søndre aker historielag

Årsberetning for 2010

Side 4

Styret i Søndre Aker Historielag 2010

Fra venstre: Odd Fjeldstad – styremedlem; Anne Holst Torgersen – varamedlem; Tor J. Wisløff – leder; Kirsti Bull Flesland – sekretær; Arne Sunde – styremedlem/boksalgansvarlig;

Øyvind Nordli – varamedlem; Arne Lunde – kasserer.

Historielaget vil takke alle annonsører for støtte til laget!

Repro: Polgraphia / Adam ZakTrykk: Litografia AS

Du kan ennå sikre deg Historielagets Årbok 2010!

Den kan bestilles på styret@sondreaker.com, tlf. 22 29 08 61 eller 911 19 644.Pris kr. 200,-. Fri levering på døren innen bydel Nordstrand.

Ved postforsendelse kr. 55,- i tillegg.

Side 1

Innkalling til

ÅRSMØTEMandag 14. mars 2011 kl. 19.00

i Nordstrandhuset, Nordstrandveien 30

DAGSORDEN1. Godkjenning av innkalling2. Valg av møteleder3. Valg av referent4. Årsberetning5. Regnskap6. Revisors beretning7. Budsjett og fastsettelse av årskontingent 8. Styrets forslag til vedtektsendring, §59. Valg

Etter møtet vil Arnfinn Aabø kåsere om:

”Vinter-OL i Oslo 1952”

Det serveres kringle og kaffe

Styret ønsker alle medlemmer hjertelig velkommen!

Side 2

søndre aker historielag

Årsberetning 2010

1. STYRET, VALGKOMITÉ OG REVISOREtter valget på årsmøtet 15. mars 2010 fikk det nye styret følgende sammensetning:

Tor Wisløff leder Arne J. Lunde kasserer (X) Kirsti Bull Flesland sekretær Arne Sunde styremedlem/boksalgansvarlig (X) Odd Fjeldstad styremedlem Øyvind Norli varamedlem (X) Anne Holst Torgersen varamedlem (X)

De av styrets medlemmer som er merket med (X), står på valg under årsmøtet 2011.Revisor for regnskapet 2010 er Bjørn Heiberg.Valgkomiteen har bestått av Runa Garø og Per Skaug.Ved styrets konstituering ble det valgt kasserer og sekretær.

2. ARRANGEMENTEROgså for 2010 var det lagt opp et tradisjonelt program bestående av medlemsmøter og rusleturer. 13. januar medlemsmøte i Nordstrandhuset. Forfatteren Thor Gotaas kåserte over ”Histo-rien om landeveiens folk” og tok denne gangen for seg taternes liv og virke.15. februar medlemsmøte i Nordstrandhuset. Sogneprest Karl Gervin berettet om ”Hoved-øya – et kloster ved verdens ende”.15. mars årsmøte i Nordstrandshuset. Årsberetning, regnskap og budsjett ble enstemmig godkjent. Etter møtet kåserte Dag Jarnøy over: "Fra telefonens barndom med glimt fra vårt eget område".12. april medlemsmøte i Nordstrandhuset. Arkeolog og forsker Jostein Gundersen holdt foredrag om ”Arkeologiske utgravninger i Bjørvika”.12. mai rusletur på Rosenholm. Arne Sunde fortalte om restene av en bygdeborg fra ca 400-600 år e. Kr.9. juni rusletur i og rundt Abildsø gård med Reidar Brevik som fortalte om gårdens og omgivelsenes historie.25. august rusletur langs Gjersjøelven. Egil Wenger og Harald Lundstedt demonstrerte oppgangssagen og viste Langbygningen som Oppegård Historielag hadde pusset opp.2. september Historielagets 30-års jubileum på Nordstrandhuset. Alle medlemmer var invitert til å delta i feiringen.

Side 3

23. september åpen møte i Nordstrandhuset som et ledd i bydelsdagene 2010. Finn Erhard Johannessen kåserte om ”Fint folk og annet folk på Nordstrand og Ljan.18. oktober medlemsmøte i Nordstrandhuset. Lise Henriksen serverte i ord og bilder ”Smake biter fra Historielagets turer på 1980- og 1990-tallet”.15. november medlemsmøte på Nordstrandhuset. Karsten Alnæs kåserte om ”1810 – et skjellsettende år i Nordens historie”.

3. HISTORIELAGETS BØKER OG MATERIELLAlle innbundne bøker og en del annet materiell ble flyttet fra kjelleren på Nordseter gård og til våre hyller i Deichmanskes nye filial på Lambertseter. Det er så langt rikelig med hylle-plass til det vi har arkivert, men det er nødvendig med en gjennomgang av og opprydning i samtlige bøker, hefter og annet materiell vi har tatt vare på. Dessuten må det som skal gjøres tilgjengelig på biblioteket, merkes og beskyttes mot tyveri. Tyverimerkingen foretas av per-sonalet på biblioteket.

Det er ønskelig at vi snarest mulig katalogiserer så vel det som befinner seg på biblioteket som det som kommer til å bli igjen på Nordseter gård. Arbeidet vil være tidkrevende og er foreløpig ikke er påbegynt. Vi vil søke hjelp fra bibliotekets personale for å tilrettelegge et egnet system.

4. FLYTTINGEN TIL DEICHMANSKES NYE FILIALLambertseters nye senter ble høytidelig åpnet 12. oktober. Historielaget har fått sin avdeling i 4. etasje med hyller, en utstillingsvegg og skrivebord for PC og skanner. Vi er meget fornøyd med at vi igjen er kommet tilbake til biblioteket, og at vi nå har en mulighet til å presentere oss for publikum. Hvordan vi utnytter plassen til våre aktiviteter, er helt opp til oss selv.Det som gjenstår, er et stort skilt med vårt navn og logo. Fordi det skal tilpasses den skrift og de farger Deichmanske benytter på all skilting, har vi foreløpig ikke fått laget det, men det er under planlegning.

Den utstillingen av 17-18 fotografier som vi har satt opp, har vakt stor interesse hos dem som besøker biblioteket. Vi har allerede skiftet ut serien en gang og kommer til å gjøre det ca hver annen måned.

I fremtiden kommer vi til å avvikle våre ”scannerdager” på biblioteket. Det praktiske opplegget er under bearbeidelse.

5. MEDLEMSANTALL OG KONTINGENTINNBETALINGHistorielagets medlemsantall er fortsatt nedadgående. Vi er nå kommet under 400 medlem-mer. Hovedårsaken er naturlig avgang. Våre vervetiltak har ikke klart å kompensere for reduksjonen. Styret har ikke hatt kapasitet til å få ferdig den brosjyren som ble annonsert i årsmeldingen for 2009, men vil prioritere å få den ut i løpet av første halvår 2011.

I forbindelse med vår utstilling vil det bli satt opp informasjon om medlemskap på Deich-manske bibliotek.

Styret foreslår at medlemskontingenten opprettholdes uforandret, kr. 150,- for individuelt medlemsskap og kr. 180,- for familier. Livsvarig medlemskap er fortsatt kr. 3.000,-, mens foreninger, firmaer og institusjoner betaler kr. 300,-.

Side 4

Også i år minner vi om at ved å betale kontingenten innen forfall, sparer vi laget for ekstra-arbeid og purringsutgifter.

6. ÅRBØKER OG ÅRSBERETNINGERÅrboken ble trykket i 600 eksemplarer hvorav det i 2010 ble solgt 150. Styret hadde forven-tet et større antall siden boken denne gangen var klar for salg til 30-års jubileet i begynnelsen av september.Boken selges nå også gjennom Deichmanske bibliotek og Sæter Helsekost.

Årsberetningen ble trykket i 600 eksemplarer og ble sendt i posten sammen med vår-programmet og innbetalingsgiro til samtlige medlemmer. Også denne utgaven hadde historisk stoff i tillegg til informasjon om lagets virksomhet og økonomi.

7. SAMARBEIDI henhold til § 5 i lagets vedtekter skal det være medlem av Landslaget for lokalhistorie. I løpet av året har en rekke lag vurdert å melde seg ut av følgende grunner:• Bortsettfraatvifiregangeriåretmottar”Lokalhistoriskmagasin”harviingenkontakt

med Landslaget.• Vedavstemningerpådetårligeårsmøteterallehistorielaglikestiltuansettmedlemsantall.• Medlemskontingentenerkr.10,-pr.medlem,ogdetbetyrforSAHenkontingentpåca

kr. 4.000,-. Styret finner at laget ikke får valuta for pengene.

Styrets vil på årsmøtet 14. mars 2011 fremme forslag om at § 5 forandres til å lyde:§ 5 Styret avgjør hvilke organisasjoner og foreninger laget skal være medlem av.For øvrig er laget medlem av Fellesrådet for Historielagene i Oslo og kollektivt medlem

av Eikabergtinget.

8. INFORMASJONSVIRKSOMHETOgså i 2010 har Historielaget samarbeidet med Nordstrands Blad, Aftenposten Aften og gratis avisen Oslo Syd og stilt materiell og bilder til disposisjon.

9. INNSAMLING AV BILDEMATERIELL OG LOKALHISTORISK INFORMASJONDet ble i 2010 kun avholdt en ”scannerdag” om våren. Deltagelsen var beskjeden, men en del bilder egnet seg for å kunne innlemmes i vårt arkiv.

Scannervirksomheten vil etter at vi nå har flyttet inn i nye lokaler, bli lagt om. Det ende-lige opplegget er foreløpig ikke klart, men baserer seg på at det skal være mulig for publikum å avtale tidspunkt med våre to medarbeidere som har ansvar for denne oppgaven.

I løpet av året er det lagt inn et betydelig antall bilder på våre hjemmesider, og flere venter. Menvislutterikkemedåoppfordrevåremedlemmerogalleandretilåkommemedsinebilder slik at vi får en bredest mulig dokumentasjon om forholdene innen vårt nedslagsfelt.

10. HISTORIELAGETS HJEMMESIDETil tross for begrensede forhold i brakken til Deichmanske bibliotek har våre to medarbei-dere som scanner bilder og legger dem inn på våre hjemmesider, gjort en stor jobb. I løpet av

Side 5

2011 er det planlagt å få arkivert og katalogisert originalbildene slik at de er oppbevart trygt, oversiktlig og lett tilgjengelig.

11. UTADRETTET VIRKSOMHETOgså i 2010 ble Historielaget anmodet fra andre organisasjoner og foreninger om å lede rusle-turer i vårt distrikt, samt å holde kåserier og foredrag på møtene deres. En spesiell forespørsel kom fra Norsk Veteranskibsklubb om å stille en guide om bord på D/S ”Børøysund” under en tur ”Langs solkysten fra Bjørvika til Ljansgodset”. Reidar Brevik påtok seg oppdraget.

Følgende kåserier kan tilbys som Power-Point-presentasjoner:• HistorienomLjansgodset• TheodorKittelsen• ErikBye–ikkebareentrubadur• Nordstrandførognå• VeinavnpåNordstrandogLjan

Dessuten som foredrag:• NordahlRolfsen,pedagogensompregetnorskskolegjennom70år• Tyttebærkrigen1788

Historielaget kan dessuten stille med guide til rusleturer på Ekeberg, Ljansgodset, Ljanselven og Liadalen, Nordstrandsplatået, i Østmarka og over Grønliåsen.

12. E-POSTLISTEOver vår e-postliste sender vi informasjon om våre egne møter samt om arrangementer Historielaget blir invitert til eller underrettet om, til dem som vil holde seg løpende orientert.Manbliroppførtpålistenvedåsendee-postadressentilstyret@sondreaker.com 13. ÅRBOK 2010Som tidligere nevnt, kom årboken i salg i begynnelsen av september måned. Den neste er planlagt til 2012.

14. 30-ÅRS JUBILEUMJubileet ble feiret i Nordstrandhuset på stiftelsesdagen 2. september med ca 55 fremmøtte. Det ble en meget trivelig og munter fest der det hadde vært plass til flere.

15. KONKLUSJONÅret 2010 har vært innholdsrikt og hatt et meget variert program. Styret har avholdt 11 møter og behandlet 70 saker, og har dessuten deltatt på møtene til Fellesrådet for Historielagene i Oslo og med Bydelsadministrasjonen i forbindelse med arrangementet av Bydelsdagene 2010.

Også i 2010 måtte vi fastlå at styrets kapasitet har sine grenser og at det hadde vært ønske-lig å trekke flere med i det aktive arbeidet.

Side 6

Oppslutningen på medlemsmøtene har vært som i tidligere år og ligger mellom 10 og 15 % av antall medlemmer. Det hadde vært ønskelig med en større deltagelse.

Vervingen av nye medlemmer har ikke svart til forventningene, og denne oppgaven bør vurderes når det nye styret trer sammen.

Som leder ønsker jeg å takke samtlige som har vist interesse for og deltatt i lagets aktiviteter, og håper å møte dem riktig ofte i året vi i mellomtiden har kommet et godt stykke inn i.

Også denne gangen fortjener styrets medlemmer en stor takk for den innsats og interesse som er utført for Historielagets arbeid.

Nordstrand 5. januar 2011 Styret i SØNDRE AKER HISTORIELAG

Tor J. WisløffLeder

Side 7

Regnskap SAH for 2010Resultatregnskap

Inntekter: Budsjett 2010

Medlemskontingenter 60 850,00 60 000,00

Salg av årbøker 38 525,00 45 000,00

Lotteri 3 310,00 5 000,00

Annonser i Årsberetning 14 600,00 14 000,00

MVA-refusjon, bankrenter og div. 38 808,08 156 093,08 7 000,00 131 000,00

Utgifter:Kontingenter til andre lag og MAMUT 7 763,00 -

Bøker og tidskrifter 5 515,00 -

Kjøp av ekstern disk og minne 1 937,10 -

Kontorhold 3 391,00 5 000,00

Møteutgifter 31 133,05 15 000,00

Årsberetning / semesterprogram 27 691,80 35 000,00

Porto, diverse utsendelser 7 861,10 8 000,00

"Årbok 2010" 73 360,00 100 000,00

Diverse omkostninger 5 120,50 163 772,55 10 000,00 173 000,00

Underskudd - 7 679,47 -42 000,00

Status per 31.12.2010Postbanken 205,02

DnB NOR 1 041,56

BN-bank 160 323,40

Boklager 16 002,00 177 571,98

Avsetning "Andersendammen" 10 000,00

Egenkapital per 31.12.09 175 251,45

Periodens underskudd -7 679,47 167 571,98 177 571,98

Nordstrand 31.12.2010

Arne J. Lundekasserer

Side 8

Side 9

Budsjett SAH for 2011 Inntekter: Medlemskontingenter 60 000,00

Salg av årbøker 30 000,00

Lotteri 5 000,00

Annonser i Årsberetning 14 000,00

MVA-refusjon, bankrenter og div. 5 000,00 114 000,00

Utgifter:Kontingenter til andre lag og MAMUT 8 000,00

Bøker og tidsskrifter 2 500,00

Kjøp av datautstyr 2 000,00

Kontorhold 3 500,00

Møteutgifter 15 000,00

Årsberetning / semesterprogram 30 000,00

Porto, diverse utsendelser 8 000,00

Diverse omkostninger 7 000,00 76 000,00

Overskudd: 38 000,00

Nordstrandsvn. 34. Tlf.: 22 28 90 98

roerl@online.no

Side 10

Side 11

Side 12 22

Ekebergrestauranten består av flere spisesteder og tanken er at alle skal finne et rom de trives i

Her er et utdrag av hva vi kan tilby: A la carte – Lunsjmeny – Pizza – Oster – Kakao – Fiskesuppe – Vinkjeller – Fine Dining - Bryllup - Kurs/konferanser – Bankett -

Uteservering - Peisestue – Bar - Selskapsmenyer – Chambre Separée – Lukkede arrangement – Historie - Utekino – 17. Mai feiring – Julebord - Nyttårssuppè.

Velkommen for enhver anledning. Kontakt oss på tel. 23 24 23 00.

Kongsveien 15 / 0193 Oslo /post@ekebergrestauranten.com / www.ekebergrestauranten.no

Kunstutstilling.indd 22 19.01.10 13.18

Side 13

Kjære historielagsmedlem

Historielagets første paragraf i vedtektene sier at Laget har til formål å vekke interesse og skape forståelse for Søndre Akers historie. Det skal arbeide for å utbre kjennskap til vår kulturarv og verne kultur minner av alle slag. Laget markerte sitt 30-års jubileum i 2010, og det kan være interessant å kaste et blikk bakover for å se om det gjennom disse årene har levd opp til sitt formål. I all beskjedenhet kan vi fastslå at laget har gjort seg fordelaktig bemerket i floraen av foreninger og organisasjoner i vårt område, og at vi i vesentlig grad har lykkes i å avdekke og ta vare på stedets eldre og nyere historie. Gjennom våre 15 årbøker og enda flere årsberetninger har vi spredd omfattende kunnskap om små og store begivenheter i vårt område, tatt for oss minnene fra tidligere tiders kulturer og beskrevet de forhold som har preget stedet opp gjennom årene. Dessuten har vi samlet inn og arkivert et betydelig antall fotografier som dokumenterer den utviklingen som allerede har funnet sted. Uten Historielagets arbeid ville meget av dette vært gjemt og glemt – og sannsynligvis forsvunnet for all fremtid. Samtidig må vi fastslå at på mange områder er vi rett og slett for sent ute. Det som en gang var, eksisterer ikke lenger – og det er heller ingen som kan fortelle om det. Derfor er det viktig at vi ikke bare skal ta oss av å samle informasjon om det som var, men i like stor grad sørge for å dokumentere det som skjer i dag. Riktignok vil det for dem som kommer etter oss, være atskillig enklere fordi det materialet de kan forsyne seg av, er langt mer omfattende og tilgjengelig, men til gjengjeld ofte svært overflatisk. Det ville være en oppgave for Historielaget å opprette en egen arbeidsgruppe som kan ta seg av en nåtidsdokumentasjon innen vårt nedslagsfelt. Hvem føler seg kallet til å delta? Selvfølgelig vil jeg også denne gangen gjerne få minne om at dersom dere skulle kvitte dere med fotografier dere finner under opprydning, så glem ikke at Historielaget ønsker å få muligheten til å scanne dem først. Vi er selvsagt også interessert i dem dere vil beholde!

Med vennlig hilsen

Tor J. Wisløff

Side 14

Diakonitjenesten i Nordstrand sogn 100 årAv Tor J. Wisløff

I 1906 ble Nordstrand et eget prestegjeld som omfattet den sørlige delen av Østre Aker med Bekkelaget, Abildsø, Østensjø, Ljan, Hauketo, Prinsdal og Klemetsrud. Den enes-te kirken i sognet var Sæter kapell som ble innviet 1866, og lå på Lensmannseters grunn på Sæter og var geografisk riktignok for-holdsvis sentral, men hadde ellers en ensom beliggenhet siden det på den tiden ikke var noen villabebyggelse på Nordstrand.

Først 20 år senere, i 1886, fikk sognet sin første prest, Ole Moe, som kalte kapelletNordstrand kirke. Da hadde utbygningen av Nord strandskråningen begynt. Jernbanen var kommet i 1879, og ved århundreskiftet startet utviklingen som gjorde Sæter til et senter for så vel bebyggelsen som forretningsvirksomheten.

Få år etter opprettelsen av Nordstrand sogn ble det fremmet forslag om å starte en diakoni-forening som skulle ta seg av dem i sognet som var syke, fattige eller på annen måte led nød.

Allerede de første menighetene som apostlene i oldkirken opprettet, hadde sett at kirken hadde et spesielt ansvar for å ta seg av slike. Til denne tjenesten ble det utdannet kvinnelige ”tjenere”, såkalte diakonisser. Også her i landet så kirken det som sin kristen plikt å være aktiv i arbeidet med å hjelpe dem som hadde behov for støtte for å opprettholde livet, enten det var sykdom eller matmangel. De såkalte, og til dels latterlig-gjorte, ”potetprestene” tok del ved at de fra sine prekestoler ikke bare forkynte sønda-gens tekst, men i tillegg også ga menighetene en nyttig innføring i dyrking av poteter for å unngå hungersnøden som den gangen herjet i landet.

Alle tiltak baserte seg på at frivillige uten utdannelse engasjerte seg i arbeidet. I 1868 ble Diakonissehuset i Oslo grunnlagt etter initiativ fra Christiania Indremission og under ledelse av Cathinka Guldberg, og det ble utdannet sykepleiersker som var kvalifi-sert til å gå inn i menighetenes diakonitje-neste som menighetssøstere, der de kunne utføre en fullverdig sykepleiebehandling i hjemmet. I en rekke menigheter landet over var det blitt stiftet Diakoniforeninger, som regel kvinne foreninger, som la det økono-miske grunn laget for å kunne ansette og administrere menig hetssøstere. Disse ble for-løperen til den offentlige hjemmesykepleie som kom 100 år senere.

I Nordstrand sogn hadde daværende sog-neprest Lødrup i 1908 fått i gang menighe-tens Fattigpleie og to år senere ble Nord-strand Sogns Diakoniforening startet. Ved foreningens 25-års jubileum i 1935 skrev daværende sogneprest J. F. Sandberg en artikkel der han berettet om hvordan forenin-gen ble stiftet, hvem som var dens ildsjeler og hvordan den utviklet seg. Vi gjengir den her i sin helhet slik den stod i Nordstrands Avis 23. november 1935.

Tannlege Trond TeljeSpesialist i periodonti

(tannkjøttsykdommer)Von Øtkens vei 1

Over MatkarusellenTel: 22 61 32 01

Side 15

Femogtyve år ingen lang tid i en forenings historie.Mendeterdogdenførstemilepælog viser at foreningen har hatt livets rett. Dette gjelder i særlig grad vår diakonifore-ning som stille og trofast har kunnet løse sin store og samfundsnyttige opgave. Nord-strand Diakoniforening har med menig-hetspleien de siste år hatt et budgett på ca kr. 12.000 – og er visstnok en av Akers største filantropiske foreninger.

Foreningen ble dannet høsten 1910 uten at nogen bestemt stiftelsesdag vites. De nærmere omstendigheter som ledet til at

foreningen kom i stand, var følgende: Fru kallskapellan Vold og fru skibsreder Ole Svendsen som begge var grepet av tanken om å få en diakoni-forening i sognet i stand, samtalte våren og forsommeren 1910 med en del andre inter-esserte om fremgangs-måtenetc.Manenedesom at sogneprest Ole

Moe først og fremt måtte vinnes. Fru Berthe Svendsen fikk i opdrag å tale saken for sog-nepresten–og taltedengodt, såMoevarmeget velvillig stemt. Han hadde imidlertid ikke selv tid til å befatte seg videre med saken, men ga daværende kallskapellanKarlVoldi opdrag å ta seg av den.Vold påtok sig å danne foreningen sommeren 1910. Det første skritt var å søke å hverve bidragsydende medlemmer. Det gikk lett. Det ble tegnet et anseelig antall som var villige til å yde et årlig bidrag.

Da dette var gjort og saken stod på sikker grunn, ble det høsten 1910 kalt sammen et konstituerende møte, hvor Vold holdt fore-dragomdenkirkeligediakoni.Manhaddesatt op grunnregler.Mange varmøtt fremog det besluttedes enstemmig at det skulde dannes forening.

Grunnreglene ble vedtatt i overensstem-melse med det opgitte forslag.Som styre for 1911 valgtes Pastor KarlVold(formann), dr. V.B.Jensenius (Nordstrand) (viceformann), lærer O.Nygård (Klemets-rud) sekretær, fru Dietrichs (Ljan), fru For­seth (Nordstrand), fru IngaKrogh(Bekke-laget), fru skipsreder Svendsen (Bekkela-get), kirkesanger A.Ellingbøe (Ljan), agent Rustad (Abildsø).

Som revisorer valgtes grosserer Thune-Larsen (Ljan) og skreddermester Chr.Pedersen (Bekkelaget).

Som kasserer valgtes propritær Reinert.Hermed var foreningen lykkelig bragt i

havn. Nu skulde det egentlige arbeid begyn-ne. Hva det først og fremst gjaldt, var å få ansatt to pålitelige og velskikkede menig-hetssøstre, da foreningens sympati i menig-heten for en stor del vil bero på søstrenes opførsel og dyktighet.

Vold henvendte sig derfor til forstander ved Diakonissehuset, Aug.B.Johnsen, som skaffet to særdeles velskikkede søstre, nem-lig søster Kristine Anderson (nu gift på Kongsvinger) og søster RagnhildSørensen (numisjonærpåMadagaskar).

Disse to som begynte sin gjerning ved nyttårstider, høstet slik sympati at de vant alles hjerter, og blev av den største betyd-ning for diakoniforeningens vellykkede start.

Nordstrand Sogns Diakoniforening 25 år

PastorKarlVoldsom var Diakoni­foreningens stifter og første formann fra1911til1914.

Side 16

Av senere søstre kan nevnes søster CharlotteHasseleng (døde som bestyrerin-ne av Kongsvinger tuberkulosehjem) og søster Marie Anderson (forannevntes søs-ter).

Våre tre nuværende søstre, søster Inge­bjørg, søster Mirjam og søster Ingrid som har virket her henholdsvis 15, 14 og 11 år,

er velkjente, og Nord-strands menighet omfatter dem alle med den største sympati og anerkjennelse.

Foreningens for-menn har etter pastor Volds avskjed 1915 vært sogneprest Bull til 1934 og nuværende kst. sogneprest Sand­berg fra 1934. Vicefor-

menn: Dr. Bruun og dr. Rønneberg.Kasserer var i mange år direktør Hugo-

Sørensen, han avløstes av nuv. hovedkasse-rer Ant. Knutson.

Styremedlemmene har år om annet vekslet. De nuværende er foruten formann og næstformann som nevnt foran, pastor Vegland, fru Nordstrøm, veivokter Iversen, fru Riekeles, vognmann Kristiansen, fru Hugo­Sørensen og fru Eng.

* * *

Som underavdeling under Diakoniforenin-gen hører menighetens fattigpleie.

Denne er eldre enn selve Diakonifore-ningen, idet den ble organisert allerede i pastor Lødrups tid 1906 – 1908. Pengene til utdelingen fikk man foruten på kirke-bøssene, originalt nok, på togene mellom Oslo og Ljan. Grosserer Jac. Høst, Forseth

o. fl. påtok sig å gå med lister rundt omkring bl. togenes passasjerer og samlet på denne måte flere hundre kroner. Videre holdtes hvert år en matiné på menighetshuset med deklamasjon, musikk og sangunderholdning. Særlig var fru grosserer Coldevin dyktig til å arrangere disse underholdninger. Pengene ble særlig anvendt til juleutdeling til tren-gende. De forannevnte ærverdige herrer trasket hver jul trofast av sted særlig til Klemetsrud med sekk på ryggen og delte herlighetene ut som snilde julenisser.

Fattigpleien kom imidlertid snart til å gå inn under diakoniforeningen som en sær-skilt avdeling av dennes arbeide, den såkal-te menighetspleie. Det gikk således for seg at diakoniforeningen trengte tøi for bruk til søstrenes menighetspleie. Derfor stiftet fru Vold 1911 Nordstrands diakonikvinnefore-ning, hvorunder så fattigpleien kom til å sortere. Efter fru Volds avreise fra Nord-strand 1915 overtok fru major Andersen formannsstillingen til 1926, hvorefter fru Hugo-Sørensen blev foreningens formann og fremdeles er det.

Sognets raske vekst og de derav følgen-de mer kompliserte forhold har øket kravet til menighetspleiens ytelse. Derfor fant hovedforeningen det formålstjenlig å inn-

Konst.sogneprestJ. F. Sandberg som overtok formanns­vervet1934.

SogneprestN.O.Bull som var for­mannfra1915til1934.

AstridEng,formanni Bekkelagsavdelin­gens kvinneforening.

Side 17

vilge i at der på Bekkelaget efter initiativ av frudirektørMørkdannedesen søsterfore-ning under navn av Bekkelaget diakonikvinne-fore ning. Formann i denne forening er fru A. Eng.

De så populære gamlefester blev påbe-gynt 1911 og holdtes første gang på hellig-trekongersaften 5te januar – en dato som senere er blitt tradisjonell.

Årsmøtet holdtes i gamle dager i form av en fest med foredrag som grenset inn på emnet. Nu holdes de i kirken efter endt gudstjeneste.

Nordstrand diakoniforening blev fra før-

ste stund av tilsluttet Nasjonalforeningen for tuberkulosen, en forbindelse som skaffer vår forening nesten hele utbyttet ved salg av maiblomst, julemerker samt lodder, en inntekt vår forening ikke kan undvære. Foreningens øvrige inntekter kommer dels gjennom sykepleien, dels gjennem kontin-gent og gaver, og endelig ved sognets årlige bevilgning samt ved tilskudd fra Akers Spare bank. Det årlige budgett som fra først av neppe oversteg 2000 kroner, er nu seks-doblet.

Som det fremgår av denne korte beret-ning, har Gud vedkjent sig diakoniforenin-gens menighetsarbeide og på mange måter gittdensinvelsignelse.Mangeerdehjemsom i disse dager sender foreningen, dens sykepleiersker og fattigpleie varme, takk-nemlige tanker, og skulde foreningens finanser gjøre det nødvendig, er vi visse på at en appell til Nordstrand menighet heller ikke nu vilde være forgjeves.

Gud signe foreningen, dens arbeide, søs-tre, styre og alle dens venner, de fraværende, de nærværende og de som er vandret bort.

FruHugo-Sørensen,formann i Diakoni­kvinneforeningen i 1935.

FruVold,stifterog første formann i Diakonikvinne­foreningen.

Side 18

Kongsveien 78, 1160 Oslo. Tlf: 23 16 73 00 faks: 23 16 73 01 www.bn-eiendom.no

Se våre boligannonser på våre hjemmesider www.bn-eiendom.no

Carl Fredrik Sønsteby Daglig lederEiendomsmegler MNEFmobil: 930 85 138calle.soensteby@bn-eiendom.no

Hanne Heiberg Faglig lederEiendomsmegler MNEFmobil: 928 11 130hanne.heiberg@bn-eiendom.no

Cecilie Bruun Smidt OppgjørsansvarligEiendomsmegler MNEFmobil: 924 42 790cecilie@bn-eiendom.no

Bekkelaget og Nordstrand Eiendom er eiendomsmegleren i området med lengst erfaring. Vi er et frittstående eiendoms meglerforetak som tilbyr de individuelle løsninger! Alle våre eiendomsmeglere er godkjent av Kredittilsynet til å benytte tittelen Eiendomsmegler MNEF - det gir trygghet ved din eiendomshandel!

Vi tilbyr:

• Konkurransedyktig salgsprovisjon • Gratis verdivurdering

• Solid og bred markedsføring. • Hurtig og sikkert oppgjør.

• Personlig engasjement og profesjonell gjennomføring av oppdraget.

Kjøp og salg av eiendom

- handler om kunnskap og tillit!

Ole Petter SøbergEiendomsmeglerfullmektigmobil: 908 87 409soberg@bn-eiendom.no

Side 19

J. F. Sandbergp. t. formann

Fra opprettelsen av Diakoniforeningen i 1910 var det alltid en av prestene, og primært sognepresten, som var foreningens leder. Den første ”verdslige” leder var tannlege Henrik Harsten, som etterfulgte pastor Einar Torp.

I 1966, mens Harsten var leder, ble MenighetspleienogDiakoniforeningenslåttsammen. Det var lite hensiktsmessig med to forskjellige foreninger som begge hadde det samme formålet. Navnet ble nå Nordstrand

diakoni og menighetspleie. Oslo menighets-pleies fellesutvalg med domprost Reidar Kobro som formann, hadde forhandlet med Oslo kommune om en samarbeidsavtale for hjemmesykepleien, og den ble vedtatt i 1966. Avtalen innebar at Oslo kommune skulle bidra til å dekke deler av utgiftene til menig-hetssøstrene. Denne ordningen bestod da Harsten trakk seg tilbake fra sitt lederverv i 1972 og Turid Bull som Diakoni og menig-hetspleiens første kvinnelige leder, overtok. Hun forteller om denne tiden:

”Det året jeg overtok, startet Eldresenteret

Diakoniforeningens siste leder, Turid Bull

TilvenstreTuridBull,formanniDiakoniforeningenfra1972til1986,ogLivSteenstrup,Jule-messegeneral.

Side 20

Selge bolig?

”Kontoret innehar stor lokalkunnskap. Medarbeiderne er også alltid hjelp-somme, og hver av dem stiller opp selv om det ikke er de som forestår salget.” - Fornøyd kunde, Nordstrand

Med 91 % svært fornøyde kunder vet vi at vi gjør mye riktig i Krogsveen. Mer enn 30 års erfaring med boligsalg har lært oss å ikke overlate noe til tilfeldighetene. Vi vet at et godt salg av din bolig krever gjennomarbeidede systemer, unike salgskonsept og engasjerte meglere.

Lurer du på hvorfor vi har så fornøyde kunder? Ta kontakt - så skal vi vise deg hvorfor!

Krogsveen avd. Nordstrand, Ekebergveien 228 B, Tlf: 23 16 52 00. www.krogsveen.no

på Nordstrandhjemmet. Der fikk også Nord-strand diakoni og menighetspleie et lite rom med kontorpult og telefon. To år senere fikk vi et kontor i Handelsbygningen på Sæter. Her hadde menighetssøstrene kontortid og møtemulighet. I 1982 flyttet vi til eldresente-ret i Poppelstien hvor vi fikk et eget kontor i underetasjen. Samtidig startet vi Besøks-tjenesten som bestod i frivillige som hadde påtatt seg å besøke regelmessig enslige eller ensomme i sognet. Her gikk det ikke om medisinsk hjelp, men om å skape et mennes-kelig fellesskap. Vi hadde to personer som hadde ansvaret for Besøkstjenesten samtidig som de betjente kontoret og vekslet om å ha kontortid.

Selv om stat og kommune nå dekket en del av utgiftene til våre menighetssøstere, så var det fortsatt nødvendig for økonomien at vi opprettholdt våre egne tiltak. Og det var i

første rekke julemessen. I 1953 hadde vi startet den første såkalte diakonigruppen som gjennom hele året samlet ca 10 husmødre for å lage salgsgjenstander og gevinster til den kommende julemessen. Til slutt var det 10-12 grupper som iherdig holdt på med dette.

Menvigjennomførteogsåensåkaltkon-voluttinnsamling der vi la en konvolutt i alle postkassene med et brev der vi fortalte om arbeidet vårt, og at vi kom tilbake tre dager senere for å hente konvolutten og håpet på et bidrag. Det var et meget hyggelig arbeid, og det var sjelden vi fikk tilbake en tom konvo-lutt. Etter en tid gikk vi over til å legge ved en postanvisning. Det kom inn svært mange penger på denne måten.

På slutten i 1986 hadde vi ansatt fire menighetssøstere som vi klarte å finansiere.

Vi opplevde at kommunen i stadig større

Side 21

grad la beslag på tiden til menighetssøstrene, også administrativt. Vi fikk mindre kontakt med både dem og pasientene. Så kom det en ny lov om diakonitjenesten i Den norske Kirke. Etter den var det klart at Nordstrand diakoni og menighetspleie ikke kunne og burde ha samme ansvarsområde som den så langt hadde hatt. Som følge av denne loven ble Foreningen formelt oppløst og det ble konstituert et nytt organ med navnet Nord-strand kontakt- og hjelpetjeneste. Avtalen med kommunen ble sagt opp. Det innebar at våre menighetssøstere nå helt og fullt ble overført til kommunens hjemmesykepleietje-neste som i mellomtiden var opprettet. Der-med slutter historien om Nordstrand diakoni og hjelpetjeneste. I stedet opprettet Nord-strand menighet et diakonat med en sogne-diakon som hadde ganske andre oppgaver enn den menighetsøstrene hadde utøvet.

Diakonibegrepet eksisterer fortsatt i vår menighet, men har fått et annet innhold.

Nordstrand diakoni og hjelpetjeneste var ikke de eneste som tok seg av syke og folk som led nød, det fantes også andre organisasjoner. Menvivaraleneomilokalmiljøetåhautdan-nede menighetssøstere som alltid stod beredt tilåhjelpevedallebehov.Megetharforandretseg i samfunnet på de 75 år vi var aktive med denne tjenesten. Den passet inn i en tid der det manglet et offentlig hjelpeapparat. Nå er det kommet, og det er å håpe at det tar med seg i sin virksomhet det som var så viktig for våre menighetssøstere, nemlig denhelhetligepleie.

Diakoniforeningen har kunnet utføre sin virksomhet takket være god hjelp fra enkelt-personer og organisasjoner. Gjennom alle år har handelsstanden forært oss gaver og gevinster til julemessene. Lions Club Nord-strand har i tillegg til en rekke tiltak også

finansiert anskaffelsen av bilene til våre menighetssøstere. Vi takker dem alle!Liv Steenstrup vokste fra barnsben av opp med diakonal virksomhet. Moren var medfrem til krigsutbruddet i Menighetspleiensammen med en rekke andre frivillige, hjemme værende husmødre som møttes i Lille salen på Nordstrand menighetshus, der de satt og sydde. Der hadde de symaskiner stående for å sy lappetepper som menighets-søstrene kunne fordele til hjemmeboende i vanskelige kår rundt omkring i sognet. For det viste seg at det var mange som led i kul-denpågrunnavmanglendesengetøy.Menig-hetspleien hadde organisert et hjelpetiltak der rekrutteringen skjedde ved munn-til-munn-metoden, og det var aldri noen som sa nei. Alle som ble spurt, stilte også opp.

EnannenoppgaveMenighetspleienhad-

de påtatt seg, var å arrangere juletrefest for sognets gamle. Datoen var alltid den samme, uansett vær- og føreforhold, den 5. januar, helligtrekongersdag. Og gjestene strømmet på. Det kunne være 70-80 deltakere. Skyss ble det også ordnet med til dem som trengte det. Den oppgaven var tildelt mennene som stilte med sine biler, for det var lange avstander og dårlig med kommunikasjonsmuligheter.

Kvinnene i styret og en rekke frivillige hadde fra tidlig om morgenen laget ferdig store smørbrødfat og en rekke kaker som de bragte med seg. Andre frivillige, blant annet speiderne, deltok som garderobepersonale og hjalp til med å skjenke kaffe. Det var aldri mangel på hjelpende hender.

Gjestene spiste, pratet og hygget seg, gikk rundt juletreet og sang julesanger. Sogne-presten holdt en kort andakt, og til slutt ble

Julemessegeneralen Liv Steenstrup

Side 22

ADVOKATENE PÅ NORDSTRANDBennin, Brataas & Fjeldheim

Familie, arv, skifte og samværsrett,Barnevernsrett, arbeidsrett, pengekrav,Fast eiendom, mangler ved boligkjøp,

Kontrakt, Husleie, Bygg- og entrepriserett

Alm. praksisTlf.: 23 38 64 00 - Faks: 23 38 64 01

Ekebergvn. 228 C / Sæterkrysset Nordstrand

Ekebergveien 2301166 Oslo

Åpningstider:

Mandag - Fredag: 09:00 - 18:00Lørdag: 09:00 - 15:00

Tlf: 40 00 59 45

Side 23

det delt ut gaver til samtlige. Damene fikk som regel et godt såpestykke eller litt sjoko-lade, og herrene som oftest en sigar. Det var ikke alle som røkte, men også disse puttet sigaren stolt i brystlommen på jakken.

Mendetvarenannenaktivitetsomlangtflere hadde glede av, nemlig julemessen. Dette var også den store inntektskilden for driften av Diakoniforeningens viktigste opp-gave, nemlig menighetssøstrene. Liv Steen-strupsomvarkommetinniMenighetspleieni 1959 og holdt på helt til 1986, var i mange år ansvarlig for organiseringen og fikk æres-betegnelsen ”Julemessegeneral”. Hun for-teller:

”Julemessen var en kombinert salgsmesse og basar. Hele året hadde 10-12 frivillige, flittige arbeidsgrupper forberedt messen ved å lage en rekke forskjellige håndarbeider av meget høy kvalitet. Hver gruppe bestod av ca

10 personer og kom sammen hos hverandre en gang i måneden der de sydde, strikket og heklet. Hvert medlem fikk kr. 100,- til inn-kjøp av de nødvendige råmaterialene, og det var ikke bare tilstrekkelig, men mange var så om seg at de skaffet seg filt- og stoffrester for en slikk og ingenting, slik at hundrelappen kunne vare i flere år. Og restenøster hadde vi jo liggende alle sammen. Den enkelte gruppen bestemte selv hva den skulle lage.

Messen ble annonsert ved at vi delte utrøde julemesselapper i alle postkasser etter et innarbeidet system.

Og så kom den store dagen. Utenfor Menighetshusetstoddetalleredeenlangkøda dørene ble åpnet kl. 11, og folk styrtet inn. De ivrigste stormet inn i Lillesalen der det var et rikholdig kakesalg. Vi hadde ringt rundt for å få tak i frivillige kakebakersker, og dette hadde resultert i stabler med vellyk-

EtglimtinniMenighetshusetføråpningenavJulemessen.

Side 24

ArneLiesdiplomfordeltakelseniMilorg,undertegnetavkronprinsOlav.

ket julebakst. Basarbordet var midt i salen og fullt av

gevinster som den lokale handelsstanden raust hadde forært oss. Det var selvsagt meget fristende for både store og små. Basaren bidro til at vi fikk store overskudd.

Arbeidsgruppene hadde fast plassering av sine bord, og de som hadde besøkt messen flere ganger tidligere og var blitt faste kun-der, visste hvor de enkelte bordene stod og kunne straks gå dit. Bordet til fru Wettergren fra Ljanskollen var særlig attraktivt fordi hennes gruppe hadde varer som ikke de andre hadde.

For egen del strikket jeg utrolige mengder

med dukketøy, og det var meget populært for pikene.

Det vrimlet av hjemmelaget julepynt, dekorasjoner, nisser og strikkesaker. Handelen gikk livlig, for messen hadde et så godt rykte at det alltid kom folk også fra andre bydeler.

Peisestuen var gjort om til kafeteria der det ble solgt boller, wienerbrød og andre kaker. Der ble Nordstrandsfruene sittende sammen med kjente de hadde truffet, og de spiste av det velsmakende bakverket som ble tilbudt til en billig penge.

Trekningen av basargevinstene skjedde til slutt, og da var det igjen mange barn som ventet spent. Politibetjent Kjeldstrup kom

“Det kjennes riktig å være tilbake i nabolaget – og nå satser jeg for fullt på en stor drøm,

nemlig å ha min egen butikk medklassisk, stilren herremote – faktisk et utvalg

som både passer meg og min far”.

Rammen om butikken er blant annet arvegods fra familien, bestefar Alf´s arkivskap, som nå huser slips, et gammelt rokokko speil, fars

skrivebord og hatteeske og småting fra loftet.

Christian Adresse: Ekebergveien 228, (Sæter krysset)

1162 Oslo, tlf.: 986 14 085

“Det kjennes riktig å være tilbake i nabolaget – og nå satser jeg for fullt på en stor drøm,

nemlig å ha min egen butikk medklassisk, stilren herremote – faktisk et utvalg

som både passer meg og min far”.

Rammen om butikken er blant annet arvegods fra familien, bestefar Alf´s arkivskap, som nå huser slips, et gammelt rokokko speil, fars

skrivebord og hatteeske og småting fra loftet.

Christian Adresse: Ekebergveien 228, (Sæter krysset)

1162 Oslo, tlf.: 986 14 085

Velkommen til en hyggelig handel

Side 25

med et skrin som inneholdt mange kuler. Barna som satt på gulvet foran ham, fikk lov å trekke etter tur. Det var stor stas, og selv-sagt var det hyl og skrik når noen av dem vant.

Messen varte kun en eneste dag, og

rekordomsetningen fikk vi mot slutten av 80-årene på ca kr. 68.000,-.

Da Diakoniforeningen ble nedlagt i 1986, opphørte også julemessene. De midlene Dia-koniforeningen satt igjen med, ble overført til et fond som senere er benyttet til å gjen-

nomføre tiltak det var søkt støtte til, og som skulle være til beste for eldre.De tre menighetssøstrene som i det følgende forteller om sine erfaringer og opplevelser, var ikke klar over hvilken tjeneste de gikk inn i. De var unge, nyutdannede og med noe erfaring fra arbeidet på sykehus, men ikke hva det vil si å være overlatt til seg selv i et stort distrikt uten å ha noen medisinsk over-ordede å rådføre seg med. Deres oppgave var primært å hjelpe alle som hadde behov for stell og pleie, men også å være beredt til å ta et tak med praktiske oppgaver der forholdene var slik at den syke ikke selv maktet utføre dem. De hadde en fast arbeidstid, men kunne som regel ikke ta hensyn til den når det opp-stod behov for omgående hjelp. Da var det bare å rykke ut, enten det var natt eller dag. Det ble stilt meget store krav til deres fleksi-bilitet, og til deres menneskelige kvalifika-sjoner. Pasientene forventet at de alltid skulle være blide, forståelsesfulle og omgjengelige, uansett når på døgnet de var i aksjon. For pasientene var det ikke bare den medisinske hjelpen som var viktig, men også å få med-menneskelig hjelp, få oppleve omsorg og forståelse og å ha noen å prate litt med.

Administrativt var menighetssøstrene ansatt i Diakoniforeningen, men de måtte selv bygge opp sitt faglige nettverk til privat-praktiserende leger og sykehusene for å få hjelp når de stod overfor tilfeller som gikk ut over deres medisinske kompetanse.

Å være menighetssøster var langt mer enn bare et yrke, det var en uhyre krevende livs-stil som forlangte et totalt engasjement der å kunne gi av seg selv og sin tid var en vesentlig forutsetning for å lykkes.

Yrket er i dag erstattet av den kommunale hjemmesykepleie og hjemmehjelp og er regulert av arbeidsmiljøloven. Det har utvil-somt bidratt til å gjøre tjenesten enklere og mer rasjonell, men muligens har den mistet noe av den medmenneskelige omsorg som var så viktig for menighetssøstrene.

Vi lar de tre som skal fortelle, gjøre det i kronologisk orden, og begynner med hvor-dan forholdene var i slutten av femtiårene, deretter i slutten av sekstiårene, og til slutt de siste årene før kommunen overtok eneansva-ret for hjemmetjenesten i 1986. I løpet av denne tiden skjedde det meget innen Nord-strand sogn, særlig når det gjaldt utbygging. Store arealer som tidligere var skog og jor-der, ble lagt ut til boligformål. De små hyt-tene som befant seg på en rekke områder forsvant, og innbyggerantallet mer enn for-doblet seg.

Aud Oftestad”JegbleutdannetpåMenighetssøsterhjemmetog var ferdig i 1956. Det var mine foreldre som ønsket at jeg skulle utdanne meg på en ”kristen sykepleieskole for at jeg ikke skulle komme bort fra Gud”. Far var nemlig predi-kant, mens mor var revisor. Etter utdannelsen

Menighetssøstrene forteller om sitt arbeid

Side 26

ønsket jeg å få mer praksis, og reiste tilbake til Askim der mine foreldre bodde, for å arbeide på sykehuset der. En dag ringte for-standeren på sykehuset til meg og sa. ”Nå har vi en jobb som passer for deg, Aud, søk stil-lingen som menighetssøster på Nordstrand!” Jeg gjorde som han sa, og ble intervjuet av pastor Vegland. Han avsluttet med å si at jeg kunne begynne 1. september 1957. Jeg til-trådte og ble der i tre år.

Jeg avløste min forgjenger som het Sine Grimstvedt. Hun hadde arbeidet i stillingen i 8 år. Egentlig visste jeg ikke hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg flyttet inn i annen etasje over vaktmesteren på Menighetshuset, ogbodde svært bra. Leiligheten var innredet med separate rom for 2 menighetssøstere, med felles stue og kjøkken, og så var det lagt inn bad. Etter datidens forhold var den rett og slett flott!

En dag kom fru Kleve fra Klemetsrud Diakoniforening og sa til oss at vi burde få litt fine møbler, som de straks anskaffet til oss. Fru Kleve var en usedvanlig flott dame og Klemetsrud Diakoniforening var litt annerledes enn de andre, kanskje skyldtes det at medlemmene var ”fra landet”. Det var alltid mye mat og hygge når jeg kom dit.

Menighetssøstrenefikkenbil likefør jeg

kom, frem til da hadde de syklet rundt i sog-net. En dag hadde Filip Hult, han som eide og drev bensinstasjonen på Sæter, sagt til søster Sine: ”Du kan ikke sykle rundt slik du gjør, med hjertebrett, bekken og alt det andre utsty-ret og slite deg oppover alle bakkene!” Hult ringte rundt til folk han kjente, og fikk samlet inn kr. 12.000,- som var nok til å kjøpe en Citroën CV4, og dermed fikk Diakoni-foreningen bil! Han var alltid utrolig snill og hjelpsom. Det var en lettelse å skulle utføre tjenesten med bil, men den hadde ikke varmeapparat og var naturligvis meget kald vinterstid.

Vi gikk selvsagt i full uniform og var lette å kjenne igjen. Og når vi var på besøk, var det nok av oppgaver vi måtte ta oss av. Vi måtte lage mat, vaske, passe barn og naturligvis van-lig sykepleie med sårstell, sette klyster, skifte på senger og sørge for at pasienten lå godt.

Jeg hadde en pasient som bodde i et lite husiMaurtuveienpåKlemetsrud.Hunlåiethjørne i stuen, og jeg måtte ta henne ut av sengen og plassere henne i en rullestol, hun haddefåttMS.Jegvarikkeistandtilåbærehenne, men måtte legge armene hennes over skuldrene mine og løfte henne så høyt at jeg kunne dra henne til rullestolen mens føttene hennes slepte langs gulvet og få henne plas-

Side 27

sert. Dette gjorde jeg i tre år uten å få vondt i ryggen. Hadde nok engler rundt meg, ellers hadde jeg ikke klart det.

Det var mange som døde hjemme, men vi ble ikke alltid budsendt tidsnok til å være der før døden inntraff. Når vi la bort et menneske, så var det den siste tjenesten vi gjorde for det. Selv om dette var en naturlig prosess og vi ble vant til det, så var vi unge, og det var belastende. Vi hadde behov for å kunne sam-tale om det, og gjorde det enten med de andre menighetssøstrene eller med våre kullkame-rater.

Tjenesten vi utførte, var en god lære. Jeg hadde etter hvert vært i så mange hjem at jeg visste hvordan jeg skulle oppføre meg, først og fremst med respekt. Dessuten hadde jeg med meg en ballast hjemmefra og undervis-ningen fra sykepleierskolen. Erfaringen vi fikk, kom vel med i de stillinger jeg senere hadde.

Nordstrands innbyggere tilhørte en god middelsklasse, men det var også unntagelser. Det var en del som bodde i enkle og ytterst fattigslige hytter. Jeg husker spesielt godt to brødre som bodde i en jernbanevogn i sko-gen ute på Holmlia. Vi var ute hos dem og ga dem såkalte ”badelapper” så de av og til kunne få seg en kroppsvask. De fikk alltid besøk av oss til jul. Det var mange snille mennesker på Nordstrand. Og før jeg skulle besøke brødrene, var jeg innom en kolonial-handler, og spurte om de kunne ordne med noe ribbe og annen julemat til de to. Kjøp-mannen laget ferdig en pakke til meg med ferdig stekt ribbe og annen god julemat uten at det kostet noen ting. Jeg parkerte så nærme jeg kunne komme, og tok ut kjelken jeg hadde med meg for å frakte varene, og måtte allikevel traske et godt stykke gjennom sko-gen. Dette var virkelig spennende. Jeg så det lyste ut av vinduene i jernbanevognen. De hadde hengt opp gamle julekort i dem til

pynt. Og jeg ble tatt vel i mot. Så satt jeg der med de to karene, jeg visste ikke hvor gamle de var, og så på den tamme rotten som ruslet rundt på gulvet. De hadde gitt den navnet Peace. Så sang vi julesanger sammen. Det var en helt spesiell atmosfære. Før jeg gikk, overrakte jeg dem maten og en juleglede. Dette var et av de gyldne øyeblikkene i livet!

Jeg følte alltid at det var godt å være på Nordstrand. Tiden der ble dannende for meg både som menneske og som fagperson. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var de menneskene som hadde det tyngst. Vi utførte ikke bare hjemmesykepleie, men en kombi-nasjon av en rekke oppgaver. Vi gikk aldri fra en pasient uten at vi hadde ryddet eller gjort annet forefallende arbeid som kunne bidra til trivsel. Vår oppgave var en helhetlig pleie,

AudOftestadiuniformsommenighetssøster.

Side 28

som omfattet så vel å sette en sprøyte som å tørke over gulvet. Det hørte med for at en pasient skulle ha det bra.

Tiden som menighetssøster formet meg for de stillingene jeg senere i livet hadde. Jeg lærte at det var nødvendig med et personlig engasjement. I et omsorgsarbeid er det avgjø-rendeågiavsegselv.Menforåkunnegi,erdet viktig at du selv også får. En pasient ga jeg en sprøyte hver eneste kveld i to år. Hans kone sa da han døde: ”Jeg vil at du skal legge noen blomster fra deg i de foldede hendene hans”. Jeg ga blomstene, men jeg følte at det var han som i takknemlighet ga meg.

Ofte tenker jeg over hva jeg har brukt livet til, og kommer til at jeg har fått anled-ning til å gi fordi jeg selv har fått ta i mot så meget.

Anne-Beth Foss Kristiansen”Jeg begynte i sykepleien ved Lovisenberg

sykehus og var ferdig utdannet i 1963, men utdannet meg videre i to år som røntgen-søster. I 1965 ble det ledig en sykepleier-stilling som menighetssøster i Nordstrand menighet. Den søkte jeg og ble ansatt. Jeg flyttetinnienleilighetiMenighetshusetogbodde i annen etasje over vaktmesterleilig-heten. Senere ble jeg tilbudt en leilighet i Oberst Rodes vei 91 B, den såkalte ”Heders-boligen”, og holdt til der til jeg sluttet i 1972.

Det var Diakoniforeningen som ansatte meg. Vi var på den tiden to menighetssøstere, de to siste årene var det min søster Nina som arbeidet sammen med meg. Vi hadde begge et meget tett program for å kunne besøke alle dem som hadde behov for hjelp. Den gangen bodde det 11.000 mennesker i Nordstrand sogn som omfattet Nordstrand, Ljan, Hauke-to, Klemetsrud og Prinsdal. Det var altså et stort distrikt vi skulle virke i.

Vår tjeneste omfattet alle aldre og alle

Strøkets naturlige valg når du skal ha noe til hus eller hage, hytte eller landsted. Enda større og bredere utvalg enn før – topp kvalitet og fagkunnskap som alltid.

Nærmeste nabo til Jacob´s på Holtet.

Kongsveien 98, 1177 Oslo • Tlf: 22 28 62 04 • E-post: post@jerniaholtet.no

Side 29

trossamfunn, i det hele tatt alle som bodde i sognet, fattig som rik, det ble ikke gjort for-skjell på noen. De som henvendte seg til oss, bodde alle hjemme, det kunne være uføre eller gamle, og felles for dem var at de ikke klarte seg selv. All hjelp og tjeneste var gra-tis, det var ingen som måtte betale for den, hverken pasientene selv eller deres pårørende. Det hele ble finansiert av Diakoniforeningen. Den tjenesten vi utførte, var ikke i konkur-ranse med legene, sykehusene eller helse-vesenet, men et tilskudd til det offentlige tjenestetilbudet.

Vi hadde ingen fast arbeidstid, selv om det opprinnelig var en forutsetning. Ringte det noen som trengte hjelp, gjorde vi oss straks klar og reiste ut, uansett når på døgnet det var. Også legene ringte meg og spurte om jeg kunne besøke folk som hadde behov for øyeblikkelig hjelp. Ofte var det pårørende som trengte hjelp til en som nettopp var død og måtte stelles før begravelsesbyrået kom.

Siden vårt distrikt var så stort, stilte Diakonatet biler til disposisjon, og vi var på farten hele dagen og hjalp til så godt vi kunne. Vanligvis var det 12-14 pasienter vi rakk å stelle i løpet av en dag.

Vi var først og fremst sykepleiere som stelte sår, satte sprøyter og dusjet pasientene eller ga dem et daglig stell. Foruten dem som vi besøkte og stelte daglig, kom i tillegg de som henvendte seg i forbindelse med forhold som trengte omgående hjelp.

Vi måtte alltid ta oss tid til den enkelte pasient, det var ikke snakk om bare å stikke innom noen minutter. Vi holdt på den tiden den enkelte trengte, og av og til litt til. Den gangen var det ingen hjemmehjelpsordning som tok seg av å rydde og stelle i huset eller leiligheten. Dersom vi hadde tid til det, ryddet vi opp eller tok oppvasken. Det hendte, når det var behov for det, at vi også laget middag og kokte potetene mens vi dusjet pasienten.

Men det var jo begrenset hvor meget manrakkiløpetavdagen.Minarbeidsdagbegyn-te halv åtte om morgenen, og så holdt jeg på til jeg var ferdig i fire-femtiden. Men såkunne det hende at jeg måtte ut igjen om kvelden eller natten. Arbeidstiden var ikke fast, vi hadde ingen overtidsbetaling.

Det var selvsagt ikke forutsatt at jeg skulle stå til tjeneste døgnet rundt, men var jeg hjemme, syntes jeg at jeg ikke kunne avslå å komme når det var behov for meg.

På Nordstrand og Ljan var det enkelt å utføre tjeneste fordi praktisk talt alle husene var tilgjengelige og vi kunne kjøre helt frem til adressen. På Klemetsrud var forholdene ganske annerledes. Når vi skulle besøke en pasient der, var det ofte langt å gå til fots, og det var nødvendig å ruste seg med ski eller truger for å komme frem.

Jeg hadde to pasienter som bodde langt innenfor Godheim, på Godlia, og dit var ikke

MenighetssøsterAnne-BethFossKristiansenmed Folkevognen i bakgrunnen klar for innsats.

Side 30

brøytet vei vinterstid. Jeg stampet av sted på truger og i full uniform, hvit og fotsid, men heldigvis slapp jeg å gå med stivet snipp og hette på hodet, slik som vi ellers gjorde. Det var et ektepar jeg stelte der en gang i uken. De hadde en ufattelig snill svigerdatter som tok seg av dem og sin egen familie. Om vinteren når det var kaldt og hun ikke kunne vaske klær, satte hun skittentøyet på en kjelke, dro den ned til Godheim og tok bus-sen til vaskeriet i byen. Der vasket hun klærne, satte seg igjen på bussen tilbake til Godheim, la vasken på kjelken og dro den hjem. Hele dagen gikk med til denne opera-sjonen. Hver dag laget hun snitter til sine svigerforeldre, og hun var alltid like blid og glad.

En gang fikk jeg beskjed om å besøke en gammel mann som det ble oppgitt bodde i et uthus. Det viste seg å være et lite rom ved siden av vedskjulet. Det hele han hadde var en seng og et lite bord. Jeg hadde riktig vondt av ham fordi han hadde det så stusselig. Han hadde ikke gardiner, men hadde fått tak i noe plastikk som han hadde klippet et mønster i for at det skulle virke litt finere. Jeg ville

overraske ham til jul og laget noen røde hjerter i filt som jeg hengte opp, og sa til ham at nå fikk han la de henge til over jul, slik at han fikk litt julestemning. Da jeg noen dager senere kom tilbake til ham, hadde han tatt ned alt sammen og lagt det på vinduskarmen fordi det ble for fint for ham. En tid senere lå han død i sengen da jeg kom for å besøke ham.

Det er i det hele tatt mange underlige skjebner man kommer bort i når man er i et slikt yrke. Flere av dem jeg besøkte, hadde av forskjellige grunner en meget trist tilvæ-relse. Og mange levde i den største fattig-dom. Jeg var den eneste som fikk komme inn til noen av dem, de ville ikke ha besøk, ofte fordi de skammet seg over sin tilværelse. De levde ensomme og helt anonyme uten å få besøk av slektninger eller andre. Det hendte jeg laget mat til dem før jeg dro hjem-mefra, for jeg visste at det hadde de lite av.

Menfellesfordeallerflestevaratdevarvennlige og hyggelige og satte stor pris på at jeg kom. For manges del var det alkohol-misbruk som hadde ført til økonomiske problemer og gitt dem en trist skjebne. Jeg

besøkte en gammel dame på over 80 år som bodde sammen med sønnen sin på ett rom. Hun var en nydelig dame, mest som en liten syvende mor i huset, og jeg kom for å vaske henne. Men hunhadde hverken kluter eller håndklær, så jeg måtte lete meg frem til fant noe jeg kunne bruke. En annen gang lå sønnen døddrukken da jeg kom.

Det ble etter hvert mange spesielle opplevel-ser, som da jeg besøkte en

Kommisjonær forRikstoto og Norsk Tipping

Ekebergveien 235Ved 7-eleven på Sæterhjørnet

Tlf: 22 28 17 20

Side 31

enslig og ensom mann der jeg hørte hvordan rottenekrabbetrundtihuset.Manskulleikkevære skvetten i dette yrket!

Det vanskeligste var ofte å bade de for-skjellige pasientene, der stod vi overfor store utfordringer som krevde styrke og fantasi. Et sted hadde jeg en mann som led av Parkinson og var helt stiv. For å dusje ham, måtte jeg sette én stol i badekaret og én ved siden av. Jeg fikk satt ham på stolen utenfor karet, svingte bena hans over badekarkanten og løftet og skjøv ham opp på stolen i badekaret. Da kunne jeg benytte dusjen og få vasket ham ordentlig.

Men det var ikke alle steder det var etbadekar, og jeg måtte fylle vann i vasken eller i en vaskebalje og vaske pasienten med klut.

En gang oppunder jul fikk jeg beskjed om å reise ut til en liten hytte på Bjørndal. Da jeg kom dit, fant jeg en mann som vel kunne være i femtiårene, liggende på en krøll-hårsmadrass. Trekket på madrassen var bor-te, så han lå på bare krøllhårene. Under hodet hadde han noen filler som tjente som pute. Han hadde lagt avispapir på skrå ut fra sen-gen og ut over gulvet. Jeg ville gjerne rydde opp litt mens jeg var der, og begynte å fjerne papiret, men da protesterte han. ”Du må ikke ta det bort”, sa han, ”for det spytter jeg på!” Han pleide å spytte, og klysene skjente gjen-nom luften og landet på papiret. ”Neste gang tar jeg med meg en spyttekopp til deg”, sa jegtilham.Mennei,noesliktvillehanikkeha. Jeg tilbød også en ny madrass og en dyne, men heller ikke det ville han ta i mot.

Av og til ville de jeg besøkte vise sin takk-nemlighet ved å tilby meg mat, men det var ikke alltid særlig fristende. En kone ville at jeg skulle vente litt, så skulle jeg få smake på den gode kjøttsuppen hun var i ferd med å lage. Hun stod og rørte i en gryte med kraft, og kjøttbena lå oppe i sengen til den syke

mannen. Jeg undskyldte meg med at jeg ikke hadde tid, for jeg hadde flere jeg måtte besøke.

Ofte var jeg også hos folk som tilhørte et annet trossamfunn. De spurte om de kunne få hjelp, siden jeg var ansatt i en kirke de ikke var medlemmer av. Da svarte jeg at vi ikke gjør noen forskjell. Uansett, hvis noen har behov for sykepleie, så kommer vi. Vi var de eneste som var engasjert i dette arbeidet som var en kombinasjon av sykepleie og hjemme-hjelp. Noe alternativt kommunalt tilbud eksisterte det ikke på den tiden.

Vi hadde heller ikke engangsmateriell men bare det mest nødvendige som banda-sjer og sakser for å kunne være rustet i til-felle det skulle inntreffe ett eller annet. Engangssprøyter fantes det heller ikke, så vi måtte ta med sprøytene hjem etter bruk og koke dem slik at de var klare til innsats neste dag. Det var vår oppgave å holde dette utsty-ret sterilt.

Jeg må tilstå at jeg av og til gruet meg, men man kunne ikke være redd. Jeg visste aldri hva som ventet meg ved de forskjellige besøk.Mentotaltsettvardetetmegetgivendearbeid. Det var allsidig med nesten bare takk-nemlige pasienter. Det var i tillegg et utfor-drende arbeid som krevde at man både var praktisk, rask og kunne finne løsninger når noe uforutsett inntraff. For mange var nok mine besøk nødvendige for at de skulle kunne opprettholde livet. Jeg ble faktisk glad i dem på tross av, eller kanskje nettopp der-for, de forholdene de levde under. Hvis jeg selv ikke hadde hatt utbytte av min tjeneste, ville jeg aldri ha holdt ut å være i den. Jeg måtte naturlig nok gi meget av meg selv, men fikk meget tilbake av dem jeg besøkte. Jeg ser tilbake på denne tiden med bare glede.

Diakoniforeningen var utrolig dyktig og hadde blant annet et godt samarbeid med Lions Club på Nordstrand. En gang holdt jeg

Side 32

et foredrag på et av deres møter om forhol-dene i bydelen, og det var muligens en med-virkende årsak til den støtten vi senere fikk til utstyr og hjelpemidler, og det kontantbelø-pet Lions innbetalte før jul til kjøpmann Østlie på Sæter for at de som ikke hadde til livets opphold, kunne ta ut varer for et visst beløp.

Det var også Lions Club som var behjel-pelig med finansieringen av bilene vi kjørte rundt i.

Diakonatet har alltid gjort en enestående innsats for å skaffe penger til å kunne holde to eller flere menighetssøstere i arbeid. Året gjennom arbeidet Diakoniforeningens med-lemmer for å skaffe salgsgjenstander til den store julemessen som var kjent i hele Oslo-området. Dessuten ble det arrangert en stor fest for de eldre rett etter jul. Opp til 80 gjester ble invitert. Diakoniforeningens medlem-mer hadde fra butikkene fått gaver som ble delt ut til gjestene. Og underholdningen ble besørget av velkjente kunstnere, som bidro uten å ta honorar. Det var blant andre Rolf Just Nilsen og Lasse Kolstad.

Når jeg ser tilbake på de årene jeg virket som menighetssøster på Nordstrand, er det med takknemlighet og glede. Det var ofte et meget hardt og krevende arbeid, men samtidig følte vi riktig at ”den største glede man kan ha, er å gjøre andre glad!”

Ragnhild FrølandMinførstearbeidsdagsommenighetssøsteriNordstrand Diakoni og menighetspleie var den 16. oktober 1976.

Jeg var spent og full av pågangsmot og følte meg privilegert over å ha blitt tilsatt i en jobb hvor jeg skulle inneha så stort ansvar, og møte så mange utfordringer.

Turid Bull som den gangen var leder i NordstrandsognsDiakoniforeningogMenig-hetspleie, hadde ansatt meg. Den formelle

innsettelsen fant sted i Nordstrand kirke. Det var en høytidelig seremoni som ble ledet av sogneprest Roal Hedegaard-Jacobsen.

Medstillingensommenighetssøsterfulgteen møblert leilighet med balkong og hage i det bygget som ble kalt ”Hedersboligen” Det lå i Oberst Rodes vei 91 B. Der flyttet jeg inn og trivdes godt. Husleien var den nette sum av kr. 800.- i måneden for hele herligheten. Tjenestebil og telefon var også knyttet til stillingen, noe som skulle vise seg å være helt nødvendig. Mange av dem som varavhengige av menighetssøsterens hjelp, for-talte at de ble veldig glade når de så den røde ”folkevognbobla” parkere i innkjørselen deres.

Min arbeidsdag startet kl. 8.00. Fordimenighetssøstrene ikke var knyttet til et kon-tor eller fast oppmøtested, hadde jeg telefon-tid hjemme. Pasientene kunne ringe og gjøre de nødvendige avtaler. Pårørende eller andre som visste om mennesker som var hjelpe-trengende, kontaktet meg også over telefonen. Telefonnummeret til menighetssøster stod i Menighetsbladet.

Alle som henvendte seg, fikk hjelp. Det var ikke snakk om at det først måtte treffes et vedtak, fylles ut skjemaer eller foretas en behovsprøvning. Det var med andre ord ingen byråkratiske omveier.

Vi som var ansatt i menighetens arbeid, møttes en gang i uken på prestekontoret. Dette møtet refererte vi til som ”konventet”. Det ble alltid holdt en kort andakt, og deretter orienterte vi hverandre om det som rørte seg i menigheten og hvilke aktiviteter som var forestående.

De arbeidsoppgavene som jeg hadde som menighetssøster, var svært varierte. Ingen dag var lik den foregående, og jeg måtte være fleksibel når det oppstod noe uventet.

Pasientenes behov var meget forskjellige. Noen trengte hjelp til bading og påkledning,

Side 33

andre skulle ha sårbehandling eller medisi-ner, og ikke minst hadde mange behov for å prate med noen om det som lå dem på hjertet. Ensomhet var hverdagen for mange. Noen trengte bistand hver eneste dag, andre kan-skje en gang i uken.

Jeg ble gitt stort ansvar ved å planlegge arbeidsdagene mine, og syntes jeg ble vist stor tillit fra min arbeidsgiver. Det var viktig å legge opp dagen slik at hver enkelt pasient kunne føle at jeg hadde tid for dem. Enkelte pasienter besøkte jeg hver dag gjennom flere år. Det medførte at vi ble godt kjent og utvi-klet gode relasjoner.

MedåreneutvikletNordstrandsognsdia-koniforening og menighetspleie et samarbeid med Oslo kommune og ble en del av hjem-mesykepleien til bydel Lambertseter. Det medførte en del forandringer i måten arbei-det ble organisert på. Jeg hadde allikevel mine ”gamle” pasienter som alltid hadde vært takknemlige for hjelpen fra menigheten.

Den 31. oktober 1981 slutte jeg som menighetssøster i Nordstrand Diakoni og Menighetspleieetterfemårientjenestejegminnes med stor glede. I oktober 1986 ble det opprettet et Diakonat for Nordstrand, Ljan og Klemetsrud. Det er

RagnhildFrølandiaksjonvedsykesengen.

Side 34

en videreføring av det diakonale arbeidet som startet i sognet for 100 år siden og nå er tilpasset dagens behov. Diakonatet sendte etter opprettelsen et brev til menighetene for å informere om de videre oppgaver og pla-ner. Der står det blant annet:

DiakonatforNordstrand,LjanogKlemets­rudernåtrådtifunksjonsomleddinyord­ningen av diakonien i Nordstrand preste­gjeld. Nordstrand Diakoni og Menighets­pleiefortsettersinvelsignelsesrikevirksom­het, særlig i eldreomsorgen, under navnetNordstrandKontakt-ogHjelpetjeneste.Påsamme vis vil vi få slike arbeidsgrupper iLjan og Klemetsrud. Diakonatet skal, etter oppdrag framenighetsrådene, ha sin oppmerksomhetrettetmot de behov for kristen omsorg ogtjeneste som møter oss i et samfunn under stadig forandring. Slik tenker Diakonatet sitt ansvarsfelt:KirkensoppgaveeråformidleGudsOrdtilmenneskene.MenenOrdets kirkemåaldri bli en ordenes kirke. TilGudsOrdhørerogsåhandlingogtjenestesomharethelbredendesikte.Deteridetteperspektivetviønskeråsevår oppgave i Diakonat for Nordstrand,Ljan og Klemetsrud.Detbetyrathandlingeniførsterekkeskalrettesegmotforholdoglivssituasjonerhvordetervanskeligåværemenneske,oghvorentrenger fellesskapforå levemedvan­skene og arbeide seg gjennom dem.

For 100 år siden startet Nordstrand Sogns Diakoniforening som et resultat av en rekke kvinners brennende engasjement for å lin-dre sykdom, lidelse og nød. De hadde ikke

bare ”sin oppmerksomhet rettet” mot med-menneskers legemlige nød, men grep til umiddel bar handling ved å sette i gang aksjoner for å skape et finansielt grunnlag for ansettelse av menighetssøstere. Allerede kort tid etter var to søstere i full virksomhet. Dette var de to første av flere titalls søstere som gjennom 75 år, til 1986, ytet en selvopp-ofrende tjeneste for å hjelpe sannsynligvis langt over 1000 syke, pleietrengende og fattige i sognet – og de gjorde det med gle-de!

Det er bemerkelsesverdig at samtlige av de tre som i det foregående har gitt et inn-blikk i sin krevende hverdag, poengterer hvilken glede de selv hadde av tjenesten, og hvadengademforrestenavlivet.Medenslik innstilling er det nærliggende å anta at den hjelp de selv ga, var langt mer enn vanlig pleie.

Med beundring leser vi hvordan to avdem som gjennom mange år ledet viktige oppgaver i Diakoniforeningen, hadde en organisasjon av kvinner bak seg som ved utrettelig virksomhet året rundt med innsam-linger, julemesser og andre tiltak skaffet penger til menighetsøstrenes lønn og drifts-utgifter.

Det står riktignok i Bibelen at vi skal ikke ”legge hånden på plogen og se oss tilbake”, og det er det da heller ingen som i dette tilfel-lethargjort.Mendetburdeallikevelhaværtgjort i takknemlighet til alle disse kvinnene for den furen de lot plogen pløye.

Nordstrand Sogns Diakoniforenings his-torie er på god vei til å gå i glemmeboken. Mendenersåinteressantogbetydningsfullat Søndre Aker Historielag med denne artik-kelen ønsker å trekke den frem i lyset før det skjer.

Diakonatets tjeneste i dag

Side 35

KjellGustavsenharfåttengodarbeidsplassforscanningavbildertilvårtarkiv.

I to år har vi fulgt byggingen av det nye Lam-bertseter Senter i Cecilie Thoresens vei. De siste månedene fulgte vi installasjonene av de store vinduene som ble montert, og ventet spent på innflyttingen. 12. oktober stod sen-teret klart til åpning. På Deichmanskes filial hadde det i dagene før hersket hektisk aktivitet for å få flere tusen bøker på plass. Og også vi var kommet med en del av våre bøker som hadde vært lagret i kjelleren på Nordseter gård, opp i 4.etasje og plassert dem i nye hyller i vår ”avdeling”. Praktbøker av eldre årgang og 18 store fotografier fra vårt bilde-

arkiv, montert i passepartoutrammer, dekorerte utstillingsveggen og var et blikkfang som tiltrakk seg de besøkendes umiddelbare interesse. Nå begynte en ny tid i Lagets historie.

Vårt ”scannerteam” bestående av Ann Hanssen og Kjell D. Gustavsen hadde fått rikelig bordplass til å utføre det viktige arbei-det med å legge inn nye bilder i vårt arkiv og på våre hjemmesider. Deichmanske hadde velvilligst gitt dem opplæring og mulighet til å trimme sine ferdigheter i den tiden filialen førte en trang brakketilværelse. Nå var de

Historielaget er på plass på Deichmanske bibliotek!

Side 36

ferdig utdannet og kunne ta i mot ”kundene”, folk som ville stille sine fotografier eller teg-ninger til Historielagets disposisjon for å få dem kopiert elektronisk og lagt inn i vårt bildearkiv.

Vi er ennå ikke helt ferdige med vår del, vi venter på at det store skiltet med vårt emblem og navn skal henges opp på utstil-lingsveggen. Dessuten er det foreløpig litt glissent i bokhyllene.

Personalet hos Deichmanske har fortalt at de besøkende har vist stor interesse for bilde-utstillingen. Vi har allerede måttet skifte den

ut med nye bilder for å tilfredsstille forvent-ningene.

Det som gjenstår er vurderingen om His-torielaget skal ha en ”kontortid”.

Så langt har vi ikke opprettet en fast ”kontor-tid” der man kan komme for få å scannet sine bilder.Menviharavtaltenfleksibelordningmed ”teamet”: Scanning kan skje etter avtale.

Det kan skje på tlf. 22 28 46 40 eller e-post: livogkjell@msn.com.

Ønsker du å bli informert?Historielaget får ofte invitasjoner fra museer og organisasjoner etc. til å delta på omvisninger,

konserter og en rekke andre typer interessante arrangementer for barn og voksne. For å kunne

sende disse videre til våre medlemmer har vi opprettet en adresseliste for e-post.

Hvis du ønsker å bli informert om våre egne tilbud og dem vi mottar, send din e-postadresse til:

styret@sondreaker.com

Side 37

Annonser fra

for 75 år siden

Nordstrands Avis Det er alltid interessant å bla i gamle aviser og se hva man på den tiden var opptatt av, og hva man annonserte for. Nedenfor har vi samlet et knippe annonser fra 1935 for å gi noen eksempler på hvordan man utformet sine tekster for å gjøre seg attraktiv overfor publikum.

Ogsåpådentidenvarelektrisitetensutnyttelseetaktuelttema,menneppeforåspare.Detvarnokforåøkeinteressenforåbruke!

HvemhuskerikkeGlemmingsfrisersalongvedsidenavUndelikjelleren!

Ensjeldenkombinasjon,etbegravelsesbyråsombådesnekrerogmaler!

Vedbolageterborte,nåerdetblittenbadeplassistedet.

Side 38

Kan et begravelsesbyrå tenke nytt?

Vi innrømmer gjerne at vi legger vekt på tradisjoner.

Men vi har også tradisjon for å følge med i tiden. Vi

forsøker å tenke minst like nytt som de menneskene

vi skal hjelpe. Det tror vi er viktig for å kunne bistå

mennesker i sorg. AVDELING NORDSTRAND: TLF 23 16 83 30

AVDELING MAJORSTUEN: TLF 23 19 61 50

WWW.WANGBEGRAVELSE.NO

Side 55

Bes

till e

t abo

nnem

ent p

å N

ords

tran

ds B

lad:

ww

w.n

obla

d.no

Kr.

590,

-

Post

boks

428

Sen

trum

0103

Osl

o

Side 56

Side 57

•avholder medlemsmøter med kåserier over et bredt spekter avemner.Møteneeråpneforalle interesserte.

•arrangerer rusleturer og om -visninger med guide innen Søndre Aker. Vi får innblikk i utviklingen fra oldtiden og frem til i dag.

•utgir årboken Sør i Aker.

•samler inn, scanner og arkiverer lokalhistoriske bilder, dokumenter, kart og annet materiale.

•samarbeider med Deichmanske Bibliotek på Lambertseter om å legge ut bilder fra vårt arkiv til vår hjemmeside.

Dette er vårt område:

Dette gjør vi i Søndre Aker Historielag:

Søndre Aker HistorielagPostboks 50 Lambertseter1101 Oslo

E-post: styret@sondreaker.comNettside: www.sondreaker.com

Historielaget på rusletur til sagbruket ved GjersjøelvenFoto: Tor J. Wisløff

Innfelt:Oppgangssagen "Guri"Foto: Harald Lundstedt