Mineralfuruskogene i Storfjorden, Møre og Romsdal – et unikt økosystem

Dag Holtan, postboks 3, 6249 Ørskog, E-post: dholtan@broadpark.no

Perry Larsen, Reiakvam, 6260 Skodje, E-post: perrygl@online.no

ABSTRACT

The sun exposed and mineral-rich pine forests in the central to inner parts of Storfjorden area

in Møre og Romsdal county, NW-Norway, have been well mapped with regard to the

occurrence of rare fungi for ten consecutively years (2000-2009).

Although it has been written several publications on single species or genera, there is yet to be

published a larger study on the forests in a wider context. It seems apparent that numbers of

species, and not at least the quantity of rare spices, are among the best known for this nature

type in Northern Europe. This is probably due to the combination of old forest parameters

such as long term continuity in terms of living, old and even semi-dead trees of pine and other

natural elements such as favourable exposure and topography, relatively warm summers and

mild winters, steadily precipitation, while gneiss bedrock must be rich in relatively easily

soluble minerals. Pine forests like these, which stretch for 25 km through steep and sunny

slopes, are very important for fungi in an international perspective, in relation to both research

and teaching.

Current classification show that over the last ten years 40 red list species of fungi associated

with pine forest (both wood inhabiting and grassland fungi) have been registered, with total

findings close to a 1000. Twelve of these species show a high accumulation, with a significant

occurrence compared in relation to a Northern European context. In addition, a number of

common pine forest species have a higher finding frequency, and several of these species

probably have important national or international populations in Storfjorden. A total of eight

species are listed as endangered (EN).

SAMMENDRAG

De soleksponerte og mineralrike furuskogene i midtre til indre deler av Storfjorden på

Sunnmøre i Møre og Romsdal har blitt kartlagt med hensyn til forekomst av sjeldne sopper i

10 år på rad (2000-2009). Selv om det har blitt skrevet flere publikasjoner om enkeltarter eller

slekter, har det foreløpig ikke blitt gjort noe forsøk på å presentere skogene i en større

sammenheng. Det synes nå klart at både artsutvalget, og ikke minst mengdene av mange

sjeldne arter, er blant det beste som er kjent for denne naturtypen i Nord-Europa. Dette

skyldes trolig kombinasjoner av gammelskogsparametre som langvarig kontinuitet med

hensyn til levende, gamle og også delvis døde trær av furu, og naturgitte faktorer som gunstig

eksposisjon og topografi, forholdsvis varme somrer og milde vintrer, jevnt med nedbør,

samtidig som gneisberggrunnen må være rik på relativt lettløselige mineraler. Furuskogene,

som strekker seg ca 25 km gjennom bratte og solrike lier, er svært viktige for fungaen

internasjonalt, også i forhold til forskning og undervisning.

I løpet av disse 10 sesongene er det etter gjeldende 2006-rødliste registrert 40 rødlistede

furuskogstilknyttede sopparter (marklevende og vedboende), med i alt nærmere 1000 funn.

Av disse viser 12 arter en sterk opphopning, med betydelige forekomster i en nordeuropeisk

sammenheng. I tillegg har en del vanligere furuskogsarter ofte en høy funnfrekvens, og trolig

har flere av disse viktige nasjonale eller internasjonale populasjoner i Storfjorden. 8 av artene

er sterkt truede (EN).

INNLEDNING

Etter at den første rødlistede soppen (blåfotstorpigg) i dette frivillige kartleggingsprosjektet

ble funnet 7. september 2000, har det etter hvert bygd seg opp en gradvis erkjennelse av at de

mineralrike furuskogene i Storfjorden på nordre Sunnmøre (kommunene Stordal, Stranda og

Norddal i Møre og Romsdal) er levested for mange sjeldne sopper på grunn av bestemte

miljøforhold. Det har derfor år for år blitt brukt stadig mer tid i håp om å avsløre flere av

fjordens hemmeligheter. Om mineralrike furuskoger i Møre og Romsdal er noe oppsummert

av Gaarder et al. (2005) og Holtan (2006), samtidig som det er publisert artikler i Agarica om

sjeldne storpiggsopper (Holtan & Gaarder 2006) og skogvokssopper (Gaarder et al. 2007).

Mange lokaliteter ligger inne i Naturbase (http://www.naturbase.no). En ekstra inspirasjon til

en bredere presentasjon av furuskogene i Storfjorden kom som en følge av at den svenske

økologen Johan Nitare besøkte området 22. og 23. september 2009, hvor vi fikk en sterk

oppfordring om å ”gi skogene et ansikt”. I denne artikkelen forsøker vi å oppsummere

kunnskapen om fungaen og bidra til en forklaring på hvorfor disse furuskogene er særlig

artsrike og verdifulle. Også vegetasjonstyper og de viktigste artene omtales kort.

METODE

Kartleggingen

Den første rødlistearten (blåfotstorpigg) ble funnet i september 2000 i delområdet Lauvvikane

i Stranda kommune. Dette skjedde ved en ren tilfeldighet, da en av forfatterne var ute på

leting etter matsopp, uten noen særlig kompetanse om andre sopper enn de som kan spises.

Det gikk en tid før vi fikk svar på hva vi hadde funnet, slik at noe videre kartlegging ikke ble

gjort før i 2001 og utover. Lauvvikane ble prioritert i første omgang, men etter hvert ble

søkeområdet utvidet, samtidig som vår kompetanse gradvis økte. På denne måten ble vi klar

over stadig nye ”hotspots”, og i den grad tiden har tillatt det, er disse systematisk

gjennomsøkte årlig (fig. 1). For alt areal som er tilgjengelig til fots har vi nå betydelige data

om forekomst av sjeldne og rødlistede sopper (fig. 2). Fra 2003 er de fleste interessante funn

registrert ved hjelp av håndholdt GPS. Til sammen har det gått med et drøyt årsverk i felt og

over mikroskopet.

Figur 1. Kart over det undersøkte området, med avgrensede lokaliteter i Naturbase (http://www.naturbase.no) i

grønt. De røde prikkene er lokaliteter med nye data og store naturfaglige kvaliteter. The map is showing the

registered area with nature types in green, Naturbase (http://www.naturbase.no). The red dots indicate new

locations with high nature qualities.

Figur 2. Opphopningen av rødlistearter slik den ser ut i Gislink (http://www.gislink.no). Tallene er artspoeng

etter tabell 4. Accumulation of red list species according to Gislink (http://www.gislink.no). The figures are

”species points” in relation to table 4.

Begreper

Signalartbegrepet har blitt stadig mer brukt de senere årene, både innenfor kartlegging av

jordbrukets kulturlandskap og i skogsområder. Det brukes ofte synonymt med indikatorart.

Med en signalart forstår vi en art som signaliserer høye naturverdier (Løvdal et al. 2002,

Nitare 2005). På grunn av visse krav til miljøet finnes den helst i lokaliteter med

kombinasjoner av bestemte miljøforhold, for eksempel i forhold til berggrunn, lokalklima

eller kontinuitet. Arten gir dermed god informasjon om miljøet den forekommer i. Når det

gjelder identifisering av verdifulle naturtyper bør helst flere signalarter opptre samtidig.

Kontinuitet er et nøkkelbegrep med hensyn til beskrivelse og forståelse av artsmangfold og

naturforhold i all natur, også i furuskogene som behandles her. Dette kan kort sagt beskrives

som at det har vært stabil tilgang på bestemte miljøfaktorer/-egenskaper over lang tid, enten

det er på liten (skogbestandsnivå) eller stor (landskapsnivå) romlig skala. For skog tenker man

særlig på faktorer som stabilt lokalklima, kontinuitet i kronesjikt (et areal har hatt lukket skog

i lang tid), kontinuitet i tredekke (rot- og marksjikt, dvs. at det har stått skog på stedet i lang

tid), og kontinuitet i død ved av ulike treslag og i ulike dimensjoner og nedbrytningsstadier

(Gaarder et al. 2008, Haugset et al. 1996, Hofton 2003, Hofton et al. 2007, Løvdal et al.

2002).

Navnebruk

Norske og vitenskapelige navn på sopp følger Artsdatabankens artsnavnebase

(http://www2.artsdatabanken.no/artsnavn/Contentpages/Sok.aspx). Vegetasjonstyper følger

Fremstad (1997).

UNDERSØKELSESOMRÅDET

Topografi

Topografien på landskapsnivå er stedvis dramatisk, med høye og ofte svært bratte fjellsider

som stuper rett ned i fjorden. To dype kløfter skjærer seg inn i fjellsidene, i nord ved Ådalen

og midt i undersøkelsesområdet ved Steigjelet. I en grov skala er variasjonen i topografien

likevel middels høy, eksempelvis ved en nokså ens eksponering mot sør og vest.

Berggrunn

Berggrunnen er i området som helhet oppgitt å være ikke inndelte gneiser, med mindre

kropper av andre, vanligvis harde og sure bergarter (Tveten et al. 1998). Dette er nok noe

unyansert, og mer kalkholdige bergarter er påvist gjennom både tunneldriving og observert i

felt. Også i forbindelse med boring av private brønner har det stedvis vært problemer med

løst, kalkholdig fjell (Nils E. Linge pers. medd.).

Vegetasjonsgeografi

De nordre, ytre delene av området hører etter Moen (1998) til klart oseanisk

vegetasjonsseksjon (O2), de sørlige og indre delene til svakt oseanisk (O1). Arealet under ca

300 m o.h. føres til boreonemoral vegetasjonssone (BN), og samsvarer i praksis med det

høydeintervallet vi har kartlagt i.

Naturtyper

Inndeling av naturtyper for de lokalitetene som ligger i Naturbase er gjort etter DN-håndbok

nr 13 (Direktoratet for naturforvaltning 2006). De fleste avgrensningene er ført til typen F03

kalkskog, undertype F0301 tørr kalkfuruskog. Enkelte områder er hjemmehørende i

naturtypen F01 rik edellauvskog, oftest i undertypen rikt hasselkratt F0103, mer sjelden i

F0106 gråor-almeskog. Spredt er det også innslag av F07 gammel lauvskog, undertype F0701

gammelt ospeholt. En stor lokalitet og tre mindre er i tillegg ført til F09 bekkekløft og

bergvegg.

Vegetasjonstyper

1) Bærlyngskog (A2) forekommer først og fremst på platåer i overkant av de bratte

fjordliene, sjelden i fuktige forsenkninger i lavereliggende områder. På grunn av

generell høy trealder er utformingen ofte relativt lysåpen, med furu (Pinus sylvestris)

og bjørk (Betula nana) som dominante treslag. Blåbær (Vaccinium myrtillus) og

tyttebær (V. vitis-idea) er som regel de vanligste artene i det lavere busksjiktet.

Foreløpig er det lite som tyder på at bærlyngskog er viktig i forhold til forekomst av

sjeldne marklevende sopper, men enkelte funn av rødlistearter er gjort.

2) Blåbærskog (A4) og småbregneskog (A5) finnes også som oftest i de høyereliggende,

mer humide delene av fjordliene. Utenom blåbær er krekling (Empetrum nigrum) en

vanlig art, det samme gjelder småbregnene fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og

hengeving (Phegopteris connectilis). I fuktsig kan storfrytle (Luzula sylvatica) krype

helt ned mot fjorden (A5b, bregne-skrubbær-utforming). Fåresopper (Albatrellus) og

gråkjuker (Boletopsis) vokser av og til i småbregneskog, særlig førstnevnte.

3) Knausskog (A6) er utbredt særlig i de bratteste, mest soleksponerte og samtidig minst

tilgjengelige delene av fjorden (A6b, varmekjær utforming). Furu er dominerende

treslag, med innslag av hengebjørk (Betula pendula), bergasal (Sorbus rupicola) og

rognasal (S. intermedia). Røsslyng (Calluna vulgaris) og krekling dominerer vanligvis

i det lavere busksjiktet. I lavereliggende områder er det ofte store mengder melbær

(Arctostaphylos uva-ursi). Selv om humusdekket er tynt, og tørker raskt ut etter

nedbør, er det en del funn av særlig fåresopper (Albatrellus), gråkjuker (Boletopsis),

vanligere brunpiggsopper (Hydnellum) og korallsopper (Ramaria) i denne undertypen.

4) Lågurtskog (B1) har en stor utbredelse i fjorden, og er svært viktig i forhold til

forekomst av mange rødlistede sopper (både marklevende og vedboende). Skogen

forekommer på både rasvifter (mineralrik forvitringsjord) og i bratte lier som ikke kan

sies å være spesielt preget av ras (tynt humusdekke bygd opp av mineralrik jord og

dødt organisk materiale). Særlig interessante er de sesongfuktige utformingene, og

disse har ofte et høyt antall av mer kravfulle karplanter, både vestlige arter og

sørøstlige (jf. Fægri 1960 og Fægri & Danielsen 1996). Vegetasjonstypen har gjerne

mye hassel (Corylus avellana) eller andre lauvtrær, og opptrer stedvis som rene

lauvskoger, med mange rødlistede sopper knyttet spesielt til hassel.

5) Kalklågurtskog (B2) er den klart viktigste vegetasjonstypen med hensyn til forekomst

av marklevende, rødlistede storsopper. Den er mest frekvent i de bratteste liene, og

karakteristisk er et tynt humusdekke med generelt få karplanter. Lakrismjelt

(Astragalus glychyphyllos), skogfaks (Bromopsis benekenii), rødflangre (Epipactis

atrorubens), svarterteknapp (Lathyrus niger) eller furuvintergrønn (Pyrola chloranta)

o.a. avslører delområder med relativt høy pH. Tørr kalkfuruskog (B2a) er mest

utbredt, men sesongfuktige varianter er også vanlige under overrislede berg og langs

bekkekanter (frisk kalkfuruskog B2b). Som for lågurtskog (B1) er det ofte oppslag av

hassel eller andre lauvtrær i den friske kalkfuruskogen. Manglende kalk i berggrunnen

kompenseres ved spesielle forhold når det gjelder topografi og tilførsel av grunnvann

(jf. Fremstad 1997). Det kan i denne forbindelse nevnes at det ved tunneldriving ofte

er påtruffet ”kalkslepper”, og i bratte partier som har rast ut er det observert spredte

kalkutfellinger i berget, bl.a. med noe kalkkrevende arter som murburkne (Asplenium

ruta-muraria) og hårstarr (Carex capillaris). Typen er samtidig den som sammen med

knausskog og lågurtskog (til sammen trolig minst 80 % av arealet) har størst

utbredelse i furuskogene i fjorden, og en av flere gode forklaringer på hvorfor

frekvensen og utvalget av sjeldne sopper må kunne sies å være oppsiktsvekkende høy.

Skoghistorie

Samlet sett kan storparten av området beskrives som gammel, plukkhogstpåvirket naturskog.

De ekstensive og forsiktige hogstinngrepene ligger langt tilbake i tid, og har dessuten vært lite

intensive, slik at store deler av området har beholdt viktige egenskaper som høy tetthet og

kontinuitet i gamle trær, rot- og marksjikt, samt til en viss grad også død ved av spinklere til

middels grove dimensjoner. Det er imidlertid ikke snakk om urskogsnære miljøer, bl.a. er det

dårlig kontinuitet i grove læger, og tettheten av slike er heller ikke spesielt stor. Urskogsnær

furuskog er svært sjelden i Norge i dag, og bare kjent fra noen få steder i indre,

avsidesliggende deler av Finnmark, Troms, indre Østlandet og noen få steder i indre

fjordstrøk på Vestlandet (Tom H. Hofton, pers. medd.).

I furuskogene i Storfjorden blir man mange steder slått av det faktum at man vandrer i en skog

bestående av overveiende biologisk gamle trær (fig. 3). Gammel skog har etter hvert blitt

sjelden i Norge og Europa, og nesten 25 km med sammenhengende gammelskog er svært

uvanlig, ikke minst når det gjelder lavlandsfuruskog. En viktig grunn til at skogene har fått

lov til å bli så gamle, er at i det minste deler av området ikke ble gjenstand for en

gjennomhogst under den såkalte hollendertiden. At sunnmøringen den gangen så på

furuskogene i ”Strandasjøen” som en ressurs som kunne komme godt med i dårlige tider,

framfor det kommersielle potensialet, er en meget viktig delårsak til at man i nåtid har disse

kontinuitetsskogene over et så vidt areal. Ikke minst forteller dette oss at det måtte være gode

levevilkår i fjorden. Man trengte ikke å selge, og plukkhogde det man hadde bruk for privat.

Samtidig er mye av området det man i dag kaller for ”nullområder” i en kommersiell

driftssammenheng, noe som både kan tilskrives en vanskelig topografi samt at rasfaren mange

steder er stor. Større rasulykker er ikke noe ukjent fenomen i fjorden, også innenfor det

beskrevne området, og da kan kanskje skogen like godt få stå.

Figur 3. Gammel furuskog ved bygda Ovrå. Old pine forest at the village of Ovrå. Foto: Perry Larsen.

FUNGAEN I FURUSKOGENE

Kommentarer til en del interessante marklevende grupper og arter

Av rødlistede sopper knyttet til furuskogen i Storfjorden er det så langt dokumentert 40 arter

(marklevende og vedboende, jf. tabell 1). Av disse er 8 sterkt truede (EN). I tillegg er det

funnet en lang rekke gode signalarter (indikatorarter) og andre arter knyttet primært gammel

furuskog. Under følger en kortfattet presentasjon av disse. Nåværende rødlistestatus står i

parentes (etter Brandrud et al. 2006). Tallmaterialet for de hyppigst forekommende artene er

til dels anslått skjønnsmessig (minimumstall), ikke minst ut fra at det fremdeles er en jobb å

gjøre i forhold til videre kartlegging. Begrepet funn brukes her synonymt med delforekomster

(funn av fruktlegemer minst 50 m fra hverandre), og er ikke det samme som antall myceler.

1) Fåresopper (Albatrellus): Både franskbrødsopp (A. confluens) og furufåresopp (A.

subrubescens)(NT, nær truet) er vanlige til meget vanlige innenfor området. Begge ser

ut til å vokse både i rikere og i mer fattige vegetasjonstyper, og påfallende ofte vokser

de sammen. For furufåresopp er vi nå oppe i rundt 150 funn, mens franskbrødsoppen

ser ut til å være om lag halvannen gang mer frekvent. Storfjorden er trolig et nasjonalt

viktig kjerneområde for særlig furufåresopp.

2) Gråkjuker (Boletopsis): Furugråkjuke (B. grisea)(VU, sårbar) ble funnet i Storfjorden

første gang 20.09.2003. Lenge så det ut til at den var mindre vanlig, men etter et par

gode sesonger og grundigere undersøkelser er vi nå oppe i over 30 funn. Storfjorden

alene har dermed flere funn enn det som er kjent nasjonalt (etter NMD) utenfor Møre.

Arten vokser både i nesten vegetasjonsløs, men rik lågurtskog (fig. 4) og blant melbær

i knausskog.

Figur 4. Furugråkjuke (Boletopsis grisea) er en av mange sjeldne arter i Storfjorden med en god bestand.

Boletopsis grisea is one of many rare species with a strong population in Storfjorden. Foto: Perry Larsen.

3) Søtpiggsopper (Bankera): Både lurvesøtpigg (B. fuligineoalba)(NT) og knippesøtpigg

(B. violascens)(NT) er funnet, sistnevnte riktignok bare med ett funn i september 2009

(Johan Nitare det.). Denne granskogsarten er sjelden i furuskog, men med spredte funn

i gamle granplantasjer på Sunnmøre. Når det gjelder lurvesøtpigg, er den en av

karakterartene i furuskogene i Storfjorden, med minst 30 funn, og storområdet er

kanskje et nasjonalt kjerneområde for denne. Den vokser oftest i rikere

vegetasjonstyper.

4) Brunpiggsopper (Hydnellum): Vanligst i Storfjorden og mest utbredt i denne slekten er

rustbrunpigg (H. ferrugineum), med beltebrunpigg (H. concrescens), skarp

rustbrunpigg (H. peckii), oransjebrunpigg (H. aurantiacum) og blå brunpigg (H.

caeruleum) i nedadgående rekkefølge etter funnfrekvens. Bare skogen er noenlunde

gammel ser disse ut til å trives i mange ulike vegetasjonstyper. Oransjebrunpigg og blå

brunpigg ser ut til å være middels gode signalarter. Mest interessant er likevel funnene

av ”flammebrunpigg” (H. auratile)(VU), som vi har fire funn av i to lokaliteter. Dette

er nasjonalt og i Norden en sjelden og god signalart som vokser i de mest baserike

utformingene av lågurtskog.

5) Sølvpiggsopper (Phellodon): Beltesølvpigg (P. tomentosus) er enkelte år svært tallrik

(eksempelvis i 2009), og har ingen stor signalverdi. Svarthvit sølvpigg (P. melaleucus)

hadde relativt gode forekomster i 2009, men er ikke spesielt vanlig. Både den og

svartsølvpigg (P. niger)(NT) er middels gode til gode signalarter, med flest funn i

lågurtskog, men svartsølvpigg har vi bare 3-4 funn av i fjorden.

6) Storpiggsopper (Sarcodon): Furuskjellpigg (S. squamosus) er suverent den vanligste

og mest utbredte av artene i denne slekten i Norden, med anslagsvis hundrevis av

delforekomster i Storfjorden i gode sesonger. Den har ingen spesiell verdi som

signalart. Mest interessant i et internasjonalt perspektiv er den voldsomme

opphopningen av glatt storpigg (S. leucopus)(NT). For denne har vi nå minst 150 funn,

hvilket er en betydelig opphopning i Norden og Europa. Det er nylig oppdaget et

penicillin i denne arten (Johan Nitare pers. medd.), slik at den på sikt kan vise seg å

være interessant også i en medisinsk sammenheng. Arten bør nå kanskje regnes som

vestlig, i motsetning til hva Nitare (2006) peker på. Når det gjelder de ”vanskelige”

artene blåfotstorpigg (S. glaucopus)(VU) og besk storpigg (S. scabrosus)(VU) slet vi

litt med bestemmelsene, og det er påfallende at Johan Nitare på stedet (22.09.2009)

ombestemte en tidligere antatt blåfotstorpigg til en sikker besk storpigg (figur 7 i

Holtan & Gaarder 2006 er dermed feil art, og skal være besk storpigg). Fra 3 tidligere

funn av en av disse hoppet vi plutselig opp til 14 i 2009, 12 av disse er besk storpigg.

Storfjorden har dermed en viktig, nasjonal opphopning for denne. De rødlistede

storpiggsoppene er generelt gode signalarter, med en overvekt av funn i rike

vegetasjonstyper, selv om funndata for besk storpigg nasjonalt er noe sprikende.

7) Filtkjuker (Onnia): Her er det funnet 2 arter, nemlig filtkjuke (O. tomentosa)(NT) og

furufiltkjuke (O. triquetra)(EN, sterkt truet). Førstnevnte er en rimelig vidt utbredt art,

men likevel nokså sjelden i Storfjordområdet (rundt 15 funn). For furufiltkjuke er 3

funn publisert tidligere (Holtan & Larsen 2008). Denne arten hadde tydelig en god

sesong i 2009, med 9-11 nye funn (fig. 5). Opphopningen i Storfjorden er dermed av

stor nordisk verdi for denne sjeldne kjuka. Funnene kan knyttes opp mot kontinuitet

for levende trær, dels stående, døde trær, samt at skogene har godt (sommervarmt og

vintermildt) klima.

Figur 5. Furufiltkjuke (Onnia triquetra) har en levedyktig populasjon i Storfjorden. Onnia triquetra has a

vigorous population in Storfjord. Foto: Perry Larsen.

8) Korallsopper (Ramaria): Dette er en stor og vanskelig gruppe. Det eneste vi er helt

sikre på så langt er at rødtuppsopp (R. botrytis)(NT) i gode år er svært tallrik, både i

furuskogene og edellauvskogene, med minst 200 delforekomster så langt. Det samme

gjelder for spekteret av de rødgule og gule artene, som eksempelvis i 2007 var oppe

med hundrevis av delforekomster, helt klart over 500. Her snakker vi nok om flere

ulike arter, og uansett hva man artsmessig finner ut av framover er dette ofte gode

signalarter for både gammelskog og rikere skogsmiljøer. For øvrig har vi et antatt

sikkert funn av R. sanguinea (NT). I 2009 ble vi i tillegg klar over at svensk

korallsopp (R. suecica) er relativt utbredt i rik lågurtskog (vokser på strø).

9) Klubbesopper (Clavariadelphus): Barskogsartene liten klubbesopp (C. ligula) og

storsporet klubbesopp (C. sachalinensis)(DD) vokser i Storfjorden på nåle- eller

barstrø, helst i baserik, nesten vegetasjonsløs lågurtskog, oftest godt soleksponert. Om

det er den ene eller andre arten som år om annet har regulære masseforekomster er vi

usikre på, og tidligere belagt materiale i NMD bør revideres, da her nok er noen

feilbestemmelser. Fjorden ser ut til å være et viktig kjerneområde for disse vakre

klubbene.

10) Fagervokssopper (Hygrocybe): Denne slekten er best kjent fra tradisjonelt drevne

beite- og slåttemarker, vanligvis også med mange arter i rike hasselkratt. Også i

furuskogene vokser det en del arter, og her skal vi nøye oss med å nevne rødlisteartene

vi har funnet i Storfjorden, nemlig russelærvokssopp (H. russocoriacea)(NT) og rød

honningvokssopp (H. splendidissima)(NT). De er knyttet til engsamfunn, gjerne i

forbindelse med vekselfuktige sig eller på sesongfuktige tørrbakker. Signalverdien er

middels god for mange av Hygrocybe-artene man finner i furuskog.

11) Skogvokssopper (Hygrophorus): Her er det tidligere publisert noe (Gaarder et al.

2007). Mest interessant er selvsagt de mange funnene av de truede (EN) og sjeldne

artene blågrå vokssopp (H. atramentosus) og fagervokssopp (H. calophyllus), hvor vi i

Storfjorden alene nå har over 30 funn (utenom olivinskogene) av disse to. Dette er en

svært viktig konsentrasjon i en internasjonal sammenheng. Signalverdien deres er

vesentlig bedre enn for de vanligere artene duftvokssopp (H. agathosmus), gul

furuvokssopp (H. gliocyclus)(NT) og gulskivevokssopp (H. karstenii), selv om også

disse indikerer spesielle og verdifulle furuskogsmiljøer i ulik grad. Artene er generelt

mest frekvente i vekselfuktig lågurtskog.

12) Kantareller og trompetsopper (Cantharellus og Craterellus): Ikke overraskende er det

stedvise masseforekomster av en svak til middels god signalart som gul

trompetkantarell (Craterellus lutescens) i vekselfuktig lågurtskog m.v. Mer

overraskende er det kanskje at vi i 2009 også fant blek kantarell (Cantharellus pallens)

og svart trompetsopp (Craterellus cornucopioides) i homogen, rik furulågurtskog,

uten lauvtrær i nærheten.

13) Skrubber (Porphyrellus): Falsk brunskrubb (P. porphyrosporus)(NT) er vanligvis

assosiert med rike hasselkratt i kystnære strøk, og er temmelig utbredt i denne

naturtypen i Møre og Romsdal og vestpå. I 2009 ble det gjort 2 funn i homogen

furuskog av lågurtutforming, hvor det ene fruktlegemet overraskende nok vokste

direkte på berg under et overheng. Tallmaterialet er beskjedent, og det er vanskelig å

si noe bastant om signalverdi, selv om det kan se ut som om arten generelt er mindre

kravfull i lauvskog enn furuskog.

14) Traktmusseronger (Leucopaxillus): Her har vi 2 funn av bitter traktmusserong

(Leucopaxillus gentianeus)(EN) på barstrø. Med få og spredte funn både i Møre og

Romsdal og ellers på Vestlandet er det vanskelig å si om arten bare er sjelden, eller om

den også har god signalverdi.

15) Knippesopper (Lyophyllum): Mest interessant er de store forekomstene av liten

sotgråhatt (L. semitale), som enkelte år er oppe med flere hundre delforekomster. Den

vokser nesten alltid i de mest soleksponerte utformingene av lågurtskog, oftest i

gammel skog. Middels god signalverdi for denne, mens kalksotgråhatt (L.

deliberatum) både er vesentlig sjeldnere og trolig har bedre signalverdi.

16) Musseronger (Tricholoma): Svartspettet musserong (T. atrosquamosum)(NT) er mest

utbredt i rike hasselkratt, men vi har et funn fra kjerneområdet i furuskogsdelen av

Lauvvikane, Stranda. Signalverdien er trolig god, mens for vi en art som besk

kastanjemusserong (T. batschii)(NT) er mer usikre på denne (bare ett funn). Det

samme gjelder for nasjonalt sjeldne arter som brunhvit musserong (T. sudum) og

ustripet kastanjemusserong (T. stans), men de få funnene vi har er i vekselfuktig

lågurtskog. Mer interessant er funnene av kjempemusserong (T. colossus). Denne

vokser gjennom hele storområdet (fig. 6), og vi antar at det til nå er snakk om over 150

delforekomster. Dette er en god signalart i tillegg til at den er en av karakterartene

her, og opphopningen er av nasjonal til nordisk verdi, kanskje også av europeisk verdi.

Det kan tenkes at den burde komme med som rødlisteart ved neste revisjon av

rødlisten. Lenge trodde vi at lakrismusserong (T. apium)(NT) var reelt sjelden, men

det var før sesongen 2009. Dette året poppet den opp ”overalt”, slik at vi nå er oppe i

minst 20 funn av denne ”mineraleteren” og gammelskogsarten (fig. 7). For

lakrismusserongen kan vi dermed snakke om en viktig, nasjonal konsentrasjon, mens

det for den sjeldne ”sienamusserongen” (T. joachimii)(EN)(fig. 8) er en opphopning

av internasjonal verdi. I lokaliteten Ytrelid-Vika ved Fjørå har vi fra 2007 12

delforekomster (jf. NMD). I 2009 ble det i tillegg til sammen 8 funn i 5 nye lokaliteter,

slik at vi nå er oppe i totalt 20 funn/delforekomster. Nordgrensen ble i 2009 overtatt av

Rottåsberga i Tingvoll (Geir Gaarder pers. medd.). Det vil heller ikke overraske om

den dukker opp i flere gamle furuskoger vestpå med tilsvarende miljøforhold, også i

ytre fjordstrøk (hvor vi har et kystfunn i gammel lågurtfuruskog i Haram kommune).

Figur 6. Kjempemusserong (Tricholoma colossus) er utbredt i Storfjorden, med minst 150 funn. Giant Knight is

commonly distributed in Storfjorden, with at least 150 findings. Foto: Perry Larsen.

17) Fluesopper (Amanita): En god signalart i denne slekten er utvilsomt grønn fluesopp

(A. phalloides). Vi regner med at vi i gode sesonger har minst 100 delforekomster av

denne dødelig giftige, sørlige arten, alltid voksende i tørr og rik lågurtskog.

18) Parasollsopper (Macrolepiota): Eneste interessante art i furuskogene til nå er stor

parasollsopp (M. procera), som her vokser på sin nordgrense. Riktignok vokser den

både i hasselskog, langs vegkanter og dels i hyttehager i Storfjorden, men i ren

furuskog opptrer den som oftest i tørr lågurtskog, med middels god signalverdi.

Masseforekomster, med flere hundre hatter, er kjent fra 2003 i furuskogen øst for Ovrå

i Stranda. Vanligvis er den sparsom.

Figur 7. Lakrismusserong (Tricholoma apium) er en god signalart for gammelskog. Scented Knight is an good indicator for old forests. Foto: Perry Larsen.

19) Slørsopper (Cortinarius): Her er det i hovedsak artene i undergruppen Phlegmacium

som er av interesse, da disse oftest har størst verdi som signalarter (jf. Gaarder et al.

2005, Nitare 2005). Besk slørsopp (C. caesiostramineus) er tydelig sjelden vestpå, og

det var først i 2009 at vi fant den i Storfjorden, i tørr lågurtskog. Praktslørsopp (C.

cumatilis) regnes som en granskogsart, men det er likevel enkelte funn i furuskogene i

Storfjorden (hasselrik furuskog). Duftslørsopp (C. percomis) har kanskje blitt litt

oversett, og ser ut til å være relativt frekvent i lågurtskog. Når det gjelder Cortinarius

barbarorum (NT) synes den foreløpig å vokse litt spredt, og denne fungerer godt som

signalart for rikere miljøer. Bananslørsoppen (C. mussivus)(NT) er på sin side en av

karakterartene i fjorden, og selv om vi ikke har godt tallmateriale for den, er det klart

at den i gode år kan være ganske tallrik i enkeltlokaliteter, med en klar opphopning

både i denne naturtypen og i olivinskoger (jf. Holtan 2008). De mest tallrike av de mer

interessante artene, og relativt gode signalarter, er likevel svovelslørsopp (C.

sulfurinus) og kopperrød slørsopp (C. cupreorufus)(NT), som begge i enkeltår kan

opptre med trolig et par hundre delforekomster hver eller mer. Vanlig i enkelte år, og

middels gode signalarter, er gyllenbrun slørsopp (C. elegantior) og fibret slørsopp (C.

glaucopus). Gullslørsopp (C. aureofulvus)(NT) og grynslørsopp (C. papulosus) er

begge sjeldne, med rundt 4-5 funn av hver, og funnstedene er i alle fall i tørr og rik

lågurtskog. Også disse er funnet i olivinskog (Holtan 2008). ). Da slørsopper er en

vanskelig slekt er det sannsynlig at det forekommer flere interessante arter enn de vi

har greid å påvise.

Figur 8. Sienamusserong (Tricholoma joachimi) er nå funnet i 7 ulike delområder, med i alt 20 funn. With a

total of 20 findings, Tricholoma joachimi now is found in seven different locations. Foto: Perry Larsen.

20) Risker og kremler (Lactarius, Russula): Risker er vi litt usikre på om har noen egentlig

gode signalarter, men det kan se ut som om fururiske (L. musteus) har en viss

opphopning i rik lågurtskog. Kremlene er litt bedre representerte i så måte, og

eksempelvis er drueblå kremle (R. azurea)(NT) en mindre vanlig art som i hovedsak

påtreffes i rik lågurtskog, av og til også i hasselrik furuskog. Nevnes må også

pukkelkremle (R. coerulea), som er en generell karakterart for furuskogene vestpå,

men den har ingen stor signalverdi (vokser like gjerne i blåbærskog som i rik

lågurtskog). Den tidligere rødlistearten gullkremle (R. aurea) har en vid utbredelse i

flere skogtyper, men er likevel en relativt brukbar signalart. Rosenfotkremle (R.

roseipes)(NT) ser ut til å være reelt sjelden, med bare et par funn (vokser også i

olivinskog), men som kalkskogsart har den trolig god signalverdi.

Dødvedelementet på furu

Av resupinate, vedboende arter (kjuker og barksopper) må vi peke på minst 10 funn av en

sjelden art som frynsehuldrekjuke (Anomoloma myceliosa)(EN), som dermed tilhører utvalget

av arter med et viktig nasjonalt kjerneområde i Storfjorden. Andre påviste rødlistearter innen

dette elementet er flekkhvitkjuke (Antrodia albobrunnea)(NT), parasittkjuke (Antrodiella

parasitica)(DD), spindelkjuke (Byssoporia mollicula)(NT og relativt tallrik), rosettkjuke

(Postia balsamea)(EN), blomsterkjuke (P. floriformis)(EN), P. hibernicus coll. (NT, ikke

uvanlig), laterittkjuke (P. lateritia)(VU), Skeletocutis kuehneri (NT) og tyrikjuke (S.

lenis)(NT), men her er våre undersøkelser fortsatt mangelfulle. Vi har generelt dårlige

kunnskaper om dette elementet, og de fleste funnene er bestemte av Even Høgholen eller Leif

Ryvarden. Det er likevel grunn til å tro at elementet av dødvedsopper på furu generelt ikke

utmerker seg sammenliknet med områder i andre deler av Norge. Artene er i hovedsak knyttet

til sterkt nedbrutte læger av varierende dimensjoner, gjerne i godt soleksponerte lokaliteter.

Tabell 1. Forekomst og antall delforekomster (dels skjønnsmessig) for rødlisteartene. RL= kategori på rødlisten

(Kålås et al. 2006). DD= datamangel, NT= nær truet, VU= sårbar, EN= sterkt truet.

Vitenskapelig navn Norsk navn RL Antall

Albatrellus subrubescens furufåresopp NT 150+

Anomoloma myceliosa frynsehuldrekjuke EN 10+

Antrodia albobrunnea flekkhvitkjuke NT 1

Antrodiella parasitica parasittkjuke DD 1

Bankera fuligineoalba lurvesøtpigg NT 35+

B. violascens knippesøtpigg NT 1

Boletopsis grisea furugråkjuke VU 35+

Byssoporia mollicula spindelkjuke NT 10+

Clavariadelphus sachalinensis storsporet klubbesopp DD påvist

Cortinarius aureofulvus gullslørsopp NT 4

C. barbarorum NT 10+

C. cupreorufus kopperrød slørsopp NT 100+

C. mussivus slank bananslørsopp NT 30+

Hydnellum auratile flammebrunpigg VU 4

Hygrocybe russocoriacea russelærvokssopp NT 1

H. splendidissima rød honningvokksopp NT 1

Hygrophorus atramentosus blågrå vokssopp EN 15+

H. calophyllus fagervokssopp EN 20+

H. gliocyclus gul furuvokssopp NT 3

Leucopaxillus gentianeus bitter traktmusserong EN 2

Onnia tomentosa filtkjuke NT 15+

O. triquetra furufiltkjuke EN 12-14

Phellodon niger svartsølvpigg NT 4

Postia balsamea rosettkjuke EN 1

P. floriformis blomsterkjuke EN 1

P. hibernicus NT 2

P. lateritia laterittkjuke VU 1

Ramaria botrytis rødtuppsopp NT 100+

R. sanguinea NT 1

Russula azurea drueblå kremle NT 5+

R. roseipes rosenfotkremle NT 2

Sarcodon glaucopus blåfotstorpigg VU 1-2

S. leucopus glatt storpigg NT 150+

S. scabrosus besk storpigg VU 12

Skeletocutis kuehneri NT 1

S. lenis tyrikjuke NT 2

Tricholoma apium lakrismusserong NT 20+

T. atrosquamosum svartspettet musserong NT 1

T. batschii besk kastanjemusserong NT 1

T. joachimii sienamusserong EN 20

FUNGAEN I LAUVSKOGSMILJØENE

Mange rødlistede sopper også i rike hasselkratt

Tre delområder skiller seg ut med mer homogene lauvskogsmiljøer. Dette gjelder fra vest mot

øst Lauvvikane, Steigjelet og deler av området ved fruktbygda Linge og Lingåsen. De

domineres som regel av til dels gamle og svært artsrike hasselkratt, men har stedvis rikelige

innslag av alm (Ulmus glabra), hengebjørk og osp (Populus tremula), mer sjelden også lind

(Tilia cordata) og fagerrogn (Sorbus meinichii). Uten å gå i detalj, kan vi peke på at antallet

for rødlistede sopper bare funnet i lauvskog nå er oppe i 26 (tabell 2), slik at det i

”storområdet” pr 1. november 2009 er dokumentert i alt 66 rødlistede sopper.

Tabell 2. Rødlistede sopper som kun er funnet i edellauvskog med rødlistestatus (RL) og antall delforekomster.

DD= datamangel, NT= nær truet, VU= sårbar, EN= sterkt truet.

Vitenskapelig navn Norsk navn RL Antall

Antrodia pulvinascens ospehvitkjuke NT 1

Artomyces pyxidatus begerfingersopp NT 3

Cantharellus amethysteus ametystkantarell NT 7

C. melanoxeros svartnende kantarell NT 5

Cortinarius cinnabarinus sinoberslørsopp VU 2

C. olearioides safranslørsopp VU 1

C. praestans kjempeslørsopp VU 1

Entoloma allochroum DD 2

E. euchroum indigorødskivesopp NT 3

E. tjallingiorum skjellet rødskivesopp NT 2

Geastrum triplex prestejordstjerne VU 2

Hericium coralloides korallpiggsopp NT 1

Hyphodontia spathulata tannknorteskinn VU 1

Kavinia himantia narrepiggsopp NT 3

Lactarius citriolens duftsvovelriske NT 5+

Lentaria byssiseda vedkorallsopp NT 1

Lycoperdon echinatum piggsvinrøyksopp VU 1

Marasmius cohaerens børsteseigsopp NT 1

M. wynnei grånende seigsopp NT 10+

Mutinus caninus dvergstanksopp NT 1

Multiclavula mucida vedalgekølle NT 2

Phellodon confluens lodnesølvpigg NT 1

Russula albonigra gråsvart kremle NT 1

R. anthracina kokskremle NT 1

R. cuprea VU 1

R. maculata flekkremle NT 1

ARTSMANGFOLD OG VERDI

Verdisettingskriterier

Nitare (2008) har nylig satt fram et forslag til verdisetting for lokaliteter i kalkbarskog i

Sverige, ved et poengsystem for ulike karplanter og mykorrhizasopper. I Norge har man en tid

hatt et lignende system for jordbrukets kulturlandskap (Jordal & Gaarder 1993), og noe

tilsvarende ble i sin tid utviklet for sopp og lav i granskog på Østlandet av Siste Sjanse

(Bredesen et al. 1994, 1997). Dette verktøyet vil etter noen års kartlegging kunne gi

sammenlignbare resultater med hensyn til bedømming av både naturverdi og for eksempel

verneverdi. Et slikt system vil også kunne fange opp arealmessig små lokaliteter, ”hotspots”.

Viktige kriterier for utarbeiding av ulik poengsum for de ulike marklevende artene i furuskog

vil være følgende (flere kriterier kan diskuteres):

1) Kalkskogsarter vektes høyere enn de som prefererer sur berggrunn.

2) Gammelskogsarter vektes høyere enn de som er mer frekvente i yngre skog.

3) Arter med tyngdepunkt i rikere vegetasjonstyper vektes høyere enn slike som ofte

finnes i for eksempel blåbærskog.

4) Selv om rødlisten er dynamisk, er det underliggende kunnskapsgrunnlaget i dag såpass

stort at omfattende endringer trolig i mindre grad er aktuelt. Det er derfor fornuftig

også å bruke rødlistekategori som verdisettingskriterium. Truede (CR, EN) og sårbare

(VU) arter vektes derfor høyere enn nær truede arter (NT). For arter med datamangel

(DD) er det vanskelig å gjøre en generell vekting, for disse må nøyere vurderinger

gjøres.

5) Felterfaring er viktig – og erfaringsmessig ser man at både ikke rødlistede arter eller

arter som har falt ut av rødlisten likevel kan være gode signalarter. I Storfjorden vil

dette gjelde særlig for kjempemusserong og gullkremle.

Nitare (2008) dobler poengsummen for artene med høyest poengsum* ved to eller flere

delforekomster innen samme lokalitet, eller ved tre eller flere delforekomster for de med nest

høyest poengsum**. Dette virker fornuftig, og bidrar i noen grad til å vekte opphopning av de

sjeldneste artene. Vi foreslår vektingen 1, 2, 5** og 15* poeng (tabell 3). Når det gjelder

vedboende arter, strønedbrytere m.v. og grupper som kanskje har endomykhorriza

(Hygrocybe) inkluderes disse ikke her, med unntak for filtkjukene (Onnia), som vi har gode

kunnskaper om og gode data for. Enkelte arter som ikke er nevnt i kapittelet over om

artsmangfold er hentet fra Gaarder et al. (2005), dersom de er påvist i furuskog, da de har en

viss signalverdi. I tillegg tas med noen som er kjent fra mineralrik furuskog ellers i Møre og

Romsdal.

Tabell 3. Forslag til verdipoeng (signalartpoeng) for mykorrhizasopper m.v. i mineralrike furuskoger i Møre og

Romsdal.

Vitenskapelig navn Norsk navn Poeng

Albatrellus confluens franskbrødsopp 1

Cortinarius glaucopus fibret slørsopp 1

Craterellus lutescens gul trompetkantarell 1

Hydnellum ferrugineum rustbrunpigg 1

H. peckii skarp rustbrunpigg 1

Phellodon tomentosus beltesølvpigg 1

Russula coerulea pukkelkremle 1

Sarcodon squamosus 1

Albatrellus subrubescens furufåresopp 2

Amanita phalloides grønn fluesopp 2

Bankera fuligineoalba lurvesøtpigg 2

B. violascens knippesøtpigg 2

Cortinarius cumatilis praktslørsopp 2

C. elegantior gyllenbrun slørsopp 2

C. mussivus slank bananslørsopp 2

C. papulosus grynslørsopp 2

C. sulfurinus svovelslørsopp 2

Hydnellum aurantiacum oransjebrunpigg 2

H. caeruleum blå brunpigg 2

H. concrescens beltebrunpigg 2

Hygrophorus agathosmus duftvokssopp 2

H. gliocyclus gul furuvokssopp 2

H. karstenii gulskivevokssopp 2

Lactarius musteus fururiske 2

Phellodon melaleucus svarthvit sølvpigg 2

Porphyrellus porphyrosporus falsk brunskrubb 2

Ramaria botrytis rødtuppsopp 2

R. spp. (de store, gule korallsoppene) 2

Russula aurea gullkremle 2

R. azurea drueblå kremle 2

Tricholoma equestre riddermusserong 2

T. focale teglrød kragemusserong 2

T. fucatum røykmusserong 2

T. stans ustripet kastanjemusserong 2

T. sudum brunhvit musserong 2

Boletopsis grisea furugråkjuke 5

Cortinarius aureofulvus gullslørsopp 5

C. barbarorum 5

Vitenskapelig navn Norsk navn Poeng

C. caesiostramineus besk slørsopp 5

C. cupreorufus kopperrød slørsopp 5

Onnia tomentosus filtkjuke 5

Phellodon niger svart sølvpigg 5

Ramaria sanguinea 5

R. spp. (de gulrøde korallsoppene) 5

Russula roseipes rosenfotkremle 5

Sarcodon glaucopus blåfotstorpigg 5

S. leucopus glatt storpigg 5

S. scabrosus besk storpigg 5

Tricholoma apium lakrismusserong 5

T. atrosquamosum svartspettet musserong 5

T. colossus kjempemusserong 5

Hydnellum auratile ”flammebrunpigg” 15

Hygrophorus atramentosus blågrå vokssopp 15

H. calophyllus fagervokssopp 15

Onnia triqueter furufiltkjuke 15

Sarcodon fuligineoviolaceus blekkstorpigg 15

Tricholoma joachimii sienamusserong 15

Verdi for kartlagte lokaliteter

Lokaliteter som ligger i Naturbase (http://www.naturbase.no) tas med i tabell 4, inkl.

oppdaterte opplysninger om nye funn av arter som gir signalartpoeng etter tabell 3. I tillegg er

det kartlagt et par nye lokaliteter i 2009. Trolig vil de fleste av lokalitetene i Naturbase

revideres med det første, og avgrensning er en av flere parametre som vil bli kritisk vurdert,

ikke minst med tanke på å få mer presise og hensiktsmessige enheter. Poengsummene gitt i

tabell 4 gir likevel et godt bilde på virkeligheten, og har tatt hensyn til den ikke offentliggjorte

revideringen (jf. fig. 2 for lokalisering i fjorden ved poengsummene). Det understrekes at flere

av lokalitetene har tilleggsverdier i form av rødlistede, vedboende arter og lauvskogsarter

m.v., inkl. arter i rødlistekategorien EN. Dette diskuteres ikke videre her ut over en generell

kommentar i tabellen.

Tabell 4. Signalartpoeng for kartlagte lokaliteter (se tabell 3). Antall arter i rødlistekategorien EN (sterkt truet)

er vist i kolonnen EN. Naturbasenr. refererer til lokalitetens ID-nummer i www.naturbase.no.

Naturbasenr. Lokalitetsnavn Poeng Kommentar EN

BN00008315 Ansok 271 Skal utvides mot vest, meget godt undersøkt 4

BN00008316 Lauvvikane – Ovrå 174 Skal utvides mot vest, middels godt undersøkt 3

BN00008393 Lauvvikane 162 Utvides mot øst, mye lauvskog, godt undersøkt 3

BN00008410 Linge 171 Utvides mot øst, mye lauvskog, godt undersøkt 5

BN00038813 Liabygda 124 Middels godt undersøkt, svært bratt 2

BN00038814 Fjørå: Vikane 112 Middels godt undersøkt, skal utvides mot nord 1

BN00038815 Vika: Ytterli 160 Godt undersøkt, god avgrensning 3

BN00038816 Fjørå: Nerhus 170 Godt undersøkt, god avgrensning 6

BN00038817 Lingåsen 151 Godt undersøkt, mange lauvskogskvaliteter 2

Liabygda: Brauta 61 Bare ett besøk i 2009, liten lokalitet 1

Ovråneset 83 Bare ett besøk i 2009, liten lokalitet 2

DISKUSJON

Nedenfor drøftes hvordan det store artsmangfoldet av sjeldne sopper i Storfjorden kan

forklares.

Berggrunn, topografi og klima

En sørlig til vestlig eksponering, med mange bratte og godt soleksponerte lier (fig. 9), sørger

for en rask omsetning av strø, med forholdsvis rask omdanning til mer eller mindre mineralrik

jord. Med unntak av rasvifter er humusdekket oftest tynt, med rask oppbløting ved nedbør og

like rask uttørring i tørkeperioder. Rasviftene består på sin side for en stor del av sterkt

forvitret og svært næringsrik mineraljord. Et relativt vintermildt og sommervarmt klima, med

jevne nedbørsmengder, sørger i tillegg for at det skapes vilkår for et stort antall kravfulle

karplanter knyttet både til det sørøstlige elementet og kystelementet (jf. Fægri 1960, Fægri &

Danielsen 1996). Det samme ser ut til å gjelde for sopper. Over steinurer og svaberg blir det

magasinert godt med varme året rundt, slik at lokalklimaet her er vesentlig bedre enn hva

forholdene på landskapsnivå skulle tilsi. Det er også interessant at det på nivået

småskalatopografi lokaliseres hundrevis av sesongoverrislede berg og småbekker, noe som

skaper artsrike, vekselfuktige miljøer. Disse er overrepresenterte med hensyn til både

artsutvalg og sjeldne arter, og er sammen med forholdene knyttet til kontinuitet, berggrunn,

topografi og lokalklimatiske forhold en viktig medvirkende årsak til den unike

sammensetningen av arter samt mengden av disse.

Skoghistorie

I en biologisk sammenheng er det selvsagt viktig med lang kontinuitet for tresjiktet, men i

forhold til forekomst av gammelskogsarter er kontinuitet i rotsjiktet for de respektive

vertstrærne vel så viktig. Kontinuitet i rotsjiktet er trolig en viktig delårsak til det brede

utvalget og den sterke konsentrasjonen for en del arter. Fordi ett og samme mycel ofte kan ha

mykorrhiza med flere trær samtidig vil forsiktig hogst (plukkhogst) i noen tilfeller kunne være

akseptabelt, og nesten samme hvor utilgjengelige lokaliteter man ferdes i, ser man også at det

opp gjennom århundrene har vært foretatt plukkhogst. Disse har primært blitt brukt til eget

formål (bygging av hus m.v.). Innenfor området er det få og små eksempler på flatehogster,

det samme gjelder for granplantasjer. Gran viser heller ingen tegn til spredning i tørrere

partier. Som følge av kontinuiteten er det stedvis brukbart utviklet element når det gjelder

sjeldne, vedboende arter, selv om det ikke finnes like mye død ved (liggende og stående)

overalt. Det er nok generelt svak dødvedkontinuitet de siste 3-400 år. Det er fullt mulig at

mange av de marklevende soppene innvandret sammen med furua (og hasselen) etter siste

istid, altså for 8000 år eller lenger siden. Samtidig er det overveiende sannsynlig at mycelene

for flere soppforekomster er vesentlig eldre enn alderen for de eldste trærne, da mycel i

prinsippet kan ha ubegrenset alder (jf. Nitare 2006).

Figur 9. Delområdet mellom Liabygda og ferjeleiet ved Grovaneset, med kompakt, gammel furuskog. Old pine

forests in the subarea between Liabygda and the ferry pier at Gravaneset. Foto: Perry Larsen.

Kan skjøtsel forklare noe?

I mange sammenhenger diskuteres det hvorvidt skjøtsel er nødvendig for å opprettholde

artsmangfoldet, særlig i tradisjonelt drevne beite- og slåttemarker, men også i skog (Brandrud

2009, Nitare 2006, 2008). Skoger med langvarig, ekstensivt beiteregime har ofte fått et

lågurtpreg, noe som fremmer forekomsten av arter som prefererer denne økologiske nisjen.

Ved opphørt beite kan lokaliteten raskt gro igjen, og artene forsvinner. Trampslitasje kan også

gi bedre tilgang på mineraljord, og mange kravfulle arter vokser gjerne i kanten av stier

(Nitare 2009). Tynningshogst er et annet skjøtselsregime som er brukt ved enkelte tilfeller i

kalkskoger østpå og i mer kontinentale strøk (da ofte for å begunstige karplantefloraen), hvor

det fra naturens side tradisjonelt er skogbranner som har vært viktigste forstyrrelsesfaktor.

Denne framgangsmåten slipper inn mer lys, men kan være litt risikabel dersom det ikke følges

opp med beiting, da det også kan gi økt tilgang på nitrogen, noe mange arter reagerer negativt

på. Det kan også medføre betydelige endringer i vegetasjon og skogstruktur. Hogger man for

mye, vil også tilgangen på levende røtter kunne reduseres for sterkt, og den aktuelle arten går

ut. Generelt bør man være svært forsiktig med skjøtsel i gammelskog, også i kalkskog.

Heldigvis, vil vi si, virker skjøtsel ikke påkrevd i de soleksponerte furuskogene vestpå. For

det første har det trolig aldri vært beitet i vesentlig grad (lite å beite på), og fra naturens side

er disse bratte liene utsatt for hyppige småskalaforstyrrelser som steinsprang og mindre ras.

Skogtypen må sies å være underlagt en naturlig dynamikk. I tillegg er forholdene knyttet til

særlig topografi, berggrunn og lokalklima garantister for en rask omsetning, slik at man

unngår rask eller kraftig forbusking eller gjengroing med store gressarter eller høgstauder.

Denne naturtypen er med andre ord ”naturlig stabil”, og det beste for bevaring av

naturverdiene og artsmangfoldet vil være fri utvikling.

Hvor spesielle er furuskogene i Storfjorden?

Som nevnt ovenfor har vi i Møre og Romsdal etter hvert mye data om sopp i mineralrike

furuskoger fra særlig Nordmøre og Sunnmøre (jf. Gaarder et al. 2005). I SF Nordfjord er det

begrenset med slike furuskoger, og flere undersøkte forekomster har virket fattige og lite

egnet for kravfulle, marklevende sopper. Lokaliteter med et ganske rikt mangfold finnes, men

dekker forholdsvis små arealer sammenlignet med Storfjorden, og hittil er ikke de mest

eksklusive artene påvist her. I indre Sogn er det derimot store arealer med tørre og potensielt

interessante furuskoger, vesentlig større enn i Storfjorden. Disse er foreløpig gjennomgående

dårlig undersøkte. Mindre områder som ligger på rik berggrunn (fyllitt) er sjekket enkelte år i

Lustrafjorden, og ser ut til å kunne måle seg med lokalitetene i Storfjorden. De største

områdene ligger på fattigere berggrunn (særlig anortositt), og de sporadiske undersøkelsene

indikerer at flere interessante forekomster av marklevende sopper knyttet til furu opptrer, men

at de mest eksklusive artene ser ut til å mangle, og at store arealer har for det meste få og

trivielle arter (Geir Gaarder pers. medd.). En av forfatterne har (DH) nylig gjennomført

kartlegging av naturtyper i Hardangerkommunene Granvin, Jondal, Kvam, Odda og Ulvik

(Holtan 2007, 2009a,b, 2010a, b). Furuskogene i Hardanger har vært sterkt utnyttet over lang

tid, noe som særlig skyldes de lange båtbyggertradisjonene. Det er derfor vanskelig å finne

intakt gammelskog. En soleksponert, svært bratt lokalitet ytterst i Osafjorden i Ulvik virker

litt lovende, med funn av enkelte gode signalarter på karplantesiden. I hovedsak virker de

undersøkte furuskogene i indre Hardanger likevel fattige, med mye skrinn røsslyngskog

(knausskog). Vestlandsfjordene er imidlertid store og ofte vanskelig tilgjengelige, og det ville

være feil å avskrive dem som potensielt gode sopplokaliteter uten mer målrettede

feltundersøkelser.

”Fjordfuruskogene” på Nordvestlandet lar seg samtidig vanskelig sammenligne med

kalkfuruskogene østpå. Store økologiske forskjeller som følge av forskjeller i klima,

treslagssammensetning, topografi, historikk og berggrunn, medfører at man bør se på dem

som forskjellige utforminger av samme naturtype. Dette gjelder spesielt de lavereliggende

kalkskogene på kambrosilurområdene i Oslofeltet. Tom Hellik Hofton (pers. medd.) kan

likevel opplyse om at det finnes mineralrike furuskoger i bratte, soleksponerte lier en del

steder i dalførene i Telemark, Buskerud, Oppland og Hedmark, også i høyereliggende strøk,

med funn av en del rødlistede mykorrhizasopper. Bl.a. ble det høsten 2009 funnet både

glattstorpigg og besk storpigg i Sjodalen (Vågå, Oppland) på 900-950 m o.h., sammen med

flere delforekomster av furufåresopp og ”taigaartene” Hydnellum gracilipes og Phellodon

secretus, og også arter som vassbelteriske (Lactarius aquizonatus) og kopperrød slørsopp er

funnet i slike miljøer. Liknende er også påvist i Tinn (Telemark) og Sigdal (Buskerud). Disse

brattlendte furuskogene synes foreløpig tilsynelatende å vise mer slektskap med tilsvarende

skoger på Vestlandet enn med de mer ”klassiske” kalkskogene på sørlige Østlandet, men de er

foreløpig dårlig undersøkt for sopper, og framtida får vise hvor disse best skal ”plasseres”.

En interessant kommentar fra Johan Nitare under besøket hans i Storfjorden 22. og 23.

september 2009 var for øvrig en umiddelbar sammenlikning med deler av artsinventaret i

kalkfuruskogene på Gotland. I Sverige er dette kjerneområdet for glatt storpigg, samtidig som

Sveriges eneste kjente forekomst av sienamusserong er på øya. Disse to artene er nå godt

dokumenterte fra Storfjorden, slik at man nå må overveie om de må regnes som vestlige arter,

og ikke østlige, slik som tidligere antatt. Nitare hadde heller aldri sett disse to artene voksende

sammen med furufåresopp, furugråkjuke og lakrismusserong, og disse vasser jo vi bokstavlig

talt i i Storfjorden. Nevner man i tillegg de tette konsentrasjonene av sjeldenheter som

furufiltkjuke, blågrå vokssopp, fagervokssopp, mengdene av kjempemusserong og Ramaria-

arter, samt et stedvis godt utviklet mangfold for og mengde av vedboende resupinate arter,

synes det mer og mer klart at Storfjorden har unike kvaliteter også i en internasjonal

sammenheng både hva gjelder arter, arealstørrelse og kontinuitet (fig. 10). I alle fall er

storområdet beskrevet over foreløpig den mest verdifulle, kalkrike furuskogen som hittil er

dokumentert på Vestlandet, sammen med Rottåsberga i Tingvoll. I tillegg er den utvilsomt

også av de mest verdifulle både nasjonalt og i Norden/Europa. Johan Nitare (pers. medd.)

mener ”att tallskogarna i Storfjorden med inslag av hassel på tunn och mineralrik rasmark

representerar en mycket gammal och ursprunglig skogstyp (ekosystem) som numera inte

återfinns på andra håll i Nordeuropa. Tall-hasselskogarna var en vanlig skogstyp under så

kallat Boreal och Atlantisk tid (ca 7 500-3 000 år f.Kr). De mykorrhizasvampar som följde

med tallen och hasseln i expansionen norrut under denna tid kan ha överlevt i dessa rasmarker

under årtusenden och då utgöra så kallade relikter. Kontinuitetsskogar av denna typ med en

ansamlig av hotade arter är därför av högsta skyddsvärde i ett internationellt perspektiv” (jf.

Berglund 1968).

Figur 10. Gammel, tørr og rik lågurtskog ved bygda Liabygda. Old, dry and rich low herb forest in the village of

Liabygda. Foto: Perry Larsen.

TAKK

Geir Gaarder, Tom Hellik Hofton, John Bjarne Jordal og Johan Nitare takkes for

kommentarer til manuskriptet samt gode innspill. Vi må også rette en takk til de fagfolkene

som i alle disse årene tålmodig har hjulpet oss med å artsbestemme, konfirmere eller

ombestemme mange av funnene våre. Dette gjelder Tor Erik Brandrud, Gro Gulden, Even W.

Hanssen, Even Høgholen og Leif Ryvarden. En særlig takk må vi til sist rette til Geir Gaarder,

som stadig har dyttet på oss for å gå videre i arbeidet, og som har gitt gode råd underveis.

REFERANSER

Artsdatabanken. 2009. Artsnavnebasen. http://www2.artsdatabanken.no/artsnavn/Contentpages/Sok.aspx

Berglund BE. 1968. Vegetationsutvecklingen i Norden efter istiden. Sveriges natur. Svenska

naturskyddsföreningens Årsbok 1968: 31-52.

Brandrud TE. 2009. Olivinfuruskog og rødlistearter i Bjørkedalen, Volda: Naturverdi og forvaltningsmuligheter.

NINA rapport 461. 24 s.

Bredesen B., Røsok Ø., Aanderaa R., Gaarder G., Økland R. & Haugan R. 1994. Vurdering av indikatorarter for

kontinuitet, granskog i Øst-Norge. NOA-rapport 1994-1. 123s.

Bredesen B., Haugan R., Aanderaa R., Lindblad I., Økland B. & Røsok Ø. 1997. Vedlevende sopp som

indikatorarter på kontinuitet i østnorske granskoger. Blyttia 54: 131-140.

Direktoratet for naturforvaltning (DN). 2006. Kartlevving av naturtyper – Verdisetting av biologisk mangfold.

DN-håndbok 13 2. utgave 2006 (oppdatert 2007).

Fremstad E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12. 279 s.

Fægri K. 1960. The coast plants. Fægri, K. et al. (eds.): Maps of distribution of Norwegian plants. I. Univ. i Bergen skr. nr. 26. 134 s. + 54 pl.

Fægri K. & Danielsen A. 1996. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. Volume III. The southeastern

element. Fagbokforlaget, Bergen. 129 pp. + maps.

Gaarder G., Hofton TH. & Blindheim T. 2008. Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Hedmark, Oppland

og Sør-Trøndelag i 2007. Biofokus-rapport 2008-31.

Gaarder G., Holtan D. & Larsen P. 2007. Slekten skogvokssopper Hygrophorus på Nord-Vestlandet. Agarica 27:

47-57.

Gaarder G., Holtan D., Jordal JB., Larsen P. & Oldervik F. 2005. Marklevende sopper i hasselrike skoger og

mineralrike furuskoger i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, areal- og miljøvernavdelinga.

Rapport 3 – 2005. 101 s. inkl. kart og bilder.

Haugset T., Alfredsen G. og Lie MH. 1996. Nøkkelbiotoper og artsmangfold i skog. Siste Sjanse, Oslo.

Hofton TH. 2003. Trillemarka-Rollagsfjell: en sammenstilling av registreringer med hovedvekt på biologiske

verdier. Siste Sjanse - rapport 2003-5.

Hofton TH. & Blindheim T. (red.), Klepsland J., Reiso S., Heggland A., Abel K., Brandrud TE. & Fjeldstad H.

2007. Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SFs eiendommer. Del 3 Årsrapport

for registreringer i HE og Midt-Norge sør for Saltfjellet 2006. – NINA Rapport 268. 185 s inkl. vedlegg.

Holtan D (red). 2006. Unike skoger. Forslag til vern. Norges Naturvernforbund. Rapport nr 5/2006. 1-154.

Holtan D. 2007. Kartlegging og verdisetting av naturtypar i Jondal. – Jondal kommune og Fylkesmannen i

Hordaland, MVA-rapport 2/2007: 1-41. ISBN: 978-82-8060-058-5.

Holtan D. 2008. Olivinskogene i Norge – en oppsummering av status og verdi. Rapport 2008:06. Møre og

Romsdal fylke, areal- og miljøvernavdelinga. 54 s. ISBN 978-82-7430-161-0.

Holtan D. 2009a. Kartlegging og verdisetting av naturtypar i Kvam. Kvam herad og Fylkesmannen i Hordaland,

Miljøvernavdelinga. MVA- rapport 1/2009. 1-106. ISBN 978-82-8060-065-3.

Holtan, D. 2009b. Kartlegging og verdisetting av naturtypar i Odda. Odda kommune og Fylkesmannen i

Hordaland. MVA-rapport 7/2009: 91 s. ISBN 978-82-8060-070-7.

Holtan D. 2010a. Supplerande kartlegging av naturtypar i Granvin herad. Fylkesmannen i Hordaland,

MVA-rapport 2/2010: 79 s. ISBN-978-82-8060-074-5.

Holtan, D. 2010b. Supplerande kartlegging av naturtypar i Ulvik herad. – Fylkesmannen i Hordaland, MVA-

rapport 3/2010. 87 s. ISBN: 978-82-8060-075-2.

Holtan D. & Gaarder, G. 2006. Sjeldne storpiggsopper (Sarcodon) på Vestlandet. Agarica 26: 105-117.

Holtan D. & Larsen, P. 2008. Furuharekjuke Onnia triqueter (Fr.) P. Karst. – en ny vestlending. Sopp- og nyttevekster 4(3): 30-33.

Jordal JB. & Gaarder G. 1993. Soppfloraen i en del ugjødsla beitemarker og naturenger i Møre og Romsdal og

Trøndelag. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga. Rapport nr 9 1993.

Kålås JA., Viken Å. & Bakken T. (red.) 2006. Norsk Rødliste 2006 – 2006 Norwegian Red List.

Artsdatabanken, Norway.

Løvdal I., Heggland A., Gaarder G., Røsok Ø., Hjermann D. & Blindheim T. 2002. Siste Sjanse metoden: en

systematisk gjennomgang av prinsipper og faglig begrunnelse. Siste Sjanse rapport 2002-11.

Moen A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss.

Naturbase: http://www.naturbase.no

Nitare J. 2005. Signalarter. Indikatorer på skyddsvärd skog. Flora över kryptogamer. Skogsstyrelsen forlag. 2.

Utgave.

Nitare J. 2006. Åtgärdsprogram för bevarande av rödlistende fjälltaggsvampar (Sarcodon). Rapport 5609.

Naturvårdsverket.

Nitare J. 2008. Gräddfingersvamp (Ramaria lacteobrunnescens) funnen för första gången i Nordeuropa i en uppländsk kalkbarrskog. Svensk Mykologisk Tidsskrift 29: 16-25.

Nitare J. 2009. Åtgärdsprogram för kalktallskogar 2009–2013. Rapport 5967. Naturvårdsverket.

Norsk soppdatabase 2009. http://www.nhm.uio.no/botanisk/nxd/sopp/nsd_b.htm

Tveten E., Lutro O. & Thorsnes T. 1998. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart ÅLESUND, M 1:250 000.

Norges geologiske undersøking.