Man holder seg diskret i bakgrunnen når man treff er et par tonn nesehorn. Også kalt den afrikanske tanks.

Ditt Afrika

138

Reise: Safari i Sør-Afrika

Skal du først legge ut på safari i Sør-Afrika, bør du selvfølgelig gjøre det til hest.Tekst: Guri Heftye Foto: Guri Heftye og Lex Hes

139

Man holder seg diskré i bakgrunnen når man treffer et par tonn neshorn, også kalt «afrikanske tanks».

140

Y– You put her on a horse, and she smiles. Vår safariguide Kobus Havemann ser henført på sin unge kone og rister smilende på hodet.

Vi sitter på hver vår hest midt inne i det som kalles «the bushveld», som er en blanding av savanne og bush. Som limt fast på hesteryggen dundrer tyske Saskia (28) mot oss i taktfast galopp i den sørafrikanske vårsola. Den blonde, lange fletta danser fram og tilbake på ryggen hennes. Under hattebremmen skimter vi, gan-ske riktig, et kjempeglis. Man kan nesten ikke unngå å smile bredt når man sitter høyt til hest – i selveste Afrika.

Hva hadde vi ventet oss? Vi husker selvfølge-lig Meryl Streep. Ulastelig og Blixen-dansk, i ridestøvler og tropehatt i den skjebnetunge «Mitt Afrika». Vi husker ikke minst Robert Redfords rutinerte håndtering av nærgående løver. (Dette var lenge før han begynte med hestehvisking.) Og det evig gylne sollyset og overbygde terrasser med kanskje en liten gin tonic. Men hva hadde man egentlig tenkt seg? Vel. Man hadde vel sett for seg en grisgrendt bush, et og annet dyrespor, kanskje en jeepsafari

med assortert gnu i kikkerten. Noen antiloper ved et vanningshull. Men man hadde jo ikke i sin villeste fantasi tenkt seg dette!

SØTE OG SKREMMENDE FLODHESTER– Jeg vil gjerne vise gjestene det virkelige Afrika. Hvordan det var før vi fikk store byer, før vi temmet dette landet. Det er en helt spesiell opp-levelse å se de ville dyrene i sine naturlige omgi-velser, og til hest kommer vi mye tettere på dem enn i en jeep, sier Kobus.

Så avgjort! Jeg sitter på hesten min Boss, og sammen ser vi en flodhest gjespe. Vi er rystet. Det er mildt sagt et skremmende syn. Kobus har akkurat pekt til høyre og samtidig gjort oss oppmerksom på fire velvoksne flodhester på høyre flanke. Jeg merker at jeg er uhyre klar over at jeg på ingen måte sitter i en jeep, men deri-mot på en hest og betrakter dette dyret som altså dreper flest mennesker på dette kontinen-tet. Og som kan løpe uhyggelig fort, enda det umulig kan være på lette føtter. Tvert imot, de ser veldig tunge ut. De store kroppene rører seg sakte ved elvebredden, de vifter med de pussige

små ørene sine mens øynene buler som klinke-kuler ut mellom hudfoldene. Det er verdt å undre seg over at dyr på denne størrelsen, med dette relativt grimme utseende, rett og slett er litt søte. I tillegg til livsfarlige, da. Kobus vil ri nærmere, men verken Boss eller jeg føler at det strengt tatt er nødvendig.

EN KJÆRLIGHETSHISTORIEHistorien om Saskia og Kobus startet da den hestegærne, skoletrøtte illustratørstudenten en dag hjemme i Schwartzwald fant en interessant annonse i et hestemagasin. En ranch i Namibia søkte guider og hestepassere. Eventyrlysten og rastløs søkte Saskia – og fikk jobben.

– Jeg har alltid drømt å bli bushranger. Jeg elsker hester og å ri, sier Saskia.

I to år jobbet hun i Namibia, og en dag kom det en ny guide til gards.

– Det øyeblikket jeg så ham, visste jeg at dette var mannen jeg ville gifte meg med! Saskia spo-ler tilbake til den dagen da hun for første gang møtte mannen som for alvor skulle forandre livet hennes.

En helt vanlig dag på jobben. Guidene Kobus og Saskia tar deg med ut i bushen på hesteryggen. Å møte sebra, gnu og antilope er hverdagskost.

– Vi forelsket oss hodestups i hverandre, og tre måneder senere fridde han, og etter fem gift et vi oss i Pretoria, sier hun og smiler.

– Ja, det var kjærlighet ved første blikk, nik-ker Kobus og trekker hatten ertende ned i pan-nen på sin kjære.

Selv er han født i Sør-Afrika, men vokste opp i Namibia. Han er utdannet innen natur- og skogbruk, og hester og ridning var lenge bare en hobby, som en dag ble til levebrød. Etter ett år som bushrangere sammen i Botswana er det unge paret nå vertskap på Dinaka Safari, og tilbyr sine gjester en ut-av-sofaen-opplevelse av en annen verden.

BÅDE MORGEN- OG KVELDSRIDNINGDinaka Safari Lodge omsluttes av 8000 hektar villmarksreservat i Waterberg, i Limpopo-pro-vinsen helt nord i Sør-Afrika. Området ligger på 1200 meters høyde. Mye nedbør, til Afrika å være, har ført til at området er blitt svært frodig og har et rikt dyreliv.

Midt i reservatet ligger lodgen Dinaka. Eksotisk og eksklusiv hviler den på en kolle

Neida, det er ikke de tre små griser som bor her. dett er

Kobus ( t.v) med et godt grep om nasjonaldrikken Amarula.

141

Over: Kjærestepar i eventyrland. Kobus og Saskia oppdager sjiraffer. Under: Nei da, dette er ikke huset til de tre små griser, men hotellrommet. Stråtaket tåler afrikansk regn.

Under: Saskia med et godt grep om den nasjonale festdrikken amarula. Freddy og Kobus nyter også safaripausen.

henne noLes mer om Sør-Afrika på

142

med utsikt over vann og alle blåner. Strå på taket, fyr i peisen, antilopehorn på veggen og leopard på peishylla. Hit kommer eventyrlystne ryttere fra ulike verdenshjørner, denne gangen Storbritannia, Irland, USA – og Norge. Mange av oss reiser alene, og forbausende mange er kvinner. (Når skal gutta skjønne hva de går glipp av?!)

Dinaka har rundt 15 hester til disposisjon. De bærer preg av omsorg, kjærlig pass og rike-lig mosjon.

– Det er mange som driver i denne bransjen som har forretningssans, men som ikke kan så mye om hester. Vi er ikke en resort som tilbyr ridning, vi er ridesafari som har base på en bra resort, sier Kobus.

Ridningen er delt opp i to etapper. Hver mor-gen står hestene ferdig salet opp til «morning ride» ved 08.30-tiden, mens «afternoon ride» starter klokka 16.00. Jeg finner det tillitvekkende at hesten min heter Boss. Jeg er tross alt i ukjent lende og trenger å ledes. Det er en mandag i sep-tember, og den afrikanske vårsola står høyt på himmelen. Vi raser fram gjennom bushen i ryt-misk galopp, på stødige bein, mens en flokk gnuer passerer. Etter en stund tar vi pause og oppstilling sammen med en gjeng impalaer, som er en anti-lopeart. Boss beveger seg stødig og sikkert mel-lom eucalyptustrær og fiken, og glir inn i landskapet uten å skremme sine ville likesinnede. Vi traver videre mot en flokk sebraer og vinker til et par beitende kuduer, eller var det den beslek-tede bukken njala? En langlemmet struts krysser den sandete veien foran oss, og en gjeng bavianer hopper ned fra et tre og opp i et annet. Anslagsvis åtte vortesvin skrenser inn mellom trærne, de er iført støttenner, helskjegg og en strittende hale rett til værs, og jeg hører meg selv le.

Saskia og Kobus kjenner hver krok i dette levende landskapet og deler av sine kunnskaper

om livet i bushen. De peker mot noen høye trær, og nå står vi jammen ansikt til ansikt med to langstrakte sjiraffer. Skjønt ansikt og ansikt, vi ser vel omtrent rett inn i knehasene. For det er ikke til å komme fra at selv fra hesteryggen må man fortsatt se opp på en sjiraff. De står fryktløse og nysgjerrige og regelrett glaner på oss. De er så nære at jeg kan se de lange øyevippene som blafrer i ettermiddagsbrisen. Så løper de. På den litt keitete, langsomme måten. Velkommen til zoologisk hage. Uten gjerde.

Jeg sitter i salen og nyter synet av dette frem-mede landskapet og sola som begynner på ver-dens raskeste nedstigning og farger horisonten rød. Saskia og Kobus, bokstavelig talt et heste-hode foran, har anrettet et lite, forfriskende taffel i den fabelaktige kveldsola. Begrepet «sun-downers» består av øl, kald hvitvin og lokaldrik-ken amarula. Og solnedgang.

SPISER DYRENETilbake på lodgen steller vi oss til middag mens kokken Betta igjen tryller fram en treretters fra naturens spiskammer. Det kan virke litt pussig å betrakte dyr om dagen, for så å spise de samme dyrene om kvelden, men både impala og anti-lope smaker som vilt, og jeg tenker at egentlig er ikke dette noe rarere enn at vi spiser elg. Det underlige er kanskje at vi ikke rir rundt i skogen og ser på elgen i sitt rette element. Såkalt elg-safari? Har vi en forretningsidé her?

– Jeg følte meg hjemme med en gang jeg kom hit, sier Saskia. Vi snakker om det å velge en livsstil der arbeidsantrekket er slitt dongeri, grove støvler og rutete bomullskjorte. Hun er en smellvakker ung dame, savner hun aldri det å pynte seg med makeup, kjole og høye hæler?

– Nei, men jeg er blitt litt mer kvinne etter at jeg møtte Kobus, smiler hun.

– Ja, hun har begynt med neglelakk på tærne, kommenterer ektemannen og gliser.

Saskia fortsetter: – Jeg kan savne familien min hjemme, og det er alltid fint å komme hjem til Tyskland, men etter to uker begynner jeg å kjede meg. Her er hver ny dag en ny utfor-dring.

Arbeidsfordelingen dem imellom er usynlig for oss som nyter deres engasjerte fortellerglede og et godt lag med hester, men selv mener de å fylle ulike roller.

– Jeg er flink til å stelle hestene, mens Kobus tar seg av gjestene. Han er så tålmodig, jeg blir fort lei, jeg er egentlig bare flink med de gjestene jeg virkelig liker. Saskia skjærer en liten, skam-full grimase før hun ser på Kobus og gliser: – Kvinner kommer jo tilbake år etter år på grunn av Kobus.

DEN OPTIMALE DYREHAGEPå kvelden sitter vi på den praktfulle terrassen, trinne i buken, salige av vin og velvære, og ser utover hele Sør-Afrika. Det føles i alle fall sånn. Månen er spent opp og speiler seg i vannet under oss. Vi hører sjakalens bjeffing blande seg i et lydbilde av fremmede stemninger. Det er lydene av Afrika.

Men hva er det egentlig med Dinaka? Er det de gode sengene? Utsikten? De herlige hestene, solskinnet, landskapet, maten og selskapet? Er det Kobus og Saskias uformelle, ledige form og smittende humør? Kan hende. Men mest av alt er det dyrene. De ville dyrene. Det å se dem og høre dem. Overalt, hele tiden. For alle oss som hatet sirkus, som syntes synd på både dyr og klovner, og som heller ikke likte zoo, er dette den optimale dyrehagen.

– It just feels like home, sier Saskia og vipper av seg bootsene.

Reise

fak

ta

Hvordan kommer du dit:Daglige avganger fra London til Johannesburg. Prisene varierer mel-lom 7000–9000 tur-retur. Jeg fløy med South-African Airways (www.flysaa.com). Samme tidssone som Norge, bortsett fra når vi har som-mertid. Du blir hentet på flyplassen, drøyt 2 timers tur til Dinaka. Sesong: Årstidene i Sør-Afrika er omvendt av våre. I oktober–november kommer våren, om som-meren (desember–mars) kryper gradestokken opp mot 35–40 gra-der, og du kan regne med en saftig regnskur hver dag. Waterberg-distriktet ligger høyt, luften er tørr, så varmen blir derfor sjelden kre-vende. Dinaka tar imot gjester fra august til april. Klientellet er voksent. 12-årsgrense for barn.

Språk: Afrikaans og engelsk. Visum: Nei.Vaksiner: NeiRideferdigheter: Du må kunne håndtere en hest og mestre trav og galopp for å være med på denne safarien, ettersom du rir blant ville dyr og kan komme til å måtte for-flytte deg brått. Hester: Solide, snille og raske hester. Stort sett fullblods, anglo-arabere og den lokale rasen boerperd. Info, priser og booking: www.inthesaddle.com. Klikk deg inn på Sør-Afrika og videre til Dinaka. In the Saddle er et britisk selskap som har spesiali-sert seg på ulike typer rideferier. På denne hjemmesiden finner du en mengde spennende alternativer over hele verden.

15 hester er klare til å ta deg ut i villmarka.

Frokosten blir aldri det sam-me etter dette.Frokosten blir aldri helt den samme etter dette.

Dinaka Safari Lodge ligger idyl-lisk til i et villmarksre-servat nord i Sør-Afrika.