SKYTTERGRAVER

• Før jul 1914 var det etablert to parallelle sammenhengende skyttergravssystem fra den sveitsiske grensa helt til nordsjøkysten i Belgia.

• Omgående bevegelser rundt fiendens flanker var ikke lenger mulig og krigen gikk inn i en statisk fase som skulle vare nesten ubrutt fram til høsten 1917.

Kart over skyttergravene.

• Den typiske avstanden mellom skyttergravene var mellom 100 og 300 meter, et område som ble kalt «ingenmannsland».

Nomans land var områdene mellom skyttergravene.

• I begynnelsen av krigen utviklet britene et system med tre parallelle skyttergraver bak hverandre.

• Hver linje var koblet til hverandre med løpegraver. • Rundt 60-90 meter bak den fremste skyttergraven var en

støtteskyttergrav eller kommunikasjonsgrav. Her samlet avdelingen seg om den fremre skyttergraven ble ble beskutt av artilleri.

• Rundt 250-450 meter bak fronten lå en reserveskyttergrav.

• Her var det meningen å samle seg til motangrep om fienden erobret de fremste skyttergravene.

• Skyttergraver ble aldri anlagt i en rett linje.• De var bygget i sikksakk for å forhindre at en

fiendtlig inntrenger ikke skulle kunne skyte langsetter.

• Effekten av splintgranater fra artilleriet ble også redusert.

Skyttergraver ble bygd i sikk sakk form

• Den siden av skyttergraven som vendte mot fienden hadde vanligvis et trinn som soldatene kunne stå på for å skyte.

• Begge sidene var forsterket etter beste evne med trevirke, bølgeblekk, sandsekker og netting.

• Bunnen av graven var vanligvis belagt med treplanker.

Oppbyggingen av en skyttergrav.

• Dekningsrom av varierende type ble anlagt i støttegraven.

• Britene gravde seg vanligvis 2,5-5 meter ned, mens tyskerne gravde seg opp til tre etasjer ned med betongtrapper mellom etasjene.

Dekningsrom

Inne i et tilfluktsrom

Nedgravd maskingeværstilling.

Beskyttelsesrom under et angrep.

• For å se ut av skyttergravene hadde soldatene små kikkhull.

• Noen kikkhull var bare hull mellom sandsekkene mens andre var dekket av små stålplater.

• Skyttergravsperiskop ble også brukt. • I sin enkleste form besto de bare av to speil på

en pinne.

Skyttergravsperiskop.

• Skyttergravene kunne graves på tre måter. Enten kunne de graves ovenfra og ned, men dette utsatte mannskapene for beskytning, eller fra siden, men da var det få som kunne jobbe av gangen.

• Det tredje alternativet var å grave en tunnel, og så fjernet man «taket» da skyttergraven var ferdig.

• Britiske retningslinjer sa det tok 450 mann seks timer med arbeid på natten å grave ut 250 meter med skyttergrav.

Graving av skyttergraver.

Canadiske soldater graver skyttergraver i Paschendale.

Ofte gravde man tunneler under fiendens skyttergraver.

• Høyt grunnvannspeil og dårlig drenering gjorde at skyttergravene ofte hadde vann i bunnen.

• Dette var spesielt ille i Flandern hvor britene opererte.

• Som en konsekvens av dette ble mange skyttergraver i Flandern bygget av sandsekker oppe på bakken

Skyttergrav fylt med vann

• Britene hadde et velutviklet system som gjorde at soldatenes periode i fremste linje ble forholdsvis kort. Ofte mellom en dag til to uker.

• En britisk soldats tjenesteår kunne deles opp slik:• 15 % i frontlinjen• 10 % i støttelinjen• 30 % i reserven• 20 % hvile• 25 % annet (sykehus, reise, permisjon, opplæring og så

videre)

• Selv når soldatene var ved fronten opplevde de ofte ikke direkte kampsituasjoner mer enn et par ganger i året.

• Det kunne være et angrep, forsvar mot et fiendtlig angrep eller mindre operasjoner.

• Noen områder av frontlinjen var rolige gjennom hele krigen.

• Og var noe som gjorde livet i skyttergravene forholdsvis enkelt.

Avslapning ved fronten.

Tyske soldater slapper av.

Britiske soldater tar en matpause.

• Andre deler av linjen var det alltid aktivitet. • Spesielt var Ypres ille for britene. • Men også avdelingene i de rolige områdene

opplevde daglig at egne soldater ble såret eller drept på grunn av fiendtlige skarpskyttere, artilleri og stridsgass.

• I de første seks månedene av 1916 var ikke britiske styrker involvert i slag på vestfronten, og allikevel hadde de 107 776 falne.

Artilleri ved fronten.

Gassangrep

Amerikansk snikskytter.

Tysk skytter.

Døde franske soldater

• Et frontavsnitt kunne bli tildelt et korps, som vanligvis var inndelt i tre divisjoner.

• To av disse holdt hvert sitt frontavsnitt, og den tredje sto i bakre linje som korpsreserve og for å gi soldatene mulighet for hvile.

• Dette mønsteret ble gjentatt nedover i organisasjonen. • Divisjonen hadde tre brigader, to i front og en i reserve. • Slik fortsatte det videre nedover i underavdelingene.• Jo lavere nivå en avdeling var på, jo oftere ble den

rotert inn og ut av frontlinjetjeneste.

Tyske soldater ved fronten.

Britiske soldater.

• På dagstid gjorde skarpskyttere og artilleriobservatører i ballonger og fly livet vanskelig for dem som forsøkte å forflytte seg, så fronten var vanligvis stille.

Snikskyttere drepte mange fiendtlige soldater.

Observatør i ballong.

• På nattestid økte aktiviteten siden mørket gjorde at man kunne forflytte styrker, få fram forsyninger, vedlikeholde skyttergravene og piggtrådsperringene samt sende ut oppklaringspatruljer for å kartlegge fiendens stillinger.

Nattpatrulje skal ut på oppdrag.

• Små raid ble utført for å ta fanger og erobre dokumenter.

• I løpet av krigens gang var britene spesielt aktive da de så det som nyttig for å holde moralen oppe blant egne styrker i tillegg til å nekte tyskerne fritt spillerom i ingenmannsland.

• Raidene var svært risikofylte.

Soldater på raid.

• For soldater fra Storbritannia og Samveldet som tjenestegjorde på vestfronten var andelen 12 %, men andelen av drepte og sårede til sammen var 56 %.

• Hvis man tar med at for hver soldat på fronten var det rundt 3 soldater i støttefunksjoner (artilleri, tren og sanitet), så var det usannsynlig for en kampsoldat å komme gjennom hele krigen uten å bli skadet på noen måte.

Lik i fellesgrav.

• Små skader kunne være dødelige hvis de ble infiserte og utviklet koldbrann.

• Tyskerne fant at 12 % av benskader og 23% av armskader førte til at soldaten døde, hovedsakelig på grunn av infeksjoner.

• Amerikanerne erfarte at 44 % av dem som fikk koldbrann døde.

• Halvparten av dem med hodeskader døde og bare 1 % av de med bukskader overlevde.

Koldbrann

Kirurgens utstyr.

Feltsykehus.

Feltsykehus.

Folk som amputert lemmer etter et slag.

Sårede fra et slag

Hodeskudd.

• Tre fjerdedeler av de skadde ble såret av artilleriild. • Et sår fra en splint fra en artillerigranat var ofte

verre enn fra en kule. • Splinter var ofte mer forurenset, og ga større sjanse

for infeksjon. • Dette førte til at en soldat hadde tre ganger så stor

risiko for å dø fra en splintskade fra en artillerigranat i brystet enn fra en skuddskade fra et gevær eller maskingevær.

Artilleriild.

Kanoner i arbeid.

Ødelagt av artillerisplinter.

• I tillegg var de psykologiske påkjenningene fra artilleriild store.

• Mannskaper som måtte holde ut under lengre bombardement fikk ofte senskader som man ikke forsto omfanget av på den tiden.

Artillerisjokk.

• De sanitære forholdene i skyttergravene var dårlige og vanlige sykdommer inkluderte dysentri, tyfus og kolera.

• Mange soldater led av parasitter og plager som skyttergravsfot.

• En annen dødsårsak var eksponering for vær og vind siden temperaturen ofte kunne være under frysepunktet.

Soldater ble lett syke i krig.

• Døde kropper ble ofte liggende i ingenmannsland til fronten flyttet seg.

• På det tidspunktet hadde likene blitt så oppløste at de ikke kunne identifiseres.

• Over hele vestfronten fant man døde etter krigen etter hvert som åkere ble pløyd og kjellere gravd ut.

Drepte etter slaget ved Somme.

• Spesielt tidlig under krigen ble offisielle våpenhviler arrangert slik at man kunne hente de døde og begrave dem.

• Senere ble dette strammet inn fra offisielt hold.

• Men soldater på begge sider overholdt ofte lokale våpenhviler for at begge sider skulle kunne hente sine døde og sårede.

Liktransport.

Lik i ingenmannsland.

• Den fundamentale strategien i skyttergravskrig var å forsvare sin egen posisjon mens man forsøkte å etablere et gjennombrudd av fiendens frontlinje for å komme inn i hans bakre områder.

• Dette endte med utmattelseskrig da begge sider brukte ressurser på å gradvis tære på motstanderens ressurser i håpet om at motstanderen først var ute av stand til å føre krig.

• Det forhindret dog ikke militære ledere fra å forsøke å slå ut motstanderen i ett kraftig angrep – det var bare at slike angrep som regel endte i massive tap for den angripende part.

Briter angriper.

• Tidlig i første verdenskrig var den vanlige angrepstaktikken at en bølge av soldater med bajonetten påmontert geværet gikk over kanten på skyttergraven samtidig og marsjerte på linje over ingenmannsland mot de fiendtlige skyttergravene.

• Eksempler på vellykket bruk av denne taktikken er få da soldatene ble møtt av massiv fiendtlig ildgivning fra artilleri og maskingeværild.

• Senere ble det mer vanlig å angripe om natten fra framskutte posisjoner i ingenmannsland der piggtråden var klippet på forhånd.

Angrep med bajonett

Maskingeværild.

• Artilleriet hadde to roller i et infanteriangrep. • Den ene var under forberedelsene da de

hadde som oppgave å ødelegge fiendens forsvarsverker og sørge for at han holdt seg i sine dekningsrom.

• Senere dekket de framrykningen med sperreild som hele tiden bombarderte området rett foran egne styrker.

Tyske kanoner

Franske kanoner i aksjon

• Å ta målet var bare halve slaget. Man måtte også befeste det okkuperte området og holde det når fiendens motangrep kom.

• Infanteriet måtte ta med seg våpnene og ammunisjonen de trengte for å ta skyttergraven i tillegg til sandsekker, piggtråd, spader og hakker til bruk i befestningsarbeidet.

Fransk infanterist

Franske soldater i angrep.

Tysk infanteri.

Britisk infanteri

• Artilleriet var en sentral våpengren i skyttergravskrigen.

• Et infanteriangrep var sjeldent vellykket uten at det hadde omfattende artilleristøtte.

• I tillegg til å bombardere fiendtlig infanteri i skyttergravene skjøt man også mot motstanderens artilleri i såkalt kontrabeskytning av fiendens artilleri.

Russiske kanoner

• Artilleri ble også brukt for å ødelegge piggtrådsperringer for å gjøre framrykning for egne styrker raskere og enklere.

• Piggtråden var et av elementene som gjorde skyttergravskrigen mulig.

• Sammen med maskingeværet og artilleriet gjorde dette all framrykning svært vanskelig.

Piggtrådsperringer under første verdenskrig.

Maskingeværild.

• Maskingeværet kom i hovedsakelig to typer; vannkjølte og luftkjølte.

• De vannkjølte var tunge, med en kjølekappe rundt løpet og en vannkanne som ekstra reservoar.

• Fordelen var at de kunne skyte kontinuerlig over lengre perioder.

Vannavkjølt maskingevær.

• Et luftkjølt maskingevær var mye lettere og lettere å bære med under bevegelig strid, men ble også mye fortere varmt.

• De lette luftkjølte maskingeværene ble derfor brukt til nærstøtte lags og troppsnivå og de skjøt korte presise byger mot fienden.

• Maskingeværer krever mannskaper på fra to til åtte soldater for å flytte dem, operere dem og holde dem forsynt med ammunisjon og vann.

Luftavkjølt maskingevær.

Tysk maskingeværlag.

Ulike uniformstyper som ble brukt under første verdenskrig.

Franske soldater

Tyske soldater i aksjon.

Britisk kavaleri

Amerikansk infanteri.

Britisk infanteri.

Britisk stridsvogn.

Stridsvogn.

Buss ved fronten.