2

Willy Ustad

Flukten overfjellet

© 2014 CAPPELEN DAMM AS

ISBN 978-82-02-45131-8

1. opplag 2014

Fotoillustrasjon på omslag: Eline Myklebust MadsenOmslagsfoto: Eline Myklebust Madsen og iStockphoto

Omslagsdesign: Camilla Iren NygårdSats: Type-it AS

Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Slik sluttet forrige bok:

Han red så fort han våget på den sleipe stien.Tankene spant. Dette måtte være bisp Armandsmenn. Eyvind visste ikke om noen andre somønsket livet av ham.

Dersom Armand har hørt at far hadde fått sot-ten … Jeg er arvingen. Uten meg kan Armand giet skambud på Storjåren til en fjern Bolt-ætlingsørpå, en som ikke har von eller mannskap til åkomme og ta over.

Han prøvde å skyve tanken unna, men den varder like fullt, som en pine.

Likevel var det livet som gjaldt nå. Kom hanseg ikke unna mennene som forfulgte ham, villeingenting bety noe lenger. Død mann kan ikkekreve arv.

Han fulgte reksterveien opp mot Svartdalsgår-den. Det fantes ingen annen vei, ikke med svarteberghamrer på begge sider. Men han kunne ikke

5

bli der. Både sledesporene og hans egne sporførte dit.

Snart ville de forstå at de var narret på av-veie, og da ville de snu. Han måtte rive med segdet aller mest nødvendige der og rømme videre.Men den eneste stien videre gikk opp mot fjellet,og noen steder ville den være snødekt, i alle falllenger opp mot fjellet.

Jemtland, tenkte han, jeg må ta den veien.Så slo en tanke ham og gjorde ham rasende:

Det var et menneske der oppe. Lovisa hadde sagtat faren hadde leid inn en setertaus til å stelle forham. Kunne han bare la henne bli igjen? Nei, deville tro hun visste om et annet gjemmested forBolt-arvingen som var blitt en rømling, og de villeprøve å banke det ut av henne.

Skulle han bare la dem …?Nei. Han var en Bolt, han hadde ære, og selv

om han forbannet den, var det slik det var. Hanville få et menneske å dra på, et hjelpeløst kvin-nemenneske som ville hefte ham. Hva haddeLovisa sagt? At det var en jente fra fjellene her etsted?

Kanskje hun vet om et sted vi kan gjemme ossbort til de gir opp? En utløe, hva som helst. Like-vel var han uviss da han så de små, grå husenepå Svartdalsgården. Små fordi det hadde vært enfattigplass, grå fordi plassen var blitt til en seterute av bruk.

6

Dra på et hjelpeløst kvinnfolk inn i det uvissemed drapsmenn etter seg ….

Raseriet kokte i ham da han bykset av hestenog løp mot døren. Noen hadde hørt ham komme,for døren ble åpnet og en kvinne kom springendeut. Eyvind kjente kroppen stivne.

Kvinnen var Gunnhild fra Egge.Ansiktet hennes var ikke smilende som før. Det

var alvorlig, og de vakre, blå øynene var fulle avredsel, men også av lettelse. Hun løp frem og sloarmene om ham, tviholdt på ham som om hunvar redd han skulle rive seg løs og forsvinne forhenne.

«Eyvind, du er i live!»Eyvind greide ikke å svare. Han hadde vært

trolovet med henne så lenge, og alt hadde værtså sikkert og trygt. Han var gamle Erik Boltsarving med innpå hundre gårder og gårdparter,jaktretter og fiskeretter over halve landet.

Nå var han en farløs rømling med drapsmenni hælene og med den kvinnen som hadde deltall denne tryggheten i armene. Nå som han ikkehadde noen ting lenger. Han måtte slite for å fåordene ut av strupen.

«Vi må rømme, Gunnhild. Det er menn ettermeg.»

Han kjente raseriet vokse i seg alt mens han sadet. Han ville ikke gi opp. Han ville ikke bli enrømling for bestandig. En dag, om den var aldri

7

så fjern, skulle bisp Armand vekk fra Storjåren.Men først måtte han berge livet gjennom dennedagen – sitt eget, men også Gunnhilds, for der-som Armands menn drepte ham, kunne de ikkela henne leve. Gunnhild ville være et farlig vitne,for ordene til Gudmund på Egges datter ville veietungt.

Hun snudde seg i armene hans, som for å ropeetter noen, men en annen kvinne sto alt i dør-åpningen. Hun var høy og smal, og håret hennesvar skinnende svart.

Eyvind hadde sett henne før, bøyd over enreinsbukk med to piler i hjertet. Hun kom fremtil dem med den mykt glidende gangen han hus-ket så godt og med den samme anelsen av spotti de svarte øynene.

«Navnet mitt er Kolrun,» sa hun.Tanken fløy som ild gjennom ham, som en

flygende pil av håp.Hun er en like god bueskytter som meg. Kan-

skje bedre.Dersom hun vil følge oss, vil det være som å

ha med seg en kriger.Vil hun?

Kapittel 1

Eyvind kunne nesten føle hvordan bisp Armandsmenn kom nærmere, stadig nærmere. Det enestesom gjaldt nå, var livet. Og ved de små huseneeller den flate flekken rundt dem var det ikkemulig å verge seg mot forfølgere.

Bort! De måtte bort herfra!Likevel sto han noen få åndedrag som lam-

met, mens de to kvinnene så spørrende på ham.Kvinnen fra fjellet, bueskytteren, den mystiske ogvakre jegeren. Og Gunnhild fra Egge, trolovet tilEyvind og valgt ut for ham av hans egen far.

Hvordan endte jeg opp i dette? Alene meddisse to kvinnene som …

Han kjente sine egne hjerteslag i brystet, ogdet vekket ham. Det eneste som gjaldt nå, var åkomme bort herfra. Forfølgerne ville ta igjen spo-ret snart. Dersom noen av dem var kjent i fjellether, kunne de til og med gjette seg til hvor hanvar.

9

«Kle dere godt og få med dere noe mat,»sa han kort. «Vi må rømme. Snart har vi bispArmands menn her.»

Ordene sto surt i halsen hans. En Bolt-ætlingskulle ikke trenge å rømme.

«Men hvorfor?»Gunnhild sto stiv, og han kunne se underlep-

pen hennes skjelve. Kvinnen som hadde kalt segKolrun, var alt i firsprang mot huset.

«Fordi Armand vil se meg død. Og greier men-nene hans å drepe meg, kan han ikke ha dere tosom vitner på det!»

Han kunne se Gunnhild blekne mens betyd-ningen av ordene sank inn i henne. Han haddefått forfølgerne på avveie, men det ville ikke varelenge. Forsprang betydde alt nå, forklaringeringenting.

«Ta bare mat og klær, ingenting annet!»

Kolrun leide en hest ut av uthuset. Hun arbei-det med salen mens hun gikk, og så dro hun tilseg salveskene og løp inn i det lille grå vånings-huset. Gunnhild rev seg ut av stivheten og løpetter henne. Det skramlet av noe der inne, oghan kunne høre en skjærende snert av redsel istemmen til Gunnhild. Kolrun kom løpende ut,og hun hadde en salveske i hver hånd. Eyvindså at hun hadde buen over ryggen og hadde fåttpå seg de samme skinnbuksene han hadde sett

10

henne i på fjellet. Bak henne kom Gunnhild meden skinnsekk.

«Den andre hesten, fort!»Kolrun så på ham, blikket hennes var uttrykks-

løst.«Det er bare én. Jeg kom til fots.»Eyvind forbannet seg selv for å ha ridd hit.

Han skulle ledet forfølgerne vekk herfra, men detvar for sent.

De var tre med bare to hester, og snart villebisp Armands menn være her.

«Jeg trenger ingen hest,» sa Kolrun rolig. Hunkastet en brungrå jaktkappe til ham og en tungskinnpung. «Du vil heller ha denne enn den blåkappen din, for den synes ikke så godt. Og fardin sendte denne pungen med meg.»

Han tok imot, og det klirret i sølvmynt. Bråttforsto han at hun ga ham den nå fordi hun troddede ville ri uten henne. Han visste hun var somet spøkelse i skog og fjell; hun hadde forfulgtsamme reinsbukk som ham selv en hel dag utenat han så henne. Jo, hun ville kanskje klare segunna dem, men ingen Bolt etterlot en kvinne forå greie seg selv mot mordere.

«Dere får ri dobbelt. Fort nå, fort!»

Selve landskapet avgjorde hvor de måtte ri; detførte bare én sti opp til Svartdalsgården og én vi-dere opp mot fjellet som de nå måtte følge. På

11

den ene siden av stien steg åssiden bratt oppovermed enkelte nakne grå knauser. På den andregikk kronglete skog nedover.

Eyvind så seg over skulderen. To kvinner påGunnhilds hest, og hans egen var sliten fra førav. Hestene til Armands menn var like slitne somhans, men med to på én hest … De kom til å bliinnhentet. Sakte, men sikkert.

Skulle han vike ut fra stien og inn i sko-gen? Ikke ennå, for selv om de kunne sno segutenom snøflekkene var skogbunnen myk, oghestene ville sette spor. Stien fikk stadig brattereknauser på den ene siden, og skogen ble stadigtynnere. Han stanset hesten og rakte armen i væ-ret. Gunnhild førte hesten opp på siden av hansog stanset.

«Hvor skal vi?»Stemmen hennes skalv. Ansiktet til Kolrun var

stramt og uttrykksløst.«Hysj,» sa han. «Lytt.»Først hørte de ingenting, bare suset fra skogen.

Så kom ropene, svakt og langt borte.«De er kommet til Svartdalsgården,» mum-

let han. Nå visste han hvor langt forsprang dehadde, og det var for lite, altfor lite. Han måtteøke det. Blikket hans fór omkring etter en utvei,et sted å forsvinne – hva som helst.

Det begynte å regne; en brå skur som ble fulgtav hissig vind. Til venstre for dem steg Svartdals-

12

kollen rett opp, og en gråsvart steinur strakte seghelt ned til stien.

«Ri videre dere to,» sa han. «Kolrun, kjennerdu til Vassauget?»

«Dersom du mener det lille myrtjernet etstykke fra allfarveien mot Dovre, så – ja.»

«Ri dit, og vent på meg. Ta av fra stien såfort du finner et sted der hesten ikke setter spor.Kommer jeg ikke, så …»

«Da drar vi dit jeg kommer fra,» sa Kolrun.Han så spørsmålet i Gunnhilds blikk, og for-

ståelsen i Kolruns. Hun så også mot Svartdals-kollen. Uten å si noe satte hun hælene i siden påhesten. Eyvind red etter dem, mens han gransketden bratte ura med øynene. Først da de nestenvar forbi ura, så han en kløft mellom steinblok-kene og tvang hesten ut av stien. Kløften videt segførst ut, så snevret den seg inn og forsvant underura.

Eyvind hoppet av hesten, slengte tømmene løstover en stein og skiftet til den brungrå jaktkap-pen. Den blå festet han til salen før han begynteå klatre. Regnet gjorde ura glatt og farlig, mo-sen som vokste på steinene løsnet under hendenehans, og det var is mellom snøflekkene.

Svartdalskollen var langstrakt. En gang haddeden bratteste siden rast ut, kløvd kollen i to sommed en øks og laget ura på den ene siden. Han

13

nådde toppen av ura og løp langs kanten overden, rett imot den leia forfølgerne ville kommefra. Nedenfor ham var kanten der raset haddegått; en nesten mannshøy vegg av nakent berg.Eyvind løp fort. Nedenfor seg så han stien, av-standen dit økte med høyden av ura. Midt nede iura hadde noe av raset stanset opp og lå som enskavl av stein.

Her, det måtte bli her. Han stanset og holdtpusten mens han lyttet. Jo, han hørte stemmer,menn som ropte til hverandre. Hvor mange varde – tre eller fire? Det kom an på om noenvar blitt igjen for å hjelpe dem han hadde såretfor en halv dag siden. Han så nedover ura ogprøvde å bestemme avstanden til stien. Et langtpilskudd, men ikke for langt for den som skjøtnedover, selv om det var vanskelig. Den somskjøt oppover, skulle være god for å treffe, sværtgod.

Eyvind huket seg ned og ventet. Regnet truet medå bli til sludd, og vinden økte i styrke. Stem-mene kom nærmere. Den fremste av dem blesynlig. Det var en langvokst mann på en svarthest. Eyvind ventet. Den andre kom til syne, også den tredje. Den første var nær det stedet Ey-vind ville ha ham. Han reiste seg sakte, la en pilpå strengen, spente buen og ventet på et oppholdi vinden. Så hoiet han høyt.

14

Mannen på den svarte hesten gjorde det Ey-vind hadde ventet. Han holdt hesten an, stirretoppover ura og ble til et ubevegelig mål. Pilentraff lavere enn tenkt, men mannen skrek oppog veltet baklengs ut av salen. Hesten steilet ogfortsatte oppover stien. Mannen lå igjen. Eyvindkunne høre raseriet i røsten hans da han roptenoe til de andre.

Eyvind rakk ikke å legge en ny pil på stren-gen før de to andre var ute av salene og sto medhver sin hest som skjold. En av dem skjøt en pilopp mot ham, men nådde ikke frem. Eyvind blestående oppreist. Han ville de skulle vite det varham. Stillingen var en utfordring, og han ville deskulle ta den.

En av dem skjøt igjen mens den andre rustefrem og kom i skjul bak de nederste steinblok-kene i ura. Eyvind siktet en anelse forbi hestenskytteren gjemte seg bak, for han kunne se benahans nær bakbena på hesten.

Kom nå, kom nå …Mannen kom, lynrapt og sammenkrøpet. Vin-

den grep pilen, men den sneiet ham i låret.Hinkende på ett ben kom han også seg i skjulbak steinene. Eyvind smilte beskt. Dersom deville rømme tilbake ned stien, kunne pilene hansnå dem uten at deres kunne nå ham. Ville de gårundt og prøve å ta ham fra en annen kant, måttede også ut på stien.

15

Han håpet de trodde at ura ville gi dem skjulog dekning for pilskudd helt opp. Han troddeikke de kunne se det nakne stykket bak stein-skavlen nedenfra. Før de nådde den, ville hellerikke han se dem. Men når de kom dit, villedet ikke finnes noe som skjulte eller dekket demlenger, og det ville bli som å angripe en festning.

Han huket seg ned og ventet, mens han holdtøye med stien. Det kom ingen. Den sårede man-nen hadde sluttet å skrike, nå ropte han noe tilde to andre mens han slepte seg i skjul. Eyvindhåpet de to ikke ville bli liggende i dekning heledagen. Da ville Gunnhild og Kolrun ri viderefra møtestedet ved Vassauget, og han visste ikkehvor Kolrun kom fra, visste ikke hvor hun villedra.

Han hørte stemmer og raslingen av rullendestein. De hadde begynt å klatre. Det tok dem endrøy stund, men de kom stadig nærmere. Hankunne høre dem krangle. Den som var skadd i lå-ret ville gi opp og snu, mens den andre raste ogsnakket om belønning de var lovet.

Der – Eyvind så et hode over steinskavlen. Hanrakk å se at hodet hadde hjelm før det trakk segfort tilbake. Kanskje en som hadde vært i krigs-tjeneste i utlandet, en slags leieknekt? Noen avdem brukte hjelm.

Eyvind løp fort et stykke til siden for stedethan hadde sittet. Han håpet det ville få mannen

16

til å se etter ham slik at han måtte holde ho-det lenger over kanten. Eyvind la pil på strengen,spente buen halvveis og ventet. Der så han hodetigjen. Holdet var kort selv om vinden økte, og pi-len traff hjelmkanten så hjelmen bikket bakover.Eyvind kunne se den røde flengen i den skal-lede hodebunnen før mannen forsvant ut av syneigjen. Brølet som fulgte var ikke av smerte, menav sinne, som fra en såret bjørn.

Eyvind begynte å løpe langsmed kanten av uraigjen og ned til hesten. Kroppen hans skalv, menden rasende gleden over seieren var sterkere. Deville ikke komme etter dem igjen, ikke nå. Femsårede menn ville komme tilbake til den som be-talte dem. Bisp Armand skulle få vite at den sisteav Bolt-ætten i Trøndelagen ikke lot seg jaktesom en annen hare.

Eller kanskje han skulle få vite noe annet? Ey-vind lot hesten stå og gikk sakte nedover stien.Mannen han hadde skutt først satt støttet oppmot en stein. Han stirret hatefullt opp på Eyvindsom hadde spent buen og sto ti skritt unna. Reg-net øste ned over dem, og stien fløt av snøblandetsørpe. De to som hadde klatret i ura var halvveisnede, og den ene slepte den andre etter seg. Hankunne se buen hans ligge igjen oppe i ura.

«Skyt,» hveste den liggende mannen, «skyt ogfå en ende på det, din djevel!»

Eyvind så skarpt på ham. Mannen var lang-

17

vokst og bredskuldret, eldre enn ham selv, menikke gammel. Kappen hans var glidd til side ogviste at han hadde en lang kniv i beltet og et kortbrystpanser over en lett kofte. Det blødde fra denene siden av panseret. Pilen hadde gått inn påskrå en hårsbredd utenfor det.

Mannen var ikke farlig skadd. Innen et paruker ville han være stridsfør igjen.

Han slåss ikke, fordi mennene hans er skaddog han vet han ikke kan vinne. Og han utfordrermeg til å skyte, fordi han vet jeg ikke vil gjøredet. Bare nidinger gjør slikt, og noen niding er jegikke. Det betyr at han har hørt mye om meg.

Han så på brystpanseret til mannen. Bryst-panser betydde leieknekt; en av dem som slossog drepte for penger. Det harde, magre ansiktethadde et gammelt arr ved siden av det venstreøyet slik at det så ut som det var en anelse skrådd.

«Det ser ut som du står det over,» svarte Ey-vind. «Hva er du for en? Og hvor stor er prisenpå hodet mitt?»

Mannen prøvde å reise seg, men skar en stygggrimase og sank ned igjen.

«Jeg er en mann som får gjort det jeg er betaltfor. Og prisen på hodet ditt er stor nok, EyvindBolt. Om du ikke dreper meg nå, får jeg den nok– en dag!»

«Armand vil ha livet av meg fordi jeg er første-arving til Bolt-ættens eiendom,» sa Eyvind jevnt,

18

«særlig her i Trøndelagen. Får han meg av dage,kan han slå under seg det meste av den billig frafjerne arvinger langt borte. Og det er for sin egendel, ikke for Kirkens.»

Mannen svarte ikke. Ansiktet røpet ikke hvahan tenkte. Blikket hans hang ufravendt vedEyvind mens det målte og veide ham.

«Du kan jo få belønningen for livet mitt like-vel,» sa Eyvind kaldt. «Jeg ser hva slags mann duer, og alle kan se at dere har vært i strid. Der-som dere sier til bispen deres at dere felte meg oggrov meg ned i ura her, er belønningen deres. Dethøres som en god tanke, ikke sant?»

«Du vet ingenting om hva slags mann jeg er,»sa mannen tonløst. Likevel røpet noe i ansiktethans at tanken kanskje hadde slått rot hos ham.Eyvind visste det ikke var mer å si.

Han snudde seg og gikk fort oppover stien,men løp ikke før han var ute av syne for dem.Først da han kom frem til hesten og svingte segopp i salen, kjente han at den ville opphisselsen ikroppen ga seg.

Han våget ikke tro at de tre mennene ville lyvefor Armand for å få belønningen, men likevel vardet mulig. Alt var verd å prøve. Han lurte påhva Armand hadde fortalt dem om ham. Kanskjebare denne lederen deres visste hvorfor EyvindBolt måtte dø. Kanskje de andre to bare haddefått høre at han var en ugjerningsmann på flukt.

19

Helst var de nok den slags menn som gjorde detherren deres ville uten å be om forklaringer.

Et stykke opp langs stien tok han igjen densvarte hesten som hadde løpt ut da han skjøt denførste mannen. Den kastet et par ganger med ho-det da han grep tømmene, men så lot den segvillig leies med etter Eyvinds hest.

Det tok ham hele kvelden og mye av natten ånå frem til Vassauget. Vinden økte til den rev ogslet i klærne hans, men regnet ga seg. Da hankom høyere ble flekkene med bar mark mindre.Gunnhild og Kolrun måtte ha ridd her, men bareto ganger så han spor etter dem. Begge gangenekrysset sporet snøen i retninger som ikke førtemot Vassauget. De måtte ha satt dem slik medvilje for å lede forfølgere på villspor.

Han hadde jaktet i denne delen av fjellet og varkjent her, men det førte ingen sti til Vassauget,og landskapet var fullt av små myrer og ugjen-nomtrengelige kjerr. Han krysset allfarveien motDovrefjell i kveldsmørket og red videre i månely-set. Da vinden døde bort, begynte det å samle segskodde over myrpyttene. Han red omveier rundtalle slike små flater, for snøen kunne skjule tynnis eller bunnløs myr.

Det var over midnatt da han så det lille tjer-net som kaltes Vassauget. Det var snødekt, også ut som en rund liten slette under et tynt lag

20

av skodde midt i en vidstrakt myr. Han så ingentegn til Gunnhild eller Kolrun ved bredden avtjernet, og det hadde han heller ikke ventet. Deville holde seg skjult så godt de kunne, sikkert ien av de to treklyngene som vokste like ved.

Han red sakte rundt tjernet, forbi én treklyngeog neste, og han kjente en liten uro for at det kan-skje hadde hendt dem noe. Han skvatt da Kolrunropte lavt fra et tett og lavvokst kjerr han knapthadde lagt merke til.

«Vi så en rytter med løshest,» forklarte hun,«og var ikke sikre på om det var deg. Det er plasstil hestene der borte. Det er mørkt mellom trærneder.»

Hun pekte mot en treklynge tre–fire hundreskritt borte. Da han kom tilbake derfra, kunnehan knapt finne skjulestedet de hadde valgt. Detvar en grunt utgravd grop der krattet vokste inn-over på tre sider, og det sto en svak, men stram,lukt fra den. Et lite bål var gjort klart, men ikketent. Sporene utenfor var sopt bort med en gren.

Gunnhild var blek og oppspilt, men ble tale-trengt da han sa det ikke var noen etter demlenger. Han satte seg ned, og hun krøp opp i arm-kroken hans og satt helt stille mens hun snakket.Han kunne kjenne hvor våt og kald hun var, oghan var redd for at hun skulle bli syk. Hun varikke vant med slikt som han selv og Kolrun. Hanundret hva hun tenkte.

21

Gunnhild hadde sett for seg en tid sammenmed ham selv på setra og deretter ned til Storjå-ren for å bli husfrue. Nå satt hun sammenkrøketi en grop inne i et bjørkesnar på ville fjellet, jagetdit av menn som ville drepe dem.

Gunnhild virket mindre oppskaket enn hanhadde trodd. Eller kanskje det bare var dennummenheten som ofte fulgte etter oppskakendehendelser.

De hadde ridd så fort de våget, sa hun. Mye avveien hadde Kolrun sittet baklengs bakom hennepå hesten, på utkikk etter forfølgere og med buenklar.

«Gunnhild er en god rytter,» sa Kolrun. «Hunvet hvordan hun sparer hesten.»

Gunnhild hadde helt andre tanker. Hun holdtarmen til Eyvind i et jerngrep.

«Vi var redd du ikke skulle komme, Eyvind.»«De er på vei tilbake nå, og alle tre er merket

såpass at de husker meg.»

De tente bålet. Eyvind gikk et stykke unna også at den lille flammen inne i krattet knapt varsynlig på avstand. Trass i regnet hadde Kolrunfunnet tørr ved, og det var nesten ingen røyk.

«Dere vet hva slags grop dette er?» spurte han.De gnog spekekjøtt og drakk vann til.

«Hvilegropa til en bjørn,» sa Kolrun. «Menlukten er gammel. Det er noen dager siden den

22

har vært her. Den må ha gått tidlig av hiet i år.Nå er den vel på leting etter maurtuer og sliktlenger nede i skogen, for det er det første de setteri seg om våren. Når de er kommet litt til krefter,begynner de å jakte. Ellers bruker jeg å skremmedem, om de er nærgående.»

Hun nikket mot en pil som lå i en kløftet greini krattet. Spissen på den var viklet inn i en fille,innsmurt med fett.

«Slå ild og skyt,» sa hun kort. «Bare spennbuen så svakt at pilen så vidt sitter i skinnet,og flammen svir i pelsen. De liker ikke det. Daspringer de helt til det slokner.»

De sov lite den natten. Om morgenen lot dehestene beite i den første grålysningen før de fort-satte. Eyvind kjente seg som en rømling, og dentanken var bitter for ham.

Han var ikke født til å rømme, og han aktetikke å fortsette med det.

«Hva vil du gjøre nå?» spurte Gunnhild somred ved siden av ham. «Vi kan jo ikke …»

Hun slo hjelpeløst ut med armen, en fortviltbevegelse som rommet det tomme fjellet omkringdem, flukten, hennes egen fortvilelse – alt. Ey-vind hadde tenkt hele natten på nettopp dettespørsmålet, og han hadde et svar.

«Først må vi se til at du er trygg. Det er duhos Kolrun. Så vil jeg tilbake til Storjåren. Sot-

23

ten kan ikke sitte lenge i, ikke i tomme hus. Jegvil få tak i noen av de drengene som far ba reisebort etter at de hadde fraktet lasset med vareropp til Svartdalsetra. Deretter vil jeg sende en avdem til Egge for å høre hvordan det står til medforeldrene dine.»

«Det var tre mann som skysset meg opp dit.Og de sa de ville komme tilbake, så sant det varnoe å komme tilbake til.»

«Det skal det bli,» lovet han. «Når jeg sitterpå Storjåren, kan ikke bisp Armand bare sendenoen for å ta livet av meg. Da vet en hel bygdat jeg lever, og åpenlyst mord er for farlig forham. Og jeg vil varsle i kongsgården i Nidarosat jeg er i live og tar styringen etter far, og jeg vilfortelle om hvordan Armand driver på. La denforbannede tjuven av en bisp prøve seg da!»

Gunnhild så ut til å bli bedre til mote av dethan sa. Og så sikker var han på at han bare skulledit og snu, at først nå spurte han Kolrun hvor deskulle. Hvor var det hun kom fra, og var det langtdit?

«Vi er der i morgen,» svarte hun. «Det kal-les Jernadalen og ligger i Herjedalen, like overfjellet.»

«En bygd, skjønner jeg?»Han var glad det ikke var en ensom og ørliten

gård i fjellet. Gunnhild var ikke vant med denslags, og hun måtte kanskje bli der en tid.

24

Kolrun trakk litt på det da hun svarte.«Jo, det er det. En bygd. Men ikke en slik rik

en som den du kommer fra.»Eyvind grunnet ikke mye på svaret. Med rik

kunne hun mene Storjåren, og slike gårder vardet få av. Eller hun kunne mene selve Orkdalen,men det var også en bygd med gode gårder oggodt stell. En fjellbygd ville være fattigere, detvisste han. Han hadde sett mange av dem.

Neste natt sov de i høyet i en utløe inne på selvefjellet. Denne natten lå han også våken mens hantenkte på alt han måtte gjøre. Med en kvinne påhver side i høyet ville mange misunt ham, menuten grunn. Sant nok lå Gunnhild tett inntil hamog klamret seg til ham som om han var den stei-nen som berget henne fra å drukne i en stri elv.Men på den andre siden av ham lå Kolrun medbuen og kniven ved siden av seg, og selv når hunsov var det noe årvåkent over henne, som et dyrklar til sprang.

Eyvind tenkte på faren og hvordan han alltidtenkte fremover. Han så på seg selv og sønnensom to lenker i den lange kjeden som var ætten.Selv da han lå og skulle dø, hadde faren lagt pla-ner, for sønnen og for ætten. Og nå lå Eyvind hermed to kvinner. Gunnhild og Kolrun; storbonde-datteren og villkvinnen fra en fattigbygd i fjellet.Eyvind ante at et stort og viktig valg lå der et

25

sted på veien foran ham. Og nå kunne han verkenspørre faren om råd eller trosse hans vilje.

For Erik Bolt var død, og en ny tid lå foranEyvind. Og ingen – ingen – visste lenger hvordanden ville bli eller hva som ville være best. Detmåtte bli Eyvinds egen avgjørelse, og han villeikke ha farens livsvisdom å støtte seg på nå somhan hadde trengt den som mest.