Vikingtid og middelalder i Norge

Vikingtid …og middelalder i Norge

1

Vikingtid og middelalder i Norge

Tida fra ca. 800 til godt utpå 1000-tallet er kjent som

vikingtida i norsk historie. I denne perioden dro skandinaver i

hopetall ut av landet for å herje og plyndre, handle – eller slå seg

ned i de områdene av Europa de kom til. Der var nye riker vokst

frem, og kristendommen var blitt den dominerende religionen.

Vikingene tok med seg både kristendommen og ideen om det

kristne kongedømmet hjem til Norge. To viktige

samfunnsendringer, kristning og rikssamling, henger dermed

sammen med vikingferdene.

Etter kristningen vokste det norske middelaldersamfunnet

frem, med kongemakt, kirke, adel, bønder og de første byene. På

1300-tallet slo svartedauden til også i Norge og tok livet av mange

titalls tusen mennesker. Ved inngangen til århundret var Norge et

sterkt og selvstendig rike. Ved utgangen var landet det svakeste

medlemmet av en union som bestod av Norge, Sverige og

Danmark.

Sammendrag

Plyndring, handel og bosetting Vikingtiden i Norden er synonymt med en ytre ekspansjon: svensker, dansker og

nordmenn kalt vikinger strømmet i to-tre hundre år ut i Europa for å erobre, plyndre, herje og slåss, men også for å drive fredelig handel og roligere utflytting. Svenskene dro mot øst inn på elvene i Russland og ned til Svartehavet, Kaspihavet og storbyen Konstantinopel, hvor de drev handel mer enn å enn de sloss. Danskene dro mot Frankrike og England, hvor de kjempet heftig, samt handlet og bosatte seg. Nordmennene reiste mot vest, til Shetland, Orknøyene, Hebridene, Irland, Færøyene og Island. De dannet kolonier, og fra Island dro de videre til Grønland og Nord-Amerika. I Irland og England sloss og plyndret de, blandet seg med befolkningen og bosatte seg.

Fire faser

Vikingferdene gjennom tidene kan deles inn i fire faser:

2

Vikingtid og middelalder i Norge

Den første markerer starten på vikingtiden med angrepet på et kloster på øya Lindisfarne i 793. Vikingene var i starten relativt forsiktige, og det var i mindre grupper en drev lett utforsking av kystene i Europa. Tiden var preget av spredte angrep og raske overfall – såkalte strandhugg – før de forduftet igjen.

Nummer to betegnes ved at større og mer organiserte vikinghærer gikk inn for å erobre land. Irland og store deler av England ble angrepet, og fra 850-årene opptrådte flere vikinger i England hvor de plyndret, okkuperte og krevde inn løsepenger. Selv om de engelske småkongedømmene kjempet tappert i mot kom alltid vikingene tilbake.

3: Nå begynner vikingene å bosette seg i okkuperte områder i England, Normandie, Irland, Skottland og på øyene utenfor. For eksempel var Dublin fra 800-tallet til 1169 (med enkelte avbrudd) hovedstad i et irsk-norsk rike.

Fase 4 innledes når de nordiske kongene selv leder vikingferdene, som begynner å blir ganske godt organisert. Den egentlige vikingtida med sine uventede angrep og tilfeldige plyndringer er over, og vikinghærene ble i større grad også brukt til å beskytte småområder fremfor å brutalt grave til seg rikdom – nå handlet det om at konger angrep for å ta områder, ikke bærbare verdier og ikke for å kun bosette seg. Med det siste, mislykkede, plyndringstoktet til Irland tok vikingtida slutt i 1103.

Hvorfor dro vikingene ut?

Det er galt å tro at folk i nord oppdaget Europa rett før år 800. Tvert imot tyder arkeologiske funn på at det allerede da var etablert god kontakt mellom Europa og Skandinavia. Det rare er derfor at nordboerne plutselig reiste ut for å skape stor ståhei hvor enn de satte sine føtter, og fortsatte med det i 200-300 år. Hva skjedde?

Et svar er at den sterke indre ekspansjonen og den ytre ekspansjonen løp parallelt. Folketallet økte i Skandinavia, flere gårder ble bygd, jord ble dyrket og etter hvert ble det (spesielt på Vestlandet, med de trange fjordene og lite flatt areal) ikke plass til flere. Vestlandske bønder ble presset ut av områdene, og endte som vikinger.

Allikevel ville nok ikke befolkningspresset ført til ytre ekspansjon uten det fantastiske vikingskipet, som ble tatt i bruk i Norden på 700-tallet. Med seil var skipene raskere og mer smidige, tålte dårligere vær, kunne seile lenger, og det var mulighet for å (med litt krefter) trekke dem opp på strender. Med disse skipene kunne man arrangere overraskende angrep og fordufte hurtig etterpå.

En annen årsak til den store suksessen var at Romerrikets fall og folkevandringstiden sammen bidro til at flere føydalsamfunn (samfunnssystem utbredt i middelanderens Europa) bygde seg opp rundt om i Europa. Vasallene (snl.no: Vasall, den undergivne part i et føydalt troskapsforhold. Vasallen stod i tjenesteforhold til en lensherre) gjorde ikke sin jobb som overhode for et område så bra. Det ble dermed vanskelig å ha et godt forsvar når man trengte det, noe som gjorde det lettere for vikingene å angripe.

Noe som kan ha giret opp vikingene ytterligere er religion og mentalitet – I den norrøne mytologien handlet det om å dø i krig for å komme til Odins Valhall, hvor man kunne krige dagen lang, dø og våkne opp til kvelds. Vikingene kunne angripe uten en frykt for døden, siden døden var sett på som noe, vel, ”positivt”.

3

Vikingtid og middelalder i Norge

Virkninger av vikingferdene

I vest foregikk det norsk kolonisering, i England samlet kampen mot vikingene landet til ett rike, i øst grunnla svenske vikinger forgjengeren til Russland og i Frankrike satte normannerne seg ned i området som fikk navn etter dem, Normandie. Både i Normandie, i England og på Island gled etter hvert vikingene inn i befolkningen.

Vikingene bidro også til en sterk økning i menneskehandelen i Europa. I krig var det normalt å ta krigsfangene for å selge dem i etterkant. Mange av disse ble også sendt til Skandinavia hvor mennene ble satt til å jobbe, mens kvinnene skulle stelle hus og tjene som friller (elskerinner).

Rikssamling En gang mot slutten av 800-tallet var den nordnorske høvdingen Ottar i England, hvor

han fortalte om sitt hjemland. Fortellingene ble skrevet ned på gammelengelsk, og det vi vet han fortalte om var den såkalte ”nordvegen” eller ”landet mot nord” – Norge. Dette Norge var ikke helt det Norge vi har i dag. Det var snakk om kysten fra Troms til oslofjordområdet, samt de innenforliggende områdene, men ikke betydelig langt innover på land. Fra slutten av 800-tallet, og kanskje før det, har det fantes ”nordmenn” i form av et eget folk, men Norge var ikke en politisk enhet på denne tiden; det var ikke noe felles styre i dette området.

Harald Hårfagre

Harald Hårfagre regnes som den første rikssamleren. Han levde rundt slutten av 800-tallet. Harald hadde flere kongsgårder hvor han og hans menn bodde midlertidig. Det var enda ikke normalt at kongen holdt til på ett bestemt sted, så de bodde heller på gårder som de eide eller hadde tatt fra sine fiender. Fra Sør-Vestlandet kunne han enkelt kontrollere kysten og skipstrafikken, samt å tjene på handelen.

Hva Haralds rikssamling egentlig omfattet utenom kjerneområdet på Sør-Vestlandet, og innover i Hordaland, er relativt ukjent. Tidligere trodde man at han samlet hele Norge og at hans ætt fortsatte i maktposisjonen, men det er lite sannsynlig. Harald lagde i derimot forestillingen om et samlet land, mens hans sønner Eirik Blodøks og Håkon den gode i hvert fall bevarte farens kjerneområde.

Håkon den gode skal i følge kildene ha bidratt til dannelsen av såkalte lagting. Gulating på Vestlandet og Frostating i Trøndelag samt etter hvert flere andre landsdelsting kom i tillegg til de allerede eksisterende bygdetingene. På lagtingene møttes bønder for å diskutere lover og regler, vedta saker og ting og forhandle med kongen. En annen ting Håkon sto i bresjen for var leidangen, som var en militær støttesamling av bønder som kunne benyttes dersom det ble nødvendig. De måtte bidra med alt av utstyr for å forsvare landet. Rundt kongen var en hird, en flokk med væpnede menn. Et genialt varslingssystem for blant annet fremmede angrep ble tatt i bruk langs kysten, hvor man på hver topp bygde en varde som man tente på om man så fienden komme. Om en i leidangen så at en annen varde var tent, tente han på sin varde. Slik kunne man varsle hele norskekysten om trusler, uten mobildekning.

4

Vikingtid og middelalder i Norge

Uansett hva som skjedde møtte rikssamlingen motstand, og det var vanskelig å etablere et varig, stabilt og uavhengig kongedømme i Norge. Stormenn og danskene prøvde stadig å stikke kjepper i hjulene. Oslofjordområdet var lenge under dansk kontroll, og flere ganger allierte danskene seg med norske stormenn for å overta makta.

Rikssamlingen fullføres

De fleste som prøvde å bli konger i Norge hadde allerede vært suksessfulle vikinger i utlandet som kom hjem med store verdier og god militær erfaring, som de sammen med overtalelser brukte for å få følgere. Olav Haraldsson var en slik mann, som kom til landet i 1015. Som både levende og død fullførte han rikssamlingen. Palmesøndag 1016 gjorde Olav slutt på en del av sine fiender utenfor kysten av Vestfold, og i etterkant ble han godtatt som konge i nesten hele landet. For første gang var også det indre Østlandet tatt med i rikssamlingen.

Olav hadde fortsatt mange fiender, og ved slaget på Stiklestad 29. juli 1030 ble han drept i en salig kamp mot sine uvenner. Danskekongen satte inn sin sønn som konge i landet, noe som ikke var populært blant nordmennene. Etter noen år dro en gjeng mektige menn til Gardarike for å hente hjem Olavs sønn Magnus, som ble gjort til konge. Kongedømmet var fra nå av en sikker statsform i Norge.

Norge var ikke det eneste landet til å gjennomføre rikssamling i disse dager. Sverige, Danmark og resten av Europa definerte også grove landegrenser i denne tiden.

Norge blir et kristent land Rundt om i Norge finnes det i dag flere steinkors og kors risset inn i fjellet. Disse

stammer fra perioden 800 til år 1000, tiden da Norge ble kristnet. De fleste er å finne på Vestlandet, den delen av landet som hadde de klareste forbindelsene med kontinentet og de britiske øyer.

Håkon den gode og Olav Tryggvason var de to første norske kongene som drev aktiv kristning av landet. Begge hadde lært om religionen i England, og de hadde blitt døpt og omvendt der. I Norge bygde de kirker og forhandlet med bønder. Håkon møtte sterk motstand og ga etter hvert opp, mens Vestlandet ble omvendt da Olav Tryggvason prøvde seg. I Trøndelag møtte han derimot sterk motstand. Han tydde til tvang, drap og nedbrenning for å realisere sin drøm, og på veien skaffet han seg mange fiender som aktet å gjøre en slutt på hans regjeringstid.

Olav den hellige – Den fremste kristningskongen

Olav Haraldsson hadde også blitt omvendt i utlandet, og på samme måte som Olav Tryggvason møtte han sterk motstand som ble svart med makt og vold. Livet endte på samme måte for Haraldsson som for Tryggvason, men den store suksessen kom etter hans død. Sagaen forteller at da Olav ble gravd opp 12 måneder og fem netter etter sin død var kista god som ny, den luktet godt og Olav var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Ikke nok med

5

Vikingtid og middelalder i Norge

det, hår og negler hadde vokst helt siden dødstidspunktet. Det var bare én sannsynlig forklaring: Olav hadde en direkte kobling til Gud.

Kristning og rikssamling fulgte hverandre hånd i hånd. Olav Haraldsson skapte en organisert kirke med biskoper, prester, gudshus og kirkegårder. Kirken knyttet landet sammen, og det var kongen som utpekte biskopene fra hirden sin. Olav hjalp kirken, blant annet ved å sørge for at bøndene på tinget vedtok lover som sikret kristendommen, og til gjengjeld ble Olav selv betraktet som en hellig stamfar for alle senere norske konger.

Til forskjell fra før hadde folk nå én gud og hans sønn å forholde seg til, fremfor en rekke guder for forskjellige ting. I tillegg var religionen basert på bibelen, ikke muntlige fortellinger. Før var det de øverste lederne som ledet forskjellige ritualer, nå var det prestene, med i hovedsak gudstjenester som rituale. Gud skulle ikke lengre gi gode avlinger og beskyttelse. Man fikk høre om dommedag, fortapelse og helvete, paradis, frelse og opphøyelse.

Kristendommen hadde sine bestemte ritualer. Før påske skulle det fastes i 40 dager, alle måtte døpes, en skulle begraves i hellig jord ved kirken (bortsett fra forbrytere), man skulle dyrke de kristne helgenene, ikke arbeide på verken søndager eller helligdager, og det var ikke lov å sette ut vanskapte barn. Bøndene ble også oppmuntret til å slippe sine slavekvinner fri.

Fred og aktiv utenrikspolitikk

Etter at Olav den helliges sønn overtok som konge i 1035 fulgte hundre greit nok fredelige år, som ga mulighet for å drive vennligsinnet utenrikspolitikk. Blant annet gjorde i 1066 Harald Hardråde krav på den engelske tronen, men han ble stoppet ved Stanford Bridge (som er en lang historie jeg ikke skal gå inn på her).

Her i landet ble også korstogene, som i resten av Europa, mer utbredt. For eksempel dro kong Sigurd Jorsalfare (sønn av Magnus, som var sønn av Olav den hellige) med et korstog mot Midtøsten hvor han hjalp den første kongen i korsfarerriket Jerusalem med å erobre områder fra andre grupper.

Borgerkrigene (1130-1228) Sigurd døde i 1130, og med det var borgerkrigene i gang. De gikk i hovedsak ut på å

finne den neste kongen i landet - men ikke tenk at dette var en sammenhengende krig – den besto heller av en lengre samling småkriger adskilt av små fredsperioder, og det var mindre flokker som sloss, sett bort ifra mot slutten av 1100-tallet, da mobiliseringen var stor og mange tusener av menn var innblandet i kampene.

Hvorfor borgerkrig?

En årsak var at arverekkefølgen ikke eide system. Så lenge en på en eller annen måte kunne vise til at man var i engang den fjerneste slekt med en som tidligere hadde vært konge, hadde man rett til tronen. Det ble etter hvert en del folk, det – og med det en god del uenigheter.

6

Vikingtid og middelalder i Norge

Det rare er at det var det samme arverotet i de hundre årene som hadde vært så rolige. Grunnen til at alt gikk dunken i 1030 må være noe annet enn et udugelig arvesystem. Årsak nr. 2 var at de rike mennene her til lands ikke lengre tjente så mye på Europa, hvor rikssamlingsprosesser var på moten. Bedre organisering ga et sterkere forsvar på kontinentet, slik at plyndring ble vanskeligere. Letteste utvei var å heller støtte et kongsemne som kunne gi en det man ville, og naturlig vis støttet de forskjellige rikfolkene forskjellige kongealternativer. Årsak nr. 3 er nok at befolkningsvekst ga mindre plass, og nye gårder ble bygget på dårlig jord. Mange ble skvist ut, og de fant lett veien inn i rekkene til mulige konger. I tillegg hadde hver landsdel sine kongefavoritter, så da var det sannelig litt uenigheter dem imellom, også.

Erling Skakkes ønske om sønnen som konge

Gjennom utallige kamper og mange kongsemner i borgerkrigene var det to menn som var ekstra synlige: Erling Skakke og Sverre Sigurdsson.

Erling Skakke var mannen til dattera av kong Sigurd Jorsalfare. Han var en flink politiker og dreven kriger, han var bestemt og hard mot fiendene. Hans mål i livet var ikke å selv bli konge, men å gjøre sønnen Magnus til det. Fremgangsmåten til Erling gikk ut på å alliere seg med flere viktige personer, og ikke minst – og dette var genistreken hans – å alliere seg med kirken og erkebiskop Øystein, som satt rett under paven i kirkehierarkiet. Ved å tilby seg å hjelpe kirken med deres svake økonomi sikret Erling kirkens velsignelse over Magnus som konge. Sommeren 1153 tok kroningen plass i kirken i Bergen, hvor Magnus fikk Guds rett til kongedømmet Norge.

Med kroningen ble det også iverksatt en ny tronfølgelov som gjorde det klart at det bare kunne være én konge og at den eldste kongesønnen hadde førsterett til tronen. Sammen med den første kroningen i Norden kom dermed en lov som sikret stabilitet i riket, og gjorde det mulig for oss å få den storhetstiden som vi fikk på 1200-tallet.

Slutt på Borgerkrig

Selv om vi var sikret stabilitet skulle likevel en person velte systemet. Sverre kom fra Færøyene hvor han hadde vokst opp, og han påsto at han var kongesønn, selv om bevisene hans var veldig svake. Sverre fikk ikke samlet støtte slik Erling gjorde. Han måtte ta til takke med en rekke avdanka, fillete, fattige krigere som akkurat hadde mistet sine egne kongeretter. Så lite hadde de at i stede for ordentlig fottøy måtte de bruke bjørkenever, som ga dem kallenavnet birkebeinere.

Sverre og hans flokk var likevel til sammen en ganske godt fungerende drapsmaskin. I stede for å gå i spissen og bli drept først slik mange andre ledere gjorde det, holdt Sverre seg litt i bakgrunnen. Gjennom flere slag tok de ut hærer som en skulle tro var sterkere enn dem selv, og etter et slag i 1184 var kong Magnus død og hans regjeringstid historie.

Sverre fikk som konge ikke støtte fra en samlet kirke. Erkebiskopen forlot landet, mens de gjenværende biskopene til slutt gikk med på kroning i 1194. Paven fikk greie på at erkebiskopen lyste Sverre i bann, og som et resultat fikk ikke Sverre ha noe med kirkelige handlinger å gjøre. Biskopene forlot landet, og utenlands fikk oslobiskopen samlet opprørsstyrken baglerne. Sverre mestret aldri å stoppe dem, og konflikten mellom baglerne og birkebeinerne fortsatte etter hans død.

7

Vikingtid og middelalder i Norge

I 1217 godtok derimot baglerne birkebeinernes kongekandidat Håkon Håkonsson, sønn av forløpende konge Håkon Sverresson og barnebarnet til Sverre selv. Han måtte kjempe mot mindre opprør, men etter at han drepte den siste opprørshøvdingen i 1228 kan vi si at borgerkrigene endelig var over, og en ny mann satt med makten i et samlet kongerike.

Storhetstid Norges storhetstid begynte med Håkon Håkonsson og varte frem til 1319, da den siste

Sverre-ætt-kongen døde. I denne perioden fremsto Norge som et sterkt, enhetlig og selvstendig rike. En forutsetning for dette var enekongedømmet og tronfølgeloven, som gjorde at vi hadde én sterk konge om gangen. Kongen fikk støtte fra en sterk kirke og et aristokrati bestående av godseiere, som begge ble stadig sterkere gjennom storhetstida.

I tillegg var selvfølgelig bøndene viktige. De utgjorde kjernen i leidangsflåten og de var grunnlaget for den gode økonomien. Fra 1000-tallet hentet kongen, kirken og stormennene inn en økende mengde ressurser fra bøndene via skatter, avgifter, bøter og leieinntekter, som videre gikk til å bygge opp land og egen stilling. Flere monumentalbygg ble reist, som Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim, kongsgårder i de større byene og flere festninger.

Norgesveldet

Norgesveldet er betegnelsen på området Norge i denne storhetstida. Norge var på sitt største, som et resultat av en god utenrikspolitikk fra kongenes side. Politikken gikk ut på forhandlinger, avtaler, traktater, fredelig enighet og slikt. Ekteskap mellom kongehus ble også arrangert for å bedre forholdene over landegrensene. Utenrikspolitikken kunne ta form av militære slag, som i 1263 når Håkon Håkonsson innkalte leidangsflåten og dro i vei for å tvinge Suderøyene og Man over til Norge, noe som uheldig vis ikke var en stor suksess.

Norgesveldet bestod på denne tiden (denne oppramsingen samsvarer med utbredelsen i 1265, for områdene har blitt gitt og tatt opp gjennom storhetstida) av deler av Grønland, hele Island, Færøyene, Hjaltland, det som i dag er Norge med unntak av de aller nordligste områdene, større deler av midt-Sverige og fra Østfold strakk landet seg helt ned til dagens Göteborg, Man og Suderøyene (men i 1266 solgte kongen de to sistnevnte til skottekongen).

Selv om man betegner dette som en storhetstid, var det egentlig for det meste overklassen og kongeslekten det gikk veldig godt for. Bøndene var de som måtte levere til samfunnet, mens de rike koste seg i leveransene. Det var nok ikke alltid like gøy for bøndene selv.

Kongedømmet og kirken

Kongen sto som sjef på toppen. Hans makt hadde økt siden borgerkrigene, han hadde kirkens velsignelse, ledet militæret og rettsvesenet, og hadde det øverste ansvaret for fred og ro i riket. Kongen hadde sin hird bestående av rikets fremste menn som hadde avlagt ed til kongen. En del av dem var rundt ham støtt og stadig som kongens hoff, mens andre – såkalte syslemenn – styrte landet for kongen ute i distriktene.

8

Vikingtid og middelalder i Norge

Kong Magnus innførte i 1270-årene en felles lovgivning for hele landet, delt inn i Landsloven og Byloven, som erstattet lovene tidligere vedtatt på lagtingene. De nye lovene ble ikke votert over av bønder på tinget, men var sentralt gitt bestemt av kongen og hans menn. Blant annet ble det rikets ansvar å straffe, ikke offerets familie slik det var i ættesamfunnet. Ellers støttet kongen seg mer og mer på et eget riksråd bestående av viktige menn. En av oppgavene deres var å godkjenne arveretten til nye konger. Utover 1400-tallet (særlig i 1448-1460) fikk riksrådet en viktig rolle når de skulle velge ny konge. Vi var på denne tiden i union med valgkongedømmet Danmark, hvor kongen skulle velges på grunnlag av en håndfesting (tilsvarende en regjeringserklæring) han selv hadde hostet opp. Denne måtte riksrådet godkjenne for at han skulle få stillingen.

Den katolske kirken vokste sterkt i makt og anseelse på mange måter jevnbyrdig med staten, både i Norge og ellers i Europa. De største forskjellene mellom de to var at kirken var en del av en større, internasjonal bevegelse med sentrum i Roma, og den rådde ikke over militæret. Det kirken derimot kunne kontrollere var tankene til folk, noe staten hadde større vanskeligheter med å kunne gjøre. Kirken var like sterkt organisert som konge og stat. Under erkebiskopen i Nidaros sto flere biskoper som ”regjerte” over bispedømmer ute i landet. Under dem sto prestene i hver bygd. Kirken eide rundt 40% av alt jordegods i landet, og den skulle ha 1/10 av det som ble produsert innen jordbruk og fiske. Kirken hadde makt over dagliglivet, og den kunne dømme i religionsrelaterte saker, som for eksempel saker angående ekteskap - skilsmisse var forbudt såfremt ikke kirken bestemte seg for å gjøre et unntak.

Adel, treller og bøndene imellom

Norges egne overklasse, aristokratene (eller adelen), var gjerne å finne i hirden til kongen. De brukte ofte europeiske titler som baron og ridder. Plassen i hirden var arvelig, men var du ny og ville komme inn var det et pluss om du hadde en rik familie, til tross for at kongen var mer opptatt av dyktighet enn slekt: også fattige kunne nå inn så lenge de kunne sine saker.

Flesteparten av folket i Norge var bønder. Noen var så heldige å ha egen jord, og kanskje til og med odelsrett, men flesteparten leide jorden sin fra kirken, kongen, adelen eller storbønder. Bøndene var den gruppen som tapte mest på utviklingen av samfunnet fram til og utover på 1200-tallet. Det ble færre selveiere og flere leiere, og småbruk ble mindre og mindre lønnsomt. Overklassen og kirken tok mer og mer av bøndenes verdier, og makt ble flyttet fra lagtingene hvor bøndene hadde hatt en sterk stemme tidligere. Trellene og deres etterkommere var de som sto lavest i samfunnet. Trelleholdet forsvant gradvis etter vikingtiden, men etterkommere slet med å bli helt fri til langt ut på 1200-tallet.

Føydalisme?

Føydalismen vokste frem i middelalderens Europa, men hvor føydalt var det norske samfunnet? I Norge hadde man også håndgangne menn i hirden som avla ed til kongen og fikk tildelt verdier i bytte mot sivil og militær kongstjeneste. En forskjell var at vi ikke hadde noen slags føydal pyramide. De norske godseierne hadde mindre makt enn de europeiske. Her til lands hadde man leidgangshæren og kongens hird organisert rundt landets maktsentrum, ute i Europa tilhørte militæret stormennene. Videre var de norske bøndene frie, og kunne gå hvor de ville. Godseierne de (ofte) jobbet for kunne ikke dømme dem, og kunne heller ikke pålegge

9

Vikingtid og middelalder i Norge

dem ekstra avgifter. Det norske samfunnet hadde føydale trekk, men nei, Norge var aldri et ordentlig føydalt samfunn.

De første byene

Handelsplassen Skiringssal i Vestfold var det nærmeste Norge kom en by i vikingtida. Her bodde det fast noen hundre stykker og handelen gikk så det suste, frem til samfunnet forsvant rundt 900. Fra 1000-tallet oppsto det en rekke nye byer i landet, hvor Bergen ble sentrum med hele 7000 innbyggere. Oslo og Trondheim hadde kanskje 300 hver.

Handel var hovedgrunnen til at folk prakket seg sammen i byer. For Bergen var utenrikshandel sentralt, det var blant annet herifra tørrfisk ble sendt, som det var en stor etterspørsel på når kirken i fastetiden forbød folk å spise kjøtt.

På 1100-tallet slo også konger seg ned på bestemte steder fremfor å reise rundt til alle kongsgårdene sine. De bygde opp flotte bygninger og bygårder der livet kunne gå sin gang på innsiden, på markedsplasser og annet. Bygningsarbeidet ga jobb til håndverkerne. Kirker ble anlagt i området og bidro til sentralisering av makt og kultur på de tettbygde stedene.

Svartedauden - slutten på storhetstida

I 1349 smalt det. Svartedauden som hadde raidet Asia, Nord-Afrika og Europa kom til slutt til Norge. Folketallet i første halvdel av 1300-tallet var et sted mellom 350 000 og 440 000, og selv om vi ikke vet akkurat hvor mange det var som døde, vet vi etter studier av norske lokalsamfunn at omtrent 60% av gårdene ble lagt øde. Det er grunn til å tro at befolkningen sank med like mye, på de laveste var det kanskje 125 000 igjen her. Folketallet tok seg ikke opp igjen etter 1350 grunnet flere andre epidemier. Mellom 1360 og 1402 rammet pesten intet mindre enn fem ganger, og det var først rundt 1500 at folketallet klatret oppover igjen.

Når folketallet sank såpass dramatisk ble mange gårder lagt øde, enten på grunn av at folket der døde, eller fordi de flyttet inn på andre, større, øde gårder. Gårds- og etternavnet ”Ødegård” har sitt utspring fra gårder som ble lagt øde i denne perioden.

For de som var venner og familie til noen som hadde blitt rammet av pesten var dette en skremmende hendelse, men på mange måter gjorde det også livet lettere for folk. Tilgangen på mat gikk ikke ned, men mengden folk som trengte maten minket drastisk. De som drev små gårder som ikke gikk så godt kunne innta større og bedre gårder og leve et videre liv i god stand. Unge mennesker kunne finne seg en gård i stede for å vente på å overta en fra foreldrene, og kostholdet kunne bli mer variert fordi folk fikk plass til å dyrke mer forskjellig.

Begynnelsen på Unionene I 1319 fikk Norge og Sverige felles konge. Dette var startskuddet for en unionsperiode

for landet som ikke tok slutt før i 1905. I 1397 gikk Norge inn i en tett og fast union med svenskene og danskene i den såkalte Kalmarunionen.

10

Vikingtid og middelalder i Norge

Utgangspunktet for dette var at Håkon 5. ikke hadde noen sønner, bare en datter kalt Ingebjørg. Hun giftet seg med den svenske prinsen Erik, og sønnen fikk navnet Magnus Eriksson. Da Håkon 5. døde i 1319 ble Magnus konge i begge landene, selv om hvert rike ble styrt for seg selv. Meningen var at kongefellesskapet skulle oppløses etter en stund, men når Magnus’ to sønner fikk hvert sitt land fortsatte svensk og norsk politikk å stå tett sammen.

Margrete

Utover andre halvdel av 1300-tallet begynte Danmark å blande seg inn i den svensk-norske politikken. Forholdet mellom landene ble mer betydningsfylt, og det var Danmark som var viktigst. De hadde størst befolkning, størst inntekt, og (utrolig nok) et stort område – mye av dagens sørlige Sverige tilhørte Danmark.

10 år gammel giftet den danske kongsdatteren Margrete seg med Håkon 6. Etter bryllupet ble hun sendt til oppfostring i Sverige. Hun hadde familiemedlemmer fra alle de tre landene. I 1375 døde hennes far. Hun fikk sønnen Olav satt inn som konge i Danmark, og i 1380 ble han norsk konge da faren, Håkon 6., døde. Olav døde dessverre syv år senere, og det var nå Margrete viste hvor politisk sterk hun kunne være. Hun ordnet seg nemlig fullmakter til å styre alle tre landene. Etter dette fikk hun sin søsters barnebarn Erik av Pommern hyllet som konge i dem alle tre.

Margretes store ønske var å få til en varig union mellom Sverige, Norge og Danmark. Hun innkalte adelsmenn fra alle landene til et stort møte i den svenske byen Kalmar sommeren 1397 hvor Eirik ble kronet til unionskonge, selv om det var Margrete som satt med den reelle makten frem til hennes død i 1412. Her starter det en kaller en 400 års natt for Norge om tar slutt da vi brøt ut av en litt annen union med bare danskene i 1814.

Årsaker til Kalmarunionen

Det lille kongefellesskapet mellom Norge og Sverige fra 1319 hadde noe å si, men mesteparten av æren kan legges til Margrete. Før henne hadde knapt noen hatt en ide om en langvarig union mellom de skandinaviske landene. En annen grunn er at kongeslektene i landene var såpass viklet sammen på tvers av landegrensene. Tyskerne spilte også inn. Hanseatenes makt økte stadig, og de allierte seg med de skandinaviske landene etter tur. Både konger og stormenn risikerte å få makten svekket av hanseatene, så for å kunne motstå trusselen var det tryggere i en union.

Virkningene var at Norge ble tredje hjul på vogna, lillebror i unionen. Sverige hadde en god tid med en vellykket kamp for å komme seg ut, og Danmark holdt 200 år med glede som en mektig stat i området. Ikke før i 1814 skjedde det noe betydningsfylt i Norge igjen.

Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis

Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google

uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt.

Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt.

© Erlend C. L. Birkeland 2016

11