Lee Child

Vend aldri tilbakeOversatt av Kurt Hanssen

Lee ChildOriginalens tittel: Never Go Back

Oversatt av Kurt Hanssen

Copyright © Lee Child 2013

All rights reserved

The Publishers acknowledge that Lee Child asserts the moral right to beidentified as Author of this Work

Opprinnelig utgave:Transworld Publishers

61–63 Uxbridge Road, London W5 5SAA Random House Group Company

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47792-9

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey/TWFoto: © Figur: Jonathan Ring. Alle andre bilder: © Alamy.com

Forfatterfoto: © Jonathan RingSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til mine lesere,med stor takk.

1

Til slutt plasserte de Reacher i en bil og kjørte ham til etmotell halvannen kilometer unna, der nattevakten ordnet etrom til ham. Det hadde alle de fasilitetene Reacher forventetseg, for han hadde sett lignende rom tusen ganger før. Dethadde en bråkete, veggmontert varmeovn som laget for myelyd til at man kunne sove med den på, hvilket gjorde at mo-telleierens strømregning ble lavere. Av samme grunn var detogså svake lyspærer i alle lampene. Gulvteppet var tynt ogville tørke på noen timer etter rensing, slik at rommet kunneleies ut igjen samme dag. Ikke at gulvteppet ble renset så alt-for ofte. Det var mørkt og mønstret, ideelt for å skjule flek-ker. Det samme gjaldt sengeteppet. Dusjen ville utvilsomt viseseg å være svak og puslete, håndklærne tynne, såpen liten ogsjampoen billig. Møblene var laget av treverk som var mørk-net og fullt av merker. Tv-en var liten og gammel, og gardi-nene var grå av skitt.

Alt var som forventet. Ingenting han ikke hadde sett tusenganger før.

Men likevel bedrøvelig.Så før han i det hele tatt stakk nøkkelen i låsen, snudde han

og gikk ut på parkeringsplassen igjen. Det var kaldt i luftenog litt fuktig. Midt på kvelden, midt på vinteren, i det nord-østlige hjørnet av Virginia. Den late Potomac-elven strøm-met forbi ikke så langt unna. Bortenfor den skinte lysene fraWashingtons østkant opp mot skyene. Nasjonens hovedstad,hvor det skjedde litt av hvert.

Bilen som hadde satt ham av var allerede på vei bort.

7

Reacher fulgte med mens baklysene ble svakere og svakere itåken. Etter en stund forsvant de helt, og verden ble stille ogfredelig igjen. Bare en liten stund. Så dukket en ny bil opp,kjapt og selvsikkert, som om den visste hvor den skulle. Densvingte inn på parkeringsplassen. Det var en vanlig sedan,mørklakkert. Nesten helt sikkert et offentlig kjøretøy. Denhadde kurs mot motellets resepsjon, men lyset fra frontlyk-tene feide rett over den ubevegelige skikkelsen til Reacher, ogda skiftet den retning og kom rett mot ham.

Gjester. Årsaken til at de kom var ukjent, men de haddeenten gode eller dårlige nyheter.

Bilen stoppet parallelt med bygningen, like langt foran Re-acher som rommet hans var bak ham, så han ble ståendealene i et område på størrelse med en boksering. To mennkom ut av bilen. Til tross for kulden var de kledd i stramme,hvite T-skjorter over den sorten joggebukser som sprintereriver av seg sekunder før et løp. Begge mennene så ut til åvære over en åtti og veie minst nitti kilo. Mindre ennReacher, men ikke så veldig. Begge var militære. Det var tyde-lig. Reacher så det på frisyren. Ingen sivil frisør ville vært likepragmatisk eller like brutal. Markedskreftene ville ikke til-late det.

Fyren fra passasjersiden gikk foran panseret og stilte segved siden av sjåføren. De to ble stående der, side om side.Begge hadde joggesko på føttene, store, hvite og formløse.Ingen av dem hadde vært i Midtøsten i det siste. De var ikkesolbrente, ingen hvite striper fordi de hadde myst mot solen,ingen tegn til stress eller anstrengelse i blikkene. Begge varunge, litt under tretti. Teknisk sett var Reacher gammel noktil å være faren deres. De var underoffiserer, tenkte han. An-tagelig spesialister, ikke sersjanter. De så ikke ut som sersjan-ter. Ikke kloke nok. Faktisk heller det motsatte. De haddesløve, tomme ansikter.

Fyren fra passasjersiden sa: «Er du Jack Reacher?»Reacher sa: «Hvem spør?»«Vi spør.»«Og hvem er dere?»

8

«Vi er dine juridiske rådgivere.»Noe de selvsagt ikke var. Det visste Reacher. Militæradvo-

kater opptrer ikke parvis, og de puster ikke gjennom mun-nen. De var noe annet. Dårlige nyheter, ikke gode. Og hvisdet var tilfelle, var det alltid best å handle umiddelbart. Detvar en enkel sak å late som om man plutselig skjønte noe ogta et par ivrige skritt mot dem og løfte hånden til hilsen, ogen enkel sak å la de ivrige skrittene bli til en ustoppelig fram-drift og gjøre den løftede hånden om til et svingende slag, al-buen mot ansiktet til fyren på venstre side, hardt og nedover,fulgt av en hard hæl mot høyre fot, som om hele øvelsen gikkut på å drepe en imaginær kakerlakk, deretter ville kraftenfra tråkket sende den samme albuen bakover mot strupen tilfyren på høyre side, en, to, tre, klask, tråkk, klask, game over.

En enkel sak. Og alltid den tryggeste angrepsmåten.Reachers mantra: Vær den første til å slå tilbake. Spesieltnår man er i mindretall, to mot én mot folk som har ungdomog energi på sin side.

Men. Han var ikke sikker. Ikke helt. Ikke ennå. Og hanhadde ikke råd til å gjøre en tabbe av den sorten. Ikke der ogda. Ikke under de omstendighetene. Han var hemmet. Hanlot øyeblikket passere.

Han sa: «Og hvilke juridiske råd har dere?»«Usømmelig framferd,» sa fyren. «Du har brakt skam over

enheten. En militær rettssak vil skade oss alle. Derfor bør dukomme deg til helvete vekk, med en gang. Og du skal aldrikomme tilbake igjen.»

«Ingen har sagt noe om en militær rettssak.»«Ikke ennå. Men det kommer de til å gjøre. Så du trenger

ikke bli her og vente på den.»«Jeg har mine ordre.»«De fant deg ikke før. De kommer ikke til å finne deg nå.

Hæren bruker ikke sporhunder. Og en sporhund ville uansettikke ha funnet deg. Ikke sånn som du ser ut til å leve.»

Reacher sa ingenting.Fyren sa: «Så det er vårt juridiske råd.»Reacher sa: «Det er notert.»

9

«Du må gjøre mer enn å notere det.»«Må jeg?»«Fordi vi tilbyr deg noe som kan motivere deg.»«Hva da?»«Vi kommer til å banke deg opp hver eneste kveld hvis vi

finner deg her.»«Vil dere det?»«Vi begynner i kveld. Sånn at du får en god forståelse av

hva du bør gjøre.»Reacher sa: «Har du noen gang kjøpt et elektrisk appa-

rat?»«Hva har det med saken å gjøre?»«Jeg så et en gang, i en butikk. Det hadde en gul lapp med

en advarsel på baksiden. Det sto at hvis man rotet med det,kunne man risikere å dø eller bli alvorlig skadet.»

«Og så?»«Dere kan late som om jeg er merket på samme vis.»«Vi er ikke redd for deg, gamle mann.»Gamle mann. Reacher så for seg et bilde av faren sin. Et

sted med solskinn. Kanskje Okinawa. Stan Reacher, født iLaconia i New Hampshire, kaptein i marineinfanteriet og ut-plassert i Japan med kone og to tenåringssønner. Reacher ogbroren hadde kalt ham gamle mann, og han hadde virketgammel, selv om han på det tidspunktet måtte ha vært ti åryngre enn Reacher var denne kvelden.

«Vend om,» sa Reacher. «Dra tilbake dit dere kom fra.Dere er på dypt vann.»

«Ikke slik vi ser det.»«Jeg pleide å ha dette som yrke,» sa Reacher. «Dere vet det,

ikke sant?»Ingen respons.«Jeg kan alle trekkene,» sa Reacher. «Jeg fant opp flere av

dem.»Ikke noe svar.Reacher sto fortsatt med nøkkelen i hånden. Tommelfin-

gerregel: Gå ikke til angrep på en fyr som nettopp har kom-met ut eller inn av en låsbar dør. Flere nøkler er det beste,

10

men også en enkelt nøkkel kan være et ganske bra våpen.Støtt nøkkelhodet mot håndflaten og stikk enden ut mellompekefinger og langfinger, så har man en slåsshanske som slettikke er så verst.

Men dette var bare to dumme guttunger. Ingen grunn til ågå helt fra konseptene. Ingen grunn til å rive opp muskler ogbrekke bein.

Reacher stakk nøkkelen tilbake i lommen.Joggeskoene betydde at de ikke hadde tenkt å sparke ham.

Ingen sparker noe med myke sportssko. Ikke noe poeng i det.Hvis de da ikke satset på å bruke beina for syns skyld. Somen av de kampsportfetisjene som heter et eller annet som min-ner om noe på menyen i en kinarestaurant. Taekwondo, også videre. Det høres sikkert fint ut i OL, men det er håpløstpå gaten. Å løfte beinet som en bikkje ved en vannhydrant erdet samme som å be om å få bank. Det er å be om å bli veltetover på siden og bli sparket bevisstløs.

Visste disse karene det? Så de på føttene hans? Reacherhadde på seg et par tunge støvler. Behagelige og sterke. Hanhadde kjøpt dem i Sør-Dakota. Han hadde planer om å brukedem resten av vinteren.

Han sa: «Nå går jeg inn.»Ingen respons.Han sa: «God natt.»Ingen respons.Reacher snudde seg halvveis og tok et halvt skritt tilbake

mot døren, en ledig kvartsirkel med skuldrene og det hele, ogakkurat som han hadde forutsett flyttet de seg mot ham, ras-kere enn han selv beveget seg, uplanlagt og ufrivillig, klar tilå ta ham.

Reacher fortsatte lenge nok til at framdriften deres haddeetablert seg, så spant han tilbake mot dem i en reversertkvartsirkel. Nå beveget han seg like fort som dem, hundre ogtretten kilo i ferd med å frontkollidere med hundre og åtti.Han vred enda mer på kroppen og sendte en lang venstrehook mot fyren på venstre side. Den traff ham som planlagthardt mot øret, og fyrens hode ble slått sidelengs og dunket

11

mot partnerens skulder, men da var Reacher allerede i gangmed en høyrehendt uppercut mot partnerens hake. Den traffham som på et slik-gjør-man-det-diagram, fyrens hode bleslått oppover og bakover, og spratt akkurat like mye sompartnerens og nesten i samme sekund. Som om de var mario-netter, og dukkeføreren hadde nyst.

Begge holdt seg på beina. Fyren til venstre sjanglet om-kring som en mann på et skip, og fyren til høyre snublet bak-over. Fyren til venstre var ustø og balanserte på hælene, ogmageregionen hans lå åpen og ubeskyttet. Reacher klubbethøyrehånden inn i mellomgulvet hans, hardt nok til at pus-ten ble slått ut av ham, svakt nok til ikke å forårsake va-rige, nevrologiske skader. Fyren knakk sammen og holdt segrundt knærne. Reacher gikk forbi ham og bort til fyren tilhøyre, som så at han kom og svingte en kraftløs høyrehåndmot ham. Reacher feide den unna med venstre underarm oggjentok klubbingen mot mellomgulvet med sin høyre hånd.

Også denne fyren knakk sammen.Deretter var det en enkel sak å dytte dem rundt til de

vendte i riktig retning, og så brukte han støvelsålen til å skyvedem bortover mot bilen, først den ene, så den andre. De traffden med hodet først, ganske hardt, og så flatet de ut. De et-terlot seg svake bulker i dørpanelet. De ble liggende der oggispe, fortsatt ved bevissthet.

En bulkete bil å forklare, og hodepine neste morgen. Detvar alt. Barmhjertig, omstendighetene tatt i betraktning. Etuttrykk for nestekjærlighet. Omtenksomt. Nesten bløthjer-tet.

Gamle mann.Gammel nok til å være faren deres.På det tidspunktet hadde Reacher vært i Virginia i mindre

enn tre timer.

2

Reacher hadde endelig kommet fram, hele veien fra snøen iSør-Dakota. Men det hadde tatt sin tid. Han var blitt sittendefast i Nebraska to ganger, og den videre framdriften haddevært like treg. Missouri hadde vært en eneste lang ventetid,før det kom en sølvfarget Ford, kjørt østover av en magermann som snakket hele veien fra Kansas City til Columbiafør han ble taus. Illinois var en kjapp, svart Porsche somReacher trodde var stjålet, og så var det de to mennene medkniver på en rasteplass. De ville ha penger, og Reacher reg-net med at de fortsatt lå på sykehuset. Indiana var to dageruten at noe skjedde, men så kom en bulkete, blå Cadillac somble kjørt veldig sakte av en fornem, eldre herre med sløyfe isamme blåfarge som bilen. Ohio var fire dager i en småby,og deretter en rød Silverado lastebil med et ungt ektepar oghunden deres, de kjørte hele dagen og lette etter jobb. EtterReachers oppfatning gjaldt den muligheten bare to av dem.Hunden ville det ikke bli lett å få ansatt. Den ville nok all-tid befinne seg på minussiden av regnskapet. Det var en stor,ubrukelig kjøter med lys pels, omtrent fire år gammel, tillits-full og vennlig. Og den hadde pels til overs, selv om det varmidt på vinteren. Reacher endte opp dekket med fine, gylnehår.

Deretter fulgte en ulogisk runde nordover og østover inni Pennsylvania, men det var den eneste haiken Reacher fikk.Han tilbrakte en dag i nærheten av Pittsburgh og en annen inærheten av York, deretter kjørte en svart fyr som var om-trent tjue år gammel ham til Baltimore i Maryland i en hvit

13

Buick som var omtrent tretti år gammel. Alt i alt gikk detsakte framover.

Men fra Baltimore gikk alt greit. Baltimore var spredd ut-over begge sider av I-95 og Washington D.C. var neste stoppsørover, og den delen av Virginia som Reacher ville til, lå mereller mindre innenfor D.C.-boblen – ikke stort lenger vest forArlington-kirkegården enn Det hvite hus lå øst for Arlington.Reacher tok turen fra Baltimore med buss, gikk av i Washing-ton på bussterminalen bak Union Station og spaserte til fotsgjennom byen. Han tok K Street til Washington Circle, der-etter 23rd Street til Lincoln-minnesmerket og deretter overbroen til kirkegården. Det lå en bussholdeplass utenfor por-ten. En lokal rute, hovedsakelig for gartnerne. Reachers ge-nerelle mål var et sted som het Rock Creek, ett av mangesteder i området med samme navn, siden det var klipperog bekker overalt. Nybyggerne hadde vært isolert fra hver-andre, og like ivrige etter å beskrive stedene de skulle settenavn på. Den gangen, med søle og knebukser og parykker,hadde Rock Creek utvilsomt vært en pen liten landsby, mensenere hadde den blitt bare enda et veikryss på et to hundreog femti kvadratkilometer stort areal med dyre hus og billigekontorområder. Reacher så ut av bussvinduet og fikk medseg alle de kjente tingene, registrerte det nye som var kommettil, og ventet.

Hans endelige mål var en robust bygning som var satt oppomtrent seksti år tidligere, av det nærliggende Forsvarsde-partementet, til et eller annet formål som for lengst haddegått i glemmeboka. Omtrent førti år etter det hadde militær-politiet lagt inn bud på den – ved en feiltagelse, skulle det viseseg. En offiser hadde tenkt på et annet Rock Creek. Men hanfikk bygningen likevel. Den ble stående tom en stund før denble gitt som hovedkvarter til den nyopprettede 110. spesial-avdeling.

Det var det nærmeste Reacher hadde kunnet kalle en hjem-mebase.

Bussen slapp ham av to kvartaler unna på et hjørne i bun-nen av en lang bakke som han hadde gått opp mange gan-

14

ger. Veien som kom nedover mot ham hadde tre kjørefelt,sprukne betongfortau og velvoksne trær med jord rundt. Ho-vedkvarter-bygningen lå foran ham til venstre, på en bredtomt bak en høy steinmur. Bare taket var synlig, det varav grå skifer, og det grodde mose på den nordlige takval-men.

Det var én innkjøring fra trefeltsveien som førte gjennomden høye steinmuren mellom to mursteinsstolper. På Rea-chers tid hadde de bare vært der for syns skyld, siden det ikkehang porter på dem, men siden den tid var det blitt instal-lert porter. Tunge stålporter med stålhjul som gikk på buedeskinner hogget ned i den gamle asfalten. Sikkerhet i teori,men ikke i praksis, siden portene sto åpne. Innenfor, rettbak enden på svingradiusen, sto en vakthytte som også varny. Inne i den var en menig iført Hærens nye stridsuniform– Army Combat Uniform eller ACU, som Reacher syntes såut som en pyjamas, fordi den var mønstret og posete.

Ettermiddagen var i ferd med å gå over til kveld, og detbegynte å bli mørkt.

Reacher stoppet ved vakthytten. Den menige så spørrendepå ham, og Reacher sa: «Jeg er her for å besøke din øverst-kommanderende.»

Fyren spurte: «Mener du major Turner?»Reacher spurte: «Hvor mange øverstkommanderende har

du?»«Bare én, sir.»«Fornavn Susan?»«Ja, sir. Det stemmer. Major Susan Turner, sir.»«Det er henne jeg vil snakke med.»«Hvem kan jeg melde?»«Reacher.»«Hva er anledningen til besøket?»«Personlig.»«Vent et øyeblikk, sir.» Fyren løftet av telefonrøret og

ringte for å varsle. En Mr. Reacher for å besøke major Turner.Samtalen tok mye lengre tid enn Reacher hadde regnet med.På et tidspunkt dekket fyren over mikrofonen med håndfla-

15

ten og spurte: «Er du den samme Reacher som var øverstebefal her en gang? Major Jack Reacher?»

«Ja,» sa Reacher.«Og du snakket med major Turner fra et eller annet sted i

Sør-Dakota?»«Ja,» sa Reacher.Fyren gjentok de to bekreftende svarene inn i telefonen og

lyttet enda en stund. Så la han på, og sa: «Sir, vær så god.»Han skulle til å forklare veien, men så stoppet han og sa: «Jegantar at du vet hvor du skal.»

«Jeg antar det,» sa Reacher. Han gikk inn. Etter ti skritthørte han en skjærende lyd, og stoppet og så seg tilbake.

Portene lukket seg etter ham.

Bygningen foran ham var klassisk forsvarsdepartement-arki-tektur fra 1950-tallet. Lang og lav, to etasjer, murstein, stein,skifer, grønne vindusrammer av metall, grønne, rørformedegelendre i trappen opp til inngangsdørene. 1950-tallet haddevært Forsvarsdepartementets gullalder. Budsjettene haddevært enorme. Hæren, marinen, luftforsvaret, marineinfante-riet, forsvaret hadde fått alt det ville ha. Og mer til. Det stobiler på parkeringsplassen. Noen var militære sedaner, enkle,mørke og velbrukte. Noen var privatbiler, POV-er, mer far-gerike, men i hovedsak eldre. Det sto en enslig Humvee der,mørkegrønn og svart, svær og truende, ved siden av en liten,rød toseter. Reacher lurte på om toseteren tilhørte Susan Tur-ner. Han trodde kanskje det. I telefonen hadde hun virketsom en kvinne som ville kjøre en sånn bil.

Han gikk opp den korte steintrappen foran døren. Sammetrapp, samme dør, men nymalt siden hans tid. Antagelig merenn én gang. Hæren hadde mye maling, og den var alltid gladi å få brukt den. Innenfor døren så huset mer eller mindre utslik det alltid hadde gjort. Der var en lobby med en steintrapptil andre etasje til høyre og en resepsjonsskranke til venstre.Deretter smalnet lobbyen inn til en korridor i bygningenslengderetning, med kontorer på venstre og høyre side. Kon-tordørene hadde vinduer med riflet glass. Lysene sto på i

16

korridoren. Det var vinter, og det hadde alltid vært mørkt ibygningen.

Det satt en kvinne bak resepsjonsskranken, iført sammeACU-pyjamas som fyren i porten, men med sersjantstriperpå skiltet midt på brystet. Som en målskive, tenkte Reacher.Opp, opp, opp, ild. Han foretrakk mye heller den gamle,skogmønstrete stridsuniformen. Kvinnen var svart, og såikke ut som om hun var glad for å se ham. Hun var opprørtover et eller annet.

Han sa: «Jack Reacher til major Turner.»Kvinnen begynte å snakke, og stanset igjen et par ganger,

som om hun hadde mye hun ville si, men til slutt klarte hunbare å få fram: «Du bør nok gå opp til kontoret hennes. Vetdu hvor det er?»

Reacher nikket. Han visste hvor det var. Det hadde værthans kontor en gang i tiden. Han sa: «Takk skal du ha, ser-sjant.»

Han gikk opp trappen. Den samme, slitte steinen, detsamme metallgelenderet. Han hadde gått opp den sammetrappen tusen ganger. Den svingte én gang, og endte rett overmidten av lobbyen, i enden av den lange korridoren i andreetasje. Lysene sto på i korridoren. Den samme gamle lino-leumen på gulvet. Kontordørene på venstre og høyre sidehadde det samme riflede glasset som dørene i første etasje.

Kontoret hans var nummer tre til venstre.Nei, Susan Turners kontor var nummer tre til venstre.Han forsikret seg om at skjorten var stukket nedi buksen,

og strøk fingrene gjennom håret. Han hadde ingen anelse omhva han skulle si. Han hadde likt stemmen hennes i telefo-nen, det var alt. Han hadde merket at det var en interessantperson bak den. Han hadde lyst til å treffe den personen. Såenkelt var det. Han tok to skritt og stoppet. Hun kom til åtro at han var gal.

Men den som intet våger, intet vinner. Han trakk på skuld-rene og gikk videre. Nummer tre til venstre. Døren var densamme som den alltid hadde vært, men nymalt. Solid nederst,glass øverst, det riflede mønsteret splittet innsynet opp i for-

17

vrengte, vertikale striper. Det var et navneskilt på veggen inærheten av dørhåndtaket: Maj. S.R. Turner, Øverste befal.Det var nytt. I Reachers tid hadde navnet hans stått skrevetpå treverket under glassruten, langt mer beskjedent: Maj.Reacher, Ø.b.

Han banket på.Han hørte en ullen stemme innenfra. Det kunne vært Kom

inn. Så han trakk pusten og åpnet døren og gikk inn.Han hadde ventet at alt ville være forandret, men det var

ikke mye. Linoleumen på gulvet var den samme, polert såden skinte svakt, med en dyster farge. Skrivebordet var detsamme, stål som et slagskip, lakkert, men slitt ned til blanktmetall her og der, fortsatt med en bulk der han hadde melthodet til en fyr inn i det, en gang mot slutten av tjenesteti-den. Stolene var de samme, både foran og bak skrivebordet,praktiske møbler fra midten av århundret, som man kunneha solgt for store penger i en hipsterbutikk i New York ellerSan Francisco. Arkivskapene var de samme. Lampen var densamme, en kurvet, hvit glassbolle som hang i tre korte kjeder.

Forskjellene var stort sett forutsigbare og skyldtes normaleframskritt. Det sto tre telefonkonsoller på skrivebordet derdet før hadde vært én gammel telefon med nummerskive, storog svart. Det var to pc-er, den ene stasjonær, den andre bær-bar, der det før hadde vært en innkurv og en utkurv og massepapirer. Kartet på veggen var nytt og oppdatert og lampenlyste grønnaktig og kvalmende med en moderne lyspære,fluorescerende og energisparende. Framskritt, selv i Hærensadministrasjon.

Bare to ting på kontoret var uventede og uforutsigbare.For det første var personen bak skrivebordet ikke en

major, men en oberstløytnant.Og for det andre var han ikke en kvinne, men en mann.