www.schibstedforlag.no

ISBN ????

© F

oto:

???

?

Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting.

Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker

på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et

slimete sneglespor. Viserne på klokka tik-

ker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter

på at jeg skal klare å bevege meg mot noe

nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står

jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt

seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg fore-

stiller meg den brente osen som stiger opp

fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet,

lukta av at ingenting skjer.

Tina Trovik har jobbet som illustratør og grafisk designer. Hun er født i 1973, på Andøya i Vester-ålen og bor nå i Oslo. Samuel Sekel og flukten fra Paris er hennes debut. Manuset var stipendvinner i Schibsted Forlags romankonkurranse for barn og ungdom i 2011.

OmslagsfOtO: 123RD

Omslagsdesign: Juve

Ida

Løk

ås

Hemmelige katakomber full av knokler. En gal vitenskapsmann. En reise som forandrer alt.

Syv år gammel blir Samuel Sekel funnet bevisstløs og

forslått utenfor et barnehjem i Hemmelvik. Kroppen hans er dekket av mystiske arr. Han har narkolepsi og faller i

søvn hvor som helst, når som helst.

Flere år seinere oppdager han et mulig terrorangrep. Det mystiske Byrået som står bak aksjonen, samler

informasjon fra fortiden i et gigantisk bibliotek. Langt ute på Hardangervidda har de en hemmelig skole for

tidsreisende, hvor Samuel blir elev. Snart forstår han at det er mer ved Byrået enn tidsreiser og samling av fakta.

Først da han reiser tilbake til Paris under revolusjonen og ser Marie-Antoinette foran giljotinen, oppdager han den

sjokkerende sannheten om foreldrene sine.

Lederne har planer med Byrået som de ikke vil at noen skal finne ut av. Samuel blir involvert i en kamp hvor han må

velge det rette eller dø i forsøket.

Tina Trovik

Samuel Sekelog flukten fra Paris

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2012© Tina Trovik

Omslagsillustrasjon: Jeff NentrupOmslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve Design

Repro: RenessanseMedia, AskerOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012

ISBN: 978-82-516-5682-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fensel.

www.schibstedforlag.no

1

Samuel stakk hånden i lommen og presset tommelenmot en tegnestift. Smerten fikk hjertet til å bankefortere. En rød perle av blod vokste fram på finge-ren. All støyen på kjøpesenteret pleide å holde hamvåken nok til å fullføre leksene, men trøttheten snekseg innpå i dag. Han tørket bort bloddråpen, la fraseg bøkene og så på menneskene som stresset forbi.

De fleste hadde tatt av luer og skjerf, kneppet oppkåper og åpnet jakkene i den tørre luften fra klima-anlegget. Samuel la merke til en mann som haddeglidelåsen på dunjakken trukket helt opp underhaken selv om han var helt rød i ansiktet av varme.En svettedråpe dinglet under nesen hans og denblanke skallen glinset i lyset fra juledekorasjonene.

Mannen snudde seg brått. Han blunket vilt, somom han hadde rusk på begge øynene. Samuel fortetseg å åpne matteboken og lot som han leste. Hån-den skalv svakt når han bladde om. Hvorfor var det

5

ingen andre som så at mannen kunne skli rett inn irollen som selvmordsbomber i en dårlig action-film?

Ungdommer i nissekostymer delte ut pepper-kaker, og en gammel dame nedlesset med handle-poser satte seg ned med et stønn på benken vedsiden av. Ingen så på mannen som beveget seg medstive, mekaniske bevegelser, som om han var reddfor å gli på det blankpolerte marmorgulvet.

Samuel tørket vekk noen vanndråper fra fon-tenen som lagde bølgete flekker i boken. Øyneneskled over ordene uten å lese. Oppmerksomhetenvar festet på skikkelsen i dunjakke et par meterunna.

Med et grynt vred mannen en mobiltelefon oppav bukselommen. Han kastet et blikk på displayetfør han ropte ut noe som druknet i annonseringenav stengetidene.

Samuel reiste seg automatisk. Det var snakk omsekunder. Hva skulle han gjøre? Beina kjentes utsom overkokt spagetti.

Mannens tommel var løftet over tastaturet.Samuel tok to skritt fremover og sparket til. Fotentraff mannen i knehasen og han knakk sammen.Han viftet med armene for å holde balansen, før hantraff marmorgulvet med en dempet lyd av knustglass.

6

«Unnskyld …» mumlet Samuel og hastet forbi,men ikke før han hadde sparket telefonen inn mel-lom de kunstige plantene. Han hadde en rar følelsei magen. Hva var det han hadde gjort? Han håpteinderlig at fyren ikke bare var en frossen juleshop-per med høyt blodtrykk.

Mannen stønnet og prøvde å reise seg. Han lukteten blanding av stekt bacon og brent gummi.

«Det svir …» Han famlet etter glidelåsen. «VedGud, det svir …»

Han åpnet jakken. Noen gispet og trakk seg vekk,mens andre satte fra seg handleposene og tok frammobiltelefonene for å fotografere.

Et virvar av ledninger og gjennomsiktige rør varfestet med grå rørleggerteip rundt magen og bryst-kassen. Flere av glassrørene var knuste, og syrenskummet ut. Den hadde brent igjennom klærne ogetset seg ned til muskelvevet. En suppe av oppløsteklesfibre, hud og blod boblet mellom ledningene.

En kraftig skjelving rykket gjennom mannenskropp. Øynene lukket seg.

Alt Samuel kunne tenke på, var at det var hansskyld. Han presset seg mellom flyktende bestefor-eldre med barnebarn under armen og gjenger medhylende jenter. Snart var Samuel og mannen alenei en sirkel midt på gulvet.

7

Samuel la to fingre på mannens hals som var pig-gete av skjeggstubber. Pulsen dunket jevnt. Hanåpnet jakken enda mer for å løsne den strammeteipen. Et iskaldt sjokk skar igjennom ham. Undermannens jakke lyste de røde tallene til en digi-talklokke. Sekundene blinket nedover. Det var littunder to minutter til de nådde nullpunktet.

Den blålige væsken skvalpet rundt i kolbene damannen rørte litt på seg. Samuel tvang seg til å senærmere på klokken, samtidig som han var nøyemed å unngå den stikkende røyken fra syren. Tal-lene raste nedover. Det var nøyaktig ett minuttigjen. Varmen dunket bak øynene og truet med ålamme kroppen. Han ristet på hodet som en våthund for å fortrenge nummenheten. Tankene raste.Han måtte stoppe bomben, men hvordan?

«Har noen strikk, tanntråd, skolisser … hva somhelst som kan brukes til å knyte igjen små gummi-slanger?» ropte Samuel. Han så på de få mennes-kene som var igjen. De sto i en ring rundt ham. Noenglodde med åpen munn, andre filmet med mobil-telefonene. Etter litt mumling raslet en av demmed handleposene og kastet en pose neonfargedehårstrikker til ham.

Samuel rev opp pakken med tennene, bøyde en avgummislangene til siden og knyttet en strikk rundt

8

for å isolere syren. Fem rør igjen. Han tvang segtil å ikke se på klokken. Fingrene skalv mens hanstrammet strikken rundt den siste tuben.

Sekundene på klokken gikk fra to siffer til å viseenkle tall: 4, 3, 2, 1 …

Det var som om tiden stoppet opp. Alle san-ser ble skjerpet, følelsen av det kalde marmorgul-vet gjennom dongeribuksene, duften fra juletreet,sildringen av vann …

Fire røde nuller blinket på digitalklokken.Samuel knep igjen øynene og holdt pusten.

*

Julemusikken fortsatte å strømme ut fra høytta-lerne. Folk skravlet ubekymret videre. Vannet plas-ket i fontenen. Samuel åpnet øynene. En dame ipolitiuniform så ned på ham.

«Samuel Sekel?» Hun tok tak rundt armen hansog hjalp ham opp.

«Det er meg. På tide at dere kom,» sa han i ste-det for å spørre hvordan hun visste hva han het.«Men hvor er resten av gjengen? Er det bare énpolitimann her?»

««Kvinne». «Politikvinne» heter det. Bli medmeg.»

9

«Bli med? Men hva med …?» Han så bort påbombemannen. Han hadde satt seg opp og lo av noesikkerhetsvakten sa mens han ble hjulpet av medbombeutstyret.

«Hva …?»«En øvelse. Reis deg opp, er du snill.»«En øvelse? Hele bomben var bare tull? Vent litt!

Er det et slags reality-opplegg? Har dere kameraer?Jeg har ikke lyst til å bli med på noe TV-greier …»

«Slapp av. Dette er ikke et realityshow.»Det kom flere vakter. De sjekket mobiltelefonene

til menneskene rundt dem.Politikvinnen fulgte blikket hans.«Ta det med ro. De sørger bare for at alle bevis

slettes.»«Bevis?» stammet Samuel forvirret.«La være å gjenta alt jeg sier. Det begynner å gå

meg på nervene. Kom igjen nå da. Jeg har andreting å gjøre enn å være barnevakt.»

Kvinnen tok ham i hånden, og dro ham utålmodigmot hovedutgangen. Samuel fulgte nølende etter.

«Hvor skal vi?»«Det får du snart se.»«Jammen, jeg må si fra til moren min,» løy

Samuel. Fostermoren hans var bortreist på turnéfor å synge julen inn i ti fylker. «Hun skulle bare i

10

en klesbutikk … Jeg husker ikke hva den heter …»fortsatte han.

«Foreldrene dine skal nok få beskjed. Kom medmeg.»

«Jeg får ikke lov til å bli med fremmede. Skal duikke vise meg et ID-kort eller noe? Du kan jo holdepå med menneskehandel eller hva som helst annetpervo for alt jeg vet!»

Kvinnen stoppet opp og så på ham med blå øynesom virket nesten gjennomsiktige.

«Slapp helt av, Samuel. Du har trukket det storevinnerloddet. Stol på meg. Bare vent, du kommer tilå vinne så mange ganger i lotto som du bare orker.Mer kan jeg ikke si.»

«Ikke tro at du kan bruke noe ’Jedi mind-trick’på meg!» ropte Samuel og gjorde en bevegelse for årive seg løs. Kvinnen himlet med øynene og dro framnoe som liknet en svart fjernkontroll. Hun pressetden så hardt i mellomgulvet hans at han snappetetter pusten.

«Ok, din lille gnom. Dette er en såkalt Taser, elleren elektrisk pistol om du vil. Ett ord til fra deg, ogdu får 50 000 volt med strøm i kroppen. Den er totaltlydløs og folk rundt oss vil kanskje tro at du har etlite anfall. Det er en meget ubehagelig opplevelse,og den eneste grunnen til at jeg ikke har brukt den

11

for lenge siden, er at jeg ikke gidder å bære den kvi-sete fjortiskroppen din ut til bilen. Så klapp igjenog få opp farten!»

Hun hadde snakket med rolig stemme, som omhun ramset opp dagens meny. Samuel rettet seg oppog lot seg lede mot politibilen som ventet utenfor.

12

2

Politibilen stanset opp foran et av de nye høyhusenenede ved containerhavnen. Bygningen var formetsom en bred vinkel og buet utover, slik at den lik-net et seil. Tykke stålkabler var montert med storemuttere rundt inngangen, som om en kjempe haddegått løs med et meccano-sett.

Kvinnen dyttet ham mot resepsjonen, hvor trehvitkledde damer og to menn tok imot telefoner.Alle overflater i bygget var lagd av glass eller blankhvit plast, bortsett fra et rødt teppe som var lagt utfor å beskytte gulvet mot søle.

Den ene mannen tok av seg hodetelefonen. Handro nervøst i et velpleid fippskjegg mens han stirretpå Samuel.

«Samuel Sekel?» spurte han.«Ja,» svarte politikvinnen kort.«Yngre enn vanlig …»

13

«Bare ring opp og si at han er på vei, ok? Og sitil Julian at det er siste gang han bruker meg sombarnevakt.»

Mannen dro fortennene over den tynne skjegg-stripen, og bøyde seg over tastaturet.

«Vent der så lenge,» sa han til Samuel og pektepå en hvit skinnsofa.

Det neste Samuel husket, var at han sto sammenmed en sikkerhetsvakt i grå uniform som spurte omhan kunne gå gjennom metallsøkeren.

Han bannet inni seg. Han måtte ha duppet avpå sofaen. Det var ikke rart. Stress fikk ham til åsovne. Men det plagde ham at symptomene var til-bake. «Automatisk atferd» kalte legene det når han«sov» med øynene åpne. En gang hadde han snak-ket med skolerådgiveren uten å huske noe som helstetterpå. Han hadde våknet igjen da fyren dunketham på ryggen og sa at han sikkert kom til å trivesgodt i yrket som negledesigner.

Sikkerhetsvakten skubbet ham gjennom metall-søkeren.

«Den er grei. Du får kortet ditt der borte.» Man-nen med fippskjegget ga Samuel et plastkort medbilde.

«Jeg har sagt fra til Julian Smith at vi er på vei

14

opp. Jeg er David. Jeg fungerer som herr Smithspersonlige assistent når han er i byen.»

Samuel hørte ikke etter. Han stirret på fotogra-fiet. Det var tatt under anfallet. Han krympet seg.På bildet hang munnen sløvt åpen, mens øyneneglodde zombieaktig inn i kameraet.

Han vurderte å si fra om sykdommen, men slotanken raskt fra seg. Folk flest kan vanskelig fore-stille seg hvordan det er å leve med narkolepsi. Hanhadde ikke tall på hvor ofte han hadde hørt «jegføler meg også ganske trøtt iblant,» og «er det ikkebare å sove litt da?» Nei, det beste var å late somingenting. Dessuten ante han jo ikke hvem dissefolkene var.

«Julian Smith venter på oss.» David trykket påen knapp som var skjult i glassveggen og en heisdørskled lydløst opp.

En bokstav lyste øverst på panelet.«Er det ’P’ for penthouse?»«Det er Julians … Jeg mener … herr Smiths egen

leilighet. Du bør føle deg privilegert. Herr Smithliker å holde privatlivet for seg selv. Alt interiøreter spesialdesignet av Philip Starck,» la han til, somom det skulle være en ekstra godbit.

Heisdøren ga fra seg et diskré pling.«Vi er framme.» David kastet et blikk på Samuels

15

grå, slitte joggesko. Samuel ble plutselig klar overat parkasen var møkkete, og med sovesveisen i til-legg tvilte han på om han så bra nok ut for denneJulian Smith. Hvem det nå enn var.

Han prøvde å klappe ned håret før heisdøreneåpnet seg. De buede veggene utenfor var dekket avkvadrater av kremfarget skinn.

«Ikke rør!» advarte David før Samuel rakk åstryke en hånd over veggen. «Det er ekte geiteskinn,importert fra Tibet,» fortsatte han litt mildere. «Detblir så lett fingeravtrykk, og vi har et svare strevmed å få tak i erstatninger når det blir flekker.»

Samuel bare nikket. Han var for opptatt av utsik-ten til å tenke på tibetanske geiter. De måtte væremange hundre meter oppe i luften. Langt nede blin-ket byen i reklameskilt og billys. Det minnet om engigantisk legomodell.

David kremtet. Han ventet ved en rødlakkert dør.«Julian Smith venter på oss.»«Er på vei,» svarte Samuel og fulgte ham inn i

noe som først så ut som et stort drivhus. Blyinn-fattede vinduer dekket tak og vegger. Klatreplan-ter snodde seg mellom glassrutene og fikk Samueltil å tenke på regnskog. Han forventet nesten å seapekatter slenge seg i lianene. En snirklete vindel-trapp i smijern gikk opp til en balkong, hvor det var

16

store glasskabinett med bøker. En stige førte opp tilde øverste bokhyllene helt oppe under taket.

David smilte av det måpende ansiktsuttrykkethans.

«Vi skal til arbeidsværelset.» Han ledet vei inn-over. Skrittene ga gjenlyd på det gylne tregulvet.

Samuel stoppet opp foran en nedsenket dam i gul-vet med langt siv hengende over kanten. Karpefisksvømte ivrig bort til ham for å tigge etter mat. Endivan, polstret i brodert silke, sto ved siden av. Detlå en bok mellom putene.

Han rakk å få med seg undertittelen – «En inn-føring i ADHD, Tourettes syndrom og Narkolepsi»– før han ble dratt med videre. Han begynte ålure på hvor mye denne Julian Smith visste omham, og følte seg plutselig svimmel. Huden kløddesom hundrevis av myggstikk. Svetten rant nedoveriskald hud. Steinveggene klemte seg nærmere …

«Husk, det er bare en drøm!» sa han til seg selv.«Bare en hildring! Det går over …»

Av og til kan mennesker med narkolepsi drømmei våken tilstand og se ting som ikke er der. Samuelhadde begynt å kalle de våkne marerittene for «hild-ringer». Hildringen viste noe som var langt borte,en slags luftspeiling. Det var en bivirkning av syk-dommen. Det var alltid det samme: følelsen av

17

intens tørste, steinvegger og en lukt av forråtnelse.Av og til hørte han lyden av latter. Det verste varnår han så et slags gammeldags tinnbeger. Da vardet som om en bunnløs håpløshet truet med å riveham i stykker. Psykologene sa at det måtte være ettraume fra tiden før han ble funnet i skogen.

Skjelvende støttet han seg til et skap som så utsom det var hamret ut av gull.

«Er alt i orden?» spurte David, og kastet etbekymret blikk på fingeravtrykkene på det blankemetallet.

«Det går bra,» sa Samuel, trakk pusten dypt ogrettet seg opp.

*

Julian Smiths kontor var som en gjennomsiktigglasskube hvor Samuel kunne se hele byen, frafergene nede i fjorden til hoppbakken oppe i åsene.

Et grått bakhode stakk opp over ryggstøet i kon-torstolen borte ved glassveggen, og en hånd gestiku-lerte mens en dyp stemme snakket i mobiltelefonenpå et ukjent språk. Julian må ha sett speilbildetderes i vindusglasset. Han snurret rundt og sa endanoen uforståelige gloser før han la telefonen påbordet med et smell.

18

«Beklager. Det var Tyrkia … Samuel! Endelig!Velkommen!» Smilerynkene ble dypere og tennenelyste hvitt mot solbrun hud. Det halvlange håret varsølvgrått, selv om han neppe kunne være mer ennførti. Han var kledd med utstudert skjødesløshet.Den rutete skjorten satt perfekt over skuldrene ogden utvaskede T-skjorten under var nystrøket.

Han lo da Samuel så forvirret ut.«Du har ikke fortalt ham noe?»«Nei. Jeg gjorde alt etter dine instrukser,» svarte

David stivt. «Jeg skulle hilse fra Anne-Mette og siat det var siste gang hun var barnevakt.»

«Så, så. Opp med humøret, David. Jeg vet han erung, men jeg klarte simpelthen ikke å holde meglenger. Og siden han er her, så gjorde han vel enoverbevisende innsats?»

«Det vil jeg anta.»«Vel, vel. Samuel, kom hit. Det er sikkert mye

du vil ha svar på. David, takk. Jeg kan ta detherfra.»

David gjorde et kort bukk og rygget ut av rommet.«Nå … Sett deg ned.» Smith pekte på en design-

stol som så ut som den var bygd opp av ispinner.«Vil du ha noe å drikke? Jeg har et kjøleskap her påkontoret, men hvis du vil ha noe mat, så er kjøkke-net på andre siden av bygget. Prøver å holde fris-

19

telsene på avstand.» Han lo en litt anstrengt latterog slo seg på magen.

«Ja, må være slitsomt med så stor leilighet …»Samuel tippet rommet hans var mindre enn man-nens skrivebord.

«Jeg vet du ikke har hatt det lett,» sa Julian. «Mendu er en av oss nå.» Han åpnet et kjøleskap skjulti en bokhylle og kastet en colaboks som Samuelfanget i luften.

«Hvem er «oss»?» Samuel satte fra seg boksen påskrivebordet uten å åpne den. Sukker gjorde hamsøvnig.

Julian Smith kastet litt forfengelig på hodet ogstrøk en hånd gjennom håret.

«Hvor skal jeg begynne? Byrået ble grunnlagt på80-tallet av min far, Emanuel Smith. Du har kan-skje hørt om ham? Sikkert ikke. Du er jo bare bar-net. Dessuten er han mest kjent i finansmiljøet.»Han åpnet brusen og tok en slurk før han fortsatte.

«Min mor døde da jeg ble født, men jeg har nokhatt en mye enklere barndom enn deg. Jeg tilbraktemange av ungdomsårene på farten rundt omkringi verden. Jeg brydde meg lite om hva min far holdtpå med … Helt til han fikk en uhelbredelig sykdomog jeg måtte ta over.» Julian gjorde en pause somom minnet smertet ham.

20

«Min bror og jeg valgte Norge som base. Dettelandet er både avsides og sentralt, om du skjønner.Dessuten er regjeringen liten, og enkel å kontrol-lere. For ikke å snakke om Fredsprisen … Utde-lingen er det perfekte påskudd for å få samletstatsoverhodene.» Han lente seg bak i stolen og labeina på skrivebordet. Han hadde på seg khaki-shorts selv om det var midt på vinteren, og den eneflip-flop-sandalen vippet rastløst på foten mens hansnakket videre.

«Det lille opptrinnet ved kjøpesenteret … Det vararrangert av oss. Eller rettere sagt av meg.»

«Deg?» utbrøt Samuel. «Og hva var poenget? Atjeg skulle vise meg verdig eller noe sånt?»

«Jeg skammer meg når du sier det på den måten.Men … Ja. Det var en slags test. For å se om du erklar.» Han tok ned beina fra bordet og satte seg oppi stolen.

«Og det var du, så da er det jo ikke noe problem!Du var oppfinnsom og beholdt roen, nøyaktig slikdu skulle. Jeg har selvsagt trodd på deg hele tiden,men det er andre som også må overbevises.»

«Men du sa at faren din grunnla hele bedriften.Da er det vel du som eier den nå da?»

«Det er ikke riktig så enkelt.» Julian lo. «Min farvar oppfinneren av … ja, hva skal man kalle det …

21

det produktet vi tilbyr. Men vårt produkt har storekonsekvenser for mange mennesker, så da ryktetspredte seg …» Han slo ut med armene.

«Vi har til og med to representanter fra FN i sty-ret. Så det er ikke bare-bare å få godkjent et nyttmedlem.»

«Medlem? Ikke si at dere er en slags sekt ellernoe. For jeg er ikke interessert! Fostermoren mintror at en UFO kommer til å hente henne på Sankt-hans …»

«Nei, nei,» avbrøt Julian. «Vi er absolutt ikkereligiøse. På ingen måte. Snarere tvert imot. Vi erutelukkende en vitenskapelig institusjon.»

«Så, hva er det dere driver med, egentlig?»«Vi er … tja, hva skal jeg si? Et slags reisebyrå?

Det er det jeg kaller det på investormøtene. Og damener jeg ikke at vi trenger penger, for det har vimer enn nok av. Nei, det er mer en slags investe-ring i «goodwill». Et reisebyrå … Ja, det er en godbeskrivelse. Vi er turister, Samuel. Tidsturister.»

22