Kaffe. Et snodig brygg vi hater før vi blir myndige og deretter ikke klarer oss uten. Ekstrahert fra bønner vi knapt hadde klart å dyrke i drivhus, men som lik-evel har blitt så viktig at det har skapt begreper og uttrykk som definerer sosiale situasjoner. ”Invitert til kaffen.” ”Kirkekaf-fe.” ”Kaffeslabberas.” ”Kaffetår.” ”Kaffelars.” De fleste vil nok nikke gjenkjennende til minst ett av disse uttrykkene – til tross for at de kanskje aldri har opplevd situasjonen det omhandler. Og dette vekker noen spennende spørsmål. Hva er det med kaffe? Hva gjør den med oss? Hvorfor klarer noe som strengt tatt ikke er mer enn en sort bitter væske i en kopp, å bli så mye mer?

HVA SKAPER KAFFENS MAGI?

Vi skal prate med mennesker med et personlig forhold til drik-ken, for å se om vi klarer å løse gåten.

Caroline tilbragte de første 23 årene av sitt liv som totalt tørrlagt kaffedrikker. Å si at det har vært en traumatisk opplevelse er kan-skje å strekke strikken en smule langt; men hun innrømmer at det ble en smule rart etter hvert.

”Kaffe er på sett og vis et av de mest tydelige tegnene på at du har blitt voksen,” forteller hun. ”Sånn midtveis ut i videregående ble dette ganske merkbart. Når alle andre bestiller kaffe i ulike tapninger og typer, og du selv holder deg til varm kakao med krem, kan det lett bli litt…..pussig. Det ble etter hvert vanskelig å bli tatt på alvor i diskus-joner når du til stadighet fikk en kremdott på nesen.”

Hva det er med kaffe som setter et så markant skille mellom ung-doms- og voksenlivet er ikke Caroline helt sikker på, men tror det har noe med den ekstremt distinkte smaken å gjøre, og sikkert noe med kjemi som virker på hjernen også. ”Kaffe må vel være en av verdens mest avhengighetsskapende tillærte smaker. Når folk først lærer seg å like den, blir de jo helt besatte! Det er det første de må ha i seg om morgenen, og hvis de ikke kan drikke kaffe sent på kvelden, har de beregnet tidspunktet for siste kopp ned til minuttet.”

Det blir en liten pause, og slurpingen, smattingen, mmmm….aaaaa….og nam nam lydene fra de andre kaffejunkiene rundt oss er med på å understreke poenget hennes. Kaffe er mye, mye mer enn en drikk.”Jeg har jo lurt på om dette er en greie det kanskje er like greit å styre unna, men har bestemt meg for at kaffe er en ting jeg bare må lære meg. Det som kanskje fikk utviklingen til å gå i den retningen, var da jeg var på en date med en skikkelig spennende fyr for et års tid siden. Han bestilte kaffe etter maten. Jeg fikk en kakao. Jeg er ikke helt sikker på om dette var grunnen til at det ikke ble noe mer enn den ene daten – men jeg kan ikke utelukke det heller.Der og da bestemte jeg meg for å begynne å drikke kaffe – Men tar det med små skritt av gangen.

Sier Caroline, og tar en slurk av sin kaffe dobbelt mocca med ekstra brunt sukker og mye melk. ”Dette er så langt jeg har kommet nå,” sier Caroline og gliser. ”En slags Disney-utgave av drikken. Men jeg har i det minste begynt å bestille noe som har ordet kaffe i seg.”

Dagfinn er det man i målgruppe-sammenheng kaller en heavyus-er. Han har drukket kaffe i 79 år, og har ingen planer å gi seg med det aller første. ”Jeg tok min aller første kaffekopp som 5-6 åring – riktignok med mye melk eller fløte – og har drukket kaffe hver dag siden. Bortsett fra da jeg ble operert for kreft, da. Da ble det lite kaffe i en periode. Men det hadde ingenting med verken viljen eller lysten å gjøre. Jeg fikk bare ikke lov av legene.” Sykdomshistorien kommer som en uhyre innskutt bi-setning, det er nesten som om han snakker om en traurig visitt hos frisøren.

”Kaffen var svært viktig da jeg vokste opp. Man møttes for å drikke kaffe, og hadde kaffe for å kunne møtes. Selv under krigen, da det var dønn umuligå få kaffe, møttes vi for å drikke kaffe. Selv om den var lagd av brente ertereller brent hvete. Og den første koppen jeg fikk etter krigen husker jeg godt, det var himmel-riket i en kopp. Dette var vel en gang om sommeren 45´, og rep-resenterte det første tegnet på at vi var i ferd med å få tilgang til normale matvarer igjen.”

Dagfinn drakk kaffe med melk til

1957, da en jobb hos fylkesman-nen tvang fram kaffe i sin op-prinnelige, rene form: Svart og kruttsterk.

” Vi hadde ikke noen kantine da, og kokte kaffe til matpakkene vi hadde med. Skulle jeg hatt melk i, måtte jeg ha tatt den med selv. Derfor gikk jeg over til svart, og det drikker jeg enda. Jeg jobbet på kontor resten av mitt arbeid-saktive liv, og kaffen var alltid en svært viktig del.”

Som den lett føleriske Oslo3-mannen jeg er, begynner jeg å spørre Dagfinn om kaffens be-tydning, om ritualet en kaffe-kopp kan være, om måten kaf-fekoppen kan gi en liten pause, et øyeblikk du bare deler med deg selv. Jeg prater i vei; for den rasjonelle juristen fra Trøndelag høres jeg sikkert ut som et fjern-synsteater fra 70-tallet, noe han på ingen måte legger skjul på.

”Kaffe er en sosial ting, noe du deler med andre. Jeg har vært på mer møter enn jeg kan huske, og kaffen har alltid vært en eks-tremt viktig del.”

Også her forsøker jeg med på en emosjonell vri, og spør Dag-finn om kaffe kan skape en form

for samhørighet. Også her blir jeg umiddelbart irettesatt av den plagsomt oppegående 84-åringen.

”Et viss samhold gir det sikkert, men jeg kan ikke huske én eneste beslut-ninghos Fylkesmannen som ble lettere fordi vi drakk kaffe sammen. Dette kan selvsagt ha med all kof-feinen å gjøre, den gjør deg jo litt pigg.”Helt til slutt spør jeg Dag-finn om det er ett kaf-feøyeblikk, blant de i løst regnet 100 000 han har opplevd (kaffe hver dag i 79 år = 28835 kaffed-ager, 3,5 kopp i snitt per kaffedag = 100 922,5 kaf-feøyeblikk ) han husker bedre enn andre, en situ-asjon som beskriver be-tydningen kaffe har som ”sosialt lim.”

Det er en liten pause (noe man erfaringsmessig op-plever sjelden når trøn-dere er inne i bildet) før Dagfinn er i gang igjen.

”Under krigen bodde jeg rett ved grensen mel-

lom to kommuner, og naboene våre bod-de på den andre siden. Det hendte det var unntakstilstand, og når det inntraff var det forbudt å forlate kommunen du bodde i. Da hendte det rett som det var at vi tok med oss noen kopper, et par kr-akker, en kanne kaffe-erstatning og gikk til kommunegrensen for nabotreff. De kom fra den andre siden og slik ble vi sittende; med grensen omtrent mellom beina våre.”

Henning startet La Sosta Kafé på St.Hanshaugen i Oslo for 11 år siden og har aldri sett seg tilbake. Til det har han hatt alt for mange kaffeslaver å ta hånd om. ”Det hele startet som alt annet her i livet, ved en renspikket tilfeldighet,” forteller Henning og koster på seg et tørt smil. ”Svogeren min, Marco, flyttet fra Italia til Norge og trengte noe å drive på med. Helst noe som hadde med servering å gjøre. Jeg ville bli med, valget falt på kaffe og jeg har ikke angret et sekund.”

Vi blir avbrutt. En eldre herre kommer skjenende inn, klager over at TV-en over døra ikke er satt på ishockey-WM og bestiller dagens bruker-dose. Alt i løpet av noen tiendedels sekunder. Dette er åpenbart ikke noe nytt; Henning skjenker en gloheit en og justerer apparatet i løpet av et blunk og den eldre vagler seg til med det rykende varme brygget mellom hendene, han kroer seg, han ligner på en tilfreds firfisle på en murvegg. Det scores Norsk på isen, det jubles. Alt er tydeligvis som det skal være på La Sosta.

Gemyttene på isen legger seg og Henning kan fortsette å fortelle om sin kjærlighet til kaffen. ”Da jeg kom hit for 11 år siden var stedet et helt annet. Ingen hilste på hverandre på gata; selv naboer i samme oppgang kunne knapt fornavnene til hverandre. Dette forandret seg da vi startet. Ikke over natten, selvsagt.”

Henning kikker ut i luften på ingenting, det er som om han ser seg tilbake i tid.

”Men gradvis. Kaffe gjør noe med folk; smaken og lukten, selvsagt, men det er noe mer, noe som senker guarden til folk, som samler dem. Et-ter noen år ble ukjente naboer gode kompiser. Kaffe er rett og slett bra

for humøret.” Hen-ning peker på et lite avisutklipp på disken, det kan fortelle at kaffedrikkere er min-dre deprimerte enn folk som ikke drikker kaffe. Om det skyldes en kjemisk substans i kaffen som har posi-tiv anti-depressiv ef-fekt på menneskelige nervesynapser eller at folk som drikker kaffe sammen snakker sam-men og på den måten får ut damp av kjelen, sier saken ingenting om.

Henning må haste vi-dere, men gir meg en siste kaffehistorie fra virkeligheten helt til slutt.

”Det beste beviset på at kaffe – og stedene den drikkes på – har positiv effekt på men-nesker, skal du få nå. Rett etter at vi åpnet, fikk vi oppleve at to

mennesker fant hverandre over en kaffekopp. Mannen fridde også her på La Sosta; og på deres første bryllupsdag arrangerte Marco og meg en surprise-middag her; tre retters ital-iensk, full pakke.”

En liten pause.

”De er ikke sammen lenger; men så sluttet de også å komme hit for kaffe også. Jeg nekter å tro at dette ikke har en sammenheng.”

Notater:

Notater: