UNIVERSITETET I STAVANGER

MASTERGRADSSTUDIUM I SAMFUNNSSIKKERHET

MASTEROPPGAVE

SEMESTER: Vår 2010

FORFATTER: Kristine Skogsrud Nesvik VEILEDER: Professor Odd Einar Olsen SAMARBEIDSPARTNER: Flyktninghjelpen

TITTEL PÅ MASTEROPPGAVE:

Beskyttelse av kvinner i flyktningleire

EMNEORD/STIKKORD: Flyktninger, internt fordrevne, flyktningleir Flyktninghjelpen, vold mot kvinner, kjønnsbasert vold, beskyttelse av kvinner i flyktningleire

SIDETALL: 81 (inkludert litteraturliste) STAVANGER, 15. juli 2010

Forord

Denne masteroppgaven har vært en lang reise, og har utfordret meg både faglig og

personlig på måter jeg ikke kunne forestilt meg. Det har gitt minner for livet og har på

mange måter forandret meg som person. Masteroppgaven utgjør en del av et samarbeidsprosjekt mellom tre studenter med ulik

faglig bakgrunn. Alle tre har ”beskyttelse av kvinner i flyktningleire” som tema, og

har en integrert tilnærming til tematikken, men produserer hver vår masteroppgave.

Rita J. Furan studerer endringsledelse ved UiS, og ser nærmere på de organisatoriske

forholdene knyttet til tematikken ved å se på hvordan Flyktninghjelpen har

implementert retningslinjene for beskyttelse av kvinner i flyktningleire. Ellinor Aas

studerer arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og ser nærmere

på endring av leirdesign og hvordan dette kan styrke beskyttelse av kvinner i

flyktningleire. Mens jeg ser på hva som påvirker prioriteringer av tiltak mot

kjønnsbasert vold av Flyktninghjelpen i Øst-Timor. Dette samarbeidet har hatt som

formål å belyse tematikken fra et tverrfaglig perspektiv. Vi tror at dette kan være en

styrke for å belyse kompleksiteten i tematikken, og håper at vårt arbeid skal virke

utfyllende i den kunnskapen som blir produsert.

Dette prosjektet hadde aldri latt seg realisere uten hjelp og støtte fra Flyktninghjelpen.

I denne forbindelse vil jeg i første omgang rette en ekstra stor takk til

Flyktninghjelpens hovedkontor, ved Magnhild Vasset, som gjorde en uvurderlig

innsats for å gi oss tilgang på felt. Dette tyder på at Flyktninghjelpen har hatt tro på

samarbeidsprosjektet og ser viktigheten av arbeidets formål. Videre vil jeg inderlig

takke feltkontoret i Øst-Timor, ved landdirektør Alfredo Zamudio, for at du tok i mot

oss. Du og ditt team har gjort en enorm innsats for å legge til rette for at vi kunne

studere beskyttelse av kvinner i dets rette omgivelser. Det har gitt sterke minner for

livet. Takk til Elisa og alle jeg møtte i Øst-Timor som har bidratt til denne oppgaven

med deres kunnskap, innsikt og historier.

En spesiell takk går til min hovedveileder Odd Einar Olsen. Fra første forelesning har

du med din kunnskap og dine refleksjoner inspirert meg til ønske om feltstudier, og

ikke minst gitt meg troen på at jeg kunne klare det. Du har både utfordret meg faglig

og gitt støtte i tunge tider. Videre vil jeg takke biveileder Bjørn Ivar Kruke for at jeg

har fått utnytte ditt kloke hode, og for dine gode innspill og støtte underveis i

skriveprosessen. Din dør er bemerkelsesverdig alltid åpen. Takk til Erik Fossåskaret

for dine gode innspill på metoden. Til slutt vil jeg også takke Kristin S. Scharffscher,

ditt arbeid har vært til en enorm inspirasjon for denne oppgaven.

Tusen takk Rita J. Furan og Ellinor May Aas for turen til Øst-Timor og våre evige

diskusjoner og refleksjoner rundt oppgavene. Dette har vært både støttende,

utfordrende og inspirerende.

Verbale blomster til mine kontorkamerater Ellen H. Christiansen og Christel Ane

Thorsen. Uten dere hadde jeg smilt mindre og strevd mer.

Takk til Andreas Håheim for din inspirasjon og ditt engasjement, og for at du har gitt

meg klarhet og en roligere forstand når jeg har tatt av til både høyre og venstre i mine

refleksjoner.

Familie og alle mine venner, takk for deres gode hjerter og tålmodighet.

Oppgaven dedikeres min mor.

Stavanger, juli 2010

Kristine Skogsrud Nesvik

Sammendrag Prioriteringer i krisesituasjoner er et av de største dilemmaene humanitære

organisasjoner står overfor i felt. Vann, mat, husly og sanitære fasiliteter står som

oftest på toppen av prioriteringslisten. Når det gjelder beskyttelse av kvinner

beskriver informanter fra felt at man i den akutte fasen er mest opptatt av fysisk

beskyttelse gjennom å sørge for ovennevnte tjenester. Det er først etter en viss tid at

man blir oppmerksom på andre ting som skjer i en fordrivningssituasjon – som vold

mot kvinner.

De senere år har det vært en økende bekymring blant humanitære organisasjoner om

omfang og effekt av vold mot kvinner i flyktningleire. Å adressere vold mot kvinner

har vist seg å være en kompleks oppgave og det har vært utfordrende å få

gjennombrudd. Det er utviklet utallige strategier og retningslinjer for å møte disse

utfordringene, men det eksisterer utfordringer knyttet til å vite hvilke tiltak man skal

implementere i en gitt kontekst. Gjennomføringen av tiltak for beskyttelse av kvinner

er også påvirket av ressursbegrensinger, ujevne prioriteringer og ansvarlighet blant

humanitære organisasjoner.

Studiens mål har vært å se nærmere på hvilke faktorer som kan ligge bak

kompleksiteten ved å håndtere beskyttelse av kvinner. Jeg har i denne forbindelse

valgt å se på hva som påvirker prioriteringer av tiltak mot kjønnsbasert vold i felt.

Teorigrunnlaget for denne oppgaven har som mål å beskrive kompleksiteten som

ligger bak prioriteringene og identifisere ulike faktorer som kan påvirke prioriteringer

til organisasjoner som jobber med kjønnsbasert vold. I denne forbindelse ser jeg

nærmere på humanitære organisasjoners formelle og uformelle trekk og hvordan

operasjoner styres både fra hovedkontor og felt. I dette kan det ligge sentralt gitte

prioriteringer som kan være ulike dem i felt. Videre ser jeg på om det kan være ulik

forståelse og kultur i forhold til hvordan beskyttelse av kvinner håndteres og hvorvidt

dette kan påvirke prioriteringer.

For å gjennomføre denne studien dro jeg til Øst-Timor hvor Flyktninghjelpen har

drevet fem overgangsleire. Der har jeg intervjuet ansatte i Flyktninghjelpen,

samarbeidende organisasjoner og internt fordrevne. Det ble også foretatt intervju av

Flyktninghjelpens hovedkontor i etterkant av oppholdet i Øst-Timor.

For å få en forståelse av tematikken var det også viktig med en dokumentanalyse i

forkant av feltarbeidet. Dette for å opparbeide kunnskap om det arbeidet som

humanitære organisasjoner gjør, hvilke utfordringer det representerer og hvilken

lærdom man har tatt av det. Denne basisen var svært nyttig i møte med feltet og

intervjuene har i så måte utdypet kunnskapen fra dokumentanalysen.

De viktigste funnene tyder på at det er ulike faktorer som kan være med å påvirke

prioriteringer av tiltak mot kjønnsbasert vold av Flyktninghjelpen i Øst-Timor. Disse

faktorene har jeg valgt å kalle organisatoriske, menneskelige og kontekstuelle.

Funnene tyder videre på at de ulike faktorene alene nødvendigvis ikke utelukkende

påvirker prioriteringer av tiltak i felt, men at de påvirker i et komplekst samspill.

Dette betyr nødvendigvis ikke at man ikke kan håndtere tematikken, men

organisasjonen bør samlet sett være bevisst disse faktorene for å kunne vurdere

handlinger eller endring i kurs.

Innhold 1 INTRODUKSJON ............................................................................................................................... 1

1.1 BAKGRUNN ..................................................................................................................................... 1 1.2 PROBLEMSTILLING .......................................................................................................................... 2 1.3 AVGRENSNINGER ............................................................................................................................ 3 1.4 RELEVANT FORSKNING ................................................................................................................... 3

2 KONTEKST ......................................................................................................................................... 5 2.1 VOLD MOT KVINNER ....................................................................................................................... 5

2.1.2 Kjønnsbasert vold og statens ansvar ...................................................................................... 7 2.1.3 Kjønnsbasert vold og rollen til humanitære aktører .............................................................. 7

2.3 THE UNITED NATIONS HIGH COMMISSIONER FOR REFUGEES......................................................... 7 2.4 FLYKTNINGHJELPEN........................................................................................................................ 9

2.4.1 Flyktninghjelpen i Øst-Timor ............................................................................................... 10 2.5 ØST-TIMOR ................................................................................................................................... 11

2.5.1 Historisk bakgrunn ............................................................................................................... 12 2.5.2 Flyktninger i Øst-Timor........................................................................................................ 13

2.6 BESKYTTELSE AV FLYKTNINGKVINNER ........................................................................................ 13 3 TEORI................................................................................................................................................. 15

3.1 HUMANITÆRE ORGANISASJONER .................................................................................................. 15 3.2 INFORMASJONSHÅNDTERING ........................................................................................................ 17 3.3 KONSENSUS OM GYLDIG INFORMASJON ........................................................................................ 18 3.4 BESLUTNINGSPROSESSER I INTERNASJONALT HJELPEARBEID ....................................................... 18 3.5 VIRTUELL IMPLEMENTERING AV RETNINGSLINJER........................................................................ 19 3.6 KULTUR, SIKKERHET OG ORGANISASJON ...................................................................................... 20 3.7 OPPSUMMERING............................................................................................................................ 22

4 METODE............................................................................................................................................ 24 4.1 FORSKNINGSDESIGN...................................................................................................................... 24 4.2 VITENSKAPSTEORETISKE BETRAKTNINGER................................................................................... 26 4.3 FORSKNINGSPROSESSEN................................................................................................................ 26 4.4 DOKUMENTANALYSE .................................................................................................................... 29 4.5 INTERVJUGUIDE OG VALG AV INTERVJUFORM............................................................................... 29 4.6 UTVALGSSTRATEGI ....................................................................................................................... 30 4.7 FELTARBEID.................................................................................................................................. 31

4.7.1 Tilgang på informanter......................................................................................................... 31 4.7.2 Intervju ................................................................................................................................. 32 4.7.3 Bruk av tolk........................................................................................................................... 34 4.7.4 Statuser og roller .................................................................................................................. 34

4.8 FORSKNINGSKVALITET.................................................................................................................. 35 4.8.1 Reliabilitet ............................................................................................................................ 36 4.8.2 Validitet ................................................................................................................................ 37

4.9 ETIKK............................................................................................................................................ 38 5.0 STYRKER OG SVAKHETER.............................................................................................................. 39

5 EMPIRI............................................................................................................................................... 42 5.1 KJØNNSBASERT VOLD I ØST-TIMOR.............................................................................................. 42

5.1.1 Potensialet for kjønnsbasert vold i flyktningleirene i Øst-Timor ......................................... 44 5.2 LIVSSITUASJONEN FOR INTERNT FORDREVNE ............................................................................... 44

5.2.1 Hverdagen i leiren ................................................................................................................ 44 5.2.2 Konflikter i leiren ................................................................................................................. 45 5.2.3 Håndtering av konflikter....................................................................................................... 46 5.2.4 Sikkerhet i leir....................................................................................................................... 46

5.3 KJØNNSBASERT VOLD I OVERGANGSLEIRENE ............................................................................... 47

5.3.1 Rapporterte hendelser om vold i hjemmet............................................................................ 48 5.4 FAKTORER SOM PÅVIRKER PRIORITERINGER................................................................................. 49

5.4.1 Krav fra donorer................................................................................................................... 49 5.4.2 UNHCR retningslinjer om beskyttelse av flyktningkvinner.................................................. 49 5.4.3 Agendasetting ....................................................................................................................... 50 5.4.4 Hovedkontoret og beskyttelse av kvinner ............................................................................. 50 5.4.3 Feltkontorets sine strategier for overgangsleirene .............................................................. 51 5.4.4 Rollefordeling i overgangsleirene mellom Flyktninghjelpen og myndighetene ................... 51 5.4.5 Planlegging av handlinger ................................................................................................... 52 5.4.6 Opplæring av ansatte ........................................................................................................... 53 5.4.7 Nasjonalt ansattes forhold til leirledelsesteamet ................................................................. 54

5.5 TILTAK MOT KJØNNSBASERT VOLD ............................................................................................... 54 5.5.1 Forebygging av kjønnsbasert vold ....................................................................................... 54 5.5.2 Respons på kjønnsbasert vold .............................................................................................. 59

6 DISKUSJON....................................................................................................................................... 61 6.1 FAKTORER SOM PÅVIRKER PRIORITERINGER................................................................................. 61

6.1.1 Krav fra donorer................................................................................................................... 62 6.1.2 UNHCR retningslinjer om beskyttelse av flyktningkvinner.................................................. 62 6.1.3 Flyktninghjelpens hovedkontor ............................................................................................ 63 6.1.4 Flyktninghjelpens feltkontor ................................................................................................. 64 6.1.5 Daglig arbeid ved leirledelse ............................................................................................... 69 6.1.6 Leirbeboere........................................................................................................................... 72

7 KONKLUSJON.................................................................................................................................. 74 7.1 FAKTORER SOM PÅVIRKER PRIORITERINGER................................................................................. 74

7.1.1 Organisatoriske faktorer ..................................................................................................... 74 7.1.2 Menneskelige faktorer .......................................................................................................... 75 7.1.3 Kontekstuelle faktorer .......................................................................................................... 75

7.2 DE ULIKE FAKTORENE SETT I FORHOLD TIL HVERANDRE .............................................................. 76 LITTERATURLISTE .......................................................................................................................... 78 VEDLEGG............................................................................................................................................. 82

Akronymer AHO – Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

AMKV – Association of Men Against Violence

AusAID – The Australian Government´s overseas aid program

CAVR - Commision for Reception, Truth and Reconciliation

COP – Communities of Practice

FN- Forente Nasjoner

GBP – Gender-based Protection

HDI – Human Development Index

IASC – Inter Agency Standing Committee

IOM – International Organisation of Migration

IDP – Internally displaced person

IRC – International Rescue Committee

JSMP – Justice System Monitoring Programme

LFA – Logical Framework Approach

MOU – Memorandum of understanding

NGO – Non-governmental organization

UiS – Universitetet i Stavanger

UN – United Nations

UNDP – United Nation Development Programme

UNFPA – United Nations Population Fund

UNHCR – United Nation High Commissioner for Refugees

UNMIT – United Nations Integrated Mission in Timor Leste

UN-OCHA – United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs

UNPOL – United Nation Police

UNTAET – United Nations Transitional Administration in East Timor

VPU - Police Vulnerable Persons Unit

1

1 Introduksjon

1.1 Bakgrunn

Prioriteringer i krisesituasjoner er et av de største dilemmaene humanitære

organisasjoner står overfor i felt. Nødhjelpsorganisasjonen Flyktninghjelpen har som

mål å bidra til beskyttelse og varige løsninger for mennesker på flukt. Vann, mat,

husly og sanitære fasiliteter står som oftest på toppen av prioriteringslisten. Når det

gjelder beskyttelse av kvinner beskriver informanter fra felt at man i den akutte fasen

er mest opptatt av fysisk beskyttelse gjennom å sørge for ovennevnte tjenester. Det er

først etter en viss tid at man blir oppmerksom på andre ting som skjer i en

fordrivningssituasjon – som vold mot kvinner. Praksis fra felt viser også at humanitær

respons som tar hensyn til kjønn kan redusere krisers negative effekt på kvinner og

menn (UN-OCHA, 1999).

Temaer om kvinners betydning for fred og sikkerhet har fått økt oppmerksomhet og

betydning i internasjonalt nødhjelpsarbeid. Resolusjon 13251 fra 2000 uthever og

anerkjenner kvinners sårbarhet og robusthet. Siden den gang har resolusjonen fungert

som et viktig verktøy for humanitære bistandorganisasjoner i å planlegge respons som

tar høyde for de ulike behovene for kvinner og menn. I 2008 fulgte FN opp med

resolusjon 18202 som tar opp seksuell vold som våpen i krig, som videre ble fulgt opp

med resolusjon 18883 og 18894 i 2009. I tillegg har de store bistandsorganisasjonene5

sluttet seg til Inter-Agency standing comittee (IASC) Sphere minimumsstandarder

som har hatt som formål å utvikle et sett med universelle minimumsstandarder på

kjerneområder innenfor humanitær bistand. I denne sammenheng har det

1 FNs Sikkerhetsråd tok for første gang stilling til kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt. 1325 har som overordnet mål å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. Skal også bidra til å ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt og integrere kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid (UN, 2010). 2 Ses i sammenheng med 1325 som en forsterking av denne. Likestiller seksualisert vold med andre våpen brukt i væpnet konflikt (UN, 2010). 3 Oppfølging av 1820. Resolusjonen krever at alle parter i en væpnet konflikt skal beskytte sivilbefolkningen, inkludert kvinner og barn mot alle former for seksuelle overgrep. 4 Fokuserer på ivaretakelse av kvinners interesser og kvinners deltakelse i fredsbyggende prosesser (UN, 2010). 5 Food and Agriculture Organization (FAO), United Nations Office for Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA), United Nations Development Programme (UNDP), United Nations Population Fund (UNFPA), United Nations High Comissioner for Refugees (UNHCR), United Nations Children's Fund (UNICEF), World Food Programme (WFP), World Health Organization (WHO) (IASC, 2010)

2

internasjonale samfunnet utviklet utallige normer, strategier og retningslinjer som skal

forbedre kvaliteten på bistanden som gis og sikre systemenes ansvarlighet (Sphere

Project, 2004).

De siste årene har det vært en økende bekymring blant humanitære organisasjoner om

omfang og effekt av vold mot kvinner i flyktningleire. Det har i den forbindelse blitt

et sentralt område innenfor beskyttelse av flyktningkvinner og håndtering av

flyktninger generelt (Ganeshpanchan, 2005). Å adressere vold mot kvinner har

derimot vist seg å være en kompleks oppgave og det har vært utfordrende å få

gjennombrudd. Strategier og retningslinjer har vist seg å være gode som et

kunnskapsgrunnlag, men de har skapt utfordringer knyttet til å vite hvilke tiltak man

skal implementerte i en gitt kontekst (ibid). Videre har ressursbegrensinger, ujevne

prioriteringer og ansvarlighet blant humanitære organisasjoner ført til et gap i

gjennomføringen av tiltak (Martin, 2004).

1.2 Problemstilling

Min interesse for beskyttelse av kvinner i krisesituasjoner samt tematikkens

kompleksitet trigget min interesse i å se nærmere på hvilke faktorer som kan ligge bak

dette gapet og påvirkningen av gjennomføringen av tiltak. Jeg har derfor valgt å se på

hva som påvirker prioriteringer av tiltak i felt.

Jeg har en oppfatning av at man må få en bredere forståelse for faktorer som påvirker

beskyttelse av kvinner og implementeringen av tiltak gjennom å studere dynamikker i

organisasjonens ulike nivå, samt hvordan disse nivåene legger føringer eller påvirker

hverandre.

Med denne masteroppgaven ønsker jeg å finne svar på følgende problemstilling:

Hva påvirker prioriteringer av tiltak mot kjønnsbasert vold av Flyktninghjelpen i Øst-

Timor?

3

1.3 Avgrensninger

Begrepet kjønnsbasert vold og vold mot kvinner er begrep som ofte brukes om

hverandre. Det førstnevnte referer til vold som rettes mot en person på grunn av ens

kjønn, og brukes ofte for å beskrive vold som rettes mot kvinner i konflikt og post-

konflikt. I denne oppgaven konsentrerer jeg meg om vold som rettes mot kvinner i

flyktningleire, men jeg har også valgt å bruke begrepet kjønnsbasert vold da det er

dette begrepet som er hyppigst brukt i rapporter, strategier og retningslinjer.

I Øst-Timor er vold i hjemmet den mest vanlige formen for kjønnsbasert vold, her i

betydningen vold som utøves av menn mot kvinner i ekteskapet. I 2003 publiserte

International Rescue Committe (IRC) en rapport som utpeker denne formen for vold

som utstrakt i Øst-Timor, noe mine informanter også bekrefter er tilfelle i

flyktningleirene. Jeg ser det derfor som naturlig å fokusere på tiltak om beskyttelse av

flyktningkvinner mot vold i hjemmet.

Det er utviklet utallige strategier og retningslinjer om forebygging og respons på

kjønnsbasert vold. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i Flyktninghjelpens egen

leirledelsesmanual som et rammeverk for tiltak mot kjønnsbasert vold. Ettersom

Flyktninghjelpen er en av UNHCR sine implementerende partner innen leirdrift har

jeg også valgt å benytte meg av UNHCR sine retningslinjer for beskyttelse av kvinner

som et kunnskapsgrunnlag.

1.4 Relevant forskning

Det er i de senere år produsert relevant forskning om temaet kjønnsbasert vold og

beskyttelse av kvinner i konflikt og post-konflikt. Jeg vil i denne sammenheng nevne

noen sentrale forskere i relasjon til mitt arbeid. Torunn L. Tryggestad og Kari Karamé

kom i 1997 ut med rapporten Kvinner, krise og krig som tar for seg organiseringen av

den humanitære bistand og hvordan denne kan forbedres for å bedre kunne ivareta

kvinner og barn på flukt. Jennifer Ward kom i 2002 ut med rapporten If not now,

when?, som ga en oversikt over hvordan flyktningkvinner blir utsatt for kjønnsbasert

vold, hvilke hensyn man må ta og ulikheter blant humanitære organisasjoners arbeid i

forhold til dette. Jennifer Ward og Beth Vann (2002) beskrev i Gender-based violence

in refugee settings at det ikke er manglende strategier for å adressere kvinners behov

4

knyttet til kjønnsbasert vold, men inadekvate midler og verktøy for å implementere

disse strategiene. Kristin S. Scharffscher tar for seg i sin masteroppgave A time for

Gender? Protection against rape in refugee camps (2002) hvordan organisasjoner

håndterer beskyttelse av flyktningkvinner, mens i 2010 kom Scharffscher med sin

doktoravhandling Safety management in complex emergencies. A study of

humanitarian organizations in relation to gender-based protection. Her tar

Scharffscher for seg hvilke faktorer som hemmer systematisk implementering av

kjønnsbasert beskyttelse i komplekse kriser. Scharffscher ligger gjerne nærmest min

teoretiske plattform med samfunnssikkerhet som tilnærming i en humanitær setting.

5

2 Kontekst

2.1 Vold mot kvinner

Temaet vold mot kvinner har fått økt betydning og anerkjennelse på internasjonalt

nivå de siste to tiår. Dette er et resultat av sterk lobbyvirksomhet fra ulike

kvinnegrupper verden over, hvor diskusjoner og kampanjer har ført til økt kunnskap

(McWilliams, 1998). I 1979 vedtok FN ”Decleration on the Elimination of Violence

against Women”, en konvensjon om eliminering av alle former for

kvinnediskriminering. Det var først i 1993 man rettet oppmerksomheten mot vold mot

kvinner gjennom ratifisering av erklæringen om eliminering av vold mot kvinner.

(FN-sambandet, 2005). Erklæringen definerer vold mot kvinner som “any act of

gender-based violence that results in, or is likely to result in, physical, sexual, or

psychological harm or suffering to women, including threats of such acts, coercion, or

arbitrary deprivations of liberty, whether occurring in public or private life” (FN,

1994 artikkel 1, har ikke sidetall). Artikkel 2 sier at vold mot kvinner omfatter, men er

ikke begrenset til:

- Fysisk, seksuell og psykologisk vold som skjer i familien

- Fysisk, seksuell og psykologisk vold som skjer i samfunnet. Dette inkluderer

voldtekt, seksuelle overgrep, seksuell trakassering, trafficking og tvungen

prostitusjon

- Fysisk, seksuell og psykologisk vold begått av stat eller andre institusjoner (FN, 1994)

Begrepet vold mot kvinner og kjønnsbasert vold er begrep som ofte brukes om

hverandre. Den sistnevnte referer til vold som rettes mot en på bakgrunn av ens kjønn,

men brukes ofte som en samlebetegnelse for å beskrive ulike former for vold som

rettes mot kvinner i konflikt og post-konflikt (UNFPA, 2005a). Den mest vanlige

formen for kjønnsbasert vold er vold i hjemmet (ibid). De grunnleggende årsakene til

kjønnsbasert vold finner man i samfunnets holdninger og praksis i tilknytning til

kjønnsdiskriminering som plasserer kvinner i en underordnet posisjon i forhold til

menn (UNHCR, 2003). Kvinners manglende sosiale og økonomiske verdi og

6

aksepterte kjønnsroller viderefører og forsterker oppfatningen om at menn har makt

og kontroll over kvinner. Mens kjønnsdiskriminering er de grunnleggende årsakene til

kjønnsbasert vold, er det andre faktorer som er med på å bestemme type og omfang av

vold. For internt fordrevne kan disse faktorene være kollaps av sosiale og familiære

støttesystemer, geografisk lokasjon og nærmiljø (eksempelvis høy kriminalitet),

design av leir og sosiale strukturer i leiren (overbefolket, felles boenheter), mangel på

politibeskyttelse og monitorering, liten tilstedeværelse av NGOer i leiren og

dominerende mannlig lederskap i leir med kjønnspartiske beslutninger (ibid).

For å planlegge programmer for forebygging og respons på kjønnsbasert vold er det

helt nødvendig å analysere årsaker og konsekvenser i den konteksten man opererer.

Forståelsen av årsaker vil være en viktig faktor i utvikling av programmer for

forebygging, mens forståelsen av konsekvensene er en viktig faktor i utviklingen av

en hensiktsmessig respons (UNHCR, 2003).

Kristin Scharffscher (2010) har i sin doktoravhandling utviklet begrepet gender-based

protection - GBP (kjønnsbasert beskyttelse) som referer til beskyttende tiltak som har

som mål å forebygge kjønnsbasert vold. Begrepet refererer både til kortsiktige tiltak,

som gjerder, nattlig vakthold og støtte til innsamling av ved, og langsiktige tiltak som

inkluderer endring av holdninger og atferd gjennom informasjon, kurs og

arbeidsgrupper. Sistnevnte inkluderer også styrking av kvinner, og støtte til kvinners

eksisterende robusthet og ressurser. For organisasjoner i felt er det de langsiktige

tiltakene som virker å være mest utfordrende, samtidig som det er disse som sørger

for en bærekraftig utvikling (Scharffscher, 2010).

I følge Ward og Vann (2002) er det ikke mangel på strategier for å adressere kvinners

behov knyttet til beskyttelse mot kjønnsbasert vold, men manglende midler og ikke

tilpassede tiltak for å implementere disse strategiene. For at disse strategiene skal

fungere og ha effekt, påpeker forfatterne at det trengs en verdensomspennende

forpliktelse som erkjenner følgene av slik vold, samt at man iverksetter nødvendige

tiltak for å få en slutt på volden.

7

2.1.2 Kjønnsbasert vold og statens ansvar

Staten har hovedansvaret for å forebygge og respondere på kjønnsbasert vold, og ta

alle nødvendige lovgivningsmessige, administrative og juridiske tiltak for å

forebygge, etterforske og straffe handlinger relatert til kjønnsbasert vold, samt gi

nødvendig støtte og behandling til ofre (UNHCR, 2003). Staten bør blant annet

kriminalisere alle handlinger relatert til kjønnsbasert vold og sikre at nasjonal

lovgivning, politikk og praksis respekterer og beskytter menneskers rettigheter.

Videre etterforske beskyldninger om kjønnsbasert vold, straffeforfølge de ansvarlige

og gi tilstrekkelig beskyttelse og behandling til ofre, som inkluderer tilgang til juridisk

rådgivning, støtte til helse og psykososial behandling. Samt etablere tiltak for å

eliminere tro og praksis som diskriminerer kvinner, utøvelse av vold og overgrep, og

styrke kvinner, herunder deres personlige, rettslige, sosiale og økonomiske

uavhengighet (ibid).

2.1.3 Kjønnsbasert vold og rollen til humanitære aktører

Selv om det primære ansvaret ligger hos nasjonale myndigheter, har også de

humanitære aktørene en viktig rolle i forebygging og respons på kjønnsbasert vold.

De humanitære aktørene må sikre en effektiv respons mot kjønnsbasert vold allerede

fra starten av en nødsituasjon, samt integrere temaet på alle nivåer av den humanitære

innsats (UNHCR, 2003).

2.3 The United Nations High Commissioner for Refugees

The United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR) har som mandat å

lede og koordinere internasjonale tiltak for å beskytte verdens flyktninger samt løse

problemer relatert til flyktninger verden over. Formålet er å ivareta flyktningers

rettigheter og velferd og sikre menneskers rett til å søke asyl, søke trygg tilflukt i en

annen stat med mulighet til frivillig returnering, lokal integrasjon eller slå seg ned i et

tredje land (UNHCR, 2009a).

I følge Flyktningregnskapet for 2010 var det ved inngangen til 2010 43.2 millioner

mennesker på flukt, hvorav 60% - 27.1 millioner mennesker er på flukt i eget land

(Flyktninghjelpen, 2010c), og 16 millioner av disse mottar hjelp fra UNHCR

(UNHCR, 2009b). Antall mennesker som er på flukt i eget land, også kalt internt

8

fordrevne, har økt dramatisk, og har etter hvert blitt UNHCR sin største utfordring

(ibid).

Internt fordrevne eller IDPs er mennesker som flykter fra sine hjem, men som i

motsetning til flyktninger, ikke har krysset en internasjonal grense, men er fordrevet i

eget hjemland. Selv om man i utgangspunktet gjerne har flyktet av samme årsak

(væpnet konflikt, vold eller brudd på menneskerettigheter), er internt fordrevne

fortsatt under beskyttelse av egne myndigheter (selv om de skulle være årsak til

flukt). Som borgere av et land beholder de internt fordrevne alle sine rettigheter, og er

beskyttet under både menneskerettighetene og internasjonale humanitære lover

(UNHCR, 2010). Internt fordrevne er ikke dekket av Flyktningkonvensjonen som

flyktninger er, og forblir derfor gjenstand for de lovene og reglene som finnes i landet

hvor de befinner seg (FN-sambandet, 2005).

UNHCR sitt opprinnelige mandat dekker ikke spesifikt internt fordrevne, men

ettersom man har kompetanse på fordrivning, har UNHCR bidratt også i slike

situasjoner, mer nylig gjennom ”cluster approach”6. Her har UNHCR det overordnede

ansvar for beskyttelse og husly, samt koordinering og ledelse av leir (UNHCR,

2009b).

I 1991 utarbeidet UNHCR retningslinjene ”Guidelines on the Protection of Refugee

Women”7. Formålet med denne har vært å styrke UNHCR og dets implementerende

partnere i felt til å kunne identifisere spesifikke beskyttelsesspørsmål og risiko

kvinner møter i flyktningleire (UNHCR, 1991). Retningslinjene gjør rede for ulike

tiltak man kan iverksette for å forbedre beskyttelsen av flyktningkvinner (ibid). Den

er delt inn i fem deler og tar for seg vurdering av behovet for beskyttelse av

flyktningkvinner, behov for beskyttelse i spesifikke situasjoner og riktig intervensjon,

tiltak for forbedring; utforming av leir, type bistand, implementering av aktiviteter og

6 Cluster approach ble initiert av Inter-Agency standing comittee (IASC) i 2005 for å styrke og effektivisere den humanitære responsen gjennom å bygge partnerskap. Cluster har som hensikt å styrke

forutsigbarhet, kapasitet, og koordinering innenfor den humanitære responsen ved å klarere

arbeidsfordeling mellom organisasjonene, og ved å definere deres roller og ansvar innenfor de ulike

clusters (Cluster Approach Evaluation Report 2007). 7 Oppdatert i 1995 og 2002

9

hvilke tiltak man bør iverksette når man har identifisert problemer knyttet til

beskyttelse (ibid). Se vedlegg 4 for nærmere beskrivelse.

UNHCR sin policy om beskyttelse av kvinner på flukt bygger på at å være flyktning

vil påvirke menn og kvinner forskjellig, og effektive programmer må anerkjenne

denne forskjellen. Videre understrekes det at skal man forstå behovet for beskyttelse

må flyktningkvinner selv være deltakende i planlegging og implementering av

programmer (UNHCR, 1990). UNHCR har en intensjon om å integrere kvinners

behov i alle aspekter av planlegging og implementering av programmer. Dette betyr at

programmer som retter seg direkte mot kvinner som målgruppe, vil ikke nødvendigvis

kunne defineres som et integrert prosjekt, men det kan være en del av et større hele

(ibid).

2.4 Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen ble etablert av en rekke norske organisasjoner i 1946 for å hjelpe

flyktninger etter 2. verdenskrig, og ble den gang kalt Europabevegelsen.

Flyktninghjelpen er en norsk humanitær stiftelse som har spesialisert seg på

internasjonalt arbeid ved å hjelpe og beskytte mennesker som har måtte flykte i eller

utenfor eget land på grunn av krig eller konflikt (Flyktninghjelpen, 2010a).

Flyktninghjelpens mandat er nedfelt i dens formålsparagraf; ”Stiftelsen

Flyktninghjelpen skal fremme og beskytte rettighetene til mennesker på flukt i eller

utenfor eget land, uten hensyn til rase, religion, nasjonalitet og politisk oppfatning.

Dette skal gjøres gjennom uavhengig og uredd talsmannsarbeid nasjonalt og

internasjonalt, gjennom å yte humanitær hjelp i nødssituasjoner, og gjennom å styrke

FN-organisasjonens kapasitet til å gi og koordinere internasjonal hjelp og beskyttelse.

Flyktninghjelpen skal ha gode, varige løsninger som mål og perspektiv både for

talsmannsarbeidet og for sin nødhjelpsinnsats” (Flyktninghjelpen, 2010b, s. 3).

For å styrke og heve kvaliteten på arbeidet som gjøres i felt, konsentrerer

Flyktninghjelpen sin programvirksomhet rundt fem kjerneområder, som sammen eller

alene, dekker fundamentale behov i flyktningarbeidet samtidig som det gir

organisasjonen et solid erfaringsgrunnlag (Flyktninghjelpen, 2010b). Disse

kjerneområdene er: bygging av hjem og skole, distribusjon av mat og nødhjelpsvarer,

10

informasjon, rådgivning og juridisk hjelp (ICLA), utdanning og leirdrift

(Flyktninghjelpen, 2010a).

Særlig relevant for denne studien er Flyktninghjelpens sistnevnte kjerneområde,

nemlig leirdrift. For å heve levestandarden i leir og ivareta leirbeboernes rettigheter,

har Flyktninghjelpen utarbeidet en leirledelsesmanual som representerer sentrale

retningslinjer, internasjonale juridiske instrumenter, standarder og beste praksis

(Flyktninghjelpen, 2008). Leirledelsesmanualen inneholder et bredt spekter av

relevant informasjon om ulike sider ved operasjon av en leir, spesielt roller og ansvar

til organisasjonen som er ansvarlig for drift (ibid). Den setter spesielt søkelys på

essensielle spørsmål om beskyttelse, gir leirledelsen praktiske tips om hvordan man

på en best mulig måte kan sikre overordnet koordinering, forvaltning av leir og

opprettholdelse av rettigheter til internt fordrevne (ibid). Leirledelsesmanualen skal i

så henseende være en rådgivende manual og ikke et direktiv. Manualen legger videre

vekt på at effektiv handling mot forebygging og respons på kjønnsbasert vold er

viktig i alle faser av krisen og den humanitære intervensjon. Flyktninghjelpen som

ansvarlig organisasjon har i dette henseende både en viktig rolle og et ansvar knyttet

til forebygging og respons (ibid). Se vedlegg 4 for nærmere beskrivelse.

2.4.1 Flyktninghjelpen i Øst-Timor

Flyktninghjelpen startet sitt program i Øst-Timor november 2006 i tett samarbeid med

myndighetene, UNHCR og Internasjonal Organisasjon for Migrasjon (IOM).

Oppgavene har bestått av å bygge midlertidige boliger for internt fordrevne, drive fem

overgangsleire for internt fordrevne, bygge og rehabilitere fem ungdomssentre samt

drive aktivt talsmannsarbeid for å søke varige løsninger for internt fordrevne, spesielt

med tanke på eiendomsrett (Flyktninghjelpen, 2007). Flyktninghjelpen avsluttet

leirdriften i oktober 2009 ettersom myndighetene besluttet å legge ned leirene, og

starte prosessen med tilbakevenning. De internt fordrevne ble i denne forbindelse

tilbudt økonomiske pakker som insentiv for å bygge eller leie nye boliger (ibid).

11

2.5 Øst-Timor

Øst-Timor, eller Timor Lorosae – ”Timor of the

rising sun” er et nylig selvstendig land i Sørøst-

Asia. Landet ligger på den østlige delen av øya

Timor. I vest grenser det til den indonesiske

provinsen Nusa Tenggara Timur, i nord ligger

Savusjøen og ”Strait of Wetar” og 500 kilometer

over Timorhavet i sør, er Australia (UNDP, 2002).

Øst-Timor er ranket som nummer 162 av 182 land på den internasjonale

levekårsindeksen ”Human Development Index” (HDI), og 40% av befolkningen lever

under fattigdomsgrensen (UNDP, 2009).

I følge timoresiske myndigheter er det totale befolkningstallet 952 612 (East Timor

Government, 2010), hvor gjennomsnittsalderen er 15.4 og forventet levealder er 55.5

(AusAID 2010). Befolkningen består av en rekke etniske grupper; Malayo –

Polynesian (100 000), Mambae (80 000), Tukudede (63 170), Galoli (50 000), Kemak

(50 000) og Baikeno (20 000). Det offisielle språket er tetun og portugisisk, mens

bahasa (indonesisk) også er dominerende. Utover disse finnes det over 16 språk

knyttet til de ulike etniske gruppene (East Timor Government, 2010).

Øst-Timor ble republikk i 2002, etter en overgangsperiode med FNs interim regjering

fra 1999-2002. Landet ledes i dag av president Jóse Ramos Horta. Politikk og

samfunnsliv er preget av at de fikk sin selvstendighet for ikke mer enn 8 år siden

(Globalis, 2010). Landet er nå i en prosess med å bygge opp de administrative og

politiske institusjonene, og regjeringens hovedoppgave er gjenoppbygging av landet,

bygge opp infrastruktur og helsesektor. Økonomien har i stor grad lenge vært basert

på jordbruk, hvorav 70-80% av befolkningen lever av å dyrke mat til eget forbruk

(ibid). Det er funnet olje- og gassforekomster i Timorsjøen og det er inngått avtale

med Australia om fordelingen av disse. Landet er fattig og arbeidsledigheten høy

(ibid). I hovedstaten Dili er arbeidsledigheten blant unge oppe i hele 43% (AusAID,

2010).

12

Øst-Timor er helt avhengig av bistand og er et av de landene som mottar mest bistand

per innbygger (Globalis, 2010).

2.5.1 Historisk bakgrunn

Historien til Øst-Timor har vært preget av 400 år med kolonistyre under Portugal.

Etter revolusjonen i Portugal i 1974 trakk den portugisiske administrasjonen seg ut av

Øst-Timor i 1975, og for første gang erklærte man Den demokratiske republikken

Øst-Timor (UNFPA, 2005b). Ti dager senere ble Øst-Timor invadert av Indonesia

som kontrollerte området i 24 år. Den indonesiske okkupasjonen beskrives som svært

brutal med grove menneskerettighetsbrudd, hvor tortur og undertrykkelse er godt

dokumentert, spesielt gjennom rapporten fra 2005, ”Commision for Reception, Truth

and Reconciliation” (CAVR). Med støtte fra FN ble det i 1999 avholdet en

folkeavstemning hvorav 78% av befolkningen ønsket uavhengighet fra Indonesia.

Indonesiske styrker reagerte med vold og før de trakk seg ut ødela de 85% av

infrastrukturen (ibid). CAVR (2005) estimerer at bortimot 1/3 (200 000) av

befolkningen ble drept eller døde som følge av hungersnød under den indonesiske

okkupasjonen.

I 1999 opprettet FNs sikkerhetsråd en overgangsadministrasjon i Øst-Timor

(UNTAET), som fungerte som en integrert, flerdimensjonal fredsbevarende operasjon

og var ansvarlig for forvaltningen av landet under overgangen til selvstendighet. 30.

august 2001 valgte det timoresiske folk en konstituert forsamling, og Fretilin, som er

det partiet som historisk sett er forbundet med uavhengighetskampen, vant 55 av de

88 setene i forsamlingen. Den konstituerte forsamlingen var ansvarlig for å utforme

ny grunnlov til Øst-Timor. Endelig uavhengighet ble erklært i 2002 (AusAID, 2010).

FN sitt mandat i Øst-Timor har i etterkant vært basert på å støtte myndighetene med

gjenoppbygging av landet. FN skulle i utgangspunktet trekke seg helt ut i 2006, men

mandatet ble forlenget som en følge av en krise i 2006 (UNMIT, 2010).

I 2006 brøt det ut voldelige opptøyer i hovedstaten Dili. Årsaken til dette var at

daværende statsminister hadde avskjediget en tredjedel av hæren. Dette provoserte til

væpnede kamper og gatekrigføring mellom politi og hær. Minst 38 mennesker ble

drept og omlag 150 000 mennesker ble drevet på flukt i hovedstaten. Krisen i 2006

13

var bakgrunnen for den pågående flyktningsituasjonen i Øst-Timor (Flyktninghjelpen,

2007).

2.5.2 Flyktninger i Øst-Timor

I Øst-Timor finnes det håp om en bedre framtid for de internt fordrevne. I en verden

hvor tallene på internt fordrevne stiger, kan Øst-Timor vise til en positiv utvikling

med flest returnerte. I 2006 var 150 000 mennesker internt fordrevne – 13% av

befolkningen, mens i 2008 hadde 80 000 vendt tilbake, og Øst-Timor kan dermed vise

til det høyeste antallet tilbakevendte sett i forhold til folketallet (Flyktninghjelpen,

2009). Situasjonen for mange av de tilbakevendte og gjenværende er fortsatt ustabil,

da det hersker stor usikkerhet rundt eiendomsretten til jord og hus. Dette gjør

situasjonen for de internt fordrevne svært kompleks og Flyktninghjelpen er urolig for

at dersom ikke problemet blir løst, kan nye konflikter oppstå (ibid).

2.6 Beskyttelse av flyktningkvinner

UNHCR definerer beskyttelse som “All actions aimed at ensuring the equal access to

and enjoyment of the rights of women, men, girls and boys of concern to UNHCR, in

accordance with the relevant bodies of law (international humanitarian, human rights

and refugee law)” (UNHCR, 2003, s. 9).

Gjennom opprettelsen av UNHCR8 og FNs konvensjon om flyktningers status9

etablerte man strukturer og juridiske virkemidler for å sikre beskyttelse av

flyktninger. I tillegg til konvensjonen fra 1951 finnes en rekke internasjonale

instrumenter som gir et rammeverk for beskyttelse av flyktningkvinner. Disse er blant

annet: Verdenserklæringen om menneskerettighetene, Genève-konvensjonene,

konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner,

Erklæringen om beskyttelse av kvinner og barn i nød og væpnede konflikter, og

resolusjonene 1320 om kvinner, fred og sikkerhet og 1820 om seksualisert vold som

våpen i væpnet konflikt (UNHCR, 2003). Alle disse internasjonale instrumentene er

med på å gi en ramme av internasjonale menneskerettighetsstandarder for å gi

beskyttelse og assistanse knyttet til flyktningkvinner. I tillegg til internasjonal lov,

8 1. Juni 1951 (UNHCR, 1991) 9 Vedtatt 28. Juli 1951 (UNHCR, 1991)

14

styrer den nasjonale lovgivningen til landet det søkes asyl, også beskyttelse av

flyktningkvinner (UNHCR, 1991).

De juridiske prinsippene gir et viktig rammeverk, men like viktig er det å foreta en

grundig planlegging og etablering av programmer, samt foreta viktige prioriteringer

som støtter beskyttelse av flyktningkvinner. Internasjonal beskyttelse av

flyktningkvinner krever en vid forståelse. Eksempelvis vil flyktningkvinner som er

ute av stand til å gi seg selv og sin familie basale behov, kunne være mer sårbar for

utnyttelse og bli utsatt for fysiske og seksuelle overgrep for å kunne dekke disse

behovene. Eller flyktningkvinner, som interneres blant fremmede, vil kunne møte

større farer enn om de hadde bodd med familie og venner (UNHCR, 1991). I følge

UNHCR (1991) sine retningslinjer for beskyttelse av flyktningkvinner, viser disse

eksemplene spesielt hvilket iboende forhold som eksisterer mellom beskyttelse og

assistanse når det kommer til flyktningkvinner og -barn. Beskyttelse kan ofte

adresseres best gjennom assistanserelaterte aktiviteter, mens hvis man omvendt

ignorerer kvinners spesielle behov kan responsen få negative konsekvenser.

Retningslinjene påpeker at for at man fullt ut skal kunne forstå og adressere

beskyttelse av kvinner, må kvinnene involveres i planlegging av beskyttelse og

aktiviteter relatert til dette. Programmer som ikke involverer kvinnen eller

implementeres med deres deltakelse, påpekes å ikke være effektive (ibid).

15

3 Teori

Teorigrunnlaget for denne oppgaven tar utgangspunkt i perspektiver som kan danne

grunnlaget for analysen av problemstillingen. Bidragene jeg har valgt ut har som

intensjon å beskrive kompleksiteten som ligger bak prioriteringene. Med dette ønsker

jeg å identifisere ulike faktorer som kan påvirke prioriteringer til organisasjoner som

jobber med kjønnsbasert vold. I denne forbindelse vil jeg se nærmere på humanitære

organisasjoners formelle og uformelle trekk og videre hvordan operasjoner styres

både fra hovedkontor og felt. I dette kan det ligge sentralt gitte prioriteringer som kan

være ulike dem i felt. Jeg har inntrykk av at beskyttelse av kvinner er en tematikk som

humanitære organisasjoner håndterer på tvers av organisasjonen mellom ulike nivå og

avdelinger. Jeg vil i denne sammenheng se på om det kan være ulik forståelse og

kultur i forhold til hvordan beskyttelse av kvinner håndteres og hvorvidt dette kan

påvirke prioriteringer.

3.1 Humanitære organisasjoner

Forvaltningen av internasjonale humanitære organisasjoner preges av kompleksitet

(Minear, 2002), og det krever ekstraordinære ledelsesmessige ferdigheter for å styre

slike organisasjoner (Scharffscher og Olsen, 2010). Dette handler både om miljøet

man opererer i, samt forhold i organisasjonen (ibid). Flyktninghjelpen preges av et

komplekst system hvor operasjoner rundt om i verden styres både fra hovedkontor og

kontorer i felt, og disse nivåene er atskilt fra hverandre i forhold til operasjonelt

fokus. Hovedkontoret opererer fjernt fra felt, også kalt den butte enden (Rosness et al,

2002), i et rolig og forutsigbart miljø, mens ansatte i felt befinner seg i den skarpe

enden (ibid) hvor uforutsigbarhet og usikkerhet kan prege hverdagen. Både Dekker og

Suparamaniam (2005) og Rosness et al (2002) påpeker at ansatte som befinner seg i

den butte og skarpe enden kan ha signifikante ulikheter i perspektiv, både hva gjelder

oppfatninger og prioriteringer.

16

Rasmussens (1997) sosio-tekniske modell10 hjelper oss i å gi et bilde over den verden

Flyktninghjelpen opererer i, og hvilke faktorer som kan si noe om hva som påvirker

prioriteringer på ulike nivå i og utenfor organisasjonen. Modellen viser hvordan hvert

nivå kan påvirke hverandre i et integrert system, hvor prioriteringer av tiltak kan

påvirkes på mange nivå fra donorer til den enkelte leirleder. Høyere nivå kan påvirke

lavere nivå gjennom strategier og retningslinjer og ressurser, og gjennom å bestemme

hvordan beslutninger skal tas. Mens lavere nivå kan påvirke høyere nivå i forhold til

hvordan informasjon tolkes og påvirker informasjonsflyten (Rosness et al, 2002).

10 Oversatt til konteksten, inspirert av Kristin S. Scharffscher, 2010

17

Svake forbindelser mellom de ulike nivåene kan påvirke ansattes forståelse, samt føre

til variasjoner i hvordan man utfører arbeidet (Perrow, 1999), og som videre kan

resultere i gap knyttet til hvordan man oppfatter at arbeidet gjøres på ulike nivå i

organisasjonen (Scharffscher og Olsen, 2010). Pidgeon og Turner (1997)

karakteriserer denne prosessen som inkubasjonsfasen, og forklarer en ulykkes

opprinnelse med hvordan latente forhold11 kan bli systematisk oversett over tid i

inkubasjonsfasen. Innen humanitære organisasjoner peker Dekker og Suparamaniam

(2005) på hvordan et voksende avvik mellom tro og faktiske risiko er normale

prosesser i fordelingen av organisasjonell ledelse, politikk og makt. I slike prosesser

konstruerer og opprettholder man ulike versjoner av virkeligheten (ibid). Forståelsen

av hvordan de ulike nivåene opererer avhenger i stor grad av kommunikasjonen

mellom dem (Kruke og Olsen, 2010). I organisasjoner med flere avdelinger som må

håndtere en oppgave vil det generere et stort antall beskjeder, og dette øker sjansen

for at kommunikasjonssvikt oppstår. Den enkelte avdelingen innehar gjerne

forskjellige kulturer og dens egen form for rasjonalitet som kan føre til feilaktige

antagelser om den delen av problemet eller oppgaven som blir håndtert av andre

avdelinger (Pidgeon og Turner, 1997). Forfatterne mener at en økning av

vanskelighetgrad i informasjonshåndtering og svikt i kommunikasjon, vil kunne føre

til inkubasjonen av en hendelse (ibid).

3.2 Informasjonshåndtering

Pidgeon og Turner (1997) påpeker at store mengder informasjon og tolkning av

informasjon er en kritisk prosess i en hendelse. Denne prosessen er spesielt kritisk i

inkubasjonsfasen, da det omhandler tolkning av informasjon som ikke er i

overensstemmelse med våre oppfatninger og normer. Forfatterne understreker at

utfordringer knyttet til informasjon kan relateres til at problemområder er dårlig

definert, og at det kan være vanskelig for involverte aktører å gripe tak i og håndtere

utydelige og komplekse problemer. I denne sammenheng kan organisasjoner som

håndterer et problem distraheres fra andre dårlig definerte problemområder, som kan

være det problemet som faktisk forårsaker hendelsen. Å rette fokuset på feil

problemområder omtaler forfatterne som et ”decoy” problem (Pidgeon og Turner,

11 I følge Reason (1997, s. 10) kan dette være blant annet dårlig design, mangelfull opplæring osv.

18

1997, s. 48). Videre påpeker forfatterne at når hver person har tilgang på ulik

informasjon vil man gjerne konstruere ”teorier” hver for seg om hva som skjer og hva

som må gjøres. Dersom man har nok tid og ressurser vil man forsøke å forene de

motstridende aspektene av disse ”teoriene”, men i situasjoner som preges av

kompleksitet og usikkerhet er dette ofte en mangelvare. I slike situasjoner vil

informasjon stadig byttes eller forsterkes for å fjerne eventuelle avvik eller å klargjøre

tvetydigheter. ”Kostnaden” med å innhente en type informasjon må balanseres mot

tapt mulighet for å innhente annen informasjon. Denne tilstanden kaller forfatterne for

”variable disjunction of information” ( Pidgeon og Turner, 1997, s. 41).

3.3 Konsensus om gyldig informasjon

Innes (1998) påpeker at informasjon påvirker handlinger gjennom at informasjonen

blir innarbeidet i forståelse, praksis og institusjoner. Avgjørende for god

kommunikasjon er den prosessen som bidrar til at informasjonen produseres og vedtas

som sann. Planleggingsprosessen er langt viktigere enn det dokumentet som sier

hvilket handlingsalternativ som er best. For at informasjonen skal ha innflytelse må

den representere en sosialt konstruert og delt forståelse som er skapt i fellesskapet

mellom beslutningstakere. Informasjon kan gradvis bygges inn i forståelsen til

aktørene gjennom prosessen der deltakerne sammen skaper mening. Det er først da

informasjonen vil forvandles til intellektuell kapital eller delt forståelse. Konsensus

om hvilken informasjon som er gyldig er viktig for å implementere tiltak som er

basert på denne. Alle aktører som har interesse for et tema må videre inviteres til å

diskutere informasjonen for at man skal få til en stabil og funksjonell løsning på

problemet (Innes, 1998).

3.4 Beslutningsprosesser i internasjonalt hjelpearbeid

Scharffscher og Olsen (2010) peker på at humanitære organisasjoner opererer ut i fra

en rekke strategier, policier, agendaer og retningslinjer for å sikre konsistens og en

felles retning i aktiviteter. Dekker & Suparamaniam (2005) har identifisert lignende

tendenser, og peker på at ansattes beslutningsprosesser formelt styres av

retningslinjer, prosedyrer, overspesifiserte planer, hierarki og organisasjonelle

strukturer. Likevel handler hjelpearbeidet i felt om å håndtere overraskelser, knappe

19

ressurser og lokale og politiske begrensninger. Rosness et al (2002) peker på hvordan

forholdene ansatte tar beslutninger under, sterkt påvirker beslutningsprosesser og

utfall. Dekker & Suparamaniam (2005) peker på lignende tendenser ved at

beslutningsprosesser i felt krever både tilpasninger til beredskap og begrensninger og

byråkratisk ansvarlighet. I dette bygger det seg opp en spenning mellom behovet for

lokal håndtering kombinert med lokal kunnskap om hva man skal gjøre på den ene

siden, og en ærbødighet til å følge organisasjonens prosedyrer og hierarki på den

andre siden. Denne spenningen fører videre til en dissosiasjon av kunnskap og

autoritet, hvor ansatte i felt enten har kunnskap om hva de skal gjøre, men mangler

autoritet til å gjennomføre tiltak. Eller så har man autoritet, men mangler kunnskap.

Disse to egenskapene viser seg sjeldent å være plassert hos samme aktør (ibid).

Ansattes manglende autoritet og tap av formell makt gjør dem likevel ikke

maktesløse. Etter hvert som ansatte har tilegnet seg praktisk erfaring i felt, påpeker

forfatterne at erfaringen utvikler seg og blir et supplement til den formelle

autoritetsstrukturen. I denne sammenheng utvikler man da en ressurs som muliggjør

handling. Selv om ansatte mangler myndighet og vet hva de ”burde” gjøre, viser det

seg at de ofte tar lokal styring likevel (Dekker & Suparamaniam, 2005). Denne

situasjonen kan relateres til Reason (1997) sin definisjon av ”optimising violation” (s.

72) som referer til en bevisst fravikelse fra skriftlige prosedyrer og protokoller slik at

jobben blir gjort. Scharffscher og Olsen (2010) peker på at dette i praksis kan bety et

gap mellom retningslinjer som er utviklet på hovedkontoret, og implementeringen av

retningslinjene i felt. Dette kan vise seg spesielt i forhold til saker som håndteres på

tvers av organisasjonens ulike avdelinger. Ansatte som jobber i en spesifikk sektor,

eksempelvis husly vil være opptatt av utfordringer knyttet til sin sektor (ibid). Hos

Flyktninghjelpen håndterer eksempelvis både husly og leirledelse spørsmål omkring

beskyttelse av kvinner. Scharffscher og Olsen (2010) peker på at tematikken kan

marginaliseres eller ignoreres dersom ingen av sektorene anser dette som sitt ansvar.

3.5 Virtuell implementering av retningslinjer

Retningslinjene humanitære organisasjoner opererer etter viser seg å ha marginal

effekt på praksisen i felt (Scharffscher og Olsen, 2010). Forfatterne argumenterer for

at det eksisterer et gap og en ulik virkelighet i forhold til hvordan man oppfatter at

20

arbeidet gjøres på ulike nivå i organisasjonen, og at indikatorer og

tilbakerapporteringsprosedyrer oppleves som irrelevante på feltnivå. Dette fordi

indikatorene tenderer å måle interne prosesser i organisasjonen og ikke

implementeringen av retningslinjenes effekt på dem dokumentet var ment å beskytte,

som eksempelvis kvinners sikkerhet i leirene. Rapporteringen på slike indikatorer kan

på sin side skape et bilde av effektivitet, som i neste omgang kan leses som

suksessfull implementering av strategiske mål. Hovedkontor og donorer vil på denne

måten kunne få inntrykk av en vellykket implementering, mens den i realiteten er

virtuell. Virtuell implementering vil ikke kunne fortelle hvorvidt retningslinjene har

styrket kvinners sikkerhet (ibid).

3.6 Kultur, sikkerhet og organisasjon

Pidgeon og Turner (1997) påpeker at individer og grupper har et sett kulturelt

aksepterte oppfatninger om verden og dens farer. For å kunne håndtere verden og

dens farer må individer og grupper overholde et sett normer som står i forhold til disse

aksepterte oppfatningene. Dette for å kunne ha et akseptabelt nivå av risiko og unngå

farer. Disse normene er innarbeidet i lover, praksis og tradisjoner. Årsaken til at farer

ikke oppdages i inkubasjonsfasen er fordi de ikke stemmer overens med vår

aksepterte tro og normer for å unngå farer, og ulykken oppstår fordi disse er

utilstrekkelige.

Pidgeon og Turner (1997) påpeker at inkubasjonsfasen for hendelser preges av et

misforhold mellom faktiske forhold, og hva som blir kulturelt tatt for gitt i en

organisasjon. Det er kulturen som kan bidra til å gjøre et system sårbart ved at man

ikke oppdager mulige feil og farer. Dette bidrar til å skape en tilstand av blindhet da

spesielt mot farer som ikke er forenelig med farer aktørene i en organisasjon

forventer. Med andre ord er det kulturen som legger et grunnlag for hva aktørene i

organisasjonen velger å fokusere på, som igjen påvirker at man ser bort fra andre

områder. I denne sammenheng mener de at kulturen i organisasjonen er med på å

forme de ansattes syn på ulike farer. De ansattes oppfatning er skapt av felles normer,

antakelser og meninger, og disser danner et grunnlag for hvordan ulike situasjoner

håndteres i en organisasjon samt hvilken retning man fokuserer (ibid). Kulturen kan

utvikle seg til å bli ”en måte å se på som samtidig er en måte å ikke se på” (Pidgeon

21

and Turner 1997, s. 187). Videre mener de at kulturen kan hindre ansatte i å utveksle

tanker og meninger, fordi de styres av en felles oppfatning (Pidgeon and Turner

1997).

Sikkerhetskultur beskrives som ”et sett av antakelser og deres assosierte praksiser,

som tillater meninger om farer og sikkerhet å bli konstruert” (Pidgeon og Turner

1997, s.188). Dette kan sammenlignes med Wenger (2006) sitt begrep om

”communities of practice” (CoP). CoP kan defineres som ”en gruppe mennesker som

deler en bekymring eller lidenskap for noe de gjør og lærer hvordan de kan gjøre det

bedre når man interagerer regelmessig” (Wenger, 2006, har ikke sidetall). Begrepet

refererer til ”sosial læring”, hvor ”sosial” relateres til det kollektive subjekt, til

subjektive former for deltakelse i sosiale praksiser og kunnskap som et sosialt produkt

(Gherardi 2000). Tre karakteristikker er nødvendig for at man skal kunne kalle det et

CoP. For det første må man ha en identitet over et felles interesseområde.

Medlemskap impliserer en forpliktelse til området, og dermed en felles kompetanse

som skiller dem fra andre mennesker. Området er nødvendigvis ikke anerkjent av

andre som et område for ”ekspertise”, men fellesskapet verdsetter den kollektive

kompetansen og muligheten til å lære av hverandre. For det andre må den interessen

for området engasjere medlemmene i et felleskap. Relasjonene de bygger gjør dem i

stand til å lære av hverandre og det er denne interaksjonen som utgjør fellesskapet. Til

slutt må man utvikle en felles praksis og repertoar av ressurser gjennom erfaringer,

historier, verktøy og metoder for å adressere tilbakevendende problem (Wenger,

2006).

Pidgeon and Turner (1997) påpeker at en organisasjons kultur skapes og gjenskapes

ved at ansatte kommuniserer og handler på en måte som er akseptert i gruppen. Slik

former de en felles forståelse av risiko, farer og sikkerhet. Dette kan sees i relasjon

med Gherardi og Nicolini (2000) tanke om CoP hvor sikkerhet er ”en form for viten

som opprettholdes i organisasjonen gjennom interaksjon blant kollektive aktører, og i

det organisasjonelle felt gjennom interaksjon blant andre firma og dets institusjoner”

(s. 10). Sikkerhet beskrives som en sikker arbeidspraksis og ikke som et spesifikt

tema som kan læres, og er en egenskap som kommer frem fra kulturelle systemer som

produserer sosiale konsepter av hva som er farlig eller sikkert, og hvilken holdning og

atferd mot risiko, farer og sikkerhet som er passende (Gherardi og Nicolini, 2000).

22

En slik kulturell tilnærming betrakter sikkerhet til å være en kollektiv evne for å

produsere organisasjonelle og inter-organisasjonelle arbeidspraksiser som beskytter

både den individuelle velferd og miljøet. Sikkerhet blir ansett som en kompetanse

som realiseres gjennom praksis, som er sosialt konstruert og overføres til nye

medlemmer i CoP, og som er innebygd i verdier, normer og sosiale institusjoner.

Sikkerhet er da et resultat av et sett praksiser som formes av et system av symboler og

mening som igjen gir retning til handling (Gherardi og Nicolini, 2000).

Sikkerhetskultur utvikles når sikkerhet vedtas i felleskap ved at sikkerhet læres

gjennom (Gherardi og Nicolini 2000):

- menneskers deltakelse i CoP

- CoP innenfor samme organisasjon kommuniserer med gjensidig avhengige

CoP, og tilpasser hverandres diskurser og praksiskoder i forhold til endring i

meninger og begreper som kan gjøre handling mulig

- et nettverk av praksiser på tvers av institusjonelle grenser hvor mennesker,

organisasjoner og institusjoner strides og samarbeider om å produsere en

samfunnsmessig kultur for sikkerhet.

3.7 Oppsummering

Gjennom ulike teoretiske perspektiv vil jeg gjøre rede for ulike faktorer som kan være

med å påvirke prioriteringer av tiltak mot kjønnsbasert vold av Flyktninghjelpen i

Øst-Timor. Forhold rundt humanitære organisasjoners natur står sentralt i dette. Jeg

har valgt å bruke Rasmussens sosio-tekniske modell som rammeverk for drøftningen,

ettersom jeg anser den som hensiktsmessig i beskrivelsen av hvordan prioriteringer av

tiltak kan påvirkes i et integrert system med flere nivå. Videre vil jeg fokusere på å

gjøre rede for hva som kan påvirke prioriteringer av tiltak ved å komme nærmere inn

på:

• Hvorvidt prioriteringer og føringer fra de ulike nivåene påvirker hverandre

• Om vold i hjemmet er et definert problemområde og hvorvidt dette kan

påvirke hvordan tematikken håndteres

23

• Om det eksisterer et gap knyttet til hvordan man oppfatter at arbeidet blir gjort

og hvorvidt lokalt ansatte tar styring for å få arbeidet gjort

• Om ulik kultur og forståelse skaper variasjon i arbeidet som gjøres

24

4 Metode Dette kapittelet vil ta for seg mine metodiske valg og beskrive hvordan jeg designet

og strukturerte min datainnsamling. Jeg vil diskutere mine roller og statuser i felt og

hvilke implikasjoner dette kan ha fått. Videre vil jeg reflektere over studiens

reliabilitet og validitet, samt gjøre rede for noen etiske betraktninger. Avslutningsvis

vil jeg komme inn på styrker og svakheter over studiens metode.

Metode kan ses på som ”en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme

frem til ny kunnskap” (Vilhelm Aubert, etter Hellevik 2002, s. 12). James G. March

påpeker at ny kunnskap kan være av to ulike typer (Jacobsen, 2005). For det første

kan vi snakke om helt ny kunnskap, eller sagt på en annen måte ”noe vi ikke har visst

om i det hele tatt før”. Den andre formen for kunnskap handler om kunnskap som har

som mål å utvikle eksisterende kunnskap, i betydningen en utvidelse og et supplement

til ”noe vi allerede vet” (ibid). Det kan være vanskelig å vite hvilken form for

kunnskap man produserer i forkant av gjennomføringen av undersøkelsen, men

Jacobsen (2005) påpeker at man skal være forsiktig med å stille krav om at

undersøkelsens resultat skal være banebrytende. Da jeg startet arbeidet med denne

studien kunne jeg på forhånd ikke si hvilken kunnskap jeg skulle produsere. Dette var

i all hovedsak påvirket av at jeg hadde lite kunnskap om Øst-Timor, dets historie,

flyktningproblematikken og Flyktninghjelpens innsats der. Samt hadde jeg aldri utført

et feltstudie tidligere, og kjente ikke til hvordan det ville utarte seg å gjennomføre en

studie i en fremmed kultur. Det var derfor viktig for meg å finne måter å strukturere

arbeidet mitt på. Som dette kapittelet belyser fant jeg løsninger på dette, men jeg fikk

også utfordringer på måter jeg ikke hadde forventet i forkant av studien.

4.1 Forskningsdesign

For å kunne utføre en studie om beskyttelse av kvinner måtte jeg definere et

forskningsdesign, eller en overordnet plan for hvordan jeg skulle ta for meg studien

med utgangspunkt i problemstillingen. Blaikie (2000) påpeker at et forskningsdesign

refererer til prosessen som linker sammen forskningsspørsmål, data og konklusjoner.

Generelt sett skal et forskningsdesign svare på tre grunnleggende spørsmål; hva,

hvorfor og hvordan det skal studeres (Blaikie, 2000). Det primære fokuset mitt for

hva jeg skulle studere var temaet om beskyttelse av kvinner. Hvorfor nettopp dette

25

teamet ble valgt var påvirket av både generell interesse for temaet og mer spesifikk

kunnskap om beskyttelse av kvinner. Valget om å reise til Øst-Timor, for å samle inn

data gjennom intervju og observasjoner, er med på å svare på en del av hvordan det

skulle studeres. Ettersom jeg ikke hadde foretatt feltstudier før eller vært i en slik

kontekst, begrenset det muligheten til å si noe om hvor dataen skulle komme fra og

når. Dette måtte planlegges nøye når jeg først kom ut i felt, og dette skapte en viss

form for usikkerhet i planleggingsfasen før avreise.

Forskningsdesignet er et eksplorerende, singlecasestudie av hva som påvirker

prioriteringer av tiltak mot kjønnsbasert vold av Flyktninghjelpen i Øst-Timor. I

utgangspunktet påpeker Yin (1994) at casestudier er mest relevant for

forskningsspørsmål som søker svar på ”hvorfor” og ”hvordan” sosiale fenomener

opererer som de gjør, men kan også benyttes i andre former for forskningsspørsmål. I

mitt tilfellet som omhandler ”hva”-spørsmål , påpeker Yin (1994) at casestudier er

relevant når studien krever en ekstensiv og i dybden beskrivelse av sosiale fenomener,

når man har behov for en dypere forståelse av spesifikke hendelser og en beskrivelse

av hva som er spesifikt i feltstudiet. Yin (1994) beskriver to former for casestudier,

”holistiske” og ”embedded”, hvor den førstnevnte tar for seg én analyseenhet, mens

den sistnevnte tar for seg flere. I mitt tilfelle benytter jeg meg av ”embedded” fordi

forskningsspørsmålet fordret flere analyseenheter. For å undersøke hva som påvirker

prioriteringer av tiltak fordret dette at jeg studerte fenomener i organisasjonen på

ulike nivå, samt utenforliggende faktorer som påvirket disse prioriteringene. Et

eksplorerende design brukes når problemets karakter er uklart eller når vi vet lite om

det som skal undersøkes, og mange veivalg gjøres underveis i studien etter hvert som

man får ny innsikt (Hellevik, 1995). Ettersom jeg visste lite om tematikken på forhånd

og hvordan den var relevant for den konteksten jeg skulle ut i, valgte jeg et

eksplorerende design som utgangspunkt. Ved denne typen design bruker man

kvalitative teknikker for å samle inn data, eksempelvis intervju, fokusgrupper,

observasjon og dokumentanalyse (Hellevik, 1995). For å da få en helhetlig forståelse

av spesifikke forhold i Øst-Timor valgte jeg kvalitativ metode for innsamling av data.

Kvalitativ metode er videre relevant når man skal studere kompliserte fenomener og

hendelser som eksisterer eller som har skjedd, samt når de er av privat karakter

(Hellevik, 1995). Temaet beskyttelse av kvinner og hva som påvirker prioriteringer av

tiltak er i seg selv ikke nødvendigvis sensitivt, men kjønnsbasert vold som årsaken til

26

at kvinner trenger beskyttelse er, og dette gjør også fenomenet komplisert å studere da

det kan være vanskelig å få tilgang på informasjon. For å få en forståelse av hva som

påvirker prioriteringer måtte jeg også få en helhetlig forståelse av tematikken og dette

fordret å gå i dybden. Den kvalitative metoden er i tillegg relevant når man skal

utvikle forståelse for fenomener knyttet til personer og relasjonelle situasjoner i deres

sosiale virkelighet (Dalen, 2004). Metoden går i dybden og gir tykke beskrivelser av

konteksten (Blaikie, 2000). Dette var nødvendig både med tanke på min kunnskap om

tematikken i konteksten og tilgangen til informasjon i felt.

4.2 Vitenskapsteoretiske betraktninger

Som tidligere nevnt var innfallsporten til studien av en eksplorativ karakter for å få en

helhetlig forståelse, men som hermeneutikkens grunntanke påpeker, forstår vi alltid

noe på grunnlag av visse forutsetninger (Gilje og Grimen, 1993). Hans-Georg

Gadamer kaller disse forutsetningene for forforståelse eller for-dommer, og at dette er

nødvendig for at forståelse skal være mulig. Med dette menes at vi i fortolkning av et

fenomen starter med visse ideer om hva vi skal se etter. Uten slike ideer ville man

ikke hatt retning eller vite hva man skal rette oppmerksomheten mot (Gilje og

Grimen, 1993).

I min forberedelse til feltarbeidet opparbeidet jeg, gjennom studie av dokumenter og

rapporter, en forståelse av at man i flyktningleire, i relasjon med tematikken,

prioriterer akutte behov om mat og vann fremfor å integrere beskyttelse av kvinner

inn i programaktiviteter i tidlige stadier. Denne forforståelsen var nødvendigvis ikke

uriktig, som også funnene mine peker på, men det jeg ikke tok høyde for i denne

forforståelsen var kompleksiteten rundt prioriteringer og handlingsrommet i felt. I

denne sammenheng har ulike deler av min forforståelse blitt endret i møte med

konkrete erfaringer.

4.3 Forskningsprosessen

Ifølge Yin (1994) er det spesielt fem komponenter ved forskningsdesignet som er

viktig for casestudier. Disse er: 1) problemstilling, 2) forskningsspørsmål, 3)

undersøkelsesenheter, 4) kobling mellom data og forskningsspørsmål og 5) kriterier

27

for å tolke funn. Problemstillingen ga meg retningssans for studien, samt hvilken

forskningsmetode som var relevant for å løse problemstillingen. Forskningsspørsmål

har vært svært viktig for å avgrense studien da feltet er svært omfattende og

komplisert, samt gitt holdepunkt i en kontekst som var ny for meg. I tillegg har

forskningsspørsmål vært viktig for å styre oppmerksomheten i riktig retning i den

enorme datamengden som ble samlet inn. Undersøkelsesenhetene ble definert på

bakgrunn av caset. I denne sammenheng spisset jeg i første omgang

undersøkelsesenhetene til å gjelde Flyktninghjelpens ansatte på hovedkontoret og i

felt og internt fordrevne, men så etter hvert et behov for å utvide kategorien av

enheter utover denne avgrensningen.

Neste punkt, kobling mellom data og forskningsspørsmål, var viktig for å være

bevisst på hva man etterspør knyttet til problemstillingen og ikke bli ”rådvill” i et

omfattende landskap. Dette var relevant for å kunne tolke funnene som er gjort. Noe

av utfordringen her har vært store datamengder. I kriterier for å tolke funn peker Yin

(1994) på viktigheten av kunnskap om konkurrerende teorier. Dette ble viktig for meg

for å få en helhetlig forståelse av kompleksiteten rundt tematikken, samt hvilke

faktorer som kan påvirke prioriteringer.

For å gi et oversiktelig bilde av forskningsprosessen er aktivitetene skissert i tabell

nedenfor.

Periode

Hva Hvorfor Resultat

Periode 1 Vinter 2009 – høst 2009 Høst 2009 – 17 januar 2010

Dokumentanalyse om tematikken Forarbeid og prosjektbeskrivelse Utforming av forskningsspørsmål Få tilgang på felt

Opparbeide meg forståelse og kunnskap Presenterte prosjektbeskrivelse og samarbeidsprosjekt for relevante aktører Avgrensing av tematikken

Økt kunnskap som ble en forutsetning for å planlegge feltarbeid Tilgang på felt via Flyktninghjelpen sentralt i Norge

28

Forberedelse til felt: Utarbeidelse av intervjuguide, litteraturstudier, historikk om Øst-Timor og årsaker til flyktningsituasjonen, reiseskildringer

Opparbeide kunnskap om felt. Bevisstgjøring på hva som var relevant å spørre om for å besvare forskningsspørsmål. Forberede meg mentalt og praktisk på en reise jeg aldri hadde foretatt før. Være bevisst på hva jeg skulle undersøke og unngå å føle meg rådvill i den grad jeg klarte å forberede meg på det

Økt kunnskap, endring av intervjuguide

Periode 2 17. januar – 19. februar Feltstudie:

Oversikt over organisasjonsstruktur, flyktningleire, ansatte, samarbeidsorganisasjoner og andre sentrale aktører Valg av undersøkelsesenheter Mange samtaler og diskusjoner med medstudenter om Øst-Timor, konflikten, flyktningsituasjonen og tematikken for masteroppgaven Datainnsamling Gjennomføring av intervju med ansatte og tidligere ansatte i Flyktninghjelpen, samarbeidsorganisasjoner og sentrale aktører i felt og internt fordrevne. Gjennomgang av rapporter og materiale jeg fikk av Flyktninghjelpen i felt

Planlegge utvelgelse av informanter, få oversikt over aktuelle informanter i forhold til forskningsspørsmål, få oversikt over informanter som kunne bidra til tematikken med ulike perspektiv og anbefalinger fra informanter om hvem som kunne være aktuelle for intervju Bevisstgjøring og bearbeiding av funn. Eventuelle endringer av intervjuguide Funn knyttet til forskningsspørsmål, utvide informanter til å gjelde andre sentrale aktører med viktige perspektiv Øke kunnskap og forståelse

Gjennomførte 29 intervju Diskusjoner med ansatte i felt og med medstudenter

Periode 3 20. februar – 15. juli

Bearbeidelse av data, tolkning og analyse

Skriveprosess, få en helhetlig forståelse, logisk kobling mellom data og forskningsspørsmål

Produsert og sammenfattet kunnskap om fenomenet som ble undersøkt

29

4.4 Dokumentanalyse

Som anvist i tabellen startet jeg forarbeidet gjennom dokumentanalyse ett år i forkant

av feltstudiet. Denne analysen har vært svært viktig for å opparbeide meg kunnskap

om tematikken, og har på en slik måte formet studien ved å fungere som dens

teoretiske og kunnskapsmessige rammeverk. I denne sammenheng har analysen vært

et viktig verktøy for å utarbeide studiens forskningsspørsmål. Målet med

dokumentanalysen var å få en oversikt over det arbeidet som humanitære

organisasjoner gjør i tilknytning til tematikken, hvilke utfordringer det representerer

og hvilken lærdom man har tatt av det. Denne basisen var svært nyttig i møte med

feltet og intervjuene har i så måte utdypet kunnskapen fra dokumentanalysen. I denne

sammenheng har det bidratt til en prosessuell forståelse.

4.5 Intervjuguide og valg av intervjuform

For å strukturere arbeidet mitt utarbeidet jeg en intervjuguide i forkant av felt. Dette

var viktig fordi jeg skulle ut i en kontekst jeg aldri hadde vært før, samt for å gi meg

retningssans for studien. Ettersom jeg opparbeidet meg mer kunnskap om feltet, ble

det også foretatt justeringer av intervjuguiden før avreise. Intervjuguiden baserte seg

på en semi-strukturert form som var tematisk fokusert med noen spørsmål utformet på

forhånd. Jeg valgte denne formen for å beholde en åpenhet til å gå i bredden ut i fra

den informasjonen som kunne komme fram i intervjuene. Denne åpenheten var svært

viktig da jeg hadde begrenset kunnskap om Øst-Timor og tematikken i denne

konteksten. I følge Kvale (1996) er en slik form hensiktsmessig når forskningen er

basert på informanter. At man ikke følger en streng linje for rekkefølgen av spørsmål

kan legge til rette for å følge informantens historie og dermed gi ytterligere

informasjon som man kan legge til kunnskapsbasen. Denne informasjonen hadde jeg

nødvendigvis ikke fått tilgang til med et strukturert intervju.

Fokuset for den enkeltes intervjuguide var at vi skulle samsvare intervjuguidene våre

slik at vi ikke spurte om det samme og at vi samtidig kunne benytte oss av hverandres

datamateriale slik at det kunne gi flere dimensjoner. I tillegg planla vi å intervjue

sammen slik at vi ikke skulle misbruke informantenes tid.

30

4.6 Utvalgsstrategi

I forarbeid til felt hadde vi flere diskusjoner på hvor mange vi skulle intervjue og

hvem. Dette var nødvendigvis ikke enkelt å vurdere da vi hadde begrenset

informasjon om feltet vi skulle ut i, samt manglende erfaring med feltstudier. Vi

valgte derfor å sette opp noen kriterier for sammensetningen av utvalget.

Forskningsetiske komiteer (2010) påpeker at kvalitativ metode innebærer at man

fordyper seg i data hvor den intervjuede har bidratt med mye informasjon. Det er

viktigere at dem man intervjuer bidrar med betydningsfulle data enn antall

informanter. I spørsmål om hvor mange informanter og hvem som skal tas med

besvares underveis i studien. Men i den tidlige prosessen er det viktig at forskeren

angir noen momenter for sammensetning av utvalget. Kriterier jeg valgte for utvalget

var at informantene i all hovedsak skulle ha direkte erfaring med å arbeide med

beskyttelse av internt fordrevne. I denne forbindelse var de ansatte i Flyktninghjelpen

av stor verdi. Samtidig var det viktig å intervjue sentrale aktører og

samarbeidsorganisasjoner som kunne belyse den jobben som Flyktninghjelpen gjør.

Jeg hadde også et stort ønske om å intervjue internt fordrevne som kunne gi data om

den faktiske konsekvensen av det arbeidet som gjøres. Jeg var likevel bevisst på at

data fra internt fordrevne kunne by på utfordringer da temaet var sensitivt, og at denne

typen data dermed ikke skulle være avgjørende for studien. I tillegg ønsket jeg at

informantene skulle representere begge kjønn da tematikken gjerne kunne belyses

ulikt avhengig av kjønn.

Når det gjelder antall informanter henviser Patton (2002) til at man i

metodelitteraturen ofte refererer til en utvalgsstrategi som innebærer at man samler

inn data til man får metning, som betyr at man fortsetter datainnsamlingen så lenge

det gis ny informasjon. Dette var en strategi jeg valgte å ha som utgangspunkt, og

hadde en formening om at jeg skulle bestrebe å foreta mellom 20-30 intervju og

eventuelt fortsette denne prosessen til dataen ikke ga meg ny informasjon.

Denne studien er som tidligere nevnt basert på et feltarbeid hvor jeg i forkant visste

lite om den konteksten jeg skulle ut i. Jeg hadde ikke gjort et feltarbeid før og det

skulle foregå i et fremmed land. Samtidig kjente jeg lite til landets kultur og

31

tradisjoner. Utvalgsstrategien måtte derfor i tillegg til kriterier også basere seg på

tilgjengeligheten på informanter samt åpenheten om tematikken.

4.7 Feltarbeid

Da vi ankom Dili, Øst-Timor ble vi svært godt mottatt av Flyktninghjelpen. Vi ble

hentet på flyplassen, innlosjert i leilighet over deres kontolokaler. Trygge fasiliteter

hadde en enormt positiv effekt på oppholdet. Nærværet til Flyktninghjelpen ga oss

også enkel tilgang til ansatte og arkiv. Dette startet en enorm lærings