4

Prins Neoog

Solporten

AvNina Regine Aasvang

2016

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2016

ISBN: 978 82 93349 34 1

Trykk: Livonia Print, LatviaPapir: Holmen Book Cream 1.8 - 70g

Omslagsdesign: Digit Asia ASSats: jummel designstudio

Satt med Adobe Garamond Pro 12/17

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven

eller inngåtte avtaler om kopiering.

UNGDOM

5

Til Benedicte og Elin

6

7

Kapittel 1

Et sverd hogg gjennom luften og traff nesten målet. Solen gav gjenskinn i den skinnende sorte pelsen til to identiske, travende hester, så like at de var som et speilbilde av hver-andre. Hestene pustet og peste, hoppet over et høyt gjerde, bråsnudde så steinspruten stod bak dem og greide så vidt å galoppere unna det huggende og nådeløse sverdet. Foran hestene, høyt over bakken på en balkong, stod en mann. Den røde kappen hans flagret lett i den milde brisen. Idet krigshestene for forbi ham, hoppet han ned, raskt nok til å havne på ryggen til den ene sorte hingsten. Den steilet da vekten økte, men føreren satte bestemt to ben hardt i siden dens, grep tak i manen og red videre i rask galopp. Steinsprut og støv virvlet opp bak dem. Raskere og raskere red den mystiske føreren, og ved siden av fulgte den andre hingsten i samme forrykende tempo. Bakken hevet seg og en åskam kom til syne under den blå himmelen. På åskammen stod det tre mørkkledde soldater. De truet med skarpe sverd, men rytteren slo til så raskt at de ikke enset hva som skjedde. Sverdene ble slengt opp i luften, og havnet klirrende på marken et stykke bort. Gress sprutet til sidene og soldatene ble slått til bakken av hestene som

8

kom dundrende mot dem. Med solen i ryggen stanset den fremadstormende, til stor jubel. Han bukket for tilhengerne sine og kløv ned fra den stolte hingsten. «Bravo, bravo!» skrek en jentestemme fra sidelinjen. Hun stod lent mot et tre like ved, og tok noen skritt frem for å applaudere rytteren. De bladgrønne øynene hen-nes hadde samme farge som treet over henne, og det brune håret gjorde at hun gikk nesten i ett med skyggen av treet. «Nåja, du kunne vært raskere, men ikke verst til å være en pompøs svekling», sa Brad, en av de andre tilskuerne. Det røde håret hans strittet mot himmelen, de kastanjebrune øynene virket å gløde i solen. Det varme været hadde fått ham til å kle av seg, og den muskuløse kroppen var blank og skinnende av svette. «Prins Neo!» ropte en buldrende stemme bak dem. Rytteren med den røde kappen, prins Neo, gikk med lange skritt mot stemmen. Det halvlange blonde håret svaiet lett da han beveget seg, kroppen var muskuløs etter timer med trening, og de dype blå øynene strålte mot Major Bry-ne, mannen han gikk i møte. Majoren var en kraftig mann med et stort smil, og sort, lang bart. Drakten hans var mørkeblå, og akkurat som Neo bar han de tre gylne soler på brystet, noe som viste at de var menn av rang. Men i motsetning til Neo var hans av sølv, mens prinsens var av ekte gull. Majoren sto på en liten høyde der han hadde utsikt over det meste. Bak dem lå slottet, det badet i et gryende morgen-lys som fikk det til å virke enda større enn det i realiteten var. Han betraktet Neo nøye da han kom gående. Med en dyp

9

og nesten brummende stemme, sa han: «Bra, bra! Men …», la han til, «det kan alltid bli bedre!» Soldatene, som hadde prøvd å stoppe Neo med sverdene sine, reiste seg vaklende opp. Det hadde kun vært en øvelse, men de var allikevel mørbanket alle tre. «Du er så flink i alt, Neo. Tenk så heldige vi er som har deg.» Jenta smilte og neide foran prinsen. «Angela da!» utbrøt Brad. «Som tronarving har de jo lært ham opp siden han ble født. Jeg kunne vært like flink om det var meg som var en kongelig. Det eneste spesielle med Neo er at han kan ri to hester samtidig, og vi vet jo alle at Vincent og Aron ikke er vanlige krigshester.» Brad klappet Vincent på flanken, den svarte hingsten svarte med å bite. Brad trakk den verkende hånden til seg med et oppgitt blikk. Vincent knegget og Brad kunne sverget på at han moret seg på hans bekostning. «Nei», skøyt Neo inn, «de er så visst ingen vanlige hes-ter. De er tvillinger med uatskillelige bånd seg imellom. All-tid må de være sammen, og med dem har jeg kunnet gjøre triks ingen andre har kunnet før meg!» Neo klappet hingsten på nakken. «Og de adlyder bare meg, så ikke prøv deg på noe, Brad.»

Neo snudde seg mot major Bryne for å prate om videre tre-ning. Major Bryne var leder av den kongelige hær og hånd-plukket av dronningen selv. Han skrøt lite av seg selv, men Neo visste at majoren var den beste læreren han kunne få. En mild bris omsluttet menneskene på sletten. Våren hadde akkurat sprunget ut og nyutsprungne blomster farget det vakre landskapet til et nesten magisk bilde. Selv hestene

10

så ut til å nyte den flotte dagen. Allikevel ble han var en skyg-ge som for over majorens ansikt. Var det noe galt? Han slo uroen fra seg, og sa: «Neste trening vil jeg at du skal møte meg med en enda større andel av hæren, major. Er det oppfattet?» «Du lærer, prins, men du må ikke bli hovmodig. Vil du miste motet allerede før brystet ditt er dekket med hår?» Neo rødmet, han likte aldri å bli minnet på at han frem-deles var ung, en gjenganger i Brynes strategi for å få det slik han selv ville. Det trakk kjølig. Neo trakk kappen tettere rundt skuld-rene. «Ser visst ut til at været skifter. Major, tror du vi rekker en …» Neo stoppet opp, betraktet lysspillet som nå fargela ansiktet til majoren i mørkets parlør. «Ser ut som solen takket tidlig for seg i dag, hva tror du, prins?» «Ingen skyer? Allikevel trekker det kaldt?» «Bra observert, Neo. Tror du ikke jeg har lagt merke til solens mørke bror farger ansiktet mitt?» Både majoren og prinsen så opp. Himmelen var frem-deles strålende blå, helt uten lodne dotter av hvit bomull. Aron vrinsket lavt, Neo klappet ham og hvisket beroligende i hingstens øre, og Aron prustet ut, et langt sukk. Soldatene virket også urolige, de så seg forvirrede omkring. Majoren betraktet dem med en dyp rynke i den værbitte pannen. Aron gikk nervøst frem og tilbake. Neo tok tak og slet med å holde han rolig. Vincent var ikke bedre, snart vrinsket de to hingstene i kor, og sparket opp små tuster med grønt gress. «Aron, Vincent. Ro dere ned!» Ordene til Neo fikk dem

11

til å steile opp mot himmelen. Majoren trakk seg litt unna. Soldatene stilte seg bak majoren, men de pratet lavt sam-men. Det hang en merkelig følelse i luften, en følelse av noe som skurret. En varm og behagelig vårdag kunne da ikke endres så plutselig uten det minste forvarsel? Hestene var nå så urolige at det hvite i øynene kom tydelig frem. De sprang i ring rundt hverandre. Neo ga oppå roe dem, kanskje de var bitt av et insekt?

En av soldatene ropte og pekte bakenfor de opprørte hes-tene. Alle stirret. Noe nærmet seg. En mørk skygge la seg over landskapet. Veldige vingeslag kunne høres over dem. Neo så opp. Hva var det som så uventende hadde mørklagt den lille dalen, som fikk nakkehårene til å reise seg og nupper til å vokse frem på huden? Noe uvirkelig og stort blokkerte for solen. Selv lukten virket annerledes. Vinddrag fra den nyankomne sendte slag av luft og fylte dem med angst. Lik dødens klo bredte den seg ut og lot dem alle skue dens velde. Over dem, høyt der oppe, beveget den seg videre gjennom luftrommet. Den var sort som ibenholt, med glinsende skjell til hud og et hode så stort som et lite slott. Neo visste instinktivt hva han så. Alle i kongeriket kjen-te til myten om Den Sorte Dragen, men ingen hadde noen gang tidligere sett den. Nå svevde dragen rett over dem. Med enorme vinger som lot til å bringe med seg et tungt teppe av mørke, og klør store som trær, fløy den i retning mot slottet. Neo grøsset og stod som lamslått av synet. Soldatene og major Bryne stod også som fjetret og stirret på dragen ingen

12

av dem hadde trodd noe videre på, men som sagnet om all-tid hadde skremt dem i mørke nattetimer da de var unge. Neo rev seg løs fra synet og ropte til major Bryne og hans soldater at de skulle følge etter. Selv tok han tak i manen til Aron og hev seg opp. I full galopp red han etter den flygende terroren, men Den Sorte Dragen var raskere. Med gru kunne han se at den landet innenfor den kongelige residens, inntil nå, trygge murer. Aron galopperte hva han maktet, og svette og fråde stod ut av munnen på ham idet de nådde de ytre portene. Noen årvåkne soldater fikk så vidt åpnet de store portene av massivt tre, slik at Aron smatt innenfor den lille glipen, og kunne galoppere videre uten å stanse.

Noen skrek, et lyn flerret himmelen i to, og bakken begynte å riste da Den Sorte Dragen landet ved hjertet av slottet. Neo så at morgensolen fremdeles lå over slottet, men nå så den mer ut som et brennende teppe. Var det nå han ville få bruk for sin intense trening? Var han klar? Aron sakket farten, redd for den skjelvende bakken, men Neo satte bena enda hardere i siden hans. Et bulder hørtes over hele Dagonia idet Neo passerte de indre slottsmurene, der den veldige hovedporten allerede sto åpen. Den Sorte Dra-gen hadde landet like foran slottet. Neo hev seg av Aron og stanset et øyeblikk for å ta Den Sorte Drage i nærmere øyesyn. Aldri hadde han sett et så stort dyr, så skremmende i størrelse at han ikke trodde et våpen ville gjøre nevneverdig skade. Men dragen virket da merkelig rolig? Hadde den bare lagt seg til her ved slottet?

13

Neo holdt en hånd over sverd sliren, klar til å hugge om dragen skulle angripe. Dragen forble liggende. Halen svaiet nonchalant frem og tilbake, som om den ikke brydde seg om omverdenen. Ikke engang så mye som et blikk verdiget den Neo. Men den så heller ikke ut til å ha forårsaket bulderet han nettopp hadde hørt? Og hvor ble det av soldatene som hadde ridd rett bak ham? Hvor var alle vaktene som skulle passe på portene, og de som nettopp hadde åpnet for ham? Ikke en sjel var å se. Neo grøsset og stormet mot tronsalen, der han visste at hans kjære mor og far befant seg. Noe uvanlig svevet i luften rundt ham. Tåke, tenkte han, men usynlig for det blotte øye. Han kjente den kalde, fuktige luften som kom av en tett dis, men over ham skinte solen. Ifølge sagnet hadde dragen som oftest en fører, kunne det være derfor han følte denne økende uroen? Og ganske riktig, ut av den lange gangen som førte opp mot tronsalen kom en høyreist skikkelse løpende, med en sort lang kappe flagrende bak seg. De stod i sterk kontrast til hverandre. Neo med sitt lyse hår og knall røde kappe, og den fremmede med sort kappe og mørkt hår. Neo snudde og løp etter ham, bare for å se skikkelsen bestige Den Sorte Drage. «Stopp!» ropte Neo, dragen svarte med å sende ild mot ham. En kule av ild traff en del av Neos røde kappe og ødela en flik av den, før han fikk slukket brannen med noen heftige tramp på bakken. Neo kunne sverge på at han hørte en latter idet han

14

kikket opp, klar til neste fremstøt, men overraskelsen hadde kostet ham dyrebar tid. Brannen var slukket, men angriperen hadde gjort retrett. Noen voldsomme vingeslag og Den Sorte Dragen og hans mystiske fører ble mindre og mindre, før det eneste som var å skimte var en liten sort prikk langt bortenfor ho-risonten i det fjerne. Neo kjente den vemmelige følelsen sni-ke seg innpå igjen, hev seg rundt og stormet inn mot tron-salen. Bak ham bygget mørke og truende skyer seg opp over horisonten.

Inne i tronsalen ble Neo møtt av et underlig syn. På bakken foran ham lå slottsvaktene spredd utover. De var ikke døde, men ingen av dem svarte ham når han snakket til dem. Hva hadde skjedd? Hvor var mor, dronningen? «Hallo! Kan noen svare meg?» Men det eneste svaret han fikk, var ekkoet av hans eget rop. Neo hastet videre og forbi den store tronsalen, og ma-nøvrerte seg inn bak de kongelige stolene, der det skjulte seg et rom. Han åpnet døren, og løp inn i Solrommet, som var hemmelig for alle utenom de av kongelig byrd. Kun en kongelig med nøkkel og amulett hadde tilgang dit. Det var der Den Magiske Kulen lå. En Magisk Kule, som gjennom tidene hadde holdt Sol-porten stengt, en enorm og utsmykket todelt dør som skilte den lyse delen av Dagonia fra den mørke. Sagnet fortalte at uten Den Magiske Kule ville Dagonia falle i ondskapens mektige klør, og monstrene ville ta over hans rike. Nå sto døren åpen, kanskje hans foreldre, kongen og

15

dronningen, allerede hadde gjemt seg der inne? Neo gikk sakte inn, med sverdet høyt hevet. Han var parat til å hugge, men fienden var borte. Neo skalv allikevel av synet han ble møtt med. Rett innenfor lå dronningen gråtende på gulvet. Neo kastet seg ned og tok moren varsomt i hånden. «Hva har skjedd? Hvordan klarte noen å komme inn hit?» Dronningen så på ham med røde øyne. «Sort magi», svarte hun. Øynene hennes var rødsprengte av gråt. Bak henne, lig-gende på gulvet, kunne Neo se faren, hans nærmeste rådgiv-ere og flere av vaktene. Var de døde? Nei, da Neo gikk nær-mere kunne han se at de pustet. Brystene hevet og senket seg, men øynene deres var lukket. «Mor, hva har skjedd alle vaktene våre?» «Det var ham, Den Onde selv som var her. Han kastet magi som dysset dem i søvn. Han sa at alle vakter og soldater i hele Dagonia og din far og rådgiverne hans skulle falle i dyp søvn uten noen gang å kunne vekkes. Og jeg var for feig til å prøve å stoppe ham.» Hun snufset høylytt og kastet seg rundt halsen på søn-nen. Neo kjente at morens tårer gravde seg ned mellom tu-nikaen hans. Det gjorde ham ille berørt å se henne slik, hun som til daglig stod med hevet hode og en stram hånd. Neo kjente til folkesnakket om Den Onde. Han levde på den Mørke siden, der han var hersker over alle skrømtene og alt det andre som levde i mørket. Bare sjelden ble han observert, men der man hadde sett ham var det alltid med død i bildet. Det ble sagt at han var en trollkyndig som

16

utøvet mørk magi, og noen kalte ham for ondskapen selv. De ansatte ved slottet hadde lavmælt fortalt redselsfulle historier om Den Onde, og da gjerne ved midnatt når de fleste ble skremt av sin egen skygge, men Neo hadde aldri hørt moren ytre noen om ham før nå. Dronningen så opp på Neo og fortsatte; «Dagonia har falt i mørkets hender. Uten soldatene til å beskytte oss, kommer monstrene over til den lyse siden, nå som Solporten er åpen. Den Magiske Kule er røvet, og ansvaret for Dagonia er nå mitt. Jeg fryktet for mitt liv da Den Onde kom og lot din far falle i søvn. Men nå frykter jeg ikke bare for mitt eget liv, men for hele rikets.» Hun reiste seg vaklende opp, tydelig tynget av byrden. Det lange, lyse håret slepte etter henne da hun gikk mot pidestallen der Den Magiske Kulen hadde ligget. Hun gråt stille. Neo hørte de lave hulkene, og kjente seg igjen ille berørt. Han hadde aldri sett henne gråte før. Dronningen snudde seg mot ham, mens hun kjærtegnet silken der hvor Kulen hadde ligget. «Neo», sa hun med usikker røst. «Finnes det håp?»

17

Kapittel 2

Den Magiske Kulen var stjålet. Dagonia ville legges i mørke om ikke noen forhindret katastrofen. Neo skulle til å si noe da han hørte voldsomme vingeslag like ved. Var det Den On-de som var tilbake? Neo la hånden avventende over sverdskjeftet, parat til å trekke sverdet om det ble nødvendig. «Dronning!» En mann kledd i dragebrynje laget av drageskjell, med en halvlang blå kappe, kom hastende inn i rommet. Han var kledd i dragebrynje laget av drageskjell, med en halvlang blå kappe. I hånden holdt han et brev. Neo gjenkjente kled-ningen som dragetemmerenes offisielle drakt. De var sende-bud, men også krigere, og drager var deres ypperste frem-komstmiddel. Alle så opp til dem, men de likte seg best i sitt eget selskap og var sjelden å få i snakk. «Jeg var på vei hit da jeg så Den Sorte Dragen dra forbi meg», sa dragetemmeren «Virkelig et redselsfullt syn må jeg si, Deres Majestet. Men Den Sorte virket ikke å ense meg, heldigvis. Her er et brev fra en av våre egne, Lance! Jeg fikk ordre om å dra umiddelbart. Han sa det hastet.» Dragetem-

18

meren ga det lille, sammenbrettede brevet til Dronningen. Hun tok imot den skrevne beskjeden, en rynke la seg mellom øyenbrynene da hun leste. «Så det er slik det har seg», mumlet hun, før hun siterte notatets innhold for Neo,

Deres Majesteter, Kongen og Dronningen av Dagonia.På en av våre rekognoseringsturer fant vi deres soldater slått ut. Etter videre undersøkelser viste det seg det at de var under dyp magi. En søvn vi umulig kunne vekke dem opp fra. Jeg beklager å meddele dere at hele deres rike later til å ha blitt rammet av samme underlige magi, hele deres store hær er slått ut. Dagonia kaster skygger vi ikke har sett før, og dette er aldeles ikke lysets verk. Dragene synger mot den Mørke Siden, et tegn vi dragetemmere ikke tar lett på. Vi som tjener de tre soler, de som vil intet vondt, har derfor besluttet å bistå dere med all den hjelp dere behøver. Deres undertegnende, Arn, leder av Dragearmeen.

Dronningen lot arket gli mellom fingrene. «Dette er ned-slående nyheter. Brevet er datert i går. Vaktene her på slottet ble ikke forhekset i søvn før i dag. Råder det kaos i hele Da-gonia allerede?» Dronningen begynte å skjelve. Neo la en hånd varsomt rundt ansiktet hennes og kysset henne lett på pannen. «Jeg er ikke lenger et barn. La meg hjelpe deg, mor.» Dronningen smilte litt og rettet seg opp i ryggen. Neo takket dragetemmeren og snudde seg mot moren igjen. «Mor, nå som Solporten er svekket så send et brev til de Trollkyndige i Snøfjellene og be dem gjøre hva de kan for

19

å barrikadere Solporten. Når den er stengt, kan vi lete etter Den Onde og bringe Den Magiske Kulen tilbake.» Neo hadde allerede tenkt ut deler av en plan, og jo raskere den ble satt i gang, jo bedre. De mange timene med skole kunne vise seg å være nyttige. Han husket at de Troll-kyndige utøvet sterk magi, kunne hende like sterk magi som Den Magiske Kulen selv inneholdt? Vendt mot dragetemmeren igjen la han til; «Kan du fly til de trollkyndige og gi dem dronningens brev? Dagonia trenger støtten deres nå. Og fly så tilbake og si til Arn at vi trenger bistand med å samle alle de sovende soldatene og plassere dem trygt her i slottet! Vi kan ikke la dem bli liggende forsvarsløse i dyp søvn.» Dronningen hastet av gårde for å skrive et svar. Litt se-nere dro dragetemmeren av gårde med de viktige beskjed-ene. Et nødrop i den mørke situasjon de nå befant seg i, hvor de mørke skyene ikke bare truet himmelen, men hele deres eksistens.

Bare en dag senere stod han der igjen, den samme drage-temmeren. Nå hadde han med et brev til dem begge, sendt fra de trollkyndige i Trollboet. I brevet sto det at med hjelp fra en rekke trollkyndige, hadde de klart å besegle Solporten, men det ville antagelig ikke vare lenge. Kreftene deres ble raskt tappet av den anstrengende påkjenningen det var å holde de mektige dørene stengt. En horde av monstre hadde dessverre allerede rukket å strømme inn i Dagonia, men de trollkyndige klarte foreløpig å holde resten utenfor det lyse riket. For en stakket stund, vel å merke. Så lenge de enda hadde krefter …

20

På slottet hadde det rådet kaos etter besøket til Den Sorte Drage og Den Onde rytter, og Angela og Brad, som hadde vært tilskuere da Neo viste seg frem på hestene sine, hadde på eget initiativ stoppet strømmen av tjenere som var blitt redde og ville rømme slottet da soldatene hadde falt om. Angela hadde på bedt dem om å snu, og ingen av dem tok sjansen på å brøyte seg forbi Brad, som hadde stilt seg midt i veien med og lovet dem kamp dersom de gikk ut. Neo og dronningen hadde holdt et oppløftende møte for slottets folk, der de fikk roet tjenerne ned, og beroliget dem med at de hadde kontroll og at ingen kom til å skade dem. Ingen flyktet. De var gitt et håp. Neo lovte å skaffe Den Magiske Kule tilbake, og folket hadde jublet. I Neos hender følte de seg trygge. Dronningen hadde trukket seg tilbake i sitt eget kam-mer, da Neo kom opp trappene og la frem planen sin. «Mor, du vet hva som nå vil skje. Vi må hente tilbake Den Magiske Kulen og stenge Solporten for godt. Uten sol-datene våre til hjelp må jeg være den som drar. Det var ikke bare tomme ord det jeg sa i går, til folket her på slottet, jeg må dra. Du har ditt ansvar her som overhode her i Dagonia. Jeg er godt trent, og vet hva som må gjøres. Ikke gråt. Jeg drar ikke alene.» Dronningen åpnet munnen for å si noe, men lukket den raskt igjen. «Jeg tar med meg vennene mine, Brad og Angela. Brad er dyktig i slåsskamp og Angela har, som du vet, legende hender.» Dronningen knuget amuletten hun hadde rundt halsen i hånden.

21

«Planen din er ikke så dårlig», medga hun. «Men du er så ung, bare 17 somre. Og jeg er så redd for å miste deg!» Hun sukket. «Jeg føler meg så naken uten Kongen her, alt virker så uvirkelig, men vi har vel intet valg. Dagonia må reddes og som dronning har jeg nå ansvaret. Men før du begir deg til den Mørke siden, må du hente det magiske sverdet og skjoldet. De er gått i arv i generasjoner og er gjemt bort i to fjerne avkroker. Jeg skal sende med deg amuletten min, du trenger den for å komme dit. Og den Gylne Nøkkelen. Kartet som viser hvor sverdet og skjoldet ligger gjemt har alvene i Alvesøkket nordvest. Memorer alt hva jeg har sagt, jeg vil ikke skrive et brev. Skulle det falle i gale hender er det mange som vil ha tak i disse gamle våpnene, de er meget verdifulle.» Neo prøvde å avbryte. «Skjold? Sverd? Hvorfor … » Dronningen hysjet på ham. «Du har ikke visst om sverdet og skjoldet, for tidligere har det ikke vært noen grunn til at du trengte å vite det. Sverdet og skjoldet er tryggere jo færre som vet om dem. Le-vithan og Terra, som er navnene de bærer, er de eneste som kan stå imot sort magi. De er legender, Neo. Legender, men sanne sådanne.» Dronningen tok av seg amuletten og la den omhyggelig i den høyre hånden til Neo, som tok den imot med andakt. Så lenge han kunne huske hadde amuletten alltid hengt rundt halsen på moren. Aldri, aldri hadde den blitt tatt av, før nå. Neo forstod at det var hardt for å henne å skilles av med den kjære eiendelen, hvor han veide den lett i hånden og la den omhyggelig innunder tunikaen. Tross hudkontakten, kjentes den kald og stiv.

22

«Pass godt på denne og ikke mist den», ba Dronningen innstendig. «Jeg holder meget av den, som du vet.» Neo nikket og formelig trippet av energi. Endelig skulle han få vise hva han dugde til. Tiden var knapp og det var ingen å miste om de skulle klare å redde Dagonia fra under-gangen. «Marja i Skara landsby har den Gylne Nøkkelen. Hun er en gammel bekjent, som har jobbet sin tid her på slottet. Gjør henne klar over hvem du er og vis henne amuletten, så skal det gå bra. Og alvekongen, som han blir betegnet i vis-se kretser, vokter kartet som angir veien til både sverdet og skjoldet. Jeg vil sende ut brev, så ankomsten deres ikke vil bli en overraskelse. Men vokt deg, verden er full av farer. Ja du vet mye, men din far og jeg har nok vernet deg litt for godt mot verden. Det er på tide at du får erfare den selv. En dag skal du overta tronen, Neo.» Neo bukket for sin mor og med tre skritt var han ute og på vei ned trappene, før han satte kursen mot smedstuen der Brad holdt til som lærling. «Far forsiktig, min sønn», sa dronningen etter ham og foldet hendene mens hun så ut av vinduet med sørgmodige øyne. Solen var nede ved horisonten over havet og sendte ut en rødlig farge langsetter slettene ved slottet. Slottet ble badet i det rødlige skjæret og en fugl fløy opp fra et tre like ved.

Brad stod ved smien og hamret, da Neo kom løpende. Sme-den som lærte opp Brad, dultet ham hardt i ryggen da Neo kom. «Se nå og bukk, gutt!»

23

Brad bare flirte, tørket svetten av pannen og vendte seg mot Neo. De var gode venner fra barndommen, så Brad hadde aldri vist noen formaliteter ovenfor Neo. Aldri kalt ham prins heller. Og Neo foretrakk å bli tilsnakket som Neo, og hevet aldri et øyenbryn om noen ikke kalte ham for prins eller deres kongelighet. Neo rakk så vidt å spørre før Brad slengte fra seg alt hva han hadde i hendene og fulgte med bort til Angela, som var i kjøkkenet til Yrja på slottet. Angela smilte da hun fikk se begge guttene, og en lett rødme farget det pene ansiktet hennes. De tre hadde alltid hengt sammen fra de var små. Dronningen og kongen hadde tillatt det, siden Neo ikke hadde søsken å leke med. Og nå skulle de tre redde Dagonia og hele verden! De gikk bort til det store treet ved slettene som ble brukt til trening, og satte seg ned. De hadde mye å planlegge før de bega seg ut på den lange og krevende reisen. For dem var dette et spennende eventyr, men samtidig forstod de alvoret i situasjonen. De måtte lykkes! Nå måtte de først få hjelp til å pakke hestene med utstyr som kunne komme til nytte på turen. Alle på slottet ville gjøre sitt beste, og løp stadig inn i hverandre eller snublet over noe en annen tjener allerede hadde satt frem, i sitt forsøk på å hjelpe den. Noen kom med lykkeamuletter, og kokkene laget de største porsjoner av den feteste maten. Tjenerne kom med gamle rustne, våpen fra en tid Neo knapt hadde hørt om, som han måtte takke pent nei til. Våpen var han godt rustet med. Flere hadde velmenende råd, om hvordan været kunne spås, fiender lures i de enkleste feller og hvor det var best å stoppe for ly og mat. Til slutt satte Brad, vennlig,

24

men bestemt foten ned og ba om ro. En god natt med søvn var hva de trengte for å komme seg videre, og da dagen gikk mot natt, var de alle så slitne at de stupte rett i seng. Ute var solen gått ned i havet for dagen, og stjernene tittet frem på nattehimmelen. Og en av dem skinte ekstra sterkt og klart.

Morgensolen dro seg opp over den første sletten og skjøt sine milde stråler ut. Neo var fremdeles i drømme. Flere hodeløse menn i kapper jaget ham. Hestene deres var bare skjelett, med sorte, lysende øyne. Stadig tok de innpå. Neo løp, kunne høre prustingen bli sterkere, hovslagene kom tettere, til et sverd ble stukket bak ryggen hans. En av men-nene kommanderte ham til å holde jevn fart, Hvis han sak-ket akterut, ville sverdet kjøre seg inn i ham uten nåde. Ben-ene ble tyngre, Neo kjempet, men orket ikke løpe mer. Han skrek da sverdet gjennomboret ham, og famlet med klamme hender rundt i halvmørket. Noen enslige stråler sendte skygger oppetter veggene. Igjen skrek Neo, han trodde fremdeles de var bak ham. En tjener stakk nysgjerrig hodet inn, Neo viftet det vitebegjærlige mennesket bort og satte seg opp på sengekanten. «Det var bare et mareritt», sa han til seg selv. Skyggene, hvis konturer hadde narret ham til å tro de var hodeløse ryttere, var kun to stoler. Svett og lettere skjelven kledde Neo på seg. Fugler kvitret i noen grener utenfor, en mild bris løftet håret hans, svalt og velkomment mot den svettevåte pannen. Det er en flott dag, tenkte Neo og lot blikket saumfare terrenget han holdt så av. Han smilte da han mintes de mange gode stundene, fra en bekymringsløs barndom.

25

Dronningen kom for å ta farvel og ønske dem lykke til. Dronningen hadde allerede sendt flere brev til forskjellige støttespillerne, der hun forklarte at de tre unge kom deres vei. Hun håpet at brevene ville gi sønnen og vennene hans den støtten og kunnskapen de kom til å trenge på veien. Neo og følget måtte innom mange steder på reisen før de kunne dra til den Mørke siden, og ved å møte folket personlig kunne han nok få flere av Dagonias innbyggere til å hjelpe ham, håpet hun. Hun likte ikke å slippe sin eneste sønn av gårde på en slik farefull ferd, men nå hadde hun ikke noe valg. Neo gav henne en klem, og hun gikk tilbake inn på slottet. Et farvel var så endelig, og Dronningen ville ikke Neo skulle se tårene hennes, hennes bunnløse redsel over å kan-skje aldri skulle se ham igjen. Hun var ikke velsignet med flere enn ham. En sønn. Dørene ble lukket bak henne, og marken ble farget av hennes delte hjerte, mellom sønnen og riket. Solen varmet henne i ryggen, sa hun gjorde det rette. Dagonia behøvde hennes sønn. Hun eide ham ikke, det visste hun, men mintes alt. Fra hans første steg i verden og frem til de prøvende slagene med et hevet sverd. Hun snudde seg ikke. Det ble for mye. Neo var voksen nå. Men for henne ville han alltid være barnet hennes.

Neo så etter ryggen hennes og kjente et sug av spenning. Nå hadde reisen begynt! Det å forlate henne etterlot allikevel en følelse av vemod. Mor, du har gitt meg ditt liv, nå gir jeg deg mitt, tenkte Neo og kjente seg sterkere. Gårsdagens gru var glemt, iveren

26

etter å begynne den farefulle ferden var vendt tilbake, med solens livgivende skinn oppmuntrende i ryggen. Solen var som en jeger, rask og effektiv over mørket, til det igjen ble beseiret når dagen gikk mot hell, jaktlysten igjen kom over den, og rollene ble byttet i den evige runddansen. Brad prøvde å bestige Aron når de skulle dra, men Aron steilet og bet etter ham. «Dumme hest», mumlet han mutt. Neo så det hele og smilte. Ville Brad aldri lære? «Aron skal bære oppakningene våre. Sterk som han er, får vi med mye mat og utstyr som vi behøver på reisen. Og Brad, du vet da at tvillingene aldri tillater andre enn meg på deres rygg.» Angela kom ridende på en annen hest, hun hadde også med en brunspraglet hoppe til Brad. Motvillig tok Brad tøy-lene og hoppet opp i salen. Angela hadde en spesiell evne, helt fra hun var liten hadde alle dyr likt henne, det samme gjaldt mennesker. Og dersom hun fant et skadet dyr, leget hun det med hendene. Hvor hun hadde fått denne gaven fra, var det ingen som visste, men nyttig var den. Noen trodde hun kom fra selveste moder jord, Dinn, med hele eiketreets nyanser svøpt inn i trebrunt hår og bladgrønne øyne. Dronningen hadde også hatt nytte av evnene hennes når noen på slottet hadde skadet seg, men Angela selv trivdes best på kjøkkenet, for tanken på å være annerledes skremte henne. Brad satte i galopp foran Neo og Vincent, men ble raskt innhentet av følget. Smilende red de mot Skara landsby, over dem var solen på vei opp over tretoppene. Neo snudde seg for å vinke til de mange fremmøtte, tjenere og arbeidsfolk som hadde møtt opp for å ta farvel til

27

gutten de hadde fulgt siden han var liten. Noen vinket, an-dre foldet hendene, som om de ba de en stille bønn om at alt måtte gå bra. Noen fugler sang i tretoppene og en duft av tidlig morgendugg og vått gress omfavnet dem. Det var en frisk morgen, men tegnet til å bli en varm vårdag.

Lite visste de tre rytterne, om at faren var nærmere enn de ante. Det raslet i buskene bak dem og to lysende, røde øyne tittet hatsk etter dem der de red langs landeveien.

28

Kapittel 3

Skara var en rolig liten landsby som lå bare en kort ridetur fra slottet. Her bodde de fleste som jobbet på slottet og noen få av havets seilere. Neo stanset følget og steg av Vincent, som ristet lett på manen. Den solrike dagen gjorde dem i godt humør, og da de gikk gjennom det lille torget fikk duften av nybakt brød humøret til å stige ytterligere. Aromaen av ferskt bakverk minnet Neo om tidligere somre, hvor han mang en gang hadde løpt mellom de forskjellige bodene. Her hadde de tre vennene lekt rundt kasser av seilgods, og satt grått hår på tjenerpikene som hadde hatt ansvaret for dem. Brad hadde alltid noen gode påfunn, som med litt hjelp fra en ung Neo og Angela, hadde skapt både harme og latter blant landsbyens beboere. Neo humret idet han husket en episode. En gang de hadde de gjemt unna alle skoene de kom over, for så å selge dem på torvet. Siden alle visste at Neo var prins, hadde de motvillig kjøpt skoene sine tilbake. For pengene hadde barna kjøpt en liten treponni og noen andre treleker. Men da Dronningen hadde fått høre om påfunnet, hadde de måtte levere både trelekene og resten av fortjenesten tilbake. Neo smilte over minnet, selv om han skammet seg litt over å ha stjålet.

29

Foran dem satt en middelaldrende dame lent over en kasse med fersk frukt. Ved siden av stod det en høy og atletisk bygget mann. Han bukket da han så emblemet av de tre soler i gull som strålte fra kappen til Neo. «God dag deres kongelighet! Hva bringer dem til Ska-ra?» Neo studerte mannen, han hadde en rank og fin hold-ning, lik en offiser i hæren. Angela red opp ved siden av dem og hilste også på ham. Det var tydelig at hun kjente den staute fra før. «Hei Havre», sa hun. «Vi leter etter en ved navn Marja. Vet du hvor hun holder til?» De så seg rundt, det var ikke mange hus rundt dem. Ved enden av torget lå det en liten klynge av noen middels store hus, skilt fra hverandre av smale brolagte gater. De fleste husene var velstelte, med innbydende fasader som røpet at folkene her holdt orden og vernet om sine eiendeler. «Selvfølgelig, jeg vet hvor alle bor i denne byen», svarte Harve. «Marja bor i huset der borte, det med de to hundene stående utenfor.» Harve pekte mot et gammelt hus som skilte seg markant ut i det velstelte nabolaget. Huset var slitt og så ut som det kunne falle fra hverandre når som helst. Ugress slynget seg vilt oppetter et eldet og frynsete gjerde, og et stort tre blok-kerte for solen, slik at hele huset lå i skyggen. Ved porten voktet det to store, brune hunder, som så alt annet enn vennlige ut. De lignet to skabbete løsbikkjer, med fråde og sikkel hengende ut av de stygge kjeftene. Neo takket for opplysningene, rettet ryggen og gikk mot Marjas hus. De bandt hestene ved porten, før Neo forsiktig

30

løftet den falleferdige brede planken som holdt porten luk-ket. Hundene flerret tenner, og knurret lavt. Ørene lå flatt inntil hodet. Bakpartene deres dirret og tennene var blott-lagt i noe som så ut som et glis. Pelsen deres var ispedd fliker av bar hud, noen steder stod små tuster ut som et filtet garn. Neo tok et prøvende skritt mot dem, men fryktet at de ville angripe og stoppet. Da trådde Angela frem. Hun smilte vennlig til de to beistene og hvisket noen beroligende ord til dem. Neo så fascinert på hvordan de to hundene brått skiftet adferd, nå pep de ivrig, med logrende haler og tungene ute. Forsiktig beveget de tre seg forbi de raggete hundene, Neo gikk opp steintrappen til huset og banket på døren. En mørk stemme ropte dem inn. Var Marja en mann? undret Neo, idet han åpnet den slitte døren og stilte seg midt i åpningen. «Dere er ventet», sa den dype stemmen. Neo trådde inn i rommet og gjorde seg så rak i ryggen som han kunne. «Gjør deg ikke til for meg, gutt. Jeg kan ikke se, men hører like godt som dere ungdommer gjør. Etter skrittene å bedømme er dere tre, hvorav en av dere er en jente?» Neo svarte forbløffet; «Ja gamle kone Marja, det er riktig. Men hvis du er blind, så hvordan visste du det?» Marja lo kort og sa; «Noen hemmeligheter må en da ha for seg selv.» Kun et enslig stearinlys lyste opp det lille og sparsomt møblerte huset. Det luktet mugg der inne, og solen slapp ikke inn, for det fantes ingen vinduer. Da Angela lukket døren bak dem, ble det nesten truende mørkt. Marja kruset leppene i et smil. Neo var slett ikke sikker

31

på om det var et smil av godhet eller ondskap, kvinnen foran ham så litt skummel ut i det sparsommelige lyset, med sine mange rynker og hvite, pistrete hår. Hun var sannelig ingen ungdom, tenkte Neo. «Jeg vet dere søker Nøkkelen. Det er lenge siden jeg job-bet på slottet, men jeg husker stemmen din, prins. Din mor har tatt godt vare på meg.» Neo stusset. Hvis hans mor tok seg av denne gamle damen, ville ikke da noen håndverkere fra slottet ha fikset opp den gamle rønna? Marja fortsatte ufortrødent videre; «Jeg visste at denne dagen ville komme. Dagen da vårt kongerike ikke lenger ville være trygt. Si meg, prins, vet du hva denne nøkkelen er?» Neo ristet på hodet, før han husket at Marja ikke kunne se. «Nei?», sa han og lurte på hvordan hun kunne vite at en slik dag måtte komme? Var hun synsk? «Ikke jeg heller. Ha, ha, ha!» Marja lo. «Men nøkkelen er gammel. Så gammel at ingen vet når den ble til. Og vik-tig. Tal ikke til fremmede om dens eksistens, hold den godt gjemt inntil du trenger den.» Ah, tenkte Neo, kanskje det var derfor huset var som det var, for at ingen ville la seg friste til å komme hit og sno-ke eller stjele. Marja reiste seg og krøket seg bort til en bokhylle som sto i enden av rommet. Der plukket hun ut en bok og åpnet den. Innenfor de første sidene var det kuttet ut en del sider for å lage en utdypning. I utdypningen lå en gyllen nøkkel.

32

Nøkkelen var praktfull, tenkte Neo og studerte de man-ge siseleringer og nøye utskårne detaljene. Den var nesten som et vakkert og kostbart smykke. «Takk, dette skal du bli godt belønnet for!» Neo klappet henne lett på skulderen. Marja humret kort med et glimt i øyet. «Lov ikke mer enn du kan stå for!» Brad gjorde noen gester mot henne for å se om hun vir-kelig var blind, og Angela skulte stygt mot ham. Neo takket igjen og sa adjø. Det var mange spørsmål han ønsket svar på, men han lot dem fare. De hadde fått det de var ute etter, nemlig nøkkelen. Da de snudde seg for å gå, fikk Brad et rapp over baken. Marja hevet en finger til ham. Rødblussende fulgte Brad med de to andre ut. Kjøterne satt urørlig og stir-ret etter dem da gikk gjennom den ustelte hagen. Da de litt senere red ut av byen, var det ikke bare hun-dene som så etter dem. En hes hvisken kunne så vidt høres fra han som sto ved husets port. Snart, snart sa den.

Solen var nå midt på himmelen, og emblemet på Neos kappe av tre gullsoler skinte sterkt der de red i det sterke solskinnet. Den røde kappen flagret bak ham, og de tre rytterne etterlot seg en sky av støv. Høye fjell tårnet seg opp foran dem og landskapet endret seg fra skog til åpne landskap, bestående av sletter med viltvoksende gress. De kom omsider til porten som skilte slottet og dets til-hørende landsbyer fra resten av Dagonia. Porten bestod av to store massive tredører, store og ruvende, med en enorm slå foran. Ingen skulle kunne komme uanmeldt til slottet denne

33

veien. Portene var farget blå, Dagonias kongelige farge, men de forble stengt når Neo ropte at de skulle igjennom. «Neo, vaktene sover kanskje her også?» spurte Angel. «Vi får håpe dragetemmerne har fraktet dem til et trygt sted. Best å sjekke, om noen skulle være glemt, i så fall må vi ri tilbake til Skara og be dem hente de utslåtte soldatene. Vi må åpne denne porten selv. Det skal være noen anordninger på toppen, ved vaktpostene. En spak som får kjettingene til å vinsjes ned», sa Neo. «Jeg ser den!» ropte Brad ut og klatret opp langs muren. Portene åpnet seg sakte da Brad dro i spaken. Det ristet i bakken under dem da porten åpnet seg og viste veien foran dem som et vakkert maleri. Brad hoppet ned og kløv opp på hoppen sin igjen med en stolt mine. Neo kjente spenningen øke da han så begynnelsen på resten av kongeriket. Han kunne ikke huske å noen gang ha vært utenfor den massive porten. Vincent steilet som for å vise at han var klar. Neo holdt seg godt fast, og Brad og An-gela kunne ikke unngå å se beundrende på ham. Neo så ut som en helt fra en bok, med sin røde kappe hengende ned bak seg. Den milde fønvinden og solens strå-ler fikk det gylne håret til å se ut som en krans av gull. Brad fikk oppgaven med å stige opp til et av de to ut-kikkstårnene igjen for å stenge etter dem, både for å trygge hans mor og landsbyen rundt, og å hindre skyggemenneskene i å komme inn. Men porten stengt, var det bare vi av luft og hav eventuelle ubudne gjester kunne ta seg inn, og på havet hadde de voktende skip ute. Skip fra Dagonias Blå hærskare, som kontrollerte all gjennomfart. Neo håpet krigsskipene hadde sluppet unna, at de hadde seilt så langt ut at Den Onde

34

ikke hadde greid å ta dem. Den eneste muligheten til å an-komme kongeriket ubedt, var da slik Den Sorte Drage had-de gjort det. Via luften. Neo klemte lett rundt amuletten han hadde hengende rundt halsen. På den måten kjente han seg nærmere de der hjemme, spesielt sin mor. Hans far hadde ofte vært opptatt, men moren var alltid der når han trengte henne. Jeg kommer snart tilbake, mor, tenkte Neo og snudde seg en siste gang for å se seg tilbake. Ingen var å se, men han hadde allikevel en merkelig følelse av at noen iakttok dem. Det virket allikevel ikke som om Brad eller Angela lot seg merke av den samme uroen, der de red videre foran ham. Neo lot Vincent ta dem igjen i rask galopp. Solen stod høyt på himmelen og en liten skygge gled raskt forbi, før den for-svant.

Store fjell raget høyt til himmels og av og til red de forbi små skogholt i bunnen av fjellene. En innsjø la seg vakkert over landskapet langsmed veien og speilet solen i den blanke overflaten. Vincent og Aron travet stolt bortover foran de to andre hestene. De visste godt hvem som var lederhestene i følget, ristet elegant på hodet og knegget.

«Jeg er sulten», klaget Brad. Straks etter stoppet de på en liten slette like ved den vakre innsjøen. Hestene var tydelig også sultne, gresset ble revet opp med roten av de glupske dyrene. Neo så fra Brad til de firbeinte og undret seg humrende over hvem som kunne stappe mest mat ned i magen. En verdig konkurrent, tenkte Neo og lo spontant for seg selv. Mens de spiste, la Angela hendene sine rundt alle hes-

35

tenes hover. De knegget takknemlig til henne. Innsjøen glitret fortryllende imot dem, noen svake bøl-ger kruste lett langs overflaten. En mild bris kjølte lett, og det var ikke en sky å se på den blottlagte himmelen. De satt og nøt maten da de hørte dundrende hover i det fjerne. Alle rettet blikket mot hovedveien i nord. Først så de ingen ting annet enn landskap, men så dukket det opp en prikk i det fjerne. Den ble større og større til de kunne skjel-ne kjerren som kom imot dem. I en voldsom fart kom den, men det var noe som ikke stemte. Det var Brad som først satte ord på det som manglet «Neo, det der er en løpsk kjerre. Men hvor er kusken?»

36

Kapittel 4

Solen sendte et rødlig skjær over veien foran dem, de fire hestene galopperte forbi i et forrykende tempo. De fikk så vidt sett kjerren som hang etter hestene, eller rettere sagt det som var igjen av den, før den raste videre nedover den støvete veien. De så langt etter den, til den forsvant ut av synsfeltet, vantro over det de akkurat hadde sett. Kun det dalende støvteppet røpet at det akkurat hadde fart forbi en kjerre uten fører. «Vi må pakke sammen og lete etter kusken. Han trenger sikkert hjelp. Ikke var det mye igjen av vognen hans heller. Og solen har begynt å gå ned. Kom igjen!» sa Neo og hoppet opp på Vincent. Han kjente nå på sin plikt som en kongelig. Han skulle være der for folket, og nå hadde han sjansen til å hjelpe noen i nød, men Brad så ikke ut til å ha noe hastverk. «Pleier ikke hester å finne tilbake igjen da?» mumlet han motvillig. Angela ristet oppgitt på hodet og pakket raskt sam-men, samtidig som hun sendte Brad et blikk som fikk også ham til å stige til hest.

37

Harve, den staute mannen i den lille landsbyen, hadde for-talt Angela at det lå et vertshus på veien mot alvesøkket. Han hadde anbefalt det, siden han kjente innehaveren og mente de ville bli godt tatt imot. Nå red de videre i rask galopp mot nord, i den retningen hvor vertshuset skulle ligge. De håpet at de skulle finne kusken på veien, samtidig som de ville unnslippe mørket som nå smøg seg innpå dem. Det var noe urovekkende ved synet av den ubemannede doningen som hadde rullet forbi. En tomhet hadde ligget over den, som om den var et speilbilde eller ikke i det hele tatt fantes. Hadde de to andre lagt seg merke ved det? undret Neo. Støvet etter den løpske vognen, var fortsatt å se langt der borte, og fortalte at dette allikevel var virkelig. En kunne virkelig skade seg hardt om en falt av en kjerre i fart, tenkte Neo. Han hadde selv falt av en hest når han var veldig ung, og benet hadde brukt lang tid på å leges, det var faktisk gått en hel sommer før han igjen kunne trå normalt på det. Smertelig erfaring sa ham derfor at her måtte de handle raskt. En følelse av noe ukjent var smøget over ham, og fulgte med ham da han galopperte videre for å finne kusken. Men da de kort tid senere var fremme ved vertshuset, hadde de verken sett eller hørt noe langs veien.

Vertshuset var bygget i tømmer med stråtak over. Det var ganske stort til å være et gjestgiveri og lå ved foten av et lite fjell. Forsiden var prydet av pene blomster og en søtlig duft av vår spredte seg rundt dem. En annen lukt truet med å overdøve vårens første pust, en eim av mat og bål. Angela påpekte at det også lå ved hovedveien hvor mange reisende

38

ferdes daglig. De bandt hestene til et trau som stod utenfor. «Det står ingen hester her fra før», undret Brad, «er ikke det litt uvanlig for et populært vertshus?» «La oss se om eieren av vognen kan ligge skadet her in-ne. Eller om det er noen der inne som kan hjelpe oss å lete», sa Neo og tok sverdet med seg fra oppakningene. «Neo?» spurte Angela forsiktig. «Hører du noe?» De lyttet alle tre. Ikke en lyd. «Ja, det er merkelig stille», nikket Neo. «Men det lukter mat og ryker fra pipen, så da er det vel noen her.» Neo gikk mot hoveddøren. Angela grøsset. Det var som det var noe i luften, noe kaldt og rått som sirklet over dem, og det fikk henne til å trekke sjalet hun hadde liggende over skuldrene, enda tettere rundt seg. «Bare la oss komme oss inn før det blir mørkt.» Neo åpnet hoveddøren og gikk inn, tett fulgt av en hut-rende Angela. En råtten stank slo imot dem da de trådte innenfor. Det brant lystig i ildstedet og en gryte stod og put-ret over ilden. Ved inngangen sto det noen tomme stoler, på bordene sto det halvtomme fat og mugger med mjød. Men det var ikke en sjel å se. «Hvor ble det av Brad, Angela?» Neo snudde seg for å se om vennen kom etter dem. Angela svarte ikke, hun hadde huket seg ned ved ild-stedet. «Denne gryten har kokt altfor lenge. Det er nesten ikke væske igjen. Det er noe som ikke stemmer her. Og hvor kom-mer den råtne lukten fra? Denne gryten lukter ikke vondt.» De hørte et brak like ved.

Vil du lese resten?

«Prins Neo og solporten» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no