Oko.f. innmat 4/5 · 2019. 5. 2. · MER – IKKE MINDRE – SKATT PÅ BOLIG ... kvinners langsiktige arbeidstilbud, og dermed også om den sam-lede yrkesdeltagelsen. ... Hayek formulerte

• Hansen

BØR ØKONOMER KUNNE DERIVERE?

• Harding og Solheim

MER – IKKE MINDRE – SKATT PÅ BOLIG

• Steigum

UNDERVISNING I MAKROØKONOMI PÅ

BACHELORNIVÅ

• Aune med flere

LØNNSOMHET OG VIRKEMIDLER I

KLIMAPOLITIKKEN

• Borge Johannesen

EIENDOMSRETTIGHETER OG

FORNYBARE NATURRESSURSER

ØKONOMISK FORUMNR. 4/5 • 2004 • 58. årgang

• REDAKTØRER

Leo A. Grünfeld • [email protected]åre Johansen • [email protected] Søvik • [email protected]

• ORGANISASJONSKONSULENT

Mona [email protected]

• UTGIVER

Samfunnsøkonomenes ForeningLeder: Kjell A. BrekkeGeneralsekretær: Birgit Laudal

• ADRESSE

Samfunnsøkonomenes ForeningSkippergt. 33Postboks 8872, Younstorget0028 OsloTelefon: 22 31 79 90Telefax: 22 31 79 [email protected]

www.samfunnsokonomene.no

Postgiro: 0813 5167887Bankgiro: 8380 08 72130

• UTGIVELSESPLAN

Nr. 1: medio februar Nr. 6: medio septemberNr. 2: medio mars Nr. 7: medio oktoberNr. 3: medio april Nr. 8: primo novemberNr. 4: medio mai Nr. 9: ultimo desemberNr. 5: medio juni

• PRISER

Abonnement kr. 800.-Studentabonnement kr. 250.-Enkeltnr. inkl. porto kr. 100.-

• ANNONSEPRISER1/1 side kr. 6080.-3/4 side kr. 5490.-1/2 side kr. 4900.-Byråprovisjon 10%

• ANNONSEFRIST

10 dager før utgivelsesdato

Design: www.deville.noTrykk: MGH grafisk AS, Bergen

ØKONOMISK FORUM

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innhold NR. 4/5 • 2004 • 58. ÅRG.

• LEDERØkonomisk fremmedfrykt på norsk 3

• INFORMASJONInformasjon NØT nr. 1, 2004 4

• DEBATTDialog eller skivebom? 6av Anders Ekeland

• AKTUELL KOMMENTARMer – ikke mindre – skatt på bolig 9av Torfinn Harding og Haakon O. Aa. Solheim

Kalkulasjonsrenten 14av Steinar Strøm

Undervisning i makroøkonomi 20på bachelornivåav Erling Steigum

Bør økonomer kunne derivere? 23av Robert G. Hansen

• ARTIKKELTransportsystemet for naturgass 32av Jørgen Bjørndalen og Gjermund Nese

Lønnsomhet ved ulike virkemidler i 41internasjonal klimapolitikkav Finn Roar Aune, Snorre Kverndokk, Lars Lindholt og Knut Einar Rosendal

Hvem bruker retten til fritt sykehusvalg? 49Resultater fra Samordnet levekårs-undersøkelse 2002av Geir Godager og Tor Iversen

Eiendomsrettigheter og høsting av 57fornybare naturressurserav Anne Borge Johannesen

• BOKANMELDELSEÅpen Verden – Et forsvar for globaliseringen 64av Jan Arild Snoen

Norge står overfor store økonomiske utfordringer i tiårenesom kommer. Med en stadig eldre befolkning, vil antalletyrkesaktive per pensjonist falle fra 2.6 i dag til 1.6 i 2050(ref. pensjonskommisjonen). Å øke fødselsratene er enmåte å bøte på problemet, men det er ikke gjort i en hånd-vending. Å øke pensjonsalderen er heller ikke lett, da slikeforslag ofte møter sterk motstand i befolkningen. Øktarbeidsinnvandringen fremstår som en god og enkel løs-ning på problemet, men motstanderne er sterke og mange,der særlig fagforeningene stritter imot med hud og hår.Etter mye frem og tilbake valgte Norge å innføre over-gangsordninger for mobilitet av arbeidskraft fra de nyeEU-landene fra 1. mai i år. Irland og Sverige så ikke noebehov for slike restriksjoner, og sannsynligvis var det etsjakktrekk. I kampen om å tiltrekke seg verdifull uten-landsk arbeidskraft som lett tilpasser seg det lokalearbeidsmarkedet, er det av stor betydning å signalisere atman fra første stund stiller seg åpen og positiv til slik inn-vandring. Særlig Norge burde valgt en slik løsning etter-som landet blir sett på som perifert og lite attraktivt (doger lønnsnivået bra).

Hva er det fagbevegelsen frykter? Eier den ikke hukom-melse? Argumenter basert på fare for store bølger avarbeidsinnvandrere ble dratt frem i forbindelse med EØS-medlemskapet på nittitallet, og den samme tiraden fikkvi da Spania, Portugal og Hellas ble medlemmer av EU.I samtlige tilfeller var problemet tvert i mot at arbeids-mobiliteten viste seg å være for lav! Og nok en gang ser vii dag at strømmen av sultne lavtlønnede polakker full-stendig uteblir.

I januar la EU-kommisjonen frem et forslag til nytt direk-tiv for tjenestehandel som har til hensikt å få sving på inte-greringen av tjenestemarkedene der diskriminerendehindre og unødige reguleringer florerer. I EUs Lisboa stra-tegi for et konkurransedyktig EU ble det særlig påpekt at

tjenestehandelen i EU må liberaliseres ytterligere, dersomveksten i EU skal ta seg opp på sikt. Tjenester er arbeids-intensive og handel med tjenester berører i høyeste gradde nasjonale arbeidsmarkeder. I høringsuttalelsen fra fag-bevegelsen fikk vi igjen tiraden om at norske arbeideresarbeids- og lønnsvilkår vil bli truet på alle fronter og atdirektivet vil føre til sosial dumping og et «race to the bot-tom». Samtidig har kommisjonen presisert gang på gangat direktivet ikke vil undergrave nasjonal arbeidslovgiv-ning som garanterer, sikkerhet, helse, lønn etc. Så hvorhentes frykten fra?

I år har vi også fått den første henstilling fra fagbevegelsenom bruk av «lov om almenngjøring av tariffavtaler», slikat utenlandske aktører som opererer temporært medansatte i Norge må lønne i henhold til norske standarder.Slike lover er for så vidt ikke unike for Norge, men bidrardefinitivt ikke til å jevne ut inntekstsforskjeller mellomland basert på vare- og tjenestebytte. Det er da også beteg-nende at de yrkesgrupper som er mest aktive interven-sjonister, også er de som hever høyest lønn (oljearbeidereog enkelte bygg- og anleggsarbeidergrupper).

La oss gi noen eksempler som setter norsk politikk overforarbeidsinnvandring i et ubehagelig relieff. I 2002 gavPortugal generelt arbeidsamnesti til Ukrainere somarbeidet ulovlig i landet. 40000 kom raskt frem for å regis-trere seg lovlig. I Norge gjorde man noen forenklinger forimport av spesialister fra samme land. I 2002 kom det 2ukrainere under disse betingelsene, i 2003 steg tallet til 9!Norge er kanskje ikke så attraktivt likevel. I USA harGeorge W. Bush foreslått at nærmere 10 millioner ulovligearbeidere med latinamerikansk bakgrunn skal gis arbeids-amnesti. Et tilsvarende tiltak i Norge ville gi amnesti til merenn 100.000 arbeidere. Men vi er lysår fra å finne støtte forslike tiltak i vårt land. Til det er fremmedfrykten for storhos mange av de sentrale aktørene i norsk økonomi.

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 3

L E D E R

Økonomisk fremmedfrykt på norsk

I N FO R M A S J O N

4 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004

Informasjon NØT nr1, 2004Norsk Økonomisk Tidsskrift publiseres nå kun elektronisk.

Publiserte artikler er tilgjengelig på: http://www.samfunnsokonomene.no

Norsk Økonomisk Tidsskrift nummer 1, 2004 inneholder følgende artikler:

Kontantstøtten og mødres yrkesaktivitet:

Varig effekt eller retur til arbeid?

PÅL SCHØNE, Institutt for samfunnsforskning

SAMMENDRAG:

Denne artikkelen studerer virkningen av kontantstøtten på

mødres arbeidstilbud, målt både ved yrkesdeltagelse og antall

arbeidstimer. Tidligere studier har vist at kontantstøtten har hatt

en negativ (om enn moderat) effekt på mødres arbeidstilbud.

Alle disse studiene har evaluert kontantstøtten på et gitt tids-

punkt, og relativt kort tid etter innføringen av reformen. I denne

artikkelen går vi litt videre og svarer på følgende spørsmål: Har

kontantstøtten en varig effekt på mødres arbeidstilbud, eller

returnerer de til jobb når kontantstøtteperioden går mot slutten?

Dette spørsmålet er det viktig å svare på fordi det handler om

kvinners langsiktige arbeidstilbud, og dermed også om den sam-

lede yrkesdeltagelsen. Dersom kontantstøtten påvirker mødres

arbeidstilbud på lang sikt vil dette også ha betydning for fremti-

dige pensjonsrettigheter.

For å svare på spørsmålet betrakter vi innføringen av kontant-

støtten som et såkalt naturlig eksperiment, og sammenligner

endring i arbeidstilbudet for mødre med rett til kontantstøtte

med endring i arbeidstilbudet for mødre uten rett til kontant-

støtte.

Resultatene i artikkelen viser at kontantstøtten reduserer mødre-

nes arbeidstilbud på kort sikt, men den negative effekten svek-

kes over tid, og evaluert det siste året i kontantstøtteperioden, så

er den negative effekten markert redusert. Dette gjelder både

arbeidstilbud målt ved yrkesdeltagelse og antall arbeidstimer

(gitt yrkesdeltagelse).

Våre resultater gir ingen klar støtte til personkapitalteorier som

predikerer negative effekter av perioder utenfor arbeidsmarke-

det. En grunn til at vi ikke finner noen varig negativ effekt av

kontantstøtten er nok at periodene utenfor arbeidsmarkedet er

for korte til å ha noen stor betydning på senere yrkesdeltagelse.

Internasjonale studier viser at det i hovedsak er lange fravær som

har negativ effekt på senere tilpasning. Likevel, for mødre som

får to eller flere barn, kan fraværet fra arbeidsmarkedet bli langt.

For disse gruppene er det for tidlig å svare på om kontantstøtten

har noen varige effekter på yrkesdeltagelsen.

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

INFO

RM

ASJO

N


SAMMENDRAG:

Artikkelen gir en oversikt over den mikrobaserte arbeidstilbuds-

forskningen som har foregått i Forskningsavdelingen i SSB.

Hovedvekten er lagt på å formidle de sentrale teoretiske og meto-

diske strategier som har vært fulgt. Tidlige analyser tok utgangs-

punkt i den tradisjonelle tilnærmingen til analyse av arbeidstil-

bud. I denne tilnærmingen antas det at personer eller hushold-

ninger bestemmer arbeidstilbudet ved å avveie fritid mot konsum

uten andre restriksjoner på tilpasningen enn de som følger fra den

økonomiske budsjettbetingelsen samt at fritid pluss arbeidstid

høyst kan være lik total tid tilgjengelig. De etterfølgende analyse-

ne avviker fra denne tilnærmingen ved at de er basert på et ram-

meverk for empirisk modellering som tillater en mer realistisk og

eksplisitt representasjon av preferanser og valgbetingelser aktøre-

ne står overfor enn i tradisjonelle tilnærminger. Spesielt tas det

hensyn til at tilbyderne har preferanser over jobb-typer, og at hver

tilbyder står overfor restriksjoner med hensyn til settet av jobber

som er tilgjengelige. I empiriske analyser basert på dette ramme-

verket er det problematisk at settet av tilgjengelige jobber som til-

byderen står overfor typisk er uobserverbart for forskeren. Det

diskuteres hvordan preferanser og valgmengder skal represente-

res i empiriske modeller. Videre diskuteres et forsøk på å etablere

en teoretisk tolkning og begrunnelse for empirisk spesifikasjon av

funksjonsform og restleddsfordelinger i modellene. Flere ulike

varianter av denne typen modelltilnærming beskrives, og noen av

de problemene en står overfor ved empirisk analyse innen dette

modelleringsrammeverket diskuteres. Endelig rapporteres noen

av de empiriske resultatene som er oppnådd.

Tid er penger:

Om betydningen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi

for lokalisering av utenlandske direkteinvesteringer

KJETIL BJORVATN, Norges Handelshøgskole og Senter for internasjonal økonomi og skipsfart

SAMMENDRAG:

Globaliseringen av verdensøkonomien, uttrykt for eksempel ved

reduserte transportkostnader, bedret kommunikasjonsteknologi,

og en politikk som i stadig større grad åpner opp for internasjo-

nal handel og internasjonale investeringer, gjør at stadig flere

bedrifter velger å legge produksjon til utlandet. Det kan være

store kostnadsbesparelser å hente på å plassere arbeidsintensive

operasjoner til lavkostland.

Lavkostland ligger gjerne et godt stykke unna de store markede-

ne for sluttproduktene. Produksjon i et lavkostland vil dermed

typisk gi opphav til økte transportkostnader i forhold til pro-

duksjon nærmere der hvor konsumentene befinner seg. Videre

gir avstand mellom produksjon og salg utfordringer med hensyn

på kommunikasjon. Særlig gjelder dette bedrifter som produse-

rer varer hvor det er store svingninger i konsumentenes prefe-

ranser med hensyn til utforming. For disse produsentene kan

kommunikasjon vertikalt i verdikjeden være av avgjørende

betydning. Lokalisering av produksjon til et fjernt lavkostland

kan gjøre det vanskeligere å nå hurtig og effektivt frem med

informasjon om endret design, og den geografiske avstanden

gjør at det tar lenger tid fra en produksjonsbeslutning er tatt til

varene kan ligge klare for salg i butikkhyllene.

Artikkelen presenterer en modell som analyserer avveiningen

mellom lønn og transporttid, hvor informasjonsteknologi inngår

som en viktig faktor for bedriftens valg av produksjonssted.

Analysen viser at det at både et svært godt og et svært dårlig

utviklet informasjonsteknologi er argumenter for å lokalisere

produksjonen i landet med lavest produksjonskostnader.

Dersom informasjonsteknologien er «middels» godt utviklet, vil

en lokalisering nærmere hovedmarkedene gi størst profitt, gitt at

lønnsforskjellen mellom de ulike regionene ikke er for stor i for-

hold til betydningen av markedsnærhet.

Hvordan skal arbeidstilbudseffekter tallfestes?En oversikt over den mikrobaserte arbeidstilbudsforskningen iStatistisk sentralbyrå

JOHN K. DAGSVIK, Statistisk sentralbyrå. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

D E B AT T


Joan Robinson formulerte det slik: «Inthe broad sense in which businessmenunderstand it [competition] largely con-sists of destroying competition in thenarrow economist sense». (1954: 245-246)

Hayek formulerte det litt anderledes: «ifthe state of affairs assumed by the theo-ry of perfect competition ever existed, itwould not only deprive of their scopeall the activity which the verb ‘to com-pete’ describes, but would make themvirtually impossible.» (1948:92 )

Lederskribenten «bommer» på hva jegog andre kritikere av nyklassisk teoriuttaler oss om når vi hevder at teorienikke er en teori om konkurranse2.Kritikerne feller en dom over dennyklassisk teoriens kjerne, frikonkur-ranseløsningen (FKL). I realiteten burdedet være lite kontroversielt at FKL ikkebeskriver konkurranse. FKL er enimponerende intellektuell og mate-matisk konstruksjon, men den haringen ting med kapitalistisk konkurran-se å gjøre. Konkurranse er grunnleg-

gende et dynamisk fenomen. En teoriom konkurranse må derfor anvendedynamiske metoder og begreper. Nårredaksjonen i ØF forsøker å tilbakevisemin påstand ved å vise til tusenvis avtreff på «asymmetric» og «imperfectinformation» på nettet, så snakker vibare forbi hverandre. For mitt poengvar ikke at det ikke finnes en enorm lit-

teratur om hva som kan skje når forut-setningene for frikonkurranseløsningenikke er oppfylt. Plassen tillater ikke ennærmere vurdering av denne omfatten-de litteraturen. Men etter min opp-fatning er utviklingen i mikroteorien, tiltross for en del interessante enkeltresul-tater, fortsatt preget av at den relaterersine resultater til FKL, denne fiktivelikevektstilstand hvor «alt» er gitt. Det

som i følge teorien «skjer» for å få istand denne likevekten, er en simultantilpasning av kvanta til gitte priser. Menteorien beskriver verken hvordan disseprisene blir dannet, eller hvordan kvan-ta justeres til dem. Det FKL egentligviser, er at det under visse strenge forut-setninger finnes et sett med priser ogkvanta som er entydig bestemt av et settmed etterspørsels- og tilbudsfunksjonerog aktørenes beholdninger. Kan mantenke seg et bilde som er fjernere fraden ustanselige endring av teknologi ogpriser, den målrettede forandring avpreferanser gjennom reklame, de stadi-ge institusjonelle endringer som kjen-netegner en reelt eksisterende markeds-økonomi? Hvordan prisene blirbestemt, har derfor alltid vært et megetsvakt punkt. Det har fra nyklassisk sidevært foreslått at de ble funnet veden «famleprosess» (tâtonnement hosWalras), eller ved at en auksjonariusropte ut priser inntil han finner det set-tet av priser som klarerer alle markeder.Min påstand er at FKL ikke engang kanansees å beskrive en likevekt som erkommet i stand etter at alle konkur-

Dialog eller skivebom?

«Dialog mellom samfunnsøkonomer og andre samfunnsvitere». Dette var tittelen på lederen

i ØF 2-04. Lederen tok utgangspunkt i en påstand fra undertegnede om at nyklassisk teori

ikke er en teori om konkurranse1. Dette betegner lederen som «fullstendig skivebom». En

slik karakteristikk ville også ramme økonomer som Joan Robinson og F. A. Hayek.

1 Lederen siterte fra et vedlegg til evalueringsrapporten om bredbåndsprogrammet HØYKOM skrevet av Håkon Finne og undertegnede. I dette vedlegget drøftet

jeg OECDs anbefalinger angående det offentliges rolle i bredbåndsutbyggingen. Se Finne, Ekeland og Stokke (2003). Se også Ekeland (2004) for drøfting av

dette i forhold til aktuell næringspolitikk. 2 Se Metcalfe (1998) for en drøfting.

Det er nettopp

flukten fra konkurransen,

arbeidet med å skaffe seg

konkurransefortrinn, som er

konkurranse

ANDERS EKELANDSeniorforsker i STEP-gruppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEB

AT

T


ransens drivkrefter har spilt seg ut. FKLer - i den grad forutsetningene skullevære tilnærmet som teorien forutsetter -et ustabilt punkt. Det er et punkt eller entilstand som markedsaktørene gjør altfor å komme vekk fra. Eller for å sitereTorger Reve: «Et konkurransedyktigNorge» (1992):

«Her står vi ovenfor et av de store para-doksene i bedriftslivet. De fleste serbetydningen av å ha konkurranse innende fleste næringer, og samfunnsøkono-mien har demonstrert at konkurransefører til mer effektiv ressursutnyttelse ien økonomi. Likevel vil den enkeltebedrift og bedriftsleder søke å beskytteseg mot konkurransen eller skaffe segkonkurransefortrinn av monopollignendekarakter (s. 38 min utheving).»

Det er nettopp flukten fra konkurran-sen, arbeidet med å skaffe seg konkur-ransefortrinn, som er konkurranse. Deter denne dynamiske prosessen som økerproduktiviteten og dermed velferden.Det er ikke statisk, optimal fordeling avknappe ressurser som burde være ifokus for økonomifaget. Det er innova-sjon, bedriftenes ustanselige arbeid medå endre produktfunksjonen og kost-nadstrukturen som er det sentrale.Teknologien kan ikke tas for gitt. Tvertimot - den er det sentrale handlingspa-rameter. En annen indikasjon på at FKLer et ustabilt punkt, er at markedsaktø-rene skyr en reell sammenligning av pro-dukter. Reklame, merkevarebygging,prisog produktdifferensiering – alt taesi bruk for at det skal bli vanskelig forkonsumenten å foreta en rasjonell sam-menligning av pris og ytelse. For hvisman kunne det, ville den teleoperatørsom var hårfint billigst, ta hele marke-det. «Sudden death» for alle andre.

DIALOG MED HVEM?Lederen framstiller dette som en debattmellom økonomifaget og de andre sam-

funnsvitenskapene. Det er feil fordi kri-tikken mot det nyklassiske paradigmetførst og fremst kommer fra økonomer,fra andre teoretiske retninger innenfaget. Det er ikke uten grunn at Stiglitz'nobelprisforedrag har tittelen. «Infor-mation and the Change of Paradigm inEconomics». Det debatten dreier seg

om, er nemlig at det er nødvendig medet paradigmeskifte3. Det er skillet mel-lom statikk og dynamikk at nyklassiskteori skiller seg fra de andre økonomis-ke teoriene, fra de fleste teoriretningerinnen de andre samfunnsfagene. I til-legg kommer en meget spesiell type ato-mistisk og egoistisk rasjonalitet - somman ikke kan forlate fordi den er nød-vendig for å konstruere FKL. For selvom spillteori, asymmetrisk informasjon,studiet av sosial kapital, ny vekstteoriinnebærer en tilnærming på enkelteområder, så står fikseringen på FKL ogde politiske tommelfingerreglene utle-det av den i veien for en metodisk til-nærming mellom økonomifaget ogandre samfunnsfag. At nyklassisk teorier så dominerende innen økonomifaget,gjør at mange oppfatter den nyklassisketeorien som den eneste, som økono-misk teori rett og slett. Man snakker om«hva økonomisk teori sier oss», som omdet var et sett av naturlover, som om detikke eksisterte flere grunnleggende for-skjellige samfunnsøkonomiske teorier.

Før man kan delta i tverrfaglig dialogmed andre samfunnsvitenskaper, må enførst anerkjenne de andre teoriretninge-ne innen økonomifaget.

ET PARADIGME FORAN UNDERGANGEN?Det er også fikseringen på FKL somreferansepunkt som gjør at nyklassiskinspirert økonomi ikke lenger er så ene-rådende som premissleverandør for denøkonomisk-politiske debatten som denhar vært4. Enten det nå gjelder maktut-redning eller innovasjonspolitikk. Jegskal la spørsmålet om nyklassisk teorisevne til å forstå makt ligge i denneomgang. Når det gjelder innovasjonspo-litikk så vil synet på hva konkurranseegentlig er, føre til ulike analytiske til-nærminger, til ulike anbefalinger av hvasom er god politikk. Det er mange hete-rodokse teoretiske retninger, men fellesfor dem er et dynamisk syn på konkur-ranse. Dermed blir det innovasjon, detblir dynamisk oligopolistisk konkurran-se som skaper velferd. Statisk effektivi-tet er ikke det sentrale. Det er det somer hovedbudskapet fra den kjente øko-

nomen W. Baumol i hans siste verk«The Free-marked InnovationMachine». (Baumol 2002). Baumolargumenterer for – som flere andre førham – at det er kampen for å vinnestørst mulig markedsandeler, for å blimonopolist som skaper velferd.Innovative oligopolbedrifter, som IKEA,

3 Se Stiglitz (2002)4 Dette kan en se – som påpekt i ØF – gjennom hvilke disipliner som behandlet temaer som burde være økonomenes domene. Mange mener at økonomer ikke

har noe interessant å si om makt, om innovasjon om velferdsutvikling. Alt sammen dynamiske fenomener som ikke lett lar seg beskrive og forstå med redska-

per hentet fra statisk likevekt med atomistiske aktører.

Man snakker om «hva

økonomisk teori sier oss»,

som om det var et sett av

naturlover, som om det ikke

eksisterte flere

grunnleggende forskjellige

samfunnsøkonomiske

teorier

Oppgaven som økonomi-

faget står overfor, er å

utforme nye tommelfinger-

regler for økonomisk politikk

som bygger på et dynamisk

syn på konkurranse, på en

oligopolistisk velferdsteori


Microsoft, IBM, betyr lavere pris og stør-re produsert kvanta og dermed mer vel-ferd enn FKL. Dette fordi en domine-rende markedsposisjon er konsekven-sen av at man hadde best pris/ytelse påproduktet og dermed konkurrerte ut deandre – over tid. Knappe ressurser sti-mulerer innovasjon, som gjør dem min-dre knappe. Dette er det en bør lære pågrunnfag i økonomi: Konkurranse ska-per monopol, monopol skaper velferd5.FKL er et imaginært punkt som økono-misk politikk ikke må rettes inn mot.Oppgaven som økonomifaget står over-for, er å utforme nye tommelfingerreglerfor økonomisk politikk som bygger pået dynamisk syn på konkurranse, på enoligopolistisk velferdsteori. En teorisom ikke forgjeves lengter etter mangesmå, ikke-innoverende prisfaste kvan-tumstilpassere i markedet, men ønskerå utforme en politikk som stimulererinnovasjon.

REFERANSER:Baumol, W. (2002): «The free market innova-

tion machine. Analyzing the growth miracle

of capitalism», Princeton University Press

Ekeland, Anders (2004): «Markedssvikt og

addisjonalitet – et godt grunnlag for nærings-

politikk?», i Peter Arbo og Hallgeir Gammel-

sæter (red). Innovasjonspolitikkens sceno-

grafi. Nye perspektiver på næringsutvikling,

221-241, Tapir akademisk forlag og Norges

Forskningsråd.

Finne, Håkon, Anders Ekeland og Yngve

Seierstad Stokke (2004): Bredt bånd i tynn

tråd Evaluering av HØYKOM. SINTEF Rapport

STF38 A03885

Hayek, F.A. (1948): «The Meaning of Com-

petition», i Hayek, Individualism and Eco-

nomic Order, University of Chicago Press

Haavelmo, T. (1958): «Hva kan statiske like-

vektsmodeller fortelle oss?», i Festskrift til

Fredrik Zeuthen. København, 1958.

Reve T., Lensberg, Grønhaug (1992): Et kon-

kurransedyktig Norge, TANO

Robinson, J. V, (1954): «The impossibility of

Competition», i Chamberlain E. H (red),

Monopoly, Competition and Their

Regulation, Macmillan, London

Metcalfe, J. S. (1998): Evolutionary Eco-

nomics and Creative Destruction, Routledge,

London.

Stiglitz, J. E. (2002): «Information and the

Change in the Paradigm of Economics», The

American Economic Review, Vol. 92, nr. 3,

juni

Vi beklagerI forbindelse med omleggingen til ny profil har det oppstått en del forsinkelser knyttet

til uforutsette problemer i produksjonen av de to første numrene av Økonomisk Forum

i 2004. Disse problemene har forplantet seg til senere nummer, men vi regner med å

være i rute igjen fra og med neste utgivelse. Overfor bladets bidragsytere, annonsører og

ikke minst lesere, vil vi beklage disse forsinkelsene på det sterkeste.KJELL ARNE BREKKELeder Hovedstyret, Samfunnsøkonomenes forening

5 Se for eksempel The Economist 22. april 2004, s. 84 for en kort omtale av nyere litteratur som har dette som tema.

Husholdningene holder, i Norge som i de fleste andre land,en betydelig andel av sin formue i bolig. Tar man utgangs-punkt i SSBs husholdningsundersøkelse basert på selvan-givelsesdata, men beregner bolig- og aksjeverdier til mar-kedspris, finner man at i 2001 holdt den norske gjennom-snittshusholdningen 116 prosent av netto formue i bolig,24 prosent i rentebærende papirer, og 15 prosent i aksjer.Gjeldsandelen blir med det 55 prosent av netto formue.

Boligandelen er med andre ord høy, mens aksjeandelen erlav. Denne fordelingen kan være vanskelig å forklare ut fraøkonomisk teori. En vanlig hypotese i finansiell økonomier at man får best avkastning ved å spre risiko. Det gjørman ved å investere i mange forskjellige objekter. Men

faktisk er det skjellig grunn til å tro at husholdningeneopptrer rimelig rasjonelt i sin tilpasning.

Det er to primære årsaker til at husholdningene holder såmye av sin formue som boligkapital. For det første girbolig en svært stabil avkastning. Denne avkastningen erkjent under betegnelsen «fordel ved egen bolig»; et mål påtjenestestrømmen boligen gir (se Økonomiske analyser1/2004, s. 120-121, for en grundig drøfting av dettebegrepet). For det andre er bolig langt lavere beskattet ennde fleste andre typer kapitalinvesteringer. Den reelle skat-ten på boliginvesteringer utgjør i gjennomsnitt 6 prosentav boligavkastningen.1 Til sammenlikning beskattes andrekapitalavkastninger 28 prosent.

AK

TU

ELL K

OM

ME

NT

AR

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 9TORFINN HARDING OG HAAKON O. AA. SOLHEIM

TORFINN HARDINGDoktorgradsstipendiat ved Statistisk sentralbyrå/NTNU

HAAKON O. AA. SOLHEIMForsker ved Statistisk sentralbyrå

Bolig har de ti siste årene vært et svært attraktivt investeringsobjekt sammenliknet med

for eksempel aksjer. Bolig utgjør en dominerende del av husholdningenes formuer. Dagens

skattesystem bidrar til å forsterke incentivene til å plassere penger i bolig. Skatteutvalget

(NOU 2003:9) foreslår å øke beskatningen på egen bolig. Dagens situasjon med lave renter

og vekst i boligprisene ville kunne begrense kostnadene knyttet til en slik omlegging. Isteden

ønsker Regjeringen (St.meld. 29) å fjerne all beskatning av egen bolig. Dette vil stimulere til

ytterligere formuesplasseringer i bolig.

Mer – ikke mindre – skatt på bolig*

* Vi vil gjerne takke Andreas Benedictow, Roger Bjørnstad, Ådne Cappelen, Torbjørn Eika, Håvard Hungnes, Jørn-Arne Jørgensen og Thor Olav Thoresen for nyt-

tige kommentarer. Alle feil forblir våre egne. Oppfatninger i artikkelen er et uttrykk for forfatternes private synspunkter. Statistisk sentralbyrå står ikke ansvar-

lig for artikkelens innhold.

1 Da ignorerer vi eiendomsskatt. Imidlertid er denne bare pålagt i noen kommuner, og satsene er dessuten lave.

To forslag har nå blitt satt frem for å endre denne beskat-ningen. Skatteutvalget foreslår å redusere forskjellesbes-katningen på finanskapital og boligkapital ved å strammeinn beskatning av bolig noe, blant annet ved å heve skat-ten på fordel ved egen bolig. Regjeringen foreslår derimoti sitt utkast til ny skattelov endring av motsatt karakter; deønsker å fjerne all skatt på fordel ved egen bolig. Hva vilbli konsekvensene av disse to forslagene?

IMPLIKASJONER AV MINIMUM-VARIANSTEOREMETFor å si noe om dette tar vi utgangspunkt i minimum-vari-ansteoremet. Antagelsen her er at investor bare vurderersine investeringer ved å se på forventet avkastning og vari-ans. Under denne antagelsen er det tilstrekkelig å kjenneforventet avkastning på investeringsobjektene, samt sam-variasjonen mellom avkastningene på de forskjelligeobjektene for å bestemme hvilke objekter som skal inngåi en portefølje.

Dersom man kjenner forventet avkastning og varians, kanman beregne den portefølje som gir minst varians for hvermulig avkastningsrate. På denne bakgrunn kan vi spenneut et sett av optimale porteføljer. Den teoretiske modellenlegger imidlertid ingen begrensinger på hvorvidt man taren positiv posisjon («gå long») eller negativ posisjon («gåshort») i et objekt.2 I praksis er det svært vanskelig forhusholdninger å ta negative posisjoner i aksje- og bolig-markedet. Når man analyserer husholdningene, er detnaturlig å vurdere optimale porteføljer med beskrank-ninger på muligheten til å selge objekter man ikke har(porteføljer med «short-salg begrensinger»).

Husholdningens portefølje består primært av tre objekter(vi ser bort fra forsikringskrav): hus, aksjer og rentebæ-rende papirer. Vi pålegger short-salg begrensinger påbolig- og aksjeinvesteringer. I rentebærende papirer kanhusholdningene derimot «gå short» - de kan ta opp gjeld.Men siden renten på innskudd og gjeld er noe forskjellig,ser vi innskudd og gjeld som to separate objekter, medshort-salg begrensing på innskudd, og motsatt begrens-ning på gjeld.

Vi bruker historisk avkastning (etter skatt) fra 1993-2002til å beregne forventet avkastning og forventet kovarians-matrise. Avkastningen på aksjer er avkastning på Oslo Børs(inkl. dividende), mens avkastningen på bolig er prisen-dring pluss avkastning av boligkonsum (se under). Gjelds-og innskuddsrenter er hentet fra Norges Bank. Vi har ennumerisk algoritme som, på grunnlag av forventet avkast-ning og kovarians, kan beregne optimale porteføljer.3

Vi finner at disse optimale porteføljene inneholder til delsbetydelige andeler av bolig. I praksis gir nemlig en kom-binasjon av bolig og gjeld nesten ubegrensede mulighetertil å bestemme hvilken avkastning man skulle ønske, utenå måtte ta den risiko som er forbundet med aksjesparing.Bolig gir i snitt høyere avkastning enn gjeldsrentene. Vedå låne penger for å plassere i bolig kan man øke avkast-ningen på netto formue.4

Investor vil tilpasse seg der indifferenskurven tangerersettet av optimale porteføljer. Dersom investor har ennyttefunksjon med konstant relativ risikoaversjon (dvs. atporteføljeandelene er uavhengige av nivå på formue), vilhelningen på kurven i tangeringspunktet være et mål påinvestors risikoaversjon. Tabell 1 viser porteføljeandeler foret sett av realistiske nivåer på risikoaversjon (fra 2 til 10).Den primære forskjellen mellom en «høyrisko-» (lav risi-koaversjon) og «lavrisikoportefølje» vil være gjeldsande-

10 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 TORFINN HARDING OG HAAKON O. AA. SOLHEIM

2 Man kan f.eks. «gå short» hvis man selger et objekt man ikke har i et forwardmarked. Dette er gunstig dersom objektet faller i pris fra i dag og frem til kon-

traktsdato på forwardkontrakten.

3 Algoritme og numeriske beregninger er tilgjengelig fra forfatterne.

4 En svakhet i denne analysen er at fordel av egen bolig må ventes å falle etter hvert som verdien av boligen kommer utover en viss størrelse. Dette vil imidler-

tid neppe være en begrensing når vi ser på den norske gjennomsnittshusholdningen. Det kan imidlertid forklare hvorfor rike holder en langt mindre prosentvis

andel av bolig i sin portefølje enn husholdninger med midlere inntekter.

Figur 1 Porteføljefront

0 0.05 0.1 0.15 0.2 0.25 0.3 0.35 0.4

0.35

0.3

0.25

0.2

0.15

0.1

0.05

0

Avkastning i prosent

St.avvik

len. Man tar risiko ved å gire sine investeringer; man lånerfor å investere. Tabellen viser at man, uavhengig av risiko-villighet, bør investere mest i bolig. Selv de mest risikovil-lige bør investere over 10 ganger mer i bolig enn i aksjer.

Selve porteføljefronten, som kan illustreres ved hjelp avavkastning og varians for hver portefølje, er vist i figur 1.Porteføljefronten vil være stigende og konkav, hvilketreflekterer at jo mer man øker forventet avkastningen,desto mer øker kostnaden i form av høyere forventet stan-dardavvik fra forventet avkastning. Når man ligger på por-teføljefronten, vil høyere forventet avkastning alltid inne-bære høyere forventet risiko.

HVA FORKLARER DEN HØYE BOLIGANDELEN I DEN OPTIMALE PORTEFØLJEN?Avkastningen før skatt av å eie bolig kan deles i to:Prisendringer og inntekt fra egen bolig. Førstnevnte erpositiv hvis prisen på bolig er høyere ved salg enn vedkjøp. Denne delen av avkastningen har vært god de ti sisteårene. Prisen på en gjennomsnittlig omsatt selveierboligvar for eksempel 2,2 ganger høyere i slutten av 2003 enn10 år tidligere.5 Det må imidlertid understrekes at det åbare se på aggregerte boligpristall undervurderer risikoenknyttet til boligplassering; verdien av en enkeltståendebolig varierer generelt mer enn boligindeksen.

Den andre komponenten i boligavkastningen er det som iselvangivelsen kalles «inntekt fra egen bolig», eller som

over er beskrevet som «fordel ved egen bolig». Dette erkonsumgevinsten ved å eie egen bolig. Vi har analysertperioden 1993-2002, og prisgevinsten utgjør da i gjen-nomsnitt 60 prosent av boligavkastningen. Konsumav-kastningen er likevel den viktigste grunnen til at boliger et så attraktivt investeringsobjekt. Årsaken er atden praktisk talt ikke svinger, samtidig som den altsåutgjør 40 prosent av boligavkastningen i vår periode.

Dessuten er, som beskrevet over, skatten på boliginveste-ringer lav. Skatten består av tre elementer: skatt på inntektav egen bolig, formuesskatt og eiendomsskatt.6

Formuesskatt på bolig regnes ut fra likningsverdi (satt tilmaks 30 prosent av markedsverdi). Gevinst på salg avegen bolig er skattefri, dersom man har bodd i boligen imer enn ett år. Skatt på fordel ved egen bolig er derimot28 prosent. Men fordel ved egen bolig settes til mellom 2,5(for likningsverdi under 491 000) og 5 prosent av lik-ningsverdi (likningsverdi over 491 000). Dette innebæreret beløp rundt 1 prosent av markedsverdi. Til sammenlik-ning er gjennomsnittlig årlig leiepris omtrent 7 prosent avmarkedsverdi (Økonomiske analyser 1/2004, s. 121).

Den stabile konsumdelen av boligavkastningen og denlave skatten på bolig gjør at bolig blir et svært attraktivtinvesteringsobjekt. Fordi boligavkastningen i snitt er høy-ere enn gjeldsrentene, mens samvariasjonen mellom de toer relativt lav, kan man «skalere opp» egen avkastning vedå låne for å plassere penger i bolig.


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

Tabell 1 Porteføljeandeler (som prosent av netto formue) for forskjellige nivåer av risikoaversjon. Beregnet på grunnlag av av-kastning etter skatt for perioden 1993-2002.

Andeler av netto formue(rho = risikoaversjonsparameter) Bolig Aksjer Rentebærende papir

rho=2 2.95 0.19 -2.14

rho=3 1.97 0.13 -1.10

rho=4 1.48 0.09 -0.58

rho=5 1.19 0.07 -0.26

rho=6 0.99 0.06 -0.06

rho=7 0.94 0.06 0.00

rho=8 0.92 0.05 0.03

rho=9 0.82 0.05 0.14

rho=10 0.74 0.04 0.22

5 Boligprisindeksen til SSB, selveierboliger (http://www.ssb.no/emner/08/02/30/bpi/, Statistikkbanken).

6 Dette gjelder noterte aksjer. For unoterte aksjer settes en likningstakst som normalt undervurderer faktisk verdi. Se for øvrig NOU 2003:9.

PROBLEMER VED LAV BOLIGSKATTDersom det er et politisk mål at folk skal eie sin egenbolig, ser dette ut til å bli virkeliggjort i dagens system. Detkan også politisk argumenteres for at lav skatt på bolig eren god ide, nettopp fordi det kommer mange til gode ogfavner bredt. Dette høres ut som god politikk.

Men er det utelukkende positivt at bolig fordelsbeskattes?Man kan også argumentere for det motsatte. Bolig-kapitalen gir folk boligkonsum, men den bidrar ikke tilproduksjonsvirksomheter som kan gi verdiskapning overtid. Dette i motsetning til aksjer og obligasjoner; beggeformer for kapital som danner grunnlag for bedriftenesfinansiering. Om aksjer kanskje ikke fremstår som etalternativ for forsiktige husholdninger, burde obligasjonerkunne tilby tilstrekkelig forutsigbarhet til å være et reeltalternativ til boliginvesteringer.

Videre kan den lave beskatningen på fordel av egen boligføre til at husholdningene har for høyt konsum av bolig-tjenester. Boligkonsum er billig konsum, fordi skatten påslikt konsum er så lav. Det kan igjen gi overinvestering ibolig. Forskjeller i beskatning kan gi ineffisient allokeringav ressurser.

Det kan også være betydelig risiko forbundet med at hus-holdningene har en ensidig porteføljesammensetning.Boligkjøp er en form for sparing. Over livsløpet kan detimidlertid variere hva en ønsker å bruke formuen sin til.Hvis en skal kjøpe noe annet enn bolig, f.eks. brukepenger spart som bidrag til pensjon, vil det redusererisikoen knyttet til avkastningen dersom midlene erplassert i flere aktiva.

Fordelingsmessig er det også grunn til å diskutere bolig-skatten. Den lave skatten gagner dem som setter penger ibolig. Entrepenører, som tar risiko ved å sette penger inæringsprosjekter, eller mennesker som er kredittrasjo-nerte, og derfor faller utenfor boligmarkedet, får ikke tadel i denne fordelen.

ENDRINGER I BOLIGSKATTENSkatteutvalget (NOU 2003:9) påpeker at bolig har lavereskatteprosent enn andre typer formue, slik som bankinn-skudd og registrerte aksjer. Dette er uheldig ut fra et rentnøytralitetsprinsipp. Man vil forvente at for mye penger

investeres i de typer formue som har lav skatt. Videre fin-ner Skatteutvalget at det virker lite fornuftig å ha høyereskatt på objekter som er svært mobile, enn på objektersom er lite mobile. Begge disse momentene trekker i ret-ning av høyere skatt på boligformue, og lavere skatt påandre formuesobjekter. Konkret foreslår Skatteutvalget atlikningsverdi av bolig skal settes til 30 prosent av mar-kedsverdi,7 og at inntekt fra egen bolig settes til 5 prosentav likningsverdi.

Regjeringens forslag til ny skattelov, offentliggjort iStortingsmelding 29 (2003-2004), inneholder forslag omlettelser i boligbeskatningen. Regjeringen påpeker atdagens ordning med takst kan slå vilkårlig ut, og ønskerderfor å fjerne boligskatten helt. Samtidig åpner man rik-tignok for mer bruk av eiendomsskatt. Det er imidlertidgrunn til å påpeke at eiendomsskatten til nå har ligget påsvært lave nivåer. Hvorvidt økt eiendomskatt vil bli inn-ført, og når dette eventuelt vil skje, er høyst usikkert.Dessuten tilfaller eiendomsskatt kommunene, og beslut-ninger om innføring av slik skatt blir tatt på kommunaltnivå. Regjeringens forslag vil dermed redusere mulighetentil å påvirke sammensetningen av kapitalbeholdningen iNorge gjennom samordnede nasjonale tiltak.

Vi kan gi indikasjoner på konsekvenser av endringer iskatteregime ved å bruke modellen som er skissert over. Vivelger å se på tilpasning under tre regimer: dagens skatte-regime, et skatteregime uten noen skatt på bolig, og etskatteregime med Skatteutvalgets forslag om innstramningav boligbeskatningen. Vi analyserer tilpasning under dissetre skatteregimene for gitt risikoaversjon; vi regner med atinvestor har konstant risikoaversjon og vil tilpasse sin por-tefølje slik at denne blir uforandret. Beregningene er gjortfor en risikoaversjon lik 4 (dette er den risikoaversjon somgir en portefølje som er mest lik porteføljen til den norskegjennomsnittshusholdningen).

Tabell 2 viser resultatene av analysen. Med dagens skatte-regime vil man, ved risikoaversjon lik 4, ha et lån på 58prosent av netto formue, og en boliginvestering på 148prosent av netto formue. Fjerner man skatt på bolig full-stendig vil gjeldsandelen øke til 73 prosent, og boligande-len øke til 166. Øker man derimot beskatningen av boligi henhold til Skatteutvalgets forslag, faller gjeldsandelen til42 prosent, og boligandelen til 131.

12 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 TORFINN HARDING OG HAAKON O. AA. SOLHEIM

7 Stortinget har besluttet at likningsverdi av bolig ikke kan settes til mer enn 30 prosent av markedsverdi.

Med andre ord indikerer modellen at høyere boligskatt vilkunne gi reduserte investeringer i bolig og lavere gjeld-sandel. Investeringer i aksjer øker også noe. Lavere bolig-skatt vil gi motsatt virkning: Økt grad av opplåning, øktpress på boligprisene, mindre interesse for aksjer og obli-gasjoner, og endelig fordelingseffekter i favør av de someier bolig.

I praksis antyder dette at selv en begrenset reduksjon iboligbeskatningen kan gi vesentlige effekter både på bolig-konsum og gjeldsbelastning. Regjeringens forslag (her tol-ket som fjerning av all skatt på bolig) og Skatteutvalgetsforslag vil ha omtrent tilsvarende effekter, bare medomvendt fortegn. Men hvilke effekter vil dette ha for norskøkonomi?

KONJUNKTUREFFEKTER OG TIMING AV SKATTEØKNINGEt fall i husholdningenes boligetterspørsel kan bety etpress nedover på boligprisene. Samtidig kan det gi et pressoppover på aksjeprisene. Det er imidlertid viktig å husketo sentrale forskjeller mellom aksjemarkedet og boligmar-kedet. For det første er husholdningenes posisjon påaksjemarkedet mye mindre dominerende enn i boligmar-kedet. For det andre er aksjemarkedet åpent over lande-grensene. Boligmarkedet er et lukket marked, og tilbudetav boliger er temmelig fast på kort sikt. Priseffektene av enskatteomlegging må derfor ventes å være sterkere i bolig-markedet enn i aksjemarkedet.

En betydelig utfordring for norsk økonomi de nærmesteårene er utsiktene for finansiell stabilitet. Kredittilsynetvarslet for eksempel i begynnelsen av mars 2004 at gjelds-oppbyggingen i husholdningene er rask. Lave renter økermuligheten til å øke graden av opplåning. Dette øker etter-spørselen etter bolig, og kan skape et press på boligprise-

ne. Dersom rentenivået igjen skulle stige, kan et slikt pris-nivå vise seg vanskelig å opprettholde. En kombinasjon avhøy gjeldsandel og fallende boligpriser kan raskt forplan-te seg til tap i finansiell sektor. Å redusere boligbeskat-ningen nå vil ytterligere forsterke boligetterspørselen, ogdermed øke faren for finansiell ubalanse.

Derimot er dagens situasjon, med lave renter og stigendeboligpriser, nettopp svært godt egnet for å gjennomføreden omlegging som Skatteutvalget foreslår. Skatteutvalgetsforslag vil virke motsyklisk, og kunne bidra til å stabilise-re boligmarkedet. En slik omlegging kan bidra til å opp-rettholde eller sågar styrke den finansielle stabiliteten iNorge, ved å stabilisere økende gjeldsandeler og hindre forsterk vekst i boligprisene. Dette i motsetning til forslag omå fjerne boligskatten, som har en sterkt medsyklisk karak-ter.

KONKLUSJONÅ redusere boligbeskatning synes uheldig. Skattlegging avbolig mer på linje med andre investeringsobjekter vil pålang sikt kunne føre til økt etterspørsel etter aksjer ogobligasjoner, og dermed potensielt realisere flere lønn-somme investeringsprosjekter. Tidspunktet for å gjen-nomføre en slik endring er nå: Økt boligskatt balansereruønskede effekter av lav rente og reduserer faren for finan-siell ustabilitet.

REFERANSER:Finansdepartementet (2004): Stortingsmelding 29 (2003-2004)

Skatteutvalget (2003): Forlag til endringer i skattesystemet, NOU

2003:9

Statistisk sentralbyrå (2004): «Økonomisk utsyn over året 2003»,

Økonomiske analyser 1/2004


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

Tabell 2 Porteføljeandeler (som prosent av netto formue) for gitt risikoaversjon under forskjellige forutsetninger om skatteregime.Målt ved risikoaversjon=4 (se tabell 1).

Andeler av netto formue Bolig Aksjer Rentebærende papir

Ingen boligskatt 1.66 0.07 -0.73

Dagens skatteregime 1.48 0.09 -0.58

Skatteutvalgets forslag 1.31 0.11 -0.42

I NOU 1997: 27, Nytte-kostnadsanalyser, (heretter kalt K-utvalget) vises det til at Norge er en liten åpen økonomi.Valutamarkedene er liberaliserte uten restriksjoner påkapitalbevegelser ut og inn av landet. Det sies videre atdersom kapitalmarkedet er i likevekt, så vil det innen-landske rentenivået være gitt utenfra. Det vil i så fall betyat selv om det offentlige finansierer sine prosjekter innen-lands, vil ikke dette påvirke det innenlandske rentnivået,og følgelig vil heller ikke privat sparing og privat investe-ring bli påvirket. K-utvalget sier da at siden rentenivåetikke blir påvirket, vil den utenlandske renten bli det risi-kofrie avkastningskravet for offentlige investeringer. Detsamme vil gjelde dersom det offentlige lånefinansierer sineinvesteringer i utlandet, forutsatt at opplåningen ikkepåvirker rentene i de utenlandske markedene. K-utvalgettilrådde dermed at den risikofrie kalkulasjonsrenten somskal brukes i offentlige prosjekter, bør ta utgangspunkt imarkedsrenten i utlandet. K-utvalget viser til at i 1997 varden effektive ECU renten på 6.5 prosent, mens DEM-ren-ten var på 6.0 prosent. K-utvalget sier videre at med enforventet inflasjonsrate på 2.0 prosent, så vil den langsik-

tige realrenten bli på omlag 4.0 prosent. K-utvalget viservidere til at risikoen for høyere fremtidig inflasjon trekkeri renting av en noe lavere realrente, og utvalget sier at denrisikofrie realrenten som skal brukes i offentlige prosjekterkan settes til 3.5 prosent. Etter at K-utvalget avga sin inn-stilling har dette rådet blitt fulgt.

Mye har endret seg med hensyn til rentefastsettelsen iNorge og andre land siden K-utvalget avga sin innstilling,og anbefalingene som K-utvalget ga om nivået på kalkula-sjonsrenten i offentlige prosjekter, kan det settes spørs-målstegn ved. Årsaken er at i mange land, EU, USA, Japan,Norge, osv, blir sentralbankrenten nå brukt som virke-middel i den makroøkonomiske styringen. I mange landskjer det ut fra et mål for inflasjonen noen perioder frem itid. I Norge har denne pengepolitikken så langt gått ut påå holde inflasjonen på 2.5 prosent. For å klare dette harsentralbanken benyttet renten til å stagge inflasjonen.Politikken kan ikke akkurat sies å ha vært helt vellykket, iog med at inflasjonsraten er blitt drevet så langt ned at dennå er knapt positiv.

AK

TU

ELL K

OM

ME

NT

AR

14 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 STEINAR STRØM

STEINAR STRØM Professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Årsaken til at vi trenger å benytte en kalkulasjonsrente i offentlige investeringsprosjekter er

at ressurser (arbeidskraft, råvarer, mm) fryses fast i slike prosjekter. Når investeringene er

gjort, er det ofte vanskelig å benytte den fastfrosne realkapitalen, f.eks. veger og jernbane-

skinner, til noe annet enn til veg og jernbane. Før investeringen gjøres har ressursene

en alternativ anvendelse. Kalkulasjonsrentens oppgave er å reflektere verdien- dvs av-

kastningen- av å investere ressurser i alternative anvendelser, det vil si i konkurrerende

prosjekter.

Kalkulasjonsrenten

Etter en periode med høye renter for å bringe inflasjonenned i Norge, er nå problemstillingen den stikk motsatte. Idet siste har Norges Bank kuttet renten for å få inflasjonenopp igjen til målnivået på 2.5 prosent. Renten i Norge ernå kommet ned på et historisk lavmål. Lånerenter i detnorske bankmarkedet helt ned mot 3.5 prosent er ikkeuvanlig. Trekker en fra inflasjonen er realrenten før skattog risikotillegg som forbrukere og bedrifter står overfor,ned mot 2- 3.0 prosent.

I EU, Japan og USA er forholdene omtrent de samme.Sentralbankrentene i disse landene er enda lavere enn iNorge. Inflasjonen er lav, og flere land er truet av defla-sjon. Realrenter i lånemarkedet før skatt og risikotillegg erned mot 1-2 prosent, til og med enda lavere.

Spørsmålet er selvsagt hvor lenge denne lave rentesitua-sjonen vil vare, og også hvor lenge den nåværende penge-politikken vil kunne opprettholdes i Norge og andre land.Men skulle en ha fulgt K-utvalgets anbefaling om å la denrisikofrie delen av kalkulasjonsrenten bli bestemt av låne-renter i utlandet, vil dagens lånerenter ha betydd en klartlavere risikofri kalkulasjonsrente enn 3.5 prosent.

Et annet og kanskje viktigere problem er at Norge og vårenærmeste handelspartnere i et lengre perspektiv kan hamotstridende interesser med hensyn til renter og inflasjon.Norge er et oljeog gassproduserende land og med etønske om å fase inn oljepenger i økonomien. Den såkaltehandlingsregelen tar sikte på en gradvis bruk av oljepeng-er. Riktignok er det blitt brukt mye oljepenger allerede, ogi visse perioder (midt på 1980-tallet og midt på 1990-tal-let) også mer enn hva handlingsregelen skulle tilsi. Likevelmå en kunne regne med at oljepenger vil bli faset inn iNorge i tiden fremover. En slik innfasing kan bare skje veden realappresiering av den norske kronen. Det vil si at denkonkurranseutsatte delen av økonomien må svekkes. Vikan da enten holde en høyere inflasjon enn i de land vikonkurrerer med og/eller vi kan styrke den norske kro-nen. Det siste kan bare skje ved at rentenivået i Norge erhøyere enn i andre land. Båndet mellom renter i utlandetog i Norge er dermed et annet enn i det pengepolitiske ogvalutakursregimet som K-utvalget implisitt forutsatte. Ogdet er langt fra opplagt at dette båndet er stabilt over tid.

Dette nye pengepolitiske regimet kan innebære at offentligeprosjekter finansiert ved låneopptak i den innenlandskeøkonomien påvirker privat sparing og investering. For å

kunne fastsette den risikofrie kalkulasjonsrenten i offentligeprosjekter, kan en dermed bli tvunget til å trekke inn iberegningene i hvilken utstrekning offentlige prosjekterpresser ut privat sparing og private investeringer. I så fall vilden risikofrie kalkulasjonsrenten i offentlige prosjektervære det veiete gjennomsnittet av konsumentenes margi-nale tidspreferanserate og marginalavkastningen i privateinvesteringsprosjekter, og med hvor mye som presses utsom vekter. I en perfekt økonomi, uten skatter, vil konsu-mentenes marginale tidspreferanserate bli lik marginalav-kastningen i private investeringsprosjekter, og lik låneren-ten i det innenlandske marked. I en åpen og perfekt ver-densøkonomi, som nevnt i K-utvalget, er den innenlandskelånerenten da også lik den utenlanske lånerenten. Nå erikke økonomiene perfekte, blant annet betales det skattersom kan vri tilpasningen til aktørene. I tillegg er ikke allelånekunder identiske, spesielt vil bankene kunne menedet. En del lånekunder kan risikere ikke få så mye lån somde ønsker, selvom kredittmarkedene er deregulerte og selvom de faktisk er kredittverdige. Grunnen er at lånekunderog långivere har ulik informasjon om kundenes tilbake-betalingsmuligheter. Lånerenter blant ellers like kredittver-dige personer og bedrifter er ikke like i faktiske økonomier.

Synspunktet om at den marginale tidspreferanseraten tilen konsument er lik lånerenten er også basert på sterkeforutsetninger om konsumentens adferd over tid. Haneller hun er fremadskuende og tilpasser seg rasjonelt overtid. En neddiskontert nyttestrøm maksimeres og konsu-menten har god oversikt over sine valgmuligheter langtfrem i tid. Preferansene til konsumentene er deterministis-ke. Det har i det siste vært satt store spørsmålstegn vedhvor godt denne modellen beskriver individers atferd overtid, blant annet av økonomer som arbeider i grensefeltetmellom økonomi og psykologi.

Hvilken informasjon som lånerentene i det norske marke-det gir om alternativkostnaden på å binde realkapital ilangsiktige offentlige prosjekter, kan derfor diskuteres.

KONKLUSJONER1. Det pengepolitiske regimet i mange land har endret seg

slik at renter er blitt et virkemiddel for å holde infla-sjonen på et lavt og stabilt nivå. Renten har vist seg åvære et lite effektivt virkemiddel til å styre den makro-økonomiske utviklingen. I mange land er derfor nårentene svært lave, også realrentene er svært lave.Anbefalingen som K-utvalget ga om å benytte «ver-

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 15STEINAR STRØM

AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

STEINAR STRØM

densmarkedsrenten» ( gitt at en slik fantes) som denrisikofrie renten, vil med dagens regime betydd enlavere risikofri kalkulasjonsrente enn den anbefalte på3.5 prosent. Det er ingen grunn til å vente at renteni-våene i verdensøkonomien vil ta seg opp med det før-ste. Riktignok har Frankrike og Tyskland fått lov til åavvike fra stabilitetspakten, men da bare for et par år.Inflasjonen kan dermed ta seg noe opp i disse landeneog dermed i resten av Europa. Med dagens inflasjons-mål i EU, dvs mindre enn 2.0 prosent inflasjonsrate,kan en økt inflasjon føre til høyere nominelle renter.Men inflasjonen er for tiden lav og arbeidsledighetener høy i disse landene slik at det er all grunn til å venteat perioder med lave nominelle – men interessant nokogså reelle- renter vil kunne fortsette i EU. Den risiko-frie renten knyttet til obligasjoner, som er den mestinteressante i forbindelse med anslag på risikofri kal-kulasjonsrente, er også blitt påvirket av dette nyepengepolitiske regimet, men kanskje i mindre gradenn andre mer kortsiktige renter.

2. Dette nye pengepolitiske regimet gjør at en bør foretaen grundig analyse av hva som skal menes med en risi-kofri rente og spesielt hvordan den skal anslås. En kanikke utelukke at båndet mellom det norske innenland-ske rentenivået og det utenlandske er svekket og vari-erende over tid, i og med de nye pengepolitiske regi-mene, og med et noe høyere nominelt og kanskje ogsåreellt rentenivå i Norge enn i andre land. Det sistehenger sammen med at en i Norge vil bruke rentepoli-tikken til å få til en rell appresierinng av kronen.Grunnen til det siste er at en ved dette kan få styrketkronen, svekket konkurranseutsatte virksomheter ogdermed få faset inn mer oljepenger.

3. På grunn av punktet over kan en ikke utelukke atoffentlige prosjekter, finansiert med låneopptak innen-lands, kan påvirke innenlands privat sparing og inves-teringer. Grunnen er at det norske rentenivået ikkelenger er helt ut bestemt av det utenlandske rentenivå-et. I følge K-utvalget’s anbefalinger skal en da la kal-kulasjonsrenten i offentlige prosjekter bli bestemt somet veiet gjennomsnitt av den marginale tidspreferanse-raten til konsumenter og marginalavkastningen til pri-vate investeringsprosjekter, med hvor mye som pressesut av privat sparing og investering som vekter. Dersomen direkte skal beregne kalkulasjonsrenten ut fra dettegrunnlaget, vil en må ta hensyn til at den marginale

tidspreferanseraten varierer over individer og derforogså over tid, noe som kan gjøre det vanskelig å benyt-te den til å anslå hva det koster å binde kapital i lang-siktige offentlige prosjekter. Dessuten vil det ikke væreenkelt å få beregnet hvilken privat sparing og hvilkeprivate investeringsprosjekter som offentlige prosjekterpresser ut.

4. Dersom en legger til grunn, slik K-utvalget gjør, at deninnenlandske lånerenten reflekter de avveininger somprivate sparere og investorer gjør, kan en bruke obser-verte lånerenter til å kalkulere den renten som skalbenyttes i offentlige prosjekter. Men en står da overforflere begrepsmessige og beregningsmessige problemer.For det første vil lånerentene være nominelle. For detandre vil de kunne variere mye mellom lånekunder avden grunn at kundene har bundet renten på ulike tids-punkt og fordi bankene har mangelfull informasjonom kredittverdigheten til kundene. En kan da risikereat ellers like kredittverdige kunder betaler ulike renter.For det tredje vil de observert lånerentene inkludererisikotillegg knyttet til de aktuelle prosjektene detlånes penger til.

5. Hva den risikofrie renten skal settes til er ikke godt åsi. Det er helt klart behov for at Finansdepartmentetskaffer seg et bedre empirisk grunnlag enn det som erbenyttet i K-utvalgets innstilling. Inntil ny informasjonforeligger fra empiriske utredninger igangsatt avFinansdepartementet, må en basere seg på så godtskjønn som mulig. En lavere risikofri rente enn dagensrente på 3.5 prosent kan da bli utfallet.

RISIKOTILLEGGDet er selvsagt ikke opplagt at kalkulasjonsrenten i offent-lige investeringsprosjekter skal inkludere et risikotillegg. Ien kjent artikkel fra 1970 argumenterer Kenneth Arrow ogRobert Lind at det offentlige kan spre risiko på så mangeat risikotillegget forsvinner. Dette synspunktet inne-bærer at kostnadene ved å skattefinansiere offentligeinvesteringsprosjekter er lik null, eller i alle fall mindreenn transaksjonskostnadene til private når investeringerforetas. Dette er klart ikke tilfelle, hvilket betyr at deter grunner til å la kalkulasjonsrenten i offentlige pro-sjekter reflektere alternativkostnaden knyttet til bindingav realkapital i private prosjekter. Denne kostnadenvil selvsagt reflektere den risko private investorer ståroverfor.


Den mest benyttede fremgangsmåten for prising av sam-funnsøkonomisk risiko er for tiden å ta utgangspunkt iinformasjon fra aksjemarkedet. Argumentet har vært atdette er det mest komplette risikomarkedet som eksisterer.Ved å bruke denne informasjonen kan en i beste fall fåsammenliknet kalyler av offentlige prosjekter med utfallettil private investeringer i samme risikoklasse. Dermed kankalkulasjonsrenten i offentlige prosjekter reflektere densamfunnsøkonomiske alternativkostnaden for prosjektermed tilsvarende risiko. Videre vil en kunne anta at de pri-vate investorer har utnytttet alle muligheter til diversifise-ring av risiko slik at en står igjen med en systematisk risi-ko en ikke kan få optimalisert seg ut av.

Modellen som oftest benyttes til å prise risiko er kapital-verdimodellen, men det finnes alternativer som inneholderdenne modellen som et spesialtilfelle, se Louise Young,Determining the Discount Rate for Government Projects,New Zealand Treasury, Working Paper no 2/21, 2002.http://ideas.repec.org/p/nzt/nztwps/02-21.html

Hun konkluderer forøvrig med at kalkulasjonsrenten,inklusive risikotillegg, i offentlige prosjekter på NewZealand, bør være omlag 5.5 prosent. Beregningen erbasert på kapitalverdimodellen.

La r være den risikofrie renten og la Rj være en usikkeravkastning i prosjekt j og la Rm være avkastningen i enmarkedsportefølje, f.eks. uttrykt ved avkastningen påtotalindeksen på Oslo Børs. Da sier kapitalverdimodellenat risikopremien i prosjekt j, definert som avviket mellomforventet avkastning på prosjektet, E[Rj] og den risikofrierenten r, dvs E[Rj]-r, er proporsjonal med risikopremien tilmarkedsporteføljen, dvs E[Rm]-r, og hvor proporsjonali-tetsfaktoren er βj.

Dette betyr at

(1) {E[Rj]-r}=βj {E[Rm]-r}

Vi ser da at risikopremien til et prosjekt j, definert somuttrykket til venstre i likningen, kan anslås ved uttrykkettil høyre i likningen. Risikopremien til prosjekt j er medandre ord lik βj {E[Rm]-r}.

Vi ser at vi kan skrive likningen også som

(2) E[Rj] = r+ βj {E[Rm]-r}

βj har karakter av å være en regresjonskoeffisient, dvs at

cov(Rj,Rm) ρjm σj(3) βj = ––––––––– = ––––– {E[Rm]-r}

σ2m σm

hvor cov (Rj,Rm) er kovariansen mellom avkastningen iprosjekt j og markedsporteføljen, sj og sm er standardavi-kene i fordelingen av usikkerheten til prosjekt j og mar-kedsporteføljen. ρjm er korrelasjonskoeffisienten mellomavkastningen til prosjekt j og avkastningen til markeds-porteføljen.

βj kan åpenbart estimeres på data fra aksjemarkedet og detblir også regelmessig gjort. I bruken av denne modellenmå vi ta hensyn til at private investeringsprosjekter kanenten finansieres ved egenkapital eller ved låneopptak.Fordi det gjelder ulike skatteregler knyttet til eierinntekterog utgifter til lånerenter, må en ta hensyn til finansierings-formen ved bruk av kapitalverdimodellen i beregningenav kalkulasjonsrenter. I arbeidet til Louise Young er dettegjort rede for, analytisk så vel som empirisk.

Fra (2) ser vi at det forslag til risikopremie, som et offent-lig prosjekt j skal belastes med, er gitt ved

cov(Rj,Rm)(4) βj{E[Rm]-r}= ––––––––– {E[Rm]-r}

σ2m

Vi ser av (3) at βj er positiv hvis prosjekt j’s avkastning erpositivt korrelert med markedsporteføljens avkastning.Hvis det er tilfelle, så skal i følge likning (2) prosjekt j blibelastet et positivt risikotillegg. Jo større βj er, desto størrebli risikotillegget. Det ville være noe rart om kovariansenmellom avkastningen til et prosjekt j og avkastningen tilmarkedsporteføljen skulle være større enn samvariasjonenmellom markedsporteføljens avkastning (!), det vil si vari-ansen til markedsporteføljens avkastning. En øvre verdi påβj kan derfor være 1. Vi ser av (3) at hvis prosjekt j’savkastning er negativt korrelert med markedsporteføljensavkastning, så er risikotillegget negativt. Det betyr at kal-kulasjonsrenten i det offentlige prosjektet skal være lavereenn den risikofrie renten.

I hvilken grad et offentlig prosjekt er riskabelt, avhengerav om og hvordan avkastningen i prosjektet samvarierermed avkastningen på landets totalformue. Denne totalfor-muen består av naturkapital, realkapital, derunder infra-struktur, kunnskapskapital og landets fordringer på andreland. Avkastningen på denne formuen er nasjonalinntek-ten. Dersom beregningen av riskotillegget i offentlige pro-


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

STEINAR STRØM

sjekter er basert på kapitalverdimodellen og data fra detprivate aksjemarkedet, forutsettes det at avkastningen påmarkedsporteføljen, Rm representerer denne avkastning-en. Risikopremien E[Rm-r] kan anslås som differansenmellom avkastningen på totalindeksen på Oslo Børs og enrisikofri rente. Multipliserer en med den korrekte β forprosjekt j, så vil en kunne få et anslag på det risikotilleggsom offentlige prosjekter skal belastes med.

Mens E[Rm-r] kan observeres eller estimeres ut fra mar-kedsdata, dvs børs data, så kan en bare finne et anslag påβj ved finne et privat børsnotert prosjekt med samme usik-kerhetskarakteristika. Fra (3) ser en at dette betyr at enskal lete etter prosjekter som samvarierer like sterkt medavkastningen på totalindeksen på Oslo Børs (samme kova-rians, forutsatt at avakstningen på Oslo Børs gir et korrektuttrykk for avkastningen av nasjonalformuen). K-utvalgethar valgt dette børs-drevne utgangspunktet for sine rådom hvilke risikotillegg som skal inkluderes i kalkulasjons-renter i offentlige prosjekter. Det vil si de makter ikke åkomme med et presist anslag på de β-er som skal benyttesi kalkyler av offentlige prosjekter. I stedet anbefaler de engruppering av offentlige prosjekter i tre kategorier.

Kategori 1. Prosjekter hvor lønnsomheten er utsatt foromtrent samme risiko som et gjennomsnittlig privat pro-sjekt finansiert i aksjemarkedet. De prosjekter som havneri denne kategorien, er alle typer infrastrukturprosjekter:bruer, veger, jernbane, flyplasser osv.Basert på et skjønns-messig anslag på den langsiktige meravkastningen til gjen-nomsnittlige prosjekter innen Oslo Børs området setter K-utvalget risikotillegget til 4.5 prosent. Legger en til deresanslag på den risikofrie renten (3.5 prosent) blir kalkula-sjonsrenten for prosjekter i denne kategorien på 8 prosent.Dette rådet har vært fulgt hittil i kalkulasjonen av offentli-ge prosjekter.

Kategori 2. I denne kategorien er plassert prosjekter hvoravkastningen er knyttet til demografiske forhold.Eksempler på prosjekter er prosjekter innen skole, helseog omsorg. Her anbefales det et risikotillegg på 1 prosentslik at kalkulasjonsrenten, inklusive den risikofrie renten,blir på 4.5 prosent.

Kategori 3. I denne kategorien plasseres alle prosjekterknyttet til statens ulike typer forretningdrift og det anbe-fales en kalulasjonsrente lik risikojustert avkastning i til-svarende prosjekter i privat forrentingsdrift.

KONKLUSJONERTil tross for de observasjonsmessige fordelene ved detteopplegget, inneholder det mange svakheter:

1. Er avkastningen på Oslo Børs en god indikator foravkastningen på landets nasjonalformue, dvs på nasjo-nalinntekten? Dette er dels et empirisk spørsmål ogdels et begrepsmessig spørsmål. Det empiriske spørs-målet kan en undersøke gjennom grundige økonome-triske studier av utviklingen i avkastning på totalin-deksen og nasjonalinntekten. Børsutviklingen kan iperioder, til og med over flere år, være drevet av kjøpog salg som har lite eller ingenting med realiteter, dvsmer fundamentale verdier i private investeringspro-sjekter, å gjøre. Videre er deler av den nasjonale for-muen, og dermed avkastningen av den, mangelfulltrepresentert i nasjonalregnskapet og i den faktiskeøkonomien. Det gjelder spesielt formuesstørrelser somutdanningskapital, helsetilstander, boligkapital oginfrastruktur.

2. Inndelingen som K-utvalget har valgt, med offentligeprosjekter gruppert i tre kategorier er selvsagt ad hoc,og noen skjønnsmessige avgjørelser er en nødt til ågjøre i forbindelse med fastsetting av kalkulasjonsren-ten i offentlige investeringsprosjekter. Men det burdevære mulig å skaffe seg et bedre empirisk grunnlag forfastsettingen av risikotillegg. Det vil i den forbindelsevære viktig å anslå inntekter og utgifter i offentliginvesteringsprosjekter. Dette vil selvsagt ikke væremulig i alle typer prosjekter. Det kan f.eks. virke nes-ten umulig å anslå inntektene fra investeringer iomsorgssektoren. For mange investeringer innensamferdsel, til og med investeringer i veger og bruer,burde det være mulig med anslag på inntekts- ogutgiftstrømmer. I det minste burde det være muligmed en grundigere diskusjon og empiriske analyser avsamvariasjonen mellom potensielle avkastninger frainvesteringer i samferdselselsektoren og nasjonalinn-tekten.

3. Det er også grunn til å minne om at noen prosjekterinnen samferdsel tar sikt på å redusere personskaderog å redde liv. Deling av motgående vegtrafikk, dob-beltspor på jernbaner og gangveier er eksempler på til-tak for å øke trafikksikkerheten. Tiltak av denne arthører like mye hjemme i K-utvalgets Kategori 2, dvsinvesteringer innen helse, omsorg og skole.


4. Det bør ikke overlates til prosjektansvarlig for hvertprosjekt å velge seg så og si den kalkulasjonsrente sompasser. Dersom ansvaret overlates til den enkelte pro-sjektansvarlige kan en riskere taktiske beregninger forå få prosjekter gjennomført. Regler trengs og de børutarbeides av Finansdepartementet.

5. Det er et klart behov for grundige empiriske (økono-metriske ) undersøkelser av de risikotillegg som skalinkluderes i kalkulasjonsrenten i offentlige investe-ringsprosjekter. Situasjonen nå er noe for ad hoc pre-get og for svakt empirisk forankret.

6. Inntil ny empirisk informasjon foreligger og inntilFinansdepartementet har utarbeidet nye regler, bør enlage kalkyler av for eksempel samferdselsprosjektermed alternative kalkulasjonsrenter. Totale kalkula-sjonsrenter, inklusive risikotillegg, bør variere fra 4 til7 prosent. For at et prosjekt skal kunne bli akseptertmå nåverdien av prosjektet være positiv. Dersom detteikke er tilfelle ved 4 prosent kalkulasjonsrente, børprosjektet ikke gjennomføres. Dersom prosjektet haren positiv nåverdi ved 4 prosent kalkulasjonsrente, børen fortsette kalkylene med 5 prosent, 6, prosent og 7prosent kalkulasjonsrente. Dersom fortegnet på nåver-dien av prosjektet er svært avhengig av nivået på kal-kulasjonsrenten, bør en foreta grundigere analyser avinntekter, utgifter og usikkerheten i prosjektet, spesieltav den systematiske usikkerheten, det vil si av denusikkerhet i prosjektet som kan være korrelert medusikkerheten i avkastningen på den norske nasjonal-formuen.

7. Faren ved å ha for lav kalkulasjonsrente i offentligeprosjekter, dvs for lav i forhold til avkastningen på til-svarende prosjekter i privat sektor, er at for mangeoffentlig prosjekter blir gjennomført. Faren ved å hafor høy kalkulasjonsrente i offentlige prosjekter i for-hold til i private prosjekter, er at for mange privateprosjekter blir gjennomført. I lys av dette bør det fore-

tas en empirisk analyse av omfanget av og avkastning-en i private investeringer, inklusive i boliger ognæringsbygg, i forhold til omfanget av og avkastning-en i offentlige prosjekter de siste 10 årene.

8. Det er også viktig å understreke at kalkulasjonsrentener bare en av mange kritiske størrelser i kalkyler av pro-sjekter. Jeg vil minne om at investeringene i flytoget ogtrasé til Gardermoen var i utgangspunktet anslått til åinnebære en investeringskostnad som i sin helhet skul-le kunne finansieres gjennom inntekter fra de reisende.Prosjektet var kvalitetssikret av samfunnsøkonomer.Det viser seg nå at skattebetalerne må betale omlag 9-10 milliarder av investeringene på omlag 10-11 milliar-der. Denne kraftige bommen, kanskje den største (imilliarder kr) i norsk økonomi utenfor oljesektoren,skyldtes ikke gale kalkulasjonsrenter eller overskridel-sene av investeringsbudsjettet, men skyldtes en skive-bom i beregningen av sammenhengen mellom mar-kedsandeler til flytoget og hvilke priser en kunne ta.

INTERNRENTE OG NÅVERDIKRITERIETI et investeringsprosjekt er det typisk slik at en til å begyn-ne med i et prosjekt har negativ kontantstrøm og deretterer kontantstrømmen bare positiv. Internrenten vil da væreverdien på kalkulasjonsrenten som gjør nåverdien av pro-sjektet lik null. Dersom denne internrenten er større ellerlik det rentekravet en har til denne type prosjekt, hensyntatt til risikoklasse, bør prosjektet gjennomføres. Sidennåverdikriteret, gitt en kalkulasjonsrente, sier at et pro-sjekt skal gjennomføres dersom nåverdien av prosjektet erikke-negativ, vil nåverdikriteriet gi samme beslutning sominterrentekriteriet. Dersom kontantstrømmen i prosjektetskifter fortegnet mer enn en gang har en ingen garanti forat det eksisterer en internrente. Det kan være flere løs-ninger og det kan også hende at det ikke er mulig å finneen eneste løsning for internrenten.

KONKLUSJONBruk nåverdikriteriet. Glem interrentekriteriet.


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

Mitt inntrykk er at makroøkonomi er blitt et mer populærtemne blant studentene. Makroøkonomi har riktignokalltid vært blant de mer takknemlige samfunnsøko-nomiske emnene å undervise i, men fra slutten av 1980-årene merket vi at fagets popularitet blant siviløkonom-studentene i Bergen gikk opp. Kanskje var det dendramatiske nedturen i norsk økonomi som begynte i 1988som skapte den økte interessen for emnet? Bankkriseog spekulasjonsangrep mot faste valutakurser var ogsåbegivenheter som utvilsomt stimulerte studentenesnysgjerrighet. Større medieinteresse for makroøkono-miske spørsmål har sikkert også bidratt til å få studentersøyne opp for fagfeltet makroøkonomi. I inneværendesemester kunne jeg starte hver forelesning med en avis-overskrift fra siste uke som dreiet seg om makroøkonomi.Mange av overskriftene hang sammen med nedgangen ikonsumprisindeksen og pengepolitikken, men ogsåden begynnende oppgangen i norsk økonomi fangetnaturlig nok interessen til de vordende arbeidssøkerne iauditoriet.

Et annet forhold er den økte tilgjengeligheten av makroø-konomiske data fra Internett. Det er blitt lettere å trekkedata inn i undervisningen enn før, og studentene kan på

egenhånd laste ned data, enten frivillig eller gjennomutdeling av oppgaver. Hypoteser om makroøkonomiskesammenhenger og dramatiske makroøkonomiske begi-venheter kan lettere belyses enn slik det var før Internett.

Det er derfor mange forhold som har ført til at det har blittlettere for dagens forelesere å demonstrere for studenteneat makroøkonomi er et intellektuelt spennende og fascine-rende emne som kan gi dem innsikt i aktuelle fenomenerog økonomisk-politiske spørsmål.

NASJONERS VELSTANDAdam Smiths gamle spørsmål om de grunnleggende årsa-ker til nasjoners velstand har på ny fått en sentral plassbåde i forskningen og undervisningen. Den globale forde-lingen av inntekt er mye skjevere nå enn på Smiths tid.Hans spørsmål er derfor enda viktigere i dag. Dessuten vetvi nå så mye mer om økonomisk vekst enn for bare 15-20år siden takket være den store empiriske forskningsinn-satsen på internasjonale paneldata. Denne forskningen harogså gjort det mulig å illustrere for studentene at de for-hold som teorien legger vekt på faktisk synes viktig i prak-sis, for eksempel når man sammenligner såkalte vekstmi-rakler og vekstkatastrofer.

AK

TU

ELL K

OM

ME

NT

AR

20 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 ERLING STEIGUM

ERLING STEIGUM Professor ved Handelshøgskolen BI

Det argumenteres for at undervisningen i makroøkonomi bør forenkles slik at det blir mer

plass til drøfting av nasjoners velstand og andre langsiktige spørsmål. Blant annet bør kort-

siktige modeller justeres slik at renten blir et pengepolitisk instrument. Dessuten kan

den såkalte AS-AD modellen erstattes med en modell der inflasjonsraten blir en endogen

variabel i stedet for det kortsiktige prisnivået.

Undervisning i makroøkonomi på bachelornivå

Bør langsiktig vekst foreleses før eller etter konjunkturerog kortsiktig makroøkonomi? Praksis er forskjellig ogmeningene delte. I nyere amerikanske lærebøker er det nåmest vanlig å gjennomgå langsiktig vekst før kortsiktigmakroøkonomi, men det finnes hederlige unntak.Personlig synes jeg det er en fordel å starte med Smithsgrunnleggende spørsmål før man underviser i multiplikat-ormodeller, valutakurser og konjunkturpolitikk. Det betyrat man begynner med de mest fundamentale spørsmåleneom utvikling og velstand, herunder årsaker til strukturellledighet (likevektsledighet).1 Det sikrer også at det bliravsatt nok tid til slike spørsmål. Min erfaring er at hvislangsiktig vekst kommer til sist, blir det lett for knapp tidslik at kortsiktig makroøkonomi fortrenger drøftingen avviktige langsiktige spørsmål.

KORTSIKTIG MAKROØKONOMITradisjonelt har IS-LM modellen stått sentralt i undervis-ningen i makroøkonomi på undergraduatenivå. Man star-tet med en multiplikatormodell (Keynesiansk kryss), utvi-det med en LM-kurve som tillot analyse av pengepolitikk(IS-LM modellen), og innførte deretter en tilbudskurveslik at også prisnivået ble en endogen variabel på kort sikt(AS-AD modellen). Utover på 1980-tallet ble ogsåMundell-Fleming modellen tatt i bruk i undervisningenpå dette nivået, herunder fleksibel valutakurs under høyinternasjonal mobilitet av finanskapital. Fire typer model-ler er mye å holde styr på for studentene, og det var ikkerart at denne omstendelige måten å undervise kortsiktigmakroøkonomi på, førte til at det ofte ikke ble tid til ådrøfte andre viktige makroøkonomiske spørsmål, slik sominflasjon, strukturledighet og økonomisk vekst.

Mange forelesere, meg selv inkludert, har vært frustrertover hvordan kortsiktig makroøkonomi har vært under-vist. Flinke studenter klarer alltids å lære seg hvordan defire modellene teknisk sett skal analyseres, men hvor myemakroøkonomi lærer de egentlig av all denne tekniskeeksersisen? Og hva med de analytisk noe svakere studen-tene som har lært seg å flytte kurver uten å skjønne såmye av hva de egentlig holder på med?

Skal det ble mer plass til langsiktig makroøkonomi måkortsiktig makroøkonomi gå mer direkte på sak og blimindre omstendelig. Tre forenklinger er nærliggende. Den

første forenklingen er å la renten være et pengepolitiskinstrument i stedet for pengemengden. Da kan LM-kurvensendes til hvile og i stedet for en IS-LM modell der renteog nasjonalprodukt bestemmes simultant, kan man analy-se pengepolitikk ved hjelp av det samme Keynesianskekryss-diagram som brukes til å analysere virkninger avetterspørselssjokk og finanspolitikk.

Den andre forenklingen er å erstatte Mundell-Flemingmodellen med en modell som forklarer valutakursen vedhjelp av udekket renteparitet og en eksogen forventningom fremtidig valutakurs basert på tilbakevending tilkjøpekraftsparitet. En stor svakhet ved Mundell-Flemingmodellen er at den sier at renten blir den samme hjemmeog ute både under fast og flytende valutakurs. Dessutensier den at finanspolitikken ikke får noen virkningerpå samlet etterspørsel under fleksibel valutakurs. Beggedeler strider i sterk grad mot observasjoner.2 I denalternative modellen er det nettopp endret pengepolitikksom påvirker valutakursen på kort sikt gjennom endring irentedifferansen. Dessuten vil finanspolitikk påvirkesamlet etterspørsel for gitt pengepolitikk. Modellen girderfor mer plausible svar samtidig som analysen blirenklere.

Den tredje forenklingen av fremstillingen av kortsiktigmakroøkonomi er å kutte ut AS-AD modellen med endo-gent bestemt prisnivå på kort sikt. Det virker ulogisk førstå bruke tid på å begrunne nominelle prisrigiditeter og der-etter innføre en ny modell der prisnivået er fleksibelt påkort sikt. I stedet kan de samme spørsmål som drøftes vedhjelp av AS-AD modellen med fordel behandles i enmodell der inflasjonsraten er endogen i stedet for det kort-siktige prisnivået. Denne modellen sier at prisnivået errigid på kort sikt, men likevel kan inflasjonsraten øke ellerminske over tid som følge av endringer av økonomiskpolitikk og etterspørsels- og tilbudsforhold. Vi kommertilbake til analysen av inflasjon, kostnadssjokk og penge-politikk nedenfor.

La oss vende tilbake til pengepolitikk basert på renteset-ting i stedet for pengemengdestyring. Et diagram medsamme akser som IS-LM modellen (rente langs den verti-kale aksen og nasjonalproduktet langs den horisontale) erogså nyttig i denne sammenheng, men nå blir analysen

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 21ERLING STEIGUM

AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

1 Det finnes dessverre ikke noe godt norsk begrep for den arbeidsledighet som oppstår i konjunkturmessige normalsituasjoner med null produksjonsgap. Jeg synes

strukturell ledighet er bedre enn både NAIRU og likevektsledighet, men her er meningene delte. Et problem med det siste begrepet er at også konjunkturledig-

het analysers ved hjelp av kortsiktige likevektsmodeller. Makroøkonomisk teori behandler derfor også tilstander med konjunkturell ledighet forskjellig fra null

som (kortsiktige) likevekter.2 Det blir også undervist i modellvarianter med imperfekt kapitalmobilitet der kapitalinngangen er en funksjon av rentedifferansen. Det fører til at finanspoli-

tikken får virkninger på samlet etterspørsel også under fleksibel valutakurs.

ERLING STEIGUM

enklere fordi renten blir satt av sentralbanken slik at peng-epolitikken kan analyseres i figuren ved hjelp av en vann-rett linje som følger av rentesettingen. I stedet for å løse toligninger simultant, holder det å løse samme type ligningsom man allerede har erfaring med gjennom etterspørsels-multiplikatoren.

En annen fordel med å betrakte renten som et pengepoli-tisk instrument er at begrepet «nøytral rente» får en viktigog naturlig plass i analysen. Det er den realrente sombringer produksjonsgapet til null for gitt finanspolitikk.Linearisert kan derfor IS-sammenhengen i en lukket øko-nomi uttrykkes som

(1) y = z[r– – r], z > 0, r = i – πe.

Her er y = produksjonsgapet, r = realrenten, r– = den nøy-trale realrenten (som avhenger av etterspørselssjokk ogfinanspolitikken), z = konstant som blant annet avhengerav rentefølsomheten til samlet etterspørsel, i = nominellrente bestemt av sentralbanken og πe = forventet inflasjon.

En stor fordel med å erstatte Mundell-Fleming modellenmed en modell som bygger på renteparitet og tilbakeven-ding til kjøpekraftsparitet, er at den kan uttrykkes påsamme form som (1). Grunnen til dette er at nettoeksport-funksjonen kan uttrykkes som en funksjon av blant annetrealrenten når vi tar hensyn til udekket renteparitet.3

Mekanismen er at hvis for eksempel pengepolitikken lettesslik at rentedifferansen overfor utlandet synker, vil realde-presieringen av kronen øke etterspørselen etter nettoek-sport. Det nye blir at både renten og konjunktursituasjo-nen i utlandet påvirker den nøytrale renten i tillegg tilinnenlandske etterspørselssjokk og finanspolitikk. Viderebetyr dette at modellen for en åpen økonomi med fleksibelvalutakurs også kan analyseres ved hjelp av et Keynesianskkryss-diagram. Dette representerer en stor forenkling i for-hold til eldre behandlinger av kortsiktig makroøkonomi.

INFLASJON OG PENGEPOLITIKKOvenfor argumenterte vi for at AS-AD modellen kan kut-tes ut til fordel for en modell med inflasjonsraten somendogen variabel. Det må da innføres en aggregert til-budsrelasjon som viser sammenhengen mellom inflasjon,produksjonsgap og forventet inflasjon4:

(2) π = πe + αy+k, α >0.

Konstanten α måler hvor sterk effekt produksjonsgapethar på inflasjonen, og k er et kostnadssjokk. Settes (1) inn

i (2), får vi belyst sammenhengen mellom sentralbankensrentesetting og inflasjonen:

(3) π = πe +αz[r– – i + πe] + k

Denne relasjonen viser sammenhengen mellom sentral-bankens rentesetting (i) og inflasjonen, gitt forventet infla-sjon. Videre sier den at en oppgang i den nøytrale realren-ten vil øke inflasjonen ved uforandret nominell rente.Positive etterspørselssjokk eller en mer ekspansiv finans-politikk kan gi en slik økning i den nøytrale renten.Dessuten sier relasjon (3) at økt inflasjonsforventning viløke inflasjonen desto mer hvis nominell rente ikke settesopp. Knut Wicksell var som kjent opptatt av at en lavererente enn det han kalte den naturlige renten ville gi ved-varende inflasjon, men han trakk ikke de dynamiske virk-ningene via inflasjonsforventningene inn i sin analyse.Hvis relasjon (3) utvides med en sammenheng der infla-sjonsforventningen påvirkes av tidligere inflasjon, ser vi atden vil gi ustabile inflasjons- eller deflasjonsspiraler hvisnominell rente holdes fast for lenge.

Relasjon (3) er derfor et godt utgangspunkt for å drøfterentesetting under inflasjonsmålstyring, samt få frembetydningen av at sentralbanken oppnår en stabilisering avinflasjonsforventningene gjennom en slik pengepolitikk

AVSLUTNINGDet er også andre spørsmål knyttet til undervisningen imakroøkonomi som fortjener å bli drøftet, i første rekkelangsiktige analyser av nominelle størrelser når pengepoli-tikken virker nøytralt på realøkonomien, samt virkningerav finanspolitikk som går ut over de kortsiktige virkninge-ne via samlet etterspørsel. Disse spørsmålene rekker vi ikkeå ta opp her. Et problem for forelesere er at det makroøko-nomiske fagfeltet er stort i forhold til den tid man har i foreksempel kurs med 6 studiepoeng. Det krever harde priori-teringer. Etter min mening har mange makroøkonomiskekurs her i Norge hatt for ensidig vekt på kortsiktig makro-økonomi som har fortrengt behandlingen av svært viktigespørsmål knyttet til den mer langsiktige makroøkonomiskeutviklingen. Hvis man reformerer undervisningen i kortsik-tig makroøkonomi etter de linjer som er skissert her, trorjeg det skal bli mulig å ta opp flere interessante og viktigespørsmål uten at studentene taper noe i form av mindrekunnskaper om økonomiens virkemåte på kortere sikt.

REFERANSERSteigum, E. (2004). Moderne makroøkonomi. Gyldendal Akademisk,

Oslo.


3 For mer detaljer, se Steigum (2004), kapittel 10.4 En formell utledning er vist i Steigum (2004), vedlegg 11.1.

MATEMATIKKFAGETS UTVIKLING I SKOLENFørst en advarsel til leseren: Mesteparten av det som erplassert under denne overskriften er av sterk anekdotiskkarakter. Likevel har jeg en nagende følelse av at historie-ne samlet sett forteller noe systematisk og urovekkendeom matematikkfagets utvikling i skolen. Noen av eksem-plene illustrerer kanskje også spor av endrede holdningerog forventninger som nye studenter har til bruk av mate-matikk i økonomi.

Nylig omtalte Aftenposten en undersøkelse av utviklingeni matematikkunnskapene til ferske studenter ved ulike

studieretninger. En av oppgavene studentene skulle løse,var å skrive følgende brøker i stigende rekkefølge: 6/7,10/12, 8/7, 3/4. Ifølge Aftenposten klarte bare en av trelærerstudenter denne oppgaven, mens ni av ti fikk til entilsvarende oppgave i 1982.

En kollega av meg ved Økonomisk institutt (UiO) fortaltenylig at han fra en pålitelig kilde i Matematisk Foreningfikk høre om en lærer i ungdomsskolen som formulerteførste kvadratsetning på følgende måte: (a + b)2 = a2 + b2.Vedkommende innrømmet at det ble gjort annerledesandre steder, men foretrakk likevel denne måten å gjøre

AK

TU

ELL K

OM

ME

NT

AR

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 23ROBERT G. HANSEN

ROBERT G. HANSENHøyskolelektor ved Handelshøyskolen BI og universitetslektor Universitetet i Oslo

Siktemålet med dette innlegget er å formidle noen refleksjoner basert på pedagogiskeerfaringer jeg selv har gjort gjennom undervisning på innføringskurs i samfunnsøkonomiog matematikk ved syv – åtte ulike institusjoner (høyskoler og Universitetet i Oslo) de siste15 årene. Et tilbakevendende spørsmål har vært i hvilken grad det er fornuftig å kreve kunn-skaper i matematikk utover det som svarer til allmenn studiekompetanse, dvs. første årskursi matematikk fra videregående skole, for å kunne starte på et økonomistudium. Utviklingende siste årene ved de fleste utdanningsinstitusjoner jeg har erfaring fra, ser ut til å gå iretning av at det ikke skal kreves spesielle kunnskaper i matematikk for å følge innførings-kursene i mikro og makro. Det å forsøke å gi studentene et visst minstemål av økonomiskinnsikt med dette matematikkgrunnlaget, byr på meget spesielle pedagogiske utfordringer.Det reiser spørsmålet om hvor langt det er hensiktsmessig å føre en slik utvikling. Kan dettenkes at vi kan gå så langt i vår iver etter forenklinger at vi faktisk gjør det vanskeligere forstudentene ved å la de få inntrykk av at økonomi er enklere enn det egentlig er? Litt spiss-formulert kan vi derfor spørre om ikke selv studenter som tar sikte på kun en grunnleggendeøkonomiutdanning bør kunne derivere.

Bør økonomer kunne derivere?*

* Jeg vil takke Vivian Almendingen, Per Oskar Andersen, Grethe Kjensli, Tom Kornstad og Knut Sydsæter for svært gode kommentarer og nyttige innspill.

Synspunktene som formuleres er mine egne. Deler av dette notatet ble presentert ved det 26. nasjonale forskermøtet for økonomer ved NTNU i Trondheim

7. januar 2004 under tittelen «Moderne undervisning i mikroøkonomi: Bør økonomer kunne derivere?»

ROBERT G. HANSEN

det på fordi «da ble alt så mye enklere». Elevene fikk der-for beskjed om at «slik gjør vi det her».

En annen kollega av meg ved samme lærested har barnsom går i tiende klasse, og nylig fikk foreldrene en formellredegjørelse for hvilke vurderingskriterier som vil bli vekt-lagt ved muntlig prøveeksamen i matematikk. Elevene vilbli evaluert individuelt, men skal likevel jobbe sammen igrupper på to til fire, og får 48 timers forberedelse til ådikte opp og presentere en matematikkhistorie knyttet tilet bestemt tema, eksempelvis «på reise». Evaluerings-kriteriene er blant annet «evne til å vise kreativitet ipresentasjonsformen», «evne til å vise interesse og enga-sjement», «evne til å samarbeide» og «evne til å viserespekt for andres meninger».

Ved eksamen i matematikk (MET 9100) ved BI høstse-mesteret 2003 var en av oppgavene denne:

3Løs ulikheten x +1+ –––– ≥ 0x –3

Av et tilfeldig utvalg på 219 besvarelser var det 141 kan-didater (64,4%) som strøk på denne oppgaven, mens kun40 kandidater (18,3%) hadde helt eller nesten helt riktigløsning. Strykprosenten på hele eksamenssettet var på20,1%.

En annen av oppgavene fra det samme eksamenssettet vardenne:

En bedrift produserer to varer A og B. For vare A er sammen-hengen mellom prisen p og etterspørselen x gitt ved p =254 – 2x.For vare B er prisen q = 260 uavhengig av etterspørselen y.Kostnadsfunksjonen for produksjonen av de to varene er gittved C(x,y) = –3x2 – 4xy – 4y2 +248x +240y – 400. I produk-sjonen av en enhet av vare A går det med 2 enheter av etråstoff, og i produksjonen av vare B går det med 6 enheter avdet samme råstoffet. Bedriften har tilgang på 110 enheter avdette råstoffet. Hvor mye må bedriften produsere av de to vare-ne dersom den ønsker å maksimere fortjenesten?

I den samme gruppen som over var det 82 kandidater(37,4%) som strøk på denne oppgaven, mens hele 73 kan-didater (33,3%) hadde helt eller nesten helt riktig løsning.

Selv om den siste oppgaven kan løses ved å følge en rela-tivt enkel løsningsprosedyre (som studentene fikk presen-tert i undervisningen), illustrerer likevel dette eksempelet

et mer generelt poeng: Studentene har ofte store proble-mer med enkle oppgaver i elementær algebra, som tilhø-rer pensum i grunnskolen og videregående skole, men erforbausende flinke til å løse oppgaver knyttet til pensumutover videregående skole. Hva kan årsaken til dette være?

Det er vanskelig å komme utenom at utviklingen de sisteårene, spesielt etter flere reformer (med «reform 94» somen av de første), systematisk har forringet basiskunnska-pene i matematikk for nye kull av ferske studenter. Ikkebare har kunnskapsnivået sunket, men det virker ogsåsom om utviklingen i grunnskolen har ført til en hold-ningsendring til hva det er nødvendig og nyttig å kunne avbasale ferdigheter. Holdninger av typen «matematikk skalikke brukes i andre fag», «det er fullt mulig å beherskeøkonomiske resonnementer uten å kunne formalisere inn-holdet i et matematisk språk» ser ut til å ha fått et godt fot-feste, og ikke sjelden hører jeg studenter si at de «forståralt, men får ikke til matematikken.» Dersom disse inn-trykkene viser seg å være representative, tror jeg denneutviklingen skyldes en bevisst og langvarig nedprioriteringav matematikkfaget i grunnskolen, og delvis også en nær-mest ignorant forakt for den kompetansen som ferdigheteri faget gir. Det er fristende å fortelle ennå et par anekdotersom kan illustrere dette poenget nærmere.

En student jeg kjenner, som tar introduksjonskurset imakro ved Økonomisk institutt dette semesteret, fortaltenylig at jenta hun delte plass med under en forelesningirriterte seg over «alt det tekniske i pensum», for det varikke den type problemer hun skulle befatte seg med etterendt studium likevel. Replikken falt etter at vedkommen-de hadde strevd med å legge sammen to ekte brøker.Manglende tekniske ferdigheter skapte likevel ingen synli-ge bekymringer for mulighetene til å gjennomføre et øko-nomistudium, for hun var etter eget utsagn mest interes-sert i å arbeide med «de store spørsmålene», og hun haddeåpenbart en oppfatning om at tekniske ferdigheter ikkehadde noen stor nytteverdi i den sammenheng.

Et annet eksempel er hentet fra egen undervisning i makrofor fjernundervisningsstudenter ved BIs senter for nettstu-dier. I et diskusjonsforum fikk jeg nylig (omtrent midtveisi semesteret) følgende spørsmål fra en student:

Hei, jeg er nå på ferie i Spania, og prøver å løse oppgave nr.4.1.1. Er det noen som kan forklare meg a) og c)? Matte er minstore skrekk, og jeg vil gjerne ha det inn med teskjeer. (Mens


dere tenker, kan jeg gå og legge meg ved bassengkanten igjen).Mvh Ågot

Oppgaven det er snakk om er denne:Løs følgende likningssystem:

(1) y = x + 15

(2) x = 0,8y + 5

(Poenget med oppgaven er å illustrere sammenhengenmellom å løse dette enkle likningssystemet, og hvordan toendogene variabler bestemmes simultant i en enkelKeynes-modell for en lukket økonomi, der (1) represente-rer reallikningen og (2) er konsumfunksjonen.)

Jeg svarer følgende:Hei ÅgotHusk at du også finner et detaljert løsningsforslag bak i studi-eguiden (der er det svar til alle oppgavene). Ta gjerne med degstudieguiden og læreboken til bassengkanten - og send noenvarme tanker til oss her hjemme :-)Fortsatt god ferie fraRobert :-)

Løsningsforslaget det henvises til ser slik ut:Ved innsetting av (1) i (2) får vi

x=0,8(x+15)+5⇔x=0,8x+12+5⇔ x–0,8x=17⇔0,2x=17⇔ x= 85som ved innsetting i (1) gir

y = 85+15 = 100.

Løsningen er altså (x, y) = (85,100).

Etter dette får jeg følgende melding tilbakeDet har jeg selvsagt sett, men det hjalp ikke.................

HVORFOR BRUKE MATEMATIKK I ØKONOMIUNDERVISNINGEN?NOEN EKSEMPLERNoen standardargumenter er å henvise til den allmenn-dannende funksjon bruken av matematikk har, og at fagetoppøver studentene i logisk trening som er nyttig i mangesammenhenger også utenfor fagets rammer. Dessuten likervi økonomer å skryte av at matematikk er økonomenesspråk.

Mer konkret, i en verden med økende spesialisering påalle felt, er det kanskje ikke så rart at evnen til å beherskepresis kvantitativ analyse etterspørres og verdsettes posi-tivt i arbeidslivet. Samtidig er dette et argument for å ta ibruk enkle matematiske prinsipper og metoder allerede iinnføringskursene i mikro og makro, ved at vi dermed girtydelige signaler til studenter, arbeidsgivere og samfunnetom fagets analytiske styrke. Ingen andre samfunnsfag til-byr studentene en slik velassortert verktøykasse med såvide anvendelser, og jeg har ofte følelsen av at dette sær-preget ved økonomifagene kan skape både frustrasjon ogmisunnelse hos representanter for andre fag. (Ofte har jegdessuten inntrykk av at tallfesting av størrelser og sam-menhenger i seg selv nesten har en magisk påvirkningskraftbåde i debatter i samfunnslivet generelt, og i næringslivetog politiske beslutningsprosesser spesielt.)

Matematikk er et svært effektivt redskap til å studerestrukturer, og til å avgrense løsningsrommet til kompleksespørsmål, der ulike krefter virker i forskjellige retninger,slik tilfellet ofte er i økonomiske problemstillinger.Ikke sjelden ender et resonnement med en konklusjon derdet endelige svaret på et spørsmål avhenger styrkefor-holdet mellom to eller flere parametere. Men av og til kanvi også være heldige og komme til klare og entydige svarpå spørsmål som ikke så lett lar seg besvare ved reneverbale eller grafiske resonnementer. Nedenfor skal jegforsøke å illustrere disse påstandene ved noen enkleeksempler.

EKSEMPEL 1: ENDOGENE SKATTER OG LAFFER-KURVENAv og til hører vi studenter og andre si at de er mest inter-essert i praktisk anvendbar kunnskap, som om det skullevære en motsetning mellom presis kvantitativ analyse ogløsning av konkrete, praktiske oppgaver.

To enkle spørsmål fra makroøkonomi kan illustrere denneproblemstillingen:

(1) Kan det tenkes at reduserte skattesatser kan gi økteskatteinntekter?

(2) Kan det tenkes at økte offentlige utgifter er selvfinansi-erende, ved at skatteinntektene som følger av økt øko-nomisk aktivitet øker mer enn den opprinnelige utgift-søkningen?


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

ROBERT G. HANSEN

Den interessante pedagogiske problemstillingen er ombruk av enkle matematiske metoder som eksempelvis løs-ning av ulikheter og partiell derivasjon, vil bringe oss nær-mere et presist svar på disse spørsmålene. Eller er det ikkeverdt bryet å gå denne omveien? Kommer vi kanskje til-strekkelig nær et godt svar ved å begrense oss til verbaleresonnementer og grafiske illustrasjoner? (Noen omtalerpussig nok alle grafiske illustrasjoner konsekvent som gra-fisk analyse, enten det er snakk om faktiske avbildningerav likninger og funksjoner – eller mer rene frihånds-tegninger og kruseduller uten forankring i økonomiskteori.)

La oss se nærmere på dette ved å ta utgangspunkt i enenkel multiplikatormodell for en åpen økonomi medendogene skatter. Vi antar at skattebeløpet (T) bestemmesved sammenhengen T = tY – t0, der t er marginalskatten(0 < t < 1) og t0>0. Redusert form likningen for nasjonal-produktet1 er da gitt ved

1(1) Y = –––––––––– (G + at0 + I + X + b),

1– a + at + q

der Y = nettonasjonalprodukt, G = offentlige utgifter, I =private nettorealinvesteringer, X = eksport, a = marginalkonsumtilbøyelighet (0 < a <1), q = marginal importtil-bøyelighet (0<q <1) og b er konstantleddet i konsumfunk-sjonen.

Spørsmål 1: Kan det tenkes at redusert t gir økt T?

Ideen er her at en reduksjon i skattesatsen t vil øke skatte-grunnlaget Y, slik at T påvirkes av to motsatte krefter sam-tidig: På den ene side vil T reduseres når t synker, men påden annen side vil T øke fordi redusert t øker skatte-grunnlaget Y, jfr. (1). Spørsmålet er om det er mulig åavgjøre hvilken av disse effektene som er sterkest.Innsetting av (1) i skattefunksjonen gir

t(2) T = –––––––––– (G + at0 + I + X + b) – t0.

1– a + at + q

Partiell derivasjon av T mhp. t gir da

∂T 1· (1 – a + at + q) – t · a 1 – a + q––– =––––––––––––––––––––––· k = ––––––––––––––– · k > 0∂t (1– a + at + q)2 (1– a + at + q)2

der k = G + at0 + I + X + b.

Vi ser at økning i t alltid gir økt T, mao. vil redusert t all-tid føre til redusert T. Dette kan illustreres i en figur medT på den vertikale aksen og t på den horisontale, der sam-menhengen blir en strengt voksende graf for 0 < t < 1. (Etannet resultat ville vel være for godt til å være sant.)Dermed vil vi innenfor denne modellen nødvendigvisbefinne oss på en «strengt voksende Laffer-kurve». Detteer det ikke så enkelt å begrunne hvis vi begrenser oss tilrene verbale og grafiske resonnementer.

Spørsmål 2: Kan det tenkes at en økning i G mer enn finan-sieres ved den påfølgende økning i T?

Vi ser fra redusert form likningen for Y at økt G somvanlig gir en økning i Y:

1∆Y = –––––––––– ∆G.1– a + at + q

Spørsmålet er nå om denne økningen i Y kan tenkes å bliså stor at den gir en økning i T som mer enn finansiererøkningen i G. For å svare på dette spørsmålet setter viresultatet over inn i skattefunksjonen, som da gir

t∆T = t · ∆Y ⇔ ∆T = –––––––––– ∆G.1 – a + at + q


T

t* 1t

Innenfor modellen vil en økning i skattesatsen (t) gi økte skatteinntekter

(T). Utenfor modellen kan det imidlertid tenkes at andre mekanismer

fører til at T synker for t > t*, se den stiplede del av kurven. Denne ideen

tilskrives den amerikanske økonomen Arthur Laffer.

1 Siden dette er et innlegg i et esoterisk tidsskrift, henviser jeg til (helt tilfeldig valgt) Makroøkonomi av R. G. Hansen for et formelt modelloppsett med utledning

av likning (1).

Hvis ∆T >∆G må

t 1– a + q–––––––––––– > 1 ⇔ t > 1 – a + at + q ⇔ t > ––––––– > 1, 1– a + at + q 1– a

som er umulig ettersom vi har forutsatt at 0< t <1. Altså vilalltid ∆T < ∆G når ∆G > 0. (Et annet resultat ville vel ogsåher være for godt til å være sant.)

Etter dette forstår vi at den eneste måten vi kan komme tilfornuftige og faglig velfunderte svar på spørsmålene over,er ved å benytte oss av enkle matematiske metoder (i detteeksempelet begrenset til løsning av en ulikhet og deriva-sjon av en brøk). Forsøk på «kvalitativ analyse» ved feber-hete tolkninger av grafiske kruseduller, fører i beste fall tilen forståelse av at man ikke kommer til noe klart svar, ogi verste fall tror man at man har forstått noe man faktiskikke har skjønt. Uansett vil man ikke oppnå noen innsiktav særlig faglig verdi uten bruk av enkle matematiskeverktøy.

EKSEMPEL 2: LOVEN OM DEN AVTAKENDE MARGINALE SUBSTITUSJONSBRØKIndifferenskurver som er konvekse mot origo omtalesvanligvis som grafiske illustrasjoner av «loven om denavtakende marginale substitusjonsbrøk». Rent språklig erdette en litt merkelig konvensjon som ofte forvirrerstudentene. Dersom vi definerer den marginale substitu-

∆x2sjonsbrøk som MRS = |–– ––|, vil selvsagt MRS avta dersom ∆x1vi beveger oss nedover langs en indifferenskurve, mensMRS på tilsvarende måte vil øke dersom vi beveger ossoppover langs en indifferenskurve. (Dette forutsetter at visom vanlig måler x2 langs den vertikale aksen, og x1 langsden horisontale.) Forvirringen blir ikke mindre dersom vi

∆x2definerer MRS = ––––– , dvs. måler byttebrøken uten å snu ∆x1

fortegnet. I dette tilfellet vil jo bevegelsen nedover langs enindifferenskurve innebære at MRS øker, siden det negativetallet som uttrykkes ved MRS blir stadig mindre.Tilsvarende vil nå MRS synke hvis vi beveger oss oppoverlangs indifferenskurven. Hvis vi i tillegg bytter om påaksebenevningene blir forvirringen og frustrasjonen hosstudentene total. For å være ærlig synes jeg ikke dette erså rart. Uten spesielle forkunnskaper i matematikk er detikke så lett å gjennomskue hva økonomer egentlig menermed at MRS er avtakende.

Problemet kan «løses» ved å insistere på at vi alltid målerMRS positivt, og at vi med «avtakende MRS» underforståtttenker på en bevegelse nedover langs en indifferenskurve,gitt passende aksebenevninger. Min erfaring er at ved enslik strategi får studentene en berettiget følelse av ikke å hafått vite alt – at vi holder på noen hemmeligheter vi ikkevil avsløre.

I noen lærebøker prøver man å løse begrepsproblemeneved å nedtone definisjonen og bruken av MRS-begrepet,og i stedet hevde at den sentrale ideen er å forstå at indif-ferenskurvene ikke bare har negativ helning, men atdenne helningen blir stadig mindre negativ når vi bevegeross nedover langs en indifferenskurve. Denne typen for-muleringer er selvsagt helt ekvivalente med bestrebelsenepå en forklaring av det økonomiske innholdet i «avtaken-de MRS» som vi så på over. I begge tilfeller gjøres det tapreforsøk på å lære studentene noe som ikke står der.

Det grunnleggende pedagogiske problemet som oppstår idisse tilfellene, er at man prøver å skjule for studentene aten indifferenskurve er et konkret eksempel på det vi imatematikk kaller en nivåkurve. Åpenbart har dette sam-menheng med at det i elementære mikrobøker ikke forut-settes kjennskap til det matematiske begrepsapparatet ogverktøyet knyttet til funksjoner av flere variabler. Ikkedesto mindre blir det uheldig å forsøke å forklare helning-en og krumningen til en slik nivåkurve (indifferenskurve)ved underforstått å late som om variabelen langs en avaksene avhenger av variabelen på den andre aksen. Et sliktavhengighetsforhold eksisterer jo ikke. Formulerer vinyttefunksjonen som u = f (x1, x2) er både x1 og x2 uav-hengige variabler. Indifferenskurvene er altså den grafiskeavbildningen i x1x2-planet av snittflatene til nyttefunk-sjonen for ulike verdier på u-aksen.

Min erfaring er at en slik avklaring i seg selv gjør det myeenklere for studentene etterpå å forstå det økonomiskeinnholdet i «loven om avtakende MRS». Enda bedre blirdet hvis vi tillater oss å utvide det matematiske begreps-apparatet litt til. Oppskriften er som følger: Først formulerervi likningen for en gitt indifferenskurve (som represente-rer nyttenivået u0) ved u(x1,x2) = u0, og deretter definerervi x2 som funksjon av x1 langs en slik nivåkurve. Implisittderivasjon mhp. x1 gir da

dx2 dx2 u′1u′1 + u′2 ⋅ ––– = 0, slik at ––– = - ––. Dermed har vi fått etdx1 dx1 u′2

enkelt uttrykk for å måle helningen langs en bestemt


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

ROBERT G. HANSEN

indifferenskurve. Veien er da kort til å diskutere om vifinner det mest hensiktsmessig å definere MRS positivteller negativt. (Studentene godtar uten store

∆x2 dx2vanskeligheter at ––––– ≈ ––––.) ∆x1 dx1

En slik presisering av hva vi mener med en indifferens-kurve og begrepet MRS gir etter min erfaring en forbau-sende forløsende virkning på studentenes forståelse av hvavi mener med at «den marginale substitusjonsbrøk er av-takende». Imidlertid må vi først etablere det nødvendigemetodiske verktøyet, eksempelvis implisitt derivasjon.Spørsmålet er om det er verdt bryet, eller om studenteneklarer seg godt uten dette forsøket på en oppklaring. Jegsynes ikke svaret er like opplagt i dette tilfellet som i detforrige eksempelet.

I de fleste innføringsbøker er jo den verbale forklaringentil «loven om avtakende MRS» svært god og intuitivt ap-pellerende. I egen undervisning liker jeg å si det omtrentslik: «Relativ knapphet gjør oss gjerrige. Jo mindre vi harav ett gode i forhold til et annet gode, jo mer knipne blirvi på det godet vi har lite av. Dermed må vi kompenseresmed en stadig større mengde av det andre godet for å værevillige til å gi fra oss enda litt til av det godet vi oppleverstørst knapphet på.»

Problemene i lærebøkene oppstår først i forsøkene på enformell presisering av slike utsagn. Og i denne sammen-heng er det ikke opplagt at gevinsten ved eventuell øktinnsikt mer enn oppveier kostnaden ved å lære seg verk-tøyet som må beherskes. På den ene side er det ikke særligbra om studentene tror de har forstått noe de egentlig ikkehar forstått. Et forsøk på en matematisk oppklaring kan påden annen side – i verste fall – vise seg å være totalt mis-lykket, i den forstand at studentene helt mister motet ogtroen på at de i det hele tatt har skjønt noe. Imidlertid kandet jo tenkes at verktøyet som må læres også viser seg åvære nyttig i andre sammenhenger, men dette vil rimelig-vis avhenge av det aktuelle kursets omfang, og studente-nes studiemål mer generelt.

Siden det er enklere, og kanskje mer velegnet for en vide-re debatt, å ende opp med en klar konklusjon enn nyan-serte avveininger som ikke gir noen tydelige svar, trår jegtil og påstår at enten får man ta seg bryet med å forklareinnholdet i «avtakende MRS» på en skikkelig måte, ellerså får man droppe hele temaet. På Økonomisk institutt har

vi valgt sistnevnte utvei for innføringskurset i mikro(ECON 1210, Forbruker, bedrift og marked – se emne-siden for kurset på http://www.uio.no/studier/emner/sv/oekonomi/ ECON1210/v04/ for flere detaljer.) På BI fore-leses mikro først etter et innføringskurs i matematikk, såder gjør vi vårt beste for å tilby studentene en troverdig ogsammenhengende forklaring på hva vi mener med «avta-kende MRS», selv om matematikkpensumet begrenserhvor langt vi kommer.

EKSEMPEL 3: TEORIFORSTÅELSE (KAUSALITET OG TELLEREGELEN)Angst er ikke et godt utgangspunkt for læring – og dess-verre ser det ut til at relativt mange studenter sliter med engrunnleggende matematikkangst. Dårlige erfaringer medfaget gjør at de møter alt som minner om bruk av mate-matikk med sterk motstand. Særlig for denne gruppen erdet viktig å introdusere matematikk i økonomiundervis-ningen som noe annet enn et nødvendig onde. Samtidigvil studenter som allerede har et godt forhold til mate-matikkfaget ha behov for å se motiverende bruk av det deallerede kan.

Min erfaring er at det ofte gir svært stor avkastning i formav gode «a-ha»- opplevelser for begge studentgrupper åbruke tid i undervisningen på særlig to innledende tema-er. For det første kan det være behov for å avmystifisere ogforklare meningsinnholdet i den basale begrepsbruken,som kan virke uforståelig og losjepreget hemmelighetsfullpå mange. For det andre vil det å bruke litt tid på enklematematiske og logiske prinsipper, som eksempelvis denlogiske strukturen i et resonnement og egenskaper ved lik-ningssystemer, kunne gi overraskende store gevinster iform av økt konseptuell innsikt og forståelse knyttet tilgrunnleggende økonomiske begreper, prinsipper og sam-menhenger. La meg forsøke å konkretisere dette ved noenenkle eksempler.

I et introduksjonskurs i mikro kan man eksempelvis star-te første time med å tegne en strengt avtakende og kon-veks kurve, og unnlate å gi benevninger på aksene. Hvisman deretter sier at vi nå skal snakke om tilbud og etter-spørsel, og så spør studentene om hva tegningen viser,svarer de fleste etter en kort tenkepause at det er snakk ometterspørselen etter en vare eller tjeneste (noen få harnaturligvis ikke sett en slik kurve tidligere, men det tilhø-


rer nærmest unntakstilfellene). Det neste spørsmålet erselvsagt hva som skal være aksebenevningene. Mange hartatt det som en selvfølge at vi langs den horisontale aksenmåler mengde (som vi ofte benevner med x), mens vilangs den vertikale aksen måler pris (som vi ofte benevnermed p). Til slutt kommer det avgjørende spørsmålet omhva årsakvirkningssammenhengen mellom disse størrelseneer. Studentene gis valgene mellom p = f (x) og x = g (p).Nærmest på refleks virker det som om mange velger denførste varianten, kanskje fordi vi ofte i matematikkunder-visningen kaller den uavhengige variabelen for x, og målerdenne langs den horisontale aksen. Dette virker altså kjentfor de fleste. Når vi imidlertid ber studentene forklare detøkonomiske meningsinnholdet til kurven, sier de flestehelt riktig at når prisen synker så øker etterspørselen.Deretter er veien kort til å forklare hvorfor det er naturligå uttrykke dette ved x = g (p), og ikke den inverse sam-menhengen p = f (x). Samtidig får vi anledning til å repe-tere forskjellen på avhengige og uavhengige variabler, oghvordan den uavhengige variabelen i envariabeltilfelletkan oppfattes som årsak, mens den avhengige er virkning.At økonomer i noen tilfeller bruker den horisontale aksentil å representere den avhengige variabelen, og ikke denvertikale slik konvensjonen er i matematikk, er også sværtnyttig å få presisert. Avslutningsvis kan vi benytte anled-ningen til å introdusere begrepene endogene og eksogenevariabler, som innenfor rammene til en gitt økonomiskmodell kan oppfattes som henholdsvis avhengige og uav-hengige variabler.

Et annet eksempel kan være å forklare forskjellen på hva vimener med en funksjon og en likning. Mange viser enormtakknemlighet for endelig å få disse begrepene på plass.Man kan starte med konklusjonen: Enhver funksjon (av envariabel) definerer en likning mellom en avhengig og enuavhengig variabel, men samtidig finnes det likninger mel-lom to variabler som ikke kan formuleres som en funksjonav en variabel. For å forstå dette må vi først definere funk-sjonsbegrepet, og deretter kan vi lage enkle grafiske eksem-pler. Hvis eksempelvis Laffer-kurven virkelig var strengtvoksende for deretter å bli strengt avtakende, ville funk-sjonssammenhengen T = f (t) være riktig, mens t = g(T)ikke uttrykker en gyldig funksjon. I dette tilfellet vil altsålikningen som viser sammenhengen mellom T og t være engyldig funksjon fra t til T, men ikke motsatt vei.

På tilsvarende vis er det enkelt å vise eksempler på likningermellom to variabler som ikke kan uttrykkes ved noen kon-

tinuerlig funksjon av en variabel. Sirkellikningen kan væreen god illustrasjon. Grafen til x2 + y2 = 16 er sirkelen medsentrum i origo og radius lik 4, men i dette tilfellet kan viverken uttrykke y som en kontinuerlig funksjon av x, ellerx som en kontinuerlig funksjon av y. Imidlertid kan vioppfatte en slik sirkel som nivåkurven til en funksjon avto variabler, z = f(x,y), som eksempelvis kan være en para-boloide.

Funksjonsbegrepet i flervariabeltilfellet kan videre brukestil å illustrere det vi i økonomi refererer til som skiftana-lyse. La eksempelvis etterspørselen etter et gode x avhengeav prisen p på godet og inntekten R, slik at x = f(p, R).I dette tilfellet er det ikke vanlig å tegne nivåkurvene forulike verdier for x i pR-planet, (slik vi kanskje skulle vente,jfr. eksempelet med indifferenskurver), men snarere å lageet diagram med x på den ene aksen, og enten p eller R påden andre. Deretter viser vi endringer i den uavhengigevariabelen som ikke er tatt med i diagrammet ved å flyttepå den kurven som vi faktisk har tegnet. Min erfaring er atdette ikke nødvendigvis er godt forstått etter at man harlest en innføringstekst i mikroøkonomi. Uansett gir en slikgjennomgang en svært nyttig trening på forskjellen i detøkonomiske innholdet mellom bevegelsen langs en kurve,og skift i kurven. Ikke sjelden møter jeg misforståelser avtypen «etterspørselskurven har flyttet seg utover i dia-grammet fordi prisen på godet har sunket», selv om detaktuelle diagrammet det henvises til har pris og mengdesom aksebenevninger.

Et tredje eksempel dreier seg om begrepene nødvendigeog tilstrekkelige betingelser. Disse begrepene brukes nær-mest ubevisst av økonomer for å holde rede på struktureni et logisk resonnement. Det kan derfor være svært nyttigå minne studentene på at implikasjonen P ⇒ Q betyr atdersom utsagnet P gjelder, så gjelder også Q. Implikasjons-pilen viser altså den logiske retningen i resonnementet, oghvis implikasjonen ikke kan snus, kan det i noen sam-menhenger være nyttig å tenke på dette som en årsakvirk-ningssammenheng, der P er årsak og Q er virkning. Ofteuttrykker vi P ⇒ Q ved å si at «P er en tilstrekkelig be-tingelse for Q», eller alternativt ved å si at «Q er en nød-vendig betingelse for P». Lar vi eksempelvis P være «regn»og Q være «skyer», gir dette god språklig mening, selv omde færreste som møter naboen på bussen vil starte enklagende samtale om været ved å si at «skyer er en nød-vendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for regn». Sidenimplikasjonen i dette tilfellet ikke kan snus, kan vi ha


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

ROBERT G. HANSEN

interesse av å undersøke om det er slik at P kan oppfattessom årsak og Q som virkning. Vi skjønner straks at det idette tilfellet ikke gir særlig god mening å hevde at regn erårsaken til skyer – snarere er det slik at skyer er en av flereårsaker til regn, i alle fall hvis vi begrenser tidsperspekti-vet. Hvis derimot P er prisen på et gode, og Q er etterspurtmengde, gir det god mening å tenke på P som en av flereårsaker til Q.

Et fjerde eksempel er knyttet til sammenhengen mellomantall uavhengige likninger og antall variabler i et lik-ningssystem. Kjennskap til telleregelen for å bestemmeantall frihetsgrader, og til å avgjøre når et likningssystemkan forventes å ha løsning(er), er enormt nyttig blantannet i undervisningen i elementær makroøkonomi.Studentene kan presenteres for de fundamentale ideeneved enkle grafiske resonnementer, der man eksempelvisstarter med én lineær likning i to ukjente. Når jeg spørstudentene om løsningen til dette «likningssystemet», rea-geres det ofte med lett undring. Det finnes jo uendeligmange tillatte kombinasjoner av variablene, slik at «syste-met» har et ubestemt antall løsninger (ofte sier økonomerat systemet er underdeterminert). Vi har med andre ord enfrihetsgrad, altså en variabel «til overs». Fastsetter vi ver-dien på en av variablene, får vi imidlertid bestemt verdienogså på den andre variabelen. I denne sammenheng kandet være nyttig å få studentene til å tenke på frihetsgradersom mulige virkemiddelvariabler som myndighetene kon-trollerer. Naturligvis kan frihetsgrader også være eksogenestørrelser som er utenfor myndighetenes kontroll.

Dersom vi utvider systemet med en ny uavhengig lineærlikning, vil vi få et entydig løsningspunkt, dvs. en kombi-nasjon av variablene som oppfyller begge likningene.Systemet er dermed konsistent (ofte sier økonomer at sys-temet er determinert). Dette resultatet vil ofte (men ikkealltid) holde også når likningene er ikke-lineære, og i sliketilfeller kan vi få mer enn ett løsningspunkt.

Endelig vil en utvidelse av systemet til tre uavhengige line-ære likninger vanligvis gi et system uten løsning, hvis ikkeden tredje rette linjen tilfeldigvis skjærer gjennom kryss-ningspunktet for de to første. Systemet er dermed vanlig-vis inkonsistent (økonomer sier ofte at systemet er over-determinert). En nyttig anvendelse av dette resultatet er atvi vanligvis ikke kan sette oss flere uavhengige mål enn vihar virkemidler for å nå dem.

Det er viktig å forklare at innholdet i telleregelen ikke ergenerelt gyldig. Eksempelvis kan vi i tilfellet med to virke-midler maksimalt håpe på å nå to målsettinger. Det kanimidlertid tenkes at strukturen i målsettingene er slik at deer i innbyrdes konflikt, det vil si inkonsistente. I slike til-feller hjelper det ikke hvor mange virkemidler (frihetsgra-der) vi måtte ha, målene lar seg likevel aldri realisere sam-tidig. Dette kaller vi en målkonflikt.

HVA BØR STUDENTENE KUNNE AV MATEMATIKK?Det er fristende å lage lange ønskelister, men la meg værebeskjeden2

(1) Elementær algebra(2) Derivere og sette lik null(3) Lese vanskelige bokstaver og grisete formler(4) Implisitt derivasjon

For ordens skyld: Punktene over er ment som en spissfor-mulert kortversjon av hva jeg tror det er hensiktsmessig atstudentene behersker for de fleste to og treårige studier iøkonomi og administrasjon (bachelor), slik denne typenutdanning har vært tilbudt i Norge. Selvsagt må studente-ne i tillegg presenteres for «kjøttet på benet», som eksem-pelvis funksjonsbegrepet (en og flere variabler), litt omlikningssystemer, elastisiteter, statiske optimeringsproble-mer for funksjoner av en og flere variabler og litt om inte-grasjon. For ettårige studier (tilsvarende bedriftsøkonom-studiet på BI eller tidligere grunnfag på universitetet), viljeg anta at det langt på vei er tilstrekkelig å beherske ele-mentær algebra. For påbygging fra bachelor til mastergrad(eller profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi), vil det værefornuftig å tilby ett eller to valgfag i matematikk til de avstudentene som har faglige interesser i en retning sombetinger større fordypning i matematikk. Eksempelvis kanslike kurs inneholde emner fra lineær algebra, differensial-likninger og dynamisk optimering. Naturligvis vil utvalg-te temaer fra disse emnene uansett bli brukt aktivt i visseøkonomikurs, spesielt på masternivå (eksempelvis er detvanskelig å unngå noe bruk av differensiallikninger imakroøkonomisk vekstteori).

AVSLUTNINGDet synes altså ikke å være noen vei utenom bruk av mate-matikk i økonomiundervisningen. Spørsmålet er mer når istudieløpet det er hensiktsmessig å bruke matematikk


2 De tre første punktene svarer til en tilsvarende liste som Erik Grønn har laget.

eksplisitt og aktivt i undervisningen for å gi best læring.Dette avhenger rimeligvis av studentenes utdanningsmål.Kanskje er det derfor fornuftig å tilby korte introduksjons-kurs i mikro og makro uten særlig eksplisitt bruk av mate-matikk, men likevel i undervisningen gi klare signaler ogløfter (evt. trusler) om at dette ligger like rundt neste sving,dvs. i neste kurs. Dette behøver ikke skremme noen. Tvertom er det mer et spørsmål om å vise studentene hvilkenenorm berikelse det ligger i å lære seg enkle matematisketeknikker. I praksis dreier det seg rett og slett om å finnemotiverende og overbevisende eksempler som skaper enetterspørsel hos studentene etter det relevante verktøyet. Etenkelt eksempel kan være å spørre om hvorfor størrelsenpå boliger og landområder måles etter areal og ikke etteromkrets. Ofte skal det ikke mer til før studentene oppda-ger hvilken forbausende slagkraft selv de enkleste regnefer-digheter gir, og hvilken forløsende innsikt man belønnesmed hvis man tar verktøyet i bruk.

Om ingenting annet nytter, kan vi lokke (eventuelt true)med at markedet vet å sette pris på gode matematikkunn-skaper. (Henvisningen til markedet i denne sammenhengskyldes min lange tilværelse på BI, som ifølge den nyligframlagte NOKUT-rapporten bygger på et «vestlig mar-kedsliberalistisk paradigme».) Flere forskningsartiklerviser at prestasjoner utover gjennomsnittet i matematikkfaktisk belønnes med høyere lønn. I Mitra (2002) konklu-deres det med at gode matematikkprestasjoner gir signifi-kant høyere lønn på tvers av ulike yrker, og at lønnsfor-skjellen som ellers eksisterer mellom kvinner og mennikke lenger er signifikant. Tilsvarende resultater fremkom-mer i en studie av Dolton og Vignoles (2000). Snakk omgulrot og pisk.

REFERANSER:Dolton, P. J. og A. F. Vignoles (2000): «The Pay-off to MathematicsA level.» I The Maths We Need Now: Demands, Deficits andRemedies. Centre for the Economics of Education, London School ofEconomics.

Hansen, R. G. (2003): Makroøkonomi. Studieguide fra BI Nettstudier

Kluge, L.: «Har aldri vært dårligere til å regne». Aftenposten02.03.2004.

Mitra, A. (2002): «Mathematics skill and male-female wages»,Journal of Socio-Economics 31, 443-456.

Steigum, E. (2004): Moderne makroøkonomi. Gyldendal Akademisk,Oslo.

Sydsæter, K. (2000): Matematisk analyse. Gyldendal Akademisk,Oslo.


AK

TU

ELL KO

MM

ENTA

R

VEILEDNING FOR BIDRAGSYTERE

1. Økonomisk Forum trykker artikler om

aktuelle økonomfaglige emner, både av

teoretisk og empirisk art. Temaet bør være

av interesse for en bred leserkrets. Bidrag

må ha en fremstillingsform som gjør inn-

holdet tilgjengelig for økonomer uten

spesialkompetanse på feltet.

2. Manuskripter deles inn i kategoriene

artikkel, aktuell kommentar, debatt og bok-

anmeldelse. Bidrag i førstnevnte kategori

sendes normalt til en ekstern fagkonsulent,

i tillegg til vanlig redaksjonell behandling.

3. Manuskriptet sendes i elektronisk format til

Samfunnsøkonomenes Forening, ved

[email protected].

Det kan også sendes direkte til en av

redaktørene (se side 2). Det oppfordres til

innsending av elektroniske manuskripter

(fortrinnsvis i Word). Artikler bør ikke være

lengre enn 20 A4-sider, dobbel linjeavstand,

12 pkt. skrift. Aktuelle kommentarer skal

ikke overstige 12 sider av tilsvarende

format. Debattinnlegg og bokanmeldelser

bør normalt ikke være lengre enn 6 sider av

samme format.

4. Artikler og aktuelle kommentarer skal ha

en ingress på max. 100 ord. Ingressen bør

oppsummere artikkelens problemstilling og

hovedkonklusjon.

5. Matematiske formler bør brukes i minst

mulig grad. Unngå store, detaljerte tabeller.

6. Referanser skal ha samme form som i

Norsk Økonomisk Tidsskrift (kopi av NØTs

veiledning kan fåes hos SFs sekretariat).

JØRGEN BJØRNDALEN OG GJERMUND NESE32 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004

1 INNLEDNINGUtvinning av petroleumsressursene på norsk kontinental-sokkel har gitt Norge enorme inntekter siden produk-sjonen av olje startet på Ekofisk i 1971. Selv om olje frem-deles er det viktigste produktet så er det antatt at gasskommer til å utgjøre en stadig større del norsk petro-leumsproduksjon i årene som kommer. Transporten avgass fra feltene til prosesseringsanleggene og videre tileksportmarkedene foregår gjennom rørledninger. Dettenettverket av rørledninger er en helt avgjørende innsats-faktor for produksjon og salg av gass fra norsk sokkel. Deter derfor av stor samfunnsøkonomisk betydning at trans-portsystemet er organisert og utformet på en måte somikke er til hinder for en maksimering av verdiskapningen

fra gassressursene på norsk sokkel. Gjennom 2002 haraktørene på norsk sokkel sammen med norske myndig-heter etablert et nytt regime for salg og transport av gass.Denne artikkelen tar for seg noen aktuelle forhold knyttettil dette nye regimet.

Kostnadsstrukturen til transportsystemet for gass gjør effek-tiv bruk av systemet til en krevende oppgave.Investeringskostnader utgjør det aller vesentligste av kost-nadene, og systemet har klare preg av å være et naturligmonopol.1 Problemstillingene knyttet til transport av gasser dermed på mange måter like de vi finner i andre nett-verksnæringer som elektrisitet og telekommunikasjon, selvom det også er enkelte vesentlige forskjeller. Et sentralt

AR

TIK

KE

L

* Takk til Tommy S. Gabrielsen, Kåre P. Hagen, Hans Jarle Kind, Jan Gaute Sannarnes, Lars Sørgard og to anonyme konsulenter for verdifulle kommentarer.Takk også til Norges forskningsråd som gjennom PETROPOL-programmet har finansiert Gjermund Nese sitt arbeid med denne artikkelen.

1 Nese og Hagen (1998) diskuterer transportsystemets kostnadsstruktur i forhold til det som kjennetegner et naturlig monopol.

Gjennom 2002 har aktørene på norsk sokkel sammen med norske myndigheter etablert et

nytt regime for salg og transport av gass. Denne artikkelen tar for seg noen aktuelle forhold

knyttet til dette nye regimet. Transportsystemet for naturgass har klare preg av å være et

naturlig monopol, noe som gjør effektiv bruk av systemet til en krevende oppgave. Det pekes

på to hovedproblemer med dagens organiseringsmåte: 1)Mangel på prisog markedssignaler

ved kapasitetsallokering og 2) Uklare insentiveffekter. Artikkelen antyder en mulig løsning

på disse problemene gjennom en alternativ organiseringsmåte basert på den som benyttes i

kraftmarkedet.

JØRGEN BJØRNDALENKonsulent i SKM Energy Consulting AS

GJERMUND NESEForsker ved Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) AS

Transportsystemet for naturgass*

moment er at norsk gass nesten utelukkende selges ieksportmarkedet. Så lenge gass ikke selges til konsumenteri Norge vil produsentinteressene gå i samme retning somsamfunnets interesse, nemlig å maksimere verdien av petro-leumsressursene. I prinsippet vil det derfor kunne være iNorges interesse å organisere gassvirksomheten på en måtesom kan bidra til å gi norsk gass markedsmakt på eksport-markedet.2 Det synes imidlertid tvilsomt at norsk gass harmarkedsmakt, og at det i fremtidens gassmarked skal væremulig å forsterke, eventuelt bevare, en slik posisjon vedhjelp av «kreativ» organisering av transportsystemet. EUretter gjennom sin konkurranselovgivning og liberaliseringav tidligere regulerte næringer stadig mer oppmerksomhetmot utøvelse av markedsmakt.3 Dette var en vesentlig årsaktil oppløsingen av Gassforhandlingsutvalget (GFU) i 2002.EU aksepterte rett og slett ikke konstruksjonen.4

Et annet viktig aspekt i forhold til norsk gass er at det allermeste av gassen selges under langsiktige kontrakter. Allelangsiktige kontrakter for gassalg inkluderer en avtale omtransport av gassen, slik at selgeren er sikret fysisk mulig-het til å få gass frem til avtalt landingspunkt påKontinentet eller i England. Energimarkeder i endring gjørimidlertid at systemet for transport av gass på norsk sok-kel kan stå overfor nye utfordringer i årene som kommer.Dette gjelder særlig i forhold til liberalisering og omset-ning av gass på mer kortsiktige kontrakter (spotmarked).Samtidig er det åpenbart at organiseringen av transportsy-stemet må ta hensyn til allerede inngåtte langsiktige kon-trakter for salg av gass. Denne blandingen av langsiktigeog mer kortsiktige salgskontrakter for gass utgjør en eks-tra utfordring for organiseringen av gasstransport sam-menliknet med for eksempel transportsystemene for tele-kommunikasjon, men er sammenlignbar med problem-stillingene fra kraftsektoren.

Et tredje forhold som må tas hensyn til i organiseringen avtransportsystemet for gass er skillet mellom modne ogumodne gassområder. Et umodent gassområde vil typiskbestå av dedikerte rørledninger fra felt til kjøpers mot-takspunkt, samtidig som det i tiden fremover vil værenødvendig med betydelige nye investeringer. I et modent

gassområde vil gass fra nye gassfelt i stor utstrekningkunne fraktes i eksisterende rørledningsnett, og investe-ringsaktiviteten vil domineres av vedlikehold og investe-ringer for å knytte satellittfelt opp mot eksiterende felt.Fokus i et modent gassområde er å få til effektiv drift ogutnyttelse av eksisterende infrastruktur. I forbindelse medorganiseringen av gasstransporten deles transportsystemetinn i 4 tariffsoner (A, B, C og D). I denne sammenheng erdet naturlig å definere den såkalte sone D som moden,mens sone A og B er mer umoden. Sone C (prosessering)er i denne sammenhengen ganske annerledes, og faller iog for seg utenfor sammenligningen.

Det vil føre for langt å gå inn på alle sider ved transport-systemet for gass i denne artikkelen. Vi vil derfor begren-se vår diskusjon til å gjelde for modne gassområder sidendet i første rekke er der vi ser muligheter til en mer effek-tiv organisering av transportsystemet. Dette gjør at vi ikkevil komme inn på forhold som har med investeringer i nytransportkapasitet å gjøre. I tillegg velger vi å anta at norskgass ikke har noen markedsmakt i eksportmarkedet og atdet derfor ikke er noe ønske om å organisere transport-systemet med det for øyet å bevare, eller eventuelt for-sterke, en markedsmaktposisjon for norsk gass. Vi vil for-øvrig poengtere at vi i denne artikkelen ser på problem-stillingene knyttet til gasstransport fra det norske samfun-nets synsvinkel. Målsettingen er et transportsystem sommaksimerer det samfunnsøkonomiske overskuddet iNorge fra gassutvinningen på norsk sokkel.

Vi starter med å diskutere hvilke oppgaver som skal løsesav et optimalt transportsystem. Deretter ser vi på dennåværende organiseringen av systemet for gasstransport,før vi peker på to potensielle hovedproblemer med dennei forhold til de krav man stiller til et optimalt system.Avslutningsvis vil vi komme inn på en alternativ form fororganisering av transportsystemet. Helt til slutt oppsum-meres artikkelens hovedpunkter.

2 ET OPTIMALT TRANSPORTSYSTEMSom nevnt innledningsvis vil det ved utforming av et opti-malt transportsystem for gass være en rekke faktorer som

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 33JØRGEN BJØRNDALEN OG GJERMUND NESE

AR

TIK

KEL

2 Hvorvidt norske myndigheter overhodet kan ha en uttalt målsetning om å bidra til markedsmakt for norsk gass er i beste fall diskutabelt. Kjøperinteressene erstort sett representert gjennom EU, som synes å være i en rimelig sterk posisjon med hensyn på å fortelle norske myndigheter hvor skapet bør plasseres – ogsåinnen energipolitikken generelt og gassmarkedet spesielt. Misbruk av markedsmaket er straffbart, både i norsk og europeisk konkurranserett. Men straffe-ansvaret påhviler bare aktører i markedet – ikke myndigheter som fastsetter rammebetingelser som eventuelt styrker markedsposisjonen for enkelte aktører.

3 En diskusjon av rammeverket for salget av norsk gass i forhold til liberaliseringen av det europeiske gassmarkedet kan finnes i Sunnevåg og Nese (1998).4 Se OED (2001a,b) for en oversikt over reguleringsprinsippene som gjelder Norges posisjon som gasselger til Europa. Annen relevant litteratur er: Brautaset mfl.

(1998) og Austvik (2003).


må tas hensyn til. En overordnet målsetting bør imidlertidvære klar; transportsystemet for gass skal ikke være tilhinder for en maksimering av verdien av norske gassres-surser. Det har også vært en offisiell målsetting fra myn-dighetenes side at profitt skal tas ut på feltene og ikke itransportsystemet. Nedenfor vil vi diskutere noen sentralemomenter knyttet til en optimal organisering av gass-transporten. Hva som er optimalt vil også avhenge av denkonkrete og historiske virkelighet som systemet inngår i,og som derved kan legge viktige føringer for hvilke løs-ninger en i praksis velger. Dette gjelder åpenbart også detnorske regimet, både før og etter endringene i 2002. Forikke å sprenge rammene for denne artikkelen, holder vioss her likevel til det teoretiske.5

2.1 Effektiv allokering av kapasitet vs. kostnadsdekningNår en gassrørledning først er bygget vil det meste avkostnadene kunne betraktes som sunk. Investeringskost-nadene utgjør gjerne mer enn 90% av totale kostnader ogrørledningen vil ikke ha noen alternativ anvendelse.En first-best løsning for effektiv allokering av transport-kapasiteten krever at alle skipere som er villig til å betaleden marginale kostnad ved transporten av gass tildelesønsket kapasitet i nettet. De faste kostnadenes domi-nerende plass i det totale kostnadsbildet innebærer imid-lertid at marginalkostnadsprising ikke gir sikker kostnads-dekning for tilbyderne av transportkapasitet. Med mindreen da er villig til å sørge for kostnadsdekning på andremåter, for eksempel gjennom statlige subsidier, er entvunget til en second-best tilnærming. Vårt utgangspunkter at det ikke er ønskelig at et finansielt underskudd itransportsystemet for gass skal dekkes gjennom statligeoverføringer. Grensekostnadsprising vil dermed i dettetilfellet være en teoretisk, men ikke praktisk relevantstandard for optimal kapasitetsutnytting. Hovedproblemetknyttet til et optimalt tarifferingsregime for transport avgass er derfor å finne en kostnadsdekkende prisings-mekanisme som kommer så nært som mulig den teoretiskoptimale.6 Dette betyr at ulike former for prisdiskrimi-nering av ulike skipere vil være det optimale her.7

I tilfeller med knapphet i tilbudet av transportkapasitet vileffektiv allokering av den knappe kapasiteten skje gjen-nom rasjonering basert på skipernes betalingsvillighet og

etterspørselselastisitet. I et transportnettverk bestående avflere segmenter, gjerne med ulik kapasitet og utnyttelse,kan effektivitet kreve at transporttariffen varierer mellomde forskjellige delene av rørledningsnettverket. Reali-seringen av effektivitet krever dermed en optimal prisings-regel.

2.2 Diskriminering vs. ikke-diskrimineringSom nevnt vil en kunne forsvare å ta i bruk prisdiskri-minering mellom ulike skipere i et forsøk på å oppnåen mest mulig effektiv organisering av norsk gass-transport. Det er imidlertid viktig å understreke at dettemå være diskriminering basert på betalingsvilje (elleretterspørselselastisitet), dvs. den transporttariff somkreves fra skiperne, og ikke ut fra andre kriterier. Det erfor eksempel vanskelig å se gode argumenter for enordning der alle potensielle skipere står overfor sammetransporttariff, men der diskrimineringen foregår ved ensystematisk forskjell i behandlingen av skiperne basert påom de har eierandeler i transportsystemet eller ikke nårkapasiteten allokeres. En slik form for diskriminering(som vi faktisk ser i dagens system, og som vi vil kommetilbake til senere i artikkelen) vil neppe være samfunns-økonomisk effektiv. Da er det lettere å finne argumenterfor å diskriminere mellom skipere for eksempel basert påom de har norske eller utenlandske eiere. 8 En kan ogsåtenke seg at en ønsker diskriminering ved å legge til rettefor at Statoil skal ha en dominerende rolle og strategiskefordeler i et forsøk på å utøve markedsmakt i gass-markedet. Selv om disse formene for diskrimineringunder visse betingelser vil kunne forsvares i samfunns-økonomisk forstand, vil juridiske og eventuelt også poli-tiske forhold kunne begrense mulighetsområdet for en slikstrategi.

2.3 FleksibilitetUforutsette hendelser i transportsystemet for gass er heltnormalt. I et ledningsbåret masket transportsystem er detsom regel gjensidig avhengighet mellom alle transport-oppgaver. Det er et vanlig problem i de fleste typer trans-portnettverk at om det oppstår en uventet hendelse på ettpunkt, vil det ofte kunne få konsekvenser i andre punkter.En skipers problem vil dermed lett kunne bli andre skipe-res problem også, med mindre operatøren av transportsy-

5 Det henvises til European Union (1998 og 2003), «Gassmarkedsdirektivet», for en nærmere omtale av rammebetingelsene for EUs indre marked for naturgass.Aktuelle norske lovreguleringer på området kan finnes i OED (1996).

6 Det finnes en rekke ulike prisingsprinsipper som i ulik grad vil kunne sikre kostnadsdekning. En oppsummering av noen av disse finnes i Nese og Hagen (1998).7 Se for eksempel Varian (1985) for en analyse av sammenhengen mellom prisdiskriminering og sosial velferd.8 Samfunnsøkonomisk vil dette kunne forsvares for eksempel ut fra en antakelse om at det norske samfunnets del av produsentoverskuddet er større i norske enn

i utenlandske selskaper pga. at utenlandske eiere kanaliserer deler av sin profitt ut av landet.

stemet råder over tilstrekkelig fleksibilitet til å avhjelpeproblemet. Fleksibilitet kan til en viss grad oppnås ved atbrukerne av transportsystemet gjør bilaterale avtaler segimellom for å hjelpe hverandre om uregelmessigheteroppstår. Som følge av den gjensidige avhengigheten mel-lom hendelser ulike steder i nettet er det likevel nødven-dig med en sentral operatør som overvåker flyten i nettet.Denne operatøren må også ha myndighet til å kunne gripeinn med ulike midler for å avhjelpe kritiske situasjoner.Det kan også tenkes å være mer effektivt om noen organi-serer en felles, åpen markedsplass for fleksibilitet fremforat aktørene skal «tvinges» til å operere med et sett av bila-terale kontrakter for samme formål.

I henhold til den ovenstående diskusjonen stilles det enrekke krav til et ideelt transportsystem for gass. Hvorvidtet slikt system finnes er kanskje tvilsomt. Det blir derfornødvendigvis en avveining mellom de ulike kriteriene.Etter at vi har beskrevet det nåværende regimet for gass-transport kommer vi tilbake med en vurdering av hvordanden gjeldende organiseringen av det norske transportsy-stemet oppfyller disse kriteriene.

3 DAGENS SYSTEMUtbygging av et gassfelt må nødvendigvis inkludere entransportløsning for gassen. På norsk sokkel har dette tra-disjonelt blitt løst på den måten at utbyggerne av gassfel-tet, som oftest en gruppe av selskaper, har etablert et sepa-rat selskap for bygging av rørledningen som gassen skalfraktes i. Eiersammensetningen for feltet og rørledningenhar vanligvis vært identisk. Begrunnelsen for dette harvært å sørge for at selskapene har like insentiver til effek-tivitet i både produksjon og transport. I tilfeller der nyefelt bare har krevd en tilknytning til eksisterende rørled-ninger har dette skjedd gjennom forhandlinger mellom deinvolverte parter. Statoil har fungert som operatør fortransportsystemet gjennom disse årene. Som nevnt inn-ledningsvis har aktørene på norsk sokkel sammen mednorske myndigheter i løpet av 2002 etablert et nytt regimefor salg og transport av norsk gass. Stortinget ba våren2000 Olje- og energidepartementet (OED) om å inviterede aktuelle selskapene til forhandlinger med siktemål åetablere en enhetlig eierstruktur for gasstransport.Resultatet av forhandlingene ble etableringen av et nyttjoint venture; Gassled. Gassled er en sammenslåing aveierskapet i ni gasstransportanlegg til ett interessentskap.

Rettighetshaverne og deres eierandeler i Gassled er beskre-vet i Tabell 1. Samtidig ble Gassco etablert som nytt sel-skap for operatørfunksjonen i det vesentligste av trans-portsystemet. Med hensyn til den daglige drift er det ikkelagt opp til noen dramatiske endringer fra de ordninger enhar vært vant til i mange år. Nedenfor vil vi se nærmere pånoen av de faktorene vi mener er viktigst i forhold til åbedømme hvor godt den nye organiseringen av gasstrans-porten oppfyller kravene til et optimalt system.

3.1 Aktører og rollefordelingDe mest sentrale aktørene i systemet for gasstransport erOED, Gassco og Gassled. Gassco administrerer kapasitets-allokering for skiperne i transportsystemet på vegne aveierne i Gassled. Gassco er eid av myndighetene gjennomOED. I tillegg kommer tredjepartsaktører, dvs. selskapersom er involvert i produksjon, transport og salg av gass,men som ikke har noen eierandel i Gassled. Et vesentligpoeng i forhold til rollefordelingen mellom aktørene er atsamme selskap kan inneha flere roller. For eksempel vildet typisk være slik at skiperne av gass samtidig er repre-sentert på eiersiden i Gassled. Staten v/ OED er indirekte,gjennom Petoro, eier i Gassled, samtidig som OED inne-har rollen som tilbyder av transporttjenesten gjennom sitteierskap av Gassco. Dessuten fastsetter OED direkteenkelte av tariffelementene i Gassco, samtidig som OED erklageorgan for tvistespørsmål knyttet til reglene for gass-transport. Endelig er det OED som kan regulere tariffrela-terte forhold for gasstransport.


AR

TIK

KEL

9 Petoro AS er rettighetshaver for statens deltakerandel (statens direkte økonomiske engasjement – SDØE). Petoros eierandel i Gassled skal økes med 9,689 %med virkning fra 1. januar 2011, og de øvrige partenes deltakerandel skal reduseres proporsjonalt med virkning fra samme dato.

Tabell 1 Eierandeler i Gassled per mars 2004, se Fakta (2004)

Selskap Eierandel

Petoro A/S9 38,293 %Statoil ASA 20,379 %Norsk Hydro Produksjon A/S 11,134 %Total E & P Norge A/S 9,038 %Esso Exploration and Production Norway AS 5,179 %Norske Shell Pipelines A/S 4,681 %Mobil Development Norway A/S 4,576 %Norsea Gas A/S 3,018 %Norske ConocoPhillips A/S 2,033 %Eni Norge AS A/S 1,669 %


3.2 Allokeringsmekanismer for kapasitetSiden transportkapasiteten er begrenset i forhold til denmaksimale etterspørsel etter kapasitet, er en av transpor-tregimets viktigste oppgaver å fordele den tilgjengeligekapasitet mellom de som etterspør den. I det nåværenderegimet heter det at det ved tildeling av kapasitet i trans-portsystemet først skal tas hensyn til eiernes behov, oppadbegrenset til det dobbelte av deres eierandel i transportsy-stemet. Dette innbærer at for eksempel Statoil med sin eie-randel på ca. 20% i Gassled kan reservere inntil 40% avkapasiteten i transportsystemet. Statoil kan dessutenbruke Petoros eierandel, så lenge Statoil er pålagt oppga-ven med å selge Petoros gass. Dersom summen av dereserverte kapasiteter overstiger ledig kapasitet vil denknappe kapasiteten bli fordelt etter en fordelingsnøkkelsom vektlegger om behovet er reelt, trykkforhold og eie-randel i Gassled. Hver aktør vil for hvert landingspunkt haen såkalt CAK (Capacity Allocation Key). CAK beregnes utfra hver aktørs evne til å nå et landingspunkt (trykkfor-hold) og det kvalifiserte behovet. Slik det nå legges opp, erdet meste av kapasiteten i praksis allerede tildelt for at ski-perne skal være sikret kapasitet til å gjennomføre de aller-ede inngåtte salgsavtaler for gass. Omkring 90% av samletkapasitet for de nærmeste årene er på denne måten allere-de tildelt aktørene, men andelen er fallende etter hvertsom produksjonen/kontraktene går av platå. Videre skalen fremover regelmessig tilby ytterligere kapasitet for«nye» behov gjennom et såkalt førstehåndsmarked. I til-legg til dette førstehåndsmarkedet finnes det også etandrehåndsmarked der aktører som permanent eller foren periode sitter med overskuddskapasitet kan selgedenne til andre selskaper.

Tildeling av knapp transportkapasitet på grunnlag av CAKinnebærer at denne i utgangspunktet utelukkende tildelesselskaper som har eierandel i Gassled. Tredjepartsaktørerhenvises dermed til andrehåndsmarkedet i tilfeller medknapphet på kapasitet. Dersom det er ledig kapasitet etter atGassled-eierne har fått tildelt sine reservasjoner kan imid-lertid tredjepartsaktører med såkalt «behørig begrunnetrimelig behov» tildeles kapasitet i førstehåndsmarkedet.

3.3 TarifferingEn vesentlig del av et transportregime er den pris/tariffskiperne må betale for å få gassen sin fraktet gjennom rør-

ledningene. OED har bygget sine tarifferingsprinsipper påat det betales for innganger og utganger i systemet.Transporttariffen tar utgangspunkt i at norsk sokkel er deltinn i 4 områder, A, B, C og D. Rett til bruk av kapasitet itransportsystemet omfatter det å levere gass inn ved inn-ganger eller å ta ut gass ved utganger eller behandling avgass i område C. Tariffen, som kan variere noe mellom deulike sonene, fastsettes med en formel ved inngang tilog/eller utgang fra områdene A, B og D og for behandlingi område C. Selve formelen for beregning av transportta-riffen i en sone ser slik ut:

I Ot = (K + –– + U)*E + ––,Q Q

der t = tariff per enhet gass, K = fast del av kapitalelementper enhet, Q = estimert samlet reservert kapasitet for gjel-dende år, I = årlig element beregnet for investeringer foropprettholdelse av systemet, U = element beregnet forinvesteringer knyttet til utvidelser av systemet, E = eskale-ringsfaktor og O = forventede driftskostnader. K, I og Ufastsettes av OED, Q og O bestemmes av Gassco, mens Eer basert på konsumprisindeksen fra Statistisk Sentral-byrå. De viktigste tariffelementene fastsettes dermed avOED. På denne måten er rammene for eiernes inntekterkontrollert av myndighetene. Utgangspunktet har vært ateierne skal få en realavkastning før skatt på 7%. For å sikreavsetning av gass til de mest betalingsdyktige markedenehar OED lagt til grunn at uttakstariffen i sone D skalvære den samme på alle landingspunkter. Innmatings-tariffene varierer basert på hvor langt disse er fra landings-punktene.

4 DAGENS SYSTEM VS. ET OPTIMALT SYSTEMVi vil nå peke på noen potensielle problemer med dengjeldende organiseringen av norsk gasstransport i forholdtil de krav til et optimalt transportregime som ble skissertinnledningsvis. I denne gjennomgangen vil vi konsentrereoss om to hovedproblemer; Mangel på pris-/markedssig-naler og uklare insentiveffekter.10

4.1 Mangel på pris-/markedssignalerDet som i første rekke synes å karakterisere dagensorganisering av gasstransporten er mangelen på pris- ogmarkedsmekanismer.11 Dette preger alle deler av systemetog vil etter vårt syn gjøre det vanskelig, for ikke å si umu-

10 I denne artikkelen konsentrerer vi oss om å gi en ikke-teknisk fremstilling av det vi oppfatter som hovedproblemene ved dagens transportsystem. En formell fremstil-ling av kostnadsstrukturen innenfor gasstransport kan finnes i for eksempel Dahl og Osmundsen (2002a), mens Dahl mfl. (2003) presenterer en optimeringsmodellfor rasjonering av kapasitet. I begge disse arbeidene kombinerer man økonomiske argumenter med de fysiske lovene som gjelder for gasstransport gjennom rørledninger.

11 At andrehåndsmarkedet har markedsbasert prisfastsettelse kan i denne sammenheng ikke tillegges særlig vekt, da dette i praksis ikke er noen viktig arena forkapasitetstildeling.

lig, å oppnå en effektiv organisering av norsk gass-transport.12

4.1.1 FørstehåndsmarkedetTildelingen av kapasitet i førstehåndsmarkedet skjer altsåpå bakgrunn av reservasjoner fra eierne i Gassled. Disseselskapene kan reservere kapasitet tilsvarende inntil toganger sin eierandel i Gassled. Til tross for at det i for-skriftene heter at disse reservasjonene skal skje ut fra«behørig begrunnet rimelig behov», kan det ikke uten videreforventes at en slik ordning samsvarer med det man for-venter av en effektiv allokeringsmekanisme i økonomiskforstand. Så lenge det er tilstrekkelig kapasitet i transport-systemet vil riktignok denne prorateringen av kapasitetikke nødvendigvis være inneffektiv. Det som først ogfremst er kritikkverdig er den diskriminering av tredje-parts skipere som finner sted gjennom at eierne i Gassleder prioritert ved tildeling av kapasitet i førstehåndsmarke-det, mens tredjepartsaktørene i beste fall henvises tilandrehåndsmarkedet. En slik diskriminering krever i allefall en begrunnelse, jf. diskusjonen i avsnitt 2.3.

Et annet problem med dagens ordning oppstår når det erknapphet i tilgangen på ledig transportkapasitet. I slike til-feller trer ordningen med fordeling basert på fordelings-nøkkelen, CAK, i kraft. Det potensielle diskriminerings-problemet er enda sterkere her siden det utelukkende ereierne i Gassled som har rettigheter i denne fordelingen.I tillegg er CAK helt fri for markedsbaserte allokerings-mekanismer. Fordelingen foregår i stedet som en prora-tering. Det er velkjent fra økonomisk teori at prismeka-nismer i utgangspunktet er bedre egnet for allokering avknappe ressurser enn proratering. Normalt vil en rasjo-nering basert på pris gi som resultat at de mest lønn-somme anvendelsene blir allokert først. I utkastet tilKongelig resolusjon i forbindelse med endringene avtransportsystemet for gass begrunner OED valget av allo-keringsmekanisme på denne måten: «Det har vært vurdertå tildele eventuell knapp kapasitet i førstehåndsmarkedetbasert på betalingsvilje, men det er ikke mulig å få til et vel-fungerende system da eiere av transportsystemet vil stå overforandre grensekostnader enn de som ikke er eiere». Det er ikkeredegjort nærmere for denne begrunnelsen, men den ertemmelig sikkert diskuterbar. Ikke minst er det grunn til åtro at i den grad konklusjonen er korrekt, er det bare for

de absolutt største eierne, og da i den utstrekning disse harmulighet for å by strategisk ved en eventuell auksjon. Deter likevel klart at det i et system der eierne av transport-systemet også er skipere i det samme systemet kan væreproblematisk å bruke pris som rasjoneringsmekanisme.Blant annet vil skipernes betalingsvillighet for kapasitetvære avhengig om de er netto skiper eller netto tilbyder avtransporttjenesten, med mindre eiernes godtgjørelse ereffektivt regulert slik at avkastningen på eiernes kapital itransportsystemet er uavhengig av markedsprisen påtransporttjenester.13 Uansett så er det klart at det gjelden-de system for allokering av knapp kapasitet gjennom CAKikke er forenlig med det man tradisjonelt oppfatter som eneffektiv rasjoneringsmekanisme.

4.1.2 AndrehåndsmarkedetI tilfeller der skiperne sitter på transportkapasitet som deikke har bruk for kan de omsette denne i andrehåndsmar-kedet (denne ordningen er nærmere omtalt i avsnittene4.2.1 og 4.2.2). Et slikt andrehåndsmarked kan være for-nuftig for å sikre effektiv bruk av transportsystemet, ogmye tyder på at det bør finnes et slikt marked i et optimaltsystem for å sikre at skipere ikke blir sittende på kapasitetsom de ikke kan utnytte. Dette betinger imidlertid at ledigkapasitet faktisk tilbys i dette markedet og at eventuellrasjonering av kapasitet der skjer på bakgrunn av beta-lingsvillighet og etterspørselselastisitet. I dagens systemtyder mye på at disse betingelsene ikke er oppfylt. For detførste har andrehåndsmarkedet i liten eller ingen grad blittbenyttet til nå. For det andre er prisingsprinsippene forkapasiteten som eventuelt tilbys i andrehåndsmarkedetogså uklare. En kan se på den manglende bruk av andre-håndsmarkedet som et utslag av at betalingsviljen forkapasitet er større hos eierne i Gassled enn hos tredjepart-skiperne, uten at vi skal komme nærmere inn på muligeårsaker til dette.

4.1.3 Transporttariffen På samme måte som tildeling av kapasitet og rasjoneringav knapp kapasitet er preget av mangel på markedsmeka-nismer kan transporttariffen kritiseres for ikke å innehol-de disse effektivitetsfremende signalene. Tariffen er byggetopp av en rekke elementer der de viktigste bestemmes avOED og den er dermed ikke differensiert på bakgrunn avbetalingsvillighet. På den annen side er det fornuftig at


AR

TIK

KEL

12 Bruken av ordet effektiv må i denne sammenheng sees i relasjon til diskusjonen i kapittel 2. Se også Dahl og Osmundsen (2002b) for et forslag til definering aveffektivitet i relasjon til gasstransportsystemer.

13 En diskusjon av hvordan et selskaps insentiver endrer seg som følge av om de er netto eier eller netto skiper kan finnes i for eksempel Brottemsmo (1994a,b) ogDahl (2001).


tariffen skal betales i forhold til den kapasitet man harreservert og ikke i forhold til faktisk bruk. Det er reserva-sjonen av kapasitet som beslaglegger kapasiteten i trans-portsystemet, og som dermed bør være utgangspunkt fortariffberegningen.

4.2 InsentivvirkningerVed siden av mangelen på prisog markedssignaler er etproblem med proratering at det blant annet kan føre tiluklare insentivvirkninger Et annet typisk trekk ved detnorske gasstransportsystemet er det betydelige innslagetav vertikal integrasjon mellom eierskap til rørledningeneog eierskap til den gassen som transporteres gjennomdem. Denne måten å organisere transportsystemet er ogsåmed på å gjøre aktørenes insentiver uklare. I utgangs-punktet vil en skiper av gass ha andre insentiver enn ensom er eier av transportsystemet. Når disse rollene blandessammen, kan det være vanskelig å se hvilke interesser somligger bak hvert enkelt selskaps strategier. Det å studereinsentiveffekter av ulike organiseringsformer vil i de flestetilfeller kreve en grundig og formell analyse som det vilføre for langt å komme inn på i denne artikkelen. Vi vilderfor nøye oss med å identifisere noen problemstillingerog stille en del spørsmål i forbindelse med insentivvir-kingene av dagens system.

4.2.1 FørstehåndsmarkedetDet komplekse14 systemet med proratering av kapasitet iførstehåndsmarkedet medfører både fare for ineffektivutnyttelse av kapasitet og risiko for konkurransevridning ifavør av store aktører. Når tildeling av transportkapasitetikke skjer på bakgrunn av prissignaler, vil aktørenesinsentiver forstyrres, og man kan havne i situasjonerder selskapene reserverer kapasitet ut fra andre hensynenn reelt behov. For eksempel kan denne formen forproratering gjøre det billigere for en stor aktør å over-booke transportkapasitet med det formål å begrense gass-transport til et landingspunkt, i forhold til om kapasitetenble allokert ved hjelp av en markedsmekanisme. I dennesammenheng er ikke begrepet «behørig begrunnet rimeligbehov» tilstrekkelig skarpt til å hindre eventuelle strate-giske reservasjoner. Når det gjelder konkurransevridning,så eies Gassled av i alt 10 selskaper, der de fire størsteeierne kontrollerer rundt 79% av selskapet. Dette ledertankene i retning av hvilke muligheter og insentiver aktø-rene har til utøvelse av markedsmakt i «markedet» fortransportkapasitet, alternativt å bruke transportsystemet

som virkemiddel for utøvelse av markedsmakt i gass-markedet.

4.2.2 AndrehåndsmarkedetEt annet spørsmål som umiddelbart melder seg er om stra-tegisk tilpasning blant skiperne kan resultere i at uutnyt-tet kapasitet bevisst blir holdt tilbake fra andrehåndsmar-kedet. I Forskrift til lov om petroleumsvirksomhet heterdet: «Når den som har rett til bruk av kapasitet i oppstrømsgassrørledningsnett ikke lenger selv har behørig begrunnetrimelig behov for hele eller deler av denne, skal naturgassfore-tak og kvalifiserte kunder (...) ha rett til adgang til denne kapa-siteten». Dette innebærer at en benytter et UIOSI-prinsipp(Use It Or Sell It) i motsetning til UIOLI-prinsippet (UseIt Or Loose It) som anvendes i kraftsektoren. Videre er detangitt at operatøren skal tilrettelegge og drive en markeds-plass for overføring av rett til bruk av ledig kapasitet. Dettehøres bra ut «på papiret», men foreløpig er andrehånds-markedet blitt brukt i beskjeden eller ingen grad. Man kanderfor stille spørsmål om hvilke insentiver selskapene harnår det gjelder å tilby ledig kapasitet i andrehåndsmarke-det?

4.2.3 Vertikal integrasjonRollefordelingen i transportsystemet med vertikal integra-sjon mellom skiper- og eierrollen bærer preg av at flereaktører sitter på begge sider av bordet”. En slik sammen-blanding av roller er med på å gjøre aktørenes insentiveruklare da disse gjerne vil avhenge av hvilken rolle de ersterkest involvert i. Vertikal integrasjon vil dermed kunnepåvirke aktørenes insentiver i alle deler av transportsyste-met. Vil for eksempel et selskaps insentiver i forbindelsemed reservasjon av kapasitet i førstehåndsmarkedet påvir-kes av om det er netto skiper eller netto Gassled-eier?

5 GASSTRANSPORT ETTER KRAFTTRANSPORT-MODELLEN

Etter å ha kritisert flere sider ved dagens organisering avtransportsystemet for gass er det naturlig å komme medforslag til en alternativ organiseringsmåte. Vi vil i denneanledning konsentrere oss om en bevegelse i retning avmer markedsbaserte tariffer og allokeringsmekanismer,nærmere bestemt et system basert på transportordningensom er benyttet i kraftsektoren. Liberaliseringen av kraft-markedet i Norge ses gjerne på som vellykket. Sidenproblemstillingene rundt transport av gass kan sammen-liknes med de som gjelder for kraftnettet er det naturlig å

14 Begrepet komplekst skal i denne sammenheng oppfattes som kontrast til for eksempel et enkelt auksjonsbasert system der retten til kapasitet er uavhengig aveierskap, fysisk lokalisering og egne trykkforhold.

se om en kan lære noe fra måten krafttransporten erorganisert på.

5.1 «Statnett-løsning»Én av innvendingene mot dagens gasstransportsystem lig-ger i de rollekonflikter som oppstår ved at skiperne av gassogså er eiere av transportnettet. I kraftmarkedet er detteløst ved at eierskapet til sentralnettet for transport av krafter skilt ut i et eget selskap, Statnett, som eies av staten. Detvirker fornuftig å vurdere nærmere om en tilsvarende løs-ning kan egne seg for transport av gass. Dette vil i så fallinnebære at de nåværende eierne av Gassled kjøpes ut avsitt eierskap til transportnettet for eksempel av Gassco.Gassco vil da være operatør for nettet samtidig som deteier transportsystemet, i stedet for som nå at de er opera-tør på vegne av eierne i Gassled. Alternativt kan man tenkeseg at private investorer kan være interessert i å eie trans-portsystemet. En tilnærmet garantert avkastning på 7%burde for eksempel være interessant for livselskaper. I enslik vurdering må det selvsagt tas hensyn til de forskjellersom utvilsomt eksisterer mellom transport av gass og elek-trisitet. Ut fra tradisjonelle økonomiske argumenter er detimidlertid liten tvil om at det vil være fordelaktig å skilleeierskapet til transportnettet fra eierskapet til gassen somskal transporteres. Igjen vil det her kunne være forskjellermellom modne og umodne gassområder. For de først-nevnte virker fordelene med en Statnett-løsning mer åpen-bare enn for umodne områder.

Et område der man kan tenke seg at en slik løsning kanvære gunstig er i forhold til å skape den ønskelige fleksi-bilitet i transportsystemet for gass. Hvis vi antar at Gasscokjøper ut de nåværende eierne i Gassled, kan en mulig løs-ning være at Gassco organiserer et balanseringsmarked.Dette vil kunne imøtekomme ønsket om en mer markeds-basert ordning. Gjennom at Gassco organiserer et markedfor fleksibilitet vil selskapet selv kunne iverksette det tilta-ket som er mest effektivt ut fra en slags budliste. Skipernekan på denne måten slippe å måtte forhandle bilateraleavtaler med flere ulike skipere. Dette burde særlig være enfordel for mindre aktører. Noen forutsetninger må væreoppfylt for at et organisert marked for fleksibilitet skalvære mer effektivt enn dagens arrangement med bilateraleavtaler. Uansett vil det antakelig være behov for en beor-dringsfullmakt for akutte ubalanser. For at et slikt markedskal fungere må man ha flere enn én potensiell tilbyder avfleksibilitet. I tillegg må avvikssituasjonene være av enkarakter som gjentar seg. Om alle avvikssituasjoner erunike vil det være vanskelig å by på dem på forhånd. Sist,men ikke minst, vil det være vesentlig at aktørene har til-

lit til et slikt marked slik at de ikke i tillegg velger å sikreseg gjennom andre mekanismer. En slik ordning har fung-ert godt i kraftmarkedet, men det er en vesentlig forskjellmellom kraft og gass. I et kraftnett er det sjelden tid tilå la aktøren undersøke egen portefølje eller i sine bilate-rale avtaler før den systemansvarlige må løse problemet.I transportsystemet for gass er det bedre tid, noe som girbedre muligheter til å undersøke flere alternativer.

5.2 PunkttariffsystemetDet synes videre nærliggende å vurdere et regime som erbortimot identisk med det vi har i kraftsektoren over stortsett hele Europa: Alle produsenter har rett til å mate ener-gi inn i nettet der de har sin produksjon og alle konsu-menter har rett til å ta ut energi der de har sitt konsum.Operatøren(e) av transportsystemet sørger kontinuerligfor å utnytte kapasiteten best mulig, slik at transportkost-nadene minimeres. I situasjoner med flaskehalser brukesen eller annen prismekanisme (market splitting, flaske-halsavgift eller motkjøp), slik at produsenter og/eller kon-sumenter kan tilpasse seg til det faktum at kapasiteten erbegrenset. I kraftmarkedet gjentas slike auksjoner daglig,nettopp fordi det ikke er hensiktsmessig å fastlegge trans-portmønsteret for særlig mye lenger tid ad gangen.

Det er ikke fysisk nødvendig for en gassprodusent å hatransportkapasitet i 30 år – det er eventuelt en økonomisknødvendighet som ikke har noe med gassens fysiske ellerkjemiske egenskaper å gjøre. Hvis skiperne er villige til ågarantere at de vil betale for transportkapasitet i 30 år, vileierne av transportkapasiteten helt sikkert kunne aksepte-re det, og likevel ha daglige auksjoner for ledig kapasitet.Dette må i så fall innebære en streng praktisering avUIOLI-prinsippet om systemet skal sikre effektivitet.Skiperne må eksempelvis daglig nominere ønsket innma-ting og uttak i de ulike noder (slik de jo allerede gjør idag). Dersom kapasiteten tillater større innmating og/elleruttak i en eller flere noder kan dette auksjoneres ut ellerklareres gjennom et spotmarked for gass, tilsvarende deeuropeiske spotmarkedene for elektrisk kraft. For å sikreeffektivitet, må det imidlertid være økonomisk interessantfor skiperne å nominere korrekt: Er det nominert en inn-mating på 10 enheter til sone D, må dette være forplik-tende for skiperen. Mates det inn mer eller mindre må hansåledes betale for den ubalansen han påfører systemet.

OPPSUMMERINGI vår diskusjon av dagens transportregime for gass har viargumentert for at dette på langt nær samsvarer med dekrav som vanligvis stilles til et effektivt transportsystem. I


AR

TIK

KEL


første rekke har vi pekt på mangelen på prisog markeds-signaler og uklare insentiveffekter som to hovedproblemerved systemet. Vi skulle gjerne sett at den nylig foretatterevideringen av organiseringen av transportsystemethadde medført en bevegelse i retning av et system basertpå velkjente kriterier for økonomisk effektivitet. I et forsøkpå å antyde en løsning på de problemer som eksiterer veddagens transportregime har vi foreslått et system basert pådet som benyttes i kraftmarkedet.

Det ligger en rekke interessante forskningsutfordringer iforhold til organiseringen av norsk gasstransport. Dettegjelder ikke minst insentivvirkningene av dagens regime.I artikkelen har vi stilt en del spørsmål angående insentiv-virkningene av dagens system på kort sikt. Her finnes detimidlertid også interessante problemstillinger i et merlangsiktig perspektiv. Dette gjelder i første rekke forholdknyttet til dynamisk effektivitet og spesielt insentiver til ågjøre optimale investeringer i ny transportkapasitet. Kandet for eksempel være slik at ordningen med å fordeleknapp kapasitet på bakgrunn av fordelingsnøkkelen CAKgir insentiver til å gjøre investeringer som gjør at en kom-mer bedre ut i form av en større andel i CAK og dermedfår en større andel i monopolprofitten? Hvis dette er tilfel-let og disse insentivene fører til strategiske investeringersom ikke ville blitt foretatt i et mer effektivt organisertregime, vil det innebære en samfunnsøkonomisk kostnad.Og hva med vertikal integrasjon i forhold til investerings-insentivene, påvirkes disse av den relative fordeling av eie-randeler i gass og rørledninger? I forhold til vertikal inte-grasjon vil et fokus på Statens mange roller i transportsy-stemet for gass være spesielt interessant. Staten er eier itransportsystemet, skiper av gass, regulator, konsesjonstil-deler for utvinningstillatelser og så videre. I tillegg utføresdisse oppgavene av et lite antall statlige instanser. Når énaktør sitter med så mange hatter, er det god grunn til å senærmere på de insentiveffektene en slik organisering kanha for ulike aktører.

REFERANSER:Austvik, O. G. (2003): «Norwegian natural gas, liberalization of the

European gas market», Europa-programmet.

Brautaset, A., E. Høiby, R. O. Pedersen og C. F. Michelet (1998):

«Norsk gassavsetning, rettslige hovedelementer», Sjørettsfondet.

Brottemsmo, J. (1994a): «Tariff systems in offshore Norway», SNF-

rapport nr. 6/94.

Brottemsmo, J. (1994b): «Incentives in offshore joint ventures», SNF-

working paper nr. 12/94.

Dahl, H. J. (2001): «Norwegian natural gas transportation systems,

operations in a liberalized European gas market», Doctoral thesis

2001:34, NTNU.

Dahl, H. J. og P. Osmundsen (2002a): «Cost structure in natural gas

distribution», Conference proceedings, Annual conference for

International Association for Energy Economics (IAEE), Aberdeen.

Dahl, H. J. og P. Osmundsen (2002b): «Adgang og tariffering i norske

gasstransportsystemer», SNF Bulletin nr. 3/2002.

Dahl, H. J., F. Rømo og A. Tomasgard (2003): «Optimisation model for

rationing-efficient allocation of capacity in a natural gas transportati-

on network», Conference proceedings, annual conference for

International Association for Energy Economics (IAEE).

European Union (1998): «Directive 98/30/EF, dated 22 June 1998, of

the European Parliament and of the Council concerning common

rules for the internal market in natural gas», European Union.

European Union (2003): «Proposal for a regulation of the European

Parliament and of the Council on conditions for access to the gas

transmission networks», Commission of the european communities.

Fakta (2004): «Norsk Petroleumsvirksomhet», Olje- og Energi-

departementet.

Nese, G. og K. P. Hagen (1998): «Pricing of natural gas transpor-

tation», SNF-rapport nr. 64/98.

Olje- og energidepartementet, OED, (1996): Lov om Petroleums-

virksomhet.

Olje- og energidepartementet, OED, (2001a): St.prp. nr. 36 (2000-

2001): Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE.

Olje- og energidepartementet, OED, (2001b): Innst. S. nr. 198 (2000-

2001): Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om eierskap i Statoil og

fremtidig forvaltning av SDØE.

Sunnevåg, K. og G. Nese (1998): «The framework for natural gas

sales and European gas market liberalization», SNF working paper

Nr. 54/98.

Varian, H. R. (1985): «Price Discrimination and Social Welfare»,

American Economic Review 75, Nr. 4, 870-875.

FINN ROAR AUNE MED FLERE ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 41

1 INNLEDNINGBruk av fossile brensler forårsaker mange typer miljøpro-blemer, men det største problemet er trolig klimaendring-er. Forbrenning av olje, gass og kull medfører utslipp avCO2 og økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren, noe somigjen fører til endringer i klimaet. Selv om mye tyder på atvi allerede har begynt å oppleve tilløp til klimaendringer,vil omfattende effekter trolig først merkes om noen år.Dette skyldes at det er summen av utslipp over mange tiåreller århundrer som påvirker klimaet. Konsekvensene avdette er for det første at det ikke nytter å sitte stille ogvente til klimaendringene blir for plagsomme - tiltak må

iverksettes i god tid før det. Anvendelse av føre-var prin-sippet taler også for en slik strategi. På den annen sideinnebærer det langsiktige perspektivet at det er langt vik-tigere å få til store utslippsreduksjoner om et par tiår ennå få på plass små utslippsreduksjoner i dag. Her trengerdet selvsagt ikke være noen motsetning, snarere tvertimot.

På lang sikt er det helt klart at verden trenger rene ogrimelige energiteknologier for å få til betydelige reduksjo-ner av CO2-utslipp uten svært høye kostnader (og protes-ter). Slike teknologier kommer ikke alltid rekende på ei

AR

TIK

KE

L

Lønnsomhet ved ulike virkemidler iinternasjonal klimapolitikk*

I denne artikkelen ser vi på hvordan ulike klimapolitiske virkemidler som CO2-avgifter og

subsidier til fornybar energi påvirker lønnsomheten for produsenter av fossile brensler, gitt

at et globalt klimamål skal nås på lang sikt. Modellanalysene viser at CO2-avgifter i større

grad enn teknologisubsidier reduserer lønnsomheten på kort sikt, fordi konkurransen fra

CO2-frie energikilder ikke blir særlig merkbar før etter noen tiår. Denne konklusjonen

gjelder imidlertid ikke alle produsenter. Oljeprodusenter utenfor OPEC taper mest på sub-

sidiering av CO2-fri energi, mens CO2-avgifter bare i liten grad reduserer deres formue. Dette

henger sammen med OPEC’s rolle i oljemarkedet – kartellet foretrekker subsidiering i vår

analyse.

FINN ROAR AUNERådgiver i Forskningsavdelingen, Statistisk sentralbyrå

SNORRE KVERNDOKKSeniorforsker ved Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning

LARS LINDHOLTFørstekonsulent i Forskningsavdelingen, Statistisk sentralbyrå

KNUT EINAR ROSENDAHL Forskningsleder i Forskningsavdelingen, Statistisk sentralbyrå

* Dette arbeidet er finansiert av SAMSTEMT-programmet til Norges forskningsråd.

FINN ROAR AUNE MED FLERE42 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004

fjøl, og en viktig del av internasjonal klimapolitikk måderfor være å legge forholdene til rette slik at det er fris-tende å satse på nye teknologier. Det er to hovedmåter åinnrette klimapolitikken på framover, både nasjonalt oginternasjonalt.

Den ene strategien er å sette inn tiltak direkte mot foru-rensningskilden, enten ved å innføre CO2-avgifter ellerved å opprette et kvotemarked.1 Dette realiseres nå inter-nasjonalt gjennom Kyotoprotokollen, og i Norge gjennomCO2-avgifter og et kommende kvotemarked. Når brukenav fossile brensler blir dyrere, blir det samtidig mer lønn-somt å satse på alternative energikilder.

Den andre strategien er å stimulere rene energikilder eller-teknologier direkte gjennom støtte til forskning og utvik-ling (FoU), eller til anvendelse av slike teknologier. Dissestøttetiltakene er ikke alltid i tråd med økonomisk teori(se for eksempel Golombek m.fl., 2003), men kan forsva-res som et supplement til avgifter dersom markedet ikkefungerer optimalt. Det kan f.eks. gjelde dersom deler avgevinsten av FoU-innsats eller læringseffekter tilfallerandre enn de bedriftene som faktisk forsker eller prøver utnye teknologier. Slike støttetiltak har lenge vært vanlig iflere land, og er i ferd med å styrkes i Norge blant annetgjennom økte bevilgninger og opprettelse av et grønt ser-tifikatmarked knyttet til kraftmarkedet. Internasjonalt finsikke koordinerte virkemidler rettet inn mot rene energi-teknologier, annet enn i EU, der det planlegges oppstart avfelles grønt sertifikatmarked. Flere har imidlertid tatt tilorde for at framtidige klimaavtaler i større grad må ta innover seg betydningen av teknologi, for eksempel ved åopprette et internasjonalt teknologifond som tilgodeserprodusenter av CO2-fri energi (en oversikt over ulike for-slag til klimaavtaler er presentert i Aldy m.fl., 2003).

I denne artikkelen ønsker vi å studere hvordan disse toulike typer virkemidler påvirker lønnsomheten for produ-senter av fossile brensler, gitt at et globalt klimamål skalnås på lang sikt. Dette er spesielt relevant for Norge, somer en stor produsent av både olje og gass. I de internasjo-nale klimaforhandlingene har OPEC-landene og storekullprodusenter vært blant de fremste motstanderne avKyotoprotokollen. Russland, som er en stor eksportør avolje og gass, har ennå ikke bestemt seg for om de vil god-kjenne avtalen. Det kan være interessant å studere i hvil-ken grad de ulike aktørene ser seg tjent med en bestemt

type virkemiddel. Selv om både avgifter og subsidier tro-lig vil redusere lønnsomheten av å produsere fossile brens-ler, er det flere grunner til at effekten vil kunne bli for-skjellig. Vi vil kort peke på to slike hovedgrunner.

Den første grunnen er at virkemidlene som sådan virkerforskjellig på olje, gass og kull. For eksempel vil en CO2-avgift medføre en større avgift pr. energienhet for kull, fordiCO2-utslippene fra kullforbrenning er større enn for oljeog gass. Avgiften på gass vil tilsvarende være minst. Øktstøtte til renere energikilder vil derimot ikke ta hensyn tilat kull er mest forurensende. En annen forskjell er at pri-sene på fossile brensler i utgangspunktet er ulike, noe sompåvirker både effekten av en CO2-avgift, og i hvilken gradnye energikilder blir konkurransedyktige. F.eks. er bruker-prisen på olje stor mange steder, slik at en CO2-avgift fårmindre betydning i forhold til økt konkurranse fra nyeenergikilder. Endelig er markedsforholdene svært forskjel-lige for olje, gass og kull. Det kan f.eks. være slik at nyeenergikilder først og fremst blir konkurransedyktige i kraft-produksjon (jf. IEA, 2003), der kull og gass er mest brukti dag. OPEC's rolle i oljemarkedet er også sentral. Alt i alter det mange effekter som trekker i ulike retninger – noentilsier f.eks. at norske petroleumsinntekter rammes hardestved avgifter, mens andre tilsier det motsatte.

Den andre viktige forskjellen er tidsaspektet. En CO2-avgift vil virke umiddelbart, spesielt dersom den setteshøyt i utgangspunktet. Økonomiske analyser av kostnads-effektiv reduksjon av akkumulerte CO2-utslipp, anbefalergjerne at en CO2-avgift starter lavt og vokser over tid (sef.eks. Goulder og Mathai, 2000). Slike analyser byggerimidlertid på ganske strenge forutsetninger. Støtte til reneenergikilder vil ha liten direkte effekt med det første, fordidet pr. i dag ikke eksisterer teknologier som kan overtastore markedsandeler fra de fossile brenslene. Merkbarkonkurranse fra nye energikilder er derfor først aktuelt omet par tiår. For produsenter av olje og gass vil likevel bådeteknologistøtte og stigende CO2-avgifter kunne påvirkelønnsomheten i dag, fordi flere vil framskynde sin pro-duksjon når de ser at lønnsomheten i framtida svekkes (sefor eksempel Berg m.fl., 2002). Dermed svekkes ogsålønnsomheten i dag indirekte. Igjen er det vanskelig å sipå generelt grunnlag hvordan tidsaspektet påvirker effek-ten av de to virkemidlene.I denne artikkelen benytter vi to ulike modeller til å bely-se hvordan lønnsomheten til fossile brensler påvirkes av

1 Andre virkemidler rettet inn mot forurensningskilden, som vi ikke går inn på i denne artikkelen, er direkte reguleringer og frivillige avtaler.

henholdsvis CO2-avgifter og teknologistøtte. Den førstemodellen tar inn over seg at kostnadene ved nye energi-teknologier reduseres ettersom produsentene får erfaringmed teknologien, men skiller ikke mellom ulike fossilebrensler. Den andre modellen beskriver markedene foralle de tre fossile brenslene, men antar at den teknologis-ke framgangen for nye energiteknologier er upåvirket averfaring eller andre markedsmekanismer. Vi tror derfor atdisse to modellene kan utfylle hverandre og gi ny innsikti problemstillingen over.

2 EN LIKEVEKTSMODELL MED LÆREEFFEKTERFor å se hvordan ulike politikkvirkemidler påvirker pro-dusentene av fossile brensler, vil vi først studere en modellmed endogen teknologisk utvikling for fornybare energi-kilder. Denne teknologiske utviklingen er spesifisert somlæreeffekter (learning-by-doing). Modellen er nærmerepresentert i Kverndokk m.fl. (2004), og vi vil bare gjen-nomgå hovedtrekkene her.

Planleggeren i modellen er en representativ konsumentsom maksimerer den neddiskonterte summen av nyttefram mot år 2130 (det som skjer etter dette har ingenbetydning for resultatene), hvor nytten er en funksjon avelektrisitetskonsum og annet konsum. Vi har en veldigenkel representasjon av makroøkonomien, og tidsprefe-ransen er kalibrert slik at vi får en langsiktig likevekt hvorbåde elektrisitetsforbruket og annet konsum vokser med2%. Modellen blir derfor en partiell likevektsmodell medfokus på elektrisitetsmarkedet.2

Det eksisterer to elektrisitetsteknologier i startåret 2000:FOSSIL er en fossil teknologi som genererer CO2-utslipp.Teknologien er «moden», noe som betyr at det ikke ernoen læring ved produksjon. Den andre teknologien,SOL, er en fornybar energiteknologi. Det er ingen utslippforbundet ved bruk av denne, og det er i tillegg læreeffek-ter som gjør at enhetskostnadene faller ved økt produk-sjon. Enhetskostnadene starter på det dobbelte av kostna-dene for FOSSIL, men kan falle ned til et minimum somer 25% lavere enn for FOSSIL. Elektrisitetsetterspørselener på ethvert tidspunkt lik tilbudet av elektrisitet fra de toteknologiene. Det er restriksjoner på hvor fort en teknolo-gi kan erstattes og hvor fort den kan ekspandere, noe somgir en overgangsperiode hvor begge teknologiene brukesselv om de er perfekte substitutter.

Så lenge det ikke er noen klimarestriksjoner (referanse-scenariet) vil det ikke være lønnsomt for SOL å kommeinn på markedet. Kostnadene er for høye, selv om devil falle med læring. Neddiskonteringen gjør at de fram-tidige gevinstene ved læring er for små. I dette tilfellet vilderfor all elektrisitetsproduksjon skje ved hjelp av detfossile alternativet. Da vi ser bort fra ressursknappheti modellen, og i tillegg antar at det er perfekt konkurransei energimarkedet, vil også det neddiskonterte overskuddettil brenselprodusentene (ressursformuen) være lik null.

Ved klimarestriksjoner kan imidlertid den alternativeenergikilden bli lønnsom. Som illustrasjon har vi her lagtinn en ganske streng restriksjon på akkumulerte CO2-utslipp; en reduksjon på mer enn 70% i forhold til refe-ransescenariet fram mot 2130. Dette gir et tak på akku-mulerte utslipp som påvirker markedet i alle år.

Som nevnt i innledningen er et standardresultat i enmodell med aggregert utslippsmål at den optimale avgif-ten stiger over tid, nærmere bestemt med rentesatsen; deter likegyldig når man slipper ut en enhet CO2, og nåver-dien av avgiften (skyggeprisen på CO2) er derfor konstant.CO2-avgiften starter dermed lavt i vår modell, men viletter hvert nå et nivå hvor det er lønnsomt for SOL åkomme inn på markedet.

Produksjon av SOL genererer læring. Antar man at dennelæringen er intern i bedriftene, kreves det ikke offentliginngrep for å oppnå optimal produksjon. Hvis derimotlæring er et offentlig gode, vil læringen i en bedrift værefritt tilgjengelig for alle, og den gevinsten som tilfallerbedriften er tilnærmet lik null. I dette tilfellet vil det væreoptimalt med en subsidie på produksjon som tilsvarer ver-dien av læringen. Våre simuleringer viser at denne subsi-dien bør være høyest når en teknologi først tas i bruk, forså å falle etter hvert som læringspotensialet uttømmes.

Ved optimal politikk (kombinasjon av avgifter og subsidier)vil SOL komme inn fra ca. 2030 og etter hvert ta over nes-ten hele markedet. Mens vi i referansescenariet haddekonstante energipriser, vil vi med klimarestriksjonen få enstor prisøkning på energi i perioden 2050-60, noe somskyldes et fall i energiproduksjonen i denne perioden, seFigur 1. Årsaken til fallet er begrensningene på hvor rasktFOSSIL produksjon kan reduseres. Produsentene av fossi-

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 43FINN ROAR AUNE MED FLERE

AR

TIK

KEL

2 Resultatene fra modellen kan også tolkes som tilsvarende virkninger i transportmarkedet og andre markeder hvor fossile brensler brukes.


le brensler ønsker derfor å redusere produksjonen tidligfor at underskuddet ikke skal bli for stort i nedbyggings-perioden som kommer etterpå. Som en illustrasjon kan vitenke oss produsenter som lar være å investere i ny kapa-sitet med lang levetid, da man vet at det kommer en annenkonkurransedyktig teknologi på markedet om noen få år.Dette vil kunne gi mindre kraft i markedet i en over-gangsperiode.

For å studere effekten av ulike virkemidler, har vi også settpå suboptimal politikk, dvs. andre kombinasjoner av avgif-ter og subsidier enn den optimale: Vi har simulert fastesubsidierater til SOL på 0 og 30 % av elektrisitetsprisen,mens CO2-avgiften alltid settes slik at utslippsmålet nås.Subsidiene gis i en begrenset periode, fram til 2060. Tilsammenligning starter den optimale subsidien på ca 50%av elektrisitetsprisen, men faller raskt, og er på under 10%i 2060.3 Den optimale CO2-avgiften vil være høyere, jolavere subsidiene er.

Figur 1 viser hvordan produsentprisen på FOSSIL vilutvikle seg i de ulike scenariene. Produsentprisen erlik elektrisitetsprisen minus karbonavgiften. Som nevntvil vi med klimapolitikk få en stor prisøkning i midtenav århundret som følge av begrensinger på hvormye FOSSIL kan reduseres. Prisøkningen vil bli laveremed høyere subsidierate. Dette skyldes først og fremsten høyere produksjon av SOL, men også at det vil blien jevnere reduksjon i nedgangen av FOSSIL. I tilleggvil CO2-avgiften være lavere. Mot slutten av århundretser vi at fallet i produsentprisen blir sterkere, desto lavere

subsidieraten er. Dette kommer av den eksponentielleveksten i CO2-avgiften (øker med renta), i tillegg til atdenne avgiften starter på et høyere nivå jo lavere subsidie-raten er. Som følge av disse faktorene vil en lav subsidie-rate trekke i retning av en høy produsentpris i midten avårhundret, men en desto lavere produsentpris mot sluttenav århundret.

Den neddiskonterte verdien av den fossile produksjonenblir høyere jo høyere subsidieraten er. SOL vil kommesterkere inn fra midten av århundret med en høy subsidi-erate, noe som betyr at produksjonen av FOSSIL vil værehøyere i første del av århundret og lavere i siste del, johøyere subsidieraten er, se Figur 2.

Denne analysen indikerer derfor at produsentene av fossi-le brensler vil være bedre stilt hvis subsidier til fornybareenergikilder brukes i større grad enn avgifter som virke-middel i klimapolitikken. Dette vil gjelde selv om det ikkenødvendigvis er den politikken som gir størst velferd isamfunnet. Vi vil nå undersøke hva en annen type energi-markedsmodell sier om lønnsomheten ved ulike typer vir-kemidler.

3 EN LIKEVEKTSMODELL FOR OLJE, GASS OG KULLPetro er en modell som beskriver de internasjonal marke-dene for fossile brensler, dvs. olje, gass og kull. Det for-utsettes at produsentene har perfekte forventninger, og detar derfor ikke bare hensyn til eksisterende priser ogmarkedsforhold, men også framtidig utvikling i disse stør-relsene. De enkelte produsenter søker å utvinne sine

3 I vår modell, hvor det er restriksjoner på innfasing av en ny teknologi, vil ikke subsidiens størrelse i begynnelsen (fram til ca 2050) ha så stor betydning forSOL-produksjonen. Dette er også årsaken til at vi heller ikke får store utslag i Figur 2.

Figur 1 Produsentprisen på FOSSIL i de ulike scenariene,som andel av totale enhetskostnader

2000 2020 2040 2060 2080

Optimal ––––––0% -----

30% – . . –

1.4

1.3

1.2

1.1

1

0.9

0.8

0.7

0.6

0.5

Figur 2 Produksjon av FOSSIL i de ulike scenariene.Prosentvis endring i forhold til referansebaner.

2000 2020 2040 2060

Optimal ––––––0% -----

30% – . . –

0

-5

10

15

20

25

30

35

40

45

ressurser i et slikt tempo at deres neddiskonterte ressurs-formuer maksimeres. I motsetning til den forrige modellen,er det ikke lagt inn restriksjoner på hvor raskt produk-sjonen kan endres. Forbrukernes etterspørsel er antatt åavhenge kun av inntekt og priser i den enkelte periode.Modellen tar hensyn til markedsmakt i oljemarkedet (imotsetning til den forrige modellen), ved at OPEC opptrersom en samlet aktør. Øvrige aktører antas å være pristake-re. Gassmarkedet er delt inn i tre regioner som er model-lert som frikonkurransemarkeder; OECD-Europa, Rest-OECD og Ikke-OECD, mens kullmarkedet er et globalt fri-konkurransemarked. Utvinningskostnadene for olje oggass stiger som følge av økt utvinning, samtidig som tek-nologisk framgang har en dempende effekt på kostnadene.På grunn av store kullreserver i verden, forutsettes framti-dige utvinningskostnader for kull å være upåvirket av pro-duksjonsnivået (omtrent som det fossile brenselet i denforrige modellen), mens teknologisk framgang fører til noelavere kostnader over tid. Det antas å eksistere en fornybar,karbonfri energikilde som til hvert enkelt fossilt brensel eret perfekt substitutt. Kostnaden ved denne energikilden erhøy, men den reduseres over tid som følge av teknologiskframgang. På etterspørselssiden har modellen 4 regioner:OECD-Europa, Rest-OECD, en region bestående avSentral- og Øst-Europa samt Russland og Ukraina, og enregion bestående av resten av verden. Forbrukerne betrak-ter fossile brensler som imperfekte substitutter, dvs. atetterspørselen etter et fossilt brensel avtar med prisen pådette brenslet og øker med prisen på de to andre brensle-ne. For en nærmere beskrivelse av modellen, se Berg,Kverndokk og Rosendahl (1997).

De to alternative klimapolitiske virkemidlene, teknologi-subsidier og CO2-avgifter, innføres på følgende måter:CO2-avgiften er konstant i alle perioder, og for olje tilsva-rer den $10 pr. fat eller om lag $90 pr. tonn karbon. Pågrunn av ulikt karboninnhold, vil avgiften på gass og kullvære henholdsvis $7,1 og $12,4 pr. fat oljeekvivalent. Detandre alternativet er en subsidie på kostnadene ved denkarbonfrie energikilden som akkurat er stor nok til å gisamme reduksjon i akkumulerte CO2-utslipp over ana-lyseperioden, som strekker seg fram til 2130.

La oss først se på referansebanen for produksjonen avfossile brensler og den alternative energikilden, jf.

Figurene 3-6. Analysen er her gjennomført med en forut-setning om at kostnadene ved den fornybare energikildenfaller med 1,5 % pr. år. Vi har sett på hvordan endringer idenne veksttakten påvirker resultatene til slutt i dettekapitlet. Fra Figur 3 ser vi at den samlede produksjonenav olje i og utenfor OPEC stiger fram til midten av detteårhundret, for så å falle. Det samme gjelder for gass iOECD-Europa, men produksjonsperioden er noe lenger.Gass fases ut i Rest-OECD i 2060 og Ikke-OECD i 2100.Naturgass blir produsert og konsumert over en lengreperiode utenfor OECD, fordi denne regionen har størrereserver som kan bli ekstrahert til lavere kostnader.Produksjonen av kull øker kraftig over hele perioden, ogvil ikke bli erstattet av den alternative energikilden pågrunn av lav pris og lave eksisterende avgifter på kull.Figur 6 viser at den alternative energikilden gradvis innfø-res fra 2060 når produksjonskostnadene har falt tilstrek-kelig til at den er konkurransedyktig med olje og gass. Vihar dermed produksjon både av fossile brensler og alter-nativ energi i en overgangsfase.

Tabell 1 viser reduksjonen i henholdsvis petroleumsfor-mue og neddiskontert verdi av kullproduksjon ved de topolitikkalternativene. For det første ser vi at alle produ-sentene av fossile brensler taper mindre dersom klimamå-let nås ved bruk av subsidier istedenfor avgifter, bortsettfra oljeprodusentene utenfor OPEC, som taper minst avsin oljeformue i avgiftstilfellet. Kullprodusentene taperrelativt mest av alle produsentene ved innføring av CO2-avgifter, mens de nesten ikke lider tap når den alternativeenergikilden subsidieres.

For å forklare disse resultatene, må vi se nærmere på hvor-dan innføringen av avgifter5 og subsidier virker på pro-duksjon (og forbruk) av energi. Vi starter med avgifter, og


AR

TIK

KEL

4 På grunn av store kullreserver og antakelse om perfekt konkurranse og lineære kostnader i dette markedet, vil den neddiskonterte kullformuen være lik null. Vi serderfor på produksjonsverdien i stedet, ettersom redusert produksjon rammer arbeidstakere i kullindustrien (jf. modelleringen av FOSSIL i kapittel 2).

Tabell 1 Prosentvis reduksjon i petroleumsformue og ned-diskontert verdi av kullproduksjon.

Avgifter Subsidier

OPECs oljeformue 22,2 16,0Ikke-OPECs oljeformue 7,7 20,1OECD-Europas gassformue 26,1 14,8Verdi av kullproduksjon4 39,2 1,7


ser først på gass- og kullmarkedene. Gassproduksjonen iOECD-Europa fases ut tidligere enn i referansebanen, ogproduksjonen er også lavere i alle år. Dette kan forklaresved å se på hvordan produsentprisen på gass endrer seg.Det viser seg at denne reduseres over hele produksjonspe-rioden ved innføring av avgifter, og prisnedgangen er rela-tivt større enn for olje. Mesteparten av avgiftsbyrden fallerpå konsumentene i de første periodene, men vil etter hvertoverveltes på produsentene. Dette gir en slakere stigning igassprisen enn i referansebanen, noe som fører til at detblir lønnsomt å flytte produksjonen nærmere i tid. Likevelreduseres produksjonen over hele perioden, og reduksjo-nen i forbruket av gass (i alle tre regioner) er relativt ster-kere enn for olje i de første periodene. Årsaken er at kon-sumentprisen på gass (og kull) er lavere enn for olje, ogden relative prisøkningen av en CO2-avgift blir derfor ster-kere. Dette skjer selv om gass er et renere brensel.Gassprodusentene i OECD-Europa taper om lag en fjerde-del av sin formue i avgiftstilfellet, på grunn av lavere prisog lavere produksjon.

Det er likevel først og fremst kullforbruket som reduseresetter innføringen av avgifter. Allerede i det første tiåretreduseres forbruket med mer enn en tredjedel, og etter2110 produseres det heller ikke kull lenger. Årsaken tildette er at avgiften på kull, målt i energi-innhold, er høy-ere enn for olje og gass. I tillegg er konsumentprisen påkull i likhet med gass, lavere enn for olje, noe som gir etstort relativt prisfall for produsentene sammenlignet medde andre brenslene. Vi ser dessuten fra Figur 6 at inn-føringen av avgifter ikke fører til at den alternative energi-kilden innføres tidligere enn i referansebanen, men kun iet sterkere omfang.

Subsidiering av den alternative energikilden fører til at pro-duksjonen av gass opphører tidligere enn i avgiftstilfellet, seFigur 4, men likevel vil produksjonen være høyere enn iavgiftstilfellet i de første 40 årene. Faktisk fører innføring avsubsidier til en marginal økning i produksjonen i OECD-Europa de første tiårene, noe som skyldes at produsentpri-sene faller noe mindre enn i avgiftstilfellet. I tillegg vil pri-sen stige mindre enn i referansebanen, og det vil derforvære lønnsomt å framskyve produksjonen. OECD-Europataper nå mindre av sin gassformue, spesielt fordi en subsi-die ikke gir samme substitusjon fra gass til olje som i tilfel-let med avgifter.

Figur 5 viser at også kullproduksjonen opphører tidligerenår det innføres subsidier i forhold til avgifter, men atreduksjonen i forhold til referansebanen er atskillig lavereover de første 80 årene. Selv om produksjonen opphørertidligere, gjør diskontering at verdien av produksjonenikke reduseres så mye sammenlignet med referansebanen.Subsidiene fører til at kostnadene ved den alternative

5 En mer inngående beskrivelse av hvordan avgiftene virker i modellen finnes i Lindholt og Rosendahl (2000).

Figur 4 Gassproduksjon i OECD-Europa

400,0

350,0

300,0

250,0

200,0150,0

100,0

50,0

0,0

––––––––––– OPEC-Europa-Referansebane

. . . . . . . . . . OPEC-Europa-Avgifter

- - - - - - OPEC-Europa-SubsidierM

toe

År2000 2020 2040 2060 2080 2100 2120

Figur 5 Global kullproduksjon

––––––––––– Referansebane

. . . . . . . . . . Avgifter

- - - - - - Subsidier

År

12000,0

10000,0

8000,0

6000,0

4000,0

2000,0

0,0

Mto

e

2000 2020 2040 2060 2080 2100 2120

Figur 3 Oljeproduksjon i og utenfor OPEC

6000,0

5000,0

4000,0

3000.0

2000,0

1000,0

0,0

Mto

e

2000 2020 2040 2060 2080

––––––––––– OPEC-Referansebanen

. . . . . . . OPEC-Avgifter

- - - - - - OPEC-Subsidier

–-––––▲––––– Ikke-OPEC-Referansebanen

......▲....... Ikke-OPECAvgifter

- - - ▲.- - - Ikke-OPEC-Subsidier

År

energikilden reduseres, og den blir konkurransedyktig 30år tidligere enn i både referansebanen og tilfellet medavgifter.

Som en oppsummering for gass- og kullmarkedene kan visi at resultatet fra den forrige modellen opprettholdes; inn-føring av subsidier fører til mindre reduksjon i forbruketav fossile brensler enn avgifter i de første periodene, mensamtidig medfører de en større reduksjon av forbruket isenere perioder. I tillegg peker resultatene her på at denneforskjellen er klarest for kull. En reduksjon av produksjo-nen i framtiden teller relativt mindre på grunn av diskon-tering, noe som er årsaken til at produsentene av fossilebrensler gjennomgående taper relativt mindre av sin for-mue/produksjonsverdi når klimamålet nås med subsidie-ring av den karbonfrie energikilden. Tabell 1 viste derimotat resultatet ikke nødvendigvis gjelder i oljemarkedet.Mens subsidier er å foretrekke for OPEC, vil avgifter væremest gunstig for produsenter utenfor OPEC. For å forklaredette resultatet må vi se nærmere på oljemarkedet.

Figur 7 viser utviklingen i produsentprisen på olje. I refe-ransebanen når oljeprisen sitt høyeste nivå i 2040, definertav prisen på den alternative energikilden og eksisterende

avgifter og kostnader for olje. Etter dette reduseres olje-prisen på grunn av teknologisk framgang for den fornyba-re energikilden.

Fra Figur 3 ser vi at fløyprodusentene utenfor OPEC pro-duserer om lag dobbelt så mye som kartellet i de førsteperiodene i referansebanen. Fordi økt produksjon i enperiode øker kostnadene i framtiden, har både OPEC ogIkke-OPEC insentiver til å begrense produksjonen. I tillegghar kartellet markedsmakt og tar i betraktning at økt pro-duksjon gir lavere pris i samme periode. Dette er årsakentil at OPEC produserer mindre enn fløyprodusentene framtil 2040, selv om kostnadene er lavere. Ikke-OPEC produ-serer i de første 50 årene, men deretter er ikke ekstraheringlønnsomt lenger og OPEC overtar hele markedet. OPEC vilslutte å produsere når prisen på den alternative energikil-den er lavere enn kartellets enhetskostnader.

OPEC tar produksjonen fra fløyprodusentene for gitt, ogtar i betraktning at redusert produksjon medfører høyereoljepris nå (kartell-effekten). Men fordi kostnadene ernoenlunde konstante i de første periodene, er det ikke såviktig for kartellet å ta hensyn til at redusert produksjon någir lavere kostnader i framtiden (knapphets-effekten). Nåren avgift innføres vil OPEC redusere produksjonen de før-ste 30 årene for å holde oljeprisen på noenlunde sammenivå som før avgiftene ble innført. Vi ser av Figur 7 at enCO2-avgift derfor har marginal virkning på oljeprisen istarten. Som for gass vil konsumentprisen endres relativtmest i de første 40 årene, mens produsentene tar avgifts-byrden etter dette. Ikke-OPEC ser på oljeprisen som gitt,og det er nødvendig for dem å ta hensyn til at økt produk-sjon nå medfører høyere framtidige kostnader. For fløypro-dusentene er det optimal å øke produksjonen fram til 2030når avgiften innføres, fordi en slakere stigning i oljeprisba-nen i forhold til scenariet uten tiltak gir dem et insentiv tilå flytte produksjonen framover i tid. Når prisen reduseresmed hele avgiftsnivået i 2040, er det ikke lenger lønnsomtfor fløyprodusentene å ekstrahere olje, slik at produksjo-nen stanser tidligere enn i referansebanen. Kartellet vil ogsåslutte å produsere tidligere enn i referansebanen. Som enoppsummering vil OPEC redusere produksjonen i starten,mens ikke-OPEC reduserer produksjonen i senere perio-der. Dette er årsaken til at fløyprodusentene taper mindreenn kartellet i avgiftstilfellet.

Når det innføres en subsidie på den karbonfrie energikilden,er det ikke lenger lønnsomt for OPEC å redusere produk-


AR

TIK

KEL

Figur 7 Produsentprisen på olje

$/fa

t

2000 2020 2040 2060 2080 2100 2120

År

Figur 6 Global produksjon av alternativ energi


. . . . . . . . . . Avgifter

- - - - - - Subsidier

År

10000,0

8000,0

6000,0

4000,0

2000,0

0,0

Mto

e

2000 2020 2040 2060 2080 2100 2120


. . . . . . . . . . Avgifter

- - - - - - Subsidier454035302520151050


sjonen, noe som fører til en lavere oljepris enn i avgiftstil-fellet, se Figur 7. En redusert produksjon kan ikke påsamme måte som ved avgiftstilfellet tas igjen senere, dakostnadene ved den alternative energikilden blir mye lave-re i dette tilfellet. Vi ser fra Figur 3 at en slakere oljepris-stigning i forhold til referansebanen gjør det lønnsomt forIkke-OPEC å framskyve produksjonen, men produksjonenøker over en kortere periode. Både den lavere oljeprisen ogden kortere produksjonshorisonten gjør at Ikke-OPECender opp med å tape atskillig mer av sin oljeformue enn iavgiftstilfellet. OPEC taper imidlertid mindre ved subsidie-ring - selv om de taper mer på grunn av lavere oljepris, såproduserer de mer enn i avgiftstilfellet over de første 40årene. Totalt sett vil derfor OPEC tape mest ved avgifter,mens fløyprodusentene taper mest ved subsidier.

Resultatene holder seg når vi setter inn tiltak i scenariermed raskere eller svakere teknologisk framgang for denfornybare energikilden. Det vil si at avgiftene i sterkeregrad enn subsidier fører til lavere oljeformue for OPEC,lavere gassformue i OECD-Europa og spesielt lavere verdiav kullproduksjonen. Oljeprodusenter utenfor OPECburde derimot foretrekke avgifter som klimatiltak. Et annetpoeng er at alle produsentene taper relativt mer når klima-tiltakene settes inn i referansebanen med sterk teknologiskvekst for den alternative energikilden, og relativt minst nårkostnadene ved denne teknologien faller saktest.

4 KONKLUSJONI denne artikkelen har vi drøftet hvordan ulike typer inter-nasjonal klimapolitikk, som gir det samme langsiktige kli-mamålet, påvirker lønnsomheten for produsenter av fossi-le brensler. Vi har sett at CO2-avgifter i større grad ennteknologisubsidier reduserer lønnsomheten på kort sikt,fordi konkurransen fra CO2-frie energikilder ikke blir sær-lig merkbar før etter noen tiår. Dette ser ut til å gjelde bådeved konstante og stigende avgifter. På grunn av diskonte-ring av framtidige inntekter, trekker dette i retning av at defossile produsentene foretrekker subsidiering av konkur-rentene framfor avgifter på egen produksjon.

Denne konklusjonen gjelder imidlertid ikke alle produ-senter. Fra analyser på Petro fant vi at oljeprodusenterutenfor OPEC taper mest på subsidiering av CO2-fri ener-gi, mens CO2-avgifter bare i liten grad reduserer deres for-mue. Dette henger sammen med OPEC’s rolle i oljemarke-det – kartellet foretrekker subsidiering i vår analyse.

De som ser ut til å tape mest på en internasjonal klimapo-litikk med vekt på CO2-avgifter eller –kvoter, dvs. som iKyotoprotokollen, er dermed kullprodusentene, OPEC oggassprodusentene. De to første gruppene har som nevntinnledningsvis, vært høylytte motstandere av protokollen,mens verdens største gasseksportør, Russland, fortsatt sit-ter på gjerdet til tross for tilsynelatende gunstige vilkårellers i avtalen. Selv om modellene vi har brukt ikke fang-er opp alle relevante faktorer (for eksempel skillet mellomkraftproduksjon og annen bruk av fossile brensler), er detinteressant å merke seg hvordan resultatene er konsisten-te med atferden til viktige aktører i de internasjonale kli-maforhandlingene.

Hva med Norge? Ut fra resultatene over er det vanskeligå si hvilke virkemidler som gir størst utslag på landetspetroleumsinntekter. Oljeinntektene rammes hardestav subsidier, mens gassinntektene rammes hardest av av-gifter. Kanskje Norge rett og slett bør fokusere på hvilkevirkemidler som er best ut fra et globalt klimapolitiskperspektiv?

REFERANSER:Aldy, J. E., S. Barrett og R. N. Stavins (2003): Thirteen plus one: acomparison of global climate policy architectures, Climate Policy 3,373-397.

Berg, E., S. Kverndokk og K.E. Rosendahl (1997): Market Power,International CO2 Taxation and Petroleum Wealth, Energy Journal 18(4), 33-71.

Berg, E., S. Kverndokk og K. E. Rosendahl (2002): Oil Explorationunder Climate Treaties, Journal of Environmental Economics andManagement 44, 493-516.

Golombek, R., M. Hoel og S. Kverndokk (2003): Subsidiering av for-nybar energi i klimapolitikken, Økonomisk Forum 9, 22-24.

Goulder, L. H. og K. Mathai (2000): Optimal CO2 Abatement in thePresence of Induced Technological Change, Journal of EnvironmentalEconomics and Management 39, 1-38.

IEA (2003): Renewables for power generation. Status & Prospects,OECD/IEA.

Kverndokk, S., K. E. Rosendahl og T. F. Rutherford (2004): Climatepolicies and induced technological change: Impacts and timing oftechnology subsidies, Memorandum no. 05/2004, Økonomisk insti-tutt, Universitetet i Oslo.

Lindholt, L. og K. E. Rosendahl (2000): Virkninger på energibruk ogutslipp av å stabilisere CO2-konsentrasjonen, Økonomiske analyser,4/2000, Statistisk sentralbyrå.

GEIR GODAGER OG TOR IVERSEN ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 49

1 INNLEDNINGBrukerne er i ferd med å få større innflytelse over valgav offentlig finansierte tjenester. Det åpnes også forat valgmulighetene skal omfatte private leverandører.I den forbindelse har mye oppmerksomhet blitt rettet motskolesektoren etter at Stortinget fjernet kravet om at stats-støtte til private skoler må være begrunnet i livssyneller pedagogikk. Vedtaket vil gjøre det lettere for privat-skoler å etablere seg og øke valgmulighetene for elever ogderes foreldre. Innen omsorgssektoren er det tendenseri samme retning. For eksempel har København kom-mune innført brukervalg for hjemmehjelpstjenester. Tobydeler i Oslo har en lignende ordning, der brukerne ogsåkan velge blant private leverandører med kommunalavtale.

En viktig begrunnelse for brukervalg er en antakelse om attjenestenes kvalitet blir bedre når mange leverandører måkonkurrere om brukernes gunst. Trusselen om å bli valgtbort antas å medføre at leverandørene anstrenger seg merenn hva de gjør når de har monopol på leveransen. Deøkte anstrengelsene kan både medføre bedre kvalitet påtjenestene og mindre kostnader. Samtidig frykter man atikke alle kunder er like attraktive og at de kvalitetsaspek-tene som de minst attraktive brukerne verdsetter, kan bliforsømt. Dette kan blant annet medføre uheldige forde-lings- og segregeringsvirkninger. Disse mulige effektenehar allerede blitt belyst i Økonomisk forum med utgangs-punkt i forbedringen av de private skolenes rammevilkår iNorge. Med bakgrunn i den nasjonale og internasjonalelitteratur på området diskuterer Støstad (2003, 2004) og

AR

TIK

KE

L

Da fritt sykehusvalg ble innført, var et av formålene å utjevne geografiske forskjeller i vente-

tid for sykehusbehandling. Et interessant spørsmål er om det samtidig vil bli større forskjeller

i ventetid langs andre dimensjoner enn de geografiske. For eksempel har det vært påstått at

tilbøyeligheten til å benytte seg av retten til fritt sykehusvalg vil avhenge av den enkeltes

utdanningsnivå. I denne artikkelen viser vi at påstanden har empirisk støtte i dataene fra

Samordnet levekårsundersøkelse 2002.

GEIR GODAGER Forskningsassistent ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo

TOR IVERSENProfessor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo

Hvem bruker retten til fritt sykehusvalg?Resultater fra Samordnet levekårsundersøkelse 2002*

* Takk til Universitetet i Oslo, Helsedepartementet og Norges Forskningsråd for økonomisk støtte, og til Statistisk sentralbyrå for god hjelp til å utforme spørs-

mål og ikke minst for gjennomføring av intervju-undersøkelsen. Vi er alene ansvarlige for tolkninger av data i denne artikkelen.

GEIR GODAGER OG TOR IVERSEN50 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004

Bonesrønning, Falch og Strøm (2003) effektivitets- og for-delingsvirkningene.

Formålet med denne artikkelen er å belyse noen sider avbrukervalg innen en annen viktig offentlig sektor, nemlighelsesektoren. Retten til fritt sykehusvalg er hjemlet i pasi-entrettighetslovens § 2-4 og har vært gjeldende fra1. januar 2001. Ordningen innebærer at pasienter har retttil å velge blant offentlige sykehus og distriktspsykiatriskesentre over hele landet. Pasienter kan ikke velge behand-lingsnivå. Valgretten gjelder allerede når henvisning fore-tas fra primærlege og omfatter både undersøkelse,behandling og rehabilitering. Begrepet offentlige sykehusomfatter i denne sammenheng også sykehus som tidligereinngikk i de regionale helseplanene og fikk driftsutgiftenehelt eller delvis dekket av fylkeskommunene. Dette ersykehus som eies av organisasjoner med ideelle formål (foreksempel Lovisenberg Diakonale Sykehus, Diakon-hjemmets sykehus, Haugesund sanitetsforenings revma-tismesykehus og Haraldsplass diakonale sykehus). I tilleggvedtok helsedepartementet at Feiring-klinikken ogHjertesenteret skal være inkludert i det frie sykehusvalget.

For å hjelpe pasienter og deres fastleger til å treffeinformerte valg, ble nettstedet Fritt Sykehusvalg Norge(http://www.sykehusvalg.net) etablert i mai 2003. Nett-stedet inneholder informasjon om antatt ventetid for uliketyper av behandlinger på landets sykehus i tillegg til etutvalg av kvalitetsindikatorer. I følge Dommerud ogSildnes (2004) er det flere enn 400 pasienter som dagligorienterer seg om fritt sykehusvalg via dette nettstedet. Enkan også ringe et grønt nummer for å få tilgang til desamme opplysningene. Mer en 20 000 personer ringtedette nummeret i løpet av 2003.

I februar 2004 vedtok Stortinget (Besl. O. nr. 23 (2003-2004)) at det frie sykehusvalg skal utvides til å inkluderekommersielle sykehus som har avtale med de regionalehelseforetakene. Pr. 15. mars 2003 var det 10 godkjentesykehus som karakteriseres som kommersielle virksom-heter. Disse virksomhetene har til sammen 96 senger. Defleste er lokalisert i Østlandsområdet.

Det uttrykte formålet med fritt sykehusvalg er for det før-ste å bidra til utjevning av ventetiden for sykehusbehand-ling mellom fylker og regioner. Ved å fjerne geografiskeskillelinjer kan ledig kapasitet i et område av landet utnyt-tes av pasienter fra hele landet. For det andre er det

uttrykte formålet å øke pasientenes mulighet til medbe-stemmelse. Når pasientene kan velge bort sykehus, er tan-ken at sykehusene over tid vil tilpasse seg etterspørselenfra pasientene og de endringene som skjer i etterspørselen.Stortingets vedtak om å utvide fritt sykehusvalg til åomfatte private sykehus, vil ytterligere å utvide pasiente-nes valgmuligheter.

Staten betaler i 2004 40% av den justerte gjennomsnitt-snittskostnaden (DRG-vekt x enhetspris x 0,4) til det regi-onale helseforetaket som har ansvar for innbyggerne i enpasients bostedskommune. Dersom pasienten blirbehandlet i et annet regionalt helseforetak, for eksempelsom følge av fritt sykehusvalg, skjer det et oppgjør mellomde regionale helseforetakene. I de tilfellene det ikke er inn-gått egne avtaler, gjelder en normert pris på 80 % av fullDRG-pris.

Den foreliggende kunnskap om omfanget av fritt sykehu-svalg er blant annet basert på registreringer fra NorskPasientregister. Disse registreringene omfatter både tilfellerder sykehusene har krysset av på at retten til fritt sykehu-svalg er benyttet, og registreringer av pasienter som erbehandlet utenfor det sykehusområdet som deres hjem-kommune tilhører. I følge Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) vardet i 2001 registrert ca. 3.600 pasienter i NorskPasientregister som fritt sykehusvalgpasienter. Tilsvarenderegistrering i 2002 var ca 6300 pasienter. Registrering avslike pasienter er ikke obligatorisk. Vi må derfor regne medat det reelle antallet ligger høyere. Kalseth (2003) harundersøkt i hvilken grad kirurgiske ventelistepasienterbehandles utenfor helseforetakenes geografiske nedslags-felt. Hun finner at andelen økte fra 27,1 % i 2001 til 29,4% i 2002. Den prosentvise økningen var størst på Østlandetog i Midt-Norge. Dommerud og Sildnes (2004) refererer atpasientrådgiverne i regionene melder om 22.000 henven-delser om fritt sykehusvalg fra mai til desember 2003. Deanslår at 70 prosent av dem, altså 15.400 pasienter, harbenyttet seg av muligheten til å velge sykehus.

Vi vet lite om bakgrunnen for at pasienter vurderer frittsykehusvalg, herunder sosioøkonomiske kjennetegn vedpasientene som foretar slike vurderinger. Det er likeveloppfatninger om ordningen. For eksempel uttaler fastlegeKåre Reiten til Dommerud og Sildnes (2004) «at den ide-elle tanken er vel at leger skal søke seg inn på nettet ogsjekke dette for pasientene, men vi får ingen kompensa-sjon for dette, og da blir det heller ikke slik». Han tror

likevel at fritt sykehusvalg vil fungere etter hvert, men idag tror han dette mest er en ordning for de unge og res-surssterke. Vi tok derfor initiativ til å inkludere noen fåspørsmål i Samordnet levekårsundersøkelse 2002 fraStatistisk Sentralbyrå. De som enten nylig var blittbehandlet på sykehus eller sto på venteliste for sykehus-behandling, ble spurt om de hadde vurdert muligheten tilselv å velge sykehus og hva de i så fall hadde lagt vekt på.Svarene ga oss mulighet til å få noe mer informasjon omomfanget av fritt sykehusvalg og sammenhengen mellomtilbøyelighet til bruk av denne rettigheten og sosioøkono-miske kjennetegn ved individene.

2 HYPOTESER OM EFFEKTEN AV FRITT SYKE-HUSVALG SAMT ERFARINGER FRA ANDRE LAND

Et mål med innføring av fritt sykehusvalg var å utjevnegeografiske forskjeller i tilgjengelighet til spesialisthelsetje-nesten. Pasienter i områder med lange ventetider fikkanledning til å søke behandling i områder med kortereventetider. Dermed vil en umiddelbart tro at ventetidene iområder med lange ventetider reduseres på grunn av min-dre tilgang på pasienter, mens ventetidene i områder medkorte ventetider øker fordi tilgangen på pasienter i disseområdene øker. Hvorvidt ventetidene i gjennomsnitt vilbli lengre eller kortere, vil avhenge av samspillet mellometterspørsels- og tilbudssiden i markedet for sykehusbe-handlinger.

En nødvendig betingelse for at fritt sykehusvalg skal påvir-ke ventetider og kvalitet, er at det foreligger informasjon omdisse størrelsene og at denne informasjonen får konsekven-ser for pasienters valg. Her vil det trolig være variasjon mel-lom pasienter avhengig av sosioøkonomiske variable ogpasientenes sykdom. For å benytte seg av fritt sykehusvalg,må en kjenne til valgmuligheten. Videre må den enkelteikke ha for høye kostnader knyttet til å hente inn informa-sjon om forskjellige sykehus og å foreta valget. En vil for-vente en negativ sammenheng mellom størrelsen på dissekostnadene og lengden av en persons utdannelse. Når detgjelder en persons egenvurderte helse, er det ikke entydighvilken vei sammenhengen går. På den ene side vil dårlighelse være en pådriver for å få tilgang til gode helsetjenes-ter raskt. På den annen side kan dårlig helse være enbegrensning for å skaffe seg informasjon og for å reise.Heller ikke pasientens alder synes å gi noen entydig for-ventet effekt på sannsynligheten for å benytte seg av mulig-heten til fritt sykehusvalg. På den ene side kan pensjonisterha lavere kostnader knyttet til selve tidsbruken som følger

med reising, men på den andre siden kan de være mindremobile og samtidig ha mindre inntektsgevinst knyttet til åredusere ventetiden for behandling. Vi står dermed igjenmed at det særlig er utdanningsnivået som forventes å haeffekt på sannsynligheten for å benytte seg av fritt sykehu-svalg. Samtidig kan det gjerne være slik at de med lavutdanning og samme sykdom som dem med høy utdan-ning, indirekte kan ha fordeler av det frie sykehusvalget,siden sykehusene neppe vil øke ventetiden og redusere kva-liteten spesielt for dem. For pasienter med typiske lavsta-tussykdommer kan det bli verre, siden sykehusene vil opp-leve mindre frykt for at de skal forsvinne andre steder.

I en litteraturgjennomgang av Birk og Henriksen (2003)gjengis hovedresultatene fra 18 arbeider som studererfaktorer som påvirker individers valg av sykehus. Meste-parten av studiene er fra USA. Birk og Henriksen (2003)viser til at friske personer legger stor vekt på forventetbehandlingskvalitet når de foretar hypotetisk valg mellomsykehus. Samtidig har kvalitet mange dimensjoner, og deter i de fleste tilfeller ikke opplagt hvordan kvalitet kan ogbør måles. Forfatterne refererer til åtte studier som alleviser at offentliggjøring av data om kvalitet kun harbegrenset betydning for pasientenes valg av sykehus. Detvises videre at friske personers hypotetiske sykehusvalgavhenger mer av egne og bekjentes erfaringer med syke-huset enn henvisende leges råd og dokumenterte kvali-tetsindikatorer.

Resultatene fra Adams and Wright (1991) tyder på at ungepasienter er mer tilbøyelige til selv å velge sykehus enneldre pasienter. Videre er gravide og pasienter som ofteflytter eller bytter lege, mer tilbøyelige til selv å velge syke-hus. I flere arbeider studeres reiseavstandens betydningfor valget av sykehus. I en registerundersøkelse fra USAviser Adams and Wright (1991) at 60 % av pasientenevalgte det nærmeste sykehuset, og i byene var det like storandel som valgte det nærmeste sykehuset som på lands-bygda. Tilbøyeligheten til å velge et annet sykehus enn detnærmeste er imidlertid økende i USA. Bronstein andMorrisey (1991) viser at vektlegging av reiseavstand kanavhenge av hvor langt det er til nærmeste sykehus. Jolenger reiseavstanden er til nærmeste fødeklinikk, jo stør-re er sannsynligheten for at den fødende velger en føde-klinikk som ikke er den nærmeste.

Vi har forsøkt å finne litteratur som beskriver sammen-henger mellom individets utdanningsnivå og valg av syke-

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 51GEIR GODAGER OG TOR IVERSEN

AR

TIK

KEL


hus. Vi har søkt i flere databaser1 uten å finne publikasjo-ner som tar for seg denne problemstillingen.

Hvorvidt tilbudet av sykehusbehandlinger blir påvirket avpasientenes muligheter til fritt sykehusvalg, vil troligavhenge av i hvilken grad sykehusenes inntekter påvirkesav antallet pasienter som behandles. Hurst and Siciliani(2003) argumenterer for at med aktivitetsuavhengige inn-tekter vil ikke fritt sykehusvalg oppmuntre sykehusene tilå behandle flere pasienter. Grunnen er at flere behand-linger gir kortere ventetider og dermed større pågang avpasienter uten at inntektene påvirkes. For at ikke de ansat-te skal slite seg ut, må de derfor sørge for at ventetideneikke reduseres. Med aktivitetsavhengige inntekter kan detbli annerledes. Større pågang av pasienter vil da også med-føre større inntekter for behandlende sykehus og dermedmuligheter til å sette inn flere ressurser i pasientbehand-lingen, uten at de opprinnelige ansatte sliter seg ut.

Denne mekanismen har trolig hatt betydning for utvik-lingen i Danmark etter at fritt sykehusvalg ble innført i1993. Sykehusene ble opprinnelig finansiert med ramme-budsjett fra amtene, og det enkelte amt hadde dermed fullkontroll over budsjettbalansen før fritt sykehusvalg bleinnført. Innføring av fritt sykehusvalg førte til at amteneble forpliktet til å betale for behandling av innbyggere somlot seg behandle i et annet amt. Disse behandlingene blefram til år 2000 finansiert ved at bostedsamtet betalte fastetakster som var avhengige av antall liggedager. Amtenekunne ikke lenger kontrollere de samlede utgiftene ved åbegrense rammebudsjettene til sykehusene i eget amt. Detble skapt usikkerhet om pasientgrunnlaget og dermed ominntekter og utgifter (Vrangbæk, 2000). Amtene haddesåledes felles interesse av å begrense strømmen av pasien-ter på tvers av amtsgrensene for dermed å opprettholdekontrollen over budsjettbalansen. Sykehusene hadde sam-tidig anledning til å avvise pasienter fra andre amt av«kapasitetshensyn». Den begrensede bruken av fritt syke-husvalg førte til en diskusjon om betalingssystemet forfrittvalgspasienter. Diskusjonen førte til at det ble vedtatttiltak for å styrke konkurransen i markedet blant annetved å innføre et finansieringssystem der behandling avfrittvalgspasienter fra januar 2000 avlønnes med mer rea-listiske og vesentlig høyere DRG-takster (Vrangbæk ogBech, 2004). Amtene må fortsatt bære risikoen med hen-

syn til budsjettsituasjonen, men det nye finansieringssy-stemet gir likevel sterkere incentiver til å behandle pasien-ter fra andre amt. Vrangbæk og Bech (2004) viser hvordandenne endringen i betalingsordingen mellom amtene ogsåpåvirket amtenes utforming av inntektssystemene for sinesykehus, i den forstand at sykehusene ofte mottar ekstrainntekter for å behandle pasienter fra annet amt enn egetog betaler avgift for pasienter som lar seg behandle uten-for eget amt. I de fleste amt er det nå mer attraktivt åbehandle «fritvalgspatienter» enn pasienter fra eget amtsiden de da mottar full DRG-takst istedenfor kun en andelav DRG-taksten. (Indenrigs- og Sundhedsministeriet,2002, s.16). Incentivene er dermed snudd på hodet i for-hold til situasjonen før DRG-systemet ble innført i 2000.

Som nevnt var omfanget av det frie sykehusvalg opprin-nelig lite i Danmark. Andelen ikke-akutte pasienter somvalgte å la seg behandle i et annet amt enn sitt eget bleberegnet til kun 2,1 % i 1998. Ved å inkludere andelenpasienter som valgte sykehus innen eget amt ble andelen«fritvalgspatienter» totalt beregnet til 5 % av de ikke-akut-te innleggelser (Vrangbæk, 2000). I Danmark økte gjen-nomsnittlige ventetider for elektiv kirurgi første halvdel av1990-årene. Gjennomsnittlig ventetid var 88 dager i 1991og økte til 110 dager i årene 1997 og 1998. Ventetidene låstabilt mellom 100 og 110 dager i perioden 1997-2001.Det ble i løpet av 2002 påvist en vesentlig reduksjon i ven-tetid for 18 vanlige behandlinger som var forbundet medlange ventetider (Indenriks- og sundhedsministeriets råd-givende utvalg, januar 2003). Andelen pasienter som blirbehandlet utenfor eget amt økte til 11,5 % av alle pasien-ter (akutte og ikke-akutte) i 2001. Fritt sykehusvalg finnerprimært sted på det man i Danmark kaller «basisnivå», detvil si i forbindelse med «almindeligt forekommende syge-husydelser»2. Andelen ikke-akutte pasienter på basisnivå,som behandles utenfor eget amt, steg fra 6,8 % i 1997 til8,9 % i 2001 (Indenriks- og sundhedsministeriets råd-givende utvalg, januar 2003).

I Danmark gjennomføres med jevne mellomrom lands-dekkende pasienttilfredshetsundersøkelser. I en slikundersøkelse fra 2002 svarer 82,1 % av de planlagt inn-lagte pasientene at de hadde kjennskap til at de selv kunnevelge sykehus, og av dem svarer 49 % at de selv valgtehvilket sykehus de skulle innlegges på (Enheden for

1 Vi har søkt i databasene Medline, Econlit og Pubmed.

2 Innleggelser på basisnivåomfatter 90 % av antall liggedøgn i Danmark.

3 Materiale og metoder i levekårsundersøkelsen er nærmere beskrevet i Hougen og Gløboden (2004).

Brugerundersøgelser, Københavns Amt, 2003). Det synesikke urimelig å tolke disse tallene dit hen at det er vanli-gere å velge sykehus i Danmark enn i Norge.

3 RESULTATER FRA SAMORDNET LEVEKÅRS-UNDERSØKELSE 2002

I Samordnet levekårsundersøkelse 2002 fra StatistiskSentralbyrå3 har 1046 personer som enten stod på vente-liste for sykehusinnleggelse eller hadde vært innlagt påsykehus siste 12 måneder, svart på om de «har vurdertmuligheten for selv å velge sykehus». Utvalget utgjør 1046etter at 30 personer med manglende opplysninger omutdanning er tatt ut. Spørsmålsformuleringen er egnet tilå fange opp positivt svar fra potensielle frittvalgspasienteri tillegg til pasienter som faktisk har foretatt et valg avsykehus. Formelt er det pasientens lege som henvisertil sykehusbehandling. Slik spørsmålet er formulert, slip-per respondenten å foreta en vurdering av hvorvidt det varen selv eller legen som foretok det endelige valg av syke-hus. Tabell 1 beskriver hvordan forskjellige grupper er repre-sentert både i hele utvalget og i delutvalget som svarerpositivt på at de har vurdert muligheten for selv å velgesykehus. Det er totalt 23 % som svarer at de har vurdert åbenytte seg av muligheten til selv å velge sykehus. Vi serat kvinner utgjør 56,5 % av utvalget som helhet og 60,7 %av delutvalget som har svart positivt. Vi ser videre at 50,9% av hele utvalget ikke har fullført treårig videregåendeutdanning. Av delutvalget som har svart positivt, utgjørdenne gruppen med lavest utdanning 43,4 %. Ser vi påegenvurdert helse, ser det ut til at alle helsekategorieneutgjør omtrent like stor andel i delutvalget som har svartpositivt, som i utvalget som helhet. Vi ser også at andelenav hele utvalget som står på venteliste for sykehusbehand-ling utgjør 33,4 %, mens 39,7 % av delutvalget som harsvart positivt, er personer som står på venteliste.

Vi har analysert materialet ved bruk av logistisk regre-sjonsanalyse med respondentens svar som den avhengigevariabelen. Resultatene fra tre ulike regresjoner er presen-tert i tabell 2. Modell 1 skiller seg fra de to andre model-lene ved at alder ikke inngår som forklaringsvariabel idenne modellen. Vi ser at i modell 1 finner vi at både tre-årig videregående skole og utdanning på høgskole- elleruniversitetsnivå har signifikant positiv effekt på sannsyn-ligheten for positivt svar. Vi har beregnet forklaringsvaria-

blenes marginale effekt. Vi ser at det å ha fullført videre-gående skole øker sannsynligheten for positivt svar med10,3 prosentpoeng, mens det å ha fullført høyere utdan-ning øker sannsynligheten for positivt svar med 7,6 pro-sentpoeng. Vi ser også at det å stå på venteliste for syke-husbehandling har signifikant positiv effekt på sannsyn-ligheten for positivt svar, og den estimerte marginaleffek-ten er 7,1 prosentpoeng. Det kan både skyldes at de somhar vært innlagt i løpet av siste år, har sine erfaringer da


AR

TIK

KEL

Tabell 1 Beskrivelse av utvalget. Prosent

Hele Delutvalget utvalget som svarer

positivt

Kvinner 56,5 60,7

Aldersgruppe

16 - 24 år 7,6 6,6

25 - 44 år 35,7 40,5

45 - 66 år 35,8 36,4

67 - 79 år 14,4 12,4

80 år og eldre 6,6 4,1

Høyeste fullførte udannelse

Mindre enn treårig videregående skole 50,9 43,4

Videregående skole 25,3 30,6

Universitet/Høgskole 23,8 26,0

Egenvurdert helse

Meget god 19,5 19,0

God 46,4 45,9

Verken god eller dårlig 19,2 20,7

Dårlig 12,1 11,6

Meget dårlig 2,8 2,9

Står på ventel iste 33,4 39,7

Helseregion

Helse Øst 30,5 29,3

Helse Sør 19,3 21,5

Helse Vest 20,3 17,8

Helse Midt-Norge 18,0 19,8

Helse Nord 12,0 11,6

Sentral itet4

Minst sentrale kommuner 15,6 18,2

Mindre sentrale kommuner 11,5 10,3

Sentrale kommuner 25,2 24,0

Mest sentrale kommuner 47,7 47,5

4 Statistisk sentralbyrås sentralitetsindeks ved kommuneklassifisering er benyttet.


ordningen var mindre kjent, samt at en del av dem troliger pasienter innlagt for øyeblikkelig hjelp. Effekten avkjønn er i alle modellene signifikant, men da bare på 10 %nivå. Den marginale effekten av kjønn varierer mellom 4,4og 4,8 prosentpoeng, avhengig av modell, og det er kvin-ner som har størst sannsynlighet for å svare positivt.Verken egenvurdert helse eller geografisk tilhørighet harnoen effekt.

Det kan synes rimelig at respondentens alder bør inngåsom uavhengig variabel i analysene. I modell 2 inkluderesderfor alder som forklaringsvariabel. Alder har ikke signi-

fikant effekt, men det å inkludere alder i analysene med-fører at effekten av utdannelse på høgskole- universitets-nivå bare blir signifikant på 10 % nivå, noe som gir grunntil mistanke om at de to variablene er korrelerte. Dettehenger trolig sammen med at det i de yngre aldersgruppe-ne er en større andel med høyere utdanning enn i de eldrealdersgruppene.

Dersom utdannelse reduserer kostnadene ved å benytteseg av fritt sykehusvalg, skulle man tro at effekten avutdanning på høgskole- og universitetsnivå ikke var min-dre enn effekten av treårig videregående skole. Den esti-

Tabell 2 Logistisk regresjonsanalyse: Avhengig variabel: «har vurdert selv å velge sykehus».

Forklaringsvariable MODELL 1 MODELL 2 MODELL 3 (Antar at videregående skole og høyere utdanning har samme effekt.)

Koeffisient Marg. Koeffisient Marg. Koeffisient Marg.(Std.avik.) effekt (Std.avik.) effekt (Std.avik.) effekt

Utdanning.

Referanse: Ikke fullført VGS

VIDEREGÅENDE 0,551 (0,183)*** 0,103 0,496 (0,189)*** 0,0920,438 (0,163)*** 0,077

HØGSKOLE/UNIVERSITET 0,410 (0,194)** 0,076 0,373 (0,197)* 0,069

KVINNE 0,275 (0,153)* 0,048 0,263 (0,153)* 0,046 0,254 (0,152)* 0,044

VENTELISTE 0,392 (0,158)** 0,071 0,399 (0,158)** 0,072 0,402 (0,158)** 0,073

Sentral itet.

Referanse: Minst sentral kommune

MINDRE SENTRAL -0,412 (0,292) -0,066 -0,410 (0,292) -0,065 -0,410 (0,292) -0,065

SENTRAL -0,383 (0,249) -0,063 -0,384 (0,249) -0,063 -0,389 (0,249) -0,064

MEST SENTRAL -0,276 (0,230) -0,048 -0,280 (0,230) -0,049 -0,286 (0,230) -0,050

Regionalt helseforetak

Referanse: Helse Nord

Helse Øst 0,162 (0,287) 0,029 0,178 (0,288) 0,032 0,176 (0,288) 0,031

Helse Sør 0,352 (0,295) 0,065 0,370 (0,295) 0,068 0,373 (0,295) 0,069

Helse Vest -0,031 (0,294) -0,005 -0,013 (0,295) -0,002 -0,003 (0,294) 0,000

Helse Midt 0,285 (0,285) 0,052 0,293 (0,285) 0,054 0,293 (0,285) 0,054

Egenvurdert helse

Referanse: Meget god helse

GOD 0,056 (0,206) 0,010 0,088 (0,208) 0,015 0,102 (0,207) 0,018

VERKEN ELLER 0,225 (0,246) 0,041 0,282 (0,251) 0,051 0,297 (0,250) 0,054

DÅRLIG 0,055 (0,286) 0,010 0,124 (0,293) 0,022 0,141 (0,291) 0,025

MEGET DÅRLIG 0,270 (0,481) 0,050 0,375 (0,490) 0,072 0,386 (0,490) 0,074

ALDER

(inngår ikke i modell 1)- - - 0,005 (0,005) -0,001 -0,005 (0,004) -0,001

Konstant -1,729 (0,507)*** - -1,508 (0,587)*** - -1,503 (0,395)*** -

Cox & Snell R2 0,023 0,024 0,023

Nagelkerke R2 0,034 0,036 0,035

-2log likelihood 1107,771 1106,570 1106,926

* Indikerer signifikans på 10 % nivå** Indikerer signifikans på 5 % nivå*** Indikerer signifikans på 1 % nivå

merte effekten av utdanning på høgskole- og universitets-nivå er i modellene 1 og 2 mindre enn den estimerte effek-ten av treårig videregående skole. Vi utfører derfor ensannsynlighetsratetest for å undersøke om de estimerteeffektene av henholdsvis treårig videregående skole ogutdanning på høgskole- og universitetsnivå er signifikantforskjellige. Sannsynlighetsratetesten utføres ved å sam-menligne sannsynlighetsraten der de to parameterne esti-meres separat med sannsynlighetsraten i en modell dereffektene er antatt å være like5. Det å anta at effektene erlike er ekvivalent med å la utdanning inngå i modellensom binær variabel med mindre enn treårig videregåendeskole som referansekategori, slik vi har gjort i modell 3.Ved hjelp av sannsynlighetsratetesten finner vi at de esti-merte effektene ikke er signifikant forskjellige. Lik effektav treårig videregående skole og høyere utdanning inne-bærer at utdanning utover videregående skole ikke bidrartil å øke tilbøyeligheten til å benytte seg av muligheten tilselv å velge sykehus. Dette kan skyldes at utdanning harpositiv og avtakende marginal effekt på variabelen vi stu-derer. I modell 3 ser vi at de som minst har fullført treårigvideregående skole har signifikant høyere sannsynlighetfor positivt svar, og den marginale effekten på sannsynlig-heten er estimert til 7,7 prosentpoeng.

Med utgangspunkt i resultatene fra modell 3 har vi esti-mert sannsynligheten for at en person på 50 år med godegenvurdert helse, bosatt i en «Mest sentral kommune» iHelse Øst, svarer positivt på at vedkommende har vurdertmuligheten for selv å velge sykehus, avhengig av vedkom-mendes kjønn, utdanningsnivå og om vedkommende stårpå venteliste for sykehusbehandling. Resultatene er gjen-gitt i tabell 3. Vi ser at en mann som ikke har fullført tre-årig videregående skole og ikke står på venteliste harlavest sannsynlighet for å avgi positivt svar med 14,57 %,mens en kvinne som står på venteliste og har mer enn tre-årig videregående skole har høyest sannsynlighet for åsvare positivt med 33,76 %.

Hva vektlegges ved valg av sykehus?De som svarte at de har vurdert selv å velge sykehus, blespurt om hva de legger vekt på ved valg av sykehus. Tabell4 beskriver svarene. Vi ser at 36 % la vekt på avstand,54,5 % la vekt på ventetiden og 62,0 % la vekt på at syke-huset er kjent for god behandling. Videre la 22,3 % vektpå «noe annet». Vi har undersøkt om det som vektleggesved valg av sykehus, henger sammen med den enkeltesutdanning, alder eller egenvurdert helse, men ikke funnetnoen klare sammenhenger.


AR

TIK

KEL

Tabell 3 Sannsynligheten i prosent for at en person på 50 år med «god» egenvurdert helse, bosatt i en «Mest sentral kommune»i Helse Øst svarer positivt på at vedkommende har vurdert muligheten for selv å velge sykehus.

Ikke fullført Videregående skole eller videregående skole universitet høyskole

Kvinne Venteliste 24,75 33,76

Ikke venteliste 18,03 25,43

Mann Venteliste 20,32 28,33

Ikke venteliste 14,57 20,91

Tabell 4 Hva vektla de som vurderte selv å velge sykehus?

La vekt på avstand La vekt på ventetiden La vekt på sykehuset er La vekt på noe annetkjent for god behandling

36,0 % 54,5 % 62,0 % 22,3 %

(Respondentene kunne velge flere alternativer.) N=242

Tabell 5 Hvorfor valgte du dette sykehuset? (Danmark)

Nærmest bopel Kortest ventetid Godt ry Anbefalt av lege Gode erfaringer Annet

51,2 % 8,7 % 30,5 % 20,2 % 37,1 % 11,4 %

(Respondentene kunne velge flere alternativer.) N=2793

5 Testobservatoren er chi-kvadratfordelt med 1 frihetsgrad.


I en dansk pasienttilfredshetsundersøkelse fra 2002, blede som hadde valgt sykehus selv, spurt om hva de la tilgrunn for valget. Svarene fordelte seg som beskrevet itabell 5 (Enheden for Brugerundersøgelser, KøbenhavnsAmt, 2003).

Mens utvalget i den danske undersøkelsen består avutskrevne pasienter, består det norske utvalget også avpersoner som står på venteliste for sykehusbehandling, ogtallene er derfor ikke direkte sammenlignbare. Dersom vilikevel skulle forsøke oss på en sammenligning kan vitenke oss at alternativet La vekt på sykehuset er kjent for godbehandling i den norske levekårsundersøkelsen sammen-fatter alternativene Godt ry og Gode erfaringer fra den dan-ske undersøkelsen. Det ser da ut til at respondentene vekt-legger aspekter ved sykehusets kvalitet i omtrent like storgrad i de to landene. Det er videre interessant å merke segat de norske respondentene i større grad enn de danskevektlegger ventetid relativt til reiseavstand, i forbindelsemed valg av sykehus.

4 KONKLUSJONI denne artikkelen har vi med utgangspunkt i data fraSamordnet levekårsundersøkelse 2002 undersøkt om til-bøyeligheten til å vurdere fritt sykehusvalg avhenger avsosioøkonomisk stilling. Vi finner at spesielt utdanninghar en effekt i den forstand at personer som ikke har full-ført videregående skole, har en mindre tilbøyelighet til åvurdere selv å velge sykehus. Dette er ikke overraskendeog skyldes trolig at pasienter med høyere utdanning harlettere for å skaffe seg informasjon om ordningen og ta denødvendige initiativer for å bli registrert som pasient derman ønsker.

Selv om utdanningseffekten er som foreventet, er denneppe i samsvar med tankegangen i den sentrale helselov-ningen. Et tiltak kan være å gi fastlegene, som kjennerpasientene, en klarere rolle i å hjelpe de pasienter somtrenger det, med å gjøre informerte valg. Å være pasiente-nes representant og koordinator er jo nettopp en avbegrunnelsene for innføring av fastlegeordningen.

REFERANSER:Adams, E. K. and G. E. Wright (1991): «Hospital choice of medicare

beneficiaries in a rural market: why not the closest?», Journal of Rural

Health 7, 134-52.

Bronstein, J. M. and M. A. Morrisey (1991): «Bypassing rural hospitals

for obstetrics care», Journal of Health Politics, Policy and Law 16, 87-

118.

Bonesrønning, H., T. Falch og B. Strøm (2003): «Hvorfor friskoler?»,

Økonomisk forum 57 Nr. 7, 6-9.

Besl. O. nr. 23 (2003-2004): Om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om

pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m.

Birk, H. O. og L. O. Henriksen (2003): «Hvilke faktorer bestemmer

valget af sygehus?» Ugeskrift for Læger 165/38, 3608 - 3612.

Dommerud, T. og B. Sildnes (2004): «Benytter seg av sykehusvalg.»

Dagens medisin 29.01.2004

Enheden for Brugerundersøgelser, Københavns Amt (2003):

«Patienters vurdering af landets sygehuse 2002.»

Hougen, H. C. og M. A. Gløboden (2004): «Samordnet levekårs-

undersøkelse 2002 – tversnittsundersøkelsen. Dokumentasjons-

rapport.» Notat 2004/22. Statistisk sentralbyrå, Oslo

Hurst, J. og L. Siciliani (2003): «Tackling excessive waiting times for

elective surgery: A comparison of policies in twelve OECD countries.»

DELSA/ELSA/WD/HEA(2003)6 OECD, Paris.

Indenrigs- og Sundhedsministeriet (2002): «Aktivitetsbestemt finan-

siering i Danmark Foreløbige erfaringer.» Rapport 21.03.2002. Statens

Information, København.

Indenrigs- og sundhedsministeriets rådgivende utvalg (2003): «Sund-

hedsvæsenets organisering – sygehuse, incitamenter, amter og alter-

nativer.» Statens Information, København

Kalseth, B. (2003): «Pasientstrømmer». SAMDATA Sykehus 2002.

Rapport 2/03 SINTEF Unimed, Trondheim.

Ot.prp. nr. 63 (2002-2003): Om lov om endringer i lov 2. juli 1999

nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m.

Pasientrettighetsloven: Lov 2. juli 1999 nr. 63 Om pasientrettigheter.

Støstad, J. E. (2003): «Gir skolekonkurranse økt elevsortering?»,


Støstad, J. E. (2004): «Gir skolekonkurranse økt effektivitet?»,


Vrangbæk, K. (2000): «Markedsorientering i sygehusvæsenet?

Hvordan har sektoren reageret på frit sygehusvalg?» Ugeskrift for

Læger 162/44, 5987.

Vrangbæk, K. og M. Bech (2004): «County level responses to the

introduction of DRG rates for «extended choice» hospital patients in

Denmark», Health Policy 67, 25-37.

ANNE BORGE JOHANNESEN ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 57

1 INNLEDNINGThe property rights school predikerer at felleseiendommeralltid vil medføre overbeskatning og degradering av res-surser. Skolen foreslår kun èn løsning på problemet, nem-lig å privatisere eiendomsrettighetene. Argumentasjonentil The property rights school hviler på en feil forutsetningom at et felleseiendomsregime er identisk med et open-access (fri adgang) regime. I avsnitt 2 går jeg nærmere inn

på den institusjonelle forskjellen mellom et felleseie ogopen-access. Her gir jeg også noen eksempler fra empirisklitteratur hvor eierne av en felleseiendom kontrollerer res-sursbruken gjennom regler og sosiale normer som begren-ser utnyttelsen. I avsnitt 3 presenterer jeg en enkel bio-økonomisk modell som demonstrerer hvordan utnyttelsenav en fornybar ressurs blir bestemt under ulike eiendoms-regimer. Deretter ser jeg på forskjellige forhold som kan

AR

TIK

KE

L

Eiendomsrettigheter og høsting av fornybare naturressurser*Mangel på veldefinerte eiendomsrettigheter blir ofte sett på som en hovedårsak til over-beskatning av fornybare ressurser. Oppfatningen er berettiget fordi ikke-veldefinerte rettig-heter har medført overbeskatning og utryddelse av mange fiskebestander, overbeiteproblemerog avskoging, samt utryddelse av ville dyr som for eksempel elefant- og nesehornbestanderi Afrika. Når flere høster av samme ressurs, oppstår det negative eksternaliteter mellomaktørene ved at individuell høsting reduserer bestandstørrelsen og øker høstingskostnadenfor alle. Hvis eksternalitetene ikke internaliseres vil ressursen bli gjenstand for økonomiskoverbeskatning, med det resultat at ressursrenten ikke maksimeres. For å fremme økonomiskeffisiens foreslår The property rights school, representert ved blant annet Demsetz (1967) ogAlchian og Demsetz (1973), å etablere private eiendomsrettigheter. I denne artikkelen ser jegnærmere på hva som karakteriserer et velfungerende eiendomsregime i økonomisk forstand,og viser flere eksempler hvor felleseie synes å fungere. Jeg diskuterer også ulike forhold somkan hindre økonomisk effisiens i regimer basert på èn eier.

ANNE BORGE JOHANNESENPost doc ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU

* Artikkelen er basert på en prøveforelesning for graden dr.polit. Takk til en anonym konsulent for nyttige kommentarer.

ANNE BORGE JOHANNESEN58 // ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004

medføre at juridisk definerte private eiendomsregimer,eller andre regimer basert på èn eier, i realiteten fungerersom open-access-lignende regimer. I noen tilfelle kandette skyldes aktørers’ adferd og institusjonelle forhold, iandre tilfelle egenskaper ved den spesifikke naturressur-sen som høstes. Første steg er å definere begrepene eien-domsrettigheter og eiendomsregimer i avsnitt 2.

2 EIENDOMSRETTIGHETER OG EIENDOMSREGIMER2.1 EiendomsrettigheterI nyere litteratur om eiendomsrettigheter er flere bidrags-ytere kritiske til påstanden om at felleseie alltid leder tiløkonomisk overbeskatning av en ressurs. En av disse erBromely (1991), som også gir en grundig definisjon ogdrøfting av begrepene eiendom, eiendomsrettighet ogeiendomsregimer. En eiendom er inntektsstrømmen frahøsting av en ressurs og ikke ressursen som sådan. Eneiendomsrettighet er et krav til en inntektsstrøm som statener villig til å beskytte ved å legge forpliktelser på andresom opptrer i konflikt med eieren(e)s interesser. Å ha eneiendomsrettighet til noe betyr altså å ha en beskyttetrettighet til en inntektsstrøm, og den beskyttelsen rettig-hetshaveren(e) mottar fra staten innebærer en forpliktelsefor alle andre. Bromley forstår eiendom som forholdetmellom en inntektsstrøm, rettighetshaver(e) og alle andresom er forpliktet til å respektere rettighetshaveren(e)sinteresser. Eiendomsretten definerer ikke et forholdmellom rettighetshaveren(e) og ressursen, men et forholdmellom rettighetshaveren(e) og andre med hensyn påressursen. Et velfungerende eiendomsregime forutsetteraltså at rettighetene er juridisk veldefinerte og effektivtbeskyttet.

2.2 EiendomsregimerI et statlig eiendomsregime har staten eiendomsrettig-hetene og kontrollerer ressursen. I et privat eiendoms-regime sitter èn privat aktør på eiendomsrettighetene oghar rett til å ekskludere andre fra inntektsstrømmen, sam-tidig som ikke-eiere har forpliktelser til å respektereeierens interesser. I begge regimer er det kun èn eier.I motsetning til disse regimene er et felleseiendomsregimekarakterisert ved at en veldefinert gruppe bestående avflere aktører har eiendomsrettighetene og lovlig rett til åekskludere utenforstående fra inntektsstrømmen. Etfelleseie avviker altså fra privat eie med hensyn til antalleiere, men er likt et privat eie når det gjelder retten til åekskludere ikke-eiere. I tilfelle hvor ingen har eiendoms-rettigheter har vi et open-access-regime, hvor enhver

potensiell bruker kan utnytte ressursen fordi ingen harlovlig rett til å ekskludere andre. I realiteten kan den juridiske defineringen av et eien-domsregime avvike fra hvordan regimet fungerer i praksis.For eksempel kan brist i forutsetningen om effektivtbeskyttede rettigheter resultere i økonomisk overutnyttel-se, uavhengig av hvordan eiendomsrettighetene er defi-nert. I avsnitt 4 diskuterer jeg eksempler på dette.Foreløpig er det tilstrekkelig å legge merke til at et vel-fungerende eiendomsregime forutsetter at rettighetshave-ren(e)s interesser er beskyttet, altså at ikke-eiere forplikterseg til å respektere eieren(e)s interesser.

2.3 Felleseie versus open-accessThe property rights school betrakter felleseie som et open-access-regime og konkluderer derfor med at regimet alltidresulterer i økonomisk overutnyttelse av en ressurs. Det erderimot flere eksempler på velfungerende felleseiendoms-regimer, noe som understreker behovet for å skille de toregimene fra hverandre.

Teorien om open-access ble først utviklet av Gordon(1954). I et open-access-regime har ingen individer ellergrupper lovlige rettigheter til å ekskludere andre.Aktørenes oppgave er derfor å bestemme hvorvidt de skalbegynne å høste av ressursen. Dette valget er basert påprofitt: Så lenge forventet profitt er positiv vil nye aktørerstrømme til og høste av ressursen, eller etablerte aktørerutvider sin kapasitet. Dette pågår inntil all profitt erutkonkurrert. Problemet ved en slik tilpasning er at denenkelte aktør beregner forventet profitt uten å ta hensyn tilat dens høsting reduserer avkastningen på andre aktørershøstingsinnsats, og dermed påfører dem en negativ eks-ternalitet. Følgelig vil open-access medføre økonomiskoverutnyttelse av ressursen.

Det finnes mange eksempler hvor open-access har hattstore negative konsekvenser for ressursbestander. De flestefiskerier var uregulerte fram til slutten av 1970-tallet, noesom medførte reduserte fiskebestander over tid og fleretilfeller med utryddelse. Før 200-milssonen ble etablerti 1977, hadde de fleste kystnasjoner kun kontroll over be-grensede soner, og mangel på samarbeid over sonenemedførte kollaps for eksempel i sildefiske i Nordsjøen(Conrad 1995, Retting 1995). Open-access har ogsåresultert i degradering av landbaserte ressurser, som foreksempel avskoging i Latin Amerika (Baland og Platteau1996).

Til forskjell fra open-access, har gruppen av eiere i et fel-leseiendomsregime lovlige rettigheter til å ekskludereikke-eiere fra å høste ressursen. Nettopp fordi eiendoms-rettighetene holdes av en begrenset gruppe eiere, kan sosi-al tilhørighet innad i eiergruppen danne grunnlag for stra-tegisk interaksjon og samarbeid mellom eierne. The pro-perty rights school ser derimot bort fra eventuelle normerog sosiale ordninger som kan skape et velfungerende fel-leseiendomsregime. Denne begrensningen er et resultat avmeget forenklede forutsetninger om adferd: Aktøreneantas å være individuelt rasjonelle, følge sine egeninteres-ser og være uanfektet av sosiale normer og gjeldende insti-tusjonelle forhold. Empiriske og eksperimentelle studierviser derimot at sosiale normer og institusjonelle forholdkan fremme samarbeid mellom eierne og begrense indivi-duell høsting av ressurser i et felleseiendomsregime.

La meg presentere noen eksempler. I Sveits finnes det bei-teområder som i århundrer har vært forvaltet som en fel-leseiendom (Ostrom 1990). Ved å samarbeide om reglersom begrenser antallet husdyr den enkelte eier kan drivepå beite, har eierne unngått overbeite av beiteressursene.Et annet eksempel, som presenteres av Ostrom og Gardner(1993), er lokal organisering av vanningssystem i Nepal.De finner at der hvor bøndene står sammen og organise-rer vanningssystemet på egen hånd, er jordbruksproduk-tiviteten signifikant høyere enn i områder hvor vannings-systemet organiseres av et eksternt byrå.

For å skille felleseier preget av samarbeid fra andre felles-eier, presenterer Baland og Platteau (1996) begrepeneregulert og uregulert felleseie. En felleseiendom er regulertdersom det eksisterer sosiale normer som fremmer samar-beid mellom eierne, og dermed begrenser individuellutnyttelse av ressursen1. I et uregulert felleseie er slikenormer og regler fraværende, noe som hindrer samarbeidmellom eierne.

Det er altså to forhold som skiller felleseiendomsregimerfra open-access. For det første er antall eiere i et felleseieavgrenset og disse har rett til å ekskludere ikke-eiere. Fordet andre kan interne regler og sosiale normer innad i eier-gruppen begrense individuell høsting av ressursen. Josterkere slike regler og normer virker, jo mindre avvikerregulert felleseie fra privat eie med hensyn til økonomiskeffisient høsting.

3 EN ENKEL BIO-ØKONOMISK MODELLDette avsnittet presenterer en enkel modell for å demon-strere forskjellen mellom de ulike eiendomsregimer, og forå skille mellom regulert og uregulert felleseie (Mesterton-Gibbons 1993, Skonhoft og Solstad 2001).

3.1 ØkologiEndringen over tid i beholdningen av en fornybar ressurs(fisk, ville dyr, beiteområder, skog osv.) avhenger av natur-lig tilvekst og høsting, som gitt i relasjon (1).

n(1) dX / dt = F(X) – ∑ hii=1

Venstre side angir utviklingen i bestandstørrelsen X over

tid. Naturlig tilvekst F(X), gitt som en funksjon av bestan-

den, bidrar til økt bestand over tid, mens høsting i=1∑nhi trek-

ker i retning av redusert bestand over tid. Her er hi uttak

per høster i, og n antall aktører.

I det følgende antas aktørene å være identiske. Naturligtilvekst spesifiseres som logistisk, mens høstingsfunk-sjonen er gitt ved Schaefers produktfunksjon. Popula-sjonsdynamikken kan da uttrykkes som

(2) dX / dt = F(X) – nhi = rX(1 – X / K) – nqXei,

hvor r er maksimal spesifikk vekstrate, K er økosystemetsbærekapasitet, ei er individuell høstingsinnsats og q er entilgjengelighetsparameter. I det følgende uttrykkes samlethøstingsinnsats som E = nei.

Figur 1 illustrerer systemet i økologisk likevekt. Like-vekten er definert ved en konstant bestandstørrelse overtid, dX/dt=0. Den logistiske tilvekstfunksjonen er konkavog formet som en omvendt U: Hvis bestanden er liten ertilveksten lav, og for fisk/dyr (som representerer hovedfo-kuset i denne artikkelen) kan dette begrunnes med at deter få hunner til å produsere avkom. Når bestanden øker,øker tilveksten inntil bestanden når sitt maksimum forX=Xmsy (maximum sustainable yield). Når bestanden over-stiger dette nivået, vil en økning i bestanden redusere til-veksten på grunn av økt konkurranse om beiter, byttedyrosv., samt mer spredning sykdommer i bestander med høytetthet.

ØKONOMISK FORUM NR. 4/5 2004 // 59ANNE BORGE JOHANNESEN

AR

TIK

KEL

1 Baland og Platteau (1996) diskuterer også to måter for å implementere normer i økonomiske modeller: normer kan modelleres som bindende skranker sombegrenser valgene til et nyttemaksimerende individ som følger sine egeninteresser, eller normer kan forme individets preferanser.


Figuren illustrerer også høstingsnivået som en lineærstigende funksjon av bestanden for en gitt høstingsinnsats.I økologisk likevekt er bestandsnivået konstant over tidslik at totalt uttak er lik naturlig tilvekst. Likevekten er sta-

bil og figuren viser at bestanden forblir på nivå X0 så lengehøstingen ikke overstiger tilveksten F(X0). Hvis derimothøstingsinnsatsen øker utover E0, til for eksempel E1, vilhøstingskurva skifte opp og uttaket overstige tilveksten foren gitt bestand X0. Bestandstørrelsen avtar inntil systemetnår ny likevekt med et lavere bestandsnivå, X1<X0.

I det følgende skal jeg se på hvordan ulike eiendomsregi-mer påvirker høstingsnivå og bestandstørrelse i økologisklikevekt. Modellen er derfor statisk og jeg ser ikke pådynamiske spill i et felleseiendomsregime. Interessertelesere kan se Mesterton-Gibbons’ analyse av kvasi-statiskog dynamiske spill, Mesterton-Gibbons (1993). La megførst presentere den økonomiske modellen.

3.2 ØkonomiProfitten, eller ressursrenten, til aktør i er i relasjon (3)uttrykt som differansen mellom total inntekt TRi og totalkostnad TCi. Den enkelte aktør antas å være pristaker, slikat p defineres som en fast enhetspris på høsting. Totalkostnad er gitt av variable kostnader cei, hvor enhetskost-naden c tolkes som en eksogen enhetsavkastning på inn-sats i alternative anvendelser.

(3) πi = TRi – TCi = pqeiX – cei

Hele tiden antar jeg at aktøren(e) kun er opptatt av løpen-de profitt og ikke neddiskontering av inntektsstrømmen

til nåverdi. Alternativt kan dette tolkes som at diskonte-ringsrenten er lik null. Neste steg er å se nærmere på høs-tingsnivået under de ulike eiendomsregimene.

3.3 Statlig- og privat eiendomsregime La meg først se på tilfellet med et statlig eller privat eie,hvor kun èn aktør har eiendomsrettighetene til ressursen.Fordi den statlige og den private eieren antas å ha lik mål-funksjon, analyseres disse regimene som to identiske regi-mer. Eiendomsrettighetene antas å være juridisk veldefi-nerte og effektivt beskyttet, slik at alle eksternaliteter erinternalisert.

Det antas at ressurseieren bestemmer den høstingsinnsats E

som maksimerer total ressursrente TR – TC = pqEX – cE, gitt

økologisk likevekt (dX/dt=0). Førsteordensbetingelsen for

maksimum impliserer at innsatsen settes slik at grense-

inntekt er lik grensekostnad. Dette resulterer i høstings-

innsatsen

r c(4) E*= –– [1 - ––– ],2q pqK

hvor ‘*’ angir tilfellet med èn eier. Fordi alle eksternaliteterer internalisert, representerer dette en økonomisk effisientutnyttelse av ressursen.

Figur 2 gir en grafisk illustrasjon av denne tilpasningen.Som nevnt tidligere evalueres systemet i økologisk like-

Figur 1 Økologisk likevekt

i=1∑n

hi = qEX

E1>E0F(X)

qE1X

F(X)

Xmsy X1 X0 K X

qE0X

Figur 2 Høsting av en fornybar ressurs under ulike eien-domsregimer

TR,TC

TC

TR

K X* XOA

E* ECP EOA E

helning c

vekt, hvor høsting er lik naturlig tilvekst, qEX =rX(1– X/K).Løsningen av denne likningen med hensyn på X, innsatt ihøstingsfunksjonen, gir en sammenheng mellom totalinnsats og høsting i økologisk likevekt. Dette er den såkal-te yield-effort-kurva. Ved å utnytte denne sammenhengenkan total inntekt i økologisk likevekt uttrykkes som enfunksjon av høstingsinnsatsen. Funksjonen er illustrertved TR i figuren og har form som en omvendt U: Hvis høs-tingsinnsatsen i utgangspunktet er lav, vil økt innsats bidratil økt uttak. Imidlertid vil uttaket etter hvert avta somfølge av redusert naturlig tilvekst og bestand. Se ogsåaksen som illustrerer tilhørende bestandsnivå. Optimalhøstingsinnsats bestemmes av likhet mellom grenseinn-tekt og grensekostnad – altså i punktet hvor helningen påinntektskurva er lik grensekostnaden og ressursrenten nårsitt maksimum.

3.4 Open-access

I et open-access-regime har ingen individuelle aktører

lovlige rettigheter til å ekskludere andre fra å høste av res-

sursen. Så lenge ressursrenten er positiv vil derfor total

høstingsinnsats øke, enten ved at nye aktører begynner å

høste av ressursen eller at etablerte aktører øker sin innsats.

I likevekt er all ressursrente utkonkurrert, i=1∑n

πi = TR – TC =

pqEX – cE = 0. Total høstingsinnsats er da gitt ved

r c (5) EOA = –– [1 – ––– ],q pqK

hvor ‘OA’ angir open-access. Ved å sammenligne (5) med(4) ser vi at høstingsinnsatsen overstiger effisient innsatsE*. Likevekten er derfor karakterisert ved økonomiskoverutnyttelse av ressursen. Se figur 2.

3.5 FelleseiendomsregimeAnta at et begrenset antall aktører forvalter en ressurs i etfelleseiendomsregime. Fordi eierne utnytter en og sammeressurs, er høstingen beheftet med eksternaliteter.Resulterende høstingsnivå vil derfor være kritisk avhengigav om eierne er i stand til å samarbeide og internaliserereksternalitetene, eller ikke. I tråd med begrepsapparatet tilBaland og Platteau (1996) vil grad av utnyttelse avhengeav hvorvidt felleseiendomsregimet er karakterisert somregulert eller uregulert.

La oss først betrakte tilfellet med uregulert felleseie hvoreierne ikke er i stand til å samarbeide. Den enkelte eier vilderfor følge sine egeninteresser og ikke ta hensyn til at

dens høsting påfører de andre eierne en negativ eksterna-litet. Aktøren bestemmer derfor den høstingsinnsats ei

som maksimerer egen ressursrente πi, uten å ta hensyn tilat egne valg påvirker andres valg av høstingsinnsats. Enkan vise at total høstingsinnsats i denne Nashlikevekten ergitt i likning (6), hvor ’CP’ angir felleseie (common pro-perty).

r c(6) ECP = ––––––––– [1 – ––––]q(1+1 / n) pqK

Hvis vi sammenligner dette med optimal innsats i tilfelletmed èn eier, ser vi for n>1 at uregulert felleseie generereren høyere innsats og følgelig økonomisk overutnyttelse avressursen. Årsaken er at eierne ikke er i stand til å inter-nalisere eksternalitetene og maksimere ressursrenten. Avlikning (6) er det lett å se at graden av ineffektivitet økermed antall eiere, noe som reflekterer at evnen til å inter-nalisere eksternalitetene avtar i større eiergrupper.

I både et uregulert felleseie og open-access ignorerer denenkelte aktører eksternaliteten den påfører andre aktører.Derimot tar den enkelte eier i et uregulert felleseie – i mot-setning til aktørene i open-access – hensyn til egen effektpå bestandsstørrelsen. Graden av overutnyttelse i et ure-gulert felleseie er derfor mindre, og følgelig er ressursren-ten er positiv. Først når antall eiere går mot uendelig vil eturegulert felleseie tilsvare et open-access regime med nullressursrente. Dette er demonstrert med pilen som pekermot høyre i Figur 2. Samtidig viser figuren at graden avineffisiens i et uregulert felleseie avtar når antall eierereduseres, som illustrert med pilen mot venstre.

Et regulert felleseie er karakterisert ved at eierne samar-beider om å internalisere eksternalitetene og dermed opp-trer som èn eier. Eierne velger derfor en total høstingsinn-sats som maksimerer total ressursrente. Ved å sette n=1inn i likning (6) ser vi at dette resulterer i samme høs-tingsinnsats som i tilfellet med èn privat/statlig eier.Ressursutnyttelsen i et regulert felleseie er derfor økono-misk effisient og kan illustreres ved innsats E* i Figur 2.

Den enkle bio-økonomiske modellen viser at felleseiegenerelt er forskjellig fra open-access. Et uregulert felleseiemedfører økonomisk overutnyttelse av ressursen, mens etregulert felleseie gir en økonomisk effisient utnyttelse sålenge eierne makter å samarbeide og internalisere alle eks-ternaliteter. Et velregulert felleseie er derfor identisk medprivat/statlig eie med hensyn til økonomisk effisiens. The


AR

TIK

KEL


property rights school har ignorert dette aspektet ved etfelleseie.

4 FORHOLD SOM KAN SKAPE INEFFISIENS I dette avsnittet skal jeg presentere ulike egenskaper vedden enkelte naturressurs, og ulike institusjonelle forhold,som kan skape ineffisiens, selv i et regime med èn eier. Foreksempel er fiskeriene innen 200-mils sonen under statligeie. Selv om den enkelte stat har myndighet til å regulerefisket, fungerer fiskeriene ofte som uregulert felleseie elleropen-access i praksis. Det er derfor viktig å skille mellomden lovmessige definisjonen av et eiendomsregime oghvordan regimet i virkeligheten fungerer. Årsaken til inef-fisiens er ikke nødvendigvis knyttet til defineringen aveiendomsrettigheter: I noen tilfelle kan årsaken væremangel på statlig kontroll og overvåking, i andre tilfellekan årsaken ligge i artsspesifikke forhold, som for eksem-pel migrasjon over nasjonale grenser.

4.1 Migrerende arterLa oss se nærmere på migrerende arter. Demsetz (1967)beskriver utviklingen av pelshandelen (bever og hjort) iLabrador i Canada på 1600-1800-tallet. Før pelshandelenble etablert jaktet man primært for mat, men det var ingendefinerte eiendomsrettigheter eller restriksjoner med hen-syn til adgang til jaktmarkene. Etter hvert som pelshande-len vokste fram økte verdien på vilt, og følgelig ogsåhøstingsraten, betraktelig. Begge faktorer medførte atkostnadene forbundet med eksternaliteter i høstingen blemer og mer fremtredende. Som følge av dette utviklet detseg gradvis private eiendomsrettigheter til jaktmarkene, ogDemsetz argumenterer for at det nye systemet fungerterelativt godt i dette området: Eiendomsrettighetene bleknyttet til jaktmarkene, men fordi viltbestanden bestod avrelativt stasjonære bestander, var den individuelle kostna-den forbundet med å hindre viltet i å vandre over tilandres territorier lav. Følgelig eliminerte privatiseringen avjaktmarker mange, men ikke alle, eksternaliteter.

Generelt kan det være vanskelig å definere eksklusive pri-vate eiendomsrettigheter til selve viltet, spesielt når detgjelder migrerende arter. I stedet blir ofte private rettighe-ter knyttet til eie av land, men det er åpenbart at et sliktsystem fungerer bedre jo mer stasjonær ressursen er.Villaks representerer et godt eksempel fra marine ressursertil å illustrere mulige problemer ved migrerende arter.Laksen yngler i elvene og migrerer til sjøen hvor den vok-ser seg kjønnsmoden før den går tilbake i samme elv for å

gyte. I USA har både sjø- og elvefisket av laks tradisjoneltvært uregulert, noe som har medført utryddelse av lokalebestander og en generell nedgang i bestanden. Som et leddi å bygge opp bestanden, argumenterer Smith (1981) for ådefinere private eiendomsrettigheter til laksefisket. Pågrunn av laksens migrasjonsmønster er det imidlertid inn-lysende at private eiendomsrettigheter over begrensedegeografiske områder ikke nødvendigvis er tilstrekkelig forå hindre konkurranse mellom aktørene i sjø- og elvefisket.Sammenlignet med USA, er private eiendomsrettighetermer utbredt i det europeiske laksefisket (Smith 1981),men likevel har europeiske myndigheter måttet innførereguleringer som fiskekvoter, avkortet fisketid og driv-garnforbud for å begrense fisket.

4.2 Når rettighetene ikke er beskyttetEt annet aspekt som kan skape ineffektivitet i et regimemed èn eier, er ikke-eiere som høster ulovlig av ressursen.Dette problemet er knyttet til manglende overvåking, ellerbeskyttelse, av eiendomsrettighetene, noe som også kanvære fremtredende i et felleseie. Ikke-eiere som gjør kravpå ressursen er særlig utstrakt i forvaltningen av verneom-råder i utviklingsland, hvor kombinasjonen av historiskerettigheter og fattigdom driver ikke-eiere til ulovlig utnyt-telse.

For eksempel forvaltes de fleste afrikanske nasjonalparkerunder statlig eiendomsregime. Praksisen med verneområ-der ble etablert under kolonitiden og formålet har vært åverne naturressurser for å utnytte potensialet som ligger iøkoturisme. Dessverre har denne politikken ofte neglisjertde økonomiske interessene i lokalsamfunnene omkringverneområdene. Lokalsamfunn som tidligere utnyttet res-sursene er i dag ekskludert, uten å ha mottatt noen formfor økonomisk kompensasjon for tap av rettigheter. Nåralternativkostnaden ved høsting i tillegg er lav, kombinertmed utilstrekkelig overvåking i verneområdene, har dettemedført at ikke-eiere gjør krav på vernede ressurser gjen-nom ulovlig utnyttelse (Marks 1984, Swanson and Barbier1992). Denne situasjonen kan karakteriseres ved at myn-dighetene ikke er i stand til effektivt å beskytte eiendoms-rettighetene. I praksis er det flere aktører som konkurrererover samme ressurs med økonomisk overutnyttelse somresultat.

I følge Coase-teoremet kan en økonomisk effisient utnyttel-se av ressursen implementeres gjennom forhandlinger mel-lom eier og ikke-eiere om at ikke-eierne betaler for tillatel-

se til å høste, eller at eieren betaler ikke-eierne for å redu-sere høstingen (Coase 1960). Utfallet er altså uavhengig avhvem som betaler, og dermed uavhengig av hvem som sit-ter med eiendomsrettighetene. Dette resultatet forutsetternull transaksjonskostnader. I overgangen til statlig eie avafrikanske nasjonalparker er det derimot få eksempler påforhandlinger mellom partene. I stedet har interessene tiltidligere brukere sjeldent blitt anerkjent, med det resultat ateiere og ikke-eiere konkurrerer over ressursen (Swansonand Barbier 1992, Baland og Platteau 1996).

5 AVSLUTTENDE MERKNADERThe property rights school presenterer privatisering av eien-domsrettigheter som eneste løsning på problemet med øko-nomisk overutnyttelse av en felleseiendom. Skolen overserdermed muligheten for at eierne i et felleseie kan utarbeidebindende kontrakter som forplikter dem til å samarbeideom å internalisere eksternalitetene i høstingen av ressursen.Det eksisterer mange eksempler hvor eiere samarbeider omressursutnyttelsen, som i forvaltningen av sveitsiske beite-områder, skog i Japan og vanningssystemer i Nepal, Spaniaog Filippinene (Ostrom 1990). Baland og Platteau (1996)definerer slike velfungerende regimer som regulerte felles-eiendomsregimer, mens felleseiendommer karakterisert vedkonkurrerende adferd defineres som uregulerte.

Denne artikkelen presenterte en enkel bio-økonomiskmodell som viser at et velregulert felleseiedomsregime eridentisk med et privat/statlig eiendomsregime med hensyntil økonomisk effisiens. Hvis eierne ikke lykkes i å samar-beide, vil derimot felleseie gi økonomisk overutnyttelse avressursen. Gevinsten av samarbeid er altså økt total res-sursrente som fordeles på alle. De individuelle eierne kanlikevel ha insentiver til å bryte samarbeidet for å oppnå enkortsiktig individuell gevinst. I felleseiendomsregimenesom ble nevnt ovenfor, har overvåking og sanksjonerbidratt til å begrense denne typen atferd.

Hvis man observerer problemer i et felleseie, er det ikkenødvendigvis slik at problemene er knyttet til mangel påsamarbeid innad i gruppen av eiere. Denne artikkelen harpekt på ressurser som migrerer over store geografiskeområder, og press fra ikke-eiere, som noen eksempler påalternative årsaker. Andre problemer kan være knyttet tildet å definere eiendomsrettigheter (hvem skal ha rettighe-ter og omfanget av rettighetene), konflikter om arealbruk isituasjoner hvor eiendomsrettighetene er definert overareal og ikke selve ressursen, forvaltning i situasjoner med

flere bestander etc. I tilfeller hvor slike forhold er hovedår-saken til at eiendomsrettighetene i et felleseie ikke er effek-tivt beskyttet, kan det være bedre å implementere alterna-tive tiltak som skatter, kvoter eller annen regulering, fram-for å overføre eiendomsrettighetene til private eller statligeaktører. Poenget er at enhver omdefinering av eiendoms-rettigheter bør være basert på en grundig gjennomgang avde forhold som skaper problemer for felleseiet.

REFERANSER:Alchian, A. og H. Demsetz (1973): «The property rights paradigm»,

Journal of Economic History, 33 Nr. 1, 16-27.

Baland, J.M. og J.P. Platteau (1996): Halting Degradation of Natural

Resources, Clarendon Press, Oxford.

Bardhan, P. (1993): «Symposium on management of local commons»,

Journal of Economic Perspectives, 7 Nr. 4, 87-92.

Bromley, D. (1991): Environment and Economy, Blackwell, Oxford.

Coase, R.H. (1960): «The problem of social cost», Journal of Law and

Economics, 3, 1-44.

Conrad, J.M. (1995): «Bioeconomic models of the fishery», i Bromley,

D. (Red.), The handbook of environmental economics, Blackwell,

Massachusetts.

Demsetz, H. (1967): «Toward a theory of property rights», The

American Economic Review, 57 Nr. 2, 347-359.

Gordon, H.S. (1954): «The economic theory of a common property

resource: the fishery», Journal of Political Economy, 80, 124-142.

Marks, S.A. (1984): The Imperial Lion: Human Dimensions of Wildlife

Management in Africa, Westview Press, Boulder.

Mesterton-Gibbons, M. (1993): «Game-theoretic resource model-

ling», Natural Resource Modeling, 7 Nr. 2, 93-147.

Ostrom, E. (1990): Governing the Commons, Cambridge University

Press, Cambridge.

Ostrom, E. og R. Gardner (1993): «Coping with asymmetries in the

commons: self-governing irrigation systems can work», The Journal of

Economic Perspectives, 7 Nr. 4, 93-112.

Retting, R.B. (1995): «Management regimes in ocean fisheries», i

Bromley, D., ed., The handbook of environmental economics,

Blackwell, Massachusetts.

Skonhoft, A. og J.T. Solstad (2001): «Exploiting a local common: egois-

tic versus altruistic behaviour», Marine Resource Economics, 16 Nr. 1,

39-49.

Smith, R.J. (1981): «Resolving the tragedy of the commons by creating

private property rights in wildlife», Cato Journal, 1 Nr. 2, 439-468.

Swanson, T.M. og E.B. Barbier (1992): Economics for the Wilds:

Wildlife, Wildlands, Diversity and Development, Earthscan, London.


AR

TIK

KEL

I de siste årene har det kommet enrekke bøker som på kritiske måter ana-lyserer og angriper globalisering ogmarkedsliberalisme. Blant bestselgernehar vært Globaliseringsfellen (av Hans-Peter Martin og Harald Schuman), No

Logo (av Naomi Klein) og Den Tause

Revolusjonen (av Noreena Hertz). Dissebøkene har blitt trykket i store opplagog har blitt oversatt til mange språk. Dehar gitt næring til de globaliseringskri-tiske bevegelsene. Dessverre er dissebøkene unyanserte og lite grundige.

Det har ikke vært noe tilsvarende forsvarav globalisering. Boka Åpen Verden – Et

forsvar for globaliseringen representerer etseriøst forsøk. Boka er redigert av JanArild Snoen som tidligere var knyttet tilFremskrittspartiets Utredningsinstitutt,men som nå er uavhengig skribent ogkonsulent. Her gåes globaliseringskriti-kere etter i sømmene og konklusjonener at de tar feil på alle punkter.Globalisering fører ikke til fattigdom,økt ulikhet, svekkede velferdsstater,økte miljøproblemer, flere konfliktereller kulturell forflatning. Kon-sekvensene av globalisering er tvert imot de motsatte av det motstandernehevder: Velstanden øker, millionerløftes ut av fattigdom, helsetilstanden –

spesielt for fattige – bedres og miljøetblir bedre. Det kulturelle mangfoldetøker, demokratiet styrkes og alle får økt

frihet. Globaliseringen er grensespreng-ende framskrittsvennlig og de multina-sjonale selskapene representerer en«viktig progressiv kraft». Boka er etforsvar for globalisering slik tittelenantyder. Det kan derfor ikke forventes atden skal gi noe balansert bilde av utvik-lingen i verden. I denne boka går likevelforsvaret for langt. Det klart at globalise-ring ikke bare har positive sider. Leserevil gjerne bli mistenksomme mot heltensdige budskap. Ved lesning av denneboka er det all grunn til slik mistenk-somhet. Boka hevder å være basert påanerkjente forskningsresulater, menhoveddelen av boka gir et systematiskskjevt bilde av den forskningen somforegår om globalisering. Enkelte stedergrenser skjønnmalingen til rein juks.

Snoen har skrevet tre fjerdedeler avboka i en første del om økonomiske for-hold. Resten av boka er korte artikler avPaul Chaffey, Nils Petter Gleditsch ogHåvard Hegre, Mikael Sandström ogHenrik Syse.

Snoen hevder at det er galt at ulikhete-ne i verden øker. Han mener at de blirmindre. Her er det likevel ikke noeentydig svar. Dette avhenger av hvordanulikhet måles. En forskningstradisjonhar studert forholdet mellom vekst oginntektsnivå i landene i verden. Tankenhar vært at hvis fattige land vokser ras-kere enn rike land vil det være en utvik-ling i retning av mindre forskjeller mel-

lom land. Hvis rike land har høyerevekst enn fattige land vokser forskjelle-ne. Det har vært omfattende forskningom dette. For perioden fra 1960 til1998 var det ikke konvergens mellom

BOKANMELDELSE


Lesere vil gjerne bli

mistenksomme mot helt

ensdige budskap. Ved

lesning av denne boka er

det all grunn til slik

mistenksomhet.

Derfor har Snoen rett i at

forskjellene i verden har blitt

mindre, når dette måles i

antallet fattige mennesker i

forhold til antallet rike.

Jan Arild Snoen:

Åpen Verden – Et forsvar for globaliseringen

CIVITA FORLAG, 2004

ANMELDT AV PER BOTOLF MAURSETH, NUPI

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .


landene i verden. Fattige land har for-skjellige vekstrater, men det er ingentendens til at de fattige har høyere vekstenn de rike. Hvis tidsperioden begren-ses bare til 1990-tallet får man en posi-tiv sammenheng. Da var det systema-tisk høyere vekst i rike land enn i fatti-ge land. Forskjellene mellom rike ogfattige land økte derfor på 1990-tallet.

Imidlertid er det riktig at mange men-nesker i de siste tiårene har blitt løftet utav fattigdom. Det er fordi det har værthøy vekst i folkerike lande som Kina ogIndia. Derfor har Snoen rett i at for-skjellene i verden har blitt mindre, nårdette måles i antallet fattige mennesker iforhold til antallet rike. Dette skyldesaltså høy vekst i folkerike land. Derimoter det ikke slik at fattige land generelthar høyere vekst enn rike land.

Snoen hevder at reduserte forskjeller iverden skyldes globaliseringen. Det ernaturligvis et sterkere utsagn enn at for-skjellene har sunket samtidig med atverden globaliseres. Hovedtesen i bokaer at internasjonal handel, internasjona-le investeringer og andre typer globali-sering stimulerer økonomiske vekst ogmest vekst for de fattige. Helt i tråd meddette mener han at de landene somfremdeles er fattige er land som av ulikegrunner ikke deltar i globaliseringen.Det gjelder land som Nord-Korea ogBurma og mange land i Afrika.

Også på dette området hevder Snoen åoppsummere anerkjente forskningsre-sultater. Det gjør han, men han begren-ser seg til et utvalg av dem. Forholdetmellom handel, handelspolitikk ogvekst er kontroversielt. De fleste økono-mer er enige om at internasjonalt vare-bytte bidrar til økonomisk vekst gjen-nom spesialisering, utnyttelse av stor-driftsfordeler og teknologioverføring.Dette er likevel virkninger som det ervanskelig å måle og kvantifisere. Dethar derfor vært en omfattende forskning

om dette. Mange forskningsresultaterviser det Snoen hevder: økt handel girøkt vekst. Det er derimot uenighet omhvor stor virkningen er og under hvilkevilkår de er viktigst.

At handel kan stimulere vekst er deri-mot ikke det samme som om at en libe-ralistisk handelspolitikk skaper vekst.Dette er det større kontroverser om. Børfattige land åpne sine markeder forkonkurranse utenfra eller bør de byggetollmurer mot slik konkurranse? Snoengjengir flere studier som indikerer at fri-handel og liberalisering stimulerer øko-

nomisk vekst. Det er mulig at han harrett. Men, tilsvarende som for sammen-hengene mellom handel og vekst, erdette et forskningsområde der det erstore utfordringer. Enkelte studier somSnoen gjengir svært kort viser at virk-ningen av liberal handelspolitikk kanvære begrenset. Kina og India er igjenillustrerende eksempler. De har beggehøye tollsatser, men begge land har fortiden høye vekstrater. Det pågår en aka-demisk debatt om betydningen av han-delspolitikk. Kjente studier er Sachs ogWarner (1995), Rodrik og Rodriguez(2000) og Wacziarg og Welch (2003).Disse tre studiene, som konludererforskjellig, diskuteres av Snoen.Resultatene til Rodrik og Rodriguez,som antyder at det neppe er noen klarsammenheng mellom vekst og handels-politikk, bagatelliseres. Mens Wacziargog Welch konkluderer med at det sann-synligvis er en positiv sammenheng

mellom vekst og handelsliberalisering,men at virkningene er heterogene, kon-kluderer Snoen med at «det er bred, omenn ikke fullstendig, faglig enighet omat åpnere handel bidrar til høyere øko-nomisk vekst i fattige land». Den eksisterende forskningen om han-delsliberalisering og økonomisk veksthar ikke konkludert om årsakssammen-henger. En mulig sammenheng er atliberalisering bidrar til vekst fordi detkommer sammen med markedsadgang.En annen sammenheng er at det gir øktimport. Foreløpig har ikke forskningenkonkludert om dette. Det er påfallendeat Snoen ikke nevner dette.

Snoen nærmest hyller multinasjonaleselskaper i boka. De bidrar med moder-ne teknologi, øker lønnsnivået og redu-serer fattigdom i fattige land. Det erforskningsmessig grunnlag for detSnoen skriver. Generelt er arbeidsfor-holdene bedre og lønnsnivået høyere iutenlandsk eide bedrifter i fattige landenn i nasjonalt eide bedrifter. Dette erpåvist i en lang rekke bidrag fra deninternasjonale forskningen. På dettepunktet er det klart at mange kritikereav globalisering har tatt feil. Men dethar også de som har forsvart multina-sjonale selskaper. I de siste tiårene harmange ment at den viktigste positivevirkningen av utenlandske investeringeri fattige land vil være overføring av tek-nologi til de lokale samfunnene. Detteer antatte indirekte virkninger. Det kanfor eksempel være at multinasjonale sel-skaper etterspør lokale produkter avhøy kvalitet, lærer opp arbeidere sombegynner i andre lokale virksomhetereller sprer kunnskap til lokalsamfunnpå andre måter. Her har internasjonaleinvesteringer ikke levd opp til forvent-ningene. Virkningene av utenlandsin-vesteringer for den generelle produkti-viteten i mottakerlandene har vist seg åvære lav, i beste fall er den liten og posi-tiv, men i verste fall er den negativ! Deter ikke klart hva dette skyldes. En årsak

BO

KA

NM

ELDELSE

Snoen nærmest hyller

multinasjonale selskaper i

boka. De bidrar med

moderne teknologi, øker

lønnsnivået og reduserer

fattigdom i fattige land.

kan være at multinasjonale selskaperved å betale høye lønninger støvsugerde lokale samfunnene for den mestkompetente arbeidskraften. Foreløpiger dette et område der det er behov former forskning. Snoen – som hevder åpresentere forskningsresultater om glo-balisering –overser dette helt i sin omta-le av multinasjonale selskaper.

Snoen mener ikke at globalisering bareer bra for økonomien. Globaliseringfremmer også demokratiet, likestillingmellom kjønnene, miljøet og det kultu-relle mangfoldet. På alle disse feltene girSnoen en svært lite nyansert framstil-ling. Et eksempel er drøftingen av miljøog forurensning. Snoen gjengir forsk-ning som antyder at forurensendeindustri flytter til fattige land. Men fatti-ge lands eksport av varer som ikke erspesielt forurensende øker mer ennvarer som er forurensende. Snoen tolkerdette som om at forurensende industriikke tiltrekkes til fattige land med svakereguleringer, slik hypoteser om miljø-dumping skulle tilsi. For hvis det vartilfellet burde fattige land spesialiseresin eksport i spesielt miljøfiendtligevarer. Det gjør de ikke. Men her kon-kluderer Snoen sterkere enn forskernesom har forsket på dette. Han sitererGrether og de Melo (2003). De har stu-dert denne problemstillingen. Deresresultater avhenger av én enkelt indus-trigren og forskerne skriver at når en serbort fra denne industrigrenen er det ensystematisk relokalisering av foruren-sende industri til fattige land med svakereguleringsregimer. Forskerne menerlikevel ikke at denne effekten er særligstor. Det er påfallende at Snoen jukserslik, spesielt fordi han gjør et stortpoeng av at de som er kritiske til globa-lisering jukser.

I sum gir Snoen en interessant, menskjev framstilling av globaliseringensfortreffelighet. Snoen gir også interes-sante og spennende drøftinger om muli-

ge sammenhenger mellom globaliseringog en rekke samfunnsområder. Han giret innblikk i forskningen som foregårom dette. Det er likevel synd at Snoenvelger å bagatellisere forskningsresulta-ter som peker i motsatt retning av hansegne standpunkter og å vri på andre slikat de passer til den konklusjonen hanønsker. Snoen har rett i at den popula-riserte litteraturen om globalisering

oftest er tendensiøs og unyansert. Dettekunne vært et bidrag for en sakligeredebatt om globalisering. Dessverre harSnoen falt for fristelsen til sjøl å væretendensiøs.

Det har ikke Nils Petter Gleditsch ogHåvard Hegre. De skriver om globalise-ring og væpnede konflikter. De gir engod drøfting av om økonomisk integra-sjon reduserer eller øker farene for krigog konflikter. De drøfter dette i lys avulike teoretiske retninger og de opp-summerer den empiriske forskningenom handel og konflikt. Gleditsch ogHegre rapporterer resultater om at landsom har høy handel seg i mellom sjel-den er i væpnet konflikt med hveran-dre. Årsakssammenhengen kan imidler-tid både være at handel skaper fred ogat fred skaper handel. Dette er dessutenen sammenheng som best synes åbeskrive forholdene mellom industriali-serte land og ikke mellom råvareprodu-senter.

Mikael Sandström gir en drøfting av for-slaget om å legge avgifter på kapital-strømmer over landegrensene (Tobin-avgiften). Dette forslaget ble fremmet avnobelprisvinneren i økonomi JamesTobin i en tid da land ofte hadde faste

valutakurser i forhold til andre valutaer.Tobin viste hvordan en slik avgift kunnebegrense skadelig valutaspekulasjon.Nå, når de fleste land har valgt å ha fly-tende valutakurser, er argumentene foren slik avgift dårligere. Paul Chaffey synes å ha to hovedbud-skap i sitt kapittel. For det første at deter galt, som globaliseringskritikere hev-der, at folk flest blir fattigere av globali-sering. Som vi har sett ovenfor kan detvære ulike meninger om det. For detandre argumenterer Chaffey for at det erviktig at land søker innflytelse i interna-sjonale organisasjoner som EU, WTOog Verdensbanken. Deretter pekerChaffey på blokkdannelser og «felle-skap som er lukket for noen land» i ver-densøkonomien som faremomenter.Dette er blant de utviklingstrekkenesom kan gi globaliseringen tilbakeslag.Chaffeys bekymring deles av mangesom frykter at WTO skal undergravesav regionale handelsblokker som EU.Det synes inkonsistent både å villestyrke EU og å advare mot slike han-delsblokker.

REFERANSER:

Grether, J.-M. og J. de Melo (2003):

Globalization and Dirty Industries: Do

Pollution Havens Matter? NBER Working

Paper No. 9776, Cambridge Massachusetts,

NBER..

Rodrik, D. Og F. Rodriguez (2000): Trade

Policy and Economic Growth: A Sceptics

Guide to the Cross-National Evidence i B.

Bernanke og K. Rogoff (red.) NBER

Macroeconomics Annual 2000, Cambridge

Massachusetts, MIT Press.

Sachs, J. D. og A. Warner (1995): Economic

Reform and the Process of Global Integration

Brookings Papers on Economic Activity, No.

1, pp. 1-118.

Wacziarg, R. og K. H. Welch (2003): Trade

Liberalization and Growth: The Evidence

NBER Working Paper No. 10152, Cambridge

Massachusetts, NBER.


I sum gir Snoen en

interessant, men skjev

framstilling av globali-

seringens fortreffelighet


A N N O N S E

F LY T T E P L A N E R ?Vi vet ikke om våre abonnenter flytter mer enn andre, men det virker slik. Hver måned får vi

tidsskrifter i retur fordi adressaten har flyttet. Spar oss for ekstra porto og deg selv for forsinkelser.

Meld flytting per telefon 22 31 79 90/Telefax 22 31 79 91,

e-post: [email protected] eller skriv til oss.

Navn:

Ab.nr./medl.nr:

Ny adresse:

SAMFUNNSØKONOMENES FORENING Postboks 8872 Youngstorget • 0028 OSLO

Norges Bank og Norsk økonomisk historisk foreninginviterer til miniseminar om

Den norske bankkrisen24. august, 2004 kl. 15 - 18 i Norges Bank

i forbindelse med Norges Banks nye skriftserie nr. 33 The Norwegian Banking CrisisInformasjon og påmelding ved

[email protected]

B-BLADRetur: Samfunnsøkonomenes Forening

PB. 8872 Youngstorget

0028 OSLO

Documents

Oko.f. innmat 4/5 · 2019. 5. 2. · MER – IKKE MINDRE – SKATT PÅ BOLIG ... kvinners langsiktige arbeidstilbud, og dermed også om den sam-lede yrkesdeltagelsen. ... Hayek formulerte