1

Reiret i Osa Av Ingunn Eriksen

I ei lita bygd finnes det et stort kunstverk — Stream Nest. Forventningene mine er høye når

jeg nå drar helt fra Oslo for å ta det i skue. Jeg har hørt at det finnes turister som valfarter hit

år etter år for å oppleve det. Nå er det min tur.

Bygda jeg besøker heter Osa og befinner seg i Ulvik kommune innerst inne i

Hardangerfjorden. Høye, vakre fjell slår ring om de 35 menneskene som bor her fast.

Jeg har sett bilder av Stream Nest da den stod i Hamar under vinter-OL i 1994 og Paralympics

samme år. Den er unik på mange måter: Det er den første skulpturen til kunstneren som

fremdeles består hele tolv år etter oppførelsen. Ingen av hans andre kunstverk har stått mer

enn to-tre år. Det er den eneste skulpturen hans som er akkompagnert med spesialskrevet

musikk. Til historien hører også med at det pågikk en folkeaksjon i Hamar for å bevare

Stream Nest etter OL. Da den ikke førte fram, reddet Osa-mannen Karl Sandøy og Stream

Nest-musikeren kunstverket fra den visse død, og gjenoppreiste skulpturen her på Vestlandet.

Nå er jeg spent på om den vil bevege meg slik den har beveget andre.

2

OL-skulptur som synger på siste verset?

Jeg står på gressplatået på Stream Nest-eiendommen og titter ned på skulpturen. På netthinnen

har jeg også bilder av kunstverket slik det så ut da det stod i Åkersvika på Hamar under

vinter-OL. Skulpturen struttet da friskt og ungdommelig med tømmerstokkene pekende ut i

været, ikke ulikt et pinnsvin. Nå minner redet mer om en ærverdig, gammel dame. Litt sigen,

nedsunket. Den er i forandring og forfall. Jeg speider etter bekreftelse på førsteinntrykket

mitt: Bark som faller av, tømmerstokker som er morkne og brukket. Det har grodd mose på

både stokkene og mursteinene. Gress, geiterams, bringebærbusker og småtrær har slått rot inni

kunstverket og dekker det til.

Sakte oppdager jeg det, og det er regnet som gjør det. Fuktigheten får tømmerstokkene til å

gløde i varme, brune nyanser. Regndråpene fukter mosen på stokker og murstein slik at den er

dyp grønn. Mursteinene selv er varm terrakottarød.

Ut fra skulpturen kommer dype, langtrukne og melankolske tubatoner. Musikken veksler

mellom å være majestetisk og mystisk. Fjellene rundt ruver. Fossen durer. Samtidig er det

merkelig stille. Inni meg.

3

Japaneren som vil fylle tomrommet

Alle kunstverkene han lager er av tømmerstokker og teglstein. Bundet sammen av ståltråd.

Jeg stiller meg spørsmålene: Hvorfor tømmerstokker, og hvorfor teglstein? Flere dager etterpå

forstår jeg at spørsmålene er irrelevante. Jeg blar andektig i en fotobok om kunstnerens

utstillinger, ”The best selection of contempory ceramics in Japan”. Takamasa Kuniyasu

forteller i forordet at i vår moderne tid har alt blitt relativt. Verdiene våre er relative.

Vitenskapen er relativ. Vår gudetro har blitt relativ. Det eneste håndfaste som står igjen er

kroppen, formen. Og det er formen han dyrker, og dyrkelsen fører til at det er størrelsen på

reisverkene som er mest betydningsfullt. Og hva passer da bedre enn å gjøre kunstverkene

digre som trær? Reiret er hele åtte meter høyt på den ene siden. Og så stort må det være når

”gallerirommet” er naturen og fjell som strekker seg 1200 meter opp mot himmelen som

”gallerivegger”

Slik jeg tolker det jeg leser, så er det en forskjell på livsanskuelsen til kunstneren og meg. Der

jeg ser rom, opplever kunstneren tomrom. Takamasa ønsker å eksperimentere med hvor stor

plass av tomrommet han kan bruke før kunstverket har trengt seg inn i ”rommet”. Grensene

mellom tomrom og rom er lettest å oppdage når japaneren bygger sine skulpturer innendørs.

Jeg titter på bildene fra utstillingen ”Return to Self”. De uroer meg. Tømmerstokkene er

påtrengende. Han har kommet for nær ”rommet”. Jeg får knapt plass i mitt indre rom.

4

Musikeren som ville fylle Stream Nest

Som den første, og foreløpig eneste, har tubaisten Geir Løvold komponert musikk til

Takamasas skaperverk. Hvordan han kom på idéen er ikke lett å gjøre rede for. Kanskje var

det redets runde form som tillater den å romme musikk? Var det at musikeren så et tomrom i

redet, slik skulptøren så et tomrom i rommet, og som førte til at kunstneren og musikeren fant

hverandre? Geir Løvold fylte Stream Nest med sin musikk kontinuerlig hele døgnet gjennom

høytalere plassert skjult i redet da skulpturen sto på Hamar under OL og Paralympics. Nå

toner den samme musikken her i Osa.

I CD-coveret til musikken står det skrevet at Løvold oppfatter formen på kunstverket som

harmonisk, men også dramatisk. Han assosierer Stream Nest med en tung, sakte og evig strøm

med stor kraft. Musikken endrer seg med vær og vind. I skarpt og tørt vær virker musikken

lysere enn i tåke og regn. Snø toner ned musikken som en sordin, en musikalsk lyddemper.

Musikken høres forskjellig ut på forskjellige kanter av skulpturen.

I Osa kan musikken gjalle mellom fjellene som ekko. Under mitt opphold er det regn, og

tåken siger fløyelsmyk over fjellkantene. På det mest regntunge blir musikken i mine ører til

en mystisk og vakker tåkelur, som synker og stiger og skaper sinnsro i meg. På mange måter

blir de langsomme tonene både kunstverkets og naturens sjel.

5

Tømmeret

Stream Nest er bygget opp av 3.000 tømmerstokker. Løvold forteller at han lot seg inspirere

av Rolf Jacobsens dikt om tømmer da han skrev musikken til reiret:

”For det er en stor fred i tømmeret / og et stort lys i det / som kan skinne langt inn i

kveldene.”

Og videre: ”Det er de store elvene som tar sig av det. / Er det en elskov mellem treets kraft og

vannets. / De fører det sakte rundt store nes i en stille rytme / som minner om dans.”

Harmonien og de sakte bevegelsene til tømmer i en doven elv står til det gedigne kunstverket.

Det er som om man kan se bevegelsene i og rundt redet, og hvordan ”strømmen” har virvlet

tømmeret sakte sammen i to spiraler som går i hver sin retning. Reiret er egentlig formet som

to reir, et stort og et mindre. Det største reiret får frem mindreheten i det ”lille” reiret og det

”lille” reiret understreker storheten i det største reiret.

6

Teglstein

Teglsteinene i Stream Nest er fascinerende på minst to måter. For det første er ingen av dem

identiske i farge. Men det mest iøynefallende er måten teglsteinene buer redet som to runde

katedraler og strekker spiralsidene i høye stabler som er tilsynelatende klare for å rase

sammen. Takamasa har hatt en spesiell baktanke med bruken av steinene. For han finnes det

ingen Gud, og dermed heller ingenting som holder verden sammen. Det er derfor han vil at

det skal se ut som om de 23.000 teglsteinene i kunstverket ligger løse. Kunstneren har fått til

illusjonen om manglende feste ved å legge steinene slik at ingen dem på noen som helst måte

ligger i rette vinkler. Teglsteinene stikker nøye beregnet ut i hver sin utradisjonelle retning,

som om de er stablet tilfeldig opp. Selv ser jeg ikke spor av noen av de åtte tonnene med

mørtel kunstneren og hans 30 medhjelpere har brukt til å reise byggverket.

7

Kunst, musikk og natur i et grep

Stream Nest griper meg. Skulpturen alene er fullendt.

Musikken alene er fullendt

Naturen alene er fullendt.

Men til sammen gir kunstverket slik det står som et gedigent musikkanlegg plassert mykt

nede i et søkk blant ruvende fjell og fossefall,

en opplevelse av at alt er noe mer og større enn seg selv. Akkurat her jeg står er det lett å

tenke at vi har en iboende kraft som frigjøres ved andre krefter.

Samtidig er det åpenbart at skulpturen er underlagt naturkreftene. Den forandrer seg fra år til

år og vil til slutt gå i oppløsning. Skulpturen Stream Nest har overlevd mange flere år enn det

man trodde var mulig. De siste årene på ”overtid” gjør at nåværende fokus ikke bare er på

hvor storslagen turistattraksjonen er, men også på om det er i år det kommer en vinterstorm

eller tungt snøfall som får skulpturen til å rase sammen for godt.

Musikken påvirkes også åpenbart av naturkreftene når spilles ute i det fri i skulpturen, men

spilt alene er den konstant og uforanderlig og vil overleve redet. Fjellene rundt oss virker

evige. Samlet sett gir kunstverket med sin plassering tanker om eget levd liv, det foranderlige,

forgjengelige og fornemmelsen av noe evigvarende.

8

Rommet og tomrommet

I flere dager og uker virker Stream Nest i meg. Jeg tenker på kunst og musikk som et

universelt språk. Jeg tenker på fargespill, vær og vind.

Men mest av alt er jeg oppslukt av grensen mellom rom og tomrom. Jeg går i Oslos gater og

titter på åpne plasser og smale smug. Jeg forandrer ikke syn: Jeg ser tomme rom, men ikke

tomrom.

Men noe annet har skjedd med meg. Jeg undret meg først over om Stream Nest var OL-

skulptur i forfall. Jeg har kommet fram til at skulpturen står stødig etter tolv år, kanskje

vakrere enn noensinne. Det er noen av mine holdninger som står for fall. Når jeg nå går inn i

et rom, så har jeg begynt å spørre meg selv hvilken plass jeg skal oppta. Skal jeg ta liten plass

eller stor plass? Skal jeg ta større plass enn det jeg mener er stor plass? Hvem er jeg dersom

jeg nesten fyller hele rommet? Hvor liten kan jeg gjøre meg og fremdeles være synlig, og

hvor stor kan jeg være uten å krenke en annens intimsfære? Våger jeg å trekke til meg større

oppmerksomhet enn jeg hittil har gjort i livet mitt?

9

For skulptøren er størrelsen det viktigste ved kunstverket, men Stream Nest er mer enn det.

Stream Nest er kontinuerlig musikk. Musikk døgnet igjennom på Hamar, fra morgen til kveld

i Osa. Musikk som nådde gatene og kveldsdynene til bybeboerne, og som nå kan høres langt

opp i fjellene. Stream Nest utfordrer meg: Hvor mye, hvor kraftig og hvor lenge våger jeg å

bruke røsten min. Hvor stor plass lar jeg stemmen min få? Det går en skjelving gjennom meg.

I løpet av året som kommer vokser jeg. Til våren drar jeg til Osa på nytt

– større, sterkere og tydeligere.

Kilder: Kuniyasu, Takamasa: The best selections of contemporary ceramics in Japan, Kyoto Shoin Co. Ltd, Kyoto, 1992 Løvold, Geir: CD-cover Stream Nest 1994 www.tuba.no lesedato: 01.10.2007 Samtaler med Geir Løvold september-oktober 2007 Foto s. 1:, Ukjent, Osa Foto s. 2, 4, 5, 6, 7: Ingunn Eriksen Foto s. 3: Takamasa Kuniyasu, Fra utstillingen Return to Self, 1988. Kaneko art Gallery, Tokyo,