Fortalt til Thomas Karlsen

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-45866-9

1. utgave, 1. opplag 2015Omslagsdesign: Stian HoleOmslagsfoto: Jimmy Linus

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 11/14.6 pkt. Stempel Garamond og trykt på 100g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Tia og Kaja

INNHOLD

FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .1: ET SISTE FARVEL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .2: DYRET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .3: 5397 BEKKJARVIK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .4: EVERYBODY’S GOT A HUNGRY HEART . . . . . . . . . . . .5: ET SELVANTENT INFERNO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .6: JEG STÅR FOR INGENTING OG FALLER FOR ALT. . .7: ROM 314 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .8: MELLOM LINJENE. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .9: ALLE MOT ALLE. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10: ØYNE I HODET, OG DE SER PÅ MEG. . . . . . . . . . . . . . .11: ET INNBILT LYS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .12: INNBYTTERPULS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .13: THE GREAT ESCAPE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .14: HENTEMELDING. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .15: EN STERK RYGG. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .16: STEMMER I MØRKET. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .17: UTEN STYRING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .18: ALENE HJEMME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .19: ET NYTT REGIME. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .20: STRAFFERUNDE. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .21: TUSEN OG EN NATT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .22: FADE OUT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

911222838405663798394

101111116123130137143150157167175184

23: NETTSUS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .24: ALT FOR EN DAG. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .25: TEPPEFALL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .26: NATT UTEN SLUTT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .27: DIVISJONSFORSKJELL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .28: HEMMELIGHETER OG LØGNER . . . . . . . . . . . . . . . . . .29: PÅ SIDELINJEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .30: DET LANGE ETTERPÅ. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .31: ENDGAME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

190196207217221229233241250

FORORD

Denne boken er mye ulikt, men først og fremst er den en historieom guttedrømmen som gikk i oppfyllelse, en historie om veien fraen liten øy langt vest i havgapet til en ganske stor øy helt vest i hav-gapet, fra Austevoll til England, til fotballens fødeland, til fanatiskefans og stappfulle tribuner og en lidenskap du ikke finner noe an-net sted i verden – og jeg fikk stå midt i det i tolv år. Det er ogsåhistorien om veien fra England til Austevoll, den lange og vondeveien for å finne tilbake til meg selv, etter at lysene sluknet.

Det er mange jeg vil takke, men først og fremst min mor og far,som kjørte meg på kamp og trening i oppveksten, og som sidenhar vært der for meg gjennom tykt og tynt. Etter mitt første målpå landslaget ga jeg dem drakten min – på baksiden skrev jeg «Tilmine beste supportere». Min bror Robert, som har stått side omside med meg i alle disse årene, og alltid støttet meg. Trenerne ogmanagerne som formet meg til den fotballspilleren jeg etter hvertble, inkludert Kjetil Steinsland, en av mine aller første på Selbjørn.Mine gode venner i England – Matthew, Francis, Wayne, Jason,James – som var der også da nedturen kom, og hjalp meg inn påSporting Chance-klinikken. Tony Adas og avdøde Peter Kay, denførste som så meg for det jeg faktisk var – en alkoholiker som nes-ten hadde gått til grunne. Olaf Olsvik på Bolkesjøklinikken. Johan,terapeuten min og gruppeleder på Gruppe Nord på Bolkesjø – han

9

leste meg som en åpen bok. Min mormor, Jeannette Halstensen,min siste nålevende besteforelder, nå over 90, for de gode verdienehun har gitt sine barn, barnebarn og oldebarn. TV2, som har værten uvurderlig støttespiller og vist meg kjærlighet – jeg skylder allede gode menneskene i kanalen mye. Og ikke minst Nina, som harvært med hele veien, nesten helt fram til i dag – jeg hadde ikke værther i dag uten henne.

Jeg har blitt spurt om å skrive bok før. Den gangen var jeg ikkeklar, da hadde jeg fortsatt ikke gjenvunnet kontroll over livet. Menpå et eller annet tidspunkt får du behov for å sette strek, se deg til-bake, og prøve å huske det du har gjort og opplevd. Denne bokener den streken. Det betyr ikke at det siste året ikke har vært tøft,eller at det ikke kommer nye utfordringer. Å holde seg på matta erikke bare en daglig kamp, men en kamp for livet. Resten av livet.

10

1

ET SISTE FARVEL

Jeg kjenner det i magen.Akkurat det er ikke noe nytt, jeg har kjørt disse gatene i årevis,

kjent det samme stikket av engstelse og usikkerhet idet jeg nærmermeg – store deler av livet har gått med til å holde disse følelsene isjakk. Nekte dem å spre seg videre, til hodet og beina. Men dette erannerledes. Dette er en annen uro. En jeg ikke klarer å fange, somjeg ikke kjenner igjen.

Southampton. Gate på gate på gate med røde mursteinshus.Barn, foreldre, besteforeldre, nedover disse samme gatene, i hjem-medrakt og skjerf, på vei til kamp. Butikkekspeditører, avisselgere,kontoransatte, sykepleiere, på vei hjem fra jobb. Jeg legger bykjer-nen bak meg, kjører ned mot stadion, gjennom porten og bort tilden nesten tomme parkeringsplassen. Har alltid kommet hit tidlig.Som regel ikke først, men heller aldri sist. Å trene er jobben min,og jobben legger jeg ære i. En stund blir jeg sittende i bilen og stirreinn i stadionmuren, uten å tenke på noe som helst.

I et langt sekund lukker jeg øynene og forbereder meg på denkvalmende, gnissende smerten, en smerte som kommer til å skyteopp gjennom ankelen og magen og inn i bakhodet, bak øynene. Jegåpner døren, setter foten i asfalten, legger åttifire kilo med midt-stopper oppå. Og venter. Jeg kjenner … ingenting. Lettelse, enmild strøm av lettelse, ankelen føles bra. Bra nok.

11

Det er fire måneder siden kirurgen gikk inn med kniven. En-kelte morgener verker den som et åpent sår, som om noen mistet enpakke rustne barberblader ned i det åpne såret før de sydde igjen– alt jeg vil da er at noen kapper av meg foten. Dette er ikke en av dedagene, men jeg trenger heller ikke lure meg selv: Jeg kommer megikke gjennom de neste timene uten en stor dose smertestillende.

Det hadde vært verre om jeg var 22, men det er jeg ikke. Jeg er35. Jeg har gjort det jeg skulle på en fotballbane. Kanskje hadde jeget par sesonger til i meg, men det var ikke et valg jeg fikk ta. I tjueår ga jeg kroppen juling, til den en dag ga etter og jeg ikke kunnereise meg uten hjelp. Og kanskje var jeg også heldig som fikk spilleså lenge som jeg gjorde, at jeg nærmet meg dagen da jeg skullelegge støvlene på hylla uansett, men det er jo ikke det du tenker derdu ligger på garderobegulvet og skjønner at du aldri kommer til åspille en ny kamp. Alt du føler er sorg. Svart, desperat sorg. Bunn-løs fortvilelse.

410 kamper har jeg spilt i England, alle for den samme klubben.Southampton Football Club. I dag spiller jeg den 411. og siste: Minegen testimonial, kamper som arrangeres til ære for spillere somhar vært i samme klubb i mer enn ti år og hvor alle billettinntektertilfaller jubilanten. Det er ett år og to måneder siden jeg sist løp utpå en fotballbane – kampen den gangen var nesten halvspilt da jegsekunder før pause landet forkjært og måtte ut på båre. Siden harjeg ikke spilt et minutt fotball.

Våknet tidlig. For det meste har jeg bare gått i store sirkler rundtmeg selv, lett etter ting å gjøre, forsøkt å holde meg sysselsatt: spisefrokost med jentene, rydde, bla i avisen. Se min fire år gamle datterleke på gulvet. Men samme hvor mye jeg prøver å være til stede – itankene mine er jeg alle andre plasser enn i Kajas nye dukkehjem.Hodet er et eneste vepsebol. Klarer jeg å gjennomføre? Holder fo-ten? Og hvis ikke? Ny operasjon? Enda flere måneder med smer-tedempende sprøyter?

12

I snart tolv år har jeg gått ut på banen og forsøkt å stanse mot-standerne våre fra å score. Jeg har løpt, hoppet, taklet, vunnet ogtapt poeng, for lagkameratene, for klubben, for supporterne, formanageren. For meg selv. Tolv år. Andre har stått for de magiskeøyeblikkene, min jobb har vært å styre forsvarsrekka. Ikke mer ogikke mindre. Men jeg har tjent klubben trofast, det tror jeg at jegkan si, og jeg gjorde så godt jeg kunne i hver eneste kamp. Alle410.

Halv ti begynner telefonen å ringe. Lisa, som regel er det Lisa. Deter hun som står bak alt som ikke har med selve kampen å gjøre– catering, gjester, innlosjering, hjelpe folk til og fra flyplassen. Etstykke ut på dagen er det meste likevel på plass, hvilket betyr at jegkan fortsette der jeg slapp – vandre hvileløst rundt i enda noen ti-mer mens jeg venter på at klokken skal bli fem. Aldri har tiden ståttså stille. Hvert sekund er et minutt, hvert minutt er en time, hvertime er et døgn. Halv fem gir jeg opp og kjører ned til BritanniaRoad.

De første tilskuerne er allerede inne, en gruppe tilhengere fraden norske supporterunionen har plassert seg på en av kortsidene.I korridorene på St. Mary’s går jeg på en liten klynge journalis-ter, de fleste fra bergensavisene, mange av dem gjengangere fra desiste femten årene. De hilser, gratulerer, det er en stor dag for meg,dette, og jeg må da være temmelig nervøs? Noe så jævlig, sier jeg,og det er ikke noe jeg bare sier – jeg har nesten ikke sovet den sisteuken. Alt har handlet om dette, og dette skjer nå. De skjønner detvel neppe. For dem er dette bare enda en dag på jobben. For meger det alt annet. For meg er det siste dag på jobben.

Vaskedamene, billettselgerne, stadionvaktene; en fotballklubb erså veldig mye mer enn bare spillerne og manageren. En fotball-klubb er også menneskene du aldri ser fra utsiden, de som blir igjenlenge etter at spillerne er solgt til større klubber eller manageren

13

et siste farvel

har trukket seg; klubbens sjel og ånd, tannhjul i et stort apparat.Og ingen er Southampton Football Club mer enn Betty Smith.

«Be careful tonight, my child», sier hun når jeg møter henne påvei gjennom gangen.

Betty er klubbens tea lady. Alle er vi barna hennes. Det finsikke den ting som kan vippe henne av pinnen lenger. Hun har værtigjennom alt før, sett hundrevis av spillere og managere og styre-formenn komme og gå, har vært her siden lenge før jeg kom tilSouthampton – for alt jeg vet sto hun på kaien og vinket da Titanicforlot havnen.

Alt er som det pleier i Southampton, denne såpeoperaen av enfotballklubb. Managere ansettes og sparkes i en tilsynelatende en-deløs strøm, styreformenn tar over og gir seg, nye investorer erklare til å ta over klubben den ene dagen, og har trukket seg ut avavtalen den neste.

Litt lenger inn i gangen går jeg på Bob, klubbens banemester.Som Betty ble han med på lasset da klubben flyttet fra The Dell forsju år siden. Ansiktet hans etter at vi har sparket og tråkket i styk-ker gresset hans i 90 minutter er ikke til å ta feil av – han forsøkerå se uanfektet ut, men ingen lar seg lure. Jeg stopper, ber ham tagodt vare på akkurat dette gresset. Det er jeg som har betalt det, avegen lomme, og det har aldri vært spilt fotball på det. Klubbledel-sen ville vente med å legge nytt gressteppe til så tett opp mot se-songstart som mulig, mens jeg på min side var avhengig av å finneen dato som passet for kveldens motstandere. Etter mye fram ogtilbake endte det med at jeg tok hele regningen på 150.000 pund.Jeg sto ringside og så på da det ble lagt. For all del, det er en fingressmatte, men jeg lyver jo om jeg sier at det ikke var med blan-dede følelser jeg sto der og så på. Uansett, jeg kan ikke tenke merpå det. Det viktigste har vært å få komme tilbake hit en siste gang.Sette punktum. Ta farvel med alle.

«Ikke bekymre deg, Claus», sier Bob. «Jeg skal stelle det sommin egen hage.»

14

Døra til bortegarderoben står åpen. Celtic United. Det var alltiddem jeg ønsket meg som motstander. Ikke bare fordi Celtic er enklubb med stor appell i England, eller fordi de alltid har med segen stor koloni bortefans – men fordi lagets manager er den sammemannen som jeg hadde mine beste sesonger under: Gordon Stra-chan. Den lille rødhårede, nå hvithårede skotten som trente Sout-hampton mellom 2001 og 2004, som i løpet av to og en halv se-song gjorde klubben til en slagkraftig motstander – og etterlot seget gapende hull ingen har klart å fylle etterpå. Med Strachan tokklubben seg til øvre halvdel av tabellen, tok seg til cupfinale, tilEuropa, tok steget fra årviss dumpekandidat til et lag alle hatet åmøte. Aldri tok han fem øre for å gjøre narr av avslutteregenska-pene mine foran mål. Til slutt, etter nesten åtte år, klarte jeg å karretil meg et par mål, det første bare noen måneder etter at han for-lot oss – sannsynligvis trodde han ikke sine egne øyne der han sattoppe i Skottland og så Match of the Day. Ikke for det, det var detingen andre som gjorde heller.

På forhånd har vi blitt enige om at kveldens kamp skal være ensåkalt «competitive game», hvilket betyr at begge lag starter medsin beste ellever, og avslutter med en … vel, ikke fullt så god ellever.Selv skal jeg inn ti minutter før slutt; i tillegg skal en litt rundere ut-gave av den Matthew Le Tissier som herjet på engelske fotballba-ner på 90-tallet, få tjue minutter. Blant fansen gikk han under nav-net «Le God», og fortsatt har han gudestatus i byen – på sin egentestimonialkamp for seks år siden fylte han hele St. Mary’s; 32 000mennesker kom for å ta farvel med ham den gangen. Det fins ingenjeg er mer stolt over å ha spilt med.

32 000 – hvor mange tilskuere kan jeg selv håpe på? Femten tusen?Tjue? Jeg aner ikke. Jason Dodd, Francis Benali, Matt; spillere jegdelte garderobe med i mange år, gikk alle sammen gradene i klub-ben, vokste opp med supporterne som tilskuere – det gjorde ikkejeg. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er jeg en av dem

15

et siste farvel

som kom utenfra. Når det er sagt: De fleste utlendinger i PremierLeague lever en mye mer trekkfuglaktig tilværelse enn hva jeg hargjort – de flytter på seg hele tiden, knytter aldri virkelig tette båndmed supporterne. Selv er jeg den andre utlendingen som får tes-timonialkamp – Arsenals Dennis Bergkamp var den første. Tilfel-digheter har ført til at også Ole Gunnar Solskjær spiller sin dennesommeren, men hans ligger fortsatt noen uker fram i tid. Ole Gun-nar og jeg har fulgt hverandre som skygger gjennom livet: Vi komtil England med et par måneders mellomrom sommeren og høs-ten 1996, er født med fire dagers mellomrom, hadde ingen kam-per for aldersbestemte landslag før U21-landslaget, debuterte forA-landslaget i samme kamp og ble på slutten av karrieren beggerammet av skader så omfattende at vi ikke hadde andre valg enn åerkjenne at det ikke fantes noen vei tilbake.

Det er en time igjen til kamp. Greg Warner, Southamptons klubb-lege, kommer inn i garderoben. Spør hvordan foten er. Øm, sierjeg. Men jeg klarer meg. Han nikker. Sier at jeg bare må kontrol-lere dette selv. Kjenne hva foten tåler, og tilpasse spillet deretter. Jegnikker. Ikke ta unødvendige sjanser, fortsetter han.

«Jeg håper jeg slipper løpsdueller.»«I wouldn’t worry», sier han og graver i legevesken sin etter noe

som kan hjelpe meg gjennom resten av arbeidsdagen. «Jeg har ståttog sett på Celtic-spissene varme opp. Gordon Strachan kan løpefra dem.»

Jeg ler, og Greg gir meg en kortisonsprøyte og et par tablettersom jeg skyller ned med sportsdrikk og kaffe. Han går i gang medå surre foten. Opp, ned, rundt, over, under, igjen og igjen, til ta-pen sitter så stramt at det nesten ikke er mulig å lirke inn et sand-korn.

«Jeg kommer til å se ut som en mumie om du ikke stopper.»«Du er snart like gammel som en.»

16

Nede i oppvarmingsrommet ved siden av garderobene spiller jegto-touch med noen av guttene. Alltid det samme, liker å leke medballen før kamp, trenger det for å slappe av, for å roe nervene. Jegmå ha en ball i føttene, andre har sin greie. Fotballspillere er ube-gripelig overtroiske – ikke slik at de løper rundt og tror på eng-ler akkurat, men mange av dem skal igjennom en serie innvikledeog tidkrevende ritualer før avspark. Hva vet jeg, muligens gir detdem en form for indre fred, en følelse av å kontrollere nervene ogdet innvendige kaoset de går rundt med i timene før kamp, menfor meg har det aldri fungert. Det har for så vidt ikke stått på for-søkene; også jeg har knyttet lissene på en spesiell måte, tatt en visskjørerute til stadion eller gjort noe i en bestemt rekkefølge fordidet var det jeg gjorde forrige gang vi vant. Bare for så å tape 4-0. Tilslutt ga jeg opp hele greia, og begynte å tenke på kampen og mot-standeren heller enn hvilken leggbeskytter som skulle på først.

Med vilje har jeg holdt tilbake – har bevisst ventet til stadion be-gynner å fylles opp. Jeg går gjennom spillertunnelen, ut på det nyegresset. Reaksjonen idet jeg kommer ut av tunnelen er akkurat slikjeg har drømt om. Et brøl stiger opp fra tribunen, treffer meg retti ryggmargen. Her er de, tilhengerne som kommer hit kamp etterkamp, som har denne klubben som sin største lidenskap, som gåri kjelleren når vi taper og svever gjennom arbeidsuken når vi vin-ner. Som kjøper øl til deg på byen etter en seier, men er på trådentil klubbledelsen så fort de ser deg på det samme utestedet etter entapt hjemmekamp.

Ute på gressmatta står resten av spillerne og støtteapparatet.Fysioterapeuter, leger, banemannskap, sikkerhetsvakter. Malcolm,eller Woggy blant venner, min materialforvalter i alle disse tolvårene, kommer gående over gresset. Woggy, ordensmann og kas-teball, mannen som har passet på drakten min i alle disse årene,som tar imot skyllebøttene fra spillere og managere når vi tren-ger noen å la sinnet vårt gå utover. Materialforvalteren er et av

17

et siste farvel

disse tannhjulene i en klubb; jobber mye og tjener lite, et par gan-ger har jeg hjulpet ham med litt penger hvis han har sittet trangt idet, ikke ofte, men de gangene det føltes riktig. Vi klemmer hver-andre lenge, jeg takker ham for alle årene vi har hatt sammen, foralle bussturene på kryss og tvers av dette landet. Han sier jeg kanvære stolt av det jeg har gjort for klubben, at jeg har vært en clubplayer.

«Ta inn atmosfæren», sier han, og nikker opp mot tribunen.«Dette øyeblikket kommer ikke tilbake, så sug det til deg.»

Mer skal det ikke til. Omsider kan jeg senke skuldrene. Alle ervi på samme lag i kveld, alle vi som er på stadion. Ingen forventernoe som helst av meg – alt vi ønsker er å ta et ordentlig farvel. Demed meg, jeg med dem. Jeg signerer drakter og kampprogrammertil noen av supporterne som henger over gjerdet. Slår av en pratmed Colin, en av vaktene jeg alltid veksler noen ord med før kamp,rusler inn i spillertunnelen, tilbake til garderoben.

En halv time senere er tiden inne. Nina og døtrene våre stårutenfor garderoben og venter. Tia og Kaja har fått egne drakter la-get for kvelden. «5 Lundekvam» står det på ryggene deres. Tia erni, Kaja fire år – jeg merker på dem at de er spente, de sier lite.Nina blir igjen i spillertunnelen idet vi går ut på banen – hun trivesbest i bakgrunnen, har alltid gjort det. Med Tia og Kaja på hver sinside kommer jeg ut av tunnelen. Det samme brølet en gang til, desamme frysningene. Southampton og Celtic har stilt opp æresvakt.Min siste kamp. Det er over nå. Det er fortsatt ikke over.

Avspark. Jeg sitter på benken og tenker på festen etterpå. Håperalle vet hvor den er, hvordan de kommer seg dit, ber en stille bønnom at alt vil forløpe knirkefritt. Kampen i seg selv er en tvers igjen-nom forglemmelig affære – typisk oppkjøringskamp. Slitne bein,lavt tempo, en uendelig serie innkast. Vi stiller for så vidt med etbra lag: Andrew Surman, Morgan Schneiderlin, Bradley Wright-Phillips og Adam Lallana starter alle kampen, likevel leder Celtic

18

2-0 idet vår nye manager, nederlandske Jan Poortvliet, nikker korttil meg et stykke ut i annen omgang. Jeg løper langs linjen, vin-ker fort til tilhengerne. Kortisonet og tablettene holder de verstesmertene i sjakk – disse meterne langs linjen er omtrent så myesom jeg har løpt de siste månedene, jeg tenker at dette kommer tilå gå bra, da en svak murring melder seg i foten. Jeg jogger bort tilJan.

«Sorry, gaffer. Jeg klarer ikke ti minutter.»«Nei?»«Sju-åtte, kanskje.»«OK. Jeg tar av Chris om fem minutter.»Levenet da jeg løper ut på banen er øredøvende. Det første jeg

gjør er å springe bort til Michael Svensson og gi ham en klem, ogdet er åpenbart at folk på tribunen setter pris på gesten. Michaelog jeg delte våre beste år på fotballbanen; i et par år var Southamp-ton blant lagene som slapp inn færrest mål i Premier League. Mi-chael var den kompromissløse stopperen som gikk inn i alle duel-ler med dødsforakt, som fikk tilnavnet «Killer», selv tok jeg megav det som han ikke fikk hodet på. Men så ble vi skadet, både hanog jeg.

Jo Tessem har kommet inn etter pause, det samme har en annennordmann, min gamle barndomsvenn Tommy Kaland, som underen auksjon i forkant av kampen la 80 000 kroner på bordet; pen-ger som går til et veldedig formål, for å få noen minutter spilletid.Matthew Le Tissier har også gjort sin bebudede entre. Og sidenMatt er Matt, og Matt gjør ting nesten bare han er i stand til, er hankun centimetere fra å score – fra tjue meter lobber han ballen føl-somt over keeper – og tverrliggeren.

Plutselig slår min verste frykt til – jeg må ut i løpsduell om enlang ball. Seint, så skrekkelig seint går det, jeg merker det med éngang, her fins det rett og slett ingenting å sparke ifra med. Jeg ram-ler overende i duellen, får et billig frispark, reiser meg opp, hal-ter litt, og biter tennene sammen. De neste minuttene handler bare

19

et siste farvel

om å plassere seg riktig – jeg prøver å gjøre det så billig som mu-lig, bruke alle disse siste tolv årene for hva de er verdt, dirigerer fi-rebackslinjen og dytter offsidelinjen vår opp og ned. Heldigvis an-griper ikke Celtic mer enn de absolutt må, og kampen er i ferd medå ebbe ut.

Det er da jeg hører det.Dyret.Jeg står med ballen i beina, som bakerste mann. Dyret sier at jeg

skal gå forover. Bare én siste gang, dra av en mann og sette fart motmidten. Jeg kan klare det, hvisker Dyret. Det går ikke, stønner jeg.Jeg vil prøve, snerrer Dyret. Jeg kommer til å miste ballen, freserjeg tilbake. Akkurat da hører jeg fløyta.

Lee Probert blåser av kampen. Sannsynligvis redder han meg fraen pinlig cock-up. For aller siste gang har jeg hørt dommeren blåseav en kamp. Jeg vet det ikke der og da, men jeg kunne trengt hamogså senere. Til å fortelle meg at nok er nok.

Dette er øyeblikket jeg har gruet meg mest til – når jeg skal ståher alene med følelsene. Jeg kjenner tilfredshet, jeg kjenner vemod,takknemlighet, lettelse, glede. Kjenner en hul, tung tristhet. På tri-bunen ser jeg opp på raden av familie og venner og supportere, ogtenker at dette er noe jeg aldri må glemme. Sug inn øyeblikket, detkommer aldri tilbake. En mikrofon blir stukket til meg, men jeg erså sliten at jeg så vidt klarer å snakke. Tilskuerne ler. Comic relief.De har antakelig sett hvilken form jeg er i, priser seg lykkelige overat noen andre enn meg skal styre forsvaret i år. Pulsen roer seg, jegtakker dem for årene vi har delt, takker Strachan og Celtic for at dehar kommet ned hit og gitt meg en siste mulighet til noen minut-ter med fotball; Matt for å ha gitt meg den ære å spille med ham ogfor å ha ledet testimonialkomiteen min takker Nina for å ha holdtut med meg i alle disse årene, nå er det endelig oss, Nina, oss og deto vakre døtrene våre.

Nesten 19 000 mennesker klapper meg av banen. På vei inn i tun-

20

nelen, inn i garderoben, kjenner jeg glede, men også lettelse. Prø-ver å tenke etter, men klarer ikke å finne noen løse tråder. Det erover nå.

Det er fortsatt ikke over.

21

et siste farvel