Grønn helsepolitikk

8/18/2019 Grønn helsepolitikk

1/21

Forslag fra temautvalg for helsepolitikk i forbindelse med utvikling avnytt arbeidsprogram i Miljøpartiet De Grønne.


2/21

«Helse i alt vi gjør» er stikkordet for MDGs helsepolitikk. Det betyr at helseperspektivet må

vektlegges innenfor alle politikkområdene. Hva som er godt for miljøet og hva som er godt forfolkehelsa, bør være de førende prinsippene i all politikk. Forebyggende helsearbeid skjer fordet meste utenfor helsevesenet.

Mange sykdommer og helseskader skyldes forurensning av miljøet, tilsetningstoffer i mat ogvanskelige psykososiale forhold. Gjennom å føre en grønn politikk som sikrer trygg mat ogtrygge, sunne omgivelser, vil man kunne forebygge skader og sykdommer. Det vil gi færremenneskelige lidelser og spare offentlige ressurser.

En god start er et godt utgangspunkt for et godt resultat. For innbyggerne i Norge betyr det atden viktigste innsatsen er den som skjer i barneårene. MDG vil satse tungt på gode

oppvekstvilkår og livsvilkår for barn og unge.

Skolepolitikk og planlegging av gode og trygge bomiljø er viktige faktorer i dette arbeidet. Detoffentlige kan tilrettelegge, men innbyggerne selv har ansvar for å gi nærmiljøet et innhold.Levende lokalmiljø er viktig i det forebyggende helsearbeidet. Frivillige organisasjoner somengasjerer seg i lokalmiljøene bør sikres arbeidsbetingelser og støtte som gjør at de kan værenøkkelfaktorer i lokalmiljøene.

Tross gode forebyggende tiltak, vil det uansett være økende behov for behandling og pleie. Antall eldre vil øke kraftig i årene fremover, og det vil gi store utfordringer forkommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Organiseringen, bruken og driften av helsetjenesten slik vi kjenner den i dag, er ikkebærekraftig. Det vil kreve harde prioriteringer og nye måter å tenke oppgavefordeling oglogistikk på.

MDG skal være et teknologioptimistisk parti innenfor helsetjenesten. I erkjennelsen av at detikke er samfunnsøkonomisk bærekraftig å ha tilstrekkelig antall helsepersonell i fremtidendersom driftsmodellene ikke endres, er det viktig å sikre at de menneskelige ressursene brukesder de trengs mest. Å utnytte telemedisin, nettbasert monitorering og behandling, samt andreinnovative tiltak, vil også være miljøvennlig fordi det kan bidra til mindre reising for pasienteneog helsepersonell.

MDG ønsker at helsevesenet skal behandle hele mennesket. Moderne behandling med kirurgiog legemidler er uovertruffen i mange sammenhenger. Like fullt er livsstilstiltak somsunt kosthold og mer fysisk aktivitet (“Grønn resept”) viktige og bivirkningsfrie deler avbehandlingen. Disse tiltakene er mer krevende enn å ta en pille - for mange vil slike tiltak krevestøtte fra omgivelser og fastlege.

Fysisk aktivitet og andre medikamentfrie behandlingstilbud uten bruk av legemidler må finnesinnen både rus, psykiatri og somatikk.


3/21

MDG ønsker “pasientens helsetjeneste”. Pasienten er den fremste eksperten på seg og sinkropp og sin situasjon. Det er viktig å legge til rette for god og kvalitetssikret informasjon slik atpasientene får en reell mulighet til å være i dialog med helsepersonell om hva som er riktigbehandling for hver enkelt.

Organiseringen av helsevesenet er viktig for hvordan tilbudet oppleves av pasientene. Særlig

faller kronikere innen rus og psykiatri ofte mellom to stoler. Helsedirektoratets tilsyn medeffekten av samhandlingsreformen, viser at den til tross for samarbeidsavtaler, ikke fungerer itråd med intensjonene. Todelingen av helsevesenet, med en kommunehelsetjeneste og enspesialisthelsetjeneste, kan bidra til vanskeligheter med å få til helhetlige pasientforløp.Det kan være hensiktsmessig å utrede muligheten for et forsøksprosjekt med ett nivå ihelsetjenesten.

Både forebyggende tiltak og behandling for sykdom og lidelser er ulikt fordelt i befolkningen.MDG vil sikre tiltak som utjevner helseforskjeller ved at det tas mer hensyn til hva ulike grupper isamfunnet trenger.

Økende etterspørsel etter helsetjenester og økende kostnader knyttet til nye legemidler og

behandlingsmetoder, vil kreve vanskelige prioriteringer i årene fremover. Det vil værenødvendig med gode kriterier og retningslinjer for prioritering mellom pasienter.I tillegg må det lages ordninger som sikrer likebehandling uavhengig av geografi, personligøkonomi og kulturell bakgrunn. Det vil være viktig å overvåke mulige utilsiktedeprioriteringsvridninger som kan oppstå gjennom forsikringsordninger, funksjonsfordeling mellomsykehus og økning i bruken av private, kommersielle sykehus.

Kommunene er lovpålagt å ivareta folkehelsearbeid, men mange kommuner nedprioriterer dettearbeidet. WHO anbefaler “helse-i-all-politikk”, som betyr at helseplanlegging må integreres i allesektorer i kommunene. Noen kommuner har ansatt folkehelsekoordinator innenbymiljøplanlegging, men det er ulikt hvor stor påvirkningsmulighet disse koordinatorene har ogmange kommuner har små stillingbrøker knyttet til folkehelse. Det er viktig å synliggjørebetydningen av “helse-i-all-politikk ved å ha en rolle som folkehelsesjef sentralt i i kommunenesledergruppe.

Mat og fysisk aktivitet er viktig for folkehelsen. Den beste investeringen er å satse på barn ogunge. Det krever ekstra innsats i skole og barnehage, og det krever økte ressurser til dennesektoren. En mulighet er å kutte eller behovsprøve barnetrygden og bruke den til å gi gratis /rimelig barnehage og SFO og / eller høyne kvaliteten, evt finansiere matservering. Det sikreralle barn like startmuligheter og legger grunnlaget for friskere og bedre voksenliv.

I mars 2016 presenterte Folkehelseinstituttet en såkalt sykdomsbyrderapport. Den sier noe omhva som svekker helsen, ikke bare hvor dødelig sykdommen er. 46 prosent av alle dødsfallunder 70 år i Norge kan forklares av atferdsfaktorer som usunt kosthold, overvekt, tobakk, lavfysisk aktivitet og alkohol- og narkotikabruk.

I tillegg fører en rekke livsstilssykdommer til at pasienter får kraftig redusert livskvalitet og behovfor ressurskrevende behandling. Her er også livsstilssykdommer et viktig faktor.Forebyggende helsearbeid som styrker folkehelsa er vil derfor være et viktig satsningsområdefor å opprettholde en bærekraftig helsetjeneste i fremtiden.


4/21

Med en stadig større andel eldre i befolkningen, vil det være en utfordring å sikre en godalderdom for alle. Sosiale nettverk er viktig for livskvalitet og helse. Mange eldre blir ensommeog får etter hvert ulike fysiske og psykiske lidelser som vil kreve ressurser fra offentlige helse-og velferdstjenester.

Seniorkollektiver vokser frem i mange europeiske land. Dette gir tette nettverk der beboerne istor grad tar vare på hverandre og gir hverandre hjelp og støtte i hverdagen. Dette gir bedrelivskvalitet for innbyggerne, mindre ressursbruk for kommunene og er i tillegg miljøvennlig fordidisse kollektivene gjerne har mindre leiligheter og heller større fellesarealer. Disse kollektivenekan også være piloter for ulike miljøvennlige byggemetoder.

Mange er interessert i å delta i slike seniorkollektiv, men det er store prosjekter for menigeinnbyggere å etablere og drifte. Kommunene bør satse på å legge til rette for denne typeprosjekter og bruke ressurser på planleggings- og byggeperioden.

Den grønne alliansen i EU-parlamentet har jobbet i flere år med å forby hormonforstyrrendekjemikalier. MDG vil sammen med søsterpartier i Europa intensivere arbeidet med å fjerne

skadelige stoffer i forbruksartikler. MDG vil også ha et samarbeid nasjonalt og internasjonalt foren større satsing på sunn matproduksjon.

Svært mye av det som påvirker livsstilen vår hører inn under andre temaområder enn det somer tildelt temautvalg helse, men noen forhold lister vi likevel opp her:

De Grønne vil:

forby bruk av hormonforstyrrende midler i mat, kosmetikk, plantevernmidler osv. tilby et måltid mat i barnehage, grunnskolen og videregående skole sikre sunne produkter i automater på skoler og i helseinstitusjoner ha en times fysisk aktivitet i skolen hver dag styrke matvaresikkerheten gjennom å

o ha et bredt og kunnskapsbasert opplysningsarbeid om mat og helse. Denæringstilknyttete opplysningskontorene bør erstattes av et næringsuavhengigopplysningskontor for mat og helse

o redusere antibiotikabruken i kjøtt- og fiskeproduksjono skjerpe kravene til næringsmiddelindustrien når det gjelder å redusere innholdet

av salt og sukker i næringsmidler styrke folkehelsearbeidet i kommunehelsetjenesten ved å

o ha minimum 1 helsesøster pr. 500 elev i grunnskolen og videregående skolero styrke samarbeidet mellom skolehelsetjenesten, barnevernet, psykisk helsevern

og fastlegeneo etablere SALTO-samarbeid (SaLTo er samarbeidsmodellen til Oslo kommune og

Oslo politidistrikt for å forebygge kriminalitet og rusmisbruk blant barn og unge) i

alle kommunero etablere eldre-/seniorsentra i alle kommunero ha “kommunalsjef forebyggende helse” i hver kommune som er plassert sentralt

i kommunens ledelse, og ivaretar tverrsektoriell planlegging bygge opp fysioterapitjenesten i kommunene for å kunne bruke kompetansen på

forebyggende helse, f.eks. relatert til kroppsøving i grunnskolen og videregående skole,samt helsestasjoner, seniorsentra.


5/21

legge til rette for økt bruk av frivillig sektor i barnehage, grunnskolen og sykehjem, f.eks.at kommunen organiserer besøkstjeneste ved bruk pensjonister, frivillige organisasjoner.Barnehager og grunnskole kan besøke sykehjem og eldresentra

ha en byplanlegging som sikrer at innbyggere i alle aldre kan bo og leve sammen. videreføre utprøving og utvikling av demenslandsbyer åpne for at hagelag eller andre frivillige organisasjoner kan ta i bruk kommunale arealer

for å sikre miljøvennlig utnyttelse av ledige arealer og bidra til vakre lokalmiljø. Dette kanogså sikre “stier” for bier gjennom en by.

at alle nye helsebygg skal være passivhus. Det må legges til rette for miljøvennligtransport til alle nye helseinstitusjoner. Inkludert i dette er sykkelparkering oggarderobemuligheter.

legge til rette for og praktisk støtte etablering og bygging av seniorkollektiver gi oppfølgingen av den nasjonale strategien mot antibiotikaresistens høyeste prioritet.

Vaksinasjonsprogram for barn og voksne, samt informasjonskampanjer til befolkningenom riktig antibiotikabruk er blant tiltakene som må prioriteres høyt. MDG menerantibiotikaresistens er et alvorlig folkehelseproblem, men også et miljøproblem.

Pasientene skal ha tilgang til kvalitetssikret informasjon om egen helse slik at de kan delta ibeslutninger om egen behandling, og de skal være aktivt med i utformingen av helsetjenesten.Pasientopplevd kvalitet er like viktig som medisinsk kvalitet. I sykehusenes kvalitets- ogforskningsarbeid er det derfor avgjørende å involvere pasienter og lytte til deres erfaringer.

Brukermedvirkning på systemnivå er et viktig virkemiddel for å sikre at pasienters ogpårørendes stemmer blir hørt. Dagens konsulterende ordninger mellom ledelse,helseforetaksstyrer og brukerutvalg har fungerer godt, men det er likevel gode grunner til åutvide ordningen. (Se også avsnitt om styringsmodell)

De Grønne vil:

at pasientene skal eie egne helseopplysninger og at disse skal følge pasientenes“helsereise” gjennom livet

at pasientene skal ha tilgang til kvalitetssikret informasjon om egen helse at all pasientinformasjon digitaliseres at pasientene skal ha tilgang til kvalitetssikret informasjon om egen helse øke pasientens forståelse og kunnskap om egen sykdom gjøre pasientmedvirkning enklere og utvide deres deltakelsesrettigheter i sykehusenes

sentrale beslutningsorgan at pasienter brukes som systemrevisorer og forandringsagenter i utviklingen av

tjenestene

Samhandlingsreformen ble innført 1. Januar 2012. Med reformen fikk kommuner og sykehus enplikt til å samarbeide. Reformen tilførte kommunene flere oppgaver og et større ansvar forpasientene. En intensjon med samhandlingsreformen var å få ulike ledd i helsetjenesten til å

jobbe bedre sammen slik at pasienter med behov for koordinerte tjenester skulle få et bedretilbud. Samhandlingsreformen skulle videre gi kommunene insentiver til å forebygge ogforhindre sykehusinnleggelser.


6/21

Med samhandlingsreformen ble det et krav om at kommunen skulle ta imot utskrivningsklarepasienter raskere. Dette stiller krav til god samhandling mellom kommunen ogspesialisthelsetjenesten, men også til gode rutiner for å sikre at nødvendig informasjon ompasienten framskaffes. Svakheter i systemene for videreformidling av pasientinformasjon kanmedføre at pasienter ikke får hjelp som forutsatt, og kan i ytterste fall medføre at pasienter ikkemottar tilstrekkelig helsehjelp.

Skal primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenensten bli likeverdige parter, må det satsesmer på forskning og fagutvikling i kommunehelsetjenesten. Organisering avkommunehelsetjenesten i mange små, uavhengige enheter er også et hinder for at kommuneneskal kunne ta et større ansvar i pasientbehandlingen.

En viktig utfordring i samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten ogspesialisthelsetjenesten, er å sikre et samarbeid som gir en god akuttmedisinsk kjede. Mangekommuner følger ikke opp det ansvaret de har ifølge Akuttmedisinforskriften og sørger for detsom der er kalt “akutthjelpere” (se også avsnittet om lokalsykehus)

Riksrevisjonen la 12. januar 2016 frem Dokument 3:5 (2015 –2016) Riksrevisjonensundersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av

samhandlingsreformen. Rapporten oppsummerer følgende seks hovedfunn:1. Kommunene har tatt over pasienter som tidligere lå ferdigbehandlet i sykehus.2. Det finnes lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene til pasienter som skrives ut til

kommunene.3. Kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud (ØHD) benyttes ikke på en måte og i et omfang

som er i tråd med intensjonen.4. Samarbeidet om pasienter med behov for tjenester fra både primær- og

spesialisthelsetjenesten er ikke godt nok.5. Innenfor rus- og psykiatriområdet er ikke tilbudet i kommunene styrket i takt med

nedbyggingen av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten.6. Kommunene har i liten grad økt kapasiteten og styrket kompetansen etter innføringen av

samhandlingsreformen.

Selv om samhandlingsreformen så langt ikke har levd opp til intensjonene, er det litehensiktsmessig å vrake de tiltakene som er igangsatt. Men det vil være betydelig behov forforbedringer. For eksempel når det gjennomsnittlige belegget i de kommunale øyeblikkelig hjelpdøgn-sengene (ØHD-sengene/KAD-sengene) er / var omlag 30 %.

Gode, felles IKT-løsninger er en forutsetning for å sikre god informasjonsflyt mellom de ulikeleddene i behandlingskjeden. Det bør så raskt som mulig tas radikale grep på nasjonalt nivå forfelles IKT-løsninger. Innføring av IKT-systemer er langsiktig og kostnadkrevende, men totalt settbrukes det for mye på å flikke på de eksisterende systemene uten at det blir godt nok for å sikreet godt pasientforløp.

De Grønne vil: styrke samarbeidet om pasienter med behov for tjenester fra både primær- og

spesialisthelsetjenester, dette gjelder spesielt rus- og psykiatripasienter. (se rusomsorg) stimulere til økt forskning innen primærhelsetjenesten styrke kunnskapsgrunnlaget i primærhelsetjenesten for å få enda mer fremtidsrettede

tjenester og bedre folkehelse. For mer forskning i primærhelsetjenesten vil MDGopprette et praksisbasert forsningsnettverk for primærhelsetjeneste (jf HelseOmsorg 21).Disse må knyttes til forsknings- og utdanningsmiljøer


7/21

satse på primærhelseteam. Det må legges til rette for bedre samarbeid rundt depasientene som trenger dette, fra mikroteam som kan bestå av hjemmesykepleier ogfastlege, til utvidede team med fysioterapeut, psykolog og sosionom.

at ledelse i primærhelsetjenesten, som i spesialisthelsetjenesten, skal handle om ålegge til rette for det gode møtet mellom pasient og behandler. MDG ønsker mindreopplevd byråkrati, og bedre koordinerte pasientforløp, både innad i

primærhelsetjenesten og videre inn og ut av spesialisthelsetjenesten. at ansvarlige for de ulike tjenestene må møtes for også å kjenne hverandres

ansvarsområder. Det påhviler alle tjenester å tenke helhetlig for å unngå dobbeltarbeidog at brukere faller mellom to stoler.

utnytte tilgjengelige data til å bygge opp flere kvalitetsregistre i kommunehelsetjenestenfor å gi bedre grunnlag for læring og utvikling av tjenestene

utrede om primær- og spesialisthelsetjenesten bør organiseres i ett forvaltningsnivå for åsikre enhetlig oppgave- og ansvarsfordeling (se også avsnittet om styring avhelsetjenestene)

vurdere virkemidler som bidrar til at kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud (ØHD-senger) benyttes i tråd med intensjonene.

utvikle bedre og standardiserte IKT-løsninger som bidrar til at riktig og nødvendig

informasjon utveksles rettidig mellom kommunehelsetjenesten, sykehusene ogfastlegene (se også avsnittet om teknologioptimisme)

sikre en god og trygg akuttmedisinsk kjede ved at både sykehus og kommuner oppfyllersine lovpålagte forpliktelser

Rusmidler omfatter alkohol, doping og narkotika inkl. vanedannende legemidler. Norge har, ogskal fortsatt ha, en restriktiv rusmiddelpolitikk. Et bærende element i denne politikken er åbegrense eller fjerne tilgangen til rusmidler og doping ut fra perspektivet om at begrensettilgjengelighet er det mest effektive forebyggende virkemidlet. MDG skal være en pådriver for enfortsatt restriktiv rusmiddelpolitikk.

Mennesket har til alle tider og i de aller fleste kulturer brukt ulike rusmidler. En visjon om etrusfritt samfunn er derfor utopisk. Målet må være å lage en rusmiddelpolitikk som setter klarebegrensninger og en helsepolitikk som ivaretar de som av ulike årsaker ikke håndterer sittforhold til rusmidler.

Den aller viktigste delen av rusmiddelpolitikken er forebyggende arbeid. Forebygging er i storgrad knyttet til andre politikkområder enn helse: Familiepolitikk, økonomi, skole, miljø,oppvekstvilkår, osv. Kort sagt: Det er helse i alt vi gjør i samfunnet vårt. Et godt og inkluderendesamfunn vil være et viktig element for å unngå at mennesker blir rusmiddelavhengige.

Alkohol er det vanligste rusmidlet i Norge - og også det rusmidlet som i omfang forårsaker mestskade. Ifølge data fra Dødsårsaksregisteret er det de siste 15 årene registrert omlag 320 - 420dødsfall som er knyttet til alkoholbruk. (Alkoholrelaterte dødsulykker i trafikken, drukning ellerandre ulykker knyttet til alkoholbruk er ikke med i dette tallet).

I Norden har Finland det høyeste gjennomsnittet med 12,3 liter ren alkohol per innbygger per år.Deretter følger Danmark (11,4 liter), Sverige (9,2), Norge (7,7) og Island (7,1). (WHO-rapport fra2014). Regulatoriske virkemidler som Vinmonopolet, salgs- og skjenkebestemmelser,reklameforbud og avgifter har sammen med holdningsskapende tiltak og informasjon, bidratt til


8/21

at et lavere alkoholkonsum blant nordmenn enn i andre europeiske land.

Alkohol som omsettes i Norge, er i hovedsak importert. Det bør imidlertid skapes større rom forat også norske småskalaprodusenter av tradisjonsrike produkter som cider, øl e.l bør kunneomsette sine produkter i ordnede forhold lokalt. Det vil være i tråd med MDGs politikk om

satsing på levedyktige småsamfunn og småskalaproduksjon.

Ulike former for narkotika er de rusmidlene som jevnt over får mest oppmerksomhet i medieneog i politikken. Det er usikre tall på hvor utbredt narkotikabruk er. Siden all omsetning avnarkotika er ulovlig, finnes det ikke gode tall for omsetning og bruk, men andre typer statistikkerkan gi en pekepinn. Beslagsstatistikk viser også en foruroligende økning av nye syntetiskerusmidler. Utviklingen går i retning av at disse midlene i stor grad omsettes via internett. Dettegjelder også for prestasjonsfremmende stoffer, dvs. dopingmidler.

Trender fra forskjellige studier og årsstatistikk fra politiet viser at bruken av cannabis, amfetaminog kokain har økt, mens bruken av heroin har gått ned i perioden 2008/2009 –2011/2013(Kripos, 2014; Gjerde, 2011; FHI, 2013). Det har vært en markert økning i funn av cannabis,

amfetamin og beroligande middel hos bilførere som blir arrestert for kjøring på ruspåvirkettilstand. I 2013 gjaldt halvparten av sakene andre rusmiddel enn alkohol.

Straff kurerer ingen, enten det gjelder ruspasienter eller diabetespasienter. Besittelse og bruk avrusmidler skal møtes med informasjon, behandling og oppfølging i stedet for straff. Dette gjelderikke omsetning, som skal straffes.

MDG har i sitt nåværende arbeidsprogram et punkt som åpner for å utrede offentlig kontrollertproduksjon og omsetning av cannabis og starte et forsøksprosjekt med strengt regulert legaltsalg av cannabis/marihuana. Det viktigste er ikke at det åpnes for stadig flere rusmidler, men atprioriteringene i hvilke rusmidler som er legale er åpne for diskusjon. Hva som skal være legaltsetter også føringer for for ressursbruk hos tollvesen, politi og helsevesen forøvrig. Det kan

være riktig å opprettholde skillet mellom alkohol og andre rusmidler slik tilfellet er i dag. Det vilvære vanskelig å sette fornuftige grenser for hvilke andre typer rusmidler som i så fall skaltillates.

Alkohol er kulturmessig i en litt annen setting enn andre rusmidler. Alkoholbruk er ofte en del avmatkulturen. Å nyte alkohol gjelder ikke bare rusen, det gjelder også smak og samspill medulike matretter. Andre rusmidler inntas bare for rusens skyld.

Vanedannende legemidler er et underkommunisert problem. Tall fra Folkehelseinstituttet viserat disse legemidlene er høyt representert i statistikken for ruspåvirket kjøring.Det er viktig meden sterkere bevisstgjøring blant fastleger for å unngå langvarig og vanedannende bruk.Mennesker som har fått et rusproblem på grunn av langvarig bruk av lovlige legemidler, må

tilbys behandling på lik linje med andre rusavhengige, f.eks. med egne poliklinikker for dennetypen pasienter. For å få dette til å fungere, kan det være hensiktsmessig å skille dennegruppen fra andre rusavhengige fordi denne pasientgruppen i stor grad ikke ser på seg selvsom rusmiddelavhengige og ikke vil bli assosiert med de “vanlige” ruspasientene.

Sett i lys av overdosestatistikken, er ikke norsk narkotikapolitikk en suksess. MDG børvidereføre sin politikk med forslag om heroinbasert behandling for de aller sykeste og medsprøyterom.


9/21

Et annet element er LAR-behandling. Her er det en debatt rundt barn født av mødre som erunder LAR-behandling. Disse barna blir født med sterke abstinenser, og det er ikke godt nokforsket på hvordan det går med disse barna videre i livet. MDG bør gå inn for forskning på dette.I tillegg er det viktig å unngå graviditet hos kvinner som får LAR-behandling.

Et viktig tiltak vil være gratis langtidsvirkende prevensjon. Dette bør gjelde alle ruspasienter,

enten de er innenfor LAR eller ikke. Et enda sterkere tiltak er å sette som forutsetning at de somskal inn i LAR, må ha langtidsvirkende prevensjon. Det vil gripe inn i kvinnenes selvbestemterett til å bli gravide, men dette er viktige virkemidler som må vurderes av hensyn til barn somfødes med sterke abstinenser og til en fremtid vi ikke vet nok om.

Rusbehandling er et felt det forskes for lite på. MDG mener at det er svært viktig å sikreøkt forskning på feltet, og et kvalitetsregister for å bedre kunne utvikle de tilbudene som hareffekt.

Rus- og avhengighetsmedisin ble en egen medisinsk spesialitet i 2015. Det er imidlertid stortbehov for flere spesialister. Området er idag preget av mange private institusjoner, og svært ulikorganisering i kommunene.

Rusmiddelavhengige trenger trygge rammer. Skal en ha gode pasientforløp, må tjenesten blimer oversiktlig, både for behandlere og brukere. Rusmiddelavhengige har ofte psykiskeproblemer. Rusmidler kan være utløsende faktor, eller selvmedisinering. Gruppen har i tilleggofte store somatiske helseproblemer, og nedsatt evne til egenomsorg. Å fjerne egenandel påhelsetjenester for rusavhengige i behandling vil kunne gjøre det lettere for rusavhengige å fåden helsehjelpen de har krav på.

De Grønne vil:

åpne for at behandling av brukere av tunge rusmidler kan assisteres av stoffer somellers er ulovlige, som heroinassistert behandling.

gi tilbud til rusavhengige som ikke innebærer bruk av legemidler videreutvikles og

utvides tilby gratis langtidsvirkende prevensjon til alle ruspasienter arbeide for å unngå brudd i behandlingsforløpet for ruspasienter gjennom forpliktende

samarbeid mellom ulike nivåer i helsetjenesten Opprette og videreutvikle kvalitetsregistre for rusfeltet og bidra til økt forskning på ulike

behandlingstilbud styrke ettervern og oppfølging i rusomsorgen. Dette inkluderer hjelp til å etablere bolig, å

få stabil økonomi, samt ev behandling mot tilbakefall (som naloxonimplantater). sikre forutsigbar og langsiktig finansiering av rusbehandling til private ideelle aktører

gjennom langsiktige driftsavtaler opprette sprøyterom i alle større byer legge til rette for tiltak som kan hindre at pasienter blir rusmiddelavhengige gjennom

langvarig bruk av lovlige legemidler forskrevet av lege

(dette lå ikke i vårt mandat, men et av medlemmene i gruppen har lagt inn noen punkt. Myesammenfaller dessuten med rusavsnittet)

Psykiatri er et stort fag, med et vidt spekter av lidelser. Felles for de alvorlige psykiske lidelsene,


10/21

er at de ofte er kroniske. Sykdommen medfører alvorlig svikt i sosial funksjon, og kreversamordnet hjelp og oppfølging for å gjennomføre en behandlingsplan. Alvorlige psykiske lidelserdebuterer ofte sent i tenårene eller i tidlig voksen alder, og bidrar til ung uførhet.De vanlige formene for depresjon er relativt vanlige og rammer 10-17% av befolkningengjennom livet. Mange av disse blir friske uten, eller med relativt enkel, behandling. Det kanlikevel ikke stikkes under stol at psykisk sykdom bidrar stort til helsetap i Norge, som vist i

sykdomsbyrderapporten.

De Grønne vil:

at kommunenes ansvar for å lede og samordne sitt tjenestestilbud også innenfor rus ogpsykiati må komme tydeligere frem.

at utsatte grupper må skjermes for egenandeler i helsevesenet. Eksempler er alvorligpsykisk syke, mange rusmisbrukere, samt barn og unge.

at barn som pårørende til psykisk syke og rusavhengige må ivaretas bedre enn i dag sikre langvarige behandlerrelasjoner og oppfølging til pasienter med dobbeltdiagnoser

(rus og psykiatri). Disse er en særlig utsatt gruppe kronikere at alle pasienter med alvorlig psykisk lidelse må få minst en årlig somatisk helsesjekk.

Prioritering i helsevesenet er mangefasettert. Den konkrete prioriteringen av hver enkelt pasienter det selvsagt legen som skal ha ansvaret for. Men denne prioriteringen må bygge på et fellesregelverk som gjelder for hele helsevesenet, og de nasjonale prioriteringsveilederne er viktigeredskaper i dette.

Prioritering skjer også på mange andre felt enn i møte med enkeltpasienter. Utviklingen innenteknologi, behandlingsmetoder og nye legemidler stiller det norske samfunnet overfor mange ogvanskelige prioriteringsdiskusjoner. Dette vil forsterkes ved veksten i private, kommersielleaktører som tilbyr alt det pasienter med betalingsvilje og -evne etterspør og som det offentlige

helsevesenet ikke alltid prioriterer. Dette kommer tydelig frem i diskusjonen rundt dyrelegemidler, spesielt kreftlegemidler. Det er viktig at alle aktører i det offentlige helsevesen haren lik tilnærming og følger nasjonale prioriteringer. Det skal ikke være opp til hver enkelt legeeller sykehus.

Den nåværende Prioriteringsforskriften sier at nytten skal stå i forhold til kostnaden, detteforeslås i den nye utredningen å endres til at det skal stå i forhold til ressursbruken. Dette er enviktig presisering. Ressurser omfatter il tillegg til økonomi, også personell og utstyr.

Jamfør debatten om pasienter skal kunne kjøpe dyre kreftlegemidler som det offentlige ikketilbyr og så få disse legemidlene administrert på et offentlig sykehus. Dette sier alle norske

offentlige sykehus nei til. Dersom det etablerer seg en praksis med at pasienter selv kan kjøpekreftmedisiner og kreve å få denne tilført i et offentlig sykehus, åpner vi samtidig for en endring ibruk og forbruk av personell og utstyr til å gi denne typen behandling, dvs. at andre pasienterblir skjøvet bakover i køen av en pasientbehandling som det offentlige mener ikke skalprioriteres.

Det som ofte glemmes i den offentlige debatten, er at når noe prioriteres opp, må noe prioriteresned eller helt vekk. Denne “glemselen” er særlig tydelig i de politiske utspillene etterpasienthistorier i mediene. Et godt eksempel er rekonstruksjon av bryst til brystkreftopererte.


11/21

Etter aksjoner i mediene og foran Stortinget, ble det bevilget 100 millioner kroner med beskjedom å å korte ventetiden for disse pasientene. Det medførte at de spesialiserte plastikkirurgenemåtte prioritere disse pasientene foran andre pasienter, noe som igjen førte til en nedprioriteringav ungdom med leppe/kjeve/gane-spalte som skulle ha sin rekonstruksjon.

Det ble argumentert med at man skulle kunne bruke ledig kapasitet hos de private kommersielle

sykehusene. Problemet var bare at dette er høyspesialisert behandling som bare kan utføres avnoen få spesialister. Skulle de private ta dette, måtte de ta legene fra de offentlige sykehusene -og konsekvensen ville vært den samme: Pasienter med høy prioritet blir skjøvet bakover i køenpå grunn av personellmangel

«Fritt behandlingsvalg» vil utvide pasientenes valgmuligheter. Det innebærer at flere privatebehandlingssteder får behandle pasienter på statens regning. Den gode intensjon er å få nedventetidene, og det er et mål vi alle kan være enige om.

Utfordringen med fritt behandlingsvalg, i tillegg til kampen om helsepersonellet, er at vi kan fåen indikasjonsglidning: Det vil si at kravene til hvilke symptomer og lidelser som skal sikre plasslengst frem i køen, endrer seg.

Det er ikke vanskelig å se at det kan skje en oppbygging av tilbud av enkle behandlinger. Ognår kapasiteten øker, vil pasientgrunnlaget endre seg og behandling gis for stadig letterelidelser. Vi kan videre da risikere at ventetidene øker for mer alvorlige lidelser som bare destore, offentlige sykehusene kan gi.

Dette vil forsterke seg når regjeringen åpner opp for at fritt behandlingsvalg også skal gjeldeaktører som i utgangspunktet ikke har en avtale med det offentlige.

Andre forhold som kan vri prioriteringene mer eller mindre bevisst, er sykehusstruktur ogfunksjonsfordeling mellom sykehus. Små sykehus har ikke alltid pasientgrunnlag nok til å fylleledig kapasitet. Erfaringen viser da at det over tid kan skje en indikasjonsglidning. Det skalstadig mindre til for å få en spesiell behandling, ofte kan det føre til unødvendige inngrep,

overbehandling. Det nyutviklede helseatlaset viser store variasjoner som det ikke er grunnlagfor i demografi og epidemiologi. Det vil være viktig å følge dette nøye for å utjevne unødvendigeforskjeller og unødvendig ressursbruk.

Norge er et egalitært land. Alle skal ha samme mulighet, uansett hvor vi bor, kulturell bakgrunnog hvilken samfunnsklasse vi tilhører. Likevel har vi ordninger som sier at noen er viktigere ennandre, og at penger kan kjøpe plass i køen.

Det gjelder ordningen med “Raskere tilbake” og helseforsikring. Det er i hovedsak arbeidsgiveresom kjøper forsikringer til sine ansatte, selv om også private forsikringer er på fremmarsj. Detbygges opp private helseklinikker som blir en del av forsikringsopplegget. Har du forsikring,slipper du å bli vurdert på linje med resten av pasientene, forsikringen gir deg snarveien tilbehandling. Dette kan gi en todeling av norsk helsevesen, og kan føre til en “lekkasje” av

høykompetent helsepersonell fra det offentlige til private, kommersielle klinikker. Dette kan igjenpåvirke tilbudet i det offentlige og muligheten til en god etterlevelse av prioriteringsforskriften.

De Grønne vil:

utvikle prinsipper som vedtas av Stortinget for rettferdig ressursbruk(Prioriteringsforskriften)


12/21

ha åpne, systematiske prioriteringsdiskusjoner og sikre brukermedvirkning for å hindrehastige prioritertingsbeslutninger, ofte mediestyrte, som påvirker langsiktigeprioriteringer

overvåke bruken av helsetjenester for å redusere uønsket variasjon i ressursbruk

MDG vil fremme et offentlig helsevesen supplert av ikke-kommersielle private helsetilbud.Sykehus, organisert som helseforetak, er heleid og drevet av det offentlige, og utgjørstørsteparten av spesialisthelsetjenesten. Store deler av primærhelsetjenesten består avprivatpraktiserende fastleger med offentlig avtale. Det finnes videre privatpraktiserendespesialister både innen fysioterapi, psykologi, medisin m.m. som har avtale om refusjon fra detoffentlige (”avtalespesialister”), kommunalt ansatte fastleger, og til slutt helprivate kommersiellehelsetjenester som for eksempel Aleris og Volvat. Foruten privatpraktiserende fastleger, driftesen stor del av primærhelsetjenesten av offentlige aktører (kommunene). Dette gjelder tjenestersom sykehjem, hjemmetjenester, helsestasjon m.m.

Konkurranse er i mange henseende positivt. Det gir mulighet, og incentiv, til å tenke nytt oggjøre ting på andre måter og som kan skape bedre helsetjenester på sikt.

USA har et svært ulikt helsevesen fra Norge, men mange private aktører her har fått til gode,grønne løsninger fordi det økonomisk sett er mest fornuftig. Et eksempel her er Gundersenhealthcare, med sin ”Envision Gundersen” plan. Planen har bidratt til å fase ut fossil energi forsykehusene, redusert matavfall med 70 %, redusert det farlige og medisinske avfallet med over40%, og energieffektive og miljøvennlige bygninger både ved nybygg og renovasjon.

Det bør imidlertid presiseres at det er en prinsipiell forskjell mellom private aktører som erkommersielle og ikke-kommersielle. En kommersiell aktør vil ønske å ta ut økonomisk profitt, ogMDG ønsker ikke at det skal være mulig for private aktører å ta ut fortjeneste fra detskattefinansierte helsevesenet vi har i Norge.

Private sykehus i Norge behandler en mengde forskjellige pasienter hver dag, og bidrar slik til åfå ned køene. Dette kan være en god måte å få med ventetidene. Imidlertid kan en slik økttilgang på helsetjenester også medføre et utforholdsmessig høyt forbruk av helsetjenester.MDG mener det er viktig å sikre at helsevesenet tilbyr helsetjenester etter behov, og at det erviktig at helsepersonell rettleder pasienter i forhold til behandlingforløp, uten å være styrt avøkonomiske insentiver.

Helsevesenet har begrensede ressurser, både økonomisk og i forhold til tilgang på fagpersonell.Disse ressursene bør fordeles til samfunnets beste. Å åpne opp for flere aktører kan medføre ethøyere tilbud av helsetjenester, men er ingen garanti for at helsevesenets ressurser brukes tilsamfunnets beste.

Det er imidlertid en del oppgaver som faller på det offentlige, som den private delen avspesialisthelsetjenesten ikke tar del i. Dette er ofte de alvorligste og mest kostnadskrevendedelene av helsetjenesten, sagt på en annen måte – de ikke-lønnsomme delene avhelsevesenet.

Traumer, komplikasjoner til behandling, og ikke minst utdanning av helsepersonell foregår fordet aller meste i det offentlige helsevesenet.


13/21

Det er foreslått at fritt behandlingsvalg nå skal gjelde for alle typer private tilbydere. Det vil si atogså de som ikke har avtale med helseforetakene nå skal kunne gi helsetjenester mot betalingfra det offentlige. Dette vil gjøre det vanskelig å ha oversikt over kvaliteten på behandlingen somtilbys. Det vil også kunne skape problemer for helseregistrene som er avhengig av mest muligkomplette data for å kunne komme med konklusjoner som kan være gode og viktige bidrag til

utvikling av helsetjenestene.

De Grønne vil:

bevare den nordiske modellen der det offentlige garanterer for helsetjenester til alle ogmed ikke-kommersielle private aktører som et positivt supplement til den offentligehelsetjenesten.

I den grad private, kommersielle aktører skal benyttes, må inntak av pasienter tilbehandling hos disse og som blir betalt av det offentlige, skje ut fra de sammemedisinske kriteriene som behandling i det offentlige. MDG vil også at privatekommersielle aktører selv må bære kostnadene ved behandling for komplikasjoner somer relatert til inngrep de selv har gjort.

sikre innsyn i driften ved institusjoner drevet av private kommersielle aktører på lik linje

med driften i offentlige institusjoner. at alle som driver offentlig finansiert behandling skal bidra praktisk eller økonomiske i

utdanningen av helsepersonell og forskning. vurdere bindingstid for offentlig utdannede spesialister innen helsetjenesten. Dersom

spesialisten går over til privat virksomhet før bindingstiden er over, betales det en“overgangssum”

at all behandling hos private aktører betalt av det offentlige, skal skje i virksomheter somhar avtale med helseforetakene / staten

Det norske samfunnet vil gjennomgå store endringer frem mot 2030. Utviklingen i folketall,

innvandring, alderssammensetningen i befolkningen, endringer i sykdomsbildet og folksforventninger til kvalitet og standard vil få stor betydning for planleggingen av fremtidenssykehus.

Norge har mange små sykehus som sikrer befolkningen tilgang og nærhet tilspesialisthelsetjenesten. Disse er viktige i samarbeidet med den kommunale helse- ogomsorgstjenesten. Vi trenger et nettverk av lokalsykehus i et langstrakt og spredt befolket land.Nettverksmodellen legger til grunn at lokalsykehus fungerer som «eiker» i et hjul hvorregionssykehuset/universitetssykehuset er «navet». I en slik modell er det et gjensidigavhengighetsforhold mellom store og små sykehus. Flere slike faglige nettverk koblesså sammen til større enheter som dekker det samlede regionale og nasjonale behovet forspesialisthelsetjenester.

En forutsetning for nettverksmodellen er at lokalsykehus skal sikres tilgang tilbreddekompetanse innen både akuttkirurgi, akuttmedisin, anestesi, røntgen oglaboratorietjenester, samt fødetilbud. I en slik nettverksmodell for sykehus vil store og flere småsykehus samarbeide om helsetjenestene i sitt område. Det samlede befolkningsgrunnlaget forde samarbeidende sykehusene skal være styrende for spørsmålet om opprettholdelse avfullverdige akuttfunksjoner. Et regionalt, koordinerende nivå mellom sykehus og helsedirektorater nødvendig for å se helheten og sikre hensiktsmessig funksjonsfordeling og samarbeid.


14/21

De små sykehusene representerer trygghet og god tilgjengelighet for befolkningen. Nærhet tilsykehusene oppleves som viktig for mange. Samtidig forteller både pasienter og befolkningen atdet viktigste er å bli møtt av dyktige fagfolk og få god behandling. Utfordringen er å sikre fagfolkmed nødvendig kompetanse og erfaring i en svært desentralisert sykehusstruktur med mange

små enheter og med lite antall av ulike pasienter. Det krever at vi tenker nytt om hvordan fagfolkarbeider sammen, og hvordan sykehusene løser sine oppgaver sammen. Det betyr at ikke allegjør alt, at noen oppgaver samles på større sykehus, men også at nye oppgaver overføres frastore til mindre sykehus for å utnytte kapasiteten på best mulig måte.

Nære og trygge helsetjenester i tråd med pasientenes behov og ønsker, er målet for MDGshelsepolitikk. Den teknologiske og medisinske utviklingen har endret seg, det samme harkommunikasjonskanaler og annen infrastruktur gjort. Sykehusstruktur, innhold ogfunksjonsfordeling må endre seg i takt med dette for å sikre en bærekraftig utvikling avsykehussektoren, både når det gjelder tilgang på helsepersonell og økonomi.

Det er ingen stor politisk uenighet om hvorvidt vi skal ha lokalsykehus. Lokalsykehusene skalbestå. Debatten går rundt hva lokalsykehusene skal inneholde og hvilken utvikling av tilbudet tilakutt syke pasienter ved lokalsykehusene vi vil ha.

Mer eksakt: Det vil komme store demografiske endringer i løpet av de neste tiårene. Mens detper 1.1.2015 var 1,2 % av kommunene som hadde en andel innbyggere over 67 år på mellom25 -28 prosent, viser en fremskriving at det i 2030 vil være 25 prosent av kommunene som haren slik andel. Noen vil sogar kunne oppleve at 35 prosent av innbyggerne er i denalderskategorien. (Kilde: SSB)

Jo eldre befolkning, desto større etterspørsel etter helsetjenester. Forbruket av helsetjenester erdobbelt så høyt hos 70-åringer som hos 40-åringer. De eldre har i hovedsak behov for

indremedisinske tjenester.

Utviklingen innen de forskjellige tjenestene går i ulik retning. Vi ser at de indremedisinsketjenestene, samt rus og psykiatri, i stor grad desentraliseres. Her er det behov for fagfolk medbred, generell kompetanse som kan forstå og behandle helheten. Dette er helt i tråd med MDGspolitikk.

De kirurgiske tjenestene går i motsatt retning, her er sentralisering et nøkkelord. Det somtidligere ble utført som åpne operasjoner, gjennomføres nå med mer varierte teknikker somrobotteknologi, kikhullsteknologi og billeddiagnostiske intervensjoner. Behandlingen blir stadigmer teknologiavhengig og kostnadskrevende. Det krever tverrfaglige team med høyt kvalifisertog spesialisert personale, og ikke minst regelmessig trening og praksis. Dette er bare mulig når

mange kirurgiske inngrep samles på større sykehus.

Bildet av den generelle kirurgen som kunne operere de fleste tilstander, lever fortsatt hosmange, selv om han/hun ikke eksisterer lenger. Det fremføres som et viktig moment for å dekkeinnbyggernes behov for trygghet, at lokalsykehusene har sin akuttfunksjon. Ofte høresargumentet at det bokstavelig talt er livsviktig når den store katastrofen inntrer. Det somunderkommuniseres, er at når den store katastrofen, f.eks en alvorlig trafikkulykke, inntrer blirpasientene sendt direkte til et større sykehus som har den spisskompetansen som er trengs forå behandle svært alvorlig skadde.


15/21

Man må heller ikke glemme betydningen av innholdet i den akuttmedisinske kjeden. Denkommunale akuttberedskapen i form av brannvesen, hjemmesykepleie e.a. har fått opplæringsom “first responder”. Førstehjelp og stabilisering i de første minuttene er det aller viktigste forresultatet av den videre behandling. (Se også samhandlingsavsnittet)

Et døgnbasert akuttkirurgisk tilbud krever store personellressurser og kostbare vaktordninger,og det kan være vanskelig å skaffe nok kvalifisert personale til å dekke alle funksjonene i etoperasjonsteam. Ofte blir nøkkelpersonell rekruttert som en vikarstafett med utenlandskhelsepersonell.

Statistikken viser at på mange av de minste sykehusene, er det svært få operasjoner utenomvanlig arbeidstid. Dette dreier seg også om prioritering. De menneskelige og økonomiskeressursene som på denne måten stilles til disposisjon for svært få pasienter, kunne blitt brukt påandre måter som gir større uttelling for flere pasienter.

Det vil alltid være motstand mot endringer, også når det gjelder helsetilbud. “Vi vet hva vi har,men ikke hva vi får”. Helse Førde HF var tidlig ute med å se på innholdet i små lokalsjukehus.

De ønsket å sentralisere det akuttkirurgiske tilbudet i Sogn og Fjordane til Førdesentralsjukehus. Det var sterke protester, aksjoner og fakkeltog, argumentene var utrygghet ibefolkningen og fare for liv og helse. Nordfjord sjukehus ble en del av et prosjekt kalt “Framtidaslokalsjukehus”. Tilbudet ved Nordfjord sjukehus er følgende:http://www.helse-forde.no/no/OmOss/Avdelinger/nordfjord-sjukehus/Sider/Faktaark-Nordfjord-sjukehus.aspx

Det er ofte er et stort potensiale for forbedringer dersom de mindre effektive lærer av de mesteffektive. En rapport fra Riksrevisjonen (2014b) viste bruken av kapasiteten vedoperasjonsstuene i sykehusene. Utnyttingen av kapasiteten ved operasjonsstuene varierte fra38 pst. for det dårligste sykehus og opp til 68 pst. for det beste.

Operasjonsstuene er blant de mest kostnadskrevende deler av virksomheten ved et sykehus.Det er mange forhold som påvirker hvor mye operasjonsstuene blir brukt, men en høyereutnyttelsesgrad vil bety kortere ventetider for pasientene og reduserte kostnader forsykehusene.

Ved å sammenligne utnyttelsesgraden for norske sykehus kan man få et bilde på potensialet forå tilnærme seg de sykehusene som gjør det best i Norge.

Det er også interessant å vurdere utnyttelsen av operasjonsstuene ved norske sykehus, medtilsvarende forhold i andre land. En benchmarking utført av helsedelen av det internasjonalerådgivingsselskapet KPMG for sykehus i Nederland, Storbritannia og Norge (de norske talleneer fra Riksrevisjonens undersøkelse) indikerer at potensialet er enda større enn hva

Riksrevisjonens rapport viste. I Nederland er gjennomsnittlig utnyttelsesgrad hele 80 pst. og«Best Practice» på hele 90 pst.

Med den raske utviklingen i behov, teknologi og infrastruktur som gir behov for nytenkning ogprioritering, vil det ikke være hensiktsmessig at MDG har bastante oppfatninger av innhold ilokalsykehusene i sitt arbeidsprogram, dvs. si ja eller nei til akuttkirurgiske døgntilbud ved allelokalsjukehus. Dette må til en hver tid vurderes i lys av utviklingen på andre områder som girendrede forutsetninger for pasientstrømmene.

http://www.helse-forde.no/no/OmOss/Avdelinger/nordfjord-sjukehus/Sider/Faktaark-Nordfjord-sjukehus.aspxhttp://www.helse-forde.no/no/OmOss/Avdelinger/nordfjord-sjukehus/Sider/Faktaark-Nordfjord-sjukehus.aspxhttp://www.helse-forde.no/no/OmOss/Avdelinger/nordfjord-sjukehus/Sider/Faktaark-Nordfjord-sjukehus.aspxhttp://www.helse-forde.no/no/OmOss/Avdelinger/nordfjord-sjukehus/Sider/Faktaark-Nordfjord-sjukehus.aspx


16/21

De Grønne vil:

opprettholde lokalsykehusene med et innhold tilpasset utviklingen og behovet ibefolkningen og stedlige og klimatiske forhold

sørge for at det lages ordninger som bidrar til flytting av planlagte kirurgiske inngrep tilsmå akuttsykehus for å sikre pasientgrunnlag som opprettholder og styrker den

kirurgiske kompetansen ved disse sykehusene analysere hvor stor sengekapasiteten ved norske sykehus bør være frem mot år 2030

og hvordan man skal bruke sengene for å oppnå god pasientlogistikk, øktpasienttilfredshet, osv.

Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2002 valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» istedet for alternativ medisin i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Dette erbegrunnet med at medisinbegrepet av mange oppfattes i hovedsak som den virksomhetenlegene utfører og som er basert på en naturvitenskapelig biopsyokososial og medisinskforståelsesmodell. Begrepet behandling kan tolkes videre enn dette og kan dermed også favnede ulike terapiformene på en mer dekkende måte.

Betegnelsene komplementær medisin / behandling og alternativ medisin / behandling brukesofte om hverandre. Men det kan være viktig å ha i mente at det er en nyanse.

Komplementær behandling er en samlebetegnelse for ulike terapeutiske og diagnostiskedisipliner som brukes ved siden av konvensjonell medisin / behandling, altså som et supplementi stedet for å erstatte konvensjonell behandling. Komplementær medisin er ikke det samme som alternativ medisin, som brukes i stedet for konvensjonell medisin. Noen ganger samles de togruppene under samlebetegnelsen komplementær og alternativ medisin.

Hva som faller inn under begrepet alternativ behandling og hva som er medisin, endres ogvarierer over tid, over landegrenser, mellom fagmiljøer, og grensesnittet mellom områdene erflytende og i forandring.

For eksempel ble kiropraktorer autorisert helsepersonell i Norge i 1988, og kiropraktikk ble enintegrert del av de offentlige helsevesen i Norge fra 1. januar 2006. Tidligere var kiropraktikkregnet som alternativ behandling.

Naprapati er integrert i helsevesenet i Sverige og Finland, men ikke i Norge. Osteopater erautorisert i Finland, men ikke i Sverige og Norge.

Musikkterapi er også eksempel på en terapiform som nå er fullt ut akseptert. Helsedirektoratetanbefaler nå musikkterapi som behandling for pasienter med psykoselidelser. Griegakademietved Universitetet i Bergen har en femårig masterprogram i musikkterapi. Griegakademietssenter for musikkterapiforskning (GAMUT) er et ledende fagmiljø både nasjonalt oginternasjonalt.

NAFKAM - Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin - har detnasjonale ansvaret for forskning på og informasjon om alternativ behandling.Senteret driver forskning på sikkerhet ved bruk av alternativ behandling, effekt av alternativbehandling, hva det innebærer å gå til en alternativ behandler, hvordan pasientene opplever

https://no.wikipedia.org/wiki/Helse-_og_omsorgsdepartementethttps://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_medisinhttps://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_medisinhttps://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_medisinhttps://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_medisinhttps://no.wikipedia.org/wiki/Helse-_og_omsorgsdepartementet


17/21

møtet med behandlere og sin egen helse, mekanismene bak manuelle terapiformer samt kreftog alternativ behandling.

Senteret driver den nettbaserte informasjonsbanken nifab.no, som skal tilby kunnskapsbasertinformasjon om alternativ behandling. Hensikten er at pasienter kan bruke informasjonen sombeslutningsstøtte ved eventuelle valg av alternative behandlinger for å påvirke egen helse.

Senteret er organisatorisk plassert under det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø.

Undersøkelser gjort av NAFKAM, viser at ulike alternative behandlinger brukes i stadig størregrad innen det offentlige helsevesen. En spørreundersøkelse fra 2013 viser at alternativbehandling øker, særlig innen psykiatrien. 76% av de psykiatriske sykehusene oppgir at detilbyr slik behandling. De mest vanlige behandlingsformene er akupunktur (37 %), kunst- oguttrykksterapi (25 %), massasje (15 %) og alternativ diett (8,5%).

Det bør være et bærende prinsipp at offentlige helsekroner skal brukes på behandling som hardokumentert effekt. Samtidig skal offentlige helsearbeidere ha respekt for pasienter som selvvelger alternative behandlingsformer utenom det offentliges tilbudet.

De Grønne vil:

at offentlig finansiert helsevesen skal være basert på behandlinger som har dokumenterteffekt og er vitenskapelig etterprøvbare

vurdere alternative behandlingsformer med tanke på godkjenning av utdanning ogtrygderefusjon for behandlingsformer med dokumentert effekt

at alle som driver pasientrettet behandling innenfor og utenfor offentlig finansieringunderlegges de samme lover og regler når det gjelder dokumentasjonsplikt

at fylkeslegens kontrollenheter også skal kontrollere andre helsepersonellgrupper ennsykehus og fastleger.

at all offentlig finansiert helsevesen må drive kontinuerlig kvalitetsarbeid. Detteinkluderer registrering i helseregistre og oppfølging av behandlingsresultater over tid

Styringen av helse- og omsorgstjenestene vil være både faglig og politisk - alt etter hva somskal styres. Den daglige pasientaktiviteten på et klinikk skal ha - og har - en faglig styring. Det erde faglige ansvarlige som har ansvar for og styrer innholdet i tjenesten og de prioriteringenesom må gjøres med de ressursene som er til rådighet.

(Politiske vedtak om enkeltgrupper kan overstyre den faglige prioriteringen, se notat om detteunder punktet Prioritering).

Det er en sterk politisk styring av helse- og omsorgstjenestene. Det er politikerne som lager

rammene som fagfolkene skal arbeide innenfor. Det er politikerne som vedtarPasientrettighetsloven og andre lover som regulerer aktiviteten, og som utfyller disse medforskrifter som går inn detaljert i den daglige aktiviteten. Det er også politikerne som vedtar deøkonomiske rammene for driften.

Økonomi er en rammebetingelse på lik linje med Pasientrettighetsloven, Helsepersonelloven ogalle andre politiske vedtak som rammer inn aktiviteten. Men det er viktig at ansvaret foraktiviteten ligger så pasientnært som mulig. Best ressursutnyttelse og faglig styring skjer i deenhetene der de pasientnære lederne har et totalansvar innenfor de rammene som er gitt. Dvs.

http://www.nifab.no/http://www.nifab.no/


18/21

at lederen disponerer ressursene - både økonomi og personell - og har ansvaret for å byggeopp et tilbud som er i tråd med pasientenes behov.

Spesialisthelsetjenesten (helseforetakene) er politisk styrt gjennom de årligestyringdokumentene. Her formidles de satsingsområdene som øverste politiske myndighet(helseministeren) ønsker skal prioriteres det kommende året. De regionale og lokale

helseforetakene har derfor klare politiske føringer for driften.

Styrene for helseforetakene har endret sammensetning siden 2002. Enkelte har nå en overvektav medlemmer uten tilknytning til helsesektoren. Og det er få politikere igjen i styrene. Et hvertstyre trenger medlemmer med kompetanse innenfor felt som er viktig for drift av sykehuset.Dvs. at det er nødvendig i et helseforetaksstyre å ha f.eks. IKT-kompetanse, lege- og annenhelsefaglig kompetanse, kompetanse innen økonomi og ledelse av storekunnskapsorganisasjoner. Det er få rene politiske vedtak i sykehusstyrene, her dreier det segstort sett om fag i ulike fasonger.

De regionale helseforetakene (RHF) får sine politiske føringer fra Stortinget og departement.RHF-ene skal ha lokalkunnskap innenfor sin region og et nært samarbeid med de lokale

helseforetakene. Dette er viktig når målet med organiseringen er å sikre best mulig utnyttelse avde samlede ressursene og legge til rette for et helhetlig tilbud innen spesialisthelsetjenesten.

Dagens RHF har en koordinerende funksjon på regionalt nivå. Det kan svekke den lokalemedbestemmelse dersom det regionale leddet kuttes og alternativet er et sykehusdirektorat iOslo. Alternativet er frittstående helseforetak / sykehus med egne styrer. Begge alternativene vilkunne vanskeliggjøre en samordning av tjenester og nødvendig funksjonsfordeling i takt medteknisk og medisinsk utvikling.

For å få en rettferdig og god utnyttelse av de tilgjengelige ressursene, er det hensiktsmessig åha et koordinerende ledd på regionsnivå. Det er godt mulig det kan gjøres innenfor dagensrammer, men da med færre oppgaver / myndighet lagt til de regionale helseforetakene, noe

som vil gi større frihet til de lokale foretakene.

Det kan diskuteres hvordan det regionale leddet/nivået skal organiseres og hvilke fullmakter detskal ha, men “noe” mellom sykehus og direktorat synes nødvendig. Det gir både en lokalforankring og et overordnet blikk for å bygge faglig fellesskap og riktig bruk av ressurser.Hvordan departementet skal organisere ivaretakelsen av henholdsvis eierrollen og sørge for-ansvaret, bør utredes nærmere.

Det er viktig med lokal styring. Dette gjelder også styringen av økonomien. Mest lokal styring fårvi når helseforetakene har et helhetlig økonomisk ansvar det drift og investeringer er kobletsammen. Det er et incitament for å effektivisere driften og gjennom det legge grunnlaget forinvesteringer og forbedringer.

Dersom investeringene blir tatt ut og lagt til en statlig etat, vil det ikke gi flere penger tilinvesteringer, de vil komme fra samme pott som i dag. Men det vil kunne føre til en konkurranseom å bli prioritert på listen over de som skal kunne bygge nytt eller investere i nytt medisinskutstyr. Det blir mer sentralstyrt, og de lokale styrene får liten innflytelse på små og storeinvesteringer i egen organisasjon.

Foretaksmodellen er i endring. Det såkalte Kvinnsland-utvalget skal blant annet vurderefølgende alternativer: a) Avvikling av de regionale helseforetakene og ha færre helseforetak enn


19/21

i dag direkte underlagt departementet, b) Opprettelse av et eget direktorat til erstatning for deregionale helseforetakene, c) Opprettelse av et nasjonalt helseforetak til erstatning for deregionale helseforetakene og d) Eventuelle andre modeller for organisering avspesialisthelsetjenesten.

Utvalget skal avgi sin innstilling i form av en NOU innen 1. desember 2016.

Dersom det regionale nivået foreslås beholdt, er det likevel viktig å se på inndeling og størrelse,dette gjelder spesielt Helse Sør-Øst. Det kan være hensiktsmessig å utrede muligheten for athovedstadsområdet skilles ut som en egen region. Det er spesielle utfordringer knyttet tilhovedstaden, og en slik endring kan åpne opp for at det blir mer rom for ta seg av lokaleutfordringer, for eksempel bruken av Aker sykehus.

I dag er det ulikt mellom RHFene hvordan de styrer investeringene. Noen har investeringspottenpå regionsnivå, andre, som Helse Vest RHF, har investeringspotten i hvert lokalt helseforetak.Det gir et sterkt incitament i hvert sykehus til å ha en sunn og god drift som kan sikre framtidagjennom investeringer i bygg og medisinsk utstyr.

Finansiering av spesialisthelsetjenesten er et vanskelig punkt. I valget mellomrammefinansiering og en blandingmodell med noe ramme og noe innsatsstyrt finansiering (ISF),vil blandingsmodellen være å foretrekke.

Det er også en utfordring at spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten har ulikefinansieringssystemer – der sykehusene belønnes for aktivitet, mens kommunene ikkenødvendigvis får mer penger ved økt aktivitet slik vi har erfart i kjølvannet avSamhandlingsreformen. På sikt er det ønskelig å bidra til at det utvikles et finansieringssystemsom belønner alle deler av behandlingskjeden, både i sykehus og primærhelsetjenesten,uavhengig av hvor pasienten befinner seg.

Helse- og omsorgstjenestene i Norge har to nivå: Den kommunale førstelinjetjenesten og den

statlige andrelinjetjenesten. Dette fører til mange utfordringer og mye byråkrati. Det er særligkronikere og langtidssyke som har fortløpende behov for bistand fra begge nivåene som blirskadelidende. Ofte blir det et svarteper-spill som fører til at pasienten faller mellom to stoler. Detblir ingen helhetlig helsetjeneste. Blant kronikerne er det særlig psykiatri- og ruspasientene somikke får det sømløse og sammenhengende tilbudet de har krav på.

Og med KAD/ØHD-senger i kommunene med pasienter som tidligere skulle ligge på sykehus,og helsehus med både kommunale og statlige tilbud, er grensene blitt flytende mellom de tonivåene. Et så utstrakt samarbeid krever et unødvendig byråkratisk arbeid for å utarbeidedetaljerte kontrakter og samarbeidsmodeller. Dette er ressurser som kunne vært brukt på bedreog mer måter direkte til pasientene.

Muligheten for å innføre et felles forvaltningsorgan for hele helsetjenesten, både primær -ogsekundærhelsetjenesten, bør utredes. Et felles forvaltningsorgan bør være regionalt forankret.Ved å ha kun ett forvaltningsorgan vil det være lettere å sørge for at de svakeste pasientene fåret helhetlig behandlingsforløp. Dette kan virke som om det strider mot MDGs mål om mestmulig lokalstyre. Men det er mulig å finne styringsmekanismer som sikrer den lokalemedbestemmelsen. Det viktigste er å sikre gode pasientforløp for de aller svakeste.Denne mulige utredningen må også ses i lys av forutsatt nedleggelse av dagensfylkeskommuner og sammenslåing av kommuner til større kommuner.


20/21

Dette er et stort og komplisert felt, som faller utenfor temautvalgs mandat. Men vi spiller inn atdet er et behov for en ny nivåorganisering for å sikre gode og effektive pasientforløp.

De Grønne vil:

avvikle de regionale helseforetakene i sin nåværende form, eventuelt gjennom å endremandat og ansvar, men arbeide for et regionalt nivå mellom helseforetak og direktorat

for å sikre samarbeid og funksjonsfordeling mellom sykehus i samme region oppnevne styremedlemmer i helseforetakene med kompetanse innenfor ulike deler av

sykehusdrift og der flertallet av medlemmene har forankring i respektivesykehusområder. Sykehusstyrene bør også ha representant for pasientene

opprettholde den nåværende finansieringsordningen for spesialisthelsetjenesten og gide lokale helseforetakene råderett over midler knyttet til drift og investeringer

sikre at de pasientnære lederne har totalansvar for både drift og ressursbruk. Nåravgjørelser tas på laveste mulige nivå, hindrer dette unødvendig administrasjon ogbyråkrati og frigjør tid på alle nivåer. Ledelsens viktigste oppgave er å legge til dette forgode møter mellom pasienter og helsevesen

utrede muligheten for å innføre et felles regionalt forvaltningsorgan for helehelsetjenesten; både primær og sekundærhelsetjenesten for å sikre gode pasientforløp

og optimal utnyttelse av ressursene

Det må være en selvfølge at det er trygt å få helsehjelp i Norge. Samtidig er helsevesenetdrevet av mennesker som kan gjøre feil, og bruker teknisk utstyr som kan svikte.Kvalitetsarbeid må inngå i den daglige driften i hele helsevesenet. Helsepersonell har to jobber -å gjøre jobben, og å forbedre måten de gjør jobben på. Registerbasert forskning ogoversiktssteder som helsenorge.no er viktige for at pasientene skal vite hvilken kvalitet de får.God kvalitet er god økonomi. Å unngå at pasienter blir skadet er viktig i seg selv, men sparerogså timer i helsetjenesten som kunne gått til oppfølging og reparasjon, men som i stedet kanbrukes til nye pasienter.

De Grønne vil:

at pasientsikkerhet og kvalitetsarbeid skal være en naturlig del av jobben for alle ihelsevesenet

at kvalitet og pasientsikkerhet skal være like god i små og store virksomheter, og hosoffentlige og private tjenesteytere

videreutvikle kvalitetsindikatorene slik at de ulike fagmiljøene kan lære av hverandre ha mer åpenhet, politisk bevissthet og oppmerksomhet om kvalitet og pasientsikkerhet i

den nasjonale helsepolitikken at det må oppleves trygt å melde fra om uønskede hendelser og være åpen om egne feil i en overgangsfase minimum etablere en felles elektronisk legemiddelliste, slik at alle

behandlingsnivåer får oppdatert informasjon om pasientens legemiddelbruk. Dette er

viktig med tanke på pasientsikkerheten. at både primær- og spesialisthelsetjenesten i større grad har tverrfaglige treninger på

alvorlige hendelser. Helsevesenet er teambasert, og dette må gjenspeiles i øving. at det utvikles enda bedre simulatorer slik at helsepersonell kan øve i forkant av ekte

pasientkontakt. legge til rette for god pasientsikkerhet og kvalitet også gjennom økt bruk av de

teknologiske løsninger som finnes


21/21

Informasjon- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er ikke lenger bare en støttefunksjon, men enav kjernefunksjonene i sykehus, og påvirker måten helsetjenester organiseres og leveres på.Innføring og bruk av elektroniske pasientjournaler muliggjør bedre samhandling oginformasjonsflyt i helse- og omsorgstjenesten.

Teknologien åpner også for nye måter å involvere innbyggerne og pasientene på, for eksempelelektronisk timebestilling, dialog eller innsyn i egen pasientjournal. IKT muliggjør desentralisertehelsetilbud kombinert med sentralisert spesialistkompetanse, f.eks. at radiologer sentralt kangranske røntgenbilder, som radiografer har tatt av pasienten lokalt og lagret digitalt.Teknologiske muligheter utnyttes ennå ikke godt nok. Helsepersonell opplever ofte å jobbe påsamme måte som før informasjonsteknologien ble innført.

For å hente ut effektene og gevinstene ved digitalisering og bruk av ny teknologi, måarbeidsformer og rutiner endres. IKT-arbeidet både i spesialisthelsetjenesten, ikommunehelsetjenesten og mellom sektorene må kombineres med organisasjonsutvikling.Interaktiv teknologi gjør at innbyggerne ikke bare benytter offentlige tjenester, men blir aktive ogdeltakende aktører i utformingen og leveransen av disse. Nærmere 85 pst. av Norgesbefolkning har en smarttelefon. Det betyr at de fleste bærer med seg en kraftig datamaskin somer koblet mot nett med sensorer som kamera og bevegelsessensor og som for eksempel kanbrukes til egenmålinger av helseinformasjon som blodtrykk, blodsukker eller EKG. Personermed kroniske tilstander kan gjøre målinger selv under veiledning og oppfølging avhelsepersonell på nett, telefon eller ved fysisk oppmøte når det er nødvendig.Personvernet kan ivaretas ved at dette knyttes opp mot selvbetjeningsordningene som utviklespå helsenorge.no.

Gevinsten er både bedre oppfølging og måling, noe som igjen kan resultere i færresykehusinnleggelser. Dessuten reduseres tidsbruken for både pasient og behandler. Det ermiljøvennlig fordi det reduserer behovet for reiser til og fra behandler. Teknologien åpner ogsåfor oppgaveendringer mellom profesjoner, slik at man kan avlaste fagprofesjoner som det erknapphet på.

De Grønne vil:

øke den strategiske IKT-kompetansen blant ledere, slik at mulighetene teknologien gir,utnyttes slik at det blir mer tid til pasientrelatert arbeid for helsepersonellet

legge til rette for bedre ressursutnyttelsen i sykehusene ved å sikre støtte til raskeredigitalisering av tjenester

legge til rette for kvalitetssikret og lett tilgjengelig informasjon som kan gi «informertepasienter» som tar del i egen utredning, diagnostikk og behandling

støtte opp om forskning og innovasjon innen e-helse og mobil-helse, dvs. digitaleverktøy i pasientbehandling og ulike typer for selvbetjente løsninger

realisere ambisjonene og utviklingsretningen i utredningen “Én innbygger – én journal” utvikle ett nytt felles PAS og EPJ-system for spesialist- og primærhelsetjenesten,

herunder fastleger og avtalespesialister. legge til rette for tilgjengeliggjøring av data til kvalitetsforbedring, ledelse og analyse,

helseanalyse, forskning og beredskap. satse på innovasjon innen velferdsteknologi i det kommunale helse- og omsorgstilbudet

Documents

Grønn helsepolitikk