Med et øye på naturens tilstand

Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet · 1 · 2016 · Nr. 309 · kr 65,–

Ansvarlig redaktør:Marit Anne Hauan

Fagredaktør kultur og samfunn: Ivar Bjørklund Fagredaktør natur og miljø: Jostein KjærandsenRedaksjonssekretær: Elisabeth Jensine NilsenAbonnementsansvarlig:Kirsten Udin, tlf.: 77 64 50 00

Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar, UiT, Norges arktiske universitetPostboks 6050, Langnes, 9037 TromsøE-post: ottar@uit.noInternett: http://uit.no/ottar

Temahefter under planlegging:• Den evige utopi? Gruvedrift på Svalbard• Oppdrettslaks • Asymmetrisk naboskap

Ottar utgis av Tromsø Museum – Universitetsmuseet og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: 3 500.Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf. 77 64 50 00. Abonnementspris kr 270,– . Pris pr. hefte kr 65, – . Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Grafisk form: Peter Knudsen. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen. Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø.

Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

Barn

ekro

ken

i uts

tillin

gen

Nat

urlig

VIS

på T

rom

sø M

useu

m. H

er k

an sm

å og

stor

e bl

ant a

nnet

gje

tte p

å hv

ilket

dy

r som

har

bæ

sja e

ller h

va d

ette

er?

Fo

to: A

dnan

Ičag

ić, T

rom

sø M

useu

m-U

nive

rsite

tsm

usee

t.

Barn

ekro

ken

i uts

tillin

gen

Nat

urlig

VIS

på T

rom

sø M

useu

m. H

er k

an sm

å og

stor

e bl

ant a

nnet

gje

tte p

å hv

ilket

dy

r som

har

bæ

sja e

ller h

va d

ette

er?

Fo

to: A

dnan

Ičag

ić, T

rom

sø M

useu

m-U

nive

rsite

tsm

usee

t.

Forside: Havørn. Foto: ©Trond Johnsen.

Bakside: Radiomerket hunngaupe. Alta, Finnmark. Foto: © Lars H. Krempig/NN/Samfoto.

Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet nr. 309 · 2016

Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa

at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet.

Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius’ verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og for-tellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv.

Med et øye på naturens tilstand

Innledning Sveinn Are Hanssen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2

Bruk av ubemannete fly (UAS) i miljøvervåking på Svalbard Rune Storvold, Stian Solbø, Alma Thuestad, Stein Rune Karlsen, Bernt Johansen, Elin Myrvoll, Stine Barlindhaug og Hans Tømmervik . . . . . . . . . . . . 3

Migrasjon hos sjøfugl, en logger-revolusjon Sveinn Are Hanssen og Børge Moe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12

Synlig evolusjon hos sjøfugl Tone Kristin Reiertsen og Kjell Einar Erikstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Havørn i Nord-Norge Trond Johnsen og Jan Ove Bustnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

Reindrift og rovvilt Torkild Tveraa, Audun Stien og Knut Langeland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30

Spretthaler i jordsmonnet – en viktig del av vårt skjulte artsmangfold Stef Bokhorst, Matty P. Berg og Jarle W. Bjerke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

Overfiske og klimaeffekter i marine økosystemer Kari E. Ellingsen, Torkild Tveraa og Nigel G. Yoccoz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42

Fotografiet Sveinulf Hegstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48

Korreksjon OttarI Ottar «Språk og språkmangfald i Nord-Noreg», nr. 5/2014, ble det feil i en bilde-tekst. Det står i bildeteksten til forsidebilde at det er gården Kvalberg på Skibotn. Det riktige er av gården Furuli, hvor familien Rasmussen bodde.

2

InnledningDette Ottar gir smakebiter fra noen av de mangesidige forskningsaktivitetene på plante- og dyrelivet som Norsk institutt for naturforskning (NINA) sin avdeling i Tromsø for tiden utfører i nordområdene. Som den observante leser snart vil oppdage omfatter dette alt fra våre minste kryp og planter til de største rovdyrene. NINAs forskere er alle biologer i basis, men biologien er et vidt fagfelt og som man vil se av forfatterlistene samarbeider NINAs forskere med mange eksterne eksperter i flere fagfelt, også utenfor biologien.

Gjennom NINAs ulike «forskningsøyne» gir vi deg et innblikk i tilstanden til og påvirkninger av ulike segmenter i dyrelivet i Nordområdene, alt sett i relasjon til forvaltningen og klima-endringer. Med fokus på sårbarheten i nordområdenes natur, men også naturens robusthet, belyser vi nærmere hvilke tilpasninger som kreves av dyr for å overleve og trives så langt nord. Men vi starter med det store overblikket fra høyden over Svalbards vegetasjon, nå kartlagt og overvåket ved hjelp av nyeste teknikker og ubemannede fly (UAS, populært kalt droner) med avanserte kameraøyne. Vegetasjonen på Svalbard er karrig og er derfor sårbar for tråkk og slitasje, både fra industri, fastboende og en stadig økende turisme. Bruk av ubemannede fly og satellitter gir nye muligheter for en mer effektiv overvåking og forvaltning av både naturen og kulturminner på Svalbard.

Deretter zoomer vi inn og ser nærmere på noen utvalgte dyregrupper. Vi følger fjelljoens utrolig lange vandringer fra det høye nord til eksotiske strøk som nå blir kartlagt ved hjelp av lysloggerens enkle, men smarte «klokke-øye». Lysloggere er blitt nyttige redskap i forvaltningen av sjøfuglene våre som oftest tilbringer betydelige deler av året langt til havs. Vi gjør videre et dypdykk ned i teorier for rask og oftest usynlig evolusjon, eksemplifisert gjennom ringviens svært så synlige øyering. Sjøfuglarten lomvi kommer nemlig i to forskjellige utgaver der den eneste synlige forskjellen er en hvit øyering hos ringvien. Disse to formene lever side om side og får unger sammen, men hvorfor er ringvien mer vanlig i nord enn i sør?

Så løfter vi blikket igjen til suksess-historien om havørnas tilbakekomst i Nordområdene og får gjennom dens skarpe jaktblikk innsyn i fødevalg og bestandsutviklingen. Havørna klarer seg nå så godt at den kanskje tærer for mye på noen sårbare sjøfuglbestander, men samtidig trues den av nye farer, som for eksempel vindmølleparker. Historien om havørna fører oss videre inn over land-jorda til slektningen kongeørna og andre rovdyr som av og til jakter på rein, og vi får ny innsikt i hvor stort skadeomfang rovvilt påfører reindriften i forhold til andre tap. Det viser seg at rovvilttapene for reindriften kanskje også skjuler alternative årsaker og forklaringer da rovdyrene oftest tar de svakeste dyrene i flokken. Med mikroskopisk forstørrelse

tar vi så en titt ned i jordsmonnet under reinen og lærer oss om spretthalenes fantastiske mylder og mangfold. Selv de reagerer på klimaendringer, og da spesielt på mildere vintre. Hvordan påvirker det deres viktige rolle i nedbrytningen av jordsmonnet? Med undervannsbriller på hopper vi til slutt i havet og belyser ulike effekter som overfiske og klimaendringer kan ha på det marine økosystemet. Selv om torsken i Barentshavet grunnet god forvaltning nå har økt til verdens største bestand, har torskebestanden utenfor Canada som kollapset grunnet overfiske på 1990-tallet ikke tatt seg opp igjen. Hva sier det om sårbarheten til våre bestander og hvilke endringer er på gang som følge av et varmere hav?

Det som starter som et naturens mysterium leder til spørsmål, som igjen leder til forskingsinnsatser som ender opp med noen svar men kanskje like ofte nye spørsmål. Denne prosessen driver NINAs forskere til å bidra med aktuell forskning som kan nyttiggjøres av de instanser som forvalter vår natur, de nysgjerrige som skal forske videre på den, samt alle oss andre som ganske enkelt undres over naturens mange mirakler.

Jostein Kjærandsen og Sveinn Are Hanssen

fagredaktør og hefteredaktør

3

Bruk av ubemannete fly (UAS) i miljøovervåking på Svalbard

Det polare klimaet på Svalbard medfører at vegetasjonen har «høyfjellspreg» og derfor er sårbar for tråkk og slitasje. Økende ferdsel på Svalbard medfører slitasje på

jordsmonn, plantedekke, dyreliv og kulturminner. Utviklingen av nye fjernmålingsteknikker, ved hjelp av ubemannete fly og satellitter, gjør det mulig å fange opp detaljert informasjon som

effektiviserer overvåking og forvaltning av natur og kulturminner over hele Svalbard.

Rune Storvold, Stian Solbø, Alma Thuestad, Stein Rune Karlsen, Bernt Johansen, Elin Myrvoll, Stine Barlindhaug og Hans Tømmervik

D et polare klimaet er den viktigste årsaken til at naturen på Svalbard i utgangspunktet

skiller seg klart fra det norske fastlandet. Rundt 62 % av Svalbards landareal er dekket av små og store isbreer. Bare 8–9 % av landarealet har vegetasjon. På Svalbard er det permafrost, og bare deler av den øverste meteren av jorda tiner om sommeren. Plantelivet er dermed preget av kort vekstsesong, lave temperaturer, lite nedbør og ofte næringsfattig jordsmonn. Vegetasjonen på Svalbard er dermed ofte skrinn og lite utviklet og kan sammenlignes med fjellvegetasjonen på fastlandet og derfor sårbar for tråkk og slitasje. Fram til 2005 har forskere fra NINA og Norut bare kartlagt og overvåket vegetasjonen i små områder av Svalbard, men etter det har man brukt satellittfjernmåling for å kartlegge og overvåke hele Svalbard med hensyn på vegetasjon naturmiljø. Satellittsensorer observerer stråling (lys) innenfor ulike deler (bånd) av det elektromagnetiske

spektret som ultrafiolett, synlig lys, nær- og midlere infrarødt samt termisk infrarødt (som Landsat 8 eller Sentinel-2). Ved å analysere ulike kombinasjoner av bånd kan en få et mye bedre bilde av forskjellene mellom ulike vegetasjonstyper og hvilken tilstand vegetasjonen enn vanlige fargebilder (RGB) fra fly. I tillegg har Norsk Polarinstitutt fra og med 2008 kartlagt hele Svalbard med digitale bildesensorer som også inkluderer nær infrarødt som gir oss detaljrike bilder med en romlig oppløsning ned til 5–50 cm, mens satellittbilder nå blir tatt med en romlig oppløsning på 30 cm (WorldView-3). De siste tiårene har det imidlertid blitt utviklet ubemannede fly (droner, UAV eller UAS) som kan kartlegge naturmiljøet med en romlig oppløsning på noen millimeter avhengig av flyhøyde. I takt med utviklingen av UAS så har man utviklet lette kameraer og bildesensorer som kan kartlegge i de ulike båndene som nevnt ovenfor.

Vegetasjonskartlegging og overvåkingNINA og Norut produserte i 2008 et vegetasjonskart for hele Svalbard og dette kartet inngår nå i Norsk Polar- institutts digitale interaktive temaatlas over Svalbard (Svalbardkartet). Vegetasjonskartet har en romlig oppløsning på 30 x 30 meter og består av 18 klasser hvorav 12 har vegetasjon. Begge institutter er i gang med å kartlegge vegetasjonen i større detalj ved hjelp av satellitt- og flybilder med høy romlig oppløsning (5 til 50 cm). For å effektivisere dette arbeidet har man tatt i bruk UAS for å kalibrere fly- og satellittbilder samt for å teste ut hvordan man kan bruke slike systemer for å kartlegge vegetasjonen ned til bestands- og individnivå (enkeltplanter). Den første utprøvingen av UAS for å kartlegge vegetasjon ble utført i Adventdalen fra 12–15 august 2013. Det ubemannete flyet ble utstyrt med et nærinfrarødt (NIR) kamera samt

Ottar 309 – 2016 (1): 3–11

4

Fjernmåling og UAS Bruk av ubemannede fly kan være en rask og kostnadseffektiv måte å samle inn data på, men optimal effektivitet avhenger av flyplattformen man velger å bruke. Et multirotor helikopter trenger minimalt med landingsplass og kan flys svært lavt og nært det som skal kartlegges eller måles. Flyhastigheten kan være mellom 0 og 60 km/t og den romlige oppløsningen kan gå ned til under millimeteren. Multirotor heli-koptre har i dag typisk flytid på 15–25 minutter. Fastvingeflyene som brukes av Norut flyr med en hastighet fra 50 km til 120 km i timen, derfor begrenser oppløsningen seg til omlag 2 cm med eksponeringstid på 1/2000 sekund. Den optimal plattformen bestemmes derfor av størrelsen på området som skal kartlegges, den romlige oppløsning som

kreves, vekten av sensorene som skal brukes og landingsforhold på stedet.

Norut’s flåte av ubemannede fly:Norut har bygd opp en betydelig flåte av ubemannede fly for på en effektiv måte kunne teste ny sensorer og tjenester med den best egnede fly typen.

Cryowing X8Flyet Cryowing XB har et «flygende vinge» design som har et vingespenn på 2,1 meter. Flyet er bygd i isopor og tåler landing på røffe underlag og i nett. Flyet kan ha en hastighet på opp mot 60 km/t og kan fly i 45 minutter. Flyet har en rekkevidde på 5 km kan ha en nyttelast på 1 kg med full batterikapa-sitet.

Cryowing ScoutDette flyet har et energieffektivt seilfly-design bygd i kompositt materiale med et vingespenn på 2,5 meter. Flyet har to elektromotorer og har en flytid på opp

til 90 minutter med 2 kg nyttelast. Flyet har en rekkevidde på 5 km og er under oppgradering til å få en rekkevidde på 70 km.

Cryowing RoamerDette flyet var Noruts første operasjonel-le fly med et vingespenn på 3.8 meter, 62 kubikk bensinmotor og 10 kg nyttelast. Flytid er på fire timer med en hastighet på 100 km/t. Flyet kommuniserer både med radio, mobil og satellitt og er slik sett ikke begrenset av telemetrirekkevid-de. Men overføringskapasitet varierer etter hvilke lenker som er tilgjengelig til enhver tid

Cryowing ExplorerDette flyet er Noruts nyeste flytype og har vingespenn på 5.2 meter, 110 kubikk bensinmotor og 15 kg nyttelast. Flytid er på 15 timer med hastighet på 100 km/t. Kommuniserer både med radio, mobil og satellitt på samme måte som Cryowing Roamer ovenfor.

Cryowing X8.Foto: Rune Storvold.

Cryowing Scout.Foto: Rune Storvold.

Cryowing Roamer.Foto: Rune Storvold.

5

at vi brukte en «helikoptertype» av UAS (se side 6) som kunne gå ned på nesten bakkenivå for å ta detaljrike fargebilder (RGB). Samtidig ble det utført feltanalyser og målinger med et håndholdt NIR kamera. Resultatet av denne kartleggingen viste at vi kunne skille mellom ulike typer av hei (lyng- og grashei) som for eksempel reinrosehei og kantlynghei, samt at polarviersamfunn og grasdominerte samfunn kom godt fram (se side 7). I tillegg kunne man ved kombinasjon av vanlig RGB- og NIR-kamera (se faktaboks om NDVI) skille mellom ulike myrtyper.

Vi sammenlignet det normaliserte vegetasjonsindeksbildet (NDVI) tatt fra det ubemannete flyet vel 100 meter over bakken i Adventdalen med feltbilder av reinrosehei, kantlynghei og polarvierhei fra bakken tatt med et lignende NDVI kamera (se side 7, høyre del av figuren) og sammenhengen her var stor og signifikant (R2=0.75, p<0.01). Målingene fra slike ubemannete fly kan derfor brukes til å skalere opp informasjon fra bakkenivå til satellittbilder eller fly- bildeopptak for å dekke større områder enn man kan med kartlegging/målinger på bakken og/eller fra UAS alene.

Kartlegging av kjøresporKartleggingen i Adventdalen i 2013 inkluderte både ulike typer våtmarker og tørrere vegetasjonstyper dominert av polarvier, reinrose eller kantlyng. Selv om hovedmålet var vegetasjons- kartegging så avdekket også kartleg-gingen forbausende mange kjørespor som var vanskelig å se på bakkenivå.

CryocopterNorut har mange ulike helikoptre av multirotortypen fra 1–20 kg med nyttelastkapasiteter fra 200 gram til 5 kg og flytid fra 5 til 30 minutter.

Sensorer for miljøovervåkning:Den mest vanlige sensoren er vanlig fargekamera (RGB), fra kompaktkamera

til speilrefleks. Hvilket som brukes avhenger av nyttelastkapasiteten til UASen som skal brukes, påkrevd bakke-oppløsning og forventete lysforhold. Vi bruker også spesialkamera som måler i flere farger (bølgebånd) fra ultrafiolett til infrarødt. Med et slikt kamera kan man observere tilstanden på planter og vegetasjon, klassifisere vegetasjonstyper og lettere detektere ulike dyr som sel, fugler og rein.

For overvåkning av snø, havis og isbreer brukes en kombinasjon av fotogrammetri basert på vanlig fargekamera, høykvalitets differensiell GPS og lasersensorer (LIDAR). Både bakkepenetrerende og avbildende radar-systemer for bruk i UAS for forskning på snø, havis, breer og permafrost er under utvikling i et samarbeid mellom UiT Norges Arktiske Universitet, Norut og Forsvarets Forskningsinstitutt.

Cryowing Explorer.Foto: Rune Storvold.

Under: Cryocopter.Foto: Rune Storvold.

6

Spesielt er sporene omfattende i de flate områdene av dalen som domineres av vegetasjonstyper med reinrose og polarvier, mens våtmarker og kantlyngdominerte områder virker mindre berørt. Grunnen til at kantlyngen er mindre berørt er trolig at arten i Adventdalen forekommer mest i hellende terreng hvor det kun er mindre ferdsel, og derav mindre terrengslitasje. To typer kjørespor kom klarest fram i den polarvier- og i reinrosedominerte vegetasjonen, eldre kjørespor avsatt av tyngre kjøretøyer samt snøskuterspor. De eldre kjøresporene er avsatt av

tyngre kjøretøyer for flere tiår siden (se side 8). Snøskutersporene er spor avsatt av snøkuterbelter og -ski på tynt snødekke i løpet av vinteren (se side 7), noe som vises som smale spor på bildet side 8. Men på tross av omfattende spor som kan sees fra lufta er det relativt beskjedne skader på plantene. Jordsmonnet (ofte silt) har blitt presset sammen noe, men uten at dette verken har gitt større mekaniske skader på de treaktige plantene eller at jorda har blitt så sammenpresset at vannopptak og derav tørkestress er særlig utbredt. Skadene på vegetasjonen er altså relativt små, selv om selve sporene er svært så synlig fra lufta. Dette kommer av at sporene fra snøskuterne er avsatt på tynt snødekke i løpet av vårvinteren før gras og urter kommer til syne og veksten starter opp. Da områdene med kjørespor som regel er flate og at det

generelt er lite nedbør i Adventdalen, er det heller ikke spesielt mye vannerosjon.

KulturminnerSiden oppdagelsen av Svalbard i 1596 har mennesker etterlatt seg betydelige spor i landskapet. Det er særlig utnyt-telse av ulike ressurser som har lokket folk til øygruppen. Et godt eksempel er sporene etter de mange europeiske hvalfangerne som kom til Svalbard tidlig på 1600-tallet; det er særlig rester av ovnene bygd for å produsere hvalolje og de mange gravene etter mennene som mistet livet under hvalfangsten som fremdeles er godt synlige. Ifølge Svalbardmiljøloven (§ 3 og 39) er alle spor etter menneskelig virksomhet fra tiden før 1946 å betrakte som automatisk fredete kulturminner. Dette omfatter ikke bare bygninger og andre strukturer som gruveanlegg og fangstinnretninger. Også gjenstandsmateriale eldre enn 1946 er fredet. I London i Kongsfjorden ble det tidlig på 1900-tallet forsøkt utvunnet marmor. Utover resterende bolighus, verksted, kraner og vinsjer er gjenstandsmateriale som skinnegang, jernbanevogner, en gammel trillebår, kjel og annet husholdningsutstyr en viktig del av kulturmiljøet.

Kulturminnene på Svalbard er ikke evigvarende; tvert imot påvirkes de

«Pre-flight» inspeksjon av UAS-systemet i Smeerenburg. Stian Solbø (sittende) og Andreas Tøllefsen (stående) foretar den siste sjekken før start. Foto: Elin Rose Myrvoll, (NIKU), 2014.

UAS av «helikoptertypen» kartlegger vegetasjonen i Adventdalen. Foto: Hans Tømmervik, (NINA), 2013.

7

kontinuerlig av endrings- og nedbryt-ningsprosesser. Erosjon, vind, sandflukt, vann, tindende permafrost og biologiske nedbrytningsprosesser er noen av de naturgitte faktorene som har stor betydning for kulturminnenes tilstand. Menneskelig aktivitet er også en betydelig påvirkningsfaktor. Svalbard har blitt et stadig mer populært reisemål. Cruiseskip besøker steder rundt hele øygruppen; det har vært en betydelig økning i antall ilandstigningsplasser og antall passasjerer i land de siste tiårene. I 1997 var 39109 passasjer registrert i land på 76 ilandstigningsplasser mens tilsvarende tall for 2014 er 131286 og 195 (Sysselmannen 2014).

Kulturminner er den viktigste attraksjon på mange av ilandstigningsplassene. Vi har brukt fjernmålingsbilder tatt av UAS for å se nærmere på to kulturmiljø, London og Smeerenburg (se side 9 og 11), som er populære ilandstignings-plasser på Nordvesthjørnet av Svalbard. Bildematerialet er analysert for å vurdere tilstanden til vegetasjonen i kulturmiljøene, og det er gjennomgått med tanke på å kartlegge og vurdere omfang av påvirkning fra naturlige prosesser og menneskelig aktivitet. Undersøkelsene har et særlig fokus

Et NIR bilde fra Adventdalen tatt med UAS den 13. juli 2013, som viser vegetasjonen i røde og rosa farger. De tre bildene til høyre viser fra ovenfra og ned henholdsvis reinrose, polarvier og kantlyng tatt med håndholdt NIR-kamera tatt samtidig med UAS-opptaket. Foto: Venstre, Bilde fra drone: Norut.

Til høyre: Hans Tømmervik, NINA.

Feltfoto av kjørespor fra snøskutere i Adventdalen. Foto: Stein Rune Karlsen, Norut.

på vegetasjon som en indikator for å vurdere tilstand og turisme som påvirkningsfaktor. Besøkende påvirker et kulturmiljø når de beveger seg til fots gjennom området og, naturlig nok, samles på og omkring kulturminner. De besøkende kan også påvirke et kulturmiljø gjennom å fysisk skade eller ødelegge strukturer og gjenstander samt

8

ovnene der hvalspekket ble kokt til olje. Naturgitte faktorer har stor betydning for kulturminnene i Smeerenburg; spekkovnene ligger på stranden og erosjon ført til at en av ovnene er forsvunnet i havet. Resultater fra våre undersøkelser tilsier imidlertid at vege-tasjonen i området viser tegn på slitasje

UAS bilde fra Adventdalen fra 13. juli 2013 som viser kjørespor fra tyngre kjøretøy fra flere tiår siden. Slikt omfang av kjørespor er lokalisert flere steder i Adventdalen, men uten at det har ført til omfattende vannerosjon eller skader på plantene. Foto: Norut.

gjennom å tråkke på, flytte, fjerne eller tilføre gjenstander.

Smeerenburg er en nederlandsk hvalfangststasjon fra 1600-tallet hvor det på det meste kunne være omkring 200 personer i arbeid. De mest synlige sporene av stasjonen i dag er restene av

som kan tilskrives besøkende. Målte NDVI-verdier viser en nedgang fra 0,15 i 1990 til 0,12 i 2011 og 0,11 i 2012, mens bildemateriale fra 2014 (se side 10) viser en betydelig slitasje på vegetasjonen omkring spekkovnene i Smeerenburg. Også i London er erosjon fremtredende; også her viser våre undersøkelser at det har vært en tydelig økning i slitasje på vegetasjonen i kulturmiljøet. Av et undersøkelsesområde på 63 dekar viser analyser en økning av områder med slitasje fra 1,3 % i 1990 til 12,6 % i 2009. Innenfor disse områdene var det videre en økning av områder med svært slitt vegetasjon fra 0,4 % i 1990 til 2,4 % i 2009. Det har funnet sted en gradvis og pågående degradering av vegetasjons-dekket i London; på bildemateriale fra 2014 er slitasje og skade enda tydeligere og særlig fremtredende ved strukturer og gjenstander samt i områder der det går stier til og fra de forskjellige kulturminnene.

Kulturmiljøene Smeerenburg og London er i endring; et stigende antall besøkende i løpet av de siste tiårene har bidratt til disse endringene. Våre undersøkelser har påvist en betydelig økning i slitasje og skade på vegetasjon i begge kulturmiljøene, særlig i tilknytning til kulturminner. Naturlige prosesser er en

Vegetasjonsindeks (NDVI) Vegetasjonsindeks (NDVI) som er et forholdstall basert på radiometriske verdier for reflektert sollys i ulike spektrale opptaksbånd, både innenfor synlig lys, nærinfrarød (NIR) og midlere infrarød (MIR) stråling har fått økt bruk de siste årene. Bruk av vegetasjonsin-dekser gjør det mulig å kunne skille mellom vegetasjonstyper, vise relativ tetthet/mengde, vekst og vitalitet for grønn vegetasjon. Den mest vanlige vegetasjonsindeksen, normalisert differanse vegetasjonsindeks (NDVI)

er brukt i vår studie og er utrykt som forholdstallet mellom relative refleksjonsverdier, r, av det nærinfra-røde lyset og det røde lyset: NDVI = (rNIR – rR)/(rNIR + rR). Denne indeksen vil kunne variere fra –1,0 til 1,0. For frisk vegetasjon vil verdiene for NDVI normalt variere mellom 0,7 og 1,0, mens vegetasjon under stress eller sparsom/glissen vegetasjon vil avta mot 0. Negative verdier for NDVI vil indikere overflater som vann, is, snø, grus, sand, stein og ubevokste områder.

9

kontinuerlig påvirkningsfaktor, men resultatene viser at kombinasjonen av naturlig og menneskelig påvirkning gjør at endringer som forringer kulturminner og kulturmiljø er mer omfattende og går fortere. Slitt og skadet vegetasjon er særlig påtagelig rundt iøynefallende strukturer og gjenstander, noe som gjør disse områdene mer utsatt for erosjon som på sikt kan forverre kulturminnes tilstand.

Undersøkelsene av London og Smeerenburg viser at UAS er et nyttig redskap for å overvåke vegetasjons-endringer innenfor et kulturmiljø, vegetasjonsendringer som gir en god indikasjon på kulturmiljøet generelle tilstand. Bildenes høye oppløsning gjør at de også er svært egnet til å kartlegge og følge tilstandsutviklingen til små og store kulturminner. Et slikt bildemateriale kan bidra til å bedre forståelsen av ulike påvirkningsfaktorer og sammenhengen mellom dem.

Bilde tatt med UAS av lokomobilen og verkstedhallen i London. Man kan her observere tydlige tråkkskader rundt lokomobilen og verkstedhallen.Foto: Norut.

Litteratur:Johansen, B.E., Karlsen, S.R. & Tømmervik. 2012. Vegetation mapping of Svalbard utilising Landsat TM/ETM+ data. Polar Record, 48: 47–63.Prestvold, K. & Overrein, Ø. 2010. Cruise handbook for Svalbard. Norsk Polarinstitutt. 252 sider (på engelsk).Sysselmannen, 2014. Reiselivsstatistikk for Svalbard 2014.Thuestad, A.E., Hans Tømmervik, H. & Solbø, S.A. 2015. Assessing the impact of human activity on cultural heritage in Svalbard: a remote sensing study of London. The Polar Journal, DOI: 10.1080/2154896X.2015.1068536

Thuestad et al. in review: Monitoring cultural heritage environments in Svalbard – Smeerenburg, A whaling station on Amsterdam island. EARSeL eProceedings.Tømmervik, H., Karlsen, S.R., Nilsen, L., Johansen, B., Storvold, R., Zmarz, A., Beck, P.S., Johansen, K.S., Høgda, K.A., Goetz,S., Park, T., Zagajewski, B., Myneni, R.B. & Bjerke, J.W. 2014. Use of unmanned aircraft systems (UAS) in a multiscale vegetation index study of Arctic plant communities in Adventda-len on Svalbard. EARSeL eProceedings, 13 (S1), 47–52.

10

Venstre: Vegetasjonen i Smeerenburg er svært sårbar for tråkk og tråkkskader kan observeres som grå felter (sand/grus rundt ovnene markert med piler). Området som er markert midt på bildet med en rød strek rundt er et område som består av moser og polare skorpesamfunn som består av grønne alger og cyanobakterier. Både mosene og skorpesamfunnene stabiliserer jord, sand og grus men er svært sårbar for tråkk og slitasje. Bildet til venstre viser den nedtråkkete og eroderte spekkovnen.Foto: Norut og Alma Thuestad, NIKU.

11

Side 10, nede: Oversiktsbilde tatt med UAS over Smeerenburg som viser hvor de ulike spekkovnene ligger.Foto: Norut.

Stein Rune Karlsen er botaniker og seniorforsker ved Norut – Northern Research Institute. Han jobber med satellitt- og dronedata

i miljøovervåkning, og med GIS baserte analyser av dynamikken i arktiske og alpine økosystemer. E-post: stein.rune.karlsen@norut.no

Hans Tømmervik (dr. Scient.) jobber som seniorforsker på NINA i Tromsø, og har i en årrekke kartlagt og overvåket vegetasjonen i

nordområdene og på Svalbard ved hjelp av fjernmåling og feltundersøkelser. Han har blant annet forsket på økologiske og forvaltningsrelaterte problemstil-linger med hensyn til beiting, slitasje, luftforurensning og klimaeffekter på vegetasjon. E-post: hans.tommervik@nina.no

Bernt Johansen er biolog og seniorforsker ved Norut Tromsø. Han er tilknyttet forskningsgruppen for jordobservasjon og jobber med bruk av

fjernmålte data inn vegetasjonskartleg-ging, miljøovervåking og klimastudier. E-post: bernt.johansen@norut.no

Alma Elizabeth Thuestad er arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning i Tromsø. Hun jobber med kartlegging og

overvåking av kulturminner, historisk landskaps- og ressursbruk, ulike forvalt-ningsspørsmål samt problemstillinger knyttet til bruk av GIS og fjernmåling i en arkeologisk sammenheng. E-post: alma.thuestad@niku.no

Elin Rose Myrvoll er arkeolog(PhD) og avdelingsleder ved Norsk institutt for kulturminneforskning i Tromsø. Hun jobber med overvåking av

kulturminner, historisk landskaps- og ressursbruk samt problemstillinger knyttet til forvaltning av kulturminner og kulturarv. E-post: elin.myrvoll@niku.no

Stian Solbø er fysiker og seniorforsker ved Norut – Northern Research Institute. Han jobber med utvikling av sensorer og algoritmer for behand-

ling av data fra droner, samt bruk av droner i miljø og klimaforskning.E-post: stian.solboe@norut.no

Stine Barlindhaug er arkeolog (PhD) og arbeider som forsker ved Norsk Institutt for kulturminneforskning i Tromsø. Hun arbeider med arkeo-

logi og kulturhistorie i nordområdene, kartlegging av historisk landskaps- og ressursbruk, kulturminneovervåking, ulike problemstillinger knyttet til GIS og fjernmåling i en arkeologisk sammen-heng samt problemstillinger knyttet til kulturminneforvaltning. E-post: stine.barlindhaug@niku.no

Rune Storvold er seniorforsker ved avdeling for jord-observasjons og leder av forskningsgruppen på ubemannede fly (RPAS) i Norut, Han er

førsteamanuensis II ved institutt for teknisk kybernetikk ved Norsk Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet og leder for Arktisk Senter for Ubemannede Fly (ASUF). Han har bakgrunn i optikk og atmosfæriske fysikk fra Universitetet i Bergen (Cand. Scient)) og University of Alaska Fairbanks (PhD). I 2005 etablerte han forskningsgruppen på ubemannede fly. Han har co-ledervervet i Arktisk Råds AMAP Ekspert Gruppe på RPAS som jobber for økt tilgang til det Arktis luftrom for vitenskapelig datainn-samling og beredskaps. Han har vært styremedlem i bransjeorgansasjonen UAS Norway siden oppstarten i 2008.E-post: Rune.Storvold@norut.no

12

Migrasjon hos sjøfugl, en logger-revolusjon

Forskere ved Norsk institutt for naturforskning har i de siste årene studert vandringsmønster til sjøfugl fra blant annet Svalbard og norskekysten. I 2014 startet

SEATRACK, et stort samarbeidsprosjekt ledet av en prosjektgruppe fra Norsk Polarinstitutt, NINA og Miljødirektoratet. Prosjektet skal bruke lysloggere til å studere vandringsmønster

til elleve ulike arter sjøfugl som hekker rundt Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Sveinn Are Hanssen og Børge Moe

N orskekysten inkludert Svalbard har store og internasjonalt viktige bestander av mange

sjøfuglarter. Dessverre er mange av disse artene i sterk nedgang. Veldig mange sjøfugler er trekkfugler som utenom hekketiden oppholder seg helt andre steder både i internasjonalt farvann og langs kystene av andre land. Dette gir utfordringer i forhold

til vern av disse bestandene. Vern av hekkeområder er ikke nødvendigvis nok for sjøfugler som oppholder seg helt andre steder i opptil 80 % av året. Det er derfor svært viktig i forvaltingen av disse artene at man har oversikt over hvilke områder fuglene oppholder seg utenom hekkeperioden slik at internasjonale avtaler kan inngås i forhold til vern av de marine ressursene

som sjøfuglene lever av og områdene de lever i. Det er for eksempel veldig viktig for fiskeforvaltningen å vite at torsken som gyter i Lofoten/Vesterålen har Barentshavet som oppvekst- og overvintringsområde (se egen artikkel om torsk side 42).

Det er store forskjeller i vandrings- mønster til de ulike sjøfuglartene, i tillegg er det store forskjeller mellom kolonier og populasjoner innenfor artene. Den informasjonen vi til nå har hatt om vandringsmønster stammer for det meste fra gjenfunn av metall-ringer på døde fugler. Sjansen for å finne en død fugl synker dramatisk jo lenger fra tett bebodde områder man kommer, og i åpent hav er det svært sjelden man finner døde fugler før de forsvinner. For å illustrere hvor mye ny kunnskap man kan få ved bruk av lysloggere, vil vi bruke fjelljo som eksempel. I Norge var det ringmerket 87 fjelljoer, men kun én av disse ble registrert siden. Dette var en

Ottar 309 – 2016 (1): 12–16

Fjelljo i flukt.Foto: © Tom Schandy/NN/Samfoto.

13

unge merket i 1987 som ble funnet skutt 50 dager senere 44 km fra merkeplass i Finnmark (Norsk ringmerkingsatlas). I 2010 startet vi en studie på Svalbard av fjelljo som benyttet lysloggere. Året etter begynte vi et samarbeid med en gruppe forskere som gjorde det samme på Grønland.

I løpet av sommeren 2010 ble seks fjelljo fra Svalbard og i 2010 og 2011 ble ni fra Grønland fanget og instrumentert med lysloggere festet til fotringen. Av disse fjelljoene lyktes vi og våre kolleger å få tilbake åtte fungerende loggere som hadde registrert lys i tolv sammen-hengende måneder. Dermed kunne den spennende analysen som skulle avdekke vandringsrutene til fjelljoen starte.

Fjelljoens reiseI løpet av en tidagersperiode fra midten august startet alle fuglene på høsttrekket. Alle fuglene (bortsett fra en som fløy forbi østkysten av Island) fløy sørover i Danmarksstredet mellom Grønland og Island. De tilbragte så en periode på høsten i et område utenfor Newfoundland. De fortsatte deretter sørover mot Kapp Verde øyene og kysten av Vest-Afrika der de ankom mellom begynnelsen av september og midten av oktober. Deretter reiste de videre sørover til de ankom over- vintringsområdet en gang mellom sent i september og siste del av november.

Overvintringsområdene strakte seg langs kysten av Afrika fra Guineabukta og sørover til øst for Kapp det gode håp og det indiske hav til sørkysten av Madagaskar.

Denne studien viste videre at fjelljo overvintret opptil 13 800 km fra hekke-området og at de i løpet av et år tilbakela en distanse på opptil 54 000 km.

Konsekvenser for forvaltning av fjelljoSelv om fjelljo per i dag ikke er en truet art så er den i nesten hele sitt

hekkeområde avhengig av gode smågnagertettheter og da spesielt lemen for å lykkes med å få fram unger. De få parene som hekker på Svalbard er sannsynligvis i en særstilling her, da naturlig forekommende smågnagere ikke fins på Svalbard. Dette er kanskje hovedgrunnen til at fjelljo er såpass lite tallrik på Svalbard som den er. Det ser ut til at smågnagersvingningene i Arktis påvirkes av klimaendringer, for eksempel så ser lemenpopulasjonene på Øst-Grønland ut til å ha kollapset i de senere årene, og i kjølvannet av dette har også antallet fjelljo gått ned her. Fjelljo tåler i utgangspunktet slike svingninger

Fjelljo på hekketerritoriet i Kongsfjorden på Svalbard. Foto: Sveinn Are Hanssen.

14

godt siden de lever lenge og har mange hekkesesonger foran seg. Men hvis mønsteret i populasjonssvingningene til lemen endrer seg slik at mengden lemen i toppår blir lavere og slike toppår forekommer sjeldnere, så kan man forvente mer alvorlige følger for ungeproduksjonen for fjelljo og andre arter som er avhengige av lemen. Hvis dette skulle skje vil det bli enda viktigere for disse fuglene å ha optimale næringsforhold utenom hekkesesongen. Utenfor hekkesesongen lever fjelljo som en sjøfugl og finner føden utelukkende i marine systemer. Dette studiet viser at Grand Banks utenfor Newfoundland, kysten av Mauretania og Azorene er viktige områder der fuglene oppholder seg i perioder under trekket. Videre er Afrikakysten sør for Guineabukta og havområdene rundt Kapp det gode håp de aller viktigste overvintringsområdene for fjelljo fra Grønland og Svalbard.

Posisjoner til fjelljo som hekker på Grønland (A-C) og på Svalbard (D-H) Den blå del av linjen angir høsttrekket, den røde angir vinterområdet og den gule angir vårtrekket tilbake til hekkeplass. Stjernen angir hekkeplass. De stiplede delene av linjene angir perioden rundt vår og høstjevndøgn der nord-sør posisjon ikke kan fastsette ved hjelp av lysloggere. Figur I viser alle posisjonene til alle fuglene i studiet.Figur: Gilg O, Moe B, Hanssen SA, Schmidt NM, Sittler B,

Hansen J, Reneerkens J, Sabard B, Chastel O, Moreau J,

Phillips RA, Oudman T, Biersma E, Fenstad AA, Lang J,

Bollache L. 2013. Trans-Equatorial Migration Routes, Staging

Sites and Wintering Areas of a High-Arctic Avian Predator:

the Long-tailed Skua (Stercorarius longicaudus) PLoS ONE

8(5), e64614. doi:10.1371/journal.pone.0064614.

15

De to sistnevnte områdene er svært produktive havområder der det finnes svært mye sjøfugl, både lokale arter som hekker i området og trekkfugl slik som fjelljoen. Fjelljoen er derfor avhengig av mange viktige økosystemer i Atlanterhavet, og mange av disse har store forvaltningsmessige utfordringer.

FramtidaDet er allerede kommet mange nye studier på migrasjon og

overvintringsområder til flere sjøfugl som for eksempel krykkje, lomvi og alkekonge. Og som en konsekvens av det nyoppstartede SEATRACK prosjektet vil det bli kartlagt migra-sjonsruter og overvintringsområder til arter som lomvi, lunde, polarlomvi, alkekonge, krykkje, sildemåke, havhest, gråmåke, polarmåke, toppskarv og ærfugl fra Spitsbergen, Bjørnøya, de russiske delen av Barentshavet, Norskekysten, Jan Mayen, Færøyene, Island og De Britiske øyer. Både

fugleinteresserte, forvaltningen og forskerne har mye spennende å se fram til i årene som kommer.

Lundefugl, Gjesværstappan, Finnmark.Foto: © Asgeir Helgestad/NN/Samfoto.

16

Sveinn Are Hanssen er utdannet ved Institutt for biologi ved Universitetet i Tromsø og ved Universitetet i Lund, Sverige. Han

er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning i Tromsø. Hans hovedinteresser er migrasjonsøkologi, evolusjonsbiologi og adferdsøkologi. E-post: sveinn.a.hanssen@nina.no

Børge Moe er utdannet ved NTNU i Trondheim. Han arbeider som seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning i

Trondheim, der hans hovedarbeidsfelt er migrasjon, økologi og økotoksikologi hos arktiske organismer. E-post: borge.moe@nina.no

Ny loggerteknikk gjør det mulig å følge sjøfuglenes reise gjennom hele åretLyslogger – Kalles også GLS (Global Location Sensing). Lysloggere er små måleinstrumenter som festes på fuglens fotring. De inneholder blant annet en lyssensor, klokke, minnebrikke og batteri som er støpt inn i plast (se bilder under), noen loggere måler andre variabler som for eksempel sjø- temperatur og om fuglen er i kontakt med saltvann eller ikke. Lyssensoren måler lys og dermed kan man bruke disse lysmålingene til å fastslå tid for soloppgang og solnedgang der fuglen befinner seg gjennom året. Disse dataene kan man da bruke for å beregne posisjon til fuglen. Det baserer seg på at daglengden er forskjellig ved ulike breddegrader, og tidspunktet for midnatt/midt på dagen varierer med lengdegrad. Daglengde er dog lik på alle breddegrader ved høst- og vårjevndøgn, og da kan ikke breddegrad beregnes. Loggerne veier fra 0.5–2.5g og har en

batterikapasitet på fra 1–5 år avhengig av størrelse. For at loggerne skal være så små og lette som mulig og ha stor nok batterikapasitet har de ikke radiosendere som kan sende data til forskerne. Dette gjør at man er avhengig av å fange fuglen inn igjen for å manuelt laste ned data som har blitt lagret på loggerne gjennom året.

Lysloggere (gls-loggere) er små og lette og festes til fuglens fotring (venstre). Figuren viser tre loggere produsert av BAS (British Antarctic Survey) (mk 14, 15 og 18). Pilene angir posisjonen til lyssensoren. Foto av logger på ring: Tycho Anker-Nilssen.

Litteratur: Bakken V, Runde O, Tjørve E. 2003 Norsk ringmerkingsatlas. Vol. 1. Stavanger Museum, Stavanger.Gilg O, Moe B, Hanssen SA, Schmidt NM, Sittler B, Hansen J, Reneerkens J, Sabard B, Chastel O, Moreau J, Phillips RA, Oudman T, Biersma E, Fenstad AA, Lang J, Bollache L. 2013. Trans-Equa-torial Migration Routes, Staging Sites and Wintering Areas of a High-Arctic Avian Predator: the Long-tailed Skua (Stercorarius longicaudus). PLoS ONE 8(5), e64614. doi:10.1371/journal.pone.0064614

17

Synlig evolusjon hos sjøfugl

Oppdagelsen av klimastyrte økologiske forskjeller mellom to fargevarianter av lomvi åpner for nye muligheter

i evolusjonær forskning på sjøfugl. Studier av ringvien kan fortelle om både hastighet og retning på sjøfugls klimatilpasning. Den kan også avdekke

egenskapene til klimavinnere og tapere.

Tone Kristin Reiertsen og Kjell Einar Erikstad

T enk å kunne se at evolusjon foregår foran øynene dine? Tanken høres usannsynlig ut.

Når vi hører ordet evolusjon tenker de fleste kanskje på artsdannelse, og noen tenker kanskje på Darwin, og at aper og mennesker hadde felles stamfar en gang for veldig lenge siden. Alt dette er evolusjon som skjer over lengre tid. De færreste tenker at evolusjon er noe som foregår også over kortere tidsrom. Heller ikke at det er mulig å se evolusjon i en sjøfuglbestand med det blotte øye. Men det er mulig, og i denne artikkelen skal vi forklare hvordan.

Klimaendringer og evolusjonKlimaendringer er et stort tema i våre dager, og et viktig spørsmål er hvordan arter responderer og tilpasser seg. Effekter av klimaendringer er mange. Klimaendringer kan ødelegge arters van-lige leveområder. Dette kan skje enten direkte ved for eksempel flom eller andre ekstremvær-ødeleggelser, eller indirekte ved endring i næringstilgangen. En måte å respondere på er å endre utbredelse og eller trekkmønstre, til områder som

er mer fordelaktige. En annen mulighet er at arter tilpasser seg der de allerede befinner seg. Dette kan skje ved at de endrer og tilpasser levesettet sitt etter de endringer som har funnet sted. Eksempelvis kan fugler endre tids-punktet for egglegging og når ungene klekker, slik at dette best mulig matcher mattilgangen. Forskjellige arter har ulik mulighet til slike endringer. Noen arter kan endre eggleggingstidspunktet med flere uker, mens andre ser ut til å være mer fiksert innenfor noen få dager. Dette kalles fenotypisk plastisitet, hvor artens/bestandens gensammensetning (geno-typen) på eggleggingstidspunktet har en større eller mindre grad av mulighet til å endre sitt utrykk (oppførsel eller utseende, kalles fenotype) under ulike miljøbetingelser (se faktaboks side 20). Hos enkelte spurvefugler er det derimot vist at ved tidligere vår på grunn av klimaendringer blir ikke eggleggingen tidlig nok slik at de klarer å matche det mest optimale eggleggingstidspunktet. I slike tilfeller vil den siste muligheten, bortsett fra bestandsnedgang og fare for utdøing, være artens evne til kortsiktige evolusjonære endringer og tilpasninger.

Dette kalles mikroevolusjon og er endringer i gensammensetningen innad i bestander som skjer over korte tidsaspekt. Hvilken evne ulike arter har til dette er viktig for å forstå og kunne forutsi hva som vil skje med arter og bestander i fremtiden.

Tre kriterier må være tilstede for å kunne dokumentere klimastyrt mikroevolusjon. Det første er å påvise og dokumentere et karaktertrekk som endres gjennom naturlig utvalg (fitness-relatert seleksjon). Det andre er bevis for at det er en link mellom dette karaktertrekket og endringer i klima. Til sist må det også dokumenteres en genetisk koblet endring i frekvensen av dette karaktertrekket innen bestanden over tid. Voksenoverlevelse hos arter som lever lenge kan være et slikt fitnessrelatert karaktertrekk ved at individer med ulike egenskaper over- lever forskjellig under gitte miljøforhold. Ettersom miljøforholdene endrer seg vil ulike frekvenser av genotyper av individer innenfor en bestand overleve og føre til endringer i frekvensen av

Ottar 309 – 2016 (1): 17–24

18

gensammensetningen i en bestand over tid.

Alt dette høres vel og bra ut, men hvordan kan mikroevolusjon oppdages og dokumenteres? En vei å gå er å studere endringer i frekvensen av karaktertrekk og gensammensetning direkte med genetiske studier. Dette er veldig tid- og ressurskrevende og så langt lite anvendt i naturlige bestander av ville dyr. En enklere tilnærming er å studere et synlig trekk hos individene i en bestand som er genetisk forskjellig og som samtidig er direkte koblet mot andre viktige fitnessrelaterte karakter-trekk (kalles frekvens av fenotypisk genetiske markører).

En slik fenotypisk genetisk markør kan være fargepolymorfisme. Dette er et fenomen som finnes hos enkelte arter, hvor individer i arten opptrer med genetisk forskjellige fargemorfer uavhengig av kjønn og alder. Dersom det kan dokumenteres klimarelaterte forskjeller i fitnessrelevante karakter-trekk mellom ulike fargemorfer, det vil si at ulike klimaforhold gjør at den ene fargetypen får flere etterkommere enn

Hos sjøfugl arten lomvi finnes det to genetisk forskjellige fargevarianter. Den ene som kalles ringvi (øverst) har en hvit ring rundt øyet med en hvit stripe som går et stykke bakover nesten som en brille. Den andre fargevarianten (nederst) mangler denne hvite «brillen». Selv om arten lomvi også finnes i Stillehavet, opptrer dette fenomenet kun i NordAtlanteren. Foto: Tone Kristin Reiertsen.

19

den andre, kan de ulike fargemorfene brukes som fenotypiske genetiske markører for å visualisere potensielle mikroevolusjonære prosesser.

Er ringvi bedre tilpasset et kaldt klima ?Hos sjøfuglarten lomvi finnes det i Nord Atlanteren to forskjellige fargemorfer. Den ene har hvit ring rundt øynene, fulgt av en hvit stripe et stykke bakover hodet. Denne fargemorfen kalles ringvi, og er genetisk forskjellig fra den normale fargemorfen som mangler denne hvite øyeringen. Arten finnes også i Stillehavet, men der finnes ikke morfen ringvi. I flere årtier har forskere undret seg over fargemorfen ringvi, uten at de har klart å finne biologiske eller økologiske forskjeller mellom denne og den normale varianten. De parrer seg blant annet helt tilfeldig med hverandre.

Imidlertid er det funnet at frekvensen av ringvi øker mot nord. På Isle of May i Skottland ligger frekvensen på ca. 5 %, på Hornøya i Øst-Finnmark er den ca. 30 %, og på Bjørnøya i Barentshavet hele 50 %. Dette har ført til teorier om at ringvi-morfen er bedre tilpasset et kaldere klima enn hva den normale morfen er.

Individer av arten lomvi lever som de fleste sjøfugler lenge. Rekorden i Norge er 26 år, men det er sannsynlig at de også kan bli eldre enn dette. Først ved 4–5 års alder blir de kjønnsmodne og kan hekke for første gang. Lomvi legger kun ett egg per år. Egget legger den rett på ei berghylle, og etter at den har etablert seg på sin spesielle reirplass er den utrolig stedstrofast fra år til år, og flytter hverken til andre steder eller andre kolonier. De samme parene hekker

på nøyaktig samme sted i fjellet år etter år.

På Hornøya i Øst-Finnmark har man siden slutten av 1980 tallet overvåket voksenoverlevelsen til lomvi. Dette gjøres ved å sette individuelle kombi-nasjoner av fargede ringer på beina til et visst antall fugler, for så å følge dem år etter år og se om de kommer tilbake. Metodikken som brukes kalles fangst–gjenfangst metode. Selve gjenfangsten er

Frekvensen av ringvi i de ulike lomvi- bestandene i Nord Atlanteren følger en sør-nord gradient, hvor det blir flere ringvier lengre mot nord. For eksempel er frekvensen ca. 5 % på øya Isle of May i Skottland, ca. 30 % på Hornøya i øst Finnamark og hele 50 % på Bjørnøya. Gjentegnet etter Gaston og Jones 1998, av Manuel

Ballesteros, NINA Tromsø.

20

Mikroevolusjon og makroevolusjon: Alle bestander har en viss gensammen-setning som varierer innenfor bestanden med en viss frekvens. Dette vil si at noen gensammensetninger er mer vanlig enn andre. Dersom det oppstår en endring i frekvensen av disse over tid på grunn av endringer i miljøet har man det som kalles mikroevolusjon. Dersom det skjer endringer i miljøforholdene (for eksempel klimaendringer), vil andre egenskaper, representert av andre gensammensetninger, bli favorisert. På denne måten kan klimaendringer skape mikroevolusjonære endringer innenfor bestander. En av de mest klassiske eksemplene innenfor evolusjonær biologi er evolusjonen til bjørkelurvemåleren Biston betularia. Det er en sommerfugl som finnes i to fargevarianter, en lys med hvite vinger spraglet med grått, og en ensfarget mørkebrun variant. Som en konsekvens av den industrielle revolusjonen i Storbritania ble det oppdaget flere av den mørke farge- varianten i områder med mye forurens-ning fra fabrikker. En så også at det var flere av den lyse fargevarianten i mer rene områder. Forklaringen var at i et

rent miljø hadde den lyse fargevarienten en bedre kamuflasje, mens i et forurenset område var den mørke fargevarianten bedre kamuflert siden forurensningen «skitnet» til dens habitat. Fenomenet ble derfor kalt industriell melanisme. Det er det første studiet av Charles Darwin’s naturlige seleksjon, og ble regnet som en av de klareste tilfellene på synlig mikroevolusjon.

Over tid kan akkumulerte mikro- evolusjonære endringer føre til dannelse av nye arter eller andre store evolusjonære endringer. Dette kalles da makroevolusjon. Forskjellen på mikro- og makroevolusjon er derfor hvilken tidsskala evolusjonære endringer studeres på.

Naturlig seleksjon: Kan også omtales som naturlig utvalg, og er den viktigste faktoren som forårsaker evolusjon. De best tilpassede individene i en bestand under gitte miljøforhold til enhver tid har de beste sjansene til å etterlate seg nye avkom. Det vil si at en får endringer i sammensetningen av genotyper som er fordelaktig i en bestand på grunn av endringer i miljøet.

egentlig gjensyn som gjøres ved å «lese» fargeringene med kikkert i fuglefjellet. Siden lomvien er veldig stedtrofast, kan en med stor nøyaktighet beregne overlevelsen til merkede individer ut ifra sannsynligheten for at man har sett dem igjen.

Fitness: Er et mål på den repoduktive suksessen de forskjellige individene eller grupper av individer har i en bestand. Det vil si hvor stort bidrag et individ med et gitt trekk i gjennomsnitt overfører til neste generasjon i forhold til andre individer i en bestand.

Farge-polymorfisme: Farge- polymorfisme er forekomsten i en bestand av to eller flere distinkte farge-varianter, ofte kalt fargemorfer eller bare morfer, som er genetisk forskjellige og som ikke er koblet til kjønn eller alder.

Genotype og Fenotype: Beskriver hvilke gener eller gensammensetninger et individ bærer på (genotype), og hva som kommer til uttrykk (fenotype).

Fenotypisk plastisitet: Dette har med egenskapen til ulike genotyper som under ulike miljøbetingelser kan produsere ulike fenotyper. Ulike arter har forskjellig mulighet til å endre feno-typen sin som følge av miljøendringer. En sier at de har ulik grad av fenotypisk plastisitet.

For å kunne beregne om de voksne individene av lomvi og ringvi hadde forskjellig overlevelse fra år til år, og om klima på noen måte kunne forklare en eventuell forskjell i voksen- overlevelsen, ble en 27 år lang tidsserie med fangst-gjenfangst data på lomvi/ringvi-individer benyttet. Resultatene

viste at de to fargemorfene klart responderte ulikt på sjøtemperaturen i Barentshavet om vinteren. Ringvi viste en klar negativ respons ved at færre ringvier overlevde etter varme år, mens den normale morfen hadde en positiv respons med høy voksen-overlevelse etter varme år. Siden det vekslet mellom

21

kalde og varme år i hele tidsperioden var den gjennomsnittlige overlevelsen til de to morfene den samme gjennom hele denne tidsperioden. Dette støtter teoriene om at ringvi er bedre tilpasset et kaldere klima enn den normale morfen. I tillegg dekket dette funnet de to første kriteriene for å dokumentere klimastyrt mikroevolusjon, nemlig en kobling mellom klima og et sterkt fitnessrelatert karaktertrekk, nemlig voksen- overlevelse. En kunne imidlertid ikke finne at frekvensen av ringvi i bestanden hadde endret seg, som er et av kriteriene for å dokumentere mikroevolusjon. I årene hvor denne studien foregikk svingte sjøtemperaturen hele tiden rundt det samme gjennomsnittet, noe som betyr at man hadde naturlige årlige klima-svingninger. På den måten vil naturlige svingninger i klima holde andelen ringvi stabil. I senere tid har gjennomsnittet for sjøtemperaturen i Barentshavet vinterstid begynt å øke, og klimaet endrer seg. I fremtiden er det derfor et stort potensiale for at frekvensen av ringvi i bestanden vil endre seg som følge av et varmere Barentshav, og at det dermed vil bli færre ringvi å se på Hornøya.

Storskalavariasjon i frekvensen av lomvi og ringviHelt siden 1930 tallet da de første studiene av ringvi/lomvi fenomenet ble gjort, har frekvensen av de to morfene holdt seg stabil i de ulike koloniene der den har vært studert. Den geografiske fordelingen av morfene har blitt under-søkt fire ganger tidligere (1930-, 1950-, 1960- og 1980-tallet). Disse studiene viste at andelen ringvi i bestander følger en stabil geografisk gradient med økende frekvens av ringvier mot nord. Klimaet fluktuerte rundt et visst gjennomsnitt i de tiårene hvor undersøkelsene ble utført, noe som kan ha ført til at frekvensen holdt seg stabil. Siden den siste stor-skala undersøkelsen har det gjennomsnittlige klimaet endret seg,

derfor er det mer sannsynlig at en kan finne endringer i frekvensen på en større skala nå. En slik storskala undersøkelse av frekvensen av ringvi i de Nord Atlantiske lomvibestandene gjennomføres derfor nå på nytt.

Ulike familie-strategierPå Hornøya har familier med rene eller blandede par av lomvi/ringvi blitt studert i tre år. Der fant en at selv om de to fargemorfene parrer seg tilfeldig med hverandre, hadde par av rene lomvi eller ringvi morfer lavere kroppsmasse og produserte unger med mindre kroppsstørrelse sammenlignet med kroppsmassen og ungestørrelsen til blandete par. Det kunne derfor se ut som blandede par greide seg bedre

Årlig variasjon i voksenoverlevelse for den normale fargevarianten (fyllte prikker) og ringvi (åpne prikker) mellom 1989 og 2010. Den nederste linjen viser årlig variasjon i sjøtemperaturen i Barentshavet om vinteren.Etter Reiertsen, T. K., K. E. Erikstad, R. T. Barrett, H. Sandvik,

and N. G. Yoccoz. 2012. Climate fluctuations and differential

survival of bridled and non-bridled Common Guillemots

Uria aalge. Ecosphere 3(6):52. http://dx.doi.org/10.1890/

ES12-00031

22

23

Bilde side 22: På Hornøya nyter blandede par av ringvi og lomvi godt av hverandres ulike strategier til å disponere ressurser når de forsøker å bringe fram unger. Dette gir dem mulighet til å kompensere for årlige variasjoner i miljøforhold. Foto: Tone Kristin Reiertsen.

enn parene som bestod av kun den ene morfen.

Dersom kun sammenhengen mellom hekkeparametre slik som tidspunkt for egglegging, vekst og overlevelse av unger hos de to morfene hver for seg ble undersøkt, uten at partnerens morf ble tatt hensyn til, ble ingen forskjeller funnet. Dette tyder på at hekkestrategien til hver enkelt individ i stor grad styres av partnerens strategi, og at par med to strategier gjør det bedre ved å nyte godt av hverandres forskjellige evne til å disponere ressurser. Slike ulike strategier har potensiale til å kompensere for varierende miljøforhold, og vil på den måten opprettholde en stabil frekvens av de to morfene over tid, så lenge miljøforholdene svinger naturlig. Følgene av global oppvarming er at de naturlige svingningene i miljøforhold vil bli forstyrret. Dette vil også få konsekvenser for det finstemte samspillet som er opprettet mellom de to morfene hos lomvi, og kan føre til endringer i den stabiliteten som finnes i frekvensen av de to fargemorfene.

Hva forteller ringviene oss?De to studiene nevnt ovenfor gir begge indikasjoner på hvordan klimastyrte

mikroevolusjonære prosesser kan foregå i en bestand, og hvordan det er mulig å se det hele visuelt over korte tidsaspekt. Ved å følge med på den årlige ringvi-frekvensen i en bestand kan en se i hvilken retning og hvor raskt evolusjonære tilpasninger kan skje som følge av klimaendringer. Dette er viktig kunnskap, og viser hvordan og hvor raskt evolusjonære endringer kan foregå, til og med hos arter som lever lenge.

Det store spørsmålet som imidlertid gjenstår er hvilke egenskaper det er ved ringvi- og lomvi-morfen som gjør at de overlever ulikt i kalde og varme år. Genet som bestemmer de to morfene er høyst sannsynlig et nøytralt gen som er koblet til andre gener for egenskaper som utvelges forskjellig under varme og kalde forhold. Dette kan være forskjeller i adferd og/eller fysiologi, som gjør den ene gruppen bedre tilpasset et visst klimaregime sammenlignet med den andre. Vi vet fortsatt ikke hva disse egenskapene er, og for å finne ut dette kreves det svært detaljerte studier på individ og familienivå.

Vi har imidlertid indikasjoner om i hvilken retning vi bør lete etter svar. Effekten av sjøtemperatur på de to morfenes voksen-overlevelse i dette studiet var ikke direkte, men en effekt av sjøtemperaturen om vinteren to år tidligere. Dette kan tyde på en indirekte effekt på de to morfene gjennom for ek-sempel ulik diett eller utbredelse om vin-teren. For å finne ut dette må en studere både diett og vinterutbredelse til ringvi og lomvi. Studier av vinterutbredelsen

til lomvi fra Hornøya ved hjelp av små dataloggere (som har vært festet på en fotring hos fuglen gjennom et helt år) gir så langt ingen indikasjoner på at de bruker ulike områder. Også detaljstudier av diett viser ingen klare forskjeller. Forskjellene tyder derfor på å være rent fysiologiske. For å finne ut dette må en teste ulike fysiologiske responser under forskjellige miljøforhold. Slike studier kan i framtiden gi oss svar på hvilke mekanismer som forklarer forskjellene mellom de to morfene. Og når vi har disse svarene vil vi være et stort steg i retning av en bedre forståelse av hvilke egenskaper som er klima-vinnere eller -tapere. I tillegg til at vi bedre kan forstå hvordan og hvor raskt bestander og arter kan tilpasse seg miljø endringer evolusjonært.

Kan studier av frekvensen av ringvi bidra til å gi svar forvaltningen trenger?Evolusjonære endringer og tilpasninger er også viktig i forvaltningen av arter og bestander. Men dette er ikke et tema det like ofte blir satt fokus på slik som mer typiske forvaltningsspørsmål, som eksempelvis regulering av kommersielt viktige eller truede arter. Paul R. Ehrlich sa: «Det er klart at aktiviteten til Homo sapiens dramatisk endrer den fremtidige kursen til biologisk evolusjon, men de mulige konsekvensene av dette for menneskeheten er mye mindre klart» (fritt oversatt). Dette peker på at det også er viktig for menneskeheten å innlemme evolusjonære studier i forvaltningen. En kobling av rene

24

økologiske studier med evolusjonære studier gjør dette mulig. Imidlertid har vi fortsatt dårlig forståelse for den økologiske basisen som ligger til grunn for å forstå evolusjonære potensial, da dette krever detaljrike studier. Kunnskap om evolusjonære tilpasninger som følge av klimaendringer hos toppredatorer som sjøfugl kan i ytterste konsekvens gi en pekepinn på vår egen fremtid i et klimaperspektiv.

Sjøfugl er toppredatorer i det marine økosystemet. Endringer og havets helsetilstand vil alltid merkes sterkt på dette nivået, og arter øverst i havets næringskjede. Det er viktig å sette alt i en større sammenheng helt fra de fysiske endringer i havet forårsaket av klima, gjennom det marine økosystemet, og til effekten på sjøfugl og deres evolusjonære tilpasninger. Dette vil gi oss en forståelse av hva klimaeffekter på sjøfugl reflekterer av endringer i hele økosystemet.

Litteratur:Birkhead TR. 1984. Distribution of the bridled guillemot Uria aalge in the North Atlantic. Journal of zoology, London 202: 165–176.Ehrlich RP. 2001. Intervening in evolution: ethics and actions. Proceed-ings of Natural Academy Science, USA 98: 5477–5480.Harris MP., Rothery P. & Wanless S. 2003. Increase in frequency of the bridled morph of the Common guillemot Uria aalge on the Isle of May, 1946–2000: a return to former levels? Ibis 145: 22–29.Kristensen DL., Erikstad KE., Reiertsen TK., Moum T. 2014. Differential breeding investment in bridled and non-bridled common guillemots (Uria aalge): morph of the partner matters. Behavioural Ecology and Sociobiology 68: 1851–1858.Reiertsen TK., Erikstad KE., Barrett RT., Sandvik H. og Yoccoz NG. 2012. Climate fluctuations and differential survival of bridled and non-bridled Common guillemots Uria aalge. Ecosphe-re 3(6): 52. Roulin A. 2004. The evolution, maintenance and adaptive function of genetic color polymorphism in birds. Biological Review 79: 815–-848.

Tone Kristin Reiertsen er økolog og forsker og jobber ved Norsk Institutt for Naturforskning i Tromsø. Hun jobber med evolusjon

og bestandsøkologi, demografi og livshistoriestrategi klima og miljø hos sjøfugl. E-post: tone.reiertsen@nina.no

Kjell Einar Erikstad er økolog og senioforsker og jobber ved Norsk Institutt for Naturforskning i Tromsø. Han jobber med evolusjon

og bestandsøkologi, demografi og livshistoriestrategi, og koblingen med klima og miljø hos sjøfugl. E-post: kjell.e.erikstad@nina.no

25

Havørn i Nord-Norge

På norskekysten ser man i dag stort sett med blide øyne på havørna, men det har ikke alltid vært slik. Den var lenge etterstrebet, og da den endelig ble

fredet på slutten av 1960-tallet var den ansett som truet. Bestanden har i ettertid tatt seg opp, men vi vet likevel relativt lite om havørnene lengst nord i Norge. Her presenteres NINAs

forskning på havørn i Troms og Steigen gjennom de siste årene.

Trond Johnsen og Jan Ove Bustnes

I tidligere tider var havørna en myteomspunnet rovfugl som tok husdyr og i verste fall kunne være

en trussel mot mennesker. Den ble også sett på som en konkurrent til mennesket om ressurser som fisk og fugl. Dette gjorde at den ble etterstrebet, og det ble utbetalt skuddpremier, og bestanden ble etterhvert kraftig redusert i mange områder. I Norge kom fredningen i 1968, noe som har medført en betydelig bestandsøkning, og havørna er i dag ikke lenger oppført på den nasjonale rødlista over truede arter. Gamle data fra før fredningen kan tyde på at havørnbestanden har vært underestimert ute på kysten i Nord-Norge, også under periodene hvor den ble forfulgt. Gamle registreringer av hekkelokaliteter sammenlignet med dagens kunnskap tyder på av hekkebestanden i Troms var mettet så tidlig som på 1990-tallet. En vanlig misoppfatning er at havørnbestanden har fortsatt å vokse de siste 20 årene.

Anslagsvis er det i dag over 4000 par havørn i Norge, og fra et forvaltnings-messig ståsted er havørna interessant av flere grunner. Den er en viktig marin predator, renovatør og indikatorart på helsetilstanden i det marine øko- systemet. I tillegg er den et viktig symbol for norskekysten. Likevel er

kunnskapen om tilstanden til havørn-bestanden i Norge mangelfull.

På slutten 1990-tallet begynte forskere ved NINA i Tromsø å kartlegge be- standen av havørn i Troms og Vesterålen, men først fra 2008 ble forskningen mer systematisert og

Ottar 309 – 2016 (1): 25–29

Havørn.Foto: © Trond Johnsen.

26

langtidsstudier for å avdekke trusler mot bestanden ble påbegynt. I tillegg til studieområdet i Troms er det etablert et referanseområde i øyværene ute i Steigen kommune, hvor Aasmund Gyldset og Gunnar Svalbjørg har gjort grundige kartlegginger av hekkebestand og reproduksjon over en periode på nærmere 40 år.

Hva truer havørna?Den lave bestandstettheten gjennom mange tiår på 1900-tallet viste at hav- ørna er sårbar, men i dag er sannsynlig-vis ikke direkte forstyrrelser fra mennesker noe stort problem. I de siste årene har det derimot vist seg at havørna er svært sårbar for vindturbiner. I Smøla vindpark ble det fram til høsten 2014 drept 52 havørner, noe som har ført til antallet territorier innenfor parkområdet er redusert fra

tolv til fire par. Det sier seg selv at hvis mange vindparker dreper et stort antall havørner vil det få konsekvenser for havørnbestanden på lengre sikt. Det er derfor viktig å skaffe informasjon om fordeling og tetthet av havørn i de områdene der man planlegger vindparker.

Som toppredator i den marine næringskjeden vil negative endringer i fiske- og sjøfuglbestandene påvirke overlevelse og reproduksjon hos havørn. En overvåking av helsetilstanden til den reproduserende delen av havørn-bestanden gir derfor viktig informasjon om tilstanden i det marine økosystemet. Gjennom langtidsstudier av et tilstrekkelig utvalg av havørnterritorier kan slike endringer fanges opp og gi viktig informasjon til forvaltningen av våre marine ressurser.

Miljøgifter er en annen trussel mot havørna som man vet relativt lite om i Nord-Norge. I andre områder, som for eksempel Østersjøen, var havørnbestanden svært lav på 1970 og 80 tallet da man hadde høye nivåer av plantevernmidlet DDT, og ørnene hadde problemer med å få fram unger i det hele tatt. Siden DDT, og etterhvert også industrikjemikaliet PCB, ble forbudt på 1970 og 80 tallet har ungeproduksjonen hos havørn i Østersjøen tatt seg opp, og bestanden er i dag i vekst. I Troms har vi gjennom forskningsprosjekter

Studieområde for undersøkelser av havørn i perioden 2008–2015, med reir som har vært overvåket.

27

finansiert av Norges forskningsråd og Framsenteret i Tromsø, hatt fokus på miljøgifter i havørn. Målet har vært å finne ut hvilke miljøgifter som finnes i bestanden og hvilke effekter de kan ha.

Vi har sett mest på klororganiske stoffer som PCB, DDT og andre plantevernmid-ler, samt en del fluorforbindelser. Det vil si stoffer som nå stort sett er forbudte, men som fremdeles finnes i betydelige mengder ute i naturen. I perioden 2008–2015 har vi besøkt et stort antall reir der vi har målt miljøgifter i ungenes blod. Resultatene viser at nivåene av de ulike stoffene i dag er relativt lave, både sammenlignet med nivåene i Østersjøen, men også sammenlignet med de nivåene man tidligere hadde på norskekysten. Dette er godt nytt og viser at forbud mot giftige stoffer hjelper. Problemet er bare at antallet nye stoffer som utvikles stadig øker og mange av dem finner veien ut i naturen. Skadevirkningen av dette er vanskelig å overskue. Til tross for de relativt lave nivåene har vi funnet sammenhenger mellom miljøgift- belastning og endringer i stressnivået hos havørnunger. Vi vet likevel lite om hvordan dette igjen kan påvirke bestanden over tid. Miljøgifter kan gjøre ungene mindre i stand til å takle naturlig stress, for eksempel næringsmangel og sykdom.

Mattilgang og næring: Hva lever havørna av?Havørna kan kalles en generalist siden den både kan være en allsidig jeger, en

åtseleter og en såkalt kleptoparasitt, det vil si en art som røver mat fra andre arter. Det er for eksempel godt kjent at havørna nyter godt av å stjele fra arter som oter og svartbak.

Havørnunger.Foto: © Trond Johnsen.

28

Midten: Hekkesukess i prosent hos havørn i Troms 2008–2015.

Nede: Hekkesukess i prosent hos havørn i Steigen 2008–2015.

For å studere næringsvalget har vi brukt to metoder. Vi har samlet matrester fra mange av de reirene vi har besøkt, og i tillegg tatt fjær fra unger. Fjærene fortelle oss noe om hva havørnungene

har spist gjennom hele vekstperioden. Dette gjøres ved å undersøke den kjemiske sammensetning i fjærene. Det vil si at man analyserer mengdefor holdet mellom ulike former av karbon- og nitrogenatomer, såkalte isotoper. Variasjonen i forholdet mellom disse isotopene kan forteller oss om ungene har spist mye sjøfugl, fisk eller pattedyr.

Det er kjent at fødevalget hos havørn varierer gjennom året, og generelt utgjør fisk og sjøfugl hovedføden på som- meren, mens vintermaten i hovedsak be-står av fisk, fugl og åtsler. Kunnskapen om de lokale og regionale variasjonene i tilgjengelighet av byttedyr, samt ulikheter mellom territorier har derimot vært mangelfull. En systematisk og langsiktig innsamling av fjær fra reirunger vil gi oss bedre kunnskap om næringsvalg i vår- og sommerhalvåret. Så langt har våre undersøkelser vist at havørna i Troms og Nordland i stor grad lever av fisk, for eksempel finner vi ofte torsk, sei, hyse, uer og rognkjeks i reirene. Vi kan også finne noen patterdyr, som hare og rester av rein, men generelt er dette lite sammenlignet

med kongeørna som lever i samme området.

I tillegg har vi sett at havørna spiser mye sjøfugl, som måker og andefugl. Denne høye andelen av sjøfugl i dietten, og en økende bestand av havørn, kan skape problemer for kolonihekkende sjøfugler. Mange sjøfuglbestander har slitt gjennom en årrekke, og arter som lomvi og krykkje er på kraftig retur i mange kolonier langs kysten. Et tilsynelatende stort problem er at havørn forårsaker så mye forstyrrelse at sjøfuglene i enkelte tilfeller tvinges til å forlate koloniene. Hvis næringstil-gangen til kolonihekkende sjøfugl er dårlig, vil den negative effekten av slike forstyrrelser forsterkes.

Bestandstetthet og hekkesuksessI Troms ble det gjort grundige registreringer av havørn fra slutten av 1990-tallet og dette arbeidet viste at arten finnes langs hele kysten og med høye tettheter flere steder. Tettheten avtar noe innover fjordene og arten finnes bare sporadisk innlands langs de store vassdragene. Øyværene i Steigen kommune er kjent for å huse en av verdens tetteste hekkebestander av havørn. Overvåkingen av havørn- bestanden i Steigen de siste 38 årene gir oss et sjeldent innblikk i utviklingen i en havørnbestand langt tilbake i tid og gjør oss bedre i stand til å forstå dynamikken i de endringene som har skjedd siden fredningen i 1968.

Øverst: Gjennomsnittlig antall unger produsert per par i Troms (2008–2015) og i Steigen (2008–2014).

29

Et av de viktigste målene for våre undersøkelser er å følge med på hvordan havørnbestanden i Nord-Norge utvikler seg framover og forsøke å forstå hvilke faktorer som påvirker overlevelse og reproduksjon hos en langtlevende art. Våre data viser at en høy hekkebestand og fortetting av territorier har påvirket og stabilisert bestandsveksten og rekrutteringen, og at den reduserte reproduksjonsraten sannsynligvis skyldes reduserte territoriestørrelser og større konkurranse om maten og hekkeplasser.

I perioden 2008–2015 har andelen territorielle par som årlig får unger i Troms variert fra 17–50 % (se side 28), og gjennomsnittlig årlig produksjon har vært på 0,36 (0,23–0,65) unger per territorium (Figur 4). Tilsvarende tall for Steigen viser at 23–51 % av territorielle parene får unger hvert år (se side 28) og den gjennomsnittlige ungeproduksjonen

fordelt på alle parene i studieområdet var 0,46 (0,26–0,58) unger per par (se side 28). En sammenligning av studie-områdene i Troms og Steigen viser at skjærgården i Steigen er et meget godt egnet hekkeområde og spiskammers for havørna. Steigenområdet har en høyere tetthet av territorier og en gjennom- snittlig høyere ungeproduksjon enn området i Troms.

Våre studier viser altså at bestanden av havørn er høy og virker å være på et bærekraftig nivå i både Troms og Steigen. Hva med framtiden? Selv om vi i dag ikke finner urovekkende høye konsentrasjoner av de farligste miljøgiftene, ser vi at slike stoffer kan knyttes til økende stress hos unger. Hva langtidseffekten av dette er vet vi i dag lite om. Videre studier vil fokusere mer på å sammenligne ulike bestander langs norskekysten og vi ønsker også trekke inn bestander fra

andre land, særlig Østersjøbestanden, i videre studier. Havørna er et verdifullt bidrag til kystfaunaen. Norge er et av få land som har klart å bevare en livskraftig bestand, og vi må sørge for at havørna har livsbetingelser som gjør at bestanden opprettholdes.

Jan Ove Bustnes er forsker ved Norsk institutt for natur- forskning i Tromsø, og har de siste 25 årene arbeidet med for- skjellige problem-

stillinger på sjøfugl og rovfugl i Nord-Norge. Primære forsknings-interesser er innen populasjonsøkologi, næringsøkologi og økotoksikologi. E-post: jan.o.bustnes@nina.no

Trond Johnsen er ingeniør ved Norsk institutt for natur- forskning i Tromsø. Har de siste 15 årene jobbet med vilt- registreringer

i Nord-Norge og er ansvarlig for feltarbeidet i havørnprosjektet.E-post: trond.johnsen@nina.no

Havørn som jakter på krykkjer.Foto: © Trond Johnsen.

30

Reindrift og rovvilt

Rovvilt har alltid vært ansett som en trussel mot vår mulighet til å høste av naturen. Men hvor stor er denne trusselen, hvilke rovdyr

spiser rein, og hva er det ellers som påfører reindriften tap. Det er utgangspunktet for denne artikkelen.

Torkild Tveraa, Audun Stien og Knut Langeland

T idligere var store rovdyr som ulv, bjørn, gaupe og jerv vanlige elementer i norsk natur, men

konkurranse med oss mennesker over naturressurser som rein resulterte i at disse artene ble systematisk fjernet. Slik har det også vært i vårt naboland Sverige, hvor alle som møtte på rovvilt i perioden 1442–1864, var pålagt å avlive dem. Sett i lys av den lange perioden hvor vi aktivt har arbeidet for å fjerne rovvilt er det ikke uventet at det oppstår debatt når Stortinget vedtar at vi skal ha rovviltet tilbake i norsk natur. Heftige debatter rundt dette har vært, og er, også et internasjonalt tema, og har vært omtalt som det mest kontroversielle forvaltningstiltaket på landjorda i moderne tid! Særlig reindriften har opplevd det som problematisk å få rovviltet tilbake. Reineierne finner rein drept av rovvilt, og opplever rovvilt som en av de viktigste årsakene til at næringen har slitt med høye tap og dårlig økonomi. At rovvilt dreper rein, og påfører reindriften økonomiske tap er udiskutabelt. Utfordringen er å avklare hvor store disse tapene er.

Allerede i 1968 skriver Hjalmar Munthe-Kaas Lund «Om reinen og

Rovviltet» i boken om «Reindriften og dens naturgrunnlag», redigert av Sven Skjenneberg og Lars Slagsvold følgende om rovvilt: «Både i Skandinavia og Sovjetunionen har det vist seg at rov-dyrene ikke er blant de viktigste årsaker til tap av dyr i tamreindriften. Fra Nord-Trøndelag foreligger opplysninger om tap av tamrein: Totaltapet per år varierte i tiden 1948–56 med fra 3 til 10 % av flokken, altså et gjennomsnitt-stap på ca. 6 %. Rovviltets andel av tapene ble vurdert til å være omtrent en fjerdedel, mens mangelfull ernæring m.m. var ansvarlig for de øvrige tap. Det er altså først og fremst dårlig tilgang på velegnet føde som bevirker de virkelige tapene. Sultne og avkreftede dyr har liten motstandskraft mot sjukdommer, og sjuke dyr er et lett bytte for flere av rovdyrene.» Videre skriver Munthe-Kaas Lund «Men vi bør huske på, at det i våre dager ikke er mulig å utrydde hverken kongeørn, bjørn, gaupe, jerv eller ulv i landet vårt. Hvorfor ikke? Jo, fordi disse artene også fins i våre østlige naboland. … Selv om vi utryddet både bjørn, jerv, gaupe og ulv i Norge, så vil det utvilsomt i løpet av kort tid vandre nye individer inn fra nabolandene.» Til tross for at dette ble skrevet for snart 50 år siden,

er konklusjonene like aktuelle i dag, men hva er det som gjør dette til en så komplisert og tilsynelatende evig- varende debatt, og hva har vi lært på disse årene? Det er dette vi skal forsøke å belyse i denne artikkelen. Tekno- logiske løsninger har gjort at vi med større presisjon kan studere mekan- ismene bak rovdyrenes predasjon på rein. Samtidig er det jobbet mye for å få best mulig kunnskap både om reinflokkene og rovviltet i Norge.

Reindriften og naturgrunnlagetI de områdene det drives reindrift i Norge er det store forskjeller i klimatiske forhold. Som en følge av grense- stengningene mot Russland og Finland for 100–200 år siden og i stor grad opphør i bruken av vinterbeiter i Sverige, har reinen mistet muligheten til å migrere unna områdene med vanskeligst vinterklima. I indre Finnmark som representerer gode vinterbeiteområder for reinen i Kautokeino og Karasjok viser målinger utført av Meteorologisk institutt at det bare faller noen få titalls millimeter nedbør gjennom vinterhalvåret og

Ottar 309 – 2016 (1): 30–36

31

gradestokken holder seg som regel godt under frysepunktet. På strekningen Troms–Nord-Trøndelag er derimot reinen avhengig av å finne mat på vinterbeiter som er preget av mye nedbør og plussgrader, der påfølgende ising av beitene ikke er uvanlig. Dette resulterer i vanskelig tilgang til mat gjennom vinteren og et stort påfølgende behov for å gjenvinne kroppsreserver gjennom sommeren. Det er med andre ord ganske så forskjellige forut-setninger for reindrift i kystområdene sammenlignet med områdene med kaldt kontinentalt vinterklima i Finnmark, i indre deler av Sør-Trøndelag og i tamreinlagområdene. Mens reinen med tilgang på kontinentale vinterbeiter til og med kan øke vekten sin gjennom vinteren fordi vinterbeitene er gode, må reinen i kystområdene fra Troms til Nord-Trøndelag forberede seg på å overleve vinteren i stor grad på

oppsparte reserver. Dette innebærer at reinen i kystområdene er langt mer restriktiv med å bruke reservene sine på produksjon av kalv enn rein som har

vinterbeiter i områder med kontinentalt klima.

Oversikt over gjennomsnittlig vinternedbør (desember–februar) for perioden 1961–1990 og de ulike reinbeitedistriktene i Norge. Lyse farger indikerer lite nedbør, mens mørkere farger indikerer mye nedbør. Langs kysten fra Nord-Trøndelag og oppover til Troms er det mye nedbør (og også ofte plussgrader og regn). Kombinasjonen av mye nedbør og temperaturer som veksler rundt frysepunktet gjør at maten på bakken ofte er vanskelig tilgjengelig. Inne på Finnmarksvidda ser vi for eksempel at det derimot er lite nedbør. I tillegg er det som regel kaldt. Det gir et lett snødekke som reinen vanligvis lett kan komme gjennom og nå ned til maten på bakken. Klimadataene er fra Meteorologisk institutt.

32

Rovvilt i reindriftsområdeneFor ørn har vi ingen fullgod landsdek-kende overvåkning, men for gaupe og jerv, som rapporteres å være de viktigste skadevolderne har det vært drevet nasjonal overvåkning i mer enn 15 år (www.rovdata.no). Rovdyrene er arealkrevende og lever under lave tettheter, særlig i de nordligste delene av Norge. Det er relativt lave tettheter av jerv og gaupe i Finnmark, og da spesielt på vinterbeitene i indre Finnmark. I Troms er det en del jerv på grensen mellom Norge og Sverige, men primært i de områdene som benyttes av den svenske reindriften og som derfor ikke inngår i det norske tapsregnskapet. I Nord-Trøndelag er tettheten av

gaupe betydelig større enn i Troms og Finnmark. Siden tusenårsskiftet har det i snitt vært registrert 30 gaupefamilier og 27 jerveynglinger innenfor reinbeite-områdene i Norge. Beregninger viser at det er mellom 4–6 voksne individer bak hver registrerte yngling. Det spørsmålet som flere har lurt på er hvor store tap disse individene påfører reindriften.

Hvilke rovdyr spiser rein?For å kartlegge hva som er dødsårsaken til rein og andre klauvdyr er det vanlig å feste en GPS- eller radiosender på dyrene som studeres. Senderen er programmert slik at den sender ut et signal dersom dyret blir liggende stille over lengre tid. Det gjør det mulig å komme raskt til

det døde dyret, og trenet personell kan gjennom å studere kadaveret avgjøre hvorvidt det er rovvilt som har vært på ferde, og hva slags art som har tatt livet av dyret. Det har særlig vært vanlig å instrumentere nyfødte kalver ettersom det er særlig de som forsvinner. Studiene som er utført viser at gaupe, jerv og ørn er de rovdyrene som tar flest rein. Bjørn kan også være en viktig tapsårsak, på helt nyfødte kalver, men den kommer vanligvis bare i konflikt med reindriften i Nord-Trøndelag og lengst øst i Finnmark. Ulven kan utvilsomt være en effektiv predator på rein, men Stortinget har bestemt at ulven ikke skal få etablere seg innenfor tamreinområdene og tap til ulv forekommer bare sporadisk. En joker i systemet er rødreven som i enkelte år og områder kan ta mange kalv, men i erstatningssammenheng er det lite interessant ettersom det kun er tap til de fredete rovviltartene som teller. En sjekk på www.rovbase.no viser at gaupa siden januar 2000 har stått for 39 % av alle dokumenterte eller antatte tap av rein, jerven 33 % og kongeørna 26 %, mens ulv og bjørn til sammen har stått for mindre enn 2 % av tapene.

Oversikt over antall registrerte gaupefamilier (a, til høyre) og jerveynglinger (b, til venstre) i Norge og Sverige fra 2015. Dataene er fra Rovdata og Viltskadecentret i Sverige.

33

Hvem er den mest effektive jegeren?De forskjellige rovdyrartene er mer eller mindre effektive predatorer, og dette påvirker hvilke dyr de tar. I utgangspunktet er gaupa den mest effektive jegeren og det er naturlig å anta at gaupa i mindre grad enn bjørn, jerv og kongeørn tar svake dyr. Studier fra Finland støtter denne antagelsen. Kongeørn sto for størstedelen av tapet

Få ting er flottere å se på enn rein i kaldt vintervær! Foto: © Manuel Ballesteros.

av kalver i et studium av to reinbeite-områder i Nord-Finland, og kalver som ble drept av kongeørn var jevnstore med dem som døde av andre årsaker enn predasjon. I et studium i den sørlige delen av reindriftsområdene i Finland ble det funnet at gaupa tok kalver som var større enn gjennomsnittet. Gaupa sto imidlertid for en langt mindre del av tapet enn bjørn, og bjørn tok kalver som var mindre enn de som overlevde. Tilsvarende er det fra Bjørneprosjektet,

som gjennomføres i skogssamebyer i Nord-Sverige, vist at mødre som mister kalven sin til bjørn er mindre enn de som berger kalven sin.

34

Hva dør kalvene av, egentlig?En oppsummering av studiene som er utført med bruk av radiosendere på klauvdyr viste at predasjon er den klart viktigste dødsårsaken, mens sult og sykdom sto for en langt mindre del av tapet. Også studier som er gjort på rein viser at rovvilt som oftest er den viktigste dødsårsaken. Basert på denne kunnskapen er det lett å forestille seg at rovvilt er den viktigste årsaken til de store tapene som oppleves flere steder i reindriften. Flere har imidlertid dokumentert at det kan være store tap som ikke kan tilskrives rovdyr. Det tilsier at andre forhold enn rovvilt kan være viktige bakenforliggende årsaker til de tapene vi observerer. For eksempel er det vist at tapene er større under ugunstige klimatiske forhold og når ressurstilgangen er dårlig, og som regel er det de minste mødrene

som mislykkes. Tap har med andre ord flere årsaker og for å kunne bestemme hvor stor betydning rovdyrene har, er det ikke tilstrekkelig å summere opp hvor mange som blir drept av rovdyr, vi må samtidig avklare hvor stor andel av tapene som er tilrettelagt av andre forhold som matmangel på grunn av ugunstige værforhold og høyt reintall.

Det er lett å forestille seg at de små kalvene som ble spist av ørn i Finland ville hatt liten mulighet til å overleve sommeren, mens de store kalvene som ble tatt av gaupe med stor sannsynlighet ville ha overlevd sommeren. Å finne fram til metoder som gjør oss i stand til å beregne hvor stort tapet som skyldes rovdyr er og hvor stor andel av tapene som skyldes andre forhold har vært en av hovedutfordringene i den forskningen som har vært utført på rein og rovvilt i de senere årene. Det å forstå

de bakenforliggende årsakene til tapene er avgjørende for å kunne si hva som er den reelle effekten av rovdyr og for å kunne iverksette effektive tiltak for å redusere tapene i reindriften.

Hvor mye rein spiser rovdyrene? Kunnskap om rovviltets diett og hvor ofte de dreper rein danner en innfallsport til å studere tapsomfang. Kunnskap om antall rovvilt og deres drapstakter (hvor ofte de dreper) kan brukes til å beregne antall byttedyr som spises. Sentralt i forskningen av drapstakter er merking av gaupe og jerv med GPS-halsband som sender informasjon om dyrenes posisjon. I perioder programmeres sen-derne til å ta en posisjon hver time. Det er tilstrekkelig til at det oppstår klynger av punkt ved større kadaver. Disse kan så i ettertid besøkes for å avklare hvilke byttedyr som er tatt, og antall kadaver over en gitt tidsperiode gir informasjon om drapstakt. Ved å registrere i hvor stor grad rovdyrene utnytter kadavrene kan man også få et innblikk i hvor god mattilgang rovdyrene har. Hvis maten er vanskelig tilgjengelig utnyttes gjerne en større del av byttet enn hvis maten er lett tilgjengelig. I enkelte tilfeller obser-veres det at ett og samme rovdyr i løpet av kort tid tar mange byttedyr. På våre breddegrader er dette hendelser som oftest blir observert i forbindelse med

En reinkalv tatt av gaupe i Nord-Trøndelag. Radiosendere gjør at man raskt kan spore opp dyr som dør og fastslå dødsårsak. Foto: Hans Erik Sandvik.

35

snøforhold som favoriserer rovdyrene over byttedyrene. Rovdyr kan også dra nytte av hverandre. I områder hvor jerv og gaupe, eller jerv og ulv lever sammen ser man at jerven i stor grad utnytter restene etter gaupa og ulven og i mindre grad dreper rein sjøl. Foreløpig er det kun utført studier av drapstakter på rein i et begrenset antall områder (Finnmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sarek iSverige) og over noen få år. Disse studiene har så langt kunnet dokumen-tere at tapene til jerv og gaupe er mindre enn det som tidligere har blitt hevdet. De har også vist at gaupe og jerv tar flere rein når kondisjonen i flokkene er lav eller når tettheten av rein er høy.

Hvordan påvirkes tapet av høye reintall?Effekten av høyt reintall kan trolig best forstås ved å se på situasjonen i Finnmark. I 2001 nådde reintallet i Finnmark en bunn og det har over de siste 10–15 årene bygd seg opp til en ny topp. Mens reintallet var lavt kunne simlene opprettholde konstant vekt gjennom vinteren (noen økte sågar i vekt). Dette resulterte i at simlene hadde mye ressurser tilgjengelig til å fostre opp kalv i løpet av sommeren. Etter hvert som reintallet har økt, har også vekttapet gjennom vinteren økt. Dette har resultert i et stort behov for å bruke den påfølgende sommeren til å gjenvinne

kroppsreservene som er nødvendige for å sikre overlevelse gjennom neste vinter. Som en konsekvens er færre simler i stand til å fostre opp kalv. Høyt reintall medfører også stor sårbarhet overfor ugunstige klimatiske forhold. Derfor kollapser reinflokkene i Finnmark når reintallet er høyt og vintrene blir vanske-lige. Under disse forholdene er reinen også et lett bytte for rovvilt. I Finnmark er det dokumentert større tap av rein til både gaupe, jerv og ørn når reintettheten er høy og kalvene er små. I kombinasjon med lange vintre blir tapene gjerne ekstra store. Reindrifta i Sør-Trøndelag og tamreinlagene har derimot utnyttet de gode klimatiske forholdene til å ha et høyt slakteuttak og derigjennom har de også holdt reintallet relativt konstant og slaktevektene høye. Dette gjør at reinflokkene i Sør-Trøndelag er lite påvirket av vanskelige vintre. I tråd med dette er det rapportert at effektiv høsting

er et en viktig faktor for å redusere tapene i Nord-Finland.

Hvorfor er reintallet høyt?Bekymringer knyttet til lav produktivitet er som sagt ikke noe nytt fenomen i reindriftsnæringen. I Lappefogdens beretninger er det helt siden etterkrigsåra pekt på at den generelle økonomien i reindriften har vært lav fordi en stor andel av utøverne hadde for få dyr. På slutten av syttitallet kom det en betydelig økning i driftstilskuddene som skulle bidra til bedret økonomi i reindriften. Denne ordningen var en suksess i den forstand at reintallet gikk betydelig opp, men resulterte samtidig i en reduksjon i lavbeitene og slaktevekter i Finnmark. En overgang til tilskuddsordninger som skulle motivere til økt slakteuttak har ikke hatt samme suksess. Årsaken

Dette bildet er fra Røros som er en av områdene hvor det drives svært effektiv reindrift. Foto: © Manuel Ballesteros.

36

til dette er sammensatt, men en viktig forklaring er trolig at en stor reinflokk har vært økonomisk gunstig for den enkelte utøver både i gode år, når mange kalver kan slaktes fra en stor flokk, og når rovviltskadeerstatningene utbetales etter år med lav kalveproduksjon. Dette har blitt omtalt som en vinn-vinn situasjon: Desto flere simler en reineier har, desto større tap av kalv er det mulig å sannsynliggjøre ved søknad om rovviltskadeerstatning, ettersom erstatningsutbetalingene i liten grad har vært justert i forhold til mangelfull mattilgang som en følge av høye reintall eller ugunstige klimatiske forhold. Ett viktig poeng i denne sammenhengen er at ressursknapphet både øker det naturlige tapet og det tapet som voldes av rovvilt. Dette skyldes trolig at flere avmagrede og svake dyr er tilgjengelig for rovvilt i områder med høyt reintall og i år med ugunstige klimatiske forhold enn i områder med lave reintall og gode klimatiske forhold. Regjeringen har varslet at det skal innføres en ny erstatningsordning hvor tapene beregnes med bakgrunn i kunnskap om rovdyrenes bestandsstørrelse og drapstakter. Det gjenstår å se om det kan bidra til en bærekraftig reindrift.

Kan vi beregne rovvilttapet?I økologi snakker vi om to typer rovdyr-tap: Additivt tap – er det ekstra tapet som rovdyr påfører en byttedyrbestand. Kompensatorisk tap – er tap voldt av rovvilt som reduserer annet tap, som for eksempel tap på grunn av matmangel. Mens et additivt tap reduserer antallet kalver som lever opp og kan høstes,

Torkild Tveraa er økolog og senior-forsker ved Norsk institutt for natur-forskning i Tromsø. Han jobber med populasjonsøkologi,

demografi og livshistoriestrategi, og koblingen mellom næringstilgang, klima og rovdyr-byttedyrinteraksjoner. E-post: torkild.tveraa@nina.no

Audun Stien er økolog og senior- forsker ved Norsk institutt for natur- forskning i Tromsø. Han jobber med å forstå hvordan klima,

mennesker, dyr og planter påvirker hverandre i arktiske økosystem, rovvilt-beitedyr interaksjoner og problemstillinger knyttet til lakselus i oppdrettsnæringa. E-post: audun.stien@nina.no

Knut Langeland er økolog og forsker ved Norsk institutt for naturforskning i Tromsø. Han jobber med prosjekt- organisering og

innsamling av data fra reindrifta, GPS-data, GIS og tilrettelegging av store datasett. E-post: knut.langeland@nina.no

vil et rent kompensatorisk tap derimot ikke øke den totale dødeligheten, og antallet kalv som kan høstes vil derfor også være upåvirket. Utfordringen er som vi har vært inne på å forstå hvor stor andel av tapet som observeres som er additivt og hvor stor andel av tapet som er kompensatorisk. Som vi har sett, kan vi ved å radiomerke rovvilt beregne drapstakter, men dette inkluderer både det kompensatoriske tapet og det additive tapet. I Sverige har de sett på hvordan slakteuttaket i reindriften påvirkes av rovdyrtettheten. Det gir et mer direkte mål på produksjonstapet som følge av rovdyr. De fant at for hver registrerte gaupe- og jerveyngling gikk slakteuttaket ned med ca. 100 dyr. For bjørn var de ikke i stand til å detektere noen nedgang i slakteuttaket. I Norge har vi gjort tilsvarende analyser med utgangspunkt i de rundt 75 tusen reinene som årlig søkes erstattet som tapt til fredet rovvilt. Kort fortalt har vi sett på hvor stor andel av det omsøkte tapet som kan forklares av henholdsvis reintall, slaktevekter, klimatiske forhold og forekomster av gaupe og jerv. Vi finner at hver registrerte familiegruppe av gaupe påfører reindriften et tap på drøyt 60 kalver og ti voksne dyr, mens hver registrerte jerveyngling påfører reindriften et tap på drøyt 20 kalver og en voksen rein. Vi finner at lave slak-tevekter og høyt reintall er mellom 2–7 ganger viktigere for å forklare tapene enn størrelsen på gaupebestanden. Synes du det hørtes mye eller lite ut? Hvis du ønsker å se nærmere på reintall og rovdyrtap kan du besøke nettsiden vår reinbase.no og se på tallene og gjøre analyser selv!

37

Spretthaler i jordsmonnet – en viktig del av vårt skjulte artsmangfold

Spretthaler er en gruppe av små leddyr som spiller en viktig rolle i norsk natur, men som er lite kjent blant folk flest. Denne artikkelen

presenterer hvordan man kan kjenne igjen spretthaler, hvor man kan finne dem, hvilken rolle de har i nedbrytningen av vissent plantemateriale og

hvordan klimaendringer kan påvirke dem.

Stef Bokhorst, Matty P. Berg og Jarle W. Bjerke

S pretthaler (Collembola) er veldig små insektslignende leddyr som lever over hele jordkloden – fra

de høysete fjelltoppene i Himalaya til grotter flere hundre meter under bakken. De fleste av våre arter er under to mm lange, men i Antarktis er de faktisk blant de største landdyrene. De har seks ben og to antenner (følehorn) på lik linje med insekter, men de mangler vinger. I stedet har mange spretthaler en gaffelformet utvekst på det fjerde

bakkroppssegmentet som med en katapultmekanisme gjør at de kan sprette langt avgårde. Denne strukturen kalles sprettgaffel eller spretthale, derav navnet på gruppen. De bruker sprettgaffelen for å flykte fra predatorer slik som edderkopper og biller.

De har eksistert i minst 400 millioner år og vi kjenner til 9000 ulike arter i verden, men trolig finnes det fortsatt mange uoppdagete arter. Spretthaler

Spretthaler. Venstre: En ubestemt art i første gruppe med avrundet kropp, fotografert blant moser ved dammen i Tromsø arktisk- alpine botaniske hage. Høyre: Arten Isotoma viridis som tilhører andre gruppe med avlang kropp og redusert første segment bak hodet (Entomobryoidae). Bildet er tatt i Nederland. Arten finnes i alle fylker i Norge.Foto: Stef Bokhorst.

Ottar 309 – 2016 (1): 37–41

38

forekommer med to kroppsoppbygnin-ger (se side 37) som gir en hovedinn- deling. Første gruppe har avrundet eller sfærisk kropp (Symphypleona) mens den andre gruppen har mer avlang kropp. Den andre gruppen deles videre opp i de som har et velutviklet eller et redusert

Ansamling av spretthalen Cryptopygus antarcticus under en grønnalgematte. Bildet er tatt på Anchorage Island ved Antarktis-halvøya. Denne arten er en av de mest tallrike spretthalene i Antarktis.Foto: Stef Bokhorst.

En godt kamuflert spretthale av arten Orchesella cincta blant lav på stammen av et furutre i Nederland. Dette er en av de større artene som finnes i Europa. Den kan bli fire mm lang. I Norge finnes denne arten nord til Møre og Romsdal.Foto: Stef Bokhorst.

første segment bak hodet (Poduromorp-ha og Entomobryomorpha).

De fleste spretthaler lever av sopp, alger og visne plantedeler, og de lever derfor primært på eller i bakken, men de kan også leve på trestammer og bergvegger. De aller fleste spretthaler lever i det øvre jordlaget, ofte i tette ansamlinger (se denne side). Enkelte steder i verden kan det være opp til en million individer per kvadratmeter.

De fleste spretthalene som lever i jords-monnet har en svært kort sprettgaffel, eller de mangler sprettgaffel, dette fordi det er lite plass til å sprette rundt mellom jordpartiklene. Spretthaler som lever dypest i jordsmonnet er så å si helt hvite eller fargeløse, fordi de aldri ser dagslys, mens spretthaler som lever på planter gjerne er godt kamuflert for å unngå predatorer, og mørke farger er samtidig en beskyttelse mot sollys (se denne side).

Hvor kan en lete etter spretthaler?Spretthaler kan finnes i en hvilken som helst hage (se side 39), men da de er så små så hjelper det å ha en god feltlupe eller forstørrelsesglass for hånden når man skal se nærmere på

39

dem i naturen. Ettersom de liker å spise sopp og alger innimellom visne blader er komposthaugen gjerne første sted å lete. Har man ikke kompost, kan man raskt finne spretthaler ved å snu på noe løs jord og råtnende blader i hagebedet. Ved å følge nøye med i det man snur på jorda eller bladene kan man få øye på spretthalene som forsøker å sprette unna. De spretter gjerne ti centimeter eller mer og gjemmer seg derfor raskt. Et annet godt sted for å se spretthaler er ved små pytter eller dammer. Siden de nesten ikke veier noen ting, bryter de ikke overflatehinna på vannet, og man kan derfor observere at de går på vannet (se denne side), slik også flere insekter gjør. På sommeren kan man også se de større spretthalene på vandring mellom plantene, og de spretter gjerne opp på klær som er lagt over gresset (se side 40).

Spretthaler som forskningsobjekt – Hvilken rolle spiller de?Spretthaler spiller en sentral rolle i økosystemene siden de er så tallrike

og fordøyer blader og annet vissent plantemateriale om høsten. Nedbrytn- ingen av plantestrøet går dermed raskere, og næringsstoffer som nitrogen og fosfor blir frigjort og kan igjen tas opp av planter for ny vekst. Uten spretthalene i jordsmonnet ville bladene som faller om høsten blitt liggende på bakken mye lengre, og planteveksten ville vært mindre. Mange arter av spretthaler spiser sopp. En viktig funksjon disse har er å redusere sykdomsutbrudd hos matplanter ved å fjerne mange av de skadegjørende soppene. Noen spretthaler er også kjent for å gjøre skade på avlinger, men vi vet lite om dette gjelder mange av de 400 artene som finnes i Skandinavia.

I forskningsøyemed analyserer vi tettheten av spretthaler ved å studere jordprøver med kjent volum. Vi

plasserer jordprøvene opp ned og lar dem tørke ut sakte fra toppen og ned. Dette får spretthalene til å krype ut i bunnen. Etter hvert som de kommer ut fanger vi dem opp og lagrer dem på sprit i prøveglass. Så må vi artsbestemme hvert eneste individ og telle opp antall individer av hver art i prøvene. Det finnes omkring 400 ulike spretthalearter i Skandinavia. Mye av kunnskapen om disse ble opparbeidet av Arne Fjellberg som arbeidet ved Tromsø Museum fra 1982 til 1991 (se side 41). Han har beskrevet alle de skandinaviske artene i detalj i to verk i bokserien Fauna Entomologica Scandinavica.

Ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) studerer vi hvordan spretthaler responderer til klimaendringer. Et entralt aspekt er hvordan spretthaler tåler endringer i vinterklimaet, og da

Nede: Individer av arten Hypogastrura viatica på vannoverflaten av en dam nær Grytviken, Sør-Georgia. Foto: Stef Bokhorst.

Oppe: Individ av arten Entomobrya nivalis på et blad i Tromsø arktisk-alpine botaniske hage. Arten er kjent fra alle Norges fylker.Foto: Stef Bokhorst.

40

spesielt mildværsbølger midt på vinte-ren. Snødekket blir tynnere eller kan tine helt bort i løpet av slike mildværsbølger. Når mildværsperioden er over og normalt vintervær med kulde returnerer, har jordsmonnet mistet sitt isolerende teppe av dyp snø. Temperaturen i jordsmonnet synker da til langt lavere enn før mildværsbølgen og kan utsette spretthalene for temperaturer som de ikke er i stand til å overleve. Vi prøver å finne frem til hvilke arter som tåler slike lave temperatursvingninger best, og hvorfor de gjør det. Det kan være fordi de klarer å migrere dypere ned i jordsmonnet for å unngå sterk kulde, eller at de har utviklet fysiologiske mekanismer for å overleve sterk kulde.Denne kunnskapen er en brikke i å forstå hvordan nordiske plantesamfunn

Newzealandske spretthaler som utforsker oransje og hvit t-skjorte.Foto: Stef Bokhorst.

vil endres i takt med klimaendringene. Det vil også hjelpe oss å forstå hvordan spretthaler kan respondere til klimaendringer i andre deler av verden og hvordan dette vil påvirke jordsmonnstypene de lever i.

TakkDenne artikkelen er skrevet i tilknytning til et prosjekt kalt WINNIT finansiert av Norges forskningsråd (prosjektnummer 225006/E10) og Framsenteret. WINNITs fulle tittel er: «Winter disturbance and nitrogen deposition: Unraveling the mechanisms behind ecosystem response to combined effects of climate and pollution».

Litteratur:Bokhorst, S., Phoenix, G.K., Bjerke, J.W., Callaghan, T.V., Huyver-Brugman, F. & Berg, M. 2012: Extreme winter warming events more negatively impact small rather than large soil fauna: shift in community composition explained by traits not taxa. Global Change Biology 18: 1152–1162.Fjellberg, A. 1998. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part 1: Poduromorpha. Fauna Entomologica Scandinavica, Vol 37. Leiden: Brill.Fjellberg, A. 2007. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Part 2: Entomobryomorpha and Symphypleona. Fauna Entomologica Scandinavica, Vol 42. Leiden: Brill.

Stef Bokhorst er postdoktor ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han arbeider på WINNIT-prosjektet med effekter av endret

vinterklima og økt nitrogenforurensning på nordlige økosystemer. Bokhorst er også ansatt i en forskerstilling ved Vrije Universiteit Amsterdam i Nederland. E-post: stef.bokhorst@nina.no

Matty P. Berg er professor ved Vrije Universiteit Amsterdam. Han er spesialist i sprett- halenes artsmangfold og økologi. Han har

spesiell interesse for samspillet mellom artenes karaktertrekk og utbredelse og hvordan dette kan bidra til å forstå endringer i spretthalesamfunn under stress. E-post: m.p.berg@vu.nl

Jarle W. Bjerke er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han arbeider mest med vegetasjons-økologiske responser

til klimaendringer og andre menneske-lige påvirkninger. Han er prosjektleder for WINNIT. E-post: jarle.bjerke@nina.no

41

Arne Fjellberg og spretthalesamlingen ved Tomsø Museum

Jostein Kjærandsen

I perioden mellom 1982 og 1991, da han arbeidet som konservator ved Tromsø Museum, bygget dr. Arne Fjellberg opp en imponerende stor og omfattende samling av spretthaler. Disse er nå innlemmet som en del av museets zoologiske samlinger. Samlingen, som totalt består av mer enn 30 000 individer tilhørende ca. 700 ulike arter, utgjør utvilsomt en av de viktigste referanse-samlingene for spretthaler i hele Norden. Samlingen er registrert i museets databaser, noe som gjør det mulig å tallfeste at den inneholder spretthaler fra hele 50 ulike land, hvorav Norge og USA (mest Alaska) topper listen med ca. 11 000 individer hver, mens Canada

og Russland kommer som nummer tre og fire. Arne Fjellberg var mye i felt og samlet det meste av materialet selv (ca. 21 000), men likevel står hele 200 andre navn på listen over personer som også har levert spretthaler til samlingen. I Norge samlet Fjellberg aller mest på Svalbard og i Nord-Norge. To tredjedeler av samlingen ligger konservert i sprit i små glasstuber med etiketter i, men mer enn 10 000 av individene har han klarnet og trygt innleiret i et gjennomsiktig medium på små glassplater (kalles mikroskopslides), slik at de kan studeres i minste detalj under lysmikroskop. Dette er et møysommelig arbeid som krever en nennsom hånd og stor presisjon. Omlag 130 av disse preparatene er videre registrert som type-materiale. Det vil si at disse er ekstra viktige individer som represen-terer arter i naturen, og at de ble brukt som grunnlag for å beskrive nye arter for vitenskapen. Fjellberg beskrev en

Dr. Arne Fjellberg og utsnitt av den store samlingen av mikroskop-preparater med spretthaler som han har arkivert ved Tromsø Museum. De små dyrene ligger i glyserin mellom to glassplater, innkapslet med rød bengalakk. På hvert preparat står artsnavnet på etiketten til venstre og opplysninger om innsamlingen og navnet på den som har samlet dyrene til høyre. Foto: Sidsel Christoffersen (av Arne)/

Jostein Kjærandsen (av samlingen)

rekke nye arter for vitenskapen fra materialet i samlingen, og arbeidet hans med spretthaler har munnet ut i to bind av bokverket «Fauna Entomologica Scandinavica» som dekker alle våre 400 skandinaviske arter. Slike omfattende samlinger er utrolig viktige å ta vare på og gjøre tilgjengelig som referanse for fremtidig forskning, og de utgjør en sentral del av universitetsmuseenes oppdrag.

42

Overfiske og klimaeffekter i marine økosystemer

Torsken er et rovdyr høyt i hierarkiet i næringskjeden som spiser andre fisk og krepsdyr. Kraftig fiske på torsken kan føre til at antallet og størrelsen

reduseres. Det gjør at torskens rolle i næringskjeden blir svekket, og dette fører til endringer i resten av økosystemet. I tillegg kan klimaendringer påvirke økosystemet.

Dette kan få store konsekvenser for fiskeriene.

Kari E. Ellingsen, Torkild Tveraa og Nigel G. Yoccoz

I ntensivt fiske på kommersielle arter i marine økosystemer kan føre til at disse dyrene blir dramatisk redusert

i antall og størrelse. Dette kan i ytterste konsekvens medføre at bestander kollapser, og fiskeriene må stoppe opp eller endres. Dette kan selvfølgelig ha stor økonomisk betydning, og slike hendelser er og har vært en stor utfordring for forvaltningen i flere land. Flere kommersielle fiskearter er dominerende rovdyr som er høyt oppe i hierarkiet i havet. Torsken er en slik art. Men hvilken effekt vil en kraftig reduksjon av torsken ha på de andre fiskene i økosystemet? På kontinentalsokkelen i det nordvestlige Atlanterhavet utenfor Canada (Scotian Shelf) har torskepopulasjonen blitt dramatisk redusert og den kollapset tidlig på 1990-tallet. Størrelsen på individene har også blitt betydelig redusert. En lang tidsserie med informasjon om både fiskesamfunn og klima fra tiden både før og etter kollapset gir store muligheter for forskning som kan dokumentere effektene av hvilken rolle torsken og endringer i klima har for resten

av fiskesamfunnet. I Barentshavet har torskepopulasjonen derimot økt betraktelig både i antall og utbredelse, og er nå den største i verden. Samtidig har klimaet i Barentshavet endret seg i løpet av de siste tiårene, med økt havtemperatur og redusert utbredelse av havis om vinteren. Det har resultert i at flere sørlige arter har migrert inn i Barentshavet, og områder som tidligere var lite egnet for fiske på grunn av isdekke er nå blitt tilgjengelige. Hvilken effekt har dette på fiskesamfunnet? Dette er et av hovedspørsmålene i forskningen som vi gjør med utgangspunkt i Økosystemtoktene som utføres av Havforskningsinstituttet og Institute of Marine Fisheries and Oceanography (PINRO, Russland) og data fra Canada. Ved å sammenligne hva som skjer i disse to store havområdene kan vi lære fra begge systemene og få mere kunnskap om hvordan endringer i dominerende rovdyr og klimatiske forhold påvirker det biologiske mangfoldet i havet. Dette er forhold som vi har begrenset kunnskap om i dag. Gjennom disse studiene utvikler vi nye metoder som

gir et tidlig varsel om endringer i naturen. Slike tidlige varsler er viktig for forvaltningen. Studien er inkludert i forskningsprosjektet FISHDIV.

Torsken er en predatorTorsken er et viktig rovdyr (predator). Den lever i stor grad av å spise andre fisk, men den kan også spise andre dyr, som for eksempel krepsdyr som krabbe og reker.

Barentshavsbestanden av Atlantisk torsk er bedre kjent som skrei, som er godt kjent på mange middagsbord rundt omkring i norske hjem. Den vokser opp i Barentshavet og svømmer over svært lange strekninger og helt inn mot kysten av Nord-Norge for å gyte. De siste årene har den nordlige grensen for utbredelse av Barentshavtorsk flyttet seg så langt som nord for Svalbard, til 80–82 grader nord. Av alle Atlantiske torskearter, er Barentshavsbestanden den aller største, og den har stått for mellom 43 og 75 prosent av torskefangstene siden midten av 1990-tallet. I 2015 ble kvoten satt til 894.000 tonn.

Ottar 309 – 2016 (1): 42–47

43

Utenfor Canada, på nordvestsiden av Atlanterhavet, har også torsken historisk sett vært den dominerende fiskearten, og torskefisket har hatt stor økonomisk og samfunnsmessig betydning. Etter at torskebestanden kollapset tidlig på 1990-tallet har imidlertid ikke bestanden kommet tilbake til det tidligere høye nivået til tross for omfattende reguleringer og stans i torskefisket over store områder. Dette har vært til stor overraskelse både for forskere og forvaltning. Torsk.

Foto: Per Eide, Norges sjømatråd.

Endret fiskesamfunn utenfor CanadaNår vi driver med kraftig høsting og jakt på predatorer, både på land og til vanns, fører dette ofte til en sterk nedgang eller kollaps i disse populasjonene. Det er historien om torskebestandene i nordvest Atlanterhavet et klassisk eksempel på. Kraftige fall i dominerende rovdyr kan endre økosystemet radikalt, og det fører gjerne til en endring i hvilke arter som er mest vanlige. Det vet vi fra studier som er utført på

landjorden. Hvordan de andre artene og det biologiske mangfoldet i det marine økosystemet påvirkes, har vi derimot lite kunnskap om. Hendelsen utenfor Canada har gitt en unik mulighet til å se nærmere på hva som skjer i havet når torsken reduseres kraftig.

44

Våre studier som dekker perioden fra 1970 til 2010 viser at mengden torsk på østkysten av Canada har stor effekt på biodiversiteten. Den kraftige reduksjonen av torskebestanden førte til endringer i fiskesamfunnet. Flere fiskearter kom til og diversiteten økte. Artssammensetningen endret seg, og det ble en større heterogenitet i fiskesam-funnet. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette ikke nødvendigvis er en endring til det bedre i et økosystem, heller tvert imot. Slike endringer kan nemlig ha stor betydning for stabiliteten i systemet. Våre analyser viser altså at fiskesamfunnet var mer homogent da torsken var mer dominerende i systemet. Fiskediversiteten ble påvirket mye mer av endringer i torskebestandene enn av klimatiske forhold, som for eksempel

bunntemperatur. Vel å merke var det ingen trend i bunntemperatur i dette havområdet over denne perioden, men det var betydelig år til år variasjon som viste seg å være av mindre betydning for fiskesamfunnet.

Våre analyser av endringer i biologisk mangfold av fisk viste at disse endringene skjedde før kollapsen av torsk ble fanget opp tidlig på 1990-tallet. De fanget med andre ord opp endringer som skjedde i fiskesamfunnet på et tidligere tidspunkt enn mer tradisjonelle en-artsanalyser, og må dermed kunne beskrives som et tidlig varsel.

Fra et forvaltningsmessig perspektiv er situasjonen utenfor Canada svært interessant. Fra at det Kanadiske

kystsamfunnet historisk sett var svært avhengig av torskefisket, så ble dette dramatisk endret på relativt kort tid. Det interessante er at samtidig som at torsken ble dramatisk redusert så økte krepsdyr som hummer, snøkrabbe og dyphavsreke kraftig, i tillegg til små fisk som lever høyere oppe i vannmas-sene, som for eksempel, sild og lodde. Slike arter var tidligere viktig føde for torsken, og etter at torsken ble redusert så nærmest eksploderte disse artene i antall. I dag tjener fiskeindustrien store penger på å fange nettopp disse krepsdyrene.

Fokus på BarentshavetVi studerer nå rollen til torsk og klima for det biologiske mangfoldet i sjøområder som er mer nærliggende Norge. Barentshavet er et attraktivt fiskested etter torsk for flere nasjoner, men spesielt for Norge og Russland.

Basert på resultatene våre fra nordvest Atlanterhavet, så er forventningen vår at fiskesamfunnet i Barentshavet blir mer homogent etterhvert som torskepopulasjonen øker. Klimaet i Barentshavet har også endret seg siden 1970-tallet. Klimatiske forhold, som økt sjøtemperatur og redusert sjøisut- bredelse, kan også ha stor effekt, blant annet ved at mer varmekjære arter trekker nordover. Man kan forvente at fiskediversiteten øker som en konsekvens av økt havtemperatur.

Fangst i trål. Foto: Cecilie Kvamme, Havforskningsinstituttet.

45

Barentshavet er imidlertid et veldig stort og komplekst økosystem. Det er omtrent ti ganger større enn Scotian Shelf utenfor Canada. I Barentshavet er det også ulike trender i både torsk og bunntemperatur i ulike geografiske

deler. Vi kan derfor forvente at det er ulike mønstre i biodiversitet i de ulike delene av dette enorme havområdet. Utviklingen i Barentshavet gir en unik mulighet til å teste hvilken effekt endringer i både torskebestandene og klima har for fiskediversitet i ulike økosystemer. Dette vil gi oss en god indikasjon på hvor generelle resultatene våre fra Canada er.

Viktig med datainnsamling over tidDe langsiktige studiene av fiskesam-funnene på østkysten av Canada før og etter kollapsen i torskebestandene på 1990-tallet var mulig å gjennomføre på grunn av god tilgang til omfattende data. Kanadiske myndigheter, ved Canadian Department of Fisheries and

Tråler. Foto: Johan Wildhagen, Norges sjømatråd.

46

Oceans (DFO), startet overvåking av fiskesamfunnene allerede på 1970-tallet. Slike lange tidsserier av god kvalitet vil bli bare viktigere og viktigere i årene som kommer, når vi ønsker å forstå hvilke effekter klimaendringene og fiskeriene, og også annen menneskelig påvirkning, har på vårt viktigste matfat.

I FISHDIV-prosjektet er også Havfors-kningsinstituttet i Bergen og Institute of Marine Fisheries and Oceanography

(PINRO, Russland) viktige samarbeids-partnere, som sikrer tilgang til data på fisk og klima fra både den norske og den russiske delen av Barentshavet fra 2004 til i dag.

Internasjonalt samarbeidI vårt forskningsprosjekt (FISHDIV) som er finansiert av Norges forsknings-råd og Framsenteret i Tromsø, samarbeider vi med forskere fra

Havforskningsinstituttet i Bergen, og utenlandske forskere fra Canada, Russland og New Zealand. Det er både nyttig og artig å samarbeide med forskere fra ulike land. Noen har kunnskap om klima, mens andre har kompetanse på biodiversitet og fiskeribiologi, eller statistikk. Å forstå

Høsting av havets ressurser. Foto: Johan Wildhagen, Norges sjømatråd.

47

Ordliste:Klima: Værmønster på et sted.Økosystem: Et samfunn av organismer sammen med de abiotiske (livløse) faktorene i miljøet som omgir dem.Næringskjede: Rekker av organismer der hvert ledd nærer seg av leddet foran og samtidig utgjør næring for leddet etter.

Populasjon: En gruppe av individer av samme art som eksisterer i et mer eller mindre avgrenset geografisk område.Biodiversitet eller biologisk mangfold: Summen av artsmangfold, genetisk mangfold og økologisk mangfold i et område.Predator: Rovdyr.

Kari E. Ellingsen er økolog og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning i Tromsø. Hun jobber med biodiversitet og

effekter av menneskelig påvirkning og klima. Hun er prosjektleder for FISHDIV. Hjemmeside: http://www.nina.no/Forskning/Prosjekter/FISHDIV. E-post: kari.ellingsen@nina.no

Torkild Tveraa er økolog og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning i Tromsø. Han jobber med populasjons-

økologi, demografi og livshistorie- strategi, og koblingen mellom næringstilgang, klima og rovdyr- byttedyrinteraksjoner. E-post: torkild.tveraa@nina.no

Nigel G. Yoccoz er professor ved UiT Norges arktiske universitet og rådgiver ved Norsk institutt for naturforskning i Tromsø. Han

jobber med populasjons-, samfunns- og økosystemøkologi, og kvantitative metoder i økologi og evolusjonærbiologi. E-post: nigel.yoccoz@uit.no

hvordan klima og fiskeri påvirker enkelte arter og spesielt interaksjoner mellom arter krever flere perspektiver og avanserte metoder: sammen er vi et sterkere lag.

Litteratur:Ellingsen, K.E., Anderson, M.J., Shackell, N.L. Tveraa, T., Yoccoz, N.G. & Frank, K.T. (2015). The role of a dominant predator in shaping biodiversity over space and time in a marine ecosystem. J. Anim. Ecol. 84: 1242–1252.Frank, K.T., Petrie, B., Choi, J.S. & Leggett WC (2005). Trophic cascades in a formerly cod-dominated ecosystem. Science 308: 1621–1623.Ingvaldsen, R.B., Bogstad, B., Dolgov, A.V., Ellingsen, K.E., Gjøsæter, H., Gradinger, R., Johannesen, E., Tveraa, T. & Yoccoz, N.G. (2015). Sources of uncertainties in cod distribution models. Nat. Clim. Change. 5: 788–789. doi:10.1038/nclimate2761.Johannesen, E., Lindstrøm, U., Michalsen, K., Skern-Mauritzen, M., Fauchald, P., Bogstad, B. & Dolgov, A.V. (2012). Feeding in a heterogene-ous environment: spatial dynamics in

foraging Barents Sea cod. Mar. Ecol. Prog. Ser. 458: 181–197.Kjesbu, O.S., Bogstad, B., Devine, J.A., Gjøsæter, H., Howell, D., Ingvaldsen, R.B., Nash, R.D.M. & Skjæraasen, J.E. (2014). Synergies between climate and management for Atlantic cod fisheries at high latitudes. Proc. Natl. Acad. Sci. USA. 111: 3478–3483.Michalsen, K., Dalpadado, P., Eriksen, E., Gjøsæter, H., Ingvaldsen, R.B., Johannesen, E., Jørgensen, L.L., Knutsen, T., Prozorkevich, D. & Skern-Mauritzen, M. (2013). Marine living resources of the Barents Sea – Ecosystem understanding and monitoring in a climate change perspective. Mar. Biol. Res. 9: 932–947.

En varm forsommerdag i 1972 hadde Erling Olaisen (i midten) og Helmer og Signe Kristiansen et herremåltid med sjølfangsta ungkobbe i brunsaus. Selkjøtt var en del av kostholdet allerede da de første menneskene fulgte iskantens tilbaketrekning nordover for over 10 000 år siden, så de tre siste fastboende på Måsvær videreførte en urgammel mattradisjon. En annen og langt nyere skikk er også høyst levende i motivet; «målla» er lagt på bordet. Avfall fra måltidet hadde sikkert havnet der like lenge som bord hadde blitt brukt som spiseplass. I dag er potetskall og annet matavfall ved siden av tallerkenen ikke lenger akseptert som god bordskikk – og heller ikke særlig praktisk etter at voksduken forsvant fra kjøkkenbordene i de tusen hjem.

Foto: Håvard Dahl BratreinMotiv: KobbemiddagTid: Juni 1972Sted: Måsvær, Karlsøy

Hen

tet f

ra F

otoa

rkiv

et, T

rom

sø M

useu

m –

Uni

vers

itets

mus

eet w

ww.

unim

us.n

o/fo

to

Sveinulf Hegstad, fotoarkivar

F O T O G R A F I E T

En varm forsommerdag i 1972 hadde Erling Olaisen (i midten) og Helmer og Signe Kristiansen et herremåltid med sjølfangsta ungkobbe i brunsaus. Selkjøtt var en del av kostholdet allerede da de første menneskene fulgte iskantens tilbaketrekning nordover for over 10 000 år siden, så de tre siste fastboende på Måsvær videreførte en urgammel mattradisjon. En annen og langt nyere skikk er også høyst levende i motivet; «målla» er lagt på bordet. Avfall fra måltidet hadde sikkert havnet der like lenge som bord hadde blitt brukt som spiseplass. I dag er potetskall og annet matavfall ved siden av tallerkenen ikke lenger akseptert som god bordskikk – og heller ikke særlig praktisk etter at voksduken forsvant fra kjøkkenbordene i de tusen hjem.

Foto: Håvard Dahl BratreinMotiv: KobbemiddagTid: Juni 1972Sted: Måsvær, Karlsøy

Hen

tet f

ra F

otoa

rkiv

et, T

rom

sø M

useu

m –

Uni

vers

itets

mus

eet w

ww.

unim

us.n

o/fo

to

Sveinulf Hegstad, fotoarkivar

F O T O G R A F I E T

Tilbud for skolenVisste du at UiT Norges arktiske universitet tilbyr skoleopplegg for ulike alderstrinn på grunnskole- og videregående nivå? Både Tromsø Museum – Universitetsmuseet og flere av fakultetene tar imot besøk.

Les mer på: uit.no/skole

Foto

: Mar

ius F

iskum

.

ReturadresseOttar, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Postboks 6050 Langnes, 9037 TromsøE-post: ottar@uit.noInternett: http://uit.no/ottar

ISSN

003

0 - 6

703