DEMONENES SANG

Chris Tvedt

DEMONENES SANGFørste bok i Villstjerne-trilogien

© CAPPELEN DAMM AS 2016ISBN 978-82-02-49100-01. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Juve designForfatterportrett: Fredrik Arff

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

En stor takk til følgende unge lesere som har bidratt med

oppmuntring og gode ideer under arbeidet med denne boken:

Ellinor Waagsbø Wiese

Ronja Margrethe Wiese Nielsen

Adam Tvedt-Østreng

Oscar Askautrud Bergstrøm

Forandring kommer på mange måter, og det er ikke alltid densetter dype spor etter seg. Tenk bare på solen en vårdag. Dener der. Så blir den borte, og det blir kaldt. Andre dager kan duhutre av kulde før solen bryter igjennom skydekket, og det blirvarmt og godt. Jakken du tok på deg da du gikk ut, trengs ikkelenger, og du gleder deg over den deilige dagen.

Du tenker ikke så mye over det. Den ene dagen går, denandre dagen kommer, og til slutt tror du at det er slik livet all-tid vil være. Så tar stormen deg. Du er ikke forberedt. På etøyeblikk har vinden grepet tak, du blir ført hjelpeløst av sted,og noe blir forandret for alltid.

For ingen som har opplevd å bli kastet rundt av stormenskrefter, kan noen gang glemme det.

del i

veien til tien shan

1. En omvei hjem

Thorgil ventet under et stort eiketre. Det var den nest sistedagen før sommerferien. Han sto i skyggen under de tette,grønne bladene og ønsket seg intenst forandring.

Det var særlig to ting han kunne tenkt seg å endre på.For det første at han slapp å være redd for Ken og Ronny

hver dag etter skolen. Det andre han ønsket, var at han skullebli høyere. Mye høyere.

For kort, tenkte han. Jeg er tretten år og er fremdeles forkort. Som … en knert, eller en dverg.

Og det var sant. I tillegg til at han hadde blek hud og kob-berrødt hår, var han virkelig kort, mindre enn alle andre i klas-sen. Mindre enn jentene også. Han hatet det. Thorgil følte atalle ertet ham for det, men det var egentlig ikke sant. Det varsom regel bare Ken og Ronny som gjorde det, men de ertetham til gjengjeld så ofte de kunne. I tillegg plaget de ham. Omvinteren dyppet de ham i snø. Om høsten dyppet de ham i søle.Om sommeren, slik som nå, var det ingen ting å dyppe ham i,så da slo, knep eller lugget de.

Det ville hjulpet hvis Thorgil hadde venner. Noen som stilteopp for ham, som han kunne være med hjem etter skole-tid, eller bare henge med i skolegården. Han hadde Albert, såklart, men Albert satt jo i rullestol og kunne ikke hjelpe. Dess-uten var han sjelden på skolen. Ikke mye hjelp å få der, motbøller og plageånder.

Eller en far, tenkte Thorgil. Det hadde vært aller best.

11

En far som kunne vært der og ordnet opp når han trengtedet.

En avis lå på bakken under treet. Forsiden hadde et avtrykk aven skitten sko, men var fullt leselig. Thorgil kastet et blikk påden. 19. juni 1936, sto det øverst på siden. Det var to dagersiden. Lenger nede var et bilde av Norges tropp til OL i Berlinsenere på sommeren. Det interesserte Thorgil, men der og davar han mer opptatt av å komme seg trygt hjem enn å lese i enavis.

Han bestemte seg. Ingen Ken og Ronny var å se. Thorgiltok til venstre. Dagen var varm og solfylt, gaten stille og fre-delig. Etter å ha gått noen hundre meter svingte han inn på engangsti mellom to hvite trehus. Hver dag prøvde han å finnenye ruter hjem, og hver dag forsøkte de to plageåndene å for-utse planen hans. De greide det sånn omtrent én av tre dager.Thorgil visste det, han førte liste.

Stien fortsatte gjennom et lite skogholt før den endte veden inngjerdet lekeplass, ikke langt fra der Thorgil bodde. Hanstoppet. Lekeplassen lå stille og fredelig i solskinnet. I den eneenden sto et lite, rødt skur. I den andre enden lå en svær, flatstein på skrå. Da Thorgil var liten, hadde han likt å klatre opppå den steinen, hadde lekt at han besteg et kjempehøyt fjell.Nå så ikke steinen fullt så imponerende ut.

Det var ingen barn der i dag, og det var heller ingen tegntil Ken og Ronny. Han fikk ta sjansen. Thorgil klatret overgjerdet og begynte å krysse plassen. Da han var fem meter frautgangen, kom de frem bak hjørnet på skuret.

Thorgil bråstoppet. Ken og Ronny gikk langsomt mot hammens de flirte og dultet i hverandre.

«Der er du jo,» sa Ken. «Det er utrolig så ofte vi treffer degpå vei hjem fra skolen. Skulle tro du fulgte etter oss.»

12

Ronny knegget. Det var alltid Ken som snakket. Ronny varfor dum til å finne på noe treffende å si, som regel gjentok hanbare det Ken sa.

«Skulle tro du fulgte etter oss,» sa Ronny nå og lo høyere.Han var kanskje dum, men han var nesten like stor og sterksom en voksen mann.

Thorgil kjente hvor lei han var av dette. Han var lei av detsleske smilet til Ken og det idiotiske oppsynet til Ronny. Lei avertingen, de tåpelige kommentarene og aller mest lei av julin-gen etterpå. Og han var trøtt av å komme hjem til moren sinmed ødelagte klær eller dryppende neseblod og fortelle henneat det var et uhell, eller at han hadde spilt fotball og blitt tak-let, eller at han hadde snublet i en trapp. Orket ikke tanken påå måtte se det bekymrede uttrykket i ansiktet hennes enda engang. Alt ble verre når hun var lei seg. Da var det bedre å ikkesi noe.

«Er det noen som plager deg, Thorgil?» spurte hun av og til,og sist gang hadde han ropt «Ja, du! Du plager meg med masetditt!» og løpt rasende opp på rommet sitt.

Han var drittlei alt sammen.De to guttene stoppet opp foran ham. Thorgil kjente hvor-

dan kroppen spente seg. Ken stakk frem en pekefinger og dyt-tet ham i brystet. «Hvorfor følger du etter oss, din fis?»

Thorgil rygget et skritt. Et nytt dytt med pekefingeren, har-dere denne gangen. «Vil du slåss? Er det derfor du følger etteross?»

Over skulderen til Ken lyste Ronnys ansikt av forventning.Thorgil rygget langsomt, ble drevet tvers over lekeplassen tilhælene hans støtte mot kanten av den store steinen. Han tokenda et skritt bakover, så stanset han. Han kunne ikke ryggelenger. Ville ikke heller. De fikk bare ta ham her.

Thorgil bet tennene sammen, gjorde seg klar til å ta imot

13

enda en omgang med juling. Han skulle i hvert fall ikke gråte,bestemte han seg for. Den gleden skulle de ikke få.

Han kunne kjenne steinen gjennom de tynne gummisålene,beveget føttene for å få bedre feste. Han hørte en lav summingog kikket rundt seg for å finne ut hvor lyden kom fra.

En svak vibrasjon forplantet seg fra steinen til kroppenhans. Thorgil rykket til, som om han hadde fått et elektriskstøt. Steinen vibrerte! Så kjente han varme under fotsålene, envarme som raskt spredte seg oppover beina. På et øyeblikk føl-tes det som om hele kroppen hans brant. Hjertet slo fortere, oghan kjente et sterkt trykk i hodet. Under ham fortsatte steinenå dirre.

Det må være et jordskjelv, tenkte Thorgil.Han så på Ken og Ronny, men det virket ikke som om de

merket noen ting. De dumme smilene satt fremdeles klistreti ansiktene. Lyden ble sterkere, den steg som et drønn inne iThorgils hode.

Så ble det stille. Det var over.Plutselig var han ikke redd lenger.«Forsvinn,» sa han.«Hva sa du?» Ken så forbløffet ut.«Forsvinn,» gjentok Thorgil. «Jeg er lei av dere.»Uttrykket i Kens ansikt gikk fra forbløffelse til sinne. Han

strakte frem høyrehånden og grep Thorgil i skjortebrystet.«Ikke vær frekk, din lille reke. Jeg skal …»

Så sa han ikke mer, ble plutselig likblek i ansiktet, og svette-dråper sprang frem på pannen hans.

Thorgil hadde grepet ham rundt håndleddet og klemt til.Hardt.

«Ta ham, Ronny,» pep Ken. «Han brekker hånden min. Taham!»

Ronny så forundret ut. Uventede ting gjorde ham forvirret.

14

Thorgil slapp håndleddet til Ken, som satte seg ned på bakkenog ynket seg av smerte.

«Hva er det du har gjort med ham?» sa Ronny opprørt, somom det som skjedde, var et brudd på alle regler for god opp-førsel. Thorgil svarte ikke. Han beveget seg raskt, ikke vekkfra Ronny, men mot ham, og grep ham rundt livet. Ronny varminst to hoder høyere enn Thorgil, men det hjalp ham ingenting. Thorgil klemte til, så løftet han hele Ronny opp fra bak-ken.

«Slipp, jeg får ikke puste,» skrek Ronny. «Au, det gjørvondt. Slipp!»

Men Thorgil slapp ikke. Ikke før Ronny var blitt helt stille,slapp han. Ronny falt sammen og ble liggende urørlig på bak-ken.

«Du er gal,» klynket Ken. Han satt fremdeles på bakken ogholdt seg rundt håndleddet. «Du har brukket armen min. Ogdu har drept Ronny!»

«Jeg sa at dere skulle forsvinne,» sa Thorgil.Ken så ikke direkte på ham. Håret klebet seg til pannen, og

Thorgil kunne se blodårene banke i tinningen hans.«Du er en morder,» sa han, fremdeles uten å møte Thorgils

blikk. «Du kommer til å sitte i fengsel til du dør, din galning.»

2. To hatter

Thorgil løp. Panikken bølget gjennom ham. Kens ord spantrundt og rundt i hodet. «I fengsel til du dør. I fengsel til dudør.»

Først da pusten kom i tunge hikst, stanset han og så segrundt. Han hadde løpt uten å tenke, og nå var han ikke sikkerpå hvor han var. Thorgil visste ikke om han skulle snu ellerfortsette.

Det spilte ingen rolle, tenkte han. Ingen ting ville bli detsamme igjen etter dette.

Litt lenger nede i gaten skimtet han en trikkeholdeplass.Han gikk dit og satte seg på benken. Det var kanskje like greitå bare sitte der og vente på politiet. Det kunne ikke ta lang tidfør de fant ham.

Hva var det egentlig som hadde skjedd? Thorgil hadde aldrivært god til å slåss. Han likte det ikke engang. Ikke var hanspesielt sterk eller kraftig bygget heller. Nå hadde han plutse-lig banket opp de to plageåndene så lett som ingen ting.

Noe hadde skjedd, noe han ikke kunne forklare. Den skjel-vende, vibrerende følelsen, varmen som hadde steget opp frasteinen. Han forsto det ikke. Kanskje han var i ferd med å bligal, tenkte han. Ikke at det spilte noen rolle. Det kunne velvære det samme om han havnet i fengsel eller på sinnssykehus.

Trikker kom og gikk med jevne mellomrom, mennesker gikkav og på, forsvant hjem til familie eller venner. Bare Thorgil

16

ble sittende, mens skyggene langsomt ble lengre og luften kjø-ligere.

Han tenkte på moren sin. Hun var sikkert bekymret nå, hanpleide aldri å komme så sent hjem. Kanskje politiet alleredevar der. Thorgil så det for seg, hvordan hun brøt sammen i gråtnår de fortalte henne at sønnen hennes var en morder.

Med ett savnet han henne voldsomt. Savnet henne så mye athan fikk en klump i halsen. Visste at han måtte hjem og for-telle henne hva som hadde skjedd. Hvis han var heldig, komhan politiet i forkjøpet. Han kunne ikke svikte henne nå. Detvar alltid de to sammen.

Han gikk tilbake i den retningen han var kommet fra. Etteren stund begynte han å kjenne seg igjen. Da han kom rundtden siste svingen og så det rødmalte trehuset med hvite kar-mer, kjente han lettelse, men også frykt for hva som ventet.

Thorgil sparket av seg skoene og slengte sekken i hjørnet, slikhan pleide. Han skulle til å rope «Hei mor, jeg er hjemme!»,men før han fikk gjort det, falt blikket hans på gangbordet ogordene satte seg fast i halsen.

På bordet lå to hatter.Det pleide å ligge nøkler der, eller brev og regninger, den

slags ting, men ikke hatter. Og i hvert fall ikke slike hatter. Devar svarte og runde som perfekte halvkuler, med en smal bremrundt, og de var prikk like. Thorgil hadde sett slike før, i hvertfall på bilder, og prøvde å huske hva de het.

«Bowlerhatt,» sa han lavt til seg selv. «Det heter det.Bowlerhatt.»

Deretter hørte han stemmer. De kom fra kjøkkenet. Hankunne ikke høre ordene, men det var ingen tvil om at morenhadde besøk. Thorgil skjønte at de måtte være fra politiet.Detektiver, antagelig, ikke konstabler, siden de ikke hadde uni-

17

formsluer. På hjemveien hadde han nesten klart å overbeviseseg selv om at han ikke hadde noe å være redd for, nå forstohan at det hadde vært feil. Fryktelig feil.

«Er det deg, Thorgil?» ropte moren. Så kom hun ut fra kjøk-kenet, pen og lys, med det runde ansiktet som nesten alltidsmilte. Men i dag smilte hun ikke. Thorgil så godt at hun varurolig.

«Er det noe galt?» spurte han og svelget.«Nei da,» sa moren, men ansiktet viste noe annet. «Vi har

bare besøk. Kom ut på kjøkkenet og hils på.»

To menn satt på hver sin kjøkkenstol. Da Thorgil kom inn,reiste de seg samtidig. Eller rettere sagt, de hoppet ned fra sto-lene og bukket for Thorgil.

I stedet for å bukke tilbake ble han stående og se på demmed åpen munn. Han hadde aldri sett noe så rart. En ting varat de var små, omtrent på Thorgils størrelse. De var også kleddhelt likt, i stripete grå bukser og mørke jakker. Under jakkenehadde de hvite skjorter med høye snipper, og fargerike slips.Fra skoene og opp til halsen så de ut som engelske gentlemen,men det lange, uflidde håret og den kraftige skjeggveksten somdekket halve ansiktet, ødela inntrykket. Disse underlige småmennene kunne da umulig komme fra politiet?

Moren dyttet i Thorgil, og han skjønte at han skulle hilse.«God dag,» sa han høflig.De små mennene stirret lenge på ham uten å si noe. Så buk-

ket de en gang til og sa at det var en glede å treffe Thorgil. Desnakket norsk med sterk aksent.

«Dette er Balto og Timor,» sa moren. «De er kommet lang-veis fra. De … de kjenner noen … som jeg kjente en gang.»

Thorgil kom ikke på noe å si.«Hør, Thorgil,» fortsatte hun. «Vi voksne har litt å snakke

18

om. Kan du gå opp på rommet ditt så lenge, til vi får snakketferdig?»

Stemmen hennes var ikke som vanlig, det var som den dir-ret ørlite grann, men hun så allikevel bestemt ut. Når morenså slik ut, visste Thorgil at det ikke nyttet å protestere.