stud

entm

agas

inet

for

HF-

faku

ltet

etU

iB n

r. 1

200

4 12

.årg

ang

innholdleder

kongen av Fusa

snikende skolepenger, skjult utgift

piggtrådfestivalen

vestens terapeut

påfuglens hale

de beste blant amatørerby:larm

lykke på boks

kjærlighet og lidelseden forsvunnede dikteren

utvikling av smaksprøvar

plakatkunst i Polen

adgang til lukkede rom

5

6

10

12

1416

20

24

27

30

32

35

40

43

44

det glemte rasehatet

Kunstneren Morten Holmefjord utropte seg til visekonge av Fusa. Atrium fi kk innvilget audiens. side 6

NRKs Urørt-redaksjon har stor makt over Norges musikkmiljø. Så stor at de nesten blir utsatt for bestikkelser.side 30

Professor Jostein Gripsrud har forsket på såpeoperaer. Vi snakket med ham om mulighetene for en Jon Fosse-såpeopera.side 32

Ill: L

illia

n Sh

arm

a

5

publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skuleRedaksjonsmøte torsdagar 1800.

trykk: Grafi sk Team AS

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79epost: atriumkontakt@uib.noweb: http://atrium.hf.uib.no

Bidragsytarar dette nr: Kjetil SøråsAud Marit Sofi e WiggHilde Bø

Ansvarleg redaktør:Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

Økonomiansvarleg:Erlend Reigstaderlendreigstad@hotmail.com

Fotoansvarleg:Kjetil SøråsKjetilsoras@hotmail.com

Layoutansvarleg:Lillian Sharmalilliaan_83@yahoo.no

Journalistar:Helene LindquistGunhild Tinmannsvik Jack van der Hagen NørgaardAnders B. KulsengJohan FalnesKjersti BergheimTrym N. HolbekHilde BøJürgyr

Fotografar:Trond SøråsKjetil Moon Sørli Nina Bang LarsenHilde BøAud Marit Sofi e Wigg

Eksterne bidragsytarar:Arnstein O. Teigene (foto)

Layout:Linn Andersen

Illustratør:Elisabeth Flø

Framside:Lillian Sharma

Bakside:Lillian Sharma

leder:Norge i Krig (bind 9)

Det er ikke særlig mye tvil lenger: Norge er i krig. Norge er nå offi sielt en del av den amerikansk-britiske invasjons- og okkupasjonsstyrken. Det har til og med gått så langt at vi har blitt utnevnt til støttespillere av George W. Bush i hans tale om rikets tilstand. Kristin Krohn Devold sa til Morgenbladet 30. januar at Norge ikke har sendt en bistandsorganisasjon til Irak, men en militær enhet. Det kan ikke sies særlig klarere. Krigen i Irak (da tenker jeg ikke på selve invasjonen, men på den krigen som pågår nå), er den tredje i rekken av kriger hvor Norge deltar. I 1999 deltok vi gladelig, til og med med SVs støtte, i den lite gjennomtenkte og fullstendig feilslåtte sønderbombingen av Jugoslavia. «En begrenset militær aksjon», som Kjell Magne Bondevik så treffende uttrykte det. Det var NATOs første ordentlige krig. Etter terrorangrepet mot World Trade Center i 2001 var Norge raskt på pletten og ville være med å bombe Afghanistan. NATO overstyrte her sine egne statutter bare for å gi seg selv lov til å bombe, ifølge reglene skal man nemlig spørre FN om lov først. Også her var Kristin Halvorsen entusiastisk frempå og uttalte sin støtte, selvom hun delvis trakk den tilbake igjen etterpå. Denne krigen resulterte som

kjent i at man gjorde en liten del av Kabul trygg og presset krigsherrene ut på landet. Der har de det fi nt den dag idag, mens sivilbefolkningen har det verre enn noen gang. Da Kabul ble erklært erobret, satte vi inn en tidligere ansatt i den amerikanske oljeindustrien som president. Og Osama er der ennå, et eller annet sted. Når det gjelder Irak, er det vel unødvendig å rekapitulere. De fl este har det siste årets begivenheter friskt i minne. Det man derimot kan lure på er hvorfor norske politikere har så lyst til å være med på dette. I den nye langtidsplanen for det norske forsvaret åpnes det, i følge forsvarsdepartementets offi sielle dokumenter, for at Norge bør delta i preventive kriger rundt om i verden uten støtte fra FN. Dette har stort sett blitt lagt frem uten debatt, utenom hos organisasjoner som Changemaker og forskjellige radikale fora. I et intervju i magasinet Balder uttaler Knut Nærum at i Norge er krig et lukket politisk anliggende, det har ikke noe å si for oss. «Vi er en nasjon i krig, men det er ingen som hamstrer hermetikk og fyller badekarene. Prinsipielt bør befolkningen vite når den er i krig. […] Ikke minst fordi regjeringens krigføring gjør Norge til et potensielt angrepsmål.»

Norge i Krig er en bokserie på åtte bind mange har i bokhyllene sine. Der dokumenteres det i en imponerende detaljrikdom de forskjellige aspektene ved Norge i krig i årene 1940-45. Etter min mening er det på høy tid med et bind ni i denne bokserien, en utgivelse som kunne dekke årene 1999-2004. Strengt tatt burde vi fortsette til bind 12, tatt i betraktning deltakelsen i fl ere kriger på kort tid og antallet uskyldige liv vi har ødelagt. Men jeg har ingen illusjoner om at nåtiden vil erstatte fortiden helt ennå. Et niende bind vil holde lenge foreløpig. Det kunne fortelle oss i bokform hvordan Kjell Magne Bondevik bedrev avansert ordkløyveri for å bortforklare Norges rolle i Jugoslavia, og hvordan den samme igjen var moralsk fortørnet over å være med på en militær aksjon hvor det ble brukt klasebomber, men uten å bli så fortørnet at han ville trekke oss ut igjen. Vi kunne få kartlagt grunnene til at vi igjen, etter en liten pause i krigshissingen ifjor, er tilbake som USAs logrende puddel, uten at det er særlig debatt om det. Og vi kunne fått vite hvorfor vi ikke hamstrer hermetikk. Hvem tar utfordringen?

Even Onsager, ansvarlig redaktør

7

kunstseparatisme

Har du hørt om Fusa? Det er omtrent som Soria Moria. Om ikke akkurat østenfor sol og vestenfor måne, så har de fl este hørt om Fusa, men de færreste vet hvor det ligger. Nå skal Fusa snart bli eget kongedømme.

tekst: Anders B. KulsengAnders.Kulseng@student.uib.no

foto: Kjetil Moon Sørli og Nina Bang Larsen

Fusa har faktisk fått litt oppmerksomhet i det siste. Liv Grete kommer derfra. For et par uker siden møtte halve kommunen opp på Flesland for å ta i mot henne og hennes ektemann Raphael. Den mindre kjente søsteren Ann-Elen har visst også tatt noen medaljer her og der. Ellers er det ikke så mange kjendiser derfra. Foruten skiskytterskene er vel kunstneren Morten Holmefjord det mest kjente navnet. Han er visekonsul og visekonge i Fusa.

Kroning og deklarasjon

Visekong Holmefjord fi kk litt oppmerksomhet i lokal, regional og nasjonal presse i året som gikk. Bergens Tidende var med da han 21. juni i fjor utropte seg selv til visekonge, ble kronet av formannen i eldrerådet, og erklærte Fusa som eget kongedømme. Dagbladet hadde en større reportasje da han var på sitt første statsbesøk til Os kommune i fjor høst. Etter hvert har atskillig fl ere hørt snakk om denne noe eksentriske kunstneren fra Eikelandsosen, og ryktene vil ha det til at man både i fylkeskommunen og på regjeringshold bekymrer seg for denne gryende formen om separatisme.

Ikke akkurat Lonely Planet

Tilbake til ingressen: Har du hørt om Fusa? I så fall, vet du hvor det ligger? Det gjorde ikke vi, da vi etter litt diplomati fi kk innvilget audiens hos kongen. «Kom til Os og møt meg der», sa visekong Morten, «så drar vi derfra til Fusa sammen». Så gjorde vi det. Trodde vi. «Kjør sørover», var tanken. Etter å ha sett på været på TV Hordaland, visste vi jo tross alt at Os lå litt sør og litt øst for Bergen lufthavn Flesland. Har du noen gang kjørt til Os? Det hadde selvfølgelig ingen av oss. Det er overhodet ingen skilting dit (i ettertid har jeg funnet ut,

ved å forhøre meg med et par Osinger, at man må følge veien til Stavanger. Hallo! Akkurat som om vi kunne vite dét. Er det Bergen kommune som ikke vil at noen skal dra dit, eller er det Terje’n som ikke vil ha fl ere innvandrere? Vi bare lurer). Vel, etter tre kvarter i rushtrafi kk, måtte vi tilslutt kjøre inn på en bensinstasjon og kjøpe kart, hvor vi så fant ut at vi befant oss på en plass som heter Sandsli. Alle bergensere vil jo her le av oss, i og med at de vet hvor feil vi hadde kjørt. Uansett, én og en halv time forsinka kom vi oss til Os, uten at verken Terje eller suspekte ungdomsforeninger stoppet oss på veien. Engstelige smøg vi oss rundt kommunebygget, før visekongen av Fusa, Morten Holmefjord, kom fra jobben sin ved et fi skefryseri, og ledet oss trygt mot ferga som skulle ta oss over til kongedømmet Fusa.

En hemmelig stat

Etter å ha vært hjemme hos visekongens foreldre, hvor visekongen foreløpig bor, slik at han kunne ta av seg arbeidstøyet og skifte til dress, bærer det mot Eikelandsosen sentrum. På den lokale (og eneste) puben, som for øvrig ser ut som et gatekjøkken, og er drevet av en norskbosnier, spanderer den svært så folkelige visekonge øl i 0,6-litersglass til mine to fotografer. Jeg må klare meg med kaffe. For å gjøre det klart med én gang, og for å rydde eventuelle misforståelser av veien; Morten Holmefjord er ikke konge, slik det har vært hevdet i den kulørte presse. Dette har ingenting med blått blod å gjøre. Å være visekonge er en stilling, omtrent som da britene innsatte en bestyrer, en såkalt visekonge, i diverse kolonier rundt omkring i fordums tid. En eventuell make blir på ingen måte dronning av Fusa. - Jeg begynte som visekonsul for IFDPR, en stat som ligger på kartet, men som ikke er tatt med. IFDPR står for Imperial Federation of Democratic Principalities and Republics.

- ??? - En stat? - Det er en stat, forklarer Morten, - den ligger på kloden, men den er ikke tatt med. På de kartene man får fra NASA og satellitter og alt dette her er staten rett og slett klippet og manipulert bort. Jordkloden er egentlig større enn den ser ut som. Historien til staten er egentlig ganske lang, forteller han. Så forteller han om staten IFDPR, opprettet i 1903, som gjennom en avtale med europeiske stormakter på midten av 1800-tallet ble bestemt skulle holdes hemmelig. - Ok? undrer vi. - Hvor ligger så denne staten? Morten drar litt på det. Svarer litt diffust. Kanskje han egentlig ikke vil avsløre dets beliggenhet? - Det ligger mest sannsynlig på det eurasiske kontinent, en eller annen plass i Europa-Asia. Jeg ser for meg at det ligger bortenfor Kaukasus en plass. Og så får jeg kodede meldinger gjennom avisartikler, nærmere bestemt på side to i Bergens Tidende. Dette blir bare rarere og rarere, tenker vi. - Fra staten? - Ja, fra mine overordnede. På side to i BT. Og den siste beskjeden jeg fi kk, som visekonsul, var å gjøre Fusa til eget kongedømme. Så på kroningsdagen i fjor, 21. juni, skrev jeg og ordføreren i Fusa under en traktat om at Fusa skal ha to separate – men samtidige – politiske systemer fram til høsten 2005.

Frimerker og mynter

Ifølge traktaten skal det holdes folkeavstemning høsten 2005, samtidig som stortingsvalget, om Fusa skal fortsette som selvstendig kongedømme, eller gå tilbake i union med Norge. Videre har visekongen forpliktet seg til å jobbe med utenrikspolitiske saker, det vil si saker som i første rekke dreier seg om relasjoner til kongeriket Norge. Neste skritt blir en eventuell avstemning om EU-medlemskap, og planen er at Holmefjord

8

skal reise til Brüssel for å opprette kontakter, og for å jobbe for Fusas interesser i utlandet. Han vil ikke blande seg inn i internpolitiske forhold, utover planene om et eget frimerkesystem, samt en omlegging i valutaen til Fusaiske Kruner. En støyende bondetamp kommer veltende inn til oss, og vitser noe på fusaisk kaudervelsk ingen av oss forstår, men som går på et eller annet rundt lyging og ikke tro på det vi hører. Vi ler litt, selv om vi ikke forstår noe, og han surrer etter hvert ut igjen. - Er det sånn at alle kjenner hverandre her? - Nei, jeg vil heller si at alle later som. De fl este vet en hvem er ved navn, men man kjenner ikke alle. Hva mener en med å kjenne? De fl este vet om hverandre.

Et ferdig kunstverk

Visekong Holmefjord er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen. Tidligere har han stått bak et par prosjekter som har vært både kontroversielle og som kan sies å ha vekt en smule moralsk forargelse. I år er hans siste år på akademiet, et år som innebærer fri praksis. I den forbindelse har han invitert lokale og «utenlandske» (les: fra Vestlandet) kunstnere til å føre opp et kunstverk i hver av de 15 bygdene som utgjør Fusa kommune. For hans del er Fusa et «ready-made»-kunstverk, det vil si et kunstverk som allerede var der når han kom. «Dette er mitt kunstverk», pleier han å si når journalister kommer på besøk, og peker utover riket. Jeg griper meg å i lure på hvordan folk i Fusa tar dette. Om de er med på prosjektet, om de tar det som spøk, eller om de er forarget. Visekongen ler litt, og vi skåler. Han drar på det. - Noen synes det er interessant eller morsomt, og så er det de som synes det er det dummeste de har hørt om. Hehe… - Du tar deg altså ikke nær av det? - Nei, egentlig synes jeg det er fl ott, for det holder det liksom gående. Hadde alle vært enige om at det var bra, så hadde det dødd ut av seg selv. Spenning og konfl ikt gir progresjon og utvikling.

Jeg – en fusing?

Utvikling trengs i en bygdekommune som Fusa. Lokalavisa heter Os & Fusaposten. Os

er storebror, og Fusa lillebror, og følgelig kommer Fusa alltid i skyggen av Os. Visekongen mener det absolutt er et lillebrorkompleks til stede. Han forklarer at når man begynner på videregående og må reise til Os, er det ingen som vet hvor Fusa ligger, eller i hvilken retning det er. Osingene har blikket rettet mot Bergen. For dem er Fusa villmarka. Et annet moment visekongen håper å kunne bidra til, er å bygge en Fusa-identitet, følelsen av tilhørighet til selve Fusa. Gi fusingene noe å være stolte av. Liv Grete Skjelbreid Poirée, hallo! Hvor sexy er dét liksom? Folk i Fusa ser ikke på seg selv som fusinger, men defi nerer seg ut i fra den bygda de kommer fra. - Fusa kommune bestod nemlig opprinnelig av tre kommuner som ble slått sammen i 1964. Derfor er det masse bygdekrangling, og heller ikke noe udiskutabelt sentrum. Eikelandsosen er kommunesenteret. - Og det er nettopp det som er det geniale, hevder Morten, - når det ikke eksisterer noen identitet her, kommer man liksom til duk og dekket bord, og kan gjøre hva en vil. Det fi nnes nemlig ingen identitet å konkurrere mot. Han håper annekteringen kan være med på å sette Fusa på kartet, og gi ungdommen derfra en identitet. - De som sitter i kommunestyret er stort sett født og delvis oppvokst før 1964, og er stort sett lojale mot den kommunen de kommer fra. Derfor eksisterer ikke Fusa mentalt i fusingenes hode. Det eksisterer på kartet, det er et prestegjeld og en postsone, men ellers ingenting.

Stil: Bondetamp

Angående identitet: Personen Morten Holmefjord fi kk seg litt av et sjokk da han fl yttet til Bergen for å studere. Én ting er å ha vært i en større by, en annen ting å bo der. - Det som slo meg mest, er måten «alle» er delt inn i stereotyper. Liksom «går du kledt slik, så henger du på Garage», eller slik, så er du «Metromenneske», eller realfagsstilen versus kunststudentstilen, og så videre. Og hva var jeg? Jeg var jo en bondetamp, fra ei bygd utenfor Bergen som ingen hadde hørt om. Så da kjørte jeg bygdetampstilen. Møtte opp til klassefest på Roof Garden i slagstøvler og greier. Han humrer litt mens han mimrer tilbake til studietida.

- Men det er mulig jeg tok den litt vel langt etter hvert, at folk ikke skjønte ironien, men bare tok meg for en bondetosk som var helt utenfor. Det var jo ikke det som var helt meningen.

Imperialistiske Os

Det nærmer seg kveld, og vi begynner å tenke på turen hjemover. Glasset er tomt, og kongen er trett. Dessuten må han hjem før foreldrene har lagt seg. - Men jeg har leid meg et hus jeg snart fl ytter inn i, avslører han. Vi kjører oppom det nye huset, som nesten ikke koster noe som helst å leie, iallfall sammenlignet med 70 kvadrat i sentrum av Bergen. Visekongen tar oss med i tronsalen hvor han tar i mot audienser, og hvor han forteller oss om Fusas store skrekk – det imperialistiske Os. Om det ikke er blått blod i Fusa, så er i hvert fall blodet som styrer i Os mørkeblått. Makthaverne i kommunen der har nemlig svært så ekspansjonistiske ambisjoner, men siden det vil bli vanskelig å yppe seg mot Bergen, retter de blikket over fjorden – mot Fusa. Fusa er ganske stor i utstrekning, 378 kvadratkilometer mot Os sine stakkarslige 140. Samtidig er folketallet fi re ganger høyere i Os enn i Fusa. Fusa har i tillegg store områder disponible for jordbruk, fi skeoppdrett, treforedling og skipsbygging, noe som gjør dem svært så ideelle som koloni for Os kommune. Det ryktes at Os allerede har annektert fl ere områder i Spania. Muligens er det derfor fusingene nå forsøker å søke støtte hos en potensiell stormakt som IFDPR, representert ved visekong Holmefjord?

9

”-0g det er nettopp det som er det geniale, -når det ikke eksisterer noen identitet her, kommer man liksom til duk og dekket bord, og kan gjøre hva en vil..”

Visekong Morten Holmefjord foran kongehuset.

10

snikende skolepenger, skjult utgift

Institutt for informasjons- og medievitenskap krever allerede 50 kroner i kopipenger fra studentene sine hvert semester. Nå foreslår universitetsdirektøren å innføre en fl at kopiavgift på 200 kroner per semester for alle studenter ved universitetet.

tekst: Johan FalnesJohan.Falnes@student.uib.no

foto: Hilde Bø

Jeg skulle bare ordne tilgang til lesesalen. Det burde vært en smal sak. Da jeg henvendte meg i skranken på Institutt for informasjons- og medievitenskap, ble jeg imidlertid bedt om å betale 50 kroner. - For hva da? undret jeg. Svaret var kopipenger. Hvilke kopier det er snakk om, er fremdeles noe uklart. Det forbauset meg at instituttet i det hele tatt har lov til å kreve en slik avgift. Minner ikke dette fælt om skolepenger?

Kopiavgift på trappene

For å undersøke denne saken nærmere, kontaktet jeg nestleder i NSU Bergen, Øyvind Jakobsson. Han avslørte da noe som gjorde saken enda verre. Nå har nemlig universitetsdirektøren foreslått at det skal innføres en fl at kopiavgift for alle studentene ved universitetet. Denne avgiften foreslår han at skal ligge på 200 kroner per semester for fulltidsstudenter. Avgiften skal dekke en del av de utgiftene universitetet har med betaling av kopinoravgiften. Kopinoravgiften ligger i dag på nesten 300 kroner per student. Når du handler på kompendieutsalget blir imidlertid en del av det du betaler satt av til betaling av denne avgiften. I tillegg kommer andre utgifter knyttet til det tekniske, som papir og toner. Universitetsdirektøren mener 200 kroner per semester vil være en rimelig kompensasjon for de samlede utgiftene, og hevder i sitt forslag at man med stor sannsynlighet kan si at ingen studenter vil betale for mye. Øyvind ser på sin side fl ere problemer med det nye forslaget. - NSU mener dette er et klart brudd på gratisprinsippet, forteller Øyvind. - Man får ikke mulighet til å reservere seg mot en slik ordning, og det er høyst uklart hva denne ordningen skal

Øyvind Jakobsson, nestleder i NSU Bergen, kritiserer kopipenger-praksisen.

11

dekke, og hva studentene får igjen for det de må legge ut. Det slår også veldig skjevt ut. Noen studenter vil da måtte betale for noe de ikke får, hevder han.

Ulike utgiftsmønstre

Årsaken til dette er ifølge NSU at graden av gratis distribusjon av undervisningsmateriell varierer sterkt fra fag til fag. Mens noen fag lar mesteparten av materiellet distribueres via kompendieutsalget, deler andre fag ut en mengde materiell gratis. Enkelte institutt har sågar egne kopiavgifter, som Institutt for informasjons- og medievitenskap. Utgiftene forbundet med kopiering varierer dermed sterkt mellom ulike studentgrupper, og en fl at avgift tar ikke hensyn til dette. Øyvind er opptatt av at en kopiavgift må refl ektere forbruket til den enkelte student. - Når man ser at folk ikke bruker noe, og fortsatt må betale en fl at avgift, da ser man hvor urettferdig dette blir, forklarer han. Øyvind mener dessuten at forutsetningene for å kunne studere uten å påføre universitetet store utgifter med kopiering er mye bedre i dag enn for noen år siden. - I dag kan en motta, lagre og bruke ting på elektronisk vis i mye større grad enn før. Det er ikke like nødvendig å ta kopier. Pc-dekningen er så stor i dag i forhold til hva den var for noen år siden, at det er naturlig at studentene i enkelte fagmiljø selv kan velge hva de vil skrive ut og ikke, hevder han. Derfor argumenterer Øyvind for at man må få en ordning hvor studentene betaler for det de skriver ut. Da kan man selv velge hva man vil bruke pengene på.

Rævedilting etter UiO

I fjor ble en identisk avgift som den universitetsdirektøren nå foreslår vedtatt ved Universitetet i Oslo. Øyvind tror ikke sammenhengen er tilfeldig. - Jeg tror at universitetsdirektøren ønsker å behandle disse utgiftene på en eller annen måte, og da tror jeg han har orientert seg i sektoren, og sett på hva de har gjort andre steder. Og det må han jo få lov til. Hvis han opplever at det fungerer greit på andre institusjoner, så kan jo han like gjerne prøve å implementere det her, mener han. Om ordningen ved UiO fungerer greit, kan imidlertid bestrides.

- UiO begynner nå å se på konsekvensene av dette her, og begynner å se på andre løsninger. Ordningen er under evaluering, forteller Øyvind. Han fremhever også at studentene ved UiO ikke fi kk anledning til å uttale seg i saken før den ble vedtatt. - Dette var et grovt overtramp på studentenes lovfestede rettigheter og et gammelt prinsipp i det norske akademia, slår han fast.

Betaling for ytelse

NSU ønsker i stedet for den fl ate avgiften å innføre et system hvor en betaler for det en kjøper på kompendieutsalget og for det en selv kopierer og skriver ut. Dette mener de kan gjennomføres ved at de ulike fagene i større utstrekning benytter seg av kompendieutsalget, og ved at en innfører systemer som registrerer bruken av printere og kopimaskiner. - Det fi nnes programmer som registrerer bruk av printere og den slags, fremhever Øyvind. Dette vil innebære visse administrative utgifter, men disse utgiftene mener Øyvind man vil klare å spare inn igjen ved redusert forbruk. En slik ordning vil bli mer rettferdig, og den vil også oppfordre til mer refl ektert bruk av printere og kopimaskiner.

Gratisprinsippet i fare?

NSU mener en fl at avgift vil slå så skjevt ut at den ikke vil oppfattes som betaling for en ytelse eller tjeneste fra UiB. Avgiften vil derimot bli oppfattet som en kontingent til det vitenskapelige miljøet.

- Det blir en snikinnføring av skolepenger, sier Øyvind. Han mener at siden det er så vanskelig for vanlige studenter å se hva pengene faktisk går til, vil det bli oppfattet som skolepenger. Terskelen for å innføre andre typer avgifter vil også bli lavere. Dermed er gratisprinsippet i fare. - Når man tror at gratisprinsippet har falt, så har det falt, for det er ikke lovfestet noe sted ennå, påpeker Øyvind. Han mener likevel at det er rimelig at studentene betaler for det de selv kopierer og skriver ut. - Gratisprinsippet har aldri omfattet læremidler. Det har aldri vært slik at du skal få gratis bøker og gratis kompendier, forteller han.

Livet i skjul

Da Institutt for informasjons- og medievitenskap ville ha meg til å betale kopipenger, var jeg blakk. Jeg fi kk derfor beskjed om å komme tilbake ved en senere anledning. Den anledningen har jeg sørget for å utsette. Jeg spør Øyvind om ordningen. Har de lov til å kreve kopipenger av meg? - Nei, den ordningen bryter med vedtak i universitetsstyret. Ordningen er ikke valgfri, og den bryter også med praksis på universitetet, hevder Øyvind. Jeg velger å ta påstanden hans for god fi sk. Resten av semesteret får jeg leve så godt jeg kan i skjul for kjeltringene bak skranken på instituttet mitt. Til neste semester får vi bare håpe på det beste.

12

piggtrådfestivalen

Vokalisten i Forty-two under en konsert. (Foto: Arnstein O. Teigene)

13

18. og 19. mars kjøres Piggtrådfestivalen i gang på Hulen. Det er første gang festivalen arrangeres, og hardrock- og metallinteresserte loves en heftig helg med åtte usignerte band på scenen.

tekst: Gunhild TinmannsvikGunhild.Tinmannsvik@student.uib.no

foto: Piggtrådfestivalen

Bjørnar E. Nilsen er leder for festivalen, og tilbyr en kompakt pakke med metall og hardrock. - Vi så behovet for å fi nne på noe mer nisjebestemt innenfor rock. De fl este andre tilsvarende arrangement er enten for mer etablerte artister eller for et mye bredere spekter av rock. Der får du ikke en kompakt pakke og en får også et litt mer utvanna publikum. Vi ønsket å lage noe som var mer metall- og hardrockbasert, både med hensyn til artistene som skal spille og publikum. Ifølge festivalens websider er målet å stimulere til videre vekst av en allerede internasjonalt anerkjent norsk eksportartikkel. Festivalen er i hovedsak myntet på utøvere uten platekontrakt, da det er disse som har det største behovet for hjelp til eksponering og ikke har et etablert pr-apparat i ryggen. Traktorrock og schizofren dødsmetall

Festivalprogrammet har blitt avgjort på bakgrunn av innsendte demoer, og Bjørnar forteller at styret har hatt en vanskelig oppgave med å plukke ut de beste. - Vi er vanvittig positivt overraska over hvor mye bra demomateriale vi har fått inn Vi hadde regnet med å få inn mye bra, men det har vært en sinnsykt vanskelig prosess å begrense oss til bare åtte band på to kvelder. - Er det noen band du har spesielle forventninger til? - Jeg tror at alle blir vanvittig bra. Jeg har faktisk ikke sett noen av bandene live tidligere, så jeg er skikkelig spent. Når jeg ser på demomaterialet vi har fått inn, i tillegg til liveanmeldelser som bandene har fått tidligere, så har jeg veldig store forventninger. På heavymetal.no sine sider, blir to av bandene våre omtalt som noen av Norges beste band. Dette er Tömmermenn, som spiller noe de kaller for traktorrock, som er tung, tung rock på norsk. Det er vanvittig tøft, med stor lyd og

masse groove. I tillegg har vi The Allseeing I, som er schizofren dødsmetall med innslag av alle slags sjangre, for eksempel jazz.

24 brune groupies

Festivalen er basert på frivillig arbeid, og administrasjonen har i utgangspunktet ingen startkapital. Til tross for dette, har festivalledelsen også hentet inn band fra andre deler av landet. - Vi arrangerer festivalen på et idealistisk grunnlag, derfor er det begrenset hvor mye vi har anledning til å dekke av reiseutgifter og annet for bandene som skal spille. Derfor har vi lagt hovedfokus på Bergen og omegn, der vi ikke vil få noen videre utgifter med å få bandene til festivalen. Utover det har vi ett band fra Stavangerområdet, ett band fra Drammensområdet, og to band fra Oslo. - Får bandene honorar? -Nei, bandene får ikke honorar. Vi gjør det vi kan for å dekke reiseutgifter i forbindelse med festivalen, i tillegg hjelper vi dem med å ordne overnatting og de får hver sin kasse med 24 brune groupies på bakrommet. Festivalen er avhengig av privat og/eller offentlig støtte. Alle festivalarrangører håper på stort besøk, og gjengen bak Piggtrådfestivalen har allerede planlagt hvordan et eventuelt overskudd skal forvaltes. Overskuddet vil gå til videre arrangement av festivalen, og overskudd over 15 000 kroner vil gå til turnestøtte for band

som dekkes av festivalens formålsparagraf.

Metal Daze

- Kan du fortelle om samarbeidet med Metal Daze, Studentradioens metal-program? - Studentradioen tok kontakt og lurte på om jeg var interessert i å få i gang et samarbeid. Vi ble enige om å kjøre en presentasjon av de bandene som spiller på Piggtrådfestivalen hver tirsdag fra da vi annonserte fetsivalprogrammet, frem til festivalen starter. Metal Daze sender tirsdager klokken 19.00-20.00 på 104,1, 106,1 og 107,8 mHz. Programmet vil også sende fra festivalen.

Detta blir gøy

Festivalstyret består av fem musikkinteresserte gutter, og tre av dem er aktive i egne band og prosjekter. De kommer fra fl ere steder rundt om i landet, og har bakgrunn fra metalmiljøet på sine hjemsteder. Bjørnar har inntrykk av at det er et høyere initiativnivå i Bergens metalmiljø enn mange andre steder, og sier at det tilsynelatende ser ut til at det er fl ere ildsjeler her i byen som er interesserte i å sette i gang ting selv. Han har ingen tidligere erfaring med å arrangere festival, og selv om ikke alt har gått knirkefritt, synes han det er gøy og en stor utfordring. - Det bringer med seg ganske mange nye erfaringer. Ganske mange overraskelser underveis, ting vi ikke har tenkt på som smeller oss rett i trynet… - Hvilke forventninger har du til festivalen? - Jeg ser for meg at vi kommer til å få det vanvittig morsomt, få en bra fest og mange gode musikkopplevelser, avslutter festivalsjefen.

The Allseing I.

Tömmermenn.

det glemte rasehatet2. verdenskrig er mest kjent for Hitler-Tysklands jødehat. USAs propaganda og rasehat mot japanerne har kommet i den historiske bakgrunnen.

tekst: Kjetil SøråsKjetilsoras@hotmail.com

Det er vanskelig å forstå den historiske betydning av at det under 2. verdenskrig ble drept 55 millioner mennesker, kanskje fl ere, i et eneste langvarig blodbad. Vanskelig er det også når man prøver å skille alle de forskjellige krigene som begrepet «2. verdenskrig» egentlig er en samlebetegnelse for. Tysklands tidlige ekspansjon østover i Europa, Italia i Etiopia, aksemaktene mot de allierte, Tysklands invasjon av Sovjetunionen og ikke minst nazistenes kamp mot jødene og andre «undermennesker». Men det var ikke bare i

Europa krigen ble utkjempet på grunnlag av rasehat.

Europa er et annet sted

Spør man en amerikaner i dag om på hvilke måter den andre verdenskrig var rasistisk og hatsk, vil de aller fl este vise til nazistenes folkemord av jødene. Likevel var det under krigen slik at folkegruppen som var mest forhatt av amerikanerne ikke var tyskerne, men japanerne, og de rasemessige spørsmålene som i USA satte fl est sinn i kok var rettet mot

krigen i Asia. Amerikanere var, med få unntak, besatt av tanken på hvor grunnleggende onde japanerne etter sigende skulle være. I Europa følte man at uansett hvor grusom og dødelig fi enden enn var, så var de fremdeles ansett som mennesker. Den japanske fi enden ble sett på som noe undermenneskelig og frastøtende, slik mange føler ovenfor kakelakker eller kloakkrotter. Slike bilder brukte nazistene i sin propaganda for å beskrive jødene, og amerikanere brukte de samme bildene om japanerne. Holocaust

var for mange amerikanere for fjernt, for langt borte til å gjøre særlig inntrykk. Japanernes aggresjon i Stillehavet og Asia var noe som kunne fattes, og etter ødeleggelsene ved Pearl Harbor i 1941 begynte for alvor de amerikanske interessene å bli truet. USA fi kk med dette krigen farlig nær og trengte å samle folket mot én fi ende. Propagandaen fremstilte krigen på kontinentet som en «familiefeide» som egentlig ikke var noen trussel mot den vestlige sivilisasjon. Krigen i Asia ble beskrevet som en krig mellom «orientalske raser» (les japansk) og de «siviliserte vestlige raser» om verdensherredømme.

Karikaturtegnerens makt

En slik holdning ga selvsagt utslag i samtidens Hollywood-fi lmer. Nesten som en fast oppskrift ble det i fi lmer presentert gode tyskere, gode

italienere og endatil gode nazister, men en «god japaner» var det sjelden snakk om. Når karikaturtegnere skulle tegne aksemaktene fi kk den tyske fi enden Hitlers ansikt, den italienske fi kk Mussolinis mens den japanske fi enden fi kk et homogent «japansk» uttrykk: korte, runde i fjeset, store utstående ører, «tennene på tørk» og med et skulende blikk bak tykke, runde brilleglass. I Europa hadde fi enden betegnelsen nazister og fascister, ikke tyskere og italienere. I Asia var nasjonaliteten japaner, eller bare «jap», det tilsvarende. Betegnelsen «jap» (på norsk «japse») viste ikke bare til soldatene eller japanere som nasjon, men det refererte til japanere som asiater, «de gule». Det underlige er at det ikke tok lang tid etter krigen før gode bånd ble knyttet mellom USA og Japan. Mye av forklaringen ligger her

i spenningene som oppstod på grunn av Den kalde krigen og både Japan og USAs behov for en alliert i Asia. Spesielt tydelig ble dette i årene 1950-54, hvor USA brukte Japan som base for å stanse «den røde fare» i Korea. Kunstig hat

Dette viser at mye av hatet mot japanere var et kunstig resultat av krig og propaganda. Dette betydde likevel ikke at rasismen ganske enkelt forsvant. Det man så var en ekstraordinær fostring av rasistiske stereotyper. Tankemønstre som gjør dreping lettere kan i mer stabile tider, med en viss modifi kasjon, gjøre paternalismen sterkere. Hatet mot én stereotype kan, med visse modifi kasjoner, overføres til nye fi ender.

16

vestens terapeut

Finn ditt autentiske selv med Dr. Phil – og bli stjernen i ditt eget liv!

tekst: Helene LindqvistHelene.Lindqvist@student.uib.no

ill: Simon & Schuster

Enhver TV-kjendis med respekt for seg selv gir ut minst én bok. Psykologen og livsstrategieksperten Dr. Phil har gitt ut mange. Aller mest promoterer han boka Self Matters, den du skal lese når du trenger å fi nne tilbake til det han kaller ditt autentiske selv. Lykken er det autentiske

Det er lett å bli skeptisk allerede ved omslaget. Dr. Phil kikker mot deg med et selvsikkert uttrykk, kanskje er det ment som et smil. Navnet hans er skrevet med store gullbokstaver: Dr. Phillip C. McGraw. Dette oser ikke akkurat av seriøsitet og kvalitet. Fordi du er nysgjerrig på hva denne mannen har å komme med, legger du den likevel ikke fra deg med en gang. Dr. Phil åpner boken ved å innrømme at han selv slettes ikke alltid har vært i kontakt med sitt autentiske selv. Faktisk kastet han regelrett bort ti år av sitt liv fordi han ikke visste hvor han skulle fi nne det. Og slik legitimerer han seg selv som forfatter av denne boken. Han er jo bare et vanlig menneske han også! Ihvertfall var han det før. Men hva er egentlig det autentiske selv? Dr. Phil forklarer at det er deg selv på det lykkeligste. Da livet ditt enda ikke var ødelagt

17

av mas og forventninger. Det autentiske selv er alle kvalitetene dine. Alt du er dyktig til. Alt du en gang hadde. Men du kan fi nne tilbake. Ditt autentiske selv roper etter å bli funnet tilbake til, og erstatte det fi ktive selv, som nå regjerer. Det fi ktive selv er den du lever som, men ikke den du er. Den er deg med alle byrdene verden har gitt deg. Forøvrig opplyser Dr Phil om at den mest autentiske personen han noen gang har møtt, var en spritsmugler. En faren handlet hos da Phil var liten.

Kongruenstest

Som leser blir du introdusert for noen tester som kan tas for å fi nne ut graden av kontakt med ditt autentiske selv. Disse er i samme stil som de tradisjonelle ukebladtestene: ett poeng for det, og to poeng for det osv. Her kan du for eksempel (som artikkelforfatteren) få beskjeden «you are seriously disconnected with your authentic self». Men uansett hvilken score du oppnår på testen, forsikrer Dr. Phil deg om at det er nødvendig å lese hele boka. Aldri så godt at det ikke kan bli bedre.

Metoden

Doktorens budskap er at om du vil programmere din framtid, må du avprogrammere din fortid. Med andre ord: for å redde din framtid må du grave i din fortid. Dette for å forstå hvem du er, og hvem ditt autentiske selv er. Til denne livsanalysen vil Phil at du skal lete dypt i deg selv, både i dine positive og negative minner. Målet er å fi nne frem til ti «defi ning moments», syv «critical choices» og fem «pivotal people». Etter dette skal du svare på mange spørsmål. Og må vite, dersom du ikke har nevnt deg selv som en av de fem viktigste personene i ditt liv, da er du virkelig ute og

kjører. Da er du langt borte fra ditt autentiske selv.

Folkelige Phil

Self Matters preges av et irriterende overmuntlig språk: «are you in total shock right now? You’re probably thinking I’ve gone walleyed, steerheaded, over-the-top «selfi sh-crazy»». Særlig ordet sjokk kommer han stadig tilbake til. Dr. Phil liker åpenbart å sjokkere, og selv blir han ikke sjokkert over at noen blir sjokkert av hans budskap. Boka kan til tider minne om en frelserpredikant. Du kan nesten høre Phil snakke til deg, og du leser fortere og fortere. Til slutt leser du så fort at du plutselig innser at du ikke har fått med deg det som sto. Heldigvis er det ikke alltid det gjør noe. Dr. Phil bruker usannsynlig lang tid på å komme til poengene. Det er nok den største svakheten ved boken. For igrunn er den slettes ikke dårlig. Ja, du kan le av omslaget, fnyse av det overmuntlige språket, kritisere metoden. Men han har likevel endel gode poenger. Mange bør nok være mer bevisste på sin egen makt over eget liv: «you are making the choices». Dessuten er det viktig for Dr. Phil å poengtere at ingen skal være et offer. Og har de vært et, har de likevel selv ansvaret for å komme seg ut av offerrollen. Du må gjøre sykdommen til noe du har og takler, istedetfor å la den defi nere deg.

Phil på TV

Norges kabel-TV-seere har lenge kunnet glede seg over merkelige amerikanere som bretter sitt privatliv ut for alle og enhver. Noen av showene er mer ekstreme enn andre, men alle er vel av det slaget at det er en stund til den norske versjonen kommer. Dr. Phil kan bedre

sammenlignes med Oprah Winfrey, som han tidligere var fast innslag hos, enn med de noe «livligere» Jerry Springer og Ricki Lake. Hos Dr. Phil er gjestene pent kledd og siviliserte – stort sett godt voksen hvit middelklasse. Dr Phil ordner ikke opp for mannen som skal tilstå for sin kone at han venter barn med hennes mor. Ingen i publikum rekker opp hånda og sier «what goes around comes around». Her er det Dr. Phil som får dømme, ikke publikum. Ingen problemer er for store, ingen for små: Dr. Phil løser alt på 45 minutter, inkludert reklamepause. Blant publikum sitter forøvrig i hvert eneste show hans kone, Robin. Man kan jo undres om hun har sitt eget liv hun også? Har hun funnet sitt autentiske selv? Og er det isåfall å være se-hvor-godt-forhold-vi-har-statuspyntedukke for mannen?

Allmektige Phil

Den selvgode Dr. Phil er med sine overdrivelser og dramatiseringer «typisk amerikansk». Han forsikrer deg om at boken hans virkelig er genial – og følger du hans veg vil livet ditt nå nye høyder: «you’ll be shocked!» som han sier. Samtidig kritiserer han mye av dagens selvhjelpsbøker og kurs for å være lettvinte og overfl adiske. Heldigvis for deg kan han opplyse om at han selv ikke driver med slikt «new-age psykobabbel». Phil skriver også treffende at mennesker som er usikre på hvem de er blir et lett rov for svindlere. Kanskje er det lurt å fi nne seg selv før sånne som Dr. Phil gjør det?

18

TEMA: “selvpotrett”

foto: Kjetil Sørås

foto: Aud Marit Sofi e Wigg

20

påfuglens hale

Faen. Nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere.

tekst: Jack van der Hagen Nørgaardtobakkjack@hotmail.com

foto: Trond Sørås

Thomas Hylland Eriksen innledet sitt foredrag på studentersamfunnet med Tor Åge Bringsværds sosialpolitiske kritikk i novelleform. Hylland Eriksen hevder samfunnet de siste årene har opplevd en rimifi sering, og med det menes at vi har blitt underlagt et produksjonsregime der det eneste målet er effektivitet. Dette verdisystemet fører med seg en del utilsiktede bivirkninger som påvirker forholdet mellom kvalitet og kvantitet, dybde og bredde, utilgjengelighet og forgjengelighet. Kort sagt, samfunnet blir masseprodusert. Den mytiske jappen

For ca. 20 år siden oppstod jappebegrepet. Det hersket en mytisk forestilling om disse fremadstormende unge (mennene). De var velkledde og velutdannede, og skyldte ikke samfunnet annet enn å realisere seg selv. Hele det politiske spekteret, inkludert Kåre Willoch, var forarget. Man var bekymret for hvor samfunnet nå tok veien. Men kritikken fordampet og jappeånden har etterhvert blitt en selvfølge. Begrepet har dødd ut, men mentaliteten har blitt værende. Vi lever i et samfunn med høy materiell levestandard og en fremdeles god velferdsstat. Allikevel viser en studie av livskvalitet i 64 land at Norge kommer midt på treet. Vi er hverken fornøyde eller misfornøyde. Høyt opp kommer land som Mexico, Vietnam og Columbia. Land med lavere materiell levestandard og velferdsnivå. Professoren i sosialantropologi trekker frem eksempler fra feltarbeid i fattige og rike land, og peker på hvor mye lettere det er å gjøre feltarbeid i fattige strøk. - Folk har mer tid, de er hyggelige og åpne. De har ingenting å tape, forteller han Spesielt husker han feltarbeidet på Mauritius, i

etterkant av møtet med det postmoderne Oslo tidlig på 80-tallet. - Tilværelsen var meningsløs. Kontrasten til Mauritius hvor folk var fattige, men allikevel gliste og lo og gledet seg over de små ting var besynderlig. Hylland Eriksen advarer mot å romantisere fattigdom eller stole blindt på statistikk, allikevel er det noe slitt med folk i materielt høyt utviklede samfunn. Vi tar oss i mindre grad enn før tid til å konsentrere oss om viktige ting. Den tidkrevende refl eksjonen er undertrykt. Fremdeles. Noe sånn er det vel han sier. - Det er nokså daft for tiden. Og vi trenger å ta tiden tilbake. Konsentrere oss om noe viktig. Vi må ha et prosjekt.

Livsverden mot systemverden

Men for å starte prosjektet må vi vite hva vi skal kjempe mot. Hylland Eriksen hevder en snikende gassky har kommet over oss, og skisserer en ideologisk cocktail med tre overskridende elementer hentet fra den bulgarske litteraturviteren Tzvetan Todorov: Nyliberalisme, identitetspolitikk og autoritær livsstilsmoralisme. - Nyliberalismen har mye hjerne, men lite hjerte, og dreier seg om hvor høye stabler vi kan lage, uten særlig hensyn til hva som er i stabelen. Det er jo dette som er essensen i kvantitetsreformen, spøkefullt omtalt som kvalitetsreformen, sier han med stor applaus fra publikum. - Kvalitet er ikke knyttet til ensidig produksjon av oppgaver og studiepoeng, men snarere at man tar seg tid. Den tidligere historieprofessoren Francis Sejersted uttaler i siste nummer av forskerforum at han ville ha lite å gjøre på dagens universitet, med alle de nye publikasjons- og fi nansieringskravene til forskningen. Nyliberalismen kan betegnes som en ideologi bestående av privatisering, deregulering,

effektivisering, og en storstilt forandring av institusjoner, mennesker og ting om til rasjonell markedslogikk. Med nyliberalismen kom et nytt økonomisk språk, bestående av ord som downsizing, outsourcing og AS-ifi sering og så videre. - I den hjerteløse nyliberalismen ser vi dessuten mye av ideologien rundt hybriditet. Det er individet, med maksimal frihet og minimal trygghet som blir bejublet, sier Hylland Eriksen, før han legger til: - Men evnen til å yte motstand er sterk, vi må bare fi nne nye måter å yte motstand på. Vi har fremdeles noe å kjempe for når livsverdenen strider mot systemverdenens krav.

Livstilsmoralisme: En kreftsvulst

Den andre faktoren Hylland Eriksen trekker frem er identitetspolitikk, av typen «for å være norsk må man gå på ski». (mild type identitetspolitikk) - Dette er et fenomen med mye hjerte, men med lite hjerne. De ulike formene for identitetspolitikk virker splittende og tar oppmerksomheten bort fra felles utfordringer. Uttrykk for identitetspolitikk fi nner vi i nasjonalisme og multikulturalisme. Identitetspolitikken er nostalgisk og konstruerer ofte en heltemodig fortid. Den henter næring fra frykt og utrygghet og kan innebære en «oss» mot «de andre»-tenkning. Motsetningen er fellesskap som bygger på inkluderende, fl erkulturelle og universalistiske verdier. Et eksempel på fatal identitetspolitikk er krigen i Bosnia-Hercegovina. I det første demokratiske valget i 1990, fi kk partier som representerte etniske grupper 70% av stemmene, noe som dannet grunnlaget for den etniske rensingen som senere fant sted. Mindre dramatiske eksempler på identitetspolitikk fi nner man f.eks. i partiprogrammet til Frp. En tredje faktor Hylland Eriksen vil til livs, er livsstilsmoralismen. Altså den autoritære moralismen à la Høybråten. Hylland Eriksen

21

Illus

tras

jon

: Elis

abet

h Fl

ø

“det er nokså daft for tiden. Og vi trenger og konsentrere oss om noe viktig .Vi må ha ett prosjekt”

gjør at mellomrommene våre blir spist opp. Som kjent er jo noe av det mest kreative som fi ns nettopp å gjøre ingen ting, forteller professoren.

Langsomme byer

Andre mottiltak mot «tidsklemma» er den italienske bevegelsen Slow Food, med sneglen som sitt symbol. En annen bevegelse er Cittaslow – langsomme byer – som er en videreføring av slowfoodbevegelsen med kjerne i Nord-Italia. Byer, kommuner og tettsteder kan søke om å bli tatt opp, og i Italia er rundt femti byer med. Utgangspunktet er at

mener offentlig innblanding i folks livsstil er farlige greier. - Vi må sabotere livsstilsmoralismen. Livsstilsmoralismen er en kreftsvulst. Han som frelser folk i fjøset sitt på Nesodden er en kreftsvulst! (Dagfi nn Høybråten, red.anm.) sier Hylland Eriksen entusiastisk før han fortsetter: - Du er et dårlig menneske hvis du ikke har en livsstil som ekspertene sier. Man vet ikke sitt eget beste. Dette angår folks forhold til røyking, påkledning, kosthold, sikkerhetsbelter, hjelmer og ... knebeskyttere. Man er et dårlig menneske hvis man sykler uten hjelm, fordi man er et dårlig eksempel for barn. Slike resonnementer er farlige, mener Hylland Eriksen.

Sitte på stranden og lage kalkyler

Så, hvordan skal vi komme oss ut av dette kaoset? Professor Eriksen har fl ere forslag. - Mange går rundt med en diffus følelse av å ville være med på noe som er større enn en selv. Religion har ikke lenger noen særlig kraft, og nasjonalstaten virker ikke lenger som en samlende identitet. Hylland Eriksen mener det har blitt et kulturfenomen å klage på at en har dårlig tid. - Hvorfor har folk så dårlig tid? Det fl eksible arbeidslivet utgjør en stor faktor. Fleksibilitet er slingringsmonn, eller som sosiologen Bateson defi nerer det: Ubrukt potensiale for endring. Informasjonsteknologi, telefoni og Internett gjør at man kan være tilgjengelig overalt, og at man kan jobbe fra fl ere steder. Noe som igjen fører til at man får en utydelig tilknytning til arbeidsplassen. - Er dagens arbeid mer fl eksibelt enn tidligere? spør Hylland Eriksen retorisk før han fortsetter: - Mer fl eksibelt med hensyn til sted – man er ikke lenger lenket til pulten. Som Apple Macintosh reklamerte med – man kan sitte på en strand på Hawaii og lage kalkyler. Men på den andre siden: Tidsperspektivet. I England ble det for noen år siden fremlagt et lovforslag som skulle hindre arbeidsgiver å ringe sine ansatte utenfor arbeidstiden. Når engelskmannen etter dagens arbeidsøkt satte seg på puben, hadde han ikke lenger fritid i ordets rette forstand. Angsten som oppstod i forbindelse med at telefonen skulle ringe med muligheten for at det var sjefen, selv om det sjelden var sjefen som ringte, hadde etter hvert ført til et reguleringsbehov i det fl eksible arbeidsmarkedet. - Selv om loven aldri ble innført, gir eksempelet en god pekepinn på hva som holder på å skje. Fleksibiliteten i arbeidsmarkedet

verden blir mer ensartet og homogen, det som på engelsk kalles mcdonaldization. Eller det mer folkelige uttrykket rimifi sering (Rimis logo består av nasjonalfl aggets farger, akkurat som Rema 1000-logoen). Cittaslow vil bedre livskvaliteten til innbyggerne og skape identitet til stedet uten å nødvendigvis være bakstreverske. Medlemsbyene må oppfylle statutter om miljøvern, lokale matretter og kultur, bevisstgjøring rundt byhistorie, arkitektur, teknologi etc. – totalt 55 kriterier. I Norge er foreløpig Levanger og Sokndal med i bevegelsen, mens byer som Mandal, Lillesand

Thomas Hylland Eriksen hevder at meningen med livet er å gjøre vanskelige ting.

og Røros er aktuelle. - Dette er en politisk styrt bevegelse – og myndighetene har naturlig nok vært i konfl ikt med næringslivet. Men de har fått det til. Hvis dette kunne spre seg vil vi skape rom for en ny politisk offentlighet, forteller Hylland Eriksen

Påfuglens hale

Vi må altså ha et stort overskridende felles prosjekt, basert på en ide om det gode liv. Thomas Hylland Eriksen refererer til Tor Nørretranders «Det generøse menneske» når han spør hvordan en fugl som påfuglen rent evolusjonsbiologisk kan ha råd til å ha en så

stor hale? Påfuglens hale har ingen darwinistisk funksjon, det vil si, ikke i sammenheng med naturlig seleksjon. Den er derimot viktig i den seksuelle seleksjon. Det er ikke kun kampen om overlevelse som spiller en rolle, men også kampen om formering. Påfuglens hale er i følge Nørretranders resonnement et ekstravagant påheng som langtfra øker dets overlevingsmuligheter, snarere tvertimot. Hunnene tiltrekkes av hanner som kan overkomme utfordringen å slepe rundt på en slik byrde. Denne evolusjonsfi nurligheten kalt

handicapprinsippet er det Hylland Eriksen overfører til menneskets hjerne. - Meningen med livet består i gjøre vanskelige ting. Det er lett å slippe unna uten å gjøre vanskelige ting i dagens samfunn. På universitetet slipper alle inn, men det er ekstremt vanskelig å klare seg. Meningen med livet

Hjernen vår er altså en påfuglhale i følge Hylland Eriksen og Nørretranders. Den er til for å imponere andre. Selv om dette kan ligne biologisk reduksjonisme, har professoren et resonnment bak: - Nietzche malte seg opp i et hjørne med nihilismen. Gud var død, det var umulig å begrunne et verdisystem. Dette var såklart en uutholdelig situasjon, og han kom dermed opp med antinihilismen – man måtte tro på et eller annet. Samme hva det var. Påfuglens hale er til for å imponere andre. Kortversjonen her er at grunnen til at vi bygger katedraler, komponerer symfonier og så videre, er for å gjøre vanskelige ting. Det er dette som er meningen med livet. Man må ha utfordringer og gjøre vanskelige ting. Men disse tingene må være basert på behovet for resiprositet. At de er gjensidige forpliktelser. - Tillit, gjensidighet. Når det forsvinner sitter vi igjen som nyliberale atomer som bare er gode til å realisere oss selv. Dette er det positive med kvalitetsreformen, at vi nå må yte noe. Og at vi får tilbakemelding. For gaven er ikke frivillig. Den må være basert på samspill og tilbakebetaling. Hylland Eriksen avsluttet med å sammenligne dagens samfunn, resultatet av sosialdemokratiet, med en Disneyhistorie. Storeulv har fanget grisene og stappet dem opp i gryta da Storebror gris spør: Storeulv, hva skal du gjøre når du har spist oss? Storeulv tenker seg nøye om, for så å sette grisene fri. - Her ligger det noe fundamentalt. Vi må ha et nytt overskridende prosjekt etter sosialdemokratiet. Vi har realisert dette, og slik har det vært i 20 år. Det neste prosjektet er langsomheten basert på livskvalitet. Alle må gjøre noe vanskelig. De rike må gi fra seg penger, og de røykende må slutte å røyke, avslutter en hjertelig humrende Hylland Eriksen. Professoren ville gjerne ha andre forslag til hva som kunne gjøres for å bryte ut av rimisamfunnets pasifi serende dvale, og avsluttet med et manende «noe må gjøres hvis vi ikke skal sovne hen.» Men da var tiden ute på studentersamfunnet.

de beste blant amatører

Det har aldri vært lettere å bli spilt på riksdekkende radio. Urørt er et program på Petre som sørger for å få musikk fra usignerte artister ut til folket. Under by:Larm skulle Årets Urørt kåres, og fi nalen fant sted på Kvarteret.

tekst: Johan FalnesJohan.Falnes@student.uib.no

foto: Kjetil Sørås

I ethvert studentkollektiv bor det minst én idiot med kassegitar som drømmer om å bli rockestjerne. De fl este feiler. Det fi nnes imidlertid muligheter. Hvis du er en av disse unge og ambisiøse, er et godt tips å vinne gunsten til Ragnhild Laukholm Sandvik. Hun er programleder for Urørt på Petre, og jobben hennes er å spille låter fra artister som ennå ikke har blitt omfavnet av industrien. Noen av låtene blir håndplukket fra

Urørt sine nettsider. Hver uke kåres en låt til Ukens Urørt, og hver måned kåres Månedens Urørt. De som blir kåret til Månedens Urørt utgjør fi nalistene i konkurransen om hvem som skal bli Årets Urørt. Fredag 13. februar i år fant denne fi nalen sted i Stjernesalen på Kvarteret. På nettsidene til Urørt kan hvem som helst legge ut tingene sine, og per i dag inneholder arkivet over 13 000 låter. Kanskje er det nettopp din låt som blir kåret til neste ukes urørte? Eller kanskje min?

Et kaotisk møte

Jeg er nemlig selv en idiot med kassegitar. Dermed kunne jeg ikke la denne unike muligheten til spille. Ragnhild kunne jo bli nøkkelen til min berømmelse. Jeg ordnet et intervju. Kanskje jeg i det minste kunne gjøre et godt inntrykk? Gjøre navnet mitt kjent? Da jeg kom til Kvarteret tidlig på ettermiddagen, ble jeg møtt av en kaotisk studentkafé. Teknikere virret rundt. Ledninger lå som en vev over gulvet. Møblene stod i høye stabler. Midt i rommet var det bygget en stor scene, omgitt med revnede scenetepper og Kvarterets sedvanlige nødløsninger. Etter hvert fi kk jeg kontakt med en lettere stresset Ragnhild. Hun hadde dårlig tid, men skulle klare å presse meg inn etter at lydsjekken var ferdig. - Du har vel ikke tenkt å bruke lang tid? spurte hun. - Vel, jeg hadde tenkt vi kunne prate et par timer,

og så kunne vi gått et sted for å spise, og så kunne jeg kanskje spandert noen halvlitere på deg?

Stjerner i sikte

Men det sa jeg selvsagt ikke. Jeg måtte ta til takke med de få minuttene hun kunne unne meg. Etter mye frem og tilbake fi kk vi satt oss ned. Vi begynte med å prate om Urørt-artistenes muligheter for å slå igjennom. Ragnhild mener det er gode sjanser for at Urørt-vinneren kan oppleve suksess. I fjor vant Sissy Wish, og Ragnhild fremhever henne som et prakteksempel på en tidligere Urørt-artist som har arbeidet seg oppover. Nå har Sissy Wish gitt ut plate, og den har fått strålende omtale. Andre tidligere Urørt-artister har også gjort seg bemerket. Ragnhild nevner blant andre Sgt. Petter, Ugress, Katthult, Side Brok, Gisli og Elektrofant som gode eksempler. Alle disse bandene har blitt hjulpet av Urørt. Jeg spør henne om stillingen hennes innebærer mye makt. - Ja, jeg har jo litt makt. Jeg har jo ikke makt til å «breake» noen. Vi kan ikke skaffe folk platekontrakter eller noe slikt, men vi i Urørt-redaksjonen har stor oppmuntringsmakt, forklarer hun.

Ragnhild legger vekt på at det er viktig for nye artister å få tilbakemelding på det de gjør. Slik tilbakemelding kan de få gjennom Urørt. Dermed kan Urørt være en inspirator for artistene. - Urørt er veldig vitalt, med svært ivrige brukere som lytter til hverandres musikk og legger ut ting selv. At vi har hatt et radioprogram i et halvt år nå har bidratt til dette, forteller hun. Urørt gir også artistene en mulighet til å bli hørt av musikkbransjen. Ragnhild forteller at det fi nnes eksempler på artister som har fått platekontrakt etter at bransjefolk har hørt musikken deres på Urørt. Dermed er det kanskje ikke så unaturlig at Urørt-fi nalen blir arrangert under by:Larm. - Hva er viktigst, Urørt eller by:Larm? - Det er jo en litt søkt sammenligning kanskje. Men Urørt er der jo hele tiden, og engasjerer både artister og entusiaster. Samtidig er vi tidligere ute enn by:Larm. Mange av de som spiller på by:Larm har allerede vært på Urørt!

Å skille klinten fra hveten

Hvem som helst kan legge musikken sin ut på

nettsidene til Urørt. Det eneste som sjekkes, er at fi lene faktisk innholder musikk. Det er imidlertid mer som skal til om en ønsker å bli spilt på radioen. - Det er mye av det som legges ut på nettsidene våre som er altfor dårlig. Det kan virke som at mange artister har liten selvinnsikt. De legger ut musikk som rett og slett er dårlig, og så kan de ikke forstå hvorfor vi ikke spiller den! ler Ragnhild. - Når vi skal spille ting på radioen må vi gjøre en grundig kvalitetsvurdering. En viktig faktor er at fi lene har bra lydkvalitet, fortsetter hun. Det er ikke alle musikktyper som slipper til på Urørt sine sendinger. Musikken må ifølge Ragnhild passe inn i musikkprofi len til Petre. Det innebærer at musikken må være rettet mot unge og at det må være populærmusikk. - Vi spiller for eksempel ikke visemusikk og improvisasjonsjazz. Det har vi andre kanaler til å ta seg av, slår hun fast. - Hva skal til for å overbevise deg? - Jeg har jo etter hvert fått en evne til å høre om noe fenger. Musikken må liksom treffe en nerve. Det må være noe som fester seg. Jeg liker også når ting er litt utradisjonelle. Ragnhild plukker ut de låtene som skal

26

spilles på programmet i samarbeid med Jørgen Hegstad, som er musikkprodusent i Petre. Noen låter spilles fl ere ganger, andre bare en eller to ganger. Når Ukens Urørt og Månedens Urørt skal kåres, blir en større jury involvert. - Vi er opptatt av at det skal bli litt spredning på det vi kårer til Månedens Urørt. De ulike utvalgte må derfor ses i en sammenheng. Vi sørger for å få artister fra fl ere ulike musikksjangere med, slik at det ikke blir for eksempel bare rock som blir kåret, forklarer Ragnhild. Hun mener likevel ikke at spredningen er tilfredsstillende slik den ser ut i dag. - Vi skulle gjerne hatt fl ere kvinner med på Urørt, forteller hun. Blant de ti som ble kåret til månedens urørt i 2003 var det bare én kvinne.

Urørte bergensere

Blant de mange Urørt-artistene fi nnes det selvsagt også bergensere. - Vi har fulgt med Galant Records en stund i Urørt-redaksjonen, forteller Ragnhild. Galant Records er en lite selskap som huser band som Professor Pez, Herr Nilsson og Unknown Joe. Ragnhild påpeker også at

Spetakkel er et gammelt Urørt-band. Elektro Ompaniet er et annet bergensband hun har tro på. Ragnhild har et godt inntrykk av musikkmiljøet i Bergen. - Det virker som det er en del miljøer i Bergen som produserer mye bra musikk. Jeg får inntrykk av at folk hjelper hverandre frem og samarbeider mye, påpeker hun. Ragnhild tripper. Jeg spør henne om hun har tid til fl ere spørsmål, eller om hun helst vil gå. Hun svarer at hun helst vil stikke. Det er tydelig at hun har dårlig tid. Vi sier farvel, og hun løper av gårde. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha vært til bry for henne. Hun fi kk kanskje ikke så bra inntrykk av meg som jeg hadde håpet. Kanskje jeg bare skal la være å legge ut den sangen min?

Den store fi nalen

Klokken nærmer seg seks, og Urørt-fi nalen går snart av stabelen. Stjernesalen er forvandlet, og lokalet er stappfullt av mennesker. Alle bordene er utstyrt med mentometerknapper, og et stort lerret står klart for å vise resultatene. På scenen står programlederne Ragnhild og Tor-Otto Mjelde og forbereder

seg. Stemningen er spent. Programmet settes i gang, og ting går stort sett som det skal. En mikrofon virker ikke. Tor-Otto får feedback i sin. Likevel er dette bare småplukk. I det minste går ikke brannalarmen, slik den har gjort de to siste gangene Petre har sendt fra Kvarteret. En jury kommer på scenen, og spesielt jurymedlem Sondre Lerche gjør en imponerende innsats. Han tar virkelig bladet fra munnen, og slakter sang etter sang med sine spydige og vittige kommentarer. Til slutt blir det klart. Side Brok har vunnet en forventet og fortjent seier med sin elleville hit «Ein likandes kar». Så er det hele over. Jeg prater litt med Ragnhild etterpå. Hun virker tydelig lettet, og er fornøyd med resultatet. Jeg gir henne hånda og takker for intervjuet. Neste gang vi møtes er det forhåpentligvis hun som intervjuer meg.

27

«hvem kan egentlig motstå syngende drillpiker?»

Vi sendte vår reporter ut i bransjehelvetet. Han feilet stygt på gonzo-fronten, men fant ut hvem som «vant» og, ikke minst, hvorfor det var sol.tekst: Jürgyr

Bransjen var i byen, TV-kameraer, gnistrende blitzlys, kjente fjes i køen på Burger King, Idolmanagere og Alarmnominerte. Starspotting på Teatergarasjen og kokain på do. Fråtse, fråtse, nam-nam. Jeg var der, utskremt fra undergrunnen for å reportere fra Bransjens storslåtte fesjå og påstått navlebeskulende fylleslag. Som tidligere innbitt bransjehater så jeg tydelig for meg å skrive Den Kritiske Reportasjen Om by:Larm. Dette ble imidlertid merkbart vanskeligere jo mer det nærmet seg festival. Jeg gledet meg jo som en unge, og for hver dag som gikk ble den deilige lukten av sirkushest og sagfl is stadig mer berusende intens. Antagelig er jeg blitt en bransjehoreunge på mine eldre dager. Men smartere har jeg derimot ikke blitt. På notatblokken etter tre dagers intens oppsøkende bylarming stod følgende noe vage punkter notert på blokka mi: - Cathrine, Siri og Ingunn og Rudi - middag i morgen - Palermo = NEI - ELVIN FRIENDLY!!!!!!!!! (pluss et smiletegnaktig symbol) - Husk polet!!... - Martin glemte refrenget - Tørketrommel - S L på by:Larm????! - Dharma 20:40 Ikke stort å bygge en reportasje på, med andre ord.

«Hva føler du nå»

Så for å gjøre en slags oppsummering og lodde stemningen ble det i stedet en kort prat per mail med fi re forskjellige bylarmere; Line Endresen, daglig leder i BRAK og sjef for by:Larm Bergen 2004, Pascal Bouma fra Nederland, Jørgen Hegstad fra Petre og Marcus Forsberg fra Trondheims-bandene Lionheart Brothers og Silence the Foe. Det første jeg lurer på er selvsagt: - Hva føler du nå? Har alt gått fi nt?

Det synes i hvert fall Line. - Det er egentlig litt trist at det er ferdig, for herregud så gøy det har vært! Det er mye kompetanse i det bergenske frivillig-miljøet og dette kom godt frem. Jørgen Hegstad, Marcus og Pascal nikker alle samtykkende fra inboxen min. Stemningen er altså god. Flott.

Hvert år krever sin vinner

I fjor var det John Doe, året før var Askil Holm gullfuglen alle ville skyte. Og noe av målet med deltagelse på by:Larm er vel å bli vinneren, å få gullkontrakten, de store oppslagene, eller å stikke avgårde med VG-sjekken for beste opptreden. Men hva kreves egentlig? Line starter: - by:Larm kan være viktig for usignerte band. Artister får mulighet til å spille for hele musikkbransjen. Dersom et by:Larm-band virkelig gjør en god konsert, kan man ha fl aks

ved at de rette personene er i lokalet. Marcus utfyller: - Dette var ingen vinn-eller-forsvinn-situasjon for oss i Lionheart Brothers, vi har mer trua på å bygge oss opp sakte, men sikkert. Okay da, så platekontraktene deles ikke ut sammen med festivalarmbåndene, men hadde by:larm en vinner i år? - Selv om vel alle er skjønt enige om at det bare er tull å skulle ha en «vinner», er det vel Side Brok som har fått mest positiv oppmerksomhet, avslutter Jørgen Hegstad. Skulle noen ha lov til å uttale seg om ny norsk musikk, så er han defi nitivt rette mann. Daglig har han sitt virke i Urørtredaksjonen i Petre og han lever i praksis av å oppdage ny musikk. - Har mange små band et urealistisk forhold til det å spille på by:Larm? - Ja, hvis de tror at de via 1-2 spillinger på by:Larm skal få det store gjennombruddet. by:Larm er mer en måte å komme seg i startgropen på enn å komme seg ut av den. Dessuten: hvis du skulle være så uheldig å spille på et perifert spillested samtidig som at pressen får gratis øl i VG-teltet, da kan du slenge svigermor i veggen på at det ikke dukker opp mange bransjefolk. Noe som igjen er by:Larms største svakhet, det at kommersielle krefter sniker seg inn og tar opp plass i et miljø som egentlig ikke angår dem, fortsetter Jørgen.

by:Alarm

Og det bringer meg egentlig ganske så glatt over til neste spørsmål. Utdelingen av Alarmprisen ble fra og med i fjor lagt til by:larm-helgen. Det skapte en del murring. Kommer ikke folk i hopetall uansett for å se på by:larm, eller er Alarm med å øke oppmerksomheten? - Jeg er i utgangspunktet motstander av at etablerte artister og show skal forskyve by:Larm-fokuset, så jeg hadde ikke hatt noe imot at Alarm hadde blitt arrangert på et annet tidspunkt. Samtidig må jeg si at de hadde

Pascal Bouma, innehaver av

Burgerweeshuis i Deventer i

Nederland

gjort noe bra i år – nemlig å la små artister som Matias Tèllez og Palermo spille som en del av Alarm-showet. Dette ga utvilsomt disse artistene et ekstra løft oppmerksomhetsmessig, sier Jørgen. by:Larmgeneral Line ser klare pluss ved å ha litt samkjøring: - Jeg tror det er veldig positivt at Alarm runder av by:Larm-helgen. Det fungerte godt at Alarm-bandene spilte på by:Larm-scenene. Etablerte og ukjente band sammen skaper en fi n miks. Marcus samtykker, men tilføyer at pressedekningen i de større mediene i etterkant viser at Alarm nok trakk bort endel oppmerkomhet fra by:larm-bandene.

Knytte kontakter

Innledningsvis nevnte jeg en hollender ved navn Pascal Bouma, og jeg spurte meg selv, og nå også ham: - Hvorfor i alle dager reise fra Nederland til Norge for å se amatørband spille tredve minutters konserter? - Jeg er daglig leder på et sted som heter Burgerweeshuis i Deventer i Nederland. Vi har ukentlig konserter med små og mellomstore band. Vi hatt besøk av norske band som Kaizers, Motorpsycho, Cadillac og Lionheart. Jeg liker å holde meg oppdatert på hva som rører seg, samtidig som seminarbiten gir muligheten til å knytte nye kontakter blant promotører og arrangører, runder Pascal av. Og nettopp kontaktknytting, hilsing, kaffeavtaler, samt seminarer på dagtid er faktisk også en svært viktig del av festivalen. Om du er med på disse, får du status «delegat», og har du delegatstatus går du foran køen. Dette har falt enkelte tungt for brystet, og da særlig dem som ikke hadde delegatstatus. - Er det ikke forskjellsbehandling å konsekvent la VIP-er gå foran i køen? - by:Larm var i utgangspunktet et bransjetreff. Det har nå vokst seg såpass stort

at det tiltrekker seg festivaldeltakere i tillegg. Jeg synes det er viktig at de personene som kommer som delegater, har forkjørsrett. De er en del av hele by:Larm (også seminardelen). Fordi litt av målet vårt å gi ukjente band mulighet til å vise seg for musikk-Norge. Da er det greit at musikk-Norge har mulighet til å komme seg inn, forklarer Line.

La det bli lys

Men la oss ta en pause og snakke om været. Lørdag og søndag skinte solen fra morgen til kveld, fra Fløien kunne slitne artistøyne og mysende A&Rs nyte et Bergen badet i glitrende februarsol uten å få så mye som en dråpe regnvann på de gigantiske delegatpassene. Hvordan gikk dette egentlig til? Her er det for første gang tilløp til konfl ikt, Line påstår hardnakket at det var de frivillige som danset omvendt regndans hele uken inn mot festivalen, og at det var dette som åpnet porten til solskinn og breie glis. Jeg vil imidlertid arrestere henne på akkurat den, grunnet en åpenbar logisk brist i et ellers fi nt resonnement: Dersom regndans fører til at regn faller til jorden, så skal en omvendt regndans trekke vann vekk fra jorden. Og for at så skal være tilfelle må jo vannet trekkes til et sted. Det sier seg selv at vannet da må tilbake til skyer, som nødvendigvis vil måtte befi nne seg på himmelen over stedet der vannet skal hentes fra. Ergo: ingen mulighet for solskinn. Da har jeg mer tiltro til Marcus’ svar på spørsmålet om det var de kristne guttene i Lionheart Brothers som ordnet sol: - Jepp, en kjapp bønn til Gud, så ordnet det seg.

Årets norske popkomet?

Men om det var Gud som fi kset sol, så er det andre krefter som avgjør for eksempel hvem som blir det neste Silver, Röyksopp eller Briskeby. Kampen om oppmerksomheten er essensiell for ethvert band som skal opp og

frem. Uten oppmerksomhet, intet publikum, uten publikum ingen penger i kassa, uten penger i kassa ingen moro, uten moro ingen oppmerksomhet. Det er en nådeløs sirkel. Har Pascal merket seg noen spennende nye norske navn som burde tilgodeses med oppmerksomhet for eksempel i hans hjemland Nederland? - Javisst! Null$katte$nylterne, The Kulta Beats, Bazooka Boppers, Elektro Ompaniet, Thee Mono Sapiens, Bonk og Washington! Selv om det råder en enighet om at vi hverken skal kåre vinnere eller tapere, så er det en kjennsgjerning at noen band er bra, andre er dårlige. Noen liker vi og andre hater vi. For undertegnede var Elvin Friendly verdens beste band i en liten halvtime lørdags kveld, Pascal har ramset opp sine favoritter, men hva med de andre, hvilke konserter likte de best? Først ut er Jørgen: - Galant Records-aften på Garage torsdag var det beste for min del. Bandene Herr Nilsson og Professor Pez – fantastiske fl otte liveband! Anbefales sterkt! Ellers gjorde både Palermo, Matias Tèllez og Washington fi ne konserter. Og Elvin Friendly… ja, hvem kan egentlig motstå syngende drillpiker? Line var på jobb 27 timer i døgnet, og fi kk ikke sett så voldsomt mye, men noe har hun også fått med seg: - En som BLIR stjerne er Andreas Segrov. Han og bandet sitt gjorde to vanvittige spillejobber, og jeg var på begge, hehe. Han synger som en gud, og jeg er blitt fan. Octavia og Audrey Horne funket som ei kule. Og Washington. Marcus fremhever The Sellick Maneuver som højdaren, selv om han på grunn av egne opptredner ikke fi kk tittet på stort. Avslutningsvis går ordet til Chief Line, for jeg må jo bare spørre: - Du var eplekjekt ute og spådde at arrangementet ville bli tidenes by:Larm. Gikk det som du håpet? - Du spør som du har vett til. Det var helt fantastisk. Og tidenes beste? Utvilsomt!

Line Endresen, sjefen for by:Larm, skjærer en velfortjent grimase. (foto: BRAK) The Lionheart Brothers ordnet godværet. (foto: thelionheartbros.com)

29

Elvi

n Fr

iend

ly, v

erde

ns b

este

ban

d i e

n ha

lv ti

me.

Bild

et b

le ta

tt fø

r dri

llpik

ene b

le m

ed i

band

et. (

foto

: Elv

infri

endl

y.co

m)

30

lykke på boksfi nnes det?

tekst: Kjersti Bergheim og Helene LindqvistKjersti.Bergheim@student.uib.no, Helene.Lindq

vist@student.uib.no

foto: Aud Marit Sofi e Wigg

Nedfor? Lei deg? Føler du deg ikke helt på topp? Ta en lykkepille da vel!

Noen fremmedord blir misbrukt så lenge at de til slutt ikke lenger kan brukes i sin opprinnelige betydning. Med antidepressivaen er det annerledes. Den har fått sitt eget navn på folkemunne.

En pille mot alt som er ille

Depresjon kan defi neres som en nedstemthet som forekommer i ulike grader, med og uten angst. Man har ingen sikker kur mot denne lidelesen, men det vanlige er psykoterapi og medikamentell behandling. Medisinene som brukes for å hjelpe mot depresjon tilhører vanligvis hva man kaller antidepressiva. Med god hjelp av media, har disse medisinene fått kallenavnet «lykkepiller». Betegnelsen indikerer at dette er en pille man blir lykkelig av å ta. Men piller som gir en opplevelse av lykke eller velvære fi nner vi bare blant rusmidlene. Selv om antidepressiva til en viss grad virker løftende, er hovedegenskapen heller at de fl ater ut følelseslivet ditt, ifølge litteraturen om emnet. Dette kan kjennes ut som om du er helt tom for følelser, og er en spesielt merkelig følelse for mennesker som ellers er vant til å føle mye. Noen vidunderkur er lykkepillen altså ikke.

Prozac nation

Ordet lykkepille ble først tatt i bruk tidlig på nittitallet da en ny gruppe antidepressiva, SSRI (selektive serotoninreopptakshemmere), ble lansert i Norge. Ved biologiske årsaker til depresjon er det mange holdepunkter for at det er en svikt ved et av signalstoffene i hjernen, serotonin. Det ser ikke ut til å være mangel på serotonin, men at serotoninfunksjonen er dårlig. Serotonin er et av naturens gjennomgangsstoffer i artenes utvikling; det fi nnes i planter, i laverestående dyr og i mennesker. Det har tydeligvis fl ere, sammensatte funksjoner, som varierer fra

31

den ene arten til den andre. Hos mennesker spiller det blant annet en hovedrolle ved søvnregulering, aggresjon og depresjoner, og dermed også selvmord. Gruppen SSRI ble raskt Norges mest brukte medisin mot depresjon. Medikamentene i denne gruppen som er godkjent i Norge, er: Apertia, Cipramil, Fevarin, Fluoxetin, Fontex, Nycofl ox, Seroxat, Redoxamin, Zoloft, Efexor og Nefadar. Alle disse medisinene virker først og fremst på signalstoffet serotonin. I utgangspunktet er det bivirkningene som er det viktigste momentet ved valg av medikament. SSRI nyter nå en enestående popularitet, man kan snakke om en «Prozac-revolusjon». Populariteten skyldes ikke at disse medikamentene er så mye mer effektive enn de man benyttet tidligere, men at de er så sikre i bruk. SSRI er sammenlignet med gamle antidepressiva et nærmest bivirkningsfritt alternativ. Slik vil også brukerne gjerne følge legens anvisninger nøyere. Ofte kan familien og behandleren merke forandringer før pasienten selv gjør det. For eksempel kan en deprimert pasient begynne å stelle seg mer. Man skal være forsiktig med alkohol når man bruker SSRI, blant annet fordi både SSRI og alkohol omsettes i leveren. For høy belastning kan gi uventet store mengder av både alkohol og legemidler i blodet.

Bivirkningsfritt?

Ved bruk av antidepressiva tar det lang tid før man ser målbare endringer. Først etter to til seks uker opplever den deprimerte pasienten skikkelig resultat. Om man mot formodning ikke skulle bli mindre deprimert av lykkepillen, kan man være ganske sikker på å oppleve noen

av bivirkningene. Selv om de nye medisinene har langt færre bivirkninger enn de tidligere gruppene antidepressiva, er de langt fra bivirkningsfrie. Bivirkningene, og da spesielt de seksuelle og søvnrelaterte, har skyld i at mange velger å avbryte sin medisinering. Det er ulikt hvordan den enkelte pasient reagerer når det gjelder bivirkninger. De vanlige (>1/100) bivirkningene til legemidlet Fontex er kvalme, diaré, redusert matlyst, munntørrhet, hudutslett, svettetokter, muskelskjelvinger, svimmelhet, nedsatt seksuallyst, nervøsitet, søvnvansker, søvnighet og følelse av svakhet/redusert styrke. Det sier seg selv at en hverdag preget av dette ikke oppleves som spesielt behagelig og lykkelig. Alle midler mot depresjon kan dessuten omdanne depresjonen til mani (unormalt høy sinnstemning) hos dem som er disponert for mani.

Ulike typer depresjon og behandling

Man skiller mellom to ulike typer depresjoner, de psykogene og de endogene. Psykogene depresjoner oppstår som en reaksjon på konkrete hendelser, som for eksempel tap eller sykdom. De psykogene depresjonene kan gå over av seg selv når de ytre omstendighetene forandres. Ved endogene depresjoner er det vanskelig å forstå hvorfor pasienten har blitt deprimert, det er liten eller ingen utløsende årsak. Det er særlig ved psykogene og lette endogene depresjoner man har effekt av kjemisk behandling. Antidepressiva har ofte god effekt og er ikke vanedannende. Ikke alle medikamenter virker like bra på den enkelte pasienten. Derfor kan det ofte være aktuelt å kombinere to ulike medikamenter for å oppnå

bedre effekt. I tillegg til medisinsk behandling brukes også samtaleterapi som et alternativ, og ofte brukes disse to i kombinasjon. Medikamentell behandling av depresjon ødelegger ikke for samtidig psykoterapi. Erfaring viser tvert imot at når medikamentell behandling kombineres med psykoterapi viser det seg at tilbakefallstendensen blir klart mindre enn hvis man bare behandles med medisiner.

Absolutt lykkepille

Ordet lykkepille er blitt et begrep for noe som er bra. Noe som hjelper deg. Som eksempel kan nevnes at plateanmelderen i «Absolutt underholdning» på TV2 nylig ga Airs nye Talkie Walkie beskrivelsen lykkepille mot mørke vinterdager. At ordet brukes positivt i andre sammenhenger skaper misforståelser og uheldige forventninger til virkningen av medisinen. Det er ikke lykke å ligge våken hele natta fordi du ikke får sove. Det er ikke lykke å glemme å spise. Og i alle tilfeller er det ikke lykke å vite at man ikke makter livet uten medisiner. «Lykkepillen» kan hjelpe mot depresjon, den gjør deg ikke lykkelig.

Kilder:

Solomon, Andrew: Mørke Midt på Dagen: En bok om depresjon,

Gyldendal Norsk Forlag, 2003

Ursin, Holger og Odd H. Zahl-Begnum: Biologisk Psykologi, Tano

Forlag AS, 1993

Pakningsvedlegg, Fontex

Informasjonshefte om depresjon fra Rådet for psykisk helse

kjærlighet og lidelse

Hvorfor er såpeoperaen så populær, og går det virkelig an å begynne en romanse når man er - iik! - 35 år gammel?tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

foto: Kjetil Sørås

Såpeoperaen er den ulovlige genren. De færreste med en viss kulturell respekt for seg selv, vil bli sett død foran TV-skjermen under en Hotel Cæsar-episode, for ikke å snakke om en episode av Passions. Men som de fl este vet er ting som er forhatt av noen gjerne elsket av andre, og på et tidspunkt begynte en legitimeringsprosess som stadig pågår, og som ganske mange gjerne vil ha stoppet. Men la meg begynne med begynnelsen.

De første famlende stegene uti eteren

Som alle andre kulturuttrykk som er forhatt av eliten, gjorde såpeoperaen sitt inntog på amerikansk kringkasting. Radiosåpen Painted Dreams fra ca. 1930 kan ha vært den første, men mange dukket opp nesten samtidig, så her strides de lærde. Felles for dem alle var et klart fokus på kvinnelige hovedpersoner i seriene, og et relativt konservativt grunnsyn. Salgsslagordet til Our Gal Sunday, kan stå som en oppsummering på dette (les med dyp amerikansk mannestemme): «Can this girl from a mining town in the West fi nd happiness as the wife of a wealthy and titled Englishman?». Nei, si det? Det vi ihvertfall kan være sikre på er at det ville ta ganske mange episoder før noe slikt eventuelt skjedde. Helen Trent, hovedpersonen i The Romance of Helen Trent, opplever på sin side at «when life mocks her, breaks her hopes, dashes her against the rocks of despair, [she] fi ghts back bravely, successfully, to prove what so many women long to prove, that because a woman is thirty-fi ve, or more, romance in life need not be over, that romance can begin at thirty-fi ve». Det er så det gir håp for noen og enhver av oss.

Oppskrift på såpekoking

Begrepet såpeopera ble skapt av bransjebladet Variety en gang i løpet av 30-tallet, og var i vanlig bruk allerede i 1939. Det var såpe- og hygieneindustrien som annonserte på de første såpeoperaene, derav navnet. Sammenstillingen av «såpe» og «opera» er også betegnende for både

det trivielle aspektet ved menneskeskjebnene og de store følelsene og gråteseansene. En slags oppskrift på hva en såpeopera er ble gitt av James Thurber. Han sammenligner såpeoperaen med en sandwich: «Between thick slices of advertising spread twelve minutes of dialogue, female suffering, in equal measure, throw in a dash of nobility, sprinkle with tears, season with organ music, cover with rich announcer sauce, and serve fi ve times a week». Bortsett fra orgelkrydder og «announcer sauce» er disse kriteriene gyldige den dag idag, i amerikanske serier er tilogmed sausen med. Tenk bare «previously on…». Men noe annet har skjedd. Det har kommet påkostede såpeoperaer med mye handling, som Dallas og Dynastiet. Disse sendte en gang i uken, og dermed oppsto begrepet prime-time soap. De har også økt andelen mannlige seere. Betyr dette at såpeoperaen kan forandre seg? Speiler den viktige endringer i samfunnet? Eller er den bare noe repetitivt dill, som fortjener sin plass nederst i genrehierarkiet?

Eksperten

Hvis noen person kan svare godt på alle disse spørsmålene må det være Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap. Han har skrevet boken The Dynasty Years, som omhandler Dynastiet som serie og Dynastiet som fenomen i Norge. Så jeg spør like godt: - Har såpeoperaen en funksjon i dagens samfunn? - Ja, man kan jo godt si at såpeopera fyller mange av de oppgavene som litteraturen og teateret tradisjonelt har hatt. Problemer til debatt, som Georg Brandes sa. Fiksjon kan framstille moralske spørsmål på en allmenngyldig måte. Drama kan få en til å snakke om ting, og i bygder på vestlandet kunne fenomenet «lausunger» diskuteres ut fra Dynastiet. Dette høres da tilforlatelig ut. Men Gripsrud ser også ulemper ved å la såpeopera ta seg av slike oppgaver: - Omkring såpeoperaer mangler man en kritisk offentlighet. Man har ikke seriøs såpekritikk i avisene, ler Gripsrud, og fortsetter: - Dynastiet ble blant annet viktig på grunn av at en av hovedpersonene var homse. Det gjorde at alle homser i USA så serien. De var i tillegg

veldig opptatt av Joan Collins. - Hun er jo nesten et homseikon? - Ja, og «dinner and Dynasty» ble et fast opplegg. Homseaspektet ble diskutert i Norge også, og var en viktig ting for homofi le i Norge. Gripsrud vil tilbake til det viktige med formen: - Det uavsluttede ved såpeopera gjør sitt til at såpeverdenen blir som et parallelt univers. Snakket om såpefi gurene erstatter bygdesnakket, som i prinsippet får dårligere vilkår i såkalte fremmedgjorte bysamfunn. Med såpefi gurene har en i det minste fast og regelmessig kontakt. - Er dette aspektet sterkere i såkalte day-time-såper? - Ja, det er det, men prime-time-såpeoperaer, slike som Dynastiet, har det på en liknende måte. Hver episode blir som en slags oppdaterende reportasje fra såpesamfunnet.

Klasseaspekter og Jon Fosse

Gripsrud etterlyser også såper som utnytter formen til noe nytt og spennende. - Det uavsluttede er jo en spennende form. Det hadde vært fantastisk gøy hvis noen hadde laget en mindre kommersiell såpeopera, med litt rebelske meninger. Noen med et stort apparat i ryggen som kan lage en industriell produksjon på samlebånd. En Jon Fosse-såpeopera, for eksempel! - Han skriver jo uavsluttet, han også. - Ja, og folk gjentar replikkene sine. Ti minutter med stillhet på begynnelsen av episoden, ler Gripsrud. Såpeoperaer har gjerne vært sett av arbeiderklassen og lavere middelklasse, grupper med lite utdannelse. Men fra 1980 begynte ting å skje, både i USA og i England. Gripsrud mener at det er en klar tendens til at såpeopera nå ble laget også for den utdannede middelklassen. - Det er gjerne vanskelig å appellere til fl ere klasser. Undersøkelser av fl ere slag viste at Dynastiet var en middelklassesåpe i USA, arbeiderklassen syntes dagtidssåpene var mer relevante. I England har man fått middelklasse-såpeopera, eller såpe for velutdannede kvinner. Brookside heter den, og den går på Channel Four. I England har man jo også Eastenders som

Professor Jostein Gripsrud har forsket på D

ynastiet og annen såpeopera.

34

har en viss kulturell respektabilitet, men den når bredt ut. Dessuten har man en tradisjon for såper, Coronation Street har jo gått siden 50-tallet.

Såpe-estetikk

- Såpeoperaen har ikke karakter av å være et avgrenset «verk», som tradisjonell estetikk forutsetter? - Formen kan kanskje kalles postmoderne, siden såpene i motsetning til klassiske fortellinger mangler en avslutning. Det har konsekvenser av mange slag og det betyr at man må bruke andre kriterier i en vurdering enn på den klassiske fortellingen. Men det er jo andre forskjeller også, estetisk sett. «I can’t watch it», sa Curtis Harrington, en av regissørene på Dynastiet, om såpene som gikk på dagtid. Det var sloppy editing, sloppy fi lming, alt var slumsete, liksom. Dynastiet, derimot, var jo tatt opp på ordentlig fi lm, og for Harrington var hele prosessen som for fi lm. Han så på sin egen stil som correct. - Tror du at den spesielle uavsluttede formen har bidratt til at såpeoperaer har blitt tatt alvorlig av postmoderne forskere? Slipper de for lett unna nettopp fordi de ikke er estetiske objekter? - Nå mener jo jeg at såpeoperaer bør studeres fordi de sier noe viktig om samfunnet. De kan gjerne slumpe til å si noe vel så viktig som mer marginale kunstuttrykk. De er også ekstremt populære, og vi kan ikke mene at alle disse menneskene som ser på ganske enkelt er dumme. Har folk stemmerett, er de altså myndige og må prinsipielt tas på alvor. The Dynasty Years var et forsøk på å vise at såpeoperaer kan være interessante å studere som «tidens tegn», tekster som i seg og rundt seg samler og uttrykker noen sentrale aspekter ved sin egen tid. Professoren sier han lenge kalte seg postmodernist i Norge og modernist i utlandet. Han utdyper: - En av mine mest leste artikler, ««High Culture» Revisited», skrev jeg etter å ha vært en stund i Los Angeles. Jeg ble så lei av alle postmoderne idioter, som mente at alt var like mye verdt og at klasseskiller i kulturen var slutt. Jeg hevder i den artikkelen at det er vesentlige ressurser innen den «høye» kulturen som man stort sett ikke fi nner i den lave. Det ligger dessuten ganske enkelt ofte mer arbeidstid bak seriøse kunstprodukter. En fi lm eller tv-

serie av Ingmar Bergman har store mengder menneskelig arbeid bak hvert eneste minutt. Det samme gjelder ikke for såpeserier fl est, poengterer Gripsrud. - En episode av Hotel Cæsar spilles vel inn på én dag? - De bruker jo en stund på manus og planlegging, men en dags innspilling per episode er jo lite. Det blir mer formelaktig når man gjør det på den måten. Men det er fl inke manusforfattere, for all del. Noen av dem ihvertfall. - Det er vanskelig å skrive innen et slikt system, på et samlebånd. - Ja, det er godt håndverk, og det kan man jo respektere, mener Gripsrud.

Såpeopera: Nesten live

Gripsrud mener såpeopera-formen passer spesielt godt inn på TV. - Mange av de mest populære TV-genrene er de som har en grad av liveness, eller samtidighet. Du vet, der står han reporteren og sier [Gripsrud snakker med tilgjort dyp amerikansk stemme]: «Today a man was shot, right here where I am standing right now», og så er det jo ingenting der lenger, det er bare mørkt, og liket er borte for lengst. Men det er live. Det ligger i TV-estetikken. Idealet er direktesending. Der

løper Ivar Dyrhaug ut på scenen og later som det er direkte i lureri-programmer som Beat for Beat. Og det er det samme med reality. Det blir som en reportasje, og slik er det med såpeopera også. Det blir som om de bare tilfeldigvis har et kamera på sjefens kontor og et i resepsjonen, sier Gripsrud. Tiden er ute, og jeg tenker bare på alt jeg skulle ha spurt om. Er såpeoperaene blitt mindre konservative enn de var i gamle dager? Hvorfor spurte jeg ikke om TV-serienes blandingsformer, som politiserier med handling som går utover én episode? Hvorfor kom jeg ikke med et oppfølgingsspørsmål om Twin Peaks da vi først var inne på kreativ utnyttelse av genren? Det er nesten så vi må skrive en artikkel til.

Kilder/videre lesning:

Allen, Robert C.: Speaking of Soap Operas, Chapel Hill: University of

North Carolina Press, 1985

Cassata, Mary B.: «The Soap Opera» i: Rose, Brian G (red.).: TV

Genres, Westport, Connecticut: Greenwood Press, 1985

Gripsrud, Jostein: The Dynasty years: Hollywood television and

critical media studies, London: Routledge, 1995

Gripsrud, Jostein: ««High Culture» Revisited», i: Cultural Studies,

3(2), 1989

Gje

ngen

fra

Dyn

astie

t, de

n fø

rste

såpe

oper

aen

send

t på

nors

k TV

.

35

den forsvunnede dikterenDet er gode grunner til at du ikke har hørt om Dirk Teedingel.

tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

foto: Bas Teedingel og Hilde Bø

Dirk Teedingel er en spesiell person i europeisk åndsliv. Han ble født i Amsterdam i 1910 inn i en fattig familie. Faren var fabrikkarbeider og moren jobbet for luselønn som stuepike på et lokalt pensjonat. Likevel var Teedingel-familien en harmonisk og kjærlig familie i Dirks tidlige barneår: «Mor og Far passet godt på meg, og lot meg drive med mitt, selv om vi hadde det vanskelig», skriver Teedingel mot slutten av sitt liv.

Novelleårene

I sine første leveår skal Dirk ha vært svært upraktisk, med liten kjennskap til livets realiteter. Innen matlagning var han en katastrofe og hadde ingen anelse om hvilke ingredienser som passet sammen, eller hvor lenge mat skulle kokes eller stekes. Han skal også ha hatt dårlig koordinert kroppsmotorikk, og veltet konstant løse gjenstander og knuste tallerkener. Kanskje var det denne manglende beherskelsen av livets trivielle aspekter som gjorde at han søkte tilfl ukt i bøker og forble en upraktisk drømmer for resten av sitt liv. Svært lite annet vites om Dirk Teedingels unge år. Han dukker opp som 20-åring etter å ha fått novellen «Den Salige Byen» publisert i et litterært tidsskrift. Redaktøren skriver til Teedingel: «På tross av Deres unge alder, (…) har De en sikker språkføring. Spesielt liker jeg (…) Deres fragmenterte beskrivelser av la vie moderne». Den fragmenterte skrivestilen var altså på plass allerede da, og det er derfor synd at denne novellen er tapt for ettertiden etter at redaksjonslokalene til tidsskriftet brant ned

under annen verdenskrig. Ingen eksemplarer av det aktuelle nummeret av tidsskriftet er funnet av Teedingel-forskere. Dette er et stort tap, da denne, hvis den er av den standarden redaktøren tydeligvis mener den er, kunne ha gjort Teedingels univers tilgjengelig for et større publikum. Dirk og snøen

Etter denne debuten som kortprosaforfatter

går han mer og mer bort fra å beskrive livet i storbyen, og later til å la det øde og det kalde bli sitt fremste kjennetegn som dikter. Han utvikler en interesse for Norden og for snø, og ser på snødekte vidder som et tegn på den ultimate fremmedgjøring. Omtrent på dette tidspunktet, i begynnelsen av 30-årene, er det at han fatter interesse for Knut Hamsun. Og etter å ha kommet over en utgave av Markens Grøde i originalutgave prøver han sågar å lære seg norsk. Man kan nesten se Dirk Teedingel for seg, på det knøttlille barnerommet som han stadig vendte tilbake til grunnet pengeproblemer, sittende ved det fl akkende lyset og lese Markens Grøde parallelt på norsk og nederlandsk, for å lære seg dette, for ham, mystiske språket. Hans fantasi om hvordan det kalde nord er later til å være den fremste drivkraften i hans diktning i denne perioden. På snødekte vidder og i øde landskap møter mennesker seg selv. Dette var ikke en populær overgang. Den samme redaktøren skriver i refusjonsbrevet: «… Og hva er så dette? Et indre drama? Metafysiske betraktninger rundt ensomheten? Dette makkverk mangler fullstendig (…) mål og mening. Mange likte Deres første novelle for skildringen av la vie moderne, kombinasjonen av ungdommelig dialog og fremmedgjøring. Her er det bare symbolsk fjolleri igjen, (…) i et verk fullstendig blottet for spenning». Dette er en hard kritikk. Men det kan være, og her risikerer jeg å få andre Teedingel-forskere på nakken, at den har noe for seg. I spenningen mellom letthet og tyngde kan det skjule

Dirk Teedingel som barn.

seg mye spennende. Ting kan tyde på at Teedingel her går langt i å gjøre symbolsk bruk av snø. For langt, vil sikkert noen si. Men refusjonen skjuler nok dessverre også en redaktør som søkte seg mot fransk åndsliv, og en som anså de som søkte seg til andre tradisjoner og skoler, ikke bare passé, men nesten farlige. Dessverre er også dette verket antagelig tapt, og vi kjenner det bare fra enkelte avsnitt som er skrevet på løse lapper rundt om blant Teedingels eiendeler.

En modernistisk poet

Knust av redaktørens brutale avvisning, går han gradvis over til å skrive lyrikk, og i 1935 skriver han det drømmende prosadiktet «Latter fra Det Hinsidige» som omhandler Gerhard Björnsons reise til dødsriket. Den for Teedingel nye formen skaper en ny optimisme, og reisen i diktet gir et klarere fokus. Storheten i handlingen får en nesten til å tenke på klassikerne og gresk mytologi, og denne påvirkningen er tydelig for første gang hos Teedingel. Navnet Björnson henspeiler muligens på vår norske dikterhelt Bjørnstjerne Bjørnson, uten at dette har blitt bekreftet av Teedingel selv. Diktet ble likevel utsatt for betydelig slakt. En kritiker mente at Teedingel fi kk «(…) gresk mytologi til å virke tåpelig», og en annen mente at optimisme virkelig ikke var det man trengte i «dagens politiske klima». Redaktøren av det litterære tidsskriftet som først publiserte Teedingel ble intervjuet, og han hevdet at dette var det endelige beviset på at dikteren hadde skuslet bort en lovende karriere på symbolsk fjas. Samtlige var også kritiske til den frie formen. I ettertid kan man se at diktet har sine svakheter, og det kan kritiseres, om enn på et annet grunnlag enn på de rent formale aspektene. Drømmeren og utopisten Teedingel kommer tydelig frem, og diktet kan til tider synes noe naivt i sitt inderlige utgangspunkt. Likevel er det en stemning i diktet, som gir det en slags glede og livslyst.

Møtet med Nietzsche

I 1936 begynner Teedingel for første gang å lese fi losofi . Han sluker en del av Kant, men er skeptisk til fi losofens moralfi losofi . Etterhvert leser han også Nietzsche, noe som skal komme til å forandre dikterens syn på diktningen og seg selv. Mye av Nietzsches fi losofi , spesielt at maskene våre defi nerer hvem vi er, er fullstendig uforenlig med Teedingels essensialistiske menneskesyn. I denne konfl ikten blir Teedingels siste dikt til. Diktet «Et Forsvinningsnummer» blir skrevet ferdig like før Teedingel blir smittet av

tuberkulose og dør. Det utgis i et annet litterært tidsskrift posthumt, og skaper reaksjoner grunnet den frie formen. Imidlertid kan det i ettertid se ut som at dik-tene til Dirk Teedingel ikke skapte reaksjoner nok. Diktene hans forblir en godt bevart hem-melighet, og de er heller aldri oversatt til norsk*. Noe av dette skyldes at med kun to bevarte dikt, ville en utgivelse av disse kun fylle noen få sider. Nettopp derfor har undertegnede oversatt Teedingels siste dikt «Et Forsvinningsnummer»

til glede for Atriums lesere. Altså: Dirk Teedin-gel, for første gang på norsk.

*Jeg er ikke noen profesjonell oversetter. Derfor er oversettelsen litt haltende og har litt knotete språk her og der. Dette beklager jeg, og utfordrer herved en profesjonell oversetter til å gjøre en ny oversettelse, gjerne sammen med «Latter fra Det Hinsidige».

37

ET FORSVINNINGSNUMMER av Dirk Teedingel

IJeg våkner og det er natt og det er snø og noe mangler. Og hva det er vet jeg ikke. Men jeg husker en silhuett og silhuetten smyger seg lengre unna og hva den har gjort vet jeg ikke.

Det er sne ute og det knirker i gulvet. En eneste lyd og den lager jeg. Jeg lager fl ere knirk og det føles virkelig.

Ute er det spor bort fra huset. Det er noe kjent ved sporene. Jeg må ha laget dem selv, tenker jeg.

Noe mangler og det er der ute. Et sted der ute. Det er viktig.

Jeg går ut og følger sporene. De er ensomme. De er alene der ute. Men etter meg er de fl ere og det er en fi n tanke.

Det er snart grålysning og jeg går fremdeles etter sporene og jeg har gått langt. Silhuetten går der fremme og lager sporene og nå synes jeg jeg ser den. Jeg nærmer meg.

Silhuetten er klippet ut av himmelen, den er en portal, den er en forbannelse. Den er ren maske. Den er sminke, den er veien ut av tankene.

Hva er jeg? En klump. En håpløshet. Fravær.

Jeg får musikk i hodet og jeg prøver å synge. Men jeg klarer det ikke og tonene kommer ikke ut og jeg er stum. Mangelen vokser og blir tydelig og den danner mønstre. Jeg lukker øynene mens jeg går og ser et virvar av små hindre og ekle dyr som skal overfalle meg og jeg lar det skje og det føles herlig. Jeg lar dem begynne å spise meg. Noen av dem står og ler ustanselig. Det føles herlig.

IISå lyder en mektig stemme, en mektig stemme som fra de store tinder. Dirrende og jeg vekkes brått. Dette er ikke de vidunderlige ekle dyrene, nei dette er her og nå. Silhuetten er meg og står foran meg og snakker til meg og den er mektig:

«Si meg hva du hater og jeg skal si deg hvem du er. Jeg skal si deg hva du egentlig tenker, hva du egentlig vil skal skje. Jeg skal si deg hvem andre tror du er».

Stemmen tar en pause. Jeg venter. Stemmen fortsetter.

«Det var fi nt så lenge du var uten meg. Det var fi nt så lenge du hadde en lengsel. Du hadde noe helt alene. Du vet hva du hater, du vet hvem du er. Du vet hva du tenker, og hva du egentlig vil skal skje. Og du vet hvem andre tror du er. Du vet hvis du vil, men du vil ikke».

Silhuetten forsvinner. Jeg er glad jeg ikke vil vite.

38

Tema: “Selvportrett”

foto

foto: Hilde Bø

39

foto: Aud Marit Sofi e Wigg

40

utvikling av språkprøvar

av Eli Moe, arbeider som fagkonsulent på prosjektet Nasjonale prøver i engelsk (Aksis/UiB)

Min jobb er interessant, krevjande og variert. For å gjera ein god jobb, må eg ha kjennskap til fl eire ulike fagdisiplinar, og eg må samarbeida kontinuerleg med kollegaene mine, om resultatet skal bli godt. Fordi fagfeltet eg jobbar innanfor er svært lite her i landet, må eg vera relativt godt orientert internasjonalt og ha ei rekkje kontaktar i andre land. Skal eg på kurs eller konferansar for å læra meir, må eg ut av landet. Eg blir stadig stilt overfor nye utfordringar, og eg (og teamet eg jobbar i) må rett som det er velja ei blant mange løysingar. Arbeidet eg gjer, skjer like ofte i dynamisk meiningsutveksling med andre, som i djup og einsam konsentrasjon ved skrivebordet/datamaskina. Nokre gonger må eg ut i felten for å observera korleis noko av det vi har utvikla, fungerer, medan andre gonger lærer eg opp andre til å bruka noko av det vi har utvikla. Arbeidet eg gjer, og vala eg er med på å ta, berører ofte andre personar. Difor er det svært viktig ikkje å trø feil. Høyrest dette kjedeleg ut? Det er det ikkje! Sjølv om det har blitt laga språkprøvar så lenge det har vore språkundervisning, er språktesting eit relativt nytt fagområde her hos oss. Mange går ut frå at «dei fl este» kan laga gode prøvar. Når eg fortel kva jobb eg har, får eg ulike reaksjonar på det: - Å ja, du er språklærar! - Er det å laga språkprøvar ein eigen jobb? - Kan det vera ein fulltidsjobb? - Kan ikkje alle lærarar og andre som kan eit språk, laga gode språkprøvar?

Eller noko liknande. Dei fl este er einige om at det er viktig at dei som underviser i språk, både har solid fagleg og pedagogisk relevant utdanning. At dei som lagar språkprøvar og vurderer språk, treng spesifi kk kunnskap om og opplæring i dette, er det derimot ikkje så mange som stiller krav om. Språktesting er eit nytt fagområde og ein ny forskingsdisiplin her i landet. Det er eit eige fagfelt samstundes som det også byggjer på forsking og kunnskap frå andre fagfelt t.d. andrespråksforsking, lingvistikk, pedagogikk, statistikk og testteori. Dei som utviklar språkprøvar, bør difor ha ein viss kjennskap til alle desse fagfelta. At den som lagar ein prøve i tysk for personar som ikkje har tysk som morsmål, må ha kjennskap til tysk språk, er ikkje vanskeleg å skjønna. At det også er viktig å vita noko om generelle prinsipp for korleis innlæring av andrespråk skjer, er også klart. Viss denne prøven skal brukast i skulen, kan det vera viktig å vita noko om fagplanane som ligg til grunn for tyskfaget i skulen, og også korleis elevane arbeider, og kva oppgåvetypar dei kjenner. Og ikkje minst – ein må kunna undersøka om prøven ein lagar fungerer etter intensjonen. Måler prøven det ein ynskjer han skal måla (er prøven valid)? Er prøven eit stabilt og påliteleg måleinstrument som skil mellom sterke og svake elevar på ein fornuftig måte (er prøven reliabel)? For å dokumentera at prøven fungerer godt i den samanhengen han blir brukt, må han

vera reliabel og valid og kunna gjennomførast på ein praktisk og grei måte.

Det er eit omfattande arbeid å laga gode og pålitelege språkprøvar. Eg skal difor ta lesaren med på ein tur gjennom prossessen. Ingen prøvar er gode eller dårlege i seg sjølve. Dei er gode eller dårlege i ein bestemt samanheng. Difor er det viktig å få avklart kva prøven skal måla, og i kva samanheng prøven skal brukast. Skal prøven gi eit generelt bilde av ulike personar sine språklege ferdigheiter, eller skal han kontrollere om elevar meistrar spesifi kke ting det har blitt fokusert på i undervisninga? Skal prøven avdekkja kor fl inke elevar er til å snakka eit språk, eller kor godt dei beherskar grammatiske strukturar? Det ein vel å leggja til grunn for ein språkprøve bør vera motivert ut frå språksyn uttrykt i fagplanar/pensum, eller frå behov avdekka i ein bestemt situasjon. Dei underliggjande teoretisk formulerte prinsippa for det ein vil at prøven skal måla, kallar vi prøvekonstrukt. Når vi veit kva språklege ferdigheiter prøven skal fokusera på, kan vi begynna å laga oppgåver. Som om dette er ei enkel sak. Skal vi laga ein leseprøve, må vi fi nna gode lesetekstar og innhenta løyve til å bruka dei, eller vi kan betala folk for å skriva tekstar som kan brukast i prøvane. Skal vi laga ein lytteprøve, må vi sørgja for at det blir tatt gode lydopptak som kan vera utgangspunkt for oppgåver. Og heile tida må vi sjekka oppgåvene og innhaldet i dei

forskerstafett:

41

mot det underliggjande prøvekonstruktet. Det neste trinnet er å prøva ut oppgåver på relevante grupper for å sikra at oppgåvene passar for målgruppa. Dette er eit svært tidkrevjande arbeid. Ofte er det lurt å prøva oppgåver ut på ei lita gruppe først for å få luka ut eller retta opp ting som ikkje fungerer. Det kan vera ting som vi har oversett når vi laga oppgåvene, uklare instruksjonar osv. Deretter bør oppgåvene prøvast på relativt mange personar. Lagar ein munnlege prøvar, er det lurt å laga video-opptak av personar som snakkar i situasjonar som liknar prøvesituasjonen. Opptaka kan vi seinare studera i ro og mak, og bruka som utgangspunkt for å forbetra oppgåver og instruksjonar til eksaminator. Når vi utviklar ein munnleg eller ein skriftleg prøve, må vi også utvikla vurderingskriterium for å sikra at sensorane legg vekt på dei

samme tinga når dei vurderer og at dei brukar karakterskalaen på samme måte. I dette arbeidet forheld vi oss både til språket ulike personar produserer (innsamla skriftleg materiale/video-opptak frå utprøvingsrundane), og til forsking på andrespråksutvikling og lingvistikk. Etter ein utprøvingsrunde blir materialet analysert kvalitativt og statistisk. Og på grunnlag av konklusjonane vi trekkjer, blir nokre oppgåver forkasta og andre revidert. Når alt dette er gjort, er vi klare til å setja saman ein ny prøve. I tillegg til å forhalda seg til språk og måleteori, forheld alle språkprøvar seg til faktorar utanfor seg sjølv, mellom anna til personar som skal ta prøven og til personar og institusjonar som av ulike grunnar kjem i kontakt med prøven, prøvekandidatane eller prøveresultatet. Språkprøvar og evaluering kan ikkje isolerast frå ein vidare sosial kontekst.

Det betyr at vi har ansvar for og plikt til å informera samfunnet om innhaldet i prøvane, om karaktergrenser og om kva ulike karakterar betyr. Dette gjer vi ved å gi alle interesserte tilgang til eit informasjonsmateriale som omfattar eksempelprøvar (døme på oppgåver og svarmetodar), vurderingskriterium, karaktergrenser, elevsvar med sensorkommentar og -vurdering. For å laga valide og reliable prøvar som er så greie å gjennomføra som mogeleg, må vi arbeida mykje og systematisk med prøvane både før og etter at prøvane blir gjennomførte. Og i den prosessen lærer eg heile tida noko nytt. Ein grunn til det er at vi ikkje har nokon lang tradisjon på fagfeltet, ein annan at eg må forhalda meg til underliggjande teoriar, anvendt forsking og den praktiske verda samtidig. Alt det er spennande og utfordrande – og noko som av og til tærer hardt på krefter og tålmod.

Atrium ønsker å presen-tere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HF-institut-tene. I denne utgaven har Eli Moe stafettpinnen, hun er fagkonsulent på prosjektet Nasjonale prøver i engelsk. I neste utgave går pinnen videre til Zeljka Svrljuga ved Engelsk institutt.

42

mellom slakt og panegyrikk

Vil du lære om teaterkritikk og om hva Bob Dylan skulle i Norge i 1965, er Kunstkritikk faget for deg.

tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.no

Eller, forresten. Kunstkritikk er ikke et eget fag. Det er et emnesamarbeid mellom krefter i noen fagmiljøer som lenge har ment at det ikke har vært nok fokus på kritikk av kulturuttrykk i pressen og andre steder. Jeg spør Hans Weisethaunet, førsteamanuensis i musikkvitenskap: - Hvem hadde ideen til emnet? - Vi var fl ere som hadde hatt en idé om å starte et slikt emne. Opplegget har blitt til som et samarbeid mellom musikkvitenskap, teatervitenskap og mediefaget ved Universitetet i Bergen. Selv kom jeg inn i dette ut fra at jeg bidro til et nordisk forskningsprosjekt om rockkritikk for et par år siden. Leif Ove Larsen ved medievitenskap har gjort lignende prosjekter om kulturjournalistikk, og Tor Trolie ved teatervitenskap har lenge vært opptatt av at teaterkritikken ikke tar tilstrekkelig høyde for forskjellene mellom teater og litteratur.

Lite fokus på kritikk

- Er faget vokst frem av følelsen av at kritikk er lite debattert på Universitetet? - Ikke bare på Universitetet. Da jeg jobbet med prosjektet om musikkritikk oppdaget jeg hvor lite som var skrevet om selve kritikervirksomheten. Kritikerne liker å kritisere andre, men det er generelt lite fokus på kritikkens grunnlag og kriterier. Boka «Pop Music & The Press», redigert av Steve Jones, som kom ut i fjor og hvor vi hadde et lite bidrag, er den første som fokuserer på dette innen pop- og rock-feltet. Men kritikken som institusjon har sine røtter helt tilbake til 1700-tallet, sier Weisethaunet. - Ambisjonen er ikke nødvendigvis ensidig å utdanne kritikere, men rette fokus mot

kritikkinstitusjonen og dens kriterier som en viktig faktor i samfunnet, forteller han. - Er det rom for seriøs kritikk i dagens avispresse? - Ja. Men det spørs også hva man mener med seriøs. En artikkel eller kritikk blir ikke nødvendigvis mer seriøs om den er lang. Kunstkritikk byr blant annet på lærdom om kritikkens plass i historien, og studentene har blant annet fått utdelt kopi av kultursidene i en utgave av Dagbladet fra 1965. Kun ett blikk er nok til å bekrefte troen på at ikke alt var bedre før: «Bohemen Bob Dylan til Norge 25. mai. Men hva skal han her?» står det å lese. De kan også opplyse om at Dylan ser «temmelig uryddig ut». I samme utgave står det også i en anmeldelse av en Chet Atkins-utgivelse at «elektrisk gitar behøver nødvendigvis ikke være gjennomtrengende bråkete med nerveslitende ekkovirkninger». Så vet vi det. Anmeldelsen fortsetter: «Du verden så mye

tidens hårfantomer kunne lære av gitarspill ved å lytte til denne platen». Jeg stiller derfor Weisethaunet et svært ledende spørsmål: - Var vilkårene for kritikk bedre før, f.eks. på 50-, 60- og 70-tallet? - Nei, jeg tror ikke det. Men kriteriene for kritikken har endret seg og er under stadig endring. Dette er nødvendig fordi uttrykkene også endrer seg. Innen musikk ser en f.eks. at kritikken også har bidratt til utvikling av nye former for journalistikk. Mange liker å tro at «alt var mye bedre før». Jeg tror man lurer seg selv med den slags tanker. Problemet er snarere at formatering og design av medieprodukter (radio og TV), aviser og tidsskrifter ofte gir den enkelte kritiker lite spillerom. Dette har nok blitt verre de siste 4-5 åra, avslutter Weisethaunet.

Bob

Dyl

an: e

t tem

mel

ig u

rydd

ig h

årfa

ntom

.

Chet

Atk

ins:

ikke

et h

årfa

ntom

. (Bi

ldet

er fr

a et

not

ehef

te.)

fag

pres

an

gta

sjon

:

43

plakatkunst i Polen

Under eit studieopphald i Krakow, fekk Tomas Tronstad auga opp for polsk plakatkunst. Som kunsthistoriestudent vart han overraska over kor stor og mangfaldig denne kunstsjangeren var.

tekst: Hilde Bøbohilde_west@hotmail.com

Plakattradisjonen i Polen skil seg frå det ein vanlegvis forbind med teater- og fi lmplakatar andre stader på grunn av den særdeles kunstferdige utforminga. Etter andre verdskrigen byrja utviklinga av plakatkunsten slik Tomas skildrar han. Før den tid var det lite som skilte plakatproduksjonen i Polen frå produksjonen i andre deler av Europa. Det kan verke som om eit sønderbomba land trengte ei allment tilgjengeleg kunstform, og det vart oppretta ein romsleg nisje for plakatkunstnarane og produkta deira. Eigne galleri vart etablert, professorstillingar ved kunstakademia vart oppnemnt, verdas første plakatmuseum vart opna utanfor Warzsawa i 1968, plakatbiennaler vart arrangert og eit omfamnande distribusjonsapparat vart sett i gong. Det var profesjonelle kunstnarar som utforma plakatane, anten som hovud- eller som bigeskjeft.

Visuell retorikk

Oppgåva til Tomas tek utgangspunkt i tanken om ein visuell retorikk. - Eg forsøker å gjere reie for det retoriske i plakatane; bruk av metaforar og fi gurar, til dømes. Ei mengd biletspråklege grep vert nytta for å kommunisere med omverda. Retorikk er ikkje berre kunsten å overtale, men også kunsten å vere veltalande, noko som kjem godt fram i den polske plakatretorikken. - Kva trur du er årsaka til at denne kunstforma vart så populær og akseptert? - Den polske plakatkunsten er både stor og sympatisk i den måten han formidlar bodskapa sine. Plakatane kommuniserer så mykje på ein gong. Dessutan er han så vidtfamnande; alle aktivitetar i det sosiale livet har sitt uttrykk gjennom plakatar. Ikkje berre vart det laga plakatar for fi lmar, konsertar og teater, men

også for hendingar innan sport, nasjonaldagen, 1.mai, kongressar, symposier og sirkus, for å nemne nokre. Utover 50-talet vart det også produsert ein del politiske plakatkunstverk. Plakattradisjonen i Polen har alltid hatt nære band til polsk verkelegheit og særleg til polsk kulturliv. Eit anna viktig poeng er at det er ei svært tilgjengeleg kunstform. Plakatane heng der folk går til dagleg.

Slått av Hollywood

Ein kan seie at dei polske plakatane hadde si stordomstid mellom 1950 og 1990. I dag er det lite å sjå til dei kunstferdige plakatane, dei store Hollywoodfi lmane vil ha sine hovudpersonar og regissørar på plass – kommersialiseringa gjer seg meir og meir gjeldande også her. Viss ein undrar kor alle plakatane er blitt av, så fi nst dei på museum, i galleri og som samlarobjekt i private samlingar både i og utanfor Polen.

hove

dfa

gss

tud

ente

n:

44

adgang til de lukkede romInformation Forlag kommer i disse dager ut med en artikkelsamling om passets historie.

tekst: Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

ill: Lillian Sharma

BokomtaleJesper Gulddal & Mette Mortensen (red.):Pas: identitet, kultur og grænserKøbenhavn: Informations Forlag, 2004.176 s.

«And you are going...»«To Bombay.»«Very good, sir. You know that a visa is useless, and that no passportis required?»«I know it, sir,» replied Phileas Fogg; «but I wish to prove,by your visa, that I came by Suez.»«Very well, sir.» The consul proceeded to sign and date the passport, after whichhe added his offi cial seal. Mr. Fogg paid the customary fee,coldly bowed, and went out, followed by his servant.«Well?» queried the detective.«Well, he looks and acts like a perfectly honest man,» replied the consul.«Possibly; but that is not the question. Do you think, consul,that this phlegmatic gentleman resembles, feature by feature,the robber whose description I have received?» - Jules Verne, Around the world in 80 days

En gang jeg skulle reise på måfå med tog i Europa, fi kk min reisekompis det for seg at han hadde glemt passet hjemme på kjøkkenet. Han ble både kald og varm, og grepet av en kvalmende følelse av å ødelegge ferien ga han seg i kast med å endevende ryggsekken etter den lille røde. Han fant den selvsagt. I en sidelomme. Men det tok en stund før han kom til hektene igjen. Hvordan kan et dokument få så stor betydning med en gang man beveger seg utenfor landet? Hva er det som setter i gang så sterke følelser rundt opplevelsen av å glemme igjen – eventuelt miste – passet sitt?

Den nye boken Pas: identitet, kultur og grænser som i februar kom ut på det danske Information Forlag forsøker å samle en rekke forskjellige perspektiver om passets egenart, dets historikk og ikke minst hvordan det er blitt brukt i ulike kulturelle sammenhenger. Bokens objekt er derfor ikke bare den lille røde boken som min venn lette febrilsk etter, men også de mange passene som har dukket opp i dets kjølvann – alt fra backstage-passet til TurPasset ved Københavns tivoli. Den metaforiske bruken av ordet pass er derfor en viktig komponent i denne antologien med bidrag av en rekke fagfolk fra danske og europeiske universiteter.

Fra leidebrev til elektronisk brikke

Passet har en lang historie som identitetspapir, allerede i middelalderen forekom det at man fi kk utstedt et såkalt leidebrev av en maktperson, som skulle sikre «fritt leide» gjennom et gitt territorium. Gjennom dette vitnesbyrdet ble det dermed opprettet et skille mellom mistenkelig/ikke-mistenkelig personer, noe som kunne være av stor nytte på ens ferd langs Europas lovløse landeveier. Ved overgangen til renessansen ble

kontrollen med statsgrensene bedret i takt med oppbygningen av statsapparatet. Passet fi kk økt betydning gjennom to hovedfunksjoner; som et instrument til registrering og identifi kasjon av borgere, samt ved å bli et middel til kontroll av borgernes bevegelser. Slik kunne staten holde bedre oppsyn, og dermed fremme de reiser som staten syntes mer gavnlig enn andre. Omkring den franske revolusjon går passvesenet gjennom tre store omveltninger. For det første begynner en formalisering av passet, med felles regler for personsignalement og bruk av egne blanketter som sentrale deler. Videre går det gamle skillet mellom mistenkelig/ikke-mistenkelig person over til å bli et skille mellom innlending/utlending, og passet blir for ettertiden knyttet til nasjonalstaten. Sist, men ikke minst, dreier diskusjonene seg mye om konfl ikten mellom individets rettigheter og statens kontrollbehov. Frem til midten av 1800-tallet opplever passvesenet en gullalder, med strengt bevoktede grenser og en sterk administrasjon. Ved liberalismens inntog begynner så en oppmykning igjen, og den nye ånden gjør passet til en mindre viktig del av den reisendes papirer for å fremme handelen mellom de industrialiserte landene. Det er først fra mellomkrigstiden at passet får ny aktualitet, og da spesielt gjennom de enorme fl yktningestrømmene som preger de krigsherjede statene Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Siden da har passet først og fremst vært viktigst i de strengt statskontrollerte områdene øst for jernteppet, siden EU-samarbeidet fra første stund har handlet om å lette bevegelser mellom landegrensene for både personer, varer og tjenester. I den seneste tid har passet fått ny aktualitet gjennom en voldsom opptrapping av sikkerhetskontroller ved vestlige innfartsporter som fl yplasser og grensebyer, fremst av alt som en reaksjon på terrorangrepene for få år siden. Nye krav til passenes innhold, som blant annet elektroniske brikker og forslag om å inkludere gjenkjenningsapparatur for scanning av øyets iris, har på ny skjerpet diskusjonen om individets rettigheter rundt fri bevegelse

45

og ikke minst bruk og misbruk av personlige opplysninger.

Passet i den kulturelle sfære

Som identitetspapir er passet gjort til gjenstand for mye fascinasjon av kunstnere fra ulike felt. I visuell kunst er det først og fremst passfotoet som har blitt brukt mye av fotokunstnere, både som kilde til å studere de unike, individuelle trekk hos hvert menneske, men samtidig som anonymiserende prosess. De færreste er særlig fornøyde med passfotoet sitt, enten ser man blek og pannesvett ut, eller så smiler man skjevt eller lukker halvveis øynene. Man blir pålagt å sitte i en spesiell stilling, som skal sikre best mulig gjenkjenning av ens ansiktstrekk. Den litt nifse assosiasjonen til «mug-shots», eller politiets bilder av kriminelle, gir passfotosituasjonen en ekstra dimensjon. Det er altså passfotografi ets «dobbelthed af individualisering og anonymisering» som har skapt den store interesse for det i kunsten. Litteraturen har imidlertid ikke latt passets egenskaper ligge i fred, noe blant annet en av antologiens redaktører, litteraturstipendiat ved Københavns Universitet Jesper Gulddal, tar for seg i et kapittel om passfunksjoner hos Goethe og Dickens. Han tar utgangspunkt i at 1800-tallsromanen bringer inn to nye kategorier som knytter an til passets funksjon; romanen beveger seg narrativt mot personenes biografi er, og deskriptivt mot personenes fysiognomier, dvs. deres ytre utseende og form. Andre perspektiver på passets metaforiske betydning kan leses i kapitler som tar for seg juridiske, politiske og estetiske aspekter ved identitet. En artig vri på problematikken diskuteres i et kapittel om TurPass av den typen som forekommer i opplevelsesparker à la Tivoli i København. Her tar mag. art. Martin Zerlang for seg begrepet tivolisering, som har som kjennetegn at det inviterer gjestene i et avgrenset rom til «maskespil». Tivoli er en by-i-byen, som har egne regler og egne institusjoner. Passets funksjon får her en ny og annerledes verdi.

Tverrfaglige smaksprøver

Denne antologien er, som så mange tverrfaglige studier, veldig omfattende i sitt materiale, og forsøker å angripe passets egenart fra svært mange vinkler. En innvending blir derfor at resultatet oppleves delvis som små smaksprøver av et potensielt stort studiefelt. Derfor får man ingen mulighet til å gå virkelig inn i en av tilnærmingsmåtenes teoretiske bakgrunn, slik at som leser føler man at man hopper litt på toppene. Uansett er dette en svært hyggelig publikasjon, som inviterer til å tenke over sentrale globalpolitiske og historisk betingede kategorier som identitet og grenseoppgang fra en rekke forskjellige perspektiver. Boken handler således først og fremst om å gi rom for å refl ektere rundt disse problemene, som er blitt stadig mer aktuelle de siste årene.

46

pensumfritt

Denne gangen har vi spurt noen av de ansatte ved Seksjon for allmenn litteraturvitenskap, samt en ansatt i en bokhandel, hvilke bøker de vil anbefale oss å lese. Da disse er utdannet innen litteraturfaget og jobber med dette til daglig burde de vel være eksperter. Vi får vel bare anta at de vet hva de snakker om.

tekst: Kjersti BergheimKjersti.Bergheim@student.uib.no

Frode Helmich Pedersen, universitetslektor:Med himmelen som tak av Paul Bowles.- Boken handler om ekteparet Port og Kit Moresbury, som har problemer i samlivet, og som derfor forlater den moderne, urbane tilværelsen i New York for å søke en eller annen form for ny erkjennelse ved å reise gjennom Marokko. De vet ikke riktig hvor de er på vei, og det viser seg at de heller ikke deler oppfatning av hva de ønsker med reisen: Port søker inspirasjon, mens Kit håper å kunne redde ekteskapet. De mister etter hvert kontrollen ettersom reisen går dypere og dypere inn i Afrika, og leseren blir sugd med i malstrømmen som fører ekteparet dypere og dypere ned i fremmedhetens forvirrende avgrunn.

Arild Linneberg, professor:Tittelløs av Tor Eystein Øverås- Tittelløs handler om meg og mine kolleger ved Seksjon for allmenn litteraturvitenskap i Bergen. Den gjør narr av oss alle med stor kjærlighet og humor og er en entusiastisk roman om å studere litteratur ved Universitetet i Bergen. Dette er en svært god og innsiktsfull bok om å være student i Bergen, på godt og vondt. Tor Eystein Øverås er en god, og morsom forfatter.

Ingrid Nielsen, universitetslektor:Utslettelse av Thomas Bernhard- Hovedpersonen, som lever i frivillig eksil i Roma, får vite at foreldrene og broren er drept i en bilulykke. Men det er langt fra sorg som preger tanken på foreldrene og barndomshjemmet. Jegets raseri mot foreldrene blir et forsøk på en «språklig utslettelse», en tilintetgjørelse av alt det som holdt på å utslette ham som barn og ungdom: foreldrenes onde dumhet, østerriksk nasjonalisme og katolisisme. Slik er Utslettelse nettopp i sitt raseri en roman med en dyp ømhet for mennesket, det er en roman om selvomsorg, om viljen til liv, til mer liv.

Hilde Elise Sakariassen, jobber på Norli på Galleriet.Hakkepølsa av Torgny Lindgren- Den handler om to menn som lever på 50-tallet. De reiser rundt på bygda i Sverige og leter i krinkler og kroker etter den beste hakkepølsa, nasjonalretten i Sverige. Til slutt fi nner de den på et sted de slett ikke hadde tenkt seg. Boken er ikke realistisk i det hele tatt. Historien er surrealistisk, men sjarmerende. Veldig sjarmerende.

47

tekst: Trym. N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

jamring med mangler

AnmeldelseBjørn Esben Almaas:Katzenjammer: romanOktober Forlag, 2003278 s.

Bjørn Esben Almaas har tidligere skrevet om nordmenns sydenopphold i sin kritikerroste novellesamling Costa del Sol. I hans første roman, Katzenjammer, møter vi nederlandske Bas, en informasjonskonsulent i et norsk fi rma som formidler pensjonistreiser til sydligere breddegrader. En dag anmelder en av kundene en medarbeider for seksuell trakassering. Bas blir bedt om å organisere en mediestrategi, men ender med å gjemme seg under skrivebordet med Historien om Michael Jackson for å få fred. Bas er nemlig under hardt press. Hans samboer Åsne, som har vært gift tidligere og har to barn med en afrikansk mann, har uttrykt et ønske om å skaffe seg en katt, noe Bas er lunken til.

Han går med på det, men det blir en lang jakt etter den perfekte Kattungen. Når de endelig fi nner den, opplever han at katten kommer stadig mer i veien for ham, og han begynner så smått å legge en plan for hvordan han kan få tatt den av dage. Etter hvert som katten gjør seg gjeldende i deres liv, klarer ikke Bas å se den som noe annet enn et hinder for forholdet mellom seg og Åsne. Dette gjør at han i stadig stigende grad får problemer med å få med seg det som skjer rundt ham, og sender ham på fl ukt ut av leiligheten eller kontoret med dårlige unnskyldninger. Bas får mer og mer problemer med å skille mellom drøm og virkelighet. Historien blir fortalt ut fra et førstepersonsperspektiv, altså fra Bas sitt eget ståsted. Dette gjør at alt betraktes gjennom hovedpersonens tiltagende tunnelsyn. En rekke drømmeaktige sekvenser, som kunne vært tatt ut av David Lynch’ rødt draperte uhyggeunivers, bringer imidlertid på bane fl ere spørsmål enn svar. Under en middag med fi rmasjefen i et underlig lokale i en av byens sidegater møter Bas for første gang fi guren Shavez, som hevder å være en gammel venn. Shavez tar ham med ut i skogen, uten at lakkskoene får den minste fl ekk, og dukker opp i fl ere situasjoner der Bas er i vanskeligheter. Disse hendelsene er med på å rykke hovedpersonen ut av den virkelige verden og synes å forvirre ham mer enn noe annet. Fungerer så denne fortellingen om en mann som mister grepet om sitt liv, og ikke klarer å si ifra om hvilke problemer han stilles overfor? Det er vanskelig å gi et entydig svar, og romanens lettleselige fortellende stil gjør den til en lite krevende bok å komme gjennom. Imidlertid lider fortellingen av at mange av trådene som blir lagt ut forblir hengende i luften etter siste side. Det kan synes som om Almaas burde ha brukt litt mer tid på å sammenfatte alle de merkelige sporene, enn på å komme på kreative kattedrapsmetoder.

vil du prøve deg som:journalist?fotograf?grafi sk designer?

redaksjonsmøter torsdager kl. 18rom 404, 4. etasje, Sydneshaugen skoletlf: 55582079 el. 40843081 (Even)e-post: atriumkontakt@uib.no