GODE LIV I ET

INKLUDERENDE SAMFUNN

Plan for psykisk helsearbeid i Bergen kommune

2011 - 2015

Byrådsavdeling for helse og inkludering

2

Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn og status 2. Økonomiske rammer og organisering - oversikt over budsjett i de åte avdelingene for psykisk helse - Livskrisehjelpen 3. Ideologi og faglig plattform - tvungent psykisk helsevern 4. Brukermedvirkning - på systemnivå - på det lokale plan - på det individuelle plan 5. Psykisk helsearbeid for barn og unge - verktøyer og programmer brukt i Bergen kommune - barn som pårørende til foreldre med psykiske lidelser og/eller rusmisbruk 6. Samhandling med spesialisthelsetjenesten - tidlig intervensjon ved psykoser - akutt og ambulant bistand - psykiatrisk legevakt - rus- og sikkerhetspasienter - samhandlingsreformen 7. Kommunale legetjenester - diagnostisering - fastlegens oppgaver i behandlingskjeden - samarbeid med spesialisthelsetjenesten 8. Bolig og botilbud - de tilrettelagte botilbudene - nytt botilbud 2010 - alternative turnusordninger - de siste langtidsbeboerne i Psykisk helsevern - psykogeriatriske avdelinger - andre grupper som trenger hjelp til å bo - alternativ hjelp 9. Arbeid og utdanning 10. Kultur- og fritidstilbud - Fredheim kurs og aktivitetshus - et eget kunst og kulturprosjekt - støttekontakt og fritidsassistenter - fysisk aktivitet 11. Psykiske lidelser og rus 12. Bistand i kriser og katastrofer - Livskrisehjelpen - de bydelsvise kriseteamene 13. Noen særlig utsatte grupper - psykisk utviklingshemmede - Aspergers syndrom - flyktninger og innvandrere 14. Kompetansebehov Høringer og vedtak i bystyret

3

1. Bakgrunn og status Behovet for kommunale psykiske helsetjenester i befolkningen er økende og er i endring. Når en studerer feltet fremkommer noen klare utviklingstrender. Andelen i befolkningen som får langvarige psykoser som schizofreni eller bipolare lidelser er relativt stabil, mens personer med personlighetsforstyrrelser, ADHD og Aspergers syndrom øker kraftig. Psykiske problemer som følge av rusmisbruk øker også, særlig angst og depresjon. I følge Folkehelseinstituttet har antall selvmord i Norge de siste årene ligget nokså stabilt på ca 550 pr år, altså langt flere enn trafikkdrepte (ca 300 pr år). Antall alvorlige forsøk på selvmord er ca 10 ganger høyere enn antall fullbyrdede selvmord. Psykiske lidelser er en av de viktigste årsakene til sosial utstøting, og ligger bak hver 5. sykefraværsdag, hver 4. nye som blir innvilget uføreytelse og hver 3. som er mottaker av sosialhjelp. Av alle som får innvilget uførepensjon på bakgrunn av psykiske lidelser, vet vi at gjennomsnittsalder er 46 år, mens det for muskel og skjelettlidelser er 55 år. Nye mottakere av uføreytelser på bakgrunn av psykiske lidelser øker, og særlig i aldersgruppen 20-39 år. Uførepensjonering på bakgrunn av psykiske lidelser rammer stadig yngre mennesker, og medfører flest tapte arbeidsår. 15-20% av barn og unge opplever psykiske vansker og 8 % av de mellom 3 og 16 år har så alvorlige og langvarige lidelser at det kvalifiserer til en diagnose. I denne planen vil det bli redegjort for status for det psykiske helsearbeidet i Bergen kommune pr høsten 2010 og hvilke utfordringer som ligger foran i de kommende fire årene. Planen er laget ut fra føringer gitt fra Helsedirektoratet i brev av 27.6.2006 og bygger på føringer og målsettinger vedtatt av Stortinget i Stortingsmelding 25 1996 - 97, "Åpenhet og helhet". Det er også laget to sentrale veiledere for psykisk helsearbeid i kommunene - en for voksne og en for barn og unge. Disse legger også viktige føringer for de kommunale psykiske helsetjenestene. Det psykiske helsearbeidet i Bergen kommune startet forsiktig rundt 1980 med noen få psykiatriske sykepleiere i bydelene. Fra 1995 mottok kommune øremerkede midler for å bygge opp tilrettelagte tjenester innenfor bolig, aktivitetstilbud og individuell oppfølging hjemme. Fra 1999 til 2008 ble tjenestene kraftig bygget ut gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. Samtidig skjedde det en omfattende reform der flere hundre personer fra Bergen som hadde hatt lang tids opphold i psykiatriske institusjoner, flyttet til kommunale botilbud og tjenester. Hoveddelen av de nye ressursene fra staten gikk med til denne reformen. De kommunale tjenestene er nå tverrfaglige bemannet og det har skjedd en betydelig utvikling av faget gjennom ny forskning, nye modeller og systematisering av erfaringer. Bergen kommune har hele tiden vært en sentral bidragsyter i dette utviklingsarbeidet, også på det nasjonale plan. Mye av den nye kunnskapen er utviklet i dialog med brukerne og deres pårørende, der deres erfaringer med hva som er god og virksom hjelp, har fått en stadig mer sentral plass. Kompleksiteten i de kommunale tjenestene har økt ved at en stadig større andel av brukerne har kompliserende rusproblemer, og kommunen får også overført brukere fra psykiatriske institusjoner med potensial for utfordrende og farlig adferd. Dette skaper behov for mer kunnskap, tettere samarbeid med spesialisthelsetjenesten og en økt differensiering av bo- og aktivitetstilbud. Ved starten av den nye planperioden er det særlig bolig og botjenester som er den største utfordringen.

4

Fastlegen skal ha en nøkkelrolle i oppfølgingen av personer med psykiske lidelser. Denne rollen utøves svært ulikt av de ca 200 fastlegen i Bergen. En sentral målsetting i planperioden blir å utvikle og sikre kvaliteten på oppfølgingen fra fastlegene. Spesialisthelsetjenesten De psykiatriske institusjonene er bygget kraftig ned når det gjelder plasstall og denne utviklingen fortsetter. Det aller meste av behandling som tilbys i dag skjer gjennom poliklinikker, dagavdelinger og ambulante tjenester, knyttet til de Distriktspsykiatriske sentrene (DPS). Yngre brukere av psykiske helsetjenester er i mindre grad enn før preget av lange passiviserende institusjonsopphold og tung medisinering med mye bivirkninger. De fleste har kun kortere innleggelser eller ingen innleggelser. På den annen side har et økende antall av nysyke et samtidig rusmisbruk, noe som kompliserer både den psykiske lidelsen og behandlingen av den. DPSene arbeider etter en veileder med undertittel "- med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen". Denne beskriver godt statens visjoner for Psykisk helsevern i fremtiden. I Bergen skal nå alle søknader om innleggelser rettes mot DPS, dersom det ikke gjelder øyeblikkelig hjelp på kveld, natt og helg eller åpenbart behov for lukket avdeling og eller bruk av tvungen omsorg. Tidligere ble politiet brukt mye til transport ved innleggelser. Psykiatrisk Transporttjeneste, en egen ambulanse med ansatte fra Psykiatrisk Akuttmottak, har gjort at innleggelser med tvang nå kan skje med mye bedre omsorg og ivaretakelse enn før. Det er et viktig mål å redusere bruken av tvang i Psykisk Helsevern, og å ha god kvalitet på den tjenesten som må utøves med tvang. Hjemmesykepleien gir mye tjenester til å administrere medikamenter, bistå til dagliglivets funksjoner og å gi hjelp for de medisinske problemene som denne brukergruppen kan ha utover den psykiske lidelsen. Slik sett er mennesker med psykiske lidelser i det samme tjenesteapparatet som de med andre diagnoser og problemer, og det er av avgjørende betydning at det kan være slik. Imidlertid er det en rekke personer, særlig de med de alvorlige psykiske lidelsene, som trenger en enda mer spesialisert bistand. (Se kapittelet om organisering). Avdeling Psykisk helse For mange ville de alminnelige helse- og sosialtjenestene ikke bli til særlig nytte, om ikke noen stod for en helhetlig planlegging, samordning og håndtering de kriser og tilbakefall som oppstår. I dette ligger også en tett kontakt med 2. linjen, som følger opp flere hundre hjemmeboende brukere med polikliniske og ambulante spesialisthelsetjenester. Avd Psykisk helse følger i dag opp rundt 1400 personer. Av disse mottar 630 hjelp til å koordinere og administrere et sammensatt hjelpetilbud. Denne enheten samordner hjelpen og har hovedansvaret for at hjelpetilbudet totalt dekker brukernes viktigste behov. Tjenestene i Avd Psykisk helse beskrives mer detaljert i Kap 2. Forvaltningsetaten Der brukeren mottar personlig bistand over tid etter kommunehelsetjenesteloven og denne tjenesten må skje i hjemmet, skal det søkes skriftlig og fattes vedtak etter Forvaltningsloven. Det er viktig at brukere får den nødvendige bistand til dette og at det ikke lages byråkratiske hindre som vanskeliggjør fleksibel og rask hjelp, der det er nødvendig. Barn og unge Flere ulike kommunale avdelinger yter psykiske helsetjenester til barn og unge. Det gjelder PP-Tjenesten, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, barnevernet og Avdeling Psykisk helse. Dette har gjort at det kan være vanskelig for barn og unge og deres familier å finne frem til

5

god og helhetlig hjelp. Det er derfor under arbeid et forslag til ny organisering av hjelpetjenestene til barn og unge som vil ha som mål å klargjøre ansvarsforhold og samordne ressurser og tiltak. Det er en vekst i etterspørselen etter psykiske helsetjenester, både råd og veiledning, avlastning, hjelp til å tilrettelegge fritid og også tjenester som ytes direkte i hjemmet. 2. Økonomiske rammer og organisering Størstedelen av de økonomiske ressursene i de psykiske helsetjenestene kommer fra Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 - 2008, men det er også en andel fra kommunens frie midler. Bergen kommune mottok ved utløpet av Opptrappingsplanen et årlig tilskudd på kr 182 mill., som fra 2009 ble lagt inn i rammen for det statlige tilskuddet til kommunen. I tillegg mottok Bergen kr 14.1 mill til tre ulike storbytiltak. Disse har fortsatt en øremerket finansiering. Størstedelen av de statlige midlene er realisert gjennom avdelingene for psykisk helse (APH) i de åtte bydelene, mens det meste at midlene til på barn og unge er realisert gjennom andre enheter (se Kap.12). I budsjettforslaget for 2011 er de psykiske helsetjenestene tildelt totalt kr 231 mill. Noe av midlene går til bydekkende tjenester, særlig innen arbeid og kultur/fritidstilbud. Avdelingene for Psykisk helse i bydelene har i 2010 et budsjett på kr 215.7 mill. Av disse blir ca kr 27 mill overført til ulike andre kommunale enheter som gir tjenester til barn og unge. I økonomiplanen for 2012 - 2015 er det lagt inn investeringer på kr 36 mill til et nytt bosenter i 2013, dette nybygget skal da erstatte dagens leide bygg i Moldbakken. En stor andel av midlene innen psykisk helse går til de tilrettelagte botilbudene. Det har ikke vært foretatt en gjennomgang av ressursfordelingen mellom de åtte APH på mange år og det er bruk for at dette gjøres i planperioden. Dette kan skje på ulike måter og vil avhenge noe av hvordan tjenestene fremtidig skal inngå i en ny etatsmodell. En mulig modell vil være at APH får samme type finansiering som hjemmesykepleien, med en aktivitetsbasert finansieringsmodell. Da vil budsjettene skapes av summen av vedtak om tjenester til enkeltbrukere. Dette forutsetter at det ligger god fagkompetanse bak vedtakene i Forvaltningsenhetene, og at denne funksjonen spesialiseres noe. I en slik modell må det holdes av noen basisressurser til de tjenestene som ikke utløses ved vedtak. Oversikt over budsjett og regnskap for 2010 i de åtte avdelingene for psykisk helse: Resultatenhet Justert budsjett Regnskap Avdeling for psykisk helse - Arna 7 632 800 7 224 653 Avdeling for psykisk helse - Bergenhus 38 596 500 38 013 185 Avdeling for psykisk helse - Fana 22 073 300 22 799 197 Avdeling for psykisk helse - Fyllingsdalen 26 977 600 28 394 757 Avdeling for psykisk helse - Laksevåg 52 515 600 51 814 608 Avdeling for psykisk helse - Ytrebygda 10 533 000 10 388 229 Avdeling for psykisk helse - Årstad 37 248 200 37 512 734 Avdeling for psykisk helse - Åsane 30 637 900 31 891 897 Totalt 226 214 900 228 039 260 Budsjettene i bydelene gjenspeiler i stor grad hvor de mest ressurskrevende botilbudene ligger. Inntaket i disse gjøres byomfattende. Det er en stadig vekst i etterspørselen etter psykiske helsetjenester. Dette gjelder mest til personer med psykiske lidelser - men også til krisehjelp til personer som utsettes for kriser og traumer.

6

De siste tre årene har det vært et sterkt fokus på utvikling og økt bruk av de lokale aktivitetstilbudene. Her har brukertallet økt kraftig innenfor de samme økonomiske rammene. Det blir nå viktig å se på om dette kan frigjøre mer ressurser innen den individuelle oppfølgingen. Det er i 2010 gjennomført en evaluering av behovet for nattjenester i de døgnbemannede botilbudene. Dette har resultert i at flere botilbud reduserer fra aktive til passive tjenester, og kutter kostnader på ulike måter. Det har så langt vært gjort på en måte som ivaretar beboernes behov for trygghet og tilgang til nødvendig hjelp. Det er i planperioden bruk for å gjennomgå ressursbruken i alle botilbudene med tanke på å evaluere endringer i brukernes behov over tid, med tanke på å gjenbruke ressurser der de trengs mest. Det er grunn til å tro at i noen av botilbudene som har eksistert over år, har det skjedd en vekst og tilfriskning hos noen av beboerne som gjør det mulig å redusere bemanningen. Dette vil kunne frigjøre ressurser til å styrke de enhetene som har størst underdekning av behovet. Det er også stadig en del personer som venter over lang tid på å komme ut fra behandling i 2. linjen til kommunal bolig med tjenester. Disse er bostedsløse og vil ikke kunne mestre å bo i en ordinær bolig. Her har kommunen forpliktelser til å gi hjelp til bolig og tjenester. Det vises ellers her til kapitlet om botilbud. Livskrisehjelpen ved Bergen Legevakt er en sentral del av kommunens tilbud til mennesker i kriser. I tillegg tar de i mot henvendelser om bekymring for personer som kan være alvorlig psykisk syke og som ikke selv søker eller ønsker hjelp. Livskrisehjelpen beskrives nærmere i kapitlet om bistand i kriser. Personer med psykiske lidelser skal ha tilgang til alle typer kommunale tjenester på lik linje med andre innbyggere, derfor vil både hjemmesykepleien, sosialtjenesten og andre tjenester til enhver tid ha mange brukere med psykiske helseproblemer. I tillegg har Avdelingene for Psykisk helse i hver bydel de oppgavene som enten krever en spesialisert kompetanse eller en type tilnærming som de andre tjenestene ikke kan tilby. Tjenestene i Avd Psykisk Helse retter seg i hovedsak mot personer med alvorlige psykiske lidelser som har funksjonsproblemer i dagliglivet og innbefatter å:

- Koordinere det samlede hjelpetilbudet for personer som trenger omfattende tjenester fra ulike deler av tjenesteapparatet, herunder å utarbeide og koordinere Individuell plan og lede ansvarsgrupper.

- Etablere et forpliktende samarbeid med pårørende der dette er ønskelig og mulig.

- Etablere og drive tilbud som er særlig tilrettelagt, som ulike botilbud og aktivitetstilbud.

- Gi rask bistand til personer som kommer ut fra psykiatriske sykehusavdelinger for å kartlegge deres behov og tilrettelegge tjenester utenfor institusjon.

- Følge opp lang tids syke over tid med samtaler og ulike former for støtte, for å fremme personens rehabilitering og forebygge tilbakefall.

- Yte praktisk bistand i hjemmet, der dette krever særlig kompetanse. De fleste av de ovenstående tjenestene gis etter skriftlig søknad og vedtak. Avdelingen yter også tjenester uten vedtak på noen områder der søkeprosesser ville vært helt uhensiktsmessig.

7

- Følge opp bekymringsmeldinger vedr personer som kan ha en alvorlig psykisk lidelse og som ikke selv søker eller ønsker hjelp.

- Følge opp alvorlig psykisk syke som trekker seg unna hjelpeapparatet, med tanke på å finne mulige innfallsvinkler for å kunne gi nødvendig hjelp.

- Håndtering av psykososiale kriser i forbindelse med ulykker og brå død, herunder lede bydelens lokale kriseteam

- Følge opp personer som har forsøkt å begå selvmord med tanke på å forebygge nye forsøk

- Gi veiledning og undervisning til grupper av brukere, pårørende og til andre deler av tjenesteapparatet

Utfordringer:

• Det kan forventes at flere søker til de psykiske helsetjenestene, samtidig som det ikke lenger er vekst i øremerkede midler fra staten

• Den stadig større andelen av brukerne som har samtidig alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk. Noen av disse brukerne har også adferd som kan virke skremmende eller støtende på andre, og for noen er den kombinert med kriminalitet.

Målsetting:

• Å etablere en ny organisering for de psykiske helsetjenestene der ressursene utnyttes godt og der tjenestene fremmer optimal vekst og personlig modning hos brukerne.

• I forbindelse med organisering i ny etat vil både botilbud og hjemmetjenester innen psykisk helse bli gjennomgått med tanke på forholdet mellom behov og ressurser, for å kunne sikre at de brukerne som har størst behov og får mest hjelp.

• Å utvikle mer integrerte tjenester for personer med samtidig psykisk lidelse og rusmisbruk.

3. Ideologi og faglig plattform Over de siste 20 årene er det etablert ny kunnskap på dette feltet ved å intervjue personer med psykiske lidelser som har tilfrisknet helt eller delvis, og anerkjenne deres egne erfaringer om hva som har vært virksom hjelp. Dette fokuset på tilfriskning, eller "recovery" i fagspråk, er preget av optimisme, håp og en anerkjennelse av det enkelte menneskes egen styrke og kompetanse på seg selv og sine utfordringer. Det psykiske helsearbeidet i Bergen kommune bygger på en plattform der den enkelte brukers integritet og autonomi er grunnleggende verdier. De ansattes viktigste bidrag til den enkeltes tilfriskning er interesse, håp og optimisme, og å spille på lag med den kompetanse personen har om seg selv og hans/hennes mestringstrategier. Rehabilitering er først og fremst en prosess inne i den enkelte som fagpersoner kan legge til rette for og støtte opp om. Noen ganger kan fagfolk også komme i skade for å hemme denne prosessen og gi den dårlige vekstvilkår. Det skjer der fagpersoner tror deres kompetanse er uavhengig personlig kjennskap og av en individuell god relasjon. Psykososial rehabilitering er en dypt personlig og individuell prosess som ikke kan følge en bestemt oppskrift. Hjelperen blir mer en følgesvenn og støtte underveis i prosessen, enn den som skal sette målene og bestemme retning og tempo. I dette perspektivet blir brukeren selv den aktive. Tjenestene må derfor legge til rette for at det kan skapes stabile og trygge relasjoner med nødvendig kontinuitet og nødvendig tid, for at hjelperne skal kunne bli den nødvendige støtten i brukernes rehabiliteringsprosesser. Rehabilitering handler her ikke om å komme

8

tilbake til det nivået brukeren var på da sykdommen debuterte. Snarere er det slik at den personlige veksten og modningen fortsetter, og erfaringene fra den psykiske lidelsen integreres og blir en del av personens historie. I noen sammenhenger kan slike erfaringer også bli en ressurs, som en del brukere sier de ikke ville vært foruten. Store deler av det kommunale psykiske helsearbeidet for voksne i Bergen kommune er denne formen for støtte til egen rehabilitering. Den profesjonelle innsatsen er å legge til rette, brukeren har fortsatt ansvar for eget liv og egne valg. Det er ikke lett å avgrense behandling fra andre innsatser og de kommunale tjenestene driver i dag et omfattende behandlingsarbeid på dette feltet. Fastlegene har oppfølging av langt de fleste psykisk syke som trenger medisinsk behandling, noen ganger i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. For de alvorlig langtidssyke er det ofte nødvendig å ha et nært samarbeid mellom 1. og 2. linjen over mange år. De psykiatriske sykepleierne og vernepleierne har ofte et hovedansvar i å følge opp medisinsk behandling og delta i å justere denne sammen med lege og bruker. Andre typer behandling som administreres fra kommunale tjenester kan være ulike typer opplæring, som KID kurs (Kurs i Depresjonsmestring), ferdighetstrening gjennom programmet ”Et selvstendig liv” og lignende tiltak. Psykologbehandling og spesialisert medisinsk behandling er spesialisthelsetjenestens ansvar. Tvungent psykisk helsevern Pr oktober 2010 er det 60 personer som i egen bolig og mottar kommunale tjenester, samtidig som de behandles under tvang etter Lov om psykisk helsevern. Tvangen omfatter stort sett alltid medikamentell behandling med tabletter eller injeksjoner, og innebærer at pasienten kan hentes tilbake til sykehuset med tvang om ansvarlig behandler finner det nødvendig. Tvangsvedtak er alltid tidsbegrenset og gjennomgås av en egen kontrollkommisjon. Disse brukerne gir de kommunale tjenestene mange utfordringer. Det er viktig at de ansatte skiller klart mellom de kommunale tjenestene og behandlingen under tvang. Slik tvungen behandling skal alltid vedtas og administreres fra spesialisthelsetjenesten. Det eneste som skal få en kommunalt ansatt til å delta i denne typen behandling, er når brukeren selv ønsker at den kommunalt ansatte utfører den. Derimot har de kommunale hjelperne ofte en sentral rolle i vurderinger av når det skal gjøres vedtak om tvungen undersøkelse og evt innleggelse i sykehus ender tvang. Her er samarbeidet med fastlegen helt sentralt, samt med overlegene i helsevernetaten og med Bergen legevakt, som er de som oftest gjør slike vedtak. Det er viktig at de som kjenner brukeren best, og også hans og hennes erfaringer med tidligere tvangsinnleggelser, deltar i slike vurderinger, som utfordrer både fag og etikk på en særlig måte. Når det må brukes tvang, er det også viktig at politiet bare brukes der deres maktmidler er helt nødvendige, og at det er politiet som bistår helsearbeiderne – ikke omvendt. Familie og venner er viktige ressurser. Der det er et nettverk å spille på lag med, må brukeren motiveres til at disse trekkes med i hjelpeopplegget. Relasjoner som er skadet eller brutt må søkes bedret. Dog vil brukerens egen holdning bestemme hvor langt slik kontakt kan utvikles. Også der hjelpeinnsatsen er kortvarig og rettet inn mot traumer og kriser, skal det faglige fokuset være å spille på lag med de ressurser for mestring som er i og omkring den som søker hjelp. Utfordring:

• Fagfeltet er preget av mange ulike teorier og ideologier, og de kommunalt ansatte kommer fra en rekke ulike fagmiljøer. Dette er både en ressurs og en utfordring.

9

• Fagets historie har vært preget av mye formynding, tvang og pessimisme. • Hos mange brukere er relasjoner til familie og venner brutt eller skadet.

Målsettinger:

• At alle ansatte jobber etter en recovery-orientert forståelse av psykiske lidelser, med fokus på brukerens egen kompetanse og mestring, håp og et optimistisk syn på muligheter for bedring.

• At ressurser hos familie og venner integreres i hjelpeopplegget der det er mulig.

4. Brukermedvirking På systemnivå Bergen kommune gir i 2010 en støtte på kr 5 862 000.- til sju ulike brukerstyrte sentre eller organisasjoner. Det er etablert flere ulike samarbeidsmodeller, der særlig Mental Helse og Pårørendeforeningen for psykiatrisk pasienter er sentrale. De sitter blant annet i den sentrale kvalitetsgruppen for psykisk helse, der alle styrende dokumenter godkjennes, og rutiner og felles systemer bestemmes og evalueres. De samme organisasjonene deltar også i noen av de Distriktspsykiatriske rådene, der kommunen samarbeider med spesialisthelsetjenesten lokalt. For de andre organisasjonene er det en mer tosidig formell og uformell kontakt etter ønske og behov. Blant annet har Autismeforeningen vært sterkt involvert i satsingen på kompetanse- og tjenesteutvikling for personer med Aspergers syndrom. (Se Kap 13). I anledning oppstart av arbeidet med denne planen ble det i. juni 2010 avholdt et møte der åtte organisasjoner var invitert, og følgende organisasjoner møtte: Mental Helse Bergen, Pårørendeforeningen, Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS), Amalie Skrams Hus, Fontenehuset Bergen og Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE). Disse kom med en rekke innspill til planen. Innspillene kan oppsummeres slik:

- Planen må ha en klar og tydelig ideologisk og faglig basis for tjenestene, med fokus på grunnleggende menneskeretter, tilfriskning, håp, ressurser og mestring.

- Ta utgangspunkt i individuelle behov og ønsker med fokus på den enkeltes hverdagsliv - og gi bistand til å nå brukernes egne mål.

- Viktigheten av et bredt aktivitetstilbud - med fysisk aktivitet og hjelp til et sundt kosthold

- Fokusere på støtte til å bo - inklusive tilrettelegging av hjemmet. - Fokus på retten til studier og arbeid, og arbeidets betydning for tilfriskning,

livskvalitet og muligheter for å prøve ut ulike sosiale roller, særlig fokusere på "ordinært" arbeid.

- At ansvar for samordning av tiltak og tjenester plasseres tydelig og hensiktsmessig, og at Individuell Plan brukes mer målrettet

- At tjenestene får bedre kompetanse på en del spesielle felt som Post Traumatisk Stress, krisehjelp inkl. oppfølging av pårørende etter selvmord, Aspergers syndrom og kulturutfordringer knyttet til innvandrere

- At det prioriteres en mer systematisk evaluering av tjenestene. - At menneskelige egenskaper, evne til empati og refleksjon vektlegges i rekruttering av

medarbeidere - At brukere og pårørende benyttes som innledere ved kurs og konferanser - At fastlegene stimuleres til økt kompetanse og økt engasjement for psykisk syke - At brukerorganisasjonene kan ha en god og forutsigbar økonomi

Innspillene er forsøkt imøtekommet i planen.

10

På det lokale plan Det har vært avholdt tre store brukerundersøkelser ved å benytte Kommunenes Sentralforbund sin metode Bedrekommune.no, som også benyttes av mange andre norske kommuner. Den første undersøkelsen i 2005 var for alle brukerne av Avd psykisk helse og den andre i 2007 for brukerne i aktivitetssentrene. Det ble høsten 2010 avholdt en ny undersøkelse for brukerne av den individuelle oppfølgingstjenesten i Avd psykisk helse. Undersøkelsen har gitt meget gode tilbakemeldinger - med score noe over snittet for landet. Det er likevel en del forskjeller mellom bydelene som har gitt den enkelte tjenesteenhet en pekepinn om hva de må jobbe videre med. Bergen scorer særlig høyt på opplevd respekt, at hjelperne holder hva de lover og at samordningen med andre tjenester er god. Lavest score er det på at tjenesten bidrar til at brukerne får er mer aktivt liv, og at den bidrar til at de får et bedre sosialt nettverk. Over de siste tre årene har det vært et særlig fokus på å utvikle aktivitetssentrene gjennom en aktiv og reell brukerinnflytelse. Alle sentrene har nå egne brukerråd - organisert noe ulikt etter brukernes egne lokale valg. Dette har også vist resultater gjennom kraftig økning i antall brukere og større mangfold i aktivitetene. Rådene må utvikles videre til et sted der sentrale beslutninger alltid drøftes, og der brukerne selv i størst mulig grad leder rådene selv. Medvirkning fra rådene også i ansettelsessaker, er en mulig vei å gå for å gi brukerne mer reell påvirkning. I de fleste av de tilrettelagte botilbudene er det i dag enten avholdt faste husmøter eller andre former for samlinger der beboernes synspunkter samles inn. Også her varierer engasjementet fra beboerne en god del fra tiltak til tiltak – og noen steder er det viktig at de ansatte bruker sin kreativitet og faglighet for å finne andre systemer enn tradisjonelle allmøter for å bli kjent med brukernes synspunkter på tilbudet og ønsker om endringer. På det individuelle plan Brukerundersøkelsene gir særlig god tilbakemelding på områdene brukermedvirkning og respektfull behandling. Likevel vet vi at det er viktig å jobbe videre med å anerkjenne den enkelte brukers kunnskap om selv, og hans/hennes mål og strategier. Siste tiåret har gitt store endringer i fagrollen i denne tjenesten. Fra psykiske helsearbeidere som eksperter og de som alltid vet best - til brukernes medvandrere som kan dele smerte og problemer, og støtte den enkeltes sin egen innsats for tilfriskning og rehabilitering. I en slik fagrolle anerkjennes brukernes synspunkter som en helt naturlig del. For de som har sammensatte hjelpebehov er Individuell Plan og ansvarsgrupper viktige verktøy. Retten til en Individuell plan for personer med langvarige og sammensatte hjelpebehov ble lovfestet allerede i 2001. Stadig er det noen i målgruppen som ikke har fått tilbud om en slik plan, men det er færre enn før. Ved opptelling oktober 2010 var det 302 som hadde en slik plan og 315 som aktivt hadde takket nei. Til sammen utgjorde disse 97.9 % av dem som er målgruppen for IP. I 2008 var det 168 som hadde en IP. Andelen av målgruppen som får tilbud om IP har steget fra ca 50 til 97,9 % på 2 år. Det viser at mange flere har fått en IP, men også at det fortsatt er mange som takker nei. Mange personer med en alvorlig psykisk lidelse er skeptisk til å motta hjelp og har vært utsatt for tvang og krenkelser tidligere. Dette gir tjenesten en stor utfordring i å gjøre seg attraktiv og være fleksibel mot disse brukerne. Det handler også om noen brukere som beveger seg på grensen til å kvalifisere for nye tvangstiltak. Noen av brukerne som takker nei til Individuell plan, gjør det fordi de syns tilbudet deres fungerer godt nok uten, og at de har nok av papirer. Det er pr i dag flere brukere som har ansvarsgrupper uten IP, og er fornøyd med det. Dette må respekteres.

11

Brukermedvirking på det individuelle plan er imidlertid langt mer enn et spørsmål om Individuell plan – det er først og sist et spørsmål om en grunnleggende holdning hos den enkelte ansatte. Utfordringer:

• En del av brukerådene er fortsatt i en etableringsfase - der de ansatte har en sentral rolle.

• Det er fortsatt noen som har rett på Individuell Plan som ikke får tilbudet - og det er mange brukere som er skeptisk om de vil ha av nytte av en IP.

Målsetting:

• At brukerråd og husmøter blir selvstendige organer, planlagt og ledet av brukerne selv.

• Øke bruken av Individuell Plan slik at alle som har rett på det - får tilbud om en IP.

• At brukere som kan ha god nytte av IP men takker nei, får mindre skepsis til tilbudet om IP

5. Psykisk helsearbeid for barn og unge Psykisk helsearbeid for barn og unge utføres i dag av flere ulike kommunale hjelpetjenester i Bergen kommune, fra primær- og sekundærforebygging til behandling og rehabilitering. De mest sentrale kommunale tjenestene er helsestasjons- og skolehelsetjenesten, barnevernstjenesten, PPTjenesten, Fastlegetjenesten og Avd for psykisk helse. Det psykiske helsearbeidet for barn og unge er ikke alltid eksplisitt, noen ganger som en integrert del av ulike andre tiltak innen omsorg, opplæring eller veiledning. Det er i dag en stor utfordring å ha en klar ansvarsfordeling mellom enhetene og skape helhetlige tjenester i den enkelte sak, særlig når behovene er store og sammensatte. Det er heller ikke lett for familiene å vite hvor de skal ta kontakt for å få den hjelpen de trenger. Organiseringen av hjelpetjenestene for barn og unge er under omlegging fra 2011 til en egen barne- og ungeetat hvor de fleste psykiske helsetjenestene for disse blir samlet. Det vil bli en viktig utfordring bli å integrere PPTjenesten i et nært og forpliktende samarbeid, selv om de ikke blir en del av den nye etaten. En kort oversikt over de mest sentrale tjenestene: Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har en stor kontaktflate mot barn og familier, og følger opp en rekke situasjoner der barnet selv eller familiesituasjonen gir grunn til bekymring. De vil tidlig kunne identifisere ulike behov og sette inn tiltak. Mange helsesøstre har de siste årene videreutdannet seg innen psykisk helse. Alle bydelene har også psykologer knyttet til helsestasjonene. Stillingene skal bidra til å styrke helsestasjonene sin kompetanse i kartlegging og tidlig identifisering av risikoutsatte barn og familier. Psykologene gir også veiledning til ansatte og direkte til foreldre. Skolehelsetjenesten har særlig vektlagt tilgjengelighet til helsesøster på ungdomsskoler og videregående skoler. Forskning viser at psykiske problemer fortsatt er en del tabubelagt i tenårene, men at kontakt med helsesøster oppleves som alminnelig og ”ufarlig” for disse elevene. Tjenesten deltar også i de lokale helseteamene i skolene. Det er ikke søknadsprosedyrer for tjenestene ved helsestasjon og skolehelsetjenestene. Helsestasjon for ungdom er nå etablert på syv steder i byen og dekker alle bydelene. Disse har en tverrfaglig bemanning og er åpne fra en til flere kvelder i uken. Ungdom kan her

12

komme uten avtale og få råd og veiledning knyttet til alminnelig spørsmål om prevensjon og seksualitet, problemer i familie og skole, men også i forhold til mer alvorlige tema som for eksempel rus, spiseforstyrrelser, konflikter hjemme og selvmordstanker. Det legges vekt på at tjenesten skal være et gratis lavterskeltilbud med god tilgjengelighet. Alvorlige problemer søkes henvist raskt videre. Barneverntjenesten treffer mange av de mest risikoutsatte barna og samarbeider ofte med Psykisk Helsevern for Barn og Unge (PHBU). I en del tunge saker er det i dag uklart hvor grensen går for barnevernets ansvar og når det skal søkes tjenester etter sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven. Tjenestene må likevel organiseres slik uklarhet ikke rammer barn og familie. Det er etablert 4 kommunale Familieveiledningssentra med til sammen 38 årsverk. Disse arbeider etter vedtak i barnevernstjenestene. Her har de fokus på samspill i familien og barn og unge psykiske helse i et tilknytnings- og systemperspektiv. PPTjenesten har mange psykologstillinger og møter de aller fleste barna som trenger hjelp på grunn av psykiske problemer, etter henvisning fra skoler og barnehager. De ulike PPTjenestene forholder seg i dag noe ulikt til behov for tjenester som ikke inngår i opplæringsloven. For brukerne er det viktig at hjelpen blir helhetlig og at de har så få kontakter som mulig. Dette gjør at PPTjenesten bør være en grunnpilar i det psykiske helsearbeidet for barn og unge i kommunen, og at andre tjenester støtter opp om dette. Det betyr at det også er viktig at denne tjenesten tar ansvar for å skrive og koordinere Individuelle Planer der det er naturlig. Det foreslås i NOU 2009:22, om "Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge" at plikten til å tilby IP, og også å være koordinator, også skal lovhjemles i opplæringsloven slik at både skoler, barnehager og PPT i fremtiden vil få slike oppgaver. Fem av de åtte Avd psykisk helse har en egen koordinator for barn og unge. De tre andre bydelene har valgt å ha denne stillingen i PPTjenesten. I dag har Avd psykisk helse oppfølging av en avgrenset gruppe barn og unge med store behandlingsbehov. Bydelene har valgt å bruke mestedelen av de øremerkede ressursene fra Opptrappingsplanen i de andre tjenestene, derfor har disse enhetene også de mest sentrale oppgavene i det psykiske helsearbeidet lokalt. Etter den kommende omorganiseringen blir denne tjenesten igjen en tjeneste for voksne. Et eget avlastningssenter med 6 plasser ble i 2010 gjenåpnet og vil kunne gi avlastning til barn og unge som det er vanskelig å finne tilbud til innen privat avlastning. Det vil være særlig viktig med et tett samarbeid med hjemmebydelen og med Psykisk Helsevern for Barn og Unge, da i praksis nesten alle disse barna parallelt har eller trenger behandling i de psykiatriske poliklinikkene. Bergen kommune mottar søknader fra foreldre med tyngende omsorgsoppgaver for barn og unge med alvorlige psykiske lidelser. Bergen har i dag ikke en egen barnebolig for barn og ung som må ha et heldøgns bo- og omsorgstilbud utenfor foreldrehjemmet, men prøver i størst mulig grad å gi disse familiene omfattende avlastning. I familier der avlastningstiltak ikke er tilstrekkelig, kan familien oppleve at barneverntjenesten må iverksette tiltak akutt eller som mer langvarige plasseringstiltak. I disse sakene kan det oppstå konflikter mellom det kommunale og statlig regionale barnevernet (BUFetat) om det lovmessige, faglige og finansielle ansvar for omsorg og behandling for denne gruppen barn og unge. Noen av disse sakene løses i dag midlertidig ved at kommunen kjøper plasser hos private aktører på omsorgsfeltet.

13

Utekontakten er viktige i å identifisere og hjelpe ungdom som er på vei ut i rusbruk og en negativ utvikling. Ved å jobbe oppsøkende der ungdom er, kan de bygge relasjoner som andre behandlingstilbud ikke får til, og lose ungdommen til relevant hjelp. Barnevernsvakten er en viktig tjeneste for krisehjelp til barn i akuttsituasjoner, der foreldrene ikke makter å ivareta deres behov. Denne tjenesten kunne vært brukt enda mer der barn opplever kriser i familien. Barnehuset som drives av Politiet, skal med sin koordinerte innsats for barn som har opplevd vold eller andre overgrep, kunne redusere stress og traumer for barna ved at ulike profesjoner møter barnet på samme sted. Verktøyer og programmer brukt i Bergen kommune Det er gitt veiledning fra staten om hvilke metoder de kommunale tjenestene bør satse på. Noen av disse har egne opplæringsprogrammer. Mange kommunalt ansatte har tatt videreutdanning og lært nye verktøyer, og gjennom de siste årene er det implementert flere nye metoder i ulike deler av de kommunale tjenestene for barn og unge. Bergen har også deltatt i utviklingsarbeid knyttet til noen av programmene. ICDP - International Child Developement Programme er et foreldreveiledningsprogram som benyttes i barnehager og helsestasjoner og som kan tilbys alle, individuelt eller i gruppe. Programmet benyttes mye i alle bydelene. Helsedirektoratet tilbyr gratis opplæring. 11 av totalt 124 helsesøstre har godkjent kurs i ICDP, mens 47 har kurs i Dialog, som er en enklere utgave av samme programmet. De benytter metoden i daglig arbeid, men den kan også benyttes som gruppetilbud til foreldre, og dette blir ofte prioritert ned pga tidspress. Det anbefales at alle helsesøstre gis tilbud om denne kompetansen. TIBIR (Tidlig Innsats for Barn I Risiko). Dette programmet har 6 moduler som gir en helhetlig og sammenhengende tiltakskjede og er særlig designet for kommunale tjenester. Det krever opplæring av ansatte alle skoler, barnehager og hjelpetjenester i hver bydel og det er budsjettert 850.000.- pr år til dette. Med denne ressursinnsatsen tar opplæringen ca 1 til 1.5 år pr bydel. Så langt er programmet implementert Fyllingsdalen bydel og fra 2011 starter en på Ytrebygda bydel. Modellkommuneforsøket er et statlig initiert program frem til 2014 og er knyttet til ressurshelsestasjonen i Årstad. Her følges særlig risikoutsatte barn tett fra før fødselen og frem til de er 6 år. Ulike tjenester samhandler tett for å redusere belastninger for barnet og sikre nødvendig omsorg. Særlig er tiltaket "Rusfri start på livet" viktig i dette samarbeidet. SLT (Samordnede Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak) er en samordningsmodell og en metode for å sette i verk effektive tiltak for å forebygge kriminalitet, rusmiddelmisbruk, hærverk osv. blant barn og unge. Det har vært knyttet ressurser til dette arbeidet som har vært disponert lokalt av bydelsstyrene og SLT gruppene lokalt i bydelene. Barn som pårørende til foreldre med psykiske lidelser og/eller rusmisbruk Fra å være en gruppe som ofte ble helt oversett i de psykiske helsetjenestene, har barna fra 2010 fått egne rettigheter som pårørende. Bergen kommune har utviklet et tilbud som nå er felles for alle bydelene. Denne består av tre nivåer: 1. Alle barn fra skolealder har rett til en samtale med far/mor sin behandler/hjelper for å få enkel og tilpasset informasjon og kunne få svar på sine spørsmål. Fortrinnsvis bør mor og/eller far delta i samtalen. For mindre barn skal behandler alltid undersøke om brukeren har barn og hvordan barna har det, og ved behov melde fra til fastlege - evt barnevern. Både samtale og videremelding skal så langt mulig gjøres i et samarbeid med foreldre. (De samme rettigheter gjelder barn av foreldre med rusmisbruk eller alvorlig sykdom eller skade.)

14

2. Alle barn i skolealder skal tilbys oppfølgingssamtaler med skolehelsesøster - med utgangspunkt i barnets egne behov og eventuelle problemer. Det er etablert et system for å motta slike meldinger, både fra spesialisthelsetjenesten og de kommunale psykiske helsetjenestene. 3. Alle bydelene har etablert tilbud om samtalegrupper for barn av foreldre med psykiske lidelser og/eller rusmisbruk. Her kan barna få oppleve at de ikke er de eneste og at det går an å snakke om det. Gjennom kreative øvelser og aktiviteter kan de bearbeide opplevelser og tanker de bærer på. Gruppene går vanligvis over et semester og krever en særlig kompetanse fra de som leder gruppene. Utfordringer:

• Dagens organisering av disse tjenestene bidrar i liten grad til ansvarsavklaring, sammenheng og helhet i tilbud og tjenester. I tillegg varierer tilbudene mellom bydelene.

• Noen av de mest faglig kompliserte og kostbare sakene finner ikke adekvate tilbud i kommunal regi. Dette fører ofte til at ulike enheter anstrenger seg for å unngå å få ansvar for store kostnader som de ikke har budsjett for.

• Ikke alle enheter tar oppgaven med å koordinere Individuell Plan for sine brukere.

Målsettinger:

• En klar og ryddig organisasjon der hjelpetrengende barn og unge sin situasjon vurderes ett sted med tanke et koordinert og helhetlig hjelpetilbud.

• Tilgang til et likeverdig hjelpetilbud uavhengig av bydelstilhørighet. • Alle kommunale enheter som bidrar til å gi tjenester skal ha plikt til å delta i

tverrfaglig samarbeid og til å kunne koordinere Individuell Plan der det er hensiktsmessig, eller der bruker ønsker det.

• Byrådet vil komme tilbake med en egen plan for de psykiske helsearbeidet for barn og unge.

6. Samhandling med spesialisthelsetjenesten En stor andel av de som bruker kommunale psykiske helsetjenester har også spesialisthelsetjenester fra Psykisk helsevern. Mange utredes og behandles enten ved innleggelse eller i poliklinikk, før de søker kommunale tjenester. Det er fire distriktspsykiatriske sentre (DPS) som betjener befolkningen i Bergen, etter følgende geografiske inndeling: Betanien DPS - betjener Fyllingsdalen og Laksevåg bydeler Solli DPS - betjener Fana bydel Begge disse sentrene er private og har driftsavtale med Helse Vest. Kronstad DPS - betjener bydelene Bergenhus, Årstad og Ytrebygda. (Bergenhus er nylig "flyttet til" Kronstad men har fortsatt noen tjenester fra Bjørgvin, som de tilhørte før.) Bjørgvin DPS - betjener bydelen Åsane og Arna. Alle nye henvendelser om hjelp skal nå gå til lokalt DPS, bortsett fra øyeblikkelig hjelp på kveld, natt og helg, eller der sykehusets lukkede avdelinger må antas å være nødvendige for å gi nødvendig hjelp. I henhold til Helsedirektoratets veileder skal DPS ha ansvar for all øyeblikkelig hjelp, og kun bruke sykehuset der deres tjenester er absolutt nødvendige. Sykehustjenestene er samlet under Helse Bergen, Psykiatrisk Divisjon og de aller fleste avdelingene ligger i Sandviken. Avd for psykose, som er den de kommunale tjenestene samhandler mest med, organiseres nå for bedre å følge DPSene sitt geografiske opptaksområde. Det kan gi bedre samarbeid også mot de kommunale tjenestene.

15

Det er etablert en rekke viktige samarbeidsorganer og -systemer. Det er et overordnet samarbeidsråd som møtes to ganger årlig, der både somatikk og psykiatri møter sammen. Her drøftes de overordnede sakene knyttet til samhandling og samarbeid mellom kommuner og helseforetak. Der er etablert et distriktspsykiatrisk råd for hvert DPS-område, der ansvarlige ledere på begge nivå møtes 2 til 4 ganger pr år. Her blir det gitt gjensidig informasjon, samarbeid evalueres og justeres og eventuelle konflikter kan drøftes og løses. Det er også etablert en felles prosedyre for samhandling omkring inn- og utskrivinger i sengeavdelinger (SamKom). Avtalen har vært nyttig ved kortere opphold i sykehus og DPS, men er ikke så relevant for de som er bostedsløse og trenger mye bistand etter lange opphold i institusjon. Denne avtalen er nylig revidert. Det er viktig at det også lages felles retningslinjer for samhandling omkring de lange og mer komplekse rehabiliteringsløpene. Her vil den nye Etat for Forvaltning være det sentrale kommunale kontaktpunktet før utflytting, og denne etaten må involveres i dette arbeidet. Tilbud om tjenester fra de ulike DPSene har variert en del, og det arbeides nå med å gjøre tilbud og tjenester fra de fire DPSene mer likeverdige. Kommunen forventer at befolkningen sitt tilbud om psykisk helsevern ikke skal avhenge av boligadresse. Særlig viktig nå er oppfølgingen av de alvorlig langtidssyke, inkludert veiledning til de kommunalt ansatte som bistår disse, og tilgjengelighet til ambulant akutthjelp. Tidlig intervensjon ved psykoser Faren for kronifisering øker sterkt dersom en psykose forblir ubehandlet over lang tid. Særlig kan dette får store konsekvenser hos unge mennesker. Derfor er det viktig at mistanke om en alvorlig psykisk lidelse følges opp med rask og kyndig hjelp, både til personen selv og til familien. Her har de kommunale helsearbeidere som møter ungdom i ulike sammenhenger behov for å ha klare avtaler om hvor og hvordan de skal henvende seg, slik at diagnostisering og behandling kan påbegynnes uten spill av tid. Akutt og ambulant bistand Bergen kommune inngikk i 2006 en avtale om å delta i et byomfattende Psykiatrisk Akutt team, der kommunen har finansiert to årsverk. Teamet har vært virksomt både dag, kveld, helg og høytid. Hensikten med å delta fra kommunen sin side var å gi teamet en profil med lav terskel og smidige henvisningsrutiner. Fra 2010 er denne tjenenesten delt opp i flere mindre ambulante team, ett for hvert DPS, og tre av DPSene gir nå kun slike tjenester i kontortiden. Dette øker presset om å utvide de kommunale tjenestene til kveld og helg. Tilgang til akutthjelp utenfor kontortiden, vil bli et sentralt tema å drøfte videre med spesialisthelsetjenesten fremover. Psykiatrisk legevakt En gruppe psykiatere har en kveldstjeneste ved Bergen legevakt. De har tatt imot pasienter henvist fra legevaktens øvrige leger eller fastleger. Ofte må pasientene komme tilbake seinere samme dag eller neste dag, og mange uteblir til avtalen. Akuttfunksjonen ved DPSene skal i fremtiden i stor grad kunne dekke behovet for denne typen akuttbistand, og det er nå planer om å bringe disse spesialistene sterkere inn i legevaktens løpende vurderinger av pasienter som henvender seg for hjelp og særlig av vurderinger knyttet til akuttinnleggelser i psykiatriske institusjoner.

16

Rus- og sikkerhetspasienter De største utfrodringene i samarbeidet knytter seg til personer som har potensial for utagering og farlig atferd, og alvorlig psykisk syke som ruser seg destruktivt. Noen i disse gruppene har også en kriminell belastning. Sykehusavdelingene som behandler disse personene er lukkede og benytter ofte frihetsbegrensende tiltak og tvang i behandlingen. Mens andre med alvorlige psykiske lidelser ofte søkes til DPS for rehabilitering i åpne og boliggjorte enheter før utskriving til kommunen, har disse pasientene liten eller ingen tilgang til slike tilbud. Det betyr at de oftest kommer direkte ut i helt åpne tilbud i kommunen, der all hjelp er frivillig. Dette er for mange et altfor stort steg å ta i en gang. Samtidig er statlig politikk at ingen skal ha en psykiatrisk institusjon som varig bolig. Det er helt nødvendig at Helse Bergen raskt etablerer realistiske tilbud om rehabilitering for disse to brukergruppene. Et annet aspekt er at når kriminalitet utøves av en person med en alvorlig sinnslidelse, anser politiet det som en sak for helsevesenet og tar ikke ut tiltale. Flere av disse kvalifiserer likevel ikke for tvungent vern etter Lov om psykisk helsevern, og kommer på den måten i en juridisk frisone. Dette er svært uheldig både for dem selv og for samfunnet. Det er stort sett kun ved drap at noen i Bergen dømmes til tvungent psykisk helsevern. De to årsverkene Bergen kommune har hatt i Psykiatrisk Akutteam flyttes i 2010 til et nytt felles ambulant team i Kronstad DPS. Teamet som kalles ACT (Assertive Community Treatment), arbeider etter en modell der de jobber oppsøkende mot mennesker som har alvorlige psykiske lidelser, eller kan tenkes å ha det, men ikke ønsker eller søker hjelp. Hensikten er å bygge en allianse som gjør at en unngår bruk av tvang og at pasientene får påvirke mest mulig selv av hvilken hjelp de skal få. En del i målgruppen er bostedsløse og mange har rusproblemer. Modellen er prøvd ut i en del andre land som England, USA, Australia og Danmark. Helsedirektoratet gir økonomisk og faglig støtte til disse teamene over tre år. 15 byer i Norge har pr 2010 startet slike team. I Bergen er dette etablert for Kronstad DPS som dekker bydelene Bergenhus, Årstad og Ytrebygda, der de to førstnevnte har særlig mange aktuelle kandidater for slik oppfølging. Mens det daglige samarbeidet mange steder fungerer godt, og tjenestene utfyller hverandre på gode og smidige måter, er det også noen saker som tilspisser seg. Særlig gjelder dette ved søknad om tilrettelagte botilbud der det er lang ventetid, og mer omfattende saker der det kan være uenighet om hvor langt det kommunale ansvaret strekker seg. Det er viktig at slike saker kan drøftes og løses uten at samarbeidsklimaet for øvrig blir skadelidende. Samhandlingsreformen Den nye samhandlingsreformen vil legge nye føringer for samarbeid og oppgavefordeling mellom sykehus/DPS og kommuner. Særlig for de som har langvarige og alvorlige lidelser er det store utfordringer knyttet til at de over lang til er avhengig av hjelp fra både kommune og spesialisthelsetjenesten samtidig. Reformen legger blant annet opp til å gi kommunen betalingsansvar fra første dag når pasienter er definert utskrivingsklare. Til dette skal det overføres midler fra Helseforetaket til kommunene. Det skal imidlertid arbeides mer med å lage nasjonale kriterier for når en pasient er utskrivingsklar og også hvordan eventuell uenighet om dette skal løses. Det er i dag knyttet stor usikkerhet til omfanget av utskrivingsklare pasienter fra psykisk helsevern og det er i et høringsnotatet om samhandlingsreformen foreslått en utsettelse av betalingsplikten for psykisk helse, mens saken utredes nærmere. Bergen kommune har i sitt høringsvar foreslått at betalingsplikten innføres samtidig med somatisk sektor fra 1.1.2012. For øvrig vil også føringer i reformen knyttet til fastlegetjenesten kunne få stor betydning for kvaliteten i det kommunale tilbudet til psykisk syke.

17

Utfordringer:

• Felles prosedyrer for samarbeid må bli bedre kjent og brukes aktivt i alle enheter. • Tiden fra en alvorlig psykisk lidelse debuterer, til den erkjennes og behandles er særlig

kritisk med tanke på prognose for bedring og tilfriskning. • Det er vanskelig å vite sikkert når pasienter er utskrivingsklare, særlig utfordringer

knyttet til rus, kriminalitet og potensielt farlig adferd. • Tilgang på rask og ambulant hjelp utenom kontortiden • Det er ventetid på kommunale tilrettelagte botilbud og dette kan skape konflikter

mellom fagpersonell på ulike nivå. • Oppstart av det nye ACT teamet, samhandling med andre tjenester

Målsettinger:

• At Prosedyrene i SamKom avtalen er kjente og brukes i det daglige arbeidet på begge sider

• At det etableres en ny modell for samhandling om de kompliserte og langvarige utskrivingsprosessene, særlig der det er utfordringer knyttet til potensielt farlig adferd, alvorlig rusmisbruk og/eller behandling med tvang.

• At Bergen får et system som gir rask og god hjelp ved 1. gangs psykoser • At eventuelle konflikter og uenighet løses på en ryddig måte som ikke skader

det daglige samarbeidsklimaet • At det er etablert en modell for samhandling om akuttbistand på kveld og helg

som er kostnadseffektiv og har nødvendig kompetanse • At ACT teamet blir et fleksibelt og tilgjengelig tilbud for de alvorlig psykisk

syke som andre tjenester ikke når.

7. Kommunale legetjenester Fastlegeordningen er en sentral del kommunens helsetjenester. Arbeidsoppgaver er å stille diagnose og behandle sykdom, medvirke til å "fremme helse og forbygge sykdom, skade eller lyte", medvirke til medisinsk rehabilitering og habilitering og samarbeide med pleie og omsorg. Fastlegene har et særskilt ansvar for grupper som har vansker med selv å formidle sine behov for helsehjelp. Dette gjelder særlig pasienter med alvorlige psykiske lidelser, pasienter med rusproblemer og utviklingshemmede. Behandling av psykiatriske lidelser omfatter mangeartede tiltak. Behandlingen krever ofte samarbeid mellom flere profesjoner. Diagnostisering Fastlegen møter en variert gruppe av psykiske lidelser - fra angst, lettere depressive reaksjoner, søvnplager, psykosomatiske plager til mer alvorlige depresjoner med hemmet sosial fungering, redusert arbeidsevne og selvmordstanker/selvmordsfare. De vil også møte pasienter med psykoselidelser, fra de første vage symptomene på sviktende sosial fungering ved schizofreniutvikling i slutten av tenårene, til utagerende psykosepasienter. Fastlegen vil møte pasienter med stemningslidelser i forskjellige grader, fra vage plager som i mange år har vært underkjent, til utagerende pasienter i manisk fase eller pasienter hvor "livet har stoppet opp". Fastlegen har ansvaret for å stille diagnose/mistenke diagnose og evt henvise til spesialist for sikker diagnose og behandling. Diagnosesetting vil ofte kunne være vanskelig i tidlige stadier, slik at observasjon over tid er nødvendig før sikker diagnose kan stilles. Samarbeide med Avd Psykisk helse og hjemmesykepleien vil være vesentlig i forhold til diagnose og oppfølging av behandling. Enkelte tilstander vil lett kunne forbli udiagnostisert. Dette gjelder særlig depresjoner hos eldre og stemningslidelser i tidlige stadier.

18

Utviklingshemmede har fire ganger høyere risiko for psykisk sykdom enn gjennomsnitt i befolkningen. Slik sykdom forblir ofte udiagnostisert, særlig gjelder dette stemningslidelser. Psykisk sykdom kombinert med alvorlige personlighetsforstyrrelser, og psykisk sykdom med samtidige rusproblemer byr på diagnostiske vanskeligheter. Særlig hos en del rusmisbrukere antas det å foreligge psykisk sykdom som ikke er erkjent/diagnostisert. Det er antatt at mer enn 40 % av rusmisbrukerne har også en psykisk sykdom. Vurdering av selvmordsrisiko kan være vanskelig, selv på spesialistnivå. Vurdering av farlighet vil være vanskelig på primærhelsetjenestenivå. Slik vurdering er avhengig av tidligere hendelser/erfaring med pasienten og opplysninger i epikriser fra tidligere innleggelser. Ved psykisk sykdom vil fastlegen også måtte vurdere om det kan ligge somatisk sykdom bak symptomene. Fastlegens oppgaver i behandlingskjeden: Ved depressive lidelser vil fastlegens behandlingstilbud for lettere til moderate plager være støttesamtaler og evt kognitiv terapi (hos særskilt interesserte leger). Ved mer funksjonshemmende depressive plager vil antidepressive medikamenter kunne brukes, evt vil pasienten måtte henvises. Fastlegen har en viktig rolle i kontroll av effekt og bivirkninger av medikamentbehandling, samt ansvar for en kontinuerlig vurdering av faresignaler og behov for videre henvisning til spesialist. Avd Psykisk helse kan følge pasientene opp med hyppige samtaler/hjemmebesøk i periodene mellom konsultasjonen og dermed sikre fortløpende kontroll av pasientens tilstand, samt motvirke sosial isolering. Fastlegens samarbeid med Psykisk helse er nødvendig og viktig. Ved psykoselidelser og bruk av antipsykotiske medikamenter kreves det regelmessig kontroll med tanke på bivirkninger, som kan være alvorlige ved slik behandling. Fastlegene har også et ansvar for å registrere behandlingssvikt. Mange av disse pasientene er lite motivert for medikamentell behandling. Fastlegen må derfor kartlegge pasientens egne erfaringer med hva som er virksomt og hva som evt gir plagsomme bivirkninger. Det er viktig at fastlegen kan gi pasienten faglige gode råd vedr medikamentbruk, og samarbeide tett med andre hjelpere. Ved stemningslidelser vil fastlegens rolle være å kontrollere effekt av medisin, måle mengde medikament i blodet, og undersøke om pasienten har bivirkninger. Disse pasientene vil ofte være symtomfrie så lenge medisin benyttes, men tilbakefallsrisikoen vil være stor dersom pasienten slutter å ta medisin eller reduserer medisinsdosen. En viktig oppgave for fastlegen i samarbeid med pasienten vil være å finne medikament og dose som gir optimal effekt med minimale bivirkninger. Fastlegen møter også pasienter med spiseforstyrrelser, og må kunne avdekke disse tilstandene og henvise videre til behandling når det er aktuelt. Fastlegen må kunne avklare om farlig underernæring foreligger, og evt innlegge disse pasientene. Samarbeid med helsestasjon, skolehelsetjeneste og eventuelt Avd Psykisk helse kan være nødvendig for forsvarlig oppfølging i hjemmet. Hos ruspasienter må fastlegen kunne avdekke psykisk sykdom/mistanke om psykisk sykdom, og henvise disse videre til 2.linjetjenesten for behandling. Tilsvarende må pasienter med primært rusproblem tilbys henvisning for rusbehandling. Mange av disse pasientgruppene krever i like stor grad også andre tiltak som hjelp til å finne og beholde egen bolig, hjelp til å fungere i boligen, hjelp til legemiddelbruk, aktivitetstilbud, tilpasset arbeid mm. Dette vil kreve fastlegens aktive deltakelse i tverrfaglig ansvarsgrupper, samt kreve et nært samarbeid med psykiske helse, hjemmesykepleie og sosialtjenesten. Kvaliteten på fastlegenes tjenester på dette feltet varierer i dag mye - fra mange som i stor grad deltar i ansvarsgruppemøter og som har god tverrfaglig kontakt med resten av behandlingsapparatet, til noen som ikke ser behovet for slikt samarbeid.

19

Fastlegen vil møte en mengde andre lettere psykiske lidelser og mer uspesifiserte plager, noen ganger knyttet til kriser i livet. Befolkningen har store forventninger om at mange av disse plagene kan og bør behandles med medikamenter. Presset på fastlegene for lettvinte løsninger med medikamenter er stort. Faren ved bruk av medikamenter over tid er at det motvirker utvikling av egne strategier for å takle angst/plager. Dette kan bidra til kronifisering og utvikling av medikamentavhengighet. Slike medikamenter vil også kunne tilflyte rusmiljøene og derved bidra til ytterligere avhengighet. Medikamenter kan også selges for å finansiere tyngre narkotiske stoffer og derved skape grobunn for utvidelse av rusmiljøene. "Kollegabasert terapiveiledning" har vist å kunne bevisstgjøre legene vedr forskrivning av B-preparater og redusere bruken av slike medikamenter. Samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Fastlegen skal ha en nøkkelrolle ved innsøkning til spesialisert behandling i Psykisk helsevern. Utgangspunktet kan være bekymringsmeldinger fra pårørende, Avd. Psykisk helse, hjemmetjeneste, sosialtjeneste eller politi. Av alle akutte innleggelser til PAM (Psykiatrisk Akuttmottak) kommer i dag ca 50 % fra Bergen legevakt - oftest utenom fastlegene sin kontortid. Pasientene møter her leger som arbeider under tidspress og som ikke kjenner pasientens bakgrunn. Noen av legene har mindre psykiatrisk erfaring. Det er sannsynlig at dette bidrar til hyppigere bruk av tvungent psykisk helsevern. Disse pasientene må i større grad vurderes av egen fastlege på dagtid. Grunnlag for etablering av tvungens psykisk helsevern for denne gruppen pasienter er at vedkommende har en alvorlig sinnslidelse (hovedkriterium) og at innleggelse er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller med stor sannsynlighet i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller at det foreligger nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv og helse.(tilleggskriterier). Tvungent psykisk helsevern kan bare anvendes når frivillig psykisk helsevern har vært prøvd, eller frivillighet er åpenbart formålsløst. I januar 2007 trådte en endring i Lov om psykisk helsevern i kraft. De viktigste endringene var avskaffelse av et absolutt krav om innleggelsesbegjæring (tutorordningen) og lovfesting av

offentlig myndighets varslings- og bistandsplikt. Første ledd i lovens § 3-6 presiserer det ansvar offentlig myndighet har til å bidra til at alvorlig psykisk syke personer, som ikke selv søker kontakt med det psykiske helsevernet, skal komme i kontakt med helsetjenesten. For å sikre at kommunen oppfyller varslings- og bistandsplikten må det etableres rutiner for varsling. Slike rutiner må omfatte Avd Psykisk helse, Livskrisehjelpen, hjemmesykepleien, samt sosialtjenesten, (i tillegg til fastlegene, helsestasjon, skolehelsetjenesten, LAR osv). Det er et overordnet mål å redusere bruken av tvang, og når den må benyttes skal tvangen være godt kvalitetssikret. Utfordringer:

• Kvaliteten på fastlegenes kunnskap og engasjement innen psykisk helse varierer for mye.

• Henvisninger til psykiatrisk behandling er for ofte ufullstendige. • For mange innleggelser skjer med tvang fra leger som møter pasienten for første gang. • Fastlegen er for ofte perifer eller helt fraværende i samarbeid om barn og unge med

psykiske problemer.

20

Målsettinger:

• At alle fastlegene har en systematisk og proaktiv oppfølging av sine pasienter med alvorlige psykiske lidelser.

• At søknader til psykiatrisk behandling er fullstendige og holder god kvalitet. • At innleggelser i psykiatrisk institusjon i hovedsak skjer på dagtid - søkt fra

fastlege, og i langt mindre grad fra Bergen legevakt. • At bruk av tvangsinnleggelser reduseres til det absolutt nødvendige og at det

prøves ut mer frivillig hjelp først, inkludert hjemmebesøk hos pasienten • At fastlegene involveres sterkere i det psykiske helsearbeidet for barn og unge,

særlig knyttet til samarbeid med Psykisk helsevern barn og unge (PHBU) og gode somatiske utredninger i forkant av søknader til PHBU.

8. Bolig og botilbud En egen bolig er en grunnleggende forutsetning for å kunne skape seg et godt og selvstendig liv, og for å kunne inkluderes i samfunnet. En rekke av de som søker hjelp fra de kommunale psykiske helsetjenestene mangler bolig eller de bor på måter som hemmer deres funksjon i betydelig grad. De bor i foreldrehjem i voksen alder, hos venner eller i midlertidige botilbud. Mange av dem blir stående lenge i kommunal boligkø eller de venter på et særlig tilrettelagt botilbud med tjenester knyttet til. Noen av disse bor også over lang tid i spesialisthelsetjenesten sine institusjoner. Målgruppen for de tilrettelagte botilbudene er mennesker med en alvorlig og langvarig psykisk lidelse. I praksis vil det si psykotiske lidelser som varer over tid. Erfaringer over de siste 10 årene viser at langt de fleste med alvorlige psykiske lidelser kan bo i helt vanlige boliger, mens ca 15 % vil trenge en særlig tilrettelegging for å kunne mestre å bo utenfor institusjon. Ut fra statistiske data er det ca 2500 som har en alvorlig psykisk lidelse i Bergen og det skulle da vært behov for 375 tilrettelagte boliger, mens det er ca 320. Behovet stemmer godt med de tall som fremkommer i våre egne kartlegginger og ventelister. I perioden 1997 - 2008 hadde Helse Bergen og Bergen kommune et omfattende samarbeidsprosjekt der hovedfokus var å finne gode kommunale botilbud til flere hundre alvorlig psykisk syke med lange opphold i psykiatriske institusjoner. Prosjektet var hovedsakelig finansiert gjennom Opptrappingsplanen for Psykisk helse. Gjennom dette prosjektet, og tidligere felles prosjekter, er det etablert rundt 320 botilbud fordelt på 6 kategorier, etter omfang og organisering av tjenestene. I perioden 2006 til 2010 flyttet 143 personer fra opphold i spesialisthelsetjenesten til et tilrettelagt botilbud i Bergen kommune. De tilrettelagte botilbudene er kategorisert på følgende måte: 1. Samlokaliserte boliger Dette er boliger som ligger i samme bygg, men uten fellesarealer og uten tjenestebase, Beboerne får individuelle tjenester fra hjemmetjenesten i Avd Psykisk Helse. Disse boligene bør inngå i et boteam for at de skal kunne bli mer tjenlige for den gruppen de er tenkt til. 2. Boteam Boliger i den ordinære kommunale boligmassen som er knyttet til en tjenestebase og evt fellesarealer i nærområdet. Kun tjenester på dag og kveld. Egnet for søkere som av ulike grunner ikke ønsker eller egner seg for fellesskap med andre brukere, men som trenger tett individuell oppfølging i egen bolig. 3. Bofellesskap med dagtjenester Fra 6 - 12 boliger i samme bygg knyttet til fellesarealer og felles tjenestebase. Tjenester i de fleste av prosjektene på dag, kveld og helg, men ikke natt. Noen felles måltider og sosiale aktiviteter.

21

4. Bofellesskap med døgntjenester Fra 6 - 11 boliger i samme bygg knyttet til fellesarealer og felles tjenestebase. Alle boligene har tjenester hele døgnet - det varierer om tjenestene om natten er hvilende eller våken. Alle de ovenstående tilbudene gir beboer egen husleieavtale på samme måten som kommunale utleieboliger og alle har sin individuelle husholdning. 5. Bosentre Dette er leiligheter klassifisert som "bolig for heldøgns omsorg" etter Kommunehelsetjenesteloven. Beboerne får bolig, medisiner, individuell oppfølging på døgnbasis, alle måltider og tilsynslegetjenester i huset. De betaler etter vederlagsforskriften. 6. Psykogeriatriske avdelinger i sykehjem Dette er egne tilrettelagte avdelinger i sykehjem med god bokvalitet, der personalet har en særlig kompetanse på alvorlig psykiske lidelser. Beboerne er sterkt funksjonshemmet og trenger mye bistand og pleie. Status for beboere og søkere til tilrettelagte botilbud er pr november 2010 slik: ANTALL ANTALL GODKJENTE SØKERE

BOLIG TYPE Prosjekter Beboere Hjemme DPS/Sykehus Sum

Samlokaliserte boliger 2 19 0 0 0

Boteam 5 52 17 3 20

Bofellesskap med dagtjenester 12 102 22 4 26

Bofellesskap med døgntjenester 8 71 11 5 16

Bosentre 4 41 6 3 9 Psykiatriske avdelinger i sykehjem 3 28 1 0 1

SUM 34 313 57 15 72

For godkjente søkere hjemme gjelder at de i liten grad er uten et sted å bo, men at de enten bor hos pårørende, bor svært dårlig eller trenger tettere oppfølging for å kunne fungere i dagliglivet. Søkere fra DPS/Sykehus er stort sett bostedløse. De få som har bolig, vil ikke kunne flytte tilbake til boligen de har, og blir værende i DPS/Sykehus til de får nytt botilbud. Hospits og midlertidige botilbud blir ofte sett på som så uhensiktsmessig for disse søkerne, at de nødig skrives ut til slike tilbud. Nytt botilbud høsten 2010 På grunn av mange utskrivingsklare søkere i sykehus og DPS ble det høsten 2010 i samarbeid med Helse Bergen etablert et nytt boligprosjekt i Moldbakken. Her er to bygg, som er eid av Helse Bergen, allokert til dette formålet. Disse gir boliger for 20 personer, som alle har ventet lenge i behandlingsinstitusjoner. Det er et bofellesskap med døgntjenester for 7 personer og et bosenter for 13. Det er inngått en avtale om samfinansiering med Helse Bergen, der de bidrar med 1/2 av kostnadene i 2010 og 1/3 i 2011. Fra 2012 blir tiltaket helt finansiert fra Bergen kommune. Avtalen som er inngått med Helse Bergen om leie av lokaler går ut 2014, og fra nyttår 2015 må annen lokalisering være på plass. Det er satt av kr 36 mill til investeringer i 2013 til dette formålet. Alternative turnusordninger I noen av våre tyngste botilbud er det etablert såkalt medleverturnus. Der er antall vaktskift pr uke er redusert fra normalt 21 til 3. Dette har vært prøvd ut i et annet bosenter over 3 år med svært gode resultater. Et tredje senter har også startet opp med slik turnus i 2010. De ansatte lever, spiser og sover sammen med beboerne og blir modeller for at vanlig dagligliv. Relasjoner og kontakt kan utvikles med færre forstyrrelser. Beboere med tunge lidelser som

22

har mange år bak seg i psykiatriske avdelinger, utvikler seg positivt på måter få ville tro var mulig. Turnusordningen er også blitt svært populær i fagmiljøene og det har mangedoblet søkertallene til miljøstillinger i disse boligene. I tillegg til enklere evalueringer er disse botilbudene nå omfattet av et forskningsprosjekt som ledes av FAFO for å se på effektene, for både beboere og ansatte, av denne måten å organisere tjenesten på. De siste langtidsbeboerne i Psykisk helsevern I tillegg til de som venter på boliger i de 6 nevnte kategoriene, er det også noen flere med lange opphold i Psykisk Helsevern som søker bolig, for tiden 11 personer. Disse har et stort behov for kontinuerlig behandling, beskyttelse og tilrettelegging. Søkerne er i dag samlet på Knappentunet, som skal legges ned fra 2013 i forbindelse med at Helse Bergen åpner nytt bygg på Kronstad. Helse Bergen planlegger å avvikle avdelingene de bor på allerede i løpet av 2011. Disse søkerne vil trenge institusjonsrammer med spesialistkompetanse tilknyttet og god bemanning. Det har vært et forprosjekt som har utredet deres behov og kommet med forslag til organisering. Det er laget en avtale med Helse Bergen om at disse skal ses i forhold til nye modeller for finansiering i Samhandlingsreformen. To andre søkere trenger tiltak som er designet særlig for dem individuelt, der de kan bo noe adskilt fra andre, men med bemanning tilgjengelig hele døgnet. Dette er tiltak der rusmisbruk, adferds- og sikkerhetshensyn er særlig sentrale, og som både er kostbare og faglig utfordrende for de kommunale tjenestene. Psykogeriatriske avdelinger Det er i dag tre psykogeriatriske avdelinger med en bydekkende funksjon, ved Mildeheimen, Ulset sykehjem og Landås Menighet Eldresenter. I tillegg har to av bydelene samlet noen av sine sykehjemsbeboere med psykiske lidelser på egne avdelinger. Beboerne er preget av mange års tunge psykiske lidelser og noen har avvikende adferd. Disse enhetene har klart å skape trygge og gode bomiljø uten at det i utgangspunktet koster mer enn en vanlig sykehjemsenhet på samme størrelse. Det å samle disse brukerne og ha personale der som ønsker å jobbe med akkurat disse utfordringene, gir stor effekt på kvaliteten. Flere ansatte har også videreutdannelse eller skaffer seg det. Pr oktober 2010 er det ingen godkjente fra 2. linjen som venter på dette tilbudet. Samtidig er det en del alvorlig psykisk syke som bor spredt i ulike sykehjemsavdelinger i Bergen kommune, der verken kompetansen hos de ansatte eller toleransen hos naboene er tilstrekkelig. Det bør kartlegges hvor mange av disse psykisk syke i sykehjem som kunne hatt det bedre i en egen enhet, med tanke på å etablere flere enheter for sykehjemspasienter med alvorlige psykiske lidelser innenfor de ressursrammene som finnes. Andre grupper som trenger hjelp til å bo I tillegg til de som er i målgruppen for tilrettelagte botilbud innen psykisk helse, er det mange med andre ulike typer psykiske problemer som sliter med å mestre å bo selvstendig. Dette kan gjelde personer med ADHD, Aspergers syndrom, personlighetsforstyrrelser, alvorlige angst- eller depresjonstilstander, spiseforstyrrelser eller svært umodne ungdommer som kommer fra tiltak i barnevernet. Pr i dag er dette grupper som ikke får tilbud gjennom de tilrettelagte botilbudene innen psykisk helse. For de fleste i disse gruppene vil mer individuelle opplegg uansett vært å anbefale, men noen har også bruk for mer støtte enn en individuell bolig kan gi. Her er hovedproblemet at det er lang ventetid på kommunale utleieboliger, og svært begrenset ressurser til oppfølging.

23

Alternativ hjelp Også en del av de brukerne med psykisk lidelser som kan bo i ordinære boliger, trenger ofte hjelp til å skaffe seg slik bolig. Særlig må Bergen kommune arbeide mer med å hjelpe en del av disse brukerne inn på det private leiemarkedet. Noen av tjenestebasene for Boteam har også muligheter for å hjelpe flere enn de gjør i dag - men det forutsetter at de prioriteres til ledige boliger i de nærområdene boteamene har baser. Bofellesskapene som er etablert i bydelene må i fremtiden også gi bo-oppfølging til noen brukere i sitt nærområde, og på den måten utnytte ressursene enda bedre. En stor utfordring for Bergen kommune er å forhindre at rusproblemer "smitter" mellom psykisk syke brukere. I flere botilbud har vi opplevd at sårbare personer med liten evne til å sette grenser introduseres til tunge rusmidler av andre beboere i huset, med tragiske konsekvenser. Samtidig ønsker personer med rusmisbruk ikke å bo sammen med andre med rusmisbruk - da deres ambisjon er å kutte ut misbruket. Sammensetningen av beboere i tilrettelagte botilbud er har mange faglige og etiske dilemmaer ved seg. Utfordringer:

• Behov for flere kommunale utleieboliger for målgruppen. • Behov for bedre oppfølging av beboere i Samlokaliserte boliger. • Behov for veiledning og bistand til brukere for å kunne benytte det private

utleiemarkedet. • Ventetiden på tilrettelagte botilbud av utskrivingsklare brukere fra

spesialisthelsetjenesten • Behov for egnede botilbud til personer med alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk • Leieavtale for Moldbakken 9a utløper til nyttår 2015. • Sykehjemsbeboere med alvorlige psykiske lidelser i "blandede avdelinger" • Behov for mer psykisk helse kompetanse i Forvaltningsenhetene, særlig for søknader

om tilrettelagte botilbud. Målsettinger:

• Øke tilgangen på tilgjengelige kommunale utleieboliger for personer med psykiske lidelser, særlig i de områdene der det er nærhet til tjenestebaser og med fokus på samtidig psykisk lidelse og rusmisbruk.

• Innlemme de to siste boligprosjektene i kategorien "Samlokaliserte boliger" i Sandviken boteam, Bergenhus psykisk helse.

• Etablere tilgjengelig bistand for målgruppen til å finne bolig på det private markedet. • Kortere ventetid for bostedsløse som trenger bolig og tjenester etter opphold i

psykiatriske institusjoner. • Etablere erstatning for Moldbakken 9a innen 2014. • Kartlegge beboerne i sykehjem med alvorlige psykiske lidelser med tanke på eventuelt

å etablere flere egne enheter. • Øke kompetansen på saksbehandling innen psykisk helse i Forvaltningsetaten

gjennom bedre organisering og opplæring. 9. Arbeid og utdanning De siste årene har det vært et økt fokus på tilbud innen arbeid og utdanning for mennesker med psykiske lidelser. Mens en før tenkte at brukerne først måtte være rehabilitert for sin psykiske lidelse og deretter kunne ta utdanning eller få arbeid, er det nå dokumentert at utdanning og arbeid for mange er et viktig verktøy i den enkeltes prosess mot tilfriskning og

24

bedre fungering. En av de viktigste suksessfaktorene har vist seg å være et nært og forpliktende samarbeid mellom arbeidssted og den psykiske helsetjenesten. Arbeid gir muligheter for sosial kontakt, å kunne bidra med noe, ha en meningsfull hverdag, samt å lære noe nytt og utvikle seg. Det er viktig å legge forholdene til rette slik at den enkelte kan få brukt ressursene sine på god måte, og ha muligheter for å kunne søke større utfordringer når tiden er moden for det. Mange i denne gruppen blir syk i ung alder og må kanskje leve hele livet med betydelige problemer. Desto viktigere er det for dem å styrke ressursene hos seg selv og finne mening i dagliglivet for den enkelte. Det er gjennom de siste 10 årene bygget opp mange gode tiltak innen arbeid og utdanning. De fleste av dem er samlet i kommunens egen arbeidsmarkedsbedrift, Senter for arbeidslivsforberedelse (Alf as). Flere av de andre arbeidsmarkedsbedriftene deltar også i dette. De siste 5 årene har samarbeidet med NAV arbeid blomstret og resultert i flere nyskapende prosjekter. Noen av disse tiltakene i Bergen er nå modeller som staten ønsker å etablere over hele landet i gjennom handlingsplanen "Arbeid og psykisk helse". Alf har en stor meny av tilbud til psykisk syke, til personer med rusproblemer og andre sosiale problemer. De har både egne grupper og arbeidsplasser integrert i vanlig virksomhet. En stor del av arbeidstakerne er uførepensjonerte med en alvorlig psykisk lidelse, som har ønske om og behov for et meningsfullt arbeid. De aller fleste ønsker redusert arbeidstid. Arbeidsplassene er spredt i ulike kommunale avdelinger, private firmaer og noen er organisert i egne grupper. To bondegårder deltar også, de sysselsetter til sammen tolv arbeidstakere. Arbeidstakerne og kontaktpersonene på arbeidsplassene får oppfølging av egne tilretteleggere. Disse arbeidstakerne er ansatt i Alf, men arbeider på det enkelte arbeidssted. Noen av dem går videre til andre tiltak, enten gjennom NAV arbeid eller til utdanning. De kan få ulike kombinasjoner av lønn og trygd eller gå mot et mer ordinært lønnet arbeid. I flere av de nye tiltakene som er etablert på dette feltet, har Bergen kommune hatt en sentral rolle i utviklingsarbeidet og deltar også i finansieringen av flere av dem. Bergen kommune bruker i 2010 ca kr 10.1 mill i tiltak knyttet til arbeid og utdanning. Målt opp mot de andre store byene er dette høyt. NAV arbeid yter likevel betydelig mer på dette feltet og er nå hovedfinansieringskilden for de fleste av de nye arbeidstilbudene. I flere av tiltakene er det en fast kommunal medfinansiering på 25 % av kostnadene. Det blir viktig å videreføre dette gode samarbeidet med NAV og sikre kvalitet og samarbeid rundt det enkelte tiltak. Tilbakemeldingene fra brukerne tyder på at det er kontakten mot det "ordinære arbeidslivet" som er det viktigste nå. Fortsatt møter personer med psykiske lidelser diskriminerende holdninger og fordommer i møte med arbeidslivet. Offentlige arbeidsplasser er på ingen måte blant de beste på åpenhet og integrering. Av de nye tiltakene kan noen nevnes særskilt. De er på ulike måter nyskapende og spesielt godt tilpasset personer med psykiske lidelser. Bergen kommune har deltatt aktivt i oppstarten av disse, men hoveddelen av finansieringen kommer nå fra NAV. Studier med støtte - et støtteprogram for studenter på universitet eller høyskole med psykiske lidelser, som nå drives av Studentsamskipnaden. De følger opp nærmere 40 studenter og har stor etterspørsel etter sitt tilbud. Programmet er utviklet i USA, og er etablert i flere land i Europa, blant annet Nederland, som har dette tilbud over hele landet. Galleri VOX - atelier og galleri som driftes av Fretex. Inntil 20 uføre personer med profesjonell kunstbakgrunn eller dyktige amatører arbeider her i et kreativt miljø med profesjonell støtte og veiledning. De mottar nå flere oppdrag om utsmykking av bygg.

25

Vilje Viser Vei - et 17 ukers kurs der deltakerne gjennom undervisning, praksis og gruppesamtaler får bedre forutsetninger for å gjøre gode valg om framtidig arbeid. Kurset starter forsiktig på deltid, for å kunne være tilpasset også de som har vært lenge "ute av drift" Medarbeidere med Brukererfaring (MB) - et utdanningsprogram der egne erfaringer fra psykisk sykdom og behandling utvikles til nyttig kunnskap for å hjelpe andre. Programmet har gått i 5 år og til sammen rundt 60 personer har fullført 1 års utdanning og praksis. Bergen kommune har i 2010 ansatt 10 slike medarbeidere i ulike deler av de psykiske helsetjenestene. De bidrar verdifullt både til ny kunnskap for de ansatte og til å bringe håp om bedring til brukerne. Flere av MBerne har startet på utdanning ved høyskole eller universitet eller fått andre nye jobber underveis. Det er viktig å ha noen stillinger som øremerkes for disse arbeidstakerne, samtidig som deres kompetanse anerkjennes ved ansettelser i ordinære miljøarbeiderstillinger. Bergen kommune har over flere år gitt støtte til Fontenehuset, som tilbyr arbeidstrening og sosial tilhørighet til mennesker med psykiske problemer. Fontenehuset har nå fått lokaler som gir rom for å ta opp flere medlemmer og ønsker å utvide driften. De driver også et tilbud som kalles "Bokstøtten" som er et støtteprogram for medlemmer som studerer. Hordaland fylkeskommune har over mange år gitt et tilrettelagt undervisningstilbud for å hjelpe personer i psykiatrisk behandling til å fullføre utdannelse på videregående nivå gjennom Kyrre Skole. Skolen har vært opptatt av å beholde sin egenart, kompetanse og den unike fleksibiliteten i tilbudet som er forutsetningen for at denne gruppen skal lykkes. Skolen er i dag en avdeling under Bjørgvin Videregående skole. Utfordringer:

• Å få av de som lykkes i tilrettelagt arbeid over i ordinært arbeid • At Bergen kommune finner egnet arbeid til flere personer med psykiske problemer • At Medarbeidere med brukererfaring er i tilrettelagte stillinger, selv om flere av dem

kunne hatt ordinært arbeid Målsettinger:

• Utvikle enda tettere samarbeid med NAV omkring overgangen tilrettelagt arbeid - ordinært arbeid eller studier.

• For Bergen kommune som arbeidsgiver, utvikle seg som en god IA-bedrift når det gjelder integrering av personer som har eller har hatt psykiske lidelser.

• Ansette flere Medarbeidere med Brukererfaring i ordinære stillinger der deres kompetanse er relevant.

10. Kultur- og fritidstilbud Mennesker med psykiske lidelser har behov for tilgang til kultur- og fritidsopplevelser som alle andre. For å oppnå dette trenger mange en særlig tilrettelegging. Mange ønsker også kontakt med andre psykisk syke for å kunne søke støtte og treffe andre som har lignende erfaringer som dem selv. Derfor trengs det både tilbud som gir muligheter for kreativ utfoldelse i trygge tilrettlagte miljøer, og ordninger som gir tilgang til hele det rike tilbudet innen kultur og fritid som finnes for alle i Bergen.

26

Brukere som jevnlig benytter ulike aktivitetstilbud ANTALL

BRUKERE Amalie Skrams

hus Fredheim kurs og aktivitetshus

Aktivitetstilbud i bydelene Støttekontakt Treningskontakt

2008 170 160 256 434 0 2010 170 130 405 435 14/4

Det er bare 4 av 14 treningskontakter som har tatt kurset for treningskontakter. I Bergen er det etablert egne aktivitetssentra for mennesker med psykiske lidelser i hver bydel. Disse er åpne aktivitetstilbud som ikke krever søknad for å kunne benyttes. For mange brukere er det nettopp viktig at det er en lav terskel og stor grad av fleksibilitet. Et målrettet arbeid de siste fire årene har både gjort sentrene mer mangfoldige i tilbudet og mer brukerstyrte. Sentrene har et variert program gjennom uken, der brukerne kan velge mellom ulike aktiviteter. Det er også et krav at sentrene holder åpent på kveld og helg, der brukerne etterspør dette. Hvert senter har etablert eget brukerråd som deltar i å bestemme innholdet i senteret. Det er gratis å bruke sentrene, og måltider selges til kostpris. De fleste sentrene har ansatt Medarbeider med Brukererfaring, og er praksisplass for MB-programmet. Sentrenes utviklingsmuligheter ligger i å evaluere jevnlig om lokaliteter, utstyr, åpningstider og kompetanse hos de ansatte svarer til brukernes behov, samt å videreutvikle brukerdemokratiet. Det er viktig at de som trenger det får tilbud om nødvendig transport for å kunne bruke senteret, men det er ikke bruk for en generell henteordning. Det er pr oktober 2010 405 personer som bruker de lokale sentrene jevnlig, eller nesten 23 % av alle som har kontakt med Avd Psykisk helse, en kraftig vekst siste tre år. Målet om å komme opp i 25 % bruk er mer enn oppfylt i de fleste bydelene, mens noen bydeler arbeider fortsatt for å nå det målet. I internasjonale fora for psykososial rehabilitering vektlegges de skapende og kreative uttrykksformene stadig sterkere. Erfaringene fra Bergen er også at disse tilbudene verdsettes svært høyt av brukerne, og særlig at det tilbys så god kvalitet innen kunst- og kulturaktiviteter. Mye av det psykisk syke ikke finner ord for, kan likevel formidles gjennom ulike kunstneriske uttrykk. Vi snakker her ikke om kunstterapi i vanlig forstand, selv om det også er verdifullt. Det handler mer om å gi den enkelte tilgang til å være skapende på sine egne premisser. Dette er nå en av viktige ledetrådene i det psykiske helsearbeidet i Bergen kommune. Fredheim kurs- og aktivitetshus er et bydekkende senter med tilbud om kurs innen ulike kreative fag som maling og keramikk, data, matlaging, korsang, språk med mer. De arrangerer også reiser for personer som trenger tilrettelegging og fellesskap for å kunne reise. Fredheim holder til i gode lokaler, og har også et eget gruppetilbud for personer med Aspergers syndrom. Fredheim er i en fase av nyorientering og vil satse på å involvere brukerne mer i planlegging og drift av senteret. Det største senteret i Bergen er Amalie Skrams Hus. Senteret er etablert som en egen stiftelse med støtte fra Bergen kommune og Helse Bergen HF. Senteret har 150 aktive medlemmer og 60 - 70 besøkende daglig. Mange ikke-medlemmer bruker også senteret. De har åpent 6 dager i uken og brukerne kan selv ta ansvar for å ha åpent den 7. dagen. De praktiserer stor grad av brukerstyring, gjennom deltakelse i styret og ukentlige allmøter. Innholdet er ulike kunstneriske og kreative aktiviteter, samt kafédrift. Senteret har fått mange medlemmer som er yngre og som de lokale tilbudene ikke når så godt. Amalie Skrams Hus har gode lokaler i Nygårdsgaten..

27

Et eget kunst og kulturprosjekt. I 2001 ble det i Bergen etablert et eget prosjekt som kalles Kunst, kultur og psykisk helse. Dette er nå innarbeidet som et fast tiltak og arbeider etter en egen plan vedtatt av bystyret. Tiltaket er bydekkende og administreres av Bergenhus/Årstad kulturkontor. De arrangerer skrivekurs og skrivegrupper ledet av forfattere. Det er etablert en redaksjon som kvartalsvis utgir dikt- og kortprosaantologien KraftVERK. Høsten 2006 ga Cappelen forlag ut en samling av de beste tekstene fra Kraftverk i bokform. Det er også tilbud om tegne- og malekurs, samt en ordning som kalles Tankerom, der brukere kan arbeide under veiledning i en profesjonell kunstner sitt verksted. Prosjekt Kunst, kultur og psykisk helse har også etablert en gruppe som samler og dokumenterer det som skapes av bilder og keramikk i disse brukermiljøene. Dette har resultert i boken ”Kraftverk Bilder” som kommer ut hvert annet år.

Det er også etablert flere tiltak for barn og unge - som teatergrupper, filmkurs, klubbsamlinger og mer. I 2010 satses det særlig på musikk og scenekunst, med blant egne teatergrupper. Utfordringen i dette arbeidet er samhandlingen mellom kulturfeltet og det psykiske helsearbeidet. Noen må informere og motivere - og legge til rette for at den enkelte bruker skal oppnå kontakt med de tilbud de ønsker. Støttekontakt og fritidsassistenter Det var i oktober 2010 370 personer med psykiske lidelser som hadde støttekontakt i Bergen. 435 hadde vedtak om dette - og 65 var i prosessen frem til å etablere tiltaket. Det har de siste fire årene vært gjort et stort forbedringsarbeid når det gjelder opplæring og veiledning av støttekontakter og besøkshjem. Det er også nye fritidstilbud der støttekontakter jobber med grupper - og også etablert et tettere samarbeid med lokale foreninger og lag. Bydelene samarbeider om opplæringen og et nytt dataverktøy er under utvikling for å bedre rekrutteringen av nye støttekontakter, og holde oversikt over dem som er ledige for nye oppdrag. Her er utfordringen særlig å rekruttere godt voksne støttekontakter og særlig menn. Bergen kommune har deltatt i et prosjekt som heter Følgesvennen, initiert av Sosial- og helsedirektoratet, som har som mål å styrke rekruttering og kvalitet på denne tjenesten. Dette har vært viktig for det kvalitetsarbeidet som er gjort. Fysisk aktivitet Fra 2007 har Bergen kommune gitt økonomisk støtte til et program for å utdanne Treningskontakter. Programmet har som mål å lære opp personer som kan drive fysisk aktivitet sammen med psykisk syke eller personer med rusproblemer. Bergen kommune samarbeider med dette prosjektet for å stimulere til rekruttering av støttekontakter fra idrettsmiljøer eller blant voksne som liker fysisk aktivitet. Prosjektet står for opplæring og nettverksdannelse mellom disse miljøene. I fremtiden vil det også bli arbeidet med å se på hvordan dette arbeidet kan drives i grupper, og ikke bare på individuelt nivå. Det er også stiftet et eget brukerstyrt idrettslag som kalles Psykiatri alliansen. De stiller fotballag i bedriftsserien, og driver med innebandy, aerobic, turgruppe og volleyball. De har aktiviteter hver ukedag og også ansatte i psykiatrien kan delta på lik linje med brukerne. For øvrig er fysisk aktivitet sentralt i alle de lokale sentrene sine tilbud. Utfordringer:

• Brukere i de psykiske helsetjenestene deltar lite i kulturaktiviteter og trenger bedre informasjon om tilrettelagte kulturtilbud.

• Mange brukere har helseproblemer knyttet til en livsstil med lite fysisk aktivitet, usunt kosthold og mye røyking.

28

Målsettinger:

• At alle brukere får god informasjon om det som finnes av tilrettelagte kulturtilbud. • At brukerne har stor innflytelse på og ansvar for driften av aktivitetene, og slik får

muligheter for personlig vekst og utvikling. • At aktivitetstilbudene i tillegg til kulturelle aktiviteter vektlegger fysisk aktivitet og

økt kunnskap om kosthold og helse. 11. Psykiske lidelser og rus Psykiske lidelser og rusmisbruk opptrer ofte samtidig. Noen ganger er rus den utløsende faktoren for psykiske lidelser, andre ganger kompliseres den psykiske lidelsen og behandlingen av samtidige rusproblemer. Særlig hos de yngre brukerne er ofte illegale rusmidler brukt som selvmedisinering mot psykisk plager. Rusmisbrukere har fått pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten og alle DPS skal nå ha kompetanse og behandlingstilbud for rusproblemer. Helse Bergen etablerte en egen spesialavdeling for psykose/rus i 2009. Denne avdelingen har søkt samarbeid med Bergen kommune og dette samarbeidet utvikles nå på en positiv måte. I Bergen kommune er det sosialtjenesten ved NAV kontorene som har oppfølging av personer med rusproblemer, der mange også har psykiske problemer av ulik art. Denne tjenesten har også egne ambulerende team i alle bydelene som driver bo-oppfølging. Personer med en alvorlig psykisk lidelse vil vanligvis ha sin oppfølging i Avd Psykisk Helse, også når de har rusproblemer. Men mange med tunge rusproblemer har aldri kommet i posisjon til å bli utredet og behandlet for sine psykiske lidelser, på grunn av at symptomer kamufleres av rusen eller på grunn av manglende evne å opptre ryddig og til å følge opp avtaler. Det er nå en klar faglig trend både nasjonalt og internasjonalt å legge til rette for samtidig og koordinert hjelp, med så få kontakter som mulig. Flere store kommuner i Norge har også organisert rustjenester og psykiske helsetjenester under felles ledelse, for å sikre best mulig utnyttelse av kompetanse og ressurser. Avd psykisk helse møter også en rekke utfordringer der NAV er en sentral samarbeidspartner, innen bolig, arbeid, kriminalitet og sosiale relasjoner, derfor er det nødvendig med et bredere perspektiv enn helseperspektivet. Byrådsavdeling for helse og inkludering omorganiserer nå, og de psykiske helsetjenestene for voksne vil fra 2011 komme i en etat sammen med deler av rustjenestene. De psykiske helsetjenestene vil også i fremtiden samarbeide tett med sosialtjenestene og hjemmesykepleien. Bergen kommune har en del tjenester særlig utviklet for personer med rusmisbruk og psykiske lidelser. Myrsæter bo- og rehabiliteringssenter har 13 plasser for lang tids rehabilitering for personer med alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk. De tar også noen inn til korttidsopphold i kriser - særlig i oppfølgingen etter utflytting. Myrsæter drifter også et døgnbemannet bofellesskap på Landås for samme målgruppen. Botreningssenteret for personer med rusmisbruk har mange brukere med psykiske problemer. De har nå fått driftsansvar for to nye boligprosjekter. Det ene er et boligbygg i Laksevåg med 9 boenheter, det andre et prosjekt for fem kvinner på Møhlenpris. Begge disse husene har egen personalbase, men ikke døgnbemanning. Felles for alle disse botilbudene er at de fleste beboerne tross mange problemer fungerer mye bedre enn de har gjort før, og at de har fått en livssituasjon som gjør annen psykiatrisk utredning og behandling mulig.

29

Straxhuset har i tillegg til dagtilbud også et viktig helsetilbud til personer med tunge rusproblemer. Det er viktig å bistå disse i å kunne bli utredet og optimalt behandlet. En del av disse har droppet ut fra kontakt med Psykisk helsevern og følger ikke opp avtaler de får. Den nye Rusakutten ved Bergen Legevakt vil også kunne bli et nyttig verktøy for å fange opp og knytte kontakt med noen av de sykeste i denne målgruppen, som i dag ikke er i noen hjelperelasjon. De skal primært ta hånd om personer som trenger avrusing med medisinsk observasjon, og bistå til å gjøre avtaler om oppfølging i etterkant. Et eget ambulant team vil stå for oppfølgingen, sammen med fastlege og andre deler av hjelpeapparatet. Kronstad DPS etablerer høsten 2010 et nytt ACT team der personer med alvorlige psykiske lidelser og rus som faller utenfor dagens hjelpetilbud er en sentral målgruppe - (se kapittel 5). Utfordringer:

• Stadig flere med psykiske lidelser har alvorlig rusmisbruk - og omvendt. Mange av dem kan ikke bo selvstendig uten tilgjengelig og kompetent oppfølging.

• Mange av de med tyngst rusmisbruk har alvorlige psykiske lidelser som ikke blir diagnostisert eller behandlet.

Målsettinger:

• Organisere de kommunale tjenestene slik at brukere ikke blir kasteballer, og at kompetansen og kapasitet i tjenestene utnyttes optimalt.

• Utvikle botilbud som gir verdighet og nødvendige tjenester til de som fortsetter sitt rusmisbruk, uten at de gir store tilleggsbelastninger for andre sårbare brukere.

• Komme i posisjon til å gi nødvendig utredning og behandling til de alvorligst psykisk syke med rusproblemer.

12. Bistand i kriser og katastrofer En viktig del av det kommunale psykiske helsearbeidet er støtte til mennesker som opplever alvorlige traumer og kriser i livet. Krisen kan være som pårørende ved brå død, selvmord, ulykker eller skader, men kan også være traumatiske samlivsbrudd, voldtekt eller annen vold. Forskning viser at rask og kompetent hjelp reduserer faren for langvarig sykdom og uførhet. Kritikken mot slike tjenester går på at normale reaksjoner sykeliggjøres og at "folk flest" ikke tør å involvere seg fordi de tenker at det alltid kreves profesjonell bistand. Målet med all kriseintervensjon er å søke å redusere smerte og lidelse, samt å styrke evnen til mestring hos den rammede, blant annet ved å aktivere det naturlige nettverket som støtte. Erfaring viser at mange blir paralysert i starten av en krise, derfor må hjelpen være lett tilgjengelig og til dels proaktiv. Det kommunale krisetilbudet har to hovedelementer - Livskrisehjelpen ved Bergen Legevakt - og de lokale kriseteamene. Livskrisehjelpen ble etablert i 2005 og er et psykososialt støttesenter som har åpent alle dager i året - både dag og kveld. Tilbudet er gratis og en trenger verken henvisning eller timeavtale. Hjelp kan gis ved fremmøte eller over telefon. Livskrisehjelpen gir fra en til fire samtaler etter behov og bistår med å knytte videre kontakter for de som trenger hjelp utover den akutte fasen. Livskrisehjelpen markedsfører seg aktivt mot ambulansepersonell, politi, AMK, begravelsesbyråer, prester og andre som møter mennesker i krise og sorg. Det er likevel en stor utfordring å nå alle ansatte i disse tjenestene med informasjon om tilbudet de har. Fortsatt er det mange som trenger og ønsker hjelp i sin krise, som aldri får tilbudet. Livskrisehjelpen samarbeider ellers tett med andre, særlig for å sikre oppfølging over tid.

30

De bydelsvise kriseteamene er satt sammen av nøkkelpersonell fra ulike lokale tjenester som psykisk helse, sosialtjenesten, lege, helsestasjon, PPT og prest. Leder for Avd Psykisk Helse er leder. De aktiveres ved mer omfattende ulykker og kriser der det trengs tverrfaglig og koordinert hjelp. Teamene jobber stort sett ambulant og har gjerne oppfølging over tid. Kriseteamene har en særlig funksjon overfor familier som mister noen i selvmord. Utfordringen her å få meldt disse sakene til teamet. I 2010 er ca 20 av totalt 27 saker oppfølging av pårørende etter selvmord. Antall selvmord i Bergen har stort sett fulgt nasjonale trender og har hatt en slik utvikling de senere år: 1996: 27 2000: 26 2004: 23 2008: 21 1997: 26 2001: 25 2005: 29 2009: 31 1998: 17 2002: 20 2006: 29 1999: 35 2003: 28 2007: 22 For å bedre tilgjengeligheten til kriseteamene ble det fra 2010 innført en ordning der Livskrisehjelpen er "porten inn" ved alle kriser. De kan da sortere omfang og hastegrad, og tar selv de mest akutte sakene. Det er behov for en gjennomgang av krisetjenestene i Bergen kommune. Til sammen 50 medlemmer i åtte kriseteam håndterte i 2010 under 30 saker. Det gir mye arbeid med organisering og mange møter i forhold til tid brukt til direkte hjelp. En gjennomgang av krisetjenestene i andre store byer i Norge viser at det i større grad satses på ett sentralt team som knyttes til en eksisterende døgntjeneste, og som har et begrenset antall medlemmer som opprettholder kompetanse og engasjement. De har et operativt tilbud på døgnbasis. Utfordringer:

• Personer i akutte kriser er ofte avhengig av andres innsats for å oppnå kontakt med våre krisetjenester. Noen finner ikke frem til tilbud om bistand.

• De som trenger kriseoppfølging hjemme få det i liten grad utenom kontortiden. • En del av medlemmene i de lokale kriseteamene får for lite trening i praktisk

kriseintervensjon og får ikke testet sin kompetanse. • Personer fra andre kulturer har andre forventninger og behov vedr støtte i kriser og

katastrofer. Målsettinger:

• At krisetjenestene blir gjennomgått med tanke på å finne den organiseringen som gir god tilgjengelighet kombinert med god ressursbruk.

• At tjenestene er kjente og reelt tilgjengelige, slik at hjelpen når frem til de som trenger den. Dette inkluderer også å kunne oppsøke de som trenger hjelp, når det er nødvendig.

• Ha medarbeidere som har god nok kompetanse, trygghet og beredskap til å gi god og nødvendig hjelp.

• At det også er kompetanse til å hjelpe mennesker med annen kulturell og etnisk bakgrunn.

13. Noen særlig utsatte grupper Flyktninger og innvandrere De psykiske helsetjenestene er ofte involvert i tiltak til mennesker med en annen kulturell bakgrunn. Det ytes tjenester inn i asylmottakene for personer som er i en søkeprosess om

31

opphold - og en rekke av brukerne som bor i Bergen har bakgrunn som flyktninger. Dette krever en særlig kulturkompetanse og også kompetanse i å kunne samtale via tolk. De mest utfordrende sakene gjelder de som ennå ikke har fått avgjort sin søknad, eller er i en ankeprosess. Her ser det ut til at selve stresset rundt venting og avslag på søknad i seg selv genererer store psykiske problemer for en del. For noen er det klare behandlingstrengende traumer fra krig og tortur som identifiseres ved ankomst. Alvorlig stress og traumatisering kan også oppstå hos flyktninger som er trygge i Norge, dersom krig og utrygghet i hjemlandet setter venner og familie i fare. En liten andel av denne gruppen har allerede ved ankomst alvorlige psykiske lidelser. Dette gir særlige utfordringer for hjelperne i å knytte kontakt og etablere tillit. Flyktningehelsetjenesten screener alle nyankomne og følger opp og viderehenviser de som fremviser tegn på psykisk lidelse. Fastlegene får raskt et stort ansvar ved at de kommer på liste allerede mens de er i asylmottak. I de kommunale psykiske helsetjenestene er det noen ansatte som særlig går inn i de mest utfordrende sakene. Avd for psykisk helse benytter "Fagteam Flyktninghelse og tvungen migrasjon" i Helse Bergen i særlig komplekse saker. De gir både opplæring og konkret veiledning i enkeltsaker. Dette er de kommunale tjenestene helt avhengig av. Denne brukergruppen strever mer enn andre for å få tilgang til spesialisert behandling - særlig om de trenger tolk. Et samarbeid mellom de kommunale tjenestene og Psykisk helsevern med kontinuitet og kunnskap er helt nødvendig for at ytt hjelp skal bli til nytte. Psykisk utviklingshemmede Mennesker med utviklingshemming kan, både i barneår og som voksne, rammes av hele spekteret av psykiske lidelser og det er kjent at forekomsten av slike lidelser er minst tre til fire ganger større blant denne gruppen, enn i befolkningen ellers. Bergen kommune erfarer fortsatt oppfølgingen og veiledningen fra spesialisthelsetjenesten rundt barn og voksne med utviklingshemming og psykiske lidelser som svært mangelfull. Tilbudet står ikke i forhold til målgruppens behov for, og rett til, utredning, behandling og oppfølging fra 2. linjetjenesten. Ifølge helseforetaket baserer dette seg på manglende kompetanse på gjeldende målgruppeproblematikk i Helse Bergen. Denne manglende kompetansen medfører at både Helse Bergen og Bergen kommune ser seg nødt til å benytte kompetansen som finnes på dette feltet andre steder i landet, blant annet ved Oslo universitetssykehus, avd. Ullevål. Med tanke på behandlingskapasitet og pålagte prioriteringer ved Ullevål universitetssykehus og likeledes i forhold til de geografiske utfordringene som ligger i det å transportere pasienter fra Bergen til Oslo, er dette en svært sårbar og lite tilfredsstillende situasjon. Det er økonomisk også svært kostnadskrevende for Helse Bergen å finansiere utredning, behandling og kommunal veiledning fra andre spesialistenheter. For å sikre utviklingshemmedes rettigheter i spesialisthelsetjenesten er det av avgjørende betydning at relevant kompetanse etableres i Helse Bergen. Bergen kommune vil søke å sikre at målgruppen får innfridd sine rettigheter til utredning, behandling og oppfølging fra 2. linjetjenesten, blant annet ved å øke kompetansen blant kommunalt ansatte generelt og i forvaltningsenhetene spesielt. I dette ligger det å øke kartleggings- og bestillerkompetansen blant ansatte og likeledes høyne kunnskapsnivået rundt diagnostikk, psykopatologi og tilhørende vurdering av tjenestemottakers rettmessige bistandsbehov både på kommunalt og statlig nivå. Dette skal bidra til å kvalitetssikre rett hjelp til rett tid fra riktig tjenestenivå. Likeledes til det å sikre en korrekt tjenesteutmåling og tjenesteutøvelse i form, type og omfang på kommunalt nivå. Bergen kommune har, i 2010, gjennomført et vellykket samarbeidsprosjekt med Helse

32

Bergen ved Bjørgvin DPS og Ullevål universitetssykehus rundt en klient med et svært komplekst og omfattende bistandsbehov. De positive erfaringene fra dette prosjektet søkes nå videreforedlet ved at Oslo universitets sykehus, Ullevål og Bjørgvin DPS utveksler kompetanse på utrednings-, behandlings- og tilnærmingsmetodikk overfor personer med utviklingshemming og psykiske lidelser. Målet er at et distriktspsykiatrisk senter i Bergen får kompetanse på gjeldende tematikk som så gir mulighet for et tettere og mindre kostnadskrevende samarbeid rundt målgruppen på lokalt nivå. Aspergers syndrom Personer med Aspergers syndrom (AS) har ofte havnet mellom flere stoler i tjenesteapparatet. De er verken psykisk syke eller utviklingshemmede, men har en autistisk funksjonshemming som gjør at de fleste trenger hjelp og tilrettelegging. AS kjennetegnes ved kvalitative avvik i evne til sosialt samspill, avvikende kommunikasjonsmønstre og et snevert, stereotypt og gjentagende repertoar av interesser og aktiviteter. Dette medfører ofte en rigid og lite fleksibel måte å forholde seg til omverdenen på. Blant personer med AS finner vi stor variasjon i grad av autismerelaterte vansker. Også grad av intelligens varierer, men de fleste er innenfor normalområdet. Forståelsesvansker fremstår som et grunnleggende problem, og de fleste har problemer med å forstå og regulere sine egne og andres emosjoner, konsentrere seg om en oppgave, holde tiden, vite når en oppgave er ferdig og forstå figurativt og tvetydig språk. Selvhjelpsferdigheter og mestringsevne varierer fra situasjon til situasjon. Til tross for gode intellektuelle evner har mange vansker med ting som for de fleste mennesker fremstår som en selvfølge eller bagateller. Stressnivået deres er svært høyt, og mange sliter med overfølsomhet i forhold til sensoriske inntrykk - spesielt i forhold til hørsel, syn og berøring. Generelle tilpasningsproblemer og stor sårbarhet for stress, mas og korreksjoner, gjør at de kan ha problemer med å klare hverdagslivet og kravene i skole og arbeidsliv. Blant personer med AS finner vi en overhyppighet av ulike psykiske lidelser. De mest vanlig forekommende er angst, depresjon, AD/HD, ADD, Tourette syndrom og tvangslidelser. Psykotiske episoder kan opptre i tidlig voksen alder. Mange har søvnforstyrrelser, og ca 5 % har epilepsi. Diagnosen AS er ikke en psykisk lidelse i den forstand at den kan behandles bort, men en type personlighet som er stabil, men der fungeringen avhenger av omgivelsenes kunnskap og tilrettelegging. Undersøkelser om antall personer med AS i Bergen er usikre - men det er gjort et anslag på ca 300 over 18 år. Av disse vil det også være en del som ikke søker eller trenger kommunale tjenester, men flere trenger bistand enn de som får det i dag. Bergen Kommune har gjennomført et utredningsarbeid i samarbeid med Habiliteringstjenesten for voksne i Helse Bergen, NAV og Autismeforeningen. Gruppen leverte sin rapport i juni 2009 med en rekke anbefalinger, og flere konkrete tiltak realiseres nå. Et av tiltakene er at en samtalegruppe for personer med AS i Lærings- og mestringssenteret i Helse Bergen HF, nå er etablert som en aktivitetsgruppe på Fredheim kurs- og aktivitetshus. Dette gir det første tilrettelagte tilbudet for Aspergers syndrom i Bergen kommune. Gruppen har hatt ca 15 medlemmer og utvides nå med flere som har behov for slikt tilbud. De som har blitt diagnostisert i Habiliteringstjenesten er noen ganger blitt forespeilet kommunale tjenester utover det som har vært realistisk, blant annet til egen bolig. Det vil nå bli laget en egen samarbeidsavtale der det legges opp til kontakt mellom bruker, pårørende, utredende behandler og de kommunale tjenestene før søkeprosessen om kommunale tjenester starter. Et annet viktig tiltak er et kompetanseprogram over 2 år for 25 ansatte nøkkelpersoner i de aktuelle kommunale tjenestene, med tanke på at disse skal være en lokal spisskompetanse og også kunne lære opp og veilede andre kollegaer. Programmet går i 2010 og 2011.

33

Utfordringer

• Flyktninger og innvandrere trenger særlig at tjenestene tar ansvar for å samarbeide, og søke nødvendig kunnskap der de trenger det.

• Utviklingshemmede med psykiske lidelser har behov for bedre kompetanse og interesse både i de kommunale og i de spesialiserte helsetjenestene.

• Personer med Aspergers syndrom og deres pårørende trenger å bli møtt med kunnskap om AS og klare ansvarsforhold mellom tjenestene når de har henvendt seg til de kommunale tjenestene.

• Unge voksne med AS har bruk for et tilrettelagt fritidstilbud på egen premisser • Samarbeidet med habiliteringstjenesten omkring personer med Aspergers syndrom

trenger å styrkes med mer strukturert kontakt i overføringssituasjoner. Målsettinger:

• At flyktninger og innvandrere som trenger psykiske helsetjenester møter trygge og kompetente ansatte som tar ansvar for helhet og samarbeid.

• At psykiske lidelser hos utviklingshemmede erkjennes, diagnostiseres og behandles med kompetanse og interesse både hos fastlegen og Psykisk helsevern.

• At ansatte i de kommunale tjenestene kjenner til tegn på at en utviklingshemmet bør undersøkes med henblikk på en psykisk lidelse.

• At personer med AS og deres pårørende i fremtiden skal møte ansatte med kunnskap og interesse når de henvender seg for råd og bistand i de kommunale hjelpetjenestene, og at de har mest mulig realistiske forventinger til tjenestene.

• At de blir ved behov for koordinering av tjenester blir tilbudt en Individuell Plan og at det blir oppnevnt en koordinator.

• At gruppetilbudet på Fredheim for AS utvikles i tråd med brukergruppens ønsker og behov.

• En strukturert og god overlapping med Habiliteringstjenesten etter diagnostisering, der behov og forventninger kan avklares.

14. Kompetansebehov Det helt grunnleggende i alt psykisk helsearbeid er evnen til å skape og vedlikeholde relasjoner til særlig sårbare mennesker. Dette må være basis i all kompetansebygging. Bergen kommune har gjennomgående god tilgang til kompetent fagpersonell innen psykisk helse, og tilbudet lokalt om etter- og videreutdanning er stort. Over de siste 10 årene har over 100 medarbeidere tatt ettårig videreutdanning innen psykisk helse med tilskudd fra staten og kommunen. I dag er sosionomer, ergoterapeuter og vernepleiere med videreutdanning, sammen med psykiatriske sykepleiere og helsefagarbeidere, nøkkelpersonell i de tilrettelagte tjenestene for psykisk syke. Et nytt og spennende innslag er også Medarbeidere med Brukererfaring (MB), som hovedsakelig jobber i bo- eller aktivitetstilbud. Bergen kommune har etablert god kontakt med et nytt "Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid for voksne i kommunene", NAPHA, som ligger i Trondheim. De organiserer flere læringsnettverk der Bergen kommune deltar, og nylig åpnet de en ny kunnskapsbase på internett. Denne vil samle dokumentasjon fra både forskning og praksis, og organisere den slik at de som jobber direkte med brukere både kan bidra inn i basen og lett hente ut relevant kunnskap. Det er et omfattende kurs- og seminartilbud i Bergen innenfor dette fagfeltet, med stor deltakelse fra bydelene og de bydekkende tjenestene. Mange kurs og seminarer er også for ansatte i 2.linjen, og dette skaper gode møteplasser på tvers av nivåene. Særlig må nevnes

34

”Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser - SEPREP” sitt toårige tverrfaglige utdanningsprogram. Her utdannes ulike yrkesgrupper fra sykehus, distriktspsykiatriske sentra og bydeler sammen, og blandes i veiledningsgrupper og kollokviegrupper over 2 år. Det er gjennomført 8 slike programmer i Bergen med til sammen rundt 360 studenter. Dette programmet har fått meget god evaluering og selve organiseringen gir mange positive sideeffekter. Det siste programmet var rettet inn mot alvorlige psykiske lidelser og rus. Et nytt tilsvarende program starter opp i 2011 med 40 studenter, hvorav minimum 10 er fra Bergen kommune. Siden 1993 har det vært arrangert seminarer ca 3 ganger i året av en gruppe som kalles ”Tverrfaglig forum”. Her samarbeider flere kommuner og Helse Bergen HF. Dette er et rimelig tilbud som når svært mange fagfolk, de siste årene med et deltakersnitt på 170. Dette forumet tar opp aktuelle temaer og inviterer forelesere fra hele Norden, men løfter også frem og presenterer gode lokale eksempler. Det å ha et sted der en kan sette et faglig fokus som når så mange, er av uvurderlig betydning. Det er nå organisert veiledning for alle bydelenes psykiske helsetjenester. Mange steder er det 2.linjen som gir denne veiledningen. Denne muligheten til å reflektere over egen praksis er den viktigste arenaen for læring, og fungerer også kvalitetssikrende for tjenestene. Det er fortsatt et udekket kompetansebehov om rus i de psykiske helsetjenestene. Det blir viktig å sørge for at både botilbudene og de som gir individuell oppfølging har grunnleggende kompetanse på ruslidelser. Her kan en målrette samarbeidet med Høgskolen og aktivt bruke muligheter til permisjon med hel eller delvis lønn for de som tar slik videreutdannelse. Organisert veiledning av primærlegene har noen steder også vært gitt av 2.linjen som tema- og casedrøftinger. Dette har fungert godt i perioder, men er avhengig av noen ildsjeler som holder det hele i gang. Mange av primærlegene i Bergen deltar ikke i slike grupper, og tilbudet har også vært ustabilt og ulikt fra senterområde til senterområde. Dette er et klart forbedringsområde. Kunnskapen om Aspergers syndrom er for liten i de fleste tjenestene. Derfor er det igangsatt et eget toårig program for en utvalgt gruppe av 25 ansatte, med 10 en-dags samlinger og gode forelesere. Det blir viktig at disse 25 sprer sin kunnskap videre ut i tjenestene de tilhører, slik at personer med en autistisk personlighet kan bli møtt av trygge og dyktige ansatte. (Se Kap.15) Livskrisehjelpens ansatte har satset mye på egen kompetanse, men de lokale kriseteamene melder om en del usikkerhet og udekket behov for faglig påfyll. En opplæringsdag i samarbeid med RVTS (Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging) i 2009 var svært vellykket og bør bli et årlig opplegg. Det er etablert en videreutdannelse i selvmordsforebygging, og det må være et mål at minst av et av medlemmene i hvert kriseteam har denne utdannelsen. Kriseteamene må også ha tilgang til veiledning og debrifing i forhold til saker de går inn i. Dette kan kjøpes i gode kompetansemiljøer lokalt. I de senere årene har gruppen brukere med ustabile personlighetsforstyrrelser økt. Brukernes problemer varierer, men de har gjennomgående et økt innslag av selvskading, spiseforstyrrelser, suicidal adferd, historier med overgrep, samt rus og utagering. Brukergruppen utfordrer både kompetanse og organisering av tjenestene. Det er bruk for å skolere noen av de ansatte mer på dette feltet.

35

Oppsummert er det på dette feltet en stor pedagogisk aktivitet, og i landsmålestokk er Bergen godt stillet med tilgang til kompetent personale. Det har derimot vært svak rekruttering til lederstillingene, med få søkere til hver stilling. Dette gjelder både enhetsledere og eks ledere i tilrettelagte botilbud. Utfordringen blir ellers å opprettholde tilbud om faglig oppdatering og veiledning slik at det fortsatt sikres god rekruttering og at tjenestene beholder dyktige og motiverte fagfolk over tid. Utfordringer:

• Det er få søkere til lederstillinger • Det er økt behov for kompetanse innen selvmordsforebygging. • Spredt og fragmentert kompetanse om ulike metoder i det psykiske helsearbeidet for

barn og unge. • De ansatte som deltar i kriseteamene trenger et fast tilbud om opplæring og veiledning

som svarer til de oppgavene de har ansvar for. • Det behov for mer kunnskap innen feltet rus og psykisk helse. • Det er behov for mer kunnskap om Aspergers syndrom i ulike deler av tjenestene. • Økte utfordringer knyttet til å møte brukere med ustabile personlighetsforstyrrelser.

Målsetting:

• At det er god søkning til ledige lederstillinger i de psykiske helsetjenestene. • At minst en fra hver bydel har videreutdannelse innen selvmordsforebygging. • At det lages et program for opplæring innen de viktigste metodene innen psykisk

helsearbeid til barn og unge. • At kompetanse innen rusmisbruk og psykisk helse samordnes bedre slik at de kan

nyttiggjøre seg hverandre på en smidig måte. • At de som deltar i kriseteamene får faglig påfyll veiledning og trening som er

tilstrekkelig til at de er trygge i situasjoner de skal bistå i. • At hver bydel har to - tre ansatte som har god kunnskap om Aspergers syndrom og at

denne kompetansen blir benyttet i de sakene bydelene kommer i kontakt med. • Å etablere et kompetansenettverk for ustabile personlighetsforstyrrelser.

Høringer Planen har vært til høring i Kommunalt råd for funksjonshemmede, og deres uttale ligger vedlagt. De gir sin støtte til innholdet i planen og vektlegger særlig folkehelseperspektivet og det forebyggende aspektet i henhold til "Nasjonal helse og omsorgsplan 2011 - 2015". De vil gjerne at planen vektlegger enda sterkere: - informasjon om tilrettelagte kultur og fritidstilbud - botilbud for personer med rus- og psykiske helseproblemer, - å utfordre fastlegene til å prioritere psykiske helseproblemer, - generelle samfunnstiltak som gjør befolkningen mer robust til å tåle mentale kriser og - å vektlegge familiens rolle sterkere i tjenestene for personer med Aspergers syndrom.

36

Bergen bystyre behandlet saken i møtet 280311 sak 59-11 og fattet følgende vedtak: 1. Bystyret vedtar "Plan for psykisk helsearbeid i Bergen kommune 2011 - 2015, Gode liv i et inkluderende samfunn", samt målsettingene knyttet til denne. 2. Byrådet blir bedt om å vurdere om forvaltningsrutinene ved søknad av tilrettelagt bolig ivaretar søkernes rettigheter ved avslag/delvis avslag eller når ventetiden på bolig blir lengre enn tre måneder. 3. Bystyret understreker betydningen av å videreutvikle samarbeidet med spesialisthelsetjenesten for at brukerne skal få riktig tilbud til rett tid og på rett nivå. Det er viktig at det blir utviklet et robust og smidig kompetansemiljø på Vestlandet som også innbefatter kompetanse om psykiske lidelser hos mennesker med psykisk utviklingshemming. 4. Bystyret understreker viktigheten av å fortsette det tette samarbeidet med Helse Bergen når det gjelder utskrivning av pasienter med omfattende og komplekse problemer. Bystyret støtter fullt opp om prinsippet om at mennesker ikke skal bo i spesialisthelsetjenesten. Dette forutsetter bl.a. faglige og personellmessige ressurser og kompetanse som må vies spesiell oppmerksomhet på kommunenivå, i KS og på nasjonalt nivå også etter at psykiatrireformen er avsluttet. 5. Bystyret er av den oppfatning at det vil behøves ekstraordinære statlige styrkningsmidler over en lengre periode for å oppfylle de grunnleggende målene i psykiatrireformen om inkludering i kommunene av flest mulig mennesker også med omfattende psykiske lidelser. Psykiatrireformen tok utgangspunkt i et historisk gitt behov. Skal vi kunne løse de økende oppgaver som befolkningstilvekst og økt forekomst av hjelpebehov vil medføre, må Bergen kommune få økte rammetilskudd til dette. Bystyret ber byrådet ta opp dette i KS og med statlige myndigheter. 6. Bystyret har merket seg Kommunalt råd for funksjonshemmedes påpekning av at kommunen har utfordringer i rekruttering og opplæring av støttekontakter, særlig for menn, og ber byrådet komme tilbake til komite/bystyre med en samlet sak om støttekontaktordningene i Bergen kommune. 7. Bystyret ber byrådet vurdere å utarbeide en egen plan for egenlæring/selvhjelp knyttet til kurs, gruppeaktivitet og -trening og "likemannsarbeid" med inspirasjon bl.a. i REFORM (ressurssenter for menn) i Oslo. 8. Bystyret ber byrådet utarbeide retningslinjer som sikrer at praksis mht tvangsvedtak ikke varierer vesentlig fra bydel til bydel, og at det spesielt overfor rusutsatt ungdom sikres at nødvendige tiltak settes inn tidsnok til å kunne hindre utvikling av tungt rusbruk. 9. Bystyret påpeker at Bergen kommune skal påse at alle med psykiske lidelser får utarbeid en individuell helhetlig plan, hvor en ivaretar samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunens arbeid slik at tiltakene for pasientene blir mer synlig, lettere forståelig for pasient og pårørende.