Side 18-19 Sosiologien i endring...nelse, bordplassering, høflig konversasjon ved bor - dene og hvite duker. Og med vår egen festmiddag på Vinterseminaret i tankene – her må

Sosiologien i endringSide 6-9

Isbjørnens redning Side 18-19

Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 38. årgang 1-2013

www.sosiologforeningen.no

EndringerKjære leser!Sosiolognytt går inn i sitt 38. år, og det er en glede å ta over redaktørvervet etter Hans Erik Næss. I det man tar over som redaktør passer det seg gjerne å klargjøre noen ambisjoner. Bladet kommer ikke til å gjennomgå radikale forandringer fra tidligere årganger. Vi skal fortsatt beskjeftige oss med spørsmål som er interessante for det sosiologiske mangfoldet som finnes der ute, og vi skal formidle både aktuelle og tidløse tema. I tillegg ønsker vi, i kan-skje enda større grad enn de seneste årene, å beskrive, engasjere og utfordre ulike aktører som er viktige i og for norsk sosiologi i dag. Dette gjelder både enkeltpersoner og organisasjoner.

Temaet i dette nummeret er norsk sosiologi i endring. Endring er noe vi alltid må forholde oss til på alle kanter. Det er noe uni-verselt som i det daglige ofte tas for gitt. Å komme til en felles for-ståelse om hva som er de viktigste endringene på et felt, hva som i så fall karakteriserer disse og hvorfor det blir sånn – det er imidler-tid ikke så enkelt. For å få innsikt i hvordan sosiologiens endring sees fra institusjonelt hold har vi i dette nummeret intervjuet

lederne ved tre av de større sosiologiske instituttene i Norge, samt redaktør i Sosiologisk Tidsskrift, Aksel Tjora. Temaene som nevnes er mangeartede. Internasjonalisering, artikkelorientering og økt krav til publisering er gjengangere. Flere nevner også at heltidsstudenten har blitt mindre vanlig. De fleste endringene som nevnes kan knyttes til mer overgripende samfunnstendenser.

I tillegg finnes det noen endringer som er spesielle for sosio-logifaget, som bare nevnes indirekte. Mens andre samfunnsviten-skaper, som for eksempel statsvitenskap og samfunnsøkonomi, uteksaminerer et langt større antall høyeregradsstudenter enn for 12 år siden, blir det i følge NIFU-rapport 39/2012 uteksaminert færre sosiologer. Sosiologifaget har fremdeles tre dedikerte tids-skrift, men finansieringen blir stadig dårligere. Disse endringene trenger i seg selv ikke å være verken entydig negative eller uttrykk for en mer varig tendens, men dette er likevel trekk som er verdt å notere seg når mange andre fag og disipliner er i vekst.

Sosiologiske konstanterIngenting er varig, bortsett fra nettopp endring, hevdet den greske filosofen Heraklit. Sitatet har siden den gang blitt utfordret av mange ulike former for konstanter og naturlover, spesielt knyttet til fysikk-faget. Skjønt mange fysikere har også kritisert tanken om at kon-stantene egentlig er konstante. Paul Dirac foreslo for eksempel alle-rede i 1937 at fysikkens konstanter muligens falmer etter hvert som universet blir eldre.

Fysikkfaget har dermed muligens noen likheter med sosiologi-

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 OsloTelefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen)Faks: 22 85 52 53E-post: [email protected]: www.sosiologforeningen.no

REDAKSJONENAnsvarlig redaktør: Jan Frode HaugsethRedaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth v/ Institutt for Sosiologi og statsvitenskap, NTNU Dragvoll, 7491 Trondheim Redaksjonen: Arve Hjelseth, Vilde Blix Huseby, Malene Paulsen Lie, Mette Løvgren, Alf Gunvald Nilsen, Anne Ryen, Gunn Kari Skavhaug, Ingvill Stuvøy, Thomas Ueland Torp. Design: Cazawa DesignOpplag: 800 stk

EKSTERNE BIDRAGSYTERESteffen Kallbekken, Tomas Moe Skjølsvold, Erlend Kirkeng Jørgensen, Julie Kalveland. ARBEIDSUTVALGETInger Marie Hagen (leder)[email protected] Fredrik Engelstad (nestleder)[email protected] Hovland (kasserer)[email protected] Are Hermansen (sekretær)[email protected] Dæhlen (1. styremedlem)[email protected] Kaia Reegård (2. styremedlem)[email protected] Bård Ketil Engen (Vara-styremedlem med møterett og webkontakt) [email protected] Lene Bore (Vara – styremedlem)[email protected]: Douglas Brown, Alaska

Frist neste nummer: 1. april 2013 Bidrag leveres elektronisk til: [email protected]

REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH

2 Sosiolognytt 1/13

INNHOLD SOSIOLOGNYTT 1/13

NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG

MEDLEMSKAP NSF

2 Redaktørens spalte

4 Lederens spalte

6 Sosiologutdanning i endring

10 Sosiologi i offentligheten

16 Business as usual?

18 Isbjørnens redning

20 Framskritt i Doha?

21 Miljø og miljøteknologi

23 Om rekrutteringen til faget

25 Hvorfor sosiologi suger

26 Anerkjenelse i risikosport

28 Forskningens publikum

Østlandet:Thomas Anton Sandøy (leder),[email protected]:Synnøve Økland Jahnsen (leder),[email protected]øndelag:Joachim Vogt Isaksen (leder), [email protected]ø:Knut Teppan Vik (leder),[email protected]ørlandet:Hans Petter Sand (leder),[email protected]ø: Asle Kristensen (leder),[email protected]:Turid Rødne (leder),[email protected] mer informasjon om lokallagene på:www.sosiologforeningen.no

Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/

en, for også her har det vært mye oppmerksomhet rundt det faktum at stadig færre velger å studere fysikk. Og som fysikken har utstyrt naturvitenskapen med både lover og konstanter, har sosiologien utstyrt samfunnsvi-tenskapen med mange basale modeller, handlingsteorier og begreper som nå utgjør et viktig grunnlag for mange andre disipliner. Sosiologien har dermed stor intellektu-ell innflytelse, selv om kanskje ikke alle er klar over det. Dette poenget kan kanskje virke trivielt for foreningens medlemmer, og som akademikere er vi trent i ikke å dunke oss for hardt på brystet, men likevel kan det være at dette poenget kan kommuniseres tydeligere til fagets rekrutter.

Ny spalte: MiljøsosiologiSosiologien har i de siste årene i større grad blitt anvendt for å forklare spørsmål knyttet til klima og global oppvarming. Vinterseminaret som går av sta-belen omtrent når dette bladet sendes ut har miljøso-siologi som hovedtema.

I dette nummeret har vi to ulike bidrag som setter ord på hva sosiologien kan bidra med på dette feltet. Sosiolognytt synes for øvrig at miljøsosiologien er såpass viktig at vi fra og med dette nummeret får en fast spalte signert Vilde Blix Huseby dedikert til emnet.

Sosialt sett vil klimaendringer på sikt kunne ha samme betydning som kapitalismen – de vil legge

føringer for de aller fleste beboere på planeten. Et sosio-logisk perspektiv som mangler i mye av klimaforsknin-gen er aspektet som går på verdighet og stolthet. Enten man er en ung vestlig ingeniør som har fått i oppdrag å lede et petroleumsprosjekt i Nigeria, eller en 60-åring som etter et langt liv har tatt seg råd til å kjøpe sin første nye bil (en SUV), så oppfatter man at man er berettiget til å gjøre nettopp dette. Man har investert i en lengre profesjonell utdanning, eller ventet på å kjøpe et pro-dukt koblet til status som er både lovlig og legitimt. Stat-lige holdningskampanjer og oppfordringer til modera-sjon i offentligheten preller av, utenom på de aller mest samvittighetsfulle.

Sosiolognytt 1/13 3

Om den nye redaktøren: Jan Frode Haugseth startet sin

sosiologiutdanning ved Høgskolen Steinkjer i 1996, med en

forelesningsrekke om sosiologisk teori med Rune Åkvik Nilsen.

Resten av sosiologiutdanningen til og med hovedfag ble gjort

ved Sosiologisk Institutt i Bergen. Haugseth disputerte i 2012

ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU med

avhandlingen Forenklingens logikk.

4 Sosiolognytt 1/13

LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN

Folk og fagSosiolognytt har fått ny redaktør! Vår gamle, Hans Erik Næss skal stenge døra og avslutte sin doktorgrad. Vi ønsker lykke til og sender en stor takk for innsatsen. Vår nye, Jan Frode Haugseth (som i skrivende stund formelt ikke er valgt enda, det skjer på landsstyremøte på Vintersemi-naret) er som dere ser godt i gang. Foreningen ønsker lykke til, Sosiolognytt er et viktig binde-ledd mellom medlemmene våre.

’Sosiologi i endring’ er tema i dette numme-ret. Og godt er det. Lysten, og ikke minst evnen, til kontinuerlig å debattere dette spørsmålet er kanskje det nærmeste vi kommer en kjerne i vårt fag og fagkollegium. Men spørsmålet kan også stilles på en annen måte – har sosiologene endret seg? Her er det jo åpenbare firefeltsmulig-heter – endret og uendret fag, endrede og uen-drede sosiologer. Jaja, janei, neija og neinei. Eller det selvfølgelige - som selv sosiologer ikke kom-mer unna – at gamle sosiologer faller fra og nye kommer til. Er de nye like de gamle? Firefeltsta-bellen virker fortsatt selv om svaret vanskelig kan være noe annet enn at siden folk forandrer seg så forandrer sosiologene seg, samfunnet virker på oss også. Men – om vi holder oss til enveiskausa-liteten – innebærer endringer i faget at sosiolo-gene endrer seg?

Hvordan ER egentlig norske sosiologer? Hva vet vi om dem, hvilken historie har vi, hvilke institusjoner støtter vi oss på og hvilke sosiolo-

giske ressurser finner vi der ute i empirien? Dette er en av de sakene AU (eller for mindre innvidde – arbeidsutvalget i sosiologfore-ningen) ønsker å sette på dagsorden (les: bruke penger på) i 2013. Hvor mange, kjønn, alder, arbeidssted, interesser? Om penger og fremdrift står oss bi er dette informasjon som i fremtiden vil finnes på foreningens nye nettsider.

Men tilbake – hvordan er de egentlig – sosio-logene. Hvor langt fra raddisen på 70-tallet har vi beveget oss?

Min foreløpige analyse bygger på en kompa-rativ opplevelse, og – som så ofte i deltakende observasjon – mine fordommer og det jeg trod-de var solid empiri viste seg å gi meg en smekk på munnen. To kolleger, en professor og en kon-sulent, (med andre ord – det vi ellers betrakter som noe av ytterkantene i sosiologisk yrkesliv) og jeg, oppdragsforskeren midt i mellom, repre-senterte i vår Norge på det svenske sosiologfor-bundets 50-års-jubileum. I festsalen til økonomi-høyskolen i Stockholm. Og som alle(?) kvinneli-ge sosiologer dvelet jeg ved spørsmålet om hva man skal ha på seg.

Klesvalget jeg gikk for var bygget på forvent-ninger om formelle svensker, festmiddag og dan-nelse, bordplassering, høflig konversasjon ved bor-dene og hvite duker. Og med vår egen festmiddag på Vinterseminaret i tankene – her må man jo all-tid være fin i tøyet. Kanskje en partysvenske eller

Sosiolognytt 1/13 5

to som ikke helt skjønte kodene. Som tenkt så gjort og mine to mannlige følgesvenner var nok i samme modus – man pynter seg jo.

Upps! Følelsen av å være overpynta kom sni-kende allerede i trappa opp til festsalen (og det i et antrekk som nok ville vært litt ufikst på vin-terseminaret) både hos den kvinnelige og mann-lige delen av den norske delegasjonen. Pynta svensker? Nope, mer som rollene i «Tilsam-mans». Bordplassering? Niks, et VIP bord (uten bordkort, men kanskje et tegn på større maktdis-tanse i Sverige enn i Norge) – ellers fri plasse-ring. Taler etter ’skikk og bruk’? Toastmaster, damenes, herrenes, takk for maten, innsatsen på konferansen, jubileumstale, spesiell grunn til hyl-lest? Nei, slett ikke, ingen, fraværende, ingenlun-de, njet osv. Kort sagt: der satt de borgerlig kon-vensjonelle nordmennene og betraktet de ufikse, udannede – og radikale? – svenskene.

Eller litt mer systematisk, hvordan kan det ha seg at norske og svenske sosiologer er så forskjellig i en setting hvor det var kontroll over så mange av variablene (årstid med kaldt vær, anledning, yrkes-gruppe, kjønnsfordeling, alder og felles referanse-ramme gjennom to konferansedager)?

Var det mine fordommer som slo feil? Ellers er norske sosiologer mer borgerlige, politisk som så vel kulturelt? Eller var det utvalget av sosiolo-ger; i motsetning til vårt eget Vinterseminar hvor målet er å inkludere ‘praktiserende’ sosiologer var svenskenes fest nokså utelukkende befolket av akademikere fra universitetssystemet. Er det innslaget av byråkrater og konsulenter som har hevet ‘borgerlighets’-nivået blant oss nordmenn?

Spørsmålet som etter hvert dukket opp i mitt hode beveget seg i en annen retning. Svenskene har jo nettopp innført hen som den korrekte betegnelsen på gutter og jenter i barnehagene. Er det snarere forholdet til politisk korrekthet og egen rolle som kan lede oss til en konklusjon i dette mitt komparative prosjekt? Ligger svaret i at norske sosiologer er så sikre i sin egen radikale grunnholdning at vi godt kan tillate oss å leke med de borgerlige konvensjonene? At det er blitt litt kult å tøyse litt med gamle regler om taler og borgerlige dyder? Vi spiller dannet, og til gjen-

gjeld funker det rimelig godt med grise- eller homsevitser i talene? At vi faktisk praktiserer at vi synes politisk korrekthet er teit. Annen selv-opplevd empiri bygger opp under denne hypo-tesen, følelsen av å kunne være befriende ukor-rekt hjemme dukker ofte frem etter å ha deltatt i internasjonale konferanser med mange deltakere fra særlig Tyskland, England og USA. Er svenske-ne rett og slett mindre radikale enn oss, er det redselen for å bli avslørt gjør det umulig å spille det samme spillet som vi gjør? Eller i motsatt retning – norske sosiologer er blitt til høyrevrid-de sosialdemokrater som mener at hvite duker og krystall er en selvfølge, 70-tallsraddisen er rett og slett borte.

Kleskoder i ulike land kan selvsagt også gi oss en alternativ hypotese. Utlendingene kler seg opp til jobben og ned til fest og moro. Dress på talerstolen og casual på middagen. Er norske sosiologer bare rett og slett norske med nisselua på i utlandet og bommer på kodene der vi kom-mer? Det er vi som er udannet. Problemet her er selvsagt at norske og svenske kleskoder ofte plas-seres i samme tradisjon, nordiske og ikke konti-nentale. Min foreløpige konklusjon heller der-med i politisk korrekthet-retning. Vi vet at vi er på det snille laget og dermed kan vi leke litt med «fiendens» regler og normer.

Men neida, sosiologenes påkledning på fest-middager, kartlegging av politiske preferanser eller bruken av grisevitser står ikke øverst på AUs planer om å kartlegge norske sosiologer og sosiologiske institusjoner. På den andre siden – på 1990-tallet var det jo en sannhet på Blin-dern at det var kantina på SV-bygget som sam-let de kuleste typene. Det gjør vel ikke noe om det fortsatt er sånn – og at det er sosiologene som fører an både på klesfronter og andre kul-hetsfaktorer?

Godt nyttår og nyt faget!

[email protected]

6 Sosiolognytt 1/13

Hans-Tore Hansen er instituttleder ved So-siologisk Institutt i Bergen. I forskerkarrieren har han jobbet med felt som velferd, trygd og arbeidsmarked, og han har også bidratt til å evaluere NAV-reformen.

Har du noen inntrykk av at det er en forskjell på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden?

- I løpet av denne perioden har vel sosio-logien generelt endret seg i ret-ning av at de ansatte og personer i rekrutteringsstillinger er blitt mer opptatt av artikkelskriving og publisering rettet mot et engelsk-språklig publikum. Ellers har vel kanskje konkurransen om faste og midler-tidige stillinger blitt tøffere med årene, noe som nok skyldes at det er flere som har tatt doktorgrad og at arbeidsmarkedet for sosio-loger er blitt vanskeligere i Europa. Samtidig opplever vi her i Bergen at studentene og stipendiater har et like stort samfunnsengasje-ment som tidligere.

Hvordan kommer dette til uttrykk på ditt institutt?

- Det kommer flere internasjonale publi-

Sosiologutdanning i endring

kasjoner, det er flere stipendiater som skriver artikkelbaserte avhandlinger og det kommer også rimelig mange utenlandske søkere når det lyses ut ledige stillinger. Det er opplagt positivt for oss at vi får mange gode søkere, og for faget er det også positivt at vi får ansatte og stipendiater med ulik erfaringsbakgrunn. Med hensyn til samfunnsengasjement vises dette for eksempel ved at stipendiatene er opptatt av aktuelle problemstillinger som glo-balisering, miljø og migrasjon. Sosial ulikhet er også et tema som mange er opptatt av.

Hva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet?- Vi er opptatt av å opprettholde og styrke

kvaliteten på forskningen og utdanningen vår. Vi har litt problemer med å rekruttere det antallet masterkandidater som vi ønsker for tiden, så dette er noe vi jobber spesielt med. Vi har gjennomført en undersøkelse nylig som viser at de aller fleste uteksaminerte ma-sterkandidater får en faglig relevant jobb etter

kort tid. NIFU sine undersøkelser viser jo også at arbeidsmarkedet for sosiologer ikke står tilbake fra andre fag, inklusive matnat-fag. Jeg tror vi har en liten utfordring med å formidle til både studen-

tene våre og samfunnet ellers at sosiologimil-jøene i Norge tilbyr en god utdanning som gir relevant kompetanse i forhold til dagens moderne arbeidsliv.

Når det gjelder rekruttering av faste – og midlertidige stillinger til instituttet er det bare unntaksmessig at vi bruker å øremerke stillin-ger. Vi er først og fremst opptatt av å rekrut-tere dyktige forskere, og erfaringene våre er at vi får flest søkere når stillinger lyses ut åpent. Når det gjelder rekrutteringsstillingene våre

SOSIOLOGIEN I ENDRING

Hans-Tore Hansen Sosiologisk Institutt i Bergen

Av: Jan Frode Haugseth

Vi har spurt lederne ved de tre av de største sosiologiske instituttene i Norge om hvordan de opp-lever at sosiologiutdanningen og sosiologfaget er i endring.

Stipendiatene er opptatt av aktuelle problemstillinger som globalisering, miljø

og migrasjon

Sosiolognytt 1/13 7

vil det som regel være et krav om at de som søker skal kunne høre inn under ett av våre fire definerte forskningsprofilområdene, noe som ikke minst må sees i sammenheng med at instituttet skal kunne tilby dem både veiledere og et forskningsmiljø.

Har studentmassen endret seg, er det noen for-skjell på studenter i dag og de som studerte for 15 år siden? Har du et inntrykk av om studenter i dag velger mer strategisk med tanke på arbeidsmarkedsi-tuasjonen etter endt utdanning?

- Dette er vanskelig å si noe om. Inntryk-ket er at det er mange studenter som er opp-tatt av om de får jobb etter endt utdanning. Sosiologi er jo ikke en profesjonsutdanning, så det er vanskelig å vite hva en kan bli etter at en er ferdig. Det kan jo selvsagt være litt frustrerende, men jeg bruker å si at dette også må oppfattes positivt: Det finnes muligheter til å bli mye forskjellig etter at en har tatt sosiologi. For å vise dette har vi laget en liten sak på hjemmesiden vår med intervjuer med tidligere masterstudenter - ”Hvor er de nå”. Siden er mye besøkt, så dette tyder på at dette med jobb er det nok mange som er opptatt av. Usikkerheten om hvilke jobb en kan få etter utdanningen var imidlertid også noe jeg husker at vi som studerte på 1980-tallet var opptatt av, så det er ikke sikkert at dette

egentlig er noe nytt. Kvalitetsreformen har jo gjort sitt til at

studenthverdagen er blitt betydelig annerledes. Før var det slik at studentene ble godt kjent med hverandre ved at de tok grunnfag og gjerne også mellomfag sammen. Nå hopper de gjerne fra emne til emne, og mulighetene for å bli kjent med faget ved å danne et eget læringsmiljø med sine medstudenter er nok heller blitt svekket som følge av dette. Tanken om at studentene skulle få bedre kontakt med de ansatte tror jeg heller ikke er blitt oppfylt. Før var det slik at studentene hadde munt-lig eksamen etter at de hadde tatt grunn- og mellomfag, og dette var anledninger hvor vi og studentene ble godt kjent. Nå har vi kun muntlig på bacheloroppgaven. Som far til barn i alderens til våre studenter må jeg jo også si at jeg synes størrelsen på studielånet er en viktig sak som det burde vært gjort noe med. Med de leieprisene vi har i dag er det nok få studenter som i dag klarer seg uten å jobbe ved siden av studiene. Det er selvsagt positivt at studentene skaffer seg arbeidserfaringer underveis, men ideelt sett skulle jeg ønske meg rammer som gjorde at studentene kunne klare å være heltidsstudenter. Generasjonen før meg forteller om at de hadde penger igjen av studielånet når sommerferien kom, som de kunne benytte til å dra på ferie. Inntrykket i dag er at studentene er nokså nøysomme, og at en stor andel av lånet går til husleie.

Grethe Brochmann er sosiolog, og presente-rer seg som ”opprinnelig utviklingssosiolog”. De senere 20-25 årene har hun jobbet med internasjonal migrasjon, og i økende grad med det hun kaller ”mottakerlands-perspektiv” og politisk utvikling i Skandinavia og i EU. Hun har også jobbet med historiske studier innen det samme feltet.

Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og i så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden?

- Jeg tror ikke de siste 15 årene rommer de største endringene innen faget. Kontrasten

Grethe Brochmann, Institutt for sosiologi og sam-funnsgeografi i Oslo.

8 Sosiolognytt 1/13

mellom 1970 og 1980-tallet og perioden fra 1990-tallet og fram til i dag er mye tydeligere, og da først og fremst ved at den marxistiske tilnærmingen mistet hegemoniet.

Hvordan kommer dette i så fall til uttrykk på ditt institutt?

- Den endringen jeg legger vekt på innbærer et større mang-fold i tilnærminger. Faget har blitt rikere på ulike teoretiske perspektiver. For øvrig fyller vi opp kvotene våre, rekrutteringssituasjonen til faget har vært relativt stabil over lang tid.

Hva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet (ev. viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)?

- Vi har nettopp vært gjennom en prosess der vi har revidert både teori- og metodeopp-legget ved instituttet. Dette skal nå følges opp. Ellers er staben veldig aktiv på forskningsfron-ten, og det publiseres jevnt og godt. Her må vi jobbe kontinuerlig for å holde høyden.

Har du inntrykk av at det er en forskjell på stu-dentene i dag og de som studerte for 10-15 år siden?

- Mange av studentene våre er veldig aktive - også i det utenomfaglige. Det satses for eksempel stort på Socius. Jeg tror kanskje

aktivitetsnivået er høyere enn for 10 år siden, og dette er veldig inspirerende for oss ansatte.

Anne Britt Flemmen har ho-vedfag/master fra NTNU i geo-grafi og er dr.polit i sosiologi fra Universitetet i Tromsø. Hun ble tilsatt som instituttleder høsten

2009 (i en 4-årig åremålsstilling) i en situasjon der tre tidligere institutt (Institutt for sosio-logi, Institutt for statsvitenskap og Institutt for samfunnsplanlegging og kulturforståelse) ble slått sammen til ett institutt – Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanleg-ging (ISS).

Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og i så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden?

- Dette spørsmålet er det nok mange mu-lige svar på, avhengig av posisjonen du ser fra. Noen trekk er at vi ser en tydeligere bevisst-het om kjønn og etnisitet og sammenvevingen av forskjellige ulikhetsskapende dimensjoner. Det har også vært en større teoretisk orien-tering mot dekonstruksjon heller enn mot store overgripende fortellinger om samfun-net. Noen vil vel si at det har blitt mer (og snevrere) faglig spesialisering og bindestreks-sosiologi. Det har også vært en tendens til at eksterne finansieringskilder har vektlagt tverrfaglige prosjekter, noe som har oppmun-tret til samarbeid utad og kanskje en mindre opptatthet av disiplinen som sådan.

Hvordan kommer disse endringene til uttrykk på ditt institutt?

- Når jeg kom til UiT som stipendiat på begynnelsen av 1990-tallet var sosiologi et svært lite fagmiljø som var organisert ut i fra et samfunnsmessig problemområde -som Sosialpolitikkgruppa. Først noen år senere ble gruppa organisert som et fag – og i disiplinen sosiologi. I en vekstfase på midten av 90-tallet (som et resultat av stor studentvekst) ble det rekruttert mange nye tilsatte. I rekrutterings-prosessen var stillingene lyst ut bredt for å sikre flest mulig søkere, og det ble lagt vekt

Jeg tror kanskje aktivitets-nivået er høyere enn for 10 år siden, og dette er veldig

inspirerende for oss ansatte.

Anne Britt Flemmen, Institutt for sosiologi, statsvi-tenskap og samfunnsplanlegging i Tromsø

Sosiolognytt 1/13 9

Vi har et økt fokus på publise-ring, på ekstern finansiering og på å forsøke å samle sta-ben mer omkring noen felles

faglige problemstillinger

på å tilsette folk ut i fra spredning i kom-petanse og at bredden i faget skulle ivaretas. Dette medfører at de ansatte i dag er spredt forskningsmessig og der det er begrenset grad av forskningssamarbeid internt. Det har ikke vært noen tradisjon for å styre de ansattes forskningsinteresser.

Hva er utviklingsfokuset ved ditt institutt (ev. viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)?

- I år har det vært en prosess på sosiologi for å følge opp evalueringen. Vi har et økt fokus på publisering, på ekstern finansiering og på å for-søke å samle staben mer omkring noen felles faglige problemstillinger (slik at vi kan utvikle den faglige samtalen oss imellom og tydelig-gjøre vår faglige profil). I denne prosessen har vi diskutert oss frem til et løselig innrammet felles prosjekt knyttet til en teoretisk og empi-risk refleksjon over samfunnsbegrepet. Her har vi en stipendiat under tilsetting. Vi har ellers knyttet til oss en professor II som skal være en faglig støtte og samtalepartner i den videre utviklingsprosessen. Gjennom de strategiske instituttprosjektene (ISP) i forskningsrådet skal vi i samarbeid med blant annet NTNU arbeide videre med teoriutvikling og refleksjoner over ulike måter denne kan foregå på (i publikasjo-ner og ph.d.-kurs).

En annen utfordring for sosiologien nå er at to av våre seniorer er i avslutningen av sine arbeidsliv – Georges Midré har allerede gått av og er nå professor emeritus mens profes-sor Tom Johansen vil gå av om et par år. Gitt de nye økonomiske rammebetingelsene vet vi ikke i hvilken grad vi vil få mulighet til å erstatte disse.

Hva med studentene, har du inntrykk av at det er en forskjell på studentene i dag og de som studerte for 10-15 år siden?

- Heldagsstudenten er ikke gjenreist, oppsplittingen i mindre emner har medført at det er lettere å ta enkeltemner samtidig som man er i jobb (heltid eller deltid). Den samme oppsplittingen har gjort det vanskeligere for studentene å etablere et faglig og sosialt miljø seg i mellom, studentene er mindre på campus

og mer av kommunikasjonen med studentene foregår via nettet, e-post eller telefon (de har lavere terskel for å henvende seg til instituttets ansatte med spørsmål). Vi merker nok også at det er en ganske tydelig to-deling av studen-tene mellom de som er faglig interesserte og

dedikerte og de som bare har en ambisjon om å bestå eksamen uten å ha særlig faglig interesse eller ambisjoner. Faglærerne sier også at elementære norsk-kunnskaper mangler hos en del

studenter (også av de norsktalende), noe som gir dem et dårligere grunnlag for å uttrykke seg faglig.

[email protected]

SOSIOLOGER I MEDIA

Kristne på Sørlandet er mer skeptiske til likestilling enn kristne i landet ellers, melder sosiolog May-Linda Magnus-sen. Og mens andelen religiøst engasjerte sank i perioden 1998-2008 i resten av landet, var andelen stabil i Vest-Agder. (Kilden.no: 27. november 2012.)

Den britiske sosiologen og direktøren Tiffany Jenkins holdt et foredrag ved Norsk teater- og orkesterforenings jubileumsseminar i Oslo i november. Her tok hun utgangs-punkt i paradokset at samtidig som de siste tiårene har vært en økonomisk gullalder for kulturlivet i Storbritannia, har kunsten også blitt tammere og mer forutsigbar. Hun argumenterte også mot ideen om at kunsten kan ha som funksjon å skape fellesskap, likhet og sosial inkludering. Dette er politikkens oppgave, ikke kunstens, i følge Jenkins. (Ballade.no: 21. november 2012)

10 Sosiolognytt 1/13

Aksel Tjora er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, og redaktør for Sosiologisk Tidsskrift

Av: Jan Frode Haugseth

Aksel, du har skrevet om viktigheten av offentlig sosiologi på redaktørplass i Sosiologisk tidsskrift. Før jul deltok du også som engasjert forsker i minst to saker som har fått vid eksponering i offentligheten. Den ene saken handler om byutvikling i Trondheim, og her drar du veksler på boka Sammen i byen som kom tidligere i 2012, skrevet sammen med Ida Marie Henriksen, Torbjørn Fjærli og Ingeborg Grøn-ning. Den andre om en presentasjon av foreløpige resultatet fra et nylig gjennomført prosjekt “Life Offline” om livet uten Internett.

Kan du fortelle kort om disse to sakene?- Det er to ganske forskjellige forskning-

stemaer, selv om de i mitt hode er knyttet til den samme teoretiske nysgjerrigheten, som handler om fellesskap og ulike former for sos-ialitet. Byboka kom vi med like før sommeren 2012 og er resultat av en rekke prosjekter innenfor en bysosiologi med vekt på nærmiljø, naboskap, boligkarriere, eller mer generelt hva boligene og områdene rundt betyr for oss. Min interesse for boligsosiologien har vokst ut fra min egen hverdag som nærmiljøaktiv-ist på Møllenberg i Trondheim og handyman med interesse for å pusse opp gamle trehus, fra mange år tilbake. Jeg opplevde selv og så rundt meg hvor mye betydning de fleste av oss la i hus og nærmiljø. Sånn rundt 2004-2005 begynte jeg å "snike meg med på" seminarer om arkitektur og byplanlegging på NTNU og kom i kontakt med folk innenfor byplan- og arkitekturfagene og ble veldig godt tatt i mot. Både forskere og planleggere i kommunal og privat virksomhet hadde en viss sult på mer samfunnsteoretiske vinklinger til det de drev med, så det var et lett valg å begynne å jobbe seg inn i dette feltet. Jeg fikk med meg noen mastergradsstudenter i bystudiene (de tre med-forfatterne som du nevnte) og tok også på meg noen små forskningsoppdrag for kommunen

og Husbanken, hvor jeg fikk finansiert litt vit.ass-arbeid og utvidet også kontaktnettet ved disse prosjektene. I mine metodekurs for mas-tergrads- og ph.d.-studenter utviklet jeg også intervjuoppgaver med reelle deltakere innenfor nærmiljøtemaet. I løpet av noen år genererte vi ganske mye data, både fra intervjuer, obser-vasjoner, en survey og kommunale registre, og i tillegg til artikler syntes jeg det ville være fint å synliggjøre arbeidet, og formidle det bredere, med en bok. Det har ikke vært så lett å "fronte" boka, men jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på den fra kolleger innen byplan og arkitektur. Om noen sosiologer gid-der å lese den, er jeg særlig spent på reaksjoner på det siste kapitlet som tar teoriutviklingen helt ut ved genereringen av en "interaksjons-balanseteori" med fire teoremer. Intensjonen er rett og slett å levere noe helt konkret til en teoretisk urbansosiologi og til det mer praktiske feltet, i byplanlegging og såkalte "områdeløft" for eksempel. Jeg mener at teorien er testbar (eller falsifiserbar i Poppers forstand) og det er også derfor jeg kaller den en teori og ikke et konsept eller en typologi. Om den står sin prøve aner jeg ikke, men om man ikke beveget seg såpass langt ville man heller aldri kunne finne det ut.

Idéen til det andre prosjektet, "Life Offline",

Sosiologi i offentligheten – et intervju med Aksel Tjora

Sosiolognytt 1/13 11

har oppstått ut fra egne observasjoner av min egen og mine venners nettbruk og en interesse for etnometodologi. Jeg så for meg at Harold Garfinkels "breaching experiments", hvor man tester sosiale normer ved å avvike fra normene, også kunne brukes for å studere internettprak-sis: at man kan forske på hvilken mening Internett har ved å se hva som skjer når man plutselig ikke har det der. Jeg synes dessuten at sosiologer skulle forsøke å bruke mer eksperi-mentelle forskningsdesign, og denne idéen var en overkommelig variant av et eksperiment. Jeg fikk litt midler fra eget institutt til å ansette to vit.asser i en måned, og dermed kunne jeg lage et ganske intensivt empirisk opplegg, hvor deltakerne i eksperimentet ble intervjuet før offline-perioden, jevnlig i løpet av de tre ukene, og rett etter de var tilbake igjen på nettet. Jeg hadde også en pizza-og-øl-fokusgruppe en måned etter de var påkoblet igjen, for å finne ut om de endringsintensjoner de la for dagen etter offline-perioden faktisk ble realisert.

Finnes det noen likheter mellom prosjektene som gjør at de engasjerer offentligheten?

- Ja, det gjør det helt klart. Det viktigste er at de er knyttet til folks hverdagsliv. Det er dette som synes å trigge journalister, noe de selv kan kjenne seg igjen i, og som derfor er lett å formidle til lesere og lyttere, som også vil kjenne seg igjen i det. Offline-prosjektet trig-ger interessen også fordi folk synes det er litt sprøtt: Å få folk til å koble seg av Internett for å forske på dem - smått absurd tenker mange. Og det har vært noen antydninger om denne "gale professoren" som holder på med sånne sære ting, ikke minst i kommentarfelter, og det tar jeg som et stort kompliment. I dette, som i andre prosjekter, forfølger jeg en form for sosiologisk intuisjon og nysgjerrighet som i hovedsak er teoretisk motivert. Jeg bryr meg minimalt om en idé har offentlig interesse eller oppfattes som mer esoterisk. Jeg ser at både venner og kolleger undres noe over mine for-skningsinteresser (som de oppfatter både som sære og sprikende), men jeg forfølger konstant

et sett av nysgjerrigheter som er tett koblet sammen. De to publikasjonene jeg er mest fornøyd med handler om bruk av SMS mel-lom folk i samme fysiske rom (2011) og bruk av utdatert musikkteknologi (2009). Dette er svært smale temaer, men jeg bruker slike snevre, men nøye utvalgte, empiriske studier for å utforske mer generisk forhold mellom, i disse tilfellene, sosial interaksjon og teknologi i bruk. Jeg er på mange måter besatt av det jeg kaller konseptuell generalisering (teoriutvikling) i alle prosjekter, og de som har meg som veileder eller medforfatter er vant til heftige begreps- og konseptdiskusjoner på tampen av et analy-searbeid. Når det gjelder Offline-prosjektet har dette vært litt spesielt fordi media har kastet seg

over prosjektet (og meg) før jeg hadde startet datagenerering og lenge før jeg på noe vis hadde tenkt på formen på en analyse. Men her har deltakererfaringene i seg selv vært så interessante at det går helt fint å formidle disse og noen implikasjoner av dem,

selv om materialet sosiologisk sett fremdeles er på et litt overfladisk nivå.

Tenker du på deg selv om en offentlig sosiolog?- Nei, jeg gjør ikke det, men jeg tenker at

jeg som universitetsprofessor har et ansvar for å delta i offentligheten dersom min forskning, mine kunnskaper eller perspektiver kan kaste lys over aktuelle saker. Særlig er dagspressens kronikkplass egnet for innspill fra akademia og jeg har bidratt med kronikker om så mangt, helse, medisin, profesjoner, kunnskap, byut-vikling, offentlige rom, litteraturhus, festivaler, kafeer, osv. Som regel er disse skrevet som inn-spill til pågående debatt, og da med en sosiolo-gisk vri som på et vis forsvarer hvorfor akkurat jeg skal ha en "rett til" å mene noe om saken. I noen tilfeller har jeg skrevet kronikk for å aktualisere egen forskning, særlig om jeg har publisert en ny artikkel, bok eller lignende som jeg mener at også aktører utenfor akademia bør vite noe om. Mye av den forskningen jeg har drevet innenfor helsefeltet har eksempelvis en klar helsepolitisk relevans, men jeg forventer ikke at politikere skal lete seg fram til denne

Om noen sosiologer gidder å lese boka, er jeg særlig spent

på reaksjoner på det siste kapitlet som tar teoriutviklin-gen helt ut ved genereringen av en "interaksjonsbalanse-

teori" med fire teoremer


litteraturen, selv ikke når det finnes på norsk i bokform. Det blir mitt ansvar å informere. Jeg husker at jeg i 2008 så daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen i sikkerhetskontrol-len på Værnes, og at jeg, siden jeg kom ut av sikkerhetskontrollen litt før ham, stakk bort til Narvesen og kjøpte siste Morgenbladet hvor jeg hadde en kronikk om helse-vesenet med direkte oppfordring til helseministerens reformopp-start. "Hei Bjarne Håkon - denne har jeg skrevet til deg!" sa jeg, og bladde opp kronikken og sendte med ham avisa. Han så forfjamset opp og sa bare "Jaha, ja takk, den skal jeg lese" eller noe sånn, men om han leste den, eller tok poenget med den, det er vanskelig å si.

Jeg er slik sett veldig opptatt av at man forsøker å få formidlet forskningen og dens implikasjoner så langt som mulig. Jeg takker også ja til invitasjoner til å bedrive "brukerfor-midling" på fagkonferanser og møter. Men jeg tenker ikke at dette gjør meg til en offentlig sosiolog, snarere til en utadvendt sosiolog: Jeg har ikke en offentlig rolle å fylle, men deltar gjerne i offentlig debatt og fagformidling der det er relevant, det vil si, der jeg eller noen som vil invitere meg synes det er relevant. Etter to tiår med stadig mer intens forskning innenfor en rekke temaer er jeg ganske uredd når det gjelder å utforske relevansen av teorier og perspektiver på aktuelle diskusjoner. Og særlig når jeg opplever at jeg kan bidra med innspill som kan nyansere en debatt eller bidra med nye momenter eller perspektiver, får jeg ofte et sterkt indre behov for å formidle dette. Og da må jeg legge annet til side og skrive en kronikk eller ta kontakt med noen i mediene for å se om det er mulig å slippe til. I løpet av dette året har jeg takket ja til å holde en rekke ulike foredrag, som i hovedsak har vært å forstå som forskningsformidling til et mer allment publikum, på forskningsdager, ik-ke-vitenskapelige konferanser og lignende. Jeg har også stadig oftere fått anledning til å snakke om min forskning og mine faglige perspektiver

på radio, i aviser og nylig også på TV. Og jeg synes det er veldig oppløftende med "offentlig interesse" omkring min forskning, men fortsatt; det gjør meg ikke til en offentlig sosiolog. Jeg er først og fremst forsker og underviser, men ser også at å bryne seg på allmennrettet forskningsformidling gjør meg til en bedre so-

siolog. Slik sett kunne jeg tenkte meg at en større bruk av sosi-ologiske "freestyle battles" burde inngå som en faglig væremåte på instituttene og mellom studenter. Sosiologien handler mye om å

kunne se virkeligheten rundt seg med ulike perspektiver, formidle disse, og ikke bare grave seg ned i forskningsoppdrag og drive messep-reget enveisundervisning. Jeg mener samtidig at det er legitimt å skjerme seg for å jobbe konsentrert om forskning og skriving, gjerne i lengre perioder, og at særlig en universitetspro-fessor har en plikt til å utnytte dette konsen-trasjonsprivilegiet for å bidra til grunnleggende fagutvikling. I min forestilling om professorens posisjon, bør offentlig deltakelse være knyttet til slik forskning og skriving. Så en viss grad av offentlig meddelsomhet bør forventes fra sosiologer på universitetsinstituttene.

Hva er ditt forhold til Michael Burawoy, som regnes som hovedtalsmann for offentlig sosiologi?

- Jeg var ved Berkeley høsten 2011, hvor også Burawoy holder til, men kan ikke si at jeg hadde mye kontakt med han der. Hans agenda, som jeg oppfatter han-dler om å bringe den "offentlige sosiologien" tilbake i disiplinens kjerne, har jeg stor sans for.

Selv om både sosiologien og offentligheten er annerledes i Norge enn i USA, er hans argumenter relevante for oss. Sosiologiens rolle, både som vitenskap og som utgangspunkt for offentlig debatt, og fagets framtid, er noe jeg selv har blitt stadig mer opptatt av.

Burawoy var i Oslo tidligere i år. I et intervju publisert i Socius skiller han mellom profesjonelle sosiologer, kritiske sosiologer, policy-sosiologer og offentlige sosiologer. De profesjonelle er i denne inndelingen de sosiologene som er opptatt av aktør/

Jeg opplever nok at disipli-nen befinner seg i en form for

"normalvitenskapelig kom-fortsone", hvor "produksjon" av artikler blir viktigere enn

mye annet

En "offentlig sosiologi" lider av at det karrieremessig er

irrasjonelt å bruke mye tid på formidling i det offentlige,

eventuelt å skrive lærebøker


struktur/økonomi/kultur og denne typen ting. De kritiske sosiologene er opptatt av fag- og formkritikk. Policy-sosiologene produserer kunnskap for myn-digheter, mens de offentlige sosiologene er opptatt av å kommunisere med en utvidet offentlighet. Burawoy mener alle fire er viktige, samtidig som han mener at de tre første kritiserer den offentlige sosiologien.

Hva synes du om kategoriene, og hvordan vil du i så fall posisjonere deg selv?

- Jeg kjenner Burawoys typologi fra hans "Presidential Address" i den amerikanske sosiologforeningen fra 2004 (publisert i ASR i 2005) og oppfatter den som et oppsett av idealtyper av sosiologier, heller enn sosiologer. Samtidig opplever jeg selv, og det nevnes også av Burawoy, at typene kan være relevante for å reflektere over ulike tyngdepunkter gjennom en akademisk karriere, og for hvordan ulike sosiologer har ulike individuelle orienteringer. Min gode kollega Graham Scambler ved UCL benytter også Burawoys typologi for å skissere muligheter for en norsk helsesosiologi i min ferske antologi om dette temaet. Mens Bura-woy (og Scambler) peker på hvordan alle de fire typene sosiologi er avhengig av hverandre, er et av Burawoys sentrale poeng at alle de fire

typene får patologiske trekk, altså at de blir "seg selv nok" i for stor grad.

I en norsk sammenheng er policy-sosio-logien representert ved instituttsektoren og oppdragsforskningen mer generelt, som for eksempel leverer grunnlag (og forsvar) for reformpolitikk. De frikobles ofte fra disiplinen i en utvikling av sektorspesifikk tverrfaglig forskning/utredning. Den profesjonelle sosio-logien får en stadig tydeligere manifestasjon i det norske akademia, ved større vekt på tidsskriftspublisering, tellekanter, kvantitativt orienterte vurderinger ved ansettelser, osv. En opptatthet av publisering heller enn substansi-elle faglige bidrag er et tydelig patologisk trekk ved den profesjonelle sosiologien. Jeg oppfat-ter tellekantsystemet som positivt, fordi det synliggjør innsats og faglig styrke, og reduserer betydningen av trynefaktor og flinkhetsmyter. Samtidig belønner det bare noen få former for faglig arbeid, og overser dugnadsinnsats i redaksjoner og komitéer, nettverksbygging og konsulentarbeid, for å nevne noe. En mer immanent kritisk sosiologi, som jeg flere ganger har formidlet et savn av i Sosiologisk tidsskrift, er også vanskelig å få uttelling for i

Tjora snakker om offline-prosjektet i God Morgen Norge på TV2.

Foto: TV2


slike systemer. Sist, men ikke minst lider en mer utadvendt "offentlig sosiologi" av at det karrieremessig er irrasjonelt å bruke mye tid på formidling i det offentlige, eventuelt å skrive lærebøker. Det er verdt å bemerke at Bura-woy ikke bare gjør seg til talsmann for denne tradisjonelle offentlige sosiologien (som typisk å skrive kronikker og holde foredrag) men også for en mer organisk offentlig sosiologi, knyttet til arbeid i miljøene, eller "in the communi-ties", som amerikanerne ofte uttrykker det. I norske sosiologiske fagmiljøer finner vi mindre av dette i tilknytning til forskning, men vi finner eksempler på aksjonsforskning med bred brukerdeltakelse særlig innenfor forskning om organisasjonsutvikling (som er den "ingeniør-tradisjonen" jeg selv kommer fra).Selv har jeg nok mest jobbet innenfor en profesjonell sosiologi, med en viss intern-kritisk vinkling særlig innen metodefeltet. Jeg har også hatt enkelte offentlighetsstunt (i den tradisjonelle formen) i de situasjonene jeg ser koblinger mellom noe jeg forsker på og en of-fentlig debatt eller dersom mediene tar kontakt. Jeg sier sjelden nei til å bidra på en konferanse, i en debatt eller å presentere noe i mediene dersom jeg tror jeg har noe fornuftig å bidra med. Samtidig er jeg, som Burawoy, opptatt av

å forankre slik formidling i gode sosiologiske analyser (profesjonell sosiologi), i praksis i egen forskning. Som du sier peker Burawoy på at den offentlige sosiologien kritiseres av de andre tre "retningene", og da for at den blir en form for "pop-sosiologi". Jeg ser dette som et mini-malt problem i Norge, på grunn av en relativt transparent offentlighet, som er rimelig sømløs nasjonalt, og hvor akademias tilgang er god. Jeg opplever både at journalister godtar mine egne faglige hensyn for å ville se gjennom saker, og at mine medsosiologer respekterer en viss grad av spissing eller tabloidisering når min forskning presenteres i mediene. På eget institutt backer vi hverandre opp når det gjelder å stå fram i me-diene, selv om vi nok ikke har noen offentlige sosiologer (i Burawoys forstand) i staben.

I forbindelse med de to temaene som var anledning for dette intervjuet, byutvikling og offline-prosjektet, er jeg så smått i gang med å utvikle en mer organisk offentlig sosiologi ved å revitalisere noe av aksjonsforskningstradis-jonen jeg kom fra ved NTH. Dette dreier seg om stedsutvikling i samarbeid med arkitekter og en form for eksperimentell folkebevegelse i møtet mellom sosiologi og massemedia i offline-prosjektet. Jeg brukte 8-10 år på å ta inn over meg hvor grunnleggende forskjellig en ingeniørmessig pragmatisk løsningsorien-tering var fra en mer samfunnsvitenskapelig teoretisk problemorientering, for på en måte å kunne bli "ordentlig sosiolog". Jeg ser nå at jeg vender blikket litt tilbake, men med en helt annen analytisk ballast for å arbeide med sosial endring både praktisk og teoretisk. Om du spør meg om noen år om jeg da har blitt mer av en organisk offentlig sosiolog, er svaret sikkert like vagt. Jeg har sikkert havnet på en eller annen ny omvei.

Dette nummeret handler om endring i norsk sosiologi. Sporer du selv noen endring i norsk sosiologi de siste 10-15 årene, hva er i så fall denne karakterisert av?

- Oi, det er et stort spørsmål, men det er også godt. Fordi jeg opplever at store endringer har skjedd i løpet av kort tid, og at vi fortsatt er midt oppi mange av disse. Selv kom jeg inn i sosiologien "fra sidelinjen" sånn rundt


1993/94, med bakgrunn som sivilingeniør fra NTH (og aksjonsforskningstradisjon på ind.øk, som nevnt), tok et tilsvarende hovedfag i sosiologi "på styrten" for å komme inn på dr.polit.-programmet, og har på en måte ikke blitt sosialisert inn i sosiologien som student "fra bånn av". Jeg tror faktisk jeg har dratt fordel av dette, med en mindre grad av inn-sosialiserte idéer om hva sosiologien er og ikke er. Samtidig har det ført til at jeg har brukt de siste 20 årene på først å finne ut nettopp hva sosiologien er, deretter hvordan man kunne bruke den, som forsker i SINTEF og senere i mye tverrfaglig forskning ut fra NTNU, og deretter i de siste 5-6 år med større konsentrasjon om teori- og metodeutvikling innenfor sosiologien. Min observasjon av sosiologien i de siste 15-20 år reflekterer nok min egen utvikling (og dynamiske observasjonspunkt) vel så mye som sosiologiens, som det vel går fram av forrige spørsmål også. Men i de siste 6-7 årene har referee-arbeid for et 20-talls "internasjonale" tidsskrifter, stadig mer komitéarbeid og reda-ktøransvaret for Sosiologisk tidsskrift (heretter ST) de siste tre årene, presset meg gjennom såpass mange artikler og forskning ellers at jeg har fått et visst utkikkspunkt.

Jeg opplever nok at disiplinen befinner seg i en form for "nor-malvitenskapelig komfortsone", hvor "produksjon" av artikler blir viktigere enn mye annet. Jeg forsker og skriver innimellom sammen med medisinere og ser at tendensen fra medisin, hvor det er mer om å gjøre å ha flest mulig publikas-joner enn å si så mye i hver av dem, flyter inn i sosiologien. Her er den norske sosiologien likevel ikke så verst (i forhold til den britiske og amerikanske): En stor andel av artiklene i ST er langt bedre sosiologi enn det jeg finner i mange av de såkalte tunge "internasjonale" tidsskriftene. Og vi ytrer oss fortsatt i stor grad i bøker og an-tologier, og på norsk, noe som jeg mener er bra for forskningens tilgjengelighet, og også fordi det signaliserer en sunn bevisst motstand - og klart også en ubevisst treghet - mot endringer

som kommer av press utenfra og som det i liten grad er vurdert konsekvenser av. En økende vekt på artikkelpublisering, særlig koblet til troen på at alt som er skrevet på engelsk er så mye bedre enn det som står på norsk, kan være problem-atisk i det generasjonsskiftet vi er på vei inn i. Det er litt som alle de norske popartistene som

skriver tekster på engelsk fordi norsk høres så platt ut (og grun-nen er jo da at tekstene er platte): Jeg har hørt stipendiater fortelle at de foretrekker å skrive på engelsk

fordi det høres så lite vitenskapelig ut på norsk (og da er jo nettopp det grunnen her også, at det ikke er mye å rope hurra for, vitenskapelig sett). Tellekantsystemet bidrar til å synliggjøre mange former for publisering, noe jeg som sagt mener er bra. Men som alle målesystemer innebærer det en fare for pervertering, hvor de omdannes fra målinger, til målsetninger, til prioriteringer, til mentalitet - dette er jo essensiell sosiologi i og for seg. Mens jeg på mitt eget institutt opplever presset mot publisering som lite eksplisitt (eller så merker jeg det bare ikke, siden jeg publiserer jevnt og trutt), ser jeg samtidig en tiltakende kvantitativ holdning i ansettelseskomitéer. Vi skal vokte oss vel, så vi ikke bytter ut lesingen med telling, og får et generasjonsskifte som uteluk-kende formes av publiseringspoeng. Skrekksce-

nariet er at instituttene om 20 år består av asosiale publiserings-maskiner som kan teknikken med å feste blikket på en ny variabel i datasettet for å generere neste

artikkel, men som ikke har tenkt en eneste original tanke i hele sin forskningskarriere.

Jeg mener at sosiologien som fagområde er godt skikket til å gjøre en analyse av fagets egen utvikling, og at dette i større grad burde gjøres. Det ganske ferske tellekantsystemet, overgangen til artikkelbaserte ph.d.-er, oppret-telsen av tverrfaglige studie- og doktorgrad-sprogrammer, og større vekt på internasjona-lisering er eksempler på betydelig endringer som har skjedd i løpet av svært kort tid. Noe av dette er styrt utenfra, noe er styrt innenfra, men også mye av det er endringsprosesser (f.eks. artikkelbaserte avhandlinger) som nærmest bare

Jeg mener at sosiologien som fagområde er godt skikket til å gjøre en analyse av fagets

egen utvikling

Vi skal vokte oss vel, så vi ikke bytter ut lesingen med

telling


har flytt inn over instituttene uten videre re-fleksjon. Jeg er i gang med et større forskning-sprosjekt om ph.d.-erfaringer, men savner ellers en større sosiologisk opptatthet av forskning som organisatorisk praksis. Hvorfor dette ikke har vært et tyngre tema vet jeg ikke, men jeg enser liten vilje både til diskusjon og endring hos etterkrigskohorten som i svært lang tid har dominert universitet-sinstituttene.

På mange måter er utsiktene for de fleste sosiologiske universitetsinstituttene lovende fordi vi nærmer seg et betydelig generasjons-skifte med et fantastisk rekrutteringsgrunnlag.

Av: Arve Hjelseth

Det er et kjent og ikke minst kjært tema som utgjør den røde tråden i denne utgaven av Sosiolognytt. Hvordan faget endrer seg, hvilke trusler det utgjør og hvilke muligheter slike endringer skaper har vært en rød tråd i faglige debatter omtrent siden faget ble etablert. Både fagets flerparadigmatiske karakter, som George Ritzer har kalt det, og dets kontinu-erlige interaksjon med samfunnslivet, gjør slike debatter til en naturlig del av sosiologisk virksomhet. Fagmiljøets refleksjon over seg selv og sin egen rolle er slik blitt nærmest en egen sjanger innenfor faget; det er ikke få vin-terseminarer som i hvert fall delvis har vært viet slike temaer.

Sosiologien har, i likhet med det sam-funnet den forsøker å sette på begrep, liksom alltid vært i endring og stått overfor avgjørende utfordringer. Disse utfordringene har ulik bakgrunn. Diskusjonene om fagets

Business as usual?

Faste sosiologistillinger tiltrekker seg et stort antall svært godt kvalifiserte søkere. Om insti-tuttene agerer strategisk lurt i møtet med det

kommende generasjonsskiftet, kan de bygge gode forskerfel-lesskap, og bidra til en lys fram-tid for norsk sosiologi. Men det krever en langt større refleksjon

over sosiologisk praksis og utviklingstrekk i forskningen generelt, og jeg er ikke i tvil om at Burawoys typologi er en nyttig betraktning i så henseende.

[email protected]

utvikling har for det første vært basert på tanken om at samfunnsendringer gjør det nødvendig å forstå samfunnet på nye måter. Nye tider krever nye perspektiver, særlig innenfor det Gunnar Aakvaag kaller den samtidsdiagnostiske sosiologien. Dels har den for det andre vært forankret i sosiologiens grunnlagsproblemer. Og dels har den til sist kretset rundt organisatoriske og institusjonelle spørsmål, herunder studentenes rolle og til dels også deres motivasjon og dyktighet. Jeg skal knytte noen kommentarer til hvert av disse temaene.

Samfunnsendringer genererer rimeligvis diskusjon om hvorvidt etablerte begreper kan gjøre nye former for sosialt liv forståelig. Sentrale prosesser de siste tjue årene – for eksempel migrasjon, miljøproblemer og globalisering – er i dag viktige temaer i faget. Særlig det førstnevnte temaet er dessuten i

Vi nærmer seg et betydelig generasjonsskifte med et fan-tastisk rekrutteringsgrunnlag


redaktøren i Sosiologisk Tidsskrift så tydelig understreker at kvaliteten i norske sosiolo-giske tidsskrifter ofte er høyere enn i mange av de internasjonale.

Noe av kritikken mot incentivsystemet har vært at det truer all den andre virksomheten som faget også bør ha ambisjoner om å bidra med: Allmenn debatt, norskspråklige bøker og formidling, samt at det kan bidra til en mindre raus akademisk kultur, hvor ingen lenger har tid til å gjøre en ordentlig jobb som referee, eller å skrive en bokomtale. Hvorvidt dette vil slå til er det nok fortsatt for tidlig å si, men så langt ser det egentlig ikke slik ut. Det er fort-satt forholdsvis vanlig å gi ut norskspråklige bøker i sosiologi, selv om det naturligvis ikke er alle som prioriterer det. Mange sosiologer bidrar i offentlig debatt.

Det er derfor lite som tyder på at faget befinner seg i en situasjon med revolusjon-erende endringer. Snarere er vel Sosiologisk Tidsskrifts redaktørs formulering treffende; faget befinner seg i en slags normalvitens-kapelig komfortsone. Vi gjør tilsynelatende som vi stort sett alltid har gjort, selv om vi er litt mer artikkelorienterte og kanskje litt mer kyniske. Samt at vi altså fortsatt er opptatt av å diskutere vårt eget fags utvikling.

Sosiologer er altså tilpasningsdyktige. Ytre føringer har virket disiplinerende. Men om det finnes en arena hvor legitim og relativt risikofri kritikk av de nye institusjonelle strukturene kan ytres, må det imidlertid være ved universitetsinstituttene. I anerkjennelsen over hvor solid mye av den faglige virksom-heten er, tar jeg meg samtidig i å ønske meg litt flere ulydige sosiologer.

[email protected]

økende grad koblet til ulikhetsforskningen. Diskusjonen av hvorvidt en ny tid må gripes med nye begreper og perspektiver har vært med sosiologien i svært mange år, og bidrar i seg selv til mye god forskning og ikke minst debatt om denne forskningen.

Når det gjelder sosiologiens grunnla-gsproblemer, er vel situasjonen mest av alt preget av perspektivmangfold. De store interne teori- og metodediskusjonene er erstattet av gjensidig anerkjennelse (de mer kyniske blant oss kan eventuelt tolke det som gjensidig ignorans). Som Brochmann er inne på, var endringene på dette området antakelig mer omfattende fra 70-årene fram til 90-årene enn de har vært de siste 20 årene. De store debattene om sosiologiens grunnlag, om blant annet positivismen, marxismen og senere den såkalte postmodernismen, har hver på sine måter bidratt til perspektivmangfoldet. Mange mener nok at det snarere er en styrke enn en trussel, selv om Hjernevaskdebatten kan ha avslørt at enkelte har forventninger til en mer scientistisk utvikling i faget.

Med hensyn til den tredje typen endring-sprosesser, er rekrutteringen til faget, med enkelte unntak, relativt god. Lite tyder på at studentene har mistet den faglige nysgjer-righeten og engasjementet. Virksomheten i Oslo-studentenes avis Socius er svært opp-muntrende. Kvalitetsreformen har ikke gjort gjennomsnittsstudenten til strategisk studiepo-engssanker uten blikk for annet enn pensum og karriereutsikter.

Andre hevder at omorganiseringen av uni-versitetene kan gjøre de ansatte til ensporede publiseringsmaskiner. Vi kommer tilbake til blant annet tellekantsystemet for forskning i neste nummer av Sosiolognytt, men med utgangspunkt i spørsmålet om på hvilken måte sosiologien er i endring, er antakelig endringene i incentivsystemene ett av de mest tydelige utviklingstrekkene. Det er liten tvil om at systemet for forskning et stykke på vei har virket etter hensikten: Flere publiserer i internasjonale tidsskrifter, og andelen artik-kelbaserte avhandlinger har økt dramatisk. På denne bakgrunn er det spesielt interessant når


MILJØSOSIOLOGI

Av: Vilde Blix Huseby

Biologen og meteorologen kan fortelle oss at isbjørnen er truet av menneskeskapte kli-maendringer. Sosiologen kan redde den.

Det er 8. desember 2012, og jeg sitter i ple-numssalen til FNs klimaforhandlinger i Qatar. Forhandlingene har gått over et døgn på over-tid, og endelig er en ny avtaletekst banket gjen-nom. I salen råder lettelse, utmattelse, sinne og frustrasjon. Enkelte delegater styrter for å rekke flyet hjem eller kollapse i en seng, andre sitter igjen for å kommenterere resultatet. Det takkes, rases og sukkes fra talerstolen, og i grøten av høflighetsfraser og oppgitte sukk biter sosiolo-gen i meg merke til en setning:«Vi har ikke tillit til hverandre, og vi har ikke tillit til avtalen».

At klimaforhandlingene lider under man-glende tillit er åpenbart, men akkurat i dette øyeblikket sier ordene meg noe mer. Budskapet fra talerstolen blir en siste understrekning av en tanke som har streifet meg flere ganger under de siste to ukene med forhandlinger: Denne verdenen skriker etter sosiologisk kunnskap.

Snikende likegyldighet Klimaforhandlingene er litt som klimaendrin-gene i seg selv. Vi vet de fins, vi vet de blir sta-dig viktigere, men vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til dem. Gjennom de atten årene som har gått siden første klimatoppmøte i Ber-lin har vi fått en Kyoto-avtale, kvotemarkeder, arbeidsplaner – og sammenbrudd, skuffelser og tårer. Mens optimismen først rådet, har likegyl-digheten nå sneket seg inn.

Selv kjenner jeg også på likegyldigheten. Fjorårets møte i Durban gikk meg hus forbi, og jeg forsto ikke hvorfor jeg burde engasjere meg i dette. To uker på klimatoppmøtet i Doha har istedet overbevist meg om det motsatte: Det er avgjørende av at vi alle, fra velgere og pressefolk til aktivister og forskere, bryr oss om klimaforhandlingene. For forskerne sin del lig-

ger den sentrale oppgaven i å produsere kunns-kap om hvorfor forhandlingene ikke fungerer. Hvilke variabler, prosesser og mekanismer hindrer en god klimaavtale?

Uutforskede problemstillinger Men hvilke forskere? Det er en utbredt hold-ning at klima er naturviternes domene. Det som glemmes med det er at menneskeskapte klimaendringer er mer enn smeltende isbreer og ørkenspredning. Det vil si – det er isen og tørken som bør gjøre oss bekymret, men skal klimaendringene bremses er det kunnskap, del-takelse, inkludering, makt og politiske strukturer som må til. Isbjørnene i Arktis reddes ikke av biologisk kunnskap, men gjennom strategier, politisk spill, demokrati, kommunikasjon og mobilisering. Var det noen som sa sosiologi?

Andre samfunnsvitenskaper er allerede tungt inne. Mens vi somler har statsvitere og økono-mer kapret klimaagendaen med begreper som håndheving, markedsmekanismer og økono-

Isbjørnens redning

FNs klimaforhandlingerUnder klimaforhandlingene forhandler FN-landene om fel-les retningslinjer for å bekjempe klimaendringer. De skal enes om hva som skal gjøres, hvordan, av hvem og når.

Kunnskapsgrunnlaget bygger i stor grad på FNs kli-mapanels rapporter. Målet er å ikke overstige to graders temperaturøkning innen 2100 – klimapanelets anbefalte øvre grense.

For å nå målet er det avgjørende med en langsiktig, bindende avtale for utslippsreduksjoner. Kyoto-avtalen, vedtatt i 1997 og gjeldende mellom 2008 og 2012, er det nærmeste man hittil har kommet. Avtalen har blitt sterkt kritisert pga lav oppslutning, liten total utslippsreduksjon og manglende håndheving.

Under de neste møtene vil det viktigste forhand-lingssporet være Durban-plattformen (ADP-sporet), der man skal enes om en forpliktende avtale for alle land innen 2015.


miske insentiver. Problemet er at i kjølvannet av disse ligger en slagmark av menneskerettighets-brudd, maktmisbruk og uintenderte kon-sekvenser – og en avtale som enda ikke fungerer.

Klassiske sosiologiske spørsmål På bakerste benk i plenumssalen satt jeg og funderte: Kan det som mangler være gode analyser av maktforhold, inkludering, deltakelse og sivilsamfunn, diskurser og kommunikasjon? Jeg undret over betydningen av at folkerike afrikanske stater bare får sendt to delegater, når forhandlinger pågår i sju parallelle spor, og man helst skulle hatt en representant i hver? Hva har det å si at land som Russland ignororer egen grasrot? Hvilke konsekvenser har det at konferansen er papirløs for delegatene som ikke har råd til Ipader og smarttelefoner? Og hvordan påvirkes sivilsamfunnet av at årets vertsland deporterte fredelige demonstranter? Lista er lang. Etter to uker med klimaforhan-dlinger har jeg hvertfall lært meg en ting: Det er ikke gode spørsmål det skorter på, men det å få øye på dem.

Trenger isbjørnen en sosiolog? Hvor står så forhandlingene idag? I Doha fikk vi en ny avtale om utslippsreduksjoner, en såkalt «Kyoto 2». Møtet endte ikke i totalt ha-

vari, og det kan vi være fornøyd med. Likevel kan vi være skuffa fordi Kyoto 2 ikke er stort mer enn symbolpolitikk. Forhandlingenes hovedmål er å unngå en global oppvarming på over to grader innen 2100, men dagens klimaavtaletekst er så svak at vi styrer rett mot ikke to, men fire graders temperaturøkning. Verdens klimagassutslipp øker nå tre ganger så raskt som da Kyoto ble undertegnet i 1997, og den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,8 grader.

Resultatet er allerede tydelig i et økende antall tyfoner, flommer, hetebølger og og is-smelting, og med isbjørnen i Arktis som selve symbolet på klimaendringene. Den hvite bamsen – i utgangspunktet perfekt tilpasset de ekstreme forholdene i isødet – har blitt utryd-ningstrua fordi isen i Polhavet er i ferd med å bli borte.

Enda vet vi ikke hvordan isbjørnen kan reddes. Men det kan tenkes at den trenger en sosiolog.

Vilde Blix Huseby er utdannet sosiolog fra Uni-versitetet i Oslo. Hun har skrevet masteroppgave om solenergi i India, og jobber som nettredaktør for Miljømagasinet Putsj. Fra dette nummeret skriver hun fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt.

Statssekretær i UD, Arvinn Gadgil, møter forskere og NGO-er på den norske delegasjonens nesten daglige møter med sivilsamfunnet under forhandlingene. Langt fra alle land hadde et like tett samarbeid.

Foto: Miljøm

agasinet Putsj / Ingvild Wollstad


Av: Tomas Moe Skjølsvold

Energi, klima og miljø. Ikke en dag passerer uten at vi eksponeres for nyhetsinnslag, avisartikler, oppdateringer på sosiale medier, diskusjoner eller samtaler som knytter oss til tematikken. Ofte er budskapet forankret i en tanke om endring. På den ene siden kan det være snakk om behovet for endring. Altså et fokus på at mennesker og samfunn må justere kurs, endre praksiser, handlemønstre, måten vi (for)bruker ressurser og teknologi. På den andre siden hører vi ofte om at de ønskede endringene uteblir: stabiliteten råder, eller de uønskede utviklingstrekkene eskalerer. Forklaringene som tilbys er mange, sprikende og tynne: manglende politisk vilje, markedss-vikt, kunnskapsunderskudd, latskap og egoisme er typiske eksempler, men listen kan helt sikkert utvides.

Både i det offentlige rom og i foraene hvor beslutninger fattes, har scenen for behandling av slike tema vært befolket av teknologer og økonomer. Felles for deres tilnærming (med noen hederlige unntak) er et problematisk forhold til den noe brokete størrelsen ”men-nesker”. Når mennesker oppfører seg på en annen måte enn de økonomiske modellene forutsetter, eller når miljøteknologier som med ingeniørens øyne fremstår både effektive og robuste ikke slår an, sitter vi tilbake med en mager analytisk verktøyskuffe. Hovedutfor-dringen synes å være: hvorfor handler folk så irrasjonelt?

Det som med ingeniør- eller økonomblik-ket kan fremstå som irriterende feiltolkninger av virkeligheten er imidlertid en velkommen invitasjon til oss som befatter oss med mer sosiologisk orientert tenking. Dersom vi i bred forstand interesserer oss for og studerer relasjo-nene mellom mennesker, teknologi og det som ofte kalles natur åpner det seg en serie spørsmål

som kan appellere bredt sosiologisk og sam-funnsvitenskapelig. Samtidig finnes det mu-ligheter for å formidle og fremme samfunns-vitenskapelige forklaringer og fortolkninger til nye grupper; et publikum som gjerne har snevrere og mer særtematiske interesser.

Fra et sosiologisk perspektiv er det interes-sant å observere at diskusjonen som føres rundt energi- og miljøteknologi sjelden handler om verken miljø eller teknologi som sådan. Når olje diskuteres er det kort vei til en debatt om velferdsstatens grunnlag, fremtidige generas-joners pensjoner, og forståelser av identitet forankret i Norge som ”energinasjon”. Der overføringskabler blir tema er diskusjoner om sentrum og periferi, modernitets- og frem-skrittsforståelse, eller diskusjoner om hva natur egentlig er aldri langt unna. Da det i Verdal tilbake i 2005 ble diskutert hvorvidt man skulle være vertskap for et stort interkommunalt bio-gassanlegg eller ikke, handlet diskusjonen i stor grad om identitet: skulle lottobygda nå virkelig bli ei søppelbygd?

Eksemplene peker i første omgang på at

Miljø og miljøteknologi – noen relasjonssosiologiske betraktninger

Tomas Moe Skjølsvold er postdoktor ved institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.


måten disse tingene innrammes er med på å forme forståelser, formuleringer og narrativer som knytter an til hva slags potensial som ligger i både teknologier og miljø. Ulike in-nramminger setter teknologier og miljøobjek-ter i relasjon til ulike fenomener. Reduserer et biogassanlegg utslippene av CO2 eller er det med på å omforme et lokalsamfunn til å bli en ”søppelbygd”? Er Norsk olje en frem-tidsrettet, spennende og innovativ skattejakt, eller er den en del av et globalt sosioteknisk regime som sakte, men sikkert leder oss mot en varmere verden?

Slike innramminger eller måter å forstå hva teknologier og miljøobjekter er, eller hva slags effekter disse har og hva slags historier de inngår i oppstår selvsagt ikke ut av intet. Som sosiologer vet vi at det finnes aktører der ute som har interesser i at den ene eller andre fortolkningen av hva det betyr å sette opp en vindmølle, hugge et tre, bore etter olje, eller for den saks skyld å sykle til jobb vinner frem. Dette kan i noen tilfeller ta form av at aktører som oljeselskaper eller naturvernor-ganisasjoner aktivt forsøker å fremme spesielle former for meningsdannelse. For å banalisere: makt eksisterer, også på miljøfeltet. Likevel betyr ikke dette at vi trenger å lete etter dystre konspirasjoner hele tiden. Følgende er selvsagt et like banalt poeng, men miljøobjekter, miljøkonflikter og miljøteknologier inngår i sosiale virkeligheter hvor også mindre tydelig artikulerte interesser, forståelser og handlinger får betydning for deres fortolkning. Her har historikere vært flinke til å grave opp gode eks-empler som gjør dette poenget eksplisitt. For eksempel: rotteplagen i Trondheim på 1940-tal-let ble fortolket inn i et narrativ som egentlig handlet om nærværet av en annen plage; de tyske tropper.

For sosiologer bør ikke dette være overrask-ende. At miljøets, og teknologienes publikum ikke er programmert som kost/nytte-maksime-rende roboter, men at deres tanker, preferanser og handlemønstre til dels formes av interaksjon og erfaring hentet fra egen livsverden fremstår som en selvfølge hentet ut av grunnfagsboka. Med denne grunnmuren i bunn kan vi bevege

oss bort fra tanken om hvordan vi kan mot-virke ”irrasjonell adferd” og i stedet bevege oss i retning av å studere fenomener som mening, makt, identitet, gruppetilhørighet, læring, kunnskap eller innovasjon – bare for å nevne noe. Slik kan vi åpne opp for nye diskusjoner om hvordan vi skal angripe miljøproblemer, koble sammen de sosiale og teknologiske løsningene på nye måter og rede grunnen for helt andre forståelser enn de som fremdeles dominerer debatten.

Miljøobjekter og teknologier befinner seg i den samme verden som oss mennesker. Vi former dem og de former oss. Like fullt har vi sosiologer hatt en tendens til å overlate studiet av og debatten om disse tingene til andre vitenskaper. Forhåpentligvis er dette i ferd med å endre seg. Dersom spørsmålet er hvor-dan man kan forstå og fremme små og store samfunnsmessige endringer som peker i en mer miljøvennlig retning mener jeg vi sitter på potensielt betydelige bidrag. I tillegg tror jeg at en vending mot miljøet, mot tingene i miljøet og miljøteknologien også kan berike sosiolo-gifaget. Først og fremst fordi det det åpner opp for å stille nye spørsmål om relasjonene mellom mennesker, miljø og teknologi og fordi slike spørsmål vil kunne lede til nye og fruktbare forståelser av hvordan et samfunn konstitueres.

Økonomer og teknologer har alene hatt definisjonsmakten i spørsmål om miljø og miljøteknologi lenge nok. Et sterkt sosiologisk korrektiv vil i lengden gagne både dem og oss.

[email protected]


Om rekrutteringen til fagetAv: Erlend Kirkeng Jørgensen

Sosiologien har blitt et springbrett for aktivisme.

I forrige Sosiologisk tidsskrift (4/2012) kunne en lese om Holbergprisvinner Manuell Castells aktivistiske forståelse av sosiologien. Dette sam-menfaller med inntrykket jeg har av sosiologer som venstrevridde. En utenforståendes grunne vurdering av sosiologien som «sosialismens høyborg» er kanskje ikke så virkelighetsfjern med tanke på den marxistiske tradisjonens fortsatt sterke stand i faget. Spørsmålet er om det finnes en reell sammenheng mellom politisk ståsted og studievalg? En viktig beveggrunn for menneskelig handling er allerede etablerte handlingsmønstre som tradisjon, kulturelle op-pfatninger, sosial bakgrunn og kroppsliggjorte disposisjoner. Sosiologien indikerer altså selv at det finnes en relasjon.

Min erfaring er da også at mine sosiologiske medstudenter er over gjennomsnittet sosialt og politisk engasjert, da særlig til venstre for sentrum. Helst et godt stykke. Hva kommer dette av?

Et medium for aktivisme?Jeg vil argumentere for at det er en gjen-nomgående kvalitet ved sosiologistudenter at de er preget av et sosialt og politisk engasjement. Det er min oppfatning at dagens sosiologer først finner faget gjennom sitt engasjement for en eller annen sosiopolitisk sak, og at dette engasjementet beholdes gjennom studiet, for så å virke som en drivende faktor under studier og videre arbeid – noe som også var tilfellet for Castells. Slik blir sosiologien fort til et medium for aktivisme rettet mot samfunnet.

Denne sammenblandingen av to funksjonelt atskilte sfærer, vitenskap og politikk, kan sies å markere en av de fundamentale skillelinjene i faget, som har virket siden fagets dannelse og som bidrar til fortsatt pendelbevegelse: Hvilken oppgave har sosiologien overfor samfunn og akademia? Er faget funksjonelt atskilt fra poli-

tiske og sosiale hensyn, eller skal faget dirigeres etter slike eksterne hensyn? Spørsmålsstilling-en er særlig utfordrende for samfunnsviteren. På substansielt ulikt vis fra naturviteren lever samfunnsviteren blant og i sitt eget studieobjekt, og er dermed uløselig knyttet til sosial kontekst gjennom hermeneutisk binding. Min antakelse er at måten en svarer på disse spørsmålene legger føringer for den institusjonaliserte sosiologiske praksis, som igjen vil forme rekrutteringen av studenter til faget. At sosiologen er bundet til sin samtid og samfunnskontekst er en interes-sant faglig kjensgjerning i seg selv, men med et sosialt og politisk engasjement som grunnlag for rekruttering har faget også blitt omdefinert da; hva en disiplin studerer er en viktig indikator på hva disiplinen er.

Gullalder og elendighetEndringene rundt 1968 åpnet universitetene for større folkegrupper, noe som også re-sulterte i et delvis endret syn på utdanningens rolle – som et middel for politisk påvirkning, ikke som et mål i seg selv. For sosiologien sin del kom det reaksjoner mot det som ble ansett som dens konservative rolle i samfunnet, og siden den gang har større deler av faget vært del av en radikal vending – noe som føyer seg inn i den kritiske retningen. Studentoppgjøret var blant annet et oppgjør mot tradisjonelle og etablerte vitenskapelige verdier, gjerne basert på idealer hentet fra naturvitenskapene (være

DEBATT


seg nomologisk-deduktive forklaringsmodeller, før-hermenutiske forståelser av studieobjekt og positivistisk forståelse av det sosiale som fysikk). For samfunnsfagene innebar dette et skifte fra ambisjoner om å drive sosialt nøytral og objektiv vitenskapsproduksjon, til et fokus på samfunnsfa-genes plassering i og avhengighet av samfunnet (bla gjort kjent gjennom begrepet om «science mode 2»). Vitenskapen og samfunn skulle ikke lengre ses som separate funksjonsområder, men som integrerte prosesser med et gjensidig sam-funnsansvar. Dette førte også med seg debatter om samfunnsfagenes sosiale ansvar, da særlig for å tale de undertryktes, marginaliserte og tauses sak. I Norge kjennetegnes dette fokuset som sosiologiens gullalder, også kjent som «elen-dighetssosiologien», som kombinerte sitt arbeid for å avsløre uverdige forhold i velferdsstaten, med et konkret ønske om å endre status quo. De høyt aktede Vilhelm Aubert og Nils Christie kan nevnes som eksempler.

Denne ambisjonen på vegne av sosiologien er verken nytt eller et rent resultat av student-oppgjøret.

I sin opptegnelse av sosiologiens historie, beskriver Donald Levine sosiologien som en forlengelse av moralfilosofiens prosjekt om å tilby moderniteten en sekulær etikk. Slik var den normative deltakelsen i sosiale problemer og utforinger et bærende aspekt ved fagets tilblivelse. Med dette i hug blir det kanskje mer forståelig hvorfor uttalte «anti-ideologiske» teoretikere som Luhmann aldri fikk samme oppmerksomhet eller gjennomslag i sosiolo-gien som Habermas og Beck, da de til forskjell fra Luhmann opererer innenfor det moderne opplysningsprosjekt. Særlig med tanke på Luh-manns sosiologiske fornærmelse av menneskets narsissisme – ved å påpeke vanskeligheten av kontroll over samfunnet – som kolliderer med en av sosiologiens mer eller mindre implisitte oppgaver som sosial ingeniørkunst, som i dag har tatt form av utredningsarbeid.

De to former for sosiologiDa deler av sosiologien ble ansett som en konservativ, nysgjerrighetsdrevet disiplin som ville forstå konsensus som funksjon, hvordan

samfunn er mulig og hvordan det sosiale henger sammen, har den problemorienterte retningen villet studere endring, konflikt og ulikhet. Alle disse perspektivene er gyldige som tema for sosiologisk analyse, og bidrar til en mangfoldig og bred disiplin. Sosiologien som samfunnslære må nødvendigvis søke forståelse av både funksjon og avvik, konsensus og konflikt. Av dette kan man forstå sosiologien som plassert mellom to poler i et kontinuum: For det første fungerer sosiologien som en sosialt situert aktivitet som kan være et springbrett for aktivisme, et utgangspunkt for sosial bevisst- og ansvarliggjøring som del av det personlige dannelsesprosjekt, samt et fag som retter seg utover mot samfunnet i søken etter rel-evans og legitimering (slik det har blitt diskutert under parolen «offentlig sosiologi»). For det andre kan sosiologien samtidig være en samfunnsfaglig grunnlagsdisiplin som retter fokuset innover mot vitenskapen og seg selv, hvor den studerer fenomen og abstrakte størrelser med ambisjon om vitenskapelighet. I motsetning til inntrykket en kanskje får av de siste 40 årenes sosiologiske praksis, lar det seg altså gjøre å være sosiolog uten å samtidig være aktivist.

Når jeg nå beskriver en innadvendt sosiologi som noe annet enn en eksternt appellerende og sosiopolitisk orientert sosiologi, er det ikke nødvendigvis snakk om to ulike former for sosiologi. De ulike perspektivene bør uansett kombineres i en helhetlig og integrert sosiologi, basert på intern kommunikasjon og samarbeid. Den faglig innadvendte, nøytralt orienterte sosiolog bør ikke løsrives fra den normative livsverden, ei heller bør den aktivistiske og politisk orienterte sosiolog løsrives fra vitenskap-steoretiske vurderinger av intern konsistens og kunnskapens egenverdi. Hensikten er som alltid ellers; å bedre den sosiologiske praksis, i første rekke blant de etablerte, slik at det i annen rekke skapes en påvirkning på måten det rekrutteres til faget, og hvordan utdanningen av kommende sosiologer finner sted.

«Moralen» er: Kjenn deg selv, hva som er din motivasjon for å drive sosiologi, og vær deg bevisst de føringer dette legger for måten du sosiologiserer på.

[email protected]


Av: Julie Kalveland

Studenter tar sosiologien som en selvfølge. Det kommer til å straffe seg.

Et kjapt googlesøk på ‘hvorfor sosiologi’ gir ikke et særlig lystig svar. Faget som har gitt meg store mengder betingelsesløs glede rep-resenteres på nett med et innlegg kalt ‘Hvor-for suger sosiologi?’. Der gir bloggeren ‘Life as porn (sic)’ følgende forklaring på hvorfor sosiologi ikke er å foretrekke: ‘Ja, sånn utenom at det er et fag som aldri blir enig med seg selv -og antar absolutt ALT uten noen fakta. Så må du jo beundre deres utrolig flotte og presise måte når det kommer til å ordlegge seg skikkelig’. Kommentaren etterfølges av dette utdraget fra ei lærebok i sosiologi: ‘Kort sagt kan vi definere en avviker ved å si at en avviker er en som blir stemplet som avviker’. Spiker møt hammer.

Å snakke om spaderAt sosiologien antar alt uten å ha fakta på bordet, er en påstand som med letthet kan til-bakevises med en gjennomgang av vitenskaplig metode. Den underliggende tonen i innlegget bekymrer meg mer. Jeg mistenker at for denne bloggeren er vi sosiologene den kjipe gjesten på festen, som bare sier ting alle vet fra før. Jeg mistenker at selv en god prosentandel av menneskene som svever inn og ut av semin-arene på min læreplass Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, mener at det ligger noe i dette (et antall som stemmer godt overens med frafallsprosenten?). Og ofte er det akkurat dette vi sosiologi-nerder og våre professorer gjør: Vi forklarer det selvfølgelige. Vi sier at det er forskjell på folk. Vi sier at noen har det enklere enn andre. Vi sier at mennesker ofte oppfører seg nokså likt, men i bunn og grunn er uforutsigbare.

Sett utenfra har sosiologien for lengst gått i selvfølgelighetsfella. Men hvordan skjedde det? Jeg har sett glødende øyne fylt av kunnskap

om habitus, fått synspunktene mine endevendt og brukt timevis av fritida mi sammen med medstudenter på å diskutere modernitetsteorier og tverre franskmenn. Sosiologien er ikke et tamt fag. Likevel blir mange lett stilt til veggs av de som utfordrer faget. Vi trenger verken en høyere grad eller sitater fra døde menn for å kalle en spade for en spade. Sosiologien suger.

Man kan tenke seg to årsaker til at sosiologi-studenter selv ikke greier å rettferdig-gjøre et fag de er brennende engasjerte i. Enten stemmer det at sosiologien er verdiløs og kun et underholdende tidsfordriv. Ved å forlate faget kan man altså finne andre og mer nyttige ting å gjøre. Om det ikke stemmer, har professorene og instituttet begått den synd å glemme å vise sine studenter selve verdien av eget fag. Hvor-for gjør de det, når forklaringen er så enkel?

Seff!Sosiologer elsker det selvfølgelige. Selvføl-gelighet er hovedingrediensen i oppskrifta på endring. En hver god sosiolog vet at når

man kommer over noe alle tar for gitt, da er man inne på noe av betydning. Noe av det som tas for allkunne er kunnskap fra sosiologer. Jeg har ikke tall på

hvor mange familieselskaper, jobbskift og andre møter utenfor de akademiske sirkler hvor jeg har dratt fram Merton og hans selvoppfyllende profetier. Goffmans ‘uoppmerksom høflighet’ er et godt eksempel på noe som ofte gir en ‘aha-opplevelse’ for sosiologens publikum. Det finnes lignende illustrerende selvfølgeligheter

Hvorfor sosiologi sugerFoto: Privat

Selvfølgelighet er hoved-ingrediensen i oppskrifta

på endring.


av Thomas Ueland Torp

Forskning på risikosport har i hovedsak fokusert på individuelle forklaringer, eller sett på det fra et makroper-spektiv. Det er blitt gjort lite forskning på de sosiale, mel-lommenneskelige faktorene.

Doktorgradsstipendiat Tommy Langseth disputerte den 30. november 2012 med sitt doktorgradsprosjekt "Spen-ningssøkingens sosialitet - en sosiologisk un-dersøkelse av verdisystem i risikosport", hvor han har bidratt med sosiologiske perspektiv på feltet. I sitt prosjekt har han gjort feltarbeid i norske surfe- og basehoppingmiljøer, hvor han

fra alle typer bindestrekssosiologier. Makt-strukturer, glasstak: Selvfølgelighetene er vårt materiale, det vi slår verktøyene våre mot for å finne svar. Vi kan kartlegge og analysere basert på kunnskap om strukturer og hvordan man får kjennskap til disse. Vi trener opp et skarpt blikk. Bloggeren mener at sosiol-ogien aldri er ‘enig med seg selv’. Det kan godt være. Det finnes flere sider av en sak. Lesning av de uvanlige figurene som utgjør vår kanon gir et spesielt fokus på forskjeller og mangfold. Det er et faktum at mange av våre viktigste bidragsytere har vært outsidere i sin samtid. Det er et poeng som ikke bør under-spilles. Vi tar ikke lett på det selvfølgelige.

Varför då då?Mange jeg har snakka med har forlatt sosiolo-gien for en kortere tidsperiode eller permanent fordi de ikke ser nytten. Med dagens hopetall av studenter under utdanning oppleves det

urasjonelt å sikte seg inn mot et professorat en gang langt inn i framtida, det er heller ikke alle som drømmer om forskning. Jeg har selv opplevd å ta med meg sosiologien ut i ar-

beidslivet. Jeg har fått et glimt av verdien av faget vårt og det un-ner jeg alle engasjerte studenter å få se. Dessverre er det ikke sånn at arbeidsgivere higer etter oss. Vår nabo i sør har skjønt både nytten av sosiologien og av å spre kunnskapen om den. Univer-

sitet i København har lagt ut en egen veileder for hva man kan bruke sosiologien til på en arbeidsplass på sine nettsider (http://www.soc.ku.dk). Under tittelen ‘Hvorfor velge en sosi-olog?’ kan både arbeidsgivere og studenter lese om sosiologiens verdi.

Nyutdannede sosiologer må ikke være i en lab, vi har kunnskapen og redskapene med oss. Men vi må vite det. Og det er utdanningsinsti-tusjonene og professorenes oppgave å fortelle oss om det.

[email protected]

Jeg har selv opplevd å ta med meg sosiologien ut i arbeids-livet. Jeg har fått et glimt av verdien av faget vårt og det unner jeg alle engasjerte

studenter å få se.

Anerkjennelse i risikosport – et intervju med doktorgradsstipendiat Tommy Langseth

spesielt har fokusert på hva som gir anerkjen-nelse utøverne imellom.

Hva var motivasjonen din for å starte prosjektet om status og anerkjennelse i risikosport?

Min motivasjon for å starte prosjektet var at risikosport var for lite drøftet ut i fra sosi-ologiske perspektiver. Perspektivene som har dominert forklaringene på deltakelse i risiko-sport har gjerne vært individualpsykologiske, biologiske eller basert på forklaringer ut i fra «flow» og opplevelser. Uten å si at noe av dette er feil, ville jeg se på hvordan samfunns- og gruppeprosesser influerer deltakelse i risikofylte aktiviteter.

Du snakker om to perspektiver innen tidligere


forskning – kompensasjon og adaptasjon. På hvilken måte utfyller ditt prosjekt disse perspektivene?

Disse to perspektivene forstår begge del-takelse i risikosport ut i fra makrososiologiske analyser. Jeg har utdypet dette ved å se på hvor-dan det utvikles egne risikologikker i spesifikke subkulturer.

Hadde du noen forventninger til hva du ville finne når du begynte med prosjektet? Hva var i så fall disse, og hvordan passet de med resultatene dine?

Gjennom prosjektet har jeg vært opptatt av å se hvilken verdi risikotaking har. Jeg har for-fulgt en antakelse om at risikotaking gir status i disse miljøene. Dette er noe som i stor grad stemmer, men som er nærmest tabu å snakke om. Måten det snakkes på i disse miljøene, er preget av en individualistisk retorikk som gjør det er vanskelig for deltakerne å se interne hierarkier. Risikotakings verdi kommer frem gjennom kategoriseringer av hvem som er «ekte» basehoppere og surfere og hvem som «flinke». Det kommer da frem at dette ofte, men ikke alltid, er knyttet til viljen til å «pushe grenser» og å gjøre handlinger som er far-ligere enn gjennomsnittlige handlinger i disse miljøene.

Sier resultatene noe om forholdet mellom de sosiale faktorene og de psykologiske?

Jeg har vært opptatt av at skillet mel-lom «ytre» og «indre» motivasjon, som en del psykologer snakker om, er et falskt skille. Det som gir glede, følelse av flyt, mestringsopplev-elser og så videre, er det samme som det som gir anerkjennelse og har verdi i miljøene.

Du har gjort feltarbeid både i surfe- og basehop-pingsmiljøet her i Norge. Var det noen forskjeller som utpekte seg mellom de to subkulturene du drev feltarbeid i?

Mellom surfing og basehopping er det rela-tivt store forskjeller, både med tanke på hvor farlig det er og i hvor stor grad risikotaking dyrkes. I surfemiljøet er det mer omdiskutert om det er det å surfe de store, farlige bølgene som gir mest prestisje, eller om det er å surfe teknisk bra i små bølger. En annen forskjell er at surfing er hyperkommersielt, mens basehop-ping drives av en relativt liten gruppe. Surf-erene må jobbe harderer enn basehoppere for å vise at de er «autentiske insidere», og vokter sine grenser strengere enn basehopperene. Det var av den grunn, tror jeg, mye vanskeligere å gjøre feltarbeid blant surfere enn basehoppere.

Har du selv drevet med risikosport? Følte du et press for å selv ta del i aktivitetene, eventuelt et ønske om å delta – og prøvde du det ut?

Jeg har selv drevet med ulike former for risikosport, først og fremst klatring, og de senere årene også bølgesurfing. I mitt feltarbeid blant basehoppere ble jeg veldig fascinert – de kan jo fly! Selv om det var helt uaktuelt å fore-ta et basehopp virket det hele veldig fristende.

[email protected]

Tommy Langseth er ansatt ved Høgskolen i Telemark


Av: Steffen Kallbekken

På ett år har klimapolitikken tatt noen små skritt framover. I løpet av det samme året har utslip-pene tatt flere sprang oppover.

Etter å ha forhandlet nesten et døgn på overtid ble partene enige om en avtale i Doha. Hva ble de enige om? Er avtalen et skritt framover for å unngå to grader oppvarming?

Avisforsidene ropte umiddelbart at “Kyoto 2” ble vedtatt i Doha. De viktigste beslutnin-gene ble imidlertid tatt under forhandlingene i fjor. Det som ble avtalt i år er regler for den nye forpliktelsesperioden, blant annet at den skal vare i åtte år, og begrensninger på bruken av overskuddskvoter (såkalt “hot air”). Det ble også bestemt at rike land (Annex 1-land) som ikke deltar i den andre forpliktelsesperioden ikke får lov til å kjøpe og omsette CDM-kreditter.

Fra København til Doha I København lovte de rike landene å bidra med 100 milliarder dollar i året til finansiering av klimatiltak i fattige land. Mange ønsket at par-tene i Doha skulle komme fram til en opptrap-pingsplan som sier hvor mye som skal gis i årene mellom nå og 2020. Ingen slik plan ble vedtatt. Dermed forblir det grønne klimafondet i stor grad et tomt skall.

Et forholdsvis nytt tema i forhandlingene som fikk mye oppmerksomhet de siste par dagene var tap og skade. Det ble enighet om å fokusere mer på hva som kan gjøres for å håndtere tap og skade som en følge av kli-maendringer i utviklingsland. Partene ble også enige om å opprette en institusjon, muligens et fond, for å håndtere tap og skade neste år. Men det ble ikke satt av penger til dette, og USA markerte seg med sterk motstand mot å skulle opprette et fond for tap og skade.

Større oversiktlighet I Durban i fjor ble partene enige om å få på

plass en ny global klimaavtale innen 2015, som skal tre i kraft fra 2020. Mange hadde håpet at partene kunne bli enige om en kjøreplan for dette arbeidet. Her skjedde det i praksis ingen framskritt.

Det viktigste som ble oppnådd i Doha er kanskje at forhandlingene kommer til å bli enklere og mer oversiktlige til neste år. I år har partene forhandlet i tre såkalte spor. Til neste år blir det bare et spor ettersom arbeidet med en ny forpliktelsesperiode i Kyotoprotokollen er fullført, og prosessen som skulle ledet til en ny avtale i København i 2009 er avsluttet.

Ulike former for framskritt Avtalen i Doha er derfor et framskritt for forhandlingene i seg selv. Men den er ikke noe framskritt i arbeidet for å redusere oppvarmin-gen til to grader. På et år har klimapolitikken tatt noen små skritt framover. I løpet av det samme året har utslippene tatt flere sprang oppover.Verdens utslipp øker med rundt tre prosent hvert år. Dersom vi skal nå togradersmålet burde de i stedet vært redusert med tre prosent hvert år. Det betyr at gapet mellom hva vi gjør og hva vi burde gjøre øker med like mye som utslip-pene til hele India hvert år.

Forhandlingene holder ikke tritt med utslip-pene.

Kronikken ble først publisert hos Miljømagasinet Putsj.

Framskritt i Doha? Foto: Greenudge


Som stipendiat får en bryne seg på en rekke lesere med mer eller mindre spisskompetanse på det en skriver om. Gjennom lesning og kommentarer fra veiledere, kollegaer og andre med ekspertise innen ens fag og/eller spesialfelt, modnes tankene og arbeidet.

Slik gir publikummet noe tilbake til forfatteren. Når avhandlingen er ferdig gjennomgås det hele grundig av en (som regel) svært kompetent kommisjon. Artikkelbaserte avhandlinger formidles stykkevis og underveis, ofte i spesialiserte fagtidsskrift, til nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer, hvor avsender og publikum interagerer og lærer av hverandre. Mht. monografier forventes ikke det samme omfanget av leserkrets, men den lesergruppen som måtte finnes kan være mer åpen.

I mars 2012 forsvarte jeg min avhandling om brukere av Nav i lys av en stor reformkontekst. Avhandlingen inngikk i den landsomfattende evalueringen av Nav-reformen (EVA-NAV), og temaet har hatt stor interesse i media, politikken, forvaltningsapparatet så vel som i den generelle offentligheten. Som medlem av EVA-NAV hadde Arbeids- og velferdsdepartementet to ukers leserett på avhandlingen før offentliggjøring, først og fremst for å kunne forberede seg på eventuelle mediesaker. Jeg går ut ifra at leseretten ble benyttet, for departementet ba om ekstra tid. Da de var ferdig, kom følgende beskjed: “Vi har ingen kommentarer til avhandlingen, jf “Retningslinjer for tilgang til og behandling av opplysninger i forbindelse med evaluering av NAV-reformen”, pkt 2.3.”

Hvem var denne leseren? Hvilke inntrykk satt han eller hun igjen med? Fikk vedkommende noe ut av å ha lest seg igjennom disse drøyt 300 sidene? Og syntes vedkommende at kunnskapen avhandlingen formidlet kunne anvendes? Svaret på disse spørsmålene får jeg antakelig aldri. Poenget her er uansett at leseren ikke gav

noe tilbake til forfatteren etter endt lesning. Så kan en selvsagt si at det først og fremst er

forskeren som har formidlingsplikt i relasjonen til sitt publikum. Forskerne skal heller ikke bare bidra til kunnskap i et spesialisert rom i det vitenskapelige feltet eller til sine oppdragsgivere, men også til et bredere allmennpublikum, for eksempel gjennom kronikker og andre mediebidrag. Samtidig er kronikken ofte utrykk for strategiske manøvrer fra forskere og miljøer som vil flagge sin ekspertise. Det er heller ikke til å komme fra at det er et økende formidlingspress rettet mot akademia, og i noen sammenhenger (som for eksempel Forsker Grand Prix), forventes ikke bare faglig verdi, men også nyhetsverdi, og ikke minst: underholdningsverdi.

Nylig presenterte jeg avhandlingsstoffet som Henrik-Steffens-forelesning ved Humboldt Universität, for et nytt og for meg ukjent publikum. De fleste tilhørerne var studenter av nordisk språk og kultur, men foredraget var også åpent for allmenheten. En av tilhørerne kom fordi hun hadde interesse, erfaringer og engasjement tilknyttet emnet. Hun hadde bakgrunn som sosialarbeider i den tyske velferdsforvaltningen, men hadde de siste årene fått en rekke erfaringer med dette systemet som bruker og stønadsmottaker som følge av helseproblemer. På sitt selvlærte norsk (tilegnet gjennom lesning av norske romaner) leste hun i etterkant av forelesningen avhandlingen min fra a til å, med påfølgende oppfølgingsspørsmål og formidling av inntrykk. Kontakten resulterte i fruktbare sammenlignende diskusjoner om det tyske og det norske velferdssystemet. Slik gav hun også noe tilbake til forfatteren.

Forskere skal være sitt publikum bevisst. Forskningsfelleskapet og oppdragsgivere er viktige interessenter, men nær, dialogbasert og ikke-instrumentell formidling til lekmenn og sivilsamfunn kan føre til en bredere forståelse av forskningens nytte og anvendbarhet.

[email protected]

Forskningens publikum

Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive

baksidekommentarer i Sosiolognytt.»

Kjetil Lundberg

Documents

Side 18-19 Sosiologien i endring...nelse, bordplassering, høflig konversasjon ved bor - dene og hvite duker. Og med vår egen festmiddag på Vinterseminaret i tankene – her må