TERJE JOHANSEN: Ole Østvolds utrolige svalestup Astrid og sønnen Olav Tryggvason overnattet hos Torstein på Vitskar i Skaun da de flyktet fra hærmen - nene til Gunnhild og Gunnhild-sønnene

2 3

mor, men han hadde pågangsmot og arbeidet hardt for åskape et bedre liv for seg og sine. Maren hadde en littannen bakgrunn. Hun kom til verden på plassen Oppi iHoff i Solør i 1870. Faren var plassgutt, men mora kom fragarden Beitnes. [2] Maren var kanskje litt tryggere sosialtenn Hans og bidro aktivt til beslutningene som skulle tas.Hun kunne være en bestemt dame.På et bilde, tatt flere år senere, sannsynligvis en gang i

1920-åra, sitter Hans og Maren ute i hagen foran Østvold-huset: Hans, mager og smal, ikke helt ulik AlbertSchweitzer på sine gamle dager; Maren, lita, rund og blidsom ei bakstekone. Hun lyser av energi.Kjøpekontrakten ble skrevet og undertegnet i vitners

nærvær den 25. oktober 1910. I kontrakten står det at«eiendommen overtages og forrentes av kjøberen fra 1steApril 1911». Skjøtet er datert den 14. oktober 1911. Eiendomskjøpet ble et vendepunkt i Maren og Hans

Hansens liv. Begge må ha følt at de stod ved et vegskille, atdet var viktig med et navn som var deres, et navn de kunneidentifisere seg helt og fullt med. De var ikke innerster

T E R J E J O H A N S E N :

Ole Østvolds utrolige svalestup– og andre fortellinger om en småbrukerfamilie på 1900-tallet

– Nei, sa mannen fra kommunen. – Det kænn jeitte skrive.– Itte dæ? sa Hans.– Nei, itte Pungen. Det går itte an, sa mannen.– Men Østvold, da? prøvde Maren. – Ja, Østervold kænn je skrive. – Nei, det ska vara Østvold, presiserte Maren. [1]

Og slik ble det. Mannen fra kommunen hadde kommet på besøk en dag

i oktober 1910 for å ordne med formalitetene i forbindelsemed at Hans og Maren Hansen skulle overta Pungen. Dehadde bodd på den vesle plassen med det snodige, litt ned-settende navnet i nesten femten år, som innerster undergarden Vevla i Stange. Nå skulle de få kjøpe eiendommenog åtte mål ekstra, 16 mål jord til sammen. Kjøpesummenvar 1.742 kroner. Hans hadde søkt om lån i Den norskearbeiderbrug- og boligbank, og navnespørsmålet kom oppmens de holdt på med kjøpekontrakten: Småbruket måtteha et navn. Øvrighetens representant reagerte da Hans saat de like gjerne kunne beholde «Pungen».Hans var stangesokning og kom fra små kår. I hans slekt

hadde de vært husmenn og innerster i generasjoner. Hanvar født utenfor ekteskap i 1866 og vokste opp hos sin

Å ØstvoldHans og Maren har pyntet segfor fotografen som har plassertdem på hver sin pinnestol foranØstvold-huset, rundt 1930. Foto: Privat Registreres HM?

Å Skjøtet Maren og Hans fikk skjøte påeiendommen Østvold i 1911 –undertegnet 14. oktober og tinglyst 6. november 1911.

[1] I følge Odd Østvold, 2010.Navnet Pungen oppsto angiveligfordi jordstykket liknet en såkalt

svenskepung. Men barna tilMaren og Hans likte ikke å bli

kalt «Pung-unga».

[2] Kåre Sveen: Hefte laget til Østvold-slektas stevne

12. august 1973.

5

O L E Ø S T V O L D S U T R O L I G E S V A L E S T U P

4

T E R J E J O H A N S E N

lenger; de hadde fått sitt eget og blitt sjøleiende, frie små-bønder. På sett og vis må det ha vært som å bli født på nytt.Pungen hørte fortida til; Østvold skulle det nye bruket – ogfamilien – hete.Det samme året begynte Hans å sette opp nytt vånings-

hus, og senere ny låve, et stykke unna den gamle Pungstua.Han gjorde det aller meste av arbeidet sjøl, på kveldstid;ofte drev han på til langt på natt.

Mellom to storgarder

Småbruket Østvold ligger ikke langt fra Ottestad kirke,mellom storgardene Vevla og Nordvi, der hvor det bølg -ende kulturlandskapet begynner å helle nedover mot Svart -elva og Vang. Her har det vært drevet jordbruk siden førbegynnelsen av vår tidsregning. Etter siste istid lå landetlavere og Mjøsas vannspeil høgere enn i dag. Åkersvikastrakte seg mye lenger østover, og da de første jordbruker-ne slo seg ned i området, gikk det an å komme med båtlangt inn i Romedal. [3] Den gamle kongevegen gikk nord-over gjennom bygda, traséen passerer bare noen steinkastfra Østvold og fortsetter videre nedover Tanndalen ogGam mel bakka mot Svartelva. Også i tidligere tider vardette antakelig en viktig ferdselsåre. Snorre forteller atdron ning Astrid og sønnen Olav Tryggvason overnattethos Torstein på Vitskar i Skaun da de flyktet fra hærmen-nene til Gunn hild og Gunnhild-sønnene på slutten av 900-tallet. I følge Stange bygdebok kan sagaens Vitskar ha værtNordvi, men nyere forskning finner dette mindre sannsyn-lig. Uansett var Nordvi i flere hundre år en storgard også inasjonal målestokk, og adelig setegard så sent som på1600-tallet. [4]I 1723 var det to husmenn på Vevla, den gangen Veflen.

I 1860 hadde garden tre husmanns- og innerstplasser. 15 årsenere var det blitt ni plasser: Sveen, Veflenhagen søndre,Veflenhagen nordre, Holtet, Pungen, Gropen, Langvegg,Hesteløkken og Berget. Gropen hadde en ku og en sau,ellers var det ingen dyr på plassene.

} ØstvoldSmåbruket Østvold ligger ikke

langt fra Ottestad kirke,mellom storgardene Vevla ogNordvi, der hvor landskapet

begynner å helle nedover motSvart elva og Vang.

Hedmarksmuseets fotoarkiv nr 0417-01623

[3] Feste Lillehammer AS, steds-analyse Ottestad, januar 2007

[4] www.hedmarkslekt.no/Stangeboka/del2.htm Stange bygdebok, del 2 / Store NorskeLeksikon. Det er omstridt hvor ilandet Vitskar lå.

Navnet PungenDet gamle plassnavnet Pungen under Vevla ble skiftet utmed Østvold fordi det ble oppfattet som kjønnsrelatertog derfor litt nedsettende. Nå eksisterte det enkelteeiendomsnavn, kanskje særlig plassnavn, som virkelig varnedsettende. Men dette var ikke tilfelle med Pungen.

Av en forklaring i 1734 om plassryddingen under Vevlafår vi vite at det eksisterte en plass med «noen gamlehus» under garden da Even Simensen ble bruker i 1709.Den gang sto det bare en «engelade» (utløe) i «slått -engen Pungen», men i Evens tid ble plass nummer tounder garden bygd i Pungen, og han bygde en ny felles-låve for Pungen og den ikke navngitte, eldste plassen.

Da Even Simensen kjøpte Vevla i 1720, heter det «medunderliggende slåtteland Pongen kallet» i skjøtet, ogdette underbruksforholdet var tydeligvis så viktig at detogså nevnes i andre eiendomsdokumenter på 1700-tal-let. Vanligvis utgjorde slike spesifiserte underbruk en tid-ligere ødegård, men Pungen hadde en annen forhistorie.

Den 31. oktober 1552 møttes tre gardeiere på Vevla «iSkaagn i Ottestad fjerding» for å foreta et trippelskifte av jord. Den ene var «hustru Ingrid» til Vie, adelsdamenIngrid Asgautsdatter Kamp til Nordvie, annen hustru tilMogens Trulsen Handingmann som skapte adelssete -gården Nordvie, en stund videre kalt bare Vie, av tre Vie-bruk i 1520-åra. Den andre var også av adel, «velbyrdig»Hans Pedersen, som var eier av Vevla. Mora hans haddesannsynligvis vært søster av væpneren Herlog Hudfat påRingnes. Den tredje personen var Bård Rolfsen, kannik i

Hamar domkapittel – som fremdeles var opprettholdt, ogsogneprest til Stange. Bård representerte de to ødegårds-brukene Brødregjerdet, som egentlig het nordre og søndre Langvegg, der søndre Langvegg ble til Kløfta.

De tre jordeierne skiftet jord i 1552 slik at Vevla fikkoverført «det lille tajet og en hustomt» fra Brødregjerdeteller Langvegg, hustru Ingrid overførte «et stykke jord»til Brødregjerdet som i størrelse var halvparten av hvasom ble overført til Vevla, mens hustru Ingrid fikk tillagtNordvie «et stykke jord liggendes ved Vie (altså Nordvie)ifra leet som ligger i Pungen og (videre) vest for Pungenog sør for gangvegen, ned til Holteleet, der straks bleoppsatt gjerde.» Nøyaktige grenser får vi ikke vite, menvi nevner at Holteleet betyr leet mot ødegården Holte,som fulgte nordre Ottestad.

Hovedpoenget for oss er at Pungen var et vel etablertområdenavn i 1552, og det har derfor oppstått langt tilbake i middelalderen. Sannsynligvis var det formen påPungen som var navngivende. Dette grenseområdet forVevla kan ha hatt form som en pung inn i eiendommentil nabogardene.

Ellers understreker vi også at dette er det yngste eien-domsdokumentet der det gamle bygdenavnet Skaun er ilevende bruk. Formen er nå blitt «Skaagn», slik sammenavn er bevart som Skogn i Trøndelag. Men her påHede marken var prestegjeldnavnet i ferd med å utkon-kurrere bygdenavnet.

Ved Svein-Erik Ødegaard

7


6


og kjøkken. Huset var trekkfullt og kaldt om vinteren,men om sommeren kunne det være trivelig der. De haddetre apaler, flere ripsbusker og stikkelsbærkjerr og et rundtblomsterbed foran huset. Maren var glad i blomster. Noenganger gikk hun bort til gardkjerringa på Vevla med enhortensia eller en oleander, og fikk litt mat og noen klærsom takk. [10]Julekvelden var årets høydepunkt, i følge Hilda: «De

hadde juletre alt det hun kunne huske, og bordet var pyn-tet med en duk som foreldrene hadde fått i bryllupspre-sang. Julematen var god, og alle fikk ete seg ordentligmette. Først var det mjølkevelling med risengryn, etterpåribbe og pølse. Etter gammal skikk sto det ribbe og pølsepå bordet julenatta. – Da skulle det itte bli tomt for søveldet året, sa Maren. Juledagen var det fast at de gikk tilkirke.» [11]Etter at de hadde flyttet inn i det nye Østvold-huset, ble

Pungstua brukt som bryggerhus i flere år. De tenkte å flytteden nærmere de andre husene, men det ble aldri noe av.

Husmannsvesenet

Enkelte historikere framstiller det som om det ikke alltidvar så store sosiale og materielle skilnader mellom hus-menn og innerster på den ene siden og sjøleiende bønderpå den andre. På Hedemarkens flatbygder var imidlertidforskjellene ofte iøynefallende – mellom dem som bodde ide grå, lave husmannsstuene, og storbondens familie somlevde i velstand og overflod i sine herskapelige toetasjeshus. Selv om det var individuelle variasjoner, tilhørte hus-mannen i alminnelighet et helt annet sosialt sjikt enn bon-den.Husmannsvesenet vokste kraftig på 1700- og særlig på

1800-tallet, i takt med den sterke befolkningsøkningen idenne perioden. Omkring 1850 var det over 65.000 hus-menn i Norge, før trenden snudde. [12] I 1910, året førHans og Maren fikk sitt eget småbruk, var det knapt20.000 husmannsfamilier igjen; i 1929 vel 6.000. Det

Å Hans og Maren HansenBrudebilde av Hans og Maren, ca 1890.Foto: Privat

[10] Kåre Sveen 1973.


[12] Wikipedia/Store NorskeLeksikon.

I 1801 hadde Nordvi åtte husmenn og en innerst. I 1875ble det registrert 11 husmannsplasser og to bortforpaktedeplasser: Jørgensberg, Holen søndre, Holen nordre, Sveen,Grindborg, Nyhus, Smestad, Smedbakken, Bakken, Rogn -stad og Hestehagen, Tangen og Elisenberg. På plassene vardet 22 kyr, 33 sauer, sju griser, ei geit og en hest. [5]

Pliktarbeid og hortensia

Hans og Maren hadde kjøpt huset da de kom til Pungen i1896, men Vevla eide fremdeles jordstykket som hørteplassen til, og det måtte gjøres pliktarbeid. Det innebar atde hver høst skulle skjære 18 mål korn med sjyru [6] på gar-den, og i tillegg utføre sju og et halvt dagsverk i potetonna,som betaling for jordlappen de fikk bruke. Til å begynnemed var de nødt til å leie folk for å klare arbeidet de varpålagt på garden. Etter hvert som barna vokste til, gjordeMaren og ungene denne jobben. Hans arbeidet ikke så oftepå Vevla. I sommerhalvåret drev han mye som tømmer-mann. Om vinteren reiste han i mange år rundt i bygdamed et damptrøskeverk. Senere fikk han arbeid ved Otte -stad frørenseri, der han var i 24 vintrer. [7] Mens hans tanteOline var kjent som såkalt klok kone, en som visstnokkunne «gjøra åt og kurere både folk og dyr», [8] ble HansØstvold personlig kristen og ivrig kirkegjenger med fastplass i Ottestad kirke.Ikke desto mindre hadde han alltid stående ei flaske

brandy i skapet, for å ha noe å by på når det kom fræmen.Maren gikk ikke i kirken like ofte som mannen. Hun sa:«Je sitt heller heme å kvile hell å sitta å sovå i kjørkjen.» [9]

I løpet av atten år satte Maren ti barn til verden; åttevokste opp: Sigurd Henrik (1890–1961), Lina Marie(1893–1957), Hilda Mathilde (1896–1969), Ole (1898–1969), Martin (1900–1986), Julie Lovise (1902–1983),Hans (1905–1993) og Anna (1908–1990).Den gamle Pungstua sto oppe ved stenskigarden som

fremdeles går langs grensen til nabogarden Nordvi. Detvar et gammelt tømmerhus med tre rom – stue, kammers

[5] Stange bygdebok, del 2.

[6] I følge Hedvig Johansen.



[9] I følge Odd Østvold, 2010.

9


8


Sigurd Henrik Hansen, som tok navnet Henry S. East -vold etter at han kom til Amerika, sa farvel til resten avfamilien en gang i slutten av juli eller tidlig i august 1910.Han tok seg over til London, der han gikk om bord i denengelske Amerika-damperen Cairnrona den 11. august.Skipet gikk til Quebec i Canada, og 22. august satte hanfor første gang sine ben på nordamerikansk jord. I passa-sjerloggen står det at han hadde tenkt seg til Spooner iWisconsin. I følge offisielle amerikanske opptegnelser drohan imidlertid til Chicago, hvor han arriverte den 25.august. [16] Det er uklart hvor han oppholdt seg og hva hantok seg til utover høsten og vinteren. Men 1. juli 1911 duk-ket han opp i staten Montana, hvor han hadde fått 160acres (cirka 650 mål) jord av amerikanske myndigheter forå starte som nybygger og gardbruker i nærheten av Turner,ikke langt fra den kanadiske grensen. Etter noen år gaHenry S. opp drømmen om å bli farmer, sa fra seg sitthome stead og vervet seg som soldat. Henry S. var tilbake i Europa i 1918, som amerikansk

soldat under første verdenskrig, og kjempet både i Frank -rike og Tyskland. Han vervet seg 27 år gammel, den 24.juli 1917, og ble innrullert i hæren i Chinook, Mon tanaden 26. januar 1918. [17] Etter krigen slo han seg ned iCrookston, Minnesota, hvor han begynte ved jernbanen,giftet seg og fikk familie.

Historiene om Klara og Ole

Broren Ole ble født to år før århundreskiftet og sto forpresten vinteren 1912–13, året etter at faren hadde over-tatt Østvold. Presten var residerende kapellan Niels Kiær,og konfirmasjonsdressen kjøpte Ole for penger han sjølhadde tjent. For Ole Hansen Østvold var det aldri på tale å emigrere

til Amerika. Flere av de andre søsknene hans reiste ut –ikke til fjerne steder som Minnesota og Montana – men tilUllensaker, Skedsmo og Oslo. Ole tok seg også arbeidinna før, i oslodistriktet, men han kom snart tilbake til

[16] Henrik Sigurd HansenOstvold’s Declaration of Intent[søknad om amerikansk stats -borgerskap], juli 1911. E-post fra datterdatteren Marilyn Juvrud1. juni 2011.

[17] Sveen, Randi. Ole og KlaraØstvold (…), 1999./ MarilynJuvrud, e-post 1. juni 2011.

åpnet seg nye muligheter for husmenn og husmannsbarn –ikke minst takket være begynnende industrialisering ogutvandringen til Amerika. Nye driftsmetoder i jordbruketbidro på samme tid til at behovet for arbeidskraft sank.Betydningen av begrepet husmann har endret seg opp

gjennom historien. Fram til midten av 1600-tallet var enhusmann en som leide husrom av en gardbruker, uten athan hadde jordbruk som hovednæring. Uttrykket ble ogsåbrukt om småbønder. Siden kom husmann til å bety en person som leide et ikke

særskilt matrikulert jordstykke av en gardbruker. Hanbetalte leie med kontanter eller ved å arbeide for bonden.Det mest allmenngyldige kjennetegnet på en husmann varat han kunne pålegges arbeidsplikt. [13] Dersom han ikkehadde arbeidsplikt, ble han regnet som innerst. En innerst blir gjerne definert som en person som leide

husrom av en gardbruker, samtidig som han drev et selv-stendig yrke. Ut fra dette er det kanskje like riktig å si atHans Hansen var husmann før 1911. Han var utvilsomtunderlagt arbeidsplikt på Vevla, selv om han hadde andrejobber utenom. Husmennene og deres familie tilhørte garden; de var på

sett og vis gardbrukerens eiendom, akkurat som plassenede bodde på. Dette gjenspeiles også i navneskikkene:Mange skiftet etternavn når de flyttet til en ny husmanns-plass. De fikk navn etter garden de til en hver tid var knyt-tet til, med «eie» som etterstavelse. [14] I Norske Gardsbrukomtales Hans som Hans Hansen Østvold (Vevlaeie). [15]

Sigurd emigrerte – og ble soldat

Maren og Hans brøt ut av den onde sirkelen som fattigfolkpå landsbygda hadde vært fanget i gjennom generasjoner.Men den som virkelig kastet av seg fortidas åk, var dereseldste sønn Sigurd Henrik, som bare noen måneder før for-eldrene overtok Østvold, pakket kofferten og reiste tilAmerika for å prøve lykken der. De skulle aldri se hamigjen.

[13] www.lokalhistorie.no/kilder_litteratur/husmenn.html

S. Sogner NHU VIII s. 236–237.

[14] Skirbekk, Håvard. Hedmark.I manns minne, Dns, 1972, s. 74.Se også om husmann og innerst i

Store Norsk Leksikon ogWikipedia.

[15] Den nye utgaven, redigert avT. Bøhmer, utgitt 2010, s 23

10


11


Ander sen fikk tæring og døde av blodstyrtning i 1908.Bare fire år gammel ble Klara, sammen med søsterenAnna, plassert på barnehjem i Ottestad og vokste opp der.Oppvekstvilkårene ved barnehjemmet var så som så. ForKlara var det en trøst at hun kunne holde kontakten bådemed faren, Emil Andersen, hans nye familie og besteforel-drene i de åra hun var der. En vinterdag hadde faren lovet å ta henne med på kjøre-

tur med hest og slede for å besøke bestemora i Vang. Klaragledet seg til turen, men av en eller annen grunn kom ikkefaren innom og hentet henne. Da spente Klara resolutt påseg skiene og gikk alene den lange vegen til Møystadstua iVang, uten en gang å være helt sikker på hvor hun skullegå. Men fram kom hun, og hjemover fikk hun skyss: «Jefekk da stå bakpå slaen hemmatt, men det var itte så lettfør je måtte høl’ti skia, samtidig som je skulle klore megfast.» [19]

Klara glemte aldri den dagen hun som åtteåring fikk seHans Hansen Østvold komme gående forbi barnehjemmetmed en liten, hjemmesnekret kiste i armene. Hans var påveg til kirken med sin yngste sønn Olav, som var død baretre måneder gammel. Dette var i mai 1913, og Klara visstebare at Hans var fra et av nabobrukene. Ti år senere skullehun selv bli inngiftet i Østvold-familien.Klara tok også utfordringen da sønnen Odd – mer enn

femti år senere – mistet kontrollen over T-Forden på hålke-føre og havnet i grøfta i svingen nedenfor husene i Østvolden vintermorgen han skulle på jobb.Klara var den eneste som var tilgjengelig, og Odd insis-

terte på at hun måtte sette seg i førersetet og ta rattet, menshan forsøkte å trekke bilen opp igjen med traktoren. Klaralikte godt å være bilpassasjer, men hun hadde ikke i sin vil-leste fantasi tenkt at hun noen gang skulle bli nødt til åsteppe inn som sjaffør. Motstrebende tok hun på seg kåpeog huetørkle og gikk ned til bilen. I det hun åpnet døra ogkløv opp i setet, sa hun, henvendt til sønnen: «Ja, vil du hahæl mor di, så –.» Det gikk godt, både med bilen og Klara.

[19] Sveen, R. 1999

Hedemarken. Her likte han seg best. Her skulle han gifteseg med Klara Andersen, stifte familie og bli boende sålenge han levde.Kanskje hadde han allerede som ung mann sett for seg at

han var den som skulle overta Østvold, ettersom odelsgut-ten hadde reist sin kos og neppe noen gang ville vende til-bake. Ole skulle gå i farens fotspor som småbruker og byg-ningssnekker.Ole var stedbunden, men slett ingen hemføding. Han var

ikke spesielt stor av vekst, men gikk for å være hard i klypaog hadde hår både på brystet og på ryggen. Klara kalteham enkelte ganger for Esau. De sa at han hadde ryggtavlesom en gladiator; i hvert fall vant han flere harde tvekam-per under lokale stevner i gresk-romersk bryting – underog like etter første verdenskrig.Like etter første verdenskrig avtjente han verneplikten

som dragon på Gardermoen. Ole red jegerhesten fra At lung -stad gard [18] i Stange og hadde kommet godt overens medden. En oppblåst pappagutt av en underoffiser som ikkefikk skikk på sin ganger, kom travende bort og forlangte åfå overta Oles hest. Hans egen var «aldeles umulig». – Nei, sa Ole. Han ville ikke bytte hest. – Stig øyeblikkelig ned fra den gampen! kommanderte

offiseren. Ole ble sittende i salen. – Det blir tre dager på vann og brød, det, mannen min,

skrek secondløitnanten.Omsider hoppet Ole ned og overlot hesten til sin over-

ordnende. Etter militærtjenesten måtte han sone på Akers -hus festning.

Ole var skeptisk til maktpersoner, særlig den typen sommisbrukte sin autoritet, og han kunne gi beskjed når detvar noe han fant urettferdig og galt. Det skulle han ogsågjøre senere i livet. Klara var heller ikke den som ga seg så lett. Hun hadde

tidlig måttet lære å takle motgang. Som småjente haddehun en traumatisk opplevelse da hennes mor Pauline

Å Ole og Klara ØstvoldOle og Klara Østvold giftet seg i

Ottestad kirke den 4. januar1924.

Foto: Privat

[18] Storgardene stilte hester tildisposisjon for forsvaret, se Norsk

historisk leksikon.

13


12


vinduer. Kammerset ble brukt som soverom og ga plass tilto store senger, pluss en barneseng. Etter hvert som barnable født og vokste til, ble det stadig trangere om plassen;Hedvig var eldst, født i 1923, så kom Edvin (f. 1925), Even(f. 1927), Hans (f. 1929), Mary (f. 1931) og Odd (f. 1937).Edvin og Hans lå i en av de store sengene, og foreldrenedelte den andre med den minste. Even lå i barnesenga ogHedvig på en divan inne i stua. Snart kom det to divaner,på hver side av et bord som stod foran et av vinduene. Densiste divanen ble anskaffet av Klaras søster, Borghild, somkom på besøk hver sommer. Om dagen ble divanene brukttil å sitte på. Til stuemøblementet hørte for øvrig en buffé med speil,

en kommode, en pidestall, et lite rundt bord og fire–fempinnestoler. Lenestoler hadde de ikke. En etasjeovn stod påden ene langveggen, og den holdt det varmt i rommet. I roaved kjøkkendøra var det et forheng med klær bak. Kjøk -kenet hadde to vinduer, kammerset ett. Huset hadde enklevinduer, som var fulle av rim om vinteren. Kjøkkenet varinnredet med vedkomfyr, en liten kjøkkenbenk, et litehjørne skap, en tallerkenrekke over benken, et kjøkken-bord, noen stoler og taburetter. Foran huset var det enåpen veranda.

É Familien Østvold 1939Hele familien Østvold, unntattHans, i Vesjlhagan sommeren1939: Fra venstre Edvin, Klara,Even, Ole med Odd på armen,søskenbarnet Gunvor Sæther ogHedvig. Gunvor var på ferie -besøk, og Klaras søster Borghildtok bildet.Foto: Privat

Historiene om Klara og Ole er blitt fortalt og gjenfortaltopp gjennom åra. De er blitt familiens felles fortellinger, ogpå sett og vis en del av etterkommernes identitet og men-tale kapital. Klara og Ole er hovedpersonene i denne lillefamiliekrøniken.

Livet i Vesjlhagan

Klara og Ole giftet seg i januar 1924, og Ole begynte somsveiser på Arneberg nordre i Romedal samme høst. [20]Sam tidig fikk de leie den tidligere husmannsplassen Lille -hagen, eller Vesjlhagan som de sa. Plassen lå snaut et kvar-ters gange nord for Arneberg, et småbruk med 15 mål jord,en kombinert fjøs- og låvebygning og et umalt, lite bolig-hus. Boligarealet var ikke mer enn 40–45 kvadratmeter. Påden ene kortveggen var det påbygd ei lita bu med jordgolv.Den brukte de til oppbevaring av saltingsbalje for flesk, ogandre gjenstander som det ikke var plass til inne i huset. Enliten forgang tjente som vedskjul; gran- og bjørkestammerstod oppreist på veggen og ble saget og hogd etter hvertsom behovet meldte seg.Sjølve huset var inndelt i stue, kjøkken og kammers: Stua

utgjorde litt mindre enn halvparten av arealet og hadde to

} VesjlhaganKlara, Ole og de to eldste barna, Hedvig og Edvin, i

Vesjlhagan, antakelig i 1927. I bakgrunnen ser vi Møller- bakken (Mjørner bakka).

Foto: Privat Registreres HM?

[20] De fleste opplysningene omlivet i Lillehagen er hentet fra et

upublisert manus, skrevet avHedvig Johansen i 1980-åra.

15


14


sjelden. Dressen Ole hadde da han giftet seg, den bruktehan også som gåbortdress da de flyttet til Østvold i 1940.I 1935 fikk de tilsendt en stor koffert fra Amerika; den

kom fra Klaras tanter i New York og inneholdt mye klær,blant annet en lys grå dress som Ole kunne bruke, flerekjoler og diverse plagg som ble omsydd til ungene. Skotøyvar dyrt, og Østvold-ungene gikk mye barbent om somme-ren, men de hadde også tøysko eller sandaler. Om vinterenbrukte de pluggsko. Guttene gikk i nikkers og genser om vinteren, og en eks-

tra genser når de skulle ut; ytterjakke var det bare de medgod råd som hadde. Til jul i 1937 eller 1938 fikk guttenesine første dresser. Ole kjøpte dem hos Fredsvold på Ilsengog betalte 25 kroner per stk. Hedvig hadde kåpe til ytter-plagg. Klara sydde undertøy til hele familien av flanell.Mot slutten av tredveåra begynte det å bli undertøy avmakko. Om sommeren brukte guttene kort bukse og blusesydd av blåtøy, Hedvig hadde blåtøyskjole eller blomstretbomullskjole.

Sveivegrammofon og Fillikrækom

Én luksusgjenstand eide de: en svart sveivegrammofon somde hadde mye glede av. Antakelig ble den kjøpt brukt. Etterarbeidstid om sommeren satt de ofte ute og spilte plater ogdrakk kaffe. Ole var glad i sang og musikk og sang oftesjøl. På varme sommerkvelder gikk de ned til elva ogbadet: De hadde en badeplass ved Svartelva som ble bruktav både store og små. Særlig om våren var elva flittig brukttil fisking, og vinterstid gikk de på skøyter på isen. De lagetsine egne småski av tønnestaver [tynntrestaver], smurtemed parafinvoks og akte så spruten sto. [22]Radio hadde de også ganske tidlig, den første var batteri -

drevet. Radioen tok tyskerne fra dem under krigen.Årets store høydepunkt for ungene var julaften. Da ble

det servert ribbe og pølse med surkål i stua, og under treetlå små pakker og ventet, men først ble de avgnagde ribbe-bena lagt i en skål ute på trappa: For Fillikrækom var nes-[21] I følge Edvin Østvold, 2010.

Det var ikke elektrisk strøm i Vesjlhagan da de flyttet dit.De første ti årene brukte de parafinlamper, og maten blelaget på vedkomfyren. Midt i trettiåra ble det innlagtstrøm, og et av de siste årene de bodde der, fikk Klara elek-trisk komfyr. «Ved hadde vi bra med. Vi fikk en storfavn hver høst, det

var en del av lønna til far, så jeg kan ikke huske at vi frøsnoen gang,» skriver Hedvig.

Mysost og pultost og hembakt brød

Matseddelen var ganske variert om ikke akkurat luksus-preget. Til hverdags spiste de flesk, pannekaker, grøt, sild,ertesuppe eller lapskaus. Søndagsmiddagen besto for detmeste av kjøttkaker, poteter og makaroni, med tyttebær-grøt og melk til dessert. De hadde høns som la egg og to kuer som melket. De

leverte melk til butikken og fikk noen ekstra slanter i hus-holdningskassa på den måten, men hadde likevel nok tileget bruk. [21] Hedvig kunne ikke huske at de noen ganggikk sultne. Av og til vanket det egg til frokost. Kaker vardet ikke til hverdags, men Klara bakte alltid småkringler tilhelgene, og i jula var det mange slags småkaker – julekakeog smultringer. Hun bakte også brød sjøl. Som påleggbrukte de sirup, pultost, mysost – og en sjelden gang spe-kepølse. Dessuten hadde de sjølprodusert saft og syltetøy.Det var en hageflekk hvor de hadde ripsbusker, bringebær-hekk og dyrket grønnsaker. I hagen var det også blomster-bed og syrintrær. Hedvig syntes at de tross alt hadde bra med klær; ikke

minst fordi Klaras søster, Borghild, sendte en stor pakkebåde til 17. mai og til jul. I den kunne det være skjorter,gensere, kjoletøy og undertøy, og kanskje et par sko til enav ungene. Hvert år alte familien opp to griser som bleslak tet før jul. Flesket av den ene ble saltet ned til egetbruk; den andre ble solgt, og pengene brukt til nye klær tilungene, samt en liten julegave til hver. Kanskje ble det noeigjen til et nytt plagg til Klara og Ole, men det var helst [22] Østvold, E. (udatert), s. 6

17


16


En småbrukerfamilie var kanskje noe bedre stilt ennarbeidsfolk som ikke hadde jord og dyr. På den annen sidemåtte småbrukeren tåle mer slit og lengre dager: Når Olevar ferdig med dagens dont i fjøset, ventet nye arbeidsopp-gaver på småbruket, enda han fikk god hjelp av kjerring ogunger. Det var et evig jag for å få endene til å møtes. Detforutsatte at alle tok et tak og bidro til fellesskapet, og ikkeminst at de voksne holdt seg friske, og ikke havnet i sjuke-senga over lengre tid. I 1935 skjedde noe som gikk hardt inn på både små og

store i familien. Vesle Mary Paula fikk lungebetennelse ogdøde bare tre og et halvt år gammel. Hun ble kjørt til sju-kehus i Hamar, men legene klarte ikke å redde livet hennes.Det var et fryktelig slag for Klara og Ole og deres fire mindreårige barn. Foreldrene slet med skyldfølelse fordijentungen hadde kommet sent til legebehandling, og Klarasnakket om det så lenge hun levde. Men på den tida varlungebetennelse en sjukdom med svært høg dødelighet,fordi det ikke fantes medisiner som hjalp.

ten like viktig som nissen der i huset. Fillikrækom var enfantasifigur. Ingen hadde visst sett ham, men folk forestilteseg at han var en fillefrans, som rekte fra hus til hus i julaog tok til takke med ribbe-ben. Første juledags morgenfant ungene noen småmynter i skåla. [23]

Lange dager og gjelling av gris

Ole hadde lange dager i fjøset med 20–25 mjølkekyr, plussungdyr og griser som skulle stelles. Mjølkemaskiner fantesikke; alt måtte gjøres for hånd. Arbeidsdagen begynte halvseks om morgenen og varte til klokka 19–20 om kvelden.Han hadde fri et par timer midt på dagen, men da var detmange ting som skulle gjøres på småbruket, så det ble litetid til kvile. Det tok et kvarters tid å gå hjemmefra tilarbeidsplassen, om vinteren var det ofte å vasse i snø tilknes om morgenen. Snøplogen måtte han kjøre sjøl i friti-da midt på dagen. Ole arbeidet 12–13 timer på garden daglig, sju dager i

uka. I de første åra hadde han én frisøndag om sommerenog én i jula, og da måtte han sørge for vikar sjøl. En sveiserjobbet altså 80–90 timer i uka. I tillegg kom nattarbeid ogannet ekstraarbeid. Når ei ku skulle kalve eller ei purkeventet grisunger, måtte sveiseren gå nattevakt. Dagen ettervar det full jobb. [24] Overtidsbetaling var et ukjent begrep.Ole fikk utbetalt ti kroner hver fredag – uansett. Det vil si1 krone og 43 øre om dagen, eller 12 øre timen.Ole hadde flere faste gjøremål utenom fjøsstellet: Det var

hans jobb å separere mjølk på lørdagskveldene, og hanmåtte feie komfyren på kjøkkenet på garden. Dessuten vardet han som ble tilkalt når det skulle gjelles griser påArneberg og på nabogardene. Ole hadde kosten som en delav lønna; han spiste alle mål tidene på Arneberg og var for-nøyd med forpleiningen. Det var ingen selvfølge. Det varikke alle steder tjenestefolk ble servert skikkelig kost. Nårhan hadde pause og var hjemme midt på dagen, ble detsom regel tid til en kaffedråpå. I onnene gikk Klara ut påjordet til ham med kaffe og kaker.

[23] I følge Edvin Østvold. 2010

[24] I følge Edvin Østvold. 2010.

Å Våronna 1968Klara og Ole hadde kuer, griserog høns, men aldri hest. I onne-ne lånte de i mange år hest pånabobrukene, som oftest av KarlVie. De dyrket poteter, bygg oghavre; kornet og de beste pote-tene ble solgt, resten gikk tilegen husholdning eller grisefôr. I første halvdel av femtiåra byttetde bort de to kyrne sine for åsatse mer på gris- og eggproduk-sjon, 12 griser og 150 høns pådet meste. Omkring 1960 fikkOle kjøpt en brukt traktor avmerke Farmall International. Dengikk i 6–7 år, før den måtte vikeplassen for en nyere Ferguson.Bildet er fra en pause i våronna imai 1968. Klara serverer kaffe ogkaker ute på jordet til sønnenOdd, svigersønnen PetterJohansen og Ole.Foto: Privat Registreres HM?

19


18


den åpne plassen ved slakteriet fikk Ole øye på en lysstolpeog skjønte at der var hans mulighet til å få stanset stuten.Fremdeles med godt tak i tauet løp han på venstre side avstolpen da oksen valgte den høyre. Oksen ble – med denfarten den hadde – nærmest slynget rundt stolpen før denstoppet, slik at Ole fikk gjort den fast. Der sluttet den villegaloppen, og der sluttet oksens tid på jorda. Den ble skuttpå stedet; ingen tok sjansen på å forsøke å geleide den innpå slakteriet. Ole fortalte etterpå at han «hadde vøri mer iluften hell på bakka». Å slippe taket hadde likevel aldrivært i hans tanker.

Jordbruksarbeiderne i kamp og streik

Norske gards- og skogarbeidere møtte hard motstand dade i 1920 og -30-åra tok opp kampen for faglige rettigheterog bedre lønns- og arbeidsforhold. I 1930 slo den interna-sjonale krisen for alvor inn i norsk økonomi og kastettusenvis ut i arbeidsledighet. I Hedmark gikk hver sjettejord bruksarbeider og to av tre skogsarbeidere ledige.Vinter en 1932 ble det rapportert om hungersnød blantskogsarbeiderfamiliene i Østre Trysil. I perioder ble denene streiken avløst av den andre. Alliert med statspolitietmobiliserte arbeidsgiverne streikebryterlag, og flere stederble det ført en nådeløs kamp med slåsshansker og sykkel-kjeder. [26]Ole meldte seg inn i Norsk Skog- og Landarbeider for -

bund (Skog og Land) 1. mai 1935. Han deltok i kvelds -møter i arbeiderforeningen på Ilseng når han hadde anled-ning, men gikk sjelden eller aldri i demonstrasjonstog 1.mai; da måtte han passe jobben sin i fjøset. Ungene der-imot gikk i tog, og representerte på sett og vis faren. Nårde passerte en gard, var det viktig å rope slagord.Den dagen krigen brøt ut, var norske arbeidsfolk i streik,

men på grunn av den ekstraordinære situasjonen, besluttetfagbevegelsen å avblåse arbeidskonflikten. De streikendevar tilbake på arbeid igjen 10. april.

[26] Halberg, 1993, s 193 ff

Klara hadde jobben med å holde huset i orden, lage mat,sy klær, ta seg av ungene og stelle dyra. Ikke sjelden blehun spurt om å ta klesvask på garden eller hjelpe til i onne-ne. [25]I Vesjlhagan ble både høy og korn slått med ljå. Hedvig

fikk være med faren når de skulle dra kornbandene påstaur om høsten. Mange ganger holdt de på etter at det blemørkt. Da faren hadde laget hull med spettet, var hun rasktil å sette stauren på plass, ellers kunne det være vanskeligå finne igjen hullet. Faren likte godt å ha noen å prate mednår han arbeidet, og ungene syntes det var stas å være sam-men med ham.Av og til fikk de hjelp av naboguttene på småbruket om

kveldene, særlig i slåttonna og skuronna. Til gjengjeld sør-get Ole for at guttene holdt seg velfrisert; ofte var det fleresom skulle klippes på samme kvelden. Betalingen var 25øre per hode, men de som hadde hjulpet ham, fikk gratishårklipp. Etterpå serverte Klara ofte kaffe og kaker. Menen gang sprakk idyllen: Det oppsto munnhuggeri og krang-el, og kunden måtte gå slukøret hjem, nyklipt bare på denene siden av hodet. Slik situasjonen utviklet seg, nektet fri-søren rett og slett å gjøre seg ferdig.

«Svart var’n kvit og framma var’n bak, og i oksa såg’nut som en skælle»

I familien går det ennå frasagn om den gangen Ole skulleleie en diger okse fra Arneberg til slakteren på Ilseng – enstrekning på to-tre kilometer. Ole holdt det store dyret i etkraftig rep, men de var snaut nok kommet ut på vegen, føroksen ble vettskremt av et eller annet og la av gårde i fulltfirsprang. Det gikk så grusen sprutet, og Ole hadde merenn nok med å holde følge: Han tviholdt i tauet og hangnærmest horisontalt etter oksen nedover bakkene. VedBjørklund gjorde dyret en sving innom skolegarden, somheldigvis var tom for barn, før det fortsatte mot Ilseng isamme rasende tempo. Oksen lot seg ikke stagge, menfulgte fylkesvegen helt til bestemmelsesstedet: Midt ute på[25] Sveen, R. 1999.

21


20


bodde i hovedstaden. To dager senere så de lysskjæret påkveldshimmelen da Elverum ble bombet og brent. Utoversommeren og høsten hadde imidlertid krigen kommet merpå avstand. De merket ikke så mye til tyskerne i Romedal,men verdenskrigen raste i full skala.

Ole fikk skylda for annen verdenskrig

En av de første krigsdagene hadde gardbrukeren kommetfarende inn i fjøset Den ene sønnen hans hadde fått mobi-liseringsordre, og det hadde tydeligvis gått inn på bonden.– Ja, nå er det krig da, Ole, hadde han sagt.– Je har hørt det, svarte Ole.– Ja, og det er det du som vell, [27] sa gardbrukeren.– Nei, je vil itte ta på meg skylda for å ha sætt i gang

noen krig, innvendte Ole.– Ja, je vet itte akkerat om du har gått med brukket

gevær, men du er da ta dom, hadde gardbrukeren konklu-dert. Det brukne gevær var et viktig symbol for arbeiderung-

dommen på begynnelsen av 1900-tallet og i mellomkrigs-tida, da det fantes sterke antimilitaristiske strømninger inorsk arbeiderbevegelse. Etter første verdenskrig ble detnors ke forsvaret nedbygd, uten at Arbeiderpartiet varalene om å ønske en slik utvikling. For politiske motstan-dere ble likevel det brukne gevær selve symbolet på Ar bei -der partiets og arbeiderklassens manglende forsvarsvilje.Ole var fagorganisert og medlem av det lokale arbeiderla-get, men han hadde aldri båret det brukne gevær-merketpå jakkeslaget.

Even og Ole gjorde opprør mot gardbrukerveldet

Tredveåra var harde, men innvarslet bedre tider for arbei-derklassen. Etter at Johan Nygaardsvold og Arbeider par -tiet hadde tatt over regjeringsmakten i mars 1935, skjeddedet også gradvis forandringer på grasrota. Små kårsfolkbehøvde ikke lenger å stå med lua i handa, de fikk mer sjøl- [27] «Vell» = har skylda for.

På flyttefot under krigen

Den 14. oktober 1940 sto Ole med hest og vogn på tunet iVesjlhagan, klar til å reise. Han og familien var på flyttefot.Deres jordiske eiendeler var stuet sammen på en høyvogn.De var på veg for å overta farsgarden – småbruket Øst -

vold – som lå i Ottestad, 4–5 kilometer lenger vest. Foreld -rene var begge over 70 år, og faren hadde begynt å skrante.Ole var den som stod nærmest til å ta over.Ole styrte hest og doning inn på den smale gutua som

førte opp til fylkesvegen. Klara kom etter, trillende på ensykkel med minstemann på bagasjebrettet og kjeler ogkjørler hengende fra styret. To litt eldre, snauklipte guttjaf-ser sprang etter og ville henge på vogna. Bak dem lå Vesjl -hagan, to umalte, grå bygninger som hadde vært hemmetderes i 16 år. Der hadde de opplevd både slit og sorg ogglede. Men de skulle alltid tenke tilbake på tida i Romedalmed en god følelse. I 2012 er tre av de fem som var med den 14. oktober

1940 – Klara, Ole og sønnen Hans – døde. Even var 13 åri 1940, og husker at de drev og lastet opp i høyvogna. Hanmener foreldrene hadde gått til Østvold med dyra dagenfør. Odd var bare tre år, og de to eldste, Hedvig (16 år) ogEdvin (15 år), var allerede ute i arbeidslivet: Hedvig somstuepike på Bjørtomten i Vang og Edvin som stallkar påArneberg søndre.I oktober 1940 var det krig. Seks måneder tidligere

hadde tyske styrker invadert Norge og jaget kongen oglandets politiske styremakter på flukt. Om ettermiddagenden 9. april 1940 var Klara og Oles eldste datter, Hedvig –16 år og stuepike på Arneberg – på veg til Ilseng sammenmed en venninne for å gå på kafé. På vegen møtte de en avnaboene, som fortalte at tyskerne hadde inntatt Oslo: Detvar krig! Jentene trodde først det var en forsinket april-spøk, men de skjønte raskt at det var ramme alvor. Desnudde og gikk hjem. I Vesjlhagan satt de og lyttet på radioen, som hadde sen-

ding nesten hele tida. Klara gråt; hun hadde to søstre som

23


22


står utpå garda, je. Odd gjømte seg i kammerset da bondenbanket på og steg inn. Han ville vite hvor Ole var. – Hænn Ole æ på arbe, hænn, sa Klara. – Arbe? Nei, hænn høre tel på Vevla! brummet gardbru-

keren. – Nei, hænn har begynt åt a Ivar Engen, n Ole, forklarte

Klara.Ole hadde endelig gjort opprør mot gardbrukerveldet. I

resten av sitt yrkesaktive liv var han ansatt som tømmer-mann – med regulert arbeidstid og tarifflønn. Hjemme påsmåbruket var han sin egen herre.

Det utrolige svalestupet på Vevlalåven

Ingen vet sikkert hva som skjedde da Ole Østvold falt nedunder arbeid på den enorme Vevlalåven rett etter krigen.Svalestupet er blitt diskutert stolper opp og vegger ned ifamiliekretsen. Likevel blir det sannsynligvis aldri full enig-het om hendelsesforløpet. Det store mysteriet er naturligvisat Ole i det hele tatt kunne komme uskadd fra et fall pååtte meter. Og hvordan kunne en stødig kar som han plut-selig miste fotfestet og styrte utfor kjøringa på en låve hankjente ut og inn? Hedvig mente den utrolige episoden skjedde under lokjø-

ring høsten 1944 eller 1945: Ole befant seg oppe på låven,i ferd med å hive kornband fra en kjerre og ut i høygolvet.I følge Hedvig brukte han høygaffel, og stod med det enebenet på rekkverket som gikk langs kanten av kjøringa. Darekkverket plutselig ga etter, føk Ole «som en rakett ut iløse lufta». Odd tror det må ha vært i etterkrigsåra da faren arbeidet

hos byggmester Ivar Engen, en gang han var på Vevla forå gjøre noen reparasjoner. Gardbrukeren skal ha bedt Olekomme opp på kjøringa og ordne rekkverket som haddeglidd ut. Dette var rett innafor låvedøra, bare noen metertil venstre for der hvor låvebrua fører inn på kjøringa. Oddhusker at de var der etterpå for å se hvor det hadde skjedd.Faren hadde lent seg utover og prøvd å trekke rekkverks-

respekt og begynte å stille større krav til lønns- og arbeids-vilkår, livskvalitet og velferd.Ole var gardskar på Vevla det meste av okkupasjonstida,

sønnene Edvin og Even jobbet der i kortere perioder. Blantgardsarbeiderne hadde misnøyen ulmet lenge. Helgefri varett av flere stridsspørsmål. De som arbeidet i fjøset, haddebare en frihelg i måneden. Even hadde begynt som fjøsguttpå Vevla etter konfirmasjonen i 1942, og måtte tidlig gjøremanns jobb. Etter flere helgevakter på rad ble han spurtom han kunne ta enda en.– Nemmen om je det gjør! svarte Even – og stod på sine

ord.En annen gang, antakelig vinteren 1944–45, gjaldt det

møkkspredning. Det var tungt arbeid. Digre gjødselhaugerskulle slenges utover jordet med grepp. Fjøsgutten Evenvar utkommandert til å gjøre en innsats sammen med farenog to-tre andre garvede karer. Alle reagerte på at gardbru-keren hadde satt en unggutt til slikt arbeid. Det hadde værtgnisninger mellom arbeidsgiveren og de ansatte om detsamme før.Plutselig høgg Ole greppet i bakken og sa: – Dætta kænn

dom jaggu gjøra sjølve. Dom kænn spre møkka si sjølve.Kom, så går vi! – Vi gikk ta jordi og labbe rætt hematt. Je såg itte mer tel

gardbrukern, men hænn far gikk telbarsjatt åt garda sea,det vart visst en ordning. Je slutte, forteller Even.Et par år senere fulgte Ole etter. Om vinteren, når det var

lite å gjøre på garden, pleide han og Eivind Hagen å kjøretømmer i Stange allmenning – med hester og utstyr som deleide på Vevla. Da de var tilbake på garden før våronna i 1946, viste det

seg at gardbrukeren hadde lagt på prisen for hestene.Fortjenestemarginene var små fra før, og dette ble dråpensom fikk begeret til å renne over. Ole gikk på dagen, dennegangen for godt.Odd husker at han var ferdig til å gå på skolen om mor-

genen, da gardbrukeren kom. Klara fikk øye på hamgjennom kjøkkenglaset og mumlet: – Je syns Vevla-gubben

25


24


luker, laget for at høy og annet fôr skulle kunne sendes nedi fjøsgangen i etasjen under. Ingen kan være hundre prosent sikker på hva som videre

hendte. Men under sin hastige nedtur må Ole Østvold ikkebare ha truffet blink på den ene av fôringslukene. Han måogså på en mirakuløs måte ha sneid borti lukekarmen, noesom igjen medvirket til at han kunne fullførte sin ufrivilligesalto og lande fjellstøtt i fjøsgangen med greppet i hendene– foran øynene på sveiseren Harald Langvegg. Langveggsom var i ferd med å hente kålrot til kyrne, var mer him-melfallen enn Ole, og utbrøt: – Nemmen i jøssenamn, å kjæm du ifrå, ’a?– Je kjæm derekte [ifrå kjøringa], je, glapp det ut av Ole.Gardbrukeren hadde stått ved siden av Ole oppe på

låven. Han fryktet det verste da han så Ole forsvinne utforkanten – stormet nedover låvebrua og inn i fjøset for åfinne ut hvordan det hadde gått.– Å vart det ta deg ’a, Ole? skrek gardbrukeren.– Nei, je er her, je, svarte Ole.Han stod i fjøsgangen sammen med sveiseren og var like

hel, men kjente nok at han hadde slått borti luka med skul-deren. Det hadde dempet farten og samtidig gitt ham per-fekt rotasjon, slik at han dalte ned med bena først, som enkatt. Det var nesten uvirkelig. I et mer religiøst miljø villede ha sagt at han hadde hatt englevakt. I hvert fall haddehan hatt ubegripelig flaks. Han hadde åpenbart truffetlukeåpningen nøyaktig på centimeteren der han måtte tref-fe – for å overleve. Lettelsen hos gardbrukeren må ha værtformidabel, da han så at Ole stod der lys levende. Verkenhan, sveiseren eller Ole selv kunne forstå at det var mulig.Etter en stund ruslet Ole opp på låven igjen og fortsattearbeidet – som om ingenting var hendt.Sannsynligvis skjedde dette rett etter krigen, høsten

1945. Even arbeidet sammen med faren på Vevla underkrigen, men hadde sluttet der før freden kom i mai 1945.Han kan ikke huske at han var på Vevla da faren falt frakjøringa. Hedvig mente de holdt på med lokjøring; det måbety at det var høst. Antakelig har det vært høy i deler av

bordet tilbake til sin opprinnelige posisjon med et potet-grepp. Men bordet stod i spenn, og han hadde mistetbalansen og stupt utfor kanten.Edvin har aldri hørt at faren drev og reparerte rekkver-

ket. Hvorfor hadde han med seg potetgrepp hvis han varute i et slikt ærend? – Je har hørt at han støa seg på rekk-verket og at det glei ut, sier Edvin.Even arbeidet på Vevla i flere år under krigen og vet godt

hvordan det så ut på låven der. Rekkverket på kjøringa varlaget slik at de langsgående (horisontale) bordene kunneløftes ut av spor i stolpene og tas vekk, for at det skulle blilettere å velte høyet uti låven. – Der hænn far sto, var itte bordet lagt skikkelig på plass

att, slik at det glei ut. Ætter som hænn far førtælde, hadde‘n klæmt kneet mot rekkverket, og strekt seg utover før åfå tak i en høygaffel ell et grepp som sto på utsida. Da ‘nbøyde seg framover, tog ‘n overbikken og stupte uti høy-gølvet. Det er nesten ordrætt slik hænn far førtælde det. Det er enighet om at høygolvet langt der nede var så godt

som tomt, og at Ole raste mot bunnen av låven med hodetførst. I høygolvet fantes det imidlertid flere firkantede

Å Gjensyn med VevlalåvenNed i dypet til høyre her var detOle stupte en høstdag i 1945.

Yngstesønnen Odd er tilbake derfaren falt åtte meter og landetpå bena med et potetgrepp i

hendene i 1945.(Foto: Terje Johansen)

27


26


men da Berlin-krisen brøt ut i juni 1948, ble den norskekontingenten flyttet til Schleswig-Holstein, nærmere dan-skegrensen. Før de skulle dimitteres, ble han spurt om hanville ta en ekstrajobb: Overlevere biler til neste kontingent.Even sa ja, fikk sersjantlønn med utkommanderingstilleggi en måneds tid og slapp all heimevernstjeneste i etterkant.Under oppholdet i Tyskland vant han også en velferdstursom gikk via Bad Gandersheim til Tyrol. Han og en annenble trukket ut blant over 3000 soldater. Hjemme igjen fikkEven jobb ved NSB i Hamar i 1949 og ble fast fra 1950.Han var ved jernbanen, de siste åra som skiftekonduktør,til han gikk av med pensjon midt i 1980-åra.

Hedvig og Petter rømte til Sverige

Hedvig og Petter Johansen fra Hjellum ble kjærester underkrigen. Våren 1945 rømte de to sammen til Sverige, etterat Petter hadde fått innkalling til tysk arbeidstjeneste.Tyskerne holdt fremdeles Norge i et jerngrep, selv om detlenge hadde buttet imot militært på ulike frontavsnitt.Hedvig og Petter dro via Rokosjøen i Løten, der de over-nattet hos Martin Sandaker. I følge Ole var Martin «huehøgere og bena lengre enn deg.» Fra Rokosjøen fulgte de skogsveger til de nådde Glomma

ved Vesterhaug i Heradsbygda. Der gikk de over brua,

É I Schleswig-HolsteinEven Østvold prøvekjører enmotorsykkel i Schleswig menshan tjenestegjør i Tysklands -brigaden i 1948.Foto: Privat

låven, men ikke i den seksjonen kønnbænna skulle oppbe-vares; der var det nærmest tomt.Høsten 2010 foretok sønnen Odd en oppmåling som

viste at det er godt og vel 5 meter fra høygolvet opp til den90 meter lange kjøringa på Vevlalåven. Fra golvet i fjøs-gangen til toppen av fôringslukene er det over 2,50 meter.Lukene er omkring 1 x 1 meter. I ettertid er det lett å peke på at arbeidsmiljøet var risika -

belt – med dårlig lys og mangelfull sikring av arbeidstak -erne. Nestenulykken på Vevlalåven i 1945 fikk ikke noeetterspill. Saken ble aldri rapportert til myndighetene. Detvar slik det var den gangen.

Fjøslukt og motordur

Det var den sterke interessen for biler som trakk sønneneEdvin og Even bort fra det tradisjonelle yrkesvalget: gards-arbeid. Edvin hadde begynt som stallkar på Arnebergsønd re i 1940 og arbeidet senere som fjøsgutt på Vevla.Men det gikk ikke lenge før han fikk seg jobb som hjelpe-mann på lastebilen til Asbjørn Holt i Ottestad. Det varfremdeles krig i landet, og alle biler hadde gassgeneratorer,som ble fyrt med småved, såkalt knott. Edvin hadde fører-kortet i lomma, da han ble innkalt til førstegangstjenestepå Terningmoen i Elverum i 1946. Året etter fikk han lær-lingplass hos byggmester Ivar Engen, hvor faren også varansatt. Som lærling hadde Edvin 3,50 kroner pr. time. [28]Etter et større byggeoppdrag ved Sanderud sjukehus flereår senere, søkte Edvin et sommervikariat ved avdelingenpå sjukehuset. Han fikk senere fast jobb som pleier og varansatt ved Sanderud sjukehus til han gikk over i pensjonis-tenes rekker.Even hadde startet sin yrkeskarriere som fjøsgutt på

Vevla og jobbet i et par år som gardsarbeider på Eidsvoll,før han måtte ut i militæret. Han havnet i Tysklands -brigaden [29] og tjenestegjorde som sjåfør det meste av tida.Det var ikke mange soldater som hadde førerkort på dentida. Til å begynne med var Even stasjonert i Hannover,

[28] I følge Odd og Edvin Øst -vold. 2010. Før krigen hadde Ole tjent 10 kroner i uka. Til

sam men likning fikk Odd utbetalt62,50 kroner per uke, etter at han begynte som visergutt vedOplandske Auto i Hamar den

2. september 1952.

[29] Tysklandsbrigaden, norskesoldater som fra januar 1947 til

april 1953 deltok i okkupasjonenav Tyskland. Bestod av ca. 5.000

mann sammensatt av kontingenterfra hele landet, som etter grunn-

leggende utdannelse i Norgehadde seks måneders tjeneste iTyskland. Totalt gjorde 50.000

unge norske menn tjeneste i Tysk -land i denne perioden. (Store

Norske Leksikon)

29


28


elskkurs og andre kurs i voksen alder. Hun leste bøker ogaviser, og da TV brakte Fjernsynsteatret inn i de tusenhjem, var hun en av de ivrigste seerne. Hedvig hadde ulikejobber, i tillegg til husarbeidet – den mest kuriøse varmink pelsing på Torshov i Vang, hvor hun var i flere seson -ger. I over 20 år var hun ansatt som hjelpepleier vedÅkershagan, en institusjon for psykisk utviklingshemmede.Hun var organisert i Kommuneforbundet, aktiv i lokalfor-eningen og ble hedret med 25-års merket. Hedvig døde påUllevål sjukehus 13. oktober 1991, 67 år gammel.

Småbrukerhus og dugnadsånd

Da Klara og Ole flyttet til Østvold med barna høsten 1940,var det som å komme hjem. Østvold var Oles barndoms-hjem, og de andre familiemedlemmene kjente forholdenegodt, etter mange søndagsbesøk opp gjennom åra. Marenog Hans flyttet opp i andre etasje. Hans døde allerede åretetter, Maren levde til 1953.Våningshuset i Østvold var større enn det i Vesjlhagan,

med en grunnflate på cirka 70 kvm.Første etasje rommet kjøkken, kammers og stue, foruten

gang og bod. En del av loftet ble raskt tatt i bruk som sove-alkove, og der hadde også oldemor Maren sitt rom. Det

É Krigsminnesmerke i SaltdalPetter Johansen, Ole og Klarassvigersønn, ble sendt til Saltdal iNordland, som politisoldat etterat tyskerne kapitulerte i 1945. ISaltdal befant det seg både tyskesoldater, og sovjetiske og serbis-ke krigsfanger. Her står Petter (nr. 2 fra høyre) i lag med femandre norske politisoldater og torussere ved et av minnesmerkenei Saltdal.(Foto: Privat. Registreres HM??)

Å NödfallsviseringHedvig og Petter rømte til

Sverige våren 1945. Hedvigs«nödfallsvisering» ga henne lov

til «inresa till och uppehåll iriket».

Foto: Privat

etter at en lokal syklist først hadde undersøkt om det stodtysk vakt på den andre sida. Derfra gikk de videre til fotstil Braskereidfoss, hvor de fikk overnatte hos en kvinneligslektning av en kjenning fra Hjellum. Hun skaffet demskyss på lasteplanet av en bil som skulle kjøre køl til et stedved elva Kynna. De to flyktningene fortsatte til fots langsKynna. Det var langt å gå; de gikk i mangfoldige timer førde nådde Ulvåa. Der fikk de kontakt med en kvinne somvisste hvordan de kunne krysse veien, uten at den tyskevaktposten oppdaget dem. Hun telte skrittene og sendtedem over i rette øyeblikk. Siden rodde en unggutt dem overelva, en om gangen, for båten var ikke større, og hjalp demfram til tollstasjonen ved Possåsen på svenskegrensen.Hedvig og Petter fikk høre at det var blitt fred mens de

oppholdt seg på den store mottakssentralen for norskeflyktninger på Kjesäter gods. Hedvig ble siden sendt tilUlricehamn. Hun ble satt til å ta hånd om folk som haddevært i tysk fangenskap, for det meste nordmenn. Petter bleførst testet med sikte på jagerflygerutdannelse, men hanhavnet i polititroppene sammen med flere tusen andreflykt ninger. Polititroppene ble sendt tilbake til Norge ogspilte en viktig rolle i forbindelse med avvæpningen av detyske styrkene. Petter fikk opplæring som kanonmann.Treningen varte i to–tre uker. Den gruppen han kom i, ble sendt til Saltdal i Nordland,

der det var flere tusen tyske soldater, og russiske og serbis-ke krigsfanger. I utgangspunktet var det uvisst om tyskernei Norge ville overgi seg, selv om Hitler hadde kapitulert.Men frigjøringen av landet gikk mer smertefritt enn mangefryktet. Petter og hans kamerater ble sendt over grensenved Meråker. De hadde først fått beskjed om at de skulletil Trondheim, men ble transportert videre nordover medtog til Hjartåsen, derfra videre med tyskerstyrte lastebilertil Saltdal. Hedvig reiste hjem fra Sverige like før jonsok.Petter ble dimittert oppunder jul.Hedvig var flink på skolen og hadde hatt lyst til å utdan-

ne seg videre, men familiens økonomi tillot ikke det.Vitebegjærlig forble hun så lenge hun levde, og tok eng-

31


30


Trond heim, skar seg nordvestover gjennom grenda, ogsammen med Ottestadgutua og fylkesveg 117 dannet denen tilnærmet rettvinklet trekant, kalt Trehjørningen, medde tre vegkryssene i hvert sitt hjørne. Småbrukene lå pårekke og rad både innenfor og på utsiden av Trehjørn in -gen. Her var det skole, kirke, kolonialbutikk, forsamlings-hus – og bussforbindelse med omverdenen.Småbrukerlaget som var stiftet i 1931, ble nærmest en

institusjon i bygdesamfunnet etter at det fikk sitt eget for-samlingslokale. Laget kjøpte en gammel brakke av Stangeallmenning i 1950, og med utgangspunkt i den ble småbru-kernes hus bygd på dugnad. Som snekkerkyndig var Ole enav dem som hadde flest dugnadstimer da huset ble reist oginnredet. Småbrukerhuset ble ikke bare brukt til lagsmøter,men til alskens tilstelninger: basarer, jubileer, juletrefester,lørdagsdans og idrettsarrangement. Både Klara og Ole varaktive i småbrukerlaget: Han satt som formann i en toårs-periode fra 1952 til 1954; hun var styremedlem, og sågaræresmedlem, i kvinnegruppa. Blant naboene i og rundt Trehjørningen var dugnadsånd

et begrep med reelt innhold i etterkrigstida, og småbruker-laget bidro til å sette samarbeidet i system. Det ble oppret-tet traktorlag, og flere gikk sammen om å kjøpe redskap ogutstyr, som gikk på omgang. I onnene stilte naboene mann-sterkt opp hos hverandre.

«Solbær så diger som kjissbær»

Sammenliknet med kona var Ole fåmælt og innadvendt:Klara var åpen, inkluderende, kvikk i replikken, alltid meden sentens eller en blødme på lager. [30] Medfølelse og gav-mildhet var viktige størrelser for Klara, og hun fikk oftegjennomslag for sine synspunkter i familien. Mens Oleregjerte over griser, kuer, bier, korn og poteter, var kjøk-ken, hønsehus og hage Klaras domene. Egg leverte de påStange. Ole syklet dit med eggkasse på bagasjebrettet engang i uka. Når Klara solgte privat til naboer, fikk de somregel et egg eller to på kjøpet.

var kjeller under halve huset, med nedgang via en lem ikjøkkengolvet, en uunnværlig lagringsplass for melk, pote-ter, saft, syltetøy og andre matvarer før kjøleskapet kom. Ien periode etter krigen bodde 10 personer, hvorav tre småbarn, i Østvold-huset. I dag er det vanskelig å skjønnehvordan det kunne være soveplass til alle. Da Maren kompå gamlehjem, ble loftet innredet til to soverom. På fram-sida av huset ble det bygd en glassveranda.Innlagt vann og toalett var det ikke i Østvold. De hadde

utedo, og vann ble hentet i brønnen, før det ble installerten håndpumpe i uthuset en gang i femtiåra. Først etter atsønnen Odd overtok bruket og bygde nytt hus vegg i vegg,kunne Klara tappe kaffevann fra springen inne på kjøkke-net. De hadde alltid abonnert på Hamar Arbeiderblad, ogKlara kjøpte Allers hver uke, men bøker var det mer spar-somt med. Fjernsyn fikk de i 1966, for øvrig et apparatkjøpt brukt i Sverige. Etter hvert kom det også vaske -maskin og telefon i huset.I Klara og Oles nabolag i Ottestad var Vevlakorset,

Ottestadkorset og Holakorset viktige referansepunkter.Gamle riksveg 50, hovedferdselsåren mellom Oslo og

Ç Familien Østvold 1951Hele familien hos fotografen i

1951. Fra venstre: Odd Kjell (14år), Klara (47), Hans (22), HedvigMargit (28), Even (24), Ole (53)

og Edvin (26). Foto: Carl Normann, Hamar

[30] «Har du itte mæ deg no’ jin-ter, a gitt, førdømmede kopen?»var en av Klaras favorittreplikker.

33


32


lige låter som: «I ett korvstånd i en hörna i Mora oppiDalar na», «Den vackraste visan om kärleken», «Livet påFinn skogarna» av Calle Jularbo, «Flottarkärlek» medSnoddas Nordgren og ikke minst «Gamla Nordsjön» medHarry Bran delius. For hedmarkinger ble Sverige det storeut land i femtiårene. Alle reiste over til Arvika eller Char -lot tenberg for å handle billig sukker. Selv Klara og Ole varen tur i Sverige. Noen bokse-karriere fikk Hans aldri. Somidrettsmann hadde han større suksess som skihopper. Ibakken var han blant de aller beste i bygda og ble premierti flere renn. Han døde brått den 27. august 1988, enmåned før han ville ha fylt 59 år.

Java CZ og Ford 1939

Femtiårene var på mange måter mopedens og motorsykke-lens tiår. Både Edvin, Even og Odd skaffet seg motorsyk-kel. Odd kjøpte først en knallert av merket Stafett, men detåret han skulle ut i militæret, anskaffet han en splitter nyJava CZ, 125 kubikk. Den kjørte han i grøfta i Ottestad -korset under jomfruturen. Sjøl kom han noenlunde uskaddfra ulykka, men sykkelen var ikke kjørbar og måtte trilles.Odd måtte gå kanossagang til Vevla-smeden og be omhjelp til å rette opp igjen gaffelen, som visstnok ble godsom ny.

É På MC-turFemtiåra var på mange måtermotorsykkelens tiår. Her erEven Østvold og tre kameraterpå tur til Lillehammer.Foto: Privat Registreres HM??

Klara og Ole satte sin ære i å gjøre småbruket velstelt ogtrivelig. Om sommeren var Østvold som en blomstrendehage med syriner, peoner, kirsebær-trær, solbær-, rips- ogstikkelsbærkjerr – «solbæra var så diger som kjissbær» –med jordbær- og grønnsakbed, med kønn- og potetåker –og høngard, grisehus og bikuber. Av og til måtte Ole rykkeut og hente inn igjen en bisverm som hadde stukket av.Han var kry og viste gjerne fram grøde og avling til folksom kom innom. Men det gjeveste var grisene. Da brorenHans og kona Edith kom på besøk, måtte de ut i grisehusetfor å se hvor mye dyra hadde vøksi. Hans og Edith komalltid oppover til Østvold i pinsen – for å fiske åbbor, ved-derbuk, sørrenne, mort og laue i Svartelva, og for å sprætte– kaste på stikka. En dag hadde de fått en hel balje medfisk, den ble stående bak låven om natta. Da Hans skullehente fangsten morgenen etter, var balja tom: Kråka haddedratt av garde med alt. Klara hadde hørt kråkeleven i kvel-dingen, men uten å sette det i sammenheng med fisken.

Ingemar Johansson og Harry Brandelius

Den nest yngste sønnen til Klara og Ole het også Hans.Han var familiens sjarmør, brunbarket som en araber fratidlig om våren, en frodig og slagferdig eventyrer som tokfor seg av det livet hadde å by på. Han hadde kanskje ikke«beskådat Jesu grav, och varit på botten av Götakanalen».[31] Men: Han hadde jobbet i Sverige, kjørt beltebil på høy-fjellshotell i Gudbrandsdalen, vært bussjåfør i Tigerstaden,gravemaskinfører i Valdres, og lagt på kjetting i snødrev iNord-Finland midtvinters. Hadde de to eldre brødrenevært tiltrukket av bilens finesser og muligheter, ble motorerog maskiner en livsstil for Hans. Mens Koreakrigen raste, kom han hjem fra Sverige med

nye 78-plater i kofferten, og en praktfull blåveis, som hanetter sigende hadde ervervet som sparringpartner for densenere verdensmesteren Ingemar «Ingo» Johansson. [32]

Blå veisen forsvant, men platene snurret og gikk på famili-ens opptrekkbare platespiller i årevis, det var uforglemme-

[31] En sentens Ole ofte brukte.

[32] I følge Hans Østvold, 1968.

35


34


Odd ble samtaleemne i bygda da Verdens Gang smurte etbilde av ham, korporal John Karstensen og kronprinsHarald utover halve førstesida, den 17. oktober 1957.Odd var i Garden og deltok i et feltløp med start påLøwen skioldbanen. Sammen utgjorde de tre – kronprin-sen, korporalen og småbrukersønnen fra Ottestad – enliten militær enhet som rykket fram til start og løp i følgeover blautmyrer og gjennom gransnar i Vestmarka i et partimer. Sikkerhetsklarering var det aldri spørsmål om. Oddopplevde sin kongelige medløper som en ganske folkeligkar, liberal med kraftuttrykkene når noe gikk på tverkeunderveis. Dette skjedde for øvrig bare noen uker etter atkong Haakon VII døde, den 21. september. Garde trop pensom Odd tilhørte, sto vakt på Slottsplassen under grav -ferden den 1. oktober 1957.På sin sekstiårsdag hjemme i Østvold i oktober 1958

stemte Ole i med minst tre vers av «Lilla vackra Anna» acappella og imponerte gjestene. På oppfordring tok handeretter den om «Tapetserer Klisterud» – og: «Så var deten gang vi lasta trykknapper neri Golfen en stan, da komdet en orkan, som blåste kokken og hele byssa flere mil innpå land…» Ole likte å synge og sang så det ljomet ute i låven mens

han arbeidet. Han hadde fremdeles klar og kraftig sang-stemme da han rundet 60. Hell i uhell var det på sett og visda Oles innholdsrike redskapskasse ble stjålet fra en byg-geplass, for noen uker senere vant han 10 000 kroner i tip-ping og kunne kjøpe seg ny redskap.

Klara og Ole fikk oppleve en enestående utvikling

Ole var midt i sekstiårene da han ble alvorlig sjuk. Legenefant ikke ut hva som feilte ham, men i 1966 ble han innlagtigjen og operert for magekreft. Etter at han ble pensjonist,fikk han tilbakefall i 1969 , og døde på Elverum sjukehusden 4. desember dette året, 71 år gammel. Klara overlevdesin mann med nesten tre tiår; hun gikk ut av livet på flytte -dagen, den 14. april 1996, 91 år gammel.

Både Edvin og Even kjørte DKW 350 kubikk. For Edvinfikk motorsykkeleventyret en brå slutt da han kollidertemed Olaf Nerhagen og lastebilen hans i Holakorset den 7.august 1952, brakk lårbenet og ble liggende på sjukehus ilengre tid.Hans hadde fått tillatelse til å prøvekjøre Odds motor-

sykkel mens broren var i militæret. Da Odd kom hjemetter ett års verneplikt på Evjemoen og siden i Garden, varJava CZ’en borte som en sviske. Hans hadde kommet overen rimelig bil. – Je regne med at du ville ha bil da du komatt, så je har bytte åt meg en oppi Moelven, sa han. Slik bleOdd nokså overraskende eier av en Ford sjuseter 1939-modell, med ekstra klappseter bak. Bortsett fra et inter-messo som ekspeditør i kolonialbutikk kom Odd til åjobbe med biler og bilsalg helt til han gikk av som AFP-pen sjonist mot slutten av 1990-åra.To-tre andre minneverdige begivenheter må nevnes:

Edvin hoppet uti den gjørmete Vevladammen en lørdags-kveld tidlig i femtiåra og drog opp att en guttunge somholdt på å drukne. Edvin var på veg til dans, kledd i sinfineste stas – en lys sommerdress som aldri fikk tilbake singamle farge og fasong. Gutten overlevde, men Edvin fikkaldri noen Carnegie-medalje for sin redningsdåd.

} I godt selskapGardist Odd Østvold var i godtselskap da han stilte til start påLøwenskioldbanen i midten avoktober 1957, ved siden av

selveste kronprins Harald. VG-fotograf Finn Søhol foreviget

øyeblikket, og bildet havnet høytoppe på avisens første side.

Faksimile: VG 17. oktober 1957

37


36


Klara og Ole og deres generasjon skulle få oppleve ennærmest eventyrlig materiell framgang. Da de vokste opppå begynnelsen av 1900-tallet, var Norge blant de aller fat-tigste landene i Europa. Da Klara døde, var Norge blitt etav verdens rikeste land.Statistikken bekrefter at arbeidstakere i jordbruket lå

aller nederst på lønnsskalaen. På slutten av 1800-tallet, daMaren og Hans Hansen etablerte familie, fikk tjenestepigerpå landsbygda i gjennomsnitt 85 kroner i året. Det tilsva-rer under 30 øre dagen. En husmann hadde 72 øre per dag.Fram til midten av 1930-åra steg tjenestejentenes årslønntil 295 kroner (84 øre per dag).Snekkeren hadde en daglønn på 2,54 kroner i 1895. [33]

Mot slutten av Oles yrkeskarriere som tømmermann, lågjennomsnitt timefortjeneste for tømrere og snekkere ihåndverksbedrifter på kr. 10,41. [34] Fra 1895 til 1964 øktesnek ker lønningene nominelt med over 4.000 prosent. I1996 hadde timefortjenesten hoppet opp til 106,49 kroner.[35] I løpet av hundre år steg lønningene med over 40.000prosent. Til sammenlikning var prisstigningen i perioden1896–1998 på godt og vel 5.000 prosent. [36]For Klara og Ole var det like viktig at det norske samfun-

net i deres tid gjennomgikk en politisk utvikling og endemokratisering, som også førte med seg endret holdningtil menneskeverd og rettigheter. Dette gjorde sitt til at deikke lenger følte seg som annenrangs, men som likeverdigemedlemmer av det samfunnet de levde i.

Litteratur og muntlige kilderHalberg, Paul Tage. Den stolte sliter: skog- og landarbeiderne 1900–1990: en kamp for likeverd. 1993.

Johansen, Hedvig. Håndskrevet notat om tida i Lillehagen. (Udatert).

Skirbekk, Håvard. Hedmark. I manns minne, 1972.

Kåre Sveen: Østvoldslektas stevne 12. august 1973 i Malungen.

Sveen, Randi. Ole og Klara Østvold - etterkommere etter Hans Johansen og SophieHansdatter, Lars Olsen Oppi og Marie Olsdatter Beitnes, Anders Eriksen og BerteKristiansdatter, Even Pettersen og Agnete Mikkeldatter. 1999

Østvold, Edvin. Erindringer (udatert).

E-post-korrespondanse med Marilyn Juvrud, Crookston, Minnesota, 2011.

Samtaler med Edvin Østvold, Even Østvold, Odd Østvold, Gerd Mary Grindborg, 2010–11.

Å Ole ØstvoldOle Østvold på tunet hjemme

en sommerdag i 1965. Foto: Bjørn Johansen

[33] Tallene er hentet fra Statistiskårbok for 1899 og gjelder året

1895. Daglønna til tjenestepigeneer beregnet med utgangspunkt i350 arbeidsdager i året. Hus -manns lønna gjelder de som

hadde kosten på garden.

[34] Statistisk årbok 1965. Talletgjelder 1964.

[35] I følge fellesoverenskomstenfor byggfag.

[36] I følge konsumprisindeksen.

Documents

TERJE JOHANSEN: Ole Østvolds utrolige svalestup Astrid og sønnen Olav Tryggvason overnattet hos Torstein på Vitskar i Skaun da de flyktet fra hærmen - nene til Gunnhild og Gunnhild-sønnene