- Afghanistanmå ikke gå iglemmeboken!

Ikke lett å bli lagt merke til i disse dager som vår nasjonale«motstandskrig» herjer som verst i Alta, og får middagsavisene til å tasine feteste typer i bruk. Tøft må det være å arrangere aksjonsuker forAfghanistan til ustanselig høylydte rop fra Stilla-demonstrantene. MenAfghanistan-komitéen med formannen Pål Hougen i spissen har klartdet. Budskapet har vist seg å ha gjennomslagskraft fremdeles: Det erikke nok bare å fordømme, vi må la handling følge ord. For å kunnehandle trengs som kjent penger. Derfor aksjonsuker akkurat nå. Dethaster, hvis ikke det lille landet som vi har en felles nabo med skal blihelt avfolket. . .

TEKST: BRITA

ROSENBERG RUUDFOTO: BJØRN FJØRTOFT

DU verden, Jeg må være blittgammel, jeg kjenner jonesten alle, sa Pål^Hougen dahan kom inn 1 Annen Etage,hvor han ikke hadde vært påhalvannet år. Han fylte femtifor noen måneder siden, og harikke slitt ut sitt berømte klesplagg (det som går fra livet ogopp), på byens eksklusive restauranter.

Så har han ikke lagt på segheller. Ser presis ut som hangjorde på begynnelsen av70-tallet, da han var kunstdlrektar og skapte liv og rorc og fikkdet til å skje noe i nedstovedeOslo-muscer. Det med «nedstøvede» vil han sikkert be om å få

strøket i manuskriptet. Konservatoren som har magistergradi kunsthistorie og en far somvar museumsmann, kan ikkeforventes å se slikt. Eller vardet kanskje nettopp det hankunne -- se at altfor mangetenkte på museer som noe støvet og kjedelig. Og dermed gikkhan inn for å levendegjørekunstens boliger — i første omgang for skolebarn. Med storthell.

Siden den tid er han blitt kjendis — mot sin vilje — men foron god sak. Han ble billedkunstens Sten Broman. I egenskapav programleder for fjernsynsserien «Øye for øye», klarte hanuten gul og lilla dress å få fru«plast og respatex» til å bli intenst opptatt av maleri, skulptur og grafikk.

Opplevelscn av det å plutseligbli så kjent var sjokkartet. Hanvar ikko vnnt til å bli stoppet på

gaten av fremmede folk. Menhan innrømmer gjerne at dethar gledet ham mer enn engang når mennesker i utkant-Norge lenge efterpå er begynt åsnakke malerier med ham, fordi serien ga dem innsikt i og interesse for en kunstart somhadde vært dem fremmed.

aIGITT av . middagsavlsermed Stilla-overskriftersom om den tredje verdenskrigskulle ha brutt ut, sitter vi benket med hvit damask og røderoser på bordet, og hører et avde mange demonstrasjonstog«mot kraftutbygging 1 Alta»passere utenfor. Litt vanskeligå løsrive seg fra de påtrengendenære ting, og få tankene avstedtil Afghanistan — som akkuratnå synes ekstra langt borte.

— Dere var Ikke særlig heldige med valg av aksjonsuker,herr formann for Afghanlstan

komiteen I Oslo. Er det mulig åvekke interesse for et så fjerntland nå som vår lille nasjonalemotstandskrig utspilles foråpen scene, og dekkes til trengsel av samtlige nyhetsformidlere?

— Jeg har ikke særlig hellmed meg når det gjelder tidspunkter. Dette minner megdessverre om den gangen vi arrangerte den første store utstillingen i Munch-museet. Åpningen falt på den dagen Borthengikk av som regjeringssjef. . .Ikke lett å få øye på Munch-museet i avisene da, nei. Dennegangen er det gått mye bedre.Ved åpningen 1 Colosseum søndag var fremmøtet respektabelt. Og det var ikke bare Altavi konkurrerte med. Det var joden første skikkelige skisøndagen vi har hatt iår, og når mantenker på at det eneste sakrament vi Oslo-folk tar høytideliger å gå på ski 1 Nordmarka, måvi si oss fornøyd. Alle kunstner

ne som stilte opp og gjorde dette gratis for oss trakk nok mange folk. Det var jo en gave i segselv.

VI kom forresten 1 gang førselve aksjonsstarten den 11. januar, takket være Erik Byeprogrammet, som resulterte iat to givere ga 20 000 kronerhver. En enkelt lørdag samletvi inn 4000 kroner på Karl Johan, og Colosseum-møtet innbragte over 60 000 kroner. Selvfølgelig vet vi at en innsamlingmå være mer systematisk enndette, og mens vi sitter her, harantagelig formannskapet vedtatt å gi oss en kvart million.Det blir 60 øre pr. innbygger, ogdet bor bli vanskelig for andrekommuner å gi mindre. Alle vetjo at hovudstaden er blitt en utflyttingskommune, og har detvanskelig økonomisk.

— Hva skal pengene brukes til,har komiteen en målsetning og

konkret plan, eller dreier detseg i hovedtrekkene om å skapeen opinion rundt om I verden?

— Målsetningen er klar ogpengene som kommer inn erøremerket til et helt konkretformål. Et av prosjektene våresom faktisk ser ut til å gå 1 boksnå er å lage en elementær førstehjelpsundervisning til folksom er analfabeter, og som detikke nytter å stikke et instruksjonshefte 1 hånden på. Det erden form for helsetjeneste somer reell fordi man ikke kan fåmange nordmenn eller andre tilå komme inn i krigssonen. Bådeav politiske og praktiske grunner er det umulig.

— Hvor utbredt er analfabetismen, og i hvilken grad er detvi mener med helsestell utbygget i landet?

— Man tror at hele 95 prosentav befolkningen er analfabeter,helt sikkert er det iallfall at tallet ligger et sted mellom 80 og95 prosent. Noe helsestell i vårforstand har de ikke. Folk i Nuristan snakker fremdeles om«den franske legen som var derfor to år siden», har en norsk reporter fortalt. Manglende helsevesen og høy grad av analfabetisme gjor dem også meget merømfindtlige når de utsettes foren krig av denne art. De kanikke lese seg til de kunnskapersom er nødvendige for å reddeliv som overalt ellers i verdenville vært reddet. Der som andre steder er det kanskje soldatene som kommer best ut av det,og sivilbefolkningen som lidermest. Vårt siktemål er å utdanne analfabeter til «barfotleger»som kan hjelpe sivilbefolkningen.

— Hva vet nordmenn flestom Afghanistan bortsett fra atdet er langt borte, og at vi tiltross for det har en felles nabo.Tror du forresten at det er denne felles nabo som gjør at samange nordmenn — uansetthvor de star politisk — lettereidentifiserer seg med afghanlstanerne enn med befolkningen

I Eritrea, for eksempel? Det erjo efterhvert blitt sa mangestøtteaksjoner, og litt konkurranse om engasjementene.

— Jeg tror det er riktig at deter en slags fjern identifikasjon,selv om det er flere hundre årsom skiller oss i levemåte, oggeografisk noen hundre mil. Vikan vel ikke se bort fra at dethar noe med den felles naboen ågjøre. Hvor mye nordmenn flestvet om Afghanistan aner jegikke — selv hadde jeg ikke myepeiling før jeg kom Inn i dettearbeidet. Nå tror jeg jeg tør siat jeg er begynt å skjønne littav hva det går om, hvilken virkelighet det er, og det har gjortdet mye lettere å arbeide lengeog mye med dette enn medmange andre ting. Jeg har påen måte mobilisert krefter imeg selv som jeg Ikke har kjentsiden jeg var meget ung.

— Du er rensplkket akademiker og pedagog i jeg vet ikkehvilken generasjon. Fortell napa kortest mulig tid og minstmulig plass mest mulig om Afghanistan, slik at vanlige mennesker skjønner det.

- Landet er tettere befolketenn USA og dobbelt så tett somNorge. Folketallet er usikkert.Tarachi — han som sto for detblodige opprøret — gjennomførte en folketelling i 1979 og komtil 15 millioner. Men det var i enperiode hvor dette uregjerligefolket var enda mer mistenksomme overfor folketellere ogskatteoppkrevere enn nå, så dukan nok legge på noen millioner. Afghanistanerne har ordpå seg for å være spesielle, vitale, seige og muntre, svært ulikeen del av sine naboer. Det er etså forskjelligartet land at mankan begynne å lure på om det eren nasjon i det hele tatt. Skal visammenligne det med noe vikjenner må det vel være Sveitssom ligger midt i Europa. Afghanistan har på samme måteligget sentralt mellom landene,og har ikke minst spilt en vesentlig rolle for formuleringen

av det vi kaller høyreliglonene.Folket er nysgjerrig av naturog har stort sett lært seg til åforstå verden gjennom muntlige hlstorleoverleveringer, oggjennom symbolytrlnger somdiktning og kunst. For meg hardette vært som å trenge inn 1 enverden som var helt ukjent. Dethar faktisk gitt meg en ny erkjennelse, jeg er begynt å severden på en annen måte.

— Takk! Kan vi så få noenord om krigen du har kalt «folkemord»?

— Efter ett års krig menerman at 10 prosent av folket erdrevet ut av landet, 1 tilleggkommer de ca. 800 000 som erflytknlnger 1 Iran. Til tross foren målbevisst, mekanisert krigføring har Ikke russerne klart åhærta landet. Før det er gjortmå. de nesten drepe eller fordrive hver enkelt afghanlstaner.Det er en lang prosess — detkan Ikke gjøres med tanks ellerhelikoptre. Landet som helheter nemlig nokså uanfektet av atrusserne sitter med regjeringsmakten 1 hovedstaden Kabul.Regjeringen har aldri hatt særlig fast tak på folket, og bådeden og partiet den er utgått fraer 1 oppløsning.

De landflyktige tror de skalvende hjem til et fritt land, oggeriljaen som ennå holderstand mot Sovjet-Unlonensstridskrefter, slåss og tror påseler, noe som synes umulig foren utenforstående. Det virkersom om et fullstendig folkemord bare kan forhindres hvisverdens fordømmelse av Sov-Jet-Unlonens krig resulterer 1 atSovjet trekker sine styrker utav Afghanistan.

— Jeg hadde egentlig tenkt &spørre om hvorfor akkurat duble formann for aksjonskomiteen I Oslo. Du har jo Ikke drevet med slik virksomhet før. Nasynes Jeg spørsmålet er overflødig.

— Tvert i mot, spørsmålet ergodt! Det hadde seg slik at detble stille om Afghanistan efterdemonstrasjonene i Januarifjor. Det ble sittende Igjen en liten gjeng som syntes at det ikkevar riktig å la det hele gå iglemmeboken. Jeg trakk megvel ikke i tide, derfor ble jegvalgt. Og jeg er glad for Jobben.

HAN trives 1 sin betalte jobbogså. Som sjef for seg selvpå «Kjenn din by»-kontoret iRådhuset. Egentlig hadde hanvel trodd at det ikke var noenvits 1 et liv utenfor museene,men han påstår at han ikke harlengtet tilbake til Munch- museet som han er forferdelig glad i,en eneste dag. Før på søndag.

— Det er fordi jeg ikke harvært med på å lage store arrangementer som konserter og utstillinger og sånt på lenge. Søndag var første gang jeg oppdaget at jeg hadde savnet det.Men ellers har jeg ikke savnetden gamle jobben min en dag.Det jeg hadde trodd skulle blienslags pensjonisttilværelsemed full lønn, viste seg å bli enjobb efter mitt hjerte. Her skjeralltid noe nytt, og det er såvisstingen mangel på utfordringer.Så pensjonisttilværelsen fårvente. . . Han bretter serviettensammen, prøver å se streng ut,og sier:

— Du lover å ikke skrive etord om bjørnebærdessertensom var en smaksopplevelse ogminnet om min barndom — oghusker vel endelig å få medslagordet vårt?

— Jeg lover. Ikke et ord ombjørnebær. Og jeg skal skriveslagordet med store bokstaverog utropstegn:

SOVJET UT AV AFGHANISTAN!

En misforståelseI Drammen var det fem minutters opphold, toget haddestanset i nærheten av kiosken,jeg jumpet ned på perrongen oghastet bortover for å kjope formiddagsavisen.

Da jeg kom tilbake til kupeenigjen, så jeg at det satt en mannder, ham hadde jeg ikke settfør, han måtte ha steget påmens jeg kjopte bladet. Altsåvar vi to i kupeen.

— Og dette er innledningen påvår historie.

En mager Innledning? Unektelig.

Men kan den forsvares som etaktverdig temaanslag i en seriøs lordagsspalte?

JO, det tror jeg da. Ihvertfaller alt som måtte skape«gjenkjennelse» hos en leserselve forutsetningen for at litteratur skal kunne eksistere i dethele tatt. — Hva vi idag vil gjo-

Ow £&*,•.

re, er å skildre en av livets betydningsfulle misforståelser.

DA jeg hadde reist en ti minutters tid vekk fra Drammen, senket jeg avisen fordi jegmerket blikket fra medpassasjeren, en lang herre på minegen alder, brun og mager somen indianer.

Øynene våre mottes — og noeuvel fortsatte jeg med avisen.Jeg bladet meg forbi litteraturbetraktningene og annonsespaltene og begynte på et alvorligstudium av de politiske kommentarene på side 2. Der finnerman som regel noen av avisensbeste medarbeidere.

Derpå ble jeg belært av enfrisk leder — og enda en gangskottet jeg over aviskanten.

Indianeren provde å smile!Han hadde snille huggtenner.

Og så nikket han!Men, tenkte jeg, jeg kjenner

da ikke den fyren. Eller — hanskulle vel ikke sitte der og flire?

Litt touchert ved denne mistanken søkte øynene mine en litterær kronikk, her var det bareå demonstrere at man var opptatt av noe ganske annet. Overkronikken var det satt et romertall. Romertallet 11.

Det var altså en fortsettelseskronikk. Under normale omstendigheter ville jeg ikke hadromt om å lese slikt. Men siden man ble beglodd så kraftig... jeg husket vagt at jeg igårsdagens avis hadde rasletfort forbi innledningen til enlengre såkalt «prinsipiell» slaktav Idar Kristiansens meget lesverdige romanserie. Kritlkerens navn var meg ukjent, hanvar tydeligvis av soslonom-slaget.

DIKTEREN derimot (haddejeg oppfattet dagen i forveien), var slett ikke sosionomog følgelig nokså übrukelig jfter kritikerens mening. Idagfortsatte altså refseren med åbeskrive sin pessimistiske oppfatning av den arme skriblerenhvis alvorligste feil bestod 1 athan ikke diktet efter kritikerenssosiologiske krav. Man kunnef.eks. lese følgende i kronikken:Under skildringen av den finskeinnvandringen i Nord-Norge iforrige århundre hadde IdarKristiansen blant annet værtille opptatt av — ja det syntes åvære helt forferdelig - - hanhadde vært opptatt av «atypiske» romanskikkelser!

De oppforte seg altså hos Kristiansen ikke som folk flest.Tvertimot. De gikk ikke rett iryggen. De hoppet bukk (åndelig sett). Og helten Heikki, jahelten Heikki lå med kvinnfolkbåde i øst og vest, i snøen ogoppe i furutopper — enda han(fysisk sett) burde ha vært utmattet på alle måter, takketvære en forferdelig matmangeli slutten av det forrige århundre. Hvorfor diktet ikke dikterensom kritikeren ville, nemlig omtypiske representanter for underklassen? Kristiansen børsendes på romankurs og seminar, og hvorfor i helvete skrevhan ikke . . . her senket jeg atteravisen fordi mannen på den

andre benken vitterlig sa et prøvende og vennlig:

«Hei du. iiJeg stirret tilbake og hørte

meg selv svare:«Hei du.»

HVA i allverden var det fyren ville? Jeg brant i kinnene og leste meg energiskfremover i det prinsipielle angrepet på Kristiansen. Han syntes altså übrukelig fordi hanskrev om figurer som efter kritikerens oppfatning ikke lignetgreie hverdagsmennesker. Såvidt jeg forstod, hadde hangjort nøyaktig samme feilensom Fjodor Dostojevskij hvissamlede romangalleri måttesies å være atypisk, for ikke åsnakke om Hedda Gabler somde facto hadde en eksklusiv omgang med skytevåpen. (Her tørjeg knapt nevne byggmesterSolness og hans harpeledsagedeog atypiske magaplask fra tårnet.)

«Ser du noe til de gamle guttafor tiden?» spurte min medpassasjer.

Aha?Hadde vi gått i samme klas

se?Overrumplet og for høflighets

skyld svarte jeg: « Jo-o. Og du?»«Jøssda. Forrige tirsdag for

eksempel, da så jeg Roald.»Jeg svelget:«Assen har han det, da?»Atter skrådde jeg pupillene

ned i avisen, og med blikketlimt til Idar Kristiansens skamferte navn prøvde jeg å samletankene: Jeg kjente da ikkemannen! Eller kanskje? Var detRoald Nilsen han hadde snakket om? Så vidt jeg husket, hadde jeg bare møtt en eneste Roald i hele mitt liv og der var efternavnet Nilsen. Ham møttejeg ved en bardisk i San Francisco. Usikker leste jeg oppsummeringen av krltlkerens premisser for sin dødsdom. HeltenHeikki, fremførte han, haddeikke en «hovedpersons representativitet». Han var skjære individualisten, altså helt utenforalle sosiologiske unnskyldninger. Som «tekst» betraktet varromanserien (hvis man så denfra seksuell synsvinkel) å betrakte som reaksjonær kjønns-

diskriminering. Stort sett likteHeikki jenter bare av én enestegrunn.

VI reiste forbi Asker, i fullfart. Jeg hørte: «Siden duspør akkurat efter Roald, såhar'n det jævli bra.»

Nå la jeg avisen i fanget, hervar det ikke mulig å tenke eneneste klar litterær tanke. «Såhyggelig da,» sa jeg, «at Roaldhar det fint. Det er lenge sidenjeg har sett deg nå forresten.»

Mannen glante ut av vinduet.Jeg så at han svelget.

Han visste nå like godt somjeg at vi aldri hadde sett hverandre før. Men ingen av oss våget å innrømme det. Tvertimot.Da vi så Sandvika i et glimt, lotjeg det stå til og mumlet skamløst: «Ble den kusina di giftigjen?»

«Joda,» svarte han.Lysaker — vi suste forbi Lys

aker.«Hvordan går det med kona?»«Vi ble skilt.»«Å?. . . Hva var det hun hette

igjen?»«Aurora.»«Å ja! Nå husker jeg det!»Man kan bli klam av mindre.

— Vi nærmet oss Vestbanen.Jeg begynte igjen å studere kritikeren som hadde et kilo kusma i hodet. Kunne man si athan var atypisk?

«Unnskyld,» sa min medpassasjer. «Jeg skal dit ut.»

Både han og jeg visste at toalettet var avstengt, vi nærmetoss jo reisens mål.

«Ha det,.> hørte jeg. «Takk forturen.»

«I ligemådc. Hvis du ser noetil Roald, så hils ham fra meg!»— Da slamret det i skyvedøren.

ÆflenportPU Lørdag 17. januar 1981 7

~ fc"& Kimpan|r Flin

Hils på «Sigøynerbaronen» i

Wien

Sesongen har startet i Wien. I Statsoper og Volksoper går destore verdenssuksesser på scenen. Opplev Sigøynerbaronen,Sommer i Tyrol, Flaggermusen, Torneroseballetten. PLUSreiser «B><2lfer billetter.

1 Wien kan De se Habsburgernes residens, A Jd£~Sg!^iSchønbrunn, Stephansdomen fra 1100-tallet og JIH (f^j^MbÅnyte verdens fineste konditorkunst. Kanskje .cH^M^Sif^iprøver De også lykken på rouletten i

HUSK: Med PLUSreiser koster flytur og hotell-opphold ca. halvparten av en vanlig flybillett.

Kontakt Deres reisebyrå. log 2 ukers turer: Weekendturer:fredag-torsdag torsdag-søndaglørdag-fredag fredag-mandagmandag-søndag torsdag-tirsdag

AUSTRIANA/Rl/A/ES~\. / sff*^lAJ&* Imwreiser

KtTfmß

HfffTOwß

Masse nye møbler.

Lørdag åpent til kl. 15.

MORTENSEN* A/S Einar Mortensen,

Ibrdenakioldsgt. 9 - ved Oslo Rådhus. Tlf. 41 69 15.