Midt nord%20januar

Sak 747/13-123 – 03.01.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte polititjenesteperson B for ulovlig ha å beslaglagt hans bil. A viste til at han urettmessig

var fratatt førerretten, og at han hadde påklaget vedtaket. Han mente at klagen hadde oppsettende

virkning, og at han derfor kunne fortsette å kjøre bil.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter.

A ble stanset av politiet grunnet mistanke om kjøring uten førerkort. I følge Autosys, var As førerrett

suspendert inntil videre. B fikk videre opplyst at A hadde blitt stanset 4 ganger tidligere for kjøring

uten gyldig førerkort. B kontaktet påtalejurist, som besluttet å beslaglegge As bil.

Spesialenheten viste til at politiet kan ta beslag i ting som kan ha betydning som bevis i straffesak, jf.

straffeprosessloven § 203. Politiet har også anledning til å forby bruken av et kjøretøy, jf.

vegtrafikkloven § 36 nr.2.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå

straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

Sak 809/13-123 – 03.01.2014


A anmeldte polititjenesteperson B for trusler og personforfølgelse. Bakgrunnen var at B i en

telefonsamtale skal ha uttalt at A måtte passe seg for å innlevere en falsk anmeldelse mot B. A mente

B tidligere hadde begått ulovligheter ved å ta seg inn på As eiendom, samt ta beslag i et

registreringsskilt.

Spesialenheten innhentet politiets dokumenter. Spesialenheten mottok en rapport fra den B. Han

opplyste at politiet skulle forkynne en kjennelse fra domstolen. Kjøretøyet var begjært avskiltet av

vegvesenet.

Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å gå på inn på privat grunn i medhold av

politiloven § 8-7. Spesialenheten fant ikke, på bakgrunn av As fremstilling, rimelig grunn til å

etterforske påstandene om trusler og personforfølgelse.




Sak 744/13-123 – 03.01.2014

ANMELDELSE FOR TYVERI AV BILSKILT

A anmeldte polititjenesteperson B for å ha tatt seg inn på privat eiendom, og avskiltet hennes bil.

Spesialenheten mottok en rapport fra B. Han opplyste at politiet skulle forkynne en kjennelse fra

domstolen. Kjøretøyet var begjært avskiltet av vegvesenet.

Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å gå på inn på privat grunn i medhold av

politiloven § 8-7.




Sak 745/13-123 – 03.01.2014


A anmeldte politiet for å ha trakassert ham gjennom tiår. A mente politiet bistod psykiatrien med

ulovlig medisinering.

Spesialenheten har tidligere behandlet en anmeldelse fra A med samme påstand.

A, som var underlagt tvangsmedisinering, motsatte seg behandlingen og helsevesenet ba politiet om

bistand. Politiet hadde i flere år bistått i tråd med politilovens bestemmelser.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne medføre

straffansvar.



Sak 757/12-123 – 03.01.2014

ANMELDELSE FOR DÅRLIG BEHANDLING I ARRESTEN

A anmeldte politiet for dårlig behandling i arresten. Han viste til flere forhold, blant annet at han

måtte ”bytte til seg” teppe og vann mot å avgi urinprøve, at han ikke fikk mat og ikke fikk snakke med

advokat.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Videre ble kopi av politiets dokumenter, herunder

politiets oppdragslogg og arrestlogg, innhentet.

Det fremgikk av politiets dokumenter at det forelå beslutning om ransaking av As bolig og at han ble

pågrepet grunnet funn av produksjonsutstyr og narkotika. A fikk utlevert pute og teppe ca. 1 ½ time

etter pågripelsen (kl. 1400). Politiet var i kontakt med As advokat forut for avhøret av A.

Spesialenheten var enig i at A burde ha fått mat på et tidligere tidspunkt, og at han burde ha blitt

tilbudt mat selv om han ikke selv ba om mat. Spesialenheten fant det imidlertid ikke sannsynlig at

ansatte i politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.



Sak 188/13-123 – 06.01.2014

MISBRUK AV POLITIETS REGISTRE

A anmeldte polititjenesteperson B for brudd på taushetsplikt. B var samboer med C som hadde to

barn fra et tidligere forhold med A. Etter en hendelse hvor A ble tatt for besittelse av hasj, opplevde

han at B ringte ham opp og lurte på hvordan han hadde det fordi han hadde sett i politisystemene at

A var tatt av politiet. A mente at dette skjedde flere ganger og at også C konfronterte ham med

opplysinger som han mente hun må ha fått fra B.

Spesialenheten avhørte B som mistenkt. Informasjon fra Bs søk i politiets registre ble innhentet.

Spesialenheten ønsket å avhøre A, men oppnådde ikke kontakt med ham.

I følge den innhentede informasjonen om Bs søk i politiets registre, hadde B en rekke ganger i

perioden våren 2010 til januar 2013 søkt på A. B erkjente at han hadde søkt på A med det formål å se

hans tilstand i forbindelse med at han skulle ha barna til samvær. Han erkjente ikke å ha brutt

taushetsplikten og forklarte at han ikke hadde brakt opplysningene videre til uvedkommende.

Spesialenheten la på bakgrunn av etterforskingsresultatet til grunn at B hadde søkt på A gjentatte

ganger over flere år og at søkene ikke var begrunnet i tjenestelige formål, men var gjort for å få

informasjon til privat bruk. Det ligger som en klar forutsetning i regelverket om bruk av politiets

registre at den enkeltes tilgang er gitt for benyttelse av opplysningene til nærmere bestemte formål i

tjenesten. Selv om B fremhevet at søkene var gjort av hensyn til barns sikkerhet og at han handlet

med gode intensjoner, faller de utenfor det som kan karakteriseres som tjenestebehov. Enkeltsøk

uten tjenestelig behov vil ikke nødvendigvis være straffbart som brudd på tjenesteplikt.

Spesialenheten la til grunn at det forhold at B jevnlig over flere år har søkt opp opplysninger om A

gjør at han har brutt med sin tjenesteplikt på en slik måte at hans opptreden er straffbar.

B fikk et forelegg for overtredelse av straffeloven § 324 på kr. 10.000. Forelegget er vedtatt.

Sak 579/13-123 – 13.01.2014

VEGTRAFIKKUHELL

Et politidistrikt oversendte sak til Spesialenheten for vurdering. Saken gjaldt et trafikkuhell hvor en

sivil tjenestebil under utrykning hadde kollidert med en lastebil i forbindelse med at føreren av

tjenestebilen (A) hadde forsøkt å kjøre forbi en lastebil på høyre side. A hadde kjørt bak lastebilen

over en lengre strekning uten at føreren (B) hadde oppdaget tjenestebilen. Det var ikke mulig å kjøre

forbi B grunnet midtrabatt. Da de hadde kommet til en påkjøringsrampe, bestemte A seg for å kjøre

forbi B på høyre side ved å benytte påkjøringsrampen som kjørefelt. Da A kom opp på siden av B,

oppdaget B politibilen. Han skvatt, og lastebilen kom inn i As kjørefelt og dyttet tjenestebilen inn i

autovernet. Det ble materielle skader på tjenestebilen. Ingen personer ble skadet.

Riksadvokaten besluttet, etter anmodning fra Spesialenheten, at etterforskingen og

påtaleavgjørelsen også skulle omfatte Bs rolle i trafikkuhellet. A og B ble begge avhørt med status

som mistenkt.

Saken ble vurdert i forhold til vegtrafikkloven § 3, sammenholdt med trafikkreglene § 12 og 10 nr. 1.

Det følger av vegtrafikkloven § 11 at utrykningskjøretøy kan fravike de nærmere angitte

bestemmelsene i vegtrafikkloven og trafikkreglene dersom det er nødvendig. Ansvarsreglen i § 3,

kravet om forsvarlig kjøring, kan derimot ikke fravikes.

Det fremgår av trafikkreglene § 12 at forbikjøring i hovedsak skal skje til venstre. Spesialenheten

stilte seg tvilende til at A i tilstrekkelig grad hadde forsikret seg om at B hadde sett henne og at B

hadde forstått at A ville kjøre forbi på høyre side.

Bilister plikter å gi fri veg for utrykningskjøretøy, og B hadde således plikt til å vike for patruljen. I

følge B hadde han ikke hørt sirenene, og dette kunne skyldes hjulstøy. Spesialenheten var uansett i

tvil om B hadde vært tilstrekkelig oppmerksom på trafikken bak idet A hadde forklart at patruljen

hadde kjørt bak B i lengre tid uten at B syntes å ha oppdaget dette.

Idet det forelå tvil om de subjektive og objektive straffbarhetsvilkårene var oppfylt, ble saken både

for A og B henlagt etter bevisets stilling.

Sak 608/13-123 – 13.01.2014

ANMELDELSE FOR UNDERSLAG OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte aktor B for å ha underslått beslag og for ikke å ha etterkommet rettens anvisning

vedrørende realisering av beslagene. A viste til at han hadde kjøpt mange dyre gjenstander, og at

politiet tok beslag i disse. A ble domfelt i 2001 eller 2002, og beslagene skulle realiseres. I følge A lå

beslagene hos politiet i 2 år før de ble solgt for å dekke kreditorenes tap. Gjenstandene hadde falt i

verdi slik at A ikke fikk redusert sin gjeld til kreditorene så mye som han hadde forventet. A mente at

politiet skulle dekke mellomlegget/tapet.




Sak 554/13-123 – 13.01.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG TJENESTEFORSØMMELSE

A anmeldte politiet, påtalemyndigheten og statsadvokaten for grov uforstand i tjenesten og

tjenesteforsømmelse fordi politiet hadde henlagt en sak hvor A var fornærmet. A mente politiet

innledningsvis ikke gjorde tilstrekkelig arbeid, at den etterfølgende etterforsking var sen og

mangelfull. Videre at påtalemyndigheten henla saken til tross for at bevisene var klare.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets sak.

Spesialenheten viste til at det er Riksadvokaten som øverste myndighet som kan overprøve politiets

etterforsking og påtaleavgjørelser. En tjenestehandling eller tjenesteunnlatelse kan imidlertid

medføre straffansvar dersom en tjenesteperson har handlet grovt uforstandig i tjenesten eller

forsettlig har unnlatt å forta tjenestehandlinger. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet

innledningsvis eller underveis i etterforskingen hadde handlet på et vis som kunne lede til

straffansvar. Spesialenheten fant videre ikke påtalemyndighetens og statsadvokatens

skjønnsutøvelse av slik karakter at det var sannsynlig at straff kunne ilegges.


straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 616/13-123 – 14.01.2014

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte polititjenesteperson B for å ha kommet med uhjemlede og uberettigede opplysninger til

barnevernet. A hadde hatt et samlivsbrudd med barnets mor, og ble nektet samvær med datteren.

Barnevernet argumenterte blant annet med at politiet frarådet samvær uten tilsyn.

Spesialenheten innhentet en kopi av politiets dokumenter, samt gjenomgikk korrespondansen

mellom barnevernet, politiet og A /hans advokat.

Både A og barnemoren anmeldte hverandre for diverse straffbare forhold etter bruddet. B hadde

opplyst barnevernet om at det var iverksatt etterforsking mot begge foreldrene. Videre fremgikk det

av rapport fra barnevernet at B hadde uttalt at politiet oppfattet opplysningen som var fremkommet

om far, så alvorlige at de vurderte at det ikke burde være samvær mellom far og datter uten tilsyn.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B kunne straffes for å ha gitt taushetsbelagte opplysninger

til barnevernet idet politiet har en relativt vid fullmakt hva angår kommunikasjonen med

barnevernet. Videre fant Spesialenheten ikke å karakterisere uttalelsen/anbefalingen som kvalifisert

klanderverdig.



Sak 1/14-123 – 14.01.2014

DRAP – UNDERSØKELSE AV EGET TILTAK ETTER OPPLYSNINGER I MEDIA OM MANGELFULL RESPONS

PÅ HENVENDELSER TIL POLITIETS OPERASJONSSENTRAL

Spesialenheten opprettet sak av eget tiltak med bakgrunn i at det i media hadde fremkommet opplysninger om mulig tjenesteforsømmelse i forbindelse med et drap. I forkant av drapet ble det fra åstedet ringt tre ganger til politiet. Innringer (A) var den som senere ble siktet for drapet. Spesialenheten innhentet kopi av politiets lydlogg. Det fremkom av lydloggen at A ringte politiet for at politiet skulle komme og hente hennes far før hun slo ham. Faren sjikanerte As samboer. A skulle forsøke å snakke med faren, og ville ringe igjen dersom han ikke hadde gått innen 5 minutter. A ringte på ny fem minutter senere og ba politiet om å hente faren. Hun fikk beskjed om at politiet ville komme, men at det kunne ta noe tid. A ringte tredje gang ca. 15 minutter senere. Hun ville ikke godta at politiet ikke kom. Politiet ba flere ganger om å få snakke med faren, men A mente dette ikke hadde noe for seg, og at politiet ikke skulle bry seg med å snakke med faren når de ikke ville komme med en politibil. Samtalen ble brutt av A. Ca. 15 minutter senere ringte AMK politiet og opplyste at en mann var slått i hodet. A og hennes kjæreste ble siktet for drap på As far. Med bakgrunn i politiets lydlogg, fant Spesialenheten ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble vist til at As henvendelse til politiet gjaldt ønske om bistand til å hente faren, som i følge A var beruset og frekk. Hun fikk opplyst at politiet ville komme, men at det kunne ta noe tid. Spesialenheten kunne ikke se at innholdet i telefonsamtalen tilsa at det var en nødsituasjon eller en situasjon som betinget umiddelbar aksjon fra politiets side. At forholdet skulle utvikle seg til en alvorlig straffesak fremsto ikke som åpenbar eller påregnelig for de som betjente operasjonssentralen. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå


Sak 790/13-123 – 14.01.2014

SELVDRAP I FENGSEL

Spesialenheten fikk oversendt sak etter at en varetektsinnsatt hadde begått selvdrap i fengselet.

Spesialenheten gjennomgikk saksdokumentene.

Det er formelt Kriminalomsorgen som har ansvaret for de innsatte i fengslene, ikke politiet. Politiet

hadde i dette tilfellet besørget nødvendig tilsyn fra det lokale psykiatriske sykehuset og overført

vedkommende dit etter anmodning. Sykehuset hadde, ved flere anledninger, funnet at avdøde

kunne sitte i fengsel.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde handlet på et vis som kunne lede

til straffansvar.



Sak 541/13-123 – 22.01.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN M.M.

A anmeldte polititjenesteperson B for ulovlig inntrengning i As bolig. A hadde nylig hatt et

samlivsbrudd med sin kone og de hadde avtalt at hun skulle få hente sine eiendeler. As kone hadde

først flyttet til krisesenteret, og hadde anmeldt A for vold. As kone ba politiet om bistand til å hente

tingene siden A, i følge kona, ikke hadde møtt til avtalt tid. A mente på sin side at de ikke hadde

avtalt tidspunkt for hentingen.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, og B ble avhørt med status som mistenkt. Politiets

oppdragslogg ble innhentet.

B forklarte at han hadde bistått As kone etter anmodning fra henne. Han var kjent med at de hadde

avtalt henting. B bisto med å låne nøkkel til leiligheten, samt at han hjalp til med å bære ut en seng.

Det var Spesialenhetens syn at As kone lovlig kunne ta seg inn i boligen siden det var deres felles

hjem. Det var således ikke tale om at B hadde gått inn i boligen uten lov. Videre skal politiet yte hjelp

og tjeneste ”... når forholdene tilsier at bistand er påkrevet og naturlig”. B hadde forklart at det ikke

var ønskelig, sett med bakgrunn i voldsanmeldelsen, at As kone til stadighet måtte oppsøke A for å

forsøke å få ut sine eiendeler.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

Sak 662/13-123 – 22.01.2014


A skrev en klage/anmeldelse på politiet fordi hans anmeldelse av privatperson X var henlagt. A mente

henleggelsen var feil, og at politiet burde ha etterforsket saken.

Spesialenheten innhentet As anmeldelse av X. Det fremgikk av ”Strasak” at politiet hadde henlagt As

anmeldelse med den begrunnelse at det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A hadde ikke benyttet seg av sin adgang til å påklage politiets henleggelsesbeslutning.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at påtalejuristen ved sin utøvelse av skjønnsmyndighet hadde

begått straffbare tjenestehandlinger da vedkommende besluttet å henlegge As anmeldelse.



Sak 894/13-123 – 22.01.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED REDNINGSAKSJON

Politiet ble anmeldt etter en redningsaksjon der en person hadde blitt tatt av snøskred og

omkommet. Politiet ble anmeldt for sin beslutning om å innstille letearbeidet om kvelden for senere

å fortsette om morgenen etter. Politiet ble anmeldt av medlemmer av letemannskapet som stod

klare til å iverksette søk. De mente at værforholdene var gode og at det ikke var snøskredfare.

Spesialenheten innhentet logger og lydopptak fra redningsaksjonen, samt logg fra

Hovedredningssentralen og egenerklæring fra innsatsleder. Videre mottok Spesialenheten bilder og

beskrivelse av åstedet fra en av redningsmannskapene. Sistnevnte var også med på aksjonen.

Politiet og Hovedredningstjenesten var usikre på værforholdene, og var tilbakeholdne med å sende

inn bakkemannskaper i området. Bakkemannskapet på stedet meldte derimot at været var bra nok til

å iverksette søk. Politiet, med Hovedredningssentralens støtte, valgte derimot å avvente letingen til

dagen etter. De la vekt på værprognosene, meldingene fra søkehelikoptrene, at sikkerheten til

mannskapene måtte settes høyt og at de mest sannsynlig lette etter en omkommet person.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Politiets operasjonsledelse hadde

forhørt seg med de relevante instanser, og hadde også vurdert bakkemannskapenes argumentasjon.

Det ble videre bemerket at vurderingen av om det forelå straffbar

tjenesteunnlatelse/tjenesteutøvelse måtte skje med utgangspunkt i de opplysninger politiet hadde

på beslutningstidspunktet, ikke etterfølgende fakta/opplysninger. Videre at det i slike typer saker

ofte vil være uenighet om de beslutninger som blir fattet.



Sak 427/13-123 – 23.01.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN M.M.

A, som for tiden er sykmeldt polititjenesteperson, anmeldte politimester B for brudd på straffeloven

og arbeidsmiljøloven. Han anmeldte også stasjonssjefen og politidistriktet som foretak. A var skadet i

tjenesten. Han mente at politidistriktet ikke skulle ha etterforsket ulykken selv, at han ikke ble fulgt

opp etter ulykken, at han ble fratatt sin stilling, at han ble fryst ut og trakassert, at det ikke ble vist

interesse for å endre på situasjonen og at han urettmessig ble etterforsket for påståtte lovbrudd.

Det ble opptatt utdypende forklaring fra A.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å etterforske As påstander. Det ble vist til at Spesialenheten

ikke automatisk skal etterforske ulykker der polititjenestepersoner blir skadet. Arbeidsmiljøloven

regulerer arbeidstakeres fysiske og psykososiale helse, og brudd på bestemmelsene kan lede til

straffansvar. Imidlertid ble det ikke funnet sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til

straffansvar. Når det gjaldt As påstand om uberettiget etterforsking og sen oversendelse til

Spesialenheten, ble det vist til at saker som gjelder polititjenestepersoner som mistenkes for å ha

begått straffbare handlinger i tjenesten skal behandles av Spesialenheten, men at politidistriktet har

anledning til å gjøre enkle undersøkelser. En eventuell sen oversendelse av saken til Spesialenheten

kan vanskelig rammes av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Videre

kunne Spesialenheten ikke se at de skjønnsmessige vurderinger som lå til grunn for å etterforske A,

var å anse som kvalifisert klanderverdige.



Sak 55/13-123 – 30.01.2014

En person (A) anmeldte to etterforskere (B og C) og en politijurist (D) blant annet for feil

saksfremstilling, urettmessig pågripelse og siktelse, ransaking og beslag m.v. i en straffesak mot ham

selv.

A var advokat og mente at etterforskingen mot ham var grunnløs og skyldtes misforståelser og

manglende kompetanse hos politiet.

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet politiets straffesaksdokumenter mot A.

Til sammen 10 personer ble avhørt, herunder 7 som vitner og 3 som mistenkte.

A mente at B, som også samarbeidet med Skatteetaten, hadde skrevet en feilaktig rapport i saken. I

avhør erkjente B at rapporten inneholdt flere feil, men at de ikke hadde vært avgjørende for

mistanken og siktelsen mot A. Siden de var i en innledende fase av etterforskingen, kunne de ikke

gjøre for mange undersøkelser i fare for at A skulle få kjennskap til det. D forklarte seg

sammenfallende med dette og viste til at feilene ikke rokket ved grunnlaget for den siktelsen hun

hadde utferdiget mot A. Det ble også vist til at tingretten som hadde samtykket i politiets begjæring

om ransaking, heller ikke hadde vektlagt de momentene som inneholdt feil.

A mente at politiet under ransakingen av advokatkontoret hans hadde begått flere

straffeprosessuelle feil, blant annet lest taushetspliktig materiale. B forklarte at de ønsket å ta beslag

i dokumenter som ga opplysninger mellom A og andre klienter som var siktet i samme sak, og at det

var hjemmel i loven for det. De aktuelle dokumentene ble ikke lest, men kun identifisert og lagt i en

kasse som ble forseglet og låst. Kassen ble etter noen dager åpnet og gjennomgått med siktede og

hans forsvarer til stede slik at ett eller flere dokumenter kunne bringes inn for retten hvis A og

forsvareren krevde det. Imidlertid hadde de ikke krevd dette.

A mente at politiet også hadde nektet ham tilgang til sakens dokumenter, det vil si at han først fikk se

dem på et for sent tidspunkt. B erkjente at straffesakens dokumenter ikke ble holdt løpende

oppdatert og at noen dokumenter ble holdt tilbake for A i en viss periode fordi hans innsyn kunne

ødelegge etterforskingen.

Til slutt mente A at saken mot ham skulle vært avgjort for lenge siden.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde

begått en straffbar handling i saken. Det var flere forhold som var kritikkverdige, men de var ikke av

en slik karakter at de innebar grov uforstand i tjenesten.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Documents

Midt nord%20januar