Så høyt var du elsket

NIKOLAJ FROBENIUSTidligere utgitt:

Virvl. Prosatekster, 1986Den unge Villiam Oxenstiernes lysende kjærlighet. Roman, 1989

Helvetesfabel. Roman, 1991Latours katalog. Roman, 1996

Den sjenerte pornografen. Roman, 1999Øyenstikker. Filmmanus (Cappelen), 2001

Andre steder. Roman, 2001Det aller minste. Roman, 2003Teori og praksis. Roman, 2004

Herlige nederlag. Artikler og intervjuer om litteratur og film, 2007Jeg skal vise dere frykten. Roman, 2008

Nikolaj Frobenius

Så høyt var du elsket

Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Printed in SwedenTrykk/innbinding: ScandBook AB, Falun

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011Papir: 70 g Norbook Cream 1,6

Boken er satt med 11/14 pkt. ScalaOmslagsillustrasjon: Getty Image / WIN-Initiative

Omslagsdesign: Stoltzedesign

ISBN 978-82-05-40123-5

1

Midt på natten ble Emil Ulvdal vekket av hvesingen framobiltelefonen. En forstyrret tomsing har slått feil num-mer og kommer til å insistere på at jeg er en annen,tenkte han engstelig og satte føttene på det kalde sove-romsgulvet. Naturligvis kunne det også være noe myeverre enn en feiloppringning, gikk det opp for ham, oghvis det var slik, at noen med vilje hadde bestemt seg forå ringe ham midt på natten, ville det være for å meddeleham noe ubehagelig og akutt. I noen sekunder sto hanrådvill midt på gulvet. Du må huske å få byttet ut denfordømte ringetonen, advarte han seg selv, og du må slåav mobiltelefonen når du legger deg: Nervene dine tålerikke den typen lyder, en natt vil du våkne og oppdage atdu har mistet vettet. Idet du blir fraktet inn på det bort-gjemte psykiatriske sykehuset i skogen, innser du at detvar en liten forglemmelse som brakte deg tilbake dit.

Elin, kjæresten hans, snudde seg over på siden ogmumlet en oppkuttet setning i drømme. Hun sov – i mot-setning til Emil – som om hun ikke hadde en bekymringi verden, mens han aldri hadde sovet spesielt godt. Heltsiden han var liten hadde han uroet seg gjennom net-tene og hatt uhyggelige drømmer – likevel var det ingentvil om at han foretrakk drømmene framfor å bli vekketpå denne vemmelige måten.

5

Forsiktig gikk han gjennom den mørke leilighetenmot lyden fra ringetonen. Drømmens ubehag satt fort-satt i kroppen. Han hadde vært stengt inne i en jordkjel-ler, han lette etter åpninger, men kom ikke ut. Hjernensstille panikk. Den gryende mistanken om at kroppenhans var i ferd med å smuldre til jord. Mobiltelefonenblinket fra kommoden i gangen. Da han ikke kjente igjennummeret på displayet, trykket han telefonen mot øretog sa lavt:

«Hvem er det?»«Emil Ulvdal?»Stemmen i den andre enden hadde et illevarslende

alvor i seg, syntes han, og umiddelbart slo det ham atdet hadde skjedd en ulykke med en av døtrene, et over-fall eller en voldtekt. Han kikket opp på klokken somhang over inngangsdøren, et gammelt Smith & Day-urhvor tallene så ut som de var tegnet av en skjelvendebarnehånd. Klokken var ti over to.

«Jeg ringer fra Ullevål universitetssykehus. Faren dinhar hatt et illebefinnende,» sa stemmen langsomt, somfor å forsikre seg om at han virkelig oppfattet hvert ordhun sa.

Emil så ned på de nakne føttene sine mens han trakkpusten dypt inn gjennom nesen. Krummede tær mot detmørke gulvet.

«Viktor?»«Viktor Ulvdal,» sa stemmen.«Et illebefinnende?»«Mest sannsynlig er det et hjerneslag,» sa kvinnen fra

sykehuset.Emil var tørr i munnen: «Hva?»«Et hjerneslag,» gjentok hun varsomt.

6

Han trykket mobiltelefonen så hardt mot øret at hanet øyeblikk fikk det for seg at telefonen ville trenge seggjennom hodeskallen og inn i hjernen. Munnen åpnetseg, han skulle til å si noe, men visste ikke hva det varhan skulle si. I den andre enden lød kvinnens stemme– «Hallo? Er du der?» – og så hørte han sin egen stemmehviske det mennesker bestandig hvisker på legekontorerog i sykehuskorridorer mens de fortrøstningsfullt kikkeropp på den hvitkledde legen som står framfor dem medsin ruvende autoritet:

«Er det alvorlig?»I bakgrunnen hørte han en hvinende lyd, som fra en

kaputt maskin.«Vi skal ta noen bilder av hodet hans,» sa kvinnen fra

sykehuset. «Når vi får svaret på dem, vet vi mer.»Ville han takle dette? Farens skadde hjerne, en formør-

ket kropp i en sykehusseng, et blikk som ikke gjenkjentenoen ting. Var det sånn det kom til å bli? Ødeleggelsenav faren som han elsket så fordømt høyt. Viktor, den sje-nerte gamle fyren i kordfløyelsbukser og pullover, meddet skjelmske smilet som kunne få en hvilken som helsthardbarket misantrop til å bli bløthjertet. Var han forbe-redt? Du tar feil, ville han si. Feil nummer, feil person,feil sykdom, alt sammen er feil. Vær så snill, ikke ringmeg igjen. Jeg er ikke klar for å stå opp. Jeg har ikke kleddpå meg, og jeg er ikke voksen nok for denne samtalen.

«Kommer du?» spurte stemmen i telefonen, og nåhørtes det ut som tiden var i ferd med å løpe ut.

«Selvfølgelig kommer jeg,» sa han og la mobiltelefo-nen tilbake på kommoden. I det samme kjente han detsom en gnist ble tent og flammet voldsomt opp i hjer-nen. Slusene til en råere verden åpnet seg framfor ham.

7

På vei tilbake mot soverommet mumlet han til seg selv:«Ta deg sammen, Emil. Vær fornuftig, rasjonell.» Og såhusket han noe Viktor pleide å si til ham, som barn: Densom mister hodet, mister også seg selv.

Forsiktig lente han seg inn over Elins lune skulder isengen og hvisket:

«Jeg drar til sykehuset.»Hånden hennes på underarmen hans.«Hva har skjedd?»«Det er Viktor. Han har hatt et hjerneslag. Bare sov

videre, du. Jeg ringer deg senere.»«Er du ok?»Han nikket og tumlet ut av soverommet. Ved ytterdø-

ren stakk han føttene ned i de slitte Adidas-joggeskoeneog kjente hvor svimmel han var. Han støttet seg til kom-moden. Bilnøklene lå ikke i skuffen der de pleide å ligge.Han gikk tilbake til soverommet og begynte å lete i lom-mene på buksene som lå over lenestolen. Elins stemmei sengen:

«Hva leter du etter?»«Ingenting. Bare sov videre.»«Nøklene?»Til slutt fant han dem på gulvet under sengen. I

halvmørket der nede blinket de med en matt eleganse.På parkeringsplassen så han først ingenting, bilenes

former gled over i hverandre og han husket ikke hvorhan hadde parkert Volvoen. Over ham var lysene slukketi alle leilighetene, heller ikke den lille lykten på veggenover vaktmesterens leilighet lyste. Han sto midt ute påplassen og myste mot bilenes bakskjermer. Volvoen varparkert helt borte ved portrommet.

Nøkkelen slarket i tenningen.

8

I Bergensgata kjørte han opp på siden av et kom-munalt kjøretøy som med store koster samlet sammengårsdagens støv og avfall fra veibanen. Idet han fikkgrønt lys i krysset ved Kirkeveien, begynte han å gråte.Han kunne ikke huske sist gang han gråt – det var flereår siden – men nå sildret tårene nedover ansiktet menshan svingte inn på sykehusområdet. Hvorfor hadde ikkefaren ringt ham først? Han så for seg Viktors ansiktmens han krøp slagrammet over gulvet, mot det lilletelefonbordet i entreen.

Lyden av ilter tuting fikk ham til å løfte hodet. I et rykkvrengte han Volvoen opp på fortauet og unngikk så vidtå kjøre rett inn i fronten på en møtende varebil.

Skjerp deg, formante han seg selv. Finn en parke-ringsplass. Gå ut av bilen. Finn fram til avdelingen hvorhan ligger. Ikke kjør inn i noe. Pass deg for søppelkas-sene, for helvete! Der. Mellom de hvite stripene. Rolig ogbehersket.

Inne i heisen innbilte han seg at han hørte et kor avtynne barnestemmer som sang: Gid han lenge lenge lengeleve må – ja, gid han lenge lenge lenge leve må – ja, gid hanleeeeenge leeeenge leeeeeve må! Sangen var ikke framførtsom en bursdagssang, slo det ham, men som et rekviem.Ikke innbill deg ting nå, advarte han seg selv igjen ogkastet et blikk i den avlange remsen av et speil som hangved siden av kontrollpanelet. «Ikke gråt,» hvisket han,«og ikke mist hodet.»

Mens han satt utenfor vaktrommet på sykehuset ogventet på å få snakke med legen som hadde undersøktfaren, kom en eldre mann med rullator gående gjennomkorridoren. Mannen var kledd i en pasientkjortel somkrøllet seg i buktende folder over brystet hans. Håret

9

var kritthvitt og pistrete. Den gamle mannens blikkvar rettet mot gulvet framfor seg, mot rullatorens plan-lagte bane gjennom korridoren. Idet mannen passertestolene, stanset han og kikket ned på Emil.

«Hva er i veien?»«Jeg venter på legen.»Mannen nikket langsomt og bøyde seg ned til ham og

strøk ham over kinnet.«Ikke gråt, gutten min,» sa han trøstende.Emil kjente på kinnene sine, de var våte, men han

hadde ikke merket at han fortsatt gråt.«Jeg beklager,» mumlet han, «men jeg er ikke vant til

å være på sykehus. Det gjør meg helt uberegnelig.»«Ingen fare,» sa den gamle mannen. «Er det doktor

Jansen du venter på?»Emil husket ikke hva legen het, og derfor trakk han

på skuldrene. I noen sekunder gled forvirringen fram ogtilbake i den gamle mannens øyne.

«Jansen er en bra mann,» sa han og kreket seg nedoverkorridoren på de knoklete beina. Hjulene på rullatorengnisset mot linoleumsdekket med en svak, pipende lyd.Emil forsøkte å bremse den påtrengende lysten til å reiseseg og forlate sykehuset og kjøre tilbake til Bjølsen somom ingenting av dette hadde inntruffet.

Det tok over en time før sengen hvor Viktor lå – ube-vegelig som en voksfigur – ble trillet ut i korridoren.Emil trykket seg opp mot veggen da sykehussengen pas-serte ham. Idet han fikk øye på farens bevisstløse ansikt,senket han blikket, for det var noe fremmedartet vedplasterlappen som satt over farens venstre øyebryn, ensvart plastremse som ikke liknet et plaster, tenkte han,

10

men snarere en bit av en skitten plastpose som ved entilfeldighet hadde klistret seg til farens ansikt.

En sykepleier åpnet døren til rom nummer 314. Ruti-nert ble sengen trillet inn under det langstrakte vinduetsom vendte ut mot kirkegården. Emil stanset midt pågulvet. Hodet hans verket. I et øyeblikk sto han og kikketut av vinduet over sengen. Hvordan kunne de legge slag-avdelingen så tett opp til en kirkegård? I mørket undervinduet skimtet han omrisset av lyse gravstøtter og et litekapell.

Sykepleieren forsvant ut. Han stirret fortsatt ut av vin-duet, på en tåkedott som drev over taket på kapellet, detvar noe forheksende over dette. Forsiktig nærmet hanseg kroppen i sengen. Lente seg fram over sengegjerdetog kikket ned på den slagrammede faren. Viktor holdthaken hevet rett opp i lufta. Leppene var presset sam-men. Øynene tett lukket. Ikke mist balansen. Mister duhodet, mister du deg selv. Han så for seg at faren gikkutover et stupebrett. Stanset på kanten og kjente svikteni brettet og kikket ned i det mørke vannet. Så hevet hanhendene over hodet. Bøyde knærne. Mørkt vann. Er detdypt nok, fritt for skarpe steiner på bunnen? Det kanvære farlig. Du kan rive deg opp på steinene, få en revnei pannen slik at hjernen lekker ut.

Han la hånden på Viktors panne. Den mørke plas-terlappen over øyebrynet fikk ham til å føle seg syk. Etsted inne i Viktors hode hadde blodet stanset opp. Slikvar det. Hjerneslag. Cerebralt insult. Avlukking av blod-åren, blodtilførselen til hjernen blokkert. Nå kunne debakenforliggende områdene begynne å dø, tenkte hanoverraskende nøkternt.

Sykepleieren kom tilbake og forklarte Emil om nattens

11

hendelsesforløp. Viktor hadde anropt vakten. En ambu-lanse hadde hentet ham i Jeppes vei. Han var bevisstløsda han ble rullet inn på akuttmottaket. Først idet hanble trillet inn i MRI-skanneren som skulle måle skadeni hjernen, hadde han åpnet øynene og sagt: «Dabigatraneteksilat.» Navnet på et nytt, blodfortynnende middelsom ble brukt for å redusere risikoen for nye blodprop-per. Det var i hvert fall et godt tegn, tenkte Emil. Hanhadde ikke glemt at han en gang var lege.

Han slo kaldt vann i ansiktet fra servanten på farensrom, tørket seg nøye og gikk ut i korridoren for å finnevakthavende lege. Han stanset og trykket peke- og tom-melfingeren inn mellom øynene. Da han tok fingrenevekk, sto det en hvitkledd mann rett framfor ham.

«Doktor Jansen?»Legen ristet på hodet.«Erik Velland.»Han grep hånden til Emil og trykket den kort og

hardt.«Faren din har hatt et hjerneslag,» sa han i et tonefall

Emil syntes lød avvisende. «Det er jo ikke uvanlig for enmann i hans alder.»

Emil stirret forbauset på legen, en ganske liten, mentettbygget og atletisk mann på knapt tretti år. Legefrak-ken hans var åpen i halsen, og Emil tok seg i å betrakteden imponerende brystmuskulaturen hans.

«Hva har alderen hans med saken å gjøre?»Legen snurpet leppene sammen og kikket ned i jour-

nalen, et raskt, sveipende blikk over notatene.«Jeg kan ikke fortelle deg noe som helst før vi har stu-

dert bildene av hjernen hans. Bildene får vi en gang iløpet av dagen.»

12

«Noe kan du vel si,» fortsatte Emil utålmodig. «Kom-mer dere til å operere?»

Legen strøk hendene gjennom det gylne håret, skjøvdet vekk slik at øyebrynene som tidligere hadde skjultseg under hårluggen, nå kom tydeligere til syne. Dissemørke og uvanlig tett sammenvokste øyebrynene ga denunge legen et anstrøk av utvilsom maskulin autoritet,som Emil først ikke hadde lagt merke til. Et øyeblikkvirket det som om legen ville bekrefte spørsmålet, ellermuligens avkrefte det, men så kikket han som ved en inn-skytelse til siden, inn på rommet hvor Viktor lå utstrakt,som livløs, på sengen, og straks ombestemte han seg:

«Som sagt: Vi vet ikke ennå,» sa han, og nå haddeblikket hans fått noe kjølig og desinteressert over seg.

«Er det …,» begynte Emil og kjente at stemmen skalvav opphisselse. «Er det livstruende?»

Et nedlatende lite smil, som den unge legen selv sik-kert regnet for å være omsorgsfullt, trakk over leppenehans.

«Ethvert hjerneslag er alvorlig, særlig i hans alder. Vifår bare vente og se. Dessverre er det ikke mer jeg kan sitil deg nå. Jeg har andre pasienter …,» sa han og begynteå gå nedover korridoren.

«Hei! Jeg er ikke ferdig. Jeg har flere spørsmål!»Legen gikk uanfektet videre, treskoene klapret lett mot

linoleumsdekket.«Han var også lege en gang!» ropte Emil etter ham.Den hvitkledde snudde seg ikke.«Og dessuten elsker jeg den fyren!»

2

En uke tidligere hadde de feiret Viktors åttifireårsdag.Verdens skjønneste gamle mann, sa Emils døtre omham. Men Viktor likte ikke å bli kalt en gammel mann.Han uttalte ordet «gammel» som om det var noeobskønt, nedrig. Fremdeles gikk han turer hver enestedag. Leddgikt og reumatisme og skjelvinger plaget hamlitt, det innrømmet han, og turene ble kortere for hvertår, men han kom seg på beina og fikk stappet føttene ijoggeskoene. Han hadde en stokk, men den brukte hanikke. Ved soloppgang stavret den magre mannen segned på stien, gikk vaktsomt gjennom det lille skoghol-tet, han unngikk bakker. Blikket var like klart som detalltid hadde vært – det utstrålte noe hemmelighetsfullt,som om det hadde lukket seg inne og hvilte i det skjultemed en stolt ro. Intellektet var like skarpt, selv om kort-tidshukommelsen var blitt dårligere. Å skille dagene frahverandre var blitt vanskelig. Tiden løste seg opp. Nårvar det du var her sist? Hva var det vi avtalte? Ringtedu i går? Hva snakket vi om? Ukene ble stykket opp ibiter for ham, et forvirrende puslespill. Fortiden deri-mot var episk i sin tydelighet, og han fortalte gjerne ommorsomme tildragelser som hadde utspilt seg i en fjernfortid.

«Atrofi i Hippocampus,» sa Viktor med et tørt, selv-

14

plagende smil når han skulle forklare hvorfor han haddeså lett for å glemme dagens hendelser. «Produserer formye kortisol,» fortsatte han i det samme muntre tone-leiet som Emil etter hvert hadde kommet til å tenke påsom typisk for farens generasjon av leger. «Stressrelatert.Også gamle folk stresser, vet du, mye mer enn folk inn-biller seg. Det er frykten for død og demens. Jeg burdelære meg meditasjon.» Emil smilte. Han hadde storeproblemer med å se for seg Viktor i lotusstilling. Hanvar skeptisk til alt «New Age-babbel», og i grunnen tilØstens filosofi også. Det var ikke så galt med ham. «Tilolding å være, er jeg i ganske god fysisk form,» haddeViktor sagt til ham den morgenen han ble åttifire. «Jegtar tretti situps når jeg står opp, selv om det går ubegri-pelig langsomt. Og så husker jeg på å gå tur.» Emil villevite om det var noe han ønsket seg. Til bursdagen.

«Et par nye joggesko.»Emil så for seg et bilde av faren som beveget seg gjen-

nom en tett bjørkeskog. Han løp, men bevegelsene haddenoe uvirkelig ved seg – han kom nesten ikke av flekken– og Emil fikk det for seg at bevegelsene hans minnetom en person som falt fra en stor høyde og forsøkte åbevege lemmene i det ekstreme lufttrykket.

Emil hadde hentet Line og Nora hos ekskona, Vera,og kjørte mot Hovseter. De to jentene – tretten og fjor-ten år gamle – sang sommerens teiteste poplåter heleveien i bilen. Leken hadde raskt den ønskede effekt ogvar nær ved å bringe Emil ut av fatning. Viktor haddebodd i tomannsboligen i Jeppes vei, ved siden av fami-lien Svendsen, i trettifem år. På tross av truende skyeri horisonten satt de ute i hagen hele den kvelden – tor-denværet hadde satt seg fast i luftlaget over Bogstad

15

Camping og trakk heldigvis ikke helt ned til dem. Emilog jentene bar kjøkkenbordet ut gjennom hagedøren ogplasserte det under et krumbøyd epletre. Bordplaten varfull av riper og hakk, kjøkkenlivets hensynsløse slitasje.En lyseblå duk med bare én rødvinsflekk ble foldet ut.Line og Nora dekket på med selskapstallerkenene somViktor hadde fått av moren sin, en spinkel, rødhåretkvinne han som regel bare omtalte som «Søylen», selvom hennes virkelige navn var Siw. Viktor hadde lagetcoq au vin, hans spesialitet gjennom tretti år, og rettenvar minst like god som forrige gang. Emil så på farensskjelvende hender mens han nonchalant la porsjoner påtallerkenene. Viktor hadde alltid vært en stilig fyr, og detvar han som gammel også. Som ung hadde han studertet år i Frankrike, han hadde lært å lage coq au vin avden franske jenta han bodde sammen med i Paris, åretfør han møtte sitt livs flamme, Nina, Emils mor. Vik-tor hadde også lært noe annet av den franske kjæresten,trodde Emil, en sans for det søte livet, maten, vinen, densanselige verden. Emil hadde alltid tenkt at det haddevært en helt nødvendig kontrast til legejobbens anstren-gelser for å stanse sykdommer, sammenbrudd, kroppensforfall.

«Jeg vet ikke helt om jeg har fått det til denne gan-gen,» sa Viktor og smilte med sin sedvanlige sjenanse.Hver gang han serverte denne retten, sa han nøyaktigde samme ordene, som om det hadde funnes én perfektanledning, tenkte Emil – langt tilbake i tid – et lykke-treff hvor han hadde klart å koke den perfekte høna.Et sørgmodig smil supplerte replikken; lykketreffet villedessverre aldri komme igjen. Du koker perfekt coq auvin bare én gang i livet, å håpe på flere er bortkastet tid.

16

Gjestene smakte på den kokte fuglen og deretter fulgtehøylytte og unisone protester fra Line, Nora og Emil:

«Utrolig godt, assa, farfar!»«Fantastisk.»«Jeg har aldri smakt den så god.»Hvorpå Viktor repliserte med et lite smil: «Løgnhal-

ser.»Mens de spiste, fortalte han en historie alle sammen

hadde hørt før – om en hendelse som inntraff etterLegeforeningens årlige julefest, i 1987. Et malisiøst smildukket fram i munnviken hans mens han fortalte denvelkjente historien som Emil av en eller annen grunnikke ble lei av å høre. Historien hadde festet seg i en loop,tenkte Emil, fordi det var noe Viktor ville undersøke,som ikke lot ham i fred, og derfor fortalte han historien,igjen og igjen, kanskje aller mest til seg selv, i et slagsarkeologisk forsøk på å grave en skjult mening fram fradenne anekdoten om et fall og en skade. Jo eldre folkble, dess mer snakket de i monologer, registrerte Emil,mens hørselen sviktet, tiltok sansen for monologen somuttrykksform.

Sånn var historien: Legeforeningens leder hadde faltpå glattisen og brukket halebeinet. «Det vondeste beinetet menneske kan brekke,» humret Viktor. «Og så han,da, stakkars mann, som var så formell og skikkelig oggjennomført diskré i alt han gjorde. Dere skulle ha hørthvordan han skrek – som en vanvittig – mens han vir-ret omkring i gaten, liksom helt ute av stand til å se hvorhan var eller hva han gjorde. Hylene hans vekket halveOslo.» Viktor lo.

Jentene smilte. Line, den eldste av døtrene, spurte:«Farfar – har du et bilde av deg selv som ung?»

17

Viktor satte opp et sjokkert ansiktsuttrykk: «Ung?Jeg???»

Nora, den yngste, fortsatte: «Et foto fra den gangen duvar like gammel som oss.»

«Så ung har jeg aldri vært, dessverre.»«Ikke tull ’a farfar. Har du det?»«Hva i all verden skal dere med det? Det er ualminne-

lig rørende at dere interesserer dere for min ungdomstid– men dere må forklare meg hvorfor dere på død og livvil se et fotografi av en spinkel og keitete liten guttungemed en idiotisk frisyre.»

«Det er fordi …,» begynte Line.«Vi vil sammenlikne,» fortsatte lillesøsteren Nora.«Vi har et prosjekt.»«Et prosjekt?» sa Emil. Det hadde han ikke hørt om.«Vi skal finne ut av hvem vi egentlig likner på. Pappas

eller mammas familie.»Viktor reiste seg møysommelig.«Skjønner,» sa han. «Egeninteresse forklarer nesten

alltid alt. Bli med meg, så skal vi se om vi ikke klarer åfinne et bilde eller to.»

Tjue minutter senere kom de tilbake med et eldgam-melt fotoalbum. De stakk hodene sammen i lyset fralampen som hang i epletreet.

Og der, på en av de aller første sidene, fant de det: etbilde av Viktor som fjortenåring. Han var kledd i en kritt-hvit badebukse, 1930-tallsmote, og sto ved et stupetårnpå en strand. Det var ikke for spøk Viktor hadde beskre-vet denne guttungen som spinkel og keitete, tenkte Emilda han fikk se bildet. Og frisyren var heller ingen spøk.Jentene brøt sammen i latter, og Viktor spilte fornærmetog de lo lenge og strømmende inntil Emil lente seg over

18

albumet igjen for å se nærmere på bildet av den ungeViktor Ulvdal. Da – mens skumringen falt over hagen– oppdaget Emil noe annet på bildet – og han tok albu-met fra dem og holdt det opp mot lykten og så inn iguttungens øyne, og så tenkte han: Noe har skjedd medden gutten, det er noe han ikke holder ut, og det uut-holdelige har gjort ham blyg. Han la albumet fra seg påbordet. Viktor kikket kvikt bort på ham, faren hadde mer-ket seg det, at Emil studerte gutten på bildet så nøye. Emilgrep armen hans og trykket den og smilte til faren somfremdeles lo, men nå med et mørkt lite glimt i øynene.

«Jeg måtte bare se en gang til på den fantastiskefrisyren,» sa han, og Viktor bokset etter ham.

De bar tallerkenene inn på kjøkkenet. Nora og Lineplasserte alt i oppvaskmaskinen mens Emil laget kaffe.Etterpå satt de en time til i hagen, før det ble for mørktog rått og tordenskrallene langsomt kom nærmere, ogde måtte gå inn.

«Hvordan går det med kjærligheten, farfar?» spurteLine og kikket lurt på Viktor.

Hun visste at Viktor fremdeles var sammen med BenteViktoria Dalen – en fallert skuespillerinne med en smit-tende latter og et blikk som skamløst lovet deg all verdensfristelser. Line visste også at forholdet var «turbulent»,som Viktor pleide å si. De to var svært forskjellige; Vik-tor var reservert og lakonisk, mens Bente Viktoria mildtsagt hadde et dramatisk temperament.

Viktor lo. Han likte at jentene interesserte seg for kjær-lighetslivet hans, for han var – tenkte Emil – kry overfremdeles å ha et.

«Du vet hvordan det er,» sa han, «opp og ned, opp ogned.»

19

«Jeg synes alltid det er opp og ned med den kjærlig-heten din, jeg, farfar.»

«Du er ikke så rent lite frekk.» Han forsøkte å få tak iLines øre, men hun vred seg leende unna.

«Er det mest opp eller mest ned nå for tiden?»«Mest ned,» sa Viktor med bøyd hode. «Dama er en

hjerteløs heks. Men det kan snu fort. I morgen har jegsikkert glemt hva jeg var sur for. Plutselig er det oppigjen.»

«Det er det som er så fint med deg, farfar,» sa Nora.«Du gir aldri opp.»

«Ikke så lenge jeg lever,» sa Viktor og klemte jenteneog kysset dem på begge kinn, slik han alltid hadde hattfor vane.

Emil var enebarn. Da han var sju år gammel, forsvantmoren hans mens hun arbeidet på et Norad-prosjekt iBangladesh. Hun skulle ha reist med et innenriksfly frahovedstaden Dhaka til Chittagong, men sjekket aldri inn.Nina var meldt savnet i flere år, men ingen hørte noen-sinne fra henne igjen, og ingen visste hva som haddehendt med henne.

Han var spedlemmet, engstelig for alt og ute av standtil å skjønne hvorfor han var så redd for så mye. Guttene isjette. Vaktmesterens stikkende blikk. Om natten sto hanved soveromsvinduet sitt og myste ut på de stille veienemellom husene. Det hendte han listet seg ut og gikklangs veien når han ikke fikk sove. Enslige taxier passerteunder gatelyktene. Fra militærleiren på Huseby blinketen lampe i et vindu. Han fulgte stien inn i granskogen,og lukket øynene. Føttene hans fulgte den krokete stienover røtter, steiner. Hendene holdt han strakt framfor

20

seg. Kalde blader, greiner mot fingertuppene. Han lekteat han lette etter noe, men han visste at han ikke villefinne noen ting.

Gjennom hele skolegangen var han overbevist om atskolen var en organisasjon som var opprettet for å hindreelevene i å oppdage sannheten. Likevel oppdaget Emilspor av den uhyggelige sannheten. Det var koder overalt.På skilt. I bøker. I filmer. I reklamene, i blader. Emil lamerke til lærernes hemmelige tegnspråk, men selv omhan gjennomskuet dem, ante han jo ikke hva selve sann-heten innebar, ordlyden av den, og han kunne ikke spørre.Ingen ville forstå hva han snakket om – eller de ville latesom de ikke skjønte. Enten måtte han finne sannhetenselv, eller så måtte han gi den opp og bli som alle de andresom lot som ingenting. Uforklarlige redsler og fantasier.Barnehjernens fobier i nattemørket.

Mens han gikk på barneskolen, våknet han omtrenthver eneste natt og sto opp og gikk bort til farens dør ogkikket inn for å se om skikkelsen i sengen beveget segnok til at han kunne være sikker på at han var i live. Framtil han var tolv år gammel krøp han opp i farens seng nårhan ikke fikk sove. «Får du ikke sove,» mumlet farenssprukne stemme. Han lot seg synke ned i den varme sen-gen mens han mumlet: «Det er helt lyst i hodet mitt.»«Lyst?» spurte faren da. «Som om noen har tent opp etbål,» mumlet han. Men kort etter sovnet han med kinnetmot farens skulder. Hver morgen fulgte Viktor ham tilskolen, og hver morgen passet han på at ingen av klasse-kameratene oppdaget dem. Fikk de øye på skolebarnsom kom løpende fra blokkene ned mot veien mens degaulet noe det ikke gikk an å tyde, slakket faren av påfarten og gikk noen meter bak Emil, som om han var en

21

fremmed på trygg, anonym avstand. Verdens snillestemann, tenkte Emil ofte om faren.

Emil oppdaget tidlig at andre voksne i skjul snakketom Viktors «skjebne». Til å begynne med skjønte hanikke hva ordet betød, det lød som en sykdom. En forutbe-stemt hendelse, sto det da han slo opp ordet i et leksikon.Emil leste det om og om igjen mens hjernen hans jobbethardt med å fatte den fulle og hele betydningen av detillevarslende begrepet. De voksne snakket om det somhadde skjedd med moren, når de brukte ordet «skjebne»,det visste han. Å Herregud. Stakkars mann. For en skjebne.Men mente de virkelig at det var bestemt på forhånd, atdet allerede fra begynnelsen av – før Emil var født – varbestemt at moren hans skulle forsvinne og at Emil bareskulle ha moren sin fram til han var sju? Hvem haddebestemt det, ville han vite, en ondskapsfull og sinnssykgud, eller var det skolen? Myndighetene? Han torde ikkespørre om det, for han var redd for at hvis han spurtenoen om den nøyaktige betydningen av ordet «skjebne»,ville de ta ham vekk fra faren eller faren vekk fra ham.De ville forsvinne. Akkurat som moren. Var det ogsåforutbestemt?

Etter hvert virket det ikke som om Viktor hadde noen«skjebne» i det hele tatt, tenkte Emil. De paranoidetankene viklet seg inn i hverandre og ble ugjennomtren-gelige, og til sist løste de seg opp. Viktor ble for Emil enmann som ikke lot seg trykke ned av noen «skjebne» ogsom aldri klaget over hva han hadde fått eller ikke fått.Emil visste også at faren som lege i bydelen, hver enestedag møtte mennesker som var mye mer uheldige enndem. Kreftsyke, invalide, pasienter med dårlig hjerte ogverkende nakker og knuste knær. Mennesker med for-

22

ferdelige hosteanfall og ukjente infeksjoner. Sykdommersom var så alvorlige at de ikke kunne kureres, bare lind-res. Pasientene – slik Emil så dem for seg med sitt indrebarneblikk – var en kjempestor flokk, og hver eneste dagble de flere.