Et sannhetens øyeblikk – Kairos Palestina

128

Et sannhetens øyeblikk –Kairos PalestinaI dokumentet Et sannhetens øyeblikk. Kairos Palestina presenterer kristnepalestinere en teologisk fundert samfunnsanalyse. De formulerer et bud-skap om tro, håp og kjærlighet, men tar samtidig et skarpt oppgjør medden israelske okkupasjonen og andre kristnes legitimering av denne.

Av Kjetil Fretheim, førsteamanuensis i samfunnsfag ved Det teologiske menighetsfakultetet.

fagfellevurdert

I dokumentet Et sannhetens øyeblikk. KairosPalestina1 tar palestinske kristne et kraftigoppgjør med den israelske okkupasjonen avPalestina. De mener okkupasjonen er en«synd» og maner til motstand mot denisraelske politikkens «ondskap». Dennespråkbruken, og den skarpe samfunnsana-lysen dokumentet målbærer, er kontroversi-ell. Kirker og kristne over hele verden harreagert med både protest og begeistring.

Nøkkelen til å forstå dokumentets kar-akter og anliggende, samt den påfølgendedebatten, er det greske ordet kairos. Kairosbetyr tid eller et spesifikt tidspunkt, til for-skjell fra chronos som også betyr tid, menda i betydningen historisk tid eller tidensom går (som i ordet kronologi). I retorikk-en viser begrepet således til det rette tids-punktet, den retoriske situasjonen elleranledningen. Retorikeren ØivindAndersen forklarer kairos som det som«foreligger når tiden er inne til noe».2

Kairos har altså ikke bare en bestemt kvali-tet, men det er også et tidspunkt som krev-er en respons eller et svar. Det er «det krit-iske øyeblikk, for hvis det ikke utnyttes, for-svinner det».3

Også i kristen tradisjon er kairos et vikt-ig begrep. I Lukas-evangeliet viser ordet tilen annerledes tid – en guddommelig

bestemt tid knyttet til Jesu komme (Luk19:44). I den forstand representerer kairosher også et sannhetens øyeblikk, når Sann-heten kommer og blir tydelig. Markus-evangeliet bruker på sin side begrepet i til-knytning til talen om Gudsrikets komme:«Tiden er inne, Guds rike er kommet nær.Vend om og tro på evangeliet.» (Mark 1,15).Også her dreier det seg om en tid som still-er bestemte krav. Tiden er inne for åhandle, vende om og skape forandring.

Ved å benytte kairos-begrepet skriverKairos Palestina seg altså inn i en teologiskog kirkelig tradisjon. I tillegg skriver detseg inn i en serie av dokumenter medskarp teologisk fundert samtidsanalyse ogsamfunnskritikk. Det første og viktigste avdisse dokumentene var det sør-afrikanskekairos-dokumentet fra 1985 (og i revidertutgave året etter), som formulerte et tydeligoppgjør med apartheidregimet og den teo-logiske og kirkelige legitimeringen avdette.4 Senere er dette blitt fulgt opp avkairos-dokumenter i Europa, Latin-Amer-ika og andre steder.5 Viktigst når det gjelderKairos Palestina, er imidlertid den henvis-ningen til Sør-Afrika som skapes gjennomtilknytningen til kairos-tradisjonen. Forfatt-erne sammenligner situasjonen i Israel ogPalestina med Sør-Afrika under apartheid-

babylon17:babylon5 11.04.11 01.01 Page 126

tiden, og formulerer på det grunnlag enavslørende analyse av den aktuelle situa-sjonen. Det leder ikke minst til en skarpkritikk av israelsk okkupasjonspolitikk.Dermed underbygges en fortolkning avpalestinernes situasjon som urimelig,uhørt og urettferdig, samtidig som detnettopp i sammenligningen med Sør-Afrika også ligger en referanse til håp og enslutt på dagens lidelse og undertrykkelse.

Religion og politikkKairos Palestina er blitt til gjennom lokaltinitiativ, politiske analyse og teologiskerefleksjoner blant både fagfolk og i kirke-lige kretser i Palestina. I tillegg er det verdtå merke seg at det har vært nær kontaktmed kairos-teologer i Sør-Afrika underveisi dette arbeidet, hvilket understreker og for-klarer tilknytningen til det sør-afrikanske

kairos-dokumentet. Den norske utgavenhar da også med en hilsen fra erkebiskopemeritus Desmond Tutu.

Ifølge forfatterne av Kairos Palestinarepresenterer den aktuelle situasjonen iPalestina en akutt krise og et kairos. Det erdette som begrunner dokumentets tilbliv-else. I innledningen skriver de:

Vi, som er en gruppe kristne palestinere, roperut fra lidelsen i landet vårt under den israelskeokkupasjonen. Etter bønn, refleksjon og men-ingsutveksling roper vi med håp selv om althåp er borte, et rop fylt av bønn og i tro på atGud alltid våker, og at Gud har omsorg for alleinnbyggerne i dette landet. Inspirert avmysteriet om Guds kjærlighet til alle, mysteri-et om Guds nærvær i alle folks historie og, påen spesiell måte, i historien til vårt eget land,proklamerer vi vårt vitnesbyrd basert på vår

129

En palestinsk kristen i Maria-kirken i Aboud på Vestbredden.


130

kristne tro og vår palestinske tilhørighet – etvitnesbyrd om tro, håp og kjærlighet. (8; for-enklede sidetallshenvisninger som denne viserher og i fortsettelsen til den norske utgaven avKairos Palestina.)

Denne gruppen «kristne palestinere» erikke en tilfeldig sammensatt gruppe. Blantforfatterne finner vi den romersk-katolskepatriark emeritus Michel Sabbah, dengresk-ortodokse erkebiskopen AtallahHanna, den lutherske presten Mitri Raheb,anglikaneren Naim Ateek og baptistenYohana Katanacho. Flere av dem har ellerhar hatt ledende stillinger i kirke og organ-isasjonsliv, og har høyere utdanning og etomfattende kontaktnett nasjonalt og inter-nasjonalt. Dette er med andre ord en for-samling godt voksne velutdannede kvinnerog menn, og viktigere: de kommer fra ulike

kirkesamfunn i Palestina. Dermed lånerforfatterne en betydelig sosial og teologisktyngde til dokumentet.

Kairos Palestina blir på denne måten merenn en tekst, den blir også et viktig symbol.Dokumentet står for noe annet enn segselv. Det symboliserer dels kristenheten iPalestina, og dels blir det stående som etuttrykk for (de kristne) palestinernes opp-levelse av den aktuelle situasjonen i områd-et. Det viser til en sårbar kristen minoritetsom står samlet, en felles opplevelse av lid-else og undertrykkelse, og det synliggjørreligionens rolle og betydning i den aktu-

elle konflikten og i mange menneskers liv.Dermed har dokumentet bidratt til å setteen ny agenda for teologisk, politisk ogkirkelig debatt om Midtøsten-konfliktengenerelt og palestinernes situasjon spesi-elt, og slik har det også fått en betydeligvirkningshistorie i tiden etter lanseringen.Kairos Palestina ble for eksempel trykket isin helhet i Morgenbladet 9. april 2010, ogrespons og kommentarer på dokumentethar kommet fra blant annet Den norskekirke, Svenska kyrkan og en rekke andrekirkesamfunn og enkeltpersoner.6 Dette eri tråd med dokumentets intensjon om å«bli et vendepunkt som kan samle kreftertil alle fredselskende folk i verden og særligvåre kristne søsken» (7).

Oppmerksomheten og kontroversenedokumentet har skapt, henger blant annetsammen med hvordan forfatterne bringerreligiøs tro og kristen teologi til en politiskkonflikt som for andre kan synes alleredeoverbelastet med religiøse følelser og for-tolkninger. Religionens og religiøse aktør-ers rolle i nasjonal og internasjonal politikker imidlertid i dag ikke noe ekstraordinært.Eksemplene spenner fra det norske Kriste-lig Folkeparti via den (globale) katolskekirke, «det religiøse høyre» i amerikanskpolitikk og Det muslimske brorskap i Midt-Østen til religiøst motivert terrorisme.Aktuell politikk har i all sin bredde –nasjonal identitetspolitikk, internasjonalmaktkamp, krig mot terror og diskusjonom menneskerettigheter – utvilsomt enreligiøs dimensjon. Mang en politiker harinnsett dette og spiller populistisk og util-slørt på religion og religiøs identitet, mensandre anerkjenner religionens politiskebetydning for enkeltmennesker og i sosialtliv, og tar dette med i både analysen ogpolitikkutformingen. Mens religion på

[

Forfatterne sammenligner situasjoneni Israel og Palestina med Sør-Afrika

under apartheidtiden.[


1990-tallet ble beskrevet som «the missingdimension of statecraft»7, er religionensrolle og betydning i politikken nå bredtanerkjent.8 Også stats- og samfunnsviterehar kommet til en tilsvarende erkjennelse,og diskuterer igjen spørsmål knyttet tilreligion og samfunn. Dermed tar de oppigjen arven fra klassikerne Weber, Durk-heim og Marx, som alle drøftet religionensrolle i samfunnet, og setter igjen religion-ens sosio-politiske betydning på agendaen.

Konflikt vs. samarbeidLærebøker om religion og politikk gjørgjerne spørsmålet om religionens politiskeog samfunnsmessige rolle til et spørsmålom konflikt eller samarbeid.9 Perspektiveter ofte bestemt av at religionens bidrag tilsamfunnsliv og politikk forstås som entensplittende og konfliktskapende eller kon-struktivt og samlende. Det samme skilletgjenfinnes i forskningslitteraturen. Ikkeminst amerikaneren Mark Juergensmeyerhar belyst vold og terror i ulike religionerpå en inngående måte.10 Tilsvarende bidragfinner vi i for eksempel i Samuel Hunting-tons arbeider om det han kaller et «clash ofcivilizations»11 og i Torkel Brekkes bidrag tiltematikken.12 Andre vektlegger religionenskonstruktive rolle og bidraget den gir tilsamarbeid, fred og forsoning,13 potensialet itverreligiøst samarbeid eller mulighetenefor en global etikk.14 Med andre ord, fokus-et er gjerne enten religion og konflikt ellerreligion og samarbeid, mens det i altforliten grad i én og samme framstilling drøft-es hvordan religion går sammen med bådekonflikt og samarbeid. Samme tendensgjenfinnes i den politiske debatten. På denene siden finner man dem som for fredensog/eller det multikulturelle samfunnetsskyld vil holde religionen utenfor den

offentlige arena. I dette perspektivet forståsreligion som konfliktskapende og entrussel mot fredelig sameksistens. På denandre siden står de som ser en anledningtil samarbeid, feiring av mangfold og enmulighet til ny forståelse gjennom atreligion og religiøse aktører får slippe til ogspille en aktiv rolle i samfunnslivet. Bareunntaksvis kommer nyansene mellomdisse perspektivene fram.

Som analytisk distinksjon kan skilletmellom konflikt og samarbeid naturligvisbidra til en kritisk analyse av religionensrolle og funksjon i samfunnslivet. Pro-blemet og begrensningen i denne tilnærm-ingen er overbetoningen av religion ogpolitikk som et spørsmål om enten konflikteller samarbeid. Det som gis for liten vekt,er hvordan religiøst betingede bidrag fung-erer både konfliktskapende og samarbeids-fremmende på samme tid. Spørsmålet omhvordan spesifikke religiøse ledere og tros-samfunn faktisk bidrar i samfunnsutvikl-ingen, på hvilken måte de eventuelt skaperkonflikt og/eller samarbeid, og hva som iså fall menes med konflikt og samarbeid,bør i utgangspunktet stå som et åpentspørsmål som inviterer til nyanserte svar.

Det synes i den forbindelse å være minstto fallgruver en bør vokte seg for. På denene siden bør en unngå å havne i en formfor essensialisme som forstår religion somet fenomen uavhengig av sosiale forhold(kultur, økonomi og politikk). Religion ogreligioner blir stadig nytolket, og er i kon-tinuerlig endring i et komplekst samspillmellom deres fortolkere og de videre sosi-ale rammene. Hellige tekster leses på ulikemåter, ritualene endres og troendes religi-øse praksis gis nye uttrykk og fortolkning-er. Religionens rolle i samfunnet endrerseg tilsvarende, og analysen bør ikke forut-

131


sette arkaiske, etnosentriske eller for rigidereligionsdefinisjoner. Den andre fallgruvengjelder dikotomien mellom konflikt ogsamarbeid. Snarere enn å anta at religion-ens rolle i samfunnslivet er enten det eneeller det andre, og på den måten anlegge etutpreget generaliserende perspektiv, børreligionens tvetydighet og «det helligesambivalens»15 undersøkes. Bare gjennomen mer nyansert analyse som tar høyde forvirkelighetens kompleksitet og mangfold,kan denne dualismen overvinnes.

I den følgende gjennomgangen av Etsannhetenes øyeblikk. Kairos Palestina erambisjonen nettopp en slik nyanserendeanalyse. Ved å nærlese henholdsvis sam-funnsanalysen, de teologiske premissene,samt de konstruktive politiske elementenei dokumentet med tanke på indre spenn-inger, vil jeg synliggjøre hvordan KairosPalestina som helhet ikke entydig lar seginnordne i et teoretisk rammeverk bestemtav motsetningen konflikt vs. samarbeid.Dokumentet er snarere preget av kom-pleksitet og mangfold, med deler som påulikt vis kan forstås som bidrag til bådekonflikt og samarbeid.

Konflikt og undertrykkelsePalestinsk historie er etter opprettelsen avIsrael i 1948 naturligvis nært knyttetsammen med Israels historie. Dermed erdet også blitt en historie om krig og kon-flikt. Fra israelsk perspektiv og i historie-bøkene beskrives dette gjerne medutgangspunkt i de arabisk-israelske kriger:frigjøringskrigen i 1948-49, Suezkrigen i1956, seksdagerskrigen i 1967 og YomKippur-krigen i 1973. Gjennom en slik hist-oriefortelling usynliggjøres imidlertidpalestinernes skjebne, ettersom konflikt-bildet primært forstås som et forhold mell-

om Israel og omkringliggende arabiskeland. Fra palestinsk synsvinkel derimot, erdette en historie om okkupasjon, lidelse ogmotstand. Viktig i den forbindelse er ikkeminst etableringen av PLO i 1964 somparaplyorganisasjon for den palestinskemotstandsbevegelsen, og det folkelige opp-røret mot den israelske okkupasjonen kjentsom intifadaen (fra 1987 til 1993 og igjenfra 2000).16

Situasjonen i Palestina er nært knyttetsammen med disse historiske begivenhet-ene og den politiske situasjonen i Midtøst-en generelt. I så måte er konfliktbildet ytt-erst komplekst, med dyptgripende polit-iske, religiøse og internasjonale dimen-sjoner. Når forfatterne av Kairos Palestinagir sin beskrivelse og analyse av den aktu-elle situasjonen i Palestina, er imidlertidkonfliktens grunnleggende karakter viktig-ere enn dens kompleksitet. Under over-skriften «Virkeligheten» skriver de:

Lettvint [sier de]: «Fred, fred!» – og så er detingen fred. (Jer 6.14) Det snakkes for tidenmye om fred i Midtøsten og om fredsprosessen.Så langt er dette imidlertid bare ord; realitetener en israelsk okkupasjon av palestinske terri-torier, tap av vår frihet og alt annet som dennesituasjonen bringer med seg. (11; uthevinger idokumentet.)

Grunnproblemet forstås altså som denisraelske okkupasjonen, og dette leggerpremissene for alt annet som sies om«virkeligheten» og situasjonen i Palestina idokumentet. Denne virkeligheten beskriv-es med begreper som plyndring, ydmyk-else, fangenskap, diskriminering og inter-nasjonal handlingslammelse. Ulike freds-initiativ og eksempler på tilnærming mell-om representanter for det palestinske folk

132


133

og israelske myndigheter benektes ikke,men i det store bildet er det likevel okkupa-sjon og undertrykkelse som dominerer.Forfatterne peker konkret på murenisraelske myndigheter har reist mellomIsrael og Palestina og «den grusomme krig-en» (11) Israel førte i Gaza ved årsskiftet2008–2009. Det er på denne bakgrunnende skriver dokumentet, og dokumentet ersåledes et svar på de «umenneskelige for-hold» (11) innbyggerne i Gaza lever under.Dette er den egentlige virkeligheten, i kon-trast til harmoniserende beskrivelser avfred og samarbeid i regionen.

Kairos Palestina byr altså på en sam-funnsanalyse som på den ene siden for-enkler og får fram grunnstrukturen i denaktuelle situasjonen, og som konkluderermed lidelse og undertrykkelse som sentraletrekk ved samtiden. Situasjonen er uhold-bar og kan ikke vare, og følgelig erklærerforfatterne nødvendigheten av en radikalog fundamental reaksjon. Det kritiske øye-blikket er med andre ord kommet. Vi ståroverfor et kairos: et sannhetens øyeblikksom krever handling og forandring.

Overskriften «Virkeligheten» og dennekonfliktorienterte analysen underkom-muniserer imidlertid nødvendigheten av etfortolkende perspektiv for å kunne tale om«virkeligheten» og de rådende sosiale for-hold. Dette henger sammen med etimplisitt problem i alle kairos-dokument-ene, nemlig ambisjonen om å fange sann-heten. Det synes å ligge en uuttalt positiv-istisk posisjon til grunn som nettopp vilformulere den ene og rette objektive sann-het om de rådende samfunnsforhold ogom samtiden. Dette medfører at samfunns-analysen ikke bare framstår som kon-fliktorientert, men også kontroversiell.

På den annen side legges eksplisitt et

bestemt religiøst fundert frigjøringsper-spektiv til grunn i dokumentet: folkets, defattiges, okkupertes og/eller undertryktesperspektiv. Også dette bidrar til å framhevekonfliktlinjer, men har i tillegg elementer iseg som legger til rette for og inviterer tilsamarbeid. Vektleggingen av de umenn-eskelige forholdene, lidelsen og dis-krimineringen vekker den moralske forarg-elsen og det etiske engasjementet hosmange og ulike grupper. Samfunnsanalys-en Kairos Palestina målbærer er i så måteikke bare kontroversiell og konfliktskap-ende, men legger også grunnlaget for etetisk motivert samarbeid på tvers av sosi-ale, religiøse og politiske skillelinjer.

FrigjøringsteologiFrigjøringsperspektivet som preger KairosPalestina henger sammen med dokument-ets teologiske egenart.17 Forfatterne skriver«inspirert av mysteriet om Guds kjærlighettil alle» (8) og proklamerer et vitnesbyrdbasert på deres kristne tro. I så måte er detikke lett å avgjøre når teologien begynnerog samfunnsanalysen tar over, eller mot-satt. Forfatterne gjør likevel et forsøk på enslik skjelning når de gjør rede for doku-mentets teologiske utgangspunkt. Detteinkluderer en refleksjon om hvordan Gudsord bør forstås og de bibelske teksteneleses, samt en mer kontekstspesifikk dis-kusjon av forståelsen av Israel og de bibel-ske landløftene: forestillingen om at Gudhar lovet det hellige land til jødene og Isra-el. Kontrasten til virkelighetsbeskrivelsenbestemt av lidelse og undertrykkelse er stornår forfatterne her bekjenner troen på «énGud, skaper av universet og av menneske-heten […] en god og rettferdig Gud, somelsker hver eneste én av sine skapninger»(15). Samtiden blir beskrevet som preget av


134

lidelse og undertrykkelse, men teologiskfastholder forfatterne av kairos-dokument-et troen på en god og rettferdig Gud. Der-med blir også dokumentets teologiske ellerdogmatiske karakter tydelig.

Kristen tro beskrives i vendinger vel-kjent for de fleste kristne trossamfunn, ogdokumentet er i den forstand skrevet i sam-arbeidets ånd. Troen på én, treenig Gud –universets skaper, Jesus Kristus og DenHellige Ånd – er tverrkirkelig fellesgods.Parallelt med dette økumeniske samar-beidsperspektivet gjør likevel et mer kon-trasterende og konfliktfylt perspektiv seggjeldende i de mer eksplisitt teologiske par-tiene i dokumentet. Dette kommer framblant annet i beskrivelsen av hvordan for-fatterne forstår Guds ord: Guds ord er «etlevende ord, som kaster et spesielt lys overhver enkelt periode av historien» (16). Heretableres på hermeneutisk grunnlag ennær forbindelse mellom bibellesning ogsamtidsanalyse. Bibellesningen gir per-spektiv på den aktuelle situasjonen, sam-tidig som Guds ord ikke er fastlagt en gangfor alle, men er «levende». Følgelig tas deteksplisitt avstand fra det som beskrivessom en «fundamentalistisk bibeltolkningsom fører til død og ødeleggelse» (16). Detfelleskirkelige samarbeidsperspektivet harmed andre ord klare grenser.

Når det gjelder Bibelens landløfter, und-erstreker forfatterne at «landet vårt har etuniverselt oppdrag» (16). De ser landløftetsom en del av Guds plan for universellfrelse. Israel forstås som et spesielt land,med da i kraft av dets universelle oppdrag.Samtidig tones det unike med «vårt land»kraftig ned. Forfatterne skriver blant annetat «[v]årt land er Guds land, slik tilfellet ermed alle andre land i verden» (17). Gjenn-om en universell og harmoniserende tolk-

ning dempes med andre ord konflikt-potensialet i forestillingen om de bibelskelandløftene. I tillegg tas det eksplisittavstand fra å forstå Bibelens tale om landl-øftet som et politisk program. Teologer sombruker bibelske tekster til å legitimeremenneskerettighetsbrudd, oppfordres like-fram til å «korrigere sin tolkning» (17). For-fatterne erklærer i den forbindelse atokkupasjonen «er en synd mot Gud ogmennesker fordi den fratar palestinernegrunnleggende menneskerettigheter gitt avGud» (17). Som en logisk konsekvens avdette erklærer de også «at enhver teologi[…] som legitimerer okkupasjonen stårlangt fra kristen lære» (17). Med andre ordtar forfatterne tydelig avstand fra ideer oggrupperinger de mener bidrar til samtid-ens lidelse og undertrykkelse: «funda-mentalistiske teologiske synspunkter»,«teologisk skalkeskjul for urettferdighet-en», rasisme, antisemittisme, islamofobimed mer (27). I det kairos Palestina ogpalestinerne står overfor, utfordres repre-sentanter for dette til å vende om.

De teologiske premissene i Kairos Pales-tina bærer altså med seg elementer sompeker i retning av både konflikt og samar-beid. Utgangspunktet er på den ene sidenfelleskirkelig og samarbeidsorientert. Påden annen side tydeliggjøres også en kirke-lig og teologisk konflikt. I så måte framstårKairos Palestina som et religiøst innspill tilen kompleks konflikt som dels synliggjørog dels skaper ny religiøs konflikt.

Kjærlighet, konflikt og samarbeidKairos Palestina nøyer seg ikke med ensamfunnsanalyse, men søker også åformulere konstruktive svar på de utfordr-ingene lidelsen og undertrykkelsen i Pales-tina representerer. Forfatterne vil ikke bare


135

beskrive situasjonen, men vil skape for-andring. Slik det sør-afrikanske kairos-dokumentet spilte en viktig rolle i denkirkelige motstanden mot apartheidregi-ment, er ambisjonen også i dette tilfellet åbidra til et vendepunkt i Palestina. Følgeligskisserer forfatterne konkrete politiske (ogetisk forsvarlige) uttrykk for motstand motokkupasjon og undertrykkelse.

Det politiske budskapet formuleresprimært som et budskap om kjærlighet.Forfatterne løfter fram en rekke bibelsitat,som alle understreker kjærlighetsbudetsom et bud om å elske og ikke gjengjelde

ondt med ondt (21). Her vises det blantannet til Johannesevangeliet: «Kristus vårHerre sa: Som jeg har elsket dere, skal dereelske hverandre. (Joh 13,34)» (21, dokument-ets utheving). Videre understrekes det atsamfunnsanalysen og de skisserte handl-ingsalternativer ikke er uttrykk for hat, ogat forfatterne heller ikke oppfordrer til hateller hatefulle handlinger. Dette framhevesflere steder: «Ordet er tydelig. Kjærlighet ervår Herre Kristi bud til oss, og det omfatterbåde venner og fiender. Dette må være klartnår vi står i situasjoner der vi må bekjempeondskap av ethvert slag» (22) og senereganske kort: «Det er ikke lov å hate» (26).Igjen ser vi at et samarbeidsperspektiv stårsentralt i dokumentet.

Det dreier seg imidlertid ikke om enpassiv form for kjærlighet, men en somleder til motstand og handling. Motstand

mot okkupasjonen og ulike handlings-alternativer begrunnes med utgangspunkti kjærlighetsbudet på den ene siden og meddet faktum at det finnes «situasjoner der vimå bekjempe ondskap av ethvert slag» (22)på den andre. Og ettersom forfatterne for-står «okkupasjonens ondskap» (23) somdet grunnleggende problemet i Palestina,utfordres vi alle til å «bekjempe ondskap»ved å «yte motstand» (22f). I den forbind-else presiseres både hvem som har hoved-og medansvar for denne ondskapen, samtulike måter å utøve motstand på. Samtidigunderstrekes det at «det må være motstandutført med kjærlighetens logikk» (23) og atman «ikke kan bekjempe ondskap medondskap» (23).

Ved å benytte denne typen teologisk ter-minologi (synd, ondskap) for å begreps-feste Israels okkupasjon og situasjonen iPalestina, kan kairos-forfatterne sies åbenytte seg av en demoniserende språk-bruk. Konflikten gjøres til et spørsmål omgodt og ondt (implisitt Den Gode mot DenOnde), og motstandernes politikk forståssom «et pågående onde» (23) som måbekjempes. Samtidig står denne skarpespråkbruken utvilsomt i en viss kontrast tildokumentets ellers forsonlige tone, og detkonstruktive svaret på okkupasjonens ond-skap finner forfatterne altså i den «kristnekjærligheten, som avviser ondskap og kor-rigerer den» (23). Dermed avvises også devoldelige alternativene, mens sivil ulydig-het, boikott og tilbaketrekning av økonom-iske investeringer framheves som muligebidrag til rettferdighet og fred (23 og 27).Med andre ord går konfliktskapende språk-bruk her sammen med en sterk forsonendeog imøtekommende holdning.

Den samme kombinasjonen av konfliktog samarbeid gjenfinnes i det forfatterne

[

Et konfliktfylt perspektiv gjør seggjeldende i de eksplisitt teologiske

partiene av dokumentet.[


formulerer som sitt budskap til «vårekristne søsken» (25). Budskapet handlerom «håp, tålmodighet, trofasthet og nyhandling for en bedre framtid» (25), mener også et kall til omvendelse og handling.Budskap til muslimer og jøder har derimoten mer entydig samarbeidsorientert tone.Budskapet til muslimene handler på sinside «om kjærlighet og om å leve sammen,og et kall til å motstå fanatisme og eks-tremisme» (26), mens budskapet til jødeneinneholder en understrekning av en vilje til«å leve sammen […] i samsvar med kjærlig-hetens logikk og kraft etter at vi har avslutt-et okkupasjonen og skapt rettferdighet»(26). Tilsvarende er budskapet til palestin-ere og israelere primært en oppfordring til«konstruktiv dialog» (29).

Forfatterne inviterer altså til interreligi-øst samarbeid og dialog, samtidig som deter verdt å merke seg at den dialogen det herer tale om ikke sammenfaller med dentypen kompromiss det ellers tas avstandfra. Dialogen beskrives som en prosessmellom ulike grupper mennesker (17), ikkesom en metode som går på akkord medulike (teologiske eller politiske) posisjoner.Budskapet til jødiske og muslimske religi-øse ledere er således først og fremst en opp-fordring til å stå sammen i forsvaret av deundertrykte (28).

Også i de mer konstruktive, handlings-orienterte og politiske delene av KairosPalestina dreier det seg med andre ord ikkeom et entydig enten-eller: enten konflikteller samarbeid. Det er et både-og. Religionbringes inn på den sosiopolitiske arena, ogdens bidrag er både konflikt og samarbeid.

Sannhet, rettferdighet og forsoningKairos Palestina lar seg vanskelig plassereved hjelp av et rigid og kategorisk skille

mellom konflikt eller samarbeid, og synlig-gjør dermed begrensningen i dette skilletsom teoretisk utgangspunkt og genereltanalytisk rammeverk. Anvendes derimotskjelningen mer nyansert, med åpning forat religionens sosiale rolle i konkrete tilfell-er kan være både-og, synes det derimot ååpne opp for en mer sakssvarende og opp-lysende måte å forstå religionens rolle ipolitikk og samfunn på generelt, og dennetypen dokumenter spesielt.

På den ene siden er Kairos Palestinautvilsomt et bidrag bestemt av vilje til sam-arbeid og fred. Det er et universalistisk ogsamlende perspektiv som bestemmer ana-lysen og budskapet. Dokumentet formuler-er seg inkluderende og inviterer til dialogog samarbeid. Troen på en god Gud, håp ogkjærlighet etablerer langt på vei en fellesplattform mange parter kan dele, selv medulike politiske eller religiøse ståsteder.

På den annen side er dokumentet sterktpreget av å ha blitt til i en konfliktsituasjonsom fortolkes nettopp som en reell, dyptgå-ende og dramatisk konflikt. Dette hengerikke minst sammen med det palestinskefrigjøringsperspektivet som legges tilgrunn. Den aktuelle situasjonen i Palestinaforstås som bestemt av konflikt, overgrepog undertrykkelse. Rett står mot galt, godtmot ondt – og dermed roper dokumentetpå handling og forandring. Når dokument-et omtaler okkupasjonen som synd og ond-skap er språkbruken ikke bare teologisk,men også skarp og kontrasterende, og serman bort fra den overordnede understrek-ningen av dialog, forsoning og samarbeid,kan denne begrepsbruken virke demoni-serende. På den måten ikke bare synliggjørdokumentet religiøse og politiske konflikt-linjer, men det er også med på å vedlike-holde og å skape konflikt.

136


137

Kairos Palestina er med andre ord etreligiøst betinget innspill til den politiskedebatten og et stykke teologisk samfunns-analyse preget av indre spenninger ogambivalens. Budskapet er bredt samlende,men samtidig skarpt og kompromissløst.Dokumentet kan følgelig verken kategori-seres som freds- eller konfliktskapende; deter begge deler på ulikt vis. Det gjenstår å sehvilken rolle det samlet sett vil spille forden videre utviklingen i Palestina.

Sett fra utsiden kan dokumentet framståsom nok et religiøst innspill i en konfliktsom allerede er overbelastet med religionog religiøst basert politikk. I et kirkelig ogteologisk perspektiv, derimot, framstår detsom et modig, artikulert forsøk på å for-tolke både aktuelle samfunnsforhold ogteologiens legitimerende funksjoner. Sliksett adresserer ikke bare forfatterne kon-flikten, men de bidrar også til å synliggjøreog skape teologisk debatt. Dokumentetframfører religiøst fundert samfunnskrit-ikk, men kombinerer dette med en likeskarp religionskritikk. Dette er altså ikke etdokument som skyr konflikten, men somadresserer den. Selv om grunntonen idokumentet er tro og håp, går forsoning-ens og samarbeidets vei gjennom sannhetog rettferdighet. Da må man også regnemed konflikt.

• ƒ •

1 Den engelske utgaven fra 2009 har tittelen A Moment of Truth. A word of faith, hope and love from the heart of Pales-tinian suffering. Kairos Palestine. Den norske oversettelsen fikk overskriften Et sannhetens øyeblikk. Kairos Palestina.

2 Andersen, Øivind: I retorikkens hage, Oslo, Universitets-forlaget, 1995, s. 22.

3 Kjeldsen, Jens: Retorikk i vår tid: en innføring i moderne retorisk teori, Oslo, Spartacus, 2006, s. 70.

4 Kairos South Africa: The Kairos Document: a theological comment on the political crisis in South Africa. London: Catholic Institute for International Relations, 1986; Aus-

tad, Torleiv: “Kairos-dokumentet. En teologisk prosess mot apartheid-systemet i Sør-Afrika”, i Tidsskrift for teo-logi og kirke, Årg. 58, nr. 3, 1987, s. 209-222.

5 Brown, Robert M. (red.): Kairos. Three Prophetic Challenges to the Church. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerd-mans Publishing Company, 1990.

6 Se www.kairospalestine.ps

7 Johnston, Douglas M. og Cynthia Sampson: Religion, the Missing Dimension of Statecraft. New York: Oxford Univer-sity Press, 1994.

8 Micklethwait, John og Adrian Wooldridge (red): God is Back: how the global revival of faith is changing the world. New York: Penguin, 2009.

9 Haynes, Jeffrey: Religion and Development: conflict or coop-eration? New York: Palgrave Macmillan, 2007.

10 Juergensmeyer, Mark: Terror in the Mind of God. The Glob-al Rise of Religious Violence, 3rd. Berkeley, California: Uni-versity of California Press, 2003 og Juergensmeyer, Mark: Global Rebellion: religious challenges to the secular state, from Christian militias to al Qaeda, Berkeley, California: Univer-sity of California Press, 2008.

11 Huntington, Samuel P.: The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, London, The Free Press, 2002.

12 Brekke, Torkel: Religion og vold, Oslo, Humanist forlag, 1999 og Brekke, Torkel: Kains barn: religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september, Oslo, Humanist forlag, 2004.

13 Bouta, Tsjeard, Georg Frerks og Ian Banno: Gender, Con-flict, and Development. Washington, D.C.: World Bank, 2005.

14 Knitter, Paul. F.: One Earth, Many Religions: multifaith dia-logue and global responsibility, Maryknoll, N.Y., Orbis Books, 1995 og Küng, Hans: Etikk for verdens fremtid, Oslo, Land og kirke/Gyldendal, 1991.

15 Appleby, R. Scott: The Ambivalence of the Sacred. Religion, Violence, and Reconciliation. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield, 1997.

16 Flere forfattere har drøftet palestinsk historie og det aktu-elle konfliktbildet. Viktige bidrag i så måte er blant annet: Said, Edward W.: The Question of Palestine, London, Rout-ledge & Kegan Paul, 1980; Masalha, Nur: Imperial Israel and the Palestinians: the politics of expansion, London, Pluto Press, 2000; Pappé, Ilan: A History of Modern Palestine: one land, two peoples, Cambridge, Cambridge University Press, 2006. For en redegjørelse av palestinsk historie og frigjøringskamp på norsk, se Lysestøl, Peder Martin: Pales-tinerne: historie og frigjøringskamp: med nytt kapittel om peri-oden 1973-2009, Oslo, Rødt!, 2009. For en kortere fram-stilling, se Jensehaugen, Jørgen: “Flyktningnasjonalisme. Fra Nakba til PLO”, i Babylon, årg. 7, nr. 2, 2009, s. 22-33.

17 En kort introduksjon til frigjøringsteologi i Israel/Pales-tina er tilgjengelig i Leirvik, Oddbjørn: “Frigjeringsteologi i det heilage landet - kristen, muslimsk, jødisk”, i Kirke & Kultur, årg. 104, nr. 4, 1999, s. 327-340.


Documents

Et sannhetens øyeblikk – Kairos Palestina