Untitled Document []...gionskontor i Fredrikstad.» 22. Forslag fra stortingsrepresentant May Hansen på vegne av Sosialistisk Venstreparti oversendt fra Odelstingets møte 11. februar

20. feb. – Dagsorden2003 1969

Møte torsdag den 20. februar kl. 10

President: J ø r g e n K o s m o

D a g s o r d e n (nr. 53):

1. Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske re-degjørelse

(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 13. feb-ruar 2003)

2. Innstilling fra utenrikskomiteen om overenskomsterinngått med fremmede makter i 2001(Innst. S. nr. 125 (2002-2003))

3. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til til-tredelse av Genèveavtalen av 2. juli 1999 til Haag-overenskomsten av 6. november 1925 om internasjo-nal registrering av design(Innst. S. nr. 128 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 2 (2002-2003))

4. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati-fikasjon av en konvensjon av 25. juni 1998 om til-gang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse ibeslutningsprosesser og adgang til klage og dom-stolsprøving på miljøområdet (Århuskonvensjonen)(Innst. S. nr. 22 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 81 (2001-2002))

5. Innstilling fra næringskomiteen om forslag fra stor-tingsrepresentantene Marit Arnstad og Åsa Elvik omat omsetning av oppdrettstorsk skal legges inn underråfiskloven(Innst. S. nr. 129 (2002-2003), jf. Dokument nr.8:145 (2001-2002))

6. Innstilling fra kommunalkomiteen om tilleggsbevilg-ning til dekning av utgifter knyttet til økte strømpri-ser for bostøttemottakere(Innst. S. nr. 126 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 41(2002-2003))

7. Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag frastortingsrepresentantene Karin Andersen og ØysteinDjupedal om økt statlig bostøtte og forslag om enkompensasjonsordning til kommuner som får uforut-sett store utgifter til sosialhjelp på grunn av øktestrømpriser, for å sikre eldre og vanskeligstilte trygg-het for at de vil få hjelp med å betale for nødvendigoppvarming(Innst. S. nr. 127 (2002-2003), jf. Dokument nr. 8:43(2002-2003))

8. Forslag fra stortingsrepresentant Per Sandberg påvegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstin-gets møte 27. januar 2003 (jf. Innst. O. nr. 55):

«Stortinget ber Regjeringen om at nettoinntekter iforbindelse med innføring av behandlingsgebyr forsøknader om tillatelse etter utlendingsloven og omsøknad om innvilgelse av, eller løsning fra norskstatsborgerskap, i sin helhet brukes på relevante in-formasjonstiltak overfor målgruppen gebyrene til-sikter seg å gjelde, samt generelle informasjonstiltakoverfor grupper som misbruker ordningene undernorsk utlendingslov, herunder grunnløse asylsøke-re.»


«Stortinget ber Regjeringen om å innføre krav omspråktest og ervervsevne som betingelse for å få inn-vilget norsk statsborgerskap.»


«Stortinget ber Regjeringen å fjerne anledningentil å inneha både norsk og utenlandsk statsborger-skap.»

11. Forslag fra stortingsrepresentant Torbjørn Andersenpå vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odels-tingets møte 6. februar 2003 (jf. Innst. O. nr. 31):

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag tilendringer i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv.,slik at lovens bestemmelser om nattarbeid blir merfleksible ved at loven hjemler økt adgang til å utførenattarbeid i flere typer virksomheter.»

12. Forslag fra stortingsrepresentant Torbjørn Andersenpå vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odels-tingets møte 6. februar 2003 (jf. Innst. O. nr. 31):

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag tilendringer i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv.,der det innføres adgang til å inngå avtale med den en-kelte arbeidstaker om overtid på inntil 600 timer pr.kalenderår.»

13. Forslag fra stortingsrepresentant Heikki Holmås påvegne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstrepartiog Senterpartiet oversendt fra Odelstingets møte6. februar 2003 (jf. Innst. O. nr. 31):

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifterslik at arbeidstidsordninger og overtid i yrker somhar ansvar for sikkerhet eller der yrket krever særligstor årvåkenhet, ivaretar sikkerhet og hensynet tilbrukere og allmennheten.»

14. Forslag fra stortingsrepresentant Eirin Faldet på veg-ne av Arbeiderpartiet oversendt fra Odelstingetsmøte 11. februar 2003 (jf. Innst. O. nr. 56):

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag omendring av arbeidsmiljøloven slik at arbeidstakernesrettigheter og beskyttelse i forhold til arbeid i natt- ogsøndagsåpne virksomheter i varehandelen ivaretasgjennom denne loven.»

15. Forslag fra stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsenpå vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odels-tingets møte 11. februar 2003 (jf. Innst. O. nr. 56):

«Stortinget ber Regjeringen snarest legge fremsak om endring av alkohollov og ev. andre lover slikat salg av øl kan følge åpningstidene i butikkene.»

16. Forslag fra stortingsrepresentant Eirin Faldet på veg-ne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti ogSenterpartiet oversendt fra Odelstingets møte 11. feb-ruar 2003 (jf. Innst. O. nr. 64):

«Stortinget ber Regjeringen opprette en statliggodkjenningsordning for barnevernsinstitusjonene.»

17. Forslag fra stortingsrepresentant Eirin Faldet på veg-ne av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti

20. feb. – Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 20031970

oversendt fra Odelstingets møte 11. februar 2003 (jf.Innst. O. nr. 64):

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake tilStortinget med en plan på hvordan staten skal dekkekommunenes kostnader med sakkyndige og advoka-ter og andre uforutsette kostnader i de barneverns-saker som reises for fylkesnemnda.»

18. Forslag fra stortingsrepresentant Karin S. Woldsethpå vegne av Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstre-parti oversendt fra Odelstingets møte 11. februar2003 (jf. Innst. O. nr. 64):

«Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme for-slag om etablering av et statlig barneverntilsyn.»

19. Forslag fra stortingsrepresentant May Hansen påvegne av Sosialistisk Venstreparti oversendt fraOdelstingets møte 11. februar 2003 (jf. Innst. O.nr. 64):

«Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring avny § 5-1 i lov om barnevern ved at det tas inn en be-stemmelse om at regionene også har et lovpålagt an-svar for å utarbeide en plan for bruk av private og/el-ler kommunale institusjonsplasser.»


«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake tilStortinget med en oversikt og plan på hvordan Barne-,ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) skal opp-arbeide seg et tilfredsstillende nivå av kompetanse-heving innen 1 år.»


«Stortinget ber Regjeringen plassere ett regions-kontor i Alta og ett regionskontor i Bodø og ett re-gionskontor i Fredrikstad.»


«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake medny vurdering på antall regioninndelinger og på plas-sering.»

23. Forslag oversendt fra Odelstingets møte 11. februar2003 (jf. Innst. O. nr. 64):

«Stortinget ber Regjeringen gjøre en evalueringav Oslo to år fra endringene i barnevernloven og fa-milievernkontorloven trer i kraft.»


«Stortinget ber Regjeringen om å anmode kom-munene å opprette et Samarbeidsorgan for lokale tje-nester (SLT) bestående av representanter fra f.eks.barnevern, skole, barnehage, politi, helsevesen, fri-villige organisasjoner og politikere.»


«Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendrin-ger som er nødvendig for at taushetsplikten i barne-vernsaker ikke skal være til hinder for et samarbeidmed andre etater.»

26. Referat

Presidenten: Representantene Thorbjørn Jagland,Haakon Blankenborg, Finn Martin Vallersnes, GunhildØyangen og Michael Momyr, som har vært permittert, harigjen tatt sete.

Den innkalte vararepresentant for Hordaland fylke,Pål Kårbø, har tatt sete.

Fra Høyres stortingsgruppe foreligger søknad om vel-ferdspermisjon for representanten Ine Marie Eriksen fraog med 20. februar og inntil videre.

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:1. Søknaden behandles straks og innvilges.2. Vararepresentanten, Brit I. H. Andreassen, innkalles

for å møte i permisjonstiden.

Presidenten: Brit I. H. Andreassen er til stede og vil tasete.

Valg av settepresident

Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges ensettepresident for Stortingets møte i dag – og anser detsom vedtatt.

Presidenten ber om forslag på settepresident.

Jens Stoltenberg (A): Jeg foreslår Asmund Kristoffer-sen.

Presidenten: Asmund Kristoffersen er foreslått somsettepresident. – Andre forslag foreligger ikke, og As-mund Kristoffersen anses enstemmig valgt som settepre-sident for dagens møte.

Representanten Ingvild Vaggen Malvik vil fremsetteet privat forslag.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Jeg vil på vegne av re-presentantene Hallgeir H. Langeland, Karin Andersen,Kjetil Bjørklund og meg selv få framsette forslag om enrevisjon av energiloven for å inkludere miljøformål ienergiloven, få bedre styring med svingningene i energi-prisen og få kontroll over de bredere strukturendringenesom liberaliseringen har utløst.

Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle-mentsmessig måte.

S a k n r . 1

Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske rede-gjørelse

(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 13. februar2003)

20. feb. – Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse2003 1971

Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil pre-sidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedta-lerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringensettes til 10 minutter, for øvrige talere settes taletiden til5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledningtil replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etterinnlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem re-plikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regje-ringen.

– Det anses vedtatt.

Thorbjørn Jagland (A) (komiteens leder): Denfolkelige mobiliseringen mot krig er svært gledelig. Desom demonstrerer har det demokratiske privilegium åreise krav uten å ha svaret på hvordan man skal nå målet.Vi som er politiske ledere, har den demokratiske plikt tilå gi svaret, å omsette folks krav i praktisk handling.

Jeg har merket meg at de fleste av dem som demon-strerer sier at vi må følge Frankrike og Tyskland. Frank-rike har hele tiden sagt at det kan bli nødvendig å brukemilitær makt for å avvæpne Irak. Dette vedtok også topp-møtet i EU mandag. Tyskland klargjorde at landet er enigi dette. Grunnen er ganske enkel, nemlig at tolv år medsanksjoner for å få Irak til å etterkomme FNs krav ikkehar ført fram. Vi kan ikke fortsette med sanksjonspolitik-ken. Den har ført til store humanitære lidelser og påførtlandene i regionen enorme økonomiske problemer.

Hva skal man da gjøre? Vi kan ikke bare kapitulereoverfor Saddam Hussein.

Løsningen ligger i at amerikanerne og britene lar detmilitære presset bli opprettholdt, og at det internasjonalesamfunn står bak dette på en entydig måte som SaddamHussein ikke kan misforstå, samtidig som våpeninspek-sjonene får fortsette. Da kan det hende at Saddam Hus-sein samarbeider fullt ut og krig unngås.

Det vil på en uvanlig og historisk måte styrke FN.Ikke noe annet ville være mer i samsvar med en hoved-linje i norsk utenrikspolitikk.

Jeg tror at årsakene til de sterke protestene i Europamot USAs politikk er at folk har fått inntrykk av at USAbare vil bruke FN dersom FN fatter vedtak som er etterderes egne ønsker. Dette strider mot den tankegangensom gjennom etterkrigstiden har fått fotfeste i Europa.Gjennom det forpliktende samarbeidet i EU er landeneblitt vant med å underlegge seg traktater som står overden nasjonale selvråderetten. Vi snakker her om et skiftei mentalitet og politisk kultur som har forandret et heltkontinent fra nasjonalisme og krig til fred og samarbeid.For Europa betyr EU det vi vil at FN skal bety for heleverden.

Det er denne politiske kulturen som kolliderer medmentaliteten som gjør seg for sterkt gjeldende i den ame-rikanske administrasjonen.

EU har sagt klart ifra om at man vil følge vedtak i Sik-kerhetsrådet. Dette er også Arbeiderpartiets linje. Vi kanikke tillate oss å si ja til de vedtak vi liker, og nei til devedtak vi ikke liker. Det ville være å gjøre det sammesom USA sier: noe som vil bidra til å bryte ned FN.

Arbeiderpartiet kan heller ikke gjøre som enkelte idenne salen, nemlig å støtte seg på bare halvdelen av denpolitikken som f.eks. Frankrike og Tyskland har. Ingenav dem har sagt nei til krig uansett. Og enda viktigere: Vikan ikke sjonglere med Europa som vi vil, dvs. lene osspå europeiske land når det passer i en enkeltsak, menikke ville være med i det Europa som i det store og helekjemper for en mer balansert verden som er underlagt in-ternasjonal rett.

Det er nemlig dette som etter min oppfatning liggerbak striden over Atlanterhavet. Europa krever å bli hørt,slik at det ikke bare er USA som bestemmer alt. Riktig-nok skjer dette på en til tider rotete måte som skaper stridogså innad i EU, men prosessen er ikke til å stoppe.Europa vil gradvis tre fram på en mer entydig måte. In-genting ville være bedre for verden, men det er detteEuropa som noen av dem som akkurat nå støtter seg påEuropa, stritter imot og ikke vil være med i.

Det er blitt sagt at vi har fått en ny global orden etterhver verdenskrig. Etter den første verdenskrig fikk viFolkeforbundet, som kollapset under nasjonalismensjernhæl. Den andre verdenskrig skapte FN, NATO ogDet europeiske fellesskap, som har bidratt til å tøyle na-sjonalismen i 50 år.

Krigen mot terrorismen skaper også behov for en nyglobal orden. Nå er det ikke nasjonalismen som skal tøy-les, men fanatismen uten noen nasjonale grenser og utenat vi ser noen klar frontlinje. Europa og USA er enige omat terroren må bekjempes. Men de er ikke enige om hvor-dan det skal gjøres. Bak det hele ligger en uenighet omtroen på de globale institusjonene. Vi så det i forbindelsemed debatten om Den internasjonale straffedomstolen.Vi ser det nå når det gjelder hvem som skal kunne autori-sere bruk av makt mot Irak. Europa mener at skal man fåbukt med terror og vold som er i strid med internasjonalrett, må man selv underlegge seg internasjonal rett. Detteer jeg hundre prosent enig i, og det er så viktig at Norgestår fast ved akkurat dette.

Hvor ligger Norges interesser i det som nå skjer? Deligger i at Europa får større innflytelse. Vi er ikke interes-sert i en økende konflikt over Atlanterhavet som følge avat et egenrådig USA tar seg til rette. Den eneste måten åhindre dette på, er at Europa blir sterkere. Likeverdighetvil skape mer balanse og harmoni. Ulikevekt slik som nå,vil skape disharmoni. Så utrolig det enn kan høres ut, såer det landet som står utenfor EU, Norge, det landet somer mest tjent med at Europa blir sterkt og samlet gjennomEU, fordi nettopp det vil sikre at det blir gode forbindel-ser til USA, og fordi nettopp det vil styrke FN. Derformener jeg at vi som politiske ledere må sørge for atNorge kommer hurtigst mulig inn i EU. Det er i våreegne interesser, og det er den viktigste konklusjonen vikan trekke av det som nå foregår på den globale scene.

Dette er også den eneste måten å sikre NATOs fram-tid på. NATO vil bli ødelagt hvis striden over Atlanterha-vet får utvikle seg. På den annen side: NATO kan spilleen stor rolle i en global orden der Europa og USA samar-beider med Russland og med India og Kina, som ogsåspiller store og viktige roller i den globale politikken nå.


NATO er den eneste gjenværende flernasjonale militærestruktur som kan settes inn for å gjenopprette fred og sik-re fredsavtaler under mandat av FN. Vi så dette i Bosniader ordinære FN-styrker ikke klarte å avverge massakreni Srebrenica. En internasjonal styrke under ledelse avNATO måtte settes inn. Bare en slik styrke vil f.eks. kun-ne sikre en fredsavtale mellom Israel og palestinerne påen måte som begge folk vil feste lit til.

Til slutt har jeg lyst til å si dette: Det må være etenormt tankekors for amerikanerne at de gjennom sinspråkbruk og egenrådige opptreden har fått folk i Europatil å vende seg mot USA i stedet for mot terroren. Terror-gruppene hater ikke USA på grunn av dødsstraff og lan-dets motstand mot Kyoto-avtalen og Den internasjonalestraffedomstolen. De hater USA på grunn av landets libe-rale verdier som er en utfordring for den fundamentalis-tiske delen av islam. Derfor burde jo vi stå sammen medUSA i å bekjempe terroren, fordi våre samfunn byggerpå de samme liberale ideene. Men terrorgruppene harklart å framelske det Amerika som vi ikke liker, nemligden fundamentalistiske delen av landet som ser verdenmed bare egne briller, og som er villig til å begrense deliberale rettighetene og forpliktelsene overfor verdens-samfunnets lov og rett i kampen mot terroren. Det er kan-skje dette den fundamentalistiske delen av islam ønsker,for det er bare det som kan føre fram til den krigenmellom sivilisasjoner og religioner som jeg tror de øns-ker.

Skal man unngå dette, vil jeg igjen peke på det pale-stinske spørsmålet. Også her må internasjonale resolusjo-ner og internasjonal rett gjelde. Israel har rett til trygghetog sikkerhet. Dette vil ikke kunne oppnås før okkupasjo-nen av Palestina opphører. Denne okkupasjonen er i stridmed Sikkerhetsrådets beslutninger og internasjonal rett.Krigen mot terror kan ikke vinnes før vi anvender inter-nasjonal rett i alle konflikter, og spesielt i den som fore-går i dette området.

Det er ikke nok at vi er imot noe. Vi må også være fornoe. Det er godt å ha folk som demonstrerer, men vi kanikke bare ha en demonstrasjonspolitikk. Vi må ha enutenrikspolitikk i den historiske tid som jeg tror vi gjen-nomlever.

E i r i n F a l d e t hadde her overtatt president-plassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Jacobsen (SV): Leiaren i utanrikskomiteenhar lang erfaring i å jobbe for fred i Midtausten og harmange gonger framheva at nettopp det å få bukt med val-den og å setje inn førebyggjande tiltak mot vald, er detviktigaste vi kan gjere.

Eg har lyst til å spørje leiaren i utanrikskomiteen:Korleis kan ein då få Israel inn på eit nytt spor og få Isra-el òg til å slutte opp om dei internasjonale forpliktinganesom ligg der? Og, som ei vidareføring av det igjen: Kor-leis kan vi få signalisert dette til den amerikanske kon-gressen, der vi veit at finansieringa til den israelske ok-

kupasjonen ligg? Og: Kan leiaren av utanrikskomiteenseie litt om korleis vi kan prøve å presse USA for òg å fåUSA inn på eit betre spor, slik at vi kan sleppe bruk avvald i Irak, og slik at vi kanskje kan sleppe å tøye folke-retten lenger enn vi helst vil?

Thorbjørn Jagland (A): Igjen vil jeg faktisk peke pånødvendigheten av at vi har et Europa som taler med énstemme, det Europa som Bjørn Jacobsen ikke vil inn i.De som kan gjøre noe med dette nå, er den såkalte kvar-tetten der EU, Russland, USA og FN er med. Jeg ser detslik at europeerne er nødt til å gjøre sin stemme enda ty-deligere og få USA til å skjønne at det ikke går å ha endobbel standard når det gjelder holdning til Sikkerhets-rådets resolusjoner.

Jeg har også pekt på en annen mulighet. Det er at hvisvi kunne få f.eks. NATO, som jeg sa er den eneste gjen-værende flernasjonale militære struktur, til å si at de ervillige til å garantere en framtidig grense mellom Israelog Palestina dersom de blir enige om den, ville det i segselv kunne være et incitament for partene til å gå tilbaketil forhandlingsbordet. Hovedproblemet nå er at de ikkestoler på hverandre. Det er ingen som tør å inngå enfredsavtale hvis det ikke er noen som er i stand til å ga-rantere at en slik avtale kan holde. Jeg sier også dette for-di jeg tror at skal man styrke FN, er det ikke lenger nok åsi at vi har FN-styrker under blå hjelm. Vi må ha robustemilitære styrker som under mandat av FN kan bidra tilfredsoperasjoner.

Jeg tror at det nå er tid for å tenke gjennom hele situa-sjonen. Men skal dette kunne gå, trenger vi NATO. Vitrenger FN, og vi trenger EU som en veldig viktig brikkei å få alle disse organisasjonene til å kunne overleve, ogkanskje også få en ny styrke i en ny global ordning.

Inge Lønning (H): Jeg la merke til at utenrikskomite-ens leder ikke nevnte med ett ord i sitt innlegg det somligger til grunn for denne utenriksdebatten, nemlig uten-riksministerens redegjørelse for en uke siden. Det varheller ikke nødvendig, for så vidt jeg kunne høre, varbudskapet i ett og alt det samme. Det anser jeg i dagensverdenssituasjon for særdeles viktig og betydningsfullt.Om det noensinne har vært viktig å legge til side margin-ale uenigheter som måtte være til stede mellom partiene idenne sal, og holde fast ved den sentrale enighet, må detvære i tider som dem vi opplever nå.

Utenrikskomiteens leder gav klart uttrykk for at detikke finnes noen alternativ løsning på Irak-krisen i ret-ning av å videreføre, eventuelt forandre, det sanksjons-regimet som man nå forgjeves har praktisert i svært man-ge år. På det punkt er jeg helt enig i hans vurdering. Jegoppfatter det også slik at han dermed har satt en strekover de luftige planer som har versert i verdens medier– som enkelte har omfavnet med begeistring, og som harvist seg å være ikke-eksisterende – forestillingen om atman skulle kunne ha et permanent overvåkningsregimeav Irak, eventuelt med FN-styrker innblandet, samtidigsom man på ubestemt tid skulle opprettholde en militærtrussel i Iraks omgivelser. Men jeg kunne ønske at uten-


rikskomiteens leder kanskje ytterligere presiserte sitt synpå akkurat dette.

Thorbjørn Jagland (A): Som Inge Lønning selv sa,har jeg ingen merknader til den redegjørelsen utenriks-ministeren holdt. Det sa jeg også etter at den ble holdt.Jeg er glad for den enighet vi har om utenrikspolitikken.Det har vært veldig viktig for Norge nå.

Når det gjelder det som videre ble sagt: Vi må se i øy-nene at dette sanksjonsregimet ikke har ført oss til målet.Dessuten kom det under voldsom kritikk og ble ogsåbrukt av Saddam Hussein mot verdenssamfunnet. Desom nå protesterer mest mot bruk av militærmakt, var desom også var mest imot sanksjonsregimet. Så hva skalman gjøre? Man kan ikke bare kapitulere. Da må vi se re-aliteten i øynene, at det er bygd opp en voldsom militærstyrke som har ført til resultater. Men det er klart at denstyrken kan ikke stå der til evig tid. De som går inn fordet, må i hvert fall ha en plan for hvordan det skal gjøres.Man kan ikke bare overlate dette til to andre land og selvikke være deltakere, eller eventuelt gå på gaten og prote-stere mot det.

Her må man komme til en avklaring på et eller annettidspunkt. Det Sikkerhetsrådet må drøfte gjennom, er:Når må den avklaringen komme? Jeg tror ikke den kankomme uten at Saddam Hussein får det klart for seg ather blir det en avklaring på et eller annet tidspunkt. Vihar sett at det da er mulig at dette militære presset kanvirke.

Om man får en avklaring, om man får en fredelig av-væpning, tror jeg det kan være nødvendig med en perma-nent institusjons- og overvåkningsmekanisme. Men å ut-plassere tusenvis av FN-styrker i landet har jeg ingen tropå. Det vil heller ikke kunne gå. Det har jo heller ikkeframkommet som et seriøst forslag fra dem som manmente var forslagsstillere.

Åslaug Haga (Sp): Arbeiderpartiet har konsekventstøttet opp om det jeg vil omtale som Regjeringas relativtpassive linje i Irak-konflikten. Det er faktisk litt uvant åse Arbeiderpartiet såpass viljeløs i utenrikspolitikken. Nåsynes det heldigvis å være bred enighet internasjonalt omat man skal gi støtte til at våpeninspektørene får mer tid.Det har gitt oss en tenkepause at man har kommet framtil den erkjennelsen. Spørsmålet er sjølsagt da hvor myetid våpeninspektørene skal gis. Skal det settes en kortfrist, eller skal man legge seg på en linje hvor våpenin-spektørene får den tida de trenger? Vi i Senterpartiet me-ner det siste. Spørsmålet mitt er om Arbeiderpartiet harnoe syn på dette, eller om man avventer Regjeringas syn.

Thorbjørn Jagland (A): For å si det som det er: Jegsynes det er litt trist at man skal drive på med denne de-batten. Den blir i beste fall for det hjemlige plan og kan-skje mest for de få som er i denne sal. Om vi gir støtte tilRegjeringens passive linje? Det er Norges utenrikspoli-tikk vi har ført, som vi har støttet, som Regjeringen harvidereført, som vi har hatt i 50 år, og som nå viser seg åbli hele verdenssamfunnets syn etter hvert, nemlig at vi

skal respektere FN-vedtak, og det har vi insistert på heletiden. Vi har til og med sagt at vi av hensyn til FN ogsåvil respektere FN-vedtak som vi ikke liker. Det oppfatterjeg har vært også Regjeringens linje hele tiden. Bare for-di Regjeringen har den linjen, kan vi jo ikke ta et helt an-net standpunkt enn det vi har hatt i 50 år.

Så sier Åslaug Haga at nå synes det å være enighet omå gi våpeninspektørene mer tid. Men det er jo faktisk detRegjeringen og Arbeiderpartiet har sagt fra begynnelsenav, at vi må gi våpeninspektørene den tid de ber om, menikke den tid som Senterpartiet ber om. Vi forholder ossher igjen til det organ Sikkerhetsrådet har for dette, nem-lig våpeninspektørene, det er det organ Sikkerhetsrådethar opprettet. Da vil jo vi lytte til hva våpeninspektøreneselv mener. De som hele tiden mener at våpensinpeksjo-nen skal fortsette, de vil jo ikke engang lytte til dem. Dehar forutinntatte holdninger før våpeninspektørene fårforklart sin holdning til Sikkerhetsrådet. Det kan jo hen-de nå at våpeninspektørene kommer og sier at vi må nokha to måneder til, eller det kan også hende at de sier atdet hjelper ikke. Jeg synes det er ganske viktig å få det påbordet før man tar en beslutning om hva vi skal mene.Det er dette som er innholdet i FN-linjen, nemlig at vi re-spekterer Sikkerhetsrådets beslutninger. Og én beslut-ning som er tatt, er å få råd fra våpeninspektørene. Da sy-nes jeg også at vi, selv om vi ikke sitter i Sikkerhetsrådet,skal vente på det rådet før vi har bastante oppfatninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H): La meg begynne med å gjøre eninnrømmelse. Jeg tok munnen litt for full da jeg konsta-terte at det i ett og alt var samsvar mellom Thorbjørn Jag-lands innlegg og utenriksministerens redegjørelse. Det erett unntak. Av forståelige grunner gikk utenriksministe-ren ikke så langt i å uttrykke sitt syn på Norges forhold tilEU som utenrikskomiteens leder gjorde. Til gjengjeldvåger jeg å anta at utenriksministeren ikke mislikte dethan hørte allikevel.

La meg først gi uttrykk for at utenriksministerens rede-gjørelse i denne sal for en uke siden var en poengtert,konsentrert og usedvanlig klar redegjørelse for norskutenrikspolitikk i en vanskelig verdenssituasjon. Jeg erhelt enig med Thorbjørn Jagland i at den måten dettekommer til uttrykk på i dagens krisesituasjon, er helt isamsvar med det som har vært hovedlinjen i norsk uten-rikspolitikk gjennom et halvt hundre år. Det ville ha værtet meget dårlig tegn dersom Norge i en vanskelig inter-nasjonal krisesituasjon skulle begynne å improvisere nyeutenrikspolitiske veivalg. I slike tider improviserer manhelst ikke.

La meg også gi uttrykk for at det mest bekymringsful-le ved den prosess vi har sett i det internasjonale samfunnde siste ukene, er de statsledere som har henfalt til impro-visering, og som har demonstrert et iøynefallende fraværav klokskap i sitt ordvalg og i måten man har forstørretopp marginal uenighet på, slik at det har skygget for dengrunnleggende enighet. Det er meget beklagelig at sam-

20. feb. – Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse

Trykt 11/3 2003

20031974

holdet i NATO har fått et så vidt grunnleggende skuddfor baugen som det vi har sett gjennom den langvarige,ukelange strid om noe som egentlig ikke er noen uenig-het når det kommer til stykket. I en situasjon hvor NATOskal utvides med en lang rekke nye medlemsland somønsker å satse sin egen sikkerhetspolitikk nettopp påNATO-medlemskapet, er dette meget uheldig. Ikkeminst for de små medlemsland som Norge, er det megetuheldig dersom NATO blir en arena for å vise frem ue-nighet mellom de store medlemslandene.

Det er ikke riktig som det ofte fremstilles, at dennestrid innenfor NATOs rammer har vært en strid mellomUSA på den ene siden og de europeiske NATO-medlem-mer på den annen side. Jeg hadde nær sagt, hadde detbare vært så enkelt. Det som har åpenbart seg, er at linje-ne går på kryss og tvers innenfor den europeiske del avNATO.

Det er ikke noe spesielt lovende tegn når den franskepresident dagen etter at man har klart å komme frem tilen enstemmig uttalelse i EUs råd, rykker ut med en belæ-ring av det som en viss amerikansk forsvarsminister harkommet i skade for å kalle «Det nye Europa», og dermedufrivillig bekreftet at selv amerikanske forsvarsministreundertiden kan finne et korn. Når den franske presidentbegynner å belære de østeuropeiske land om at de egent-lig burde tie stille og være takknemlige for at de i dethele tatt får lov til å søke om medlemskap, da må detvære tillatt å gi uttrykk for at det ikke bare er ledere i denye potensielle medlemsland som undertiden burde be-nytte anledningen til å tie stille. Det kan så menn hendeat det er enkelte statsledere også i de gamle medlemslandsom ville gjøre klokt i det.

Vi har sett uenighet utspilles på en måte som bare kanvære til glede for regimet i Bagdad. Det er et paradoksnår Saddam Hussein begynner å kringkaste for all verdensin takknemlighet for alle fredsdemonstrasjonene og gra-tulere demonstrantene. Det er like paradoksalt som nårman får fremvist bilder i massemedia av kjempedemon-strasjoner i London, hvor blikkfanget er én person somstår helt i front og holder opp en svær plakat, hvor detstår: «Peace in our time». Da begynner man jo å lure påom det er ironisk ment, eller om det er noe annet som erute og går.

For folk i min aldersgruppe er det heller ikke til å unn-gå at man assosierer det med fortiden når det begynner åbli populært å gå rundt i gatene med plakater som sier«Ohne mich» – uten meg. Det er alltid takknemlig i kri-sesituasjoner å melde seg ut og nekte å ta medansvar, ogderetter å demonisere dem som tar ansvar. Det er tanke-vekkende at de som sterkest har kritisert det nåværendeamerikanske styret for å tegne verden i svart og hvitt ogfor å mangle nyanser i sitt verdensbilde, selv lager demest dramatiske svart/hvitt-bildene og selv utvikler devoldsomste fiendebilder.

I den uttalelse som Det europeiske råd vedtok enstem-mig for to dager siden, leser man følgende formulering:

Vi innser at det er enheten og fastheten i det interna-sjonale fellesskap, slik den ble uttrykt i den enstemmigetilslutning til resolusjon 1441, og den militære styrke-

oppbygging som har vært grunnleggende for å oppnå atinspektørene har fått komme tilbake til Irak.

Og så, enda viktigere:Disse faktorene vil også i fortsettelsen forbli de sen-

trale dersom vi skal oppnå det fulle samarbeidet som visøker.

Det må være tillatt å si: Det var på høy tid at manvendte tilbake igjen til det som er den egentlige problem-stilling, og lot alle sidespor fare.

Det har alltid vært et paradoks at oppbygging av mili-tære trusler kan være den mest sannsynlige måten å opp-nå fred på. Det har alltid vært et paradoks, og det er et pa-radoks også i dagens situasjon. Men slik er den politiskevirkelighet.

Det er et stort fremskritt dersom vi nå kan forvente atmedlemmene i Sikkerhetsrådet – alle sammen – delerden oppfatning som Det europeiske råd har gitt uttrykkfor, at det er den videre oppfølging av det massive pressmot terrorregimet i Bagdad som er den eneste mulighetfor omsider, etter tolv år, å vise at FN er i stand til å løsedet problem FN har påtatt seg å løse. Dette vil kreve avalle Sikkerhetsrådets medlemsland, men ikke minst defem medlemmene som sitter med vetorett, at de er villigetil å la sine egne nasjonale vimpler falle til fordel for detfelles mål. På den måten kan det fremdeles være en mu-lighet for å nå frem til en løsning uten en krig som ingenønsker, og som ingen kan overskue rekkevidden av. Menenhver politikk som bidrar til å skape inntrykk av tvil,skape inntrykk av at Sikkerhetsrådet ikke er i stand til åholde sammen om å nå det felles mål, enhver slik poli-tikk er i dagens situasjon skadelig.

La meg til sist føye til at hvis man ser Irak-krisen i detstørre regionale perspektiv, er det ingen tvil om at Pales-tina-spørsmålet bør adresseres på ny med full kraft av detinternasjonale samfunn i denne situasjonen. Derfor synesjeg det er meget gledelig at Regjeringen tok initiativ tildet møtet som ble holdt i London for to dager siden, forom mulig å bringe den saken ut av dødvanne igjen.


Haakon Blankenborg (A): Det blir tid til å kommetilbake til spørsmålet om Midtausten og Irak seinare. Egskal halde fram der Inge Lønning starta.

Til invitasjonen – eller var det etterlysing – frå IngeLønning om eit sterkare press frå Stortinget for at Regje-ringa skal føre ein annan EU-politikk enn den Regjeringahar: Eg går ut frå at det var den etterlysinga som IngeLønning presenterte for Stortinget her, og dermed invite-rer alle som vil ha ein meir aktiv EU-politikk, til å pressepå Regjeringa for at kursen skal bli forandra.

Inge Lønning (H): Jeg er ikke sikker på om kategori-en etterlysning er den helt presise. Det var et ærlig forsøkpå å presisere at jeg var kommet i skade for å ta munnenfor full når jeg satte fullt likhetstegn mellom utenriks-komiteens leder og utenriksministeren. Men det er klart aten leder i utenrikskomiteen kan tillate seg større friheterogså i forhold til sitt eget parti enn det en utenriksminis-

Forhandlinger i Stortinget nr. 13020. feb. – Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse

S 2002–2003

2003 1975

(Lønning)ter til enhver tid kan. Nå har jo ikke Haakon Blankenborgden fulle erfaring på dette området, men han kan jo kon-sultere utenrikskomiteens leder, som har innehatt beggerollene, som kjent, så vil han kanskje få en liten belæringom det. I dagens situasjon og med det hovedproblemetsom står på dagsordenen, og som var temaet for utenriks-ministerens redegjørelse, nemlig den internasjonale kriserundt Irak, vil jeg nok mene at spørsmålet om norsk EU-medlemskap er et sidespor – riktignok et interessant side-spor, men jeg tror vi kan få mange andre gode anlednin-ger til å trafikkere det sporet, så jeg tror ikke jeg skal bi-dra til å øke trafikktettheten akkurat i øyeblikket.

Kjetil Bjørklund (SV): Ja, det er en fortryllendeenighet vi nå er vitne til. Etter 11. september har vi setten dreining i amerikansk politikk som har uroet sværtmange, og som etter SVs oppfatning nå har ført oss ut påkanten av det som kan bli en svært risikabel krig. Et ut-trykk for den nye amerikanske politikken er den nye dok-trinen om «pre-emptive strike», eller forebyggende an-grep. Men det er også mange andre sider ved Bush-admi-nistrasjonens holdning til det internasjonale samfunnsom gir grunn til bekymring, at USA ikke vil ratifisereprøvestansavtalen, at USA har erklært at de oppfatterKyoto-avtalen som død, at USA ikke vil ratifisere Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen, for ånevne noe.

Nå kjenner vi jo Høyre som et parti som er svært på-passelig med å vedlikeholde de transatlantiske bånd. Jegmå si at vi likevel undrer oss over at det i utenriksminis-terens redegjørelse ikke er stilt så mye som et ørlitespørsmål ved den rolle USA nå spiller. Hva mener repre-sentanten Lønning? Mener han at det finnes grunner til åbruke de transatlantiske bånd i litt sterkere grad til å beUSA om å innta en annen holdning, og en mer positivholdning, til etablerte internasjonale avtaler og konven-sjoner og de begrensninger mot maktbruk som ligger iFN-pakten, eller vil dette være unødvendig improvisa-sjon og sette vår utenrikspolitiske linje i fare?

Inge Lønning (H): Det er jo ekstra gledelig hvis denutenrikspolitiske enighet nå er blitt så bred at også SV eropptatt av hvordan vi kan styrke de transatlantiske bånd.Det må jeg si jeg hilser velkommen.

Så vidt jeg har oppfattet, har den norske regjering heleveien benyttet sine gode kanaler over Atlanteren til å giuttrykk for det norske syn, og særlig i den fasen hvor detvar tvil om hvorvidt USA ville satse på det som i klisje-språket nå heter FN-sporet, eller velge andre veier. På dettidspunkt gjorde den norske regjering sin innflytelse gjel-dende. Jeg skal ikke påstå at det var utslagsgivende – detville kanskje være å overvurdere Norges betydning. Mendet er jo nettopp det som er fordelen ved å ha et vennska-pelig forhold til en supermakt, at man har anledning til ågi uttrykk for sitt syn, ikke gjennom demonstrasjoner ogspektakulære påfunn, men på en noenlunde ryddig måte.Det er etter mitt skjønn grunnleggende viktig når situa-sjonen er den at verden bare har én militær supermakt –

og antakelig kommer det til å være slik i overskueligfremtid – at denne supermakt lytter, og at det er noensom snakker både med den og til den. Det som er USAsrisiko i denne situasjonen, er jo nettopp at man kommer iskade for å tro at man ikke behøver FN, ikke behøverNATO, ikke behøver forpliktende internasjonalt samar-beid. Det er vår oppgave å hjelpe den heldigvis sterkefløy innenfor amerikansk politikk som motarbeider dentankegangen, og som ønsker at USA skal forbli multi-lateral i sin tilnærming til verden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Morten Høglund (FrP): Den situasjonen som nå ek-sisterer med hensyn til Irak, preges av en dyp bekymringfor hva som kan skje. Ingen ønsker vold og krig, alle vilselvsagt ha en fredelig løsning. Men vi vil også ha av-væpning, vi vil ha trygghet, og vi vil ha sikkerhet for at etav verdens verste diktaturer ikke besitter våpen som kandrepe og skade millioner av mennesker, ikke bare i egetnærområde, men over hele kloden. Det handler ikke omen fiktiv trussel oppfunnet i hodet på enkelte politikereog statsledere, slik man kan få inntrykk av når man hørerenkelte uttale seg. Det handler om reelle trusler fra Sad-dam Hussein, en mann som tidligere ikke har gått avveien for å vise at han mener alvor. Denne erkjennelse låbak Sikkerhetsrådets resolusjon av 8. november i fjor.Her opplevde vi det gledelige at hele Sikkerhetsrådet stil-te seg samlet bak resolusjon 1441 og dermed tvang Iraktil å samarbeide. Det var enighet og felles styrke sompresset Irak til å åpne opp for våpeninspektører. Og Irakstartet, som de har gjort i flere år, med å snakke stort ogflott om samarbeid, men i realiteten gjør de noe helt an-net.

Den informasjonen som resolusjon 1441 klart etterly-ser, har Irak ennå ikke kommet med. Irak har etter ytterli-gere press åpnet opp litt til. I kjent stil holder de verdeninteressert, i den tro at Irak er samarbeidsvillig, og at sys-temet med inspektører virker. Men så skjer det ulykksali-ge at det internasjonale presset svekkes ved at land somTyskland og Frankrike er unnfallende når det gjelderoppfølging av resolusjon 1441. Selv om resolusjon 1441helt klart sier at Irak vil stå overfor alvorlige konsekven-ser hvis de unnlater å etterleve FNs krav, skapes det tvilfra de nevnte stater om det er bryet verdt å stå ved denneformuleringen. Dermed åpnes veien for det Saddam kanaller best, nemlig å spille landene i Sikkerhetsrådet oppmot hverandre og utnytte den folkelige opinion mot krig.Tyskland velger å plassere seg slik at de stiller seg heltpå sidelinjen i forhold til hva FN måtte beslutte. Dette eren alenegang fra Tysklands side som vi gjerne haddevært foruten.

Det skrives om splid mellom USA og Europa. I reali-teten er det splid mellom noen europeiske land og USA.Ti europeiske statsledere undertegnet et opprop til støttefor USAs linje, for nettopp å demonstrere at store delerav Europa følger ordlyden fra resolusjon 1441 og støtterUSAs syn i så måte. Fremskrittspartiet mener den norskeregjering burde sluttet seg til dette oppropet, om ikke an-

130


net for å unngå at vi ble plassert i bås med Tyskland ogFrankrike og deres egenrådige oppførsel i denne konflik-ten.

Parallelt med dette føler Tyrkia seg truet og ber natur-lig nok om at det blir satt i verk defensive tiltak etter ar-tikkel 4 i NATO-traktaten. Her maktet tre NATO-landdet fantastiske kunststykket å nekte å etterkomme Tyrki-as anmodning om hjelp. Tyskland, Frankrike og Belgiapresterer å overse sine klare forpliktelser i NATO og så-ledes så tvil om hele alliansens legitimitet. Etter altforlang tid ordner det seg, men ikke uten at NATO har fåttmer enn bare riper i lakken. Og hvilket signal sender det-te til de nye kandidatlandene i NATO, som nettopp søkerseg inn i alliansen for å få den nødvendige trygghet somskulle være alliansens bærebjelke?

Det mest gledelige på lenge var EUs uttalelse på man-dag, som klart plasserer ansvaret for krig og fred på Irak,og sier at Irak nå har en siste sjanse til å løse konfliktenpå en fredelig måte. Dette var klare ord og må helt klartses på som en seier for dem som ønsker at resolusjon1441 skal etterleves helt og fullt, og ikke bare symbolsk.Vi tolker dette som at Tyskland og Frankrike har måttetnedtone sin alenegang, og at de heldigvis utgjør et mindre-tall i Europa.

Nå som rekkene igjen synes å være sluttet, er det åhåpe at Saddam Hussein innser realitetene og begynner ålevere. For dette er den sjansen vi har til å få løst proble-met Saddam Hussein. Gir verdenssamfunnet etter og lartingene passere, er det en alvorlig knekk ikke minst forFN, men kanskje mest av alt for den irakiske befolkning.Det vil også være et signal til andre ledere om at så lengeman er tilstrekkelig sta og egenrådig, kan man gjøre detman vil.

Vår oppfordring til Regjeringen er å være klar og ty-delig på at det er Saddam som har ansvaret for om detblir krig eller fred. Han må levere, og han må leverestraks. Resolusjon 1441 er veldig tydelig og kan ikke tol-kes som noe annet enn en siste advarsel til Irak. Menselvfølgelig er det å foretrekke at man kan samle seg baken ny FN-resolusjon, så fremt behovet for aksjoner motIrak skulle oppstå.

Bak enhver vurdering når det gjelder Iraks fremtid,må hensynet til sivilbefolkningen være det rådende per-spektiv. Irakerne fortjener bedre. De fortjener å kunneoppleve frihet, demokrati og fravær av overgrep og un-dertrykkelse. Det må skapes håp, og det må gjøres på enslik måte at Irak kan fremstå som en modell for resten avregionen. Ikke minst bør et demokratisk Irak være enviktig faktor for å demokratisere palestinerne og gjøredem til ansvarlige deltakere i kommende fredsprosesser.

Irak-konflikten overskygger det meste på den uten-rikspolitiske scene for tiden, men det pågår også andreviktige prosesser som det er nødvendig å kommenterekort. Ikke minst gjelder det WTO, som etter vår meninghar stor betydning, ikke bare for å fremme handel ogvekst, men også som et effektivt virkemiddel for å be-kjempe fattigdom. Mye står på spill i den kommende for-handlingsrunden. Vi har viktige interesser, bl.a. knyttettil liberalisering av markedet for fisk. Dette er legitime

interesser som Norge må kjempe aktivt for. Likeledes harmange utviklingsland tilsvarende legitime interesser i åfå liberalisert handel med landbruksprodukter. Utenriks-ministeren var svært vag og lite konkret på hvordanNorge vil posisjonere seg på dette området.

Selvsagt er det her en interessekonflikt mellom å opp-rettholde en dyr norsk landbrukssektor tilnærmet uendretog å imøtekomme krav fra den fattige verden. Hva velgervi å gjøre? Fra utviklingsministerens side kunne vi i Stor-tinget før jul få inntrykk av at Norge ville støtte utvik-lingslandenes krav, men fra landbruksministerens sidekan man ane en noe annen linje. Og det skal godt gjøres ågjøre alle til lags i denne sak. En slik balansegang trorjeg selv ikke Bondevik-regjeringen evner. Så noe merklargjøring her ville vært ønskelig.

Videre mener Fremskrittspartiet at den politiske ef-fekten for Europa som følge av utvidelsen både i NATOog EU blir positiv. Det skapes bredere enheter og langtstørre grad av inkludering. Når det gjelder EU-utvidel-sen, skal man som utenforstående kanskje være noe var-som med å blande seg for mye inn, men som en nær nabotil EU, og forhåpentligvis en god nabo, må det være lov åsi at vi mener at EU-medlemskap bør gjøres tilgjengelig ikanskje enda større grad enn det vi i dag ser kontureneav. Vi er for vår del ikke fornøyd med hvordan Køben-havn-toppmøtet konkluderte i forhold til Tyrkia. Langtstørre grad av forpliktelse fra EUs side burde ha frem-kommet som svar på Tyrkias søknad om medlemskap.

Vi mener og tror at et bredere EU er bedre enn et dy-pere EU. Med det mener vi at EU burde finne tilbake tilnoe av røttene, selve ideen bak samarbeidet, som i mo-derne form kommer til uttrykk ved det indre marked. Jeghar et håp om at de nye medlemslandene vil hjelpe EU tilå prioritere riktig og f.eks. ikke dvele for mye og for len-ge ved en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk,ESDP, som dessverre er et eksempel på EU-samarbeidsom er totalt overflødig og basert på nasjonale ambisjo-ner hos enkelte europeiske statsledere. Når vi ser hvor-dan NATO i dag håndteres av enkelte medlemsland, børvi i etterpåklokskapens ånd vurdere om også vår støtte ogvårt anmeldte bidrag til ESDP var en riktig beslutning.

Forhandlingene om EØS som følge av EU-utvidelsener i gang, og det er viktig å få dem på plass for å sikre pa-rallellutvidelse. Jeg vil kun berøre ett punkt hvor vi me-ner Norge ikke har tatt de nødvendige forholdsregler isine forhandlingsposisjoner, og det gjelder fri bevegelseav arbeidskraft. Vi mener det her er nødvendig å væreproaktiv og fremmer derfor i dag et forslag om at Regje-ringen inntar en forhandlingsposisjon og ber om tilsva-rende overgangsbestemmelser som Tyskland og Øster-rike. Det nevnte forslag er herved tatt opp.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tattopp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A): Morten Høglund seier atkonklusjonen frå EUs råd den 17. februar plasserer an-svaret i Irak-konflikten klart på Irak, og det er rett. Men


så vidt eg kan sjå, er det også eit anna klart ansvarsfor-hold som rådet nemner. Rådet seier at det er Tryggings-rådet i FN som har ansvaret for å gjennomføre denne po-litikken. Mitt spørsmål til Framstegspartiet er om Fram-stegspartiet kompromisslaust vil bruke FN som middeltil å løyse denne konflikten og avvise kvar form for alei-negang, frå det eine eller det andre landet, når det gjeld åfå ei løysing på spørsmålet om Irak.

Morten Høglund (FrP): Det er riktig som represen-tanten Blankenborg sier. Vi synes det var en gledelig ut-talelse fra EU, der man sier at tidsperspektivet i forholdtil våpeninspektørene må håndteres av Sikkerhetsrådet.Vi har også lagt stor vekt på, i likhet med Regjeringen ogArbeiderpartiet, at det er FNs og Sikkerhetsrådets hånd-tering av denne konflikten som er det avgjørende. Detgjør vi fortsatt, og vi synes resolusjon 1441 er bærebjel-ken i dette arbeidet. Vi har allikevel sett at enkelte landhar varslet mulige, kanskje teoretiske, veto i enkelte til-feller, og vi tillater oss derfor å se an utviklingen og væreforberedt på på selvstendig basis å ta stilling til hvordanFN håndterer denne situasjonen videre. Hvis ett enkeltmedlemsland av veldig nasjonale grunner skulle velge åstille seg helt utenfor det resten av verdenssamfunnetønsker f.eks., vil vi forbeholde oss retten til å være med ikanskje det brede flertall som ønsker noe annet. Men det-te blir noe teori, og det blir en diskusjon som vi helt sik-kert får anledning til å komme tilbake til.

Inge Lønning (H): Det blir helt sikkert anledning tilå komme tilbake til både det spørsmålet og en rekke and-re av de sentrale spørsmål i dagens internasjonale bilde.Jeg merket meg med interesse og en viss undring at re-presentanten Høglund hadde så vidt sterke og markanteoppfatninger av EU og Norges forhold til EU. Jeg harforstått hans partileder slik at han mener at spørsmåletom Norges forhold til EU er altfor viktig til at politiskepartier skal mene noe om det. Hvis Høglunds innlegg kantolkes slik at Fremskrittspartiet kanskje er på vei bort fradenne meningsløsheten og i retning av å ha oppfatningerav Europa-spørsmålet, er det et godt tegn.

Når det gjelder den sterke bakking av Tyrkia som kan-didat til EU-medlemskap, skal jeg ikke motsi Høglund,men jeg tror kanskje min vurdering av det spørsmålet erbasert på litt andre premisser enn det man kunne lytte segtil fra Høglunds innlegg, nemlig at det er en fordel at EUblir bredest mulig og minst mulig dyptgående. Min opp-fatning er at Tyrkias forhold til Europa kanskje er ennøkkel i dagens bilde, fordi det er et land med en over-veiende muslimsk befolkning. Hvis det viser seg muligfor et slikt land å arbeide integrert sammen med de euro-peiske land, kan det være et meget konstruktivt bidrag tilå forhindre det fiendebilde mellom en muslimsk og enkristen del av verden som mange er interessert i å skape.Mitt spørsmål til Høglund er: Er hans syn på norsk for-hold til EU autorisert på høyeste hold, eller er han i den-ne sammenheng privatpraktiserende?

Morten Høglund (FrP): Når det gjelder Tyrkia, harjeg ikke store merknader til det syn som representantenLønning fremholdt. Det er mange gode og viktige grun-ner til å inkludere Tyrkia. Det har fra norsk side værtgitt bred støtte til utvidelsen av EU generelt, selv medulikt syn på norsk medlemskap. Jeg tok ikke opp for-holdet fra Norges side til EU angjeldende medlemskap,men vi tillater oss allikevel å ha synspunkter på denpågående Europa-debatt. Hvordan EU utvikles, er i al-ler høyeste grad interessant for oss av mange grunner.Jeg nevnte ESDP som ikke minst påvirker arbeidet iNATO, hvor vi er medlem, og hvor vi har viktige interes-ser å fremholde. Dette var ikke et forsøk på å si at viikke må, eller at vi må, inn i EU, men vi må være aktivei forhold til de prosesser som pågår i Europa, og som vimå tillate oss å delta i i kanskje enda større grad enn vihar gjort tidligere.

Øystein Djupedal (SV): Fremskrittspartiets utenriks-politiske orientering kjennetegnes først og fremst av énting, og det er å være lojal mot USA, uansett hva USAmåtte si eller mene. Noen ganger kan dette føre til at mankommer riktig galt av sted. Dette ser vi spesielt godt iden konflikten som er hovedsaken i dagens debatt, nem-lig Irak-krisen.

Saddam Hussein var som kjent USAs venn helt framtil få år før Golf-krigen. Det var Vesten og Russland somrustet opp Saddam Hussein. Helikoptrene var levert avamerikanerne, gassen var levert av Tyskland. Det varStorbritannia som hadde gitt Irak og Saddam Hussein fly,og det var Russland som leverte våpen, raketter og ek-spertene. Det var altså disse våpnene som våpeninspektø-rene i årene etter Golf-krigen fjernet, og som gjorde atvåpeninspeksjonen faktisk fungerte.

Men det å være så ensidig opptatt av hva USA menerom venn og fiende, gjør at man noen ganger kommer rik-tig ille ut. I en debatt her i Stortinget bare to månederetter at Saddam Hussein brukte gass mot sitt eget folk iden kurdiske landsbyen Halabja og gasset i hjel 5 000mennesker – en debatt knyttet til Kongsberg våpenfa-brikk – var Carl I. Hagen nemlig ikke opptatt av disse5 000 menneskene som ble gasset i hjel av Saddam Hus-sein, USAs venn på det tidspunkt, men han var opptatt avat norske våpenfabrikker ikke fikk levert våpen til Irak.Han sa:

«Skal … de våpnene Iran og Irak i dag bruker mothverandre, være produsert av franske arbeidere, en-gelske arbeidere, sovjetiske arbeidere, amerikanske ar-beidere – eller skal de sikre norske arbeidsplasser?»Det var Fremskrittspartiets syn så sent som i mai

1988, to måneder etter det grufulle angrepet i landsbyenHalabja.

Da er mitt spørsmål til utenrikspolitisk talsmann iFremskrittspartiet: Har det aldri vært slik for Fremskritts-partiet at det kan være nødvendig å tenke en selvstendigtanke og ikke ensidig dilte etter en annen nasjon, uten åha egne meninger om det?


Morten Høglund (FrP): Jeg blir mildt sagt litt rystetover dette, ikke minst påstanden om det å tenke en selv-stendig tanke.

Jeg prøvde i mitt innlegg å gi uttrykk for en europeiskholdning, en holding hvor vi plasserer oss godt sammenmed våre nære allierte i Europa – de fleste europeiskestater – og ikke alene følger USA. At så flertallet av eu-ropeiske stater har valgt å alliere seg med USA, synes vier naturlig i denne sammenheng. Jeg prøvde også å trek-ke opp hva slags Irak vi vil ha fremover, nemlig et demo-kratisk Irak. Det var, for dem som har fulgt debatten densiste uken, også et lite spark til USA og de tanker somhar fremkommet om at man kanskje skal sitte og styreIrak på en litt mer totalitær måte for å tilfredsstille f.eks.Saudi-Arabia – hvis det medfører riktighet.

Vi evner i aller høyeste grad å tenke selvstendige tan-ker, men vi evner også å lytte til våre allierte og ikke fåpiggene ut hver gang USA måtte ta ordet. Vi tror ogsåUSA kan ha riktige ting å fare med – om ikke alltid, såiallfall mange ganger. De har vist seg som en viktig støt-tespiller, de har vist seg som en tro alliert, og de har vistevne til å ta ansvar når viktige krisesituasjoner oppstår.Men selvfølgelig hviler det på alle et ansvar for å vurderede avgjørelser man selv tar, og det gjør vi i aller høyestegrad. Jeg tar sterk avstand fra den måten representantenvalgte å presentere vår utenrikspolitikk på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har en viss forståelsefor at representanten Morten Høglund rødmer beskjem-met, for hvis Fremskrittspartiet hadde fått det som de vil-le, var det altså norske våpen som skulle vært brukt avSaddam Hussein. Så når Carl I. Hagen og Fremskritts-partiet nå er ute med høye toner, er det altså en dobbelt-moral som er så enorm at den kan gjennomskues selv idet dypeste mørke.

Hva er det som gjør at 60 000 mennesker kommer segut på gaten i Oslo sammen med millioner rundt omkring iresten av verden? Det er folk som aldri noen sinne i sittliv har demonstrert før. Det er bestemødre og barnebarnog enkeltmennesker som har et veldig sterkt engasje-ment. Jeg tror veldig mye av drivkraften er følgende: Deønsker seg en norsk regjering som sier tydeligere fra omhva som nå må være veien til fred.

Vi er altså i den situasjonen at utenriksministeren harholdt en redegjørelse for Stortinget med en uforbeholdenstøtte til Powell – sterkere støtte enn det FNs egen våpen-inspektør Blix gir når han redegjør for Sikkerhetsrådet.Da er vi i den situasjonen at det handlingsrommet somBlix så langt har hatt, og som ble brukt med større inte-gritet enn vi fryktet før han rapporterte til Sikkerhetsrå-det siste gang, er skapt av folkelig mobilisering. Det erskapt av noen europeiske land, men det er også skapt avden folkelige mobiliseringen som er med på å dra denflanken som gjør at det finnes rom for å slåss for at vå-peninspektørene skal få mer tid, at de skal få gjøre job-ben sin – og de har jobbet effektivt tidligere. Det dennorske regjeringen gjør en dyd av, er at man ikke skal ha

noen mening om hva som skal være FN-sporet, før FN-sporet er lagt. Det gjennomsyrer utenriksministerens re-degjørelse at den norske oppfatning av FN-sporet til en-hver tid er det som FN til syvende og sist bestemmer segfor at Sikkerhetsrådet skal vedta. Men fram til da har alt-så de aller fleste andre land den ambisjon at de skal på-virke hva som blir Sikkerhetsrådets vedtak. Det hadde vihatt en mye bedre mulighet til da vi var medlemmer iSikkerhetsrådet. Vi er et lite land i verden, med ikke allverdens sterkeste stemme, men vi har en mulighet til åpåvirke det. Jeg tror at en av grunnene til at i Norge vardemonstrasjonene større enn veldig mange andre steder,er at man ikke så at vår egen statsminister og vår egenutenriksminister var med på å skape det rommet somgjorde at våpeninspektørene kunne få mer tid til å av-væpne Saddam Hussein.

Det er noe paradoksalt i den situasjonen som har opp-stått, og det er fordi Saddam Hussein er en despot, endiktator av verdens verste klasse, bygd opp av Vesten.De våpnene han har, har han fått fra Vesten, den styrkenhan har, har han fått fra Vesten, og de overgrepene hantidligere har gjort, har ikke oppnådd betydelige protesterfra Vesten. Denne mannen er det altså som nå på den enesiden betegnes som gal og utilregnelig – hvilket antake-lig stemmer – men som på den andre siden er den som fårverdensfreden i sine hender av stortingsflertallet og avUSA. Er det så sikkert at en mann og en diktator, som iandre tilfeller har vist seg ikke å vøre noe, er en som opp-trer rasjonelt under truslene om militære angrep fra res-ten av verden? Iraks ansvar er jo soleklart, men at dehandlingene som Saddam Hussein kommer til å foretaseg i dagene som kommer, er rasjonelle ut fra vår måte åtenke på og vår måte å presse på, kan det settes megetstore spørsmålstegn ved.

Da er vi i den situasjon at verdenssamfunnet undertrusler eller ledelse av USA kan framprovosere det versttenkelige utfall. Og det er jo den andre grunnen til atmange enkeltmennesker er redde, nemlig at det er vans-kelig å se at den situasjonen som verden nå er oppe i, ermer dramatisk enn den var i 1998, da våpeninspektøreneforlot Irak. Det har vært en alvorlig situasjon lenge, mendet er ingen som kan påvise – ikke USA, ingen andre,ikke våpeninspektørene – at Saddam Hussein er i enumiddelbar situasjon der han truer naboland eller bevæp-ner andre grupper. Og da er krig det verste alternativ. Daer vi ikke i en situasjon hvor militære handlinger forhind-rer en situasjon som kunne være verre. Da er vi ikke i ensituasjon hvor en krig kan forhindre et folkemord, ellerer legitim, i selvforsvar. Da er vi i en situasjon hvor mangjennom mulige framtidige vedtak i Sikkerhetsrådet kanutvikle folkeretten til å legitimere forebyggende angrep,legitimere regimeskifte som et utgangspunkt for verdennår man griper inn i andre land. Da har man kommetmeget langt på en galei der det er vanskelig å se hvorman skal stoppe hvis man skal jobbe for fredelige løs-ninger. Verden er dessverre full av farlige despoter ogdiktatorer.

Hva er det som gjør at situasjonen – etter min og SVsoppfatning – er så dramatisk? Det er jo at det man oppnår


ved å gå til krig, er verre enn alternativet. I hvert fall erdet vanskelig å se godtgjort den enorme gamblingen mansetter i gang hvis man går til krig – man skal være veldigforsiktig med å være bombastisk med hensyn til hva somfaktisk kan skje hvis man går til krig, men det er en ek-strem gambling med sivile liv. Selv om bombeaksjoneneskulle vare kort, er det infisert vann og sjukdommer somkommer i kjølvannet av ødelagt infrastruktur, som kantrue sivile liv i Irak. Det er en ekstrem gambling med si-tuasjonen i hele Midtøsten, det er en gambling i forholdtil hva slags miljøer man kan rekruttere til terror, og deter en gambling i forhold til hva slags regime man leggerfor framtida når det gjelder å håndtere konflikter i ver-den.

Vi synes det er merkelig at ikke flere i Stortinget me-ner at de selv skal inn og være med i noen av de avvei-ningene som en så farlig situasjon krever – av oss, av Re-gjeringen og også av hver enkelt av 165 stortingsrepre-sentanter. Derfor er mitt spørsmål både til utenriksminis-teren, statsministeren og flertallet i Stortinget: Hva er detman oppnår gjennom en gambling som kan sette så man-ge sivile liv i fare, som kan forrykke balansen i Midt-østen så enormt, og som kan framprovosere bruk aveventuelle masseødeleggelsesvåpen fra en diktator, somman ikke kan stole på? Hva er det man oppnår gjennomdet? Og hvorfor har ikke den norske regjering en egen,selvstendig holdning, at nå gjelder én ting, nemlig å sør-ge for at våpeninspektørene, som fram til 1998 gjorde eneffektiv jobb, som fram til 1998 nedrustet 95 pst. av demasseødeleggelsesvåpnene som Saddam Hussein hadde,kan fjerne dem han eventuelt har igjen, på samme vis?Man må sørge for at det finnes en fredelig utvei ut avdette. Hvis krigen kommer uansett, har man veldig lite åoppnå gjennom å utlevere våpen og gi verdenssamfunnetinnsyn. Hvis presset holdes og utenlandsk etterretningmå utlevere sine etterretningsrapporter samtidig som vå-peninspektørenes muligheter trappes opp, finnes den mu-ligheten at man kan hindre en krig, til tross for at det stårover hundretusener av soldater marsjert opp i Golfen, tiltross for at det er ekstremt vanskelig å se for seg at enamerikansk president skal få dem hjem uten at de har noemer dramatisk å vise til enn at våpeninspektørene har fåttmer tid og flere og mer effektive virkemidler.

SV fremmer tre forslag i denne debatten. De er omdeltpå plassene, og jeg vil gjerne avslutte med å ta dem opp.

Presidenten: Representanten Kristin Halvorsen hartatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A): Eg skal få spørje KristinHalvorsen om SVs syn på vegen fram dit vi er i dag, ogvegen vidare.

Med våpenmakt har det internasjonale samfunnet hal-de Saddam Hussein unna det området av Irak der hanmassakrerte folk på 1980-talet, og ein har halde han unnaSør-Irak. Dette kan ikkje halde fram. Vi kan ikkje seie«game over» og late Saddam Hussein komme tilbake.

Det må finnast ei ordning på dette. I meir enn ti år har einhalde press på Irak gjennom sanksjonar som har ført til atSaddam Hussein er blitt rikare, folket fattigare og økono-mien gjennomkriminalisert. Dette kan ikkje halde fram.Ein må finne ei løysing på dette.

Så har ein gjennom tryggingsrådsvedtak 1441 før julgjenteke kravet til Saddam Hussein om avvæpning. Detvar ein trussel om maktbruk. Meiner SV at det var feil åvedta resolusjon 1441? Kva var rådet frå SV i sambandmed denne behandlinga i Tryggingsrådet? Burde Norgestemt imot 1441, med den grunngjevinga at det var inn-hald om maktbruk i resolusjonen? Og når vi no er heiltsamde om at våpeninspektørane skal halde fram så lengedei har noko å utrette, må også spørsmålet vere: Korleismeiner SV at våpeninspektørane kom inn i Irak? Komdei heilt uavhengig av vedtaket i FN, eller kom dei pågrunn av presset som FN la på Irak, m.a. trussel ommaktbruk? Eg forstår at SV meiner at maktbruk er uak-septabelt uansett. Eg går då ut frå at SV er imot resolu-sjon 1441 og at Norge stemte for 1441. Vil SV bruketrussel om makt? Var det feil å stemme for 1441 og trus-sel om maktbruk? Kva er SVs syn på dette? Korleis harvi komme fram dit vi er i dag?

Kristin Halvorsen (SV): Den situasjonen som SVadvarte mot i forbindelse med debatten rundt resolusjon1441, var at man kjørte seg inn i et spor der krig vareneste utfall. Det var ganske vanskelig i den debatten åfinne ut av hva som egentlig lå i begrepet «alvorlige kon-sekvenser». Vi prøvde her i salen å få fram følgende: Be-tyr det at man truer med krig? Betyr det at man går tilkrig? Det var en forholdsvis diffus sak å få klare svar på.

Jeg tror de som sier at man ikke hadde fått inn igjenvåpeninspektørene i dag uten trusler om maktbruk, harrett. Jeg tror de største feilene man har gjort, er ti år gam-le feil i forhold til hvordan man har håndtert krisen i Irak.Vår holdning er følgende: Hvis man truer med krig, måman på et eller annet tidspunkt være villig til å gjøre brukav krig og gå til militære aksjoner. SVs holdning harvært at i den situasjonen vi har hatt i Irak, har en krig idette området vært det verst tenkelige alternativ. Da kanman ikke true med en krig man mener er det «verst ten-kelige alternativ».

Julie Christiansen (H): Så vidt jeg forstod KristinHalvorsen nå, mener SV at trusselen om krig, eller trus-selen om bruk av militær makt overfor det irakiske regi-met, var nødvendig for å få inn igjen våpeninspektørene iIrak. Det er i og for seg oppsiktsvekkende at SV erkjen-ner det, for slik har jeg ikke oppfattet partiets syn til nå.Til nå har det virket som om SV ikke har anerkjent detviktige grunnlaget for at våpeninspektørene skal kunnegjøre sitt arbeid. Våpeninspektørene har selv sagt at detsterke presset har vært viktig. Det er det som gir våpen-inspektørene handlingsrom. Det er ikke demonstrasjonerog motstand i enkelte europeiske land mot det såkalteFN-sporet. Det viktige er faktisk at presset har økt, at detmilitære presset er der, slik at våpeninspektørene harkunnet gjøre en jobb.


Mitt oppfølgingsspørsmål blir: Det at SV likevel ikkeville være med på en linje som faktisk brakte våpen-inspektørene inn igjen i Irak, er det et prinsipielt syn? Vilman alltid være mot bruk av militært press mot f.eks.diktatorer som truer fred og sikkerhet?

Kristin Halvorsen (SV): Som representanten Christian-sen vel er kjent med, er det få i denne salen som har liddseg mer gjennom kriger og konflikter i løpet av de sisteårene enn nettopp undertegnede representant. Kosovo-krigen var en fryktelig vanskelig sak for oss. SV er ikkenoe pasifistisk parti. Det betyr at i visse situasjoner erogså SV enig i – selv om det var uenighet i vårt partirundt spørsmålet om Kosovo – at man kan gå til krig, ogat det kan være nødvendig med militære aksjoner. Menså langt har man altså holdt seg til følgende: Enten skaldet være i en situasjon hvor man skal hindre folkemordeller en ekstrem humanitær katastrofe, eller så skal detvære i en situasjon hvor man er i selvforsvar. I den situa-sjonen man er i nå, utvider man folkeretten til at det er le-gitimt å gå til krig mot andre land hvis man ønsker å skif-te et regime, eller hvis man ønsker å forebygge en krig pålengre sikt. Det er en veldig alvorlig endring av folkeret-ten.

Jeg er enig i at vi er i et ganske stort dilemma, fordide sanksjonene som verden har hatt overfor SaddamHussein siden 1991, har fungert motsatt – og sanksjonerhar vi jo ment skulle være fredeligere enn krig. Mensanksjonene overfor Irak har drept flere enn krig sålangt har drept i Irak. Jeg er enig i at vi er i et dilemmanår det ser ut til at i denne akutte situasjonen har pressetog trusler om krig ført våpeninspektørene inn. Men vier i et like stort dilemma hvis Saddam Hussein tror detblir krig uansett, for da har han ingen grunn til å samar-beide med våpeninspektørene på noe vis. Derfor er dethelt ekstremt viktig at man holder oppe den mulighetenat det finnes en fredelig utgang på dette, og det er detman så langt ikke har funnet. Det er det Blix faktisk sakan finnes, og det er det Norge i veldig liten grad harbidratt til finnes.

Morten Høglund (FrP): Jeg er glad for at represen-tanten Halvorsen erkjenner at det er et dilemma, og at vistår overfor en særdeles vanskelig situasjon.

Representanten problematiserte rundt resolusjon 1441og formuleringene om konsekvensene for Irak. Og slikjeg forstod det, var man ikke enig i hvordan 1441 var ut-formet. I forslag nr. 4 sier SV at de ønsker å gi mer tid tilvåpeninspektørene. Det har man gjentatt. Inspektørenemå få arbeide, men militærpresset skal bort. Spørsmålet,og det synes jeg ikke SV har klart å gi et svar på, blirselvfølgelig: Hva er alternativet? Hva får Saddam Hus-sein til å samarbeide? Representanten Halvorsen sa nett-opp at hvis Saddam tror det blir krig, samarbeider hanikke uansett. Men er det ikke nettopp det at det har værten oppsplitting i Sikkerhetsrådet, som har fått SaddamHussein til ikke å samarbeide fullt ut? Så lenge man stodsammen, så lenge man stod samlet 8. november i fjor, sådet i hvert fall ut til at dette kunne begynne bra, men ikke

så lenge etterpå begynte enkelte å tvile på sine egne for-muleringer.

Vil ikke forslaget fra SV om å gi inspektørene mer tid,koble ut den militære trusselen, være det samme som å sitil Saddam Hussein at han kan kaste ut våpeninspektøre-ne umiddelbart, og at verdenssamfunnets trusler og hånd-tering av Irak er et avsluttet kapittel?

Kristin Halvorsen (SV): Hvis det er ett parti somikke har noen ting å lære bort til noen i denne konflikten,så er det Fremskrittspartiet. Hvis det er ett parti som bareburde sette seg helt musestille på kontoret, låse døren ogtenke seg litt om, om krig og fred og sånt, så er det Frem-skrittspartiet. Det er ett parti som burde tenkt igjennomog lest hva de selv sa i 1988, etter at det var kjent for ver-den at Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen motegen befolkning: Det Fremskrittspartiet beklaget, var atdet ikke var våre våpen han hadde brukt! Hvis det er ettparti som ikke har noen ting å belære noen om, og som idenne salen ikke har slåss en «pilemitt» for fred, så er detFremskrittspartiet. De har ingenting å lære noen andre.

Presidenten: Presidenten er litt i tvil om hva en «pile-mitt» er, men vil slå det opp i fremmedordboken.

Replikkordskiftet er omme.

Jon Lilletun (KrF): Laurdag gjekk 100 000 nord-menn ut i gatene for å vise sin motstand mot ein krig iIrak. Fleire millionar marsjerte verda over. Det viser atdet er eit stort engasjement for fred i befolkninga. Det erpositivt. Eg var sjølv på torget i Svolvær og hørte på ap-pellane der. Og eg vil nok slå fast at bak appellane og ipremissane hos dei som var med i desse demonstrasjon-ane, ligg det forskjellige vurderingar. Eg trur at det erheilt feil det representanten Halvorsen seier, at fyrst ogfremst gjekk desse 100 000 for å protestere mot dennorske regjeringa. Eg meiner at representanten Halvor-sen faktisk kjem i skade for å føre eit rangt vitneprov motnesten sin i måten som ho beskriv den norske regjeringasin politikk på i forhold til Irak. Det vil eg kome tilbaketil litt seinare.

Eg trur det er viktig at ein faktisk snakkar sant i for-hold til dei initiativa som har vorte tekne. Om ein erueinig i det at ein slost for at ein skulle få resolusjon1441, betyr ikkje det at det ikkje er gjort ein innsats.Tvert imot er medverkinga til resolusjon 1441 ein sterkinnsats for det ein såg som ein veg til fred i Irak.

Befolkninga i Irak er allereie ekstremt sårbar etter årmed sanksjonar og undertrykking. Kristeleg Folkeparti eruroa for dei humanitære konsekvensane ein krig vil med-føre for dei sivile. Krig vil drepe og skade uskyldige,menneske vert drivne på flukt, og vi veit ikkje kva forkonsekvensar det vil få for regionen og den israelsk-pa-lestinske konflikten. Kristeleg Folkeparti er difor glad forat Regjeringa så klart har sagt at ho vil gjere alt ho kanfor å oppnå ei fredeleg løysing på konflikten. Det inneberat vi stiller oss opne for alle konstruktive forslag som kanbidra til ei fredeleg løysing på konflikten, om Irak samar-beider.


Presset på Saddam Hussein sitt regime aukar. No vertSaddam Hussein sin vilje testa. No må han samarbeidemed FN. Dersom Saddam Hussein no ikkje samarbeider,ser heller ikkje eit samla EU bort frå ei militær løysing.Irak må gje avklarande dokumentasjon på alvorlegeusvara spørsmål når det gjeld kjemiske og bakteriologis-ke våpen. Det er positivt at våpeninspektørane ikkje harfunne masseøydeleggingsvåpen, og at det ikkje er teikntil at Irak har teke opp igjen sitt kjernefysiske program.Men det er urovekkjande at dei heller ikkje er i stand til åavkrefte om Irak har masseøydeleggingsvåpen. Irak harikkje lagt fram klare bevis på at dei har destruert ulovle-ge våpen dei tidlegare har hatt. Som kjent gjeld dette flei-re tusen tonn kjemiske stridsmiddel og fleire tusen litermiltbrannframkallande stoff.

Kristeleg Folkeparti har heile tida vore lojale mot FN idenne konflikten, både for å tryggje freden og for å beva-re FN si rolle. Vi må ikkje svekkje FN si moglegheit til åvere ei samlande løysing ved å konkludere på førehand.Det vil òg kunne lette presset i forhold til USA.

Som utanriksministeren klart sa i si utgreiing, skal allesaker av innverknad på internasjonal fred og tryggleikverte behandla av Tryggingsrådet i FN, og vedtaka skalvere heimla i FN-pakta og i gjeldande folkerett. Å ta FNpå alvor inneber ikkje å berre bruke FN når det støttareins eige syn. Kven skal forvalte folkeretten, om ikkjeFN? Noreg kan ikkje sjå bort frå bruk av militær maktdersom FN skulle gå inn for det, heller ikkje eit samlaEU gjer det. Noreg kan og vil påverke prosessen fram tileit vedtak. Om Tryggingsrådet i FN konkluderer med atmilitær makt er nødvendig for å avvæpne Irak, er Noregfolkerettsleg bunde av det. Vi kan ikkje motarbeide einslik resolusjon.

Noreg skal respektere og støtte eit FN-vedtak, men vivil føreta ei sjølvstendig vurdering av korleis vi skal føl-gje dette opp. Noreg har kompetanse på bistand, men-neskerettar og utvikling av demokrati, så det vil etter mimeining vere mest naturleg for Noreg å konsentrere segom slike oppgåver. Men her igjen må ein samarbeidemed FN i forhold til korleis dette skal gjerast.

Statsministeren har åtvara mot einsidige amerikanskeangrep. Kristeleg Folkeparti står fullt og fast bak dettesynet. Det viser den sjølvstendige posisjonen den norskeregjeringa har i denne saka. Kristeleg Folkeparti har mis-likt utsegner frå amerikansk hald som i realiteten seier atUSA kan gå på eiga hand, sjølv om dei aller helst vil haFN si godkjenning. USA truar då med å setje FN til si-des. Det er ei haldning vi ikkje kan støtte. Eg vil seie detså klart, at om USA går åleine, utan forankring i eit nyttvedtak i Tryggingsrådet som klart autoriserer bruk av mi-litær makt for å avvæpne Irak, så er det ikkje med Kriste-leg Folkeparti si støtte! Det vil då vere eit amerikansk valå setje FN til sides. Det vil ikkje vere FN som set segsjølv på sidelinja.

Samstundes skal vi hugse at Noreg har to hovudpila-rar i sin utanrikspolitikk. Den eine er FN, og den andre erNATO-pakta og den transatlantiske dimensjonen. Kriste-leg Folkeparti meiner det vil vere uheldig om desse di-mensjonane kolliderer, då begge desse er av stor betyd-

ning for Noreg. Kristeleg Folkeparti vil difor arbeide forå vidareføre vårt tradisjonelt gode forhold til USA. Vårtnei til eit einsidig amerikansk angrep er ikkje eit nei tilUSA og det amerikanske folket. Som kjent var det ikkjesplid mellom USA og Europa i NATO i spørsmålet omdefensive tryggingstiltak til Tyrkia, men ein splid innbyr-des i Europa, der Kristeleg Folkeparti og Regjeringa heiltklart stod på USA si side i vårt ansvar for å bakke oppTyrkia. Kristeleg Folkeparti åtvarar mot å skape splidmellom Europa og USA. Det er ikkje noko som vil hjel-pe Saddam Hussein meir enn ei splitting i den internasjo-nale alliansen.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å seie noko omkorleis FN-sporet skal ende. Sjølv om vi klarer å avvæp-ne det irakiske regimet på ein fredeleg måte, er KristelegFolkeparti uroleg for den menneskerettslege situasjonen iIrak. Amnesty kallar Irak eit skrekkregime og eit av deiverste landa i verda, eit regime med utstrekt bruk avdødsstraff, vilkårlege avrettingar, med grov tortur ogsom systematisk kvittar seg med sine politiske motstan-darar. Irakiske myndigheiter driv ei systematisk under-trykking av eiga befolkning. Kristeleg Folkeparti er diforoppteke av at det diplomatiske og politiske arbeidet måhalde fram for å demokratisere Irak.

For å oppsummere om Irak:– Vårt mål er fred.– Saddam Hussein med sine masseøydeleggingsvåpen

må avvæpnast.– Vi må halde fast ved at det er FN som er rette forum

for å handtere konflikten og for å sikre freden.– Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa står fast

på FN-sporet om å gje inspektørane meir tid.– Ein militær aksjon må vere absolutt siste utveg, og

berre dersom alternativet er verre.Det er mykje som skjer internasjonalt, og fokuseringa

er mest på Irak. Det er ei spennande og utfordrande tid,der mange nye premissar ser ut til å bli lagde, både i FN,i NATO og i forholdet mellom USA og Europa. Mensjølv om nokre konfliktar kjem høgare opp på dagsorde-nen enn andre, må vi ikkje gløyme dei andre utfordring-ane vi har internasjonalt. Det er framleis 1,2 milliardarmenneske som lever i ekstrem fattigdom, og framleisskjer det grove brot på menneskerettane. Desse mennes-ka får ikkje den merksemda dei fortener.

Leger Uten Grenser har for femte år på rad presentertsi «10 på topp»-liste over dei humanitære katastrofanesom fekk minst merksemd i året som gjekk. Blant dei tifinn vi m.a. sveltkatastrofen i Angola, borgarkrigane iColumbia og Sudan, tvangsreturnering av flyktningar tilTsjetsjenia og matmangel og flukt i Nord-Korea. Det erurovekkjande lesing at dei store fjernsynsselskapa i USAbrukar meir tid på å rapportere om den britiske konge-familien enn på åtte av dei krisene som Leger UtenGrenser si liste har til saman.

Kristeleg Folkeparti ser med uro på sveltkatastrofen idet sørlege Afrika. Vi er også urolege for situasjonen iZimbabwe, med Mugabes forfølging av opposisjonen oggrove brot på menneskerettane. Kristeleg Folkeparti vilat den norske utanrikspolitikken skal vere innretta på å


hjelpe dei som treng det mest. Vi ynskjer å bruke ressurs-ar på å forhindre at menneske døyr av svolt, på at hiv-epidemien ikkje får spreie seg, og på at barn og ungdomfår tilbod om utdanning. Kristeleg Folkeparti trur at ved åarbeide for respekt av menneskerettane og betre forde-ling av goda vil vi òg kunne hindre konfliktar og krigarrundt omkring i verda. Eit viktig element som ofte vertgløymt i mange konfliktar, er den religiøse dialogen.Dette har òg vore tilfellet i Midtausten og i Irak-konflik-ten. Kristeleg Folkeparti meiner at religiøs dialog er heiltsentralt for å kunne løyse internasjonale konfliktar.

Til slutt vil eg gje ros til utanriksministeren for ei godutgreiing, og til Regjeringa for ein stø kurs for å finne eifredeleg løysing i Irak-situasjonen.

J ø r g e n K o s m o hadde her gjeninntatt presi-dentplassen.


Bjørn Jacobsen (SV): Skal ein til fred og forsoning,ser ein etter folkeretten. Skal ein til Betlehem, ser einetter stjerna. Det må finnast nokre slike lyspunkt i ei verdfull av krig og konfliktar.

Representanten Lilletun er av dei som har signalisertbåde openheit og vilje i forhold til dei forslaga som erkomne frå ulike land, at dette må vi ha ein debatt om førFNs tryggingsråd skal fatte vedtaka sine. Men eg synestdet blir eit problem når partiet hans då samtidig er med iei regjering som så til dei grader tviheld på at vi ikkjeskal ha nokon debatt, og at ein nesten trekkjer i tvil densåkalla brysame opinionen. Når folk demonstrerer, nårKyrkja seier ifrå – når til og med offiserane seier ifrå –må det vere moglegheiter for at desse folka også blir re-presenterte i Regjeringa, ikkje berre her i Stortinget.

Når t.d. Kristeleg Folkeparti sin tidlegare statssekre-tær Haaland Matlary heilt klart dokumenterer at Noregfår massevis igjen – eg heldt på å seie snill makt – ved ådrive med verdidiplomati, er det den forma for arbeid vimå drive endå meir med. Det er der vi har noko å hente. Iden samanhengen vil eg spørje representanten Lilletunom han kan tenkje seg å gå endå lenger og støtte dei for-slaga som vi frå SVs side meiner vil auke Noregs verdi-diplomati, og som vi legg fram her i salen i dag.

Jon Lilletun (KrF): Fyrst vil eg takke representantenJacobsen for at eg vert tillagt vilje til å leite etter og finneløysingar.

Samstundes må nok noko av det eg sa til representan-ten Halvorsen, òg returnerast til representanten Jacobsen.Eg meiner ein vitnar vrangt i høve til Regjeringa når detgjeld kva initiativ Regjeringa har teke, og kva vilje Re-gjeringa har til å finne løysingar. Det blir ei heilt urime-leg skulding at ein er negativ til demonstrasjonar – nårstatsministeren sjølv har ein appell der han seier at detteer eit kraftfullt verkemiddel ut til verdas leiarar.

Men skal eg seie noko både i høve til Kyrkja sitt enga-sjement og i høve til demonstrasjonane, så er det at det erein mangel på adresse til Saddam Hussein. Eg synest det

er bra at ein adresserer til den sterkaste makta. Men egsynest at ein frå Kyrkja si side og hjå demonstrantane ògkunne adressere noko meir i høve til Saddam Hussein ogskrekkregimet i Irak.

Eg høyrde eit foredrag av ein forskar frå NUPI for eitpar dagar sidan. Han sa at det var to ting no som gjorde atSaddam Hussein kanskje opna meir opp. Vurderingahans var at det militære presset var viktig. Difor var reso-lusjon 1441 viktig – og det å stå fast på han. Han meinteòg at dei hadde trudd det vart krig uansett. Men demon-strasjonane gjorde at dei òg måtte levere noko meir tilba-ke til verdsopinionen, som faktisk stilte opp for fred.Begge desse elementa medverkar difor til at SaddamHussein i større grad kan kome til å samarbeide meir. Detvar altså vurderinga til ein forskar.

Når det gjeld forslaga, må eg seie til representantenJacobsen: Eg har full tillit til at Regjeringa i høve til deitinga som det ligg føre forslag om, kjem til å arbeideetter beste skjønn for å finne ei god løysing. Difor harKristeleg Folkeparti ikkje behov for å røyste for dei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Åslaug Haga (Sp): I helgen så vi millioner av kvin-ner og menn over hele verden si klart ifra: nei til krig, jatil fredelig avvæpning av Irak. For tre uker siden beskrevden norske statsministeren denne meningsytringen somkrigsfremmende her i Stortinget. La meg sitere fra spør-retimen 29. januar:

«Mitt syn er at Åslaug Hagas linje øker faren forkrig.»Jeg er sannelig glad for at Regjeringa nå høres ut til å

se annerledes på den saken. Det synes også å være tilfel-let for Arbeiderpartiet.

Verdenssamfunnet har omsider gitt seg sjøl frist til åtenke seg om. Det synes å være bred enighet om å gi vå-peninspektørene mer tid. De bør ikke bare få litt mer tid,de bør få all den tid de trenger. Hvorfor bør de det? Fordivåpeninspeksjonene virker. Det nåværende og det tidli-gere inspeksjonsregimet har avdekket og uskadeliggjortulovlige våpen i Irak. Derfor er Irak nå en mindre militærtrussel enn før inspeksjonene startet tidlig på 1990-tallet.Det er verdt å merke seg at dette har skjedd uten tap avmenneskeliv, uten materielle ødeleggelser og uten at denregionale stabiliteten er blitt satt i fare. Avvæpning avIrak må fortsette på grunnlag av intensiverte våpenin-speksjoner, og Norge må støtte alle konstruktive forslagtil å styrke UNMOVICs arbeid.

Så til sanksjonene mot Irak. Norge har administrertFNs sanksjoner mot Irak de siste to årene. Norge harkunnskap som kan omsettes til konstruktive innspill i debestrebelser som må gjøres for å bygge en slagkraftigstrategi til en fredelig avvæpning av Irak. Sanksjonenehar ikke fungert godt nok. Grunnene er mange. Sanksjo-nene har vært sabotert av mange av FNs medlemsland.Iraks grenser har ikke vært kontrollert effektivt nok. Pen-gestrømmene inn i Irak har ikke vært kontrollert i til-strekkelig grad. Man har ikke greid å gi sivilbefolknin-gen tilstrekkelig humanitær hjelp. Dette er nedslående.


Man kan ikke se bort fra at forutsetningene for en mer ef-fektiv gjennomføring av sanksjonene, for direkte og ute-lukkende å ramme Saddam Hussein, er betydelig endret idag sammenliknet med situasjonen før vedtakelsen avsikkerhetsrådsresolusjon 1441.

Jeg mener ikke å si at det finnes enkle tiltak. Det jegsier, er at det finnes tenkning på ulikt hold som må kunnesettes sammen til en samlet strategi, slik at vi unngår enkatastrofal krig. Vi er rett og slett i en svært vanskelig si-tuasjon. Jeg savner engasjement fra Regjeringas side.Alle må erkjenne at uten alternativer vil vi ende opp i enkrigssituasjon. Derfor mener Senterpartiet at alle land haret ansvar for å støtte opp under de alternativer som erframlagt, og sjøl bruke sin kunnskap og kapasitet til å bi-dra kreativt for å finne alternativer.

Jeg syns det er trist at Norge i stor grad har valgt åinnta en tilskuerrolle. Det er den manglende viljen til åsøke alternativer til krig som gjør at folk tar til gatene,både i Norge og internasjonalt. Folk er urolige over detde opplever som en deterministisk aksept av krig someneste løsning.

La meg så ønske president Bush velkommen til Nor-ge. Senterpartiet er uenig i den linja som Bush-adminis-trasjonen legger seg på når det gjelder Irak-spørsmålet oghvordan Irak skal håndteres. Vi er også uenige om andresaker, men det er en ærlig sak. Men vi må ikke nå demo-nisere USA. Vi trenger sjølsagt heller ikke å godta ag-gressiv polemikk fra amerikansk side. Dette er en hevingav konfliktnivået mellom USA og Norge, mellom USAog Europa, som vi i fornuftens navn må unngå.

Norge har alltid hatt et meget godt forhold til USA, ogvi skal bruke den nærheten til å gå i dialog med USA.Det er viktig at vi ikke isolerer amerikanerne, men inklu-derer dem i hvordan vi oppfatter at deres utenrikspolitis-ke linje virker. Det er bare gjennom dialog vi kan kommevidere i forhold til å løse de store utfordringene vi ståroverfor globalt.

I den siste tida har vi hatt en debatt i Norge om hvemsom er mest FN-vennlig. Det er en utmerket debatt. Jeghåper at ønsket om et styrket FN vil gi seg utslag i praktiskpolitikk også etter at vi har håndtert Irak-krisa. Senterpar-tiet ønsker et styrket FN som kan spille en langt større rol-le i verdenssamfunnet framover enn hva som har vært til-fellet. For at vi skal oppnå det, for at vi reelt sett skal greieå styrke FN, må vi for all del unngå at FN blir misbrukt avnoe land. I den aktuelle situasjonen må vi ikke tillate atUSA bruker FN som et virkemiddel for å nå sine politiskemål – mål som ikke bare innebærer avvæpning av Irak,slik FN har krevd, men som også innebærer et krav om re-gimeskifte, noe som FN aldri har krevd.

Dersom land lar seg presse til enighet i FN til tross forat de er grunnleggende uenige, vil dette undergrave FNsautoritet – så enkelt og så vanskelig er det. Senterpartietmener sjølsagt at det irakiske folk fortjener bedre ennSaddam Hussein. Vi tror imid

Documents

Untitled Document []...gionskontor i Fredrikstad.» 22. Forslag fra stortingsrepresentant May Hansen på vegne av Sosialistisk Venstreparti oversendt fra Odelstingets møte 11. februar