Majorens siste forelskelse

h e le n s i mon son

majorens s iste

forelskelse

«En enormt underholdende vandring gjennom den engelske landsbygda …»

– Publishers Weekly

«En nydelig liten kjærlighetshistorie, fortalt med dyktighet og humor.»

– The New York Times Book Review

«En klok komedie … om det uforutsette mirakelet, kjærlighet sent i livet …»

– O: The Oprah magazine

NoeN gaNger overviNNer kjærligheteN alt

Bli med på en reise til Edgecombe St mary, en søvnig, erke britisk

landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende

romanen om moden kjærlighet og det generelle forfallet i tiden.

Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med

gode, gamle engelske tradisjoner. Ære, utsøkte omgangsformer og

en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i

livet. men i forbindelse med brorens plutselige død innleder han et

uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinne-

haver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt

nytt lys i landsbyens – og hans egen sønns – øyne, og han innser

gradvis at hans verden er bygd på løgner.

Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm

romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale

konflikter i dagens samfunn – og en bok du ikke vil legge fra deg

før du har lest den ferdig.

HElEn SimonSon er født i England og tilbrakte tenårene i en liten landsby i East Sussex. Hun er utdannet ved London School of Economics og Stony Brook Southampton, og har tidligere arbeidet som leder i reklame-bransjen. Hun har bodd i USA de siste to tiårene. Hun bor sammen med sin mann og deres to sønner i Brooklyn. Majorens siste forelskelse er hennes første roman.

he

le

n s

imo

ns

on

ma

jor

en

s sis

te fo

rels

kels

e

Foto: Nina Subin Omslag: Hanne Dahl Design

Originaltittel: Major Pettigrew’s Last Stand

Copyright © 2010 by Helen SimonsonAll righs reserved

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Første gang utgitt avRandom House, New York 2010

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6

Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.Omslagsdesign:

Oversetter Jørn Roeim er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-41998-8

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731)Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 4 av 396)

NOT PRINT READY!

Helen Simonson

Majorenssiste forelskelse

Oversatt fra engelsk avJørn Roeim


NOT PRINT READY!

Kapittel 1

Major Pettigrew var fortsatt så oppskaket etter telefonen frasin brors kone at han uten å tenke seg om åpnet døren dadet ringte på. På den våte hagegangen utenfor sto fru Ali franærbutikken i landsbyen. Hennes eneste reaksjon var en nes-ten umerkelig heving av det ene øyebrynet. Rødmen bredteseg i kinnene til majoren, og hendene kjentes som spader dahan glattet klosset på den karmosinrøde, klematismønstredeforklekjolen.

«Åh,» sa han.«God morgen, major.»«God morgen, fru Ali.» Det oppsto en trykket taushet

som syntes å utvide seg slik han nylig hadde lest at uni-verset gjorde med alderen. Senescence hadde de kalt det isøndagsavisen.

«Jeg kommer bare for å hente avispengene. Avisgutten ersyk,» sa fru Ali mens hun strakte sin beskjedne skikkelse tilmaksimal høyde og anla en litt myndig tone som var helt for-skjellig fra den lave, myke stemmen hun pleide å bruke nårde diskuterte bladstørrelse og smakstilsetninger i teene hunblandet spesielt for ham.

«Ja, selvfølgelig. Beklager så meget.» Han hadde glemt ålegge avispengene for uken som gikk, i en konvolutt underdørmatten. Han prøvde å kjenne etter i bukselommene, sombefant seg under klematisen et sted. Han merket at han fikktårer i øynene. Lommene var umulige å komme til uten athan heiste opp forklekjolen. «Beklager,» gjentok han.

«Det er greit,» sa hun og skulle til å gå igjen. «Du kanstikke innom i butikken siden en gang, når det passer bedre.»

7


NOT PRINT READY!

Hun hadde allerede begynt å gå da han fikk et påtrengendebehov for å forklare.

«Broren min er nettopp død,» sa han. Hun snudde seg.«Broren min er nettopp død,» gjentok han. «Jeg fikk tele-fon i dag morges. Det var derfor jeg ikke rakk det.» Fuglenehadde vært i gang med sin grytidlige morgenkonsert i denstore barlinden på vestsiden av huset, og himmelen haddefått et svakt rosa skjær da telefonen ringte. Det gikk oppfor majoren, som hadde stått opp i grålysningen for å taden ukentlige rengjøringen i huset, at han bare hadde sit-tet som i en døs hele tiden siden. Han gjorde en hjelpeløshåndbevegelse mot det underlige antrekket og strøk seg overansiktet. Plutselig kjente han at han ble mo i knærne ogat alt blodet forlot hodet. Ganske uventet støtte skulderenborti dørkarmen, og raskere enn øyet rakk å registrere det,sto fru Ali ved siden av ham og holdt ham så han ikkefalt.

«Kanskje du heller burde komme deg inn og få satt degned,» sa hun med omsorgsfull stemme. «Hvis det er greit fordeg, skal jeg finne litt vann til deg.» Siden det virket som ommajoren hadde mistet det meste av følelsen i ben og armer,hadde han ikke annet valg enn å føye seg. Fru Ali geleidetham over det ujevne steingulvet i den smale gangen og hjalpham ned i ørelappstolen som sto like innenfor døren i denlyse stuen, hvor bokhyller dekket alle veggene. Det var denstolen han likte minst – med bulkete stopp og en hard kantakkurat der han hvilte hodet, men han var ikke i stand til åprotestere.

«Det sto et glass vann på oppvaskbenken,» sa fru Ali ograkte ham det store melkeglasset han pleide å ha tannbroensin i om natten. Mintsmaken fikk ham nesten til å brekkeseg. «Går det bedre?»

«Ja da, mye bedre,» sa han, med øynene svømmende itårer. «Det er veldig snilt av deg å …»

«Skal jeg lage litt te til deg?» Tilbudet fikk ham til å føleseg så svak og ynkelig.

8


NOT PRINT READY!

«Tusen takk,» sa han, bare for å få henne ut av rommetså han kunne få samlet seg litt og få av seg forklekjolen.

Det var rart å høre en kvinne klirre med tekopper på kjøk-kenet igjen. På peishyllen smilte hans kone Nancy til ham fraet fotografi. Det bølgete, brune håret flagret i vinden, og denfregnete nesen var lett rosafarget av solen. De hadde vært iDorset i mai det regnfulle året, antagelig 1973, og denne blå-sende ettermiddagen hadde solen vært fremme akkurat lengenok til at han rakk å knipse henne på vollene til Corfe Castle,der hun sto og vinket som en ungjente. Det var seks år sidenhun døde nå. Og nå var Bertie også borte. Dermed satt hanalene tilbake, som den siste i familien i sin generasjon. Hanfoldet hendene for å stoppe en svak skjelving.

Nå fantes jo Marjorie også, selvsagt, den ubehagelige svi-gerinnen hans, men i likhet med sine avdøde foreldre haddehan aldri egentlig godtatt henne. Hun hadde så mange raremeninger som hun høyrøstet utbasunerte med den nord-engelske dialekten sin, som kjentes som en sløv barberhøvelmot trommehinnene. Han håpet at hun ikke kom til å bli merfamiliær av seg nå. Han ville spørre henne om han kunne fået nyere bilde av Bertie, og selvfølgelig om han kunne få jakt-geværet hans. Faren hadde gjort det klart da han fordelte deto geværene sine på sønnene, at de skulle forenes igjen nåren av dem døde, slik at de ble bevart samlet i familien. I alledisse årene hadde majorens eget gevær ligget alene i koffer-ten av valnøttre, der den tomme fordypningen i fløyelsforetvitnet om makkerens fravær. Nå skulle de samles igjen ogdermed få sin fulle verdi – som han antok var rundt hundretusen pund. Ikke for det, han kunne ikke drømme om å selge.I tankene så han seg selv under neste jakt – kanskje på enav gårdene langs elven, hvor kaninplagen var så stor – idethan kom bort til resten av jaktlaget med de brukne børseneliksom tilfeldig over armen.

«Du store min, Pettigrew, er det ikke et par Churchill?»skulle noen si – kanskje lord Dagenham selv, hvis han jak-tet med dem den dagen – og så skulle majoren liksom skottened på dem, som om han hadde glemt det.

9


NOT PRINT READY!

«Jo da, de hører sammen. Var det ikke flott valnøttre debrukte den gangen?» skulle han si og la de andre få beundredem.

En klirrelyd mot dørkarmen rev ham ut av den behage-lige dagdrømmen. Det var fru Ali med et tungt tebrett. Hunhadde tatt av seg den grønne ullkåpen og lagt det paisley-mønstrede tørkleet over skuldrene på den enkle, marineblåkjolen. Under hadde hun et par trange, svarte bukser. Majo-ren tenkte at han aldri hadde sett fru Ali uten det store, stiveforkleet hun alltid gikk med i butikken.

«La meg hjelpe deg.» Han skulle til å reise seg fra stolen.«Å nei, det går så fint.» Hun bar brettet bort til skrivebor-

det som sto like ved og dyttet vekk en stabel skinninnbundnebøker med det ene hjørnet. «Du må hvile. Du er sikkert isjokk.»

«Det kom så uventet, skjønner du. Telefonen ringte såabsurd tidlig. Klokken var ikke seks engang. De har antage-lig vært på sykehuset i hele natt.»

«Skjedde det så brått?»«Hjerteinfarkt. Det må ha vært ganske voldsomt.» Han

strøk seg tankefullt over den gråsprengte barten. «Det errart, men i våre dager venter en liksom at de skal klare åredde alle som får hjerteinfarkt. Sånn virker det i hvert falli fjernsynet.» Fru Ali støtte tuten på tekannen mot kantenpå en av koppene så det lød et høyt klang, og majoren bleredd det hadde gått et skår. Litt for sent kom han til å tenkepå at mannen til fru Ali også hadde dødd av hjerteinfarkt.Det måtte være halvannet eller to år siden nå. «Unnskyld,det var tankeløst av meg –» Hun avfeide ham med en for-ståelsesfull håndbevegelse og fortsatte å skjenke. «Mannendin var en god mann,» tilføyde han.

Det han husket best, var den velvoksne, rolige man-nens selvbeherskelse. Det hadde ikke bare vært lett for herrAli å overta butikken i landsbyen etter gamle fru Bridge.Ved minst to anledninger hadde majoren sett Ali tidlig ommorgenen i ferd med å skrape spraymaling av de nye speil-glassvinduene. Og flere ganger når majoren hadde vært

10


NOT PRINT READY!

inne i butikken, hadde guttunger som skulle kjekke seg forhverandre, stukket hodet inn og ropt: «Pakkis, dra hjem!»Majoren hadde kjeftet på dem og beklaget, men Ali haddebare ristet på hodet og smilt. Smått om senn hadde det roetseg, og etter hvert hadde de samme guttungene kommet pentinn i butikken på kveldstid for å handle melk når morenhadde glemt det. Og selv de mest motvillige av de lokalearbeidskarene ble lei av å kjøre seks kilometer i regnet forå levere lottokupongene sine i en «engelsk» butikk. Fiffen ilandsbyen, anført av kvinnene i de forskjellige foreningene,veide opp for den gemene hops uhøflighet ved å demonstrereen uttalt respekt for herr og fru Ali. Majoren hadde ofte hørtdem snakke om «våre kjære pakistanske venner i butikken»for å vise at Edgecombe St Mary var et stjerneeksempel nårdet gjaldt multikulturell forståelse.

Da herr Ali døde, hadde alle vist sin tilbørlige medfølelse.Landsbyrådet, hvor majoren satt, hadde diskutert om deskulle ha en form for minneseremoni, men det ble forkastetfordi hverken kirken eller puben ble ansett som egnet, så dehadde sendt en stor krans til begravelsen i stedet.

«Synd jeg aldri fikk anledning til å møte den flotte konadi,» sa fru Ali og rakte ham en kopp.

«Det er seks år siden hun døde nå,» sa han. «Rare greier– på én måte er det som en evighet siden, og samtidig er detsom om det skjedde i går.»

«Ja, det er veldig rart,» sa hun. Den tydelige artikula-sjonen, som ikke akkurat var noe fremtredende trekk vedlandsbybeboerne flest, fikk ham til å tenke på den rene klan-gen i et velstemt klokkespill. «Noen ganger er det som ommin mann er like nær som du er nå, og andre ganger er detsom om jeg er alene i universet,» tilføyde hun.

«Men du har familie, selvsagt?»«Ja, ganske stor familie.» Hun lød ikke særlig glad da hun

sa det. «Men det er ikke det samme som de nære båndenemellom mann og kone.»

«Jeg kunne ikke sagt det bedre selv,» sa han. De drakkav teen, og han registrerte en viss undring hos seg selv over

11


NOT PRINT READY!

at fru Ali – nå da hun ikke befant seg i de vante omgivel-sene i butikken, men derimot av alle steder i hans egen stue– viste seg å være så innsiktsfull. «Den forklekjolen …» sahan.

«Forklekjolen?»«Den jeg hadde på meg.» Han nikket mot den der den

lå i en kurv med National Geographic. «Det var min konesyndlingsantrekk når hun gjorde husarbeid. Det hender av ogtil at jeg …»

«Jeg har en gammel tweedjakke som min mann gikk såmye med,» sa hun stille. «Noen ganger bruker jeg den nårjeg er ute i hagen. Og noen ganger tar jeg pipen hans imunnen bare for å kjenne tobakkssmaken.» Ansiktet fikken dypere farge, og hun rettet de mørkebrune øynene motgulvet, som om hun hadde sagt for mye. Majoren la merketil hvor glatt huden hennes var, og de sterke trekkene iansiktet.

«Jeg har også beholdt noen av min kones klær,» sa majo-ren. «Men det er jo gått seks år, så jeg vet ikke om luktenav parfymen hennes fortsatt sitter i dem, eller om det bareer noe jeg innbiller meg.» Han hadde lyst til å fortelle henneat han av og til åpnet døren til klesskapet og stakk ansik-tet inn mellom klærne hennes. Fru Ali kikket opp på ham,og øynene hennes under de tunge øyelokkene ga ham enfornemmelse av at hun også gjorde slike absurde ting.

«Vil du ha litt mer te?» spurte hun og rakte frem håndenfor å ta koppen hans.

Da fru Ali hadde gått – etter å ha unnskyldt seg for å hatrengt seg på, og han hadde beklaget illebefinnendet sitt– tok majoren på seg forklekjolen igjen og gikk inn på detlille grovkjøkkenet innenfor kjøkkenet for å gjøre seg ferdigmed geværpussen. Han konstaterte en gryende hodepine ogen lett svie i halsen. Slik kunne sorgen også fortone seg i vir-kelighetens verden – mer som fordøyelsesplager enn som enfølelse.

Han hadde satt en liten porselenskopp med mineralolje til

12


NOT PRINT READY!

varming på en telysholder. Han dyppet fingrene i den varmeoljen og gned den langsomt inn i kolben av lett knudretevalnøttrot. Treet ble som silke mot fingertuppene. Aktivite-ten fikk ham til å slappe av. Sorgen kom litt på avstand ogvek plass for en ørliten spire av nysgjerrighet.

Han hadde fått en liten mistanke om at fru Ali haddeutdannelse og var et kultivert menneske. Nancy hadde ogsåvært uvanlig på det området, glad i bøker og små kammer-konserter i landsbykirker. Kontakten med de andre kvinnenei bekjentskapskretsen deres hadde hun stort sett overlatt tilham. Tweedkledde og geskjeftige kvinner som snakket omhester og basarer på jaktballene, og som lo oppgitt nåren av de upålitelige unge mødrene i en av de kommunaleboligene ikke stilte opp, slik at ukens lekeskole i forsamlings-huset måtte avlyses. Fru Ali var mer som Nancy – som ensommerfugl sammenlignet med en støyende dueflokk. Hankjente at han hadde lyst til å treffe fru Ali igjen et annetsted enn i butikken, og lurte på om dette var et bevis påat han likevel ikke var så gammel og inntørket som hansåtteogseksti år og landsbyens begrensede muligheter skulletilsi.

Oppkvikket av denne tanken kjente han at han haddeoverskudd til å ringe sin sønn Roger i London. Han tørkethendene på en fille og stirret konsentrert på alle de blankeknappene og LED-displayet på den trådløse telefonen somvar en presang fra Roger. Den hadde kortnummervalg ogstemmeaktivering, og det skulle være så praktisk for gamlemennesker, ifølge Roger. Majoren syntes hverken at tele-fonen var lett å bruke, eller at han selv kunne betegnessom gammel. Det var et utrolig irriterende, men ikke uvan-lig fenomen, dette, at barn, så snart de hadde forlatt redetog etablert seg med eget hjem – i Rogers tilfelle en hyper-moderne penthouseleilighet i et høybygg som skjemmetThemsen i Putney – behandlet sine foreldre som små-unger og ønsket dem døde, eller i det minste plassert i enomsorgsbolig. Helt gresk for meg, tenkte majoren. Med enoljete finger klarte han å trykke på knappen for «1 – Roger

13


NOT PRINT READY!

Pettigrew, viseadm. dir., Chelsea Kapitalforvaltning», somRoger hadde tastet inn med store barnslige bokstaver forsikkerhets skyld. Rogers firma hadde kontor over to heleetasjer i et høyt glasshus i Docklands-området i London, ogmens telefonen ringte med en metallisk klikkelyd, så majo-ren Roger for seg i det sterile cellekontoret sitt med batterietav dataskjermer og stabelen med arkivmapper som den sik-kert rådyre arkitekten ikke hadde tatt seg bryet med å skaffeskap til.

Roger hadde allerede hørt det.«Jemima har påtatt seg å ringe rundt. Jenta er helt

hysterisk og ringer gud og hvermann.»«Det er sikkert bra for henne å ha noe å gjøre,» antydet

majoren.«Det handler mer om å gå opp i rollen som sørgende dat-

ter, spør du meg,» sa Roger. «Litt på kanten, men det harde vel alltid vært, har de ikke?» Stemmen var litt utydelig,og majoren gikk ut fra at han satt ved skrivebordet og spisteigjen.

«Den kunne du spart deg, Roger,» sa han bestemt. Sønnenvar i ferd med å bli nesten like ufin som familien til Marjo-rie. Byen var full av arrogante unge menn nå for tiden, ogRoger – som nærmet seg tretti – var tydelig påvirket.

«Beklager, pappa. Det var veldig trist med onkel Bertie.»Det ble stille en liten stund. «Jeg glemmer aldri den gangenjeg hadde vannkopper og han kom innom med det modell-fly-byggesettet. Han ble der hele dagen og hjalp meg å limesammen alle de bitte små balsabitene.»

«Jeg mener å huske at du krasjet det mot vinduet dagenetter, selv om vi hadde sagt at du ikke skulle bruke detinnendørs.»

«Ja, og så brukte du det til nøre opp i ovnen med.»«Det var jo helt knust. Like greit å bruke restene til noe

fornuftig.» Det var en episode de husket godt begge to, ogsom stadig ble gjenfortalt i familieselskaper. Som regel vardet bare som en god historie som alle lo av, men det hendteogså den ble brukt som en formaning overfor den stridige

14


NOT PRINT READY!

lille sønnen til Jemima. I dag hadde den en undertone avbebreidelse.

«Kommer du hit kvelden før begravelsen?» spurte majo-ren.

«Nei, jeg tar toget. Men ikke vent på meg, pappa. Det kanhende jeg ikke klarer å komme fra.»

«Hva er det du sier?»«Jeg har jobb til oppover ørene her. Det er en kjempedeal

på gang her, på to milliarder dollar, men det er litt proble-mer med innløsing av noen selskapsobligasjoner. Klienten erhelt på tuppa. Si fra når du vet når begravelsen skal være, såskal jeg notere det i kalenderen og gi det topp prioritet, menjeg kan ikke love noe.» Majoren lurte på hva slags priorite-ring han vanligvis hadde i sønnens kalender. Han forestilteseg at han var markert med en liten gul klistrelapp hvor detsto «viktig, men haster ikke».

Begravelsen skulle være på tirsdag.«Det var den dagen som passet best for de fleste,» sa

Marjorie andre gangen hun ringte. «Jemima har kvelds-undervisning på mandager og onsdager, og jeg spiller bridgepå torsdagskveldene.»

«Bertie ville helt sikkert at dere skulle leve mest mulig somvanlig,» sa majoren, men merket at han sa det i en litt syrligtone. Han gikk ut fra at ledige timer hos frisør og skjønn-hetspleier også hadde inngått i planleggingen. Marjorie villealdri stille i begravelsen uten at det blonde håret var nysteltog huden tonet og vokset – eller hva hun nå gjorde for å fåansiktet til å se ut som stramt lær. «Hva med fredag?» spurtehan.

Han hadde nettopp fått en legetime på tirsdag. Kontor-damen på legesenteret hadde vært veldig imøtekommende pågrunn av situasjonen, og flyttet et barn med kronisk astma tilfredag for å skvise inn EKG-en hans. Han ville nødig meldeavbud.

«Da har sognepresten treff for ungdom med problemer.»«Ungdom har vel problemer hele tiden,» sa majoren

15


NOT PRINT READY!

skarpt. «Dette er en begravelse, for søren. Kanskje ungdom-mene kunne la andres behov gå foran sine egne for en gangsskyld? Det kunne de lære mye av.»

«Byrået mente at fredag var litt for mye festdag til at denpasset til begravelse.»

«Åh …» Tanken forekom ham så absurd at han mistetbåde munn og mæle. «Men da ses vi på tirsdag, da. Var detklokken fire?»

«Ja. Kjører du med Roger?»«Nei, han kommer rett fra London med toget og tar drosje

fra stasjonen, så jeg kjører selv.»«Er det greit for deg?» spurte Marjorie. Det lød som ekte

omsorg, og majoren fikk et blaff av sympati for henne. Hunvar jo også alene nå. Han var lei for at han hadde vært såsint på henne og forsikret henne vennlig om at han var fulltut i stand til å kjøre selv.

«Og du blir selvsagt med hjem etterpå. Bare litt å drikkeog spise. Veldig enkelt.» Han merket seg at hun ikke invi-terte ham til å overnatte. Følgelig ville han bli nødt til å kjørehjem i mørket. Empatien dunstet bort igjen. «Og så er detvel kanskje noen av tingene til Bertie du har lyst til å ha. Dufår ta en titt.»

«Det var veldig omtenksomt av deg,» sa han, og prøvdeå ikke høres altfor ivrig ut. «Jeg hadde faktisk tenkt å ta detopp med deg på et passende tidspunkt.»

«Klart det,» sa hun. «Du må jo ha et lite minne. Bertieville helt sikkert vært enig i det. Det er noen nye skjor-ter han aldri har gått med … Men jeg skal tenke litt pådet.»

Det var med en følelse av fortvilelse han la på røret. Hunvar virkelig grusom, denne dama. Han sukket når han tenktepå stakkars Bertie, og lurte på om han noen gang hadde ang-ret på valget sitt. Kanskje han aldri hadde tenkt noe særligpå det. Ingen tenker på døden når de gjør de store valgene ilivet, tenkte majoren. Og hvis de gjorde det, ville de da valgtannerledes?

*

16


NOT PRINT READY!

Det var bare en tyve minutters kjøretur fra Edgecombe StMary til kystbyen Hazelbourne-on-Sea hvor Bertie og Mar-jorie bodde. Byen var det økonomiske midtpunktet for halvegrevskapet, med et yrende handelsliv og mange turister, såmajoren hadde beregnet tiden omhyggelig ut fra forventettrafikk på motorveien og muligheten for å finne parkering ide smale gatene rundt kirken, slik at han skulle få tid til åhilse på folk og motta kondolanser. Han hadde bestemt segfor å kjøre ikke senere enn halv to. Likevel satt han nå i bilenforan huset, uten å bevege seg. Blodet strømmet som sakte-flytende lava gjennom kroppen. Det virket som om han vari ferd med å smelte innvendig. Fingrene var helt slappe, utenkraft til å holde i rattet. Han prøvde å bekjempe panikkenmed dype innåndinger og lange utpust. Det var helt utenke-lig at han skulle gå glipp av sin egen brors begravelse, mensamtidig var det umulig å klare å vri om tenningsnøkkelen.Et lite øyeblikk lurte han på om han var i ferd med å dø. Iså fall var det synd det ikke hadde skjedd i går, for da kunnehan ha blitt begravet sammen med Bertie slik at folk haddesluppet å dra to ganger.

Det banket på bilvinduet. Han vred på hodet, og som i endrøm så han at det var fru Ali som sto der og så bekymretpå ham. Han trakk pusten dypt og klarte å plassere en fingerpå knappen til vinduet. Han hadde ikke vært så begeistretfor denne manien med at alt skulle være elektrisk, men nåvar han glad det ikke var noen sveiv å slite med.

«Er det noe i veien, major?» spurte hun.«Jeg tror ikke det,» sa han. «Jeg bare sitter her og samler

meg litt. Jeg skal i begravelse, vet du.»«Ja visst,» sa hun. «Men du er så blek. Er du sikker på at

det er lurt av deg å kjøre?»«Jeg har ikke noe valg,» sa han. «Det er jo broren min.»«Kanskje det er lurt av deg å gå ut av bilen litt og få deg

litt frisk luft,» foreslo hun. «Jeg har kaldt ingefærøl i kur-ven her. Kanskje det hadde vært godt for deg.» Hun bar påen liten kurv hvor han kunne se et grønt eple, en papirposesom det kunne være kaker i, og en grønn flaske.

17


NOT PRINT READY!

«Ja, kanskje det,» sa han og gikk ut av bilen. Kurven visteseg å være en liten oppmuntring hun hadde tenkt å sette påtrappen, slik at han fant den når han kom tilbake.

«Jeg var ikke sikker på om du hadde husket å spise,» sahun mens han drakk av ingefærølet. «Selv tok jeg ikke tilmeg noe som helst i fire dager etter min manns begravelse.Det endte med innleggelse på grunn av dehydrering.»

«Det var veldig snilt av deg,» sa han. Den kalde drik-ken fikk ham til å føle seg bedre, men det gikk fortsatt småskjelvinger gjennom kroppen. Bekymringen fikk ham til åglemme enhver stolthet. Han måtte komme seg i Bertiesbegravelse på en eller annen måte. Bussen gikk bare annen-hver time på tirsdager, og siste buss tilbake gikk alleredeklokken fem. «Jeg tror det er best å prøve å få tak i en drosje.Jeg tror kanskje jeg ikke er i form til å kjøre.»

«Det trenger du ikke,» sa hun. «Jeg kan kjøre deg. Jeghadde tenkt meg en tur til Hazelbourne uansett.»

«Men jeg kan da ikke …» begynte han. Han likte ikke åbli kjørt av en kvinne. Han hatet den overdrevent forsiktigemåten de kjørte over kryss på, den klossete giringen deres,og at de aldri kikket i bakspeilet. Hvor ofte hadde han ikkekjørt bak en treg kvinnelig bilist på en smal, svingete vei,som var helt uvitende om hva som foregikk bak henne? «Detkan jeg da ikke,» gjentok han.

«La meg nå få ha gleden av å hjelpe deg,» sa hun. «Bilenmin står rett borti veien her.»

Hun kjørte som en mann, med aggressive girskift i svin-gene og kjappe akselerasjoner. Det var tydelig at hun likteseg bak rattet i den lille Hondaen. Hun hadde vinduet littpå gløtt, og trekken fikk det rosa hodetørkleet til å flagreså hun fikk svarte hårlokker ned i ansiktet, som hun irritertstrøk vekk samtidig som bilen formelig fløy over en litenbro.

«Hvordan går det?» spurte hun, og majoren visste ikkehelt hva han skulle svare. Kjøringen hennes gjorde hamlitt kvalm, men på den oppspilte, behagelige måten somguttunger blir når de kjører berg-og-dal-bane.

18


NOT PRINT READY!

«Jeg føler meg litt bedre nå,» sa han. «Du kjører veldiggodt.»

«Jeg liker å kjøre bil,» sa hun og smilte til ham. «Det erså deilig når det er bare meg og bilen. Ingen som kan fortellemeg hva jeg skal gjøre. Ingen regnskaper, ingen vareopptel-ling – tenk hvor mange veier det er, hvor mange steder manaldri har vært.»

«Akkurat,» sa majoren. «Tar du ofte bilturer?»«Å, nei da,» sa hun. «Vanligvis kjører jeg bare til byen

nå og da for å handle inn. Det er en del indiske butikker iMyrtle Street. Bortsett fra det bruker vi bilen stort sett baretil å levere varer.»

«Du burde kjøre til Skottland eller noe sånt,» sa han.«Eller hva med de tyske autobahnene? De skal være så fineå kjøre på, har jeg hørt.»

«Har du kjørt mye i Europa?» spurte hun.«Nei. Nancy og jeg snakket om å kjøre gjennom Frankrike

og kanskje til Sveits, men det ble aldri noe av.»«Du burde gjøre det mens du kan,» sa hun.«Hva med deg?» spurte han. «Hvor har du lyst til å

dra?»«Så mange steder,» sa hun. «Men jeg har jo butikken å

tenke på.»«Kanskje nevøen din kan ta seg av butikken på egen hånd

snart,» sa han. Hun lo, men det var ingen glad latter.«Å ja,» sa hun. «Det varer nok ikke lenge før han kan

drive butikken, og jeg blir overflødig.»Nevøen var en ny og ikke spesielt hyggelig tilvekst til

butikken, en ung mann på rundt femogtyve. Han var ikkesærlig utadvendt av seg, og det var noe kaldt og avvisende iblikket hans, som om han hele tiden ventet på å bli fornær-met. Han hadde ingenting av den rolige, imøtekommendeværemåten til fru Ali, og heller ikke noe av tålmodighe-ten til hennes avdøde mann. Dessuten virket han en smuleoverlegen og nedlatende overfor tanten, og det likte ikkemajoren.

«Har du tenkt å gå av med pensjon?» spurte han.

19


NOT PRINT READY!

«Det er blitt foreslått,» sa hun. «Min manns familie, sombor nordpå, håper at jeg skal komme og bo hos dem.»

«En hyggelig familie er sikkert en fin kompensasjon for åbo i Nord-England,» sa majoren, uten egentlig å mene det.«Du kommer sikkert til å trives som avholdt bestemor ogmater familias.»

«Jeg har ingen egne barn, og min mann er død,» svartehun i en litt syrlig tone, «så jeg får nok mer medlidenhetenn respekt. Det forventes at jeg skal overdra butikken tilnevøen min, som da kan få råd til å hente seg en god kone iPakistan. I bytte får jeg kost og losji, og utvilsomt også ærenav å ta meg av småungene til andre familiemedlemmer.»

Majoren sa ingenting. Han både hadde og hadde ikke lysttil å høre mer. Dette var grunnen til at folk vanligvis snak-ket om været. «Men de kan da vel ikke tvinge deg til å …»sa han.

«Ikke juridisk,» sa hun. «Min vidunderlige Ahmed brøtmed familietradisjonen da han ordnet det slik at butikkengikk videre til meg. Men det er gjeld som skal betales, og hvaer vel lover og regler mot familiens meninger?» Hun gjordeen venstresving og smatt inn i en liten luke i den hektisketrafikken på hovedveien. «Man kan spørre seg om det erprisen verd hvis det å bryte med tradisjonen fører til at manblir utstøtt av familien.»

«Det er rett og slett umoralsk,» sa majoren, som var såindignert at knokene hvitnet. Det var det som var proble-met med disse innvandrerne, tenkte han. De lot som om devar engelske. Noen av dem var til og med født her. Menunder overflaten lå alle disse barbariske holdningene ogoverholdelsen av de fremmede skikkene.

«Dere er heldige her i England,» sa fru Ali. «Dere har fri-gjort dere fra familiens bånd. Dere er fri til å gjøre som dereselv vil, uten å måtte være redde.»

«Ja visst,» sa majoren, og tok automatisk komplimententil seg, skjønt han følte seg slett ikke sikker på at hun hadderett.

*

20


NOT PRINT READY!

Hun slapp ham av på hjørnet like ved kirken, og han skribletned svigerinnens adresse på en lapp.

«Jeg kan sikkert ta en buss tilbake,» sa han, men beggevisste at det ikke var tilfellet, så han insisterte ikke. «Jegregner med at vi er ferdige ved sekstiden, hvis det passer?»tilføyde han.

«Ja da.» Hun grep hånden hans og holdt den et lite øye-blikk. «Håper det går bra med hjertet ditt, og at det blir godtå være sammen med familien.» Majoren følte en god varmeinni seg som han håpet ville overleve det deprimerende synetav Bertie i kisten.

Begravelsesseremonien var stort sett den samme blandin-gen av komedie og trøstesløshet som han husket fra Nancysbegravelse. Kirken var stor og dyster og presbyteriansk, framidten av nittenhundretallet. Det nakne betonginteriøret bleikke myket opp hverken av røkelse, levende lys eller bly-glassvinduer som i kirken hjemme i St. Mary’s, som tilhørteDen anglikanske kirke, og som Nancy hadde vært så glad i.Ikke noe gammelt klokketårn eller noen mosegrodd kirke-gård som kunne bidra med ro og skjønnhet og den fred detga å se generasjoner av slektsnavn hogd i stein. Det enesteformildende innslaget her var at kirken var så full at detmåtte settes opp to rekker med klappstoler bakerst. Bertieskiste var plassert over en liten forsenkning i gulvet, som såut som en dreneringsrenne, og majoren ble helt forfjamsetda det et stykke ute i seremonien plutselig lød en mekanisksummelyd og Bertie begynte å synke. Han sank ikke mer enncirka ti centimeter, men majoren gjorde en refleksbevegelsemed den ene hånden og holdt på å rope høyt av forskrekkelsefordi det kom helt uforberedt på ham.

Både Jemima og Marjorie sa noen ord. Han regnet medat han ikke kom til å like talene deres, særlig da Jemima– som var iført en elegant, bredbremmet svart stråhatt somville egnet seg mye bedre i et bryllup – kunngjorde at hunville lese et dikt hun hadde skrevet til minne om faren. Menselv om diktet virkelig var redselsfullt (det eneste han hus-

21


NOT PRINT READY!

ket, var at det handlet veldig mye om teddybjørner og engler,noe som ikke var helt i tråd med den strenge presbyterianskelæren), gjorde hennes ektefølte sorg det gripende. Hun gråtså hun hadde maskara over hele det smale ansiktet og måttehalvveis bæres ned fra lesepulten av sin mann etterpå.

Majoren var ikke blitt spurt på forhånd om han ville sinoe. Han betraktet dette som en grov forsømmelse og haddeøvd inn en ganske lang tale i de søvnløse nettene i mellom-tiden. Men da Marjorie satte seg igjen etter sin egen korte ogtårefylte avskjed med ektemannen og bøyde seg mot ham ogspurte ham om han ville si noe, avslo han. Til sin egen over-raskelse følte han seg svak igjen, og både stemmen og synetvar sløret av følelser. Han bare grep henne i begge henderog holdt dem en god stund mens han kjempet mot tårene.

Da han håndhilste på folk i våpenhuset etter seremonien,ble han rørt over å se hvor mange av hans og Berties gamlevenner som var møtt frem. Noen av dem hadde han ikkesett på mange år. Martin James, som de hadde vokst oppsammen med i Edgecombe, hadde kommet fra Kent. Bertiesgamle nabo Alan Peters, som hadde hatt et høyt handi-kap i golf, men som hadde begynt med fugletitting i stedet,hadde kommet helt fra den andre kanten av landet. Det mestoverraskende var at Jones fra Wales, en gammel kollega avmajoren helt tilbake fra offisersskolen, som hadde truffetBertie bare noen få ganger en sommer, men som hadde sendtjulekort til dem begge i alle år siden, hadde kommet fra Hali-fax. Majoren tok ham i hånden og ristet på hodet i ordløstakk. Øyeblikket ble bare spolert av Jones’ andre kone, enkvinne som hverken han eller Bertie hadde hatt anledning tilå treffe, og som gråt hjerteskjærende i et stort lommetørkle.

«Nå må du holde opp, Lizzy,» sa Jones. «Beklager, menhun kan ikke hjelpe for det.»

«Jeg beklager så meget,» tutet Lizzy og pusset nesen. «Jegblir sånn i brylluper også.» Det gjorde ikke majoren noe.Hun hadde i hvert fall kommet. Roger hadde ikke vist seg.


NOT PRINT READY!

h e le n s i mon son

majorens s iste

forelskelse

«En enormt underholdende vandring gjennom den engelske landsbygda …»

– Publishers Weekly

«En nydelig liten kjærlighetshistorie, fortalt med dyktighet og humor.»

– The New York Times Book Review

«En klok komedie … om det uforutsette mirakelet, kjærlighet sent i livet …»

– O: The Oprah magazine

NoeN gaNger overviNNer kjærligheteN alt

Bli med på en reise til Edgecombe St mary, en søvnig, erke britisk

landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende

romanen om moden kjærlighet og det generelle forfallet i tiden.

Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med

gode, gamle engelske tradisjoner. Ære, utsøkte omgangsformer og

en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i

livet. men i forbindelse med brorens plutselige død innleder han et

uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinne-

haver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt

nytt lys i landsbyens – og hans egen sønns – øyne, og han innser

gradvis at hans verden er bygd på løgner.

Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm

romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale

konflikter i dagens samfunn – og en bok du ikke vil legge fra deg

før du har lest den ferdig.

HElEn SimonSon er født i England og tilbrakte tenårene i en liten landsby i East Sussex. Hun er utdannet ved London School of Economics og Stony Brook Southampton, og har tidligere arbeidet som leder i reklame-bransjen. Hun har bodd i USA de siste to tiårene. Hun bor sammen med sin mann og deres to sønner i Brooklyn. Majorens siste forelskelse er hennes første roman.

he

le

n s

imo

ns

on

ma

jor

en

s sis

te fo

rels

kels

e

Foto: Nina Subin Omslag: Hanne Dahl Design

Documents

Majorens siste forelskelse