De grunnleggende bestanddeler

MICHEL HOUELLEBECQ

De grunnleggendebestanddeler

Oversatt av Per E. Fosser

Michel HouellebecqOriginalens tittel: Les particules élémentaires

Oversatt av Per E. Fosser

Opprinnelig utgave: © Michel Houellebecq & Flammarion, 1998

Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2000

Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-50172-3

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

FORORD

Denne boken er først og fremst historien om en mann somlevde den største delen av livet sitt i annen halvdel av det20. århundre i Vest-Europa. Stort sett levde han alene,men iblant hadde han spredte kontakter med andre. Hanlevde i en ulykkelig tid, full av bekymringer. Landet hanvar født i, vippet langsomt, men uvegerlig over i den mid-dels fattige del av verden; menneskene i hans generasjonble ofte rammet av ulykke og elendighet, og henslepte el-lers sine liv i ensomhet og bitterhet. Følelser som kjær-lighet, ømhet og menneskelig broderskap var for en stordel forsvunnet; i enhver menneskelig sammenheng utvistehans samtidige likegyldighet, for ikke å si grusomhet.

Da han forsvant, var Michel Djerzinski av alle betraktetsom en av tidens aller fremste biologer, og han ble ansettsom en seriøs kandidat til Nobelprisen. Men først senereble man oppmerksom på hans virkelige betydning.

Mens Djerzinski selv levde, ble filosofi som regel ansettfor å være blottet for praktisk betydning, for ikke å si målog mening. Men i virkeligheten er det slik at det verdens-bilde menneskene i et samfunn til enhver tid slutter segtil, blir utslagsgivende for dette samfunnets økonomi, detspolitikk og dets skikker.

Metafysiske forvandlinger – det vil si radikale og glo-bale forandringer av massenes verdensbilde – er sjeldne imenneskehetens historie. Kristendommens frambrudd kannevnes som ett eksempel.

Så snart en metafysisk forvandling har funnet sted, ut-

5

vikler den seg til sin ytterste konsekvens uten å støte påmotstand. Uten engang å være klar over det, feier den overøkonomiske og politiske systemer, estetiske oppfatningerog sosiale hierarkier. Det står ikke i menneskelig makt åstanse den. Det eneste som kan det, er en ny metafysiskforvandling.

Man kan ikke akkurat si at de metafysiske forvandlin-gene går løs på svekkede samfunn som alt er på vei ned-over. Da kristendommen oppsto, var det romerske kei-serriket på høyden av sin makt. Allmektig styrt som detvar, hersket det over hele den kjente del av verden. Detstekniske og militære overlegenhet var uten like, men like-vel var det sjanseløst. Da den moderne vitenskapen brøtfram, utgjorde middelalderens kristendom et integrert helesom innbefattet synet på både medmennesker og verden.Dessuten dannet den grunnlaget for å regjere over folkene,skapte kunnskap og verker, dømte i krig såvel som i fredog bestyrte akkumulering såvel som fordeling av rikdomog verdier. Men alt dette kunne likevel ikke forhindre atden brøt sammen.

Michel Djerzinski var verken den første eller den vik-tigste skaper av den tredje metafysiske forvandling, sommange ser på som den mest gjennomgripende, og som blebegynnelsen på en ny periode i verdenshistorien. Men pågrunn av visse helt spesielle omstendigheter i hans liv, blehan en av de mest samvittighetsfulle og klarsynte av densskapere.

Vi lever i dag i en helt ny verden,Et nytt samspill av omstendigheter omgir våre legemer,Bader våre legemer,I en glorie av fryd.Alt hva før kun musikk kunne tilføre vår sjel,Er i den nye virkelighet blitt alle til del.Det som før hørte hjemme i høyere sfærer,Er i dag blitt noe alle lærer.Og likevel forakter vi ikke datidens mennesker;Hva hadde vi vært uten deres drømmer?Intet, uten det samspill av smerte og gleder som utgjordederes liv.Vi vet at de bar bildet av oss i seg, der de trosset hat ogfrykt,famlet i mørket og støtte sammen og falt,Mens de litt etter litt skrev sitt liv.Vi vet at de ikke hadde eksistert, ikke hadde kunnet eksisterehvis de ikke, i sitt innerstehadde fortsatt å håpe, tross alt,Hvis de ikke hadde tviholdt på drømmen.Nå, som vi lever i lyset,Nå, som vi lever tett inntil lyset,Og lyset bader våre legemer,Omslutter våre legemerI en glorie av fryd,Nå, som vi har slått rot ved flodens bredder,Og aftenrøden varer evig.

7

Nå, som lyset som omgir våre legemer er blitt noe vi kanta og føle på,Nå, som vi endelig er nådd dit vi skulle,Har lagt bak oss en verden av splittelse og kulde,Sinnets verden av splittelse og kulde,For å bade oss i urokkelig og fruktbar frydOver det som er blitt:I dag,Er vi kommet dit,At vi kan fortelle hvordan den gamle verden endte.

DEL ÉN:

Kongeriket som gikk tapt

1

Den 1. juli 1998 falt på en onsdag. Det var derfor en visslogikk i at Djerzinski inviterte til sin avskjedsdrink på entirsdag, selv om formen var heller uvanlig. Champagneflas-kene ble oppbevart i et kjøleskap av merket Brandt, somsto en tanke inneklemt og knuget av beholdere til dypfry-sing av embryoner. Vanligvis ble det brukt til å oppbevarealminnelige kjemikalier.

Fire flasker på femten personer; en smule knapt. Menforresten var alt en smule knapt – grunnene til å kommesammen var overfladiske; et klosset ord eller et skjevt blikk,og forsamlingen kunne bli oppløst, idet hver og en styr-tet av sted til bilen sin. De oppholdt seg i et kjellerlokalemed klimaanlegg og vegger dekket av hvite fliser, dekorertmed en poster med tyske innsjøer. Ingen hadde foreslått åta bilder. En ung forsker som hadde begynt tidlig det året– en skjeggete fyr med et dumt utseende – forduftet etteret par minutter, under påskudd av parkeringsproblemer.En voksende følelse av ubehag spredte seg blant gjestene;det var snart ferie. Noen skulle dra og besøke familien,andre skulle ut i skog og mark. Ordene som ble utvekslet,falt som trege smell i atmosfæren. Man gikk hurtig hvertil sitt.

Klokken nitten tretti var alt over. Djerzinski gikk overparkeringsplassen sammen med en kvinnelig kollega medlangt svart hår, svært blek hud og store bryster. Hun varlitt eldre enn ham; sannsynligvis kom hun til å etterfølge

11

ham som leder for forskningsenheten. Det meste av dethun hadde publisert dreide seg om genet DAF3 hos ba-nanfluer; hun var ungkarskvinne.

Foran Toyotaen sin rakte han smilende hånden til denkvinnelige forskeren (han hadde alt i noen sekunder plan-lagt å utføre denne handlingen og ledsage den med et smil,og han hadde forberedt seg mentalt). Hendene deres grephverandre og trykket hverandre forsiktig. Litt for sent slodet ham at dette håndslaget manglet varme. Omstendig-hetene tatt i betraktning hadde de kunnet omfavne hver-andre, slik ministre, eller enkelte sangere i underholdnings-bransjen pleier å gjøre.

Da avskjeden var overstått, ble han sittende i bilen i femminutter, som han syntes ble lange. Hvorfor startet ikkekvinnen? Masturberte hun, mens hun lyttet til Brahms?Eller tenkte hun tvert imot på karrieren, på alt det hunville få av ansvar? Og hvis hun gjorde det, gledet hun seg?Endelig forlot Golfen til den kvinnelige genetikeren parke-ringsplassen; han var påny alene. Det hadde vært en strå-lende dag, og det var ennå varmt. I disse forsommerukenesyntes alt å være stivnet i skinnende urørlighet. Og like-vel – Djerzinski var klar over at dagene alt hadde begyntå bli kortere.

Idet han også startet bilen, slo det ham at han hadde ar-beidet i et privilegert miljø. På spørsmålet: «Mener De atDe lever i et privilegert miljø her i Palaiseau?» svarte 63% av beboerne ja. Det var forståelig; husene var lave ogmed plener imellom. Flere supermarkeder gjorde det lettå handle alt man trengte; begrepet livskvalitet var neppenoen overdrivelse når det dreide seg om Palaiseau.

Den sydlige motorveien mot Paris var øde. Han haddefølelsen av å befinne seg i en newzealandsk science fiction-film som han hadde sett i sin studietid: det siste mennes-ket på Jorden, etter at alt liv var opphørt. Et eller annet iatmosfæren hadde framkalt en tørkekatastrofe.

Djerzinski hadde bodd i rue Frémicourt i omlag ti år.Han hadde vent seg til å bo der, strøket var rolig. I 1993

12

hadde han følt savnet av selskap; et eller annet som tokimot ham når han kom hjem om kvelden. Valget falt på enhvit kanarifugl, et fryktsomt dyr. Den sang, især om mor-genen, og likevel syntes den ikke å være glad. Men kan enkanarifugl føle glede? Gleden er en intens og dyp følelse;en fornemmelse av å være jublende full av noe som opptarhele vår bevissthet; man kan sammenlikne den med beru-selse, henførelse, ekstase. En gang hadde han tatt fuglen utav buret. Skrekkslagen hadde den sluppet fra seg en bæsjpå sofaen, før den kastet seg mot sprinklene for å finneinngangen. En måned senere gjentok han eksperimentet.Da falt det stakkars dyret ut av vinduet. Men det klartepå et vis å ta av for fallet, og ble sittende på en balkong ihuset vis-a-vis, fem etasjer lenger ned. Michel ble nødt tilå vente på at hun som bodde der skulle komme tilbake,mens han inderlig håpet at hun ikke hadde katt. Det visteseg at hun var redaktør i 20 Ans; hun levde alene og komsent hjem. Hun hadde ikke katt.

Det var blitt natt da Michel hentet det lille dyret, somskalv av kulde og frykt der det satt sammenkrøpet motbetongveggen. Senere kom han flere ganger til å støte påredaktørdamen, som oftest når han var ute med søppelbøt-ten. Hun nikket, sannsynligvis som tegn på at hun kjenteham igjen. Han nikket tilbake. Alt i alt hadde hendelsengitt ham anledning til å opprette et naboforhold; for såvidt hadde den vært godt for noe.

Fra vinduene hans kunne man se et titall bolighus, medalt i alt rundt tre hundre leiligheter. Som regel begynte ka-narifuglen å plystre og kvitre når han kom hjem om kvel-den. Det varte gjerne i ti minutter, deretter skiftet han frøog sand i buret, og ga den rent vann. Men denne kveldenvar stillhet alt som møtte ham. Forsiktig nærmet han segburet; fuglen var død. Den lille hvite kroppen, som alt varkald, lå på siden i sanden på bunnen av buret.

Til aftens spiste han en pakke steinbit i kjørvel fra Mo-noprix Gourmet, ledsaget av en flaske middelmådig Val-depeñas. Etter å ha nølt en stund, la han fugleliket i en

13

plastpose som han tynget ned med en ølflaske, og kastet altsammen i søppelcontaineren. Hva annet kunne han gjøre?Holde en messe?

Han hadde aldri visst hva den bunnet i, denne søppel-containeren med den trange åpningen (likevel stor nok tilen kanarifuglkropp). Men han drømte om gigantiske av-fallsdunker, fulle av kaffefiltre, ravioli i saus og avskårnekjønnsorganer. Kjempelarver, like store som fuglen selv,og bevæpnet med nebb, angrep kadaveret. De sønderrevbena, slet i stykker tarmene og stakk hull på øyeeplene.Skjelvende sto han opp, klokken var ikke riktig halv to.Han slukte tre Xanax. Slik endte hans første aften i frihet.

2

Den 14. desember 1900 introduserte Max Planck begre-pet energikvanter i en rapport til Berlins Akademi, medtittelen Zur Theorie des Gesetzes der Energieverteilung inNormalspektrum. Den skulle komme til å spille en avgjø-rende rolle for fysikkens utvikling i ettertid. Mellom 1900og 1920 forsøkte man med en rekke mer eller mindre sinn-rike modeller å passe dette nye konseptet inn i rammen avtidligere teorier, hovedsakelig på tilskyndelse fra Einsteinog Bohr. Først på begynnelsen av 20-årene så det ut til atdenne rammen endelig var forkastet.

Når Niels Bohr betraktes som kvantemekanikkens vir-kelige far, så er det ikke bare på grunn av hans personligeoppdagelser. Framfor alt skyldes det det spesielle miljøethan klarte å skape omkring seg, preget av kreativitet, in-tellektuell ildhu, åndsfrihet og vennskap. Det Fysiske Insti-tutt i København, som Bohr grunnla i 1919, skulle kommetil å ta imot alle yngre europeiske forskere av betydning.Heisenberg, Pauli, Born; alle fikk de sin opplæring her.Bohr, som var litt eldre enn dem, tok seg tid til i timeviså diskutere detaljer i hypotesene deres, med en eneståendeblanding av filosofisk klarsyn, velvilje og prinsippfasthet.Han var nøyaktig, grensende til det maniske, og tolererteingen omtrentlighet i tolkningen av eksperimentene. På denannen side forekom ingen ny idé ham i utgangspunktet åvære vanvittig, liksom intet klassisk konsept var uangri-pelig. Han yndet å invitere studentene til bondehuset sitt iTisvilde. Der mottok han også vitenskapsmenn fra andre

15

disipliner, såvel som politikere og kunstnere, og der sprangsamtalen fritt fra fysikk til filosofi, fra historie til kunst,fra religion til dagligliv. Noe liknende hadde ikke skjeddsiden de tidligste greske tenkernes tid. Det var i en slikenestående sammenheng, i tiden fra 1925 til 1927, at devesentligste forutsetninger for Københavnermodellen bleutviklet, den som kom til å omstøte nesten alle tidligerekategorier som rom, årsakssammenhenger og tid.

Djerzinski var ikke kommet i nærheten av å gjenskapenoe slikt rundt seg selv. Miljøet i den forskningsenhetenhan ledet var verken mer eller mindre enn et kontormiljø.Forskere innen molekylær biologi er for det meste ærligeteknikere uten genialitet, som leser Le Nouvel Observa-teur og drømmer om å dra på ferie til Grønland, og langtfra en slags mikroskopets Rimbaud, slik en sentimentaloffentlighet ynder å forestille seg dem. Den molekylær-biologiske forskning fordrer ingen kreativitet, ingen opp-finnsomhet; i virkeligheten er den nærmest en ren rutine-virksomhet som ikke krever annet enn en rimelig grad avannenrangs intellektuelle evner. Folk doktorerer og for-svarer avhandlinger, selv om to års studier etter artium ermer enn nok til å håndtere apparatene. «Vil man begripenoe av den genetiske koden,» pleide Desplechin, direktørfor biologiavdelingen ved CNRS1, å si, «eller finne prin-sippene for proteinenes syntese, ja, da må man nok stå pålitt. For øvrig er det verdt å merke seg at det var Gamov,en fysiker, som først fikk snusen i det der. Men å tydeDNA, pøh … Man tyder og man tyder. Man lager et mo-lekyl, man lager et annet. Man koder dataene inn i com-puteren, og computeren regner ut undersekvensene. Mansender en faks til Colorado. De lager genet B27, her lagervi C33. Det er som å lage mat. En gang imellom skjer detlitt ubetydelig utvikling av apparaturen, og det er som re-gel nok til å få en Nobelpris. Hobbyvirksomhet. En vits.»

1 Conseil National de Recherche Scientifique = Nasjonalt Vitenskape-lig Forskningsråd. (O.a.)

16

Om ettermiddagen den 1. juli var det kvelende varmt. Detvar en av disse ettermiddagene som ender med forferdelse,og der tordenværet til slutt bryter løs og sprer nakne krop-per i alle retninger. Desplechins kontor vendte ut mot QuaiAnatole-France. På den motsatte bredden av Seinen, påQuai des Tuileries, flanerte de homoseksuelle i solskinnet,pratet med hverandre i grupper på to eller flere og deltehåndklær med hverandre. Nesten alle hadde G-streng-tru-ser på seg. Musklene deres var fuktet med solbadolje ogglinset i sollyset, og rumpeballene deres var skinnende ogvelformet. Mens de pratet, var det noen som gned seg påkjønnsorganet gjennom G-strengens nylon, eller lot en fin-ger gli over det og avsløre kjønnshårene og begynnelsen påfallos. Ved vinduet hadde Desplechin plassert en kikkert.Ryktene påsto at han også var homoseksuell, men i virke-ligheten hadde han i noen år framfor alt vært en mondenalkoholiker. En ettermiddag som denne hadde han to gan-ger forsøkt å masturbere. Han holdt øyet klistret mot kik-kerten, og nistirret på en ungdom som hadde latt G-stren-gen falle og viste fram en pikk som hadde begynt på enbetagende oppstigning i atmosfæren. Men hans eget organforble hengende, slapt og rynket og tørt. Han hadde gittopp.

Djerzinski ankom presis klokken seksten. Desplechinhadde bedt om å få et møte med ham. Djerzinski var ikketil å bli klok på. Det var riktignok vanlig at en forsker toket sabbatsår for å arbeide i et annet team, i Norge, Japan;kort sagt i et av disse dystre landene der førtiåringer be-går selvmord i hopetall. Atter andre – det skjedde særligofte under «Mitterand-æraen», da pengegriskheten haddeantatt uhyre proporsjoner – ga seg på leting etter inves-teringskapital, og startet et selskap for å markedsføre eteller annet molekyl. Noen av dem hadde for øvrig på korttid bygd seg opp en pen formue ved skamløst å utnyttede kunnskapene de hadde skaffet seg gjennom års uinter-essert forskning. Men at Djerzinski skulle gå ledig, utennoe prosjekt, uten mål, uten den ringeste begrunnelse, det

17

syntes ufattelig. I en alder av førti år var han forsknings-sjef. Femten vitenskapsmenn arbeidet under hans ledelse;selv var han bare underlagt Desplechin, og da egentligbare i teorien. Teamet hans oppnådde fremragende resul-tater; det ble ansett som et av de fremste i Europa. Hvavar det da som var galt? Desplechin tvang stemmen til åvære energisk: «Har De noen planer?» Tretti sekundersstillhet fulgte, deretter svarte Djerzinski nøkternt: «Tenkemeg om.» Dette bar galt av sted. Idet han tvang seg til ålyde lystig, repliserte han: «På det personlige plan, da?»Da han festet blikket på de skarpe trekkene og de tristeøynene som stirret tilbake på ham, følte han seg plutseligsvært skamfull. På det personlige plan, liksom? Det var hanselv som hadde hentet Djerzinski fra universitetet i Orsayfor femten år siden. Det hadde vist seg å være et fremra-gende valg. Han var en nøyaktig forsker, omhyggelig ogoppfinnsom; resultatene hopet seg opp i anselige meng-der. Hvis CNRS hadde oppnådd en solid posisjon innenmolekylærbiologisk forskning i Europa, hadde man for enstor del ham å takke for det. Han hadde mer enn oppfyltsin del av avtalen.

«Selvfølgelig vil De fortsatt ha adgang til databasene,»avsluttet Desplechin. «Vi skal la Deres passord til alleresultatene på serveren og til senterets Internet-link forbliaktive. På ubegrenset tid. Hvis De har bruk for noe annet,står jeg til Deres disposisjon.»

Etter at den andre var gått, gikk han påny til vinduet.Han var litt svett. En mørklett ungdom som så ut som ennordafrikaner, tok av seg shortsen på elvebredden overforham. Det fantes reelle problemer innen biologisk grunn-forskning. Biologene tenkte og handlet som om moleky-lene var atskilte grunnmaterier som man måtte gå veienom elektromagnetiske tiltrekninger og frastøtinger for åholde orden på, og han var overbevist om at ingen av demhadde hørt tale om EPR-paradokset eller om Aspects eks-perimenter, og at heller ingen av dem hadde giddet å in-formere seg om fysikkens framskritt etter århundrets be-

18

gynnelse – deres forestillinger om atomer var stort sett desamme som Demokrits. De samlet på tunge og bekreftendedata, med det eneste mål å finne umiddelbare anvendel-sesområder for industrien, og uten noensinne å registrereat selve idégrunnlaget de bygget på var underminert. Djer-zinski og han selv, som begge opprinnelig var utdannetfysikere, var sannsynligvis de eneste på CNRS som haddeinnsett det: så snart man virkelig nærmet seg livets atom-fundamenter, ville grunnvollene for den nåværende biolo-gien ryke i stumper og stykker. Desplechin funderte overdisse spørsmålene mens kvelden senket seg over Seinen.Han var ute av stand til å forestille seg hvilken retningDjerzinskis tankevirksomhet kunne ta; han følte seg ikkeengang i stand til å diskutere det med ham. Han nærmetseg de seksti; intellektuelt følte han seg totalt utbrent. Dehomoseksuelle var forsvunnet, og nå var bredden folke-tom. Han kunne ikke huske sin siste ereksjon. Han ventetpå tordenværet.