Atrium nr. 3 2008

Studentmagasinet for Humanistisk fakultetUiB nr. 3 2008 16. årgang

Innhold

Russland: Religion so

m po

litik

k i ø

st.

Bydu

er: S

kadedyr eller kulturbærer?Bokom

tale

: Jak

ten på [drømme]kjærligheten.

Dante: Den guddomm

elig

e ko

mm

ed

ie blir

Kosovo: Et spørsmål om selvstendighet.

�

Aktuelt: Dans til folketMasterstudenten: Løysinga på sigøynarproblemet

Samfunn: Ny stat, nye reglerStudentliv: En by, tretten nasjonerKåseri: Flygande kebab, kurrande fjørkre Religion: Religion og politikk i øst og vestBokomtale: Dante i striper

Bokomtale: Kjærlighet vokser ikkje på trær, eller?Novelle: En gammel dames leilighet

Musikk: Dr. Kosmos beskuer sin offentlige navleTegneserieSamfunn: Festival de MaízKåseri: ProsessenFagpresentasjon: Mord på lesesalenPensumfritt

Photon: Veier

kulturstyret

Dante: Den guddomm

elig

e ko

mm

ed

ie blir

Nylig fikk Kunnskapsdepartementet overlevert «Nasjonal strategi for humanistisk forskning», utarbeidet av Norges forskningsråd. Strategiplanen ble bestilt i 2006, i kjølvannet av debatten rundt stortingsmeldingen «Vilje til forskning», hvor humaniora knapt ble nevnt. Gjennom dette arbeidet skulle man omsider avdekke de humanistiske fagenes viktighet, som var blitt oversett i skyggen av de andre fagfeltenes mer åpne, for ikke å si målbare verdier. Initiativet kunne imidlertid også tolkes som et krisesignal på humanioras vegne, noe mange mener det også er blitt. Strategiplanen åpner pent: «Humaniora handler om hva det i bred forstand vil si å være menneske», hvilket gjør det naturlig at ”humanistisk forskning spiller en nøkkelrolle for velferd og utvikling i Norge”. Etter hvert som strategene bak planen skal tett på og kikke de humanistiske fakultetene under skjørtet for å se til hvordan det står til med fruktbarheten, synes det imidlertid å tre frem en høyst bekymret rynke mellom og på tvers av linjene. Humanistisk forskning er lite synlig og har generelt strammere økonomiske rammer enn i noen annen fagsektor. Dette til tross for at humaniora kommer på tredjeplass, både når det gjelder antall ansatte og publikasjonspoeng. Fagmiljøene er fragmenterte og forskningsmiljøene bærer preg av konkurranse snarere enn samarbeid. Forfatterne erkjenner dessuten, at forskningen lett blir skadelidende i dagens system, med omfattende krav til undervisningsplikt. Det største aberet ved HF i dagens Norge later imidlertid til å være den manglende relevansen for «samfunnsmessige kunnskapsbehov». «Det største potensialet for vekst innenfor humaniora ligger her», nemlig i samarbeid med samfunns- og næringsliv, og «ikke minst med andre fagområder gjennom tverrfaglige satsinger». Det står mye fornuftig i «Nasjonal strategi for humanistisk forskning». Det er godt å se at også Forskningsrådet innser at ramme-

nasjonal plan for selvfornektelse

betingelsene faktisk er avgjørende for humanioras manglende synlighet. Viktig er også presiseringen av at humanistisk forskning faktisk er langt mer fremme i det offentlige rom enn det kan virke som, nettopp fordi den ikke utgir seg som forskning. Ikke så rent lite humanistisk tankegods blir offentligheten til del gjennom dagspressens kulturformidling. Til tross for detaljer som dette, sitter man likevel igjen med en bitter smak av svik etter å ha lest strategiplanen. Man får følelsen av at dette, minst like mye som å legge strategier for virksomheten ved de humanistiske fakultetene, handler om å rettferdiggjøre de humanistiske fagenes eksistens overfor andre fagfelt, samfunnslivet og næringslivet. Det omfattende fokuset på tverrfaglighet, prosjektbasert virksomhet og nettverksbygging er sikkert egnet til å «stimulere fagområder som kan utvide humanioras samfunnsrolle». Men er dette humanioras eneste funksjon? Er ikke denne retorikken nok et utslag av nyttetenkingens stadige forsøk på å knekke den humanistiske, humboldtske ryggraden? Hvis det virkelig er slik som forskningsrådet selv skriver, at humaniora har sin berettigelse nettopp i hva det innebærer å være menneske, så burde det ikke være så vanskelig å snakke om humaniora som et selvstendig felt. Jo visst kan vi være sterke sammen, men hvor sterk er egentlig den som ikke kan stå alene? På vegne av humaniora takker vi Norges forskningsråd for oppmerksomheten, men minner om det som utgjør akademia, tenkende mennesker. Det er faktisk temmelig stort og viktig i seg selv.

�

Ansvarleg redaktør:Beatrice M. G. [email protected]

Journalistansvarleg:Anders [email protected]

Redaksjonssekretær:Vilde Sørbø [email protected]

Økonomiansvarleg:Beatrice M. [email protected]

Fotoansvarleg:Hjørdis Maria [email protected]

Layoutansvarleg:Bernt Humberset [email protected]

Journalistar:Hanne DaleSunniva Pedersen JohansenHjørdis Maria LongvaJanemil KolstøAnders KjellevollClemet AskheimVilde Sørbø NensethBeatrice M. G. ReedMarit SolemdalMaren Aas Nakken

Fotografar:Åshild SkårBeatrice M. G. ReedClemet Askeheim

Ekstern bidragsytar:Solveig Hjelleset (tekst)

Layout/Illustrasjon: Hedvig Elisabeth Andersland Anders EkelundMona Maria LøbergHjørdis Maria LongvaAnne-Sophie DiapHanne Dale

Framside: Mona Maria Løberg og Ingrid Elise Kirknes

publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

Bidragsytarar dette nummeret:Beatrice M. G. ReedHjørdis Maria LongvaHelge BrekkeHedvig Elisabeth Andersland

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.

Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skuleRedaksjonsmøte torsdagar 1800.

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79e-post: [email protected]: http://atrium.uib.no

trykk: Bodoni

LEDER

�

dans blant folketBIT Teatergarasjen lever i eksil og byr på gratis dans med dogmevri under årets Oktoberdans.

tekst: Hanne [email protected]

Våren 2008: BIT Teatergarasjen heldt sine siste framsyningar i Nøstegaten 54, same året som dei feira 25 år med program i spenningsfeltet mellom samtidsteater, -dans og -kunst. Nokre månader etter den siste framsyninga er Nøstegaten gjort om til ei grøft med diverse anleggsmaskiner og røyr stikkande fram her og der. Området på Nøstet skal gjerast meir attraktivt, og eit nybygg via til dans, teater og kreativ galskap skal stå ferdig i 2012. Fram til då er kunst- og teaterentusiastane utan scene, og skal freiste eksiltilveret med midlertidige kontor på Nordnes og oppsettingar på mellom anna Studio Bergen og USF Verftet. Kunstnarisk leiar Sven Åge Birkeland tek utfordringa:

- Vi sit her uten hus no, så vi er nøydt til å tenke kreativt når det gjeld korleis vi skal få til oppsettingar.

DogmedansI haust arrangerer BIT Teatergarsjen den sjuande Oktoberdans-festivalen, og i den samanhengen har dei gått tilbake til ein idé dei prøvde ut saman med koreograf Ingun Bjørnsgaard på 90-talet. Dette har resultert i framsyningen Dans til Folket – et dogmedansprosjekt, som ikkje legg skjul på at

«Viss du har noko å seie, treng du då 300

lyskastarar i taket for å seie det?»

det har henta inspirasjon frå Lars Von Triers Dogme 95. Avgrensingar i forhold til budsjett, tid, teknikk og liknande er inspirert av Von Trier og Vinterberg, - og scena? Den må kunstnarane definere sjølv.- Denne gongen tar vi det eitt steg vidare, seier Birkeland, mannen bak prosjektet.- Vi kontakta fire av dei beste unge koreo-

grafene no for tida, og sa: «høyr her, slik har vi tenkt å gjere det.» Heldigvis var dei veldig positive, og kasta seg rundt for å få gjennomført dette.

Frå forestillinga "Presenting" av Ingri Midgaard Fiksal og Miriam Prestøy Lie. Foto: Simen Dieserud Thornquist

AKTUELT

�

Motvekt til kommersialiseringBirkeland presiserer at prosjektet òg, som Dogme 95, er ein indirekte kritikk av norsk dans slik den har utvikla seg dei siste åra: - Det blir stadig større scener, voldsomme oppsett, i det heile tatt meir og meir utstyrsfiksert, men seier kanskje mindre og mindre? Viss du har noko å seie, treng du då 300 lyskastarar i taket for å seie det? Etter at han kasta ballen over til koreografane, har dei måtta tenkje fort over kva dei vil formidle til publikum, seier han. Dette har resultert i fire heilt ulike framsyningar, som vil bli viste på noko uvanlege stader rundt om i Bergen dei to vekene festivalen føregår.

Britney på Naturhistorisk MuseumIngri Midgaard Fiksdal og Miriam Prestøy Lie, som tidlegare i år hadde forestillinga Pravda på BIT Teatergarasjen, har valt seg Naturhistorisk museum. Her inviterer dei til ein guida tur utanom det vanlege i følgje med Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney Spears: - Det blir steintøft, meiner Birkeland. På Korskirkeallmenningen skal Linda

«Vi vil snu heilt om på forventninga om at vi

er utilgjengelege.»

Birkedal og Molitrix Scenekunst frå Stavanger boltre seg, medan Helge Haagenrud, som baserer seg på ei novelle av amerikanske Miranda July, kjem til å bruke Pingvinen som scene. Du har heilt sikkert gått forbi den tomme kiosken bak teateret, på veg mot Jonsvollskvartalet. Der det no stort sett berre

er plakatar og boss, har det vore både taxisentral, kiosk og kebabsjappe. Under Oktoberfest flyttar kompaniet Rebekka/Huy nærmast inn

der. Dei tre har bakgrunn frå Akademi for Scenekunst ved Høgskulen i Austfold, og skal innta kiosken tre timar dagleg i slutten av oktober.

Utilgjengelege, vi?Alle forestillingane er gratis, og med dei uvanlege scenene vil førestillingane kan hende nå andre enn det vanlege klientellet på BIT, noko som nok er opphavet og intensjonen bak namnet Dans til Folket.- Det er heilt klart bevisst! Vi vil snu heilt om på forventninga om at vi er utilgjengelege. Dette kan jo vere ein måte å samle opp nye publikummarar som normalt ville hatt ein

høg terskel for å gå på Teatergarasjen, seier Birkeland, som meiner deltakarane har funne både spanande stader og gode historier til prosjekta sine. - Vi har muligheten til å få ut mykje god kunst her! seier han, men legg til at dei jo ikkje berre kan gjere gratisforestillinger.

PrøvehalvårBirkeland er spent på korleis det kjem til å gå vidare i haust, og ser dette halvåret som ei prøve på kva dei skal gjere dei neste fire åra, før nybygget står ferdig. Han innrømmer at det er vanskeleg å kompensere for ei så stor scene som dei hadde på Teatergarasjen, men dei manglar ikkje idéar framover. Det å bevege seg ut i Bergen sentrum er ein av dei, og ikkje berre under Oktoberdans. -Undergrunnsarenaen Prøverommet skal òg prøve lukka på uvante stadar: Landmark, Kunstakademiet, Fincken, USF Verftet, Kvarteret/NG2, Kafé Knøderen og Garage, intet mindre. - Kanskje blir det ein test for publikum òg, i forhold til å prøve ut forholdet mellom det kjende og det ukjende, seier han, og legg til at dei gjerne vil ta denne idéen vidare. - Vi vil gjerne endå lenger ut; kanskje til Arna og Fyllingsdalen?

AKTUELT

�

isbjørnen Knut i identitetskriseFiksdal/Lie lagar danseteater for folk som ikkje trur dei likar slikt.

tekst: Hanne [email protected]

Ei av framsyningane som går under paraplyen Dans til Folket er Presenting av koreograf Ingri Midgaard Fiksdal og tekstforfattar/regissør Miriam Prestøy Lie. Dei to utgjer kompaniet Fiksdal/Lie, og det dei viser under Oktober-dans er eit forprosjekt til forestillinga presen-tENDing, som skal ha premiere neste haust.

Draumescenario- Det som er spesielt gøy for oss med å være med på Dans til Folket er at det er nettopp dette vi ynskjer å gjere med vårt dansetea-ter: å lage framsyningar som kan nå ut til et breiare publikum enn dei som berre likar samtidsdans eller -teater, forklarar Lie. - Vi forholder oss temmeleg fritt til konvensjo-nar om kva dans er, og frys ofte litt på ryggen når vi høyrer omgrepet «samtidsdans.» Sjølv meiner ho Naturhistorisk Museum, der forestillinga skal haldast, er eit drau-mescenario for det litt skumle og ubehage-lege, men trekk òg fram at dei utstoppa dyra i glassmonter passar godt til tematikken i det komande prosjektet deira: der dei arbeider med førestellingane vi har om oss sjølve, kor-leis ein «isceneset» seg sjølv.

Kjende personar som karakterarFiksdal/Lie har brukt kjende personar som karakterar i stykka sine før, denne gongen står Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney Spears for tur.- Dette gjer vi blant anna for å skape dis-tanse til karakteren, vi strebar ikkje etter psykologisk realis-tisk skodespel, men brukar den «symbol-verdien» folk knyt til den kjende personen til å kommentere tema, presiserer Lie. I Presenting har Isbjørnen Knut blitt kasta ut av rampelyset etter eit møte med puberte-ten som vekte liv i isbjørninstinkt som ikkje passa saman med menneskekosing… Med ei identitetskrise lik andre barnestjerner før han, søkjer han no rampelysets blikk gjen-nom å arbeide som omreisande entertainer. Dei andre karakterane er eit avdanka, blondt tenåringsidol, og Laura Palmer, som har vore daud sidan første episode av Twin Peaks viste seg på skjermen tilbake i 1990. Ein bra gjeng

Denne gongen står Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney Spears for tur.

for ei omvising på Naturhistoriske, med andre ord?

Humor og horrorIkkje uventa er humor viktig for Fiksdal og Lie, som med sitt danseteater ynskjer å skape arbeid som kan forståast på ulike plan.- I Presenting leikar vi med dei forskjellige fik-sjonslaga. Vi legg aldri skjul på at dansarane spelar karakterane og vi er spesielt interes-serte i kva som skjer i overgangane mellom spel og ikkje-spel, fortel Lie, som synest det

er befriande å vere med på eit prosjekt som Dans til Folket, der ein slepp å tenkje på avansert teknikk, og kan fokusere på idéen, på innhaldet. Ho oppsummerer Pre-senting som

- ei lita forestilling der humor og horror er like viktig, der vi beveger oss mellom for-skjellige nummer over heile museet: musikal, dans, dyreimitasjonar, foredrag, og også ting som aldri burde blitt vist. Interesserte bør finne fram til Naturhisto-risk Museum den 30. oktober til 1. november. (For oslofolk kan det nemnast at same kom-pani skal ha premiere på forestillinga Kras-noyarsk: dagdraumnasjonen, basert på tekstar av Johan Harstad, den 4. desember på Det Norske Teater i Oslo.)

Splætt: Fiksdal/Lie får blodet til å sprute på Naturhistorisk Museum. Foto: Tor Lie

«Du kan ikkje berre gå på biblioteket å låne ei bok om sigøynarar

eller romfolk i Noreg.»

MASTERSTUDENTEN

�

løysinga på sigøynar- problemet

Romfolket er lite omtalt i norske historieverk, men får stor merksemd i politiske dokument frå 1900-talet. Det lokkar til fordjuping.

tekst: Sunniva Petersen [email protected]

foto: Beatrice Marlen Reed

Veronica Mykling er i startgropa til master-oppgåva si i historie. - Eg skal skrive om korleis romfolket (for mange best kjent som sigøynarar), vert hand-sama i norsk politikk mellom 1955 og 2005, og problemet folket har hatt med å verte anerkjent som norske statsborgarar.

Lita gruppe, stor ståheiVeronica går på eit seminar som heiter Sam-funn, individ og kultur i Europa etter 1800-talet, og valet av problemstilling skal passe inn under dette. Ho starta med å lese seg opp på innvandring til Noreg. Særleg historia til romfolket i Noreg står det lite om, og nett-opp difor synast Veronica det er interessant å sjå nærmare på korleis dette folket har vorte handsama. For sjølv om dei får lite merksemd i fors-kningslitteraturen, så har dei fått svært mykje merksemd i media og i politiske vedtak, med tanke på at denne minoritetsgruppa i Noreg berre er på rundt 500 personar i dag. Ho fortel at romfolket på 1960-talet var ei gruppe på om lag 40 personar, men at ein prøvde å gje «løysinga på sigøynarproble-met» i politiske doku-ment.

Aktuelt framleisVeronica har sett kva retning oppgåva skal ta etter kvart som ho har lese seg opp. Det er likevel ikkje heilt tilfeldig at ho har valt å skrive om dette. - Eg har i grunnen hatt ei særleg interesse for kjønnsperspektiv og minoritetar gjen-nom heile studiet. Eg har òg valt eit seminar i nyare historie i den trua at eg kan finne ei

problemstilling der som framleis er nokså samfunnsaktuell. Vi har òg politiske spørsmål som dreier seg om romfolket i dag. Ho nemner at minoritetsgruppa utgjer sin del av sosialhjelpsstatistikken, og at det difor er grunn til å diskutere om politikken har kome så langt som vi trur. I tillegg har Europarådet uttrykt misnøye med det norske arbeidet for å hindre at det norske romfolket får eit dårleg rykte som fylgje av tiggarar av rombakgrunn.

Skjult og klausulert Ei av utfordringane Veronica har, er å finne stoff om temaet.- Du kan ikkje berre gå på biblioteket og låne ei bok om sigøynarar eller romfolk i Noreg. Det vanskelege med oppgåva er at så mykje

er skjult og klausulert. Ho fortel at alt som er skrive om sigøynarkulturen er skrive av folk som ikkje er ein del av kul-turen, i eit «ovanfrå og ned»-perspektiv. Materiale til oppgåva

finn ho mellom anna i lovdata og stortings-meldingar på nett og bibliotek. I tillegg vil ho ta kontakt og prøve å få tak i forarbeidet til stortingsmeldingar hos sosialdepartementet og justisdepartementet. Det er desse depar-tementa som har hatt mest med politikk retta mot romfolket å gjere. Mellom 1950 og 1970 var det ein kamp mellom departementa om kven som skulle ta ansvaret.

Sigøynarparagraf - Frå 1927 til 1956 hadde Noreg ein eigen «sigøynarparagraf,» som sa at sigøynarane ikkje hadde tilgang til Noreg. Sidan er det mange sigøynarar som har hatt norske pass, men som har vore nøydde til å gå til retten for å få godkjent norsk statsborgarskap. Eg vil sjå kva endringar som skjedde etter at para-grafen vart teken vekk i 1956. Difor har eg også sett på perioden 1955 til 2005. Det kan vere interessant å sjå om den nye lovgjevinga eigentleg inneheldt ein skjult sigøynarpara-graf. Langt inn på 70-talet var sigøynarane omtalt som «ein flekk midt i velferdsstaten.» Fram til 1989 dreiv norske myndigheiter ein assimilasjonspolitikk overfor romfolket (sigøynarane) og romanifolket (taterane). Eg er overraska over kor lite fokus dette har fått mellom historikarar. Er det ikkje vanskeleg å halde seg nøytral når du går i djupna på dette temaet?- Jau. Men oppgåva går ikkje ut på å skrive om kor bra eller dårleg politikken har vore, eg skal gje ei oversikt. Privat reagerer ho på det negative rampelyset som ofte vert sett på romfolket. Til dømes synest ho det er utruleg at Karoli-saka har fått så mykje medieomtale med unødig namngje-ving og knivstikking grunngjeve med etnisk bakgrunn. Det er sjeldan fokus på solskins-historiene. Der er nok fleire enn dei vi veit om som utgjer minoritetsgruppene rom og romani i dag. Men ikkje alle vil vedkjenne seg bak-grunnen «av reisande slekt» på grunn av his-toria og haldningane bak.

SAMFUNN

�

Det er vanlig å spore dagens internasjonale

system tilbake til Westfalen.

ny stat, nye regler?

Kosovos selvstendighet utfordrer internasjonal lov.

tekst:Anders [email protected]

Et selvstendig Kosovo har som ventet vekket sterke reaksjoner. Kosovoalbanere i inn- og utland møtte selvstendighetserklæringen 17 februar med jubel. Fremtredende i feirin-gen var tallrike amerikanske flagg, en takk for USAs støtte til opprettelsen av den nye staten. På serbisk side er stemningen en helt annen. Den serbiske regjeringen kaller erklæ-ringen for ulovlig og nekter å akseptere løsri-velsen. Mange serbere er rasende over hva de mener er tyveri av serbisk land. Deres sinne har fått utløp både gjennom demonstrasjo-ner flere steder i verden, og direkte angrep på symboler for den nye staten. Serbere i Kosovo nekter å jobbe for de nye myndighe-tene. Foreløpig er det lite som tyder på for-soning.

Brudd på folker-etten?Nok har blitt sagt og skrevet om bakgrun-nen for den etniske konflikten i Kosovo. Det meste fokuserer på serbernes historiske tilknytning til området, den kosovoalbanske majoritetens ønske om løsrivelse fra Serbia eller krigen sent på 1990-tallet. Alle er viktige

faktorer til å forklare konfliktens langdryg-het. Samtidig skal man huske at konflikten dreier seg om et område av begrenset geo-grafisk størrelse, blant Europas fattigste, med lite av interesse annet enn for de to involverte parter. Leter man etter forklaringen på hvor-for et selvstendig Kosovo er så omdiskutert i det internasjonale samfunn, må man derfor se utover den lokale konflikten, og fokusere på hva som gjør opprettelsen av republikken Kosovo så spesiell: Dens kontroversielle retts-lige status.Diskusjonen dreier seg i hovedsak om hvor-vidt opprettelsen av Kosovo bryter med reglene som regulerer forholdet mellom

verdens anerkjente stater, den såkalte fol-keretten. Folkeretten finner man ikke ned-skrevet i et bestemt dokument, men er et sett med regler basert på tidligere avtaler og traktater inngått eller aksep-

tert av statene. Siden 1945 har FN vært den arena hvor eventuelle brudd på folkretten har blitt tatt opp, eller nye detaljer lagt til. En handling må derfor være i samsvar med etablerte regler eller en avgjørelse fra FN

Foto: Kosovoalbanere feirer uavhengigheten.

Kosovo har skapt debatt omkring

forlengst etablerte prinsipper.

for å være legitim. I tilfellet Kosovo hevdes det fra serbisk side at den nye staten for-nærmer Serbias territoriale suverenitet, ettersom selvstendighetserklæringen ikke hadde hjemmel i noen av FNs resolusjoner. Dermed bryter den med en av grunnpilarene i internasjonal lov: Suverenitetsprinsippet.

Freden i WestfalenSuverenitetsprinsippet kan føres tilbake til freden i Westfalen 1648. Denne fredsavtalen gjorde slutt på tredveårskrigen og etablerte en ny statsorden i Europa. Tredveårskrigen bestod egentlig av en serie med konflikter utkjempet i det som i dag er Tyskland og Tsjekkia, mellom protestantiske fyr-ster og den Tysk-romerske keisermakten. Selv om det i utgangspunktet dreide seg om en religionskrig, handlet det etterhvert like mye om maktforholdet mellom Keiseren og fyr-stene. Fordi de protestantiske og katolske lederne nektet å møtes ansikt til ansikt fore-gikk fredsforhandlingene i to ulike byer, med sendebud imellom. Protestantene holdt til i Osnabrück, mens de katolske delegasjonene

var innkvartert i Münster. Det skulle ta åtte år før partene klarte å komme frem til en løsning. Den endelige avtalen representerte et nederlag for keiser-makten. Motivet bak keiserens krigføring var å gjenvinne kontrollen over de stadig mer egenrådige fyrstedømmene i Keiserri-ket og bringe protestantiske områder tilbake til den katolske kirken. Den gamle orden, der fyrstene var vasaller under den katolske keisermaktens overhøyhet, skulle gjenreises. Resultatet ble det nesten det stikk motsatte. Keiseren ble tvunget til å anerkjenne fyrste-nes rett til å styre sine fyrstedømmer uten innblanding utenfra, og til å føre en selv-

stendig utenrikspolitikk. Dermed ble fyrstene den eneste legitime autoritet innenfor sine egne stater, og den eneste represen-tant utenfor. Kort fortalt egenskaper vi idag ileg-ger en suveren stat. Det er vanskelig å over-vurdere betydningen av

freden i Westfalen. Det gamle hierarkiet ble erstattet av et system av selvstendige stater, uten overnasjonale autoriteter. Prinsippene som ble etablert av denne traktaten kom til å gjelde som regler for mellomstatlige for-

10

Medvedev: Russlands president Medvedev mener mange vestlige land praktise-rer dobbeltmoral ved å anerkjenne Kosovo, samtidig som de kritiserer Russlands støtte til Abkhazia og Sør-Ossetia

hold helt opp til vår tid. Det er derfor vanlig praksis å spore dagens internasjonale system av suverene stater tilbake til den westfaliske ordenen.

Tilfellet KosovoKosovo skiller seg fra de andre nye statene på Balkan gjennom sin rettslige status i det tid-ligere Jugoslavia. Mens de andre utbrytersta-tene var republikker i det føderale Jugoslavia, var Kosovo en autonom provins i Serbia. Det betyr at Kosovo ikke alene kan bestemme seg for å bryte med Serbia, slik eksempelvis Mon-tenegro valgte å gjøre, men må ha myndig-hetene i Beograd sitt samtykke. Opprettelsen av Republikken Kosovo ble aldri akseptert av serbiske myndigheter, og var dermed ensi-dig. Ettersom Kosovo var en del av Serbia er argumentet at dette bryter Serbias territo-riale integritet, og dermed også Serbias suve-renitet. Sentralt i disputten er FNs resolusjon 1244 fra 1999. Serbia og deres støttespillere, først og fremst Russland, mener nevnte resolusjon stadfester Kosovo som en del av Serbia. De peker på resolusjonens paragraf 10, som «autoriserer betydelig autonomi for Kosovo innenfor den føderale republikken Jugosla-via», men ikke sier noe om selvstendighet. I denne sammenheng må det nevnes at Serbia er anerkjent som etterfølgerstaten til Jugosla-via. Videre viser Serbiske myndigheter til at FNs sikkerhetsråd ikke har vedtatt noen reso-lusjon som autoriserer løsrivelse av Kosovo fra Serbia. Tilhengerne av et selvstendig Kosovo, hvorav EU og USA er prominente, referer til den samme resolusjonen i sin argumenta-sjon. De mener at et selvstendig Kosovo kan være den politiske løsningen som resolusjo-nen spør etter, men ikke spesifiserer. Etter-som forhandlingen om områdets fremtidige status ikke førte frem, var USA av den oppfat-ning at en selvstendig republikk representerte den eneste realistiske løsning på Kosovo-pro-blemet. Hva gjelder resolusjonens anerkjen-nelse av Kosovo som en del av Jugoslavia, tolkes dette som ikke-bindende for dagens forhold.

Eksempel til etterfølgelseAt et selvstendig Kosovo er omdiskutert gjenspeiles i at mange land vegrer seg for anerkjenne den nye staten. Motstanderne inkluderer Russland, Spania, Hellas og Romania. I Spania sitt tilfelle fryktes det at anerkjennelsen av Kosovo vil bli et forbilde

for separatistiske bevegelser i Baskerland og Katalonia. Det samme gjelder for Russland, som advarer mot at det de mener er brudd på Serbias territo-riale integritet kan lede til at en rekke separatistiske områ-der vil følge Kosovo sitt eksempel. USA, på sin side, ser på Kosovo som et unntak, som ikke kan sammenlignes med separatistiske bevegelser andre steder. Ettersom Kosovo skal være et unntak vil ikke separatister kunne bruke Kosovo som argu-ment for brudd på andre staters territoriale

Russland sammenligner Abkhazia og Sør-Ossetia

med Kosovo.

integritet, hevdes det. Det er vanskelig å fastslå hvilket betyd-ning Kosovos selvstendighet vil få. Den nye

staten vil trolig ikke bli anerkjent i FNs sik-kerhetsråd, ettersom Russland vil legge ned veto. Muligens vil USAs beskrivelse av Kosovo som et unntak etterhvert bli akseptert, og dermed ikke endre nevnever-

dig på de etablerte prinsipp. I motsatt fall kan anerkjennelsen av Kosovo kunne føre til end-ringer i spørsmål om suverenitet og territori-ell integritet. FN som system er tross alt bygd

Vojvodina

Novi Sad

Ungarn

Kroatia

Bosnia og Herzegovina

Sarajevo

Montenegro

Podgorika

Albania

Serbia

Kosovo

Pristina

Makedonia

Bulgaria

Sofia

Romania

Adriaterhavet

Georgia

Tyrkia

Russland

Sør-Ossetia

Abkhazia

Svarte- havet Tbilisi

Begrad

11

nettopp på prinsippet om nasjonal suvereni-tet. Hvis dette prinsippet kan brukes vilkårlig av sterke aktører, kan dette representere en trussel for det internasjonale rettsordenen. En ekstrem konsekvens vil være opprettelsen av nye stater i områder som Abkhazia (Georgia), Catalonia (Spania) og Transnistria (Moldova), etter eksempel fra Kosovo. Inntil videre er det for tidlig å fastslå noe som helst, annet enn at tilfellet Kosovo har skapt debatt omkring for-lengst etablerte prinsipper i internasjonal lov.

Etterspill: Abkhazia & Sør-OssetiaHendelsene i Georgia i august i år gir ny relevans til problemstillingene som fulgte Kosovos selvstendighet. Georgias forsøk på å gjenvinne kontroll over utbryterrepublikken Sør-Ossetia utløste russisk invasjon. Mens verden så på, fulgte en kort krig der de geor-giske styrkene hadde lite å stille opp med. Den russiske invasjonen må sees på bak-grunn av det kjølige forholdet mellom Russland og Georgia. Sistnevnte har lenge orientert seg mot vesten og aktivt arbeidet for NATO-medlemskap. Dette har skapt betydelig irritasjon i Kreml. Som svar har Russland lenge støttet de to utbryterregio-nene Sør-Ossetia og Abkhazia. Den militære

Freden i WestfalenFredstraktat fra 1648Gjorde slutt på 30-års krigenEtablerte suverenitetsprinsippetVanligvis regnet som utgangspunktet for den internasjonale rettsorden

KosovoStatus: Erklært selvstendig 17. februar 2008 (Omdiskutert)Innbyggertall: 1.8-2,2 millioner Befolkning: Over 90% albanere, resten hovedsakelig serbere, noen romanere.

intervensjonen ga Russland muligheten til markere sin dominans i regionen, samtidig som de «straffet» en plagsom nabo. Kort tid etter invasjonen erklærte Russland at de anerkjente Abkhazia og Sør-Ossetias selvstendighet. Både den russiske invasjonen og anerkjen-nelse av utbryterstatene ble internasjonalt kritisert som et brudd på Georgias suvere-nitet. Russland, på sin side, avviste kritikken og sammenlignet Abkhazia og Sør-Ossetia med Kosovo. I begge finner man en etnisk majoritet som ønsker selvstendighet. Videre ble det påpekt at selvstendige Kosovo, som USA hadde støttet, var et brudd på Serbias suverenitet. Kritikken ble derfor stemplet som dobbeltmoral. Ettersom mange land hadde anerkjent Kosovo, mente Kreml at de hadde rett til å gjøre det samme med utbryterstatene i Georgia.

Det er vanskelig å si om Russland ville ha avstått fra å anerkjenne utbryterrepublikkene i Georgia uten å kunne henvise til Kosovo. Likevel, når den russiske presidenten velger å bruke Kosovo for å rettferdiggjøre brudd på en annen stats suverenitet, har dette sterk signaleffekt. For det første viser det at Kosovo ikke kan feies under teppet som et unntak, slik USA har ønsket. Videre forteller dette oss at Kosovo også i fremtiden kan bli brukt som et argument for å blande seg inn i staters indre anliggende. Samtidig skal det understrekes at det fortsatt er for tidlig å trekke noen konklu-sjoner. Kosovo og Sør-Ossetia kan vise seg å få konsekvenser for den internasjonale retts-ordenen. Men de kan også bli de to unnta-kene som bekrefter regelen.

1�

Illustrasjon: Hanne Dale

1�

DETTE NUMMERET:

VEGAR

foto: Hjørdis Maria Longva

1�

en by, tretten «nationer»Mange vet at Uppsala huser Nordens eldste universitet, men færre vet at de fleste studentene i Uppsala er aktive opprettholdere av en tradisjon som har pågått i mer enn 400 år.

tekst og foto: Clemet [email protected]

- Do you wanna go to my nation and have lunch? spurte en av mine medstudenter, i en helt hverdagslig tone, og jeg tenkte: - Hva i all verden skal det bety? Hun forklarte at det var en slags kafé, eller pub, eller restaurant, og at de hadde billig og god mat. Som en Ole Brumm slo jeg meg til ro med det og ventet på «også gikk de dit». Men så enkelt var det ikke. Først måtte vi innom et slags kontor for å få tak i et såkalt gjestekort til meg, som ikke var student i Uppsala og ikke «medlem av noen nation». Så mye for statsborgerskap og fedrelandet, tenkte jeg og betalte de hundre kronene det kostet. Omsider kom vi til en gammel og flott bygning, midt i sentrum av Uppsala, hvor det satt noen unge folk på noen bord på plenen utenfor og drakk kaffe. Over inngangen stod det «Gotlands nation». Vi bestilte dagens suppe og kaffe og satte oss på et av bordene ute på gresset. Og ganske riktig, det var godt og billig. Etter å ha spurt og gravd meg gjennom suppa, kom jeg frem til at en nasjon er en slags studentforening, at det finnes mange slike i Uppsala, at de har eksistert i årevis, at de alle har sitt eget hus eller bygning, at mange av dem har en kafé, en pub eller en restaurant i bygningen eller huset sitt, og at medlemmene av nasjonen jobber der. Ikke alltid gratis, men så godt som. Dette var min første dag i Uppsala og det var tidlig i august.

Himmel i augustEtter hvert forstod jeg at august ikke var noe heldig tidsrom dersom man ville utforske og kartlegge nasjonene, i og med at det er snakk om studentorganisasjoner og semesteret ikke starter før i september. Det viste seg imidlertid at stadig flere av nasjonene åpnet etter som dagene gikk og i vitenskapens navn fortærte jeg både vått og tørt på stadig nye steder. I takt med at leppene ble fuktigere og tunga løsere, økte min egen begeistring og

entusiasme for disse stedene. For noen priser! For en atmosfære! For et genialt opplegg! Se for deg at studentene i Bergen hadde hatt flere små «Kvarter» rundt om i byen med tusenvis av medlemmer og frivillige, masse allsidig aktivitet, hvert sitt hus som de eide selv og med solid økonomi, uten pengestøtte. Neppe før Dovre faller, men man skal altså ikke lenger enn til Uppsala i Sverige for å

skue inn i himmelriket. Nå er ikke Bergen og Uppsala helt det samme, for bortsett fra at begge byene er gamle, historisk viktige og har et universitet, er det en del skilnader.

UppsalaBergen har 250.000 innbyggere, hvorav omtrent 25.000 er studenter, mens Uppsala nærmer seg 130.000 innbyggere, hvorav

REPORTASJE

Semesteret er i gang for et av Uppsalas 13 studenthus.

1�

en by, tretten «nationer»

omtrent 40 000 er studenter. Bergen fikk sitt universitet i 1946, men da hadde allerede Uppsala hatt universitet i noen hundre år. Uppsala Universitet er faktisk Nordens eldste og ble oppretta i 1477. Blant storhetene som har virket ved universitetet finner vi både Carl von Linné og Anders Celsius. Kjente personer fra Uppsala inkluderer Håkan Nesser, Hans Blix, Dag Hammarskjöld og Ingmar Bergman. Sistnevntes film Fanny och Alexander foregår i Uppsala og mye av den er også spilt inn der. Uppsala har dessuten vært erkebispesete i Sverige siden 1164.

Curator CuratorumSelv om Ameli Frenne ikke er erkebiskop, har hun som lederen for kuratorskonventet, nasjonenes øverste organ, en ganske imponerende tittel. Hun har nemlig nettopp tiltrådt i posisjonen som Curator Curatorum, og er dermed den øverste lederen for alle nasjonene i Uppsala.- Å jobbe i nasjonene fungerer nesten som en slags opplæring i medborgerskap, hevder Frenne, før hun legger til: - Men vi holder oss unna politikk og politiske spørsmål. Hun forteller at ideen til nasjonene ble importert fra «kontinentet», hvor man i de tidlige universitetsbyene som Paris eller Bologna etablerte organisasjoner for studenter fra de samme stedene og områdene.

En norsk parallell kunne muligens være «det norske selskab» i København på slutten av 1700- og starten av1800-tallet.- Her i Uppsala begynte det visstnok med at studenter fra samme sted organiserte hjemreisene sine sammen og de eldste nasjonene er fra slutten av 1500-tallet. Da hadde de bare en kiste med protokoller og enkelte eiendeler, men i løpet av 1800-tallet bygde nesten alle sine egne hus. Pengene kom fra donasjoner, testamenteringer og den slags, forteller Frenne.

PengegaloppenHvordan klarer nasjonene seg økonomisk i dag?- Driften av kafeene og pubene går uten fortjeneste for å holde prisene lave, men vi mottar fortsatt en del gaver til bestemte formål som restaurering. Noe av det viktigste er at alle som studerer ved Uppsala Universitet må være medlem av en nasjon og med et samlet medlemstall på nærmere 35.000, så blir det litt penger. Mange av nasjonene har også penger i ulike fond, men de er som regel øremerket ulike stipendordninger. Vi mottar ikke støtte eller tilskudd, verken fra kommunen, universitet eller andre, men til gjengjeld er våre hus fritatt fra eiendomsskatt og våre foretak er fritatt fra moms, samt at en

del av våre aktiviteter blir sponsa. Er det ikke noen som protesterer mot ordningen med obligatorisk medlemskap?- I grunnen ikke, men vi har en egen nasjon for dem som ikke ønsker å delta i nasjonslivet, i tillegg til de tretten vanlige nasjonene. Denne fjortende nasjonen har ikke noe hus, ingen aktiviteter og heller ingen krav til sine medlemmer, men ordningen med obligatorisk medlemskap er under diskusjon.

Differensiering Midt oppe i idyllen er det godt å få høre at også nasjonene i Uppsala til tider sliter med å få nok folk til å jobbe frivillig med kafédrift og arrangementer, selv om de kan få mellom 20 og 50 kr i timen i lønn.- Jeg tror kanskje studentene opplever større tidspress enn før i sine studier og at det legger en demper på engasjementet. Mange av nasjonene har imidlertid en del boliger rundt om i byen, som delvis brukes som belønning

til de som legger ned mye tid og arbeid for nasjonene. Mange av boligene ligger sentralt plassert og er både fine og ganske billige, så det er ganske attraktivt, og folk må stå på venteliste, forklarer Frenne.Det er ikke et krav at man melder seg inn i den nasjonen man geografisk sett sokner til, selv om mange fortsatt gjør det, forteller Frenne. Og dette har ført til at man har fått nasjoner med ulike nisjer, noe man også merker etter å ha besøkt flere. I og med at nasjonene delvis konkurrerer med hverandre om studentenes gunst er det naturlig at de sikter seg inn mot ulike grupper.Hva med resten av utelivet i Uppsala?- Vi merker at konkurransen fra andre aktører øker, men det er klart at nasjonene setter et visst preg på byen og har et visst grep om studentene, svarer Frenne.

Bibliotek og kirkegårdDe fleste nasjonene har litteratursamlinger med pensum til de fleste fagene på universitetet, slik at studenter med lite penger kan låne bøker fra nasjonene, fremfor å måtte kjøpe dem. Samlingene oppdateres jevnlig, og biblioteket til Västmanlands-Dala Nation har nå blitt Sveriges nest største private bibliotek med mer enn 90 000 titler. Nasjonene har også satt sitt preg på et bestemt område i Uppsala, nemlig kirkegården, for der har alle nasjonene sine egne graver. Litt som familiegraver, bare at det her er snakk om nasjonsgraver.- Under tidligere tider var det mer vanlig enn nå at studenter døde under studietiden og da var det ikke alltid mulig å frakte liket hjem til stedet de kom fra. Mange familier hadde heller ikke råd til verken frakt av lik eller gjennomføring av begravelse, så da tok nasjonene seg av det. Den hittil siste personen som ble gravlagt på en nasjonsgrav tror jeg var på 90-tallet en gang, forteller Frenne.

For noen priser! For en atmosfære! For et genialt opplegg!

Uppsala- Sveriges fjerde største by.- Har nordens eldste universitet, stiftet i 1477.- Ca. 40 000 studenter, hvorav ca 35 000 er medlem i en nasjon.- En nasjon er en studentforening opprinnelig basert på geografisk tilhørighet.- De fleste nasjonene har sitt eget hus i Uppsala sentrum.

Nasjonsgraven til Värmlands Nation på Uppsala Kirkegård.

KÅSERI

I godt lag: Detalj frå Francois Boucher The Toilet of Venus (1751)

1�

flygande kebab, kurrande fjørkre

tekst og foto: Hjørdis Maria [email protected]

illustrasjon:

paprikapotetgull mellom dei, som på ingen måte får ha flaka sine for seg sjølv. Duene går inn for landing på ryggane til kvarandre, dei tippar og tuppar og kommuniserar ekstase heilt ut til yttarste vengefjøra. «kurr-kurr-kurr» Ei av dei lettar med to flak i nebbet, flaka brestar og ramlar mot bakken. Dua summar seg på sekundet, gjer ein u-sving og stuper inn for å sikre seg ei ny forsyning flak. Slik ein iver! Slike byks og fakter. Plutseleg kryssklipping! Menneskehender som strekk seg mot botnen av ei skål pottis, snur attende og tippar lasten. «kllipp» Kurringa kling i lufta, mjuke nynneklynk, ei slags lukkeleg gurgling. Ein ganske god lyd å ha i øyro. Atter eit klipp; Stemmer fyller tomrommet mellom meg og dei hine. Ein matpakke, og ein samtale eg stadig mistar tråden i, fordi eg stadig snappar opp fiffige stikkord frå nabobordet. «Å, du min lille spillefugl!», «...kaffi?», «Nei, bare ta det siste flaket du, jeg hører det skal vanke pølsebrød rett rundt hjørnet, så ikke tenk på det, skatten min!» Litt forstokka, og enno i trøttaste laget forlet eg duene, passerar snart Kiwi og forsvinn inn i horisonten bak Møtestedet Erna.

Portrett av kurrande dueSkuleverket har lært meg det, at kunnskapslaus skuling er rota til mykje vondt her i verda. Tja, om ein skular mindre med kunnskap innanbords i nett dette tilfellet skal ikkje seiast for sikkert, men nu vel, la oss rette blikket mot fakta. Bydua, som somme stader går under namnet

Underteiknande er på veg til jobb ein tidleg søndagsmorgon. Vektertorget passerast, og gamle kvarteret, og eit par søppelbøtter som nokon i nattas mulm og mørke har funne det for godt å velte. Enno er ikkje lekamen heilt kome ut or sovemodus. Niks tid til kaffikoking i dag. I motsetnad til meg, har støvsugarbilane vakna til liv for lenge sidan. Det kryr av flittige små bilar i gatene som gjer sitt beste for å fjerne restane av knuste tuborgflasker og sneipar. Dei har nok å ta seg til med. Bergen by er ikkje særleg fin å sjå til slik eg ser han no. Gårsdagens sminka andlet og miskunnsame mørke har svunne hen. Nattmatsjappene er folketomme. Halvetne måltid ligg strødd i hopetal langs fortauskantane og vitnar fordums fyll. Alt ser ut nett som det brukar å gjere tidlege søndagsmorgonar. Om nokre

timar har ryddebilane sikkert nok fått fjerna det meste av matrestane, men i

mellomtida, entrar fuglane manesjen.

Kryssklipping på tynn isDet er særskilt ei gruppering

fjørkre eg bit meg merke i denne morgonen. Nemleg

ei lita sky byduer, som held eit himla leven

og spetakkel omlag fire meter ut i gata

frå Godt brød. Etter kvart

kjem det til syne ein

p o s e

Dei er overalt, et smulane etter våre måltid og drit på fasadane våre. Kven er dei, byduene?

1�

«villfaren tamdue» høyrer til den større duefamilien Columbidae, som har over 40 ulike slekter og 308 artar under kappa si. Felles kjenneteikn for fuglane er at dei kurrer, og skiljer ut eit slags sekret, eller duemjølk om ein vil, som mat til ungane sine den første tida etter at dei kjem ut or eggeskalet. Duene har k o m p a k t e kroppar, med kort hals og korte slanke nebb. B y d u a ( C o l u m b a livia var. Domestica), er ein særs nær slektning av klippedua, som ikkje lengre finst i Noreg. Om du ynskjer å sjå klippeduer i levande live må du reise til avsidesliggjande stader på vestkysten av Skottland, der dei siste reinrasa fuglane i vår del av Europa enno held stand. Skilnaden mellom dei to artane ligg i livsstilen, meir enn i genane. Klippedua er sky, et ting ho finn i naturens

spisskammer og hekker på klipper. Bydua er derimot folkevand på grensa til det

innpåslitne. Ho går ikkje av vegen for ein næringsrik munnfull

kebab og hekkar hekker helst på sentrumsnære bygningar

og utspring. I tillegg til bydua har vi tre andre artar innan landets

grenser; ringduer, skogsduer og tyrkerduer . Men altså ingen turtelduer, anna enn i overført tyding.

I det lune rede...Ofte ser ein duene flyge saman i flokkar. Dei trivst godt i selskap med andre. Men, i kjærleikslivet er det kjernefamiliemodellen som rår. Duene er monogame, og held seg til ein partnar livet ut. Dersom ein har augene med seg, kan ein lett observere

kjærleiksleiken om våren: Hannen bles seg opp og utfører ein liten dans i nærleiken hoa. Han rett so syner seg fram og går inn for å imponere. Hoa på si side gjer seg vanlegvis kostbar og ignorerer han funnstendig. Endeleg, etter bukking og skraping

og kjøping av drinkar og litt meir dansing prøver han å hoppe opp på ryggen hennar. Som oftast fell frieriet på steingrunn, men ikkje alltid. Hekkinga er vanlegvis lagt til hausten og våren, og dersom alt går på skinner for herr og fru Due, kan dei rekne med å fostre fram mellom 5-8 f j ø r k l e d d e born i løpet av eit år. D e t t e

«Duene går inn for landing på ryggane til kvarandre, dei tippar og tuppar og kommuniserar ekstase heilt ut til yttarste vengefjøra.»

1�

innebér tre til fire kull, med eitt eller to egg i kvart kull. Fugleungane får nyte godt av foreldra si omsorg i fire til seks veker etter klekkinga, deretter flaksar dei frå reiret for godt. Duer kan greie seg i fleire dagar utan mat dersom dei må, men tilgang på vatn er kritisk. I matvegen er det i utgangspunktet frø og korn som står på menyen, men denne dietten er, som vi veit, flittig supplert med meir urban mat dei finn i våre fotefar. Når det regnar på presten dryp det på klokkaren, og so vidare...

Fred og kjærleikDue med lenkje og kule kring foten er fridom bak lås og slå, og turtelduene kurrar lukkelege på bakerste benk i auditoriet. Vi kjenner dua ikkje berre som ein flygande kebab,

men òg som eit symbol på fridom og kjærleik. Rett nok er det vel helst den kritkvite dua vi

ser for oss som hovudrolleinnehavar i slike klisjear, men kven har

sagt at dua ikkje var gråblå med svarte detaljar

innimellom? Innan den kristne tradisjonen er dua symbolet på sjel, og meir konkret, på den heilage anden. Når Noa stod ved ripa og speida etter land, var det dua som kom flygande med ein olivenkvist i nebbet, og kunne melde at vatnet endeleg var på retrett.

Enno ein slektningForutan ei viss figurering i Bibelhistoria, har dua òg lang fartstid i rolla som postleverandør. Brevdua er av same ulla som klippedua og bydua, dermed er det òg i dette tilfellet mest livsstilen som dannar grunnlaget for å halde dei i kvar si boks. Brevdua har ein fantastisk god retningssans og kan finne heim til dueslag, mat og make på fleire tusen kilometers hald, dersom ho har fått tilstrekkeleg trening. Duer har vore nytta som sendebod langt baketter i historia. I oldtidas Egypt hadde ein organisert, sivil luftpost basert på brevduer, og i antikken var desse fuglane nytta mellom anna til å spreie resultatlister frå dei tidvise Olympiske leikane til områda rundt. Enno har ikkje vitskapen kome fram til noko endeleg forklaring på brevduene si framifrå orienteringsevne. Men det vantar ikkje på gode framlegg. Wikipedia kan melde, at amerikanske forskarar frå Nord-Carolina meiner å ha funne bittesmå magnetiske partiklar i nebbet på duene, og at dei dermed fungerar nesten som levande kompass. Ei anna tese er at dua, etter å ha floge same strekninga eit par gonger, droppar intuisjonsflyginga og heller tek i bruk det menneskeskapte vegnettet for å finne fram. Observasjonar gjort med GPS-peiling har langt på veg gjeve denne teorien fast grunn under klørne: «Man har observert brevduer som flyr rundt over en rundkjøring, for deretter å «svinge av» ved den riktige avkjørselen.»

Lille postbud min due, mi stolte, vidtflygande, vakre due. Korleis gjekk det til at du ramla ned frå pidestall til rennestein, og endte som bunnslam i det urbane samfunnets hierarki? Korleis kjennest det å vere ein lubben og skabbete fjørball, fast stasjonert utanfor Bergen Kebab, med kvitlauksdressingrestar mellom klørne og frityrfeitt i fjørdrakta? Mistruiske auge skular mot deg frå alle kantar. Dei gamle damene er ikkje like hyppe på å kaste smular til deg no lengre. Dei stoggar ikkje for å helse på, men husjar på deg med handveskene sine i forbifarta. Var det til dette gatehjørnet dueslekta vagga seg til for å døy?

DuediskursenKva slags kjensler er det eigentleg vi har i høve til duene? Etter nokre sveip på nettet flyt eit mønster til overflata. Dei som kjempar dua si sak er i mindretal, og dei aller fleste av dei driv med anten dyrevern, eller brevduesport. Desse grupperingane kan melde, at duene nesten er frie for smitte, at dei på ingen måte utgjer ein like stor skade på bygningar som det til dømes eksos gjer og stort sett oppfører

«Lille postbud min due, kor-leis gjekk det til at du ramla

ned frå pidestall til rennestein, og endte som bunnslam i det urbane samfunnets hierarki.»

19

seg svært fint. Sentimentale skildringar og kuriøse historier er det òg ein del av. Den 14.januar i år kunne ein til dømes lese i Romsdals Budstikke, om den bekymra kommunetilsette Nils B. Venås som stiller spørsmålet: «Hvor er duene i Molde? Molde kan bli en duefri by, hvis det fortsetter som nå!» Den andre fraksjonen som tek del i duediskursen skriv mykje om bydua som skadedyr. Side opp og side ned står skrive om mogleg smittefare og ymse meir eller mindre humane måtar å regulere bestanden på. Eit illustrerande døme er bydue-artikkelen på wikipedia.no, der mellom- og undertitlane er dei følgjande: Utbredelse, Kjennetegn, Livssyklus, Duer som skadedyr, Kan man smittes av sykdommer fra byduer?, Forebygging og bekjempelse, Feller, Duetårn, Nedskyting, Skremsel, Kjemisk forebygging og bekjempelse. Forutan dei meir saksretta artiklane, finn vi innspel frå folk som har dueangst, som er redde for å få duedrit i håret, eller er engstelege for at borna deira kan få på seg fugleinfluensa eller salmonella eller denslags.

Frå det eine til det andreDet er ikkje vanskeleg å forstå den aukande skepsisen mot byduene. Han aukar parallelt med auken i bestanden. Når duene plutseleg er overalt er dei ikkje lengre like fine som dei brukte å vere. Vi legg betre merke til detaljane. Dei frynsete fjøra og driten. Vi tenkjer ikkje lengre ”snill, vakker fugl” men heller i retning ”Parasitt! Parasitt!”. Når vi først har snubla inn i den tankerekkja, tek instinktet seg av resten. Og instinktet fortel oss at det rette er å tråkke på, vere på vakt mot og halde avstand til ( jf. den mykje meir gjennomførte haldningskampanja mot den Iberiasneglen). Det er ikkje sunt for korkje duene eller oss om det er for mange av dei. Regulering er nok til det beste, men moro kan det vere likevel, å nemne at gråsporvane sannsynlegvis utgjer ein minst like stor helserisiko.

GranneskapFrå barndomen står minnet sterkt planta. Du var berre sju, kanskje åtte år. Det var fyrste gongen ei due torde å sette seg på handflata di for å ete kneip. So tillitsfullt gjekk ho inn

for landing, so heilhjarta la ho vekta si over på mennesket og tok imot gåva som var bydd henne. Det var eksotisk. Ei stor oppleving for det vesle mennesket. Men synet på dua endra seg. Vi vart likegyldige, vandrehistorier fann vegen til øyrene våre, om folk som døydde etter ufrivilleg inntak av duedrit, om andre igjen, som spedde på studielånet ved å jakte på duer med sprettert eller mutterslynge. Det er vel kanskje slik at dei fleste ikkje bryr seg større om duene. Somme kjenner noko heilt på grensa til hat, medan andre sett pris på å ha dei i nærleiken.. Ein stad i spennet mellom barndomsbiletet av den tillitsfulle «tre nøtter til askepott-fuglen» og «skrekkbiletet av flygande livsstilsjukdom-smittebomba» finn vi ein nær nabo, som delvis et som oss, bur hjå oss og stundom tråkkar oss på tæsene. Skadedyr eller ikkje, so lenge dei nøyer seg med kurring og ikkje tek til med knurring, er det greitt for meg. Men kneipbrødet held eg heretter for meg sjølv.

�0

religion og politikk i øst og vest

RELIGION

�1

del 1: Russland

og Ukraina, ble de første bystatene i dette området sannsynligvis etablert av skandinaviske grupper. At slaverne og de norrønde væringene hadde en felles indoeuropeisk kulturarv med liknende offerritualer og herskerguder, bidrog kanskje til at de etterhvert smeltet sammen til ett folk. Utover 800-tallet knyttet de slaviske bystatene, med Kiev i spissen, bånd til den østromerske hovedstaden Bysants. Dette innebar blant annet at de i økende grad fikk tilgang på ortodoks kristendom. Kristningen av de slaviske bystatene var dog en treg, individuell og i stor grad politisk prosess. Selv om herskerne Igor (878-945) og Olga (890-969) lot seg døpe for å øke sin prestisje i Bysants, tvang de ikke religionen på sine undersåtter. Selv deres egen sønn, Sviatoslav (942-972), fortsatte å ofre til de slaviske gudene. I det 13. århundre erobret mongolene Kiev og de slaviske bystatene. Mongolene var ikke kristne, men i motsetning til svenske og teutonske korsfarere var de relativt tolerante.

At religion er ubønnhørlig befestet i individet har viktige implikasjoner for hvordan vi oppfatter forholdet mellom religion og politikk.

Mongolene tilba Tengri «Den Blå Himmelens Gud» – men vi vet at Djenghis Khan (1162-1227) også forhørte seg med rådgivere fra flere ulike religiøse tradisjoner. Dette var kanskje nødvendig ettersom den mongolske horden var sammensatt av flere etniske grupper. Det var for eksempel de tyrkiske tatarene som representerte mongolene i Russland og det var de som etablerte Moskva som politisk og religiøst sentrum. I 1299 ble Moskva det nye setet for den ortodokse kirken i Russland. Den Gylne Hordens makt varte frem til 1480. På det tidspunktet hadde den mistet mye av sin mongolske karakter, ikke minst fordi taterene etter hvert hadde konvertert til islam og kristendom. Den ortodokse kirken har historisk sett hatt et tyngdepunkt i øst, i motsetning til katolisismen i vest. Dette skillet har vært like mye basert på politiske ulikheter som teologiske uenigheter. Der de ytre deler av Vestromerriket ble herjet av barbarer, ble selve senteret i øst, Bysants, Det Andre

Religion og politikk er uløselig sammenbundet. I to artikler skal vi derfor ta for oss hvordan politisk og religiøs makt har overlappet i stormaktene Russland og USA gjennom tidene. Vi skal legge merke til hvordan denne overlappingen ikke kan forklares utelukkende fra et makroskopisk samfunnsperspektiv. Dette er fordi religion egentlig er et mikrofenomen som er forankret i individets religiøsitet. Vi begynner med Russland.

Fra hedendom til kristendomSelv om forfedrene til dagens russere var øst-slavere fra områder i Hviterussland

tekst: Janemil Kolstø[email protected]

illustrasjon: Anne-Sophie Diap

��

Roma, hærtatt av de muslimske ottomanene i 1453. Herskeren Mehmed krevde tittelen cæsar, men dette falt ikke i god jord hos de europeiske fyrstene. Det var under disse omstendighetene at man derfor begynte å forestille seg Moskva som et Tredje Roma – en verdig arvtager til og beskytter av de hellige kristne relikviene. Ivan den Grusomme (1530-1584) var den første som ble kronet som russisk tsar, et begrep beslektet med romernes cæsar og vårt keiser.

Kirke og keisermaktUnder Ivan ble de ortodokse prestenes innflytelse begrenset. I kjølvannet av militære erobringer fikk Russland igjen en multietnisk og multireligiøs befolkning. Tsar Peter den Store (1672-1725) drev krigføring mot svenskene og ottomanene og etablerte en gang for alle Russland som en stormakt vis-à-vis de vest-europeiske statene. Under Peter og hans etterkommeres styre ble kirken innlemmet i staten, patriarkatet i Moskva ble avskaffet og erstattet med en hellig synode – en forsamling av tolv geistlige utpekt av tsaren. Slike utviklinger berørte selvfølgelig ikke største delen av den russiske befolkningen, som fortsatt praktiserte gamle slaviske tradisjoner. Avstanden mellom den fattige allmuen og den rike adelen førte utover 1700-tallet til stadig flere opprør. Større deler av befolkningen var regelrette treller, juridisk bundet til jorden de arbeidet på. Dessuten bidrog militære nederlag mot for eksempel Japan til forestillingen om et svekket Russland. I januar 1905 ledet den ortodokse presten Georgi Apollonovich Gapon (1870-1906) tusenvis av mennesker til Vinterpalasset med oppfordring til keiseren om å forbedre velferden i Russland. Med religiøse ikoner i hendene og salmer på leppene ble mengden møtt med geværild fra den keiserlige garden. Denne Blodige søndagen førte til enda flere opptøyer og blir vanligvis regnet som begynnelsen på Den russiske revolusjon. Opprøret i 1905 førte til at tsaren sa fra seg makt, men misnøyen fortsatte å øke. Dette var spesielt fordi man opplevde tsaren og hans familie som dypt påvirket av den religiøse

karismatikeren Grigori Rasputin (1869-1916) som det ble sagt hadde overmenneskelige evner. Kanskje ble hans tilstedeværelse ved hoffet opplevd som en personifisering av det undertrykkende båndet mellom kirke og stat. Mordet på Rasputin i 1916 satte dog ingen stopper for mistilliten mot keiseren. I 1917 kom Oktoberrevolusjonen og i 1918 ble tsaren og hans familie myrdet. (Man har i ettertid tilskrevet keiserfamilien en rekke mirakler, og i 2000 ble de kanoniserte som helgener.)

Opium for folket1922 til 1991 er det marxistiske Sovjets epoke. Karl Marx (1818-1883) mente at religion er opium for folket – både et ‘uttrykk’ for arbeiderklassens nød og et ‘inntrykk’ som

sløver og hindrer dem i å unnslippe over-klassens åk. Det er ikke vanskelig å forestille seg at slike ideer var slagkraftige i et Russland der kirken lenge hadde virket som en hjørnestein

i tsarens regime. Ikke overraskende ble religionsforfølgelsen også veldig alvorlig. Over de første fem årene av kommunistenes styre ble 28 ortodokse biskoper henrettet. Andre ble sendt i psykiatriske institusjoner, konsentrasjonsleirer eller utenlandsk eksil. I 1941 hadde 50 000 kirker blitt redusert til 500. Marxisme blir ofte sett som en religion i seg selv, men den påstanden lar seg ikke rettferdiggjøre – i alle fall ikke på et gruppe- og samfunnsnivå. Hverken russisk kommunisme eller marxisme forfektet bønn eller offer til overmenneskelige skikkelser. Selvfølgelig er det mulig at noen individer opplevde enkelte av de kommunistiske lederne som overmenneskelige. Vi vet at Stalin (“Stålmannen”, også kalt “Den Menneskelige Lykkes Gartner”) sannelig prøvde å fremstå som en sosialistisk Messias. Men det finnes altså ingen data som kan bekrefte at han eller noen andre av de kommunistiske lederne faktisk ble opplevd som overmenneskelige. Fra et annet hold kan man påstå at russerne ikke hadde noen grunn til å vende seg til Lenin og Marx som guder.

Dette er fordi veletablerte guder fremdeles var tilgjengelige. Selv om de religiøse institusjonene ble utsatt for alvorlige forfølgelser i det tidlige Sovjet, fortsatte store deler av befolkningen sine forpliktelser til kristne – både ortodokse, katolske, armenske og protestantiske – guddommer gjennom hele den kommunistiske perioden. I kanskje enda større grad gjaldt dette Sovjets muslimer, buddhister, jøder og tilhengere av tradisjonelle stammereligioner. Kommunistenes forsøk på å utrydde religion kan nemlig sies å ha vært begrenset av deres forestilling om hva religion var – nemlig ‘kristendom’ og ‘kirke’. De angrep den religionen som historisk hadde dominert de slaviske områdene og de trodde denne makten var forankret i institusjoner og bygninger.

Historien gjentar segDa det kommunistiske regimet falt i 1989-1991, blomstret det i religiøse grupperinger, både nye og gamle. Noen av disse tok aktivt del i forandringene som skjedde. Da Boris Jeltsin (1931-2007) i 1991 ble innsverget som Russlands president, ble han for eksempel rituelt velsignet av den ortodokse patriarken i Moskva. Senere det året beordret Jeltsin at alle helligdommer, kirker, klostre og hellige objekter ville bli returnert til Russlands religiøse grupper. For mange representerer kanskje religionen en forbindelse til Russlands ikke-marxistiske kulturelle identitet, selv om den for andre fremdeles er forbundet med politisk undertrykkelse. Der Russland opplevde et religiøst Big Bang under Mikhail Gorbatsjov (1985-1990), opplevde den ortodokse kirken en knekk deretter. Senest på 1990-tallet ble for eksempel fire av syv medlemmer av den hellige synoden i Moskva identifisert som KGB-agenter. Ikke uventet har det dukket opp en rekke ‘alternative’ ny-hedenske grupper som praktiserer det de mener er en opprinnelig og ekte slavisk religion. I flere andre tilfeller har politiske kampsaker antatt kosmiske dimensjoner ved at politiske

Med religiøse ikoner i hendene og salmer på leppene ble

mengden møtt med geværild fra den keiserlige garden.

I 1941 hadde 50 000 kirker blitt redusert

til 500.

��

ledere har forpliktet seg til visse religiøse koder. Dette gjelder en rekke islamistiske grupper i Kaukasus, for eksempel de involvert i den tsjetsjenske uavhengighetskrigen. Med dette blir vi igjen minnet på at religion er noe som i første omgang er befestet i individet, men som siden kan fungere samlende i mindre nettverk. Bare i siste instans gjør

1991-2008: Religiøse strømninger med nasjonalistiske undertoner og nye forbindelser mellom stat og kirke.

religion seg gjeldende på samfunnsnivå. Vi kan dermed påstå at religion kan overleve ovenfra-og-ned-kristning eller sekularisering, fordi religion egentlig er et nedenfra-og-opp-fenomen. Religion er forankret i individets religiøsitet. Det er på denne måten at religion både kan være en viktig drivkraft for eller mot samfunnsmessige forandringer og noe

som kan utnyttes av de få for å undertrykke de mange. Et perspektiv som klarer å skille mellom individ, gruppe og samfunn er derfor av avgjørende betydning – spesielt i møte med en så rik historie som den russiske.

Noen sentrale begivenheter i Russlands religionshistorie:

1672-1725: Under og i etterkant av Peter den Stores regjeringstid innlemmes kirken fullstendig i staten.1922-1991: Religionsforfølgelse under kommunistregimet.

800-1000: Ortodoks kristendom blir gradvis introdusert i de slaviske bystatene og først adoptert av makteliten.1299: Moskva blir setet for den ortodokse kirken i Russland.

foto: Hjørdis Maria Longva

��

Foto: Helge Brekke

VEGAR

��

Foto: Beatrice M. G. Reed VEGAR

��

VEGARFoto: Hedvig Elisabeth Andersland

�9

VEGARFoto: Helge Brekke

BOKOMTALE

�0

dante i striperItalienske Marcello Toninelli fikk lyst til å sprite opp Dante. Nå kan du lese Den Guddommelige Komedie i tegneserieform.

tekst: Anders [email protected]

Dante Alighieris epos Den Guddommelige Komedie er et av verdenslitteraturens mest berømte verk. Imidlertid er det langt fra let-tlest. Fortellingen er bygd opp av en nitid kapittelinndeling, en enorm mengde navn på historiske og mytologiske personer og ikke minst en innviklet rimstruktur. Det var kan-skje dette den italienske tegneserieskaperen Marcello Toninelli tenkte på da han satt på skolebenken og lærte om Dantes komedie. Han ble umiddelbart oppslukt av fortellin-gen, men skulle ønske den var mer lettlest, slik at flere kunne få gleden av å lese den. Der og da, på en italiensk skolebenk en gang på 60-tallet, ble tegneserieversjonen av Dantes komedie skapt inne i hodet til Toni-nelli. Men det skulle ennå ta lang tid før den fullstendige utgaven fikk se dagens lys.

En lang prosessMarcello Toninelli utdannet seg til regnskaps-fører, og da han etter endte studier fikk seg jobb i en bank så det ut til at tegneseriene hans skulle forbli et sideprosjekt. Imidlertid ble han mer og mer engasjert i tegneseri-emiljøet i Italia. På denne tiden arbeidet en del intellektuelle i Italia og USA, blant annet forfatteren og filosofen Umberto Eco, med å gi tegneseriesjangeren et bedre rykte, og Toninelli ble en del av denne bevegelsen. Han fikk trykket sine første striper om Dante i det italienske tegneseriemagasinet Off Side, og de ble etter hvert populær lesning. Men det var ikke før i 2004 at hele Dante: La Divina Com-media a fumetti ble gitt ut i Italia. I fjor kom første del, Helvetet, på norsk, oversatt av Bodil Moss, universitetslektor i italiensk ved Uni-versitetet i Bergen.

Marylin Monroe og hooligans Helvetet tar for seg den samme handlingsstruk-turen og det samme persongalleriet som Dantes original, men setter det hele inn i en moderne kontekst. Dette fører blant annet til at Beatrice nå sitter i Paradis og sender sms-meldinger til Dante og Vergil, at Dante tar heisen ut av Helvete i stedet for å klatre ned pelsen til Lucifer slik han gjør i originalvers-jonen, og at ghibbelinerne og guelferne, de

to rivaliserende politiske gruppene i Dantes Italia, er omgjort til hooligans. Videre dukker alle de kjente karakterene fra komedien opp i diverse finurlige situ-asjoner. Den blindede titanen Polyfemos jakter fortsatt på Odys-sevs slik han gjør det i Homérs epos, Kleopatra har blitt utstyrt med en ekstremt lang nese, og dommeren Minos har slått krøll på halen sin. Demon-hunden Kerberos er misfornøyd med maten i helvete, filosofen Demokrit plukker sopp, retorikeren Cicero tester tålmodigheten til stoikeren Zeno med endeløse taler og Dante selv er på utkikk etter Marylin Monroe. Oversetter Bodil Moss skriver i sitt etter-ord om den vanskelige jobben med å over-

sette tegneserien til norsk. Toninelli relaterer ofte poengene sine til italiensk politikk og samfunnsdebatt, og for at andre enn spesielt Italia-interesserte nordmenn skal kunne forstå

humoren, må nødven-digvis en del overføres til en norsk setting. Moss har lykkes i å gjøre dette uten å miste for mye av

helheten. Hun har også i stor grad holdt seg til Magnus Ullelands nynorske oversettelse av komedien. Som hun skriver: «Det var ikkje mi hensikt å omsetje originalen på nytt.» Dante med punchlineDante: Den Guddommelige Komedie som teikne-serie – Helvetet fungerer som en fin innføring til Dantes litterære univers. På sine knappe hundre sider klarer den å inkludere de aller

Dante selv er på utkikk etter Marylin Monroe.

Dante (til venstre) og hans leder på veien gjennom Helvete, Vergil.

�1

dante i striper

fleste karakterene og situasjonene fra den originale versjonen, og man får også et innb-likk i hvordan Dantes helvete er strukturert. På den annen side risikerer man å gå glipp av mange av poengene om man ikke kjenner til originalhistorien fra før. Toninellis penn er enkel og oversiktlig, om enn noe pregløs. Tegningene er ikke stor kunst, men i en så lang serie er de lettleste og greie å forholde seg til. Noe som er litt synd

Den Guddommelige Komedie- Skrevet av forfatteren og poeten Dante Alighieri mellom 1308 og 1321.- Regnes som det største verket i italiensk lit-teratur.- Forteller om pilegrimen Dante og hans reise gjennom Helvete, Skjærsilden og Paradis.- Oversatt til norsk av Kristen Gundelach (bare et utvalg av kapitlene), av Henrik Rytter og Sigmund Skard, og senest av Magnus Ulle-land i 1996.

Dante: Den Guddommelige Komedie som teikneserie – Helvetet- Tegneserie basert på Dantes verk. - Tegnet av den italienske tegneserieskaperen Marcello Toninelli og gitt ut i Italia i 2004. - Oversatt til norsk i 2007 av Bodil Moss, uni-versitetslektor i italiensk ved UiB.- Toninelli har også laget tegneserier om Odysseen, Illiaden, Æeneiden, Star Wars, Vergil, Benito Mussolini og Silvio Berlusconi

er at Toninelli har strukturert serien sin som korte tegneseriestriper man leser i avisene, altså med én punchlinere for hver stripe. Over nesten hundre sider blir dette noe krampeak-tig, da ikke alle poengene er like gode. En tegneseriefremstilling av et såpass seriøst verk som Den Guddommelige Kome-die er allerede i seg selv humoristisk, fordi den skiller seg klart fra originalen i stil og i høytidelighet. Dermed virker det unødven-

dig å presse inn så mange punchliner. Des-suten gjør det at tegneserien mister litt av helheten og fremstår noe oppstyltet. Alt i alt er Marcello Toninellis tegneserie en fin og annerledes fremstilling av en klassisk, tidløs fortelling.

Julius Cæsar spiller spill og siterer seg selv. Her spiller Toninelli på Cæsars kjente sitat "Alea jacta est eller jacta alea est" (Terningen er kastet!).

Dante og Vergil møter Aristoteles.

Minos vokter døra til Helvete, og han bestemmer hvilken krets de dømte skal være ved å slå et bestemt antall ganger med halen. I Toninellis versjon har imdilertid Minos' hale slått krøll på seg.

tekst: Beatrice M. G. [email protected]

Jakten på kjærligheten er et forholdsvis tidløst tema i litteraturen. Det er nå en gang slik at nettopp denne delen av følelseslivet opptar temmelig store deler av både tiden og tanke-virksomheten vår. Midlene hvormed denne

så sjelsettende jakt føres, varierer dog med tid, sted, ånd og ikke minst teknologi.

Prinsessen på nettet En kjærlighetsroman med utgangspunkt i nettdating er således ikke noe mer origin-alt enn trubadurlyrikkens smektende kjær-lighetsviser eller side oppe og side ned med hjertebristende misforståelser og forfinet koketteri ( jf. Pride and Prejudice). I romanen Emma – vem är du? opptar nettdating en ves-entlig plass, bokstavlig talt. Omtrent halve boken består av faksimiler fra forfatternes side på nettdatingstedet Spraydate. Paradok-salt nok er nettopp dette et av elementene som gjør denne vesle boka til så mye mer enn en roman om nettdating. Selve konseptet som dette romanpros-jektet bygger på er kanskje ikke så lett å få med seg dersom man ikke er oppvokst med kabel-TV og dermed yndlingsprogrammet, svensk barne-TV. Blant de mange, fine og morsomme animerte filmene som den vante Sesam Stasjon-seer bare kan drømme om, skiller serien om Kalle i klartetreet seg ut som en av de mer stille og tankefulle. Finest

av alt er vignettdelen, med Kalle som ligger i toppen av sitt yndlingstre, drømmende om Emma, som kanskje finnes. Emma – vem är du? er Calle Ljungströms utforskning av sin Emma. Finnes hun? Kan hun i det hele tatt finnes? Heter hun i så fall Emma, og er hun å finne på Spraydate, i matbutikken, i Stock-holm eller kanskje i Romeo og Julies Italia?

Å drømme for å strebeNå er verken kunsten eller kjærligheten noe lett sted å lete etter klare svar. Slik sett er Emma - vem er du? et ærlig og enkelt, men ikke desto mindre vakkert uttrykk for nettopp dette, at det ikke nødvendigvis er svar, men søken som gjør oss til sanne mennesker. Gjen-nom både form og innhold formulerer denne lille boka spørsmålets sannhet. For hva blir det av drømme-Emma hvis hun er virkelig? Er det ikke slik at vi trenger uvirkelige idealer for å ha noe å strebe etter? Selv om vi står der med både ben og drømmer godt planta i virkeligheten, så finnes det noe eller noen der ute som vi har til gode å oppdage, eller…? På bokas aller siste sider, etter en serie fotografier fra et drømmeaktig Italia, stadig

Calle Ljungström, Emma - vem är du?, Månpocket, 2007

Hvem er Emma, det er spørsmålet.

kjærlighet vokser ikke på trær, eller…?

BOKANMELDELSE

��

uten Emma, men med modellen Emma som erstatning, synes det likevel å åpne seg en aldri så liten mulighet for at drømmer kan bli virkelige. For som Calle skriver i sitt aller første dagboksnotat: «Blir lite knäpp av at tenka på kärlek hela tiden […]. Inte helt okomplicerat att Emma bara finns i fanta-sin.»

Emma – vem är du? er ingen stor og viktig erkjennelsesroman med ambisjoner om svensk kanonplass. Derimot er det en morsom og innsiktfull utprøving av det å jakte på drømmen og Den store kjærligheten. Dessuten er dette en visuelt vakker og liten sak som leker så vel med litterær genre, som fonter og miksing av ulike kunstneriske utrykk. Calles bok om Emma er et friskt pust for dem som synes moderne europeisk litter-atur har blitt for innadvent og utilgjengelig.

��

NOVELLE

en gammel

tekst: Vilde Nenseth [email protected]

Illustrasjon: Mona Løberg

leiligheten. Trege skritt mot parketten i gangen. Innbruddstyv, tenkte jeg umiddelbart og mistet nøklene i bakken. Skrittene stanset. Innbruddstyven dro sakte i klinken og åpnet døra fra innsiden. Innbruddstyven så opp på meg fra bak dørterskelen. Det var min nabo. Min nabo er grå i håret og har en lut framtoning, hun er etter hvert blitt hva man kan karakterisere som gammel. Hun har alltid vært eldre enn meg, jeg kan huske hun gikk et par år over meg på folkeskolen. Jeg vil

ikke gå så langt som å si at vi er venninner, men hun er sympatisk og vi har et godt naboforhold. Allikevel synes jeg naturlig nok det var upassende at hun hadde låst seg inne i min leilighet og skiftet låsen. Hun må ha forstått forskrekkelsen min, hun må vel ha regnet med at jeg ville reagere på den måten, men hun forklarte meg tilsynelatende uanfektet at dette nok var hennes leilighet, og at jeg bodde i den ved siden av. Hun fulgte meg inn i leiligheten

dames leilighet

Da jeg kom hjem i dag var døra stengt og nøkkelen passet ikke i låsen. Og jeg som bare hadde vært en tur i butikken. Jeg skulle ikke ha brukt så lang tid ved fruktdisken, tenkte jeg. Å føre nøkkelen inn i nøkkelhullet gikk greit, men den ville ikke la seg vri rundt. Umulig å rikke. Jeg trakk den ut igjen, studerte metalltaggene, kunne hende nøkkelen var blitt skeiv. Slik stod jeg og puslet med låsen en liten stund da jeg hørte lyder fra innsiden av

��

ved siden av og hjalp meg med bæreposene fra butikken. Det gikk ikke så raskt, hun er treg i bevegelsene. Hun låste opp i leiligheten ved siden av med nøklene jeg hadde mistet på bakken. Nå sitter jeg derfor altså i min nabos leilighet, leiligheten ved siden av den som er min. Det er nesten som hjemme. Alle møblene mine står her, jeg sitter i min egen sofa, men i feil leilighet. Naboen min må ha fått hjelp til å flytte møblene, hun kan umulig ha klart alle løftene alene, også så raskt da, jeg var jo bare en tur i butikken. Det er ganske likt min egen leilighet. Plantegningen må være omtrent den samme, fargene på veggene er like, om ikke en anelse mørkere her. Leiligheten røper seg tydeligst på lukten, her lukter det fremmed og skarpt. Dette er ikke lukten fra min leilighet. En annen ting jeg har lagt merke til er at avstanden mellom sofaen i stua og kjøkkenbenken er lengre. Ikke mye, det er kanskje bare snakk om en halvmeter, men nok til at jeg må ta et par ekstra skritt over til kjøkkenet. Min nabo ringte meg samme ettermiddag, eller seg selv blir det heller, men det var jeg som svarte på telefonen for den ringte jo der jeg er nå. Hun sa at hun kunne komme bortom med litt middag til meg på kvelden, hun hadde visst hatt middagsgjester og hadde mye rester. Min nabo har altså hatt innflytningsfest i min leilighet og nå vil hun prøve å bøte på en dårlig samvittighet.Hun kom med kjøttkaker og sa vi kunne varme dem i mikrobølgeovnen. Selvfølgelig visste hun at jeg hadde det. Det var godt, hun må ha fått hjelp av noen, hun er jo så gammel. Jeg nevnte det med leiligheten, at jeg gjerne ville ha igjen min. Hun spurte meg om min sønn hadde ringt meg i det siste. Snakk om å unngå tema, sa jeg, og tilføyde at min sønn umulig kan ringe i og med at han ikke er klar over at dette leilighetsbytte har funnet sted. Min nabo ville ikke snakke om dette med

leilighetene. Folk som vet de har gjort noe galt vil jo som regel ikke bli minnet på det. Hun sa derimot at hun skulle komme innom igjen snart. Det har hun aldri pleid før, jeg tror hun har virkelig dårlig samvittighet. Min nabos leilighet er en gammel dames leilighet. Jeg har bodd her noen dager nå, men lukten er fremdeles fremmed, jeg merker det best om kvelden når jeg ligger i senga og ikke får sove. Jeg sover dårligere her. Skarp lukt av gammel svette, en annens svette. Det er vel ikke så underlig at jeg sover dårligere. Alt er nesten som før, men små uvantheter røper at jeg er på feil sted. Min nabo har dekket sporene grundig, men ikke godt nok. Det ligger igjen grå hår etter henne i dusjen, grå hårballer samler seg i sluken, det er ubehagelig å studere dem når jeg dusjer. Under senga har hun kostet flere avklippede tånegler. Selv om senga ligner er madrassen litt hardere og det tar

lenger tid før radiatorene blir varme. Dette er en sørgeligere versjon av min leilighet. Jeg forstår godt hvorfor hun har villet bytte. Jeg teller plankesprekkene i taket på soverommet og kommer til 28. I min leilighet var det 30, det er jeg sikker på. Jeg teller dem en gang til, 27, det er fremdeles mindre en 30. Noen ganger når jeg ligger slik og ikke får sove og teller plankesprekkene, det er alltid færre en 30, er jeg redd jeg allikevel er i riktig leilighet, at dette er min leilighet, at det er jeg som er min gamle nabo, at det er i denne leiligheten den gamle damen hører hjemme og at det er jeg som er den gamle damen. Men jeg kan huske at hun gikk noen år over meg på folkeskolen, og min sønn har ikke ringt hit, han ringer selvfølgelig til den andre leiligheten, så det kan ikke stemme allikevel. Madrassen er alt for hard, jeg får vondt i ryggen av den. Dessuten er det bare 26 plankesprekker i taket nå.

��

mest beklager Uje Brandelius, frontfigur i Doktor Kosmos.Hva med da du var yngre?- Ja, kanskje. Da jeg lagde den låta, «Kapita-list, nu ska du dø!», så hadde man kanskje andre idealer, men de idealene fikk jo aldri prøvd seg mot virkeligheten. Det er lettere å argumentere for sine idealer enn å leve opp til dem. Sånn er det for meg i hvert fall. Den diskrepansen mellom idealer og levd liv

førte til at jeg lagde nye idealer som passa bedre med hvordan jeg lever, som en lydig samfunnsborger.

Children of the revolutionFlere av medlemmene i bandet har siden midten av nittitallet rukket å sette til verden en rekke barn, uten at det ser ut til å ha begrenset verken aktiviteten eller retorik-ken til bandet.

doktor kosmos beskuer sin offentlige navleTil tross for å ha skrevet låter som «Kapitalist, nu ska du dø!» og «Stoppa Valfriheten», så tror ikke Doktor Kosmos på revolusjon, men på kompromiss.

tekst og foto: Clemet Askheim

Det svenske bandet Doktor Kosmos har siden midten av nittitallet rukket å gi ut åtte plater, den siste, Hallå?, kom senest i sommer og er foranledningen til den nylig gjennomførte norgesturneen, hvor de blant annet gjestet Phonofestivalen i Bergen.- Jeg tror ikke på revolusjon. Jeg tror på kompromiss, jeg er demokrat og tror på å jobbe for endringer innen det politiske sys-temet vi har i dag. Så kjedelig er jeg, nær-

MUSIKK

[email protected]

��

- Hvis du tenker at man blir mindre revo-lusjonær når man får barn, så kan man jo også si at når man får barn så har man mer å kjempe for. Da har man jo deres framtid å kjempe for også, hevder Brandelius. Han får umiddelbart støtte av Twiggy Pop, eller Lina Selleby som hun egentlig heter, bandets eneste kvinne, som tilføyer: - Det blir også viktigere å ikke opptre dobbeltmoralsk når man har egne barn. Man vil jo ikke skjemme seg ut overfor dem. Både Selleby og Brandelius er enige om at det ikke er noe problem å kombinere fami-lieliv og turnéliv, og denne gangen har de til og med hatt med seg barnet til Selleby på reisen.- Det har gått kjempebra, bedyrer hun. Bran-delius, som har hatt barn i ti år allerede, følger opp: - Sånn som vi fungerer nå, med bare 20-30 konserter i året, så går det veldig bra.

MediestrategiDoktor Kosmos snakker ganske mye om seg selv på den nye plata, til forskjell fra de tidli-gere, og de har blant annet skrevet en låt som heter «Doktor Kosmos legger opp en medi-estrategi». Der drøfter de med sin sedvanlige ironi, blant annet hvordan de ønsker å frem-stå i nettopp intervjusituasjoner.- Alle som holder på med noe kunstnerisk blir jo offentlige personer, og om man står på en scene og bidrar til kunstverket med sin egen person, så må man forholde seg til masseme-dia på en eller annen måte. Da gjør man jo alltid valg i forhold til hvordan man opptrer, hva man sier i intervjuer og hvordan man vil framstå. Men det trenger jo ikke alltid å være uttalt eller bevisst. Alle band tar jo slike valg, det er ikke noe spesielt med oss, fortel-ler Brandelius.- Det som er spesielt med den låta er jo nett-opp at vi er bevisst på at det er slik det funge-rer, mener Selleby. Et annet moment i denne sangen er disku-

sjonen om Doktor Kosmos skal «dissa andra band» og eventuelt hvem de skal «disse».Hvis dere skulle «dissa» noen av bandene på Phonofestivalen, hvem ville det blitt?- Hvis jeg i det hele tatt kjenner til noen av bandene? Jeg leste gjennom programmet og kjente igjen ett band og det var Vapnet fra Sverige, så dårlig oversikt har jeg over norsk musikk, innrømmer Brandelius.- Og det er jo en slags dissing i seg selv, spøker Selleby.

NavlebeskuendeDe forklarer det store innslaget av selvrefere-ring og selvsentrering med at de måtte gjøre noe nytt.- De første to-tre platene var litt sprø og rare, og handla om rommet og den slags, men etter hvert begynte vi å smugle inn litt poli-tikk. Det viste seg at folk virkelig likte det og på den plata som heter Ett enkelt svar, så slapp jeg alle sperrer og var veldig politisk. Og folk likte det. Det virket som om det var et slags sug, markedet var ikke metta, så da skrev vi veldig politiske sanger, morsomme sanger og gjorde alt mulig. Den plata var virkelig litt for mye, en salig blanding av alle slags musikkstiler. Da virka det naturlig at oppføl-geren ikke skulle bli slik og da ble det den her navlebeskuende greia, som ikke handler om skilsmisser og private ting, men om oss som kollektiv og som band. Men den er navlebe-skuende uten å være utleverende. Det er ikke en intim navle, men en offentlig navle, beret-ter Brandelius.

Bokstavelig taltHar dere aldri vært redd for at noen skal tolke tek-stene deres bokstavelig? For eksempel ”Kapitalist, nu ska du dø!”.- Vi har alltid vært bevisste på det. Band som for eksempel Loop Troop og The Interna-tional Noise Conspiracy bruker ord jeg aldri kunne tatt i min munn, for jeg vet at jeg må

sitte i diskusjoner og i intervjuer og forsvare det jeg sier. Når jeg må forsvare ord og formu-leringer fra en eller annen låt jeg har skrevet så kjenner jeg meg nesten som en politiker. Da må jeg kunne stå for det jeg har sagt. Den teksten som har fått mest kritikk er ”Kapita-list, nu ska du dø!”, men jeg sørget allerede fra starten av for å bygge inn en slags klau-sul der. For den handler jo ikke om å drepe kapitalister, den handler om kunstens vilkår. Man kan nesten si at den handler om Doktor Kosmos. Men den har jo blitt bevisst feil-tolka av høyreungdommer og slike folk. Jeg tror ikke det finnes noe entydig svar, for selv om våre tekster hadde vært overtydelige og veldig pedagogiske så ville det fortsatt vært en annen side. Man må faktisk tenke litt selv, oppfordrer Brandelius.

Feminister i UppsalaTil tross for sine radikale tekster og politiske retorikk, har aldri Brandelius vært aktiv i noen politisk organisasjon.- Jeg har alltid tenkt at jeg gjør min greie, å lage politiske låter, så da slipper jeg å sitte i kjedelige møter. Sånn har jeg tenkt hele livet, men nå kjenner jeg at det begynner å bli litt tynt, så jeg må vel snart gjennom noen møter.Selleby derimot var en gang med og startet et feministisk parti for studenter i Uppsala, men ifølge henne selv gikk det ikke så bra.Så dere har tilknytning til Uppsala?- Vi har bodd der alle sammen. Vi kjente hverandre fra før, men det var der vi begynte å spille. Det var der Doktor Kosmos ble født kan du si, avslører Selleby og Brandelius. Om nasjonene (se side 14-15) forteller Brandelius at det var morsomt så lenge det varte, men at man ble litt lei etter hvert.

��Foto: Beatrice M. G. Reed

VEGAR

TEIKNESERIE

Hanne Dale

�0

festival de maíz Mettende maisfestival med Mayafolket.

tekst og foto: Solveig Hjelleset

5.9.2008, Antigua Guatemala. I anledning matfestivalen Festival de Maíz er en scene stilt opp foran kirka la Catedral i sentralparken som ligger lagelig til midt i byen og er typisk kolonialsk. Det er ikke nok stoler til mengden av tilsku-ere. Bordene med fristende maisret-ter, desserter og forfriskende leske-drikker står klare. Folk har kommet for å få med seg de ulike tradisjonelle dansene, talene, skole-korpset, og en matbit eller to. Det er mange forskjellige kulturer som er representert i dansene, som fremføres av skolejentene. Maisfestivalen er igang.

Formet av maisDen årlige maisfestivalen har nå seksten års fartstid. Den begynte som følge av et initiativ fra jenteskolen I.N.S.O.L (Instituto Normal

de Señoritas Olim-pia Leal), og orga-niseres fortsatt av denne, med støtte fra de lokale myn-dighetene. Disse jentene fremfører diverse tradisjonelle danser, og stiller opp med sitt eget

prisvinnende korps. En av dansene som ble fremført var «Bendición de las candelas» eller «velsignelse av stearinlysene,» hvis grønne farge symboliserer fruktbarhet. Dette er en seremoni med røkelse, blomster og stearin-

lys. Jentene har på seg tradisjonelle drakter, og dansen fremføres som et tegn på takknem-lighet etter årets innhøsting. De fleste som har studert spansk har hørt om Hombres de Maís av Miguel Ángel Astu-rias, tittelen som refererer til skapelsesbe-retningen i Popol Vuh. I følge Mayakulturen i Guatemala ble mennesket formet av mais. Selv om Guatemalas biler ikke drives av mais, så kan en trygt si at folket nær sagt lever av dette kornet, som brukes i alt fra varme drik-ker, til middager og desserter. Det går ikke en dag uten at den jevne guatemalaner inntar tortillas av mais, som klappes i det ganske land. Hovedingrediensen i de fleste rettene er, naturligvis, mais. I tillegg har andre tradisjo-nelle tørstelukkere og småretter, desserter, og middagsretter fått plass på bordene.

Folket nær sagt lever av dette kornet, som brukes i alt fra varme drikker, til middager og desserter

[email protected]

SAMFUNN

Som varmt maisbrød: Jentene ved I.N.S.O.L. gjør seg klar til å selge maten som de har stått tidlig opp for å tilberede.

Lørdagskos: Tamal, en tradisjonell mellomamerikansk rett, hovedsaklig bestående av maismasse.

�1

Tamal til hverdag og festBlant de mange rettene er det en som bør nevnes, el tamal (tamalen). Tamalene kokes i oja de macham, et blad som de bruker til å koke og servere tamalen i. Dette bladet holder massen og eventuelt sausen sammen, og kan fint fungere som tallerken for den som spiser.

Tamalen består av en maisdeig som kan inne-holde diverse ingredienser som sjokolade, rosiner, anis, sukker og kanel; kjøtt og tomat-saus; kylling; en blomst som heter loroco, og ost, uten å utelukke andre varianter. Tamal de elote, det vil si tamal laget av maiskolbe, er søt med rosiner og kanel. Forskjellen er at de bruker ny mais. Tamalen peker seg ut fordi den er typisk julemat, i tillegg til at en spiser det året rundt, på samme måte som vi nord-menn liker julegrøt, og lørdagsgrøt – spises også tamalen på lørdagen. Til jul lager de blant annet tamal colorado, som betyr farget tamal, med ris, svinekjøtt, tomat, paprika og oliven, i tillegg til Tamal negro som betyr svart tamal, og denne inneholder sjokoladesaus.

Ligner potetenLas tortillas er også laget av mais, og ligner poteten: de brukes til alt. En annen variant er tostadas som er litt sånn som de taco-skjellene som selges i Norge, bare flate. Disse fungerer på sett og vis som underlag for hva man enn vil ha oppå, om det er rødbet-salat, svinekjøtt, kål, tomatsaus, eller andre kombinasjoner. Maiskolben spises også både kokt og grillet (med ketsjup, sennep, majones etter smak). Da kalles den gjerne elote loco eller fritt over-satt, ellevill maiskolbe. En fellesnevner for varme drikker kokt på forskjellige kornsorter som for eksempel ris, mais, havregryn, for å nevne noen, er atol. Arroz con leche, som betyr ris med melk, ligner på risengrynsgrøt med sukker og kanel, men er altså en varm drikk. De fleste «atoler» tilberedes med sukker og kanel, og har en tjukk konsistens. Atol laget av mais inneholder gjerne maiskorn, men denne må en gjerne ha skje for å få med seg.

I følge Mayakulturen i Guatemala ble mennes-ket formet av mais

Til dessert kan en raske med seg en manjar, det vil si maispudding. For øvrig finnes det et utall typiske søtsaker som produseres og kon-sumeres i Guatemala. Matrettene som her er nevnt, er bare en smakebit av mattradisjonene i Guatemala, et lite innblikk i noen av de mest spiste rettene, som er vel verdt å feire med en festival. Måtte all mais øremerkes mat. Tatt i betraktning mattradisjonene i Gua-temala, og ordtaket som sier at «du er hva du spiser,» så er det ikke urimelig å påstå, som Mayafolket selv beretter; at de er laget av mais.

��

prosessenÅ flytte er ingen enkel sak.

Det er mye som bør tenkes igjennom før man begynner å flytte. Som ung, uerfaren og naiv student kan det fort bli for mye å tenke på. Før du begynner å flytte, tror du at dette skal gå som en lek. Det gjør det ikke. I sommerfe-rien drømmer du kanskje om hvor fin hybe-

len din kommer til å bli. Den kommer neppe til å bli så fin som det du har drømt om.

Trinn 1: Kontakt med fremtidig huseierDu hiver i deg eske etter eske med Ivar F. Andresens saltpastiller, og drikker sitronvann i utenkelige mengder; alt for å få en vennlig telefonstemme. Planlegger om du skal ha en formell eller en litt mer uformell tone. Krem-ter og trener opp stemmen. Noterer ned vik-tige stikkord. Et tips er å søke opp utleieren i skattelistene. Da kan du planlegge samtalen

ut ifra hvilken alder og inntekt denne perso-nen har. Etter hvert gir du opp telefonsamtalene. Nå legger du inn kontaktannonser i diverse aviser og på ulike nettsider. Du kan legge ut en annonse på hybel.no: «Krise! Superdespe-rat student i krisesit. leter etter et sted å bo. Betaler hva som helst. Kjempesikker betaler.» Et annet godt alternativ kan være å legge ut annonse i den kristenkonservative avisa Dagen: «Ser. kr. st. s. sted å bo. SENTRUMSNÆRT!» (Seriøs kristen student søker sted å bo. SEN-TRUMSNÆRT!)

Det er bare grillvotten Iris som ikke krever

montering.

tekst og foto: Marit Solemdal [email protected]: Mona Maria Løberg

KÅSERI

��

Når det er sagt, kan du egentlig gjøre hva du vil. Du får ikke drømmehybelen uansett.

Trinn 2: Selve flyttingenIkke overvurder deg selv eller vennene dine. Møbler er tunge og store, og er laget for at de skal stå i ro. Det er helt greit at du ikke får til dette på egenhånd. Det er ikke naturlig å gå rundt å løfte på møbler. Bruk hele studielånet ditt på å få hjelp av et flyttebyrå. Det er verdt pengene.

Trinn 3: MonteringDersom du ikke har teknisk innsikt, kan du bare glemme hele dette punktet. Husk likevel på at du sliter, hvis du ikke klarer å montere. For enten det er Billy, Ivar, Frank eller Patrick, så må de monteres. Det er bare grillvotten Iris som ikke krever montering. Det er en myte at menn er flinkere til å montere enn jenter. Dette handler om trening, og er ikke relatert til kjønn. Øvelse gjør mester. Det er som å lære seg å sykle. Har du montert sammen en Billy bokhylle i ditt liv, er det betraktelig lettere neste gang du prøver. Dessuten vil du oppleve en stolthetsfølelse, som du aldri har kjent maken til, hvis du får det til. Du blir en verdensmester. Om du i tillegg skal skaffe deg internett til leiligheten du omsider har flyttet til, kan det oppstå ytterligere problemer. Uavhengig av hvilken leverandør du benytter, vil frustrasjo-nen komme. Kundeservicetelefoner inklu-derer vanligvis lang ventetid. Det er ugreit å bruke flere timer, og flere hundre kroner, på å høre på ventemusikk av typen Kurt Nilsen, Venke Knutson og Stevie Wonder. Når du endelig kommer i kontakt med en kundebehandler, er det gjerne en inkompe-tent tulling, som sørger for å sette deg over

«Ser. kr. st. s. sted å bo. SENTRUMSNÆRT!»

til en annen kunde-behandler. «Dette har jeg ikke så mye med å gjøre, jeg må sette deg over til tv-avdelingen, bare vent ett øyeblikk.» Ett øyeblikk blir til 150. Du får en ny runde med musikk. Denne gangen er det Celine Dion sin tur. Deretter får du endelig kontakt med tv-avdelingen. De skjønner ikke hvorfor du ble satt over til dem, og setter deg over til den avdelingen du snakket med først. Musikk: Jorunn Stiansen. Du gir opp.

Trinn 4: Problemer som kan oppståNå har du fått alle møblene på plass, og du tror at alt er i den fineste orden. Som regel tror du feil. En dag drar du fram sofaen for å vaske. Da oppdager du en litt merkelig flekk, som ikke var der forrige gang du dro fram sofaen. Flekken lukter rart. Det er mest sann-synlig mugg. Bor du i en kjellerleilighet i Bergen by, er

sjansene store for at du vil støte på dette problemet. Sjansene for oppblomstring av mugg blir betrak-telig større, dersom huset du bor i ble bygget på 1700-tallet.

Dersom du bor i et ærverdig, eldre, fredet hus i Bergen sentrum, øker sjansene for muggin-vasjon ytterligere. Konklusjon: Dersom du bor i en kjeller-leilighet i Bergen sentrum som ble bygget på 1700-tallet, kunne du like gjerne bodd i et drivhus. PS! I tillegg til dette kan du oppleve å høre merkelige lyder i vegger og tak. Fortvil ikke. Det er bare søte grå skapninger i ulike stør-relser, som leker med hverandre. I følge hus-eieren er de harmløse, og de kommer ikke inn på selve hybelen. Dessuten er disse grå nøstene reddere deg, enn du er dem. Det er jo en trøst. Ikke fortvil, hvis du ser en slik

skapning svømmende nede i toalettskålen en dag. Dette er helt nor-malt i Bergen sentrum.

Trinn 5: Når du har slått deg til roVasken er det eneste på hybelen, som er tett. Det drypper fra taket. Det dogger på vindus-ruta, og det har samlet seg en liten vanndam i vinduskarmen. Som student bør du tåle såpass! På grunn av den høye luftfuktighe-ten, trenger du ikke å vanne den blomsten du eventuelt har stående. Den overlever fint en sommerferie. Du bor midt i sentrum og har en plante som vanner seg selv. Hva mer kan du ønske deg?

Bruk hele studielånet ditt på å få hjelp av et flytte-

byrå. Det er verdt pengene.

FAGPRESENTASJON

WWWW

��

mord på lesesalenFlykt fra en stressende hverdag med krim på pensum.

tekst: Vilde Sørbø [email protected]

illustrasjon: Hanne Dale

Denne høsten tilbyr HF-fakultetet 15 studie-poeng i kriminallitteratur. På pensum finner du blandt annet Agatha Christie, Arthur Conan Doyle, P.D. James og vår egen Gunnar Staalesen. Seminaret blir ledet av litteraturprofessorene Arild Linne-berg og Erling Aadland.- Bakgrunnen for kurset er blant annet en økende interesse for lov og rett i litteratu-ren, forklarer Linneberg. Dette er en rela-tivt ny retning innenfor litteraturvitenskap som hovedsakelig er opptatt av hvordan rettssaker og jus blir presentert i litteratu-ren. Den klassiske krimromanen inneholder lite rettsaksbeskrivelser, men den hard-kokte krimen, den mer moderne krimen, kan godt vie store deler av boka til nettopp rettsaken. Uansett er det i krim alltid et mord eller en forbrytelse som er utgangs-punktet, og dette blir interessant også fra et juridisk perspektiv i litteraturen. Lov og litteratur vil se på rett i litteratur, men også rett som litteratur, hvordan litteraturen kan påvirke jussen.

Krim på alvorMålet med seminaret er å se på denne populære litteraturen fra et litteraturviten-skapelig synspunkt, å ta den gode krimi-nallitteraturen på alvor. Krimlitteraturen utgjør 45 % av alt boksalg i Norge, men finnes sjelden på pensumlister ved univer-sitetene. Litteraturprofessor ved UiO og gjesteforeleser på seminaret, Hans H. Skei, sier: - 99 % av all krimlitteratur er likegyldig. Det viktige fra et litteraturteoretisk syn blir å se nærmere på den ene prosenten som er virkelig god. Dette er bøker som holder seg til formelen for hva en krimroman må inneholde, men som allikevel har originale vrier. Men hvor går skille for hva som kan regnes for krimlitteratur? Hva med skjønnlitteratur som Kong Ødipus, eller Forbrytelse og Straff? - Dette blir ikke krimlitteratur fordi det i disse verkene er det etiske spørsmål og livsfilosofi som står sentralt, disse bøkene har andre

intensjoner enn det å oppklare en forbrytelse, forklarer H. Skei. Allikevel må han tilføye at Ødipus jo inneholder det overlegne krimplot: at etterforskeren selv er morderen.

VirkelighetsfluktKrimlitteratur regnes på samme måte som legeromaner og kioskromaner som formel-litteratur, det vil si at lignende narrative og dramatiske strukturer er rådende innenfor sjangeren. - Kort sagt konfron-terer den klassisk gode litteraturen oss med verden, mens krimlitteraturen, i alle fall den klassiske krimen, reflekterer konstruksjonen av en ideell verden uten de begrensningene vår egentlige verden har, sier Aadland. - Med formellitteraturen vil leseren gjerne bort fra kjedsomheten, men også bort fra livets ultimate problemer, som for eksempel

vissheten om at vi skal dø en dag. I den klas-siske krimromanen går alle enkeltenheter opp i en fullstendig enhet til slutt. Morderen blir tatt og alt har en mening, leseren får en trøst om at verden er ordnet. Tone Linn Mjånes er en av studentene som følger seminaret: - Jeg har ikke lest så mye krim tidligere, så jeg valgte dette seminaret for å få en bredere innfallsvinkel i litteraturstudiet. Jeg føler også at krimlitteratur ofte blir sett litt ned på av

litteraturkjennere, så det er derfor fint å få bredere innsikt i nett-opp dette, sier hun, og tilføyer at hun så langt er strålende fornøyd med seminaret. Aadland sier at de foreløpig ikke

har planer om å tilby dette seminaret neste semester, men fra tid til annen synes han absolutt at de burde få det til, i alle fall noe lignende.

Pensum: Erling Aadland og Arild Linneberg med pensum i hånd.

«Leseren får en trøst om at verden er ordnet.»

-Erling Aadland

WWWW

��

Krimlitteraturen utgjør 45 % av alt boksalg i Norge.

lev eit stiligare liv enn sidemannen!

bli med i

vi søkjer:- journalistar- fotografar- grafiske designarar(ar)(ar?)

Send e-post til: [email protected] for meir info!

��

Send e-post til: [email protected] for meir info!

��

pensumfrittHvilke bøker liker barn på barneskolen? Vi i Atrium tok oss en tur til Fridalen Barneskole for å finne ut nettopp dette.

tekst: Maren Aas [email protected]

foto: Åshild Skår

Elling Aas Nakken, elev på Fridalen skole, 9 år.Min favorittbokserie er Tay-nikma-bøkene. De handler om et eventyrland som er rikt og mektig men plutselig blir det krig i landet og en ond heks ødelegger fredsavtalen. De er fire helter i disse bøkene, og sammen redder de landet med magiske krefter. Det er mye magi i Taynikma- serien, og det er akkurat det jeg syns er så spennende med dem. Egentlig er det en dansk bok-

Eirik Furnes Havre, elev på Fridalen skole, 9 år.Jeg pleier å låne bøker på biblioteket. Da leter jeg alltid etter krimbøker for det er det jeg liker best. Krimbøker er fulle av mysterier og jeg liker å sitte og finne ut av ting mens jeg leser boken, men jeg har ikke lyst til å bli detektiv selv. Det er bare veldig spennende å lese om dem. De krimbøkene jeg liker best er LasseMaias Detektivbyrå. De er fulle av mysterier og det liker jeg.

Nora Solheim, elev på Fridalen skole, 9 år.Jeg liker best å lese i hundebøker. Da kan jeg lese om de forskjellige hunderasene også gjette hvilke rase de er. Beagle og puddel er de eneste rasene jeg kan. Selv har jeg en Beagle og den er brun, svart og hvit, Jeg leser ikke bare hundebøker, jeg leser hestebøker også. Det er så mange fine bilder i dem, også ønsker jeg meg en hest, så det er derfor jeg liker å lese i hestebøker.

Trine Christensen Hybert, elev på Fridalen, 8 ½ år.Før jeg går og legger meg liker jeg å lese i eventyrbøker. Jeg har en kasse ved siden av sengen min full av eventyr. Men de bøkene jeg liker best å lese i er histo-riebøker som forteller fakta om krig. Jeg syns krig er veldig spen-nende å lese om, spesielt når de slåss. Napoleon er min favoritt! En annen bok som jeg liker å lese i, er boken om Titanic. Men den er bare trist.

serie, men pappa sier den ligner på en typisk japansk serie.

du-duu du-du-du!

hf-bar.blogspot.com

Manah Manah...

Documents

Atrium nr. 3 2008