Demokrati og nasjon

Demokrati Demokrati og nasjon

1

Demokrati og nasjon

Det løper to store temaer gjennom 1800-tallets historie og

videre frem til 1914. Det ene er det demokratiske temaet med den

gradvise utviklingen av folkestyret. Det andre er det nasjonale

temaet med utviklingen av nasjoner og nasjonalstater og

motsetningen mellom flernasjonale imperier og nasjoner.

Disse temaene henger sammen med revolusjonene og de

ulike ideologiene som preget Europa på 1800-tallet. Revolusjoner

blir veldig viktige nå; Den amerikanske revolusjonen, men først og

fremst den store franske revolusjonen, videre revolusjoner i 1830 og

1848 og en russisk revolusjon i 1905 som peker fremover mot den

virkelig store russiske revolusjonen i 1917.

Den franske revolusjonen ble etterfulgt av napoleonskrigene

fra 1790-årene til 1815, men deretter var det ingen stor eller

langvarig krig i Europa før 1914. Flere nye ideologier som politisk

liberalisme, radikalisme, sosialisme, konservatisme og nasjonalisme

preget tenkningen omkring demokrati, nasjon og andre viktige

samfunnsspørsmål, og var alle viktige i utviklingen av et virkelig

demokrati.

Sammendrag

Den amerikanske revolusjonen Opplysningsfilosofene fra 1600- og 1700-tallet fikk en viktig posisjon og ble et

utgangspunkt for 1800-tallets demokratiske utvikling. Deres ideer ble aktuelle i hele Europa, men særlig ble de tatt i mot i Frankrike, hvor de ble brukt som sterk kritikk av eneveldet. Lockes folkesuverenitet og Montesquieus ideer om maktfordelingsprinsippet fikk en plass i den politiske diskusjonen, og arbeidere rundt omkring begynte etter hvert å røre på seg.

Helt fra 1600-tallet hadde europeiske stater etablert kolonier i Nord-Amerika, hvorav de fleste var britiske. Omkring 1760-årene dukket det opp uenigheter og konflikter mellom de nordamerikanske statene og Storbritannia, mye fordi parlamentet i London påla koloniene skatter og avgifter for å finansiere imperiet, uten at koloniene selv fikk være representert i parlamentet. Storbritannia nektet også koloniene fri handel med andre land.

2

Demokrati og nasjon

Amerikas forente stater

Det rare er at til å begynne med ønsket ingen av koloniene uavhengighet fra Storbritannia. Kommende president George Washington uttalte i 1774 at «ikke noe tenkende menneske i Nord-Amerika ønsker uavhengighet». Likevel: Allerede året etter var situasjonen en helt annen.

4. juli 1776 erklærte tretten engelske kolonier langs Atlanterhavskysten av Nord-Amerika seg uavhengige med the Declaration of Independence, sterkt inspirert av opplysningsfilosofenes ideer om frihet og folkesuverenitet. Avtalen åpner med en konstatering av det som etter hvert blir kjent som «The American Dream» hvor en hver person var sin egen herre, og skulle ha frihet til å bygge seg selv opp i samfunnet.

Dette gikk ikke stille forbi Storbritannia, som allerede hadde erklært full krig mot koloniene i nord. Den amerikanske uavhengighetskrigen raste fra 1775 til 1783, primært mellom de amerikanske revolusjonære og Storbritannia, men med flere andre støttespillere på hver side. En av de viktigste var kanskje Frankrikes støtte til de revolusjonære fra 1778. Grunnen til at Frankrike og Ludvig 16. gikk til krig på kolonistenes side var i stor grad for å skade Storbritannia så mye som mulig. De to hadde vært erkefiender så langt tilbake en kunne huske. Det endte med britisk tilbaketrekning i 1781.

I 1787 ble det vedtatt at Amerikas forente stater skulle fungere som en føderasjon hvor en sentralregjering har den overordnede makten, mens hver stat selv fikk mye makt til å bestemme over seg selv. For eksempel bestemte sentralmakten utenrikspolitikk og handel, mens statene selv kunne tillate eller forby slaveri.

Den amerikanske uavhengighetserklæringen ble et bevis på hvordan en kunne bryte med det gamle og få et nytt styre bygd på opplysningsfilosofenes tanker. Det folk i Europa bare hadde drømt om hadde blitt virkelighet i Amerika. Franskmennene var først ute til å gjøre inspirasjon om til handling.

Den franske revolusjonen Før revolusjonen var Frankrike et standssamfunn, bestående av geistligheten, adelen

og tredjestanden, hvorav borgerskapet (næringsdrivende og jurister) utgjorde den øvre delen av sistnevnte. 98 % av befolkningen tilhørte tredjestanden, og bøndene var i flertall. Likevel var det borgerskapet som skulle ha størst betydning for revolusjonen.

En sentral del av standssamfunnet var adelens medfødte privilegier som gjorde så dyktighet og kunnskaper ikke hadde en døyt å si for hva du kunne bli. Et slikt system hindret at borgerskapet kunne arbeide seg oppover. Rike og veletablerte borgere ønsket også innflytelse, så de hadde mye å tjene på at standssamfunnet falt.

Bøndene ville også få det bedre etter større samfunnsendringer. Adelige godseiere hadde monopoler på utstyr, slik at bøndene måtte betale for å bruke det. Til godseieren måtte de også betale faste avgifter, og han måtte få jakte på jorda deres.

Men særlig ett privilegium hadde betydning for revolusjonens utbrudd. Adelen og geistligheten betalte egentlig ikke skatt, men etter den dyre, franske deltagelsen i krigen i Amerika måtte kongen redde landet fra økonomisk krise. Han foreslo å oppheve skatteprivilegiene. Det var ikke populært.

3

Demokrati og nasjon

Fra eneveldet til Menneskerettighetserklæring

Da forslaget om skattelegging kom ble de møtt med sterk motstand. Likevel måtte ne finne en løsning på krisen, så i mai 1789 ble det innkalt til stenderforsamling i Versailles med representanter for hver av de tre stendene.

Nå skjer ting veldig raskt. Da forsamlingen møttes ble de enige om å kalle seg en nasjonalforsamling, og de bestemte at det var dem, ikke kongen, som var den øverste myndigheten i Frankrike. Bare på noen uker falt eneveldet og et konstitusjonelt monarki ble opprettet. Folkesuverenitet var innført.

Kongen var naturlig vis ikke glad, og ryktene ble spredt om at kongen ville gå til væpnet aksjon mot nasjonalforsamlingen. Folket plyndret våpenlagre og kornmagasiner og marsjerte mot Bastillen, en festning som fra middelalderen hadde fungert som fengsel. Bastillen var selve symbolet på hvordan eneveldet hadde makten over folket, hvor fanger satt innesperret uten lov eller dom. Festningen var også et våpenlager som folket ville få kontroll over, og 14. juli 1789 ble det stormet.

Nyheten spredte seg hurtig og ga opprør i distriktene. Illsinte bønder angrep godseierne. Lovløse tilstander spredte seg, og 4. august avskaffet nasjonalforsamlingen alle føydalavgifter for å roe ned bøndene. Beruset av frihetstanken ble alle privilegier og retter fjernet natten til den 5. august. Standssamfunnet eksisterte ikke lengre, og alle var like for loven. Eneveldet var historie.

I august 1789 fullførte nasjonalforsamlingen et utkast til en erklæring om menneskenes og borgernes rettigheter. Nå var rettighetene knyttet til enkeltindivider, i stede for til samfunnsgrupper slik det hadde vært før. I den nye grunnloven av 1791 ble det innledet med menneskerettighetserklæringen.

Den nye styreformen var en svært demokratisk styreform hvor kongen delte makten med nasjonalforsamlingen og domstolene. Samfunnet ble mer åpent, alle kunne komme seg oppover uten at samfunnslagene stoppet dem, og alle menn som betalte en viss mengde i skatt hadde stemmerett. Det at kvinner ikke fikk stemmerett møtte derimot kritikk fra både menn og kvinner. Ingen europeisk nasjon hadde noen gang gjennomgått såpass store endringer på så kort tid. Franskmennene kunne vært enige om at ting hadde blitt bra nok og avslutte revolusjonen, men den gang ei.

Krig og terror

Bøndene og borgerne hadde nådd sine mål, men folkene i byene – og særlig Paris – var fortsatt ikke fornøyde. Prisene steg, arbeidsledigheten økte og mangel på korn var et problem.

Våren 1792 gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen. Grunnen var at under revolusjonen hadde mange franske adelige flyktet. De revolusjonære hadde grunn til å tro at de mange adelige skulle forsøke å knuse det revolusjonen hadde oppnådd. Ikke nok med det, tilhengerne av revolusjonen ønsket å spre tankene sine ut over Europa. Frankrike innførte som første land i historien allmenn verneplikt, for å kunne drive massekrig.

Stemningen ble radikalisert i Paris, og 10. august 1792 angrep småkårsfolk Versailles, avsatte kongen og erklærte landet som republikk. Ludvig 16. ble dømt for forræderi og henrettet i januar 1793. Makten ble overtatt av de revolusjonære, som styrte landet som et diktatur. Giljotinen ble stadig brukt på alle mistenkt for å være motstandere av revolusjonen. 4

Demokrati og nasjon

Titusener av mennesker ble henrettet, og særlig var dette advokaten Robespierre sitt verk. Hans politiske motstandere ble halshugget i fleng, men i juli 1794 ble han selv lagt for giljotinen; etter dette avtok terroren.

Napoleons Europa Opprør, krig, valg og statskupp om hverandre ga en kaotisk situasjon som lederne

fikk vanskelig med å ordne opp i, men fra militæret kom så den lille korporalen som skulle redde landet. Napoleon gjorde statskupp å november 1799, endte kaoset og ledet krig med stø hånd mot alle mulige utenlandske fiender. På bakgrunn av en folkeavstemning utnevner han seg til keiser fem år senere.

En samlende statsleder

Napoleons sterke makt fikk han i stor grad fordi han var den som greide å få slutt på kaoset. Mange tok hans regime hjertelig velkommen som en erstatning for det passerte rotet. Selv om ytringsfriheten ble sterkt begrenset og maktfordeling og folkesuverenitet fantes bare som blekk på papir, gjorde han også mye populært, som å bygge ut skoleverket og åpne mulighetene for at gutter fra alle lag kunne ta videregående utdanning. Jentenes utdannelse ble overlatt til kirken.

Borgerskapet likte Napoleon på grunn av hans garanti for å ikke gjeninnføre et standssamfunn, og det nye lovverket, Code Napoléon, sikret privat eiendomsrett og like muligheter for alle menn. Kvinnene ble presset langt utenfor alt som hadde med politikk å gjøre. Bøndene klagde heller ikke, fordi for dem handlet revolusjonen om å bli kvitt føydalsamfunnet. Napoleon var sett som en garantist for at det ikke skulle gjeninnføres. Den gamle adelens tillit ble forbedret ved å la dem kjøpe tilbake sine eiendommer, og en ny adel ble opprettet basert på innsats og rikdom heller enn arv.

Noe som gjorde mye i samlingsprosessen var Napoleons høyst suksessfulle forhandlinger med kirken. De fleste franskmenn hadde sterke bånd til den katolske kirken, men under revolusjonen hadde kirken mistet eiendom, inntekt og frihet. De revolusjonære ville svekke religionens innflytelse, men det var noter resten av befolkningen ikke helt fulgte. Napoleon inngikk i 1801 en avtale med paven som førte til at forholdet ble normalisert.

Europa i krig: Napoleons fall

Napoleons interne popularitet skyltes også at han førte en rekke suksessfulle kriger som endte med okkupering og allianser som spredte de revolusjonære tankene over til Europas befolkninger, som på sin side var veldig positive til revolusjonens grunnprinsipper om likhet, frihet og brorskap. Begeistringen dabbet derimot litt av når franskmennene begynte å kreve skatter for å finansiere videre krig.

Frankrikes nemesis hadde i alle år vært Storbritannia. I 1806 startet Napoleon fastlandsblokaden, med den idé å stenge hele kontinentet for britisk handel. Da ville landets økonomi raseres. I 1810 brøt derimot den russiske tsaren blokaden og gjenopptok handel

5

Demokrati og nasjon

med britene. Det falt ikke i god jord hos Napoleon, som høsten 1812 gikk til full krig mot russerne og på alle måter også den russiske vinteren, noe som ble starten på slutten.

Russerne fører krig på egen jord på en egenartet måte. De trakk seg tilbake over fjellene til Moskva og plantet byen full av brannbomber, så når de franske soldatene hadde sløyet ned russisk befolkning på veien innover i landet ankom de en tom hovedstad som russerne selv sprengte sønder og sammen. Franskmennene måtte trekke seg tilbake over fjellene i mange herrens minusgrader, uten mat eller ordentlig tøy, og med russiske småangrep stikkende her og der. 400  000 franske soldater mistet livet bare i tilbaketrekningen. Etter dette gikk alle Frankrikes fiender sammen, og i aprildagene 1814 marsjerte de allierte inn i Paris, avsatte Napoleon og sendte han til den italienske øya Elba.

Stabeisen selv ville derimot ikke godta nederlaget, og 1. mars 1815 var han tilbake i Sør-Frankrike med 1500 mann. Han satte kursen for Paris og samlet en hær på veien, han tok tilbake makten og startet igjen krig på kontinentet, men allerede 18. juni møtte han sin overmakt ved Waterloo da franskmenn, prøyssere og briter braket sammen i et av de mer kjente slagene i historien. Napoleon ble denne gangen satt pokkerivoll langt vekke på øya St. Helena i Atlanterhavet, hvor han i 1821 døde.

Kontinentet etter Napoleon

Når Europa hadde tatt hånd om Napoleon for siste gang var 25 år med uro slutt. I årene 1814-15 var representanter for alle Europas stater samlet i Wien for å forhandle frem avtaler som skulle sikre stabilitet og fred. Også Frankrike var med, nå styrt av kong Ludvig 16. Forhandlingene ble ledet av reaksjonære og konservative politikere fra stormaktene, som jevnt over mente krig og revolusjon var ett fedd, og at revolusjonære holdninger måtte bekjempes på alle måter.

Maktbalanse ble et viktig prinsipp. En skulle dele inn Europa slik at det eksisterte likevekt mellom landene, med det mål at ingen skulle kunne dominere over andre. For å hindre at revolusjonære lagde egne stater bestemte en at de nye grensene kongressen satte var faste. Et mulig problem var at en baserte inndelingen på balanse fremfor frihet og nasjonal selvstendighet. Dette førte til konflikter senere.

I områder som hadde været okkupert av franskmennene eksisterte over hundre små stater. Disse brydde kongressmedlemmene seg pent lite om og dyttet på med autoritære styresett og konstitusjonelt monarki.

Wienkongressen hadde den fremragende lederen Clemens von Metternich fra Østerrike. Han hadde en veldig god evne til å finne løsninger på vanskelige spørsmål, og kom frem til nye plantegninger for Europa som fikk støtte fra alle stormaktene. Han var ytterst sentral i å utforme det autoritære systemet som ville herske frem til 1848.

Uavhengighet i Latin-Amerika Uavhengighetskampen spredte seg, og i Latin-Amerika ga den resultater. Der hadde

nesten alle de spanske koloniene revet seg løs primo 1800, sterkt inspirert av opplysningsfilosofene og hendelsene i Frankrike og Nord-Amerika, kombinert med misnøyen over at koloniherrenes hindring av økonomisk utvikling.

Først ute var Haiti, som etter historiens største slaveopprør erklærte seg selvstendig i 1804. En viktig grunn til at folket fikk muligheten til å ta kontroll var at Spania var okkupert 6

Demokrati og nasjon

under napoleonskrigene, og det var langt og dyrt å sende soldater til andre siden av planeten for å slå ned på et opprør som hadde bred støtte i lokalbefolkningen. I 1826 var nesten bare Cuba gjenlevende koloni.

Den største opprørslederen, Simón Bolívar, hadde lenge hatt en drøm om å samle Sør-Amerika under ett, men det ble aldri en realitet. Uenighetene mellom folkene var for store. Det dukket heller opp selvstendige republikker med folkevalgte nasjonalforsamlinger, men demokratiet forsvant raskt når generaler tok over makten.

Ideologier Religiøse ideologier har alltid vært til stede, med når det på 1800-tallet dukket opp

politiske ideologier - ideologier som bygde på en ide om hvordan samfunnet burde styres - har vi grunn til å vise ytterligere interesse. Det utviklet seg til mer enn bare tanker: det var ideer som fikk folk til å gjøre noe. Det ble en drivkraft som tok historien fremover.

Politisk liberalisme

Den politiske liberalismen fokuserer på frihet for den enkelte som det største av alle goder. De liberale ønsket menneskerettighetene velkommen og kjempet ellers for tros-, presse-, ytrings- og forsamlingsfrihet. Også likhet var et viktig prinsipp. Ytterligere sosial likhet var derimot ikke noe de var opptatt av. De var mot eneveldet og for valgte nasjonalforsamlinger, men siden ikke alle var like smarte burde bare de med en viss eiendom eller formue ha stemmerett. Den politiske liberalismen var borgerskapets ideologi.

Radikalisme og sosialisme

Radikalisme og radikal er i dag ganske generelle begreper, og en radikal person er en som er mer ivrig etter forandring enn hva det store flertallet er. På 1800-tallet var betydningen en litt annen. Da var de radikale republikanere som ville avskaffe monarkiet og ha en valgt leder. De var mot kirke og aristokrati, og for alminnelig stemmerett. De krevde også sosiale reformer, til forskjell fra de liberale. De som støttet radikalismen var gjerne småkjøpmenn, mindre næringsdrivende, håndverkere, studenter, arbeidere og vertshusholdere.

Sosialismens fokus var de sosiale forskjellene mellom folk. Sosialistene var av den generelle oppfatning at det økonomiske systemet var dypt urettferdig, at det ikke var riktig at noen rike kapitalister skulle sitte på toppen og tjene masse. Derfor kjempet sosialistene frem tanken om at mest mulig skulle eies og drives kollektivt. Politisk likhet var ikke nok, en måtte også oppnå full sosial likhet mellom medmennesker.

7

Demokrati og nasjon

Konservatisme

De konservative var i kortform det stikk motsatte av de radikale. De konservative mente ærlig at revolusjon og liknende brå omveltninger bare skadet samfunnet, og de mente derfor at alle endringer måtte foregå langsomt. De ønsket et sterkt kongedømme, gjerne i form av et enevelde eller et autoritært styre. Adel og aristokratiet måtte stå sterkt, det var galskap å gi makten til valgte nasjonalforsamlinger, og kirken var viktig i arbeidet med å binde landet sammen. Noen ønsket også å gjeninnføre lover og regler fra før revolusjonene. Disse ble kalt reaksjonære.

Nasjonalisme

Nasjonalisme er sammen med liberalismen 1800-tallets mest innflytelsesrike ideologi, men denne ideologien så ikke på hvordan makt skulle fordeles og hvordan en skulle løse problemene i samfunnet. Fokuset var på å binde og skille grupper avhengig av fellestrekk slik at en kunne samle befolkninger i nasjonale fellesskap og egne stater. Da kunne grupper lettere dyrke et samlet fellesskap, og mennesker med felles interesser kunne fremme dem sammen. Den franske nasjonalismen, eller den politiske nasjonalismen, gikk ut på å samle folkegrupper i et område ved hjelp at det politiske fellesskapet. Det var de politiske institusjonene som bandt folket sammen. Etterhvert fikk den tyske nasjonalismen større betydning enn den franske. Den tyske gikk ut på å samle folk på bakgrunn av felles språk, historie og religion.

I første halvdel av 1800-tallet gikk nasjonalisme og politisk liberalisme godt hånd i hånd, men mot de siste tiårene skilte de lag da nasjonalismen ble mer preget av rasismen (tanken om å dele folk inn i grupper og mene at ens egen gruppe står over de andre), sosialdarwinismen (tanken om at det hele tiden foregår en kamp mellom de sterke og de svake, og at det naturlige er at den sterkeste overlever) og etter hvert imperialismen (hvor en stat utvider sin makt og innflytelse på bekostning av andre stater). En blanding av disse oppsto mot slutten av 1800-tallet og henger i tråd med fascismen etter den første verdenskrigen.

Opprør og flere revolusjoner De konservative og reaksjonære sto sterkt i Europa etter 1815, men gruppene som

ønsket forandring vokste. De liberale krevde valgte nasjonalforsamlinger, og nasjonalister i de germanske områdene ville samles i ett land. I Frankrike styrte Karl 10. som eneveldig konge utvalgt av Gud. Han ordnet forfølgelse av radikale og liberale og bidro generelt til mye misnøye, så i juli 1830 sprakk bobla da Paris ble kastet ut i en kort og intens revolusjon preget av kamper i gatene med studenter, arbeidere og borgere mot de militære styrkene. Til slutt måtte Karl flykte, og inn kom Ludvig Filip. Han var en konge som 1) ikke ønsket eneveldet, og som 2) gjerne delte makten med et folkevalgt organ. Stemmeretten ble utvidet til å omfatte alle de mest velstående, så det nye styret var i første rekke til for borgerskapet og de «bedre» næringsdrivende.

8

Demokrati og nasjon

Denne Julirevolusjonen utløste mange demonstrasjoner rundt om på kontinentet. De fleste ble slått tilbake, men for eksempel Belgia lyktes i å bryte ut av Nederland. Det er et eksempel på hvordan nasjonalismen kunne fungere splittende.

Frankrikes Februarrevolusjon

Julirevolusjonen førte ikke til store resultater. De borgerlige mente de hadde for lite makt, og arbeiderne krevde en bedre posisjon. Flere mente også at det nasjonale fellesskapet var skadet. I Februar 1848 startet en revolusjon i Paris som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa. Demonstrasjoner, kamper og skuddvekslinger fant sted i de barrikaderte gatene. Kongedømmet raste og kongen flyktet. Frankrike ble erklært republikk, stemmerett ble gitt til alle menn og også sosiale reformer ble iverksatt som at det ble etablert verksteder hvor arbeidsløse kunne få jobb.

Men lengre enn det gikk det ikke, for det viste seg at de fleste franskmenn som ikke bodde i Paris heller ikke delte parisernes radikale tanker. Det ga en nasjonalforsamling som ikke var på god talefot med de revolusjonære i hovedstaden, og mindre opprør kom når de folkevalgte ville stenge arbeidsverkstedene. En av Napoleons nevøer ble president, og selv om han beholdt allmenn stemmerett manipulerte han valg og nasjonalforsamlingen slik at han fikk mest å si. Den demokratiske utviklingen stoppet, og presidenten utnevnte seg til keiser Napoleon 3.

I Tyskland, Østerrike og Italia foregikk opprør nesten overalt. Radikale og liberale krav ble blandet nasjonalistenes meninger når de nå begynte å engasjere seg. Også her ga konger og fyrster seg underlig lett, flyktet eller gikk med på reformer. Bøndene var også her i flertall, og som i Frankrike var de ikke revolusjonære. De adlød offiserene, og hæren slo til slutt ned på alt.

Som et resultat av revolusjonene ble det såkalte livegenskapet avskaffet i Øst-Europa slik at bøndene ikke lengre var bundet til godseierne. Nasjonalistene vant frem i de neste tiårene, og de liberale kravene om valg og nasjonalforsamling gikk igjennom noen steder. De borgerlige forsto etter hvert at det taktisk beste var å lytte til de som ønsket reformer. Etter 1850 ble både politiske og sosiale reformer gjennomført også av konservative ledere. I Russland, derimot, gikk ting i en annen retning.

Italiensk og tysk samling

Styrken i nasjonalismen ble demonstrert i de to tiårene etter 1848 da mange småstater samlet seg til Tyskland og Italia. Samlingen var et resultat av at statsledere hørte på nasjonalistene fremfor å undertrykke dem.

I Italia var det flere deler av samfunnet som drev prosessen. Det liberale kongeriket Sardinia gikk sterkt inn for et samlet land, og de fikk sterk støtte fra folkene som levde både i nord og i sør. Det nye Italia ble et liberalt og konstitusjonelt monarki.

«Det tyske forbundet», som besto av mange tyske stater, var et resultat av Wienkongressen. Forbundets største stat, Preussen, hadde den konservative godseieren Otto von Bismarck som statsminister, og han hadde ikke stor tro på hverken nasjonalforsamlinger eller valg. Han foretrakk blod og jern. Likevel så han etter hvert at nasjonalistene sto så sterkt at en tysk samling var uungåelig.

9

Demokrati og nasjon

For å sørge for å fortsatt beholde makt stilte Bismarck og Preussen seg i spissen for en storstilt tysk samling som ga krig mot flere naboland, og når den var fullført var mange tysktalende stater og folk ikke inkludert, som Østerrike: Bismarck ikke ville ha med dem fordi det ville svekke Preussens makt i for stor grad.

Samlingen av statene fremmet den demokratiske utviklingen i de to landene. Italia ble en liberal stat (selv om liberalistiske tanker hadde langt fra full støtte i folket), og Tyskland ble et keiserrike med en valgt nasjonalforsamling. I begge landene vokste en diskuterende presse, men likevel ble Tyskland på mange måter en autoritær stat hvor mye makt lå hos keiseren (han hadde full kontroll over ministerne, hæren og utenrikspolitikken), embetsmennene og offiserene. Samlingen av Tyskland til ett keiserdømme var betydelig for Europas historie. Keiserriket ble kontinentets største industrinasjon, og fra første stund hadde Tyskland stor innvirkning på internasjonale forhold.

Imperiene Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn og Russland hadde alle interesser på Balkan,

og de mange nasjonalistene ville enten ut og danne egne stater eller bli værende og ha mer indre selvstyre.

Det osmanske riket

Det en gang så mektige osmanske riket hadde blitt svekket fra 1700-tallet, og på 1800-tallet gikk det bare dårligere når europeiske stormakter tok områdene deres i Nord-Afrika. I 1850 hadde riket enda makt på Balkan, men ved utbruddet av første verdenskrig var det drevet ut av nesten hele området. Det er to grunner til det. Den ene er at de europeiske stormaktene tvang osmanene ut, og den andre var at nasjonalismen gjorde ting vanskelig. På Balkan levde mange forskjellige grupper side om side, og mellom 1850 og krigsutbruddet vendte mange av disse gruppene seg mot overmakten for å få selvstendighet, støttet av stormaktene. Riket var svakt og nasjonalismen var eksplosiv, så vanskelig var prosessen ikke.

Østerrike-Ungarn

Keiserriket Østerrike omfattet ganske mange nasjonaliteter, og når riket ble svekket gjennom tysk og italiensk samling presset nasjonalistiske madjarer (ungarere) frem en ordning i 1867 hvor riket ble splittet til et dobbeltmonarki der keiseren i Østerrike også var konge i Ungarn, mens (kun) utenrikspolitikken, pengevesenet og det militære skulle være felles. I Ungarn førte madjarene en knallhard undertrykkingspolitikk ovenfor andre nasjonaliteter. Ellers fikk liberalismen innflytelse. Det ble opprettet nasjonalforsamlinger og en holdt valg, men makten lå i all hovedsak hos kongen/keiseren, hans regjering, embetsmennene og hæren.

10

Demokrati og nasjon

Russland

Russland var en stormakt i både Europa og Asia. I landet var det 44 % russere, og den største minoriteten var ukrainere, etterfulgt av polske. Sistnevnte var nasjonalister som gjorde mange opprør mot tsarveldet. Likevel: Utviklingen av den nasjonale bevisstheten gikk langsomt, og fra og med 1880-årene startet en ganske hard russifiseringspolitikk, som ga mye uro og flyttestrømmer.

På flere måter lå Russland etter resten av Europa. Bøndene ble ikke fri fra godseierne før i 1861, og jordbruket var primitivt. Befolkningen økte stadig, og bøndenes fortjeneste minket. Først i 1890-årene tok industrialiseringen ordentlig til.

Liberalisme og radikale ideer brukte lang tid på å nå inn, og riket var et enevelde frem til revolusjonen i 1905. Det var rundt 1900 at motstanden til eneveldet ble synlig og krav om liberalisme kom frem. Noen av ønskene ble innfridd etter 1905, da det ble opprettet en valgt nasjonalforsamling - dumaen - og en fikk en begrenset stemmerett. Partier og en fri presse vokste frem. Bøndene reiste seg, og arbeiderne streiket. Det ble omsider opprettet arbeider- og soldatråd (sovjeter), men noen år etter fikk tsaren lagt det ned igjen.

Alt var likevel ikke bare en dans på roser for nasjonalistene. Mye hang igjen fra tidligere, som at tsaren, embetsmennene, hæren og politiet beholdt mye makt og russifiseringspolitikken fortsatte.

Politisk utvikling mot slutten av århundret Den industrielle revolusjonen ga en stor arbeiderklasse, og etterhvert som de ble mer

klassebevisst begynte de å organisere seg. De fremmet sosialismen som sin ideologi, noe som ga sosialismen en slagkraft mye sterkere enn hva den har hatt tidligere. Det kom til å få store følger for samfunnet og politikken ultimo 1800.

Arbeiderbevegelsen

Arbeiderbevegelsen besto av sosialistiske partier som arbeiderne stiftet og av fagforeninger som skulle kjempe frem bedre lønn og arbeidsvilkår.

Sosialistene ønsket allmenn stemmerett og demokratiske reformer som liberalistene, men de så skeptisk på nasjonalismen, for i følge sosialistene var klassen og klassekamp, ikke nasjonens fellesskap, viktigst. Derfor samarbeidet gjerne sosialister i flere land i såkalte arbeiderinternasjonaler.

Marxismen var en inspirasjon for de fleste sosialister. Karl Marx mente nemlig at klassekamp og revolusjon sto sentralt i alle samfunn, og at de to var essensielle i historiens fremgang. Sosialistene, derimot, var uenige om hvordan en skulle oppnå et sosialistisk samfunn. De som etter hvert endte med å kalle seg sosialdemokrater mente at arbeiderne skulle kjempe frem flertall ved valg og så vedta lover for å få et sosialistisk samfunn. Revolusjonære sosialister (kommunister) ville heller ty til maktkupp uten hverken flertall eller lovvedtak. Ingen sosialistiske partier kom i regjering i Europa før første verdenskrig, men den voksende bevegelsen førte til at flere stater innførte arbeidsvern- og trygdelover.

11

Demokrati og nasjon

Europas viktigste sosialistiske parti var det tyske. Bismarck prøvde å bekjempe dem ved å forby deres virksomhet, samtidig som han prøvde å lokke til seg arbeiderne med syke-, ulykkes- og alderstrygd, men til ingen nytte. Det tyske sosialistpartiet ble Europas største innen ideologien, beundret i alle land og ved valget i 1912 fikk de 1/3 av stemmene, selv om de ikke fikk ta del i makten. Tyskland ble splittet mellom arbeiderbevegelsen og resten.

I Russland var den sosialistiske bevegelsen delt. Bolsjevikene arbeidet for en eliteorganisasjon for de yrkesrevolusjonære, som skulle lede arbeiderklassen fram mot revolusjon. Sosialistene, som hadde hatt en ganske viktig posisjon i 1905-revolusjonen, fikk kun en mindre rolle nå, men ble igjen viktige i den russiske revolusjonen av 1917.

Kvinnebevegelsen

Mot slutten av 1800-tallet vokste enda en ideologi frem i Vest-Europa og USA. Feminismen ble basert på mange av liberalismens tanker om likestilling i en tid der menn dominerte mens kvinner manglet mange rettigheter og ofte ble utsatt for diskriminering. Fokuset var i starten å avskaffe de lover og påbud som gjorde henne økonomisk avhengig av mannen, men også stemmerett for kvinner ble en viktig sak på starten av det 20. århundret. I England gikk dem - de såkalte suffragettene - mer hardhendt til verks enn mange andre steder med knusing av ruter og organisert sultestreik. Først i 1918 fikk de innfridd sitt ønske. I tillegg utviklet det seg en sosialistisk kvinnebevegelse som fokuserte mye på å bedre arbeidsvilkår for kvinner.

Demokratiet før første verdenskrig

Liberalisme, radikalisme og sosialisme var alle ideologier som jevnt over trakk i den samme retningen av mer demokrati frem til den første verdenskrigen. En sak som ble bare viktigere og viktigere for de tre var utvidet stemmerett. Først ute med allmenn stemmerett for kvinner var Australia i 1902.

Et moderne demokrati vokste frem ikke bare på grunn av utvidet stemmerett, men også grunnet dannelsen av flere partier som kunne drive valgkamp og utviklingen av kritiske aviser som diskuterte og drøftet siste nytt. Folkeskolen ble innført i nesten alle land, og gjennom den kunne alle lære å lese og skrive, og dermed være bedre rustet til å ta valg, stemme og debattere politikk. Også parlamentarismen ble innført i mange land, i Norge i 1884. Den gjorde det klart at en regjering måtte ha støtte fra et flertall i nasjonalforsamlingen, og dersom nasjonalforsamlingen var sterkt uenig i regjeringens handlinger eller ikke hadde tillit til dem lengre, måtte den gå av. Det var ikke lengre en selvfølge at de rike satt fast med makta. Slik fikk folket mer makt på bekostning av konger og keisere.

Skal vi se på resten av verden er det spesielt USA som hadde nådd langt i demokratiutviklingen, i hvert fall hvis vi ser blant den hvite befolkningen. I Europa var det Storbritannia og Frankrike som hadde størst fremgang, med røtter tilbake fra henholdsvis 1600-tallet og revolusjonen i 1789. Begge hadde i løpet av årene blitt store kolonier, men liberalisme og demokrati var forbeholdt den vestlige verden. Liberale eller radikale briter og franskmenn støttet ofte bruk av kolonistyre og imperialisme alle andre steder.

12

Demokrati og nasjon

Utviklingen kom lengst i Vest-Europa og de skandinaviske landene, mens jo lengre øst du kom, desto svakere sto de demokratiske tankene. Men til og med i Russland var eneveldet over og begrensede politiske reformer innført.

Tankekart Tankekart over den franske revolusjonen:

Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis

Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google

uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt.

Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt.

© Erlend C. L. Birkeland 2016

13