T idssk rift fo r a rb e id erb ev eg e lsen s h isto rie I. 19X0

Trond Am srud

Skogsdriftsforeninger - et korporativt organiseringsforsøk i mellomkrigstida

Skogeierpolitikk under Randsfjordskonflikten 1 9 3 0 - 3 6

Randsfjordskonflikten var den mest langvarige av skogs- og fløt- ningskonfliktene i mellomkrigstida. Hovedproblemet i denne framstillingen er hvorfor den varte så lenge. Vi skal søke å vise at forklaringen ligger i skogeierens spesielle politikk i dette dis­triktet. 3)

Bakgrunnen for konflikten var at skogsarbeidernes reallønn hadde gått sterkt ned gjennom hele 1920-tallet. For å forsøke å motvirke dette hadde skogsarbeiderne begynt å organisere seg. I 1927 hadde Skog- og Landarbeiderforbundet blitt stiftet, og etter harde kamper hadde flere arbeideraksjoner endt med at de nye fagforeningene og tariffavtalesystemet hadde blitt anerkjent av skogeierne.

Dette var utgangspunktet for at skogsarbeiderne i Randsfjordsdistriktet begynte å organisere seg i 1929 - 30 og stilte krav om å få opphevet anbudssystemet i fløtningen og inngå tariffavtaler i stedet. Her ble imidlertid skogeiermotstan- den enda hardere enn ellers og det kom også til alvorlige sam ­menstøt mellom arbeidere og statspoliti.

Hovedforklaringen på Randsfjordsskogeiernes steile motstand ligger trolig i eiendomsforholdene. Jevnt over var skogeiendom- mene i distriktet mindre enn andre steder. Forholdsvis mange var så sm å at skogeierne selv deltok direkte i skogsarbeidet. Ei- endomsstørrelsen innebar at skogsdriften her var preget av enda lavere lønnsomhet enn andre steder og altså enda mindre (om overhodet noen) muligheter til lønnsøkninger. Til dette kom den økonomiske krisen fra 1930 - 31 som ytterligere forverret lønn­somheten.

Bl.a. dette at det dreide seg om så sm å skogeiere hadde også på en annen måte betydning for deres sterke motstand mot arbei- derorganiseringen. De stod forholdsvis fjernt fra industrisam­

81

funnet og dermed også uforstående overfor fagbevegelsen og dens normer. Dette lå til grunn for at de som motvekt mot fagbe­vegelsen forsøkte å få i stand såkalte «nasjonale foreninger» der både skogeiere og arbeidere skulle være med. I den følgende framstilling skal vi konsentrere oss om dette forsøket.

Randsfjordkonflikten startet våren 1930 da arbeiderne stilte krav om tariffer i fløtningsarbeidet i Etna-Dokka-vassdraget, dvs. Randsfjordens nedslagsdistrikt i Oppland fylke. Da kravet ble aw ist, ble arbeidet forsøkt blokkert. Etter en tids effektiv blokade ble imidlertid fløtningen gjennomført av streikebrytere - under sterk politibeskyttelse. Med utgangspunkt i denne strei-

kebrytergruppen og med tanke på neste års fløtning begynte sko­geierne arbeidet med å organisere såkalte «solidariske bygdesam- menslutninger» høsten 1930. I november og desember 1930 ble det dannet såkalte nasjonale foreninger i Torpa og N ordre Land. I begge foreningene lå medlemstallet i starten på omkring 400.

På skogeierhold ble foreningene framstilt som en «reisning tnot fagforeningsterroren». De «frie» arbeiderne stiftet sine egne organisasjoner og disse «livskraftige nasjonale arbeiderforening­ene» besto både av skogsarbeidere og skogeiere. De to gruppene sluttet seg sammen «for å verge sitt arbeid, sine hjem og sine bygder». Ifølge Christian C. Jøranli, som i mangt var talsmann for skogeierne, var det tross alt et gode ved «terroren fra fagorga­nisasjonen» at den førte arbeidere og arbeidsgivere sam m en og gjorde dem til kampfeller. Jøranli beskrev de nasjonale forening­ene som en lokal bygdefront hvis mål det var å ta bort grunnla­get for denne «fremmede makt», (dvs. fagorganisasjonen), «som ville legge alt øde».2)

«N asjonale foreninger» i Torpa og Nordre Land

Bondepartiavisen «Vestopland» utla Torpa Nationale Forenings vedtekter slik at «dens formål er å skape fred og ro, verne om ar­beidets frihet og finne arbeidsmuligheter.» Dessuten skrev avisen at «en sådan forening, som selvsagt ikke skal opptre aggressivt til noen kant, vil sikkert bli et utmerket bolverk mot kommunistenes oppviglings- og splittelsesarbeide». Senere skrev «Vestopland»: Torpa nasjonale forening er en nasjonal, sosial og kulturell forening som ikke vil være noen kamporganisasjon», men at formålet var «broderskap, samhold og opphjelp av sam ­funnsnyttig virksom het.»3)

82

Denne omtalen var et godt uttrykk for hvordan denne og de liknende «nasjonale foreninger» ble oppfattet i vide kretser på landsbygda. Særlig viktig var utsagnet om at det var fellesinte­ressene som skulle prioriteres og i det ligger at kampen mellom klassene var bannlyst. Foreningens vedtekter går på mange må­ter inn i en sterk arbeidsdemokratisk tradisjon i Torpa. I Tertit Aaslands avhandling om Arbeiderdemokratene, eller Radikale Folkeparti, heter det bl.a. i konklusjonen: «De forkastet de ek­streme løsninger i politikken, tok avstand fra en todeling av vel­germassen, i eiendomsbesittere og eiendomsløse, i konservative og sosialister. Arbeidet med å forbedre sam funnet skulle fort­rinnsvis skje i samarbeid med andre samfunnsklasser. De fram ­hevet at de ikke ønsket å bygge på et snevert klassegrunnlag. Al- meninteressen skulle være ledesnoren, samfunnssolidariteten drivkraften.»4)

I en bygd med slike politiske tradisjoner skulle en organisa­sjon som Torpa Nationale Forening ha muligheter til å trekke til seg mange medlemmer, hvilket den også gjorde ifølge Chr. C. Jøranli og avisen «Vestopland».

I 1920-årene begynte Radikale Folkeparti/Arbeiderdem okra­tene for alvor å tape terreng i Torpa.5) Mange søkte nye utveier i en vanskelig samfunnsmessig situasjon. Omkring 1930 var Skog og Landarbeiderforbundet og Arbeiderpartiet en mulighet, men erfaringene fra arbeidskampene våren 1930 skremte nok mange. Medlemskapet i Skog og Land satt ofte løst og en alternativ for­ening, som den «nasjonale», hadde trolig muligheter til å få bety­delig oppslutning fra arbeiderne. At den nasjonale foreningen var helt uakseptabel fra fagforeningssynspunkt, spilte liten rolle. Det vesentlige synes å ha vært at foreningen bygget på sam ar­beid uavhengig av klassemessige hensyn. Mange syntes at Skog og Land bar for sterkt preg av en klasseorganisasjon.

I sine vedtekter etablerte ikke Torpa Nationale Forening eks­plisitt noen front mot andre organisasjoner, men det lå implisitt i lovene at foreningen ikke kunne godta Norsk Skog- og Landar - beiderforbund. Gjennom sine vedtekter får Nordre Land Nasjo­nale Forening en langt klarere profil enn foreningen i Torpa. 1 lovenes § 1 er det tydelig uttrykt at foreningen skal verne om «arbeidets frihet». Paragraf 3 utelukker at medlemmene kan til­høre noen annen organisasjon innen arbeidslivet, det være seg Skog og Land eller Norsk Arbeidsgiverforening.

For øvrig tar foreningen opp spørsmålet om rettsbeskyttelse for sine medlemmer. Men mulighetene for åpen kamp på arbe-

83

idsplassen blir heller ikke utelukket: «Hvis et medlem blir utsatt for ulovlig blokade eller arbeidsnedleggelse, kan styret om nød­vendig bistå ham med gjenopptagelse eller utførelse av arbeidet under beskyttelse av politi eller foreningens medlemmer.» (Min understrekning.)

I vedtektene for Torpa Nationale Forening lå det en klarere appell til lokalbefolkningen om å unngå kamp og splittelse. U an­sett klasse eller økonomisk posisjon måtte m an forsøke å stå sammen i en vanskelig situasjon fordi man på mange måter var «i samme båt». Initiativtakerne i Nordre Land tok også hensyn til ønsket om «å fremme godt forhold mellom arbeider og arbe­idsgiver». Men det virker som om de allerede i utgangspunktet regnet med at det ikke nyttet å henstille til «alle gode krefter» for å unngå konflikter. Nordre Land Nasjonale Forening regnet med kamp mot Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, og den tok konsekvensen av dette i sine vedtekter. Det ser ut som man straks gikk inn for å skape en aktiv streikebryterorganisasjon. Foreningen i Nordre Land sto for en hardere linje allerede i u t­gangspunktet. Det var tydeligvis en forutsetning i begge for­eningene at man ikke skulle akseptere de forhandlingsmekanis- mer og organisasjoner som var vel etablert i sam funnet for øv­rig. Hverken arbeiderne eller arbeidskjøperne måtte stå tilsluttet organisasjoner som hadde sin basis utenfor bygda.6)

Selv om disse foreningene faller pent inn i lokale tradisjoner og selve organiseringen var et helt lokalt tiltak, er det mye som tyder på at selve initiativet til dem kom utenfra. Dette hadde sam m enheng med opprettelsen av «Landslaget Arbeidets Frihet» i 1931 og med utgangspunkt i Norges Sam fundshjelp.7) Sam- fundshjelpen ble stiftet i 1920 og tok sikte på å intervenere i a r­beidskonflikter og andre former for «indre uro». Sett fra arbei­derbevegelsens synspunkt dreide det seg om streikebrytervirk- somhet. «Arbeidets Frihet» hadde som spesialoppgave å verne prim ærnæringene mot «angrep» fra fagorganisasjonen, dvs. Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Vinteren 1930 - 31 fore­tok Samfundshjelpens daglige leder, oberst Fougner, en rekke reiser rundt i bygdene på Østlandet og organiserte grunnorgani­sasjoner, de tidligere nevnte «solidariske bygdeforeningene», for «Arbeidets Frihet».

Vi kan altså fastslå at de nasjonale foreningene i N ordre Land og Torpa faller inn i den alminnelige borgerlige mobiliseringen mot arbeidernes faglige organisasjoner i mellomkrigstiden.

84

D e nasjonale foreningenes videreutvikling

Mye tyder på at de nasjonale foreningene ganske snart mistet mange av sine arbeidermedlemmer. Etter alt å dømme hadde mange arbeidere meldt seg inn i de nasjonale foreningene på grunn av foreningenes uttrykte ønske om å avhjelpe m edlem m e­nes materielle nød. Særlig var det lagt vekt på dette i Torpa-for- eningens vedtekter.

Vinteren 1 9 3 0 - 31 ble meget hard i distriktet. Etter noen «brukbare» år i skogen ble nå skogsdriften redusert til et m ini­mum. Arbeidsledighetstallene steg til katastrofale høyder. Mange mennesker, spesielt i Torpa, kom i en meget sterk m ateri­ell nødstilstand. Bygda var dårlig forberedt til å møte en krise, allerede i 1929 var kom m unen blitt satt under økonomisk adm i­nistrasjon.

Administrasjonsstyret for Torpa bevilget en større sum for å lindre nøden i befolkningen, men virkningene av dette fikk man ikke se før ut på vårparten 1931. Tidlig på vinteren tok imidler­tid fagorganisasjonen i Vestoppland, sam m en med den lokale ar­beiderpressen, initiativet til innsamlingsaksjon for de nødlidende i Torpa og Nordre Land. Det ser ut til at denne hjelpeaksjonen fikk stor effekt, og i fortsettelsen av aksjonen mente arbeider­pressen å se den nasjonale foreningens nederlag i Torpa. Den propagandamessige virkningen må ha væ rt betydelig, ikke minst fordi den nasjonale foreningen etter alt å dømme ikke maktet å bistå sine arbeidermedlemmer under arbeidsledighet.

Som en følge av hjelpen fra fagorganisasjonen forlot mange arbeidere den nasjonale foreningen til fordel for Skog og Land. Det dreide seg her trolig om et varig frafall av arbeiderm edlem ­mer. Den nasjonale foreningens troverdighet som organisasjon også for arbeiderne ble svekket. Naturlig nok vendte mange seg på ny til fagorganisasjonen som hadde kunnet yte effektiv hjelp i en vanskelig situasjon.

N år Oppland Arbeiderblad i april 1931 mente å øyne den nasjonale foreningens endelige nederlag i Torpa, så var dette en forhastet slutning. Hjelpeaksjonen hadde nok bidratt til å øke fagbevegelsens popularitet i Torpa. Den hadde vel også dempet motsetningene mellom fagorganiserte og ikke-fagorganiserte fordi alle fikk hjelp uten hensyn til deres organisasjonsmessige tilknytning. Men situasjonen under tøm merfløtningen våren 1931 viste at de nasjonale foreningene, både i Torpa og Nordre Land, fortsatt var sterke nok til å spille en avgjørende rolle.

85

Vinteren og våren 1931 møtte Skog og Land fortsatt unnvi­kende og negative reaksjoner fra skogeierhold i spørsmålet om tariff-forhandlinger. På henvendeise fra arbeiderorganisasjonen innkalte kretsmeglingsmannen til møte i Oslo 17. april 1931. Representanter fra to elveforeninger møtte, men møtet ble resul­tatløst fordi elvestyrenes representanter erklærte at de manglet m andat til å inngå noen avtale. Meglingene ble da utsatt slik at skogeiernes representanter skulle få anledning til å innhente slikt m andat fra sine foreninger. Skogeierne skulle så på nytt ta kon­takt for å innlede forhandlinger.

Men det kom ingen ny henvendelse fra elvestyrene. I steden ankom det betydelige politistyrker til Etna-Dokka-vassdraget ved fløtningens begynnelse fra ca. 10. mai og utover. Politistyr­kene var i god tid «bestilt» av elvestyrene. Deres oppgave var å beskytte de ikke-fagorganiserte mannskapene som nå ble satt inn i anbudsfløtningen og gjennomførte denne.

Allerede i mars, altså lenge før innkallelsen fra kretsmeglings­m annen kom, hadde alle elveforeningene i Nordre Land og Torpa besluttet å utelukke fagorganiserte arbeidere fra tøm m er - fløtningen, og denne linjen klarte de altså også å gjennomføre. Dette hadde ikke minst sam m enheng med at motstanden mot fagorganisasjonen i løpet av året hadde blitt bedre organisert, først og fremst i form av de nasjonale foreningene. Disse for­eningene hadde trolig fortsatt en del arbeidermedlemmer, trass i frafallet. Mye tyder på at det hadde utkrystallisert seg en «hard kjerne» av streikebrytere som skogeierne kunne samarbeide med. Det ble her innledet et samarbeid mellom de nasjonale for­eningene og elvestyrene som prioriterte medlemmer av de nasjo­nale foreningene i fløtningsarbeidet. De nasjonale foreningene og elveforeningene overlappet hverandre, og mye tyder på at de sam m e personene hadde ledende posisjoner i begge organisasjo­ner.

Spørsmålet om streikebryternes sosiale bakgrunn er vanske­lig. Det er imidlertid en del indikasjoner på at disse i stor grad besto av folk fra de litt høyere sosiale lag i bondesamfunnet. Særlig kan det ha dreiet seg om arbeidsløse bondesønner som det var relativt mange av i Torpa og Nordre Land på den tida.x)

N y strategi fra fagbevegelsen

Streikebryteriet og den fortsatte anbudsfløtningen med politivakt skapte sterk bitterhet blant de fagorganiserte arbeiderne. Dette ga

86

seg bl.a. utslag i kraftige demonstrasjoner ved Odnes i mai 1931. Etter en episode hvor det ble kastet dynamitt mot politiet, inn­stilte de «ansvarlige» arbeiderlederne alle demonstrasjoner. Å r­saken var ifølge den lokale arbeiderpresse at man var redd for å kompromittere fagbevegelsen.

Innad i fagbevegelsen ble det reist til dels sterk kritikk mot denne avgjørelsen. Det er grunn til å tro at den lokale fagopposi­sjonen, knyttet til NKP, nå fikk mer vind i seilene igjen for en stund. Fagopposisjonen var blitt satt ut av spill av den sosialde­mokratiske ledelsen i Skog og Land våren 1930, da den forsøkte å tilrive seg initiativet i arbeidskampene langs vassdraget. En vi­dere behandling av dette emnet faller imidlertid utenfor ramm en for denne artikkelen.

. Skog og Land slo nå inn på en mer defensiv linje. Den nye strategien besto i å blokkere tøm m eret i Randsfjorden. I starten var det aktuelt å slå til ved det første «nåløyet», nemlig samlelen- sene ved innløpet til fjorden. Så langt besørget medlemmene av de nasjonale foreningene tømmerfløtningen. Men ved Tingvold hengsle maktet de fagorganiserte å stanse tømmeret. Denne blo­kaden var effektiv helt til den ble vedtatt opphevet. Siktemålet var å hindre at tømmerlasten kom fram til sorteringslensene ved Jevnaker, dvs. til kjøperne. På denne måten ville Skog og Land presse skogeierne til forhandlinger. Dette lyktes da også. Etter mer uformelle kontakter mellom folk i A rbeiderpartiet/fagbeve­gelsen og framtredende skogeiere kom et møte i stand på Gjøvik i oktober 1931.9) Representantene for skogeierne/Randsfjorden Salgsforening framsatte der, nærm est som et tilbud, at de skulle få utredet arbeidsspørsmålene i skogbruk og fløtning. Dette ville imidlertid ta tid og forutsetningen var at Randsfjorden skulle åpnes igjen i mellomtiden. Skog og Lands folk gikk med på dette De var villige til å utsette spørsmålet om tariffavtaler inntil kom i­téutredningen forelå, hvis de kunne håpe på en snarlig løsning av arbeidskonflikten. Det fagforeningsrepresentantene hadde i tankene var naturligvis organisasjonsmessig løsning etter van­lige, etablerte prinsipper. Skogeiernes representanter på møtet ga også uttrykk for at de personlig ville arbeide for en slik løsning.

Hovedresultatet av Gjøvikmøtet var derfor at fagorganisasjo­nen hevet tømmerblokaden i Randsfjorden. Skog og Land ble stilt i utsikt at skogeiernes utredning ville føre til tariff-forhand- linger relativt tidlig neste år. Utredningen og dermed forhand­lingene skulle, ifølge skogeiernes folk, kom m e så raskt at de «kunne få betydning for driftssesongen 1931 - 32».I0)

87

Skog og Lands ledelse ble kritisert for at den litt for lett lot seg overtale til å heve blokaden. Ved hjelp av forholdsvis løse løfter fikk skogeierne både i «pose og sekk». De oppnådde å få tøm m e­ret frigitt og de vant tid til å foreta mottrekk. På den annen side sto arbeiderrepresentantene på Gjøvikmøtet under sterkt press. Blokaden ville føre til tømmermangel og dermed fare for arbe­idsplassene i treforedlingsindustrien i Drammensvassdraget. Skog og Landarbeiderforbundet hadde dessuten for små ressur­ser til å føre en langvarig arbeidskamp. Det var stor fare for fra­fall i rekkene hvis forbundet ikke klarte å understøtte sine strei­kende medlemmer. Disse faktorene tilsa at man strakte seg langt for å få til en snarest mulig løsning av konflikten.

Skogeierkom itéen

Skogeiernes utredningskomité ble nedsatt 7. november 1931. Form ann var skogeier Nils Hornslien, Søndre Land og nestfor­m ann skogforvalter C.F. Lange, Gran på Hadeland. Øvrige m ed­lem m er var Birger Snilsberg, bondepartiordfører og skogeier fra Torpa, forstkandidat og gårdbruker Sverre Hasvold fra Nordre Land og almenningsbestyrer Lars O. Staxrud, Brandbu. Dess­uten bestemte det konstituerende møtet at Hans R. Borch og Herm ann Oppen skulle møte som representanter for henholds­vis Begnavassdragets- og Drammenselvens Salgsforeninger. Ko- mitéens sekretær ble disponent Ragnar Høe i Randsfjordens Salgsforening.1')

I tidsrom met 7. novem ber 1931 til 13. januar 1932 holdt ko- mitéen en rekke møter hvor den ble orientert av representanter for andre organisasjoner, hvis syn og erfaringer kunne tenkes å ha betydning for komitéens arbeid. I denne perioden ble skogei­ernes videre kurs i arbeidskonflikten staket ut. Møtet den 1 8. de­sember 1931, det fjerde i rekken, ble trolig avgjørende for skog­eiernes holdning til fagbevegelsen. På dette møtet var Samfunds- hjelpens leder, oberst Fougner, til stede sammen med lederen for Arbeidets Frihet, prost Aandstad. I tråd med tanken bak de nasjonale foreningene framhevet Aandstad og Fougner bygdeso- lidariteten og nødvendigheten av samarbeid mellom arbeider og arbeidsgiver i landbruket. Bøndene måtte ta saken i egne hender for å unnga liknende «oppløsningstendenser» i bondesamfunnet som i sam funnet for øvrig. Det synspunkt som kanskje særlig gjorde inntrykk på skogeierkomitéen var at med fagorganisasjon i skogbruket ville det senere bli umulig å holde jordbruket uten­

for. Trolig tenkte man seg her en mulig konfliktsituasjon hvor f.eks. buskap og avling ville kunne lide stor skade. Her måtte man satse på solidaritet og offeVvilje mer enn på tariffavtaler, ble det hevdet.

Etter dette møtet orienterte skogeierkomitéen seg definitivt bort fra et samarbeid med fagbevegelsen. Dette går tydelig fram av et notat som Hornslien (m.fl.?) utarbeidet kort tid etterpå. N o­tatet inneholdt en skisse av hele Randsfjordsvassdraget hvor man tenker seg såkalte «skogsdriftsforeninger» i hver bygd fra Torpa og Etnedal i nord til Jevnaker i sør. Honslien la fram dette forslaget for en samlet komité 1 3. januar 1932. Der fikk det sæ r­lig varm støtte fra representantene for de bygdene hvor Arbei­dets Frihet, dvs. de nasjonale foreninger, var etablert. De nasjo­nale foreningene i Nordre Land og Torpa trengte en «ny giv». Det kunne de få nettopp gjennom skogsdriftsforeningene som var planlagt å være en utvidelse og videreføring av deres virk­somhet. Andre, i første rekke almenningsbestyrer Staxrud fra Hadeland, hadde flere innvendinger m ot skogsdriftsforeningene og kunne i stedet tenke seg arbeidsgiverforening med tariffover- enskomster. Men de gikk likevel med på å utrede forslaget vi­dere.

Allerede 4. februar 1932 forelå «forslag til vedtekter for skogsdriftsforeninger». I det alt vesentlige var dette en bearbei­det, samlet utgave av lovene for de nasjonale foreningene i Torpa og N ordre Land. M an understreket at i de «upolitiske» skogsdriftsforeningene skulle arbeidere og arbeidsgivere «samarbeide på faglig grunnlag». De skulle stå i samme forening og i fellesskap arbeide for å løse tvister og avhjelpe arbeidsledig­heten. Spørsmålet om arbeidsprisene skulle m an i første rekke løse ved diskusjon innen foreningen og medlemmer av andre fagforeninger og arbeidsgiverforeninger ble utelukket. Til «øyeblikkelig hjelp» for sine medlemmer skulle foreningene bygge opp egne sikringsfond, slik at de ble uavhengige av støtte utenfra. I praksis betydde jo dette bl.a. at arbeiderne skulle gi økonomisk støtte til skogeiere som var i vanskeligheter.

Hovedforklaringen på denne nye provokasjonen mot fagbeve­gelsen er etter alt å dømme støtten utenfra. Den kom ikke bare i form av hjelpen fra de høyreradikale streikebryterorganisa- sjonene («Samfundshjelpen» og «Arbeidets Frihet»), I tillegg m å den nye Bondepartiregjeringens politikk ha hatt en viss betyd­ning. Den nedsatte i desember 1931 en komité (Øvergaard-komi- téen) som i sin innstilling alt i begynnelsen av februar 1932 bl.a. foreslo strenge regler for bruk av boikott og blokade.12) Dens ar-

89

beid foregikk m.a.o. samtidig med skogeierkomitéens i Rands- fjordkonflikten og gjorde det politiske klima gunstig for den type forslag skogeierne kom med.

For å få arbeiderne til å slutte opp om «skogsdrift», slik at det monnet, bestemte skogeierne seg for å oppheve anbudssystemet. Den sterke motstanden mot dette systemet var kjent som hoved­årsaken til arbeidernes oppslutning om Skog og Land. Ved å oppgi det ville man som det het, hele splittelsen mellom arbeider og arbeidskjøper.

De fagorganiserte hadde det svært vanskelig under den lang­varige konflikten og for mange skulle det trolig lite til før de ga den opp. Mangel på organisasjonskunnskap og sviktende klasse­bevissthet kunne få atskillige arbeidere til å slutte opp om «skogsdrift», hvor de jo etter sigende ville få reell medbestem­melsesrett over sin arbeidssituasjon.

I stedet for anbud gikk skogeierne, som en overgangsordning, inn for å samarbeide med de lokale arbeidsledighetsnemndene om uttaking av fløterlagene. Uttakingen skulle skje uavhengig av den enkelte arbeiders organisasjonsforhold. Dette åpnet med andre ord mulighet for å ta inn fagorganiserte, men uavhengig av selve fagforbundet. Etter alt å dømme forsøkte m an å svekke de fagorganisertes forhold til sitt forbund og trekke dem over i «skogsdrift». Men arbeidsledighetsnemndene. som for det meste besto av arbeiderpartifolk, reserverte seg mot å samarbeide med elvestyrene, på grunn av skogeiernes ønske om å holde Skog og Land utenfor. Denne beslutningen veltet likevel ikke elvestyre- nes planer. De førte i stedet forhandlinger «direkte med form en­nene for de enkelte fløterlag»14), noe som hovedsaklig betydde fortsatt samarbeid med de nasjonale foreningene. Uten de nasjo­nale foreningene og den harde kjerne av streikebrytere ville det heller ikke væ rt mulig å gjennomføre fløtningen våren 1932, slik det nå skjedde. De fagorganisertes demonstrasjoner ble møtt med statspoliti og det kom til flere tilfelle av politibrutalitet, også m ot kvinner og barn. Særlig hardt gikk det for seg på Jevnaker.

I og med at fløtningen ble gjennomført kan vi si at målet med overgangsbestemmelsen var nådd. Skogeierne hadde vunnet tid til å konkretisere planene om «skogsdriftforeninger». Opphevel­sen av anbudsordningen viser først og fremst hvor faste planer m an nå hadde for samarbeidet mellom arbeider og arbeidskjø­per. I skogsdriftsforeningene ville anbudssystemet være overflø­dig fordi arbeidet skulle forbeholdes medlemmene av «skogsdrift» til de arbeidspriser som organisasjonenes pris- nem nd, arbeidere og skogeiere i fellesskap, bestemte.

90

Skogeierne står i denne kampen helt alene, de slåss faktisk med ryggen mot veggen. Ingen kapitalistisk organisasjon støt­ter dem. Fabrikkene tørr ikke ta deres tømmer og bankene ikke bevilge dem driftslån. Og det skal man merke sig, at dette er som skogeiernes formann uttrykte det ingen faglig kamp; det er et rent politisk opgjør. Resultatet er blitt lammelse av hele distriktets næringsliv, nødstilstand for skogsarbeiderne og ruin for kommunekassene. Det faste gjeng av demonstran­ter er ingen hovedfaktor i kampen. Man kunde næsten være fristet tii å kalle det en statistrolle i dette besynderlige skuespill, som så tydelig har tilkjennegitt, at vi her befinner oss i et love- løst land. Demonstrantene er bare redskaper i sterkere krefters hender. De fleste av dem er i virkeligheten skikkelige og bra folk. det er ikke bøller eller forbrydertyper. Deres handlinger er et utslag av den årelange intense politiske agitasjon.

Men når nu også kjøperne blokeres? Nu er det fare for. at ingen tørr kjøpe det blokerte tømmer. Det koster organisasjo­nen bare en liten skrivelse. Billig og effektivt. På denne måten kan det blokeres videre i mange ledd.

Det er som bekjent nettop disse uhyrligheter boikottloven tar sikte på. Og i det øieblikk boikottloven er vedtatt nogen- lunde i den form den foreligger vil Randsfjord-konflikten være løst og distriktet befriet for den mare som hviler over det. Da vil ingen organisasjon lenger selvbestaltet kunne op- trede og blande sig inn i private kontraktsforhold. Det blir ingen lovbeskyttet anledning til å kujonere og umyndiggjøre arbeidsvillige, tilslutt opnå tariffavtale og monopol, og takket være dette nye medlemmer og politiske partifeller.

Skogeierne har sagt tydelig fra: «Kommer ikke boikottloven lever vi ikke lenger i et rettssamfund. Da blir det neste opgjør neppe fredelig.»

B.R.Aftenposten 18. febr. 1933

tfah 6 91

Skogsdriftforeningene i virksom het

Den fortsatte avvisningen av Skog og Land fikk fagbevegelsen til å sette hardt mot hardt. I juni 1932 varslet LO sympatiaksjoner ved treforedlingsbedriftene i Drammensvassdraget. Ved å lamme mottakerapparatet håpet man å kunne presse skogeierne til å godkjenne skogsarbeidernes fagforbund.

Utsiktene til å få en omfattende arbeidskonflikt i papirindu­strien fikk sentrale myndigheter til å gripe inn. Etter påtrykk fra bl.a. statsminister Hundseid gikk skogeierne med på å føre for­handlinger om Randsfjordsfløtningen, og sympatistreiken ble u t­satt. Skogeierne nektet likevel å ha noe med Skog og Land å gjøre og avviste at eventuelle forhandlinger skulle omfatte Etna- Dokka-vassdraget.

I forhandlingene med papirindustriarbeiderforbundet (NPF) viste det seg at skogeierne gikk inn for å skyve fra seg ansvaret for Randsljordsfløtningen, dvs. tømmertrekningen over fjorden. De fremmet forslag om at tømmerkjøperne, Drammensdistrik- tets Fellesfløtningsforening. som hadde ansvaret for fløtningen nedenfor fjorden, skulle overta administrasjonen også i selve fjorden. Drammensdistriktets Fellesfløtningsforening måtte i til­felle utvide sin eksisterende tariffavtale med NPF til også å om ­fatte Randsfjorden. Tømmerselgerne. Randsfiordens Fellesfløt- ning, hadde dermed håp om å unngå spørsmålet om tariffavtaler med fagorganisasjonen. Ved å overlate Randsfjorden og om rå­det nedenfor til «industrifløtningen» ville m an styrke «skogsdrifts» stilling og tvinge igjennom denne organisasjonen som eneste «fagorganisasjon» i den øvre delen av vassdraget, dvs. Etna-Dokka-distriktet.

Det er uklart hvordan skogeierne tenkte seg at de skulle klare tømmerleveringen i strid med fagorganisasjonen. På den ene side tok de avstand fra at arbeiderne dannet egne fagforeninger i skog- og landbruk. På den annen side var de avhengig av å få levert sin vare til industribedrifter hvor fagbevegelsen var godt etablert med tariffavtaler og hvor man måtte regne med blokade av «streikebrytertømmer».

Skogeierne kunne muligens regne med en viss sympati for sin organisasjonsfiendtlighet hos industrilederne. Men de ville like­vel stå maktesløse overfor sympatiaksjonene blant industriarbei­derne hvis de ikke vant bredere forståelse for sin politikk. Det er således mulig at skogeierne i forhandlingene med NPF, som in­dustriforbund, forsøkte å vinne gehør for at fagforbund på landsbygda var en umulighet.

92

Men forhandlingene med NPF brøt sammen fordi dette for­bundet i Skog og Lands fravær, holdt fast på kravet om tariffav­taler for hele vassdraget. I fortsettelsen av forhandlingsbruddet kom Skog og Lands blokader av en rekke skogeiere i Land og Torpa. På grunn av skogdriftsforeningene fikk likevel blokadene liten betydning for framdrivingen av tømmeret. Fagorganisasjo­nen gjorde lite for å stanse streikebryteriet i skogsarbeid og fløt­ning i driftssesongen 1932 - 33. Man satset på å lamme m ottakerapparatet og den varslede sympatiaksjonen i industrien ble satt i verk i slutten av mai 1933.

Industribedriftene gikk til søksmål mot LO og hevdet at aksjo­nen måtte være ulovlig fordi den støttet arbeidere i uorganiserte bedrifter (skogeiernes bedrifter).

Arbeidsretten ga likevel 1. juli 1 933. LO medhold i at aksjo­nene var lovlige. Bedriftene måtte dermed forplikte seg til å av­vise tøm mer fra blokkerte skogeiere.15)

I samme perioden sommeren 1932 til som m eren 1933 fore­gikk konsolideringen av «skogsdriftforeningene». De fikk størst betydning der hvor de bygget direkte på de nasjonale forening­ene. nemlig i Nordre Land og Torpa. I de andre tre bygdene bød det på problemer å få dannet skogsdriftsforeninger. Særlig gjaldt dette i Fluberg hvor det er tvilsomt om foreningen fikk noen be­tydning i det hele tatt. I Etnedal var oppslutningen, ifølge skogei­erne selv, meget god, mens den i Søndre Land relativt sett var dårlig blant arbeiderne, noe som har sammenheng med det store antall fagorganiserte. For øvrig er det usikkert om foreningene noe sted oppnådde den arbeidertilslutning som var forutset­ningen for konstituering. 16) Skogeierne sluttet jevnt over godt opp om organisasjonen.

Spørsmålet om tilslutning til «skogsdrift» er imidlertid van­skelig fordi jeg har vært henvist til å bruke skogeierne selv og deres presse som kilder. I en storstilt «presseaksjon» sommeren 1933 fortalte bondepartiavisen «Vestopland» f.eks. om massiv tilslutning både fra arbeidere og arbeidskjøpere, noe som det kan være grunn til å trekke i tvil. Artikkelen var nok m ent å skulle gjøre inntrykk på sentralt politisk hold. For øvrig var den myntet på skogeierne på Hadeland hvor det nå etter planen skulle opp­rettes skogsdriftsforeninger.

Etter alt å dømme lyktes det ikke å få konsolidert organisasjo­nen «skogsdrift» i Hadelandsbygdene. Det skortet på interesse i almenningsstyrene hvor man delvis allerede hadde et innarbei­det forhold til skog og landarbeiderforbundet. Med dette ser det

93

ut til at de større skogeierne i Søndre Land og Fluberg mistet mye av interessen for foretaket.

En gruppe på 17 større skogeiere gikk istedet inn for å få løst konflikten ved den nyopprettede boikottdomstolen av 1933.

Retten skilte imidlertid ikke mellom gards- og skogsarbeidere, men regnet med alle bondens sysselsatte arbeidere i bedøm m el­sen av boikott- og blokade-spørsmålet i skogbruk og fløtning. Derfor fikk bare fem av de 17 medhold i at de var ulovlig utfra timannsreglen boikottet. Fagorganisasjonen hadde i god tid he­vet blokadene av alle mindre skogeiere da boikottloven trådte i kraft.

A vslutning og konklusjoner

Boikottdomstolens avgjørelse, samt to andre samtidige rettsav­gjørelser, dannet grunnlag for avviklingen av Randsfjordskon­flikten.17) Skogeierne inngikk i september 1934 en avtale med Skog og Land. Den var likevel langt fra noen seier for forbundet Skog og Land og fikk ikke tariffavtaler hverken i fløtningen eller skogbruket. Forbundet oppnådde bare å få sikret gjeninntakelse av sine medlemmer på like fot med medlemmene av «skogsdrift». Skog og Land gikk altså inn på et kompromiss. Dette var for så vidt i tråd med forbundets politikk om ikke å underkjenne den negative organisasjonsretten. Men for å bli godtatt måtte Skog og Land nå akseptere skogsdriftsforeningene, dvs. en konkurrerende fagforening. Sannsynligvis så forbundsle­delsen dette bare som en midlertidig ordning for å vinne innpass. Verre var det at overenskomsten foreløpig bare fikk betydning for fløtningen i Randsfjorden og skogsdriften hos større skogei­ere i Fluberg og Søndre Land.

Etter at boikottloven var trådt i kraft blokkerte Skog og Land fortsatt 11 større skogeiere i Torpa og Nordre Land. Disse fant likevel ingen grunn til å anlegge boikottsak. Blokaden skadet dem ikke i nevneverdig grad. M edlemmene av «skogsdrift» drev fram de relativt beskjedne tøm mermengdene som nå ble tatt ut av skogen. Skogeierne i Torpa og Nordre Land var derfor ikke interessert i den ordningen som kom i stand etter boikottdom- men. Likevel sendte de en representant, Chr. C. Jøranli, til de møtene som under riksmeglingsmannens ledelse førte fram til en løsning for Randsfiordsfløtningen i september 1934.

I det avsluttende møtet var Jøranli ikke villig til å avlegge noen skriftlig erklæring. Riksmeglingsmannen oppfattet det like­

94

vel slik at Jøranli avga et muntlig løfte om å avskaffe anbudssys­temet og forhandle med arbeiderne om arbeidsvilkårene. På samme måte gikk Jøranli. etter riksmeglingsmannens mening, med på å likestille de fagorganiserte med de organiserte i «skogsdrift».

Våren 1935 viste det seg likevel at medlemmene av «skogsdrift» fortsatt ble foretrukket. Medlemmene av Skog og Land kunne bare få arbeid hvis de meldte seg ut av fagforbun­det. LO's juridiske konsulent, Viggo Hansteen, hevdet at det nå var tale om regulær boikott av fagorganiserte arbeidere og for­langte saken brakt inn for boikottdomstolen.

Under forliksforhandlingene i mai 1935 erklærte skogeiernes advokat, J.B. Hjort, at Jøranli i september 1934 bare hadde gitt opplysninger om de faktiske arbeidsforhold i Etna-Dokka. A n­budssystemet var forlengst avskaffet og når elveforeningene satte bort fløtningen til skogsdriftsforeningene var dette i samsvar med etablert praksis i vassdraget. Etter Hjorts mening kunne ingen nå lenger innvende noe mot at «skogsdrift» utførte arbei­det. I avtalen av september 1934 var disse foreningene blitt likes­tilt med fagforeningene. Men skogeierne i Etna-Dokka hadde likevel ikke forpliktet seg til å ta inn medlemmer av Skog og Land. og kunne derfor ikke dømmes for å ha unnlatt det. ifølge Hjort.

I og med at Jøranli ikke hadde undertegnet noen erklæring i september 1934, hadde skogeierne i Etna-Dokka tilsynelatende sitt på det tørre. Det ser ut til at de. etter råd fra sin advoket, planla å trekke alle fordelene av overenskomsten uten selv å være juridisk bundet av den.

Enda et klart uttrykk for dette fikk man i juni 1935 da elvefo­reningene forkastet boikottrettens forliksforslag som likestilte de «skogsdrift»-organiserte og de fagorganiserte. Under rettsfor­handlingene i oktober 1935 fant boikottdomstolen grunn til å ut­tale at Dokka Elveforening hadde utelukket medlemmer av Skog og Land fra fløtningsarbeidet. for, som det het, å «tvinge, skade eller straffe» medlemmene av fagforbundet. På dette grunnlag avga domstolen kjennelse for at det hadde funnet sted ulovlig bo­ikott av fagorganisasjonens medlemmer.

Resultatet av dom m en var at det våren 1936 ble opprettet en overenskomst for fløtningene i Etna-Dokka-vassdraget mellom de lokale elveforeningene og Skog- og Landarbeiderforbundet. Det ble likevel sterkt understreket av skogeierne at det måtte fo­retas en likestilling av «skogsdrift» og Skog og Land. Ifølge tidli-

95

gere praksis gikk fagforbundet med på dette for å vinne innpass i vassdraget.

Etter halvannet år med ekstra kamp var nå Etna-Dokka-skog- eierne blitt tvunget til å godta samme ordning og samme for­pliktelser som for Randsfjordsfløtningen i 1934. Til sjuende og sist måtte skogeierne bøye seg for den domstol som de vel i før­ste rekke hadde sett på som et redskap i egne hender. Men de dype. følelsesmessige motsetningene lot seg ikke løse ved en slik organisasjonsmessig ordning som kom i stand våren 1936. Skogeierne i Etna-Dokka-vassdraget bøyde seg meget motvillig. Denne spenningen kom til å prege forholdene i lokalsamfunnet også i årene etter Randsfjordskonflikten.

I løpet av arbeidskonflikten hadde det politiske partiet Nasjo­nal Samling fått relativt stor tilslutning i hele Randsfjordsdistrik- tet. Oppslutningen om partiet var i stor grad en reaksjon på fag­bevegelsen. Representanter for NS hadde etter alt å døm m e en viss innvirkning på konfliktens gang, som ved årsskiftet 1933/34 da skogeierne skjerpet sine krav overfor fagorganisa­sjonen og bl.a. forlangte «betingelsesløs arbeidsfred» i tre å r . IX)

I slutten av 1930-årene ble NS-folkene de fleste steder stående som en «sekt» i periferien av det politiske liv. Dette var f.eks. til­felle i de distrikter hvor arbeidskonfliktene hadde skapt sterke sosiale spenninger. Her skilte Torpa og Nordre Land seg fra andre «konfliktdistrikter» ved at Nasjonal Samling spilte en aktiv rolle i lokalpolitikken. Partiet var representert i kom m unesty­rene de siste årene før krigen, og dets ledere hadde i mange år sentrale posisjoner i bygdenes politiske og økonomiske liv.

Skogsdriftsforeningene ble en slags «faglig» avdeling av Nasjonal Samling. Mye tyder på at det vesentlig var NS-folk som dannet kjernen i organisasjonen «skogsdrift» der den sosia­listiske arbeiderbevegelsen var hovedfienden.

Skogsdriftsforeningene var en mer perm anent videreføring av den korporative tendens som fantes i de «nasjonale» forening­ene. Tanken var at arbeidere og arbeidskjøpere skulle være likt representert i foreningene. Men etterhvert kom organisasjonen vesentlig til å bestå av skogeiere og mennesker i deres nærm este krets. Dette homogene rekrutteringsgrunnlaget var etter all sannsynlighet forutsetningen for skogsdriftsforeningenes stabili­tet. Skogeierne kunne avvise de faglige kravene og behøvde ikke ta hensyn til blokadetruslene, i tillit til at arbeidet ble utført av en fast stamme med streikebrytere. Dette gjentok seg år etter år og var hovedårsaken til at Randsfjordskonflikten ble så langvarig.

96

Noter:

1. A rtikkelen b ygger på m in hoved o p p g av e i h isto rie : S k o g sd rifts fo ren in g er og N asjonal S am ling . S kogeiernes po litikk u n d e r R a n d sfjo rd sk o n flik ten 1930— 1936. O slo våren 1978.

2. C h r. C. Jø ran li i T id en s T egn 28 /1 1933 og på N S -m øte i O slo ja n u a r 1934.

3. «V esto p lan d » 2 4 /1 1 og 2 3 /1 2 1930.4. T e rtit A asland: « F ra a rb e id e ro rg an isas jo n til m e llo m p arti. 1961. s. 124 f.5. O m den lokale po litiske s itu as jo n en u n d e r R a n d sfjo rd sk o n flik ten . T ro n d

A m srud : S k o g sd rifts fo ren in g e r og N asjo n a l S am ling etc., kap. V.6. V ed tek te r fo r T o rp a N a tio n a le F o ren ing . V ed tek te r fo r N o rd re Land

N asjo n a le F o ren in g . Begge i skoge ier N ils H o rn slien s a rk iv .7. O m S am fu n d sh je lp en se: S v erre B ergh Jo h a n sen : «N o rg es S am fu n d s-

h jelp. K o n fo rm ism e og avvik». O slo 1967.8. A m sru d op-cit, s. 87 f.9. M øte led er v ar N iels Ø degaard . G jøv ik , red ak tø r i O p p lan d A rb e id erb lad

og o rd fø re r og s to r tin g sm a n n for A rb e id erp artie t. F or S k o g e ie rn e /R a n d s - fjo rden S algsfo ren ing m ø tte sko g e ie r N ils H o rn slien . S ø ndre L and og d y r ­le g e /sk o g e ie r F re th e im , F luberg . F or Skog og Land: P etter Sveen , F luberg og h o v ed k asse re r Jo h a n Ø degård.

10. G jø v ik p ro to k o llen . G jen g itt e tte r Jo h a n Ø degård : G je n n o m b ru d d . O slo 1952. s. 194 f.

1 1. P ro toko ll fra s ty rem ø te i R a n d sfjo rd en s S algsfo ren in g 7 /1 1 1931. H o rn ­sliens ark iv .

12. O m b o ik o ttk o m ité en og b o ik o ttlo v en . J a rd a r Seim : H v o rd an hov ed av ta len av 1935 ble til. 1972.Jo ru n n B iørgum : B oiko ttloven ; Pax L eksikon .

13. N o rsk Skog- og L an d a rb e id e rfo rb u n d s redeg jø re lse for R a n d sfjo rd sk o n ­flik ten 1930— 33. A rbeid erb ev eg e lsen s A rk iv . O slo. s. 5— 6.

14. Jø ran li i T idens T eg n 28 /1 1933.I 5. D et e r ikke k lart h v o rd a n de s tø rre sk o g e ie rn e , som ble b lo k k ert o g så e tte r

a t b o iko ttloven tråd te i k raft, k u n n e ho lde det gående i opp til flere år e tte rp å uten å få lever! tøm m er til fab rikkene . E n m u lig h e t e r a t de relativ t få det g jald t h adde råd til å «la skogen hvile» , m en s de m in d re skog e ie rn e d rev skogen u av h en g ig av fag o rg an isas jo n en , ble b esky tte t av tim a n n s- reg len i b o iko ttloven .

16. F o ru tse tn in g en for k o n stitu e rin g var tils lu tn in g fra m inst 5 0% av bygdas sk o g sarb e id ere og a t sk o g e ie rn e i o rg an isas jo n en rep re sen te rte m in st 2 /3 av bygd as n o rm a le sa lg sav v irk n in g av tø m m er.

17. A m sru d op .c it. s. 80 f.18. Ibid.

97