Den forhattekroppen

Nicola Lecca

Den forhattekroppen

Oversatt av Astrid Nordang

Nicola LeccaOriginalens tittel: Il corpo odiato

Oversatt av Astrid Nordang

© 2009 Arnoldo Mondador Editore S.p.A., Milano.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-32284-7

1. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Paul Strowger

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Fabrizio De André,som aldri fryktet sannheten.

Vi lider ikke på grunn av våre laster, vilider fordi vi ikke klarer å akseptere demmed resignasjon.

Marguerite Yourcenar, Alexis (1929)

MARS

(…)

Man burde alltid skrive på dager som disse. Det er uan-sett en øvelse. Det skrevne ord gjør en enda reddere, tingkommer ut og får en avgjørende form. Noe som er mer-kelig, ettersom alt allerede har skjedd. Dette er etterpå;dette er etterskriften. Gassovnen fortsetter å gjøre segbemerket etter at jeg har skrudd den av før jeg går tilsengs, den gir fra seg en serie små metalliske klikkely-der. Den holder meg med selskap mens jeg glir inn i søv-nen. Jeg har lyst til å gråte, det samme opplevde jeg påbussen og enda før det igjen, da jeg kom ut av metroen.Der sto det en gutt og sang Death of a Clown. Musik-ken vet at den er farlig; jeg lyttet med lukkede øyne ogble oppmerksom på at den trengte inn i meg. Faktisk gråtjeg litt. Jeg hadde lyst til å gråte mye mer, men det varfor folksomt rundt meg, og det gjorde meg brydd. Skaljeg være ærlig ville det vært bedre om det ikke var klov-nen som døde, men marerittet mitt. Det skjedde ikke. Såsnart sangen var ferdig skyndte jeg meg over broen, også var det hele i gang igjen. Det var derfor jeg ble i dår-ligere humør (eller kanskje man burde si at «tilstandenforverret seg»?) morgenen etter, som jo faktisk er i dag.

11

Jeg klarer ikke lenger å bruke de rette begrepene, det ersom om jeg skulle ha mistet dem. Jeg har mistet så myeetter at jeg kom hit til Paris. Det er lett å gjøre et over-slag, det er bare å ta fram et ark og føre en liste over detjeg ikke lenger har. Skriften min har også forandret seg,det nytter ikke å late som noe annet. Især fordi jeg aldrifør har sett på linjeføringen – på arket, vel å merke. Menjeg har alltid vært streng når det gjelder å følge mine egnelinjer, jeg har skissert dem i hodet og respektert dem.Når jeg nå skriver, virker det som om blekket flyter sålett som bare det. Med andre penner er det mye vanske-ligere. Det er forskjell på ark også, for eksempel når dehar hull i margen og ikke lar seg fylle helt. Jeg huskergodt hvordan jeg fikk tak i denne notatboken. Jeg varpå Gare du Nord og kjente en trang til å skrive. Det varlike før toget skulle av gårde. Jeg gikk inn i en bokhan-del, men fant bare en notatbok med hull i. Jeg husker atjeg betalte altfor mye for den, og at alarmen min haddevært falsk, for når det kom til stykket, skrev jeg ingen-ting av betydning. Det skremmer meg litt å fortelle sann-heten, vrenge ut av meg de bitre fakta som burde forblihemmelige på en absolutt måte. Det er vanskelig å skrivened det som har hendt, men jeg vil ikke at smerten skalha vært forgjeves, jeg foretrekker å presse ut ordene ettfor ett, å være kronikør av den desperasjonen som ram-met meg, være den som husker den når den ikke len-ger er der. Regelen er som følger: Jeg må kunne fortelleuten å følge et rigid system. Tvert imot, jo mindre ordendet er i tankene, desto mer virkningsfull vil nedtegnel-sene over angsten være. Dette er bare begynnelsen, menbegynnelsen er en plikt. Jeanne har nettopp fulgt megtil metrostasjonen Boucicaut, hun sa ha det ved å strykemeg på kinnet. Jeg er sikker på at hun følte medliden-

12

het med meg. Og likevel er hun en fremmed. Jeg skullegjerne vært sammen med henne lenger, men hun haddedet travelt med å komme seg hjem, så jeg var nødt til åla henne gå. Det er aldri riktig å oppholde noen, folk måbestandig føle seg fri til å gjøre det de selv ønsker, selvom vi måtte ønske noe annet. Før ble jeg holdt tilbake avandre, men først og fremst av meg selv, jeg har levd til-bakeholdt hele livet og kjent en absurd glede ved det. Jeghar alltid ansett disiplin som et instrument til perfeksjonog overlegenhet, men her er den verdiløs. Jeg var i Russ-land med foreldrene mine. Moskva satte spor i meg, detsamme gjorde St. Petersburg. Disse sporene må ha blittsatt i kyrillisk skrift. Det er derfor jeg aldri vil klare å de-chiffrere dem. Perioden rundt dette første fallet vendertilbake. Siden har det vært andre. Helt til jeg bestemtemeg for å forlate Montecarotto, flytte til Paris og bli an-satt hos en gullsmed i Avenue Montaigne, dit det aldrikommer noen. Paris er en absolutt by, nærmest et pri-vilegium, det er så man burde underlegge folk en utvel-gelse for å få lov til å bo her. Montecarotto er derimoten forbannelse, en straff som skjebnen deler vilkårlig uttil nye sjeler. Og tilhører man en av disse få tilfellene, harman ikke annet valg enn å dra sin vei, slik jeg gjorde. Fraden ene dagen til den neste. Jeg tok ut alle sparepengenemine i banken (det var ikke stort, tre millioner). Så sattejeg meg på toget til Falconara, og rømte derfra. Utenannen bagasje enn en ryggsekk, akkurat som dopsmug-lerne. Jeg ankom Paris om natten, det regnet. «Et dårligtegn», tenkte jeg, og kom på at det var tirsdag, og at farpleide å si: «Man verken gifter seg eller forlater noen påen fredag eller en tirsdag.»1 Sikkert et idiotisk ordtak,1 «Di Venere e di Marte non si sposa né si parte.» Kjærlighetsgudinnen Venus eropphavet til venerdì, fredag, mens tirsdag, martedì, er krigsguden Mars’ dag.

13

men de har bestandig vært overtroiske der hjemme. Ty-pisk sør-italiensk. Typisk for den som foretrekker å væreredd for å kunne føle seg heldig når det likevel ikke skjernoe galt. Når jeg tenker over det, er det ikke normalt atjeg skulle bestemme meg for å forlate familien min utenengang å si ha det. Det er mye ved meg som ikke er nor-malt, og denne anormaliteten har alltid vært min stolt-het, min eneste mulige levemåte. Mitt våpen. Og skri-vingen er en måte å ikke la erfaringer gå tapt på. Haddedet vært sant, ville jeg ikke hatt noen grunn til å være såtrist i dag. Tristhet: for et misbrukt ord, jeg blir nødt til åfinne opp et nytt. Dessuten klinger det så stygt. Alle ordsom ender på het er stygge, bortsett fra ett (jeg vet godthvilket det er, men jeg vil ikke skrive det nå, jeg frykterdet fremdeles). Jeg har gått ned i vekt, omtrent tjue kilo.Tjuefire for å være nøyaktig. Jeg fortalte det til veilede-ren min i helsestudioet i dag, og da sperret han imponertopp øynene. Jeg har mistet appetitten. Men jeg greide åspise noe sammen med Jeanne og Alban. Det er alltid let-tere når man ikke er alene. Jeg rår ikke lenger over en-somheten. Den er i ferd med å få herredømmet over meg.Jeg har ikke laget mat på flere uker. Det gir ingen meningå lage mat. Jeg småspiser av parmesanen, jeg lar den løseseg opp i munnen så jeg skal slippe å tygge den. Det vir-ker som om det er nok.

Oppmerksomheten min er konsentrert om noe annet,den har forflyttet seg. Alt annet kommer i annen rekkenå. Jeg ser på bena mine som ligger i kryss. De er vir-kelig blitt tynne, hadde jeg sett dem på avstand, ville jegkanskje ikke ha kjent dem. Bildet Jeanne ga meg er ogsåfjernt for meg; jeg er ikke lenger meg. Det kan jeg skriveunder på. Jeg følte trang til å ta pennen fatt og la over-skriften være noe à la «Den siste uskyld», skrevet med

14

vannfast blekk. Jeg tror jeg vil det. På det bildet var jegennå en uskyld. Det var ingen som avfødte en annen imeg, det var før alt begynte å gå veldig galt. Kanskje detvirkelig er det siste bildet. Jeg må ta meg sammen, detmå nok til for å forstå hva jeg har mistet. Nå har det ak-kurat skjedd igjen, det som skjedde for nøyaktig ti dagersiden – men i hodet mitt er det som om det var i går.Tiden raser av sted mens jeg vil at alt skal bli hengende iluften. Jeg er så forvirret, jeg har ikke lyst til å gjøre noesom helst lenger, selv ikke det jeg elsket å gjøre før. Deter en ny reise som tar til nå. Toget gir meg alltid en fø-lelse av å reise. Jeg kunne tilbakelagt den samme avstan-den med buss, men jeg har ikke reist ordentlig før jeg hartatt toget. Ordene har en personlig betydning. Det somstår i ordboken, derimot, er kun den generelle betydnin-gen. Mine ord vil alltid bety noe litt annet enn det du fin-ner i ordboken. Det er derfor jeg hater ordbøker, så nårjeg fortsatt ikke snakker perfekt fransk, er det min egenskyld (eller fortjeneste), ettersom jeg knapt har åpnet enordbok. Systemet byr meg imot. Den mangelen på sann-het som er skrevet inn i hver eneste definisjon, byr megimot. Den er som med telefonkatalogen, numrene er ut-skiftbare. Slik er det med ordene også. Bare at det tarlengre tid med ordene. Helt siden det begynte å gå utformed meg, har fotografiene hatt en ekkel virkning påmeg. Jeg har hengt opp flere av dem på rommet. Fire avdem står sammen, stilt opp under hverandre på en søyle,like ved vinduet: Maria Callas, Marlene Dietrich, en flikav Leonardo og mitt eget ansikt i svart-hvitt. Scenarioetburde være nok til å skjønne det meste. Men folk skjøn-ner ingenting, de går ikke i dybden. De ser på bildet, ogi stedet for å lese mellom linjene sier de at Callas varflink, men ikke akkurat vakker. Tåpeligheter som det.

15

Jeg nektet også lenge å lese mellom mine perfekte linjer,og da jeg omsider gjorde det, ble jeg skremt av det jegfant. Nettopp, det jeg fant er vissheten om at det ubeha-gelige vil fortsette i en negativ retning og gjøre meg endamer urolig. Bevisstheten om dramaet er alltid grusom.Som visse halvtimer de siste dagene. Tette dager, smerte-fulle hver for seg. Jeg ser barna ute på gaten og tenker atde også snart vil være ulykkelige. Det eneste som kunnegjøre meg glad, ville være å slippe å tenke. Men det erikke mulig å føle noen glede ved den tanken. Tankener en alvorlig ting. Straks jeg tenker, dømmer jeg megselv til å være ulykkelig. I dag morges gjorde jeg imid-lertid opprør mot tristheten. Jeg hørte på The Pixies. Dagikk det straks bedre. The Pixies vasker hjernen, de fjer-ner deg fra alt annet, særlig når de snakker før de syn-ger, da minner bakgrunnslydene om et slags surrealistiskteater av latterlige situasjoner og snodige vers. Jeg måttele. Inntil jeg kom på at jeg overhodet ikke hadde noengrunn til å være glad. Da falt jeg ned i smerten igjen, ogden gjorde meg skitten. Jeg er skitten av smerten min nå.Smerten sitter fast, den kleber seg til deg; det er det ingensom sier noe om. Inne i meg er alt kaos. Det burde værtklarhet. Faktum er at man burde la flertallet få feil, mennå som senatet i meg er splittet, tar det utelukkende av-gjørelser i flertallets favør. Med et slikt indre senat er detumulig å være glad. En skulle kanskje ønsket seg mer di-siplin. Men disiplinen er en tapt kamp i utgangspunktet.I flere år nå har jeg pålagt meg selv jerndisiplin, jeg hargjort den til hovedregelen her i livet. På et visst tidspunktavtok denne disiplinen gradvis, og den 12. mars var denfullstendig fraværende. Jeg var ute og gikk i Rue de Ba-bylone etter å ha farget håret rødt. Ildrødt, unaturlig. Jeghusker det godt, den nye fargen kan ikke ha hatt noen

16

liten effekt. Da jeg så meg i speilet, opplevde jeg meg selvsom en helt annen. Jeg var ikke lenger meg. Man skalvære veldig forsiktig når man farger håret, eller la væreå se seg i speilet like etter. Vel, det måtte skje før ellersiden. Det var like før det skjedde, like før jeg mistet kon-trollen. Og da hjelper det lite å skylde på håret. Det villevært for lett. Skylden er utelukkende min, og denne skyl-den er nå som et åpent sår. Det er første gang jeg kjennerdet så distinkt. Ja, jeg kan faktisk se det: Det gjør megengstelig, og det er kaldt. Som et rødt, blodig hull mankan stikke fingeren inn i, om man vil skade seg.

(…)

Jeg har akkurat spist tre jordbær, de var gode. Kanskjedet er grunnen til at jeg skriver bedre enn i går. Skal jegvære ærlig, ville jeg foretrukket at alt bare rant ut avmeg, uten at jeg behøvde å skrive så mye som et ord. Mennår det kommer til stykket, er det skrivingen som helbre-der meg. Jeg må være min egen forsøkskanin. Det hele eret spørsmål om mental styrke, og i dag er det mer ordenpå tankene mine. I går fantes det ingen – og likevel erikke gårsdagen langt unna. Jeg må ikke undervurdere detdramaet jeg gjennomgår. Jeg kommer til å få mystisketilbakeslag. Jeg kan kjenne at jeg bærer på nye mulighe-ter, noe jeg ikke hadde tidligere. Akkurat som de nag-lene legene setter inn i lårbena etter et brudd. Jeg begyn-ner å bli klar over denne fremmede kroppen. Jeg kjennerden. Men nå er det for sent. Den fremmede kroppen erder, bruddet er et faktum. Den første gangen man feilerså grundig, føler en ikke skam, bare en underlig eufori.Denne euforien varer i noen dager. Og så følger despe-rasjonen like etter. Jeg har ikke spist noe mer og – inntilganske nylig – heller ikke sovet. Jeg har følt meg så for-svarsløs, så ubeskyttet. Jeg er blitt klar over hvor illuso-

18

riske veggene mine har vært (selv om de aldri har utgittseg for å være noe annet). Jeg føler en viss trang til å lenår jeg tenker på det jeg har gjort, på det røde armbån-det jeg har så lyst til å kjøpe. Det føles nesten som om da-gene smelter sammen. I avisen kunne man se Kristi sanneansikt, det var et stygt ansikt. Vitenskapsfolkene menerå ha funnet fram til det, man har tatt for seg det helligelikkledet og rekonstruert ansiktstrekkene ved hjelp aven datamaskin som tolker de sporene tiden har etterlatt,skyggene i likkledet. En mann med et slikt ansikt villevirket lite troverdig, det er derfor han alltid er blitt maltvakrere enn han var i virkeligheten. Man har malt hamblond, med blå øyne og en perfekt kropp. Han skullevære et ideal. Annerledes enn alle andre. En kropp mankunne tilbe. Utseendet var viktig for Jesus også. En styggJesus ville ikke fått mange tilhengere. Styggheten hansvar følgelig et faktum som måtte skjules, omgås. Helge-nene er også alltid særdeles vakre på malerier og fresker,og som statuer. Et perfekt ansikt og kropp virker betryg-gende. Skjønnhet inngir tillit, den springer en i øynene.Sannheten er nemlig at det vi ser er ubestridelig. Akku-rat som korset og lidelsen på Golgata: Det skjedde i allespåsyn i løpet av én eneste dag, men hendelsen vil for all-tid stå skrevet i verdenshistorien. Kirken har forsynt seggrådig av denne svakheten vår, den har reist majestetiskekirker, utstyrt dem med ultraharmoniske engler og ma-donnastatuer som overgår hverandre i skjønnhet. Denhar enorme kupler, imponerende kirkeskip, mosaikker,fresker, kutter med hermelinkrager og malerier av tide-nes største malere fordi storhet er makt og skjønnhet ersannhet. Selv djevelen var vakker da han var i paradis,der var han jo en erkeengel. Styggheten var straffen forå ha vært så slem. Det som er stygt er nemlig galt, det er

19

dette kirken først og fremst har lært oss. Og det har denklart uten å skrive det ned eller forklare oss det. Den harlatt oss finne det ut helt alene. Den har holdt det skjult iundervisningens folder, akkurat som bildet av den tyske-ren i videoen til Pink Floyd. Og vi har forandret oss utenengang å være klar over det. Det er grunnen til at jeg nåvier meg så betingelsesløst til kroppen, fordi det er detaller første man ser av meg. Etter å ha hatet den, har jegbestemt meg for å forbedre den: Jeg vil forme den til denblir akkurat slik jeg alltid har sett den for meg, hard ogslank, omtrent som undertøymodellene til Versace. Detblir tøft å komme dit, men jeg prøver, dag ut og dag inn,med all den målbevissthet jeg er i stand til å mønstre. Ognå, etter måneders slit, kan jeg endelig kjenne kontureneav det; jeg liker spesielt godt å se på halsen, se hvordansener og nervetråder blir tydelige når jeg strekker på den.En dag vil denne forhatte kroppen være vakker. Det erikke så mye som gjenstår. Og jeg tror at alt det som harskjedd (også det som skjedde 12. mars) er en del av enviktig prosess, nemlig å bli fortrolig med kroppen min, åkunne gi den navn.

(…)

Axelle lo av meg fordi jeg sto og sang, han ringte pånedenunder for å gi en beskjed om en telefon, og så lohan. Det var helt spontant. Det var lenge siden jeg haddesunget. Jeg var nesten blitt redd for det, men nå er jegglad jeg gjorde det. I går kjøpte jeg også gule bloms-ter, de som selges på gaten, buntet sammen med en litttjukk strikk. Det er et tegn på svakhet, jeg er klar overdet, men de lærer en å venne seg til døden, til å se hvorraskt den handler, og på den måten evne å se den somnoe uunngåelig, til tross for skjønnheten den ødelegger.Fysisk aktivitet hjelper meg. I mellomtiden er det bareå fortsette å vente, og gjøre det uten altfor mye stillhet.Ingenting er jo egentlig alvorlig. Bare livet er det. Sin-net mitt åpner og lukker seg. I dag kom en underlig fyrinn i gullsmedbutikken. Han var fryktelig høy, haddeett blått og ett brunt øye, akkurat som David Bowie ogAlessandro Magno. Bortsett fra det var han langt mindreimponerende enn noen av dem. En tynn skikkelse, blek.Han greide ikke engang å bestemme seg for å kjøpe dethan hadde tenkt (som han kalte «en umoderne klokke»).Og da han til slutt ikke kjøpte noe, unnskyldte han seg

21

for å ha kastet bort tiden vår. Hvorfor det? Jeg sto i ti-mevis og ventet på at noen skulle dukke opp og reddemeg fra monotonien i nok en stillestående morgen. Derjeg sto og fulgte med på hvordan han ubesluttsomt pluk-ket opp de klokkene han ikke kom til å kjøpe, oppda-get jeg at han huset to personer: Den blåøyde – det erklart – likte overhodet ikke de umoderne klokkene. Deter kontrastene som ødelegger tilværelsen, det skjer hvergang. Jeg går opp noen trinn, nei, jeg går tvert imot ned-over. Selv om jeg tar disse søvnige, grå dagene trinn fortrinn, går jeg likevel nedover. Jeg vet at denne trappenfører til helvete, men det er ennå en rekke små trinnfør jeg kommer så langt, og man kan alltids bestemmeseg for å snu. Hvert trinn har sin pris. De siste er dyre-kjøpte. Og nå som jeg har gått ned to samtidig, er detblitt dramatisk, siden jeg har falt. Første gang man fal-ler, forandrer alt seg, det var jeg ikke forberedt på. Jeghar fremdeles ikke kommet meg. Det kroniske i alle minebesettelser står skrevet. Også min mentale skjørhet, somer vakker og delikat. Hjernen lades opp når jeg sover,men det er ikke nok. En dag går den kanskje i stykker.I dag skrev Yvonne til meg, hun sier at jeg har et inn-vendig sår som aldri er blitt leget. Hun har rett, hun kanvirke uoppmerksom, men hun har en god observasjons-evne. Nå forventer jeg ingen glede lenger. Det som skjerfår skje, også om det ikke skjer. Det er viktige ting somforegår om dagen. De burde registreres med argusøyne.Men det passer meg ikke. Det er noe helt annet å levepå denne måten, det vil si med valgmuligheter. Jeg ten-ker at jeg kanskje er i ferd med å velge rett, selv om detgjør vondt. Jeg er i ferd med å velge å akseptere kroppenmin. Jeg benytter meg av alle mulige slags våpen, og detspiller ingen rolle om noen av dem er forbudt. Jeg vet jo

22

at jeg ikke vil like meg selv med tiden heller, og at jeg føreller siden vil måtte velge om jeg vil godta meg selv ellerikke. I det minste vil jeg kunne si at jeg gjorde det somvar mulig. Jeg er sønn av en notar, jeg har fått mer ennmin skjerv. Ti ganger i Venezia, ti ganger i London, tiganger i Paris. Det er ikke normalt. Men jeg er fornøyd,i dag var jeg til og med fornøyd på bussen. Jeg ville smiletil alle rundt meg. Jeg var omsider kommet til den byenjeg hadde sett meg ut og hadde ønsket å bo i så lenge.Hver dag fortsatte den å passere revy, helt til jeg opp-daget at det var blitt en vane, til jeg visste hvilken by-gård som ville være den neste. Jeg har bestandig elsketalt ved Paris, især natten, som aldri er mørk, aldri stille-stående, og full av hemmeligheter. Som dem jeg betrak-tet i smug fra hotellvinduet der jeg bodde med foreldrenemine – alltid det samme hotellet, og ofte også det sammerommet. Hôtel Lancaster. Rue de Berri. Et eldgammelthotell med slitte tapeter og en standsmessig heis fra ensvunnen tid, fôret med røde vegger akkurat som bordel-lene – som jeg aldri har frekventert, men likevel hatt demest presise og troverdige forestillinger om. Få værelser,støv overalt. Far kunne likevel ikke unngå det. Det vardit de sendte ham, alltid dit, de høye prisene til tross. Jegtror han likte hagen med de hvitmalte smijernsbenkene.Men det som først og fremst gjorde ham opprørt, var athans underordnede festet som gale hver gang han kom.Han var fullstendig klar over at høfligheten deres ikkevar annet enn kostbar pleie, og likevel trengte han den.Jeg tror den fikk ham til å føle seg betydningsfull, som dahan var på restaurant og lot som om han var vinkjenner,eller sendte tilbake biffen uten noen forklaring. Lengefør natten kom til ham, vendte jeg tilbake til rommet forå studere de andres liv (bare for å distrahere meg fra mitt

23

eget, som jeg overhodet ikke likte). Da hadde jeg endeligmitt eget sted der ingen ville kunne komme inn uten mintillatelse. Jeg skulle gjerne tatt med hjem det røde skil-tet med IKKE FORSTYRR. Kanskje det også ville værtmulig å bli igjen. De få dagene vi tilbragte årlig på HôtelLancaster var min generalprøve på uavhengighet. Nett-opp i den byen jeg drømte om å bo i, og svært nær gull-smedforretningen i Avenue Montaigne, der jeg nå jobber– et mytisk sted for mor. Jeg husker ennå hvordan hunsto urørlig foran montrene. Hvordan hun fortryllet stan-set opp for å se på prisene, som hun leste høyt, som forå meddele oss umuligheten av å få ønskene sine oppfylt.Hun gikk aldri inn. «På slike steder betaler man bare forå komme inn!» sa hun. Nettopp derfor søkte jeg jobb idenne gullsmedbutikken, fordi jeg visste at mor aldri vilvåge seg inn dit, og at det bare var her jeg virkelig kunnevære trygg, langt borte fra henne.