Religiøst liv i Kina · Kina, kan bistå i utviklingen av det religiøse livet i Kina. Et annet spørsmål er hvordan kan vi, med bevissthet om de varierte kulturelle realiteter,

CSJournalSt. Joseph Søstrene av Chambéry’s kongregasjon

Juni - August • År 2017 - n. 3

Fransk

Engelsk

Italiensk

Portugisisk

Norsk

Generalrådet overSikt

Hvordan lever vi enhet i mangfold?

I økende grad opplever vi nødvendigheten og skjønnheten i å gå sammen for å løse den innviklede

beskaffenheten i dagens verden. I gudviet liv, som i samfunnet forøvrig, «er ikke tiden å være ensomhets-forskere, det er tiden til å være knyttet sammen som fellesskap, og være en enhet «, sa søster Nicla Spezzati, ASC, ved avslutningen av det gudviede år.

I en verden som , takket være teknologisk og vitenskapelig fremgang ,blir stadig mindre føler vi ordens personer at vi ikke lenger kan ignorere kallet til å leve enheten i mangfoldet. Multikulturelle og internasjonale kommuniteter som er kalt til å vitne om viktigheten av fellesskapet mellom folk, raser og kulturer, er kanskje det eneste svaret som ordenslivet kan gi, til frykten for det fremmede og de nasjonalistiske barrierer i vår verden. Pave Frans oppfordrer oss ofte til ikke å innskrenke oss til et selv-sentrert gudviet liv, som bevarer

S. Mariaelena AcetiGeneral Councilor

Generalrådet

Provins/reGion/Misjon

Pakistan: Velsignet å være en velsignelse i Pakistan 12

7Den tsjekkiske republikk: “Kaire - Glede” - Økumenisk møte i Praha

9Pachmarhi: Kristne i India

5Frankrike: BOIS JOLI Prosjekt (fortsettelse)

Hvordan lever vi enhet i mangfold?

Italia: En solidaritets gave på to hjul 8

Algeria: Min Opplevelse På Un UPR-Prosessen I Geneve 11

Brasil: Frivillig arbeid med de hjemløse 6

3Solidaritet med Sør-Sudan

2Religiøst liv i Kina

4Nye Helgener

10Tanzania: Kvinner og migrasjon i en Afrikansk sammenheng

Forside

CSJournal • År 2017 - n. 3CSJournal • Juni - August 2

avstander og multipliserer forskjeller. Som vi vet, “mellom å si og gjøre, er det et hav”! Vi kan alle være enige i ord, men når det er på tide å flytte oss fra ord til gjerning, er det ingen mangel på motstand.Hva skremmer oss? Det er sikkert først og fremst vårt mangfold. Jeg lærte nylig at vi ikke har noen problemer så lenge vi snakker om “det interkulturelle.” Men det skremmer oss når vi begynner å snakke om “mangfold”! Hvorfor? Kultur refererer alltid til gruppen innenfor begrepet “mangfold, “Det er” forskjellen “som skremmer. Forskjellen berører alltid identiteten til individet, til hvem vi er, og det så mye at vi ønsker å «glatte over» forskjellen. Det gjør oss redde. I et internasjonalt klima som gir næring til intoleranse og gjenoppliver nasjonalismen til og med den innviklede beskaffenheten mellom nabolandene, derfor er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan det er mer problematisk i dag enn det var

i går, for eksempel å tenke “Europa” .Til andre tider er det den innviklende beskaffenheten i vår tid som skremmer oss, og faktisk er vår tid kompleks. Det er en tid med vanskeligheter, en tid med “fragmenterte kvinner og menn”,som alltid er i stand til å projisere. Det er en besværlig tid hvor intet svar er mer avgjørende enn et annet, men heller et skritt i en prosess som vi ikke vet utfallet på. I dette tilfellet, kan beslutningen å være forent, uten klart å se, uten å vite nøyaktig hva vi kommer til å bli , skape frykt.Men all frykt til tross , lever vi en spiritualitet som er inkarnert i vår tid og historie. Vi st.Josephsøstre, involverer oss mer enn noensinne. Som Kongregasjon gjør vi praktiske valg som fremmer enhet, valg som berører kommunitetenes liv og oss alle. Alle revurderer vi grensene til våre provinser og grensene for våre oppdrag.Det gir meg dyp glede å tro at vi

er i denne “prosessen”. Jeg tenker på den modige og fremsynte “integrasjonen av Brasil.” Jeg tenker på sjenerøsiteten og misjonær iveren i formasjons prosjektet i Frankrike, resultatet av samarbeidet mellom provinsene India og Frankrike. Jeg tror med tillit på begynnelsen av samarbeidet og nærheten som bare spratt frem mellom de europeiske provinsene. Jeg tenker på det internasjonale og inter-kongregasjonelle samfunnet i Sør-Sudan hvor søster Gracy Paul risikerer livet sitt for folket i det landet. Disse enhetens stier hjelper oss til å nærme oss felles tjenesteprosjekter, for å mestre klokt det inviklede å forvalte apostolatet, frigjøre dyrebare energier for å komme tilbake til periferiene, for å være sammen med de “minste og siste”, slik at vi kan gjenopplive misjonær ånden, å ha bedre innledende formasjon og å være en tilstedeværelse av ømhet i territorier ødelagt av konflikt.

Religiøst liv i Kina

UISG har påbegynt en rekke “uformelle samtaler” for å gi plass til nødvendige samtaler

og en utdypende dialog om saker og temaer av betydning for kvinnelige ordenspersoner. Håpet er å skape en atmosfære hvor ledere kan dele kunnskap, erfaring og spørsmål med andre som ønsker å utforske og utvide sin kunnskap om bestemte temaer i en mer uformell setting. Den første UISG-samtalen ble avholdt 7. juni på UISG-kontorene i Roma, og temaet var “Religiøst liv i Kina”. Søster Sally redegjorde

S. Sally Hodgdon ogS. Ieda Tomazini General Council

denne morgenen, og søstrene Ieda, Mariaelena og Philomena deltok sammen med over 75 søstre fra mer enn femten forskjellige internasjonale

kongregasjoner.Under denne sesjonen delte søstrene noen av deres kongregasjoners historier om tilstede værelse i Kina


før den kulturelle revolusjonen i 1949 ,som resulterte i utvisning av ordenspersonene. I løpet av de siste 20 årene har flere kongregasjoner sendt små grupper søstre dit igjen for å etablere nye kommuniteter, eller som svar på invitasjoner til å hjelpe til med dannelsen av lokale religiøse kommuniteter. Andre, som oss, tilbyr støtte og veiledning på en rekke måter.Et av spørsmålene som ble reist på junimøtet var hvordan religiøse ledere av internasjonale kongregasjoner, som bor utenfor Kina, kan bistå i utviklingen av det religiøse livet i Kina. Et annet spørsmål er hvordan kan vi, med bevissthet om de varierte kulturelle realiteter, inkludert konsekvensene av kommunismen, hjelpe søstrene i Kina med å utvikle tillit til hverandre, et absolutt viktig aspekt i det religiøse liv.

Søstre Sally og Ieda hadde nettopp kommet tilbake, fra sitt siste besøk med søstrene fra St. Joseph of Handan i Kina, to dager før dette møtet. Da vi lyttet til utvekslingen den 7. juni, ble general rådet bekreftet i vår tro på at det er behov fortsatt å finne måter å veilede og følge med søstre i Kina. De fleste av kongregasjonene begynte for 10 til 25 år siden. Det religiøse livet de kjenner, er før-Vatikanet II. De har ingen gode modeller på religiøst liv i deres geografiske områder og sliter med autoriteten og søken etter det felles gode. De fleste kongregasjoner støttes ikke økonomisk av de menigheter der de jobber, så bærekraften er et alvorlig problem for dem.For tiden er det 38 søstre i kongregasjonen til St. Joseph søstrene of Handan. Deres alder varierer fra 22 til 57. De er organisert i fire lokale kommuniteter

inkludert deres general hus som har en stor kommunitet på 12 eller flere. Syv søstre fullfører sine studier i Tyskland, Italia og Frankrike. To andre studerer i Sør-Kina og en i Shanghai. De har begynt å reflektere over å åpne en oppgave som vil bidra til å opprettholde dem økonomisk i tillegg til de små stipendene de mottar fra noen menigheter og egen klinikk.Under dette besøket fulgte vi søstrene ved å legge til rette for en discernment prosess under deres ekstraordinære valgkapittel av en ny General Forstanderinne, da deres tidligere General Forstanderinne gjennomgikk en alvorlige sykdom . Vi hadde også separate sesjoner med ulike aldersgrupper og brukte tid til å hjelpe general rådet med å organisere seg på en mer kollegial måte. I våre dager med søstrene så vi stor vekst i åpenheten og ønske om å leve sitt religiøse liv på en ny måte.

Solidaritet med Sør-Sudan

S. Ieda Tomazini General Councilor

En av de store fordelene ved å være i General Rådet er muligheten til å dele gleder, lidelser og håp med

mennesker, som noen ganger er blitt redusert til kun å være informasjon, formidlet av media. En annen gave er muligheten til å være en del av Solidaritets Rådet for Sør-Sudan, som har sitt hovedkontor i Roma, ved Den Internasjonale Union for General Forstanderinner (UISG). Sør-Sudan er et land som ligger i Nord-Afrika med en befolkning på ca 11 millioner innbyggere, og selv om landet er rikt på naturressurser, spesielt olje, er det et av verdens fattigste land.

Søster Gracy (venstre) med studenter

Solidaritet med Sør-Sudan er et prosjekt som ble født i 2004, som et resultat av en refleksjon rundt “Passion for Christ, Passion for Humanity”, (Lidenskap for Kristus. Lidenskap for Menneskeheten)

på Kongressen om Gudviet Liv. I denne anledningen appellerte Sør-Sudans biskoper til Kongregasjonene om hjelp til helse, utdanning, landbruk og sosialt arbeid, ved å forberede og styrke ledere


som mål. Insistering på forberedelse og opplæring av Sør-Sudans ledere har bærekraftig utvikling av programmer, prosjekter og prosesser som mål. Dermed unngår de avhengighet av ressurser utenfor landet. Over 260 Kongregasjoner reagerte positivt på denne appellen og har samarbeidet med menneskelige og økonomiske ressurser. For tiden er det 26 ordenspersoner fra 18 Kongregasjoner og 16 forskjellige nasjonaliteter tilstede på Sør-Sudans jord. Blant disse modige menn og kvinner er en søster fra vår kongregasjon, søster Gracy Paul fra India.Hun er høyt elsket av alle. Medlemmene av det administrative personalet snakker utrettelig om det fantastiske arbeidet som vår søster har gjort, og hennes evne til å sette seg inn i realiteten til lidelsene i det farlige landet.De konstante bombingene - hovedsakelig i grenseområdene - øker antall døde og flyktninger.I tillegg investerer den sørlige staten nesten 50% av landets rikdom i våpen, på bekostning av investeringer til utdanning og helse. Ifølge søster Yudith Pereira, et medlem av administrasjons gruppen, som ofte besøker utviklingsprosjekter i Sør-Sudan, er søster Gracy høyt elsket av folket, spesielt av jenter som er blitt voldtatt og misbrukt. De finner i søster Gracy en øm, varm, medfølende mor og følgesvenn. I en sammenheng der tillit er avgjørende, finner de i henne den støtten de trenger for å helbrede sine smerter og sår.

For å gi en idé om hele virkeligheten, er over 70% av Sør-Sudans befolkning analfabeter, et tall som er størst blant kvinner. Barnedødeligheten er høy og antall mødre som dør under fødsel er høye. Omtrent 7% av Sør-Sudan-jentene gifter seg før de er 15 år og 42% mellom 15 og 18 år. Millioner av mennesker er hjemløse, uten arbeid og uten garanti for deres rettigheter. Det anslås at ca 45% av befolkningen ikke har tilgang til drikkevannskilder. Befolkningen lider av mangel på sykehus - som i de fleste tilfeller tilbyr dårlige strukturelle

og hygieniske forhold - og mangel på helsepersonell.I uken 16. til 18. mai fant det årlige møtet for Solidaritet med Sør-Sudan sted. På dagsordenen var kallet til Kongregasjonene om å dele sine menneskelige ressurser med mennesker i nød. Har vi mot til å gå ut av våre komfortsoner og profetisk tilby våre gaver og ferdigheter for å forberede og trene ledere i dette landet? Hvordan kan vi utvikle ferdigheter i konfliktløsning for å samhandle i en så kompleks sammenheng?

Provins/reGion/Misjon

nye

HelGener

S. Glória Inês Giraldini (80) Brasil 30/05/2017S. Rose Marie Spezatto (94) Frankrike 05/06/2017S. Ann Reardon (72) USA 10/06/2017S. Letícia de Maria Alves Galvão (92) Brasil 02/07/2017S. Fidelis Thompson (83) Nirmala 16/07/2017S. Maria Ignez Miranda (97) Brasil 29/07/2017S. Dileta Flamia (99) Brasil 31/07/2017S. Marcelle Agnès Mayet (96) Frankrike 10/08/2017S. Angelina Maria Bortoloto (82) Brasil 11/08/2017S. Marie Genevieve Point (97) Frankrike 13/08/2017

Sør-Sudanesiske barn


BOIS JOLI Prosjekt (fortsettelse)

I mer enn et år har Bois Joli huset medlemmer fra Forbundet med samme navn , inkludert de 7

søstrene i kommuniteten. Den ene etter den andre ankom ,legfol som består av, (9, inkludert 3 menn) de har hatt varierte livs situasjoner : single, enker, skilte, besteforeldre, studenter (2), pensjonerte eller fortsatt på jobb som David, som forventer å avslutte salget av sin leilighet for å slutte seg til oss. Troen er variert: Buddhistene bor sammen med kristne og de ikke-tilknyttede, med stor gjensidig respekt. Et lite hus fullbyrder lokalene som er tilgjengelig for foreningen. Under et husrådsmøte spurte en av innbyggerne om det var mulig å være vertskap for flyktninger. Etter godkjenning fra Kongregasjonen ble det gjennomført: Raribian-familien, som er armensk, (foreldre og deres 2 døtre, Laura og Nune) bor i St. Joseph huset, som en del av foreningen. De ble offisielt ønsket velkommen under et måltid i mars. Noen uker senere ønsket fru Raribian å lage et måltid for oss, slik at vi kunne prøve spesialiteter fra deres land.Hver leietaker har inngått en leieavtale med et eiendomsmegler firma som sikrer ledelsen av prosjektet. Enhver er selvstendig i sin studioleilighet, men alle har fellesområder, møterom, vaskerom og strykerom, bibliotek,dagligstue samt 3 studioleiligheter reservert for våre søstres, familier og beboernes venner. Kongregasjonen, er ved lov, representert i Foreningens styre med to medlemmer .Hver måned holdes husråd hvor livet i huset blir vurdert så langt som mulig. Felles måltid hver 15.

S. Marie-Pierre RucheFrankrike

dag og beboerne kan invitere noen uten fra.Beboere ble invitert til å foreslå aktiviteter i henhold til deres smak, deres ferdigheter og deres kunnskaper om livet utenfor. Alle kan velge, fra en liste med mulige tilbud, i henhold til tilgjengelig tid og deres egne interesser, det som passer dem best. Noen av disse aktivitetene er åpne for folk fra utsiden; Hver aktivitet har en referanseperson. Blant aktivitetene er: sekulær meditasjon hver uke og åndelig meditasjon hver 15. dag; Taizé bønn hver måned; Hagearbeid i deler av en eng i nærheten av huset; Lytte til musikk hver uke i salongen; Matlagingsverksted ledet av en eller annen av beboerne i henhold til deres ferdigheter; Lære å produsere rengjøringsprodukter for hånd; Et bibliotek, som er velfylt med en beboer som er ansvarlig; Skriving / maling, foreslått av to ikke-beboer , hver første mandag i måneden. Rommene er åpne for grupper (Lotus fra fjellene, kateketer, filosofisk symposium).Hvert medlem av fellesskapet er en del av foreningen og kan som sådan delta i aktiviteter som enhver annen beboer. Oratoriet, spisestuen,

fellesskapsrommet, som er spesielt beregnet for vårt kommunitetslivt, er åpent for beboerne.Litt etter litt møtes familier med beboere med barn og barnebarn, hvis løp og latter lyder som ekko i våre vegger! Forholdet til beboerne er meget vennlig og gir en ekte åpning til verden, og for beboerne, en oppdagelse av det religiøse liv! Hva kan vi konkludere med? Det er et eventyr i møte med generasjoner og kulturer. Folk som deltar i dette eventyret, er glade for å leve i enkelhet, gjensidig respekt og tillit. Og kongregasjonen er glad for å ha åpnet dørene til et fint sted for å dele med andre St. Joseph-karismen gitt oss av Pater Médaille.

Bois Joli-kommunitet: Søstre Agnes Moussiere, Isabelle Razafiariosa, Marie-Pierre Ruche, Jacinta Jorgenson, Marie Christine Fayet, Marie-Thérèse Bonin og Pascale Peronier


Frivillig arbeid med de hjemløse

Jeg jobber frivillig med den hjemløse befolkningen i Curitiba,sammen med den Fransiskanske Solidaritets

Tjenesten, koordinert av Fransiskanske brødre. Dette prosjektet er en sosial tjeneste organisasjon for å fremme solidaritets handlinger og holdninger med de fattige og marginaliserte,og for å bidra til utøvelse av samfunnsånd og sosial inkludering.På onsdager hjelper jeg med å lage mat og serverer også mat til 60 til 80 personer som bor på gaten. En del av bistanden som tilbys til denne befolkningen inkluderer medisinsk konsultasjon med fagfolk i sosialhjelp og advokatvirksomhet, samt å tilby workshops i fotografering og hårpleie.På mandager hjelper jeg til i gjenbruks butikken, sorterer klær,og ved tilstedeværelse i lobbyen og butikken.Jeg er alltid klar over behovet for å ta vare på disse personene. Alle pengene som mottas brukes til arbeidet i Tjenestesenteret til å dekke de hjemløses behov.Det er veldig givende å tjene disse menneskene. Orienterings- og sosialhjelps teamet er meget bra. Det er imidlertid en utfordring å forstå virkeligheten og opplevelsen til dem som bor på gaten. Dette oppdraget krever åpenhet til de nye behovene som kommer fra store bysentre.Med sine egne ord uttrykte flere mennesker takknemlighet for tjenestene som tilbys av Senteret og snakker om de ulike grunnene til å leve på gaten: “Jeg var en alkoholiker, og familien min ville ikke ta meg inn; De sparket meg ut. Jeg fant Service Center, jeg sluttet å drikke og nå, som frivillig, hjelper jeg

S. Maria Ana Pinto Brasil

andre mennesker til å forlate denne livsstilen; Jeg er fra Curitiba “.“Jeg har alle mine dokumenter i orden, jeg ser etter arbeid, så langt uten hell, så jeg lever fortsatt på gaten til ting blir bedre. Jeg er fra staten Espirito Santo”.«Mine foreldre godtok ikke mitt forhold til denne fyren, så vi kom fra Paranaguá for å starte et nytt liv her i Curitiba, men vi har bare en garasje å overnatte i om natten, og selv da kommer andre og stjeler det lille vi har.”“Da jeg kom hit, var jeg veldig deprimert fordi jeg hadde bodd i fire år på gaten.

Jeg var veldig aggressiv, over og ut. I løpet av tiden har jeg endret meg. Jeg gikk tilbake til den personen jeg var før.Jeg har fått smaken på å leve igjen “.Solidaritet kommer til uttrykk i åpenhet og velkomst , ved å gi nødhjelp til grunnleggende behov, sosio-pedagogiske aktiviteter, i fellesskap, i henvisninger til kommunens sosialhjelpsnettverk og i fremme av menneskerettigheter og sosiale rettigheter. Vi fremmer også øvelsen i samfunnsånd gjennom deltagelse i offentlig politikk.

Søster Maria Ana forbereder klær til butikken

De hjemløse venter på å motta mat


“Kaire - Glede” - Økumenisk møte i Praha

Den lille landsbyen Tuchomerice i utkanten av Praha i Tsjekkia var vertskap, i midten av juni måned,

for dette årets møte med KAIRE, Jeg var privilegert ved å være en av deltakerne, som kom fra hele Europa og i fem dager dannet vi et sterkt bånd av kristen enhet. Det var en meget blandet forsamling: K., en diakon i den skotske episkopalkirken fulgte den enkle evangeliske åndelighet til Frans av Assisi, R. og I. fra den evangeliske lutherske kirke som bor ved den tysk, polske grensen og arbeider for enhet blant Nasjonene, D. er medlem av den reformerte kirken fra Sveits som er involvert i en åndelig retning spesielt for unge mennesker, EP, en diakon i Skottlands kirke, er gift og har to barn ... Z, en søster fra Madagaskar som bor i Frankrike, hun følger veien til St. Ignatius og arbeider blant de fattige i en stor by og L. en diakon i Englands kirke som arbeider hovedsakelig om natten for å få de alkohollikere og stoff avhengige bort fra gaten og tjener dem åndelig. J. fra Irland, er en katolsk søster egasjert med flyktningene og innvandrerne. Andre deltakere kom fra Italia, Slovakia og Nederland. Vertslandet, Tsjekkia, hadde kun

S. Celine Kalathoor Den tsjekkiske republikk

fire deltakere: et medlem av kongregasjonen til Jesu Små Søstre som er slovakisk og bor i en komunitet i Praha, to søstre fra St. Charles Borromeos kommuniteten som organiserte møtet og en St.Josephsøster fra Plzen. Deltakere kommuniserte og ba på tre hovedsprog: fransk, engelsk og tysk.I september 1971 møttes kvinner som tjener sine kirker som diakonisser eller vanlige medlemmer sammen med katolske, protestantiske, anglikanske og ortodokse nonner / søstre ved det økumeniske instituttet i Bossey i nærheten av Genève / Sveits. De ønsket å dele sitt dype ønske om å følge Kristus i dagens verden. De kalte deres organisasjon KAIRE, det greske ordet som engelen hilset Maria med: «Gled deg!» (Lukas 1, 28).I løpet av årene lever KAIRE sin økumeniske karisme og sin egen spiritualitet som inkluderer. Tre uatskillelige aspekter: opplevelsen av fellesskapet, opplevelsen av enheten , opplevelsen av å lytte og dele Guds ord.Møtet i Praha var først og fremst en opplevelse av at det er bare én GUD

som “sammenfatter alt i himlen og på jorden, det er i ham vi er blitt arvinger, det er Kristus som gjennomfører alt etter sin vilje “(Efeserne 1,10-11). Gruppen hadde mulighet til å møte representanter fra forskjellige kirkesamfunn som det Greske Katolske sognet, Hussitt sognet, den Ortodokse Kirken. Et høydepunkt var besøket til “Bethlehem Chapel” i Praha. Det er stedet hvor den tidlige reformatøren Jan Hus, forkynte Evangeliet på folkespråket i det 15. århundre, noe som var uhørt før. Gruppen lærte mye om virkeligheten til de forskjellige kirker i Tsjekkia.

Den engelskspråklige gruppen

KAIRE er en levende inter-konfessjonell celle av personer som er engasjerte i monastisk, eller aktiv diakon tjeneste i deres kirker og i verden.De er beveget av Ånden, til bønn for hverandre, for Enhet.

Kaire logo


En solidaritets gave på to hjul

To elektriske sykler. Dette er gaven den italienske provinsen til St. Joseph søstrene av Chambéry

ga til en gruppe på åtte Afrikanske flyktninger, som bor i to leiligheter på eiendommen i Casaletto i Roma. Flyktningene, blir tatt vare på av den lokale Jesuitt Flyktnings Tjenesten. De er selvforsynte, de har jobb og foretar innkjøp av mat på de lokale matbutikker. Det var trist å se dem slite ut skoene sine ved å gå lange avstander. Det er det som ga oss ideen å gi dem to elektriske sykler. Dette førte til en konkurranse for å skaffe penger blant kommunitetene, slektninger og venner til S. Clementina og S. Mariaelena, som i anledning av deres 25 års ordens jubileum,ga uttryk for lyst til å kjøpe to sykler til våre gjester. NGO CSJ Missioni bidro generøst til dette prosjektet ved å tilby de åtte flyktningene på Casaletto disse to økologiske transportmidlene.Syklene ble gitt 15. juni under en rask aperitiff utendørs under en løvhytte, siden det var under Ramadan, og våre islamske venner ikke kunne spise eller drikke noe før solnedgang. Hele General Rådet var tilstede, samt lederne av de europeiske provinsene, regionene og misjonene som, var samlet i Roma for et møte 16.-20 juni. Det var 16-20 personer som var i stand til å delta i denne familie begivenheten.Den italienske provinsen har tilbudt boliger til flyktninger siden 2014, etter pave Frans sitt besøk i september 2013 til Astalli Flyktningesenter, inviterte han klostre til å åpne sine dører for flyktninger. Fra den tiden har mange

S. Maria Cristina GavazziItalia

religiøse institusjoner besluttet å være vert for mennesker som er i Italia på grunn av krig og forfølgelse i deres land.Kongregations ønske om å åpne døren til flyktninger møtte behovene til et nytt og kreativt program for delvis-selvstendige innvandrere, kalt et “fellesskap av gjestfrihet”, som inkluderer våre to leiligheter i Roma. Gjennom dette prosjektet ønsket vi å støtte flyktningene i den vanskelige overgangen mellom å bli mottatt i landet og gjøre dem uavhengige for hjelp. Denne fasen i å etablere relasjoner og daglige rutiner kan være avgjørende for suksessen til integrasjonsprosessen. Derfor var vi entusiastiske for prosjektet om vertskap for flyktninger som allerede er tilstede i Italia, som har hatt nytte av et første mottak hvor de lærte språket og fikk de nødvendige dokumentene. Dette er mennesker som tar sine første skritt i arbeidsverdenen og trenger et støttesystem for å oppnå full autonomi.Siden mai 2014 har vi mottatt mer enn 14 menn og to ektepar. De fleste har

vært fra Afrika (Mauretania, Gambia, Eritrea, Mali, Senegal og Guinea), men noen fra Afghanistan også.Vår italienske provins samarbeider med Jesuit Flyktnings Tjenester i dette prosjektet, og vi deler felles mål. Selv om de er i hovedsak uavhengige av kommunitetene, har flyktningene, alene eller med sine familier, en reell mulighet til fullt ut å komme inn i kommunitetene. Samtidig, som kongregasjon, er vi blitt utfordret av flyktninges tilstedeværelse som har ført oss til å vurdere hvordan vår karisme kan hjelpe når vi står overfor denne aktuelle utfordringen.

To av flyktningene med S. Sally (General Rådet) og fire medlemmer fra den italienske provin-sen: Søstre Terenzia, Maria Luigia, Rosalba og Rafaella


Kristne i India

Biskop Raphy Manjaly, biskopen i Allahabad-bispedømmet, Uttar Pradesh besøkte søstrene i

provinsial huset i Pachmarhi, Maduya Pradesh ,der snakket han om de åpenbare fordommer mot de kristne, som særlig kom til uttrykk hos statsministeren i Uttar Pradesh, Indias mest folkerike stat . Da biskopen i Uttar Pradesh besøkte ham etter sitt valg, sa statsminister Yogi Adityanath: “Du må redusere honorarene og gjøre skolene dine rimelige også for fattige mennesker. Du må respektere alle religioner, slik at de kan respektere deg. Det burde ikke være noen konvertering fra en religion til en annen. “Det er sant at avgiftene til private skoler eid av katolske kommuniteter er utover de fattige familiers midler. Å redusere avgifter er ikke et enkelt alternativ for dem, siden de trenger penger til å betale lærerne en anstendig lønn. Utover spørsmålet om kostnad, bruker disse private skolene engelsk som undervisnings språk , mens de fleste indere snakker bare sitt lokale språk. Faktisk er det mange steder lokale mellomstore skoler for de fattige barna som er parallelle med engelskspråklige

S. Navya Neelam Pachmarhi-provinsen

Kledd i safran klær til høyre er Uttar Pradeshs statsminister. Til venstre er Bp. Raphy Manjaly sammen med de andre biskopene som sitter på statsministerens kontor.

private skolene, mens mange bispedømmer har lokale middel skoler. Kreative planer for utdanning av fattige barn er et problem som behandles av de aktuelle skolene.Spørsmålet om respekt for andre religioner og omvendelser fremmet av ministeren, er en sak fremmet av BJP, det styrende partiet i India for øyeblikket. Når det gjelder konvertering, er det viktig å innse at noen protestantiske grupper går rundt og forkynner i Jesu navn og prøver å pålegge sin tro på alle de ser. Katolikker har ingen kontroll over det. “Tilsynelatende visste ikke statsministeren (CM) forskjellen mellom katolikker og andre kristne kirkesamfunn,” sa Bp. Raphy. Videre anses kristendommen av noen å være imot indisk kultur.Forbindelsen mellom kristne og vestlige kulturer er forankret i koloniseringshistorien, som endte i 1947 med slutten av britisk herredømme. Britene var engelsktalende kristne som oppmuntret utenlandske misjonærer til å erverve land og bygge skoler. Dette førte til utviklingen av middelklassen i landet gjennom god engelsk utdanning, og som et resultat har India vært i stand til å koble seg til vesten. Det er god utdanning som har hjulpet India til å være det økonomiske landet det er i dag. I dag, selv om kristne er bare 2,5%

av den samlede befolkningen i India, eier de mange store institusjoner i landet, spesielt de kristne kongregasjonene. Så de kristne institusjonene fortsetter å ha en stor positiv innvirkning på folket i India.Engelsk er det viktigste og vanligste språket som brukes av nonner og prester hvis morsmål kan være annet. Så når de blir sendt til å arbeide i stater som har et lokalspråk, de ikke kjenner , finner de måter å utføre sitt arbeid på, selv uten å kunne kommunisere med lokalbefolkningen. Dette er en av de praktiske vanskelighetene for nonner og prester i India, som begrenser deres evne til å bli inkulturert i lokalsamfunnet og fullt ut akseptert av lokalbefolkningen.Mens kristne institusjoner gir folket i India den beste tjenesten uansett religion , hvor mange nonner og prester involverer seg i samfunnsmessige forhold, og føler seg komfortable med de indiske som tilhører andre religioner, er et spørsmål.Utfordringen for kristne er å endre sine strukturer, utarbeide måter og midler for å koble flere og flere til de vanlige folkene i landet i stedet for å forbli isolerte, som isolerte øyer i institusjonene. Dette er virkelig viktig fordi de vanlige folkene i landet forbinder kristendommen med nonner og prester.


Kvinner og migrasjon i en Afrikansk sammenheng

Den andre begivenheten i en serie med fokus på ordensliv og migrasjon i det 21. århundre

var: verkstedet: Kvinner og migrasjon i en Afrikansk sammenheng den 6.-8. Juni 2017 i Kenya Øst-Afrika. Hele opplegget var organisert av seks religiøse organisasjoner som har tilstedeværelse som frivillige NGO’s i FN i New York: Augustinians International, St. Joseph Kongregasjoner, Franciscans International, Passionists International, Sisters of Notre Dame de Namur og Vivat International (som inkluderer flere internasjonale kongregasjoner).Blant de nær 100 deltakere var S. Josiane og S. Malathi, fra Chambéry-kongregasjonen, som i dag har sitt virke i Tanzania, og S. Justine (Annecy-Kongregasjonen, FN-NGO) I solidaritet med de lange og vanskelige reisene til innvandrerne, valgte søstre Josiane og Malathi å reise over land til Nairobi, som var en vanskelig og eventyrlig reise for å komme fram til Dimesse Retreat Center.I sin åpnings tale anerkjente rektor Alfred Rotich, som representerer kommisjonen for flyktninger, innvandrere og sjøfolk, betydningen av å reflektere sammen over disse problemene med stor oppmerksomhet og å utarbeide en handlingsplan. Han understreket betydningen av Jesu ord: “Så lenge du gjør det for en av de minste av mine brødre gjør du det for meg.” Vår verden er konfrontrert med frykten og tapet av liv og hjem, som følge av konflikter og tilfeldige terroristiske handlinger. Kirkens oppdrag er de fattigste og de mest forlatte, som i dag inkluderer flyktninger og innvandrere,de som ikke har noe annet igjen enn deres mot og håp om

S. Malathi Vasogowda Tanzania

Søstre, Josiane, Justine (FN-NGO) og Malathi med tre afrikanske deltakere

engang å bidra til samfunnet. Han understreket behovet for mer forsvar og bevissthet om flyktningers og spesielt kvinnelige flyktningers situasjon.Blant de temaene som ble behandlet, var hiv / aids og migrasjon, innsats som fremmer innvandrernes rett til helsetjenester, kjønnsrettighet og rase og innvandrer rettigheter. Vi hørte også historien om Bihama Vedaste, en flyktning fra Rwanda, nå en amerikansk statsborger. Hans historie var både skremmende og opplysende da han fortalte hvordan han kjempet for sitt liv etter å ha mistet alle i sin familie under folkemordet. Til slutt kom vi fram til en handlingsplan som omfatter flere bekymringer: behovet for å trene religiøse og andre interesse senter i migrasjon og flyktningdynamikk for å bygge forsvar og effektive tjenester for innvandrere, flyktninger og ofre for menneskehandel; Inkludering av ledere fra andre religiøse

grupper og andre trosretninger i fremtidige møter; Bruk av eksisterende nettverk for å forsterke stemmer og øke synligheten for å bedre og engasjere myndigheter og andre interessenter til å hjelpe innvandrere, flyktninger og deres familier. Konferansen var en suksess på mange fronter. Den avslørte dybden av forståelse og respons fra afrikanske religiøse til migrasjon og relaterte problemer. Den oppdaterte deltakerne i nåværende migrasjonsproblemer, spesielt fra det afrikanske perspektivet. Den fremskaffet måter å forbedre grasrot svar og lokalforsvaret ved hjelp av våre nettverk for å styrke sivilsamfunnets forsvars mekanismer i globale migrasjons- og styringsprosesser. Det var en milepæl i å etablere et nettverk som er klar til å bli en plattform for handling av religiøse grupper og partnere som er opptatt av spørsmål om migrasjon og utvikling i Afrika.


Min Opplevelse På Un UPR-Prosessen I Geneve

Sammen med søster Graziella fra den italienske føderasjonen hadde jeg gleden av å delta i Universal

Periodic Review (UPR) i Genève i begynnelsen av mai 2017. Det var en stor opplevelse.Generelt vil jeg si at Universal Periodic Review er et “godt verktøy” med både “forsiktig og sterkt press anvendt konstruktivt” og en skole med fred og gjensidig respekt for nasjoner og for hverandre. Det er også en skole for oss , St. Josephsøstre. Jeg tenkte, etter presentasjonene og debattene, våre kommuniteter ville være vakre hvis de også levde, “denne broderlige korreksjonen” mellom stater!Som St. Josephsøstre i FN har vi valgt å delta og bidra til altomfattende endringer i forhold til problemene som påvirker vår verden, og spesielt de som skader mennesker og ignorerer deres verdighet. Derfor må vi utvikle planer for konkrete tiltak for å styrke evnen til våre søstre, i utgangspunktet i de forskjellige landene og kontinenter, til å forstå og å begynne å virkeliggjøre anbefalingene fra UPR. Denne forståelsen og kunnskapen vil føre til, håper jeg, et positivt samspill mellom våre søstre og NGO i FN. Frivillige organisasjoner er ansvarlige for samarbeid med andre for å sende inn kommunikasjon i omfanget av UPR, og med de som er ansvarlige for beslutningsprosessen i utarbeidelsen av nasjonale rapporter.Vår tilstedeværelse i FN kan hjelpe oss med å leve vårt kall og karisme som St. Josephsøstre , fordi arbeidet i FN består i hovedsak av

S. Jeannette Londadjim Saint Joseph Institute, Algeria

“relasjoner og kommunikasjon.” Denne “lille skissen” i hjertet av samlingen av Nasjoner, har fått oss til å søke teknisk og annen støtte fra Kontoret for Høykommissariatet for Menneskerettigheter og fra andre NGOer. Dette er en konstant, levende bevegelse av “den dobbelte foreningen” i en figurativ forstand, så vel som i reell og konkret forstand (person med person, oss selv med Gud, men også med den høyere myndighet i vårt land eller FN ).Kort sagt, det var en stor opplevelse som gjorde meg oppmerksom på omfanget av oppgaven innen rekkevidde og de mange utfordringene vi står overfor, hvis vi virkelig ønsker å delta i gunstige og varige forandringer for vår verden, men også for landene der vi befinner oss i i verden.

UPR er en prosess som hvert fjerde år undersøker neskerettighetssituasjonen

i hvert av FNs 193 medlemsland. Dokumenter

utarbeidet for hvert land som er omtalt, inkluderer

en nasjonal rapport utarbeidet av landet

som er gjennomgått, informasjon utarbeidet av

FNs høykommissær for Menneskerettigheter og informasjon utarbeidet

av organisasjoner som er ansvarlige for beskyttelse

og for å fremme menneskerettighetene i det

landet.

RedaktøR

Barbara BozakAndréia Pires

GRafisk desiGn

Andréia Pires

OveRsettelseR

Agnès MoussièreCristina Gavazzi

Joyce BakerMargherita Corsino

Maria Elisabete ReisMarie-Kristin Riosianu

Marie-Pierre Ruche

distRibusjOn

Rossella Galli www.csjchambery.org

e-pOst

[email protected]

CSJournal • Juni - August 12

Velsignet å være en velsignelse i Pakistan

I Pakistan for tiden , tjener vi St.Josephsøstre mennesker på forskjellige måter gjennom vårt uselviske

engasjement for å etablere Guds rike. Det er bare med ekte kjærlighet og medfølelse at vi kan begynne å reparere det som er ødelagt i verden. Vi er velsignet ved å være en velsignelse for andre, og tror at Gud vil fortsette å fylle våre liv med umåtelig kjærlighet, glede og fred.Ledet av vår karisme,arbeider vi på forskjellige måter i Quetta, Balochistan, men med et spesielt fokus på kvinner. Grunnet på det faktum at kvinner ikke er mindre enn menn, men står hånd i hånd med menn for å spille sin vitale rolle i samfunnet, arbeider vi for å styrke kvinner på flere måter. Å nå ut til de mest marginaliserte og trengende, informerer vi disse kvinnene om deres rettigheter og lærer dem ferdigheter slik at de kan hjelpe til med å støtte sine familier. Gjennom større bevissthet om deres rettigheter og plikter har mange isolerte kvinner lært hvordan de kan bli effektive medlemmer av vårt samfunn. Vi hjelper også disse kvinnene på sy sentre hvor de lærer nye ferdigheter som gir dem muligheter til å forbedre seg selv og samfunnet.Gjennom ulike programmer og seminarer oppfordrer vi menneskene og hjelper dem til å vokse i selvtillit for å bli personer med liv og følelser. Dette inkluderer å leve i Guds nærhet, da det fører til rikdom for seg selv og for andre. Det overordnede

S. Sumaira EmmanuelPakistan

målet i vårt liv er å dele livet i overflod med andre. Vi tror at vi er kalt for å fremme Guds vilje gjennom hele vårt vesen, da Guds velsignelser til oss ikke er ment å stoppe med oss, men å nå andre gjennom oss. Dette gjør vi ved våre bønner,ved å gi tid, talenter, energier, støttende hender, kjærlige ord, gode gjerninger, sympati, hele oss selv for andre.Dette oppnår vi når vi besøker familier, og ved vår karisme som arbeider i oss og hjelper oss til å gjenforene ødelagte familier og lære forsoningens verdier. Dette er bare en måte som vi er kalt til å være med de fattige og marginaliserte på

samfunnets periferier.Å være en velsignelse for andre er utfordrende, men verdt innsatsen,vi lærer av våre feil mens vi streber etter å være en stemme for de stemmeløse på dette område.

Kvinner i sysenteret

Undervisning av kvinner under et seminar

Documents

Religiøst liv i Kina · Kina, kan bistå i utviklingen av det religiøse livet i Kina. Et annet spørsmål er hvordan kan vi, med bevissthet om de varierte kulturelle realiteter,