NLA Magasin 1-2016

LUFTFARTSHINDRE

Uregistrerte hindringer i luften får helikopter-mannskap til å frykte

for sikkerheten.

OVERLEVDE SNØSKRED

Redningsmann Tor Henrik Larsen har selv

overlevd snøskred.Les hans skredtips.

FORSKER PÅ TERROR

Rune Rimstad utfordrer etablerte sannheter om helsearbeid på

skadested.

PionérenJan Martinsen har reddet liv i 40 år.

Nå har datteren Mari tatt over stafettpinnen.

2 NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 1 2016

Ansvarlig utgiver STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Ansvarlig redaktør HANS MORTEN LOSSIUS

Redaktør ELINE [email protected] Redaksjonssekretær ERLAND KROKEN [email protected]

Design/produksjon Spoon NorgeTrykk Ålgård Offset Opplag 400 000ISSN 1503-951X Coverfoto Fredrik Nau-mann/Felix Features

MedlemsserviceTelefon: 64 90 43 00E-post: [email protected] Luftambulanse alarm- og rådgivningssentral for utlandetAlarmtelefon: +47 64 90 99 99

Hans Morten Lossiusgeneralsekretær, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

U tsikten over et snødekket vinterfjell er svimlende vakker. Men når snøen settes i bevegelse, er enorme krefter i sving. Snøskredtragedien på Sval-bard i vinter viste hvor brutalt snømassene kan

ramme. To mennesker omkom da skredet traff boligfeltet i Longyearbyen. Under hjelpearbeidet etter ulykken fikk innbyggerne på polarøya vist hva de kan utrette ved å gå sammen om innsatsen. Våre kolleger på redningshelikopter-basen i Longyearbyen gjorde en livreddende innsats. Men imponerende var også innsatsen fra andre etater og ikke minst det frivillige bidraget fra lokalmiljøet da katastrofen rammet, noe du kan lese om i magasinet på side 27.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en idéell organisa-sjon med mål om å flytte avansert livreddende medisinsk behandling ut til pasientene. Men ofte kommer brann-mannskap, ambulansepersonell eller politi til skadestedet før luftambulansen, og de gjør en avgjørende innsats. Vi brenner derfor for et godt samarbeid mellom nødetatene. Siden 1998 har vi kurset over 23 000 ansatte i brann, politi og helsevesen i å samarbeide med hverandre på ulykkessteder. Målet er å spare livsviktig tid for pasientene. Det er støtte fra medlemmene våre som gjør dette arbeidet mulig.

For å bedre beredskapen i Norge, arrangerer Norsk Luftambulanse også kurs for frivillige, blant annet fjell-redningsdager som skolerer folk fra ulike organisasjoner i redningsarbeid. For når ulykken er ute i fjellet, trenger vi rask hjelp av godt trente lavinehunder og dyktige kvinner og menn i fjellredningsgruppene.

De fleste snøskred rammer mennesker som selv opp-søker skredutsatt terreng i naturen. Stadig flere gjør det. Men selv svært erfarne fjellfolk kan bli tatt av skred. På side 14 kan du lese om Ivar Engdal. Han fikk hard medfart da skredet tok ham, men overlevde takket være snarrådi-ge kamerater og rask hjelp fra luftambulansen.

Alle redningsmenn i luftambulansetjenesten har grunnleggende kunnskap om skredredning. Men fordi vi vet at nordmenn liker å bruke naturen og at stadig flere ferdes utenfor løyper og i bratt terreng, tar Stiftelsen Norsk Luftambulanse konsekvensen av det. Med støtte fra medlemmene har vi de siste årene tilbudt rednings-mennene i Norsk Luftambulanse ekstra kurs i skredred-ning, langt mer omfattende enn det staten formelt krever av dem for å gjøre jobben. Dette er et av våre bidrag for å gjøre luftambulansetjenesten i Norge enda bedre. Og når påsken snart står for døren, synes vi det er betryggende at både redningsmenn, flygere og leger er blitt ekstra godt rustet til å møte pasienter som kan trenge akuttmedi-sinsk hjelp veldig raskt.

Men den viktigste livredderen på din tur i vinterfjellet, er mest sannsynlig deg selv eller kameraten din. Vårt råd til deg denne vinteren er å se an vær og føre, og følge skred-varsler på nettsiden Varsom.no. Lær av redningsmann Tor Henrik Larsen, som i denne utgaven av magasinet ber deg ta fjellets signaler på alvor. Da slipper du å måle krefter med selveste naturen. Og ta gjerne med deg en god venn. Sammen med andre er vi alltid sterkere.

Sterke krefter i sving

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 1 2016 3

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luft ambulanse er en ideell medlemsorganisasjon med nesten 700 000 støttemedlem-mer, med målsetting å utvikle luftambulansetjenesten gjen-nom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde pasienter.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsknings-miljøer innen akuttmedisin.

Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luftambulanse AS er operatør på ni av Norges tolv luftambu-lansebaser. Luftambulansetjen-esten er offentlig finansiert.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal

få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre luftambulansen enda bedre på.

Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

Bankgiro for gaver

1617 20 74689

MILJØMERKET

241 Trykksak 684

Norsk LuftambulansePostboks 94, 1441 DrøbakTelefon: 64 90 44 44Telefaks: 64 90 44 45

www.norskluftambulanse.noE-post: [email protected]

Foto

: Fre

drik

Nau

man

n/Fe

lix F

eatu

res

Vi trenger kart til å stole påFor et legehelikopter er hindringer som mennesker har skapt ofte langt farligere enn de naturlige. I lufta har mannskapet god oversikt over fjorder, fjell og trange daler. Det står på kartet. Men kraftledninger, løpestrenger og telefonledninger som ikke finnes på kartene, kan føre til havari. Dem er det mange av. I årevis har Norsk Luftambulanse kjempet for at alle luftfartshindre skal registreres slik at de vises på de elektroniske kartene. Vi vil at luftambulansen

skal ha kart til å stole på, og teknologien finnes allerede. Det er derfor gledelig at argumentene våre endelig vinner fram. Luftfartsmyndighetene ønsker nå å stille strengere krav til kraftselskapene om å rapportere inn alle sine ledningsspenn til hinderdatabasen, slik at de kan tegnes inn i kartene. Denne nyheten er en seier for mannskapet i Norsk Luftambulanse AS og for alle oss som jobber for en bedre luftambulansetjeneste i Norge. Og det er på høy tid.

2015

349 oppdrag i blindeBanebrytende ny teknologi gjør nå at

legehelikoptret kan fly i dårligere sikt ved hjelp av forhåndsprogrammerte GPS-ruter frem til sykehusene. Dette sparer viktige minutter for hardt skadde og alvorlig syke pasienter. I 2015 ble 349 slike oppdrag gjennomført.

I 2015 gjennomførte vi 553 kurs med til sammen 7268 deltagere. Norsk Luftambulanse har en stor kurs-portefølje med avanserte medisinske kurs for leger, sykepleiere og ambulanse-personell.

Tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid er en kursserie vi tilbyr nødetatene i kommunene i hele landet. Målet er å gjøre redningspersonell bedre til å prioritere, samordne og øve sam-handling og sette søkelys på nytt utstyr i ulykker som omfatter mange skadde.

«Mens du venter på ambulan-sen» er et prosjekt der brann-mannskaper får nødvendig kunnskap og utstyr til å kunne ta hånd om hardt skadde og alvorlig syke pasienter i påvente av at ambulanse, luftambulanse eller lege skal komme frem. Det er etablert lokale akutteam i 130 kommuner og mer enn 2000 brannmannskaper er satt i beredskap. I 2015 har de vært ute på rundt 400 oppdrag.

7 247OPPDRAG MED LEGEHELIKOPTER

I 2015 hadde Norsk Luftambulanse AS 7247 påbegynte oppdrag med legehelikopter.

7268KURSDELTAGERE

JAKTER PÅ Å FLY I ALL SLAGS VÆRVærfoto i mørketKameraer plassert ute i terrenget gir flygerne oversikt over været der de skal fly, selv om natten. Værkameraprosjektet startet opp i 2014 og er godt i gang i 2015. Dette er digitale speilreflekskameraer som blir plassert ut i spesialkonstru-erte bokser rundt i landet, hittil er over 30 slike utplassert. Kameraene kommuniserer med luftambulansebasene slik at flygerne kan se hvordan flyværet er. Dermed kan de velge flyrute raskere og spare livsviktig tid for pasientene.

752Arendal

697Bergen

517Dombås

324Evenes

581Førde

1 241Lørenskog 1

824Lørenskog 2

847Stavanger

882Trondheim

583Ål


Tallene som tellerMedlemstallet er fremdeles høyt i 2015, men er gått noe ned.

Likevel er det økning i innsamlede midler totalt. De kommer i hovedsak fra lojale medlemmer, støttebedrifter og stadig flere givere som støtter oss. Dette ruster oss til å drive det ideelle arbeidet for alvorlig syke eller skadde som trenger rask akuttmedisinsk hjelp.

23 PhD-stipendiater.Stiftelsen Norsk Luftambulanses

FoU-avdeling har i løpet av få år blitt Europas største forskningsmil-jø på akuttmedisin. 23 stipendiater forsker på ulike temaer innen akuttmedisin.

I løpet av 2015 har følgende sti-pendiater disputert og fått sin PhD:• Anestesilege Erik Dietrichs • Anestesilege Rune Rimstad

LANDETS ENESTE IDEELLE LUFTAMBULANSEOPERATØRFra ni av landets tolv legeheli-kopterbaser har Norsk Luftam-bulanse AS døgnkontinuerlig vakt for å sikre befolkningen i landet best mulig akuttmedi-sinsk tilbud.

Norsk Luftambulanse AS er heleid av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og gjennom det landets eneste ideelle luftambu-lanseoperatør.

Det er alltid en flyger, red-ningsmann og anestesilege på vakt. Trioen bor sammen på ba-sen og rykker ut på få minutter når alarmen går. Norsk Luftam-bulanse opererer legehelikoptre etter kontrakt med staten.

Legebiler på alle luftambulansebaserStiftelsen Norsk Luftambulanse har sørget for at alle luftambu-lansebaser i Norge har fått sin egen legebil. Dette gjelder basene til Norsk Luftambulanse AS, men også luftambulansebaser drevet av andre operatører, som Luftransport AS og forsvarets 330-skvadron. Bilene er 100 % finansiert av våre medlemmer. Lege og rednings-mann rykker ut med bil når været setter en stopper for helikoptret, når utrykningen er i basens nærområde eller trange bygater. Lege-bilene har det samme medisinske utstyret som helikoptret.

Påbegynte oppdrag med legebil i 2015: 1814 totalt. Per base ser det slik ut: Arendal 100, Bergen 324, Dombås 21, Ål 15, Førde 73, Lørenskog 1 354, Lørenskog 2 133, Stavanger 382, Trond-heim 401, Evenes 11.

I hele påsken hadde Stiftelsen Norsk Luftambulanse ekstrabase på Hov-den i Aust Agder. Takket være våre medlemmer og støttespillere var et legehelikopter med fullt mannskap var på plass døgnet rundt.

EUROPAS STØRSTE FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSMILJØ9/12

1086TRENINGSDØGN. Utviklingssente-ret for luftambulanse på Torpomo-en i Hallingdal brukes til å trene, utvikle nye prosedyrer og forbedre

samhandlingen mellom mannskapene. Operativt personell fra luftambulansetjenesten brukte senteret til 1086 treningsdøgn i løpet av 2015.

I slutten av 2014 ble vårt web- baserte førstehjelpskurs Akutt-ABC lansert. Mange tusen støttemedlemmer har gjennomført web-delen av kurset og har lært seg livreddende førstehjelp.

KURSDELTAGERE

KURS FOR STØTTEMEDLEMMER

EKSTRABASE I PÅSKEN


696 183 Stiftelsen Norsk Luftambu-lanse har per 1. januar 2015 372 117 aktive medlemskap. Dette utgjør 696 183 med-lemmer. I tillegg mottar vi bidrag fra bedrifter og givere.


RIDDER AV 1. KLASSE

Fikk utmerkelse for livreddende innsatsTore Lærdal (64 år) er utnevnt til Ridder av 1. klasse i Den Kongelige Norske Fortjenst-orden. Anerkjennelsen mottok Lærdal etter et langt liv med livreddende innsats, spesielt gjennom familieselskapet Laerdal Medical som han i dag er styreformann for. Prisen ble innstiftet i 1985 av Kong Olav for «anerkjennelse og ære for fortjenestefullt

virke for Norge og menneskeheten».Laerdal Medical er i dag et verdens-

omspennende selskap, og kjent for sine øvingsdukker og systemer for livreddende trening.

Tore Lærdal har i flere år hatt tillitsverv i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Vi gratu-lerer.

LANGT SAMARBEID

«15 givende år med Norsk Luftambulanse»Helt siden årtusenskiftet har Næringstjenester AS i Vestby i Akershus gjort oppdrag for Norsk Luftambulanse. VTA-bedriften (va-rig tilrettelagt arbeid), samarbeider tett med NAV og kommunen og har 28 deltagere som arbeider med små og store oppgaver for kundene sine.

– Vi synes det er svært given-de og spennende å samarbeide med Norsk Luftambulanse. Opp gjennom årene har det vært mange forskjellige oppgaver, forteller daglig leder Sissel Gladhaug.

Næringstjenester AS har blant annet pakket førstehjelpspakker, satt sammen kurskompendier, håndtert tusener av Mini-Anne øvingsdukker, og i disse dager jobber de mye med returhåndtering av post og magasiner.

– Deltagerne våre liker svært godt arbeidsoppgavene fra Norsk Luftambulanse, smiler Gladhaug.

63.5%av innbyggerne i Lesja kommune i Oppland fylke er støttemedlemmer til Norsk Luftambulanse.per 1. februar 2016

Deltagerne i VAT-bedriften Næringstjenester AS i Vestby, liker godt oppgavene fra Norsk Luftambulanse.

Tore Lærdal er utnevnt til ridder av 1. klasse.

Foto

: Erl

and

Kro

ken

Foto

: NTB

/Sca

npix


St. Olavs Hospital i Trondheim med landingsplattformen til høyre. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

I desember arrangerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse de årlige Nasjonale Fjellred-ningsdager på treningssenteret Torpomoen i Hallingdal. Deltagerne kom fra profesjonelle og frivillige etater og organisasjoner. Fjellred-ningsdagene, som har plass til 70 deltagere, var fullbooket i lang tid i forveien, og hadde ven-

teliste med folk som ønsket å delta. Redning i alpint landskap var hovedtema sammen med samhandling og risiko.

Tilbakemeldingene etter arrangementet har vært svært gode. Fjellredningsdagene er i sin hel-het finansiert av innsamlede midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse og E-CO Energi AS.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse og St. Olavs Hospital har inngått en samarbeidsavtale som kan komme akutt syke og skadde pasienter til gode. Stiftelsen og sykehuset i Trondheim skal samarbeide om fagutvikling og forskning knyttet til luftambulansetjenesten.

Samarbeidsavtalen ble undertegnet i november.

– Dette gir oss tilgang til et unikt fagmiljø og tett samarbeid med universitetssykehuset og luftambulansetjenesten i Trondheim. Avtalen vil kunne gi inspirasjon og konkrete resultater for en luftambulansetjeneste i stadig utvikling, og det er svært gledelig, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Foto

: Ter

je H

eies

tad

KJENDISMEDLEM

MEDLEM SIDEN 21.6.2001

DAG ERIK PEDERSEN (56)

Dag Erik Pedersen har over 40 seire bak seg som proffsyklist, med blant annet fire etap-peseire i Italia Rundt. Etter sykkelkarrieren har Dag Erik jobbet som journalist og pro-gramskaper i TV, foredragshol-der, og han har skrevet flere bøker. Nå i starten av 2016 har han ledet NRKs «Mesternes mester». I 14 år har han og fa-milien vært støttemedlemmer.

Hvorfor valgte dere å støtte Norsk Luftambulanse? Jeg vet at tiden er dyrebar når det står om liv. Vi bor i et land med utfordrende logistikk når ulykken først er ute. Barndomsdrømmen var å bli helikopterflyger for luftam-bulansen. Vi heier på Norsk Luftambulanse.Har du lært førstehjelp? Jeg har lært det mest elemen-tære, ja.Du har reist verden rundt med sykkel og TV-jobb, har du selv opplevd å være førstemann til en ulykke eller syk person?Jeg har selv vært direkte involvert i mange ulykker på sykkel og vært innblandet flere ganger i massevelter. Det er tøft når ryttere ligger strødd og flere er bevisstløse, og du selv er skadd.Når hadde du dine viktigste minutter?Det var da ambulansen jeg lå i rakk Rikshospitalet. Et kre-vende hjerteinfarkt ble reddet på målstreken. Takket være en turnuslege på legevakta i Larvik som forsto alvoret og sendte meg i ambulanse. Mine 44 viktigste minutter inn til Oslo. TEKST ERLAND KROKEN

Samarbeid med St. Olavs Hospital

FJELLREDNINGSDAGENE

Livsviktig trening

MØ T ER

HØ Y E

HINDRINGER

TEKST ELINE DALLAND

FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

AKTUELT

Ledninger som dette er noe av det farligste et helikopter kan støte på. Mannskapet i Norsk Luftambulanse frykter for sikkerheten fordi mange hindringer i lufta mangler på kartene.


D ette er en usikkerhet hele tiden og noe vi aldri slutter å tenke på, sier flygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse.

Fra bakken er det lett å se kraftledninger mot en lys himmel. Flyene flyr som regel langt over dem. Men fra et legehelikopter, som ofte flyr lavt og må lande nærmest mu-lig en skadet pasient, ser verden annerledes ut. Fra luften kan kraftspenn være nesten usynlige, særlig i dårlig vær og i mørket. Derfor er det et problem at mange lednin-ger mangler på de elektroniske kartene. Flygerne i Norsk Luftambulanse stoler ikke på kartene de manøvrerer etter.

– Dette fører til at landingen noen ganger tar lenger tid enn nødvendig. Det er også enkelte oppdrag vi bare ikke kan gjennom-føre, sier Normann.

TO ÅR SIDEN ULYKKEN PÅ SOLLIHØGDADet er to år siden to av hans kolleger omkom og en ble hardt skadet, da et av Norsk Luftambulanses helikoptre havarerte på Sol-lihøgda. Helikoptret traff en kraftledning og

Vil fly sikkert: Flyger Geir Arne Mathisen og redningsmann Andrè Thoresen i Norsk Luftambulanse ønsker at alle hindringer i lufta skal registreres og tegnes inn på de elektroniske kartene. – Teknologien finnes allerede. Det gjelder bare å få jobben gjort, sier de to.

Alle kjente hindringer er viktig for oss. Vi lander i skog og på veier, og vi trenger å vite om hver

minste ledning og løpestreng.FREDRIK RØD

FLYGESJEF I HELIKOPTERSELSKAPET AIRLIFT

falt i bakken. Ingen vet hvorfor helikoptret fløy inn i ledningene, men Statens havari-kommisjon slo fast at det var flere kraftspenn i området enn de som var merket på kartet.

– Det er et problem at vi ikke har et full-stendig bilde av luftfartshindringene. Når bare noen er tegnet inn, er det fort å tenke at vi har kontroll når man ser et spenn. Men så er det ikke bare ett spenn der. I virkelig-heten er det tre, forklarer Normann.

Etter ulykken på Sollihøgda rådet Statens havarikommisjon Samferdselsdepartemen-tet til å utvikle den såkalte hinderdatabasen for å forebygge kollisjoner og øke sikker-heten. Men ett år etter at rapporten kom, er oversikten over luftfartshindre fortsatt ikke oppdatert. De elektroniske kartene som luftambulansen er avhengig av, stemmer fremdeles ikke overens med terrenget.

– Vi har utfordringer med luftfartshindre hver eneste dag, forklarer flygesjef Erik Normann.

– Det er frustrerende at det ikke er gjort noe med dette. Dette er staten sitt ansvar og noe Norge burde få til. Jeg tror ikke det


Vi ønsker at vi får en nasjonal hinderdatabase

som omfatter alle luftfartshindre som er en

potensiell risiko for oss som helikopteroperatører.

GUNNAR ARNEKLEIV FLYGESJEF I POLITIETS HELIKOPTERTJENESTE

er så fryktelig vanskelig. De som flyr er en viktig del av infrastrukturen her i landet, og oppdaterte kart er noe alle som flyr har nytte av, sier flygesjefen.

– ET STORT, STYGT SPENNI hangaren på Norsk Luftambulanses tek-niske base på Gardermoen gjør flyger Geir Arne Mathiesen helikoptret klar til å lette.

– På vei til et skadested zoomer vi oss alltid inn på kartet for å se på det som skal møte oss. Vi ser på topografi og etter eventu-elle hindre. Og når vi kommer til skadeste-det, vil vi se etter de hindringene som kartet viser, forklarer han.

Han flyr mot Mjøsa med redningsmann Andrè Thoresen ved siden av.

– Her ser du hvor ledningene går. Her har vi nøyaktige data.

Redningsmannen peker på det elek-troniske kartet idet helikoptret passerer Minnesund.

– Nå flyr vi over et stort, stygt spenn som vi ikke har muligheter til å se når det ikke er rim på det, sier flyger Mathisen.

Denne kalde dagen er kontrasten stor mel-lom de hvitrimede ledningene mot den sorte elva som renner under. Slik er det ikke alltid.

– Det øker risikoen for oss når en slik linje ikke er med på kartet vårt. I verste fall flyr vi rett inn i den, sier flyger Mathisen.

– Ser du at det går en lav ledning under den store? Hvis du kommer her og den ikke står på kartet, kan det gå galt, sier Andrè Thoresen.

TUSENVIS AV KILOMETER MANGLERFor luftambulansen er dette et av probleme-ne. De fleste høye kraftspenn er registrert på det elektroniske kartet, men sjelden de lave. Bare hindringer som rager 15 meter eller høyere over bakken regnes automatisk som luftfartshinder etter forskriftene som gjelder i dag. Kraftspenn lavere enn 15 meter er derfor ikke registrert i Nasjonalt register over luftfartshindre. Tusenvis av kilometer med ledninger mangler dermed på kartene, selv om de utgjør en stor fare for helikoptre som skal lande der hvor pasienten trenger at de lander.


– Forskriftene er primært laget for de som flyr fra A til B, men våre utfordringer dukker opp når du skal inn i en trang dal, eller lande i nærheten av bebyggelse med ukjent infrastruktur, forklarer flyger Bjarte Ellingsen, som også er sikkerhetsrådgiver i Norsk Luftambulanse.

I flere år har han arbeidet for at alle hind-ringer skal med på kartet. Bakgrunnen er en dyster statistikk over helikopterhavarier og nestenulykker som skyldes kollisjon med luftfartshinder, mange av dem lave.

– Vi ønsker at alle potensielle hindre må registreres digitalt, uavhengig av høyde. De elektroniske hjelpemidlene er tilgjengelige i dag, og da må man kunne utnytte dem mer enn man gjør, sier Ellingsen.

Bjarte Ellingsen understreker at Norsk Luftambulanse er den av aktørene i lufta som oftest er eksponert for luftfartshindre. Siden oppstart har det vært fire dødsulyk-ker i luftambulansetjenesten. 13 kolleger har omkommet siden 1988. Tre av ulykkene har vært kollisjon med kraftspenn. Men luftam-bulansen er ikke den eneste som sliter med at kart og terreng ikke stemmer overens.

– Politiet, forsvaret og private helikopter-selskaper har også problemer, sier Ellingsen.

Likevel fikk ikke Norsk Luftambulanse gjennomslag for sine innspill da forskriftene om luftfartshinder ble revidert for bare to år siden.

– KARTET BLIR UBRUKELIGFra lufta ser elva Vorma ut som en mørk vei i vinterlandskapet. Luftambulansen følger den sørover. På det elektroniske kartet peker redningsmann André Thoresen på linjer som krysser elva. Sammen med flyger Geir Arne Mathiesen ser han etter ledningspenn under helikoptret.

– Du får bare si ifra om du ser svarte kabler, sier han, klar over at det kan dukke opp hindringer som ikke vises på kartet. De kan komme brått på.

Nasjonalt register for luftfartshindre inneholder 14 000 høye master og bygninger

og flere tusen kilometer med kraftlednin-ger. Men kraftspennet redningsmannen ser på jordene under helikoptret mangler. På kartet vises kun det korte stykket der spennet krysser elven. Det er et av mange lange kraftnett som kun er registrert i korte bruddstykker, men ikke i sin fulle lengde.

– Det er viktig at alt blir med på kartet, slik at vi ser disse tilførselslinjene også. Hvis ikke blir kartet ubrukelig for oss, mener Andrè Thoresen.

Redningsmannen har kompetanse langt utover det som kreves i yrket hans, og han har ikke slått seg til ro med de mangelfulle kartene. I tett samarbeid med Statens Kartverk har Thoresen koblet sammen flere kartdatabaser, både turkart og kommunale kart, slik at han og kollegene får oversikt over flere kraftspenn enn de ellers ville fått.

– Dette er noe vi har gjort på eget initiativ. Etter ulykken på Sollihøgda ble det enda tydeligere for oss at vi ikke har en komplett oversikt over luftfartshinder, sier flygesjef Erik Normann

Men løsningen med å kombinere ulike kart er ikke fullgod. Posisjonene på spen-nene varierer mellom de ulike databaser, slik at et og samme kraftspenn kan vises på tre ulike steder på det digitale kartet. Dette kan skape forvirring, og er i følge Thoresen kun en nødløsning i påvente av at staten tar ansvar og alle luftfartshindre blir registrert i samme register og plottet riktig og oppda-tert inn på de elektroniske kartene.

Flygesjef Erik Normann understreker at Norsk Luftambulanse stadig arbeider for å bedre sikkerheten både for mannskap og pasienter.

– Under opplæring fokuserer vi mye på luftfartshinder. Vi må alltid tenke på det som et bakholdsangrep: «Hvor er det et luftfartshinder som vi ikke har sett?» Vi ønsker at de som flyr hos oss skal ha så mye erfaring at de tolker terrenget og ser at her kan det kanskje være en ledning eller en løpestreng, sier Erik Normann.

«Vi har utfordringer med luft- farts hindre hver eneste dag.»ERIK NORMANN, FLYGESJEF I NORSK LUFTAMBULANSE

SE VÅR FILM OM LUFTFARTSHINDRE!VIMEO.COM/NORSKLUFTAMBULANSE


Et år er gått etter at Statens Havarikom-misjon rådet Samferdselsdepartementet til å videreutvikle hinderdatabasen for å bedre sikkerheten i lufta. Nå røper Luftfartstilsynet at noe er i gjære denne våren.

– Vi har fått i oppdrag å få dette til, sier flyplassinspektør Sverre Kjerpeseth, som har ansvar for luftfartshinder hos Luft-fartstilsynet.

Han forteller at Luftfartstilsynet ønsker å endre regelverket slik at flygerne i luftam-bulansen får bedre kart over hindringer i lufta.

– Vi har ikke skrevet utkast til ny for-skrift ennå, men vi heller mot at vi kommer til å kreve at alle kraftlinjer skal rapporte-res inn i hinderdatabasen, sier han.

– Gjelder det også de lave ledningene? – Dette vil være et pålegg til hindereiere

om å rapportere mer enn tidligere, at det skal rapporteres inn komplette ledningsett, uansett høyde. Det er flere hundre tusen kilometer med ledninger som skal rappor-teres inn til kartverket for registrering i databasen, sier Kjerpeseth.

Kjerpeseth sier at de store kraftselskape-ne har stålkontroll over hvor nettet går. Nå gjelder det å utfordre mindre kraftselska-per til å få samlet inn dataene over kraft-ledninger og plotte dem inn på kartene.

Selv om det i beste fall vil ta et år før en strengere forskrift om luftfartshindre trer i kraft, er dette gode nyheter, synes flygesje-fen i Norsk Luftambulanse.

– Dette er et kjempeskritt i riktig retning, sier Erik Normann.

– Hvis alle vet at denne endringen kommer, vil målet vårt være å gjøre alt så bra som mulig underveis dit. For oss er hvert lille skritt i riktig retning positivt, sier Normann.

Luftfartstilsynet vil stille strengere krav

– Utfordringen med å fly over land, er at det er så mye som vi ikke vet om. Sjøer, fjorder og fjell har vi kontroll på, men de menneskeskapte hindrene vet vi ikke alltid om, sier flygesjef Erik Normann.


Et hvitt marerittDette er Joakim og Ivar på vei opp mot

Store Vengetind i Romsdal. Klokka er 10.42.Det er litt over to timer til snøskredet tar dem.

DE VIKTIGE MINUTTENE

TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

«Nå dør jeg».Det er den eneste tanken som skjærer gjennom

Ivar Engdahl. Han ser ingen ting. Den hvite snøen har blitt en bekmørk felle. Han har falt i flere sekunder, inne i snømassene, før han nå treffer bakken igjen. Med et brak. Smellet brekker fire ribbein, skulderbladet, en del av ryggsøylen og punkterer høyre lunge. Ivar går i svart.

Men det er ikke over.Han ruller videre, som en filledukke inne i sentrifugen

av snø og støy og mørke. Etter 700 meters ferd ned mot Vengedalen stopper raset. Ivar blir liggende der, delvis begravet i snøen. Ryggen stikkes av smerter. Hjelmen er bulket. Ribbeina er knekt. Leveren er skrapet opp. Bortsett fra den fæle surklelyden i den punkterte høyre lungen og hans egne smerterop, er det stille under det lave skydekket. Hvem kan hjelpe ham nå?

REKORDRASK RESPONS37 kilometer lengre sør sitter tre mann i et helikopter over Romsdalen. Det er lavt skydekke og litt snø i lufta. EC135-maskinen fra Dombås-basen har rykket ut til en bilulykke, men ble nettopp kansellert. Nå har de i stedet satt kursen mot Stranda på Sunnmøre, der en kvinne er i ferd med å føde i en bil som kjører i full fart mot nærmeste sykehus. En ambulanse er på vei, men helikopteret er også rekvirert.

Kort etter avgang, klokka 14.03, kommer AMK i Molde med nok en kontrabeskjed over nødnettet. Det er gått et skred i Vengedalen. Noen har ringt 113, en mann er borte i skredet. Responstiden til helikoptret kan nå måles i sekunder. Pilot Morten Jystad setter umiddelbart kursen nordøstover, sammen med lege Per Christian Juvkvam og redningsmann Christen Tellefsen.



Oppe i fjellet er det Joakim Bae og faren Per Magne som er Ivars turfølge denne dagen. Ivar og Per Magne er begge medlemmer i Kristiansund Fjellklubb, og har vært på Vengetind flere ganger – både sommer og vinter. Sammen går trioen opp fra Tindeklubbens hytte etter frokosten. Etter en lang marsj, setter de fra seg skiene under en diger hammer høyt oppe i skaret. Så klatrer de videre med stegjern og isøkser langs nordøstflanken mot selve toppen.

Det er bratt her oppe, men de føler seg trygge. De har tatt snøprøve, og vurderer at det tørre topplaget med nysnø sitter godt. Utsikten er fenomenal. Ivar står øverst da de tre skal tråkke inn i toppen av en smal renne. Like på oversiden ligger stedet de kaller Balcony, en naturlig hylle som er fin når de vil ta en liten pust i bakken.

ET ISKALDT KAOSSå hører de klikket, alle tre. En skarp knekkelyd. Et brudd splitter den hvite overflaten foran dem, som et lyn på tvers i snøen. Alt under bruddkanten slipper taket. Før de rekker å tenke en tanke, er de i fritt fall nedover. Inne i de brølende snømassene blir alt et brutalt kaos.

Det er Joakim som kommer løs først, høyest oppe i ra-set. Han reiser seg opp, ser nedover de enorme snømas-sene og ringer 113 umiddelbart. Noen sekunder etterpå krabber faren Per Magne ut av snøen lengre nede. Han har en strekk i beinet, men ikke mer. Han ser at Joakim er i orden der oppe.

Men de kan ikke se Ivar noe sted. Hva skjedde med Ivar? Alt de ser, er en vott i snøen, lengst nede i skredet.

Det tar ikke lang tid før Ivar hører pipelyder. Han ligger på ryggen, delvis begravet i snøfonna der skredet stoppet i fjellsida. Lydene er kameratene som nærmer seg med skredsøkerne de alltid har

med på tur. De ser votten som stikker opp, og forstår snart at Ivar ligger rett i overflaten. Han har luft, og roper i smerte. Kameratene graver unna snøen rundt ham, men lar ham ellers ligge i ro. De er redde for å forverre skadene. Dette ser ikke bra ut. Hvor lenge må de vente på hjelp?

Hjelpen kommer mye, mye raskere enn noen av dem hadde våget å håpe på. Bare åtte-ni minutter etter at Joakim ringte nødnummeret, hører de rotorlyden stige opp fra dalen under seg. Et øyeblikk etterpå ser de det gule helikoptret i salen mellom Romsdalshorn og Vengetind.

ET KREVENDE LANDINGSSTEDFra cockpiten betrakter piloten Morten Jystad den hvite fjellsiden med kritisk blikk mens han sirkler en runde. Han vet at han ikke vil lande på skadestedet. Hellingen er for bratt, og han vil ikke utløse nye skred. På vei opp hit har mannskapet sett mange andre ferske ras i fjel-lene omkring. Morten senker maskinen nesten ned til snøen – og lar den sveve der. Legen Per Christian hopper ut med primærsekken og radio. Straks legen er trygt nede i snøen, letter helikopteret igjen for ikke å forstyrre med støy og snøblest.

Per Christian ser at Ivar hiver etter luft i korte, smerte-fulle drag. Men han klarer ikke å puste godt nok selv, den ene siden av brystkassen er nærmest ødelagt. Legen legger oksygenmasken på Ivars ansikt og setter en intravenøs kanyle sammen med noe smertestillende. Nå gjelder det å få ham over på båren og inn i helikoptret snarest mulig.

Den erfarne legen er dypt takknemlig for innsatsen kameratene har gjort. Det er ikke første gang Per Christian ser hva kameratredning betyr: Joakim og Per

Joakim Bae (32).

Ivar Engdahl (55).

42 161minutter kilometer

OPPDRAG

Indre skader etter snøskred

Den som skulle berges: Ivar Engdahl

FLYTID DISTANSE

OPPDRAGET 19. mai 2012

Store Vengetind

Trondheim

UTSTYRRyggbrett og respirator

MANNSKAPLege: Per Christian JuvkvamRedningsmann: Christen TellefsenPilot: Morten Jystad

1. Fjellsiden var for bratt til at piloten kunne lande. Han valgte å sette helikoptret forsik-tig ned på én meie, så legen kunne hoppe ut.2. Store Vengetind (1852 moh) er et klassisk turmål for de som ferdes høyest oppe i Romsdalsfjellene.3. For Ivar Engdahl ble møtet med rednings-mann Christen Tellefsen og pilot Morten Jystad på Dombås-basen en viktig del av bearbeidin-gen etter ulykken.

1 2

3


Magne har frigjort seg selv fra skredet, varslet AMK umiddelbart, funnet Ivar, fått bort snøen rundt ham og gravd et flatt parti som gjør det enkelt å få ham over på båre. Et perfekt første ledd i redningskjeden.

Nå kan mannskapet i luftambulansen overta.Helikoptret har ventet nede i dalbunnen og ryddet

ekstra god plass i kabinen. Nå legger Morten seg tett inn til fjellsiden igjen, med kun én meie nedi snøen – slik at båren kan skyves rett inn. Så flyr de rett ned til bilveien igjen, der redningsmann Christen samarbeider med legen om å få gitt Ivar narkose og lagt ham i respirator. De jobber med båren halvt stikkende ut av luka, for å få nok albuerom. Det er kun gått 21 minutter siden Joakim kom seg løs og ringte AMK. Surstoffmangelen blir ende-lig avhjulpet med pustehjelp. Ivar er stabil.

Mannskapet gjør seg klare til avgang mot Trondheim og St Olavs Hospital – 161 kilometer unna i luftlinje. Der leverer de Ivar til akuttmottaket klokka 15:44.

FRYKTEN SOM MÅ SLIPPE TAK Dette er ikke bare Ivars fortelling fra lørdag den 19. mai i 2012.

Det er også fortellingen til kameratene og mannska-pet som reddet ham. For Ivar var dette en svært trau-matisk opplevelse. Selv som durkdreven tinderangler og skikjører var han ikke forberedt på hvor brutalt det er å havne i et skred, bli hjelpeløst fanget og rundjult og så ende opp hardt skadet i den kalde snøen. Dødsangsten er enda kaldere.

En annen sak er at han ikke husker stort av det som skjedde, selv om det satte vonde spor i sjela. Fem uker på sykehus og tre uker på rehabilitering hjalp mest på det fysiske. Det psykiske tar lenger tid. Derfor er det viktig for Ivar å få lagt disse puslespillbrikkene på plass.

Og det er derfor han besøker luftambulansebasen på Dombås denne desemberdagen i 2015, mer enn tre år etter at skredet tok ham. Ivar har allerede besøkt legen Per Christian hjemme. Nå vil han takke de to andre som hentet ham. De tar ham i mot med en varm klem inne i

hangaren, og Ivar må samle seg før han kan si mye mer. Nok en gang kjenner han hvordan opplevelsen fremde-les river i ryggmargen.

FJELLGLADE REDNINGSMENN – Det er veldig bra at du nøster i din egen ulykke. Det er

bare slik du kan bli herre over din egen situasjon igjen, sier Christen med ettertrykk.

– Derfor er vi ekstra glade for å se deg her i dag, sier piloten Morten med et bredt smil.

– Du er jo en av oss! Vi har felles interesser, vet du.De tre setter seg ned, Morten henter kaffe.Det viser seg at Ivar ikke er den eneste fjellfanten i

selskapet. Morten har vært flere turer på både Roms-dalshorn og Vengetind, både sommer og vinter, og bruker naturen aktivt. Christen har i tillegg jobbet full tid som fjellfører med breturer, fjellskole, rafting, padling og skiinstruksjon.

– Det blir gjerne ekstra nært og spesielt når vi henter ut fjellfolk, siden vi identifiserer oss med dere som bru-ker fjellet så aktivt, medgir Christen. Han understreker igjen hvor viktig det er at turkamerater har med spade, søkestang og skredsøker. Kameratredning redder liv.

Sammen med Morten har han brukt den siste timen til å fortelle om hvordan de opplevde situasjonen, og hvordan de løste oppgaven der og da. Enda noen brikker faller på plass i Ivars fortelling.

– Dette er til stor hjelp. Jeg kan fortsatt ha dårlige dager, men jeg ser at jeg har vært veldig heldig. Og all hjelpen jeg har fått i helsevesenet fortjener terningkast seks, akkurat som dere.

Nå lurer Morten og Christen på én ting. – Hør… Vi har hatt vedlikehold på maskinen i dag, og

må ut og fly en sjekkrunde etterpå. Vil du være med én gang til?

Ivar nøler ikke et sekund. Han slår til. Snart løfter Morten helikoptret opp mot himmelen igjen, med Ivar baki. Denne gangen som frisk, fornøyd – og herre over situasjonen.

1

«Det blir gjerne ekstra spesielt når vi henter ut fjellfolk, siden vi identifiserer oss med de som bruker fjellet aktivt.»CHRISTEN TELLEFSEN, REDNINGSMANN

2

43

1. Vengedalen ligger en mil unna Åndalsnes, og er adkomstvei til flere av toppturene i området.2. Frykt for å utløse nye ras gjorde at helikopteret oppholdt seg bare kort tid på selve ulykkesstedet.3. På Dombås fikk Ivar en ny tur med helikopteret. Denne gang sikret han seg et bilde av piloten Morten Jystad etterpå. 4. Ivar Engdahl har krysset Grønland på ski og er medlem i Norsk Tinde-klubb. Skredopplevelsen er uten tvil det aller tøffeste han har opplevd.


HREDNINGSHELIKOP-TERTJENESTEN PÅ SVALBARD: Mari er redningsmann på Svalbard. Hun har

en revolver i beltet og elsker lukten av helikopterbensin. Men selv for en av landets tøffeste kvinner vil pappa alltid være den største helten.

TEKST ERLAND KROKEN

FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Longyearbyen



«Mari har alltid vært svært målrettet, og at hun skulle få en slik jobb i den tøffe konkurransen er imponerende.»JAN MARTINSEN

DOMBÅS, PÅSKEN 1986Fra stuer, hus og gårder rundt om i distriktet stiger røyken fra pipene snorrett mot den blå himmelen. Inne er det godt og varmt, ute er det bitende kul-de. Naboer kaster blikk ut gjennom iskrystallene i vinduene. De hører lyden igjen. Rotorduren. Fra den midlertidige påskebasen til Norsk Luftambu-lanse på Dombås løfter et rødt helikopter seg. De skal på øvelse. Ved siden av flygeren sitter Norsk Luftambulanses aller første ansatte og en av gründerne, redningsmann Jan Martinsen.

Han er i slutten av trettiårene. Familiefaren fra Nesodden er allerede en svært erfaren rednings-mann. Bak i helikoptret sitter legen på sin faste plass. Ved siden av, med digre høretelefoner over en hvit lue, sitter ei lyshåret jente som ennå ikke har fylt ti år og smiler. Hun har på seg rød parkdress og votter. Dette er noe av det beste hun vet. Å få være med i helikoptret. Helt siden hun bare var noen måneder gammel har hun vært med faren på øvelser og trening. På bakken og i lufta. Noen får det inn med morsmelken, andre får det inn med helikopterbensin.

SVALBARD, NOVEMBER 2015Norges nordligste øygruppe. Eventyrlig og spen-nende. Det blålige lyset farger omgivelsene bare noen timer midt på dagen. Snart er det nattsvart hele døgnet. Helikoptret, en Super Puma med plass til 18 personer, står stille i luften over det grå og kal-de vannet. Lyden fra rotorene høres som fjern dur i høretelefonene mellom beskjedene som blir gitt. 50 meter under oss ligger en turistbåt. Vi er inne i en av fjordene et stykke unna Longyearbyen. Inne ved land rusler isbjørnen. Det er øvelse, og scenarioet er ikke ukjent. En mann, han veier nesten 100 kilo, har fått brystsmerter og må få hjelp. Det haster.

Helikopterdøra er åpen. På kne sitter heisope-ratøren og styrer vaieren ned mot båten. Godt festet i selen sitter redningsmannen. Hun er 36 år gammel og heter Mari Mowe Martinsen.

Hun senkes ned mot båten. I det hun får fotfeste på dekket, løsner hun seg fra kroken og gir tegn opp til helikoptret. Snart kommer en ny redningsperson ned fra helikoptret. Det er ikke hvem som helst.

OVER 10 000 OPPDRAGDet er hennes pappa, Jan Martinsen, som setter føttene på båtdekket. Mannen med mer enn 10 000 legehelikopteroppdrag gjennom sine 27 år som redningsmann, er for første gang på operativ øvelse sammen med sin datter, Mari. Akkurat som da han for snart 40 år siden var med på å starte Norsk Luftambulanse, sammen med lege Jens Moe og hans medsammensvorne, er det fokus på pasienten som er det viktigste.

Pasienten, en avansert dukke i full menneske-størrelse, blir sjekket og behandlet, og etter kort tid klar for å heises opp. Seletøyet sjekkes, festes og snart løftes pasienten og redningsmannen opp. Inne i helikoptret fortsetter øvelsen. Akuttlegen og anestesisykepleieren fra Longyearbyen sykehus, som også er med på øvelsen, setter seg på knærne. Når de har pasient i helikoptret er det legen som har det medisinske ansvaret. De diskuterer og fin-ner løsninger. Den operative kommandoen er det redningsmann Mari som har. Med øvede hender kjenner og føler de på pasienten, gir medisiner og følger med på utviklingen. Pappa Jan sitter litt bak og overvåker pasientens verdier og gir endringer via et nettbrett. Den avanserte øvingsdukken blir raskt bedre.

STAFETTPINNEN ER GITT VIDEREHer er Jan i sitt ess. Det er dette han brenner for. Og han har gjort det i mer enn 40 år. Fag, utvikling og prosedyrer er selve verktøyet for Jan. For første gang opplever han sin egen datter i en operativ øvelse. Stafettpinnen er gitt videre.

– Pappa har alltid vært min store helt, sier Mari. 36-åringen ser på faren sin og smiler. – Da jeg var yngre var jeg aldri redd for pappa da han var ute på jobb. Det var fascinerende og spennen-de, og jeg har alltid elsket lukten av helikopter-bensin, ler hun etter å ha fått av seg den orange kjeledressen.

Flyturen tilbake til basen går over det ville og vakre øylandskapet. Med de karakteristiske fjellformasjonene, isbreer i stålblå konturer og svære flytende isflak i havet, er dette en natur som har tiltrukket mennesker i lange tider. En og annen fangsthytte, det fraflyttede russiske stedet

REDNINGSHELI-KOPTERTJENESTEN PÅ SVALBARD

Redningshelikoptertjenesten på Svalbard drives etter kontrakt med Sysselmannen og operatøren er Lufttrans-port RW AS.

To helikoptre, Super Puma AS332 L1.

Utrykningstid er en time på den ene maskinen, og to på den andre.

Begge helikoptrene er fullt bemannet med mannskap hele døgnet.

Et mannskap er to piloter, en heisoperatør, en systemope-ratør og en redningsmann.

Mannskapene går 14-dagers vakter.

Medisinsk samarbeid med Longyearbyen sykehus.

I tillegg til medisinske oppdrag, søk og redning, utføres også oppdrag for Sysselmannen.

Basesjef: Hans Arne Jensen.

Mari Mowe Martinsen.

3

1 2

4 5

1. Mari klar til å bli senket ned til båten.2. Snøscooter er vanlig på Svalbard.3. Jan Martinsen er kommet ned til båten.4. Fantastisk natur på Svalbard.5. Isbjørnfare varsles over hele øya.


Pyramiden ligger under oss før vi lander trygt ved siden av rullebanen til flyplassen.

Historien om Maris vei til også å bli rednings-mann er historien om en svært målrettet og aktiv jente, og en pappa som ikke tenkte at han hadde en datter som kom til å gå den samme yrkes-veien. Hun vokser opp med en pappa som har en jobb ingen har hatt før ham, mens mamma, Marianne, jobber i politiet. Livet på Fjellstrand på Nesodden er preget av skole og idrett. Mari blir en lovende langrennsutøver med flere gode resultater. Det blir befalsskolen for kystartille-riet, ett år på sykepleien, dykkerinstruktør både her hjemme og i Thailand, ambulanseskolen til Norsk Luftambulanse. Hun tar fagbrev som ambulansearbeider i 2008 samtidig som hun jobber som ambulansearbeider i Oslo. I årene mellom 2009 og 2011 er hun to ganger i tjeneste med forsvaret i Afghanistan.

VISSTE INGEN TINGEn junidag i 2013 ringer telefonen hjemme hos Jan. Det er Mari. Hun forteller at hun er i Stavanger og på finaleuttak til jobben som redningsmann på redningshelikoptertjenesten på Svalbard. Hun konkurrerer mot en rekke godt trente gutter. Operatøren, Lufttransport RW AS, skal ansette redningsmenn til tjenesten i Longyearbyen.

Jan visste ingenting. Han innrømmer at han ble overrasket da han skjønte datteren gikk i hans fotspor.

– Det er veldig moro. Mari har alltid vært svært målrettet, og at hun skulle få en slik jobb i den tøffe konkurransen er imponerende, smiler faren. I slutten av 70-tallet var han selv i Sveits og Tyskland, og var med på å utvikle og trene til det som ble redningsmann-funksjonen i luftam-bulansetjenesten. Mari er svært fornøyd med tjenesten og liker seg godt. – Det å leve og jobbe her oppe er en opplevelse, forteller Mari.

Medisinsk samarbeider redningstjeneste og redningshelikopter med Longyearbyen syke-hus, hvor de medisinske ressursene befinner seg. Når medisinsk alarm går, bestemmes det hva slags medisinske ressurser som rykker ut. I tillegg til medisinske oppdrag, gjør de også

tjenester for Sysselmannen. – Vi frakter ut forskere, utstyr, og en og annen gang hjelper vi en neddopa isbjørn tilbake dit han hører hjemme, sier Mari. Og de merker at interessen for Svalbard som turistmål har økt kraftig de siste årene. Rundt regnet 60 000 turister i året. – Mange av dem ønsker å reise ut med en slik turistbåt for å se isbreer og isbjørn, og flere er ute på ekspedisjoner, sier Mari. I Longyearbyen er det vel 2000-2500 fastboende.

Svalbard er ikke ufarlig. I 2011 ble en 17 år gammel engelsk gutt drept da en isbjørn angrep en teltleir. Siden 1971 er fem mennesker omkommet etter slike angrep. Det er ikke uten grunn at skilt langs veiene minner om faren. Landets eneste bevæpnede redningsmenn finnes derfor på Svalbard.

– Vi er litt cowboyer her oppe, ler hun. I beltet bak på uniformen henger en Magnum 44. Isbjør-nen tas på alvor over hele øya.

TØFFE OPPDRAGJan forteller at datteren ringte for noen uker siden, og fortalte at hun hadde vært med på sitt til da tøffeste oppdrag.

– Hun fortalte at alarmen hadde gått. En syk mann ute på en av fiskebåtene i området som heter Smutthullet. Det var midt på natten. Været var svært dårlig. Under helikoptret gynget havet i vinden med bølger opp til sju meter. I sterk vind og tett snødrev, veivende frem og tilbake, uten nesten å kunne se noe som helst, fortalte du at det var nesten umulig å få fotfeste, det var så glatt på dekk, sier Jan henvendt til datteren. – Og ikke minst vanskelig å få pasienten opp etter hvert, sa du. Jeg husker du sa at du ble redd da du gikk ut av helikopterdøra og skulle heises ned, forteller Jan og ser på Mari. Hun nikker.

– Så spurte jeg deg. Hva gjorde du med det, da? Da svarte du – da måtte jeg konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Jeg har ikke tid til å være redd, sa du. Typisk deg, smiler Jan.

I lommen på uniformen til Mari henger radioen. Hun løfter den opp og sjekker at den er i orden i det hun tar med faren inn på OPS-rommet.

– Vi er mer enn gjennomsnittet opptatt av været

FARENJAN MARTINSEN (70)

Redningsmann i Norsk Luftambulanse i 27 år, har vært assisterende regionssjef, fagutvikler og rådgiver i Stiftelsen Norsk Luftambulanse de siste 11 år. Ble pensjonist desem-ber 2015. En av gründerne av Norsk Luftambulanse, og organisasjonens aller første ansatte. Les mer om Jan på side 28 og 29.

DATTERENMARI MOWE MARTINSEN (36)

Redningsmann på Sval-bard siden 2014. Datter av Jan Martinsen, Norges første redningsmann og aller første ansatte i Norsk Luftambulanse AS. Hun har vært idrettsut-øver, studert sykepleie, fagbrev ambulansefagar-beider, befalsskolen for kystartilleriet, dykkein-struktør, vært to ganger i tjeneste i Afghanistan.Bor i Oslo.

«Pappa har alltid vært min store helt.»MARI MOWE MARTINSEN

1

3 4

5

6

2

1. Det kan være tøft å henge under helikoptret i all slags vær.2. Helikoptret, SuperPuma, har plass til 18 personer.3. Jan og Mari forbereder øvelsen på basen.4. Beskyttelse mot isbjørn, en Magnum 44.5. Mari gjør klar til oppstigning til helikoptret.6. Øvelse på Longyearbyen sykehus.


her oppe, sier Hans Arne Jensen. Han er admi-nistrativt ansvarlig for basen på Svalbard, og kjenner øya og befolkningen godt etter mange år i tjenesten. Han står inne i OPS-rommet og ser på en rekke skjermer som henger på veggen. – Utfordringen er at været som meldes er målt på ett sted på øya. Ofte skal man ikke langt unna før været er helt annerledes. Det skifter raskt her, sier Jensen.

Noe annet er mørketiden. Den kommer i slutten av oktober, begynnelsen av november og varer til utpå ettervinteren. – Det er nok noen som sliter med den, men de aller fleste som bor og jobber her, vender seg til dette, sier Hans Arne.

LONGYEARBYEN SYKEHUSNeste dag er det skikkelig vinterkaldt og mer enn ti kuldegrader. Longyearbyen sykehus ligger midt inne i byen. I resepsjonen står en utstoppet isbjørn og ønsker velkommen. Mari har avtalt at hun skal være med på en utstyrssjekk og en liten øvelse. Sykehuset som er del av Universitets-sykehuset i Nord-Norge (UNN) er øyas eneste og har ca. 5000 konsultasjoner i året. Aller mest brukes sykehuset som legevakt, men har også ca. 200 liggedøgn. I løpet av en og en halv time går de ansatte igjennom hvor hjertestarteren er, hvor for eksempel nakkekrager, oksygen og annet viktig utstyr befinner seg, og hva man skal gjøre når en finner en som har falt om og er blitt syk. Mari bistår og hjelper til. – Vi har et tett og godt samarbeid med sykehuset, sier hun. Sykehuset har også en ambulanse som står i garasjen på brannstasjonen, den bemannes av brannvesenet.

Jan rusler rundt og ser på utstyret inne i sykehuset. Stiller noen spørsmål, rusler videre i gangene. Veldig nysgjerrig.

Typisk Jan. Slik har kollegaene kjent han i alle år. Opptatt av utvikling. Hvordan gjøre ting bedre. Gjøre verktøykassen enda større med en eneste hensikt: Å kunne redde enda flere liv. Nå er verktøykassen – eller stafettpinnen – gitt videre til datteren, Mari.

Livsviktig innsats

SKREDET PÅ SVALBARD

Mannskapene fra redningshelikopter basen på Longyearbyen gjorde livsviktig innsats da det tragiske skredet rammet Longyearbyen.

TEKST ERLAND KROKEN

Foto: NTB/Scanpix

Pasienthåndtering i helikoptret.


Lørdag 19. desember, tidlig på dagen, løsner tusen-vis av tonn med snømasser og velter nedover den bratte fjellsiden. Skredet er flere hundre meter bredt. De tunge snømassene braser inn i

husene som har stått der i mer enn 30 år. Flere hus blir helt knust, andre rives opp, biler og snøscootere kastes rundt. To personer omkommer i den tragiske ulykken.

På helikopterbasen ute ved flyplassen ringer telefo-nen. Det er en av legene fra Longyearbyen sykehus som melder den katastrofale hendelsen. Redningsmennene Arne Marius Pettersen og Trond Viggo Jensen Beisland er raske med å finne akuttsekk og annet utstyr og kommer seg til rasstedet. De er vant til å rykke ut med helikopter, henge under maskinen, gjøre medisinske vurderinger og løse enhver utfordring på beste mulig måte. Nå er de på full fart inn til sitt eget lokalmiljø. Byen de bor i. De har ett mål: Å redde liv.

Det er det de tenker på når de kjører de få kilometerne inn til Longyearbyen sentrum. Det som møter dem er sjokkerende. Skredet er mye større enn hva de trodde. Stedet ser ut som en krigssone.

Redningsmennene fra Lufttransport Arne Marius og

Trond Viggo er noen av de første medisinske ressursene som kommer i tillegg til tre leger fra sykehuset. Folk fra lokalmiljøet har strømmet til og hjelper til. Spader og graveredskap er funnet frem. Alt handler om å få mest mulig graveressurser. Redningsmannskapene blir delt inn i søkegrupper. Sammen med to brannmenn kommer de seg inn i et av husene. Det er svært krevende og utrygt. Husene er fylt med snømasser og vegger kan gi etter. Det knaker.

Under selve redningsarbeidet blir ikke redningsheli-koptrene brukt. Men kunnskapen og kompetansen til mannskapene fra redningshelikopterbasen er viktig. Etter hvert kommer også flygere og teknikere og admi-nistrativt personell. Alle vil hjelpe.

Alarmen går også inne på fastlandet. Etter kort tid er fire ambulansefly med personell på vingene fra Tromsø. Kriseberedskapen er på plass.

Redningsmann Arne Marius er imponert og ydmyk over innsatsen fra lokalmiljøet. – Alle ville hjelpe, og det er helt klart at den frivillige innsatsen var livsviktig og stor støtte for oss profesjonelle i denne katastrofen, sier han.

«Alle ville hjelpe, og det er helt klart at den frivillige innsatsen var livsviktig og stor støtte for oss profesjo-nelle i denne katastrofen.»

ARNE MARIUS


R edningsmann Jan Martinsen var en av grün-derne da Norsk Luftambulanse ble etablert på slutten av 70-tallet. I desember gikk 70-årin-gen av med pensjon etter 27 år som rednings-

mann og 11 år som ansatt i stiftelsen. – Det har vært en fantastisk reise, sier han.

Det var stor motbør fra politisk hold. Dette blir altfor dyrt, var gjennomgangsmelodien. Men Drøbak-legen Jens Moe og hans venner i ambulansemiljøet i Oslo og Drøbak, ville det annerledes. Med frivillig innsats klarte de å etablere det som i dag er en av landets største ideel-le organisasjoner, Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Det er blitt slik Martinsen trodde den gangen på slutten av 70-tallet. Norge har i dag en av verdens beste luftambu-lansetjenester, offentlig finansiert og landsdekkende.

– Vi hadde alle troen på dette, forteller Jan. I dag er Norsk Luftambulanse AS landets største legehelikop-teroperatør, og den eneste operatøren som er eiet av en ideell organisasjon, Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Under studiene tar Jan vakter på ambulansen i Oslo. En fin måte å tjene litt ekstra. Her treffer han Jens Moe, allmennlegen med stor interesse for akuttmedisin.

Ambulansearbeidet tar stadig mer tid, og til slutt blir det heltid. En kald januardag i 1976 spør Jens Moe kollegene i ambulansen hva de synes om å bruke et lege-helikopter? Dette er en svært god idé, tenker Jan. Han har etablert seg med familien på Nesodden utenfor Oslo. Der er det enmannsbetjent ambulanse og fem mil til sykehus.

PÅ JAKT ETTER BAADER MEINHOFHøsten 1977 får Jens Moe ordnet det slik at Jan og en kollega får besøke og hospitere på helikopter i Tyskland. De lærer masse. Her får de blant annet oppleve å være med på helikopterjakt etter terrororganisasjonen Baader Meinhof.

– Vi fikk plutselig beskjed om å følge motorveien i lav høyde. Terroristene var observert. Det var virkelig spennende, men vi fant dem ikke, forteller Martinsen.

Mens Jan er i Tyskland, ringer Jens Moe. De er en gjeng samlet i Drøbak.

– Nå er vi i gang, vil dere være med som aksjonærer? Stiftelsen som skulle drive luftambulansetjenesten var etablert. Her går det unna, tenker Jan og sier med en gang at han selvfølgelig blir med. Aksjekapitalen var på 60 000. Men de trenger etter hvert penger og sikkerhet.

PIONÉREN

Jan brakte sykehuset til pasienten

For nesten 40 år siden satset Jan Martinsen sin egen mors leilighet på det mange syntes var en vill idé:

Å få i gang luftambulansetjeneste i Norge.

JAN MARTINSEN

Alder: 70 Aktuell: Norsk Luftambulanses aller første fast ansatte. Ble pensjonist desember 2015.

Bevis for gjennomført redningsmannkurs i Sveits.

TEKST ERLAND KROKEN


Det er nå Jan Martinsen pantsetter sin mors leilighet, og det uten å spørre sine to eldre søstre om tillatelse. Kanskje de ville protestere? For moren var det i orden.

INSPIRERT AV IDEER FRA TYSKLAND OG SVEITSMønsteret på tjenesten bygges rundt ideene fra Tyskland og Sveits. Alt handler om å få sykehuset ut til pasienten med et mest mulig tilgjengelig helikopter. De norske entu-siastene kopierer også tre-crew konseptet. Det betyr at de skal være tre i maskinen: Flyger, redningsmann og en lege.

7. februar 1978 reiser seks menn til søsterorganisasjo-nen Rega i Sveits. Jan er en av dem. På flughelfer-kurset lærer de å bli redningsmenn. Det de lærer tar de med seg hjem, og arrangerer det første redningsmannskurset i Norge på Skiphelle i Drøbak.

I mars 1978 brenner Jan Martinsen alle broer. Han tar sjansen. Sier opp sin faste jobb på ambulansen og blir den aller første fast ansatte i Norsk Luftambulanse.

GJENNOMBRUDDET I HOLMENKOLLENEt gjennombrudd for hele ideen får de under Holmen-kollrennene i 1978. Dagen før de skal gjøre en demon-

strasjon for publikum i hoppbakken, går et snøskred på Norefjell. De flyr med utstyr og redningshunder, og gjør en betydelig livreddende innsats som vekker stor oppmerksomhet i aviser og TV påfølgende dager.

2. juni 1978 løfter for første gang helikoptret seg fra Lø-renskog. Norsk Luftambulanse var offisielt i gang. Først ti år senere innlemmer staten tjenesten i det offentlige helsevesenet.

GIR SEG ETTER 27 ÅR OG OVER 10 000 OPPDRAGEtter mer enn 10 000 legehelikopteroppdrag gjennom 27 år som redningsmann, og 11 år som assisterende regionsjef, fagutvikler og rådgiver i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, gikk Jan Martinsen av med pensjon i desember. Han vil fortsatt være i miljøet. Fagutvikling og kompetanse i akuttmedisin er ikke noe man bare slutter med.

– Det sitter i ryggmargen, smiler han. – Det hender jeg får spørsmål om jeg har opplevd og

sett mye fælt ute på oppdragene. Jeg har jo det, men aldri tenkt slik på det. Dette har vært en drømmejobb, et fantastisk yrke, alltid med pasienten i fokus.

1. Jan Martinsen i døra til BO105, heli-koptertypen som ble brukt i mange år.2. En ung ambulanse-arbeider.3. Klar for dykking ned til 50 meter. Jan avtjente verneplikten i kystartilleriet.4. Seks unge nord-menn på rednings-mannkurs i Sveits i 1978 (Jan nr. 2 fra venstre).5. Underhengende trening.

1 2

53 4


22. JULI, 2011: Anestesilege Rune Rimstad sitter i legeambulansen, på vei tilbake til Ullevål sykehus

for å gå av vakt, da meldingen kommer: En eksplosjon i regjeringskvartalet.

Da de nærmer seg, strømmer en vegg av redde mennesker mot dem. Rimstad registrerer det uvanlige i situasjonen. Som regel blir folk værende etter ulykker, nysgjerrige på hva som har skjedd. Dette er åpenbart noe helt spesielt.

Nå får du oppleve noe du aldri har opplevd før, og noe du sannsynligvis aldri vil oppleve igjen, sier Rimstad til legestudenten som er med i bilen denne julidagen.

Han bråstopper da han ser det smadrede regjeringsbygget. Rekker å tenke at dette må være en terrorhendelse mot den norske stat. At konsekvensene vil bli store.

Han rister det av seg, slikt kan han ikke fokusere på nå. Det er nemlig hans jobb å koordinere alle kollegene som nå strømmer til for å redde liv.

UTGANGSPUNKT FOR DOKTORGRADOver fire år senere møter vi Rune Rimstad i 22. juli-sente-ret i høyblokka i regjeringskvartalet – informasjonssen-teret som forteller om hendelsene den dagen terroren rammet Norge.

Rimstad har nylig disputert for sin doktorgrad. Ut-gangspunktet er nettopp bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya, som krevde 77 liv.

Forskningen er finansiert av Stiftelsen Norsk Luftam-bulanse, som representerer det største forskningsmiljøet for akuttmedisin utenfor sykehus i Europa.

Per i dag har SNLA 23 stipendiater. Deres forskning kan føre til at flere overlever – ikke bare i Norge, men på verdensbasis.

Det er støttemedlemmene som finansierer forsknin-gen og gjør dette mulig.

GOD LEDELSE HAR BETYDNING – Min rolle i regjeringskvartalet 22. juli 2011 var ikke å

behandle pasienter, men å lede helsearbeidet, sammen med operativ leder Bjørn Sveen. Å sikre at alle ressurser ble fordelt og brukt mest mulig fornuftig, forteller Rune Rimstad videre.

Når mange skades samtidig, er nemlig ikke godt akuttmedisinsk håndverk det eneste som redder liv. God ledelse er avgjørende. Hvem skal gjøre hva? Er det trygt å jobbe på skadestedet? Hvordan skal helsepersonellet kommunisere med hverandre, og med politiet, brann-vesenet og andre som bidrar i redningsarbeidet? Hvilke pasienter skal få hjelp først? Hva slags hjelp skal de få?

– Jeg hadde lenge ønsket å forske nettopp på helsele-delsesfunksjonen i masseskadesituasjoner, for å gjøre den enda bedre. 22. juli ble et naturlig utgangspunkt, forklarer Rimstad.

I praksis har han gjort noe så uvanlig som å forske på noe han selv var med på.

– Jeg har sett på hvilke beslutninger vi tok den dagen. Målet var ikke å vurdere om de var gode eller dårlige, men å studere hva som faktisk skjedde. Da er det en styrke at jeg var der og kjenner konteksten godt, sier Rimstad.

FORSKNING I NORSK LUFTAMBULANSEMed 23 doktorgradsstipendiater har Norsk Luftambulanse Europas største forskningsmiljø innen avansert akuttmedisin utenfor sykehus. All forskningen har som mål å gjøre luftambulansetjenesten i Norge bedre, til beste for akutt syke eller kritisk skadde.

STØTTEVår satsing på akuttmedisinsk forskning er mulig på grunn av bidrag fra alle våre støttemedlemmer, givere og støttebedrifter. Takk for hjelpen!

RUNE RIMSTAD Alder: 42 Bosted: Oslo Yrke: Overlege for beredskap og anestesilege ved Oslo universitetssykehus (Ullevål sykehus og redningshelikopter-base Rygge)

Bakgrunn: Begynte som vikar i ambu-lansetjenesten i Oslo under medisinstudiet, før han utdannet seg til anestesilege. Har jobbet med ledelse i akuttmottak og med sykehusberedskap. Har nylig fullført sin doktorgrad i risikosty-ring ved Universitetet i Stavanger, som stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Forsker på: Helsele-delse ved hendelser med mange skadde.

FORSKNING Rune Rimstad er den fyren som spør: Hvorfor gjør vi det slik vi alltid har gjort det? I doktoravhandlingen sin utfordrer han etablerte sannheter om ledelse av helsearbeid på skadested.

Lærte av terrorhendelse

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA

1. 22. juli 2011 går en bilbombe av i regjerings-kvartalet i Oslo. Her ankommer sykebilene til Akersgata, for å ta hånd om skadde og drepte. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features2. Rune Rimstad tok utgangspunkt i bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya i sin doktorgrad om helseledelse i situasjoner med mange skadde. Her står han utenfor 22. juli-senteret, med den raserte høyblokka i bakgrunnen. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features3. Rune Rimstad (t.v.) sammen med en kollega foran høyblokka i regjeringskvartalet 22. juli, 2011. Foto: Torbjørn Grønning/Felix Features

1

2 3


ETABLERTE SANNHETER FOR FALLFør Rimstad begynte å studere hvordan helseledelsen ble utøvet 22. juli, tok han en nærmere titt på grunnlaget for dagens retningslinjer.

– Internasjonalt er ekspertene tydelige på hvordan det skal gjøres, men de sier lite om hvorfor. De slår liksom bare fast, i kraft av sin egen faglige tyngde, at sånn skal det være, og så gjør vi det. Og etter en hendelse evalu-erer vi ikke selve normen, men om vi levde opp til den eller ikke, sier Rimstad.

Det han har gjort i sin doktorgradsavhandling, er nettopp å utfordre den etablerte tenkingen, istedenfor å evaluere hvorvidt helsearbeiderne gjorde alt etter boka den 22. juli 2011.

– Jeg var mer interessert i å se på hvordan vi faktisk jobbet, og hvordan det fungerte, forteller Rimstad.

Han oppdaget at det var et stykke mellom liv og lære. Retningslinjene sier én ting. I praksis gjør helsearbei-derne noe annet. Men det tas for gitt at retningslinjene følges.

Og da er det store spørsmålet: Er retningslinjene feil? Eller er det feil at de ikke blir fulgt?

LIV OG LÆRETradisjonell skadestedsledelse, enten det gjelder helse-ledelse eller andre funksjoner, er i stor grad basert på en hierarkisk modell.

Noen må til enhver tid ha den overordnede oversikten og koordinere innsatsen til alle på bakken. Informa-sjonsflyten må nå helt fra topp til bunn og tilbake igjen.

– Et datasimuleringsprogram for helseledelse ved mas-seskade viser en haug med ambulanser som kommer til stedet, og så står personellet og venter på ordre om hva de skal gjøre. Slik er ikke virkeligheten, slår Rimstad fast.

– En nøkkel i organiseringen av et skadested i Norge, er at alle er vant til å jobbe selvstendig, fortsetter han.

Det betyr at helsepersonellet går i gang med å jobbe umiddelbart. De venter ikke på å bli fortalt hva de skal gjøre. Det var nettopp det som skjedde i regjeringskvar-talet 22. juli 2011.

– Det betyr ikke at lederrollen er uviktig, men

forskningen min viser at en nøkkel til god helseledelse er å la folk gjøre det de er vant til, ta initiativ og jobbe selvstendig. Det som føles naturlig er ofte det fornuftige, og det er sterkt undervurdert i litteraturen som styrer normene på feltet, sier Rimstad.

Han påpeker at kulturforskjeller er undervurdert når man snakker om helseledelse. Normene er i stor grad ba-sert på amerikansk forskning, på amerikanske forhold – der det er større fokus på at ledelsen må ha full kontroll, og mer frykt for å gjøre feil blant dem på bakken.

– Det som fungerer i Norge, fungerer derfor ikke nødvendigvis i andre land, påpeker Rimstad.

FLEKSIBILITETEt annet viktig funn, er den innebygde fleksibiliteten i hvordan et skadested organiseres.

Den generelle tankegangen innen mye av beredska-pen også i Norge, er at man må ha en rigid og detaljert plan som beskriver alt som skal gjøres.

– I praksis tilpasser vi organiseringen av skadestedet etter forholdene. Det kan for eksempel være hensikts-messig å dele opp store skadesteder i mindre, selvstyrte enheter, sier Rimstad.

På Utøya var det i praksis to skadesteder – ute på øya og på landsiden – med to autonome innsatsledere, som delte oppgaven mellom seg.

– Tross denne oppdelte ledelsen, fungerte det godt, fortsetter Rimstad.

Han mener en slik tilpasningsevne er en styrke, og at ret-ningslinjene må gi rom for improvisasjon – samtidig som de er detaljerte nok til å sikre at alle kjenner sin plass i teamet.

Konklusjonen er med andre ord at retningslinjene bør tilpasses virkeligheten. Ikke omvendt.

Rimstad påpeker dessuten at masseskadesituasjoner anses som noe helt ekstraordinært, løsrevet fra det helsearbeiderne driver med til daglig. Og dermed noe vanskeligere og skumlere.

– Egentlig gjør vi det vi alltid gjør. Bare i større skala, sier han.

I 2016 skal Rune Rimstad bidra til å utvikle Helsedirek-toratets nye retningslinjer for helseledelse når mange skades samtidig.

«En nøkkel til god ledelse på skadestedet er å la folk få gjøre det de er vant til, ta initiativ og jobbe selvstendig.»RUNE RIMSTAD

Rune Rimstad (t.v. med walkie talkie i hånden) koordinerer ambulansepersonell i regjeringskvartalet, 22. juli 2011. Foto: Torbjørn Grønning/Felix Features


Han har selv kjent snøskredets enorme krefter på kroppen og vet hvor lett det er for ivrige skiløpere å bli overmodige. Redningsmann Tor

Henrik Larsen i Norsk Luftambulanse minner fjellfolk om å ta naturens faresignaler på alvor.

Det buldrer i den stille fjellheimen. Snøen kommer i en rasende fart. To nervøse blikk møtes. De vet hva som skjer. De skjønner at dette er alvor. Sekundet seinere kjemper de en kamp for livet. De to vennene er i ferd med å bli tatt av et voldsomt snøskred.

Det er dårlig vær og mye vind denne dagen i Nordkjosbotn i Troms. Året er 2001. Det har snødd mye og to unge menn gjør seg klare for å stå på ski. De er 18 år, fryktløse, nærmest udødelige. Det er iallfall slik de føler seg.

– Vi overså alle tegn på at dette kunne være farlig. Det var mye vind og det hadde snødd masse, selve oppskriften på et snøskred. I dag hadde jeg visst at dette var

Overlevde snøskredRedningsmannen gir deg sine tips.

TEKST KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN FOTO TERJE HEIESTAD

farlig. Men det eneste vi tenkte på da var å stå på ski, forteller Tor Henrik Larsen.

I dag er han 34 år, redningsmann i Norsk Luftambulanse, tindevegleder og noen erfaringer rikere. Han er på vakt på basen i Evenes i Nordland sammen med flyger Lars Erik Bragstad og anestesilege Predip Sunda-ram. Når vi kommer er basen tom, frokosten og kaffen står igjen på stuebordet. Helikoptret er borte. Mannskapet er ute på en bussulykke. Heldigvis var det kun lettere skader denne gan-gen. De tre er på vakt sammen, døgnet rundt, alltid klare for å rykke ut på kort varsel. Det kan være ulykker, sykdom eller snøskred. Det er ikke så ofte de er ute på snøskred, men når først alarmen går, teller hvert eneste sekund.

Tor Henrik forteller videre om ulykken i Nordkjosbotn. Han ønsker at andre skal kunne lære av hans feil.

– Vi gikk på en rygg oppover. Mot toppen måtte vi krysse en snørenne. Da løsna alt.

Redningsmann Tor Henrik Larsen.

KAMERATREDNING REDDER LIV

Start å søke umiddelbart for raskest mulig å kunne grave frem den skredtatte.

De fleste ender langt ned i skredet, men du bør begynne å søke fra der du så kompisen din sist og jobbe deg nedover. Tiden er kritisk, så det er viktig å komme i gang med en gang.

Ta ledelsen. Det er alltid gunstig i enhver kritisk situasjon at en i gjengen tar ledelsen.

1

2

3


Sender og mottaker Søkestang Spade Skredsekk Førstehjelpsutstyr Varme klær

6 TING DU BØR HA MED PÅ TUREN

mennesker har om-kommet i snøskred i Norge siden 2008. statistikk fra varsom.no63 «Mange dør av de mekaniske

skadene skredet utsetter en for.»TOR HENRIK LARSEN, REDNINGSMANN


Jeg så på kompisen min og tenkte, shit, nå går det skikkelig galt, nå blir vi tatt av skre-det. Vi sto begge øverst på det store flaket som løsna. Vi prøvde så godt vi kunne å løpe oppover, men kreftene var for store og vi ble dratt med nedover. Vi ble liggende oppå skredet i en enorm fart ned fjellsiden. Til alt hell ble ikke jeg begravd, men kompisen min var borte. Jeg delvis sprang og sklei nedover fjellsiden der skredet hadde gått. Nederst i skredet, på toppen av snømasser like stort som et bolighus, fant jeg han. Armen hans var fri og etter litt graving var han gravd frem og på beina, skjelven, men uskadd.

I dag er han glad for at det gikk så bra. Han tør nesten ikke tenke på hvor galt det kunne ha gått for han selv og kompisen.

–Det var et klassisk dårlig valg. Det kunne ha gått skikkelig galt med oss begge to. Jeg har definitivt lært, og med årene får man mer kunnskap og erfaring. Nå har jeg alltid med meg førstehjelpsutstyr, varme klær, spade, sø-kestang og sender og mottaker. Men det aller viktigste verktøyet er hodet, at man gjør kloke veivalg. Skikulturen er også viktig, at man tar vare på hverandre, kjører en og en, og at man ferdes etter evne, sier den erfarne skiløperen.

På basen gjør de seg klar for å dra ut igjen. Innimellom oppdragene er det viktig for mannskapet å trene. Siden de ikke er ute på snøskred ukentlig, er det desto viktigere å øve på dette.

– På slike oppdrag har vi ofte med oss lavinehunder fra Norske redningshunder og mannskap fra hjelpekorpsene og alpine red-ningsgrupper. De har mye erfaring fra skred, og vi får en veldig god støtte i de frivillige derfra. Det medisinske miljøet her nordpå har også mye erfaring med skred, og vi har lært mye av legene vi jobber med her.

Mannskapet på tre gjør klart helikoptret og pakker med seg redningsteknisk utstyr; sender og mottaker som de kan bruke i søk etter begravde mennesker, spader, søkestenger, pulk til å transportere pasient, varmetepper og boble-plast, og skredantenne for å søke etter mottake-ren som skikjøreren forhåpentligvis har på seg. Skredantennen henger under helikoptret mens de flyr over skredområdet og søker.

–Vi får en bedre oversikt over skredet fra lufta, og kan ta avgjørelser på et bedre grunn-lag. Vi starter kjapt søk med skredantennen som henger under helikoptret. Er vi heldige vil vi her få inn signaler kjapt fra sender/mottakeren skikjøreren har på seg. Vi markerer og lander, og kan gjøre finsøk på bakken. Hvis det er andre hjelpemannskap på bakken kan de starte finsøk umiddelbart. Skredantennen er et godt verktøy når det er mistanke om flere skredofre og når skredet er stort. Så fort pasienten er lokalisert, starter gravingen. Det er helt avgjørende å få gravd frem personen så raskt som mulig. Her står det om sekunder. Blir man begravd av et snøskred, minsker overlevel-sesmuligheten drastisk etter femten minutter. Etter tre kvarter er dessverre de fleste døde.

Tor Henrik poengterer at uavhengig av om man har gode kamerater som kan finne deg raskt, er det livsfarlig å bli tatt av et snøskred.

– Det er enorme krefter i et snøskred og mange dør av de mekaniske skadene man blir utsatt for når man blir tatt av et skred. Antagelig er kystklimaet og snøens beskaf-fenhet slik at langt flere dør av skadene snøskredet påfører oss her i Norge, enn det vi har tall og data på fra utlandet.

Ikke alle skredtatte blir fullstendig be-gravd. Noen klarer å holde seg flytende oppå skredet eller blir bare delvis begravd.

117 personer var involvert i snøskred vin-tersesongen 2014/2015. Seks av disse omkom.

–Den aller beste muligheten man har for å overleve, hvis man blir begravd, er kamerat-redning. Og det er viktig å komme i gang med søk umiddelbart. Skikameratene er de aller viktigste personene for deg, hvis du skulle bli tatt. Gode turkamerater er også uvurderlig med tanke på å diskutere og vurdere forhold. Ved å være på tur med mer erfarne kompiser kan man lære av hverandre og dele røverhisto-rier. Ingenting kan erstatte det.

Bruk nettsiden www.varsom.no for å holde deg oppdatert og til å planlegge turen. Været og forholdene bør være premissgiver for hva dagen kan inneholde. Hvis det er dårlig vær eller farlige forhold, stå på ski i skogen, bygg hopp, lek eller øv på kameratredning. Det viktigste er skileken og å ha det gøy sammen ute, avslutter han.

Redningsmannens tips for en vellykket turPLANLEGG TUREN GODTLegg en turplan. Hjelp til dette kan du få på www.varsom.no.

TA HENSYN TIL EGNE FERDIGHETERVelg tur etter evne, dine egne ferdigheter og gruppas ferdigheter.

IKKE DRA I STORE GRUPPEREr man mange er det ofte vanskelige-re å si ifra hvis noe føles feil eller man vil snu.

TREN, TREN, TREN …Tren på kameratredning og på å bruke sikkerhetsutstyret.

TEST SENDER OG MOTTAKERSjekk at sender og mottaker fungerer og at du har med det nødvendige utstyret.

TA ET SKIKKELIG SKREDKURSFlere seriøse aktører i Norge tilbyr dette. Disse kursene handler om skikjøring, vurdering av snø og terreng. De handler om hvordan man bør ferdes, og hvordan man skal unngå å bli tatt. Et slikt kurs vil definitivt øke skigleden hvis du ønsker å stå på ski i vinterfjellet.

LYTT TIL NATURENVær tilstede og føl på forholdene underveis. Legg om turen hvis vær eller forholdene ikke er slik dere hadde forutsett. Det kan hjelpe å ha tenkt ut en plan B på forhånd.

REALISTISKE MÅLSETNINGERHa ambisjoner om å ha en flott tur og fine skiforhold, fremfor å ha en topp eller spesifikke nedkjøringer som hovedmål for turen.

LAST NED VÅR APPLast ned appen Hjelp 113. Den viser koordinatene for hvor du er og man kan ringe 113 direkte fra appen.

HVORDAN REAGERER KROPPEN?Studier har vist at det er tre typiske dødsårsaker etter skred. Det er traumatiske skader, altså fallskader, kvelning eller hypotermi, at man blir kraftig nedkjølt. Blir man begravd i tettpakket snø slik at man ikke får puste er man død innen cirka 30 minutter. De som blir begravd med en liten luftlomme som gjør at de får puste, står i fare for å dø av hypotermi. Etter rundt 90 minutter begynner skredofre å dø av hypotermi. Kun 3% er i live etter 130 minutter.

113- appen er tilgjengelig for både iPhone, Android og Windows.


Støtten vi får fra medlemmer, givere og støttebedrifter gjør at vi kan utvikle og forbedre luftambulansetjenesten i Norge slik at flere liv kan reddes.

GAVE VIA NORSK- LUFTAMBULANSE.NOVelg «Støtt oss». Her kan du gi enkeltgave eller opprette månedlig fastgiveravtale.

KONTO FOR GAVEBankkonto nummer 1617 20 74689. Oppgi gavens anledning + givers navn/adresse. Ved minnegave oppgi avdødes navn og pårørendes navn/adresse for takkebrev.

FASTGIVERFaste gaver kan enkelt gis pr. avtalegiro eller ved å motta giroer. De fleste av våre fastgivere bidrar med månedlig støtte. Ta kontakt med medlemsservice 64 90 43 00 eller se norsk-luftambulanse.no, «Støtt oss».

GAVE PÅ SMSSend TID til 2380 og du støtter med kr 200.

MEDLEMØnsker du å støtte oss ved å bli medlem, bruk SMS og send MEDLEM til 09044, se www.norskluftambulanse.no eller kontakt medlems-service telefon 64 90 43 00.

STØTTEBEDRIFTBli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter.

INFOFor informasjon om minne- gaver og testamentariske gaver, kontakt medlemsservice 64 90 43 00.

Slik kan du støtte oss

Støttebedriften

Global Concept Mitco ASGlobal Concept Mitco AS er en av Norsk Luftambulanses mange viktige støttebedrifter. De siste årene har bedriften gitt et betydelig gavebidrag i forbindelse med julen. I kaf-fekroken henger de fire siste års «Årets Norsk Luftambulan-se-bilde» på veggen. Bedriften som driver med industriell vannbehandling, behandling og kontroll av drikkevann-systemer holder til på Ulven i Oslo og har 20 ansatte. Daglig leder Rune Gulbrandsen synes det er hyggelig å støtte Norsk Luftambulanse.

Hvorfor har Global Concept Mitco AS valgt å støtte?Bakgrunnen var at vi ønsket å gi en slik gave i stedet for fysiske julegaver til kunder og samar-beidspartnere. Det var lett å velge Norsk Luftambulanse. Vi ønsker å støtte formålsarbeidet.

Hva må man passe på så man ikke skader seg i jobb hos dere?Gode rutiner. Vi har veldig fokus på helse, miljø og sikkerhet. Deler av det vi gjør er risikoutsatt og derfor er verneutstyr blant annet veldig viktig. Og så er vi opptatt av å skape et godt arbeidsmiljø.

Rune Gulbrandsen, daglig leder i Global Concept Mitco AS.

I forbindelse med julen mottok Stiftelsen Norsk Luftambu-lanse en rekke hyggelige jule-gavebidrag. – Det er tydelig at

stadig flere bedrifter ønsker å gi et gavebeløp til ideelle organi-sasjoner, i stedet for å gi fysiske julegaver til ansatte. Tusen takk til alle, sier generalsekretær Hans Morten Lossius som også ønsker å være tydelig på at pengene kommer svært godt med. – Vi har

mange og livsviktige formålspro-sjekter som trenger støtte.

Gavebidragene er både små og store, men alle er like betyd-ningsfulle. Noen av dem som bidro med gaver til julen var:

Solstad Offshore AS valg-te også denne julen å gi et betydelig beløp som gave. De ga første gang året før. Offshore-selskapet som ble etablert i 1964 har i tillegg til hovedkontoret i

Skudeneshavn, også kontorer internasjonalt.

Sweco AS, med blant annet kontorer på Lysaker utenfor Os-lo, er et rådgivingsselskap med bredt faglig spekter. Selskapet har mer enn 100 års historie og har totalt ca. 14 000 ansatte over hele verden. I Norge er det ca. 1300 som er ansatt i selskapet. Også de valgte nok en gang å gi et gavebeløp.

5,2% av bedriftene i Oslo er støttebedrifter til Norsk Luftambulanse. per 1. februar 2016

Takk for alle julegavebidrageneHovedkontoret til Solstad Offshore i Skudeneshavn.


P rosjektet som kalles «Mens Du Venter På Ambulansen» er blitt et livsviktig nettverk av livreddere over hele landet. I korte trekk

handler dette om at de som ofte kom-mer aller først til skadde og syke, f. eks. brannfolk, læres opp til å ta seg av hardt skadde og alvorlig syke pasienter i de livs-viktige minuttene før medisinsk personell kommer frem. Hittil er det etablert slike akutteam med brannfolk, og noen steder helsepersonell, i mer enn 135 kommuner.

Et godt eksempel er Bømlo. I øykom-munen på Vestlandet som er knyttet til fastlandet med bro, er det ca. 11 000 innbyggere. Her er det etablert tre slike akutteam-sentre i tillegg til øyas ene ambulansestasjon. Her har 44 brannfolk blitt kurset gjennom prosjektet som i sin helhet er finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Fagforbundet, og tidligere Gjensidigestiftelsen.

Generalsekretær Hans Morten Lossius er imponert over hva dette prosjektet har bidratt til i løpet av noen få år. – Det er flott å se hva prosjektet «mens du venter på ambulansen» har utviklet seg til. På bare noen få år er det nå blitt etablert et livreddende nettverk som supplement til ambulanse og luftambu-lanse over hele landet. Neste oppgave nå er å overdra denne opplæringen til det offentlige, slik at dette blir en del av ny fagskoleutdanning for brannfolk. Her er vi helt på linje med vår viktige bidragsyt-er Fagforbundet, forteller Lossius.

– Det å få den livreddende kompetan-sen inn i fagutdanningen for brannfolk og i det offentlige, er en viktig oppgave vi og Stiftelsen Norsk Luftambulanse gy-ver løs på nå i den kommende toårsperi-oden, sier Mette Nord, lederen av landets største arbeidstakerorganisasjon.

MENS DU VENTER PÅ AMBULANSEN

Fagforbundet støtter i to nye år

TEKST ERLAND KROKEN

Stiftelsen Norsk Luftambulanses store, landsomfattende prosjekt hvor det etableres lokale akutteam rundt i landet får støtte fra Fagforbundet i to nye år.

Leder av Fagforbundet Mette Nord. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features


H øyrisikovirksomhet. Landets ledende jernbaneentreprenør, Baneservice AS har et helt bevisst forhold til sitt samfunnsansvar.

Det handler blant annet om å ta vare på de ansatte, og å være en positiv bidragsyter til ideelle formål. I tre år skal bedriften støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Fredrikstad, en litt småkjølig dag i slutten av januar. Salen er full av folk som er vant til å håndtere store, tunge maskiner. Sveis, høyspent, spett og skinnegående maskiner, mobildekning som kommer og går.

De ansatte i Baneservice AS er mennes-kene som jobber ute på skinnegangene over hele landet når bedriften vinner anbud. Selskapet er ikke ansvarlig for at togene kommer frem, men de gjør sitt beste for å reparere feil, vedlikeholde eller bygge nytt. En høyrisikovirksomhet og de moderne «rallarne».

BANESERVICEDAGENEPå scenen i Fredrikstad, foran den fullsatte salen, står selskapets administrerende di-rektør, Ingvild Storås. En gang i året samles

«Viktigst for oss å støtte en god sak»

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

BANESERVICE AS

Pasienthåndtering etter trafikkulykke, ivrige deltagere fra Baneservice AS.

hele selskapet. Stikkordene er kompetanse og sosialt fellesskap. Samarbeidet med Stif-telsen Norsk Luftambulanse presenteres, og sjefen er veldig fornøyd. – Det er god match oss imellom og vi har sammenfal-lende verdier. Vi er veldig glade for å kunne støtte Norsk Luftambulanses livsviktige prosjekter, sier hun.

Den store forsamlingen deles inn i fem grupper. Temaet i tre timer er sikkerhet og førstehjelp i regi av instruktører fra Norsk Luftambulanse. For de aller fleste er dette repetisjon. Livsviktig repetisjon. De fem gruppene starter samtidig og roterer likt, slik at alle får vært gjennom alle temaene.

SPRER KUNNSKAPI den første sitter en sminket markedssjef i Baneservice, Morten Løkken, og ser blek og syk ut. I hånden er en dyp blodig flenge. Hva gjør vi nå? I den neste gruppen handler det aller mest om nedkjøling. Instruktøren viser at bobleplast er noe som er lurt å pakke inn syke og skadde i. Hos hjerte-lungeredningsgruppen er

Stas med HMSprisBaneservice AS premierer årlig godt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

ÅRETS VINNER AV HMS-PRISEN er et prosjekt ledet av Kjell Åge Eivindsen. Han startet arbeidskarrieren i 1985 med å koble telekabler i Norsk Luf-tambulanses hangartelt på Lørenskog.

– Ja, det var min aller første jobb som nyutdannet. Jeg ble sendt til luftambulansebasen på Lørenskog og skulle koble telekabler. Det var spennende, smiler prosjektleder Kjell-Åge Eivindsen (53). At bedriften nå har valgt å støtte Norsk Luftambulanse synes han er helt strålende.

Etter en lang karriere i bygg- og anleggsbransjen kom han til Baneser-vice AS i 2013.

Her ledet han teamet som i 2015 jobbet med å bytte kabler til signalanlegget på Østfoldbanen. En ressurskrevende og tung oppgave som målt i timer i perioden april til oktober beløper seg til 11 500 arbeidstimer. – Det er veldig hyggelig å bli satt slik pris på, dette er lagarbeid, smiler prosjektlederen som er i full gang med nye oppgaver. Nå blant annet på Oslo S.

– Hvordan jobber dere med helse, miljø og sikkerhet i slike prosjekter?

– Det handler om daglig fokus, ha teamsamtaler og sikkerhetsgjennom-ganger, skape en felles forståelse av hvorfor vi gjør dette.

– Hvordan synes du det er å delta på slike arrangementer som Baneservicedagene?

–Veldig hyggelig. Å være samlet slik er flott. Vi er så spredt og mange kolleger vi knapt ser i hverdagen. Jeg synes også det er helt topp at Norsk Luft ambulanse er med på vårt lag når det gjelder å trene på førstehjelp og sikkerhet, avslutter Eivindsen.

FAKTA Navn: Kjell-Åge Eivindsen (53) Stilling: Prosjektleder hos Baneservice AS Aktuell: Mottok sammen med sine medar-beidere i prosjektet «forberedende rense-verk Østfoldbanen» HMS-prisen for 2015.

Familie: Gift, to voksne barn, bor på Skeds-mokorset.

det flere som har trent på Anne-dukker før. Men hvordan var dette nå igjen? Rett utenfor resepsjonen står to biler. Det har vært en «ulykke». Bilkjøring og ulykker engasjerer veldig. Mange har erfaringer. I øverste etasje på hotellet er temaet strøm og el-ulykker. Alt foregår samtidig, og etter 30 minutter bytter de grupper.

På tre effektive timer har 160 mennesker vært gjennom en intensiv repetisjon av førstehjelpskunnskapene.

Administrerende direktør Ingvild Storås trekker pusten og smiler når hun kommer ut fra hjerte-lungeredningsgruppen. Hun har deltatt med fynd og klem og har nettopp kjørt hjerte-lungeredning i flere minutter på en Anne-dukke.

– Det aller viktigste for oss i denne avtalen er å støtte en god sak, og at vi gjør det over tid. Men jeg er og svært fornøyd med at stiftelsen kan kjøre et slikt arrangement som dette, og sørge for at sikkerhets- og førstehjelpskompetansen hos oss ivaretas. Vi tuller ikke med høyrisiko, noen av oss, avslutter hun.

Blid prosjektleder Kjell-Åge Eivindsen.


Ingvild Storås, adm. dir. i Baneservice AS forbinder sår.

Lydhør forsamling.


Hvorfor valgte Baneservice å støtte Norsk Luftambulanse gjennom en langsiktig avtale?Det er god match mellom selskapene. Vi driver en høyrisikovirksomhet ute på skinnegangene, driver med sveis og strøm og tungt utstyr. Fokuset på sikkerhet er førsteprioritet hos oss begge. Norsk Luftambulanses gode rykte og kunnskap i livreddende arbeid var også viktig i en slik beslutning.

Hvor viktig er det for en bedrift å ta sam-funnsansvar?Det er svært viktig. Vi er en samfunnsaktør og skal sørge for gode arbeidsvilkår, godt arbeidsmiljø, skape stolthet og være en bidragsyter til ideelle og gode formål i sam-funnet, som å støtte Norsk Luftambulanses formålsprosjekter.

Hvordan klarer dere å holde fokuset oppe på helse, miljø og sikkerhet?Vi må det. Det gjøres gjennom årlige kurs, daglig oppfølging og god informasjon.

Hva er dine tips til andre ledere, hvordan løfte fokuset på dette temaet?Bruk tid på det og skap forståelse. Hele tiden. Få dette arbeidet forankret i alle ledd i hele organisasjonen.

Hvordan skaper vi et miljø på jobben hvor ansatte gleder seg til å komme? Lag god stemning. Vær tydelig på at alle opp-gaver er like viktige. Vær opptatt av å ha et godt arbeidsmiljø, vær en raus og inklude-rende virksomhet.

Har du selv opplevd Norsk Luft-ambulanse under oppdrag med lege-helikopter?Ja, under en fjelltur for to år siden brakk en venninne beinet i ulendt og vanskelig tilgengelig terreng på Vestlandet. Tåke var det også. Legehelikoptret kom fra Bergen. De måtte vente litt på grunn av tåka, men fikk så etter hvert en luke i været. De klarte å hente henne. Fantastisk å se hvordan mannskapet gjorde jobben sin.

«Vi skal være et lokomotiv i HMS-arbeid»Ingvild Storås har store ambisjoner på vegne av Baneservice AS. Samfunnsansvar og det å ta vare på de ansatte er satt i høysetet.

LEDERPORTRETTET

TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN

BANESERVICE AS Norges ledende jernbaneoperatør.

Leverandør av entreprenørtjenester til jernbanerelatert virksomhet i Skandinavia.

100 prosent eiet av Nærings – og fiskeridepartementet

Hovedkontor på Lysaker utenfor Oslo

Ca. 300 ansatte 637 mill. kroner i omsetning i 2014

INGVILD STORÅSAlder: 51Yrke: Adm. dir. siden 2012.Bakgrunn: Sivilingeniør fra NTH.Tidligere jobbet i bl.a. Block Watne AS og Mesta AS.Bor: Grefsen i Oslo.Familie: Gift, to barn, 18 og 21 og hund.Fritid: Familie og venner, turer på fjellet og i marka.

Norsk Luftambulanse skal utvikle fremtidens luftambulansetjeneste. Da trenger vi engasjerte medlemmer, og søker medlemmer til regionrådet som skal fortelle om hvem vi er, påvirke hva vi gjør, og hjelper oss dit vi vil.

VI TRENGER DEG TIL Å VÆRE LYTTEPOST OG GI OSS INNSPILLREGIONRÅDETS OPPGAVER: Være aktiv overfor den sentrale valgkomiteen for valg i Stiftelsen Norsk Luftambulanse Bidra med innspill til strategisk plan og overordnede handlingsplaner Engasjere seg i regional handlingsplan Vurdere behovet for nye lokale tiltak innenfor formålet Behandle og innvilge lokale formålssøknader Være korrektiv og rådgivende organ Være rådgiver og støttespiller for regionsjefene, samt bidra med kontaktnett og lokalkunnskap

Arbeidet i regionrådene er frivillig og ulønnet arbeid. Direkte utgifter knyttet til reise blir dekket etter regn-ing.

KONTAKT DITT LOKALE REGIONKONTOR – VI HØRER GJERNE FRA DEG!

BRUK DIN STEMMERETT!Som medlem i Stiftelsen Norsk Luftambulanse kan du påvirke hva organisasjonen skal drive med – til beste for pasienten. På regionråds- møtene kan du møte opp og bruke din stemmerett.

Medlemmer som har betalt kontingent og møter selv, har stemmerett på regionrådsmøtet.Påmelding og forslag til saker må være innsendt senest to uker før regionrådsmøtet.

HER KAN DU DELTA:

REGION NORD

Sted: Evenes FjordhotellTid: 19. april kl. 18.00E-post:[email protected]

REGION SØR

Sted: Quality Hotel Grand Farris, Storgaten 38Tid: 12. april kl. 18.00E-post:arild.sorensen@norskluftambulanse.no

REGION ØST

Sted: Scandic Victo-ria Lillehammer, Storgaten 84Tid: 11. april kl. 18.00E-post:arild.sorensen@norskluftambulanse.no

REGION MIDT

Sted: Norsk Luft-ambulanses loka-ler i Vestre Rosten 114, TillerTid: 21. april kl. 18.00E-post:[email protected]

REGION VEST

Sted: Norsk Luft ambulanses lokaler (Undervisn-ingsrommet) i Møl-lendalsveien 34Tid: 28. april kl. 18.00E-post: arild.sorensen@norskluftambulanse.no


De skal være effektive i å hente ut de skadde og helt i front på akutt-medisinsk hjelp. Men mannskapet i luftambulansen må også møte de

pårørende på skadestedet, og gi dem best mulig informasjon.

– Her har det skjedd et markant kultur-skifte de siste 20-30 årene, forteller sjeflege Stephen Sollid.

Det er Janne Meek glad for. Hun er fort-satt takknemlig for hvordan mannskapet fra luftambulansebasen på Dombås møtte henne og sønnen i påsken i fjor.

BRAKK LÅRBEINET PÅ BIG JUMPDaniel Meek Gynnild (da 11 år) forsto at det kom til å gå galt allerede i det han forlot hoppkanten i skisenteret på Hommelfjell ved Os i Østerdalen. Tilløpet hadde blitt isete siden sist, farten ble for høy – og svevet ut fra big jump'en bare høyere og høyere.

–Jeg skjønte kjapt at jeg kom til å lande flatt, altfor langt nede. Og det gjorde jeg. Etter landingen falt jeg kast i kast sidelengs, men ingen av skiene løste ut. Dermed vred jeg det ene beinet så kraftig at lårbeinet brakk. Jeg skjønte ingen ting de første sekundene, men oppdaget etterhvert at det ene beinet var bøyd på en merkelig måte. Da lurte jeg på hvor vondt dette kom til å bli, forteller Daniel.

Daniel bor på et lite sted hvor alle kjenner de fleste. Så da de to frivillige mannskapene fra Røde Kors kom susende opp på scooter med båre, så han fort at det var Trond

Vangskåsen og Odd Einar Vestum – som han kjente fra før. De to holder vakt i skisenteret hele påsken, og sørget for å frakte Daniel trygt ned til Røde Kors-bua i bunnen av anlegget.

– Skisenteret ligger bare fem minutter hjemmefra, så det tok ikke lang tid før jeg kom inn i varmestua og så Daniel på båren, forteller moren Janne.

– Han var rolig, men hadde åpenbart store smerter. Ambulansefolkene hadde rekvirert luftambulanse fra Dombås, og det tok ikke lang tid før den var på plass, forteller hun.

Og mannskapet fra helikoptret gjorde mer enn å klippe opp buksa til Daniel for å se nærmere på skaden med ultralyd-apparat. De forsto også at det satt en svært bekymret mor ved siden av.

16 UKER MED STABILISERING – De var så profesjonelle og samtidig så

omsorgsfulle, forteller Janne. – De hadde en fantastisk ro. «Dette skal

gå så fint», fortalte de til meg – og forklarte både Daniel og meg hva de måtte gjøre først, og hva som kom til å skje etterpå.

Daniel er enig: – Jeg ble mye roligere da jeg hørte dem

forklare, og så var det veldig godt å få de smertestillende medisinene de hadde med!

Janne fikk bli med i helikoptret til St Olavs Hospital, der det stygge vridnings-bruddet ble operert. Det var splintret i flere biter, og krevde seksten uker med stabilise-rende skinner festet i låret mens det grodde.

–Vi er så utrolig heldige som har det hjelpeapparatet og det helsevesenet vi har her i landet, og luftambulansen imponerte meg stort. Foreldrene mine var hjemme hos oss den kvelden, og de var allerede medlemmer i luf-tambulansen. Nå har jeg også meldt meg inn!

NY INFORMASJONSKULTURSjeflege Stephen Sollid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse har forsket på pasientsik-kerhet. Han er glad for å høre at Daniel og familien følte seg godt ivaretatt, men understreker at luftambulansemannskapet ikke alltid har praktisk mulighet til å følge opp pårørende på et skadested.

–Ved alvorlige eller livstruende skader, er all vår fokus på pasienten. Men vi tar det hensynet vi kan, selv om vi ikke har noen fastsatt strategi om håndtering av pårørende. Men det handler kort sagt bare om å bruke den empatien vi har. Hva om det var ditt barn som var skadet? Hvordan ville du bli møtt?

Dagens generasjon med leger har også utviklet en helt annen kultur når det gjelder å informere både pasienter og pårørende, konstaterer Sollid.

–Vi lever i en opplyst verden, der folk forventer å få god informasjon om hva som skjer. Derfor er også vi som leger langt bedre på å holde pasienter og pårørende informert enn hva leger tradisjonelt pleide å gjøre. Det er et klart gode for alle parter. Vi vet at pasienter som holdes løpen-de orientert, også aksepterer ulike utfall bedre enn de som føler at de ikke fikk vite nok.

TEKST GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

Da Daniel splintret lårbeinet i alpinbakken, ble både han og moren urolige for hvor ille skaden egentlig var.

Luftambulansemannskapet ga begge det de trengte: Trygghet.

Empati i luftaPÅRØRENDE

1. VÆR GODT SYNLIGHa gjerne på fargerike klær og bruk vest på små barn.

2. SJEKK UTSTYRET! Pass på at bindingene er riktig innstilt med tanke på barnets vekt. Er bindingene feiljustert kan de bli løst ut for tidlig eller ikke i det hele tatt. Er du usikker, sjekk hos en sportsbutikk.

3. BRUK HJELM! Det er viktig at denne er riktig tilpassa. Sjekk gjerne dette i skishoppen. Det er også greit å bytte hjelm av og til.

4. IKKE HA FOR LANGE SKI OG DROPP STAVENEFor spesielt små barn kan det være greit å droppe stavene så det blir én mindre ting å tenke på. Barn kan gjerne ha henda på knærne og låra.

5. LÆR Å BREMSEHer kan skiskole være et godt alternativ.

6. RYGGSKINNE KAN BEGRENSE SKADERDenne har du på under ytterklærne som en ekstra beskyttelse for å ta i mot støt hvis du blir påkjørt eller faller.

7. TILPASS FARTEN ETTER FORHOLDENEEr det flatt lys og dårlig sikt må man tilpasse farten. Ikke kjør for fort. Den største faren i bakken er de som kjører fort.

8. SE ALLTID BAKOVER FØR DU KJØRERSer du en som kommer i full fart, kan det være greit å slippe ham forbi før du setter utfor. Stans heller aldri på nedsiden av et heng.

9. VÆR OBS HVIS DU KJØRER UTENFOR DE PREPARERTE LØYPENEDet kan være bratte heng som du ikke ser og fare for skred. Flere skisentre har oppslagstavle med informasjon om skredfare og værvarsel.

10. NOTER NUMMERET TIL DEN LOKALE SKIPATRULJEN

Kilde: Geir Arne Mathiesen, tidligere alpinist og flyger i Norsk Luftambulanse

til barn og ungdom i bakken!

10 tips

1. Takket være et portabelt ultra-lydapparat kunne hjelperne i luf-tambulansen raskt få et inntrykk av skadene i Daniels lår.2. Daniel er tilbake i bakken, men har lagt skiene på hylla. Nå satser han på snowboard i stedet.3. Lårbeinet var splintret i flere biter, og krevde 16 uker med av-stivning via skruer og stenger.4. Det var crewet fra Dombås-basen som hentet Daniel: pilot Ole Anders Listad, lege Dag Frode Kjernlie og redningsmann Christen Tellefsen.5. Trygt framme på St Olavs Hospi-tal: Daniel er veldig glad for at mor Janne fikk sitte på i helikoptret!

1

4

2 3

5


Nå er det lettere å finne informasjon og lese om oss. I starten av februar ble våre nye nettsider lansert. Sidene er langt mer brukervennlige og er laget slik at de tilpasser seg enheten

du bruker. Enten det er en PC, mac, nettbrett eller mobiltelefon.

De nye nettsidene er lettere å finne frem i. Leter du etter informasjon om hvordan du kan støtte oss, hvem som er kontaktperson, og ikke minst om du ønsker å lese om formålsprosjektene, er alt dette lett å finne. Det er lagt inn flere bilder og filmsnutter.

Under «Aktuelt»-fanen finner du de ferskeste nyhetene og under «Vårt arbeid» er det mye informasjon om hva våre innsamlede midler brukes til. Det er også egne medlemssi-der hvor du kan håndtere din støtte og ditt medlemskap.

Jeanette Erdal, som til daglig jobber på medlemsser-vice, har sittet i prosjektgruppen som har jobbet med de nye nettsidene. Hun håper at alle som støtter og følger Norsk Luftambulanse vil like de nye sidene. – Nå er det mye enklere både å gi støtte, og å finne informasjon om formålsprosjektene, sier hun.

Sidene vil bli jevnlig oppdatert.

Norsk Luftambulanse fornyer seg på nett

NYE NETTSIDER

Jeanette Erdal.

TEKST ERLAND KROKEN


Støttemedlemskap i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å styrke og utvikle akuttmedisinsk beredskap i Norge

Støttemedlemmer har mulighet for medisinsk rådgivning og assistanse under reiser i utlandet, kan ta gratis førstehjelpskurs og motta stiftelsens magasin.

ALARM- OG RÅDGIVNINGSSENTRAL VED MEDISINSKE PROBLEMER PÅ REISE I UTLANDETStøttemedlemmene kan 24 timer i døgnet kontakte alarmsentralen for utlandet. Alarmsentralen er betjent av sykepleiere og leger som gir medisinske reiseråd og assistanse til våre støtte-medlemmer hvis det i forbindelse med reiser i utlandet oppstår situasjoner hvor dette er nødvendig.

ASSISTANSE AV SYKEPLEIER UNDER SYKEHUSOPPHOLD I UTLANDETStøttemedlem som blir uventet syk eller skadet under reiser i utlandet og innlagt på sykehus kan, hvis det finnes grunnlag for det, få assistanse fra stiftelsens sykepleiere. Vår tilsendte sykepleier kan, i samarbeid med det lokale sykehuset, bistå med sykepleie, forståelse av medisinsk informasjon og andre hjelpetiltak på det praktiske og medmenneskelige plan i en vanskelig situasjon for pasient og pårørende. Beslutning om assistanse og hvordan assistanse best kan gis, tas utelukkende av stiftelsens sykepleiere og leger. Støttemedlemskapet er ikke et alternativ til reiseforsikring. For å kunne få tilbud om assistanse fra sykepleier må støttemedlemmet ha gyldig reise-forsikring som dekker kostnadene ved sykehusopphold og hjemtransport. Det ytes ikke assistanse fra sykepleier

til destinasjoner hvor det er fare for krig, lokale konflikter, naturkatastrofer, epi-demier eller der Utenriksdepartementet fraråder reise. Der stiftelsen mener det er fare for vårt personells sikkerhet og helse gis heller ikke slik assistanse. Det samme gjelder for behandlings- reiser og ekspedisjoner.

LÆR Å REDDE LIVAlle medlemmer får tilgang til et nytt web-basert kurskonsept, AKUTT-ABC. Kurset gir grunnleggende kompetanse i ulike livreddende tiltak ved livstruende hendelser.

MEDLEMSMAGASINAlle støttemedlemmer får kostnadsfritt tilsendt Norsk Luftambulanse Magasin med informasjon om vårt arbeid innen akuttmedisin, medisinske reisetips, spesielle medlemstilbud, førstehjelps-tips og annet aktuelt stoff.

KATEGORIER STØTTEMEDLEMSKAPStiftelsen Norsk Luftambulanse utste-der støttemedlemskap til enkeltperso-ner, ektepar/samboere og familier med bostedsadresse i Skandinavia.

A. Enkeltpersoner B. Ektepar/samboere eller 1 voksen

og 1 barn C. Familie

Barn omfattes av medlemskap til første forfall etter fylte 20 år.

GULL-, SØLV- OG BRONSEMEDLEMSKAPBronsemedlemskap oppnås etter 5 år, sølvmedlemskap etter 10 år og gull-medlemskap etter 15 år.

Fremme den spesialiserte akuttmedisinske utryknings-tjeneste enten med legeheli-kopter, fly, båt eller bil

Støtte tiltak som fremmer akuttmedisin i ambulanse- og primærhelsetjenesten

Støtte tiltak som styrker den akuttmedisinske behand-lingskjeden fra skadested til definitiv sykehusbehandling

Fremme førstehjelps- opplæring for legfolk, prehospitalt personell og for medisinsk personell

Støtte og drive akuttmedisinsk forskning

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som formål å fremme akutt-medisin. Dette gjøres blant annet gjennom å:

MEDLEMSFORDELER (gjeldende fra 1.1.2015)

SKATTEFRADRAG FOR GAVERGaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på til sammen kr 500 - 25 000 per år (2016),gir deg rett til skattefradrag. Det er kun pengegaver som er fradragsberettiget.Kjøp av produkter, medlemskontingent og lignende kan ikke trekkes fra.

Trygg på veien med Toyota og Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Dagens biler er tryggere enn noen sinne. Utvikling av ny teknologi gir oss muligheter som man bare kunne drømme om tidligere. Toyota Safety Sense er vår nye sikkerhetspakke, utviklet for å hjelpe deg i trafikken og sikre en tryggere kjøreopplevelse.

Dessverre vil det fremdeles skje ulykker. Det er derfor vi er stolte av dette samarbeidet. Trygg på veien med Toyota og Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Automatiskfjernlys

Kollisjonsvernmed autobrems

Filskiftvarsling Skiltgjenkjennelse

SIKKERHET SOM STANDARD

Returadresse:Stiftelsen Norsk LuftambulansePostboks 253, 1441 Drøbak

Documents

NLA Magasin 1-2016