Jenta bak baren tenker

,o,e på å ta si1 eget liv,

men klarer ikke finne frem

(Riktig metode)

Ho glir fingeren

Ned i ølen din før den serveres

Slik kan de minste delene hennes

passere gjennom deg.

Han legger det ene beinet oppå det andre, bruker kneet som stø1e for notisblokken sin. Brillene

har glidd ned til nesetippen og er på nære nippet til å falle av. / Han begynner å notere. / Det er

helt stille i rommet, bare lyden av kulepennen som skraper mot papiret og den hvesende pipe-

lyden fra nesa hans hver gang han puster inn og ut. / Jeg ser meg rundt i rommet. Det ser kliss likt

ut hver gang. De døde, hvite veggene, bøkene i bokhylla, jakken hans på knaggen ved døra, til og

med vannkaraJelen står på samme sted. / Bare vannstanden endrer seg. / Han slu1er å skrive.

Betrakter meg over den lille blokken sin. / Jeg stirrer tilbake. Hvor lang tid tar det før han bryter

øyekontakten. Jeg teller. 5 sekunder. 10 sekunder. 20 sekunder. 30 sekunder. Han gir seg ikke.

De1e er ubehagelig. Jeg vender blikket til vinduet. / Ute er det en slags vinter, alt liv er sa1 på

vent. Slapsete og tung snø overalt. Det er ikke en kald vinter, men heller ikke varm. Under denne

hvite prakten ligger det sovende natur som bare venter på våren så alt det grønne og levende

igjen kan spire. En liten løvetann kan vente utålmodig ved lønnetreet der borte under jorda. /

Ja, alt liv er sa1 på vent. / «Stine. . . » sier han langsomt. / Jeg ser tilbake på ham. Leppene hans er

tørre. Et munnsår i munnviken. Herpes. Kysser han kona si med de leppene? / «Du skjønner at

vi må snakke om det,» sier han og ski,er posisjon i stolen, gnikker rumpa si mot skinnsetet det

lager en liten lyd. / Jeg liker ikke når han sier at vi må snakke. Det er jo åpenbart at jeg er her for å

snakke, selv om det er mot min vilje. Det ligger eksplisi1 en forventning til meg denne timen om

at jeg skal bre ut om alt jeg føler. Jeg misliker det fordi han gjør det hver eneste gang. / «Hva er det

å snakke om?» sier jeg og biter i tommelneglen selv om det ikke er mye igjen å gnage av. / «Det jeg

synes er så rart, Stine, er at så sent som i forrige uke sa du at du sov bedre og spiste mer, og du spurte

om jeg kunne ku?e ned på medisinene dine. Husker du hva jeg sa?» / Jeg sier ingenting. Vil ikke

svare. / Han besvarer si1 eget spørsmål: «Jeg sa det var utrolig fint å høre og at jeg kom til å snakke

med de andre på avdelingen om det. Hvorfor løy du, Stine?» / Må han si navnet mi1 hele tiden? Kan

han ikke bare holde kje,? / Jeg ser ned på hendene mine. De er røde og klamme. Noen ganger vil

jeg bare kappe dem av. De skaper mer besvær en ny1e iblant, som når jeg har sår på armen og

hele tiden må pirke på skorpene til jeg blør. Selv om det gjør vondt, er det deilig. / «I forrige uke var

du så sosial og sprudlende, fortalte at du kom godt overens med noen av de andre pasientene. Du var

en helt annen person.» Han legger beinet over det andre igjen og lener seg fram. «Var det bare et

skuespill?» / «Jeg liker meg ikke her,» sier jeg uten å se på ham. «Du trenger ikke å være her 24 timer i

døgnet. Du vet ikke hvordan det er. Du kan dra hjem til kona og ungene. Det kan ikke jeg.» / «Så du inn-

rømmer at det var et skuespill?» / Jeg blir kvalm av det nistirrende blikket hans. Det er så intenst og

gjennomborende. Jeg reiser meg og går bort til ham, river pennen ut av hånden og hogger til øyet hans med den. Den si1er fast i øyeeplet og st

«Hva tenker du på?» spør han.

Jeg skve1er. Jeg si1er i stolen. Han holder kulepennen og øyet er like helt. / «Ingenting,» sier jeg.

/ «Du lo.» / «Gjorde jeg?» / Gjorde jeg? / Han kremter. «Du. . . Du blir aldri bedre hvis du fortse?er å

stenge deg selv inne.» / «Jeg blir for faen meg ikke bedre av å være her!» Jeg blir opphisset. / «Nå roer

vi oss li? ned.» / Med det mener han at jeg må roe meg ned. Jeg er en psykobitch og nå blir jeg

li1 for psyko for hans smak. Han prøver å konstruere meg til å bli som en av de andre zombie-

Jeg reiser meg og går bort til ham, river pennen ut av hånden og hogger til øyet hans med den. Den si1er fast i øyeeplet og står re1 ut. Blodet sildrer ned kinnet. Og jeg ler. Det ser så komisk ut.

� � � � �

av stolen og løper mot vinduet, så fort jeg bare kan. Tar sats, flyr gjennom glasset, det knuser og nå regner det glasskår.

Jeg daler ned mot den snøfylte asfalten og. . .

Jeg sve1er. Så varmt det plutselig ble. Jeg reiser meg og drar av meg genseren. Det hjelper ikke. Hele kroppen min

koker. Hodet koker. Hjertet banker fortere. Jeg får nesten ikke puste.

rope ut av døren. / Han nærmer seg meg. Jeg dy1er han vekk og han faller overende. / «Ikke rør meg!» brøler jeg. / Det spiser

meg opp. Det er smi1somt.

smi1e ham, selv om han er perfekt, har en pen og perfekt kone og et par herlige unger som spiller fiolin og piano. / Jo, jeg vil smi

/Jeg se1er meg oppå han før han rekker å komme seg opp. Jeg legger hendene mine om halsen hans, klemmer til, og plutselig er je

sterkeste. Han klarer ikke å overmanne meg. Han er så svak. Patetisk. / Noen tar tak i begge armene mine og jeg flyr. Han hoster

helt rød i ansiktet. Jeg stri1er imot av all min kra, og jeg klarer å vri meg ut av grepet. Jeg faller ned, deiser re1 i gulvet og s

/ «Stine!» sier pleieren, Marius. «Gikk det bra?»

å stikke av mens jeg griper jakka til Frode som henger på knaggen ved døren. Jeg stikker hodet ut av døråpningen og ser først t

mot meg. Så til høyre, kun en spinkel damepleier som heter Ragnhild. Jeg springer mot henne. Jeg kaster meg selv inn i kroppen hennes og

se1er forbi henne og fire pleiere er e1er meg. Jeg ser tilbake. Nei, fem. / Marius er med på jakten. / Jeg tar på meg jakka i full far

Jeg er raskere enn dem. Ut en ny dør. Jeg lukker den og forter meg med nøklene. Prøver en. Funker ikke. Prøver en annen. Funker

hode. Den funker. Jeg vrir om nøkkelen idet en av pleierne tar i håndtaket. Jeg ser på dem. Vinker og legger på sprang. / Jeg vet de kommer t

rask. Jeg finner heisen og går inn når dørene glir opp. Jeg pu1er nøkkelen inn i sikkerhetslåsen og trykker på knappen til parke

bilnøkkelen til Frode. Han har en Volkswagen. / Jeg ser rundt. Det er minst 10 Volkswagen-biler. Jeg trykker på eernlåsen og en bil like ved me

starter tenningen og rygger ut før jeg kjører mot utgangen. Jeg leter e1er en lommebok i jakken. Den er ikke der. Jeg sjekker r

Der er den. Fy faen, der er den. Jeg åpner den og finner garasjekortet. Jeg stopper ved kortleseren på veggen og drar kortet. Døren glir opp. F

det seg to sikkerhetsvakter. Jeg se1er bilen i første og plasserer foten på gassen mens jeg vurderer situasjonen. / De står med armene

De rikker seg ikke av flekken. Jeg presser foten sakte ned på pedalen, bilen glir langsomt fremover og de begynner å se usikre ut. Klampen i bånn

Frihet.

pasientene hans, ødelagte av alle de tunge medisinene han propper dem med. / Jeg spre1er opp

av stolen og løper mot vinduet, så fort jeg bare kan. Tar sats, flyr gjennom glasset, det knuser og nå regner det glasskår.

Jeg daler ned mot den snøfylte asfalten og. . .

«Stine! Har du ta? medisinene dine i dag?» sier han høyt og jeg skve1er igjen.

Jeg sve1er. Så varmt det plutselig ble. Jeg reiser meg og drar av meg genseren. Det hjelper ikke. Hele kroppen min

koker. Hodet koker. Hjertet banker fortere. Jeg får nesten ikke puste. «Jeg trenger hjelp, Stine har et anfall,» hører jeg han

rope ut av døren. / Han nærmer seg meg. Jeg dy1er han vekk og han faller overende. / «Ikke rør meg!» brøler jeg. / Det spiser

er smi1somt. Rører jeg andre, kommer det til å spise dem opp dem også. Selv om jeg ikke liker Frode, vil jeg ikke

e ham, selv om han er perfekt, har en pen og perfekt kone og et par herlige unger som spiller fiolin og piano. / Jo, jeg vil smi1e ham.

/Jeg se1er meg oppå han før han rekker å komme seg opp. Jeg legger hendene mine om halsen hans, klemmer til, og plutselig er jeg verdens

sterkeste. Han klarer ikke å overmanne meg. Han er så svak. Patetisk. / Noen tar tak i begge armene mine og jeg flyr. Han hoster og harker. Han er

rød i ansiktet. Jeg stri1er imot av all min kra, og jeg klarer å vri meg ut av grepet. Jeg faller ned, deiser re1 i gulvet og slår hodet. Det gjør ikke vondt.

«Gikk det bra?» / Jeg sparker til beinet hans og han mister balansen. / Jeg springer opp og jeg hører Marius skrike hun prøver

å stikke av mens jeg griper jakka til Frode som henger på knaggen ved døren. Jeg stikker hodet ut av døråpningen og ser først til venstre, der fire pleiere kommer

Så til høyre, kun en spinkel damepleier som heter Ragnhild. Jeg springer mot henne. Jeg kaster meg selv inn i kroppen hennes og hun mister fotfeste. Jeg fort-

forbi henne og fire pleiere er e1er meg. Jeg ser tilbake. Nei, fem. / Marius er med på jakten. / Jeg tar på meg jakka i full fart og sjekker lommene. Nøkkelknippet er der.

Jeg er raskere enn dem. Ut en ny dør. Jeg lukker den og forter meg med nøklene. Prøver en. Funker ikke. Prøver en annen. Funker heller ikke. Nå kommer de. En nøkkel med blå1

er. Jeg vrir om nøkkelen idet en av pleierne tar i håndtaket. Jeg ser på dem. Vinker og legger på sprang. / Jeg vet de kommer til å ringe sikkerhetsvaktene. Jeg må være

rask. Jeg finner heisen og går inn når dørene glir opp. Jeg pu1er nøkkelen inn i sikkerhetslåsen og trykker på knappen til parkeringshuset. / Det er mange biler i parkeringshuset. Jeg finner

Frode. Han har en Volkswagen. / Jeg ser rundt. Det er minst 10 Volkswagen-biler. Jeg trykker på eernlåsen og en bil like ved meg blinker, som for å si her er jeg. Jeg se1er meg inn,

starter tenningen og rygger ut før jeg kjører mot utgangen. Jeg leter e1er en lommebok i jakken. Den er ikke der. Jeg sjekker rommet under armlenet. Heller ikke der. Hanskerommet, siste mulighet.

faen, der er den. Jeg åpner den og finner garasjekortet. Jeg stopper ved kortleseren på veggen og drar kortet. Døren glir opp. Først får jeg øye på fire fø1er, så fire bein, og til slu1 åpenbarer

to sikkerhetsvakter. Jeg se1er bilen i første og plasserer foten på gassen mens jeg vurderer situasjonen. / De står med armene i kors foran meg og sperrer for friheten min. Jeg tuter advarende på dem.

e av flekken. Jeg presser foten sakte ned på pedalen, bilen glir langsomt fremover og de begynner å se usikre ut. Klampen i bånn. Bilen fyker avgårde. Vaktene kaster seg til hver sin side. Ut på veien.

manisk, noe i nærheten av en fobi jeg har lagt

meg til. dette. å vaske hendene så grundig, i opp-

til en time av gangen, flere ganger daglig. å kjenne

huden skrumpe inn som hos en olding. men jeg

kan ikke la være. jeg kan bare ikke unngå å tenke

at du har klistret deg fast. at du finnes i hånd-

flatene mine, mellom fingrene, under neglene.

små, porøst myke hudflak fra kroppen din som

har løsnet og på et vis havnet hos meg, hvor de

ønsker å leve videre. hudceller fra pannen, nesen,

kinnene, de tørre leppene du pleide å kysse meg

med, flass fra hodebunnen eller en flik fra en hæl.

hud i oppløsning, som ikke vil slippe tak, som ikke

vil skilles, må vaskes, må skrubbes vekk.

hud

rev kjøtt av forbipasserende

og limte det på mine

egne bare bein

jeg satt mange netter

og risset salmer i taket

med et avknekt ribbein

og hver morgen kom gribbene

og skulle ha mer kjøtt

jeg stjal kjøtt fra andre

til de kastet meg ut

jeg lever resten

her

på utsiden ved havet

og skraper bokstaver

i stranden

fra tid til annen

begraver jeg et bein

i en av bokstavene

Dikterskjelettets memoarer

� � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

«XXX»

Kanskje han skulle bli lege,

eller kirurg.

Med skalpell.

Kanskje ble han flink, dyktig, og folk ville kjenne ham.

Han med skalpellen.

Da ville han snitte og flå deg sakte, til kjøttet,

rolig, forsiktig som ved elskov,

kanskje til beinet og kanskje finne,

sjela.

Vite hvem, kjenne deg i et sekund, forstå de innerste tanker, følelser, lyster,

og hemmeligheter. Være i ett, om så

bare for et øyeblikk.

Så ville han like rolig, stille, folde deg sammen igjen.

Kanskje ville du mistenke, men aldri helt vite om han var der,

og bare ha initialene på hjerterota som bevis.

ek s pone r t