Forord

Noen kilometer nord for den franske grensen, helt sør i Lux-embourg, finner man byen Esch. I europeisk forstand er deten liten by. I Luxembourg er den – med sine rundt 30 000innbyggere – den nest største. Det er også en flerkulturell by,et slags bilde på den europeiske virkeligheten. I tillegg til na-sjonalspråkene lëtzebuergesch, fransk og tysk kan man høreportugisisk i byens gater. Som resten av landet har Esch enstor innvandrerbefolkning med portugisisk og tysk bakgrunn.I nærheten av en av byens sentrale steder, Place de la Résis-tance, finner man en liten gate, Rue du Brill. Her ligger re-staurantene som representerer ulike nasjonaliteter på rekke ograd: en portugisisk restaurant, to italienske, en tyrkisk kebab-sjappe.

Går man andre veien fra Place de la Résistance, finner manfort frem til Place de la Synagogue, et annet symbol på Lux-embourgs mangfold. Der lå en gang byens synagoge, byg-get i 1899. De neste førti årene blomstret det jødiske livet ibåde Esch og resten av Luxembourg, ikke minst fordi landettok imot mange flyktninger; først fra Russland på grunn avpogromene der, siden fra Nazi-Tyskland og Sentral-Europa.Men det ligger ikke lenger noen synagoge på Place de la Sy-nagogue. Der står det et minnesmerke. Synagogen ble ødelagtav de tyske okkupantene under andre verdenskrig. De lux-embourgske jødene ble også forsøkt utryddet, nesten 2000 avdem ble drept. Den samme skjebnen rammet rundt 200 sigøy-nere.

Det morderiske tyske naziregimet utfoldet seg med andreord også i Luxembourg, men dette lille landets okkupasjons-

9

historie er spesiell og forteller også om en annen side ved na-zistenes ekstreme nasjonalisme.

Før andre verdenskrig var Luxembourg strengt nøytralt ogdet hadde ingen egentlig hær. Våren 1940 ble det satt oppveisperringer i betong langs grensene til Tyskland og Frank-rike, men da invasjonen kom natt til 10. mai 1940, var sperrin-gene til liten nytte. De tyske invasjonsstyrkene møtte også li-ten motstand. I løpet av dagen var det meste av landet besatt,med unntak av områdene i sør, rundt nettopp Esch. Som re-sultat av den sene fremrykningen – og et kortvarig fransk mot-angrep – rakk titusener av luxembourgere å flykte fra landet.Blant dem var også mange jøder.

Snart ble Volksdeutsche Bewegung (VdB) grunnlagt oggjort til landets eneste lovlige parti. Det ble ledet av profes-sor Damian Kratzenberg, en luxembourgsk statsborger medtysk far. Det nye nazikontrollerte partiet satte i gang en propa-gandakampanje basert på slagordet Wir wollen heim ins Reich– «vi vil hjem til [det tyske] Riket», og ved å øve sterkt presspå befolkningen fikk de etter hvert et betydelig medlemstall.Selv om den «folketyske» bevegelsen ikke ble etablert før etterinvasjonen, var den ikke uten forgjengere. Kratzenberg haddei 1934 startet en forening for «tysk litteratur og kunst», og i1936 hadde det blitt etablert et lite parti av fascistisk karakter,Luxemburger National Partei, og en lokal kopi av det tyskeHitlerjugend, kalt Luxemburger Volksjugend. Noen hundreav tyskerne i landet var dessuten medlemmer av det tyske na-zipartiet NSDAP.1

VdB og den tyske administrasjonen under Gauleiter2 Gus-tav Simon satte snart i verk en omfattende kampanje for for-tyskning. I august 1940 ble bruk av det franske språket forbudt– inklusive bruk av franske bynavn, gatenavn og høflighetsfra-ser som bonjour, merci, monsieur og madame. Samme høst bletysk lovverk – inklusive de rasistiske Nürnberg-lovene – ogsåinnført. Luxembourg skulle bli en del av Tyskland. Landetsdelvis franske preg skulle fjernes.

Men det gikk lenger: I august 1942 ble unge luxembourgeretvangsutskrevet til den tyske hæren, noe som førte til en ge-

10

neralstreik i landet. Streiken ble møtt med arrestasjoner, og 20av streikelederne ble skutt. Andre ble sendt i straffe- og kon-sentrasjonsleirer, og røde og sorte plakater med navnene på dedødsdømte ble hengt opp landet over. I etterkant av streikenble luxembourgske familier som var tyskfiendtlige tvangsflyt-tet til områder øst i det tyske riket.3

*

Jeg besøkte Esch 14. juli 2012 – på den franske nasjonalda-gen, som ble markert med et stort marked. Etter å ha holdt etforedrag i den ukjente, lille landsbyen med det kjente navnet– Schengen – kvelden før, ville jeg besøke det luxembourgskenasjonalmuseet for motstandskampen mot nazistene. Jeg villelære mer om den aktive motstandsbevegelsen i landet, menogså vite mer om de luxembourgske nazikollaboratørene. Detsiste viste seg vanskelig. Temaet er fremdeles et man helst unn-går i storhertugdømmet. Utstillingen gjorde likevel dypt inn-trykk, ikke minst det utstilte stoffstykket med uutklippedegule jødestjerner. Inntrykket ble forsterket av at museet ogsåhadde en kunstutstilling med dikt og malerier. På et av male-riene dukker et kjent stedsnavn opp. Utøya.

*

22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik det døde-ligste høyreekstreme terrorangrepet i Europa siden 1980.4Han publiserte samtidig det han kalte et kompendium, ensamling tekster. Det kan grovt deles inn i tre deler. Innlednin-gen er rent plagiat av pamfletten Political Correctness: A ShortHistory of an Ideology, skrevet av William S. Lind i den ultra-konservative, amerikanske tankesmien Free Congress Foun-dation. Lind – som er mest kjent som militærhistoriker – be-finner seg til høyre for det meste av norsk og vesteuropeiskpolitikk, men kan vanskelig kalles høyreekstrem.

Den andre delen er en lang samling essaytekster, sværtmange av dem skrevet av den norske bloggeren Fjordman (Pe-der Nøstvold Jensen). Noe er hentet fra andre skribenter somrepresenterer den såkalte kontrajihadismen, en løs ideologi

11

som preges av muslimhat, forakt for den politiske venstresi-den – som gjerne inkluderer de fleste europeiske partier – og avkonspirasjonsteorier rundt Eurabia.5 Breivik har også tatt meden tekst skrevet av den britiske euroskeptikeren John Laugh-land, en tekst av hindunasjonalisten Shrinandan Vyas og entekst av Lucio Mascarenhas – som tilhører en ytterst marginal,selverklært katolsk gruppe som støtter den obskure motpavenMichael. Noe er hentet fra serbisk nasjonalisme, noe fra denkontroversielle og sterkt islamkritiske religionsviteren DanielPipes. Langt fra alt i kompendiet er høyreekstremt tankegods,men mye er det.

Den tredje delen omhandler Behring Breiviks terrorplaner,terrorforberedelser og visjonen. Den inkluderer også et «inter-vju» han utfører med seg selv der han plasserer seg innenforden kontrajihadistiske ideologien, riktignok med det tilsyne-latende egenkonstruerte navnet «Wien-skolen».

I løpet av rettssaken har Behring Breivik imidlertid knyt-tet seg tettere til mer klassisk høyreekstremisme – inklusivenynazismen – noe det bare finnes ansporinger til i «manifes-tet». Mens han på den ene siden hevder å ta avstand fra nazis-men, uttrykker han sympatier med den norske nynazistenErik Blücher, den tidligere nynazist-lederen Johnny Olsen ogden tyske nynazistiske terrorgruppen NSU. Når han dessutensier at nasjonalister og kulturkonservative – de samme benev-nelsene som han bruker om seg selv – har ligget med brukketrygg siden 1945, blir det vanskelig å se på årstallet som tilfel-dig valgt.

Breiviks ideologi er en klipp-og-lim-ideologi, men de flesteav bitene er lette å kjenne igjen.

*

En nevrotiker. På grensen til det psykotiske. Med et messi-askompleks. Schizofrene tendenser. Det er ikke den norsketerroristen Anders Behring Breivik som beskrives. Karakte-ristikkene er hentet fra en rapport som ble utarbeidet av psy-koanalytikeren Walter Charles Langer i 1943. Rapporten om-handler den tyske diktatoren Adolf Hitler.

12

I et forskningarbeid fra 2007 har Frederick L. Coolidge, Fe-licia L. Davis og Daniel L. Segal kommet med en annen dia-gnose. Hva var deres hypotese? At Hitler led av schizofreni.Paranoid schizofreni. Det er samme diagnose som Breivik fikkav de to første sakkyndige i forbindelse med rettssaken motham. Hypotesen begrunnes med at Hitler forestilte seg å væreforfulgt – av sin misfornøyde far, av de som ikke anerkjente«talentene» hans og av jødiske motstandere. Han hadde ogsåomfattende forestillinger om sin egen storhet, fantasier omubegrenset suksess og anerkjennelse, «profetier». Coolidge,Davis og Segal nevner også både narsissistisk og paranoid per-sonlighetsforstyrrelse som mulige diagnoser.6

Paranoid schizofreni. Samme diagnose har blitt gitt til flereterrorister: høyreekstremisten David Copeland, anarkoprimi-tivisten Ted (The Unabomber) Kaczynski og jihadisten Zaca-rias Moussaoui.7

Mitt fag er ikke psykiatri, men man kan ikke diskutere Da-vid Copeland uten å diskutere den nazistiske ideologien sominspirerte ham. Man forstår ikke Zacarias Moussaoui uten å sepå jihadistisk tankegods. The Unabomber, som ble funnet til-regnelig i amerikansk rett, er noe mer i grenseland. Hans så-kalte manifest – som Anders Behring Breivik for øvrig pla-gierte noen linjer fra – er likevel definitivt politisk av karakter.Og Hitler? Ytterst få vil mene at Hitlers eventuelle galskapgjør nazismen og dens massedrap til upolitiske handlinger, tilen slags naturkatastrofe, som noen har sagt om Breivik.8

Forskjellen – vil noen si – er at Breivik er alene. Han eren ensom ulv, ingen diktator. Ingen jubler i gatene for Brei-vik, i stedet synges «Barn av regnbuen». Men nei, Breivik erikke alene; brevene han får fra folk som støtter ham, vitnerom det. Mer eller mindre tydelige støtteerklæringer på net-tet, til dels på fora tilhørende store norske mediahus, fortel-ler om det. De fleste er av varianten: «Jeg støtter ikke Brei-viks handlinger, men han har jo rett i at …». Noen går myelenger. Under en video publisert på et kjent videonettsted fantjeg følgende kommentar: «Hyll den store korsfareren AndersBehring Breivik. Han satte standarden for hva vi nå må gjøre

13

for å redde det Kristne Europa». Kommentaren er ikke iro-nisk. Den ser ikke ut til å være lagt ut av et såkalt nettroll, somskriver provoserende ting kun for å provosere. Og der var flerekommentarer av samme type: «Breivik er en sann helt», «Brei-vik er en legende», «Anders Behring Breivik er en nasjonal-helt. Sorgen min er hos ofrene, slik hans sorg også er, men mitthjerte og min sjel er hos ham».

31. mai 2012 vitnet jeg i rettssaken mot Anders BehringBreivik. Dommen falt 24. august 2012. Breivik er funnet tilreg-nelig, selv om den andre psykiatrirapporten – den dommernei stor grad baserte seg på – også peker på personlighetsforstyr-relser. Det er ikke lenger noen tvil om at det er nødvendig åse på den ideologiske bakgrunnen for Breiviks terrorisme. Detjeg håpet å bidra med i retten, og det jeg også håper å bidramed i denne boken, er å kaste lys over røttene til hans politiskegalskap og å sette den inn i en bredere sammenheng. Som densvenske journalisten og historikeren Henrik Arnstad skriver ien artikkel i Dagens Nyheter, er dette nødvendig for å kunneforstå:

Just nu famlar Skandinavien i mörker, vi försöker förståBreiviks beteende. Förgäves, ser det ut som. Men om vi tarforskningen till hjälp och tolkar Breivik som fascist – utifrånden massiva kunskap som vunnits inom vetenskapen inter-nationellt de senaste 20 åren – så blir Breivik plötsligt be-griplig. Dessutom förklaras hans beteende, både morden påUtøya och leendet i rättssalen i Oslo.9

Roger Griffin, en av verdens ledende eksperter på fascisme,skriver:

Breiviks dobbeltangrep på det «pro-multikulturelle» poli-tiske etablissementet i Norge var en skremmende påmin-nelse om at fascismen fremdeles er live […].10

Å finne stedsnavnet Utøya i et motstandsmuseum i en litenby i et lite europeisk land, var overraskende. Men det hørte

14

hjemme der. Utøya-massakren er et nytt mørkt symbol påfascismens galskap. Likevel kan det være verdt å understrekenoen momenter. Kjennskap til høyreradikalismens historiekan bidra til at man forstår hvor ideene til Breivik kommerfra og hvilket univers han har beveget seg i, men Breivik kanvanskelig brukes til å forstå resten av dette universet. Breiviker en høyreekstremist, og skiller seg bare ved det fra mange avde høyreradikale som beskrives i denne boken. Dessuten kanman ikke forstå Anders Behring Breivik utelukkende politisk.Skal man tegne et bilde av massemorderen, må man også se tilpsykologien, og til hans personlige historie – elementer somfaller utenfor denne bokens tematikk.11 Videre er det viktig åhuske på at Breivik er en ekstremist også blant ekstremister.Også i ekstreme politiske miljøer som støtter terror vil mangeha problemer med å støtte massedrap på ungdommer.

Denne boken handler ikke om 22. juli, og ikke i særlig gradom Breiviks ideologi. Den handler om en del av bakteppet,om den sorte tråden som kveiler seg bakover i europeisk his-torie, om tråden som gav ham ideologisk næring. Det er ensammenheng mellom den historiske fascismen som rullet inni Luxembourg i mai 1940 og som tok makten i Norge underokkupasjonen, og moderne politiske bevegelser. Det går linjerfra mellomkrigstidens fascisme til moderne europeiske partiermed en fascistisk arv. Det finnes bånd mellom gamle konspira-sjonsteorier rundt en jødisk-bolsjevikisk sammensvergelse tilmer moderne forestillinger der bolsjevikene er erstattet med«kulturmarxister» eller «liberale eliter», og der muslimene harovertatt som den ytre fienden.

Bokens undertittel er «europeisk høyreradikalisme fra 1920til i dag», men jeg har lagt særlig vekt på Norge. En årsak tildet, er at det finnes svært lite litteratur som faktisk ser på kon-tinuitet og brudd i den norske høyreradikalismen etter andreverdenskrig, noe som i seg selv gjør det interessant og ettermitt syn viktig å belyse tematikken. Samtidig er dette en bokom langt mer enn Norge, og for at det i det hele tatt skal væremulig å forstå norsk høyreradikalisme, er det tvingende nød-vendig å se utenfor landegrensene.

15

En annen årsak er at eksempelet Norge på noen områ-der står i kontrast til eksemplene fra andre europeiske land.I denne boken vies blant annet Belgia – og da spesielt Flandern,landets nederlandskspråklige del – betydelig plass. Grunnener at Belgia har vært hjemland for et av de største og allermest vellykkede høyreradikale partiene med åpenbare røtteri fascismen, og at kontinuiteten i den belgiske høyreradikal-ismen er enkel å få øye på. En annen grunn er at kontinuite-ten i den sterke flamske høyreradikalismen kan være med påå synliggjøre tilsvarende kontinuitet i dens svake norske mot-stykke.

Kontrasten til Belgia synliggjør også det norske Frem-skrittspartiets doble rolle i norsk høyreradikalismes historie.På den ene siden har Fremskrittspartiet vært et ikke-radikalt,borgerlig protestparti som i stor grad har stengt veien for ra-dikale høyrepartier. På den andre siden har partiet i betydeliggrad vært norske høyreradikaleres parti.

*

Å skrive en bok kan være en ensom affære, men i arbeidetmed denne boken har jeg fått hjelp fra en lang rekke mennes-ker.

En særlig takk går til historikeren Kjetil Simonsen for hansuvurderlige arbeid rundt norsk jødehat i førkrigstiden, forhjelp med å skaffe til veie interessant kildemateriale og for å halest gjennom og kommet med nyttige innspill til flere av ka-pitlene som omhandler tiden frem til 1945. Terje Emberlandtakkes for sitt banebrytende arbeid rundt de radikale, nazis-tiske miljøene i Norge før og under andre verdenskrig, og forhyggelige samtaler ved flere anledninger. Takk til John Fær-seth for diskusjoner om konspirasjonsteorier, og for å ha lattmeg lese deler av hans bok om norske konspirasjonsteoretiskemiljøer før denne var ferdig. Tor Bach og Henrik Lunde for-tjener også takk, for å ha gitt meg innsyn i nyere norske rasis-tiske og nynazistiske miljøer, og Anders Jupskås for at jeg fikklese manus til hans bok Ekstreme Europa, samt for en rekkenyttige innspill. Vegar Martinsen takkes for hjelp med å skaffe

16

litteratur til veie og Lisa Bjurwald for en interessant samtale iforbindelse med vår deltagelse i en paneldebatt på Litteratur-huset i Oslo. Jo Moen Bredeveien fortjener takk for samarbei-det med en artikkel om Norwegian Defence League i forbin-delse med en større artikkel til tidsskriftet Plot, et samarbeidsom også skaffet frem nyttig bakgrunnsmateriale til arbeidetmed denne boken. Takk går også til tidsskriftet Minerva, somgav meg en oppgave som fikk meg til å se nærmere på konspi-rasjonsteoriene rundt 22. juli, og til tidsskriftene Fri Tanke ogHumanist, som har vært nyttige kilder, og som viste interessefor mitt arbeid med høyreekstremisme og høyreradikalismefør de fleste.

Videre går en takk til mine andre kilder i ulike yrkesgrupperog miljøer, og til alle dem som har kommet med nyttige tan-ker, ideer og utfordringer, samt – ikke minst – til forlaget og demange dyktige menneskene som arbeider der. Stiftelsen FrittOrd takkes for støtte.

Mange venner fortjener også stor takk – ikke minst fordide har klart å utstå mine lange foredrag om høyreekstremismeog høyreradikalisme, også de gangene de egentlig ikke var såinteressert. Sveinung, Lars, Ingar, Brede og resten av gjengen– dere betyr mye for meg. Hanna, Harald, Knut, Sindre, Mor-ten, takk for at dere står på. Milla, takk for din godhet. Sist,men ikke minst, fortjener min familie takknemlighet. Far ogmor, Jostein, Tor Ivar, takk for at dere er der for meg. Takk tilMarijke – min kone – for hennes ualminnelige og iblant urime-lige tålmodighet, og takk til mine barn, fordi de forstyrret megi arbeidet. Mitt journalistiske spesialfelt er et mørkt et, iblantforstyrrende, iblant bunnløst forferdelig.

Uten dere var verden et mørkere sted.

Øyvind StrømmenSamnanger, november 2012

17

Note

Denne boken inneholder en rekke sitater fra litteratur på andreeuropeiske språk. Der annet ikke er angitt er oversettelsene avdisse gjort av bokens forfatter. Sitater hentet fra skandinaviskespråk er gjengitt på originalspråket.

Definisjonene

Jeg er en fascistisk forfatter.

Maurice Bardèche i Qu’est-ce que le fascisme, 1961.

Den 19. januar 1945 stod en mann for retten i Paris. Han hetRobert Brasillach og var anklaget for landsforræderi. Klok-ken halv syv om kvelden stilte dommeren, Maurice Vidal, ju-ryen det avgjørende spørsmålet: anså de Brasillach som skyl-dig?

På et fotografi fra rettssalen ser man Brasillach, en velkledd,litt lubben mann, med et litt drømmende blikk bak runde bril-ler. De kraftige øyenbrynene fremhever den solide brilleinn-fatningen. Det mørke håret hans – som på de fleste andre fo-tografier av ham er vannkjemmet – har kommet litt i uorden.Mannen på bildet ser ikke ut slik vi forestiller oss at fascisterskal se ut. Han ser ut som en poet.

Og Brasillach var også det: poet, forfatter, skribent. Hanhadde aldri deltatt i drap på motstandsfolk. Han hadde aldribidratt – direkte – til den tyske krigsinnsatsen. Hans forbry-telse hadde vært å skrive. Det var det han skrev som gjorde athan ble ansett som en forræder. Brasillach hadde blant annetvært en aktiv skribent i en av de viktigste, fascistiske avisenei Frankrike, Je suis partout (Jeg er overalt). Selv om han ikkestod anklaget for sine ideer, men for sitt forræderi, var det dethan hadde skrevet som hadde ført ham i fengsel, og det varogså dette som ble anført av aktor – Marcel Raboul – som be-vis: Brasillachs hatske angrep på kommunister, på frimurere,på lederne for den tredje republikken, og også angrepene påjøder, selv om antisemittisme ikke spilte en sentral rolle i retts-

19

saken. Men ikke minst var det Brasillachs støtte til tyskernesom ble fremhevet.1

Det var nok å ta av. I artikkelen «La Conjuration anti-fasciste au service du Juif» (Den anti-fascistiske konspira-sjonen i jødens tjeneste), publisert i Je suis partout i feb-ruar 1942, hadde Brasillach omtalt den franske republikkensom

en gammel syfilitisk hore som stinker av patchouli og gjær-infeksjon, som fremdeles puster ut sine onde dufter, somfremdeles står på sitt fortau. Tross hennes aftøse sår oghennes gonoré har hun samlet så mange sedler i strøm-pebåndene at hennes kunder ikke har hjerte til å forlatehenne.2

I artikkelen nevnes også flere spesifikke fiender, blant anneten ikke-navngitt ordfører i Hérault-distriktet som hadde vå-get å arrangere en lokal feiring av den franske nasjonaldagen,på tross av ordre fra det franske Vichy-regimets leder PhilippePétain om at dette ikke skulle gjøres. Ikke nok med det: un-der arrangementet reiste en ung mann seg og holdt en tale derPétain ble latterliggjort. Ordføreren hadde applaudert. I detfascistiske Italia på 1920-tallet, anførte Brasillach, ville fascis-tisk ungdom ha sørget for å straffe den aktuelle landsbyen.Hele artikkelen var basert på et rykte. Brasillachs løsnings-forslag lignet imidlertid på angrepene Vichy-regimets para-militære Milice française og tyske Waffen SS-styrker faktiskutførte mot franske landsbyer der motstandsbevegelsen stodsterkt. Milice française spilte også en rolle i deportasjonen avjøder, et annet tema Brasillach hadde uttalt seg sterkt om.3 Iartikkelen «Les Sept Internationales contre la patrie» (De syvinternasjonale mot fedrelandet) klassifiserte han Frankrikes fi-ender i syv kategorier: kommunistene, sosialistene, jødene, ka-tolikkene, protestantene, frimurerne og finansverdenen. I av-snittet om jøder, skriver han blant annet om behovet for å«separere [oss] fra jødene en bloc og ikke beholde noen små[barn]».4

20

Selv om han senere forsøkte å bortforklare denne kommen-taren, forble Brasillach hengiven antisemitt. I november 1944,da krigen gikk mot slutten, skrev han i «Lettre à un soldat dela classe soixante» (Brev til en soldat av [19]60-kullet) om sinegen – angivelige – motstand mot massedrapet på jødene, menhan synliggjør samtidig at han visste:

Jeg er en antisemitt, historien har lært meg om det jødiskediktaturets gru. At familier så ofte har blitt splittet, barn kas-tet til siden, deportasjoner organisert […] som bare haddevært legitime om de ikke hadde hatt – noe som ble skjult foross – døden som mål, […] slår meg og har alltid slått megsom uakseptabelt. Det er ikke slik vi kan løse det jødiskeproblemet. Jeg bør legge til at om disse metodene har sørgetfor at Tyskland er grundig diskreditert i Frankrike, vil anti-semittismen likevel være forankret i det franske folket fra nåav, og jødenes tilbakekomst vil definitivt ikke bli sett på medblide øyne.5

Brasillach hadde kort og godt vært en av dem som la til rettefor hatet. I rettssaken den iskalde januardagen i 1945 haddehan imidlertid en briljant forsvarer, Jacques Isorni, sammemann som senere forsvarte Pétain – og som tidligere haddeforsvart personer som ble rettsforfulgt av Vichy-regimet.Isorni viste til en ung kommunist som hadde blitt dømt til dø-den i dette regimet, og til denne mannens avvisning av rettensom kriminell, fordi han var blitt dømt for ideene sine. Isornisavsluttende oppfordring til jurymedlemmene i Brasillachs saklød:

Dere har all pompen og prakten, all makten, statsapparatetbak dere, dere har all kraft, mens han er alene nå og slått,men har en soldats stolthet […]. Dere kan slå ham, dere kangjøre det uten risiko, men lytt til meg, jeg sier dere dette,dette er min siste appell! Døden er ikke ment for ham. Jus-sen har ingen rett til å ta livet av sjeler. […]

Måtte slutningen deres […] vise seg på det sorgfulle

21

Frankrikes himmel som det første tegnet […] på et rettfer-dig og forsonet Frankrike, slik at Frankrike kan leve.

Juryen diskuterte i 25 minutter. Et flertall svarte ja på skyld-spørsmålet. Dommeren angav straffen, Brasillach ble dømt tildøden ved skyting, og eiendommene hans skulle beslagleg-ges.

Blant publikum ble det buet. Flere kom også med sinteutrop. Brasillachs to år yngre søster Suzanne gav broren etkyss. Flere venner gav ham et håndtrykk; den dødsdømte 35-åringen smilte. «Mordere! Mordere! Det er en skam!» skreken av hans støttespillere. Han svarte rolig: «Det er en ære!»,vinket til søsteren og forsvarsadvokaten, og ble deretter ført utav rettssalen.6 Flere forfatterkollegaer, også i motstandsbeve-gelsen, protesterte mot dødsdommen, men det nye Frankrikesregjeringssjef, Charles de Gaulle, avviste protestene. I sine se-nere memoarer skrev han: Le talent est un titre de responsabi-lité – «med talent følger ansvar».7

6. februar 1945 ble Robert Brasillach skutt av en ekseku-sjonspelotong på 12 mann. På forhånd hadde han lagt noen fåeiendeler i en pose, med beskjed om at denne skulle overle-veres skolekameraten Maurice Bardèche. Hans siste ord var:«Lenge leve Frankrike – likevel». Mannen Robert Brasillachvar borte. Myten Brasillach var født. Den fascistiske arven bleikke minst ført videre av hans gamle venn Bardèche, Suzannesektemann.

*

15. november 1952 falt dommen i en annen rettssak, dennegangen i Praha. Fjorten mennesker ble kjent skyldige i forræ-deri. Elleve av dem, inkludert det tsjekkoslovakiske kommu-nistpartiets tidligere generalsekretær Rudolf Slánský, ble dømttil døden. Seks dager senere ble de hengt i Pankrac-fengselet.

Slánský og de tretten andre mennene var ofre for en skue-prosess, og hadde blitt beskyldt for å være «trotskister», «ti-toister», «vestlige imperialister» og «rotløse kosmopolitter»– fiender i et stalinistisk verdensbilde. De hadde tilstått sitt på-

22

ståtte forræderi, under psykisk og antagelig også fysisk tortur.Rettssaken ses ofte i lys av Stalins ønske om å hindre andreland fra å følge Jugoslavias eksempel og forlate den sovjetiskemaktblokken.

Men det finnes en annen side ved rettssaken i Praha, enside som gjør at den fremstår enda mørkere. Blant de fjortenmennene som ble dømt, var det elleve jøder, elleve menn somhadde overlevd Holocaust. I tillegg til beskyldningene nevntovenfor ble de beskyldt for å være «sionister». Det hadde gåttsyv år siden andre verdenskrig var over. Før krigen – før na-zistenes inntog startet i 1938 – hadde Tsjekkoslovakia vært etrelativt velfungerende demokrati. Det var et land der jøder bleanerkjent som nasjonal minoritet og der presidenten, TomásG. Masaryk, ble ansett som en solid motstander av jødehatet.Tsjekkoslovakia hadde vært «en øy av toleranse og liberal par-lamentarisme i det som i stor grad var en sjø av høyreorien-terte, autoritære og fascistiske regimer».8 Nå stod antisemittis-men i full blomst i det sovjetdominerte Tsjekkoslovakia. I enkort kommentar med den skarpe tittelen «I Hitlers fotspor»trykket i TIME Magazine i desember 1951, sammenfattes inn-trykket mange hadde:

Den kastede tsjekkiske visestatsministeren Rudolf Slanskyventer stadig på å bli stilt for retten i Praha, for lovbruddsom vagt beskrives som «antistatlige aktiviteter». I forrigeuke fikk man et klarere bilde av lovbruddene og av et vok-sende kommunistisk korstog fra en tale ved den kommunis-tiske statsministeren Antonin Zapotocky. Talen, en appelltil nasjonal stolthet som kunne ha kommet fra Adolf Hitler,var et bittert angrep på «jødisk kapitalisme» og «innblan-ding fra Jerusalem». Slansky er, som flere andre av ofrene forTsjekkoslovakias pågående partiutrenskninger, jøde. Derforbeskrives han med kommunistenes yndlingsord for å for-dømme jøder, som en «kosmopolitt».

Det var ikke alle i Vesten som var like rystet. En eksentriskamerikansk intellektuell kalt Francis Parker Yockey reiste til

23

og med til Praha for å følge rettssaken fra publikumsplass.Kort tid etter skrev han en artikkel der han omtalte «forræ-derisakene i Böhmen [som] et umiskjennelig vendepunkt»:

Fra nå av må alle reorientere politikken sin i lys av denunektelig endrede verdenssituasjonen. Østerspolitikken erselvmord. Snakket om «forsvar mot bolsjevismen» tilhørerfortiden, og det samme gjør det meningløse pratet om «for-svaret av Europa» i en tid der hver tomme av europeiskjord er dominert av Europas dødelige fiender, de som sø-ker Europas politisk-kulturelle-historiske død for enhverpris.9

Spørsmålet om uskyld og skyld var ifølge Yockey «historiskmeningsløst», akkurat som i forhold til «Nürnbergs stinkendegru», en referanse til krigsforbrytertribunalet mot ledende na-zitopper i den tyske byen fra november 1945 til oktober 1946;domstolen som dømte blant andre Hermann Göring, HansFrank og Alfred Rosenberg til døden, og som sendte RudolfHess i fengsel på livstid.

Den aktuelle artikkelen – «Hva ligger bak hengningen av deelleve jødene i Praha» – er på mange måter en klassisk antise-mittisk tekst. Jødene får indirekte skylden for andre verdens-krig, og det hevdes at den «jødiske kultur-stat-nasjon-folk-rase» planlegger en tredje.

Yockey er mest kjent for boken Imperium fra 1948, enbok som har blitt beskrevet som en slags nynazismens MeinKampf,10 men som bør ses i en bredere ideologisk kontekstenn den snevre nazismens. Tross Yockeys etter hvert noe peri-fere rolle, er boken et eksempel på den ideologiske nyoriente-ringen fascismen gjennomgikk etter andre verdenskrig. Bokenble skrevet under pseudonymet Ulick Varange – Ulick er irskog betyr «vindens belønnelse», Varange refererer til de nor-røne væringjar som reiste østover og sørover og blant annetgav navn til den bysantiske keiserens livgarde. Innledningsvisskriver Yockey:

24

Det nåværende kaos – 1948 – kan spores direkte tilbake tilforsøket på å hindre europeisk integrasjon. Som et resultatav dette er Europa en sump, og utenomeuropeiske krefterbehandler tidligere europeiske nasjoner som kolonier.

[… Og derfor] er denne boken en fornyet krigserklæring.Den stiller Europas forrædere, de miserable partipolitikernehvis fortsatte posisjoner er avhengig av deres tjeneste tilutenomeuropeiske krefter, et spørsmål, «Trodde dere at detvar over?».

For Yockey var det ikke over, selv om det han beskrevsom «den europeiske revolusjonen» – en referanse til nazis-tenes maktovertagelse i Tyskland – hadde feilet. I en bok påover seks hundre sider, tidvis sterkt påvirket av Oswald Speng-lers Aftenlandets undergang fra 1918, argumenterer Yockeyfor «en komplett renselse» av «Vestens sjel». Renselsen inne-bærer at både materialisme og rasjonalisme, både liberalismeog kommunisme, både demokrati og feminisme må fjernes,men også nasjonalismen, det siste et utslag av en paneuropeisknyorientering vi skal se flere eksempler på i etterkrigstidensfascisme. Istedenfor etterlyser Yockey en tid for «den sterkeog mannlige idé om den absolutte politikks tidsalder: autori-tet, disiplin, tro, ansvar, plikt, etisk sosialisme, fruktbarhet, or-den, stat, hierarki» og «skapelsen av Vestens Imperium». Deter et budskap man langt på vei finner igjen i terroristen An-ders Behring Breiviks såkalte kompendium, selv om det i allhovedsak baserer seg på langt mer moderne kilder, og selv omYockey aldri nevnes.

Det er mer enn en overfladisk likhet: Ideen om at Europatrues av undergang, at undergangen er iscenesatt av indre ogytre fiender, og om at en renselse er nødvendig for å skape enny og heroisk tidsalder – et brudd med nåtidens dekadanse ogsvakhet – er en gjennomgående idé i fascistisk ideologi.

*

Fortellingene om Brasillach og Yockey handler begge om fas-cisme. Men hvordan kan man definere dette begrepet?

25

I boken New British Fascism – som omhandler det ytter-liggående britiske nasjonalistpartiet British National Party(BNP) – kommer Matthew J. Goodwin med en del betraktnin-ger som kan være et nyttig utgangspunkt.11 Han viser først tilat det er omstridt hva som er den ideologiske kjernen i fascis-men, men at fascismen ofte vektlegger en nasjonal krise eller ennasjonal nedgang, og bygger på en myte om nasjonal gjenfød-sel eller fornyelse, samt på «populistisk ultranasjonalisme».Goodwin hviler her på en av de mest benyttede definisjonenei moderne forskning på fascismen som ideologi, gitt av RogerGriffin:

[F]ascisme kan best beskrives som en revolusjonær form fornasjonalisme som har en politisk, sosial og etisk revolusjonsom mål, og som ønsker å forme ’folket’ til en dynamisk,nasjonal enhet under nye eliter med heroiske verdier. Kjer-nemyten i dette prosjektet er at det bare er en populistisk,klasseoverskridende bevegelse for rengjørende, rensendenasjonal gjenfødsel som kan stanse bølgen av dekadanse.12

Som Goodwin skriver, har «ikke alle høyreekstreme partier[…] røtter i denne tradisjonen»; nyfascistiske og nynazistiskebevegelser kan snarere ses på som grener i et større tre, derstammen utgjøres av radikal nasjonalisme. Det er logisk å in-kludere nyfascistiske og nynazistiske bevegelser blant de høy-reekstreme, men ikke logisk å kalle alle høyreekstreme be-vegelser fascistiske eller nazistiske. Fraværet av nazisme ellerfascisme, betyr heller ikke fravær av ekstrem nasjonalisme.Definisjonen kompliseres ytterligere ved at det Goodwin om-taler som extreme right, høyreekstrem, er et begrep som pånorsk gjerne omfatter både høyreradikalisme og høyreeks-tremisme. Forskjellen mellom de to er likevel vesentlig. En avde ledende norske forskerne på europeisk høyreradikalisme,Anders R. Jupskås, skriver i Dagbladet:

Hva er høyreekstremisme? I motsetning til en del andreideologier, har ikke høyreekstremisme noen klar idéhisto-

26

risk forankring. Dessuten er det svært få som frivillig velgerå kalle seg høyreekstreme. Hvis vi går gjennom en rekke bi-drag i faglitteraturen om høyreekstrem ideologi, viser det segat særlig fem kjennetegn går igjen hos mer enn halvpartenav analysene: en ekskluderende nasjonalisme, rasisme, xeno-fobi (fremmedfrykt), udemokratiske holdninger og autori-tarianisme (fokus på lov og orden, disiplin og for eksempelhomofiliskepsis). Høyrepopulismen tar med seg den eksklu-derende nasjonalismen, fremmedfrykten og de autoritærerefleksene. Den er derimot langt ifra «udemokratisk».13

I forordet til sin bok Ekstreme Europa konkretiserer Jupskåsvidere ved å vise til at «høyreekstreme personer og gruppertar liv hvis de mener det er nødvendig», mens «høyreradikaleog høyrepopulistiske partier deltar i demokratiet». Det betyr,skriver han, at høyreekstremismen må bekjempes, mens de toandre ideologiske retningene «må tas på alvor som demokra-tiske politiske aktører».14

Hans-Georg Betz bruker begrepet right-wing populist par-ties – høyrepopulister – om grovt sett de samme partienesom Jupskås omtaler som høyreradikale eller høyrepopulister.Dette er partier som – ifølge Betz – er radikale motstandere avdet nåværende kulturelle og sosiopolitiske systemet i vestligedemokratier, men uten å gå til direkte angrep på demokratietsgrunnstener. De fremhever samtidig kulturell og etnisk homo-genitet som et mål, og appellerer til fremmedfrykt, om ikke ra-sisme. Ofte kan man legge til både anti-feminisme og en dyptkonservativ familiepolitikk. Betz peker også på nyliberal øko-nomisk politikk, noe det er mildt sagt vanskelig å godta somgjennomgående for høyrepopulisme og høyreradikalisme somsådan. Selv om en rekke av de aktuelle partiene har foreslåttskattekutt av ulike typer, kan dette vanskelig forstås som etutslag av nyliberalisme, og statsviteren Andrej Zaslove trefferlangt bedre når han skriver at:

den populistiske, radikale høyresiden støtter markedsøko-nomi, men krever statsbeskyttelse fra internasjonal kapital

27

og internasjonale institusjoner, og støtter velferdsstaten, omenn i en annen form enn venstresidens.15

Her kan det legges til at for eksempel British National Partysøkonomiske politikk er rimelig venstreorientert, og at detsamme kan sies om flere høyreradikale partier i den tidligereØstblokken – partier som har kommet til etter Betz’ drøftingfra 1993.16 Det er dermed riktigere å fremheve, slik den neder-landske statsviteren Jos de Beus gjør, at mange høyreradikalepartier preges av en reaksjon mot globaliseringen – uavhengigav om globalisering kommer i form av innvandring eller i formav utenlandsk økonomisk påvirkning.17 Tross denne sentraleinnvendingen kan Betz’ definisjon være et nyttig utgangs-punkt: Partier og bevegelser som forfekter etnisk homogenitetsom ideal, en ekskluderende nasjonalisme og sterk fremmed-frykt, bør ikke uten videre oppfattes som høyreekstreme nårde gjør dette innenfor demokratiske rammer. Slike partier ogbevegelser vil av mange oppfattes som en trussel mot det libe-rale demokratiet, men den trusselen er politisk, en oppgave forengasjerte samfunnsborgere, ikke for politi og etterretnings-tjeneste.

En annen innvending mot å følge Betz kan være at det eren misforståelse å forstå høyrepopulisme som det samme somhøyreradikalisme. Høyrepopulistiske partier er gjerne radi-kale, og en god del høyreradikale bevegelser er populistiske,men slett ikke alle. Den nederlandske statsviteren Cas Muddeløser dette ved å bruke uttrykket «populist radical right», po-pulistisk høyreradikalisme:

[Den] populistiske høyreradikalismen er en spesifikk formfor nasjonalisme. Alle de populistiske høyreradikale par-tiene er nasjonalistiske, men det betyr ikke at alle nasjo-nalister er populistiske høyreradikalere. Viktigst er det atnasjonalister som ikke forfekter fremmedfrykt er eksklu-dert […]. Videre ekskluderes elitistiske nasjonalister, der-iblant mange av de autoritære nasjonalistiske bevegelsenei det tjuende århundre, inkludert protofascistene i Frank-

28

rike og de intellektuelle i den tyske Konservative Revolu-tion.

For det andre er ikke den populistiske høyreradikalismenbare en moderat form av høyreekstremismen, inkludert fas-cisme og nasjonalsosialismen og dens diverse nye former.Det er grunnleggende forskjeller mellom de to. Viktigst erdet at høyreradikalismen er (nominelt) demokratisk, selvom den motsetter seg noen grunnleggende ideer i det libe-rale demokratiet […], mens høyreekstremismen er essensieltanti-demokratisk, og motsetter seg det grunnleggende prin-sippet om folkestyre.

For det tredje er den populistiske høyreradikalismen enspesifikk form av den bredere høyreradikalismen, som ogsåinkluderer ikke-populistiske ideer og bevegelser.18

Høyreekstreme grupper, partier og bevegelser er altså noe an-net enn høyreradikale, fordi de forfekter direkte anti-demo-kratiske synspunkter, og gjerne synspunkter som direkte ellerindirekte legitimerer voldsbruk, eller som gjør at slik volds-bruk kan oppfattes som et nødvendig eller rettmessig po-litisk virkemiddel. Man ser noe tilsvarende på venstresiden:mens venstreradikale bevegelser gjerne kritiseres for å forfekteanti-demokratisk politikk – i det minste en politikk som ikkestemmer med grunnleggende liberaldemokratiske ideer – vilvenstreekstreme bevegelser også ta i bruk, forsvare eller legiti-mere anti-demokratiske metoder.

Forskjellene mellom høyreradikalisme og høyreekstrem-isme betyr imidlertid ikke at de kan anses som separate fe-nomener; ideer som vokser frem og trives i høyreekstrememiljøer, kan bli plukket opp og normalisert av mer etablertepolitiske miljøer. Vellykkede høyreradikale partier kan på sinside gi inspirasjon til høyreekstreme bevegelser. Det skjeddei Norge i 2009, da mikropartiet Norgespatriotene stilte tilvalg. Partiet var gjennomført sterkt ytterliggående, men hen-tet utvilsomt inspirasjon fra ulike høyreradikale partier i andreeuropeiske land. Det er heller ikke vanskelig å finne eksemp-ler på kontakt mellom høyreekstreme, høyreradikale og høy-

29

repopulistiske partier, bevegelser og miljøer. I historien til detflamske partiet Vlaams Belang har dette vært et gjennomgå-ende trekk.19 I Norden har vi sett flere eksempler, som Jups-kås påpeker: På 90-tallet kom det frem at flere medlemmer avden nynazistiske gruppen Viking hadde meldt seg inn i Frem-skrittspartiets Ungdom. I 1995 var Frps stortingsrepresentantØystein Hedstrøm på et møte på Godlia kino med represen-tanter fra en rekke ytterliggående organisasjoner. I Danmarkringte journalister fra Ekstrabladet rundt til tilfeldige lokal-lagsledere i Dansk Folkeparti, utgav seg for å være medlem-mer av gruppene Dansk Front eller Dansk nationalsocialistiskbevægelse (DNSB) og spurte om de også kunne være medlem-mer av partiet. Flere av lokallagslederne svarte ja.20

Til en viss grad er både høyreekstremisme og høyreradikal-isme flytende begreper, med ulik betydning i ulike kontekster,ulike land og ulike tidsperioder.21 Samtidig kan en bevegelsesom ikke forfekter direkte anti-demokratiske synspunkterlikevel basere seg på et verdensbilde som vanskelig kan kal-les annet enn ekstremt, for eksempel på anti-jødiske eller anti-muslimske konspirasjonsteorier, eller på konspirasjonsteorierrundt en «hemmelig» elite som man mener at egentlig styrerverden.

For å forstå en bevegelse, eller et politisk parti, er det der-for ofte nødvendig å gå bort fra samlebegreper og se på spe-sifikk ideologi. Gjør man dette, vil man oppdage at spesifiktideologisk slektskap – for eksempel nyfascisme – kan forenebevegelser man oppfatter som henholdsvis høyreekstreme oghøyreradikale. Fascismen kan være både parlamentarisk ogutenomparlamentarisk, den kan fungere innenfor og utenfordemokratiet, den kan være voldelig – eller intellektuell.

Fascisme er «et farlig ord å bruke, fordi det etter andre ver-denskrig har blitt misbrukt på så mange ikke-ekstreme høyre-orienterte ideer», skriver Bjørn Stærk i en artikkel i Samtidenhøsten 2011.22 Han har utvilsomt et poeng. Den amerikanskehistorikeren og kommunisten Noel Ignatin satte fingeren påfenomenet i 1976:

30

Et spøkelse herjer den amerikanske venstresiden: fascis-mens spøkelse. Hvilket politisk grep tatt av regjeringspar-tiet brennemerkes ikke som fascistisk? Velferdskutt, lov-verk for å avskaffe obligatorisk fagforeningsmedlemskap,lovverk som begrenser dissidenters mulighet til å organisereseg, forsøk på å røyke ut og undertrykke de ansvarlige bakbombeangrep i store bysentra, etableringen av en profesjo-nell hær, grep for å koordinere uavhengige politiavdelinger– alt dette og mye annet […] beskrives som «fascistisk» elleri det minste som trinn på vei mot fascismen. Det er underligat viljen mange på venstresiden har til å slenge ut merkelap-pen «fascisme», ikke deles av grupper i andre land der detville være rimeligere å bruke begrepet enn det er her.23

Noen aktører på den radikale venstresiden har også i dag enhang til å omtale ting som ikke er høyreekstremisme somhøyreekstremt, og fenomener som ikke er fascistiske som fas-cisme. Men det hersker misforståelser om fascismen som ideo-logi langt utover den radikale venstresiden, og blant disse erdet verdt å fremheve tre. Den første misforståelsen er at fascis-men kan reduseres til å være en tysk og italiensk – eller bare enitaliensk – ideologi.

Den israelske historikeren Zeev Sternhell peker i The Birthof Fascist Ideology (Den fascistiske ideologiens fødsel) på fleremomenter det er verdt å ta med seg i denne sammenheng. Detførste er hans oppfatning av at fascismen før den ble en poli-tisk ideologi, var et kulturelt fenomen, og at «fascismens vekstikke hadde vært mulig uten opprøret mot Opplysningstidenog den franske revolusjonen som veltet gjennom Europa senti det nittende hundreåret og tidlig i det tyvende», slik at «fas-cismen var et ekstremt uttrykk for et mye bredere og mer om-fattende fenomen».24 Det andre av Sternhells sentrale poengerer verdt å sitere i sin helhet:

Det kan ikke være tvil om at den ideologiske krystallise-ringen kom før oppbygningen av politisk makt, og at denla grunnlaget for politisk handling. Fascismen var ikke, slik

31

Benedetto Crocés berømte uttrykk forteller, en «parentes»i den moderne historien. Den var ikke, som han tenkte, etresultat av en «infeksjon» i en «nedgangsperiode i frihets-bevisstheten» etter første verdenskrig. Den var ikke et pro-dukt av en slags «machiavellisk» renessanse som det tyvendehundreårets Europa ble offer for.

I motsetning til det Friedrich Meineke og Gerhard Ritterhar forsøkt å overbevise generasjonen etter andre verdens-krig om, var fascismen en integrert del av den europeiskekulturhistorien.25

Sternhell mener dessuten at fascismens egentlige røtter ikkeligger der de ofte plasseres – i Mussolinis Italia – men iste-denfor i Frankrike, og hos den revolusjonære franske høy-residens ideer om nationalisme intégral (altomfattende nasjo-nalisme).26 Denne ideen hadde blitt formulert av blant andrelederen for den franske anti-parlamentariske og kontrarevo-lusjonære gruppen Action Française, Charles Maurras, og kansammenfattes i Maurras’ konklusjon om at «en sann nasjo-nalist setter landet sitt foran alt annet, og derfor oppfatter,behandler og løser alle aktuelle spørsmål med utgangspunkti deres forhold til nasjonale interesser».27 Dessuten menerSternhell at fascismen «på ingen måte kan identifiseres mednazismen», selv om han understreker at ideologiene utvilsomthadde fellestrekk. Forskjellen var – ifølge Sternhell – at rase-tenkningen, den biologiske determinismen, var selve grunnla-get for nazismen; mens den ikke engang var til stede i alle va-rianter av fascismen.28

Sternhells fascismeforskning har – av flere årsaker – værtkontroversiell. Det gjelder spesielt påstanden om at fascismenoppstod i Frankrike og var et gjennomgående trekk i fransk,politisk kultur før 1940.29 Å skille så skarpt mellom nazis-men og fascismen synes også noe overilt når de to ideologieneikke bare hadde svært mange fellestrekk, men faktisk fløt inn ihverandre. Mens man kan – og også bør – kalle nazismen fas-cistisk, kan man likevel ikke redusere fascismen til nazisme.Nazismen var i utgangspunktet et tysk fenomen, riktignok

32

med avleggere i andre land. Fascismen var – som fortellingenom Robert Brasillach illustrerer – noe langt mer. På 1920- og1930-tallet spredte denne ideologien seg til en lang rekke land,fra Spania til Norge, fra Irland til Finland; og den utviklet segtil lokale og selvstendige varianter – selv om tysk nazisme ogitaliensk fascisme var sentrale inspirasjonskilder. I noen landforble den «en parentes». I andre spilte den avgjørende poli-tiske roller.

I tillegg til i Europa vant fascismen også gehør – om enn imer begrenset grad – i andre deler av verden. Fascismen ble enimpuls for deler av den arabiske nasjonalismen og dukket ogsåopp i Øst-Asia.30 I Chile vokste Movimiento Nacional-So-cialista de Chile frem i løpet av trettitallet, og det kulminertei et kuppforsøk 5. september 1938.31 I Argentina vokste detogså frem en særegen form for fascisme.32 Selv blant jøder i detdaværende palestinske mandatområdet dukket det opp selv-erklærte fascister og fascistiske sympatier. I 1928 skrev AbbaAhimeir, en representant for den ytterste høyresiden i den re-visjonistiske sionistbevegelsen, en jevnlig spalte i avisen Do’arha-Yom, som kom ut i det palestinske mandatområdet. Spal-ten hadde navnet «Fra fascistens notatblokk». Tre år senerevar han en sentral skikkelse i grunnleggelsen av organisasjo-nen Berit ha-Biryonim. I en rettssak mot medlemmer av orga-nisasjonen året etter erklærte advokaten deres: «Ja, vi revisjo-nister beundrer Hitler. Hitler har reddet Tyskland … Dersomhan hadde forkastet sin antisemittisme, ville vi ha gått sammenmed ham».33 I 1932 skrev Itamar ben Avi i Do’ar ha-Yom omdet uunngåelige i Hitlers maktovertagelse. Mer interessant erdet imidlertid at han uttrykte sympati for Mussolinis nasjona-lisme: «Det Italia kan få til, det kan også Judea!».34

Selv etter at Hitler kom til makten, omtalte en annen jø-disk avis i Palestina, Hazit ha-Am, der Ahimeir var en av re-daktørene, at den i motsetning til sosialistene og demokra-tene – som så på Hitlers bevegelse som et tomt skall – «trorat den har både et skall og en kjerne. Det antisemittiske skal-let må forkastes, men ikke den antimarxistiske kjernen».35

Denne jødiske fascismen – som fantes i heller marginale

33

jødisk-nasjonalistiske miljøer – var åpenbart ikke antisemit-tisk. Flørten varte heller ikke lenge. At den jødiske fascismeni det hele tatt dukket opp forteller likevel noe om fascismensevne til å påvirke bredere orientert nasjonalisme, selv på uven-tede steder. Det understreker også at jødehat ikke er en nød-vendig bestanddel i all fascisme. Også i dag finnes det jødisk-nasjonalistiske grupper hvis ideologi plasserer dem innenforGriffins definisjon.

En politisk bevegelse av et slikt omfang og med en slik gjen-nomslagskraft forsvant selvsagt ikke selv om Mussolinis Ita-lia og Hitlers Tyskland gjorde det. Den overlevde. På trossav dette lever forestillingen om at fascismen er død, at den eret avsluttet kapittel i historien, et fenomen som ikke lengerfinnes. I et europeisk perspektiv er det en mildt sagt snodigforestilling, for det finnes en rekke politiske partier i dagensEuropa som bærer med seg en fascistisk arv, og terrorismenshistorie i Europa viser tydelig at fascismen ikke bare har del-tatt i valg de siste tiårene, den har også drept – gang på gang.

Fra 1960 til 2005 ble det gjennomført 33 terrorangrep iEuropa med mer enn 10 drepte.36 Seks av dem knyttes til høy-reekstreme grupper. I 1961 ble et ekspresstog i Frankrike bom-bet av den nyfascistiske gruppen Organisation de l’armée sec-rète. I 1969 gikk en bombe av i en bank på Piazza Fontana iMilano i Italia – igjen stod nyfascister bak. I januar 1972 gikken bombe av på et fly fra Stockholm til Beograd; angrepet bletilskrevet kroatiske høyreekstremister.37 I august 1974 ble etekspresstog bombet av den høyreekstreme gruppen OrdineNuovo i Italia. I august seks år senere angripes jernbanesta-sjonen i Bologna i samme land, et angrep en annen høyreeks-trem gruppering – Nuclei Armati Rivoluzionari – skal ha ståttbak. Måneden etter detoneres en rørbombe ved inngangen tilOktoberfest-området i München – gjerningsmannen var med-lem av et nazistisk miljø. Etter 1980 var man lenge forskå-net fra store høyreekstreme angrep, men det inntraff tallrikemindre hendelser, og ikke minst eksempler på politisk moti-vert voldsbruk fra ytre høyrekant. Så kom den 22. juli 2011.

Den tredje misforståelsen om fascismen som ideologi er at

34

nynazisme er det viktigste utslaget av fascisme etter andre ver-denskrig, en påstand som er tvilsom helt uavhengig av om mandefinerer nazismen som fascistisk eller ikke. Dersom man gårtilbake til den tidlige etterkrigstiden, vil man oppdage at detikke var den tyske nazismen som dominerte da det først påfemtitallet ble gjort forsøk på å stable på beina en ny fascis-tisk internasjonale – den Europeiske Sosiale Bevegelse. Iste-denfor ble briten Oswald Mosley, den tidligere nevnte fransk-mannen Maurice Bardèche og svensken Per Engdahl sentralebidragsytere. Fascismen gikk etter hvert gjennom en ideolo-gisk nyorientering, blant annet med utgangspunkt i den se-nere franske nouvelle droite-bevegelsen. Noen gamle ideer bleforkastet. Noen nye ideer kom til. Samtidig har nynazismeni mange tilfeller stått på stedet hvil, drapert i hakekors eller,der dette ble forbudt, i andre symboler med konnotasjoner tilHitler-Tyskland. Etter hvert ble den mer parodisk, som i tilfel-let Stephan Wijkamp, den såkalte «nederlandske Hitler». Haner en nederlender i 40-årene som gjør sitt beste for å ligne mestmulig på Hitler: brun skjorte, sidesleik, hitlerbart. I en tale hanholdt i Flandern for noen år siden ble ironien komplett:

Vi ville vært spart for mye elendighet dersom tyskernehadde vunnet den gangen. Da hadde vi ikke hatt asylsøkereeller homobryllup. […] Motstanderne våre påstår at vi leveri fortiden. Kamerater og kameratinner, det er de som snartvil høre til i fortiden.38

Wijkamp er åpenbart høyreekstrem, men det er en impotentog latterlig form for høyreekstremisme han representerer. Deter langt fra den eneste formen for ytterliggående fremmed-frykt i Nederland.

I løpet av de siste årene har en tidligere liberal politiker slåttseg opp med et nytt parti – et parti der han er den ubestridtelederen og langt på vei eneste offisielle medlem. Han har fore-slått å forby Koranen, og har villet innføre skatt på bruk avhijab, etter prinsippet «forurenseren betaler». Politikeren he-ter Geert Wilders, og han leder et parti som i motsetning til

35

mange høyreradikale partier i dagens Europa ikke har åpen-bare fascistiske røtter. Der Wijkamp fremstår som en parodipå fortiden, og står for en politisk bevegelse ribbet for all tro-verdighet, er Wilders en representant for nåtiden. Han er englattpusset politiker og en anti-politikkens stjerne.

Noe har de til felles: en ekskluderende nasjonalisme, altså ennasjonalisme basert på å sjalte visse grupper ut av befolknin-gen, en retorikk basert på konspiratoriske forestillinger, og enpolitikk preget av fiendebilder.