpasningenmellom arbeidskraft og kapital i retning av merarbeidsintensive aktiviteter, indirekte vil redu-sere produktiviteten. I tillegg kan den økte til-gangen på relativt rimeligere arbeidskraftgjøre det enklere for lavproduktive virksomhe-ter å drive videre, noe som også vil trekke nedproduktiviteten i økonomien. Hvis lønningene idisse bransjene etter hvert normaliseres, kandet presse fram et større behov for omstillin-ger. På den annen side kan innvandrere ha medseg kompetanse og kunnskap fra hjemlandetsom bedriften kan dra nytte av. Dette vil bidratil å øke produktiviteten.

– Arbeidsinnvandrerens hjemland mister arbeids-kraft, noe som kan være en ulempe for landet.Selv om hjemlandet ofte har mye arbeidskraft,er det gjerne unge og velkvalifiserte individersom drar. Imidlertid har flere land trolig opp-levd redusert arbeidsledighet som følge avmigrasjon, samt at arbeidsinnvandrere kanvære nyttige kontaktpunkter for sitt hjemlandmot et rikere land som Norge, og arbeidsinn-vandrere kan også sende penger tilbake tilhjemlandet.

For Norge som mottakerland, er det viktig omkonsekvensene for andre parter enn de som erdirekte involvert, er positive eller negative. I ensituasjon med lav ledighet i Norge er det rimelig åanta at for innvandrere som kommer og forblir ibra jobber, vil også de indirekte konsekvensenevære fordelaktige for oss. Derimot vil det væremer problematisk hvis arbeidsinnvandreren får enjobb på bekostning av en arbeidstaker som alle-rede er bosatt her, eller hvis arbeidsinnvandrerenetter hvert faller ut av arbeidsmarkedet. Flere avde empiriske studiene vist til ovenfor finner slikeeffekter, både at arbeidsinnvandring kan for-trenge allerede bosatte fra arbeidsmarkedet og atarbeidsinnvandrere kan ha høyere risiko for å bliarbeidsledig.

Arbeidsinnvandringen har også statsfinansiellevirkninger (Holmøy og Strøm, 2012, 2013; Holmøyog Stølen, 2012). Arbeidsinnvandrere som kom-mer til Norge, er gjerne i de mest yrkesaktivealdersgruppene og derfor har de høyere sysselset-tingsandel enn befolkningen for øvrig. Sammen-setningen av arbeidsinnvandrere som kommer tilNorge har dermed så langt vært gunstig for offent-lige finanser. Mange vil nok også bli her i begren-set tid som arbeidstakere, for så å dra tilbake tilsitt hjemland. Imidlertid vil personer som kommertil Norge for å arbeide, i de fleste tilfeller ha kravpå de samme velferdsordningene og trygderettig-hetene som norske arbeidstakere. Av spesiellbetydning er ordninger som krever kort opptje-ningstid i Norge, bl.a. dagpenger, jf. beskrivelse avdette regelverket i boks 6.5. Dårligere arbeidsmar-ked etter finanskrisen har også rammet arbeids-innvandrere mer enn resten av befolkningen, ogsysselsettingsandelen blant bosatte innvandrerefra EU10-landene er nå betydelig lavere enn forsamme aldersgrupper i resten av befolkningenmed en differanse på 8,5 prosentpoeng for alders-gruppene 25–39 og 40–54 år i 4. kvartal 2012. Stu-dier av tidligere arbeidsinnvandring tyder også pålavere sysselsettingsandeler på lengre sikt, mendet er for tidlig å si i hvilken grad dette også vil


gjelde for disse innvandrergruppene (Bratsbergm.fl., 2013). En annen konsekvens av innvandringer at befolkningen øker slik at inntektene franaturressurser og Statens pensjonsfond vil bli for-delt på flere. I tillegg fører økt befolkning til økteutgifter til utbygging av offentlig infrastruktur.

Makroøkonomisk stabilitet

Arbeidsinnvandringen har også en rekke makro-økonomiske virkninger som kan ha betydning forstabiliteten i norsk økonomi:– Arbeidsinnvandring har en stabiliserende

effekt ved at innvandring kan dempe presset inorsk økonomi i en situasjon med høy aktivitetog mangel på arbeidskraft. Veksten under høy-

Boks 6.5 Dagpengerettigheter innen EØS-området

Arbeidsinnvandreres rett til dagpenger

For at en utlending som er arbeidstaker i Norgeog blir arbeidsledig skal ha rett til dagpenger,må vedkommende (i) være medlem i folketryg-den (bosatt i Norge), (ii) ha fått utbetalt arbeids-inntekt på minst 1,5 G i siste avsluttede kalen-derår (i fjor), eller minst 3 G i løpet av de tresiste avsluttede kalenderårene (kvalifikasjons-kravet), (iii) være reell arbeidssøker, (iv) ha fåttredusert arbeidstiden sin med minst 50 pst. og(v) oppholde seg i Norge. Dersom kvalifika-sjonskravet ikke er oppfylt, kan utlendinger somer EØS-borgere få overført rettigheter som eropparbeidet i et annet EØS-land, jf. under.

I utgangspunktet kan utlendinger motta dag-penger like lenge som nordmenn. Dvs. 104 ukerdersom arbeidsinntekten i siste avsluttedekalenderår, eller gjennomsnittet av de tre siste,var på minst 2 G, eller 52 uker ved laverearbeidsinntekt.

Det er et vilkår for rett til dagpenger at manhar tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsle-dighet. Med arbeidsinntekt regnes bare lønn forarbeid utført i annens tjeneste, i eget aksjesel-skap eller som frilanser som er innberettet til lig-ningsmyndighetene som lønn under de alminne-lige lønnskodene i lønns- og trekkoppgaven.Selvstendig næringsdrivende har som hovedre-gel ikke krav på arbeidsledighetstrygd.

For å kunne få dagpenger må en være reellarbeidssøker, dvs. være villig og i stand til å taethvert arbeid, hvor som helst i Norge, uavhen-gig av om det er på heltid eller deltid. EØS-bor-gere og nordiske borgere har i utgangspunktetrett til å ta arbeid hvor som helst i Norge, og devil dermed kunne fylle dette kravet.

Overførte rettigheter fra et annet EØS-land

EØS-borgere som blir ledige fra et arbeid iNorge, kan få overført rettigheter opparbeidet i

et annet EØS-land når disse rettighetene kvalifi-serer for dagpenger i Norge. Personer som harblitt helt ledig fra et arbeid i et annet EØS-land,kan få dagpenger fra Norge dersom de varbosatt i Norge under dette arbeidsforholdet.Personer som vender tilbake til Norge etter å haarbeidet i et annet nordisk land, kan også påvisse vilkår få overført opptjente rettigheter tildagpenger til Norge.

Arbeidsperioder utført i andre EØS-land somgir rett til dagpenger, kan likestilles medarbeidsinntekt ved vurdering av om vilkårenefor rett til dagpenger er oppfylt. Kvalifikasjons-kravet anses oppfylt når det kan dokumenteresat søkeren har hatt fulltidsarbeid i minst 16 ukersiste avsluttede kalenderår eller 32 uker i løpetav de tre siste avsluttede kalenderår før søknadom dagpenger settes fram.

Eksport av dagpenger til annet EØS-land – tre måneder

Ordningen med eksport av dagpenger gjelderalle EØS-borgere. For å kunne benytte seg avordningen med å kunne beholde norske dagpen-ger i inntil tre måneder mens man søker arbeid iandre EØS-land må vedkommende (i) værestatsborger i et EØS-land, (ii) være helt arbeids-ledig, (iii) ha stått tilmeldt NAV-kontoret somreell arbeidssøker og mottatt dagpenger i minstfire uker før avreise og (iv) ha rett til dagpenger(eller avklareringspenger i påvente av arbeid) imeldeperioden.

Det er kun anledning til å søke arbeid uten-for Norge med dagpenger én gang per dagpenge-periode. Det er et krav om at slike dagpengemot-takerne skal melde seg som arbeidssøkere i detlandet de reiser til og følge aktivitetskravenesom gjelder der.


konjunkturen før finanskrisen ville trolig utløstet sterkere lønns- og prispress dersom kapasi-teten ikke hadde blitt utvidet gjennom høy inn-vandring. I tider der det er vanskeligere å fåjobb i Norge er det grunn til å tro at arbeidsinn-vandringen vil dempes noe, slik vi så etterfinanskrisen. Slik sett kan økte muligheter forinn- og utvandring ha gitt norsk økonomi en nytype automatisk stabilisator.

– Arbeidsinnvandring kan også ha destabilise-rende virkninger ved at økt behov for realkapi-tal, som boliger og annen infrastruktur, kan gisterke etterspørselseffekter. Arbeidsinnvand-ring kan dermed bli selvforsterkende ved at øktetterspørsel knyttet til økte investeringsbehovigjen fører til mer arbeidsinnvandring (Statis-tisk sentralbyrå, 2013).

– En annen mulig destabiliserende effekt er atusikkerheten om fremtidig sysselsetting ogbefolkning blir større, som illustrert ved detstore spennet i befolkningsprognosene fra Sta-tistisk sentralbyrå, jf. figur 6.5.8 Dermed kandet bli større risiko for å gjøre feil ved investe-ringsbeslutninger om ulike typer realkapital.Det kan bygges for få eller for mange boliger,for lite eller for mye infrastruktur, transport-systemer med for liten eller for stor kapasitetosv. For eksempel kan boligmangel gi høyboligbygging og stigende boligpriser. Hvis vek-sten faller og arbeidsinnvandrere flytter hjemigjen, kan vi så få et kraftig fall. Prisene vil pådenne måten kunne variere mer enn det vi ervant med. Slike kilder til ustabilitet vil bli størrehvis innvandringsstrømmene varierer mye(Statistisk sentralbyrå, 2013).

– Vi kan få en betydelig innvandring også når detikke er press i norsk økonomi pga. stor inn-tektsforskjell mellom Norge og mange land iEØS-området, høy ledighet i disse landene (ihvert fall nå) og tatt i betraktning hvor folke-rike de er sammenlignet med Norge. Nye inn-vandrere kan utkonkurrere lokal arbeidskraftog dermed forårsake økt langtidsledighet ogøkt likevektsledighet ved at allerede bosattearbeidstakere får vansker med å komme i jobb.Dette vil kunne gjøre det vanskelig å få nedledigheten.

– Arbeidsinnvandringen har også betydning forpenge- og finanspolitikken. I en sterk konjunk-turoppgang vil økt arbeidsinnvandring bidra tilå holde lønns- og prisveksten nede. Dermedkan det bli mindre behov for å heve renten forå motvirke økt inflasjon. Likevel kan presspro-blemer bygge seg opp i bolig- og eiendomsmar-kedene, som i neste omgang kan true realøko-nomisk og finansiell stabilitet. Utfordringenefor pengepolitikken endres derfor som følge avet mer fleksibelt arbeidsmarked.

– Økt arbeidsinnvandring gir også et høyereunderliggende skatteinngang, som gjerne slårut i økt offentlig pengebruk eller reduserteskattesatser, som igjen kan bidra til økt etter-spørsel og økt innvandring. Dersom arbeids-innvandringen skulle snu, noe som kan skjeved et økonomisk tilbakeslag, kan det vise segat trendveksten i sysselsettingen og dermedogså det underliggende skattenivået igjen månedjusteres. Irland opplevde en slik utviklingetter den internasjonale finanskrisen og detoppstod et stort strukturelt underskudd i stats-finansene. Også i finanspolitikken gir såledesarbeidsinnvandringen nye utfordringer.

– Arbeidsinnvandring kan føre til at stabilise-ringspolitikken i mindre grad enn tidligere vilpåvirke sysselsettingen til de som bor i Norge,fordi endringen i etterspørselen også vil retteseg mot arbeidskraft fra utlandet. Ekspansivøkonomisk politikk vil derfor bli mindre egnettil å øke sysselsettingen blant utsatte grupperog tiltak for disse må derfor gjennomføres medmer målrettede tiltak.

Den samlede effekten på stabiliteten i norsk øko-nomi vil bl.a. avhenge av hvilke impulser økono-mien blir utsatt for, hvordan arbeidsinnvand-ringen reagerer og hvilken politikk som føres. Isituasjoner med en betydelig, men midlertidigøkning i behovet for arbeidskraft vil det f.eks.kunne være bedre med tjenesteimport enn øktbosetting ettersom tjenesteimport i større gradkan la seg reversere. På den annen side kan øktkorttidsinnvandring skape utfordringer i kontrol-len av lønns- og arbeidsvilkår, noe som kan gjøredet vanskeligere for innvandrerne å sikre sine ret-tigheter. Økt bruk av tjenesteimport kan dermedogså skape langsiktige utfordringer for arbeids-livsstandard og lønnsdannelse.

Nivået på korttidsinnvandringen vil være van-skelig å styre direkte, bl.a. fordi offentlig sektormå forholde seg til et anbudsregelverk som gjørdet forbudt å diskriminere innenlandske bedrifter.Mulighetene for utenlandske bedrifter vil bl.a. bli

8 Statistisk sentralbyrå anslår innvandringen fram til 2100gjennom en modell som tar hensyn til ulik utvikling i detrelative inntektsnivået i Norge og andre land, samt forskjel-ler i arbeidsledigheten og spesielle begivenheter som kanha effekt på innvandring (f.eks. utvidelsen av EØS-områdeti 2004). For mer om forutsetningene bak de ulike fram-skrivningene og modellen se Brunborg og Texmon (2011).


påvirket av i hvilken grad det tilrettelegges forstore, samlede anbud. Andre ordninger som all-menngjøring og iverksettelsen av Vikarbyrådirek-tivet, samt samspillet mellom disse, har ogsåbetydning. Vikarbyrådirektivet påvirker i førsterekke sammensetningen av tjenesteimport ved atinnleie blir dyrere enn entrepriser. Allmenngjør-ing vil derimot gi et minstelønnsnivå for allearbeidstakere i bransjen og dermed minke for-skjellene mellom de ulike tilsettingsformene.

Allmenngjøring og andre tiltak mot uheldige konsekvenser av arbeidsinnvandring

For Norge vil det være ønskelig med tiltak rettetmot arbeidsinnvandring og arbeidsmarkedet mergenerelt som minsker omfanget av negative virk-ninger som fortrenging og arbeidsledighet. Tilta-kene mot sosial dumping må bl.a. sees i lys avdette. For det første vil svært lav lønn til enarbeidsinnvandrer innebære at innvandrerensegen fordel ved innvandringen er liten. Innvan-drere vil likevel kunne akseptere svært dårligearbeidsbetingelser fordi alternativet i hjemlandetofte er dårlig og fordi innvandringen til Norge girandre rettigheter og muligheter i Norge for inn-vandreren og eventuell familie. For det andre vil

svært lav lønn også kunne være en indikasjon påat konsekvensene for andre parter vil være uhel-dige. Jo lavere lønn arbeidsinnvandreren mottar,desto større sannsynlighet er det for at innvandre-ren utkonkurrerer lokal arbeidskraft og virksom-heter som har ansatt slik arbeidskraft. Lavere lønninnebærer at det også vil være lønnsomt å ansettei jobber med lav produktivitet fordi lønnen likeveler lavere enn verdiskapingen. Hvis lønnen er lavnok, vil det også kunne være lønnsomt å ansetteinnvandrere med svært lav produktivitet og dår-lige språkkunnskaper. Slike jobber vil også kunneinnebære dårlige muligheter til videre læring ogdermed være uheldig for videre yrkeskarriere.Personer med lav lønn og små utsikter til viderekarriere vil trolig også ha større tilbøyelighet tilsenere å gå over på en trygdeordning, f.eks. der-som det kommer nedgangstider i økonomien.

Allmenngjøring av tariffavtaler kan være etviktig tiltak for å forhindre at innvandrerne kom-mer i jobber med svært lav lønn, og dermed for-hindre innvandring som kan ha betydelige uhel-dige konsekvenser. Men allmenngjøringsinstitut-tet kan også innebære nye problemstillinger. Iområder med god avtaledekning vil allmenngjør-ing forhindre uheldig lavlønnskonkurranse medet relativt lite inngrep i arbeidsmarkedet. I områ-der med liten avtaledekning vil derimot allmenn-gjøring innebære et større inngrep, som også vilha betydning for lønnsnivået i uorganiserte bedrif-ter med norsk arbeidskraft. Et annet moment er atallmenngjøring i utgangspunktet er et midlertidiginngrep, men det virker lite sannsynlig at lav-lønnskonkurransen fra nye innvandrere er et mid-lertidig fenomen. Et tredje moment er at allmenn-gjøring nå brukes i fire bransjer, samtidig som detogså er omfattende innvandring i enkelte bransjeruten allmenngjøring. I disse bransjene er det iliten grad effektive virkemidler for å forhindresvært lav lønn for innvandrere. Eldring m.fl.(2011) skriver at det er mange indikasjoner påsosial dumping også i andre bransjer. Et fjerdemoment er at et vilkår for å kunne vedta allmenn-gjøring av en tariffavtale er at utenlandskearbeidstakere i virkeområdet for tariffavtalen hardårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske. Der-med vil loven ikke kunne brukes hvis omfattendearbeidsinnvandring fører til svært lav lønn for allearbeidstakere i virkeområdet for tariffavtalen,både norske og utenlandske, eller hvis lavlønns-konkurransen driver ut all norsk arbeidskraft.Eldring m.fl. (2011) peker på at også andre tiltakmot sosial dumping er viktige. Blant annet menerde at arbeidstilsynet har en viktig funksjon i å kon-trollere at gjeldende regelverk blir fulgt, slik at

Figur 6.5 Folketallet i Norge. Registrert 1850–2012 og framskrevet 2013–2100. Millioner men-nesker1

1 Høy innvandring innebærer en nettoinnvandring på om lag 30 000 personer i året fra 2013 til 2100, og middelalter-nativet innebærer en nettoinnvandring på om lag 8 000 per-soner i året. Til sammenligning var nettoinnvandringen i 2012 lik 47 000 personer. For dødelighet og andre faktorer er kurvene basert på middelalternativene til SSB (for mer se Bruborg og Texmon, 2011).


0

2

4

6

8

10

12

0

2

4

6

8

10

12

1846 1896 1946 1996 2046 2096

Registrert

Høy innvandring

Middel nasjonal vekst

Lav innvandring

Ingen nettoinnvandring


useriøse bedrifter som omgår eller bryter regel-verket ikke utkonkurrerer virksomheter som hol-der seg innenfor gjeldende regelverk.

Velferdspolitikk

Brochmannutvalget har i NOU 2011: 7 Velferd ogmigrasjon en bred drøfting av innvandring og vel-ferdspolitikken, jf. boks 6.1. Brochmannutvalgetpeker på at økende migrasjon bl.a. utfordrer vel-ferdsmodellen ved at innvandrere som gruppe harlavere sysselsetting enn andre og ved mulighe-tene for å eksportere velferdsytelser til andre landmed til dels betydelig lavere kostnadsnivå og min-dre kontrollmuligheter. Brochmannutvalget serda på innvandring generelt og ikke spesielt påarbeidsinnvandring bl.a. fra EØS-området som detlegges mest vekt på her. Brochmannutvalgetmener videre at bærekraften i den norske vel-ferdsmodellen best kan ivaretas gjennom en ster-kere vekt på aktivisering i de eksisterende vel-ferdsordningene for alle, både norskfødte og inn-vandrere. Aktivisering er innarbeidet i flereytelser, men Brochmannutvalget mener at dettekan gjennomføres mer konsekvent i de helserela-terte ytelsene, overgangsstønadene, samt i sosial-hjelp. Et slikt alternativ kan representere en drei-ning fra rene inntektsoverføringer til mer syste-matisk satsing på aktivisering i form av kvalifise-ring og tilpasset arbeid, i kombinasjon medarbeidsrettede lønnstilskudd og større bruk avgraderte ytelser knyttet til helserelaterte stønads-behov. Brochmannutvalget skriver også at dette iutgangspunktet kan framstå som en stor og poten-sielt kostbar reform, og at den derfor vil måtteskje gradvis og først og fremst rettet mot nye stø-nadsmottakere.

En ytterligere utfordring i velferdspolitikkenknyttet til innvandring er at innvandringen blirstørre jo mer attraktivt det blir å komme hit. Enarbeids- og velferdspolitikk som gjør det letterefor innvandrere å komme i arbeid, vil dermedogså bidra til mer innvandring. Dersom aktivi-seringstiltakene ikke er for kostbare og jobbeneinnebærer reell verdiskaping, vil dette være lønn-somt også for Norge. Hvis derimot aktiviseringeni større grad er basert på offentlig støtte medbegrenset verdiskaping, vil den økonomiske kost-naden av en omfattende ordning kunne bli megetstor. Friberg m.fl. (2013) skriver at «vilkårene forlønnsdannelse og velferdsytelser ikke bare måavstemmes mot hverandre for å sikre at «arbeidlønner seg», men at utformingen av tiltak på dissefeltene må ses i lys av hvilke effekter de vil ha på

tilbudet av og etterspørselen etter ulike typerinnenlandsk arbeidskraft.»


Arbeidsinnvandringen følger som en konsekvensav det felles europeiske arbeidsmarkedet og at detgår så mye bedre i norsk økonomi enn i mangeandre land. Det er grunn til å regne med at detogså i årene fremover vil være mange europeeresom ønsker å komme til Norge for å søke arbeid.Det materielle velstandsnivået er betydelig høyerei Norge, og tidligere innvandrere vil fungere sombrohoder for videre innvandring. Trolig vil detvære høy arbeidsledighet i mange europeiskeland i lang tid fremover. I tillegg er befolkningen iEØS-området omtrent 100 ganger større enn dennorske, slik at en svært liten andel av EØS-befolk-ningen blir mange for et lite land som Norge. Deter derfor grunn til å regne med at omfanget avinnvandringen i lang tid i stor grad vil bli bestemtav mulighetene for innvandrere til å få jobb iNorge.

Sammenlignet med andre land er lønnsfor-skjellene i Norge relativt små og velferdssystemetgodt. Derfor vil jobb i Norge økonomisk sett væremeget gunstig for arbeidstakere med lav utdan-ning. Innvandrere med høy kompetanse har imange tilfeller mindre å tjene på å komme tilNorge, fordi lønnsforskjellene er mindre i Norgeog fordi de kan ha gode jobbmuligheter i egeteller andre land. Men i mange land er jobbmulig-hetene mye dårligere og lønnsnivået betydeliglavere enn i Norge også for høyt utdannet arbeids-kraft, slik at det også blant disse vil være mangesom ville ønske å få en jobb i Norge.

Arbeidsinnvandringen har gitt Norge tilgangpå arbeidskraft i næringer der knappheten harvært stor, som bl.a. i bygg og anlegg og helse- ogomsorgssektoren. Dette har dempet flaskehals-problemer i enkeltnæringer i perioder med storaktivitet i økonomien, og dermed også dempetpresset på lønningene både i disse næringene og iøkonomien samlet. Arbeidsinnvandring har ogsågitt muligheter for virksomheter til å hente spesi-elt kvalifiserte arbeidstakere fra andre land.

Men arbeidsinnvandringen innebærer ogsåviktige utfordringer. Gevinsten ved arbeidsinn-vandringen, både for innvandrerne selv og detnorske samfunnet, avhenger av at innvandrernekommer og forblir i produktive jobber. Arbeids-innvandrere er særlig utsatt for å miste jobben vedøkonomiske tilbakeslag, fordi de gjerne har sva-kere tilknytning til arbeidsmarkedet og har dårli-


gere språkkunnskaper. Empiriske studier tyder påat ny arbeidsinnvandring til en viss grad utkonkur-rerer lokal arbeidskraft, både norske arbeidsta-kere og tidligere arbeidsinnvandrere. Arbeidsta-kere med liten kompetanse er særlig utsatt. Real-lønnsveksten i næringer med høy andel syssel-satte innvandrere har vært betydelig lavere enn inæringer med lite bruk av utenlandsk arbeids-kraft. Det skyldes både at arbeidsinnvandrere oftehar lavere lønninger og dermed trekker gjennom-snittet ned, men også at lønnsveksten i dissenæringene mer generelt er blitt dempet.

Politiske myndigheter har ingen direkte virke-midler til å styre arbeidsinnvandringen fra EØS-land. Men samtidig er det klart at politiske ogadministrative beslutninger på ulike områder kanha vesentlig betydning for arbeidsinnvandringen,både når det gjelder omfang og sammensetning.Derfor er det viktig at beslutningstakerne også tarslike virkninger med i sine vurderinger. Myndig-hetene bør bruke tilgjengelig handlingsrom ogvirkemidler for å bidra til at innvandringen funge-rer best mulig.

Tiltak som er iverksatt mot sosial dumping, måsees i lys av målet om å få arbeidsinnvandringentil å fungere godt. Arbeidsinnvandrere har gjen-nomgående lavere lønn enn norske arbeidstakere.Men hvis lønns- og arbeidsbetingelsene blir fordårlige, vil konsekvensene av innvandringenkunne bli negative. Innvandrerens egen gevinstved jobben blir liten, samtidig som risikoen blirstørre for at lokale arbeidstakere og virksomhetersom i stor grad bruker lokal arbeidskraft, blirutkonkurrert. Dette vil også kunne føre til økteinntektsforskjeller og større sosial ulikhet. Ogsåfor bedrifter kan en slik lavlønnskonkurranse omarbeidskraft være lite ønskelig. Det har blitt iverk-satt flere tiltak mot sosial dumping, som innføringav id-kort i flere næringer, krav om norske lønns-og arbeidsvilkår i offentlig kontrakter og bransje-programmer for å fremme seriøsitet i særligutsatte bransjer.

Allmenngjøringsinstituttet spiller en viktig rolleved å motvirke svært lave lønninger innen debransjer der allmenngjøring er blitt vedtatt. Dettebidrar trolig til at arbeidsinnvandringen fungererbedre både for Norge og for innvandrere som fin-ner arbeid. Ettersom stort omfang av lavlønnskon-kurranse i enkelte næringer også kan svekke tro-verdigheten til frontfagsmodellen, kan allmenn-gjøringsinstituttet medvirke til å bevare legitimite-ten til denne modellen. Jobbmulighetene kan økefor lokal arbeidskraft som konkurrerer om job-bene mot arbeidsinnvandrere som får høyere lønnpga. allmenngjøringen, men hvis minstesatsene

settes for høyt kan det også ramme lokal arbeids-kraft. Allmenngjøringen kan også trekke opp kost-nadsnivået for enkelte virksomheter. Allmenngjø-ringsinstituttet slik det fungerer i dag har ogsåbegrensninger. Allmenngjøring er i utgangspunk-tet et midlertidig inngrep, men det virker litesannsynlig at lavlønnskonkurransen fra nye inn-vandrere er et midlertidig fenomen. Allmenngjør-ing er nå i bruk i fire bransjer, men det er mangearbeidsinnvandrere med svært lave lønningerogså i andre bransjer. I disse bransjene er det iliten grad effektive virkemidler for å forhindresvært lav lønn for innvandrere. Utvalget menerdet er nødvendig med ordninger for å motvirkesosial dumping og lavlønnskonkurranse på områ-der med betydelig innvandring i lang tid framover.Myndighetene og partene bør løpende vurdereom allmenngjøringsordningen fungerer tilfreds-stillende.

Det er etter utvalgets mening også viktig medgode kontrollordninger. Arbeidstilsynet bør sikrestilstrekkelige ressurser slik at de kan kontrollereom gjeldende regelverk blir fulgt. Erfaringer viserat det i en del virksomheter forekommer kritikk-verdige forhold langs flere dimensjoner. Det erderfor viktig med et godt samarbeid med andrerelevante instanser som politi, skatteetaten, tollve-senet mv. Blant annet vil det være aktuelt med fel-les kontroller. Kontroller kan motvirke at useriøsebedrifter utkonkurrerer andre virksomheter ved åomgå eller bryte regelverket, og vil også kunnebidra til å redusere omfanget av svart arbeid. Stat-lig kontrollvirksomhet kan imidlertid ikke erstatterollen et organisert arbeidsliv med et virksomt til-litsvalgtapparat kan utøve for å motvirke sosialdumping i utsatte bransjer.

Enkelte sektorer har særskilte problemer medå få tak i arbeidskraft. Dette gjelder bl.a. helse- ogomsorgssektoren, som har relativt høyt omfang avdeltidsarbeid. Problemet har delvis blitt avhjulpetmed arbeidsinnvandring, men det er samtidig vik-tig at man ikke svekker innsatsen for å økearbeidstilbudet fra de allerede bosatte, gjennomøkt omfang av heltid og redusert helserelatert fra-vær. Økt omfang av heltid og redusert sykefraværvil være viktig framover både av hensyn til tilgan-gen på kvalifisert arbeidskraft, til arbeidstakerneselv, og av hensyn til offentlige finanser og mulig-heten til å videreføre et høyt velferdsnivå.

Bemanningsselskapene har vært viktig for denøkte innvandringen de siste årene gjennom utleieog andre rekrutteringsmekanismer. Denne bran-sjen har spilt en viktig rolle for å tilrettelegge forarbeidsinnvandring. Men bemanningsselskapenesrolle innebærer også utfordringer. Isolert sett er


bemanningsbyråene tjent med økt arbeidsinn-vandring, mer eller mindre uavhengig av hvordandette virker på det norske arbeidsmarkedet. Inn-vandrere ansatt gjennom bl.a. bemanningsbyråerer mer utsatt for å bli arbeidsledige enn andre,samtidig som det er det offentlige som må bæredeler av kostnadene for usikkerheten som følgermed den økte fleksibiliteten som bemanningssel-skaper gir bedriftene (Friberg m.fl., 2013). Øktinnslag av arbeidsutleie har også gjort arbeidslivs-strukturene mer komplisert. Det kan påvirkelønnsdannelsen så vel som arbeidslivsrelasjonenemer generelt. Det er etter utvalgets mening viktigå følge med på utviklingen etter iverksettelsen avVikarbyrådirektivet og de tiltak som ble innført avregjeringen Stoltenberg II for etterlevelse av like-behandlingsprinsippet (handlingsplanene motsosial dumping).

Arbeidsinnvandringen har også statsfinansi-elle virkninger. Arbeidsinnvandrere som kommertil Norge, er gjerne i de mest arbeidsdyktigealdersgruppene, noe som er gunstig for offentligefinanser. Imidlertid er sysselsettingsandeleneblant bosatte innvandrere fra EØS-landene i Sen-tral- og Øst-Europa nå lavere enn for sammealdersgrupper i resten av befolkningen. Ordnin-ger som motvirker svært lave lønninger og dårligearbeidsvilkår, vil trolig bidra til at de innvandreresom kommer, i større grad blir værende i jobb ogderfor er mindre tilbøyelige til å gå over på tryg-deordninger. Det vil redusere risikoen for økttrygdetilbøyelighet som svekker statsfinansene.

For å dempe presset fra innvandring på de nor-ske velferdsordningene foreslo Brochmannutval-get å dreie velferdsordningene i en mer aktivitets-orientert retning, og pekte særlig på helserela-terte ytelser, overgangsstønaden til enslige forsør-gere og økonomisk stønad til livsopphold i dennesammenhengen. Utvalget støtter på genereltgrunnlag Brochmannutvalgets forslag om øktekrav til aktivisering. Norge har et relativt høytomfang av helserelaterte utgifter for personer iyrkesaktiv alder, til tross for økende levealder.Etter utvalgets mening er det viktig med trygde-ordninger som gir insentiv til å jobbe, både for desom allerede er i Norge og for innvandrere.

Utvalget mener at hensynet til å holde arbeids-innvandrere i arbeid må vektlegges i arbeidsmar-kedspolitikken. Ved utforming av politikken måen imidlertid også ta hensyn til at en strategi somgjør Norge mer attraktiv for arbeidsinnvandrere,også kan bidra til mer innvandring.

Etter EØS-utvidelsen i 2004 har real-lønnsveksten i næringer med høy andel syssel-satte innvandrere, som forretningsmessig tjenes-

teyting og hotell- og restaurantbransjen, værtlangt svakere enn i næringer med mindre bruk avutenlandsk arbeidskraft, jf. figur 6.4 og Nordbø(2013). Lavere lønnsvekst henger i stor gradsammen med at arbeidsinnvandrere har laverelønn enn de norske arbeidstakerne, og dermedtrekker gjennomsnittslønnen ned. Innvandringenkan også ha bidratt til å dempe lønnsveksten forandre arbeidstakere. Den observerte lønnsutvik-lingen vil imidlertid også påvirkes av andre fakto-rer som ikke er knyttet til innvandring, som andresammensetningseffekter (se TBU, 2013), her-under større bruk av ung arbeidskraft med lavansiennitet og høy turnover.

Arbeidsinnvandringen har ulike virkninger påstabiliteten i økonomien. I høykonjunkturer vil inn-vandringen isolert sett avhjelpe flaskehalser, ogdermed dempe lønns- og prisveksten. Men høyinnvandring i en høykonjunktur kan også bidra tiløkt investeringsbehov, særlig i boligmarkedet,noe som kan forsterke høykonjunkturer. Dettekan gi betydelig sårbarhet hvis konjunkturenesnur, der en kan risikere overkapasitet og øktarbeidsledighet. Dette innebærer at kraftige kon-junkturoppganger kan være problematisk selv omdet ikke slår ut i høy lønns- og prisvekst. I situasjo-ner med en midlertidig, men betydelig økning ibehovet for arbeidskraft, vil det kunne være bedremed tjenesteimport, snarere enn regulær arbeids-innvandring, siden tjenesteimporten i større gradkan la seg reversere. Dette vil imidlertid værevanskelig å styre direkte, da det i liten grad er til-gjengelige virkemidler til å styre innvandringenpå en slik måte. Trolig vil likevel ordninger sommotvirker svært lave lønninger og dårlige arbeids-vilkår, både redusere tilbøyeligheten til trygdey-telser og bidra til at vi kan få kvalifiserte og pro-duktive arbeidsinnvandrere, samtidig som detteogså vil redusere svingninger i innvandrings-strømmene og sårbarheten for norsk økonomi.Det kan også bidra til at økt etterspørsel etterarbeidskraft i større grad slår ut i bedre mulighe-ter til å få allerede bosatte arbeidssøkere i jobb,slik at knapphet på arbeidskraft ikke bare slår ut iøkt arbeidsinnvandring. Et utdanningssystem til-passet arbeidsmarkedets behov kan også virkedempende på arbeidsinnvandringen. En annenmulig destabiliserende effekt av et høyt nivå påarbeidsinnvandringen er at usikkerheten omfremtidig sysselsetting og befolkning blir større,som illustrert ved det store spennet i befolknings-prognosene fra Statistisk sentralbyrå. Dermedkan det bli større usikkerhet rundt investerings-behovet og økt risiko for å gjøre feil ved investe-ringsbeslutninger.


Arbeidsinnvandringen kan også gi nye utfor-dringer for penge- og finanspolitikken. I en sterkkonjunkturoppgang vil økt arbeidsinnvandringbidra til å holde lønns- og prisveksten nede. Dettereduserer behovet for å heve renten for å mot-virke økt inflasjon. Likevel kan pressproblemerbygge seg opp i bolig- og eiendomsmarkedene, ogdette kan i neste omgang true realøkonomisk ogfinansiell stabilitet. Økt arbeidsinnvandring girogså høyere underliggende vekst i skatteinntek-tene, noe som gjerne slår ut i økte offentlige utgif-ter eller reduserte skattesatser, som igjen kanbidra til økt etterspørsel og økt innvandring. Der-som arbeidsinnvandringen skulle snu, noe somkan skje ved et økonomisk tilbakeslag, kan detvise seg at trendveksten i sysselsettingen og denunderliggende veksten i skatteinntektene igjen vilkunne svekkes. Stabiliseringspolitikken kan dess-uten bli mindre effektiv til å påvirke sysselsettin-gen til de arbeidstakerne som bor i Norge, fordiendringen i etterspørselen også vil rette seg motarbeidskraft fra utlandet. Ekspansiv økonomiskpolitikk vil derfor bli mindre egnet til å øke syssel-settingen blant utsatte grupper, og tiltak for dissemå derfor målrettes i større grad.

I Norge er statistikken om innvandring delsmangelfull, både når det gjelder arbeidsmarked-stilknytning og lønnsforhold. Dette gjør det van-skelig å tallfeste og evaluere hvordan innvandrere

tilpasser seg, og hvilke forhold de lever og arbei-der under. Utvalget ser at det hadde vært fordel-aktig med bedre og hyppigere tallgrunnlag pådisse områdene, slik at man kan øke kunnskapenom innvandring gjennom statistikk og empiriskbasert forskning. Bedre og hyppigere statistikkom innvandring vil også gi nyttig informasjon omutviklingen i arbeidsmarkedet og økonomien.

Det «grenseløse arbeidsmarkedet» i Europahar gitt både nye muligheter og nye utfordringerfor norsk økonomi. Utenlandske individer kanjobbe i Norge som direkte ansatte i norske virk-somheter, som innleid arbeidskraft, som ansatte iutenlandske bedrifter som yter tjenester her, ellersom selvstendig næringsdrivende som selger sinarbeidskraft til virksomheter i Norge. For arbeids-giverne kan det være lønnsomt å bruke de billig-ste alternativene, som innebærer de laveste kost-nadene for virksomhetene. Dette kan imidlertidundergrave ordninger som motvirker lavlønns-konkurranse, og dermed føre til sterkere for-trengning av bosatte arbeidstakere, både norsk-fødte og tidligere innvandrere, og ramme virk-somheter med vanlig norsk lønnsnivå. Det vilvidere etter utvalgets mening være behov for sta-dig forskning og evaluering av hvordan ulike ord-ninger rettet mot innvandrere fungerer og vilje tilå endre regelverk og ordninger som ikke funge-rer så godt.

124 NOU 2013: 13Kapittel 7 Lønnsdannelsen og ufordringer for norsk økonomi

Kapittel 7

Produktivitetsvekst og omstillinger

Det høye nivået på BNP per innbygger for Fast-lands-Norge har først og fremst sammenhengmed høy verdiskaping per arbeidet time. Denhøye avkastningen av arbeidsinnsats skyldes enkombinasjon av høye priser på produktene vieksporterer og relativt høy produktivitet. Til trossfor høy sysselsetting og lav ledighet er arbeidsinn-satsen målt ved antall timeverk per innbygger pålinje med gjennomsnittet for EU. Det skyldes istor grad at gjennomsnittlig arbeidstid er lav iNorge, bl.a. fordi mange arbeider deltid.

Økt innsats av kapital bidrar vanligvis til øktavkastning av arbeidsinnsatsen. Vekst i total fak-torproduktivitet (TFP) fanger opp vekst i verdi-skapingen som ikke kan forklares ved økt innsatsav kapital og arbeidskraft. Slik produktivitetsvekster gjerne knyttet til teknologisk framgang, øktkvalitet på arbeidskraften og endret organiseringbåde internt i og mellom virksomheter. For å fåfullt utbytte av teknologisk framgang må arbeids-stokken ha kompetanse til å ta den nye teknolo-gien i bruk. Det er også viktig med institusjonersom bidrar til at det lønner seg å utvikle og ta ibruk ny kunnskap, ny teknologi og nye organisa-sjons- og samarbeidsformer. Stor grad av tillit tilsamfunnets institusjoner og til andre innbyggerebidrar til en produktiv økonomi ved å lette sam-handling og redusere kostnader knyttet til å sikreseg mot uheldige utfall.

Økonomier som vokser raskt og har lavarbeidsledighet over tid, er kjennetegnet ved høyomstillingstakt og god evne til å håndtere omstil-linger, dvs. at ressurser kanaliseres dit de kastermest av seg og at ledige ressurser raskt fangesopp i produktive anvendelser. Det er derfor viktigat de generelle rammebetingelsene i økonomiengir virksomheter og arbeidstakere insentiver til åforeta samfunnsøkonomisk lønnsomme omstillin-ger. I denne sammenhengen er arbeidsmarkedetsfunksjonsmåte og lønnsdannelsen av stor betyd-ning.

For samfunnet som helhet gir høy vekst iarbeidsproduktiviteten rom for god vekst i realløn-ninger, det trygger arbeidsplasser, og det er enviktig forutsetning for velstand og vekst. I konkur-ranseutsatt sektor er forholdet mellom veksten iarbeidsproduktiviteten og lønnsvekst avgjørendefor den enkelte bedriftens overlevelse. Høy pro-duktivitetsvekst i skjermet privat sektor gir lavereprisvekst, og dermed mulighet for bedre real-lønnsutvikling for alle, i tillegg til at det gir kon-kurranseutsatt sektor lavere kostnader gjennomproduktinnsats. I offentlig sektor betyr produktivi-tetsutviklingen mye for kvaliteten på og omfangetav det offentlige tjenestetilbudet for gitt skat-tenivå. Kvaliteten i tjenestetilbudet i offentlig sek-tor har også betydning for produktivitetsveksten iprivat sektor.

Produktiviteten vil påvirkes av politikktiltak påmange ulike områder, bl.a. utdannings- ogforskningspolitikken, utformingen av skatte-systemet, konkurransepolitikken og organiserin-gen av offentlig sektor. I tråd med utvalgets man-dat har vi lagt vekt på å drøfte samspillet mellomlønnsdannelsen i økonomien og produktiviteten. Iavsnitt 7.1 gir vi en kort oversikt over utviklingen iproduktivitetsveksten i Norge og andre land siden1990, og peker på mulige årsaker til at veksten iarbeidsproduktiviteten har falt de senere årene.Avsnitt 7.2 drøfter sammenhengen mellom vek-sten i produktivitet og reallønninger. Samtidigsom produktivitetsvekst er et viktig premiss forlønnsveksten, vil et godt system for lønnsdannel-sen kunne bidra til å øke produktiviteten. Dette ertema for avsnitt 7.3. Videre drøftes produktivitet ioffentlig sektor (7.4), samt mulige sammenhen-ger mellom produktivitet og ulike ansettelsesfor-mer (7.5). Deretter følger en drøfting av hva front-fagsmodellen betyr for hvor fleksibel lønnsdannel-sen er mellom ulike geografiske områder (7.6), oghva frontfagsmodellen betyr for omstillingsevneni økonomien (7.7). Utvalgets vurderinger avslutterkapitlet.

NOU 2013: 13 125Lønnsdannelsen og ufordringer for norsk økonomi Kapittel 7

7.1 Utviklingen i arbeidsproduktiviteten i Norge

Etter en periode med nokså lav vekst på 1980-tal-let økte veksten i arbeidsproduktiviteten, målt vedbruttoprodukt i faste priser per timeverk, i fast-landsøkonomien betydelig på 1990-tallet. Produk-tivitetsveksten holdt seg relativt høy fram tilmidten av 2000-tallet, jf. figur 7.1. Strukturendrin-ger og teknologisk framgang ga viktige bidrag tilden høye produktivitetsveksten, bl.a. innenforvarehandel og finansiell tjenesteyting. Framvekstog bruk av informasjons- og kommunikasjonstek-nologi (IKT) skjøt fart på 1980-tallet og øktevidere utover på 1990-tallet. Samtidig ble nye sel-skapsstrukturer med større konsern og kjederetablert. Det ble også gjennomført en rekkestrukturreformer, med deregulering av bl.a. elek-trisitetssektoren. Skattereformen i 1992 la vekt påen effektiv selskapsbeskatning, med brede skatte-grunnlag og likebehandling av investeringer,organisasjonsformer og finansieringskilder. Vel-fungerende institusjoner er en grunnleggende for-utsetning for langvarig økonomisk vekst. Herkommer Norge godt ut, jf. boks 7.1.

Fra midten av forrige tiår gikk veksten i pro-duktiviteten ned, både i norsk økonomi og hos defleste av våre handelspartnere. Dette må ses isammenheng med konjunkturelle forhold. Vedslutten av en høykonjunktur er mye av produk-sjonskapasiteten utnyttet, og ytterligere økning er

krevende. I starten av et tilbakeslag, som underfinanskrisen, faller ofte produksjonen mer ennsysselsettingen fordi mange bedrifter velger åholde på ansatte i påvente av bedre tider. Dermedfaller produktivitetsveksten. Et slikt forløp har visett i mange europeiske land de siste årene. Ame-rikanske bedrifter var raskere med å nedbemannei kjølvannet av finanskrisen. Dermed holdt pro-duktivitetsveksten seg bedre oppe i USA. Mot-stykket var en raskere oppgang i arbeidsledighe-ten.

En annen årsak til lavere produktivitetsvekster trolig at veksten i kapitalbeholdningen pertimeverk i fastlandsøkonomien har vært noelavere etter 2004 enn gjennom de første årene av2000-tallet. Lavere vekst i kapitalbeholdning pertimeverk må ses i sammenheng med at fastlands-bedriftene har vært varsomme med nye investe-ringer etter finanskrisen, bl.a. som følge av usikreøkonomiske utsikter. Videre har økt tilgang påarbeidskraft fra nye EU-land bidratt til å gjørenoen typer arbeidskraft billigere enn den ellersville vært.

Økt tilgang på billig arbeidskraft har gitt romfor en sterkere vekst i næringer med relativt lavproduktivitet og lønnsevne.

Siden 1990-tallet har produktivitetsveksten imarkedsrettet virksomhet vært høyere enn forfastlandsøkonomien samlet. Også for markedsret-tet virksomhet avtok produktivitetsveksten mar-kert fra midten av forrige tiår, særlig innenfor tje-

Figur 7.1 Arbeidsproduktivitet, målt ved bruttoprodukt i faste priser per timeverk1 Definert som finansiell tjenesteyting og tjenesteyting ellers.Kilder: OECD, Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.

100

120

140

160

180

200

220

240

260

100

120

140

160

180

200

220

240

260

1990 1995 2000 2005

Varehandel og rep. av motorvognerFastlands-NorgeMarkedsrettet virksomhetPrivat tjenesteyting¹Industri

Arbeidsproduktivitet

100

110

120

130

140

150

160

100

110

120

130

140

150

160

1990 1995 2000 2005

FrankrikeDanmarkFastlands-NorgeSverigeUSATysklandG7-landene

A. Arbeidsproduktivitet i noen land. Indeks 1990=100

B. Arbeidsproduktivitet i fastlandsøkonomien. Indeks 1990=100

2012 2012


nesteyting. Produktivitetsveksten innenfor vare-handel har imidlertid fortsatt vært sterk.

Etter hvert som aktiviteten i norsk økonomihar tiltatt etter finanskrisen, har også veksten iproduktiviteten i markedsrettet virksomhet tattseg noe opp igjen. Foreløpige nasjonalregn-skapstall for 2012 viste litt høyere vekst i produkti-viteten, selv om veksten fortsatt er noe lavere ennhistorisk gjennomsnitt.

En grundigere gjennomgang av produktivi-tetsveksten i Norge ligger utenfor utvalgets man-dat. Regjeringen har varslet at den vil sette ned enproduktivitetskommisjon som vil se nærmere pådette.

7.2 Produktivitetsvekst og rommet for reallønnsvekst

Veksten i verdiskapingen i en bedrift eller næringavhenger både av produktivitetsveksten og

endringer i relative priser. For eksempel har antallhårklipp per arbeidstime i frisørbransjen i litengrad endret seg. Hvorvidt kvaliteten har økt, erdet vanskelig å finne gode mål på. Prisen på hår-klipp har imidlertid økt sammenlignet med andrepriser, slik at både verdiskapingen og lønnsevneni frisørbransjen har økt om lag i takt med andrebransjer.

Landets samlede vekst i verdiskapingenavhenger av samlet produktivitetsvekst ogendringer i bytteforholdet med utlandet, dvs.utviklingen i eksportpriser sammenlignet medimportpriser. Norge har opplevd en meget sterkbytteforholdsgevinst de siste 10–15 årene, jf.omtale i kapittel 5. På verdensmarkedet er prisenepå ulike varer bestemt av tilbud og etterspørsel.Hvis den internasjonale produktivitetsveksten iproduksjonen av en gitt vare er høy, vil økt tilbudav varen presse verdensmarkedsprisen nedoversammenlignet med andre varer. Denne sammen-hengen blir bl.a. trukket fram av den danske pro-

Boks 7.1 Vekstfremmende institusjoner og rammebetingelser

En stabil økonomisk utvikling, et velfungerendearbeidsliv og effektive markeder gir viktigebidrag til god utnyttelse av ressursene i et land.Rammeverket for den økonomiske politikken,grad av åpenhet mot internasjonale markeder,effektive nasjonale markeder, et effektivt og for-utsigbart skattesystem og et velfungerenderettssystem med god håndheving av blant anneteiendomsrettigheter framstår som sentralt. Iland med store naturressurser er godt utvikledeinstitusjoner spesielt viktige. Uten slike kan myekrefter bli brukt i kamp om ressursene i stedetfor å utvikle levedyktige næringer (Mehlumm.fl. 2006).

En rekke indikatorer brukes for å måle slikefaktorer. Verdensbankens Doing business-indi-kator rangerer 185 land etter hvor godt forhol-dene ligger til rette for næringsvirksomhet.Norge kommer på 6. plass på denne rangerin-gen for 2013. Siden Verdensbanken startet ålage indeksen i 2004, har Norge ligget blant de tibeste landene. Også i mange andre internasjo-nale rangeringer kommer Norge godt ut, jf.tabell 7.1. Vi er blant annet åpne overfor interna-sjonal handel og oppfattes å ha liten grad av kor-rupsjon i offentlig sektor.

1 Legatum - instituttet er et partipolitisk uavhengig institutt iLondon. Indeksen deres veier sammen det de kaller ingredi-enser for velstand: økonomi, entreprenørskap, styresett,utdanning, helse, sikkerhet, personlig frihet og sosial kapi-tal. Tall fra 2012.Verdensbankens Doing business-indeks vurderer eiendoms-registrering, strømforsyning, kontrakthåndheving, kon-kurs- og avviklingsordninger, håndtering av byggetillatelser,tilgang på kreditt og hvor enkelt det er å starte virksomhet.Tall fra 2013.Transparency international måler respondentenes oppfatnin-ger av korrupsjon i offentlig sektor. Tall fra 2012.Verdensbankens indeks for åpenhet overfor internasjonalhandel er en sammenveiing av tollsatser. Tall fra 2009.World Economic Forum veier sammen institusjoner, infra-struktur, makroøkonomi, helse, grunnutdanning, høyereutdanning, varemarkeder, arbeidsmarkeder, finansmarke-der, tilgang til og bruk av ny teknologi («technological readi-ness»), markedsstørrelse, næringslivsmodenhet («businesssophistication») og innovasjon. Tall fra 2012.

Tabell 7.1 Indikatorer for vekstfremmende institusjoner1

Indikator Rangering

Legatum: Prosperity 1 av 142

Verdensbanken: Doing business 6 av 185

Transparency international: Oppfatninger om korrupsjon 7 av 176

Verdensbanken: Åpenhet overfor internasjonal handel 8 av 125

World Economic Forum: Global konkurransekraft 15 av 144


duktivitetskommisjonen. Den internasjonale pro-duktivitetsveksten i landbruket er klart lavere ennf.eks. i informasjons- og kommunikasjonstekno-logi, samtidig som prisene på landbruksvarer harholdt seg godt oppe. Sverige, som produserer myeIKT-varer, har hatt høy produktivitetsvekst, menogså betydelig fall i prisene på sine eksportvarersammenlignet med andre varer. Danmark, som erspesialisert i matvareproduksjon, har hatt en gun-stig prisutvikling på sine eksportvarer og er der-med bedre stilt enn produktivitetsveksten isolertsett kunne tyde på (Produktivitetskommissionen2013a).

Dette illustrerer at bytteforholdsgevinster erhelt reelle gevinster for et land. Den gode utviklin-gen i Norges bytteforhold overfor utlandet skyl-des i noen grad lav prisvekst over lengre tid på

viktige konsumvarer som klær og elektronikk.Den viktigste årsaken til vår bytteforholdsgevinstsiden årtusenskiftet er imidlertid den sterkeøkningen i oljeprisen.

Bytteforholdsgevinstene har bidratt til at visiden årtusenskiftet har opplevd en langt høyerevekst i reallønningene enn veksten i produktivite-ten, jf. figur 7.2A. Lønnsveksten i Norge har værthøy i internasjonal sammenheng, bl.a. på grunnav bytteforholdsgevinstene og at arbeidsledighe-ten har vært betydelig lavere i Norge enn hos vårehandelspartnere. Samtidig har produktivitets-veksten bare vært noe høyere enn hos våre han-delspartnere siden årtusenskiftet. Lønnskostna-dene per produserte enhet har dermed økt mar-kert i perioden, jf. figur 7.2B. Dette er imidlertiden indikator som er vanskelig å tolke, fordi for-

Boks 7.2 Utfordringer knyttet til å måle produktivitetsutviklingen

Produktivitet angir hvor mye som produseresmed en gitt mengde ressurser. Det teoretiskmest korrekte målet på produktivitetsvekst erveksten i total faktorproduktivitet (TFP), dvs.den veksten i verdiskapingen (bruttoproduktet)som ikke kan forklares ved økt ressursinnsats.Men fordi bruk av ulike former for kapital ervanskelig å måle nøyaktig, er det vanlig å brukearbeidskraftproduktiviteten, målt ved bruttopro-dukt per timeverk. For å fjerne virkningen avprisendringer, benytter man bruttoproduktetmålt i faste, dvs. konstante priser.

For mange produkter vil det være utfordrin-ger knyttet til å skjelne mellom prisendring ogvolumendring. Dette skyldes bl.a. at vi ønsker åkorrigere for kvalitetsendringer. En datamaskintil 5000 kroner i dag er i liten grad sammenlikn-bar med en maskin til samme pris for ti år siden.Den reelle prisen på en datamaskin med gittkvalitet har dermed falt dramatisk. For mangeprodukter kan det være vanskelig å finne objek-tive kriterier for hvorvidt og hvor mye kvalitetenhar endret seg over tid. Det kan for eksempelvære vanskelig å sammenligne kvaliteten på enoljeplattform produsert i dag med en plattformtil samme pris produsert for ti år siden.

Det er internasjonale retningslinjer forberegning av fastpristall i nasjonalregnskapet,bl.a. for å sikre at tallene kan sammenlignes mel-lom land. Kvaliteten på datagrunnlaget variererimidlertid mellom land, noe som kan gi usikker-het ved sammenligning av produktivitetsvekstmellom land. Slike sammenlikninger vil også bli

påvirket av forskjeller i næringsstruktur og/eller produktsammensetning, og av kortsiktigekonjunkturelle svingninger som ikke er sam-menfallende på tvers av landegrensene.

Problemene med å måle produktiviteten kanvære særlig store i offentlig sektor, fordi pro-duktene ikke omsettes i et marked. I mangel påmarkedspriser blir produksjonen definert somsummen av kostnadene ved å drive virksomhe-tene, definert som driftskostnader, lønnskostna-der, kapitalslit og netto produksjonsskatter.Bruttoproduktet i offentlig sektor blir dermedsummen av lønnskostnader, kapitalslit og nettoproduksjonsskatter. Metoden innebærer at detikke regnes med noen avkastning på kapitalen ioffentlig sektor.

Internasjonalt arbeides det med å utviklemetoder for å beregne produktiviteten i deoffentlige tjenestene. Statistisk sentralbyrå harde siste årene beregnet volumtall for individret-tede tjenester i helse og utdanning, slik at nasjo-nalregnskapet kan gi et bedre bilde av veksten iproduktiviteten for disse tjenestene. For perio-den 2001–2011 anslås produktivitetsveksten ioffentlig forvaltning til ½ pst. per år i nasjonal-regnskapet, som er nær det som tidligere blelagt til grunn som en beregningsteknisk forut-setning. Det foreligger imidlertid fortsatt ikketall for produksjonen i offentlig sektor hvor deter justert for kvaliteten på tjenestene som ytes.De tallene for produktivitet i offentlig forvalt-ning som framkommer i nasjonalregnskapet,bør dermed brukes med varsomhet.


skjeller i nærings- og produktsammensetninginnebærer at det vil være forskjeller i det underlig-gende potensialet for produktivitetsvekst i ulikeland og fordi det er vanskelig å skille mellom pris-endringer og endringer i volum. Dersom pris-veksten overvurderes fordi man ikke greier å tahensyn til kvalitetsforbedringer, ville dette inne-bære en tilsvarende undervurdering av veksten ivolum, og dermed også en tilsvarende undervur-dering av produktivitetsveksten. Den gunstigeprisutviklingen kan isolert sett tyde på at norsknæringsliv i større grad produserer produkter,bl.a. råvarer, med mindre potensial for produktivi-tetsvekst enn for eksempel Sverige.

En annen metode for å sammenligne utviklin-gen i avkastningen per arbeidstime i Norge medutviklingen i andre land er å se på tall for bruttona-sjonalproduktet (BNP) per innbygger målt i kjøpe-kraft. Da får vi tatt med forskjeller i prisutviklingpå produkter produsert i Norge sammenlignetmed produkter produsert i utlandet, noe vi ikkegjør når vi ser på bruttoproduktet målt i faste pri-ser. Som vist i kapittel 5 har bytteforholdsgevin-ster bidratt til at produksjonen per innbygger harøkt kraftig de siste tiårene, og i 2012 var BNP perinnbygger i Norge hele 80 prosent høyere enn

OECD-gjennomsnittet. Fastlands-Norge lå nær 20prosent over OECD-gjennomsnittet.

Et mål på om lønnsveksten har vært for høy, erutviklingen i lønnsandelen, dvs. den delen av ver-diskapingen som tilfaller arbeidskraften. For Fast-lands-Norge totalt har denne endret seg lite overtid, og utviklingen siden 2000 har ikke avveketvesentlig fra utviklingen hos gjennomsnittet avvåre handelspartnere. En lavere lønnsvekst iNorge ville økt kapitalens andel av den samledeverdiskapingen. Avviket mellom reallønnsvekstog produktivitetsvekst kan likevel innebære enrisiko for norsk økonomi og sysselsetting. Lønns-nivået kan ha blitt for høyt for bransjer der vi ikkehar hatt fordel av bytteforholdsgevinstene, slik atvi over tid vil miste for mange konkurranseutsattevirksomheter. Og hvis bytteforholdsgevinsteneskulle snu, vil det også legge press på lønnsomhe-ten og lønningene i norsk næringsliv, jf. omtale ikapittel 4.

7.3 Lønnsdannelse, produktivitet og koordinering

Samtidig som produktivitetsvekst er et viktig pre-miss for lønnsveksten, har lønnsdannelsen betyd-

Figur 7.2 Produktivitet og lønnskostnader1 Lønnskostnader per time deflatert med KPI.2 Bruttoprodukt per time i faste priser.3 Lønnskostnader for økonomien totalt tillagt imputert verdi på «lønnskostnader knyttet til arbeidsinnsats for selvstendige» delt

på fastpristall for BNP i basisverdi. Fastlandsøkonomien relativt til handelspartnerne i felles valuta. For Norge er tallene basertpå nasjonalregnskapstall publisert 20. august 2013.

4 Handelsvektet gjennomsnitt. Vektene for 1997 er benyttet for årene 1990–1997.Kilde: Statistisk sentralbyrå, Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, OECD og egne beregninger.

Produktivitet og lønnskostnader A. Utvikling i produktivitet og reallønninger i

fastlandsøkonomien. Indeks 1990=100

90

100

110

120

130

140

150

90

100

110

120

130

140

150

1990 1995 2000 2005 2010

Bruttoprodukt pertimeverkLønnskostnader perenhet felles valutaLønnskostnader perenhet nasjonal valuta

B. Utvikling i produktivitet² og lønnskostnader per enhet³ i Fastlands-Norge relativt til handelspartnerne . Indeks 1990 = 100

100

120

140

160

180

100

120

140

160

180

1990 1995 2000 2005 2010

Reallønn¹Produktivitet²

4


ning for bruken av arbeidskraft og produktivitets-nivået. Derfor er det viktig å organisere lønnsdan-nelsen slik at den bidrar til god bruk av arbeids-kraften og stadig økende produktivitet.

I en frikonkurranseøkonomi bestemmes løn-ningene for ulike typer arbeidskraft ved likevekt imarkedet mellom tilbudet av og etterspørselenetter arbeidskraft. Da vil lønnsforskjellene mellomulike typer arbeidskraft skyldes forskjeller iarbeidstakernes produktivitet eller mellom jobbe-nes karakteristika. Arbeidstakere som er mer pro-duktive, for eksempel pga. en bestemt utdanningeller lang erfaring, vil få høyere lønn enn mindreproduktive arbeidstakere. På samme måte vil min-dre attraktive jobber, som for eksempel involverernattarbeid eller risikabelt arbeid, innebære høy-ere lønn enn andre jobber som ikke har de sammeulempene, men som ellers har de samme opp-gavene. I en likevekt vil derfor arbeidstakere medsamme kvalifikasjoner motta samme lønn uansetthvilken bedrift de jobber i, så lenge jobbene ellerser like attraktive. Hvis det er knapphet på en typearbeidskraft, vil lønnen for denne typen arbeids-kraft øke, noe som vil bidra til at flere ønsker åskaffe seg denne typen kvalifikasjoner.

En frikonkurranseøkonomi innebærer slik settnoen viktige fordeler. Den legger til rette for engod bruk av arbeidskraften, fordi arbeidstakernejobber i de bedriftene der innsatsen gir høyestøkonomisk avkastning. Forskjeller i lønningenemellom ulike typer arbeidskraft vil gi signaler omknapphet og overskudd av de ulike typene, slik atarbeidstakere kan utdanne seg/omstille seg til deyrkene der det er størst behov. Men det er ogsåviktige ulemper. Stadige endringer i tilbud av ogetterspørsel etter arbeidskraft vil kunne gi betyde-lige endringer i lønningene og større lønnsfor-skjeller, noe som vil innebære stor usikkerhet forarbeidstakerne.

Et viktig formål med organisering i arbeids-markedet er å sikre mer stabilitet i lønningeneover tid enn det en frikonkurranseøkonomi elleret uregulert arbeidsmarked gjør. Det er til fordelfor både arbeidstakere og arbeidsgivere. Lønns-forhandlinger på lokalt nivå vil også innebære etelement av fordeling av verdiskapingen, ved atlønningene gjerne blir høyere i mer lønnsommevirksomheter. Lokal lønnsfastsettelse kan dermedbidra til økt motivasjon og innsats, både hos denenkelte arbeidstaker og for arbeidstakerne kollek-tivt. Bedriftene kan aktivt bruke lønningene til årekruttere, motivere og beholde arbeidstakere.

Uten koordinering vil lokal lønnsfastsettelsekunne medføre betydelige forskjeller i lønningenemellom ulike bedrifter, for den samme type

arbeidskraft. Noen slike forskjeller kan væreeffektive (Holden 1998, Moene og Wallerstein1997). Hvis en bedrift for eksempel har særlighøye opplæringskostnader, kan det være effektivtbåde for bedriften og samfunnet at bedriften haret høyere lønnsnivå og dermed holder bedre påde ansatte. Andre typer lønnsforskjeller vil deri-mot kunne innebære et samfunnsøkonomiskeffektivitetstap. Lønningene kan for eksempelligge høyere i en bedrift fordi den høster en res-sursrente som dels tilfaller arbeidstakerne. Høy-ere lønnsnivå innebærer at bedriftene bruker min-dre arbeidskraft, slik at naturressursene i en sliksituasjon vil utnyttes mindre enn det som er sam-funnsøkonomisk lønnsomt.

En annen ulempe ved ukoordinert lønnsfast-settelse er at det kan gi for sterkt lønnspress. Hvisarbeidstakerne står sterkt i forhandlingene i sineulike virksomheter eller forbund, vil de kunnepresse opp lønningene mer enn produktivitetsut-viklingen gir grunnlag for. Bedrifter som har bety-delig grad av markedsmakt, vil da sette høye priserfor å kunne dekke de høye lønnskostnadene.Dette kan lede til en situasjon med høy lønns- ogprisvekst, og ved et inflasjonsmål vil sentralban-ken måtte heve renten for å få ned inflasjonen.Resultatet kan bli høy ledighet uten noen gevinst iform av høyere reallønn. Det sentrale formåletmed koordinering om en mer moderat nominelllønnsutvikling er at partene i arbeidslivet skalunngå en slik «alles kamp mot alle».

Koordinert lønnsdannelse går ofte sammenmed små lønnsforskjeller, jf. omtale i kapittel 3.Koordinert lønnsdannelse og små lønnsforskjellerinnebærer gjerne mindre premiering av innsats,både i det enkelte arbeidsforhold og når det gjel-der investeringer i utdanning. Koordinert lønns-dannelse og små lønnsforskjeller kan derfor føretil at arbeidstakerne velger mindre utdanning enndet en avveiing mellom økt produktivitet og inves-teringskostnader skulle tilsi. Dette motvirkes iNorge av offentlig finansiering av kostnader knyt-tet til høyere utdanning og gunstig studiefinansi-ering i form av stipend og billige lån. I tillegg erdet i høyproduktive samfunn som det norske,oftere et krav til utdanning for i det hele tatt å få enjobb. Det øker insentivene til å utdanne seg.

Et høyt lønnsnivå og koordinering mellombedrifter stiller krav til produktivitetsveksten.Hvis det er nødvendig med høy lønnsvekst for åholde på ønsket kompetanse, samtidig som mulig-hetene for å øke produktprisene er begrenset, måden enkelte bedrift lykkes i å øke produktivitetenfor å unngå å måtte legge ned. Det gir insentivertil å investere i arbeidsbesparende kapital og for-


bedre produksjonsprosessene. I tillegg bidrarkoordinering til likere lønn i bedrifter og sektorersom benytter samme type arbeidskraft, også omde har ulik produktivitet. Denne lønnen blir forhøy for virksomheter med lav produktivitet, menshøyproduktive virksomheter kan bli svært lønn-somme fordi arbeidskraftkostnadene er relativtsett lave. Det gir insentiver til investeringer ogmodernisering og leder til avskalling av virksom-heter med lav produktivitet.

Ved å kombinere koordinering med både sen-tral og lokal lønnsdannelse, kan en i noen gradoppnå fordelene ved alle typer lønnsdannelse.Koordinering av lønnsdannelsen kan dempe lønns-presset og begrense lønnsforskjellene, samtidigsom tilstrekkelig lokal fleksibilitet kan gi virksom-hetene redskaper til å rekruttere, motivere ogbeholde arbeidskraften.

Hvilke mekanismer som fremmer produktivi-tet, vil kunne være ulikt for en enkelt virksomhetog for samfunnet som helhet. For den enkeltevirksomhet vil en viktig kilde til høy produktivitetvære å lykkes med å tiltrekke seg de mest produk-tive arbeidstakerne. Det kan være gjennom å vriarbeidsstokken i retning av høyere utdannedeeller ved å tilby lønninger eller andre goder for åtiltrekke seg og beholde høyt motiverte og inn-satsvillige enkeltpersoner. Det kan imidlertidbidra til at mindre produktive arbeidstakere blirskjøvet ut av arbeidsmarkedet og over på trygde-ordninger. En slik utvikling vil riktig nok gi høyproduktivitet per utført arbeidstime, men samtidig

svekke samlet velstand og utfordre bærekraften ioffentlige velferdsordninger og offentligefinanser. På samfunnsnivå er det derfor svært vik-tig å utnytte hele det tilgjengelige arbeidstilbudetbest mulig.

Koordinert lønnsdannelse og små lønnsfor-skjeller er en del av den mer omfattende nordiskesamfunnsmodellen som legger stor vekt på småforskjeller og samarbeid mellom grupper i sam-funnet. Putnam (1995) er blant forskerne som harpekt på at dette sammen med en relativt flat ogdemokratisk bedriftskultur, bidrar til tillit mellomenkeltpersoner, mellom ansatte og ledelse og tilmyndighetene. Ikke i noe land i verden er detflere som svarer at folk flest er til å stole på enn iNorge, jf. figur 7.3. Denne sosiale kapitalen er van-skelig å måle, men bidrar trolig betydelig til eneffektiv økonomi.

Norge, Sverige og USA har hatt en relativt godproduktivitetsutvikling de siste tjue årene, mensveksten har vært klart svakere i f.eks. Danmark.De skandinaviske landene har alle en jevn inn-tektsfordeling sammenlignet med andre land,mens USA er blant landene i OECD med størstinntektsforskjeller. USA har svært desentralisertelønnsforhandlinger, mens systemene i Sverige ogDanmark ligner mer på det norske, jf. omtale ikapittel 3. Det er derfor ikke noe entydig bilde avhva som gir høy produktivitetsvekst. De norskeerfaringene viser at jevn fordeling og høy velstandhar latt seg forene, jf. figur 7.4.

Figur 7.3 Andel av befolkningen som svarer «Folk flest er til å stole på». Utvalgte land. 2005–2008

Kilde: World Values Survey.

0

0,1

0,2

0,3

0,4

0,5

0,6

0,7

0,8

0

0,1

0,2

0,3

0,4

0,5

0,6

0,7

0,8

Tillit til andre


7.4 Produktivitet i offentlig sektor

Sysselsettingen i offentlig forvaltning utgjør drøyt30 pst. av samlet sysselsetting i Norge. Jo mereffektivt man greier å bruke disse ressursene,desto bedre blir det offentlige tjenestetilbudet forgitt skattenivå. Kravene til høy produktivitetsveksti offentlig sektor skjerpes ytterligere av atendringer i befolkningssammensetningen venteså øke behovene for mange tjenester som i dag pro-duseres i offentlig sektor. Det gjelder framfor althelse- og omsorgstjenester.

I private markeder med høy konkurranse vilvirksomheter som ikke tilbyr de varene og tjenes-tene kundene ønsker, miste kunder. Bruker demer ressurser enn andre virksomheter uten ålevere særskilt gode produkter, vil lønnsomhetensvekkes. Siden lønnsomhet normalt er hovedfor-målet for private virksomheter, vil hensynet tillønnsomheten gjerne bidra til lave kostnader oggod effektivitet.

Hensynet til lønnsomhet er ikke en drivkraftfor økt produktivitet i offentlig sektor. Det er ogsåbetydelig forskjeller mellom store deler av offent-lig og privat sektor når det gjelder virksomhete-nes karakter, for eksempel mellom offentlig admi-nistrasjon og private virksomheter som selger i etmarked. Sammen med en del andre forskjeller i

rammevilkårene mellom offentlig og privat sektorskaper dette særskilte utfordringer for produktivi-tetsveksten.

Den danske produktivitetskommisjonen (Pro-duktivitetskommissionen 2013b) oppsummererdisse andre forskjellene i rammevilkår som– Kompleks bunnlinje– Politiske mål– Kompleks organisering– Geografiske forpliktelser– Avtaler og lønnssystemer

I offentlig sektor har en gjerne mer komplisertemålsettinger enn det private virksomheter har.Dette kan gjøre det vanskeligere å oppnå effektivdrift enn om økonomisk overskudd er den over-ordnede målsettingen. Ved å utarbeide detaljertemål for virksomheten kan man få bedre oppmerk-somhet om virksomhetens mål, men det kan ogsåinnebære uheldige vridninger hvis de detaljertemålene ikke er i godt samsvar med de reellemålene for virksomheten. Det kan f.eks. føre til atvirksomhetene legger for stor vekt på elementersom er enkle å måle og undervurderer andre.Dette kan tale for at virksomhetene i større gradbør måles på om de når de overordnede målene,og at detaljerte mål bare bør brukes til å belyseom de overordnede målene nås. En annen tilnær-

Figur 7.4 Inntektsulikhet målt ved Gini-koeffisient med inntektstall fra 2010 eller siste tilgjengelige år. Inntektsnivå i 2011 målt ved BNP per innbygger i 1000 USD, løpende priser og kjøpekraftskorrigert1 Gini-koeffisienten er et mye benyttet mål på graden av inntektsulikhet i et land. Dersom alle har samme inntekt, vil Gini-koeffisi-

enten være lik 0, mens den vil være 1 dersom én person eller husholdning har all inntekt i samfunnet.Kilde: OECD.

Inntekt og ulikhet

BNP per innbygger

Gini –koeffisent

USA

Østerrike Belgia

Canada

Tsjekkia Danmark

Estland

Finland

Frankrike

Tyskland

Hellas

Ungarn

Island

Irland

Israel

Italia Japan

Sør-Korea Nederland

New Zealand Polen

Portugal

Slovakia

Slovenia

Spania

Sverige

Sveits

Storbritannia

Fastlands- Norge Norge

0,20

0,25

0,30

0,35

0,40

0,20

0,25

0,30

0,35

0,40

15 25 35 45 55 65


ming er å styre virksomhetene gjennom pro-sesskrav, dvs. at det settes detaljerte krav til hvor-dan virksomhetene skal utføre sine aktiviteter.Denne type detaljkontroll kan imidlertid gjøre detmer krevende å bruke ressursene på en god måte.

For å styre uten bruk av markedssignalertrengs det god kunnskap om ressursbruk, pro-duksjon, kvalitet og resultater. Tallgrunnlaget iNorge er bedre enn i mange andre land bl.a. gjen-nom SSBs systemer Kostra og StatRes. Det erimidlertid vanskelig å utarbeide god statistikk forproduktiviteten i offentlig sektor. Spesielt vanske-lig er det å måle hva som produseres, herunderkvaliteten på tjenestene.

På mange områder arbeides det med å utviklenye indikatorer for ressursbruk og resultater.Indikatorene kan brukes til å beregne effektivite-ten i ulike sektorer og identifisere de mest effek-tive enhetene. Selv om de beregnede effektivitets-forskjellene også kan inneholde virkningen avandre faktorer, kan studiene være nyttige somutgangspunkt for tiltak for å bedre kostnadseffek-tiviteten. Norge kan også lære mye om muligeproduktivitetsforbedringer gjennom internasjo-nale sammenlikninger, bl.a. brukes informasjonfra OECDs PISA- og andre undersøkelser til åidentifisere forbedringsområder i utdanningssek-toren. Det er også mulig å bruke eksperimenter istørre grad, dvs. at man bevisst forsøker ulikeorganiseringsmetoder i en periode, for så i etter-tid å sammenligne resultatene.

Produksjonen i offentlig sektor er på mangeområder arbeidsintensiv, noe som gjerne inne-bærer mindre muligheter til automatisering enn ivareproduksjon. Det gjelder uavhengig av om tje-nestene utføres i privat eller offentlig regi. Likeveler det mulig å ta i bruk ny teknologi og smartereorganisasjonsformer på mange områder. Et godteksempel er effektiviseringen av skatteadminis-trasjonen. Tall fra OECD viser at innkrevingskost-nadene for skatt i Norge har falt fra 0,7 pst. i 2005til 0,5 pst. i 2009, mens gjennomsnittet i OECD varpå 1,0 pst.

Forenkling og avbyråkratisering har vært etmål i mange reformprosesser i offentlig sektor.Samtidig betyr de komplekse målsettingene ogmangelen på markedskontroll at mange lover, ret-ningslinjer og rapporteringer isolert sett framstårsom godt begrunnet. Ofte er de rettet inn mot åhindre feil og uheldige enkeltsaker eller forsøkerå innføre konkurransemekanismer uten et mar-ked. Summen kan likevel være et for byråkratisksystem. Siktemålet må være en god avveiing mel-lom kontroll og likebehandling på den ene siden

og effektiv drift på den andre. Begge deler er vik-tige hensyn.

Lønnsfastsettelsen i offentlig sektor, særlig istaten, er også betydelig mer sentralisert enn i pri-vat sektor. Samtidig er ikke produktivitetsvekst enforutsetning for å bevare arbeidsplassene slik detvil være i virksomheter som er utsatt for sterkkonkurranse. Det begrenser ledelsens mulighetertil å koble lønn, kompetanse og prestasjoner. Ihovedavtalen i offentlig sektor er det heller ingeneksplisitte formålserklæringer som understrekerbetydningen av samarbeid mellom partene omproduktivitetsfremmende arbeid, slik det er i hoved-avtalene der NHO, Virke og Spekter er part påarbeidsgiversiden. Produktivitet er imidlertid omtalti hovedtariffavtalene i offentlig sektor. Det er vik-tig at partene i offentlig sektor sentralt og lokaltviderefører og styrker arbeidet for bedre produk-tivitet og kvalitet i det offentlige tjenestetilbudet.Også lønnsoppgjørene i offentlig sektor bør bidratil dette.

7.5 Deltid, midlertidige ansettelser og produktivitet

Mange ulike karakteristika påvirker den enkeltesproduktivitet. Én mulig kilde til ulik produktiviteter ulik arbeidstid. Gjennomsnittlig arbeidstid erlav i Norge. Normalarbeidstiden for heltidsansatteer lavere enn gjennomsnittet i OECD, men på linjemed andre vesteuropeiske land. Vi har også merfravær knyttet til bl.a. permisjoner og sykefraværenn mange andre land, noe som må ses i sammen-heng med høyere sysselsetting blant kvinner ogeldre og bedre kompensasjonsordninger.

Deltidsandelen er også noe høyere ennOECD-gjennomsnittet. I 2012 jobbet 20 pst. av desysselsatte i Norge deltid (definert som under 30timer per uke), mot 17 pst. i OECD-området(OECD 2013). For kvinner er tallene hhv. 30 pst.og 26 pst. Variasjonene mellom OECD-landene erstore. I Nederland jobber over 37 pst. av alle sys-selsatte og hele 60 pst. av kvinnene deltid. I Polenjobber 8 pst. deltid. Deltid er omtrent like utbredti Danmark (19 pst.) som i Norge, men mindre van-lig i Sverige (14 pst.). Pensjonsreformen og uføre-reformen sikter mot at det skal bli enklere å kom-binere pensjon og arbeid. Det vil kunne øke detsamlede arbeidstilbudet, men også gjøre deltidmer utbredt.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalentsom andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2012fra om lag 70 pst. for ansatte i finanstjenester til 92pst. for kommuner og fylkeskommuner, med et


gjennomsnitt for alle på om lag 81 pst. (NOU2013: 7). Forskjeller i lønninger vil i mange tilfel-ler avspeile forskjeller i produktivitet. Lønnstall erimidlertid lite egnet til å belyse forskjeller mellomgruppen heltidsansatte og gruppen deltidsansattei produktivitet per time for ellers like arbeidsta-kere. Forskjellen i lønn mellom hel- og deltidsan-satte knytter seg blant annet til faktorer som yrke,stilling, utdanning og alder. For eksempel er del-tidsansatte i varehandel relativt unge og jobber ilavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverketderimot er deltidsansatte og heltidsansatte merlike i alder og utdanning. Også andre forhold kanvirke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelteområder stort sett har høyere turnover enn hel-tidsansatte. Det er jevnt over lite innslag av indivi-duell lønnsfastsettelse blant deltidsansatte i orga-niserte bedrifter. Deltidsansatte i et tariffområdekommer inn under overenskomstens/tariffavta-lens lønnsbestemmelser, og lønnen følger heltids-ansattes lønn.

Arbeidstiden kan ha en rekke ulike virkningerpå produktiviteten. Økonomisk teori om human-kapital tilsier at deltidsansatte kan være mindreproduktive enn heltidsansatte, bl.a. fordi korterearbeidstid gir mindre læring, og kan bidra til åredusere kontinuiteten i arbeidsprosessene. I til-legg kan den enkeltes evne og motivasjon til åbidra til produktivitetsfremmende endringer blisvekket. På virksomhetsnivå kan lav gjennom-snittlig arbeidstid bety at man må bruke mye res-surser på å ansette og organisere flere ansatte.

Samtidig indikerer andre studier at bruk avdeltid kan gi økt produktivitet, for eksempel deråpningstidene overstiger en full arbeidsuke elleretterspørselen varierer mye over dagen (Nelen m.fl. 2011). I noen tilfeller vil deltidsstillinger giarbeidsgiver større spillerom for å tilpasse brukenav arbeidskraft til behovet. For noen arbeidsta-kere kan lang arbeidstid føre til at arbeidstakerenblir sliten fysisk og/eller psykisk, noe som vilvære belastende og svekke produktiviteten. Denoptimale arbeidstiden fra et produktivitetsper-spektiv vil trolig variere både mellom næringer ogenkeltpersoner.

For midlertidige ansettelser er det også effek-ter som trekker i ulike retninger. Innleie kan lettemidlertidige behov for spesialkompetanse ogavhjelpe flaskehalser i produksjonen. I tillegg kanden enkelte virksomhet lettere tilpasse arbeids-stokken fleksibelt og unngå å bli sittende medkompetanse den ikke får benyttet. For arbeidsta-ker kan midlertidig ansettelse i flere tilfeller tjenesom inngangsport til arbeidslivet. Lærlingeplasserog stipendiatstillinger er eksempler på midlerti-

dige stillinger som har til hensikt å gi arbeidstake-ren økt kompetanse. I andre tilfeller kan derimotmidlertidig tilsetting gi arbeidstaker svakereinsentiver til å lære, og arbeidsgiver svakereinsentiver til å drive opplæring enn ved fast tilset-ting. Det kan ha en negativ virkning på produktivi-teten. Mindre erfaring og kontinuitet kan ogsåredusere arbeidstakernes bidrag til produktivi-tetsfremmende endringer. Hvis omfanget av mid-lertidig tilsetting blir for stort, vil det kunnesvekke grunnlaget for den tilliten og de gode sam-arbeidsrelasjonene som særpreger norsk arbeids-liv. Omfanget av midlertidig ansettelser som vilvære gunstig fra et produktivitetsperspektiv, vilderfor variere betydelig mellom næringer og virk-somheter.

7.6 Geografisk fleksibilitet

Holden II-utvalget pekte på at det er viktig at deter tilstrekkelig geografisk fleksibilitet i lønnsdan-nelsen. De geografiske variasjonene i lønningeneer vesentlig større i privat sektor enn i offentligsektor, med høyest lønninger i de mest sentraleområdene. Geografiske forskjeller i lønn også ioffentlig sektor kan være nødvendig for å rekrut-tere og holde på kvalifisert arbeidskraft i noenområder, særlig i sentrale strøk. Samtidig bør enunngå at offentlig sektor blir lønnsledende i noenområder. Hvis offentlig sektor blir lønnsledende ienkelte områder, vil det bidra til å øke kostnadenefor konkurranseutsatte virksomheter i disse områ-dene. I sentrale områder kan misnøye med derelative lønningene blant arbeidstakere i offentligsektor bidra til for høy turnover og lavere produk-tivitet. Lave relative lønninger kan også gjøre detvanskelig å oppnå oppslutning om moderasjon.Dette kan tilsi at partene i lønnsoppgjørene ioffentlig sektor bør kunne tilpasse profilen i lønns-oppgjørene der det differensieres mellom ulikevirksomheter også ut fra geografiske hensyn.

Etter at Holden II-utvalget la fram sin vurde-ring, ble det i KS-området i 2002 enighet om et nyttlønnssystem der drøyt 10 pst. av stillingene harfått all lønn fastsatt lokalt, uten konfliktrett, jf.kapittel 3. Dette legger til rette for at lønnsfastset-telsen i større grad kan tilpasses lokale forhold.

Fevang m.fl. (2008) undersøker om staten og/eller kommunesektoren er lønnsledende for vissestillinger og/eller i visse geografiske områder.Problemstillingen er belyst ved analyse av lønns-data fra mer enn 1,2 millioner arbeidstakere ogved intervju med ledere og personalansvarlige ioffentlige og private virksomheter. I tillegg drøfter


rapporten hvilke mekanismer som kan ligge bak,hvordan det påvirker rekrutteringen til privat sek-tor, og på hvilken måte staten og kommunenekonkurrerer om samme type arbeidskraft. Forfat-ternes hovedkonklusjoner er at privat sektor erlønnsledende for en «normalarbeidstaker». Sekto-rens lønnslederposisjon er sterkest for arbeidsta-kere med høy utdanning, lang yrkeserfaring og/eller høy lønn. Kommunene og staten er lønnsle-dere for noen grupper med lav lønn, lav utdanningog kort yrkeserfaring. Privat sektor løfter lønnsta-ket i fordelingen av lønn i den norske arbeidsstyr-ken, mens kommunene og staten løfter lønnsgul-vet. Når de deler opp etter sentralitet, finner de atstaten bidrar til å heve lønnsgulvet i alle typerkommuner, mens helseforetakene bidrar til åheve lønnstaket i de minst og middels sentralekommunene. De finner ikke belegg for at lønnsni-vået i offentlig sektor er så høyt at det skaperrekrutteringsproblemer for privat sektor, hellerikke for enkeltgrupper.

7.7 Omstillinger i økonomien og frontfagsmodellen

Omstillinger og god allokering av arbeidskraftener viktig for å sikre en effektiv økonomi. En viktigdrivkraft for produktivitetsvekst er at mer effek-tive bedrifter utkonkurrerer mindre effektivebedrifter. I privat sektor har bl.a. oppbyggingen avoljevirksomheten ført til store endringer inæringsstrukturen. En framtidig nedtrapping avoljevirksomheten vil trolig gjøre det samme.Framskrivinger av norsk økonomi indikerer ogsåat behovet for helse- og omsorgstjenester vil økebetydelig framover. Det er derfor et sentralt mål atorganiseringen av samfunnet gir tilstrekkelig romfor omstillinger.

Det er store bruttostrømmer av arbeidstakeresom går inn og ut av arbeidsmarkedet og mellomulike jobber og næringer. Det er hele tiden også etstort antall både nyetableringer og nedleggelserav bedrifter i økonomien. Ifølge SSBs foretakssta-tistikk ble det i 2012 etablert drøyt 51 100 foretak.Det utgjør nesten 14 pst. av eksisterende foretakper 1. januar 2012. Det ble etablert flest foretakinnenfor bygge- og anleggsvirksomhet, vitenska-pelig og teknisk tjenesteyting og varehandel. Omlag fire av ti nyetablerte foretak i 2012 var innenfordisse næringene. I 2011 ble det lagt ned om lag 52100 foretak. De samme næringene dominerteogså her. Bedriftsnedleggelser er ikke i seg selv etfaresignal dersom andre bedrifter starter opp ogekspanderer i tilstrekkelig grad. Rask realloke-

ring av arbeidskraft dit den kaster mer av seg, kangi viktige bidrag til produktivitets- og velstands-vekst.

Regelverket for permitteringer er viktig forreallokering av arbeidskraft. Regelverket skalbidra til å redusere faren for at levedyktige bedrif-ter går over ende som følge av kortsiktig svekketetterspørsel, og å unngå at ansatte mister en jobbde med relativt stor sannsynlighet vil kunne fort-sette i når konjunkturene bedres. Samtidig skaldet ikke forsinke nødvendig omstilling, eller bru-kes til å flytte kostnadene ved lovfestede rettighe-ter fra arbeidsgivere til staten. Tilsvarende skalarbeidsmarkedstiltak bidra til å gjøre arbeidsta-kere bedre kvalifisert for arbeidslivet, men ikkeforsinke overgangen til det vanlige arbeidslivet.Både permitteringsregelverk og omfang og inn-retning på arbeidsmarkedstiltak må vurderes oppmot den aktuelle konjunktursituasjonen.

Lønn er viktig for å kunne tiltrekke egnetarbeidskraft og for å kunne holde på kvalifisertearbeidstakere. Ved å tilby høyere lønn vil arbeids-givere gjerne kunne få flere jobbsøkere, slik at detblir enklere og raskere å få ansatt arbeidstakeremed rette kvalifikasjoner. Hvis det er betydeligknapphet på en type arbeidskraft, kan det værenødvendig med en viss økning i lønnen for å til-trekke mer arbeidskraft med riktig kompetanse.

Frontfagsmodellen innebærer at den prosent-vise lønnsveksten normalt skal være omtrent densamme for store arbeidstakergrupper. Frontfags-modellen innebærer derfor ingen automatikk ihøyere lønnsvekst for grupper som det er økendebehov for i arbeidslivet. Ledige stillinger vil imid-lertid i seg selv bidra til å tiltrekke arbeidskraft tilsektorer med økende behov for arbeidskraft. Min-dre lønnsomme virksomheter må derimot redu-sere sysselsettingen. Når det er lettere å finnejobb med noen typer utdanning og i noen sektorerenn i andre, vil det bidra til at folk i større gradsøker seg mot disse.

Frontfagsmodellen åpner også for fleksibilitet ilønnsfastsettelsen innad i de ulike sektorene.Modellen innebærer ikke at profilen i lønnsopp-gjøret i frontfaget eller andre sektorer skal overfø-res til etterfølgende sektorer. Det er derfor muligå endre lønnsprofilen mellom ulike grupperinnenfor de ulike forhandlingsområdene selv omden gjennomsnittlige lønnsveksten holdes fast.

Det er også en viss fleksibilitet i den samledelønnsveksten innenfor et forhandlingsområde.Lønningene fastsettes gjennom forhandlingermellom partene. Det kan være vanskelig å forhin-dre at lønnsveksten blir noe høyere i områdermed særlig stramt arbeidsmarked. For store eller


vedvarende forskjeller mellom ulike sektorer kanimidlertid skape problemer for rekrutteringen avarbeidskraft i sektorene som blir hengende etter,og undergrave troverdigheten til frontfagsmodel-len.

Også innen statlig sektor er det mulig forenkelte virksomheter å bruke av egne budsjett-midler for å beholde og rekruttere arbeidstakere.Adgangen er regulert i Hovedtariffavtalen, og enarbeidsgiver kan kun bruke lønn til å rekruttereog beholde hvis den aktuelle situasjonen faller innunder en av hjemlene i avtalen. I de såkalte skole-pakkene i 2000 og 2001 ble lærerne gitt økt lønnmot å øke undervisningstiden. Imidlertid harundervisningspersonell i de senere år hatt en noelavere lønnsvekst enn gjennomsnittlig lønnsvekstellers i kommunal sektor.

Lav ledighet og forholdsvis høy produktivitets-vekst over tid indikerer at omstillingsevnen iNorge har vært og er relativt god. Det er ogsåstørre grad av mobilitet mellom de lokale arbeids-markedene i Norge enn i mange andre land iEuropa, noe som trolig kan bidra til å forklare atdet er relativt små forskjeller i arbeidsledighetenmellom ulike regioner i Norge (Huuttunen m.fl.,2009). Den regionale mobiliteten er høyere forkvinner enn for menn, høyere for unge enn foreldre, og høyere for dem med lang utdanning enndem med kort utdanning. Samtidig påviser bl.a.Rege m.fl. (2009) markant økt uføretrygding ietterkant av bedriftsnedleggelser og nedbeman-ninger, noe som kan indikere lavere mobilitet forenkelte grupper.


Mer effektiv bruk av samfunnets ressurser er denviktigste kilden til vedvarende velstandsvekst.Avdempingen av produktivitetsveksten de sisteårene gir derfor grunn til oppmerksomhet. Denneavdempingen er samtidig et trekk vi deler medmange andre land, og den må sees i sammenhengmed konjunkturelle forhold, lavere vekst i kapital-beholdning per timeverk i etterkant av finanskri-sen og økt tilgang på rimelig arbeidskraft. Engrundig gjennomgang av årsaker til avdempingenog tiltak for høyere produktivitetsvekst liggerutenfor dette utvalgets mandat, og bør utredesnærmere av produktivitetskommisjonen somRegjeringen har varslet at den vil nedsette. I trådmed mandatet har dette utvalget konsentrert segom sammenhengen mellom lønnsdannelse ogproduktivitet.

Gunstig utvikling i bytteforholdet etter årtu-senskiftet har bidratt til at lønnsveksten i Norgehar holdt seg oppe til tross for avdempingen i pro-duktivitetsveksten. Den gunstige utviklingen irelative priser har også bidratt til høy vekst i BNPper innbygger i Norge, sammenlignet med andreOECD-land. Samtidig er fordelingen av faktorinn-tekt mellom arbeidskraft og kapital i Fastlands-Norge lite endret. Avviket mellom reallønnsvekstog produktivitetsvekst kan likevel innebære enusikkerhet for norsk økonomi og sysselsetting,særlig dersom bytteforholdsgevinstene skulle blireversert.

Økt produktivitet og effektivitet må tilstrebes ialle sektorer, selv om frontfagsmodellen inne-bærer at lønnsveksten i økonomien over tidbestemmes av vekst i priser og produktivitet i kon-kurranseutsatt sektor. God produktivitetsutviklingi privat skjermet sektor er avgjørende for lav pris-vekst og dermed for utvikling i kjøpekraften. Ioffentlig sektor betyr produktivitetsutviklingenmye for kvaliteten på og omfanget av det offent-lige tjenestetilbudet for gitt skattenivå. Kvaliteten itjenestetilbudet i offentlig sektor har også betyd-ning for produktivitetsveksten i privat sektor. Godproduktivitetsvekst i offentlig sektor er særlig vik-tig for å kunne videreføre gode offentlige velferds-ordninger i tiårene framover, når aldringen avbefolkningen legger press på offentlige finanser.

Et høyt lønnskostnadsnivå og koordinertlønnsdannelse stiller krav til produktivitets-veksten i bedriftene. Høye lønninger gir sterkeinsentiver til å investere i arbeidsbesparende kapi-tal og forbedre produksjonsprosessene. Koordine-ring i lønnsdannelsen bidrar til likere lønn i bedrif-ter og sektorer som benytter samme type arbeids-kraft, også om bedriftene har ulik produktivitet.Det gir insentiver til investeringer og modernise-ring, og leder til avskalling av virksomheter medlav produktivitet.

Ved å kombinere koordinering med både sen-tral og lokal lønnsdannelse, kan en i noen gradoppnå fordelene ved alle typer lønnsdannelse.Koordinering av lønnsdannelsen kan dempe lønns-presset og begrense lønnsforskjellene, samtidigsom tilstrekkelig lokal fleksibilitet kan gi virksom-hetene redskaper til å rekruttere, motivere ogbeholde arbeidskraften.

I privat sektor er det gjerne nær sammenhengmellom produktivitetsveksten og lønnsveksten.Høyere produktivitetsvekst i den enkelte virksom-het gir rom for høyere lønnsvekst. Også i offentligsektor er det viktig at lønnsoppgjørene brukesmed sikte på å bedre tjenestetilbudet og øke effek-tiviteten. I hovedavtalene i offentlig sektor er det


ingen eksplisitte formålserklæringer som under-streker betydningen av samarbeid mellom par-tene om produktivitetsfremmende arbeid, slik deter i hovedavtalene der NHO, Virke og Spekter erpart på arbeidsgiversiden. Det er gjennomgåendestørre geografiske forskjeller i lønningene i privatsektor enn i offentlig sektor. Privat sektors lønns-lederposisjon er sterkest for arbeidstakere medhøy utdanning, lang yrkeserfaring og/eller høylønn. Kommunene og staten er lønnsledere fornoen grupper med lav lønn, lav utdanning og kortyrkeserfaring. Det er viktig at det er tilstrekkeligfleksibilitet i lønnsdannelsen i offentlig sektor tilat det offentlige kan beholde og rekruttere kvalifi-sert arbeidskraft i områder med sterk konkur-ranse fra private arbeidsgivere. Samtidig må manunngå at det offentlige blir lønnsledende forenkelte områder eller yrkesgrupper. Konkurran-

sen om å rekruttere og beholde arbeidskraft forprivate bedrifter kommer først og fremst fra andreprivate bedrifter, og i liten grad fra offentlig sek-tor. For kommunene og staten kommer konkur-ransen om å rekruttere og beholde arbeidskraftbåde fra andre offentlige virksomheter og fra pri-vat sektor.

Frontfagsmodellen innebærer en viss rigiditetog styring, ved at lønnsveksten skal være om lagden samme i store områder av økonomien. Like-vel er det viktig at det er rom for å bruke lønns-dannelsen med sikte på nødvendige omstillinger iarbeidslivet, og for å legge til rette for gode tjenes-ter og høy produktivitet. Det innebærer bl.a. atprofilen i oppgjøret i frontfaget ikke skal overførestil andre sektorer, men derimot bestemmes i denenkelte sektor ut fra forholdene i sektoren.


Kapittel 8

Noen viktige utfordringer i lønnsdannelsen

En velfungerende lønnsdannelse er viktig for enfortsatt god utvikling i norsk økonomi. Lønnsdan-nelsen skal bidra til en effektiv anvendelse avarbeidskraften, og til en rimelig fordeling mellombåde lønnstakere og kapitaleiere og mellom ulikegrupper lønnstakere. Norsk økonomi er produktivsammenlignet med andre land, samtidig som inn-tektsfordelingen er blant de jevneste i Europa. Dettyder på at lønnsdannelsen har fungert godt.

Samtidig kan sentrale utviklingstrekk i økono-mien utfordre lønnsdannelsen. I kapittel 3 er detbl.a. pekt på at avtakende organisasjonsgrad iorganisasjoner med sentral samordning, end-ringer i næringssammensetningen i økonomien,økt internasjonalisering i næringslivet og økt inn-vandring kan utfordre koordineringen i arbeidsli-vet. Det høye lønnsnivået i Norge sammenlignetmed våre handelspartnere innebærer også enutfordring for lønnsdannelsen. I dette kapitletdrøftes det først om frontfagsmodellen er egnet tilå møte en slik utfordring. Deretter, i avsnitt 8.2,ses det nærmere på frontfagsmodellen og inn-tektsfordelingen mellom ulike grupper i økono-mien, før ulike sider ved konflikter i arbeidslivetblir drøftet i avsnitt 8.3.

8.1 Frontfagsmodellen og frontfagets sammensetning

8.1.1 Frontfagsmodellen

Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten ikonkurranseutsatt sektor danner en norm forlønnsveksten ellers i økonomien. En viktig hen-sikt med frontfagsmodellen er å sikre at lønns-veksten i økonomien er på et nivå som konkurran-seutsatt sektor kan leve med. Den relativt høyelønnsveksten det siste tiåret, og et klart høyerelønnsnivå enn våre handelspartnere, har ført tilspørsmål om frontfagsmodellen fungerer etterhensikten.

Den høye reallønnsveksten i Norge etter årtu-senskiftet skyldes først og fremst den gunstigeutviklingen i norsk økonomi. Veksten har vært

høy i disse årene og arbeidsledigheten lav. Dethar vært knapphet på arbeidskraft i flere sektorer.En kraftig oppgang i oljeprisen og høy lønnsom-het og økende aktivitet i oljesektoren har vært vik-tige drivere bak denne utviklingen, jf. nærmereomtale i kapittel 5. I en slik situasjon er det grunntil å tro at vi ville fått et økt press på lønningeneogså med andre modeller for lønnsfastsettelsen.Utviklingen i lønningene reflekterer at arbeidsta-kerne har fått ta del i de inntektene den gunstigeprisutviklingen på olje og andre råvarer som vieksporterer har gitt. Ved å bidra til en jevn inn-tektsfordeling, både mellom kapitaleierne og lønns-takerne og mellom ulike lønnstakergrupper, kanfrontfagsmodellen ha medvirket til at flere har fåtttatt del i bytteforholdsgevinsten som Norge harfått. Også i flere andre råvareeksporterende land,som Australia, Canada og New Zealand, har bety-delige bytteforholdsgevinstene ført til en gunstigkjøpekraftsutvikling for lønnstakere.

Selv om det aller meste av lønnstilleggene iNorge blir fastsatt på lokalt nivå, innebærer front-fagsmodellen en utstrakt koordinering ved atlønnsveksten i frontfaget er retningsgivende forlønnsveksten ellers i økonomien. Koordineringenskjer både sentralt og lokalt. Tariffavtalene er vik-tige her, og en oppslutning om organisasjonene ogtariffavtalene er derfor helt grunnleggende for ånå målene for inntektspolitikken. Koordineringskjer også gjennom uformelle kanaler både sen-tralt og lokalt gjennom de systemene som er byg-get opp rundt lønnsforhandlingene. En rekkeinternasjonale studier tyder på at sysselsettingengjennomgående er høyere, og arbeidsledighetenlavere i land med koordinert lønnsdannelse enn iland uten en slik koordinering. Koordinering ogsentralisering i lønnsfastsettelsen innebærer ogsåmindre lønnsforskjeller enn i land med kun desen-tralisert lønnsdannelse, jf. kapittel 3.

Det er bred tilslutning til frontfagsmodellen iNorge. Organisasjonsstrukturen i det norskearbeidslivet, i tillegg til tradisjoner og holdninger,innebærer at fullstendig ukoordinert lønnsdan-nelse er en lite realistisk løsning i Norge. En slik


modell ville ført til større lønnsforskjeller enn detvi er vant til. I en situasjon med en stor skjermetsektor, herunder en stor offentlig sektor, villedessuten en ukoordinert lønnsforhandlingsmo-dell kunne føre til at den mer skjermede delen avøkonomien ble lønnsledende. Det kunne lede til atkostnadsnivået kunne stige enda mer. Forbunds-vise oppgjør uten koordinering er en modell forlønnsdannelse som i andre land har gitt lav syssel-setting og høy ledighet, jf. omtale i kapittel 3.

Mens en bedring i bytteforholdet har gitt romfor høy reallønnsvekst i lang tid, vil en situasjonder det er behov for å redusere forskjellene i lønns-kostnadsnivået mellom Norge og handelspart-nerne, uten å gå veien om høy arbeidsledighet,gjøre det nødvendig med en rask respons i lønns-dannelsen. Studier viser at reallønnsfleksibiliteteni Norge er relativt høy sammenlignet med mangeandre land (Clar m.fl., 2007). Det er grunn til å troat frontfagsmodellen og høy grad av koordineringi lønnsoppgjørene bidrar til dette.

Men siden nominelle lønninger normalt er litefleksible nedover, vil det uansett kunne ta flere årå justere reallønnen til et nivå som er mer på linjemed det som er forenlig med lavere priser på vik-tige eksportprodukter. En svakere krone vilkunne dempe utslagene for næringslivet av et fall ioljeprisen, slik vi så i 2008/2009. Svakere krone vilkunne føre til økte priser på importerte konsum-varer og til lavere kjøpekraft blant husholdnin-gene. En varig forbedring i konkurranseevnen erda avhengig av at dette ikke kompenseres vedhøyere nominelle lønnstillegg i de etterfølgendeoppgjørene. En koordinering og en felles virkelig-hetsforståelse blant partene i arbeidslivet og myn-dighetene vil være særlig viktig i en prosess derdet relative kostnadsnivået må ned. Det vil ogsåvære viktig at virksomhetene omstiller seg, bl.a.ved å se etter nye produkter og markeder.

8.1.2 Frontfagets sammensetning

Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten ikonkurranseutsatte virksomheter skal gjelde somen norm for øvrige forhandlingsområder. Detteivaretas ved at avtaleområder med stort innslag avkonkurranseutsatte virksomheter forhandler først(det såkalte frontfaget), og at resultatet fra detteoppgjøret danner en norm for andre avtaleområ-der. Sammensetningen av frontfaget kan endresover tid, og den avhenger av om det er et for-bundsvist hovedoppgjør eller et mellomoppgjør.

Ved forbundsvise oppgjør er det forhandlin-gene mellom Norsk Industri og Fellesforbundetom revisjon av Industrioverenskomsten, tidligere

Verkstedoverenskomsten, som utgjør frontfaget.Denne avtalen har derfor en sentral posisjon ifrontfagsmodellen og inntektsoppgjørene. I Indus-trioverenskomsten endres minstelønnssatser ogdet gis tillegg på satsene. Tilleggene har i storgrad direkte gjennomslag i en rekke andre for-handlingsområder i privat sektor. Senere føres detlokale forhandlinger i bedriftene basert på de fireavtalte kriteriene; bedriftens økonomi, produktivi-tet, framtidsutsikter og konkurranseevne. I Indus-trioverenskomsten er det i tillegg et femte krite-rium om bedriftens aktuelle arbeidskraftsituasjon.Tilleggene som gis vil variere fra bedrift til bedrift.

Ved mellomoppgjør og samordnede oppgjørforhandler NHO og LO for hele området samlet.Funksjonærene i industrien forhandler i all hoved-sak lokalt, enten individuelt eller kollektivt. Funk-sjonærene utgjør om lag 45 pst. av sysselsettingenog 55 pst. av lønnsmassen i industrien. Også forfunksjonærene vil størrelsen på de sentrale tilleg-gene i Industrioverenskomsten og de fire kriteri-ene være viktige føringer for forhandlingene.

I 2003 ga Kontaktutvalget en felles erklæringom at det var den samlede lønnsveksten som avta-les sentralt og lokalt i de næringer som er utsattfor konkurranse fra utlandet, som må være norm-givende for de rammer som forhandles i de øvrigeoppgjørene. Kontaktutvalget bygget sin erklæringpå NOU 2003: 13 Konkurranseevne, lønnsdan-nelse og kronekurs (Holden II-utvalget). Kontakt-utvalgets vurdering innebærer at det er den sam-lede lønnsveksten i industrien, for både arbeidereog funksjonærer, som skal danne normen for etter-følgende oppgjør. I ettertid fremkommer dennelønnsveksten i rapportene fra Det tekniske bereg-ningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), vedlønnsveksten i NHO-bedrifter i industrien samlet.

Siden det er forhandlingene om Industriover-enskomsten som innleder oppgjøret ved forbunds-vise oppgjør, har sammensetningen av denneoverenskomsten stor betydning for lønnsdannel-sen. Det er de relevante parter og bedrifter somavgjør hvilke deler av arbeidslivet som til enhvertid inngår i de sentrale frontfagsforhandlingene.For den enkelte landsforening eller bedrift kandet være både fordeler og ulemper ved å være endel av frontfaget. Fordelene er primært knyttet tilat det gir innflytelse på lønnsutviklingen. Samtidigkan risikoen for å komme i konflikt øke. I tillegger det et inntrykk hos partene i frontfaget at desom forhandler etter frontfaget, legger resultatet ifrontfaget til grunn og at det så stilles krav om noeut over det. Resultatet fra frontfaget anses dermedsom et gulv, noe som i så fall kan innebære atarbeidstakerne i frontfaget kommer dårligere ut.


Det forbundsvise oppgjøret i 2012 mellom Fel-lesforbundet og Norsk Industri omfattet om lag29 000 medlemmer av Fellesforbundet. Oppgjøretmellom YS/Parat og Norsk Industri omfattetknapt 2 000 medlemmer i YS. En tredel av alleindustriarbeidere i NHO-bedrifter omfattes nå avIndustrioverenskomsten. Verkstedoverenskomstenutgjør over 90 pst. av Industrioverenskomsten oger således fortsatt dominerende i de forbundsvisefrontfagsforhandlingene.

En kan argumentere for at en overenskomstsom omfatter om lag 30 000 arbeidstakere, elleren tredel av alle industriarbeidere i NHO-bedrif-ter, er relativt lite, og at et mer omfattende oppgjørville hatt større tyngde. Oppgjøret i frontfaget harimidlertid stor gjennomslagskraft i resten avNHO-systemet, og ellers i privat og offentlig sek-tor. Videre er det lønnsveksten i industrien samletsom skal være normgivende for lønnsveksten iandre områder.

Et viktigere spørsmål er om bedriftene somomfattes av Industrioverenskomsten er represen-tative for konkurranseutsatt sektor, og derforbidrar til at lønnsveksten i økonomien er i sam-svar med hva konkurranseutsatt sektor kan tåle.Ifølge Eika m.fl. (2013) er om lag en tredel av desysselsatte i Industrioverenskomsten innen ikke-stedbundne næringer, drøyt en tredel innen leve-randørvirksomhet til petroleumssektoren, om lagen femdel i skjermede næringer, og en mindre deli andre ressursbaserte konkurranseutsatte nærin-ger. I fastlandsbaserte konkurranseutsatte nærin-ger samlet sett står ikke-stedbundne næringer foromtrent en tredel av sysselsettingen, leverandør-virksomhet er i underkant av en tredel, og andreressursbaserte næringer en drøy tredel. Syssel-settingsandelen er dermed om lag den samme for

ikke-stedbundne næringer, som ut fra hovedkur-steorien er den viktigste typen næringer i dennesammenheng. Selv om leverandørvirksomhetenutgjør en noe større del av Industrioverenskom-sten, og andre ressursbaserte næringer utgjør enmindre del, er Industrioverenskomsten likevelrimelig representativ for fastlandsbasert konkur-ranseutsatt sektor.

Oljesektorens betydning for lønnsveksten harfått stor oppmerksomhet. Tabell 8.1 viser veksteni timelønnskostnadene i ulike næringer i perioden1997–2012. På 2000-tallet har veksten i timelønn-skostnadene vært klart høyest i leverandørvirk-somheten. I øvrige sektorer har det vært en gan-ske parallell lønnsutvikling, med unntak av råvare-baserte næringer utenom petroleum, som har hatten noe lavere lønnsvekst. Som vist i avsnitt 4.3, erden sterke lønnsveksten i leverandørvirksomhe-ten delvis knyttet til høyere lønnsvekst i næringenTjenester i tilknytning til utvinning. Lønnsvekstenble imidlertid først og fremst trukket opp av atsysselsettingen i denne næringen har økt sværtkraftig, samtidig som lønnsnivået er spesielt høyther.

For konkurranseutsatt virksomhet som ikkehar fordel av naturressurser, er det et problemhvis høyere lønnsvekst i leverandørvirksomhetenbidrar til å trekke opp lønnsveksten ellers i økono-mien. Lønnsvekst som bygger på tapping av olje-formuen, vil ikke kunne vedvare. Dette taler iso-lert sett for at oljerelatert virksomhet ikke børinngå i frontfaget. Det er imidlertid også argu-menter i motsatt retning. I en vurdering av hvilkebedrifter som bør inngå i det forhandlingsområdetsom innleder lønnsoppgjøret, må en også ta hen-syn til hva som vil fungere som en troverdig normfor lønnsfastsettelsen i Norge over tid. Dersom

1 Hele økonomien utenom offentlig virksomhet. Tallene avviker noe fra tall for årslønnsvekst som TBU oppgir, bl.a. ved at indi-rekte lønnskostnader til bl.a. pensjon er inkludert.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Tabell 8.1 Lønnskostnad per time. Prosentvis vekst fra året før

1971–1979 1980–1989 1990–1999 2000–2012

Ressursbaserte næringer utenom petroleum 12,8 9,1 4,3 4,3

Leverandørvirksomhet 13,3 9,3 4,6 5,8

Ikke-stedbundne næringer utenom utenriks sjøfart 13,1 9,1 4,5 4,7

Skjermet markedsrettet virksomhet 12,9 9,4 4,6 4,6

Offentlig forvaltning 12,6 9,0 4,5 5,0

Samlet for Norge 11,9 8,8 4,5 5,5

Memo:

Næringsvirksomhet¹ Norges handelspartnere, målt i NOK 2,2


man skulle designe frontfaget med sikte på åoppnå lav lønnsvekst, ved bare å inkludere virk-somheter med presset lønnsomhet, kunne manrisikere at lønnsveksten der ble for lav til å kunnefungere som en norm for resten av arbeidsmarke-det. Det ville undergrave frontfagsmodellen. Dengjennomgående gode lønnsomheten i fastlandsba-serte ikke-stedbundne næringer de senere årenetaler for at disse virksomhetene i hovedsak hartålt det høye kostnadsnivået gjennom denne perio-den.

Leverandørindustrien møter nå økende inter-nasjonal konkurranse fra virksomheter i land medlavere kostnadsnivå, og det kan tale for laverelønnsvekst i denne næringen i årene framover.Leverandørnæringen er dessuten i økende gradogså eksportorientert, noe som isolert sett talerfor at den bør inngå i frontfaget. Også organisa-sjonsmessige forhold og tradisjon gir gode grun-ner til å videreføre det nåværende frontfaget.

Sammensetningen av frontfaget er ikke sta-tisk, men vil kunne endre seg når det skjerendringer i næringsstrukturen i norsk økonomi.Petroleumsvirksomheten vil etter hvert avta ibetydning. Etter hvert som andre næringer iøkende grad blir utsatt for internasjonal konkur-ranse, vil dette også kunne påvirke hvilke områ-der som inngår i frontfaget. Samtidig er detlønnsveksten for arbeidere og funksjonærer iindustrien totalt som skal være normgivende forlønnsveksten ellers i økonomien.

8.1.3 Nærmere om lønnsveksten i frontfaget som norm

Et viktig spørsmål er hvordan en skal forstå dennormgivende rollen til frontfaget. Den samledelønnsveksten i frontfaget presenteres fra enkeltehold som et gulv for lønnsveksten, mens andrefremstiller det som et tak, dvs. at lønnsveksten iandre sektorer ikke skal overstige det som front-faget får.

I henhold til frontfagsmodellen skal den sam-lede lønnsveksten i frontfaget verken være et gulveller et tak, men en norm som skal sikre atlønnsveksten i konkurranseutsatt sektor over tider retningsgivende for andre sektorer. Hensiktenmed frontfagsmodellen er å sikre en lønnsvekstsom reflekterer lønnsevnen i konkurranseutsattnæringsliv, og at lønnsutviklingen i andre områ-der over tid følger denne utviklingen, jf. omtale ikapittel 3. I det enkelte år kan ulike forhold føre tilvisse forskjeller i lønnsveksten mellom ulike sek-torer, men over tid skal lønnsveksten være noen-lunde den samme i alle de store sektorene. Det

har den i stor grad vært i Norge, jf. figur 8.1. Deter imidlertid frontfagets ramme som er normgi-vende, og ikke frontfagets profil eller eventuellesosiale reformer. Profilen må kunne tilpasses deulike tariffområdenes ulike utfordringer.

LO og NHO ble enige om følgende protokoll iRiksmeklers møtebok i mellomoppgjøret for 2013:«Partene er enige om betydningen av at alle grup-per respekterer de rammer som det er enighet omi den koordinerte lønnsdannelsen. Dersom grup-per vedvarende får høyere lønnsvekst enn andre,kan dette undergrave mulighetene for koordine-ring. Blant annet kan lønnsutviklingen for gruppermed markedsmakt påvirke den generelle lønnsut-viklingen på en uheldig måte. Partene forutsetterat den samlede årslønnsveksten som avtales sen-tralt og lokalt skal være normgivende både forledere og andre grupper arbeidstakere i bedriftenog arbeidsmarkedet ellers.» Den samme formule-ringen ble tatt inn i flere andre protokoller underlønnsoppgjøret i 2013, noe som styrker frontfags-modellens legitimitet.

Et kompliserende element er at det er en vissusikkerhet om hva den samlede årslønnsveksten ifrontfaget vil bli. Tariffoppgjøret i frontfaget gir etpresist tall for tarifftilleggene for arbeiderne: Manvet størrelsen på det generelle tillegget, lavlønn-stillegg og eventuelle nye eller forbedrede vel-ferdsordninger. Derimot har man ikke sikkerkunnskap om lokale tillegg som ligger frem i tid. Iområder med lokal forhandlingsrett vil forhandlin-gene på den enkelte bedrift ta utgangspunkt i defire kriteriene; økonomi, produktivitet, framtidsut-sikter og konkurranseevne. I Industrioverens-komsten inngår det også et femte kriterium,bedriftens aktuelle arbeidskraftsituasjon. I tilleggforhandler også funksjonærene lokalt, enten kol-lektivt eller individuelt. Bare en mindre del avfunksjonærene omfattes av tariffavtaler med LO-og YS-forbund og har bidrag fra sentrale avtaler.Funksjonærene utgjør om lag 45 pst. av alleansatte i industrien, og om lag 55 pst. av lønns-massen, slik at lønnsveksten her har stor betyd-ning for den samlede lønnsveksten. Over tid betyrdette at bare om lag 15 pst. av den samledeårslønnsveksten for arbeidere og funksjonærerblir gitt sentralt. Men ettersom overhenget fraåret før utgjør en betydelig del avårslønnsveksten, vil normalt om lag halvparten avårslønnsveksten være kjent ved avslutningen avde sentrale forhandlingene. TBU sikrer transpa-rens om dette.

Når en så stor andel av årslønnsveksten iindustrien bestemmes lokalt, er det viktig medutstrakt koordinering for å sikre at det er en god


sammenheng mellom den økonomiske virkelig-hetsforståelsen på begge nivåer. I LO ivaretaskoordineringen bl.a. gjennom at representantska-pet vedtar retningslinjer for tariffpolitikken over-for arbeidsmarkedet samlet. Dette følges opp vedat LO i privat sektor som hovedorganisasjon førerforhandlingene eller ved at LO gjennom sitt styre(sekretariat) foretar en samordning når det er for-bundsvise oppgjør. Det virker også koordinerendeat alle avtaler og streiker skal godkjennes av LOsom hovedorganisasjon. I NHO-systemet skjerdette blant annet gjennom NHOs forhandlingsfull-makt, som vedtas av NHOs representantskap medutgangspunkt i situasjonen for konkurranseutsattnæringsliv på basis av grunnlaget for inntektsopp-gjørene (TBU), utviklingen i makroøkonomiengenerelt, NHOs bedriftsundersøkelser (økonomi-barometeret), samt hele bredden av NHOs med-lemsmasse som representantskapet represente-rer. Etter at de sentrale forhandlingene er avslut-tet blir NHOs bedrifter grundig orientert om denmakroøkonomiske situasjonen slik den er beskre-vet i fullmakten og resultatet av forhandlingene.

For at frontfagsmodellen skal kunne fungere,må partene i de påfølgende oppgjørene kunne tautgangspunkt i et troverdig anslag på den sam-lede årslønnsveksten i frontfaget. NHO, i forstå-else med LO, har vanligvis gitt en uttalelse om hva

årslønnsveksten for arbeiderne i frontfaget etterderes mening ligger an til å bli. I 2013 innebar pro-tokolltilførselen som nevnt at denne rammen ogsåskulle gjelde for funksjonærer. Det vil imidlertidalltid være en viss usikkerhet ved slike anslag.Selv om de lokale oppgjørene tar utgangspunkt ien felles virkelighetsforståelse og resultatet fra desentrale frontfagsforhandlingene, blir resultatetlikevel bestemt lokalt basert på de fire kriterier,og vil derfor også variere fra bedrift til bedrift. Detkan også skje endringer i økonomien som påvir-ker de lokale tilleggene. Uttalelsene fra partenegenerelt i oppgjøret må også ses i lys av at de harvært part i det fremforhandlede resultatet og at deer opptatt av hvordan det blir mottatt blant med-lemmene, særlig hvis oppgjøret skal til uravstem-ning. Partene i oppgjøret kan også være bekymretfor at anslaget på rammen fra det sentrale frontfa-get vil kunne fungere som et gulv for de lokale til-leggene eller medføre lønnsspiraler via etterføl-gende oppgjør.

Usikkerheten om den samlede rammen i front-faget har bidratt til å komplisere forhandlingeneved enkelte anledninger, bl.a. i kommunene i 2010og i staten og kommunene i 2012.

Figur 8.2A viser årslønnsveksten i NHO-bedrifter i industrien samlet, for henholdsvisarbeiderne og funksjonærer og anslag for hva

Figur 8.1 Stor grad av sammenfall i årslønnsveksten mellom forhandlingsområder i perioden 1973–20121

1 Lønn per heltidsansatt for industrifunksjonærer i perioden 1974–2001. Lønn per årsverk ellers.2 Lønnsveksten fra og med 2008 er etter ny næringsstandard. Sammenlignet med veksten fra 2007 til 2008 og tidligere år, vil det

være et brudd i disse tidsseriene. Omtale av ny næringsstandard er gitt i vedlegg 2 i NOU 2013: 7.3 Eksklusiv de statlig eide helseforetakene.Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Årslønnsvekst¹

0

5

10

15

20

0

5

10

15

20

1974 1979 1984 1989 1994 1999 2004 2009

Alle grupper Industriarbeidere2

Industrifunksjonærer2 Statsansatte3

2012


resultatet i frontfagsforhandlingene anslås å inne-bære for årslønnsveksten til arbeiderne i frontfa-get samme år. Anslaget er gitt av arbeidsgiversi-den, bortsett fra i 2004, 2006 og 2010, da Riksme-kler kommuniserte rammen. Figuren viser atanslått årslønnsvekst i 2003 lå over resultatet forindustriarbeiderne. Dette kan ha sammenhengmed den markerte styrkingen av kronen i 2002 ogen svak økonomisk utvikling våren 2003, og atbedriftene dermed ga lavere lønnsvekst enn for-ventet. I årene etter 2004 har anslagene ligget påundersiden, noe som bl.a. må ses i sammenhengmed at norsk økonomi i flere av disse årene harvært gjennom en kraftig oppgangsperiode, derlønnsomheten har vært god og arbeidsmarkedetstramt i mange næringer. I figuren ser vi videre atfunksjonærene hele tiden har hatt høyerelønnsvekst enn arbeiderne, med unntak av i 2012da de hadde samme lønnsvekst.

Figur 8.2B viser årslønnsveksten i industriensammenlignet med noen andre forhandlingsområ-der. Lønnsveksten i staten og i kommunene harstort sett vært nokså lik lønnsveksten i industrieni alt. Systemomlegging og strukturelle forhold harbidratt til avvik for Spekter-Helse og Virke ienkelte år. Både forløp og innhold i de ulike tariff-oppgjørene vil avvike fra hverandre fra ett år til etannet. Det gjelder også hvorvidt det blir en for-handlingsløsning eller en meklingsløsning.

Et viktig spørsmål er hvordan usikkerhetenom lønnsveksten i frontfaget kan håndteres slik atde etterfølgende lønnsoppgjørene kan skje på enbest mulig måte, og slik at man unngår konflikteller systematiske skjevheter. En nærliggende til-nærming vil være å beregne lønnsveksten med enantakelse om at resultatet i de lokale forhandlin-gene for både arbeidere og funksjonærer vil bli itråd med det de har blitt de siste årene. Et pro-blem med dette er at lønnsveksten da blir tilba-keskuende og ikke nødvendigvis fanger opp hvil-ken lønnsvekst dagens økonomiske situasjongenererer. For eksempel har funksjonærene overflere tiår hatt høyere lønnsvekst enn arbeiderne.Teknologisk utvikling og økt globalisering harført til en relativt høy etterspørsel etter arbeids-kraft med høy utdanning (IMF, 2007). På 2000-tal-let kan høyere lønnsvekst for funksjonærene ogsåhenge sammen med knapphet på bl.a. ingeniører,og at arbeidere i noe større grad enn funksjonæ-rer har konkurrert med billigere arbeidskraft iKina og andre lavkostland. Men hvis man leggertil grunn at funksjonærene også framover vil få enhøyere lønnsvekst enn arbeiderne, vil dette kunnebli selvoppfyllende ved at det bidrar til å trekkeopp lønnsveksten både hos funksjonærene og i

andre forhandlingsområder som forhandlersenere på året. En slik antakelse ville derforkunne gi høyere lønnsvekst enn det frontfagsmo-dellen i utgangspunktet burde gi. I 2012 blelønnsveksten i industrien den samme for arbei-dere og funksjonærer. Hvis det blir slik også fram-over, vil problemet med en uheldig spiral sombeskrevet over reduseres.

Dette understreker at det bør legges tilstrek-kelig vekt på utsiktene for den økonomiske utvik-lingen framover når det skal lages et anslag forårslønnsveksten i frontfaget i forhandlingsåret. Ettroverdig anslag på årslønnsveksten i industrienmå bygge på resultatet fra frontfagsoppgjøret,erfaringene fra den lokale lønnsfastsettelsen i desenere år, og det bør tas tilstrekkelig hensyn tilutsiktene framover, slik at man fanger opp muligeendringer i den økonomiske utviklingen. I dennevurderingen vil informasjon fra bedriftene selv oganslag om den makroøkonomiske utviklingen frasentrale prognosemiljøer være viktige bidrag. Vedat slik informasjon og prognoser drøftes gjennomTBU i forkant av lønnsoppgjørene, kan det gigrunnlag for en felles virkelighetsoppfatning. Vedstore endringer i de økonomiske utsiktene er detdessuten naturlig at regjeringen og partene møtesi Kontaktutvalget, slik det ble gjort høsten 2008.Kontaktutvalget møtes også rutinemessig i for-kant av lønnsoppgjørene.

En slik koordinering og implementering avfrontfagsmodellen vil også bidra til en tilpasningtil et lavere kostnadsnivå hvis det skulle oppståbehov for å bedre den kostnadsmessige konkur-ranseevnen. Utfordringene i lønnsdannelsen kanbli betydelige i en tid med behov for lave lønnstil-legg. Koordinerte oppgjør, utstrakt samarbeid ogen felles virkelighetsforståelse blant alle invol-verte parter er særlig viktig i en slik prosess. Deter også viktig med tilstrekkelig fleksibilitet ilønnsdannelsen for å understøtte en effektiv allo-kering av arbeidskraften.

Ved stor uenighet om anslaget for den sam-lede årslønnsveksten i frontfaget er det mulig forpartene å avtale at eventuelle feilaktige anslag kantas hensyn til i forhandlingene i de etterfølgendeårene. En slik ordning kan være hensiktsmessig ien situasjon der det er særlig usikkerhet elleruenighet om anslaget. I så fall vil det være naturligå utforme den symmetrisk.

En fare med slike ordninger er imidlertid at dekan føre til manglende fleksibilitet, og vanskelig-gjøre tilpasning til endringer i realøkonomiskeforhold. Eventuelle ulikheter i lønnsutviklingen desiste årene mellom ulike sektorer vil normalt uan-sett være et av flere elementer som vurderes i for-


bindelse med lønnsoppgjørene hvert år. Front-fagsmodellen vil derfor ikke innebære atlønnsveksten er nøyaktig den samme i de ulikeforhandlingsområdene i hvert enkelt år, men sna-rere at lønnsveksten over tid skal være om lag densamme. Historien gir grunn til tillit til dette, jf.bl.a. figur 8.3.

Ved forbundsvise forhandlinger i LO-NHO-området følger forbundsvise forhandlinger i andreoverenskomster i industrien og andre sektoreretter at frontfagsforhandlingene er ferdige. Ogsåstat og kommune, som har avtaleutløp en månedsenere enn Industrioverenskomsten, følger noksåtett etter.

Statsoppgjøret har en særlig viktig rolle ilønnsdannelsen, siden dette er det første oppgjø-ret der hele rammen blir fastlagt i sentrale for-handlinger. Oppgjøret i staten tjener som en viktigreferanse for flere forhandlingsområder som kom-mer etter staten. Først og fremst gjelder det kom-munene, men også for virksomheter i Spekter-området og for lokale forhandlinger i privat sek-tor, herunder for funksjonærene.

God informasjon om lønnsveksten er viktig ivurderingen av lønnsdannelsen. For å bedre fangeopp lønnsutviklingen samlet og for viktige under-grupper gjennom året, vil det være ønskelig medhyppigere rapporteringer om lønnsstatistikk. Inn-føringen av A-ordningen i 2015 vil etter alt å

Figur 8.2 Vekst i årslønn i noen forhandlingsområder og anslått vekst for arbeidere i industrien1

1 Lønn per årsverk. Lønnsveksten fra og med 2008 er etter ny næringsstandard for industrien og Virke-bedrifter i varehandel.Sammenlignet med veksten fra 2007 til 2008 og tidligere år, vil det være et brudd i disse tidsseriene. Omtale av ny næringsstan-dard er gitt i vedlegg 2 i NOU 2013: 7.

2 M= Mellomoppgjør F= forbundsvise oppgjør S = samordnede oppgjør.3 Ramme som anslått av Riksmekler i 2004, 2006 og 2010 og av NHO øvrige år. Ramme er basert på sentrale tillegg, overheng og

anslått glidning.4 NHO bedrifter.5 Eksklusiv de statlig eide helseforetakene.6 Omfatter ansatte i kommunene, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlem-

mer. Fram til 2005 er Oslo kommune ikke inkludert.7 Høy lønnsvekst Spekter – Helseforetak i 2003 hadde sammenheng med systemomlegging av legeoppgjøret. Nærmere omtale er

gitt i NOU 2004: 14.8 Lønnsveksttallene er for heltidsansatte. For varehandel bidrar bruddet trolig til å trekke ned lønnsveksten betydelig i 2009.Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og NHO.

A. NHO bedrifter i industrien. Ramme som anslått av NHO eller riksmekler²³

B. Årslønnsvekst i noen store forhandlingsområder.

Årslønnsvekst¹

0

1

2

3

4

5

6

7

0

1

2

3

4

5

6

7

2002 2004 2006 2008 2010 2012

Industrien samletStatsansatteKommuneansatteSpekter- HelseforetakSpekter- øvrige bedrifterVirke-bedrifter i varehandel

0

1

2

3

4

5

6

7

0

1

2

3

4

5

6

7

Lønnsglidning industriarbeidereTarifftillegg industriarbeidereOverheng industriarbeidereRamme industriarbeidereIndustrifunksjonærerIndustrien samlet

45

67

8


dømme på sikt gi bedre kvalitet og hyppigere opp-daterte tall for lønnsutviklingen.1 I en overgangs-periode vil det imidlertid også gi utfordringer medhensyn til tolkning av tallene, ettersom endring iinnrapporteringen vil måtte medføre et brudd istatistikken.

8.1.4 Lønnsendringer som skyldes sammensetningen av sysselsettingen

Lønnsutviklingen for de ulike forhandlingsområ-dene kan påvirkes av flere forhold ut over det somfølger direkte av oppgjørene, som f.eks. endring ikvalifikasjoner og utdanning blant arbeidsta-kerne, endringer i stillingsstrukturer, forskyvnin-

ger i timeverkene mellom bransjer og bedriftermed ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeideller andre former for endringer i sammensetnin-gen av arbeidsstyrken.

Fra 2004 og til og med 2. kvartal 2008 var deten sterk økning i sysselsettingen, bl.a. av ungearbeidstakere i aldersgruppen 15–24 år. Det varogså sterk økning i arbeidsinnvandringen. Disseendringene i sysselsettingen kan ifølge Det tek-niske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene(TBU) ha bidratt til å trekke veksten ned i gjen-nomsnittslønnen. Lavere lønnsvekst i de berørtenæringene kan reflektere nye arbeidstakere medlavere lønn, mens lønnsutviklingen for arbeids-kraft som har vært i jobb i hele perioden, kan havært lik med lønnsutviklingen i frontfaget.

I perioder med stagnasjon i økonomien ognedgang i sysselsettingen, som det var i enkelte

1 A-ordningen er en ny felles ordning for innrapportering avansettelses- og inntektsopplysninger fra arbeidsgivere ogandre opplysningspliktige som trer i kraft 1. januar 2015.

Figur 8.3 Utviklingen i årslønnsvekst i noen forhandlingsområder. Gjennomsnittlig årslønnsvekst1 2000–20121 Lønn per årsverk.2 Gjennomsnittlig årlig vekst 2002–2012.3 Årslønnsveksttallene er for heltidsansatte.4 Forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og for-

sikring. Årslønnsveksttallene er for heltidsansatte. Bortsett fra i 2009 og 2012 trakk bonusutbetalinger opp lønnsveksten i perio-den 2005–2012 i finanstjenester. For finanstjenester reflekterer den høye lønnsveksten bl.a. særlig høy lønnsvekst for enkeltegrupper og sammensettingseffekter.

5 Eksklusiv de statlig eide helseforetakene.6 Omfatter ansatte i kommunene, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlem-

mer. Fram til 2005 er Oslo kommune ikke inkludert. Fra og med 2004 omfatter tallene også stillinger med hovedsakelig lokallønnsdannelse og undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse.

7 Beregnet på Spekters tallmateriale til 2009. Fra 2010 beregnet på tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå.8 Lønnsveksten fra og med 2008 er etter ny næringsstandard. Sammenlignet med veksten fra 2007 til 2008 og tidligere år, vil det

være et brudd i tidsserien. Omtale av ny næringsstandard er gitt i vedlegg 2 i NOU 2013: 7. For varehandel bidrar bruddet troligtil å trekke ned lønnsveksten betydelig i 2009.


Gjennomsnittlig årslønnsvekst1 2000–2012

4,6

4,3

4,8

4,0

5,1

4,6

4,4

4,5

4,4

Industri i alt

Industriarbeidere

Industrifunksjonærer

Varehandel (virke)

Finanstjenester

Stat

Kommune i alt

Spekter -Helseforetak

Spekter -Øvrige bedrifter2

2,7

6

5

8

4,8

3,8

8

8


bransjer/næringer fra 2008 til 2009, kan effektenvære motsatt ved at andelen yngre arbeidstakereog arbeidsinnvandrere blir redusert. I tillegg kanbortfall av virksomheter ha betydning. For eksem-pel kan et tilbakeslag i frontfaget som særlig førertil redusert sysselsetting blant arbeidstakere medlav lønn, føre til at gjennomsnittslønnen øker, selvuten at noen enkeltindivider får høyere lønn.

Andre eksempler på endringer i sammenset-ningen av arbeidstakere er utviklingen i antalletarbeidere og funksjonærer i industrien. Funksjo-nærer har et høyere lønnsnivå enn arbeidere iindustrien i NHO-området. Siden andelen funksjo-nærer har økt de senere årene, har det bidratt tilen økning i gjennomsnittslønnen for industrienunder ett.

Innen frontfaget har mange arbeidstakere fåttbedre lønnsbetingelser de senere årene fordi dehar fått oppgaver og arbeidsbetingelser knyttetopp til oljenæringen. Dette har isolert sett bidratttil å trekke opp den samlede lønnsveksten i front-faget.

Innen handelsnæringen har høy grad av turno-ver blant de ansatte, mange skoleungdommer ogstudenter, og et betydelig innslag av arbeidsinn-vandring bidratt til å holde veksten i gjennom-snittslønnen nede. I statistikken gir dette segutslag i lavere lønnsglidning enn ellers.Lønnsveksten for en som er ansatt i handelsnærin-gen over flere år vil imidlertid være mer i trådmed lønnsveksten ellers i økonomien, og høyereenn gjennomsnittet for området.

I PROBA (2012) er det sett nærmere på virk-ningen av endringer i sysselsettingens sammen-setning for lønnsutviklingen. Det er sett på hvor-dan samlet lønnsvekst blir påvirket av samtidigeendringer i sysselsettingens sammensetning etterbl.a. alder, innvandringskjennetegn, fullført utdan-ning, yrke, regioner, små/store bedrifter og etterandelen deltidsansatte. Ifølge rapporten bidrodette til at lønnsveksten i perioden fra 2003 til2010 i gjennomsnitt ble 0,4 prosentpoeng høyereper år enn den ellers ville blitt for økonomien somhelhet. Det er ifølge analysen samvariasjon mel-lom yrke (yrkesfelt) og utdanningslengde. Styr-ken til utdanningslengde som forklaringsfaktoravtar når yrke er med. Opplysninger om yrke erbare delvis med fra 2003. I offentlig forvaltningkommer dataene fra personalregistre som brukerstillingskoder og ikke yrkeskoder. Effekten harifølge rapporten vært størst i industrien og forhelse- og sosialpersonell, i noe mindre grad ifinansnæringen, bygge- og anleggsvirksomhetenog helseforetakene, og en liten, ingen eller nega-tiv effekt i varehandelen, det statlige og det kom-

munale tariffområdet og for undervisningsperso-nell. I rapporten til PROBA sies det at analysenikke fanger opp alle elementer bak variasjon ilønn, som for eksempel betydningen av individu-elle prestasjoner og arbeidsmotivasjon samt varia-sjon i lønnsomhet og lønnsevne mellom enkeltbe-drifter innen ulike yrker og næringer.

De ulike sektorene konkurrerer om densamme arbeidskraften, noe som i hovedkursteo-rien innebærer at lønnsveksten skal være om lagden samme i alle sektorer. Ut fra dette resonne-mentet vil det være riktig å justere lønnsveksten iulike sektorer for endringer i sammensetningenav arbeidskraften.

I praksis vil det være vanskeligere å justere forendringer i sammensetningen i ulike sektorer.Lønnsprofilen over tid kan være ulik i ulike sekto-rer, og lønnsforskjellene mellom ulike typerarbeidskraft kan variere mellom sektorer. Det kanogså være relevant om ny arbeidskraft med høy-ere utdanning overtar de samme jobbene sommindre utdannet arbeidskraft hadde før, eller omden nye arbeidskraften også får og er i stand til åutføre nye arbeidsoppgaver. Dersom man skal fået riktig bilde av lønnsutviklingen i ulike sektorer,vil det likevel være nødvendig å identifisere betyd-ningen av endringer i sammensetningen avarbeidskraften i ulike sektorer.

Selv om det ideelt sett er lønnsutviklingen kor-rigert for strukturelle endringer i sammensetnin-gen av arbeidskraften som bør sammenlignes, kandet være vanskelig å fastslå virkningen av slikestrukturelle endringer i de løpende lønnsoppgjø-rene. Derfor er det trolig mest relevant å vurdereslike strukturelle endringer når man i ettertid serhva lønnsveksten har vært i ulike områder, og deter i første rekke aktuelt ved betydelige endringersom gir store utslag. Det tekniske beregningsut-valget for inntektsoppgjørene (TBU) har en viktigrolle for å belyse slike forhold så langt dette ermulig.

8.1.5 Lønn og lønnskostnader

Frontfagsmodellen tar utgangspunkt i at lønn-skostnadene for konkurranseutsatt sektor vilvære tilpasset inntjeningen i sektoren. Samtidigsier modellen at lønnsutviklingen skal være lik istore sektorer i økonomien, slik at konkurranseut-satt sektor skal kunne konkurrere om arbeids-kraften. Dette betyr at både lønnskostnadene oglønningene er viktige.

Ved sammenlikninger av oppgjørene i privatog offentlig sektor blir som oftest årslønn og vek-sten i denne benyttet. Det tekniske beregningsut-


valget for inntektsoppgjørene (TBU) oppgir imid-lertid også utviklingen i timelønnskostnader. Deter flere kilder til avvik mellom disse størrelsene. Iårslønnen inngår alle direkte lønnselementer ogtillegg, unntatt overtidstillegg, naturallønn ogsluttvederlag. Ved beregning av årslønn forutset-tes det at det gis full lønn under fravær, som ferie,sykefravær og permisjoner som betales avarbeidsgiver. Timelønnskostnader omfatterdirekte og indirekte lønnskostnader per utførtetimeverk, herunder overtidsgodtgjørelse, arbeids-giveravgift og faktiske og beregnede pensjonsut-gifter. Antall utførte timeverk regnes eksklusivefravær, som for eksempel ferie, permisjon ogsykefravær. Endringer i disse vil dermed påvirketimelønnskostnadene, men ikke årslønnen.

Både årslønns- og timelønnsbegrepet har der-for svakheter ved beregning av lønnsveksten.Årslønnen blir ikke justert for endringer i ferie ogarbeidstid, og veksten i årslønnen vil derfor gi etmisvisende bilde av endringen i de reelle lønn-skostnadene for bedriftene når det skjer slikeendringer. Endringer i timelønnskostnadene fan-ger både opp permanente endringer som skyldesøkt timelønn og årlig variasjon knyttet til antallarbeidsdager i året og sykefravær. Et bedre målpå den underliggende endringen i timelønnskost-nadene ville en få dersom en ikke tok med virknin-gen av årlig variasjon i antall arbeidsdager og isykefraværet.

Arbeidstiden reguleres i dag på ulike nivåer; iarbeidsmiljøloven, i landsomfattende sentraletariffavtaler, i lokale tariffavtaler og i individuelleavtaler. Både sentralt og lokalt er det f.eks. blittavtalt arbeidstidsforkortelser med bibehold avuendret årslønn. Endringene kan være generellearbeidstidsforkortelser og/eller mer næringsspe-sifikke endringer i arbeidstidsordninger, skiftord-ninger og tilhørende lønnselementer. Arbeidstids-forkortelser vil normalt øke timelønnskostnadenei virksomhetene det gjelder. I slike tilfeller vil somnevnt årslønnsveksten gi et misvisende bilde avden reelle veksten i timelønnskostnadene.

Enkelte arbeidstidsordninger krever atarbeidsplaner og avtaler om gjennomsnittsbereg-ning skal godkjennes av fagforeninger. Dette kangi forhandlingsarenaer utenfor lønnsoppgjørene.Det er mangelfull informasjon om hvilke konse-kvenser disse ordningene har for lønnsdannelsentil de gruppene det gjelder, eller for produktivi-tetsutviklingen i de aktuelle virksomhetene.Regjeringen har varslet at den vil nedsette etarbeidstidsutvalg (etter modell fra skift-/turnusut-valget) for å utrede hvordan arbeidskraften kantas i bruk best mulig i de kommende tiårene.

Den største indirekte lønnskostnaden i Norgeer arbeidsgivers utgifter til pensjon for de ansatte.Kostnaden varierer mye mellom bedrifter og overtid, avhengig av hvordan pensjonsordningene erinnrettet i den enkelte virksomhet. I enkelte tilfel-ler kan de samlede kostnadene komme opp mot40 pst. av utbetalt lønn hvis arbeidsgiveravgift,innskudd/premie til tjenestepensjonsordning ogeventuelt til avtalefestet pensjon medregnes.Arbeidsgiveravgiften vil, bortsett fra noen geo-grafiske forskjeller, slå likt ut for ulike virksomhe-ter og sektorer. Det er større forskjeller i pensjonog arbeidstid, noe som innebærer at timelønn-skostnader vil variere mellom virksomheter ogsektorer både hva gjelder nivå og endring overtid, selv om årslønnen og årslønnsveksten skullevære lik. Dette har bl.a. sammenheng med at pen-sjonssystemene og forpliktelsene er forskjelligemellom ulike virksomheter og sektorer.

Offentlig sektor samt enkelte private virksom-heter med til sammen om lag 300 000 ansatte, harytelsesbasert pensjon. I de private kollektive pen-sjonsordningene har det skjedd store endringerde siste tiårene, dels som følge av at kostnadene ide ytelsesbaserte ordningene har økt vesentliggrunnet lav rente, økt levealder, og en betydeligunderfondering, og dels som følge av tilpasning tilny folketrygd. Lov om obligatorisk tjenestepen-sjon trådte i kraft i 2006. Endringene medvirker tilat bedrifter legger om pensjonsordningene, slik atinnskuddspensjonsordningene har økt i omfang,mens omfanget av ytelsesbaserte ordninger harfalt (Veland og Hippe, 2013). Høytlønnede har hattmer å tape på avvikling av ytelsespensjon ennarbeidere, slik disse ordningene har vært utfor-met.

Ved sammenlikning av utviklingen i lønningerog lønnskostnader og av lønnskostnader mellomsektorer er det i tillegg viktig å være klar over attallene påvirkes av at virksomhetene i privat sek-tor, staten, helseforetakene og i kommuneforvalt-ningen benytter forskjellige regnskapsprinsipper,særlig i føringen av pensjonskostnader. Tallene erderfor ikke direkte sammenliknbare og må tolkesmed forsiktighet. Det er viktig at utviklingen ipensjoner og pensjonskostnader blir godt beskre-vet i statistikk og annet datagrunnlag.

Deloitte (2012) beregnet lønnskostnaderinkludert faste og variable tillegg, bonus og pen-sjonskostnader, i tillegg til ordinær lønn per time,for noen utvalgte stillinger med krav til høyskole-utdanning i noen virksomheter i ulike sektorer.Ifølge beregningene kan kostnader knyttet til pen-sjon og faste og variable tillegg være betydelige.Ved sammenlikning av lønnsnivå inkl. pensjon og


tillegg vil offentlig ansatte i de fleste tilfellerkomme relativt sett bedre ut enn om man sam-menlikner årslønn alene. Dette gjelder trolig sær-lig for de med lønn på et lavere og middels nivå.

I rapporten til TBU fra mars 2013 (NOU2013: 7) er lønnskostnader per årsverk og pertimeverk sammenliknet mellom offentlig forvalt-ning og industrien. I 2006 og 2007 var lønnskost-nadene per årsverk i offentlig forvaltning om lag92 pst. av industriens, en nedgang fra 98 pst. i2003. Etter 2007 har lønnskostnadene i offentligforvaltning økt og var i 2012 en prosent undernivået i industrien. Ettersom det er ulikt antallutførte timer bak årsverkene i ulike næringer, erdet også relevant å se på lønnskostnader per time-verk. Lønnskostnader per timeverk er høyere ioffentlig forvaltning enn i industrien. Det relativeforholdstallet har også økt siden 2006, og i 2012var lønnskostnadene per time i offentlig forvalt-ning vel 10 pst. høyere enn i industrien. Dette kanbl.a. skyldes at pensjonskostnadene per timeverkhar økt mer i offentlig forvaltning enn i industrien,men ulike metoder for å beregne pensjonskostna-dene i privat og offentlig sektor gjør slike anslagusikre.

I lønnsforhandlingene er det som nevnt førstog fremst årslønnsveksten som sammenliknes.Frontfagsmodellen innebærer en sterk tendens tilsamme årslønnsvekst for alle arbeidstakergrup-per. For arbeidsgivere er det imidlertid de sam-lede lønnskostnadene som teller. Også for arbeids-takere er andre betingelser enn årslønnsvekstenviktig, herunder arbeidstidsbestemmelser og pen-sjonsbetingelser, jf. over. Arbeidstakergruppermed en sterk forhandlingsposisjon vil kunne oppnåforbedringer av arbeidsforholdene, som korterearbeidstid eller bedre pensjonsbetingelser, uten atdette slår ut i høyere vekst i årslønnen. Tilsva-rende vil andre arbeidstakergrupper kunne risi-kere forverringer av arbeidsforholdene, som dår-ligere pensjonsbetingelser, uten at dette slår ut ilavere årslønnsvekst. Ifølge frontfagsmodellen erdet endringen i de samlede lønnskostnadene,inklusive endringer i arbeidsvilkår, som bør væreden samme i alle sektorer, og ikke veksten iårslønnen.

Når det skjer endringer i organisering, sosialereformer, arbeidstidsbestemmelser eller pen-sjonsbetingelser, bør man etterstrebe at virknin-gen på inntekt for arbeidstaker og kostnader forarbeidsgiver synliggjøres. En bør også ta hensyntil slike forhold ved sammenligning av inntektsut-viklingen over tid og ved sammenligning av inn-tektsnivå mellom ulike sektorer. Det tekniskeberegningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU)

og Statistisk sentralbyrå har en sentral rolle idenne sammenhengen.

Det vil imidlertid være vanskelig å fange oppalle slike forhold i de løpende lønnsoppgjørene.Etter utvalgets mening bør årslønnsveksten fort-satt være den viktigste referansen som ligger tilgrunn for partene når de forhandler i de årligelønnsforhandlingene.

Holden II-utvalget (NOU 2003: 13) pekte på atulike sosiale reformer ofte har vært sentrale for-handlingstemaer i inntektsoppgjørene. Slike refor-mer øker arbeidskraftkostnadene på samme måtesom lønnstillegg. Slike reformer har som regelblitt forhandlet fram i frontfaget eller på LO-NHO-nivå, og deretter blitt tatt inn i oppgjørene i deøvrige tariffområdene. Det er viktig at kostnaderved slike sosiale reformer blir synliggjort. Hensik-ten med frontfagsmodellen er imidlertid å fast-legge totalrammen for lønnsoppgjørene, mens deter liten grunn til at andre forhold ved lønnsoppgjø-rene, slik som profil og gjennomføring av sosialereformer, skal bestemmes alene gjennom oppgjø-rene i frontfaget.

8.2 Fordeling av lønn mellom ulike grupper arbeidstakere

Utvikling i lønnsfordelingen samlet

Koordinering i lønnsoppgjørene bidrar til en jevninntektsfordeling, og i Norge er frontfagsmodel-len viktig for dette. Frontfagsmodellen innebærerat lønnsveksten i ulike forhandlingsområder skalvære om lag den samme over tid, men partene ide ulike forhandlingsområdene har selv ansvar forfordelingen på ulike grupper innen forhandlings-områdene, jf. omtale i kapittel 7.

I et internasjonalt perspektiv er inntektsforde-lingen i Norge svært jevn. Det skyldes først ogfremst et jevnt lønnsnivå, men også en høy yrkes-deltakelse samt at skatter, godt utbygde overfø-ringsordninger og tilbudet av gratis offentlige vel-ferdstjenester virker utjevnende. Ifølge tall fraEurostat for 2010 er inntektsfordelingen i Norgemålt ved husholdningsinntekt per forbruksenhetjevnest i Europa.

Internasjonalt har økt globalisering bidratt tillikere inntektsfordeling på tvers av land (Milano-vic, 2012). Hundretalls millioner av mennesker erblitt løftet ut av fattigdom. Samtidig har imidlertidnasjonale inntektsforskjeller økt. Studier viserogså at økt handel kombinert med den teknolo-giske utviklingen har ført til en relativt høyereetterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft, noesom har bidratt til å forsterke ulikheter internt i


land (IMF, 2007)). Ifølge OECD (2013) har det fra1995 til rundt 2010 skjedd en viss konvergens mel-lom OECD-landene ved at ulikheten er blitt min-dre i de land som tidligere hadde størst ulikhet,mens ulikheten har økt i landene med minst ulik-het. I Norge har spredningen i den samlede lønns-fordelingen økt noe fra 2000 til 2010. Dette reflek-teres ved en liten oppgang i Gini-koeffisienten idenne perioden, jf. figur 8.4A2. Oppgangen erimidlertid mindre enn i de fleste andre land, jf.OECD (2013). Det er flere forhold som kanpåvirke lønnsforskjeller i arbeidsmarkedet, somendringer i etterspørsel og tilbud av ulike typerarbeidskraft, normative og sosiale endringer isamfunnet og ulikheter i kompetanse og produkti-vitet hos den enkelte arbeidstaker. Ifølge Dale-Olsen og Misje Nilsen (2009) skyldes økt lønns-

spredning i Norge siden 1999 trolig bl.a. økt lønn-somhet i bedriftene og økt stramhet i arbeidsmar-kedet3.

For å kunne sammenlikne inntekter til for-skjellige typer husholdninger, er det vanlig å jus-tere husholdningsinntekten ved hjelp av forbruks-vekter. Forbruksvektene skal både ta hensyn til atstore husholdninger trenger høyere inntekt ennmindre husholdninger for å ha tilsvarende leve-standard, men også at store husholdninger vil hastordriftsfordeler når det gjelder flere goder. Måltved utviklingen i Gini-koeffisienten for inntektetter skatt per forbruksenhet har inntektsulikhe-tene i Norge vært relativt stabile siden 2000, jf.figur 8.5B. Dette er særlig tydelig når vi ser på inn-tekter utenom aksjeutbytte. En svak tendens tiløkende ulikhet ser ut til å ha stoppet opp i perio-den etter 2005. Den store endringen i Gini-koeffi-sienten basert på registrert samlet inntekt i 2005har sammenheng med at skatteytere tok ut ekstramye utbytte før innføring av utbytteskatt i 2006.

2 Gini-koeffisienten er et mye benyttet mål på graden av inn-tektsulikhet i et land. Dersom alle har samme inntekt, vilGini-koeffisienten være lik 0, mens den vil være 1 dersomén person eller husholdning har all inntekt i samfunnet. Eninstruktiv egenskap ved Gini-koeffisienten er at hvis manganger den med to, får man den forventede prosentuelleforskjellen mellom to tilfeldig valgte personer i befolknin-gen. En Gini-koeffisient på 0,20 innebærer dermed at denforventede forskjellen i inntekt mellom to tilfeldig valgtepersoner er 40 pst. av gjennomsnittsinntekten.

3 Figur 8.4A inkluderer bare personer med inntekt over 60pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og den tarikke hensyn til bl.a. næringsinntekter og kapitalinntekter,samt omfordelinger gjennom skattesystemet.

Figur 8.4 En jevn inntektsfordeling i Norge1 Lønnsdefinisjonen er hentet fra selvangivelsesregisteret. Dette innebærer at bl.a. overtid, arbeidsledighetstrygd og enkelte

naturalytelser er inkludert.2 Dette tilsvarer en grense på 235 080 kroner i 2011.Kilde: Statistisk sentralbyrå og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

A. Fordeling av lønnsinntekt¹ per person med lønn over 60 pst. av industriarbeiderlønn². Gini-koeffisient.

B. Fordeling av inntekt etter skatt per forbruksenhet. Gini-koeffisient.

Inntektsfordelingen i Norge

0,00

0,05

0,10

0,15

0,20

0,25

0,30

0,35

0,00

0,05

0,10

0,15

0,20

0,25

0,30

0,35

1995 2000 2005 2010

Inklusive aksjeutbytte

Eksklusive aksjeutbytte

0,00

0,05

0,10

0,15

0,20

0,25

0,30

0,35

1995 2000 2005 20100,00

0,05

0,10

0,15

0,20

0,25

0,30

0,35


Utvikling i lønn fordelt på sektor og utdanning

En jevn inntektsfordeling er en av styrkene vedden norske lønnsdannelsen, og trolig også en for-utsetning for den koordinerte lønnsfastsettelsen.Samtidig kan en ulik utvikling mellom ulike sekto-rer føre til spenninger og økt risiko for konflikter,jf. NOU 2000: 21 (Holden I-utvalget). Stor misnøyehos enkeltgrupper vil kunne få en undergravendeeffekt for frontfagsmodellen. Dette har også førttil press om å gi lønnsløft til enkeltgrupper utenforrammen. Dette understreker betydningen av prio-riteringer innenfor rammen.

I de såkalte skolepakkene i 2000 og 2001 fikklærerne økt lønn mot å øke undervisningstiden.Undervisningspersonale i kommunal sektor harimidlertid i årene etter i gjennomsnitt hatt enlavere lønnsvekst enn frontfaget samlet og deøvrige kommunalt ansatte med sentral lønnsdan-nelse, og dette har utliknet skolepakkene fra 2000og 2001. For perioden 2003–2012 har gjennom-snittlig årslønnsvekst for undervisningspersonalei kommunal sektor vært 4,0 pst.

I staten er det fire selvstendige hovedtariffav-taler, én med hver av hovedsammenslutningene.Avtalene er likelydende for alle hovedsammen-slutningene. I kommunesektoren er det også enlikelydende hovedtariffavtale for alle hovedsam-menslutningene, men innenfor avtalen er det ulikeforhandlingsalternativer som er tilpasset ulikegruppers særtrekk.

Tilnærmet all lønnsvekst i staten avtales sen-tralt. Dette kan innebære større utfordringer medhensyn til prioritering av en gitt lønnsramme,ettersom den skal fordeles mellom arbeidstakere imange ulike stillingskategorier og i ulike virksom-heter. Sammensetningen av arbeidstakere innen-for stat og kommunene er svært ulik. Staten haren høy andel med høy akademisk utdanning,mens kommunene har en svært høy andel lavt-lønte med lav utdanning. I en rekke år har forde-lingen i staten og kommunene hatt en lavlønn-sprofil. I tillegg er likelønn blitt prioritert i flere årfor å løfte gjennomsnittslønnen blant kvinner. Envertikalt orientert avtalestruktur og den lønnspro-filen som er valgt i oppgjørene med en betydeligandel til sentrale tillegg, har bidratt til en jevnereog mer sammenpresset lønnsstruktur i offentligenn i privat sektor. Særlig har denne virkningenblitt fremtredende i kommunal sektor, der lav-lønnsprofilen legger beslag på en vesentlig del avden sentrale rammen i tariffoppgjørene.

Arbeidstakerne med lavest utdanning harsiden 2000 hatt en klart lavere lønnsvekst enngjennomsnittet, til tross for at det har vært en lav-

lønnsprofil i mange av avtalene som er inngått.Dette gjelder i mindre grad innen offentlig sektor,der utstrakt bruk av kronetillegg har bidratt til åredusere lønnsforskjellene. Samlet har ansattemed universitets- og høyskoleutdanning opp til ogmed, eller lengre enn 4 år, hatt en lønnsutviklingom lag som gjennomsnittet i økonomien. I offent-lig sektor har imidlertid kronetillegg bidratt til atansatte med høyere utdanning har hatt en svakerelønnsutvikling enn gjennomsnittet.

Ifølge en undersøkelse som Statistisk sentral-byrå gjennomførte i 2011/12 har innvandrere iso-lert sett trukket ned lønnsveksten og lønnsnivåetfor lønnstakere med universitets- eller høyskoleut-danning, særlig for de med utdanning over 4 år.4

Virkningen er større i privat sektor enn i offentligsektor. I industrien førte dette til en reduksjon iberegnet gjennomsnittlig lønnsnivå på 2,5 pst. i2012 for denne gruppen.5

Lønnsspredningen er større i privat enn ioffentlig sektor, jf. figur 8.5. Forskjellen i lønns-spredning etter utdanning er blitt forsterket detsiste tiåret. Fra 2004 til 2012 økte spredningen ilønn i industrien målt med hvor mye høyere lønnansatte med mer enn 4 års høyere utdanning har iforhold til ansatte med bare grunnskole, fra 89pst. til 104 pst. 6 For statsansatte gikk lønnsspred-ningen målt på denne måten noe ned i sammeperiode, mens det var en svak økning for de kom-muneansatte. I en sammenlikning mellom sekto-rer er det viktig å være oppmerksom på store ulik-heter i virksomhetenes karakter knyttet til organi-sering, arbeidsstokkens sammensetning og til hvasom produseres. I privat sektor utgjør de høytutdannede en mindre del av de ansatte enn de gjøri offentlig sektor, jf. figur 8.6, og de er i større gradi lederstillinger.

Ved tolkning av slike sammenlikninger er detogså relevant at mange arbeidstakere med høyereutdanning har såkalt «særlig uavhengig stilling»,der arbeidstiden er uregulert og at en ikke harovertidsgodtgjøring. Disse arbeidstakerne blirvanligvis i stedet kompensert ved å ha en noe høy-ere årslønn. I den grad arbeidstakere i denne kate-

4 Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2011/12 en spørreun-dersøkelse blant bosatte innvandrere som ikke hadde noenregistrert utdanning i registeret over Befolkningens høy-este utdanningsnivå. I lønnsstatistikken for 2012 ble deregistrert etter sin utdanningslengde, mens de tidligere varregistrert med uoppgitt utdanning. Den forrige undersø-kelsen ble gjennomført i 1999.

5 Denne lavere lønnsveksten fra 1999 til 2012 i industrien forgruppene med lengst utdanning ble synliggjort i statistik-ken først i 2012, men virkningen har i realiteten vært for-delt på alle årene i perioden.

6 Utdanningsstatistikken i TBU går tilbake til 2004.


gorien jobber mye, vil dermed timelønnskostna-den gå ned. Slike stillinger er utbredt både i statligsektor og privat sektor.

I 2000 var den relative lønnen for lønnstakeremed høyere utdanning i Norge blant de laveste iOECD (OECD, 2012). Dette må også ses i sam-

menheng med at studiefinansieringen variererbetydelig mellom land. Mens de fleste studietil-bud i Norge er gratis, kan kostnadene ved å tahøyere utdanning være svært høye i andre land.Også i Sverige og Danmark er den relative lønnenfor høyt utdannede arbeidstakere forholdsvis lav.

Figur 8.5 Større lønnsspredning i privat enn i offentlig sektor1 Deflatert med konsumprisindeksenKilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Lønnsspredning i ulike sektorer. Lønn i faste 2012-kroner¹. 1000 kroner

300

350

400

450

500

550

600

650

700

750

800

300

350

400

450

500

550

600

650

700

750

800

2004 2008 2012 2004 2008 2012 2004 2008 2012 2004 2008 2012

Universitet og høyskole over 4 år

Universitet og høyskole opptil 4 år

Videregående skole

Grunnskole

Industri Stat Kommune ekskl. skole Skole

Figur 8.6 Lønn og sysselsettingsandeler for ulike utdanningsnivåer


Lønn og sysselsettingsandeler for ulike utdanningsnivåer

0

100

200

300

400

500

600

700

800

0

100

200

300

400

500

600

700

800

0 20 40 60 80 100

Andel i utdanningsgruppen

Grunnskole

Videregående skole

Universitet og høyskole opptil 4 år


A. Industrien. Lønn i 1000 kroner

0

100

200

300

400

500

600

700

800

0

100

200

300

400

500

600

700

800

0 20 40 60 80 100

Andel i utdanningsgruppen

Grunnskole

Videregående skole

Universitet oghøyskole opptil 4 år


B. Skoleverket. Lønn i 1000 kroner


Mindre lønnsforskjeller i Norge har bl.a. vist segved at lønnsnivået til industriarbeidere i Norgehar vært langt høyere enn lønnsnivået til industri-arbeidere hos våre handelspartnere i EU, menstilsvarende forskjell for funksjonærer har værtlangt mindre. Utviklingen de siste årene kan imid-lertid tyde på at lønningene til funksjonærer iNorge har økt mer sammenliknet med funksjonæ-rer i utlandet enn det som har vært tilfelle forarbeidere. Dette har ført til at lønnsspredningen iindustrien i Norge har nærmet seg handelspart-nerne.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Likestillingsloven slår fast at kvinner og menn isamme virksomhet skal ha lik lønn for sammearbeid eller arbeid av lik verdi. Lønnsstatistikkengir ikke grunnlag for å tro at kvinner og menn isamme yrke har forskjellig lønn. Forskjeller iyrkesdeltakelse, bransje-/sektortilknytning, utdan-ning, arbeidserfaring og kompetanse innebærerlikevel at menn i gjennomsnitt har høyere lønnenn kvinner. Kvinner og menn er i bransjer medulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulikestillinger på arbeidsplassene. Kvinner med høyutdanning er mer tilbøyelig til å jobbe i offentligsektor enn menn med høy utdanning. Menn ersterkt overrepresentert på de aller høyeste inn-tektsnivåene, slik at kjønnsforskjellen i median-lønnen er betydelig mindre enn forskjellen i gjen-nomsnittslønnen, jf. tabell 8.2.

Spørsmålet om likelønn ble drøftet av Like-lønnskommisjonen i 2008 (NOU 2008: 6). Kommi-sjonen skriver bl.a. at frontfagsmodellen verkenøker eller reduserer forskjeller i lønn mellomkjønn. Kommisjonen viser til at forskjeller i gjen-nomsnittlig lønn i stor grad har sammenheng med

at kvinnedominerte yrkesgrupper i offentlig sek-tor i gjennomsnitt har lavere lønn enn tilsvarendemer mannsdominerte yrkesgrupper i privat sek-tor med samme utdanningslengde. I rapportenvises det også til analyser som sier at lønnsfor-skjeller mellom kvinner og menn er størst i tariff-områder hvor rammen fra frontfagsmodellen ermindre retningsgivende enn andre områder, somfinansnæringen.

Likelønn har vært et sentralt tema i flerelønnsoppgjør siden Likelønnskommisjonen lafram sin rapport. I 2010 ble oppgjøret gitt en like-lønnsprofil i de fleste forhandlingsområder for åløfte kvinners lønn sammenliknet med menns, ogogså i årene etter dette har dette hensynet blittvektlagt. Lønnsoppgjørene har dessuten i mangeår hatt en lavlønnsprofil i flere områder, noe som igjennomsnitt har gavnet kvinner både i privat ogkommunal sektor. I staten er det menn i de lavestlønnede stillingene. Statistikk over forskjeller ilønn mellom kvinner og menn viser at lønnsfor-skjellene har gått noe ned i de fleste sektorer på2000-tallet (NOU 2013: 7). Samlet sett kan dettetyde på at prioriteringene ved lønnsoppgjørenehar bidratt til å begrense lønnsforskjellene mel-lom menn og kvinner.

Lederlønn

Det tekniske beregningsutvalget presenterer tallfor lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sek-tor, samt for ledere i foretak utenom offentlig for-valtning og helseforetakene (NOU 2013: 7). Stati-stikken dekker perioden fra 2004 til 2012.

For toppledere i offentlig forvaltning harlønnsveksten i perioden fra 2004 til 2012 i gjen-nomsnitt vært sterkere enn for lønnstakere i alt.Lønnsveksten for toppledere var 5,8 pst. per år

1 Månedslønn per september/oktober/desember.2 Heltids- og deltidsansatte hvor deltidsansatte er omgjort til heltidsekvivalenter.3 Medianlønnen er lønnsnivået til den personen som er midt i fordelingen, dvs. like mange personer har høyere som lavere lønn.Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Tabell 8.2 Kvinners gjennomsnittslønn per dato i forhold til menns1

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 20083 2009 2010 2011 2012

Gjennomsnitts-lønn for heltids-ansatte 85,5 85,5 86 86,2 86,6 86,8 86,8 86,5 87,1 86,3 86,7 87,2 87,2 88,3

Gjennomsnitts-lønn per årsverk2 83,5 83,3 83,9 84,3 84,7 84,7 84,6 84,3 85 83,9 84,7 85 85,3 86,5

Median lønn for heltidsansatte3 90,8 90,2 90,3 90,7 91,5 91,4 91,8 91,2 92,1 91,2 91,8 92,9 92,9 94,2


mens lønnsveksten for lønnstakere i alt var 4,4pst. For ledere i foretak utenom offentlig forvalt-ning og helseforetakene har lønnsveksten variertmer fra år til år enn blant lønnstakere, men overperioden fra 2004 til 2011 har lønnsveksten blantledere vært om lag på linje eller noe lavere enn forlønnstakere i alt. Lønnsveksten for lønnstakere ialt var i gjennomsnitt 4,5 pst. per år i perioden2004–2011, mens lønnsveksten for administre-rende direktører var 4,4 pst. og for ledere av småforetak 3,7 pst.

8.3 Konflikter

Lønnsoppgjør innebærer ofte komplekse forhand-linger der mange ulike forhold spiller inn. Det kanderfor ofte være vanskelig å komme til enighet.Konflikter i arbeidslivet fører likevel med segstore kostnader, både for de involverte parter, fortredjeparter og for samfunnet. Det institusjonellerammeverket bør derfor legge til rette for at kon-flikter unngås eller at kostnadene blir lavest muligom de oppstår. I tillegg til partene selv, har Riks-mekler en viktig rolle i denne sammenhengen.Hvis partene ikke kommer til enighet i forhandlin-gene, skal de gå til riksmekleren før en konfliktblir utløst.

Riksmekleren brukes mye i Norge. Antalletavtaler som kommer til mekling, har vært noksåstabilt over lang tid, med unntak av i mellomopp-

gjør der omfanget av avtalerevisjoner som harendt i mekling, har gått ned i årene etter 2000. IStokke (2001) ble det anslått at rundt én av femtariffrevisjoner kom til mekling rundt årtusenskif-tet. Med bakgrunn i antall meklinger de senereårene og at antall tariffavtaler i privat sektor hargått ned, synes dette fortsatt å være et rimeligestimat. Når meklingsinstituttet brukes så mye, erdet en indikasjon på at det er en viktig del av ram-meverket. Samtidig er det ønskelig at partene til-streber å komme fram til en løsning uten bruk avmekling. Tabell 8.3 viser antall meklinger i perio-den 1980–2012.

Antall streiker har vært lavere de siste 12–14årene sammenliknet med de foregående tiårene,til tross for at relativt få (2 av 7) av hovedoppgjø-rene har vært gjennomført samordnet (i 2000, dadet ble fremforhandlet fire flere feriedager, og2008 i forbindelse med tilpasning av AFP til pens-jonsreformen). De senere årene har det vært fåarbeidskonflikter i forbindelse med mellomopp-gjørene. Færre konflikter kan ha sammenhengmed en gunstig konjunkturutvikling og sterk real-lønnsvekst i store deler av denne perioden. I pro-duksjonsbedriftene har produksjonsmessigeendringer med knappere tidsmarginer og litelagerhold ført til at kostnadene ved konflikt inn-treffer raskere enn før, og at de oppleves som tyn-gre for arbeidsgiverne. Dette kan også ha medvir-ket til reduksjon i antall arbeidskonflikter. Figur

S = samordnet, F = forbundsvist, L = lønnslov1 Hovedoppgjør.2 Mellomoppgjør.Kilde: Riksmekler.

Tabell 8.3 Antall avtaler som kommer til mekling

År Antall saker År Antall saker År Antall saker År Antall saker

1980 105 S 1990 105 S 2000 69 S 2010 97 F

1981 41 1991 43 2001 26 2011 28

1982 138 F 1992 92 S 2002 125 F 2012 91 F

1983 79 1993 38 2003 27

1984 179 F 1994 114 F 2004 126 F

1985 35 1995 37 2005 14

1986 123 F 1996 92 F 2006 117 F

1987 25 1997 45 2007 17

1988 36 S/L 1998 134 F 2008 43 S

1989 45 1999 39 2009 33

I snitt1 116,2 107,4 96

I snitt2 45 40,4 23,4


8.7 viser tall for streikeomfang i perioden 1992–2012.

Figur 8.7B viser antall tapte dager som følge avstreik i perioden 1992–2012 og tabell 8.4 gir enoversikt over streiker og tapte arbeidsdager til-bake til 1950. Antall tapte dager varierer mye mel-lom år. I perioden 2000–2009 sto konfliktene i2000 for opp mot halvparten av de tapte arbeidsda-gene. Videre på 2000-tallet var det relativt mangetapte dager og involverte arbeidstakere som følgeav streiker i 2010 og 2012. En viktig forklaring varat det var relativt omfattende streiker i kommunalsektor i 2010, og i kommunene og staten i 2012.Disse streikene involverte alle eller nesten alleorganisasjonene, og sto for anslagsvis 3/4 av detapte arbeidsdagene i perioden 2007–2012. I 2010var det også omfattende konflikter i byggevirk-somheten.

Årsakene til streiker varierer over tid og mel-lom forhandlingsområder. Mange streiker kanogså ha mer sammensatte formål. Bakgrunnenfor streiker kan avhenge av særtrekk ved bådeaktivitet og tariffavtaler i de ulike områdene. Detkan også være forskjeller mellom offentlig og pri-vat sektor. I staten kan for eksempel likelydendetariffavtaler for alle hovedsammenslutningenegjøre forhandlingene mer komplekse, ved at ulikedeler av avtalene kan være å foretrekke for noen,men gjøre forhandlingene mer krevende forandre. Generelt vil slike vertikalt orienterte avta-ler gjøre utfordringene større med hensyn tilhvordan en gitt ramme skal fordeles mellom ulike

grupper arbeidstakere. Denne utfordringen erbl.a. kommet til syne gjennom krav om at lønnsni-våer for sammenliknbare grupper skal sammen-lignes på tvers av sektorer, og at slike sammen-likninger skal danne grunnlag for prioriteringenei staten. Denne utfordringen påvirkes også av deendringer i organisasjonslandskapet som harskjedd de senere årene, der vertikalt organiserteorganisasjoner taper terreng sammenlignet medde organisasjonene som har medlemmer horison-talt etter fag eller utdanning.

I offentlig sektor er sammenhengen mellomarbeidstakernes lønn og jobbsikkerhet og hvorgodt virksomheten fungerer samlet sett, svakereenn i privat sektor. Lønns og arbeidsvilkår i offent-lige virksomheter blir i større grad bestemt poli-tisk enn i private bedrifter, og streiker i offentligsektor kan derfor i større grad enn i privat sektorindirekte også være rettet mot de politiske myn-dighetene. I noen grad kan dette forklare at ande-len arbeidstakere som blir tatt ut i en streik gjerneer betydelig lavere i offentlig sektor enn i privatsektor. Samtidig kan slike streiker vare lenger.Seip og Stokke (2011) har sett på streiker som haroppstått på norske sykehus, og finner at i tillegg tilat streiker har vært rettet mot arbeidsgiver, hardet også vært politiske motiver bak enkelte avdem, for eksempel ved å kreve at regjeringen skalbidra med ekstra midler eller regulerende tiltak.

Bakgrunnen for noen streiker på 2000-tallethar vært:

Figur 8.7 Antall konflikter og tapte arbeidsdager. 1992–2012


A. Antall streiker

0

10

20

30

40

0

5

10

15

20

25

30

35

40

1992 1996 2000 2004 2008 20120

100

200

300

400

500

600

0

100

200

300

400

500

600

1992 1996 2000 2004 2008 2012

B. Tapte arbeidsdager

Konflikter og tapte arbeidsdager


– En del av streikene ble utløst som følge avuenighet om lønn, mens andre var knyttet tiltemaer som sosial dumping, arbeidstid og pen-sjon.7 I konflikten mellom LO og NHO i 2000-oppgjøret var bl.a. den femte ferieuken ett avflere elementer. Partene anbefalte et meklings-forslag, men det var dissens i LOs forhand-lingsutvalg. Forslaget ble forkastet i uravstem-ningen og det ble streik. Etter seks dager blemeklingen gjenopptatt og et nytt meklingsfor-slag ble anbefalt av partene og senere vedtatt iuravstemning.

– I 2002 var det konflikt i hotell- og restaurant-virksomhet, i hovedsak som følge av uenighetom de økonomiske betingelsene. Samme år bledet konflikt blant journalister som ønsket åopprettholde sin ekstra ferie sammenlignetmed andre arbeidstakergrupper da den femteferieuken ble innført i 2000.

– I 2004 var det flere konflikter, bl.a. en langvarigkonflikt i heisfaget etter krav fra arbeidstaker-siden om å få inn bestemmelser i avtalen somskulle sikre utenlandske arbeidstakere sammelønns- og arbeidsbetingelser som norskearbeidstakere. Streiken ble først avsluttet i2005 ved tvungen lønnsnemnd. I 2004 var detogså konflikt innen bryggeriene knyttet til inn-leiebestemmelser av arbeidsinnvandrere. Kon-flikten mellom Virke (daværende HSH) ogTransportarbeiderforbundene i LO og YSdreide seg om et krav om ekstra tariffestetlønnstillegg som uorganiserte ikke skulle få.Kravet lå innenfor rammen for oppgjøret, menble avvist på prinsipielt grunnlag.

– I 2006 ble det streik i byggfagene etter uenig-het om akkordtariffen for tømrerfaget, menskrav om å få forhandlingsrett om tjenestepen-sjoner og personalforsikringer utløste streikblant forsikringsansatte samme år. Varsel omopptrapping av streiken og lockout fra arbeids-giversiden i banker og forsikringsselskaperførte til at konflikten ble løst ved tvungen lønn-snemnd. I staten streiket Akademikerne detteåret, der det ble stilt krav om en mer desentra-lisert lønnsdannelse. Streiken ble avsluttet vedtvungen lønnsnemnd.

– I 2008 var det streik i kommunesektoren knyt-tet til fordeling av midlene bl.a. mellom utdan-ningsgrupper.

– Konflikten i 2010 i byggfagene skyldtes at detikke ble enighet om minstelønnssatser og tiltakmot sosial dumping. Det ble også streik innen

spedisjon (godsterminaler) om ulike typer kravknyttet til bruk av ekstern arbeidskraft. Lav-lønnsområdene renhold og vektere streiket foret lønnsløft, og konfliktene ble avsluttet vedhenholdsvis forhandlinger og frivillig mekling.I oppgjøret i 2010 ble det også brudd og streiki kommunene, der det var uenighet dels omden økonomiske rammen og dels om fordelin-gen av rammen. I 2010 var også likelønn et sen-tralt tema.

– I 2012 var det konflikt i petroleumsnæringen,der et hovedkrav var tariffesting av retten til ågå av med full pensjon ved fylte 62 år som blestanset ble tvunget lønnsnemnd. Pensjonskra-vet ble ikke tatt til følge av Rikslønnsnemnda.Det var streik i denne næringen også i flere tid-ligere år på 2000-tallet. I 2012 var det ogsåstreik i offentlig sektor, som omtales under.

Lockout (utestenging) er en arbeidskamp der enarbeidsgiver hindrer ansatte fra å jobbe. Det skil-les gjerne mellom aktiv og passiv lockout. Aktivlockout innebærer at arbeidsgiver utløser konflik-ten med sin lockout. Dette er sjelden i norskarbeidsliv etter storkonflikten i 1986 (Stokke m.fl,2013). Derimot har det vært en tendens til økendebruk av passiv lockout, der arbeidsgiver svarer pået streikevarsel eller en igangsatt streik ved åutvide konflikten. I 2004 skjedde dette både itransportarbeiderstreiken og ved streiken i Nord-sjøen, og i 2012 igjen ved streiken i Nordsjøen.Ved begge streikene i Nordsjøen la regjeringenfram forslag om tvungen lønnsnemnd. Det sammeskjedde da Norsk Rederiforbund i 2004 trappetopp en langvarig konflikt i riggoppgjøret gjennomå varsle full lockout. Konflikten med heismontøreri 2005 endte også med tvungen lønnsnemnd, ettergradvis opptrapping av konflikten på både arbeids-giver- og arbeidstakersiden. Også konflikten ifinansnæringen i 2006 ble stoppet med lønnsnemdetter at arbeidsgiverne hadde varslet full lockout ibankene. Her var arbeidsgiversidens begrunnelsefor å trappe opp konflikten at streiken medførtekonkurransevridning til fordel for de bankenesom ikke var tatt ut i streik.

I offentlig sektor og i helseforetakene er detikke vanlig å benytte lockout. I Danmark bruktearbeidsgivere i stat og kommune i 2013 aktivlockout for å presse fram endringer i lærernesarbeidstidsavtaler.

Sammenliknet med andre land er antall kon-flikter i Norge forholdsvis lavt. Fordi konfliktene iNorge stort sett oppstår i forbindelse med tariffre-visjonene, blir de imidlertid gjerne relativt store iomfang. Figur 8.8 viser omfanget av tapte arbeids-

7 Dette avsnittet gir ikke en uttømmende gjennomgang avstreikene på 2000-tallet.


dager som følge av konflikt i Norge og landene iEU. Det er flere tapte arbeidsdager i Norge ennfor eksempel i Sverige i denne perioden, menfærre enn bl.a. i Danmark og Finland. Slike sam-menlikninger må imidlertid tolkes med forsiktig-het ettersom enkelthendelser kan påvirke tallenebetydelig. Ifølge OECD (2004) er det lite somtyder på at det er en sammenheng mellom gradenav kollektive forhandlinger i et land og hyppighe-ten av streiker.

Riksmeklers oppgave er å mekle i interesset-vister mellom partene i arbeidslivet, dvs. tvisterom opprettelse eller revisjon av tariffavtaler.Hovedoppgaven er å forsøke å oppnå enighet mel-lom aktuelle parter, slik at konflikt unngås ellerbegrenses og arbeidsfreden bevares. Riksmeklerlegger i sine meklingsforslag stor vekt på lønns-rammen som er blitt fremforhandlet i de tariffavta-ler som allerede er inngått. Dette bidrar til koordi-neringen av oppgjørene. Det er imidlertid ikkeuten videre gode argumenter for at Riksmeklerogså skal legge samme profil til grunn. Behovenei de ulike tariffavtaleområdene kan være forskjel-lige, og da kan det være fornuftig med ulik forde-ling av lønnsrammene. Dette vil også kunne bidratil å redusere sannsynligheten for konflikt.

Bruken av tvungen lønnsnemnd har avtattetter år 2000 sammenliknet med tidligere år.Rikslønnsnemnda har i sine kjennelser i hovedsakfulgt de tariffavtaler som er inngått på det områdetsom den aktuelle tvist befinner seg på. Disseavgjørelsene har støttet opp under at rammene forlønnsveksten har fulgt fra frontfaget. NOU2001: 14 (Stabel-utvalget) pekte på at norskemyndigheter har blitt mer restriktive med å bruketvungen lønnsnemnd, bl.a. fordi bruken av lønn-snemnd i enkelte tilfeller har vært i strid med ILO-konvensjoner Norge har sluttet seg til. Inngrep

med tvungen lønnsnemnd kan også svekke for-handlingssystemet, ved at partene kan skyveansvaret for konflikten over på myndighetene.

I 2012 endte hovedoppgjøret i staten i streikfor tre av fire hovedsammenslutninger – LO Stat,YS Stat og Unio. Bruddet i staten ble fulgt av enomfattende streik også i kommunal sektor. Akade-mikerne iverksatte ikke konflikt. Etter vel én ukeble de streikende parter i statsoppgjøret enige omfrivillig mekling som ble gjennomført paralleltmed Akademikernes fortsatte mekling. Riksme-kler la fram et forslag til løsning som LO Stat ogYS Stat anbefalte og Akademikerne aksepterte,mens Unio streiket ytterligere én uke før de gikkmed på å gå til frivillig lønnsnemnd. Forrige gangdet var en tilsvarende streik i staten var i 1984.Bruddet i staten skyldtes i stor grad uenighet omanslaget for lønnsveksten i frontfaget i industrien.Det ble ikke kommunisert et anslag om hva resul-tatet kunne bety for lønnsveksten til industriarbei-derne ved presentasjon av meklingsresultatet ifrontfaget. I Revidert nasjonalbudsjett ble det pre-sentert et anslag for samlet lønnsvekst i 2012 somflere blant partene på arbeidstakersiden anså åvære for lavt. Arbeidstakerorganisasjonene somstreiket mente at det anslaget som lå til grunn forstatens tilbud var for lavt, og under det som villebli resultatet i industrien samlet. Det ble ogsåtrukket fram at industrifunksjonærer gjennomgå-ende har et høyere lønnsnivå enn sammenlikn-bare grupper i offentlig sektor.

Resultatet i staten er normalt normgivende forkommunene, og streiken i kommunesektoren i2012 var en direkte konsekvens av streiken i sta-ten. Da det ikke ble noe resultat i staten, var detogså vanskelig å komme til enighet i kommune-oppgjøret. Etter at det ble en løsning i statsoppgjø-ret, gikk det kort tid før også kommuneoppgjøret

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NOU 2001: 14.

Tabell 8.4 Arbeidskonflikter i Norge, sammendrag 1950–2012

Antall konflikter Involverte arbeidstagere Tapte arbeidsdager

1950–1959 281 106 425 1 554 124

1960–1969 81 39 182 788 328

1970–1979 155 65 895 643 597

1980–1989 159 273 660 1 734 203

1990–1999 157 213 671 1 539 013

2000–2009 95 156 969 1 014 561

Etter 2000:

2001–2006 50 49562 451291

2007–2012 41 122390 927880


kom i havn med omtrent samme resultat. Dettetyder på en uheldig organisering. Ved slike sekven-sielle forhandlinger bør det vurderes om man børta en pause i forhandlingene framfor å gå i streik.

Streik i offentlig sektor innebærer ikke sammeøkonomiske tap for arbeidsgiver som man ser iandre sektorer. Samtidig er risikoen mindre forarbeidstaker, ved at arbeidsplassen ikke trues isamme grad som kan være tilfelle i privat sektor.Ved streik i offentlig sektor kan dessuten tredje-parter rammes særlig hardt. Lønnsnemd kan ogsåvære mer aktuelt i offentlig enn i privat sektor,fordi det oftere er snakk om streiker som kansette liv og helse eller andre vitale samfunnsin-teresser i fare. Likevel viser erfaringer at tvungenlønnsnemnd ikke brukes ofte, verken i staten elleri kommunesektoren.

Frie lønnsforhandlinger vil alltid måtte inne-bære en risiko for at streik kan inntreffe, fordifaren for streik er en viktig drivkraft for å få par-tene til enighet i forhandlingene. Belastningen på

tredjepart innebærer likevel at det hviler et stortansvar på partene i å unngå konflikt. Riksmeklerhar også et ansvar for å bidra til at konflikt unngåsgjennom sin funksjon som tilrettelegger for fort-satt dialog. Forhandlingssystemene bør innrettespå en måte som gir best muligheter til å oppnåenighet uten konflikt.

Usikkerheten om hva som er et troverdiganslag for den samlede årslønnsveksten i indus-trien vil variere. Det er viktig at partene i påføl-gende oppgjør ikke lar usikkerhet og uenighet omanslaget slå ut i en arbeidskonflikt. Ved uenighetom et slikt anslag, er det mulig å avtale at man tarhensyn til et feilaktig anslag i forhandlingene i depåfølgende årene. En mer formalisert etterregule-ringsordning vil imidlertid kunne vanskeliggjøretilpasninger ved endringer i realøkonomiske for-hold. Frontfagsmodellen innebærer at lønns-veksten over tid skal være om lag den samme iulike forhandlingsområder, og utvalget mener his-torien gir grunn til å ha tillit til dette.

Figur 8.8 Antall tapte arbeidsdager som følge av streik per 1000 sysselsatte i EU. Gjennomsnitt 2000–20091

1 Belgia, Tyskland, Østerrike, Latvia og Litauen mangler tall for 2009. Frankrike, Portugal, Luxemburg og Slovenia mangler tallfor 2008 og 2009.

2 Tall for Belgia, Italia og Slovenia undervurderer trolig antall streiker betydelig ettersom de kun inkluderer enkelte sektorer iøkonomien.

Kilde: European Industrial relations observatory on-line (Eira).

Antall tapte arbeidsdager som følge av streik

0 20 40 60 80 100 120 140 160

SpaniaDanmarkFrankrike

Italia²Belgia²FinlandNorge

ØsterrikeIrland

KyprosUngarn

StorbritanniaSlovenia²

MaltaSverige

RomaniaPortugal

LuxemburgNederland

SlovakiaLitauen

TysklandEstland

PolenLatvia


Antall konflikter og tapte arbeidsdager harsamlet sett gått ned på 2000-tallet. Dette har troligdelvis sammenheng med at bytteforholdsgevin-ster for Norge har ført til høy reallønnsvekst istore deler av denne perioden. Å holde konfliktni-vået nede kan bli mer krevende i perioder medmindre rom for reallønnsvekst. Det vil da være

viktig med godt samarbeid og en felles virkelig-hetsforståelse blant alle involverte parter i lønns-oppgjørene. Å bidra til en slik felles virkelighets-forståelse er et sentralt siktemål for det inn-tektspolitiske samarbeidet. Både organisasjoneneog myndighetene har et ansvar for å bidra tildette.

158 NOU 2013: 13Vedlegg 1 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi

Vedlegg 1

Hovedkursteorien og frontfagsmodellen

En sentral del av det norske systemet for lønns-dannelse er at frontfaget forhandler først og dan-ner en norm for de øvrige oppgjørene. Frontfags-modellen er inspirert av hovedkursteorien somble formulert av Aukrust m.fl. på 1960-tallet. Idette vedlegget presenteres hovedkursteorien oghvordan den står seg i dag. De to første tiåreneetter andre verdenskrig var i Norge preget av lavledighet og høy økonomisk vekst. På 1960-talletble en oppmerksom på at den gode økonomiskeutviklingen kunne svekkes av inflasjon og tap avkonkurranseevne. Det ble derfor viktig å få kon-troll med lønns- og prisutviklingen. Den økono-miske politikken ble brukt til å jevne ut så vel opp-gangs- som nedgangskonjunkturer. Virkemidlersom prisregulering ble også brukt, og det ble dis-kutert hvilke institusjoner som måtte til for å fåpris- og lønnsveksten under kontroll (Nymoen,2013).

I 1966 ble det nedsatt et utvalg ledet av OddAukrust som fikk i oppdrag å skrive et notat somforklarte den norske pris- og lønnsdannelsen.Notatet skulle leveres til kontaktutvalgsmøtet iforkant av inntektsoppgjørene, og det beskrev enmodell som Aukrust kalte for Den norske model-len (Aukrust (1977)), men som også er blitt kaltHovedkursteorien og Aukrustmodellen.

Et sentralt element i hovedkursteorien er skil-let mellom konkurranseutsatte og skjermedenæringer. Konkurranseutsatt sektor (k-sektor)består av bedrifter som produserer produkter somkan eksporteres/importeres, og som derfor kon-kurrerer med utenlandske virksomheter. I model-len antas det at prisen på disse produktene blirbestemt på verdensmarkedet. I skjermet sektor(s-sektor) kan produktene ikke eksporteres ellerimporteres, slik at bedriftene her ikke har uten-landske konkurrenter. Dersom det innenlandskekostnadsnivået øker, kan bedriftene i s-sektor føl-gelig la dette slå ut i økte priser. Inndelingen avøkonomien i to sektorer gir interessant innsikt,men den er også en klar forenkling av virkelighe-ten. I de fleste næringer finnes det virksomhetersom er utsatt for internasjonal konkurranse, selvom omfanget av dette varierer kraftig mellom

ulike næringer. Se kapittel 4.1 for en nærmeredrøfting av dette.

Hovedkursteorien beskriver flere sentralemekanismer som legger føringer på lønns- ogprisutviklingen. I utgangspunktet er dette beskri-velser som gjelder uansett hvordan lønnsdannel-sen er organisert. En mekanisme er knyttet tilhvordan lønnsomheten i k-sektor opprettholdesover tid. Hvis lønnsomheten i k-sektor er lav, slikat eiere og investorer får lavere avkastning på sinkapital enn det de kan oppnå ellers i økonomien,vil investeringsnivået falle. Det vil igjen føre tilmindre etterspørsel etter arbeidskraft, slik at sys-selsettingen avtar og arbeidsledigheten øker.Lønnsveksten vil da etter hvert falle slik at lønn-somheten øker og investeringsnivået igjen stiger.Og motsatt, hvis lønnsomheten er særlig høy, vildet bli mangel på arbeidskraft og lønnsveksten vilstige slik at lønnsomheten faller. Over tid vil der-med lønnsomheten og kapitalavkastningen liggenær et normalnivå.

En annen mekanisme i hovedkursteorien føl-ger av at de to sektorene konkurrerer om densamme arbeidskraften. Lønnsnivåene kan væreforskjellige i de to sektorene hvis arbeidsopp-gavene er ulike, men hvis denne lønnsforskjellenskal opprettholdes på lengre sikt, må lønns-veksten over tid være like høy i de to sektorene.Hvis lønnsveksten er lavere i én sektor, vil dennesektoren tape i kampen om arbeidskraften, ogetter hvert vil det måtte føre til høyere lønnsveksti denne sektoren.

Hovedkursteorien ble utviklet under et regimemed faste valutakurser. Valutakursen fungerte dasom nominelt anker for aktørene i økonomien.Under denne forutsetningen gir modellen føl-gende løsning for lønnsveksten i økonomien (enmer presis beskrivelse er gitt i boks 1), somgjerne omtales som hovedkursen for lønnsveksten:

Lønnsvekst = prisvekst på norske produkter i verdensmarkedet + produktivitetsvekst i k-sektor

Hovedkursen for lønnsveksten innebærer dermedat lønnsveksten blir bestemt av summen av pris-vekst og produktivitetsvekst for konkurranseut-

NOU 2013: 13 159Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi Vedlegg 1

satt sektor. Både høyere prisvekst og høyere pro-duktivitetsvekst gir økt lønnsomhet, og det viligjen slå ut i høyere lønnsvekst. Siden lønns-veksten er lik i de to sektorene, betyr dette at ogsålønnsveksten i s-sektor følger hovedkursen. Hvishovedkursen følges også i utlandet, og produktivi-tetsveksten i k-sektor i utlandet er den sammesom i Norge, blir lønnsveksten i Norge lik lønns-veksten i utlandet. Derimot kan vi ha høyere lønns-vekst enn i utlandet hvis produktivitetsveksten inorsk k-sektor er høyere enn i utlandet. Vi kanogså ha høyere lønnsvekst enn i utlandet dersomvi produserer andre typer k-produkter enn vårehandelspartnere, og de k-produkter som vi produ-serer (eksporten), har høyere prisvekst enn de k-produktene som våre handelspartnere produserer.

Virkningen av høyere produktivitetsvekst påinflasjonen avhenger av i hvilken sektor end-ringen skjer. Hvis produktivitetsveksten øker i k-sektor, vil dette føre til høyere lønnsvekst i k-sek-tor, som smitter over til s-sektor. Økt lønnsvekst is-sektor vil slå ut i høyere prisvekst på s-produk-ter, og dermed til noe høyere inflasjon. Lønns-veksten vil likevel stige mer enn inflasjonen, slikat reallønnsveksten øker.

Derimot vil en økning i produktivitetsveksten is-sektor ikke påvirke lønnsveksten fordi den føl-ger av lønnsveksten i k-sektor. Dermed vil høyereproduktivitetsvekst i s-sektor gi lavere vekst ikostnadene i denne sektoren, slik at prisvekstenblir noe lavere. Også i dette tilfellet vil dermedreallønnsveksten øke.

Avvik fra hovedkursen

I hovedkursteorien er det kapitalinntekten somandel av totale faktorinntekter som skal anta etnormalnivå over tid. Aukrust (1977) sier ingentingom hva dette normalnivået skal være, men han bleinspirert av at dette forholdstallet hadde holdt segnokså stabilt på 1950- og 1960-tallet. Stabilitetenover tid forhindrer likevel ikke at det er kortsik-tige svingninger. Aukrust observerte at kapitalav-kastningen typisk svingte med konjunkturene, oghan snakket om en korridor som lønnsvekstenville variere innenfor jf. figur 3.6.

Som nevnt over er det flere mekanismer somvil kunne bidra til at avvik fra hovedkursen rever-seres. Hvis lønningene ligger under hovedkursni-vået, vil lønnsomheten i k-sektor være relativt høy,og vi vil ha en god kostnadsmessig konkurranse-evne. Etterspørselen etter arbeidskraft vil øke, ogsammen med den høye lønnsomheten vil dettenormalt føre til økte lønnstillegg. Dermed vil løn-ningene nærme seg hovedkursnivået, og konkur-ranseevnen nærmer seg sitt normalnivå. Tilsva-rende vil lønninger over hovedkursnivået inne-bære dårligere lønnsomhet i k-sektor og dårligerekonkurranseevne. Det vil slå ut i lavere etterspør-sel etter arbeidskraft, som vil føre til lavere lønn-stillegg, slik at lønningene nærmer seg hoved-kursnivået.

I moderne makroøkonomisk teori kan utfalletav lønnsforhandlinger modelleres som en for-handlingslikevekt mellom to parter som forhand-

Figur 1.1 Hovedkursen

Kilder: Utklipp fra Aukrust (1977) og Statistisk sentralbyrå.

Hovedkursen og utviklingen i lønnskostnadsandel B. Lønnskostnadsandel i markedsrettet

virksomhet

0

20

40

60

80

100

1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 20100

20

40

60

80

100

A. Hovedkursen

Hovedkurs

Tid

Lønnsnivå


ler om lønn. Arbeidsgiver ønsker å maksimereprofitt, mens arbeidstaker vil ønske å maksimereen nyttefunksjon som avhenger av reallønn ogarbeidsledighet. Nymoen (2012) viser at likevek-ten i slike forhandlinger er i overensstemmelsemed hovedkursteorien.

Hvordan påvirkes modellen av de endringer som har skjedd?

Siden årtusenskiftet har flere av forutsetningenefor hovedkursteorien blitt endret. I 2001 ble detinnført et eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitik-ken. Samtidig startet vi å fase inn oljepenger inorsk økonomi i tråd med handlingsregelen. Byt-teforholdet med utlandet har bedret seg markertgjennom perioden, og oljesektorens betydning fornorsk økonomi har økt. Nedenfor vil vi se på hvor-dan disse endringene påvirker sammenhengene ihovedkursteorien. Først gis en teoretisk gjennom-gang av hovedkursen ved et inflasjonsmål, og der-etter knyttes dette mer konkret til utviklingen inorsk økonomi.

Inflasjonsmål for pengepolitikken

Aukrust fremstilte hovedkursteorien med forut-setningen om fast valutakurs, men de sammegrunnleggende sammenhengene i hovedkursteo-rien gjelder også med inflasjonsmål og flytendevalutakurs, jf. NOU 2003: 13 Konkurranseevne,lønnsdannelse og kronekurs (Holden II-utvalget).For å sikre en tilstrekkelig stor konkurranseutsattsektor, må kapitalavkastningen i sektoren være pået tilfredsstillende nivå. Det betyr at lønnsveksteni konkurranseutsatt sektor må avspeile pris- ogproduktivitetsveksten i denne sektoren. Konkur-ransen om arbeidskraften innebærer som før atlønnsveksten vil være den samme også i s-sektor.Det vil derfor fortsatt være konkurranseutsattsektor som har en førende rolle for lønnsfastset-telsen, for å sikre en balansert utvikling av økono-mien, med tilstrekkelig god konkurranseevne oglav ledighet. Men nytt pengepolitisk regime vilogså innebære at noen nye mekanismer får betyd-ning.

For det første innebærer et inflasjonsmål atvalutakursen blir en mer løpende kilde til endringi konkurranseevnen. Erfaringene viser at valuta-kursen kan variere betydelig. Dette kan gi storeutslag i konkurranseevnen målt ved lønnskostna-der målt i felles valuta, og dermed også storeutslag i lønnsomheten i k-sektor. Svak konkurran-seevne kan skyldes at kronen har styrket seg, og

behøver derfor ikke være knyttet til atlønnsveksten har vært for høy.

For det andre innebærer et inflasjonsmål atpengepolitikken kan få en stabiliserende rolle ikonjunkturutviklingen. Dersom innenlandsketterspørsel blir for høy eller for lav, vil sentralban-ken bruke renten for å stabilisere etterspørselen.Det vil også kunne gjøre det lettere å stabiliserelønnsveksten. Pengepolitikken kan også bidra til ådempe virkningene av svingninger i kronekursen.Sterk krone vil føre til lavere importprisvekst, ogdermed lavere inflasjon. Sentralbanken vil da van-ligvis senke renten for å motvirke at inflasjonenblir for lav, noe som normalt vil redusere etter-spørselen etter kroner i valutamarkedet, og der-med motvirke styrkingen av kronen.

For det tredje kan sammenhengen mellomlønnsvekst og konkurranseevne bli mindredirekte med inflasjonsmål og flytende valutakursenn med fast valutakurs. En endring ilønnsveksten vil ikke ha noen automatisk virkningpå konkurranseevnen, fordi valutakursen jo ogsåkan endres. På den annen side vil virkningen avlønnsveksten på konkurranseevnen normalt væresterkere ved inflasjonsmål enn den er ved fastvalutakurs, fordi den direkte virkningen vanligvisblir forsterket gjennom endring i kronekursen.Hvis lønnsveksten blir for høy, vil sentralbankenvanligvis heve renten for å motvirke økt inflasjon.Høyere rente fører i sin tur vanligvis til at krone-kursen styrkes. Dermed vil konkurranseevnenkunne svekkes gjennom to kanaler, dvs. både vedøkt lønnsnivå i kroner og ved en styrking av kro-nekursen. Tilsvarende vil virkningen av laverelønnsvekst vanligvis bli forsterket gjennom lavererente og svakere kronekurs. Dette innebærer atbetydningen av lønnsveksten for konkurranseev-nen kan bli vel så sterk ved flytende valutakurssom ved fast.

Samlet sett må vi likevel regne med at det kanvære betydelige svingninger i konkurranseevnenmed et inflasjonsmål, først og fremst som følge avsvingninger i kronekursen. I perioder der kronener sterk vil dette slå ut i et høyt kostnadsnivå ogsvak konkurranseevne. Riktignok vil det væreflere korrigerende mekanismer, men det vilkunne ta tid før disse får full virkning. Sterk kronevil gi lav lønnsomhet i k-sektor, som igjen vil føretil lavere lønnsvekst. Men siden valutakur-sendringene kan være så store, er det på kort siktbegrenset hvor mye som kan kompenseres medlavere lønnsvekst. Sterk krone vil også føre til lavinflasjon, slik at sentralbanken senker renten, noesom vanligvis fører til at kronen svekkes. Mensiden sentralbanken også må ta hensyn til virknin-


gen av renteendringer på produksjon, sysselset-ting og finansiell stabilitet, og fordi virkningen avrenten på kronekursen er ustabil, kan svingnin-gene i kronekursen vare over lengre tid. Hellerikke denne korrigerende mekanismen vil dermedkunne forhindre vedvarende svingninger i kon-kurranseevnen.

Også noen av de langsiktige sammenhengeneblir noe modifisert ved flytende valutakurs oginflasjonsmål.1 En sentral forskjell er at hvis infla-sjonen i gjennomsnitt skal være lik inflasjonsmåletpå lang sikt2, er det valutakursen som må tilpasseseg. Hvis inflasjonen, målt ved veksten i konsum-prisene, er lavere enn målet, vil sentralbankenholde styringsrenten lav for å få opp inflasjonen.Lav rente vil vanligvis føre til redusert etterspør-sel etter kroner, slik at kronekursen svekkes. Sva-kere krone vil føre til at importprisene stiger, noesom igjen fører til at inflasjonen øker mot målet.Tilsvarende vil sentralbanken sette en høy rentehvis inflasjonen er høyere enn målet. Det vil føretil sterkere kronekurs og dermed også lavereinflasjon.

Generelt innebærer dette at hvis et land pålang sikt har høyere inflasjonsmål enn sine han-delspartnere, vil dette slå ut i tilsvarende høyerevekst i alle nominelle størrelser. Lønns- og pris-veksten blir høyere, og valutakursen svekkes til-svarende, slik at verken reallønnsveksten ellerkonkurranseevnen blir påvirket på lang sikt.

Ved et inflasjonsmål vil det være den gjennom-snittlige produktivitetsveksten i hele økonomiensom har betydning for lønnsveksten. Høyere pro-duktivitetsvekst bidrar til lavere prisvekst, somigjen gir rom for høyere nominell lønnsvekst. Der-med blir det også høyere reallønnsvekst.

De økonomiske mekanismene som fører tilhøyere reallønnsvekst vil avhenge av om produkti-vitetsveksten øker i k-sektor eller s-sektor. Høyereproduktivitetsvekst i k-sektor vil føre til bedrelønnsomhet i denne sektoren. Det vil føre til høy-ere lønnsvekst i k-sektor, og siden k-sektor er lønns-ledende, vil det dra opp lønnsveksten i resten avøkonomien. Høyere lønnsvekst i s-sektor vil føretil høyere prisvekst der, slik at inflasjonen øker.Sentralbanken vil da heve renten for å forhindre atinflasjonen blir for høy, og det vil normalt føre til

at kronen styrkes. Sterkere krone innebærer atimportprisene reduseres, slik at inflasjonen kom-mer tilbake til målet.

Høyere produktivitetsvekst i s-sektor førerderimot til lavere prisvekst i denne sektoren, slikat inflasjonen reduseres. Sentralbanken vil setteen lavere rente, og det vil normalt føre til at kro-nen svekkes. Svakere krone fører til høyere lønn-somhet i k-sektor, slik at lønnsveksten øker i heleøkonomien. Inflasjonen øker tilbake til målet, delsfordi kronesvekkelsen gir høyere importpriser, ogdels fordi høyere lønnsvekst gir økt prisvekst i s-sektor.

På lang sikt blir sammenligningen med lønns-veksten i utlandet omtrent som ved fast valuta-kurs. Dersom vi har samme inflasjonsmål som iutlandet, produktivitetsveksten i økonomien erden samme som i utlandet, og prisveksten er densamme på våre k-produkter som på k-produkter iutlandet, vil lønnsveksten på lang sikt også måttebli den samme. I en slik situasjon vil valutakursenvære stabil over tid, og da må lønnsveksten væreden samme som i utlandet for at kapitalavkastnin-gen i k-sektor ikke skal bli for lav. Men dersom vihar høyere produktivitetsvekst i hele økonomienenn i utlandet, kan vi også ha tilsvarende høyerelønnsvekst enn i utlandet. Vi kan også ha høyerelønnsvekst enn i utlandet hvis prisveksten på vårek-produkter er høyere enn prisveksten på k-pro-dukter i utlandet, dvs. at bytteforholdet med utlan-det forbedres.

Nærmere om handlingsregelen og bruk av oljepenger

Samtidig med at pengepolitikken ble lagt om i2001, ble handlingsregelen for finanspolitikkeninnført. I NOU 2003: 13 (Holden II-utvalgets rap-port) er det vist hvordan handlingsregelen rentanalytisk kan passes inn i hovedkursteorien.Handlingsregelen er en plan for økt bruk av olje-inntekter i økonomien, og da den ble innført i2001, regnet man med at den ville føre til en svek-kelse av konkurranseevnen til k-sektor. Tankenbak er at økt bruk av oljeinntekter vil innebæreøkt etterspørsel etter alle typer produkter, bådefra import og fra varer og tjenester som produse-res av s-sektor i Norge. Det vil gi et økt behov forarbeidskraft i s-sektor, og kamp om arbeidskraftenvil føre til høyere lønnsvekst. Høyere lønnsvekstvil svekke lønnsomheten i k-sektor, og de minstproduktive bedriftene i k-sektor vil legges ned,mens andre bedrifter i k-sektor kan flytte deler avsin virksomhet til land med lavere kostnader. Der-med frigjøres arbeidskraft i k-sektor som kan tade ledige jobbene i s-sektor. Handlingsregelen

1 Boks 1.1 gir en mer presis beskrivelse av langtidsløsnin-gene for lønnsvekst og valutakurs under fast og flytendevalutakurs.

2 Selv om sentralbanken hele tiden styrer mot at inflasjonenskal bli lik inflasjonsmålet, forsøker banken ikke å kompen-sere for avvik ved å ha avvik i motsatt retning i senere år.Det bidrar til at gjennomsnittlig inflasjon kan avvike noe frainflasjonsmålet også på relativt lang sikt.


bidrar til at bruken av oljepenger økes gradvis, itakt med forventet avkastning av Statens pen-sjonsfond utland. Det som ikke brukes, spares ifondet, som investeres utenfor Norge. Handlings-regelen og pensjonsfondet bidrar til å begrenseden underliggende svekkelsen i konkurranseev-nen og til å stabilisere valutamarkedet.

Forventningen om en viss svekkelse av kon-kurranseevnen bidro også til at man valgte et noehøyere inflasjonsmål enn hos våre handelspart-nere. Med et noe høyere inflasjonsmål ble det romfor noe høyere lønnsvekst enn hos handelspart-nerne, og dermed kunne svekkelsen av konkur-ranseevnen skje ved en stabil valutakurs.

Den kraftige økningen i arbeidsinnvandringentil Norge etter 2004 har bidratt til å tilføre arbeids-kraft til s-sektor uten å måtte hente den fra k-sek-tor. Det har bidratt til å redusere kostnadspresseti norsk økonomi i denne perioden, men det kanogså ha skapt press i andre markeder, og særlig iboligmarkedet. Arbeidsinnvandring er nærmereomtalt i kapittel 6. I kapittel 5 er sammenhengenmellom oljevirksomheten og den økonomiskeutviklingen drøftet nærmere.

Nærmere om endring i bytteforholdet

Siden årtusenskiftet har bytteforholdet med utlan-det bedret seg kraftig. Prisen på olje har økt somfølge av sterk etterspørsel i Kina og andre fram-voksende økonomier. Prisene på andre viktigenorske eksportprodukter som metaller og raffi-nerte oljeprodukter har også økt betydelig sidenårtusenskiftet, og det samme har prisene påeksport av finans- og forretningstjenester ogdiverse tjenester til oljevirksomheten. Samtidighar vi vridd vår import mot Kina og andre lavkost-land som har gitt svært lav vekst i importprisene.Oljeprisen har holdt seg høy også etter utbruddetav den internasjonale finanskrisen i 2008, mensprisene på bl.a. metaller har falt noe tilbake. Bytte-forholdet utenom olje var i 2012 fortsatt nær10 pst. høyere enn i 2000.

I tråd med rammeverket for hovedkursteoriensom beskrevet over, har bedringen i bytteforhol-det bidratt til at veksten i reallønnen har vært høy-ere enn veksten i produktiviteten, og langt høyereenn lønnsveksten i andre land. Bytteforholdet kanimidlertid også endres i motsatt retning. I en sliksituasjon vil det trolig være behov for en betydeligforbedring av den kostnadsmessige konkurranse-evnen, noe som vil innebære at lønnsveksten måvære lavere enn hos våre handelspartnere i lengretid, jf. nærmere omtale i kapittel 5. En svakerenominell krone vil kunne gjøre det lettere å oppnå

et lavere kostnadsnivå, fordi mindre av tilpasnin-gen må skje gjennom reduksjon i lønnsveksten.

Oljesektorens økte betydning

Norsk økonomi og lønnsdannelse har over flere årblitt kraftig påvirket av framveksten av petrole-umssektoren. En betydelig del av norsk nærings-liv er enten direkte eller indirekte knyttet til petro-leumsvirksomheten. Ikke minst har norske bedrif-ter økt sine leveranser til oljetilknyttet virksomheti andre land. Økningen i oljetilknyttet virksomhetkan påvirke konkurranseevnen gjennom to ulikekanaler. For det første vil økningen i aktiviteten giøkt behov for arbeidskraft, noe som kan føre tilhøyere lønnsvekst og svekket konkurranseevne,på samme måte som ved økt bruk av oljepenger.For det andre kan den betydelige økningen i olje-prisen gi særlig høy lønnsomhet og dermed høylønnsevne i oljetilknyttet virksomhet. Hvis detteleder til høyere lønnsvekst som trekker opplønnsveksten ellers i økonomien, vil også detteføre til en svekkelse av konkurranseevnen.

I boks 1.1 har vi sett på et stilisert eksempelsom illustrerer den siste kanalen, der lønns-veksten i frontfaget blir bestemt som et gjennom-snitt av den lønnsveksten som ville gitt konstantkapitalandel i leverandørvirksomhet, og den lønns-veksten som ville gitt konstant kapitalandel i tradi-sjonell k-sektor. Lønnsveksten blir dermed høy-ere, jo større andel leverandørvirksomhetenutgjør av den totale virksomheten, og jo høyerelønnsomheten er i leverandørvirksomheten. Idette eksemplet vil høyere oljepriser som fører tiløkt lønnsomhet i leverandørvirksomheten ogsåføre til svekket konkurranseevne. Svekkelsen avkonkurranseevnen blir sterkere jo større leveran-dørvirksomheten er, og jo mer oljeprisen øker.

I boks 1.1 har vi også sett på et tilfelle der kro-nekursen styrkes av en eller annen årsak, somkan være høyere oljepris, men som ikke behøverå være dette. Sterkere krone vil føre til at prisenpå norske k-produkter faller i norske kroner. Hvislønnsveksten ikke reduseres tilsvarende, vil vi fåen svekkelse av konkurranseevnen.

I praksis skyldes svekkelsen av konkurranse-evnen trolig en kombinasjon av alle faktorene somtas opp i boks 1.1. En bedring i bytteforholdet,særlig som følge av økt oljepris, har bidratt til øktaktivitet i oljevirksomheten og økte inntekter tilstaten. Innfasing av oljeinntekter har ført til høy-ere etterspørsel i norsk økonomi. Lønnsvekstener blitt drevet opp, og den minst produktive delenav k-sektor er blitt lagt ned. Den økte oljeaktivite-ten har også hatt en tilsvarende virkning, ved at


etterspørselen etter arbeidskraft har økt, lønns-veksten er blitt drevet opp, og den minst produk-tive delen av tradisjonell k-sektor er blitt lagt ned.Trolig har også høyere lønnsevne i oljetilknyttetvirksomhet drevet opp lønnsveksten mer direkte,ved at denne virksomheten inngår som en del avfrontfaget. Endelig har kronekursen styrket seg iperioder, noe som også gir direkte utslag i ensvekkelse av konkurranseevnen.

Lang sikt

På lang sikt vil reallønnsutviklingen i norsk øko-nomi måtte følge veksten i produktiviteten. Bru-ken av oljeinntekter over statsbudsjettet vil utgjøreen liten del av økonomien når vi ser mange år

framover i tid. På lang sikt er det vanskelig å tenkeseg at en stadig økning i omfanget av oljetilknyttetvirksomhet, eller særlig høy lønnsomhet i dennevirksomheten, skal kunne bidra til fortsatt høyerelønnvekst. Det virker også lite realistisk å regnemed at en stadig skal kunne hente ut nye byttefor-holdsgevinster.

Likevel vil det kunne være lange perioder derreallønnsveksten er høyere eller lavere enn pro-duktivitetsveksten, og høyere eller lavere ennreallønnsveksten i utlandet. Som vi har sett over,kan dette skyldes særskilte trekk ved norsk øko-nomi. Det kan også skyldes at konjunkturellesvingninger i produksjon og sysselsetting gir vari-erende press på lønninger og priser.


Boks 1.1 Hovedkursteorien

Modellen kan skrives som et system av fem likninger. Små bokstaver viser naturlig logaritme og dengreske bokstaven delta, ∆, viser endring, slik at ∆x er tilnærmet lik prosentvis endring i variabelen X.

Likning (1) sier at prisveksten på k-produkter målt i norske kroner, ∆pk, er lik prisveksten på k-pro-dukter i utenlandsk valuta, ∆pk,u, pluss endringen i den nominelle valutakursen, ∆v, der et positivtendringstall innebærer en nominell svekkelse av kronen. Likning (2) gir den tilsvarende ligningenfor prisveksten på importerte konsumvarer. Vi antar her at vi produserer andre k-produkter enn demvi konsumerer selv, slik at all vår produksjon av k-produkter selges på eksportmarkedet, og vårt kon-sum av slike produkter importeres i sin helhet. Likning (3) sier at nominell lønnsvekst ∆w er lik sum-men av prisveksten i k-sektor ∆pk og produktivitetsveksten i k-sektor ∆zk. Lønnsveksten følger altsåhovedkursen, slik at kapitalandelen i k-sektor er konstant. Siden vi ikke har en fotskrift for sektorinnebærer det at vi har pålagt at lønnsveksten er den samme i begge sektorer. Likning (4) sier at pris-veksten i s-sektor følger av veksten i lønnskostnadene, som er gitt ved lønnsveksten minus produkti-vitetsveksten. Likning (5) sier at inflasjonen π er en veiet sum av prisveksten på importerte konsum-varer og prisveksten i skjermet sektor, der er vekten til importerte konsumvarer i konsumprisin-deksen.

Modellen har fem likninger og kan dermed bestemme verdien på fem variable, som vi betegnersom endogene variable. Fire av disse variablene gjelder uavhengig av valutakursregime: ∆pk, ∆pi, ∆w,∆ps. Ved fast valutakurs har vi at ∆v = 0, og innenlandsk inflasjon π er den femte endogene variabelen,dvs. som blir bestemt i modellen. Ved flytende kurs og inflasjonsmål er innenlandsk inflasjon bestemtved inflasjonsmålet πmål, og det er endringen i valutakursen ∆v som er endogen.

Fast valutakurs

Ved å sette likning (1) inn i likning (3) blir langsiktsløsningen for utviklingen i lønnskostnadene føl-gende:

Lønnskostnadsveksten blir altså gitt ved summen av prisveksten på k-produkter på verdensmarkedetog produktivitetsveksten i k-sektor (hovedkursen). Ved å sette inn løsningen for lønnskostnads-veksten (6), ∆w, i likning (4) kommer vi fram til en løsning for prisveksten på produkter som selges iskjermet sektor, ∆ps. Ved å sette både denne løsningen og ligningen for prisveksten på importertekonsumvarer (2), ∆pi, inn i likning (5) blir langtidsløsningen for inflasjonen:

Inflasjonen blir med andre ord bestemt av importert inflasjon, prisvekst på k-produkter på verdens-markedet og differansen mellom produktivitetsveksten i k-sektor og s-sektor. Hvis det antas at desamme relasjoner gjelder for våre handelspartnere, vil forskjellen mellom lønnsveksten i Norge oghos våre handelspartnere (vist ved fotskrift H) fra likning (6) være gitt ved:

Dvs. at forskjellen i lønnsvekst blir bestemt av forskjellen i prisvekst på eksportprodukter og forskjel-len i produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor.

∆pk = ∆pk,u + ∆v (1)

∆pi = ∆pi,u + ∆v (2)

∆w = ∆pk + ∆zk (3)

∆ps = ∆w – ∆zs (4)

π = * ∆pi + (1 – ) * ∆ps (5)

∆w = ∆pk,u + ∆zk (6)

π = * ∆pi,u + (1 – ) * ∆pk,u + (1 – ) * (∆zk – ∆zs) (7)

∆w – ∆wH = ∆pk,u – ∆pk,H + ∆zk – ∆zk,H (8)


Boks 1.1 forts.

Flytende valutakurs og inflasjonsmål

Når valutakursen er endogen, vil prisveksten på produkter som produseres i konkurranseutsatt virk-somhet og prisveksten på importerte varer ikke lenger bestemmes direkte av prisveksten ute. Pris-veksten på disse produktene i norske kroner vil også avhenge av utviklingen i valutakursen. For åfinne en løsning for lønnskostnadsveksten settes likning (1) inn i likning (3), og likning (2) benyttessom uttrykk for valutakursendringen, ∆v. Lønnskostnadsveksten kan da uttrykkes ved:

Her er imidlertid lønnskostnadsveksten avhengig av prisveksten på importerte produkter, ∆pi, somer endogen. Vi finner et uttrykk for ∆pi, fra likning (5), og bruker dette i likning (9). Deretter setter viinn for ∆ps ved å bruke likning (4), slik at vi finner en løsning for lønnskostnadsveksten som kun eravhengig av eksogene variabler:

Lønnsveksten følger altså av inflasjonsmålet, med tillegg for differansen mellom prisveksten på vårek-produkter og importen, og et gjennomsnitt av produktivitetsveksten i k-sektor og s-sektor.

Langtidsløsningen for valutakursen kan utledes ved å løse for valutakursen i likning (2), ∆v, ogderetter sette inn uttrykket for prisene på importerte produkter fra likning (5), ∆pi, uttrykket forprisveksten på produkter produsert i skjermet sektor fra likning (4), ∆ps, og løsningen for lønnskost-nadsveksten i likning (10), ∆w. Da blir løsningen for utviklingen i valutakursen følgende:

Endringen i valutakursen følger altså av inflasjonsmålet, med fradrag for gjennomsnittlig prisvekst påvåre k-produkter og importen, i utenlandsk valuta, og for differansen mellom produktivitetsveksten ik-sektor og s-sektor. Også her kan vi utlede forskjellen i lønnsvekst ved å anta at de samme relasjonergjelder hos våre handelspartnere:

Her er ∆z = * ∆zk + (1 – ) * ∆zs gjennomsnittlig produktivitetsvekst i økonomien (og tilsvarende forvåre handelspartnere). Vi har her antatt at det ikke er noen forskjell på eksport- og importpris-veksten for våre handelspartnere (siden handelspartnerne består av mange land som eksporterer ogimporterer mange ulike varer). (12) innebærer at forskjellen i lønnsvekst blir bestemt av forskjellen iinflasjonsmål, forskjellen i eksport- og importprisvekst i Norge, målt i utenlandsk valuta, og forskjel-len i gjennomsnittlig produktivitetsvekst mellom Norge og handelspartnerne.

Svekket konkurranseevne i hovedkursteorien

Svekket konkurranseevne avspeiler at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor er høyere enn hoved-kursen. I ligning (13) bruker vi ∆k til å betegne svekkelsen i konkurranseevnen, slik at lønnsveksteni k-sektor er gitt ved

Svekkelsen av konkurranseevnen kan ha ulike årsaker og bli drevet gjennom ulike mekanismer. Viser her på tre ulike mekanismer. En mekanisme er knyttet til økt innfasing av oljeinntekter, som vilføre til økt etterspørsel etter arbeidskraft og dermed høyere lønnsvekst, som beskrevet i hovedtek-sten. Høyere lønnsvekst gir en svekkelse av konkurranseevne slik at deler av k-sektor legges ned.

∆w = ∆pk,u + (∆pi – ∆pi,u) + ∆zk (9)

∆w = πmål + * (∆pk,u – ∆pi,u) + * ∆zk + (1 – ) * ∆zs (10)

∆v = πmål – [(1 – ) * ∆pk,u + * ∆pi,u] – (1 – )(∆zk – ∆zs) (11)

∆w – ∆wH = πmål – πmål,H + * (∆pk,u – ∆pi,u) + ∆z – ∆zH (12)

∆w = ∆pk + ∆zk + ∆k (13)


Boks 1.1 forts.

En annen mekanisme er at oljetilknyttet virksomhet, inklusiv leverandørvirksomhet, inngår somen del av frontfaget, og at høy lønnsevne i denne virksomheten dermed driver opp lønnsveksten ihele økonomien. Hvis vi antar at lønnsveksten i det samlede frontfaget blir bestemt ved et gjennom-snitt av det som gir konstant kapitalandel i oljevirksomheten og det som gir konstant kapitalandel iresten av frontfaget, har vi at lønnsveksten i økonomien er gitt ved

der fotskrift o indikerer oljetilknyttet virksomhet, og er den andel som oljetilknyttet virksomhetutgjør av summen av oljetilknyttet virksomhet og tradisjonell k-sektor. Kombinert med ligning (13)får vi at

Svekkelsen av konkurranseevnen vil dermed avhenge av størrelsen på oljetilknyttet virksomhet ()og forskjellen i pris- og produktivitetsvekst mellom oljetilknyttet virksomhet og vanlig k-sektor. Jostørre oljetilknyttet virksomhet er, og jo høyere prisveksten er i denne virksomheten, desto høyereblir lønnsveksten, og desto større blir svekkelsen av konkurranseevnen.

En tredje mekanisme er at valutakursen styrkes av en annen ytre årsak som ikke er med i model-len. En kronestyrking innebærer at ∆v i ligning (1) er betydelig mindre enn null, noe som igjen førertil at prisen på k-produkter målt i norske kroner også reduseres kraftig, dvs. at ∆pk er betydelig min-dre enn null. Hvis dette ikke fører til en tilsvarende reduksjon i nominell lønnsvekst, vil det føre til atkonkurranseevnen svekkes.

Uavhengig av hva som er årsaken til svekkelsen i konkurranseevnen vist i ligning (12), blir løs-ningen på modellen under inflasjonsmål nå gitt ved:

Svekkelsen av konkurranseevnen skjer dels ved at nominell lønnsvekst er høyere (en -del) og delsved at kronekursen styrkes (en (1 – )-del). Forskjellen i lønnsvekst mot handelspartnerne blir nå

Lønnsveksten er høyere enn hos våre handelspartnere hvis vi har et høyere inflasjonsmål, hvis pris-veksten på våre k-produkter er høyere enn veksten i importprisen, hvis produktivitetsveksten iNorge er høyere enn hos våre handelspartnere, eller hvis vår konkurranseevne svekkes.

∆w = * (∆po + ∆zo) + (1 – ) * (∆pk + ∆zk) (14)

∆k = * (∆po – ∆pk + ∆zo – ∆zk) (15)

∆w = πmål + * (∆pk,u – ∆pi,u) + * (∆zk + ∆k) + (1 – ) * ∆zs (16)

∆v = πmål – [(1 – ) * ∆pk,u + * ∆pi,u] – (1 – )(∆zk + ∆k – ∆zs) (17)

∆w – ∆wH = πmål – πmål,H + * (∆pk,u – ∆pi,u) + ∆z – ∆zH + * ∆k (18)


Vedlegg 2

Tidslinje for noen viktige utviklingstrekk av betydning for lønnsdannelsen siden 1962

1962 Kontaktutvalget etablert.

1967 Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) ble oppnevnt for første gang.

1974–78 Kombinerte inntektsoppgjør. Vedtak i Stortinget om opptrappingsplan for jordbruks-inntekter som fastla at bøndene i gjennomsnitt skulle nå opp i samme lønn pr. årsverk som industriarbeidere.

1978–80 Pris- og lønnsstopp.

1981–87 Staten bidrar i disse årene med subsidier og skatteletter i inntektsoppgjørene.

1988 Innføring av AFP.

1988–90 Midlertidig lov om inntekts- og utbyttestopp for perioden 29. februar 1988 til 22. april 1988.Lov om inntekts- og utbytteregulering for perioden 22. april 1988 til 31. mars 1989.Lov om inntekts- og utbytteregulering for perioden 1. april 1989 til 31. mars 1990.

1992 Kleppeutvalget (NOU 1992: 26 En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene).

1993 Lov om allmenngjøring av tariffavtaler.

1992–1997 Solidaritetsalternativet (basert på Kleppeutvalget, se bl.a. St.meld nr. 1 (1992–93), Nasjonalbudsjettet 1993 og St.meld. nr. 4 (1992–93) Langtidsprogrammet (1993–97).

1999 Utvidelse av Kontaktutvalget og TBU med YS, Akademikerne og Akademikernes Felles-organisasjon på arbeidstakersiden og med Virke og KS på arbeidsgiversiden.

1999 Artzenutvalget (NOU 1999: 14 Forberedelse av inntektsoppgjøret 1999).

2000 Holden I-utvalget (NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping).

2001 Stabelutvalget (NOU 2001: 14 Vårens vakreste eventyr…?).

2001 Handlingsregel for budsjettpolitikken og inflasjonsmål i pengepolitikken innført.

2002 Fristilling av vel 10 pst. av stillingene i KS-området. Disse fikk forhandle lokalt uten konfliktrett. Resten av de ansatte i KS-området ble overført til et minstelønnssystem.

2002 Utvidelse av Kontaktutvalget og TBU med Unio og Arbeidsgiverforeningen Spekter som nye medlemmer.

2003 Holden II-utvalget (NOU 2003: 13 Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs).

2003 Enighet i Kontaktutvalget om at industrien samlet, dvs. inkludert funksjonærene, skal danne frontfaget.

2004 Utvidelse av TBU med Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet som statens sentrale arbeidsgiver. (Kommunal- og moderniseringsdepartementet fra 1. januar 2014).

2004– Første vedtak om allmenngjøring av tariffavtaler.


Ved

leg

g 3

Sto

re t

arif

favt

aler

ett

er n

æri

ng

/sek

tor

Næ

ring

/sek

tor

Tar

iffa

vtal

eFo

rbun

d/fo

reni

ngA

rbei

dsgi

ver-

orga

nisa

sjon

Forh

andl

ings

nivå

og

om

fang

Lønn

sdan

nels

eA

ntal

l ans

atte

so

m o

mfa

ttes

Indu

stri

enIn

dust

riov

eren

s-ko

mst

en1

LO/F

elle

sfor

bund

et

NH

O/N

orsk

In

dust

riFo

rbun

dsvi

st,

arbe

ider

eM

inst

eløn

n35

–40

000

Byg

g- o

g an

legg

s-vi

rkso

mhe

tFe

lleso

vere

ns-

kom

sten

for

bygg

fag

LO/F

elle

sfor

bund

et

NH

O/

Byg

genæ

ring

ens

Land

sfor

enin

g

Forb

unds

vist

, ar

beid

ere

Min

stel

ønn

Om

lag

4000

0

Vare

hand

elLa

ndso

vere

ns-

kom

sten

med

br

ansj

eavt

aler

Han

del o

g K

onto

rV

irke

Forb

unds

vist

, fu

nksj

onæ

rer

Min

stel

ønn

Om

lag

4500

0

Sam

ferd

sel

Ove

rens

kom

st fo

r Po

sten

LO S

tat

Spek

ter

Sent

ralt

mel

lom

LO

Sta

t og

Spek

ter.

Loka

lt m

ello

m fo

r-bu

nden

e og

lede

l-se

n.

Min

stel

ønn

Om

lag

15 0

00

Bus

sbra

nsje

avta

len

LO/N

TF

og Y

S/Y

TF

NH

O/N

HO

T

rans

port

Forb

unds

vist

, ar

beid

ere

Nor

mal

lønn

Om

lag

1000

0 (8

500

årsv

erk)

Hot

ell-

og r

esta

uran

t-vi

rkso

mhe

tR

iksa

vtal

en fo

r ho

tell-

og

rest

aura

ntLO

/Fel

lesf

orbu

ndet

N

HO

/NH

O R

eise

livFo

rbun

dsvi

st,

arbe

ider

eN

orm

allø

nn25

–30

000

Fina

nstje

nest

erSe

ntra

lavt

alen

for

finan

snæ

ring

enFi

nans

forb

unde

t, Po

stko

m

Fina

ns N

orge

Sent

ralt,

ver

tikal

tM

inst

eløn

nO

m la

g 25

000

Stat

enH

oved

tari

ffav

tale

ne

i sta

ten

Hov

edsa

mm

en-

slut

ning

ene

i sta

ten

FAD

Sent

ralt,

ver

tikal

tN

orm

allø

nnO

m la

g 14

800

0


1O

m la

g 2

500

av d

e so

m e

r om

fatte

t av

Indu

stri

over

ensk

omst

en, e

r an

satt

e i b

ygge

bedr

ifter

.

Kom

mun

er o

g fy

lkes

kom

mun

er,

eksk

l. O

slo

kom

mun

e

Hov

edta

riff

avta

len,

ka

p 4

(stil

linge

r med

ho

veds

akel

ig s

entr

al

lønn

sdan

nels

e)

Forh

andl

ings

-sa

mm

ensl

utni

nger

i K

S-om

råde

t

KS

Sent

ralt,

ver

tikal

tM

inst

eløn

nO

m la

g 37

600

0

Hov

edta

riff

avta

len,

ka

p 3

og 5

(st

illin

ger

med

loka

l løn

ns-

dann

else

)

Loka

lt. L

eder

e og

ak

adem

iker

eU

ten

lønn

ssat

ser

Om

lag

4300

0

De

stat

lig e

ide

hels

efor

etak

ene

Ove

rens

kom

st fo

r N

orsk

Syk

eple

ier-

forb

und

Nor

sk S

ykep

leie

r-fo

rbun

dSp

ekte

rSe

ntra

lt,

forb

unds

vist

Min

stel

ønn

Om

lag

3600

0

Ove

rens

kom

st fo

r LO

-forb

und

Forb

unde

ne

i LO

Sta

tSe

ntra

lt,

forb

unds

vist

Min

stel

ønn

Om

lag

2420

0

Ove

rens

kom

st fo

r Y

S-fo

rbun

dFo

rbun

dene

i Y

S Sp

ekte

rSe

ntra

lt,

forb

unds

vist

Min

stel

ønn

Om

lag

870

0

Ove

rens

kom

st

Aka

dem

iker

ne –

H

else

Fore

ning

ene

i Aka

dem

iker

ne –

H

else

Sent

ralt,

forb

unds

-vi

st o

g lo

kalt

Nor

mal

lønn

/min

ste-

lønn

/ ut

en lø

nnss

at-

ser

Om

lag

1720

0 i o

vere

nsko

mst

-om

råde

t A

kade

mik

erne

–

Hel

se

NH

O-o

mrå

det

Hov

edav

tale

n Te

kna

Tekn

a,

Aka

dem

iker

ne

NH

O/t

ilslu

tted

e la

ndsf

oren

inge

rLo

kalt,

fu

nksj

onæ

rer

Ute

n lø

nnss

atse

rO

m la

g 13

000

(ant

all m

edle

mm

er)

NH

O-o

mrå

det

Ove

rens

kom

st

NIT

O

NIT

ON

HO

/tils

lutt

ede

land

sfor

enin

ger

Loka

lt,

funk

sjon

ære

rU

ten

lønn

ssat

ser

Om

lag

1600

0 (a

ntal

l med

lem

mer

)

Næ

ring

/sek

tor

Tar

iffa

vtal

eFo

rbun

d/fo

reni

ngA

rbei

dsgi

ver-

orga

nisa

sjon

Forh

andl

ings

nivå

og

om

fang

Lønn

sdan

nels

eA

ntal

l ans

atte

so

m o

mfa

ttes

170 NOU 2013: 13Referanser Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi

Referanser

Angrist, J. D. og Kugler, A. D. (2003) Protective orcounter-productive? Labour market instituti-ons and the effect of immigration on EU nati-ves. The Economic Journal, 113(448): 302–331.

Arbeidstilsynet (2013) Årsrapport 2013. Trond-heim.

Aukrust, O. (1977) Inflation in the Open Economy.An Norwegian Model. I: Klein, L. B. og Sâlant,W. S. red. World Wide Inflation. Theory andRecent Experience. Washington D.C., Broo-kings.

Aukrust, O., Holte, F. og Stoltz, G. (1966) Innstil-ling II fra Utredningsutvalget for inntektsopp-gjørene 1966. Vedlegg til St.meld. nr. 58 for1966–67.

Berge, C. (2011) Blir korttidsinnvandrere iNorge? Økonomiske analyser 2/2011, Statis-tisk sentralbyrå.

Bjørnland, H. og Thorsrud, L. A. (2013a) Bloomor Gloom: Examining the Dutch disease in atwo-speed economy. Camp Working PaperSeries No 6/2013, BI.

Bjørnland, H. og Thorsrud, L. A. (2013b) Kronikki Dagens Næringsliv 5. september 2013, ogintervju med Anne Kari Haug i samme avis.

Brander, A. S., Brekke, H. og Naug, B. E. (2013)Hvordan vil omsetningen i norske bedrifter blipåvirket av et fall i oljeprisen. Aktuell kommen-tar fra Norges Bank 4/2013.

Bratsberg, B. og Raaum, O. (2012) Immigrationand wages: evidence from construction. TheEconomic Journal, 122(565): 1177–1205.

Bratsberg, B. og Raaum, O. (2013) Migrasjons-strømmenes påvirkning på lønns- og arbeids-vilkår. Sammfunnsøkonomen 3:2013.

Bratsberg, B., Raaum, O., Røed, M. og Schøne, P.(2013 kommer) Immigration Wage Impact byOrigin, Scandinavian Journal of Economics.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2010)When minority labor migrants meet the wel-fare state. Journal of Labor Economics, 28(3):633–676.

Bratsberg, B., Raaum, O. og Røed, K. (2013 kom-mer) Immigrants, labor market performance,and social insurance.

Brekke, I., Røed, M. og Schøne, P. (2013) Påvirkerinnvandring investeringen i utdanning? Søke-lys på arbeidslivet, nr.3 2013.

Brunborg, H. og Texmon, I. (2011) Befolknings-framskrivning 2011–2100: Modell og forutset-ninger. Økonomiske analyser 4/2011, Statis-tisk sentralbyrå

Calmfors L. og Driffill J. (1988) Bargaining stru-cture, corporatism, and macroeconomic per-formance. Economic Policy, No. 6, 1988.

Calmfors, L., Booth, A., Burda, M., Checchi, D.,Naylor, R. og Visser, J. (2001) The future ofcollective bargaining in Europe. I: Boeri, T.,Brugiavini, A. and Calmfors, L. red The Role ofUnions in the Twenty-First Century. Oxford,Oxford University Press.

Card, D. (2009) Immigration and Inequality. Ame-rican Economic Review, 99(2): 1–21.

Cappelen, Å., Chouduhry, R. og Eika, T. (1996)Petroleumsvirksomheten og norsk økonomi1973–1993. Sosiale og økonomiske studier nr.93, Statistisk sentralbyrå.

Cappelen, Å., Eika, T. og Prestmo, J. B. (2013)Petroleumsvirksomhetens virkning på norskøkonomi og lønnsdannelse. Framtidig nedbyg-ging og følsomhet for oljeprissjokk. Rapporter59/2013, Statistisk sentralbyrå.

Clar, M., Dreger, C og Ramos, R. (2007) Wage Fle-xibility and Labour Market Institutions: AMeta-Analysis. Discussion Paper Series IZADP No. 2581.

D’Amuri, F. og Giovanni, P. (2011) Immigration,Jobs and Employment Protection: Evidencefrom Europe. NBER Working Paper No.17139.

Dale-Olsen, H. og Misje Nilsen, K. (2009) Lønns-spredning, lederlønninger og andre toppløn-ninger i det norske arbeidsmarkedet. IFS-rap-port 2009:4.

Deloitte (2012) Kartlegging av lønnselementerhos utvalgte virksomheter organisert avArbeidsgiverforeningen Spekter og NorskIndustri.

Dustmann, C., Fabbri, F. og Preston, I. P. (2005)The Impact of Immigration on the British

NOU 2013: 13 171Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi Referanser

Labour Market. The Economic Journal,115(507): 324–341.

Econ Pöyry (2010) Allmenngjøring av tariffavta-ler, sluttrapport. Econ-rapport nr. 2010–002.

Eichengreen, B. & Poonam, G. (2013) The realexchange rate and export growth. Are ser-vices different? Policy Research WorkingPaper Series 6629, The World Bank.

Eika, T., Prestmo, J. og Tveter, E. (2010a) Ring-virkninger fra petroleumsvirksomheten –Hvilke næringer leverer? Rapporter 8/2010,Statistisk sentralbyrå.

Eika, T. og Martinussen, M. S. (2013) Virkningerav økt etterspørsel fra petroleumsvirksomhe-ten og økt bruk av oljepenger 2003–2012. Rap-porter 57/2013, Statistisk sentralbyrå.

Eika, T., Strøm, B. og Cappelen, Å. (2013) Konkur-ranseutsatte næringer i Norge. Rapporter 58/2013, Statistisk sentralbyrå.

Eldring, L. og Alsos, K. (2012) European Mini-mum Wage: A Nordic Outlook. Fafo-rapport2012:16.

Eldring, L., Ødegård, A. M., Andersen, R. K., Brå-ten, M., Nergaard, K. og Alsos, K. (2011) Eva-luering av tiltak mot sosial dumping. Fafo- rap-port 2011:09.

Europakommisjonen (2013) Fact finding analysison the impact on Member States’ socialsecurity systems of the entitlements of non-active intra-EU migrants to special non-contri-butory cash benefits and healthcare grantedon the basis of residence. EuropeanCommision, 2013.

Evju, S. (2012) Minstelønn eller allmenngjøring –eller …? Nasjonal konferanse om trepartssam-arbeid og sosial dumping, Oslo 21. september2012 [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/pages/38028980/Notat_-Stein_Evju.pdf.

Fjose, S., Gulbrandsen, M. U. & Holmen, R. B.(2013) Olje- og gassnæringens betydning forarbeidsplasser og skatt i Norge og Nord-Norge. Menon publikasjon nr 4/2013.

Friberg, J. H. og Djuve, A. B. (2013 kommer)Temporary staffing as a new migration indus-try in Norway – Implication for mobility andincorporation.

Friberg, J. H., Dølvik, J. E. og Eldring, L. (2013)Arbeidsmigrasjon til Norge fra Øst- og Sentral-Europa. Temanotat Forskningsrådet.

Friberg, J. H. og Eldring, L. (2011) Polonia i Oslo2010. Mobilitet, arbeid og levekår blant polak-ker i hovedstaden. Fafo-rapport 2011:27.

Friberg, J. H. og Tyldum, G., red. (2007) Polonia iOslo. En studie av arbeids- og levekår plant

polakker i hovedstadsområdet. Fafo-rapport2007:27.

Fæhn, T., Hagem, C., Lindholt, L.,Mæland, S. ogRosendahl, K. E. (2013) Climate policies in afossil fuel producing country: Demand versussupply side policies. Discussion Papers No. 747,Statistisk sentralbyrå.

Fevang, E., Strøm, S. og Sæther, E. M. (2008) Erkommunesektoren og/eller staten lønnsle-dende? En sammenlikning av lønnsnivå forarbeidstakere i kommunal, statlig og privatsektor. Frisch-senteret Rapport 1/2008.

Glitz, J. (2012) The Labor Market Impact of Immi-gration: A Quasi-Experiment Exploiting Immi-grant Location Rules in Germany. Journal ofLabor Economics, 30(1): 175–213.

Gottfries, N. (2010) Fungerar den svenska löne-bildningen? I Att skapa arbeten: löner, anställ-ningsskydd och konkurrens Vedlegg 5–7 tilLångtidsutredningen 2011, Stockholm: Frit-zes. 7–120.

Grünfeld, L. A., Holmen, R. B., Wifstad, K. ogGuldbrandsen, M. U. (2013) Måling av kon-kurranseevne i norsk industri og næringslivellers. Menon publikasjon nr. 24/2013. Revi-dert versjon 1.12.2013.

Hayter S. red (2011) The Role Of Collective Bargai-ning In The Global Economy Negotiating forSocial Justice. Cheltenham, Edward ElgarPublishing Limited.

Hernes, G. (2006) Den norske mikromodellen:Virksomhetsstyring, partssamarbeid og sosialkapital. Fafo-notat 2006:25.

Hervik, A., Oterhals, O., Bergem, B. G. og Johan-nessen, G. (2009) Status for maritime nærin-ger gjennom finanskrisen. Molde: Møre-forsking Molde.

Heum, P. (2013) Vekst og internasjonalisering inorske storforetak. Arbeidsnotat nr 39/2013fra SNF

Holden, S. (1998) Inntektspolitikken – hvordanvirker den og hva kan oppnås? Finansdeparte-mentet, Arbeidsnotat 29.

Holmøy, E. og Strøm, B. (2012) Makroøkonomiog offentlige finanser i ulike scenarier for inn-vandring. Rapporter 15/2012, Statistisk sen-tralbyrå.

Holmøy, E. og Strøm, B. (2013) Gjør innvandringdet lettere å finansiere velferdsstaten? Økono-miske analyser 3/2012, Statistisk sentralbyrå.

Holmøy, E. og Stølen, N. M. (2012) Økonomiskekonsekvenser av innvandring – Oversikt overrelevante forsknings- og utredningslitteratur.Notat, Statistisk sentralbyrå.

172 NOU 2013: 13Referanser Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi

Huuttunen, K., Møen, J. & Salvanes, K. (2009)Bedriftsnedleggelse, omstillingsevne og regio-nal mobilitet i norsk økonomi.

IMF (2007) World Economic Outlook 2007.Inglehart R. og Baker W. E. (2000) Moderniza-

tion, cultural change, and the persistence oftraditional values. American SociologicalReview, 65(1), s. 19–51.

Isachsen, A. J. red. (2002) Hva gjør oljepengenemed oss? Cappelens forlag.

Johansen, P.R. og Eika, T. (2000) Drivkrefter bakkonjunkturforløpet på 1990-tallet. Vedlegg 11 iNOU 2000: 1 (En strategi for sysselsetting ogverdiskapning).

Kollektivavtal och arbetsmarknad Norden (2013)Översättning av sammanfattningen i en rap-port från arbetsmarknadens parter i Island,Mai 2013 [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.sa.is/files/Kollektivavtal %20och %20arbetsmarknad %20Norden_1615570553.pdf.

Løken, E., Stokke, T. Aa. og Nergaard, K. (2013)Labour Relations in Norway. Fafo-rapport2013: 09.

Manacorda, M., Manning, A. og Wadsworth, J.(2012) The impact of immigration on the stru-cture of wages: theory and evidence from Bri-tain. Journal of European Economic Associa-tion, 10(1): 120–151.

Mehlum, H., Moene, K.O. & Torvik, R. (2006)Institutions and the Resource Curse. The Econ-omic Journal, 116, 1–20.

Mellbye, C., Fjose, S. og Jakobsen, E. W. (2012)Internasjonalisering av offshoreleverandørin-dustri 2011 – øker omsetning og blir med glo-bal. Menon

Milanovic, B. (2012) Global Income Inequality bythe Numbers: In History and Now -An Over-view. World Bank Policy Research WorkingPaper 6259.

Moene, K.O. & Wallerstein, M. (1997) Pay Inequa-lity. Journal of Labor Economics 15, 3, 403–430.

Mork, K.A. (2013) Etter oljen. Utfordringer fornorsk økonomi. Working Paper Series 2/2013,BI.

Nelen, A., De Grip, A. & Fouarge, D. (2011) IsPart-Time Employment Beneficial for FirmProductivity? IZA Discussion Papers nr. 5423.

Nergaard, K. og Stokke, T. Aa. (2006) Organisa-sjonsgrader og tariffavtaledekning i norskarbeidsliv 2004/2005. Fafo-rapport 2006:518.

Nergaard, K. og Stokke, T. Aa. (2010) Arbeidsli-vets organisasjoner 2008/2009. Fafo-rapport2010:47.

Neumark, D. og Wascher, W. (2007) Minimumwages and employment. NBER WorkingPapers 12663, National Bureau of EconomicResearch, Inc.

Nordbø, E. W. (2013) Arbeidsinnvandring og lønn.Norges Bank Staff Memo 5/2013.

NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og ver-diskaping (Holden I-utvalget).

NOU 2001: 14 Vårens vakreste eventyr …? (Sta-bel-utvalget).

NOU 2003: 13 Konkurranseevne, lønnsdannelseog kronekurs (Holden II-utvalget).

NOU 2008: 6 Kjønn og lønn. Fakta, analyser ogvirkemidler for likelønn.

NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon (Brochman-utvalget).

NOU 2013: 7 Grunnlaget for inntektsoppgjørene2013. Det tekniske beregningsutvalget for inn-tektsoppgjørene.

Nunziata, L. (2001) Institutions and Wage Deter-mination: A Multi-Country Approach. OxfordBulletin of Economics and Statistics 67(4), s.435–466.

Nymoen, R. (2012) Introductory dynamic macroe-conomics. Oslo, Department of Economics,University of Oslo. Paper

Nymoen, R. (2013) Skriftlig erklæring til Høyeste-rett. Sak 2012–1447 STX, OSV AS – Staten v/Tariffnemnda mfl.

OECD (2004) Society at a Glance 2004, OECDPublishing.

OECD (2006) Employment Outlook 2006, OECDPublishing.

OECD (2013) Economic Outlook 2013, OECDPublishing.

OECD (2012) Indicator A8 What are the earningspremiums from education? In Education at aGlance 2012: OECD Indicators, OECD Publis-hing.

OECD (2012a) Economic Survey Germany,OECD Publishing.

OECD (2012b) Employment Outlook 2012, OECDPublishing.

Ottaviano, G. I. P. og Peri, G. (2012) Rethinkingthe effect of immigration on wages. Journal ofEuropean Economic Association, 10(1): 152–197.

PROBA samfunnsanalyse (2013) Har endringer isammensetningen av sysselsettingen påvirketlønnsutviklingen? Rapport 2013-02.

Produktivitetskommisionen (2013a) Danmarksproduktivitet – hvor er problemerne?www.produktivitetskommissionen.dk.

NOU 2013: 13 173Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi Referanser

Produktivitetskommisionen (2013b) Produktivi-tet i den offentlige sektor – hvor er proble-merne? www.produktivitetskommissionen.dk.

Putnam, R. D. (1995): Bowling Alone America’sDeclining Social Capital. Journal of Democracy,6, 1, 65–78.

Rege, M., Telle, K. og Votruba, M. (2009) TheEffect of Plant Downsizing on Disability Pen-sion Utilization. Journal of the European Econo-mic Association, 7, 4, 754–785.

Reiersen, J. (2012) Arbeidsgiverne og den nor-diske modellen. Magma 4/2012, s. 32–41.

Rødseth A. (2000) Konkurranseutsette ogskjerma næringar, vedlegg 8 i NOU 2000: 21En strategi for sysselsetting og verdiskaping.

Røed, M. og Schøne, P. (2012) Does immigrationincrease labour market flexibility? Labour Eco-nomics, 19(4): 527–540.

Seip, Å. A. og Stokke T. Aa. (2011) Streik ved nor-ske sykehus. Fafo-rapport (2011:15).

Statistisk sentralbyrå (2013) Økonomisk utsynover året 2012. Økonomiske analyser 1/2013.

St. meld. nr. 18, 2007–2008, Arbeidsinnvandring.Stokke T. Aa. (2001) Bakgrunnsnotat til NOU

2001: 14 Vårens vakreste eventyr …? (Stabel-utvalget).

Stokke T. Aa., Nergaard K. og Evju, S. (2013) Detkollektive arbeidslivet. Organisasjoner, tariffav-taler og lønnsoppgjør. Oslo, Universitetsforla-get.

TBU (2013) Etter inntektsoppgjørene 2013. Rap-port fra Det tekniske beregningsutvalget forinntektsoppgjørene, juni 2013.

Toke S. A. og Tzannatos, Z. (2008) Trade unions,collective baragaining and macroeconomicperformance: a review. Industrial RelationsJournal, 39(4).

Trygstad S. C. og Vennesland T. E. (2012) Medbe-stemmelse – har eierskap betydning? FAFO-rapport 2012:58.

Visser, J. (2011) Data Base on Institutional Cha-racteristics of Trade Unions, Wage Setting,State Intervention and Social Pacts, 1960–2010(ICTWSS), Version 3.0, May, http://www.uva-aias.net/208.

Ulstein, H., Iversen, L.M. og Grünfeld, L. (2012)Logistikknæringens samfunnsmessige betyd-ning. Menon publikasjon nr. 3/2012.

Veland, G. og Hippe, J. M. (2013) Utviklingstrekkog utfordringer i det norske pensjonssystemet.Fafo-rapport 2013:19.

Winge, S. (2012) Arbeidsskader blant utenlandskearbeidstakere. Kompass nr. 2, 2012.

World Value Surveys (2008), Value Surveys wave2005–2008.

Ødegård, A. M. og Andersen, R. K. (2011) Østeu-ropeisk arbeidskraft i hotell, verft, fiskeindus-tri og kjøttindustri. Fafo-notat 2011:21.

Ødegård, A. M., Aslesen, S., Bråten, M. og Eld-ring, L. (2007) Fra øst uten sikring? EU-utvidel-sen og HMS – konsekvenser på norske bygge-og anleggsplasser. Fafo-rapport 2007:03. Oslo:Fafo.

Norges offentlige utredninger 2013

Seriens redaksjon:Departementenes servicesenter

Informasjonsforvaltning

1. Det livssynsåpne samfunn. Kulturdepartementet.

2. Hindre for digital verdiskaping. Fornyings-,administrasjons-ogkirkedepartementet.

3. Pensjonslovene og folketrygdreformen III. Finansdepartementet.

4. Kulturutredningen 2014. Kulturdepartementet.

5. Når det virkelig gjelder … Justis-ogberedskapsdepartementet.

6. God handelsskikk i dagligvarekjeden. Landbruks-ogmatdepartementet.

7. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. Arbeidsdepartementet.

8. Med los på sjøsikkerhet. Fiskeri-ogkystdepartementet.

9. Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer.

Justis-ogberedskapsdepartementet.

10. Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester.

Miljøverndepartementet.

11. Festekontrakter og folkerett. Justis-ogberedskapsdepartementet.

12. Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. Finansdepartementet.

13. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

Finansdepartementet.

Norges offentlige utredninger2012 og 2013

Statsministeren:Rapport fra 22. juli-kommisjonen. NOU 2012: 14.

Arbeidsdepartementet:Arbeidsrettede tiltak. NOU 2012: 6.Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012. NOU 2012: 11.Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. NOU 2013: 7.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:Bedre beskyttelse av barns utvikling. NOU 2012: 5.Politikk for likestilling. NOU 2012: 15.

Finansdepartementet:Fripoliser og kapitalkrav. NOU 2012: 3.Pensjonslovene og folketrygdreformen II. NOU 2012: 13.Samfunnsøkonomiske analyser. NOU 2012: 16.Pensjonslovene og folketrygdreformen III. NOU 2013: 3.Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. NOU 2013: 12. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. NOU 2013: 13.

Fiskeri- og kystdepartementet:Med los på sjøsikkerhet. NOU 2013: 8.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet:Mer effektiv konkurranselov. NOU 2012: 7.Ventetid – et spørsmål om tillit. NOU 2012: 12.Hindre for digital verdiskaping. NOU 2013: 2.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:Om kjærlighet og kjøletårn. NOU 2012: 17.

Justis- og beredskapsdepartementet:Trygg hjemme. NOU 2012: 4.Ny utdanning for nye utfordringer. NOU 2012: 8.Gjennomføring av Rotterdamreglene i sjøloven. NOU 2012: 10.Når det virkelig gjelder… NOU 2013: 5.Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9.Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11.

Kommunal- og regionaldepartementet:

Kulturdepartementet:Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013: 1.Kulturutredningen 2014. NOU 2013: 4.

Kunnskapsdepartementet:Til barnas beste. NOU 2012: 1.

Landbruks- og matdepartementet:God handelsskikk i dagligvarekjeden. NOU 2013: 6.

Miljøverndepartementet:Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10.

Nærings- og handelsdepartementet:Rett om bord. NOU 2012: 18.

Olje- og energidepartementet:Energiutredningen – verdiskaping, forsyningssikkerhet og miljø. NOU 2012: 9.

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:Utenfor og innenfor. NOU 2012: 2.


NO

U 2

01

3: 1

3



Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes servicesenterInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 12/2013

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Documents

NOU 2013: 13 - LovdataEtt politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9. Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11. Kommunal- og regionaldepartementet: Kulturdepartementet: