1

ÅRSRAPPORT2014STATENS NATUROPPSYN

2

Innhold

Bilde denne side: Jervregistrering i Rohkunborri nasjonalpark. Foto: Thomar Strømseth

Forsidebilde: Trane i kikkerten ved Hafslovatnet for elevene ved Solvorn skule ved deltagelse på Barnas naturoppsyn (se s. 28-31). Foto: Liv Byrkjeland

Baksidebilde: Tore Solstad og Peter Hermansen på Ranger Ridge på Sør-Georgia, en fjellrygg oppkalt etter SNOs innsats på øya (se s. 34). Foto: Carl Erik Kilander

Frimerket viser SNO-skytter Knut Nylend i aksjon ved Carlita Bay. Foto på frimerket: Carl Erik Kilander

Forord ......................................................................................3Villreinjaktoppsyn i Norge ..................................................4 Lakseoppsynet i 2014 ........................................................8Digital overvåking av kongeørnreir .............................10Forvaltning og tilsyn i Folgefonna Nasjonalpark .......14Tiltak i Fiskumvatnet naturreservat ..............................16Restaurering av våtmark i Vestfold ...............................20Laksedager i Finnmark......................................................24Barnas naturoppsyn – et undervisningsopplegg .....28Sør-Georgia uten rein ......................................................32SNO i Myanmar ..................................................................36Året rundt som regionalt rovviltansvarlig ..................40Tjenestehund i SNO .........................................................44Skjærgårdstjenesten – en viktig samarbeidspartner for SNO ................................................................................46HMS i fokus ........................................................................48

SNO i 2014 ........................................................................523 avdelinger og 7 seksjoner ...................................52SNO lokalisering ........................................................52278 faste ansatte bosatt i 153 kommuner .......53216 millioner til naturoppsyn ................................5416 millioner til fjellstyrene, Fjelltjenesten og bygdeallmenningene ..........................................5446 HMS-avvik ...........................................................5546 000 veiledet og informerte .............................56200 anmeldte forhold .............................................56140 844 timer naturoppsyn .................................5713 995 timer til tiltak .............................................57416 kongeørnterritorier kontrollert ....................5846 kull med 321 fjellrevvalper ..............................598 974 registrerte artsobservasjoner ...................5993 meldinger om mårhund – en død ..................604 store rovdyr overvåket ........................................60432 dyr tatt ut ved felling ......................................616 363 kadaver av sau og rein undersøkt for rovviltskade .....................................625 497 medieoppslag om SNO ...............................63

MiljødirektoratetM-nummer:M-323 | 2015År: 2015Sidetall: 64Utgiver: Miljødirektoratet, ved Statens naturoppsyn

3

I årsrapporten fra i fjor ble 2013 omtalt som et endringens år. Da kan vi kanskje kalle 2014 et konsolideringsår. Med alle nye ledere på plass ved årsskiftet kunne SNO endelig begynne å dra full nytte av den nye organisasjonsmodellen som ble iverksatt fra 1. mars i 2013.

Forord

SNO er dessuten blitt tettere integrert i det nye direktoratet enn i det gamle Direktora-tet for naturforvaltning. Det gjelder både i budsjettmessig forstand, fordi vi fra 2014 ikke har et eget budsjettkapittel i stats-budsjettet, men også faglig fordi det er forventninger og stilt krav om at SNO skal arbeide tettere opp mot direktoratets fag-avdelinger. Dette fikk SNO den fulle effekt av i 2014.I 2014 har derfor SNO vært mer involvert i de mange sammenslåingsprosessene for å skape et helhetlig direktorat, og ikke minst i planlegging av direktoratets virksomhet og budsjett i det første hele kalenderåret, enn det som hadde vært naturlig tidligere. Utfordringene har vært mange, men først og fremst har den nye situasjonen gitt oss nye muligheter og en sterkere faglig for-ankring til forvaltningen.Etter litt mer enn et års fartstid som leder av SNO begynner jeg å få god innsikt og kunnskap om organisasjonen. Å få et godt inntrykk av utfordringene den enkelte møter i hverdagen har vært krevende, først og fremst fordi 2/3 av de ansatte er spredt utover det ganske land og fordi variasjon-ene i oppgaver og ansvar er så stor. Jeg er langt fra fullt utlært ennå. Det jeg imidler-tid har fått bekreftet til fulle er at SNO-ansatte har et brennende engasjement for jobben og norsk natur. Organisasjonen er robust og kjenner sin rolle i forvaltnings-systemet. Kompetansen består av en fascinerende blanding av folk som har opp-arbeidet seg grundig kunnskap gjennom erfaringer, fra formell utdannelse ved høy-skole eller universitet, eller fra begge deler. Den store variasjonsbredden i oppgaver og kompetanse reflekteres i årsrapporten uten at den dekker hele spektret av SNOs oppgaver. Innenfor SNOs hovedmandat, som er kontroll med etterlevelse av diverse

miljøvernlover, ble lakseoppsyn, rovvilt og faunakriminalitet prioritert i 2014. Hele 12 km med ulovlig laksegarn ble inndratt i løpet av året, framgår det av artikkel en om lakseoppsynet. Ulovlig laksefiske bidrar utvilsomt til det presset som er på vill-laksen. Overvåking av kongeørnreir med viltkamera er vel det første forsøket på elektronisk overvåking i regi av SNO. Men vi må ikke glemme at SNOs personell driver oppsyn innenfor mange områder, noe det gis eksempler på i de interessante artiklene om villreinjaktoppsyn i Norge og oppsyn i Folgefonna nasjonalpark. Årsrapporten dokumenterer også det store omfanget på arbeidet med skjøtsel og tilrettelegging i verneområdene og med dokumentasjon av naturtilstand og rovvilt-bestander. Også i 2014 er det innsamlet enormt med data som brukes for å beregne størrelser av rovviltbestander, og det er brukt mye tid på uttak av rovvilt og doku-mentasjon av rovviltskader på sau og rein. Restaurering av våtmarker og bekjempelse av fremmede arter beskrives i flere arti-kler i årets rapport og er en av de viktigste oppgavene SNO har. Jeg er ganske sikker på at dette kommer til å bli stadig viktigere oppgave for oss i årene som kommer. SNO har ansatt hunder (se side 44), blant annet landets eneste mårhundhund! Den skal hjelpe til med å identifisere denne fremmede arten som vi frykter skal eta-blere seg i Norge. Jeg hadde selv gleden av å være med på trening av SNOs bjørne-hunder i Sverige i august. Et profesjonelt opplegg der det ble trent på ville bjørner med radiosendere. Forsidebildet på årets rapport illustrerer en annen av SNOs viktige oppgaver. Arbeidet med informasjon og formidling av kunnskap om natur, arter, verneområder og natur-tilstand har også i 2014 vært omfattende

og variert. Jeg synes spesielt ideen om et barnas natur oppsyn (se side 28) er et spennende grep for å få naturkunnskap overført til den yngre generasjon. Etter flere år med økning i budsjettene og bemanningen ble budsjett situasjonen strammere i 2014. En av konsekvensene var en reduksjon i bemanningen på to ansatte etter naturlig avgang. Vi forvent er at budsjettene strammes ytterligere inn i årene som kommer. Det er imidlertid en målsetting å opprettholde driftsmidlene per ansatt både av hensyn til den fysiske sikker heten til den enkelte, men også for at den enkelte oppsynskvinne og -mann skal få kommet seg ut og gjort jobben. HMS ble spesielt prioritert i 2014. Flere nye grep er tatt og arbeidet vil fortsette i 2015. Egen HMS-koordinator er ansatt, og det arbeides systematisk for å skape en god HMS-kultur med klare rutiner som etterfølges. Den fysiske sikkerheten til de ansatte, som ofte opererer alene langt fra folk og med snøscooter og båt, skal ha stor oppmerksomhet i alle ledd i organisasjonen.

Pål PrestrudDirektør i SNO

Foto

: Geo

rg B

angj

ord

Villreinflokk i Forollhogna nasjonalpark, med Hogna i bakgrunnen.

VILLREINJAKTOPPSYN i NorgeReinen i alle dei 23 villreinområda i Noreg har gjennom heile historia vår, vore gjenstand for jakt. Utnyttinga av denne fjellets nomade har gjennom tusenvis av år vore alfa og omega for livberging i fjellbygdene våre. Utvikling av fangstmetodane frå dyregraver til pil og boge og dei tidlege skytevåpna, fram til dagens moderne skytevåpen med optiske sikte, har gjort jakta svært effektiv. Kanskje noko av dette var faktorar som fekk samfunnet etter kvart til å tenke på at villreinbestandane måtte beskyttast på ein eller annan måte, for å oppretthalde sin eksistens i eit lengre perspektiv.

Foto

: Erik

Yds

e

4

5

i 1991, i regi av Oppsynsutvalet for Hardangervidda og politiet, vart vidare-ført, også etter at SNO kom på banen. Dette samordna oppsynet, som bestod av mannskaper frå fjelloppsynet og poli-tiet, og frå 1998 også mannskaper frå SNO, fungerte på ein god måte. Tanken var nok at dette kunne bli ein modell for fleire villrein områder i landet, med felles oppsynssentral for både politi, fjelloppsyn, mannskaper frå villreinutvala og SNO.

Arne Johs. Mortensen, SNO Hjerkinn, speider et

ter r

ein

og je

gera

r. Fo

to: K

nut

Nyl

end

I femtiåra byrja ein å tilsetje jakt-oppsynsmenn rundt omkring i fjell områda, som skulle sjå etter at jakta på villrein føregjekk på ein akseptabel måte, og i tråd med fellingsløyva som vart utskrivne. Seinare kom kontrollkorta. I mange av fjellområda kom dei store kraftutbygging-ane i gang på slutten av femtitalet og utover på seksti talet. Dette førde til at mykje anleggsfolk budde og levde i desse områda, og fleire jaktoppsyn vart tilsette med dette som bakgrunn. Døme på dette finn me både i Setesdal, Nordfjella og Hardanger vidda. Sikkert og lengre nord i landet.

Etter kvart som det offentlege tok inn over seg at villreinen var ein særeigen art i Europa som Noreg hadde særlege forpliktelsar for å ta vare på, vart oppsyn med villreinjakta utført med begrensa politimyndigheit (BP) og etter fjellova sine bestemmelsar på stats allmenningane. Då Stortinget i 1996 vedtok lov om statleg naturoppsyn, kom det eit offentleg kontroll apparat på banen som skulle sørge for at bestemmelsane blant anna i vilt-

Her ser me kvifor det er naudsynt med sikker bakgrunn for alle skota. To jegerar på kvar side av reinsflokken, som ikkje ser kvarandre, legg seg klare til å skyte.

lova, og hermed også villreinjakt, vart oppfylte.

Det var mange ulike meinin-gar om korleis jaktoppsyn skulle drivast på den tida. I fleire områ-der var det store medie oppslag kvar haust om skade skyting av dyr, uakseptabel jaktutøving, unødig byråkrati, og mange mot-setningar mellom jegerar og oppsyn.SNO har sidan vore opptatt av å få oppsynstenesta inn i eit felles spor, slik at

både handheving og reaksjonsnivå vart så likt som råd. Ein jeger som jakta i Foroll-hogna, Ottadalen eller Setes dalen, skulle kjenne seg trygg på at det offentlege kontrollapparatet ikkje gjorde forskjell. Difor var SNO av den meining at prøve-prosjektet som starta på Hardanger vidda

Utvikling av fangstmetodane har gjort reinsjakta svært

effektiv

VILLREINJAKTOPPSYN i Norge

Teks

t: K

nut

Nyl

end

Foto

: Erik

Yds

e

➥

6

På Hardangervidda har denne modellen stått fast sidan 1998. Her har 10 villrei-nområder gått saman om felles opp-synssentral på Skinnarbu ved Møsvatn. Sentralen knyter saman Hardanger vidda, Nordfjella, Lærdal/Årdal, Norefjell/Reinsjø-fjell, Blefjell, Brattefjell/Vind eggen, Fjell-heimen, Våmur/Roan, Setesdal – Aust og Setesdal-Ryfylke villrein områder. Inntrykket er at jegerar er godt nøgde med denne ordninga. Dei har fått ein sentral med felles telefonnummer å forhalde seg til for alle typer spørs-mål omkring jakta. Sentralen er bemanna kvar dag under heile jakta. I villreinjakta, som stort sett strekker seg frå 20. august

til utgangen av september svarar ein på mellom 700-1 000 telefonar av ulik art på denne sentralen. Nokre av dei andre villreinområda har også «snusa» på denne modellen. I fleire av dei andre villreinom-råda fungerer også SNO som oppsyns-leiar, anten åleine, eller saman med politiet

og villrein utvala. I andre områder er det villreinutvala som organi serer oppsyns-tenesta saman med politiet. I områder der ein har stats-allmenningar er ofte oppsynstenesta

samordna med fjelloppsynet.

Statistikken for 2014 er basert på SNO sin egen innsats, samt anna offentleg-rettsleg oppsyn, i hovudsak fjelloppsyn og

politi. I 2014 var oppsynsinnsatsen i alle dei 23 villreinområda til saman på 1500 dagsverk, av dei 264 dagsverk villrein-oppsyn av SNO-tilsette. I alt 2043 jegerar vart kontrollerte og av dei fekk 106 advarslar for mindre regelbrot og 24 sakar vart anmelde til politiet.

Forollhognarein

Foto

: Er

ik Y

dse

Ein jeger som jakta i Forollhogna, Ottadalen eller Setes dalen, skulle kjenne seg

trygg på at det offentlege kontrollapparatet ikkje gjorde

forskjell

Her er det villreinjeger på Hardangervidda, Tore Fehn, som får kontrollert naudsynte papir av Morten Elgaaen, SNO Skinnarbu.

7

Forollhognarein

Foto

: Er

ik Y

dse

OPPSYNSINNSATS I JAKTTIDA for villrein (20.08. – 30.09) i dei 23 villreinområda i 2014

Tal informerte personar 3 592

Tal kontrollerte jegerar 2 043

Tal oppsyn (dagsverk) 1 500

SNO oppsyn (dagsverk) 264

Tal advarsler (villreinjakt) 106

Tal anmeldelser (villreinjakt) 24

Kart over dei 23 villreinområda i Noreg.

8

Drivgarnbeslag i Hordaland Foto

: Ter

je H

augl

and

Foto

Gei

r H

åkon

Ols

en

Lakseoppsynet i 2014

Lakseoppyn på Sandhornøy –

Erik Dundas gjør jobben

Statens naturoppsyn (SNO) har det overordnede ansvaret for lakseoppsynet i sjø. Mer enn halvparten av SNO’s 60 lokalkontorer har personell som driver med lakseoppsyn i løpet av oppsynssesongen, som strekker seg fra mars til oktober/november. SNO driver i tillegg lakseoppsyn gjennom timetilsatt sesongoppsyn og gjennom tjenestekjøp fra lokale aktører.

SNO samarbeider også med Kystvakten,

Skjærgårdstjenesten og Politiet gjennom

koordinerte fellesaksjoner. Fellesaksjonene

er som oftest innrettet mot spesielle områ-

der med antatt eller dokumentert høyt

omfang av ulovlig fiske eller gjennomføres

som et ledd i forebyggende og holdnings-

skapende arbeid rettet mot ulovlig fiske.

I 2014 ble det i tillegg tatt initiativ til en

samarbeids avtale med Fiskeridirekto rat et,

for ytterligere å effektivi sere og for-

malisere samarbeidet når det gjelder

oppfølg ingen av det ulovlige fisket.

Laksoppsynet var en høyt priori tert

opp gave for SNO i 2014. Arbeidet

har vært prioritret og planlagt i nær

dialog med fylkes mennene og fagseksjonen

i Miljø direktoratet.

Oppsynet i 2014 ble gjennomført med spesiell fokus på det ulovlige fisket etter sjørøye og sjøørret, selv om hoved tyngden av antall inndragninger og anmeldelser også i 2014 skyldes ulovlig fiske etter laks. Størsteparten av inndragning ene og

anmeldelsene i 2014 skyldes som tidligere år brudd på maskevidde- og nedsenkings-påbudet i Forskrift om nedsenking av garnredskap, men det var også noen få anmeldelser knyttet til fiske med kilenot og krokgarn.

I løpet av oppsynssesongen 2014 ble det inndratt 398 garn med ukjent gjernings-mann. I tillegg ble det levert 59 anmeld-elser, de fleste med garnbeslag og kjent

gjerningsmann. Samlet ble det beslag-lagt en garnlengde på omtrent 12 000 meter.

Området med høyest omfang av ulovlig fiske var som tidligere Midt- og Nord-

Troms, samt deler av Vest- Finnmark. Det er imidlertid grunn til å anta at omfanget av ulovlig fiske i nordre del av Nordland og i Sør-Troms tidligere har vært bety-delig under estimert. I 2014 ble opp-

9

Foto

: Ter

je H

augl

and

Teks

t: A

rne

Bret

ten

manglende «tradisjon» for ulovlig fiske eller om dette kan skyldes høy oppdagelses-risiko i et meget tett befolket område med sterke sportsfiskemiljøer er ukjent.

synet i Lofoten og Vester ålen styrket gjennom flere aksjoner med utgangspunkt i henholdsvis Tromsø og Bodø. Resultatet av disse aksjon ene var inndragning av et uro-vekkende høyt antall garn innenfor denne regionen. Resultatet av oppsynssesongen 2014 i nordre del av Nordland minner om det som skjedde i 2007-2008 da SNO «lukket oppsynshullet» på Helge land som følge av opprettelsen av en SNO-stilling på Vega. Antall anmeldelser i Finnmark i 2014 ligger på omtrent samme nivå som de foregående årene.

Antall inndragninger og anmeldelser på strekningen fra Nord-Trøndelag til og med Sogn og Fjordane viser relativt små varia-sjoner gjennom hele perioden fra 2007-2014. I Hordaland var det også en markant økning i antall inndragninger i 2014, sam-menlignet med bunnårene 2011-2012. Årsaken til denne økningen er ikke kjent, men noe av resultatet kan trolig tilskrives økt og mer målrettet oppsynsinnsats.

I Sør-Norge pekte Agder-fylkene seg tidligere negativt ut, med et høyt omfang av ulovlig fiske i de vestlige delene av Vest-Agder. Omfanget av det ulovlige fisket i disse områdene kan se ut til å være redusert i de seneste årene.

Antall inndragninger i området fra Telemark til Østfold ligger som tidligere meget lavt sammenlignet med resten av landet. Oppsynsinnsatsen i dette om rådet ble i 2014 styrket, på lik linje med resten av landet. Hvorvidt resultatet kan tilskrives

Figuren viser antall inndragninger og anmeldelser i perioden 2007-2014 som følge av overtredelser av laks- og innlands-fiskeloven. Tallmaterialet omfatter brudd på bestemmelsene om maskevidde og nedsenkningspåbudet i ”Forskrift om nedsenkning av garnredskap” og anmeldelser knyttet til fiske med kilenot og krokgarn.

I et samarbeid mellom NJFF og SNO er det opprettet ei egen nettside og utviklet en egen app for tips om ulovlig garnfiske: www.ulovligegarn.no. I 2014 kom det inn 131 tips gjennom denne kanalen og mange av disse tipsene ble fulgt opp av SNO og noen førte til inndragning eller anmeldelse.

Antall saker med inndragning av garn etter § 47 i Laks- og innlandsfiskloven totalt og de fire fylkene med størst omfang. Lengen av inndratt garn angitt for 2014.

Antall saker § 47 Antall saker 2014

2013 2014 Lengde garn (m) Antall garn

Total 255 353 10602,5 398

Avsluttet / destruert 255 205

Troms 108 114 3480 126

Nordland 52 88 2715,5 104

Hordaland 35 54 1310 61

Finnmark 37 32 1175 39

Øvrige fylker 23 65 1922 68

Beslag av garn og laks i Hordaland.

DIGITAL OVERVÅKING av kongeørnreir

10

Foto

: Aril

d Pf

aff

Lund i Rogaland og Vest-Agder er ett av de 12 intensivovervåkingsområdene for kongeørn i Norge (se beskrivelse og presentasjon av resultatene på s. 58). Over mange år har kongeørn blitt overvåket i dette området. I senere år er det gjort observasjoner som førte til mistanke om miljøkriminalitet. Det er også eldre historikk på at miljøkriminalitet rettet mot dette territoriet har funnet sted.

11

DIGITAL OVERVÅKING av kongeørnreir

Over 50 dager gammel, snart flyge dyktig kongeørnunge på reirkanten.

Utkikksplass med innsyn til kongeørn-reiene med overvåkingskamera.

Det ble observert spor i snøen som førte til

kanten like over reiret i samme periode som ørna avbrøt

hekk ingen

I et kongeørnterritorium, som gjennom ei årrekke har produsert mange unger, ble det avbrutt hekking både i 2012 og 2013. Våren 2013 ble det observert spor i snøen som førte til kanten like over reiret. Dette året avbrøt ørna hekk ingen i den perioden sporene ble avsatt. Det var da skjellig grunn til mistanke om en bevisst forstyr-relse. Lokaliteten er godt kjent, men flere av reira er svært vanske lig tilgjengelig.

SNO tok kontakt med Øko-krim og et samarbeid ble etablert. På et møte hos lokal lensmann ble histo-rikken til territoriet grundig presentert, sammen med mistanken om fauna-kriminalitet. Spor ene i snøen våren 2013, som var tegnet inn på kart, viste at to personer hadde tatt seg inn til toppen av bergveggen, som inneholder flere alterna tive reir. De hadde gått frem til kanten loddrett over det reiret som ble brukt i 2013. I dagene før lå ørna på reiret, men hekkingen ble avbrutt i løpet av de dagene sporene ble avsatt, uten at noen egg lå igjen i reiret. Etter møtet ble territoriet besøkt for å kartlegge og diskutere hvilke muligheter som fantes for en eventuell overvåking av området.

Viltkamera i kombinasjon med manuell overvåking ble valgt som strategi.

Kongeørn har vanligvis flere reir i sitt territori um. Dette territoriet hadde fem ulike reir som de byttet på. Ett av reir ene blir brukt omtrent annethvert år, mens

de andre blir vekslet mer på. Det var dermed usikkert

hvilket reir som ville bli brukt i 2014.

Hovedreiret, eller rettere sagt den

naturlige atkomsten til dette reiret, var egnet for oppsetting

av viltkamera. Det ble planlagt at politiet skulle være spesielt oppmerksomme på biler og personer i området. Det ble opp-rettet en sak, og det ble sendt begjæring til tingretten om tillatelse til skjult over-våking etter straffeprosessloven § 202a. Det går en merket sti inn i det aktuelle området, men kameraene skulle plasseres på en slik måte at det kun var personer

Teks

t: A

rild

Pfaff

➥

▲

▲

Foto

: Jos

tein

San

dvik

Foto

: Aril

d Pf

aff

12

Kongeørn bygger reir både i store trær og i klippevegger. Reirene på fjellhyllene er ofte vanskelig tilgjengelige og krever utstyr og kunnskap om fjellklatring.

Foto

: Asb

jørn

Vig

ane

som var på vei ned i reiret som ville bli fotografert. Rettens kjennelse gav oss lov til å ha kamera ute i fire uker, noe som ble forlenget med nye fire uker da den første perioden gikk ut. Det var politiet som skaffet til veie disse tillatelsene.

SNO stilte med viltkamera med MMS-funksjon som sender bilder ved beveg else. Kameraene ble programmert til å sende bilder til den lokale lensmannen og en etterforskningsleder som bor i det samme området. Disse la en plan for oppfølging og reaksjon dersom de mottok et bilde av personer på vei ned i ørne reiret. SNO mottok også disse bildene på sin mobil-telefon.

SNO skrev kontrakt med en lokal fjell-klatrer som skulle utplassere og senere hente inn kameraene. For å minimalisere forstyrrelser ble kameraene satt ut tre uker før arten vanligvis går til hekking. Vi satset på at hekkingen i 2014 ville skje i hovedreiret. Begge kameraene ble plas-sert slik at bevegelse ned mot dette reiret ville bli fanget opp.

Det viste seg at ørneparet benyttet et til nå ukjent reir i 2014. Heldigvis var dette sjette reiret i territoriet plassert i en nesten loddrett linje under hovedreiret. Reirets plassering gjorde at det ikke ville være mulig å ta seg ned til dette nye reiret uten å passere ett av kameraene som var plassert lenger opp i veggen. Litt flaks er det lov å ha.

Det ble ikke avdekket at uvedkommende gjorde forsøk på å ta seg ned i reiret i 2014. Kongeørnparet fikk frem to unger. Også i flere andre territorier i over-våkingsområdet «Lund», kom det frem flere unger enn gjennomsnittlig i 2014. Kameraene ble hentet ned etter at ungene hadde forlatt reiret.

Vi hadde et håp om å få tatt eventu-elle faunakriminelle på fersk gjerning gjennom denne metoden, men selv om vi ikke lyktes denne gang var det likevel flere positive sider ved dette prosjektet. Ikke minst var det flott at så mange unger kom på vingene dette året, etter flere år på rad med dårlig reproduksjon

Økt tilstedeværelse gjennom

overvåking generelt forventes også å være

forbyggende

13

Foto

: Asb

jørn

Vig

ane

Kameraene ble satt ut tre uker før kongeørna vanligvis

går til hekking

hos kongeørn her i landet. Vi fikk prøvd ut vilt kamera som metode for å avdekke fauna kriminalitet. Kombinert med ordinær patrulje virksomhet fra politiets side ble et objekt holdt under oppsikt på en måte som ville vært svært ressurs krevende uten kamera. Sam arbeidet mellom lokalt ansvarlig for overvåkingen av Lund intensiv område, lokalt politi, Økokrim og SNO fungerte veldig godt, og erfaringen

vi har gjort, tilsier at dette kan gjentas dersom forutsetningene er tilstede. Vi har videre opprettet kontakt med en svært dyktig fjellklatrer.

I etterkant av sesongen laget TV2 en reportasje der flere av de samarbeid-ende aktørene medvirket. Den ble sett av mange og var produsert på en måte der vårt mål om at den skulle ha en

fore byggende effekt ble oppfylt. Når miljø et som driver med fauna kriminalitet får vite at det tas i bruk nye metoder i over våkingen, får vi håpe de tenker seg om et par ganger ekstra før de prøver noe slikt igjen. Økt tilstedeværelse gjennom overvåking generelt forventes også å være forebyggende.

1414

Forvaltning OG OPPSYN I FOLGEFONNA NASJONALPARK

Forvaltning og oppsyn har felles kontor-stad i Rosendal, men det er ingen tvil om kven som har mest tid på kontoret. Kva er oppskrifta på godt samarbeid? Fyrst og fremst god kjemi. I tillegg er det viktig at forvaltar og oppsyn kjenner sine rol-lar. Forvaltning er det bestemmande led-det, medan oppsyn er det utførande og kontrollerande. Samtidig har vi nokon overlappande arbeidsfelt som til dømes informa sjonsarbeid.

Knutepunktfunksjonen er viktig for både forvaltning og oppsyn. Me er til dagleg ikkje omgitt av mange kollegaer og eit fagmiljø. At forvaltning og oppsyn då har

Då nasjonalparkforvaltaren kom på plass 1. september 2011, var naturoppsynet allereie godt etablert. Naturoppsynet starta sitt virke i Folgefonna nasjonalpark 2. januar 2007. For ein fersk forvaltar som stort sett berre hadde studert Folgefonna frå andre sida av fjorden, var det heilt uvurderleg å få ein kollega som kjende parken og forholda lokalt.

eit tett samarbeid er difor ekstra viktig. Oppsynet er jo og forvaltaren sine auge i verneområda.

Utgangspunktet for eit samarbeidsår er bestillingsdialogen mellom forvaltning og SNO. Fyrste møte føregår i slutten av siste år, og dannar grunnlag for sam-arbeid påfølgjande år. Då deltek Nasjonal-parkstyret og forvaltar, saman med SNO. SNO gjev då årsrapport for verne området. Der vert alt som SNO har gjort og opp-daga i året som gjekk rapportert. Møtet er nok først og fremt viktig for nasjonal-parkstyret, då kontakten mellom forval-tar og natur oppsyn er tett gjennom heile

Ormedåpan i Nevlungstranda naturreservat før utgraving.

året. SNO vert fortløpande orientert om viktige saker som forvaltar får inn, og forvalt ar får melding om det SNO har gjort og oppdaga. Utpå nyåret når me veit kor mykje midlar me har til rådvelde og kva for tiltak som lar seg gjennomføre, gjer me dei endelege prioriteringane og bestemmer arbeidsdelinga mellom forvaltar og SNO.

Den løpande kontakten mellom forvaltar og oppsyn er viktig.

Nye uforutsette behov kan også dukke opp. Me hadde til dømes ei sak i vår der det hadde gått eit stort ras i ei fjellside som hadde teke med seg ein mykje nytta sti til Folgefonna. Naturoppsynet oppdaga dette og sendte bilete til forvaltaren. Forvaltar søkte då Miljødirekto ratet om strakstiltaks midlar (midlar Miljødirektora-tet held tilbake med tanke på uforutsette behov). Resten av samarbeidet illustrerer korleis me i praksis jobbar saman, og med kommunane. Me var saman på synfaring med kommunen, som tok på seg arbeidet med opp ryddinga. Naturoppsyn et følgde opp arbeidet undervegs og gav tilbake-melding og dokumentasjon til forvaltar. Stien vart opna før høgsesongen starta. Meir dramatisk vær i framtida vil kunne skape eit økt behov for midlar til repara-sjonar og vedlikehald av stiar og vegar.

Eit anna døme på samarbeid mellom forvalt-ning og oppsyn er restaureringa av det gamle kulturminnet Buføre – Pilegrims-vegen som går gjennom nasjonal parken. Vegen var med i prosjektet Naturarven som

NasjonalparkforvaltarMagnhild Berge

Alder: 36 årUtdanning: Biolog

Arbeidsoppgåver: Forvaltar. Skal saman med nasjonalparkstyret

forvalte verneområda i samsvar med gjeldane lovverk for verneområda.

Statens naturoppsyn (SNO)Olaf BratlandAlder: 43 år

Utdanning: Forsvar og PolitiArbeidsoppgåver: Naturoppsyn

15

Forvaltning OG OPPSYN I FOLGEFONNA NASJONALPARK Av M

agnh

ild B

erge

og

Ola

f Br

atla

nd

Foto

: Ola

f Br

atla

nd

verdi skapar i regi av Direktoratet for natur-forvaltning. Me har begge delteke på møter og på synfaringar i felt. SNO følgjer opp pro-sjektet i felt og sørgjer for at restaureringa er i tråd med vilkår i løyvet gitt frå nasjonal-parkstyret. Forvaltaren får tilbake melding og naudsynt dokumentasjon undervegs.

God kommunikasjon mellom forvaltning og oppsyn er også viktig, slik at vilkår i

dispensasjonar blir formulert på ein måte som er mogleg å kontrollere i felt. Til dømes må kjørerute være definert, og det same med tal på turar og om det er behov for følgjeskuter. Diskusjon rundt kva vilkår som er mulig å følgje opp i felt er derfor viktig å ha saman.

Når ein skal setja i gang tiltak som repara-sjon av veg eller hogst til dømes, er opp-

synet si erfaring til god hjelp med tanke på kva som skal gjerast, korleis og kostnad.

Samarbeidet mellom oppsyn og forvalt-ning er, som forsøkt illustrert ovanfor, heilt nødvendig for verneområda våre. Forvaltar og SNO-lokalt i Folgefonna nasjonalpark opplever samarbeidet som godt og vi gler oss til vidare samarbeid i åra som kjem.

Forvaltning er det

bestemmande leddet, medan

oppsyn er det utførande og

kontrollerande

Fra Fonnabu mot Nordre Folgefonna

Restaurering av Buførestien i Folgefonna utføres av sherpaer fra Nepal

16

Legging av gangbaner, det ble brukt tettvokst hardgran fra Uvdal.

Gangbanene ble låst med stolper for å hindre at de blir ødelagt ved flom.

I 2014 ble det gjennomført restaurerings­tiltak i våtmarker og kultur landskap i Fiskum vannet naturreservat, etter bestilling fra forvaltningsmyndigheten.

Tiltak I FISKUMVANNET NATURRESERVAT

Teks

t og

foto

: Lar

s In

ge E

ners

tved

t

Gjengroingen var i ferd med å ta overhånd før tiltakene ble startet.

Etter rydding og beitepussing i naturreservatet, til høyre for det solide gjerdet, og med kvist og trær hauglagt til høyre.

Bakgrunn for tiltakene

Det ble utarbeidet forvaltningsplan for reservatet i 1997 og 2009. Av denne går det fram at flere trua fugle arter som gulerle, hortulan, åkerrikse og storspove har forsvunnet fra Fiskumvannet. Vipe og enkeltbekkasin har gått tilbake, noe som skyldes gjen groing av det gamle kultur landskapet på Hegstad myrene, et område på 175 dekar. Høyeste prioritet i forvaltningsplanen er derfor å gjenskape det gamle kultur landskapet. I om rådet er det et mål å stanse og revers ere gjen-groingen, dette skal gjøres ved kratt-rydding, permanent beiting og slått. Adkomsten til fugletårnet var vanskelig og oversvømt store deler av året. Mange benyttet jernbanelinja på Sørlands banen, noe som var livsfarlig. Derfor var en viktig del av oppdraget å etablere en ny, klopplagt sti fram til fugletårnet. SNO har vært prosjekt ansvarlig for gjennom - føring av disse tiltakene, som er utført i 2014.

➥

Tiltak I FISKUMVANNET NATURRESERVAT

Anlegg av sti til fugletårnet og legging av gangbaner over bløte partier

Det er anlagt en ny adkomststi i til sammen 630 meters lengde ut til fugle-tårnet. Deler av den nye stitraséen var svært bløt og umulig å ferdes uten til-rettelegging. Derfor ble 355 m av stien klopplagt med gangbaner etter Den Norske Turistforening sin standard. Klop-

pene er laget av tettvokst fjellgran fra Uvdal. Det er brukt 2” x 8” plank som er skrudd sammen ved hjelp at tverrtre. For å hindre at gangbanene blir ødelagt ved flom, er de låst ved hjelp av stol-per. Dermed får gangbanene anledning til å heve seg i takt med vannstanden, uten at de blir dratt av gårde og ødelagt av flom vannet. Avstanden mellom disse

forankrings stolpene varierer mellom 2 og 6 meter, avhengig av hvor flom utsatt gang banene er. Med dette antar vi at gang banene minst skal tåle en 5-årsflom.

Restaurering av gamle, åpne grøfterFram til ut på 1950-tallet ble Hegstad-myrene slått og beitet. De åpne grøft-ene ble hvert år manuelt vedlikeholdt. Siden den tid har dette grøfte systemet i stor grad blitt tilslammet og grodd igjen. De var imidlertid godt synlig. Når det gamle landskapet nå skulle restaureres, var det derfor nødvendig å restaurere en

17

Til sammen er 450 meter av de gamle kanalene

restaurert

18

del av de gamle hovedkanalene. Dette var også nødvendig for å sikre en tørr sone for beitedyra nær hvile plassen og sanketrøa. Kanalene ble restaurert med en landbrukstraktor fra 1980-tallet med halv belter. Dette viste seg å være et godt egnet utstyr med lavt marktrykk. Til sammen er 450 meter av de gamle kanal ene restaurert. For å få en god pas-sasje for beitedyr og for å få en prak-tisk og grei adkomst til gangbanene ut til fugletårnet ble det i samarbeid med Sta-tens Vegvesen lukket en kanal ved parke-ringsplassen. Rydding av grov krattskog samt hauglegging av detteEtt av tiltakene i forvaltningsplanen var skjøtsel for å gjenåpne strandengene og sumpmarkene på tre utvalgte kultur-landskap på Hegstadmyra. Det ble enga-sjert en ryddegjeng til motormanuell felling av busker samt trær som var for grove til å bli tatt med krattrydder / bei-tepusser. Arbeidet med hauglegging ble utført med landbrukstraktor med kran og skogshenger. Nå ligger det til sammen 11 hauger med virke til tørking. Disse skal brennes i 2015.

Parkering og ny innfartsport til reservatet. Ny informasjonstavle kommer våren 2015.

Fiskumvannet sett fra Råen, slik det var i 1955 (eller 54), og i 2009. Landskapet som nå er restaurert ligger til venstre for bildet.

Foto

: Osk

ar P

usch

man

n, S

kog

og la

ndsk

apFo

to: W

illy

Tand

berg

19

Maskinell krattknusing og beitepussingSiden sommeren 2014 var usedvanlig tørr og fin, var det mulig å bruke maskinelt utstyr til krattrydding og beite pussing. Arbeidet ble uført midt i august, da var det ideelle forhold for dette. Det ble benyttet en eldre landbrukstraktor med 4-hjuls trekk og tvilling, med påmontert krattknuser. Totalt ble det krattryddet et

areal på 57,6 dekar. Av dette arealet ble 49, 2 dekar også beite pusset.

GjerdingTotalt er det satt opp 995 meter nytt gjerde. Det er nå inngjerdet et område på 175 dekar. Det er brukt stolper med 8 cm diameter, noe som er vanlig ved gjerding for storfe, mens det til småfe brukes 5 cm’s stolper. Sommeren 2015 vil det bli sluppet beitedyr, høylansdsfe og spelsau, for å skjøtte området.

Erfaringer fra arbeidetDette er det største skjøteselstiltaket som er utført i verneområdene i Buskerud. Tiltakene er utført i nært sam arbeid med de tre grunneierne, Naturvern forbundet i Buskerud, NOF Øvre Eiker lokallag, Vegvesenet, Jernbane verket og Øvre Eiker Kommune. Til å utføre det prakiske skjøtels- og tilretteleggings arbeidet har det vært engasjert sju bønder med ulik

kompetanse og utstyr. Dette har fun-gert svært bra, de har utført et effektivt arbeid av høg kvalitet. Det vil derfor være aktuelt å engasjere dem til å følge opp med videre skjøtsel og drift av området.

Fiskumvannet naturreservat ligger sentralt til ved fylkesveg 73, E 76 og Sørlandsbanen. Restaureringen av dette våtmarksområdet gjør at det nå fram-står som ryddig og attraktivt. Beitingen vil føre til en verdiskaping for jord bruket.

Kloppingen av adkomstien har gjort det sikere og enklere for publikum å komme ut til tårnet og dermed overvåke hele øko-systemet. Videre er forholdene lagt bedre til rette for undervisningsformål. Hoved-hensikten med de gjennomførte tiltakene er likevel å legge forhodene bedre til rette for de trua og sårbare fulgeartene. Om vi har lykkes med dette vil bli nøye overvå-ket i årene framover.

Rydding av krattskog langs jernbanelinja med traktorgraver.

Hovedhensikten med de gjennomførte tiltakene er å legge forhodene bedre til rette for de

trua og sårbare fulgeartene

FAKTA OM RESERVATETFiskumvannet naturreservat er

et Ramsarområde som ble vernet

i 1974. Det er et næringsrikt

øko system med usedvanlig rikt

fugleliv. Det er registeret 240

fugle arter i reservatet, av disse er

over 100 utpregede våtmarks arter.

Reservat et er på 1783 dekar,

hvorav 220 dekar landareal.

Det er bygd et fugletårn sentralt

i reservatet.

20

RESTAURERING av våtmark i Vestfold

Endring i arealbruk og klima er viktige faktorer som påvirker og endrer våt-markene. Mange av våtmarkene i Vest-fold, er kultur påvirket av landbruksaktivi-tet. For 100 år siden, var det husdyr på nesten alle gårder. Da var utnytting av utmarka viktig. I dag er situasjonen en annen og utmarksressursene blir i liten grad utnyttet og landskapet gror igjen. Dette skaper utfordringer for forvalt-ning av mange verneområder, og verne-formål et i de mest utsatte område ne er i ferd med å forsvinne. Tiltak må til for å ivareta verne verdiene. Dette har resultert i flere forvaltningsplaner og gjennom-føring av tiltak for å gjenskape eller opprett holde verne formålet.

Våtmark er en naturtype med høgt biologisk mangfold. I Vestfold er mange av de mest verdifulle våtmarkslokalitetene (35 områder) vernet som naturreservat. Dette utgjør ca. 20 % av verneområdene i fylket. Her er vann, dammer, myr og strandeng en viktig del av verneformålet.

Så langt har forvaltningsmyndighetene i Vestfold fokusert på restaurering av strandeng og mindre dammer. Mindre ferskvannsdammer er et viktig element i kulturlandskapet. Dette er ofte grunne dammer, med liten gjennomstrømning. Dette fører til rask gjengroing.

I 2012 startet arbeidet med restaurer-ing av dammer. Først ute var Orme-dåpan i Nevlungstranda naturreservat, Larvik kommune. Dette er en ferskvann/brakkvannsdam, med et høyt biolog isk mangfold. Vannspeilet ble senket og dammen drenert i forbindelse med skog-planting på 1960-tallet. Resultatet ble at dammen grodde igjen. Restaurerings-

Ormedåpan i Nevlungstranda naturreservat før utgraving.

21

➥

RESTAURERING av våtmark i Vestfold

Teks

t og

foto

: Jø

rn L

inds

eth

og E

gil S

oglo

arbeidet startet med å grave ut torv og løsmasser. Dette ble lagt opp som en voll mot sjøen for å hindre at tang og søppel skulle fylle dammen. Det ble laget en terskel av blåleire som ble plastret med

kulestein for å heve vannstand opp til original høyde. Det ble også laget en liten holme, for å skape en sikker hekke plass for vannfugl og store steiner lagt ut til sitte plasser for fugl. Slike tiltak ser drama-

tiske ut første året. Men allerede høsten etter, var sporene etter arbeidene nesten borte og i dag er det vanskelig å se at det er gravd her i det hele tatt.

Ormedåpan i

Nevlungstranda

naturreservat etter

utgraving.

22

Senhøsten 2013 startet arbeidet med Skjælva i Moutmarka naturreservat i Tjøme kommune. Dette er en del av

Færder Nasjonalpark. Det biologiske mangfoldet er høyt også her. Vann-speilet var nesten borte og erstattet med

et takrørbelte mot nord og starr/gras-vegetasjon mot sjøen.

Arbeidet med restaurering av dammene ble utført i november, og det ble fordelt over to år for å redusere faren for å skade liv i dammen

Etablering av «kunstig» øy.

Skjælva etter utgraving.

Det ble brukt gravemaskin med lang rekkevidde for å redusere kjøreskader.

Skjælva i Moutmarka natu

rrese

rvat

før u

tgra

ving

.

23

OPPSUMMERING

Alt arbeid ble utført av en lokal entreprenør som har lang erfar-ing med arbeid i vann. Til å utføre jobben valgte vi en 20 tonns graver med brede belter og lang rekke vidde. Dette for å slippe å flytte oppgravde masser flere ganger og redusere kjøringen i selve dammen. Det er viktig å veilede entreprenøren under hele arbeidet. Det ble ikke transport-ert masser ut fra området. Dette reduserer kostnad ene vesent-lig og hindrer kjøre skader. Beite med storfe er viktig for å hindre at dammene gror igjen.

Kyr beiter vannplanter i Moutmarka.

bli skjult av vegetasjon. Utløpet fra Skjælva er uforandret.

I tilknytning til dammen er det et område med orkideer. Disse tåler lite beiting og heller ikke gjengroing. Mout-marka er også et viktig friluftsområde, med 30-50.000 besøk ende pr. år. Derfor er det satt opp et nytt gjerde rundt et større område ved dammen.

Det viser seg at sauebeite alene ikke er nok for å åpne opp landskapet. Det ble derfor i 2014, gjort en avtale med en husdyreier for beiting med storfe. For å redusere eventuelle konflikter med fri-luftslivet og for å ta hensyn til rød listede orkideer, er arealet delt opp med et gjerde. Slik holdes storfe på områder som er lite attraktive for friluftslivet og beitet kan åpnes når orkideene er avblomstret.

Håpet er at tiltakene som er beskrevet her skal opprettholde verneformålet og gjøre arealene mer attraktive for de som besøker disse områdene.

Gjerding fo

r sto

rfe

i Mou

tmar

ka.

Skjælva ligger i et gammelt kulturbeite, som opphørte på 1970-tallet. Deler av området ble inngjerdet for ca. 15 år siden. Det tidligere storfe- og hestebeitet bei-tes nå av sau. Arbeidet med restaurering av dammene ble fordelt over to år for å redusere faren for å skade liv i dammen. Arbeidet ble utført i november. I hovedsak ble takrør og torv og røtter fra takrør fjer-net mot nord og vest.

I starr- og grasvegetasjonen mot sjøen finnes det flere rødlistearter, så slike områder ble ikke rørt. Vannstanden er også den samme. Dammen var overras-kende grunn. For å kunne etablere et par mindre øyer, ble det samlet sammen en del større steiner og disse ble dekket av de massene som ble gravd opp fra tak-rørbeltet. Utgravingen omfattet et ca. 6,5 daa stort areal. Gjennomsnittlig dybde er på 0,5 meter med største dybde på 1,2 meter. Utgravde masser ble lagt i fire vol-ler og tre nyetablerte øyer og i tillegg ble det lagt i forsenk ninger i terrenget samt «pyntet» med stor stein, og vil i stor grad

24

LAKSEDAGER Finnmark har noen av Norges flotteste lakseelver, både når man tenker på de vakre omgivelsene, den interessante laksebiologien og den rike kulturhistorien omkring villaks. Gjennom systematisk naturveiledning sikrer SNO i Finnmark at kunnskapen om disse temaene overføres til nye generasjoner.

25

satt sammen av flere ulike aktører; Tana museum, Tana vgs., Tana-vassdragets fiske forvaltning, i tillegg til SNO.

Tanavassdraget er et av ver-dens største laksevassdrag og renner gjennom både Fin-land og Norge. Tradisjonelt fiske ut øves side om side med moderne sportsfiske, og over 30 ulike genetiske bestander er identifisert på de godt og vel 1200 kilometerne som er tilgjenge-lige for villaks. Noen bestander er store og livskraftige, mens andre har store pro-blemer med å fylle opp gytebestands-målet. Det var derfor lett å finne frem til spennende temaer som burde være med! Utfordringen lå i å velge de temaer som utfylte hver andre best og som ville gi elev ene et godt innblikk i villaksens biologi og kulturhistorien knyttet til villaks i vass-draget. Valget falt på villaksens over-levelse fra rognkorn til gyteklar laks, ulike fiskearter og bunndyr i elva, innføring i hvor vill laksen gyter i elva og tradisjonelt fiske.

Gjennomføringen ble satt til i begynnelsen av september og i Tana var det fem skoler som var påmeldt, mens i Karasjok stilte Karasjok barneskole med sine 33 elever på 5. trinn.

«Barnas laksedager» ble innledet med å ta en runde rundt livet ved elva, året rundt. Isfiske, scooterkjøring, fisk ing, bading og båtliv var noe som de fleste elev-

Tanavassdraget ble valgt som utgangs-punkt og det ble bestemt at både Tana og Karasjok skulle besøkes den første sesongen. Åshild Bye, SNO Tana, ledet teamet bak «Barnas laksedag» som var

ene kjente igjen som aktiviteter knyttet til elva. Næringsdyr fant elevene selv ved hjelp av håver og undersøkelses bakker, mens fiskearter og gytegrus ble vist frem. Overlevelse ble visualisert ved hjelp av rognebær som illustrerte rognkorn i gru-sen.

I lunsjen fikk elevene anledning til å grille villaks fra Tanaelva på grill pinner som de spikket selv. For å grille villaks på «Finnmarks vis» må pinnen ha en 10 cm lang spiss som er bred og flat. I tillegg må den være så kort at den kan stikkes i sanden ved siden av bålet etterpå. De fleste av elevene behersket dette godt, men med så mange elever var det bra å ha fagfolk i bakhånd. Etterpå var det bare å la skravla gå mens villaksen ble stekt. Og at også villaks smaker godt på bål ble tyde-lig da en av elevene spurte Kari Gaski, fra

➥

Teks

t og

foto

: Kje

rsti

Han

sen

Det er viktig å forstå villaksens livssyklus for å kunne sette seg inn i de ulike utfordringene for villaksen. Her får elevene hele livssyklusen og overlevelse fra rogn til gyteklar villaks presentert av Erland Søgård.

26

Villaks fra Tana museum sin utstilling. På museet står det også en modell av det tradisjonelle stengselsfisket på uteområdet om sommeren og de har flere redskaper knyttet til laksefiske i sin utstilling innendørs.

I Finnmark er det tradisjon å grille villaks på bål, og dette var noe som var veldig populært hos elevene.

Flere bål måtte til for å sikre at det ble plass til alle laksebitene. Med en romslig lunsj ble det god tid til samtaler rundt bålene.

Tanavassdragets fiskeforvaltning; «Hvor har dere fått tak i så god laks?». Kari, som kjente til gutten, var svært fornøyd da hun kunne svare; «Rett fra elva! Faren din har i fryseren!».

Det manglet ikke på ulike måter å for-midle på under disse to dagene, men den aktiviteten som fikk frem både de høy-este lattersalvene og de mest engasjerte elevene var nok presentasjonen av det tradisjonelle fisket. Elevene i Karasjok var selv både elvebredd, ledegarn, fangnot og sprelske villakser under veiledning fra Oddleif Nordsletta, SNO Karasjok. Ivrige elever bidrog til at aktiviteten endte med at både not, elvebredd og laks til slutt havnet i en stor haug! Men til tross for at villaksen alltid ble fanget var det rollen som laks, og skulle bli tatt av garnet, som var mest populær.

En av de mest kjente hypotesene omkring villaksens evne til å finne veien hjem til der hvor den selv er oppvokst går ut på at den lukter seg frem. På posten til villaksens livshistorie ble dette gjennomgått og på slutten av dagen skulle alle villaksene finne sin «barndoms elv». Tau og jekkestropper ble lagt ut slik at Tanavassdraget ble visua-lisert på bakken. Ved siden av hver elv lå det laminerte skilt hvor elve navnene stod, og her ble det satt ut tildekte kopper med ulike lukter. Alle fikk hver sin lapp hvor det stod hvilken lukt de skulle lukte seg frem til. Og så ble det opp til elevene å finne ut om «Milo»-lukta kom fra Karasjohka, Masjohka eller noen av de andre utvalgte elvene.

Artig var de tre jentene som ble utford-ret på at de stod alene i en elv. De fikk spørsmålet; «Tenk dere at dere er tre voksne hunnlakser. Mangler dere noe for

at det skal bli flere villakser i denne elva i fremtida?» Jentene tenkte seg om en liten stund før de utbrøt; «Ja, vi mangler kjær-lighet!» Så noe hadde de plukket opp fra posten om villaksens biologi!

Kunnskapssenter for laks og vannmiljø (KLV) og SNO har hatt et samarbeid omkring naturveiledning og villaks siden 2010. Det siste felles prosjekt var et elevhefte med tittelen «Hvem bor i elva di?» som fritt kan lastes ned på www.naturoppsyn. no/ publikasjoner. Her får man både fagkunnskap om villaksens biologi og utfordringer, oppgaver man kan gjøre inne i klasse-rommet og tips til praktiske øvelser utendørs.

27

Som en avslutning på dagen var det innsig av villaks i Tanavassdraget. Her fikk alle utdelt en lapp hvor det stod en lukt og utfordringen om å forsøke å finne sin ”hjemelv” gjennom å lukte seg frem til den koppen som passet til lappen.

Takket være positive og kunnskapsrike samarbeidspartnere fikk dette arrangementer høyt faglig nivå og fine arenaer for naturveiledning. Her ser vi representanter fra Tana museum, Tana Videregående skole, Tanavassdraget fiskeforvaltning og SNO, som alle var med på arrangementet i Tana.

Det manglet ikke på ulike måter å formidle på under disse to dagene, men den aktiviteten som fikk frem både de høyeste lattersalvene og de mest engasjerte

elevene var nok presentasjonen av det tradisjonelle fisket.

BakgrunnVerden mister plante- og dyrearter rask-ere enn noen gang. Rundt 2000 arter står i fare for å forsvinne fra norsk natur, blant

annet fordi vi ødelegger leveområ-dene deres. Norge har som mål

å stanse tapet av naturen sitt mangfold. Å ta vare

på arter og natur-typer er en jobb

for oss alle.

Langsua nasjonalpark ble åpnet i 2011 og i den anledning tok SNO initiativ til et samarbeid om etablering av Barnas natur-oppsyn. En av innfallsvinklene her var å ta tak i kommuneartene som ble tildelt av Miljøverndepartementet i 2008, og sendt ut på postkort. Vi ønsket av elevene skulle

få kjennskap til artene, ikke bare som et bilde på et postkort, men gjennom aktivt å oppsøke arten.

SNO skal drive med formidling, og barn og unge er i denne sammenheng en viktig målgruppe. Gjennom Barnas natur oppsyn får elevene et eierforhold til sine verne-områder, de gjør seg kjent med det biolog iske mangfold et som

Barnas naturoppsyn – ET UNDERVISNINGSOPPLEGG

Den 11. mars 2011 ble Langsua nasjonalpark opprettet – sju år med verneplan prosess var over. Noen var fornøyd, andre misfornøyd – 1000 km2 vernet areal trengte et statlig tilsyn. Da kom tankene – Hva nå? Hvordan skape engasjement og eierforhold til den nye nasjonalparken. Som en løvetanns vei gjennom asfalten dukket ideen om Barnas naturoppsyn opp. Gjennom Barnas naturoppsyn skulle barn inviteres ut i skog og fjell, og på denne måten tilegne seg kunnskap om verneformål, verneverdier og bli kjent med det biologiske mangfoldet i den nye nasjonalparken.

28

Å ta vare på arter og naturtyper er en jobb

for oss alle

Teks

t : K

jølv

Fal

klev

Beskrivelse av opplegget i LangsuaElevene i 6. og 7. klasse gjennom-går under visningsopplegg om Langsua nasjonal park og nasjonalparkens verne-verdier. SNO utarbeider det faglige inn-holdet og tilrettelegger for en skole-dag i nasjonalparken. Elevene vil med utgangspunkt i Forskerspirens metoder og mål fra Mangfold i naturen, løse definerte oppdrag gitt av SNO, og da med hoved-vekt på informa-

sjonsinnhenting. Elevene jobber videre på skolen, benytter innhenta data til presenta sjon er, forbered er innlegg i media og utarbeider presentasjon til kommune-styret.

finnes der og tilegner seg på den måten kunnskap, holdning og verdier. Elevene vil lettere forstå, mestre og bidra i arbeidet med dagens og fremtidas miljøproblemer.

Innhenting av materiale, bearbeiding og presentasjon av funn er sentrale stikk-ord, og det er et mål i seg selv at elevene får anledning til å vise presentasjonen for det lokale kommunestyret og formidle informa sjon til lokal samfunnet.

29

Foto

: Mag

nus

Snøt

un

Foto

: Per

Ola

v H

auge

n

Barnas naturoppsyn – ET UNDERVISNINGSOPPLEGG

Guttene ble ”fanga” i dyregraven

➥

Verdens

beste

klass

erom?

Ring

sdalen

har d

et meste

for å læ

re mer om

villreinen

30

Barnas naturoppsyn

har på kort tid blitt en møteplass –

der naturen er hovedpersonFo

to: M

agnu

s Sn

øtun

2013 ble et prøveår for Barnas natur-oppsyn. Fem av de sju kommunene rundt Langsua NP ønsket å være med. Arter ble fordelt, fagpersoner ble kontaktet og dager ble bestemt. Dette året fikk skole-barna fra Nord-Fron, Gausdal, Nordre-Land, Etnedal og Øystre Slidre oppdrag med å finne ut mer om artene; dobbelt-bekkasin, taiga skinn, skjeggklokke, stor-lom og bjørkemus.

Farnes skule på tur i Ringsdalen, sør for Turtagrø på Sognefjellet.

Skåbu oppvekst på besøk i kommunestyret til Nord­Fron kommune. Tema: Bjørkemus. På bildet blir det studert kjever av smågnagere hentet fra gulpeboller fra ugler.

med sin kunnskap. På våren og høsten dro elevene til fjells for å studere; trane, bjørke mus, marinøkler og horn dykker.

Barnas naturoppsyn – en suksess?Etter gode tilbakemeldinger i 2013 ønsket nasjonalparkstyret å videreføre undervisningsopplegget, Så på våren 2014 kom nye oppdrag til skolene rundt Langsua. Nye arter ble plukket ut og fag-personer ble kontaktet. Flere ønsket å bidra inn i opp legget og forskningsmiljøer, forvalt ere, styremedlemmer og fylkes-mannens Miljøvernavdelingen stilte opp

Foto

: Kjø

lv F

alkl

ev

31

Foto

: Bjø

rn B

ergu

m

Det ble noen fine møter mellom barn, fjell, arter og fagpersoner. Fulle av engasje-ment og stolthet dro de tilbake til skolene sine for å for berede powerpointer, skue-spill, artikler og foredrag. Artikler fra turene kom på trykk i flere lokale aviser og medier.

I forbindelse med utviklingen av Barnas naturoppsyn er det blitt laget opplegg som lett kan kopieres og videreutvikles til andre verneområder. I 2014 ekspan-derte Barnas natur oppsyn til Jotun heimen, Breheimen, Reinheimen og Rondane nasjonalparker. Her var villreinen hoved-tema. Et ønske for Barnas naturoppsyn i årene framover er at det blir banket på stadig flere ordførerdører og kommune-styresaler rundt om i landet.

Ordførerne er stolte av sine ”egne” barn. Og selv den særeste art blir interessant når ett barn forteller om den.

Barnas naturoppsyn har på kort tid blitt en møteplass for barn, forvaltere (på flere nivå), forskere, naturoppsyn og politikere – der naturen er hovedperson.

Om noen år er det nettopp disse barna som skal fylle arbeidsplasser i samfunnet. Om noen år er det kanskje disse som skal sitte å bestemme. La oss gi dem det beste utgangspunkt, la oss så den lille spiren som kan utgjøre den store forskjellen.I 2014 var 300 elever involvert i opp-legget fordelt på Jotunheimen, Breheimen,

Reinheimen, Rondane og Langsua. Elever, foreldre og lærere har sammen med for-valtere, forskere, fjelloppsyn, politikere, naturveiledere og naturoppsynet bidratt til at Barnas naturoppsyn har blitt en suksess. Mangler du planer for natur-veiledningen i 2015, så får en sitere Per Aspelin; Vil du være med, så heng på.

Farnes skule på tur i Ringsdalen, sør for Turtagrø på Sognefjellet.

Barnas naturoppsyn på tur i Gausdal, på leting etter horndykker, med bistand fra Kolbjørn Hoff hos Fylkesmannen i Oppland.

Foto

: Kjø

lv F

alkl

ev

32

SØR-GEORGIA uten reinPUNKTUM FOR FREMMED ART PÅ SØR­GEORGIA – MER ENN 6700 REINSDYR FJERNET

Britisk­norsk samarbeidsprosjekt

Etter oppdrag fra britiske myndigheter har SNO – Miljødirektoratets felt apparat – hatt en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av reinsdy rfjerningen på Sør-Georgia. Nær 1000 dyr ble i 2013 samlet og slaktet av et samisk reindrifts team, ledet av SNO-personell med reindrifts bakgrunn. Samme år og i to påfølg ende feltsesonger har seks profesjonelle jegere fra SNO stått for uttak av i alt 5752 reinsdyr på Sør-Georgia. De britiske myndighetene har stått for den overordnede prosjektledelsen og ellers bidratt med logistikk og noe assistanse i felt.

Reindriftssteamet avfotografert under inndriving av reinsdyr på Busen-halvøya.

Foto

: Car

l-Er

ik K

iland

er

For hundre år siden ble noen få norske reinsdyr satt ut av norske hvalfangere på den sub­antarktiske øya Sør­Georgia. Spesielt de siste tiårene har bestanden vokst kraftig, og reinsdyrene ble etter hvert en så stor trussel mot øyas naturlige plante­ og dyreliv at de britiske myndighetene på øya fant det nødvendig å fjerne hele reinsdyrsbestanden. Statens naturoppsyn (SNO) fikk i oppdrag å yte faglig og operativ bistand til fjerningen. I løpet av drøye to år har en gruppe samiske reindriftsutøvere og seks skyttere fra SNO fjernet mer enn 6700 reinsdyr på øya. Med dette har reindriftssamene fra nord og feltpersonell fra SNO hatt en avgjørende rolle i å avslutte nok et kapittel i den norske hvalfangsthistorien på Sør­Georgia.

Kom med hvalfangerne

I november 1911 ble de første reins-dyrene – sju simler og tre bukker – satt i land av norske hvalfangere. Disse dyrene var tamrein fra Filefjell i Valdres. Hval-fangerne som hadde base på Sør-Georgia ønsket variasjon i kostholdet, og flere rein ble satt ut året etter og i 1925. I løpet av hundre år hadde stammen vokst til ca 6700 dyr. SNO har hatt en betydelig rolle i å bistå de britiske myndighetene med faglige råd, plan legging og uttak av reins-dyrbestanden på øya.

Trussel mot Sør­Georgias naturmiljøÅ fjerne en reinsdyrbestand på flere tusen dyr kan høres drastisk ut, men de britiske miljøvernmyndighetene på Sør- Georgia anså det nødvendig å foreta en total fjern ing av denne fremmede arten for å ta

➥

SØR-GEORGIA uten rein

Teks

t: C

arl E

rik K

iland

er

vare på Sør-Georgias særegne natur. Øya har et enestående naturmang-fold. Her lever blant annet stormfugler ( albatrosser, petreller og lirer), pingvi-ner, elefantsel og antarktisk pelssel. Noen fugler, som Sør-Georgia-piplerke og en underart av spisshaleand (South Georgia pintail) fins bare på denne øya.

Livsmiljøet for flere av fugleartene har vært truet av både rotter og reinsdyr som kom til Sør-Georgia med sel- og hval-fangere. Rottene er en trussel mot egg og

fugleunger, mens reinsdyrene har gjort store innhogg i den sparsomme, naturlige vegetasjonen. Dette har igjen redusert fuglenes hekke muligheter. Det er gjort forsøk som viser at den naturlige vegeta-sjon kommer tilbake når reinsdyrbeitingen opphører. Fjerningen av rottebestanden utføres av South Georgia Heritage Trust, og ventes sluttført i løpet av 2015. Når både reinsdyr og rotter er blitt fjernet fra Sør-Georgia, vil dette uten tvil virke posi-tivt på Sør-Georgias helt spesielle dyreliv og naturmiljø.

Omfattende feltoperasjon, der også samisk tradisjonskunnskap ble tatt i brukFeltoperasjonen var planlagt gjennom-ført over to år og tok til ved årsskiftet 2012/2013. Da reiste seks personer fra SNO og ti personer fra reindriftsmiljøet i Finnmark og Nord-Sverige til Sør- Georgia for å starte arbeidet med gjerding, samling og slakting av nær rein på halvøya Busen. Nær 1000 dyr ble slaktet, og 929 av disse ble fraktet ut til en innleid fiske-tråler som fungerte som slakteskip.

En reinsbukk har falt i Fortuna Bay

Satelittbilde av Sør-Georgia. På de oransje halvøyene i nordøst lever reinen,

Busen den nordligste og Barff lengre sør.

33

Foto

: Lar

s G

angå

s

3434

Foto

: Car

l Erik

Kila

nder

Foto

: Car

l Erik

Kila

nder

De nærmeste år vil de lokale myndighetene saumfare de tidligere

reinsdyrområdene for å forsikre seg om at det ikke skal være et eneste reinsdyr

igjen på Sør-Georgia

Frimerket viser SNO-skytter Knut Nylend i aksjon ved Carlita Bay.

Foto på frimerket: Carl Erik Kilander.

Henrik I. Eira (SNO Kautokeino), som ledet reindriftsteamet i felt, oppsummerer sine erfaringer slik: - Både samling og slakting av rein var vi jo vant med, men på Sør-Georgia møtte vi en del nye utfordringer. Været kan skifte raskt, særlig på grunn av spesi-ell topografi og plutselige kastevinder. Dette ga spesielle utfordringer i forhold til logistikken, ikke minst fordi samling og slakting av reinen måtte gjennom-føres etter en stram tidsplan. Vi var blant annet av hengige av båttransport til for flytting av mannskap og til å frakte reinsdyrskrotter fra slakteplassen på land og ut til et slakteskip. Flere ganger måtte slik transport utsettes eller avbrytes på grunn av været. Jeg vil også nevne at all pelsselen i terrenget var en ut fordring før vi ble vant til å takle den. Men til tross for de spesielle utfordring ene synes jeg job-

ben gikk bra innenfor den tidsrammen vi hadde til rådighet. Og vi med erfaring fra reindrift føler at vår kunnskap var nyttig.

Mye å gjøre for SNO sine skyttereI den første feltsesong felte de fire skyt-terne 2567 dyr på de to halvøyene Busen og Barff. På grunn av logistikk-messige begrensninger på halvøya Barff og høye kostnader forbundet med inn-

driving og slakting, besluttet de britiske myndig hetene at man i 2014 skulle ta ut resten av reinsdyrene kun ved skyting fra bakken. I januar-februar 2014 stilte SNO derfor med seks skyttere som felte

ytterligere 3140 dyr på halvøya Barff.

SNO-skytteren Lars Gangås opp-summerer sine inntrykk slik etter to felt sesonger på Sør-Georgia:- Det som møtte oss var et utrolig dyreliv, med voldsomme mengder

av pelssel, pingviner, fugler – og reinsdyr. Hvor mange reinsdyr det egentlig var snakk om, gikk etter hvert opp for oss – da vi satt i teltet på kvelden og sum-merte dagens fellinger. Nesten sjokkerte de første dagene, og etter hvert kun konsentrert om å fullføre jobben på best mulig måte. Det var også tilfredsstillende å komme tilbake til områder vi hadde tømt bare noen dager tidligere, og oppdage at vegetasjonen allerede hadde rukket å vokse! At reinsdyrene hadde hatt en bety-delig påvirkning på øya var ikke vanskelig å se. Det hadde vært utrolig interessant å kunne besøke øya om noen år for å kunne se resultatet av jobben vi gjorde!

Rekognosering av Barff-halvøya med helikopter høsten 2014 avdekket en gjenværende reinsdyrflokk, og i januar 2015 felte SNO-skyttere 45 dyr – forhåpentlig de aller siste på øya. Av en samlet bestand på noe over 6700 dyr har

SNO sitt feltteam på Sør-Georgia 2014, f.v. prosjektleder Carl Erik Kilander sammen med de seks SNO-skytterne Tord Bretten, Tore Solstad, Knut Nylend, Peter Hermansen, Lars Olav Lund og Lars Gangås.

Før slakting ble dyrene ledet inn i dette samlegjerdet og videre inn i slaktekveet bak haugen på bildet.

Britene takker med frimerke og nye navn på kart

De britiske myndighetene på Sør-Georgia har nylig markert reinsdyrutryddelsen og den norske feltinnsatsen med et frimerke som viser en av SNO-skytterne under arbeid i felt. I tillegg har nye kart for Sør-Georgia fått to stedsnavn knyttet til feltoperasjonen: Sámi Bay på Busen og Rangers Ridge på Barff-halvøya (se baksidebildet).

35

Foto

: Car

l Erik

Kila

nder

Nok et kapittel i den norske hvalfangst perioden er avsluttetDet var nordmenn som sto for inn før ingen av reinen på Sør-Georgia. Når en i dag ser miljøeffektene av hundre års beiting og tråkkslitasje, er det på sin plass at nettopp

SNO sine skyttere dermed stått for uttak av i alt 5752 reinsdyr på Sør-Georgia. De nærmeste år vil de lokale myndig-hetene saumfare de tidligere reinsdyr-områdene for å forsikre seg om at det ikke skal være et eneste reinsdyr igjen på Sør-Georgia. I tillegg vil de også overvåke prøveflater der en kan måle endringer i naturtilstand en etter at reinsdyrene er blitt fjernet.

Fjerningen av en norsk art på fremmed jord ser ut til å ha lykkes.

Foto

: Car

l Erik

Kila

nder

Foto: Tore Solstad

Krevende inndrivingsoperasjon. Her drives en reinsflokk gjennom et trangt pass ved Strømnes.

Allerede etter ett år uten rein og beiting er vegetasjonen på vei tilbake. Her fra Louisa Bay

På nyåret 2015 felte SNO­skytterne Tore Solstad og Peter Hermansen ytterligere 42 gjenværende reinsdyr. Her bærer de kjøtt fra felte dyr.

norske miljømyndighet er har kunnet bistå med å fjerne reinsdyrene igjen. Fjerningen av en norsk art på fremmed jord ser ut til å ha lykkes, og det meste av jobben er blitt utført av Miljødirektoratets eget felt apparat.

36

SNO i Myanmar

Målet med ”våtmarkspakken” er å øke bevisst heten om og bidra til å styrke vern

og forvalt n

ing av våtmarks områder.

Lokalbefolkningen ble orientert om arbeidet og prosjektene på inf

orm

asjo

nsm

øte.

37

➥

SNO i Myanmar

Teks

t og

foto

: Per

Esp

en F

jeld

Siden 2012 har Statens naturoppsyn (SNO) vært involvert i et utviklings­prosjekt i Myanmar hvor Miljødirektoratet har hovedansvar. Per Espen Fjeld er SNOs representant i prosjektet som omfatter bl.a. oppbygging av kompetanse på forvaltning av biologisk mangfold og verneområder.

Bakgrunn for samarbeidetI 2011 ble The Union Minister, H.E. U. Win Tun, Ministry of Environmental Conservation and Forestry (MOECAF) invitert til Norge, og i oktober 2012 var han i Norge med en større delegasjon. Det var starten på et samarbeid og ut viklingen av flere prosjekter. Fra norsk side har Miljødirektoratet hoved ansvaret for to av disse, hvorav det ene skal bidra til at Myanmar oppnår bedre vern og forvaltning av sitt naturmangfold og sine verneområder. Etter en ‘flying start’ med flere pilotaktiviteter har det tatt noe tid å få på plass nødvendige avtaler og beskriv-else av et treårig prosjekt (2015-2017). Prosjektet har fått navnet «Conservation

of biodiversity and improved management

of proteced areas in Myanmar».

Utfordringer for biomangfold og verneområderMyanmar er inne i en periode med rask forringelse av biologisk mangfold. En hovedårsak ligger i en stor og fattig befolkning som er helt avhengig av å

høste fra naturen og bruke arealer til land-bruk som dyrking, beiting og skogsdrift. Skogsområder hugges eller brennes for å gi plass til nydyrking. Etter en stund er nydyrkingsområder utpint og stadig nye områder må tas i bruk. Også inne i verne-områder er det en betydelig endring av arealer gjennom ulovlig fjerning av skog. Ulovlig jakt og annen høsting av natur-ressurser har også stor innvirkning på bio-mangfoldet. Mange arter finnes i dag bare i verneområdene, og noen av disse blir også der etter strebet hardt. For eksempel den endemiske underarten av hjortedyret Eld’s Deer, kalt Thamin, finnes i dag bare i to verne områder og i små bestander. Den er utsatt for betydelig tjuvjakt hvilket anses som en kritisk faktor for artens overlevelse i landet.

En annen utfordring er manglende kompe tanse og ressurser i den lokale verne områdeforvaltningen. Det kan være mange ansatte i et verneområde, men få med relevant kompetanse. Utstyr som vi i Norge anser som basisutstyr for

MYANMAR Myanmar er omtrent dobbelt så stort som Norge i areal, og det har en befolkning på om lag 54 millioner fordelt på 135 folke grupper. Stor variasjon fra områder i sør med korallrev, regnskoger, store elve-systemer og lavland skoger til områder lengst i nord mot grensen til Kina hvor fjellene går opp i 5800 moh. med snø og isbreer. Det er 39 verneområder i landet som dekker til sammen 5,75% av arealet. Ytterligere 7 verneområder (1,09% av arealet) er fore-slått. Dette er langt bak målet som Myanmar har forpliktet seg til i henhold til den internasjonale konvensjon om biologisk mangfold (CBD). Her er målet at 17% av landarealet og 10% av kyst og marine områder skal vernes. Kunnskapen om landets biodiversitet er mangel-full. Landet har mange endemiske arter og underarter som gir dem et særlig forvaltningsansvar. Myanmar er klassifisert som en av verdens 25 « biodiversity hotspots».

Ramsarområdet Moeyungyi Wildlife Sanctuary er et av de prioriterte

verneområdene

Målet med ”våtmarkspakken” er å øke bevisst heten om og bidra til å styrke vern

og forvalt n

ing av våtmarks områder.

38

Foto: Kjersti Hansse

n

Thomas Johansen, SNO Tromsø, underviser om bruk av GPS. Etter teorien var deltagerne ute

og prøvde utstyret i felt.

feltvirksomhet er mangelfull eller full-stendig fraværende. Kunnskap om hva som faktisk finnes i verneområdene er

begrenset. Ofte oppgis f.eks antall arter av pattedyr i en nasjonalpark til å være en 6 – 10 arter. Da menes de større « viktige arter» som hjortevilt, villsvin, rovdyr osv. Tallrike arter av flaggermus, ekorn

og gnagere er ikke medregnet. Det viser at bredden i det bio logiske

mangfold ikke er et fokus.

Prosjektet

Prosjektets hovedmål er å styrke kapasitet og kompetanse i alle ledd i naturforvaltningen i Myanmar. Det vil si fra og med sentralt i departement og helt ned til ansatte i de enkelte verne-områder. Prosjektet skal gi et viktig bidrag til landets egen «National Biodiversity

SNO var med å arrangerte det første kurset noen gang for Park Wardens fra 20 verneområder spredt over hele landet. Kurset ble holdt i Popa nasjonalpark, midt i landet. Dette var første gang de var samlet – en parallell til feltsamlingene SNO hadde de første årene.

39

I Norge har vi oppdrett av fjellrev for å styrke den trua bestanden, mens de i Myanmar har

oppdrett av skilpadden Burmese star tortoise (Geochelone platynota), en landlevende

skilpadde som er ettertraktet som kjæledyr.

Myanmar har et stort biologisk mangfold og flere endemiske arter, slik som denne underarten av Eld’s deer,eller Brow-antlered Deer, som lokalt heter Thamin (Rucervus eldii thamin). Den er sterkt truet pga avskoging og ulovlig jakt og bare noen få hundre individer var igjen på 1970-tallet. Bestanden er nå i svak vekst.

Strategy and Action Plan (NBSAP)». Det er valgt ut 6 større verneområder hvor det skal gjøres mer intensivt arbeid og hvor det endelige målet er å få i gang en prosess med forvaltningsplaner eller ferdige utkast til planer.

I hovedsak dreier prosjektet seg om tre hovedsatsingsområder:1. Opplæring og kursing på alle nivåer2. Fornuftig bruk av våtmarker

(‘wise use’).3. Økt kunnskap om og bedre forvaltning

av 6 prioriterte verneområder

Det første satsingsområdet omfatter en kursserie for parksjefer og andre utvalgte i 20 verneområder samt ansatte i departe-mentet. Et innledende kurs er allerede avholdt. Det var en stor suksess og var en milepæl da det var første gang de møttes fysisk og fikk snakke sammen. Det var som en god gammeldags SNO- feltsamling! Det vil også bli intensive kurs for flere av de ansatte i hver av de seks utvalgte områdene.

Av andre stikkord kan også nevnes utvekslingsstudenter (MSc ved NTNU), studieturer og ulike naturforvaltningskurs i naboland (India, Thailand).

En «våtmarkspakke» inngår i det andre satsingsområdet og gjennomføres i nært samarbeid med eksperter fra Ramsar-konvensjonen, Målet er å øke bevisst-heten om og bidra til å styrke vern og forvalt ning av våtmarks områder. Prosjekt et har allerede bidratt til å fornye et informasjonssenter.

Det tredje satsings-området er knyttet opp mot å bedre kartlegging av hva som faktisk finnes i områdene – ‘base-line studies’. Det har alt kommet inn nye spennende resultater fra første runde med bruk av viltkameraer og fugle takseringer. I denne prosjekt-delen er ambisjonen å utvikle over-våkingssystemer og ikke minst få på plass forvaltnings planer.

Hvorfor er SNO med i dette prosjektet?Det ble i en tidlig fase av samarbeid et klart at mye av det Myanmar uttrykte ønske om å få assi stanse til, spesielt styrking av kompetanse og kapasitet, er oppgaver som ligner mye på det SNO gjør i Norge. De mangler blant annet utstyr og kunnskap om GPS-bruk, og det er

mangelfull dokumentasjon av felt aktivitet og observasjoner. Rutiner for oppsyn og innsamling av relevant miljødata i felt er heller ikke på plass. For SNO har Per Espen Fjeld vært en del av teamet i direktorat et og vært med på å utforme prosjekt et. Leder av prosjektet er Jan Petter Hüberth

Hansen ved Natur avdelingen. I arbeidet i Myanmar har

også Thomas Johan-sen fra SNO deltatt som instruktør på det første store kurset for ansatte i 20 verne-

områder. Veien videre for SNO vil være å bidra i kurs

og opplæring på felt relaterte temaer, delta på oppsyns patruljering og dele erfaring er med ansatte i verne områdene, samt utvi-kle naturveilednings opplegg for bruk mot skoler og lokal befolkning. Prosjektet løper ut 2017.

Det er valgt ut seks større verneområder hvor det skal gjøres mer

intensivt arbeid

40

Stein Arne Brendryen skuer utover deler av sitt o

ppsy

nsrik

e. F

oto:

Eiv

ind

Fald

et

Året rundt SOM REGIONALT ROVVILTANSVARLIG

Midt oppe i årsavslutning, rovvilt kontaktsamling,

forberedelse til vinterens feltarbeid og ansettelsen

av to nye rovviltkontakter kommer et nytt oppdrag fra

ledelsen i Trondheim: skriv en artikkel om året som

regionalt rovviltansvarlig. Det passer jo i og for seg

godt, da dette tross alt er den roligste tida på året.

mennene. I Hedmark tok vi da også over et meget kompetent mannskap med rovvilt kontakter, der noen av dem hadde vært med siden 1983.

Jeg bor i Folldal kommune, en kommune som ligger nord-vest i Hedmark, opp mot

Ja, jeg trives i jobben i Statens naturoppsyn (SNO) som regionalt rovvilt ansvarlig i Hedmark. En jobb som jeg har hatt siden juni 2001, da SNO tok over dette ansvaret fra Fylkes-

Nysnø og vindstille gir optimale sporingsforhold, om det ikke blir for mye snø.

40

Hedmark er den eneste regionen i landet

med mål om ynglende bestander av alle de

store rovdyra

41

Året rundt SOM REGIONALT ROVVILTANSVARLIG

Teks

t: S

tein

Arn

e Br

endm

yren

Foto

: Eiv

ind

Fald

et

Hjerkinn og den kjente E-6, moskus og Villreinsenteret. Jeg har kontor i Foll-dal sammen med kollega Eivind Faldet, rovvilt medarbeider, og i et kontorfelles-skap med bl.a. Folldal fjellstyre.

Året som regionalt rovviltansvarlig i

Hedmark innebærer arbeid med alle de 5 store, bjørn, ulv, gaupe, jerv og konge-ørn og gir full stilling til både meg og Eivind med rovviltarbeid. Dette er arbeid både i form av skadesaker på bufe og bestandsregistrering. Til denne jobben har jeg også det faglige ansvaret for rov-

viltkontaktene i fylket. Hedmark fylke er i rovvilt sammenheng region 5, og er den eneste rovviltregionen i landet med mål om ynglende bestander av alle de nevnte rovvilt arter. I Hedmark er vi flere fast an satte i SNO som er med på rovvilt arbeidet; Ole Vangen, naturoppsyn

42

Femundsmarka og regionansvarlig for de mindre verneområdene i Hedmark. Lars Gangås, fellingsleder i Sør-Norge, Erik Ydse, naturoppsyn i Forollhogna og Erik Ola Helstad som gjør det meste, i tillegg til rovviltkontaktene.

Ja da er vi godt i gang med gjennom-gangen av året, men jeg kan forsøke å ta litt ettersom året går. Vi kan starte med at det kommer snø og vi begynner med sporinger primært på familiegruppe gaupe og ulv. Det er stort sett ynglinger som blir registrert i rovviltsammenheng, da det er dette som er styrende målset-tingen i rovviltsammenheng. Alle 8 rovviltregionene i landet har en eller flere målsettinger om et antall yng-linger av rovvilt, og SNO gjør stort sett all registreringsjobben i felt for at disse skal verifiseres og bli gjel-dende i bestandstallene som kommer fra Rovdata etter å ha tygd seg gjennom våre felt registreringer.

Vel, vi var på snøføre og gaupe. I praksis er det tilfeldige observasjoner fra folk som er grunnlaget til at SNO reiser ut på spor ing. Det er ofte rovviltkontaktene som er ute og sporer på disse tilfeldige melding ene. Alt som gjøres på disse turene er instruks-festet. Instruksene er nå felles med Sverige, noe som er veldig fornuftig og bra. Det er jo felles bestander! Når rovvilt-

kontaktene har utført jobben med sporing og alle andre registreringer som skal gjø-res, legger vi i Hedmark inn dette i Rovba-sen selv. Regionansvarlig går så gjennom arbeidet og kontrol lerer at alt er gjort etter gjeldende instruks og sender dette videre til Rovdata. Når det gjelder ulv er oppgaven litt anner ledes og delt med Høyskolen I Hedmark, avd Evenstad. For SNO har vi ansvaret for det som kalles for streifulv, altså dyr som ikke har bestemt seg for om de skal være et sted eller gå videre. I Hedmark har vi flere varianter, både streifdyr og stasjonære enkelt-ulver, revirhevdende par og familiegrupper

(flokker) av ulv. Det er Evenstad som har ansvaret for de tre siste variant ene med stasjonær ulv. Siden ulvesonen stort sett er fylt opp med stasjon ære ulver og ulve-revir, så har SNO i praksis ansvaret vest for Glomma og nord i fylket. Vi sporer og registrerer oppførsel og samler inn DNA prøver etter ulven. Er det en DNA-prøve som fungerer så finner Rovdata ut hvilket kjønn dyret har og hvor det kommer fra. Slektstreet til skandi naviske ulver er som de fleste vet, ganske så komplett!

Gaupe spores til 28. februar, for da begynner paringstiden og sjansen for at hannene følger hunngaupene øker selv-sagt, og vi kan ikke si at flere dyr i lag er familigruppe.

I februar/mars er vi kommet til jerven. Jer-vetispa yngler nå, og jobben vår er å finne flest mulig ynglehi for bestandsregistre-ringen. Dette sammen med innsamling av DNA-prøver etter 1. januar og ut snøse-songen utgjør bestandsregistreringene på jerv. Til dette arbeidet er vi flere som er på farten, vi fast ansatte og 12-13 rovvilt-kontakter og andre engasjerte for jobben.

Her er det viktig å være på og passe på vær og føreforholdene. Kanskje er det bare et par virkelig gode dager i fjellet der alle forhold er topp i denne perio-den; god sporsnø over store områ-der, vindstille overalt, sol, … ja dere

skjønner. Jervregistreringen foregår stort sett med snøskuter. Her blir det lange dager ettersom arbeidslyset blir lengre og bedre dag for dag. Det er mange gode dager og opplevelser fra dette arbeidet for en som har vokst opp i fjellbandet og liker våren i fjellet.

Da har vi kommet til april/mai og bjørnen har kommer ut av hiet. I Hedmark kom-mer som regel de første bjørnene ut i mars/april. Også på bjørn er det selvsagt viktig med sporføre, og det kan være litt

Ved merking og felling av rovdyr blir det ofte brukt helikopter

Noen av rovdyra er radiomerket og må peiles inn

I praksis er det tilfeldige observasjoner fra folk som er grunnlaget til at SNO

reiser ut på spor ing.

Kontro

ll av

rein

kada

ver

Foto

: Ola

Eiri

k H

elst

ad

Foto

: Eiv

ind

Falle

t

Foto

: Eiv

ind

Falle

t

43

vrient med skare oppi åsene og barmark når bjørnene slepper seg ned i dalførene etter mat. Den første maten er ofte maur og elg. Vi sporer bjørn til vi finner DNA-materiale. Dette er som regel ekskrement, men det kan også være hår. Det er ofte det henger igjen hår på kvister og grein er i sporløypa. Er det gode sporforhold er det sikreste stedet å finne DNA-prøve i og ved hi. Nå må vi kombinere jerv- og bjørne-registrering ene. For å gjøre det enda litt mer komplett er det også nå vi ofte får

oppdrag om eventuelle hiuttak på jerv og uttak av bjørn som er i områder der det har vært betydelige bjørne skade på sau og der potensialet for slikt er stort.

På våren er det mange ungulver som skal ut fra reviret de er født i, og skal manøvrere seg på egenhånd som ettåringer både gjen-nom andre ulverevir og der vi mennesker ferdes og alt vi har laget. Samtidig så er det ofte nå de fleste av dem kommer dit det er sau. Alt dette kan gi oss en del oppgaver.

Da er vi ferdig med snøføret og det er kadaversesongen som skal starte. Det er alltid en del møter på denne tida, og mange vil selvsagt høre litt om det vi har registrert i løpet av vinter og vår. Det er nå rett før sau og bufe skal ut på utmarks-beite. Nå starter den andre hoveddelen for rovviltkontaktene, skadedokumenta-sjon. I praksis skjer dette ved at dyre-eierne kontakter rovviltkontaktene når de, eller noen andre, har funnet skadd eller død sau som er mistenkt tatt av rovvilt. Rovviltkontaktene undersøker og skriver en feltrapport og legger det inn i rovbasen med bilder som viser skaden. Dette ser region ansvarlig på igjen og setter ende-lig konklusjon, samt at vi etter det sender svarbrev til dyreeier om hva konklusjonen av vår undersøkelse ble. Skadedokumen-tasjonen er en viktig del av grunnlaget for erstatningsoppgjøret for bufeeierne.

Sau og anna bufe er stort sett innenfor gjerder og fjøsvegger utpå høsten, og alt roer seg ned. Da har vi kommet til jakta, for dem som er driver med slikt. De fleste i SNO-Hedmark gjør det! Det er ofte på høsten og mot jul at det står avspasering på ukeplan.

Men.. nå har dere oppdaget at hvis spor-snøen har lagt seg, er vi i gang igjen med gaupe og ulv…

Alternative metoder til å finne jervehi har vært prøvd uten særlig hell.

Med mange informanter og mange medhjelpere blir det mange telefoner både hvor som helst og når som helst.

Planlegging av arbeidet

Kontro

ll av

rein

kada

ver

Foto

: Ola

Eiri

k H

elst

ad

Foto

: Eiv

ind

Falle

t

Foto

: Ola

Eiri

k H

elst

ad

Foto

: Eiv

ind

Falle

t

44

Mårhundhund

Det kommer årlig inn ca 100 meldinger om observasjoner av mårhund i Norge, se side 60 . Så langt det er mulig blir disse kontrollert av Statens naturoppsyn. En del av meldingene er synsobservasjoner der det ikke er mulig å kontrollere spor. Slike meldinger blir registrert, og ved gjentatte meldinger fra samme område blir det satt i gang kameraovervåking eller fangstforsøk.

Nytt verktøy når det gjelder verifisering av mårhundobservasjoner er en to år gammel Nova Scotia Duck Tolling Retriever med navnet Fokus. Hunden er trent opp ved Midtnorsk hundesenter på Bangsund i Nord Trøndelag (v/ Børre Aasbø). Fokus er stasjonert i Steinkjer, og driftes av SNO v/ Arne Jostein Devik. Hunden markerer mårhund ved å sette seg på mårhundsporet. Den er ikke trent opp til å spore mårhund, men markerer dens tilstedeværelse.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever, eller toller som den blir kalt til hverdags, er en hunderase med stor personlighet, sterk egenvilje og høy intelligens. Fokus er en leken og lærevillig hund som trenger mosjon daglig som andre hunder, men enda viktigere er det å aktivisere den på en slik måte at den får brukt hodet. Mental stimuli er like viktig som fysisk aktivisering. Aktiviseringstreningen foregår for det meste med ballkasting, som er med på å øke konsentrasjon og søkeutvikling. I tillegg blir det gått turer i skog og mark

Tjenestehund i SNOSNO har i dag 11 hunder i sin tjeneste. Dette er i hovedsak hunder som er knyttet til fellings laget og rovviltarbeidet vårt. Disse hundene dekker ulike bruksformål knyttet til sporing og felling av rovvilt. Vi har også en hund som er spesialtrenet til å markere på mårhundspor. I tillegg har flere ansatte i SNO private hunder som benyttes til uttak av mink i verneområder.

Foto

:

Arne Jostein Devik er matfar til Norges eneste mårhundhund – Fokus.

45

Teks

t: A

rne

Jost

ein

Dev

ik o

g Ev

en B

jørn

es

med selen som blir brukt under reelle oppdrag, dette for å teste/trene vekk falske sitt. Fokus er smart nok til å teste fører om han kan lure til seg en godbit.

For at treningen skal bli optimal, har Miljø-direktoratet en avtale med Midtnorsk hundesenter om to treningsuker årlig på levende mårhunder i Haparanda i Sverige. På disse treningsturene vet vi med inntil 100 % nøyaktighet hvor det har gått mårhund, og når den var aktiv. I Haparanda sommeren 2014, satte Fokus seg på mårhundsporet hver gang vi krysset det. Siste gang vi krysset et spor var det to døgn gammelt og Fokus satt som et lys.

Fokus ser ut til å bli et meget godt hjelpemiddel når det gjelder verifisering av mårhundaktivitet. Der det er mistanke om mårhundaktivitet, kan det være en mulighet å få disse bekreftet/avkreftet med hjelp av Fokus – uansett hvor det er i landet.

Fokus markerer sporfunn ved å sette seg ned.Sandy trenes på duftdiskriminering med bjørne hår i en av koppene. Hunder markerer ofte bjørnespor ved å gni seg i sporet

Bjørnehund

SNO får alle oppdrag med ettersøk av skadet bjørn. Vi får også ulike

utrednings- og fellingsoppdrag knyttet til bjørn. I alle tilfeller vil gode hundeekvipasjer være et veldig viktig verktøy for å sikre godt og effektiv gjennomførte

oppdrag, både i forhold til sjansen for å lykkes, sikkerhet for personell

og for at oppdraget løses på en human måte i forhold til bjørnen.

En av de aller viktigste egenskapene til bjørnehunden, er å kunne individspore bjørn. Den må spore godt, være spornøye og god på sporopptak, samt være god å lese for føreren. Dette er arbeidskrevende, og det er bare et lite antall ekvipasjer som har potensialet til å bli virkelig gode. Dette går ikke bare på hundens egnethet, men også på førerens kompetanse og egnethet. I SNO har vi blant annet prøvd labrador. Hunderaser som ikke er spesielt interesserte i hårvilt er i utgangspunktet lettere å få til å bli gode sporere på bjørn. Disse tjenestehundene blir trenet på samme måte som hunder i politi og tollvesen. Forskjellen er at våre hunder blir trenet på aktuelle viltarter og ikke på narkotika, sprengstoff etc. Første gang vi gjennom SNO fikk trene gjennom Det skandinaviske bjørneprosjektet var i 2002. Vi fikk sporet på spor som var 24 timer gamle, og eldre. I og med at bjørnene var GPS-merket, fikk vi fasit på hvor godt hundene sporet.

En spor-spesialist vil ikke gjøre annet enn å følge sporet til bjørnen. I en god

ekvipasje med spisshund, vil hunden gi fører tydelig signal på avstand mellom bjørn og hund. En bjørn (spesielt om den er skadet) vil bevege seg/oppholde seg i tett vegetasjon, og det kan være umulig å få visuell kontakt. Med spisshunden vil du vite når du ikke skal gå nærmere, og når hunden kan slippes. En slik ekvipasje er med andre ord det beste HMS-tiltaket som kan iverksettes, samtidig som den kan sikre at oppdraget blir utført på en effektiv og human måte.

I 2014 fikk vi gjennom bjørneprosjektet for første gang mulighet til å peile eller spore oss inn på radiomerket bjørn i dagleie. Når bjørnen forlot dagleie fikk vi sporet etter den noen hundre meter. Målet med denne treningen er at man skal kunne lese på hunden når de kommer inn på bjørnen, og se om de tørr å gå innpå. I august 2014 fikk vi også anledning til å slippe hundene på radiomerket bjørn. Målet var å se om motet var stort nok til å gå inn på og skjelle på bjørnen.

Status per i dag er at vi har hunder som til dels sporer bjørn meget bra. Vi har også spisshunder som i bånd markerer og sporer godt, men vi har fortsatt et stykke igjen før vi har hunder som kan slippes og som har mot nok til å stille bjørnen i los.

SNO har få oppdrag i løpet av et år på bjørn. De oppdragene vi får er til gjengjeld de mest kompliserte. Dette krever at vi til enhver tid har den beste kompetansen for å løse dem. Dette er møysommelig og tidkrevende arbeid.

Labradoren Sandy Fo

to: E

rik O

la H

elst

ad

46

Skjærgårdstjenesten – EN VIKTIG SAMARBEIDSPARTNER FOR SNO

Skjærgårdstjenesten ble først etablert i Oslo fjorden i 1992 etter initiativ fra Miljøvern­departementet med det formål å få etablert en operativ tjeneste som skulle drive

renovasjon og skjøtsel i de mest brukte frilufts områdene i hele fjorden, fra svenske grensen i øst til Telemarks kysten. I dette sam arbeidet

deltar også kommunene, fylkeskommunene og Staten med økonomiske bidrag.

I dag er Skjærgårdstjenesten etablert i hele kyststrekningen forbi Lindesnes til og med Bergen. Antall båter som inngår i flåten til Skjærgårdstjenesten, utgjør i dag totalt ca 40 båter av varierende størrelse. Felles for disse er at de bærer

fargen og logoen til Skjærgårdstjenesten.

Mannskapet ombord har god kompetanse til å utføre de opp gavene som skal gjøres.

Primæroppgavene til Skjærgårdstjenest en er renovasjon, vedlikehold og skjøtsel av de offentlig eide friluftsområdene langs kysten. De driver også informasjons- og

46Foto

: Haa

kon

Haa

vers

tad

Heia

47

Skjærgårdstjenesten – EN VIKTIG SAMARBEIDSPARTNER FOR SNO

holdningsskapende arbeid rettet mot brukere av skjærgården. Samtidig utøver de naturoppsynsoppgaver på vegne av SNO. Som en følge av dette har båtene SNO logo ved siden av egen logo.

Skjærgårdstjenesten samarbeider tett med SNO på mange områder. For eksem-pel gjelder dette frakt av beitedyr, trans-port av mannskap og skjøtsels utstyr i forbindelse med pågående skjøtsel i verne områdene. Skjærgårds tjenesten utfører også flere skjøtselsoppgaver hvor de er innleid av SNO gjennom egne tjeneste kjøpsavtaler.

Samarbeidet med Skjærgårdstjenesten er tett både i og utenfor sommer sesongen og årets bestilling fra SNO plan legges i god tid for best å kunne tilpasses kjerne-oppgavene til Skjærgårds tjenesten. Det ble i 2014 gjennomført kurs og kompetanse heving i naturoppsyn for alle enhetene, i regi av SNO. Dette ga grunn-lag for til deling av tjeneste bevis, noe som er nødvendig for å kunne utføre natur-oppsyn på vegne av SNO.

Skjærgårdstjenesten har en multi-funksjonell drift. Kjerneoppgaver som renovasjon, vedlikehold, tilrettelegging i frilufts områder og skjærgårdsparker ut føres parallelt med oppdrag gitt av SNO. De er så å si daglig på sjøen om sommer en og holder store områder fri for søppel. Alt fra utedo til brygger, etablerte bålplas-ser og informasjonsskilt holdes presenta-ble. Hver vår transporteres store mengder søppel sjøveien fra strand sonen til god-kjente mottak på land. Beitedyr fraktes ut på øyene på forsommeren og inn igjen på høsten. Innimellom dette dukker det altså

Rydding og brenning av buskfuru og einer i Ytre Hvaler nasjonalpark. Foto: Haakon Haaverstad

Foto

: Eiv

ind

Børr

esse

n

opp bålbrenning på svaberg, løse bikkjer, ulovlige garn og folk som bryter ferdsels-forbudet i verneområdene. Sist men ikke minst – masse henvendelser fra publikum som ønsker informasjon om de områdene de planlegger å ferdes i.

Neste sommers planer legges i fellesskap tidlig på vinteren, så det er bare å vente på en ny sesong hvor den gode sam-gangen mellom Skjærgårdstjenesten og SNO kommer til gode for miljøet og de som ferdes i kystområdene.

Teks

t: H

aako

n H

aave

rsta

d

Heia

48

I en operativ felt organisasjon med store årsvariasjoner og mye vind og vær er det selvsagt svært viktig å ha bevisst het og kunnskap omkring HMS­utfordringene. En del av HMS­arbeidet vil naturligvis være å bygge nødvendig kompetanse i organisasjonen gjennom systematisk oppfølging, utvikling av instruksverk og mer kunnskap og trening for feltpersonellet. Se side 55 for resultatet for 2014.

I 2014 besluttet SNO å foreta en grov- kartlegging av de ulike arbeidsoperasjon-ene, utstyr og andre forhold knyttet til gjennomføringen, og hvilken type risiko dette medfører. De mest risikoutsatte områdene ble så prioritert for videre opp-følging gjennom Risiko- og sårbarhets-analyser (ROS). SNO gjennomførte tre HMS-relaterte analyser i 2014; bruk av små båter, snøskuter og psykisk belast-ning i SNO. Det ble gjort en grundig jobb i samarbeid mellom SNO lokalt, våre

BåtsikkerhetGjennomføring av de obligatoriske kurs ene gir følgende status for 2014: For å fylle kompetansekravene til små båter (under 24 fot) i SNO skal man ha gjennom ført båtsikkerhets opplæring, inkludert øvelser knyttet til havari/ redning og liv reddende første hjelp, jfr. HMS­instruks 3. Til svarende skal de som kjører store båter (over 24 fot) i SNO, fylle krav ene som foreligger i HMS­instruks 10. Det innebærer at båtfø-rer skal ha godkjent båtfører prøve og maritimt radio sertifikat klasse SRC (eller bedre). For øvrig har båtfører ansvar for å overholde egne instrukser for montert tilleggs utstyr og det påligger et ansvar for periodisk vedlikehold og føring av dekks-dagbok med rapporteringer. De som ikke fyller kompetanse kravene skal gjennomgå nødvendig opplæring innen 2015.

Kursene er primært gjennomført gjennom Falck Nutec i Trondheim, og vi erfarer at

verneombud og ledelsen. I ROS- analyser foretas vurderinger av sannsynlighet for - og konsekvens av ulykker, hvor man kom-mer ut med et antatt risiko nivå. En vesent-lig del av ROS- analysene dreier seg om å finne tiltak som kan redusere risiko og å forebygge frem tidige ulykker.

To risikoutsatte arbeidsoppdrag ble videre valgt ut for kompetanseheving i 2014 – båt- og vintersikkerhet.

HMS i fokusARBEIDET MED BÅT­ OG VINTERSIKKERHET I SNO

Sikkerhetskurs ved Falck Nutec i Trolla, Trondheim 2014. Sikkerhetskurs ved Falck Nutec i Trolla, Trondheim 2014.

Foto

: Mag

nar

Skar

et.

Foto

: Mag

nar

Skar

et.

49

Teks

t: B

erit

Joha

nne

Eids

mo

➥

dette er en fin anledning for våre folk til å møtes og dele kunnskap, noe som bidrar til å bygge en felles sikkerhetskultur i SNO.

Personell i seksjon Kyst har spesielle ut fordringer gjennom båtfører ansvaret som innebærer vedlikehold og opp følg ing av stor båt, og ikke minst i å ferdes i krev ende

farvann i all slags vær. Det er imidlertid stor bevissthet omkring viktig heten av å melde avvik, herunder hele spennet fra utstyrssvakheter til nesten ulykker og ulykker, noe som har gitt nyttig erfarings deling og gode innspill i revisjons- og utviklings arbeidet i SNOs HMS-instrukser.

En vesentlig del av Risiko- og sårbarhets analyser dreier seg om å finne tiltak som kan redusere risiko

og å forebygge fremtidige ulykker Sikkerhetskurs ved Falck Nutec i Trolla, Trondheim 2014.

Foto

: Mag

nar

Skar

et.

Foto

: Mag

nar

Skar

et.

GJENNOMFØRTE kurs i båtsikkerhet i 2014:

• Fritidsbåtskippersertifikat D5L

• Grunnleggende sikkerhetskurs for sjøfolk

• Kurs i passasjer- og krisehåndtering

• VHF-sertifikat

• Tilpasset sjøsikkerhetskurs for annet personell

Inspeksjon SNO-båten ”Skarv”

50

Vintersikkerhet

I mars 2014 ble det gjennomført ett vinter sikkerhetskurs på Hjerkinn for ans-atte i SNO lokalt, samt inviterte sam-arbeidspartnere fra nærområdet. Kurset gikk over to dager under fine værforhold og med motiverte kursdeltakere. SNO lokalt gjennom fører i tillegg lokale eller regionale repetisjonskurs hvor de trener på kameratredning, livreddende første-hjelp og sjekker skredsøkerutstyret som hører til standard vinterutrustning for feltpersonell i SNO.

Høsten 2014 ble det besluttet å utvikle en modul for standard vintersikkerhets-kurs i SNO. Det ble nedsatt en arbeids-gruppe med deltakere fra felt personellet og SNO sentralt som startet med en intensiv og effektiv work-shop på Lillehammer i oktober. Gruppen har ut arbeidet et kompendium hvor det rede-gjøres nærmere for fagplan og tema, organisering og gjennomføring. Det leg-ges opp til vinter sikkerhetskurs i tre trinn, henholdsvis basis-, repetisjon- og utvidet kurs.

Innholdet i kompendiet vil bli utprøvd på vintersikkerhetskurs i januar 2015, og deretter gjort tilgjengelig for alle ansatte i SNO, bl.a. med tanke på regionale/lokale kurs.

Foto

: Kri

stoff

er U

llern

Han

sen

Foto

: Kri

stoff

er U

llern

Han

sen

51

Vinter­ sikkerhetskurs på Hjerkinn

Til venstre: Snøprofil og graving i mars 2014.

Til høyre januar 2015.

Foto

: Kri

stoff

er U

llern

Han

sen

Foto

: Esp

en R

uste

nFo

to: A

nne

Ruds

enge

n

Fra Auflemfjellet mot

Skavteigfjellet i Jostedalsbreen nasjonalpark.

Slike forhold vil vi gjerne ha når vi er

ute i vinterfjellet, men må alltid

være forberedt på værskifte

52

SNO I 2014

SNO lokalisering

3 avdelinger og 7 seksjoner

Etter en omorganisering av SNO ble 2014 det første driftsåret med nye strukturen og hele ledergruppa på plass. SNO inngår som en enhet i Miljødirektoratet, men var i mindre grad berørt av i den omorganisering en resten av direktoratet gjennomførte i 2014.

SNO er organisert i en tre-nivå-struktur, med en direktør, tre avdelings direktører og sju seksjonssjefer. De tre avdelinger er Natur-oppsyn arter, Naturoppsyn areal og Organisasjon- og veilednings-avdeling. Avdelingene og seksjonene i SNO har en faglig innretning, der lokalt SNO har kjerneoppgaver og særlig kompetanse innenfor seksjonens arbeidsområde. I det daglige arbeidet utfører de fleste oppgaver som faglig ligger til andre seksjoner og opererer på denne måten mulitfunksjonelt.

DIREKTØR

AVDELINGORGANISASJON

VEILEDNING

STABFAGSTØTTE

NATURVEILEDNING og

INFORMASJON

AVDELINGNATUROPPSYN

AREAL

NATURTILSTANDAREAL

NATURBRUK

TILSYN INNLAND

AVDELINGNATUROPPSYN

ARTER

NATURTILSTANDFAUNA

ROVVILT

TILSYN KYST

53

En gang i året samles hele SNO til kompetanseheving og planlegging av felles virksomhet.

Geir Håkon Olsen, SNO Bodø, på lakseoppsyn ved Sjunkhatten, i SNO-båten Havørn.

Foto

: Mag

nus

Voie

Faste tilsatte i administrasjonen i Trondheim 28 1)

Faste tilsatte lokale naturoppsyn/naturveiledere 952)

Faste tilsatte på tilkalling 134

Faste tilsatte sesongoppsyn 21

Totalt antall faste tilsatte 278

Tjenestekjøpsavtaler (i tillegg) 295

1) Herav 9 på pensjonistvilkår2) Herav 2 på pensjonistvilkår

SNO er organisert som en del av Miljødirektoratet, med sentral administrasjon i Trondheim og ca 60 lokalkontorer spredt over hele landet. Ved utgangen av 2014 hadde SNO 123 faste tilsatte på fastlønn. Av disse var 28 tilknyttet sentraladministrasjonen i Trondheim og 95 arbeidet som naturoppsyn eller naturveiledere tilknyttet lokalkontorene. I løpet av 2014 er det ikke opprettet noen nye stillinger. Tre ansatte har sluttet og kun en av disse er videreført.

I tillegg var det 134 rovviltkontakter som var fast tilsatt på tilkalling (timebasert), 143 på lakseoppsyn og 19 fast tilsatte sesongoppsyn som driver både naturoppsyn, tilrettelegging og skjøtsel i verneområdene. Til sammen utgjør disse i alt 278 faste

278 faste ansatte bosatt i 153 kommuner

ansatte, der de fleste jobber lokalt rundt om i landet og er bosatt i hele 153 kommuner.

I tillegg til de faste ansatte har SNO tjenestekjøpsavtaler med i alt 295 personer (enkeltmannsforetak), fjellstyrer, Fjelltjenesten, lokale firma, entreprenører m.m. til å utføre ulike rovviltoppdrag eller oppgaver knyttet til verneområdene og lakseoppsyn.

Foto

: Veg

ar P

eder

sen

54

Tiltak for å hjelpe fjellreven er et område det kjøpes tjenester til av flere fjellstyrer og Fjelltjenesten. Her er fjelloppsynsmenn i ferd med å etterfylle fór i en

fór automat i Forollhogna nasjonalpark.

I forbindelse med opprettelsen av Miljødirektoratet i 2013 ble budsjettkapitler og poster slått sammen og flyttet og er derfor

ikke direkte sammenlignbare med tidligere årsrapporter. Tallene i tabellen er angitt i 1000 kr

SNO I 2014

216 millioner til naturoppsyn

Kappost Postbetegnelse og formål 2012 2013 2014

1420.01 Drift SNO, inkl. lønn og tj.kjøp rovviltkontakter 125.474 136.514 134.719

1420.21 Tjenestekjøp fjellstyrer, almenninger, Fjelltjenesten 9.008 9.297 9.622

1420.31 Tiltak i nasjonalparker og andre verneområder 55.449 69.050 62.243

1420.21 Lønn, tj.kjøp og drift – gaupe, mårhund, mink, moskus 2.555 1.105 1.085

1410.21 Lønn, tj.kjøp og drift – rovvilt og fjellrev 5.640 7.235 7.705

1425.71 Tilskudd villrein (oppsyn villreinjakt og overvåking) 750 750 750

TOTALT 198.876 223.951 216.124

Oppsynsordningene som fjellstyrene, Statskog Fjelltjenesten og bygdeallmenning-ene driver, er viktige tjenesteytere og sam-arbeidsparter for SNO. Fra 2011 ble deler av tjenestekjøpet, som tidligere hadde gått fra SNOs driftsbudsjett, overført til en egen budsjettpost. I 2014 var dette totalt kr 9.622.000. I tillegg kommer varier ende beløp fra ulike budsjettposter, hoved sakelig arbeid med rovvilt og overvåking av ulike arter, totalt kr 16.494.000.

16 millioner til fjellstyrene, Fjelltjenesten og bygdeallmenningene

År Fjellstyrene Statskog fjelltjenesten Bygdealmenninger Samlet

Tjenestekjøp 2014 7 433 8 264 797 16 494

Tjenestekjøp 2013 7 395 7 743 903 16 041

Tjenestekjøp 2012 7 109 9 284 767 17 160

Tjenestekjøp 2011 6 727 9 814 510 17 051

Tallene angis i 1 000 kr.

Foto

: Erik

Yds

e

55

Kjøring på islagte vann. Med overvann øker fare for nedkjøling og frostskader betraktelig når man blir våt. Det er viktig å kunne gjøre god risikovur-dering for å unngå slike situasjoner.

Antall avviksmeldinger i SNO 2007-2014.

Fra 2013 er det satt fokus på rapportering av avvik, uønskede hendelser, i SNO. Det ble registrert totalt 46 avvik i 2014. Til sammenlikning var det kun en avviksregistrering i 2007 og 2012. Den store økningen i rapporterte avvik i 2014, forteller om økt bevissthet og ambisjon om at SNO skal være en lærende organisasjon. Det ble bl.a. utarbeidet nye skademeldingsskjema, og lederne fikk sterke føringer om å følge opp innmeldte avvik mer aktivt og konkret, samt å senke terskelen for rapporteringer.

46 HMS-avvik

I 2014 var bl.a. seks hendelser relatert til snøskuter, seks hendelser relatert til bil og 18 hendelser relatert til båt. Tre hendelser var karakterisert som trusler/trakassering

2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 20140

10

20

30

40

50

Små avvik

Middels avvik –alvorlig hendelse

Store avvik –personskade

Av de 46 avvikene i 2014 er 22 ulykker, 23 nestenulykker og en annet. Ulykker er definert som ukontrollerte hendelser med eller uten personskade. Nestenulykker er alle hendelser hvor det ukontrollert oppstår fare, men hvor uhell eller skade ikke inntreffer.

Avviksregistering handler om å stadig forbedre prosesser, forebygge uhell og sørge for god helse for den enkelte ansatte, noe som også gir besparelser i tid og penger. I videreutvikling av interne rutiner og instruksverk og ved anskaffelser av utstyr er SNO avhengig av systematisk registering og dokumentasjon av avvik for å kunne treffe de riktige beslutningene.

Vi må kunne anta at det er flere hendelser/ulykker/nestenulykker som ikke blir rapportert, men som kunne gitt viktig informasjon i forebygging av ulykker med store konsekvenser på person og materiell. Det er derfor viktig å rapportere stort og smått.

56

Naturveiledning

Informasjon

0

2000

4000

6000

8000

10000

12000

14000

Anad

rom

fisk

/laks

Ekst

ernin

fo

(mes

ser/

skol

er)

Foru

rens

ning

Frem

med

e ar

ter

Frilu

�sliv

Frilu

�sliv

som

råde

rKu

lturla

ndsk

apKu

lturm

inner

Mot

orfe

rdse

lNa

sjona

lpar

kRo

vvilt

Sjøf

ugl

Trua

arte

rVe

rneo

mrå

deVi

llrein Vi

lt

46 000 veiledet og informert

SNO I 2014

Informasjon og veiledning er en viktig del av arbeidet og oppgaven vi har uansett om det gjelder barn eller kongelige. Her gir direktør i Miljø­direktoratet Ellen Hambro og SNO­direktør Pål Prestrud informasjon til kronprinsparet i Tøyenparken, Oslo, under åpningen av Friluftslivets år.

Foto

: Haa

kon

Haa

vers

tad

Naturveiledning og informasjon om naturmangfold og natur-forvaltning er viktige deler av SNOs samfunnsoppdrag. SNOs ansatte har en bred kontaktflate i lokalsamfunn over hele landet, og bruker gjerne skoler, møter og arrangementer som

formidlingsarenaer. Møter med folk under arbeid med natur-oppsyn, skjøtsels og tilrettelegging, gir også gode muligheter for kunnskapsformidling. Naturveilederne har formidling som hoved-oppgave, og i løpet av 2014 har 10500 personer vært involvert i naturveiledning i deres regi. Totalt har 46000 personer mottatt veiledning og informasjon av SNOs personell i løpet av året.

200 anmeldte forholdI 2014 ble de anmeldt 200 lovbrudd fra SNOs faste ansatte og gjennom SNOs tjenestekjøp fra Statskog Fjelltjenesten i Nordland og Troms. Antall anmeldte forhold ligger på samme nivå som fore-gående år, da 196 lovbrudd ble anmeldt til lokalt politi. Den størst endringen fra 2013 ser man på antall avdekte lovbrudd etter lakse- og innlands fiskeloven, der det har vært enn markert økning i rapporterte lovbrudd i 2014. Dels har dette sammenheng med økt oppsynsinnsats siste år.

Når det gjelder regelbrudd etter motorferdselloven, er det en overvekt at tilfeller av ulovlig snøskuterkjøring. For brudd på naturmangfoldlovens regler er det i hovedsak tale om lovbrudd i verneområder, med flest tilfeller av avdekte ulovligheter i naturre-servater (17). Halvparten av de anmeldte forholdene etter viltlo-ven gjelder jakt med ulovlig redskap/metode.

Det er avgitt anmeldelser i henhold til egen instruks for håndhe-ving og sanksjoner, og anmeldelser er avgitt til de fleste av landets politidistrikter, aller flest i fylkene Finnmark og Hordaland. Medio februar 2015 hadde SNO mottatt underretning om saksavgjørelse i 88 av de anmeldte sakene. Av disse har 35 endt med forelegg,

13 saker er avgjort med påtaleunnlatelse og 40 er henlagt. Av de henlagte forholdene fordeler dette seg i all vesentlighet på henleg-gelser etter bevisets stilling og henleggelse grunnet manglende opplysninger om gjerningsperson.

I 12 av de sakene SNO fikk underretning om saksavgjørelse på i 2014, ble det levert klage til overordnet påtalemyndighet.

Anmeldelser Antall 2013 Antall 2014Naturmangfoldloven 38 41

Motorferdselloven 58 48

Viltloven 24 24

Lakse- og innlandsfiskeloven 36 59

Markaloven 2 0

Fritids- og småbåtloven 2 5

Straffeloven 5 5

Vegtrafikkloven 6 3

Forurensningsloven 0 1

Havressursloven 23 14

Totalsum 196 200

57

140 844 timer naturoppsyn

Ragni Nordås kartlegger gjenveksten av barlind i et naturreservat i Hordaland.Fo

to: O

LABR

A_S

AM

Totalt ble det loggført nesten 141.000 timer med naturoppsyn og naturveiledning på de 95 faste ansatte lokalt i SNO. Fordelingen mellom de ulike arbeidsområdene var omtrent som tidligere år.

Nasjonalpark 28 888

Verneområder 32 636

Rovvilt 36 941

Sjøfugl 1 044

Trua arter 7 090

Villrein 7 693

Vilt 2 517

Anadrom fisk/laks 9 932

Fremmede arter 7 067

Motorferdsel 2 806

Kulturminner 1 222

Frilu�sliv 1 340

Frilu�sområder 426

Diverse 1 242

Tilsyn og tiltak i nasjonalparker og andre verneområder samt rovviltarbeidet var de tre viktigste arbeidsfeltene, som til sammen utgjorde omtrent ¾ av den totale innsatsen.

Foto

: Liv

Byr

kjel

and

13 995 timer til tiltak

Oppsetting av skilt ved Drægnismorki naturreservat i Luster i Sogn.

SNO har årlig ansvaret for en rekke tilretteleggings-, informasjons- og skjøtselstiltak i våre verneområder. Tiltakene blir bestilt av forvaltningsmyndigheten for verneområdene. Noen av tiltakene har som formål å bedre eller gjenskape en ønsket naturtilstand. Rydding av kratt med påfølgende slått og gjeninnføring av beitedyr er viktige virkemidler for å få tilbake gammelt kulturlandskap, med sitt rike biologiske mangfold.

Bestillinger av å fjerne fremmede arter er varierte og omfattende. Alt fra mink, via rynkerose til sitkagran, er arter som truer verneformålet i mange verneområder.

Tilrettelegge for ferdsel gjennomføres både for bedre framkommelig heten og for å kanalisere ferdselen slik at man unngår unødig slitasje eller forstyrrelse av verneverdiene. Slike tiltak kan være opparbeiding av stier og legging av klopper eller broer.

Informasjonstiltak er viktig for å informere de besøkende om verneformål og verneverdier og å lære å opptre på en hensynsfull måte i vår mest verdifulle og truede natur.

Totalt brukte SNO 9735 timer i små verneområder og 4260 i nasjonalparker og andre store verneområder til slike tiltak.

58

Kongeørn bygger ofte reir i furutrær, gjerne flere hundre år gamle trær.

Resultatet av den intensive overvåkingen av totalt 165 territorier av kongeørn. Kilde: Rovdata

I hvert av de elleve intensive overvåkingsområdene blir det fulgt opp 15 faste kongeørnterritorier innenfor et område med en radius på cirka 50 kilometer (totalt 165 territorier). Områdene sikrer en god geografisk spredning langs nord-sør-gradienten og øst-vest-gradienten i Norge, og er valgt ut for å gi et representativt bilde av situasjonen for kongeørn i landet. Det ble i snitt produsert 0,39 unger per territorium i overvåkingsområdene i 2014, mot 0,16 året før. Resultatet varierer en god del mellom områdene, men det ble produsert unger innenfor alle områdene. Flest unger var det i Lund-området i Rogaland og Vest-Agder, med en produksjon på ti flyvedyktige unger i år. Den intensive overvåkingen av kongeørn gir god kunnskap om produksjonen av unger i ulike deler av landet.

Den ekstensive delen som vi starter opp med i 2014 går ut på å kartlegge

nykartlegging i enkelte områder. Lokale/regionale kartleggingsprosjekt og våre tjenesteytere bidrar også med data til den ekstensive overvåkingen.

SNO er hovedleverandør av overvåkingsdata på kongeørn gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Arbeidet startet i noen utvalgte intensivområder i 2013, og ble i tillegg utvidet til ekstensiv kartlegging i hele landet i 2014. Totalt ble 165 territorier kontrollert i intensiv områdene og 251 territorier i ekstensivover-våkingen, så i alt ble 416 kongeørn territorier kontrollerte i 2014.

aktivitet i nåværende og tidligere kjente hekketerritorier over hele landet. Hekkebestanden ble i 2008 anslått til 1176 - 1454 territorier. Vi har kjente kongeørnterritorier i hele landet, med unntak av de sørøstligste delene av landet.

Den ekstensive overvåkingen gjennomføres av lokalt SNO i forbindelse med annet type oppdrag, som jerveregistrering og oppsyn i verneområder. Langt fra alle territorier vil derfor bli besøkt hvert år, men over tid vil vi kunne få en bedre oversikt over territorier i bruk og behov for

416 kongeørnterritorier kontrollert

SNO I 2014

Ekstensiv overvåking 2014

Antall reir besøkt 467

Antall ulike territorier besøkt 251

Vellykkede hekkinger 55

Hekkeforsøk påvist 46

Hekkeforsøk ikke påvist 92

Usikker hekking 58

Lund

Solh

om�e

ll

Møs

vatn

Voss

Gut

ulia

Åmot

sdal

en

Børg

e�el

l

Faus

ke

Ring

vass

øy

Div

idal

en

Finn

mar

ks-

vidd

a

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11

0,0

0,1

0,2

0,3

0,4

0,5

0,6

0,7

Snitt

Foto: : Joste

in Sandv

ik

59

2014 ble et rekordår for fjellreven i Norge, med totalt 46 ynglinger og minimum 321 valper født. I Sør-Norge ble det registrert 26 ynglinger, mens det fra Nord-Trøndelag og nordover ble registrert 20. Dette er det høyeste antall ynglinger som er registrert siden oppstarten av det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. Antall individer påviste fra DNA var også rekordhøyt, med 121 identifiserte individer og en estimert minimumsbestand på 125 individer. I likhet med 2013, var 2014 et godt smågnagerår i Sør-Norge, noe som forklarer det høye antallet ynglinger og store valpekull. Nord-Trøndelag og Nordland hadde langt flere ynglinger av fjellrev i 2014, enn i 2013, mens det i Troms og Finnmark bare ble registrert to kull i 2014 mot ingen i 2013. Kullene i Nord-Norge hadde relativt lave kullstørrelser, hvilket trolig skyldes moderat forekomst av smågnagere på våren.

SNO koordinerer det praktiske arbeidet med fjellrevovervåkingen i Norge gjennom syv regionalt ansvarlige (Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Norge nord, Finse, Hardangervidda). Mye av arbeidet i felt løses gjennom bruk av Fjelltjenesten i Troms og

Nordland, og fjelloppsynet i Fjellstyrene og Bygdeallmenningene i Midt- og Sør-Norge. I tillegg til overvåkingen bidrar både SNO og våre tjenesteytere i utsetting av valper fra avlsprogrammet, oppfølging av fôrautomater, og i noen områder felling av rødrev.

46 kull med 321 fjellrevvalper

Jaktfalk er en art SNO har registrert flere observasjoner av. Her en ungfugl fra Sogn.

Foto

: Rei

n-A

rne

Gol

f

8 974 registrerte artsobservasjoner

I 2014 registrerte SNO i alt 8974 observa-sjoner i Artsdatabankens arts portal, www.artsobservasjoner.no. Dette er en

god del mindre enn det har vært årene før. Delvis kan det ha sammen heng med at flere av de målretta registrerings programmene

2012 2013 20124Artsgruppe Antall obs Antall arter Antall obs Antall arter Antall obs Antall arterFugler 15901 242 12977 236 8134 226

Pattedyr/krypdyr/amfibier 395 34 470 34 619 29

Småkryp/insekter 10 9 34 21 33 21

Vekster/planter 66 24 27 12 185 21

Fisk 8 3 3 2

TOTALT 16349 309 13526 306 8974 304

Ynglinger av fjellrev i 2011 (n=40), 2012 (n=1), 2013 (n=24) og 2014 (n=46).

SNO bidrar til, har sine egne databaser der observasjon ene lagres. Dette gjelder f.eks. Rovbase for de fire store rovpattedyrene,

kongeørn og fjellrev. Det som registreres i Artsobs. blir de mer tilfeld ige observasjonene og de artsgruppene som mangler andre data baser. I tillegg blir de SNO kjøper tjenester av bedt om å registre re sine observa-sjoner i Artsobs.

60

SNO har i løpet av 2014 mottatt og registrert 93 meldinger om mårhund fra hele landet. Av meldinger det er mulig å kontrollere, har det vært mange feilmeldinger og usikre meldinger. Forveksling med grevling, rev, oter og mår er vanlig. Til sammen tre meldinger

er dokumentert mårhund (Namsskogan, Storfjord og Porsanger). En mårhund ble felt i november i Børselv, Porsanger.

Det kommer årlig inn ca 100 meldinger om observasjoner av mårhund i Norge. Så langt det er mulig blir disse kontrollert av Statens naturoppsyn. En del av meldingene er synsobservasjoner der det ikke er mulig å kontrollere spor. Slike meldinger blir registrert, og ved gjentatte meldinger fra samme område blir det satt i gang kameraovervåking eller fangstforsøk.

Mårhund har svært stor vandringskapasitet, og kan forflytte seg flere titalls mil i løpet av få uker. Arten er uønsket i norsk natur, da den kan danne tette bestander og gjøre stor skade på lokalt dyre- og fugleliv, spesielt i våtmarksområder. For å klare å hindre etablering i Norge er det viktig at observasjoner av dyr som kan være mårhund blir innmeldt til lokale rovviltkontakter. For at kontroll skal være mulig er det en stor fordel dersom observasjonsstedet kan påvises så nøyaktig som mulig. Mulighetene for kontroll i barmarkssesongen er begrenset, men SNO disponerer en hund spesialtrent på mårhund som så langt har vist svært god evne til å avsløre om et spor er avsatt av mårhund eller ikke, se egen omtale side 44.

Med de nye instruksjonene for overvåking av brunbjørn og ulv på plass, overvåkes fra og med 2014 alle de fire store rovdyrartene ved bruk av felles metoder i Norge og Sverige. Alle data som samles inn i felt av SNO i Norge og Länsstyrelsene i Sverige blir lagret i Rovbase, og relevant overvåkingsdata blir gjort tilgjengelig for feltfolk over grensa.

93 meldinger om mårhund – en død

SNO I 2014

4 store rovdyr overvåket

For å utveksle erfaringer arrangerte Miljødirektoratet og SNO en felles samling for ansvarlige feltfolk i Norge og Sverige i november 2014.Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt skal sikre at kartlegging og overvåking av rovvilt blir utført på best mulig måte og likt over hele landet. SNO er den største aktøren og utfører feltarbeid på alle artene. SNO har også ansvaret for oppfølging og feltkontroll av tilfeldige rovviltmeldinger.Dagens metoder for overvåking og kartlegging av de store rovdyrene er i stor grad basert på sporing på snø. I tillegg blir DNA-

analyser benyttet i betydelig grad, og dette er i dag den viktigste metoden for å overvåke bjørnebestanden.

GaupeSom grunnlag for bestandsstatus for gaupe i 2014, har SNO kontrollert totalt 232 meldinger om familiegruppe av gaupe. 135 ganger har vi konkludert med status «Dokumentert» eller «Antatt sikker» familiegruppe. Med grunnlag i dette har Rovdata i beregnet 53,5 familiegrupper på landsbasis i, før jakta 2014.

En av de tre dokumenterte mårhundene her i landet i 2014 ble felt i Børselv, Porsanger kommune, i begynnelsen av november.

Foto

: Tor

kjel

l Mor

set

61

SNO får i ulike sammenhenger i oppdrag å felle vilt. Vedtak om slike uttak gjøres som regel av Miljødirektoratet. Det kan dreie seg om ekstraordinære uttak for å forhindre skader på husdyr og tamrein, ettersøk/avliving av skadde eller syke dyr, uttak av predatorer for å bevare trua arter eller uttak av fremmede arter. Det kan også dreie seg om uttak av dyr med uønsket atferd.

432 dyr tatt ut ved felling

FELLES NORSK­SVENSKE METODER FOR GAUPE, JERV, BJØRN OG ULV ER TATT I BRUK

Jerven graver ofte hi i store snøskavler og det er et tidkrevende arbeid å grave fram valpene når SNO har fått i oppdrag å gjennom­føre et hiuttak. I dette hiet i Blåfjella Skjækerfjella nasjonalpark ble det gravd i tre dager.

Foto

: Eve

n Bj

ørne

sJervVinteren 2014 ble i alt 231 kjente eller nye ynglelokaliteter hos jerv kontrollert av SNO. For å kunne avgjøre status for disse lokalitetene, er det gjennomført 1079 besøk innenfor kjente ynglelokaliteter. Med bakgrunn i dette ble det påvist 52 ynglinger av jerv i Norge. Dette er en økning på 8 i forhold til 2013. I tillegg til kontroll av kjente lokaliteter har det blitt lagt ned en betydelig innsats i leting etter «nye» ynglelokaliteter og oppfølging av tips fra publikum. Personellet har dokumentert egen leteinnsats (snøscooter, helikopter, ski, truger m.m.) ved bruk av GPSmottaker.

BjørnSNO har funnet eller fått innlevert fra publikum færre møkk- og hårprøver av det som kan være bjørn i 2014 sammenlignet med 2013. I alt 960 prøver er innsamlet, mot 1246 i 2013. Prøvene

analyseres av Bioforsk Svanhovd, og med bakgrunn i dette vil de i samarbeid med Rovdata rapportere resultantene 1. april 2015. Basert på 1246 møkk- og hårprøver fra 2013, ble det registrert i alt 148 bjørner i Norge i 2013.

UlvSNO mottar alle meldinger om ulv. Avdekkes det revirmarkerende par vil dette bli videreformidlet til Høgskolen i Hedmark som har i oppdrag å følge opp disse. All annen ulv følger SNO opp. I 2014 mottok SNO i alt 799 meldinger om mulig ulv. For 468 kunne vi påvise at ulv hadde vært til stede. Dette inkluderer også analyserte DNA-prøver. Utenfor ulvesona er det registrert streifende ulv i følgende fylker: Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Oppland, Hedmark, Telemark, Buskerud, Aust-Agder, Oslo og Akershus og Østfold.

Art Tiltak 2011 2012 2013 2014

Rødrev Tiltak for bevaring av fjellrev og dverggås

110 486 107 115

Mink Bestandsreduksjon/ sjøfugltiltak

99 226 179 246

Moskus Uttak av streifind. og syke/skadde dyr

15 19 13 21

Jerv Ekstraordinære uttak/skadefelling

47 77 42 42

Bjørn Ekstraordinære uttak/skadefelling

0 6 0 4

Ulv Ekstraordinære uttak/skadefelling

0 0 3 4

62

SNO I 2014

6 363 kadaver av sau og rein undersøkt for rovviltskadeAlle tilfeller av skadede eller døde husdyr og tamrein der det mistenkes at rovvilt står bak, blir rapportert til SNO. Vi har siden 2001 hatt ansvar for å gjennomføre kadaverundersøkelser for å fastslå om bjørn, gaupe, jerv, kongeørn eller ulv står bak. Dette utføres etter fastsatte retningslinjer. Arbeidet er organisert ved funn av husdyr eller tamrein som kan være drept eller skadet av rovvilt meldes til lokale rovviltkontakter, som foretar en feltundersøkelse.

I 2014 er det innmeldt vesentlig færre skader forårsaket av rovvilt sammenlignet med 2014. Totalt 6363 døde eller skadede rein og sau er undersøkt for om det er fredet rovvilt som er årsaken til skaden. Av 4302 undersøkte sauer ble det påvist rovviltskade i 1757 (40%) av tilfellene. Dette representerer en nedgang på 25% påvist rovviltskade i forhold til 2014. Størst er nedgangen i bjørneskader der nedgangen er på 63%, fra 786 i 2013 til 292 i 2014. 906 (43 %) av de 2061 undersøkte skadene på rein ble påvist å være rovviltskader. For rein er nedgangen i påvist rovviltskade på 35%, fra 1399 i 2013 til 906 i 2014. Tydeligst er denne nedgangen i gaupe-skader som er halvert fra 478 til 227.

Figurene viser utviklingen i antall påviste rovviltskader fordelt på de ulike skadevolderne i perioden 2008 – 2014.

Rovviltkontaktene har lokal forankring og arbeider som regel i det distriktet de bor. Rovviltkontaktene rapporterer til regionalt ansvarlig i SNO. Resultatene av undersøkelsene gjøres tilgjengelig for forvaltning en og publikum i den nasjonale databasen Rovbase (www.rovbase.no). Disse resultatene brukes av forvaltningen som grunnlag for forvaltningsavgjørelser.

0

200

400

600

800

1000

1200

2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014

Ant

all p

åvis

te s

kade

tilf

elle

r

Bjørn

Gaupe

Jerv

Kongeørn

Ulv

0

100

200

300

400

500

600

700

2008 2009 2010 2011 2012 20142013

Ant

all p

åvis

te s

kade

tilf

elle

r

Bjørn

Gaupe

Jerv

Kongeørn

Ulv

Antall sau og lam påvist drept av rovdyr i Norge 2008 – 2014.

Antall tamrein påvist drept av rovdyr i Norge 2008 – 2014.

Undersøkelse av reinskalv tatt av gaupe på Saltfjellet.

Foto

: Car

l Nor

berg

Foto

: Veg

ar P

eder

sen

6363

5 497 medieoppslag om SNO

Leverandør av medieovervåkningen til Miljø-direktoratet med SNO er Opoint. På grunn av endringer i søkekriteriene er statistikken ikke direkte sammenlignbar med tall fra tidligere årsrapporter.

Totalt ble det registrert 5497 artikler eller innslag i media i 2014 med omtale av Statens naturoppsyn. Tilsvarende tall for 2013 og 2012 var henholdsvis 6515 og 6551 medieoppslag om SNO.

Rovvilt er fortsatt ett av de viktigste tema-ene som omtalet i sammen heng med SNO, ca 1/3 av oppslagene i 2014. Dette er en bety-delig mindre andel enn det var for 5 – 10 år siden da det var ca 2/3 med rovvilt oppslag.

Fordelingen mellom riks-, regionale og lokale medier er omtrent som tidligere år, men viser en tendens til mer lokal fokus i år enn de siste årene (65 % lokale medier i 2014 mot 57 % i 2013).

Når det gjelder medietypen så viser tallene den samme tendensen som ellers i samfun-net, en dreining mot nyheter på nett, og en reduksjon av papirnyheter. For første gang dominerte nett nyhetene med 54 % av omta-lene, mot 42 % i 2013, mens papir nyheten var tilsvarende 39 % og 48 % i 2013 (se fig.).

Januar 2014

Februar 2014

Mars 2014

April 2014

Mai 2014

Juni 2014

Juli 2014

August 2014

September 2014

Oktober 2014

November 2014

Desember 2014

0

100

200

300

400

500

600

700

384

621

462

520569

542497

530491

310

245

314

januar2014

februar

200

400

600

mars april mai juni juli

TID

AN

TALL

ART

IKLE

R

august september oktober november desember

“Statens naturoppsyn”Profil Rovvilt

SNO totaltSNO med rovvilttema

Medieomtalen fordelt gjennom 2014 gjenspeiler i stor grad feltaktiviteten i

SNO, med en større grad av ferieavvikling/avspasering og kontorarbeid med rapporte-

ring på slutten av året.

Rovvilt som tema utgjør en stor andel av medieoppslag-ene om SNO, totalt ca en tredjedel

Stein Arne Brendryen intervjuet av NRK med

Rondane som bakteppe.

Foto

: Eiv

ind

Fald

etFordeling av medieoppslagene mellom riksmedier, regionale og lokale medier i 2014.

Fordeling av medieoppslagene mellom de forskjellige medietypene i 2014.

Annet12 %

Riks13 %

Region10 %

Lokal65 %

Papir39 %

Eter 7 %Annet0 %

Nett54 %

64

Statens naturoppsyn (SNO) Besøksadresse: Brattørkaia 15A, Trondheim Postadresse: Postboks 5672, 7485 Trondheimwww.naturoppsyn.no